 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Blir jeg tullet med av politiet fordi min danske grandtante, (min mormors svigerinne Unse Heegaard), er direkte etter Karl den Store osv?
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Fri, Jul 2, 2010 at 10:42 AM | |
|
To: postmottak@jd.dep.no | ||
| ||
PS.
Enda mer fra den kommentarsiden:
Erik Ribsskog sa, få sekunder siden:
PS.
Etter at jeg var ferdig med militæret, sommeren 1993, så hadde jeg en hel Ungbo-leilighet, for meg selv.
Søstra mi hadde ikke noe sted å bo, og måtte sove på gulvet, på rommet mitt, i noen måneder, før hun fikk seg eget rom der.
Ei som het Hildegunn flytta inn, fra Stovner vel.
Og min tremenning, Øystein Andersen, sin kamerat, Glenn Hesler, flytta inn.
Uten at han sa akkurat hvorfor han flytta inn.
Men han var jo min kamerat og, nesten ihvertfall.
Så jeg syntes det virka som noe artig, at det ble nesten som Norges svar på Friends.
Så sånn var det.
Men jeg hadde ikke fått smaken for Seinfeldt, enda, jeg likte bedre Våre Værste År, så jeg var ikke helt på bølgelengde, med søstra mi og Glenn.
Så skulle plutselig søstra mi og Hildegunn, ha inn Hildegunns nye kjæreste, i det siste rommet der.
Men han Rune, han var visst homo, skjønte jeg.
Men de hadde rotta seg sammen, som et par plutselig, søstra mi, (Pia Ribsskog), og Hildegunn.
Så jeg måtte nesten gi meg, for det var et overraskelsesangrep.
Som lyn fra klar himmel.
Så jeg sa, ‘greit, så lenge det ikke går ut over meg (at Rune er homo)’.
For jeg var fra Berger, ved Drammensfjorden, og jeg hadde aldri sett en homo før da, engang, tror jeg.
Men men.
Så skulle søstra mi, eller hvem det var, ha middagsselskap der.
Så ble jeg invitert da.
Søstra mi ba vel noen venninner dit, Monica Lyngstad, eller noe vel.
Og da, like før middagen.
Så satt han Rune, på den sangen, DeLillos, ‘Kokken Tor’.
På full guffe, fra rommet til Hildegunn, som var det nærmest stua.
Jeg hadde ikke hørt den sangen før.
Jeg hørte ‘du skulle hatt deg en på trynet’, så jeg tolka det nesten som en trussel.
Men nå hørte jeg på den sangen igjen, tilfeldigvis nå.
Og i den sangen, så synger jo han Lars Lillo Stenberg, heter han vel.
Blant annet at ‘min kjæreste hadde visst litt dårlige instinkter’.
Noe sånt.
Og det menes vel da, at Lars Lillo Stenberg, er skap-homo.
Eller bifil.
Og at hans kjæreste ikke skjønte at han var homo.
Så den sangen, ‘Kokken Tor’, den er vel veldig homo-erotisk, må man vel kalle det.
Men det skjønte jeg ikke da, i 1993 eller 1994, eller når det var.
Men det syntes jeg det virka som nå.
Da tenkte jeg mest på jobb i Rimi, osv.
Og hadde et år i infanteriet, fortsatt ganske nærme.
Så jeg var vel litt prega av Rimi og infanteriet, vil jeg tippe på, samt av å være arbeidsledig, etter militæret.
Og dårlig karakter på kryssordprogram, fra NHI.
(Noe jeg mener må ha vært et plott, fra Johanitterordenen, eller noe.
For det programmet var bra, mener jeg.
Det har jeg klagd på til Kunnskapsdepartementet.
Men men).
Men da brøt vel Rune og søstra mi og Hildegunn, det løftet de ga meg.
Jeg sa det var greit, at homoen Rune.
(Eller bifil må han vel ha vært, siden de kalte han for kjæresten til Hildegunn).
Og de hadde et rom som soverom, og et rom som stue.
Jeg sa det var greit, at homoen Rune, bodde der.
Så lenge det homo-greiene ikke gikk ut over meg.
Men, den sangen som Rune satt på høyt.
‘Kokken Tor’.
Det var vel en måte å prøve å sjekke opp meg på?
Det var vel noe homo-sjekking, eller homo sex-press, mot meg, sånn som jeg tenker på det nå.
Sånn ‘sexuelt ufredande’, som de kaller det i Sverige.
Og sånt er visst kriminelt der.
At jeg ble gjort til et sex-objekt, av homoen Rune, ved den middagen, ved at han spilte den homo-erotiske sangen ‘Kokken Tor’, av DeLillos, høyt, mens vi satt ved spisestuebordet, og skulle spise.
Det var jo akkurat sånt jeg tenkte på, at jeg ikke ikke ville ha noe av, når jeg sa til søstra mi og Hildegunn, at det var greit, bare det ikke gikk ut over meg.
Men der brøyt søstra mi og Hildegunn dette.
De hadde vel ikke noen kontroll, kanskje.
Men jeg var sky for homoer.
For jeg var fra Berger i Vestfold, og da kunne man nesten ikke prate til, eller ha noe med homoer å gjøre.
Det ble bare feil liksom.
Jeg vet ikke hvordan ellers jeg skal forklare det.
Jeg hadde jo aldri sett en homo engang før.
Så jeg var veldig keitete, eller hva man skal kalle det, i forbindelse med det, at en homo bodde sammen med oss, på Ungbo.
Jeg vet ikke hva man skal sammenligne det med.
Men at en gutt, (som Rune), var homo, det var skikkelig tabu, på 80-tallet, og også i 1993 litt, vil jeg si.
Ihvertfall for meg, som ikke var fra Oslo.
Så det tabuet, det gjorde at jeg kom på avstand da, fra Hildegunn og Rune, og også søstra mi.
Jeg brydde meg ikke noe om, hvordan de gjorde de femi/homo-greiene sine.
For å si det sånn.
