Stikkord: 90-tallet
-
Min Bok 5 – Kapittel 133: Enda mer fra Rimi Bjørndal
Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, at det jobba noen unge innvandrer-damer der.
Blant annet Songül Özgyr, som var lillesøstera til Hava og Sema Özgyr, som jeg jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, da jeg jobbet som assisterende butikksjef der, fra 1996 til 1998.
Songül ville bli politi, (eller noe sånt), mener jeg å huske.
Og hu klarte å jobbe både i frukta og posten, (for det hadde blitt post i butikk der, siden sist jeg jobba der, på 90-tallet).
Og hu Songül, hu klarte også å lede de andre medarbeiderne, (husker jeg).
For hu var flink til å få folk til å jobbe, så en gang, så delegerte jeg det til henne, (husker jeg), å si fra til folk, om hva de skulle gjøre, da.
Og hu Songül, hu hadde en gang med et bilde på jobben, som hu viste meg, (i tippekassa/posten der), av sin eldre søster Sema og hennes lille datter, vel.
(Av en eller annen grunn).
Og jeg mener jeg overhørte at Toro baksnakka meg, borte i kassa, da hu Songül viste meg det her bildet, da.
Og det lå også et brev, (eller noe sånt), med adressen vel, til Songül og Sema sin eldre søster Hava, og fløyt i garderoben, på Rimi Bjørndal, en gang, (husker jeg), rundt høsten 2002, da.
Men jeg prøvde å leve opp til mitt motto, om ikke å blande ‘business and pleasure’, så det var ikke sånn at jeg ringte hverken Hava eller Sema, da.
Selv om jeg muligens hadde Sema sitt telefonnummer på mobilen enda, på den her tida.
(Siden det hadde vært snakk om at hu og han pakistaneren med ‘hakk i hue’, skulle bli med meg, (og Glenn Hesler), og spille fotball, med ‘Tom-gjengen’, den gangen, i 1998 da, må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av de første gangene, som jeg jobba samme vakt, som hu Songül.
Så rydda hu hyller, i potetgull-avdelingen, vel.
Og noen esker, med Maarud Potetgull, som stod oppå topphylla.
De var det hull nederst i, i omtrent alle potetgull-posene. da.
Så det var ‘rotter’ da, mente hu Songül.
For det var et hull i veggen der.
Som rottene antagelig må ha kommet inn gjennom, da.
Så jeg foreslo vel for butikksjef Irene Ottesen, at vi skulle ringe et skadedyr-firma, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen ung innvandrer-dame som jobba der, det var Lome.
Lome var nabo med Songül, på Holmlia.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og Lome var fra Makedonia, fortalte hu meg.
Og Lome syntes noen ganger at det ble litt mye Songül, (husker jeg at hu sa).
(For hu møtte Songül både på jobb og der hu bodde, da).
Lome sa også en gang, at hu syntes at det var som at butikksjef Irene Ottesen ville ‘inn i hodet hennes’.
Og Lome, hu pleide også å dra ned til noe slekt i Larvik, (noen ganger), husker jeg at hu sa.
Men jeg fortalte ikke det, til hu Lome, at jeg selv var fra Larvik, da.
For jeg prøvde å holde litt distanse, til mine ‘undersotter’, da.
For hu Lome, hu var litt ung, og kom plutselig med sånne kommentarer, ‘utafor sammenhengen’ da, (må man vel si).
Og Lome var forresten også ei pen og sjarmerende jente.
Fakhar fortalte meg ihvertfall det, (husker jeg), at han var forelsket i Lome, (eller ihvertfall likte henne godt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det jobba også ei ung pakistansk dame der, som het Anica.
Hu sa en gang det, til Songül og ei annen ung innvandrerdame, (husker jeg).
At: ‘Er det slavejobb?’.
(Om en arbeidsoppgave, i butikken, da).
Så det er tydelig at det foregikk et eller annet rart, på Rimi Bjørndal, (vil jeg si).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ei annen ung innvandrerdame, som jobba, på Rimi Bjørndal, det var ei med det vel litt spesielle navnet Fiza.
Hu jobba mye i posten, (husker jeg).
Og en gang, som David Hjort, (som på den her tida, hadde slutta i Rimi og begynt å jobbe, som hjelpepleier, i Groruddalen, sammen med sin samboer Melina vel), var innom, på Rimi Bjørndal.
Så sa han hei, til hu Fiza, da.
Og han forklarte meg det, at dette var hans tidligere medarbeider, (eller noe sånt), da.
For David Hjort og Fiza, de hadde tidligere jobbet sammen, på Rimi Ljabru, da.
(Ettersom jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Fiza, hu jobba i posten, fra cirka klokka 9, (må det vel ha vært), til klokka 18, på lørdagene, da.
Men plutselig, så skulle hu begynne å gå hjem klokka 17, (eller noe sånt), på lørdagene da, (husker jeg).
Og den samme lørdagen, så kom det plutselig to håndtverkere innom, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).
(Noe som var litt rart, så seint, på en lørdag, vil jeg si.
For jeg hadde ikke bestilt disse håndtverkerne, eller fått beskjed på forhånd, om at de skulle dukke opp der, da).
Og de håndtverkerne, de var stressa, og skulle inn i garderoben, (av en eller annen grunn), da.
Og jeg var jo ikke vant med det, at den garderoben, ble brukt, rundt klokka 17, på en lørdag.
Så jeg åpna døra, men uten å gå inn da.
(I tilfelle det var noe der, kanskje).
Og da hørte jeg et kvinne-skrik, (husker jeg).
Så da bare lukka jeg igjen døra, da.
For da stod visst Fiza og skifta da, (må det vel ha vært), inne i garderoben.
Og etter det her, så gikk bare hu Songül rett inn i garderoben, et par ganger.
Mens jeg stod og skifta, og stod der i bare boksershortsen, da.
Og jeg spurte henne ihvertfall en gang, om hu hadde hørt om å banke på.
Men hu svarte da bare: ‘Har du hørt om å skrike, eller?’.
Men å stå der inne i garderogen og skrike, det virka ikke som noe naturlig, for meg da, (husker jeg).
Men dette her var kanskje noe slags sharia, (eller noe sånt), fra de muslimske damene.
Siden jeg nesten hadde sett hu Fiza, mens hu skifta, da.
Men dette greiene virker veldig konstruert, for meg, når jeg tenker tilbake på det.
For at hu Fiza skulle gå hjem, rett før den travleste og siste timen, på lørdagene, det virker litt rart, vel.
Og at to håndtverkere dukker opp, på en lørdag, uten at jeg, (som var leder, på den vakta), hadde fått vite det.
Det var vel kanskje litt rart.
Og at disse håndtverkerne skulle inn i garderoben, det var vel også rimelig rart.
(For hva skulle de der, liksom).
Men det funker kanskje dårlig, med fellesgarderobe og muslimske damer, da.
Det er mulig.
Men den fellesgarderoben var ihvertfall der, (på Rimi Bjørndal), da jeg begynte å jobbe der, i 1996.
Og når man er stressa, så kan man glemme å banke på døra, til garderoben, da.
(For jeg ble stressa, av de her håndtverkerne, da).
Men jeg pleide alltid å banke på døra der ellers, når jeg skulle skifte, da.
Men den her gangen, så skulle jeg bare vise noen håndtverkere, som skulle fikse noe greier, (i garderoben), hvor garderoben var, da.
Og jeg lurte vel på hva de egentlig skulle fikse der.
(For dette var ikke klart for meg, da).
Så derfor åpna jeg vel døra til garderoben, da.
(Noe sånt).
Så jeg var stressa, da det her skjedde.
Men hu Songül, hu var nok ikke stressa, de to gangene, som hu bare gikk rett inn i garderoben, (på Rimi Bjørndal), akkurat mens jeg stod i bokser-shortsen der, da.
Dette må nok dette ha vært noe planlagt, fra hu Songül, vil jeg si.
Men hvordan hu klarte å få timingen riktig, sånn at hu gikk inn der, akkurat mens jeg hadde minimalt med klær på meg.
Det veit jeg ikke.
Men hu må nok ha brukt tid på å forberede seg, på det her, for å klare å få timingen riktig, (begge gangene).
(Vil jeg tippe på, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rundt årsskiftet 2002/03 en gang.
Så fikk forresten Irene Ottesen sparken, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Av en eller annen grunn).
Hu begynte ihvertfall å jobbe som assistent, på Rimi Mortensrud, (under butikksjef Kjell der).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og han nye butikksjefen, på Rimi Bjørndal.
Det var en som het Johan, fra Telemark, vel.
Og som var homo, (mener jeg at ble sagt, ihvertfall).
Og han Johan, han husker jeg at syntes, at var dårlig, til å kommunisere.
Han ga liksom bare ordrer, men hørte liksom ikke på det man sa, da.
(Hvis man hadde en mening om ditt og datt).
Så etterhvert, så ble denne jobben, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, veldig slitsom, da.
Selv om jeg bare jobba to vakter i uka der.
(Det var sånn, at jeg ikke orka å gå ut på byen, for eksempel.
Etter å ha jobba bare fra klokka 13 til klokka 19, på en lørdag, på Rimi Bjørndal.
For jeg bytta tirsdagsvakta mi, mot å jobbe seint, på lørdager.
For jeg prøvde å konsentrere meg om studiene mine, ved HiO IU, da.
Så da syntes jeg det ble enklere, hvis jeg jobba torsdager og lørdager.
Enn hvis jeg jobba tirsdager og torsdager, da.
For da kunne jeg liksom konsentrer meg om studiene, i begynnelsen av uka.
Og så konsentrere meg om jobben, i slutten av uka).
Og siden at jeg syntes at samarbeidet, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, funka så dårlig.
Så syntes jeg at det var greit, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, om jeg kunne jobbe noen vakter, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, våren 2003.
For det hadde skåret seg helt mellom den nye butikksjefen der, Thomas Bruun, (på den ene siden).
Og assistent Sølvi Berget og resten av de ansatte, på Rimi Langhus, (på den andre siden).
Så Anne-Katrine Skodvin, hu lurte på om jeg kunne jobbe litt, på Rimi Langhus, og være litt ‘gem’, mot de ansatte der, da.
For å liksom roe ned ‘ståa’, i den butikken, da.
Og det syntes jeg at var greit.
For jeg syntes ikke at den jobben min, på Rimi Bjørndal, virka så trygg, da.
Siden jeg hadde ganske store samarbeidsproblemer, med butikksjef Johan, da.
Så da Thomas Bruun tilbydde meg det, å jobbe som låseansvarlig fast, på Rimi Langhus, på fredagsettermiddagene.
Så slo jeg til på det, da.
For da hadde jeg liksom to bein å stå på, innen Rimi, da.
For jeg tenkte at hva hvis jeg fikk sparken, av butikksjef Johan, (som jeg gikk dårlig sammen med), på Rimi Bjørndal.
Da må jeg jo ha flyttet ut, fra Rimi-leiligheten min.
For jeg måtte jo jobbe i Rimi, for å få lov, til å bo der.
Siden at husleia der, ble trukket direkte, fra lønnslippen min, da.
Så da tok jeg heller på meg det, å også jobbe en seinvakt, (fra klokken 13 eller 14 til cirka klokken 21 vel, på fredagene), i uka, på Rimi Langhus.
Sånn at jeg fortsatt hadde den Rimi Langhus-jobben, i tilfelle det skar seg helt, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, da.
Så fra våren 2003.
Så jobba jeg som låseansvarlig, på to Rimi-butikker, da.
Nemlig Rimi Bjørndal og Rimi Langhus, da.
Noe som var litt slitsomt.
For da måtte jeg jo huske kodene og sånn, til to Rimi-butikker, i huet, da.
Så jeg ble kanskje litt distre, av det her.
Og en gang, som Magne Winnem, var innom på besøk, i Rimi-leiligheten min.
Og så det, at det i ‘rote-skuffen’ min, (eller hva man skal kalle den reol-skuffen, der jeg pleide å ha lommeboka mi osv., og hvor min fetter Ove en gang stjal noen tiere, som lå løst oppi der), lå nøklene til to forskjellige Rimi-butikker.
Da fikk Magne Winnem et slags anfall da, (husker jeg).
Og mente visst at det var noe kriminelt, (eller noe sånt), å jobbe, som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.
Så Magne Winnem han er ikke helt stø, vil jeg si.
Han mente også, (noen år før det her, som vel har skrevet om i et tidligere kapittel), at det var galt, å jobbe med telefonsalg, når man ikke likte å bli oppringt, av telefonselgere selv, (husker jeg).
(Noe jeg ikke likte da.
Selv om jeg hadde jobbet, med telefonsalg.
Nemlig den ekstrajobben, hos Norsk Idrettshjelp, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Altså, må man like noe, for å selge det?
Må man for eksempel like sukkerspinn, for å selge det?
Må man like fisk, for å jobbe i en fiskebutikk?
Må man være vegetarianer, for å legge opp frukta, i Rimi?
Tydeligvis, ifølge Magne Winnem.
Og det er tydeligvis også kriminelt, å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.
Så Magne Winnem, han er sånn, at han tror at helt vanlige ting, er ulovlige, vil jeg si.
Han blander inn noe slags forvirret moralisme, (eller hva man skal kalle det), med lover og regler, (vil jeg si).
Så Magne Winnem, han vil jeg advare litt mot igjen.
Han er litt forvirret, vil jeg nesten si, at det virker som.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var også forresten, høsten 2003.
At jeg hadde jobbet så mye, som en slags ‘sommer-butikksjef’, (da butikksjef Thomas Bruun hadde ferie), på Rimi Langhus.
(Det ble mye mer jobbing, enn jeg egentlig trengte å jobbe.
Men jeg var fleksibel da, og ofret en del sommeruker, for jobben, da.
Siden det var ‘mangelvare’, på sjefer, på Rimi Rimi Langhus, på den her tiden, da).
Så jeg hadde råd til å kjøpe meg både en laptop og en Ipod, (som var ganske dyre, på den her tiden).
Høsten 2003, da.
Da jeg fikk juli og august-lønningene, fra Rimi.
Og høsten 2003, så hadde vi også Linux, som eget fag, ved HiO IU.
Og popstjernen Dag Anders Rougseth, han var jeg igjen på samme gruppe som, på HiO IU, da.
Og vi skulle jobbe hjemme hos meg, med noe Linux-greier, da.
Og Rougseth, han likte en linux-versjon som het ‘Red Hat’, da.
(Husker jeg).
Og jeg ville ikke drive å tulle, med oppsettet, på min stasjonære PC, da.
For jeg var jo også op på #quiz-show og jeg hadde min egen chattekanal, (nemlig #blablabla).
(Og den stasjonære PC-en min, den var jo også den av et multimedia-anlegg, som jeg hadde, i Rimi-leiligheten min der).
Så jeg ville ikke tulle for mye, med den stasjonære PC-en, da.
Så jeg installerte istedet Linux, på laptop-en, da.
Og en gang, da Magne Winnem igjen dukka opp, på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min.
Så virka han igjen forvirra da, (vil jeg si).
For han mente da, at det var kriminelt, (mer eller mindre), å installere Linux på en ny laptop, som det hadde fulgt med Windows på, da.
Men det er jo bare tull og tøys.
For jeg har jo jobbet på vegne av Microsoft sin produktaktivering, her i Liverpool, seinere.
Og den Windows-lisensen, som følger med en PC.
Den er gyldig selv om man har hatt Linux på PC-en, i en periode.
En sånn Window-lisens, (som følger med, når man kjøper en PC), den betyr at man har _rett_ til å ha Windows på en PC.
Den betyr ikke at man har _plikt_ til å ha Windows, på PC-en, liksom.
Så her fremstod igjen Magne Winnem som litt forvirret, vil jeg si.
Selv om han jo jobbet som foreleser, ved IT-akademiet, (på den her tiden), og vel burde ha god greie på sånne her ting.
Så når jeg tenker tilbake på den her tida.
Så fremstod Magne Winnem som forvirret ihvertfall tre ganger.
Nemlig da han sa noe sånt som at det var kriminelt å være lei av å bli oppringt av telefonselgere, hvis man hadde jobbet med telefonsalg tidligere.
Og da han sa noe sånt som at det var kriminelt å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, samtidig.
Og også da han sa noe sånt som at det var kriminelt, å ha Linux, på en PC, som det hadde fulgt en Window-lisens med, når man kjøpte den.
Så Magne Winnem, han er visst sånn, (når jeg tenker tilbake på det).
At han ser spøkelser på høylys dag, liksom.
(For å si det sånn).
Han ser forbrytelser og kriminelle forhold, i forbindelse med helt dagligdagse ting, (vil jeg si).
Og jeg kan ikke huske det, at Magne Winnem fremstod, som like forvirret, for eksempel det året, som vi var russ sammen, på Gjerdes videregående, i Drammen.
(Nemlig skoleåret 1988/89).
Så Magne Winnem, han forandra seg nok, etter at han gifta seg med Elin fra Skarnes, (vil jeg si, at det virker som nå, ihvertfall).
Så kanskje han har blitt påvirket av henne, (som jo har vært politiker for KRF, i Oslo, osv.), til å bli som en slags mørkemann, (eller hva det heter igjen), som ser synd og fandenskap, over alt, da.
Magne Winnem har kanskje blitt som en slags helvetespredikant, (må man vel nesten kunne si), etter at han ble sammen med Elin fra Skarnes, da.
For han slutta jo også å drikke, (huske jeg).
Så dette ‘helvetespredikant-greiene’, til Magne Winnem, det kan kanskje være litt slitsomt, i lengden, da.
For han fremstår jo som litt forvirret, (vil jeg si, nå i ettertid, ihvertfall), når han begynner med det her helvetespredikant-greiene sine, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 68: Julebordet 1999
Julebordet 1999, det var på et sted som het Månefisken, ved Akerselva, på Øvre Grunerløkka, i Oslo sentrum.
Det var det samme denne gangen, som de fleste av årene før.
(Med unntak av julebordet 1997, med Rimi Bjørndal, som jeg jo arrangerte.
Etter at butikksjefen der, Kristian Kvehaugen, hadde bedt meg om dette).
Nemlig at en ‘haug’ av Rimi-butikker, hadde gått sammen, om å arrangere julebord, da.
Og vår butikk hadde vel da fått en faks om dette, (eller noe sånt).
Og sendte vel tilbake om at vi heiv oss med på det her julebordet, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde en del rare ting på det her julebordet, husker jeg.
Jan Henrik var med, husker jeg.
Selv om han vel var i militæret da.
Og min nabo i Rimi-bygget.
Nemlig negerdama Sophia, (butikksjef på Rimi Skullerud), var også der, husker jeg.
(Det var jo henne som min fetter Ove hadde vært inne på besøk hos, ved å hoppe over til hennes terrasse, fra min terrasse, en tid før det her, da).
Jeg husker at jeg stod og prata med negerdama Sophia mens noe veldig rart hendte.
For Jan Henrik begynte plutselig å løfte opp ei blond kassadame, (må hu vel ha vært), fra Rimi Skullerud, (husker jeg).
Mens Sophia sa til meg at min medarbeider løftet på en av hennes medarbeidere.
Og jeg prøvde etter den her episoden å prate til Jan Henrik og spørre han om hvorfor han gjorde det her.
Men jeg klarte ikke å få noe ordentlig svar fra han, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at David Hjort.
(Som var omtrent den eneste medarbeideren fra sin butikk der.
Som enten var Rimi Ljabru eller Rimi Karlsrud, vel).
Han ba dama si, (og min kollega), Linn Korneliussen, om å sitte ved siden av meg, ved middagsbordet, der.
(Av en eller annen grunn).
Og da var det sånn, at hu Linn satt på min høyre side, da.
Mens på min venstre side, (litt unna, men likevel), så satt hu Sema, fra Rimi Bjørndal, (eller hvor hu jobba på den her tida), husker jeg.
Og hu hadde visst blitt gift, hørte jeg at praten gikk i, ved nabobordet, da.
(Hvis jeg hørte riktig, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det hadde også vært en episode, sommeren 1999, husker jeg.
Da jeg kjørte fra Rimi Nylænde til Rimi Bjørndal, for å hente noen varer, av noe slag.
For da sa hu Merete fra Follo til meg det, (husker jeg).
At Sema var i Tyrkia for å bli gift, (eller noe).
Så hu Merete fra Follo mente at jeg burde kontakte hu Sema da, (skjønte jeg).
‘Nå burde du slå til’, eller noe, sa hu Merete fra Follo, da.
Og jeg skjønte ikke helt hva hu Merete mente.
Men jeg hadde mobilnummeret til Sema på mobilen, da.
For da jeg jobba på Rimi Bjørndal så var det en gang snakk om at Sema og han pakistaneren med hakk i panna, skulle bli med meg, å spille fotball, sammen med ‘Tom-gjengen’, en søndag.
Noe som ikke ble noe av likevel, (av en eller annen grunn), da.
Men jeg tenkte at jeg fikk vel sende en tekstmelding ihvertfall, til hu Sema, da.
Siden hu Merete fra Follo mente at jeg burde gjøre det, da.
Men jeg skrev bare en veldig kort tekstmelding da, (nemlig ‘går bra?’).
For jeg ville liksom ikke blande meg for mye heller, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Irene Ottesen, (som jobba mye som leder, på Rimi Mortensrud, på den her tida vel), var på det her julebordet, da.
Og Irene Ottesen, hu ba meg, (som var litt brisen etter å ha drukket noen øl).
Om å få tak i drosje, til noen muslimske dame-kolleger, av henne, fra Rimi Mortensrud, da.
Så jeg måtte jo begynne å ringe, fra min mobil, for å få tak i drosje, til de her muslimske damene, som måtte tidlig hjem, da.
(Av en eller annen grunn.
For dette her var jo ikke mitt ansvar egentlig.
Jeg har jo ikke jobbet så mye som en eneste vakt, på Rimi Mortensrud.
Selv om jeg har vært på et butikksjef-møte der seinere.
Mens jeg jobba som butikksjef på Rimi Langhus, (fra 2001).
Som min daværende distriktsjef, (nemlig Anne-Katrine Skodvin), arrangerte).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn at Benny sin lillesøster Henriette, oppførte seg litt rart, på det her julebordet, (husker jeg).
For hu trykte plutselig på magen min, med en finger.
(Foran hele Rimi Nylænde-gjengen, omtrent).
Og sa det, at jeg var sur på henne.
Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.
For hu Henriette var fortsatt bare 17 år, vel.
Og det hadde skjedd en rar episode, rundt henne, på jobben, noen uker før det her, da.
Det som skjedde var at Henriette ble stoppet i en vekter-kontroll, når kveldskiftet gikk ut personalutgangen, etter å ha telt kassene, (etter stengetid).
For en vekter ville se i sekken til Henriette, da.
Og der lå det en six-pack med 0.5 liter Ringnes-pils, som hu ikke hadde kvittering for, da.
Og da foreldrene til Henriette kom kjørende, midt i denne kontrollen, for å hente Henriette.
Så bare kjørte de med en gang videre, når de så det, at dattera deres ble stoppet, av de vekterne, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og denne six-packen til Henriette, den diskuterte Lars Boye i sikkerhetsavdelingen og jeg angående, da.
For Henriette hadde fortalt Lars Boye at hu hadde hatt med den six-packen på jobben, da.
For hu hadde kjøpt den et annet sted da, (sa hu).
(Noe sånt).
Men det stod en halvpall med sånne Ringnes six-packer, nede på lageret, på Rimi Nylænde, på den her tida, (husker jeg).
Så jeg spurte Lars Boye, om han kunne kontakte Ringnes, og spørre dem, om det var mulig å se på noe produksjonsnummer, (eller noe sånt), om den six-packen til Henriette, var fra Rimi Nylænde sin halvpall, da.
Men Ringnes hadde visst sagt det, at dette ikke var mulig å finne ut da, sa Lars Boye.
(Noe som jeg lurte på om egentlig var jug fra Lars Boye, (for å være ærlig)).
Så Henriette fikk lov å fortsette å jobbe på Rimi Nylænde, da.
Av Lars Boye.
Siden han var sikkerhetsansvarlig, så ble det sånn, at han liksom bestemte det, da.
Så det var vel antagelig på grunn av den six pack-episoden at Henriette trodde at jeg var sint på henne.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
For jeg trodde nok innerst inne at den six-packen til Henriette var fra den halvpallen som stod nede på lageret, på Rimi Nylænde.
For hu Henriette pleide alltid å sitte på spiserommet, og ta seg en røyk, før hu begynte på vakta si, da.
Det huska jeg godt.
For jeg tok opp det på et personalmøte, (eller om det var en varetelling), at de som jobba bare fire timer, ikke trengte å bruke det pauserommet, da.
(Noe sånt).
Så derfor spurte jeg Henriette om hva hu gjorde på pauserommet, en gang, etter at vi hadde blitt enige om å ikke bruke det rommet, annet enn hvis man hadde en halvtime spisepause, da.
Og da sa hu Henriette at hu likte å sitte der, og ha ta seg en røyk, før hu begynte på jobb, da.
Men det hadde hu ikke sagt, da jeg sa det, at det pauserommet bare var for de som hadde en halvtime spisepause.
Men jeg visste ikke hva jeg skulle svare, når Henriette sa at hu likte å ta seg en røyk der, før hu begynte på jobb.
Så jeg bare lot henne gjøre det, da.
For dette var jo ikke mens hu jobba, dette var jo før hu begynte på jobb.
Men jeg likte liksom å ha kontroll på butikken, da.
Siden jeg tenkte sånn, at hvis det var orden overalt, i butikken, så var det lettere å avsløre tyveri, osv.
Så derfor la jeg merke til det, at hu Henriette, satt inne på pauserommet og røyka da, før hu begynte på jobb.
Men jeg kunne ikke nekte henne å sitte der på sin egen fritid, tenkte jeg vel.
Så derfor nektet jeg ikke henne å ta seg en røyk der, før hu begynte på jobb, da.
Selv om det vel kanskje var 18 års-grense på røyk, på den her tida.
Men det ble vel en annen sak, igjen.
Tenkte jeg nok.
For jeg var jo ikke mora til Henriette heller, liksom.
Men jeg visste jo da at Henriette pleide å være en del nede på lageret der.
Så derfor mistenkte jeg at den six-packen hennes var fra Rimi Nylænde, da.
Men jeg prøvde å behandle Henriette ordentlig, selv om jeg mistenkte at hu hadde stjålet den six-packen og løyet om at hu hadde hatt den med på jobb, da.
Men det var ikke sånn at jeg kjefta fælt på henne, på jobben, (eller noe sånt), etter det her.
Jeg lot henne for det meste være i fred vel, etter det her, da.
Og hu Henriette slutta vel ikke så lenge etter det her julebordet og, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men David Hjort, han var sur på grunn av noe med Henriette, på det her julebordet, (husker jeg).
Enda David Hjort ikke jobba i samme butikk som Henriette engang.
(Unntatt noen få ganger, når han jobba ekstra på Rimi Nylænde, som vikar da).
David Hjort dreiv nemlig å prata om, på begynnelsen av det her julebordet, (husker jeg).
At Henriette hadde type.
(En jeg ikke visste hvem var).
Og likevel så hadde hu dratt på det her julebordet, liksom som i par, med lillebroren, til Nordstrand-Hilde, da.
(En som også jobba på Rimi Nylænde, på den her tida).
Så David Hjort mente at Henriette var utro mot typen sin da, (eller noe).
Men hvordan David Hjort kunne vite detaljene om det her.
Og hvorfor David Hjort brydde seg så mye om Rimi Nylænde-ting.
Det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på det her julebordet.
At butikksjef Thomas Kvehaugen, (fra Rimi Munkelia).
Han satt som en slags playboy, med tre flotte julebord-damer, oppå og ved siden av seg, i en sofa, som stod mellom spisesalen, (som senere ble dansegulv vel), og noen mindre rom der, da.
Så Thomas Kvehaugen, han hadde det artig på det her julebordet, virka det som for meg, ihvertfall.
Så jeg ble vel nesten litt sjalu, vel.
For man drikker jo gjerne en del øl til maten, og for å ikke være kjedelig, på de her julebordene.
Så julebord kan være litt vanskelige, for butikksjefer.
For man må liksom prøve å holde fingra fra fatet, når det gjelder å for eksempel tafse på butikkdamene, da.
Selv om man nesten blir litt karusell liksom, av all øl-en, da.
Men selv om jeg muligens ble litt sjalu på Thomas Kvehaugen, så var det ikke sånn at jeg for eksempel begynte å løfte på noen butikkdamer der, da.
Sånn som Jan Henrik hadde gjort, tidligere på kvelden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at under middagen, så ga jeg et kompliment, til hu Miriam, (husker jeg).
For hu hadde på seg en mørk kjole, med edderkopp-spinn-broderier på, (husker jeg).
Så da husker jeg at jeg syntes at det edderkopp-spinn-greiene var artig, da.
(Jeg var kanskje litt overarbeida, på den her tida.
Og ble kanskje litt raskt full, av julebord-øl-en, osv).
Og sa at den julebordkjolen til Miriam var ‘stilig’ da, (eller noe sånt).
For hu Miriam var ganske spesiell, da.
Vi på Rimi Nylænde, vi var på et vorspiel, hjemme hos Miriam, (over Lambertseterveien der, fra Rimi Nylænde), en gang.
(Det var muligens vorspielet til dette julebordet.
Det husker jeg ikke helt sikkert).
Og da, så husker jeg det, at hu Miriam, hu hadde noen plakater av aliens, (eller marsboere), på veggen, da.
Og da jeg spurte Miriam om de plakatene, så sa hu det, at det var samboeren hennes, som var så glad i sånne plakater, da.
Så Miriam og samboeren, de var ikke så konforme, da.
(Må man vel si).
De var liksom morsomme da, (må man vel si).
Miriam med edderkopp-spinn-broderier, på julebordkjolen sin.
(Som om hu var med i Adams Family, omtrent).
Og samboeren hennes hadde hengt opp aliens-plakater, på veggene i stua eller gangen deres, (eller hvor det var igjen), da.
Så Miriam var ei litt snål dame da, (må man vel si).
Så derfor så jeg vel kanskje litt ekstra på kjolen hennes, da.
Og Miriam, hu var også ei ung dame som så sunn og frisk ut, (må man vel si).
Så derfor var det vel kanskje sånn at blikket mitt kanskje hadde lett for å feste seg på henne.
Hvis jeg så på Rimi Nylænde-gjengen, for å se om det var noen jeg kunne veksle noen ord med, kanskje.
Under den her middagen, da.
For jeg satt kanskje litt dumt til, (helt på sida av bordet liksom), under den her middagen, da.
Men hvor butikksjefen burde sitte, på julebordet, det hadde jeg ikke noen uttenkte teorier om, for å være ærlig.
Så det bare ble sånn at jeg satt helt på kanten der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Wenche Berntsen, (som da jobba på Rimi Manglerud), var på det her julebordet.
Og etter at dansinga begynte, (var det vel), så visste jeg ikke hvem jeg skulle stå sammen med, på det her julebordet, da.
Så jeg gikk en del rundt der da, (husker jeg).
Og da jeg prøvde å veksle noen ord, med Wenche Berntsen.
Så overhørte jeg det, at Sema, (fra Rimi Bjørndal), sa til en ung, mørkhudet mann, (muligens broren hennes Muhammed).
At det også var noe rart mellom Wenche Berntsen og meg, da.
(Noe sånt).
Så Sema mente vel at det var noe rart mellom henne og meg og, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg var vel litt nysgjerrig, på hvorfor David Hjort var så sur, på hu Henriette.
Og hu Henriette hadde jo flørta med meg, (må man vel si), ved å ta på meg osv., (av en eller annen grunn).
(Selv om det bare var med fingertuppen sin.
Men likevel, liksom).
Så jeg husker at jeg stod og rocka litt, på dansegulvet, like ved der Henriette og lilleboren til Nordstrand-Hilde stod og dansa, da.
(Litt i fylla, da).
Men jeg tenkte vel etterhvert, at jeg ikke måtte være for påtrengende, ovenfor de tenåringene, da.
Så jeg fant meg et annet sted å gjøre av meg, etterhvert, da.
Eller jeg ble vandrende mye rundt der, husker jeg.
Men jeg holdt meg etterhvert ihvertfall litt borte fra dansegulvet da, (husker jeg).
Sånn at Henriette og lillebroren til Nordstrand-Hilde skulle få fred for meg der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var enten på det her julebordet, eller på rafting-turen til Rimi Nylændes år 2000-distriktsjef Per Øivind Fjellhøy aka. PØF.
At jeg tok opp en ting, med hu butikksjef-negerdama Sophia, fra Rimi Skullerud.
Og det var det, at hennes svære, norske type.
En kraftig, voksen kar, i 20-30-åra, vel.
Han hadde en søndag kveld, (var det vel), plutselig bare hoppa over, på min terrasse, fra Sophia sin terrasse, da.
Og jeg fortalte hu negerdama Sophia det.
At: ‘Da var det nesten at jeg henta AG-en’.
(Altså tjenestevåpenet mitt som Heimeverns-soldat, da).
Og da svarte hu negerdama Sophia det, at det måtte jeg ikke gjøre.
For typen hennes ble helt gæern hvis han så våpen, da.
Så jeg lurte på om typen til Sophia var kriminell, husker jeg.
For han typen til Sophia, han hoppa jo over på min terrasse, og bare stod der, en dag i 1999, (må det vel antagelig ha vært).
Som om han var en leiemorder omtrent, da.
Men jeg hørte at han landa, da.
For jeg var akkurat da på vei bort til kjøkkenkroken, (eller noe sånt).
Så jeg kunne også da nesten med en gang skimte han ‘leiemorderen’, i øyekroken, da.
(Fra like ved der jeg stod, da han hoppa over).
Så jeg skjønte omtrent med en gang hva som skjedde, da.
Og da liksom frøys jeg, og lurte på hva jeg skulle gjøre, da.
Og jeg vurderte først å hente AG-en.
Men den AG-en, den var jo ikke ladd, da.
Og jeg hadde egentlig ikke tid til å fjerne kammerlåsen, (som Heimevernet sa at vi skulle montere på AG-en, i tilfelle noen stjal våpenet), og lade AG-en.
For terrassedøra stod halvveis åpen, da.
Og han leiemorderen, han hadde bare et par meter bort til terrassedøra, da.
Så han kunne jo ha rukket å kaste seg over meg, mens jeg stressa med å lade AG-en, da.
Så det droppa jeg.
Og jeg gikk istedet bare bort til terrassedøra.
Og tok en alvorsprat, med han leiemorder-aktige karen, da.
Som så da bare hoppa over på terrassen til Sophia igjen.
Og jeg kunne nesten ikke klage for mye på det her heller, (syntes jeg).
(Annet enn litt i fylla, da.
Når jeg liksom prøvde å le det her bort litt, og sa til Sophia, at: ‘Det var nesten at jeg henta AG-en’).
For min fetter Ove hadde jo hoppa den motsatte veien.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Nemlig fra min terrasse, og over på Sophia sin terrasse, da.
I fylla, da.
Et år, (eller noe sånt), før han leiemorder-aktige typen til Sophia hoppa over på min terrasse, da.
Så om Sophia og leiemorderen liksom skulle ta hevn for den ‘galning-hoppingen’, til fetteren min Ove, (eller noe sånt).
(Siden at Ove hadde vært inne hos dem, i en halvtime, eller noe sånt, året før.
Etter å ha hoppa over på deres terrasse, (fra min terrasse), da).
Det veit jeg ikke.
For det er vanskelig for meg å skjønne hva som egentlig foregikk inne i huet, på han leiemorderen liksom, da.
Men det her var ihvertfall som noe veldig rart da, (må man vel i det minste si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 60: Nyttårsaften 1998
Nyttårsaften 1998, (altså den siste dagen i 1998), så ble jeg vel først invitert til å møte Pia og Siv fra Røyken, hjemme hos Pia, i Tromsøgata vel.
Pia og Siv var begge unge mødre, på den her tida.
Og begge hadde fått barn med fargede fedre, da.
Jeg husker best at Siv fra Røyken var sammen med en kjempesvær neger, da hu, Pia og Monica Lyngstad bodde i Christies gate.
På den samme tiden som jeg var i Geværkompaniet.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok 3).
Men jeg lurer på om det er en annen farget kar, som er faren, til hennes sønn Dennis.
For Dennis er vel halvt asiatisk, tror jeg muligens.
(Og ikke halvt afrikansk, da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siv fra Røyken var forresten veldig nærtagende, når det gjaldt Dennis, som var litt kalvbeint, (eller noe sånt), vel.
For jeg husker det, at i mora mi sin 50-års dag.
Ute i Holterveien, i Drøbak.
(Som var sommeren 1998, da.
Altså cirka et halvt år før det her.
Noe sånt).
Så ble det dramatikk.
For Siv fra Røyken, hu ble plutselig vonbråten, da.
Fordi at noen hadde sagt noe stygt om sønnen hennes Dennis, som var kalvbeint, (eller noe sånt), da.
(Noe sånt).
Så Siv fra Røyken hu lagde nesten skandale, i mora mi sin 50-års dag, da.
For hu rømte bare plutselig med den første bussen, tilbake igjen til Oslo, da.
Uten å vente på Pia og meg, som hu vel hadde dratt dit sammen med, (hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig at den nyttårsaftenen, hos Pia i Tromsøgata, var nyttårsaftenen, i 1997.
Det var ihvertfall en nyttårsaften, som jeg først var innom Pia, i Tromsøgata.
(Det andre stedet hu bodde, i den gata).
Og så dro jeg videre derfra, og til David Hjort, som bodde noen få kvartaler unna søstera mi, litt nærmere Sofienbergparken og litt nærmere Akerselva, enn der søstera mi bodde, da.
Bare et steinkast unna cirka, da.
(Like ved Freia sjokoladefabrikk der, var det vel at David Hjort bodde).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eller, David Hjort, han bodde jo på Bjørndal også.
Så det er kanskje riktigere å si, at det var mora til David Hjort, som bodde ved Freia sjokoladefabrikk der.
På Sofienberg.
Eller Grunerløkka, som David Hjort vel kalte det.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første gangen, som jeg var på fest, i leiligheten til mora til David Hjort der.
(Må det vel ha vært).
Det var mens jeg fortsatt jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.
David Hjort ba blant annet Hava, (fra Rimi Bjørndal), og meg, på en fest, husker jeg.
(Rundt årskiftet 1997/98 en gang, må vel det her ha vært).
Og jeg var litt sliten, etter mye jobbing.
Så jeg kom meg ikke på den her festen, før et stykke ut på kvelden, da.
Og da hadde hu Hava gått hjem allerede, husker jeg.
Men hu Hava, hu fortalte meg en gang på jobben, (eller på bussen hjem fra jobben, eller noe sånt).
At hjemme hos mora til David Hjort, så hadde det vært ‘veldig rotete’, da.
Da hu selv hadde dukka opp der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og David Hjort, han hadde en kamerat, som het Roger, som jobba i et firma, som dreiv med utleie, av diskotek-utstyr.
Så jeg fikk prøve meg litt som DJ og, (husker jeg), på en fest, hjemme hos David Hjort, en gang, (på den her tida), da.
Og Roger, (må det vel ha vært), han mente at jeg så ganske kul ut, som DJ da, (eller noe sånt).
(Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den nyttårsaftenen, hjemme hos mora til David Hjort.
Så husker jeg det, at det ikke var utrolig mange folk der.
Men noen hadde tatt med ei femti år gammel dame dit, husker jeg.
Som oppførte seg ganske ungdommelig, da.
Og jeg husker at jeg begynte å dra hjem, mens vi gikk oppe i Sannergata der, (eller noe).
For jeg ble litt fornærmet, over noe, tror jeg.
Men at noen folk, (et par vel), som var på festen, fikk overtalt meg, til å bli med å feire mer, (eller noe sånt).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det må vel ha vært en annen gang, som jeg husker det, at David Hjort dro meg med, hjem til Roger, (han som jobba i det diskotek-utstyr-firmaet), på Sagene, på nyttårsaften.
Det må nok ha vært nyttårsaften 1998, mener jeg å huske.
Jeg husker at Heidi, (fra Nord-Norge), også var hjemme hos Roger fra Sagene.
Og at hu vel sa til David Hjort at jeg hadde kule bukser, (eller noe sånt).
(For jeg brukte det kredittkortet jeg fikk av DNB, (da jeg ble butikksjef), da.
For å prøve å liksom få meg en garderobe, da.
Men det ble til at jeg kjøpte mye ‘kule’ klær, liksom.
(Ihvertfall en god del).
For jeg syntes at det var vanskelig å finne klassiske klær, i Oslo, da.
For det gikk mest i moteklær, i klesbutikkene i Oslo, husker jeg, at jeg syntes).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tror at foreldrene til Roger, også var på den her festen.
Som var rimelig sivilisert, vel.
Og jeg husker at Roger hadde noen dyre after-shave-flasker eller deo-spray-flasker, på badet sitt.
For på slutten av 90-tallet, så var det liksom moderne, å ha dyre merkeklær og sånn, da.
Omtrent som det var midt på 80-tallet.
Da Ball og Poco Loco var to av de store merkene, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at når klokka begynte å nærme seg 24.
Så var vi, i en park, på Sagene der.
(For å sende opp og se på raketter og sånn, da.
Som ihvertfall David Hjort hadde, sikkert).
Og da sa David Hjort det, (husker jeg), at årets sitat, det måtte være Bill Clinton, som hadde sagt: ‘I did not have sex with that woman’.
Og en bil, som stod parkert, like ved den her parken.
(Med noen unge pakistanske menn i, var det vel).
Den spilte Prince, med sangen ‘1999’, ganske høyt, på bilstereoen da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 52: Butikksjef Rimi Nylænde
Før jeg slutta på Rimi Bjørndal, så var Hanna, (som satt i kassa), innom og ga meg en klem, husker jeg.
Hu glemte å følge med på noen unger som hu passa, husker jeg.
Så de bare løp rundt i butikken, da.
Jeg spurte henne om hu ikke skulle passe på ungene.
Men de klarte seg selv da, sa hu.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Therese Guliksen, hu sykla utafor personalutgangen, til Rimi Bjørndal, den siste dagen jeg jobba der, for å si ‘hadet’, (var det vel), husker jeg.
Disse to 18-19 år gamle damene, (altså Therese Guliksen og Hanna Østberg, het de vel), de sa en gang til meg, at det var de ikke likte Rimi-reklamene.
(De ‘Vi gjør Norge billigere’-reklamene).
Det var de som burde vært med i de reklamene, sa de.
Og Hanna Østberg, hu viste meg en gang at hun hadde et slags brokk, eller en utstående blodåre, på hånda si, husker jeg.
Noe hu hadde fra å spille håndball, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var det en kar innom Rimi Nylænde, og ville legge noe i ranselen til Hanna Østberg, som lå i garderoben, husker jeg.
Og jeg sa at det var greit, da.
For jeg trodde det var typen hennes, eller noe.
Ihvertfall så var Hanna Østberg rimelig gutte-gæern, sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Jeg husker etter at hu begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal der.
Og hu satt i en kasse der.
Så satt jeg i kassa ved siden av.
Av en eller annen grunn.
(Kanskje fordi at Irene Ottesen og jeg måtte jobbe noen torsdagsvakter, i kassa).
Og pupillene hennes vokste da, (husker jeg at jeg så), når hu så at det var jeg som satt, i kassa ved siden av.
Så jeg tror ikke at Hanna Østberg er lesbisk, ihvertfall.
Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, så husker jeg at butikksjef Kristian Kvehaugen tok skikkelig tak, i skuldra til hu Hanna, da.
Og sa at, ‘hei jente, jeg er gutt’, (eller noe sånt).
Ved døra til kontoret der, da.
Mens han gikk forbi henne, inn på kontoret, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hanna sa også at hu hadde jobba på Rimi Ryen, hvor ei eldre dame var butikksjef.
Og da hadde hu og en assistent der bare tulla, sa hu, på den vakta, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så gikk Hanna Østberg og Shomaila Butt, som begge også jobba i barnehage vel.
De gikk ut personalutgangen samtidig, på Rimi Bjørndal.
Da jeg låste butikken, en kveld.
Og de prata om at ungene lekte sex-leker, i barnehagen.
(Noe sånt).
Shomaila Butt, hu sa at hu ikke syntes at det var riktig.
Mens Hanna Østberg, hu sa at hu syntes at det var ‘søtt’, husker jeg.
(Noe sånt).
Og jeg sa ikke noe da, husker jeg.
For barnehage-arbeid, det er ikke noe jeg noen særlige kunnskaper innen.
For å si det sånn.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En kveld, (etter jobben på Rimi Bjørndal), så tok jeg 71-bussen, var det vel, (som muligens fremdeles gikk innimellom da), til ved Abildsø-kiosken der.
Sema, som ble henta av broren sin Muhammed, vel.
Hu sa ‘lykke til’, (var det vel), da jeg gikk av bussen, ved Abildsø-kiosken der.
For jeg skulle på et personalmøte, på Rimi Nylænde, siden jeg skulle bli ny butikksjef der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På personalmøtet, så sa Anne-Katrine Skodvin noe sånt som at: ‘Dere lurer vel kanskje på hvem denne unge mannen er’.
(Noe sånt).
Men Wenche Berntsen, (hu som hadde hatt problemer med butikksjefen på Rimi Manglerud, i sin tid), hu sa at hu hadde jobba sammen med meg før, da.
For hu var vel den eneste, som hadde møtt meg før, av de som jobba der, vel.
Enda jeg jo hadde jobba der selv, cirka to og et halvt år tidligere.
Men Henning Sanne, Marianne Hansen, Morgan Lunde, Line og dem.
Alle de hadde slutta der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen hadde hengt opp et skriv, fra DNB, på kontoret, på Rimi Bjørndal, like før jeg slutta der.
Om at Rimi hadde en billån-avtale, med DNB Ensjø.
Så jeg dro dit.
Og ei dame der, lot meg få 30.000 i billån, og et Mastercard, med cirka 25.000 i kreditt på vel.
Siden at jeg skulle bli butikksjef, da.
(Og mot at jeg bytta bank, fra Nordea til DNB, da.
For på Nordea så fikk jeg bare tilbud om et billån med egenkapital, husker jeg.
Så jeg slo til på denne avtalen fra DNB Ensjø, da).
For når jeg ble butikksjef, så gikk jeg opp, fra 180.000 i årslønn.
(Som jeg hadde hatt, den siste tiden, som assistent, på Rimi Bjørndal).
Og opp til 230.000 i året, da.
Og jeg fikk også 15.000 netto, i kjøregodtgjørelse, i året.
(Pluss at jeg fikk dekket Aftenposten-abonnement og litt av telefonregninga, vel).
Noe alle Rimi-butikksjefer fikk.
Uansett om de hadde bil, eller ikke.
Men man måtte dikte opp masse reiser, på et skjema, hver måned, da.
Og Magne Winnem sa engang, at han hadde diktet opp en lang reise, til Vestlandet, (eller noe sånt), på et sånt skjema, (da han selv var butikksjef), mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sa til Magne Winnem at jeg ikke ville bruke alle de 30.000 kronene, på en bil.
Men cirka 15.000, sånn at jeg hadde noen penger til overs, hvis det var mye feil, på bilen.
(For jeg huska at HiAce-en ville vært ganske dyr, å få igjennom en EU-kontroll, da).
Og en dag eller to seinere.
Så så jeg en Ford Sierra 86-modell, til salgs, for 16.000, i Aftenposten.
Og jeg dro og så på den.
Og den så veldig stilig ut, da syntes jeg.
Siden den var svart metallic, osv.
Så jeg ringte løsøreregisteret, og sjekket at det ikke var noen heftelser, på bilen.
Og jeg kjøpte den da, (siden det ikke var noen heftelser).
Og dette var av et ganske ungt tyrkisk eller kurdisk ektepar, fra Lørenskog vel, som hadde en matbutikk, (som ikke var en kjedebutikk), ved Ullevål.
Hvor de også hadde bilen stående, da.
Og det rare var, at disse folka vel hadde det samme etternavnet, som Hava og Sema, (nemlig Özgyr), mener jeg å huske at det stod, i vognkortet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte innom søstera mi, som da bodde på det andre stedet, i Tromsøgata, og viste henne bilen.
Men da så jeg at det var en bulk, i den ene døra.
Så jeg skjønte ikke hvordan jeg kunne ha unngått å se det.
Men jeg mener muligens at jeg hørte en lyd, da jeg gikk inn, til søstera mi der.
Det er mulig.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker at jeg jobbet en eller to dager, sammen med den tidligere butikksjefen, (Monika), på Rimi Nylænde.
Og Monika og Anne-Katrine Skodvin, de begynte å bable om at det skulle være Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, den neste helgen, (eller noe sånt).
Og jeg hadde sett fram til å rydde lageret og sånn, på Rimi Nylænde, da.
For å få den butikken som jeg ville, da.
Så jeg syntes ikke at det virka så fristende, å dra på seminar, da.
Men Monika begynte å bable om det, at det var en artig skrue, som het Eivind Smith, som var så artig, på de her seminarene, da.
(Det var han som lagde reklamene, til Rimi, på den her tiden).
Så til slutt så visste jeg ikke hva jeg skulle si, for å slippe unna, det her seminaret, da.
Så det endte med at jeg måtte stresse rundt på Oslo City osv., de første dagene, som jeg var butikksjef.
For jeg måtte kjøpe meg ny dress og sånn, til det her seminaret da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu eldre dama, som var butikksjef, på Rimi Ryen.
Hu ringte og spurte om noen fra vår butikk, kunne jobbe der, en vakt.
(Den første uka, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde, vel).
Men jeg fikk ikke tak i noen.
Men Nordstrand-Hilde kunne jobbe på Rimi Nylænde, vel.
Så jeg jobba på Rimi Ryen selv da, en vakt, husker jeg.
(Noe sånt).
Og hu butikksjef-dama der, hu låste ikke inn safe-nøkkelen engang, (husker jeg).
(Eller om det var røyksafe-nøkkelen).
Men hu lot bare den ligge i en skuff, i skrivebordet der da, (husker jeg).
(Noe sånt).
Men jeg husker at jeg gikk fra Rimi Nylænde til Rimi Ryen der, da.
(Blant annet forbi Enebakkveien 239B der, hvor jeg jo hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo).
Så jeg jobba vel to vakter på en dag, muligens.
Og en ung mann, som satt i kassa der, han tok melka der da, husker jeg.
For jeg syntes det var like greit.
Så jeg var ikke så mye inne på melkerommet der, for eksempel, da.
Og hu eldre dama, hu ble ikke henta av ektemannen sin.
Så hu hang i butikken, i bortimot en time, vel.
Og jeg måtte nesten råde henne til å ta taxi hjem da, husker jeg.
For hu virka så utafor, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Rimi Ryen-dama.
Hu het vel Kjersti, eller noe sånt, tror jeg.
Og Rimi-Hagen prata om henne, som at hu hadde dødd, eller noe.
På Oslo Plaza en gang, i år 2000, vel.
Hu ringte meg seinere og ville at jeg skulle jobbe der mer, da.
Men jeg måtte nesten passe min egen butikk, syntes jeg.
Jeg var jo butikksjef på Rimi Nylænde, og ikke distriktsjef i Oslo Øst, liksom.
Distriktsjefen hennes, det var jo Anne-Katrine Skodvin.
Men det virka det ikke som at hu Kjersti-dama hadde skjønt, da.
(Hvis jeg skal være ærlig).
Og da vi skulle få ny distriktsjef.
Nemlig Jan Grårud.
Så var Anne-Katrine Skodvin og Jan Grårud innom Rimi Nylænde, og satt på spiserommet der, (på slutten av 1998, må det vel ha vært), husker jeg.
Og de klagde fælt over hu Rimi Ryen-dama, da.
For hu ville ikke gjøre som de sa da, (eller noe sånt), sa de.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og jeg skal prøve å få skrevet mer om dette, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 51: To spøkefugler på Rimi Bjørndal
På starten av 1998, (må det vel ha vært).
Så ble det leven på Rimi Bjørndal.
Da var det nemlig to spøkefugler, som jobbet der.
Nemlig David Hjort og Merete fra Follo.
Og det var sånn, at brusflasker ikke var trygge der.
For de to spøkefuglene, de helte nemlig salt i brusen og sånn, da.
(Og det var vel hu Merete fra Follo, som var verst, må jeg vel si.
For hu Merete fra Follo tulla med meg, da.
Og da fant David Hjort på noe lignende tull, (husker jeg), som han fikk meg med på å gjøre, for å liksom ta hevn, mot hu Merete fra Follo, da.
Mens jeg syntes at hele det greiene der bare var noe ‘åndsvake’ greier, egentlig.
Og var mest opptatt av å styre butikken, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker en gang, som Merete fra Follo satt på ei bruskassa, inne på lageret, på Rimi Bjørndal, og røyka, (må det vel ha vært).
Og butikksjef Kristian Kvehaugen gikk hjem.
Og da, så måtte jeg prate med Kristian Kvehaugen, om et eller annet, i butikken, da.
For jeg hadde jo fortsatt ansvaret for alle seinvaktene, selv om hu Merete fra Follo, hadde begynt der, da.
(Selv om hu avlasta meg litt, for hu tok over tørrvarebestillingene, som jeg hadde hatt fast, etter at Irene Ottesen slutta.
Men det var jo egentlig ikke meninga at det bare skulle være en assistent, på Rimi Bjørndal, som var en ganske stor Rimi-butikk, da).
Og da, så begynte hu Merete fra Follo, med skøyerstrekene sine igjen, da.
For hu strekte fram beinet sitt, og sperret veien for meg, når jeg liksom skulle gå forbi ‘røykeplassen’ dems, (like ved døra til melkekjøla der), da.
(Mens jeg prøvde å få noen korte instrukser, ut av butikksjef Kristian Kvehaugen, mens han var på vei ut døra, da).
Og da, så tok jeg, (som pleide å bruke Dr. Martens sko, på jobben), og spente til den bruskassa, som hu Merete fra Follo satt på, (med alle kiloene sine), da.
For jeg var så lei av alle skøyerstrekene, til hu Merete fra Follo, da.
Og jeg ble så irritert, for jeg prøvde jo liksom å få prata litt, med butikksjef Kristian Kvehaugen, før han skulle hjem til ‘alkis-bombene’ sine, (som Thomas Sæther kalte de store Ringnes-ølflaskene, som Kristian Kvehaugen pleide å kjøpe tre av, hver dag), da.
Og da, så spratt hu Merete fra Follo, opp fra bruskassa si, da.
Sinna som en ilder, (eller hva man skal kalle det).
Og så prøvde hu å kvæle meg, ved å dra hardt i Rimi-slipset mitt, da.
Mens butikksjef Kristian Kvehaugen stod og så på, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men jeg var sterkere enn hu ‘mega-dundra’, da.
Så jeg klarte å rive vekk armen hennes, fra slipset mitt, da.
Og da bare stod hu der liksom.
Sinna som søren, da.
Og så ga hu seg etterhvert, da.
For hu skjønte vel at jeg var sterkere enn henne, da.
(Noe sånt).
Så hu Merete fra Follo.
Hu er en spøkefugl.
Men hu tåler ikke at man tar igjen da, (vil jeg si).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da vi skulle på assisterende butikksjef-tur, de to spøkefuglene og meg, (for David Hjort hadde da i mellomtiden gjort lynkarriere i Rimi, (må man vel kalle det), og blitt assistent på Rimi Ljabru), sommeren 1998.
(Det her var like etter at fotball-VM hadde begynt.
Og like før ferien min begynte).
Så skjærte det seg igjen, mellom Merete fra Follo og meg, da.
For mens vi stod på brygga der, mellom Aker Brygge og Rådhusplassen.
Så begynte hu Merete fra Follo å kødde med meg igjen, da.
For da la hu merke til, i sola der, at jeg hadde blondt hår, da.
Og mobba meg og kalte meg ‘blondie’, (eller noe sånt), da.
Og spurte meg om jeg viste det, at det var mørkt hår, som var ‘idealet’.
Og da ble jeg irritert, over å bli mobba sånn, over hårfargen min da, (husker jeg).
Så da tuppa jeg til henne, i fleskerumpa hennes da, (husker jeg).
Mens David Hjort stod ved siden av oss vel.
Og mens regionsjef Jon Bekkevoll også stod og så på, litt lenger unna da, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her, så gikk vi etterhvert ombord på sightseeing-båten da, (som var forskjellig hvert år, sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og David Hjort, som jeg jo chatta med på irc hver kveld omtrent, og som jeg pleide å feste mye sammen med, i helgene, på den her tida.
Han spratt da rett bort til noen andre Rimi-assistenter, som han kjente, men som ikke jeg kjente, da.
Og det var Alex fra Rimi Sinsen, osv., (mener jeg å huske).
Men jeg kjente ikke han Alex fra Rimi Sinsen noe bra, da.
(Selv om jeg kanskje hadde møtt han, en gang, mens jeg hadde vært ute på byen, sammen med David Hjort og Toro, for eksempel.
Eller noe sånt).
Og jeg kjente ikke de andre Rimi-assistentene, som satt i den gjengen der, heller.
Så jeg ble litt sur da, for da måtte jeg jo liksom være aleine om å underholde Merete fra Follo og ei lyshåret venninne av henne, (som sikkert også jobba som assistent i Rimi da), husker jeg.
Og da syntes jeg at det var, som at David Hjort liksom svikta meg, da.
Og ikke ville være kameraten min likevel, liksom.
Så da ble jeg litt skuffa over David Hjort da, (må jeg innrømme).
Samtidig som at jeg var rimelig lei av alle skøyerstrekene, til hu Merete fra Follo, da.
Men jeg huska jo da det, at Terje Sjøli vel hadde sluppet unna denne assisterende butikksjef-båtturen, sommeren før.
Fordi at han heller ville se på treningskampen, mellom Norge og Brasil, da.
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
Så da sa jeg bare det.
For jeg kunne jo ikke både sitte sammen med David Hjort, (som ignorerte meg), og dem.
Og samtidig stå sammen med Merete fra Follo og hu blondinna.
For det var liksom sånne klikker der, da.
Og jeg kjente jo en ‘spøkefugl’ i hver leir liksom, da.
Så da ble det rimelig dumt, på den her båtturen da, syntes jeg.
Og dette var også den tredje sånne båtturen, som jeg måtte være med på, da.
Så det var kanskje på tide at jeg ble butikksjef snart og, for å si det sånn.
(Så jeg ble kanskje litt forbigått, i Rimi, da.
Tenkte jeg vel antagelig da).
Så da gjorde jeg bare som Terje Sjøli hadde gjort, sommeren før, da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og sa at jeg gikk hjem, for å se på fotball-VM, da.
(Mens båten ennå lå ved brygga der, da).
For jeg var så skuffa over David Hjort og jeg var så lei av hu Merete fra Follo, da.
Og jeg begynte også å bli rimelig lei av de her assisterende butikksjef-båtturene etterhvert, da.
(For det var det samme år etter år, liksom.
Selv om de fleste assistentene var nye, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Merete fra Follo, (som kunne minne litt om ei trollkjærring kanskje, i kroppsformen, osv.), hu sa også det til meg, en gang, at jeg hadde så dårlig ordforråd.
Men da tenkte nok ikke hu over at jeg jobba på Rimi Bjørndal.
Sammen med folk som Hava, (som betyr ‘himmel’ på tyrkisk eller kurdisk forresten, fortalte hu meg en gang), osv.
Hava fortalte en gang at hu hadde bodd i Nord-Norge sammen med foreldrene og søsknene sine.
Men Hava var ikke sikker på om det het Ny-Norge eller Nord-Norge da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
(Sikkert fordi at noen hadde fortalt henne om nynorsk da, tippet jeg, ihvertfall).
Så man måtte liksom prate enkelt, på Rimi Bjørndal da, (syntes jeg).
Så derfor sa jeg ‘papp-maskinen’, istedet for papp-pressa.
Og ‘melke-rommet’, istedet for melkekjøla, da.
Men det tenkte nok kanskje ikke hu Merete fra Follo så mye over, da.
Mens så jobba jo hu nesten bare tidligvakter, sammen med folk som Toro og Gry, osv.
Men jeg liksom hadde alle seinvaktene, da.
(Noe som stammet fra tiden, da Irene Ottesen jobbet der, da).
Så vi jobbet på forskjellig skift da, må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Merete fra Follo, hu sa også det til meg en gang.
At hvis hu gikk inn i hvilken som helst matbutikk, i Ski-distriktet.
Så spurte kundene henne om hvor ditt og datt lå hen, da.
Selv om hu bare var der for å handle selv, da.
For kundene var så vant til å se henne som butikkansatt, da.
Så de trodde at hu jobba i alle butikkene som hu viste seg i, da.
(Noe sånt).
Men så var jo hu Merete fra Follo lett å kjenne igjen og da.
Med sin trollkjærring-aktige kroppsfasong, mener jeg.
Så det var vel kanskje derfor at alle kundene kjente henne igjen, tenkte vel jeg da.
Enten det, eller så er vel folk ute i Follo kanskje litt korttenkte, da.
Det er mulig.
Så sånn er kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Merete fra Follo, hu sa også det til meg en gang, at ‘du visste hva du gjorde da du ga meg Hakon-bestillinga’.
(Noe sånt).
Så hu klagde på det, da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Enda det vel var omtrent den eneste faste arbeidsoppgaven, som hu hadde.
(Selv om jeg ikke hadde noe nøyaktig oversikt over hva som skjedde på de tidligvaktene, da).
Og jeg hadde jo kjølevarebestillinga, (som også var fra Hakon), salatbestillinga, alle seinvaktene, alle kassaoppgjørene, administreringa av vaktskiftet, organisering av pauser for seinvakta, telling av tippekassa hver kveld, ukesoppgjøret for tippinga, jeg spredde alle bura to ganger i uka, jeg la opp alle kjølevarene to ganger i uka, jeg ringte å fikk tak i folk hvis noen var syke, osv., osv.
Og nabobutikken Rimi Klemetsrud, den butikken, den hadde jo blitt lagt ned, på den her tida.
Så da ble det mer kunder og mer å gjøre, på Rimi Bjørndal, da.
Så det var kanskje derfor at jeg ville fordele bestillingene litt, da.
Det er mulig.
Men jeg syntes vel egentlig ikke at tørrvarene var så vanskelig å bestille, da.
For de hadde jeg jo bestilt i mange år, på Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal, da.
Så dette var bare for å fordele ansvaret litt liksom, mellom oss assistentene, da.
Siden det plutselig dukka opp en ny assistent der, da.
Og jeg hadde jo hatt mye ansvar, etter at Irene Ottesen slutta.
Også skulle liksom hu Merete bare gå rundt der å stable tørrvarer, da.
Nei, da passa det vel bedre at hu bestilte tørrvarene, når hu skulle jobbe med å stable dem, tenkte vel jeg kanskje, da.
Noe sånt.
Men hu Merete, hu klagde da, husker jeg.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Enda jeg var veldig sliten, husker jeg, før sommerferien min, sommeren 1998.
For da hadde jeg jobba hardt, det siste året, etter at Irene Ottesen hadde slutta der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da jeg lot hu Merete fra Follo, få ansvaret for tørrvarebestillingene.
Så klagde butikksjef Kristian Kvehaugen da, (husker jeg).
For Merete fra Follo hadde litt lite, av et eller annet, da.
Men da svarte jeg det, husker jeg.
At jeg mente at hu Merete måtte få litt mer tid på seg, da.
For hvis hu skulle være Rimi-assistent, så måtte hu vel klare å bestille tørrvarer og, mente vel jeg da.
Altså, det var vel naturlig for ledere i Rimi å kunne ta Hakon-bestillinga.
(Sånn som jeg hadde skjønt det, ihvertfall).
Og Kristian Kvehaugen og jeg, vi hadde jo kontrollen, på de andre bestillingene.
Så selv om hu Merete fra Follo surra litt i begynnelsen, så syntes jeg ikke det, at hu burde miste ansvaret for tørrvare-bestillinga, med en gang, da.
Sånn som Kristian Kvehaugen tydeligvis mente, da.
For folk har jo en lærekurve.
Så de må liksom få lov å prøve og feile litt da, i begynnelsen da, mente jeg.
For hu Merete fra Follo, hu var jo en kjent butikkleder og, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så at hu ikke skulle klare å bestille tørrvarer, det ville vel nesten være en skandale, tenkte vel jeg da.
(Noe sånt).
Men etterhvert, så gikk det vel greit, at hu Merete fra Follo, tok de tørrvarebestillingene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For selv om det ikke var stappfullt av nudler i hylla.
Eller hva det var, som butikksjef Kristian Kvehaugen, satt fingeren på igjen, når det gjaldt tørrvarebestilinga, til hu Merete fra Follo.
Så var ikke akkurat det noen krise, liksom.
(Sånn som jeg så det, ihvertfall.
Husker jeg).
For hu Merete fra Follo, hu skjønte vel hva det var, som hu måtte bestille, (virka det som, for meg, ihvertfall).
Men hu trengte kanskje litt tid, til å bli vant med, hvor mye hver enkelt vare solgte, på Rimi Bjørndal, da.
Det er mulig.
Så jeg syntes at butikksjef Kristian Kvehaugen dreiv med flisespikking og overdramatisering egentlig.
Når han klagde på at det bare var halvfullt, for en enkelt vare.
Det var vel ikke noe krise det egentlig.
At butikkdama bestilte varer, det var vel ikke så rart det.
Men hu måtte få litt tid på seg, til å bli vant med hvor mye varene solgte, i den nye butikken hu jobba i, da.
Det var vel ikke noe rart ved det, liksom.
Det ville vel vært rarere hvis en Rimi-assistent bare skulle gått rundt der, uten å ha noen særlig ansvar.
Mente vel jeg, da.
Og jeg kan ikke huske det, at kundene der, klagde noe særlig på bestillingene hennes.
Eller på butikken generelt.
For det meste der gikk jo på skinner, mer eller mindre, på den her tida.
Så hvis hu Merete fra Follo surra litt, og bestilte sånn at det ikke var helt fullt av et slag nudler liksom.
Så var ikke det verdens undergang, liksom.
Syntes jeg da.
For jeg regna med at det gikk seg til, da liksom.
Men dette var jo egentlig ikke mitt ansvar, som assistent, å si hva hu Merete fra Follo skulle gjøre.
Men butikksjef Kristian Kvehaugen burde vel kanskje ha tatt den opplæringa, av Merete fra Follo selv, da.
Men jeg veit ikke hvorfor han klagde på meg, når det gjaldt bestillinga hennes.
Det burde han vel kanskje ha tatt med henne.
For jeg syntes at jeg hadde mye å gjøre liksom.
Så jeg syntes ikke at det ble riktig.
Hvis en assistent, (nemlig meg), skulle ha ørten bestillinger og ansvar, liksom.
Også skulle ikke den andre assistenten ha noe ansvar.
For jeg stressa omtrent livet av meg, noen dager, husker jeg.
For å bli ferdig med den tørrvarebestillinga, før stengetid, da.
Og når nabobutikken ble stengt.
Så ble det vanskeligere og vanskeligere for meg, å ha like mange ansvarsoppgaver.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For det tok jo lenger tid å legge opp fire bur med kjølevarer, enn det tok å legge opp tre bur med kjølevarer, da.
(Bare for å ta et eksempel, da).
Så da fikk jeg jo mindre tid, til å ta for eksempel tørrvarebestillinga, da.
Men det gikk seg til, det med at hu Merete fra Follo tok tørrvarebestillinga.
Ihvertfall sånn som det virka som for meg, da.
Og hvis det ikke hadde funka, så tror jeg at jeg hadde fått hørt det av kundene.
Og av de andre ansatte.
Og at jeg ville ha sett det selv, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kom hjem, fra sommerferien min, sommeren 1998.
Så hadde hu Hava Özgyr fått sparken, husker jeg.
Og da fortalte hu Merete fra Follo meg det.
At hu Hava hadde rappa noen røykpakker, som hadde liggi på gulvet, inne på tellerommet.
(Hvor noen hadde lagt noen røykkartonger, av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da syntes jo jeg litt synd på lillesøstera til Hava, nemlig Sema.
(Må jeg innrømme).
Som måtte jobbe i en butikk, hvor storesøstera hennes nettopp hadde fått sparken, da.
Og Sema troppa opp på jobben, etter ferien sin, (i Istanbul, eller noe), i en tigermønstret topp, og fortalte det, at ‘vi har kjøpt gull’, (eller noe).
(Så hu så ut som om hu kunne ha vært med i Baccara, eller noe sånt, da).
Og det syntes jeg at var litt rart, da.
Men jeg måtte jo synes synd på hu Sema, siden søstera hennes hadde fått sparken der, da.
Så jeg flørta liksom litt med henne og sånn, da.
Siden hu og søstera liksom hadde flørta med meg, på bussen, før ferien, da.
Og det var jo bestemt, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, i en annen Rimi-butikk.
Så derfor syntes jeg at jeg kunne flørte litt mer med damene, på Rimi Bjørndal der, da.
Og sa vel til hu Sema at jeg at jeg likte henne, eller noe sånt, da.
(At jeg flørta litt, da.
Noe hu vel fortalte til Rahat, mener jeg at jeg overhørte).
Men da, så dukka plutselig mora til Sema opp, på Rimi Bjørndal der, da.
Men da syntes jeg at det her ble litt for tyrkisk, (eller hva man skal si).
Så da gadd jeg ikke å prøve meg på hu Sema noe mer, da.
(Selv om jeg syntes synd på henne, siden Hava hadde fått sparken, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
