johncons

Stikkord: Abildsø

  • Min Bok 4 – Kapittel 33: Mer fra 1994

    1994 var jo et nesten magisk år i Norge.

    Det var vinter-OL på Lillehammer, det var EU-avstemning og det var fotball-VM, (i USA), hvor Norge var med, for første gang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, så var jo Gro Harlem Brundtland, (som da var statsminister), på radioen, i 1990, da jeg jobba, i Det Norske Hageselskap.

    Og hu programmerte vel egentlig alle nordmenn, i forkant av vinter-OL, på Lillehammer, for hu sa jo det, at ‘det er typisk norsk å være god’.

    Mens da jeg bodde på Bergeråsen, så het det seg, (om musikk osv.), at ‘det er bra til å være norsk’.

    Så folk i Norge, de fikk nok litt bedre selvtillit, av det, at statsministeren sa på radio, at nordmenn var generelt flinke, da.

    Faren min sa ihvertfall det, husker jeg, på 80-tallet, i ‘Ågot-huset’, at ‘Ola Dunk var sirumpa’, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg er inne på EU-valget, i 1994, så kan jeg jo nevnte det, (hvis jeg ikke har fått med det), at jeg var treig med å melde adresseforrandring, etter at jeg hadde bodd, på Abildsø.

    Så valgdagen 1991, (må det vel ha vært), så måtte jeg dra til Abildsø skole, for å stemme.

    Og da møtte jeg hu Lene, (fra Abildsø), på bussen tilbake igjen til sentrum, (var det vel).

    Hu gikk bort til meg, som satt ganske langt bak i bussen, og spurte med en sur tone, (må man vel kalle det), hvorfor jeg dro til Abildsø når jeg ikke bodde der.

    (Noe sånt).

    Jeg forklarte det, at det var bare valg, annenhvert år.

    Så jeg syntes ikke at det var noe å henge seg opp i da, for hennes del liksom, hvis jeg dro til Abildsø, en gang annenhvert år, for å stemme.

    Det var jo egentlig ikke noe som hu hadde noe med, for å si det sånn.

    Men hu var nysgjerrig på det her da.

    Før hu gikk tilbake til broren sin, som holdt til et stykke lenger fremme i bussen, og som hadde brekt beinet, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt valget, i 1993, forresten.

    Så hadde jeg på den tida, meldt addresseforandring, til der jeg bodde, på Ungbo, nemlig Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen.

    Jeg visste ikke hvor skolen lå, på Ellingsrudåsen.

    Så jeg måtte spørre ei tenåringsjente, som stod utafor T-banestasjonen der, husker jeg.

    Om veien da.

    Og jeg stemte vel Fremskrittspartiet, mener jeg, i 1993.

    I motsetning til Høyre, som jeg vel stemte på, i 1991, (på Abildsø der), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I 1994, så stemte jeg forresten ‘ja’, i EU-avstemninga, da.

    Og man kunne ikke gå på byen, i tida før EU-avstemninga, uten at det ble diskusjon om EU, husker jeg.

    Folk delte ut ‘ja til EU’ og ‘nei til EU’-buttons, i hytt og pine, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde vært student og avtjent førstegangstjenesten.

    Fra 1989 til 1993.

    Så hadde jeg jo ikke hatt så mye penger, å bruke, på klær, osv.

    Det meste av pengene hadde gått til røyk og mat, osv.

    Siden jeg fikk bedre appetitt, av å være i militæret, og jobbe mye, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så party-dressen min, fra 1989, den var helt utslitt da, så den kunne jeg nesten ikke bruke lenger.

    Og for eksempel ‘A Clockwork Orange’ t-skorta mi.

    Den hadde blitt litt hakket opp, i sentrifugemaskinen, i vaskekjelleren, i Skansen Terrasse der.

    Så den var det liksom hakket en god del hull i, nederst på ryggen da, husker jeg.

    (Noe som jeg fikk ‘tyn’ for, av Bø, i Geværkompaniet, var det vel.

    ‘Vet du hvor mye en t-skjorte koster eller’, var det noen som sa der.

    Og jeg hadde jo kjøpt den t-skjorta selv, så det visste jeg jo.

    Den kosta vel 100-200 kroner vel.

    Men jeg hadde ikke så god råd, på den her tida da, siden jeg brukte mye penger på røyk og varmeposer osv., i militæret.

    Og mye penger på mat også, siden jeg ikke likte maten i militæret, og fikk god appetitt, av denne tjenesten da, siden vi trente mye og var mye ut i skog og mark, var det vel antagelig).

    Men jeg hadde nok med å bruke penger på mat, røyk og Clerasil, osv.

    (Siden jeg hadde noen få kviser da, som jeg irriterte meg over).

    Så jeg hadde ikke så mye penger, å bruke, på klær.

    For jeg måtte jo betalte husleie og sånn selv, selvfølgelig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg følte meg vel kanskje litt ‘naken’, uten den party-dressen min, på byen, da.

    For før jeg flytta til Oslo, i 1989, så pleide jeg jo ikke å gå så mye ut på byen.

    (Unntatt i russetida, da).

    Så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle kle meg, på byen, i Oslo, når jeg ikke hadde den party-dressen lenger, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ikke bare jeg som hadde dårlig råd, på begynnelsen av 90-tallet.

    Det var jo nedgangstider, og på reklameplakatene, til en bank.

    På T-banestasjonene, i Oslo.

    Så stod det ‘Don’t Worry’, (som i en kjent sang, fra slutten av 80-tallet).

    Men så hadde noen streket over ‘Don’t’.

    Så det stod ‘Worry’, da.

    Så det var liksom i tidsånden å bekymre seg over dårlig økonomi, på midten av 90-tallet.

    Norge var liksom i en bakrus etter jappetida, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg leste det, i Aftenposten, hvor noen ungdommer, fra Oslo, ble intervjuet.

    Og der stod det det, at det nå var greit å gå ut på byen, i bare olabukse og en fin genser liksom, i 1994 en gang, (må det vel ha vært).

    Så etter at jeg leste det her, så begynte jeg vel å gå ut på byen mer selv, i bare ‘vanlige’ klær, da.

    I motsetning til olabukse og dressjakke, som jeg hadde gått ut en del med, (når jeg ikke gikk i dressbukse også da), i Oslo, i årene før det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg hadde jo hørt det, av hu Anne-Lene, som bodde på Abildsø, skoleåret 1989/90.

    At merker som Levis osv., ikke ble regna som kule lengre da, i Oslo.

    Men at Paprika var et så kult merke, da.

    Men jeg syntes vel ikke at Paprika virka så kult selv.

    Og merkeklær var jo også dyrere, enn ‘vanlige’ klær.

    Så etter militæret, så ble det vel til, at jeg mye slutta å kjøpe merkeklær, men heller kjøpte merker som ‘L.O.G.G.’ osv., på Hennes og Mauritz.

    Altså klesbutikkene sine egne merkeklær da.

    (Ihvertfall vanligvis).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg tenkte nok mest på jobb, på den her tida.

    Jeg husker det, at jeg hadde kjøpt en sånn grønn bestefarskjorte, som var for lang, på arma, en gang.

    Og som jeg gikk med, på byen, da.

    Og da fikk jeg høre det, at noen folk baksnakka meg, husker jeg, og sa at det var ikke sånn de genserne skulle være da.

    (Altså, at de skulle ikke være for lange på arma, da, visstnok).

    Og dette var like før EU-avstemninga, husker jeg.

    Og jeg husker det, at noen damer i Rosenkrantzgata, (eller noe), plutselig sa til meg det, at de trodde det, at jeg var mot EU.

    (For dette var kanskje helgen før EU-avstemninga da.

    Så folk var kanskje, (mer eller mindre ihvertfall), bare opptatt av den her avstemninga, da).

    Men jeg fortalte dem det, at jeg var for EU.

    Og da ga de meg en ‘ja til EU’-button, mener jeg å huske.

    (Som de muligens hadde fått på en nattåpen stand da, eller noe sånt, kanskje).

    Og da visste jeg ikke helt hva jeg skulle si, husker jeg.

    For jeg ble kanskje litt mer keitete, ovenfor damer, etter militæret, da.

    Siden jeg jo ikke hadde den party-dressen min lengre.

    (For det første).

    Og jeg følte meg kanskje litt naken på byen, uten den, da.

    Og siden jeg nok er enig i at det var sånn, som Andre Willassen og Magne Winnem sa, da de var i militæret.

    (På toget ned til danskebåten Petter Wessel, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    At man nok ble litt mer interessert i damer, av å være i militæret, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så damesjekkinga mi, som vel hadde gått ganske greit, som student.

    Den gikk litt mer trådt, i tida etter militæret, da jeg hadde dårlig råd, og kanskje følte meg litt utafor, da.

    (For jeg var kanskje ikke like i takt med tidsånden, rundt 1994, som jeg var som ung student, i 1989.

    Jeg hadde jo for eksempel ikke vært på ferie i England, hver sommer, på 90-tallet.

    Sånn som jeg var, omtrent hver sommer, på slutten av 80-tallet.

    For jeg hadde ikke penger til å dra så mye på ferie da, på begynnelsen av 90-tallet.

    Så jeg følte meg kanskje litt kjedeligere, på begynnelsen av 90-tallet, enn jeg gjorde, på slutten av 80-tallet, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men min skuffelse var ganske stor da, på valgkvelden, når det ble klart, at det nok ble ‘nei’ til EU.

    Det var ganske jevnt, og på begynnelsen av kvelden, så var det vel ikke klart, om det kom til å bli ja eller nei, til EU.

    Men på slutten av kvelden, så var det vel ganske klart, da.

    Og det var ikke noe artig for meg, (syntes jeg), som bodde sammen med to EU-motstandere, som Pia og Glenn Hesler, på Ungbo der, da.

    Hva Rune og Hildegunn mente om EU, det fant jeg aldri ut.

    Jeg ble vel aldri så godt kjent med de.

    Vel av naturlige grunner, siden de jo var et par da.

    (Som pleide å isolere seg en del, på Ungbo der, da).

    Og det var vel også ofte intriger, på Ungbo.

    Som kanskje kom litt i veien.

    Og han Rune, han var jo også homo, (som jo Hildegunn og Pia hadde sagt, ihvertfall).

    Og jeg var jo fra et sted, (Bergeråsen), hvor det ikke fantes homoer.

    Så jeg var vel hele tiden rimelig skeptisk til han Rune da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På valgdagen, forresten, (for EU-avstemninga), så husker jeg at jeg kikka på VG og Dagbladet, utafor Narvesen-kiosken, på Ellingsrudåsen der.

    Før jeg skulle gå ned til skolen der, for å stemme, da.

    Og da ble jeg litt sjokkert nesten, husker jeg.

    For på forsiden av både VG og Dagbladet, så var det det samme, fæle bildet, av Kaci Kullmann Five.

    Et stort bilde, hvor hu så veldig sliten ut da, (husker jeg).

    Så det var vel kanskje ikke så rart, at det ble nei til EU, i Norge, i 1994.

    For folk ble kanskje påvirka, av at både VG og Dagbladet, (de to største løssalgsavisene), hadde det samme, stygge bildet, av ja-sidens leder, Kaci Kullmann Five, utover hele forsiden sin, da.

    Det var nesten som at EU-valget i Norge, i 1994, var ‘fikset’, kan man vel kanskje si da, (til en viss grad, ihvertfall), mener jeg.

    Hvorfor samarbeidet VG og Dagbladet om å publisere det samme, stygge bildet, av Kaci Kullmann Five, denne valgdagen?

    Nei, her satt det nok noen over både VG og Dagbladet, som ikke ville at Norge skulle bli med i EU og trakk i tråder, vil jeg nok tippe på.

