johncons

Stikkord: Aftenposten

  • Dette var et spesielt TV-program for meg. Dette programmet var vel tatt opp sommeren 1984, i Nevlunghavn

    sommertreff i nevlunghavn

    PS.

    Dette programmet ble ‘hypet’ av bestemor Ågot, og kanskje også faren min.

    Uten at jeg husker det helt nøyaktig.

    Det som skjedde, var at bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, var i Syden, vinteren 1985.

    Så ville de, at jeg og bestemor Ågot, skulle se på det TV-programmet.

    (Fikk jeg vite, på en eller annen måte.

    Kanskje gjennom bestemor Ågot).

    For bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, de lurte visst på, om de var med på TV.

    Skjønte jeg.

    Så jeg satt hos bestemor Ågot, og så på dette programmet.

    Sammen med bestemor Ågot.

    (Jeg pleide å spise middag hos henne ofte, etter skolen, siden jeg bodde aleine).

    Det var masse eldre folk, med på TV-programmet.

    Men jeg kunne ikke se bestefar Johannes og bestemor Ingeborg.

    Det som var nesten litt sjokkerende, for meg, da jeg så dette programmet.

    Det var en eldre kar, som sa at den eneste gangen de eldre i Nevlunghavn så hverandre, når de kom så opp i åra, som de var.

    Det var i begravelser, sa han.

    En kar som kanskje prata litt direkte da.

    Og like etter døde bestefar Johannes, i Spania.

    Sa Pia og Christell til meg.

    Søstra mi og stesøstra mi, (som begge bodde nede hos Haldis).

    De tok skolebussen, fra bussholdeplassen, oppe ved Berger skole.

    Og jeg tok skolebussen, fra ved gamlehjemmet.

    Så de gikk i oppoverbakke, og en omvei, vil jeg si.

    Av en grunn ukjent for meg.

    Så så jeg de, i Havnehagen, når jeg skulle til skolen vel.

    Så gikk jeg ned og sa hei til de.

    Så sa søstra mi Pia, at bestefar Johannes er død.

    Jeg bodde jo alene i Leirfaret.

    Så hadde de ikke giddi å fortalt meg det, kvelden før.

    Neida, de sa det når jeg var på vei til skolen.

    Så jeg ble jo trist inni meg da.

    Selv om jeg ikke likte meg så bra i Larvik, pga. at mora mi var masete og bestemor Ingeborg var masete.

    Så merka jeg at jeg ble lei meg, når jeg hørte det, at bestefar Johannes var død.

    Så det var ikke noen fin måte å få høre det på, synes jeg, nederst i S-svingen der, fra to 12-13 år gamle jenter.

    De gikk kanskje på barneskolen enda de.

    Og jeg gikk på ungdomsskolen.

    Det var nok sånn det var.

    At de gikk i 6. klasse, og jeg gikk i 8. klasse.

    Så hadde ikke søstra mi bodd der mer enn et år.

    Nede hos Haldis.

    Etter at hu rømte fra mora mi i Larvik.

    Så jeg syntes vel fortsatt at det var litt gjevt, at søstra mi hadde flytta til Bergeråsen, hu også.

    Så jeg gikk vel ned for å si hei til de da.

    Før jeg gikk på skolen.

    Noe sånt.

    Men det var akkurat som at jeg fikk en på trynet, husker jeg.

    Før jeg skulle på skolen.

    Så det husker jeg enda, hvordan det var.

    Det var ikke noe artig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så om det er noe russisk mafia-plott, og at de drepte morfaren min i Spania?

    Han var jo gammel idrettsmann.

    Hvem vet.

    Det var kanskje bestemor Ingeborg som var katolikk.

    (Eller mer eller mindre katolikk, basert på sånn jeg synes det virker fra de ‘petitene’, i Aftenposten).

    Det var kanskje hun som skrev de petitene da.

    Bestemor Ågot var jo også litt russisk forresten.

    På den måten, at hun hadde en sånn russisk bestemor-dukke.

    Med to mindre dukker inni.

    Av tre.

    Oppå det samme skapet, som hu hadde bilder av oss barnebarna oppå.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Bayern Munchen – Everton.

    Den kampen endte forresten 0-0, såvidt jeg husker.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Bildene var så dårlige, i returoppgjøret, var det vel.

    Men det brydde jeg meg ikke så særlig om, for Everton vant 3-1, var det vel.

    Og vant cupvinnercupen, det året, mot Rapid Wien, i finalen.

    Kampene mot det tyske laget, var semifinalen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Bestemor Ingeborg brukte vel egentlig ikke så mye penger, på mat og sånn, så ‘petit’-skriving, i Aftenposten, var kanskje en ekstrainntekt?

    kulde og varme

    PS.

    Bestefar Johannes var vel førtidspensjonist, tror jeg.

    Og jeg husker at bestemor Ingeborg, en gang sa, at bestefar Johannes var litt skuffet, da han ringte og hørte hvor mye pensjon han kom til å få.

    ‘Var det ikke mere’, eller noe, hadde han visst sagt i telefonen.

    Og det var det visst ikke.

    Så de hadde nok ikke så god råd alltid.

    Bestemor Ingeborg visste meg en gang en avis-artikkel, (fra Aftenposten, tror jeg, som egentlig er den artikkelen jeg leter etter nå).

    Og den artikkelen var nesten som en slags salgs-annonse, for antikvitets-beskjeftigelsen, til bestefar Johannes og bestemor Ingeborg.

    Det var nesten sånn at jeg gremmet meg, når jeg leste den artikkelen, som min mormor visste meg.

    For en god del år siden.

    Men men.

    Så det virka som at Aftenposten dukka opp på døra dems, med jevne mellomrom, nesten.

    Men men, det er mulig jeg tar feil.

    Vi får se hva som skjer.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Man kan også se, at de gikk tur, hver dag.

    Og hver søndag, så pleide mora vår og ta med meg og søstra mi, ut til Nevlunghavn.

