PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Hovedrolleinnehaveren har et etternavn, som i den senere tid vel har blitt mer kjent, i forbindelse med den påstått hemmelige organisasjonen Illuminati:
Stikkord: Ågot Mogan Olsen
-
Jeg klarte å finne den filmen, som bestefar Øivind og meg, så forsommeren 1980, (var det vel), som Mandagsfilm, (eller noe sånt), på NRK. Faren min jobba lenge den dagen, og bestemor Ågot var i Syden vel. Faren min kom opp fra verkstedet, men likte vel ikke den filmen, (virka det som for meg, ihvertfall). De ommøblerte stua, (i ‘Ågot-huset’), og satt TV-en ut mot stuevinduene, ikke så lenge etter dette. Det var også denne filmen, som Bø i Geværkompaniet, fortalte meg om, (etter dimmefesten), at hadde blitt spilt inn, i hans hjembygd Skotbu
-
Min Bok 5 – Kapittel 164: Enda mer fra Rimi Bjørndal
På de fire årene, jeg hadde jobbet som butikksjef, (og liksom vært borte, fra Rimi Bjørndal).
(Nemlig mellom 1998 og 2002).
Så hadde postkontoret på Bjørndal, blitt lagt ned.
Og Rimi Bjørndal hadde begynt med post i butikk, da.
Samtidig så hadde Rimi Bjørndal bygget ut.
For den kroa, som var i samme bygg, som Rimi Bjørndal, (på Granberg Senter), hadde blitt stengt.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Og Rimi Bjørndal hadde tatt over denne kneipa, (eller om det var en restaurant), sine lokaler, da.
Så Rimi Bjørndal hadde også bygget ut, en god del.
Så omsetningen der, den lå like høyt cirka, (nemlig på drøye 800.000 i uka vel), som på Rimi Kalbakken, (som jo tidligere hadde vært et ICA supermarked), som var den største butikken, som jeg jobbet på, som butikksjef.
Men i tillegg, så hadde jo Rimi Bjørndal både post i butikk og tipping.
Så Rimi Bjørndal må vel sies å ha vært blant de fem største Rimi-butikkene, i Oslo, på den her tida.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Av de Rimi-butikkene, som jeg kjenner litt til, så var det vel bare Rimi Mortensrud og Rimi Manglerud, som kunne måle seg, med Rimi Bjørndal, på den her tida.
Selv om vel begge disse butikkene hadde en god del høyere omsetning, enn Rimi Bjørndal.
Så må man vel si at Rimi Bjørndal tok igjen litt av denne forskjellen i omsetning, siden Rimi Bjørndal også hadde post i butikk og tipping, da.
Så det var ikke noen kiosk akkurat, som jeg jobba på, som låseansvarlig, under de tre første semestrene, som jeg studerte, ved HiO IU.
(Da jeg liksom skulle ta det litt rolig, (noe jeg hadde avtalt med fastlegen min osv.), for å komme meg igjen, etter en del slitsomme år, i Rimi.
Men man kan kanskje si det sånn, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, saboterte litt for meg.
Ved at jeg først måtte være ‘sommerbutikksjef’ og så låseansvarlig, på kanskje den travleste butikken, i Norge, (for å si det sånn).
(For Rimi Bjørndal hadde jo også lav snitthandel og høy flaskepant.
Noe som gjorde det ble mer arbeid, for de ansatte, på Rimi Bjørndal, enn på andre butikker, som hadde høyere snitthandel og lavere flaskepant.
For lønnsbudsjettet ble regnet ut, med omsetningen, som utgangspunkt.
Og ikke med flaskepant og snitthandel, som utgangspunkt, da.
Som jeg også har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Da kan man vel kanskje si det sånn, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, tulla litt med meg.
Siden hu liksom plasserte meg i den travleste Rimi-butikken, da.
(Istedet for i en roligere butikk).
Etter at jeg hadde møtt veggen, på Rimi Kalbakken, et par år før det her, da.