    Jeg syntes ihvertfall at dette virka veldig rart da, husker jeg.

    At både VG og Dagbladet hadde den samme forsiden, hvor de liksom forstørret opp det slitne trynet til Kaci Kullmann Five, da.

    Og gjorde det til den eneste saken omtrent, på valgdagen, at hu så sliten ut, da.

    Nei, da spilte de på folks følelser, mener jeg, at man vel må si.

    Hva var det som skjedde her, egentlig?

    Hvorfor hadde både VG og Dagbladet denne samme, vel manipulerende forsiden, denne valgdagen?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og etter det her EU-valget, (som jeg ble så skuffet over resultatet av, husker jeg), så jeg har vel aldri stemt igjen, må jeg innrømme.

    For jeg har nesten sett på det som bortkastet tid, da.

    Selv om jeg skjønner det, at hvis alle tenkte sånn, så hadde det jo ikke blitt noe folkestyre.

    Men jeg ble så skuffet, etter det EU-valget.

    Og jeg har heller ikke vært sikker på, om jeg skulle stemme Fremskrittspartiet, eller Høyre, i tida etter valget, i 1991.

    Og da jeg bodde på St. Hanshaugen, så visste jeg ikke hvor stemmelokalene var engang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var ikke sånn, at jeg bare spilte tennis, badminton og fotball, på fritida, sammen med Magne Winnem, Glenn Hesler og Axel, på den her tida.

    Jeg gikk en del på byen, aleine og, noen ganger.

    Og jeg husker at jeg pleide å kjøpe noen musikkblader på Narvesen, på den her tida.

    Og etterhvert også et magasin, som het FHM, (For Him Magazine), som jeg pleide å kjøpe, en del år, før det kom en norsk utgave, av dette bladet.

    Selv om det kanskje var litt seinere, på 90-tallet, at jeg begynte å kjøpe det bladet.

    Jeg gikk også på Deichmanske bibliotek, på den her tida, (den avdelingen nede i sentrum), og lånte bøker av Hamsun og Mykle, med flere.

    Og en gang, så møtte jeg Ungbo-dama, (Ann Bakke?), på ‘Hoved-Deichmanske’ der, husker jeg.

    Mens jeg leita etter noen bøker som jeg syntes at det virka fristende å lese, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et band, som jeg husker at jeg leste om, i de musikkbladene, som jeg kjøpte, på Narvesen, på begynnelsen av 90-tallet.

    Det var et band som hadde sanger som het ‘So Young’ og ‘Metal Mickey’ vel.

    Suede het det bandet, så jeg, når jeg søkte på nettet nå.

    (Og de hadde også en annen sang, som jeg kjente igjen ved navn ‘Animal Nitrate’, så jeg på nettet nå).

    De fikk jeg litt sansen for, etter å ha hørt de på radio, osv., (husker jeg).

    (Allerede den siste tida mens jeg var i militæret, vel.

    For jeg mener at dette var mens stereoanlegget stod på rommet mitt).

    Vi mistet etterhvert MTV, på Ungbo der.

    Siden Janco ikke ville ha MTV lengre, (av en eller annen grunn).

    Så vi fikk en fransk musikkkanal istedet.

    Som ikke hadde like stor variasjon, i musikkvideoene, som MTV hadde, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg husker en sang, som het ‘Le Neue Westerns’, (eller noe), ‘de nye vestlige’, blir det vel.

    Og en annen sang, med en bil, i musikkvideoen vel, som jeg ikke husker nøyaktig hva heter nå.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvis jeg jobba tidligvakt, så hendte det også, at jeg gikk av T-banen, på Tveita, på den her tida.

    Og gikk rundt og ‘glante’, på matvarene, i ICA-butikken på senteret der.

    Som var en ganske bra butikk da, med egen ferskvaredisk, osv.

    Jeg husker at jeg dro med meg noen brosjyrer hjem, hvor det stod informasjon om biff, osv.

    Og at jeg noen ganger pleide å kikke, i ferskvaredisken, på ICA Tveita der, etter hvilken biff som var mest moden, og som var billigst i forhold til hvor mør den var, osv., da.

    For det fantes mange forskjellige bifftyper da, lærte jeg, av den brysjyra, fra opplysningskontoret for kjøtt, (var det vel).

    Indrefilet er den møreste biffen, (og derfor også den dyreste, ofte).

    Så kom ytrefilet.

    Fulgt av mørbrad og entrecote.

    Jeg var ikke så glad i entrecote, for jeg syntes at det var for mye fett, på den biffen.

    Men ytrefilet og mørbrad, det var jeg glad i, da.

    Og indrefilet da, selvfølgelig.

    Men den bifftypen, (indrefilet), den var så dyr, så det kjøpte jeg vel omtrent aldri, tror jeg.

    Men jeg kunne kjøpe for eksempel et stykke ytrefilet der da, hvis den var på tilbud.

    (For de pleide ofte å ha et eller annet slag på tilbud, da.

    Og da hadde jeg råd til å kjøpe med noe bra mat da, syntes jeg).

    Og da pleide jeg ihvertfall en gang å se på alle biffstykkene, i disken der, husker jeg.

    For å se hvilket biffstykke som så mørest ut da, samtidig som at det ikke hadde dårlig dato.

    Og jeg klarte vel å få de biffene jeg kjøpte der ganske bra vanligvis vel.

    Selv om det ikke var så ofte, at jeg gikk på ICA Tveita der, og så på mat.

    Men jeg hadde nok ikke så mye annet, å drive med, på den her tida.

    Så da lærte jeg meg for eksempel litt mer om kjøtt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis jeg jobba tidligvakt, på Rimi Nylænde.

    Så kunne jeg noen ganger gå rundt i Oslo sentrum, og se i masse forskjellige matbutikker, husker jeg.

    For jeg var jo på fruktkurs etterhvert og.

    Så jeg lærte både om kjøtt og frukt da, på den her tida.

    Og syntes at utenlandske brustyper som Cherry Coca Cola, osv., var gode, etter å ha vært mye i England osv., i sommerferiene.

    Så jeg syntes at var artig, å se i de forskjellige matbutikkene, i Oslo sentrum, da.

    Om de hadde noen spesielt gode fruktslag, eller noe annet morsomt da, i vareutvalget.

    For etter en sånn tidligvakt, så var jeg kanskje rimelig trøtt da.

    Og kanskje glad for å komme meg ut av butikken.

    Og fornøyd med meg selv, fordi at jeg hadde gjort unna alt arbeidet jeg skulle, kanskje.

    Så da hendte det at jeg satt på med T-banen, ned til Oslo sentrum, og gikk rundt i matbutikkene, (og også i andre butikker da), og så litt da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde også en forandring, med snacks-typen Kims Sprø OL-ringer, på den her tida, (husker jeg).

    (Den snacksen, den ble jo nesten min favorittsnacks, da den kom på markedet, før OL, i 1994, husker jeg).

    Den snacksen, den skiftet plutselig navn, til ‘Sprø Luringer’, husker jeg.

    Et navn som undret meg litt, husker jeg.

    Men jeg syntes også at dette var et litt artig navn, da.

    Så jeg fortsatte å spise minst like mye av denne snackstypen da, (selv etter navnebyttet), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Ungbo, så spurte Glenn Hesler og Pia meg en gang, om jeg likte Seinfeld.

    Men den serien, den hadde jeg ikke fått helt øynene opp for, husker jeg.

    Kanskje fordi at jeg hadde vært et år i militæret, og derfor gått litt glipp av den serien da.

    Det er mulig.

    For seinere, da jeg bodde på St. Hanshaugen, (når jeg ble litt mer vant til den serien), så syntes jeg etterhvert at Seinfeld var litt morsomt da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 20: Mer fra reservelaget

    Reservelaget, det var veldig spesielt.

    Jeg fikk klage en gang, (av Frisell vel), fordi han mente at jeg hadde organisert knepping av telt, for bra.

    (Vi fikk vel ti minutter på oss, til å kneppe en sju-duker, og da skulle også primusen være oppe å kjøre.

    Noe sånt).

    For Frisell mente, at de fleste på reservelaget, de ville gjøre det dårlig, for å få lov til å dra hjem da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter en stund på reservelaget, så fikk troppen vår plutselig en USK.

    USK, det står for Utskrevet Sersjant Kurs.

    Så det var nesten som en sersjant da, men ikke helt.

    Og han USK-en, han var rosa, pga. solbrenthet vel.

    Og da lo Andresen, (fra Vinstra), sånn at han nesten grein, (husker jeg), og gjentok mange ganger, at ‘vi har fått en rosa USK’, (inne på reservelaget sitt rom da).

    (Eller om han sa ‘øs har fått en rosa USK’.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andresen han overhørte jeg også, at prata om Titano-festivalen, (på Vinstra), en gang.

    En annen soldat prata om noen som var skikkelig gærne der, og noe med en campingvogn.

    Og da svarte Andresen, at ‘ja, det var oss, det’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sersjant Johansen, han babla noen ganger, om ‘hvor er de to døla-guttene?’.

    Så han var nok ikke så glad i Andresen og Pålhaugen da, (som var fra Gudbrandsdalen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg overhørte også, at Johansen snakka om en gang, (på en nesten hatsk måte vel), om en spesiell type folk, som var sånn og sånn, også kjørte de Opel da.

    (Så han dreit tydeligvis ut noen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvis man spurte sersjant Johansen om noe.

    (For eksempel at man ikke hadde blyant, eller noe, under en undervisningstime, hvor vi ofte satt utendørs, på bakken).

    Så ville han ofte svare, ‘har du noe problem med det?’.

    Og da visste ingen hva de skulle svare.

    Men da kopierte jeg hu Anne Lise, (eller hva hu het), fra Abildsø-gjengen, en gang.

    Også svarte jeg at, ‘det er ikke det det er snakk om. Det det er snakk om er ..’.

    Og da svarte ikke Johansen da.

    Så det er mulig at han ble sur på meg da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Johansen, han fortalte også en gang, at han en helg, hadde vært nede i Fredrikstad, og møtt Pettersen der.

    Pettersen hadde visst sagt noe sånt, som at ‘det er sjanten min’, (i fylla da).

    Og Pettersen hadde visst hatt ei fjortisdame der og, sa Johansen, (til hele troppen), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så hadde troppen permoppstilling, på en oppstillingsplass, oppe ved fotballbanen eller HV-leieren der, (eller noe sånt vel).

    Og da tulla Johansen skikkelig, (husker jeg).

    Han sa, at nå var det helg, så nå skulle vi få noen ting inn her oppe, og pekte på hue, (og tenkte på alkohol vel), og også noen ting ut, her nede, (fortsatte han), og pekte på balla vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter bortimot et halvt år, (var det vel kanskje), så ble troppen vår ‘kvitt’ Johansen, for han skulle på noe militærutdannelse, i Skottland, (og muligens Edinburgh vel), husker jeg, at det ble sagt, på en kompanioppstilling vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De første ukene, av rekrutt-tida, så hadde vi også en sersjant, som het Breian, (og som ble kalt Breial, vel, av noen som mente at han var litt for tøff/kjekkas kanskje da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det eneste jeg husker av Breian omtrent, (som var en ganske lav, men krafig kar, med mørkt hår vel), det var at han fikk Henriksveen, (fra Elverum), til å begynne å grine, på oppstillingsplassen en gang, en av de første dagene.

    For Henriksveen, han sa at han ikke ville klippe håret i nakken, sånn som Breian, som inspiserte oss, sa at han måtte.

    For Henriksveen sa at han var modell, og derfor ikke behøvde å klippe håret sitt så kort da, (mens han grein litt da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henriksveen, han ble jo nestlagfører, på lag 3.