    Og da måtte vi gjerne gå på timelange søndagsturer.

    Så det ble nesten en vane for meg og, da jeg bodde i Oslo, i en liten hybelleilighet, å gå tur rundt St. Hanshaugen, eller til Frognerparken, eller hvor som helst.

    Men jeg merker det, når jeg bor her i Liverpool.

    Og har en mye større leilighet.

    Da blir det mest at jeg bare går til butikken osv.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var jo militære områder i Nevlunghavn, ihvertfall i gamle dager.

    Så kanskje mine besteforeldre var russiske spioner, som tok bilder med de russiske kameraene, rundt omkring i Nevlunghavn?

    Det var det jeg tenkte på nå, ihvertfall.

    Min halvbror, Axel _Nicolai_ Johannes Thomassen.

    Han kjente en som ble kalt ‘majoren’ vel, i Nevlunghavn.

    Som kom på besøk, en gang jeg dro med broren min dit, etter at mora mi døde.

    Men jeg er b-menneske, så jeg bare sov over det besøket.

    Men men.

    Var bestemor Ingeborg, min halvbror Axel Nicolai og ‘majoren’, i den russiske mafiaen?

    Hvem vet.

    Det er vel lov å lure ihvertfall, får man håpe.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Her i det leserinnlegget ovenfor.

    Så er det ihvertfall helt sikkert, at det er bestefar Johannes, som skrev det om å hente koks i Larvik.

    For det husker jeg fra årene før, at bestefar Johannes alltid kjørte aleine, for å gjøre innkjøp, i Larvik.

    En gang, så stoppa jeg han i Herregårdsbakken, da han skulle på Nanset Marked, eller noe sånt.

    Og jeg var på vei hjem fra skolen i 2. eller begynnelsen av 3. klasse.

    Og bestemor Ingeborg hadde vel ikke lappen engang.

    Det tror jeg neppe hun hadde.

    Så her tulla bestefar Johannes, med signaturen, (vil jeg tippe på ihvertfall).

    Dette her var nok ikke skrevet av bestemor Ingeborg.

    Ihvertfall ikke alt.

    Kanskje han skulle ta igjen på Asbjørn Dørumsgaard?

    Han sa jo min mormor, at hadde publisert ting Johannes’ mor, Helga Dørumsgaard, hadde skrevet, i sitt navn.

    ‘De tok visst ikke det så nøye’, om det var broren eller søstra som hadde skrevet det.

    De bare publiserte det, i Asbjørn Dørumsgaard, dikteren, redaktøren og ordføreren i Rælingen og Fet vel, sitt navn.

    Sa bestemor Ingeborg.

    Jeg lurer på om det var sommeren 1985, som hun sa dette, i det nevnte skipperhuset i Nevlunghavn.

    Like etter at Johannes døde.

    Sånn var nok det.

    Det er nok mulig.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Jeg synes det er stadig hentydninger til helgener osv., var bestefar Johannes både i Johanitterordenen og den russiske mafiaen?

    augustus 1

    augustus 2

    PS.

    Bestemor Ingeborg var redd for å dø, sånn som jeg husker det.

    Hun var ikke sikker på dette med Gud og religion osv., sånn som jeg husker det.

    Så bestefar Johannes var nok mer religiøs, tror jeg.

    Uten at jeg skal si det sikkert.

    Jeg så han jo bare en gang, var det vel, etter at jeg flytta til faren min, da jeg var ni år.

    Og det var den sommeren, som jeg alltid passa på katta.

    Så jeg må si at jeg kun kjente min morfar, fra da jeg var barn.

    Så jeg tørr ikke å si noe sikkert om han.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Men bestemor Ingeborg var også litt russisk, på en måte, som jeg kom på nå.

    Hun drev med isbading, hele vinteren.

    Det første hun sa, hver gang vi pratet sammen, på telefonen.

    Det var at idag hadde hun vært ute og badet, samme om det var november, eller januar, eller hva det var, omtrent.

    Og det er vel kanskje ikke typisk dansk.

    (Eller norsk).

    Det er kanskje mer russisk.

    Hvem vet.

    Vi får se hva som er mulig å finne ut.

    Vi får se.

  • Det her tror jeg kanskje det er bestefar Johannes som har skrevet, (selv om han bruker min mormors signatur)

    er det bestefar johannes

    PS.

    Eller kanskje det er bestemor Ingeborg som skriver?

    ‘Ballast i skip fra Danmark og Tyskland’.

    Det må være henne selv det da kanskje, som en, hva heter det, hm.

    Metafor?

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og bjørnen, hvem er det en metafor for?

    Var bestefar Johannes i den russiske mafiaen?

    De hadde jo masse russiske kameraer, på loftet, i det mye omtalte skipperhuset, husker jeg.

    Sommeren 1983 eller 84, var det vel.

    Som jeg bl.a. har skrevet til Forsvaret om.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Bestemor Ingeborg skrev mye i Aftenposten

    ligeledes

    PS.

    Aftenposten begynte visst i 1860, står det på Wikipedia.

    Så her har nok bestemor Ingeborg rota.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er en link til mer om dette, på Wikipedia:

    http://no.wikipedia.org/wiki/Aftenposten

  • Her er mer fra bestemor Ingeborg

    mer fra bestemor Ingeborg 2

    PS.

    Det var da jeg leste i petit-samlingen hennes, at hun ville bli en bedre bestemor.

    Det var da jeg la fra meg petit-samlingen hennes, og tenkte at hun ikke prøvde engang.

    (At hun brydde seg bare om å skrive petiter i Aftenposten og om å male bilder fra Mølen).

    Og ikke orka å lese mer.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Bestemor Ingeborg, skriver om sin bestemor.

    Og jeg vet ikke om det da var generalen Anders Gjedde Nyholm, hennes morfar, sin kone.

    Som vel het Fog.

    Eller om det var hun som het Hagerup vel, som var hennes farfars kone.

