johncons

Stikkord: Abildsø

  • Min Bok 5 – Kapittel 260: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXXIII

    I min andre periode, som Rimi Bjørndal-medarbeider.

    (Nemlig da jeg jobba som låseansvarlig der, fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så jobba det også ei ganske ung negerdame der, (husker jeg), som jeg dessverre ikke husker hva heter lenger nå.

    Og som jeg vel ikke har skrevet så mye om.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at søstera mi Pia og meg, var på julebesøk, hos Christell, i Drammen, (da hu bodde på Strømsø), på den tida, som søstera mi var gravid, (med Daniel), vel.

    (Dette må vel ha vært jula 1994, hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og da, så prata Pia med Hege fra Rødgata, (som delte leilighet med Christell vel), om omskjæring, (av alle ting), husker jeg.

    (Mens jeg var i stua der, da.

    Og Hege fra Rødgata, var på kjøkkenet.

    Men det var åpen løsning der, (det vil si at kjøkkenet og stua var i et), liksom.

    Så jeg hørte jo hva de snakka om da, for å si det sånn).

    Pia prata om at damene i Afrika ble så fælt omskåret.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og hu negerdama, på Rimi Bjørndal, hu tror jeg at må ha vært veldig omskåret, da.

    For jeg har lest det, i en avis, (må det vel ha vært), at når noen av negerdamene blir omskåret, så blir de sydd igjen sånn, at de bare har et lite hull, som menstruasjonblodet, kan passere gjennom.

    (Noe sånt).

    Og sånn tror jeg at hu Rimi Bjørndal-negerdama, må ha vært omskåret, da.

    (Noe sånt).

    For hu gikk liksom og subba, på jobben, noen ganger, da.

    Og det var nok mens hu hadde mensen, (tror jeg).

    Og da ble hu liksom uglesett, av de andre folka, som jobba, (på Rimi Bjørndal da), husker jeg.

    (Siden at det da gikk ganske tregt med henne, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, husker jeg.

    Før en halloween.

    (Enten like før halloween, i år 2002.

    Eller om det var like før halloween, i år 2003).

    At hu Rimi Bjørndal-negerdama.

    Var innom, på Rimi Bjørndal, da.

    For å vise seg fram, (eller hva det kan ha vært).

    Hu sa ihvertfall ‘hei’ til meg, (som var på jobb, som låseansvarlig), mener jeg å huske.

    Og jeg visste vel ikke hva jeg skulle snakke om.

    Men hu Rimi Bjørndal-negerdama.

    Hu nevnte vel antagelig det, at det snart var halloween, da.

    (Noe sånt).

    Og da spurte jeg om hu skulle gå ‘trick or treat’, (husker jeg).

    (For halloween var jo en ny skikk, i Norge, på den her tida.

    Så jeg bare sa noe liksom, da).

    ‘Jeg er ikke så ung da’, svarte hu Rimi Bjørndal-negerdama da, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Rimi Bjørndal-negerdama.

    Hu begynte også en gang å ‘bable’ om, (til meg), på jobben, (husker jeg), at på en arbeidsplass, så burde alle oppføre seg bra, mot hverandre, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Men hvorfor hu begynte å bable, om det her, det forklarte hu ikke.

    (Men det var vel antagelig fordi at hu liksom ble uglesett, da.

    Siden hu jobba litt treigt, noen ganger.

    Når hu hadde mensen, eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn en gang.

    At Fakhar, (fra Pakistan), sa ordet ‘neger’, på tellerommet, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og da sa hu Rimi Bjørndal-negerdama det, at det ikke var pent, å si ordet ‘neger’, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Men da sa Fahkar det, (husker jeg), at: ‘Kommer du fra Nigeria?’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en gang, mens jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Altså etter at jeg slutta som butikksjef, sommeren 2002.

    Men før jeg slutta som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, i desember 2003).

    At jeg dro innom Oslo City, etter at skoledagen var ferdig, på ingeniørhøyskolen, (også kjent som HiO IU).

    (Eller om dette var en lørdag).

    For å si hei til Kristin, fra Rimi Lambertseter.

    (Siden hu hadde råflørta litt med meg, (for å si det sånn).

    Den siste dagen sin, på jobb, på Rimi Lambertseter, i år 2000, (altså et par år før det her), da.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    For hu Kristin, (fra Rimi Lambertseter), hu hadde sagt til meg, (før hu slutta, på Rimi Lambertseter), at hu skulle begynne å jobbe, på dyrebutikken, på Oslo City, (husker jeg).

    (Og at dette var grunnen, til at hu ville slutte, i Rimi, da).

    Og jeg visste jo godt, at den dyrebutikken, lå i tredje etasje, på Oslo City der.

    For det første året, som jeg bodde, i Oslo.

    (Nemlig studieåret 1989/90, da jeg leide en hybel, på Abildsø).

    Så prata noen i ‘Abildsø-gjengen’, om å kjøpe seg en stor edderkopp, (eller noe sånt), i den dyrebutikken, (på Oslo City), mens vi satt utafor Abildsø-kiosken der og prata, (som vanlig nærmest, det studieåret), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg kom opp, i tredje etasje der, på Oslo City.

    Så la jeg merke til det, at noen unge negerdamer.

    Dreiv og hang.

    Mellom den rulletrappa som kom opp ved der Radio 1 pleide å holde til tidligere og dyrebutikken der.

    Og jeg så kanskje litt på de damene, (av en eller annen grunn), da.

    (De hang jo bare der, liksom.

    Det var ikke sånn at de satt på en cafe, eller noe sånt, liksom).

    Og jeg mener at hu ene av de innvandrerjentene.

    Var hu ‘Rimi Bjørndal-negerdama’.

    Og jeg mener også at hu sa til ei venninne, at jeg hadde sett på den ganske breie rumpa, til ei av venninnene hennes, (som hu vel må ha satt opp i været, eller noe lignende, da).

    (Dette mener jeg ihvertfall at jeg overhørte.

    Mens jeg gikk forbi disse innvandrerdamene, da.

    (Hvis jeg hørte riktig, ihvertfall).

    Noe sånt.

    Men jeg var vel kanskje litt anspent, da.

    (Når jeg gikk mot den dyrebutikken der).

    Siden jeg ikke var helt sikker, på hvordan jeg skulle tolke, den oppførselen, til hu Kristin, den siste tida, før hu slutta, på Rimi Lambertseter der.

    Men hu var jo innom der, (på Rimi Lambertseter), sammen med noen kjempesvære karer og, (en gang), husker jeg.

    (Ikke så lenge før hu slutta, vel).

    Så jeg lurte vel kanskje litt på, om noe var galt, (for eksempel at disse svære kara var noen kriminelle, eller noe sånt), da.

    Og hu Kristin fra Rimi Lambertseter, hu hadde jo også råflørta med meg, den siste dagen sin, på jobb.

    For hu spurte om vi var aleine der, (husker jeg).

    Og dette mistenkte jeg ihvertfall, at nok var noe råflørting, da.

    For å si det sånn.

    Men jeg svarte ikke noe.

    Jeg låste henne bare ut, da.

    For jeg ville ihvertfall ikke ha noen sex-skandale, (eller noe sånt), som butikksjef, i Rimi, for å si det sånn).

    Og etter at jeg forstod det, at jeg var gjenkjent, på Oslo City der.

    Så gikk jeg vel ikke inn på dyrebutikken likevel, (for å se om hu Kristin fra Rimi Lambertseter var på jobb), tror jeg.

    For da hadde vel ikke dette blitt som noe morsomt, (tror jeg, at jeg syntes).

    (Å hilse på hu Kristin fra Rimi Lambertseter der, mener jeg).

    Hvis hu ‘Rimi Bjørndal-negerdama’, (og venninnene hennes), liksom skulle følge med på meg, fra der de hang, borte ved den ene rulletrappa, da.

    (De satt vel bare på gulvet der, tror jeg.

    Ved en bjelke, eller noe sånt, kan det vel ha vært.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • ‘Kylling’? Er det Magne Winnem som tuller? Jeg husker at han kalte meg det skjellsordet, en gang studieåret 1989/90, da han var på besøk hos meg, på hybelen jeg leide, på Abildsø. Jeg hadde vel knapt hørt det skjellsordet før, så jeg skjønte vel ikke helt hvordan jeg skulle tolke det, så da ble jeg vel litt paff, mener jeg å huske. Hvilken kultur er Winnem, (kan man vel kanskje lure på), når han bruker sånne uttrykk. Hm

    kylling winnem tuller hm

  • Min Bok 5 – Kapittel 108: Møtte igjen Siri Rognli Olsen

    Ikke så lenge etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Langhus, så møtte jeg plutselig igjen Siri Rognli Olsen, (husker jeg).


    David Hjort, han hadde hatt så dårlig råd, den første tida, etter at han flytta fra Billingstad og til Geviret, (heter det vel), på Bjørndal.

    (Noe han skylde på sin eks-dame Linn Korneliussen, husker jeg.
    Siden han kjøpte så mye møbler, da han bodde sammen med henne.

    Noe sånt).
    Så David Hjort, han forklarte meg det, at han bare spiste en halv Grandiosa, om dagen, i perioder, osv.

    (Noe sånt).

    Og en gang, som jeg ble invitert, til David Hjort, på en fest, (eller om det var et vorspiel), på Bjørndal.


