johncons

Stikkord: Abildsø

  • Min Bok 2 – Kapittel 53: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    Vicky/Victoria fra Trondheim, kom på flere besøk, til Mette.

    En gang, så var hennes datter med.

    Dattera var et år eller to yngre enn meg vel.

    Og dattera var på langt nær så feit som mora.

    Mora var på kanskje 150-200 kilo, men dattera var slank da, (vil jeg si).

    Jeg hadde også møtt typen til hu her dattera da, (som var ei ganske fin brunette), mener jeg å huske.

    Det som skjedde, og som skapte litt ‘rabalder’.

    Det var at Vicky, hu prata med meg, på kjøkkenet til Mette en gang, om at jeg måtte ta med dattera hennes, ut på byen.

    På sitt litt dårlige norsk da, siden hu var amerikansk opprinnelig.

    Jeg er jo vant, til å diskutere date-er, osv., med de damene jeg skulle ut på kino med, osv.

    Og jeg er jo vant til å ha en litt tøysete far, som aldri snakker rett ut om noenting, (for å prøve å forklare det).

    Jeg er vant til å ha en far, som lot meg bo alene, fra jeg var ni år, og som jeg ikke stolte på da.

    (Og som jeg mener å huske at for eksempel også Christell pleide å klage på vel.

    Og vel også Pia).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg er også vant med, (som faren min sa, da jeg var liten), at mora mi var sinnsyk.

    Så min tillit, til foreldregenerasjonen, (de såkalte 68-erne), den har aldri vært helt på topp.

    Ihvertfall ikke etter at faren min lot meg bo alene, som barn.

    Så jeg tok ikke det her som Vicky sa, som noe annet enn rør nærmest da.

    Men da jeg kom hjem, fra et sted, som het Biljardhallen, (som lå på Skårer, ved siden av Rema på Skårer, like ovenfor Triaden der), hvor jeg pleide å dra for å spille på spilleautomater, og spise burgere og noen ganger spille biljard, med Glenn og Øystein, (siden de var biljard-friker da nærmest, og hadde dyre biljard-kø-er, osv).

    (Eller om det var dagen etter).

    Så fikk jeg kjeft av halvbroren min Axel.

    Som var tolv år, på den her tida vel.

    For da hadde visst hu dattera til Vicky trodd at jeg skulle ta henne med ut på byen, en fredag eller lørdagskveld da.

    Men dette var bare noe løst, som Vicky, (altså mora hennes), hadde nevnt for meg.

    Jeg var vant til å avtale sånt med den dama jeg skulle ut med.

    Så jeg så ikke på det sånn, som at jeg hadde en avtale med hu dattera til Vicky da.

    For da måtte hu ha spurt selv, mener jeg.

    For hu hadde jo også en type, oppe i Trondheim.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg trodde jo at dette bare var noe useriøst preik, fra Vicky da.

    Men på Axel, så skjønte jeg det seinere, at han syntes at jeg hadde brutt en avtale, med ei dame da.

    Men sånn som jeg syntes at landet lå an, så hadde jeg ikke noe ordentlig avtale, med hu dattera til Vicky.

    Jeg trodde bare at det var noe rør da, siden hu dattera hadde en kjæreste, fra før.

    Da var jeg vant til å tenke sånn, at hu var ‘opptatt’ liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg må innrømme at jeg ringte, fra Biljardhallen, og til Axel og dem da, den fredag eller lørdagskvelden.

    For å sjekke noe greier som stod i avtaleboka mi, (eller noe sånt vel).

    Og da prata jeg med hu dattera til Vicky, på telefonen, husker jeg.

    Siden hu svarte telefonen hjemme hos Arne og Mette og dem.

    Og da hjalp hu meg med å sjekke noe i den avtaleboka mi, (som jeg hadde glemt hjemme da kanskje), tror jeg det var.

    (Selv om jeg ikke husker helt nøyaktig hvordan dette var).

    Men jeg husker at jeg ringte hjem til Arne og Mette og snakka med hu dattera til Vicky, på telefonen der ihvertfall, den kvelden da.

    Og da nevnte ikke hu noe til meg, om at hu ville ut på byen.

    Så dette var nok bare noe surr og noe misforståelse da, som Axel vel blåste litt opp, vil jeg vel si.

    Men Axel var jo bare tolv år, da dette skjedde, så jeg husker at jeg lurte på det, om han kanskje herma etter Vicky og/eller Mette, og at de også kanskje hadde blåst opp det her da, når jeg var på jobb, eller på Biljardhallen, eller noe sånt da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var vel antagelig det.

    Men men.

    Da jeg flytta inn til Arne og Mette, så var avtalen den, at jeg skulle betale dem 1000 kroner, i måneden, for å leie det gamle soverommet til Kirsten der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg bodde på Abildsø, og leide av Berit og Gunnar Jorås der, så hadde strøm vært inkludert i husleia.

    Men hos Arne og Mette og dem, så hadde jeg ikke noen leiekontrakt, eller noe.

    Så når Mette plutselig begynte å bable om en strømregning.

    Som hu ville at jeg skulle betale 300-400 kroner på da.

    Så fikk jeg litt bakoversveis da, for å si det sånn.

    For den strømregninga, (som var for tre måneder vel), den var jo da på bortimot tusen kroner vel.

    Også ville Mette og Arne visst da, at jeg skulle betale en tredel av den regninga.

    Og dette var jo ikke noe vi hadde avtalt, da vi avtalte hvor mye jeg skulle betale i leie, for å bo der.

    Dette var jo noe som kom helt bardus på meg da, (for å si det sånn).

    Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.

    Og jeg prøvde å få til et kompromiss.

    Nemlig at jeg bare skulle betale en fjerdedel, av strømregninga, siden Axel også bodde der da.

    Men det var det ikke snakk om da.

    Jeg måtte ut med 300-400 kroner, uventet, mens jeg jobbet på Hageselskapet der vel.

    Og mens jeg vel hadde ganske dårlig råd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her, så kunne det dukke opp strømregninger, (eller ‘strømregninger’), med mer eller mindre regelmessige intervaller vel.

    Så dette var som noe irriterende, sånn som jeg husker det.

    Siden jeg aldri visste når Arne og/eller Mette kom til å begynne å bable om en ny strømregning da.

    Og jeg fikk vel heller aldri se de her strømregningene, tror jeg.

    Så dette var noe som jeg ble litt irritert over da.

    Ikke først og fremst fordi det var så mye penger, vil jeg si.

    Men fordi dette var noe som ikke var med i avtalen vår da, (mellom Mette & Arne og meg da), når jeg flytta inn der.

    Og fordi at jeg bare plutselig fikk høre om disse regningene, når jeg minst venta det da.

    (Sånn at jeg ikke fikk planlagt og holdt av penger, til de her strømregningene, før den og den datoen da).

    Og fordi jeg aldri fikk en kopi av de regningene, på forhånd liksom da.

    Det var bare noe som ble sagt, plutselig, noen ganger, når jeg kom hjem fra jobben, eller noe sånt.

    Så dette var som noe irriterende da, husker jeg.

    Så jeg kan ikke si at jeg ville anbefalt andre, å leie rom av Arne og Mette, etter det her tullet, med strømregningene, osv. da.

    (Selv om Arne Thomassen er død nå da).

    Men dem var kanskje ikke vant til å ha leieboere, fra før da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel sitt mest brukte navn på meg, det her året, (som jeg leide av Arne og Mette, og dem), det var vel nettopp ‘leieboer’.

    Så han var skikkelig uhøflig da, ihvertfall etter at jeg hadde bodd der, i mer enn de første ukene da.

    Men Axel var jo bare 11-12 år, på den tida, da jeg bodde der.

    Og han gikk jo også på spesialskole.

    Så jeg syntes at det var vanskelig, for meg, å vite hvordan jeg skulle takle Axel, når han begynte å oppføre seg dårlig da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det jeg mente med, at jeg trua Axel, med å ‘varme øra hans’, når han var spesielt umulig.

    Det var bare noe jeg fant på.

    Fordi at det var såpass ille, å være sammen med han viltre Axel, i den forholdsvis lille leiligheten, til Arne og Mette da.

    For de var ofte på bingo eller travbanen.

    Så det var ofte sånn, at Axel og jeg, var aleine hjemme, ihvertfall på den tida som jeg jobba på Hageselskapet, husker jeg.

    Og da, den ene gangen vel, som jeg liksom ‘varma øra’ til Axel da.

    Så sått jeg oppå han, på gulvet, i stua, i leiligheten til Arne og Mette, også tok jeg liksom hånda mi, og liksom gnidde det ene øret til Axel, fram og tilbake, til det ble helt rødt da.

    For å liksom drite ut Axel da.

    Siden jeg liksom måtte prøve å få kontrollen der da.

    På Axel da.

    For det var som et helvete, må jeg si, å være i den leiligheten, sammen med Axel, som var rimelig vilter og hyperaktiv da.

    Og som kasta appelsiner, og det som var, rundt omkring da.

    Og som også kunne være veldig uhøflig.

    Selv om dette gikk i perioder.

    Andre ganger så kunne Axel være rolig, og sitte og gjøre noe lekser, eller noe.

    Så det var ikke sånn at Axel alltid var hyperaktiv og bråkete og vilter.

    Men noen ganger så var det så ille, at jeg nesten ble desperat da, må jeg si.

    Så jeg måtte liksom tøffe meg opp, og rett og slett true Axel, for å få litt fred selv, i den leiligheten, til Arne og Mette da.

    For å sitte inne i den dobbeltsenga, på rommet mitt.

    (Den dobbeltsenga tok omtrent hele det rommet da).

    Det var ikke noe fristende akkurat.

    Og ikke hadde jeg lys i taket, og ikke hadde jeg nøkkel til det rommet heller, så jeg fikk ikke låst der.

    Så jeg måtte liksom sitte ute i stua der da, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Min tremenning Øystein Andersen sine foreldre.

    Nemlig, ja hva heter de igjen da.

    Hu mora het vel.

    Ja, nå står det stille her.

    Kai, het ihvertfall faren, (eller adoptivfaren, som han var).

    Og mora, (eller adoptivmora da), het Reidun vel.

    (Og Reidun var vel min fars kusine, mener jeg.

    Men jeg er ikke sikker på om det var på mors eller farssida.

    Det var mange mennesker, i et slektsstevne, hos Kai og Reidun, en gang, på Sand, i 1989, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så Reidun er kanskje i mors-slekta, (etter bestemor Ågot), til min far.

    Hvis jeg skulle gjette.

    Siden den slekta vel er en god del mer tallrik, enn min fars slekt.

    Hvis jeg har skjønt det riktig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kai og Reidun, de bodde jo på Hanaborg, bare et par-tre kilometer unna Triaden-senteret, på Skårer/Rasta, hvor jeg jobba da.

    (Og jeg hadde vel til og med vært med Øystein og dem, og venta i bilen deres vel, utafor Triaden, (eller om det var et annet senter/supermarked, på Lørenskog), sammen med Øystein vel, en gang, mens jeg bodde på Bergeråsen, og var på besøk hos Øystein og dem, ute i Lørenskog der da).

    Så det burde vel ikke ha vært helt uventet for meg, at Kai og Reidun Andersen, en gang i blant, plutselig dukka opp i kassa mi der, (ihvertfall i begynnelsen når jeg jobba der), på OBS Triaden.

    Men da var jeg litt tilbakeholden, må jeg innrømme.

    Og jeg skvatt kanskje også litt, (til og med).

    Når jeg så trynet til Kai Andersen da, i kassa mi, på Matland/OBS Triaden der da.

    For det var jo nettopp Kai Andersen, som jeg hadde ‘tatt på fersken’, når han skulle ha sex vel, (virka det som for meg, ihvertfall), med en ganske ung negergutt, en gang han hadde dratt ut aleine, til feriehuset, til Øystein og dem, på Sand/Bergeråsen da.

    (Et par år før det her da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etterhvert, så husker jeg det, at det ble rimelig sjeldent, mellom hver gang, som jeg så Kai og Reidun Andersen, i kassa mi, på Matland/OBS Triaden der da.

    Og det skjønner jeg vel gentlig.

    For jeg ble vel litt sur vel, når han Kai dukka opp i kassa mi da, etter den episoden hans, men han negergutten, ute på Sand der da.

    Og etter at han hadde tatt meg så hardt, rundt skuldrene, i det familieselskapet, som jeg nevnte ovenfor.

    (Som jeg også har skrevet om i Min Bok da, den episoden, hvor han Kai Andersen liksom skremte meg da, ved å ta meg hardt rundt skuldrene, mens jeg satt og drakk øl vel, ved siden av faren min der, i en campingstol vel, ute i hagen til Øystein og dem da, i det nevnte familieselskapet).

    Så foreldra til Øystein de begynte kanskje heller å handle mer på Maxi Skårer, eller matbutikken på Metro-senteret der, (eller noe), hvis jeg skulle gjette da.

    Etter at jeg begynte å jobbe på Matland/OBS Triaden da.

    På grunn av den episoden med han Kai Andersen og den negergutten på Sand da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein, han var jo et par år eldre enn meg.

    Og jeg hadde jo ganske nylig, fylt 20 år, da jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden da.

    (I dette friåret mitt, fra NHI).

    Så Øystein, han hadde jo nettopp fylt 18 år, på den her tida, som jeg nettopp hadde begynt å jobbe, på OBS Triaden.

    Så plutselig, en dag, høsten/vinteren 1990 vel, så dukka Øystein opp i kassa mi, på Matland/OBS Triaden, og fortalte meg at han hadde fått seg lappen.

    Da ble jeg litt sur, husker jeg.

    For jeg selv, jeg hadde jo ikke rukket å få tatt ferdig lappen, i Drammen, det året, som jeg jobba på CC Storkjøp og var russ på Gjerdes Videregående, der.

    Og da jeg studerte på NHI, så hadde jeg jo hatt dårlig råd.

    Så det var jo ikke snakk om å ta kjøretimer da, (for å si det sånn).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Øystein spurte vel når jeg slutta, eller når jeg hadde pause, eller noe sånt da.

    Også viste han meg vel det, at han hadde fått låne bilen til faren sin vel.

    (Som pleide å kjøre et japansk bilmerke, mener jeg å huske.

    Nissan, eller noe sånn, muligens.

    Noe sånt).

    Og Øystein dro meg med ut, i parkeringshuset der da, til Triaden der, og viste meg det, at han hadde kjørt dit selv da.

    Og han var stolt over at han hadde fått seg førerkort da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at bilen til faren til Øystein, fikk seg en bulk, (eller noe), da den stod i parkeringshuset, til Triaden der.

    Det var vel noe sånt som skjedde ihvertfall, mener jeg å huske.

    Det var vel sånn, at Øystein bulka litt nå og da, tror jeg, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og en gang, som jeg var med Øystein, ned til Oslo Sentrum, for å kjøpe pizza eller noe sånt kanskje, på Pizzabussen, (eller hva det kan ha vært igjen), så fikk Øystein tre parkeringsbøter, (eller noe), på en dag, husker jeg.

    Dette var en veldig varm sommerdag, (sånn som jeg husker det).

    Og hu ene parkeringsvakt-dama, hadde fått ‘solstikk’ nesten, eller noe.

    Og skreiv for mange parkeringsbøter da, i ørska nærmest vel, hvis jeg skjønte det riktig.

    Mens Øystein og jeg da, vi ble mer og mer fortvilet, dess fler parkeringsbøter, som ‘vi’ fikk.

    Og vi prøvde å spore opp de her parkeringsvaktene da, for å forklare dem at vi hadde parkert riktig da.

    (Sånn at Øystein ikke skulle få kjeft av foreldra sine da).

    Og vi klarte å få sletta ihvertfall en av de tre parkingsbøtene da, da vi fant hu parkeringsvakt-dama, som hadde fått seg ‘solstikk’ liksom, siden hu ikke hadde sett, at vi hadde hatt gyldig parkeringsbillett da, i frontruta på bilen, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så det her må nok ha vært våren eller sommeren 1991 da, hvis jeg skulle tippe.

    At Øystein fikk så mange parkeringsbøter, i Oslo.

