johncons

Stikkord: 90-tallet

  • Min Bok 5 – Kapittel 35: Enda mer fra St. Hanshaugen

    Like etter at jeg hadde skrota HiAce-en min.

    Noe som var noen uker før den Rimi Bjørndal-personalfesten, som jeg arrangerte, vel.

    (Siden jeg mener at Thomas Kvehaugen kommenterte det, at jeg hadde skrota HiAce-en min, på den festen.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sa Kristian Kvehaugen det.

    En gang jeg kom på jobb.

    At jeg kunne få kjøpe en billig Lada, (som til og med var rød vel), som Thomas Kvehaugen, hadde arva, av bestemora si, (eller noe sånt).

    Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.

    For jeg er jo fra Bergeråsen.

    Og der var det verste man kunne ha.

    Det var Lada eller Skoda, da.

    ‘Hvorfor kjøre Skoda, når man kan gå da’, sa man der.

    (Sånne ting).

    Så hvis det var noe jeg absolutt ikke ville ha, så var det en rød Lada, liksom, da.

    Jeg var jo ikke kommunist heller, for å si det sånn.

    Jeg hadde jo alltid ligget og vippet mellom Høyre og Fremskrittspartiet, for å si det sånn.

    Og jeg hadde jo også vært litt aktiv i Unge Høyre og, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), helt på begynnelsen av 90-tallet, (cirka 5-6 år, før det her), da.

    Så da tok jeg heller bussen, en å kjøre rundt i en rød Lada, må jeg innrømme.

    For grunnen til at jeg skaffet meg den HiAce-en.

    Det var jo ikke fordi at jeg trengte en bil.

    Men det var jo fordi at jeg ville lære meg å kjøre ordentlig, da.

    Sånn at jeg ikke skulle glemme alt det jeg hadde lært, på kjøreskolen, med en gang, da.

    Og også for å gjøre mine, (tidligere), kamerater, Glenn Hesler og Øystein Andersen, en tjeneste, da.

    Siden de trengte penger, da.

    Siden automatfirmaet deres gikk dårlig, vel.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og jeg var også så mye på internett, på den her tida.

    Så jeg pleide å få telefonregninger, på fire-fem tusen, og sånn, i kvartalet.

    Så jeg hadde egentlig ikke råd, til å bruke så mye penger, på bil, på den her tida, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vanja Bergersen, (må det vel ha vært), hu sa forresten det en gang, på jobben, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    At Thomas Kvehaugen ikke ligna på faren sin Kristian Kvehaugen.

    Og det gjorde han vel heller ikke.

    For Thomas Kvehaugen var mye kraftigere enn faren sin, Kristian Kvehaugen, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men så hadde jo Thomas Kvehaugen vært FN-soldat, i Libanon, også da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vanja Bergersen, hu sa også det en gang, (husker jeg).

    At han Percy, (som jeg lurte på, om egentlig var en jeg kjente såvidt, fra Abildsø), hadde sagt til henne det, en gang, mens hu satt i kassa, (sikkert i kasse 4 da, (den speilvendte kassa), som vanlig), at ‘vet du hva jeg kan gjøre med deg?’.

    (Noe sånt).

    Så hu Vanja Bergersen, hu mente at vi lederne, på Rimi Bjørndal, måtte følge med mer, på han Percy, som bodde i en av naboblokkene, til butikken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Thomas Kvehaugen, det var en rimelig høy og kraftig kar, (nesten litt som en bamse vel), på 120-130 kilo kanskje, da.

    Og som plutselig begynte å jobbe i kassa, på Rimi Bjørndal der, da.

    Etter at jeg hadde jobba der, i noen få måneder, vel.

    Og han kom da rett fra FN-tjeneste i Libanon da, (husker jeg).

    Og kunne fortelle historier derfra.

    For jeg pleide vel å preike litt med han, når jeg la opp frukta, noen ganger.

    For frukta lå ikke så langt unna kassene, da.

    Og Thomas Kvehaugen fortalte det, da.

    At nede i Libanon der, så pleide alle FN-soldatene, å dra til et annet land, (eller noe sånt), for å feste mye, (når de hadde permisjoner og sånn), da.

    Noe sånt.

    Og Thomas Kvehaugen, han hadde også en dyr, kort jakke, husker jeg, som han pleide å gå med, på den her tida.

    Og som var av merke Marlboro, (eller noe sånt), tror jeg.

    (For den pleide vel å henge framme, i garderoben, da vel).

    Og som var gul-beige, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I en periode, så måtte jo Irene Ottesen og jeg, også sitte i kassa, på torsdager, siden det var for lite penger, på lønnsbudsjettet, da.

    Hvis dette ikke var da jeg avløste matpauser, da.

    Ihvertfall så kom det en filipinsk eller thailandsk dame, (eller hva hun var), bort til kassa mi, husker jeg.

    Og hun sa at hu var mora til Diana, da.

    (Som var halvt filipinsk eller thailandsk, vel.

    Og halvt chilensk, tror jeg.

    Og som hadde spisepause, vel.

    Noe sånt).

    Og hu mora til Diana, hu ville at jeg skulle gi en lapp til Diana, da.

    (Noe sånt).

    Også gikk hu igjen.

    Men da jeg sa det, til hu Diana, at mora hennes hadde vært der med en lapp.

    Så begynte hu Diana å grine, da.

    For hu hadde visst et dårlig forhold til mora, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 34: Mer fra St. Hanshaugen

    En gang, mens jeg fortsatt hadde HiAce-en.

    (Altså mellom sommeren 1996 og våren 1997, en gang).

    Så ville mora mi det, at jeg skulle kjøre henne, fra Oslo og til Drøbak, (husker jeg).

    For mora mi, hu skulle på visning, på en to-roms leilighet, i Holterveien, (like bak et kjøpesenter), ute ved Drøbak der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Mora mi, hu fortalte vel ikke det, hvorfor hu ville flytte, til Drøbak.

    Og jeg hadde jo ikke hatt lappen så lenge, så jeg hadde kanskje nok med kjøringa, da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg lurte på det, om mora mi ville at jeg skulle være med, siden hu syntes at jeg var så normal, da.

    Mens hu selv jo gikk for å være sinnsyk, da.

    (Hva vet jeg).

    Det endte ihvertfall med at mora mi fikk den leiligheten da, husker jeg.

    Og jeg var vel rimelig stille, under den her visningen, tror jeg.

    For jeg lurte vel på hvordan det her ville gå, da.

    For mora mi var liksom så spesiell, da.

    Så jeg var ikke sikker på hvordan det her leieforholdet ville funke, da.

    For det hadde skjedd så mye rart, rundt mora mi, spesielt på 70- og 80-tallet, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi kjørte tilbake, mot Oslo, igjen.

    Så var fikk jeg kjeft av mora mi, husker jeg.

    For i en tunnel, ikke langt unna Tusenfryd der, (var det vel).

    Så hadde en bil fått motorstopp, og stod parkert, langs sida, inne i tunnelen, da.

    Og da mente mora mi at jeg gjorde noe galt, da jeg kjørte forbi den bilen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg skjønte ikke helt hva jeg hadde gjort galt, da.

    Så da ble jeg litt irritert, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en stund etter det her.

    (Kanskje i forbindelse med en julaften, hos Pia, eller noe).

    Så husker jeg det, at mora mi og Mette Holter prata sammen, da.

    Og da nevnte mora mi det, at hu bodde i nettopp _Holter_-veien, i Drøbak da, (husker jeg).

    Og da spurte mora mi, husker jeg, om det var noe med slekta til Mette Holter.

    Og det var det da, sa Mette Holter, (husker jeg).

    Og da syntes jeg litt synd på mora mi, (husker jeg).

    Siden jo Mette Holter var samboer med mora mi sin eks-samboer, (nemlig Arne Thomassen), da.

    Så det var nesten litt som at Mette Holter tok ‘innersvingen’ på mora mi da, (syntes jeg).

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Og mora mi virka litt skjør, (må man vel si), og ble litt kvakk kanskje, under den her samtalen, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, like før, at jeg hadde den personalfesten, for Rimi Bjørndal, i Rimi-leiligheten min, våren 1997.

    Så var Axel og jeg, på et par turer, ute på byen, (vel på Studenten), husker jeg.

    Og begge gangene, så skulle Axel ligge over, på sofaen, hjemme hos meg, husker jeg.

    (Siden han fortsatt bodde hjemme hos foreldrene sine, på Vestre Haugen, da).

    Og på den første, av disse to byturene.

    Så skjedde det, når vi gikk hjem fra byen igjen.

    At Axel, han begynte å lage noe bråk, med noen veiarbeids-sperringer, som stod, rundt et fortau, utenfor en bygård, i en sidegate, til Ullevålsveien der, da.

    Og en kar, som bodde i den bygården, han våkna opp, og kjefta og svor, mot oss da, fra et vindu, (husker jeg).

    Så Axel var litt som en bølle nesten, (må man vel si).

    Han begynte å tulle og bråke, midt på natta, da.

    Og vekte opp folk som hadde lagt seg, til litt mer normale tider, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den andre gangen, (på den her tida), som Axel og jeg, hadde vært ute på byen.

    Så hadde det stått en slags aluminiumsbøtte vel, med sitrusfrukter i, på et ‘øde’ sted, på bardisken, i første etasje, på Studenten der da, (husker jeg).

    Og da, så hadde Axel tatt med en sitron, fra den bøtta da, (husker jeg).

    Og mens vi gikk i Ullevålsveien der.

    Så begynte Axel plutselig å kaste den sitronen, opp i lufta, da.

    Før han fanget den igjen, da.

    Og mens han lagde noen slags irriterende eller ‘åndsvake’ lyder, vel.

    Og da skulle jeg liksom være en ansvarlig storebror, da.

    Så jeg tok fra Axel den sitronen, da.

    I tilfelle han kom til å kaste den, på noen, da.

    Men Axel er jo så stor og sterk.

    Etter å ha trent karate og kung-fu osv., i mange år.

    Så jeg måtte nesten kaste vekk den sitronen, tenkte jeg, da.

    Før Axel, (som tydeligvis hadde gått inn i noe slags ‘bajas-humør’), prøvde å ta tilbake den sitronen, da.

    Og da, så tenkte jeg først det, at jeg kunne kaste den sitronen inn, på Vår Frelsers gravlund der da, (som fortauet vi gikk på, gikk langs, da).

    Men der ligger vel Henrik Ibsen, (og sånn), begravet.

    Og hvem er det som ønsker å kaste en sitron på grava til Henrik Ibsen, liksom?

    Nei, ikke jeg ihvertfall.

    Men rett foran oss, så lå vel Svenska Kyrkan, (hvis jeg har skjønt det riktig).

    Så da tenkte jeg vel det.

    At jeg kunne jo prøve å kaste den sitronen, litt diskret, sånn at den liksom spratt i kirken, og så landa et sted, mellom kirken og gravlunden der, da.

    (Noe sånt).

    Men problemet var, at sitronen, den spratt istedet, ut i Ullevålsveien, etter å ha truffet kirken, da.

    (Da jeg prøvde å kaste den bort, sånn at Axel ikke skulle få tak i den, da).

    Og jeg traff nesten en svær kjempe, (må man vel kalle han), med den her sitronen, da.

    Og da sa jeg ‘sorry’ til han kjempen da, (husker jeg).

    Og han sa at det var greit, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og så, så begynte Axel, (som var i noe slags ‘bajas-humør’, da).

    Å le en litt sånn halvveis åndsvak latter, vel.

    (Noe sånt).

    Og da, så fikk jeg med meg Axel, på å krysse Ullevålsveien da, husker jeg.

    Sånn at vi fikk litt avstand, mellom oss og han kjempen, da.

    Men det som skjedde da, det var at han kjempen, han kom løpende etter oss, da.

    Også dytta han til Axel, sånn at han falt ned på bakken, da.

    Og så dytta han til meg, sånn at jeg spratt inn i det gamle Rikshospitalet, (må det vel ha vært), og så ut på fortauet igjen, da.

    Og etter det, så stod liksom han kjempen og meg, og prøvde å psyke ut hverandre, da.

    Mens Axel ble liggende nede på bakken, da.

    (Og Axel prøvde vel ikke å reise seg opp heller, tror jeg).

    Og så, så stoppet en politibil, som kom kjørende, i Ullevålsveien der, da.

    Og ut, så kom det en liten tass, (må man vel si), av en politimann, da.

    Samt ei ganske pen og slank politidame, i 20-årene, vel.

    Axel sjarmerte hu politidama, sånn at han ikke behøvde å vise legitimasjon da, (husker jeg).

