johncons

Stikkord: 90-tallet

  • Min Bok 5 – Kapittel 18: Mer fra sommerferien 1996

    Bestemor Ingeborg hadde forresten en pakke røkelaks liggende i kjøleskapet, som hadde gått ut på dato, (husker jeg).

    Hun tilbydde meg denne røkelaksen, en dag, vitende om at den var gått ut på dato, da.

    Men da takket jeg nei, må jeg innrømme.

    Mat som var utgått på dato, det var ikke noe som fristet liksom.

    Og da sa bestemor Ingeborg det, (på sitt dansk-lignende norsk, eller hva man skal kalle det), at hun kunne spise den røkelaksen selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg dukket opp hos bestemor Ingeborg der.

    (Hvis ikke dette var under et senere besøk).

    Så satt bestemor Ingeborg i telefonen med Hans Kølner, (faren til Frode Kølner, fra Min Bok), i Larvik E-verk, husker jeg.

    Dette syntes jeg at var rimelig merkelig.

    Men jeg regnet med at dette bare var noe i forbindelse med noen strømregninger, (eller noe sånt), da.

    Selv om det kanskje ville ha vært litt rart, det og.

    Siden dette jo var en eldrebolig.

    Så sånt gikk vel gjennom Larvik kommune, skulle man vel kanskje tro.

    Men jeg har ikke prata noe med hverken Frode Kølner eller Hans Kølner etter det her.

    (Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).

    Så hva det her egentlig var om, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg turte ikke å runke, da jeg bodde hos bestemor Ingeborg, husker jeg.

    (Noe jeg egentlig var vant til å gjøre hver dag, siden jeg bodde aleine, da).

    For jeg syntes at det hadde blitt litt flaut, hvis jeg hadde blitt ‘ferska’, da.

    Så en gang, (eller om dette var under et annet besøk), så gikk jeg ned til Kjærstranda der, (heter det vel).

    (Der bestemor Ingeborg ville at jeg skulle leie et windsurfing-brett, en gang, da hu bodde i Blombakken, på midten av 80-tallet, (like etter at bestefar Johannes hadde dødd).

    Men jeg ikke hadde lyst, da).

    Og der, så gikk jeg forbi to badenymfer, (som jeg seinere har lurt på om kan ha vært døtrene til kunstneren Odd Nerdrum, for mora mi fortalte meg sommeren etter, (var det vel), at han bodde nedpå der), og hu ene, (som jeg lurer på om kan ha vært Oda Broch), tok av seg badehåndkleet, og blotta seg, (mens jeg gikk forbi), da.

    Men da så jeg litt bort, (må jeg innrømme), for de her badenymfene så ganske unge ut, da.

    Og det var ganske mørkt, (for det her var om kvelden), så jeg la ikke merke til om hu Oda Broch, (eller hvem det kan ha vært), var naken eller hadde på seg badetøy, under badehåndkleet, som hu liksom ‘flasha’ med, som om det var en kåpe, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg prøvde å runke i et skogområde litt lengre bort, på Kjærstranda der, da.

    Men jeg fikk det vel ikke helt til å funke, å runke der, (må jeg innrømme).

    For det var i nærheten av noen hus, (og sånn), da.

    Så jeg syntes vel at dette var litt risikabelt, da.

    Og da jeg kom tilbake til bestemor Ingeborg, så lurte hu på hva jeg hadde drevet med, da.

    For hu syntes at jeg hadde brukt for lang tid, på den gåturen min, da.

    (Noe sånt).

    Hvis ikke det her var under et annet besøk, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg søkte litt på nettet nå, og den fine stranda, der hvor jeg lå og solte meg, like ved hu strøkne, lyshåra tenåringsjenta.

    (Og der hvor onkel Håkon og tante Tone telta).

    Det må ha vært Oddane Sand, (mener jeg).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, mens jeg var hos bestemor Ingeborg, så ringte jeg til Larvik Line, og bestilte en tur-retur billett, til Hirtshals, da.

    Dette var med en luftpute-båt, (eller hva det heter igjen), som bare brukte et par-tre timer, på å krysse Skagerak, da.

    Jeg hadde vel helst håpet å dra med den kjente danskebåten Petter Wessel, over til Danmark.

    Men den båten hadde visst slutta å gå, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg, hun fortalte meg det, at hu likte å handle i en matbutikk, i Larvik, som het Europris.

    (Og som lå ikke så langt unna krysset Jegersborggate/Nansetgata der, mener jeg å huske.

    Cirka der det hadde ligget en lekebutikk, på 70/80-tallet, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så bestemor Ingeborg, hun ville sitte på med meg, til Larvik, den dagen, som jeg skulle ta ferja over til Danmark, da.

    Og da syntes jeg litt synd på bestefar Johannes, husker jeg.

    For jeg hadde ikke noe hastverk, med å kjøre til Larvik.

    For jeg hadde kjempegod tid, da.

    Men plutselig, så begynte bestemor Ingeborg å kommandere meg, da.

    Og sa at nå måtte vi kjøre, osv.

    Så det var jo et vanvittig stress da, sånn som jeg husker det.

    Og uten at jeg skjønte grunnen til dette.

    For bestemor Ingeborg hadde vel ingen avtale, i Larvik, som jeg visste om, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De veiene som går, fra Nevlunghavn og til Larvik.

    (Ihvertfall på den veien jeg kjørte.

    Og jeg kjørte ikke den veien som går om Stavern.

    Men jeg kjørte den veien som går forbi Mille-Marie Treschow der, da.

    (Mener jeg at onkel Martin viste meg, i 2005)).

    De er ganske smale, da.

    Og jeg mener å huske det, at bestemor Ingeborg begynte å klage på kjøringa mi også, på veien inn til Larvik, da.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde så god tid, før ferja gikk.

    Så jeg skulle kjøre en tur ut til Østre Halsen der, (hvor jeg jo bodde, da jeg gikk i første klasse, osv.), og se litt hvordan det så ut der igjen, da.

    (For jeg hadde ikke vært ute på Østre Halsen der, siden 70-tallet vel).

    Og bestemor Ingeborg, hu ville det, at jeg skulle slippe henne av, ved Larvik togstasjon og ferjeleiet der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at jeg kjørte innom Rimi, (der hvor tidligere Torstrand Marked lå, på 70-tallet), på veien ut til Østre Halsen.

    Det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men jeg kjørte ihvertfall forbi Rockwoll-fabrikken der da, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Som jeg husker, fordi jeg mener å ha lest i en Ingvar Ambjørnsen bok, at han jobba der, på 70-tallet.

    Og så videre over Lågen, og så til høyre etter Lågen og så forbi Shell-stasjonen, (som het Gulf, på begynnelsen av 70-tallet).

    Og så videre ned Storgata da, og så parkerte jeg ikke så langt unna Hvittensand der, da.

    (Cirka der hvor mora mi pleide å parkere muligens, på 70-tallet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk ned mot Hvittensand der.

    (Som ligger liksom der Lågen møter Larviksfjorden, da.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    For det var liksom det eneste stedet jeg tenkte på, at man kunne gå til der, da.

    Og man må liksom gå på en slags sti, (var det vel), for å komme til den stranda, da.

    Og på den stien, så møtte jeg to tenåringsjenter, da.

    Og hu ene tulla med hu andre, og dytta henne bort mot meg, da jeg gikk forbi dem, husker jeg.

    (Mens hu sa et eller annet ord på Larviksdialekt, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake til Larvik, så mener jeg å huske at jeg kjørte forbi Hvalen, (den store restauranten, nede ved marinaen der), og jeg kjørte vel også gjennom Mellomhagen, tror jeg, (der hvor jeg jo bodde, (hos mora mi og Arne Thomassen), i et par år, midt på 70-tallet).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom tilbake til Larvik, så hadde jeg fortsatt god tid, før ferja gikk, da.

    Og jeg venta litt ikke så langt unna Tollerodden der, (et kommunalt utebasseng, med sjøvann, (hvor det ikke koster penger å bade, liksom), som mora mi pleide å ta med søstera mi og meg til, på slutten av 70-tallet, etter at vi flytta til Jegersborggate).

    Og der, så satt jeg bare å slappa av, på en benk, eller noe, vel.

    Mens jeg kjeda meg litt, da.

    Og jeg la merke til at en dansk dame, sykla rundt der, sammen med sin unge datter, vel.

    (Hvis ikke det her var under et annet Larvik-besøk, da.

    Men jeg var ikke så mye i Larvik, etter at mora mi flytta derfra, på 80-tallet.

    Så jeg tror nok at dette må ha vært den sommeren jeg dro til Danmark, med den HiAce-en, altså sommeren 1996).

    Og at de antagelig hadde tatt ferja over, fra Danmark, bare for å sykle rundt litt, en dag, i Larvik, da.

    (Noe sånt).

    Sånn det virka som, for meg, ihvertfall.

    Noe som overrasket meg litt, siden jeg ikke kunne huske å ha lagt merke til noen dansktalende syklister, på den tida, som jeg selv bodde i Larvik, på 70-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 13: Mer fra Aker sykehus

    Da jeg kom tilbake tirsdag morgen, (var det vel), på Aker sykehus.

    Så husker jeg at jeg satt, på det venterommet eller røykerommet, (eller hva det var igjen), og prata med ei eldre kone da, (husker jeg), mens jeg venta.

    Og så fikk jeg en sykeseng vel, og lå i den, mens ei av sykepleierskene, måtte stikke meg med en sprøyte, fire ganger, før hu klarte å ta en blodprøve, (og hu klagde også på at jeg hadde kalde hender, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var egentlig meninga, at en norsk lege, skulle foreta min operasjon.

    Men dette ble forandret, en av de første dagene, som jeg var der.

    Sånn at istedet, så skulle en dansk lege, ved navn Dr. Bjerre, (husker jeg), foreta operasjonen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble forklart, at i kneet, så fantes det tre bånd.

    Et leddbånd, som var bredt, og som gikk rett fram, under kneskålen, vel.

    Og så var det også to andre bånd, som var smalere.

    Og disse ble kalt korsbånd, for de gikk på skrått da, like under det brede båndet, vel.

    Og når man utførte en korsbåndoperasjon, (for det ene korsbåndet mitt hadde røket, (den gangen jeg spilte fotball, i Frognerparken, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4)), så skjærer man ut en bit, av det brede båndet, (for det båndet er så sterkt, at det ikke spiller så stor rolle, om man skjærer ut en bit av det da), og så fester man denne biten, der hvor det avrevne korsbåndet, tidligere har sittet, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dr. Bjerre han visste hvordan kneet mitt var, for noen medisinstudenter, fra UIO, vel.

    Og han vred på kneet da, til man kunne se det, at det liksom sviktet, da.

    Og så sa han det, til studentene, at vanligvis, så var dette vanskelig å se.

    Men ‘denne gutt’, (var det vel, som han kalte meg), ‘er så rolig’, (eller noe), at man kunne se at kneet sviktet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han jeg delte rom med, før operasjonen.

    Han ble sur fordi at jeg ikke hadde sagt fra, om at jeg hadde barberskum, mens han barberte seg, da.

    (Noe sånt).

    Og han fortalte også om en han kjente, som ikke kunne gå ordentlig, etter en lignende operasjon, av den jeg skulle ha, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg likte ikke noe særlig å ligge på Aker sykehus.

    For man måtte dele rom med en annen person, da.

    Som man noen ganger kanskje kunne være litt uheldig med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble forklart før operasjonen, at jeg etter operasjonen, ikke kunne krabbe så mye, på knærne.

    Men det sa jeg at ikke gjorde noe.

    For jeg pleide ikke akkurat å krabbe så mye på knærne, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En mannlig sykepleier, kom for å rulle sykesenga mi, ned til operasjonssalen, (husker jeg).

    Han gjorde først et nummer ut av, at jeg hadde blodtype 0, (husker jeg).

    Og så begynte han å rulle meg gjennom gangene, på Aker sykehus der da, (husker jeg).

    Han spurte om jeg hadde tatt av meg underbuksa, (som også noen andre hadde bedt meg om å gjøre, men jeg hadde syntes det var litt flaut da), for ellers så ble de sure, nede i operasjonssalen der, (husker jeg at han sa, da).

    Så jeg tok av meg underbuksa, (under dyna), mens sykesenga som jeg lå i, ble rulla ned til operasjonssalen der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom ned i operasjonssalen der.

    Så begynte han karen, som hadde rulla meg ned dit, å si til noen damer der, at det var bedre å få satt kateter, etter bedøvelsen.

    Jeg visste jo ikke hva kateter var engang.

    (Siden jeg aldri hadde hatt noen operasjon før).

    Så jeg sa ikke noe.

    Men Dr. Bjerre hørte på han som hadde rulla sykesenga mi ned til operasjonssalen da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også cirka 50 medisinstudenter, som så på operasjonen min, (husker jeg).

    Og det var rimelig flaut.

    For ei sykepleierske, som var litt oppe i åra.

    Hu hadde vært og sett på meg, (av en eller annen grunn), da jeg var på Aker sykehus, noen måneder tidligere, for at de skulle se inn i kneet, med noe slags instrument.

    Og hu brukte meg som en slags ‘forsøkskanin’, for å sette kateter, da.

    Å sette kateter, det betyr at man får en plastslange, stukket opp i tissen, da.

    Sånn at urinen ens samler seg i en pose, som henger på sykesenga, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men siden han som hadde rulla sykesenga mi ned til operasjonssalen, hadde insistert på, at jeg burde få bedøvelse først.

    Så ble det satt bedøvelse, (eller anestesi, som det vel ble kalt), først da.

    Og så begynte disse kateter-damene, å tulle med tissen min, da.

    Hu som skulle læres opp, i å sette kateter, det var ei pen blondinne, (mener jeg å huske ihvertfall), i slutten av tenårene, (eller begynnelsen av 20-årene), vel.

    (Som sikkert gikk på sykepleierhøgskolen eller studerte medisin, ved UIO, (eller noe sånt), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg ble kanskje litt rar, av den bedøvelsen, da.

    Jeg ble ihvertfall litt irritert, siden jeg ikke forsto hva som ble bestemt, over hodet på meg, da.

    (Om rekkefølgen på bedøvelse og kateter, osv., da.

    Siden jeg ikke visste hva kateter var engang, (for å si det sånn)).

    Så jeg tulla litt med hu som var på opplæring der da.

    (Gjennom narkosen).

    Sånn at jeg tenkte på noe sex osv., når hu tok på tissen min, sånn at jeg fikk ereksjon, da.

    (Bare for å tulle litt, da.

    Siden jeg var litt irritert, siden jeg syntes det virka som at det var noe galt der, da.

    Siden det virka som at han som rulla sykesenga mi ned dit, liksom skulle bestemme over hele operasjonen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk med meg det, at hu eldre sykepleiersken, fortalte det, til hu som var på opplæring.

    At hvis pasienten hadde ereksjon, så måtte de få det til å gå for dem.

    For de kunne ikke ha sæd inni den plastslangen, da.

    (Eller noe sånt).

    Så hu eldre sykepleiersken, hu smurte noe vaselin, (eller noe), på en gummikopp, (eller noe), da.

    (Jeg så ikke helt hva som skjedde).

    Og da gikk det for meg med en gang, når de begynte å bruke den gummikoppen, (eller hva det var), som en sex-leke, på tissen min, da.

    Foran alle disse her folka, liksom, da.

    Så det var jo rimelig rart og flaut da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med det.

    Men hu pene sykepleierstudinnen.

    Hu begynte også å dytte den plastslangen, skikkelig hardt, inn i veggen, i urinrøret, i tissen min, da.

    Sånn at det gjorde skikkelig vondt da, (husker jeg).

    (Sånn at jeg kjente det gjennom narkosen, som begynte å virke, da).

    Og jeg prøvde å si ‘au, au’, og det er mulig også at jeg klarte å få fram noen lyder, (gjennom narkosen), da.

    (Det er mulig).

    Men jeg tror at dette må ha vært med vilje, fra hu sykepleierstudinnen.

    For det var liksom som at hu tok fart, og liksom stanget den slangen, inn mot veggen, i urinrøret mitt, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så husker jeg ikke mer.

    Før Dr. Bjerre begynte å knipse, (eller noe), etter operasjonen.

    Og han fortalte at de var ferdig, å operere, da.

    ‘Gikk der bra?’, spurte jeg, (husker jeg).

    For jeg hadde jo lært det, at en del operasjoner, kunne være mislykkede, da.

    (Så jeg hadde vært nokså urolig da, husker jeg, for hvordan denne operasjonen kom til å gå).

    ‘Ja’, svarte Dr. Bjerre da, mens han smilte og nesten lo, til assistentene sine, vel.

    (Så de hadde liksom hatt en munter tone, under operasjonen, (virka det som for meg, ihvertfall)).

    Og så ble jeg kjørt inn på et rom, hvor man ble observert, etter operasjonen, (eller hvordan rom det her kan ha vært), for å sove, i noen timer, da.

    Og jeg husker at jeg da ble lagt over, i en ny seng.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og jeg husker det, at lakenet, i den nye senga, det klødde noe helt forferdelig, da.

    Så jeg strevde noe voldsomt, med å rive av det lakenet, da.

    For jeg lå jo oppå dette lakenet.

    Og samtidig, så hadde jeg fire slanger koblet til meg, (mener jeg å huske).

    Og det var kateterslangen, da.

    Og intravenøs væske.

    Og så var det bedøvelse, (eller smertestillende), da.

    Og så var det en ting til, og det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, hva var.

    (Hvis jeg ikke fikk blod da, etter operasjonen.

    Hvis ikke, så var det kanskje strømledningen, til en sånn kne-bøye-maskin, som beinet mitt ble lagt oppi, (ihvertfall etterhvert), etter operasjonen, som jeg tenker på.

    Ihvertfall så husker jeg at det var fire slanger da, som jeg hadde kobla til meg, etter operasjonen.

    Så det var ikke så lett for meg, å bevege meg, mens jeg lå i sykesenga der, da).

    Men jeg klarte etterhvert å få revet av det lakenet, som klødde så fælt, da.

    Og under det lakenet, så var det et annet laken, da.

    Og det andre lakenet, det klødde ikke noe da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så det var rimelig rart da, (vil jeg si).

    Og jeg husker at det var noen sykepleiersker der, (i dette rommet), som kommenterte det da, at det var merkelig hva pasientene klarte å få til.

    (Eller noe).

    Da jeg reiv av det lakenet, som lå under meg, og kasta det ned på gulvet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg lå på den intensivavdelingen, (eller post-operasjons-avdelingen), eller hva navnet på den avdelingen kan ha vært, igjen.

    Så dukka søstera mi, Pia, opp der, husker jeg.

    Med et Se og Hør og en Freia Appelsinsjokolade, (hvis jeg husker det riktig).

    (Enda jeg pleide å lese aviser, og ikke Se og Hør, (for å si det sånn)).

    Og uten at jeg veit hvordan hu klarte å komme seg inn, på den her intensivavdelingen, (eller overvåkningsavdelingen), eller hva det var.

    Men hu ‘babla’ vel noe om at bestemor Ingeborg hadde bedt henne om å besøke meg, (eller noe sånt), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 12: Aker sykehus

    Før jeg skulle på Aker sykehus, for å operere kneet mitt, (i april/mai 1996, må det vel ha vært), så fikk jeg en bag, av Magne Winnem.

    (Av en eller annen grunn).

    Dette var en blå Marlboro Medium-bag, som Magne Winnem hadde fått av Rimi, på en butikksjef-tur, til Sverige, (eller noe sånt).

    Jeg pleide ikke å ha noen bag, i årene før det her, (Nike-bagen min ble jo borte, da jeg bodde på Abildsø, fra huset til Anne Lise og dem, og den svære, rosa bagen, til Magne Winnem, som jeg fikk låne, da jeg var i militæret, den husker jeg ikke helt hvor ble av, men utover på 90-tallet, så ble det vel antagelig litt flaut, å gå med en sånn stor, rosa bag, vil jeg si).

    Men jeg pleide å gå med arbeidstøyet mitt, i en Rimi-pose da, (de første årene, som jeg jobba, på Rimi).

    Jeg nevnte vel det, for Magne Winnem, at det var kanskje ikke så lurt, å ha med en Marlboro-bag, på sykehuset.

    For jeg tenkte meg vel kanskje det, at noen leger kanskje ville reagere og si at det her var sigarett-reklame da, (eller noe sånt), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen og Glenn Hesler, de hadde noen problemer, med bilen, som de brukte, når de tømte spilleautomater, for automatfirmaet sitt, (som forresten het Action Arcade, vel).

    Så jeg lot dem låne HiAce-en min, mens jeg var på sykehuset, da.

    (Og da var det nok langt mindre skrot, som lå og fløt rundt i den bilen, enn da de selv eide den, vil jeg nok tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skulle være på kirurgisk avdeling, (mener jeg å huske), på Aker sykehus.

    På en enhet for ortopedi, heter det vel.

    Og det var vel en mandag, som jeg skulle møte opp der, mener jeg å huske.

    På en av de før-undersøkelsen, som jeg hadde vært på der, i månedene før.

    Så hadde det vært en pasient, som ble kjørt gjennom gangene der, mens blodet sprutet, da.

    Og masse folk var, (mer eller mindre), i sjokk, husker jeg.

    Så det å være på sykehus, det var ikke noe jeg syntes at var så veldig artig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble satt til å vente, på et venterom, på ortopedisk avdeling der, da.

    Og der, så var det en ganske stor bokhylle, full av bøker, da.

    Og jeg plukka bare opp en bok som lå oppå noen andre bøker der, liksom da.

    Og den boken, den het noe med ‘min kjære mor’, eller noe sånt, da.

    Og jeg hadde jo tenkt å få meg et bibliotek etterhvert, liksom.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).

    Jeg hadde ihvertfall begynt så smått å samle bøker, da.

    Så jeg leste litt i den her boken, da.

    Også kom det en overlege, (eller noe), inn der, og skulle snakke med meg, om alt mulig, da.

    Og så spurte han hvilken bok jeg leste i, da.

    Og da måtte jeg plutselig forklare at dette var en bok som het noe med ‘min kjære mor’, da.

    (Eller noe sånt).

    Så dette var en litt rar episode da, (husker jeg), siden de spurte om hvilken bok jeg leste i, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De forklarte meg det, at mange operasjonen kunne bli mislykkede.

    For man kunne få infeksjoner, osv.

    Så jeg ble litt nervøs nesten, da.

    Men så ble det gjort om, sånn at jeg fikk fri, (eller permisjon), resten av dagen, da.

    Og jeg skulle ikke legges inn der, før dagen etter, da.

    Men så måtte jeg være på sykehuset, i cirka en uke.

    Og etter det igjen, så måtte jeg gå på krykker, i to måneder, (ble jeg forklart).

    Så jeg dro innom Rimi Nylænde, da.

    (For jeg hadde ikke noe annet å gjøre, liksom.

    For jeg hadde trodd det, at jeg måtte være på sykehuset, den dagen, da).

    Og der, så hadde ikke Rimi ordna det sånn, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde fått en vikar, for meg.

    Så butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu begynte å mase på meg, om at jeg måtte jobbe, seinvakta, den dagen, da.

    Men det orka ikke jeg, da.

    For ikke hadde jeg med arbeidstøy.

    Og ikke hadde jeg forberedt meg på å jobbe heller.

    Og jeg uroet meg for operasjonen, da.

    Og jeg hadde vel fått beskjed av sykehuset, om å ta det rolig, den dagen, siden jeg skulle opereres, dagen etter, da.

    Og Rimi hadde jo for lengst fått beskjed om at jeg var sykmeldt fra og med denne mandagen, da.

    Men jeg fikk liksom press på meg, om å jobbe, den dagen, som vel formelt var innlagt på Aker sykehus, da.

    Fra butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.

    Men da svarte jeg bare ‘nei’, husker jeg.

    For det orka jeg ikke, da.

    For jeg var urolig før operasjonen, da.

    Og sykehuset hadde jo bedt meg om å ta det rolig, den dagen også, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Siden jeg jo skulle opereres, (eller ihvertfall legges inn), dagen etter, da.

    (Og jeg prøvde liksom å fokusere på operasjonen, da.

    Siden en operasjon er ganske alvorlig da, og jeg ville jo ikke at noe skulle gå feil med den, liksom.

    Så derfor ville jeg ikke jobbe, og miste fokuset på den operasjonen, som jeg skulle ha, dagen etter, da).

    Men det her hadde visst ikke butikksjef Elisabeth Falkenberg noe respekt for, da.

    For hu begynte å mase og legge press på meg, når jeg bare hadde noe slags permisjon fra sykehuset, da.

    Så sånn var det.

    Bare jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 10: Og enda mer fra Chinatown Expressen

    En gang som jeg dreiv og kjørte kinamat, for Chinatown Expressen.

    Så klarte jeg forresten å glemme igjen en sånn thermo-dunk, (som maten ble oppbevart i), hjemme hos en kunde-familie.

    Også husket jeg det, på veien tilbake til Chinatown Expressen, (var det vel).

    Også kjørte jeg tilbake til kunden, og så fikk jeg den dunken tilbake, da.

    (Selv om kunden virka litt sur, må jeg vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kunde, som bodde ut mot Snarøya, (var det vel).

    Hu ville bare at vi skulle legge maten, ved postkassa, (som lå nederst i en slags sti, som ledet opp til huset, da).

    (Noe jeg syntes at var litt rart, husker jeg).

    Og så lå det penger, (inkludert litt driks), i postkassa, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det hendte at jeg fikk litt driks.

    Gjerne en femmer eller en tier, vel.

    Og noen ganger litt mer, kanskje.

    Så selv om lønnen var ganske lav.

    Så ble budsjettet mitt mye bedre, av å ha denne jobben, (husker jeg).

    For jeg fikk jo ofte billig eller gratis mat, på søndager.

    Og jeg jobba jo, så jeg rakk jo ikke å bruke så mye penger, liksom.

    Og jeg fikk jo litt lønn og litt driks også, da.

    Så jeg trivdes egentlig ganske greit, med den her ekstrajobben.

    Men jeg vet ikke om det hadde vært noe særlig, å hatt denne jobben, som en heltidsjobb.

    For det var dårligere betalt enn å være assisterende butikksjef, i Rimi, da.

    (Ihvertfall for meg som nettopp hadde fått lappen).

    Men som ekstrajobb, så var det greit da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noen bedriftskunder, (husker jeg), nede ved Lysaker, (var det vel).

    Og der var det litt kjedelig, å levere mat, (husker jeg).

    Det jeg spesielt husker derfra, det var en forretningskvinne, som var litt sånn kald da nesten, (eller hva man skal si).

    Og det som var, det var at de bedriftskundene, de fikk man aldri driks av, da.

    Så det var ikke så utrolig artig, å levere til de, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leverte også kinamat noen ganger, til taxi-sentralen, i Bærum, husker jeg.

    (Langs E18, eller noe, vel).

    Og en gang, så spurte hu kinesiske sjef-dama meg, om majones var cirka det samme, som remulade.

    (For de hadde ikke remulade, da).

    Og så sa jeg at det var cirka det samme, da.

    (Siden de ble solgt i de samme pakningene, og var fra samme produsent gjerne, nemlig Mills.

    Huska jeg fra Rimi, da).

    Men hu dama, (fra taxi-sentralen i Bærum), som bestilte den retten, med remulade.

    (Og som fikk majones).

    Hu bestilte ikke neste gang da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så da fikk jeg litt dårlig samvittighet, (husker jeg), siden jeg hadde sagt feil, til hu kinesiske dama, om det med majones og remulade, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et sted, som jeg leverte kinamat, så hadde de en hest, husker jeg.

    Så jeg måtte huske å lukke igjen porten da, (sa han faren i huset), for de hadde en hest der osv., da.

    Så svarte jeg bare at jeg skulle gjøre det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var mange ganske rike folk, som bestilte kinamat, da.

    Og et sted, så hadde de vel en sønn, som satt og spilte på piano eller klaver, (mener jeg å huske).

    Og et annet sted, så var trappetrinnene så lange, (eller hva det var igjen, det var kanskje mørkt der), at jeg snubla i trappa, da.

    Sånn at noe av sausen, på kinarettene, rant ut i trappa, da.

    Men de som bodde der, de var hyggelige da.

    For jeg begynte jo å prøve å tørke av trappa, med noe tørkepapir, eller noe sånt, da.

    For å få bort sausen, da.

    Og da gliste han som hadde bestilt kinamat skikkelig, husker jeg.

    Så da var jeg ikke sikker på, om jeg dreit meg ut, eller ikke, (husker jeg).

    Så da bare slutta jeg å tørke opp sausen, da.

    Og de sa vel at det gikk greit.

    Og at de skulle plassere om maten på noen tallerkener, (eller noe sånt).

    Og jeg har lurt litt på om det her kan ha vært Rimi-Hagen, (eller noe), i ettertid.

    For han var vel ikke like kjent, på den her tida, vel.

    (Men dette er nok er bare noe jeg innbiller meg).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg følte meg ikke helt hjemme, når jeg kjørte rundt i Oslo Vest og Bærum der.

    Men når jeg skulle kjøre bort til Holmenkollveien, (var det vel).

    Så pleide jeg ofte å kjøre Stasjonsveien, da.

    Selv om den veien egentlig ikke var ment å være gjennomfartsvei, vel.

    Men den veien, den gikk like forbi der Solveig, (telegrafisten fra Scandinavian Star-ulykken), på Holmen, bodde, (tror jeg).

    Så derfor, så følte jeg meg kanskje litt hjemme da, når jeg kjørte den veien.

    For den her jobben, den var ganske stressete, i begynnelsen da, husker jeg.

    Men stedsnavn som Blommenholm og Stasjonsveien, de kjente jeg kanskje litt igjen, da.

    Siden jeg hadde vært der noen ganger, på 80 og 90-tallet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen ganger, så fikk jeg leveringer, langt oppi Holmenkollveien der.

    Og en gang, så fikk jeg en levering, som var liksom lenger enn langt, oppi ‘Hutta-Heita’, bak Holmenkollveien der, da.

    Og der, så var det bygget en boligblokk, som så ut, som om den var fra en science fiction-film nesten, (husker jeg).

    Langt oppi Hutta-Heita der liksom, da.

    Og ei dame kom ned en rulletrapp, (eller hva det var igjen), i den kjempe-science-fiction-aktige bygningen, og henta maten sin, da.

    Så da lurte jeg fælt, (husker jeg), på hva slags fancy bygning det her var, da.

    Og på hva slags mennesker som bodde der liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leverte jo bare kinamat, i Oslo Vest og Bærum.

    Med andre ord, der de rikeste folka, i Norge, bor, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men det var ikke sånn, at alle bodde i fine villaer og sånn, heller.

    Et sted, i Oslo Vest, så så det nesten ut som i Sovjet, (husker jeg).

    Med sånne 70-talls betongblokker, og sånn da, (som muligens kan ha vært grå vel).

    Og da fikk jeg nesten sjokk, husker jeg.

    Siden jeg vel ikke hadde forventet meg det, å se sånne her blokker, på Vestkanten akkurat da, (hvis dette ikke var i Bærum, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (ganske tidlig, på en søndag ettermiddag), så satt jeg i HiAce-en min, utafor Chinatown Expressen Eiksmarka der, da.

    Mens jeg så på kartet, (eller noe), for å planlegge hvilken rute jeg skulle kjøre, med den neste leveringen, (eller noe sånt da).

    Og da, så kom hu unge kinesiske sjefdama gående, fra Eiksmarka T-banestasjon der da, (husker jeg).

    Og så nikket jeg vel til henne, og sa kanskje ‘hei’ da, på en hyggelig måte.

    Også var hu så sinna, og sa til meg det, at jeg måtte kjøre fort og sånn da, (husker jeg).

    Så det var ikke noe hyggelig møte, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en annen episode, som jeg kom på nå, fra Chinatown Expressen Eiksmarka, der.

    Og det var angående det, at han tenåringsgutten, (som jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene), som kjørte en bil, som Chinatown Expressen eide, vel.

    Han hadde med seg ei dame, (mener jeg å huske), i bilen sin, da.

    Og på den vakta, så husker jeg det, at hu unge kinesiske dama, klagde til han distriktsjefen, på at han tenåringsgutten, hadde brukt lang tid da, på å levere bestillingene.

    Og så spurte han distriktsjefen, hu kinesiske sjefs-dama, om hvor lang tid, som han tenåringsgutten brukte, på å levere ordrene, da.

    Og da husker jeg at hu kinesiske sjefsdama, svarte ‘som Erik’, til han distriktssjefen, da.

    Så det var rimelig flaut da, husker jeg.

    Så det var vel antagelig på grunn av de her to siste episodene, at jeg bare slutta der, når jeg skulle operere kneet mitt, på Aker Sykehus, i april/mai, i 1996, vel.

    For det var ikke så arbeidsmiljø der da, (for å si det sånn).

    Så jeg bare sa fra til hu unge kinesiske dama, som var sjef der da.

    Om at jeg skulle slutte siden jeg måtte operere kneet, da.

    For jeg gadd ikke det, å sykmelde meg der.

    For jeg var redd for at de kineserne, (og de andre), som jobba der, kanskje ikke ville like det, da.

    Siden de kanskje ikke var vant med norsk kultur, da.

    Og kanskje ville ha blitt sinna på meg, hvis de måtte ha betalt sykepenger, for eksempel.

    Og det var forresten ikke fast lønn der, (men provisjon), da.

    Og jeg hadde bare jobbet der, i 3-4 måneder.

    Så jeg bare valgte å slutte da, da jeg skulle operere kneet mitt.

    Istedet for å sykmelde meg der.

    Siden det kanskje hadde blitt komplisert, (forestilte jeg meg, ihvertfall), hvis jeg skulle sykmelde meg derfra, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Mette Holter sa noe sånt som at ‘nå kommer hu Mona Høiness’, da jeg bodde hos Mette Holter og Arne Thomassen, 1990/91. Så Holter kjenner nok Høiness

    holter høiness

    http://www.dagbladet.no/2012/08/29/nyheter/innenriks/mona_hoiness/arvestrid/testamente/23166324/

  • Min Bok 5 – Kapittel 6: Enda mer fra den første tiden på St. Hanshaugen

    Hele den veggen, som vendte ut mot terrassen, i leiligheten min, i Waldemar Thranes gate.

    Den bestod for det meste av vinduer.

    Fra venstre, så var det et rimelig stort vindu, og så en verandadør, og så et mindre vindu, (hvis jeg husker det riktig).

    Så jeg trengte mange og lange gardiner, for å hindre innsyn, i leiligheten, da.

    (Og samtidig skjule Waldemar Thranes gate 3, som var en fraflyttet, stygg og falleferdig bygård, på den her tiden).

    Men jeg hadde ikke tid og penger, til å skaffe nye gardiner, de første månedene, som jeg bodde der, da.

    Så jeg hang opp de to ‘gjennomsiktige’ rød og hvit-stripete gardinene, som jeg hadde fått, av Mette Holter, da jeg skulle flytte, til Ungbo der.

    (Selv om de ikke var på langt nær lange nok).

    Men det trengtes fortsatt fler gardiner, da.

    Og jeg hadde fått et sengesett, til jul, noen uker før, (jula 1995), av Christell da, (var det vel).

    Og på dynetrekket, (som hørte til det sengesettet), så var det et bilde, av en blond dame, i bikini da, (husker jeg).

    Som Christell hadde hjalp meg å brette sammen, (husker jeg), på julaften, etter at jeg liksom hadde sett på gaven, da.

    (Sikkert etter Haldis sitt ønske).

    Så jeg hang hu blonde bikini-dama, (som kanskje ligna litt på nettopp Christell), i vinduet, til leiligheten min, (som om det var en gardin), da.

    Og så et laken, (eller noe), på den siste ‘gardin-plassen’ da, (var det vel).

    (I mangel av noe bedre, å henge der, da).

    Og det var kanskje på grunn av at jeg fikk et sånn sengesett, med bilde av en halvnaken ‘Christell-kopi’ på, i cirka full størrelse, at jeg turte det, å ringe Christell, fra jobben, på rundt den her tida, for å høre om hu ville være med på kino, (noe jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Men det ville hu ikke da, (av en eller annen grunn).

    Og jeg fikk vel også noen rare kommentarer, fra de damene, som var på innflyttingsfesten min der, i Rimi-leiligheten min.

    Siden jeg hadde ei bikini-dame, i cirka full størrelse, hengende foran vinduet, i den lille leiligheten min, da.

    (Hvis jeg ikke blander.

    Og dette var kommentarer, som jeg fikk fra Magne Winnem seinere, da.

    Hm.).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når det begynte å nærme seg sommeren, (må det vel ha vært), i 1996, da.

    Så fant jeg en Hansen og Dysvik-butikk, nede i Grensen der, (var det vel).

    Også målte jeg opp, hvor lange gardiner, som jeg trengte, (fra taket og ned til gulvet nesten), da.

    Og så kjøpte jeg fire kongeblå gardiner, (var det vel), i riktig lengde, (tror jeg ihvertfall), i den Hansen og Dysvik-butikken, da.

    Noe som kom på 500-600 kroner, eller noe sånt, vel.

    For Pia hadde vel ‘babla’ om det, mens vi vel begge fortsatt bodde, på Ungbo der, at det var best å ha mørke gardiner da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg syntes også det, at jeg måtte prøve å finne en ‘gutte-farge’, da.

    Så derfor mørkeblå, (eller om det var kongeblå), gardiner, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på jobben, (på Rimi Nylænde), på den her tiden.

    Så var det sånn, (husker jeg).

    At Marianne Hansen, sa til meg det, oppå Platået der, (husker jeg).

    At, ‘du får jo alt på en gang, du’.

    (Noe sånt).

    Og jeg skjønte hva hu mente.

    For jeg hadde jo nettopp fått meg lappen.

    Og jeg hadde jo nettopp kjøpt en bruktbil, for 4000 kroner.

    Og jeg hadde jo nettopp fått meg Rimi-leilighet.

    (Men den hadde jeg jo stått på venteliste for, i et par års tid, (eller noe sånt), da).

    Og jeg hadde jo nettopp fått meg AG3.

    Men det var jo på grunn av omorganiseringer, i Forsvaret.

    Og jeg var ikke helt enig med henne heller.

    For jeg lurte jo da på, om hu Marianne Hansen, hadde overhørt det, at jeg ringte til Christell, og spurte henne, om hu skulle være med på kino.

    Og om Marianne Hansen trudde at jeg hadde fått meg dame også.

    Men Christell ville jo ikke være med på kino.

    Så det var jo ikke sånn, at jeg var enig i det, som Marianne Hansen sa, om at jeg fikk alt samtidig.

    For jeg var jo fortsatt singel, og hadde jo ikke noe dame, liksom.

    Så jeg fikk vel ikke svart noe, tror jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg visste vel ikke hva jeg skulle svare, (siden Christell ikke ville være med på kino da, mener jeg).

    Og hva Marianne Hansen egentlig mente med det her, det veit jeg ikke.

    (Men hu kan være rimelig spesiell noen ganger, da.

    En gang, så sa hu for eksempel til Axel, (et par år seinere, i Torggata der, en lørdagskveld), om dama hans, (Heidi, fra Son og UIO), at ‘suger a da, jeg svæljer også jeg’.

    Og da svarte ikke Axel noe, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så Marianne Hansen, hu kan være rimelig spesiell, da.

    Så hva hu mente med det her, det veit jeg ikke.

    Men hu gikk rimelig nærme da, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her er de TG-ene, som jeg har vært på, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3 og 4)

    tg vært på

    http://www.gathering.org/tg06/press/

  • Min Bok 5 – Kapittel 4: Enda mer fra St. Hanshaugen

    Et års tid, (eller noe sånt), før jeg flytta, til St. Hanshaugen.

    Så var Magne Winnem og jeg, og besøkte vår tidligere klassekamerat, (fra Gjerdes videregående), Andre Willassen, i Drammen.

    Dette var nok Magne Winnem sitt forslag, for både han og Andre Willassen, er fra Røyken, da.

    (Mens jeg selv er fra Berger, som er et par-tre mil, lengre i avstand, fra Drammen, enn det Røyken er, da.

    Så jeg var litt sånn ‘bonde i byen’, det året jeg gikk, på Gjerdes videregående, i Drammen, da).

    Og det var vel også Magne Winnem som kjørte.

    (Fortsatt i den samme ‘pastellblå-aktige’ Volvo ‘by-bilen’ vel, (jeg husker ikke modell-navnet), som han hadde hatt, russeåret, på Gjerdes videregående, (cirka fem år før det her vel).

    Men Magne Winnem hadde etterhvert kjøpt ut prosent-eierdelene, til sin far og sine brødre, i denne bilen, da.

    Sånn at han etterhvert ble den eneste eieren, av denne lille Volvo-en, da).

    For det her var en stund før jeg fikk lappen og bil, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre Willassen, han hadde fått seg en leilighet, på Åskollen, (eller noe), cirka ved Glassverket, i Drammen, så man måtte faktisk kjøre litt langs Svelvikveien da, (eller ihvertfall ut mot Svelvik), for å komme ut dit hvor Andre Willassen bodde.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre Willassen, han hadde fått tak i den nye CD-en, til Depeche Mode, husker jeg.

    Og det var albumet ‘Songs of Faith and Devotion’.

    Og da jeg hadde innflyttingsfest, på St. Hanshaugen, noen måneder etter at Magne Winnem og jeg, hadde vært på besøk, hos Andre Willassen, da.

    Så hadde vel jeg også kjøpt den CD-en, (mener jeg å huske).

    Ihvertfall så mener jeg å huske det, at Elin Winnem, sa det, at sangen ‘In your room’, som var på det albumet, var ‘fin’, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Magne Winnem og jeg, vi prata også om å dra innom en Rimi-butikk.

    Som lå nesten ved Rundtom der vel, i Drammen.

    (Da vi kjørte tilbake, mot Drammen igjen, fra ved Glassverket der, da).

    For å se på den butikken, da.

    For Magne Winnem likte vel å studere Rimi-butikker, da.

    Men jeg var vel ikke helt med, tror jeg.

    Så jeg husker ikke helt om det ble noe av.

    Det er mulig at den butikken hadde stengt alt.

    For dette var vel en lørdag vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det Andre Willassen, kunne forklare om, på innflyttingsfesten min, på St. Hanshaugen.

    Det var vel det, at CC Matsenter hadde blitt til en ICA-butikk.

    Og at CC Storkjøp hadde blitt til en Rimi-butikk, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så hvis jeg ikke tar helt feil, så var Andre Willassen assisterende butikksjef, på et ICA supermarked, da.

    Som tidligere hadde vært ærverdige CC Matsenter, hvor Andre Willassen vel hadde jobbet, siden tiden på Gjerdes videregående, og gradvis steget i gradene, da.

    (Og hvis jeg ikke husker helt feil, så tror jeg at mora hans, også jobba på CC Matsenter, (på slutten av 80-tallet ihvertfall), eller noe sånt, da.

    Men det her tørr jeg ikke å si helt sikkert, da).

    Men han kom ikke lenger, og begynte å jobbe på et lager, et år eller to etter det her, vel.

    Andre Willassen, han prata også om at butikkene i Drammensområdet.

    De pleide å sende hverandre grise-fakser, hvor de vitsa med reklamer osv., da.

    Blant annet så hadde de fått en faks, sa Andre Willassen, hvor det var noen som hadde laget en parodi, over den Møllers Tran-reklamen, som var kjent, på den her tiden.

    Og den gikk sånn, ‘bestefar tok du for mye Møllers Tran?’.

    Også var det noen slags pedofile grisetegninger, (eller noe sånt), ifølge Andre Willassen, på den her faksen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elin Winnem, hu sa det, at det var det samme for henne, om Magne Winnem jobba i Rimi, eller ikke.

    (For Magne Winnem hadde begynt å studere på BI, på heltid, da).

    Og da Magne Winnem og jeg, var ute og besøkte Andre Willassen, på Åskollen.

    Så hadde Andre Willassen vist oss noen bilder, av ei ung kassadame, fra CC Matsenter.

    (Noen bilde av henne i bikini vel, på en fin sandstrand, da).

    Og da forklarte Andre Willassen det, at det her var ei kassadame, fra jobben hans, (PÅ CC Matsenter/ICA), da.

    (Altså en av hans ‘undersotter’, (må man vel si)).

    Som han hadde vært sammen med på ‘kjærlighetsferie’, (sa han vel), nede i Syden, da.

    Og det her var ei kassadame som så rimelig fin og sprek ut, mener jeg å huske, (sånn at man nesten ble litt sjalu på Andre Willassen, vel), på de her bikinibildene, da.

    Og dette var muligens den samme dama, som Andre Willassen hadde med seg, på innflyttingsfesten min.

    Men det har jeg aldri fått bekreftet, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre Willassen, han fortalte også en litt rar historie, da Magne Winnem og jeg, var og besøkte han, ute i Åskollen der, i 1995 en gang, (må det vel ha vært).

    Og det var det, at han hver dag, før han dro på jobb.

    Ikke rakk å barbere seg, før han dro på jobben, da.

    For han stod opp på et sånt tidspunkt, at han måtte velge bort noe, da.

    Ellers så kom han for seint på jobben, da.

    Så han måtte liksom velge om han skulle kutte ut å dusje, før han dro på jobb.

    Eller om han skulle kutte ut å pusse tenna, før han dro på jobb.

    Eller om han skulle kutte ut å barbere seg, før han dro på jobb.

    Og da kutta han ut å barbere seg, fortalte Andre Willassen, da.

    Så Andre Willassen, han hadde altså stokka om, på rutinene sine, fra det skoleåret, som han satt på pulten ved siden av meg, (russeåret), på Gjerdes videregående, da.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    For da pussa han nok ikke tennene sine, om morgenen, tror jeg.

    For den ånden, som Andre Willassen hadde, det skoleåret.

    Det er den verste ånden jeg noen gang har lukta da, (vil jeg si).

    (Og Tim Jonassen, fra Hyggen, han fikk meg jo også med, på å kjøpe en tannbørste og en tannpasta-tube, i julegave, til Andre Willassen.

    Siden han hadde så dårlig ånde, da.

    En julegave som det ble min jobb, å lure oppi ranselen, til Andre Willassen, da.

    (For Tim Jonassen klarte å overtale meg til å gjøre dette, da).

    Siden jeg satt på plassen ved siden av Andre Willassen, da.

    Siden dette var den eneste ledige plassen, (mer eller mindre, ihvertfall), i klasserommet, på Gjerdes videregående, da jeg dukka opp der, (med en buss fra Berger, som var framme i siste liten vel), den første skoledagen da, skoleåret 1988/89.)

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 95: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXIV

    De dynene, som faren min, Arne Mogan Olsen, var innom på Ungbo med, til Pia og meg, jula 1994, (må det vel ha vært).

    Det var ekstra lange dyner, forresten, husker jeg.

    Og de mener jeg at han la i boden, på Ungbo der.

    For jeg lå vel og sov vel, da han var innom med de dynene.

    Men så banka han vel på døra, til rommet mitt, (tror jeg), og sa fra om de her dynene, (og at de var ekstra lange), da.

    Og de dynene, de så jeg vel aldri noe til forresten.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg lurer på om Pia også tok med seg min dyne, da hu flytta fra Ungbo, sommeren 1995.

    (Hu spurte ihvertfall om det, husker jeg.

    Men jeg svarte ‘nei’, da.

    Men det er mulig at det ikke var nok, til å stoppe søstera mi.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Men det var nok antagelig derfor, at jeg var litt irritert, og også tok med meg noen ting, som stod i den boden, (men som egentlig ikke var mine), da jeg selv flytta fra Ungbo, i januar 1996.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde på Abildsø vel.

    Så hendte det noe, da Magne Winnem og jeg, var ute på byen.

    (Som jeg lurer på om jeg har glemt å skrive om tidligere).

    Magne Winnem og jeg, vi var oppe i andre etasje, på Burger King, i Grensen der.

    Etter å ha vært på byen, og drukket, på Marylin, vel.

    Og på Burger King der, så var det en pakistaner, (eller noe), som ville ta håndbak, da.

    Og han hadde mye større armer enn meg, så jeg syntes at det ble litt urettferdig, da.

    Men jeg sa det, at jeg ble med på å ta håndbak, hvis han tok håndbak, mot Magne Winnem, etter å ha tatt håndbak mot meg.

    Så han pakistaneren og meg, vi tok håndbak da, og jeg tok i alt jeg kunne, da.

    Så det ble ganske jevnt, selv om han pakistaneren var større enn meg, og til slutt slo meg, da.

    Men da, så ville ikke han pakistaneren ta håndbak, mot Magne Winnem.

    (Som var større enn meg, og cirka like stor som han pakistaneren, vel).

    Så det var rimelig rart da, husker jeg, at jeg syntes.

    Men han pakistaneren var kanskje sliten da, etter å ha brutt håndbak mot meg.

    Det er mulig.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det siste jeg skal skrive om, fra den tiden, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Det er noe som jeg har grudd meg litt, til å skrive om.

    For det her er som noe rimelig flaut, å skrive om da, må jeg innrømme.

    For jeg ble nemlig utsatt for en ‘nær-homo-opplevelse’, (må jeg innrømme), på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og det begynte sånn, at jeg pleide å henge litt i Frognerparken, og sole meg og spille fotball, i sommerferien min, 1995.

    Og da kjedet jeg meg jo litt, da.

    Siden jeg tok kjøretimer, og ikke hadde råd til å dra på ferie.

    Men jeg hadde jo lært meg veien, å gå, fra Frognerparken, og ned til sentrum.

    Så etter at jeg hadde ligget og solt meg da, i Frognerparken.

    Så pleide jeg å gå ned til Oslo sentrum, da.

    Og dette var nok i fellesferien.

    For jeg husker det, at det eneste stedet, hvor jeg så noe liv, det var i Kirkegata.

    Ved utestedet Green Apple der, vel.

    (Eller om det var nabostedet).

    Så jeg dro dit en gang, en helg da, sommeren 1995, (må det vel ha vært).

    Og da drakk jeg meg full der, og dansa med ei flott brunette, i begynnelsen av 20-årene, husker jeg.

    (Eller jeg dansa vel ikke med henne.

    Men vi dansa på det samme dansegulvet, da).

    Og hu brunetta, hu satt seg plutselig på fanget mitt, når jeg satt og drakk en øl, på det her utestedet da, husker jeg.

    Og det her var ei deilig og sexy brunette, da.

    Så jeg skjønte ikke helt hva som foregikk.

    Og jeg var veldig full da, og hadde ligget lenge i sola, og blitt litt sommerkåt kanskje, (må man vel si).

    Så jeg klarte ikke å få sagt noe, da.

    Men var nærmest i sjokk, over å plutselig ha fått denne sex-bomben, på fanget mitt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men plutselig, så kom det en pakistaner bort til hu sex-bomba, og reiv henne bort fra fanget mitt, da.

    Og jeg var nesten likeglad, (husker jeg).

    For jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hu først hadde satt seg meg på fanget mitt, liksom

    Jeg så bare på den tida hu hadde sitti på fanget mitt, som en ‘bonus’, liksom.

    Siden jeg egentlig ikke kjente henne da, (mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg gikk nå etterhvert ut fra det her utestedet, i Kirkegata, da.

    Full og kåt, (av øl-en og hu sex-bomba, da), må jeg vel si.

    Også kom det en albaner, (eller noe), i 20-åra vel, etter meg, da.

    Og han spurte meg om noe greier, da.

    Og jeg følte meg ganske ovenpå, og var ganske full, (og hadde kanskje liggi for lenge i sola, tidligere den her uka).

    Så jeg hørte på hva han utlendingen sa, da.

    Og jeg husker ikke helt hva han ville.

    Men det endte med at jeg, (som var drita full), ble med han bort mot hore-strøket der, da.

    Og da dro han utlendingen med meg, bak en hekk, og begynte å runke der.

    Og ville at vi begge skulle runke, da.

    Jeg syntes at det her var litt dumt, men jeg var så full, at jeg ble med på det her, da.

    Så vi stod bak en hekk der og runka der, da.

    Jeg la merke til at pikken hans var omtrent like stor som pikken min.

    Men at han hadde et enormt pikk-hue, da, (noe jeg ikke hadde, må jeg innrømme).

    (Og pikken min er også litt skeiv forresten, og det tror jeg ikke at pikken hans var).

    Han utlendingen fortalte meg det, at ei dame en gang hadde spurt han, om han kunne kjøre henne, fra nedenfor Ekeberg der, (eller noe), og til sentrum.

    Og da runka hu han da, (sa han), som betaling, for den kjøreturen.

    Og han fortalte det, at han var så desperat da, (eller noe).

    Og han prøvde også å hjelpe hånda mi å runke, (mens han selv runka), husker jeg.

    Men det her syntes ikke jeg at var så artig, da.

    (For jeg var mer glad i damer, for å si det sånn).

    Så jeg syntes at det her ble ganske kjedelig egentlig, da.

    Og jeg husker at jeg foreslo ovenfor han utlendingen, at han bare burde kjøpe seg ei hore, hvis han var så desperat.

    Men det ville han ikke da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men da sa jeg, (som var i så godt humør, etter å ha hatt hu sex-bomba på fanget, og siden jeg hadde drukket og hadde sommerferie, osv.), at det hadde jeg selv faktisk litt lyst til å gjøre.

    (Når jeg først dreiv å tulla så mye.

    Og hadde vikla meg inn i den her nær-homo-opplevelsen, (og hatt hu sex-bomba på fanget), osv., da).

    Og da la han utlendingen merke til det, at det stod hore ‘borti der’, liksom, da.

    (Ei slank, blond dame i 30-40-årene vel).

    Og sa fra til meg om det, da.

    Så da gikk jeg bort og spurte henne hvor mye penger hu skulle ha da, husker jeg.

    Og hu skulle ha 500, (eller noe), som jeg hadde i lommeboka da, siden jeg liksom alltid hadde penger, på den her tida, for jeg sløste aldri noe særlig, hverken på byen, eller når jeg kjøpte mat og sånn, da.

    Og da betalte jeg henne 500, da.

    Også begynte hu og ri meg, på fortauet der, i en av sidegatene til Karl Johan, da.

    Men jeg kom ikke, (for jeg hadde drikki så mye da, må vel grunnen ha vært).

    Men jeg spurte hu hora, (der jeg lå oppå jakka hennes, (eller noe), på fortauet vel), om hu kunne vise meg fitta si litt.

    For da trodde jeg at jeg skulle klare å komme, mens jeg runka, da.

    Og det gikk hu med på, etterhvert da, å la meg se på fitta si litt.

    Mens hu lo litt da, og sa at jeg måtte forte meg, (eller noe sånt), da.

    Og til slutt, så måtte hu dra, da.

    Uten at det hadde gått for meg, da.

    Siden jeg var rimelig full, da.

    Og da bare dro jeg hjem til Ungbo igjen, da.

    Og venta kanskje borte på Galleri Oslo, på at T-banene skulle begynne å gå igjen.

    (Noe sånt).

    Så det her var en rimelig spesiell opplevelse da, husker jeg.

    Som hendte en gang, i sommerferien, i 1995, vel.

    Og som jeg egentlig ikke hadde noe særlig lyst til å skrive om.

    Men jeg tenkte det, at jeg får prøve å ta med om alt, da.

    Når jeg først er i gang med å skrive de her memoarene, liksom.

    Men da venta jeg ihvertfall helt til slutt, i Min Bok 4, med å skrive om den her flaue opplevelsen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dette var slutten, på Min Bok 4.

    Jeg flyttet jo til Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, i januar 1996.

    Og hva som hendte, den tida jeg bodde der, det skal jeg skrive mer om, i Min Bok 5, (tenkte jeg).

    Så vi får se når jeg klarer å få begynt på det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 94: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXIII

    Det var kanskje fordi at jeg ikke var vant til å jobbe sammen med noen leder-kolleger, med mindre leder-erfaring, enn meg selv, i Rimi.

    At jeg kanskje var litt dum, ovenfor Marianne Hansen, da hu begynte som leder, på Rimi Nylænde.

    (Sommeren 1995, må det vel ha vært).

    For en av de første dagene, som hu jobba som leder, så klagde jeg på henne, (nede på lageret, på Rimi Nylænde der), fordi hu hadde surra med noe, under en Hakon-levering, da.

    (Da jeg dukka opp på jobben der, på Rimi Nylænde.

    For å jobbe seinvakt, mens hu Marianne Hansen jobba tidligvakt, (må det vel ha vært).

    Antagelig mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, var på ferie, (eller noe), sommeren 1995, da.

    Noe sånt).

    Og da hadde visst hu Marianne Hansen følt seg dum, (eller noe), fortalte hu meg seinere.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Marianne Hansen, hu hadde jo jobba som kasserer forresten, på Rimi Nylænde, etter at Solveig fra Vestlandet slutta.

    Og vi var ganske vant, til å samarbeide, (må man vel si).

    For eksempel, så var det sånn, at hver dag, når jeg kom på jobb, i 12-tida, (selv om seinvakta egentlig ikke begynte før klokka 13), så hadde Marianne Hansen, i kassa, skrevet ferdig en lapp til meg.

    Hvor det stod, hvor mye røyk som det var plass til, i kasse 1 og 2, da.

    (Som var de to kassene som vanligvis ble brukt).

    Også tok jeg med den røyken opp, for jeg stabla kanskje frukta, (eller noe sånt), nede på lageret da, så jeg måtte liksom ned dit, da.

    (Noe sånt).

    Og da tok jeg vel flaskebordet og, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og da slapp jeg det, (noe som irriterte meg), å bli mast på, om at kassene trengte røyk, hele tiden, når jeg var den eneste lederen, på jobb.

    Så ved å ha sånne her rutiner, så ‘temte’ vi egentlig butikken, da.

    (Vil jeg si, ihvertfall).

    Og den rutinen, (at Marianne Hansen skrev sånne lapper), det funka greit, da.

    Selv om jeg husker det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, tulla med Marianne Hansen, en gang.

    Og sa noe sånt som, at ‘skriver du lapper til Erik, du da?’.

    Enda vel butikksjef Elisabeth Falkenberg må ha visst om det, at vi hadde begynt med en sånn rutine, da.

    Men hu skulle vel kanskje skøye da, (eller noe).

    (Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så kjøpte jeg rekesalat, istedet for leverpostei, som pålegg, da jeg hadde frihelg, (eller noe), på Rimi Nylænde, da.

    Og det var fordi, at jeg hadde sett butikksjef Elisabeth Falkenberg, sitte og spise brødskiver med rekesalat, nede på spiserommet der, da.

    Og da fikk jeg litt lyst på sånn rekesalat, (fra Delikat), for det var det lenge siden, at jeg hadde spist, da.

    Og det her fortalte jeg til butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.

    Siden vi pleide å veksle noen ord, noen ganger, i løpet av en arbeidsdag, da.

    (Om ‘ståa’ i butikken, osv.

    Ihvertfall på den tida, som vi jobba, som de eneste to lederne, på Rimi Nylænde der, da.

    Noe som vel var fra jula 1994 til sommeren 1995, hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og da, så sa butikksjef Elisabeth Falkenberg, at den rekesalaten, den hadde hu spist ved siden av noen wienerpølser, som hu hadde lagd, nede på spiserommet der, dagen før da, (eller noe).

    Men så hadde hu hatt igjen en del rekesalat, i pakka, da.

    Og den hadde stått over natta, i et kjøleskap, i rommet ved siden av spiserommet der, da.

    (Nemlig i det rommet, som vi pleide å smøre brødskivene våre i, da.

    Et rom, som også var det rommet, som vi pleide å dele opp vannmelon i, (som vi pakket inn i plastfolie, og la i fruktavdelinga da), om somrene).

    Men det var ikke sånn, at jeg da kjøpte wienerpølser også.

    For det var noen, (onkel Håkon muligens), som en gang hadde fortalt meg det, at han vært på en pølsefabrikk, en gang, og sett hvor mye ‘dritt’, som de putta oppi pølsene der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg fikk også et sånn ‘mat-kick’, (eller hva det heter igjen), på Maarud Potetgull, med sour-cream and onion, (var det vel), en gang, på den her tida, da.