    Hvem vet.

    Vi får se om jeg klarer å finne ut mer om dette.

    Vi får se.

    PS 3.

    Her ser man, (ringet med svart farge), at bestemors bestemødre, var Caroline Hagerup og Mary Eva Carla Fog.

    (Det var forresten hun Fog, som var moren til hun Magna Adeler f. Nyholm, som ble gift med Holger baron Adeler, som min mormor og min mor arvet, siden baron-paret døde barnløse.

    Men men).

    Her er mer om dette:

    bestemors bestemødre

    PS 4.

    Jeg får se om jeg finner hele den ‘petiten’ da, i Aftenpostens arkiv for dagen før.

    I 1980.

    (Som var året etter at jeg flyttet til faren min.

    Så jeg var ikke så mye nede i Nevlunghavn da.

    Men jeg var der ganske mye fra 1975 til 1979, da jeg bodde hos moren min i Larvik.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS 5.

    Her er mer om dette:

    mer om arvegods

    PS 6.

    Man kan se at bestemor Ingeborg fikk disse tingene, noen få måneder etter at jeg flyttet til faren min.

    Men men.

    Og de hadde veldig mye fint fra før og.

    Jeg fikk ikke lov å sitte i møblene, i den ene stuen de hadde, da de bodde i det skipperhuset, i Nevlunghavn.

    Så spørsmålet er hvor alle de fine møblene, og de gamle brevene og antikvitetene osv., har blitt av.

    Og pengene for huset.

    Hvem vet.

    Men bestemor Ingeborg, skrev om sin bestefars far.

    Og hennes bestefedre, det var Anders Gjedde Nyholm, og en Heegaard.

    Og bestemor Ingeborg skrev at hennes bestefars far, var dobbelt så gammel, som sin bestefars mor, da de giftet seg.

    Dette må ha vært L.C. Nyholm og Maren Gjedde, som bestemor Ingeborg skriver om her.

    For jeg sjekket på MyHeritage.

    Og L.C. Nyholm levde fra 1823 – 1882.

    Og Maren Gjedde levde fra 1838 – 1884.

    Så hun ble kun 45-46 år.

    Så man kan nok lure på hvorfor hun døde uten å være syk ja.

    Ihvertfall jeg som er snart 40.

    Men men.

    Hennes farfars foreldre, det var Anker Heegaard, (den kjente industriherren), og Louise Feilberg, (som var datter av en kjent Grøndlands-farer, mener jeg).

    Men de kan det ikke ha vært snakk om her, tror jeg.

    For Anker Heegaard levde fra 1815 – 1983.

    Og Louise Feilberg levde fra 1821 – 1905.

    Så de kan det nok ikke ha vært, som bestemor Ingeborg skriver om her.

    Bestemoren hun skriver om, må være Eva Carla Mary Fog, som hadde det tysk-klingende skrivebordet.

    Og bestefaren hun nevner, må ha vært øverstkommanderende general, Anders Gjedde Nyholm.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg prøvde å finne ut av nå.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 7.

    Og dette må nok bestemor Ingeborg ha arvet fra sin tante Magna Adeler f. Nyholm.

    Eller rettere sagt, fra Holger baron Adeler.

    For han døde vel like før dette.

    Så har hun kanskje solgt noen av disse tingene da.

    For huset deres var fullt av fine ting fra før.

    Også har hun gitt pengene til moren min, til et hus på Tagvedt i Larvik, til henne.

    Noe sånt kan jeg tenke meg.

    Jeg skal sjekke når Holger baron Adeler, Magna Adeler f. Nyholm, og hennes foreldre døde.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS 8.

    Og derfor var det nok at jeg måtte flytte til faren min.

    For bestemor Ingeborg ville ikke at jeg skulle vite om det, at de solgte arven etter baron-paret.

    Noe sånt kan jeg tenke meg.

    Så sånn var vel kanskje dette.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 9.

    Ja, jeg sjekka det på MyHeritage nå.

    Min mormors mor, Karen Margrethe Nyholm, hun døde i 1937, 49 år gammel ca.

    Så det var også litt tidlig.

    Som min mor, Karen Margrethe Ribsskog, som var oppkalt etter sin mormor, hun døde 51 år gammel vel.

    Men men.

    Min mormors morfar, Anders Gjedde Nyholm, han døde i 1938.

    Og hennes mormor, Mary Eva Carla Fog, hun levde lenger enn min mormors mor, til 1946.

    Så da arvet nok min mormors tante, baronesse Magna Adeler f. Nyholm, sin far, Anders Gjedde Nyholm, og Mary Eva Carla Fog.

    Hun døde i 1972.

    Så da hadde nok baronen dette, Holger baron Adeler.

    Til han døde i 1979.

    Så fikk min mormor en del arv etter han, i 1980.

    Hennes to brødre i Danmark, arvet antagelig en del de og.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg prøvde å fundere ut.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 10.

    Jeg sendte en e-post til antikvitetshandler Ulving, i Tønsberg, angående dette.

    Så får vi se om det er mulig å få noe svar derfra eventuelt.

    Vi får se.

    Her er mer om dette:







    Gmail – Spørsmål om min mormor Ingeborg Ribsskog, fra Nevlunghavn







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Spørsmål om min mormor Ingeborg Ribsskog, fra Nevlunghavn





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Sat, Jun 26, 2010 at 12:44 AM





    To:

    ulving@ulving.no



    Hei,

    jeg lurte på det.
    Solgte min mormor noen empire-møbler, etter Magna og Holger baron Adeler, som de hadde arvet fra mine tippoldeforeldre, øverstkommanderende general, Anders Gjedde Nyholm, og hans kone Mary Eva Carla Nyholm f. Fog, like etter 1980?

    Som hun skrev om i en 'petit' i Aftenposten?

    Jeg er sønn av min mor Karen Ribsskog, som døde for noen år siden, under litt merkelige omstendigheter vel, på Moss sykehus.

