johncons

Stikkord: 90-tallet

  • Jeg sendte en e-post til Strøm Kirke







    Gmail – Spørsmål om bryllup i Strøm Kirke







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Spørsmål om bryllup i Strøm Kirke





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Tue, Sep 14, 2010 at 6:34 PM





    To:

    sokneprest@sor-odal.kommune.no



    Hei,

    på 90-tallet, (nærmere bestemt i oktober 1993, fant jeg i Aftenpostens arkiv), så var jeg forlover, for min kamerat fra siste året videregående, i Drammen, Magne Winnem.
    Han gifta seg med Elin Zahl Kristensen, fra Skarnes.

    Og jeg har vel litt ansvar, som forlover.
    Nå har han kamerater som kjører i fylla og har hemmelige møter osv.
    Og han har selv sluttet å drikke.
    Det var noe mer og, men det kommer jeg ikke på, akkurat nå.

    Men jeg kan ikke gå helt god for Winnem lenger da, så da må jeg vel si fra.
    Jeg har overhørt, at jeg er forfulgt av 'mafian', i Oslo, i 2003, så jeg har flyktet til England, og får ingen av mine rettigheter, fra norske myndigheter.

    Så jeg lurer på om dette kan ha noe med Winnem å gjøre, for han kjente til en sånn mafia, husker jeg han sa, på 90-tallet, som min sjef i Rimi, bl.a. Elisabeth Falkenberg, var med i da, ifølge Winnem.

    Men men.

    Så jeg vet ikke helt om han kanskje tuller litt med hu Elin-jenta deres.
    Foreldrene hennes hilste jeg vel på, og de virka vel hyggelige, må jeg vel si.

    Men men.

    Selv om bryllupet kanskje var litt kjedelig, det var f.eks. ikke lov å drikke øl osv., men det var det kanskje foreldra til Winnem som var ansvarlige for?

    Men men.
    Og jeg har også chatta med ei fra Skarnes, som vel het Line Nordli, på #quiz-show, og hu virka også hyggelig, (selv om hu kanskje hadde litt få venner, siden hu var så mye internett, når hu var så ung?.

    Bare noe jeg husker, for jeg var op på quiz-show, for jeg hadde ikke så hyggelige venner.

    Man kan si mye om Magne Winnem, men han er ikke så hyggelig alltid, det kan man vel ikke si.
    Så jeg var mye på internett, siden f.eks. slektningene mine også var sånn, at de var litt sånn 'krigerske' noen ganger.

    Så fantes det kanskje oftere mer siviliserte folk på nettet da, som hu Nordli-frøkna f.eks.
    Men men.
    Mer da.
    Jo, og kirketjeneren deres, han hadde jo på seg satanist-band t-skjorte, så jeg.

    For det ble noe krøll med en salmebok, med vielsesattest inni.
    Og da måtte jeg få han til å åpne våpenhuset igjen.
    Uten at jeg fant den boka da.
    For bruden ble så ergerlig, for hu ville så gjerne ha den boka, husker jeg.

    For det var noen viktige papirer da, som dem måtte ha med seg.
    Men men.
    Så da la jeg merke til det, at han kirketjeneren deres, i 18 års alderen kanskje, han hadde på seg svart satanist-band t-skjorte.

    Var han djeveldyrker eller?
    Vi får se.
    Mer da.
    Jo, og Winnem ba meg kjøpe et beger cola til han, på bensinstasjonen ved Sanngrunn kafeteria, hvor middagsselskapet var.

    Men da stoppa mora hans meg, når jeg skulle inn der med cola til Winnem, og nekta meg å slippe inn, med cola.
    Så den familien der funka ikke helt, vil jeg si.
    Jeg tenkte det kanskje var en av jobbene mine som forlover?

    Er det mulig å spørre om det, om cola-kjøping og bringing, faller inn under pliktene til en forlover?
    (For jeg har ikke vært forlover igjen, hverken før eller etter det her).

    Og hu jenta som var forlover til Elin.
    Hu skulle liksom være singel da, sa Winnem til meg, før bryllupet.
    Men hu hadde visst hatt seg et 'one night stand', eller noe, dagen før bryllupet.

    Så sa, så måtte dem gjøre om på bordplasseringa, og jeg måtte sitte langt unna hu forloverinnen til bruden da, pga. det her da, skjønte jeg.
    Men men.
    Men siden jeg har hørt at jeg er forfulgt av noe 'mafian', så skriver jeg på noen slags memorarer, på internett osv.

    Og for å vise at jeg ikke farer med 'røverhistorier', så skulle jeg gjerne hatt en bekreftelse, f.eks. fra kirkeboka deres, eller lignende, på at jeg var forlover under dette bryllupet, til Winnem og Zahl Kristiensen.

    Hvis det er mulig da.
    For jeg vet at Svelvik kirke, de klarte å sende meg dåpsattesten min, hit til England.
    Så det var veldig bra av de, så da tenkte jeg at jeg kunne prøve ihvertfall.

    På forhånd takk for eventuell hjelp!
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.
    Det med Winnem, det var at jeg mistenker at han kan ha vært involvert i å få brent ned et hus, med sosial-klienter, som var nabohuset, til han og Elin, ute i Spikkestad, hvor de etterhvert flytta til.

    Winnem sier også at sønnen sin er litt 'dum', eller noe sånt.
    Han sa også på Sanngrunn der, at storebroren hans, fra Krokstadelva, eller noe, var litt 'dum'.
    Og begge dem har lyst hår vel.

    Så jeg lurer på om Winnem er i noe slags klan, eller noe, som tuller med folk som har lyst hår.
    Eller norske folk da.
    Jeg vet det høres dumt ut.
    Men han liker ikke sosial-klienter ihvertfall, det husker jeg han sa, for jeg var ikke bare forlover, jeg måtte også hjelpe han med flytting til Spikkestad da.

    (Men Winnem betalte mat på McDonalds, langs E18 vel).
    Så da husker jeg at Winnem sa det, at sosial-klienter, det likte han ikke.
    Og et par år seinere, så brenner bygningen der opp, og to personer dør i brannen, var det vel.

    Så et varsko for han Winnem, må jeg nesten si nå.
    Og et varsko for han kirketjeneren deres.
    Det er vel litt rart hvis en djeveldyrker er kirketjener mener jeg.
    Selv om djevelen sikkert står i bibelen han og, mener jeg.
    Men det er vel ikke svarteboka, som dere står og leser fra, i den kirka, er det det da?
    Hvis ikke, så skjønner dere sikkert hva jeg mener, med at jeg syntes det ser rart ut, hvis kirketjeneren har på seg djeveldyrker-band t-skjorte.

    Men men.






  • Lønningene jeg fikk i Norge var ikke mye å bli feit av. Unntatt de årene jeg jobbet som butikksjef, men da hadde jeg mer utgifter til bil, mat og klær







    Gmail – FORESPØRSEL PENSJON.







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    FORESPØRSEL PENSJON.





    Lunde, Åse-Berit

    <Ase-Berit.Lunde@nav.no>





    Tue, Sep 14, 2010 at 6:47 AM





    To:

    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>




    Se poengrekke. Når det gjelder

    opparbeidede poeng så kommer det an på hvilket regler som gjelder i

    England. Eøs regler. Se Nav.no.