    Så spurte David Hjort meg om jeg ville ha en bolle med nudler, (husker jeg).
    For det var den eneste maten han hadde råd til, på den her tida, da.

    (Noe sånt).


    Og det sa jeg at var greit, da.

    Så jeg spiste det der, da.

    Mens noen unge Bjørndal-damer satt og så litt lurt på meg, vel.

    (Noe sånt).

    Og David Hjort, han fortalte det, at han pleide å kjøpe nudler, i en innvandrerbutikk, som lå på baksida av Oslo City der.

    For der kosta det bare 70-80 kroner for en eske med 24 pakker nudler, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg syntes det, at de nudlene egentlig smakte ganske godt.
    Og at det var morsomt å spise noe ny mat også, liksom.

    For krydderet til disse nudlene, det smakte jo ganske godt da, (syntes jeg).

    Og jeg pleide å kjøpe sånne bokser med hermetisk kalkun-kjøtt, som jeg skar i terninger og heiv oppi nuddel-gryta, når nudlene var ferdigkokte, da.

    Sånn at det ble et måltid, liksom.

    For jeg likte å variere litt hva jeg spiste, da.

    Selv om Magne Winnem en gang ble helt gal, (må man vel si), da han så en nuddelpakke, i kjøkkenskapet mitt, og kalte det for ‘studentmat’, (eller noe), med høy stemme, da.

    Når han liksom inspiserte leiligheten min, (som en nazist nesten), da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Og da jeg skulle betale for den her esken med nudler, i innvandrerbutikken.

    Så hadde de ikke bankautomat, i kassa, viste det seg.

    Så jeg måtte gå i minibanken, på hjørnet av Oslo City der, da.

    Og da jeg kom bort dit, så stod Siri Rognli Olsen der, da.

    (Hu ‘dundrete’ trønder-dama som har vært med i en sketsj på TV, (med en komiker som heter Henrik Elvestad), som kunde i en Kiwi-butikk, da).

    Og Siri Rognli Olsen, hu kjente igjen meg, og sa hei, da.

    Og jeg fikk vel e-post adressen hennes, (eller noe sånt), før jeg dro tilbake til den asiatiske butikken, og betalte for de nudlene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så avtalte jeg å møte Siri Rognli Olsen, på Blue Monk, (hvor jeg jo før dette hadde vært, med søstera mi, Inga Marte Thorkildsen, (hvis det var henne) og hu Blink-dama fra Fredrikstad).

    Hvor Siri Rognli Olsen og meg, prata litt om gamle dager, på Braemar osv., vel.

    Og det viste seg det, at Siri Rognli Olsen, hu hadde kjøpt seg leilighet, rett over Sannergata, for den Kiwi-butikken, hvor hu var med i den Henrik Elvestad-sketsjen, da.

    I en stor, hvit blokk der.

    (Ikke så langt unna der NHI arrangerte eksamener, det første året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og heller ikke så langt unna det utestedet Månefisken, hvor Rimi hadde arrangert julebord, jula år 2000, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette igjen, så dro Siri Rognli Olsen og jeg, ut på en slags ‘Løkka-safari’, på Grunerløkka, en helg.

    Jeg husker at vi satt på en uteservering, øverst i Birkelunden der, vel.

    Så dette var nok sommeren 2001.

    (Noe sånt).

    Og halvliterne der, (som jeg betalte vel), de kosta 49 kroner, (eller noe sånt), husker jeg.

    Så jeg mobba nesten de som stod i baren der litt, da.

    For det var en kjip pris, når det gjaldt driks, skjønte jeg.

    For jeg hadde jo vært på en god del byturer, sammen med min halvbror Axel, (som jo jobba som kokk, og var mye ute på byen), osv.

    For jeg pleide alltid bare å betale 50 kroner, per halvliter, liksom.

    Så hvis halvliterne kosta 47 kroner, så betalte jeg bare 100 kroner, for to øl, da.

    Og lot bartenderne beholde resten, liksom.

    Noe som jo bare ble to kroner, for de som jobba, på den ‘øl-restauranten’, på Grunerløkka der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen, hu studerte vel bibliotek-fag, (mener jeg å huske), på HiO, på den her tida.

    (Noe sånt).

    Og på veien til den øl-restauranten.

    Så møtte Siri Rognli Olsen ei studie-venninne, (eller noe sånt), da.

    Og hu studie-venninna, hu spurte Siri Rognli Olsen, om hu og jeg, var sammen da, (eller noe sånt).

    Og da sa Siri Rognli Olsen til meg, at: ‘Vi er vel det’, (eller noe sånt).

    Men da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).

    For jeg syntes vel egentlig det, at Siri Rognli Olsen, var litt for dundrete liksom, til å ha som ‘fast’ dame, da.

    Jeg så vel heller for meg det, at hvis jeg skulle bli sammen med ei dame, så burde det være ei som så litt finere ut, enn Siri Rognli Olsen, da.

    Så jeg svarte ikke noe, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde vært på den øl-restauranten.

    Så dro Siri Rognli Olsen og jeg, på en del utesteder, på Grunerløkka der, da.

    (Men vi droppa vel å dra på Kjøkkenhagen og Fru Hagen, da.

    Muligens fordi at jeg var ganske lei av de her ‘Hagen-utestedene’, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På et av de utestedene, som Siri Rognli Olsen og jeg havna på.

    Så spurte Siri Rognli Olsen, hva jeg syntes, om ei pen dame, som stod ikke så langt unna oss der.

    Og da sa jeg det, (husker jeg), at hu hadde vel ‘pen fremtreden’.

    (Noe sånt).

    Og da ble Siri Rognli Olsen sur, (husker jeg).

    For hu var lei seg vel, fordi at hu selv ikke hadde så pen fremtreden, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde vært på 3-4 utesteder, på Nedre Grunerløkka der, (må det vel ha vært).

    Så lokka Siri Rognli Olsen meg med hjem til seg, da.

    Ved å ‘bable’ om at hu hadde noen videofilmer og noe potetgull, (og sånn), da.

    Og så, etter å ha gitt meg en potetgull-pose, som var spist av, fra før, vel.

    Så begynte hu bable om at hu hadde vært sammen med en iraker, (eller noe).

    Og begynte å suge pikken min, på irakisk vis da, (eller hva det kan vært).

    For hu skulle liksom vise meg, hva nytt hu hadde lært, siden hu rei meg, i vannsenga mi, på Abildsø, i 1990, da.

    (Altså elleve år før det her, da).

    Og hu sugde liksom pikken min, sånn at hu hadde vakum inni munnen sin, da.

    Før hu liksom lagde et smell, med munnen sin, når hu førte hue sitt, oppover og av pikken min, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så havna vi i dobbeltsenga, til Siri Rognli Olsen da, (husker jeg).

    Og hu hadde en brett med p-piller, (må det vel ha vært), liggende på nattbordet sitt, (husker jeg).

    Så da regna jeg med at det var trygt å knulle litt, da.

    Så vi knulla vel i en time eller to kanskje, da.

    (Noe sånt).

    Og da vi var ferdige, så spurte Siri Rognli Olsen, om jeg ville ha noe tørkepapir, for å tørke av pikken min med.

    Men da syntes jeg kanskje at det nok ble litt vel irakisk, da.

    Så da sa jeg nei takk, til det, (husker jeg).

    Og så gikk jeg vel heller inn på badet, og skylte pikken min i vasken der, (tror jeg).

    (Sånn som jeg også hadde gjort, etter at Siri Rognli Olsen plutselig hadde begynt å ri meg, i vannsenga mi, på Abildsø, 11-12 år tidligere, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen, hu var forresten ikke helt den samme personen, som hu hadde vært tidligere, (husker jeg).

    For jeg spurte henne, den her kvelden, (må det vel ha vært), om hvordan musikk hu hørte på, for tida, da.

    Og da svarte hu det, at hu hadde ikke hatt tid til, å følge med, på musikk-fronten, de siste årene, da.

    (Noe sånt).

    Enda hu hadde jo vært veldig musikkinteressert, på slutten av 80-tallet, da.

    For hu sendte meg jo to-tre opptakskassetter, med forskjellige sanger på, (husker jeg), på den tida, som jeg bodde, på Abildsø, da.

    Så hu Siri Rognli Olsen, hu hadde forandra seg en del da, på de her 11-12 åra.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg besøkte hu Siri Rognli Olsen et par ganger til, iløpet av den tida, som jeg bodde, i Norge.

    Og det var sommeren 2003, (ihvertfall), husker jeg.

    Og en gang imellom sommeren 2001 og sommeren 2003, da.

    (Muligens sommeren 2002).

    Og jeg husker at Siri Rognli Olsen snakka så mye om sex, de gangene, som jeg besøkte henne, da.

    Og det må vel ha vært nettopp sommeren 2001, vel.

    At Siri Rognli Olsen ‘babla’ om det, at hu hadde begynt å gå på sex-klubb.

    Og at en gang, så hadde hu tatt med seg en hjem fra den sex-klubben, som hadde hatt micro-penis, da.

    Og da sa vel jeg noe sånt, som at jeg hadde vel kanskje ikke verdens største negerpikk, jeg heller.

    Men da svarte Siri Rognli Olsen det, (husker jeg), at jeg hadde vel ikke noe å skamme meg over.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen, hu begynte også å bable om det, under et av mine besøk hos henne, i leiligheten hennes, (husker jeg).