    Og som du antagelig vet hvem er, siden jeg husker at ditt navn ofte ble nevnt, i skipperhuset til mine besteforeldre, i Nevlunghavn, på 70-tallet.

    Håper dere kan svare!
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.
    Her er mer om dette:
    mer om arvegods






  • Her er den stormen, når båten til Haldis ble ødelagt. Jeg fikk skylda, fordi jeg sist hadde brukt båten. Men faren min burde vel ha tatt opp båten?

    dårlig halvstikk

    PS.

    Så jeg fikk skylda for at båten til Haldis, ble ødelagt i denne høststormen, som vel også ble kalt orkan, så jeg.

    Men, det å ta båten til Haldis på land, hver høst, det var jo faren min sin jobb.

    Burde ikke faren min ha tatt opp båten på land, innen 16. oktober?

    Eller roter jeg nå.

    Jeg synes ihvertfall at det var urettferdig, at jeg skulle få skylda, for den orkanen.

    Jeg fortøyde båten, på vanlig måte, mener jeg.

    Jeg kunne jo ikke vite, at det skulle komme en orkan.

    Jeg var jo bare 17 år jeg da.

    Faren min burde ha fulgt med på værvarslinga, mener jeg.

    Det var visst også en høststorm, i 1985, som gjorde mye skade i Horten osv., så jeg, i Aftenpostens tekstarkiv.

    Så det var vel ikke et ukjent fenomen, for faren min, dette med høststormer.

    Burde ikke faren min ha fulgt med på dette?

    Jeg hadde jo bodd flere år i Larvik, (hos mora mi), og hadde bare lært å kjøre båt, et par tidligere, så jeg var ikke så ekspert på det med båtlivet, dessverre.

    Men faren min hadde jo bodd på Berger hele livet, og hatt båt på fjorden, siden han var tenåring.

    Og hadde til og med bygget flere båter selv.

    Så han burde vel ha hatt vett til å ta båten på land, før orkanen/høststormen kom?

    Han skjønte vel det, at jeg ikke var verdensmester i halvstikk enda?

    Hvis jeg hadde vært en gammel sjøulk, så hadde jeg skjønt det, hvis jeg hadde fått kjeft for dårlig fortøyning.

    Men jeg var jo en gutt fra Larvik, og til å være en gutt fra Larvik, som ikke var noe spesielt sjøulk, så vil jeg si at jeg gjorde en grei, eller vanlig, fortøyning.

    Likevel så fikk jeg skylda for dette.

    Så det syntes jeg var litt urettferdig, må jeg innrømme.

    Men jeg var jo liksom litt som Askeladden, en kar som måtte bo for seg selv, i det ‘dårligste’ huset.

    Mens Humblen-familien, med faren og søstra mi, bodde i det fineste huset.

    Så jeg var vel en som lett ble til syndebukk da, må jeg si.

    Så den oppveksten der, var ikke helt best må jeg si.

    Så det syntes jeg var urettferdig, husker jeg.

    Hvis jeg hadde tenkt på at det kom en høststorm, så hadde jeg vel fortøyd båten bedre.

    Men, han faren til Øystein Andersen, Kai, og faren hans, eller noe, var der.

    For det var litt bølger, siste gangen jeg brukte båten.

    Så da fikk jeg ikke kjørt inn til brygga.

    Men måtte slå av motoren, og ta av meg olabuksa, og gå med tauet til båten, inn til brygga.

    (For det var vel et stykke ut i september det her, kanskje.

    Så jeg var kanskje litt seint ute på fjorden).

    Og da hang han Kai Andersen og en eldre kar, rundt meg, hele tida.

    Uten at de sa hvorfor de var der.

    (De ville vel kanskje ha det til at de var urolige da?).

    Og da gikk jeg der i bare underbuksa.

    Og da følte jeg meg ukomfertabel da.

    For det ble så dårlig plass på bygga liksom.

    For Kai Andersen og han eldre karen, de skulle liksom klenge rundt meg da.

    Så jeg ble litt sånn stressa og ukonsentrert.

    Der jeg gikk rundt i underbuksa, på brygga.

    Hvis ikke dem hadde vært der, så hadde jeg fått litt mer roen på meg.

    Og kunne tatt på meg buksa i fred og ro, og dobbeltsjekka knuten.

    Som jeg vel vanligvis gjorde.

    Men, de skulle liksom ikke gå derfra, før jeg gikk derfra.

    Så det ble sånn kjempedumt.

    Dem patroniserte meg da.

    Så det var egentlig Kai Andersen, som fortøyde den båten sist, sånn som det ble.

    For Haldis leide båtplass av han, for han, (som var adoptivfaren til tremenningen min), Øystein Andersen.

    Han eide brygga.

    Siden den hørte til huset dems, som lå nede ved Drammensfjorden.

    Så den fortøyinga, som jeg fikk kjeft for.

    Den skjedde under overoppsyn, vil jeg si, av bryggesjefen, Kai Andersen.

    (Ufrivillig fra min side, men likevel).

    Og han klagde ikke noe, på den fortøyinga.

    Han sa vel ikke et kvekk.

    Han forklarte ikke hvorfor dem var der heller.

    Kanskje det var for å se meg i underbuksa?

    For han har jeg sett, i det huset, med en ung neger, (som snakka engelsk), en gang.

    Så han Kai Andersen, liker nok unge gutter.

    Men jeg regna med dem var der, siden det hadde blåst opp litt.

    Men det var ikke den høststormen, men det var kanskje et forvarsel da, som kom noen uker før.

    Men da gikk jo ikke jeg ned dit igjen, for det var så flaut, at jeg måtte gå rundt i underbuksa, for å få fortøyd båten til Haldis.

    Fordi Kai Andersen, og en eldre kar, stod og så på.

    Så det var en ikke så artig opplevelse, husker jeg.

    Så det var vel det mest flaue, og nedverdigende, som skjedde, under min båtfører-karriære, vil jeg tippe på.

    Det var en flau og døv opplevelse, vil jeg si.

    Så jeg var ikke så fokusert og konsentrert.

    For det irriterte meg, at de to ‘gubbene’ var der.

    For jeg hadde fint klart meg aleine.

    Så da førte kanskje det til, at det halvstikket, (eller hva det heter), ikke ble så bra.

    For det var nesten utført under en storm.

    Eller ihvertfall kuling, eller noe sånt.

    Så da skjønner jeg det, at den båten sleit seg, under en storm, som var nesten som en orkan, (se bildene ovenfor), som kom noen uker seinere.

    Men det syntes jeg var leit, for jeg var glad i å kjøre med den båten.

    Det kan jo være at de bare tulla, og ødela båten, under stormen, og skyldte på meg?

    Hvem vet.

    At faren min er i noe ‘mafian’, mener jeg.

    Jeg ville ikke sett helt bort fra det.

    For jeg tok et vanlig halvstikk, vil jeg si.

    Ingen av de ‘gubbene’, hvorav en vel var ‘sjøulk’, klagde noe ihvertfall.

    Men men.

    Og seinere, så fikk jeg låne båten til Kai Andersen og dem.

    For tremenningen min, Øystein Andersen, han klarte ikke å kjøre båt.

    Men jeg fikk ikke låne båten når jeg ville.

    Men jeg fikk lov å kjøre, når Øystein var med.

    Så sommeren 1988, så kunne man se meg og Øystein, ute på Drammensfjorden, for å kjøpe burgere, på marinaen, nesten ved Holmsbu der.

    Og den båten hadde vindskjerm, og større motor, enn båten til Haldis.

    Men det gikk helt greit å kjøre den, syntes jeg.

    Det skjedde vel ikke noen uhell akkurat, da jeg kjørte den.

    Men men.

    Selv om nok de i klassen min, som hadde bodd på Berger, hele livet, de var nok flinkere og mer båtvant enn meg.

    Men jeg var ikke helt umulig selv heller.

    Selv om jeg ikke var av de værste ‘sjøulkene’ på Berger.

    Så jeg syntes det var litt urettferdig, at jeg fikk skylda for det at båten til Haldis ble ødelagt.

    Den skylda burde blitt delt på faren min og, (og muligens bryggeieren Kai Andersen, siden han blanda seg), mener jeg da.

    Da hadde det vel kanskje blitt litt mer rettferdig.

    Men men.

    Faren min er jo sånn, at han drikker for mye, (som Christian Grønli sa, på G-mail chat, her om dagen).

    Så da er det kanskje ikke så lett, å få det riktig alltid.

    Det er nok mulig.

    Og det var også veldig mange andre båter, som sleit seg, den høsten.

    En seilbåt vel, ble skylt opp på land, til like ved der skolebussen tok av, inn til Sande videregående, husker jeg.

    Så det var ikke bare båten til Haldis som ble ødelagt, i den stormen.

    Selv om det selvfølgelig var leit.

    Og burde ikke faren min ha tatt opp båten på land?

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg mener.

    Dette var jo den største stormen der, i manns minne.

    Jeg visste ikke at stormene der, kunne bli så kraftige.

    Jeg var jo bare 17 år.

    Og jeg tror ikke at faren min hadde sagt fra til meg om det.

    At om høsten, så kunne det noen ganger, kommer stormer med opp til orkan styrke.

    Det kan jeg ikke akkurat huske.

    Da burde jeg vel kanskje ha lært meg helstikk, og ikke bare halvstikk.

    Eller hva alle de knutene heter.

    Det er mulig.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 2.

    Her kan man se at det at båten til Haldis ble ødelagt, nok var faren min sin feil:

    Pkt 3. Forsikringen gjelder ved fritidsbåtbruk i sommersesongen regnet fra 1.april til 30. september og i opplag fra 1.oktober til 31.mars…ved forhøyet premie kan forsikringen gjelde hele året.

    http://baatplassen.no/i/index.php/topic/14488-naar-tar-dere-baaten-opp-paa-land/page__st__20__p__170625?s=21ff9408df1ada9d5d2f7f8ac6594c77#entry170625

    Siden faren min ikke hadde tatt opp båten, midt i oktober.

    For da er sommersesongen ferdig.

    Og faren min hadde jo sagt til meg, at jeg skulle bruke halvstikk.

    Men halvstikk er kanskje bra nok om sommeren.

    Men kanskje ikke om høsten?

    Kanskje det er mulig å finne ut mer om dette.

    Vi får se.

    PS 3.

    Det var kanskje dobbelt halvstikk, som det var snakk om?

    Det knutegreiene husker jeg dessverre ikke nå.

    Det er over 20 år siden vel, at jeg var ute på fjorden så.

    Men men.

    Kanskje jeg vinner arbeidssaken min mot Bertelsmann/Microsoft, og kan kjøpe meg en hytte ved fjorden, en gang?

    Da kan jeg heller ta kurs i knuter da, eller noe.

    Vi får se hva som skjer.

    Det hadde vært digg ihverfall.

    Å kjøre med båt på fjorden, (hvis det ikke er regatta, eller noe da).

    Det er nesten som meditasjon for sjelen det, vil jeg si.

    Så det savner jeg, noen ganger, når jeg tenker på det, må jeg innrømme.

    Og man kan også kjøre til en strand eller et svaberg, og ligge og sole seg og ta en øl eller spise mat.

    Eller kjøre til Holmsbu, og se på brygga, og kjøpe seg et rekesmørbrød eller karbonadesmørbrød, og kanskje en halvliter, i kafeteriaen på Holmsbu Bad.

    (Ihvertfall kunne man det for 25 år siden).

    Eller kjøpe seg en burger, på marinaen, (som tremenningen min Øystein syntes var artig).

    For han var fra Lørenskog.

    Og han var mer en burger-spiser, enn meg.

    Jeg var mer en pizza-spiser, på den tiden.