    Siden han vel ikke hadde lappen, så tidlig, som sommeren 1990, tror jeg.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så det var vel nesten som at jeg hadde to yngre brødre, ute i Høybråten/Lørenskog der.

    Nemlig den yngre halvbroren min Axel, og den yngre adoptiv-tremenningen min Øystein da.

    (Selv om dem, (eller spesielt Øystein), kanskje ikke er enig i at det var sånn.

    Det er mulig).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 39: Furuset

    Høsten 1990, så kom jeg meg endelig inn til Oslo igjen.

    (Etter en lang sommerferie, hvor jeg hadde bodd her og der, i inn og utland, hos slektninger osv., da).

    Jeg flytta så inn hos Axel og dem, i Høybråtenveien 23D, (var det vel), på Furuset.

    Jeg kan forklare litt om hvordan det ble avtalt, at jeg skulle leie et rom, av Axel og dem, på Furuset.

    En gang, som jeg var på besøk hos dem, våren 1990.

    Så nevnte Axel sin stemor, Mette Holter, at det hadde vært snakk om, at min søster Pia, skulle bo på det gamle rommet til Mettes datter Kirsten Ancona, (som stod tomt), og hjelpe Arne og Mette, med å passe på Axel.

    Dette var etter at jeg hadde avtalt, med sosialkontoret på Ryen, at jeg skulle ta meg et friår, og spare opp penger, til det andre året på NHI, fra høsten 1990.

    Så jeg ble litt interessert da, når jeg hørte det, at Pia ikke skulle være med på den avtalen likevel.

    Og at de derfor hadde et rom som stod tomt der da.

    For Arne Thomassen hadde nettopp gått konkurs, og Arne og Mette hadde dårlig råd da, siden Arne hadde vært gjennom gjeldsforhandlinger, og mye av trygda hans gikk til kreditorer vel.

    Så jeg fortalte det da, at jeg trengte et rimelig sted å bo, det neste skoleåret, siden jeg skulle spare opp penger, til andreåret, på NHI da.

    Så jeg foreslo det, at hvis ikke Pia skulle bo på det rommet, så kunne jeg eventuelt kanskje leie det, for 1000 kroner måneden da.

    Og jeg kunne også hjelpe til litt, med å se etter Axel, (men ikke på heltid, sånn som det vel var snakk om, at Pia skulle gjøre).

    Siden leia var såpass billig da.

    Og Axel var halvbroren min da.

    Jeg kunne prøve ihvertfall, (mener jeg at jeg sa).

    (Noe sånt vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første dagene, som jeg bodde hos Axel og dem, så gikk jeg til Arbeidsformidlingen, på Schous plass der, på Grunerløkka.

    For å registrere meg som arbeidsledig da.

    Men alle oss tre, (Mette, Arne og jeg), hadde dårlig råd.

    Og det tok noen uker, før jeg fikk min første arbeidsledighetstrygd vel.

    Så jeg sendte i mellomtiden et brev, til sosialkontoret på Ryen.

    (Etter å ha snakka med Arne Thomassen om han syntes at det var en god ide.

    Noe han syntes at det var, husker jeg.

    Siden ingen av oss hadde noen penger nesten).

    For jeg forklarte det, (i det brevet, til Ryen Sosialkontor), at jeg hadde registrert meg arbeidsledig, (som avtalt med dem, våren før), men at det tok litt tid, før jeg fikk arbeidsledighetstrygd da.

    Så jeg lurte på om jeg kunne få litt sosialstøtte til da, i de dagene/ukene, før den trygden, fra Arbeidsformidlinga, dukka opp på kontoen min da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så fikk jeg en sjekk, på tusen kroner, (var det vel), i posten, fra Ryen Sosialkontor, (etter noen dager da), husker jeg.

    Sånn at jeg ihvertfall hadde noen penger, fram til jeg begynte å få arbeidsledighetstrygd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg hadde litt penger hele denne sommeren og høsten da.

    Fordi jeg fikk vel cirka 6000 av Ryen Sosialkontor, i slutten av juni, (eller noe sånt).

    Og jeg hadde jo depositumet, på 2500, hos familien Jorås.

    Og så solgte jeg vannsenga mi, for tusen kroner, til tremenningen min Øystein Andersen da.

    Og jeg slapp jo å betale husleie, når jeg bodde hos slektninger, osv., sommeren 1990 da.

    Så de cirka 6000 kronene, (fra sosialkontoret på Ryen), de holdt hele sommerferien da, for å si det sånn.

    Jeg fikk jo oftest middag også, når jeg bodde hos bestemor Ågot, bestemor Ingeborg, og onkel Runar og dem i Son.

    Så jeg hadde litt penger til diskoteker, røyk og hamburgere, osv., denne sommeren da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første gangene, som jeg var nede på Arbeidsformidlingen på Nedre Grunerløkka der.

    Så ble jeg huket tak i, av en dame der.

    Siden jeg var under 23 år, (eller noe), og var arbeidsledig da.

    Så hadde de egne praksisplasser, (for ungdommer), som de ville sette meg på.

    Jeg fikk se på et ark, som hu dama, (med mørkt, ganske langt hår vel), hadde, inne på kontoret sitt det da.

    Jeg la merke til at det stod Det Norske Hageselskap, på en av jobbene, som hu hadde på det arket sitt da.

    Dette var kontorjobber.

    For de kunne ikke godkjenne det året jeg hadde gått på NHI, som noe utdannelse, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så jeg kunne bare ha kontorjobber da, mente de.

    (Enda jeg hadde jo gått på datalinja, på det siste året på handel og kontor og.

    Og også gått et år på markedsføringslinja).

    Men jeg syntes at Det Norske Hageselskap, hørtes ut som et sivilisert sted å jobbe på da.

    Og bestefar Johannes hadde jo hatt en så fin hage, utafor det store huset sitt, som han hadde kjøpt, i Blombakken, i Nevlunghavn, på midten av 70-tallet.

    (Den hagen var så fin, at Aftenposten og Tønsbergs Blad og/eller Østlands-Posten osv., (var det vel), pleide å skrive om den, noen ganger).

    Så det var kanskje derfor jeg syntes at det hørtes artig ut, å jobbe for Hageselskapet da.

    Hu dama hos Arbeidsformidlingen, sa at den jobben bare ble betalt, med cirka 4000 i måneden.

    Men jeg så jo bare på dette som en midlertidig jobb.

    Siden jeg jo egentlig hadde utdannelse innen data, og praksis fra butikk.

    Så at jeg skulle ha en kontorjobb, det var jo litt som noe tøys egentlig.

    Men jeg var ikke så vant med Arbeidsformidlingen, og ble bare litt tulla med der vel egentlig.

    Må jeg vel si, når jeg tenker tilbake på dette.

    For dette var vel en praksisplass-jobb, som Kontorassistent, for Norsk Hagetidend.

    Som jeg bare liksom ble satt på da, (uten å ha uttrykt noe ønske om å få en praksisplass), fra Arbeidsformidlingen da.

    Mens jeg søkte på ‘vanlige’ jobber, som jeg fant i Aftenposten og sånn da, ved siden av.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk bort til Hageselskapet sin bygning, på Grønland.

    (Ikke så langt unna der Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea hadde bodd, like før, i Vahls gate der da).

    Og jeg hadde et jobbintervju, med Norsk Hagetidend sin redaktør Knut Lønø der.

    Som fortalte at de trengte en person der, i noen uker/måneder, siden ei kontordame der var syk vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg viste vitnemålene mine, fra Handel og Kontor, til Knut Lønø da.

    Og tilbydde meg vel, å gå til Arbeidsformidlingen, for å levere et eller annet skjema, som skulle leveres da.

    Sånn at papirarbeidet, i forbindelse med at jeg skulle begynne å jobbe der, gikk unna litt raskere da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, i denne praksisplass-jobben, som jeg hadde hos Det Norske Hageselskap.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Grunnen til at jeg gikk på Arbeidsformidlingen, på Schous plass/Nedre Grunerløkka der.

    Det var vel fordi at jeg fortsatt stod med Folkeregister-adresse, på Abildsø vel.

    Jeg fikk vel ikke ordna med å bytte adresse hos Folkeregisteret, på mange måneder, mener jeg å huske.

    Det tok vel en faktisk en ganske god stund for meg, å få ordna med dette, (mener jeg å huske).

    For dette var ikke noe jeg var vant med, å sende sånne skjema til Folkeregisteret, når jeg flytta da.

    Og jeg hadde også nesten nok med å få nok penger til mat og husleie, osv., på den her tida.

    Så sånne skjema, til Folkeregisteret og sånn, det tenkte jeg kanskje ikke så mye på.

    Men jeg må vel ha sagt på Arbeidsformidlingen der, at jeg bodde på Furuset, (vil jeg vel ihvertfall tippe på).

    Så det var kanskje sånn, at man skulle gå på Arbeidsformidlingen, i Sentrum, enda man bodde i Furuset-området der, i 1990.

    Og at dette kanskje har blitt forrandret på, seinere.

    Hvem vet.

    Det er mulig.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    For sånne ting ble vel forandret på ganske ofte, (som en regel vel nesten nærmest), i Norge vel.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Det at det hadde vært snakk om, at søstera mi Pia, skulle bo gratis hos Arne og Mette og dem.

    For å hjelpe dem, med å passe på Axel.

    Det var nytt for meg, da jeg hørte om dette, av Arne og Mette, våren 1990.

    Det at det hadde vært snakk om dette, det er noe som søstera mi Pia, aldri har sagt noe om til meg.

    Så det er mulig at dette bare var noe som Mette Holter og Arne Thomassen fant på og.

    (For alt hva jeg vet.

    Selv om det vel isåfall kanskje høres litt rart ut).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

  • Min Bok 2 – Kapittel 33: Mer fra Brighton sommerferien 1990

    Rick Hudson og den naboen, som også hadde språkstudenter, de bygde et skjul, i hagen til Rick Hudson, denne sommeren, husker jeg.

    Øystein og jeg måtte hjelpe til litt, husker jeg.

    Og naboen ba Øystein om å hente en hammer, husker jeg.

    Naboen ble så irritert på Øystein og sa så ‘get boom-boom’, (husker jeg), istedet for ‘get hammer’, da.

    Så naboen syntes kanskje at Øystein prata dårlig engelsk da.

    Det er mulig.

    Selv om han naboen, (en ganske høy kar med mørkt hår), vel kanskje ikke var så særlig høflig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg var jo vant med å være den eldste, i både søsken og søskenbarn-flokken, hjemme i Norge.

    Så jeg gikk vel ganske automatisk inn i rollen som en slags storebror, for de her ungene til Tina og Rick Hudson også da.

    Og jeg husker at jeg dro de ungene, med til en bookmaker, i Shoreham, for å vedde på at England, (som jeg holdt med da, siden jeg hadde holdt med de i Mexico-VM, i 1986, siden det var så mange Everton-spillere, på det laget), skulle vinne over Tyskland da.

    Noe England ikke gjorde.

    Så det var vel ikke så veldig smart kanskje.

    Og jeg husker at han karen som jobba i det bookmaker-butikken så litt rart på meg vel, siden jeg lot alle disse ungene vedde et pund hver på at England skulle vinne, og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De hadde også en nabojente ofte på besøk der, i stua, denne sommeren, husker jeg.

    (Hu var vel muligens sammen med den eldste sønnen i huset, Richard Hudson, lurer jeg på).

    Men selv om hun jenta, (som hadde lyst hår), var veldig ung, så la jeg merke til det, at hu hadde et pent ansikt og sånn da.

    Og det var litt overraskende for meg.

    For blant andre norske, (som Øystein Andersen og Siri Rognli Olsen), osv., som jeg prata med, på rundt den her tida, på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.

    Så pleide vi å si, oss imellom, (sånn som jeg husker det), at engelske jenter ikke var så pene som de norske.

    Men hu nabojenta var veldig pen da, (sånn som jeg husker det), selv om hu var veldig ung da.

    Så dette var litt overraskende for meg, husker jeg.

    Siden engelske jenter ikke gikk for å være så særlig pene da, i Norge ihvertfall.

    Så det kan tenkes at jeg tenkte sånn at hu jenta var så pen, at hu nesten var norsk liksom.

    Eller noe.

    For hu satt liksom på gulvet i stua der, og så pen ut da, og liksom gjorde seg til litt kanskje og liksom.

    Og da var det vanskelig å ikke legge merke til henne, siden hun var ganske pen da, syntes jeg.

    (Noe som engelske jenter ikke pleide å være da, sånn som jeg hadde skjønt det, ihverfall).

    Og det er mulig at Rick Hudson, ikke likte det, at jeg la merke til at hu nabojenta var pen da.

    Det er mulig.

    For jeg syntes nemlig ikke at de døtrene i Hudson-familien, nemlig Vicky og Kelly, var så særlig pene da.

    Så de reagerte jeg ikke noe på, for å si det sånn.

    Jeg var jo vant til å ha en stesøster, i Norge, (nemlig Christell), som var ganske pen, osv., da.

    Så det var sjelden at jeg reagerte på noen jenter egentlig.

    Men hu nabojenta deres var veldig pen da, syntes jeg, (selv om hu var veldig ung da).

    Så det er mulig at jeg så litt for mye på henne da.

    Selv om ingen sa noe.

    Det er mulig.

    Hu minte meg kanskje litt om hu rimelig pene fjortiss-jenta, fra Abildsø, som Henning og han pakistanske tenåringsgutten, hadde hatt sex med vel, på ungdomsklubben Tjaller’n der, på Abildsø skole, en gang den ungdomsgjengen på Abildsø, dro meg med dit, (noen måneder før det her), siden Henning hadde nøkkelen til det stedet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kjøpte også et postkort, med bilde av et par, som gikk langs stranda der, i Brighton.

    Og sendte det til hu Sari Arokivi da, (som jeg hadde gått langs stranda der sammen med selv, sommeren før).

    Selv om jeg husker at skriften min på det kortet, ikke ble så fin.

    For det var så mange mennesker, som bodde i det huset, i Gordon Road.

    Og Øystein kunne også noen ganger være slitsom.

    Så jeg var nok litt stressa, denne ferien, vil jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener også at Øystein og jeg, var på Top Rank, en gang, før dette skjedde, at jeg havna i bråk der.

    Og at jeg hadde kjøpt en lighter, i en kiosk der, som ikke var helt bra.

    Så da ei dansk tenåringsjente, (mener jeg at hu var, ei pen jente, med lyst hår vel), ba meg om fyr.

    Så kom det plutselig den store flammen, ut av lighteren.

    Sånn at jeg svidde av luggen hennes litt, for å si det sånn.

    Så den lighteren, den tror jeg at det må ha vært noe galt med.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av disse feriene, hvor jeg bodde hos Hudson-familien, i Shoreham.

    Så traff jeg også såvidt ei pen svensk jente, som het Madde, og som var fra Uppsala eller Ørebro, var det vel kanskje.

    (Ørebro lå midt i Sverige, sa hu forresten, mener jeg å huske).

    Jeg møtte hu vel på Top Rank kanskje og også på bussen en gang.

    Hvor noen engelske gutter dreiv å prata om meg, og hu svenske jenta da, og sa at ‘he’s good enough for her’, (eller noe sånt).

    Så det var litt spesielt da.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Lederen for EF språkkurset, som Øystein og jeg, hadde vært på, i Brighton, to somre før det her.

    Nemlig en amerikansk-nordmann, ved navn Paul Wilkie.

    Han var også i Brighton, denne sommeren.

    Og Øystein hata Paul Wilkie.

    De hadde jo hatt en slåsskamp nesten, på den EF-festen, som hadde vært, i Sjølysthallen, høsten 1988, en del uker etter språkreisen den sommeren da.

    Og jeg skjønte ikke helt hvorfor Øystein hata Paul Wilkie.

    Men vi så Paul Wilkie, fra bussen, et par ganger vel.

    Og han pleide å være på Churchill Square, sammen med en gjeng med språkstudenter der da.

    En gang, som jeg ble lei av å være med Øystein, i alle spillehallene, i Brighton.