Og vært sykmeldt, i to-tre måneder, mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, i 2001).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo vært tippeansvarlig, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, (noen år før det her).
Og to av butikkene, som jeg jobba, som butikksjef i, (nemlig Rimi Lambertseter aka. Rimi Nylænde og Rimi Langhus), hadde også hatt tipping.
Det var ihvertfall sånn, (husker jeg), at jeg ofte hadde tippinga, på de vaktene, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.
Og tippinga, den var plassert, sånn at man måtte gå gjennom posten da, (for å komme fra, til tippekassa).
Og i posten, så pleide det ofte å jobbe unge innvandrerdamer, da.
Det var Songül, som var kurdisk, vel.
Det var Anica, som var fra Pakistan, vel.
Og det var Fiza, som også var fra Pakistan, vel.
Dette var unge og nette damer, alle tre, (selv om Fiza var litt høyere, enn de to andre), og som alle var i begynnelsen av 20-årene, da.
Anica og Songül, de kunne jo nesten gå for å være to tretten-fjorten år gamle jenter, (eller noe sånt).
For de var ganske lave og tynne, da.
Og de hadde vel litt pupper, men ingen av disse tre innvandrerdamene hadde noe særlige store rumper da, (for eksempel).
Songül hadde jo for eksempel spilt håndball, og var lav og spinkelt bygget.
Og Anica hadde også cirka samme kroppsform, (mener jeg å huske).
Så disse to innvandrerdamene, de kunne jo gå for å være jenter som var i begynnelsene av tenårene, omtrent.
(Noe sånt).
Mens Fiza så litt eldre ut, da.
Og når jeg skulle ta tippinga, så måtte jeg ofte tråle meg forbi Anica og Songül, da.
(Eller hvem det var som stod i posten, da).
Så det var jo nesten uanstendig, måten som tippinga og posten, var bygget, (i samme seksjon liksom), da.
Og en gang, så var det sånn, at jeg dulta borti hu Anica da, (husker jeg).
(Uten at det var med vilje).
Mens jeg var på vei til eller fra tippinga, da.
Og da, så sa jeg ‘sorry’, (husker jeg).
Men det likte ikke hu Anica da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
For da mener jeg at jeg overhørte det, at hu klagde til hu Songül, da.
På at jeg hadde sagt sorry, når jeg kom borti henne, da.
For sånt skule man ikke si sorry for da, (av en eller annen grunn), mener jeg at jeg overhørte, at hu sa.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg skulle ta tippinga.
Så husker jeg det.
At Anica og Songül.
De pleide noen ganger å bare sitte på gulvet, i inngangspartiet, til posten og tippinga der.
For de hadde ganske korte bein, da.
Så de fikk liksom akkurat plass til beina sine, i den passasjen, som var, mellom veggen til Granberg senter, og en skillevegg, som stod mellom posten og resten av butikken, da.
(Noe sånt).
Og da måtte jeg liksom tråkke over beina, til de her innvandrerjentene da, (husker jeg).
(For å komme fram til tippekassa).
Men hvorfor Songül og Anica bare satt sånn, på gulvet, (på Rimi Bjørndal).
Det veit jeg ikke.
Men de var vel kanskje slitne da, (må man vel tippe på).
Men dette må vel ha sett rart ut, for kundene, (vil jeg vel tro).
Når de så at disse to unge innvandrerdamene, bare satt på gulvet der da, liksom.
(Når kundene for eksempel skulle tippe eller hente en pakke i posten, da).
Men det var litt uklart for meg, hvordan Rimi Bjørndal var organisert, (må jeg innrømme).
For det burde kanskje ha vært et organisasjonskart der.
(For å si det sånn).
For var posten en egen enhet, (som sorterte under butikksjefen).
Eller var posten underlagt for eksempel den som hadde lederansvaret, på en bestemt vakt.
(Et lederansvar som jeg vel ofte hadde, på mine vakter.
Siden jeg var låseansvarlig, da).