Så det er mulig at han Rune, gjorde mye dritt, under dekke av tabuet, rundt hans homofilitet.
En gang hadde han spurt søstra mi, Pia, om å få låne bankkortet hennes.
Så hadde han prøvd å ta ut penger på det, på postkontoret på Ellingsrudåsen.
Sa søstra mi, i et Ungbo-møte, hvor bare jeg og søstra mi, og Ungbo-rådgiver-dama var.
Så spurte jeg, i det møte, søstra mi.
Om hvorfor hun ga han Rune bankkortet sitt.
Sånn uten videre.
Og da svarte ikke søstra mi.
Jeg mener, det er jo helt evneveikt.
Hvorfor vil du gi noen bankkortet ditt, sånn uten videre.
Det er jo sånn som ikke engang en som har downs, ville ha gjort.
Så han Rune, han var helt klart ikke bare homo, men også kriminell, vil jeg si.
Det er mulig at han bare skrøyt på seg, å være homo, eller hva man skal kalle det.
At han lata som at han var homo, for å få spillerom, på Ungbo, for å gjemme seg bak det tabuet, som det vel ennå var rundt homofilitet, rundt 1993/94.
Så han kan ha tulla mye.
Men søstra mi, hu bare oppførte seg som et viljeløst vesen, når han Rune ba om bankkortet hennes, i Postbanken, var det vel.
Så jenter, de tørr nok ikke å stå opp, mot kriminelle.
For de mangler testosteron, er det vel kanskje på grunn av.
Hva vet jeg.
Så jeg tror nok at de fleste damene i Oslo, er under kontroll, av slike folk som Rune, som er i noe mafia-nettverk da, eller hva man skal kalle det.
Hvis man tok nattbussen, til Ellingsrudåsen, en natt til søndag.
Så sang ofte alle gutta fra Ellingsrudåsen, på bussen:
‘Og alle damer er horer, og alle damer er horer, og alle damer er hooorer, det er derfor vi er her’.
Så jeg vet ikke om de mente, at de var der, for at de ikke fikk seg noe dame, fordi alle damene var horer?
Hva vet jeg.
Men alle damene i Oslo, er nok horer, vil jeg si, mer eller mindre.
Kontrollert av sånne som Rune da.
Siden de ikke tørr eller vill, stå opp mot sånne ‘mobstere’, eller hva man skal kalle de.
Så for vanlige, norske folk, (som meg), så var det vel så godt som umulig, å finne en ok dame, som så ok ut, og oppførte seg ok.
De var nok ‘mobstere’, de fleste.
Kanskje hvis man bevegde seg, til Oslo Vest.
Men der, så var det jo så snobbete.
Så da måtte man ha penger i banken, og toppjobb vel.
Så det var ikke så enkelt alltid, i Oslo.
Det var ikke så mange vanlige damer der, akkurat, som jeg kunne finne, ihvertfall.
Og sånn er det nok her i Liverpool også, vil jeg si.
At mange av damene, er med i noe ‘mob’, vil jeg tippe på.
Frivillig eller ufrivillig, det aner jeg ikke.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Og da hadde visst han Rune sagt, sa søstra mi.
For Postkontoret, eller politiet, hadde sagt det til henne.
At da hadde Rune sagt det, at han skulle hente noen penger, for kjæresten sin.
At søstra mi var kjæresten hans, (hadde han jugi om, sa søstra mi, til Ungbo-dama).
(Enda han Rune jo var sammen med Hildegunn, som alle visste).
For han hadde da rappa en giro, noen dager før.
For alle vi fem fikk jo posten i samme postkasse.
En giro fra Arbeidsformidlingen kanskje, om at Pia fikk noen dagpenger da.
Eller noe sånt.
Så prøvde han å heve de pengene.
Men ble stoppa av en våken ansatt der.
På Postkontoret på Ellingsrudåsen.
Men da lurer jeg på, om de hadde andre regler, for å være kjærester, i Oslo, enn på Berger eller i Larvik.
For kanskje i Oslo, så er det sånn, at man blir kjærester, hvis man låner bankkortet.
Mens på Berger, og vel også Larvik, så var det sånn, at for å bli kjærester, så måtte begge si at de ‘var sammen’.
Så det er mulig at det er andre regler i Oslo.
Det vet jeg ikke.
Jeg vet ikke hvorfor søstra mi ga han Rune bankkortet.
Kanskje hun tenkte på det som en kul ting å gjøre.
For å hjelpe han å snyte noen andre?
Kanskje hun trodde at Rune skulle gå ut på byen, i drag, og trengte et jente-leg?
Hva vet jeg.
Men på Berger, så ville det kanskje vært greit, å lure seg inn med falsk leg, på kinoen i Drammen.
Men ikke å bruke falsk leg, for å heve en kamerat sin bankgiro.
Mens det kanskje var greit i Oslo?
Hva vet jeg.
Det var litt kulturforskjeller, må man vel kanskje si, tror jeg, mellom Larvik/Berger og Oslo.
Og kanskje også mellom Larvik og Berger og Østre Halsen også da.
Selv om kanskje ikke det var så klart.
Det er mulig.
Det virker nesten sånn for meg nå, ihvertfall.
Enda alle de fire stedene er i Norge.
Så er det nok kulturforskjeller mellom by og land, og Østlandet og Sørlandet kanskje?
Hva vet jeg.
Det er nok ikke umulig ihvertfall.
Så derfor synes jeg det er viktig, at folk får rettighetene sine, når de trenger de, fra politiet osv.
Og at disse ikke dømmer folk, pga. noe forkvaklet moralisme.
For moralen og kulturen, er forskjellig, på de forskjellige stedene i Norge.
Men jeg lurer på om politiet i Oslo, eller andre steder i Norge, har gått i noe moralisme eller kultur-felle, og glemmer å tenke rettigheter her.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Det er sånn det virker for meg, ihvertfall.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
I Norge, og på Rimi, så er det sånn, at butikksjefene, som ansetter folk, de får beskjed av regionsjefen, (en som het Jon Bekkevoll, men sikkert også av andre), om å ringe politiet, ved ansettelser.
