johncons

Stikkord: Aftenposten

  • Jeg sendte en ny e-post til Aftenposten







    Gmail – (no subject)







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    (no subject)





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Tue, Nov 2, 2010 at 4:03 PM





    To:

    "Larsen, Marius Mørch" <marius.morch.larsen@aftenposten.no>



    Hei,

    altså jeg vet ikke om du kjenner til johncons-blogg.
    Men, johncons-blogg er ikke en vanlig blogg.
    Det er en nødblogg.
    Jeg er ikke en som vanligvis skriver blogg, men jeg overhørte det, i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt 'mafian', og jeg ble forsøkt drept på min onkel Martin Ribsskog sin samboer, Grete Ingebrigtsen sin gård, Løvås gård, i Kvelde, i 2005, og har etter det vært en flyktning, i England.

    Politiet vil ikke engang fortelle meg hvem den her 'mafian' er, og jeg kan ikke ha et vanlig liv, jeg aner ikke hva som foregår.
    Jeg forestiller meg at jeg kan bli drept av noe mafia, uten engang å forstå hva som foregår.

    Det er jo et helt meningsløst liv, som jeg da får, siden politiet er som tause Birgitte fra Casino, for å si det pent.
    Så jeg har laget johncons-blogg i et forsøk på å få rettighetene mine.

    Jeg har sagt til John Christian Elden og alle andre, at jeg ikke sletter en tøddel fra den bloggen, før jeg får rettighetene mine, fra myndighetene i Norge, som jeg har forsøkt å få, siden 2005.
    Men det virker som at Norge nå er mer som Sovjet var i gamle dager, og at dette nå er umulig, å få sine rettigheter fra myndighetene og leve et vanlig liv.

    Håper på forståelse på dette.
    Kanskje dere i pressen burde våkne opp litt.
    Jeg har aldri vært en kriminell, men en butikksjef i Rimi som abonerte på Aftenposten, og kjente hun Urd, som jobbet hos dere, i abonements-avdelingen, for jeg hadde chattet med henne og søsteren på Sol-chat, eller noe, på slutten av 90-tallet vel.

    Men jeg har også sendt klager på dere i Aftenposten, til PFU, for noe dere skrev om mine besteforeldre i Nevlunghavn var mer som fiksjon enn virkelighet.
    Og debattforumet deres synes jeg også sensuerer i vilden sky, som jeg har klaget om til de samme.

    Sånne ting.
    Med hilsen
    Erik Ribsskog

    2010/11/2 Larsen, Marius Mørch <marius.morch.larsen@aftenposten.no>

    Hei!

    Det ligger en link med mitt navn fra et debattforum på din

    blogg. Dette er litt uheldig da jeg aldri svarte på dette forumet. Jeg svarer

    aldri på foruminnlegg. En eller annen svarte en stund på vegne av

    journalistene. Jeg spør pent om du kan fjerne dette innlegget fra bloggen din,

    da det kommer opp på google med treff på meg.

    Beste hilsen

    Marius

    Mørch Larsen

    Journalist, Aftenpostens Økonomiredaksjon

    cid:158373910@03042009-0CBB

    Biskop Gunnerus gate 14 A

    Postboks 1, 0051 Oslo, Norway

    T: +4792270580

    F:

    M: +4792642345

    marius.morch.larsen@aftenposten.no

    www.aftenposten.no






  • I 1998, så sa noen, at det fantes en mafia, i Oslo

    mafia i oslo

    PS.

    Broren min, Axel Thomassen, han driver jo restauranten Oskar Braaten, på Torshov, i Oslo.

    Det står at en mafia, dominerer restaurant-bransjen i Oslo.

    Kan det være sånn, at broren min, Axel Thomassen, er med i denne mafiaen?

    Hvem vet.

    Det ville vel ikke vært usannsynlig kanskje, å tro dette, når man vet hva som foregår.

    (At jeg overhørte i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe de kalte “mafia’n” der, som jeg har skrevet om på bloggen, mange ganger).

    Men dette er vel egentlig politiarbeid, vil jeg si.

    Men Politiet i Norge, de er kanskje ikke tøffe nok da?

    Enten det, eller så går de ikke etter boka.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Fra artikkelen ovenfor, så virker det også sånn, synes jeg, som at det er de vanlige folka, ansatt i restaurant-bransjen, som må si fra om tilstandene der.

    Om at det finnes en slags mektig ‘Oslo-mafia’, eller hva man skal kalle det.

    (Kanskje det er disse som har tullet med meg, i Rimi?

    At f.eks. folk som Jan Graarud, Kjetil Prestegarden, eller Anne Neteland sin ambulerende, i år 2000, (Håvard?), var med i denne mafiaen, de og?

    Det er ihvertfall disse tankene, som dukker opp i huet mitt, når jeg fordøyer den artikkelen ovenfor nå).

    Mens politiet, det virker nesten som at de vil dysse ned dette.

    At de vil dekke over at det finnes en sånn mektig mafia i Oslo.

    (Som kanskje for det meste har hvite/norske folk i seg, og som ikke er den samme mafiaen, som den albanske/jugoslaviske mafiaen, da kanskje?

    Hvem vet).

    Så det virker som at politiet ikke forteller til folk, hva som foregår, synes jeg.

    Men at politiet driver med noe slags ‘cover-up’, og feier dette under teppet, synes jeg.

    Sånn virker det ihvertfall for meg, etter å ha lest artikkelen ovenfor.

    Og etter å ha prøvd å få rettighetene mine, fra Kripos og Politiet i Oslo, blant annet, etter at jeg overhørte det her, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt “mafia’n”, i Oslo, i 2003.

    Så dette var ikke bra, fra politiet, synes jeg.

    For det heter jo, at det skal være åpenhet i samfunnet.

    Men dette synes jeg minner om hemmelighold, hvis jeg skal være helt ærlig.

    Så her er det nok mye råttent i Norge, (og kanskje spesielt i Oslo, kan de vel tyde på), hvis jeg ikke tar helt feil.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Her kan man se det, at da jeg flytta til Berger, høsten 1979, så lå Jensen Møbler fortsatt i Svelvik

    jensen møbler svelvik

    PS.

    Men Jensen Møbler, de flytta til Sand, på midten av 80-tallet, var det vel.

    Og de har bygget ut mer og mer.

    Så nå, så har de bygget på et jorde, hvor jeg pleide å leike som barn.

    Et jorde, som eies av en som heter Lersbryggen.

    Men min farfar fikk lov å bygge på tomta til Lersbryggen.

    Så jeg mener at den tomta nå må tilfalle den som eier det gamle huset til Ågot og Øivind.

    (Som jeg mener at jeg har hevd på.

    For jeg disponerte noen skuffer, i reolen der.

    Og da har jeg bruksretten, mener jeg.

    Og siden en Lersbryggen eier tomta, så burde eiendomsretten følge bruksretten, mener jeg.

    Og tomta burde jeg også få, for den har vært bygget på, av min farfars familie, siden 60-tallet.

    Så den burde gå til meg, siden jeg har hevd på huset, og siden sedvane-retten, sier at hvis noen har brukt noe lenge, så har de rett til å fortsette å bruke det.

    Så da er det bare tull at Lersbryggen skal eie den tomta, mener jeg.

    Men men).

    Men der har altså Jensen Møbler bygget.

    Man kan se her, at tidligere veier, som pleide å markere grensa, mellom tomta til Jensen Møbler og de andre tomtene.

    De veiene, de har Jensen Møbler bygget oppå.

    Så det her er maktmisbrukt og det som er.

    Her burde Jensen Møbler rive, og flytte til et sted, (f.eks. på Grunnane), hvor det er mer egnet, til å ha så store fabrikker.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    jordet til lersbryggen

    PS 3.

    Sånn her så fabrikken til Jensen Møbler ut, i gamle dager, (det var en fabrikk, som var like ved der Svelvik Kroa er/var, nord i det som nå er Svelvik by, og som tidligere var Svelvik ladested):

    jensen møbler i gamle dager

    http://www.jensen.no/viewpage.asp?node=1&ID=7&edition=eu

    PS 4.

    Så det som har skjedd på Sand der, er litt rart, mener jeg.

    For farfaren min bygde der på 60-tallet.

    Og han bygde også bolighus, på eiendommen, (som Lersbryggen eide).

    (Jeg vet ikke helt hvorfor, at farfaren min bygde på tomta, til en som het Lersbryggen.

    Det var vel ganske så rart vel.

    Jeg har prøvd å kontakte en Lersbryggen, i Svelvik vel, på Facebook.

    Men han har ikke svart.

    Men men.

    Så vi får se hva som skjer).

    Og det er også et stort hyttefelt, like ved den fabrikken til Jensen Møbler, der hvor den er nå, på Sand.

    Et hyttefelt, som heter Krok.

    Så den fabrikken til Jensen Møbler, den skjemmer jo fælt da.

    Det var kanskje derfor at farmora mi maste om at jeg måtte flytte tilbake til Sand, da jeg bodde i Oslo.

    For alarmen til Jensen Møbler, den gikk ofte.

    Og farmora mi var nærmeste nabo da.

    Og Jensen Møbler, de bygde ut og bygde ut.

    Og den typen betong/mur-fabrikk, i dinosaur-klassen, den ser jo helt jævlig ut og.

    Så på 70-tallet, så så det nesten idyllisk ut, der hvor farfaren min hadde fabrikk.

    Det jordet var fint å se på.

    Det ble ikke brukt som jorde, men det var nesten som en eng, må man vel si, med planter, gresshopper og bier og sommerfugler osv.

    Og på andre sida av Kjelleråsveien, så var det en skog, som også var artig å leke i.

    Så det området har blitt mer og mer ødelagt, siden 70-tallet, vil jeg si.

    Dem burde heller ha bygget på Grunnane, mener jeg.

    Jeg så det i Aftenpostens arkiv, at Standard Oil, hadde tenkt å bygge oljerafeneri, på Grunnane, på 50-tallet, var det vel.

    Så der kunne dem vel bare ha mudra opp litt og sånn, så hadde det vært kjempestor plass.

    Jeg har sett noen svaner, noen få ganger, i fjorden, ved Grunnane, men det er nærmere Berger igjen, mener jeg.

    Grunnane er langt, og den veien brukes som ‘fartsetappe’, av ungdommene på Berger.

    På Grunnane, så tester dem hvor høy fart dem klarer å få bilen opp i.

    For det er ei lang slette, på ihvertfall et par kilometer da.

    Så sånn var det.

    Søstra mi, hu satt på med en Svelvik-gutt, som stjal en bil, da hu var 15-16.

    Søstra mi, og ei jente som var kjent for å være ‘Bergers største hore’, (mener jeg det var, at Sten Rune i klassen sa en gang, på lokalet Fremad, hvor Christell hadde dratt meg, men jeg fikk sitte på med noen Berger-folk, som jeg hadde gått i klasse med tidligere, hjem da. Men men), som ble kalt Tina ‘Turbo’.

    Og de kjørte inn i en lyktestolpe, på Grunnane.

    Og da gikk strømmen i hele kommunen, i en del timer.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg skal se om jeg klarer mer om det, med at Standard Oil, vurderte å ha oljeraffineri, på Grunnane.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS 5.

    Her er mer om at det går ann å demme opp, på Grunnane:

    går ann å demme opp på grunnane

    PS 6.

    Man kan se, at Aftenposten, de kaller stedet Grunnane ligger på, for Strømm, på 50-tallet.

    Og hele den vestre sida, av Drammensfjorden, den heter Strømm.

    (Muligens med unntak av byen Svelvik, som tidligere var ladestedet Svelvik.

    Det er mulig at Svelvik bare er Svelvik.

    Men jeg tror egentlig det blir Svelvik i Strømm.

    Men men).

    Så Sand, hvor Strømm Trevare, fabrikken til min farfar lå.

    Der heter det Sand, i Strømm, i Svelvik kommune.

    For Strømm kommune og Svelvik kommune, de ble slått sammen, og der heter det nå Svelvik kommune.

    Selv om også en del stemte for at den sammenslåtte kommunen, skulle hete Strømm kommune.

    Men hva kommunen heter, det betyr jo ikke noe, for hva stedene heter.

    Kommunenavnet, det er bare et konstruert navn, vil jeg si.

    Men stedene har jo fortsatt sine virkelige navn.

    Kommunene de blir jo slått sammen i hytt og pine, så hva kommunene heter, det er ikke det som bestemmer hva stedene heter, mener jeg.

    Men men.

    Stedsnavn og kommunenavn, behøver nødvendigvis ikke å være det samme, mener jeg.

    Men men.

    F.eks. så heter det Holmsbu, på Hurumlandet, i Hurum kommune.

    Og på samme måte, så heter det Sand, i Strømm, i Svelvik kommune.

    Jeg vet ikke om det gikk ann å forstå.

    Jeg skal se om jeg finner mer om kommunesammenslåinga, ihvertfall, i Aftenpostens arkiv.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS 7.

    Her kan man se det, at det var delte meninger, om nåværende Svelvik kommune, skulle hete Svelvik kommune, eller Strømm kommune, ved sammenslåingen av de to kommunene, (Svelvik kommune og Strømm kommune), i 1963:

    svelvik eller strømm

  • I det bryllupet her, så var jeg forlover, for Magne, fra Gjerdes VGS. Familien hans ville at hans fetter Colin, fra England, skulle være forlover

    magne winnem forlover

    PS.

    Det skjedde selvfølgelig mye.

    Dette var en vanskelig tid for meg.

    Jeg var ferdig med førstegangstjenesten, i infanteriet, i juli, var det vel, ca. tre måneder tidligere.

    Min søster, Pia Ribsskog, hadde flyttet inn på rommet mitt, på Ungbo, (for hun var bostedsløs).

    Jeg prøvde å få meg kontorjobber, sånn at jeg kunne drive med programutvikling, på fritiden, men jeg fikk ingen jobber.

    Men den samme Magne Winnem, hadde jo ansatt meg, som butikkmedarbeider, på Rimi Munkelia, et snaut år tidligere.

    Etter at ei kassaleder, på OBS Triaden, begynte å tulle med avtaler, som jeg hadde med dem, om å få jobbe i ferier fra militæret.

    Så jeg jobba mye ekstra, også på to andre Rimi-butikker, på Lambertseter.

    Rimi Nylænde og Rimi Karlsrud.

    Og jeg jobba også på Rimi Skullerud, en uke, da noen var syke der, osv.

    Og på Rimi Manglerud, var det ihvertfall snakk om at jeg skulle jobbe husker jeg.

    For jeg prata med en Warzika, eller noe sånt, om han skulle være med på utdrikningslaget, til Magne Winnem.

    Men det ville han ikke.

    Det var vel bare jeg og Andre Willassen, og Tim Jonassen eller Leiv Jørgensen, (en av de, vi var bare tre personer til sammen, med brudgommen), som dro på utdrikningslaget.

    Jeg hadde sett filmen Ungkarsfesten, med Tom Hanks, mange ganger, på video, på Bergeråsen, på 80-tallet.

    Så jeg begynte nok å planlegge utdrikningslaget litt feil.

    Det ble ikke som i den filmen, i det hele tatt.

    Men men.

    Men vi dro på en bytur i Oslo sentrum da.

    Men men.

    Og jeg jobba også en dag, på Rimi Askergata, for Elin, kona til Magne, skulle noe greier, da vel, en dag.

    Noe sånt.

    Så jeg fikk jobba på en god del Rimi-butikker, rundt om i Oslo Øst.

    Men jeg hadde gått til lege, for å få sovetabletter faktisk, på den tida her.

    For å være arbeidsledig og samtidig få ansvaret for søstra mi.

    Det ble litt mye.

    Og Magne advarte meg for familien hans, at de var spesielle.

    Og jeg hadde aldri vært forlover før, så jeg var litt anspent.

    Og familien til Magne, de var veldig kristne.

    Så det ble ikke servert noe alkohol, i middagsselskapet, som ble holdt på et sted i Kongsvinger-traktene, som het Sanngrunn, mener jeg.

    Noe sånt.

    Jeg surra litt i kirken, for jeg skulle bære en slags salmebok, med vielsesattest inni.

    Men det skjønte ikke jeg, så jeg satt fra meg den boka, sammen med de andre salmebøkene.

    Og da ble det styr, når vi kjørte til fotograferinga.

    Bruden begynte å klage, for det var noe viktige papirer da.

    Så jeg måtte løpe ut av bilen, og hente kirketjeneren.

    (Alt dette ble filma med videokamera, som jeg fikk se seinere.

    Magne sa at det så ut som en ‘mafiafilm’.

    Men men).

    Mer da.

    Kirketjeneren, han hadde t-skjorte, med satanist-band trykk.

    Han låste opp kirken, (eller våpenhuset, heter det vel), og jeg prøvde å finne den salmeboka, men fant den ikke.

    Men men.

    Så var det til fotografering.

    Og så til middagsselskap da.

    Andre Willassen, fra Gjerdes VGS., og Morten Jenker, fra Rimi, (som da var butikksjef vel, men senere har fått en slags byråkrat/revisor-jobb, på hovedkontoret til Rimi.

    Jenker var naboen til Magne og Elin, i Avstikkeren, på Bergkrystallen, i Oslo.

    Og han var også min uvenn.

    For han ødela for meg, en gang jeg var litt på sjekkeren, ovenfor ei som het Sophie, som jobba på Rimi Karlsrud, hvor Magne var butikksjef.

    (Jeg sa hadet til festen, som var i Rimi-leilighetene på St. Hanshaugen, hos assistent på Rimi Karlsrud, Geir.

    Geir fikk senere sparken, for å ha tulla med safen, og fikk seinere jobb i Rema vel.

    Noe sånt.

    Hu Sophie sa noe til meg.

    Og da hørte ikke jeg hva som ble sagt.

    (Jeg var litt full da).

    Så spurte jeg hva som ble sagt.

    Og så sa Jenker, ‘hu sa hu skulle suge pikken din’.

    Eller noe sånt.

    Men det tror jeg vel ikke akkurat at hu sa, foran hele selskapet.

    Så han ødela litt da.

    Han var litt uhøflig da.

    Men hva hu sa, det veit jeg ikke.

    Men hu var visst fra Frankrike, eller noe, hu Sophie, (hu hadde vel ihvertfall et fransk etternavn, mener jeg), så hu prata kanskje ikke så tydelig norsk alltid, i fylla osv.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se).

    Men det er mulig at det var seinere.

    Hvem vet.

    Jeg slo Jenker en gang i ryggen, på fotballtrening, med Magne Winnem, på Lambertseter.

    Som hevn for det, og for at han prøvde å skade meg, virka det som, han subba baklengs, med føttene i retning mot ankelen mine da.

    Og en gang, så brukte Jenker meg som slave, på vei til en fest.

    Jeg måtte bære hans pose med øl.

    Så det var litt spesielt.

    Men men.

    Magnes storebror var der, (som bodde ut mot Krokstadelva vel).

    En med lyst hår.

    Og Magne sa at han storebroren var litt dum/spesiell, (eller ‘litt rar’, var det vel kanskje at Magne sa, at han eldste broren han var).

    Men men.

    Mens hans yngre bror var normal da, skjønte jeg.

    Da vi kom fram til Sanngrunn, så ba Magne meg om å gå på bensinstasjonen, for å kjøpe et beger cola til han.

    Det gjorde jeg.

    Og da nekta mora hans meg, å ta med det begeret, inn i selskapslokalet.

    Hu trodde nok ikke på det, at det var Magne som hadde bedt meg om å kjøpe det.

    Colin, fra England, var også der.

    Søstera hans, var også i Norge, på 90-tallet, og studerte på Blindern, og jobba med å vaske Rimi Munkelia.

    (Det var vel en litt uvanlig løsning, som Magne Winnem brukte da.

    Men hu jobba kanskje der, i et vaskefirma.

    Hva vet jeg).

    Colin, han studerte på Blindern, det samme skoleåret, som jeg flytta til Oslo, for å studere på NHI, dvs. 1989/90.

    Og Colin dro tilbake til England, i en ganske lang juleferie.

    Og da fikk Magne låne Colins rom, i bofelleskap, på Kringsjå.

    Og der var jeg også en del da, for jeg og Magne festa mye i Oslo.

    Magne fikk låne TV-en og videoen min, mens jeg var hos Ågot, var det vel, og på Gol, på juleferie, som faren min og Haldis arrangerte.

    Magne fikk også låne videoen min, mens jeg var i militæret.

    Og Magne og Elin, de leide nok mye video, der de bodde i Oberst Rodes gate, på Nordstrand vel.

    Så den videoen ble aldri den samme igjen.

    Den ble ganske slitt ut, av å være hos Magne og Elin, i et helt år, vil jeg si.

    Så dem var nok ikke mye ute på byen.

    Men men.

    Winnem var i politikken for Høyre, og kona hans, Elin, i politikken for KRF.

    I bydelspartier, for Lambertseter da, før EU-valget og sånn vel.

    Men men.

    En gang, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    Så hadde Colin bil, var det vel.

    Hvis ikke det var Magne som kjørte.

    Og da kjørte vi til Kringsjå.

    Så var det et par, som var nakne, og begynte å ha sex, foran åpne gardiner.

    Og da kjørte Colin fram og tilbake mange ganger.

    Men men.

    Samme det.

    Colin kjørte fra England til Norge.

    Og da han kom med ferja til Helsingborg, så hadde han funnet seg en svensk hippiedame, i 30-åra vel, på ferja.

    Og kjørte henne litt sydover i Sverige, og hadde et slag sex-eventyr, med henne da, skjønte jeg, fra det han fortalte.

    Det var vel da, når han kom hjem fra England, på nyåret 1994 da.

    Noe sånt.

    Så det er mye rart.

    Ellers så skjedde det kanskje ikke så mye i det bryllupet.

    Det var helt annerledes, enn bryllup, som jeg hadde vært i, med slekta til Haldis f.eks., hvor det ble drukket mye.

    Selskapet begynte tidlig, og sluttet tidlig.

    Så det var vel sånn at vi nok var tilbake i Oslo, lenge før midnatt.

    Jeg satt vel på med Morten Jenker og Andre Willassen, tror jeg.

    Elin hadde ei venninne, som var hennes forlover.

    Og hu måtte kjøre brudeparet, for jeg fikk meg ikke lappen, før to år seinere.

    Hu var visst singel, sa Magne.

    Så Magne hadde lovt meg, at jeg skulle få sitte i nærheten av henne, under middagen.

    Men så hadde noe skjedd, en dag eller to før bryllupet.

    Hu hadde visst hatt seg et eventyr, og var ikke singel lenger.

    Så da måtte de gjøre om på bordene, var det vel.

    Men men.

    Så det var mye rart.

    Det var kanskje mer som skjedde og, som jeg har glemt.

    Jo, hu som var forloveren til hu Elin, holdt tale vel.

    Og hu sa det, at Elin hadde fortalt det, at Magne ikke kunne kline, da han møtte henne, i en butikk, på Nordstrand vel.

    Dette var da Magne bodde i en Rimi-leilighet, som lå ovenfor Rimi Nylænde.

    Så Magne hadde nok ikke hatt så mange damer, før han traff Elin.

    Og på et julebord i Rimi, jula 1994 kanskje, så syntes jeg at jeg kunne merke det på han.

    For da satt han aleine sammen med ei ung lagerhjelp, og flørta, nede ved utgangen, til Bekkelagshuset.

    I etasjen under der festen var.

    Jeg fikk litt sjokk, så jeg gikk tilbake til festen.

    Også venta jeg en time, og gikk hjem igjen.

    Så jeg sa ‘hadet’ to ganger, til Rimi Nylænde-folka, som jeg var aspirant-leder for.

    Så jeg dumma meg litt ut da.

    Men jeg var jo litt full da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Magne Winnem viste meg seinere en video, fra Colin sitt bryllup.

    Som jeg ikke ble invitert i.

    Og da hadde Berlevåg Mannskor, (som var ganske kjente da), underholdt i bryllupet hans.

    Og Colin, han driver mye med å jobbe på Skibladner, på Mjøsa, enten som yrke, eller fritidsinteresse.

    Så han har grodd fast i Norge, kan man si.

    Men men.

    PS 3.

    Jeg spurte Winnem, under eller like etter bryllupet, om han var sur, fordi jeg hadde tulla med salmeboka osv., i bryllupet hans.

    Og da svarte Winnem, på en måte som vel var truende.

    At ‘ikke be meg om å være forlover i ditt bryllup’.

    Det var alt han svarte.

    Så det var vel kanskje litt truende og spesielt?

    PS 4.

    Winnem, han skulle ha billig seng, den tida han og Elin bodde på Bergkrystallen.

    Så han dro med meg til Drammen, og til vannsengbutikken, (som da var en vanlig sengebutikk, egentlig), til faren min og Haldis, i Drammen.

    (Hvor jeg aldri pleide å være, untatt en sjelden julaften, hvis jeg ikke hadde noen andre steder å dra).

    Haldis sa at Magne skulle få 20% rabatt, (var det vel), siden han kjente meg.

    Også sa Haldis, at jeg også selvfølgelig, skulle få 20% rabatt, hvis jeg ville kjøpe seng av henne.

    Jeg som var hennes stesønn, ihvertfall offisielt.

    Men men.

    Så det var jo uhølig av Haldis da.

    Jeg burde vel fått mer enn 20% rabatt på et eventuelt sengekjøp, siden jeg var hennes stesønn.

    Så hu Haldis, hu var slem mot meg, må jeg si.

    Selv om jeg ikke kjente henne så bra.

    Men men.

    Og Magne, han var sånn at han overkjørte meg litt.

    For å dra kamerater til den butikken, det var ikke noe jeg vanligvis ville ha gjort.

    Siden forholdet mitt til min stemor var litt dårlig.

    Men Magne var sjefen min, på Rimi Munkelia, så han utnytta kanskje det litt, at han var sjefen min på Rimi.

    Jeg hadde nok ikke gått med på det, hvis jeg fortsatt hadde jobba på OBS Triaden.

    Men men.

    Faren min advarte meg mot Winnem, den dagen, som Winnem og jeg var i butikken til Haldis og faren min, på Strømsø, i Drammen.

    Faren min likte ikke Winnem, men sa ikke hvorfor.

    Det tok lang tid, for faren min, å få kjørt inn alle delene til senga til Winnem.

    For noen deler var utsolgt fra produsent, visstnok.

    Så Magne og Elin, de måtte sove på gulvet, i mange måneder.

    For faren min tulla med dem da.

    Eller hva det var.

    PS 5.

    Jeg hadde jo dårlig råd.

    Men Magne Winnem, han visste et sted, i Storgata, i Oslo, hos Dressmann.

    Hvor han kunne ta med meg, på et slags resteutsalg.

    (Kanskje Stein, fra Gjerdes VGS., hadde fortalt dette.

    Han jobba nemlig i Dressmann, ihvertfall tidligere).

    Og da fant en veldig dyktig eldre herre der, som jobba med å selge klær.

    Han fant en smoking til meg, som kosta meg kanskje 150 kroner, eller noe.

    Ikke mer enn 200 ihverfall, mener jeg.

    Noe sånt.

    Og som jeg brukte i bryllupet til Magne da.

    (For Magne ville at jeg skulle se litt stilig ut da, og matche hans antrekk).

    For jeg hadde dårlig råd etter militæret.

    Og jula etter.

    Så var jeg invitert, til Haldis og faren min og Christell og Jan Snoghøj og dem, på Bergeråsen, i ‘Haldis-huset’.

    (Søstera mi, hu var vel hos mora mi eller mormora mi vel.

    Men jeg var ikke på god fot med mormora mi, for hu ville ikke låne meg penger, mens jeg studerte.

    Enda jeg hadde, mer eller mindre, kutta ut faren min.

    Men mora mi var enig, i at min morfar, eller ihvertfall min farfar, ville ha hjulpet meg.

    Når jeg spurte mora mi, et par år seinere vel.

    Men begge mine bestefedre, døde allerede på 80-tallet, så det var bare bestemødrene mine, som var i livet, på 90-tallet, og de var ikke så rasjonelle alltid da, eller hva man skal kalle det.

    Men men).

    Og da, så ble faren min full da, ved julebordet.

    Og så ble han misunnelig.

    Og sa, at han hadde ikke så fin smoking, da han var ung.

    For jeg brukte smoking-buksa, for dressbuksa mi var slitt ut.

    Enten det, eller så fant jeg den ikke.

    (Enda jeg hadde dårlig råd, og hadde kjøpt smokingen på resteutsalget til Dressmann.

    Som ikke var en snobbebutikk, i det hele tatt).

    Men men.

    Så faren min, han kunne noen ganger bli som en liten unge, og være barnslig og misunnelig, på meg, som var hans sønn, som han hadde latt bo aleine, fra jeg var ni år.

    For så å selge huset mitt, må jeg vel kalle det, på Bergeråsen.

    Hvor det var plen både foran og bak huset.

    Men men.

    Så jeg stod på bar bakke, da jeg flyttet inn til Oslo, for å studere, i 1989.

    Jeg hadde ingen fet bankkonto, med barnetrygd på, eller lignende.

    Og har ikke fått mye hjelp, av faren min, i årene etter at jeg ble myndig.

    Det er bare en sjelden gang, som jeg har vært nødt til å be han om hjelp.

    Og det var bare de første årene, etter at jeg flyttet hjemmefra.

    For eksempel da jeg fikk studielån-regning, mens jeg var i militæret.

    Da dro jeg til Bergeråsen, og fikk låne penger, av faren min og Haldis.

    Men men.

    Det var kanskje litt dumt, sånn som dem er.

    Men i militæret, ihvertfall der jeg var, så er soldatlivet så tøft, så jeg glemte litt detaljene fra hvordan mitt vanlige liv var.

    Så jeg ble litt midlertidig dum, og bomma litt da.

    På ting i mitt vanlige liv, noen ganger, kanskje.

    Så sånn var nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Faren min ble forresten også misunnelig på meg, hvis naboene mine, i Leirfaret, så at Ulf Havmo hadde vært på besøk, og/eller søstera mi.

    På 80-tallet.

    For Ulf Havmo hadde langt hår, og da hørte jeg naboene spionerte og fikk sjokk, da han dro.

    For de trodde jeg hadde fått meg en jente.

    Og da klagde faren min, og var misunnelig, eller noe.

    Jeg fikk visst ikke lov til å ha jenter på besøk.

    Enda vel søstra mi og stesøstra mi, de fikk lov til å ha gutter på besøk, ettersom jeg skjønte det.

    Så faren min bare kødda med meg, må jeg si.

    Men han gjorde det ikke så åpent og direkte.

    Så det er vanskelig for meg, å arrestere han for det.

    Men han er nok i noe slags ‘mafia’, eller noe.

    Faren min er ihvertfall veldig rå, vil jeg si.

    Så han er det nok ikke best for meg, å ha så mye med, for å si det sånn.

    Han er nok troendes til litt av hvert, vil jeg tippe på.

    Han er ikke så veldig i balanse, vil jeg si, når han blir sånn misunnelig på sønnen sin i fylla osv.

    (På grunn av en smokingbukse fra Dressmann.

    Som jeg måtte ha, siden jeg skulle være forlover i bryllupet til Magne Winnem).

    Han er nok ganske umoden da.

    Og samtidig rå og litt kynisk da kanskje.

    Så han er det nok smartest av meg, å holde meg unna, vil jeg si.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 6.

    Her er mer fra Magne Winnem:

    mer fra magne winnem 1

    mer fra magne winnem 2

    PS 7.

    Man kan se at Magne Winnem skriver ‘real nedgang’.

    Men jeg tror det skal være ‘realnedgang’.

    I et ord.

    Noe sånt.

    Men så har vel ikke språkfagene vært Winnems sterkeste side kanskje.

    Sommeren 1989, så jobba jeg på CC Storkjøp.

    Og da var klasseforstander Arne Karlsen, fra Gjerdes VGS. innom, og fortalte at en i klassen hadde strøket, på engelsk-eksamen.

    Og noen måneder seinere, (var det vel), så fortalte Winnem meg, at det var han, som hadde strøket.

    Men han tok vel den eksamenen igjen, en par år seinere tror jeg.

    Noe sånt.

    Så jeg tror han fikk artium, (eller det som nå kalles generell studiekompetanse da).

    Men jeg er ikke helt sikker.

    Men han har studert på BI, osv., så jeg regner med at han må ha tatt opp den eksamenen igjen, før han begynte på BI.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 8.

    Man kan se det, at det var vanskelige tider, i Norge, i 1993:

    vanskelige tider

    PS 9.

    De vanskelige tidene, på begynnelsen av 90-tallet, skyldtes en konkursbølge og børsnedgang, som var i Norge, på slutten av 80-tallet, på slutten av jappetida.

    Og jeg husker det, at vi på NHI, vi ble advart, om de vanskelige tidene, allerede i skoleåret 1989/90.

    En som var leder for elevrådet, eller noe, og ville kapre representanter dit, før det neste skoleåret, var det vel.

    Han sa det, at man var ikke garantert jobb, etter to år på NHI, sånn som tidene var.

    Så han sa, at det var lettere å få jobb, med verv som tillitsvalgt, for eksempel.

    Men da hadde jeg allerede bestemt meg for å ta et friår, for NHI-studiene var dyre.

    Så jeg trengte å spare opp litt penger.

    (Som gikk dårlig for jeg avtalte med min halvbror Axels foreldre, at jeg skulle leie et rom av dem, for 1000 kroner måneden, i det skoleåret.

    Men, da forrandra min halvbrors far, Arne Thormod Thomassen, og stemor, Mette Holter, det, sånn at jeg også måtte betalte en del av strømregninga.

    Og de klagde også til en som het Svein Martinsen, (som hadde fortalt meg at dem hadde jobb på OBS Triaden).

    For det var så mange kunder, på Matland, da det ble OBS Triaden der, rundt juletider, 1990.

    Så jeg tjente mye penger.

    Og da ble Arne Thomassen og Mette Holter misunnelige da.

    Siden de var arbeidsledige.

    Og de syntes ikke da at 1000 kroner i måneden var nok.

    Men avtalen var jo 1000 kroner i måneden.

    Så de dreiv og forrandra litt på avtalen, vil jeg si.

    Jeg ble også plassert i et mye mindre rom, (Axel sitt gamle rom).

    Så Arne Thomassen og Mette Holter, de tulla, når jeg leide rom hos dem.

    For jeg mener det var avtalt, at jeg skulle bo der, i det friåret jeg hadde.

    Og jeg forklarte at det var sånn, at jeg prøvde å spare opp penger, til videre studier.

    Men det glemte dem visst.

    Dem gikk kanskje for mye på bingo og travbanen, sånn at dem glemte ting.

    Hva vet jeg.

    For dem begynte å tulle med den leieavtalen da, mener jeg ihvertfall.

    For å si det sånn da.

    Så frista det ikke akkurat til gjentagelse, ihvertfall, å leie rom av dem.

    Men men.

    Det var jo vanskelige tider.

    Men jeg passa også Axel, som var spesialskoleelev, og som vel egentlig skulle hatt pass fra folk som var opplært til å takle hans ville oppførsel, må jeg vel kalle det.

    Men Mette Holter og Arne Thomassen, de ville nok bare utnytte meg da.

    Og de var litt umodne, mener jeg, siden de skulle begynne å forrandre på en avtale.

    Og ville hive meg ut før, og ville at jeg skulle betale for strøm også, noe som ikke ble nevnt før jeg flytta inn der.

    Og de klagde også, til venner, sånn at jeg hørte det, på at jeg fikk så mye penger, og ikke ga penger til de.

    Men de var jo ikke mine foreldre heller.

    Vi hadde jo en avtale liksom.

    De visste jo det, at jeg ville bo billig, for å spare penger, til 2. året, på NHI.

    Men de forrandra på det, og lot som at de glemte det, tror jeg.

    For de ble også sure, siden jeg ikke ville jobbe på en bingo, som de hadde planer om å starte.

    Så det ble ikke sånn som jeg tenkte meg det, at jeg skulle leie et rom av dem, og det var det.

    Neida, de ville ha meg inn i familien.

    For Mette Holter sa at alle i familien, måtte jobbe på den bingoen.

    Men da nekta jeg, og sa at jeg heller ville fortsette å jobbe på OBS Triaden.

    For jeg syntes at Arne og Mette var litt vanskelige å inngå avtaler med.

    Så jeg orka ikke å ha mer med dem å gjøre, enn jeg måtte.

    Dem var litt sleipe, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Selv om det kunne være morsomt å bo der og, men vi kræsja på noen punkter da.

    Selv om hu Mette Holter, sa at det blei stille, eller kjedelig, i huset, etter at jeg flytta ut.

    Så da klagde hu ikke, i ettertid.

    Men men.

    Men dem glemte jo det da, at jeg jo skulle fortsette utdannelsen min, og bare ha et friår for å spare penger.

    Det klarte de ikke å huske, fra et skoleår og til det neste.

    Så da lurer jeg på om det var fordi de ikke ville huske det, eller hva det kan ha vært.

    Hvem vet.

    For når jeg fikk høye lønninger, så huska de ikke det jeg sa, før jeg flytta inn der, at jeg ville spare penger, til 2. året på NHI, (som var en privat høyskole).

    Og når de hadde planer om å starte bingo, så huska de heller ikke det, at jeg jo bare hadde et friår, og skulle begynne å studere høsten etter igjen, og at det ikke ville passet for meg å jobbe på noe bingo.

    Så det ble litt kræsj, når jeg bodde hos Axel sine foreldre.

    For dem vrei og vrengte litt på avtaler og sånn, og var litt sånn sleipe da, syntes jeg.

    Dem klarte liksom ikke bare å inngå en avtale.

    Dem måtte forrandre og tulle med den avtalen først også, før dem var fornøyd.

    Sånn var det, at det virka for meg.

    Så sånn var det.

    Men dem hadde nok et image, som det kosta penger for dem, å holde oppe.

    Hu Mette hadde et image, som hu som alltid vant på bingo, (fortalte hu, at folk sa om henne).

    Og dem hadde hatt fabrikk og forskjellige virksomheter, under jappetida da.

    Og de var vant med å gå mye på travbanen og bingo da.

    Og dette kosta jo penger, så da ble det ikke så mye penger igjen til mat og sånn da.

    Og Arne Thormod Thomassen, hadde gått konkurs da, så han betalte nok mye penger til kreditorer også.

    Så jeg skjønner jo det, at dem nesten ble desperate etter mer penger.

    For det var vanskelige tider, etter jappetida, som man kan se i PS-et ovenfor, fra Aftenposten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    PS 10.

    Og det var også derfor, at jeg gjerne ville hatt meg datajobb, i militæret.

    For han i elevrådet, (eller hva det var), på NHI, et par år tidligere, hadde jo fortalt oss det, at bare to år på NHI, det var litt tynt, når det gjaldt å få bra jobb, siden det var vanskelige tider.

    Så derfor søkte jeg på datajobber, under førstegangstjenesten.

    Så fikk jeg ikke den jobben jeg søkte på, men ble tilbudt, en tre måneders jobb, som hjelpelærer, på et datakurs, for høyere offiserer.

    Og det tenkte jeg, at hadde sett bra ut på CV-en.

    Og jeg syntes også at infanteriet var tøft for meg, som var ganske pinglete, så jeg ble ikke lei meg, da jeg fikk den jobben.

    Men så, så mista jeg plutselig den jobben, som datakurs-hjelpelærer, etter en dag, uten å ha gjort noe galt.

    Så da ble jeg veldig skuffa.

    For da tenkte jeg sånn, at med den jobben, så kunne jeg fått en bra karriære.

    Så da gikk karriæren min i vasken, tenkte jeg, da jeg mista den jobben.

    Så da ble jeg demotivert.

    Og jeg pussa ikke AG-3 en min så bra, en dag etter stridsløypa, når vi bodde i en telt-leir, for HV-folk.

    (Da sersjant Dybvig skreik, ‘Dette er bedre enn EDB, Ribsskog’, til meg.

    Mens jeg krøyp gjennom noen trange grøfter fulle av gjørme, og de sprang noen slags kinaputter, rett ved stridsløypa, for å simulere krig da.

    For han visste at jeg hadde mista den datajobben da).

    (Innbilte jeg meg at grunnen var).

    Så da mista jeg plassen på lag 2 og, som sanitetsmann, for Paulsen, også på lag 2, hadde søkt min stilling.

    Så han var litt sleip da, syntes jeg.

    Så da ble jeg reserve, i 2-3 måneder.

    Før en fra Sarpsborg, Grønning vel, skulle overføres til HV.

    Og da havna jeg på lag 2 igjen.

    (Hvor Marvin Bricen fortsatt var lagfører).

    Men denne gangen som geværmann 1, (og ikke geværmann 2).

    Så sånn var det.

    Så derfor, så tenkte jeg det, at det var kanskje enklere å få en vanlig kontorjobb.

    (Siden han sjefen for elevrådet, på NHI, sa at det var vanskelig å få seg jobb, i nedgangstidene, med kun to år fra NHI).

    (Men jeg søkte også noen datajobber, som en jeg søkte hos Direktoratet for Sivil Beredskap).

    Så kunne jeg jobbe med systemutvikling, på fritiden.

    For jeg var vant til å lage programmer, som spill og kryssordprogram, på NHI og Gjerdes VGS.

    Men det jo vanskelige tider, så jeg fikk ikke engang en kontorjobb, som var plan B da.

    Så da plan B gikk i vasken, så måtte jeg finne en plan C, som ble å få meg en karriære i Rimi.

    Så Rimi var bare en plan C for meg.

    Men det visste kanskje ikke mine kolleger og andre i Rimi, at Rimi bare var en plan C for meg.

    For jeg var motivert etter å få suksess i livet.

    Og jeg var vant til å stå på, fra infanteriet da, som var en stå-på tjeneste, må man vel nesten kalle det.

    Og jeg hadde også forventningspresset, som jeg hadde vokst opp med, fra faren min, på 80-tallet, i bakhode, om at jeg måtte få meg jobb med begynnerlønn på 300.000 osv.

    Så jeg var ikke noen lykkelig person, på begynnelsen av 90-tallet.

    Jeg hadde liksom press på meg, for å lykkes, fra faren min, (som på en måte liksom programmerte meg kanskje, på 80-tallet, fra før jeg var i tenårene).

    Og så var det samtidig vanskelige tider, dvs. nedgangstider, når det var vanskelig å få seg jobb.

    Og søstra mi, hu flytta også til meg, så jeg hadde nesten en adoptivdatter å ta vare på, (som var et og et halvt år yngre enn meg).

    Så det var litt mye, og det var ikke noen glad tid dette, på begynnelsen av 90-tallet.

    Men sånn var det vel kanskje for andre og.

    Vinter OL på Lillehammer, i 1994, hjalp kanskje litt på folks humør, på 90-tallet.

    Det er nok mulig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 11.

    Her er mer om det bryllupet, til Elin og Magne Winnem:

    mer om bryllup elin magne winnem

    PS 12.

    Jeg kan vel ta med det også.

    At foreldrene til Magne Winnem, vel sa i bryllupstalene, at Magne var den yngste, som noen gang hadde blitt Rimi-butikksjef, da han ble butikksjef, på Rimi Munkelia, på begynnelsen av 90-tallet.

    Som 20-åring, eller 21-åring, eller noe sånt noe.

    Winnem hadde da han jobbet på Rimi Asker, ved siden av videregående, sendt en skriftlig klage, på noen ‘slappinger’, som jobbet i den butikken.

    Og den klagen, den hadde visst noen tatt med på et møte for Rimi-direktører.

    Så Winnem var kjent blant direktørene i Rimi, fra før han var ferdig med videregående.

    Så Winnem var fast bestemt, allerede det året vi var russ i Drammen, husker jeg, på å satse på en karriære som leder i Rimi.

    Mens vi andre datarussene, vi syntes kanskje ikke at det hørtes så fristende ut med butikkjobb da.

    Men det ble karriære i Rimi på meg likevel til slutt gitt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 13.

    Det her mener jeg er faren til Magne Winnem.

    Jeg mener at faren døde ganske tidlig, seinere på 90-tallet vel.

    Jeg visste at foreldra hans var kristne.

    Men jeg visste ikke at faren hans var fra Sandefjord.

    Men men.

    Mora døde også ganske tidlig, mener jeg å huske.

    Men men.

    Her er mer om dette:

    faren til magne winnem

  • Det her er faren til Christell. Han lurer jeg på om det var et eller annet med, (selv om jeg aldri møtte han). Han var norsk visekonsul, i Tananarive

    faren til christell konsul

    PS.

    Tananarive, er hovedstaden på Madagaskar, og har skiftet navn til Antananarivo, siden 1967:

    tananarive madagaskar

    http://no.wikipedia.org/wiki/Antananarivo

    PS 2.

    Faren til Christell, ble senere havnefogd, i Ålesund, og prater her om problemer med maling, fra skip, som forurensa, på den tida han var sjømann:

    pcb gift faren til christell

  • NHI, (hvor jeg studerte), var kanskje det kuleste stedet å studere, i Norge, i 1989. Så det var ikke bare nerder der, selv om det kanskje var noen

    nhi kult

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer nhi

    PS 2.

    Enda mer NHI:

    enda mer nhi

    PS 3.

    Det gikk jo skeis, det første året mitt, i Oslo.

    For studielånet strakk ikke til.

    Jeg hadde en ganske dyr hybelleilighet, jeg betalte 2.500 i måneden.

    Og man ser at andre, de satte opp budsjett osv., og fant ut at de kunne betale 1.700 pr. måned.

    Og det var snakk om ikke-røykere.

    (Det var fordi at NHI var en privat høyskole, og derfor måtte vi betale skolepenger.

    Men Lånekassa dekka ikke skolepengene fullt ut.

    Så NHI-studenter hadde dårligere råd, enn f.eks. Blindern-studenter).

    Men jeg jobba hele sommeren 1989, på CC Storkjøp, heltid.

    Og jeg hadde ikke leiligheten min, på Bergeråsen, for den hadde faren min solgt, (i, eller rett etter, russetida vel).

    Og jeg fikk ikke roen på meg, i huset til Ågot.

    For hu var gammel, og fulgte med på alt da.

    Og faren min, han tok over, når det gjaldt søkingen min, etter hybel.

    Eller, rettere sagt, Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star og Holger Danske, hun tok over.

    Hu var venninne av Haldis.

    Og faren min sa, at Solveig kunne antagelig skaffe meg hybel, på et sted som het Anker Studentboliger, i Oslo.

    Men der, så hadde de loddtrekning.

    Dette sa faren min til meg, i huset til Ågot.

    Uten at jeg hadde bedt han om hjelp.

    Og jeg hadde heller ikke bedt hu Solveig om hjelp.

    Så disse to, de saboterte for meg, vil jeg si.

    For jeg, jeg ville jo ellers, ha satt meg ned, og prøvd å finne hybel tidligere.

    Men det gikk i glemmeboka.

    Pga. jobbing på CC Storkjøp og at faren min sa at Solveig jobba med saken.

    Da gjorde jo ikke jeg noe, før jeg hørte at faren min sa, mange uker seinere, at jeg ikke vant på loddtrekninga, på Anker Studenboliger.

    Men da involverte jo faren min og Solveig seg.

    Likevel, så ga søstra mi beskjed til meg, høsten 1989.

    At faren min hadde sagt det, at han ikke trodde han skulle betale husleia mi, hver måned.

    Jeg trodde jeg kom til å få mye penger av faren min, det skoleåret.

    For jeg hadde fått så mye penger, under oppveksten, til mat osv.

    Mange hundre kroner, hver uke.

    Men, det skjønte jeg, at det var upopulært.

    Fra det søstra mi sa, at faren min hadde sagt.

    Så da måtte jeg klare meg selv, hvis jeg skulle klare å beholde stoltheten min.

    Men det var for lite penger, for meg, å klare meg på, etter nyttår.

    For da fikk jeg bare 18.000, eller noe, og da måtte jeg betale 15.000, eller noe, i husleier.

    Så da var det jo bare 3.000 igjen.

    Så det skjønner vel alle, at det ikke funka.

    Så da måtte jeg gå på sosialen, i to måneder da.

    De to siste månedene, som jeg bodde på Abildsø.

    Men det var egentlig Solveig og faren min, som gjorde at jeg ikke fikk helt kontrollen der.

    For de surra så mye for meg, når jeg skulle forberede det året.

    Jeg måtte bo hos Ågot, hvor det var mas/overvåking, fra Ågot og søstra mi og Cecilie Hyde.

    Jeg måtte dele soverom med søstra mi.

    Og der var det ikke et ordentlig bord, knapt nok et nattbord.

    Så det ble i såfall i stua til Ågot.

    Men Ågot, hu var urolig, og gikk rundt omkring.

    Og kunne plutselig angripe en, for alt mulig.

    Så Ågot var et uromoment, for meg.

    Men det var jo hennes hus.

    Så dette var faren min sin feil.

    Hvorfor solgte han leiligheten ‘min’ på Bergeråsen, i mai 1989?

    Hvorfor venta han ikke til jeg hadde flytta til Oslo?

    Nei dette var gale-Mathias, mener jeg.

    Så det første året i Oslo, det gikk skeis, grunnet dårlig planlegging.

    Men jeg bodde på et sted, hvor jeg ikke hadde roen.

    Tante Inger dukka opp, og høsta plommer utafor vinduet mitt osv.

    Søstra mi og Cecilie Hyde, dukka opp sure fra Spania, (på meg), fordi faren min bare ville sende søstra mi 300 kroner, når hu gikk tom for penger.

    (Enda de vel hadde jobba i Amsterdam, tror jeg).

    Og faren min og Solveig tulla.

    Og de sjefs-damene, som jeg hadde, på CC Storkjøp, de var også slitsomme, eller anspente, vil jeg si.

    Og jeg hadde ikke noen penger nesten, etter russetid, og Brighton-ferie, (som Cecilie Hyde overtalte meg å dra på, samtidig med at de dro til Spania(/Amsterdam)).

    Så jeg måtte noen ganger haike hjem, fra Drammen, etter jobben på CC.

    Og da pleide jeg å få haik med jenta på gården ved siden av huset til farmora mi.

    Gøril, og noen ganger typen og søstra hennes.

    Og noen ganger med hu sjefsdama, som bodde på Bergeråsen, der hvor Petter og Christian hadde bodd.

    Men en gang, så måtte jeg gå i en eller to timer, før jeg fikk haik, etter jobben.

    Og da hadde hu Gøril jobba.

    Men dem skulle noe.

    Men så kjørte dem forbi meg, på Svelvikveien, etter Glassverket vel.

    For jeg fikk ikke haik.

    Jeg var litt i en døs, den sommeren der, etter at jeg kom tilbake fra Brighton.

    Jeg var ikke helt meg selv da.

    Det var kanskje det, at jeg hadde farmora mi rundt meg, som fortalte meg hva jeg skulle gjøre, hele tida.

    Jeg hadde jo bodd aleine, fra jeg var ni år.

    Så det var litt uvant for meg, å få en fast mor nesten, (eller farmor da), den sommeren jeg fylte 19.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 4.

    Og jeg ville ikke være en sånn ‘pappagutt’.

    For jeg hadde hørt mye rart om faren min.

    Han lot meg jo bo aleine, fra jeg var ni år.

    Og søstra mi, fortalte, i Kristiansand, (i et bryllup vi var), våren 1989, at faren min hadde misbrukt henne seksuelt, som lita jente.

    (Christell og Jan Snoghøj, var også der, og Christell var med å fortelle.

    De spurte meg, hva jeg ville gjøre.

    Jeg sa jeg ville kutte ut faren min.

    Unntatt på det økonomiske området, for jeg var jo skoleelev, som skulle studere, så det kom litt brått på meg.

    Så det var bare noe jeg sa, før jeg fikk summet meg nærmest.

    For det var et sjokk for meg, å høre at søstra mi og stesøstra mi sa det, at faren min hadde misbrukt søstra mi seksuelt.

    Og jeg prøvde å få med de andre tre, (som hadde vokst opp sammen i ‘Haldis-huset’, hvor jeg ikke fikk lov til å bo), til å bli med på å gjøre det sånn eller sånn.

    Altså, at vi fire ved bordet tok kontroll i familien da, og hadde et slags samarbeid, eller samhold.

    For jeg ble så skuffet over faren min.

    Men de sa ikke noe, hverken søstra mi eller Christell eller Jan Snoghøj da.

    De lurte bare på hva jeg ville gjøre.

    Så jeg syntes de var litt tamme og sleipe da egentlig.

    Men men).

    For faren min, han sa under hele 80-tallet, at jeg burde begynne å studere på BI, og få 300.000, i begynnerlønn.

    Men, jeg var jo fra Berger, og ikke så sossete.

    Så jeg var litt skeptisk til BI, som gikk for å være et sossested.

    Og jeg var skeptisk til faren min og, som jeg ikke så på, som å være helt god da.

    Så jeg valgte heller å gå på NHI, som jeg fikk informasjon om, på en datamesse, som klassen vår, på Gjerde dro på, på Sjølyst, var det vel.

    Men men.

    Men jeg bestilte time hos rådgiver, på Gjerdes VGS.

    En lav kar, i 40-åra vel, med mørkt, krøllete hår.

    Men han ga meg ikke en eneste brosjyre, og oppførte seg avvisende og litt uvennlig, vil jeg nesten si.

    Så det var ‘tragisk’, som man sa, på den tiden.

    Ingen fortalte meg det, at jeg kunne ha studert informatikk gratis på Blindern, for eksempel.

    Eller, tremenningen min, Øystein Andersen, han ymta vel frampå om det.

    Men vi fikk ingen informasjon, om dette studiet, på skolen vår.

    Enda vi gikk på datalinja.

    Så det var jo helt tragisk.

    Gjerdes VGS., burde hatt en messe, eller noe, hvor de forskjellige skolene, som NHI, BI og UIO og kanskje HiO, og Høgskolen i Buskerud, osv., kunne ha presentert sine opplegg.

    Men det var ikke noe.

    Han rådgiveren vil jeg si var ikke noe.

    For det var summen av råd, som jeg fikk av han rådgiveren der, i den rådgivningstimen, som jeg bestilte.

    Det var ikke noe, og ikke noe mer.

    Bare en rådgiver som gjorde seg dum, vil jeg si, og som bare stod der, må jeg si, uten å nesten si noe engang.

    Annet enn enstavelsesord, osv.

    Så her var det nok noe Illuminati, eller noe, vil jeg si.

    Eller ‘mafian’, eller hvem vet.

    Vi får se.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 5.

    Og som noen kanskje skjønner, så prøver jeg nå, å finne den annonsen som jeg ringte inn til Aftenposten om, sommeren 1989.

    Etter at faren min hadde fortalt meg det, at jeg ikke vant på loddtrekninga, til hu Solveig, som var telegrafist på Scandinavian Star, hos Anker Studentboliger.

    Så sånn var det.

    Og da, så sa faren min og Ågot da, at jeg måtte sette annonse i Aftenposten.

    (Jeg fikk ikke lov å bo i Haldis og faren min sin leilighet, ovenfor Statoil Kiellands Plass der, som jeg litt hadde håpa på.

    (Jeg fikk ihvertfall ikke noen hint, eller signaler, om at jeg fikk lov å bo der.

    Enda jeg hinta om det, og fikk mast meg til å bo der, fra 18. august, til 31. august, 1989, for kontrakten min hos Jorås, den starta 1. september, for jeg tenkte at da sparte jeg litt penger. Men men).

    Jan Snoghøj, Haldis sin sønn, hadde jo bodd der, i flere år, noen år før det her.

    Så sånn var det).

    Så sa faren min det, at NHI, det var nærme Østensjø/Abildsø osv.

    Men det stemte jo ikke.

    Men jeg fikk meg hybel på Abildsø.

    Gunnar Jorås ringte meg, etter at han så annonsen min i Aftenposten Aften da antagelig.

    (Vi hadde bare morgenutgaven, ute på Sand, i Svelvik).

    Men Abildsø var et godt stykke unna Frysja/Kjelsås/Korsvoll, hvor NHI lå da.

    Jeg måtte ta buss til Jernbanetorget.

    71-bussen.

    Som kanskje tok 10-15 minutter.

    Men Berit Jorås, kona til Gunnar, som jeg leide et rom hos, i første etasje.

    Hun tålte ikke matlukt.

    Så da jeg kom meg til Jernbanetorget.

    Så var jeg veldig sulten, ofte.

    Så da ville jeg automatisk heller gå til Wendys på Oslo City, og kjøpe meg hamburger.

    Så jeg kom meg aldri på NHI, i tide.

    For da ble det jo sånn, at jeg heller ble gående rundt i Sentrum, og se i platebutikker, osv.

    For data var jo ikke så artig egentlig da.

    Ihvertfall ikke når man bodde i en stor by, som Oslo, og det ikke var fremmøte-plikt, på NHI osv.

    For da skulle jeg egentlig ha tatt, 18-bussen.

    I 20-25 minutter kanskje.

    Noen ganger tok jeg feil 18-buss, og havna på sight-seeing, i Maridalen.

    Og der var det ganske fint.

    Men da jeg jo glipp av noen forelesninger igjen da.

    Som jeg egentlig hadde skulka nok av fra før av.

    Jeg gikk nesten hele tiden rundt med en walkman, og hørte på masse musikk, som jeg hadde blant annet tatt opp fra platesamlingen til hun Lill Gustavsen vel, fra Sande VGS., og Svelvik.

    Som bodde i Oslo, og som jeg var med søstra mi og Cecilie Hyde, på fester hos, noen ganger, hvis de var i Oslo.

    Som den gangen de lå ute, og sov i soveposer, søstra mi og Cecilie Hyde og Camilla Skriung, og ei til.

    Utafor nabo-bygården, til der hu Lill bodde, på Grønland, i Oslo.

    Muligens ble søstra mi og dem sure, fordi jeg leita etter dem, da de andre sa, at søstra mi og Cecilie hadde gått på Blitz for å kjøpe hasj.

    For det var det værste man kunne gjøre, mer eller mindre, i 1989, vil jeg si.

    Hva hvis bestemor Ågot hadde hørt det?

    Både narkotika og Blitz.

    Det hadde nok blitt for mye, tror jeg.

    Men men.

    Så det var bare tull fra faren min, og Solveig fra Scandinavian Star, når det gjaldt studentbolig for meg, i Oslo.

    Så de ødela litt for meg, vil jeg si.

    Pluss også at rådgiveren ved Gjerdes VGS., også ødela litt da.

    Og hu kona, i Enebakkveien 239 B vel, som ikke tålte matlukt.

    Det var jo helt latterlig.

    Det var som en parodi på den gamle norske filmen, som jeg ikke husker hva heter, men som har dette som tema.

    Så det var nesten som at det var noe ‘mafian’, eller noe, ved Jorås-familien, kunne man kanskje mistenke.

    Jeg klarer ikke å finne den annonsen min, etter hybel i Oslo, sommeren 1989, må jeg innrømme.

    Men kanskje den er i arkivet til Aftenposten, likevel.

    Det er mulig, og at det er jeg som har klart å overse den.

    Det er nok ikke umulig.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny e-post til Aftenposten, PFU og Politiet i Drammen







    Gmail – Oppdatering/Fwd: Klage på Aftenposten/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage på mange feil i artikkel om mine besteforeldre, funnet i Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Oppdatering/Fwd: Klage på Aftenposten/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage på mange feil i artikkel om mine besteforeldre, funnet i Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Wed, Aug 4, 2010 at 4:14 PM





    To:

    morten.abel@aftenposten.no


    Cc:

    PFU Pressens faglige utvalg <pfu@presse.no>


    Bcc:

    post.sondre.buskerud@politiet.no



    Hei,

    og jeg ser mer på dette.
    Redaktøren skriver:
    'journalisten har vel hatt et annet utgangspunkt for møtet med dem, enn du har hatt'.


    Men journalistikk, skal være objektiv.


    Her sier du at journalisten er subjektiv.


    Men det er sludder, journalistikk skal være objektiv.


    Og journalisten deres prøver ikke engang, men dikter.


    Journalisten invaderer to stakkars pensjonister liv, og skriver noe sludder, og ødelegger ryktet til en ganske kjent, pensjonert rådmann, i Hadsel kommune, i Vesterålen.


    Det var fordi han ikke var rådmann på et mer tysk sted?


    Hvis dere skal skrive så mye dritt om norske folk, så kan dere kanskje gi ut avisa deres i Tyskland istedet da.


    Så kanskje noen starter Osloavisen, eller, igjen.


    Så slipper vi den jævla illuminati-dritten til Aftenposten, som bare ødelegger landet vårt.


    Erik Ribsskog


    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: 2010/8/4


    Subject: Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage på Aftenposten/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage på mange feil i artikkel om mine besteforeldre, funnet i Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet
    To: morten.abel@aftenposten.no

    Cc: PFU Pressens faglige utvalg <pfu@presse.no>

    Hei,

    nå sender jeg med fra Google Maps, hvor man kan se at det huset som min morfar eide, og som Aftenposten kalte 'lite', var det største huset i Nevlunghavn, større enn bedehuset, f.eks.

    Så som redaktør Abel i Aftenposten sier, at om det huset er stort eller lite, avhenger av om man er fra Oslo.
    Men selv ikke i Oslo, eller Holmenkollåsen, så ville noen kalt det huset, med åtte rom, for lite.

    Det er løgn og bedrag fra Aftenposten.
    I to omganger, først i 1984, fra en navnløs journalist, og nå i 2010 fra en æreløs redaktør.
    Aftenposten juger, sier jeg.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>


    Date: 2010/8/4
    Subject: Oppdatering/Fwd: Klage på Aftenposten/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage på mange feil i artikkel om mine besteforeldre, funnet i Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet
    To: morten.abel@aftenposten.no

    Cc: PFU Pressens faglige utvalg <pfu@presse.no>

    Hei igjen,

    en liten oppdatering her.
    Grunnen til at jeg skrev, i den forrige e-posten at huset til mine besteforeldre, i Nevlunghavn, (som dere kalte 'lite'), hadde 3-4 soverom.