    At hu var interessert i noe som het orgasme-kontroll, da.

    Og det betydde, (sa hu), at mannen skulle ha på seg noe slags kyskhetsbelte, som bare dama hadde nøkkelen til, da.

    Men det syntes jeg at hørtes veldig lite interessant ut, da.

    Og det sa jeg vel også til henne.

    Og da jeg kom hjem, fra det her besøket, dagen etter.

    Så fortalte jeg alle på sol.20ognoe, på web-chat, (var det vel).

    Om hu her rare trønder-dama da, som jeg hadde møtt igjen, etter mange år.

    Og som i mellomtiden hadde blitt pervers, (må man vel si), og gikk på sex-klubb og babla om orgasme-kontroll, (og sånn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn forresten.

    At når man lå i senga, til Siri Rognli Olsen der, om natta, (når det var stille), da.

    Så kunne man høre en slags brusende lyd da, (husker jeg).

    Og det var fra Akerselva, som vel må ha vært nesten som en foss, utafor det bygget, hvor hu Siri Rognli Olsen bodde, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Hu Siri Rognli Olsen.

    Hu fortalte meg også det en gang, i leiligheten hennes, ved Akerselva der.

    At trøndersk hadde mange ord, som ikke fantes på vanlig norsk, (og som jeg ikke skjønte noe av), da.

    Så det er mulig at det er snakk om to forskjellige folkeslag, når man snakker om trøndere og nordmenn.

    Hvem vet.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og en annen gang, (tror jeg at det må ha vært), i leiligheten, til Siri Rognli Olsen, ved Akerselva der.

    Så spurte Siri Rognli Olsen meg, (av en eller annen grunn), om jeg ikke så forskjell på svenske og norske unger.

    Men det hadde jeg vel aldri tenkt over før, så da svarte jeg nei, husker jeg.

    Men det var visst lett å se forskjell da, mente hu Siri Rognli Olsen.

    (Uten at jeg skjønner hva hu tenkte på da.

    For både svensker og nordmenn er vel ofte blonde, for eksempel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Da jeg skulle ta min første eksamen, ved NHI.

    Så var jeg ikke sikker på hvordan jeg skulle komme meg til Birkelunden, (på Grunerløkka), som NHI hadde anbefalt oss studentene å dra til, da.

    (For så å gå noen hundre meter til eksamenslokalene som lå langs den gata som skifter navn fra Waldemar Thranes gate til Sannergata, vel.

    Ved Akerselva der.

    Ikke så langt unna der Siri Rognli Olsen bodde, mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, da).

    Og da, så gikk jeg inn, på Trafikanten der, (husker jeg).

    Og spurte i ei luke der, om hvilken buss eller trikk som gikk til Birkelunden.

    (Noe sånt).

    Og da, så retta hu dama i informasjonsluka på meg, og sa at det het ‘Bjerkelunden’.

    Og da, så gikk jeg ut igjen, og sa fra til noen andre NHI-studenter, som stod utafor Trafikanten der.

    (Blant annet hu brunetta, i 20-åra, som pleide å sitte i ‘røyke-trappa’ der, å chatte, røyke og drikke kaffe, vel.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men vi kom oss til Birkelunden likevel, da.

    Og gikk så til eksamenslokalene der, da.

    Selv om jeg nok gikk rundt litt som i en døs, (på Øvre Grunerløkka der), mens jeg lurte på det her med Birkelunden og Bjerkelunden, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 52: Butikksjef Rimi Nylænde

    Før jeg slutta på Rimi Bjørndal, så var Hanna, (som satt i kassa), innom og ga meg en klem, husker jeg.

    Hu glemte å følge med på noen unger som hu passa, husker jeg.

    Så de bare løp rundt i butikken, da.

    Jeg spurte henne om hu ikke skulle passe på ungene.

    Men de klarte seg selv da, sa hu.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Therese Guliksen, hu sykla utafor personalutgangen, til Rimi Bjørndal, den siste dagen jeg jobba der, for å si ‘hadet’, (var det vel), husker jeg.

    Disse to 18-19 år gamle damene, (altså Therese Guliksen og Hanna Østberg, het de vel), de sa en gang til meg, at det var de ikke likte Rimi-reklamene.

    (De ‘Vi gjør Norge billigere’-reklamene).

    Det var de som burde vært med i de reklamene, sa de.

    Og Hanna Østberg, hu viste meg en gang at hun hadde et slags brokk, eller en utstående blodåre, på hånda si, husker jeg.

    Noe hu hadde fra å spille håndball, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det en kar innom Rimi Nylænde, og ville legge noe i ranselen til Hanna Østberg, som lå i garderoben, husker jeg.

    Og jeg sa at det var greit, da.

    For jeg trodde det var typen hennes, eller noe.

    Ihvertfall så var Hanna Østberg rimelig gutte-gæern, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Jeg husker etter at hu begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal der.

    Og hu satt i en kasse der.

    Så satt jeg i kassa ved siden av.

    Av en eller annen grunn.

    (Kanskje fordi at Irene Ottesen og jeg måtte jobbe noen torsdagsvakter, i kassa).

    Og pupillene hennes vokste da, (husker jeg at jeg så), når hu så at det var jeg som satt, i kassa ved siden av.

    Så jeg tror ikke at Hanna Østberg er lesbisk, ihvertfall.

    Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så husker jeg at butikksjef Kristian Kvehaugen tok skikkelig tak, i skuldra til hu Hanna, da.

    Og sa at, ‘hei jente, jeg er gutt’, (eller noe sånt).

    Ved døra til kontoret der, da.

    Mens han gikk forbi henne, inn på kontoret, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hanna sa også at hu hadde jobba på Rimi Ryen, hvor ei eldre dame var butikksjef.

    Og da hadde hu og en assistent der bare tulla, sa hu, på den vakta, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så gikk Hanna Østberg og Shomaila Butt, som begge også jobba i barnehage vel.

    De gikk ut personalutgangen samtidig, på Rimi Bjørndal.

    Da jeg låste butikken, en kveld.

    Og de prata om at ungene lekte sex-leker, i barnehagen.

    (Noe sånt).

    Shomaila Butt, hu sa at hu ikke syntes at det var riktig.

    Mens Hanna Østberg, hu sa at hu syntes at det var ‘søtt’, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Og jeg sa ikke noe da, husker jeg.

    For barnehage-arbeid, det er ikke noe jeg noen særlige kunnskaper innen.

    For å si det sånn.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kveld, (etter jobben på Rimi Bjørndal), så tok jeg 71-bussen, var det vel, (som muligens fremdeles gikk innimellom da), til ved Abildsø-kiosken der.

    Sema, som ble henta av broren sin Muhammed, vel.

    Hu sa ‘lykke til’, (var det vel), da jeg gikk av bussen, ved Abildsø-kiosken der.

    For jeg skulle på et personalmøte, på Rimi Nylænde, siden jeg skulle bli ny butikksjef der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På personalmøtet, så sa Anne-Katrine Skodvin noe sånt som at: ‘Dere lurer vel kanskje på hvem denne unge mannen er’.

    (Noe sånt).

    Men Wenche Berntsen, (hu som hadde hatt problemer med butikksjefen på Rimi Manglerud, i sin tid), hu sa at hu hadde jobba sammen med meg før, da.

    For hu var vel den eneste, som hadde møtt meg før, av de som jobba der, vel.

    Enda jeg jo hadde jobba der selv, cirka to og et halvt år tidligere.

    Men Henning Sanne, Marianne Hansen, Morgan Lunde, Line og dem.

    Alle de hadde slutta der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen hadde hengt opp et skriv, fra DNB, på kontoret, på Rimi Bjørndal, like før jeg slutta der.

    Om at Rimi hadde en billån-avtale, med DNB Ensjø.

    Så jeg dro dit.

    Og ei dame der, lot meg få 30.000 i billån, og et Mastercard, med cirka 25.000 i kreditt på vel.

    Siden at jeg skulle bli butikksjef, da.

    (Og mot at jeg bytta bank, fra Nordea til DNB, da.

    For på Nordea så fikk jeg bare tilbud om et billån med egenkapital, husker jeg.

    Så jeg slo til på denne avtalen fra DNB Ensjø, da).

    For når jeg ble butikksjef, så gikk jeg opp, fra 180.000 i årslønn.

    (Som jeg hadde hatt, den siste tiden, som assistent, på Rimi Bjørndal).

    Og opp til 230.000 i året, da.

    Og jeg fikk også 15.000 netto, i kjøregodtgjørelse, i året.

    (Pluss at jeg fikk dekket Aftenposten-abonnement og litt av telefonregninga, vel).

    Noe alle Rimi-butikksjefer fikk.

    Uansett om de hadde bil, eller ikke.

    Men man måtte dikte opp masse reiser, på et skjema, hver måned, da.

    Og Magne Winnem sa engang, at han hadde diktet opp en lang reise, til Vestlandet, (eller noe sånt), på et sånt skjema, (da han selv var butikksjef), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sa til Magne Winnem at jeg ikke ville bruke alle de 30.000 kronene, på en bil.

    Men cirka 15.000, sånn at jeg hadde noen penger til overs, hvis det var mye feil, på bilen.

    (For jeg huska at HiAce-en ville vært ganske dyr, å få igjennom en EU-kontroll, da).