    Mens jeg måtte vise legitimasjon, da.

    Og han spirrevipp-purken, han skreiv meg opp, da.

    (Som han kalte det).

    Og da jeg spurte, hva det ville si.

    Så brøyt han kjempen inn da, og sa noe sånt som at, ‘veit du ikke det engang?’.

    (Noe sånt).

    Og da, så syntes jeg at det virka som, at han spirrevipp-purken og hu tynne politidama, ikke hadde kontroll, på han kjempen, da.

    (Som sa at Axel og jeg var ‘to’ da, osv.

    Da han spirrevipp-purken lurte på hvorfor en kjempe som han, holdt på sånn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han kjempen, han hadde forresten ei dame, med noen slags røde byller i trynet da, (mener jeg å huske).

    Og de to, de gikk oppover Ullevålsveien, et stykke etter Axel og meg da, (etter at politiet hadde skrevet meg opp da), husker jeg.

    Mens Axel herma etter han kjempen, da.

    For Axel hadde sagt til han kjempen, at det var ‘sitron’.

    Men kjempen hadde trodd at det var ‘eple’, da.

    (Mener jeg å huske).

    Og etterhvert, så herma Axel etter han kjempen da, (enten på vei hjem til meg, eller om det var hjemme hos meg), og sa liksom som han kjempen hadde sagt da, at ‘var det ikke eple, da?’, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på personalfesten, som jeg hadde, for Rimi Bjørndal, (som var en uke eller to, etter det her, vel), så nevnte jeg den her episoden, da.

    Og da mente Thomas Kvehaugen det, (husker jeg), at jeg burde være glad for det, at de politifolka hadde kommet forbi, da.

    (Selv om jeg selv ikke var helt sikker på det.

    For jeg lurte på hva det ville si at jeg hadde blitt skrevet opp, da.

    Men jeg visste ikke hvilket telefonnummer, (for eksempel), som jeg kunne ringe, (fra jobben, eller noe), til politiet, for å få mer informasjon, om det her, da.

    Så jeg fant aldri ut noe mer, om hva han spirrevipp-purken egentlig hadde gjort, i forbindelse med det, at han skreiv opp navnet mitt da, (som han snakka om).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 33: Assisterende butikksjef-møte 1997

    Våren 1997, så var det tid for det årlige møtet, på Rimis hovedkontor, for assisterende butikksjefer, husker jeg.

    Irene Ottesen og jeg, vi dro sammen.

    Mens butikksjef Kristian Kvehaugen passa butikken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, hu mente at vi måtte dra, på det og det klokkeslettet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og vi tok en buss, som gikk til ved Aker sykehus der, (mener jeg å huske).

    Og der, så hadde jeg jo operert kneet, cirka et år tidligere, da.

    Så jeg gikk vel innom, og kjøpte noe, i Narvesen-kiosken der, mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Irene Ottesen og jeg, kom fram til Rimi sitt hovedkontor.

    (Som er cirka fem minutter å gå, fra Aker sykehus, vel).

    Så var vi cirka en time for tidlig ute, (mener jeg å huske).

    Og vi henvendte oss i resepsjonen der, vel.

    Og jeg var vel kanskje litt nervøs, siden at det ikke var så ofte, at jeg pleide å dra, til Hakon sitt hovedkontor, da.

    Og jeg skjønner ikke helt, hvordan vi klarte å være der, en time for tidlig, da.

    Men det her var det vel Irene Ottesen som hadde mest oversikt over, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og mens vi stod utafor hovedinngangen, til Rimi sitt hovedkontor der.

    Så kom det en mann gående, i ensom majestet da, (husker jeg).

    Og som gikk forbi Irene Ottesen og meg, (og inn hovedinngangen, til Hakon sitt hovedkontor), da.

    Mens Irene Ottesen og jeg, stod og hang nesten, langs et gjerde, (eller noe sånt), da.

    En eller to meter unna, der Rimi-Hagen, kom gående, da.

    Og da måtte jeg nesten glane litt, husker jeg.

    For jeg trodde ikke at han, som var så høyt oppe, skjønte hvem jeg var, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke så mye, fra det assisterende butikksjefmøtet, på Rimi sitt hovedkontor der.

    Men det var vel noe om EMV, (altså egne merkevarer), og sånn, (tror jeg), hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Og vi var vel kanskje i et møterom, ved siden av kantina der, muligens.

    Men det husker jeg ikke helt nøyaktig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker litt mer fra båtturen.

    Jeg mener at jeg satt mest sammen med Irene Ottesen, på den båtturen og, da.

    Men at jeg prata litt med Marianne Hansen og Charlotte vel.

    Som begge også jobba som assistenter vel, på den her tida.

    Det er mulig at vi dro på Stedet, etter båtturen.

    Jeg mener å huske vagt, at jeg har sett Charlotte, på Stedet, men det tørr jeg ikke å si sikkert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg mener også huske det, at jeg prata med ei, med trynet fullt av kviser.

    På den her båtturen, da.

    Ei som jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Nordstrand, vel.

    For Elisabeth Falkenberg, hu hadde nemlig, på den her tida, blitt ny butikksjef, på Rimi Nordstrand da, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og Elisabeth Falkenberg, hu hadde der hu kvisetryne-kjærringa, som assistent, da.

    Og jeg spurte hu kvisetrynet da, (ombord på den båten), om hvordan det gikk, med Elisabeth Falkenberg, som ny butikksjef, på Rimi Nordstrand, da.

    Og det gikk visst dårlig da, fortalte hu sure kvisetrynet.

    For Elisabeth Falkenberg, hu hadde visst glemt å bestille ost, når hu tok Hakon-bestillinga, da.

    Så det gikk visst ikke så bra, med Elisabeth Falkenberg da, etter at hu hadde måttet begynne, å jobbe sammen med, andre folk, enn meg.

    Kanskje siden at hu og jeg var så vant til å samarbeide, da.

    For det var jo sånn, at jeg omtrent alltid bestilte osten, da jeg jobba, på Rimi Nylænde der, da.

    Siden hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hadde gjort meg til ‘ostesjef’ der, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Så da glemte kanskje Elisabeth Falkenberg seg, da.

    Hvis hu ble stressa og sånn, da.

    Så ikke så lenge etter det her, (må det vel ha vært), så begynte Elisabeth Falkenberg, istedet å jobbe, som lagermedarbeider, på Hakon sitt grossistlager, på Skårer, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, før jeg måtte skrote HiAce-en.

    At Kristian Kvehaugen, klagde til meg, fordi at jeg hadde bestilt litt få 4 x 2 kilos samlepakker, med hvetemel, på Rimi Bjørndal der, en gang, da.

    (For de 4 x 2 kilos samlepakkene, de hadde kanskje litt lite plass, i hylla, da.

    Noe sånt).

    Men jeg huska vel det, fra Rimi Nylænde, at vi ikke tok det så nøye der, om vi hadde 4 x 2 kilos samlepakker, med hvetemel.

    Hvis vi hadde 10 x 1 kilos samlepakker, da.

    For hvetemel var hvetemel liksom, tenkte vi vel der, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Kristian Kvehaugen, han tenkte visst ikke sånn da, at hvetemel var hvetemel, da.

    (For vi hadde vel mer enn nok, av 10 x 1 kilos samlepakker, med hvetemel, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For Kristian Kvehaugen, han spurte meg, om jeg kunne kjøre innom butikksjef Cille, på Rimi Karlsrud, for å hente noen samlepakker, med 4 x 2 kilos pakker, med hvetemel, da.

    Før jeg kjørte på jobben, dagen etter, da.

    Og det gjorde jeg, da.

    Men da, så var hu Cille litt sleip da, (husker jeg).

    For jeg husker at jeg klagde til Kristian Kvehaugen, på henne, da.

    For hu Cille, hu hadde ført opp prisen for enkeltpakker, på overføringsskjemaet, da.

    Og det ble dyrere, enn hvis hu hadde ført opp prisen, for samlepakker, da.

    Når det gjaldt totalsummen, for det samlede kvantumet med hvetemel, som jeg henta, på Rimi Karlsrud, da.

    Men Kristian Kvehaugen, han svarte det da, at sånn ville han også ha gjort det.

    Hvis noen fra en annen Rimi, ønsket å hente mel, i hans butikk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på den tida, som jeg hadde HiAce-en, (husker jeg).

    At jeg jobba en eller to vakter, som leder, på Rimi Munkelia.

    Sikkert fordi at det var sykdom der, (eller noe sånt), da.

    Og da hadde sikkert distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, da.

    Om jeg kunne trå til litt ekstra, og ta en vakt, på Rimi Munkelia, da.

    På grunn av ditt eller datt, da.

    Og da pleide jeg alltid å si ‘ja’, når distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte om jeg kunne jobbe litt ekstra, i andre butikker, da.

    Så jeg pleide å være rimelig fleksibel, sånn sett, hvis jeg kan si det selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, at hvis vi Rimi-assistentene, jobba ekstra, (på den her tida, ihvertfall).

    Så fikk vi ikke ekstra betalt, hvis vi jobba ekstra, i vår faste butikk, da.

    Men da fikk vi bare avspasering, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Men hvis vi jobba ekstra, i en annen Rimi-butikk, så fikk vi ekstra lønn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra Rimi Munkelia der, så husker jeg en veldig rar episode, (må jeg si), fra da jeg jobba som leder, en gang.

    Plutselig, så begynte ei som rydda flaskebordet der, vel.

    (Og også noen andre, som jobba inne på lageret der, vel).

    Å synge på en sang(!), da.

    Som het ‘I Will Survive’, av Gloria Gaynor, (var det vel).

    Så det var jo helt surrealistisk, og nesten som å være med i en musikal, (eller noe sånt), å jobbe på Rimi Munkelia der, (på den her tida), husker jeg.

    Og spesielt rart, syntes jeg vel at det her ble, siden ingen av disse ‘musikantene’, hadde jobba på Rimi Munkelia, på den tida som jeg selv jobba der, fra 1992 til 1994 da, (var det vel).

    Så det her ble som noe veldig spesielt da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at ei pakistansk jente, ved navn Sobia, (fra Holmlia), som seinere begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, som ekstrahjelp.

    Hu jobba på Rimi Munkelia der, da.

    En gang som jeg jobba der, som leder, da.

    (Som muligens kan ha vært den samme gangen, som de her musikantene, begynte å synge.

    Men sannsynligvis, så var vel det her, en annen gang, vel.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    For da mener jeg å huske det, at hu Sobia, (som nå jobber som franchietager, på Rimi Bjørndal vel), var ganske høflig, iforhold til de her musikantene, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så jeg har faktisk vært sjefen, til hu Sobia, (som muligens heter Hussain, til etternavn vel, (hvis jeg husker det riktig), og som seinere ble Rimi-butikksjef), både på Rimi Munkelia og på Rimi Bjørndal, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Terje Olsen, som jeg hadde jobba sammen med, fra 1992 til 1994, på Rimi Munkelia, (da jeg jobba annenhver lørdag der).

    Han ble forresten først assistent, på Rimi Munkelia, (mener jeg å huske).

    Mens Kristian Kvehaugen var butikksjef der, vel.

    (For Kristian Kvehaugen, han var vel først butikksjef, på Rimi Nylænde, (hvor han ansatte meg fast, i kassa, tre dager i uka, høsten 1993, var det vel.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og så på Rimi Munkelia.

    Og så på Rimi Bjørndal, vel).

    Men mens jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Så begynte Terje Olsen, å jobbe, som assistent, på ICA Lambertseter, (mener jeg å huske).

    Og da, så sa butikksjef Kristian Kvehaugen det, husker jeg, (på Rimi Bjørndal, da).

    At, ‘de tar alle de beste folka våre’.

    (Enda Rimi og ICA hadde samme eiere, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og lille julaften 1996, så skjedde det jo en spesiell episode, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4, på Rimi Bjørndal.

    På lille julaften, så var vi på jobb, ganske tidlig, både Irene Ottesen, Kristian Kvehaugen og meg, da.

    For lille julaften, det er den dagen i året, som det er høyest omsetning, da.

    Og da skal helst alt være i orden, i butikken, da.

    Men hvis alt er i orden, så er det ofte ikke så mye å gjøre, da.

    Som på lille julaften 1993, (må det vel ha vært), på Rimi Nylænde.

    Da var det mange folk på jobb, men nesten ikke noe å gjøre, husker jeg.

    For alt var liksom i orden, da.

    Men likevel, så begynte assistent Hilde, fra Rimi Hellerud/Trosterud, å klage da, (husker jeg).