    Men han hadde også en tvillingbror, i leieren, som var lagfører, på et geværlag, i en annen tropp da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at en gang, som jeg var reserve, og var avgitt, til lag 3, på en øvelse, (muligens Øvelse Elg 92, i Kongsvinger-traktene).

    Så skjedde det, at troppen gikk på noen stier, på sida av et fjell, eller noe, (midt på natta vel).

    Og da husker jeg det, at Henriksveen, plutselig begynte å dytte til meg, med AG3-en, omtrent som om han var en tysk Gestapo-soldat, (eller noe), og sa ‘gå da’, til meg.

    (Enda jeg gikk normalt fra før av, vil jeg si).

    Og dette klagde jeg også til Staff om, i kantina, på Terningmoen, etter øvelsen da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen av kara i troppen, som Furuset, Warming og Berget, (mener jeg å huske), de barberte av seg håret helt, i begynnelsen, av førstegangstjenesten.

    Men jeg selv, jeg gikk bare til frisøren, på vanlig måte, og sa at jeg skulle ha det ‘kort’ da, mens jeg var i militæret.

    (For jeg jobba jo på OBS Triaden og på Rimi Munkelia, mens jeg var i militæret.

    Og jeg hadde ikke lyst til å ha håret helt kort heller).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som student, (og nesten japp vel), i Oslo, så var jeg vant til å fikse på sveisen, og sånn, før jeg gikk ut på byen, osv., da.

    En gang da jeg var reserve, så spurte Andresen, om vi skulle stikke bort på velferden, og spille biljard.

    Og da stakk jeg, (av gammel vane), inn på badet da, og fiksa på sveisen, før jeg liksom skulle ‘gå ut’ da.

    Men da gadd ikke Andresen å dra å spille biljard likevel, (husker jeg).

    For da ble han kanskje flau over meg, (tror jeg).

    (Siden jeg kanskje da så for sossete ut da, eller noe).

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 13: Osloløpet

    Magne Winnem, på Rimi, han ville at jeg skulle bli med på et mosjonsløp, ved navn Osloløpet, våren 1993.

    Winnem hadde hjulpet meg med å få byttet vakter, når jeg var på vinterøvelse, osv., så jeg syntes at det var vanskelig å si nei.

    Jeg hadde vakt den helgen, men Paulsen, på lag 2, (som jeg også var på, etter nyttår), han hadde vakt på 17. mai, og dette var en vakt, som han gjerne ville bytte bort da.

    Og jeg hadde ikke noe særlig bra forhold til slekta mi.

    Jeg fikk for eksempel ikke et eneste brev eller en eneste telefon, den tida, som jeg var, på Terningmoen.

    (Men da jeg var ukehavende, så måtte jeg ta imot beskjeder, til medsoldater, fra kjærester og slekt da, husker jeg).

    Så jeg hadde ikke noe spesielt ønske, om å ha fri, på 17. mai.

    For da måtte jeg bare ha sittet hjemme, på Ungbo, aleine, uansett.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men vaktskiftesøknaden, til Paulsen og meg, den ble avvist.

    Uten at noen av oss skjønte noe vel.

    Så vi søkte på nytt da, (var det vel).

    Og når den søknaden også ble avvist vel, (av kompanisjef Isefjær vel), så ‘dreit’ vi bare i det, og bytta vakt likevel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg var med på Osloløpet da, på Ekeberg, våren 1993, sammen med Magne Winnem, Ihne fra Robinson-ekspedisjonen og Anna Lene Ness vel.

    Og Winnem hadde også fått med to fotballspillere, (som jeg ikke visste hvem var), til å løpe, for vårt lag.

    Jeg var i bra form, etter nesten et år, i Geværkompaniet.

    Så jeg tok faktisk igjen de to fotballspillerne, (som Winnem kjente), på slutten, av det fem kilometer lange løpet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk en pin, for å ha vært med i det her løpet, og den ligger sammen med tingene mine, hos City Self Storage, i Oslo.

    Og det ble tatt et bilde, (av blant annet meg vel), som Thomas Kvehaugen, som jeg jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, fra 1996/97 til 1997/98, seinere fortalte meg, at hang på spiserommet, på Rimi Munkelia ennå, (rundt 1997 eller 98 kanskje vel. Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så skulle jeg ha vakt, på 17. mai da, husker jeg.

    Jeg husker at jeg fikk haik, med et eldre ektepar, fra Hamar til Elverum.

    Jeg hadde en rosa bag, mens jeg var i militæret.

    (En rosa bag med grå håndtak vel).

    Og den bag-en, den hadde Magne Winnem lånt meg, siden jeg ikke hadde noe bag selv da.

    (Nike-bagen min, den hadde jo blitt stjålet, mens jeg bodde på Abildsø, (som jeg skreiv om, i Min Bok 2).

    Og jeg hadde ikke hatt bruk for noen bag, etter dette, så jeg hadde ikke noen bag, da jeg skulle i militæret da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    17. mai, det var en spesiell dag, (fant jeg ut), for vakta, på Terningmoen.

    Russejenter, dukka opp der, og ville kline.

    Sånn at de skulle få en slags spesiell knute, i russelua da.

    Ei pen, mørkhåra russedame, dukka opp, når jeg satt i bua, og sa at jeg var ‘kjempekjekk’, eller noe, (til tre andre russ, som hu var der sammen med da).

    Og hu ville inn i vaktbua, for å kline da.

    Det ville ikke jeg, at hu skulle.

    For i vaktbua, så hadde jeg en AG3, og noen skarpe skudd da.

    Så jeg ville ikke at rødrussen skulle tulle med det liksom.

    Så jeg sa at hu ikke fikk komme inn.

    Og da ville hu kline i luka der da, (husker jeg).

    Så jeg fikk et kyss av hu pene russedame da.

    Hu hadde med en kavaler, (eller mannlig medruss), som stod like ved siden av, og så på da.

    Og han sa til meg at jeg var veldig heldig da, som fikk kline med hu fine russedama da, osv.

    Også ei dame, som satt i passasjersetet, på en bil der, ville kline da, husker jeg.

    Noe vaktkommandanten kommenterte, (mener jeg å huske).

    Og det lå også masse russekort, fra Elverums-russedamer, i vaktbua da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel kvelden før 17. mai, at de fleste russedamene, dukka opp der, mener jeg.

    På selve 17. mai, så skulle vi heise det største flagget, (mener jeg å huske).

    Det var tre slag av det norske flagget, (mener jeg), inne i vaktbygningen der da.

    Et stormflagg, et vanlig flagg og så et festflagg vel.

    (Og kanskje et kongeflagg og?

    Det ble ihvertfall dekt på til kongen, i offisersmessa, mener jeg, i tilfelle han kom til å dukke opp, hver dag vel.

    Eller om dette bare var hver søndag?

    Jeg mener at det var noe i den duren, ihvertfall).

    Ihvertfall så skulle vi heise festflagget da, på 17. mai.

    Og dette var et veldig stort flagg da.

    Og det var ikke uten spenning, at det flagget, ble heist.

    For hvis flagget rørte bakken, så sa regelen, at da måtte det flagget brennes.

    For da var det flagget vanæret da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde en god del ansvar, når vi heiste flagget, på 17. mai, mener jeg å huske.

    Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg gjorde, men jeg var med på å heise det, ihvertfall.

    (Det husker jeg).

    Og det gikk greit, flagget berørte ikke bakken.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og en offiser, (eller noe), stod og inspiserte flaggheisingen, sammen med kona si da, (husker jeg).

    Men flaggheisingen gikk greit da, heldigvis.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Så jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her var det faren min og Haldis, eide en leilighet, som jeg bodde i et par uker, før jeg flytta til Abildsø, høsten 1989

    arne og haldis eide leilighet

    http://www.finn.no/finn/realestate/homes/object?finnkode=34405810

  • Min Bok 2 – Kapittel 98: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo IV

    Det første året jeg bodde i Oslo, forresten.

    (Skoleåret 1989/90).

    Da jeg leide av Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø.

    Så pleide jo Magne Winnem ofte å henge hos meg, i helgene, før vi dro ut på byen.

    Vi pleide ofte å gå ut både fredag og lørdag, husker jeg.

    Og da ville vi ofte kle oss i dress, men vi prøvde å ikke bruke for mye penger da.

    (Selv om jeg må innrømme at hundrelappene gikk ganske radig unna.

    En sånn her kveld på byen, så kunne det fort gå 400-500-600 til halvlitere, mat, sigaretter og inngangspenger på diskotekene, husker jeg).

    Winnem var jo i militæret, og jobba før det som leder i Rimi.

    Og jeg var jo student.

    Så vi pleide så og si alltid å ta bussen, ned til Sentrum, fra bussholdeplassen i Dumpa, på Abildsø der, (hvor jeg bodde like ved da), når vi skulle ut på byen.

    Og jeg kom på et par ting, i dag, som jeg overhørte, på den bussen, dette året, forresten, på to kvelder i helgene, når Winnem og jeg skulle ut på byen da.

    En gang, så var det to tenåringsjenter, som snakka sammen, på den 71-bussen, husker jeg.

    Hu ene sa til hu andre at Lars Saabye Christensen, ‘han forfatteren’, som hu vel kalte han.

    Han skulle ha fest da.

    Og han likte visst det, (virka det som ihvertfall, fra det jeg overhørte, at disse to jentene snakka om), at pur unge tenåringsjenter dukket opp på de her festene hans da.

    Hu som fortalte om det her, hu lo litt da, mens hu fortalte om denne festen da, til hu andre jenta, som hu prøvde å overtale, til å bli med henne da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen episode, som hendte, på den 71-bussen, på vei fra Abildsø og ned til Jernbanetorget.

    Den var rimelig pinlig, må man vel si.

    En gutt, i slutten av tenårene, (eller om han var i begynnelsen av 20-årene), og to damer, på omtrent samme alder vel.

    (Som bodde sammen alle tre vel).

    De satt på bussen, gode og brisne, ikke langt unna der Winnem og jeg satt da.

    Ganske langt bak i bussen.

    Hu ene dama fortalte til hu andre, at hu hadde ‘knela’, (som hu vel sa det), når hu hadde hatt sex sammen med han nevnte karen da.

    (Husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig sa han fulle karen, til meg, om jeg og hu andre dama, på bussen, skulle gjøre noe lignende.

    Men jeg syntes, at dette ble veldig pinlig, og var ikke interessert i det, husker jeg, at jeg svarte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk forresten heller ikke helt med meg hvordan sex det her var snakk om da.

    Men de her folka var så rølpete, fulle og harry.

    Så det ble rimelig pinlig det her, må jeg nok si.

    Jeg likte ikke å ha så mye åpenhet og oppmerksomhet, mot sexlivet mitt liksom.

    Jeg likte heller å være litt diskret om sånne ting, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første året jeg bodde på Ungbo, så dro Wenche og de andre folka som bodde der, meg med, til et ganske kjedelig utested, i Strømmen.

    Wenche hadde ei venninne, med lyst hår, som nesten så ut som om hu hadde Downs, må man vel si.

    De damene, som dro meg med, til det utestedet, i Strømmen.

    De fikk meg også til å bli med hu dama, som så ut som om hu hadde Downs omtrent, ut i en bil, som stod utafor det utestedet, husker jeg.

    Jeg husker at vi prata, om noe greier, som hu dama begynte å prate om vel.

    Kanskje om noe problemer hu hadde, eller noe.

    Men jeg syntes ikke at hu så noe fin ut, så jeg prøvde meg ikke på henne, (for å si det sånn).

    Dette med å dra til Strømmen, (med de her Ungbo-folka), det var bare noe jeg ble dratt med på.

    Og jeg var jo vant til å gå ut, på de kuleste utestedene, i Oslo, osv.

    Så jeg våkna ikke helt av det her utestedet i Strømmen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer forresten på om det foregikk noe, som jeg ikke fikk med meg, rundt hu her dama, som så litt ut som om hu hadde Downs, eller noe, da.

    For den neste gangen, som hu som så ut nesten som om hu hadde Downs, var på besøk, hos Wenche, på Ungbo der.

    Og jeg satt i stua, og så på TV vel.

    Mens de to damene surra rundt der da.

    Så smalt det fra hu som så ut som om hu hadde Downs, at hu ‘skulle finne seg en ordentlig gutt’.

    (Utenom sammenhengen).

    Så det er mulig at det foregikk noe, som jeg ikke fikk med meg, som Wenche og hu med Downs prata om kanskje da.

    Men for å være ærlig, jeg var ikke så interessert, for å si det sånn.

    Så jeg bare lata som ingenting, og så bare på TV da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, et av de første årene, som jeg bodde i Oslo.

    Så satt jeg på med Glenn Hesler og Øystein Andersen i en av varebilene de hadde, mens de dreiv på med spilleautomatfirma.

    Det var plass til tre foran, så dette var nok en hvit varebil, som dem hadde, etter at de først hadde hatt en rød Toyota HiAce, som de fikk kjøpt billig, av firmaet til faren til Øystein, (nemlig Tetra Pak, i Oslo Vest/Bærum vel).

    Jeg satt på passasjersetet, til høyre.

    Det var vel Glenn Hesler som kjørte vel.

    Og antagelig Øystein Andersen som satt i midten da, (hvis jeg skulle gjette).

    Da vi kjørte forbi Sentralsykehuset i Akershus, som ligger like ved Maxi Skårer der, i Lørenskog.

    Så sa Øystein til Glenn, (mens han gliste og lo, mens han prata da), at ‘har du hørt at dem har bytta ut alle vinduene på SIA da?’.

    (SIA var en forkortelse for Sentralsykehuset I Akershus, da).

    Fordi at så mange folk hadde hoppa ut av vinduene der, fortsatte Øystein.

    Det er mulig at Øystein glemte at jeg satt der, eller noe.

    For da jeg spurte om hvorfor så mange folk hoppa ut av vinduene der.

    (For jeg fikk litt sjokk da, over å høre det her da).

    Så svarte ikke hverken Øystein eller Glenn vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men de bare så litt på hverandre kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at på en av varetellingene, på OBS Triaden.

    Så sa butikksjef John Ellingsen til Cathrine Løvdahl, som jobba som ekstrahjelp, i frukta, at hu skulle telle, liksom i tospann, med meg, da.

    Men det ville ikke Cathrine Løvdahl, (husker jeg at hu svarte, til John Ellingsen).

    For hu og hu lyshåra venninna hennes, de skulle telle i frukta da, (husker jeg at hu svarte, til butikksjef John Ellingsen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Min tremenning, Øystein Andersen, han var jo heavy-fan.

    Og han pleide noen ganger å kjøpe heavy-plater, fra en plateforretning, i Gøteborg, på postordre, (må man vel kalle det).

    Øystein viste meg postordrekatalogen, til den plateforretningen.

    Og sa at de hadde også en plate der, som han trodde, at jeg ville like.

    Og det var en sang, med et band som ble kalt Spacemen 3, som het ‘Big City’, vel.

    Og den fikk Øystein overtalt meg til å kjøpe da.

    En av de ganske mange gangene, som jeg var på besøk hos dem, i Markus Thranes vei, på Hanaborg, i Lørenskog der.

    Og det var litt rart, husker jeg.

    For alle platene i den katalogen, var heavy-plater da.

    Unntatt den ene maxi-singelen, (var det vel), som Øystein overtalte meg til å bestille da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en god del fler ting som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og disse tingene tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 90: Mer fra Ungbo

    Jeg husker at han svære typen til Anita, pleide å chatte med typen til Wenche, (nemlig Kjell Arild), i stua, på Ungbo der.

    Jeg husker at de diskuterte om hvor ofte jeg dusja.

    (Bak ryggen min da.

    Men jeg hørte kanskje hva dem sa, mens jeg dreiv med å steika noe pizza, eller noe, på kjøkkenet der da.

    Noe sånt).

    Typen til Anita sa vel at han dusja hver dag, (til Kjell Arild), tror jeg.

    Og de sa vel at de ikke hadde merka noe til, at jeg lukta dårlig, eller noe.

    ‘Han veier så lite’, (eller noe), mener jeg at jeg overhørte, at han typen til Anita sa vel.

    (For da mente han vel, at folk som veide lite, de lukta sjelden vondt da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når Wenche satt ved siden at typen sin, Kjell Arild, i den svarte skinnsofaen der, på Ungbo.

    Og vi satt hele gjengen og så på TV da.

    (Sikkert ‘Våre verste år’, som vanlig).

    Så husker jeg det, at folk plutselig begynte å prate om, hva Wenche egentlig satt og holdt på med der.

    For da hadde hu hadde nemlig sittet og kjælt med pikken til Kjell Arild, (utapå den stramme olabuksa hans). der.

    (Mens vi alle satt og så på TV der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjell Arild, han kunne noen ganger kanskje være litt vulgær.

    Han nevnte en gang, (mener jeg å huske), at når han gikk i butikkene, så så kassadamene på pikken hans.

    Og da svarte vel Wenche, at det var fordi at han gikk med så stramme bukser, (eller noe).

    (Og hu sa det vel på en sur måte, mener jeg å huske.

    Så hu mente vel kanskje at han spekulerte, på en eller annen måte da.

    For å få damene kåte, eller hva det kan ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde heller ikke merka selv, at jeg pleide å lukte så veldig vondt.

    Kanskje fordi jeg var mest ‘skinn og bein’, eller hvordan man skal forklare det.

    Jeg veide vel bare såvidt over 60 kilo.

    En gang, det første året, som jeg bodde i Oslo, så møtte jeg Kenneth Sevland, på Oslo City, mener jeg.

    Og da begynte han vel da å bable om en sang, av September When, som het ‘bulemi’, (mener jeg å huske).

    (Som en vits da.

    Sangen het jo egentlig ‘bullet me’).

    Og det var kanskje fordi jeg var så tynn, tenker jeg nå.

    Jeg gikk nok ned noen kilo, det året jeg bodde på Abildsø, hvor hun husvertinnen ikke tålte matlukt.

    Men så gikk vel opp noen kilo igjen, tror jeg, det året, som jeg leide hos Arne og Mette og dem, på Furuset.

    Men jeg var fortsatt flau over at jeg var så pinglete, (ihvertfall sammenligna med de andre kara, som pleide å henge, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23 der, på Ellingsrudåsen).

    Så de gangene Wenche og dem, pleide å spørre meg, om hvor mye jeg veide da.

    Så pleide jeg å svare 68 kilo vel.

    Men det var fordi jeg var så flau, over hvor lite jeg egentlig veide.

    Egentlig så veide jeg nok bare noe sånt som 62-63 kilo, dette tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter det første året, som jeg bodde i Oslo, så tror jeg at veide nede i 58-59 kilo, på det laveste.

    (Mener jeg å huske fra badevekta, til bestemor Ågot, en gang.

    Men det var vel omtrent det samme som jeg veide, det siste året, som jeg bodde på Bergeråsen og.

    Da veide jeg vel kanskje noen kilo mer enn det.

    Kanskje 62-63 kilo, (da og).

    Noe sånt

    Så det var ikke _så_ mange kilo, som jeg gikk ned, det året jeg bodde på Abildsø.

    Men jeg veide ganske lite, når jeg flytta til Oslo.

    For jeg hadde jo bodd alene, fra jeg var ni år, på Bergeråsen, og jeg var sent i puberteten, og hadde aldri trent noe vekter, eller noe sånt.

    (For jeg mangla lyst/ork, til å trene vekter.

    Selv om faren min spurte om jeg ikke ville trene på det samme treningsstudioet, som der Jan og Viggo, (Snoghøy/Snowhill), trente, en gang).

    Og spiste ikke så mye proteinrik mat, som biff osv., som bygger muskler da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker at jeg leste mye til eksamenene, på NHI, våren 1992.

    Og da ni-leste jeg da.

    For jeg hadde jo jobbet mye med det kryssordprogrammet og også jobbet mye på OBS Triaden.

    Og da gikk jeg bare ned på Torgbua, for å handle mat, husker jeg.

    (Istedet for å gå på Prix, ved Ellingsrudåsen t-banestasjon der da.

    For det var cirka ti minutter å gå vel.

    (Mens til Torgbua så tok det bare cirka et par minutter å gå da).

    Og det kunne også være en stressende opplevelse, å handle der, (på Prix da).

    For folk utafor butikken og folk som jobba inne i den butikken, de ville gjerne observere deg da, og prate dritt om deg, bak ryggen din da.

    Så da var det kanskje mindre slitsomt, å handle på Torgbua.

    Den Prix-butikken, på Ellingsrudåsen-senter, (eller hva det senteret, (som egentlig bare er noen få butikker), heter igjen), det var ikke min favorittbutikk, akkurat.

    Selv om jeg kunne handle der en gang i blant.

    Hvis jeg hadde fri fra både NHI og OBS Triaden, en dag, for eksempel.

    Og det ikke var søndag, for da var jo Prix stengt.

    Men på søndager så ville jeg nok gå en tur til Torgbua, ihvertfall da, og kjøpe aviser, røyk, cola og godteri da og kanskje en burger eller en Grandiosa, hvis jeg ikke hadde noe mat på Ungbo da.

    Noe sånt).

    Selv om det var rimelig dyrt der.

    Men jeg ville spare tid da.

    Og var vel sliten, etter å ha lest, til eksamener, natt og dag nærmest, i en uke, eller noe da.

    Noe sånt.

    (Eller om det var kryssordprogrammet, som jeg dreiv med).

    Og da merka jeg plutselig, at det lukta vondt av meg, (sånn harskt/ramt, eller noe), under arma da.

    Og det hadde jeg vel ikke merka før, tror jeg.

    Så da skjønte jeg at jeg trengte å ta en dusj da.

    Og det gjorde jeg da.

    Og da hørte jeg at Kjell Arild og typen til Anita snakka om meg, bak ryggen min igjen da.

    For da sa han ene, at nå hadde han lukta, at det lukta vondt av meg da.

    (Mener jeg ganske bestemt, at jeg hørte da).

    Så hvor ofte jeg dusja, det prata de her to ‘kjempene’, ganske ofte om, kunne det nesten virke som, for meg da.

    For hva jeg overhørte, noen ganger, hva de snakka om, i stua der da.

    For disse to kara, de hadde jo ikke rom, på Ungbo der.

    Men de satt mye i stua der da.

    Uten damene sine ofte.

    Om kveldene da.

    Så det var nesten som at de bodde der, (vil jeg si), Kjell Arild og han typen til Anita da.

    (Siden de satt omtrent hver kveld i stua der, på Ungbo, i flere måneder da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det hendte at Anita, typen hennes, Wenche og Kjell Arild, pleide å gå ut, i Strømmen.

    (Som ikke lå så langt unna.

    Siden Ellingsrudåsen ligger helt øst i Oslo kommune da, på grensa til Lørenskog.

    Og Ellingsrudåsen, Furuset og Høybråten, disse stedene, de sogner liksom til Lørenskog mye da.

    Siden mange som bor på disse Oslo-stedene, de jobber i Lørenskog da, (som jeg gjorde, et par år), har jeg lest i en lokalavis, (var det vel), en gang da, mens jeg bodde, på Ellingsrudåsen).

    Og da ble det bråk, en eller to ganger vel.

    (Noe sånt).

    En gang så hadde det visst blitt noe skriverier, i en lokalavis, ute i Romerike der, om et slagsmål, som han typen til Anita, hadde vært involvert i da, (mener jeg å huske, at de her folka prata om da, i stua på Ungbo der, i dagene etter denne episoden da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche, hu hadde også en bror, som var yngre enn henne vel.

    Han var på besøk, på Ungbo, noen ganger da.

    Og han hadde vært på sykehus.

    Og det var et vanlig tema der, på Ungbo, å prate om hvor pinglete jeg var.

    Så da han broren til Wenche ble spurt om, hvor tynn han var, etter at han kom ut av sykehuset.

    (For dem hadde snakka om at han var så tynn da).

    Så svarte han 68 kilo.

    Som var den vekten som jeg pleide å si der, at jeg veide da, når det ble tatt opp, at jeg var pinglete.

    Så da ble det jo som en vits omtrent.

    At han broren til Wenche veide 68 kilo, når han var skikkelig tynn da.

    Men at han veide mer igjen, etter at han var på sykehuset da.

    Så da ble det jo sånn, i stua der, at dette ble som noe morsomt, på min bekostning da.

    Siden det hadde blitt prata om, hvor tynn og pinglete, som han broren til Wenche, hadde sett ut, da han veide 68 kilo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Søstera mi Pia, hu flytta jo til Oslo, den samme sommeren, som jeg flytta inn, på Ungbo der.

    Pia bodde i et bofellesskap, i Gamlebyen, i Oslo.

    I Arups gate, mener jeg at det het der.

    De hadde noen svarte gardiner, (eller ihvertfall noe tøy av noe slag), foran vinduene, (mener jeg å huske).

    Og de andre som bodde der, det var vel Monica Lyngstad, fra Røyken og Glenn fra Røyken, blant annet vel.

    Pia lånte noen penger av meg, like etter at hu flytta til Oslo.

    Nemlig 500 kroner, (var det vel).

    Siden jeg jobba på OBS Triaden da, og fikk studielån, osv.

    Og på Ungbo, så var det sånn, at jeg hadde vaskeuke, (det vil si at jeg måtte vaske gulvene, på fellesarealene der), hver femte uke.

    Så jeg avtalte da med Pia.

    At hu kunne slippe å betale tilbake de 500 kronene.

    Hvis hu istedet vaska for meg, på Ungbo.

    Og da ble vi enige om at Pia skulle få 100 kroner, avslag i gjeld, hver gang hu vaska der da.

    (Så ble det sånn, at vi møttes noen ganger også, etter at hu flytta til Oslo, tenkte nok jeg da).

    Så Pia pleide å dukke opp der, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, hver femte søndag da, fra høsten 1991.

    (I cirka et halvt år da).

    For å vaske gulvene der da.

    Jeg mener at Wenche, (var det vel, hvis det ikke var Inger Lise), hinta litt om, at søstera mi ikke vaska helt ordentlig vel.

    Jeg prøvde å få hu Wenche, (var det vel, som tok opp dette), til å klargjøre dette litt.

    Men hu sa bare, ‘hvis hu vasker ordentlig så’.

    Når spørsmålet var, om det var greit, at søstera mi vaska, for meg, de gangene, som det var min tur, til å vaske der.

    Men det ble ikke sagt noe mer.

    Men det var noe sånt ymting/klaging, av noe slag da, på noe da, skjønte jeg.

    Men hva det gikk på, det veit jeg ikke.

    For jeg klarte ikke å få noe klart svar, fra hu Wenche da.

    Dette ble som noe veldig vage greier, som jeg ikke klarte å få til å bety noe som helst egentlig.

    Men Wenche, (må det vel ha vært), hu tok opp noe da.

    Med meg da, mens søstera mi vaska der, en gang, da.

    Men hva hu tok opp, det forstod jeg ikke helt nøyaktig.

    Men det veit hu kanskje selv.

    Hva hu tok opp, det forsvant vel i en sky, av ‘Kvinner er fra Venus’-vaghet, eller noe sånt, kanskje.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde også en del fler ting, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 73: Mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    Når en flaske knuste, på OBS Triaden, så hendte det at jeg måtte tørke opp, husker jeg.

    På begynnelsen av 90-tallet, så hadde vel ikke plastflasker blitt så vanlige.

    Og 1.5 liters plastflasker kan faktisk også knuse/sprekke, hvis de faller ned i gulvet, husker jeg, fra da jeg jobba på OBS Triaden.

    Men en gang, som jeg måtte tørke opp, så var det ikke cola, som jeg måtte tørke opp, for å si det sånn.

    Ei mor, i 30-40-åra vel, gikk og leide sin datter, på 1-2 år vel, gjennom butikken.

    Plutselig satt dattera seg ned på gulvet, og begynte å tisse, midt i en av de største midtgangene, på OBS Triaden der.

    Oppå marmoren der da, som de hadde på gulvet der.

    Og da måtte jeg tørke opp, siden jeg var den OBS Triaden-medarbeideren, som var nærmest, da dette skjedde.

    Da var det bare å finne masse tørkepapir, på lageret, og hive på veldig mye tørkepapir, sånn at man slapp å ta i sølet.

    Og så hive tørkepapiret et sted inne på lageret da.

    Etter å kanskje ha fraktet det inn dit i en tom pappkartong, eller noe, da.

    Så det var mye rart som skjedde, når man jobbet der, på Matland/OBS Triaden der, det er helt sikkert.

    Det var mange rare kunder osv., må man nok si da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det kunne også være vanskelig, å få tatt spisepause, når man jobba på Matland/OBS Triaden, spesielt på lørdager.

    Når man gikk rundt i butikken, for å finne seg noe brødmat, brus eller pålegg da.

    Så ville butikken på lørdager være så stappa full av kunder, at man mens man gikk rund i butikken, for å handle lunsj, kanskje kunne bli stoppa, 3-4-5-6 ganger, av kunder, som lurte på hvor det og det var hen da.

    Og da kunne det være vanskelig å finne det, husker jeg.

    Ihvertfall den første tida, som jeg jobba der.

    For Matland/OBS Triaden, det var et veldig stort hypermarked da, med mange hundre meter, med hyller da.

    (Uten at jeg vet nøyaktig hvor mange hundre meter).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det året jeg bodde på Abildsø vel, så var jeg og besøkte Axel og dem, på Furuset.

    Og når Axel og jeg, var inne i kiosken, (en invandrer-kiosk), på Furuset-senteret der.

    Så regna det fælt, (husker jeg).

    Også la jeg paraplyen min, oppå en isdisk, (eller noe), inne på Furuset Senter-kiosken der da, husker jeg.

    Siden det var rimelig våt da, (var det vel antagelig).

    Og da, så var det noen vietnamesiske unggutter, inne i kiosken.

    Som gikk ut, like etter at Axel og jeg, gikk inn i kiosken der vel.

    Og de tror jeg at må ha rappa paraplyen min da.

    For den var plutselig borte derfra da.

    Så på Furuset, der måtte man holde på det man hadde, hvis ikke så ble det borte da, kunne det virke som.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke om jeg har skrevet om det her før, i Min Bok 2.

    Men en gang, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    (Det året jeg bodde på Abildsø).

    Så var jeg på besøk hos Arne, Mette og Axel da, på Furuset.

    Også skulle jeg ta T-banen tilbake til Jernbanetorget.

    (For å ta 71-bussen videre hjem til Abildsø derfra da).

    Og når T-banen kommer til Haugerud, (var det vel).

    (En mørk høst eller vinterkveld vel).

    Så stopper plutselig T-bane-toget opp.

    For da hadde visst T-banen kjørt over noen, som hadde liggi, på skinna da.

    Jeg så ikke liket selv.

    Men jeg hørte noen lokale ungdommer, (var det vel), som sa at, ‘det et beina som ligger der altså’.

    Men det var så mørkt, så jeg så ikke noe selv da.

    Og jeg prøvde heller ikke å se for mye, under T-banen der da.

    Men jeg prøvde å oppføre meg som de andre der, og de fleste gikk bort derfra da.

    Også spleisa de fleste av passasjerene på å taxi, ned til Sentrum da.

    Og jeg spleisa på en taxi, sammen med 3-4 andre da.

    (Men jeg satt ikke i den første taxien akkurat).

    Og da jeg prata om det her, sammen med de ungdommene, som pleide å henge, på Abildsø-kiosken der, en gang.

    Så hadde de også hørt om den her ulykken da, (husker jeg).

    Og en gang, som jeg var på helgebesøk, hos bestemor Ågot, på Sand, (det samme året da).

    Så kjeda jeg meg en fredags eller lørdagskveld, husker jeg.

    Og da ringte jeg til kontakttelefonen, i Drammen, fra telefonen, inne på kontoret, (til Strømm Trevare), i huset til Ågot der, husker jeg.

    Og da fortalte en på kontakttelefonen, at han var patolog, eller noe da.

    Og at han fikk inn lik etter ulykker, (eller noe sånt da).

    Og da nevnte jeg den her T-bane-ulykka da, på Haugerud der, (når jeg hadde sitti på T-banen da).

    Og da sa han på kontakttelefonen, at ‘han kom i tre deler han’, (husker jeg).

    Men da svarte jeg ikke noe.

    For da syntes jeg at det ble litt vel mye detaljer liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg møtte Pia, inne i Oslo, etter at hu hadde vært på en båt, til Danmark, eller noe sånt vel.

    (Kanskje fordi at hu hadde vært i Spania, med en sånn turbuss, som hu ihvertfall dro på en gang, sommeren 1989, sammen med Cecilie Hyde).

    Det kan ha vært den gangen, som Pia og jeg, lå over, hos Magne Winnem der, på St. Hanshaugen.

    Sommeren 1991 vel.

    Før Pia flytta til Oslo selv kanskje.

    Ihvertfall så var det en gang, som jeg møtte Pia, etter at hu hadde vært med en danskebåt vel.

    Og da skulle hu møte en kar, i Niels Juels gate, eller noe.

    En som hadde vært med danskebåten vel.

    Uten at hu hadde hengt sammen med han, i Oslo, og liksom vært forelska da.

    Men hu bare dro til han om kvelden og natta vel.

    Natta før hu overnatta hos Magne Winnem kanskje.

    Noe sånt.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    Jeg vet ikke om Pia hadde laget noen spesiell avtale, med han karen, (i 20-årene vel), som bodde i Niels Juels gate, (eller noe).

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Nei, jeg sjekka Google Maps nå.

    Det var en kar, i Nordahl Bruns gate, som Pia møtte, mener jeg.

    (Det var ihvertfall snakk om en sidegate til Ullevålsveien, det husker jeg i hue, for jeg tror jeg måtte følge Pia, på veien dit, eller noe).

    Etter at hu hadde vært på danskebåten sammen med han da.

    Hu liksom bare ‘måtte’ dit, virka det som for meg.

    Hu sa vel noe sånt som at, ‘jeg må til han i Nordahl Bruns gate jeg’, eller noe sånt, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Når jeg prøvde å avtale om vi skulle ligge over hos Magne Winnem, eller noe, da.

    Mens vi var på byen og tok noen øl kanskje da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som skjedde, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 72: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    Det her er ikke så lett å skrive om, men jeg får vel prøve å komme meg igjennom det.

    Jeg hadde jo mitt eget rom, hos Arne og Mette og dem.

    Og jeg hadde jo bodd alene, siden jeg var ni år.

    Så jeg var vant til å ha litt privatliv, for å si det sånn.

    Så det hendte at jeg runka da, på det rommet.

    Og noen ganger på dagen, uten å skru av lyset vel.

    Og det lyset, det var jo det fra Forsvarets Overkommando der.

    Som var for bruk i kontorbygninger egentlig.

    Og det var en lysrør-lampe da, og ikke en lyspære-lampe.

    Så den lyste skikkelig opp da.

    Og det tenkte jeg på, fordi jeg en gang overhørte det, at noen unge damer, i den blokka, som var ovenfor vinduet mitt vel, de sa noe sånt som at, ‘har vi ikke fått bra underholdning da?’.

    (Noe som jeg kunne høre inne på rommet mitt da).

    Og da lurte jeg på det, (husker jeg), om de her unge dame-stemmene, som jeg overhørte, utafor vinduet mitt, prata om meg da.

    (Og om de kunne se meg gjennom gardinene, på rommet mitt da, siden den taklampa på rommet mitt, lyste så sterkt da).

    Så etter det her, så pleide jeg vel å runke under dyna, og med lyset slått av, vil jeg vel tippe på.

    For den lampa som jeg fant hos Forsvarets Overkommando der da, (og som Arne Thomassen sa at det var greit at jeg tok med, for det var ikke taklampe på rommet mitt da, og Forsvarets Overkommando hadde så mange sånne taklamper på lager), den var nok ikke ment for hjemmebruk, (vil jeg si), for lyset var så sterkt da.

    Samtidig, så var jeg bare nettopp fylt 20 år, da jeg flytta inn der.

    Så jeg var ikke vant til å gjøre innkjøp av taklamper osv., for å si det sånn.

    Så hvordan jeg skulle få tak i en taklampe der, det var nesten som et mysterium for meg.

    Og den lampa fra Forsvarets Overkommando, den datt ned igjen.

    Så store deler av tida, som jeg bodde der, så var jeg vel uten lys i taket, på rommet mitt da.

    Så hvis jeg skulle lese, (eller noe sånt), så måtte jeg gjøre det i stua da.

    (Hvor det ofte kunne være masse andre folk da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det året jeg bodde på Abildsø, forresten.

    Noen måneder etter at jeg hadde besøkt mora mi i Tønsberg, rett etter nyttår, i 1990 vel.

    Så ville mora mi møte meg i Oslo, husker jeg.

    Hu ville møte meg på Theatercafeen, av alle steder.

    Jeg hadde vel kanskje vært såvidt innom der, en gang, sammen med Magne Winnem, siden vi pleide å fly rundt, på alle stedene i byen, og nok var litt nysgjerrige på Hotell Continental og Theatercafeen da, (som lå i samme bygning der, i Stortingsgata vel).

    Jeg var så vant til å ha boblejakker, fra da jeg gikk på skole, på 80-tallet, at jeg må innrømme det, at jeg kjøpte meg en blå og lilla, (eller noe), boblejakke, på Dressmann, det første året jeg bodde i Oslo.

    For jeg regna med at jeg burde ha en boblejakke, om vinteren da.

    For jeg var vant til litt kaldere forhold, på Berger da.

    (Seinere, så fant jeg ut, at det sjelden blir så utrolig kaldt i Oslo Sentrum.

    Ihvertfall så ligger sjelden snøen lenge av gangen der.

    Det er kanskje alle bilene og menneskene som gjør at snøen smelter så raskt.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg må innrømme at jeg var litt flau, over å møte mora mi, på Theatercafeen der.

    For jeg var jo en vanlig ung mann, fra Bergeråsen.

    Og på Theatercafeen, så var det veldig snobbete.

    Det var en kelner ved bordet, som oppførte seg veldig høflig og formelt, vil jeg si.

    Mora mi ville ikke sette seg innerst, i Theatercafeen der.

    Men satt ved et bord, ved vinduet, like etter inngangen der, (mener jeg at det var).

    Jeg tror vel bare at jeg drakk et glass cola, eller noe sånt der, kanskje.

    Jeg husker ikke helt.

    Men mora mi drakk vel kanskje te eller kaffe da.

    (Noe sånt).

    Det er mulig.

    Mora mi klagde på boblejakka mi, husker jeg.

    Hu mente vel noe sånt, som at det ikke passet seg, for en ung mann, som meg, å gå med en såpass feminin boblejakke, som hadde lilla felter på skuldrene og sånn da.

    Men det hadde ikke falt meg inn da, for på 80-tallet, så var det moderne, for gutter/menn, å se litt femi ut da.

    Så det var liksom en typisk 80-talls boblejakke kanskje, som jeg hadde kjøpt, (trodde ihvertfall jeg da).

    Jeg ville bare ha en jakke, for å holde varmen, og som ikke så stygg ut liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg stakk vel fra Theatercafeen, etter en halvtime eller time, eller noe sånt vel.

    Og mora mi, hu dro vel tilbake til Tønsberg/Borgheim da, (hvis hu ikke skulle noe annet i Oslo, mens hu først var der, det husker jeg ikke helt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg hadde vært på jobb, på OBS Triaden, og jobba tidligvakt vel, (det var ihvertfall ganske lyst, den her dagen, sånn som jeg husker det, men dette kan jo ha vært en lys sommerkveld og).

    Og kanskje sitti på med Knut Hauge og Lene fra Rælingen, hjem fra jobben da.

    Så gikk jeg gjennom Høybråtenveien der da, husker jeg.

    Og kanskje hundre meter før oppgangen, som Arne og Mette bodde i, (nemlig i Høybråtenveien 25D da).

    Så måtte jeg gå forbi Axel, og noen andre unger, som dreiv og leika i veien som gikk utafor blokkene der da.

    Axel sa ikke hei til meg, så jeg regner med, at han ikke kjente igjen meg da.

    Men jeg kjente jo igjen Axel, og la merke til hva han dreiv med, mens jeg gikk forbi de her ungene da.

    Og det Axel dreiv med, det var at han sa til ei rødhåra jente der, på sin alder, (det vil si i 11-12 års alderen vel), at ‘har du drukket for mye gulerot-saft eller?’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ble jeg litt sjokka, husker jeg, over at Axel kunne være såpass frekk, og mobbe jenter, osv.

    For sånn pleide ikke jeg selv å oppføre meg, da jeg vokste opp på Bergeråsen, husker jeg.

    Selv da jeg var 9-10 år, så oppførte jeg meg vel mer snilt/voksent enn det, tror jeg.

    (For det meste ihvertfall vel).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det første året, som jeg bodde i Oslo, og leide en hybel, på Abilsø.

    Så hendte det jo, at jeg besøkte Axel og dem, da og.

    Og en gang, så var Axel og jeg, i nærmeste butikken der, som bare lå et par hundre meter unna blokka til Axel og dem vel, opp en gangvei da, i retning av den ‘egentlige’ Høybråtenveien liksom da.

    Ihvertfall så husker jeg det, at Axel og jeg, vi gikk sammen, ned den gangveien igjen, tilbake, i retning av oppgangen som Arne og Mette bodde i da.

    (Det var kanskje da Axel ville at jeg skulle prøve å stå på skateboard.

    Noe jeg ikke hadde så veldig lyst til, for å si det sånn.

    For jeg var høy og tynn og var redd for å skade meg da).

    Og mens vi gikk ved siden av hverandre, bort mot oppgangen, til Arne og Mette der da.

    Så gikk vi forbi ei nabojente, av Axel, som var noen år yngre enn han vel.

    Og muligens var mørkhudet, tror jeg.

    (Men det husker jeg ikke helt sikkert).

    Og hu spurte Axel, om ‘er det faren din eller?’.

    Så på den tida, som Axel og jeg, ble kjent.

    (For vi hadde vel bare møtt hverandre, en 4-5 ganger kanskje, etter at Axel flytta til faren sin, som tre-åring vel).

    Så var jeg mye eldre enn Axel.

    Jeg var 19 år.

    (Og jeg var 1.85 høy, selv om jeg var tynn da).

    Og det her, det var høsten 1989, som jeg flytta til Oslo, og tok kontakt med Axel og dem da.

    Og Axel, han er jo født høsten 1978.

    Så Axel, han fylte vel elleve år, (må det vel ha vært), på den tida, som jeg flytta til Oslo, for å studere da.

    Så når jeg, (som var 19 år), gikk ved siden av Axel, (som vel var 11 år da), i Høybråtenveien der.

    Høsten 1989 da.

    Så var det sånn, at noen av de unga, som var enda yngre enn Axel igjen da, og som var naboer av Axel, i Høybråtenveien-blokkene der.

    De lurte på om jeg var faren til Axel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde også en tøff kamerat, som muligens hadde rødt hår vel.

    Og muligens het Ronny, eller noe sånt vel.

    Men det her husker jeg veldig vagt da.

    Det var også noen unger på Furuset der, som brant en del gressbranner og sånn, på den tida, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem der da.

    Men om Axel var med på det, det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Selv om jeg lurer på om han kanskje babla litt om noe sånt.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 61: Mer som skjedde det andre året jeg bodde i Oslo

    Som jeg har skrevet om tidligere, så prøvde jeg jo i begynnelsen, å takle min viltre/hyperaktive yngre halvbror Axel, (som var 11-12 år, da jeg flytta inn, og leide et rom, av Mette og Arne og dem, høsten 1990), ved å liksom prøve å være kul, (og kamerat liksom), da.

    Jeg husker for eksempel at jeg hadde bestilt pizza en gang, den første tida, som jeg bodde der..

    Og ei dame, (fra Pizzaexpressen, eller noe vel), ringte på døra.

    Og at jeg da hadde på meg caps(!), (noe jeg aldri har hatt på meg hverken før eller siden vel), for å prøve å se kul ut da.

    Mens Axel og jeg, kanskje leikeslåss, eller noe, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje denne episoden, da jeg følte meg litt flau, fordi at hu pizzabud-dama, hadde sett meg med caps.

    Som fikk meg til å tenke på det, at jeg kanskje taklet min yngre halvbror Axel, (som jeg egentlig ikke kjente så bra), på en litt feil måte da.

    For jeg hadde liksom alltid Axel nesten klengende på meg da.

    Han hadde liksom ikke noe respekt for meg.

    Alt var på hans premisser liksom.

    Jeg skulle kjøpe og lage mat, for oss, men måtte samtidig være kul, og leike med han da, og ha på meg caps og sånn da.

    Så etterhvert, så ble dette opplegget, nok litt for slitsomt for meg.

    Axel kalte med ‘leieboer’, hele tida også.

    (Ihvertfall seinere, mens jeg bodde der).

    Og hadde liksom ikke noe respekt for meg da.

    (Siden jeg var ny i Groruddalen, kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en gang, når jeg ikke ble kvitt Axel, som skulle leike og tulle med meg da.

    Så tok jeg et slag, når vi leikeslåss, borte ved inngangsdøra, i gangen der.

    Som gikk liksom langs kroppen min, og oppover da.

    Ganske hardt da.

    For jeg ville kanskje markere min grense da.

    Og at jeg syntes at Axel gikk litt for nærme meg, eller ihverfall hadde for lite respekt for meg da.

    Sånn at alt gikk på hans premisser.

    Og jeg ble liksom som en klovn, som bare var der, for å gjøre Axel fornøyd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ble Axel liksom helt forferdet da, når jeg liksom slo et sånt slag, som gikk langs min kropp, og oppover da.

    Som han bare kunne ha blitt truffet av, hvis han hadde gått helt inntil meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men dette var et slit for meg, å liksom ha Axel innpå meg hele tida da.

    Så jeg måtte liksom finne på noe, for å prøve å få respekt da.

    For å bo der, i et år, med Axel som ‘sjef’ liksom.

    Det ville blitt for slitsomt, tror jeg.

    For jeg merka det, at jeg ikke fikk ro liksom.

    For Axel var så innpåsliten og hyperaktiv da.

    Og jeg er vel sånn, at jeg trenger litt ro og litt tid for meg selv, for å slappe av.

    Og det var vel ikke meninga at jeg skulle være ‘barnehageonkel’ for Axel på heltid heller.

    Det var Pia som skulle være det, hvis hu fikk bo der gratis.

    Men avtalen min, med Mette og Arne, den var jo at jeg skulle betale 1000 kroner i leie, i måneden, og så kanskje hjelpe til med å passe Axel litt, en gang i blant.

    Men ikke fulltid, som det var snakk om at Pia skulle jobbe der, (med Axel da).

    Jeg hadde jo tross alt også en jobb å passe.

    Først på Hageselskapet og så på Matland/OBS Triaden.

    Så å passe på en slitsom Axel, i tillegg til den å ha en jobb.

    Det ble nok kanskje litt mye da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Axel gikk jo på spesialskole, så han trengte kanskje egentlig noen som var spesialutdanna, til å passe på han da.

    Så det var kanskje en dårlig ide, at jeg flytta inn, hos Mette og Arne og dem.

    Men jeg visste ikke det, før jeg flytta inn der, at Axel kunne være så slitsom.

    For han pleide vel ikke å være det, de gangene jeg besøkte dem, før jeg flytta inn der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel ikke sånn, at jeg bestilte så mye pizza, (såvidt jeg kan huske, ihvertfall), da jeg bodde på Abildsø.

    (Og ihvertfall ikke da jeg bodde på Bergeråsen, for det var nok for langt unna Drammen osv., til at budene leverte der da).

    Men de femten år gamle venninnene, som jeg kjente på Abilsø, nemlig Anne Lene og Lene, de babla en gang, (som jeg var nede og besøkte den Abildsø-gjengen der da, på den ‘fritidsklubben’, til hu Anne Lene og dem da), om at dem hadde fått Pizza Baronen, (var det vel), like ved Abildsø, (på Ryen, eller noe vel).

    Og at det var billig å bestille pizza derfra da.

    (Var det vel).

    Og den gangen som Magne Winnem og jeg, var på fest hos hu Lill fra Svelvik, (som var lam i halve trynet), og typen hennes, (en kar fra Oslo vel), så hadde vi gått forbi Peppes Pizza, (mener jeg å huske), ved Hauketo togstasjon der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg mener at det var Pizza-Expressen, som jeg bestilte pizza av, da jeg bodde på Furuset.

    (Selv om jeg ikke skal si det her helt sikkert da).

    Vi hadde kanskje fått en reklame-lapp fra et pizzabud-firma, på døra eller i postkassa da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Etter at Axel fikk hundehvalpen Trixie.

    Så var det ofte meg, som måtte gå tur, med den hunden.

    Og vikariatet mitt, på OBS Triaden, det var jo ferdig, våren 1991.

    Og etter at det skar seg litt, mellom Axel, (og Mette og Arne), og meg.

    Så begynte jeg å henge mer og mer, sammen med min tremenning Øystein Andersen, og hans klassekamerat, (på Skedsmo Videregående vel, i Lillestrøm, mener jeg), Glenn Hesler, ute i Hanaborg, i Lørenskog da.

    (En gåtur på cirka en halvtime kanskje, fra jobben min da).

    Så en fridag, så husker jeg det, at jeg tok med Trixie, ned til Haugenstua togstasjon.

    I bånd da.

    For Trixie ble så veloppdragen, etter at jeg kasta den bikkja ut på terrassen den gangen, etter at han Orji fra Idol, (eller om det var broren hans), hadde ledd av meg den gangen da, siden jeg bikkja ikke hørte på meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Trixie var så veloppdragen, så den hunden, den bare lå eller stod på fanget mitt, (var det vel), på de tre-fire togstasjonene, (var det vel), fra Haugenstua og til Hanaborg da.

    (En togtur jeg dro på, litt på impuls vel.

    For jeg skulle vel bare ut og lufte bikkja egentlig, tror jeg)

    Og konduktøren sa ikke noe da.

    Og jeg slapp vel å kjøpe togbillett for Trixie også, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn og Øystein, de var nemlig så morsomme.

    For de hadde nettopp begynt med spilleautomat-firma.

    (Noe jeg ikke hadde råd til, å være med på.

    Og jeg var heller ikke like interessert, i slåss-spill, som Street Fighter, osv. da).

    Så jeg syntes kanskje at jeg måtte prøve å være litt morsom jeg og da.

    Så det var kanskje derfor, at jeg tok med Trixie, på toget, for å vise fram den bikkja, til Øystein og Glenn da, en vår/sommerdag, i 1990 da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Trixie, det var en snill og veloppdragen hund, (må jeg si).

    Så den hunden, den fikk faktisk lov til å bli med inn, på rommet til Øystein der, (hvor han blant annet hadde den prosjektoren, fra konkursboet, til det tidligere hotell og konferansesenteret, på Triaden-senteret da).

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og jeg slapp vel å ta toget tilbake, til Haugenstua/Furuset, med Trixie.

    For Trixie og jeg, vi fikk vel sitte på, med enten Glenn eller Øystein, (som begge hadde lappen og bil da, på den her tida), mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så mener jeg at hu Cathrine Løvdahl, (fra OBS Triaden), også muligens var på det samme toget, som jeg tok fra Haugenstua og til Hanaborg, med Trixie da.

    Jeg mener ihverfall at jeg muligens så at hu gikk av toget på Lørenskog togstasjon, og vel prata med ei venninne, om Trixie og meg vel, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Men det er mulig at jeg husker feil og.

    Det var rimelig uvant for meg, å ha med en bikkje, på toget, for å si det sånn.

    (Jeg var ikke sikker på om det var lov, engang).

    Så jeg var kanskje litt nervøs da, på den her togturen.

    Hva hvis Trixie hadde måttet gå på do, for eksempel?

    Men Trixie syntes nok, at det var morsomt, å kjøre med tog, (tror jeg).

    Det virka sånn på bikkja ihvertfall, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Den lå, sto eller satt helt rolig, under hele togturen, (som bare tok 5-10 minutter da, riktignok), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I begynnelsen av den tida, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset/Høybråten der da.

    Så husker jeg at det var en dag, som jeg følte meg litt sånn uggen og utilpass da.

    Og da spurte vel Arne og Mette meg, om hva som feilet meg da, eller noe.

    Og vi fant ikke ut av, hva det kunne være, som var problemet, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men til slutt så spurte Mette meg, (husker jeg), om jeg hadde vært på do, den dagen da.

    (Altså om jeg hadde bæsja da).

    For Mette Holter forklarte meg det da, (mens Arne Thomassen også var i stua dems der vel), at det var viktig for kroppen da, å gå på do, minst en gang, hver dag.

    Og dette hadde ikke jeg tenkt over før, (for å være ærlig).

    Jeg hadde bare gått på do, når jeg absolutt måtte det, (husker jeg).

    (Ihvertfall hvis det var for å bæsje da).

    For jeg syntes at det var kjedelig å gå på do, og pleide vel kanskje å drøye det lengst mulig da, for å heller se på TV, eller noe sånt, (som jeg syntes at var mer morsomt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter at Mette Holter hadde fortalte meg om det her da.

    At det var viktig, å gå på do, for å liksom ‘tømme tarmen’, ihvertfall en gang hver dag.

    Så har jeg pleid å hatt det litt i bakhue da.

    At dette er ganske viktig for kroppen da.

    For at man ikke skal føle seg ‘uggen’ og sånn da.

    Så dette her, det har jeg huska på, også i årene etter at jeg bodde hos Arne og Mette og dem da.

    At jeg liksom burde gå på do, for å få ‘tømt tarmen’/bæsja, regelmessig, og ihvertfall en gang hver dag da.

    (Hvis jeg skjønte hu Mette Holter riktig, ihvertfall).

    Sånn at ‘systemet’ i kroppen liksom ikke stopper opp da.

    (Noe sånt kanskje).

    Det var ihvertfall noe sånt som stemora til Axel, nemlig Mette Holter, ‘babla’ om, det året, som jeg leide et rom av henne og Arne Thomassen da, fra høsten 1990.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, iløpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 60: LO

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, så var ikke alt bare fryd og gammen, på Matland/OBS Triaden.

    Neida, disponenten til Forbrukersamviret Lørenskog, nemlig Skjalg Nakkim, måtte jo slutte, etter cirka et år, ved roret, etter at den forrige disponenten, (da det het Matland), nemlig Paulsen, hadde slutta, cirka et år tidligere, i forbindelse med at Forbrukersamvirket kjøpte opp Matland da.

    Og Triaden-senteret var vel også nære konkurs på begynnelsen av 90-tallet.

    Hotellet gikk ihvertfall konkurs, mener jeg å huske.

    Siden min tremenning Øystein Andersen, kjøpte en kino-prosjektor, som han hadde på rommet sitt, som tenåring, for under 10.000 vel.

    Øystein var vel kanskje en av de første, i Norge, som hadde prosjektor og lerret, på rommet sitt.

    For sånne prosjektorer, (Øystein sin ble vel egentlig brukt, i konferansesalen, på hotellet, på Triaden), de kosta vel opp mot 100.000 kroner egentlig, på 80/90-tallet.

    Men Øystein fikk kjøpt hotellet på Triaden sin da, (av konkursboet vel), for kanskje en tiendedel, av ny pris da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at Disponent Skjalg Nakkim fikk sparken, (må man vel si at han fikk).

    Så slutta jo kassalederne også.

    Nemlig Helene fra Finland og Carmen fra Vietnam, (eller hvilket land fra Østen hu kan ha vært fra igjen).

    Og disse begynte å jobbe hos tidligere disponent Paulsen, på hans da relativt nystartede butikk, som var Rema Furuset Senter.

    Så det var mye turbulens, på OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som Høyre-mann, så var det jo ikke naturlig for meg, (syntes jeg), å være med på LO-møter, osv.

    (Syntes jeg ihvertfall på den her tiden, altså da jeg var i begynnelsen av 20-årene da).

    Men Knut Hauge og Lene.

    (De som hadde arrangert OBS Triaden sin slalomtur, til Norefjell, noen måneder før det her da).

    De begynte plutselig å prate om at jeg måtte bli med på et møte, hos LO, i Oslo da.

    Jeg var jo vant til å bli med Knut Hauge og Lene på slalomtur, og å sitte på hjem med de, etter jobb, osv.

    Og disse to, de kunne også være ganske tøffe.

    Knut Hauge hadde jo truet meg med, da han ringte og vekte meg, om morgenen, den dagen som slalomturen var, at ‘hvis du ikke står opp nå, så dreper jeg deg’.

    Og både Knut Hauge og Lene, de var ganske smarte og sånn da.

    Og de var jo også samboere, på Ammerud.

    Og de liksom prøvde å innynde seg hos meg, (virka det som for meg), da jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden der.

    Så de to var som noen slags ildsjeler da, (må man vel si), som var ekstra opptatt, av miljøet, på OBS Triaden da.

    Så når de to ba deg om å bli med på LO-møte, så var det vanskelig, å si nei, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg husker det, at vi var en gjeng, på 10-20 medarbeidere, (alle i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene vel), som ‘surra rundt’, i Storgata, i Oslo der, en vår, sommer eller høstdag, i 1991 da, (må det vel ha vært).

    Mens vi leita etter den bygningen, hvor LO-møtet skulle være da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når man tenker på LO og Oslo.

    Så tenker folk kanskje på Youngstorget.

    Men det var til et LO-kontor, i Storgata, som vi skulle til.

    (Av en eller annen grunn).

    Men dette var et LO-bygg, som var rimelig anonymt, og som lå cirka ovenfor McDonalds der, i Storgata, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo bodd et år, i Oslo, på Abildsø.

    (Som ligger ganske nærme Oslo Sentrum da).

    Så jeg syntes nok det, at jeg kanskje burde være litt kjent i Oslo da.

    Så jeg prøvde liksom å finne ut hvor dette LO-bygget lå hen da.

    Jeg prøvde å spørre meg fram og sånn da, (var det vel)

    Siden Knut Hauge og Lene ikke visste helt hvor i Storgata, som dette LO-bygget lå hen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo vært mye på Radio 1 Club, som lå i nettopp Storgata.

    Og også en del på el/data-butikken Spaceworld, som også lå i Storgata der da.

    Og McDonalds var en av mine favoritt-burgerkjeder, (fra da jeg var på språkreise, til Brighton, osv., på 80-tallet).

    Så jeg hadde vært en del på McDonalds i Storgata og.

    (Det var jo for eksempel der, som Axel glemte igjen ranselen sin, den gangen som jeg tok han med dit, etter ‘masing’ fra hans ste-storesøster, Kirsten Ancona, et år eller to, før det her vel, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).

    Samt på utestedet Cats, (som var et ’80-talls-diskotek’, må man vel si, som min klassekamerat, det siste året, på Gjerdes Videregående, nemlig Magne Winnem, var fan av da, hvis jeg husker det riktig), i Storgata, under russetida da.

    Så jeg spurte vel noen om hvor Storgata nummer det og det, lå hen da.

    (Etter at Knut Hauge sikkert hadde bedt meg om å se etter det og det bygningsnummeret, i Storgata der da.

    Noe sånt).

    Jeg spurte kanskje folka som jobba på Spaceworld, eller om det var noen andre folk, som vi møtte i Storgata der da.

    Siden jeg vel var den, av oss, som liksom var fra Oslo da.

    Siden mange de fleste av de andre folka, som jobba hos OBS Triaden, var fra Romerike da.

    (Så vi var kanskje litt sånn ‘bønda i byen’ da.

    Ikke langt ifra, ihvertfall.

    Noe som kanskje gjorde meg litt flau da.

    Men men).

    Blant annet, så mener jeg å huske det, at hu Marit, som jobba i kassa, som ekstrahjelp, og som var fra et ganske lite sted, uti Romerike der, som heter Blystadlia, (eller noe lignende vel).

    Hu sa det, i Storgata der, (husker jeg), til noen andre OBS Triaden-ekstrahjelp-damer da, at ‘vi følger etter Erik vi’.

    Siden Knut Hauge og Lene var litt ‘lost’ da, (må man vel kanskje si).

    Og ikke visste hvor det her LO-kontoret lå hen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fant ihvertfall riktig retning å gå, (mener jeg å huske ihvertfall), i Storgata der da.

    For jeg begynte å gå i retning, av Stortorvet og Karl Johan der da, (liksom i motsatt retning, av Youngstorget), hvor de av oss som hadde bil, (og som var sjåfører da), vel hadde parkert, (hvis jeg husker det riktig).

    Og det viste seg å være riktig vei da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dette var som en litt anspent ‘seanse’, (må man vel kanskje si), i Storgata der da.

    Siden ingen av oss var helt sikre på hvor vi skulle gå hen, (husker jeg).

    (Og vi var en svær ‘bøling’ da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det LO-kontoret, som vi skulle til, det fant vi til slutt ut, at lå cirka ovenfor McDonalds, i Storgata der da.

    I en ganske moderne kontorbygning vel.

    Og det var vel også sånn, at vi måtte enten ta heisen eller gå opp noen trapper, for å komme til riktig etasje, i det bygget vel.

    Og det var ikke sånn, (som jeg kan huske, ihvertfall), at det stod noen stor LO-logo, på det her kontorbygget, (mener jeg).

    Så sånn som jeg husker det, så ble jeg litt overraska, over at LO holdt til i et såpass anonymt bygg, i Storgata der, i Oslo Sentrum da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men selve LO-møtet, var ikke så stressende, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som selve den gåturen vår, gjennom Oslo Sentrum da.

    Ei ikke så altfor høyrøstet LO-dame, (sånn som jeg husker det ihverfall), i 30-40-åra vel.

    Hu hadde et slags informasjonsmøte, for oss vel.

    Hvor hu vel også svarte på spørsmål.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For meg, så var jo bare det her, noe greier, som Knut Hauge og Lene, hadde ‘dratt meg med på’.

    For meg, så var dette nesten som ‘slalomturen del 2’, liksom.

    Så hva som var temaet, og som hu LO-dama-prata om.

    Og hva som var grunnen, til at vi OBS-Triaden-folka, dro på det LO-møtet der.

    Det husker jeg så godt som ingenting av, for å være ærlig.

    (Det er ikke noe spesielt, som jeg klarer å komme på nå, ihvertfall.

    Så jeg var nok kanskje litt sånn fjern/’døsig’, (hvis jeg husker det riktig), under det her møtet da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det her var ikke noe som engasjerte meg, så utrolig mye, på den her tida, (for å være ærlig).

    Jeg skulle jo studere et år til, på NHI.

    (Fra høsten 1991 til våren 1992).

    Så om det var litt turbulens, på den ekstrajobben min, som butikkmedarbeider, på OBS Triaden.

    Så var det ikke akkurat dette, som var det viktigste for meg, på den her tida.

    For den OBS Triaden-jobben min, det var jo bare en jobb jeg hadde, for å tjene penger, for å finansiere studiene mine, siden jeg gikk på en privat høyskole da, (NHI), så selv om jeg tok maks studielån, så holdt ikke det like lenge, som hvis jeg for eksempel hadde studert ved UIO, siden det kostet nesten 40.000, i året, å studere heltid, på NHI, (på den her tida, ihvertfall), og man fikk vel bare cirka 15.000 mer, i ekstra studielån, av Lånekassa, hvis man studerte, ved NHI.

    Så jeg hadde altså cirka 20-25.000 mindre å rutte med, i året, som NHI-student.

    Enn hvis jeg hadde vært for eksempel UIO-student da.

    (På begynnelsen av 90-tallet da).

    Så derfor fikk jeg også økonomiske problemer, og måtte ta meg et friår, (fra studiene mine ved NHI), for å få meg en jobb, sånn at jeg fikk råd til å fullføre studiene mine da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For ved UIO, der ville jeg nemlig helst ikke studere data.

    Siden min tremenning, Øystein Andersen, (han med kino-prosjektoren, på rommet sitt, som jeg skrev om tidligere i dette kapitellet), han var vel en av de i Norge, som fikk tak i videofilmer og spill tidligst.

    (Gjennom sine mange bekjente da).

    Så han gikk for å være veldig kul da.

    Og han kjente visst mange av de folka, som studerte informatikk, ved UIO da.

    Så hvis jeg hadde gått der, så hadde kanskje min tremenning, Øystein Andersen, liksom fått ‘kontroll’ over meg, gjennom et miljø/nettverk der, som han beskrev for meg, på slutten av 80-tallet, og som jeg husker at jeg syntes, at hørtes litt sånn ‘svett’, nerdete og sært ut da, (etter å ha hørt at Øystein Andersen prata om de her folka da, på et besøk hos meg, da jeg bodde i Leirfaret, på Bergeråsen, og jeg begynte å prate om at jeg kanskje skulle studere, på NHI, eller noe, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ved UIO, så var vel også studietiden tre år.

    (Og ikke to år, som på NHI).

    Før man fikk en litt rar grad vel.

    Som da het ‘cand. mag’, kanskje, eller noe sånt vel.

    (Som jeg ikke skjønte så mye av, hva betydde, for å være ærlig.

    Og man hadde også dette litt sære forstudiet, ved UIO, nemlig forberedende da, som jeg egentlig ikke skjønte helt hva var heller.

    Jeg hadde nemlig ikke noen eldre søsken eller søskenbarn, som kunne forklare for meg, om hva ‘UIO-ting’, som forberedende var da.

    Og faren min, han gikk bare Folkeskolen, (altså det som heter ungdomsskolen, i våre dager vel).

    Og mora mi, hu studerte vel heller ikke, men hu var vel heller au-pair, i England, osv.

    Onkel Runar hadde gått på tannlegehøyskolen da.

    Men han var litt sånn ‘uhøvla’ nærmest, (oppfattet jeg han som, ihvertfall), så han var jeg ikke akkurat, på så utrolig bølgelengde med.

    (Det var vel mest enveiskommunikasjon vel, fra onkel Runar og til meg da.

    På onkel Runar sin litt vel brautende måte da.

    Må man vel kalle dette, hvis jeg skal være litt direkte).

    Og dem behøvde vel heller ikke å ta forberedende, for å gå på Tannlegehøgskolen, akkurat.

    Og mora mi, Karen Ribsskog, hu hadde jo fortalt meg det, på 70-tallet, da vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, (som jeg jo har skrevet om, i Min Bok).

    At onkel Runar (Mogan Olsen), egentlig ikke klarte å komme inn, på Tannlegehøyskolen.

    Men at han fikk vite, via omveier, at rektoren der sin sønn, hadde hatt dårligere karakterer, enn han selv, og likevel fått studere der da.

    Så Runar kom ikke inne på Tannlegehøgskolen, via det ordinære opptaket, (ifølge mora mi da, ihvertfall), men først etter å ha klaget da, visstnok.

    (Hvis man kunne stole på det mora mi sa da).

    Uansett, så kan jeg ikke si at hverken min mors eller fars slekt, var noen ‘akademiker-slekter’, akkurat.

    Den eneste som hadde studert, på min mors side, det var vel bestefar Johannes, som var utdannet jurist.

    Og onkel Martin ‘surra’ vel med noe greier på Landbrukshøyskolen, mener jeg å huske.

    (Men det hadde jeg inntrykk av at var med jobb å gjøre, og ikke studier).

    Og Martin, han hadde jeg jo dårlig kontakt med også, på den her tiden.

    Og bestefar Johannes, han døde jo noen år før det her, (nemlig i 1984 eller 1985 vel).

    Og onkel Runar, han hadde jeg jo problemer med å kommunisere med da, siden han er såpass røff/uhøvla da, (må man vel kalle det).

    Så jeg måte nesten ta det litt på ‘feelingen’, når det gjaldt min utdannelse, etter ungdomsskolen da.

    Jeg hadde ikke noen folk som jeg stolte på, og som jeg kunne spørre om råd fra da.

    (Som storebrødre, eller lignende).

    Så derfor ble kanskje studietiden min litt sånn ustrukturert/dårlig planlagt da.

    Men han rådgiveren, (han ganske lave, med det mørke, krøllete håret), på Gjerdes Videregående, (fra da jeg gikk russeåret der), han var også helt udugelig, vil jeg si.

    For jeg husker at jeg avtalte et rådgivningsmøte, med han, en gang.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Men han var ordknapp og steil nesten, vil jeg si.

    Så han hadde liksom noe imot meg, (syntes jeg at det virket som ihvertfall).

    Så når det gjaldt utdannelsen min, så hadde jeg vel egentlig bare meg selv å stole på, (må jeg nok si, hvis jeg skal være ærlig).

    Så derfor er jeg egentlig litt fornøyd, med bare å ha klart å få meg en Høgskolekandidatgrad, i IT, tilslutt.

    (Som jeg mottok i 2009, fra HiO IU da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, i tiden før jeg måtte i militæret, sommeren 1992.

    Så vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.