    Og en dag eller to seinere.

    Så så jeg en Ford Sierra 86-modell, til salgs, for 16.000, i Aftenposten.

    Og jeg dro og så på den.

    Og den så veldig stilig ut, da syntes jeg.

    Siden den var svart metallic, osv.

    Så jeg ringte løsøreregisteret, og sjekket at det ikke var noen heftelser, på bilen.

    Og jeg kjøpte den da, (siden det ikke var noen heftelser).

    Og dette var av et ganske ungt tyrkisk eller kurdisk ektepar, fra Lørenskog vel, som hadde en matbutikk, (som ikke var en kjedebutikk), ved Ullevål.

    Hvor de også hadde bilen stående, da.

    Og det rare var, at disse folka vel hadde det samme etternavnet, som Hava og Sema, (nemlig Özgyr), mener jeg å huske at det stod, i vognkortet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte innom søstera mi, som da bodde på det andre stedet, i Tromsøgata, og viste henne bilen.

    Men da så jeg at det var en bulk, i den ene døra.

    Så jeg skjønte ikke hvordan jeg kunne ha unngått å se det.

    Men jeg mener muligens at jeg hørte en lyd, da jeg gikk inn, til søstera mi der.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at jeg jobbet en eller to dager, sammen med den tidligere butikksjefen, (Monika), på Rimi Nylænde.

    Og Monika og Anne-Katrine Skodvin, de begynte å bable om at det skulle være Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, den neste helgen, (eller noe sånt).

    Og jeg hadde sett fram til å rydde lageret og sånn, på Rimi Nylænde, da.

    For å få den butikken som jeg ville, da.

    Så jeg syntes ikke at det virka så fristende, å dra på seminar, da.

    Men Monika begynte å bable om det, at det var en artig skrue, som het Eivind Smith, som var så artig, på de her seminarene, da.

    (Det var han som lagde reklamene, til Rimi, på den her tiden).

    Så til slutt så visste jeg ikke hva jeg skulle si, for å slippe unna, det her seminaret, da.

    Så det endte med at jeg måtte stresse rundt på Oslo City osv., de første dagene, som jeg var butikksjef.

    For jeg måtte kjøpe meg ny dress og sånn, til det her seminaret da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu eldre dama, som var butikksjef, på Rimi Ryen.

    Hu ringte og spurte om noen fra vår butikk, kunne jobbe der, en vakt.

    (Den første uka, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde, vel).

    Men jeg fikk ikke tak i noen.

    Men Nordstrand-Hilde kunne jobbe på Rimi Nylænde, vel.

    Så jeg jobba på Rimi Ryen selv da, en vakt, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Og hu butikksjef-dama der, hu låste ikke inn safe-nøkkelen engang, (husker jeg).

    (Eller om det var røyksafe-nøkkelen).

    Men hu lot bare den ligge i en skuff, i skrivebordet der da, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Men jeg husker at jeg gikk fra Rimi Nylænde til Rimi Ryen der, da.

    (Blant annet forbi Enebakkveien 239B der, hvor jeg jo hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo).

    Så jeg jobba vel to vakter på en dag, muligens.

    Og en ung mann, som satt i kassa der, han tok melka der da, husker jeg.

    For jeg syntes det var like greit.

    Så jeg var ikke så mye inne på melkerommet der, for eksempel, da.

    Og hu eldre dama, hu ble ikke henta av ektemannen sin.

    Så hu hang i butikken, i bortimot en time, vel.

    Og jeg måtte nesten råde henne til å ta taxi hjem da, husker jeg.

    For hu virka så utafor, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Rimi Ryen-dama.

    Hu het vel Kjersti, eller noe sånt, tror jeg.

    Og Rimi-Hagen prata om henne, som at hu hadde dødd, eller noe.

    På Oslo Plaza en gang, i år 2000, vel.

    Hu ringte meg seinere og ville at jeg skulle jobbe der mer, da.

    Men jeg måtte nesten passe min egen butikk, syntes jeg.

    Jeg var jo butikksjef på Rimi Nylænde, og ikke distriktsjef i Oslo Øst, liksom.

    Distriktsjefen hennes, det var jo Anne-Katrine Skodvin.

    Men det virka det ikke som at hu Kjersti-dama hadde skjønt, da.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    Og da vi skulle få ny distriktsjef.

    Nemlig Jan Grårud.

    Så var Anne-Katrine Skodvin og Jan Grårud innom Rimi Nylænde, og satt på spiserommet der, (på slutten av 1998, må det vel ha vært), husker jeg.

    Og de klagde fælt over hu Rimi Ryen-dama, da.

    For hu ville ikke gjøre som de sa da, (eller noe sånt), sa de.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og jeg skal prøve å få skrevet mer om dette, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 35: Enda mer fra St. Hanshaugen

    Like etter at jeg hadde skrota HiAce-en min.

    Noe som var noen uker før den Rimi Bjørndal-personalfesten, som jeg arrangerte, vel.

    (Siden jeg mener at Thomas Kvehaugen kommenterte det, at jeg hadde skrota HiAce-en min, på den festen.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sa Kristian Kvehaugen det.

    En gang jeg kom på jobb.

    At jeg kunne få kjøpe en billig Lada, (som til og med var rød vel), som Thomas Kvehaugen, hadde arva, av bestemora si, (eller noe sånt).

    Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.

    For jeg er jo fra Bergeråsen.

    Og der var det verste man kunne ha.

    Det var Lada eller Skoda, da.

    ‘Hvorfor kjøre Skoda, når man kan gå da’, sa man der.

    (Sånne ting).

    Så hvis det var noe jeg absolutt ikke ville ha, så var det en rød Lada, liksom, da.

    Jeg var jo ikke kommunist heller, for å si det sånn.

    Jeg hadde jo alltid ligget og vippet mellom Høyre og Fremskrittspartiet, for å si det sånn.

    Og jeg hadde jo også vært litt aktiv i Unge Høyre og, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), helt på begynnelsen av 90-tallet, (cirka 5-6 år, før det her), da.

    Så da tok jeg heller bussen, en å kjøre rundt i en rød Lada, må jeg innrømme.

    For grunnen til at jeg skaffet meg den HiAce-en.

    Det var jo ikke fordi at jeg trengte en bil.

    Men det var jo fordi at jeg ville lære meg å kjøre ordentlig, da.

    Sånn at jeg ikke skulle glemme alt det jeg hadde lært, på kjøreskolen, med en gang, da.

    Og også for å gjøre mine, (tidligere), kamerater, Glenn Hesler og Øystein Andersen, en tjeneste, da.

    Siden de trengte penger, da.

    Siden automatfirmaet deres gikk dårlig, vel.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og jeg var også så mye på internett, på den her tida.

    Så jeg pleide å få telefonregninger, på fire-fem tusen, og sånn, i kvartalet.

    Så jeg hadde egentlig ikke råd, til å bruke så mye penger, på bil, på den her tida, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vanja Bergersen, (må det vel ha vært), hu sa forresten det en gang, på jobben, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    At Thomas Kvehaugen ikke ligna på faren sin Kristian Kvehaugen.

    Og det gjorde han vel heller ikke.

    For Thomas Kvehaugen var mye kraftigere enn faren sin, Kristian Kvehaugen, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men så hadde jo Thomas Kvehaugen vært FN-soldat, i Libanon, også da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vanja Bergersen, hu sa også det en gang, (husker jeg).

    At han Percy, (som jeg lurte på, om egentlig var en jeg kjente såvidt, fra Abildsø), hadde sagt til henne det, en gang, mens hu satt i kassa, (sikkert i kasse 4 da, (den speilvendte kassa), som vanlig), at ‘vet du hva jeg kan gjøre med deg?’.

    (Noe sånt).

    Så hu Vanja Bergersen, hu mente at vi lederne, på Rimi Bjørndal, måtte følge med mer, på han Percy, som bodde i en av naboblokkene, til butikken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Thomas Kvehaugen, det var en rimelig høy og kraftig kar, (nesten litt som en bamse vel), på 120-130 kilo kanskje, da.

    Og som plutselig begynte å jobbe i kassa, på Rimi Bjørndal der, da.

    Etter at jeg hadde jobba der, i noen få måneder, vel.

    Og han kom da rett fra FN-tjeneste i Libanon da, (husker jeg).

    Og kunne fortelle historier derfra.

    For jeg pleide vel å preike litt med han, når jeg la opp frukta, noen ganger.

    For frukta lå ikke så langt unna kassene, da.

    Og Thomas Kvehaugen fortalte det, da.

    At nede i Libanon der, så pleide alle FN-soldatene, å dra til et annet land, (eller noe sånt), for å feste mye, (når de hadde permisjoner og sånn), da.

    Noe sånt.

    Og Thomas Kvehaugen, han hadde også en dyr, kort jakke, husker jeg, som han pleide å gå med, på den her tida.

    Og som var av merke Marlboro, (eller noe sånt), tror jeg.

    (For den pleide vel å henge framme, i garderoben, da vel).

    Og som var gul-beige, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I en periode, så måtte jo Irene Ottesen og jeg, også sitte i kassa, på torsdager, siden det var for lite penger, på lønnsbudsjettet, da.

    Hvis dette ikke var da jeg avløste matpauser, da.

    Ihvertfall så kom det en filipinsk eller thailandsk dame, (eller hva hun var), bort til kassa mi, husker jeg.

    Og hun sa at hu var mora til Diana, da.

    (Som var halvt filipinsk eller thailandsk, vel.

    Og halvt chilensk, tror jeg.

    Og som hadde spisepause, vel.

    Noe sånt).

    Og hu mora til Diana, hu ville at jeg skulle gi en lapp til Diana, da.

    (Noe sånt).

    Også gikk hu igjen.

    Men da jeg sa det, til hu Diana, at mora hennes hadde vært der med en lapp.

    Så begynte hu Diana å grine, da.

    For hu hadde visst et dårlig forhold til mora, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 12: Aker sykehus

    Før jeg skulle på Aker sykehus, for å operere kneet mitt, (i april/mai 1996, må det vel ha vært), så fikk jeg en bag, av Magne Winnem.

    (Av en eller annen grunn).

    Dette var en blå Marlboro Medium-bag, som Magne Winnem hadde fått av Rimi, på en butikksjef-tur, til Sverige, (eller noe sånt).

    Jeg pleide ikke å ha noen bag, i årene før det her, (Nike-bagen min ble jo borte, da jeg bodde på Abildsø, fra huset til Anne Lise og dem, og den svære, rosa bagen, til Magne Winnem, som jeg fikk låne, da jeg var i militæret, den husker jeg ikke helt hvor ble av, men utover på 90-tallet, så ble det vel antagelig litt flaut, å gå med en sånn stor, rosa bag, vil jeg si).

    Men jeg pleide å gå med arbeidstøyet mitt, i en Rimi-pose da, (de første årene, som jeg jobba, på Rimi).

    Jeg nevnte vel det, for Magne Winnem, at det var kanskje ikke så lurt, å ha med en Marlboro-bag, på sykehuset.

    For jeg tenkte meg vel kanskje det, at noen leger kanskje ville reagere og si at det her var sigarett-reklame da, (eller noe sånt), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen og Glenn Hesler, de hadde noen problemer, med bilen, som de brukte, når de tømte spilleautomater, for automatfirmaet sitt, (som forresten het Action Arcade, vel).

    Så jeg lot dem låne HiAce-en min, mens jeg var på sykehuset, da.

    (Og da var det nok langt mindre skrot, som lå og fløt rundt i den bilen, enn da de selv eide den, vil jeg nok tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skulle være på kirurgisk avdeling, (mener jeg å huske), på Aker sykehus.

    På en enhet for ortopedi, heter det vel.

    Og det var vel en mandag, som jeg skulle møte opp der, mener jeg å huske.

    På en av de før-undersøkelsen, som jeg hadde vært på der, i månedene før.

    Så hadde det vært en pasient, som ble kjørt gjennom gangene der, mens blodet sprutet, da.

    Og masse folk var, (mer eller mindre), i sjokk, husker jeg.

    Så det å være på sykehus, det var ikke noe jeg syntes at var så veldig artig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble satt til å vente, på et venterom, på ortopedisk avdeling der, da.

    Og der, så var det en ganske stor bokhylle, full av bøker, da.

    Og jeg plukka bare opp en bok som lå oppå noen andre bøker der, liksom da.

    Og den boken, den het noe med ‘min kjære mor’, eller noe sånt, da.

    Og jeg hadde jo tenkt å få meg et bibliotek etterhvert, liksom.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).

    Jeg hadde ihvertfall begynt så smått å samle bøker, da.

    Så jeg leste litt i den her boken, da.

    Også kom det en overlege, (eller noe), inn der, og skulle snakke med meg, om alt mulig, da.

    Og så spurte han hvilken bok jeg leste i, da.

    Og da måtte jeg plutselig forklare at dette var en bok som het noe med ‘min kjære mor’, da.

    (Eller noe sånt).

    Så dette var en litt rar episode da, (husker jeg), siden de spurte om hvilken bok jeg leste i, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De forklarte meg det, at mange operasjonen kunne bli mislykkede.

    For man kunne få infeksjoner, osv.

    Så jeg ble litt nervøs nesten, da.

    Men så ble det gjort om, sånn at jeg fikk fri, (eller permisjon), resten av dagen, da.

    Og jeg skulle ikke legges inn der, før dagen etter, da.

    Men så måtte jeg være på sykehuset, i cirka en uke.

    Og etter det igjen, så måtte jeg gå på krykker, i to måneder, (ble jeg forklart).

    Så jeg dro innom Rimi Nylænde, da.

    (For jeg hadde ikke noe annet å gjøre, liksom.

    For jeg hadde trodd det, at jeg måtte være på sykehuset, den dagen, da).

    Og der, så hadde ikke Rimi ordna det sånn, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde fått en vikar, for meg.

    Så butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu begynte å mase på meg, om at jeg måtte jobbe, seinvakta, den dagen, da.

    Men det orka ikke jeg, da.

    For ikke hadde jeg med arbeidstøy.

    Og ikke hadde jeg forberedt meg på å jobbe heller.

    Og jeg uroet meg for operasjonen, da.

    Og jeg hadde vel fått beskjed av sykehuset, om å ta det rolig, den dagen, siden jeg skulle opereres, dagen etter, da.

    Og Rimi hadde jo for lengst fått beskjed om at jeg var sykmeldt fra og med denne mandagen, da.

    Men jeg fikk liksom press på meg, om å jobbe, den dagen, som vel formelt var innlagt på Aker sykehus, da.

    Fra butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.

    Men da svarte jeg bare ‘nei’, husker jeg.

    For det orka jeg ikke, da.

    For jeg var urolig før operasjonen, da.

    Og sykehuset hadde jo bedt meg om å ta det rolig, den dagen også, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Siden jeg jo skulle opereres, (eller ihvertfall legges inn), dagen etter, da.

    (Og jeg prøvde liksom å fokusere på operasjonen, da.

    Siden en operasjon er ganske alvorlig da, og jeg ville jo ikke at noe skulle gå feil med den, liksom.

    Så derfor ville jeg ikke jobbe, og miste fokuset på den operasjonen, som jeg skulle ha, dagen etter, da).

    Men det her hadde visst ikke butikksjef Elisabeth Falkenberg noe respekt for, da.

    For hu begynte å mase og legge press på meg, når jeg bare hadde noe slags permisjon fra sykehuset, da.

    Så sånn var det.

    Bare jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 82: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXI

    Noen måneder, etter at jeg var ferdig, i militæret.

    Så dro Pia og hennes venninne Siv fra Røyken, med meg, ut på byen, en lørdagskveld, (husker jeg).

    De dro meg med til deres stamsted Jollys, (må det vel ha vært), hvor det nesten bare var afrikanske gjester.

    En gang etter midnatt, så fortalte Pia og Siv meg, at vi skulle på et ulovlig utested, nærmere Legevakta, (også i Storgata der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte.

    Men men.

    Da vi kom fram til den det ulovlige utestedet var.

    Så så jeg det, at Anne Lise, fra Abildsø-gjengen, stod ved inngangen der, sammen med to venninner.

    Og jeg var rimelig full og også jente-gæern, etter militæret, da.

    (Andre Willassen sa jo det en gang, at man ble mer interessert i damer, av å være i militæret.

    Av en eller annen grunn).

    Jeg takket Anne Lise for sist.

    Som var dimmefesten, på det utestedet i Akersgata der, (mener jeg å huske).

    Anne Lise sa at hu ikke klarte å huske dette.

    Hu lo litt internt, mot venninnene sine vel, og sa noe om at hu ikke klarte å huska noe særlig, fra ifjor sommer, (eller noe sånt).

    Jeg flørta litt med hu ene venninna til Anne Lise, som stod bakerst av dem, husker jeg.

    Anne Lise var litt lubben, men de venninnene hennes var ganske fine da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg stod litt nærme henne i køen der, sånn at det ble litt sånn ‘kuk i ræv’ da, som dem sa, i militæret.

    Og da sa hu dama, til Anne Lise, at jeg var ‘rå’, eller noe sånt, tror jeg.

    Men jeg var drita full, da.

    Og jeg fikk vel ikke forklart det, til Anne Lise og dem.

    At søstera mi og Siv, stod lenger bak i køen der.

    Nede i Storgata der cirka vel.

    Og plutselig, så dukka politiet opp der.

    Og sa det, at det ikke ble noe fest der.

    Og da oppløste køen seg.

    Og jeg så ikke hvor Anne Lise og de ble av.

    Eller, jeg stakk vel bort til søstera mi og Siv igjen, da.

    For vi skulle vel kanskje ta en nattbuss eller en taxi et eller annet sted, da.

    (Antagelig opp til Ungbo, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, ikke så lenge før jeg måtte i militæret.

    Så hadde de andre beboerne på Ungbo.

    (Nemlig Per, Inger Lise og Wenche vel), fått til en avtale, med Ungbo.

    De skulle nemlig slippe å betale husleie, (eller ihvertfall få rabatt), hvis de malte gangen der.

    De spurte ikke om jeg ville være med på det her.

    Men de ga meg et oppdrag, i forbindelse med det her, da.

    For de skjønte nok det, at jeg var mye smartere, enn dem da, (eller noe).

    Så de ba meg, om å regne ut, hvor mye maling, som de måtte kjøpe, for å gjøre den her malejobben, da.

    Og det ble riktig da, husker jeg at Per svarte meg, da jeg spurte, (etter at de var ferdig, da).

    For det gikk med så og så mye maling, per kvadratmeter, da.

    Så da måtte man regne ut, hvor mange kvadratmeter, som gangen var på, da.

    (Og trekke fra dører og sånn, da).

    Og det ble nok maling da, sa Per.

    Det ble vel 30 kvadratmeter, (eller noe sånt), som de skulle male vel.

    Jeg selv, jeg hadde ikke lagt merke til det, at gangen var så fæl.

    Dette var nok mest noe de her folka fant på, for å få reduksjon, i husleia, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter militæret, som jeg jobba en vakt, på Rimi Karlsrud, (siden noen var sjuke der, eller noe).

    Så var jeg uheldig med en kunde, husker jeg.

    Jeg satt i den kassa, som var lengst fra kontoret der.

    Og det var noe surr med nøklene, til den kassa.

    Så man kunne ikke låse opp røykskapet der, (eller noe sånt).

    Så jeg måtte gå i kasse 2, (ble det vel), for å hente røyk, da.

    Og da klagde kunden, (en kar i 30-40-årene, som var der sammen med en yngre kar, vel), og lurte på hva jeg dreiv med da, (husker jeg).

    (Så jeg fikk liksom ‘tyn’ da, vil jeg si.

    Av en kunde som liksom baksnakket meg, mens jeg var like ved der de stod, og prata ‘dritt’ om meg, (og/eller Rimi), liksom da).

    Men det var sånn, at de hadde noe slags spesielt ‘smart’ system, i kassene, på Rimi Karlsrud der, da.

    Sikkert utarbeidet av Magne Winnem da, (eller noe).

    Og dette systemet, det var ikke jeg så vant med.

    Siden jeg for det meste jobba på Rimi Nylænde og Rimi Munkelia, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hu var nok en TV-slave, (vil jeg si).

    For en gang på jobb, (på Rimi Nylænde), så begynte hu å herme etter et TV-program, som var på den her tida.

    For hu begynte å si sånn her, ‘er det riktig av meg’, osv.

    Og det var fra et humor-show, på norsk TV, da.

    Med han Otto Jespersen, (tror jeg at det var).

    Problemet var, at jeg ikke hadde sett de første episodene, av det her TV-programmet, da.

    Så jeg skjønte ikke noe, da hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, begynte å si, ‘er det riktig av meg’.

    Men jeg så en sånn ‘er det riktig av meg’-sketsj, en uke seinere, (eller noe), da.

    Og da fortalte jeg hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, (på jobben), at jeg ikke hadde skjønt hva hu mente, den første gangen, som hu hadde herma etter den her sketsjen, da.

    (Men at jeg først hadde sett det her programmet, i mellomtida, da).

    Og da svarte vel ikke hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, så mye, tror jeg.

    Hu var jo sjefen min der, (må man vel si).

    (Hu hadde ihvertfall høyere rang, enn meg).

    Hu var jo assistent der, mens jeg var først vanlig butikkarbeider, og så ostesjef, og så låseansvarlig, og så aspirant.

    Mens hu jobba der, (på Rimi Nylænde), da.

    Så jeg måtte jo liksom prøve å være litt høflig, når hu begynte å si sånn her, ‘er det riktig av meg’, da.

    (Selv om jeg ikke skjønte så mye av det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Glenn Hesler og meg, (og muligens Axel), var på Lambertseter, (på de kommunale banene der), for å spille tennis.

    Så var det noen mannfolk der, (i 40-åra, eller noe sånt, vel), som kalte oss for ‘gutter’, (mener jeg å huske).

    Og da ble Glenn Hesler sur, husker jeg.

    Og sa, (sånn at jeg hørte det, men ikke de her kara vel), at, ‘ikke gutt meg, da’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 81: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XX

    Det var forresten også sånn, at Magne Winnem, Glenn Hesler, Øystein Andersen, (og muligens Kjetil Holshagen vel), og meg, vi dro ned til Oslo sentrum en gang.

    (Før jeg dro i militæret, vel).

    For å dra på puben Elm Street, (i Kirkegata, eller en av parallell-gatene vel), for å spille flipperspillet ‘Terminator 2’, (husker jeg).

    Da vi gikk gjennom sentrum, (for vi parkerte ved Youngstorget, (eller noe), vel).

    Så dukka to unge damer opp, og spurte Magne Winnem og meg, om vi visste om noen kule diskoteker.

    Jeg svarte bare at vi ikke visste om noen.

    (For vi var jo på vei, til den puben, for å spille flipper).

    Men da ble Magne Winnem sur på meg.

    Etter at de damene hadde gått, igjen.

    For det var jo sånn, som han og jeg, hadde prøvd å sjekke damer, det første året, som jeg bodde i Oslo, (sa han).

    (Ved å spørre dem, om de viste om noen bra utesteder osv., da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Elm Street, så ble vi kasta ut, akkurat da jeg skulle gå for å kjøpe meg en halvliter.

    Av en som jobba der.

    Siden, (som han sa), at ‘vi ikke bare kunne stå der og spille flipper’.

    (Noe sånt).

    Og enda jeg hadde stått borte i baren der, for å kjøpe meg en halvliter, vel.

    Men køen gikk kanskje litt treigt, da.

    Så det er mulig at jeg hadde gått litt tilbake, til flipperspillet, igjen, da.

    Men jeg hadde ihvertfall tenkt å kjøpe meg en halvliter, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde, på Ungbo.

    (Når jeg skulle hjem fra NHI, jobb, eller militæret, (eller hva det kan ha vært, igjen)).

    Så gikk jeg fra Ellingsrudåsen T-banestasjon, da.

    Og i retning av Skansen Terrasse.

    Og like etter at jeg kom ut fra T-banestasjonen.

    Så stod det ei norsk tenåringsjente og en pakistansk tenåringsgutt, nesten i veien for meg, da.

    (Selv om den gangveien vel var ganske brei, på det stedet).

    Og da sa han pakistanske gutten, til hu jenta, noe lignende av, at hu var interessert i meg da, eller noe.

    (Ei jeg ikke engang visste hvem var.

    Og dette var mens jeg bare gikk forbi der, på vei hjem fra jobb, eller noe, da).

    Også svarte hu tenåringsjenta, til han pakistanske tenåringsgutten, (husker jeg), at ‘tror du jeg har grønn truse, eller?’, (noe hu sa rimelig høyt, da).

    (Av en eller annen grunn).

    Mens hu vel smilte også, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg gikk forbi, på cirka det samme stedet.

    (Mens jeg skulle til T-banen, da).

    Så hadde jeg på meg en lilla t-skjorte, (husker jeg), som jeg hadde kjøpt på Hennes og Mauritz, eller noe, da.

    Siden jeg var en ‘fattig’ student, på den her tiden, da.

    Og da var det en pakistansk gutt der, husker jeg.

    (Kanskje lillebroren til han pakistanske tenåringsgutten, som jeg skrev om, ovenfor).

    Og han sa det, til noen andre, (mens jeg gikk forbi der da), at ‘sånn t-skjorte har jeg også’.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde på Ungbo der.

    Så var Glenn Hesler og Øystein Andersen innom, husker jeg.

    (Dette var vel muligens etter at Glenn Hesler hadde flytta inn der.

    Ihvertfall så mener jeg å huske det, at det her var etter militæret).

    Og da fortalte Glenn Hesler og Øystein Andersen, om en ide, til et spill, som jeg hadde fått, (en dag tidligere, eller noe sånt), da.

    (Siden jeg noen ganger dreiv og programmerte spill, og andre programmer, som det kryssord-programmet, som jeg lagde, noen få år, før det her, da).

    Og det spillet, det skulle liksom være sånn, at man kunne se meldinger, fra forskjellige steder, på jorda, da.

    Meldinger fra folk, som etterspurte ditt og datt, da.

    Også kunne man selv, liksom prøve å få tak i de her tingene, som noen etterspurte, og få fortjeneste, og sånn, da.

    (Litt som web-en kanskje, (som jeg vel ikke hadde hørt om, på den her tida)).

    Jeg leste også en bok, (da jeg bodde på Abildsø vel), som het ‘Neuromancer’, av William Gibson.

    (Jeg kjøpte den boka i science-fiction-hylla, på Tanum bokhandel, i Karl Johan, mener jeg å huske).

    Så det var kanskje derfor, at jeg fikk ideen, til et sånt her spill, da.

    For det var vel i den boken, at utrykket ‘cyberspace’ oppstod, (med mere).

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En sommer, (sommeren 1995, var det vel antagelig).

    Så hadde jeg vel ferie, fra Rimi, da.

    Og da, så prøvde jeg vel kanskje å finne veien, fra Majorstua og ned til sentrum, da.

    (Etter å ha vært i Frognerparken, og liggi i sola kanskje.

    Og muligens spilt litt fotball, da).

    Og da, så fant jeg veien, til Slottsparken der da, (husker jeg).

    For jeg gikk vel Bogstadveien ned til Hegdehaugsveien, og videre ned til Slottsparken der da, (antagelig).

    Og like nedenfor Slottet der.

    Så var det et sted det gikk an å sitte, (husker jeg).

    Et sted hvor man liksom kunne drømme seg tilbake, til 1800-tallet, (eller noe sånt), da.

    For derfra, så kunne man se Stortinget og Nasjonalteateret.

    Og man kunne også se det gamle universitetet, (i Karl Johan der).

    Og Slottet da, selvfølgelig.

    Og disse fire ‘hovedbygningene’, i Oslo sentrum.

    De var liksom bygget i den samme stilen da, (virket det som for meg, ihvertfall).

    Og de var gule, (og muligens litt hvite vel), alle de her fire bygningene, da.

    (Om dette var mursteinsbygninger, med malt murpuss utapå, det veit jeg ikke.

    Men det er det kanskje noen andre som veit).

    Og mens jeg satt der da, og så på disse gamle bygningene, og tok en hvilepause osv., på veien min gjennom byen, da.

    (For jeg kjeda meg vel kanskje litt, siden jeg ikke hadde råd til å dra vekk fra Oslo, i sommerferien.

    Siden jeg dreiv og tok kjøretimer, da).

    Så dukka det opp ei jente, i slutten av tenårene der vel.

    Som gikk på rollerblades eller rulleskøyter da, husker jeg.

    Hu begynte å prate til meg, siden det var St. Hansaften, (eller noe sånt), tror jeg.

    Hu var fra Sørlandet, vel.

    Det var ikke så vanlig, å ha mobil, på den her tida.

    Men hvis det hadde vært et par-tre år seinere, så hadde jeg vel spurt om mobilnummeret hennes, ihvertfall, tror jeg.

    Men det ble ikke til det, da.

    Jeg skjønte ikke hvorfor hu kule, rollerblades-jenta, ville prate med meg, da.

    (For jeg syntes nok selv at jeg var litt kjedelig, kanskje).

    Så jeg ble kanskje litt satt ut, av det her, da.

    (For det var litt spesielt, at hu bare skulle begynne, å prate til meg, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Axel begynte på videregående, på kokkeskolen, på Helsfyr.

    (På midten av 90-tallet, vel).

    Så hadde han hatt en konfrontasjon, med gym-læreren sin, husker jeg, at han fortalte meg.

    ‘Er det noen av dere som klarer å ta førti armhevninger?’, hadde gymlæreren sagt til kokkeskole-elevene da, (ifølge Axel).

    (Noe sånt).

    ‘Ja, jeg klarer å ta førti armhevninger’, hadde Axel svart, da.

    (Noe sånt).

    ‘Jasså, er du en sånn kjekkas du?’, hadde gymlæreren sagt da, (ifølge Axel).

    (Noe sånt).

    ‘Nei, jeg er ikke det, men jeg klarer å ta førti armhevninger’, hadde Axel svart da, (sa han).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobba tidligvakter, som leder, på Rimi Nylænde, (og i Rimi generelt).

    Så var det ikke sånn, at jeg så på klokka, når jeg skulle hjem.

    (Kanskje med unntak av et par tirsdager, på den tida, som jeg hadde en ekstrajobb, hos Norsk Idrettshjelp, våren 1995).

    Nei, det var sånn, at jeg gikk hjem, når jeg var ferdig med alle oppgavene, som liksom tilhørte tidligvakta, da.

    Så det var ikke sånn at jeg gikk hjem fra jobben, på sekundet klokka 14, liksom.

    Nei, jeg ble på jobben, til jeg hadde liksom gjort min del, og vel så det, da.

    (Vil jeg si, ihvertfall).

    Selv om jeg ofte var trøtt, når jeg måtte stå opp tidlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå har jeg bare et A4-ark igjen, med notater, som jeg har skrevet opp, til den her boken.

    Så nå er det bare noen få kapitler igjen da, av Min Bok 4.

    (Jeg vet ikke om det blir fire eller fem kapitler til, eller hva det blir).

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig disse siste kapitlene.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 80: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XIX

    En gang, mens jeg jobba, på Rimi Nylænde.

    Så dukka det opp en annen kar, fra ‘Abildsø-tida’, som sa ‘hei’, der.

    Og det var en kar, med rødt hår, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og jeg lurer på om det var han, som fikk den ekstra-jobben, på Rimi Ryen, som ble utlyst, mens jeg bodde, på Abildsø der.

    Det er mulig.

    Men jeg kjente ikke igjen han karen, (etter militæret, osv).

    For det var ganske mange folk, på Abildsø, som jeg ble kjent med, da.

    Og jeg vanka ikke sammen med den Abildsø-gjengen _så_ mye, liksom.

    Så det var for det meste Annette, Lene, Anne Lise, Kjetil og Henning, som jeg klarte å huske fra hverandre, av de Abildsø-folka, da.

    (Og også ‘brunkrem-trynet’, da.

    Hu glemte jeg i farta, så jeg nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var i militæret.

    Så hadde jeg helgeperm da, og dro ned i Oslo sentrum, (husker jeg), på lørdagskvelden, (var det vel).

    Og da, så hadde jeg jo ikke den kule ‘party-dressen’ min lenger, som jeg hadde hatt, det første året, som jeg bodde, i Oslo.

    Jeg hadde vel bare på meg den grå skinnjakka, som jeg kjøpte, etter Gøteborg-ferien, et år eller to, før det her, vel.

    Og derfor, så var jeg ikke sikker på, om jeg skulle dra på noen diskoteker.

    (Siden jeg nok syntes selv, at jeg så litt ‘harry’ ut, da).

    Men jeg dro på en biljardpub, som het ‘Den Runde Tønne’, (eller noe), ved Youngstorget, vel.

    Og der var det sånn, at man kunne spille mot vinneren, osv.

    Hvis man la en tier, oppå biljarbordet, da.

    Noe sånt.

    Og jeg spilte litt biljard der da, (husker jeg).

    Men jeg husker også det, at det var en kar, i 40-årene vel, (eller noe).

    Som sa det, (om meg), at jeg bomma på de enkle støtene, men traff på de vanskelige.

    Jeg vet ikke hva det kom av.

    Men jeg hadde jo lært noen triks, av Glenn Hesler og Øystein Andersen da, som spilte mye biljard, i Biljardhallen, på Skårer der.

    Så jeg viste hvor på den hvite kula, som jeg burde støte, for å få den til å ikke følge etter den kula jeg siktet på, ned i et av hullene, på siden av biljardbordet, da.

    (Nemlig nederst, på den hvite kula, da).

    Så det var kanskje derfor at jeg fikk til de vanskelige støtene.

    Men jeg manglet nok litt basis-trening, i biljard.

    Så det var kanskje derfor at jeg bommet, på mange av de enkle støtene, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg jobba, på Rimi Nylænde.

    (Da jeg jobba som aspirant, (eller noe), der vel).

    Så dukka det opp ei kunde-dame der, som dro meg med ut på parkeringsplassen der.

    Og spurte meg om jeg kunne hjelpe henne, med å låse opp bilen hennes, (som var en ganske gammel bil, da).

    For hu dama hadde klart å låse inn nøklene sine, i bilen, da.

    Og jeg hadde hørt det, en eller annen gang, (mens jeg bodde på Bergeråsen, vel).

    At man kunne bruke nesten en hvilken som helst nøkkel, for å låse opp, en gammel bil.

    Så jeg prøvde bare å bruke nøkkelen til flaskeautomaten, (mener jeg å huske, at det var), som jeg hadde på nøkkelknippet mitt, med nøklene til butikken, da.

    Og det funka da, husker jeg.

    Og hu dama, (som var ei dame i 40-50 årene vel, og som så nesten ut som en forretningskvinne vel, med ikke så utrolig langt hår, vel).

    Hu ble ikke overrasket, over det her, da.

    (At jeg faktisk klarte å låse opp den bilen).

    Men det virka som at hu regna med, at jeg skulle klare det, å låse opp bilen hennes, da.

    Så det var kanskje litt rart da, syntes jeg.

    For hvordan kunne hu vite det liksom, at jeg hadde overhørt det, som tenåring, at man kunne bruke nesten en hvilken som helst nøkkel, for å låse opp en gammel bil?

    Nei, det veit jeg ikke.

    (Det var jo bare flaks, at jeg huska det, liksom).

    Men hu kunde-dama kom seg videre ihvertfall, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg spilte fotball, med ‘Tom-gjengen’ og Glenn Hesler, ved Åråsen.

    Så skulle jeg ta en straffe en gang, (hvis det ikke var et frispark, da).

    (Det her var forresten året før, (eller noe), at jeg vant den straffespark-konkurransen, eller hva den her gjengen, kalte den typen fotball-konkurranse, igjen).

    Og da, så gikk jeg noen skritt bakover, da.

    Før jeg skulle løpe mot ballen, og skyte.

    Og da, så var det et hull, i banen, (eller noe), som jeg tråkka ned i, da jeg rygga.

    Også skada jeg foten, da.

    Så jeg tråkka over, på en ganske fæl måte da, (eller noe sånt).

    (Jeg klarte å skade foten litt, da).

    Og da sa vel han Thorstein aka. Dhalsim, (var det vel), noe lignende av, ‘hvordan er det mulig å skade seg, ved å ta straffespark?’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide jo å lese gratisavisen Natt og Dag ganske ofte, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    For jeg var jo nede i Oslo sentrum, ihvertfall et par ganger i måneden vel, mens jeg jobba, på Rimi Nylænde der, og bodde, på Ellingsrudåsen, da.