    Det var fordi, at det fjerde soverommet, var et kammers.
    Som antagelig en tjenestepike eller guvernante, eller hva det nå heter, kan ha bodd på da, i gamle dager.
    Så det huset var ikke lite, det huset må vel sies å være herskapelig.

    Jeg tror det huset må være det største huset, i hele Nevlunghavn.
    (Kanskje også inkludert Helgeroa).
    Det var det huset i Blombakken, som ligger ovenfor bedehuset, og et hus lenger opp bakken.

    Så dette viser at dere ikke drev journalistikk, men dere dramatiserte virkeligheten.
    Dette var ikke et bilde av virkeligheten, som dere ga.
    Nei, dere klussa med virkeligheten, og begynte å skrive novelle-kunst, vil jeg si.

    Det er sikkert greit, men da må dere si fra, at dette ikke er en artikkel, men noe dere har funnet opp.
    Ellers så skjønner ikke de som leser avisa deres, at det ikke er sant, det dere skriver.

    Så dere ødela kanskje min morfars liv.
    Han døde vinteren etter.
    Dere skrev også, på bursdagen hans, (70 års dag?), at adressen var et hotell i Portugal.
    Så dere fikk han til å se dum ut, to ganger, på et år.

    Og han døde ikke lenge etter.
    Så dette var nesten som at Aftenposten myrda min morfar vil jeg si.
    Og uten å skrive navn på journalister engang.
    Jeg sender det her også til politiet.

    Med hilsen
    Erik Ribsskog
    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2010/8/4
    Subject: Fwd: Klage på Aftenposten/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage på mange feil i artikkel om mine besteforeldre, funnet i Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet
    To: PFU Pressens faglige utvalg <pfu@presse.no>

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>


    Date: 2010/8/4
    Subject: Re: Klage på Aftenposten/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage på mange feil i artikkel om mine besteforeldre, funnet i Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet
    To: "Abel, Morten" <morten.abel@aftenposten.no>

    Hei,

    det står at det var et 'lite' hus.
    Men det var på fire stuer og tre-fire soverom pluss bad.
    Så da må man nesten være Rimi-Hagen, tror jeg, hvis man synes at det er et lite hus.

    Er det Rimi-Hagen som har skrevet artikkelen?
    Hvorfor har ikke Aftenposten skrevet at min mormor pratet dansk?
    Synes Aftenposten at dette er så vanlig, at det ikke er verdt å nevne?

    Tror Aftenposten at Norge er under Danmark enda?
    Det er nok dere som lever i fortiden dessverre, og herjer med oss nordmenn.
    Den artikkelen deres var tydelig romantisk i formen.

    Og det skadet min morfar som jeg kan bedømme, dere fremstilte også min morfar i et romantisk lys.
    Min mormor sa etter min morfar døde, at han hadde få venner i Nevlunghavn, at de i Nevlunghavn aldri aksepterte han som en lokal kar.

    Og det er ikke noe rart i det, når dere skriver sånn romantisk piss, og forvrenger på alt mulig.
    Du sier ikke engang hvem journalisten er, så det er tydelig at du ikke har brukt noe særlig tid på det svaret ditt.

    Så den avisa deres synes jeg er 'ræva'.
    Jeg har også hatt en blogg i mange år, hvor jeg skriver om at jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe mafia, i Oslo, og ble forsøkt likvidert på min onkel sin samboer sin gård, i 2005.

    Men dere skriver ikke.
    Så dette er ræva-ræva, vil jeg si.
    Som man sa i militæret.
    Våkn opp Aftenposten, vi lever ikke i dansketida nå.

    Med norsk hilsen
    Erik Ribsskog

    2010/8/4 Abel, Morten <morten.abel@aftenposten.no>

    Vi har mottatt din klage, og har også mottatt kopi av klagen

    din til Pressens Faglige Utvalg. Ettersom den sto i avisen så lenge siden som

    i 1984, er det vanskelig for oss å gå inn i detaljer. Det er synd at du ikke

    synes intervjuet gir et riktig bilde av dine besteforeldre og huset deres, men

    journalisten har vel hatt et annet utgangspunkt for møtet med dem, enn du har

    hatt, og hun har derfor et annet inntrykk. Det er ikke så mye å få gjort med det

    nå, og så vidt jeg kan se, står det ikke noe i intervjuet som kan være

    belastende for deg eller din familie.

    Dette svaret kommer sent på grunn av ferietiden. Det beklager

    jeg.

    Med hilsen

    Morten Abel

    Redaktør

    http://pct.aftenposten.no/gfx/a-logo-61x111.png

    Biskop

    Gunnerus gate 14 A

    Postboks 1, 0051 Oslo, Norway

    T: +4722863330

    F:

    M: +4790601508

    morten.abel@aftenposten.no

    www.aftenposten.no

    Fra: Erik Ribsskog

    [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 21. juli 2010 23:56

    Til: Abel, Morten

    Emne: Klage på Aftenposten/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage på mange feil i

    artikkel om mine besteforeldre, funnet i Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet

    Hei,

    jeg har drivi mye å søkt om min mormor slekt, siden hun var

    fra fine, danske adelsfamilier, i sommer.

    Og jeg har også funnet en veldig 'rar' artikkel fra Aftenposten, om min mors

    foreldre.

    Her er det så mye feil, og ting de ikke har forklart om, (som at min mormor er

    dansk, og at hun kaller seg Ingeborg og ikke Ankerita mm., og at huset deres

    var lite, når det var på 8-9 rom pluss kjøkken.

    Så jeg mener dette strider mot Vær Varsom-plakaten paragraf

    2.2, om at pressen må verne om sin integritet og troverdighet.

    (Jeg vet dette er fra 80-tallet, men da var jeg ikke myndig, når dette ble

    skrevet, så da kunne jeg ikke akkurat sende klage til dere).

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2010/7/21

    Subject: Oppdatering/Fwd: Klage på mange feil i artikkel om mine besteforeldre,

    funnet i Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet

    To: morten.abel@aftenposten.no

    Hei,

    også var det en ting til, som jeg tenkte på.

    Dere nevner ikke, i artikkelen, at min mormor var fra Danmark, og pratet dansk,

    (eller ihvertfall ikke norsk).

    Er dere så gammeldagse, at dere synes det er vanlig, (og

    ikke verdt å nevne det), at man prater dansk i Norge?

    Jeg er meget bekymret over journalistikken deres.

    Hvorfor, dere er jo bare en avis som andre, vil dere kanskje si.

    Men dere skal jo liksom være Norges mest seriøse avis.

    Og så har dere så slett journalistikk.

    Nei, det hører ingen steder hjemme, mener jeg.

    Her skal liksom Aftenposten være toppen av kransekaka, innen norsk

    journalistikk.

    Også er dere bare bånn i bøtta.

    Nei, her må det være noe lureri.

    Faen ta dere journalister!

    Det er sånn at jeg egentlig har mest lyst til å ikke skrive

    hilsen

    Eirk Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2010/7/20

    Subject: Klage på mange feil i artikkel om mine besteforeldre, funnet i

    Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet

    To: "morten.abel@aftenposten.no"

    <morten.abel@aftenposten.no>

    Hei,

    hvem er det som har skrevet det 'mølet' her, hadde jeg nær

    sagt.

    Hadde det vært mulig å fått vite det?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om dette:

    Tuesday, 20 July 2010

    Jeg irriterer

    meg så mye over Aftensposten

    bestefar johannes bestemor ingeborg

    PS.

    Min farfar, Øivind Olsen, han fortalte en gang, at han hadde blitt intervjua,

    av en avis.

    Men han kunne ikke kjenne igjen, det som han hadde sagt, da han leste intervjuet.

    Så han stolte ikke på journalister.

    (Og han stolte heller ikke på leger, forresten.

    Han gikk aldri til legen, for legekontroll, f.eks.

    Han skydde leger da.

    Antagelig fordi at leger kan ha politiske agendaer, og tulle med pasienter, som

    ikke er på samme side i politikk etc., som de selv, mistenker jeg.

    Antagelig noe sånt, hvis jeg skulle gjette).

    Så sånn var det.

    Det her sa farfaren min, de par første åra, jeg bodde på Bergeråsen, etter at

    jeg flytta til faren min, som ni-åring.

    For farfaren min fikk slag, etter at jeg hadde bodd hos faren min, et år eller

    to.

    Så sånn var det.

    Tilbake til artikkelen ovenfor.

    Først så kaller Aftensposten huset til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes,

    for 'lite'.

    Men det var stort.

    Det var fire stuer, kjøkken, toalett, gang, og et veldig lite 'rom' under

    trappa, hvor telefonen var vel, nede, og fire soverom og bad oppe, (selv om det

    ene soverommet ble kalt 'kammers').

    (Og jeg var oppe på loftet der, såvidt en gang, hvor det lå noen russiske

    kamera, som min mormor seinere har sagt var fra den forrige eieren, en

    fyrvokter, som skulle ha vært gal, og stjal blomster og gravde de ned i hagen,

    sa min mormor.

    (Det betydde vel antagelig at han planta stiklinger, på Ingeborg-språk,

    mistenkte jeg da, ihvertfall).

    Og det er mulig at det var kjeller og.

    Hvor de hadde Grans brus og sånn kanskje.

    Men jeg var aldri i noe kjeller der.

    Men om det var noe lem i gulvet der?

    I peisestua/gangen der liksom.

    Var det sånn det var?

    Hm.

    Jeg tørr ikke å si det helt sikkert, men jeg synes å erindre noe sånt vagt da.

    Men men.

    Og to uteboder var det vel de hadde, ute i hagen der.

    Hvis ikke tre.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Også sier dem at haven så ut som 'sommeren selv', (og at det var derfor dem

    banka på hos Ingeborg og Johannes).

    Men man kunne ikke se mer en brøkdel av den hagen, fra veien.

    (Hagen så ikke så uvanlig imponerende ut fra veien, du måtte liksom gå ut

    bakdøra, for å se hagen ordentlig der, med bekken osv. der.

    For også noen trær skygga for innsikten fra veien.

    Både huset og noen trær, (og et ganske høyt, hvitt stakittgjerde), stod i

    veien, for innsynet til den 'beste' delen av hagen).

    Mesteparten av hagen var gjemt bak huset da.

    De skriver så, 'vi gikk inn den åpne porten'.

    Men bestefar Johannes ville vel aldri latt den porten stå åpen, mener jeg.

    Det syntes jeg hørtes rart ut.

    (Bestefar Johannes, var veldig ordentlig.

    Vi bodde et par mil unna, og var på besøk hos bestemor Ingeborg og bestefar

    Johannes, så og si hver, (eller annenhver), søndag, fra jeg var fire-fem år,

    til jeg var syv, åtte, ni år kanskje.

    Noe sånt.

    Og da, så kjørte mora mi f.eks. diverse bobler og Mini-Morris-er.

    Det her var på andre halvdel av 70-tallet.

    Så ville hu f.eks. parkere ved bedehuset, på andre sida av veien da.

    Eller om hu parkerte på sida av veien der.

    Og en gang så kjøpte vi en pakke tyggegummi, for mora mi måtte fylle bensin på

    veien.

    Og mora mi kjøpte sjelden godteri, så det var omtrent som en begivenhet.

    Men, mora mi turte ikke å gå inn hos Ingeborg og Johannes, med tyggegummi i

    kjeften.

    Så hu sa vi måtte spytte ut tyggegummien.

    Så vi måtte spytte ut den, utafor porten da, til huset til Ingeborg og

    Johannes.

    Og etter at vi hadde vært der, en halvtime kanskje.

    Så kom bestefar Johannes, triumferende og sint vel, med en tyggegummi-klyse,

    som han hadde funnet.

    Noen slabbedasker, hadde bare spyttet den ut, rett utafor porten deres!

    Og mora mi ble taus da, og flau da, (og kanskje også litt anspent/nervøs),

    mener jeg at jeg kunne se.

    (Hu fikk nesten sjokk da, og frøys da, for å si det sånn.

    Og hverken jeg eller søstra mi, sa vel heller noe.

    Vi også frøys vel nesten.

    Vi stod vel ihverfall ganske eller helt stille.

    Men mora mi tok det nok værst tror jeg.

    Det var ihvertfall sånn det virka for meg.

    Men men).

    Så mora mi tenkte seg kanskje ikke alltid å helt ordentlig om.

    Men hu hadde litt skam da, vil jeg vel si, at det virka som, ihvertfall.

    Og da kunne nok Johannes se på oss tre, mora mi og meg og søstra mi.

    At det var vi som hadde tygd tyggegummi, og spytta ut, utafor porten.

    (Tror jeg ihvertfall at han kunne).

    Men det var jo fordi at mora mi ville at vi skulle være fine da.

    (Noen ganger ville hu ta spytt i trynet mitt, i bilen, før vi gikk inn der.

    Hvis hu så noen flekker, eller hva det kan ha vært, i trynet mitt da.

    Mens til vanlig, så ga hu vel mer faen, tror jeg.

    Hvis vi ikke skulle noe spesielt da.

    Men men.

    Det syntes jeg ikke var noe artig.

    Da ville jeg klage.

    Så ville mora mi si 'jo', eller noe sånt.

    Og ikke bry seg om at jeg klagde.

    Jeg kan forsatt nesten huske hvordan spyttet hennes lukta da, i trynet mitt,

    etter en sånn ganske ekkel behandlig.

    Ikke så veldig digg/artig.

    Men men).

    For bestefar Johannes da antagelig.

    Mora mi ville at bestefar Johannes skulle like oss da, tror jeg.

    Men mora si, var hu nok ikke så begeistra for alltid.

    For da vi på Østre Halsen skole, lagde en heks, i håndarbeid-timen.

    Like før jul 1977.

    Da jeg gikk i første klasse.

    Da sa mora mi, at den skulle jeg gi til Ingeborg.

    Noe jeg gjorde.

    Og hu prøvde å få meg til å smile osv. da.

    På julaften, (som vi feira nettopp hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes,

    i skipperhuset i Nevlunghavn), og også seinere.

    Mens jeg lot som at jeg ikke skjønte noen ting.

    (Noe jeg måtte gjøre.

    For bestemor Ingeborg, hun kunne være veldig streng, og også veldig myndig.

    Og også ganske sint vel.

    Og hun kunne virkelig såre, noen ganger, hvis hun gikk inn for det.

    På sin sarkastiske, underfundige og spissfindige måte.

    Og på sitt litt nesten uforståelige, (for oss andre i Ribsskog-familien

    ihvertfall), dansk.

    Så jeg var nok nesten litt redd, når bestemor Ingeborg sendte noen replikker

    til meg, gjennom TV-stua, var det vel, mener jeg å huske ihvertfall, (hvis det

    ikke var peisestua), etter å ha åpna gaven min, med heksa i, fra håndarbeidtimene

    på Østre Halsen skole da.

    Ihvertfall ikke langt unna.

    Jeg ville ikke engang turt å skylde på mora mi.

    Jeg måtte bare late som at det ikke lå noen baktanker bak.

    Noe jeg også lata som, ovenfor mora mi.

    Jeg bare ga den heksa til Ingeborg, og lot som at jeg ikke skjønte sarkasmen

    fra mora mi da.

    Som hu sa på kjøkkenet, i huset i Mellomhagen, på Østre Halsen, noen uker før

    jul.

    Mens hu smilte da, når hu så at jeg hadde lagd heks på skolen.

    Og sa at den måtte jeg gi til bestemor Ingeborg, i julegave.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Så sånn var det.).

    For jeg også syntes at bestemor Ingeborg kunne være litt som en heks noen

    ganger.

    Så jeg syntes det var nesten greit, å gi den håndarbeid-heksa til bestemor

    Ingeborg.

    Så da vi var på besøk, en del uker eller måneder seinere.

    Så viste bestemor Ingeborg meg, at den heksa hang i taket, på soverommet

    hennes, ved himmelsengen hennes da.

    Og da gjaldt det for meg å holde ansikt da, og late som at jeg var litt dum.

    Og bare late som at jeg syntes at det var en fin ting å gi til mormora si, en

    heks, som man lagde i håndarbeid-timen.

    (Kanskje dårlig valg av ting å lage før jul, Østre Halsen skole?).

    Men men.

    Så bestefar Johannes, han var nok ikke den som slurva med å lukke porten, tror

    jeg.

    Han hadde nok full kontroll, også på veien utafor huset, vil jeg si.

    Uten at jeg vet hva han gjorde uti veien der da.

    For han hadde jo gjester, (meg og mora og søstra mi).

    Men han hadde kanskje en grunn.

    Han grunna kanskje på noe.

    Hva vet jeg.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se).

    Så skriver de at bestemor Ingeborg sa, 'Jeg heter Ankerita'.

    Men hu kalte seg aldri Ankerita, sånn at jeg hørte det.

    Da vi leide moviebox, i Stavern, ut på 80-tallet, da jeg og søstra mi leide en

    film som het 'Electic Dreams' tror jeg, med den sangen med Georgio Moroder, så

    sa hu Ingeborg, når hu skulle betale.

    (Enda mora mi var med.

    Jeg og søstra mi var vel ikke myndige enda, så det kunne vel ikke stå i vårt

    navn, at vi leide film og moviebox.

    (Eller om bestemor Ingeborg, sa det, at hu skulle betale.

    Som hun noen ganger gjorde.

    Kanskje vi hadde leid moviebox, sommeren før?

    Jeg husker ikke helt nøyaktig.

    Men bestemor likte den 'Electric Dreams', eller hva den het.

    Men hu likte ikke 'Youngblood', husker jeg.

    Bestemor hang seg nok litt for mye opp i dette.

    For i videobutikken, så hendte det ofte, at man bare leide en film.

    Som så kanskje litt artig ut på coveret.

    Eller fra en trailer man hadde sett tidligere.

    Det var jo ikke sånn, at man bare leide den samme filmen, hele tiden.

    Det var nesten litt tilfeldig, hvilken film man leide, på 80-tallet, husker

    jeg.

    Sånn var det ihvertfall da jeg bodde på Bergeråsen, husker jeg.

    At jeg og søstra mi og Christell da kanskje, først fikk mast oss til, at vi

    skulle få leie film.

    Og så valgte vi en film, etter hvilken som så mest artig ut da.

    Det var aldri sånn, at vi ville leie 'E.T.', f.eks.

    For da hadde vi nok allerede sett den på kino.

    Enten i Svelvik, eller i Drammen.

    Så det var sånn at vi bare fikk mast oss til å leie en film.

    Og så bestemte vi oss bare for en film, i videobutikken.

    Det lå ikke noe sånn politiske avveielser, eller noe sånt noe, bak hvilken film

    vi leide.

    Vi bare leide en, som kanskje så artig ut, i en trailer, eller noe.

    Men jeg tror at bestemor Ingeborg, la ganske mye opp i hvilken film vi leide.

    Men da skjønte hu kanskje ikke at den filmen var kanskje 50-ende valget.

    I video-butikken.

    Men vi hadde sett de andre 49 tidligere.

    Det tror jeg ikke bestemor Ingeborg skjønte, at vi så gjerne minst en film hver

    helg, hos faren vår på Berger.

    Da ville Christell og Pia, og noen ganger Gry Stenberg, og noen ganger noen av

    mine kamerater, dukke opp hos meg da, i Leirfaret, og se på video.

    Siden faren min lot meg ha VHS-video da, allerede fra 1980 faktisk, da jeg

    bodde i Hellinga.

    Så jeg var nok den første på Bergeråsen, som hadde video.

    Enda jeg bare var ni år.

    For faren min lot meg ha video da.

    Og det var jo han som eide videoen, strengt tatt.

    Men det var jeg som brukte den da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    For Ingeborg hadde ikke video da.

    Men fikk det seinere i Nevlunghavn vel).

    Og da trodde video-butikk-mannen, husker jeg, (kanskje merkelig nok), at hu sa

    'Inge Borg'.

    At hu var en mann, (eller dame), som het Inge.

    Så det ble jo først bare tull.

    Så ikke noe Ankerita da ihvertfall.

    Og heller ikke noen andre ganger har jeg hørt at bestemor kalte seg Ankerita.

    Men men.

    Også står det at bestemor var 'blid'.

    Nei, hun var aldri blid.

    Hun kunne være støyete blid kanskje, på det beste.

    Men ihverfall aldri bare vanlig blid.

    Nei, ikke sånn 'blid' blid, som en snill gammel og hyggelig kone.

    Nei, det var hu aldri mener jeg.

    Ikke bare blid, ihvertfall.

    Blid og skrålete kanskje.

    På sitt beste.

    Men ikke bare 'blid'.

    Nei, den kjøper jeg nok ikke.

    Dessverre, Aftenposten.

    Mer da.

    Ja det får være.

    Men likevel.

    Så mye feil!

    Hvem er det som har skrevet det mølet her da?

    Det får jeg prøve å finne ut mer om.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    Mvh

    Erik Ribsskog

    Posted

    by johncons at 02:08





    større enn bedehuset.JPG
    109K




    PS.

    Her er vedlegget:

    større enn bedehuset

  • Jeg sendte en ny e-post til Aftenposten, PFU og Politiet i Drammen







    Gmail – Oppdatering/Fwd: Klage på Aftenposten/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage på mange feil i artikkel om mine besteforeldre, funnet i Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Oppdatering/Fwd: Klage på Aftenposten/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage på mange feil i artikkel om mine besteforeldre, funnet i Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Wed, Aug 4, 2010 at 2:30 PM





    To:

    morten.abel@aftenposten.no


    Cc:

    PFU Pressens faglige utvalg <pfu@presse.no>


    Bcc:

    post.sondre.buskerud@politiet.no



    Hei igjen,

    en liten oppdatering her.
    Grunnen til at jeg skrev, i den forrige e-posten at huset til mine besteforeldre, i Nevlunghavn, (som dere kalte 'lite'), hadde 3-4 soverom.

    Det var fordi, at det fjerde soverommet, var et kammers.
    Som antagelig en tjenestepike eller guvernante, eller hva det nå heter, kan ha bodd på da, i gamle dager.
    Så det huset var ikke lite, det huset må vel sies å være herskapelig.

    Jeg tror det huset må være det største huset, i hele Nevlunghavn.
    (Kanskje også inkludert Helgeroa).
    Det var det huset i Blombakken, som ligger ovenfor bedehuset, og et hus lenger opp bakken.

    Så dette viser at dere ikke drev journalistikk, men dere dramatiserte virkeligheten.
    Dette var ikke et bilde av virkeligheten, som dere ga.
    Nei, dere klussa med virkeligheten, og begynte å skrive novelle-kunst, vil jeg si.

    Det er sikkert greit, men da må dere si fra, at dette ikke er en artikkel, men noe dere har funnet opp.
    Ellers så skjønner ikke de som leser avisa deres, at det ikke er sant, det dere skriver.

    Så dere ødela kanskje min morfars liv.
    Han døde vinteren etter.
    Dere skrev også, på bursdagen hans, (70 års dag?), at adressen var et hotell i Portugal.
    Så dere fikk han til å se dum ut, to ganger, på et år.

    Og han døde ikke lenge etter.
    Så dette var nesten som at Aftenposten myrda min morfar vil jeg si.
    Og uten å skrive navn på journalister engang.
    Jeg sender det her også til politiet.

    Med hilsen
    Erik Ribsskog
    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2010/8/4
    Subject: Fwd: Klage på Aftenposten/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage på mange feil i artikkel om mine besteforeldre, funnet i Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet
    To: PFU Pressens faglige utvalg <pfu@presse.no>

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>


    Date: 2010/8/4
    Subject: Re: Klage på Aftenposten/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage på mange feil i artikkel om mine besteforeldre, funnet i Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet
    To: "Abel, Morten" <morten.abel@aftenposten.no>

    Hei,

    det står at det var et 'lite' hus.
    Men det var på fire stuer og tre-fire soverom pluss bad.
    Så da må man nesten være Rimi-Hagen, tror jeg, hvis man synes at det er et lite hus.

    Er det Rimi-Hagen som har skrevet artikkelen?
    Hvorfor har ikke Aftenposten skrevet at min mormor pratet dansk?
    Synes Aftenposten at dette er så vanlig, at det ikke er verdt å nevne?

    Tror Aftenposten at Norge er under Danmark enda?
    Det er nok dere som lever i fortiden dessverre, og herjer med oss nordmenn.
    Den artikkelen deres var tydelig romantisk i formen.

    Og det skadet min morfar som jeg kan bedømme, dere fremstilte også min morfar i et romantisk lys.
    Min mormor sa etter min morfar døde, at han hadde få venner i Nevlunghavn, at de i Nevlunghavn aldri aksepterte han som en lokal kar.

    Og det er ikke noe rart i det, når dere skriver sånn romantisk piss, og forvrenger på alt mulig.
    Du sier ikke engang hvem journalisten er, så det er tydelig at du ikke har brukt noe særlig tid på det svaret ditt.

    Så den avisa deres synes jeg er 'ræva'.
    Jeg har også hatt en blogg i mange år, hvor jeg skriver om at jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe mafia, i Oslo, og ble forsøkt likvidert på min onkel sin samboer sin gård, i 2005.

    Men dere skriver ikke.
    Så dette er ræva-ræva, vil jeg si.
    Som man sa i militæret.
    Våkn opp Aftenposten, vi lever ikke i dansketida nå.

    Med norsk hilsen
    Erik Ribsskog

    2010/8/4 Abel, Morten <morten.abel@aftenposten.no>

    Vi har mottatt din klage, og har også mottatt kopi av klagen

    din til Pressens Faglige Utvalg. Ettersom den sto i avisen så lenge siden som

    i 1984, er det vanskelig for oss å gå inn i detaljer. Det er synd at du ikke

    synes intervjuet gir et riktig bilde av dine besteforeldre og huset deres, men

    journalisten har vel hatt et annet utgangspunkt for møtet med dem, enn du har

    hatt, og hun har derfor et annet inntrykk. Det er ikke så mye å få gjort med det

    nå, og så vidt jeg kan se, står det ikke noe i intervjuet som kan være

    belastende for deg eller din familie.

    Dette svaret kommer sent på grunn av ferietiden. Det beklager

    jeg.

    Med hilsen

    Morten Abel

    Redaktør

    http://pct.aftenposten.no/gfx/a-logo-61x111.png

    Biskop

    Gunnerus gate 14 A

    Postboks 1, 0051 Oslo, Norway

    T: +4722863330

    F:

    M: +4790601508

    morten.abel@aftenposten.no

    www.aftenposten.no

    Fra: Erik Ribsskog

    [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 21. juli 2010 23:56

    Til: Abel, Morten

    Emne: Klage på Aftenposten/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage på mange feil i

    artikkel om mine besteforeldre, funnet i Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet

    Hei,

    jeg har drivi mye å søkt om min mormor slekt, siden hun var

    fra fine, danske adelsfamilier, i sommer.

    Og jeg har også funnet en veldig 'rar' artikkel fra Aftenposten, om min mors

    foreldre.

    Her er det så mye feil, og ting de ikke har forklart om, (som at min mormor er

    dansk, og at hun kaller seg Ingeborg og ikke Ankerita mm., og at huset deres

    var lite, når det var på 8-9 rom pluss kjøkken.

    Så jeg mener dette strider mot Vær Varsom-plakaten paragraf

    2.2, om at pressen må verne om sin integritet og troverdighet.

    (Jeg vet dette er fra 80-tallet, men da var jeg ikke myndig, når dette ble

    skrevet, så da kunne jeg ikke akkurat sende klage til dere).

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2010/7/21

    Subject: Oppdatering/Fwd: Klage på mange feil i artikkel om mine besteforeldre,

    funnet i Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet

    To: morten.abel@aftenposten.no

    Hei,

    også var det en ting til, som jeg tenkte på.

    Dere nevner ikke, i artikkelen, at min mormor var fra Danmark, og pratet dansk,

    (eller ihvertfall ikke norsk).

    Er dere så gammeldagse, at dere synes det er vanlig, (og

    ikke verdt å nevne det), at man prater dansk i Norge?

    Jeg er meget bekymret over journalistikken deres.

    Hvorfor, dere er jo bare en avis som andre, vil dere kanskje si.

    Men dere skal jo liksom være Norges mest seriøse avis.

    Og så har dere så slett journalistikk.

    Nei, det hører ingen steder hjemme, mener jeg.

    Her skal liksom Aftenposten være toppen av kransekaka, innen norsk

    journalistikk.

    Også er dere bare bånn i bøtta.

    Nei, her må det være noe lureri.

    Faen ta dere journalister!

    Det er sånn at jeg egentlig har mest lyst til å ikke skrive

    hilsen

    Eirk Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2010/7/20

    Subject: Klage på mange feil i artikkel om mine besteforeldre, funnet i

    Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet

    To: "morten.abel@aftenposten.no"

    <morten.abel@aftenposten.no>

    Hei,

    hvem er det som har skrevet det 'mølet' her, hadde jeg nær

    sagt.

    Hadde det vært mulig å fått vite det?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om dette:

    Tuesday, 20 July 2010

    Jeg irriterer

    meg så mye over Aftensposten

    bestefar johannes bestemor ingeborg

    PS.

    Min farfar, Øivind Olsen, han fortalte en gang, at han hadde blitt intervjua,

    av en avis.

    Men han kunne ikke kjenne igjen, det som han hadde sagt, da han leste intervjuet.

    Så han stolte ikke på journalister.

    (Og han stolte heller ikke på leger, forresten.

    Han gikk aldri til legen, for legekontroll, f.eks.

    Han skydde leger da.

    Antagelig fordi at leger kan ha politiske agendaer, og tulle med pasienter, som

    ikke er på samme side i politikk etc., som de selv, mistenker jeg.

    Antagelig noe sånt, hvis jeg skulle gjette).

    Så sånn var det.

    Det her sa farfaren min, de par første åra, jeg bodde på Bergeråsen, etter at

    jeg flytta til faren min, som ni-åring.

    For farfaren min fikk slag, etter at jeg hadde bodd hos faren min, et år eller

    to.

    Så sånn var det.

    Tilbake til artikkelen ovenfor.

    Først så kaller Aftensposten huset til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes,

    for 'lite'.

    Men det var stort.

    Det var fire stuer, kjøkken, toalett, gang, og et veldig lite 'rom' under

    trappa, hvor telefonen var vel, nede, og fire soverom og bad oppe, (selv om det

    ene soverommet ble kalt 'kammers').

    (Og jeg var oppe på loftet der, såvidt en gang, hvor det lå noen russiske

    kamera, som min mormor seinere har sagt var fra den forrige eieren, en

    fyrvokter, som skulle ha vært gal, og stjal blomster og gravde de ned i hagen,

    sa min mormor.

    (Det betydde vel antagelig at han planta stiklinger, på Ingeborg-språk,

    mistenkte jeg da, ihvertfall).

    Og det er mulig at det var kjeller og.

    Hvor de hadde Grans brus og sånn kanskje.

    Men jeg var aldri i noe kjeller der.

    Men om det var noe lem i gulvet der?

    I peisestua/gangen der liksom.

    Var det sånn det var?

    Hm.

    Jeg tørr ikke å si det helt sikkert, men jeg synes å erindre noe sånt vagt da.

    Men men.

    Og to uteboder var det vel de hadde, ute i hagen der.

    Hvis ikke tre.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Også sier dem at haven så ut som 'sommeren selv', (og at det var derfor dem

    banka på hos Ingeborg og Johannes).

    Men man kunne ikke se mer en brøkdel av den hagen, fra veien.

    (Hagen så ikke så uvanlig imponerende ut fra veien, du måtte liksom gå ut

    bakdøra, for å se hagen ordentlig der, med bekken osv. der.

    For også noen trær skygga for innsikten fra veien.

    Både huset og noen trær, (og et ganske høyt, hvitt stakittgjerde), stod i

    veien, for innsynet til den 'beste' delen av hagen).

    Mesteparten av hagen var gjemt bak huset da.

    De skriver så, 'vi gikk inn den åpne porten'.

    Men bestefar Johannes ville vel aldri latt den porten stå åpen, mener jeg.

    Det syntes jeg hørtes rart ut.

    (Bestefar Johannes, var veldig ordentlig.

    Vi bodde et par mil unna, og var på besøk hos bestemor Ingeborg og bestefar

    Johannes, så og si hver, (eller annenhver), søndag, fra jeg var fire-fem år,

    til jeg var syv, åtte, ni år kanskje.

    Noe sånt.

    Og da, så kjørte mora mi f.eks. diverse bobler og Mini-Morris-er.

    Det her var på andre halvdel av 70-tallet.

    Så ville hu f.eks. parkere ved bedehuset, på andre sida av veien da.

    Eller om hu parkerte på sida av veien der.

    Og en gang så kjøpte vi en pakke tyggegummi, for mora mi måtte fylle bensin på

    veien.

    Og mora mi kjøpte sjelden godteri, så det var omtrent som en begivenhet.

    Men, mora mi turte ikke å gå inn hos Ingeborg og Johannes, med tyggegummi i

    kjeften.

    Så hu sa vi måtte spytte ut tyggegummien.

    Så vi måtte spytte ut den, utafor porten da, til huset til Ingeborg og

    Johannes.

    Og etter at vi hadde vært der, en halvtime kanskje.

    Så kom bestefar Johannes, triumferende og sint vel, med en tyggegummi-klyse,

    som han hadde funnet.

    Noen slabbedasker, hadde bare spyttet den ut, rett utafor porten deres!

    Og mora mi ble taus da, og flau da, (og kanskje også litt anspent/nervøs),

    mener jeg at jeg kunne se.

    (Hu fikk nesten sjokk da, og frøys da, for å si det sånn.

    Og hverken jeg eller søstra mi, sa vel heller noe.

    Vi også frøys vel nesten.

    Vi stod vel ihverfall ganske eller helt stille.

    Men mora mi tok det nok værst tror jeg.

    Det var ihvertfall sånn det virka for meg.

    Men men).

    Så mora mi tenkte seg kanskje ikke alltid å helt ordentlig om.

    Men hu hadde litt skam da, vil jeg vel si, at det virka som, ihvertfall.

    Og da kunne nok Johannes se på oss tre, mora mi og meg og søstra mi.

    At det var vi som hadde tygd tyggegummi, og spytta ut, utafor porten.

    (Tror jeg ihvertfall at han kunne).

    Men det var jo fordi at mora mi ville at vi skulle være fine da.

    (Noen ganger ville hu ta spytt i trynet mitt, i bilen, før vi gikk inn der.

    Hvis hu så noen flekker, eller hva det kan ha vært, i trynet mitt da.

    Mens til vanlig, så ga hu vel mer faen, tror jeg.

    Hvis vi ikke skulle noe spesielt da.

    Men men.

    Det syntes jeg ikke var noe artig.

    Da ville jeg klage.

    Så ville mora mi si 'jo', eller noe sånt.

    Og ikke bry seg om at jeg klagde.

    Jeg kan forsatt nesten huske hvordan spyttet hennes lukta da, i trynet mitt,

    etter en sånn ganske ekkel behandlig.

    Ikke så veldig digg/artig.

    Men men).

    For bestefar Johannes da antagelig.

    Mora mi ville at bestefar Johannes skulle like oss da, tror jeg.

    Men mora si, var hu nok ikke så begeistra for alltid.

    For da vi på Østre Halsen skole, lagde en heks, i håndarbeid-timen.

    Like før jul 1977.

    Da jeg gikk i første klasse.

    Da sa mora mi, at den skulle jeg gi til Ingeborg.

    Noe jeg gjorde.

    Og hu prøvde å få meg til å smile osv. da.

    På julaften, (som vi feira nettopp hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes,

    i skipperhuset i Nevlunghavn), og også seinere.

    Mens jeg lot som at jeg ikke skjønte noen ting.

    (Noe jeg måtte gjøre.

    For bestemor Ingeborg, hun kunne være veldig streng, og også veldig myndig.

    Og også ganske sint vel.

    Og hun kunne virkelig såre, noen ganger, hvis hun gikk inn for det.

    På sin sarkastiske, underfundige og spissfindige måte.

    Og på sitt litt nesten uforståelige, (for oss andre i Ribsskog-familien

    ihvertfall), dansk.

    Så jeg var nok nesten litt redd, når bestemor Ingeborg sendte noen replikker

    til meg, gjennom TV-stua, var det vel, mener jeg å huske ihvertfall, (hvis det

    ikke var peisestua), etter å ha åpna gaven min, med heksa i, fra håndarbeidtimene

    på Østre Halsen skole da.

    Ihvertfall ikke langt unna.

    Jeg ville ikke engang turt å skylde på mora mi.

    Jeg måtte bare late som at det ikke lå noen baktanker bak.

    Noe jeg også lata som, ovenfor mora mi.

    Jeg bare ga den heksa til Ingeborg, og lot som at jeg ikke skjønte sarkasmen

    fra mora mi da.

    Som hu sa på kjøkkenet, i huset i Mellomhagen, på Østre Halsen, noen uker før

    jul.

    Mens hu smilte da, når hu så at jeg hadde lagd heks på skolen.

    Og sa at den måtte jeg gi til bestemor Ingeborg, i julegave.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Så sånn var det.).

    For jeg også syntes at bestemor Ingeborg kunne være litt som en heks noen

    ganger.

    Så jeg syntes det var nesten greit, å gi den håndarbeid-heksa til bestemor

    Ingeborg.

    Så da vi var på besøk, en del uker eller måneder seinere.

    Så viste bestemor Ingeborg meg, at den heksa hang i taket, på soverommet

    hennes, ved himmelsengen hennes da.

    Og da gjaldt det for meg å holde ansikt da, og late som at jeg var litt dum.

    Og bare late som at jeg syntes at det var en fin ting å gi til mormora si, en

    heks, som man lagde i håndarbeid-timen.

    (Kanskje dårlig valg av ting å lage før jul, Østre Halsen skole?).

    Men men.

    Så bestefar Johannes, han var nok ikke den som slurva med å lukke porten, tror

    jeg.

    Han hadde nok full kontroll, også på veien utafor huset, vil jeg si.

    Uten at jeg vet hva han gjorde uti veien der da.

    For han hadde jo gjester, (meg og mora og søstra mi).

    Men han hadde kanskje en grunn.

    Han grunna kanskje på noe.

    Hva vet jeg.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se).

    Så skriver de at bestemor Ingeborg sa, 'Jeg heter Ankerita'.

    Men hu kalte seg aldri Ankerita, sånn at jeg hørte det.

    Da vi leide moviebox, i Stavern, ut på 80-tallet, da jeg og søstra mi leide en

    film som het 'Electic Dreams' tror jeg, med den sangen med Georgio Moroder, så

    sa hu Ingeborg, når hu skulle betale.

    (Enda mora mi var med.

    Jeg og søstra mi var vel ikke myndige enda, så det kunne vel ikke stå i vårt

    navn, at vi leide film og moviebox.

    (Eller om bestemor Ingeborg, sa det, at hu skulle betale.

    Som hun noen ganger gjorde.

    Kanskje vi hadde leid moviebox, sommeren før?

    Jeg husker ikke helt nøyaktig.

    Men bestemor likte den 'Electric Dreams', eller hva den het.

    Men hu likte ikke 'Youngblood', husker jeg.

    Bestemor hang seg nok litt for mye opp i dette.

    For i videobutikken, så hendte det ofte, at man bare leide en film.

    Som så kanskje litt artig ut på coveret.

    Eller fra en trailer man hadde sett tidligere.

    Det var jo ikke sånn, at man bare leide den samme filmen, hele tiden.

    Det var nesten litt tilfeldig, hvilken film man leide, på 80-tallet, husker

    jeg.

    Sånn var det ihvertfall da jeg bodde på Bergeråsen, husker jeg.

    At jeg og søstra mi og Christell da kanskje, først fikk mast oss til, at vi

    skulle få leie film.

    Og så valgte vi en film, etter hvilken som så mest artig ut da.

    Det var aldri sånn, at vi ville leie 'E.T.', f.eks.

    For da hadde vi nok allerede sett den på kino.

    Enten i Svelvik, eller i Drammen.

    Så det var sånn at vi bare fikk mast oss til å leie en film.

    Og så bestemte vi oss bare for en film, i videobutikken.

    Det lå ikke noe sånn politiske avveielser, eller noe sånt noe, bak hvilken film

    vi leide.

    Vi bare leide en, som kanskje så artig ut, i en trailer, eller noe.

    Men jeg tror at bestemor Ingeborg, la ganske mye opp i hvilken film vi leide.

    Men da skjønte hu kanskje ikke at den filmen var kanskje 50-ende valget.

    I video-butikken.

    Men vi hadde sett de andre 49 tidligere.

    Det tror jeg ikke bestemor Ingeborg skjønte, at vi så gjerne minst en film hver

    helg, hos faren vår på Berger.

    Da ville Christell og Pia, og noen ganger Gry Stenberg, og noen ganger noen av

    mine kamerater, dukke opp hos meg da, i Leirfaret, og se på video.

    Siden faren min lot meg ha VHS-video da, allerede fra 1980 faktisk, da jeg

    bodde i Hellinga.

    Så jeg var nok den første på Bergeråsen, som hadde video.

    Enda jeg bare var ni år.

    For faren min lot meg ha video da.

    Og det var jo han som eide videoen, strengt tatt.

    Men det var jeg som brukte den da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    For Ingeborg hadde ikke video da.

    Men fikk det seinere i Nevlunghavn vel).

    Og da trodde video-butikk-mannen, husker jeg, (kanskje merkelig nok), at hu sa

    'Inge Borg'.

    At hu var en mann, (eller dame), som het Inge.

    Så det ble jo først bare tull.

    Så ikke noe Ankerita da ihvertfall.

    Og heller ikke noen andre ganger har jeg hørt at bestemor kalte seg Ankerita.

    Men men.

    Også står det at bestemor var 'blid'.

    Nei, hun var aldri blid.

    Hun kunne være støyete blid kanskje, på det beste.

    Men ihverfall aldri bare vanlig blid.

    Nei, ikke sånn 'blid' blid, som en snill gammel og hyggelig kone.

    Nei, det var hu aldri mener jeg.

    Ikke bare blid, ihvertfall.

    Blid og skrålete kanskje.

    På sitt beste.

    Men ikke bare 'blid'.

    Nei, den kjøper jeg nok ikke.

    Dessverre, Aftenposten.

    Mer da.

    Ja det får være.

    Men likevel.

    Så mye feil!

    Hvem er det som har skrevet det mølet her da?

    Det får jeg prøve å finne ut mer om.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    Mvh

    Erik Ribsskog

    Posted

    by johncons at 02:08






  • Jeg sendte en ny e-post til Aftenposten og PFU







    Gmail – Klage på Aftenposten/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage på mange feil i artikkel om mine besteforeldre, funnet i Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Klage på Aftenposten/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage på mange feil i artikkel om mine besteforeldre, funnet i Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Wed, Aug 4, 2010 at 11:22 AM





    To:

    PFU Pressens faglige utvalg <pfu@presse.no>



    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>


    Date: 2010/8/4
    Subject: Re: Klage på Aftenposten/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage på mange feil i artikkel om mine besteforeldre, funnet i Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet
    To: "Abel, Morten" <morten.abel@aftenposten.no>

    Hei,

    det står at det var et 'lite' hus.
    Men det var på fire stuer og tre-fire soverom pluss bad.
    Så da må man nesten være Rimi-Hagen, tror jeg, hvis man synes at det er et lite hus.

    Er det Rimi-Hagen som har skrevet artikkelen?
    Hvorfor har ikke Aftenposten skrevet at min mormor pratet dansk?
    Synes Aftenposten at dette er så vanlig, at det ikke er verdt å nevne?

    Tror Aftenposten at Norge er under Danmark enda?
    Det er nok dere som lever i fortiden dessverre, og herjer med oss nordmenn.
    Den artikkelen deres var tydelig romantisk i formen.

    Og det skadet min morfar som jeg kan bedømme, dere fremstilte også min morfar i et romantisk lys.
    Min mormor sa etter min morfar døde, at han hadde få venner i Nevlunghavn, at de i Nevlunghavn aldri aksepterte han som en lokal kar.

    Og det er ikke noe rart i det, når dere skriver sånn romantisk piss, og forvrenger på alt mulig.
    Du sier ikke engang hvem journalisten er, så det er tydelig at du ikke har brukt noe særlig tid på det svaret ditt.

    Så den avisa deres synes jeg er 'ræva'.
    Jeg har også hatt en blogg i mange år, hvor jeg skriver om at jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe mafia, i Oslo, og ble forsøkt likvidert på min onkel sin samboer sin gård, i 2005.

    Men dere skriver ikke.
    Så dette er ræva-ræva, vil jeg si.
    Som man sa i militæret.
    Våkn opp Aftenposten, vi lever ikke i dansketida nå.

    Med norsk hilsen
    Erik Ribsskog

    2010/8/4 Abel, Morten <morten.abel@aftenposten.no>

    Vi har mottatt din klage, og har også mottatt kopi av klagen

    din til Pressens Faglige Utvalg. Ettersom den sto i avisen så lenge siden som

    i 1984, er det vanskelig for oss å gå inn i detaljer. Det er synd at du ikke

    synes intervjuet gir et riktig bilde av dine besteforeldre og huset deres, men

    journalisten har vel hatt et annet utgangspunkt for møtet med dem, enn du har

    hatt, og hun har derfor et annet inntrykk. Det er ikke så mye å få gjort med det

    nå, og så vidt jeg kan se, står det ikke noe i intervjuet som kan være

    belastende for deg eller din familie.

    Dette svaret kommer sent på grunn av ferietiden. Det beklager

    jeg.

    Med hilsen

    Morten Abel

    Redaktør

    http://pct.aftenposten.no/gfx/a-logo-61x111.png

    Biskop

    Gunnerus gate 14 A

    Postboks 1, 0051 Oslo, Norway

    T: +4722863330

    F:

    M: +4790601508

    morten.abel@aftenposten.no

    www.aftenposten.no

    Fra: Erik Ribsskog

    [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 21. juli 2010 23:56

    Til: Abel, Morten

    Emne: Klage på Aftenposten/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage på mange feil i

    artikkel om mine besteforeldre, funnet i Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet

    Hei,

    jeg har drivi mye å søkt om min mormor slekt, siden hun var

    fra fine, danske adelsfamilier, i sommer.

    Og jeg har også funnet en veldig 'rar' artikkel fra Aftenposten, om min mors

    foreldre.

    Her er det så mye feil, og ting de ikke har forklart om, (som at min mormor er

    dansk, og at hun kaller seg Ingeborg og ikke Ankerita mm., og at huset deres

    var lite, når det var på 8-9 rom pluss kjøkken.

    Så jeg mener dette strider mot Vær Varsom-plakaten paragraf

    2.2, om at pressen må verne om sin integritet og troverdighet.

    (Jeg vet dette er fra 80-tallet, men da var jeg ikke myndig, når dette ble

    skrevet, så da kunne jeg ikke akkurat sende klage til dere).

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2010/7/21

    Subject: Oppdatering/Fwd: Klage på mange feil i artikkel om mine besteforeldre,

    funnet i Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet

    To: morten.abel@aftenposten.no

    Hei,

    også var det en ting til, som jeg tenkte på.

    Dere nevner ikke, i artikkelen, at min mormor var fra Danmark, og pratet dansk,

    (eller ihvertfall ikke norsk).

    Er dere så gammeldagse, at dere synes det er vanlig, (og

    ikke verdt å nevne det), at man prater dansk i Norge?

    Jeg er meget bekymret over journalistikken deres.

    Hvorfor, dere er jo bare en avis som andre, vil dere kanskje si.

    Men dere skal jo liksom være Norges mest seriøse avis.

    Og så har dere så slett journalistikk.

    Nei, det hører ingen steder hjemme, mener jeg.

    Her skal liksom Aftenposten være toppen av kransekaka, innen norsk

    journalistikk.

    Også er dere bare bånn i bøtta.

    Nei, her må det være noe lureri.

    Faen ta dere journalister!

    Det er sånn at jeg egentlig har mest lyst til å ikke skrive

    hilsen

    Eirk Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2010/7/20

    Subject: Klage på mange feil i artikkel om mine besteforeldre, funnet i

    Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet

    To: "morten.abel@aftenposten.no"

    <morten.abel@aftenposten.no>

    Hei,

    hvem er det som har skrevet det 'mølet' her, hadde jeg nær

    sagt.

    Hadde det vært mulig å fått vite det?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om dette:

    Tuesday, 20 July 2010

    Jeg irriterer

    meg så mye over Aftensposten

    bestefar johannes bestemor ingeborg

    PS.

    Min farfar, Øivind Olsen, han fortalte en gang, at han hadde blitt intervjua,

    av en avis.

    Men han kunne ikke kjenne igjen, det som han hadde sagt, da han leste intervjuet.

    Så han stolte ikke på journalister.

    (Og han stolte heller ikke på leger, forresten.

    Han gikk aldri til legen, for legekontroll, f.eks.

    Han skydde leger da.

    Antagelig fordi at leger kan ha politiske agendaer, og tulle med pasienter, som

    ikke er på samme side i politikk etc., som de selv, mistenker jeg.

    Antagelig noe sånt, hvis jeg skulle gjette).

    Så sånn var det.

    Det her sa farfaren min, de par første åra, jeg bodde på Bergeråsen, etter at

    jeg flytta til faren min, som ni-åring.

    For farfaren min fikk slag, etter at jeg hadde bodd hos faren min, et år eller

    to.

    Så sånn var det.

    Tilbake til artikkelen ovenfor.

    Først så kaller Aftensposten huset til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes,

    for 'lite'.

    Men det var stort.

    Det var fire stuer, kjøkken, toalett, gang, og et veldig lite 'rom' under

    trappa, hvor telefonen var vel, nede, og fire soverom og bad oppe, (selv om det

    ene soverommet ble kalt 'kammers').

    (Og jeg var oppe på loftet der, såvidt en gang, hvor det lå noen russiske

    kamera, som min mormor seinere har sagt var fra den forrige eieren, en

    fyrvokter, som skulle ha vært gal, og stjal blomster og gravde de ned i hagen,

    sa min mormor.

    (Det betydde vel antagelig at han planta stiklinger, på Ingeborg-språk,

    mistenkte jeg da, ihvertfall).

    Og det er mulig at det var kjeller og.

    Hvor de hadde Grans brus og sånn kanskje.

    Men jeg var aldri i noe kjeller der.

    Men om det var noe lem i gulvet der?

    I peisestua/gangen der liksom.

    Var det sånn det var?

    Hm.

    Jeg tørr ikke å si det helt sikkert, men jeg synes å erindre noe sånt vagt da.

    Men men.

    Og to uteboder var det vel de hadde, ute i hagen der.

    Hvis ikke tre.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Også sier dem at haven så ut som 'sommeren selv', (og at det var derfor dem

    banka på hos Ingeborg og Johannes).

    Men man kunne ikke se mer en brøkdel av den hagen, fra veien.

    (Hagen så ikke så uvanlig imponerende ut fra veien, du måtte liksom gå ut

    bakdøra, for å se hagen ordentlig der, med bekken osv. der.

    For også noen trær skygga for innsikten fra veien.

    Både huset og noen trær, (og et ganske høyt, hvitt stakittgjerde), stod i

    veien, for innsynet til den 'beste' delen av hagen).

    Mesteparten av hagen var gjemt bak huset da.

    De skriver så, 'vi gikk inn den åpne porten'.

    Men bestefar Johannes ville vel aldri latt den porten stå åpen, mener jeg.

    Det syntes jeg hørtes rart ut.

    (Bestefar Johannes, var veldig ordentlig.

    Vi bodde et par mil unna, og var på besøk hos bestemor Ingeborg og bestefar

    Johannes, så og si hver, (eller annenhver), søndag, fra jeg var fire-fem år,

    til jeg var syv, åtte, ni år kanskje.

    Noe sånt.

    Og da, så kjørte mora mi f.eks. diverse bobler og Mini-Morris-er.

    Det her var på andre halvdel av 70-tallet.

    Så ville hu f.eks. parkere ved bedehuset, på andre sida av veien da.

    Eller om hu parkerte på sida av veien der.

    Og en gang så kjøpte vi en pakke tyggegummi, for mora mi måtte fylle bensin på

    veien.

    Og mora mi kjøpte sjelden godteri, så det var omtrent som en begivenhet.

    Men, mora mi turte ikke å gå inn hos Ingeborg og Johannes, med tyggegummi i

    kjeften.

    Så hu sa vi måtte spytte ut tyggegummien.

    Så vi måtte spytte ut den, utafor porten da, til huset til Ingeborg og

    Johannes.

    Og etter at vi hadde vært der, en halvtime kanskje.

    Så kom bestefar Johannes, triumferende og sint vel, med en tyggegummi-klyse,

    som han hadde funnet.

    Noen slabbedasker, hadde bare spyttet den ut, rett utafor porten deres!

    Og mora mi ble taus da, og flau da, (og kanskje også litt anspent/nervøs),

    mener jeg at jeg kunne se.

    (Hu fikk nesten sjokk da, og frøys da, for å si det sånn.

    Og hverken jeg eller søstra mi, sa vel heller noe.

    Vi også frøys vel nesten.

    Vi stod vel ihverfall ganske eller helt stille.

    Men mora mi tok det nok værst tror jeg.

    Det var ihvertfall sånn det virka for meg.

    Men men).

    Så mora mi tenkte seg kanskje ikke alltid å helt ordentlig om.

    Men hu hadde litt skam da, vil jeg vel si, at det virka som, ihvertfall.

    Og da kunne nok Johannes se på oss tre, mora mi og meg og søstra mi.

    At det var vi som hadde tygd tyggegummi, og spytta ut, utafor porten.

    (Tror jeg ihvertfall at han kunne).

    Men det var jo fordi at mora mi ville at vi skulle være fine da.

    (Noen ganger ville hu ta spytt i trynet mitt, i bilen, før vi gikk inn der.

    Hvis hu så noen flekker, eller hva det kan ha vært, i trynet mitt da.

    Mens til vanlig, så ga hu vel mer faen, tror jeg.

    Hvis vi ikke skulle noe spesielt da.

    Men men.

    Det syntes jeg ikke var noe artig.

    Da ville jeg klage.

    Så ville mora mi si 'jo', eller noe sånt.

    Og ikke bry seg om at jeg klagde.

    Jeg kan forsatt nesten huske hvordan spyttet hennes lukta da, i trynet mitt,

    etter en sånn ganske ekkel behandlig.

    Ikke så veldig digg/artig.

    Men men).

    For bestefar Johannes da antagelig.

    Mora mi ville at bestefar Johannes skulle like oss da, tror jeg.

    Men mora si, var hu nok ikke så begeistra for alltid.

    For da vi på Østre Halsen skole, lagde en heks, i håndarbeid-timen.

    Like før jul 1977.

    Da jeg gikk i første klasse.

    Da sa mora mi, at den skulle jeg gi til Ingeborg.

    Noe jeg gjorde.

    Og hu prøvde å få meg til å smile osv. da.

    På julaften, (som vi feira nettopp hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes,

    i skipperhuset i Nevlunghavn), og også seinere.

    Mens jeg lot som at jeg ikke skjønte noen ting.

    (Noe jeg måtte gjøre.

    For bestemor Ingeborg, hun kunne være veldig streng, og også veldig myndig.

    Og også ganske sint vel.

    Og hun kunne virkelig såre, noen ganger, hvis hun gikk inn for det.

    På sin sarkastiske, underfundige og spissfindige måte.

    Og på sitt litt nesten uforståelige, (for oss andre i Ribsskog-familien

    ihvertfall), dansk.

    Så jeg var nok nesten litt redd, når bestemor Ingeborg sendte noen replikker

    til meg, gjennom TV-stua, var det vel, mener jeg å huske ihvertfall, (hvis det

    ikke var peisestua), etter å ha åpna gaven min, med heksa i, fra håndarbeidtimene

    på Østre Halsen skole da.

    Ihvertfall ikke langt unna.

    Jeg ville ikke engang turt å skylde på mora mi.

    Jeg måtte bare late som at det ikke lå noen baktanker bak.

    Noe jeg også lata som, ovenfor mora mi.

    Jeg bare ga den heksa til Ingeborg, og lot som at jeg ikke skjønte sarkasmen

    fra mora mi da.

    Som hu sa på kjøkkenet, i huset i Mellomhagen, på Østre Halsen, noen uker før

    jul.

    Mens hu smilte da, når hu så at jeg hadde lagd heks på skolen.

    Og sa at den måtte jeg gi til bestemor Ingeborg, i julegave.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Så sånn var det.).

    For jeg også syntes at bestemor Ingeborg kunne være litt som en heks noen

    ganger.

    Så jeg syntes det var nesten greit, å gi den håndarbeid-heksa til bestemor

    Ingeborg.

    Så da vi var på besøk, en del uker eller måneder seinere.

    Så viste bestemor Ingeborg meg, at den heksa hang i taket, på soverommet

    hennes, ved himmelsengen hennes da.

    Og da gjaldt det for meg å holde ansikt da, og late som at jeg var litt dum.

    Og bare late som at jeg syntes at det var en fin ting å gi til mormora si, en

    heks, som man lagde i håndarbeid-timen.

    (Kanskje dårlig valg av ting å lage før jul, Østre Halsen skole?).

    Men men.

    Så bestefar Johannes, han var nok ikke den som slurva med å lukke porten, tror

    jeg.

    Han hadde nok full kontroll, også på veien utafor huset, vil jeg si.

    Uten at jeg vet hva han gjorde uti veien der da.

    For han hadde jo gjester, (meg og mora og søstra mi).

    Men han hadde kanskje en grunn.

    Han grunna kanskje på noe.

    Hva vet jeg.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se).

    Så skriver de at bestemor Ingeborg sa, 'Jeg heter Ankerita'.

    Men hu kalte seg aldri Ankerita, sånn at jeg hørte det.

    Da vi leide moviebox, i Stavern, ut på 80-tallet, da jeg og søstra mi leide en

    film som het 'Electic Dreams' tror jeg, med den sangen med Georgio Moroder, så

    sa hu Ingeborg, når hu skulle betale.

    (Enda mora mi var med.

    Jeg og søstra mi var vel ikke myndige enda, så det kunne vel ikke stå i vårt

    navn, at vi leide film og moviebox.

    (Eller om bestemor Ingeborg, sa det, at hu skulle betale.

    Som hun noen ganger gjorde.

    Kanskje vi hadde leid moviebox, sommeren før?

    Jeg husker ikke helt nøyaktig.

    Men bestemor likte den 'Electric Dreams', eller hva den het.

    Men hu likte ikke 'Youngblood', husker jeg.

    Bestemor hang seg nok litt for mye opp i dette.

    For i videobutikken, så hendte det ofte, at man bare leide en film.

    Som så kanskje litt artig ut på coveret.

    Eller fra en trailer man hadde sett tidligere.

    Det var jo ikke sånn, at man bare leide den samme filmen, hele tiden.

    Det var nesten litt tilfeldig, hvilken film man leide, på 80-tallet, husker

    jeg.

    Sånn var det ihvertfall da jeg bodde på Bergeråsen, husker jeg.

    At jeg og søstra mi og Christell da kanskje, først fikk mast oss til, at vi

    skulle få leie film.

    Og så valgte vi en film, etter hvilken som så mest artig ut da.

    Det var aldri sånn, at vi ville leie 'E.T.', f.eks.

    For da hadde vi nok allerede sett den på kino.

    Enten i Svelvik, eller i Drammen.

    Så det var sånn at vi bare fikk mast oss til å leie en film.

    Og så bestemte vi oss bare for en film, i videobutikken.

    Det lå ikke noe sånn politiske avveielser, eller noe sånt noe, bak hvilken film

    vi leide.

    Vi bare leide en, som kanskje så artig ut, i en trailer, eller noe.

    Men jeg tror at bestemor Ingeborg, la ganske mye opp i hvilken film vi leide.

    Men da skjønte hu kanskje ikke at den filmen var kanskje 50-ende valget.

    I video-butikken.

    Men vi hadde sett de andre 49 tidligere.

    Det tror jeg ikke bestemor Ingeborg skjønte, at vi så gjerne minst en film hver

    helg, hos faren vår på Berger.

    Da ville Christell og Pia, og noen ganger Gry Stenberg, og noen ganger noen av

    mine kamerater, dukke opp hos meg da, i Leirfaret, og se på video.

    Siden faren min lot meg ha VHS-video da, allerede fra 1980 faktisk, da jeg

    bodde i Hellinga.

    Så jeg var nok den første på Bergeråsen, som hadde video.

    Enda jeg bare var ni år.

    For faren min lot meg ha video da.

    Og det var jo han som eide videoen, strengt tatt.

    Men det var jeg som brukte den da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    For Ingeborg hadde ikke video da.

    Men fikk det seinere i Nevlunghavn vel).

    Og da trodde video-butikk-mannen, husker jeg, (kanskje merkelig nok), at hu sa

    'Inge Borg'.

    At hu var en mann, (eller dame), som het Inge.

    Så det ble jo først bare tull.

    Så ikke noe Ankerita da ihvertfall.

    Og heller ikke noen andre ganger har jeg hørt at bestemor kalte seg Ankerita.

    Men men.

    Også står det at bestemor var 'blid'.

    Nei, hun var aldri blid.

    Hun kunne være støyete blid kanskje, på det beste.

    Men ihverfall aldri bare vanlig blid.

    Nei, ikke sånn 'blid' blid, som en snill gammel og hyggelig kone.

    Nei, det var hu aldri mener jeg.

    Ikke bare blid, ihvertfall.

    Blid og skrålete kanskje.

    På sitt beste.

    Men ikke bare 'blid'.

    Nei, den kjøper jeg nok ikke.

    Dessverre, Aftenposten.

    Mer da.

    Ja det får være.

    Men likevel.

    Så mye feil!

    Hvem er det som har skrevet det mølet her da?

    Det får jeg prøve å finne ut mer om.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    Mvh

    Erik Ribsskog

    Posted

    by johncons at 02:08