    (Jeg likte ikke så mange spill, (jeg hadde vel vokst fra meg det, å spille så mye, i spillehaller da), men jeg digga et spill som het Out Run, et bilspill, som jeg nesten alltid fikk high-score på, og da skrev jeg ‘EFC’, som signatur, siden jeg holdt med Everton da).

    Så gikk jeg bort til Churchill Square der.

    Og da traff jeg han Paul Wilkie der da.

    Og jeg fortalte han det, at Øystein skulle banke han da.

    Og da svarte vel ikke Paul Wilkie så mye, tror jeg.

    Han stod på Churchill Square der, omringet av mange unge norske språkskole-jenter da.

    Og Paul Wilkie var jo dobbelt så høy omtrent, som Øystein.

    Så hvordan Øystein hadde tenkt å klare å banke opp Paul Wilkie, det veit jeg ikke.

    Men det var nok kanskje mye på grunn av dette.

    (Det at Øystein sa at han skulle klare å banke opp svære Paul Wilkie).

    At jeg trodde det, at Øystein var super-god til å slåss da.

    Og kanskje hadde regna litt med, at han ville rydde opp litt, når jeg begynte å krangle, med noen britiske ungdommer, etter at den røykpakka mi hadde blitt rappa, inne på Top Rank der, noen dager seinere da.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del fler ting som skjedde, på denne ferieturen, til Brighton, sommeren 1990.

    Og de tingene, de tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 29: Mer som hendte det første året jeg bodde i Oslo

    Mette Holter tålte forresten dårlig det, at min søster Pia og jeg, begynte å besøke dem, på Furuset.

    Holter brøt sammen og sa det, at det at Pia og jeg besøkte dem, det fikk henne til å tenke på det, at hun ikke var mammaen til Axel, likevel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Enda vi jo hadde besøkt Axel, i Oslo, da de bodde i Parkveien og på Vestre Haugen.

    (Og Axel hadde jo også besøkt oss, da jeg bodde på Bergeråsen).

    Så hvor reellt dette sammenbruddet til Mette Holter var, det vet jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu Anne Lise, på Abildsø, er det mulig at het Anne Lene, eller noe, forresten.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, så husker jeg at hu Anne Lene hadde vært i Sarpsborg.

    Også satt hu utafor Abildsø-kiosken.

    (En gang våren 1990 vel).

    Og fortalte at hu hadde vært i Sarpsborg i helga da.

    Jeg tulla litt, for jeg syntes hu sa ‘Sarpsborg’ så pent da.

    Så jeg sa da at, ‘det heter Sar’sborg’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dukka Henning opp der også, (mener jeg å huske at det var, ihvertfall).

    Og da sa hu Anne Lene til han da, at hu hadde vært i ‘Sarsborg’, i helga.

    Og da sa han Henning, at ‘det heter ikke Sarsborg, det heter Sarpsborg’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg snakka litt med en kar i den Abildsø-gjengen på en fest og.

    Han var litt sånn tøff, syntes jeg.

    Så jeg prøvde vel kanskje å finne ut om han karen hadde noe imot meg, eller noe.

    Og spurte om det var noe musikk, for tida, som han syntes at var kul.

    Og det var De La Soul da, med sangen ‘Me, myself and I’, (mener jeg at det var).

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    (Det var en ganske kraftig kar med mørkt hår vel.

    Hvis jeg husker riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide å være en god del ute på byen, i helgene, sammen med Magne Winnem, dette studieåret.

    Men det hendte også at jeg pleide å dra ut, på studentdiskoteker, (som var på torsdager), for å drikke.

    Det var ofte på Rockefeller, som jeg dro da, (husker jeg).

    Jeg ble ikke kjent med så mange der.

    Så det var kanskje litt kjedelig.

    Men som underholdning, så hadde de ofte noe som het ølstafett.

    Og en gang, så vant ei amerikansk student-dame, (var det vel), den ølstafetten, på Rockefeller da.

    Og mens hu hadde et sånt vinnerintervju, (husker jeg), med mikrofon og det hele vel.

    Så strålte det plutselig en stråle med øl/spy, ut av kjeften hennes, mens hu prata da, (husker jeg).

    Så den ølen, den var det kanskje for mye kullsyre i.

    (Eller noe).

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette ble vel også kommentert, mener jeg, på NHI.

    Etter den nevnte ølstafetten.

    At ølstafettene på studendiskotekene tok av mer og mer.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang i russetida vel, så hadde Magne Winnem og meg, og noen fler fra Drammen vel, (mener jeg at det må ha vært).

    Vi hadde forvillet oss inn på et tøft utested, som het Headache.

    Som lå i Akersgata, (mener jeg at det var).

    Og der havna jeg også innom, et par-tre ganger vel, det første året mitt som student i Oslo, da.

    Når jeg var på sånne pub-til-pub runder nærmest da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Og da fikk jeg høre det.

    Av han på NHI, som bodde på Nesodden, og hadde mørkt hår da.

    At jeg burde ikke gå med en sånn sossete/femi boblejakke, på Headache da.

    Så da hadde visst han Nesodden-karen, hørt det, at jeg hadde gått på Headache og ikke sett tøff ut da.

    Så da var det vel noen som visste hvem jeg var der kanskje da.

    Og som jeg ikke visste hvem var.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Noen år seinere, så mener jeg at Assisterende Butikksjef, på Rimi Munkelia, Leif Jørgensen, også prata om det utestedet Headache.

    At den og den dama hadde sugd den tøffe typen sin, i trappa ned til doen der, eller noe.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg dreit meg også ut, den gangen som han Kjetil fra Abildsø, dro meg med, på noe sånn Levis-markedsundersøkelse, nede i Oslo Sentrum da.

    For da ville han av en eller annen grunn, at vi skulle ta T-banen til Skullerud.

    Og så bussen tilbake til Abildsø.

    (Noe sånt).

    Hvis det ikke en trikk vi tok da.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg dreit meg ut, når trikken/T-banen dukka opp, på Ljabru stasjon.

    For det navnet var jeg ikke vant med.

    Så jeg spurte hva ‘Eljabru’ var da.

    Og om det var noe tull med skiltet, eller noe.

    Noe sånt.

    (Siden ‘L-en’, (i Ljabru), var stum da.

    Noe jeg ikke visste om.

    Siden jeg vel ikke hadde hørt om det stedet før).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at en gang, så holdt jeg igjen en trikk litt.

    (Ved å sperre den bakerste døra litt, sånn at den ikke gikk igjen da.

    Når hu Lise fra Sande, (og de andre jentene i den gjengen, fra Svelvik), var på besøk hos Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea da.

    (Det var fordi at jeg venta på at de Svelvik/Sande-jentene også skulle komme seg på trikken da).

    I Storgata der vel.

    (Noe sånt).

    Men jeg husker ikke helt nøyaktig hvor vi skulle med den trikken igjen egentlig.

    (Selv om det kan ha vært sånn, at vi skulle besøke hu Pia fra Korea, som hadde flytta til Sinsen etterhvert da, etter å ha delt leilighet, med hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, i begynnelsen av det her studieåret).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Året før jeg flytta til Oslo, så hadde Cecilie Hyde ‘hypet’ en plateforretning i Oslo, som het Utopia.

    Som vel lå der, som Headache eller Cafe de Paris lå, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    Ihvertfall så hadde den plateforretningen ligget i Akersgata da.

    Jeg husker at jeg gikk og så litt der.

    (I det lokalet, som den plateforretningen hadde pleid å ligge i før da).

    Også var det en pakistaner, i 30-40 åra der vel.

    Som jeg spurte, om den plateforretningen Utopia da.

    (Om hvor den hadde blitt av).

    Og da visste det seg det, at han pakistaneren eide restene av den plateforretningen da.

    (Sånn som jeg skjønte det ihvertfall).

    For han spurte meg ihvertfall om jeg var interessert i å kjøpe den plateforretningen da.

    (Altså platene og sånn da, regner jeg med).

    Men det sa jeg ‘nei’ til, (må jeg innrømme).

    For jeg hadde jo nesten ingen penger.

    Jeg var jo en ganske fattig student, dette studieåret.

    Som til og med måtte gå på sosialen, de siste månedene, dette første studieåret, som jeg bodde i Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1990, så hadde jeg laget en plan, for å hjelpe på økonomien min litt da.

    Jeg skulle ikke leie noen leilighet noe sted, denne sommeren, hadde jeg funnet ut, (for å spare penger da).

    Så jeg bodde hos min tremenning Øystein Andersen, på Lørenskog, i en uke eller to vel.

    Og vi var også i Brighton, i snaue to uker vel, denne sommeren.

    Og jeg bodde også hos Ågot på Sand, i noen uker da.

    Og i cirka en uke, hos onkel Runar og dem i Son vel.

    (For dem ville visst det, at jeg skulle besøke dem der).

    Og også i en uke eller to, hos bestemor Ingeborg, i Stavern.

    Før jeg flytta inn hos Axel og dem, på Furuset, i slutten av august måned, i 1990 da.

    Hvordan denne sommeren var, før jeg flytta inn hos Axel og dem.

    Det tenkte jeg at jeg skulle begynne å skrive om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg så noe på et notat her nå forresten, som jeg har glemt å skrive om, som skjedde det første året, som jeg bodde i Oslo da.

    Og det var det, at hu Lill Beate Gustavsen, (fra Svelvik).

    Hu fortalte meg det, en gang, som jeg besøkte henne på Grønland.

    (Etter at hu Pia fra Korea hadde flytta til sin egen leilighet på Sinsen vel).

    At hu hadde møtt Linn Ullmann.

    Jeg visste ikke helt hvem hu Linn Ullmann var.

    Men jeg hadde jo hørt om Liv Ullman og Ingmar Bergman og sånn da.

    Så jeg spurte jo hu Lill Beate Gustavsen da, om hva Linn Ullmann hadde sagt.

    Og hu Linn Ullmann hadde visst bare sagt ‘kjøp Vagant’, da.

    For hu dreiv visst og solgte et litteratur-tidskrift, som het Vagant, på gata, i Oslo, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 28: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo

    Jeg var ganske ofte borte ved Abildsø-kiosken der, og chatta med de lokale ungdommene.

    Både høsten 1989 og våren 1990.

    Antagelig fordi det egentlig ikke var lov å røyke, i hybelen, som jeg leide av Berit og Gunnar Jorås da.

    Jeg fortalte ungdommene på Abildsø, om det, at studielånet mitt begynte å ta slutt.

    Ihvertfall så fortalte jeg det til han Kjetil, som pleide å gå på ‘Haleluja-møter’, husker jeg.

    Han rådet meg til det, at jeg burde se litt sånn ‘tufs’ ut, når jeg dro til det sosialkontoret på Ryen, for å ha møte om muligheten for å få sosialstøtte, da.

    ‘Ha håret ditt litt sånn at det står opp på midten, og litt ned på sidene, sånn som jeg har sett at du har hatt noen ganger’, sa han Kjetil, om hvordan jeg burde se ut, når jeg gikk på sosial-støtte-møte, på sosialkontoret på Ryen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette med sosialstøtte, det begynte egentlig en del måneder tidligere.

    Jeg var hjemme hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, og leste i en Blitz-avis, (Smørsyra, het vel den avisa), som hu hadde liggende der, i leiligheten sin da.

    I mangel av noe annet å finne på der da.

    Jeg kjeda meg vel med andre ord litt der da.

    Men på 80-tallet så hadde jo ingen hørt om internett.

    Så hvis jeg hadde vært hjemme, så hadde jeg nok hatt nesa oppi en avis da og.

    Selv om det nok ikke ville ha vært Blitz-avisa, (som jeg aldri kjøpte), som jeg ville ha lest, hvis jeg hadde vært hjemme, men da heller VG eller Dagbladet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I den Blitz-avisa, som hu Lill Beate Gustavsen hadde.

    Så stod det at alle hadde rett til å få sosialhjelp.

    Og at sosialkontoret ikke hadde noen rett til å nekte noen sosialhjelp da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde allerede skiftet adresse, hos Folkeregisteret.

    Siden jeg ikke ønsket å ha adresse hos faren min og Haldis.

    Siden jeg husket problemene, fra da jeg fikk brevene angående om jeg hadde kommet inn på mine ønsker på videregående, noen år før det her da.

    Da havnet brevene i postkassa til Haldis da.

    Som var stapp full av aviser, sommerferiene 1987 og 1988, var det vel.

    Og mine brev om studieplass, havna altså i den postkassa da.

    Og de var nesten umulige for meg å finne, husker jeg, blant all den uhentede posten til Haldis da.

    Jeg måtte jo sjekke tre postkasser, for å finne de her brevene, angående om jeg hadde kommet inn på mitt førstevalg, på det neste årstrinnet, på videregående da.

    (Det var Ågot sin postkasse, (som riktignok hun sjekket hver dag selv), på Sand. Det var ‘min’ postkasse i Leirfaret 4B. Og det var Haldis sin postkasse i Havnehagen da).

    Dette var skoleplasser som måtte bekreftes, innen få uker da.

    Så det var ‘ekkelt’, syntes jeg, at de brevene ble lagt av en postmann, i postkassa til min fars nye dame Haldis.

    På et sted hvor jeg ikke bodde.

    Sånn at jeg måtte drive å rote oppi postkassa til Haldis da, for å finne mine brev.

    Noe som ble litt feil, syntes jeg.

    (Siden Haldis og jeg egentlig var i to forskjellige familier da, må man vel si.

    Nemlig i min fars nye og gamle familie).

    Og jeg syntes at Haldis om dem var slappe, som ikke fikk noen til å ta inn posten deres, i sommerferien.

    Så jeg orka ikke å ha samme adresse, som faren min og Haldis da.

    Dette var selvfølgelig også på grunn av, at Haldis og faren min hadde latt meg bo alene, fra jeg var ni år.

    Så iløpet av dette studieåret, (1989/90), så fikk jeg meg egen adresse da, (og vel også eget familienummer), hos Folkeregisteret da.

    For jeg ønsket å være uavhengig, av faren min og Haldis da.

    Som jeg ikke stolte så særlig mye på, og som jeg syntes at var uansvarlige da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte sosialkontoret på Ryen, fra en telefonkiosk, på Oslo S, (husker jeg).

    Det ble som en krangel, må jeg vel nesten si.

    Sosialkontoret på Ryen, de var visst i utgangspunktet ikke enige med Blitz-avisa, om at alle hadde krav på å få sosialstøtte da.

    Jeg nevnte ikke at jeg hadde lest om dette i Blitz-avisa, for sosialkontoret, men jeg visste at alle hadde rett til å få sosialstøtte da, etter å ha lest i den avisa, som hu Lill Beate Gustavsen hadde da.

    Så derfor ble jeg litt sur/irritert, når sosialkontoret på Ryen, ikke virka å være så veldig velvillige da, når det gjaldt å gi meg sosialstøtte, etter at studielånet mitt hadde begynt å bli brukt opp da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg dro ned på sosialkontoret på Ryen der, den dagen, som det møtet mitt der, var avtalt da.

    (Jeg tok vel bussen dit vel).

    Jeg hørte på han Kjetil fra Abildsø, og prøvde å rufse til frisyren mitt litt, (og sånn), sånn at jeg ble seende litt tufs ut da, (sånn som han Kjetil hadde anbefalt meg å gjøre da).

    (Uten at jeg skjønte helt hvorfor han hadde anbefalt meg å gjøre det.

    Men jeg hadde ikke fått noen andre råd, om det her møtet, så jeg hørte på han Kjetil fra Abildsø, da).

    Jeg prøvde også å oppføre meg litt sånn ‘tufs’, i det her møtet da.

    Og ikke virke for kul liksom.

    (Siden jeg lurte på om det var derfor, at sosialkontor-dama hadde begynte å krangle, når jeg ringte dem fra Oslo S.

    Siden hu kanskje hadde syntes at jeg var for ovenpå eller selvsikker da.

    Noe sånt).

    Og jeg fikk sosialstøtte da.

    Mot det som hu jeg hadde prata med først, i telefonen, visst hadde anbefalt da.

    (Hvis jeg skjønte hu dama jeg hadde møte med riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg satt i venterommet, på sosialkontoret på Ryen der da, (før det her nevnte møtet da).