    Og da, så stod jo Natt og Dag, i noen sånne stativer, utafor noen klesbutikker osv., inne på kjøpesenteret Oslo City, (for eksempel).

    Så da bare tok jeg med meg et eksemplar, av den gratisavisen, da.

    Og leste i Natt og Dag, etter at jeg var ferdig, med å lese i VG, Dagbladet eller Aftenposten, da.

    Mens jeg satt i stua på Ungbo der, da, (etter at jeg hadde spist middag, osv).

    Og i Natt og Dag, så stod det jo forslag til kule steder, som man kunne gå ut på, i Oslo, da.

    Og jeg husker at det stod nevnt om baren i SAS-hotellet der.

    Så jeg dro dit, (ved St. Olavs plass og Forsvarets Overkommando der, (hvor jeg jo hadde jobbet, en helg, (med Arne Thomassen som sjef), noen få år, før det her), en eller to ganger da, på midten av 90-tallet.

    For å prøve de drinkene, som de hadde der, osv.

    For det stod vel i Natt og Dag at de hadde så gode drinker der, da.

    Så jeg prøvde en drink, som het Margarita der, (mener jeg å huske), som jeg hadde sett, i en amerikansk film en gang, at folk drakk, da.

    Og det var vel en drink med tequila i, og som hadde salt, på kanten av glasset, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så da tusla jeg litt rundt på SAS-hotellet der da, husker jeg.

    For jeg var vel litt nysgjerrig, da.

    Så jeg måtte liksom se meg _litt_ rundt der også, mens jeg var der, liksom.

    (Sånn som da jeg var på hotell, i Gøteborg, (med faren min og Pia, osv.), i mine yngre dager).

    Selv om jeg vel for det meste bare tok heisen rett opp og ned, til og fra baren, i en av de øverste etasjene der, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt ganske mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 60: Kjøper bil

    Like etter jul, i 1995, så spurte Glenn Hesler meg plutselig, om jeg ikke ville kjøpe han og Øystein Andersen sin gamle, røde Toyota HiAce, som de hadde bruk, når de hadde jobba, med automatfirmaet sitt, den første tida.

    (Før de fikk seg den hvite Ford Transit-en, eller hva det var, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde egentlig ikke tenkt å kjøpe meg bil.

    Det var for det meste i tilfelle at jeg ble butikksjef, at jeg tok lappen, da.

    For jeg syntes at kollektivtilbudet i Oslo egentlig var bra.

    Det var bare for å gjøre noe fornuftig, på fritida, at jeg tok kjørertimer, da.

    Siden jeg var en ambisiøs person da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det virka som for meg, at automatfirmaet, til Glenn Hesler og Øystein Andersen, gikk dårlig, da.

    (De hadde lånt noen tusen av meg, før jeg begynte å ta kjøretimer og, mener jeg å huske.

    I 1994, eller noe, må det vel ha vært).

    Og jeg tenkte det, at jeg kunne jo gjøre Glenn Hesler og Øystein Andersen, en tjeneste, ved å kjøpe den gamle bilen deres, da.

    For da kunne jeg jo få nytte av dette selv og, (tenkte jeg).

    Ved at kjøreferdighetene mine liksom ble mer innlært da.

    Sånn at jeg ikke glemte alt igjen, (med en gang), av det jeg hadde lært, på kjøreskolen, liksom da.

    Så jeg gikk med på å kjøpe den gamle Toyota HiAce-en, til Glenn Hesler og Øystein Andersen, for fire-fem tusen, (var det vel), i januar 1996 da, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også noen av kollegene mine, på Rimi Nylænde, (muligens Marianne Hansen), som liksom begynte å prate sånn, at det var noe helt spesielt, med de første gangene man kjørte bil aleine, etter at man fikk lappen.

    (Selv om jeg jo hadde kjørt Magne Winnem sin bil aleine en gang, (i fylla), da jeg bodde på Abildsø, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den HiAce-en, det var forresten en bil, som Øystein Andersen hadde fått seg, mens jeg fortsatt var kamerat med han, (før jeg var i militæret, vel).

    Og den bilen, den husker jeg at Øystein Andersen fortalte om, at han hadde fått kjøpt billig, (som bruktbil, da), av firmaet Tetra Pak, (i Lysaker vel), siden adoptivfaren hans, (og vel også adoptivmora hans, (min fars kusine)), jobba der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så en dag, før jeg skulle jobben vel, i januar, i 1996, da.

    Så dro Glenn Hesler meg med, hjem til Øystein Andersen og dem, i Marcus Thranes vei, på Hanaborg, i Lørenskog.

    Og der var det ingen tegn, til at noen var hjemme, (husker jeg).

    (Og hvor Øystein Andersen var, det veit jeg ikke).

    Men Glenn Hesler gikk inn i garasjen der, og viste meg den røde Toyota HiAce-en, (som jeg jo hadde sett mange ganger før, da).

    Og Glenn Hesler hadde litt problemer med å få start på bilen.

    For den hadde vel stått i garasjen der en stund, (tror jeg).

    Og dette var i januar, da.

    Men Toyota, det er visst vanligvis driftsikre biler, (ettersom jeg har skjønt, ihvertfall), så etterhvert så starta bilen, da.

    Og så kjørte Glenn Hesler kjørte bort til Statoil-stasjonen, ved Robsrudjordet Grill der, (mens jeg satt på), og fylte så noe bensin eller olje, (eller noe), på bilen, da.

    Og så fikk jeg prøvekjøre bilen litt, rundt Statoil-stasjonen på Lørenskog der, da.

    Og da husker jeg det, at Glenn Hesler sa: ‘Det her hadde jeg aldri trodd at jeg skulle få se’, (eller noe sånt).

    Og da prata han vel om clutchinga mi, (tror jeg, ihvertfall), som jeg vel var ganske god på, etter å ha hatt han strenge kjørelæreren, da.

    (Og Glenn Hesler var vel ganske vant til at jeg alltid var passasjer, da.

    Siden han, Øystein Andersen og jeg, nesten hadde vært som en gjeng, i et år eller to, før jeg måtte i militæret, sommeren 1992, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så kjørte jeg bilen opp til Ungbo der da, og så videre til jobb, vel.

    (Etter å ha betalt kontant vel, siden jeg jo hadde slutta å røyke, osv., så hadde jeg vel råd til det, selv om jeg nettopp hadde tatt lappen, vel.

    Jeg hadde jo også et kredittkort, som jeg fikk, da jeg kjøpte de to videoene, ikke så lenge før det her, så det kan tenkes at jeg måtte bruke det kortet litt også, den måneden.

    Men jeg flytta også til Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, i månedsskiftet januar/februar vel, det her året.

    Og der betalte man vel husleia på etterskudd, tror jeg.

    Så da fikk jeg kanskje litt bedre råd, (midlertidig), på begynnelsen av 1996, da.

    Det er mulig.

    Noe sånt).

    Og jeg sleit litt, en av de første gangene, som jeg kjørte ut på motorveien, som gikk fra Furuset der, og i retning av sentrum, da.

    Så jeg lå i kollektivfeltet, en stund, en av de første gangene, som jeg kjørte bil aleine, da.

    For det var muligens litt dårlig sikt og, (og vel også litt dårlig føre, med sørpe, osv.).

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg hadde litt problemer, med å få helt oversikten, da jeg skulle kjøre ut på motorveien der, (ved Furuset), en gang, da.

    (Når det gjaldt feltskifte og sånn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg turte å parkerte den Toyota HiAce-en, noe sted, forresten.

    Så måtte jeg først tømme den, for mange bæreposer, med søppel, da.

    Som lå strødd rundt, i varerommet, på bilen, da.

    (Søppel som Øystein Andersen og Glenn Hesler vel bare hadde kasta bak i bilen, mens dem kjørte rundt for automatfirmaet sitt, da sikkert.

    Så det var tomme burger-kartonger og tomflasker og mye sånt, vel.

    Så jeg måtte liksom rydde, den bilen, i en halvtime, eller noe, (mens den stod parkert, utafor oppgangen til Ungbo der, i Skansen Terrasse 23), før jeg turte å vise meg noe sted, med den bilen, da.

    Så Øystein Andersen og Glenn Hesler de var kanskje litt som noen guttunger da, da de solgte den her bilen.

    For de hadde jo for det første så mye rot i bilen.

    (Så de rydda nok ikke bilen så ofte, mens de eide den, da).

    Og for det andre, så var vel det å selge en bil, uten engang å rydde den.

    Det var vel litt spesielt vel?

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at bakdøra, på den her bilen, ikke gikk an å låse.

    Så jeg kjøpte en ny lås, til den bilen, av et firma, på Ensjø.

    Og da var det sånn, (husker jeg), at håndtaket, (var det vel), heller ikke virka.

    Så jeg måtte bare la den døra gå i vranglås, da.

    For jeg hadde ikke råd til å kjøpe ny dør da, (eller hva det var).

    Og jeg ville jo ikke at det skulle være mulig å bare gå inn i bilen, mens den stod parkert noe sted, da.

    (Og sidedøra virka jo, så).

    Så det ble nok litt sånn over stokk og stein, over det bilkjøpet her.

    Men bilen kosta jo bare fire-fem tusen.

    Og det var jo artig bare det å ha sin egen bil og, da.

    (Og jeg fikk også mye nytte av den her bilen, som jeg skal skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4 og 5).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.