Så vi fikk beskjed om å ringe og spørre politiet, ‘synes dere at vi bør ansette den og den personen?’.
Også svarer politiet enten ‘ja’ eller ‘nei’.
Men det blir ikke gjennomsiktig, synes jeg.
I England, så er det sånn, at noen firma, forlanger å se rullebladet ditt, eller at du får en attest fra et privat sikkerhetsfirma, som sjekker rullebladet ditt.
Dette er vel kanskje et mer gjennomsiktig system, enn i Norge?
Jeg mener, hva hvis politiet er korrupte?
Da finner vel aldri N.N. ut av hvorfor han ikke får noen jobber?
Nei, dette virker som noe Stasi-opplegg, når jeg tenker tilbake på det.
En gang, like etter at jeg ble butikksjef.
Så stod jeg tilfeldigvis ved siden av to halv-kriminelle folk, eller hva de var, i baren, i over-etasjen, på So What.
Og da hørte jeg tilfeldigvis, at han ene sa til han andre, at det var umulig å få seg jobb for han, for det hadde blitt helt ekstremt.
Han hadde en liten plett på rullebladet, og kunne ikke få seg jobb på Rimi engang, sa han til kameraten.
Jeg fortalte at jeg var butikksjef i Rimi, og lurte på hva det var.
Men han fortalte bare det samme da.
Så blir ikke dette noen form for dobbelt straff?
Får ikke politiet for mye makt i Norge?
I USA og England, så sier de at samfunnet skal være gjennomsiktig.
Dette hører man sjelden at noen snakker om i Norge.
Er det mer grums i det norske byråkratiet, enn i andre land?
Er Norge en politistat?
Hvem vet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Men når jeg tenker mer på det, så er jo Rimi(/ICA) et privat firma.
Så de kan vel gjøre som de vil, når det gjelder ansettelser.
Eller kanskje ikke som de vil, men de trenger vel ikke å ha gjennomsiktighet, mener jeg.
(Som myndighetene vel er ment å ha, ihverfall i England og USA, osv.).
Selv om ICA jo er et stort firma.
Jeg får prøve å tenke litt mer på det her.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
Nå fikk jeg flashback, til da jeg var i militæret, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i 1992/93.
Dette skjedde våren 1993.
Etter at den gamle troppsjefen vår, (i tropp 1), Frøshaug, hadde blitt adm. off, eller noe sånt.
Og vi hadde fått en ny troppsjef, som en fra laget vårt, fra Elverum, som het Ragnhildsløkken, sa at ble kalt ‘Kalesj-Bjørn’, for han hadde stjålet en kalesje fra en bil, en gang, visstnok, (ifølge Ragnhildsløkken).
Så sånn var det.
Frøshaug fikk så plutselig kommandoen over troppen igjen, for vi skulle på noen konkurranser, eller oppgaver, i adm. off.’s regi da.
Og da var det en oppgave som var helt sinnsyk, vil jeg si.
Dette var lag 2, som jeg var på da, (jeg var noen måneder reserve og, før jeg havnet på lag 2, for jeg var ganske tynn og pinglete, så infanteriet, som Willassen fra skolen i Drammen, sa var det tøffeste, det ble litt i hardeste laget for meg, egentlig.
Men jeg sleit meg gjennom det, ihvertfall).
Lag 2, hadde Marvin Bricen som lagfører.
Det er broren til hun Silvanny Bricen, som er kjent som programleder på TVN og fra musikkbransjen osv.
Så vi var kanskje det eneste laget i Terningmoens historie, som hadde en mulatt som lagfører?
Hvem vet.
Bricen slapp unna påtale, (i mange måneder vel, siste halvår av Førstegangstjenesten vel), for å ikke ha Oppland Regiment sitt merke, Birkebeineren, på perm-uniformen, ihvertfall.
Og da jeg skulle få ny perm-uniform, (siden jeg hadde vokst ut av den gamle uniformen, fordi jeg hadde fått mer muskler vel, de første 10-11 månedene i militæret).
Så sa jeg, på rommet, at jeg droppa den syinga, før vi skulle stå parade, i Karl Johan, før lukkingen av Stortinget, våren 1993.
(Vi hadde også stått parade i Karl Johan, under åpningen av Stortinget, høsten 1992).
Og da sa Schellum, fra Vågå, at det var fordi at ‘Bricen var neger’, at han slapp unna, med å ikke ha birkerbeiner-merket, på perm-uniformen sin.
Så jeg måtte ikke regne med å kunne klare å slippe unna med det samme, mente vel de på rommet.
Det ble til at jeg ikke fikk tid til det, for jeg sleit sånn med å stryke den nye perm-uniform buksa.
Å stryke klær, det var det aldri noen som hadde lært meg, for å si det sånn.
Det er ikke noe man lærer på skolen, akkurat.
Men men.
Og i militæret, så lærte vi vel ikke akkurat det så grundig.
Så jeg fikk aldri festa på det Birkebeiner-merket, på den nye uniformen, så jeg var litt nervøs, før stengingen av Stortinget, våren 1993.
Og det la sersjant Dybvig merke til, så jeg slapp å bli med, for han så tvers igjennom meg, at jeg var litt ukomfertabel, med å være med på det, (pga. den nye unifomen, som jeg ikke hadde fått helt fin, og jeg var heller ikke blant de beste i slutta orden, som er marsjering og å hive geværet opp på skulderen i takt, osv).
Så da fikk jeg bli med på Forsvarets Dag, i Elverum, istedet, (med noen på lag 1), og skyte med miles, (lasersystem på AG3-en), i en konkurranse mot tilskuerne som var på Forsvarets Dag, ved en gammel festning, eller noe, i Elverum sentrum, et stykke unna Terningmoen, var det vel.
Garde-musikken osv. var der også, forresten).
Men men.
Tilbake til den dagen på Terningmoen.
Da ble jeg sendt først, opp i et kanskje fem meter høyt klatrestativ.
