http://www.finn.no/finn/realestate/homes/object?finnkode=34405810
Stikkord: Abildsø
-
Min Bok 2 – Kapittel 98: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo IV
Det første året jeg bodde i Oslo, forresten.
(Skoleåret 1989/90).
Da jeg leide av Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø.
Så pleide jo Magne Winnem ofte å henge hos meg, i helgene, før vi dro ut på byen.
Vi pleide ofte å gå ut både fredag og lørdag, husker jeg.
Og da ville vi ofte kle oss i dress, men vi prøvde å ikke bruke for mye penger da.
(Selv om jeg må innrømme at hundrelappene gikk ganske radig unna.
En sånn her kveld på byen, så kunne det fort gå 400-500-600 til halvlitere, mat, sigaretter og inngangspenger på diskotekene, husker jeg).
Winnem var jo i militæret, og jobba før det som leder i Rimi.
Og jeg var jo student.
Så vi pleide så og si alltid å ta bussen, ned til Sentrum, fra bussholdeplassen i Dumpa, på Abildsø der, (hvor jeg bodde like ved da), når vi skulle ut på byen.
Og jeg kom på et par ting, i dag, som jeg overhørte, på den bussen, dette året, forresten, på to kvelder i helgene, når Winnem og jeg skulle ut på byen da.
En gang, så var det to tenåringsjenter, som snakka sammen, på den 71-bussen, husker jeg.
Hu ene sa til hu andre at Lars Saabye Christensen, ‘han forfatteren’, som hu vel kalte han.
Han skulle ha fest da.
Og han likte visst det, (virka det som ihvertfall, fra det jeg overhørte, at disse to jentene snakka om), at pur unge tenåringsjenter dukket opp på de her festene hans da.
Hu som fortalte om det her, hu lo litt da, mens hu fortalte om denne festen da, til hu andre jenta, som hu prøvde å overtale, til å bli med henne da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen episode, som hendte, på den 71-bussen, på vei fra Abildsø og ned til Jernbanetorget.
Den var rimelig pinlig, må man vel si.
En gutt, i slutten av tenårene, (eller om han var i begynnelsen av 20-årene), og to damer, på omtrent samme alder vel.
(Som bodde sammen alle tre vel).
De satt på bussen, gode og brisne, ikke langt unna der Winnem og jeg satt da.
Ganske langt bak i bussen.
Hu ene dama fortalte til hu andre, at hu hadde ‘knela’, (som hu vel sa det), når hu hadde hatt sex sammen med han nevnte karen da.
(Husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Plutselig sa han fulle karen, til meg, om jeg og hu andre dama, på bussen, skulle gjøre noe lignende.
Men jeg syntes, at dette ble veldig pinlig, og var ikke interessert i det, husker jeg, at jeg svarte.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg fikk forresten heller ikke helt med meg hvordan sex det her var snakk om da.
Men de her folka var så rølpete, fulle og harry.
Så det ble rimelig pinlig det her, må jeg nok si.
Jeg likte ikke å ha så mye åpenhet og oppmerksomhet, mot sexlivet mitt liksom.
Jeg likte heller å være litt diskret om sånne ting, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det første året jeg bodde på Ungbo, så dro Wenche og de andre folka som bodde der, meg med, til et ganske kjedelig utested, i Strømmen.
Wenche hadde ei venninne, med lyst hår, som nesten så ut som om hu hadde Downs, må man vel si.
De damene, som dro meg med, til det utestedet, i Strømmen.
De fikk meg også til å bli med hu dama, som så ut som om hu hadde Downs omtrent, ut i en bil, som stod utafor det utestedet, husker jeg.
Jeg husker at vi prata, om noe greier, som hu dama begynte å prate om vel.
Kanskje om noe problemer hu hadde, eller noe.
Men jeg syntes ikke at hu så noe fin ut, så jeg prøvde meg ikke på henne, (for å si det sånn).
Dette med å dra til Strømmen, (med de her Ungbo-folka), det var bare noe jeg ble dratt med på.
Og jeg var jo vant til å gå ut, på de kuleste utestedene, i Oslo, osv.
Så jeg våkna ikke helt av det her utestedet i Strømmen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer forresten på om det foregikk noe, som jeg ikke fikk med meg, rundt hu her dama, som så litt ut som om hu hadde Downs, eller noe, da.
For den neste gangen, som hu som så ut nesten som om hu hadde Downs, var på besøk, hos Wenche, på Ungbo der.
Og jeg satt i stua, og så på TV vel.
Mens de to damene surra rundt der da.
Så smalt det fra hu som så ut som om hu hadde Downs, at hu ‘skulle finne seg en ordentlig gutt’.
(Utenom sammenhengen).
Så det er mulig at det foregikk noe, som jeg ikke fikk med meg, som Wenche og hu med Downs prata om kanskje da.
Men for å være ærlig, jeg var ikke så interessert, for å si det sånn.
Så jeg bare lata som ingenting, og så bare på TV da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, et av de første årene, som jeg bodde i Oslo.
Så satt jeg på med Glenn Hesler og Øystein Andersen i en av varebilene de hadde, mens de dreiv på med spilleautomatfirma.
Det var plass til tre foran, så dette var nok en hvit varebil, som dem hadde, etter at de først hadde hatt en rød Toyota HiAce, som de fikk kjøpt billig, av firmaet til faren til Øystein, (nemlig Tetra Pak, i Oslo Vest/Bærum vel).
Jeg satt på passasjersetet, til høyre.
Det var vel Glenn Hesler som kjørte vel.
Og antagelig Øystein Andersen som satt i midten da, (hvis jeg skulle gjette).
Da vi kjørte forbi Sentralsykehuset i Akershus, som ligger like ved Maxi Skårer der, i Lørenskog.
Så sa Øystein til Glenn, (mens han gliste og lo, mens han prata da), at ‘har du hørt at dem har bytta ut alle vinduene på SIA da?’.
(SIA var en forkortelse for Sentralsykehuset I Akershus, da).
Fordi at så mange folk hadde hoppa ut av vinduene der, fortsatte Øystein.
Det er mulig at Øystein glemte at jeg satt der, eller noe.
For da jeg spurte om hvorfor så mange folk hoppa ut av vinduene der.
(For jeg fikk litt sjokk da, over å høre det her da).
Så svarte ikke hverken Øystein eller Glenn vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men de bare så litt på hverandre kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at på en av varetellingene, på OBS Triaden.
Så sa butikksjef John Ellingsen til Cathrine Løvdahl, som jobba som ekstrahjelp, i frukta, at hu skulle telle, liksom i tospann, med meg, da.
Men det ville ikke Cathrine Løvdahl, (husker jeg at hu svarte, til John Ellingsen).
For hu og hu lyshåra venninna hennes, de skulle telle i frukta da, (husker jeg at hu svarte, til butikksjef John Ellingsen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Min tremenning, Øystein Andersen, han var jo heavy-fan.
Og han pleide noen ganger å kjøpe heavy-plater, fra en plateforretning, i Gøteborg, på postordre, (må man vel kalle det).
Øystein viste meg postordrekatalogen, til den plateforretningen.
Og sa at de hadde også en plate der, som han trodde, at jeg ville like.
Og det var en sang, med et band som ble kalt Spacemen 3, som het ‘Big City’, vel.
Og den fikk Øystein overtalt meg til å kjøpe da.
En av de ganske mange gangene, som jeg var på besøk hos dem, i Markus Thranes vei, på Hanaborg, i Lørenskog der.
Og det var litt rart, husker jeg.
For alle platene i den katalogen, var heavy-plater da.
Unntatt den ene maxi-singelen, (var det vel), som Øystein overtalte meg til å bestille da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en god del fler ting som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og disse tingene tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 90: Mer fra Ungbo
Jeg husker at han svære typen til Anita, pleide å chatte med typen til Wenche, (nemlig Kjell Arild), i stua, på Ungbo der.
Jeg husker at de diskuterte om hvor ofte jeg dusja.
(Bak ryggen min da.
Men jeg hørte kanskje hva dem sa, mens jeg dreiv med å steika noe pizza, eller noe, på kjøkkenet der da.
Noe sånt).
Typen til Anita sa vel at han dusja hver dag, (til Kjell Arild), tror jeg.
Og de sa vel at de ikke hadde merka noe til, at jeg lukta dårlig, eller noe.
‘Han veier så lite’, (eller noe), mener jeg at jeg overhørte, at han typen til Anita sa vel.
(For da mente han vel, at folk som veide lite, de lukta sjelden vondt da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, når Wenche satt ved siden at typen sin, Kjell Arild, i den svarte skinnsofaen der, på Ungbo.
Og vi satt hele gjengen og så på TV da.
(Sikkert ‘Våre verste år’, som vanlig).
Så husker jeg det, at folk plutselig begynte å prate om, hva Wenche egentlig satt og holdt på med der.
For da hadde hu hadde nemlig sittet og kjælt med pikken til Kjell Arild, (utapå den stramme olabuksa hans). der.
(Mens vi alle satt og så på TV der da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kjell Arild, han kunne noen ganger kanskje være litt vulgær.
Han nevnte en gang, (mener jeg å huske), at når han gikk i butikkene, så så kassadamene på pikken hans.
Og da svarte vel Wenche, at det var fordi at han gikk med så stramme bukser, (eller noe).
(Og hu sa det vel på en sur måte, mener jeg å huske.
Så hu mente vel kanskje at han spekulerte, på en eller annen måte da.
For å få damene kåte, eller hva det kan ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde heller ikke merka selv, at jeg pleide å lukte så veldig vondt.
Kanskje fordi jeg var mest ‘skinn og bein’, eller hvordan man skal forklare det.
Jeg veide vel bare såvidt over 60 kilo.
En gang, det første året, som jeg bodde i Oslo, så møtte jeg Kenneth Sevland, på Oslo City, mener jeg.
Og da begynte han vel da å bable om en sang, av September When, som het ‘bulemi’, (mener jeg å huske).
(Som en vits da.
Sangen het jo egentlig ‘bullet me’).
Og det var kanskje fordi jeg var så tynn, tenker jeg nå.
Jeg gikk nok ned noen kilo, det året jeg bodde på Abildsø, hvor hun husvertinnen ikke tålte matlukt.
Men så gikk vel opp noen kilo igjen, tror jeg, det året, som jeg leide hos Arne og Mette og dem, på Furuset.
Men jeg var fortsatt flau over at jeg var så pinglete, (ihvertfall sammenligna med de andre kara, som pleide å henge, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23 der, på Ellingsrudåsen).
Så de gangene Wenche og dem, pleide å spørre meg, om hvor mye jeg veide da.
Så pleide jeg å svare 68 kilo vel.
Men det var fordi jeg var så flau, over hvor lite jeg egentlig veide.
Egentlig så veide jeg nok bare noe sånt som 62-63 kilo, dette tredje året, som jeg bodde i Oslo.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etter det første året, som jeg bodde i Oslo, så tror jeg at veide nede i 58-59 kilo, på det laveste.
(Mener jeg å huske fra badevekta, til bestemor Ågot, en gang.
Men det var vel omtrent det samme som jeg veide, det siste året, som jeg bodde på Bergeråsen og.
Da veide jeg vel kanskje noen kilo mer enn det.
Kanskje 62-63 kilo, (da og).
Noe sånt
Så det var ikke _så_ mange kilo, som jeg gikk ned, det året jeg bodde på Abildsø.
Men jeg veide ganske lite, når jeg flytta til Oslo.
For jeg hadde jo bodd alene, fra jeg var ni år, på Bergeråsen, og jeg var sent i puberteten, og hadde aldri trent noe vekter, eller noe sånt.
(For jeg mangla lyst/ork, til å trene vekter.
Selv om faren min spurte om jeg ikke ville trene på det samme treningsstudioet, som der Jan og Viggo, (Snoghøy/Snowhill), trente, en gang).
