Stikkord: 90-tallet

Min Bok 3 – Kapittel 5: Mer fra innspillingen av Secondløitnanten

Da bussen vår, (eller om det var mer enn en buss), fra Terningmoen, kom fram, til Kvikne, i Østerdalen, utpå søndagen, dagen etter, at jeg hadde vært på middagsselskap, hos tante Ellen sin venn, i Oslo.

Så stoppet bussene ved fotballbanen, til Kvikne IL, (heter vel det laget).

Der var det også en slags hall, hvor vi soldatene gikk inn, et par av gangen da.

Og hvor vi fikk utdelt ekte norske uniformer, fra andre verdenskrig.

Vi fikk sko, bukse, jakke og lue, utdelt av noen damer, som var ansatt av filmselskapet vel.

Jeg fant også en fotball, som lå ute på banen, til Kvikne der.

Og noen i troppen, spurte sersjant Dybvig, og han sa at det var greit, at vi tok med den fotballen, til der filmen ble spilt inn da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi skulle være i Kvikne, i tre-fire dager vel.

Og vi bodde på campingplassen, i bygda, husker jeg.

Vi hadde vel med oss lagstelt, som vi lå i vel.

Og det var ikke de verste teltene.

For lagsteltene, de hadde en vedovn, stående i midten, av teltet.

Mens hvis vi bodde i knappetelt, så hadde vi kun en primus, (av modell Primus Optimus vel), som ble drevet av parafin, til å varme oss på.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

De som var med på filminnspillingen, fra Terningmoen, det var hele tropp 1 og cirka halvparten av en annen tropp vel.

Så vi var kanskje cirka hundre soldater der, eller noe.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Filminnspillingen, den foregikk på en gård, som lå en eller to kilometer, unna campingplassen vel.

Kvikne er en liten bygd, og det var ikke noe utested, i bygda, tror jeg.

Men de hadde vel en bensinstasjon der, husker jeg.

(Og sikkert en matbutikk og vel).

Og det var en kiosk, på campingplassen, hvor man kunne kjøpe cola, røyk, aviser og godteri og sånn da.

Så da var jeg fornøyd, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var mye dødtid, under filminnspillingen.

Så ofte, så satt vi bare nesten apatiske der, et eller annet sted, på den gården da.

Men vi spilte også en del fotball der faktisk.

Med den fotballen, som jeg hadde funnet, nede på banen til Kvikne da, den første dagen der.

På et jorde, som sikkert hørte til den gården da.

Så det var nok ikke så veldig teknisk fotball, akkurat.

Men det var ikke så mye annet å gjøre der da, (for å si det sånn).

Og en gang, mens vi spilte fotball der, så kom to ‘småttinger’, fra film-crewet, og spurte om de fikk være med, (husker jeg).

Og det lurer jeg på om kan ha vært Harald Eia og Harald Swartz.

Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg syntes egentlig det, at de norske 40-talls uniformene, ble litt kjedelige, sammenligna med de tyske nazi-uniformene, som dem også hadde, på filminnspillingen der da.

Så da de leita etter blonde folk, som skulle spille tyskere da.

Så meldte jeg meg, til film-crewet, og sa det, at jeg var blond da.

Men jeg var ikke så blond da, så jeg fikk ikke være tysker, med en gang.

(Tror jeg at var grunnen, ihvertfall).

Men de fant ikke fler lyse-blonde da, (tror jeg at var grunnen), så jeg fikk etterhvert være tysk soldat, i nazi-uniform, også der da.

(Siden jeg kjeda meg da).

Så jeg er med i den filmen, (Secondløitnanten), både som norsk soldat og tysk nazi-soldat da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den gangen som Eia og Swartz, (eller hvem det kan ha vært, for jeg har seinere lest på nettet, at de to var med, på å lage den filmen), var med å spille fotball, med oss soldatene.

Så spilte jeg vel i tysk nazi-uniform, (fra andre verdenskrig), tror jeg.

Og kompanisjef Isefjær, han stod i mål da.

Og jeg var litt irritert på Isefjær, etter den spioneringa hans, da Pettersen og jeg, kjøpte burgere, i Elverum, den første helgepermen.

(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

Så da jeg fikk en høy sentring, så dempet jeg den kaldt, med kroppen, (må man vel si), og lot ballen falle, ned mot jordet, (mens jeg ikke så på ballen da).

(Og lot som at jeg var litt ‘noldus’ kanskje da.

Sånn at kaptein Isefjær, kanskje trodde, at jeg ikke visste hvor jeg hadde ballen).

Men akkurat like før ballen traff jordet, så klinte jeg til, (alt jeg klarte omtrent), med utsida av høyrefoten da.

Og ballen føyk inn i ‘målet’, mellom kaptein Isefjær og ‘stanga’, og forsvant kanskje 50-100 meter, i retning av gården da.

(Mitt spesialskudd, (må man vel kalle det), som jeg hadde trent på, en del ganger, om somrene, da jeg bodde alene, i Leirfaret 4B, under oppveksten, og pleide å skyte ballen, blant annet inn i en lav mur, som gikk som et slags gjerde, på den side av hagen ‘min’, som lå nedenfor en skråning, som tilhørte tomta, til naboene, (som var sosialklienter vel), nemlig Lille-Oddis og de da).

Og jeg scorte vel også enda et mål, på kaptein Isefjær, seinere i den kampen, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og mens vi sparka fotball, på det jordet der, oppe i Kvikne da.

Så hendte det at det dukka opp noen folk fra filminnspillinga der da.

Og sa til oss det, at nå kunne vi ikke sparke fotball, på så og så mange minutter da.

For da skulle dem filme noe greier da.

Og de ville ikke ha med lyden av fotballsparking, i bakgrunnen, på filmen, liksom da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var en amerikaner, (tror jeg at det var, ihvertfall), som var med, og ledet mye av filminnspillinga der da.

Og lagfører Marvin Bricen, (broren til Silvany Bricen), han fikk litt ‘tyn’ der, av han amerikaneren da.

For Bricen er jo neger.

(Eller mulatt da).

Og han stod bare der han fikk beskjed om å stå vel.

(Alle soldatene stod i sånne norske 40-talls-uniformer, på en slags oppstillingsplass, på den gården da.

Som statister da).

Også kom han amerikaneren bort til Bricen, og sa, (eller nesten ropte til han), at han måtte stelle seg bakerst, under filminga da.

For dette skulle liksom være fra 40-tallet, og ikke fra 90-tallet da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, i Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

6. mai 2012
Min Bok 3 – Kapittel 4: Secondløitnanten

En av de første helgene, i militæret, så fikk vi kortere perm, husker jeg.

Vi måtte være tilbake på Terningmoen, før klokken 23-24, (eller noe), natt til søndag da.

Siden vi skulle være med som statister, i filmen Secondløitnanten, som ble innspilt, i Kvikne, i Østerdalen.

(Elverum lå vel på en måte nederst i Østerdalen, (eller noe), så byen hadde vel forbindelser til den dalen da.

Og når vi skulle på øvelse i Trøndelag seinere, så klagde de folka i troppen, som var fra Gudbrandsdalen, (nemlig Andresen fra Vinstra og Pålhaugen vel), på at Geværkompaniet alltid kjørte Østerdalen og aldri Guldbrandsdalen da.

En gang jeg hadde streifvakt, på Terningmoen, så fant jeg dessuten Østerdalsdepoet, stående ulåst, og det var et ganske stort depot, i en bygning, like ved der troppen vår hadde våpendepot, og var fullt av ryggsekker og uniformer og sånt, (så det ut som for meg, ihvertfall).

Han som var daghavende offiser, den dagen, han sa til meg det, at ‘vi kan jo ikke la Østerdalsdepoet stå åpent’, etter at jeg hadde varslet, på noe slags walkie-talkie da, som streifvakta på Terningmoen, hadde begynt å ha, det året jeg var der da.

For det var ikke militærpoliti, på Terningmoen, så de vanlige soldatene, hadde ansvaret for vaktholdet der da, etter en slags turnus, (eller hva man skal kalle det), som verneombudet satt opp vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den samme helgen, som vi fikk kortere perm, grunnet denne filminnspillingen, så hadde jeg blitt invitert, på middagsselskap, hos en venn av tante Ellen, (min mors yngre søster, som bodde i Sveits, til vanlig).

Det var ikke tante Ellen som hadde invitert meg selv, med det var søstera mi som hadde spurt meg, om jeg kunne bli med på den her middagen da.

Hos tante Ellen sin mannlige bekjent, på Grunerløkka, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På toget ned til Oslo, på fredagen, så hadde jeg overhørt det, at mange av folka, skulle ta et tog, som gikk i 21-tida vel, tilbake til Elverum, da.

Selv om man da kom litt for seint tilbake.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Fra den lørdagen, så husker jeg det, at min søster Pia, Axel, (mener jeg å huske, ihvertfall), og Rahel, og jeg, vi gikk gjennom Karl Johans gate da.

På en slags bytur som vel søstera mi arrangerte vel.

Og Rahel, (som da var 13-14 år vel, som Axel forresten også var, siden vel begge de to, er født i 1978, mener jeg), hu kjøpte seg en slags rar hatt, av noen sigøynere, (eller noe), som hadde en slags salgsbod, i den nederste delen av Karl Johan da, like ved der domkirken er.

‘Hvorfor kjøpte du den?’, (eller noe), sa Pia til Rahel.

Men Rahel svarte ikke noe særlig klart vel, (på sitt tysk-dansk), men gikk istedet bare rundt med den her ‘klovnelua’ på seg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel hadde vært ute, sammen med Pia og noen venninner, kvelden før vel, og fått øl, på en pub, (eller noe), mener jeg at Pia snakka om.

Noe jeg reagerte på, husker jeg, for jeg syntes at Axel var litt ung, (han var vel fortsatt bare tretten år), til det her da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På middagsselskapet, så hadde husverten mange romaner, stående i en reol, i stua vel.

Jeg la merke til en roman, av Aldeous Huxley, som heter ‘Vidunderlig nye verden’, som jeg hadde lånt, på Deichmanske bibliotek, det første året, som jeg bodde i Oslo.

(Det året, (som jeg bodde på Abildsø), da jeg hadde dilla på science-fiction-klassikere og også leste bøker som George Orwell’s ‘1984’ vel).

Jeg blanda de science-fiction-bøkene litt sammen, men jeg husker at jeg hadde lest den boken av Huxley med interesse da, og sa til verten, at det var en ‘bra bok’.

Verten tilføyde at den også var ‘skremmende’, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg har seinere lurt på, om han verten, er den samme mannen, som tante Ellen liksom ble gift med, i et slags hippie-bryllup, i bestemor Ingeborg sin 90-årsdag, i 2007 vel.

(Som bestemor Ingeborg forklarte om, i et brev til meg, etter at jeg flytta, til Liverpool).

Nemlig Didrik Beichmann.

Men dette har jeg ikke klart å få bekreftet.

Å få sånt bekreftet av Rahel, det er vanskelig, på grunn av språkproblemer, mm.

Og tante Ellen sine skriverier til meg, de siste årene, har nesten båret preg av å ha vært skrevet i narkorus, (eller noe).

Og Pia ville jo ikke engang være venn med meg på Facebook.

Og Axel, han klarer vel kanskje ikke å skrive så særlig bra, på Facebook, tror jeg.

Og han har jeg også vært skeptisk til, etter at han fortalte meg at han var kamerat med en av lederne i A-gjengen, i 2005.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Midt i middagen, så dukka det opp ei ny dame der.

Som Pia begynte å prate om vel, før hu dukka opp der.

Nemlig ei med veldig brune tenner.

Og som satte seg ovenfor meg cirka vel.

(Ei dame i 30-årene kanskje).

Hu lurte jeg på hva som hadde skjedd med, husker jeg.

Det var nesten som noe fra en skrekkfilm, (eller noe), når hu dama dukka opp, med sine tilsynelatende helt råtne tenner, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kunne jo ikke bli der så lenge.

Jeg måtte jo ta det 21-toget, (eller hva det var igjen), til Elverum.

Men jeg dukka opp der ihvertfall da, siden det jo var så sjelden, at det var noe sånne middagsselskaper osv., som jeg ble bedt på, i slekta til mora mi da.

(Men mora mi var ikke i dette middagsselskapet, av en eller annen grunn, forresten).

Jeg måtte skifte til permuniform, inne på et eller annet soverom der vel.

(For det var så dyrt, å ta toget, i sivile klær da.

Og da hadde vel de andre, i kompaniet, trodd at jeg var en snobb, (eller noe), også, tror jeg.

Så den muligheten tenkte jeg ikke på engang, husker jeg.

Det kan være at jeg ikke hadde så god råd heller, for dette var vel etter at jeg hadde vært i militæret, i et par måneder, eller noe sånt, vel).

Og like etter at jeg hadde skifta, til permuniform, så overhørte jeg det, at en av de mannlige gjestene, til verten, kom med en kommentar da, om at verten hadde en militær der.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sommeren før, at jeg flytta til Oslo, forresten.

(Var det vel).

Så fikk jeg et telefonnummer, av tante Ellen, (på telefon, fra Sveits, eller hva det kan ha vært igjen), til noen folk, som hu kjente i Oslo da.

Som jeg kunne kontakte, hvis jeg kom opp i noen problemer der, (sa tante Ellen da).

Men dette telefonnummeret, det ringte jeg aldri, husker jeg.

(Selv om jeg vel kanskje hadde den lappen i lommeboka mi).

For de folka kjente jeg ikke.

Og jeg likte best å klare meg selv da.

Og om tante Ellen, så hadde jeg hørt, (av min fars familie), at hu bare dreiv og røyka hasj, (og sånn), i Slottsparken, osv., den tida hu gikk på forsøksgym, i Oslo.

Så det var ikke sånn, at jeg var så utrolig fristet, til å kontaktene vennene, til tante Ellen, i Oslo, da.

Det første året jeg bodde der.

Selv om jeg måtte gå på sosialen for å klare meg, til slutt.

Så ble jeg egentlig aldri noe særlig fristet, til å ringe det telefonnummeret, som tante Ellen hadde gitt meg, til vennene sine da.

For jeg kunne jo ikke vite hvordan folk det her var liksom.

Når man tenker på tante Ellen sin fortid som narkoman i Oslo vel.

På den tida, som bestefar Johannes, fikk grått hår, av å gå å leite etter henne der vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel skulle følge meg til toget, av en eller annen grunn.

(Han skulle kanskje hjem med toget til Haugenstua selv.

Eller om han skulle ut på byen, med Pia og dem).

Og jeg mener å huske, at Haraldsen, i troppen, la merke til broren min var der sammen med meg, på plattformen der da.

(Vi hadde vel drukket og spist godt vel.

Og Axel var vel kanskje nysgjerrig på det at jeg var i militæret, eller noe, muligens.

Noe sånt kanskje).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da toget kom til Hamar, så var det en gjeng av oss, som gikk til politiet, i Hamar.

En ide, som noen hadde tenkt ut da.

Siden toget til Elverum, det var i Elverum, så seint, at vi ikke ville rekke, å komme til Terningmoen, før fristen.

Denne helgen så måtte alle nemlig skrive seg inn, i en bok, i vakta, på Terningmoen.

Siden vi skulle være i leieren, før klokka 23 da.

Noe jeg ikke hadde tatt så nøye, fordi jeg ble jo bedt i det middagsselskapet, og siden jeg, (og mange andre, i kompaniet, hadde jeg overhørt, dagen før), syntes at dette var litt tøysete, siden vi var vant til å ta det siste toget, tilbake til Elverum, på søndagene da.

Så virka det litt dumt, å ikke kunne ta det siste toget, når vi måtte tilbake, en dag tidligere, syntes jeg.

Lørdagen var jo liksom den store festdagen, i uken, så da ble dette litt dumt, syntes jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så en hel gjeng av oss, på over ti soldater vel.

Vi dro til politiet i Hamar, og prøvde liksom å ‘sjekke inn’ der da.

(Jeg bare fulgte etter de andre liksom, må jeg innrømme.

Jeg hadde jo drukket litt, til maten, i det middagsselskapet, osv.).

Men hvordan det endte igjen, det husker jeg ikke.

Om vi ble kjørt av politiet til Terningmoen, eller om vi tok toget.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

Vi kom fram litt for seint ihvertfall, til Terningmoen.

Men vi kontakta ihvertfall politiet i Hamar da, husker jeg.

Og forklarte dem om situasjonen.

(Nemlig at vi ikke festa, men at vi pendla da, og at dette var grunnen til at vi kom for seint tilbake til leieren.

For det var noen spesielle, nye regler, denne helgen da, må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hva mer som skjedde, når vi dro på den filminnspilling, av filmen Secondløitnanten, i Kvikne, i Østerdalen, det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

6. mai 2012
Min Bok 3 – Kapittel 3: Mer fra den første tiden på Terningmoen

Jeg skrev jo om det, i det forrige kapittelet, av Min Bok 3, at det bodde folk med etternavn som begynte på ‘P’ og ‘R’, på det første rommet jeg bodde på, på Terningmoen.

Men det er mulig at det også var folk med etternavn som begynte på ‘S’, som bodde der.

Jeg mener at en ved navn Erik Solberg, fra Aurskog, også bodde på det samme åttemannsrommet, som Pettersen fra Fredrikstad, Prestsveen fra Brumundal, han idrettsmannen fra Bærum og meg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Solberg sa at Snorre Kompagniet, (der hvor jeg fikk massert pikken min, av ei brunette, som gikk forbi oss, da jeg var der sammen med Magne Winnem og Andre Willassen en gang, som jeg har skrevet om i Min Bok 2), var det utestedet i Oslo, med de fineste damene.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Solberg, han slutta i Geværkompaniet, etter noen uker vel, for han skulle starte opp et firma, sammen med en kompis, og fikk da fritak for førstegangstjenesten da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Man ble nesten litt ko-ko, av å være inne på leirområdet, på Terningmoen, hele tiden, i begynnelsen.

For de første par ukene, (var det vel), så fikk vi ikke lov å gå ut av leieren engang, (selv ikke etter at tjenesten var slutt, om kvelden).

Så da vi endelig fikk helgeperm, etter noe sånt som en eller to uker der vel.

Så ble det som noe veldig spesielt da, husker jeg.

Og det var en fantastisk følelse, å kunne gå utafor leirområdet, i Elverum, som en fri person igjen, da.

(Selv om denne friheten bare var for en helg da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På permoppstillingen, på fredager, så måtte vi stille i permuniform da.

Permuniformen, det var liksom en slags pynteuniform da.

Vi hadde to feltjakker.

En som vi skulle bruke når vi krøyp i gjørma.

Og en som vi skulle ha på osv., når vi hadde perm.

Og under den feltjakka, så hadde vi permuniform da, som var liksom fin-uniformen da.

Og på skjorta, til permuniformen, så hadde vi birkebeiner-merket, på venstre skulder da.

Og eventuelle skyttermerker, osv., foran på en skjortelomme da, (var det vel).

Også hadde vi også to par feltstøvler, og det ene paret, det skulle vi bare bruke, når vi hadde perm.

Så det paret, det så etterhvert mye finere ut da, enn de feltstøvlene vi hadde på oss, når vi krøyp i gjørma og sånn da.

Og vi hadde også på oss en grønn beret, med olavsmerke på da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette var jo sommeren 1992, at vi fikk vår første helgeperm, så vi hadde nok ikke på oss feltjakka.

Jeg husker at Pettersen, fra Fredrikstad, og meg, vi gikk ned til en matbutikk, ved siden av postkontoret, i Elverum, (hvor vi pleide å heve lønnssjekkene våre, fra militæret da), og kjøpte avis og røyk og sånn vel.

(Noe sånt).

Også dro vi på et gatekjøkken like ved, og bestilte hamburgere da.

Og da dukka det opp en mann og kona hans, og satt seg ved et annet bord, like ved Pettersen og meg da.

Og det var vel kompanisjef Isefjær, og kona hans, tror jeg.

Og jeg husker at jeg var litt sånn salig nesten, av å endelig få komme ut av den militærleiren igjen da.

Så jeg husker at jeg prata med Pettersen om, at jeg lurte på om vi fikk mer draget på damene, siden vi hadde på oss militæruniformer, osv.

For jeg hadde vel lest i et ukeblad, eller noe, at kvinner tente på menn i uniform da.

Og det tror jeg at Isefjær må ha hørt, (at jeg prata om det her), hvis jeg ikke tar helt feil.

For jeg var i en slags lykkerus da, over å endelig få litt frihet, fra militæret igjen da.

Siden det å være under kommando, 24 timer i døgnet, i flere dager i strekk, var noe helt ukjent for meg da.

Som hadde bodd aleine, siden jeg var ni år, og var vant til å ha mye frihet da.

Så det virka vel som at kompanisjef Isefjær spionerte på oss, synes jeg, sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de første helgepermene, så tenkte jeg sånn, at jeg må få noe avveksling, fra det her militærgreiene.

For jeg syntes nesten at jeg ble hjernevaska av det da.

(Noe sånt).

Så da jeg kom med toget til Oslo, tidlig en fredag kveld, i juli/august vel, i 1992 da.

Så ringte jeg søstera mi Pia, som hadde flytta inn i et bofelleskap, sammen med Siv fra Røyken og Monika Lyngstad, fra Røyken.

I en leilighet, i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, i Oslo.

For min kamerat, fra Gjerdes videregående, Magne Winnem han hadde jo blitt sammen med Elin, og hadde blitt festbrems da, (må man vel si).

Og min tremenning, Øystein Andersen, han hadde jo vært nesten hatsk mot meg, for han mente at jeg ikke kom til å klare militæret og sånn da.

Så vi hadde krangla skikkelig, og han skulle også i militæret, noen uker etter meg da.

Han skulle på noe greier, i luftforsvaret vel, på Madla, ved Stavanger vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dessuten, så var det sånn i militæret, på den tida jeg var der, at det nesten ikke var noen damer der.

Og Andre Willassen, han fortalte meg, på den dansketuren, som han og Magne Winnem og jeg, var på, mens han og Winnem begge var i militæret.

At man ble kåt av å være i militæret.

‘Hvorfor det’, husker jeg at jeg spurte, på toget.

Men da svarte dem ikke vel.

Men det som var gjengs måte, å forklare om det her på da.

Blant folk som var i militæret, osv.

Det var å fortelle en vits, om noen karer, som var i militæret, ved grensa til Russland vel.

Og da de var der, så var det mest kvinnelige de så, under hele tjenesten, det var en damesykkel.

Og da de fant den, så hadde alle gutta løpt fram, for å lukte på setet.

Denne vitsen fortalte vel både Winnem og Willassen vel, og også noen medsoldater, som jeg avtjente verneplikten sammen med, på Terningmoen da.

Så man blir kanskje litt jentegæern, av å være i militæret da.

Kanskje det også var litt derfor, at jeg ringte søstera mi, og spurte om jeg kunne besøke henne og venninnene hennes da.

Det er mulig.

Hvem vet.

Noe sånt.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg visste ikke helt veien, til der hvor søstera mi bodde.

Pia prata noe om restauranten ‘Den hvite hesten’, eller noe, muligens.

Hvis ikke det var ei jeg spurte, som jobba på en Hydro-stasjon, nede i Maridalsveien vel.

Men jeg fant fram til slutt da.

Om enn ikke uten at noen karer, i en bil, som kjørte forbi meg, på veien, ropte ‘syl’ etter meg da.

Syl det var noe, som erfarne soldater, kalte rekruttene da.

Syl var forkortelse for ‘syltapp’.

Hva nå det betyr igjen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi ble jo drevet så hardt, i Geværkompaniet, at noen ganger, så lukta jeg helt jævlig, når jeg kom opp til søstera mi og dem da.

Så jeg måtte låne dusjen dems og sånn da, husker jeg.

Og en gang, mens jeg lånte dusjen der, så husker jeg det, at min søsters venninne, Monica Lyngstad, (fra Røyken), hu spurte de andre der, (overhørte jeg), om de skulle ødelegge bereten min, osv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at Siv fra Røyken, (som var en pen brunette), en gang krangla med en kar fra Røyken vel, (muligens Glenn kanskje), om hvem av de to det var, som hadde gått i fella til den andre.

For de hadde hatt sex sammen da, virka det som for meg da.

Men da ble jeg litt sjenert, tror jeg.

For jeg kjente nesten ikke noen av de folka der.

Unntatt søstera mi da.

Og hu var jo søstera mi liksom.

Så da holdt jeg bare kjeft, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På kjøkkenet, i leiligheten deres, i Christies gate, så hadde Siv, Monica og søstera mi, en tegning, som forestilte de tre jentene, mens de gikk ned til stamstedet deres Jollys, i Storgata da.

De jentene, de tok meg seinere med ned til Jollys, noen av de helgene, som jeg var på besøk hos dem.

Og det visste seg det, at Jollys, det var et utested, hvor det nesten bare vanka afrikanere da.

Så jeg kunne ikke gå på doen der, uten at noen afrikanere, spruta noe vann, eller piss, eller hva det kan ha vært, over i det avlukket, som jeg stod i da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens en av de da prata om at han ikke ville ha gått dit, hvis han var meg, (overhørte jeg, at det ble prata om, på engelsk da, mens jeg var inne på dassen der da).

På grunn av noe med at de var utlendinger, eller kriminelle, eller noe sånt, kanskje vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siv, hun var jo en brunette, som veide kanskje 40 kilo, eller noe vel.

Hun var ganske lav da.

Og hu hadde det miste soverommet der, husker jeg.

Og hu var sammen med en svær, mørk neger, som nok veide bortimot fire ganger så mye som henne, hvis jeg skulle gjette.

Og en gang, som jeg var der, en helg, som jeg hadde perm, fra Geværkompaniet.

Så var også mora mi, Karen Ribsskog, på besøk der, (husker jeg).

(Fra Borgheim, på Nøtterøy, vel).

Og mens mora mi, søstera mi og meg, var i stua, i Christies gate der.

Så var Siv og negeren inne på rommet til Siv da.

Hvor det bare var plass til en dobbeltseng, omtrent vel.

Og sikkert kosa seg der da.

Noe som virka rimelig spesielt og vel usømmelig, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

De her tre jentene, de røyke også en del hasj.

Og de hadde en cirka to liter, firkanta, tom saftflaske, som de hadde smurt inn med stearin, og som de brukte som en slags vannpipe da, viste de meg, da de flytta ut derfra, (var det vel).

Og Monica Lyngstad solgte også hasj.

Hun hadde en liten hasjvekt, husker jeg, som hu viste fram, da de flytta ut derfra, sommeren 1993, og broren hennes dukka opp der, med bil, for å kjøre tinga deres hit og dit da.

Og noen måneder før det igjen, så var jeg med Pia og Monica Lyngstad, på et utested nederst på Grunerløkka, (som het Thorvalds muligens vel, eller noe sånt).

Og der ble Monica Lyngstad kasta ut, for å ha prøvd å selge hasj da.

Så Pia og jeg måtte også gå ut.

Og da sparka Monica Lyngstad til en fakkelboks, (husker jeg), som stod utafor det utestedet da.

Sånn at fakkelboksen traff søstera mi, Pia, i beinet, var det vel.

Men når jeg spurte dem, om hvorfor Monica hadde sparka den fakkelboksen, på søstera mi.

Så svarte ingen av dem noe forståelig vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg var i Geværkompaniet.

Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste episodene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

5. mai 2012
Min Bok 3 – Kapittel 2: De første dagene på Terningmoen

Romkameratene mine, den første tida, på Terningmoen.

Det var Pettersen fra Fredrikstad.

Det var Prestsveen, fra Brumunddal, (som seinere ble troppens BV-, (beltevogn), sjåfør).

Det var en idrettsmann, fra Bærum, som ble kompaniet sin idrettsass., (eller idrettsassistent da, men i militæret, så sa man ikke så lange ord ofte vel, så han ble bare kalt idrettsass).

Det var et åttemannsrom, som vi var på.

Med fire køyesenger da, (i metall vel), og åtte cirka to meter høye metallskap da.

(Som man kunne låse, med en hengelås).

Og et bord og fire stoler vel.

Som man ser, av navnene våre, så het alle noe på ‘P’ eller ‘R’.

Dette var fordi at vi ble plassert på rom, alfabetisk.

Så selv om jeg ikke husker hva idrettsassistenten, fra Bærum, het, så kan jeg ganske sikkert si det, at han het noe på ‘P’ Eller ‘R’, da.

(For få het vel noe på ‘Q’).

Vi var bare 5-6 mann, på rommet.

For 2-3 folk, hadde ikke engang møtt fram, på den første møtedagen der da.

Det var et veldig stort frafall, når det gjaldt vernepliktige.

Og vi ble færre og færre, i troppen, for hver måned som gikk, gjennom førstegangstjenesten da.

Så hvis vi var 100 mann, (i tropp 1), i juli 1992, så var vi kanskje bare igjen cirka 30 mann, i juni 1993.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var mye stress, så og si hver dag, i infanteriet.

Men jeg fikk med meg det, at det ble sagt fra befalet, at vi burde låse inn tinga våre, om kvelden.

Så jeg sa det til de andre folka, på rommet mitt da.

Og seinere på kvelden, så dukka det opp noen folk i uniform, på rommet vårt, som vekka oss opp, og liksom skulle inspisere da.

Og da sa visst dem til noen andre, at vi på rommet vårt, vi sånn skikkelig ordensfriker da, siden vi faktisk hadde husket å låse inn tinga våre, (som AG3, osv.), i skapene våre da.

Jeg hadde latt en 20-pakning, med sigaretter, ligge på gulvet, (ved senga mi da), med en lighter oppå.

Men det var ikke lov da, sa de som vekte oss.

Så den røykpakka og lighteren, de tingene, de måtte jeg legge oppå leselampa, som var på veggen, ved senga mi da.

Jeg lå i en underkøye, (som jeg var vant med, da jeg bodde hos mora mi i Larvik, og Pia alltid hadde overkøya, siden mora mi ville det da, siden hu trodde det var bedre, at jeg fikk Pia oppå meg, enn omvedt, hvis sengebunnen plutselig skulle knekke, på en slags mystisk måte da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi hadde utsikt, fra rommet vårt, til noen trær og sånn vel.

Og noen grønne sletter vel.

Så vi hadde vel den brakka, (mener jeg å huske, ihvertfall), som var lengst fra kasserna, og som vel også var nærmest hovedinngangen, til Terningmoen.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Man ble nesten helt rar i huet, syntes jeg, av denne masinga, fra befal osv., i militæret.

Så om kveldene, de første dagene, så gikk praten ganske lett da.

Uten at hue vel kanskje var helt med.

Han idrettsassistenten, fra Bærum, han lå vel i køya over meg, tror jeg.

(Noe sånt).

Og han begynte å prate om damer, en av de første kveldene der, husker jeg.

Jeg hadde jo vært klassen nerd og pingle, (må man vel si), på ungdomsskolen.

Så jeg var jo ganske stolt av mine dame-erobringer, (som jeg har skrevet om i Min Bok og Min Bok 2), nemlig Nina Monsen, Laila Johansen, Kari fra NHI, Siri Rognli Olsen, Ragnhild fra Stovner, med flere.

Så da han idrettsassistenten, fra Bærum, begynte å prate om damer, så var jeg helt med da.

Og skulle akkurat til å begynne å forklare om Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner og sånn da.

(Det vil si mine erobringer fra Radio 1 Club, i Oslo, da).

Men så tenkte jeg plutselig det, at kanskje det ville vært smartest, å holde litt kjeft.

Kanskje det ikke var så smart, å snakke om alt for personlige ting der.

Jeg kjente jo ikke de andre folka der så bra.

Så midt i en setning, mens jeg akkurat skulle begynne å skryte av Laila Johansen, Christell Humblen og Nina Monsen, Sari Arokivi fra Finland, Kari fra NHI, Ragnhild fra Stovner, eller noen av mine andre damer, (eller hva man skal kalle de), der da.

Så ombestemte jeg meg, liksom midt i setningen da.

(Vi prata om fine damer vel).

Og så sa jeg bare at, ja, jeg kjenner jo Kristin Sola, fra Sande.

(For jeg måtte liksom si noe som ligna på ‘B’, når jeg først hadde sagt ‘A’, da.

Og det var veldig lett, (syntes jeg), å liksom plumpe uti det, og si A der, syntes jeg, siden man omtrent ble hjernevaska og brutt ned der da, av alt ‘maset’, fra befalet, under de første dagene av rekruttjenesten da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kristin Sola, hu gikk i klassen min, det første og andre året, på videregående.

Og hu og venninna hennes, de var skikkelig fine da.

Sa jeg da.

(For jeg syntes at Sola og jeg, vi hadde gått ganske greit sammen, på Sande videregående, vel.

Hu ga meg for eksempel det skjemaet, til samarbeidsavtalen, blant annet, sånn at jeg kunne gå på datalinja, i Drammen, det siste året, på handel og kontor, istedet for å gå enda et år markedsføring da, i Sande).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, så var det utrolig nok sånn, at han idrettsassistenten, (fra Bærum), han kjente også de her to Sande-damene da.

Og han fortalte meg det, at hu mørkhåra venninna til Sola, (som jeg hadde syntes at var skikkelig fin da, og som jeg husker at Sola fortalte om, da vi gikk på markedsføringslinja, at hu dreiv og spleisa på å leie solarium sammen med).

Han Bærum-karen, han kunne fortelle meg det, at hu mørkhåra venninna til Sola, hu hadde fått unge da.

Noe som jeg syntes at var litt kjedelig da.

For da var hu liksom ikke singel og sånn lenger da.

(Eller hvordan man skal forklare det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var ikke den eneste, som plumpa uti det, på rommet vårt, de første dagene der.

En kveld, så fortalte Pettersen, fra Fredrikstad, at grunnen til at ‘n Ørjan, hadde blitt sendt hjem, fra Albertville-OL.

Det var fordi at han hadde hatt sex med Anette Bøe og tre andre damer, på rommet.

Og Anette Bøe, hu var sammen med skipresidenten, (eller noe), så derfor ble Ørjan Løvdahl sendt hjem da.

(Fortalte Pettersen, en av de først kveldene der da.

Etter at vi hadde blitt ‘tulla’ med av befalet der hele dagen da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Prestsveen, han glemte å låse skapet sitt, (med AG3 i, osv.), en kveld, husker jeg.

Og da noen sa til han det.

(Om det var meg eller et befal som inspiserte der, eller noe).

Så svarte Prestsveen liksom som en unge da, syntes jeg.

Og det gjorde Pettersen et poeng av og da, husker jeg.

For Prestsveen snakka en litt sånn ‘sippete’ versjon av Brumundalsdialekten da, syntes jeg.

Ihvertfall så gjorde Pettersen et poeng av det da, at Prestsveen sa noe på Brumundalsdialekt, (noe ‘je’ eller noe sånt da), som hørtes jævlig ut da.

Og da plumpa jeg uti det igjen, og sa meg enig i det da, at den dialekta til Prestsveen, hørtes jævlig ut da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg vet ikke om Prestsveen klagde til troppsjef Frøshaug, på at han hadde blitt mobba, eller noe.

Men noen dager seinere, så ble ihvertfall Prestsveen BV-sjåfør da, og flytta til en annen brakke vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen på det rommet, med mørkt hår vel, som jeg ikke husker navnet på.

Han dro plutselig en av de første dagene, tilbake til Oslo.

(Han var vel fra Groruddalen kanskje vel.

Noe sånt).

Også ble han hjemme, i en dag eller to.

Også kom han plutselig tilbake igjen da.

Og da hadde han gått glipp av mye der da, som hvordan man skulle ‘tre av’, og sånn da.

(Noe som ble kalt ‘slutta orden’).

Som jeg prøvde å forklare for han da.

(For jeg var helt med, og ble litt hjernevaska kanskje av det her militærgreiene da.

Må man vel si).

Og jeg hadde den uvanen, at jeg noen ganger hang feltlua mi, på en sånn sengeknagg, mens vi rydda på rommet, osv.

(For feltlua, den skulle man ikke ha på seg inne da).

Og den dagen, (mener jeg at det var), som han fra Oslo, returnerte.

Så ble feltlua mi borte da.

Og på troppens oppstillingsplass, så spurte troppsjef Frøshaug meg, ‘har du rota bort feltlua di, Ribsskog’.

Og da tenkte jeg det, at da måtte jeg prøve det, å svare ganske militært.

Så da svarte jeg bare et høyt, langt og klart ‘ja’, da.

(Istedet for å mumle noe sånt som at, ‘nei, den feltlua mi, den har jeg ikke rota bort, den er sikkert der eller der da’).

Og da ble troppsjef Frøshaug litt sur, tror jeg.

Av en eller annen grunn da.

(Men Haraldsen, (en litt korpulent kar nesten vel, fra Oslo vel), i troppen, han syntes vel at det var litt morsomt, tror jeg, og snudde seg vel litt på oppstillingsplassen og gliste eller lo litt vel).

Men jeg lurer på om det var han karen, som plutselig dro hjem til Oslo, og så kom tilbake, (og bare var på rommet, i noen timer, eller noe), som hadde rappa feltlua mi da.

Men det tørr jeg ikke å si sikkert da.

(Men etter den her dagen, så så jeg han aldri igjen, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hvis vi klarte å rote bort, eller ødelegge, noe av utstyret, som vi fikk utdelt, i militæret.

Så ble vi trukket, i den lønna, som vi fikk der da.

(Som var cirka 900-1000 kroner kanskje, hver fjortende dag.

Noe sånt).

Akkurat det, det brydde ikke jeg meg så utrolig mye om, sommeren 1992.

For jeg hadde jo jobba mye, på OBS Triaden, i ukene før jeg skulle i militæret.

Så jeg hadde vel kontoen min ganske full av penger, tror jeg.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så da jeg fikk et sånt skjema, som ble kalt TS-, (tap/skade), skjema.

Av et av troppsbefalene vel.

Så klarte jeg også det kunststykket, å fylle ut det skjemaet feil da.

For ikke bare stod det ‘feltlue’, på det skjemaet.

Neida, det stod også ‘feltlue vinter’, på det samme skjemaet.

Og femti andre ting, kanskje.

Så jeg blingsa litt da.

(Jeg var kanskje litt trøtt og sliten, når jeg skulle fylle ut det her skjemaet.

Det var jo under rekruttjenesten liksom, hvor vi noen dager hadde tjeneste fra 7 om morgenen, og til 7-8 om kvelden vel).

Jeg hadde ihvertfall klart å krysse av, for ‘feltlue vinter’, (som kosta litt over hundre kroner vel), på det skjemaet da.

Istedet for å krysse av for ‘feltlue’ da, som kosta en femtilapp mindre, (eller noe), kanskje da.

Så det skjemaet, det fikk jeg tilbake igjen da.

Med beskjed om å fylle ut et nytt sånt skjema, som det skulle stå riktig slag av feltlue på da.

For jeg hadde vel ikke sett så nøye, på det skjemaet kanskje, men bare sett at det stod noe med ‘feltlue’ der da.

Og hadde nok ikke sett at dette var feltlue vinter.

For til daglig så var det ingen, i militæret, som snakka noe om ‘feltlue vinter’.

For den lua, den ble alltid kalt for ‘BF’ da, når den ble nevnt, i militæret der da.

Og BF, det var en forkortelse for bjønn-fitte.

Siden den feltlue vinter, den hadde noe pels, (eller noe) på seg da, så når den lå i skapet, så kunne den minne litt om en bjørnefitte da, mente folk, (litt på fleip kanskje vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye som skjedde, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

5. mai 2012
Min Bok 3 – Kapittel 1: Elverum

Jeg husker at jeg tok toget, fra Oslo S., til Elverum, en sommerdag, i juli, i 1992.

Jeg hadde jobbet på OBS Triaden, hele sommeren, og hadde ikke hatt mye ferie.

Jeg husker at jeg var spent på, hvor tøft, som dette kom til å bli.

Jeg var en tynn, ung mann, som veide 62-63 kilo, og var 1.85 høy.

En pingle, hendte det at jeg ble kalt, i Oslo, før, (og vel også etter), militæret.

Jeg studerte de andre kara, som var sammen med meg, på start-dagen der.

Var ikke alle de andre mye kraftigere bygget enn meg, tenkte jeg, (nærmest i sjokk vel, må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var også utrent, etter tre år, med studier og jobbing, i Oslo, hvor jeg kun hadde trent, et par ganger vel, i løpet av disse tre årene.

Jeg hadde ikke trent regelmessig, siden jeg hadde gym, på Gjerdes videregående, i Drammen, skoleåret 1988/89.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Geværkompaniet, (som jeg skulle være i), på Terningmoen, det var en stående Nato-styrke.

Alle soldatene var der, i 11-12 måneder, og nesten alle startet der samtidig, hvert år.

Det var ikke som i Nord-Norge, hvor det kom nye soldater hver tredje måned.

I Geværkompaniet, så dukket nesten alle soldatene opp samtidig, i midten av juli-måned, (var det vel), hvert år da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde ikke helt skjønt det, om jeg måtte til Nord-Norge, etter tre måneder.

Så jeg husker det, at jeg spurte en kar fra Hedmark, (var han vel fra), som stod ved siden av meg, på en slags oppstilling, langs jernbaneskinnene, som går gjennom Terningmoen-leieren, om det var sånn, at vi slapp å dra til Nord-Norge, (som var vanlig, i andre militærleire, på Østlandet, at man dro til Nord-Norge, etter tre måneders rekrutt-tjeneste).

Han hedmarkingen, (var han vel), kunne bekrefte det, av vi slapp å dra til Nord-Norge da.

Og jeg bare jubla, (må man vel kalle det), siden jeg skjønte at jeg kunne dra tilbake til Oslo igjen, (og for eksempel jobbe), hver helg da.

Sånn at han medsoldaten, fra Hedmark, nesten fikk sjokk vel, over jublinga mi.

Og det er mulig at noen av befalet, også la merke til den her jublinga mi da.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kjente forresten ikke et eneste menneske, av hverken sivile eller militære, i Elverum.

Geværkompaniet, det bestod av tre geværtropper, som i begynnelsen hver bestod av opp mot hundre soldater vel.

Pluss en jegertropp, og en stab, (eller hva de ble kalt igjen).

Så det var vel over 500 soldater i leieren, (ihvertfall de første ukene), vil jeg nok tippe på.

Staben, de kom ikke inn i juli, alle sammen, sånn som oss geværsoldatene.

Så de som lagde maten vår, og tømte søpla der, og sånn, de hadde vært i militæret i flere måneder allerede, mange av de, og de tulla litt med oss ‘ferske’ infanterisoldatene da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På de første brevene, som jeg fikk fra Forsvaret, angående førstegangstjenesten min, så stod det at jeg skulle tjenestegjøre, i Gamle Fredrikstad infanteriregiment vel.

Men etter at jeg flytta til Abildsø, for å studere, i 1989, så sendte jeg jo et brev, til Folkeregisteret, hvor jeg forklarte det, at familien min, var liksom en sånn ‘Tore på sporet’-familie da, og at jeg hadde et heller kjølig forhold, til min far og hans nye samboerske, Haldis Humblen, (som lot meg bo alene, fra jeg var ni år).

Sånn at brev og lignende, som ble sendt, til dere adresse, det var jeg ikke helt sikker på, om jeg ville motta.

(Etter noen problemer med noen svarkort, for inntak på handel og kontor, et par somre, siste halvdel av 80-tallet, som fortsatt husket da.

Når Haldis og faren min var et sted, som jeg ikke visste hvor var, og postkassa deres var overfylt, og postmannen hadde lagt svarkortet mitt, for at jeg kom inn på markedsføringslinja, (var det vel), liksom gjemt bort, oppi postkassa til Haldis der da, sammen med masse utgaver av Aftenposten, var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så en av de første månedene, i 1990, så fikk jeg meg mitt eget familienummer, av Folkeregisteret, på grunn av de problemene, i slekta mi da, som jeg forklarte om, i et brev til dem.

Og etter dette, så ble jeg overført, fra sesjonsmyndighetene, i Buskerud/Vestfold, og til sesjonsautoritetene i Oslo da.

Og etter det, så ble det gjort om, sånn at jeg istedet skulle til Terningmoen, i Elverum, i tolv måneder.

Istedet for at jeg først skulle til Fredrikstad, i tre måneder rekruttskole, og så til Nord-Norge, i ni måneder.

Noe som passet meg fint.

For jeg var jo en selvstendig person, som hadde bodd alene, fra jeg var ni år, og var vant til å ha en god del frihet da.

Så å være oppe i Nord-Norge, på ei militærbrakke der, i flere måneder av gangen, i strekk, det virka ikke som noe fristende akkurat, for meg da.

Men når jeg fant ut det, at jeg kunne dra hjem igjen, til Oslo, (og Ungbo da, siden militæret betalte husleia mi hos Ungbo, mens jeg avtjente førstegangstjenesten da, siden reglene deres var sånn, at de gjorde det, for vernepliktige som hadde hatt sin egen leilighet, så og så lenge da, før de skulle inn, til førstegangstjenesten), det gjorde at jeg ble i litt bedre humør da, siden tiden i militæret da liksom ble stykket opp, og jeg fikk et par-tre dagers avbrekk, fra militærlivet, stort sett hver helg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siden jeg hadde vært en sånn ‘raring’, som hadde blitt satt til å bo alene, fra jeg var ni år.

Og siden jeg hadde blitt mobbet på ungdomsskolen, og var en tynn pingle da, (for å si det sånn).

Så hadde jeg nesten vært i angst, for å dra i militæret.

Og jeg var jo en av de eldste vernepliktige der da, dette året, med mine 21-22 år.

For jeg hadde jo da, siden jeg gikk på videregående vel, en gang i året, fått et brev fra militæret, om at jeg skulle inn til førstegangstjeneste, førstkommende sommer da.

Men dette med førstegangstjenesten, det var jo noe som jeg gruet meg fælt til da.

Og jeg var ikke sikker på om jeg kom til å takle det her, engang.

Siden jeg var så vant til å bo alene da.

Og siden jeg var vant til å ha et dårlig forhold, til mine foreldre, (og lærere).

Så var jeg veldig vant til å være i opposisjon da, mot autoriteter.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg hadde jo ikke, (som 18-19-åring), fått så mye distanse, til den vonde oppveksten min, med mye mobbing og ensomhet da, osv.

Og jeg var jo veldig tynn da, og veide vel helt ned i 59 kilo, etter det første året mitt, som student, i Oslo.

(Etter det året, hvor jeg leide av Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø, da hu Fru Jorås ikke tålte matlukt da, sånn at jeg måtte kjøpe dyre burgere og sånn, for å prøve å få meg en slags metthetsfølelse da, dette studieåret).

Så jeg fikk nesten sjokk, hver gang det dukket opp, et sånt brev, fra militæret.

Faren min solgte jo også leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, under russetida mi.

Og jeg måtte jo bo noen måneder hos bestemor Ågot, på Sand.

Noe som var litt slitsomt, for jeg var jo vant til å bo alene, fra jeg var ni år.

Og Ågot var en gammeldags husmor da, (og tidligere tjenestepike, for familien Jebsen), og hu kunne si fra om alle mulige slags småting, hele tida da.

For hu var nøye på, at alt liksom skulle være ‘perfekt’, i ‘heimen’ da.

Så det var vanskelig for meg, å få noe særlig ro, de sommer-månedene, som jeg bodde hos bestemor Ågot.

Og der bodde jeg jo også på rom, med min søster Pia der, som i perioder kunne være ganske hatsk mot meg, må jeg vel si.

Og jeg var fysisk svak da, mye siden jeg at var seint ute, når det gjaldt puberteten vel.

Og jeg tenkte derfor, at det ville være smart av meg, å utsette verneplikten, til jeg ble noen år eldre, og fikk ihvertfall noen få kilo fler muskler på kroppen og til jeg hadde fått litt mer kontroll, når det gjaldt min boligsituasjon, og sånn da.

Så derfor utsatte jeg militæret, i to-tre år da.

Til jeg var ferdig på NHI, og jeg dro derfor ikke inn til førstegangstjenesten, før sommeren jeg fylte 22 år da.

Mens de fleste av de andre folka, i Geværkompaniet, de dro vel dit, året etter videregående, altså året de fylte 19 år vel.

Men flere hadde også vært på folkehøgskole, (eller lignende), et år eller to, så det var ikke sånn at hele gjengen var tenåringer heller.

Det var en del folk som var et år eller to eldre, enn 19-åringene der da.

Og jeg var vel heller ikke eldst i troppen, tror jeg.

Det lurer jeg på om det var en fra Hedmark, ved navn Skjærbekk, som var.

For han var vel født i 1969 vel, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Mens jeg var født i 1970 da.

Så sånn var vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Geværkompaniet, det var en spesiell militæravdeling.

Ikke bare var det en stående Nato-styrke.

Vi var også ‘forsøkskaniner’, for Hærens ski og vinterskole, som holdt til, på Terningmoen da.

Og soldater fra Royal Marines, kom til Terningmoen, hvert år, for å blant annet gå tre-mila på ski, i samme konkurranse, som vi i Geværkompaniet også var med i da, (mens vi prøvde å klare tidskravet, til marsjmerket på ski, da).

Så masse ‘stjernegriser’, (som noen i troppen kalte dem), det vil si høyere offiser, fra Norge, holdt til, på Terningmoen da.

Faktisk så mange, at det var tradisjon, på Terningmoen, for at soldatene, ikke hilste, på offiserer og befal, hvis de gikk forbi noen av dem, på vei til messa, for eksempel, da.

Og i perioder så var det også mange stjernegriser/høyere offiserer, fra de andre Nato-landene, på Terningmoen da.

Det var høyere og lavere offiserer fra blant annet USA, Tyskland og sikkert Danmark, Holland og England, osv., da.

(Fra de landene som var med i Nato, på begynnelsen av 90-tallet da.

Som sikkert var på forskjellige kurs, i vinterkrig, for eksempel, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi i Geværkompaniet, vårt merke, det var en hvit birkebeiner, på rød bunn.

Siden Geværkompaniet, det het også infanteriregiment 5, og vel også Oppland-regiment, da.

Og Oppland-regiment, det hadde slåss mot svenskene, under noen nordiske kriger, og også mot tyskerne, under 2. verdenskrig.

Noen få kilometer vel, fra Terningmoen, i retning av Hamar, så stod det et monument, (som vi aldri var og studerte akkurat men), i forbindelse med at kongen og regjeringen, hadde vært i Elverum, når de flyktet til England, under den tyske invasjonen, av Norge, 9. april 1940, da.

Og utafor den brakka på Terningmoen, hvor kompanisjefen, (Isefjær), holdt til, (var det vel).

Så stod det et skilt, (må det vel ha vært), hvor det ble opplyst, at her falt den første tyske bomben, under tyskernes bombing av Elverum, under den andre verdenskrig da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hva mer som skjedde, under det året, (må man vel kalle det, selv om vi hadde et par ukers ferie, til gode, sånn at vi vel bare var der, i drøye elleve måneder), som jeg var på Terningmoen.

Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

4. mai 2012
En sånn her skade, er det som jeg har slitt med, siden midten av 90-tallet, og som gjør at jeg ikke er like god i idrett, som jeg var, etter militæret

http://www.dagbladet.no/2012/05/03/sport/fotball/tippeligaen/rosenborg/michael_jamtfall/21431501/

3. mai 2012
Min Bok 2 – Kapittel 106: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XII

Fra da jeg jobba på Matland/OBS Triaden, så husker jeg det, at noen lokale damer, stod og prata sammen, ved kassene, (hvor jeg satt og jobba), i butikken da.

Og da husker jeg det, at jeg overhørte, at de her damene sa, at Matland var kjent for å ha kjekke gutter, som jobba der.

Hvis de hadde lyst til å se noen kjekke gutter liksom, så kunne de bare gå ned til Matland, husker jeg at jeg overhørte, at de her damene, i begynnelsen av 20-årene vel, prata om da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem, han var jo, (av en eller annen grunn), veldig kjent i Oslo, når jeg flytta dit.

Og vi pleide å dra rundt på alle utestedene i byen, omtrent.

Både i russetida, og i årene etterpå.

Av den grunnen så hadde jeg vært på for eksempel Head On før det ble Head On og på So What før det ble So What.

Og så videre.

Winnem viste meg vel en gang noen utesteder ved Saga kino, tror jeg.

Og en gang, etter at Winnem ble sammen med Elin, (og da ble festbrems, må man vel si).

Så pleide jeg fortsatt å gå en del på sånne pub-til-pub-runder, i Oslo, men da uten Winnem da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så gikk jeg og surra på de utestedene ved Saga kino, igjen da.

Og jeg hadde havna på et sted, som jeg prøvde å skjønne, hva det var med da.

(Jeg tror muligens at Winnem hadde ‘hypet’ dette stedet.

Noe sånt).

Og der jeg stod ved bardisken, og kjeda meg, så stod det også en litt kjedelig utseende mann, (må man vel si), som var 10-20 år eldre enn meg vel.

Og som folk gratulerte og sånn.

Og jeg lurte litt på, hva som var poenget med det her utestedet.

Og på hva som var så spesielt med han karen.

Jeg stod der og kjeda meg da.

Så prøvde jeg å si noe greier til han karen da, som alle gratulerte.

(Dette var et sted som spilte opera vel, av alle ting).

Og han svarte meg, at ‘du er jo banal’.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var kanskje et homsested det her.

Noen lesber prata til meg der og, mener jeg å huske.

(De trøsta meg vel, noen av de, siden jeg kjeda meg så mye der.

Noe sånt).

Og en av lesbene, prata til de andre, om meg, til andre, (hvis jeg husker riktig), og sa noe sånt som, at ‘jeg kjenner typen’, osv., om meg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg var vel ganske full da, og ikke så vant med damer, så jeg lot de vel bare prate dritt om meg da.

For å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Seinere har jeg forresten lurt på, noen ganger, om han som ble gratulert så mye, om det kan ha vært forfatteren Ingvar Ambjørnsen, på et av sine vel sjeldne Oslo-besøk.

Men det skal jeg ikke si sikkert.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, iløpet av første halvdel, av 90-tallet, når jeg oppholdt meg utafor et utested, i Universitetsgata, som vel var Barock vel.

Så satt det ei norsk jente i slutten av tenårene vel, og grein der.

(Ei med mørkt hår vel).

Og noen tøffe utlendinger, sa til henne, at hu måtte bli med, en bestemt utenlandsk unggutt hjem da.

Jeg turte ikke å si noe, for Oslo var nesten dominert av utlendinger, syntes jeg.

Så jeg tenkte at det var sånn, at hvis jeg begynte å krangla med en eller tre av dem, så fikk jeg sikkert alle de andre etter meg og.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg var hos onkel Runar, på tannlegetimer, i 1990, var det vel.

Så nevnte onkel Runar det, at mine to fortenner, som ble skallet av, da Kjetil Holshagen, trøkte hue sitt opp i colaflaska mi, på første halvdel av 80-tallet, på Bergeråsen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

At de fortsatt så små ut.

Onkel Runar hadde nemlig ikke gjort de fortennene mine like lange igjen, som de var, før de ble skallet av da.

Fordi at han, (som han sa), trodde at de andre tennene mine ville bli slitt ned.

Men på begynnelsen av 90-tallet, (altså kanskje 6-7 år etter at de tennene mine ble skallet av), så så fortsatt fortennene mine rimelig korte ut da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da mora mi, (Karen Ribsskog), bodde på Tagtvedt, på begynnelsen av 80-tallet.

Så fikk hu nye pupper, på statens regning, husker jeg.

Hu skulle få løfta/stramma på dem, sånn at de ble mindre som hengepupper da, (sånn som jeg forstod det, ihvertfall).

Noe som jeg husker at jeg syntes at var rimelig spesielt og litt flaut, å tenke på da.

Men men.

Det at damene opererte puppene sine sånn, det var bare noe man leste om i ukeblader og sånn, (mer eller mindre tilfeldig), syntes jeg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Det var vel Pia kanskje som fortalte om det her da.

Og da prata jeg vel med mora mi om det da, i andre etasje, i huset dems, i Hestehavna, på Tagtvedt da.

(Mener jeg å huske).

En helg som jeg var på besøk der, fra Bergeråsen da.

(Hvis det ikke var mora mi selv som begynte å fortelle meg om det her da.

Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På OBS Triaden, så var det ei ung dame, med mørkt hår vel, som jobba, i spesialvareavdelingen.

(Det var kanskje derfor det var så mye rot med prislappene, på varene der, siden at hu dama kanskje var litt rotete?

Hvem vet.

Hm).

En gang, da det var stille i kassa antagelig, så husker jeg det, at jeg gikk inn i spesialvareavdelingen der, for å finne en pris, eller noe.

Og da stod hu tenåringsjenta, (var hu vel fortsatt), og chatta i en trådløs telefon der, husker jeg.

‘Nå kom det inn en høy og kjekk ung mann her’, sa hu på telefonen, når jeg kom inn der da.

(Til venninna si da, eller hvem det kan ha vært).

Så hu hadde jeg tydeligvis draget på da.

Men det var ikke sånn, at jeg snakka så mye med henne, akkurat.

Og jeg var jo rimelig sur på den spesialvareavdelingen, siden de rota så mye med prisene der da.

(Og Lars Erik Koritov, (sjefen hennes), hadde vel kanskje blitt litt sur, hvis jeg hadde sjekka henne opp og.

Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siden jeg skrev det forrige kapittelet, igår, så har jeg kommet på en del fler episoder, som hendte, på OBS Triaden, med mere.

(Fra tiden før jeg måtte inn til førstegangstjeneste).

Så det blir nok ihvertfall et kapittel til, av Min Bok 2, som jeg skal prøve å få skrevet, en av de neste dagene.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

1. mai 2012
Og mamma var ei heks

http://www.kjendis.no/2012/04/30/kjendis/anne-kat_herland/litt_av_et_liv/21297043/

PS.

Jeg lurer også på om Anne Kat. Hærland rappa Bla bla bla-navnet, fra min irc-kanal, #blablabla.

Jeg mener ihvertfall at jeg så Anne Kat. Hærland, (eller hørte henne mest vel, hu og venninnene hennes), på en pizzarestaurant, i Bjerregårdsgate, en søndag, siste halvdel av 90-tallet.

Når hu kommenterte meg, tror jeg.

En dag jeg var fyllesjuk, etter en tur på byen.

Så sånn var det.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Her er mer om dette:

(Samme link som ovenfor).

30. april 2012
Min Bok 2 – Kapittel 104: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo X

Det første året, som jeg bodde i Oslo, nemlig på Abildsø.

Så fikk jeg litt problemer, med diverse hull i tenna, husker jeg.

(Av en eller annen grunn).

Så det neste året, da jeg leide et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, på Furuset, så dro jeg ut til Ås, siden min onkel, (min fars yngste bror), Runar Mogan Olsen, jobbet som tannlege der.

Onkel Runar hadde jobbet som tannlege i Ås, i cirka ti år allerede da vel.

I begynnelsen så leide han i et kjellerlokale i Ås, i et slags avlangt senter, i betong, eller noe, vel.

Men på begynnelsen av 90-tallet, så hadde han fått seg sitt eget senter, som het Åstunet, og som han eide sammen med en lege, eller noe sånt, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde ikke pleid å ha så mange hull i tenna, da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående.

Men mens jeg gikk på NHI, så hadde jeg plutselig fått skikkelig mange hull i tenna da.

Og i løssalgsavisene, på den her tida, så ble det advart, mot å ha for mye amalgam, i tenna, (husker jeg).

Likevel så stappa onkel Runar amalgamfyllinger, i cirka halvparten av jekslene mine, var det vel.

Jeg prøvde å kremte litt, når onkel Runar begynte å prate om amalgam da.

Men jeg slapp å betale, for de her tannlegetimene, så jeg fikk meg ikke til å klage så veldig høyt da.

(Det var vel antagelig faren min, som endte opp med regninga, for de her tannlegetimene, hvis jeg ikke tar helt feil.

Det er nok ikke helt umulig).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Etter en av disse tannlegetimene, (var det vel), så dukket min fetter Ove opp der, på tannlegekontoret, til onkel Runar.

(Må det vel ha vært).

Ove fortalte meg, at det ikke bare var et nytt senter, som de hadde fått seg, ute i Ås der.

Neida, de hadde også fått seg sin egen pub, fortalte han.

(Som faren hans var eier eller medeier i da).

Ove, (som jeg tror at kanskje nettopp kan ha fylt atten år, på den her tida), han dro meg med på den her kjeller-puben da, (var det vel), hvor vi spilte noen slag biljard da, husker jeg.

Og vi fikk vel spille gratis, tror jeg, siden onkel Runar visstnok eide den her puben da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Onkel Runar fortalte også noen historier, om en kar, som leide lokale, av han, i første etasje, i Åstunet der da.

Jeg husker ikke helt hva det var, som onkel Runar fortalte.

Men dette var en kar som drev en 7-eleven-kiosk da.

Så Åstunet, det var ikke et så utrolig stort senter.

Det var vel bare den 7-eleven-butikken og muligens et brus/øl-utsalg, eller noe, der, vel.

Også tannlegekontoret til onkel Runar da, og et legekontor, (eller noe sånn da).

Og muligens noen butikker/kontorer som jeg ikke har fått med meg.

For jeg var bare på det senteret, når jeg absolutt måtte til tannlegen.

Og det var bare i to perioder, iløpet av 90-tallet vel.

En periode, (på tre-fire besøk kanskje), i 1990, (eller noe), og så et par besøk, når Titanic var på kino, (rundt 1997 kanskje), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Grunnen til at Runar begynte å prate om han som drev den 7-eleven-butikken.

Det var at vi måtte ha noe å prate om, i bilen inn til Oslo, vel.

For jeg fikk nemlig sitte på, med onkel Runar, tilbake inn til Oslo, en gang, etter en av de her tannlegetimene da, i 1990, (var det vel).

For onkel Runar skulle på møte, i Tannlegeforeningen, i Oslo.

For de skulle se på tennene til noen av ofrene, i Scandinavian Star-ulykken, (husker jeg, at onkel Runar fortalte).

(For ofrene måtte ofte identifiseres utifra tennene da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så når jeg tenker på Scandinavian Star-ulykken.

Så forbinder jeg den ulykken noen ganger med onkel Runar.

For han var på foredrag om Scandinavian Star-ulykken, i Tannlegeforeningen.

Og den gangen, (sommeren 1990 vel), som jeg besøkte onkel Runar og dem.

Så stod det jo en Scandinavian Star/Alle Barna-vits, skrevet med kulepenn, på Sonsveien togstasjon, den dagen, som jeg dro hjem igjen, til Ågot, (må jeg vel si, for jeg leide ikke på Abildsø lenger enn til juni 1990, for å spare penger, som jeg kunne bruke i sommerferien da, og bodde heller hos folk som onkel Runar, bestemor Ågot og bestemor Ingeborg da.

Så sånn var det).

Vi stoppa også for å kjøpe pølse i brød, husker jeg, den gangen jeg satt på, med onkel Runar, inn til Oslo da.

Men jeg var egentlig ikke så fan, av pølse i brød, på den her tida.

(Selv om jeg hadde spist min del av pølser i brød, iløpet av de årene, som jeg pleide å hjelpe faren min, å levere køyesenger, i Oslo og Tønsberg osv., mens jeg gikk på barne og ungdomsskolen da).

Etter at jeg var i Brighton, sommeren 1985, på språkreise, og ble dratt med av Fredrik Axelsson, fra Gøteborg, (som bodde hos den samme vertsfamilien, som meg), og noen andre svensker, til McDonalds, ikke langt fra Churchill Sq. der, i Brighton, så har jeg vel alltid syntes at for eksempel Big Mac var bedre enn pølse i brød, for å si det sånn.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg var kanskje litt høyt oppe, siden jeg gikk på NHI osv., på den her tida.

Jeg husker ihvertfall, at jeg på et av mine tannlegebesøk, hos onkel Runar, en gang som tannlege-assistent-dama, (som kanskje var kona hans Inger, eller noen andre. Det varierte vel litt, tror jeg), vel hadde gått hjem.

At jeg spurte, onkel Runar, om han tulla med kemneren, og dreiv med dobbel bokføring der.

(Noe som jeg sikkert hadde lest om, at noen hadde drevet med, i en av løssalgsavisene da.

Som jeg pleide å lese minst en av, hver dag, da jeg bodde på Abildsø.

For det var ganske lite som skjedde det året, (på hverdagene ihvertfall), så hvis jeg ikke hadde hatt noen nye aviser å lese i, hver dag, så hadde jeg nok kjeda meg fælt der da.

Og også på Bergeråsen, så pleide jeg å lese mye aviser, allerede fra da jeg gikk på barne/ungdomsskolen vel).

Og da svarte onkel Runar, at han hadde dobbelt bokføring.

Og at han skreiv inn noe sånt som 30 prosent mindre da, i bøkene sine, enn det det var, som tannlegetimene egentlig kosta da.

(Noe sånt).

Så jeg vet ikke om onkel Runar tulla, men det var ihvertfall noe sånt han svarte meg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg flytta til Furuset der, så var det en bank, på Furuset-senteret der, som var en filial av Sparebanken NOR, (eller noe).

Og hvis jeg var litt seint ute der, så kunne det hende, at jeg ble nekta å gå inn der, av en ung, brysk bankansatt, husker jeg.

Så jeg pleide etterhvert heller å bruke Sparebanken NOR sin filial, på Skårer, husker jeg.

(Etter at jeg fikk meg jobb ute i Lørenskog der da, på OBS Triaden).

Problemene med han bankansatte, det toppet seg vel.

Den gangen, som jeg kom hjem fra praktikant-jobben, hos Norsk Hagetidend.

Dette var vel like før en lønningsdag, eller noe, men så hadde jeg kanskje litt lite penger, de siste dagene, før jeg fikk ny lønning da.

Og det som hendte, det var at jeg kom hjem, der jeg leide, av Arne og Mette, (etter jobb da).

Og så var Axel, (som da ennå ikke var fylt tolv år vel), aleine hjemme.

Og han viste meg et brev, som vi hadde fått, fra tante Ellen, i Sveits.

Jeg tror ikke at jeg noengang fikk brev, fra tante Ellen, da jeg bodde på Bergeråsen.

Så dette var en sjeldenhet da.

Og jeg hadde nok ikke fortalt tante Ellen, at jeg leide et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, på Furuset.

(For jeg prata nesten aldri med tante Ellen.

Naturlig nok, siden tante Ellen vel hadde bodd nede i Sveits, fra før jeg ble født, i 1970, vel).

Men det var vel kanskje bestemor Ingeborg, som hadde fortalt om den her flyttingen mi, til tante Ellen da.

Hvem vet.

Ihvertfall så gikk Axel og jeg, ganske kjapt, opp til den banken der, på Furuset-senteret da, husker jeg.

For tante Ellen hadde sendt med enten 50 eller 100 sveitser-franc, med brevet sitt da, husker jeg.

Og det ble litt penger i norske kroner, for kursen var 3-4-5 kroner, pr. sveitser-franc, (eller noe), husker jeg.

(Noe sånt).

Men da Axel og jeg, kom opp, til den banken.

(Hvis jeg ikke gikk dit alene da).

Så ble vi nekta å komme inn i banken da.

Enda klokka mi ikke var 16 ennå vel.

(Eller når det var, som den banken stengte igjen).

Så det var litt ergerlig da, husker jeg.

Og Axel ble vel også rimelig irritert, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), på grunn av han kjipe, unge bankansatte da, som ikke ville slippe oss inn i banken.

(Og jeg var nok ikke vant med så sure bankansatte, fra Drammen, Svelvik eller Larvik, tror jeg).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Det var også en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de/det neste kapittelet, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

29. april 2012
Min Bok 2 – Kapittel 103: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo IX

Jeg husker også en bytur, som må ha vært, i 1991, eller noe.

(For jeg husker at jeg gikk med et par svarte bomullsbukser, som jeg hadde kjøpt på en klesforretning, på Oslo City, i 1990, eller noe).

Og da var Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, på utestedet Snorre.

Hvor også Magne Winnem og jeg, også var et par ganger vel, da det het Comeback.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette som skjedde da Winnem, Willassen og jeg, var på Snorre Kompagniet.

Det sa jeg ikke noe om, til Willassen og Winnem.

Men tre hotte damer, i slutten av tenårene.

(Brunetter vel, mener jeg å huske).

De gikk forbi oss tre, på vei ut av Snorre Kompagniet, når vi tre nettopp hadde kommet inn der.

Og ei av de damene, hu masserte faktisk pikken og bjellene mine litt, mens vi passerte hverandre.

Jeg ble så paff, så det var ikke sånn at jeg sa noe til Winnem og/eller Willassen, om det her.

Det hele gikk så raskt, så jeg rakk omtrent ikke å reagere engang.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde også noen spesielle byturer, det første året, som jeg bodde på Ungbo.

Jeg husker en annen gang, som jeg var på nettopp Snorre Kompagniet vel.

De stengte, og jeg gjorde det samme, som Winnem og jeg, hadde pleid å gjøre, i russetida.

Nemlig å ta med halvliteren på innerlomma ut.

Og vakta stoppa meg først, så jeg måtte liksom prøve en gang til da.

Men jeg var for laid-back.

For jeg stod utafor diskoteket og skålte mot vakta vel.

I fylla da.

(Jeg hadde hatt en kjedelig kveld, tror jeg).

Men så så jeg det, at vakta bevegde seg mot meg, gjennom den ganske store folkemengden, som stod utafor Snorre Kompagniet, ved stengetid da.

Så jeg tok beina fatt, og løp ned Karl Johan, og svingte så til høyre, inn i Universitetsgata.

Og så ble jeg ganske andpusten, så jeg stoppa opp utafor utestedet Last Train der.

Fremdeles med halvliteren i hånda da.

Og jeg stod og drakk litt av den vel, da han dørvakta tok meg igjen da.

Og han begynte å si at han kunne ha knust nesa mi, hvis han ville.

Også tok han halvliterglasset, og gikk tilbake, til Snorre Kompagniet igjen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kjeda meg fortsatt og havna nesten i bråk, med to svære chilenere, eller noe, etter dette igjen da.

(Hvis jeg husker det riktig, så var dette samme gangen).

Og de to chilenerne, (eller hva de var), de hadde ei pen norsk dame med seg.

De var alle tre pent kledd, i dress osv.

Og hu dama begynte nesten å grine, husker jeg.

Siden den nesten ble bråk vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og så gikk jeg videre, og det eneste stedet som var åpent da, det var et sted som het Why Not, eller noe.

Og det var et homsested.

Men jeg ga faen, for jeg ville bare drikke mer øl da.

Og jeg havna også der, en annen gang.

Og da var det ei dame der, som lærte meg å spille piano, i både dur og moll da.

Noe jeg ikke kunne fra før.

(Jeg hadde bare lært å spille Lisa gikk til skolen, og sånn, at Frode Kølner og faren, i Larvik, på 70-tallet.

Men hu dama, hu lærte meg å spille med flere fingre samtidig da, på det pianoet som stod der da.

Så vi satt ved siden av hverandre, ved det pianoet og spilte et stykke som hu kunne da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu dama, (som vel var et såkalt fag-hag vel), hu prøvde å dra meg med, i en drosje, et eller annet sted da.

Men da ble det dramatikk, for da ble han homo-en hennes sur, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Så jeg droppa det, og dro bare hjem da.

Så jeg ble aldri sjekka opp, eller noe, når jeg var på det homsestedet da.

Jeg gikk i dress og sånn vel, og var ihvertfall drita full, så dem skjønte nok at jeg ikke var homo.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På spiserommet, på OBS Triaden, så husker jeg at noen av folka som jobba der, prata om at det stedet, (som het Why Not vel), var homsested da.

Men da meldte jeg meg ikke på i samtalen.

Da bare holdt jeg kjeft.

(For da var jeg litt flau, for å si det sånn).

Og jeg dro ikke til det stedet noe mer, etter den gangen som hu dama hadde lært meg å spille piano der, (og det ble dramatikk da).

Og den eneste grunnen til at jeg havna der, på det utestedet, en eller to ganger, det var at det stedet, det holdt lengre åpent, enn de andre utestedene da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, som jeg var på byen.

Så var jeg veldig full, og en amerikaner, som hadde hilst på John Eastwood, (eller om det var Jane Fonda, eller noe. Hm.), da han jobba på en fabrikk, eller noe, i USA.

Han dro meg med gjennom horestrøket.

Eller det var en afrikaner som dro meg med først vel, og så hang han amerikaneren seg på også.

Før begge to stakk til slutt da, når vi hadde gått en runde gjennom horestrøket, fra Karl Johan der, og endte opp nede ved Jernbanetorget der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, som jeg var på byen, så skulle jeg liksom ta en T-bane som gikk seint hjem vel.

Men jeg var så full, så jeg måtte bare sitte i flere timer, før jeg orka å gå på T-banen da.

På Stortinget T-banestasjon der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, så var jeg drita full, på dassen på Manhattan, (som senere skifta navn til Underhuset), og spøy der, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På spiserommet, på OBS Triaden, så ble jeg vel en gang uglesett, som sosialist/kommunist, av en som het Glenn, som jobba på gølvet der.

Og en annen kar vel.

Som satt ved et annet bord, inne på spiserommet der.

Siden jeg leste Dagbladet, som hadde rød logo da.

(Hvis jeg skjønte det riktig, av den ‘sladeren’, som jeg overhørte, så var det vel sånn, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot, i noen helger, de første årene, som jeg bodde, i Oslo.

Så pleide jeg å få med meg, et hjemmebakt brød, inn igjen, til Oslo.

Men Ågot begynte å bli gammel og senil, og kalte meg ofte for Runar, osv.

Og jeg spiste mye junkfood, på den her tida.

Så det var vel ikke sånn at jeg spiste de her brøda, akkurat.

Det var vel mest for å være høflig, at jeg sa ja takk, når Ågot spurte om jeg ville ha med et hjemmebakt brød, med tilbake igjen, inn til Oslo da.

Men de brøda, de havna nok for det meste i søppelkassa, uspist, vil jeg nok dessverre si.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noe som gjorde meg litt sur, når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot.

Det var det, at hu noen ganger ga meg en hundrelapp.

Og så sa hu det, at det hadde bestefar Øivind pleid å gjøre, når Runar studerte i Oslo, 15-20 år før meg da.

At Øivind hadde pleid å gi Runar en hundrelapp da.

Men det var litt forskjell, på 1975 og 1991 liksom.

Det var heller sånn at jeg ble sur, når jeg fikk en hundrelapp av Ågot på den måten der.

For en hundrelapp, den var jo verdt like mye, i 1991, som den var på begynnelsen av 70-tallet.

Og folk brukte også mer penger, på 90-tallet.

Det var jo jappetid, osv.

Så da ble jeg nesten bare irritert, når Ågot ga meg en hundrelapp, og gjorde et stort nummer ut av det da.

For en hundrelapp, det monnet ikke så mye for meg, som var student, og røyka en 20-pakning om dagen og ikke hadde lært å lage mat, og derfor kjøpte mye dyre junkfood, osv.

Så da ble jeg bare litt irritert på Ågot, husker jeg.

Som jeg syntes at var litt dum da.

Siden hu ikke skjønte at det var noe som het inflasjon da.

Som gjorde at pengene ble mindre verdt, ettersom årene går da.

Sånn at den hundrelapp i 1991, kanskje bare var verdt en brøkdel av hva en hundrelapp var verdt, i 1971 liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tror det var etter at jeg hadde flytta til Oslo.

At jeg tilfeldigvis var innom vannsengbutikken, til Arne og Haldis, i Drammen.

Og at Christell og Haldis, ba meg om å skrive en søknad for Christell, for ekstrajobb, på McDonalds.

(Som nettopp hadde åpnet en restaurant, i Drammen).

Og som folk som har lest bloggen min, kanskje har skjønt.

Så er ikke jeg akkurat noen ekspert egentlig, på jobbsøking.

Så jeg vet ikke hvorfor Christell og Haldis spurte akkurat meg, om det her.

Men jeg prøvde nå å skrive en søknad for Christell da.

På skrivemaskinen, i butikken til Haldis og faren min da.

Og Christell fikk komme på jobbintervju, på McDonalds, fortalte hu meg seinere.

Men så hadde sjefen der, spurt henne, (under intervjuet), om ‘hvorfor skal jeg ansette deg?’, (og ikke en annen søker da).

Klagde Christell på til meg.

(For da hadde vel ikke Christell visst hva hu skulle svare da).

Så jeg vet ikke om Christell mente at det var min skyld, at hu ikke fikk jobben, på McDonalds der.

Siden hu ikke klarte å svare for seg, på jobbintervjuet der da.

Men Christell var altså veldig treig, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), til å lære seg, å lese undertekstene, på TV, (under oppveksten da).

Så det er nok ikke bare Ågot, i slekta mi, som var/er litt dum.

Så Christell og Haldis mente kanskje at jeg var ekspert i jobbsøking, siden jeg hadde hatt skrivemaskin, da jeg gikk på handel og kontor?

Og Christell mente kanskje at det var den som skrev jobbsøknaden sin feil, hvis hu dreit seg ut, i jobbintervjuet.

Hva vet jeg.

Jeg klarte ihvertfall ikke å skjønne helt nøyaktig hvordan Christell så for seg det her.

(For Christell har liksom en litt brå væremåte noen ganger da.

Og hu kan også være litt vag, når hu skal kommunisere da).

Men hu skjønner kanskje selv hva det var hu mente.

(Man kan kanskje kalle Christell for noe lignende av ‘tåka’ da, muligens.

(Altså at hun kan være litt rørete noen ganger kanskje vel).

Siden det noen ganger kanskje kan virke som at det er litt uklart, oppe i tankeboksen hennes da.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Det er mulig.

Hvem vet.

Så sånn er kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg lurer på om det var den gangen, som Axel var med meg, for å besøke bestemor Ågot og Pia, på Sand, sommeren 1991.

(Den gangen som Axel tagg til seg den blikk-safen med mynter, som jeg hadde fått av bestemor Ågot, og jeg da også ga han noen fotografier, av vår tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, (som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, et par år før det her vel)).

Da, så var Pia, jeg, (og vel også Axel, tror jeg), på McDonalds, på Bragernes Torg, i Drammen da.

Og jeg følte meg ikke helt bra, og måtte på do da.

Og jeg hadde liksom badetiss da.

(Kanskje fordi jeg hadde litt feber, eller noe).

Og da jeg stod og tissa, så gikk det ei tenåringsjente, forbi herretoalettet, på McDonalds der.

For å komme seg inn på dametoalettet da.

Og da kunne jeg se det, at hu så i speilet, på innsiden av døra, på herretoalettet der, (mens hu gikk forbi da).

Og at hu så tissen min, (som var i badetiss-tilstand, (altså veldig liten)), i det speilet da.

Og da både jeg og hu Drammensjenta igjen satt i restauranten der, noen få minutter seinere.

Så husker jeg det, at jeg overhørte det, (hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall), at hu sa til noen andre tenåringsjenter der, at hu hadde sett tissen, til ‘han der’, da.

(Noe sånt).

Så McDonalds, de hadde altså lagd doene sine på en spesielt dum måte, sånn at damene fikk se tissefantene, til de som stod og tissa, i pissoaret, hvis en annen kunde, åpna døra, til herredoen, når damene gikk forbi, på vei til dametoalettet da.

Så det var jo nesten helt genialt, av McDonalds, å konstruere toalettene sine sånn, må man vel kanskje si.

Når man vet hvor lett sladder osv., kan oppstå.

Så jeg vil ikke akkurat nominere McDonalds til noen arkitekurpris, for konstruksjonen av de doene der, for å si det sånn.

(Dette var i den gamle børs-bygningen forresten, (het det vel), på Bragernes Torg, i Drammen da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer som skjedde, de første årene jeg bodde i Oslo, før jeg dro i militæret.

Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de/det neste kapitellet, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

28. april 2012