Frøshaug hadde først sagt at alle måtte ta med seg vindvotter, enda det var mai eller juni, og varmt.
Senere gikk ryktene, om at en soldat i en annen tropp, hadde havnet på sykehuset, for huden og kjøttet, i hånda hans, hadde blitt slitt bort, i en konkurranse/oppgave, sånn at man kunne se inn til beinet.
Og det fant jeg fort ut hvilken oppgave dette hadde skjedd i.
Det var det 5-10 meter høye klatrestativet.
Vi hadde med oss strids-sekk, og sikkert AG-3.
Strids-sekken, den var mye mindre, enn pakning, som er en tur-sekk.
Så det var ikke så vanskelig for meg, å klatre opp det stativet, for jeg var i god form, etter mange måneders blodslit, i infanteriet, til fots, ved lav åling, på truger og på ski, og det som var, i de foregående månedene.
Og en ‘tjukkas’ på laget, Sundheim fra Valdres, var andremann, som ble sendt opp, av lagfører Bricen.
Og da måtte jeg hjelpe Sundheim, for han sleit litt.
Så jeg måtte ta tak i sekken hans, og nærmest hive han over kanten, på toppen av stativet, hvor jeg stod på et platå, omtrent som øverst på en borg, eller noe.
Hvis ikke Sundheim ‘faket’ da.
At han egentlig hadde kontrollen, men gjorde seg til, for at jeg skulle føle meg ovenpå?
Så var det nedturen.
Og da skjønte jeg at nå var jeg lurt i en felle.
For da måtte vi fire oss ned et ti meter høyt tau.
Noe sånt.
Og det hadde jeg aldri lært, i gymmen, eller noe sånt.
Selv om jeg pleide å være med i alle gymtimene.
Men vi dreiv mest med fotball osv., vel, ute i Østre Halsen, Larvik, Berger, Svelvik, Sande og Drammen, (som var de stedene jeg gikk på skole, og hadde gym, på barneskolen, ungdomsskolen og videregående).
Ihvertfall lærte vi aldri om å fire oss ned et tau.
(Selv om jeg husker at Petter og Christian Grønli, snakket om, da jeg kjente de, som 11-åring vel, at de pleide å gjøre det, fire seg ned i tau, ned et fjell, like ved der hvor Per Furuheim og de bodde vel.
Så kanskje Bricen kjente Grønli-brødrene, og visste at firing ned et tau, ikke var min styrke?).
Og i militæret, så lærte vi heller ikke å fire oss ned et tau.
Men plutselig, så var jeg kommandert opp, på et ti meter høyt stativ.
Og den eneste måten å komme seg ned på, var ved å fire seg ned, et ti meter langt tau, (som det hang flere av ned fra stativet, og mot bakken da).
På Berger, hvor jeg var fra, så var tau til å fortøye båter med, stort sett, vil jeg si.
(Selv om jeg fikk skylda for at båten til Haldis ble ødelagt i høststormen, på Østlandet, i 1986, eller noe.
Pga. dårlig halvstikk, eller noe.
Men de skulle kanskje tatt opp båten, før stormen?
Det var isåfall faren min sin jobb.
Mange båter ble jo tatt av den stormen, så å skylde det på meg, det var kanskje litt urettferdig?).
Og da visste jeg Søren ikke hvordan jeg skulle komme meg ned.
Men det ble til at jeg tok på meg vindvottene.
Og presset hendene mot tauet.
Samtidig som at jeg presset sålene på militærstøvlene, mot tauet.
Sånn at det lukta svidd fra vottene, når jeg slapp meg ned, vel.
Kanskje det var kjøttet fra hånda til han som havna på sykehuset, som lukta?
At det hang igjen i det ene tauet enda.
Og at det var det tauet jeg kom meg ned?
Hvem vet.
Så, da jeg var ganske langt nede, så gikk det litt vel fort, og da bare måtte jeg slippe tauet, og hoppe ned den siste meteren, eller noe.
Noe sånt.
Så knea mine, fikk nok en litt tøff belastning, på den øvelsen/konkurransen.
Men jeg fikk ingen skade, som jeg kunne merke, ihverfall.
Selv om kneet røk et par år senere, (korsbåndet i venstre kne), da jeg spilte fotball.
Frøshaug sa også at vi skulle trampe hardt, på oppstillingsplassen, når vi gikk i hvil.
Så jeg fikk litt trampe-muskler, i det venstre beinet, og brukte den ‘trampe-muskelen’, under fotballsparking, i Frognerparken, en gang, sommeren 1995 vel.
Og da røyk korsbåndet gitt.
Og det har jeg slitt med i alle år etterpå.
For legene har ikke fiksa kneet ordentlig, så det har aldri blitt helt bra og stabilt.
Og det er visst også noe slitasje-skader i den kneet nå, sa en lege, i Oslo, i 2002, var det vel, hvis jeg husker riktig, etter å ha tatt MR-røntgen, eller hva det heter.
Så sånn var det.
Jeg sa at jeg ville fikse kneet på nytt.
Og da sa han legen, ved Bentsebrugata legesenter, at ‘har du ikke fått nok nå da’.
Så det var tydelig at det var noe mafia.
For nok av å bli friskere?
Hvem har liksom fått nok av helsevesenet.
Er helsevesenet plutselig noe dårlig nå da.
Var det fordi jeg var norsk/langskalle/nordisk?
Hvem vet.
Vi får se.
Men det var ihvertfall helt gale-Mathias, det greiene på Terningmoen, vil jeg si.
Å klatre opp et nett, og komme seg over en kant.
Så man kunne ikke klatre det nettet ned igjen.
Men man måtte fire seg ned et tau, på ti meter.
Enda dem vel ikke sjekka først, at man visste hvordan man firte seg ned et tau.
Det er vel en ferdighet?
Det er nesten som å tvinge noen opp i et fly.
Også sier dem, ‘nå må du lande flyet’.
Også driter dem i, om du har lært å lande fly, eller ikke, fra før.
Så det var helt gale-Mathias, vil jeg si.
Ko-ko!
Så hva dem dreiv med på Terningmoen, det veit ikke jeg.
Men helt sunne i hue, det var dem nok ikke.
Dette her var nesten som et plott, vil jeg si.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Og jeg hadde noen kamerater, fra Skedsmo, som het Øystein Andersen, (tremenningen min), og Glenn Hesler, (opprinnelig en kamerat av Øystein, fra Skedsmo VGS. vel).
Og de pleide alltid å si, at jeg var ‘hvit neger’.
Og det skjønte jeg ikke hvorfor de sa.
Men jeg slang noe dritt tilbake da.
Men nå tror jeg det var, fordi at jeg var norsk/langskalle/nordisk.
Og at disse var i noe undergrunn, som tulla med nordiske.
Noe sånt.
Og det ble jo litt ‘tricky’, med det Birkerbeiner-merket.
Bricen hadde det ikke på uniformen.
Og han var min lagfører, dvs. min sjef, 24 timer i døgnet, under tjenestetiden.
Og vi sov på 8-manns rom, hvor også Bricen bodde, og nestlagfører Frydenlund.
Så du hadde nesten aldri frihet, under førstegangstjenesten.
Du hadde alltid en sjef, av noe slag, som kunne finne på å kommandere deg, i nærheten.
Så du fikk liksom aldri roen på deg, som man kunne få i sitt eget hjem.
Så det var nesten sånn at du måtte være på tå hev, i et helt år.
Så for meg som har vokst opp alene, i min egen leilighet, siden jeg var ni år, så var jo denne stadig tilstedeværelsen av befal, som et herk og et hat da.
Så jeg slappa aldri av, i militæret.
Så det ble veldig spesielt, må jeg si, å være der.
Selv om det også hendte artige ting.
Og det var såpass spesielt, det året, syntes jeg, (som aldri har vært i speider’n, eller noe sånt), så jeg husker mye av det som skjedde enda.
Så sånn var det.
Men jeg ville jo da satt lagfører Bricen, i et forfærdelig dårlig lys, hvis jeg hadde sydd på Birkebeiner-merket, på den nye uniformen min.
Siden han dreit i det.
Og hadde driti i det, i mange måneder.
Så det var litt spesielt.
Og jeg ble beordra, av noen på depotet, som inspiserte oss, før stengingen av Stortinget, i 1993, å bytte både perm-uniform skjorta og buksa.
Men de fleste slapp å bytte noe som helst.
Så jeg fikk jo da en oppgave, som de andre ikke fikk.
Så de andre lå bare å daffa på rommet.
Mens jeg stressa med strykning av ny perm-bukse osv. da, før stengingen av Stortinget.
Så det var litt rart, hvorfor måtte jeg bytte både skjorta og buksa?
Det var kanskje noe mobbing, av meg, fra depot-folka?
Jeg fikk ikke noen ordentlig forkaring, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg fikk jo da kanskje noen negative kommentarer da, fra folk som daffa på rommet, siden jeg stressa med perm-uniform osv.
Så det var noe herk, å gjøre noe blant de surmulna folka på rommet osv.
(Døler osv).
Så det gikk trått gitt, med den oppgaven, å få den nye perm-uniformen fin.
Det var ikke akkurat så artig å drive med stryking og sying, på rommet, som en husmor, mens de andre bare lå og daffa, på senga si, og leste tegneserier og sånn, og kanskje slang meldinger da.
Det ble nesten som noe mobbing hele greiene, synes jeg.
Så det var noe av det døveste, og, (mer eller mindre), nedverdigende, vil jeg si, som jeg husker, fra Førstegangstjenesten.
Så da jeg havna i HV, så fikk jeg avsmak mot å sy på det nye Haralds-merket, på feltlua, over det gamle Olavs-merket.
Så jeg fikk vel aldri ordna det.
Men men, jeg var travel på den tida og, på slutten av 90-tallet.
Med mye jobbing som butikksjef i Rimi, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Anmeldelse av voldtekt fra ei som heter Ragnhild, fra Stovner, høsten 1990
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Thu, Jun 17, 2010 at 2:58 AM | |
|
To: post.oslo@politiet.no | ||
| ||
PS.
Jeg hadde ikke noen skolebuss.
Så jeg måtte ta en buss som gikk før klokka 7, fra Bergeråsen.
(For jeg kom inn i Drammen, på en samarbeidsavtale, mellom Buskerud og Vestfold, som bare ti elever i året, kom inn på.
De som hadde best karakterer av søkerne.
Fordi de ikke hadde så bare tilbud på Sande VGS., for jeg ville gå datalinja, og det hadde de ikke i Sande, men det hadde de i Drammen da, som var ca. tre mil unna Bergeråsen, hvor jeg bodde).
Og da måtte jeg vente, i nesten en time, i klasserommet, før første time begynte.
(Hvis jeg ikke haika da, som jeg gjorde mye etterhvert.
For jeg jobba også mye på CC Storkjøp, det skoleåret.
Og ble vel mer og mer sliten kanskje.
Men jeg pleide ofte å få haik med foreldra til Espen Melheim, med faren til Anne og Ola Uglum, eller med ektemannen til hu ene sjefen min, på CC Storkjøp, de som bodde i det gamle huset til Tove og Petter og Christian Grønli, og Willy, i Havnehagen 4, for han jobba med data i Oslo.
Så jeg klarte ihvertfall å unngå å få mer enn 10% fravær, så jeg fikk karakter i alle fag, og vitnemål og artium da.
Selv om det så litt stygt ut, noen måneder før skolen var ferdig.
Lærer Karlsen heiv meg ut, av en time, fordi jeg var på grensa, til å ha for mye fravær.
Men han måtte gi seg, for jeg var ikke over grensa, jeg hadde akkurat det antallet timer, som var det meste man kunne ha i fravær, og fortsatt få karakter.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Og da gikk det ikke ann å sove, for noen sånne halv-bøllete folk fra Kongsberg, (Helge osv.), de var de neste som dukka opp på skolen, etter en halvtime, eller noe.
Så jeg pleide da å kjøpe avisa, og noe godteri, og kanskje en cola, i en kiosk, som åpna tidlig, i Gågata, i Drammen.
(Og det var litt gjevt nesten, for Sande VGS., det lå midt ute i et skogområde, så der fantes det ikke en kiosk, på kilometers avstand, må det vel ha blitt).
Så det var nok min avis da, som Willassen hadde lånt, også fortalte han at det var onkelen hans.
Hvis han ikke fortalte det mens jeg leste VG da.
Noe sånt.
Willassen hadde forresten også veldig dårlig ånde, så det var nok derfor, at den eneste ledige plassen, når jeg kom på meg på Gjerdes VGS., (hvor jeg ikke hadde vært før), var ved siden av han.
Vesterålen, det er forresten der min morfar var rådmann, i Hadsel i Vesterålen.
Men Ål i Vesterålen, det er nok i en annen kommune.
Willassen var i starten en rolig type, som da vi spurte om han skulle være med på russekro, svarte Magne Winnem, at ‘nei, det er et bra program på TV, som jeg hadde tenkt å se’.
Så sånn var det.
Seinere, utover på 90-tallet, så ble Willassen sånn, at han ligna litt på Richard Gere, og prata om å kjøpe horer, (han fortalte at han pleide å betale horer for å runke seg), når han kom seg fra jobb som assistent, på CC Matsenter, i Drammen, og inn til Oslo, og festa sammen med meg og Magne Winnem der.
Han sa også at han møtte masse damer, på Park, som han fikk snøret i bånn hos.
Han sa at ‘cover-charge’, det var en avgift man betalte for å få ligge med damene på stedet.
(Ja, det er mulig det, men er alle damene på det stedet slaver da?).
Hvem vet.
Willassen bodde først ved Glassverket der, (utover mot Svelvik, fra Drammen), og seinere ved den tunnelen som leder E18 ut av Strømsø og Drammen.
I en blokk der vel.
En gang, rundt 1997 kanskje, så var jeg og Magne Winnem på besøk hos Andre Willassen.
Da bodde han på det siste stedet.
Onkelen hans var der også.
Willassen lagde middag.
Men jeg syntes det var så lite kjøtt, i maten.
Det var liksom ikke mat for mannfolk.
Jeg jobba ganske hardt på Rimi, så jeg spiste sånn en pakke kjøttdeig, hvis jeg skulle spise en sånn spagetti eller ris-rett, som Willassen lagde.
Men jeg skal kanskje holde kjeft.
For da jeg hadde invielsesfest, året før, på St. Hanshaugen, i Rimi-leiligheten der, så lagde jeg bare noe billig frossenpizza.
(For jeg hadde ikke så god råd, for jeg hadde nettopp kjøpt meg bil også, og måtte gjøre noen reparasjoner på den).
Men det var jo bare invielsesfest.
Man kan vel ikke regne med all verden av gourmet-retter, på en invielsesfest, eller kan man det?
Jeg tror frossenpizza er greit på invielsesfest.
For det er jo bare for å vise fram bostedet.
Men på senere fester, så burde man kanskje ha bedre mat.
Selv om på noen fester i Norge, så er det jo sånn, at verten bare står for potetgullet osv.
Det varierer kanskje.
Men men.
Men vi var hos Willassen på middagsselskap, hvor også onkelen hans var, for han bodde visst hos Willassen.
(Uten at jeg vet om det var den samme onkelen, som var i artikkelen ovenfor).
Men i middagsselskap, så burde det vel kanskje være bedre mat.
Hvem vet.
Det var ikke vorspiel liksom, til å gå ut på byen.
Sånn som delvis min invielsesfest var.
Bare at det var bare meg som ville gå ut på byen.
Og da gikk jeg på So What, etter at de andre dro tilbake til Drammens-området.
Og da traff jeg ei jente der, med piercing i tunga, som ville bli med meg hjem og høre på musikk.
Og så peisa jeg henne hele natta.
(For det var ikke så lett å sjekke damer, når man bodde i utkanten av Oslo, på Ellingsrudåsen, hvor jeg bodde før jeg flytta til St. Hanshaugen).
Og så gikk hu hjem.
Og så dukka Andre og Magne Winnem opp igjen.
Så de må bare ha ligget over hos Magne da.
Så de var litt kjedelige siden de ikke ville være med på byen.
Men jeg tror at både Magne og Andre hadde med seg samboer.
Så da skjønte man vel det, vil jeg tippe.
Jeg vet ikke hvorfor de dukka opp hos meg igjen, det var vel ikke avtalt at de skulle dukke opp der.
Hvem vet.
Mer da.
Jo, Willassen dro så til Thailand, en rekke ganger, og fikk seg ei dame der.
Og da sa han, seinere, at han visste ikke om han skulle betale, eller ikke, morgenen etter.
Men hu ble kona hans etterhvert da, og bor vel ennå hos han i Drammen, tror jeg.
Det var vel fordi at onkelen hans, hadde ei kone i Thailand, at han ble med dit, tror jeg.
Mer da.
Jo, siden Willassen var sidemannen min, i klassen.
Så spurte jeg han, om han kunne ta imot vitnemålet mitt for meg, siste dagen.
For jeg dro til Brighton, dagen før.
Cecilie Hyde hadde vært med meg og bestilt billett, og da kunne vi dra sammen inn til Oslo, eller noe, for hu og søstra mi skulle til Spania, (og vel Amsterdam), samme sommeren.
Det var Cecilie Hyde som overtalte meg til å dra å besøke den tidligere vertsfamilien min, i England, (for det hadde de nevnt, sommeren før da, når jeg og tremenningen min, Øystein Andersen, var der på vanlig språkreise).
Antagelig ville Cecilie at jeg skulle dra til England, for da ville det kanskje bli vanskelig for faren min å nekte søstra mi å dra til Spania, (og Amsterdam)?
Noe sånt kanskje.
Og det vitnemålet, fikk jeg på en eller annen måte.
Jeg lurer på om Willassen bare leverte det i vannsengbutikken, til faren min og Haldis, på Strømsø.
Hvem vet.
Men det var kanskje litt rart, at han onkelen til Willassen ble helt?
For det var vel på hans bensinstasjon, at ulykken skjedde?
Sånn at han kanskje var delvis ansvarlig, for manglende vedlikehold, på utstyret på bensinstasjonen?
Idag, så hadde vel kanskje heller onkelen til Willassen blitt syndebukk her?
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på, når jeg leste den artikkelen nå.
I 1988, så hadde VG denne saken på forsida, eller ihvertfall over to hele sider, eller noe sånt.
Jeg leste det først, men jeg la ikke merke til at navnet til han helten, eller ‘helten’, var Willassen.
Ikke før Willassen lente seg mot meg, (med den skikkelig dårlige ånden hans, som luktet av gammel ost, eller noe sånt kanskje), og fortalte meg at ‘det er onkelen min altså, han som redda to mennesker osv.’.
Noe sånt.
Men det er kanskje ikke rart at man blir stolt, når ens onkel er helt i avisa.
Selv om man kanskje ikke burde skryte for mye av sånt, men kanskje heller holde det for seg selv.
Han var vel nesten litt sånn ‘show off’, vil jeg nesten si, eller hva det heter.
Han skrøyt litt av familien sin da.
Jeg satt ikke der og skrøyt av at i slekta mi, så var det mange generaler fra Danmark osv.
Det gjorde jeg ikke.
For å prøve å forklare det på den måten.
Men sånn var Willassen, at han kanskje var litt sånn, at han skulle hevde seg, og være fin, da.
Det syntes jeg kanskje at jeg ante litt der.
Så da Tim Jonassen, foreslo, at vi kjøpte tannbørste og tannkrem, til Willassen, på den bensinstasjonen, som Sten-Rune fra klassen min på Berger, jobba på.
Så ble jeg med på det.
Og da la jeg den gaven oppi ranselen til Willassen da, siden jeg satt ved siden av han.
(Men det her var liksom Tim sitt opplegg, vil jeg si.
Det var hans ide, men jeg ble bare med på det.
Jeg var jo ny i den klassen, og kjente jo ingen av de fra før.
Mens Tim var fra Hyggen og vel hadde gått på skole med Andre og Magne osv., i et eller to år tidligere, eller noe.
Noe sånt.
Så sånn var det).
Og da tror jeg faktisk at Willassen fikk litt bedre ånde etterhvert.
Han var ihvertfall ikke populært blant jentene, eller noen andre, det året, og satt vel bare hjemme og så på TV.
Men når han fikk ordna med ånden sin, så fikk han masse jenter på Park osv., og fikk selvtillit, og Magne Winnem sa han ligna på Richard Gere.
Men det kan kanskje ha vært noe med at han fikk hjelp av lillebroren sin, som gikk i en 2. klasse på Gjerdes VGS. vel.
Og som var hyper-kul da, ettersom jeg skjønte.
(Og som vel Magne Winnem advarte mot, hvis jeg husker det riktig, altså lillebroren til Willassen).
Kanskje broren hans hjalp til med å få Willassen kul og.
Og det vitnemålet, som Willassen tok imot for meg.
Det er det vitnemålet, som det har vært tull med, nå i det siste.
At Fylkeskommunen i Drammen, har sendt to vitnemål, med forskjellige karakterer.
Og jeg kan da ikke helt sikkert si hvilket vitnemål som er riktig, siden originalen var innom Willassen.
Og Willassen ble villere og villere, (eller hva man skal si), ettersom årene gikk, etter videregående, synes jeg.
Jeg så på biler, da jeg ble butikksjef, i 1998, og Magne Winnem anbefalte meg, å ringe Willassen, for å høre om den og den bilen var bra, for Willassen hadde hatt en sånn bil.
Og da begynte Willassen og mobbe meg, siden jeg ikke hadde noen i familien, som hadde greie på biler.
Men han skulle jo liksom være en gammel kamerat av meg.
Så han skulle jo liksom ha hjulpet da, mener jeg.
(Faren min har jo greie på biler, for eksempel, men han har jeg jo kutta ut.
Men Willassen visste kanskje ikke at jeg bodde aleine under oppveksten, osv.
Det er mulig).
Så det er mye rart, det er helt sikkert.
Så sånn er det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Spørsmålet er hvorfor han kunden ikke kom i avisa.
Og hvorfor ikke Rimi Nylænde fikk et lite bilde engang.
Det er kanskje litt merkelig.
Jeg tror ikke at han kunden fikk noe premie heller, og jeg vet ikke om politiet engang kontaktet han.
Kunden kontaktet meg, og sa at han hadde fått skrevet ned bilnummeret, på ransbilen.
Så, noen minutter senere, så dukket det opp noen høye herrer, (eller en mann og en dame, i 50-60 årene vel), fra Oslo-politiet.
(Det var litt kaos i butikken, siden det nettopp hadde vært ran).
Jeg ba da politi-etterforskeren, (som var i sivil), å prate med den kunden, som nettopp hadde fortalt meg, at han fikk skrevet ned bilnummeret.
(For han kunden kunne kanskje være litt sånn at han ikke likte meg så bra, siden jeg ikke var fra Lambertseter, eller Oslo, egentlig.
Men jeg tenkte at han kunden nok ville gi bilnummeret til politiet.
Siden jeg regna med at begge de var fra Oslo.
Og at han kunden nok syntes det var gjevere, å få prate med en politietterforsker, enn med meg, som bare var en litt kjedelig butikksjef).
Men politi-etterforskeren, reagerte, så jeg, på at han måtte snakke med kunden, som så litt ‘harry’ ut.
(For han politietterforskeren var vel litt snobbete da, virka det som for meg).
Kunden var vel i 60-70 åra, tror jeg.
Men politietterforskeren, fant etterhvert raneren, og ransbølgen ble stoppet.
Men han ‘harry’ kunden fra Lambertseter, han fikk vel ikke engang navnet i avisa, tror jeg.