Og spiste ikke så mye proteinrik mat, som biff osv., som bygger muskler da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg husker at jeg leste mye til eksamenene, på NHI, våren 1992.
Og da ni-leste jeg da.
For jeg hadde jo jobbet mye med det kryssordprogrammet og også jobbet mye på OBS Triaden.
Og da gikk jeg bare ned på Torgbua, for å handle mat, husker jeg.
(Istedet for å gå på Prix, ved Ellingsrudåsen t-banestasjon der da.
For det var cirka ti minutter å gå vel.
(Mens til Torgbua så tok det bare cirka et par minutter å gå da).
Og det kunne også være en stressende opplevelse, å handle der, (på Prix da).
For folk utafor butikken og folk som jobba inne i den butikken, de ville gjerne observere deg da, og prate dritt om deg, bak ryggen din da.
Så da var det kanskje mindre slitsomt, å handle på Torgbua.
Den Prix-butikken, på Ellingsrudåsen-senter, (eller hva det senteret, (som egentlig bare er noen få butikker), heter igjen), det var ikke min favorittbutikk, akkurat.
Selv om jeg kunne handle der en gang i blant.
Hvis jeg hadde fri fra både NHI og OBS Triaden, en dag, for eksempel.
Og det ikke var søndag, for da var jo Prix stengt.
Men på søndager så ville jeg nok gå en tur til Torgbua, ihvertfall da, og kjøpe aviser, røyk, cola og godteri da og kanskje en burger eller en Grandiosa, hvis jeg ikke hadde noe mat på Ungbo da.
Noe sånt).
Selv om det var rimelig dyrt der.
Men jeg ville spare tid da.
Og var vel sliten, etter å ha lest, til eksamener, natt og dag nærmest, i en uke, eller noe da.
Noe sånt.
(Eller om det var kryssordprogrammet, som jeg dreiv med).
Og da merka jeg plutselig, at det lukta vondt av meg, (sånn harskt/ramt, eller noe), under arma da.
Og det hadde jeg vel ikke merka før, tror jeg.
Så da skjønte jeg at jeg trengte å ta en dusj da.
Og det gjorde jeg da.
Og da hørte jeg at Kjell Arild og typen til Anita snakka om meg, bak ryggen min igjen da.
For da sa han ene, at nå hadde han lukta, at det lukta vondt av meg da.
(Mener jeg ganske bestemt, at jeg hørte da).
Så hvor ofte jeg dusja, det prata de her to ‘kjempene’, ganske ofte om, kunne det nesten virke som, for meg da.
For hva jeg overhørte, noen ganger, hva de snakka om, i stua der da.
For disse to kara, de hadde jo ikke rom, på Ungbo der.
Men de satt mye i stua der da.
Uten damene sine ofte.
Om kveldene da.
Så det var nesten som at de bodde der, (vil jeg si), Kjell Arild og han typen til Anita da.
(Siden de satt omtrent hver kveld i stua der, på Ungbo, i flere måneder da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det hendte at Anita, typen hennes, Wenche og Kjell Arild, pleide å gå ut, i Strømmen.
(Som ikke lå så langt unna.
Siden Ellingsrudåsen ligger helt øst i Oslo kommune da, på grensa til Lørenskog.
Og Ellingsrudåsen, Furuset og Høybråten, disse stedene, de sogner liksom til Lørenskog mye da.
Siden mange som bor på disse Oslo-stedene, de jobber i Lørenskog da, (som jeg gjorde, et par år), har jeg lest i en lokalavis, (var det vel), en gang da, mens jeg bodde, på Ellingsrudåsen).
Og da ble det bråk, en eller to ganger vel.
(Noe sånt).
En gang så hadde det visst blitt noe skriverier, i en lokalavis, ute i Romerike der, om et slagsmål, som han typen til Anita, hadde vært involvert i da, (mener jeg å huske, at de her folka prata om da, i stua på Ungbo der, i dagene etter denne episoden da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Wenche, hu hadde også en bror, som var yngre enn henne vel.
Han var på besøk, på Ungbo, noen ganger da.
Og han hadde vært på sykehus.
Og det var et vanlig tema der, på Ungbo, å prate om hvor pinglete jeg var.
Så da han broren til Wenche ble spurt om, hvor tynn han var, etter at han kom ut av sykehuset.
(For dem hadde snakka om at han var så tynn da).
Så svarte han 68 kilo.
Som var den vekten som jeg pleide å si der, at jeg veide da, når det ble tatt opp, at jeg var pinglete.
Så da ble det jo som en vits omtrent.
At han broren til Wenche veide 68 kilo, når han var skikkelig tynn da.
Men at han veide mer igjen, etter at han var på sykehuset da.
Så da ble det jo sånn, i stua der, at dette ble som noe morsomt, på min bekostning da.
Siden det hadde blitt prata om, hvor tynn og pinglete, som han broren til Wenche, hadde sett ut, da han veide 68 kilo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Søstera mi Pia, hu flytta jo til Oslo, den samme sommeren, som jeg flytta inn, på Ungbo der.
Pia bodde i et bofellesskap, i Gamlebyen, i Oslo.
I Arups gate, mener jeg at det het der.
De hadde noen svarte gardiner, (eller ihvertfall noe tøy av noe slag), foran vinduene, (mener jeg å huske).
Og de andre som bodde der, det var vel Monica Lyngstad, fra Røyken og Glenn fra Røyken, blant annet vel.
Pia lånte noen penger av meg, like etter at hu flytta til Oslo.
Nemlig 500 kroner, (var det vel).
Siden jeg jobba på OBS Triaden da, og fikk studielån, osv.
Og på Ungbo, så var det sånn, at jeg hadde vaskeuke, (det vil si at jeg måtte vaske gulvene, på fellesarealene der), hver femte uke.
Så jeg avtalte da med Pia.
At hu kunne slippe å betale tilbake de 500 kronene.
Hvis hu istedet vaska for meg, på Ungbo.
Og da ble vi enige om at Pia skulle få 100 kroner, avslag i gjeld, hver gang hu vaska der da.
(Så ble det sånn, at vi møttes noen ganger også, etter at hu flytta til Oslo, tenkte nok jeg da).
Så Pia pleide å dukke opp der, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, hver femte søndag da, fra høsten 1991.
(I cirka et halvt år da).
For å vaske gulvene der da.
Jeg mener at Wenche, (var det vel, hvis det ikke var Inger Lise), hinta litt om, at søstera mi ikke vaska helt ordentlig vel.
Jeg prøvde å få hu Wenche, (var det vel, som tok opp dette), til å klargjøre dette litt.
Men hu sa bare, ‘hvis hu vasker ordentlig så’.
Når spørsmålet var, om det var greit, at søstera mi vaska, for meg, de gangene, som det var min tur, til å vaske der.
Men det ble ikke sagt noe mer.
Men det var noe sånt ymting/klaging, av noe slag da, på noe da, skjønte jeg.
Men hva det gikk på, det veit jeg ikke.
For jeg klarte ikke å få noe klart svar, fra hu Wenche da.
Dette ble som noe veldig vage greier, som jeg ikke klarte å få til å bety noe som helst egentlig.
Men Wenche, (må det vel ha vært), hu tok opp noe da.
Med meg da, mens søstera mi vaska der, en gang, da.
Men hva hu tok opp, det forstod jeg ikke helt nøyaktig.
Men det veit hu kanskje selv.
Hva hu tok opp, det forsvant vel i en sky, av ‘Kvinner er fra Venus’-vaghet, eller noe sånt, kanskje.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde også en del fler ting, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 73: Mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo
Når en flaske knuste, på OBS Triaden, så hendte det at jeg måtte tørke opp, husker jeg.
På begynnelsen av 90-tallet, så hadde vel ikke plastflasker blitt så vanlige.
Og 1.5 liters plastflasker kan faktisk også knuse/sprekke, hvis de faller ned i gulvet, husker jeg, fra da jeg jobba på OBS Triaden.
Men en gang, som jeg måtte tørke opp, så var det ikke cola, som jeg måtte tørke opp, for å si det sånn.
Ei mor, i 30-40-åra vel, gikk og leide sin datter, på 1-2 år vel, gjennom butikken.
Plutselig satt dattera seg ned på gulvet, og begynte å tisse, midt i en av de største midtgangene, på OBS Triaden der.
Oppå marmoren der da, som de hadde på gulvet der.
Og da måtte jeg tørke opp, siden jeg var den OBS Triaden-medarbeideren, som var nærmest, da dette skjedde.
Da var det bare å finne masse tørkepapir, på lageret, og hive på veldig mye tørkepapir, sånn at man slapp å ta i sølet.
Og så hive tørkepapiret et sted inne på lageret da.
Etter å kanskje ha fraktet det inn dit i en tom pappkartong, eller noe, da.
Så det var mye rart som skjedde, når man jobbet der, på Matland/OBS Triaden der, det er helt sikkert.
Det var mange rare kunder osv., må man nok si da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det kunne også være vanskelig, å få tatt spisepause, når man jobba på Matland/OBS Triaden, spesielt på lørdager.
Når man gikk rundt i butikken, for å finne seg noe brødmat, brus eller pålegg da.
Så ville butikken på lørdager være så stappa full av kunder, at man mens man gikk rund i butikken, for å handle lunsj, kanskje kunne bli stoppa, 3-4-5-6 ganger, av kunder, som lurte på hvor det og det var hen da.
Og da kunne det være vanskelig å finne det, husker jeg.
Ihvertfall den første tida, som jeg jobba der.
For Matland/OBS Triaden, det var et veldig stort hypermarked da, med mange hundre meter, med hyller da.
(Uten at jeg vet nøyaktig hvor mange hundre meter).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, det året jeg bodde på Abildsø vel, så var jeg og besøkte Axel og dem, på Furuset.
Og når Axel og jeg, var inne i kiosken, (en invandrer-kiosk), på Furuset-senteret der.
Så regna det fælt, (husker jeg).
Også la jeg paraplyen min, oppå en isdisk, (eller noe), inne på Furuset Senter-kiosken der da, husker jeg.
Siden det var rimelig våt da, (var det vel antagelig).
Og da, så var det noen vietnamesiske unggutter, inne i kiosken.
Som gikk ut, like etter at Axel og jeg, gikk inn i kiosken der vel.
Og de tror jeg at må ha rappa paraplyen min da.
For den var plutselig borte derfra da.
Så på Furuset, der måtte man holde på det man hadde, hvis ikke så ble det borte da, kunne det virke som.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke om jeg har skrevet om det her før, i Min Bok 2.
Men en gang, det første året, som jeg bodde i Oslo.
(Det året jeg bodde på Abildsø).
Så var jeg på besøk hos Arne, Mette og Axel da, på Furuset.
Også skulle jeg ta T-banen tilbake til Jernbanetorget.
(For å ta 71-bussen videre hjem til Abildsø derfra da).
Og når T-banen kommer til Haugerud, (var det vel).
(En mørk høst eller vinterkveld vel).
Så stopper plutselig T-bane-toget opp.
For da hadde visst T-banen kjørt over noen, som hadde liggi, på skinna da.
Jeg så ikke liket selv.
Men jeg hørte noen lokale ungdommer, (var det vel), som sa at, ‘det et beina som ligger der altså’.
Men det var så mørkt, så jeg så ikke noe selv da.
Og jeg prøvde heller ikke å se for mye, under T-banen der da.
Men jeg prøvde å oppføre meg som de andre der, og de fleste gikk bort derfra da.
Også spleisa de fleste av passasjerene på å taxi, ned til Sentrum da.
Og jeg spleisa på en taxi, sammen med 3-4 andre da.
(Men jeg satt ikke i den første taxien akkurat).
Og da jeg prata om det her, sammen med de ungdommene, som pleide å henge, på Abildsø-kiosken der, en gang.
Så hadde de også hørt om den her ulykken da, (husker jeg).
Og en gang, som jeg var på helgebesøk, hos bestemor Ågot, på Sand, (det samme året da).
Så kjeda jeg meg en fredags eller lørdagskveld, husker jeg.
Og da ringte jeg til kontakttelefonen, i Drammen, fra telefonen, inne på kontoret, (til Strømm Trevare), i huset til Ågot der, husker jeg.
Og da fortalte en på kontakttelefonen, at han var patolog, eller noe da.
Og at han fikk inn lik etter ulykker, (eller noe sånt da).
Og da nevnte jeg den her T-bane-ulykka da, på Haugerud der, (når jeg hadde sitti på T-banen da).
Og da sa han på kontakttelefonen, at ‘han kom i tre deler han’, (husker jeg).
Men da svarte jeg ikke noe.
For da syntes jeg at det ble litt vel mye detaljer liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg møtte Pia, inne i Oslo, etter at hu hadde vært på en båt, til Danmark, eller noe sånt vel.
(Kanskje fordi at hu hadde vært i Spania, med en sånn turbuss, som hu ihvertfall dro på en gang, sommeren 1989, sammen med Cecilie Hyde).
Det kan ha vært den gangen, som Pia og jeg, lå over, hos Magne Winnem der, på St. Hanshaugen.
Sommeren 1991 vel.
Før Pia flytta til Oslo selv kanskje.
Ihvertfall så var det en gang, som jeg møtte Pia, etter at hu hadde vært med en danskebåt vel.
Og da skulle hu møte en kar, i Niels Juels gate, eller noe.
En som hadde vært med danskebåten vel.
Uten at hu hadde hengt sammen med han, i Oslo, og liksom vært forelska da.
Men hu bare dro til han om kvelden og natta vel.
Natta før hu overnatta hos Magne Winnem kanskje.
Noe sånt.
Så det var litt spesielt, husker jeg.
Jeg vet ikke om Pia hadde laget noen spesiell avtale, med han karen, (i 20-årene vel), som bodde i Niels Juels gate, (eller noe).
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Nei, jeg sjekka Google Maps nå.
Det var en kar, i Nordahl Bruns gate, som Pia møtte, mener jeg.
(Det var ihvertfall snakk om en sidegate til Ullevålsveien, det husker jeg i hue, for jeg tror jeg måtte følge Pia, på veien dit, eller noe).
Etter at hu hadde vært på danskebåten sammen med han da.
Hu liksom bare ‘måtte’ dit, virka det som for meg.
Hu sa vel noe sånt som at, ‘jeg må til han i Nordahl Bruns gate jeg’, eller noe sånt, tror jeg.
(Noe sånt).
Når jeg prøvde å avtale om vi skulle ligge over hos Magne Winnem, eller noe, da.
Mens vi var på byen og tok noen øl kanskje da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som skjedde, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 72: Enda mer fra OBS Triaden, mm.
Det her er ikke så lett å skrive om, men jeg får vel prøve å komme meg igjennom det.
Jeg hadde jo mitt eget rom, hos Arne og Mette og dem.
Og jeg hadde jo bodd alene, siden jeg var ni år.
Så jeg var vant til å ha litt privatliv, for å si det sånn.
Så det hendte at jeg runka da, på det rommet.
Og noen ganger på dagen, uten å skru av lyset vel.
Og det lyset, det var jo det fra Forsvarets Overkommando der.
Som var for bruk i kontorbygninger egentlig.
Og det var en lysrør-lampe da, og ikke en lyspære-lampe.
Så den lyste skikkelig opp da.
Og det tenkte jeg på, fordi jeg en gang overhørte det, at noen unge damer, i den blokka, som var ovenfor vinduet mitt vel, de sa noe sånt som at, ‘har vi ikke fått bra underholdning da?’.
(Noe som jeg kunne høre inne på rommet mitt da).
Og da lurte jeg på det, (husker jeg), om de her unge dame-stemmene, som jeg overhørte, utafor vinduet mitt, prata om meg da.
(Og om de kunne se meg gjennom gardinene, på rommet mitt da, siden den taklampa på rommet mitt, lyste så sterkt da).
Så etter det her, så pleide jeg vel å runke under dyna, og med lyset slått av, vil jeg vel tippe på.
For den lampa som jeg fant hos Forsvarets Overkommando der da, (og som Arne Thomassen sa at det var greit at jeg tok med, for det var ikke taklampe på rommet mitt da, og Forsvarets Overkommando hadde så mange sånne taklamper på lager), den var nok ikke ment for hjemmebruk, (vil jeg si), for lyset var så sterkt da.
Samtidig, så var jeg bare nettopp fylt 20 år, da jeg flytta inn der.
Så jeg var ikke vant til å gjøre innkjøp av taklamper osv., for å si det sånn.
Så hvordan jeg skulle få tak i en taklampe der, det var nesten som et mysterium for meg.
Og den lampa fra Forsvarets Overkommando, den datt ned igjen.
Så store deler av tida, som jeg bodde der, så var jeg vel uten lys i taket, på rommet mitt da.
Så hvis jeg skulle lese, (eller noe sånt), så måtte jeg gjøre det i stua da.
(Hvor det ofte kunne være masse andre folk da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, det året jeg bodde på Abildsø, forresten.
Noen måneder etter at jeg hadde besøkt mora mi i Tønsberg, rett etter nyttår, i 1990 vel.
Så ville mora mi møte meg i Oslo, husker jeg.
Hu ville møte meg på Theatercafeen, av alle steder.
Jeg hadde vel kanskje vært såvidt innom der, en gang, sammen med Magne Winnem, siden vi pleide å fly rundt, på alle stedene i byen, og nok var litt nysgjerrige på Hotell Continental og Theatercafeen da, (som lå i samme bygning der, i Stortingsgata vel).
Jeg var så vant til å ha boblejakker, fra da jeg gikk på skole, på 80-tallet, at jeg må innrømme det, at jeg kjøpte meg en blå og lilla, (eller noe), boblejakke, på Dressmann, det første året jeg bodde i Oslo.
For jeg regna med at jeg burde ha en boblejakke, om vinteren da.
For jeg var vant til litt kaldere forhold, på Berger da.
(Seinere, så fant jeg ut, at det sjelden blir så utrolig kaldt i Oslo Sentrum.
Ihvertfall så ligger sjelden snøen lenge av gangen der.
Det er kanskje alle bilene og menneskene som gjør at snøen smelter så raskt.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg må innrømme at jeg var litt flau, over å møte mora mi, på Theatercafeen der.
For jeg var jo en vanlig ung mann, fra Bergeråsen.
Og på Theatercafeen, så var det veldig snobbete.
Det var en kelner ved bordet, som oppførte seg veldig høflig og formelt, vil jeg si.
Mora mi ville ikke sette seg innerst, i Theatercafeen der.
Men satt ved et bord, ved vinduet, like etter inngangen der, (mener jeg at det var).
Jeg tror vel bare at jeg drakk et glass cola, eller noe sånt der, kanskje.
Jeg husker ikke helt.
Men mora mi drakk vel kanskje te eller kaffe da.
(Noe sånt).
Det er mulig.
Mora mi klagde på boblejakka mi, husker jeg.
Hu mente vel noe sånt, som at det ikke passet seg, for en ung mann, som meg, å gå med en såpass feminin boblejakke, som hadde lilla felter på skuldrene og sånn da.
Men det hadde ikke falt meg inn da, for på 80-tallet, så var det moderne, for gutter/menn, å se litt femi ut da.
Så det var liksom en typisk 80-talls boblejakke kanskje, som jeg hadde kjøpt, (trodde ihvertfall jeg da).
Jeg ville bare ha en jakke, for å holde varmen, og som ikke så stygg ut liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg stakk vel fra Theatercafeen, etter en halvtime eller time, eller noe sånt vel.
Og mora mi, hu dro vel tilbake til Tønsberg/Borgheim da, (hvis hu ikke skulle noe annet i Oslo, mens hu først var der, det husker jeg ikke helt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg hadde vært på jobb, på OBS Triaden, og jobba tidligvakt vel, (det var ihvertfall ganske lyst, den her dagen, sånn som jeg husker det, men dette kan jo ha vært en lys sommerkveld og).
Og kanskje sitti på med Knut Hauge og Lene fra Rælingen, hjem fra jobben da.
Så gikk jeg gjennom Høybråtenveien der da, husker jeg.
Og kanskje hundre meter før oppgangen, som Arne og Mette bodde i, (nemlig i Høybråtenveien 25D da).
Så måtte jeg gå forbi Axel, og noen andre unger, som dreiv og leika i veien som gikk utafor blokkene der da.
Axel sa ikke hei til meg, så jeg regner med, at han ikke kjente igjen meg da.
Men jeg kjente jo igjen Axel, og la merke til hva han dreiv med, mens jeg gikk forbi de her ungene da.
Og det Axel dreiv med, det var at han sa til ei rødhåra jente der, på sin alder, (det vil si i 11-12 års alderen vel), at ‘har du drukket for mye gulerot-saft eller?’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ble jeg litt sjokka, husker jeg, over at Axel kunne være såpass frekk, og mobbe jenter, osv.
For sånn pleide ikke jeg selv å oppføre meg, da jeg vokste opp på Bergeråsen, husker jeg.
Selv da jeg var 9-10 år, så oppførte jeg meg vel mer snilt/voksent enn det, tror jeg.
(For det meste ihvertfall vel).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det første året, som jeg bodde i Oslo, og leide en hybel, på Abilsø.
Så hendte det jo, at jeg besøkte Axel og dem, da og.
Og en gang, så var Axel og jeg, i nærmeste butikken der, som bare lå et par hundre meter unna blokka til Axel og dem vel, opp en gangvei da, i retning av den ‘egentlige’ Høybråtenveien liksom da.
Ihvertfall så husker jeg det, at Axel og jeg, vi gikk sammen, ned den gangveien igjen, tilbake, i retning av oppgangen som Arne og Mette bodde i da.
(Det var kanskje da Axel ville at jeg skulle prøve å stå på skateboard.
Noe jeg ikke hadde så veldig lyst til, for å si det sånn.
For jeg var høy og tynn og var redd for å skade meg da).
Og mens vi gikk ved siden av hverandre, bort mot oppgangen, til Arne og Mette der da.
Så gikk vi forbi ei nabojente, av Axel, som var noen år yngre enn han vel.
Og muligens var mørkhudet, tror jeg.
(Men det husker jeg ikke helt sikkert).
Og hu spurte Axel, om ‘er det faren din eller?’.
Så på den tida, som Axel og jeg, ble kjent.
(For vi hadde vel bare møtt hverandre, en 4-5 ganger kanskje, etter at Axel flytta til faren sin, som tre-åring vel).
Så var jeg mye eldre enn Axel.
Jeg var 19 år.
(Og jeg var 1.85 høy, selv om jeg var tynn da).
Og det her, det var høsten 1989, som jeg flytta til Oslo, og tok kontakt med Axel og dem da.
Og Axel, han er jo født høsten 1978.
Så Axel, han fylte vel elleve år, (må det vel ha vært), på den tida, som jeg flytta til Oslo, for å studere da.
Så når jeg, (som var 19 år), gikk ved siden av Axel, (som vel var 11 år da), i Høybråtenveien der.
Høsten 1989 da.
Så var det sånn, at noen av de unga, som var enda yngre enn Axel igjen da, og som var naboer av Axel, i Høybråtenveien-blokkene der.
De lurte på om jeg var faren til Axel da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel hadde også en tøff kamerat, som muligens hadde rødt hår vel.
Og muligens het Ronny, eller noe sånt vel.
Men det her husker jeg veldig vagt da.
Det var også noen unger på Furuset der, som brant en del gressbranner og sånn, på den tida, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem der da.