    Så det var liksom Øystein som bestemte mest over båt-kjøringa, enda jeg var to år eldre.

    Siden det var deres båt, og brygge.

    Og siden Øystein var fra Lørenskog, og kjente kjempemange folk der, og i Oslo og i Drammen osv.

    Så vi var nesten som to likeverdige kamerater, enda jeg var et par år eldre enn Øystein.

    Siden Øystein kjente så mange folk og alltid hadde mye penger osv., som han fikk fra faren sin da.

    Jeg kjente Øystein gjennom min kamerat Kjetil Holshagen, som er et år eldre enn Øystein, og et år yngre enn meg.

    Og som jeg ble kamerat med, da min klassekamerat, Tom Ivar Myrberg, introduserte meg for han, som var deres nye nabo, fra Drammen og Konnerud, var det vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Ihvertfall så har jeg savna fjordlivet, en gang i blant, opp gjennom årene i Oslo også.

    Man kan også prøve å fiske, og kjøpe agnsild, på Holmsbu, for eksempel.

    Så det er trivelig med båtlivet, vil jeg si.

    En gang tenkte jeg på å kjøpe hytte på Krok.

    Når jeg fikk litt penger.

    Krok er like ved Sand og Bergeråsen.

    Og da spurte jeg søstra mi, og broren min Axel, om de var klare for å spleise på en sånn hytte.

    For hytter er ganske billige på Krok.

    Det kan kanskje ha noe med, at noen ganger, så blir alle rutene, på bilene til hytte-eierne der, smadret.

    Av noen folk som jeg ikke er sikker på hvem var.

    Men noen jenter fra Drammen, som gikk i klassen til Eva Olsen fra Svelvik, da hu var russ, husker jeg, for jeg dro på Danmarks-tur med de, med Stena Saga, da jeg møtte hu fra Svelvik og typen hennes, på Oslo City, våren 1990 vel.

    De stod ved de knuste bilene da, husker jeg, de jentene fra Drammen.

    Som lot meg sove på gulvet i lugaren dems, for jeg sneik meg med danskebåten, for moro skyld.

    For det var artig å treffe noen folk som jeg kjente igjen, syntes jeg, da jeg møtte de fra Svelvik osv., i Oslo.

    Men men.

    Søstra mi og halvbroren min, de svarte ikke noe klart på det her, (da de var på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, en gang).

    Om de hadde lyst til å bli med å spleise på hytte på Krok, etterhvert.

    Så hva de tenkte da, det veit jeg ikke.

    Men det er det kanskje like greit å ikke vite.

    Det er mulig.

    En gang, som jeg var med å besøkte grandonkelene mine på Holmsbu, eller var med en båt Runar hadde kanskje, til marinaen, på Holmsbu.

    Så hadde Ole Paus, konsert i Holmsbu, på marinaen vel.

    På slutten av 80-tallet eller begynnelsen av 90-tallet vel.

    Og da ville Runar dra tilbake med båt, til marinaen, sammen med faren min, og se på Ole Paus, seinere den kvelden.

    En fredag i sommerferien, var det vel.

    Så Runar var kanskje i Johanitterordenen, han også?

    For Paus-familien, de var en av, adelig i Johanitterordenen, mener jeg.

    Jeg skal se om jeg finner mer om dette.

    Så kanskje dette var Runars måte å gjøre narr av meg på.

    For den ordenen den er nok ganske mektig, hvis jeg skulle gjette.

    Så de liker kanskje å tulle med meg, siden jeg er i slekta etter Cort Adeler, (og muligens Noah).

    Vi får se om jeg klarer å finne mer om det.

    Vi får se.

    PS 4.

    Her er mer om dette:

    Paus (de Paus) – norsk slekt, et medlem ble opphøyet i grevelig stand av paven, har hvertfall historisk pretendert norsk uradelskap, blant annet av nevnte greve (se I)

    http://no.wikipedia.org/wiki/Norske_adelsslekter

    PS 5.

    Så jeg tenker nå sånn.

    At grunnen til at Haldis kom inn i min fars liv.

    Kan ha vært for at hun var i Johanitterordenen.

    Og at de ville tulle med meg.

    Siden jeg er adelig, (baron), etter Cort Adeler.

    I Norge, siden de var i Danmark, da adelen ble avskaffet i Norge.

    Samtidig er de en norsk adelsslekt, siden de var fra Brevik, og ble adelige, da Danmark og Norge var et rike.

    Så hvis jeg blir baron.

    Så får jeg Johanitterordenens Paus, som ble adlet av paven, til å muligens se dum ut da.

    Så vil kanskje Johanitterordenen forhindre dette.

    Pga. noe æresgreier.

    Siden Paus og norske myndigheter, vel delvis kranglet om Paus var en norsk adelig, eller ikke.

    (Eller kanskje fordi at Johanitterordenen skryter av, at den siste norske adelige, var greve hos dem.

    Noe sånt?).

    Her har vi et motiv, fra Johanitterordenen, for å tulle med meg, (synes jeg det kan virke som).

    Så sånn er nok antagelig dette, tenker jeg nå.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Siste året på VGS., på Gjerdes VGS., i Drammen, så viste sidemannen min, Andre Willassen, meg denne nyheten, i VG, og sa at helten var hans onkel

    onkelen til andre willassen

    PS.

    Jeg hadde ikke noen skolebuss.

    Så jeg måtte ta en buss som gikk før klokka 7, fra Bergeråsen.

    (For jeg kom inn i Drammen, på en samarbeidsavtale, mellom Buskerud og Vestfold, som bare ti elever i året, kom inn på.

    De som hadde best karakterer av søkerne.

    Fordi de ikke hadde så bare tilbud på Sande VGS., for jeg ville gå datalinja, og det hadde de ikke i Sande, men det hadde de i Drammen da, som var ca. tre mil unna Bergeråsen, hvor jeg bodde).

    Og da måtte jeg vente, i nesten en time, i klasserommet, før første time begynte.