    09 0,00

    08 0,00

    07 0,00

    06 0,00

    05 0,00

    04 105.136 NORSK INNT 0,81 105.136 ARB.TAKER

    03 154.700 NORSK INNT 1,76 154.700 ARB.TAKER

    02 228.800 NORSK INNT 3,30 228.800 ARB.TAKER

    01 290.400 NORSK INNT 4,74 290.400 ARB.TAKER

    00 273.900 NORSK INNT 4,66 273.900 ARB.TAKER

    99 253.800 NORSK INNT 4,47 253.800 ARB.TAKER

    98 210.900 NORSK INNT 3,75 210.900 ARB.TAKER

    97 184.700 NORSK INNT 3,40 184.700 ARB.TAKER

    96 167.700 NORSK INNT 3,15 167.700 ARB.TAKER

    95 157.400 NORSK INNT 3,05 157.400 ARB.TAKER

    94 127.500 NORSK INNT 2,37 127.500 ARB.TAKER

    93 62.300 NORSK INNT 0,68 62.300 ARB.TAKER

    92 57.600 NORSK INNT 0,59 57.600 ARB.TAKER 91 98.100 NORSK INNT 1,80

    98.100 ARB.TAKER

    90 32.800 NORSK INNT 0,00 32.800 ARB.TAKER

    89 37.200 NORSK INNT 0,15 37.200 ARB.TAKER

    88 15.100 NORSK INNT 0,00 15.100 ARB.TAKER

    87 0,00

    ————————————


    Med vennlig

    hilsen

    Åse Berit

    Lunde
    Veileder
    NAV Larvik

    trygd
    Telefon: 33513494 E-post: ase-berit.lunde@nav.no


    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 8. september 2010 16:47
    Til: Lunde,

    Åse-Berit
    Emne: Re: FORESPØRSEL PENSJON.


    Hei,

    takk for svar!

    Jeg lurte da på to ting.

    Blir det jeg har betalt til folketrygden i Norge, overført til England,

    hvis jeg blir boende her?

    Og hvor mange pensjonspoeng har jeg opparbeidet meg, på de 15-16 jeg har

    jobba heltid og deltid i Norge.

    Igjen takk for svar!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2010/9/8 Lunde, Åse-Berit <Ase-Berit.Lunde@nav.no>


    Hallo. Viser til forespørsel på mail. Se svar. Du

    har ingen rettigheter på pensjon fra Norge ennå. Dette til orientering.

    Beskrivelsehistorikk — 07.09.2010 07:50 Brastein, Jørgen (B116177,

    0709) —
    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]
    Sendt:

    5. september 2010 09:49
    Til: (PK) NAV Post
    Emne: Pensjonspoeng

    opparbeidet da jeg bodde i Norge

    Hei,

    jeg har

    bodd i England, siden 2005.

    Egentlig som flyktning, siden jeg

    overhørte i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe de kalte "mafia'n"

    der.

    Nå virker det ikke som at politiet ønsker å etterforske

    dette, og et drapsforsøk mot meg, i Kvelde i 2005.

    Så jeg lurte

    på om jeg kan få sendt pensjonen min, som jeg har opparbeidet meg, etter

    å ha jobbet i 15 år ihvertfall, i Norge.

    For jeg er

    arbeidsledig i England, uten formue, så da kunne jeg ha hatt noe

    kapital, å bruke for å starte opp et firma her, for eksempel.

    Eller ha i reserve til jeg blir gammel da.

    For britene

    begynner å tulle, og vil ikke betale meg arbeidsledigshetstrygd nå,

    innimellom, pga. noen misforståelser med noen møte-adresser, osv.

    Så jeg ville bare forhørte meg litt mer om dette.

    Hvordan er reglene rundt dette?

    På forhånd takk for

    eventuelt svar!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    'eribsskog@gmail.com'

    Beskrivelse

    Hva skal jeg gjøre/hva har jeg gjort? Sendt mail til bruker at det

    ikke er mulig å få alderspensjon tidligere enn 62/67 år. Kan ikke sende

    pensjon på "forskudd". Vilkårene for rett til ytelse er også at han er i

    bosatt i Norge når han søker. åbl.






    PS.

    Her har jeg forklart litt hvor inntektene mine, de forskjellige årene, stammet fra:

    hva lønningene var

    PS 2.

    Og her forklarer jeg om resten av årene, (som ikke fikk plass, på det forrige skjermbildet):

    inntekter forklaring del 2

  • Axel var nesten enda teitere, enn Christell. Men men

    Jeg har jo skrevet om på bloggen, tidligere idag, og også tidligere.

    Om hvordan Christell var, da hu vokste opp.

    Hu var sånn, at hu var veldig treig, med å lære å lese undertekstene, på TV-en.

    Så jeg husker at jeg syntes hu var litt dum, for det hadde jo jeg og søstera mi, lært, i Larvik, mange år tidligere.

    Jeg lærte meg til og med å lese teksten speilvendt.

    For vi måtte vugge Axel, (jeg og søstera mi), og da kunne vi se TV-skjermen, i et speil, som hang på veggen, ute i stua.

    (Det her var i Jegersborggate 16, i Larvik sentrum.

    Og året var 1978 og 1979 da.

    For Axel, han må hatt noe sykdom, som spedbarn, tror jeg.

    For han grein hele tida.

    Så man måtte vugge han, (i en trevugge mora vår og Arne Thormod hadde kjøpt), hver kveld da.

    En ganske forseggjort vugge, mener jeg å huske, som forresten søstera mi skar noe mønster, av noe slag, i, med en kjøkkenkniv, eller noe.

    Da den her vugga var ny da.

    Og så skyldte hu på meg, tror jeg.

    Noe sånt.

    Enda jeg ikke hadde bedt henne om å gjøre det, i det hele tatt.

    Men hu begynte å grine da, og mora vår trøsta henne.

    Og det mangla etterhvert fler og fler knapper, på TV-en i stua.

    Så jeg tror nesten det må ha vært søstera mi, og at hu kanskje var noe slags jævelunge, eller noe, i det huset.

    Men men).

    Og når den kuleste serien dukka opp.

    (Som var ‘I ville vesten’, eller ‘Kruttrøyk’ eller ‘Røtter’, eller lignende.

    Og da var det spesielt mye herk da, å måtte vugge vugga til Axel, (som da var et år gammel kanskje).

    Noe sånt.

    Mens den her spesielt bra TV-serien, var på TV da, på NRK, eller ‘Norge’, som ihvertfall vi pleide å kalle den TV-stasjonen da, (på 70-tallet osv.)

    Og mora mi, og stefaren vår, Arne Thomassen, de gadd sjelden å vugge vugga til Axel.

    Så det var det meg og søstera mi, som måtte gjøre.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, så jeg lærte faktisk å lese undertekstene, speilvendt, da jeg var sånn 8-9 år.

    Men da Christell var sånn 9-10 år kanskje da, så klarte ikke hu å lese undertekstene den riktige veien, engang, enda hu satt rett foran TV-en da.

    Hu bare maste på mora si og de andre i ‘Haldis-huset’.

    Og spurte hva det stod da.

    Så sånn var det.

    Og Christell klarte heller ikke å prate reint, på den her tida, husker jeg.

    ‘Kjøtt’, det uttalte Christell, som ‘schøtt’.

    Og ‘skjørt’, det tror jeg ikke hu klarte å si heller.

    Men men.

    Så jeg måtte korrigere henne da, hver gang jeg hørte at hu ikke prata reint.

    For det var det visst ingen andre som gjorde.

    Men men.

    Så Christell var nesten som min adoptivdatter, når jeg var sånn 10-11 år, osv.

    Men men.

    Men Axel da, han var spesielt teit, synes jeg.

    Jeg flytta jo til Oslo, da jeg var 19 år.

    Og da bodde Axel i Oslo, hos faren sin, Arne Thomassen, og stemora, Mette Holter.

    Og dette var i 1989, og Axel er jo født høsten, 1978.

    Så Axel var nettopp fylt 11 år da, på den her tida.

    Og da hadde Axel lært om ‘en og en halv’, på spesialskolen sin, på Majorstua.

    Og skulle han si det da.

    Så sa han ‘en og halvannen’.

    Så det ble jo bare ‘blandings’.

    Også skjønte han heller ikke at f.eks. klokka 16, var klokka fire da.

    Han bare blanda det greiene der.

    Og det var sånt jeg skjønte, fra da jeg fikk armbåndsur, av mora mi, da jeg var sånn åtte år, eller noe da.

    Så de her yngre søsknene, halv-søsknene og ste-søsknene mine, (eller hva man skal kalle dem).

    Dem kunne være rimelig teite, innmellom, må jeg innrømme.

    Men men.

    Søstra mi var også dum, som lita.

    Det var da vi bodde i Østre Halsen, i Storgata der, og jeg var kanskje 4 år da, og søstera mi nesten 3 år.

    Også skulle jeg lære søstera mi å prate normalt.

    Så sa jeg noe sånn som ‘si et eller annet’.

    Og da sa søstera mi: ‘si et eller annet’.

    Så hu skjønte jo ikke det med hva ‘si’ betydde.

    Det var ikke meninga at hu skulle si ‘si’ da.

    Men det skjønte hu visst ikke.

    Hvis ikke hu bare tulla da.

    Hu er litt sånn utspekulert noen ganger, tror jeg.

    Men men.

    Så de var jo helt dumme, alle tre, må jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på, siden jeg skrev om hvor dum Christell var, som lita jente, tidligere idag.

    Men men.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Så Axel, han hadde kanskje noe sykdom, som barn, siden han grein så mye, da han lå i vugga, på lørdagskveldene, osv.

    Men men.

    Like før mora mi fikk Axel, så spurte mora mi, hva jeg syntes at Axel skulle hete, hvis han ble en gutt.

    (De spurte ikke om hva jeg syntes at Axel skulle hete, hvis han ble en jente.

    Men men).

    Og da sa jeg at han burde hete ‘Atle’.

    For vi hadde en i klassen, som het Atle Farmen.

    Som pleide å ha en slags frimerkeklubb, som var litt kjedelig, (kanskje fordi jeg tok med Pia, som mora mi vel ba meg om), men likevel.

    Og Atle Farmen, og de, de hadde en egen grusbane, som de kunne spille fotball på.

    Like utafor villaen deres, nede på Torstrand da, i Larvik.

    Pluss at de hadde en båtbutikk, eller noe sånt, også, tror jeg.

    Men men.

    Så da ville jeg at Axel skulle hete Atle da, for da trodde jeg at han ville bli god i fotball.

    Og ‘Axel’, det må vel sies, å være litt lignende av ‘Atle'(?)

    På den måten, at begge navna begynner på ‘A’, og at begge navna er på fire bokstaver.

    Men men.

    Så Axel er kanskje litt oppkalt etter en i klassen min, på Torstrand skole, fra da jeg bodde i Larvik, fra våren 1977 til høsten 1979.

    Nemlig Atle Farmen da.

    Og han er visst nå direktør, eller noe, i Masterfood, mener jeg å ha lest på nettet.

    Altså Atle Farmen, og ikke broren min Axel Nicolay Thomassen.

    Men det var kanskje litt rart, at de bare spurte om guttenavn?

    Visste mora mi at hu skulle få en gutt?

    Ei venninne av mora vår, (som var på besøk hos oss, i Jegersborggate, mens jeg satt i stua, og hørte på, mens hu og mora mi prata, noe jeg noen gang fikk lov til, hvis jeg satt helt stille, sånn at mora vår, ikke klarte å finne på noe å kjefte for da), kommenterte det, at hu ikke så gravid ut, på bilder osv., fra sommerferien vår, det året Axel ble født, i 1978, da vi var i København osv.

    Men men.

    Så det var kanskje noe ‘lurings’ rundt fødselen til Axel?

    Vi bodde jo bare noen få hundre meter, fra Larvik sykehus.

    Likevel dukka Arne Thormod opp fra ‘ingen steder’, (han jobba vel i Oslo på den tida).

    Og kjørte mora mi til Tønsberg sykehus, den morgenen.

    Og mora mi sa at jeg måtte ligge i dobbeltsenga hennes, sammen med henne, natta før hu skulle ha Axel.

    Av en eller annen grunn.

    Og jeg kan ikke huske at mora mi så noe gravid ut.

    Og jeg og søstera mi, vi fikk ikke lov å si på skolen, at mora vår skulle ha unge.

    Så glemte jeg meg, og sa det likevel, til svømmelærerinna, en gang vi hadde henne som vikar, i et annet fag da.

    (For mora mi hadde tulla med svømmehette, til meg, så svømme-lærerinna, hu hadde mast på meg, hver gang vi hadde svømming, om den badehetta da, eller hva det het.

    Men men).

    Så sa jeg det til mora mi.

    At jeg hadde glemt meg, og sagt at hu skulle ha unge.

    Og da fikk mora mi nesten sjokk, og lurte på hvem hu lærerinna var.

    Og hu visste hvem svømmelærerinna var osv., enda vi ikke hadde bodd i Larvik sentrum, i mer enn noen få måneder.

    Men men.

    Så det kan ha vært at Axel ikke var ungen til mora mi.

    Axels foreldre, eller ‘foreldre’, mora vår, Karen Ribsskog, og faren hans, Arne Thormod Thomassen.

    De hadde jo mørkt hår, begge to.

    Mora mi var ihvertfall brunette.

    Mens Arne Thomassen, han veit jeg ikke helt sikkert.

    For han hadde vel en del grått hår osv., tror jeg.

    Men jeg tror han må ha hatt mørkt hår også.

    Så at Axel skulle få helt lyseblondt hår.

    Det var kanskje litt spesielt.

    Er Axel virkelig broren min, lurer jeg på nå.

    Dette har jeg også skrevet om på bloggen tidligere da.

    Men jeg har ikke klart å løse mysteriet.

    Men men.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Masterfood heter forresten Mars nå, så jeg på Google.

    Så han Atle Farmen, han jobber nå i samme firma, (hvis jeg husker riktig), som hu svensk-amerikanske unge dama, på Arvato, (som alltid smilte så mye vel, av en eller annen grunn).

    Hva het hu igjen da.

    Jo, det samme som en storm.

    Nemlig Katarina (Murie).

    For hu jobber visst nå for Mars i New Zealand, hvis jeg har skjønt det riktig.

    (Mener jeg å ha lest på Facebook-sida hennes, for et par år siden, eller noe vel).

    Bare noe jeg tilfeldigvis tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Så Axel, han skulle egentlig hete Atle, og bli god i fotball.

    Men ble Axel god i fotball?

    Ja, jeg vil si det.

    Ihvertfall en gang, (i det minste).

    For jeg og Axel, vi slo Magne (Winnem) og Glenn (Hesler), 10-0, en gang.

    Rundt 1994, eller noe sånt.

    Når vi spilte på grusbanen, (var det vel), nedenfor blokkene, i Avstikkern, på Bergkrystallen der.

    Hvor Magne og Elin Winnem hadde en leilighet da, midt på 90-tallet vel.

    Så jeg vil si at Axel, han har klart det han skulle i livet, (hvis man skal regne det jeg sa i Larvik, i 1978).

    For jeg må si at Axel spilte ganske bra, den gangen vil slo Magne og Glenn 10-0.

    Hvis de ikke ‘faket’ da.

    Man vet kanskje aldri i våre dager.

    Men man kan vel ikke heller gå ut fra noe sånt vel.

    Så Axel han har faktisk klart det han skulle, i livet, nemlig å bli god i fotball.

    Ihvertfall (minst) en gang, vil jeg si.

    Så Axel, han kan egentlig bare skifte navn til Atle, og si seg fornøyd med livet, vil jeg si.

    Så sånn er det, (bare for å tulle litt da).

    Bare noe jeg tilfeldigvis tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Jeg lurer på om dette er annonsen for den bilen jeg kjøpte, like etter at jeg ble butikksjef, i 1998? Hm

    var dette bilen jeg kjøpte

    PS.

    Sånn her ca., så den bilen ut.

    (Bortsett fra at den ikke var like mye ‘styla’, som den på bildet.

    Den bilen jeg hadde, så litt kult ut, (syntes jeg selv ihverfall), siden den var svart metallic, men den bilen jeg hadde, var helt ‘plain’ da, i forhold til den på dette bildet, må man vel si.

    Men men).

    Her er mer om dette:

    934728_1

    PS 2.

    Det som var litt rart, var at de som solgte denne bilen, de het Özgyr.

    (Det var ihvertfall det navnet, som stod i vognkortet, mener jeg ganske sikkert å huske).

    Og det var det samme etternavnet, som to søstre, (seinere tre, pluss en bror), som var kolleger av meg, på Rimi Bjørndal, hadde.

    (Dvs. Hava, Sema, Songül og Muhammed Özgyr, (fra tyrkisk Kurdistan vel), som alle jobba på Rimi Bjørndal, på den samme tida som jeg jobba der.

    Jeg jobba der først som assisterende butikksjef, fra 1996 til 1998.

    Og så som låseansvarlig, (etter at jeg slutta som butikksjef), fra 2002 til 2003).

    Disse jeg kjøpte bilen av, de bodde i Lørenskog, mener jeg de sa.

    Men de hadde en matbutikk, eller nærbutikk, opp mot Ullevål sykehus, eller noe sånt vel.

    (Jeg husker ikke nøyaktig hvor den butikken var).

    Men jeg ringte, og fikk adressen, og så tok jeg bare en drosje dit, husker jeg.

    Jeg var litt sliten, etter 2-3 års slaveri nesten, på Rimi Bjørndal, (som assistent for butikksjef Kristian Kvehaugen).

    Så jeg var litt daff og sliten da.

    Men dette var fridagen min da.

    Så det var vel en fredag, mener jeg.

    (Også skulle jeg sikkert jobbe lørdag da, eller lørdagen uka etter).

    Men jeg var litt overarbeida, allerede da.

    Så jeg orka ikke å fly rundt så mye, å se etter biler.

    (Dessuten, så syntes jeg faktisk at den bilen, så ganske kul ut, siden den var svart metallic, osv.

    Så jeg ble positiv overraska da, når jeg fikk se den bilen.

    Det stod jo f.eks. ikke i annonsen, at den var svart metallic.

    Men men).

    Så jeg bare kjøpte den første og beste(?) bilen, for å si det sånn.

    Men jeg fikk ikke med åtte nye dekk, som det står i annonsen der.

    Jeg fikk bare med fire gamle.

    Og jeg måtte vel opp i 16.000, tror jeg, for å få kjøpe den bilen.

    (For det var visst også noen i Lørenskog, som var interessert i den bilen, skjønte jeg.

    Men men.

    Og jeg ringte også løsøreregisteret, i Brønnøysund, for å sjekke om det var noen heftelser ved bilen, (som hadde DE-skilter vel).

    Men det var det ikke, kunne de opplyse om, fra Brønnøysund.

    Så da trodde jeg at den bilen skulle være grei jeg da.

    Dum som jeg var, må man vel kanskje si.

    Men men).

    Og at den bilen hadde passert EU-kontrollen.

    Det var vel nesten som et under, vil jeg vel kanskje si.

    Men det viste seg at den var fikset, på Sogn Videregående, i Oslo, av ‘mekken’-linja der da.

    Noe sånt.

    Så sånn var vel det.

    Så jeg måtte ut med masse ekstra penger, til nye deler til motoren og det elektriske anlegget, og det som var.

    Og det ble ofte innbrudd i bilen også.

    Så den bilen kosta jeg nok på en 30-40.000, ihvertfall.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så jeg hadde litt uflaks, med det kjøpet, vil jeg nok si.

    Men jeg trodde det var i orden med den bilen da, siden den var EU-godkjent osv.

    Men der hadde dem nok juksa litt muligens, er jeg nok litt redd for.

    Men men.

    Jeg kjørte til søstera mi, i Tromsøgata, for å vise henne bilen.

    Etter at jeg kjøpte den.

    Og da mener jeg at jeg hørte et ‘dunk’, mens jeg var inne hos søstera mi.

    Og da hadde bilen en bulk i en av bakdørene vel.

    Når vi gikk ut for å se på bilen.

    Så hva som hadde skjedd da, det veit jeg ikke.

    Men det var vel litt spesielt.

    Jeg tror ikke at den bulken var der, da jeg kjøpte bilen, (noen minutter tidligere).

    Da hadde jeg vel lagt merke til det, vil jeg vel tro.

    (Jeg gikk jo og så på bilen, og sånn, mener jeg).

    Men jeg var ikke 100% sikker, så jeg sa ikke noe tilbake, da søstera mi klagde på det da, at det var bulk i bakdøra.

    (Den bulken gikk det kanskje ann å rette opp, tenkte jeg.

    Jeg hadde tatt opp billån, på 30.000, (var det vel), i DNB.

    Sånn at jeg hadde noen penger i reserve, i tilfelle det var en del å fikse, på den bilen da.

    Så jeg var litt gardert, ihvertfall, tenkte jeg.

    Men jeg kunne jo ikke vite det, at det skulle være så mye galt, som trengtes å fikses på, på den bilen.

    Men men).

    Så jeg lurer på hva som skjedde da egentlig, siden det plutselig ble bulk i døra.

    Men men, man kan ikke vite alt.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Det er vel kanskje forresten en Ford Escort, eller noe, den på bildet.

    For den bilen jeg hadde, (en Ford Sierra 86-modell, med 2 liters motor), den hadde fire dører, mener jeg nok ganske bestemt å huske.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Er det min fars stedatter, Christell Humblen, som tuller?

    de elskende på Pont-Neuf

    http://www.dvdhuset.no/lydogbilde/dvdhuset.filmforklaring?VareID=10637

    PS.

    Som jeg har skrevet om på bloggen tidligere.

    Så bodde min fars stedatter, Christell Humblen, i Oslo, på den tiden, som jeg var ferdig i militæret, (sommeren 1993).

    Og da fikk jeg dimme-penger da, (som det kalles), når jeg var ferdig der.

    Og det var kanskje 5-6.000 da.

    Som skulle holde til jeg fikk lønn/arbeidsledighetstrygd.

    Så ville søstera mi, Pia Ribsskog, bo sammen med meg, på den tida jeg var ferdig, i militæret, sa hu.

    Hu ville at vi skulle overta Christell Humblen og Hege Snoghøj sin tidligere leilighet, ved Terningen matcafe der, i Oslo sentrum.

    Jeg fortalte søstera mi, at jeg hadde kun dimmepenger, og ikke hadde råd til depositumet der, som var på 9.000, eller noe.

    Søstera mi var blakk hele tida, hu var arbeidsledig.

    Men hu maste på meg, om jeg ville være med.

    For vi behøvde ikke å overta leiligheten til Christell og dem, mente hu.

    For vi kunne bare ta det som noe sosialt, eller noe trivielt, eller som noe som ikke var så nøye, mente søstera mi.

    Så jeg ga etter for maset til søstera mi, og ble med ned for å være med søstera mi, (som maste), mens han gårdeieren var i leiligheten til Christell og dem, (av en eller annen anledning da, antagelig i forbindelse med at Christell og dem skulle flytte ut).

    Og da måtte jeg jo fortelle det da, at jeg ikke hadde penger til depositum, til den leiligheten, like etter militæret og studietid og alt.

    Jeg har jo aldri hatt noe kapital, i løpet av livet mitt, for faren min bare heiv meg ut, mer eller mindre, da jeg var 18-19 år, og det var det.

    Noe sånt.

    Så jeg har jo aldri fått noe sving på økonomien min, for jeg har jo aldri hatt noe startkapital, for å starte et firma innen programmering/systemutvikling, for eksempel.

    Som jeg ellers kunne ha gjort da.

    Og noen dager etterpå, så skulle Christell ha meg og søstera mi ned i den leiligheten igjen.

    For å se på filen ‘De elskende på Pont-Neuf’.

    Som Christell mente var så bra.

    Selv om Christell er som en amerikansk ‘prinsesse’-jente, og den filmen er fransk og om to bomser i Paris.

    Og Christell selv, hun skulle ikke være tilstede, i leiligheten sin, den helgen.

    Gårdeieren, (som var en kar i 50-årene vel), fortalte også meg, at Hege og Christell hadde vært ganse fine og uproblematiske, å ha som leieboere, stort sett.

    Med unntak av at de hadde spraya ned hele trappeoppgangen der, i sin etasje og ned til etasjen under da, med et brannslukningsapparat, (for morro skyld!)

    (Og jeg husker også at Christell fortalte en gang, at hu og en elsker hun hadde, hadde klart å ødelegge stuebordet der, ved å ha sex oppå bordet, sånn at en glassplata, (det var et salongbord av glass da), knuste, sånn at elskeren hennes begynte å blø fælt, men da fortsatte de bare på soverommet, med blod og alt da.

    Fortalte Christell, sommeren 1993, med masse venner av henne tilstede da).

    Så de ødela kanskje stuebordet og der.

    Hva vet jeg.

    Hvis de ikke eide møblene selv da.

    Det skal jeg ikke si sikkert.

    Men men.

    Men, jeg har jo funnet i Aftenpostens arkiv, (som jeg har skrevet om på bloggen), at Christells bror, på Vestlandet, er ny-utmeldt, av Johanitterordenen.

    Johanitterordenen er det samme som Malteserordenen.

    Og de skal visst stå bak firmaet Blackwater, (har jeg lest på nettet), som vel har vært en stor maktfaktor, i krigen i Irak osv.

    Er det sånn, at Malteserordenen styrer mye av hva som foregår i politikken i Verden, f.eks?

    Har de mye makt i Norge?

    Er det sånn at min fars stedatter, Christell Humblen, tuller med meg, pga. det her med at jeg ikke ble rik, av dimmepengene fra militæret?

    Uansett hvor dumt dette kan høres ut for vanlige norske folk.

    Men Christell Humblens to eldre brødre, (som også bodde i ‘Haldis-huset’, på Bergeråsen), de var jo danske statsborgere, så de var vel aldri i militæret.

    Og jeg husker at Christell prata om, ved julemiddagen, (som jeg var invitert til, på Bergeråsen, i ‘Haldis-huset’), julaften 1992, at militæret, det var et sted, hvor noen bekjente av henne, (fra Drammen vel), ble ‘feite’.

    Så Christell hata meg kanskje fordi jeg var i militæret, hvor hun nok trodde jeg ble ‘feit’ da, i motsetning til hennes to danske brødre, Jan Snoghøj og Viggo Snoghøj aka. Viggo Snowhill, som slapp unna, siden de bodde i Norge.

    Så har hun, gjennom sitt nettverk i Johanitterordenen, kanskje sperret for at jeg skal få meg noe bra jobb, osv.

    Og bra inntekt.

    Er det sånn det henger sammen, lurer jeg på nå.

    Christell er jo ikke kjent for å være så særlig smart.

    Hu må vel ha vært den siste, i klassen sin, som lærte å lese undertekstene på TV-en.

    En gang, som jeg var på besøk, i ‘Haldis-huset’, da Christell kanskje var 12-13 år, så satt hu bare i stua, og ropte, ‘hva stod det’, for hver undertekst, på et program fra USA, med Erik Disen, eller hva han het.

    Hvor han dro i alle fornøyelsesparkene der, (på 80-tallet da).

    Noe sånt.

    Og datteren hennes, er vel heller ikke så smart, tror jeg.

    Så det kan vel være fordi at mora ikke er så smart.

    For da jeg ringte, til Christell, (på Konnerud, i Drammen), ifjor, (eller om det var i forfjor), for å høre om Christell kunne hjelpe meg, og prate ut om noen ting som hadde skjedd i familien vår, og på Bergeråsen osv., i ‘gamle dager’, altså på 80-tallet da.

    Så tok hu eldste dattera hennes telefonen.

    Også spurte jeg om å få prate med Christell.

    (Som av en eller annen grunn ikke tok telefonen selv).

    Så spurte hu dattera, “er det pappa’n våres?”

    Enda faren deres er svensk, og heter Mattias, eller noe, og er fra Stockholm.

    Men hu dattera til Christell, hu måtte vel ha hørt det, at jeg ikke var svensk.

    Men men.

    Det ligger vel i familien da, at dem ikke er så skarpe.

    Men men.

    Bare noe jeg tilfeldigvis tenkte på nå.

    Så jeg blir litt irritert, hvis det er sånn, at Johanitterordenen og Christell Humblen osv., tuller med meg.

    Sånn at jeg ikke har råd til å kjøpe meg en sofa, som jeg kan strekke ut beina på, engang.

    Og ikke kan få meg familie og sånn, sånn som besteforeldra mine og foreldra mine, hadde før meg.

    Så da blir jeg litt irritert, og litt trist og lei meg.

    Spesielt siden jeg har skrevet om alt som foregår, i over tre år nå, og publisert om det, på den her bloggen, på internett.

    Jeg lurer på hva det er med folk, siden dem lar sånn her maktmisbruk bare passere.

    Det er helt jo håpløst.

    Det er helt tragisk, vil jeg si.

    Folk må i Norge må stort sett nok være like dumme som Christell Humblen og slekta hennes, tror jeg.

    Og sånne folk, (som er litt dumme da, men som kanskje har makt), dem driver nok da og tuller med meg, (vil jeg tippe på).

    Og alle som leser bloggen, de bare lar det skure.

    Så det er en elendighet, i verden, det er helt sikkert.

    Så sånn er det.

    Det finnes kanskje en underklasse i Norge, som er, mer eller mindre, umulig, å komme ut av?

    Siden Johanitterordenen, driver å kontrollerer landet?

    Det kan nesten virke sånn for meg, ihvertfall.

    Men men.

    Så dette må være noe religiøst, tror jeg.

    Så dykk får sitt og glo.

    Som Monica Lyngstad, fra Røyken, nok kanskje antagelig ville ha sagt det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Med hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og ikke nok med at Christell Humblen og hu Hege Snoghøj.

    Ikke nok med at de spraya ned trappeoppgangen, med brannslukningsapparat, våren 1993 vel.

    Der de bodde i Oslo sentrum, nederst i Maridalsveien ca.

    Ved Terningen matcafe der.

    Joda, de hadde en slags kavaler der, Christell og hu Nina.

    En som ikke jeg kjente igjen, og som jeg vel ikke ble fortalt hvor var fra.

    (For de her folka var litt ovenpå da.

    Og jeg hadde ikke så mye med Christell å gjøre, på 90-tallet.

    Det var mest på begynnelsen av 80-tallet.

    Så jeg var ikke helt på bølgelengde, med de her folka, mens de bodde i Oslo.

    (Og heller ikke seinere).

    Så sånn var det).

    Mer da.

    Jo, da spurte han kavaleren til Christell og Hege Snoghøj meg.

    Om ikke jeg skulle vaske trappa for dem.

    Men da sa jeg plent nei, altså.

    For jeg mente det var en ting, at jeg hadde vært i militæret og at jeg måtte vaske der.

    Men å vaske etter min stesøster, eller min fars stedatter.

    Og hennes venninne, fra Gulskogen, i Drammen.

    Som var jevnaldrende, omtrent, med meg.

    Nei, det ble for drøyt, mente jeg.

    Altså, var de så fine på det, at de ikke kunne vaske opp etter seg selv?

    Skulle liksom jeg være en sånn, som var den lavt betalte ‘slaven’ deres, og rydda opp etter griseriet deres?

    Nei, det bydde meg imot, så det droppa jeg.

    Det ble også å blande jobb og privatliv da, mente jeg.

    Siden Christell var i slekta mi osv.

    Så det sa jeg “nei” til, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Så her er det sånn, at Christell nok er noe lignende av Rimi-Hagen da.

    Også prøvde dem å få meg til å bli noe lignende av Rimi-Hagens sjåfør da kanskje.

    Eller noe.

    Så Christell og ‘Haldis-familien’, de behandler meg nedlatende.

    Som om det var et slags apartheid, i familien.

    Jeg er som Askeladden.

    Og Christell er som dattera til Rimi-Hagen, liksom.

    Noe sånt.

    Så derfor var det at jeg var så lysten til å flytte inn til Oslo.

    For å komme meg unna dette apartheidet/klasseskillet, som var i ‘Haldis-familien’ da.

    Hvor jeg var med i utkanten av.

    For jeg var sønn til faren min, Arne Mogan Olsen, som var samboeren til Haldis da, og som bodde i ‘Haldis-huset’.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Her er mer om dette:

  • Cecilie Hyde, fra Svelvik, forrandret seg

    Som jeg har skrevet om på bloggen tidligere, så hadde jeg nesten en slags søster, (eller adoptivdatter), som het Cecilie Hyde, det siste året jeg bodde på Bergeråsen, (nemlig skoleåret 1988/89).

    Søstera mi, Pia Ribsskog, hun flytta nemlig plutselig opp til meg, (fra ‘Haldis-huset’), midt i dette skoleåret, (1988/89).

    Jeg fylte 19 år, like etter at dette skoleåret var ferdig.

    Søstera mi, Pia Ribsskog, hu fylte 17 år, midt i dette skoleåret.

    Og venninna til søstera mi, Cecilie Hyde, (som hang sammen med søstera mi, som erteris, som vel hu Annika Horten, fra Bergeråsen, ville ha kalt det).

    Hu var også født i 1970, som meg, så hu må vel da ha gått i parallellklassen min, på ungdomsskolen i Svelvik.

    (Uten at jeg visste akkurat hvem hu var da).

    Og hun Cecilie Hyde, hun så også en god del år yngre ut, vil jeg si, enn sine da 18 år vel.

    Siden hun var så lav da.

    Og med et rundt, (kanskje nesten litt ‘eskimo-aktig’ ansikt?).

    Hvem vet.

    Kanskje noe sånt.

    Og hun gikk alltid i svarte klær da, vil jeg si.

    Og hun ville vite alt om oppveksten til meg og søstera mi osv. da.

    De kveldene vi satt oppe sammen, i leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, midt i det skoleåret da.

    Men frøken Cecilie Hyde, hun ville ikke fortelle oss så mye om, sin egen oppvekst.

    Når jeg og søstera mi, hadde fortalt om, hvor fælt vi hadde det, mens vi bodde hos mora vår i Larvik.

    Og om hvor uansvarlig, som faren vår, på Berger, også var.

    Så hadde vi liksom fortalt om vår elendighet da, (jeg og søstera mi).

    Og også fått dette litt ut av systemet, vil jeg nesten si.

    Men men.

    Også tenkte jeg, at nå skulle vel også hu Cecilie Hyde fortelle oss, om åssen hennes oppvekst hadde vært.

    For det var vel sånn, at hun hadde fått oss, (eller ihvertfall meg), til å begynne å fortelle om oppveksten vår.

    For hu Cecilie Hyde, hu sa vel da først, (sånn som jeg husker det nå, ihvertfall), at hu også hadde hatt en vanskelig oppvekst.

    Også ville hu høre om vår oppvekst da.

    Så prata vi om oppveksten vår, i noen timer da kanskje.

    Også spurte jeg den kvelden, (eller om det var en annen kveld), om hu Cecilie Hyde også skulle fortelle om sin oppvekst da.

    Men det ville hun ikke.

    Hun hadde ikke noe behov for det, sa hun.

    Men jeg hadde vel egentlig ikke hatt noe spesielt behov, for å prate om dette, jeg heller.

    Så det ble litt spesielt, synes jeg.

    For jeg mener det, at det var sånn, at hu Cecilie Hyde, starta det her, ved å hinte om at hu også hadde hatt en vanskelig oppvekst.

    Så jeg fortalte om meg og søstera mi sin oppvekst, mens jeg trodde at også Cecilie skulle fortelle om sin oppvekst.

    Men det skjedde aldri.

    Noe som jeg kanskje syntes var litt merkelig da, husker jeg.

    Når hu plutselig fortalte, at det hadde ikke hu noe behov for.

    Hvem var det som fant på det her da?

    Det var ihvertfall ikke meg.

    Så hele det greiene der var litt spesielt, syntes jeg.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, så hu Cecilie Hyde, hu hang jo sammen med søstera mi, som erteris da.

    Og det hendte at begge de, ville ligge i vannsenga ‘mi’ da, på rommet ‘mitt’, (sammen med meg, med klær på da, og med Cecilie Hyde i midten da. Men dette var ikke min ide. Det bare ble sånn, antagelig fordi at de jentene syntes at det var stas, å ligge i vannseng. Og jeg hadde ingen planer om å ofre vannsenga mi, for dette var egentlig mitt hjem, (og ingen andres), sånn som jeg så det).

    (Et soverom som egentlig var faren min sitt, men som han aldri brukte.

    For han bodde jo nede hos Haldis).

    Men men.

    Og jeg kjente egentlig ikke søstera mi, så bra, på den tida her.

    For hu også hadde jo før dette, bodd i mange år, nede hos Haldis.

    Men men.

    Dette var året jeg var russ, og mye skjedde.

    Jeg jobba også 3-4 vakter, i uka, på CC Storkjøp.

    Og jeg tok kjøretimer osv. også.

    Og Magne Winnem, (som gikk i klassen min det året), dro meg med på Danmarksturer, med Petter Wessel, og på et diskotek i Oslo, som het La Vita, osv., (og som lå like ved Youngstorget, husker jeg).

    Men men.

    Og faren min solgte leiligheten ‘min’, mitt i eksamenstria, i mai, 1989.

    Så jeg måtte også flytte bort til bestemor Ågot, og bo der noen måneder, før jeg flytta til Oslo, høsten 1989, for å studere da.

    Men men.

    Og det var jo på en privat høyskole.

    Og da måtte jeg jo betale husleie selv, osv.

    Så jeg måtte få meg jobb i Oslo-området også, og jobbe på OBS Triaden, i et friår, fra studier.

    Og jeg var også i militæret.

    Men det første året jeg var student, så dro Magne Winnem, fra skolen i Drammen, han dro meg mye med ut på byen, i Oslo.

    Og vårt stamsted nesten, (et av flere), det var et sted som het Manhattan.

    Et sted som lå i Karl Johan.

    Senere het det Underhuset der.

    Men det var gratis inngang, i første etasje.

    Mens i kjelleren, så kosta det kanskje 50 kroner da, å komme inn.

    (Andre stamsteder som jeg og Magne hadde, skoleåret 1989/90, det var forresten et diskotek som het Marilyn.

    Hvor vi fikk komme inn gratis, av dørvakta, av en eller annen grunn.

    Men men.

    Og det er det stedet, som seinere het So What, og så seinere Garage.

    Men men.

    Og vi var også en del på en biljardpub, (eller ihvertfall pub), ganske bortest i Galleri Oslo, for der var det billige halvlitere, mener jeg å huske.

    Vi var også mye på Pizzabussen, ved Oslo Spektrum, for å kjøpe pizza.

    Og vi var også på et sted som lå i tidligere Roald Amundsens gate.

    Og vi var på Cats, (ihvertfall under russetida), og en god del på Radio 1 Club.

    Og også på steder som Comeback, (nå Snorre-kompagniet vel), Stravinsky og Tuth-ank-amon.

    Og også på et diskotek, som het Tiffany, tror jeg, opp mot Frogner der.

    Og også på Eilefs Landhandleri og Lorry, Tut og Kjør, osv., osv.

    Og Rockefeller vel, (selv om det kanskje var mest meg som dro dit, siden det var studentfester der, for NHI, osv).

    Man kan nesten si det sånn, at Magne Winnem og jeg, vi dro nesten på pub-til-pub runder, gjennom ‘alle’ utestedene i Oslo, mer eller mindre, iløpet av skoleåret 1989/90.

    Det var ikke langt unna, ihvertfall.

    Og Magne Winnem hadde fått overtalt meg, til å kjøpe dress, med en gang jeg flytta til Oslo, nesten.

    Noe jeg kjøpte på Cubus, eller noe, en dress til ca. 1000 kroner vel, like etter at jeg fikk det første studielånet, i Oslo.

    Så jeg Magne Winnem vi var overalt i Oslo, som de jappene nesten, på slutten av 80-tallet.

    Men men).

    Men Magne Winnem, han dro i militæret, og så traff han sin Elin.

    Så etter det, så ble han ganske festbrems, må man vel si.

    Så da gikk jeg en del på byen aleine.

    Og en gang, så gikk jeg inn på Manhattan der da.

    (Selv om det ikke var så morsomt aleine kanskje).

    Dette var kanskje 2-3 år etter at jeg hadde flytta til Oslo.

    Og så sitter Cecilie Hyde, fra Svelvik da, ved et bord da, ganske innerst, på Manhattan der.

    Sammen med to karer, som jeg ikke hadde sett, i 20-30 åra vel.

    Også tenkte jeg at jeg kanskje skulle prate litt, med den tidligere ‘adoptivdatteren’ min da, når jeg så det, at hu plutselig satt på et utested i Oslo.

    Et utested som jeg hadde gått en del på, sammen med Magne Winnem osv., og som jeg følte meg nesten litt hjemme på da.

    Så smalt det bare fra Cecilie Hyde: ‘Går du her’, eller, ‘Hva gjør du her?’, eller noe sånt noe.

    Akkurat som om jeg skulle være for fin, eller for dårlig, eller noe, til å gå på det utestedet.

    Jeg skjønte ikke noe.

    Men jeg skjønte at Cecilie Hyde, hadde forrandra seg veldig.

    Og hadde gått fra å være en slags søster eller adoptivdatter av meg.

    Til å bli en som ikke ville prate med meg engang.

    Så Cecilie Hyde, hu forrandra seg veldig, på noen få år, det er helt sikkert.

    Men men, sånn er det.

    Hu hadde mista litt av ‘kulheten’ også, syntes jeg nesten, som hu hadde, da hu liksom var sjef, for Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen.

    På det Manhattan-utestedet i Oslo, så var hu sammen med to helt vanlig menn, må jeg vel nesten kalle dem.

    Og ikke sånne kule ungdommer, som hu pleide å henge med, i Drammen.

    Da var hu liksom en sånn superkul ‘sjef’, for alle de alternative ungdommene, i Drammen.

    Mens da jeg møtte henne, på det utestedet i Karl Johan, et par år seinere vel.

    Da var liksom noe av glansen forsvunnet, og hu var liksom en i mengden der, (på et ganske vanlig sted), må man vel kanskje si.

    Det var nesten litt, (syntes jeg), som at hu skamma seg litt, for et eller annet, den gangen jeg traff henne der.

    (Og ville at jeg skulle gå ut da, trodde jeg, så det gjorde jeg også.

    Uten at jeg hilste på dem hu satt sammen med der, engang.

    For dem lata vel som at dem ikke så meg, eller noe.

    Men men).

    Mens jeg var på en bytur da.

    (Oslo var litt kjedeligere syntes jeg, ut på 90-tallet, enn på slutten av 80-tallet.

    Men men.

    Men det var kanskje fordi at jeg hadde mer penger, dvs. studielån og lønn fra CC Storkjøp osv., det første halvåret jeg bodde i Oslo).

    Hva hadde skjedd.

    Hvordan mistet Cecilie Hyde kulheten, (eller ‘kulheten’), sin?

    Eller var det noe annet som var problemet?

    Var det noe med søstera mi?

    Hadde ikke Cecilie Hyde, passet bedre på utestedet So What, for eksempel?

    (Selv om jeg aldri så henne der).

    Hvorfor var hun så uhøflig, etter å ha fått bo hos meg, på Bergeråsen, sammen med søstera mi, i mange måneder, skoleåret 1988/89, et par-tre år tidligere?

    Hvem vet.

    Søstera mi skulle jo forresten ha det til at Cecilie Hyde var lesbisk.

    Så det kan vel kanskje ha hatt noe med det å gjøre?

    Men hvorfor satt hu på Manhattan der da, sammen med to voksne karer da, på et vanlig utested, som ikke vel var noe sånn ‘lesbe-vennlig’, eller noe sånt, kanskje?

    Det kan man vel kanskje lure på.

    Men men.

    Så vi får se om det eventuelt er mulig å finne ut noe mer om dette.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • I 1998, så sa noen, at det fantes en mafia, i Oslo

    mafia i oslo

    PS.

    Broren min, Axel Thomassen, han driver jo restauranten Oskar Braaten, på Torshov, i Oslo.

    Det står at en mafia, dominerer restaurant-bransjen i Oslo.

    Kan det være sånn, at broren min, Axel Thomassen, er med i denne mafiaen?

    Hvem vet.

    Det ville vel ikke vært usannsynlig kanskje, å tro dette, når man vet hva som foregår.

    (At jeg overhørte i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe de kalte “mafia’n” der, som jeg har skrevet om på bloggen, mange ganger).

    Men dette er vel egentlig politiarbeid, vil jeg si.

    Men Politiet i Norge, de er kanskje ikke tøffe nok da?

    Enten det, eller så går de ikke etter boka.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Fra artikkelen ovenfor, så virker det også sånn, synes jeg, som at det er de vanlige folka, ansatt i restaurant-bransjen, som må si fra om tilstandene der.

    Om at det finnes en slags mektig ‘Oslo-mafia’, eller hva man skal kalle det.

    (Kanskje det er disse som har tullet med meg, i Rimi?

    At f.eks. folk som Jan Graarud, Kjetil Prestegarden, eller Anne Neteland sin ambulerende, i år 2000, (Håvard?), var med i denne mafiaen, de og?

    Det er ihvertfall disse tankene, som dukker opp i huet mitt, når jeg fordøyer den artikkelen ovenfor nå).

    Mens politiet, det virker nesten som at de vil dysse ned dette.

    At de vil dekke over at det finnes en sånn mektig mafia i Oslo.

    (Som kanskje for det meste har hvite/norske folk i seg, og som ikke er den samme mafiaen, som den albanske/jugoslaviske mafiaen, da kanskje?

    Hvem vet).

    Så det virker som at politiet ikke forteller til folk, hva som foregår, synes jeg.

    Men at politiet driver med noe slags ‘cover-up’, og feier dette under teppet, synes jeg.

    Sånn virker det ihvertfall for meg, etter å ha lest artikkelen ovenfor.

    Og etter å ha prøvd å få rettighetene mine, fra Kripos og Politiet i Oslo, blant annet, etter at jeg overhørte det her, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt “mafia’n”, i Oslo, i 2003.

    Så dette var ikke bra, fra politiet, synes jeg.

    For det heter jo, at det skal være åpenhet i samfunnet.

    Men dette synes jeg minner om hemmelighold, hvis jeg skal være helt ærlig.

    Så her er det nok mye råttent i Norge, (og kanskje spesielt i Oslo, kan de vel tyde på), hvis jeg ikke tar helt feil.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Da jeg var på Rimi-seminar, på Storefjell, høsten 1998, så fikk alle vi Rimi-butikksjefene, som var der, en ullgenser, av merke Vegard Ulvang

    gave gullkjede

    http://www.na24.no/article2979435.ece

    PS.

    Skulle vi ha skattet for den ullgenseren da, som kanskje var verdt 1000 kroner, lurer jeg på nå, når jeg leser om de gavene til norske politikere, i NA24, osv.

    Jeg har noe som kalles ømfintlig hud, sa en lege i Svelvik en gang.

    Når faren min tok meg med dit, etter at jeg klagde på det, at sånne stil-longs klødde, som 9-10 åring.

    Så jeg er ikke så glad i sånne ullgensere.

    Så jeg ga min Vegard Ulvang-genser, til broren min Axel, etter at jeg hadde kommet hjem fra det seminaret.

    Og søstra mi fikk masse Pringles-bokser osv., som vi fikk masse av der.

    Og et annet år, så fikk min søsters sønn Daniel, han fikk en sånn CD-walkman av meg, som jeg vant i en konkurranse der oppe, (på Storefjell), som vårt lag, (Per Øivind Fjellhøy sitt distrikt), vant.

    (Jeg hadde CD-spiller i bilen og trengte ikke CD-walkman akkurat.

    Og jeg tror ikke at søstera mi ville ha den.

    Noe sånt, jeg husker ikke helt nøyaktig.

    Men men).

    (Det her må ha vært høsten år 2000, mener jeg).

    Høsten 1999, så var jeg ikke med på noen konkurranser der oppe, for da hadde mora mi, Karen Ribsskog, nettopp dødd.

    Så da satt jeg ikke på med Rimi-bussen opp dit.

    Da bare kjørte jeg opp selv, til Geilo, på fredag morgen.

    Og kjørte tilbake ned til Oslo, på fredag kveld.

    For da var det noe informasjon da, som jeg burde få med meg, sa distriktsjefen min det året, som var Jan Graarud vel).

    Men skulle broren min ha skattet for den ullgenseren da?

    (Som kanskje var verdt 1000 kroner).

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Noen søker på at jeg skal ha drept mora mi. Det er ikke sant, dessverre

    drepte mora si

    PS.

    Det som skjedde, da mora mi døde.

    Det var dette.

    Den samme måneden, som jeg ble butikksjef, så fikk mora mi diagnosert brystkreft.

    Det husker jeg at søstera mi ringte og sa.

    Det var da jeg var på butikksjef-seminar, på Storefjell, med Rimi, høsten 1998.

    Den samme uka som jeg begynte som butikksjef.

    (Så det var kanskje en litt rar tilfeldighet?

    At disse tingene skjedde samtidig, mener jeg.

    Men men).

    Og et år etter, så var mora mi død.

    Og jeg trodde det var pga. brystkreften.

    Men, en lege i Helgeroa, (som var legen til mormora mi).

    Han hinta litt om, syntes jeg, da jeg var hos han, i forbindelse med at onkel Martin, ville at jeg skulle gå til lege og psykolog, etter at jeg overhørte i 2003, i Oslo, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt ‘mafian’.

    Dette var i 2005.

    Og da hinta han Dr. Ness, i Helgeroa, om at mora mi hadde tatt selvmord, mener jeg det var.

    Men, ingen i min familie har sagt noe til meg, som skulle tyde på at det var snakk om noe annet enn den brystkreften.

    Mora mi fikk cellegift, på Radiumhospitalet.

    Men hun mista ikke håret, men hu fikk grått hår da.

    (Noe jeg syntes var litt rart, at hu ikke mista håret av cellegiften.

    Men men).

    Så det var litt spesielt, syntes jeg.

    Men men.

    Det var onkel Martin, som fant mora mi, i Drøbak, der hu bodde.

    Da hadde hu visst hatt noe slags sammenbrudd da.

    Og søstera mi ringte meg, så kjørte jeg ned til Moss sykehus da.

    Og besøkte mora mi, høsten 1999.

    Og søstera mi og Axel satt på.

    Dette var en søndag vel, mener jeg.

    Og noen dager seinere, så ringte søstera mi, og sa at mora vår var død da.

    Og da vi var og besøkte mora vår, så satt hu i rullestol.

    Men hvorfor hu gjorde det, det veit jeg ikke.

    Men Martin, han var litt som en klegg, rundt alt det her.

    Han fant mora vår.

    Og han skulle også bli med og ha noen ting i boet, etter mora vår.

    Enda Martin ikke egentlig skulle hatt noe arv, etter mora vår.

    Men jeg tenkte ikke på det boet, til mora vår, i Drøbak, som noe særlig verdt.

    Så jeg så på det mest som et ork.

    (For mora mi var så uhygenisk, osv., husker jeg.

    Så jeg så på f.eks. tallerkner og sånn, og glass, som noe ekkelt, for hu vaska ikke opp ordentlig.

    Og jeg syntes ikke at hu hadde noen særlig fine ting da).

    Så det med å dele boet etter mora mi.

    Det kalte søstera mi, ‘å rydde’.

    Så jeg våkna aldri opp av det.

    Det er første gang jeg har drevet med noe sånn dødsbo-greier.

    Og jeg bare svarte helt vilkårlig, om jeg skulle ha det og det.

    Men de andre har kanskje tatt det her dødsviktig.

    Det her med delinga av boet etter mora mi.

    Jeg hørte at onkel Martin klagde på meg, i 2005, på at jeg fikk alle bøkene, etter mora mi.

    Men hva gjorde onkel Martin der i det hele tatt da?

    Jo, søstera mi, hadde invitert han til å bli med, å dele boet etter mora mi.

    Derfor har jeg klagd til Tingretten i Follo, for søstera mi, Pia Ribsskog, var arbeidsledig da.

    Og det passet at hun fikk jobben, å dele boet etter mora mi.

    Siden jeg var travel Rimi-butikksjef.

    Men, søstera mi gjorde det ikke riktig, synes jeg.

    Siden hu hadde med onkel Martin der.

    Så han var litt som en klegg kanskje, under den prosessen.

    Så det har jeg også klaget på, til Tingretten i Follo.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Her kan man se det, at den tiden jeg jobbet som butikksjef i Rimi, var en veldig turbulent tid, for firmaet, med nye eiere osv.

    tiden jeg var butikksjef i rimi

    http://e24.no/naeringsliv/article3798378.ece

    PS.

    Det var nye eiere, og desperasjonen, etter å klare de nye, høye lønnsomhetskravene, fra Ahold, spredde frykt og kaos, og det som var, gjennom hele firmaet, må man vel nesten si.

    Og det var forrandringer hele tida, i kjedenavn, og måten vi skulle drive på.

    Og nesten fullstendig kaos da.

    På toppen av det, så ble jeg fanget i noe jeg har kalt for ‘Rimi-fella’, av noen distriktsjefer osv., (Per Øivind Fjellhøy, osv.), som jeg har skrevet om på bloggen tidligere.

    Det virket som at jeg ble fanget i en slags krig, mellom forskjellige politiske(?) fraksjoner, som var representert, (som spioner?), i Rimi?

    Var det Johanniterordenen eller CIA eller muslimsk mafia kanskje?

    Hvem vet.

    Det virka som at jeg ble fanga mellom to sånne grupperinger ihvertfall.

    (Det var ihvertfall sånn det virka som for meg).

    Så etterhvert, så syntes jeg ikke at jeg ville fått så mye ut av livet mitt.

    Annet enn å bli veldig sliten og overarbeida.

    Hvis jeg hadde blitt i Rimi.

    Så det var ikke noe fremtid, for meg, syntes jeg.

    Så derfor begynte jeg å studere igjen, på bachelor i IT, på HiO IU, høsten 2002, etter å ha jobbet bare fire år, som butikksjef.

    Så sånn var det.

    Men dette var nok ikke så lett, for folk i min omgangskrets, som familie og venner, å skjønne.

    Hvor mye kaos og krig, som det var i Rimi.

    Og hvor tøft det var, for en selvstendig person, (uten tilknytning til noen politisk spion-fraksjon), å bare jobbe som vanlig butikksjef, i det firmaet.

    Så det ble litt tøft for meg å slutte.

    Siden jeg ikke trodde at jeg klarte å forklare ordentlig, hvorfor jeg slutta som butikksjef, til familie og venner.

    For da måtte de nesten ha kjent bra til hvordan det egentlig stod til i Rimi.

    Og visst at Rimi egentlig var pil råttent.

    Ihvertfall sånn som jeg oppfattet det.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette: