johncons

Stikkord: Abildsø

  • Min Bok 5 – Kapittel 52: Butikksjef Rimi Nylænde

    Før jeg slutta på Rimi Bjørndal, så var Hanna, (som satt i kassa), innom og ga meg en klem, husker jeg.

    Hu glemte å følge med på noen unger som hu passa, husker jeg.

    Så de bare løp rundt i butikken, da.

    Jeg spurte henne om hu ikke skulle passe på ungene.

    Men de klarte seg selv da, sa hu.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Therese Guliksen, hu sykla utafor personalutgangen, til Rimi Bjørndal, den siste dagen jeg jobba der, for å si ‘hadet’, (var det vel), husker jeg.

    Disse to 18-19 år gamle damene, (altså Therese Guliksen og Hanna Østberg, het de vel), de sa en gang til meg, at det var de ikke likte Rimi-reklamene.

    (De ‘Vi gjør Norge billigere’-reklamene).

    Det var de som burde vært med i de reklamene, sa de.

    Og Hanna Østberg, hu viste meg en gang at hun hadde et slags brokk, eller en utstående blodåre, på hånda si, husker jeg.

    Noe hu hadde fra å spille håndball, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det en kar innom Rimi Nylænde, og ville legge noe i ranselen til Hanna Østberg, som lå i garderoben, husker jeg.

    Og jeg sa at det var greit, da.

    For jeg trodde det var typen hennes, eller noe.

    Ihvertfall så var Hanna Østberg rimelig gutte-gæern, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Jeg husker etter at hu begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal der.

    Og hu satt i en kasse der.

    Så satt jeg i kassa ved siden av.

    Av en eller annen grunn.

    (Kanskje fordi at Irene Ottesen og jeg måtte jobbe noen torsdagsvakter, i kassa).

    Og pupillene hennes vokste da, (husker jeg at jeg så), når hu så at det var jeg som satt, i kassa ved siden av.

    Så jeg tror ikke at Hanna Østberg er lesbisk, ihvertfall.

    Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så husker jeg at butikksjef Kristian Kvehaugen tok skikkelig tak, i skuldra til hu Hanna, da.

    Og sa at, ‘hei jente, jeg er gutt’, (eller noe sånt).

    Ved døra til kontoret der, da.

    Mens han gikk forbi henne, inn på kontoret, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hanna sa også at hu hadde jobba på Rimi Ryen, hvor ei eldre dame var butikksjef.

    Og da hadde hu og en assistent der bare tulla, sa hu, på den vakta, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så gikk Hanna Østberg og Shomaila Butt, som begge også jobba i barnehage vel.

    De gikk ut personalutgangen samtidig, på Rimi Bjørndal.

    Da jeg låste butikken, en kveld.

    Og de prata om at ungene lekte sex-leker, i barnehagen.

    (Noe sånt).

    Shomaila Butt, hu sa at hu ikke syntes at det var riktig.

    Mens Hanna Østberg, hu sa at hu syntes at det var ‘søtt’, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Og jeg sa ikke noe da, husker jeg.

    For barnehage-arbeid, det er ikke noe jeg noen særlige kunnskaper innen.

    For å si det sånn.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kveld, (etter jobben på Rimi Bjørndal), så tok jeg 71-bussen, var det vel, (som muligens fremdeles gikk innimellom da), til ved Abildsø-kiosken der.

    Sema, som ble henta av broren sin Muhammed, vel.

    Hu sa ‘lykke til’, (var det vel), da jeg gikk av bussen, ved Abildsø-kiosken der.

    For jeg skulle på et personalmøte, på Rimi Nylænde, siden jeg skulle bli ny butikksjef der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På personalmøtet, så sa Anne-Katrine Skodvin noe sånt som at: ‘Dere lurer vel kanskje på hvem denne unge mannen er’.

    (Noe sånt).

    Men Wenche Berntsen, (hu som hadde hatt problemer med butikksjefen på Rimi Manglerud, i sin tid), hu sa at hu hadde jobba sammen med meg før, da.

    For hu var vel den eneste, som hadde møtt meg før, av de som jobba der, vel.

    Enda jeg jo hadde jobba der selv, cirka to og et halvt år tidligere.

    Men Henning Sanne, Marianne Hansen, Morgan Lunde, Line og dem.

    Alle de hadde slutta der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen hadde hengt opp et skriv, fra DNB, på kontoret, på Rimi Bjørndal, like før jeg slutta der.

    Om at Rimi hadde en billån-avtale, med DNB Ensjø.

    Så jeg dro dit.

    Og ei dame der, lot meg få 30.000 i billån, og et Mastercard, med cirka 25.000 i kreditt på vel.

    Siden at jeg skulle bli butikksjef, da.

    (Og mot at jeg bytta bank, fra Nordea til DNB, da.

    For på Nordea så fikk jeg bare tilbud om et billån med egenkapital, husker jeg.

    Så jeg slo til på denne avtalen fra DNB Ensjø, da).

    For når jeg ble butikksjef, så gikk jeg opp, fra 180.000 i årslønn.

    (Som jeg hadde hatt, den siste tiden, som assistent, på Rimi Bjørndal).

    Og opp til 230.000 i året, da.

    Og jeg fikk også 15.000 netto, i kjøregodtgjørelse, i året.

    (Pluss at jeg fikk dekket Aftenposten-abonnement og litt av telefonregninga, vel).

    Noe alle Rimi-butikksjefer fikk.

    Uansett om de hadde bil, eller ikke.

    Men man måtte dikte opp masse reiser, på et skjema, hver måned, da.

    Og Magne Winnem sa engang, at han hadde diktet opp en lang reise, til Vestlandet, (eller noe sånt), på et sånt skjema, (da han selv var butikksjef), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sa til Magne Winnem at jeg ikke ville bruke alle de 30.000 kronene, på en bil.

    Men cirka 15.000, sånn at jeg hadde noen penger til overs, hvis det var mye feil, på bilen.

    (For jeg huska at HiAce-en ville vært ganske dyr, å få igjennom en EU-kontroll, da).

    Og en dag eller to seinere.

    Så så jeg en Ford Sierra 86-modell, til salgs, for 16.000, i Aftenposten.

    Og jeg dro og så på den.

    Og den så veldig stilig ut, da syntes jeg.

    Siden den var svart metallic, osv.

    Så jeg ringte løsøreregisteret, og sjekket at det ikke var noen heftelser, på bilen.

    Og jeg kjøpte den da, (siden det ikke var noen heftelser).

    Og dette var av et ganske ungt tyrkisk eller kurdisk ektepar, fra Lørenskog vel, som hadde en matbutikk, (som ikke var en kjedebutikk), ved Ullevål.

    Hvor de også hadde bilen stående, da.

    Og det rare var, at disse folka vel hadde det samme etternavnet, som Hava og Sema, (nemlig Özgyr), mener jeg å huske at det stod, i vognkortet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte innom søstera mi, som da bodde på det andre stedet, i Tromsøgata, og viste henne bilen.

    Men da så jeg at det var en bulk, i den ene døra.

    Så jeg skjønte ikke hvordan jeg kunne ha unngått å se det.

    Men jeg mener muligens at jeg hørte en lyd, da jeg gikk inn, til søstera mi der.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at jeg jobbet en eller to dager, sammen med den tidligere butikksjefen, (Monika), på Rimi Nylænde.

    Og Monika og Anne-Katrine Skodvin, de begynte å bable om at det skulle være Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, den neste helgen, (eller noe sånt).

    Og jeg hadde sett fram til å rydde lageret og sånn, på Rimi Nylænde, da.

    For å få den butikken som jeg ville, da.

    Så jeg syntes ikke at det virka så fristende, å dra på seminar, da.

    Men Monika begynte å bable om det, at det var en artig skrue, som het Eivind Smith, som var så artig, på de her seminarene, da.

    (Det var han som lagde reklamene, til Rimi, på den her tiden).

    Så til slutt så visste jeg ikke hva jeg skulle si, for å slippe unna, det her seminaret, da.

    Så det endte med at jeg måtte stresse rundt på Oslo City osv., de første dagene, som jeg var butikksjef.

    For jeg måtte kjøpe meg ny dress og sånn, til det her seminaret da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu eldre dama, som var butikksjef, på Rimi Ryen.

    Hu ringte og spurte om noen fra vår butikk, kunne jobbe der, en vakt.

    (Den første uka, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde, vel).

    Men jeg fikk ikke tak i noen.

    Men Nordstrand-Hilde kunne jobbe på Rimi Nylænde, vel.

    Så jeg jobba på Rimi Ryen selv da, en vakt, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Og hu butikksjef-dama der, hu låste ikke inn safe-nøkkelen engang, (husker jeg).

    (Eller om det var røyksafe-nøkkelen).

    Men hu lot bare den ligge i en skuff, i skrivebordet der da, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Men jeg husker at jeg gikk fra Rimi Nylænde til Rimi Ryen der, da.

    (Blant annet forbi Enebakkveien 239B der, hvor jeg jo hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo).

    Så jeg jobba vel to vakter på en dag, muligens.

    Og en ung mann, som satt i kassa der, han tok melka der da, husker jeg.

    For jeg syntes det var like greit.

    Så jeg var ikke så mye inne på melkerommet der, for eksempel, da.

    Og hu eldre dama, hu ble ikke henta av ektemannen sin.

    Så hu hang i butikken, i bortimot en time, vel.

    Og jeg måtte nesten råde henne til å ta taxi hjem da, husker jeg.

    For hu virka så utafor, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Rimi Ryen-dama.

    Hu het vel Kjersti, eller noe sånt, tror jeg.

    Og Rimi-Hagen prata om henne, som at hu hadde dødd, eller noe.

    På Oslo Plaza en gang, i år 2000, vel.

    Hu ringte meg seinere og ville at jeg skulle jobbe der mer, da.

    Men jeg måtte nesten passe min egen butikk, syntes jeg.

    Jeg var jo butikksjef på Rimi Nylænde, og ikke distriktsjef i Oslo Øst, liksom.

    Distriktsjefen hennes, det var jo Anne-Katrine Skodvin.

    Men det virka det ikke som at hu Kjersti-dama hadde skjønt, da.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    Og da vi skulle få ny distriktsjef.

    Nemlig Jan Grårud.

    Så var Anne-Katrine Skodvin og Jan Grårud innom Rimi Nylænde, og satt på spiserommet der, (på slutten av 1998, må det vel ha vært), husker jeg.

    Og de klagde fælt over hu Rimi Ryen-dama, da.

    For hu ville ikke gjøre som de sa da, (eller noe sånt), sa de.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og jeg skal prøve å få skrevet mer om dette, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 35: Enda mer fra St. Hanshaugen

    Like etter at jeg hadde skrota HiAce-en min.

    Noe som var noen uker før den Rimi Bjørndal-personalfesten, som jeg arrangerte, vel.

    (Siden jeg mener at Thomas Kvehaugen kommenterte det, at jeg hadde skrota HiAce-en min, på den festen.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sa Kristian Kvehaugen det.

    En gang jeg kom på jobb.

    At jeg kunne få kjøpe en billig Lada, (som til og med var rød vel), som Thomas Kvehaugen, hadde arva, av bestemora si, (eller noe sånt).

    Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.

    For jeg er jo fra Bergeråsen.

    Og der var det verste man kunne ha.

    Det var Lada eller Skoda, da.

    ‘Hvorfor kjøre Skoda, når man kan gå da’, sa man der.

    (Sånne ting).

    Så hvis det var noe jeg absolutt ikke ville ha, så var det en rød Lada, liksom, da.

    Jeg var jo ikke kommunist heller, for å si det sånn.

    Jeg hadde jo alltid ligget og vippet mellom Høyre og Fremskrittspartiet, for å si det sånn.

    Og jeg hadde jo også vært litt aktiv i Unge Høyre og, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), helt på begynnelsen av 90-tallet, (cirka 5-6 år, før det her), da.

    Så da tok jeg heller bussen, en å kjøre rundt i en rød Lada, må jeg innrømme.

    For grunnen til at jeg skaffet meg den HiAce-en.

    Det var jo ikke fordi at jeg trengte en bil.

    Men det var jo fordi at jeg ville lære meg å kjøre ordentlig, da.

    Sånn at jeg ikke skulle glemme alt det jeg hadde lært, på kjøreskolen, med en gang, da.

    Og også for å gjøre mine, (tidligere), kamerater, Glenn Hesler og Øystein Andersen, en tjeneste, da.

    Siden de trengte penger, da.

    Siden automatfirmaet deres gikk dårlig, vel.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og jeg var også så mye på internett, på den her tida.

    Så jeg pleide å få telefonregninger, på fire-fem tusen, og sånn, i kvartalet.

    Så jeg hadde egentlig ikke råd, til å bruke så mye penger, på bil, på den her tida, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vanja Bergersen, (må det vel ha vært), hu sa forresten det en gang, på jobben, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    At Thomas Kvehaugen ikke ligna på faren sin Kristian Kvehaugen.

    Og det gjorde han vel heller ikke.

    For Thomas Kvehaugen var mye kraftigere enn faren sin, Kristian Kvehaugen, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men så hadde jo Thomas Kvehaugen vært FN-soldat, i Libanon, også da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vanja Bergersen, hu sa også det en gang, (husker jeg).

    At han Percy, (som jeg lurte på, om egentlig var en jeg kjente såvidt, fra Abildsø), hadde sagt til henne det, en gang, mens hu satt i kassa, (sikkert i kasse 4 da, (den speilvendte kassa), som vanlig), at ‘vet du hva jeg kan gjøre med deg?’.

    (Noe sånt).

    Så hu Vanja Bergersen, hu mente at vi lederne, på Rimi Bjørndal, måtte følge med mer, på han Percy, som bodde i en av naboblokkene, til butikken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Thomas Kvehaugen, det var en rimelig høy og kraftig kar, (nesten litt som en bamse vel), på 120-130 kilo kanskje, da.

    Og som plutselig begynte å jobbe i kassa, på Rimi Bjørndal der, da.

    Etter at jeg hadde jobba der, i noen få måneder, vel.

    Og han kom da rett fra FN-tjeneste i Libanon da, (husker jeg).

    Og kunne fortelle historier derfra.

    For jeg pleide vel å preike litt med han, når jeg la opp frukta, noen ganger.

    For frukta lå ikke så langt unna kassene, da.

    Og Thomas Kvehaugen fortalte det, da.

    At nede i Libanon der, så pleide alle FN-soldatene, å dra til et annet land, (eller noe sånt), for å feste mye, (når de hadde permisjoner og sånn), da.

    Noe sånt.

    Og Thomas Kvehaugen, han hadde også en dyr, kort jakke, husker jeg, som han pleide å gå med, på den her tida.

    Og som var av merke Marlboro, (eller noe sånt), tror jeg.

    (For den pleide vel å henge framme, i garderoben, da vel).

    Og som var gul-beige, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I en periode, så måtte jo Irene Ottesen og jeg, også sitte i kassa, på torsdager, siden det var for lite penger, på lønnsbudsjettet, da.

    Hvis dette ikke var da jeg avløste matpauser, da.

    Ihvertfall så kom det en filipinsk eller thailandsk dame, (eller hva hun var), bort til kassa mi, husker jeg.

    Og hun sa at hu var mora til Diana, da.

    (Som var halvt filipinsk eller thailandsk, vel.

    Og halvt chilensk, tror jeg.

    Og som hadde spisepause, vel.

    Noe sånt).

    Og hu mora til Diana, hu ville at jeg skulle gi en lapp til Diana, da.

    (Noe sånt).

    Også gikk hu igjen.

    Men da jeg sa det, til hu Diana, at mora hennes hadde vært der med en lapp.

    Så begynte hu Diana å grine, da.

    For hu hadde visst et dårlig forhold til mora, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 12: Aker sykehus

    Før jeg skulle på Aker sykehus, for å operere kneet mitt, (i april/mai 1996, må det vel ha vært), så fikk jeg en bag, av Magne Winnem.

    (Av en eller annen grunn).

    Dette var en blå Marlboro Medium-bag, som Magne Winnem hadde fått av Rimi, på en butikksjef-tur, til Sverige, (eller noe sånt).

    Jeg pleide ikke å ha noen bag, i årene før det her, (Nike-bagen min ble jo borte, da jeg bodde på Abildsø, fra huset til Anne Lise og dem, og den svære, rosa bagen, til Magne Winnem, som jeg fikk låne, da jeg var i militæret, den husker jeg ikke helt hvor ble av, men utover på 90-tallet, så ble det vel antagelig litt flaut, å gå med en sånn stor, rosa bag, vil jeg si).

    Men jeg pleide å gå med arbeidstøyet mitt, i en Rimi-pose da, (de første årene, som jeg jobba, på Rimi).

    Jeg nevnte vel det, for Magne Winnem, at det var kanskje ikke så lurt, å ha med en Marlboro-bag, på sykehuset.

    For jeg tenkte meg vel kanskje det, at noen leger kanskje ville reagere og si at det her var sigarett-reklame da, (eller noe sånt), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen og Glenn Hesler, de hadde noen problemer, med bilen, som de brukte, når de tømte spilleautomater, for automatfirmaet sitt, (som forresten het Action Arcade, vel).

    Så jeg lot dem låne HiAce-en min, mens jeg var på sykehuset, da.

    (Og da var det nok langt mindre skrot, som lå og fløt rundt i den bilen, enn da de selv eide den, vil jeg nok tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skulle være på kirurgisk avdeling, (mener jeg å huske), på Aker sykehus.

    På en enhet for ortopedi, heter det vel.

    Og det var vel en mandag, som jeg skulle møte opp der, mener jeg å huske.

    På en av de før-undersøkelsen, som jeg hadde vært på der, i månedene før.

    Så hadde det vært en pasient, som ble kjørt gjennom gangene der, mens blodet sprutet, da.

    Og masse folk var, (mer eller mindre), i sjokk, husker jeg.

    Så det å være på sykehus, det var ikke noe jeg syntes at var så veldig artig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble satt til å vente, på et venterom, på ortopedisk avdeling der, da.

    Og der, så var det en ganske stor bokhylle, full av bøker, da.

    Og jeg plukka bare opp en bok som lå oppå noen andre bøker der, liksom da.

    Og den boken, den het noe med ‘min kjære mor’, eller noe sånt, da.

    Og jeg hadde jo tenkt å få meg et bibliotek etterhvert, liksom.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).

    Jeg hadde ihvertfall begynt så smått å samle bøker, da.

    Så jeg leste litt i den her boken, da.

    Også kom det en overlege, (eller noe), inn der, og skulle snakke med meg, om alt mulig, da.

    Og så spurte han hvilken bok jeg leste i, da.

    Og da måtte jeg plutselig forklare at dette var en bok som het noe med ‘min kjære mor’, da.

    (Eller noe sånt).

    Så dette var en litt rar episode da, (husker jeg), siden de spurte om hvilken bok jeg leste i, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De forklarte meg det, at mange operasjonen kunne bli mislykkede.

    For man kunne få infeksjoner, osv.

    Så jeg ble litt nervøs nesten, da.

    Men så ble det gjort om, sånn at jeg fikk fri, (eller permisjon), resten av dagen, da.

    Og jeg skulle ikke legges inn der, før dagen etter, da.

    Men så måtte jeg være på sykehuset, i cirka en uke.

    Og etter det igjen, så måtte jeg gå på krykker, i to måneder, (ble jeg forklart).

    Så jeg dro innom Rimi Nylænde, da.

    (For jeg hadde ikke noe annet å gjøre, liksom.

    For jeg hadde trodd det, at jeg måtte være på sykehuset, den dagen, da).

    Og der, så hadde ikke Rimi ordna det sånn, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde fått en vikar, for meg.

    Så butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu begynte å mase på meg, om at jeg måtte jobbe, seinvakta, den dagen, da.

    Men det orka ikke jeg, da.

    For ikke hadde jeg med arbeidstøy.

    Og ikke hadde jeg forberedt meg på å jobbe heller.

    Og jeg uroet meg for operasjonen, da.

    Og jeg hadde vel fått beskjed av sykehuset, om å ta det rolig, den dagen, siden jeg skulle opereres, dagen etter, da.

    Og Rimi hadde jo for lengst fått beskjed om at jeg var sykmeldt fra og med denne mandagen, da.

    Men jeg fikk liksom press på meg, om å jobbe, den dagen, som vel formelt var innlagt på Aker sykehus, da.

    Fra butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.

    Men da svarte jeg bare ‘nei’, husker jeg.

    For det orka jeg ikke, da.

    For jeg var urolig før operasjonen, da.

    Og sykehuset hadde jo bedt meg om å ta det rolig, den dagen også, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Siden jeg jo skulle opereres, (eller ihvertfall legges inn), dagen etter, da.

    (Og jeg prøvde liksom å fokusere på operasjonen, da.

    Siden en operasjon er ganske alvorlig da, og jeg ville jo ikke at noe skulle gå feil med den, liksom.

    Så derfor ville jeg ikke jobbe, og miste fokuset på den operasjonen, som jeg skulle ha, dagen etter, da).

    Men det her hadde visst ikke butikksjef Elisabeth Falkenberg noe respekt for, da.

    For hu begynte å mase og legge press på meg, når jeg bare hadde noe slags permisjon fra sykehuset, da.

    Så sånn var det.

    Bare jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 82: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXI

    Noen måneder, etter at jeg var ferdig, i militæret.

    Så dro Pia og hennes venninne Siv fra Røyken, med meg, ut på byen, en lørdagskveld, (husker jeg).

    De dro meg med til deres stamsted Jollys, (må det vel ha vært), hvor det nesten bare var afrikanske gjester.

    En gang etter midnatt, så fortalte Pia og Siv meg, at vi skulle på et ulovlig utested, nærmere Legevakta, (også i Storgata der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte.

    Men men.

    Da vi kom fram til den det ulovlige utestedet var.

    Så så jeg det, at Anne Lise, fra Abildsø-gjengen, stod ved inngangen der, sammen med to venninner.

    Og jeg var rimelig full og også jente-gæern, etter militæret, da.

    (Andre Willassen sa jo det en gang, at man ble mer interessert i damer, av å være i militæret.

    Av en eller annen grunn).

    Jeg takket Anne Lise for sist.

    Som var dimmefesten, på det utestedet i Akersgata der, (mener jeg å huske).

    Anne Lise sa at hu ikke klarte å huske dette.

    Hu lo litt internt, mot venninnene sine vel, og sa noe om at hu ikke klarte å huska noe særlig, fra ifjor sommer, (eller noe sånt).

    Jeg flørta litt med hu ene venninna til Anne Lise, som stod bakerst av dem, husker jeg.

    Anne Lise var litt lubben, men de venninnene hennes var ganske fine da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg stod litt nærme henne i køen der, sånn at det ble litt sånn ‘kuk i ræv’ da, som dem sa, i militæret.

    Og da sa hu dama, til Anne Lise, at jeg var ‘rå’, eller noe sånt, tror jeg.

    Men jeg var drita full, da.

    Og jeg fikk vel ikke forklart det, til Anne Lise og dem.

    At søstera mi og Siv, stod lenger bak i køen der.

    Nede i Storgata der cirka vel.

    Og plutselig, så dukka politiet opp der.

    Og sa det, at det ikke ble noe fest der.

    Og da oppløste køen seg.

    Og jeg så ikke hvor Anne Lise og de ble av.

    Eller, jeg stakk vel bort til søstera mi og Siv igjen, da.

    For vi skulle vel kanskje ta en nattbuss eller en taxi et eller annet sted, da.

    (Antagelig opp til Ungbo, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, ikke så lenge før jeg måtte i militæret.

    Så hadde de andre beboerne på Ungbo.

    (Nemlig Per, Inger Lise og Wenche vel), fått til en avtale, med Ungbo.

    De skulle nemlig slippe å betale husleie, (eller ihvertfall få rabatt), hvis de malte gangen der.

    De spurte ikke om jeg ville være med på det her.

    Men de ga meg et oppdrag, i forbindelse med det her, da.

    For de skjønte nok det, at jeg var mye smartere, enn dem da, (eller noe).

    Så de ba meg, om å regne ut, hvor mye maling, som de måtte kjøpe, for å gjøre den her malejobben, da.

    Og det ble riktig da, husker jeg at Per svarte meg, da jeg spurte, (etter at de var ferdig, da).

    For det gikk med så og så mye maling, per kvadratmeter, da.

    Så da måtte man regne ut, hvor mange kvadratmeter, som gangen var på, da.

    (Og trekke fra dører og sånn, da).

    Og det ble nok maling da, sa Per.

    Det ble vel 30 kvadratmeter, (eller noe sånt), som de skulle male vel.

    Jeg selv, jeg hadde ikke lagt merke til det, at gangen var så fæl.

    Dette var nok mest noe de her folka fant på, for å få reduksjon, i husleia, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter militæret, som jeg jobba en vakt, på Rimi Karlsrud, (siden noen var sjuke der, eller noe).

    Så var jeg uheldig med en kunde, husker jeg.

    Jeg satt i den kassa, som var lengst fra kontoret der.

    Og det var noe surr med nøklene, til den kassa.

    Så man kunne ikke låse opp røykskapet der, (eller noe sånt).

    Så jeg måtte gå i kasse 2, (ble det vel), for å hente røyk, da.

    Og da klagde kunden, (en kar i 30-40-årene, som var der sammen med en yngre kar, vel), og lurte på hva jeg dreiv med da, (husker jeg).

    (Så jeg fikk liksom ‘tyn’ da, vil jeg si.

    Av en kunde som liksom baksnakket meg, mens jeg var like ved der de stod, og prata ‘dritt’ om meg, (og/eller Rimi), liksom da).

    Men det var sånn, at de hadde noe slags spesielt ‘smart’ system, i kassene, på Rimi Karlsrud der, da.

    Sikkert utarbeidet av Magne Winnem da, (eller noe).

    Og dette systemet, det var ikke jeg så vant med.

    Siden jeg for det meste jobba på Rimi Nylænde og Rimi Munkelia, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hu var nok en TV-slave, (vil jeg si).

    For en gang på jobb, (på Rimi Nylænde), så begynte hu å herme etter et TV-program, som var på den her tida.

    For hu begynte å si sånn her, ‘er det riktig av meg’, osv.

    Og det var fra et humor-show, på norsk TV, da.

    Med han Otto Jespersen, (tror jeg at det var).

    Problemet var, at jeg ikke hadde sett de første episodene, av det her TV-programmet, da.

    Så jeg skjønte ikke noe, da hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, begynte å si, ‘er det riktig av meg’.

    Men jeg så en sånn ‘er det riktig av meg’-sketsj, en uke seinere, (eller noe), da.

    Og da fortalte jeg hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, (på jobben), at jeg ikke hadde skjønt hva hu mente, den første gangen, som hu hadde herma etter den her sketsjen, da.

    (Men at jeg først hadde sett det her programmet, i mellomtida, da).

    Og da svarte vel ikke hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, så mye, tror jeg.

    Hu var jo sjefen min der, (må man vel si).

    (Hu hadde ihvertfall høyere rang, enn meg).

    Hu var jo assistent der, mens jeg var først vanlig butikkarbeider, og så ostesjef, og så låseansvarlig, og så aspirant.

    Mens hu jobba der, (på Rimi Nylænde), da.

    Så jeg måtte jo liksom prøve å være litt høflig, når hu begynte å si sånn her, ‘er det riktig av meg’, da.

    (Selv om jeg ikke skjønte så mye av det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Glenn Hesler og meg, (og muligens Axel), var på Lambertseter, (på de kommunale banene der), for å spille tennis.

    Så var det noen mannfolk der, (i 40-åra, eller noe sånt, vel), som kalte oss for ‘gutter’, (mener jeg å huske).

    Og da ble Glenn Hesler sur, husker jeg.

    Og sa, (sånn at jeg hørte det, men ikke de her kara vel), at, ‘ikke gutt meg, da’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 81: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XX

    Det var forresten også sånn, at Magne Winnem, Glenn Hesler, Øystein Andersen, (og muligens Kjetil Holshagen vel), og meg, vi dro ned til Oslo sentrum en gang.

    (Før jeg dro i militæret, vel).

    For å dra på puben Elm Street, (i Kirkegata, eller en av parallell-gatene vel), for å spille flipperspillet ‘Terminator 2’, (husker jeg).

    Da vi gikk gjennom sentrum, (for vi parkerte ved Youngstorget, (eller noe), vel).

    Så dukka to unge damer opp, og spurte Magne Winnem og meg, om vi visste om noen kule diskoteker.

    Jeg svarte bare at vi ikke visste om noen.

    (For vi var jo på vei, til den puben, for å spille flipper).

    Men da ble Magne Winnem sur på meg.

    Etter at de damene hadde gått, igjen.

    For det var jo sånn, som han og jeg, hadde prøvd å sjekke damer, det første året, som jeg bodde i Oslo, (sa han).

    (Ved å spørre dem, om de viste om noen bra utesteder osv., da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Elm Street, så ble vi kasta ut, akkurat da jeg skulle gå for å kjøpe meg en halvliter.

    Av en som jobba der.

    Siden, (som han sa), at ‘vi ikke bare kunne stå der og spille flipper’.

    (Noe sånt).

    Og enda jeg hadde stått borte i baren der, for å kjøpe meg en halvliter, vel.

    Men køen gikk kanskje litt treigt, da.

    Så det er mulig at jeg hadde gått litt tilbake, til flipperspillet, igjen, da.

    Men jeg hadde ihvertfall tenkt å kjøpe meg en halvliter, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde, på Ungbo.

    (Når jeg skulle hjem fra NHI, jobb, eller militæret, (eller hva det kan ha vært, igjen)).

    Så gikk jeg fra Ellingsrudåsen T-banestasjon, da.

    Og i retning av Skansen Terrasse.

    Og like etter at jeg kom ut fra T-banestasjonen.

    Så stod det ei norsk tenåringsjente og en pakistansk tenåringsgutt, nesten i veien for meg, da.

    (Selv om den gangveien vel var ganske brei, på det stedet).

    Og da sa han pakistanske gutten, til hu jenta, noe lignende av, at hu var interessert i meg da, eller noe.

    (Ei jeg ikke engang visste hvem var.

    Og dette var mens jeg bare gikk forbi der, på vei hjem fra jobb, eller noe, da).

    Også svarte hu tenåringsjenta, til han pakistanske tenåringsgutten, (husker jeg), at ‘tror du jeg har grønn truse, eller?’, (noe hu sa rimelig høyt, da).

    (Av en eller annen grunn).

    Mens hu vel smilte også, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg gikk forbi, på cirka det samme stedet.

    (Mens jeg skulle til T-banen, da).

    Så hadde jeg på meg en lilla t-skjorte, (husker jeg), som jeg hadde kjøpt på Hennes og Mauritz, eller noe, da.

    Siden jeg var en ‘fattig’ student, på den her tiden, da.

    Og da var det en pakistansk gutt der, husker jeg.

    (Kanskje lillebroren til han pakistanske tenåringsgutten, som jeg skrev om, ovenfor).

    Og han sa det, til noen andre, (mens jeg gikk forbi der da), at ‘sånn t-skjorte har jeg også’.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde på Ungbo der.

    Så var Glenn Hesler og Øystein Andersen innom, husker jeg.

    (Dette var vel muligens etter at Glenn Hesler hadde flytta inn der.

    Ihvertfall så mener jeg å huske det, at det her var etter militæret).

    Og da fortalte Glenn Hesler og Øystein Andersen, om en ide, til et spill, som jeg hadde fått, (en dag tidligere, eller noe sånt), da.

    (Siden jeg noen ganger dreiv og programmerte spill, og andre programmer, som det kryssord-programmet, som jeg lagde, noen få år, før det her, da).

    Og det spillet, det skulle liksom være sånn, at man kunne se meldinger, fra forskjellige steder, på jorda, da.

    Meldinger fra folk, som etterspurte ditt og datt, da.

    Også kunne man selv, liksom prøve å få tak i de her tingene, som noen etterspurte, og få fortjeneste, og sånn, da.

    (Litt som web-en kanskje, (som jeg vel ikke hadde hørt om, på den her tida)).

    Jeg leste også en bok, (da jeg bodde på Abildsø vel), som het ‘Neuromancer’, av William Gibson.

    (Jeg kjøpte den boka i science-fiction-hylla, på Tanum bokhandel, i Karl Johan, mener jeg å huske).

    Så det var kanskje derfor, at jeg fikk ideen, til et sånt her spill, da.

    For det var vel i den boken, at utrykket ‘cyberspace’ oppstod, (med mere).

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En sommer, (sommeren 1995, var det vel antagelig).

    Så hadde jeg vel ferie, fra Rimi, da.

    Og da, så prøvde jeg vel kanskje å finne veien, fra Majorstua og ned til sentrum, da.

    (Etter å ha vært i Frognerparken, og liggi i sola kanskje.

    Og muligens spilt litt fotball, da).

    Og da, så fant jeg veien, til Slottsparken der da, (husker jeg).

    For jeg gikk vel Bogstadveien ned til Hegdehaugsveien, og videre ned til Slottsparken der da, (antagelig).

    Og like nedenfor Slottet der.

    Så var det et sted det gikk an å sitte, (husker jeg).

    Et sted hvor man liksom kunne drømme seg tilbake, til 1800-tallet, (eller noe sånt), da.

    For derfra, så kunne man se Stortinget og Nasjonalteateret.

    Og man kunne også se det gamle universitetet, (i Karl Johan der).

    Og Slottet da, selvfølgelig.

    Og disse fire ‘hovedbygningene’, i Oslo sentrum.

    De var liksom bygget i den samme stilen da, (virket det som for meg, ihvertfall).

    Og de var gule, (og muligens litt hvite vel), alle de her fire bygningene, da.

    (Om dette var mursteinsbygninger, med malt murpuss utapå, det veit jeg ikke.

    Men det er det kanskje noen andre som veit).

    Og mens jeg satt der da, og så på disse gamle bygningene, og tok en hvilepause osv., på veien min gjennom byen, da.

    (For jeg kjeda meg vel kanskje litt, siden jeg ikke hadde råd til å dra vekk fra Oslo, i sommerferien.

    Siden jeg dreiv og tok kjøretimer, da).

    Så dukka det opp ei jente, i slutten av tenårene der vel.

    Som gikk på rollerblades eller rulleskøyter da, husker jeg.

    Hu begynte å prate til meg, siden det var St. Hansaften, (eller noe sånt), tror jeg.

    Hu var fra Sørlandet, vel.

    Det var ikke så vanlig, å ha mobil, på den her tida.

    Men hvis det hadde vært et par-tre år seinere, så hadde jeg vel spurt om mobilnummeret hennes, ihvertfall, tror jeg.

    Men det ble ikke til det, da.

    Jeg skjønte ikke hvorfor hu kule, rollerblades-jenta, ville prate med meg, da.

    (For jeg syntes nok selv at jeg var litt kjedelig, kanskje).

    Så jeg ble kanskje litt satt ut, av det her, da.

    (For det var litt spesielt, at hu bare skulle begynne, å prate til meg, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Axel begynte på videregående, på kokkeskolen, på Helsfyr.

    (På midten av 90-tallet, vel).

    Så hadde han hatt en konfrontasjon, med gym-læreren sin, husker jeg, at han fortalte meg.

    ‘Er det noen av dere som klarer å ta førti armhevninger?’, hadde gymlæreren sagt til kokkeskole-elevene da, (ifølge Axel).

    (Noe sånt).

    ‘Ja, jeg klarer å ta førti armhevninger’, hadde Axel svart, da.

    (Noe sånt).

    ‘Jasså, er du en sånn kjekkas du?’, hadde gymlæreren sagt da, (ifølge Axel).

    (Noe sånt).

    ‘Nei, jeg er ikke det, men jeg klarer å ta førti armhevninger’, hadde Axel svart da, (sa han).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobba tidligvakter, som leder, på Rimi Nylænde, (og i Rimi generelt).

    Så var det ikke sånn, at jeg så på klokka, når jeg skulle hjem.

    (Kanskje med unntak av et par tirsdager, på den tida, som jeg hadde en ekstrajobb, hos Norsk Idrettshjelp, våren 1995).

    Nei, det var sånn, at jeg gikk hjem, når jeg var ferdig med alle oppgavene, som liksom tilhørte tidligvakta, da.

    Så det var ikke sånn at jeg gikk hjem fra jobben, på sekundet klokka 14, liksom.

    Nei, jeg ble på jobben, til jeg hadde liksom gjort min del, og vel så det, da.

    (Vil jeg si, ihvertfall).

    Selv om jeg ofte var trøtt, når jeg måtte stå opp tidlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå har jeg bare et A4-ark igjen, med notater, som jeg har skrevet opp, til den her boken.

    Så nå er det bare noen få kapitler igjen da, av Min Bok 4.

    (Jeg vet ikke om det blir fire eller fem kapitler til, eller hva det blir).

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig disse siste kapitlene.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 80: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XIX

    En gang, mens jeg jobba, på Rimi Nylænde.

    Så dukka det opp en annen kar, fra ‘Abildsø-tida’, som sa ‘hei’, der.

    Og det var en kar, med rødt hår, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og jeg lurer på om det var han, som fikk den ekstra-jobben, på Rimi Ryen, som ble utlyst, mens jeg bodde, på Abildsø der.

    Det er mulig.

    Men jeg kjente ikke igjen han karen, (etter militæret, osv).

    For det var ganske mange folk, på Abildsø, som jeg ble kjent med, da.

    Og jeg vanka ikke sammen med den Abildsø-gjengen _så_ mye, liksom.

    Så det var for det meste Annette, Lene, Anne Lise, Kjetil og Henning, som jeg klarte å huske fra hverandre, av de Abildsø-folka, da.

    (Og også ‘brunkrem-trynet’, da.

    Hu glemte jeg i farta, så jeg nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var i militæret.

    Så hadde jeg helgeperm da, og dro ned i Oslo sentrum, (husker jeg), på lørdagskvelden, (var det vel).

    Og da, så hadde jeg jo ikke den kule ‘party-dressen’ min lenger, som jeg hadde hatt, det første året, som jeg bodde, i Oslo.

    Jeg hadde vel bare på meg den grå skinnjakka, som jeg kjøpte, etter Gøteborg-ferien, et år eller to, før det her, vel.

    Og derfor, så var jeg ikke sikker på, om jeg skulle dra på noen diskoteker.

    (Siden jeg nok syntes selv, at jeg så litt ‘harry’ ut, da).

    Men jeg dro på en biljardpub, som het ‘Den Runde Tønne’, (eller noe), ved Youngstorget, vel.

    Og der var det sånn, at man kunne spille mot vinneren, osv.

    Hvis man la en tier, oppå biljarbordet, da.

    Noe sånt.

    Og jeg spilte litt biljard der da, (husker jeg).

    Men jeg husker også det, at det var en kar, i 40-årene vel, (eller noe).

    Som sa det, (om meg), at jeg bomma på de enkle støtene, men traff på de vanskelige.

    Jeg vet ikke hva det kom av.

    Men jeg hadde jo lært noen triks, av Glenn Hesler og Øystein Andersen da, som spilte mye biljard, i Biljardhallen, på Skårer der.

    Så jeg viste hvor på den hvite kula, som jeg burde støte, for å få den til å ikke følge etter den kula jeg siktet på, ned i et av hullene, på siden av biljardbordet, da.

    (Nemlig nederst, på den hvite kula, da).

    Så det var kanskje derfor at jeg fikk til de vanskelige støtene.

    Men jeg manglet nok litt basis-trening, i biljard.

    Så det var kanskje derfor at jeg bommet, på mange av de enkle støtene, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg jobba, på Rimi Nylænde.

    (Da jeg jobba som aspirant, (eller noe), der vel).

    Så dukka det opp ei kunde-dame der, som dro meg med ut på parkeringsplassen der.

    Og spurte meg om jeg kunne hjelpe henne, med å låse opp bilen hennes, (som var en ganske gammel bil, da).

    For hu dama hadde klart å låse inn nøklene sine, i bilen, da.

    Og jeg hadde hørt det, en eller annen gang, (mens jeg bodde på Bergeråsen, vel).

    At man kunne bruke nesten en hvilken som helst nøkkel, for å låse opp, en gammel bil.

    Så jeg prøvde bare å bruke nøkkelen til flaskeautomaten, (mener jeg å huske, at det var), som jeg hadde på nøkkelknippet mitt, med nøklene til butikken, da.

    Og det funka da, husker jeg.

    Og hu dama, (som var ei dame i 40-50 årene vel, og som så nesten ut som en forretningskvinne vel, med ikke så utrolig langt hår, vel).

    Hu ble ikke overrasket, over det her, da.

    (At jeg faktisk klarte å låse opp den bilen).

    Men det virka som at hu regna med, at jeg skulle klare det, å låse opp bilen hennes, da.

    Så det var kanskje litt rart da, syntes jeg.

    For hvordan kunne hu vite det liksom, at jeg hadde overhørt det, som tenåring, at man kunne bruke nesten en hvilken som helst nøkkel, for å låse opp en gammel bil?

    Nei, det veit jeg ikke.

    (Det var jo bare flaks, at jeg huska det, liksom).

    Men hu kunde-dama kom seg videre ihvertfall, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg spilte fotball, med ‘Tom-gjengen’ og Glenn Hesler, ved Åråsen.

    Så skulle jeg ta en straffe en gang, (hvis det ikke var et frispark, da).

    (Det her var forresten året før, (eller noe), at jeg vant den straffespark-konkurransen, eller hva den her gjengen, kalte den typen fotball-konkurranse, igjen).

    Og da, så gikk jeg noen skritt bakover, da.

    Før jeg skulle løpe mot ballen, og skyte.

    Og da, så var det et hull, i banen, (eller noe), som jeg tråkka ned i, da jeg rygga.

    Også skada jeg foten, da.

    Så jeg tråkka over, på en ganske fæl måte da, (eller noe sånt).

    (Jeg klarte å skade foten litt, da).

    Og da sa vel han Thorstein aka. Dhalsim, (var det vel), noe lignende av, ‘hvordan er det mulig å skade seg, ved å ta straffespark?’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide jo å lese gratisavisen Natt og Dag ganske ofte, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    For jeg var jo nede i Oslo sentrum, ihvertfall et par ganger i måneden vel, mens jeg jobba, på Rimi Nylænde der, og bodde, på Ellingsrudåsen, da.

    Og da, så stod jo Natt og Dag, i noen sånne stativer, utafor noen klesbutikker osv., inne på kjøpesenteret Oslo City, (for eksempel).

    Så da bare tok jeg med meg et eksemplar, av den gratisavisen, da.

    Og leste i Natt og Dag, etter at jeg var ferdig, med å lese i VG, Dagbladet eller Aftenposten, da.

    Mens jeg satt i stua på Ungbo der, da, (etter at jeg hadde spist middag, osv).

    Og i Natt og Dag, så stod det jo forslag til kule steder, som man kunne gå ut på, i Oslo, da.

    Og jeg husker at det stod nevnt om baren i SAS-hotellet der.

    Så jeg dro dit, (ved St. Olavs plass og Forsvarets Overkommando der, (hvor jeg jo hadde jobbet, en helg, (med Arne Thomassen som sjef), noen få år, før det her), en eller to ganger da, på midten av 90-tallet.

    For å prøve de drinkene, som de hadde der, osv.

    For det stod vel i Natt og Dag at de hadde så gode drinker der, da.

    Så jeg prøvde en drink, som het Margarita der, (mener jeg å huske), som jeg hadde sett, i en amerikansk film en gang, at folk drakk, da.

    Og det var vel en drink med tequila i, og som hadde salt, på kanten av glasset, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så da tusla jeg litt rundt på SAS-hotellet der da, husker jeg.

    For jeg var vel litt nysgjerrig, da.

    Så jeg måtte liksom se meg _litt_ rundt der også, mens jeg var der, liksom.

    (Sånn som da jeg var på hotell, i Gøteborg, (med faren min og Pia, osv.), i mine yngre dager).

    Selv om jeg vel for det meste bare tok heisen rett opp og ned, til og fra baren, i en av de øverste etasjene der, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt ganske mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 60: Kjøper bil

    Like etter jul, i 1995, så spurte Glenn Hesler meg plutselig, om jeg ikke ville kjøpe han og Øystein Andersen sin gamle, røde Toyota HiAce, som de hadde bruk, når de hadde jobba, med automatfirmaet sitt, den første tida.

    (Før de fikk seg den hvite Ford Transit-en, eller hva det var, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde egentlig ikke tenkt å kjøpe meg bil.

    Det var for det meste i tilfelle at jeg ble butikksjef, at jeg tok lappen, da.

    For jeg syntes at kollektivtilbudet i Oslo egentlig var bra.

    Det var bare for å gjøre noe fornuftig, på fritida, at jeg tok kjørertimer, da.

    Siden jeg var en ambisiøs person da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det virka som for meg, at automatfirmaet, til Glenn Hesler og Øystein Andersen, gikk dårlig, da.

    (De hadde lånt noen tusen av meg, før jeg begynte å ta kjøretimer og, mener jeg å huske.

    I 1994, eller noe, må det vel ha vært).

    Og jeg tenkte det, at jeg kunne jo gjøre Glenn Hesler og Øystein Andersen, en tjeneste, ved å kjøpe den gamle bilen deres, da.

    For da kunne jeg jo få nytte av dette selv og, (tenkte jeg).

    Ved at kjøreferdighetene mine liksom ble mer innlært da.

    Sånn at jeg ikke glemte alt igjen, (med en gang), av det jeg hadde lært, på kjøreskolen, liksom da.

    Så jeg gikk med på å kjøpe den gamle Toyota HiAce-en, til Glenn Hesler og Øystein Andersen, for fire-fem tusen, (var det vel), i januar 1996 da, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også noen av kollegene mine, på Rimi Nylænde, (muligens Marianne Hansen), som liksom begynte å prate sånn, at det var noe helt spesielt, med de første gangene man kjørte bil aleine, etter at man fikk lappen.

    (Selv om jeg jo hadde kjørt Magne Winnem sin bil aleine en gang, (i fylla), da jeg bodde på Abildsø, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den HiAce-en, det var forresten en bil, som Øystein Andersen hadde fått seg, mens jeg fortsatt var kamerat med han, (før jeg var i militæret, vel).

    Og den bilen, den husker jeg at Øystein Andersen fortalte om, at han hadde fått kjøpt billig, (som bruktbil, da), av firmaet Tetra Pak, (i Lysaker vel), siden adoptivfaren hans, (og vel også adoptivmora hans, (min fars kusine)), jobba der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så en dag, før jeg skulle jobben vel, i januar, i 1996, da.

    Så dro Glenn Hesler meg med, hjem til Øystein Andersen og dem, i Marcus Thranes vei, på Hanaborg, i Lørenskog.

    Og der var det ingen tegn, til at noen var hjemme, (husker jeg).

    (Og hvor Øystein Andersen var, det veit jeg ikke).

    Men Glenn Hesler gikk inn i garasjen der, og viste meg den røde Toyota HiAce-en, (som jeg jo hadde sett mange ganger før, da).

    Og Glenn Hesler hadde litt problemer med å få start på bilen.

    For den hadde vel stått i garasjen der en stund, (tror jeg).

    Og dette var i januar, da.

    Men Toyota, det er visst vanligvis driftsikre biler, (ettersom jeg har skjønt, ihvertfall), så etterhvert så starta bilen, da.

    Og så kjørte Glenn Hesler kjørte bort til Statoil-stasjonen, ved Robsrudjordet Grill der, (mens jeg satt på), og fylte så noe bensin eller olje, (eller noe), på bilen, da.

    Og så fikk jeg prøvekjøre bilen litt, rundt Statoil-stasjonen på Lørenskog der, da.

    Og da husker jeg det, at Glenn Hesler sa: ‘Det her hadde jeg aldri trodd at jeg skulle få se’, (eller noe sånt).

    Og da prata han vel om clutchinga mi, (tror jeg, ihvertfall), som jeg vel var ganske god på, etter å ha hatt han strenge kjørelæreren, da.

    (Og Glenn Hesler var vel ganske vant til at jeg alltid var passasjer, da.

    Siden han, Øystein Andersen og jeg, nesten hadde vært som en gjeng, i et år eller to, før jeg måtte i militæret, sommeren 1992, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så kjørte jeg bilen opp til Ungbo der da, og så videre til jobb, vel.

    (Etter å ha betalt kontant vel, siden jeg jo hadde slutta å røyke, osv., så hadde jeg vel råd til det, selv om jeg nettopp hadde tatt lappen, vel.

    Jeg hadde jo også et kredittkort, som jeg fikk, da jeg kjøpte de to videoene, ikke så lenge før det her, så det kan tenkes at jeg måtte bruke det kortet litt også, den måneden.

    Men jeg flytta også til Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, i månedsskiftet januar/februar vel, det her året.

    Og der betalte man vel husleia på etterskudd, tror jeg.

    Så da fikk jeg kanskje litt bedre råd, (midlertidig), på begynnelsen av 1996, da.

    Det er mulig.

    Noe sånt).

    Og jeg sleit litt, en av de første gangene, som jeg kjørte ut på motorveien, som gikk fra Furuset der, og i retning av sentrum, da.

    Så jeg lå i kollektivfeltet, en stund, en av de første gangene, som jeg kjørte bil aleine, da.

    For det var muligens litt dårlig sikt og, (og vel også litt dårlig føre, med sørpe, osv.).

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg hadde litt problemer, med å få helt oversikten, da jeg skulle kjøre ut på motorveien der, (ved Furuset), en gang, da.

    (Når det gjaldt feltskifte og sånn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg turte å parkerte den Toyota HiAce-en, noe sted, forresten.

    Så måtte jeg først tømme den, for mange bæreposer, med søppel, da.

    Som lå strødd rundt, i varerommet, på bilen, da.

    (Søppel som Øystein Andersen og Glenn Hesler vel bare hadde kasta bak i bilen, mens dem kjørte rundt for automatfirmaet sitt, da sikkert.

    Så det var tomme burger-kartonger og tomflasker og mye sånt, vel.

    Så jeg måtte liksom rydde, den bilen, i en halvtime, eller noe, (mens den stod parkert, utafor oppgangen til Ungbo der, i Skansen Terrasse 23), før jeg turte å vise meg noe sted, med den bilen, da.

    Så Øystein Andersen og Glenn Hesler de var kanskje litt som noen guttunger da, da de solgte den her bilen.

    For de hadde jo for det første så mye rot i bilen.

    (Så de rydda nok ikke bilen så ofte, mens de eide den, da).

    Og for det andre, så var vel det å selge en bil, uten engang å rydde den.

    Det var vel litt spesielt vel?

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at bakdøra, på den her bilen, ikke gikk an å låse.

    Så jeg kjøpte en ny lås, til den bilen, av et firma, på Ensjø.

    Og da var det sånn, (husker jeg), at håndtaket, (var det vel), heller ikke virka.

    Så jeg måtte bare la den døra gå i vranglås, da.

    For jeg hadde ikke råd til å kjøpe ny dør da, (eller hva det var).

    Og jeg ville jo ikke at det skulle være mulig å bare gå inn i bilen, mens den stod parkert noe sted, da.

    (Og sidedøra virka jo, så).

    Så det ble nok litt sånn over stokk og stein, over det bilkjøpet her.

    Men bilen kosta jo bare fire-fem tusen.

    Og det var jo artig bare det å ha sin egen bil og, da.

    (Og jeg fikk også mye nytte av den her bilen, som jeg skal skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4 og 5).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 33: Mer fra 1994

    1994 var jo et nesten magisk år i Norge.

    Det var vinter-OL på Lillehammer, det var EU-avstemning og det var fotball-VM, (i USA), hvor Norge var med, for første gang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, så var jo Gro Harlem Brundtland, (som da var statsminister), på radioen, i 1990, da jeg jobba, i Det Norske Hageselskap.

    Og hu programmerte vel egentlig alle nordmenn, i forkant av vinter-OL, på Lillehammer, for hu sa jo det, at ‘det er typisk norsk å være god’.

    Mens da jeg bodde på Bergeråsen, så het det seg, (om musikk osv.), at ‘det er bra til å være norsk’.

    Så folk i Norge, de fikk nok litt bedre selvtillit, av det, at statsministeren sa på radio, at nordmenn var generelt flinke, da.

    Faren min sa ihvertfall det, husker jeg, på 80-tallet, i ‘Ågot-huset’, at ‘Ola Dunk var sirumpa’, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg er inne på EU-valget, i 1994, så kan jeg jo nevnte det, (hvis jeg ikke har fått med det), at jeg var treig med å melde adresseforrandring, etter at jeg hadde bodd, på Abildsø.

    Så valgdagen 1991, (må det vel ha vært), så måtte jeg dra til Abildsø skole, for å stemme.

    Og da møtte jeg hu Lene, (fra Abildsø), på bussen tilbake igjen til sentrum, (var det vel).

    Hu gikk bort til meg, som satt ganske langt bak i bussen, og spurte med en sur tone, (må man vel kalle det), hvorfor jeg dro til Abildsø når jeg ikke bodde der.

    (Noe sånt).

    Jeg forklarte det, at det var bare valg, annenhvert år.

    Så jeg syntes ikke at det var noe å henge seg opp i da, for hennes del liksom, hvis jeg dro til Abildsø, en gang annenhvert år, for å stemme.

    Det var jo egentlig ikke noe som hu hadde noe med, for å si det sånn.

    Men hu var nysgjerrig på det her da.

    Før hu gikk tilbake til broren sin, som holdt til et stykke lenger fremme i bussen, og som hadde brekt beinet, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt valget, i 1993, forresten.

    Så hadde jeg på den tida, meldt addresseforandring, til der jeg bodde, på Ungbo, nemlig Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen.

    Jeg visste ikke hvor skolen lå, på Ellingsrudåsen.

    Så jeg måtte spørre ei tenåringsjente, som stod utafor T-banestasjonen der, husker jeg.

    Om veien da.

    Og jeg stemte vel Fremskrittspartiet, mener jeg, i 1993.

    I motsetning til Høyre, som jeg vel stemte på, i 1991, (på Abildsø der), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I 1994, så stemte jeg forresten ‘ja’, i EU-avstemninga, da.

    Og man kunne ikke gå på byen, i tida før EU-avstemninga, uten at det ble diskusjon om EU, husker jeg.

    Folk delte ut ‘ja til EU’ og ‘nei til EU’-buttons, i hytt og pine, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde vært student og avtjent førstegangstjenesten.

    Fra 1989 til 1993.

    Så hadde jeg jo ikke hatt så mye penger, å bruke, på klær, osv.

    Det meste av pengene hadde gått til røyk og mat, osv.

    Siden jeg fikk bedre appetitt, av å være i militæret, og jobbe mye, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så party-dressen min, fra 1989, den var helt utslitt da, så den kunne jeg nesten ikke bruke lenger.

    Og for eksempel ‘A Clockwork Orange’ t-skorta mi.

    Den hadde blitt litt hakket opp, i sentrifugemaskinen, i vaskekjelleren, i Skansen Terrasse der.

    Så den var det liksom hakket en god del hull i, nederst på ryggen da, husker jeg.

    (Noe som jeg fikk ‘tyn’ for, av Bø, i Geværkompaniet, var det vel.

    ‘Vet du hvor mye en t-skjorte koster eller’, var det noen som sa der.

    Og jeg hadde jo kjøpt den t-skjorta selv, så det visste jeg jo.

    Den kosta vel 100-200 kroner vel.

    Men jeg hadde ikke så god råd, på den her tida da, siden jeg brukte mye penger på røyk og varmeposer osv., i militæret.

    Og mye penger på mat også, siden jeg ikke likte maten i militæret, og fikk god appetitt, av denne tjenesten da, siden vi trente mye og var mye ut i skog og mark, var det vel antagelig).

    Men jeg hadde nok med å bruke penger på mat, røyk og Clerasil, osv.

    (Siden jeg hadde noen få kviser da, som jeg irriterte meg over).

    Så jeg hadde ikke så mye penger, å bruke, på klær.

    For jeg måtte jo betalte husleie og sånn selv, selvfølgelig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg følte meg vel kanskje litt ‘naken’, uten den party-dressen min, på byen, da.

    For før jeg flytta til Oslo, i 1989, så pleide jeg jo ikke å gå så mye ut på byen.

    (Unntatt i russetida, da).

    Så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle kle meg, på byen, i Oslo, når jeg ikke hadde den party-dressen lenger, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ikke bare jeg som hadde dårlig råd, på begynnelsen av 90-tallet.

    Det var jo nedgangstider, og på reklameplakatene, til en bank.

    På T-banestasjonene, i Oslo.

    Så stod det ‘Don’t Worry’, (som i en kjent sang, fra slutten av 80-tallet).

    Men så hadde noen streket over ‘Don’t’.

    Så det stod ‘Worry’, da.

    Så det var liksom i tidsånden å bekymre seg over dårlig økonomi, på midten av 90-tallet.

    Norge var liksom i en bakrus etter jappetida, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg leste det, i Aftenposten, hvor noen ungdommer, fra Oslo, ble intervjuet.

    Og der stod det det, at det nå var greit å gå ut på byen, i bare olabukse og en fin genser liksom, i 1994 en gang, (må det vel ha vært).

    Så etter at jeg leste det her, så begynte jeg vel å gå ut på byen mer selv, i bare ‘vanlige’ klær, da.

    I motsetning til olabukse og dressjakke, som jeg hadde gått ut en del med, (når jeg ikke gikk i dressbukse også da), i Oslo, i årene før det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg hadde jo hørt det, av hu Anne-Lene, som bodde på Abildsø, skoleåret 1989/90.

    At merker som Levis osv., ikke ble regna som kule lengre da, i Oslo.

    Men at Paprika var et så kult merke, da.

    Men jeg syntes vel ikke at Paprika virka så kult selv.

    Og merkeklær var jo også dyrere, enn ‘vanlige’ klær.

    Så etter militæret, så ble det vel til, at jeg mye slutta å kjøpe merkeklær, men heller kjøpte merker som ‘L.O.G.G.’ osv., på Hennes og Mauritz.

    Altså klesbutikkene sine egne merkeklær da.

    (Ihvertfall vanligvis).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg tenkte nok mest på jobb, på den her tida.

    Jeg husker det, at jeg hadde kjøpt en sånn grønn bestefarskjorte, som var for lang, på arma, en gang.

    Og som jeg gikk med, på byen, da.

    Og da fikk jeg høre det, at noen folk baksnakka meg, husker jeg, og sa at det var ikke sånn de genserne skulle være da.

    (Altså, at de skulle ikke være for lange på arma, da, visstnok).

    Og dette var like før EU-avstemninga, husker jeg.

    Og jeg husker det, at noen damer i Rosenkrantzgata, (eller noe), plutselig sa til meg det, at de trodde det, at jeg var mot EU.

    (For dette var kanskje helgen før EU-avstemninga da.

    Så folk var kanskje, (mer eller mindre ihvertfall), bare opptatt av den her avstemninga, da).

    Men jeg fortalte dem det, at jeg var for EU.

    Og da ga de meg en ‘ja til EU’-button, mener jeg å huske.

    (Som de muligens hadde fått på en nattåpen stand da, eller noe sånt, kanskje).

    Og da visste jeg ikke helt hva jeg skulle si, husker jeg.

    For jeg ble kanskje litt mer keitete, ovenfor damer, etter militæret, da.

    Siden jeg jo ikke hadde den party-dressen min lengre.

    (For det første).

    Og jeg følte meg kanskje litt naken på byen, uten den, da.

    Og siden jeg nok er enig i at det var sånn, som Andre Willassen og Magne Winnem sa, da de var i militæret.

    (På toget ned til danskebåten Petter Wessel, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    At man nok ble litt mer interessert i damer, av å være i militæret, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så damesjekkinga mi, som vel hadde gått ganske greit, som student.

    Den gikk litt mer trådt, i tida etter militæret, da jeg hadde dårlig råd, og kanskje følte meg litt utafor, da.

    (For jeg var kanskje ikke like i takt med tidsånden, rundt 1994, som jeg var som ung student, i 1989.

    Jeg hadde jo for eksempel ikke vært på ferie i England, hver sommer, på 90-tallet.

    Sånn som jeg var, omtrent hver sommer, på slutten av 80-tallet.

    For jeg hadde ikke penger til å dra så mye på ferie da, på begynnelsen av 90-tallet.

    Så jeg følte meg kanskje litt kjedeligere, på begynnelsen av 90-tallet, enn jeg gjorde, på slutten av 80-tallet, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men min skuffelse var ganske stor da, på valgkvelden, når det ble klart, at det nok ble ‘nei’ til EU.

    Det var ganske jevnt, og på begynnelsen av kvelden, så var det vel ikke klart, om det kom til å bli ja eller nei, til EU.

    Men på slutten av kvelden, så var det vel ganske klart, da.

    Og det var ikke noe artig for meg, (syntes jeg), som bodde sammen med to EU-motstandere, som Pia og Glenn Hesler, på Ungbo der, da.

    Hva Rune og Hildegunn mente om EU, det fant jeg aldri ut.

    Jeg ble vel aldri så godt kjent med de.

    Vel av naturlige grunner, siden de jo var et par da.

    (Som pleide å isolere seg en del, på Ungbo der, da).

    Og det var vel også ofte intriger, på Ungbo.

    Som kanskje kom litt i veien.

    Og han Rune, han var jo også homo, (som jo Hildegunn og Pia hadde sagt, ihvertfall).

    Og jeg var jo fra et sted, (Bergeråsen), hvor det ikke fantes homoer.

    Så jeg var vel hele tiden rimelig skeptisk til han Rune da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På valgdagen, forresten, (for EU-avstemninga), så husker jeg at jeg kikka på VG og Dagbladet, utafor Narvesen-kiosken, på Ellingsrudåsen der.

    Før jeg skulle gå ned til skolen der, for å stemme, da.

    Og da ble jeg litt sjokkert nesten, husker jeg.

    For på forsiden av både VG og Dagbladet, så var det det samme, fæle bildet, av Kaci Kullmann Five.

    Et stort bilde, hvor hu så veldig sliten ut da, (husker jeg).

    Så det var vel kanskje ikke så rart, at det ble nei til EU, i Norge, i 1994.

    For folk ble kanskje påvirka, av at både VG og Dagbladet, (de to største løssalgsavisene), hadde det samme, stygge bildet, av ja-sidens leder, Kaci Kullmann Five, utover hele forsiden sin, da.

    Det var nesten som at EU-valget i Norge, i 1994, var ‘fikset’, kan man vel kanskje si da, (til en viss grad, ihvertfall), mener jeg.

    Hvorfor samarbeidet VG og Dagbladet om å publisere det samme, stygge bildet, av Kaci Kullmann Five, denne valgdagen?

    Nei, her satt det nok noen over både VG og Dagbladet, som ikke ville at Norge skulle bli med i EU og trakk i tråder, vil jeg nok tippe på.

    Jeg syntes ihvertfall at dette virka veldig rart da, husker jeg.

    At både VG og Dagbladet hadde den samme forsiden, hvor de liksom forstørret opp det slitne trynet til Kaci Kullmann Five, da.

    Og gjorde det til den eneste saken omtrent, på valgdagen, at hu så sliten ut, da.

    Nei, da spilte de på folks følelser, mener jeg, at man vel må si.

    Hva var det som skjedde her, egentlig?

    Hvorfor hadde både VG og Dagbladet denne samme, vel manipulerende forsiden, denne valgdagen?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og etter det her EU-valget, (som jeg ble så skuffet over resultatet av, husker jeg), så jeg har vel aldri stemt igjen, må jeg innrømme.

    For jeg har nesten sett på det som bortkastet tid, da.

    Selv om jeg skjønner det, at hvis alle tenkte sånn, så hadde det jo ikke blitt noe folkestyre.

    Men jeg ble så skuffet, etter det EU-valget.

    Og jeg har heller ikke vært sikker på, om jeg skulle stemme Fremskrittspartiet, eller Høyre, i tida etter valget, i 1991.

    Og da jeg bodde på St. Hanshaugen, så visste jeg ikke hvor stemmelokalene var engang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var ikke sånn, at jeg bare spilte tennis, badminton og fotball, på fritida, sammen med Magne Winnem, Glenn Hesler og Axel, på den her tida.

    Jeg gikk en del på byen, aleine og, noen ganger.

    Og jeg husker at jeg pleide å kjøpe noen musikkblader på Narvesen, på den her tida.

    Og etterhvert også et magasin, som het FHM, (For Him Magazine), som jeg pleide å kjøpe, en del år, før det kom en norsk utgave, av dette bladet.

    Selv om det kanskje var litt seinere, på 90-tallet, at jeg begynte å kjøpe det bladet.

    Jeg gikk også på Deichmanske bibliotek, på den her tida, (den avdelingen nede i sentrum), og lånte bøker av Hamsun og Mykle, med flere.

    Og en gang, så møtte jeg Ungbo-dama, (Ann Bakke?), på ‘Hoved-Deichmanske’ der, husker jeg.

    Mens jeg leita etter noen bøker som jeg syntes at det virka fristende å lese, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et band, som jeg husker at jeg leste om, i de musikkbladene, som jeg kjøpte, på Narvesen, på begynnelsen av 90-tallet.

    Det var et band som hadde sanger som het ‘So Young’ og ‘Metal Mickey’ vel.

    Suede het det bandet, så jeg, når jeg søkte på nettet nå.

    (Og de hadde også en annen sang, som jeg kjente igjen ved navn ‘Animal Nitrate’, så jeg på nettet nå).

    De fikk jeg litt sansen for, etter å ha hørt de på radio, osv., (husker jeg).

    (Allerede den siste tida mens jeg var i militæret, vel.

    For jeg mener at dette var mens stereoanlegget stod på rommet mitt).

    Vi mistet etterhvert MTV, på Ungbo der.

    Siden Janco ikke ville ha MTV lengre, (av en eller annen grunn).

    Så vi fikk en fransk musikkkanal istedet.

    Som ikke hadde like stor variasjon, i musikkvideoene, som MTV hadde, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg husker en sang, som het ‘Le Neue Westerns’, (eller noe), ‘de nye vestlige’, blir det vel.

    Og en annen sang, med en bil, i musikkvideoen vel, som jeg ikke husker nøyaktig hva heter nå.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvis jeg jobba tidligvakt, så hendte det også, at jeg gikk av T-banen, på Tveita, på den her tida.

    Og gikk rundt og ‘glante’, på matvarene, i ICA-butikken på senteret der.

    Som var en ganske bra butikk da, med egen ferskvaredisk, osv.

    Jeg husker at jeg dro med meg noen brosjyrer hjem, hvor det stod informasjon om biff, osv.

    Og at jeg noen ganger pleide å kikke, i ferskvaredisken, på ICA Tveita der, etter hvilken biff som var mest moden, og som var billigst i forhold til hvor mør den var, osv., da.

    For det fantes mange forskjellige bifftyper da, lærte jeg, av den brysjyra, fra opplysningskontoret for kjøtt, (var det vel).

    Indrefilet er den møreste biffen, (og derfor også den dyreste, ofte).

    Så kom ytrefilet.

    Fulgt av mørbrad og entrecote.

    Jeg var ikke så glad i entrecote, for jeg syntes at det var for mye fett, på den biffen.

    Men ytrefilet og mørbrad, det var jeg glad i, da.

    Og indrefilet da, selvfølgelig.

    Men den bifftypen, (indrefilet), den var så dyr, så det kjøpte jeg vel omtrent aldri, tror jeg.

    Men jeg kunne kjøpe for eksempel et stykke ytrefilet der da, hvis den var på tilbud.

    (For de pleide ofte å ha et eller annet slag på tilbud, da.

    Og da hadde jeg råd til å kjøpe med noe bra mat da, syntes jeg).

    Og da pleide jeg ihvertfall en gang å se på alle biffstykkene, i disken der, husker jeg.

    For å se hvilket biffstykke som så mørest ut da, samtidig som at det ikke hadde dårlig dato.

    Og jeg klarte vel å få de biffene jeg kjøpte der ganske bra vanligvis vel.

    Selv om det ikke var så ofte, at jeg gikk på ICA Tveita der, og så på mat.

    Men jeg hadde nok ikke så mye annet, å drive med, på den her tida.

    Så da lærte jeg meg for eksempel litt mer om kjøtt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis jeg jobba tidligvakt, på Rimi Nylænde.

    Så kunne jeg noen ganger gå rundt i Oslo sentrum, og se i masse forskjellige matbutikker, husker jeg.

    For jeg var jo på fruktkurs etterhvert og.

    Så jeg lærte både om kjøtt og frukt da, på den her tida.

    Og syntes at utenlandske brustyper som Cherry Coca Cola, osv., var gode, etter å ha vært mye i England osv., i sommerferiene.

    Så jeg syntes at var artig, å se i de forskjellige matbutikkene, i Oslo sentrum, da.

    Om de hadde noen spesielt gode fruktslag, eller noe annet morsomt da, i vareutvalget.

    For etter en sånn tidligvakt, så var jeg kanskje rimelig trøtt da.

    Og kanskje glad for å komme meg ut av butikken.

    Og fornøyd med meg selv, fordi at jeg hadde gjort unna alt arbeidet jeg skulle, kanskje.

    Så da hendte det at jeg satt på med T-banen, ned til Oslo sentrum, og gikk rundt i matbutikkene, (og også i andre butikker da), og så litt da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde også en forandring, med snacks-typen Kims Sprø OL-ringer, på den her tida, (husker jeg).

    (Den snacksen, den ble jo nesten min favorittsnacks, da den kom på markedet, før OL, i 1994, husker jeg).

    Den snacksen, den skiftet plutselig navn, til ‘Sprø Luringer’, husker jeg.

    Et navn som undret meg litt, husker jeg.

    Men jeg syntes også at dette var et litt artig navn, da.

    Så jeg fortsatte å spise minst like mye av denne snackstypen da, (selv etter navnebyttet), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Ungbo, så spurte Glenn Hesler og Pia meg en gang, om jeg likte Seinfeld.

    Men den serien, den hadde jeg ikke fått helt øynene opp for, husker jeg.

    Kanskje fordi at jeg hadde vært et år i militæret, og derfor gått litt glipp av den serien da.

    Det er mulig.

    For seinere, da jeg bodde på St. Hanshaugen, (når jeg ble litt mer vant til den serien), så syntes jeg etterhvert at Seinfeld var litt morsomt da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 20: Mer fra reservelaget

    Reservelaget, det var veldig spesielt.

    Jeg fikk klage en gang, (av Frisell vel), fordi han mente at jeg hadde organisert knepping av telt, for bra.

    (Vi fikk vel ti minutter på oss, til å kneppe en sju-duker, og da skulle også primusen være oppe å kjøre.

    Noe sånt).

    For Frisell mente, at de fleste på reservelaget, de ville gjøre det dårlig, for å få lov til å dra hjem da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter en stund på reservelaget, så fikk troppen vår plutselig en USK.

    USK, det står for Utskrevet Sersjant Kurs.

    Så det var nesten som en sersjant da, men ikke helt.

    Og han USK-en, han var rosa, pga. solbrenthet vel.

    Og da lo Andresen, (fra Vinstra), sånn at han nesten grein, (husker jeg), og gjentok mange ganger, at ‘vi har fått en rosa USK’, (inne på reservelaget sitt rom da).

    (Eller om han sa ‘øs har fått en rosa USK’.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andresen han overhørte jeg også, at prata om Titano-festivalen, (på Vinstra), en gang.

    En annen soldat prata om noen som var skikkelig gærne der, og noe med en campingvogn.

    Og da svarte Andresen, at ‘ja, det var oss, det’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sersjant Johansen, han babla noen ganger, om ‘hvor er de to døla-guttene?’.

    Så han var nok ikke så glad i Andresen og Pålhaugen da, (som var fra Gudbrandsdalen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg overhørte også, at Johansen snakka om en gang, (på en nesten hatsk måte vel), om en spesiell type folk, som var sånn og sånn, også kjørte de Opel da.

    (Så han dreit tydeligvis ut noen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvis man spurte sersjant Johansen om noe.

    (For eksempel at man ikke hadde blyant, eller noe, under en undervisningstime, hvor vi ofte satt utendørs, på bakken).

    Så ville han ofte svare, ‘har du noe problem med det?’.

    Og da visste ingen hva de skulle svare.

    Men da kopierte jeg hu Anne Lise, (eller hva hu het), fra Abildsø-gjengen, en gang.

    Også svarte jeg at, ‘det er ikke det det er snakk om. Det det er snakk om er ..’.

    Og da svarte ikke Johansen da.

    Så det er mulig at han ble sur på meg da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Johansen, han fortalte også en gang, at han en helg, hadde vært nede i Fredrikstad, og møtt Pettersen der.

    Pettersen hadde visst sagt noe sånt, som at ‘det er sjanten min’, (i fylla da).

    Og Pettersen hadde visst hatt ei fjortisdame der og, sa Johansen, (til hele troppen), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så hadde troppen permoppstilling, på en oppstillingsplass, oppe ved fotballbanen eller HV-leieren der, (eller noe sånt vel).

    Og da tulla Johansen skikkelig, (husker jeg).

    Han sa, at nå var det helg, så nå skulle vi få noen ting inn her oppe, og pekte på hue, (og tenkte på alkohol vel), og også noen ting ut, her nede, (fortsatte han), og pekte på balla vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter bortimot et halvt år, (var det vel kanskje), så ble troppen vår ‘kvitt’ Johansen, for han skulle på noe militærutdannelse, i Skottland, (og muligens Edinburgh vel), husker jeg, at det ble sagt, på en kompanioppstilling vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De første ukene, av rekrutt-tida, så hadde vi også en sersjant, som het Breian, (og som ble kalt Breial, vel, av noen som mente at han var litt for tøff/kjekkas kanskje da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det eneste jeg husker av Breian omtrent, (som var en ganske lav, men krafig kar, med mørkt hår vel), det var at han fikk Henriksveen, (fra Elverum), til å begynne å grine, på oppstillingsplassen en gang, en av de første dagene.

    For Henriksveen, han sa at han ikke ville klippe håret i nakken, sånn som Breian, som inspiserte oss, sa at han måtte.

    For Henriksveen sa at han var modell, og derfor ikke behøvde å klippe håret sitt så kort da, (mens han grein litt da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henriksveen, han ble jo nestlagfører, på lag 3.

    Men han hadde også en tvillingbror, i leieren, som var lagfører, på et geværlag, i en annen tropp da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at en gang, som jeg var reserve, og var avgitt, til lag 3, på en øvelse, (muligens Øvelse Elg 92, i Kongsvinger-traktene).

    Så skjedde det, at troppen gikk på noen stier, på sida av et fjell, eller noe, (midt på natta vel).

    Og da husker jeg det, at Henriksveen, plutselig begynte å dytte til meg, med AG3-en, omtrent som om han var en tysk Gestapo-soldat, (eller noe), og sa ‘gå da’, til meg.

    (Enda jeg gikk normalt fra før av, vil jeg si).

    Og dette klagde jeg også til Staff om, i kantina, på Terningmoen, etter øvelsen da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen av kara i troppen, som Furuset, Warming og Berget, (mener jeg å huske), de barberte av seg håret helt, i begynnelsen, av førstegangstjenesten.

    Men jeg selv, jeg gikk bare til frisøren, på vanlig måte, og sa at jeg skulle ha det ‘kort’ da, mens jeg var i militæret.

    (For jeg jobba jo på OBS Triaden og på Rimi Munkelia, mens jeg var i militæret.

    Og jeg hadde ikke lyst til å ha håret helt kort heller).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som student, (og nesten japp vel), i Oslo, så var jeg vant til å fikse på sveisen, og sånn, før jeg gikk ut på byen, osv., da.

    En gang da jeg var reserve, så spurte Andresen, om vi skulle stikke bort på velferden, og spille biljard.

    Og da stakk jeg, (av gammel vane), inn på badet da, og fiksa på sveisen, før jeg liksom skulle ‘gå ut’ da.

    Men da gadd ikke Andresen å dra å spille biljard likevel, (husker jeg).

    For da ble han kanskje flau over meg, (tror jeg).

    (Siden jeg kanskje da så for sossete ut da, eller noe).

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 13: Osloløpet

    Magne Winnem, på Rimi, han ville at jeg skulle bli med på et mosjonsløp, ved navn Osloløpet, våren 1993.

    Winnem hadde hjulpet meg med å få byttet vakter, når jeg var på vinterøvelse, osv., så jeg syntes at det var vanskelig å si nei.

    Jeg hadde vakt den helgen, men Paulsen, på lag 2, (som jeg også var på, etter nyttår), han hadde vakt på 17. mai, og dette var en vakt, som han gjerne ville bytte bort da.

    Og jeg hadde ikke noe særlig bra forhold til slekta mi.

    Jeg fikk for eksempel ikke et eneste brev eller en eneste telefon, den tida, som jeg var, på Terningmoen.

    (Men da jeg var ukehavende, så måtte jeg ta imot beskjeder, til medsoldater, fra kjærester og slekt da, husker jeg).

    Så jeg hadde ikke noe spesielt ønske, om å ha fri, på 17. mai.

    For da måtte jeg bare ha sittet hjemme, på Ungbo, aleine, uansett.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men vaktskiftesøknaden, til Paulsen og meg, den ble avvist.

    Uten at noen av oss skjønte noe vel.

    Så vi søkte på nytt da, (var det vel).

    Og når den søknaden også ble avvist vel, (av kompanisjef Isefjær vel), så ‘dreit’ vi bare i det, og bytta vakt likevel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg var med på Osloløpet da, på Ekeberg, våren 1993, sammen med Magne Winnem, Ihne fra Robinson-ekspedisjonen og Anna Lene Ness vel.

    Og Winnem hadde også fått med to fotballspillere, (som jeg ikke visste hvem var), til å løpe, for vårt lag.

    Jeg var i bra form, etter nesten et år, i Geværkompaniet.

    Så jeg tok faktisk igjen de to fotballspillerne, (som Winnem kjente), på slutten, av det fem kilometer lange løpet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk en pin, for å ha vært med i det her løpet, og den ligger sammen med tingene mine, hos City Self Storage, i Oslo.

    Og det ble tatt et bilde, (av blant annet meg vel), som Thomas Kvehaugen, som jeg jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, fra 1996/97 til 1997/98, seinere fortalte meg, at hang på spiserommet, på Rimi Munkelia ennå, (rundt 1997 eller 98 kanskje vel. Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så skulle jeg ha vakt, på 17. mai da, husker jeg.

    Jeg husker at jeg fikk haik, med et eldre ektepar, fra Hamar til Elverum.

    Jeg hadde en rosa bag, mens jeg var i militæret.

    (En rosa bag med grå håndtak vel).

    Og den bag-en, den hadde Magne Winnem lånt meg, siden jeg ikke hadde noe bag selv da.

    (Nike-bagen min, den hadde jo blitt stjålet, mens jeg bodde på Abildsø, (som jeg skreiv om, i Min Bok 2).

    Og jeg hadde ikke hatt bruk for noen bag, etter dette, så jeg hadde ikke noen bag, da jeg skulle i militæret da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    17. mai, det var en spesiell dag, (fant jeg ut), for vakta, på Terningmoen.

    Russejenter, dukka opp der, og ville kline.

    Sånn at de skulle få en slags spesiell knute, i russelua da.

    Ei pen, mørkhåra russedame, dukka opp, når jeg satt i bua, og sa at jeg var ‘kjempekjekk’, eller noe, (til tre andre russ, som hu var der sammen med da).

    Og hu ville inn i vaktbua, for å kline da.

    Det ville ikke jeg, at hu skulle.

    For i vaktbua, så hadde jeg en AG3, og noen skarpe skudd da.

    Så jeg ville ikke at rødrussen skulle tulle med det liksom.

    Så jeg sa at hu ikke fikk komme inn.

    Og da ville hu kline i luka der da, (husker jeg).

    Så jeg fikk et kyss av hu pene russedame da.

    Hu hadde med en kavaler, (eller mannlig medruss), som stod like ved siden av, og så på da.

    Og han sa til meg at jeg var veldig heldig da, som fikk kline med hu fine russedama da, osv.

    Også ei dame, som satt i passasjersetet, på en bil der, ville kline da, husker jeg.

    Noe vaktkommandanten kommenterte, (mener jeg å huske).

    Og det lå også masse russekort, fra Elverums-russedamer, i vaktbua da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel kvelden før 17. mai, at de fleste russedamene, dukka opp der, mener jeg.

    På selve 17. mai, så skulle vi heise det største flagget, (mener jeg å huske).

    Det var tre slag av det norske flagget, (mener jeg), inne i vaktbygningen der da.

    Et stormflagg, et vanlig flagg og så et festflagg vel.

    (Og kanskje et kongeflagg og?

    Det ble ihvertfall dekt på til kongen, i offisersmessa, mener jeg, i tilfelle han kom til å dukke opp, hver dag vel.

    Eller om dette bare var hver søndag?

    Jeg mener at det var noe i den duren, ihvertfall).

    Ihvertfall så skulle vi heise festflagget da, på 17. mai.

    Og dette var et veldig stort flagg da.

    Og det var ikke uten spenning, at det flagget, ble heist.

    For hvis flagget rørte bakken, så sa regelen, at da måtte det flagget brennes.

    For da var det flagget vanæret da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde en god del ansvar, når vi heiste flagget, på 17. mai, mener jeg å huske.

    Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg gjorde, men jeg var med på å heise det, ihvertfall.

    (Det husker jeg).

    Og det gikk greit, flagget berørte ikke bakken.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og en offiser, (eller noe), stod og inspiserte flaggheisingen, sammen med kona si da, (husker jeg).

    Men flaggheisingen gikk greit da, heldigvis.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Så jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.