    (Hvis jeg ikke haika da, som jeg gjorde mye etterhvert.

    For jeg jobba også mye på CC Storkjøp, det skoleåret.

    Og ble vel mer og mer sliten kanskje.

    Men jeg pleide ofte å få haik med foreldra til Espen Melheim, med faren til Anne og Ola Uglum, eller med ektemannen til hu ene sjefen min, på CC Storkjøp, de som bodde i det gamle huset til Tove og Petter og Christian Grønli, og Willy, i Havnehagen 4, for han jobba med data i Oslo.

    Så jeg klarte ihvertfall å unngå å få mer enn 10% fravær, så jeg fikk karakter i alle fag, og vitnemål og artium da.

    Selv om det så litt stygt ut, noen måneder før skolen var ferdig.

    Lærer Karlsen heiv meg ut, av en time, fordi jeg var på grensa, til å ha for mye fravær.

    Men han måtte gi seg, for jeg var ikke over grensa, jeg hadde akkurat det antallet timer, som var det meste man kunne ha i fravær, og fortsatt få karakter.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Og da gikk det ikke ann å sove, for noen sånne halv-bøllete folk fra Kongsberg, (Helge osv.), de var de neste som dukka opp på skolen, etter en halvtime, eller noe.

    Så jeg pleide da å kjøpe avisa, og noe godteri, og kanskje en cola, i en kiosk, som åpna tidlig, i Gågata, i Drammen.

    (Og det var litt gjevt nesten, for Sande VGS., det lå midt ute i et skogområde, så der fantes det ikke en kiosk, på kilometers avstand, må det vel ha blitt).

    Så det var nok min avis da, som Willassen hadde lånt, også fortalte han at det var onkelen hans.

    Hvis han ikke fortalte det mens jeg leste VG da.

    Noe sånt.

    Willassen hadde forresten også veldig dårlig ånde, så det var nok derfor, at den eneste ledige plassen, når jeg kom på meg på Gjerdes VGS., (hvor jeg ikke hadde vært før), var ved siden av han.

    Vesterålen, det er forresten der min morfar var rådmann, i Hadsel i Vesterålen.

    Men Ål i Vesterålen, det er nok i en annen kommune.

    Willassen var i starten en rolig type, som da vi spurte om han skulle være med på russekro, svarte Magne Winnem, at ‘nei, det er et bra program på TV, som jeg hadde tenkt å se’.

    Så sånn var det.

    Seinere, utover på 90-tallet, så ble Willassen sånn, at han ligna litt på Richard Gere, og prata om å kjøpe horer, (han fortalte at han pleide å betale horer for å runke seg), når han kom seg fra jobb som assistent, på CC Matsenter, i Drammen, og inn til Oslo, og festa sammen med meg og Magne Winnem der.

    Han sa også at han møtte masse damer, på Park, som han fikk snøret i bånn hos.

    Han sa at ‘cover-charge’, det var en avgift man betalte for å få ligge med damene på stedet.

    (Ja, det er mulig det, men er alle damene på det stedet slaver da?).

    Hvem vet.

    Willassen bodde først ved Glassverket der, (utover mot Svelvik, fra Drammen), og seinere ved den tunnelen som leder E18 ut av Strømsø og Drammen.

    I en blokk der vel.

    En gang, rundt 1997 kanskje, så var jeg og Magne Winnem på besøk hos Andre Willassen.

    Da bodde han på det siste stedet.

    Onkelen hans var der også.

    Willassen lagde middag.

    Men jeg syntes det var så lite kjøtt, i maten.

    Det var liksom ikke mat for mannfolk.

    Jeg jobba ganske hardt på Rimi, så jeg spiste sånn en pakke kjøttdeig, hvis jeg skulle spise en sånn spagetti eller ris-rett, som Willassen lagde.

    Men jeg skal kanskje holde kjeft.

    For da jeg hadde invielsesfest, året før, på St. Hanshaugen, i Rimi-leiligheten der, så lagde jeg bare noe billig frossenpizza.

    (For jeg hadde ikke så god råd, for jeg hadde nettopp kjøpt meg bil også, og måtte gjøre noen reparasjoner på den).

    Men det var jo bare invielsesfest.

    Man kan vel ikke regne med all verden av gourmet-retter, på en invielsesfest, eller kan man det?

    Jeg tror frossenpizza er greit på invielsesfest.

    For det er jo bare for å vise fram bostedet.

    Men på senere fester, så burde man kanskje ha bedre mat.

    Selv om på noen fester i Norge, så er det jo sånn, at verten bare står for potetgullet osv.

    Det varierer kanskje.

    Men men.

    Men vi var hos Willassen på middagsselskap, hvor også onkelen hans var, for han bodde visst hos Willassen.

    (Uten at jeg vet om det var den samme onkelen, som var i artikkelen ovenfor).

    Men i middagsselskap, så burde det vel kanskje være bedre mat.

    Hvem vet.

    Det var ikke vorspiel liksom, til å gå ut på byen.

    Sånn som delvis min invielsesfest var.

    Bare at det var bare meg som ville gå ut på byen.

    Og da gikk jeg på So What, etter at de andre dro tilbake til Drammens-området.

    Og da traff jeg ei jente der, med piercing i tunga, som ville bli med meg hjem og høre på musikk.

    Og så peisa jeg henne hele natta.

    (For det var ikke så lett å sjekke damer, når man bodde i utkanten av Oslo, på Ellingsrudåsen, hvor jeg bodde før jeg flytta til St. Hanshaugen).

    Og så gikk hu hjem.

    Og så dukka Andre og Magne Winnem opp igjen.

    Så de må bare ha ligget over hos Magne da.

    Så de var litt kjedelige siden de ikke ville være med på byen.

    Men jeg tror at både Magne og Andre hadde med seg samboer.

    Så da skjønte man vel det, vil jeg tippe.

    Jeg vet ikke hvorfor de dukka opp hos meg igjen, det var vel ikke avtalt at de skulle dukke opp der.

    Hvem vet.

    Mer da.

    Jo, Willassen dro så til Thailand, en rekke ganger, og fikk seg ei dame der.

    Og da sa han, seinere, at han visste ikke om han skulle betale, eller ikke, morgenen etter.

    Men hu ble kona hans etterhvert da, og bor vel ennå hos han i Drammen, tror jeg.

    Det var vel fordi at onkelen hans, hadde ei kone i Thailand, at han ble med dit, tror jeg.

    Mer da.

    Jo, siden Willassen var sidemannen min, i klassen.

    Så spurte jeg han, om han kunne ta imot vitnemålet mitt for meg, siste dagen.

    For jeg dro til Brighton, dagen før.

    Cecilie Hyde hadde vært med meg og bestilt billett, og da kunne vi dra sammen inn til Oslo, eller noe, for hu og søstra mi skulle til Spania, (og vel Amsterdam), samme sommeren.

    Det var Cecilie Hyde som overtalte meg til å dra å besøke den tidligere vertsfamilien min, i England, (for det hadde de nevnt, sommeren før da, når jeg og tremenningen min, Øystein Andersen, var der på vanlig språkreise).

    Antagelig ville Cecilie at jeg skulle dra til England, for da ville det kanskje bli vanskelig for faren min å nekte søstra mi å dra til Spania, (og Amsterdam)?

    Noe sånt kanskje.

    Og det vitnemålet, fikk jeg på en eller annen måte.

    Jeg lurer på om Willassen bare leverte det i vannsengbutikken, til faren min og Haldis, på Strømsø.

    Hvem vet.

    Men det var kanskje litt rart, at han onkelen til Willassen ble helt?

    For det var vel på hans bensinstasjon, at ulykken skjedde?

    Sånn at han kanskje var delvis ansvarlig, for manglende vedlikehold, på utstyret på bensinstasjonen?

    Idag, så hadde vel kanskje heller onkelen til Willassen blitt syndebukk her?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på, når jeg leste den artikkelen nå.

    I 1988, så hadde VG denne saken på forsida, eller ihvertfall over to hele sider, eller noe sånt.

    Jeg leste det først, men jeg la ikke merke til at navnet til han helten, eller ‘helten’, var Willassen.

    Ikke før Willassen lente seg mot meg, (med den skikkelig dårlige ånden hans, som luktet av gammel ost, eller noe sånt kanskje), og fortalte meg at ‘det er onkelen min altså, han som redda to mennesker osv.’.

    Noe sånt.

    Men det er kanskje ikke rart at man blir stolt, når ens onkel er helt i avisa.

    Selv om man kanskje ikke burde skryte for mye av sånt, men kanskje heller holde det for seg selv.

    Han var vel nesten litt sånn ‘show off’, vil jeg nesten si, eller hva det heter.

    Han skrøyt litt av familien sin da.

    Jeg satt ikke der og skrøyt av at i slekta mi, så var det mange generaler fra Danmark osv.

    Det gjorde jeg ikke.

    For å prøve å forklare det på den måten.

    Men sånn var Willassen, at han kanskje var litt sånn, at han skulle hevde seg, og være fin, da.

    Det syntes jeg kanskje at jeg ante litt der.

    Så da Tim Jonassen, foreslo, at vi kjøpte tannbørste og tannkrem, til Willassen, på den bensinstasjonen, som Sten-Rune fra klassen min på Berger, jobba på.

    Så ble jeg med på det.

    Og da la jeg den gaven oppi ranselen til Willassen da, siden jeg satt ved siden av han.

    (Men det her var liksom Tim sitt opplegg, vil jeg si.

    Det var hans ide, men jeg ble bare med på det.

    Jeg var jo ny i den klassen, og kjente jo ingen av de fra før.

    Mens Tim var fra Hyggen og vel hadde gått på skole med Andre og Magne osv., i et eller to år tidligere, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det).

    Og da tror jeg faktisk at Willassen fikk litt bedre ånde etterhvert.

    Han var ihvertfall ikke populært blant jentene, eller noen andre, det året, og satt vel bare hjemme og så på TV.

    Men når han fikk ordna med ånden sin, så fikk han masse jenter på Park osv., og fikk selvtillit, og Magne Winnem sa han ligna på Richard Gere.

    Men det kan kanskje ha vært noe med at han fikk hjelp av lillebroren sin, som gikk i en 2. klasse på Gjerdes VGS. vel.

    Og som var hyper-kul da, ettersom jeg skjønte.

    (Og som vel Magne Winnem advarte mot, hvis jeg husker det riktig, altså lillebroren til Willassen).

    Kanskje broren hans hjalp til med å få Willassen kul og.

    Og det vitnemålet, som Willassen tok imot for meg.

    Det er det vitnemålet, som det har vært tull med, nå i det siste.

    At Fylkeskommunen i Drammen, har sendt to vitnemål, med forskjellige karakterer.

    Og jeg kan da ikke helt sikkert si hvilket vitnemål som er riktig, siden originalen var innom Willassen.

    Og Willassen ble villere og villere, (eller hva man skal si), ettersom årene gikk, etter videregående, synes jeg.

    Jeg så på biler, da jeg ble butikksjef, i 1998, og Magne Winnem anbefalte meg, å ringe Willassen, for å høre om den og den bilen var bra, for Willassen hadde hatt en sånn bil.

    Og da begynte Willassen og mobbe meg, siden jeg ikke hadde noen i familien, som hadde greie på biler.

    Men han skulle jo liksom være en gammel kamerat av meg.

    Så han skulle jo liksom ha hjulpet da, mener jeg.

    (Faren min har jo greie på biler, for eksempel, men han har jeg jo kutta ut.

    Men Willassen visste kanskje ikke at jeg bodde aleine under oppveksten, osv.

    Det er mulig).

    Så det er mye rart, det er helt sikkert.

    Så sånn er det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog