johncons

Stikkord: 90-tallet

  • Min Bok 5 – Kapittel 50: Ayia Napa

    Sommeren 1998, så hadde jeg ferie, allerede fra slutten av juni, vel.

    Og jeg ringte Ving igjen, (som sommeren før).

    Og prata med ei dame der, som sa noe sånt som at, ‘vi sender deg til Ayia Napa vi’.

    (Noe sånt).

    Også fikk jeg en en-ukes restplass-pakketur, til Ayia Napa, da.

    Men jeg var litt stressa, på den her tida.

    For bussen, mellom Mortensrud og Bjørndal, den streika, på den her tida.

    Så jeg måtte gå en time nesten, hver vei, når jeg skulle til og fra jobb, da.

    I tida før jeg fikk sommerferie.

    Og jeg husker at jeg gikk den veien, sammen med Hava og Sema, noen ganger.

    Og en gang, så fulgte jeg også Sobia, til Holmlia da, husker jeg.

    Og da sa hu det, at ‘hvis det blir krig, så drar vi tilbake’, (eller noe sånt).

    (Hva nå hu mente med det).

    Mens hu Sema sykla rundt oss, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sobia sa også det, mens vi gikk mot Holmlia der, at ‘dere skal alltid gå overalt’, (eller noe sånt), om nordmenn da, (tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg ikke fikk feriepenger, før etter at flyet til Ayia Napa hadde gått, da.

    (For jeg var litt stressa, da jeg bestilte den her billetten, da).

    Og dette gikk jeg og tenkte på, og fortalte vel om det her, til søstera mi, da.

    I de første dagene, av ferien min.

    Og søstera mi, hu sa det, at Christell hadde sagt det, at hu kunne låne meg penger, til den her ferien, da.

    (For jeg hadde råd til å betale billetten, husker jeg.

    Men jeg hadde ikke noen lommepenger, da).

    Så jeg tok et tog, til Drammen, da.

    Og møtte Christell, på Drammen jernbanestasjon.

    Og fikk låne 2500 kroner av henne da, husker jeg.

    Og så dro jeg tilbake til Oslo igjen.

    Og da gikk jeg forbi Tronsmo Bokhandel, (mener jeg å huske).

    Og der hadde Neil Gaiman, (som tegnet min favoritt-tegneserie Sandman), nettopp vært da, leste jeg på en plakat, (på døra der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ærlig talt ikke hørt om Ayia Napa før, så jeg spurte vel ei Ving-dame, på flyplassen eller noe, om det var bra uteliv der.

    Og det var det da, fant jeg ut.

    Det var jo det party-stedet.

    Og jeg husker at jeg så ei pen dame, adoptert fra Korea vel, i bikini, ved svømmebassenget, ved hotellet, når jeg dukka opp der.

    Og jeg ble tulla litt med, tror jeg.

    For jeg måtte følge etter en guide, forbi et hotell, hvor det bodde unge britiske turister.

    Også skulle jeg liksom bo, på et rom, ‘oppi der’, da.

    Men det ble forandret, og så måtte jeg ta med kofferten min, til et nytt hotellrom.

    Også måtte jeg dele et dobbeltrom, med en kar, som het Nicklas, (fra Vestlandet), og som jobba i Bakers, i Oslo, (husker jeg).

    (Så jeg fikk ikke mitt eget rom, sånn som jeg fikk, på Thassos, sommeren før, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Nicklas og jeg, vi hang, ved svømmebassenget, utafor hotellet, som rommet vår tilhørte.

    Den første kvelden der, da.

    Og i baren der, så var det noen unge Stockholm-damer, som flørta med oss, da.

    Jeg husker at hu ene, unge Stockholm-dama, pressa puppen sin inntil meg, mens vi stod og prata, i baren der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så dro jeg vel på stranda, tror jeg.

    Nissi beach, var en veldig fin strand.

    Og det fløyt med unge, toppløse, nordiske skjønnheter, overalt, på den stranda, da.

    Samt at det var noen kypriotiske juice-selgere der, som hest skrek ut: ‘Girls, want some juice?’, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var nok også ute på byen, den første kvelden der.

    Jeg husker at jeg prata med masse britiske damer der.

    Og at jeg sa at jeg var fra Norge.

    Men da så stoppa oftest samtalen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde vært på stranda.

    Så pleide jeg vel å spise noen burgere, et sted, eller noe.

    (Eller jeg kjøpte også mat, i noen butikker, som var like ved huset, som rommet vårt lå i der.

    Hvor jeg også kjøpte noe potetgull, (var det vel), som hadde gått ut på dato, en gang, og som jeg klagde på, da).

    Og så pleide jeg å henge ved svømmebassenget, på hotellet, og se på fotball-VM.

    Og drikke øl eller hooch, (som er en sitron-rusbrus), da.

    Og jeg husker at en ny, engelsk spiller, slo igjennom i dette VM.

    Mens jeg satt og så på en England-kamp der, så løp plutselig en ung Michael Owen over halve banen og scorte, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde jo vært mye i England.

    Så jeg gikk en del på ‘engelske’ utesteder der, da.

    Som Starsky and Hutch, osv.

    Og jeg kom ganske lett i prat med de engelske folka der.

    (Jeg husker jeg møtte ei britisk dame der, som jeg prata med.

    Og jeg irriterte meg over at jeg ikke hva ‘drum & bass’-musikk var, da.

    Så jeg spurte hu om noe høy musikk vi hørte, fra et diskotek, var drum & bass-musikk, da.

    Men det var det ikke da, (svarte hu dama).

    Og da ble hu dama litt sur, tror jeg, siden jeg ikke var så flink til å finne på ting å prate om, da.

    Men jeg hadde ikke pratet så mye engelsk, siden jeg var i Brighton, sommeren 1990, da).

    Men jeg ble ikke noe særlig kjent med noen, da.

    Det var nok en del år siden jeg hadde vært i England, fant jeg ut.

    (Jeg hadde jo ikke vært i England, siden sommeren 1990, var det vel).

    Men jeg syntes det var litt artig likevel, å møte noen briter igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde vært ute, på forskjellige diskoteker, hele kvelden, da.

    Så pleide jeg å dra innom de unge Stockholm-damene da.

    Som jeg hadde møtt, i hotell-baren, den første kvelden der, da.

    Og prate med de.

    For de pleide å henge litt på en terrasse der, da.

    Og hu ene svenske dama, hu ble med meg opp i oppgangen, til leiligheten min, en gang, da.

    Men ikke inn i leiligheten, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da jeg prata med henne igjen, en av de neste kveldene.

    Så fortalte hu det, at hu hadde stjålet en fotball, fra noen kypriotiske unger, som holdt til, på veien, mellom der hu og jeg bodde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Stockholm-dama, hu ble også med å drikke noe Vikingfjord-vodka, (som jeg hadde kjøpt på Gardermoen), den siste kvelden der, da.

    Men da ble hu visst dårlig da, mener jeg å huske.

    Mens en brite i en Duncan Ferguson t-skjorte, satt ved bassenget, ikke så langt unna oss, da.

    Og jeg husker at hu svenske sa noe sånt som, at:

    ‘Om du hadde visst hva jeg gjorde nå’, (eller noe).

    Og jeg skjønte ikke helt hva hu hadde gjort, da.

    Men hu hadde kanskje spydd av vodkaen, da.

    (Hva vet jeg).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nicklas og jeg, vi dro også på Nissi Beach, en par ganger, da.

    Og jeg husker to brasilianske skjønnheter som var på ferie der, og som Nicklas mente at måtte være horer, da.

    Etter at jeg hadde spurt om de ville ha litt vannmelon, vel.

    For jeg fant etterhvert på mine egne sjekktriks da, på Nissi Beach der.

    Man kunne enten spørre damene, om de ville ha vannmelon.

    Eller om de kunne passe på tøyet ditt, mens du bada, da.

    Så det var lett å bli kjent med damer der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Norge spilte mot Brasil, i fotball-VM, mens jeg var der nede, da.

    Og Nicklas og jeg, vi så på den kampen, på Norway Pub da, (var det vel).

    Og da Norge scorte 2-1 målet.

    Så slo jeg så hardt i noen speilfliser, (var det vel), på en søyle der, at et sånt speil, (eller noe), knuste da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i en dag eller to, etter den fotballkampen.

    Så var jeg så hes.

    For vi hadde heia så mye, på Norge, da.

    Så da jeg møtte to unge, svenske damer, på Nissi Beach.

    Så hadde jeg nesten ikke stemme igjen, da jeg spurte dem, om de kunne passe på tøyet mitt, mens jeg bada, da.

    Og de svenske damene, de så jeg igjen, på et nordisk diskotek der nede.

    (Som var like ved en kirke der, vel).

    Men jeg fikk ikke prata noe med de, da.

    For jeg var så full, og de ble borte før jeg huska at jeg hadde sett dem før, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at han Nicklas han sa det, at han hadde blitt sugd, (var det vel), av ei norsk dame, der nede.

    Og han sa fra til meg, når hu stod aleine, ved et bord, på hotellet der da, (en kveld).

    For han mente at hu var løs på tråden, da.

    Og at jeg burde prøve meg på henne.

    Men da jeg gikk bort, for å prate med henne, da.

    (Ei som var nesten litt lubben, må man vel si).

    Så dukka det opp en ung, dansk skjønnhet der, (ei brunette vel), husker jeg.

    (Ei som hadde type, da).

    Og som liksom begynte å sabotere for meg da, (må man vel si).

    Så det var veldig rart da, må jeg si.

    Og jeg visste jo ikke hvordan jeg skulle forklare det her, for han Nicklas, da.

    Som etterhvert syntes at jeg var veldig døv, (tror jeg).

    Siden jeg ikke klarte å få noen damer i bingen der nede, da.

    Men jeg ble altså utsatt for dansk sabotasje da, (må jeg nok si), av en eller annen grunn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At jeg en eller to ganger.

    Lå ved svømmebassenget, på hotellet der, og bestilte Long Island Ice Tea, (husker jeg).

    En drink som jeg sikkert hadde lest om i Natt og Dag at var kul, da.

    Og da, så gjorde ei litt lubben svenske bartender-dame, som jobba i baren utafor hotellet der, et poeng av det, at jeg hadde et operasjonssår, på kneet mitt, da.

    Og hu viste meg vel også det, at hu selv hadde et lignende operasjonssår, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også ei svensk dame, (var det vel), som mista vannflaska si, da jeg satt utafor det nordiske diskoteket, der nede.

    Og som jeg tok opp vannflaska for, da.

    Men hu ble likevel med en svenske på moped, da.

    Så det var ikke så lett å sjekke de unge skjønnhetene der nede, syntes jeg.

    Og jeg møtte også mange fler damer der nede, på stranda og på byen der, da.

    Så jeg rekker vel ikke å nevne alle.

    Men han Nicklas, han ble sammen med ei svensk dame der nede, som var eldre enn han vel.

    Og i leiligheten hennes, så hadde det liggi ei strøken svensk blondinne, i 17-18 års alderen vel.

    Og sovet toppløs, med noen store, faste pupper, rett opp i været, på en seng da, sa han Nicklas.

    Så han Nicklas, han skulle på enda en sydentur den sommeren da, husker jeg, at han bestemte seg for, der nede.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Og han ble senere sammen med ei Langhus-dame, som jeg såvidt hilste på en gang, tror jeg, på Rimi Langhus, eller noe, når jeg begynte der.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For jeg møtte han Nicklas mens jeg gikk inn på et utested, som het Catwalk, en gang, i Oslo.

    Etter den her sydenturen, da.

    Men da gadd jeg ikke å henge der da, husker jeg.

    Men jeg chatta vel med han Nicklas på nettet noen ganger og.

    (Og nicket hans var vel ‘Nick’, tror jeg).

    Og en gang så ble han med på Bislett, for å se Vålerenga spille.

    Siden jeg hadde et sånt kommisjonærkort da, sånn at jeg fikk gratisbilletter.

    (En gang jeg mener at jeg så Kjersti Grini, like foran oss, vel.

    Hvis ikke det var på en annen kamp, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Nicklas han møtte også ei dame, som han hadde hatt cybersex med, der nede, husker jeg.

    Og de hadde chatta i Norge, om at i den og den etasjen, på Oslo Plaza, så skulle de gjøre det og det, i heisen, da.

    Og hu dama møtte hu igjen der nede da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også innom en internett-kafe, en dag, da jeg var i Ayia Napa der, husker jeg.

    Og jeg chatta med ei norsk dame, på sol-chat, som kalte seg Babymouse, (eller noe sånt), husker jeg.

    Og lovte at jeg skulle hilse fra henne, og til en kypriotisk kelner, på et utested der nede da, husker jeg.

    Noe jeg også gjorde, da.

    Selv om han kelneren ikke ble så utrolig blid, vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det var også litt artig, å se de ‘rare’ greske PC-ene der, husker jeg.

    For man måtte enten skrive fra en ‘gresk’ PC eller en ‘vanlig’ PC, da.

    Og de greske PC-ene, de var rimelig spesielle da, husker jeg.

    For det greske alfabetet, det så litt rart ut, på PC-skjermene da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kveld, så dro Nicklas og jeg på byen.

    (Vanligvis så dro jeg aleine på byen da, men ikke den kvelden).

    Også møtte vi to britiske damer, da.

    Og ble med dem til Starsky and Hutch da, (var det vel).

    (Eller om det var et annet utested).

    Og hu ene britiske, (ei veldig fin ei), hu sa til Nicklas, (husker jeg), at ‘if you knew how British girls are in bed’, (eller noe sånt).

    For hu mente at britiske damer var så råe i senga, da.

    (Sånn som jeg skjønte det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg, jeg ble stående sammen med hu andre britiske dama, (som også var ganske pen), da.

    I køen til det ‘britiske’ diskoteket der, da.

    Og hu var fra London da, (husker jeg, at hu sa).

    Og hu sa også fra hvilken bydel i London, som hu var fra, (husker jeg).

    Men da, så var det noen britiske karer, bak oss i køen, som begynte å slenge kommentarer, til henne, da.

    Og jeg var rimelig full, da.

    Og jeg ble litt irritert, for det var vanskelig for meg, å henge med i svingene liksom, når britene begynte å diskutere, da.

    Så jeg begynte etterhvert å synge en fotball-sang, i køen der, da.

    (Smart som jeg er).

    En som ganske populær, på den her tiden.

    Og som jeg hadde hørt der nede, vel.

    Og den gikk sånn her: ‘Ole, ole, ole, ole, Norge, Norge’.

    Og da ble de engelske damene ganske sure, tror jeg.

    Og de stakk vel fra oss.

    Og da vi skulle gå inn der, så gadd ikke Nicklas å betale så mye, som billettene kosta da, husker jeg.

    (For han skulle legge ut, eller noe sånt, tror jeg).

    Og en bil, holdt på å kjøre ned meg, da vi gikk ut av diskoteket der igjen, da.

    Men han Nicklas dytta meg unna, da.

    Så det gikk greit, da.

    (Men han redda vel muligens livet mitt.

    Eller ihvertfall fra å bli skada, da.

    Må man vel si).

    Og etter det her, så møtte vi to hollandske damer da, (var det vel).

    Og de lurte på om vi var soldater, da.

    (For det var mange FN-soldater, på en britisk base, der nede).

    Og jeg sa ‘yes’, i fylla, da.

    Muligens fordi at jeg var i Heimevernet, eller noe.

    Så jeg var jo soldat, da.

    Selv om jeg ikke akkurat var FN-soldat, da.

    (Noe sånt).

    Og etter at de hollandske damene ikke ville snakke med oss lenger.

    Så stakk han Nicklas, da.

    For han ville ikke gå rundt på byen med meg lenger, husker jeg.

    For han ville heller gå rundt for seg selv, da.

    (Så han var kanskje litt usosial, da).

    Og da stakk jeg til det nordiske diskoteket, etterhvert, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg kom hjem, til Norge igjen, den sommerferien.

    Så ga jeg Pia 2500 kroner, da.

    Som jeg ba henne, om å gi tilbake, til Christell, da.

    Samt en sånn halvliters plastflaske, med ‘blå’ Vikingfjord-vodka, som jeg hadde kjøpt på Gardermoen, men ikke rukket å drikke opp, på hotellrommet, da.

    Som liksom skulle være renter, for pengene, som jeg hadde lånt, av Christell, da.

    (For jeg kjøpte vel to sånne flasker, med meg, fra tax-free-en, på Gardermoen, før jeg dro med flyet til Kypros, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 49: Global Knowledge Network

    På slutten av 1997 eller begynnelsen av 1998.

    Så begynte Magne Winnem, (som etterhvert begynte å jobbe som foreleser, for IT Akademiet), å mase på meg om at jeg burde ta meg et datakurs, og prøve å få meg en datajobb.

    Siden databransjen hadde mange ledige jobber, på den her tida.

    Magne Winnem anbefalte meg å ta et kurs i Windows NT Server, (som var et nytt operativsystem, på den her tida), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at mora mi, som bodde i Drøbak, hu inviterte søstera mi og meg, ut til henne, på den her tida.

    Vi tok en buss, som gikk fra ved Plata der cirka, vel.

    (Noe sånt).

    Og mora mi, hu sa det, at hu hadde noen penger.

    Så hu ville låne meg 10.000, sånn at jeg kunne ta et sånt datakurs, som Magne Winnem hadde prata om, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter det her, så fikk jeg et skriv, som Magne Winnem hadde sendt til meg vel.

    (Noe sånt).