Og jeg lurer på om han politietterforskeren, tok æren for dette, og derfor tuller med meg.
For jeg vet hvordan det egentlig var.
Jeg leste et sted, at han etterforskeren, sa at han satt i timesvis, for å pusle sammen bilnummeret.
Men kanskje det bilnummeret til han kunden, egentlig var riktig skrevet.
Men så ville han høye politietterforskeren gjerne ha hele æren selv da.
Og derfor tuller Politiet i Oslo, med meg, siden jeg vet hvordan det egentlig hang sammen.
Er det dette som foregår?
Hvem vet.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
PS 3.
I artikkelen over, så står det forresten presentert sånn, som at Rimi Nylænde kun hadde et ran.
Men, jeg husker det sånn, som at det var to ran på Rimi Nylænde den høsten.
Og et ran, på Rimi Langbølgen.
Så Aftenposten har rota, mener jeg.
PS 4.
Han regionsjefen, Jon Bekkevoll, sendte meg også denne artikkelen i posten, mener jeg å huske, noen måneder seinere.
Og da visste ikke jeg, at ranene var oppklarte.
For jeg hadde ikke sett det i avisa.
Og ingen hadde sagt fra til meg om det.
Så sånn var det.
Men det var ganske ofte ran der.
Det var vel også et ran i år 2000.
Og også et ransforsøk, i den perioden der, som jeg oppdaget, husker jeg.
Så det ble veldig mye, med tre ran og et ransforsøk.
Fordi etter det første ranet, på Rimi Langbølgen, så ringte han Thomas Kvehaugen meg, som var butikksjef der.
Og klagde på at personalet ble skremt, og sånn, av det ranet.
Så ble det like etter, 2-3 ran, på Rimi Nylænde.
Så jeg begynte jo å sitte i kassa, på seinvaktene på lørdager osv.
For å roe ned bemanningen.
Så jeg jobba seks dager i uka, i den perioden der, som det var så mange ran.
Aftenposten, presenterer det, sånn at man nesten synes synd, på han som var raneren.
For han hadde gjeld osv.
Men for oss i butikkene, som ble rana, så var dette her et helvete, som gjorde jobben vår mye mer slitsom.
Sånn var det ihvertfall for meg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ranene ble etterhvert nesten en del av hverdagen, i den jobben jeg hadde der, som butikksjef på Rimi Nylænde.
Det var ranskurs og sånn hele tiden og.
Vi butikksjefene ble opplært til å se på alle kundene som var i butikken.
Å la kundene legge merke til, at vi observerte de.
Så den vanen la jeg til meg da.
Siden jeg ville at ranene skulle slutte, for jeg var redd for at medarbeiderne der, kom til å slutte, pga. alle ranene.
Så det var en tung tid for meg.
Og moren min døde også i denne perioden.
Og farmoren min døde vel også i denne perioden.
Så jeg tenkte nesten nå, at hele den ransbølgen må ha vært noe mafia-angrep på meg.
Med Kristian Kvehaugen, (min sjef i den forrige jobben, som assistent på Rimi Bjørndal, som kanskje ikke likte det, at jeg ikke ville være ‘slaven’ hans lengre, men heller bli butikksjef selv).
Og min far, som kanskje kan ha hatt en finger med i spillet.
Han ville nok ikke at jeg skulle bli butikksjef osv.
For han kontaktet butikksjefen, da jeg jobbet som assistent, på Rimi Nylænde, noen år før.
Elisabeth Falkenberg, het hun.
(Og Magne Winnem sa en gang, at hun var i ‘mafian’).
Faren min kontaktet Falkenberg, over hodet på meg.
Og Falkenberg ga meg en brosjyre, som faren min hadde sendt eller levert.
Om flyvelederutdanning i Sveits, eller noe.
Men det var ikke noe jeg ønsket å jobbe som.
For jeg var så flink til å spille dataspill, mente faren min, så han mente at jeg burde jobbe som flyveleder.
Sa Falkenberg.
Men det var ikke noe som fristet meg.
Sitte der hele dagen, foran en skjerm.
Og hvis man gjorde en feil, så døde 500 mennesker.
Nei, det syntes jeg ikke var noe fristende å jobbe med, dessverre.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den her ‘mafian’ var nok bak hele det greiene her.
Hvem nå de egentlig er.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
PS 5.
Og det at Rimi, (på ranskurs for butikksjefer), fikk meg til å legge meg til den vanen, å observere alle kundene i butikken, og la de merke at de ble observert.
Det tror jeg fikk meg inn i problemer, på Rimi Langhus.
For jeg mener at jeg overhørte der, at Sølvi Berget og Kjetil Furuset, prata om meg, bak ryggen min, men sånn at jeg hørte det.
At jeg så på damer og jenter, i butikken.
Men det var altså noe Rimi hadde lært meg til, på et ranskurs, et par år før, at man skulle se på alle kundene i butikken.
Så da så jeg på alle kundene i butikken, som en vane, uansett om det var menn eller damer, eller hva de var.
Men det kan jo være at jeg reagerte mer på damene da.
Hvis de gikk sånn lettkledde, som damene og tenåringsjentene ofte gjorde ute på Langhus.
De gikk mer lettkledde der, enn damene inne i Oslo gjorde, hadde jeg inntrykk av.
Men jeg var opplært til å se på alle kundene i butikken.
Så kanskje noen trodde jeg var pervers, siden jeg så på alle damene, når de gikk forbi meg, når jeg stod og satt opp varer i hyllene osv.
Men det var altså noe jeg hadde lært på Rimi ranskurs for butikksjefer, et par år før, etter den ransbølgen i Oslo, i 1999.
For hvis folk merket at de ble sett på inne i butikken, så var det sånn, at de ofte avbrøt ransforsøket osv., lærte vi.
Og kundene stjal også mindre da, var det vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
PS.
Jeg har nemlig generell studiekompetanse, (så jeg regner med at det burde være bra nok til å få lov å studere historie.
Vi får se):