    Siden mange, (muligens inkludert Henning Sanne og Elin fra Lambertseter vel, hvis jeg husker det riktig), ikke hadde klart å finne seg noe særlig å gjøre, i butikken, den dagen, da.

    Men jeg var ganske god til å shine hyller, da.

    (Siden jeg hadde jobba på OBS Triaden da, antagelig).

    Så jeg fant meg noen tørrvarehyller, som jeg klarte å shine litt bedre, da.

    Og dermed, så unngikk jeg å bli klagd på, av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, da.

    (Hvis jeg husker det, riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men lille julaften 1996.

    Så hadde vi lite av poser med aprikoser, (som var tørkede, på samme måte som rosiner liksom, da), husker jeg, at butikksjef Kristian Kvehaugen, fortalte meg.

    Så Kristian Kvehaugen, han ville det, at jeg skulle kjøre, til Rimi Nylænde da, for å hente en eske aprikoser.

    For han hadde vel ringt til butikksjef Elisabeth Falkenberg der, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå var vel kanskje ikke tørkede aprikoser, noe vi solgte så utrolig mye av vel, på lille julaften, på Rimi Bjørndal.

    (Det var vel kanskje noen hundre andre varer, som det solgte mer av, den dagen, hvis jeg skulle tippe.

    For de fleste husmødre var vel ferdige med å bake julebaksten, (som de aprikosene mye ble brukt til, hvis jeg ikke tar helt feil), på lille julaften, vel).

    Men Kristian Kvehaugen, han mente at tørkede aprikoser, var veldig viktig, da.

    Ihvertfall viktig nok, til å sende meg, til Rimi Nylænde, da.

    Så jeg kjørte dit, med HiAce-en min, da.

    Og fikk med meg en eske aprikoser, da.

    Og overføringsskjema ble skrevet, da.

    Og jeg sa vel ‘god jul’, til butikksjef Elisabeth Falkenberg og assistent Marianne Hansen, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Også kom jeg tilbake, til Rimi Bjørndal, med de her aprikosene, da.

    Men da, så hadde assistent Irene Ottesen.

    Hu hadde bestilt for lite kremfløte, da.

    Så det var vel noen nesten hysteriske kunder, i butikken, som klagde, siden vi ikke hadde kremfløte, da.

    Og da, så ville butikksjef Kristian Kvehaugen, at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde, (igjen!), for å hente kremfløte, da.

    Enda jeg nettopp hadde vært der, og henta aprikoser.

    Og sagt ‘god jul’, (og sånn), da.

    Og jeg hadde også bedt Irene Ottesen, (da hu spurte meg), om å bestille masse kremfløte, til bitte lille julaften, da.

    Nettopp for at vi ikke skulle gå tom, før melka dukka opp, på lille julaften, da.

    Men det hadde hu ikke gjort, da.

    Hu hadde vel bare bestilt 10 kartonger kremfløte ekstra, (eller noe sånt).

    Og på lille julaften, så er ofte melkebilen sent ute, da.

    (Muligens fordi at det selges mye melk, på den dagen, vel).

    Så vi stod der, uten kremfløte, i butikken, da.

    Men jeg syntes ikke det, at jeg kunne kjøre en gang til, til Rimi Nylænde, for å hente kremfløte, da.

    Da burde Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ha sagt fra om det, den første gangen, som jeg kjørte dit.

    (For det var vel ikke jeg, som hadde tidligvakt, tror jeg.

    Jeg var bare ekstra tidlig ute, på seinvakta, den dagen, tror jeg.

    Noe sånt).

    For det ville blitt så flaut for meg.

    Å kjøre til Rimi Nylænde, en andre gang, den dagen, da.

    For jeg hadde jo allerede sagt god jul, osv.

    Så da kunne jeg nesten ikke dra dit en gang til, syntes jeg.

    Så derfor svarte jeg ikke noe, da Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ba meg om det her, da.

    For hvorfor kunne ikke Kristian Kvehaugen selv kjøre en tur, liksom?

    De måtte da skjønne det, at jeg ikke kunne kjøre fram og tilbake, mellom Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, hele dagen, mener jeg.

    Nei, da ble jeg irritert, husker jeg.

    For da mener jeg det, at Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ikke behandlet meg, med respekt, da.

    Siden de ville at jeg liksom skulle kjøre i skytteltrafikk, mellom Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, da.

    Enda jeg hadde sagt god jul der, (og sånn), allerede.

    Og jeg ble også irritert på Irene Ottesen, husker jeg.

    Som jeg mente at hadde gjort en amatørmessig feil, da.

    Siden hu ikke hadde bestilt masse ekstra kremfløte, til bitte lille julaften, da.

    (Selv om jeg vel hadde rådet henne til å gjøre nettopp det.

    Da hu hadde bedt meg om råd, da).

    Så jeg ble liksom irritert over to ting samtidig, da.

    At Irene Ottesen hadde vært så amatør-aktig.

    Og at de andre lederne der ville at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde hele tida, (selv om jeg allerede hadde sagt god jul, til de som jobba, i den butikken), da.

    For da ville jeg liksom ha blitt seende dum ut, mener jeg.

    Så da ble det liksom to ting, som jeg irriterte meg over, samtidig, da.

    Så da svarte jeg ikke noe, må jeg innrømme.

    Når jeg fikk spørsmål om jeg kunne hente noe kremfløte også, på Rimi Nylænde da, (fra butikksjef Kristian Kvehaugen).

    For det var jo også mange andre måter forresten, som vi kunne ha løst det problemet på.

    Jeg kunne jo ha kjørt til Rimi Karlsrud eller Rimi Munkelia, for eksempel, og henta kremfløte.

    Eller til Rimi Klemetsrud, (for eksempel), som lå enda nærmere, da.

    Men Kristian Kvehaugen, han ville absolutt at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde, da.

    Men å kjøre dit to ganger, på en dag for å hente varer.

    Etter at jeg hadde sagt god jul, osv.

    Nei, da hadde jeg blitt seende dum ut, syntes jeg.

    Så hvis han hadde bedt meg om å hente de kremfløte-pakkene, i en annen butikk, så hadde det vært greit.

    Men ikke på Rimi Nylænde igjen, liksom.

    Og hvorfor kunne han ikke ha henta kremfløtene selv, liksom.

    Han hadde vel bilen sin stående der, han og, den dagen, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og vi kunne jo også i verste fall, ha fått en drosje, til å kjøre og hente kremfløte, da.

    Så det her ble litt dumt da, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 32: Personalfest Rimi Bjørndal

    En gang, våren 1997.

    (Tror jeg at det her må ha vært, ihvertfall.

    Siden Rimi Bjørndal-medarbeider Karl Henrik Burud, (heter han vel), dukket opp der, iført blåruss-dress).

    Så arrangerte jeg en personalfest da, i Rimi-leiligheten min, (på St. Hanshaugen), for folka på Rimi Bjørndal.

    (Som jeg hadde påtatt meg, i fylla, på lederfesten, hjemme hos butikksjef Kristian Kvehaugen, noen uker tidligere, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første som dukka opp der, (litt tidlig vel), det var Thomas Kvehaugen, (husker jeg).

    Han dukka opp der akkurat da jeg var ferdig med å vaske badet.

    (For jeg vaska hele leiligheten, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den neste som dukka opp, det var Irene Ottesen, (husker jeg).

    Jeg husker det, at jeg hadde sett henne, fra ved terrassen der.

    At hu gikk ved parkeringsplassen, nedafor Rimi-leiligheten min, da.

    Og det sa jeg til henne, etter at hu hadde funnet fram.

    Og da klagde hu, fordi at jeg ikke hadde ropt og vinka, til henne, da.

    Men jeg var vel litt knytt kanskje, og følte meg kanskje ikke så hjemme ennå, på St. Hanshaugen, der, da.

    (Siden det her var midt i en snobbete del, av Oslo sentrum).

    Så å drive å rope og hoie sånn, det var ikke noe som falt meg inn da, (husker jeg).

    (Og regna vel med at Irene Ottesen fant fram sjæl og.

    For jeg hadde vel forklart at det var i den samme bygningen som Rimi-butikken, osv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Butikksjef Kristian Kvehaugen, dukka opp der.

    Han klagde på plassen der, og sa at Rimi-bygget der, ble kalt for ‘rugekassa’, (eller noe sånt).

    (‘Bor du her i rugekassa?’, (eller noe sånt), mener jeg at det var, at han sa).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren før, (da jeg fikk feriepengene mine, vel).

    Så hadde jeg vært på Platekompaniet, på Grønland der, (mener jeg å huske).

    (Der jeg en gang hadde kjøpt ‘Mellon Collie and the Infinite Sadness’-albumet, med Smashing Pumpkins, som de anbefalte der, husker jeg.

    Og som jeg fremdeles hørte mye på, i 1997, husker jeg).

    For i den platebutikken, så hadde de noen dobbeltalbum, som het ‘the Best Music in the World’, (eller noe sånt).

    Og de var det faktisk mange bra sanger på da, (husker jeg).

    Så jeg kjøpte de tre dobbelt-albumene som de hadde der, (nemlig album I, II og III, da).

    Etter at jeg hadde fått feriepenger, vel.

    Og de CD-ene, de hadde jeg i ‘six-packen’, i CD-spilleren min, da.

    Så jeg spurte bare Rimi Bjørndal-folka, om det var noen sanger, som de ville høre på, på de CD-ene, da.

    Og da ville Vanja Bergersen høre på ‘Loser’, med Beck, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo en avansert fjernkontroll, til den CD-spilleren, og.

    (En CD-spiller, som jeg hadde kjøpt brukt, av Øystein Andersen, i 1990, vel.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så jeg satt i den gamle senga til Magne Winnem da, (som jeg hadde det sengeteppet på, som jeg hadde fått av mora mi).

    Også satt jeg på den sangen da, med den avanserte fjernkontrollen, til den tidligere CD-spilleren, til Øystein Andersen.

    Men da klarte jeg å sette på feil sang, husker jeg.

    Så EMF og ‘Unbelivable’, (som jeg digga litt, noen år tidligere), kom på istedet, da.

    Og da tok det noen sekunder, (husker jeg), før jeg merka feilen min.

    Og satt på ‘Looser’ med Beck, istedet da.

    Så jeg var kanskje litt sliten, siden jeg surra sånn, med musikken, (det er mulig).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at Toro og Thomas Kvehaugen, de skøya så fælt med, at fjærene, i senga mi, var så myke.

    (Mens de humpa opp og ned, mens de satt, i senga mi, da).

    Jeg lurte på, om de mente det, at det hadde foregått mye ‘pulings’, i den senga.

    Men jeg hadde jo bare pult hu fra So What der.

    Men Elin og Magne Winnem hadde kanskje pult noe jævlig mye der, da.

    (Det er mulig).

    Siden Toro og Thomas Kvehaugen skøya så mye om fjæringa, i den senga, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var muligens der.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Thomas Kvehaugen, han spurte meg om det, om jeg hadde noe mat der.

    Men jeg hadde ikke så bra råd.

    (For det var kanskje i slutten av måneden, det her).

    Eller, jeg pleide ikke å spise så mye brødmat der, da.

    (Det gikk vel mest i pizza og koteletter, og sånn).

    Men jeg hadde kjøpt et sånt billig kneipbrød, til 5,90, i Rimi-butikken, i det samme bygget, den samme dagen, (som noe slags nødmat), da.

    (Og jeg hadde vel noe skinkepålegg, i kjøleskapet, vel).

    Men dette ville ikke Thomas Kvehaugen ha da, husker jeg.

    For han likte visst ikke det billige kneipbrødet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lot også Rimi Bjørndal-damene, (det var vel Vanja Bergersen og Diana vel), få prøve internett.

    For jeg hadde PC-en stående for seg, ved siden av døra til gangen, da.

    På en PC-pult, (som jeg hadde funnet, nede i kjelleren der), da.

    Og jeg lot de Rimi Bjørndal-damene få prøve å chatte litt da, på sol.20ognoe, (var det vel).

    Og Vanja Bergersen, (som jo studerte ved Norges Markedshøgskole, på Schous Plass der, (like ved der Magne Winnem også studerte, på BI), hu fortalte meg det, at hu hadde Hotmail da, (som jeg vel egentlig ikke hadde hørt noe særlig om, fra før, vel).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble bestemt at hele gjengen, (minus butikksjef Kristian Kvehaugen, som tilhørte den eldre generasjon vel), skulle dra ut på byen, da.

    Og noen, (helt sikkert ikke meg), ville gå på Strauss.

    Men jeg måtte nesten bli med da, (syntes jeg), siden jeg var verten, for den her festen, da.

    (Og vi hadde avtalt å ha nachspiel, vel).

    Men Karl-Henrik Burud, han begynte å klage, siden han gikk i russedress, da.

    For han hadde ikke lyst til å gå på byen, i russedress da, (sa han).

    For han syntes at det ble for flaut, da.

    Så jeg måtte la han få låne noen klær, da.

    Og da mener jeg å huske, at Diana sa det, at det var en Levis-bukse, (som han lånte).

    En Levis 501-bukse, mener jeg å huske, som jeg hadde kjøpt på JC, (i Karl Johan), vel.

    For Axel hadde fortalt meg det, (en tid før det her vel), at klærna liksom skulle sitte som støpt da, (på den her tida), sånn at man slapp å gå med belte, da.

    Så den Levis-buksa, den var nok ganske trang da, (tror jeg).

    Men Karl Henrik Burud, han var vel ikke noe særlig kraftigere enn meg, (tror jeg), så han kunne gå med klærna mine, da.

    Og han fikk også låne en blå skjorte, av meg, mener jeg å huske.

    Og da smalt det fra Karl Henrik Burud, (mener jeg å huske), at ‘nå ser jeg jo ut som deg’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg dreiv og leita, etter klær, til Karl Henrik Burud.

    Så begynte Thomas Kvehaugen å kritisere underbuksene mine, (mener jeg å huske).

    Han sa at jeg hadde sånne underbukser, som ‘vi hadde i militæret’.

    (Noe sånt).

    Men dette var bare en underbukse, som var en slags ‘reserve-underbukse’, (eller hva man skal si), og som jeg nesten aldri brukte, da.

    Og det kan godt hende, at den underbuksa, faktisk var fra militæret, (altså fra Geværkompaniet).

    (Men at jeg da hadde klart å forbytte den, med en av mine egne, hvite underbukser.

    For militæret hadde vel flere forskjellige slag, av hvite underbukser, mener jeg å huske).

    Eller at jeg hadde fått den underbuksa, til jul, (eller noe sånt).

    Det var ihvertfall ikke sånn, at jeg pleide å kjøpe sånne gammeldagse underbukser, i klesforretningene, da.

    (For jeg pleide å kjøpe underbukser, på Hennes og Mauritz faktisk.

    For der hadde de ganske billige og greie underbukser da, husker jeg, at jeg syntes).

    Men jeg hadde ikke _så_ mye klær, (for jeg jobba jo på Rimi, så jeg var ikke så rik, liksom), så derfor hadde jeg ikke kasta den gammeldagse underbuksa, da.

    Men jeg hadde den som en slags reserve-underbukse, da.

    Og jeg forklarte det da, at jeg hadde det meste av tøyet mitt, nede i vaskekjelleren.

    (For jeg hadde gjemt mye av skittentøyet mitt der, må jeg innrømme.

    Siden jeg skulle ha en personalfest, da.

    Og jeg pleide jo å vaske tøy, på søndager, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og det her var en lørdag da, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke så mye fra Strauss, annet enn at jeg ikke ville bruke garderoben der, (eller noe sånt), husker jeg.

    (For jeg var litt full, og jeg var vel litt sur, fra den gangen, noen uker før, som jeg hadde fått meg en på trynet der, av dørvakta, da.

    Som jeg skreiv om, i det forrige kapittelet.

    Men jeg mener å huske, at jeg prata med dørvaktene der forresten, sånn at alle folka, fikk lov å komme inn der, da.

    (Også Karl Henrik Burud, som var russ, da)

    Selv om de vel hadde 20-års grense der, eller noe sånt, vel.

    Noe sånt).

    Og vi Rimi Bjørndal-folka, vi hang en del, oppe i andre etasje der, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra nachspielet, så husker jeg det, at Thomas Kvehaugen digga en CD-singel, som jeg hadde.

    Og det var Seigmen, med en De Lillos-cover, som het ‘Hjernen er alene’.

    Og den spilte vi kjempehøyt, (på stereoanlegget mitt, fra Bergeråsen da. Det stereoanlegget, som Monica Nebell en gang sa om, at de hadde samme type stereoanlegg som, i Min Bok), husker jeg.

    Så jeg husker at noen av naboene, (var det vel), i Rimi-bygget, seinere kommenterte, (utafor Rimi-bygget der vel), at det hadde vært umulig å sove, den natta.

    Så vi Rimi Bjørndal-folka, vi hadde skikkelig markert oss, og lagd lyd da, (må man vel si), på lørdagskvelden.

    Og jeg mener at noen folk, (som jeg ikke visste hvem var), kom opp i trappeoppgangen der, i Rimi-bygget, for å se hva som foregikk, da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og Irene Ottesen, hu lå over på Ungbo-sofaen min der, husker jeg.

    Og hu smugkikka litt på meg, (mener jeg å huske), mens jeg gikk og la meg, i underbuksa da, (som ikke var en sånn gammeldags underbukse, men en mer moderne type underbukse, da).

    (Mener jeg at det må ha vært, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 28: Mer fra St. Hanshaugen

    Etter at jeg hadde hatt internett, i noen måneder, forresten.

    Så kom Magne Winnem på besøk, i Rimi-leilighetene min der, da.

    (Sikkert etter å ha ringt først, da.

    Siden Magne Winnem vel må sies, å være ganske pertentlig og konform, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hadde Magne Winnem med seg web-sidene til Høyre, (husker jeg), på en diskett da, (må det vel ha vært).

    For Magne Winnem var fortsatt i Høyre, da.

    Og han hadde fått ansvaret, for å fikse noen ‘bug-er’, på Høyre sine websider, da.

    Og da satt vi der og så dumme ut, husker jeg.

    Og jeg skjønte ikke helt hva Magne Winnem tenkte på, (må jeg innrømme).

    For selv om jeg hadde internett, så betydde jo ikke det, at jeg skjønte HTML.

    Men Magne Winnem og jeg, vi hadde jo begge gått på datalinja, på Gjerdes videregående, da.

    Og jeg hadde jo gått to år på NHI, (på linja for informasjonsbehandling).

    Så vi klarte vel å få websidene til Høyre litt bedre, tror jeg.

    (Selv om jeg vel ikke fikk sjekka det her helt nøyaktig).

    For vi satt jo der, (i den sovesofaen fra Ungbo, må det vel ha vært), og liksom så over den HTML-koden da, (husker jeg).

    Selv om vi vel ikke egentlig hadde noen særlig ferdigheter, i HTML, noen av oss.

    Så vi tok det vel litt på ‘feelingen’ da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For Magne Winnem var fortsatt aktiv i Høyre, da.

    Og han hadde kanskje tatt på seg dette ansvaret, på et møte, (eller noe), i Høires Hus, da.

    (Uten at jeg skal si helt sikkert, hva det var, som egentlig hadde foregått).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Pia klikka på samme måte som Magne Winnem, (husker jeg), på rundt den samme tida.

    For jeg husker at hu fortalte meg det, at hu hadde sagt til min fars familie, at jeg hadde fått meg hjemmeside.

    Men jeg hadde jo ikke det, jeg hadde jo bare fått meg internett.

    Så Pia ble også tøysete, da jeg fikk meg internett da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en av grunnene, til at jeg syntes at det var så artig, med den her chattinga.

    Det var det, at jeg følte at jeg liksom nesten ble ‘kvalt’ da, i livet mitt.

    For jeg omgikk meg bare med sånne herda og tøffe folk da, husker jeg, at jeg syntes.

    (Som Magne Winnem og Pia, som liksom ble tøffere og tøffere, begge to, da.

    Og på jobben, så var det jo omtrent like ille, med rimelig tøffe og vanskelige kolleger, som Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, da).

    Som ikke var noe hyggelige, å ha med å gjøre.

    Så det var som en stor befrielse, (husker jeg), å få meg internett.

    For da kunne jeg få litt kontakt, med andre, (og kanskje mer ‘normale’ mennesker da), husker jeg.

    Så hvis det ikke hadde vært for det, at jeg fikk meg internett, på den her tida.

    Så hadde jeg nok gått inn i en ganske stor, ny depresjon, (eller noe), antagelig, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    (Sånn som da jeg gikk det andre året, på NHI.

    (Nemlig studieåret 1991/92).

    Da Glenn Hesler og Øystein Andersen hadde en slags ‘boikott-aksjon’, mot meg.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, vel).

    For jeg følte meg rimelig ensom, (eller hva man skal si), selv om jeg hadde mange bekjente, som ringte ‘hele tida’, og sånn, da.

    (Og mora mi ringte også ‘hele tida’.

    Men hu var rimelig slitsom da, husker jeg, at jeg syntes).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg flyttet inn på St. Hanshaugen der.

    Så husker jeg at jeg hørte på en ny sang, som het ‘Spaceman’, (med Babylon Zoo), på stereoanlegget mitt der, (på en eller annen radiostasjon da), en dag, da.

    Og jeg husker også at jeg hørte på en rar sang, med Spice Girls, (som het ‘Wannabe’ vel), en gang, mens jeg kjørte av fra veien mot Holmlia, (fra ved Grønmo der), for å ta av opp Slimeveien/Granbergstubben der, (på vei til jobben, på Rimi Bjørndal da), med HiAce-en min, en gang, (på bilradioen), da.

    (Hvis det ikke var ‘Macarena’, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg pleide å kjøpe pistasjnøtter, i løs vekt, i den innvandrerforretningen, som lå ved siden av kinarestauranten, (som lå ved siden av DNB der cirka), i Bjerregaardsgate, da.

    For jeg sjekka liksom ut cirka alle de butikkene, restaurantene og utestedene, som lå i den delen av Bjerregaardsgate, som jeg pleide å kjøre gjennom, fra parkeringsplassene til Rimi-bygget, (i Waldemar Thranes gate der), og ut i Ullevålsveien, da.

    (Hvis jeg ikke kjørte den andre veien, og ut i Waldemar Thranes gate, da.

    På vei til jobb.

    Som jeg seinere gjorde.

    For å slippe lyskrysset i krysset Ullevålsveien/Waldemar Thranes gate, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leide også noen videofilmer, i en videobutikk, i Waldemar Thranes gate, bort mot Kiellands Plass der, husker jeg.

    Og det var filmer som ‘Desperado’ og ‘Fargo’, (mener jeg å huske).

    (Og også filmer som ‘Judge Dredd’, (husker jeg).

    En film som min fetter Ove, så på hos meg der, en gang, husker jeg.

    Og som han seinere ikke likte, at jeg hadde kopiert over.

    (Noe som jeg husker, at han gjorde et poeng av, da.

    Noe som jeg syntes at egentlig var litt uhøflig.

    For det var jo mine videofilmer, det her, og ikke hans, liksom).

    For jeg samla ikke bare på bøker da, på den her tida.

    Jeg samla også på filmer, som jeg kopierte, på VHS, noen ganger, når jeg leide dem, i video-butikker, da.

    Siden jeg jo hadde kjøpt meg to, (ganske billige), videospillere, da.

    På Bryn-senteret, et par-tre år før det her, (da jeg samtidig fikk det kredittkortet).

    (To videospillere som jeg hadde kobla sammen med en scart-ledning, da.

    Og som stod på en hylle under TV-en min, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Ove, han flytta etterhvert selv inn til Oslo.

    (For han studerte på lærerhøgskolen, eller UIO, eller noe sånt, vel).

    Og faren hans, (onkel Runar), han kjøpte seg en tre-roms leilighet, (eller noe sånt), i en bygård, i Schweigaardsgate, i Gamlebyen, (like ved Galgeberg der), husker jeg.

    (Hvor ungene hans fikk bo, da.

    Hvis de skulle studere og jobbe og sånn, i Oslo).

    Og jeg husker det, at jeg besøkte Ove, med HiAce-en min der, en gang, da.

    Og da, så åpnet Heidi sin kjæreste fra Moss, (Steinar vel), døra, da.

    Og da var jeg litt nervøs, husker jeg.

    For jeg hadde vel ikke prata med Ove, siden den søskenbarn-festen, i 1994.

    (Altså to-tre år før det her).

    Eller, siden vi var ute på byen, i Svelvik, i 1995, må det vel ha vært.

    1-2 år tidligere.

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde vel ikke vært på besøk hos han, i Schweigaardsgate før vel, (tror jeg).

    Og jeg hadde nok regna med det, at Ove ville åpne døra.

    (Etter å ha prata med meg, på callinga der, eller noe sånt, vel.

    Eller om jeg ringte han fra mobilen min, (eller noe sånt).

    Og det var jo Ove som hadde invitert meg, da.

    Så det her var kanskje tidligere, i 1996.

    (Noe sånt).

    Men han Steinar åpna døra, da.

    (En kar jeg aldri hadde sett før.

    Og som jobba som drosjesjåfør, i Moss, (viste det seg vel)).

    Og da hadde jeg forventa at Ove skulle åpne døra, da.

    Så da sa jeg ‘hei Ove’, til Steinar da, (husker jeg), da han åpna døra.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg var på besøk hos Ove og dem, på den her tida.

    Så var Heidi så rar, (husker jeg).

    (Men dette var kanskje før hu møtte Steinar.

    Det er mulig.

    Så jeg var der kanskje på besøk en gang, før jeg flytta fra Ungbo og.

    Det husker jeg ikke helt sikkert, hvordan det her var).

    Og grunnen til at jeg var nervøs, da jeg hadde med HiAce-en.

    Det kan ha vært det, at jeg ikke fant noe sted å parkere der, med en gang.

    Og jeg syntes også at det virka som, at en politibil, (eller noe), fulgte med på meg der, da.

    Mens jeg satt og prøvde å roe meg ned litt, i bilen, da.

    Siden jeg ble rimelig stressa, siden jeg ikke visste, hvor jeg skulle parkere der, da.

    (For jeg hadde vel bare vært der, en gang før, eller noe sånt.

    Og da hadde jeg vel tatt trikken dit, (eller noe), vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det Heidi gjorde, som var så rart, i Oslo-leiligheten, til Runar.

    Det var det, at hu sa, at hu var en ‘bimbo’ da, husker jeg.

    Og hu dansa også energisk med sin bror Ove, til en sang av Gypsy Kings, i stua der, husker jeg.

    Samt at hu spurte meg, om jeg hadde noen ‘venninner’.

    Og da tenkte jeg vel kanskje på Lill Beate Gustavsen, Cecilie Hyde og Pia fra Korea, (eller noe).

    Som jeg vel hadde gått ganske greit sammen med, på den tida, som jeg flytta inn, til Oslo.

    (Altså en cirka seks-sju år, før det her, da).

    Og svarte ‘ja’, (på det spørsmålet, til Heidi), da.

    Men da sa Heidi det, at da var jeg ‘homo’, (eller noe sånt da), mener jeg å huske.

    Siden jeg hadde hatt venninner, da.

    (Noe sånt).

    For det kunne visst ikke en mann ha, (sa hu), da.

    Noe som jeg ikke hadde tenkt noe særlig over før, (for å være ærlig).

    Så hvordan kultur dette var, det veit jeg ikke.

    Men det var vel ikke noe norsk kultur akkurat, tror jeg.

    Hvem vet.

    (Og jeg svarte vel heller ikke noe særlig, da Heidi fornærmet meg, på den måten.

    For jeg ble litt satt ut da, av at Heidi sa, at hun var en bimbo, da.

    For hu også oppførte seg som en bimbo, og lå liksom i en kjole vel, på sofaen der, (og sånn), da.

    For jeg hadde jo ikke hatt så mye med Heidi å gjøre, siden oppveksten.

    For hu var jo ikke på den søskenbarn-festen, på Ungbo, i 1994, (var det vel), for eksempel.

    Så jeg ble nok kanskje litt trist, da.

    Over at Heidi hadde blitt så spesiell, (og horete liksom), da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Den gangen som Heidi oppførte seg så horete.

    Det var kanskje i romjula, 1995.

    (Eller om det kan ha vært i nyttårshelga).

    Jeg husker ihvertfall at Ove og Heidi ville gå ut på byen, da.

    Men at nesten alt var stengt.

    Men at vi kanskje skulle dra på et utested, (som likevel var åpent), ved Grønland T-banestasjon der, da.

    (Som Ove og Heidi visste om).

    I et slags nytt senter der, da.

    Men at det ikke ble noe av likevel.

    For Ove og Heidi ombestemte seg da, (må det vel ha vært).

    Så jeg tror at jeg var og besøkte Ove og Heidi, en gang, i Oslo-leiligheten til Runar.

    I tida like før jeg fikk meg bil, også vel.

    Noe som ble til en litt mislykket opplevelse, vel.

    (Må man vel si).

    Siden vi ikke gikk på pub likevel, da.

    Men bare surra rundt på Grønland, en litt kjølig og mørk helligdags-kveld da, (var det vel).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Men da vi surra rundt på Grønland der.

    Så er det mulig, at også Steinar var med, (mener jeg å huske).

    Så det er mulig at det var under det andre besøket mitt der, da.

    Men jeg kjente ikke Ove og Heidi, så bra, på den her tida.

    For jeg hadde jo egentlig prøvd å kutte ut faren min, og hans familie.

    Etter omsorgssvikten, på 80-tallet.

    Og jeg kjeda meg kanskje litt, under de besøkene mine, hos Ove og Heidi, da.

    Så jeg blander nok kanskje de første besøkene mine, hos dem litt, da.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Men jeg husker det, at en gang, som jeg besøkte Ove, i Oslo-leiligheten, til Runar.

    Så fant Ove fram noen tegneserieblader, som het Preacher, husker jeg.

    Og sa så han til meg det, at jeg kunne få låne de, da.

    Så jeg tok med meg de hjem, til Rimi-leiligheten min da, husker jeg.

    Og leste de der.

    Og den tegneserien, den syntes jeg at var ganske bra da, (må jeg innrømme).

    Selv om vel Sandman fortsatt var favoritt-tegneserien min, vel.

    Men Preacher var også en veldig kul tegneserie da, (må jeg si).

    Så jeg digga den og en del da, etter å ha lest alle de Preacher-bladene, til Ove.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Og når jeg besøkte Ove, i Oslo-leiligheten, til Runar.

    Så var ikke det så ofte.

    Men det var en gang i året, kanskje.

    Og da jeg bodde i Oslo, så pleide å kjøpe noen engelske livsstils-magasiner, som het FHM, (For Him Magazine), og også noen andre, lignende amerikanske blader vel, som het Esquire og GQ osv., men for det meste FHM, da.

    (Som jeg hadde begynt å kjøpe, for å motvirke kjedsomhet, mens jeg bodde på Ungbo, var det vel).

    Så hver gang, som jeg besøkte Ove.

    (Som bare var en håndfull ganger, vel).

    Så hadde jeg med en svær bunke, med ferdigleste FHM-blader, (og sånn), til han da, husker jeg.

    (For jeg visste ikke om noen andre, som ville ha interesse, av å lese, de bladene).

    Noe han ble glad for, den første gangen ihvertfall, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Men den andre gangen, så så han vel rar ut, (mener jeg å huske).

    Så jeg slutta vel å ta med de bladene, til han, etterhvert, (tror jeg).

    Og Ove, han viste meg også det, at han heller likte å lese et blad, som het ‘the Face’, (husker jeg).

    Som var et engelskspråklig moteblad, da.

    Men det bladet, det ble litt vel metroseksuelt, (eller vulgært eller homofilt, eller hva man skal kalle det), for meg da, (husker jeg).

    (Jeg ble nesten litt satt ut, da jeg leste i det bladet, i Oslo-leiligheten, til Runar der da, (husker jeg).

    For jeg oppfattet det bladet, som et moteblad, da.

    Og jeg syntes at det ble litt vel flaut og kjedelig, å kjøpe et blad, som var liksom for det meste var et moteblad, da.

    Da var FHM bedre, syntes jeg.

    For der var det musikkstoff, filmstoff og mye annet også, da.

    Og klesmote-stoffet, (noe jeg leste, for jeg hadde vel ikke noen egen klesstil, liksom), var liksom litt mer diskret der, da.

    Mens i the Face, så var liksom mote-stoffet det primære da, (fikk jeg inntrykk av ihvertfall), da jeg leste det bladet, hos Ove og Heidi og dem der, da.

    Eller, det var vel sånn, at the Face, var både for både damer og menn.

    Mens FHM var for menn, da.

    Det var kanskje det jeg ‘klikka’ litt på, da jeg leste the Face.

    Det er mulig).

    Så det var ikke sånn at jeg begynte å lese the Face, selv om min fetter Ove, (fra Son), gjorde det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 26: Mer fra 1996

    Da jeg fikk meg internett, så begynte jeg å chatte på noen lignende web-chatter, av de web-chattene, som jeg hadde sett, i datasalen, på BI der, da.

    Jeg brukte nicket Frodo, (fra Tolkien-bøkene, som jeg hadde prøvd å lese en av, (nemlig ‘To tårn’), på stranda, i Løkken der, osv., da.

    Og jeg hadde også lest den første boken, i Ringenes Herre-triologien, noen måneder før det her da, husker jeg).

    (Selv om for eksempel Kjetil Holshagen, var mye tidligere ute, med å lese Tolkien-bøker, enn meg, da.

    Han leste disse bøkene, mer enn ti år før meg, (på engelsk vel), på Bergeråsen da, (mener jeg å huske).

    Og søstera mi Pia, hadde vel også lest Ringenes Herre-bøkene, før meg, mener jeg å huske.

    Men jeg pleide å lese bøker, for å få sovne, om kveldene, da.

    Og jeg hadde liksom lest ‘halve biblioteket’, på Hoved-Deichman da, for å overdrive litt.

    Så til slutt så kom jeg meg til Ringenes Herre-bøkene, jeg og, da.

    Hvis jeg ikke fikk låne de av Pia da, (eller noe sånt).

    Noe sånt).

    Men jeg syntes at det var litt vanskelig, å få noe særlig kontakt, med de amerikanerne, som chattet, på de her web-chatt-ene, da.

    De mente at nicket mitt var ‘dorky’, osv., (husker jeg).

    Så jeg ble nesten trakassert, syntes jeg, (muligens siden jeg var fra Norge), da.

    Men ei dame, som jeg chatta med der, som var fra Canada, (eller noe sånt), vel.

    Hu syntes at jeg var kul, fordi at jeg kalte meg Frodo, fra Lord of the Rings-bøkene, (som ikke var så utrolig kjente enda, på den her tida), da.

    Og fordi at hu hadde cirka den samme musikk-smaken, som meg, da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Med den internett-pakken, fra Schibsted Nett.

    Så fulgte det med en slags internett-manual, da.

    Og der stod det informasjon om blant annet ‘nettikette’, da.

    (Altså om hvordan man burde oppføre seg på nettet, osv., da).

    Og dette leste jeg om før jeg begynte å chatte på nettet da, (husker jeg).

    Det stod for eksempel at man ikke burde skrive med store bokstaver, (når man chattet), da.

    For da mente folk at man ropte, da.

    (Og flere lignende ting, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I den manualen, (fra Schibsted Nett), så stod det også beskrevet, om hvordan man kunne chatte, på noe som het irc da, (husker jeg).

    IRC, det var et data-nettverk, hvor man kunne chatte med folk, på mange forskjellige chatte-kanaler, (med blant annet et program som het mirc), da.

    Så jeg fulgte det som stod i den Schibsted Nett-manualen, da.

    Men første gang jeg prøvde meg på irc.

    Så tenkte jeg det, at jeg burde kanskje finne meg et nytt nick.

    Siden jeg hadde fått så mye kritikk, for å ha et ‘dorky’ nick, på de amerikanske web-chattene, som jeg først fant fram til, (ved å søke på Yahoo eller Lycos kanskje), da jeg fikk meg internett, da.

    Så jeg tenkte meg litt om, mens jeg dreiv og prøvde å få mirc til å virke, da.

    Og så bestemte jeg meg for å velge nicket Sandman, som var fra et tegneserie-blad, (for voksne, het det vel), som jeg begynte å lese, mens jeg var, i militæret, da.

    (Eller om det var like etter militæret).

    For da jeg var i militæret, så var det så mye dødtid, om kveldene.

    Og vi hadde ikke TV eller stereoanlegg, på rommet vår der, (på lag 2).

    Så det ble til at jeg leste mye aviser og magasiner av forskjellige slag, (som ofte lå å fløt, rundt omkring, på de forskjellige rommene, på brakka der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg prøvde å velge nicket Sandman, på EF-net, på irc.

    Så viste det seg det, at det nicket, var opptatt, da.

    Så jeg tenkte meg litt mer om, da.

    Og jeg husket det, at i en Sandman-epsiode, så var det en figur, med navn John Constantine, som var med, da.

    Så jeg prøvde å skrive inn det navnet, istedet, da.

    Men nickene på EF-net, de kunne bare ha ni tegn, da.

    Så det ble til john_cons da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg logget meg på EF-net, (på homelien-serveren, må det vel ha vært).

    Så fulgte jeg fortsatt den internett-manualen, til Schibsted Nett, da.

    Og så fant jeg ut hvordan jeg fikk listet opp alle chatte-kanalene, som var på det nettverket, da.

    Og da, så fant jeg blant annet en norsk kanal, som het #quiz-show da, (husker jeg).

    Også dukka jeg opp der.

    Og der var det kanskje 30-40 folk, (eller noe sånt), som hang, da.

    Og de dreiv og quizza, da.

    (Omtrent som i Trivial Pursuit, nesten.

    Som Øystein Andersen, Glenn Hesler og meg, pleide å spille en del, når vi nesten var som en gjeng da, helt på begynnelsen av 90-tallet).

    Og jeg skjønte jo ikke så mye av den her quizzinga, da.

    Men jeg våget til slutt å skrive, ‘kan jeg få være med’, (eller noe sånt), husker jeg.

    Og da svarte vel noen ‘nei’, vel.

    Men da regna jeg med at det bare var kødd da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av de folka, som hang på #quiz-show, da jeg begynte å quizze der, (rundt årsskiftet 96/97, må det vel ha vært, hvis jeg skulle tippe).

    Så husker jeg godt Empen og Krystad, som var to kamerater, fra Bergen, vel.

    Og så var det mester-quizzeren Chetil, fra Trondheim og NTNU, vel.

    Jeg husker også SirSirSir, som var en kar, adoptert fra Korea vel, som bodde bare noen få kvartaler unna meg, (i samme gate som Shell der), på St. Hanshaugen, da.

    Og jeg husker også ei dame, som han dreiv og chatta med der, (på den tida, som jeg var ny der).

    Men jeg husker ikke helt navnet på henne nå.

    (Hvis det ikke var Liz, (eller noe sånt), da).

    Det er vel de jeg husker best.

    Pluss en kar, fra Oslo Vest, som kalte seg Frogster, (som i likhet med meg, hørte mye på britpop osv., på den her tida, da).

    (Og som het Bernhardsen, eller noe, i RL, (Real Life), vel).

    Og en annen, (også fra Oslo vel), som kalte seg SurfSmurf.

    (Og en regel på #quiz-show, som SirSirSir hadde laget vel.

    Det var at det ikke var lov å ha et nick, som het noe med ‘smurf’.

    Det eneste unntaket fra den regelen, det var nicket SurfSmurf da, (mener jeg å huske).

    Av en eller annen grunn).

    Og en fra Vestlandet, (eller noe), som kalte seg DumDumBoy, (og som digga Hellbillies, mener jeg at han sa), vel.

    (Og som seinere fortalte meg det, at han var ‘fiskar’.

    Noe jeg lurte på om betydde at han var homo.

    Og at det var det, som han prøvde å fortelle meg, da han sa noe sånt som at, ‘eg er fiskar’, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også Bombadil med sine vannvittig vanskelig Tolkien-spørsmål.

    Som jeg faktisk klarte et av, en gang, (husker jeg).

    Og da måtte jeg styrte bort til bokhylla mi.

    Og bla febrilsk i den første Ringenes Herre-boka, da.

    Og da fant jeg ut at svaret var ‘Fredegard’, da.

    Og det var bare flaks, (husker jeg), at jeg klarte å finne det svaret, mens jeg skumleste raskt, i den Tolkien-boka, da.

    (Rett før Bombadil kuttet fristen for å svare på spørsmålet, da).

    For Bombadil, han nesten terroriserte #quiz-show, med sine ekstremt vanskelige Tolkien-spørsmål, da.

    (Som nesten aldri noen klarte).

    Så jeg syntes det ble som en sport nesten, (husker jeg), å prøve å klare å svare riktig, på et sånt mega-vanskelig Tolkien-spørsmål, (som jeg vel var litt lei av), for en gangs skyld, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også Slaktern.

    Som var en kar, fra Nord-Norge vel.

    Som etterhvert begynte å studere ved NTNU, tror jeg.

    Og plutselig en dag, et stykke ut i 1997, (må det vel ha vært).

    Så hadde Slaktern tatt med seg en bot, (altså et dataprogram), som het Paramann, inn på #quiz-show, husker jeg.

    Og Paramann, han klarte å spørre smørsmål, fra en database.

    Og etter det, så ble #quiz-show aldri det samme, (vil jeg si).

    For før Paramann, så var det quizzerne som fant på spørsmålene.

    Mens etter Paramann, så ble det mye Paramann, (og seinere Quizzie, som var et annet data-program, som holdt styr på hvem som hadde flest poeng), som stilte spørsmålene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde hengt på #quiz-show, i en del måneder.

    Så ble han Empen, fra Bergen, valgt til ny sjef, for quizzen.

    Og noe det første han gjorde, som sjef, det var å spørre meg, om jeg ville bli op, (altså en slags ‘sersjant’, eller leder), på quizzen der da, (husker jeg).

    Og det syntes jeg at hørtes litt gildt ut da, (må jeg innrømme).

    Så jeg slo til på det, da.

    For #quiz-show, det var en av de mest populære norske irc-kanalene, på den her tida, (husker jeg).

    Så å bli op der, det så jeg på nesten som en ære da, (må jeg innrømme).

    Selv om jeg jo også jobbet som leder, i Rimi.

    Så var det også litt stas, å bli valgt ut til å være en slags leder, (eller administrator), på #quiz-show da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 23: Enda mer fra Danmark

    Da jeg kjørte fra campingplassen, (i Løkken), og de to unge damene fra Setesdal, forresten.

    Så mener jeg å huske det, at jeg overhørte det, at hu av dem, som jeg prata mest med.

    Hu sa til hu med det lyse håret.

    Noe sånt som at, ‘hvis han bare kjører nå, så’.

    (Noe sånt).

    Men jeg følte meg litt dum da, siden jeg ikke kunne spille fotball likevel.

    Grunnet det dårlige kneet mitt.

    Så det ble til at jeg bare kjørte da, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte nesten å prate dansk, i butikkene, da jeg var der nede, (husker jeg).

    Jeg begynte å si sånn ‘et halvt friskt brød, takk’, (eller noe sånt).

    Og friskt brød, det betydde fersk brød, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det jeg pleide å spise der.

    (Siden jeg hadde så lite penger, de siste dagene).

    Det var et halvt friskt brød, som jeg kjøpte i en butikk.

    Også kjøpte jeg en billig og god type skinkesalat, (som var i beger, omtrent som rekesalat, i Norge), i en annen butikk, da.

    (Også rev jeg liksom biter av brødet og dyppet det i skinkesalaten, da.

    Noe som smakte godt og var enkelt liksom, da).

    Og dette kostet vel en tier tilsammen, kanskje.

    (Noe sånt).

    Og det ble jeg ganske mett av, da.

    Og jeg kjøpte nok litt mer mat og drikke og ved siden av og.

    (Ihvertfall de fleste dagene).

    Så dette var liksom det absolutte minimum, av det jeg spiste, der nede, på en dag, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg spurte forresten de damene fra Setesdal, en morgen, hvordan pålegg, som det var smart, å ha med seg, på campingtur, (for jeg var ikke så vant til å være på campingtur, da).

    (Fordi da jeg gikk for å dusje og pusse tenna, osv.

    Så gikk jeg forbi teltet deres, da.

    Var det vel).

    Og da sa hu fra Setesdal, (som snakka mest).

    At, ‘ja, si det, du’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg tulla også litt med de Setesdal-damene, siden de ikke drakk.

    (Noe jeg regna med at kom av at de var kristne da, antagelig).

    Også lå det en øl, utafor bilen min vel.

    (Antagelig den samme ølen, som politiet hadde klagd på, da jeg bodde oppe ved den gården der.

    For det frista antagelig ikke så mye, med lunka øl da, antagelig.

    Siden jeg ikke hadde noe kjøleskap der).

    Også tulla jeg, da jeg gikk forbi de her Setesdal-damene, da.

    Og spurte om de ville ha ‘en øl til frokosten’.

    Men det ville de ikke, da.

    Og det svaret hadde jeg egentlig regna med å få og.

    Men jeg prøvde bare å være litt morsom, da.

    Og skøye litt med de her damene, som vel må ha vært omtrent de eneste, på hele campingen, som ikke drakk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kjørte til Hirtshals.

    (Som var en tur på to-tre-fire timer, (eller noe), vel).

    Så kjørte jeg non-stop, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For jeg hadde kjøpt godt med bensin da, i Løkken.

    Det var det jeg brukte mesteparten av pengene min på der.

    Så jeg kunne nok ha kjøpt litt mindre bensin.

    Og litt mer mat.

    Men jeg hadde ikke noe lyst til å drite meg ut igjen, da.

    Ved å gå tom for bensin, for eksempel.

    Siden jeg hadde kjørt i grøfta, på veien til Løkken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kjørte fra Løkken til Hirtshals der.

    Så blåste det så fælt, da.

    Så hele bilen holdt på å blåse av veien, da jeg kjørte på en slette der, husker jeg.

    Ihvertfall så merka jeg det at vinden liksom tok tak i bilen, da.

    Men den holdt seg på veien, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, jeg kjørte vel innom en matbutikk, på veien til Hirtshals, mener jeg å huske.

    Hvor jeg vel brukte mine siste penger, da.

    På noe brød og noe å drikke, vel.

    Men i Hirtshals, så spurte jeg en eldre kar, som satt på en benk der.

    Om man kunne drikke vannet i springen, på et offentlig toalett der, (eller hva det var).

    Og da svarte han gubben, at det vannet, det var jo fra havet der, (mens han pekte ut på Skagerak, da).

    Og det svaret, det ble jeg vel ikke helt overbevist av, (må jeg innrømme).

    For såvidt jeg visste, så var jo Skagerak fylt med saltvann, da.

    Men det sjøvannet, det gikk vel antagelig gjennom en slags renselsesprosess da, (regner jeg med ihvertfall), før det havna i springen der, i Hirtshals, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da ferje kom over til Larvik igjen, så husker jeg at jeg hørte på ny Suede-sang, (var det vel), på bilradioen, mens jeg stod i køen, for å kjøre ut av ferjeleiet der, da.

    (Noe sånt).

    Men så ble jeg sannelig vinket inn, av en toller.

    Og han skulle se gjennom hele bilen min, da.

    (Inne i en sånn spesiell bygning, vel).

    Og når dette begynte å ta en del minutter.

    Så sa jeg det, at jeg måtte ringe til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, siden jeg ble forsinka, da.

    For dette var om kvelden da, (husker jeg).

    Og da spurte han tolleren meg rett ut.

    Om jeg hadde noe ulovlig med meg.

    Og da bare forklarte jeg det, at jeg ikke hadde det, da.

    Også fikk jeg kjøre, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så kjørte jeg opp til den bensinstasjonen, som ligger mellom buss-stasjonen og Bøkeskogen, i Larvik der.

    Og der kjøpte jeg blant annet en stor flaske Urge, (husker jeg).

    (På det kredittkortet, som jeg fikk, da jeg kjøpte de to videospillerne vel, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Noe sånt).

    For det så så fristende ut, med Urge da, (husker jeg).

    For jeg jobba jo i matbutikk, så jeg må innrømme at jeg hadde kjøpt noen flasker Urge, når den brusen kom på markedet, mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde.

    (For jeg hadde jo gått på markedsføringslinja osv., og vært en del i England, og kjøpt forskjellige ‘ukjente’ brus-slag der.

    Så jeg syntes vel at jeg kunne kjøpe Urge, da.

    Selv om det vel ble sett på som å være en ‘kul’ drikk, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av grunnene til at jeg skulle kjøre ut til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn igjen.

    Det var fordi at hu hadde insistert på det, (før jeg tok ferja til Danmark), vel.

    Og jeg hadde også spurt henne, om det var noe, som jeg skulle kjøpe med for henne, i Danmark.

    (Hvor hu jo var fra).

    Og da ville hu det, at jeg skulle kjøpe med en pose, av en slags te, som ble kalt ‘kinesisk te’, (mener jeg å huske).

    Og det var en ganske billig te-type, da.

    Hvor teen ikke lå i poser, men bare var i løs vekt, da.

    Og det var på det supermarkedet, hvor jeg fant det fluepapiret, (Super-Brugsen?), som jeg også fant den teen, til bestemor Ingeborg da, (hvis jeg husker riktig).

    (Og den teen, den kosta vel bare 10-15 kroner kanskje, for en ganske stor pakke, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Super-Brugsen der, (var det vel), så var de også veldig flinke med frukta, (sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

    Jeg hadde jo vært på fruktkurs, osv., et år eller to, før det her.

    Og jeg jobba jo også en del med frukta, på Rimi Bjørndal der, da.

    Så jeg husker det, at jeg ble stående og nesten studere en butikkdame, i 30-40-årene vel, inne på Super-Brugsen der, da.

    Mens hu la opp noen svære og fine kålhuer, (eller noe sånt), var det vel.

    For jeg var så imponert over de danske grønnsakene, da.

    Som var ganske store og fine, (og nokså billige vel), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom tilbake, til bestemor Ingeborg igjen, i Skoleveien, i Nevlunghavn.

    Så hadde hu lagd noe, som jeg bare hadde spist en gang før, (husker jeg).

    Og det var brunost-pizza(!)

    Og det hadde jeg bare spist den gangen, som søstera mi og Cecilie Hyde, hadde invitert meg hjem, til mormora til Cecilie Hyde, i Svelvik.

    Da Cecilie Hyde sin venn, (må man vel kalle han), Stian, (fra Lyche/Depeche-gjengen), i Drammen, hadde lagd den samme retten, (nemlig brunost-pizza da), husker jeg.

    Og jeg spiste vel noen biter, av denne merkelige pizzaen, (må man vel kalle den), som bestemor Ingeborg hadde laget, da.

    (En pizza som vel heller ikke så helt rund ut, vel).

    Siden jeg vel var ganske sulten, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Også kjørte jeg tilbake til Oslo igjen da, dagen etter, (eller noe sånt).

    Og da tror jeg ikke at jeg behøvde å fylle bensin, i Norge, i det hele tatt, før jeg var tilbake, i Oslo.

    Så jeg hadde nok kjøpt rimelig mye bensin, i Løkken der, da.

    Må man nok si.

    Men det viktigste, det var jo å få bilen tilbake til Hirtshals, sånn at jeg kom meg med ferja, over til Larvik igjen, da.

    På den dagen som billetten min gjaldt for da.

    Hadde jeg nok tenkt, mens jeg var i Løkken der, da.

    (Etter at jeg ble jagd fra der jeg stod parkert, ved den gården der).

    Så jeg hadde nok kjøpt litt vel mye bensin, for sikkerhets skyld kanskje, da.

    Muligens fordi at dette var min første tur, med egen bil, til utlandet, osv., da.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Nå glemte jeg det i farta.

    At jeg jo kjørte innom en del steder, på veien tilbake til Oslo og.

    Jeg stakk vel såvidt innom en OBS, (eller noe sånt), som jeg mener å huske at lå langs E18, i Tønsbergsdistriktet vel.

    (Noe sånt).

    Og da jeg kom til Sande, så tok jeg av til høyre, og kjørte ut mot Berger, da.

    (For jeg hadde jo nettopp fått lappen.

    Og jeg hadde ikke kjørt til Berger, med min egen bil, før).

    Og jeg kjørte innom Kjetil Holshagen og dem, (husker jeg), som bodde ikke så langt unna den bensinstasjonen, som ligger langs E18, i Sande, der avkjøringa til Berger og Svelvik er, da.

    Kjetil Holshagen var ikke hjemme.

    Men mora og stefaren hans var hjemme, da.

    Men jeg skjønte det på dem, at Kjetil Holshagen ikke var så interessert, i å noe mer med meg å gjøre, da.

    Foreldrene hans var nesten litt uvennlige vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Ihvertfall så var de avvisende, (vil jeg si).

    Så det her var litt trist da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte så videre, til jeg kom til huset til bestemor Ågot der.

    Men der var det ingen hjemme, da.

    Noe som jeg syntes at også var litt trist, vel.

    (Når jeg først hadde fått meg lappen og bil, liksom).

    Så jeg stakk ned på verkstedet, til bestefar Øivind der, da.

    Men der var det noen folk som jeg ikke visste hvem var, som holdt på.

    Jeg forklarte det, at det var farfaren min, som hadde bygd det verkstedet, i sin tid.

    Og da fikk jeg lov til å komme inn der, for å se litt, da.

    (Av en eldre kar, som produserte noen kjøkken der, var det vel).

    For jeg syntes at det ble dumt, hvis jeg stoppa der, og så ikke fikk komme inn, i hverken huset eller på verkstedet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk inn på kontoret, på verkstedet der.

    (For det var der jeg følte meg mest hjemme, da).

    Og da hørte jeg det, at han eldre karen, (som vel leide av faren min, og onkel Håkon, tror jeg).

    Sa det, til en yngre kollega der, vel.

    At der hadde ikke jeg noe å gjøre.

    Og så heiv han meg ut, av verkstedet der da, (må man vel si).

    Men jeg forklarte det da, (sånn at han skulle skjønne det, at jeg ikke var interessert i papirene hans, for eksempel).

    At på det kontoret, så hadde jeg pleid å sitte, og pakke skruer, som barn.

    Og noen ganger, hvis jeg kjeda meg, så hadde jeg også pleid å tegne noen sånne forskjellige tegninger, på det tre-skrivebordet, som stod inne på kontoret der, da.

    Og jeg viste vel han ‘gubben’ det og da, at den og den tegningen, den hadde jeg tegna, i sin tid, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte så videre, mot Svelvik.

    Og akkurat da jeg svingte ut fra ved bestemor Ågot der.

    Så mener jeg at jeg så det, at Hans Martin Fallan.

    (Lillebroren til Carl Fredrik Fallan, fra Min Bok).

    Han kjørte forbi den andre veien, (mot Bergeråsen der), mens han glante skikkelig på meg, (og HiAce-en min), da.

    (Og måpte, (må man vel si), som om han nesten hadde sett et spøkelse, eller noe sånt, vel.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte så videre mot Svelvik, og jeg dro innom Rimi-butikken på Skjønnhaug der, da.

    (Som ligger like før man kommer inn til Svelvik sentrum, der).

    For jeg syntes vel nesten at jeg måtte studere den Rimi-butikken litt.

    Siden jeg jo selv jobba som leder, i Rimi.

    Og var fra Berger/Svelvik, da.

    Og Magne Winnem jo pleide å drive med det samme, da selv han jobba, som leder, i Rimi.

    Nemlig å studere andre Rimi-butikker litt, da.

    (Sånn som den gangen som Magne Winnem og jeg dro for å besøke Andre Willassen, på Åskollen, (da han hadde kjøpt den Depeche Mode cd-en, som het ‘Songs of Faith and Devotion’), og Magne Winnem ville studere en Rimi-butikk, som lå mellom Glassverket og Rundtom, (eller noe), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvem møtte jeg inne på Rimi Skjønnhaug?

    Jo, onkel Håkon, igjen(!)

    Onkel Håkon hadde forflyttet seg fra Nevlunghavn, og tilbake til Bergeråsen, da.

    Og han pleide å handle, på Rimi Skjønnhaug der, da.

    (Hvor også bestemor Ågot pleide å handle, de siste årene, som hu bodde, i ‘Ågot-huset’, da.

    For hu likte ikke hu innvandrer-dama, i butikken, på Sand.

    For hu slo inn for mye på kassa da, mente bestemor Ågot.

    Så bestemor Ågot pleide på den første delen av 90-tallet, å sitte på med onkel Håkon, inn til Rimi-butikken på Skjønnhaug da, når hu skulle handle).

    Onkel Håkon gikk i bar overkropp.

    Og i bare en ola-shorts, vel.

    Så jeg ble nesten litt flau, på hans vegne da, (husker jeg).

    Onkel Håkon kunne fortelle det, at bestemot Ågot, hadde flytta, til sykehjemmet, i Svelvik.

    Noe som var nytt for meg.

    Men jeg spurte onkel Håkon om hvor det sykehjemmet lå igjen, da.

    Og jeg fortalte vel det, at jeg da ville prøve å få besøkt bestemor Ågot der, mens jeg først var i nærheten, da.

    Jeg fortalte også onkel Håkon det, at jeg hadde vært og sett inne på verkstedet der, da.

    (Siden ingen var hjemme i huset).

    Og at jeg hadde prata med en eldre kar der, som var i 50-åra, (eller noe sånt).

    Onkel Håkon, (som vel selv hadde blitt nesten 50 år, på den her tida), retta på meg, og fortalte at han ‘kjøkken-gubben’, var i 70-åra, da.

    Og onkel Håkon likte vel dårlig det, (tror jeg), at jeg hadde dratt innom der, da.

    (Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

    Onkel Håkon fortalte også det, at det var for det meste han assistenten, (en ung gutt vel), i den Rimi-butikken der, som pleide å bestille varer, (og sånn), da.

    (Noe som han vel mente at var butikksjefen sin oppgave, egentlig.

    Hvis jeg skjønte han riktig, da).

    Etter at jeg vel først hadde forklart det, at grunnen til at jeg dro innom den Rimi-butikken, var fordi at jeg syntes at det var litt artig, å kikke litt, i andre Rimi-butikker også, (siden jeg jo selv jobba, som leder, i en Rimi-butikk), da.

    Liksom for å se hvordan andre Rimi-butikker, løste ditt og datt, av forskjellige utfordringer, i butikken, da.

    (For å liksom få litt ideer og inspirasjon kanskje, da.

    Til hvordan ting og tang kan gjøres, i en Rimi-butikk, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon gikk så bort til kassa, og stakk hjem igjen, vel.

    Mens jeg selv kikka litt mer rundt i den butikken, som jeg mener å huske at var en Prima-butikk, på den tida, som jeg gikk på ungdomsskolen, i Svelvik.

    (Det var ihvertfall den butikken, der de hadde hatt tilbud, på klementiner.

    Den året, som jeg var konfirmant, og noen av oss konfirmantene, fra Berger, (som hadde tatt bussen, inn til Svelvik), kjøpte masse klementiner, som vi kasta noen av, på en neger-prest, fra Sør Afrika, som var innom, på en gudstjeneste, i Svelvik kirke, som var obligatorisk, for oss Berger-konfirmantene, da.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Den butikken ligger forresten også ved siden av Mitsubishi-butikken, til Finn Sand, (mener jeg å huske).

    Og som jeg vel har skrevet om, i Min Bok-bøkene tidligere, så blir Mitsubishi kalt for ‘Svælvik-mærsje’, i Drammens-området, vel

    Siden Finn Sand sin Mitsubishi-butikk er, (eller ihvertfall var), den eneste bilforretningen, i Svelvik, da.

    Og jeg mener også at jeg kjente igjen Nina, (venninna til Linda Moen vel), fra klassen, det andre året, på handel og kontor, på Sande Videregående, i kassa, på Rimi Skjønnhaug der, da.

    (Da jeg gikk ut av den butikken).

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    (Men hu Nina, hu likte jeg vel aldri noe særlig bra.

    For jeg syntes vel at hu var litt vel rølpete, kanskje.

    Så jeg sa vel ikke hei, eller noe sånt, (tror jeg).

    Og jeg var vel kanskje ikke helt hundre prosent sikker, på at det faktisk var henne, muligens.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dro så videre, til Svelvik sykehjem der, da.

    Som lå liksom bak Svelvik ungdomsskole der, da.

    (Som onkel Håkon, hadde forklart meg, inne i den Rimi-butikken, da).

    Og jeg prata med noen sykepleiersker der, da.

    Og fikk lov av dem, til å besøke bestemor Ågot, som bodde på et lite rom der, da.

    Og på det rommet, så hang mange av bildene osv., fra Ågot-huset, (husker jeg).

    Noe som jeg syntes at var litt rart, (og også litt trist vel), mener jeg å huske.

    Å liksom se de kjente tingene, (negerdama og det egyptiske farao-bildet, osv.), fra Ågot-huset, på noen andre vegger, da.

    Ågot sa noe sånt som, at ‘her bor jeg’.

    Og jeg var vel ikke helt sikker på, om Ågot kjente meg igjen, (for å være helt ærlig).

    For Ågot hadde begynt å bli litt senil, (og pleide å kalle meg Runar, osv.), de siste årene, som jeg bodde, ute på Berger der, da.

    Og plutselig, (mens Ågot viste meg rommet sitt), så bare ‘frøys’ Ågot, og stod helt stille, (uten å si noe), på en rar måte, da.

    Og da lurte jeg på om Ågot kanskje ikke skjønte hvem jeg var, da.

    Og at hu derfor var litt redd for meg, kanskje.

    Så da bare gikk jeg ut de sykepleierskene igjen, (husker jeg).

    Og sa fra til dem, om at jeg dro igjen, da.

    For jeg syntes at Ågot oppførte seg så merkelig, da.

    Så jeg ville ikke uroe henne, liksom.

    I tilfelle hu ikke kjente meg igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så kjørte jeg vel rett tilbake til Oslo, og Rimi-leiligheten min, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen, vel.

    Etter en omvei, rundt Berger og Svelvik, som ikke ble helt som jeg hadde tenkt meg den, da.

    (Siden ingen lenger bodde, i Ågot-huset, (som nesten var som et slags barndomshjem for meg), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 22: Mer fra Danmark

    Jeg var vel ikke så vant med å være populær, blant damene, i Oslo.

    (Utover på 90-tallet, ihvertfall).

    Så jeg stakk fra de Setesdals-damene litt, husker jeg.

    (Etter at jeg badet, mens de lå og solte seg, da.

    Og da jeg gikk opp fra vannet igjen, så husker jeg det, at hu lyshåra liksom lå og smugkikket på meg, da.

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Men jeg sa at jeg ville se på de bunkersene og sånn igjen, da.

    (Noe sånt).

    Og da så jeg vel en dansk dame, som nakenbadet der, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Hvis ikke det var en annen gang, da.

    Jeg bada også en gang som noen dansker var ute i vannet der, og syntes at det nesten var for kaldt til å bade vel, (sånn som jeg skjønte det).

    Før jeg hoppa oppå den bunkersen igjen, da.

    Og en av de danskene, (som bada der), sa vel at jeg var ‘gal’, (eller noe sånt), hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg endelig kom tilbake, til campingplassen igjen.

    Så hadde jeg egentlig avtalt å spille fotball, med de to Setesdals-damene, da.

    Men jeg fant ut det, at jeg kneet mitt nok ikke var godt nok trent ennå, (etter operasjonen), til å spille ordentlig fotball, da.

    Så jeg droppa det, da.

    Men jeg lurte på om jeg skulle tilby de her to Setesdals-damene, å sitte på med HiAce-en min, til Hirtshals, (eller noe sånt).

    Men de skulle vel en annen vei, (eller noe), tror jeg.

    Og jeg hadde også en avtalte med resepsjonen, på campingplassen der, om at jeg skulle dra innom der, før jeg dro hjem.

    For det var snakk om at jeg muligens skulle få noen penger, for den kassettspilleren også.

    Siden jeg trodde at den kosta kanskje 800 kroner, (eller noe sånt), da.

    Siden det var en Grundig-kassettspiller, da.

    Og siden jeg trodde at Grundig var kjent for å være et bra merke, da.

    Men da jeg gikk inn i resepsjonen der, så ble jeg nesten kjeppjaget ut derfra og.

    For sånne kassettspillere kostet visst bare et par hundre kroner, (eller noe), mente han som jobbet der, da.

    Så det var rimelig flaut da, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Blant de Holmestrand-folka, så syntes jeg det, at jeg kjente igjen en av dem.

    (En med lyst hår vel).

    Og jeg lurte vel på om han var fra Berger, egentlig.

    Men det som var rart med dem, det var at alle av dem, de bare lå på bakken, og sov, i en klynge liksom, da.

    (Den siste dagen der, vel).

    Som om de sov, inne i et ganske stort telt, da.

    Men de hadde ikke noe telt liksom, da.

    (Det var liksom som at noen hadde stukket av, med teltet deres).

    Så det var rimelig spesielt, husker jeg.

    Og jeg lurte på om de bare lot som at de sov, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og de Holmestrand-folka, de var rimelig ‘på’ meg da, (mener jeg å huske).

    Og de gjorde vel et poeng av det, at jeg drakk ‘vin’, (mener jeg å huske).

    Og jeg mener også at jeg over hørte det, at de kommenterte det, at jeg dusja hver dag.

    Og da overhørte jeg også det, (en gang jeg gikk for å dusje der da), at en annen av dem sa det, at ‘han har sikkert runka, da’.

    (Noe sånt).

    Og når noen av dem, (regner jeg med at det var, ihvertfall), gikk forbi bilen min, en gang.

    Så klagde de på gardinene mine, (mener jeg å huske).

    De sa at de kunne se inn i bilen, selv om jeg hadde gardiner da, (hvis jeg hørte det riktig).

    Så de røde og hvit-stripete gardinene, til Mette Holter, (som jeg fikk av henne, da jeg flytta til Ungbo, i 1991).

    De var ikke noe særlig tess, da.

    Men jeg kunne nesten ikke hengt opp den bikinidama, som jeg fikk som sengesett, av Christell, jula før, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    For det dynetrekket var nok litt vel stort, til å henge inne i HiAce-en, (vil jeg si).

    Og det hadde kanskje også sett litt rart ut, å hatt en sånn nakendame, hengende i vinduet til bilen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg hadde HiAce-en parkert, oppe ved den gården, forresten.

    Så pleide jeg å kjøre ned til sentrum, en gang om dagen, (ihvertfall), da.

    Og da pleide jeg å barbere meg, på et ganske stort offentlig toalett, ved buss-stasjonen der, da.

    Og jeg hadde jo ikke barbermaskin, (for den ble jo stjålet, da jeg bodde på Ungbo), så jeg barberte meg med barberhøvel og barberskum, da.

    Og på det toalettet, så pleide det vel ikke å være så mange folk.

    Men en gang, mens jeg stod og baberte meg der, da.

    Så dukket det opp en bussjåfør der, (husker jeg).

    Og han så litt rart på meg da, (syntes jeg at det virka som, ihvertfall).

    Så da jeg spurte han, om det ikke var lov, å barbere seg der, da.

    Men det var det visst da, (svarte han).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Etter å ha søkt litt på nettet, så lurer jeg på om det var de her to Setesdal-damene, som jeg møtte, i Løkken, i 1996, (men jeg er ikke helt sikker)

    setesdal hm

    http://www.haslablogg.no/2012/05/farvel-og-velkomen/

    PS.

    Her er mer om dette:

    facebook melding setesdal

    PS 2.

    Enda mer om dette:

    setesdal facebook 2

  • Min Bok 5 – Kapittel 20: Mer fra Løkken

    Etter at de politifolka, i Løkken, hadde forstyrra meg, der jeg bodde, med HiAce-en min.

    Så var det ikke så artig, å bo der lengre, (for å si det sånn).

    Jeg regna med at det var han bonden, som hadde klagd på meg da, antagelig.

    Så jeg regna ikke med at det var så populært, at jeg ble der lengre.

    Så jeg kjørte så med HiAce-en min, ned til Løkken sentrum da, (må det vel ha vært).

    Og jeg lurte på hva jeg skulle gjøre, for jeg hadde ikke penger til å bo på en campingplass, da.

    Og det var fortsatt to-tre dager, til ferja tilbake til Larvik gikk, da.

    Og jeg hadde lest et sted, at det ikke var lov å sove i campingbiler, på stranda.

    Så jeg ringte politiet, (for jeg hadde med Alcatel-mobilen min, og jeg hadde en bil-lader, til mobilen, (mener jeg å huske), som vel enten må ha fulgt med mobilen, eller som jeg kanskje hadde kjøpt, på Claes Ohlson, eller noe, mens jeg jobba på Chinatown Expressen, da).

    Og jeg spurte politiet om det var lov å parkere bilen på stranda, og sove ved siden av bilen, da.

    Og da måtte han politimannen, som svarte telefonen, spørre noen andre der, om det var lov, da.

    Og jeg tror at det var lov.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Men jeg prøvde ikke å gjøre det, da.

    For jeg spurte på en campingplass der, om jeg kunne få lov å bo der, i de to-tre nettene, før ferja til Larvik skulle gå.

    Hvis de fikk den Grundig kassettspilleren min, (som jeg hadde fått til jul, året før eller noe, av mora mi).

    Og det sa de at var greit, da.

    Jeg sa at jeg regna med at den kassetspilleren var ganske dyr, siden Grundig var et kjent merke, da.

    Og dette var i midten av august vel, så høysesongen var mer eller mindre over, da.

    Dette var vel helt på slutten av den siste uka av skoleferien, (eller noe), hvis jeg husker det riktig.

    (Hvis det ikke var enda seinere).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På camingplassen der, så så jeg det, at folk som hadde dratt hjem, de hadde etterlatt seg masse ølflasker, og sånn, da.

    Så jeg samla sammen de ølflaskene, og dro på et supermarked, og kjøpte noe sånn billig kirsebærvin, (husker jeg).

    (For jeg brukte nesten alle de siste pengene mine på bensin, da.

    Sånn at jeg ikke skulle risikere å ikke komme fram til Hirtshals igjen.

    Som var noen timers kjøring, da).

    Som jeg drakk da, om kvelden.

    Kanskje fordi at jeg huska fra den Gøteborg-turen, sommeren 1991, at øl ikke var så godt, når flaskene ble skikkelig varme, da.

    For jeg hadde ikke noe kjøleskap, i den HiAce-en, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den campingplassen, så var det blant annet to venninner, fra Sætesdal, (husker jeg).

    De hadde sykla hele veien, fra Setesdal, da.

    (Selv om de vel selvfølgelig må ha tatt en eller annen danskebåt, over Skagerak, da.

    Antagelig en fra Kristiansand, hvis jeg skulle gjette.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    De her to damene, (som var helt i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene vel), de drakk ikke øl da, (husker jeg).

    Men jeg ble bedre og bedre kjent med dem, (må man vel si), de siste dagene, i Løkken, da.

    Og hu lyshåra av dem, hu jobba som sølvsmed, (mener jeg å huske), i Setesdal, da.

    (Hvis det ikke var at hu jobba i en sølvbutikk, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På campingplassen, så var det også noen folk, fra Holmestrand, husker jeg.

    Og jeg lurer på om det var han Barry, (eller hva han het igjen), som en gang hadde bodd på Berger.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Men jeg prata litt med de Holmestrand-folka, da.

    Og de hadde også møtte de fem damene, fra Drammen, (som alle var ganske fine, mener jeg å huske), på stranda der, da.

    (For jeg møtte de Drammens-damene, på stranda, da jeg lå å solte meg, inne i HiAce-en, (eller noe sånt), en av de første dagene, i Løkken, da.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem ringte meg på mobilen, mener jeg å huske.

    (Hvis det ikke var jeg som ringte han, da).

    Mens jeg var på campingplassen i Løkken der, da.

    Og jeg forklarte vel for Magne Winnem at jeg hadde tenkt å selge den mobilen.

    (For jeg hadde jo også personsøker, da.

    Og jeg tror ikke at den mobilen kunne sende tekstmeldinger.

    Eller, det veit jeg ikke helt sikkert.

    For jeg tror ikke at jeg hadde hørt om tekstmeldinger engang, sommeren 1996.

    Og det var nesten aldri noen som ringte meg på mobilen heller.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det var ikke så vanlig å ha mobil heller, på den her tida.

    Så derfor virka det vel naturlig for meg, å selge mobilen, når jeg fikk meg fasttelefon, (som jeg vel fikk meg ganske raskt, i Rimi-leiligheten min), da.

    For jeg merka jo det, denne sommerferien, at jeg ikke hadde så mye penger til overs, til å dra på ferie med, osv., da.

    Så jeg ønsket kanskje å kutte ned på utgiftene mine, da.

    Og jeg hadde jo slutta å jobbe for Chinatown Expressen, så jeg trengte ikke den mobilen, for den jobben lenger, heller).

    For jeg hadde bare cirka ti kroner, i matpenger, for hver dag, av de siste dagene der da, (eller noe).

    Så jeg prøvde å spe på budsjettet mitt litt, da.

    Og jeg hadde funnet ut det, at det lå en brukthandel, i Løkken, et sted.

    (Jeg hadde kanskje kikket i en telefonkatalog, i en telefonkiosk, eller noe sånt, da).

    Og jeg ringte vel til den brukthandelen, tror jeg.

    Og så avtalte jeg vel det, at jeg skulle dra innom der, dagen etter, (eller noe sånt), da.

    Men hu dama i bruktbutikken, hu mente at det var noe lureri, med den Alcatel-mobilen min, da.

    (Av en eller annen grunn, som jeg ikke skjønte helt).

    Så jeg ble jo omtrent kjeppjaget ut igjen, av den bruktbutikken, da.

    Så jeg fikk nesten sjokk, (må jeg si).

    For jeg syntes at det her var en rimelig uhøflig og ulogisk oppførsel, da.

    For det var jo ikke sånn at jeg hadde stjålet den her Alcatel-mobilen, (eller noe sånt).

    For den hadde jeg jo kjøpt på Økern-senteret, (var det vel), et drøyt år før det her, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.