Men om Axel var med på det, det skal jeg ikke si helt sikkert.
Selv om jeg lurer på om han kanskje babla litt om noe sånt.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 61: Mer som skjedde det andre året jeg bodde i Oslo
Som jeg har skrevet om tidligere, så prøvde jeg jo i begynnelsen, å takle min viltre/hyperaktive yngre halvbror Axel, (som var 11-12 år, da jeg flytta inn, og leide et rom, av Mette og Arne og dem, høsten 1990), ved å liksom prøve å være kul, (og kamerat liksom), da.
Jeg husker for eksempel at jeg hadde bestilt pizza en gang, den første tida, som jeg bodde der..
Og ei dame, (fra Pizzaexpressen, eller noe vel), ringte på døra.
Og at jeg da hadde på meg caps(!), (noe jeg aldri har hatt på meg hverken før eller siden vel), for å prøve å se kul ut da.
Mens Axel og jeg, kanskje leikeslåss, eller noe, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var kanskje denne episoden, da jeg følte meg litt flau, fordi at hu pizzabud-dama, hadde sett meg med caps.
Som fikk meg til å tenke på det, at jeg kanskje taklet min yngre halvbror Axel, (som jeg egentlig ikke kjente så bra), på en litt feil måte da.
For jeg hadde liksom alltid Axel nesten klengende på meg da.
Han hadde liksom ikke noe respekt for meg.
Alt var på hans premisser liksom.
Jeg skulle kjøpe og lage mat, for oss, men måtte samtidig være kul, og leike med han da, og ha på meg caps og sånn da.
Så etterhvert, så ble dette opplegget, nok litt for slitsomt for meg.
Axel kalte med ‘leieboer’, hele tida også.
(Ihvertfall seinere, mens jeg bodde der).
Og hadde liksom ikke noe respekt for meg da.
(Siden jeg var ny i Groruddalen, kanskje).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en gang, når jeg ikke ble kvitt Axel, som skulle leike og tulle med meg da.
Så tok jeg et slag, når vi leikeslåss, borte ved inngangsdøra, i gangen der.
Som gikk liksom langs kroppen min, og oppover da.
Ganske hardt da.
For jeg ville kanskje markere min grense da.
Og at jeg syntes at Axel gikk litt for nærme meg, eller ihverfall hadde for lite respekt for meg da.
Sånn at alt gikk på hans premisser.
Og jeg ble liksom som en klovn, som bare var der, for å gjøre Axel fornøyd da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ble Axel liksom helt forferdet da, når jeg liksom slo et sånt slag, som gikk langs min kropp, og oppover da.
Som han bare kunne ha blitt truffet av, hvis han hadde gått helt inntil meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men dette var et slit for meg, å liksom ha Axel innpå meg hele tida da.
Så jeg måtte liksom finne på noe, for å prøve å få respekt da.
For å bo der, i et år, med Axel som ‘sjef’ liksom.
Det ville blitt for slitsomt, tror jeg.
For jeg merka det, at jeg ikke fikk ro liksom.
For Axel var så innpåsliten og hyperaktiv da.
Og jeg er vel sånn, at jeg trenger litt ro og litt tid for meg selv, for å slappe av.
Og det var vel ikke meninga at jeg skulle være ‘barnehageonkel’ for Axel på heltid heller.
Det var Pia som skulle være det, hvis hu fikk bo der gratis.
Men avtalen min, med Mette og Arne, den var jo at jeg skulle betale 1000 kroner i leie, i måneden, og så kanskje hjelpe til med å passe Axel litt, en gang i blant.
Men ikke fulltid, som det var snakk om at Pia skulle jobbe der, (med Axel da).
Jeg hadde jo tross alt også en jobb å passe.
Først på Hageselskapet og så på Matland/OBS Triaden.
Så å passe på en slitsom Axel, i tillegg til den å ha en jobb.
Det ble nok kanskje litt mye da.
Det er mulig.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For Axel gikk jo på spesialskole, så han trengte kanskje egentlig noen som var spesialutdanna, til å passe på han da.
Så det var kanskje en dårlig ide, at jeg flytta inn, hos Mette og Arne og dem.
Men jeg visste ikke det, før jeg flytta inn der, at Axel kunne være så slitsom.
For han pleide vel ikke å være det, de gangene jeg besøkte dem, før jeg flytta inn der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel ikke sånn, at jeg bestilte så mye pizza, (såvidt jeg kan huske, ihvertfall), da jeg bodde på Abildsø.
(Og ihvertfall ikke da jeg bodde på Bergeråsen, for det var nok for langt unna Drammen osv., til at budene leverte der da).
Men de femten år gamle venninnene, som jeg kjente på Abilsø, nemlig Anne Lene og Lene, de babla en gang, (som jeg var nede og besøkte den Abildsø-gjengen der da, på den ‘fritidsklubben’, til hu Anne Lene og dem da), om at dem hadde fått Pizza Baronen, (var det vel), like ved Abildsø, (på Ryen, eller noe vel).
Og at det var billig å bestille pizza derfra da.
(Var det vel).
Og den gangen som Magne Winnem og jeg, var på fest hos hu Lill fra Svelvik, (som var lam i halve trynet), og typen hennes, (en kar fra Oslo vel), så hadde vi gått forbi Peppes Pizza, (mener jeg å huske), ved Hauketo togstasjon der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg mener at det var Pizza-Expressen, som jeg bestilte pizza av, da jeg bodde på Furuset.
(Selv om jeg ikke skal si det her helt sikkert da).
Vi hadde kanskje fått en reklame-lapp fra et pizzabud-firma, på døra eller i postkassa da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var nok antagelig det.
Etter at Axel fikk hundehvalpen Trixie.
Så var det ofte meg, som måtte gå tur, med den hunden.
Og vikariatet mitt, på OBS Triaden, det var jo ferdig, våren 1991.
Og etter at det skar seg litt, mellom Axel, (og Mette og Arne), og meg.
Så begynte jeg å henge mer og mer, sammen med min tremenning Øystein Andersen, og hans klassekamerat, (på Skedsmo Videregående vel, i Lillestrøm, mener jeg), Glenn Hesler, ute i Hanaborg, i Lørenskog da.
(En gåtur på cirka en halvtime kanskje, fra jobben min da).
Så en fridag, så husker jeg det, at jeg tok med Trixie, ned til Haugenstua togstasjon.
I bånd da.
For Trixie ble så veloppdragen, etter at jeg kasta den bikkja ut på terrassen den gangen, etter at han Orji fra Idol, (eller om det var broren hans), hadde ledd av meg den gangen da, siden jeg bikkja ikke hørte på meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For Trixie var så veloppdragen, så den hunden, den bare lå eller stod på fanget mitt, (var det vel), på de tre-fire togstasjonene, (var det vel), fra Haugenstua og til Hanaborg da.
(En togtur jeg dro på, litt på impuls vel.
For jeg skulle vel bare ut og lufte bikkja egentlig, tror jeg)
Og konduktøren sa ikke noe da.
Og jeg slapp vel å kjøpe togbillett for Trixie også, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn og Øystein, de var nemlig så morsomme.
For de hadde nettopp begynt med spilleautomat-firma.
(Noe jeg ikke hadde råd til, å være med på.
Og jeg var heller ikke like interessert, i slåss-spill, som Street Fighter, osv. da).
Så jeg syntes kanskje at jeg måtte prøve å være litt morsom jeg og da.
Så det var kanskje derfor, at jeg tok med Trixie, på toget, for å vise fram den bikkja, til Øystein og Glenn da, en vår/sommerdag, i 1990 da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Trixie, det var en snill og veloppdragen hund, (må jeg si).
Så den hunden, den fikk faktisk lov til å bli med inn, på rommet til Øystein der, (hvor han blant annet hadde den prosjektoren, fra konkursboet, til det tidligere hotell og konferansesenteret, på Triaden-senteret da).
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og jeg slapp vel å ta toget tilbake, til Haugenstua/Furuset, med Trixie.
For Trixie og jeg, vi fikk vel sitte på, med enten Glenn eller Øystein, (som begge hadde lappen og bil da, på den her tida), mener jeg å huske.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvis jeg ikke husker helt feil.
Så mener jeg at hu Cathrine Løvdahl, (fra OBS Triaden), også muligens var på det samme toget, som jeg tok fra Haugenstua og til Hanaborg, med Trixie da.
Jeg mener ihverfall at jeg muligens så at hu gikk av toget på Lørenskog togstasjon, og vel prata med ei venninne, om Trixie og meg vel, (eller noe).
(Noe sånt).
Men det er mulig at jeg husker feil og.
Det var rimelig uvant for meg, å ha med en bikkje, på toget, for å si det sånn.
(Jeg var ikke sikker på om det var lov, engang).
Så jeg var kanskje litt nervøs da, på den her togturen.
Hva hvis Trixie hadde måttet gå på do, for eksempel?
Men Trixie syntes nok, at det var morsomt, å kjøre med tog, (tror jeg).
Det virka sånn på bikkja ihvertfall, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Den lå, sto eller satt helt rolig, under hele togturen, (som bare tok 5-10 minutter da, riktignok), sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I begynnelsen av den tida, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset/Høybråten der da.
Så husker jeg at det var en dag, som jeg følte meg litt sånn uggen og utilpass da.
Og da spurte vel Arne og Mette meg, om hva som feilet meg da, eller noe.
Og vi fant ikke ut av, hva det kunne være, som var problemet, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men til slutt så spurte Mette meg, (husker jeg), om jeg hadde vært på do, den dagen da.
(Altså om jeg hadde bæsja da).
For Mette Holter forklarte meg det da, (mens Arne Thomassen også var i stua dems der vel), at det var viktig for kroppen da, å gå på do, minst en gang, hver dag.
Og dette hadde ikke jeg tenkt over før, (for å være ærlig).
Jeg hadde bare gått på do, når jeg absolutt måtte det, (husker jeg).
(Ihvertfall hvis det var for å bæsje da).
For jeg syntes at det var kjedelig å gå på do, og pleide vel kanskje å drøye det lengst mulig da, for å heller se på TV, eller noe sånt, (som jeg syntes at var mer morsomt), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etter at Mette Holter hadde fortalte meg om det her da.
At det var viktig, å gå på do, for å liksom ‘tømme tarmen’, ihvertfall en gang hver dag.
Så har jeg pleid å hatt det litt i bakhue da.
At dette er ganske viktig for kroppen da.
For at man ikke skal føle seg ‘uggen’ og sånn da.
Så dette her, det har jeg huska på, også i årene etter at jeg bodde hos Arne og Mette og dem da.
At jeg liksom burde gå på do, for å få ‘tømt tarmen’/bæsja, regelmessig, og ihvertfall en gang hver dag da.
(Hvis jeg skjønte hu Mette Holter riktig, ihvertfall).
Sånn at ‘systemet’ i kroppen liksom ikke stopper opp da.
(Noe sånt kanskje).
Det var ihvertfall noe sånt som stemora til Axel, nemlig Mette Holter, ‘babla’ om, det året, som jeg leide et rom av henne og Arne Thomassen da, fra høsten 1990.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre året, som jeg bodde i Oslo.
Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, iløpet av de neste dagene.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 60: LO
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, så var ikke alt bare fryd og gammen, på Matland/OBS Triaden.
Neida, disponenten til Forbrukersamviret Lørenskog, nemlig Skjalg Nakkim, måtte jo slutte, etter cirka et år, ved roret, etter at den forrige disponenten, (da det het Matland), nemlig Paulsen, hadde slutta, cirka et år tidligere, i forbindelse med at Forbrukersamvirket kjøpte opp Matland da.
Og Triaden-senteret var vel også nære konkurs på begynnelsen av 90-tallet.
Hotellet gikk ihvertfall konkurs, mener jeg å huske.