    (Som vel også var venterommet, for helsesenteret, på Ryen, mener jeg.

    Noe sånt).

    Så satt det en pakistansk gutt der, i tenårene.

    Som jeg husker at så litt stygt på meg vel.

    Jeg lurer på om det var den samme gutten, som var med han Henning, på Tjallern, da hu unge, spreke fjortis-jenta, hadde dukka opp der, (etter at Henning og dem hadde ringt, og hørt at mora var der og der, og at faren var på hytta da).

    Jeg husker ihvertfall at han pakistanske tenåringsgutten, så på meg, mens jeg satt og venta på å ha det her møtet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg satt og venta på å ha det møtet.

    Så leste jeg i et magasin, som lå på et bord der vel.

    Det var et magasin, hvor det stod om arbeidsulykker, med mere.

    En innvandrer hadde visst forsvunnet i en papirmaskin, (eller noe), i Drammen, leste jeg.

    (En ulykke som jeg sommeren etter nevnte for faren min og Dag Furuheim vel.

    Når jeg satt på med dem en gang, i forbindelse med noe jobbing vel.

    Og da hadde visst Dag Furuheim hørt om den ulykka.

    Han innvandreren hadde visst plutselig bare forsvunnet ned i en maskin, på en fabrikk i Drammen, (fra et øyeblikk, til det neste), uten at noen så nøyaktig hva som skjedde vel.

    Sa han Dag Furuheim da, (eller om det var en annen kar, som ligna på han).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Avtalen mellom sosialkontoret på Ryen, og meg, den var at jeg skulle få sosialstøtte, i de siste tre månedene, av dette studieåret da.

    Det var vel da for april, mai og juni da.

    Noe sånt.

    Og jeg fikk dekket både husleie og penger til livsopphold.

    Altså 2500 til husleie, og drøye 3000 til mat, hver av de tre månedene da.

    Men avtalen var også, at jeg det neste studieåret, ikke skulle gå på NHI.

    For sosialkontoret ønsket ikke i utgangspunktet å støtte private høgskoler økonomisk da.

    (Som hun dama i møtet forklare da).

    Så vi ble enige om at vilkåret for at jeg skulle få sosialstøtte, det var at jeg tok et friår, fra NHI, for å spare opp penger, sånn at jeg ikke kom til å trenge sosialstøtte igjen, når jeg gikk det siste året, på NHI.

    Så sånn var det

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk, hos Anne Lise og dem.

    (Hu som hadde nesten åpent hus, på Abildsø der).

    Så var vel han Percy der, (mener jeg), og en kar til.

    (Muligens Henrik, det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    De to gutta ville ha meg med, på å gjøre noe innbrudd, i en bil, (eller noe sånt vel).

    Jeg lot som at jeg ikke skjønte noe da.

    Og prata om det her, mens Lene og Anne Lise også hørte på da.

    For jeg hadde ikke lyst til å bli med på noe innbrudd da.

    (Eller hva de her kara prata om igjen da.

    Noe kriminelt var det ihvertfall, sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var jeg også på en fest der.

    Muligens hos Anne Lise da og.

    Men denne gangen, så var festen inne i stua deres.

    Og ikke i det kjellerrommet der da, hvor den Abildsø-gjengen vanligvis satt da.

    En gutt, hadde låst seg inne på doen der.

    Da jeg var liten, så pleide vi jo å få lov å leke, (oss søskenbarna), i huset til Ågot og Øivind, på Sand der da.

    Og noen ganger, så lekte vi, at vi låste oss inne, på do, og sånn da.

    Så jeg var vant til det, å dirke opp sånne 8-nøkler, som stod i låsen, fra den andre sida da.

    (Fra da jeg var liten gutt, og lekte med fetterne og kusinene mine og sånn da, på Sand, på 70-tallet).

    Så jeg klarte å åpne den baderomsdøra da, fra utsida da, hos Anne Lise og dem, (var dette vel).

    En ung tenåringsgutt, lå på gulvet der vel.

    Og noe var galt da, skjønte jeg.

    Men jeg skjønte ikke akkurat hva som var galt.

    Men jeg skjønte at de andre var litt redd for at noe galt skulle skje vel.

    Kanskje han gutten prøvde å ta selvmord, (eller noe), tenkte vel kanskje jeg.

    (Noe sånt).

    Han var liksom nesten helt viljeløs, han som hadde låst seg inne, på badet der da, på den festen, virka det nesten som for meg vel.

    (Noe sånt).

    Kanskje han var under kontroll av de eldste i den Abildsø-gjengen, (for eksempel han Henning?).

    Hvem vet.

    Litt rar virker ihvertfall denne episoden, når jeg tenker tilbake på den nå.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En annen gang som eg var hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland der.

    Så prata vi om sjekking.

    (Av en eller annen grunn).

    ‘Bare gå rett på den du er interessert i, er mitt favoritt-sjekketriks’, sa hu Lill Beate Gustavsen.

    (Noe sånt).

    Og da måtte jeg nesten le litt inni meg, husker jeg.

    For det var jo akkurat dette trikset, som hu Lill Beate Gustavsen hadde brukt på meg da, på Fremad, (i Selvik), der, (skoleåret før).

    (Hvor Christell hadde pleid å da meg med, en del fredager da).

    Men det hadde kanskje hu Lill Beate Gustavsen glemt, i mellomtida.

    Det at en gang, som både hu og jeg, var inne på Fremad der, så hadde hu bare kræsja rett inn i meg, på/ved dansegulvet der.

    Den samme gangen vel som hu Monica Nebel vel seinere sa om, at hu hadde tråkka meg på beina, ute på dansegulvet der, (mens hu dansa med Arnt Lund da).

    Noe som jeg også vel såvidt husker ennå da.

    Så der var det litt vanskelig å få fred, for damer, inne på Fremad der, noen ganger, det er helt sikkert.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, at Mette Holter, (Axel sin stemor), en gang sa til Pia og meg, når vi var på et besøk, hos Axel og dem, på Furuset.

    At vi burde kjøpte Quarter-pounder-burgere, når vi kjøpte mat, på McDonald’s.

    For det var ‘mer mat’, i Quarter-punder-bugererne, enn i Big Mac-burgerne da.

    (Ifølge Mette Holter).

    Så det hendte noen ganger, (husker jeg), at jeg prøvde å kjøpe Quarter-pounder-burgere, på McDonald’s, etter at Mette Holter hadde ‘babla’ om det her da.

    Men at det var mer mat, i Quarter-punder-burgerne, enn i Big Mac-ene, det kan jeg vel ikke si, at jeg merka så mye til kanskje.

    Men det kan hende at hu Mette Holter hadde rett likevel.

    Hvem vet.

    Jeg syntes kanskje nesten det virka som at det mer var omvendt.

    At det var mer mat, i Big Mac burger-ne.

    Men det er også mulig at jeg tar feil.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 25: Enda fler ting som skjedde det første året jeg bodde i Oslo

    Fler ting, som jeg husker fra det første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det var, at Lill Beate Gustavsen, og Pia fra Korea, de dro meg med på Rockefeller, en fredagskveld vel, for å se filmen ‘The Wall’, med Pink Floyd.

    Den filmen hadde jeg ikke sett før da.

    Og jeg likte dette konseptet, som ble kalt Rock Cinema vel, veldig godt.

    For det var kult syntes jeg, at man kunne sitte der, med en halvliter, mens man så på en kul film da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som min tremenning Øystein Andersen og jeg, gikk rundt i Oslo Sentrum, for å finne på noe å gjøre, dette studieåret.

    (Vi hadde vel spilt biljard, der hvor det en gang var et bad, (Nedre Torggata bad vel), ved Rockefeller der da).

    Og så var det gratis kino, på Rockefeller husker jeg.

    (Dette la jeg tilfeldigvis merke til, da vi gikk ikke så langt unna inngangspartiet, til det diskoteket der).

    Og det var filmen ‘Apokalypse nå!’, (om Vietnam-krigen), som Rockefeller viste gratis da.

    Så jeg dro med Øystein inn der, for å se på på den filmen da.

    Siden jeg jo hadde vært på Rockefeller og også på Rock Cinema vel, tidligere da.

    Og den filmen virka jo dritkul, (syntes jeg), med helikoptere som fløy i formasjoner, med musikk av the Doors, og med bomber og napalm her og der da.

    Men Øystein ville ut da.

    Han ville ikke så på denne filmen.

    Enda den filmen var gratis.

    Og enda Øystein liksom var film-frik da.

    Jeg spurte Øystein etter at vi hadde gått ut, hva dette kom av, at han ikke ønsket, å se på den filmen.

    Men da svarte ikke Øystein noe klart, (som jeg klarte å forstå, ihvertfall).

    Så det lurer jeg vel på ennå, hvis jeg skal være ærlig.

    Kanskje grunnen var at Øystein var adoptert, fra Sør-Korea, og likte å se på at ‘kinesere’ ble drept, på lerretet?

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Men Øystein dro meg jo seinere dette studieåret, med for å se på filmen ‘Casualties of War’, som også var med handling fra Vietnam-krigen, på Klingenberg kino.

    Så hva som dette skyldes, at min tremenning, Øystein Andersen, ikke ville se på filmen Apocalypse nå!, gratis, på Rockefeller der, dette skoleåret, (enda jeg syntes at den filmen virka rimelig kult), det veit jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.

    Så var det en kar, som handla der, som ble kalt for Percy.

    Og Vanja Bergersen, som jobba deltid i kassa der, hu sa en gang, til butikksjef Kristian Kvehaugen og meg, (på et personalmøte, var det vel), at han Percy hadde sagt det til henne det, (en gang), at ‘vet du hva jeg kan gjøre med deg?’, (eller noe).

    Så han Percy hadde et veldig dårlig rykte da.

    Og en gang, så rappa han en kurv med mat der.

    Så assistent Irene Ottesen og meg, vi løp etter han, til blokka der han bodde, like ved butikken der da.

    Men jeg lot han slippe unna.

    Percy var en kraftig kar, og kunne nok være farlig å slåss med, (tenkte jeg).

    Og han hadde jo et veldig dårlig rykte.

    Så jeg tenkte at det var ikke noe vits, i at Irene Ottesen og meg, ofra helsen vår, på grunn av en handlekurv med mat, (som hans slektninger seinere betalte), til drøye hundre kroner da.

    Vi visste jo hvem han Percy var liksom.

    Det viktigste var vel at vi sørga for at noe lignende ikke skjedde igjen, tenkte jeg vel kanskje da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg lurer på det, om han Percy, var en kar, som bodde på Abildsø der, på den samme tida, som jeg også bodde der.

    Jeg husker det, at etter jul, dette skoleåret.

    Så fikk jeg mast meg til, å få låne brødristeren, til bestemor Ågot, en gang, som jeg var på besøk hos henne, på Sand der.

    For jeg merka det, at jeg ikke hadde så mye penger igjen, av studielånet, (etterhvert).

    Så jeg tenkte det, at jeg kunne kjøpe sånne ferdig-oppskjærte brød, og så riste dem, i en brødrister, på kjøkkenet, som var ved siden av hybelen min, på Abildsø der da.

    For jeg fikk jo ikke lov til å steike pizza der, av familien Jorås, (som jeg leide av da).

    Men å riste brød, i en brødrister, det hadde dem ikke sagt noe om.

    Også kjøpte jeg også sånne ferdig oppskjært Norvegia-ost-skiver da.

    (Som Magne Winnem hadde tatt med, den gangen, da også Cecilie Hyde var på besøk hos meg, i Uelands gate der).

    Også spiste jeg toast med hvitost da liksom.

    Siden dette var en god del billigere enn burgere da liksom.

    (Selv om jeg merka det, at det liksom mangla noe, når jeg bare spiste de her osteskivene da.

    Det ble jo som at noe mangla, når jeg ikke fikk i meg skikkelig middag, mener jeg.

    Og det merka jeg også, at jeg ble ikke helt fornøyd, av bare brødskiver med ost.

    Man måtte vel ha litt proteiner, som i kjøtt fra okse, svin eller kylling, i kosten også, for å bli fornøyd, skjønner jeg nå ihvertfall.

    Og det skjønte jeg vel også ganske klart på den her tida og.

    Men jeg hadde litt dårlig råd da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den dagen, som jeg dreiv på, og prøvde hvordan det blei, å bare leve på disse her rista brødskivene, med hvitost da.

    Så dukka plutselig han Percy opp, (lurer jeg på om det var ihvertfall), på døra mi, på Abildsø der da.

    Han hadde jeg vel såvidt møtt, utafor Abildsø-kiosken der en gang før vel.

    Noe sånt.

    Ihvertfall så dukka han opp på døra mi da.

    Og ville inn og si hei da.

    Og han var tydelig opprørt.

    Han hadde krangla, med faren sin, var det vel.

    Percy, (hvis det var han), sa det, husker jeg, at han ville ‘bli som meg’.

    (Eller noe).

    Og ha egen hybel, osv., da.

    Og så fikk han noen rista brødskiver med hvitost da.

    Som vi mekka i den brødristeren til bestemor Ågot der da.

    På hybelkjøkkenet, som jeg delte med den andre hybelen der, i første etasje, i huset til Berit og Gunnar Jorås der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det er mulig at han karen, som jeg spanderte toast med hvitost på, ikke var han Percy da.

    Det er mulig at jeg roter, og at dette var to forskjellige folk.

    Det er mulig.

    (Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Men jeg har lurt på om dette kan ha vært den samme personen seinere.

    (Uten at jeg er helt sikker på det da).

    Som både spiste brødskiver med hvitost, hjemme hos meg, på Abildsø der.

    Og som bodde på Bjørndal, og rappa en handlekurv med mat, mens jeg jobba, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal der.

    Det er mulig.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Han Kjetil, som pleide å dra på ‘Haleluja-møter’.

    Han var også på besøk hos meg, på hybelen min, på Abildsø der da.

    Og da spilte jeg blant annet et band som het Nitzer Ebb for han, husker jeg.

    For han digga sånn ekstrem musikk, (mener jeg å huske).

    Så jeg syntes at jeg måtte sette på noe ekstremt noe da.

    Og dette var jo musikk som Cecilie Hyde og søstera mi, hadde ‘hypet’, (og ufarliggjort), skoleåret før, da jeg gikk på skole i Drammen.

    Så jeg satt på en maxi med de da.

    Og så begynte vel han Kjetil å høre på det bandet etter dette da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For skoleåret etter at jeg bodde på Abildsø.

    Så var jeg sammen med ei dame, (fra Stovner), som het Ragnhild, (i noen uker ihvertfall), som jeg møtte på Radio 1 Club en gang, som Magne Winnem gikk tidlig hjem.

    Like etter at jeg hadde fått meg jobb, på OBS Triaden, i oktober 1990 vel.

    Og en gang, som jeg var ute med hu Ragnhild.

    I Oslo Sentrum der.

    (Fordi hu ville vel hilse på kameratene mine, Magne Winnem og Andre Willassen, som vi møtte på Burger King, nederst i Karl Johan der da).

    Da møtte vi også like etterpå han Kjetil fra Abildsø.

    Ved Jernbanetorget der.

    (Like etter at vi hadde møtt Winnem og Willassen på Burger King der da).

    For hu Ragnhild og jeg skulle vel ta T-banen, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hadde visst han Kjetil fra Abildsø begynt å vanke på Blitz.

    For han fortalte meg først det, og så fortalte han meg det, at Nitzer Ebb, det var ‘nazi-musikk’.

    Jeg svarte vel det, at det visste jeg.

    Men jeg gikk jo sammen med hu Ragnhild der.

    Så jeg fikk vel ikke forklart meg ordentlig.

    For dette var jo musikk som sosialister og friker, i Lyche-gjengen, i Drammen, (som søstera mi var med i), hadde hørt på, og ufarliggjort da.

    (Skoleåret før).

    For de hørte jo på masse forskjellig ‘sær’ og ekstrem musikk da, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Og det var jo ikke sånn, at man ble nazist, fordi om man hørte på den og den sangen, mente jeg da.

    Så det er vel diskuterbart, om Nitzer Ebb var nazi-musikk, mener jeg.