    Sammen med sånn rømme-dip, da, (også fra Maarud, men man måtte blande ut det dip-pulveret, med et beger lettrømme, fra Tine da, husker jeg).

    Som jeg pleide å kjøpe, enkelte helger, som jeg hadde fri, da.

    Så appetitten min, den begynte nok å bli litt bedre, vil jeg si, utover i 1995, (må det vel ha vært).

    Kanskje fordi jeg løfta ganske mye varer, på jobben, og at dette ble nesten som noe slags trening, da.

    Samtidig med at jeg også trente mye badminton, tennis og fotball, sammen med kamerater, da.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på den tida, som vi bare var to ledere, på Rimi Nylænde.

    (Det her var vel våren/sommeren 1995, vel).

    Så jobba jeg tidligvakt da, en tirsdag.

    For på den her tida, så hadde jeg jo også den ekstrajobben, for Norsk Idrettshjelp, i Dronningens gate, siden jeg jo trengte penger, til å ta kjøretimer for, da.

    Og der jobba jeg tirsdagskvelder og søndager, (var det vel), i 3-4 måneder da, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så derfor, så ville jeg gjerne bli tidlig ferdig, med alt jeg skulle, på tirsdagene, da.

    For da hadde jeg snakka med butikksjef Elisabeth Falkenberg, på forhånd.

    For jeg oppdaterte henne hele tida, om at jeg prøvde å få tak i en ekstrajobb, da.

    Og da hadde hu sagt det da, (før jeg begynte i den jobben, hos Norsk Idrettshjelp), at det var greit, at jeg bytta med henne, sånn at jeg jobba tidligvakter, (istedet for seinvakter, som jeg vanligvis alltid pleide å jobbe, siden butikksjef Elisabeth Falkenberg og jeg, først hadde hatt en avtale om det da, at hu jobba alle tidligvaktene, og jeg jobba alle seinvaktene), på tirsdagene da.

    (Siden jeg skulle prøve å få meg lappen, da).

    Så på tirsdagene, så stressa jeg kanskje en del, da.

    For på tirsdagene, så måtte jeg nesten se litt på klokka og.

    (Og ikke bare på ‘ståa’, i butikken).

    Siden jeg jo også hadde en ekstrajobb, på tirsdags-ettermiddagene/kveldene, på den her tida, da).

    Men jeg ville ikke, at vi skulle miste kontrollen, på butikken da, liksom.

    (For hvis vi mista kontrollen, på butikken, så ble det ofte et skikkelig stress, (og nesten som et helvete), å jobbe, da.

    For da måtte man fly høyt og lavt og hente varer til kunder, og sånn, da.

    Hele dagen gjerne).

    Så jeg prøvde å bli ferdig med de tingene, som vanligvis ble gjort, på en tidligvakt.

    Selv om jeg også måtte på jobb, på Norsk Idrettshjelp, da.

    (Siden jeg vel hadde lovet butikksjef Elisabeth Falkenberg, at den jobben, ikke skulle gå ut over Rimi-jobben, da.

    Eller, det var kanskje selvsagt).

    Så derfor, så hendte det, at jeg på tidligvaktene, på tirsdagene, stressa litt rundt, som en strikkball, (som også var rimelig trøtt ofte vel), for å bli ferdig, med alt jeg skulle, da.

    Før jeg måtte på min andre jobb, på Norsk Idrettshjelp, da.

    Men dette var vel mens butikksjef Elisabeth Falkenberg også var i butikken, da.

    Fra klokka 12-13 cirka, da.

    Og fram til klokka 14-15 kanskje, da.

    Så butikksjef Elisabeth Falkenberg var på jobb, ihvertfall da.

    (Og hvis dette var før hu kom på jobb, så var jo ikke formiddagene, på tirsdag, den vakta, som det var mest butikktyver, i butikken heller, liksom).

    Så da kunne jeg liksom stresse litt da, syntes jeg kanskje, siden butikksjefen var på jobb uansett liksom, da.

    Så da forta jeg meg da, for å bli ferdig med det jeg skulle, før jeg skulle på den andre jobben, da.

    Men en tirsdag, (må det vel ha vært), så var det ei dame, fra Toro, (eller noe sånt), i butikken, for å steike vafler, (eller noe sånt), mens jeg var litt stressa, (og jobba raskt), da.

    Siden jeg måtte rekke den andre jobben min også, da.

    Og da husker jeg det, at hu Toro-dama, (eller hvilket firma hu var fra igjen), begynte å baksnakke meg der da, ovenfor butikksjefen osv., (var det vel).

    Hu snakka ‘dritt’ om meg, og sa noe om at jeg stressa så mye, enda det nesten ikke var noen kunder, i butikken, da.

    Men jeg hadde jo liksom en liste da, over ting jeg skulle ha gjort, før min vakt var ferdig.

    Men det skjønte vel ikke hu demonstrasjons-dama, da.

    Så dette ble som noe ekkelt, husker jeg, at jeg syntes.

    At hu demonstrasjons-dama bare stod der, og så på at jeg stressa, og prata dritt om meg, da.

    Istedet for å passe sine egne ting, (for å si det sånn).

    Det var vel nok at jeg stod ansvarlig ovenfor butikksjefen, når det gjaldt hvordan jeg gjorde jobben min.

    Om jeg ikke skulle stå ansvarlig ovenfor Toro-dama også, (for å si det sånn).

    Men hu trodde kanskje det, at å jobbe som butikkleder var akkurat som å jobbe som demonstrasjons-dame.

    Men det er jo selvbetjening, i Rimi-butikker.

    Mens det vel ikke var selvbetjening, på vaffel-pressa, til hu demonstrasjonsdama, (for å si det sånn).

    Så derfor er det kanskje mulig å jobbe mye, selv om det er lite kunder, i matbutikker.

    Og hu demonstrasjonsdama, hu kunne jo ha lagd masse vafler, hu og, før rushet kom, (for eksempel).

    Også kunne hu kanskje ha gitt alle kundene, i ettermiddags-rushet, (altså de som var på vei hjem fra jobb), en vaffel hver seg, eller noe, da.

    Da måtte hu kanskje ha stått på litt, hu og.

    Men hu bare stod der og prata dritt om meg da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Ovenfor andre selgere og sånn da, som også var i butikken, på den samme tiden, må det vel ha vært).

    Så det her var ikke noe artig da, (kom jeg på nå, når jeg har skrevet de her notantene).

    Det var vel kanskje også litt rart, å ha ei demonstrasjondame, i butikken, på et rolig tidspunkt, som tidlig på en tirsdag ettermiddag, og.

    Men jeg tror ikke at det var jeg som hadde ‘bestilt’ hu demonstrasjonsdama.

    (Selv om det også kunne hendte, at jeg noen ganger ringte rundt, til forskjellige leverandører, for å prøve å få noen sånne demostrasjonsdamer, til å dukke opp i butikken, da.

    Eller at jeg ringte til forskjellig leverandører, for å prøve å få tak i vareprøver, som vi kunne dele ut, i kassene, da.

    (For Rimi Nylænde var liksom en litt liten og litt kjedelig butikk kanskje, da.

    Det var vel den minste Rimi/ICA-butikken, på Lambertseter, for eksempel.

    Så vi prøvde liksom å finne på noe ekstra da, innimellom, for at kundene skulle bli fornøyde).

    Og en gang, (som jeg ringte rundt, til en ‘haug’ av leverandører, for å prøve å få tak i noen sånne vareprøver), så klarte jeg faktisk å få hele ti rimelig store esker, med vareprøver, på Kellogs Corn Flakes, sendt til butikken, fra Kellogg’s, (eller hvilket firma det var igjen, som var agent, for den varen, i Norge).

    Så da ble det delt ut vareprøver, på Kellogs Corn Flakes, i mange dager, (hvis ikke uker), i kassene, på Rimi Nylænde, da).

    Det var ganske sjelden at vi klarte å få sånne til å dukke opp, på Rimi Nylænde.

    (Siden Rimi Nylænde var en ganske liten butikk, da).

    Selv om vel Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, var ganske ivrig etter å få ting til å skje, i butikken.

    (Og det samme var vel distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og, vel).

    Men det hørte vel til sjeldenhetene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), at butikksjef Elisabeth Falkenberg, brukte tid og engasjement, på å få sånne demonstrasjonsdamer, til å dukke opp, i butikken.

    Så det var kanskje noen ugler i mosen, når det gjaldt hu Toro-dama, (eller hvilken firma, som hu var fra, igjen).

    Hva vet jeg.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå har jeg bare tre stikkord-linjer igjen, på det A4-arket mitt, med notater her.

    Så da er det vel bare et kapittel til, (vil jeg tippe på, ihvertfall), i denne boken.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet det.

    Vi får se.