Siden min tremenning Øystein Andersen, kjøpte en kino-prosjektor, som han hadde på rommet sitt, som tenåring, for under 10.000 vel.
Øystein var vel kanskje en av de første, i Norge, som hadde prosjektor og lerret, på rommet sitt.
For sånne prosjektorer, (Øystein sin ble vel egentlig brukt, i konferansesalen, på hotellet, på Triaden), de kosta vel opp mot 100.000 kroner egentlig, på 80/90-tallet.
Men Øystein fikk kjøpt hotellet på Triaden sin da, (av konkursboet vel), for kanskje en tiendedel, av ny pris da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at Disponent Skjalg Nakkim fikk sparken, (må man vel si at han fikk).
Så slutta jo kassalederne også.
Nemlig Helene fra Finland og Carmen fra Vietnam, (eller hvilket land fra Østen hu kan ha vært fra igjen).
Og disse begynte å jobbe hos tidligere disponent Paulsen, på hans da relativt nystartede butikk, som var Rema Furuset Senter.
Så det var mye turbulens, på OBS Triaden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som Høyre-mann, så var det jo ikke naturlig for meg, (syntes jeg), å være med på LO-møter, osv.
(Syntes jeg ihvertfall på den her tiden, altså da jeg var i begynnelsen av 20-årene da).
Men Knut Hauge og Lene.
(De som hadde arrangert OBS Triaden sin slalomtur, til Norefjell, noen måneder før det her da).
De begynte plutselig å prate om at jeg måtte bli med på et møte, hos LO, i Oslo da.
Jeg var jo vant til å bli med Knut Hauge og Lene på slalomtur, og å sitte på hjem med de, etter jobb, osv.
Og disse to, de kunne også være ganske tøffe.
Knut Hauge hadde jo truet meg med, da han ringte og vekte meg, om morgenen, den dagen som slalomturen var, at ‘hvis du ikke står opp nå, så dreper jeg deg’.
Og både Knut Hauge og Lene, de var ganske smarte og sånn da.
Og de var jo også samboere, på Ammerud.
Og de liksom prøvde å innynde seg hos meg, (virka det som for meg), da jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden der.
Så de to var som noen slags ildsjeler da, (må man vel si), som var ekstra opptatt, av miljøet, på OBS Triaden da.
Så når de to ba deg om å bli med på LO-møte, så var det vanskelig, å si nei, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg husker det, at vi var en gjeng, på 10-20 medarbeidere, (alle i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene vel), som ‘surra rundt’, i Storgata, i Oslo der, en vår, sommer eller høstdag, i 1991 da, (må det vel ha vært).
Mens vi leita etter den bygningen, hvor LO-møtet skulle være da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når man tenker på LO og Oslo.
Så tenker folk kanskje på Youngstorget.
Men det var til et LO-kontor, i Storgata, som vi skulle til.
(Av en eller annen grunn).
Men dette var et LO-bygg, som var rimelig anonymt, og som lå cirka ovenfor McDonalds der, i Storgata, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo bodd et år, i Oslo, på Abildsø.
(Som ligger ganske nærme Oslo Sentrum da).
Så jeg syntes nok det, at jeg kanskje burde være litt kjent i Oslo da.
Så jeg prøvde liksom å finne ut hvor dette LO-bygget lå hen da.
Jeg prøvde å spørre meg fram og sånn da, (var det vel)
Siden Knut Hauge og Lene ikke visste helt hvor i Storgata, som dette LO-bygget lå hen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo vært mye på Radio 1 Club, som lå i nettopp Storgata.
Og også en del på el/data-butikken Spaceworld, som også lå i Storgata der da.
Og McDonalds var en av mine favoritt-burgerkjeder, (fra da jeg var på språkreise, til Brighton, osv., på 80-tallet).
Så jeg hadde vært en del på McDonalds i Storgata og.
(Det var jo for eksempel der, som Axel glemte igjen ranselen sin, den gangen som jeg tok han med dit, etter ‘masing’ fra hans ste-storesøster, Kirsten Ancona, et år eller to, før det her vel, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).
Samt på utestedet Cats, (som var et ’80-talls-diskotek’, må man vel si, som min klassekamerat, det siste året, på Gjerdes Videregående, nemlig Magne Winnem, var fan av da, hvis jeg husker det riktig), i Storgata, under russetida da.
Så jeg spurte vel noen om hvor Storgata nummer det og det, lå hen da.
(Etter at Knut Hauge sikkert hadde bedt meg om å se etter det og det bygningsnummeret, i Storgata der da.
Noe sånt).
Jeg spurte kanskje folka som jobba på Spaceworld, eller om det var noen andre folk, som vi møtte i Storgata der da.
Siden jeg vel var den, av oss, som liksom var fra Oslo da.
Siden mange de fleste av de andre folka, som jobba hos OBS Triaden, var fra Romerike da.
(Så vi var kanskje litt sånn ‘bønda i byen’ da.
Ikke langt ifra, ihvertfall.
Noe som kanskje gjorde meg litt flau da.
Men men).
Blant annet, så mener jeg å huske det, at hu Marit, som jobba i kassa, som ekstrahjelp, og som var fra et ganske lite sted, uti Romerike der, som heter Blystadlia, (eller noe lignende vel).
Hu sa det, i Storgata der, (husker jeg), til noen andre OBS Triaden-ekstrahjelp-damer da, at ‘vi følger etter Erik vi’.
Siden Knut Hauge og Lene var litt ‘lost’ da, (må man vel kanskje si).
Og ikke visste hvor det her LO-kontoret lå hen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg fant ihvertfall riktig retning å gå, (mener jeg å huske ihvertfall), i Storgata der da.
For jeg begynte å gå i retning, av Stortorvet og Karl Johan der da, (liksom i motsatt retning, av Youngstorget), hvor de av oss som hadde bil, (og som var sjåfører da), vel hadde parkert, (hvis jeg husker det riktig).
Og det viste seg å være riktig vei da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så dette var som en litt anspent ‘seanse’, (må man vel kanskje si), i Storgata der da.
Siden ingen av oss var helt sikre på hvor vi skulle gå hen, (husker jeg).
(Og vi var en svær ‘bøling’ da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det LO-kontoret, som vi skulle til, det fant vi til slutt ut, at lå cirka ovenfor McDonalds, i Storgata der da.
I en ganske moderne kontorbygning vel.
Og det var vel også sånn, at vi måtte enten ta heisen eller gå opp noen trapper, for å komme til riktig etasje, i det bygget vel.
Og det var ikke sånn, (som jeg kan huske, ihvertfall), at det stod noen stor LO-logo, på det her kontorbygget, (mener jeg).
Så sånn som jeg husker det, så ble jeg litt overraska, over at LO holdt til i et såpass anonymt bygg, i Storgata der, i Oslo Sentrum da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men selve LO-møtet, var ikke så stressende, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som selve den gåturen vår, gjennom Oslo Sentrum da.
Ei ikke så altfor høyrøstet LO-dame, (sånn som jeg husker det ihverfall), i 30-40-åra vel.
Hu hadde et slags informasjonsmøte, for oss vel.
Hvor hu vel også svarte på spørsmål.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For meg, så var jo bare det her, noe greier, som Knut Hauge og Lene, hadde ‘dratt meg med på’.
For meg, så var dette nesten som ‘slalomturen del 2’, liksom.
Så hva som var temaet, og som hu LO-dama-prata om.
Og hva som var grunnen, til at vi OBS-Triaden-folka, dro på det LO-møtet der.
Det husker jeg så godt som ingenting av, for å være ærlig.
(Det er ikke noe spesielt, som jeg klarer å komme på nå, ihvertfall.
Så jeg var nok kanskje litt sånn fjern/’døsig’, (hvis jeg husker det riktig), under det her møtet da).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det her var ikke noe som engasjerte meg, så utrolig mye, på den her tida, (for å være ærlig).
Jeg skulle jo studere et år til, på NHI.
(Fra høsten 1991 til våren 1992).
Så om det var litt turbulens, på den ekstrajobben min, som butikkmedarbeider, på OBS Triaden.
Så var det ikke akkurat dette, som var det viktigste for meg, på den her tida.
For den OBS Triaden-jobben min, det var jo bare en jobb jeg hadde, for å tjene penger, for å finansiere studiene mine, siden jeg gikk på en privat høyskole da, (NHI), så selv om jeg tok maks studielån, så holdt ikke det like lenge, som hvis jeg for eksempel hadde studert ved UIO, siden det kostet nesten 40.000, i året, å studere heltid, på NHI, (på den her tida, ihvertfall), og man fikk vel bare cirka 15.000 mer, i ekstra studielån, av Lånekassa, hvis man studerte, ved NHI.
Så jeg hadde altså cirka 20-25.000 mindre å rutte med, i året, som NHI-student.
Enn hvis jeg hadde vært for eksempel UIO-student da.
(På begynnelsen av 90-tallet da).
Så derfor fikk jeg også økonomiske problemer, og måtte ta meg et friår, (fra studiene mine ved NHI), for å få meg en jobb, sånn at jeg fikk råd til å fullføre studiene mine da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For ved UIO, der ville jeg nemlig helst ikke studere data.
Siden min tremenning, Øystein Andersen, (han med kino-prosjektoren, på rommet sitt, som jeg skrev om tidligere i dette kapitellet), han var vel en av de i Norge, som fikk tak i videofilmer og spill tidligst.
(Gjennom sine mange bekjente da).
Så han gikk for å være veldig kul da.
Og han kjente visst mange av de folka, som studerte informatikk, ved UIO da.
Så hvis jeg hadde gått der, så hadde kanskje min tremenning, Øystein Andersen, liksom fått ‘kontroll’ over meg, gjennom et miljø/nettverk der, som han beskrev for meg, på slutten av 80-tallet, og som jeg husker at jeg syntes, at hørtes litt sånn ‘svett’, nerdete og sært ut da, (etter å ha hørt at Øystein Andersen prata om de her folka da, på et besøk hos meg, da jeg bodde i Leirfaret, på Bergeråsen, og jeg begynte å prate om at jeg kanskje skulle studere, på NHI, eller noe, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og ved UIO, så var vel også studietiden tre år.
(Og ikke to år, som på NHI).
Før man fikk en litt rar grad vel.
Som da het ‘cand. mag’, kanskje, eller noe sånt vel.
(Som jeg ikke skjønte så mye av, hva betydde, for å være ærlig.
Og man hadde også dette litt sære forstudiet, ved UIO, nemlig forberedende da, som jeg egentlig ikke skjønte helt hva var heller.
Jeg hadde nemlig ikke noen eldre søsken eller søskenbarn, som kunne forklare for meg, om hva ‘UIO-ting’, som forberedende var da.
Og faren min, han gikk bare Folkeskolen, (altså det som heter ungdomsskolen, i våre dager vel).
Og mora mi, hu studerte vel heller ikke, men hu var vel heller au-pair, i England, osv.
Onkel Runar hadde gått på tannlegehøyskolen da.
Men han var litt sånn ‘uhøvla’ nærmest, (oppfattet jeg han som, ihvertfall), så han var jeg ikke akkurat, på så utrolig bølgelengde med.
(Det var vel mest enveiskommunikasjon vel, fra onkel Runar og til meg da.
På onkel Runar sin litt vel brautende måte da.
Må man vel kalle dette, hvis jeg skal være litt direkte).
Og dem behøvde vel heller ikke å ta forberedende, for å gå på Tannlegehøgskolen, akkurat.
Og mora mi, Karen Ribsskog, hu hadde jo fortalt meg det, på 70-tallet, da vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, (som jeg jo har skrevet om, i Min Bok).
At onkel Runar (Mogan Olsen), egentlig ikke klarte å komme inn, på Tannlegehøyskolen.
Men at han fikk vite, via omveier, at rektoren der sin sønn, hadde hatt dårligere karakterer, enn han selv, og likevel fått studere der da.
Så Runar kom ikke inne på Tannlegehøgskolen, via det ordinære opptaket, (ifølge mora mi da, ihvertfall), men først etter å ha klaget da, visstnok.
(Hvis man kunne stole på det mora mi sa da).
Uansett, så kan jeg ikke si at hverken min mors eller fars slekt, var noen ‘akademiker-slekter’, akkurat.
Den eneste som hadde studert, på min mors side, det var vel bestefar Johannes, som var utdannet jurist.
Og onkel Martin ‘surra’ vel med noe greier på Landbrukshøyskolen, mener jeg å huske.
(Men det hadde jeg inntrykk av at var med jobb å gjøre, og ikke studier).
Og Martin, han hadde jeg jo dårlig kontakt med også, på den her tiden.
Og bestefar Johannes, han døde jo noen år før det her, (nemlig i 1984 eller 1985 vel).
Og onkel Runar, han hadde jeg jo problemer med å kommunisere med da, siden han er såpass røff/uhøvla da, (må man vel kalle det).
Så jeg måte nesten ta det litt på ‘feelingen’, når det gjaldt min utdannelse, etter ungdomsskolen da.
Jeg hadde ikke noen folk som jeg stolte på, og som jeg kunne spørre om råd fra da.
(Som storebrødre, eller lignende).
Så derfor ble kanskje studietiden min litt sånn ustrukturert/dårlig planlagt da.
Men han rådgiveren, (han ganske lave, med det mørke, krøllete håret), på Gjerdes Videregående, (fra da jeg gikk russeåret der), han var også helt udugelig, vil jeg si.
For jeg husker at jeg avtalte et rådgivningsmøte, med han, en gang.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Men han var ordknapp og steil nesten, vil jeg si.
Så han hadde liksom noe imot meg, (syntes jeg at det virket som ihvertfall).
Så når det gjaldt utdannelsen min, så hadde jeg vel egentlig bare meg selv å stole på, (må jeg nok si, hvis jeg skal være ærlig).
Så derfor er jeg egentlig litt fornøyd, med bare å ha klart å få meg en Høgskolekandidatgrad, i IT, tilslutt.
(Som jeg mottok i 2009, fra HiO IU da).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som skjedde, i tiden før jeg måtte i militæret, sommeren 1992.
Så vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til dette.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 53: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo
Vicky/Victoria fra Trondheim, kom på flere besøk, til Mette.
En gang, så var hennes datter med.
Dattera var et år eller to yngre enn meg vel.
Og dattera var på langt nær så feit som mora.
Mora var på kanskje 150-200 kilo, men dattera var slank da, (vil jeg si).
Jeg hadde også møtt typen til hu her dattera da, (som var ei ganske fin brunette), mener jeg å huske.
Det som skjedde, og som skapte litt ‘rabalder’.
Det var at Vicky, hu prata med meg, på kjøkkenet til Mette en gang, om at jeg måtte ta med dattera hennes, ut på byen.
På sitt litt dårlige norsk da, siden hu var amerikansk opprinnelig.
Jeg er jo vant, til å diskutere date-er, osv., med de damene jeg skulle ut på kino med, osv.
Og jeg er jo vant til å ha en litt tøysete far, som aldri snakker rett ut om noenting, (for å prøve å forklare det).
Jeg er vant til å ha en far, som lot meg bo alene, fra jeg var ni år, og som jeg ikke stolte på da.
(Og som jeg mener å huske at for eksempel også Christell pleide å klage på vel.
Og vel også Pia).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg er også vant med, (som faren min sa, da jeg var liten), at mora mi var sinnsyk.
Så min tillit, til foreldregenerasjonen, (de såkalte 68-erne), den har aldri vært helt på topp.
Ihvertfall ikke etter at faren min lot meg bo alene, som barn.
Så jeg tok ikke det her som Vicky sa, som noe annet enn rør nærmest da.
Men da jeg kom hjem, fra et sted, som het Biljardhallen, (som lå på Skårer, ved siden av Rema på Skårer, like ovenfor Triaden der), hvor jeg pleide å dra for å spille på spilleautomater, og spise burgere og noen ganger spille biljard, med Glenn og Øystein, (siden de var biljard-friker da nærmest, og hadde dyre biljard-kø-er, osv).
(Eller om det var dagen etter).
Så fikk jeg kjeft av halvbroren min Axel.
Som var tolv år, på den her tida vel.
For da hadde visst hu dattera til Vicky trodd at jeg skulle ta henne med ut på byen, en fredag eller lørdagskveld da.
Men dette var bare noe løst, som Vicky, (altså mora hennes), hadde nevnt for meg.
Jeg var vant til å avtale sånt med den dama jeg skulle ut med.
Så jeg så ikke på det sånn, som at jeg hadde en avtale med hu dattera til Vicky da.
For da måtte hu ha spurt selv, mener jeg.
For hu hadde jo også en type, oppe i Trondheim.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg trodde jo at dette bare var noe useriøst preik, fra Vicky da.
Men på Axel, så skjønte jeg det seinere, at han syntes at jeg hadde brutt en avtale, med ei dame da.
Men sånn som jeg syntes at landet lå an, så hadde jeg ikke noe ordentlig avtale, med hu dattera til Vicky.
Jeg trodde bare at det var noe rør da, siden hu dattera hadde en kjæreste, fra før.
Da var jeg vant til å tenke sånn, at hu var ‘opptatt’ liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg må innrømme at jeg ringte, fra Biljardhallen, og til Axel og dem da, den fredag eller lørdagskvelden.
For å sjekke noe greier som stod i avtaleboka mi, (eller noe sånt vel).
Og da prata jeg med hu dattera til Vicky, på telefonen, husker jeg.
Siden hu svarte telefonen hjemme hos Arne og Mette og dem.
Og da hjalp hu meg med å sjekke noe i den avtaleboka mi, (som jeg hadde glemt hjemme da kanskje), tror jeg det var.
(Selv om jeg ikke husker helt nøyaktig hvordan dette var).
Men jeg husker at jeg ringte hjem til Arne og Mette og snakka med hu dattera til Vicky, på telefonen der ihvertfall, den kvelden da.
Og da nevnte ikke hu noe til meg, om at hu ville ut på byen.
Så dette var nok bare noe surr og noe misforståelse da, som Axel vel blåste litt opp, vil jeg vel si.
Men Axel var jo bare tolv år, da dette skjedde, så jeg husker at jeg lurte på det, om han kanskje herma etter Vicky og/eller Mette, og at de også kanskje hadde blåst opp det her da, når jeg var på jobb, eller på Biljardhallen, eller noe sånt da.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var vel antagelig det.
Men men.
Da jeg flytta inn til Arne og Mette, så var avtalen den, at jeg skulle betale dem 1000 kroner, i måneden, for å leie det gamle soverommet til Kirsten der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg bodde på Abildsø, og leide av Berit og Gunnar Jorås der, så hadde strøm vært inkludert i husleia.
Men hos Arne og Mette og dem, så hadde jeg ikke noen leiekontrakt, eller noe.
Så når Mette plutselig begynte å bable om en strømregning.
Som hu ville at jeg skulle betale 300-400 kroner på da.
Så fikk jeg litt bakoversveis da, for å si det sånn.
For den strømregninga, (som var for tre måneder vel), den var jo da på bortimot tusen kroner vel.
Også ville Mette og Arne visst da, at jeg skulle betale en tredel av den regninga.
Og dette var jo ikke noe vi hadde avtalt, da vi avtalte hvor mye jeg skulle betale i leie, for å bo der.
Dette var jo noe som kom helt bardus på meg da, (for å si det sånn).
Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.
Og jeg prøvde å få til et kompromiss.
Nemlig at jeg bare skulle betale en fjerdedel, av strømregninga, siden Axel også bodde der da.
Men det var det ikke snakk om da.
Jeg måtte ut med 300-400 kroner, uventet, mens jeg jobbet på Hageselskapet der vel.
Og mens jeg vel hadde ganske dårlig råd da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter det her, så kunne det dukke opp strømregninger, (eller ‘strømregninger’), med mer eller mindre regelmessige intervaller vel.
Så dette var som noe irriterende, sånn som jeg husker det.
Siden jeg aldri visste når Arne og/eller Mette kom til å begynne å bable om en ny strømregning da.
Og jeg fikk vel heller aldri se de her strømregningene, tror jeg.
Så dette var noe som jeg ble litt irritert over da.
Ikke først og fremst fordi det var så mye penger, vil jeg si.
Men fordi dette var noe som ikke var med i avtalen vår da, (mellom Mette & Arne og meg da), når jeg flytta inn der.
Og fordi at jeg bare plutselig fikk høre om disse regningene, når jeg minst venta det da.
(Sånn at jeg ikke fikk planlagt og holdt av penger, til de her strømregningene, før den og den datoen da).
Og fordi jeg aldri fikk en kopi av de regningene, på forhånd liksom da.
Det var bare noe som ble sagt, plutselig, noen ganger, når jeg kom hjem fra jobben, eller noe sånt.
Så dette var som noe irriterende da, husker jeg.
Så jeg kan ikke si at jeg ville anbefalt andre, å leie rom av Arne og Mette, etter det her tullet, med strømregningene, osv. da.
(Selv om Arne Thomassen er død nå da).
Men dem var kanskje ikke vant til å ha leieboere, fra før da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel sitt mest brukte navn på meg, det her året, (som jeg leide av Arne og Mette, og dem), det var vel nettopp ‘leieboer’.
Så han var skikkelig uhøflig da, ihvertfall etter at jeg hadde bodd der, i mer enn de første ukene da.
Men Axel var jo bare 11-12 år, på den tida, da jeg bodde der.
Og han gikk jo også på spesialskole.
Så jeg syntes at det var vanskelig, for meg, å vite hvordan jeg skulle takle Axel, når han begynte å oppføre seg dårlig da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det jeg mente med, at jeg trua Axel, med å ‘varme øra hans’, når han var spesielt umulig.
Det var bare noe jeg fant på.
Fordi at det var såpass ille, å være sammen med han viltre Axel, i den forholdsvis lille leiligheten, til Arne og Mette da.
For de var ofte på bingo eller travbanen.
Så det var ofte sånn, at Axel og jeg, var aleine hjemme, ihvertfall på den tida som jeg jobba på Hageselskapet, husker jeg.
Og da, den ene gangen vel, som jeg liksom ‘varma øra’ til Axel da.
Så sått jeg oppå han, på gulvet, i stua, i leiligheten til Arne og Mette, også tok jeg liksom hånda mi, og liksom gnidde det ene øret til Axel, fram og tilbake, til det ble helt rødt da.
For å liksom drite ut Axel da.
Siden jeg liksom måtte prøve å få kontrollen der da.
På Axel da.
For det var som et helvete, må jeg si, å være i den leiligheten, sammen med Axel, som var rimelig vilter og hyperaktiv da.
Og som kasta appelsiner, og det som var, rundt omkring da.
Og som også kunne være veldig uhøflig.
Selv om dette gikk i perioder.
Andre ganger så kunne Axel være rolig, og sitte og gjøre noe lekser, eller noe.
Så det var ikke sånn at Axel alltid var hyperaktiv og bråkete og vilter.
Men noen ganger så var det så ille, at jeg nesten ble desperat da, må jeg si.
Så jeg måtte liksom tøffe meg opp, og rett og slett true Axel, for å få litt fred selv, i den leiligheten, til Arne og Mette da.
For å sitte inne i den dobbeltsenga, på rommet mitt.
(Den dobbeltsenga tok omtrent hele det rommet da).
Det var ikke noe fristende akkurat.
Og ikke hadde jeg lys i taket, og ikke hadde jeg nøkkel til det rommet heller, så jeg fikk ikke låst der.
Så jeg måtte liksom sitte ute i stua der da, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Min tremenning Øystein Andersen sine foreldre.
Nemlig, ja hva heter de igjen da.
Hu mora het vel.
Ja, nå står det stille her.
Kai, het ihvertfall faren, (eller adoptivfaren, som han var).
Og mora, (eller adoptivmora da), het Reidun vel.
(Og Reidun var vel min fars kusine, mener jeg.
Men jeg er ikke sikker på om det var på mors eller farssida.
Det var mange mennesker, i et slektsstevne, hos Kai og Reidun, en gang, på Sand, i 1989, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Så Reidun er kanskje i mors-slekta, (etter bestemor Ågot), til min far.
Hvis jeg skulle gjette.
Siden den slekta vel er en god del mer tallrik, enn min fars slekt.
Hvis jeg har skjønt det riktig.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kai og Reidun, de bodde jo på Hanaborg, bare et par-tre kilometer unna Triaden-senteret, på Skårer/Rasta, hvor jeg jobba da.
(Og jeg hadde vel til og med vært med Øystein og dem, og venta i bilen deres vel, utafor Triaden, (eller om det var et annet senter/supermarked, på Lørenskog), sammen med Øystein vel, en gang, mens jeg bodde på Bergeråsen, og var på besøk hos Øystein og dem, ute i Lørenskog der da).
Så det burde vel ikke ha vært helt uventet for meg, at Kai og Reidun Andersen, en gang i blant, plutselig dukka opp i kassa mi der, (ihvertfall i begynnelsen når jeg jobba der), på OBS Triaden.
Men da var jeg litt tilbakeholden, må jeg innrømme.
Og jeg skvatt kanskje også litt, (til og med).
Når jeg så trynet til Kai Andersen da, i kassa mi, på Matland/OBS Triaden der da.
For det var jo nettopp Kai Andersen, som jeg hadde ‘tatt på fersken’, når han skulle ha sex vel, (virka det som for meg, ihvertfall), med en ganske ung negergutt, en gang han hadde dratt ut aleine, til feriehuset, til Øystein og dem, på Sand/Bergeråsen da.
(Et par år før det her da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så etterhvert, så husker jeg det, at det ble rimelig sjeldent, mellom hver gang, som jeg så Kai og Reidun Andersen, i kassa mi, på Matland/OBS Triaden der da.
Og det skjønner jeg vel gentlig.
For jeg ble vel litt sur vel, når han Kai dukka opp i kassa mi da, etter den episoden hans, men han negergutten, ute på Sand der da.
Og etter at han hadde tatt meg så hardt, rundt skuldrene, i det familieselskapet, som jeg nevnte ovenfor.
(Som jeg også har skrevet om i Min Bok da, den episoden, hvor han Kai Andersen liksom skremte meg da, ved å ta meg hardt rundt skuldrene, mens jeg satt og drakk øl vel, ved siden av faren min der, i en campingstol vel, ute i hagen til Øystein og dem da, i det nevnte familieselskapet).
Så foreldra til Øystein de begynte kanskje heller å handle mer på Maxi Skårer, eller matbutikken på Metro-senteret der, (eller noe), hvis jeg skulle gjette da.
Etter at jeg begynte å jobbe på Matland/OBS Triaden da.
På grunn av den episoden med han Kai Andersen og den negergutten på Sand da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein, han var jo et par år eldre enn meg.
Og jeg hadde jo ganske nylig, fylt 20 år, da jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden da.
(I dette friåret mitt, fra NHI).
Så Øystein, han hadde jo nettopp fylt 18 år, på den her tida, som jeg nettopp hadde begynt å jobbe, på OBS Triaden.
Så plutselig, en dag, høsten/vinteren 1990 vel, så dukka Øystein opp i kassa mi, på Matland/OBS Triaden, og fortalte meg at han hadde fått seg lappen.
Da ble jeg litt sur, husker jeg.
For jeg selv, jeg hadde jo ikke rukket å få tatt ferdig lappen, i Drammen, det året, som jeg jobba på CC Storkjøp og var russ på Gjerdes Videregående, der.
Og da jeg studerte på NHI, så hadde jeg jo hatt dårlig råd.
Så det var jo ikke snakk om å ta kjøretimer da, (for å si det sånn).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Øystein spurte vel når jeg slutta, eller når jeg hadde pause, eller noe sånt da.
Også viste han meg vel det, at han hadde fått låne bilen til faren sin vel.
(Som pleide å kjøre et japansk bilmerke, mener jeg å huske.
Nissan, eller noe sånn, muligens.
Noe sånt).
Og Øystein dro meg med ut, i parkeringshuset der da, til Triaden der, og viste meg det, at han hadde kjørt dit selv da.
Og han var stolt over at han hadde fått seg førerkort da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig at bilen til faren til Øystein, fikk seg en bulk, (eller noe), da den stod i parkeringshuset, til Triaden der.
Det var vel noe sånt som skjedde ihvertfall, mener jeg å huske.
Det var vel sånn, at Øystein bulka litt nå og da, tror jeg, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og en gang, som jeg var med Øystein, ned til Oslo Sentrum, for å kjøpe pizza eller noe sånt kanskje, på Pizzabussen, (eller hva det kan ha vært igjen), så fikk Øystein tre parkeringsbøter, (eller noe), på en dag, husker jeg.
Dette var en veldig varm sommerdag, (sånn som jeg husker det).
Og hu ene parkeringsvakt-dama, hadde fått ‘solstikk’ nesten, eller noe.
Og skreiv for mange parkeringsbøter da, i ørska nærmest vel, hvis jeg skjønte det riktig.
Mens Øystein og jeg da, vi ble mer og mer fortvilet, dess fler parkeringsbøter, som ‘vi’ fikk.
Og vi prøvde å spore opp de her parkeringsvaktene da, for å forklare dem at vi hadde parkert riktig da.
(Sånn at Øystein ikke skulle få kjeft av foreldra sine da).
Og vi klarte å få sletta ihvertfall en av de tre parkingsbøtene da, da vi fant hu parkeringsvakt-dama, som hadde fått seg ‘solstikk’ liksom, siden hu ikke hadde sett, at vi hadde hatt gyldig parkeringsbillett da, i frontruta på bilen, (var det vel).
(Noe sånt).
Så det her må nok ha vært våren eller sommeren 1991 da, hvis jeg skulle tippe.
At Øystein fikk så mange parkeringsbøter, i Oslo.
Siden han vel ikke hadde lappen, så tidlig, som sommeren 1990, tror jeg.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så det var vel nesten som at jeg hadde to yngre brødre, ute i Høybråten/Lørenskog der.
Nemlig den yngre halvbroren min Axel, og den yngre adoptiv-tremenningen min Øystein da.
(Selv om dem, (eller spesielt Øystein), kanskje ikke er enig i at det var sånn.
Det er mulig).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.
Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 39: Furuset
Høsten 1990, så kom jeg meg endelig inn til Oslo igjen.
(Etter en lang sommerferie, hvor jeg hadde bodd her og der, i inn og utland, hos slektninger osv., da).
Jeg flytta så inn hos Axel og dem, i Høybråtenveien 23D, (var det vel), på Furuset.
Jeg kan forklare litt om hvordan det ble avtalt, at jeg skulle leie et rom, av Axel og dem, på Furuset.
En gang, som jeg var på besøk hos dem, våren 1990.
Så nevnte Axel sin stemor, Mette Holter, at det hadde vært snakk om, at min søster Pia, skulle bo på det gamle rommet til Mettes datter Kirsten Ancona, (som stod tomt), og hjelpe Arne og Mette, med å passe på Axel.
Dette var etter at jeg hadde avtalt, med sosialkontoret på Ryen, at jeg skulle ta meg et friår, og spare opp penger, til det andre året på NHI, fra høsten 1990.
Så jeg ble litt interessert da, når jeg hørte det, at Pia ikke skulle være med på den avtalen likevel.
Og at de derfor hadde et rom som stod tomt der da.
For Arne Thomassen hadde nettopp gått konkurs, og Arne og Mette hadde dårlig råd da, siden Arne hadde vært gjennom gjeldsforhandlinger, og mye av trygda hans gikk til kreditorer vel.
Så jeg fortalte det da, at jeg trengte et rimelig sted å bo, det neste skoleåret, siden jeg skulle spare opp penger, til andreåret, på NHI da.
Så jeg foreslo det, at hvis ikke Pia skulle bo på det rommet, så kunne jeg eventuelt kanskje leie det, for 1000 kroner måneden da.
Og jeg kunne også hjelpe til litt, med å se etter Axel, (men ikke på heltid, sånn som det vel var snakk om, at Pia skulle gjøre).
Siden leia var såpass billig da.
Og Axel var halvbroren min da.
Jeg kunne prøve ihvertfall, (mener jeg at jeg sa).
(Noe sånt vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av de første dagene, som jeg bodde hos Axel og dem, så gikk jeg til Arbeidsformidlingen, på Schous plass der, på Grunerløkka.
For å registrere meg som arbeidsledig da.
Men alle oss tre, (Mette, Arne og jeg), hadde dårlig råd.
Og det tok noen uker, før jeg fikk min første arbeidsledighetstrygd vel.
Så jeg sendte i mellomtiden et brev, til sosialkontoret på Ryen.
(Etter å ha snakka med Arne Thomassen om han syntes at det var en god ide.
Noe han syntes at det var, husker jeg.
Siden ingen av oss hadde noen penger nesten).
For jeg forklarte det, (i det brevet, til Ryen Sosialkontor), at jeg hadde registrert meg arbeidsledig, (som avtalt med dem, våren før), men at det tok litt tid, før jeg fikk arbeidsledighetstrygd da.
Så jeg lurte på om jeg kunne få litt sosialstøtte til da, i de dagene/ukene, før den trygden, fra Arbeidsformidlinga, dukka opp på kontoen min da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, så fikk jeg en sjekk, på tusen kroner, (var det vel), i posten, fra Ryen Sosialkontor, (etter noen dager da), husker jeg.
Sånn at jeg ihvertfall hadde noen penger, fram til jeg begynte å få arbeidsledighetstrygd da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg hadde litt penger hele denne sommeren og høsten da.
Fordi jeg fikk vel cirka 6000 av Ryen Sosialkontor, i slutten av juni, (eller noe sånt).
Og jeg hadde jo depositumet, på 2500, hos familien Jorås.
Og så solgte jeg vannsenga mi, for tusen kroner, til tremenningen min Øystein Andersen da.
Og jeg slapp jo å betale husleie, når jeg bodde hos slektninger, osv., sommeren 1990 da.
Så de cirka 6000 kronene, (fra sosialkontoret på Ryen), de holdt hele sommerferien da, for å si det sånn.
Jeg fikk jo oftest middag også, når jeg bodde hos bestemor Ågot, bestemor Ingeborg, og onkel Runar og dem i Son.
Så jeg hadde litt penger til diskoteker, røyk og hamburgere, osv., denne sommeren da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av de første gangene, som jeg var nede på Arbeidsformidlingen på Nedre Grunerløkka der.
Så ble jeg huket tak i, av en dame der.
Siden jeg var under 23 år, (eller noe), og var arbeidsledig da.
Så hadde de egne praksisplasser, (for ungdommer), som de ville sette meg på.
Jeg fikk se på et ark, som hu dama, (med mørkt, ganske langt hår vel), hadde, inne på kontoret sitt det da.
Jeg la merke til at det stod Det Norske Hageselskap, på en av jobbene, som hu hadde på det arket sitt da.
Dette var kontorjobber.
For de kunne ikke godkjenne det året jeg hadde gått på NHI, som noe utdannelse, (var det vel).
(Noe sånt).
Så jeg kunne bare ha kontorjobber da, mente de.
(Enda jeg hadde jo gått på datalinja, på det siste året på handel og kontor og.
Og også gått et år på markedsføringslinja).
Men jeg syntes at Det Norske Hageselskap, hørtes ut som et sivilisert sted å jobbe på da.
Og bestefar Johannes hadde jo hatt en så fin hage, utafor det store huset sitt, som han hadde kjøpt, i Blombakken, i Nevlunghavn, på midten av 70-tallet.
(Den hagen var så fin, at Aftenposten og Tønsbergs Blad og/eller Østlands-Posten osv., (var det vel), pleide å skrive om den, noen ganger).
Så det var kanskje derfor jeg syntes at det hørtes artig ut, å jobbe for Hageselskapet da.
Hu dama hos Arbeidsformidlingen, sa at den jobben bare ble betalt, med cirka 4000 i måneden.
Men jeg så jo bare på dette som en midlertidig jobb.
Siden jeg jo egentlig hadde utdannelse innen data, og praksis fra butikk.
Så at jeg skulle ha en kontorjobb, det var jo litt som noe tøys egentlig.
Men jeg var ikke så vant med Arbeidsformidlingen, og ble bare litt tulla med der vel egentlig.
Må jeg vel si, når jeg tenker tilbake på dette.
For dette var vel en praksisplass-jobb, som Kontorassistent, for Norsk Hagetidend.
Som jeg bare liksom ble satt på da, (uten å ha uttrykt noe ønske om å få en praksisplass), fra Arbeidsformidlingen da.
Mens jeg søkte på ‘vanlige’ jobber, som jeg fant i Aftenposten og sånn da, ved siden av.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gikk bort til Hageselskapet sin bygning, på Grønland.
(Ikke så langt unna der Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea hadde bodd, like før, i Vahls gate der da).
Og jeg hadde et jobbintervju, med Norsk Hagetidend sin redaktør Knut Lønø der.
Som fortalte at de trengte en person der, i noen uker/måneder, siden ei kontordame der var syk vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg viste vitnemålene mine, fra Handel og Kontor, til Knut Lønø da.
Og tilbydde meg vel, å gå til Arbeidsformidlingen, for å levere et eller annet skjema, som skulle leveres da.
Sånn at papirarbeidet, i forbindelse med at jeg skulle begynne å jobbe der, gikk unna litt raskere da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva mer som skjedde, i denne praksisplass-jobben, som jeg hadde hos Det Norske Hageselskap.
Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Grunnen til at jeg gikk på Arbeidsformidlingen, på Schous plass/Nedre Grunerløkka der.
Det var vel fordi at jeg fortsatt stod med Folkeregister-adresse, på Abildsø vel.
Jeg fikk vel ikke ordna med å bytte adresse hos Folkeregisteret, på mange måneder, mener jeg å huske.
Det tok vel en faktisk en ganske god stund for meg, å få ordna med dette, (mener jeg å huske).
For dette var ikke noe jeg var vant med, å sende sånne skjema til Folkeregisteret, når jeg flytta da.
Og jeg hadde også nesten nok med å få nok penger til mat og husleie, osv., på den her tida.
Så sånne skjema, til Folkeregisteret og sånn, det tenkte jeg kanskje ikke så mye på.
Men jeg må vel ha sagt på Arbeidsformidlingen der, at jeg bodde på Furuset, (vil jeg vel ihvertfall tippe på).
Så det var kanskje sånn, at man skulle gå på Arbeidsformidlingen, i Sentrum, enda man bodde i Furuset-området der, i 1990.
Og at dette kanskje har blitt forrandret på, seinere.
Hvem vet.
Det er mulig.
Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
For sånne ting ble vel forandret på ganske ofte, (som en regel vel nesten nærmest), i Norge vel.
Det er mulig.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Det at det hadde vært snakk om, at søstera mi Pia, skulle bo gratis hos Arne og Mette og dem.
For å hjelpe dem, med å passe på Axel.
Det var nytt for meg, da jeg hørte om dette, av Arne og Mette, våren 1990.
Det at det hadde vært snakk om dette, det er noe som søstera mi Pia, aldri har sagt noe om til meg.
Så det er mulig at dette bare var noe som Mette Holter og Arne Thomassen fant på og.
(For alt hva jeg vet.
Selv om det vel isåfall kanskje høres litt rart ut).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
-
Min Bok 2 – Kapittel 33: Mer fra Brighton sommerferien 1990
Rick Hudson og den naboen, som også hadde språkstudenter, de bygde et skjul, i hagen til Rick Hudson, denne sommeren, husker jeg.
Øystein og jeg måtte hjelpe til litt, husker jeg.
Og naboen ba Øystein om å hente en hammer, husker jeg.
Naboen ble så irritert på Øystein og sa så ‘get boom-boom’, (husker jeg), istedet for ‘get hammer’, da.
Så naboen syntes kanskje at Øystein prata dårlig engelsk da.
Det er mulig.
Selv om han naboen, (en ganske høy kar med mørkt hår), vel kanskje ikke var så særlig høflig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg var jo vant med å være den eldste, i både søsken og søskenbarn-flokken, hjemme i Norge.
Så jeg gikk vel ganske automatisk inn i rollen som en slags storebror, for de her ungene til Tina og Rick Hudson også da.
Og jeg husker at jeg dro de ungene, med til en bookmaker, i Shoreham, for å vedde på at England, (som jeg holdt med da, siden jeg hadde holdt med de i Mexico-VM, i 1986, siden det var så mange Everton-spillere, på det laget), skulle vinne over Tyskland da.
Noe England ikke gjorde.
Så det var vel ikke så veldig smart kanskje.
Og jeg husker at han karen som jobba i det bookmaker-butikken så litt rart på meg vel, siden jeg lot alle disse ungene vedde et pund hver på at England skulle vinne, og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De hadde også en nabojente ofte på besøk der, i stua, denne sommeren, husker jeg.
(Hu var vel muligens sammen med den eldste sønnen i huset, Richard Hudson, lurer jeg på).
Men selv om hun jenta, (som hadde lyst hår), var veldig ung, så la jeg merke til det, at hu hadde et pent ansikt og sånn da.
Og det var litt overraskende for meg.
For blant andre norske, (som Øystein Andersen og Siri Rognli Olsen), osv., som jeg prata med, på rundt den her tida, på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.
Så pleide vi å si, oss imellom, (sånn som jeg husker det), at engelske jenter ikke var så pene som de norske.
Men hu nabojenta var veldig pen da, (sånn som jeg husker det), selv om hu var veldig ung da.
Så dette var litt overraskende for meg, husker jeg.
Siden engelske jenter ikke gikk for å være så særlig pene da, i Norge ihvertfall.
Så det kan tenkes at jeg tenkte sånn at hu jenta var så pen, at hu nesten var norsk liksom.
Eller noe.
For hu satt liksom på gulvet i stua der, og så pen ut da, og liksom gjorde seg til litt kanskje og liksom.
Og da var det vanskelig å ikke legge merke til henne, siden hun var ganske pen da, syntes jeg.
(Noe som engelske jenter ikke pleide å være da, sånn som jeg hadde skjønt det, ihverfall).
Og det er mulig at Rick Hudson, ikke likte det, at jeg la merke til at hu nabojenta var pen da.
Det er mulig.
For jeg syntes nemlig ikke at de døtrene i Hudson-familien, nemlig Vicky og Kelly, var så særlig pene da.
Så de reagerte jeg ikke noe på, for å si det sånn.
Jeg var jo vant til å ha en stesøster, i Norge, (nemlig Christell), som var ganske pen, osv., da.
Så det var sjelden at jeg reagerte på noen jenter egentlig.
Men hu nabojenta deres var veldig pen da, syntes jeg, (selv om hu var veldig ung da).
Så det er mulig at jeg så litt for mye på henne da.
Selv om ingen sa noe.
Det er mulig.
Hu minte meg kanskje litt om hu rimelig pene fjortiss-jenta, fra Abildsø, som Henning og han pakistanske tenåringsgutten, hadde hatt sex med vel, på ungdomsklubben Tjaller’n der, på Abildsø skole, en gang den ungdomsgjengen på Abildsø, dro meg med dit, (noen måneder før det her), siden Henning hadde nøkkelen til det stedet da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg kjøpte også et postkort, med bilde av et par, som gikk langs stranda der, i Brighton.
Og sendte det til hu Sari Arokivi da, (som jeg hadde gått langs stranda der sammen med selv, sommeren før).
Selv om jeg husker at skriften min på det kortet, ikke ble så fin.
For det var så mange mennesker, som bodde i det huset, i Gordon Road.
Og Øystein kunne også noen ganger være slitsom.
Så jeg var nok litt stressa, denne ferien, vil jeg nok si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg mener også at Øystein og jeg, var på Top Rank, en gang, før dette skjedde, at jeg havna i bråk der.
Og at jeg hadde kjøpt en lighter, i en kiosk der, som ikke var helt bra.
Så da ei dansk tenåringsjente, (mener jeg at hu var, ei pen jente, med lyst hår vel), ba meg om fyr.
Så kom det plutselig den store flammen, ut av lighteren.
Sånn at jeg svidde av luggen hennes litt, for å si det sånn.
Så den lighteren, den tror jeg at det må ha vært noe galt med.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av disse feriene, hvor jeg bodde hos Hudson-familien, i Shoreham.
Så traff jeg også såvidt ei pen svensk jente, som het Madde, og som var fra Uppsala eller Ørebro, var det vel kanskje.
(Ørebro lå midt i Sverige, sa hu forresten, mener jeg å huske).
Jeg møtte hu vel på Top Rank kanskje og også på bussen en gang.
Hvor noen engelske gutter dreiv å prata om meg, og hu svenske jenta da, og sa at ‘he’s good enough for her’, (eller noe sånt).
Så det var litt spesielt da.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Lederen for EF språkkurset, som Øystein og jeg, hadde vært på, i Brighton, to somre før det her.
Nemlig en amerikansk-nordmann, ved navn Paul Wilkie.
Han var også i Brighton, denne sommeren.
Og Øystein hata Paul Wilkie.
De hadde jo hatt en slåsskamp nesten, på den EF-festen, som hadde vært, i Sjølysthallen, høsten 1988, en del uker etter språkreisen den sommeren da.
Og jeg skjønte ikke helt hvorfor Øystein hata Paul Wilkie.
Men vi så Paul Wilkie, fra bussen, et par ganger vel.
Og han pleide å være på Churchill Square, sammen med en gjeng med språkstudenter der da.
En gang, som jeg ble lei av å være med Øystein, i alle spillehallene, i Brighton.
(Jeg likte ikke så mange spill, (jeg hadde vel vokst fra meg det, å spille så mye, i spillehaller da), men jeg digga et spill som het Out Run, et bilspill, som jeg nesten alltid fikk high-score på, og da skrev jeg ‘EFC’, som signatur, siden jeg holdt med Everton da).
Så gikk jeg bort til Churchill Square der.
Og da traff jeg han Paul Wilkie der da.
Og jeg fortalte han det, at Øystein skulle banke han da.
Og da svarte vel ikke Paul Wilkie så mye, tror jeg.
Han stod på Churchill Square der, omringet av mange unge norske språkskole-jenter da.
Og Paul Wilkie var jo dobbelt så høy omtrent, som Øystein.
Så hvordan Øystein hadde tenkt å klare å banke opp Paul Wilkie, det veit jeg ikke.
Men det var nok kanskje mye på grunn av dette.
(Det at Øystein sa at han skulle klare å banke opp svære Paul Wilkie).
At jeg trodde det, at Øystein var super-god til å slåss da.
Og kanskje hadde regna litt med, at han ville rydde opp litt, når jeg begynte å krangle, med noen britiske ungdommer, etter at den røykpakka mi hadde blitt rappa, inne på Top Rank der, noen dager seinere da.
Så sånn var nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del fler ting som skjedde, på denne ferieturen, til Brighton, sommeren 1990.
Og de tingene, de tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.