    Nazistene hørte vel på hornmusikk og sånn, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var vel antagelig det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg mente ihvertfall det, at selv om jeg hørte på samme musikk, som noen nazister også hørte på.

    Så betydde jo ikke det, at jeg var nazist da.

    Jeg er vel liberal da, (heter det vel).

    Så jeg liker å ha frihet til å gjøre ting liksom.

    Selv om hadde lest i ‘Mein Kampf’, av Adolf Hitler, (for nysgjerrighetens skyld da), så betyr jo ikke det, at jeg er nazist liksom.

    For hvis man skal skjønne hva nazismen egentlig er.

    For å argumentere mot den, for eksempel.

    Så kan det vel kanskje lønne seg, å for eksempel lese Mein Kampf, for å forstå mer om hva dette dreier seg om da.

    Det er jo ikke sånn, at noe musikk eller noe du leser, bare går rett inn i hodet ditt, og programmerer deg, mener jeg.

    Man har jo en dømmekraft, og en kritisk sans, som man kan bruke, når man leser for eksempel Blitz-avisa, Klassekampen eller Mein Kampf da.

    Det er jo ikke sånn at man er blitzer selv om man leser i Blitz-avisa liksom.

    Eller at man er kommunist fordi at man leser i Klassekampen.

    Eller at man er nazist fordi man leser Mein Kampf.

    Det kan jo være at man kjeder seg, eller er nysgjerrig også, (for eksempel).

    Men noen folk er kanskje litt trangsynte da, og ignorante, og tror kanskje at det er sånn, at hvis man leser i en bok, så går det man leser, rett inn i hjernen ens, og programmerer en, sånn at blir kommunist, eller noe.

    Jeg tror ikke at det er sånn.

    Jeg tror at mennesker har en fri vilje, (heter det vel), som gjør at man kan lese i sånne bøker, uten at man blir for eksempel kommunist eller nazist da.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, dette skoleåret, så stoppet noen som jobba for Levis meg, i Karl Johans gate der, husker jeg.

    De lurte på om jeg ville være med på en markedsundersøkelse.

    Levis ville prate med tenåringsgutter/unge menn, i Oslo, om sine nye klær.

    Og man fikk et gavekort da, på hundre kroner, (eller noe sånt).

    Møterommet, som Levis hadde leid, lå i Karl Johans gate der, (husker jeg).

    Ved Egertorget der cirka vel.

    Og i en pause så fant vi som var med på dette ut.

    At Levis også hadde leid nabo-rommet.

    Og der satt det noen og filmet oss da.

    (Fikk vi bekreftet etter pausen da).

    Mens vi var på møte der da.

    Noe som var uvant, i 1989 liksom, at man ble filmet da, når man var på møter, osv.

    Jeg gikk da i en svart bomullsbukse, husker jeg.

    Som jeg hadde kjøpt, i en klesbutikk, som lå i første etasje, på Oslo City der.

    (Carlings muligens, men det husker jeg ikke helt sikkert).

    Dette var nok antagelig i 1990 da.

    Jeg hadde slutta å alltid gå i olabukser.

    Siden de var litt dyrere, enn den bomullsbuksa, (som så nesten ut som en dressbukse), som jeg kjøpte da.

    For jeg hadde vel kanskje funnet ut det, at Hennes & Mauritz ikke var så kult lenger.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg dreit meg nok litt ut, på det Levis-møtet der da.

    For jeg svarte det, at jeg ikke alltid gikk med olabukser, men også med bomullsbukser da, til vanlig.

    (Og når jeg gikk ut på byen, så gikk jeg jo i dress).

    Og jeg sa vel også det, i det møtet, at jeg ikke syntes det var så stor forskjell på hvordan folk, som gikk på de forskjellige utestedene, i Oslo da.

    Jeg syntes vel at jeg måtte si noe, mens jeg var på det møtet, liksom.

    For jeg var ganske vant til å hevde meg, på skolen, ved å svare riktig på ting som lærerne spurte om da.

    Så det var liksom nesten litt min jobb det, (syntes jeg), å prate litt høyt, når jeg var i møter/forsamlinger og sånn liksom da.

    (Av gammel vane, fra skolen nærmest).

    Det var ihvertfall det jeg var vant med, fra da jeg gikk på videregående, (og spesielt på Sande Videregående), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg var altså med på to sånne Levis-markedsførings-møter, dette studieåret.

    En gang aleine, og enda en gang, seinere, sammen med han Kjetil fra Abildsø da.

    Da han dro meg med, på et annet sånt Levis-møte, i Stortingsgata der.

    Hvor man ikke fikk et like bra gavekort, (mener jeg å huske).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer, som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Men det får jeg vel skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2, tenkte jeg.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 24: Fler ting som skjedde det første året jeg bodde i Oslo

    Jeg møtte også Kenneth Sevland, fra Svelvik, (og språkreisen til Weymouth, sommeren 1986, som jeg har skrevet om i Min Bok), på Oslo City en gang.

    Han skulle på platebutikken der, og jeg stod og hang like ved den, etter å ha spist en burger til frokost, som vanlig vel, på burgersjappa Wendy’s, (eller om det var Wimpy’s), på Oslo City der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sevland fortalte det, at han gikk på noe slags datalinje, på en folkehøgskole, ute i Bærum der.

    (Sevland hadde jo gått Kontor og Administrasjonslinjen, på Handel og Kontor, på Sande Videregående.

    Så han hadde jo ikke fått artium.

    Så han måtte jo begynne på folkehøgskole, istedet for på en vanlig høgskole, sånn som meg da, som begynte på NHI.

    Likevel har jeg forresten sett det, tidligere iår, at Sevland faktisk er på Facebook-gruppen, til NHI.

    Men om han faktisk har gått der, eller ikke, det vet jeg ikke.

    Jeg kan ikke huske å ha sett han der ihvertfall.

    Og jeg gikk på NHI skoleårene 1989/90 og 1991/92.

    Men det er mulig at han kan ha gått der seinere da.

    Hvem vet).

    Sevland sa også det, at han bodde ute i Bærum der, sammen med en medelev-dame, fra Sande Videregående, som han var sammen med da.

    Jeg spurte hvem det var.

    Og Sevland sa at det var ei som pleide å ha masse kviser.

    Jeg skjønte fortsatt ikke hvem det var.

    Men Sevland inviterte meg ut for å besøke dem, ute i Bærum der da.

    Men jeg skjønte ikke hvilken skole det var, som Sevland gikk på.

    Så jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg dit liksom.

    Og jeg visste heller ikke hvem dama hans var.

    Samtidig så hadde det skjedd så mye, det skoleåret, som jeg gikk på den samarbeidsavtalen, i Drammen, på Gjerdes Videregående.

    Så jeg syntes vel ikke at jeg kjente Sevland så bra lenger kanskje.

    Så jeg droppa bare det, å dra ut til et sted jeg ikke skjønte noe om, ute i Bærum der.

    For å besøke han Sevland da, (som kunne være litt sur/grinete/sippete-aktig kanskje), og ei dame med masse kviser der liksom.

    Da ville jeg bare blitt det tredje hjulet på vogna, (vil jeg si).

    Det var vel derfor at jeg droppa det besøket, vil jeg vel tippe på.

    Jeg husker ihvertfall at jeg ikke hadde lyst til å besøke Sevland ute på Bygdøy der, (eller hvor dette var igjen).

    Jeg hadde jo allerede vært å besøkt Magne Winnem, ute på Rimi Nadderud der.

    Så jeg var kanskje litt lei av å kjøre buss uti Bærum der og.

    Hvem vet.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og etter denne episoden, så så jeg vel aldri Sevland igjen, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg var ferdig, med de siste eksamene, (var det vel), på NHI.

    Så møtte jeg også Brunkremtrynet, (ei jeg dessverre bare husker kallenavnet til, hos den ‘Abildsø-gjengen’, på), igjen, da jeg var på vei ned til byen, for å feire.

    Hu var vel russ, eller noe, tror jeg.

    Hvis ikke hu gikk i andre klasse på videregående da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også møtt Brunkremtryne igjen, en gang, noen måneder før det her og.

    Ved bussholdeplassen, i Dumpa der vel.

    Det samme stedet hvor jeg hadde møtt henne, den første gangen.

    (Den første dagen, som jeg bodde på Abildsø.

    Da jeg hadde forvilla meg ut i Enebakkveien der, og satte meg ned på benken, ved bussholdeplassen der, for å ta meg en røyk da.

    Siden det ikke var lov å røyke, i hybelen, som jeg leide av familien Jorås der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sa vel da bare ‘hei’ til Brunkremtrynet.

    Men Brunkremtrynet tok dette lenger, og begynte å si at hun ikke hadde tid til å ha noe kjæreste.

    For hun hadde skole, jobb og trening, var det vel.

    (Noe sånt).

    Dessuten så tok det vel litt tid, å ta på seg all den brunkremen i trynet og, hele tida, kan jeg vel tenke meg.

    (Bare for å tulle litt).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men den tredje gangen, som jeg møtte henne.

    Så skulle hu ut og feste da, på Rockefeller.

    Og jeg skulle også ut og feste, for å feire at eksamenene var overstått, (mener jeg at det var).

    Brunkremtrynet og venninnene hennes, de spurte meg, om jeg skulle bli med dem, på Rockefeller da.

    Og jeg hadde ikke noen spesielle planer.

    Så jeg ble med dem dit da.

    Men det var et slags ungdomsdiskotek der, i første etasje vel.

    Og alkoholservering i andre etasje der da.

    Så det var ikke sånn at jeg bare hang med Brunkremtrynet og dem, hele tida der da.

    For Brunkremtrynet var vel bare 17 år gammel, tror jeg.

    Så hu hadde ikke lov til å kjøpe alkohol da, hvis jeg husker det riktig.

    Så derfor måtte jeg liksom være litt overlegen da.

    Siden jeg var over 18 år, og dem ikke var det.

    Så det var ikke sånn at jeg akkurat hang sammen med Brunkremtrynet og venninnene hennes, inne på Rockefeller der, hele tida.

    Men jeg gikk vel bort til dem på dansegulvet og sånn, i fylla, noen ganger, tror jeg.

    Så det var ikke sånn at jeg feira at eksamenene var ferdig, med noen kamerater, eller med noen medstudenter, fra NHI.

    For Magne Winnem var jo i militæret, på den her tida.

    Og det var ikke sånn at jeg pleide å feste så mye, sammen med de andre studentene, på NHI da.

    Men jeg hadde mer eller mindre flaks da.

    Siden jeg møtte hu Brunkremtrynet, ved bussholdeplassen, på Abildsø der, (som vanlig, kan man vel nesten si.

    De gangene som jeg møtte henne, så møtte jeg henne alltid ved bussen der, sånn som jeg husker det).

    Og ble med hu og venninnene hennes, ut for å ‘rocke’, på Rockefeller der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men dette var vel den siste gangen, at jeg så noe mer til henne og, tror jeg.

    (Selv om jeg også vagt husker det, at hu babla noe om det, at jeg egentlig ikke skulle ut, den gangen.

    En senere gang.

    Men det skulle jeg faktisk.

    Jeg hadde jo på meg dressjakke og alt.

    Og det her var vel på en torsdag, som var den faste kvelden, for studentkroer og sånn da.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på den tida, som jeg bodde på Abildsø.

    Så dro hu Lene og hu Anne Lise, meg med hjem, til ei katolsk jente, som bodde i Dumpa på Abildsø der da.

    På en slags fest der da.

    Da satt vi bare rett opp og ned, i stua dems der, husker jeg.

    Uten å drikke eller si så mye vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da sa Lene og Anne Lise, om hu jenta, at hu ‘var katolsk’, mens jeg satt der da.

    Jeg kjente ingen katolske folk, fra Bergeråsen, (for å si det sånn).

    Så jeg bare svarte ‘å ja’, (eller noe).

    Og det ble vel ikke forklart noe mer.

    Jeg syntes det var litt uvant, at hu jenta var katolsk.

    Det var ikke sånn at jeg hadde møtt noen norske katolikker før, tror jeg.

    Men katolismen er jo en ganske kjent religion da.

    Og en europeisk en, må man vel nesten også si.

    Så det var ikke sånn at jeg fikk sjokk akkurat, av dette, at hu jeg hadde blitt dratt med på besøk/fest hos, var katolikk da.

    Men jeg syntes nok at dette kanskje var litt uvant da.

    Så jeg oppførte meg kanskje litt reservert da, da jeg var hjemme hos hu katolske jenta på Abildsø der da.

    På en slags fest der da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men meg.

    Magne Winnem, han klarte også å lire ut av seg, en mer eller mindre lur kommentar, da han var på besøk hos meg, en gang, på Abildsø der da.

    ‘Synes du at jeg er stygg, Erik’, spurte Winnem om da.

    Det syntes jeg at ble litt flaut.

    Winnem så vel helt vanlig ut, egentlig kanskje.

    Og var høy og stor.

    Men han hadde kanskje dårlig selvtillit da.

    Og jeg selv hadde jo også vært utsatt for mobbing, på ungdomsskolen og var sent i puberteten.

    Så jeg hadde kanskje ikke så god selvtillit selv heller.

    Etter å ha måtte bo alene, fra jeg var ni år og.

    Og vi var jo jevngamle, så det var litt vanskelig for meg, å være som en far, for Winnem da.

    Så jeg bare svarte ikke noe.

    Winnem fortalte også, at han hadde vært hos tannlegen, og at han hadde hatt noen hull, på fremsiden, av fortennene sine.

    Jeg hadde faktisk lagt merke til det, at Winnem hadde hatt noen gule flekker, på forsiden av tennene sine.

    Men det måtte han vel ha lagt merke til selv og, når han pussa tennene sine, osv.

    Men det var nesten sånn, syntes jeg, at Winnem bebreidet meg, fordi at han hadde hatt misfargede tenner da.

    Men jeg var jo ikke noen tannlege heller akkurat.

    Så jeg kunne vel ikke vite hva de flekkene hans på tennene kom av.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Winnem er jo liksom sånn ovenpå ofte, og skal hele tiden finne på noe da.

    Og jeg hadde jo bare kjent han, fra skoleåret før.

    Så det var jo ikke sånn at jeg visste alt om han liksom.

    Så det ble som noe litt rart dette, at Winnem spurte meg, om jeg syntes at han var stygg, osv.

    Og Winnem ville jo også, (som jeg skrev om, i det forrige kapittelet), at jeg skulle kjøpe en lik walkman til han, som jeg selv hadde kjøpt meg, på Fritjof Arngren sin butikk, ute i Skøyen der.

    Så kanskje Winnem ikke syntes at han var noe kul da, og liksom prøvde å bli like kul som meg, (hvis jeg var noe kul), ved å henge sammen med meg da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Winnem fant jo alltid på ting.

    Som å dra på diskoteker og dansketurer, osv.

    Så at han skulle ha dårlig selvtillit, det passet jo ikke så bra med det, at han jo var en person, som alltid fant på mye å gjøre, i helgene, osv.

    Så hvordan dette egentlig var.

    Det tørr jeg ikke å gjette på.

    Det kan hende at Winnem bare tulla med meg og.

    (For alt hva jeg vet).

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Så godt kjente jeg ikke Winnem, (at jeg tørr å si det her helt sikkert), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem hadde også noen tøffe kamerater, fra ute i Røyken vel.

    En het Karl, (eller noe), tror jeg.

    Winnem dro meg med ut med de, på et utested, ved St. Olavs Plass, en gang.

    Ei dame spurte meg Winnem og meg om, ‘er det noe jeg burde vite om Karl(?), før jeg blir bedre kjent med han eller?’.

    Winnem og jeg svarte det, at han Karl var vel ok.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg kjente han Karl så mye.

    Men hva skulle jeg svare da liksom.

    Jeg måtte vel svare noe, og jeg regna vel med at kameratene til Winnem var ok da.

    Så jeg sa vel det da, til hu dama som spurte meg om hvordan han kameraten til Winnem var da.

    (Mens hu gliste eller halvveis lo litt vel.

    Mens vi satt på det utestedet ved St. Olavs Plass der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem hadde også vært på en vinterferie eller påskeferie, (var det vel), dette studieåret, sammen med disse kameratene sine, fra Røyken da.