    Om at Global Knowledge Network, de hadde et kurs, i Windows NT Server Core Tech, som ble arrangert, i deres lokaler, på Skullerud.

    (Ikke så langt unna Rimi Skullerud der.

    I en stor bygning, (hvor Global Knowledge Network leide noen få rom), som muligens hadde huset Norsk Data, i sin tid, vel.

    Noe sånt).

    I februar 1998, (eller noe sånt), vel.

    Og dette var et en-ukes kurs, da.

    Og jeg hadde en uke ferie, tilgode, hos Rimi.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg kunne dra på det kurset, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var et kurs som egentlig var for folk, i databransjen.

    (Og vanligvis fikk disse kursene betalt, av jobben sin, da).

    Og jeg var jo en litt stressa butikkleder.

    Og jeg dreiv jo mye med internett og data, på fritida.

    Så jeg spurte kanskje han foreleseren litt mange spørsmål om Windows og sånn da, (husker jeg).

    Så han foreleseren, han ble kanskje litt irritert på meg, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jeg likte best, ved det her kurset.

    Det var at det var en gratis lunsj, inkludert i prisen, hver dag.

    Så jeg fylte jo opp lunsjbrettet mitt, hver dag, i kantina der da, (husker jeg).

    Og det var gode ciabattaer, aviser og sjokolade osv. da, husker jeg.

    Så det var ikke sånn at jeg sulta der, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn, på Rimi Bjørndal, at jeg husker at jeg overhørte det, at Diana, sa til Toro, at jeg hadde fått ‘den store kvisa’, (eller noe), en gang, som jeg dreiv og la opp kjølevarene, (noe jeg gjorde fast, to ganger i uka), da.

    Så det var sånn, at jeg fikk litt komplekser, fordi at jeg hadde noen kviser, da.

    Så da, så dro jeg til en hudlege-dame, (som hadde et russisk navn forresten), i Hegdehaugsveien eller Bogstadveien der, da.

    Og fikk en resept på noe kvisekrem, da.

    Og jeg chatta med Glenn Hesler, på #blablabla.

    Og jeg fortalte at jeg hadde fått en resept, på 3-4 tuber, med sånn kvisekrem, da.

    Og da ville Glenn Hesler også prøve den her kvisekremen da, husker jeg.

    For han sa at han også hadde noe problemer med kviser, da.

    Så derfor ringte jeg hu russiske lege-dama, da.

    Fra en telefonkiosk, utafor den databygningen, på Skullerud der da, husker jeg.

    En ettermiddag, etter at det kurset var ferdig, for dagen, da.

    Og da sendte hu meg en resept, på en sånn tube med kvisekrem til, da.

    Men hu advarte meg også, (over telefonen), om at jeg ikke måtte bruke for mye kvisekrem, da.

    For den kvisekremen var sterk da, fortalte hu.

    Men jeg gadd ikke å si noe til henne om at Glenn Hesler også ville ha en sånn tube, da.

    For jeg tenkte det, at han kanskje var for flau, til å gå til lege selv, for å få sånn kvisekrem, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at Magne Winnem jobba i et annet firma, enn IT Akademiet, på den her tida.

    For det var sånn at Magne Winnem prata om en datajobb, (husker jeg).

    Etter at jeg hadde vært på det datakurset, da.

    Og da måtte jeg bare maile en CV, til en kollega av han, (sa Magne Winnem), da.

    Men jeg, jeg var jo vant til at ting, på nettet, var rimelig uformelt, da.

    Og jeg hadde jo da, (dette var vel i 1998), jobba i Rimi, siden 1992.

    Altså i seks år, da.

    Og jeg hadde blitt forfremmet en rekke ganger.

    Jeg ble deltidsansatt, på Rimi Nylænde.

    Jeg ble låseansvarlig, på Rimi Nylænde.

    Jeg ble aspirant, på Rimi Nylænde.

    Jeg ble assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og jeg ble assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Men jeg behøvde ikke å skrive søknad, på en eneste av disse jobbene.

    Det var butikksjefene, (og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin), som spurte meg, om jeg kunne ta disse jobbene, da.

    Og de spurte meg bare muntlig, da.

    Så jeg har ikke behøvd å skrive noe jobbsøknad, for en eneste av de mange Rimi-jobbene, som jeg har hatt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da jeg plutselig ble bedt av Magne Winnem, om å sende en søknad og en CV, til hans kollega, for en datajobb.

    Så hadde jo ikke jeg drevet med noe sånt, siden jeg var arbeidsledig, etter militæret, sommeren 1993.

    Og jeg var jo da også på et jobbsøkerkurs, på Terningmoen, i juni 1993, (må det vel ha vært).

    Men dette var jo fem år før det her, da.

    Og dette var jo mens jeg bodde på Ungbo.

    Så jeg hadde jo ikke noe CV liggende, (eller noe sånt).

    Så jeg bare skrev noe greier kort i notepad, da.

    (For jeg regna med at det var noe sånt, som Magne Winnem mente, da).

    Men det var visst ikke bra nok da, fikk jeg høre, av Magne Winnem, seinere.

    Men det var også sånn, at jeg etter at jeg hadde vært på det her kurset.

    Så fortalte jeg det, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (da hu var innom, på Rimi Bjørndal en gang, våren 1998 vel).

    At jeg hadde tenkt å søke på en datajobb, da.

    Men at jeg også lurte på, om jeg hadde noe mulighet, til å bli butikksjef, i Rimi, da.

    For på den her tiden, så hadde jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, i cirka to år.

    Og før det, så hadde jeg hadde jobba, som assistent, på Rimi Nylænde, også i cirka to år.

    Så jeg hadde jobba som assistent, i Rimi, i cirka fire år tilsammen, da.

    På den her tida.

    Og avtalen min, med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (som hu pleide å prate om, på tellerommet, på Rimi Nylænde, osv).

    Det var jo at jeg først skulle jobbe som assistent, i en liten butikk, (som Rimi Nylænde jo var).

    Og så som assistent i en stor butikk, (som Rimi Bjørndal jo var).

    Og så skulle hun se om jeg kunne bli butikksjef, da.

    Så jeg spurte Anne-Katrine Skodvin om hvordan sjansene mine var, for å bli butikksjef, da.

    (For jeg syntes at jeg hadde gjort det, som vi hadde prata om, i avtalen vår.

    For på den her tida, så hadde jeg jo jobba, både som assistent i en liten butikk og som assistent i en stor butikk, da).

    Samtidig med at jeg informerte henne om, at jeg også hadde søkt på den datajobben, da.

    Og da sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det, at hu regna med at sjansene mine var bra, for å bli butikksjef, da.

    For butikksjefen på Rimi Munkelia, skulle slutte, (eller noe sånt), da.

    Så jeg trodde jo først at jeg skulle bli ny butikksjef, på Rimi Munkelia, da.

    Så jeg slo til på det, da.

    Selv om det lå noen måneder fram i tid, (nemlig etter sommerferien, var det vel), da.

    Men etterhvert, så skjønte jeg jo det, at det her butikksjef-greiene, det var som en slags kabal, da.

    For jeg fikk høre, av Anne-Katrine Skodvin, at jeg ikke skulle bli ny butikksjef, på Rimi Munkelia, (som jeg først hadde trodd).

    For det var det butikksjefen på Rimi Nylænde, (nemlig Monika), som skulle bli.

    Også skulle jeg bli ny butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

    Noe jeg begynte som, i oktober 1998, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Eller det tidspunktet, for når jeg spurte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om hvordan sjansene mine var, for å bli butikksjef.

    Det må vel ha vært rett etter sommerferien, i 1998, mener jeg å huske.

    Når jeg tenker meg litt om her.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 43: Juleølsmaking 1997

    Noen måneder før jul, i 1997, (må det vel ha vært).

    Så fikk jeg to billetter, til Mack sin juleølsmaking, av butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Denne juleølsmakinga, den var på en pub, på et hjørne, i Stortingsgata, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo alle seinvaktene, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    (Og jeg var vel den eneste assistenten der, (på Rimi Bjørndal), det andre halvåret, i 1997.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen uker før det her, så hadde Rimi Bjørndal fått en ny medarbeider, (husker jeg).

    Og det var en kar, ved navn David Hjort, som hadde jobbet, på en is og kake-cafe, (eller noe sånt), i første etasje, på Oslo City, før det her, da.

    (Noe sånt).

    Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu spurte meg om hva jeg syntes, om søknaden, til David Hjort, som hu viste meg da, (og som vel hadde ligget, inne på kontoret der, en stund).

    Men jeg var ikke butikksjef der, men likevel så spurte Skodvin meg om råd, da.

    Og jeg var jo ikke vant til å ansette folk heller.

    Men David Hjort, han hadde vel skrevet, i søknaden sin, at han hadde hatt problemer, med sjefen sin da, (eller noe), på Oslo City der, da.

    Så jeg gjorde et poeng av det, og sa at det kanskje ikke var så positivt, da.

    Men likevel, så ble David Hjort ansatt, på Rimi Bjørndal, like etter det her da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes jo at jeg hadde fått det til å fungere rimelig greit, på seinvaktene, på Rimi Bjørndal.

    Alle kassadamene jobba bra, liksom.

    Men det var litt skjørt også, syntes jeg.

    For det her var mye russedamer, (som Therese Gulliksen, osv.), som jeg var litt redd for at, kunne være lette å påvirke, til å sette seg på bakbeina osv., da.

    (For selv om Therese Gulliksen var russ.

    Så var hun også en nøkkelmedarbeider da, på vaktene mine.

    Siden hu var omtrent den eneste kassadama, (ved siden av Shomaila Butt), som klarte å ta melka, da).

    Og når man da fikk en sosial pratmaker, (kan man vel kanskje kalle han), som David Hjort, (som jeg så på som en potensiell urostifter, for han ble så fort kjent, med de her kassadamene, da), inn i butikken.

    Da ble jeg litt redd, (må jeg innrømme), for at det velfungerende maskineriet, (må man vel kalle det), som jeg hadde fått bygget opp, på Rimi Bjørndal, skulle begynne å streike, da.

    Så jeg hadde egentlig ikke noe annet valg, (sånn som jeg så for meg dette), annet enn å liksom begynne å dulle litt, med David Hjort, da.

    For jeg ville jo ikke at det samarbeidet, som jeg hadde fått bygget opp, på seinvaktene, på Rimi Bjørndal.

    Og karrieren min, i Rimi.

    Skulle gå i vasken da, liksom.

    Så jeg måtte nesten være litt sånn kameratslig og jovial ovenfor han David Hjort da, husker jeg, at jeg syntes.

    Sånn at han ikke skulle begynne å prate for mye ‘piss’ liksom, til for eksempel Therese Gulliksen da, siden de begge bodde på Bjørndal, osv.

    For David Hjort, han hadde jo hatt problemer, med sjefen sin, på den forrige jobben sin, osv.

    (På Oslo City der).

    Så jeg var litt skeptisk til han, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort, han jobba vel både seinvakter og tidligvakter, på Rimi Bjørndal, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Kristian Kvehaugen, hva han tenkte på, da han ga meg de billettene til den juleølsmakinga, det veit jeg ikke.

    Han kunne vel like gjerne ha spytta på meg, omtrent.

    For den juleølsmakinga, den begynte klokka 20, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og Rimi Bjørndal stengte jo også klokka 20, da.

    (På den her tida, ihvertfall).

    Men så skulle jo fire kasser, samt tippekassa, telles, da.

    Så det var ofte at jeg ikke var ut døra der, før rundt klokka 21, da.

    (Avhenging av om det var diff i kassene, eller ikke, da).

    Og så skulle jeg jo ta bussen, ned til sentrum, da.

    En buss som tok cirka en halvtime, vel.

    Og så måtte jeg gå, fra Jernbanetorget og til Stortingsgata, da.

    Så jeg ville nok ikke være framme, på den her juleølsmakinga, før nærmere klokka 22, da.

    Altså et par timer etter at den hadde begynt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var vant med litt av hvert, fra butikksjef Kristian Kvehaugen, da.

    Som for eksempel da han kom hjem fra den Rimi-turen, og var så sur på Rimi-Hagen, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel.

    Og sønnen hans, Thomas Kvehaugen, han sa jo at Kristian Kvehaugen hadde brukt utgått ketsjup, istedet for gjær, da han lagde hjemmebrent, da.

    Så jeg så nok på Kristian Kvehaugen, som en litt rar døl, da.

    Som jeg liksom måtte leve med, da.

    Til jeg ble forfremmet til butikksjef, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre, med de her juleølsmaking-billettene, da.

    For jeg var jo vant med, fra Rimi Nylænde, å gi bort sånne reklame-ting, til medarbeiderne, da.

    Selv om jeg bare var assistent der.

    Thomas Sanne fikk vel for eksempel en kassett, med en Madonna-sang på da, (‘Rain’, vel).

    Og de fleste andre der fikk vel også noe vel.

    Unntatt Henning Sanne vel, som vel da vel begynte å klage litt vel.

    Men dette var ikke noe personlig, fra meg, mot Henning Sanne.

    Men dette var bare sånne reklame-ting, som jeg tilfeldigvis hadde funnet, rundt omkring, på Rimi Nylænde der, da.

    Og som jeg da bare ga til den medarbeideren, som stod nærmest liksom, da.

    Og som ikke hadde fått noe før, da.

    (Noe sånt).

    For jeg rydda vel litt her og der, på Rimi Nylænde, når jeg hadde tid, innimellom mine faste arbeidsoppgaver.

    (Som assistent der, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg ga de her juleølsmaking-billettene, til David Hjort, da.

    For han jobba tidligvakt, den dagen, som juleølsmakinga var, da.

    Og David Hjort, han var den eneste, som jeg jobba sammen med, på seinvaktene.

    Som var heltidsansatt, da.

    Så derfor ga jeg de billettene til han, da.

    Og da tenkte jeg vel også det, at David Hjort, kanskje ville roe seg ned litt, og ikke stifte noe uro liksom, på jobben, hvis jeg prøvde å være litt kul mot han, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det som skjedde da.

    (Dagen etter, eller noe).

    Det var at David Hjort så inviterte meg også, ned på den juleølsmakinga, da.

    Etter jobben.

    For da skulle David Hjort holde av noe øl til meg da, sa han.

    For det var mulig at de billettene bare gjaldt for gratis øl, da.

    Og så var puben åpent som vanlig, fra klokka 21, eller noe sånt, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg gikk innom Stortingsgata da, (husker jeg), på vei hjem fra jobben, på Rimi Bjørndal, en torsdag eller fredag, (eller hva det var), da.

    Og utafor den puben der, (som jeg ikke husker hva heter nå).

    (Men den lå vel på et hjørne vel, (mener jeg å huske), litt lenger fra Stortinget enn Peppes Pizza der, vel).

    Så møtte jeg David Hjort, og ei rødhåra dame, (var hu vel), som han var sammen med, da.

    Og som het Heidi vel, (og som var fra Nord-Norge vel), og som jobba på den samme kafeen, i første etasje, på Oslo City der, (like ovenfor JC der vel), hvor David Hjort også hadde jobba, da.

    Og det var også ei ung dame, fra en Rimi, i Bærum eller Oslo Vest, (eller noe), sammen med David Hjort og Heidi der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg stakk så vidt innom den puben, som lå på det hjørnet der, da.

    Mens David Hjort og den stod utafor puben der, (litt nærmere Stortinget), da.

    Men den gratis juleølsmakinga, den var vel over, vel.

    Og da så jeg hu Monika, som hadde jobba, på Rimi Munkelia, da jeg begynte der.

    Og som på den her tida, vel var butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og jeg så også en Mack-konsulent, (en ganske kraftig kar med høyt hårfeste vel), som jeg ikke likte, husker jeg.

    (For han pleide noen ganger å si ‘vi sneiks’, til meg.

    Da han var ferdig, med jobben sin, på Rimi Nylænde der, da.

    På den tida, som jeg jobba, som assistent der da, (husker jeg)).

    Men jeg så ikke noen andre kjente der, da.

    Så jeg bare gikk ut igjen, da.

    For jeg skjønte det sånn, som at den utdelinga, av gratis juleøl, var ferdig, da.

    Men jeg var ihvertfall såvidt innom den puben, da.

    Som på det tidspunktet vel hadde åpnet dørene sine for vanlige folk og, (og ikke bare for juleølsmakere, vel).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort han hadde holdt av en flaske juleøl til meg, da.

    Og den måtte jeg drikke i Stortingsgata der da, (husker jeg).

    For David Hjort og dem, de hadde tatt med den flaska, ut fra den puben der da, (husker jeg).

    Men hvorfor David Hjort og dem ikke venta på meg, inne på den puben.

    Det veit jeg ikke.

    Det klarte jeg vel ikke å finne ut av, (tror jeg).

    (For jeg var vel kanskje litt stressa etter jobben, da.

    Og jeg hadde aldri vært på noe sånn juleølsmaking før, da.

    For jeg var ikke så opptatt av reklame og sånn, liksom da.

    Og det var vel mest butikksjefer, som dro på sånn juleølsmaking, muligens.

    Og jeg så vel kanskje på Rimi-butikksjefer, som litt harry, da.

    Som Henning Sanne, fra Rimi Nylænde, pleide å gjøre et poeng av, at han syntes at Rimi-butikksjefer generelt var, noen ganger, (husker jeg)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort han dro så med oss andre, til Valentinos, i Torggata der, (husker jeg).

    Og jeg drakk opp de pengene jeg hadde i lommeboka mi, (mener jeg å huske).

    Og så stakk David Hjort og hu Heidi hjem, da.

    Og før David Hjort dro hjem, så stakk han til meg en femtilapp, til taxi hjem, (mener jeg å huske).

    Og jeg var litt full da, så jeg tok imot det her lånet, da.

    Og etter at David Hjort og Heidi, hadde dratt hjem.

    Så spurte jeg hu fra Bærum, da.

    Om hu hadde lyst til å prøve internett.

    (Som jeg jo hadde hjemme, i Rimi-leiligheten min).

    Og det hadde hu lyst til, da.

    Så vi gikk gjennom den tunnelen, der hvor det er Piccasso-malerier, i regjeringskvartalet der, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og så tok vi vel muligens en drosje, (eller om vi gikk), opp til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen der, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og vel hjemme hos meg.

    Så lot jeg hu Bærumsdama chatte på sol-chat, da.

    Med en kar, som jeg såvidt hadde chatta med før der.

    (For den chatten pleide å være litt treig, da.

    På den her tida, ihvertfall).

    Og det var en som kalte seg DeFord, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Og som jeg lot chatte litt med hu Bærumsdama, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Bærumsdama og jeg.

    Vi satt jo i den Ungbo-sofaen, og chatta, da.

    Og etterhvert så begynte vi å kose litt der, da.

    Jeg husker ikke om vi klinte.

    Men etterhvert, så havna vi i senga mi, ihvertfall da.

    (Den rammemadrassen, som jeg hadde fått kjøpt billig, av Magne Winnem, (mens jeg bodde på Ungbo der).

    Der hvor jeg hadde pult hu So What-dama, hele natta, halvannet år, (eller noe), før det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da husker jeg det, at jeg satt på et musikk-program, med Winamp, som jeg hadde på PC-en.

    Som var kobla til stereoanlegget, da.

    Og at spesielt en sang som het ‘1979 (Moby Remix)’, med Smashing Pumpkins, hørtes bra ut, mens jeg lå og pulte med hu Bærumsdama da, (husker jeg).

    (Og hu Bærumsdama, hu gikk vel også inn i ekstase, mens vi hørte på den sangen, hvis jeg skjønte det riktig.

    Hu stønna eller sukka ihvertfall, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at det gikk for meg.

    Så var jeg så varm, (husker jeg).

    At jeg gikk for å kjøle meg ned litt, ved terrassedøra der, da.

    Som stod halvåpen vel.

    (Noe sånt).

    Og da så jeg det, at det brant, inne i den falleferdige bygården, i Waldemar Thranes gate 3 der, da.

    En bygård som lå kanskje 10-20 meter, fra terrassen min, da.

    (Noe sånt).

    Og da, så ringte jeg brannvesenet og rapporterte om den her brannen da, (husker jeg).

    Og jeg kikka også i den nederste skuffen, under stereoanlegget mitt der.

    For jeg lette etter en hammer, (eller noe), som jeg hadde der.

    For jeg lurte på om jeg burde starte brannalarmen, i Rimi-bygget der, da.

    Og da husker jeg at hu Bærumsdama fulgte med.

    For i den skuffen, så hadde jeg også noe sånn rensevann, fra Clerasil, (husker jeg).

    Som jeg hadde pleid å bruke, da jeg bodde på Ungbo, da.

    For jeg pleide å ha noen kviser nå og da, (selv om jeg var langt oppe i 20-åra), som jeg var rimelig flau over, da.

    Og da husker jeg at hu Bærumsdama, la merke til den Clerasil-flaska, vel.

    Så da følte jeg meg litt dum, da.

    Eller, hu Bærumsdama.

    Hu var kanskje litt umoden, da.

    Hvis hu så ned på meg, (som jeg syntes at det virka som, på ansiktsuttrykket hennes, ihvertfall), siden jeg måtte kjøpe Clerasil-produkter, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg så an den brannen litt.

    Og brannvesenet dukka opp, i Waldemar Thranes gate der, ganske raskt.

    Så jeg bestemte meg for det, at den brannen ikke var alvorlig, at jeg behøvde å starte brannalarmen, da.

    For den brannen, (som jeg regna med at noen uteliggere, hadde starta, antagelig).

    Den ble ikke sterkere og sterkere, da.

    Men det var vel heller motsatt.

    At den ble svakere og svakere, (eller holdt seg på samme nivå), da.

    Og jeg ringte også en drosje, husker jeg.

    For hu Bærumsdama, da.

    Og ga henne noen hundrelapper, for å ta den drosja, hjem til Bærum, da.

    Så jeg måtte ha hatt en god del penger, i lommeboka, på Valentinos, likevel.

    Så hvorfor jeg tok imot den femtilappen, fra David Hjort.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg var vel kanskje rimelig full, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Bærumsdama, hu gikk ut, for å vente på drosjen, da.

    Og drosjesjåføren, (som hørtes litt tøff ut vel), ringte meg, og sa at han ikke fikk kjørt fram til der jeg bodde, da.

    For det stod en brannbil og sperra der, da.

    Jeg svarte da, at han kunne stå å vente, ved apoteket der.

    (Enda litt lenger fra der jeg bodde, enn der brannbilen stod, da).

    Og jeg hadde vel også fått mobilnummeret, til hu Bærumsdama, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg ringte henne, og ba henne, om å gå bort til ved apoteket der, for å møte drosjen der, da.

    Noe hu vel gjorde vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dagen etter, så dro jeg på jobb, som vanlig, på Rimi Bjørndal, da.

    Men jeg nevnte vel ikke, for David Hjort, (eller noen andre), at jeg hadde fått hu Bærumsdama, i bingen, vel.

    (Det tror jeg ikke, ihvertfall).

    For jeg ville liksom ha litt avstand til David Hjort, da.

    Og etter det her, så ble jeg bedt mye ut på byen, da.

    På house-party-er, osv.

    For Toro, (Thor Arild Ødegård), på jobben, (på Rimi Bjørndal), han var jo DJ, da.

    Så David Hjort og meg, vi ble bedt med overalt, på techno-party-er osv., av Toro, da.

    For Toro, han fikk oss ført opp, på masse gjestelister, på kule fester, på Rockefeller og Chateau Neuf, osv. da, husker jeg.

    (Så det var mye som skjedde, i månedene etter det her da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg møtte hu Bærumsdama en annen gang og, husker jeg.

    Jeg ringte henne fra jobben, på Rimi Bjørndal.

    (Og da lurer jeg på om Vanja Bergersen overhørte at jeg ringte.

    Mener jeg at jeg overhørte, at hu prata om, til noen der, ihvertfall).

    Og da møtte jeg hu Bærumsdama, utafor Saga kino der, husker jeg.

    Også gikk vi oppover Hegdehaugsveien der.

    Og bort Josefines gate.

    Og videre fra Bislett stadion der.

    Og til St. Hanshaugen.

    Også satt vi på Underwater Pub der, (i første etasje der), og drakk en halvliter, eller to, husker jeg.

    Også dro vi hjem til meg igjen, i Waldemar Thranes gate 5, som var et kvartal cirka unna Underwater Pub der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så hadde vi sex på Ungbo-sofaen da, husker jeg.

    Men da lå hu bare hu Bærumsdama helt stille, på ryggen, husker jeg.

    Uten å bevege seg, da.

    Og da kjeda jeg meg litt, da.

    Så jeg begynte å fingre henne litt, (og sånn), da.

    Og jeg kjeda meg fortsatt da, siden hu bare lå der, da.

    Så jeg stakk en finger til, inn i anus på henne da, (husker jeg).

    Også husker jeg det, at jeg liksom bevegde fingertuppene mine mot hverandre, da.

    På hver sin side av veggen, som var mellom skjeden og anusen hennes, da.

    Og den veggen, den var ganske tynn da, (husker jeg).

    Så jeg kunne fint føle fingertuppene mine, når jeg liksom gnidde de mot hverandre, på hver sin side av den veggen, da.

    Noe jeg gjorde siden hu bare lå der naken da, (uten å bevege seg), på Ungbo-sofaen min, da.

    (Uten at jeg tenkte meg så mye om, må jeg vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så lå jeg og knulla litt oppå hu Bærumsdama, da.

    I en time ihvertfall vel.

    (Noe sånt).

    Men så begynte hu å klage, da.

    For hu begynte å få dårlig tid, da.

    Og da, så sa jeg det, at jeg skulle prøve å kjappe meg litt, (med å komme fram til orgasme, da).

    Og da, så gjorde liksom hu Bærumsdama noe med fitta si, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Sånn at hu stramma fitta si litt da, (eller noe sånt).

    Sånn at jeg da kom ganske raskt, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og før hu stakk, så gikk også hu Bærumsdama litt rundt, i leiligheten min, mens hu var naken, da.

    Og da husker jeg at jeg syntes det, at fitta hennes var så stygg, da.

    For de indre kjønnsleppene hennes.

    De hang liksom ned, nedfor de ytre kjønnsleppene, da.

    Mens hu stod naken foran meg, mens jeg satt i sofaen der da, (må det vel ha vært).

    Så det husker jeg at jeg reagerte litt på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noe annet som også var rart, med hu Bærumsdama.

    Det var at hu brukte så kjedelig undertøy, da.

    Hu brukte sånne lang underbukser og sånn, da.

    Nesten som vi hadde i militæret, da.

    Så det var nesten som noe undertøy, som en bestemor kunne ha brukt da, husker jeg.

    Så det var vel ikke en sånn dame, som man trodde, at skulle bli med på sånne her ‘stevnemøter med nogo attåt’, kanskje da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her, så ringte jeg hu Bærumsdama en gang til, da.

    (Når jeg begynte å få lyst på et nummer igjen, da).

    Men da ville hu ikke møte meg da, (av en eller annen grunn).

    Men hu ringte meg et par ganger, da.

    Og den ene gangen, så ville hu at jeg skulle bli med henne på en eller annen slags skoleavslutning, av noe slag, ute i Bærum da, (må det vel ha vært).

    Men det gadd jeg ikke, for jeg syntes ikke at jeg kjente henne så godt, da.

    Og da begynte jeg vel også å lure litt på hvor gammel hu her dama egentlig var, da.

    For jeg regna vel med at hu var over atten, siden hu hadde vært på juleølsmaking og Valentinos, liksom.

    Men jeg var ganske stressa, på den her tida, og datet også en finsk dame, (som jeg hadde møtt på nettet), da.

    I tillegg til at jeg var litt på sjekker’n, med hu Vanja Bergersen, da.

    Og Hava og Sema, de flørte jo også ganske mye, på bussen til og fra jobben, da.

    Og jeg hadde alle de festene, til Toro og David Hjort, da.

    Og jeg hadde irc og jobbing osv. og, da.

    Og jeg trente vel også, tror jeg, på Sentrum Treningsstudio der da, på søndagene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hu Bærumsdama, hu ringte også og sa, at hu skulle ha noe prosjektarbeid, på skolen, en gang, (husker jeg).

    Noe om Edvard Munch, (eller noe sånt), vel.

    Og da ville hu at jeg skulle låne noen bøker, om han, for henne, på biblioteket, da.

    Og det gjorde jeg også da, jeg gikk og lånte noen bøker, (på en fridag vel), om han Edvard Munch, på Hoved-Deichmann der, da.

    Men hu kom aldri for å hente de bøkene, da.

    Så jeg leverte de vel tilbake, et år eller noe seinere, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 42: Mer fra Rimi Bjørndal

    En stund etter at jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).

    Så ansatte butikksjef Kristian Kvehaugen to pakistanske folk der, (husker jeg).

    Hu ene var Rahat, ei dame i begynnelsen av 20-årene, vel.

    Og hu andre, det var en kar, som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men han hadde liksom et hakk i panna da, som han hadde fått, da han som barn falt ned fra en terrasse, (eller noe sånt), nede i Pakistan, fortalte han en gang, på bussen, på vei ned til sentrum, etter jobben, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han med hakket i panna, han begynte å prate om religion, på bussen, på vei ned til sentrum da, (husker jeg).

    (I tida etter at jeg hadde skrota HiAce-en, da).

    For det var felles utpassering, på Rimi Bjørndal, da.

    (Det vil si at alle som jobba seinvakta, måtte gå ut av butikken samtidig, da.

    Eller ihvertfall at den som gikk sist derfra ikke gikk derfra aleine, da.

    I tilfelle at det stod en raner, og venta på butikkfolka, når dem skulle hjem, da.

    Så var det mer sikkert, hvis det var felles utpassering, da.

    Selv om ikke alle som jobba der, var vant med felles utpassering, vel.

    (Som Magne Winnem forresten også hadde på Rimi Karlsrud).

    Så noen ganger, så ville folk mase da, om å få gå før).

    Han med hakket i panna, han fortalte det, at i islam, så trodde de også på Jesus, da.

    Men Jesus var en profet da, (husker jeg at han sa).

    (Så i islam, så trodde man ikke at Jesus var Guds sønn, da).

    Og han med hakket i panna, han sa også det, (mener jeg å huske).

    At i islam, så trodde de ikke på treenigheten, da.

    For de mente at tre ting ikke kunne være en, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde vel ikke noe særlig valg.

    Jeg måtte nesten sitte og høre på han karen med hakket i panna, mens han prata om religion, på bussen der, (på vei hjem fra Rimi Bjørndal), da.

    For jeg var jo sjefen hans, på jobben.

    Så jeg måtte liksom oppføre meg ordentlig da, (syntes jeg).

    Så jeg satt og hørte på at han med hakket i panna, fortalte om islam og Jesus da, noen ganger, på bussen hjem etter jobben, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

    Selv om jeg selv ikke var noe religiøs da, må jeg innrømme.

    Men hva skulle man gjøre liksom, da.

    Det var liksom ikke noen måte, som jeg kunne komme unna, den her pratinga.

    Selv om jeg hadde lest i aviser osv., at man ikke burde diskutere religion og politikk, på jobb.

    Men jeg satt nå på den bussen, da.

    Så da måtte jeg nesten høre på hva de kollegene mine sa, også.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, et år eller to, etter at han med hakket i panna, hadde slutta, på Rimi Bjørndal.

    Så fant jeg tilfeldigvis hjemmesiden hans, på nettet, (husker jeg).

    (Og da var han gift osv., husker jeg, at jeg leste).

    Og jeg sendte han vel en e-post, (mener jeg å huske).

    For å høre hvordan det gikk med han, og sånn, da.

    Men jeg fikk vel ikke noe svar, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rahat og han med hakket i panna, de spurte meg vel, om jeg pleide å gå på sånne kaffebarer.

    Som dukket opp, i Oslo, på den her tiden.

    Men da måtte jeg svare at nei, det gjorde jeg ikke.

    For jeg syntes at kaffe, det var liksom sånn som bestemor Ågot drakk, da.

    Det var liksom gamlingenes drikk, for meg.

    (Og faren min, han drakk heller ikke kaffe, husker jeg.

    Han hata kaffe og røyk da, husker jeg, fra oppveksten min, på 70 og 80-tallet.

    Så det at jeg begynte å røyke, det var også på en måte et opprør mot faren min, da.

    Kan man vel si).

    Så det var aldri sånn at jeg kjøpte meg en espresso, på en kaffebar, liksom.

    Jeg viste vel ikke engang hvordan man brukte en kaffetrakter, på den her tida, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg overhørte at Rahat og han med hakket i panna, prata ‘dritt’ om meg, på bussen, ned til sentrum, en gang.

    (En gang som jeg satt på et annet sete, enn dem, da).

    For Rahat likte ikke en ny, blå trøje, jeg hadde på meg, (fra Cubus, på Oslo City vel), som minnet litt om en treningsjakke, vel.

    Som jeg hadde kjøpt meg, (omtrent samtidig med at jeg kjøpte den blå trøya, med v-hals), sommeren 1997, vel.

    Før jeg dro til Thassos, (må det vel ha vært).

    (Selv om jeg vel ikke brukte den trøya noe, på Thassos.

    For jeg var vel ikke helt sikker på den trøya selv vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Men jeg syntes vel at den trøya var grei nok til å bruke på bussen hjem fra jobben, da).

    For Rahat sa noe om at jeg liksom skulle være så kul da, (eller noe sånt), husker jeg.

    Til han med hakket i panna, da.

    Men at den skjorta ikke var noe fin, da.

    (Så Rahat virka frustrert, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men hvor Rahat hadde det fra, at jeg liksom skulle være så kul, (eller flink til å kle meg), det veit jeg ikke.

    Dette var ikke noe jeg hadde skrytt av, ihvertfall.

    At jeg liksom var så kul, da.

    Jeg prøvde vel å kjøpe kule og fine klær.

    Men jeg mente vel ikke at jeg var noen klesekspert, akkurat.

    Jeg var jo en som hadde vokst opp aleine, på Bergeråsen.

    Og ikke en som hadde vokst opp, under rike kår, på Oslo Vest, liksom.

    Men det visste nok ikke Rahat og han med hakket i panna, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg satt på bussen hjem fra jobben.

    Så hadde Rahat vært i Pakistan, på sommerferie, (mener jeg å huske).

    Og da hadde Rahat kjøpt en pakistansk hatt til meg da, (husker jeg).

    Siden jeg var sjefen hennes, (regna jeg med, ihvertfall).

    (Jeg hadde ihvertfall hørt det tidligere, at folk som hadde fremmedkulturelle kolleger, pleide å få tepper og sånn i gave, når disse hadde vært på ferie, i hjemlandene sine, da).

    Og det var en rød hatt, til å ha på toppen av hue, da.

    Med noe sølvfolie sydd inn i, osv.

    Som Rahat og Hava forklarte meg hvordan jeg skulle ha på hue, da.

    På bussen, mens den kjørte ned Slimeveien der, da.

    (Og de andre busspassasjerene smilte og lo litt, vel).

    Og Hava sa vel noe sånn som at, ‘hvorfor kjøpte du ikke hvit, da?’.

    Til Rahat, da.

    Men da ble Rahat litt amper, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at foreldrene til Hava, jobba i det vaskefirmaet, (som het Kvalitetsrengjøring vel), forresten.

    Så mora hennes var der og vaska hver dag, da.

    Og i starten faren også.

    Og en lørdag, midt på vinteren.

    Etter at jeg hadde skrota HiAce-en.

    Så hadde jeg kommet for seint, til den første bussen, (husker jeg).

    Så jeg tok en taxi, som var på Bjørndal, samtidig med bussen, da.

    Det vil si klokka 7.30, da.

    For Irene Ottesen og jeg.

    Vi tok begge den bussen, (på den her tida).

    Så vi hadde en avtale med butikksjef Kristian Kvehaugen, om at vi begynte klokka 7.30, da.

    På lørdager.

    (Istedet for klokka 7.00, da).

    Siden den første bussen, ikke var på Bjørndal, før klokka 7.30, på lørdager.

    Men dette, det hadde visst ikke Kristian Kvehaugen fortalt om, til vaskefirmaet.

    For da jeg kom på jobb, klokka 7.30, en kald februar-morgen, (eller hva det kan ha vært, igjen).

    Så stod foreldra til Hava, utafor personalinngangen, til Rimi Bjørndal der, og hutra, da.

    Og sa at de hadde stått og fryst der, i en halvtime, eller noe sånt.

    Så her hadde noe sviktet, når det gjaldt kommunikasjonen, mellom Kristian Kvehaugen og vaskefirmaet, da.

    (Eller om det var internt i vaskefirmaet, da).

    Og da ble jeg så sinna, husker jeg, da jeg gikk inn i butikken.

    At jeg bare reiv av dekselet, der jeg skulle slå inn koden, på alarmen, (som Kristian Kvehaugen hadde fortalt meg at var ‘1943’, da jeg begynte der), husker jeg.

    For jeg syntes at det her ble for dumt, da.

    For jeg skjønte at jeg nok kom til å få problemer, da.

    Siden disse ganske gamle vaskefolka, hadde stått og fryst i mange minusgrader da, i en halvtime, (eller noe sånt), utafor Rimi Bjørndal der, en lørdagsmorgen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hava, hu fortalte meg også det, på bussen ned til sentrum, en gang.

    At søstra hennes, (Sema), hu jobba med å vaske, i en butikk, nede i sentrum, da.

    Og en gang, så hadde hu Sema begynt å ha sex, i butikken, mens hu skulle vaske, da.

    Med en som jobba der da, (var det vel).

    Også hadde en Sequritas-vakt sett dette, da.

    Så Sema hadde blitt ‘ferska’ da, sa Hava.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter det her, så begynte også hu Sema, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    Og hu Sema, hu var vel bare atten år, vel.

    Og jeg husker ennå en gang, som hu løp ut fra garderoben, på Rimi Bjørndal der.

    (Og mot meg, som stod ved kontoret der).

    I bare en tynn t-skjorte da, (på overkroppen).

    Mens de faste puppene hennes spratt opp og ned, under den tynne t-skjorta, da.

    Og hu sa til meg det, at jeg måtte finne noe arbeidstøy, til henne, da.

    (Noe vel ikke butikksjef Kristian Kvehaugen hadde gjort, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hava, hu pleide å prate til meg om sex og en del andre ting, på bussen, på veien hjem fra jobben da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Og en gang, så sa hu det, at ‘men jeg går ikke i trange klær’.

    (Av en eller annen grunn).

    Men det gjorde søstera hennes Sema da, (husker jeg).

    Så hu fulgte Oslo-moten da, (som Axel jo hadde forklart om), og gikk med trange klær, på den rimelig hotte kroppen sin da, (må man vel kalle den).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, som jeg satt på bussen, hjem fra jobben, sammen med hu Hava.

    (Som pleide å ta bussen ned til sentrum, selv om hu skulle til Holmlia, da).

    Så spurte Hava meg, på hvert busstopp, mellom Bjørndal og Mortensrud, (var det vel).

    (For etterhvert, så ble T-banelinje 3 forlenget, fra Skullerud til Mortensrud.

    Mens Mortensrud Senter, ble bygget.

    Så 71-bussen slutta å gå fra Bjørndal, da).

    Så dette var nok i 1998 en gang.

    På vei fra Bjørndal til T-banestasjonen, på Mortensrud, da.

    Og da spurte Hava meg om det, (husker jeg).

    For hver gang, som denne Søndre Nordstrand-ringbussen stoppa.

    Og en ny tenåringsjente gikk på bussen.

    (Av en eller annen grunn).

    At, ‘hva synes du om henne, da?’.

    (Noe sånt).

    Fire-fem ganger, da.

    Mellom Bjørndal og Mortensrud der, da.

    Men jeg sa vel til Hava, at jeg ikke pleide å se så mye på damene, på bussen, da.

    Men Hava mente at jeg burde gjøre det, da.

    (Noe sånt).

    Så det er mulig at jeg ble litt påvirket av hu Hava.

    Og begynte å kikke litt mer på damene, på bussen og sånn, etter det her.

    Etter at jeg hadde jobbet sammen med hu Hava, på Rimi Bjørndal, da.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 41: Thassos

    Jeg husker varmen, som slo mot meg, når bussen, som vi kjørte, fra flyplassen, og til Thassos, tok en pause, (må det vel ha vært).

    Jeg hadde vel ikke kjent en lignende lufttemperatur, siden Jugoslavia-turen, i 1980.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Selv om det kanskje ikke var fullt så varmt, i Jugoslavia.

    For Istra, (der jeg var på ferie, i 1980), det ligger vel lenger nord, enn Thassos, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    To unge norske damer, på bussen, de baksnakka meg, under den her pausen, utendørs da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Og en overarbeidet og stresset ungkar, som var 10-20 år eldre enn meg, gikk av bussen, ved et annet hotell, (på et tidligere stoppested), på veien til hotellet mitt, i Thassos da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hotellet som jeg skulle bo på het Elli Maria, (mener jeg å huske, etter å ha søkt litt på nettet nå).

    Og en hyggelig, gresk hotelldame, i 20-årene vel, ga meg nøkkelen til rommet, da jeg dukka opp der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk et dobbeltrom aleine der.

    Så det var jo ikke verst, med tanke på den lave prisen, som jeg hadde betalt, for den her pakketuren, da.

    Den første natta der, så fikk jeg ikke sove, husker jeg.

    Så jeg stod opp tidlig, den andre dagen der, da.

    Og så gikk jeg opp til et antikk tempel, som lå på en høyde, over Thassos der, da.

    Og på stien opp dit, så så jeg noen lignende firfisler, av de jeg så som gutt, i Jugoslavia, i 1980, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjøpte meg vel en badeshorts der, (mener jeg å huske).

    For jeg hadde med 2000-3000, i lommepenger, da.

    Og jeg kjøpte også en pakke kondomer, husker jeg.

    I tilfelle jeg fikk snøret i bånd, hos noen damer der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk litt rundt i Thassos sentrum der, husker jeg.

    Midt på dagen da.

    Etter å ha sett på det tempelet, vel.

    Og de greske damene, de var helt gærne, da.

    For hvis jeg ikke fulgte med på dem, (noen litt lave skjønnheter, i 20-årene), så gikk de nesten rett inn i meg, (uten å si noe da), når jeg gikk forbi dem på gata da, (husker jeg).

    Så man måtte nesten passe seg litt for dem, da.

    Men det var kanskje sånn de flørta der.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av disse greske skjønnhetene, i 20-årene.

    (Muligens ei som nesten gikk inn i meg).

    Hu gikk inn på et gatekjøkken der da, husker jeg.

    Og da gikk jeg også inn dit, da.

    (For jeg var litt sulten, husker jeg).

    Og da så jeg at hu kjøpte noe slags kebab, (eller noe sånt), der.

    Og da prøvde jeg også den retten, da.

    Og den retten het gyros da, (husker jeg).

    Og det er nesten som kebab, da.

    Bare at det er svinekjøtt, istedet for fårekjøtt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og om kvelden der, så fant jeg en bar, som noen ganske få folk satt i, husker jeg.

    Og jeg ble litt kjent med en dame der.

    Ei dame som lærte meg det, at skål, det het ‘jamas’, på gresk, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Men hu var sammen med en svær motorsykkelkar, da.

    Og dem drakk noen drinker der, som han bartenderen tente fyr på, da.

    Før man skulle drikke dem.

    Og alle gjestene der, (det var vel bare seks-syv personer der, eller noe sånt), de fikk en sånn drink gratis da, (på slutten av kvelden).

    Unntatt meg, da.

    Så jeg måtte faktisk betale for en sånn ‘flamme-drink’, for å få smake på den, da.

    Så etter det, så syntes jeg ikke at det var så artig, å gå der lenger, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en dag, så tok jeg med meg noen øl, og gikk bortover stranda der.

    I den andre retningen, enn det fjellet, med det tempelet på, da.

    Og da fant jeg et fint sted, å ligge å sole seg, husker jeg.

    Borti ‘høgget’ der, da.

    For bystranda der, den var verre enn stranda i Weymouth, (hvor jeg var, sommeren 1986), sånn som jeg husker det.

    Og da fant jeg et bra sted, å ligge å sole seg der, da.

    Hvor det også var en fin strand, da.

    (Like nedenfor et hotell, eller noe sånt, vel).

    Og dit gikk jeg et par dager, da.

    Selv om det var et stykke å gå dit, da.

    Og jeg husker at to skjønnheter lå like ved meg der, og solte seg, en dag, da.

    Og jeg husker at de flytta seg litt, ettersom at sola gikk ned, da.

    Og hu ene lå liksom med rumpa rett mot meg plutselig da, husker jeg.

    (At jeg kunne se, når jeg snudde meg).

    Og jeg husker fortsatt at jeg kunne se det, at hu liksom hadde noen slags groper, mellom rumpeballene og lårene da, (må det vel ha vært).

    På sin slanke og spreke kropp da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at en pen tenåringsjente, dreiv og solte seg, (på en solseng), rett foran meg der, da.

    Men hu var der sammen med foreldrene sine, (som også lå på hver sin solseng), da.

    (En feit far blant annet, mener jeg å huske).

    Og de var kanskje noen tyske gjester, på det hotellet da, eller noe.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde med meg en radio dit, (av noe slag), husker jeg.

    Og den sangen, som gresk radio spilte, omtrent hele tida, den her sommeren, da.

    Det var ‘I’ll be Missing You’, med Puff Daddy, da.

    En sang som jeg ikke hadde hørt, før jeg dro ned til Hellas da, (må jeg innrømme).

    Så jeg skjønte ikke helt hvem som hadde denne sangen, før jeg var tilbake i Norge, vel.

    Og jeg leste vel også en bok, mens jeg lå på stranda, nedi Hellas der.

    Og det lurer jeg på om kan ha vært ‘Hilal’, av Torgrim Eggen.

    (For jeg hadde gitt opp den ‘To Tårn’, da.

    Som jeg hadde prøvd å lese ferdig, mens jeg var sykmeldt etter kneoperasjonen min.

    Og på stranda i Løkken da, sommeren før).

    En bok som jeg vel må ha kjøpt i en bokhandel, (eller noe sånt), en tid før det her, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det stedet, som jeg lå og solte meg, (nedenfor det hotellet, eller hva det var), så var det også en utendørs dusj da, husker jeg.

    Hvor de to skjønnhetene som endte opp med å ligge å sole seg, på hver sin side av meg, (eller noe sånt vel), pleide å dusje da, (etter at de hadde bada da), husker jeg.

    (Noe jeg også gjorde, etter at jeg hadde bada, da.

    For vannet var litt vel salt der vel.

    Omtrent som det var, på strendene i Jugoslavia, da jeg var der, sommeren 1980, da).

    Og de damene var vel toppløse og, tror jeg.

    (Men det husker jeg ikke helt nøyaktig, da.

    Om de var toppløse eller hadde på seg bikini).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kveld der, så gikk jeg på en bar, hvor det omtrent bare var grekere, husker jeg.

    Og to nord-europeiske damer, vel.

    Jeg stod like ved siden av de nord-europeiske damene, i en bar der, husker jeg.

    Men jeg ga opp da, siden det var så mange grekere der.

    (Som mange av var kraftigere enn meg, da).

    Og stakk ut, da.

    Og jeg fant tilslutt et diskotek, (i samme gata som hotellet der vel), hvor det også vanka noen norske folk, da.

    Og noen tyskere, som kjørte rundt i en vel tyskregistrert Jaguar der, de vanka også på noen av de samme utestedene, som meg, da.

    For de ble jeg vel introdusert for, av hu ‘jamas-dama’, (tror jeg), på den ‘flamme-drink-baren’, da.

    Og jeg møtte dem vel senere igjen, på det diskoteket, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at det var omtrent fler folk i gatene der, om kvelden, enn om dagen.

    Jeg husker en kveld, som jeg gikk i en slags markedsgate der, da.

    Og der pleide jeg å kjøpe noen slags hjemmelagede pizza-er, som noen lokale koner og deres døtre, stod i flere boder, og konkurrerte om å selge, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så husker jeg det.

    At jeg så to nord-europeiske damer, som gikk i folkevrimmelen, i den markedsgata, da.

    Og hu ene åt på ei pølse, (eller noe sånt), da.

    Disse to damene, de gikk motsatt vei, av meg, da.

    Og to grekere, de gikk ikke så langt unna meg, da.

    (I samme retning, som meg).

    Og han ene av de to grekerne, han begynte å spy ut noen slibrige kommentarer, høyt, til hu som gikk og spiste på den pølsa, da.

    (Sikkert om at hu kunne få noe annet å smake på og, eller noe sånt.

    Virka det som for meg, ihvertfall).

    Og hu nord-europeiske dama, hu knakk nesten sammen, av de her glosene, da.

    Sikkert fordi at hu syntes at de var vittige, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var Amstel som var det mest populære ølet der.

    (Hvis ikke det var i Ayia Napa, på Kypros, hvor jeg havna, da jeg igjen kjøpte en restplass, fra Ving, sommeren etter).

    Og jeg husker at jeg spilte flipperspillet, på det gatekjøkkenet, hvor jeg kjøpte gyros, en gang.

    (Siden jeg jo hadde hatt to kamerater, Glenn Hesler og Øystein Andersen, som hadde hatt spilleautomatfirma, da).

    Og da kjøpte jeg også en øl, (som drakk mens jeg spilte), av eierens unge datter, som stod bak disken der, da.

    Og da eieren kom tilbake, så fikk han hu dattera til å løpe avgårde, (et eller annet sted da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at ouzo, var det lokale brennvinet der.

    Og det fantes mange forskjellige merker, av ouzo, da.

    (Eller ihvertfall en del slag vel.

    Og i forskjellige flaskestørrelser, da).

    Og det brennevinet var veldig billig der, da.

    Men jeg hadde ikke med meg så mye penger, da.

    Og jeg hadde kjøpt to halvliters plastflasker, med Vikingfjord vodka, allerede på Gardermoen, før flyet til Hellas gikk, da.

    (For de flaskene var så billige, på tax-free-en der, da).

    Så jeg kjøpte ikke noe ouzo der, da.

    Mens hvis jeg hadde hatt med meg mer penger, på den her turen, så hadde jeg nok kjøpt det.

    Og jeg husker også at de solgte noen flotte sjakkbrett der.

    Som nok var lokalproduserte, da.

    Og de var laget i flott marmor og sånn da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og utafor hotellet Elli Maria der.

    Så pleide det å sitte noen lokale gubber, da.

    Som sikkert drakk ouzo, da.

    Fulle blei dem ihvertfall.

    Midt på dagen, da.

    Og en gang, så sa han ene av de ‘fyllik-gubbene’ noe til meg, på gresk da, (husker jeg).

    (I fylla, da).

    Men jeg skjønte jo ikke et ord av det han sa, da.

    Men jeg sa bare ‘hei’, (eller noe sånt), på norsk, da.

    Og gikk videre, da.

    Og da var de hurpene fra bussen der igjen da, (husker jeg).

    Og hu ene sa til hu andre da, (husker jeg at jeg overhørte), at ‘tror han at dem skjønner norsk, eller?’.

    (Noe sånt).

    Men hva skal man si til sånne fylliker, da?

    Minst mulig, vil jeg si.

    For hvis jeg hadde sagt noe på engelsk, så hadde dem sikkert ikke skjønt det heller.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så jeg bare sa noe, da.

    Men trodde de hurpene at jeg snakka gresk da, eller?

    Det virka nesten sånn.

    Men jeg var kanskje litt for mye i Rimi Bjørndal-verdenen, da.

    Så jeg var kanskje litt stressa, da.

    Selv om jeg mener det, at når en full gubbe prater til deg på gresk.

    Da er det ikke så lett å vite hva man skal svare, liksom.

    Jeg er jo ikke gresk heller, mener jeg.

    Selv om de hurpene fra bussen kanskje trodde det, da.

    (Det kunne ihvertfall virke sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leste litt mer om Thassos, (som er en ganske liten øy, forresten), på nettet nå.

    Og da kom jeg på det, at jeg faktisk så en god del oliventrær, da jeg gikk ned fra det fjellet, som det tempelet lå på, den første dagen der, da.

    Og jeg gikk også gjennom en gate der, hvor bare lokale folk bodde da, husker jeg.

    På veien ned fra fjellet, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på ferja, ut til Thassos.

    Så husker jeg det, at det var delfiner, i havet, da.

    Som vi kunne se på, fra ferja, da.

    Så det var ganske artig da, husker jeg.

    Men jeg hadde ikke noe kamera, på den her tida.

    For jeg hadde litt problemer med å få fremkalt bilder, som gutt da, husker jeg.

    For det ble aldri noe resultat, når jeg sendte inn bilder, til Foto-Knudsen, eller hva det firmaet het igjen, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok, vel).

    Så jeg har ikke pleid å ta så mye bilder, før mobilkameraene har dukket opp, nå på 2000-tallet, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at en kveld, på det diskoteket, som lå, i den samme gata, som hotellet der.

    Så møtte jeg to damer, fra Bulgaria, (eller noe), som skulle hjem, dagen etter, da.

    Og jeg spurte dem, om de skulle være med meg hjem, på hotellrommet mitt, og drikke litt vodka, da.

    (Den Vikingfjord-vodkaen, som jeg hadde kjøpt med meg, fra Gardermoen, da).

    Og da, så sa dem det, at dem blei med på det, da.

    Men de skulle bare ta avskjed med de greske typene sine først da, (skjønte jeg).

    Så de begynte jo å råkline, med en greker hver seg, rett foran meg, da.

    Men da, så ble jeg rimelig kvalm da, husker jeg.

    Og det tror jeg, at de øst-europeiske damene, kunne se på meg, da.

    At jeg syntes at det ble kvalmt, å se på den her tungekyssinga, da.

    For plutselig, så ville de ikke bli med meg på hotellrommet mitt likevel, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på det diskoteket der.

    Så traff jeg også ei Oslo-dame, (tror jeg at hu var, ihvertfall).

    Og hu prata jeg med der, mens hu satt aleine der da, (var det vel).

    Og hu dro med Star Tour, (tror jeg), og ikke med Ving, da.

    (Noe sånt).

    Og hu var vel ganske ung, tror jeg, så det er mulig at hu dro sammen med foreldrene sine, da.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men jeg prata litt med henne, da.

    Men plutselig, så dukka han greske ferietypen hennes opp, da.

    Og jeg fant ut det, at grekerne var nesten som muslimer, da.

    For jeg spurte han, om hva han ville gjort, hvis jeg prøvde meg på søstera hans, da.

    Og da ville han drept meg da, sa han.

    Så det er en helt annen kultur der, enn i Norge da, husker jeg.

    Og da måtte jeg prøve å roe det ned litt da, syntes jeg.

    Så jeg sa det, at det ikke hadde gjort meg noe, om han tulla med søstera mi, da.

    (For Pia har jo tulla med han mest ‘dorky-e’ typen i Svelvik, osv.

    Og mange afrikanere, og sånn, da.

    Som jeg har skrevet om, i de tidligere Min Bok-bøkene).

    Men jeg ble kanskje litt sjalu da, på han grekeren.

    Siden jeg prata med ei Oslo-dame der.

    Og plutselig, så viste det seg det, at hu hadde en gresk kjæreste der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at hu Oslo-dame gikk hjem, (var det vel).

    Så var jeg fremdeles på fylla, på det diskoteket, da.

    Og jeg fant ei annen norsk dame, ved bardisken der, da.

    Like før stengetid.

    Som jeg begynte å kline med da, (husker jeg).

    Men plutselig så dukka det opp enda en greker.

    Som antagelig hadde vært sammen med henne, tidligere på kvelden, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg mente vel at hu dama da var min, da.

    Siden jeg hadde klint med henne osv., mens han grekeren var på do, da.

    (Eller hvor han var).

    Så det endte med at vi tre, vi gikk rundt i byen der, da.

    Så seint på kvelden, at det begynte å bli morgen, da.

    Og han grekeren og meg, vi krangla om hvem som skulle ta med hu dama hjem, da.

    Og han grekeren, han prøvde å få med noen andre grekere, som var på vei til jobb, (og sånn), på å bli med, å banke meg, (eller noe), da.

    Men ingen av dem blei med på det, da.

    Så vi tre, vi gikk opp mot hotellet mitt, da.

    Og da vi kom til hotellet mitt.

    Så skulle han grekeren bråke med meg, da.

    Og jeg var rimelig full og gæern, for hu norske dama, hu hadde sagt det, at hu kunne knulle med meg, i Norge, da.

    Men han grekeren, han kunne hu ikke knulle med i Norge da, (mente hu).

    Sa hu norske dama da, (som var rimelig full da, må man vel si).

    Og han grekeren, han sa det, at vi i Norge, vi kunne knulle hele tida.

    Mens der nede, så kunne de bare knulle om sommeren.

    (Noe sånt).

    Men nå hadde jo ikke jeg knulla noe, siden jeg knulla hu So What-dama, et og et halvt år før det her, (eller noe sånt).

    Så jeg ga meg ikke, da.

    Men jeg foreslo for han grekeren, at vi kunne ta hu norske dama, begge to, da.

    En fra hver side liksom, (tenkte jeg), da.

    På hotellrommet mitt liksom, da.

    (For jeg tenkte vel som så, at sjansene for at jeg kom til å møte hu dama, i Norge, de var ganske små, da).

    Men det gadd ikke han grekeren da, husker jeg.

    Men han skulle slåss da, (husker jeg).

    Og da stakk hu norske dama av, i en taxi som kjørte forbi da, (husker jeg).

    Og da skulle han grekeren, (som var litt kraftigere enn meg vel), han skulle slåss igjen, da.

    Og begynte å fekte med armene, sånn som på svart-hvitt-filmer, omtrent.

    Så da jeg lo nesten av han, da.

    For jeg var så vant med skrekkhistoriene, fra min tremenning Øystein Andersen.

    Om folk som var flinke til å slåss på gata, osv.

    For han grekeren, han kunne ikke slåss da, virka det som, for meg, ihvertfall.

    Og da han grekeren så det, at jeg ble rimelig letta, over det, vel.

    Og etter at jeg hadde klagd, på han grekeren, siden hu dama klarte å stikke av, da.

    Så bare stakk jeg inn på hotellet, da.

    Og han grekeren fikk ikke inn noen slag, ihvertfall.

    Og hvor han ble av, det veit jeg ikke.

    Men dagen etter, så våkna jeg, da.

    Til verdens verste fyllenerver, (omtrent), da.

    For da hadde jeg jo gjort så mye dumt, dagen før, da.

    Og jeg hørte noen sånne mopeder, som kjørte rundt hotellet der, hele tiden, da.

    Så jeg tenkte det, at det kanskje var en gjeng, (eller noe), med grekere, (altså kameratene til han ‘slåsskjempen’), som prøvde å få tak i meg kanskje, da.

    Siden jeg hadde krangla med han grekeren om hu norske dama, da.

    Så jeg holdt meg inne på hotellrommet, hele dagen da, (husker jeg).

    Og jeg husker at noen hotelldamer, kom inn på rommet mitt, etterhvert der, da.

    Og ble letta når de så at jeg var ok, vel.

    (Noe sånt).

    Men etter det her, så gikk jeg bare og spiste frokost på hotellet og sånn, resten av ferien, da.

    Jeg gikk ikke noe ut av hotellet, liksom.

    For jeg visste ikke hva som skjedde i byen der liksom, da.

    For jeg mistenkte at noen lokale karer kunne være ute etter meg kanskje, da.

    (Selv om jeg aldri fant ut det helt sikkert, da).

    Så de siste to-tre dagene, (var det vel), av den her ferien, så var jeg bare på hotellet da, (husker jeg).

    Og da jeg kom på flyplassen, så hadde jeg fortsatt noen greske penger da, (husker jeg).

    Og i en tax-free-butikk der.

    Så så jeg en kul røykkartong, som jeg kjøpte, selv om jeg ikke røkte selv, på den her tida, da.

    Og det var en Camel-kartong, som var i blikk da, (husker jeg).

    Så den kjøpte jeg og tok med tilbake til Norge da, (husker jeg).

    Også fikk Pia fem røykpakker og Axel fem røykpakker, vel.

    (Noe sånt).

    Siden begge søsknene mine røyka da, på den her tida.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg joina #quiz-show, på irc, da jeg kom hjem til Rimi-leiligheten min, igjen.

    Så fortalte jeg om det som hadde skjedd, til DumDumBoy, da.

    Som var en som pleide å henge på #quiz-show, da.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og han begynte da å si noe sånt, som at han var ‘fiskar’, da.

    Og han lurte på om jeg var ‘fiskar’ og da, (husker jeg).

    Men da skjønte jeg ikke hva han mente, husker jeg.

    Eller, jeg lurte på om han kanskje prøvde å fortelle meg, at han var homo, da.

    Så etter det her, så chatta jeg ikke noe særlig mer med han da, (for å si det sånn).

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også noe fra matbutikken, hvor jeg pleide å handle, der nede.

    (Som kalte seg supermarked.

    Men som var mindre enn Rimi Nylænde, vil jeg si).

    Og der var det sånn.

    At en kar, han hadde ansvaret for en stor kjøledisk, hvor de hadde brus og ølbokser, osv., da.

    Så hvis noen tok en brusboks, eller ølboks, fra kjøledisken der, da.

    Så fylte han karen med en gang opp en ny boks, da.

    Og han ble vel litt irritert vel, hvis noen kjøpte noe fra den disken, vel.

    Siden han da måtte rydde og sånn liksom, da.

    Og jeg hadde jo vært på fruktkurs, osv., hos Gartnerhallen, på Økern, et par år før det her, da.

    Så jeg tulla litt i fruktavdelinga der da, husker jeg.

    For jeg tok noen moreller, rett fra en eske der, som ikke var åpna enda, da.

    Istedet for å ta moreller, fra den esken, som lå framme, i disken der, da.

    (For jeg ville gjerne kjøpe de fineste morellene, da.

    Som jeg vel tok med på stranda, vel).

    Så jeg juksa litt der da, som Ingrid Espelid Hovig, pleide å si, på sitt mat-program, på TV, i gamle dager.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på et tredje utested.

    Så fikk jeg noe krøll med noen norske karer, i baren der, (husker jeg).

    Bare fordi jeg skulle bestille noe å drikke der, var det vel.

    For de folka okkuperte liksom hele bardisken der, da.

    Og jeg var jo vant til å gå på byen, i Oslo, osv.

    Men de her folka, de var kanskje fra landet, eller noe sånt, da.

    Så de tålte kanskje ikke at jeg stod ved siden av dem, ved bardisken der da, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg har aldri sett noen av de folka, som jeg møtte på Thassos igjen, da.

    (Hverken av hurper, eller andre).

    Og sommeren etter, så havna jeg jo på Ayia Napa, så.

    Når jeg bestilte en lignende restplass, da.

    Og på Ayia Napa, så var det jo helt annerledes, (og mye mer upersonlig), enn på Thassos, da.

    (Men i Ayia Napa så var det mer halvnakne, unge damer, da).

    Men jeg fikk kommet meg litt lengre vekk fra Norge, enn til Løkken, ihvertfall.

    Hvor jeg reiste sommeren før, da.

    For jeg hadde litt bedre råd ihvertfall, sommeren 1997, enn jeg hadde sommeren 1996, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 40: Mer fra St. Hanshaugen

    Etter at jeg fikk meg internett, i 1996.

    Så husker jeg det, at Magne Winnem, gjorde narr av meg, da.

    Fordi at e-post-adressen min, (hos Schibsted Nett), den het noe med ‘eribssko@’.

    Men det var bare sånn som Schibsted Nett gjorde det da, tror jeg.

    At de tok den første bokstaven, i fornavnet.

    Og de syv første bokstavene, i etternavet.

    Og så genererte en e-post-adresse, da.

    Men Magne Winnem, han mobba meg, og sa at det så ut som e-post-adressen til en skobutikk, da.

    (Hjemme hos han, på Bergkrystallen, en gang, da.

    Var det vel).

    Noe jeg ikke syntes selv, egentlig.

    Så jeg tok ikke det så nøye, da.

    Jeg kunne ihvertfall ikke forestille meg det, at Schibsted Nett tulla med meg da, husker jeg.

    Så det var vel sånn, at alle e-post-adressene, til Schibsted Nett-abonnenter, ble generert, på den samme måten, regner jeg med.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var nok også fra denne e-post-adressen, at jeg kontaktet Den Polytekniske Høyskole, i Sandvika.

    En gang i 1996 eller 1997.

    For Den Polytekniske Høgskole hadde tatt over etter NHI, da.

    Og jeg hadde jo fortsatt syv vekttall, fra NHI, som jeg hadde betalt for.

    Men ikke studert for, da.

    Så jeg sendte noen obligatoriske oppgaver, til Den Polytekniske Høyskole da, husker jeg.

    Men det ble litt useriøst.

    For jeg spurte folk på sol-chat osv., om hvordan man gjorde ditt og datt da, husker jeg.

    For jobben min, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Den var såpass stimulerende, (er vel kanskje ordet), og stressende.

    (Siden dette var en stor butikk, med lav snitthandel og mye flaskepant).

    Og internett-chatting osv., var også en distraksjon da, må jeg innrømme.

    Så jeg klarte liksom ikke å roe meg selv ned nok, da.

    Til at jeg klarte å fokusere, på skolearbeid, på fritida.

    Og jeg hadde jo dette med oppveksten min, liggende som en vond bylt inni meg liksom, da.

    Samt det at mora mi var sinnsyk.

    Og at jeg hadde hatt en depresjon, det andre året, på NHI.

    Så jeg ville vel kanskje heller ikke være rolig, da.

    For det var nok mer lettvint, å være stresset og slippe å tenke på dette vonde da, som var som en slags verkebyll, inni meg, da.

    Så jeg bare levde raskt og greit da, (må man vel si).

    Men uten å kjenne for mye, på denne verkebyllen, da.

    (Og det var også det, at jeg ikke hadde så mye energi og tid kanskje, til å drive med skolearbeidet, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller altså.

    De studiene, som jeg skulle gjøre hjemme, ved Den Polytekniske Høgskole.

    De var ikke useriøst ment, fra starten av.

    Men Rimi Bjørndal-jobben, den var nok mer stressende og krevende, enn jeg hadde regnet med, da.

    Sånn at jeg trengte å koble av, på fritida, fra den jobben.

    (For det er en butikk som er veldig stressende å jobbe i, da.

    Må man vel si).

    Og jeg fikk vel aldri kjøpt meg bøker engang, for de fagene, som jeg liksom skulle studere hjemmefra, da.

    Ved Den Polytekniske Høgskole.

    For de studiene, de skeia ut da, må man vel si.

    Og jeg måtte jo nesten prioritere jobben, syntes jeg.

    Siden jeg jo hadde en avtale, med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, i Rimi.

    Om at jeg først skulle være assistent i en liten butikk, (nemlig Rimi Nylænde).

    Så i en stor butikk, (Rimi Bjørndal, som jeg jobbet i, på den her tida).

    Og så muligens bli butikksjef, da.

    For det så bra ut, å ha på CV-en da, hadde Magne Winnem fortalt meg.

    (Og det hørtes fornuftig ut for meg og.

    Når jeg først hadde jobba så mange år, i butikk, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1997, så kom det også noe nytt, som jeg leste om på nettet, som het mp3, (husker jeg).

    Jeg husker at den første mp3-filen, som jeg lastet ned den het ‘Monkey Wrench’ vel, med Foo Fighters.

    Jeg lastet den vel ned med FTP, mener jeg å huske.

    Hvis det ikke var fra en HTML-link, da.

    Og i begynnelsen av ferien, (var det vel), så dro jeg ned i retning av Claes Ohlson, i Torggata, da.

    For jeg skulle kjøpe meg lydkort, da.

    (Hvis jeg husker det riktig.

    For jeg tror ikke at Komplett-butikken i Torggata hadde åpnet ennå, sommeren 1997).

    Og på veien, så jeg stakk innom Narvesen, på Glassmagasinet, da.

    (På hjørnet av Grensen og Torggata der).

    For å kikke i noen internett-blader, og sånn, da.

    Og jeg kjøpte vel et blad med bilde av Cameron Diaz på, mener jeg å huske.

    Siden hun var den som var mest søkt på, på Lycos og Yahoo vel, på den her tiden.

    Og da var jeg litt nervøs, husker jeg.

    Mens jeg så gjennom bladhylla, på Narvesen, på Glassmagasinet der, da.

    For da jeg gikk inn i kiosken der, så satt Terje Sjølie, i boot-boys-antrekk(!), (må man vel si), sammen med en annen nazist, og også ei ung nazi-jente, da.

    De bare satt i en trapp, til venstre for disken der, (når man gikk inn), var det vel.

    (De hadde liksom slått seg ned der da, (virka det som for meg).

    Så det var nesten som at de jobba der, da.

    Eller at de hadde okkupert aviskiosken liksom, da.

    Så de kjente kanskje hu som stod i kassa.

    Eller om de hadde en slags ‘nazist-avtale’, med Glassmagasinet.

    Hvem vet).

    Og de stirret på meg, da jeg gikk inn der, da.

    Og jeg hadde jo sommerferie, så jeg hadde jo bare gått ned Ullevålsveien og Akersgata.

    Så jeg hadde vel ikke barbert meg engang, tror jeg.

    For jeg var jo så bitt av den her internett og mp3-basillen, da.

    Så jeg var jo overlykkelig nesten over å ha ferie, og over at jeg skulle prøve å få PC-en min til å klare å spille musikk, da.

    For det syntes jeg at virka som noe morsomt, å drive med, som hobby, da.

    Også plutselig, så ser jeg da Terje Sjølie, (fra Rimi Munkelia), som Boot Boys, og som ser truende på meg, (må man vel si), mens jeg går inn på Narvesen, i Glassmagasinet, ved Stortorvet, da.

    Nei, det var veldig rart, husker jeg.

    Kan Magne Winnem ha sagt til Terje Sjølie at jeg skulle på Claes Ohlson for å kjøpe lydkort?

    (Og fått han til å tulle med meg?).

    Hva vet jeg.

    Eller satt bare Boot Boys der helt tilfeldig?

    Nei, det er vanskelig for meg å si.

    Men spesielt, det var det her ihvertfall, (husker jeg).

    Og Terje Sjølie smilte vel litt lurt, (eller stygt?), tror jeg, mot meg, da jeg gikk inn, på Narvesen der.

    Men jeg ble litt satt ut, da.

    For disse nazistene, de var så små og lave, da.

    Så det var liksom som som noe slags ‘mini-Gestapo’, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg ble ikke så overrasket over at Terje Sjølie hadde blitt nazist egentlig.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    For assistent, på Rimi Munkelia, Leif Jørgensen.

    Han hadde jo fortalt meg det, et par år før det her.

    At Terje Sjølie hadde blitt med på Blåbussen, til Vålerenga-fansen.

    Og det var visst noe fæle greier da, husker jeg, at Leif Jørgensen forklarte.

    Så fra å være hooligan, til å bli nazist.

    Det var jo ikke en så stor overgang, for meg, egentlig.

    Så jeg ble ikke så overrasket liksom, over å se Terje Sjølie i en nazi-gjeng, da.

    Selv om det var veldig spesielt at han skulle sitte sammen med den gjengen, og se stygt på meg, inne på Narvesen, på Glassmagasinet der da, husker jeg, at jeg syntes.

    For Oslo var jo ikke Drammen liksom, da.

    Hvor min søster Pia kjente flere nazister, (på slutten av 80-tallet), husker jeg.

    (Noah og Kjetil, osv.

    Som også begge var kortvokste, forresten, på samme måte som disse Oslo-nazistene, da).

    For jeg gikk jo et år på skole, i Drammen, og derfor ble jeg kjent med flere av Pia sine Drammens-venner.

    For Pia var byvanker i Drammen, på den samme tida da, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette var jo også veldig sentralt, i Oslo sentrum.

    Så at noen nazister hadde kontrollen, så sentralt, i Oslo sentrum.

    Det likte jeg nok ikke.

    Samtidig var det vanskelig for meg, å ta Terje Sjølie så veldig seriøst da, må jeg innrømme.

    Han virka som en useriøs fyr, som liksom var på en slags søken, da.

    Siden han først var på Blåbussen som hooligan.

    Og så ble nazist, liksom.

    Det var vanskelig for å meg å vite hvor seriøst dette nazi-greiene til Terje Sjølie var.

    Selv om de jo hadde en pen nazist-jente der og, (for å si det sånn)

    (Så de jo fått litt dreisen på det her nazi-greiene også, må man vel si).

    Så det var nesten sånn at jeg ble litt sjalu på Terje Sjølie og.

    For jeg selv, jeg hadde jo ikke noen dame, på den her tida, (for å si det sånn).

    Og jeg satt mye hjemme aleine og sånn, da.

    Men jeg hadde ihvertfall fått meg en ny lidenskap, da.

    Og det var internett og mp3-musikkfiler, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk det her lydkortet, til å funke, ganske raskt, da.

    Og så ringte jeg Magne Winnem, husker jeg.

    Mens jeg fyrte opp stereoanlegget, da.

    (Det som var det samme som Monika Nebell og dem hadde, da.

    Som hu sa, i Min Bok).

    Også satt jeg på Daft Punk, ganske høyt, med sangen ‘Around the World’, da.

    På stereoanlegget, da.

    Og jeg tror at Magne Winnem ble litt imponert.

    For kvaliteten på disse nye musikkfilene.

    De var jo nesten like bra som CD, da.

    Så jeg selv, (som jo hadde vært klassens musikksjef osv., på barneskolen, må man vel si).

    Jeg syntes jo at det her var kjempeartig, da.

    At man kunne finne favorittsangene sine, på internett.

    Sanger som det ikke var mulig, å få tak i, i plateforretningene, i Oslo, ofte.

    Så jeg brukte mye tid, etter det her, om kveldene, på å søke etter mine favorittsanger, da.

    (Som jeg mangla, i musikksamlingen min).

    På nettet, da.

    Sanger som jeg for det meste lasta ned fra forskjellige FTP-servere, da.

    (Og det var vel blant annet et nettsted, som het ‘FTP-search’, som man kunne bruke, for å prøve å finne de her sangene, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den her tiden, så var det ingen som skrev om, at mp3-filer var ulovlige å laste ned, da.

    (Som jeg kan huske, ihvertfall).

    For mp3-filer var noe helt nytt, da.

    Som bare var morsomt liksom, da.

    Og før det her, så hadde ikke kvaliteten på musikk-filer vært noe særlig bra, da.

    Så folk syntes bare at det her var morsomt, at det nå gikk an å laste ned musikk, på nettet, da.

    Det ble omtrent som på 80-tallet osv., da folk tok opp sanger fra radio, med kassettspillere, (kan man vel si).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen dager etter det her, (må det vel ha vært).

    Så hadde Magne Winnem invitert meg, til Frognerparken, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    For Magne Winnem ville at jeg skulle bli med han, og gå tur, med hans datter Hanne Kristine, (husker jeg).

    (For vi hadde vel begge sommerferie, tror jeg).

    Og hun Hanne Kristine, hun så liten, at Magne Winnem trillet på henne, i en sånn babyvogn, da.

    (Som om han var en husmor, ville man vel kanskje ha sagt, i gamle dager).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, dro meg med, fram og tilbake i Bogstadveien, (og i Valkyriegata da), mener jeg å huske.

    Jeg hadde kanskje lest litt for mye, i For Him Magazine, for jeg hadde på meg en kul, blå, kortarmet trøye, med v-hals, (mener jeg å huske).

    Som jeg hadde kjøpt på Hennes og Mauritz, (eller noe sånt), vel.

    Etter å ha sett noen lignende klær sikkert, i FHM, da.

    (Og det var den samme trøya, som jeg hadde på meg, den søndagen, i Nevlunghavn, da.

    Da jeg kjøpte kylling, og vi var på stranda, i Gurvika der, da.

    Som jeg har skrevet om, i det forrige kapittelet, da).

    Og Magne Winnem, han spurte meg vel, om hva jeg skulle resten av ferien, da.

    Og jeg sa vel det, at jeg hadde lyst til å dra bort, til Syden, (eller noe sånt).

    Men at jeg ikke hadde så mye penger, da.

    (For jeg hadde vel hatt rimelig høye telefonregninger, og sånn da, helt sikkert).

    Og da dro Magne Winnem meg med til et reisebyrå, husker jeg.

    For å sjekke hvor mye billettene til Syden kosta, da.

    Og da husker jeg at jeg lurte på om jeg kom til å havne i Tyrkia.

    (Siden jeg trodde at jeg bare hadde råd til å dra dit.

    Siden jeg ikke hadde så mye penger, da).

    Og jeg ville helst ikke til Tyrkia, da.

    For jeg hadde ikke vært i Syden aleine før.

    Og Hellas og Spania hørtes mer vestlig ut, enn Tyrkia, for meg da, husker jeg.

    Magne Winnem, han fortalte meg vel det.

    At det gikk an å ringe et telefonnummer.

    (Hos Ving, eller noe sånt).

    Å be om restbilletter, da.

    Så jeg gjorde det da, noen dager seinere, (eller noe sånt).

    Og jeg fikk en en-ukes pakketur, til Thassos, i Hellas, uka etter da, (var det vel).

    For cirka 2000 kroner, (eller noe sånt da), var det vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Men Magne Winnem, han syntes ikke at mp3 var noe særlig bra oppfinnelse, da.

    (Da jeg spilte den ‘Around the World’, (med Daft Punk), på stereoanlegget, for han, over telefonen, da).

    For når jeg sa at det ble rimelig bra kvalitet, på lydfilene, med mp3.

    Og sa at det ble nesten som å høre på CD, (eller noe sånt).

    Så svarte Magne Winnem det, at kvaliteten var litt dårlig, på begynnelsen av sangen, da.

    Men at den ble bedre utover i sangen, da.

    (Noe sånt).

    Men den sangen, den er jo laget sånn, at den er uklar i begynnelsen.

    Så det var ikke den nye mp3-teknologien sin feil, da.

    Men det klarte jeg vel ikke å forklare, for Magne Winnem, (tror jeg).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg veit ikke om Magne Winnem skjønte helt hva mp3 var.

    Og jeg syntes at han var litt negativ, da.

    Det var nesten på samme måte, som den sommeren, som han var innom, på Rimi Nylænde der.

    Mens jeg passa butikken, da.

    Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, var på sommerferie.

    Sommeren 1995 vel, antagelig.

    For da, så hadde jeg lagt opp frukta helt strøkent, da.

    (Mente jeg selv ihvertfall).

    Ihvertfall, så var kvaliteten rimelig bra, på frukta som lå der, da.

    (Vil jeg si, ihvertfall).

    Og det var også sånn fargemønster, på frukta, som jeg hadde lært om, på det Gartnerhallen-kurset, da.

    (Det kurset som Terje Sjølie også var på, forresten.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og det fargemønsteret, det gjentok seg også, i et speil, som stod i bakkant, av grønsaksdisken der, da.

    (Men Rimi, de heiv etterhvert ut sånne kjølte grønnsaksdisker, da.

    For de mente at disse diskene tørka ut frukta, da.

    Så den grønnsaksdisken, (som vel muligens kan ha vært fra Balstad sine glansdager, eller noe sånt), den ble hevet ut, høsten 1998, (var det vel), etter at jeg hadde begynt som butikksjef der, da.

    Da ble frukta nemlig flytta til ved inngangen der.

    Der hvor, (håndballspilleren), Morgan Lunde, hadde fått kjeft, i 1995 cirka, (var det vel).

    (Av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin).

    Fordi at han dytta vaskevannet ned gjennom et hull i gulvet der, da.

    Når Morgan Lunde og jeg, vaska der hvor kasse 4 hadde stått, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og Anne-Katrine Skodvin, (som vel var den, som hadde funnet på dette frukt-flytte-prosjektet), hun mente at jeg var så flink til å lede prosjekter da, (husker jeg).

    (Selv om det ikke var jeg, som hadde kommet på ideen, til dette prosjektet.

    Men som butikksjef, så var jeg ansvarlig for å få tak i bemanning, og sånn, som trengtes, på dette prosjektet, da.

    (Noe sånt).

    Og det gikk ganske greit, da.

    Så det var vel det som Anne-Katrine Skodvin mente, tror jeg).

    Etter at frukta var ferdig flytta.

    Selv om vi hadde glemt baldakinen, (en treplate til å ha prisplakater på, som ofte henges i taket), sa Anne-Katrine Skodvin.

    Men dette var vel den første gangen, som jeg hadde hørt dette ordet, (baldakin), tror jeg.

    Så jeg hadde bare satt på noen label-lister, langs kanten av fruktdisken, sånn at prisene på frukta stod synlig, da.

    Før Anne-Katrine Skodvin så det her med baldakinen, da).

    Men likevel, så fant Magne Winnem noe å klage på, da.

    (I den grønnsaksdisken).

    Og som han liksom ‘blåste opp’, da.

    (Må man vel si).

    Og som jeg ikke engang husker hva var nå.

    Så Magne Winnem, han kunne kanskje noen ganger være litt negativ, (og pirkete), da.

    (Så det var nesten som å prate med Hitler, på telefonen, kan man kanskje si, (for å fleipe litt).

    Noe i den duren, ihvertfall, kanskje.

    Hvis jeg skal overdrive litt.

    For å prøve å vise et poeng, da.

    At Magne Winnem kanskje kunne være litt nedlatende da, ovenfor meg.

    Og liksom prøvde å drite meg ut, og sånn, da.

    Ihvertfall så var det vel ikke langt unna.

    Det var liksom som at Magne Winnem gliste litt av meg, da.

    Mens han prata med meg, i telefonen.

    Hvis jeg sa noe som han syntes hørte dumt ut, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Så hvis Magne Winnem hadde vært litt mer om seg.

    Så kunne vi ha tjent en del penger på det mp3-greiene.

    Og solgt musikkanlegg som spilte musikk, fra en PC, da.

    Det kunne vi nok ha tjent mye penger på, tror jeg.

    Men Magne Winnem er litt negativ og nedlatende ovenfor meg, da.

    Så å få med Magne Winnem på noe sånt.

    Det tror jeg at er vanskelig.

    Og jeg selv, jeg har jo aldri hatt noe særlig formue.

    Så Magne Winnem er kanskje noen ganger litt som en gubbe, da.

    Det er mulig.

    Eller, han så ihvertfall ikke mulighetene ved mp3-teknologien, tror jeg.

    Og jeg selv, jeg var jo ganske bundet, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Og jeg var jo ikke på langt nær så etablert, som Magne Winnem.

    Som på den her tida flytta, til en villa, ute i Spikkestad.

    Men Magne Winnem, han hadde sikkert nok å gjøre han og.

    Men her kunne vi ha nok ha tjent litt penger da, hvis vi hadde hatt tid og kapital.

    Mener jeg ihvertfall, da.

    Men jeg tror ikke at Magne Winnem fikk med seg denne muligheten, da.

    Og selv om Magne Winnem hadde internett før meg.

    Så ville han ikke chatte med meg på irc eller web-chat.

    Men han ville alltid at jeg skulle besøke han på Bergkrystallen eller ute i Spikkestad, da.

    Noe som jeg syntes at ble litt gammeldags, da.

    Og Magne Winnem, han dreiv jo med familie-ting, når han inviterte meg på besøk.

    Så jeg måtte være med på barnepass, både i Bogstadveien og i Spikkestad, da.

    Så det ble jo litt rart, må jeg si.

    Så Magne Winnem, han prioriterte ikke kameratene sine noe særlig, da.

    Men likevel, så syntes han at det var rart, at jeg ikke ville besøke han oftere, ute i Spikkestad, da.

    For TV-kikking og barnepass.

    Nei, da ble jeg heller inne i Oslo og prøvde å sjekke noen damer der, og sånn.

    Istedet for å bli med på de kjedelige greiene til Magne Winnem, ute på landet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 38: Mer fra Rimi Bjørndal

    En morgen, på bussen, til Rimi Bjørndal.

    (Ikke så lenge etter at jeg hadde skrota HiAce-en, vel).

    Så var det ei ung mørkhudet dame, som så litt på meg, da jeg gikk av bussen, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og da jeg gikk for å låse meg inn i butikken, så fulgte hu etter meg, på litt avstand, da.

    Og det viste seg at dette var den nye vaskedama, Hava Özgyr, (ei kurdisk dame, fra Tyrkia).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det hadde nemlig vært sånn, noen få måneder før det her, (var det vel).

    At ei lyshåra dame, i 30-40-åra, vel.

    Hu hadde kontakta meg, (på en vakt jeg jobba som eneste leder), på Rimi Bjørndal, og sagt at hu visste om et billig vaskefirma.

    Jeg sa det, at jeg kunne si fra videre, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    (For jeg regna med at det var hu som hadde med det her å gjøre, da).

    Noe jeg gjorde, da.

    Og hu inngikk vel en avtale med det her nye vaskefirmaet, som het Kvalitetsrengjøring vel, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og butikksjef Kristian Kvehaugen, han ansatte så Hava Özgyr i butikken, husker jeg.

    For dette må vel ha vært i 1997.

    Og Norge var ikke lenger inne i den samme nedgangsperioden, som landet hadde vært inne i, i 1993, (da jeg var ferdig i militæret).

    Så det begynte å bli vanskeligere og vanskeligere å få tak i medarbeidere, til å jobbe, i Rimi-butikkene, da.

    Noe vi merka mye til, på Rimi Bjørndal, (må jeg si).

    Og vi måtte nesten dulle med medarbeiderne til tider, da.

    For å få tak i noen som kunne jobbe, i kassa og sånn, da.

    Sånn at det ikke ble kaos i butikken, da.

    Og vi måtte noen ganger tilby dobbelt lønn, og sånn, mener jeg å huske.

    Og Kristian Kvehaugen fikk til og med ei fra Manpower til å jobbe der, en gang.

    Ei som skar seg i fingeren og måtte gå til legen.

    På samme måte som Kristian Kvehaugen selv hadde gjort det, (også på spiserommet), noen måneder tidligere, eller noe sånt, (mens Irene Ottesen fremdeles jobba der, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba jo alle seinvaktene, i et år eller to, på Rimi Bjørndal.

    (Etter at Irene Ottesen, slutta der).

    Så jeg jobba sammen med kjempemange butikkdamer da, fra masse forskjellige land.

    (Etterhvert som den gjengen, som hadde jobba der, da jeg begynte, slutta da.

    Av forskjellige grunner.

    De skulle ved studere og sånn, på UIO, og syntes kanskje ikke at Rimi Bjørndal var en kul nok arbeidsplass, da.

    Hvem vet).

    Og hu Hava Özgyr, hu var vant til å vaske i butikken.

    Så hu kunne jeg bruke på gølvet da, husker jeg.

    For Kristian Kvehaugen, han ansatte bare unge damer.

    Så det var ikke noen sterke karer, som jobba seinvaktene der, liksom.

    Men Hava Özgyr, hu var flink i frukta, husker jeg.

    Og jeg lærte henne å ta frukta, sånn som jeg selv lærte å ta frukta, på det kurset hos Gartnerhallen, i 1995, (må det vel ha vært), mens jeg jobba på Rimi Nylænde.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og der lærte jeg jo det, at jeg måtte ta ut den frukta, som jeg ikke ville ha kjøpt selv.

    Og det ba jeg hu Hava om å gjøre og, da.

    Og da husker jeg det, at Kristian Kvehaugen, han klagde på Hava, en gang, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, også var der, da.

    På at hu Hava kasta for mye frukt da, (var det vel).

    Og da viste hu Hava noe dårlig frukt, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg), og spurte henne, om hu ville ha kjøpt den frukta.

    Og det ville ikke Anne-Katrine Skodvin da, husker jeg, at hu svarte.

    Så Hava, hu var flink til å prate for seg og, da.

    Og lærte ting raskt, da.

    Så hu ble raskt en nøkkelmedarbeider, (må jeg vel si), på Rimi Bjørndal, da, (i 1997, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg la kanskje litt vel mye press, på hu Hava, (hvis jeg skal være ærlig).

    For jeg var jo under press selv.

    (Om at vi måtte få satt opp varer, osv).

    Men jeg hadde vel lært, på kurs osv., at frukta var viktig.

    For kundenes syn, på butikken.

    Så jeg prøvde også å prioritere frukta litt, da.

    (Noe som ikke var like vanlig, i 1997, som noen år seinere, vel

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så hu Hava, hu måtte være tredjemann i kassa da, (husker jeg).

    Mens hu tok frukta, da.

    For da fikk jeg så god oversikt, over fjerdemann, da.

    (Og jeg pleide vel også å ta vare på kassanøkkelen, til fjerdemann.

    Sånn at første og andremann, i kassa, ikke skulle få fjerdemann, til å sette seg i kassa, for eksempel, da).

    Og fjerdemann, det var ei dame som satt opp varer, som lå spredd på gulvet, opp i hyllene, da.

    (Og fjerdemann begynte da å jobbe ved inngangen.

    For inngangspartiet er viktig, for kundenes syn på butikken, da.

    Så derfor begynte vi å sette opp varer ved inngangspartiet, (hvor det forresten stod ganske lette varer, som kaffe og sånn da, som unge damer også klarte å sette opp da, liksom).

    Sånn at butikken skulle virke mindre rotete, da).

    Men Hava klagde, (ihvertfall en gang), husker jeg, på at det ble mye flying, mellom kassa og frukta, da.

    Men hvis jeg skulle latt fjerdemann, (i kassa), tatt frukta, så hadde det kanskje ikke blitt satt opp så mye varer da, fryktet jeg.

    (Selv om det er mulig, at jeg ga meg på dette, etterhvert.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, må jeg innrømme).

    For jeg selv spredde alle tørrvarene, (unntatt småvarene), to dager i uka, da.

    Og satte opp kjølevarene, to dager i uka.

    Mens jeg også måtte ta tipping, retur, rydde lageret, tømme papp-pressa, ta flaskebordet og administrere vaktskifter, pauser, kassaoppgjør, tippe-oppgjør og utpasseringer, osv.

    Og jeg tok også alle Hakon-bestillingene, da.

    (Og når vi begynte med salat-poser, så fikk jeg også ansvaret for de, da.

    For å sette ut og bestille de, da.

    For den salatkjøledisken, den ble satt ved ostedisken der, da.

    Hvor jeg pleide å stå og sette opp kjølevarer, to dager i uka, da.

    Istedet for å ha det stativet i frukta, hvor det kanskje hørte mer hjemme.

    Og salatbestillingen, den hørte vel kanskje mer naturlig sammen med fruktbestillinga, og.

    Men jeg fikk ansvaret for de nye salatposene og da, husker jeg.

    Enda jeg hadde alle Hakon-bestillingene, (og masse annet), fra før.

    Og også ukesoppgjøret, for tippinga, hver mandag, som det første jeg gjorde, på mandager, da).

    Så jeg hadde nok å gjøre, da.

    For Rimi Bjørndal, det var en stor butikk, som pleide å få rundt 15-20 bur med varer, fra Hakon, to ettermiddager i uka, da.

    (På mandager og onsdager, var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg spredde tørrvarer, (på mandager og onsdager).

    Og mens jeg satte opp kjølevarer, (på tirsdager og torsdager).

    Så ble jeg ofte avbrutt da, siden det ofte ble retur osv., da.

    Og jeg måtte også stresse, for jeg måtte rekke å ta, (og sende), Hakon-bestillinga, før butikken stengte da.

    Jeg husker at jeg tok kjølevare-bestillinga, rett etter at jeg satt opp kjølevarene, liksom.

    Så var jeg ferdig med kjølevarene, liksom.

    Og da var det velfylt og shina, i ostedisken.

    For jeg var jo ‘ostesjef’, på Rimi Nylænde, fra 1994.

    Så jeg hadde fortsatt litt stolthet, i at ostedisken, så bra ut, da.

    Ihvertfall to dager i uka, da.

    Så jeg shina ostedisken etter å ha satt opp varene, da.

    (Og også smør, pålegg-salater og de andre kjølevarene, som vi fikk fra Hakon, da).

    Og så rydda jeg kjølevarer-lageret.

    For jeg hadde et lite ost/smør/fisk-lager, inne på melkekjøla, i en hylle der, da.

    Og så skreiv jeg opp lagerbeholdninga, da.

    Og så bestilte jeg nye kjølevarer, før butikken stengte, da.

    (Mens jeg hele tiden ble avbrutt av retur og sånn, da).

    Det var rutinen min, på tirsdager og torsdager ihvertfall, (husker jeg).

    Fra Irene Ottesen slutta, på Rimi Bjørndal.

    Våren 1997, (var det vel kanskje).

    Og fram til jeg ble butikksjef på Rimi Nylænde, høsten 1998.

    (For jeg jobba jo bare seinvakter, (med veldig få unntak, sånn som jeg husker det, ihvertfall), på de vanlige hverdagene, som jeg jobba, da.

    I den her tidsperioden.

    Fra våren 1997 til høsten 1998, da).

    (For på lørdagene, så jobba jeg fra 7.30 til 19, da.

    Husker jeg.

    For den første bussen, til Bjørndal.

    Den var ikke framme før klokka 7.30, på lørdagene, på den her tida, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At på den tida, som jeg jobba, som den eneste assistenten, på Rimi Bjørndal.

    Så stengte Rimi Klemetsrud.

    For den butikken skulle legges ned, da.

    For de skulle bygge et nytt senter der.

    Og den nye Rimi-butikken, den ble hetende Rimi Mortensrud, da.

    Så vi fikk en god del flere kunder da, på den her tida, (som Mortensrud Senter, ble bygget).

    Og vi fikk også to medarbeidere, fra den nedlagte Rimi Klemetsrud, husker jeg.

    Og det var Shomaila Butt, (ei ung dame fra Pakistan vel), og Kamal, (ei ung dame fra India vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På assisterende butikksjef-båtturen, til Rimi, våren 1998.

    Så var det med to folk, som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, husker jeg.

    Og det var Merete, (ei kjempesvær dame, fra Follo), som var en ny assistent, på Rimi Bjørndal.

    Og hu begynte vel der, et drøyt halvår, etter at Irene Ottesen slutta, vil jeg tippe på.

    Altså, Irene Ottesen slutta vel våren 1997.

    Og Merete begynte vel like før jul 1997, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og David Hjort, han var også med på assisterende butikksjef-båtturen, våren 1998, husker jeg.

    Han begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, like før jul, 1997, (mener jeg å huske).

    Og han ble assistent, på Rimi Ljabru, cirka et halvt år seinere, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også sånn, på Rimi Bjørndal.

    (Etter at Irene Ottesen slutta).

    At jeg fikk med de unge damene, som jobba deltid, om kvelden.

    Til å bli med på en ordning, når det gjaldt hvordan arbeidet ble organisert.

    For at jeg skulle klare å beholde kontrollen og oversikten, da.

    Siden jeg var den eneste lederen, på seinvaktene.

    Og alle de unge damene, de fikk en fem-minutters pause, da.

    Rundt klokka 18, da.

    For de begynte å jobbe klokka 16.

    Og butikken stengte klokka 20, da.

    Og etter pausen, så roterte vi om på arbeidsoppgavene, husker jeg.

    For det var også noe med arbeidsmiljøloven, da.

    Og folk likte vel å drive med forskjellige arbeidsoppgaver også, tror jeg.

    Og da, så var det ofte Therese Gulliksen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som var fjerdemann, etter pausen.

    Og da tok hu melkekjøla da, husker jeg.

    Hu rydda, fylte på og telte melka, da.

    Og det var det jeg som lærte henne opp til å gjøre, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    For hu var ei russejente da, for å si det sånn.

    Hu må vel ha vært russ 98, (mener jeg å huske).

    Så hu dreiv og tok melkekjøla, rundt våren 98, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det samme med Shomaila Butt, (fra Rimi Klemetsrud).

    Hu klarte også å ta melkekjøla, husker jeg.

    Og den medarbeideren, som hadde vært tredjemann, før pausen, den ble andremann etter pausen, vel.

    (Noe sånt).

    Og den medarbeideren, som hadde vært førstemann før pausen, den ble fjerdemann etter pausen, (og tok melka), da.

    Og den medarbeideren, som hadde vært fjerdemann før pausen, (og satt opp varer), den ble førstemann etter pausen, da.

    Og den medarbeidere som hadde vært andremann, før pausen, ble vel tredjemann, etter pausen, og satt vel opp varer da, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og den her ordningen funka ganske greit, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så selv om det var fire kassadamer, som jobba, (og som de fleste av, var ganske ferske, i butikk), så funka det ganske greit, vel.

    Selv om Rimi Bjørndal var en veldig masete butikk, da.

    Siden det var lav snitthandel og mye flaskepant, osv.

    Så den butikken måtte liksom temmes, da.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Fra assisterende butikksjef-båtturen, våren 1997, forresten.

    (Den dagen Irene Ottesen og meg møtte, (eller ihvertfall så), Rimi-Hagen, (utafor Hakon sitt hovedkontor), noen få timer tidligere, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så husker jeg det, at Terje Sjølie, som da jobba som assistent, på Rimi Ljabru, vel.

    Han stod og tagg distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, ombord på sightseeing-båten, da.

    (Som om hu var mora hans, omtrent).

    Om han kunne få slippe unna den båtturen, (må det vel ha vært).

    For han ville så gjerne se privatlandskampen mellom Norge og Brasil, da.

    (Den kampen som Tore Andre Flo gjorde det så bra i.

    At han seinere ble kalt for ‘Flonaldo’, vel).

    Og da tror jeg at Terje Sjølie fikk lov til det.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Så Rimi-Hagen, han kom ikke på jobb, før i 11-12-tida, (eller noe sånt), da.

    (Eller cirka en time før det her assisterende butikksjef-møtet startet, da.

    Og det var vel i 12-13-tida, hvis jeg skulle tippe.

    Noe sånt).

    Den dagen som Norge slo Brasil 4-2, i en treningskamp.

    Og det var 30. mai 1997, så jeg, på Wikipedia.

    (Hvis ikke Rimi-Hagen hadde vært ute og spist lunsj, eller noe sånt, da).

    Så Irene Ottesen, hu jobba altså på Rimi Bjørndal, fram til like før sommerferien, i 1997, da.

    For Bjørndal-Hilde måtte jo trå til som leder, på Rimi Bjørndal, sommeren 1997, da.

    (Som jeg har skrevet om, i et av de siste kapitlene).

    Og det må nok ha vært fordi at Irene Ottesen ble ambulerende butikksjef, på den her tida, da.

    (Er jeg ganske sikker på, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Mer fra Twitter

    mer fra twitter

    https://twitter.com/johncons

  • Min Bok 5 – Kapittel 37: Mer fra Rimi Bjørndal

    På Rimi Bjørndal så jobbet det også innimellom ei ung, lyshåret dame, fra Gamlebyen.

    Hu hadde jobbet som assistent, under Leif Jørgensen, på Rimi Siggerud, før det her, da.

    Men hu orka ikke å jobbe som leder i Rimi lenger, (husker jeg).

    For, (som hu fortalte meg), så orka hu ikke det presset, om at de måtte rydde alle hyllene, hver kveld.

    Noe som jeg alltid gjorde, da jeg jobba, på Rimi Nylænde, da.

    Men jeg var jo i så bra form, etter Geværkompaniet, osv.

    Så det virka som for meg, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde brukt min harde jobbing, på Rimi Nylænde, for å legge press, på andre assistenter, i sitt distrikt, som jobba på omtrent like store butikker, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, (etter at jeg hadde skrota HiAce-en).

    Så glemte hu fra Rimi Siggerud nøkla sine, i garderoben, på Rimi Bjørndal, husker jeg.

    Og jeg var jo den eneste assistenten der en stund.

    (For Irene Ottesen, hu begynte å jobbe som ambulerende butikksjef, vel).

    Så jeg var vant til å ha med de ansatte å gjøre da, (for jeg jobba så godt som alle seinvaktene).

    Og til å holde hjulene igang liksom da, på Rimi Bjørndal.

    Så jeg ringte da hjem til hu fra Rimi Siggerud, (husker jeg).

    For telefonnummeret hennes stod på telefonlista, på kontoret.

    Også prata jeg med mora hennes, (mener jeg å huske).

    Og da jeg kom ned til sentrum, (på vei til St. Hanshaugen).

    Så dro jeg en tur innom Gamlebyen da, med trikken vel.

    (For hu her bodde ikke så langt unna, der Oslo-leiligheten, til onkel Runar lå, mener jeg å huske.

    Hu fra Rimi Siggerud bodde vel et par kvartal, (eller noe), nærmere sentrum, mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Og da, så satt hu lyshåra fra Rimi Siggerud, i et vindu, i andre eller tredje etasje, i en leilighet, i en bygård der, da.

    (Eller om hu stod der).

    Omtrent som at hu var som en slags Tornerose, som var innesperret i et tårn, da.

    Og som ble holdt fanget av en drage, (eller noe sånt), kanskje.

    Så jeg måtte kaste nøklene hennes opp til henne da, (husker jeg).

    Og hu klarte vel å ta de imot, på det andre forsøket, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så da fikk jeg meg en sightseeing, til Gamlebyen og, på lørdagskvelden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn en gang, at hu fra Rimi Siggerud, hu gikk på bussen en gang, som jeg hadde gått på før henne, vel.

    (Noe sånt).

    Også gjorde hu et poeng av det, (husker jeg), at jeg hadde så spenstige bein, da.

    (Til og med etter kneoperasjonen min).

    For jeg brukte nok da antagelig den Levis 501-buksa, som Karl Henrik Burud, hadde fått låne, av meg, på personalfesten som jeg arrangerte, noen måneder før det her, da.

    Og da hadde jeg jo fulgt Axels råd, (da jeg kjøpte den buksa), og kjøpt en type bukse, som passet akkurat, sånn at man ikke behøvde å bruke belte, da.

    (Noe som var Oslo-moten da, sånn som jeg skjønte det, på Axel, ihvertfall).

    Og da ble hu blondinna fra Rimi Siggerud og Gamlebyen så imponert da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg hadde vel ikke da like tynne bein, som jeg hadde, før jeg var i militæret, (tror jeg).

    For jeg husker det, at etter militæret, så var jeg litt stolt noen ganger, (på T-banen), når jeg satt ved siden av andre karer, som var omtrent like høye, som meg, da.

    For da kunne det faktisk hende, (husker jeg), at jeg hadde kraftigere bein, enn sidemannen, på T-banen, da.

    (Husker jeg fra Furusetbanen, til Ellingsrudåsen, (må det vel ha vært), etter militæret, en gang).

    Og akkurat det, det skjedde nok rimelig sjelden, på tida før jeg var i militæret.

    (At jeg hadde kraftigere bein, enn sidemannen, på T-banen, (for eksempel), mener jeg).

    For jeg husker at fotballtreneren min, på Berger IL, (hvor jeg var knøttespiller, lilleputtspiller, småguttspiller og guttespiller), nemlig faren til Ole Kristian Skjellsbekk, i klassen min.

    Han sa det, på en trening, en gang.

    (På en trening hvor vi blant annet trente løpsteknikk.

    Noe som vel bare skjedde en gang, tror jeg).

    At jeg hadde en bra løpsteknikk, men at jeg mangla ‘litt kjøtt på beina’, da.

    (Noe sånt).

    Så før militæret, så pleide jeg alltid å ha rimelig tynne bein, da.

    Men etter militæret, så hadde jeg nok fått litt kraftigere bein, da.

    Men etter at jeg fikk den kneskaden, så har beina mine nok blitt litt tynnere igjen, da.

    (Ihvertfall innimellom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, etter at jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998.

    Så skulle jeg kjøpe meg en ny mobil, eller noe, i Oslo sentrum, da.

    (Hvis ikke det her var en annen gang, da).

    Og da, så husker jeg det, at jeg så hu her blondinna, (fra Gamlebyen og Rimi Siggerud), krysse Storgata, (ved Gunerius der), sammen med to tøffe og barske arabere, i 30-åra, vel.

    Mens jeg prøvde å nikke til henne da, (siden jeg jo kjente henne igjen, fra Rimi Bjørndal).

    Men jeg klarte ikke å få noe øyenkontakt med henne, da.

    Så hu kjente meg kanskje ikke igjen, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    17. mai 1997, (må det vel ha vært).

    Så hadde jeg ikke noe sted å dra, husker jeg.

    Men jeg ble invitert på nabolagsfest, av søstera mi, i Tromsøgata, der da.

    (På det første stedet som hu bodde, i Tromsøgata.

    I en bakgård der, da).

    Og da var det en nabo der, som var litt pussa da, husker jeg.

    Og som begynte å prate om meg da, husker jeg, at jeg overhørte.

    Og han lurte på hvorfor jeg, som var så fin, rank, kjekk og sterk.

    Måtte tilbringe min 17. mai, sammen med sånn berme som dem, liksom da.

    (Sånn som jeg skjønte han, ihvertfall).

    Mens han nesten begynte å sippe, da.

    (Hvis ikke det her var 17. mai året før, da.

    Noe sånt).

    Så jeg kunne nesten ikke vise meg, i Tromsøgata der, da.

    Siden jeg så så kjekk, veltrent og vellykket ut da, etter militæret.

    For jeg gjorde de andre karfolka der deppa, da.

    Siden jeg så så fin og elegant ut da, (eller hvordan man skal forklare det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer forresten på, om det var der det ekteparet i Olsenbanden bodde, i Olsenbanden-filmene.

    (Hu mora til Fleksnes og han med jordmor-veska).

    Det første stedet, som Pia bodde, i Tromsøgata, der.

    (Der hvor jeg var på en sånn nabolagsfest, en 17. mai, en gang, i 1996 eller 1997).

    Hvis ikke det var noen i filmen ‘Lasse og Geir’, som bodde der, da.

    Hm.

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at sommeren 1997.

    Så var jeg i bestemor Ingeborg sin 80-års dag, i Gurvika, i Nevlunghavn.

    (Som jeg har noen bilder av, på nettstedet mitt, under ‘Om’).

    Og på den tida, så var jeg den eneste nestlederen, på Rimi Bjørndal.

    Så hu lave ‘dundra’ Hilde, (med mørkt krøllete hår), hu måtte være låseansvarlig der da, den ferien.

    Og den søndagen, som jeg kom hjem fra bestemor Ingeborg sin 80-års dag.

    Så måtte jeg ta bussen oppom Rimi Bjørndal da, husker jeg.

    For jeg måtte ta brød og melkebestillinga, da.

    Som Hilde skulle lese opp, når Bakers og meieriet ringte, mandag morgen, da.

    For Hilde klarte ikke å ta bestillinger, da.

    (For hu var så fersk som leder, da).

    Så hu klarte bare å låse, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden dette var en søndag kveld.

    Så var det halvtimes-ruter, på bussen.

    Og da, så tenkte jeg det, at jeg kunne gå litt ned i Slimeveien der, da.

    Til en annen bussholdeplass.

    Sånn at jeg slapp å stå og kjede meg.

    Og på vei ned Slimeveien der, da.

    Så møtte jeg en sint somalier, (var han vel).

    Som var rundt 20 år gammel, vel.

    Som pleide å handle, på Rimi Bjørndal, da.

    Og han så stygt på meg, husker jeg, da jeg møtte han, i Slimeveien der, da.

    Og han hadde visst slåss med David Hjort på bussen og, en gang.

    Men jeg å huske, at David Hjort fortalte en gang seinere, vel.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dundre-Hilde, hu fortalte meg også det en gang, (husker jeg), at ‘Rimi Bjørndalen’, som Rimi sa, det var feil, da.

    (Selv om distriktsjef Anne-Katrine Skodvin omtrent alltid sa ‘Bjørndalen’, vel).

    Det het Bjørndal, (og ikke Bjørndalen), fortalte Dundre-Hilde da, (husker jeg).

    (Og hu sa vel det, at alle de som bodde der, sa ‘Bjørndal’, da.

    Noe sånt).

    Og Dundre-Hilde, hu fortalte meg også det en gang, (husker jeg), at grunnen til at Granbergstubben tidligere het Slimeveien, det var på grunn av at en gård, i nærheten, (som jeg ikke vet om finnes lengre), het Slime gård, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, jeg så på Wikipedia nå, at den veien opp til Rimi Bjørndal der, den heter Slimeveien enda.

    Og den veien som går parallelt, som rekkehus-blokkene ligger i.

    Den heter Granbergstubben da, (husker jeg).

    Men grunnen til at vi prata om Slimeveien og Granbergstubben.

    Det trodde jeg var fordi, at Slimeveien hadde bytta navn, til Granbergstubben.

    Men, det er mulig at jeg misforstod hu Dundre-Hilde i 1996 eller 1997, (eller noe da).

    Og at det bare var Rimi Bjørndal, som bytta addresse, fra Slimeveien til Granbergstubben.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kveld, etter at vi hadde gjort opp kassene, på Rimi Bjørndal.

    Så låste jeg butikken, da.

    Og gikk ut fra butikken sammen med Dundre-Hilde og Vanja Bergersen, som begge hadde sitti i kassa vel, den dagen.

    Og da, like utafor personalutgangen, til butikken der.

    (Et sted som lå rimelig bortgjemt til, for å si det sånn).

    Så ‘dundra’ plutselig Dundre-Hilde på meg da, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo et dårlig kne.

    Men likevel så klarte jeg å ta et selvforsvars-knep, som jeg hadde lært i Geværkompaniet, på hu Dundre-Hilde, da.

    Men Dundre-Hilde, hu hadde et så lavt tyngdepunkt, da.

    Så hu gikk ikke i bakken, da.

    Men jeg kunne nok fått henne i bakken, hvis jeg hadde lagt litt mer av vekta mi, oppå henne, da.

    For det var liksom sånn, at jeg fikk Dundre-Hilde til å miste fotfestet da.

    Også stod jeg liksom og vippet på henne der, da.

    Men hu vippa ikke så mye, at hu gikk i bakken, liksom da.

    For da måtte jeg nok ha lagt ganske mye av vekta mi, oppå henne, (tror jeg).

    Siden hu var ganske rund og brei, da.

    Og da er det mulig, at jeg selv også hadde fulgt med henne, ned i bakken, og landa oppå henne da, (muligens).

    Og det hadde kanskje blitt litt vel intimt og sånn.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så jeg lot henne få tilbake balansen, da.

    Istedet for å risikere å lande oppå henne, på bakken, da.

    Og jeg tenkte vel at jeg måtte være snill, siden jeg var sjef der da, liksom.

    Men hvorfor Dundre-Hilde angrep meg, det veit jeg ikke.

    Men kanskje hu var litt lesbisk og ville imponere Vanja Bergersen?

    Hva vet jeg.

    Vanja Bergersen sa ihvertfall til Dundre-Hilde, (etter det her angrepet), at ‘du sleit litt der’, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt Vanja Bergersen, så glemte jeg det prinsippet mitt, om å ikke blande ‘business and pleasure’, (husker jeg).

    For jeg ba henne med ut på kino, en gang, (må jeg innrømme).

    Men det var kanskje fordi at jeg var litt nedfor, etter kneoperasjonen min, da.

    Og på den tida, så var hu Vanja Bergersen, så hyggelig, da.

    Mens hu satt i kassa ovenfor meg, da.

    Men hu kunne ikke bli med på kino, da.

    For dette var midt i eksamensstria hennes da, (husker jeg).

    Så jeg tulla kanskje litt og, (må man vel si).

    Siden jeg jo spurte henne om det, selv om jeg jo hadde fått med meg det, at hu var nervøs, på grunn av alle eksamenene sine, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Vanja Bergersen, hu flytta etterhvert til Uranienborg, (eller noe sånt), bak slottet, (mener jeg å huske).

    Og Vanja Bergersen, hu jobba for Kari Jaquesson også, husker jeg, at hu fortalte meg, på bussen en gang, (var det vel).

    Som aerobic-instruktør, da.

    Og Vanja Bergersen, hu ville det, at jeg skulle ta med meg Axel, (som hu vel hadde hørt om kanskje), ned til Kari Jaquesson, (på Aker Brygge vel), for å være med i aerobic-klassen, til Vanja Bergersen, en gang, da.

    Men det gadd jeg engang å spørre Axel om, husker jeg.

    For det syntes jeg at virka for flaut, da.

    For aerobic var ikke noe for karer da, husker jeg, at jeg syntes.

    (Selv om Ove faktisk var med, i aerobic-NM, for menn, en gang, tidligere på 90-tallet, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vanja Bergersen, hu hadde også lyst til å bli med meg, å skyte med AG3.

    (Husker jeg, at hu foreslo, på bussen ned til sentrum, en gang).

    For jeg hadde vel fortalt henne, at jeg var i Heimevernet, da.

    Og jeg kunne godt ha tatt henne med på det.

    Men jeg kjente ingen i Heimevernet så bra, da.

    Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle få tak i AG-skudd.

    For jeg kunne jo ikke ta av de 200 skuddene, som jeg hadde hjemme.

    For den pakken skulle man ikke åpne, liksom.

    Og det ville blitt litt rart, å dratt på noe sånt, bare for ei dame, liksom.

    Siden dette var noe med Heimevernet, da.

    Da måtte det ha vært sånn, at jeg dro dit først selv, av egen interesse.

    Og så tok med, (for eksempel), Vanja Bergersen dit, da.

    Men nå var det ikke sånn, at jeg pleide å dra til forskjellige skytebaner, i Oslo, for å skyte med AG-en min.

    Så da ble det litt dumt, hvis jeg skulle begynne med det, fordi at Vanja Bergesen ønsket det, (syntes jeg).

    Så det sa jeg til henne det, at det ikke funka da, dessverre.

    (Noe sånt).

    For det syntes jeg at hadde blitt litt dumt, da.

    For jeg visste ikke engang hvor en eneste skytebane, i Oslo, lå da.

    Så det hadde blitt som et stort prosjekt for meg, da.

    Og som hadde tatt mye tid, da.

    (Noe som jeg ikke hadde så mye av).

    Og jeg kjente ingen Heimevernsfolk heller, liksom.

    (Som jeg kunne ha spurt om råd, angående de her tingene).

    Hvis ikke, så kunne jeg godt ha tatt henne med på det, liksom.

    Men det hadde kanskje virka litt useriøst også.

    Ovenfor Heimevernet, mener jeg.

    Hvis jeg plutselig dukka opp, for å øvelsesskyte, med ei dame, fra jobben.

    Fordi at hu ville det liksom.

    Og ikke fordi at det var noe jeg pleide å drive med selv, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og etter at jeg kom ned til sentrum igjen, fra Rimi Bjørndal, den søndagen, som jeg hadde tatt melke- og brødbestillinga, for hu Dundre-Hilde, da.

    Så var jeg jo i sentrum liksom, da.

    Og så tenkte jeg vel på hva jeg skulle kjøpe til middag, da.

    For vanligvis, så pleide jeg å kjøpe noe, i en eller annen butikk, på St. Hanshaugen, da.

    Men jeg tok jo da 71-bussen ned til sentrum, (må det vel ha vært).

    Så da bestemte jeg meg for det, å kjøpe en kebab, ved Stortorvet der da, (husker jeg).

    Der han Ellingsrudåsen-karen, som jeg hadde vært ute og festa med, på byen en gang.

    For han var sammen med venninna, til hu Elisabeth, fra Bærum, som jeg var sammen med da, (må man vel si).

    (Selv om jeg bare traff henne et par ganger.

    På nyåret 1995.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4, vel).

    Han Ellingsrudåsen-karen, han pleide jo å kjøpe kebab, på den kebabsjappa, mellom Stortorvet og Karl Johan der.

    Så jeg kjøpte meg en kebab der, da.

    Og tok med meg den hjem vel.

    Og det var jo en digg middag, på en varm sommerkveld, (må man vel si).

    Så etter det her, så hendte det, at jeg istedet for å lage mat hjemme.

    Begynte å kjøpe med meg, for eksempel, en kebab, da.

    På veien hjem fra jobben.

    For det var så lite kjøkken, i Rimi-leiligheten der.

    Og jeg var vel ikke så glad, i å vaske opp, og sånn, da.

    Og en kebab kosta ikke så mye mer, enn for eksempel å kjøpe koteletter, da.

    Det ble vel omtrent den samme prisen.

    Men det var jo kjøtt i kebaben, (som ga proteiner da, som musklene trenger).

    Og det var jo salat i kebaben og.

    Så jeg syntes at det ble like greit, å kjøpe med meg, en kebab eller burger, hjem da, etterhvert.

    Og noen ganger også en frossenpizza, (hvis jeg var ekstra sulten), som jeg steika i den steikovnen, som hadde en løs glassplate, da.

    Men som var mulig å bruke, i en del år, likevel, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Grunnen til at jeg kaller Hilde fra Rimi Bjørndal, for Dundre-Hilde.

    Det er fordi, at jeg har jobbet sammen med, så mange Hilde-er.

    Det er Hilde fra Matland/OBS Triaden, (hu som lærte meg opp, i kassa der).

    Også er det Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

    Også er det Hilde fra Rimi Munkelia.

    Også er det Dundre-Hilde.

    Som jeg kanskje heller kan kalle for Rimi Bjørndal-Hilde.

    Også var det også ei Hilde, da jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998.

    Og hu kan man kanskje kalle for Nordstrand-Hilde.

    (Siden hu bodde i retning av Nordstrand der.

    Hvis man kjørte, fra Rimi Nylænde.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Og ikke så lenge etter, at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.

    Så overhørte jeg det, (husker jeg), at Irene Ottesen og Unni, prata om meg, da.

    Unni spurte Irene Ottesen, om hvorfor jeg jobba der.

    Og Irene Ottesen sa at, ‘fordi han er flink’, (eller noe sånt).

    Og det var litt spesielt da, husker jeg, å overhøre den her pratinga.

    Så hu Unni, hu likte nok ikke meg da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Men det skjønner jeg kanskje litt og.

    For Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen.

    De klagde så mye på de ansatte, da.

    På den tida, som jeg begynte der.

    Så jeg var rimelig streng da, mot de ansatte der.

    Siden Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen hadde klagd så fælt, på den gjengen, som jobba der, på den tida, som jeg begynte der.

    Og bedt meg om å hjelpe dem, med å ‘ta’ dem da.

    (Eller hvilket uttrykk de brukte igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Og hu Liv fra Rimi Karlsrud.

    (Som seinere ble butikksjef, på Rimi, i Grenseveien).

    Hu var innom Rimi Bjørndal, for å hente noen varer, (eller hva det kan ha vært).

    Ihvertfall så prata jeg såvidt med henne da, husker jeg.

    Like etter at jeg hadde begynt, på Rimi Bjørndal, da.

    Og da sa hu det, at hu hadde hørt det, at jeg jobba gratis der, da.

    Mens jeg egentlig var sjukmeldt, da.

    Og hu lurte på hva det kom av, da.

    Men det var jo fordi at butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde vært så desperat, etter at jeg skulle begynne å jobbe der raskt.

    For Anne-Katrine Skodvin, hu hadde jo sendt meg, for å prate med lederne på Rimi Bjørndal, om en ny jobb som assistent der, mens jeg fortsatt var sjukmeldt.

    (Noe som vel la en del press på meg, må man vel si).

    Og da var det så mye å gjøre på Rimi Bjørndal da, klage Kristian Kvehaugen.

    Og jeg hadde jo kjeda meg rimelig mye, mens jeg var sjukmeldt.

    Og jeg var også litt nedfor da, av å bare sitte aleine hjemme, etter kneoperasjonen min da, (husker jeg).

    Så jeg syntes egentlig at det var greit, å begynne å jobbe litt tidlig, etter kneoperasjonen.

    For dagene mine ble rimelig lange, når jeg bare satt hjemme aleine, i Rimi-leiligheten min, da.

    For det her var jo også før jeg fikk meg internett, da.

    Så jeg hadde bare noen litt kjedelige bøker, (må man vel si), å lese i, da.

    Så jeg svarte vel ikke noe, da Liv fra Rimi Karlsrud beskyldte meg, for å jobbe gratis, da.

    For jeg visste ikke at hu var i LO, (eller hva hu var).

    Men det passa seg bare sånn da, etter kneoperasjonen.

    For jeg tenkte på karrieren min, da.

    Men jeg hadde ikke forestilt meg at det skulle bli spredd, at jeg jobba noen vakter, i kassa, på Rimi Bjørndal, mens jeg fortsatt var sykmeldt.

    Så hvordan hu Liv, fra Rimi Karlsrud, visste om det her, det veit jeg ikke.

    Men jeg tenkte altså ikke så langt, som på det, at noen i Rimi, ville se negativt på dette.

    For jeg ville bare hjelpe butikken jeg jobba i, til å gå bra, da.

    Og jeg regna med det var greit, at jeg satt litt i kassa, selv om jeg var sjukmeldt.

    For jeg var jo sykmeldt, for å ikke belaste kneet, da.

    Og det gjorde jeg jo ikke, hvis jeg satt i kassa, da.

    Så derfor regna jeg med at det ikke var noen ‘big deal’ liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Jeg sendte en Facebook-melding til Heidi

    facebook melding heidi