    Ei jente hadde visst gått rundt i bare en sånn body der.

    (Kanskje en sånn som Christell fikk til jul, året før vel, da vi feira jul hjemme hos hu Solveig som var telegrafist på Scandinavian Star, som jeg skrev om, i Min Bok).

    Og da hadde visst den body-en vært for stor, sånn at fitta hadde syntes da, fortalte Winnem.

    Etter at han kom hjem fra den her slalomferien da, i Hemsedal, (eller hvor det var).

    Hvor de vel også hadde hatt ‘after-ski’ og sånn vel.

    (Hvis jeg husker riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er det fortsatt rimelig varmt, her på det rommet jeg bor på nå, i Fairfield, i Liverpool.

    Så dette kapittelet blir nok ikke så veldig langt, merker jeg.

    Men jeg ser på notatene mine her, at det fortsatt var en del mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde, i Oslo.

    Så jeg får skrive mer om dette, i de neste kapitlene, (tenkte jeg).

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 20: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo

    En gang, dette året, som jeg bodde på Abildsø, så tok Magne Winnem og jeg, 71-bussen ned til Sentrum.

    Etter å ha ‘forsja’, hjemme hos meg vel.

    På bussen, (var det vel), så traff vi de to jentene Lene og Anne Lise, (som bodde i Dumpa på Abildsø da).

    Winnem og jeg, vi skulle ut på byen, for å sjekke damer og drikke og sånn da.

    Så vi var ikke så veldig interesserte, i de her to femten år gamle jentene, som hang seg på oss da.

    Men de oppførte seg vel ganske pent, og var ganske voksne for alderen vel.

    Så jeg tror at det var Winnem, som foreslo det, at vi fire, skulle dra på Peppes Pizza, ved Solli Plass der.

    Og dit dro vi da.

    Også spilte vi fire biljard da, (var det vel).

    Før Winnem og jeg, forlot de her to femten år gamle jentene da.

    Og heller dro til et eller annet utested, hvor det ble solgt alkohol da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble jo bedt med den her Abildsø-gjengen, hjem til hu Anne Lise, som bodde i Dumpa der da.

    Og som fikk lov av mora si, til å ha åpent hus, (må man vel si), omtrent hver kveld vel.

    I et rom eller to i kjelleren deres der da.

    Jeg dro dit en gang, og noen begynte å diskutere musikk med meg.

    De likte ikke at jeg hørte på Depeche Mode, osv.

    (Noe jeg hadde fra hu venninna til søstera mi, Cecilie Hyde da, fra Svelvik.

    Og også Magne Winnem hørte jo på det bandet).

    Så jeg dro hjem til hybelen min da.

    Som var et par-tre minutters gange kanskje, fra der hu Anne Lise bodde da.

    Jeg spurte om noen av dem ville være med, opp til meg, for å hente plater.

    Og hu Lene sa at hu ville det da.

    Så jeg lot henne få være med da.

    Og hu satt seg i vannsenga mi, inne på rommet mitt der da.

    Mens jeg fant fram plater da.

    Så hu råflørta jo skikkelig med meg, må man vel si.

    For det var mange andre steder å sitte, inne på hybelen der, enn akkurat i vannsenga da, (vil jeg si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg var litt skeptisk til å flørte tilbake med hu Lene da.

    Siden hu bare var femten år da.

    For da var det barnerov, hadde jeg fått med meg, fra Bergeråsen osv., da.

    Så derfor lot jeg henne være i fred.

    Hu sa det, at jeg burde ikke ta med noen plater ned til Anne Lise og dem der.

    For da ble de bare ødelagt, sa hu.

    Men jeg måtte jo nesten ta de med, syntes jeg da.

    Siden jeg jo hadde sagt at jeg skulle hente dem.

    Og da vi gikk ned dit igjen, så spurte hu Anne Lise meg, om det hadde skjedd noe, hjemme hos meg.

    ‘Det skjedde ikke noe’, sa jeg.

    Men hu Anne Lise var skikkelig nysgjerrig på hva hu Lene dreiv med i senga da, virka det som.

    Og seinere den våren/sommeren, (i 1989), så begynte vel de to femten år gamle jentene en slags konkurranse.

    (Mener jeg at det var).

    Om å ligge med flest mulig, (eller noe).

    (Mener jeg at noen gutter i den Abildsø-gjengen nevnte for meg.

    Noe sånt).

    Så en annen gang som jeg var der nede, så hadde hu Lene, (var det vel), nettopp knulla med en tenåringsgutt, på hennes alder der da.

    Og han var ikke helt seg selv, etter den her knullinga da, og klagde over at han hadde ‘fittesaft på pikken’, osv. da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg satte på to plater der nede, som jeg hadde funnet i hybelen min da.

    Den ene plata var en cover av Strawberry Fields, av the Beatles da.

    Gruppa het vel Candy Flip, eller noe, tror jeg.

    Noe sånt.

    (En sang jeg hadde hørt på MTV).

    Og syntes at var kul da.

    Så jeg hadde gått på Innova, for å kjøpe den.

    Men de hadde bare en litt kjedelig maxi-mix av den sangen.

    Og det fikk jeg høre nede hos Anne Lise og dem og.

    At den versjonen jeg hadde, ikke var like kul, som den som var på MTV da.

    Og det var jeg egentlig enig i selv og.

    For den mix-en som jeg hadde kjøpt.

    (Den het vel ‘Rasberry Riple Remix’).

    Og den var litt døv, syntes jeg.

    Men det var sånn, på den her tida, husker jeg.

    At jeg hørte mye på musikk, omtrent hele tida da, på walkman, osv.

    Så det var nesten sånn, noen ganger, at jeg liksom ‘måtte’ ha den og den sangen da.

    Og ikke sånn som det har vært, etter at jeg begynte å få internett, i 1996 vel.

    At det bare er å finne noe musikk på nettet ofte, hvis det er en sang man digger da.

    Sånn var det ikke i 1990, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den andre sangen, som jeg satte på.

    Det var ‘Shake the Disease’, med Depeche Mode vel.

    (Den maxi-en som jeg hadde kjøpt, på et senter ut mot Krokstadelva der, skoleåret før da).

    Da sa Henning, at den sangen hadde han hørt på før da, og syntes at var bra da.

    Og han begynte å synge med på teksten da.

    Og sang sånn ‘understanding’.

    Et par ganger vel.

    Men jeg tror at teksten egentlig gikk sånn ‘understand me’.

    Eller noe.

    Men det er mulig at jeg tok feil.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var vel muligens den gangen.

    Eller en annen gang.

    At jeg glemte igjen den svarte og grønne Nike Beaverton-bagen min der.

    Så en gang, våren/sommeren 1990, som jeg dukka opp hos Anne Lise der.

    Så fortalte de meg det, at to nye karer, som nettopp hadde flytta til Abildsø vel, hadde tatt med seg bagen min, hjem til seg selv.

    Og da ble jeg litt sur, husker jeg.

    For en sånn bag kosta jo et par hundre kroner da.

    Og jeg trodde at den lå trygt der nede liksom.

    Men jeg tok det ikke så utrolig nøye heller akkurat.

    Det var ikke sånn at jeg gadd å dra opp til to karer, som jeg ikke kjente, for å hente en sånn bag heller liksom.

    Men hvorfor de tok bagen min, det veit jeg ikke.

    Og jeg skjønte aldri hvem de her folka egentlig var.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også ei annen femten år gammel jente, som jeg prata litt med, nede hos Anne Lise og dem, husker jeg.

    En kar, nevnte at hu burde kjøpe seg en såpe-dildo, eller noe.

    Så sa hu det, at det funka ikke.

    ‘Skummer det da’, drista jeg meg til å si da.

    ‘Ja’, svarte hu da.

    Og jeg tok vel også opp det en gang, at hu Lene, (var det vel), bare var femten år gammel da.

    (Etter at hu hadde sitti i vannsenga mi den gangen sikkert da).

    Så jeg turte ikke å prøve å få a med i senga.

    Siden hu var under den seksuelle lavalderen da.

    Men da var det ihvertfall en av de jentene der nede, som syntes at det bare var tull da.

    Men jeg turte fortsatt ikke.

    For jeg ville liksom ikke ha noe på rullebladet mitt, eller noe, da.

    For det med barnerov, det var bare sånn man ikke gjorde da.

    Husker jeg fra oppveksten min, på Bergeråsen.

    Da ble folk erta husker jeg, eller snakka til, og spurt om de dreiv med ‘barnerov’, hvis det var noe om en jente eller gutt som var under seksten år da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så møtte jeg hu Lene og hu Anne Lise, på 71-bussen, på veien hjem fra Sentrum da.

    Og da prata de om at de hadde hatt noe om Peer Gynt, eller noe, i norsktimene, på skolen.

    Og om at det var Henrik Ibsen da, var det vel.

    Og da dreit jeg meg skikkelig ut, på bussen.

    For jeg trodde ikke at det var Ibsen.

    Siden det var et såpass ulikt tema, (syntes jeg), fra for eksempel ‘Et Dukkehjem’ da.

    Så jeg sa vel sånn at hele bussen hørte det, (omtrent), at det ikke var Ibsen da.

    (Noe som vel var feil tror jeg.

    Men dette her var like etter eksamenen mine og, tror jeg.

    Som jeg hadde ni-lest til, mener jeg å huske.

    Så jeg var kanskje litt fjern etter all eksamenslesinga da.

    Det er mulig).

    Og de to jentene begynte også å bable om det, (mener jeg å huske), at jeg, (eller andre på min alder), kanskje ikke hadde vært bortpå så mange jenter.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den Abildsø-gjengen, de prøvde også å få meg med på Norway Cup.

    Ekeberg og Norway Cup var ikke så langt unna Abildsø, mener jeg å huske.

    Men jeg gadd ikke.

    Det ble litt for svett liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den Abildsø-gjengen, de ville også ha meg med til Hvervenbukta.

    En bukt hvor man kunne drikke og brenne bål og sånn da.

    I Oslofjorden vel.

    Ikke så langt unna Abildsø vel.

    Men det syntes jeg at nesten hørtes litt skremmende ut.

    Å henge sammen med den gjengen der, på et sted som jeg ikke visste hvor var engang.

    Og som var et stykke hjemmenfra da.

    Så det droppa jeg, må jeg innrømme.

    Det var en eller to karer, i den gjengen der, som var litt aggressive mot meg, husker jeg.

    Så å dra til Hvervenbukta, sammen med noen sånne aggressive gutter, i slutten av tenårene.

    Mens man drakk masse alkohol og sånn.

    Nei, det kunne ende galt, fryktet jeg.

    Så det gadd jeg ikke å være med på, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de jeg hang mest med, i den her Abildsø-gjengen, det var en kar som var et par-tre år yngre enn meg, som het Kjetil.

    Jeg var egentlig ikke så interessert i gutter akkurat, (for å si det sånn).

    Så det må nok ha vært han Kjetil, som liksom dro med meg, på forskjellige ting da.

    Kjetil pleide ikke å henge så mye nede hos Anne Lise og dem.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men han pleide å henge utafor Abildsø-kiosken der da.

    Hvor jeg pleide å gå, for å røyke vel.

    (Siden jeg ikke fikk lov til det, på hybelen min.

    Av Jorås-familien da.

    Så pleide jeg å gå ut for å røyke.

    Ihvertfall den første tiden, som jeg bodde på Abildsø der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil, han hadde foreldre, som pleide å ta han med, på noe sånne møter, i en kristen, nesten New Age-bevegelse vel.

    Det var vel noe lignende av det han pastoren Hans Bratterud drev med, tror jeg.

    Altså sånne ‘halleluja’-møter da.

    Jeg fortalte det, at jeg ikke pleide å dra på sånt.

    Og at jeg ikke var kristen da.

    Så jeg var ikke interessert i å bli med på sånne møter da.

    Jeg syntes at det var døvt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Kjetil, han dro meg med på noe Levis-møte, en gang.

    Det var sånn, at Levis noen ganger stod i Karl Johan, og spurte noen ungdommer, om de kunne svare på en markedsundersøkelse.

    Levis lurte på om vi syntes at de og de baklommene på Levis-buksene, var kule da.

    (Det var kanskje på Levis 501-busker.

    Det husker jeg ikke her).

    En modell fra England, (tror jeg at det var), var der også da.

    Og jeg mener at han sa det, til de som arrangerte det.

    (Hvis jeg fikk det med meg riktig).

    At jeg også kunne ha vært modell da.

    At han sa at, ‘he could have been a model’, (eller noe), om meg da.

    Hvis jeg skjønte det riktig.

    Men dette ble jo ikke sagt til meg.

    Men jeg bare overhørte noe av det som ble sagt der da.

    På det Levis-møtet, som var i Stortingsgata der vel.

    Like ved Grev Wedels Plass ihvertfall, mener jeg.

    (Noe sånt).

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så dukka han Kjetil opp på døra mi.

    Og ville at jeg skulle bokse mot han.

    (Av en eller annen grunn).

    Han hadde vel bare to hansker.

    (Mener jeg).

    Og vi boksa da.

    Hjemme hos han.

    Så dukka det opp ei dame der, fra Oslo kommune, mener jeg, plutselig.

    Som lurte på hvem jeg var da.

    Jeg forklarte vel det, at jeg gikk på NHI og sånn vel da.

    Men det var jo litt rart, mener jeg.

    At ei dame fra Oslo kommune dukka opp der.

    Han Kjetil hadde kanskje foreldre som ikke fulgte med på han.

    Hva vet jeg.

    Og hvorfor dro han Kjetil meg med, hjem til han, akkurat når hu dama fra Oslo kommune skulle dukke opp der?

    Nei, det her var vel rimelig spesielt vel.

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Magne Winnem skulle også dra meg med, til Norway Cup, en gang, dette studieåret, husker jeg.

    Han sa det, at man kunne få mange bra merkevarer, innen sportsklær, billig der.

    Siden dette var på slutten av Norway Cup da.

    Men jeg syntes at dette var som noe kjedelige greier.

    Jeg var ikke så interessert i damer som var under atten år egentlig.

    (Og jeg dreiv ikke så mye med sport heller, under studietiden da).

    Jeg ville ha meg ei dame, som kunne bli med ut på byen, og drikke og sånn.

    (I tillegg til å være klar for litt sengekos og sånn og da).

    Så jeg kjeda meg vel rimelig bra, oppe på Norway Cup der, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det første semesteret, på NHI forresten, husker jeg.

    I faget programmering.

    (Med han Lasse ‘Liten’ Berntzen, som foreleser vel).

    Så imponerte jeg en del, (må man vel si).

    Vi satt i det store auditoriet.

    Og vi gjennomgikk en programmeringsoppgave, som jeg ikke hadde gjort engang.

    Men jeg fulgte med på gjennomgangen da, på en slags overhead, eller tavle, da.

    Og dette var et stort auditorium, hvor det satt mellom 100 og 200 studenter da.

    De hadde laget et dataprogram, som skulle simulere et kassa-apparat.

    Og de hadde gjort noe feil da.

    For 1-øringer, hadde jo gått ut av sirkulasjon.

    Og Lasse Berntzen sleit fælt da.

    For det ble feil hele tida.

    Hvis noen handla for 9.99, eller 99.99 eller 999.99.

    (Eller noe sånt).

    For da måtte han lage et unntak, for hver sånn situasjon da.

    Og det kunne jo bli ganske mye, for det kunne jo gå fram til 99999999999.99 for eksempel.

    (For å overdrive litt kanskje.

    Men likevel.

    For dette var jo et tenkt eksempel da.

    Så da skulle det liksom være sånn at det ble riktig, for alle eksempler da.

    Og at det ikke burde finnes noen unntak, eller bug-er, må man vel kalle det).

    Så da måtte jeg si det da, at han måtte runde av det tallet.

    Til nærmeste ti-øring.

    _Før_ programmet begynte å finne ut, hvor mye penger, som kunden skulle ha tilbake da.

    Og da funka det, sa folk i salen og sånn da.

    Og da var han Lasse Berntzen skikkelig ute å kjøre da.

    For noen studenter i auditoriet der, de fant nye bug-er, i foreleserens program, hele tida da.

    Men jeg redda nesten hele NHI da.

    (Kan man vel kanskje nesten si).

    For hverken foreleseren eller studentene fant egentlig noen løsning, på dette avrundingsproblemet da.

    Før jeg, (som ikke hadde sett på oppgaven engang, før denne timen), bare fant svaret i hodet da.

    Og turte å si det ut da, midt i timen.

    Fra min plass ganske langt bak i auditoriet da.

    Selv om det satt bortimot 200 studenter der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etter dette, så gikk jeg enda sjeldnere, på forelesningene.

    For jeg ville ikke virke for overlegen heller liksom.

    Så det var nok antagelig meg, som var den dyktigste programmereren, på NHI, (når jeg gikk der).

    Hvis jeg skulle tippe ihvertfall.

    Ihvertfall så var jeg nok en av de flinkeste.

    Ville jeg nok tippe på ihvertfall.

    Etter å ha sett på hvordan alle de andre der sleit da.

    På en oppgave som jeg egentlig syntes at var ganske enkel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, dette skoleåret.

    Det hadde jeg tenkt å skrive mer om, i de neste kapitlene av Min Bok 2.

    Så vi får se når jeg klarer å få tid til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 19: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo

    Henning, i Abildsø-gjengen, han husker jeg et par ting til om.

    Jeg husker at jeg møtte han, ved bussholdeplassen ned til Sentrum en gang.

    Da hadde han klipt seg, hos frisøren, i Dumpa, på Abildsø der.

    Og han hadde to slags barberte striper, på den ene sida, av hue.

    Og en stripe på den andre sida vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han sa også det en gang, da noen i den gjengen diskuterte musikk, utafor Abildsø-kiosken der vel.

    At Paula Abdul hadde så rar nese.

    Og at da han så på Paula Abdul-musikkvideoer, på MTV, så tenkte han sånn at, ‘så rar nese du har, Paula Abdul’, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han hadde en fetter, som het Colin.

    Colin var fra Swindon, i England, og var et par år eldre enn Winnem vel.

    Colin hadde en ganske ny bil, som han kjørte med, mellom England og Norge, når han skulle til eller fra hybelen sin på Kringsjå da.

    Colin studerte data, på UIO.

    Og han dreiv og lagde noen dataprogrammer, (som jeg ikke helt fikk med meg hva var), for han regna med at han kom til å tjene penger da, på de her programmene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så møtte Magne Winnem og jeg Colin på Lorry, (en pub i Oslo).

    Jeg bestilte Aass Fatøl, siden det var så lenge sida, at jeg hadde drikki det.

    (Ikke siden russetida, noen måneder før det her da.

    Eller det var vel fordi at jeg var fra Berger, at jeg kjøpte Aass Fatøl da.

    Siden det liksom var favorittølet mitt da.

    Siden Drammen er den nærmeste ‘bryggeri-byen’ liksom da, fra Berger da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens Magne Winnem og jeg var på Lorry, sammen med Colin.

    Så dukka det opp ei dame der, som Colin kjente.

    Ei norsk dame da.

    Og Winnem og jeg, vi skulle liksom hilse på henne da.

    Men hu dama var skikkelig overlegen, husker jeg.

    ‘Er dere noen folk jeg kommer til å treffe ofte eller’, spurte hun oss.

    (Noe sånt).

    ‘Ja’, svarte vel jeg.

    (Jeg visste ikke hva ellers jeg skulle si).

    Men jeg traff vel ikke hu noe mer, tror jeg.

    Så Colin hadde funnet seg en skikkelig overlegen norsk dame da, husker jeg.

    Som såvidt ikke ville hilse på meg, (og vel heller ikke på Magne Winnem, tror jeg).

    Kanskje hu syntes at jeg, (og muligens også Winnem), så for unge ut, eller noe?

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så satt jeg og Magne Winnem på med Colin, opp til blokka, hvor han bodde i bofelleskap, oppe på Kringsjå der.

    Det var om kvelden og lyset stod på i et bofellesskap, som var like ved parkeringsplassen der da.

    Så vi så jo plutselig rett inn i en leilighet der, hvor to unge studenter, (i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene), stod helt nakne, med lyset på, og uten at gardinene var trukket for da.

    Vi var jo unge selv, så vi syntes jo at dette var litt morsomt da.

    (Nesten som porno kanskje).

    Så Colin kjørte en runde til, ved parkeringsplassen der da.

    Sånn at vi skikkelig fikk med oss det her unge paret da.

    (Eller hu dama var det vel som vi syntes var mest artig, må jeg vel si, for min egen del ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Magne Winnem lånte jo hybelen til Colin, mens han var hjemme i England, i juleferien, ved UIO.

    Og da besøkte jeg Winnem, noen ganger, på Kringsjå.

    (Siden han jo hadde besøkt meg rimelig mange ganger, i Uelands gate og på Abildsø der da).

    Jeg fant forresten en pantelapp, i isen, ved butikken, på Kringsjå der, en gang, denne vinteren.

    (Dette var en Prix-butikk vel).

    Men jeg fikk ikke noen penger for den, (når jeg spurte, i den butikken).

    Fordi at hele beløpet ikke syntes vel.

    Det var en pantelapp, på 50-60-70 kroner vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg begynte jo å bli litt blakk, før jula, i 1989 da.

    Men jeg fortalte det til Winnem da, at Prix ikke ville gi meg noen penger, for den pantelappen jeg hadde funnet da.

    Og da mente Winnem at det måtte de gjøre da.

    Og jeg skjønte ikke hvordan Winnem mente at han skulle klare det, å få penger av Prix.

    Men jaggu klarte han ikke det.

    Han satt opp et morskt ansikt vel, (eller hva grunnen var, for at han fikk pengene).

    Og så fikk jeg penger for den pantelappen jeg hadde funnet der da, (en gang jeg gikk, fra T-banen, (på Kringsjå der), og til den blokka der Winnem/Colin bodde da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før jul, så hadde Winnem fått meg til å dra opp til Kringsjå der, en lørdag vel.

    Og da skulle det være afrikansk party der, (mener jeg at det var).

    Og det dro Winnem meg med på da.

    Det var litt flaut husker jeg, siden vi var norske og ikke afrikanske da.

    Jeg gikk der vel med en Levis-genser, (var det vel), som var hvit med to amerikanske flagg på vel, over brystet.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi chatta vel nesten ikke med noen der vel, (mener jeg å huske).

    Vi var vel litt nervøse tror jeg, siden dette var en afrikansk fest da.

    Men Winnem mente vel at vi kanskje kunne møte damer der da.

    (Noe sånt).

    Noe vi ikke gjorde.

    Men en afrikaner satt seg vel ned, ved bordet vårt, litt utpå kvelden, tror jeg.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også oppe hos Winnem der, på Kringsjå, den dagen jeg skulle på Sugarcubes konsert, på Rockefeller, husker jeg.

    Dette var vel på nyåret, i 1990, (tror jeg ihvertfall).

    Winnem lagde pommes frites der, husker jeg, som jeg fikk en porsjon av da.

    Det var flere folk som bodde i den samme leiligheten, som Colin/Winnem da.

    De delte kjøkken og bad der da.

    Ei dame, i begynnelsen av 20-åra, som bodde der.

    Hu ga meg råd om hvordan jeg skulle lage kyllingsalat, (som jeg hadde lovet å lage, for hu Laila Johansen, som jeg hadde møtt på Radio 1 Club, på nyttårsaften, i 1989 da).

    Og hu Kringsjå/UIO-dama, hu sa at jeg kunne for eksempel ha ananas oppi kyllingsalaten da.

    At det passa å ha ananas i kyllingsalat da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kar, som også bodde i det bofellesskapet.

    Han begynte å se opp og ned på meg da.

    Også lurte han på om genseren min var ny.

    Om så om buksa mi var ny.

    (Og så videre da).

    Han skjønte at det var noe spesielt da.

    (Jeg skulle jo på Sugarcubes-konsert).

    Men han skjønte ikke hva det var da.

    Men han kunne liksom se på meg at det liksom var noe spesielt da.

    Og begynte å liksom å spørre meg ut om det her da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Colin kom tilbake fra England, ut på nyåret, i 1990.

    Så fortalte han oss, (Winnem og meg), at han hadde møtt ei svensk hippie-dame, på ferja mellom Helsingør og Helsingborg, når han bilen sin tilbake til Norge igjen da.

    Det var visst ei dame i 30-åra, eller noe.

    Og han hadde visst kjørt henne hjem, (til Syd-Sverige et sted vel), og han hadde visst fått ligge med henne og, (fortalte han).

    Jeg var ikke helt sikker på, om jeg skulle tro på det her han fortalte om.

    Men da ble han sur, husker jeg.

    Og mente at jeg var litt nedlatende mot han, (eller noe), siden jeg var litt skeptisk til de her sex-historiene hans da.

    Jeg var vel kanskje spesielt litt skeptisk til det her med at han hadde hatt sex med ei hippie-dame muligens, og vel også kanskje til det at hu hadde vært en del år eldre enn han da.

    Så lurte kanskje på hvordan dame det her kan ha vært.

    Så det var kanskje derfor at jeg ble litt skeptisk.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, så spurte jeg Collin om hvorfor han ville bo i Norge.

    (Av nysgjerrighet da).

    Det var fordi, (sa han), at en gang, da han var tenåring vel, og var på sommerferie, hos slekt i Norge da.

    Så hadde han vært innom en kiosk.

    Og så hadde ei smellvakker tenåringsjente, plutselig gått inn i den kiosken, kun iført en gjennomsiktig helsetrøye, på overkroppen da.

    (Sånn at det nesten så ut som at hu gikk toppløs da, må det vel ha vært).

    Og det kunne aldri ha skjedd i England da, mente han.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så skulle Winnem, Colin og jeg, se på video, hjemme hos meg, på Abildsø da.

    Vi kjørte innom en bensinstasjon, som lå ved Store Ringvei der vel.

    Og jeg fikk dem med på til å leie en film som her ‘Revenge of the Nerds’, eller noe vel.

    Og den filmen så vi hos meg, på Abildsø da.

    (Siden jeg hadde video da.

    Noe vel ikke Winnem eller Colin hadde vel.

    Dette var jo i studieåret 1989/90, og på den her tida, så var det kanskje ikke så utrolig vanlig, å ha video kanskje.

    Ihvertfall ikke for studenter, (og andre unge folk), vel).

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde også en opptakskassett, i walkman-en min, en gang.

    Som jeg spurte Colin, om jeg kunne sette på, i bilen hans vel.

    (Mens han, Winnem og jeg, kjørte rundt et eller annet sted i Oslo da, husker jeg).

    Og på den kassetten, så var det blant annet en sang, av Adam and the Ants, som het ‘Stand and Deliver’, eller noe.

    Som jeg hadde tatt opp fra videoen, (fra et musikkprogram, fra TV-en da), tror jeg at det var.

    Noe sånt.

    Men den sangen likte ikke Colin da.

    Så da begynte han å klage, husker jeg.

    Jeg husker ikke om han slo av musikken.

    Men han klagde ihvertfall da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den juleferien, da Winnem bodde hos Colin.

    Så dro jo Winnem i militæret.

    Og etter det, så festa jeg fortsatt en del sammen med Winnem, i Oslo.

    Men ikke på langt nær så ofte, som før han dro i militæret.

    For han hadde ikke tid til å feste så mye.

    (Var det vel).

    Siden han jo var i militæret, på Eggemoen, (eller noe), ved Hønefoss vel.

    Og Winnem hadde ikke så god råd, (tror jeg), når han var i militæret, som da han jobba som assistent, på Rimi Nadderud, den andre halvdelen av 1989 da.

    Så var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så skulle Winnem, Andre Willassen og jeg.

    Vi skulle på Danmarkstur, med Petter Wessel da.

    På den tida, som Winnem og Willassen begge var i militæret da.

    Og da husker jeg det, at jeg gikk på et tog, enten i Oslo eller i Drammen vel.

    For jeg skulle møte Willassen og Winnem på toget da.

    (Hadde vi avtalt).

    For vi tok et eller annet tog ned til Larvik da.

    (For å dra med Petter Wessel til Fredrikshavn da).

    Og da jeg fant Willassen og Winnem, på det her toget da.

    (Vi hadde vel kanskje avtalt hvilken vogn vi skulle sitte i.

    Det er mulig).

    Så syntes jeg at dem var litt døve, for å være ærlig.

    (Når jeg fant dem da).

    For jammen satt ikke både Willassen og Winnem der i perm-uniform, på det her toget til Larvik da, (som vi skulle ta for å feste sammen på danskebåten da).

    (For da betalte dem visst bare ti prosent, av vanlig billettpris.

    Hvis dem hadde på seg militæruniformer, på toget.

    Fikk dem vel forklart til meg, etterhvert.

    Etter at jeg hadde kommet meg litt, fra det her vel nesten sjokket vel, som jeg fikk, da jeg så Winnem og Willassen, sitte på toget der, i militæruniformer da).

    Så det syntes jeg var litt kjipt, husker jeg.

    For vi skulle vel liksom være nesten litt japper, (eller noe sånn).

    (Etter å ha gått tre år på økonomilinja på Handel og Kontor da).

    Også satt plutselig Winnem og Willassen der, på toget, (ned til Larvik), i sånne litt kjedelige, (må man vel kanskje si), militæruniformer da.

    Nei, det var ikke mye jappeaktig over det liksom, tenkte jeg vel med meg selv da.

    Noe sånt.

    (Jeg var litt skuffet ihvertfall, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg ble overraska ihvertfall.

    (Når jeg så Winnem og Willassen i militæruniformer på toget).

    Kanskje fordi jeg følte meg litt dum.

    For jeg utsatte jo militæret, til etter NHI.

    For jeg var for eksempel mye tynnere, enn både Winnem og Willassen da.

    (Husker jeg, fra da dem satt i uniformer på det toget vi tok sammen til Larvik, for eksempel da).

    Jeg veide vel bare såvidt over 60 kilo, (på den her tida).

    Enda jeg var 1.85 høy da.

    (Siden jeg bodde alene fra jeg var ni år da.

    Og ikke fikk i meg nok ordentlig mat vel.

    Må man vel si

    Noe sånt).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Høsten 1993, så hadde jeg endelig klart å bli ferdig med førstegangstjenesten, jeg også.

    (Jeg var jo i infanteriet, på Terningmoen, i Elverum, fra juli 1992 til juni 1993).

    Altså 2-3 år etter Winnem da.

    Som dro i militæret, i januar 1990 vel.

    Men jeg jo en svekling, (må jeg vel nesten si).

    Etter å ha vært seint i puberteten, osv., da.

    Så jeg orka ikke tanken på det, å måtte være i militæret, med en gang etter videregående, husker jeg.

    For jeg tenkte da det, at da ville jeg sikkert drite meg skikkelig ut, (og kanskje også bli mobba), siden jeg var såpass fysisk svak da.

    Så jeg utsatt militæret, i 2-3 år da.

    (Til etter at jeg var ferdig på NHI).

    For jeg ville prøve å legge på meg noen kilo først da.

    Sånn at jeg veide nærmere 65 kilo enn 55 kilo liksom, (for å si det sånn), når jeg skulle inn i militæret, og avtjene førstegangstjenesten min der da.

    (Jeg var vel nede i 59 kilo, mener jeg.

    Etter det første året, som jeg bodde i Oslo, (på Abildsø der).

    (Hvor jeg ikke fikk lov til å lage Grandiosa).

    Mener jeg å huske, at jeg svarte til Willassen.

    En gang han vel lurte på det, hvor mye jeg veide da.

    Siden han vel syntes at jeg så sykelig tynn ut, eller noe, en gang, (etter det året jeg bodde på Abildsø), tror jeg.

    (En gang Willassen og Winnem kjørte ut til bestemor Ågot, (på Sand), for å hente meg, en gang, mener jeg at dette var.

    I 1990 en gang vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Høsten 1993, så var jeg bedt i bryllup.

    Det var Magne Winnem, som skulle gifte seg, med sin Elin, fra Skarnes.

    Som han hadde truffet i en matbutikk, hvor hun jobbet, på Nordstrand vel.

    Etter at han hadde begynt som butikksjef, på Rimi Munkelia, i 1991 vel.

    Jeg hadde fått jobb, av Winnem, på Rimi Munkelia.

    Annenhver lørdag.

    Mens jeg var i militæret.

    For jeg gikk ikke så bra overens, med hu nye kassalederen, på OBS Triaden der.

    (Hvor jeg hadde begynt å jobbe, høsten 1991, når jeg hadde et friår, fra NHI).

    Winnem spurte meg, en gang, på jobben, på Rimi Munkelia der, om jeg kunne være forlover for han.

    Jeg visste ikke helt hva man gjorde som forlover.

    Men jeg sa at det var greit da.

    Winnem sa at foreldrene hans, egentlig ville at Colin skulle være forlover.

    Men Winnem ville heller at jeg skulle være forlover da.

    (Uten at han forklarte noe grunn for dette da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sa at det var greit å være forlover for Winnem.

    Og jeg skal også skrive mer om det bryllupet til Elin og han seinere, (i Min Bok 2).

    Men grunnen til at jeg tar mer om dette her, det er at det bryllupet, til Elin og Magne Winnem, det er en av de få gangene, som jeg har sett han Colin igjen, etter det første året, som jeg bodde i Oslo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem visste meg forresten, ut mot slutten av 90-tallet vel.

    En video, fra bryllupet til Colin.

    Colin hadde fått Berlevåg Mannskor, til å synge, i bryllupet sitt.

    Og de var det koret var da kjent, fra en film, som het ‘Heftig og begeistret’, vel.

    Og Colin fikk seg også etterhvert jobb på Skibladner, (fortalte Winnem).

    Som en slags ekstrajobb vel.

    (Mener jeg at Winnem fortalte, rundt slutten av 90-tallet en gang vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem, han fikk også på en eller annen måte ordna det sånn, at Colin sin søster, (og Winnem sin kusine da), Kristin(?) vel.

    (Ei med rødt hår vel, på alder med Winnem og meg vel).

    Hu fikk seg jobb, med å vaske, på Rimi Munkelia der da.

    (Gjennom et vaskefirma som het ISS, mener jeg at det muligens kan ha vært).

    Så noen ganger, når jeg jobba på Rimi Munkelia, (et sted som ligger mellom Lambertseter og Bergkrystallen, i Oslo).

    Så gikk hun Kristin Dobinson, (som jeg såvidt kjente fra før da, gjennom Magne Winnem).

    Hu ville da gå rundt og vaska, (og morgenene), i den butikken som jeg jobba i da.

    (På Rimi Munkelia der da).

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    For sånn var hadde det ikke vært på OBS Triaden, (for å si det sånn).

    At jeg kjente noen av de, som vaska der.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, en av de neste dagene.

    Hvis jeg får til det da.

    Jeg har i går og i dag bodd på den skandinaviske kirken, her i Liverpool.

    Etter at jeg ble kastet ut, fra hostellet i Sunderland, på fredag.

    Og natten mellom fredag og lørdag, så gikk jeg bare rundt, i Newcastle, mens jeg ventet på at bussen til Liverpool skulle gå da.

    For jeg fikk meg ikke noe nytt bosted, i Sunderland, av Sunderland Council.

    Etter at jeg plutselig ble kastet ut, fra Azalea Lodge, (i Ashbrook, i Sunderland), etter at jeg hadde blant annet hadde klaget på det, (til politiet, for både de som jobba og bodde der oppførte seg innimellom rimelig truende, syntes jeg), at noen elektrikere, hadde vært inne på rommet mitt, og dratt ut kontakta til PC-en min, blant annet, mens jeg var på Tesco Bridges og Aldi Millfield vel, og handla mat da, etter at jeg fikk arbeidsledighetstrygden min, fra the Jobcentre, på tirsdag da.

    Og da huska jeg det, at ei svensk Team-Leader, som jobba på Arvato, i 2005.

    (Jill).

    Hu sa en gang det til meg, (utafor sammenhengen vel), at man kunne bo, på den skandinaviske kirken, her i Liverpool da.

    Og jeg hadde en stor koffert, med PC-en min i osv., og to bag-er, og to bæreposer fra Tesco, med vifte og sandwich-maskin i, (som jeg hadde kjøpt med i Sunderland).

    Så jeg hadde ikke lyst til å gå rundt i London, med alle de tingene, (for å si det sånn).

    For jeg vurderte også det, å kanskje prøve å dra, til den norske sjømannskirken, i London da.

    Men så tenkte jeg det, at det vel er litt fredeligere, (og kanskje ikke like mange folk), i Liverpool.

    Sånn at man kan gå med mange ting, på gata, uten å bli angrepet av lommetjuver osv., ‘hele tida’.

    Og at det ikke er så stressende, å bo i Liverpool kanskje, som i London da.

    Siden jeg syntes at det er litt som en maurtue vel, i London da, med alle de millionene av mennesker, på det relativt lille området da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så vi får se når jeg eventuelt får skrevet noe mer på den her boken.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 17: Enda mer fra skoleåret 1989/90, (del 3)

    Den første dagen, som de Alarm-damene, besøkte meg, i Oslo, dette skoleåret.

    Så hadde de forresten lyst til å dra på et utested, som lå ned mot Aker Brygge der.

    Og som het Waterfront.

    Jeg hadde selv ikke vært på dette utestedet før.

    (Selv om jeg hadde vært på ganske mange, av de andre utestedene i Oslo).

    Så jeg ble litt stressa da, når vi tre gikk rundt og leita etter det utestedet da.

    Og klarte å spørre en ung mann, (som vel jobba på det utestedet, tror jeg), om han visste hvor ‘Waterfall’, lå hen.

    (For Waterfall var en kjent sang, (som gikk mye på MTV, på den her tiden), av TLC, eller noe vel.

    Som jeg blanda med navnet på Waterfront da.

    Siden jeg var stressa da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk faktisk slippe inn på utestedet der, (av en eller annen grunn).

    (Midt på dagen).

    For å se litt der inne da.

    (Av en eller annen grunn).

    Også gikk jeg ut igjen, til de her to Alarm-damene da.

    Men vi hadde ikke mye penger, noen av oss.

    Så det ble ikke til det, at vi dro ned, til det utestedet, på den kvelden, før den Alarm-konserten da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Waterfront var forresten et utested, som spilte alternativ musikk, tror jeg.

    Jeg hadde vel bare såvldt hørt om dette utestedet, før de trønder-damene, ville dit, (tror jeg).

    Så det er mulig at dette var et Oslo-utested, som var kjent i miljøet, rundt Samfundet da, i Trondheim.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Magne Winnem, han skulle på en slags Rimi-fest, for ledere vel, høsten 1989 da.

    Og da dreiv han og drakk, før den festen, oppe hos meg, på Abildsø der da, husker jeg.

    Plutselig, så sa han det, til meg, at han var forsinka.

    Så jeg måtte kjøre han i retning av den Norol-stasjonen, (het vel den bensinstasjonen, på her tiden, før de stasjonene skifta navn til Statoil, et år eller to seinere vel), på Abildsø der, sa han, (sånn at han kunne finne en drosje da).

    I hans blå Volvo bybil da.

    For det var viktig at han rakk denne Rimi-festen da, mente han.

    Jeg hadde jo ikke lappen.

    Og jeg hadde vel muligens drukket litt selv også, tror jeg, (siden dette vel var en lørdagkveld, tror jeg).

    Men jeg hørte på Winnem da, og kjørte han ned til Norol-stasjonen, nederst i Lambertseterveien der da.

    Hvor det stod en drosje.

    (Som sikkert nettopp hadde fylt bensin da).

    Så kjørte jeg den ganske daukjørte bilen hans.

    Tilbake hjem igjen til Enebakkveien da.

    I krysset, ved Abildsø-kiosken der.

    Så kjørte jeg opp en oppoverbakke.

    Og den bilen til Winnem, den var litt daukjørt da.

    Jeg skulle svinge til venstre i krysset der da.

    Men jeg hørte at en bil, kom i full fart, (for jeg hørte motorlyden), fra bort mot Bogerud der, (blir det vel).

    (Altså i motgående kjørefelt da).

    Men jeg var ikke så stø på det, å cluche i oppoverbakke, (og sånn).

    (Og var sikkert redd for å kvæle motoren.

    Noe sånt).

    For jeg hadde jo ikke kjørt den her bilen før.

    Og jeg hadde jo ikke lappen heller.

    Og det var jo en del måneder siden, at jeg hadde hatt den siste kjøretimen min, i Drammen.

    Og jeg hadde vel også drukket litt, tror jeg.

    Men jeg bare ga bånn gass da, og svingte gjennom krysset der, husker jeg.

    For jeg kunne ikke se denne bilen, som kom i motgående kjørefelt, da.

    Jeg bare hørte den.

    (For det var noe slags ekko der, eller noe, tror jeg).

    Så da ble det litt dumt, å vente så lenge på den bilen, husker jeg at jeg syntes.

    Men det gikk greit da.

    Jeg kræsja ikke, (eller noe).

    Selv om det kanskje kan ha vært på, (siden den bilen som kom i motgående kjørefelt kjørte så fort da).

    Også kjørte jeg og parkerte bilen til Magne Winnem igjen da, i oppkjørselen til Berit og Gunnar Jorås, som jeg leide hybel av da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så drakk Winnem så mye, i hybelen min, på Abildsø.

    At han ikke ville bli med ut på byen, (som vi hadde avtalt).

    Han ble drita full, og lå på badet, på hybelen min da.

    Jeg ble også rimelig full.

    Men jeg syntes at det var kjedelig, å bare være hjemme da.

    Når jeg hadde forberedt meg, på å dra på byen da.

    Så jeg dro på Marilyn da.

    (I Grensen der).

    Og møtte ei dame, fra Hurum, som likte Mezzoforte, (et islandsk band), vel.

    Så tror jeg at jeg dro hjem igjen, til hybelen min, på Abildsø.

    Og Winnem lå fremdeles full på gulvet, på badet der da.

    Så dro jeg tilbake til Marilyn igjen.

    (Etter å ha vel skifta, og tatt på meg dress vel, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så Winnem tålte ikke alkohol så bra, (virka det som ihvertfall).

    Noen ganger da.

    (Og etterhvert, ut på 90-tallet en gang vel.

    Så slutta han omtrent helt å drikke, tror jeg.

    Noe sånt).

    Selv om andre ganger, så kunne han vel drikke like mye som meg vel.

    (Hvis ikke enda mer).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De to damene, på Blommenholm, som Winnem kjente.

    (Fra da han jobba på Rimi Asker vel).

    De var også på et vorspiel, hos meg, på Abildsø, en gang.

    Da satt vi i de kurv-møblene, (eller hva det var igjen), på hybelen min da.

    Og drakk da.

    De to Blommenholm-damene, Winnem og meg da.

    Hu ene Blommenholm-dama, fortalte det, at hu hadde gått på Abildsø skole der da, (da hu var lita da).

    Så hu hadde faktisk bodd på Abildsø da.

    (Ei med mørkt hår, tror jeg, hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så det var kanskje derfor at de to damene ville være med på fest hos meg der.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var Winnem og jeg, på fest, hos de Blommenholm-damene, (igjen, som vi også hadde vært, en gang, skoleåret før, da vi gikk på Gjerde, i Drammen, da).

    Eller, vi spilte veø Geni og sånn der ihvertfall, (husker jeg).

    Jeg svarte på et spørsmål, fra en Blommenholm-dame der da.

    ‘Hvilken by ble Ibsen født i?’, (eller noe).

    ‘Skien’, (svarte jeg), men på Larvikdialekt da, hvor man uttaler det bynavnet som ‘Sje-en’.

    ‘Nei, det riktige svaret var Skien’, svarte hu Blommenholm-dama da.

    Så da fikk jeg ikke riktig på det spørsmålet.

    Siden jeg hadde prata Larvik-dialekt da.

    Så hu ene av de Blommenholm-damene, var kanskje ikke så smart da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi var også ute på et diskotek, (i Oslo), som lå i andre etasje der, i Roald Amundsens gate, vel.

    Men de her to Blommenholm-damene da.

    (Winnem og meg da).

    Jeg husker at jeg digga en sang, (på den her tida), med Tears For Fears, som het ‘Shout’.

    Og som jeg ba han DJ-en om å sette på der da.

    Og da ble vel ihvertfall en av de Blommenholm-damene med Winnem og meg, å danse, (mener jeg).

    (Selv hu ene Blommenholm-dama vel da sa, (mener jeg å huske), at det ikke var noe bra musikk, og danse til, som jeg hadde bedt han DJ-en om å sette på da.

    Men men).

    Men de her damene kjente også noen andre karer da, som de lot overnatte, etter festen da.

    Så det var ikke sånn, at Winnem og jeg, ble sammen med de her to Blommenholm-damene.

    (Eller noe sånt).

    Og en gang, så husker jeg det, at Winnem og meg.

    Vi stod i Karl Johans gate der.

    Ved den gamle universitetsbygningen der, (der hvor det kun er plass til jus-studentene, nå i våre dager vel).

    (Ikke så langt unna Slottet og Nationalteateret der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at Winnem og jeg stod der.

    Det var fordi at vi vel skulle overnatte, hos hu ene Blommenholm-dama, ute i Blommenholm der, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Winnem og jeg, vi begynte nesten å slåss, på den bussholdeplassen, ved Universitetet der da, husker jeg.

    Og grunnen til det, det var fordi at jeg var litt spydig, og begynte å erte Winnem, (som var mye større enn meg egentlig, med sine nesten to meter, på strømpelesten vel), litt.

    Fordi Winnem hadde før denne kvelden.

    (Han var vel i militæret da vel, på den her tida, tror jeg.

    Hvor han vel ble valgt til Hovedtillitsvalgt, for mange tusen soldater, tror jeg at det var.

    Og han holdt til på en militærleir, ved Hønefoss, mener jeg at han sa).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem hadde nemlig surra, når han skulle barbere seg, denne dagen da.

    Så han hadde barbert bort litt av det ene øyenbrynet sitt, husker jeg.

    Så det var det, som jeg begynte å erta han litt for da.

    I fylla der da.

    Mens vi venta på den nattbussen ut til Bærum der da.

    Og vi krangla/lekeslåss såpass mye, at noen Bærum-karer, (var det vel), som også stod og venta på en nattbuss der da.

    De spurte oss, om ‘skal dere dra sammen hjem’, (eller noe).

    Jeg var jo fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes noen homofile, og sånn.

    (For å si det sånn).

    Så jeg var raskt ute, med å gjøre det klart, at vi ikke var homo, selv om vi skulle ligge over i det samme huset, ute i Blommenholm der da.

    (I tilfelle at det var noe sånt, som de her Bærum-folka hadde ment da).

    Nei, det var visst ikke det dem hadde ment da.

    Men Winnem og jeg, vi var ikke så gode kamerater alltid da.

    Vi kunne også krangle og nesten slåss noen ganger og da.

    Selv om det da vel egentlig ble litt ujavnt parti.

    Siden Winnem var nesten to meter høy, og veide cirka 100 kilo vel.

    Og jeg var cirka 1.85 høy da, og veide vel bare såvidt over 60 kilo vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var kanskje derfor, at jeg oftere endte opp, sammen med en dame, etter at Winnem og jeg, hadde vært ute på byen, eller på danskebåten da.

    Siden at jeg ikke var så stor, som Winnem da.

    Så damene ble kanskje litt redd for Winnem, og syntes vel kanskje at han var litt vel høy og/eller ‘skummel’ da.

    Mens jeg hadde en mer gjennomsnittlig høyde, enn Winnem da.

    Og det likte kanskje damene bedre da.

    Hvem vet.

    (Noe sånt kanskje).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Nå merker jeg at jeg har skrevet ganske mange kapitler, på Min Bok 2, iløpet av de siste dagene her.

    Så jeg tror jeg får ta en pause her, og avslutte dette kapittelet allerede nå.

    Men jeg får se om jeg klarer å få skrevet noen fler kapitler, iløpet av de neste dagene her.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.