Det er ikke klart for meg, (må jeg innrømme), hvordan dette var.
Så det burde kanskje ha hengt et organisasjonskart, på spiserommet for eksempel, på Rimi Bjørndal, da.
(Selv om jeg ikke var så ofte, på det spiserommet, må jeg innrømme.
For å spise mat, det ble det lite tid til der, for meg.
For da ville jeg nok ikke fått mye matro, for å si det sånn.
Siden jeg liksom var den som hadde ledervakta ofte, da.
Og da nok ville ha blitt mast på hele tida, hvis jeg hadde satt meg ned, for å spise, på spiserommet der).
Siden Rimi Bjørndal var en rimelig komplisert Rimi-butikk, da.
(Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo en del erfaring, i å jobbe med tipping.
(Fra da jeg var assistent, på Rimi Bjørndal fra 1996 til 1998.
Og fra da vi begynte med tipping, på Rimi Nylænde, (mens jeg jobba der, som butikksjef), fra 1999 til år 2000.
Og fra da jeg jobba på Rimi Langhus, som butikksjef, fra år 2001 til 2002.
Og jeg var jo tippeansvarlig, (og fikk kommisjonærkort, som ga gratis inngang, på Tippeliga-kamper osv.), på Rimi Bjørndal, fra 1997 til 1998.
Og på Rimi Nylænde, fra 1999 til år 2000.
Og min farmor, Ågot Mogan Olsen, hu pleide å tippe hver uke, da.
De samme 16 rekkene hver uke, (var det vel).
Så jeg hadde litt kjennskap til tipping, da).
Men på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Altså fra år 2002 til 2003).
Så syntes jeg at noen av tippe-kundene var litt rare da, (husker jeg).
Det pleide to-tre ganger, å dukke opp en tippe eller Lotto-kunde, som hadde veldig vanskelige kuponger.
Like før fristen, for det spillet, gikk ut.
Og like før fristen for Lotto gikk ut, (må det vel ha vært).
(Som vel var klokken 18, på lørdagene).
Så pleide det å stå en liten kø, på 4-5 stressede kunder, i tippekassa, da.
Og noen få ganger, så pleide det liksom å dukke opp en sånn ‘sabotør-kunde’, da.
(Ei ganske lav middelaldrende dame, mener jeg å huske).
Men tippelapper som var så vanskelige å få godkjent, da.
At jeg begynte å lure litt på om det var noe galt, liksom.
For hvis jeg hadde brukt mer enn fem minutter, på å få gjennom disse rare kupongene.
(Noe litt mindre erfarne folk, i tippekassa, nok kanskje kunne ha tenkes å brukt).
Så ville jo fire-fem tippekunder endt opp med å ikke få spille.
Og for mange, så er nok denne Lotto-spillinga ukas høydepunkt, da.
Så da ville nok disse kundene blitt rasende, er jeg redd.
Så det kunne faktisk være litt dramatisk, å jobbe i tippekassa, noen ganger, på Rimi Bjørndal.
Like før fristen, for et spill, gikk ut, på en travel handledag, da.
Og da gjaldt det å prøve å holde tunga rett i munnen, og være kald i huet, da.
Hvis ikke, så kunne det gå galt, og klokka ville plutselig ha passert 18, uten at de siste kundene ville ha få tippet, da.
Og da hadde nok den som stod i tippekassa, fått skylda, tror jeg.
Uansett hvor vanskelige tippelapper, som den som stod først i tippekøen, hadde klart å lage, da.
(For hvis tippelappene ikke gikk gjennom.
Så måtte noen ganger den som stod i tippekassa taste inn disse tippelappene manuelt, da.
På tippekassa.
Noe som kunne være litt pirkete.
Og litt stressende.
Spesielt hvis dette var like før et spill stengte.
Og det stod en lang kø, foran tippekassa, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var ei kunde-dame, på Bjørndal, som Songül Özgyr hata, (husker jeg).
Og dette var ei dame, i 40-50-årene vel, med mørkt, krøllete hår.
(Og som hadde ei lyshåra tenåringsdatter, vel).
Og som pleide å kjøpe lettøl hver dag.
(Mener jeg at ble sagt, ihvertfall).
Så hu dama var kanskje alkoholiker, da.
Men hu kjøpte bare lettøl, for å liksom prøve å dekke over denne alkoholismen, da.
(Noe sånt).
Og jeg mener å huske det, at Songül Özgyr pleide å skrike til hu her kunde-dama, i butikken, da..
(Det var vel nesten sånn, at hu Songül ble hysterisk, bare hu dama viste seg, i butikken, liksom.
Hvis jeg skjønte det riktig).
Og jeg mener også å huske det at hu Songül Özgyr tok opp, på et personalmøte, (eller om det var på en varetelling, eller noe sånt), at hu ikke likte hu kunde-dama, da.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Og da var det ingen som sa til Songül Özgyr det, på det personalmøtet, (eller hva det var igjen).
At hu skulle oppføre seg ordentlig, mot kundene, da.
Så denne konflikten, mellom en ansatt og en kunde.
Den ble ikke forsøkt roet ned, av butikksjefen, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Enda det kun var en matbutikk, på Bjørndal, på den her tida.
(Bortsett fra en innvandrerbutikk (som lå like ovenfor Rimi Bjørndal), vel.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, den første tida, som jeg jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.
(Etter at butikksjef Irene Ottesen hadde kommet tilbake, fra sommerferie.
Sommeren/høsten 2002.
Og jeg hadde gått over fra å jobbe, som sommerbutikksjef, til å jobbe som vanlig låseansvarlig, da).
At jeg ble sendt, av butikksjef Irene Ottesen.
For å hente en handlevogn, som noen hadde dratt med, langt borte i ‘hutta-heita’, på Bjørndal der, (husker jeg).
Så da måtte jeg liksom gå på en slags ‘safari’, da.
Innimellom rekker av terrasseblokker, som stod plassert, nesten på rad og rekke, på den ene siden av Slimeveien, da.
(Den andre siden av Slimeveien, var det bygget en gangbro, som gikk over til, (mener jeg å huske).
Men det var vel ingen bebyggelse, på den andre siden av Slimeveien.
Så Bjørndal var nok kanskje ment å bli enda større.
Men byplanleggerne hadde kanskje surra litt, da.
Noe sånt).
Og da, så stod denne handlevogna, midt i et slags friområde, (eller noe sånt), da.
Og jeg følte meg litt rar, (husker jeg).
Når jeg gikk i Rimi-klær.
Langt ‘borti der’, liksom.
(På Bjørndal, da).
For å hente den her handlevogna, da.
Men da jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, (under butikksjef Kristian Kvehaugen), fra 1996 til 1998.
Så hadde jeg jo kjørt med HiAce-en min, til fyllinga, (nemlig Grønmo), som lå ikke så langt unna Bjørndal, da.
Med en handlevogn, som ikke passa, sammen med de andre handlevognene, da.
(En handlevogn, som noen ungdommer, kanskje hadde dratt med, den snaue halvmila, (eller hva det var), fra Rimi Klemetsrud.
Lurer jeg på nå, ihvertfall.
Men så langt tenkte jeg vel ikke, på den her tida).
Og som derfor stod og lagde rot hele tida, (inne på Rimi Bjørndal), liksom.
(Noe sånt).
Så jeg var litt vant med å være den som ordna opp, hvis det var noen problemer, med de her handlevognene, (på Rimi Bjørndal), da.
(Kan man vel nesten si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var Gokk-Hilde som sa, (i 1996 en gang, må det vel ha vært), at den gangbrua, på Bjørndal, ikke gikk noen steder.
Og at det ikke var bygget noe, på den andre sida, av Slimeveien.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Så var det det, som Gokk-Hilde sa, på jobben).
Men jeg så på Google Maps i dag, (torsdag 7. februar 2013).
Og nå ser jeg det, at det faktisk er noe bebyggelse, (og noen friområder vel), på den andre sida, av den her gangbrua, da.
Så jeg må nesten si at Bjørndal Hilde aka. Gokk-Hilde har lurt meg litt, da.
Det er vel ikke så langt unna at hu har gjort det, ihvertfall, (vil jeg si).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Fler e-poster fra Philip Gabrielsen
Noname 601
Noname 602
Noname 603
Noname 604
Noname 605
Noname 606
Noname 607
Noname 608
Noname 609
Noname 610
Noname 611
Noname 612
Noname 613
Noname 614
Noname 615
Noname 616
Noname 617
Noname 618
Noname 619
Noname 620
Noname 621
Noname 622
Noname 623
Noname 624
Noname 625
Noname 626
Noname 627
Noname 628
Noname 629
Noname 630
Noname 631
Noname 632
Noname 633
Noname 634
Noname 635
Noname 636
Noname 637
Noname 638
Noname 639
Noname 640
Noname 641
Noname 642
Noname 643
Noname 644
Noname 645
Noname 646
Noname 647
Noname 648
Noname 649
Noname 650PS.
Linkene ovenfor åpnes i egne vinduer.
PS 2.
Etter å ha lest ‘dagens bolke’, med ‘Philip Gabrielsen e-poster’.
Så tenkte jeg det, at norske Wikipedia-administratorer, liksom fremstår, som en smule fascistiske.
Det er liksom om å gjøre å få slettet mest mulig, noen ganger, (virker det som, for meg).
Men det er mulig at jeg overdriver.
Man måtte vel nesten ha vært administrator, på mange lands Wikipedia, for å ha full oversikt, når man snakker om dette.
Men det er litt sånn det virker for meg, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg så at det var en forfatter, som skrev om stavkirker, som ikke fikk lov til å ha bøkene sine listet, under litteratur, (på Wikipedia-siden for Stavkirker).
Siden noen eksperter ikke var enige, i alt som stod i bøkene hans, da.
Men likevel er jo dette litteratur, (må man vel si).
Alle forfattere kan vel ikke ha de samme meningene heller.
Men det er mulig at det er jeg som er litt vel kritisk.
Denne ‘damen’ i Moss, som jeg skrev om, under etiketten ‘E-poster fra Philip Gabrielsen’, i går, (var det vel).
Hun visste seg jo å være en mann, forresten.
Så det er mye rart.
(Selv om dette jo selvfølgelig ikke skal ha noen konsekvens, på Wikipeida.
På Wikipedia, så skal det være faktaene som teller, og ikke person som skriver de.
Mener jeg å ha forstått, ihvertfall).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I dagens bolke med Philip Gabrielsen e-poster, så ble også en MC-klubb, på Sørlandet, som hadde gått over fra å være en ‘vanlig’ MC-klubb, til å bli en ‘kriminell’ MC-klubb, omtalt.
Og da tenkte jeg på Smia MC, på Sand.
(Som jo holder til i den gamle systua til Margit og Anne, (bestemor Ågot sine søstre), et lite steinkast unna ‘Ågot-huset’.
Som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).
Og da tenkte jeg jo videre angående den MC-klubben, da.
Og at i år 2018, så har kanskje Hells Angels et klubblokale i den gamle systua til Margit og Anne da, (tenkte jeg).
(Noe sånt).
Og det var jo en litt skremmende tanke, må man vel si.
Så hva den MC-klubben på Sand, (nemlig Smia MC), skal være godt for, det veit jeg ikke.
Men det er det kanskje noen andre som vet.
Det er mulig.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Man ser også det at de norske Wiki-administratorene bruker et rimelig uformelt språk, på dette lukkede forumet.
Kronprinsen blir kalt ‘Krompen’, og ‘Jimbo’, det er kanskje kongen?
Og en annen hadde begynt å få sansen for nettvandaler, (leste jeg).
Så man burde vel kanskje ta disse norske Wikipedia-administratorene med en liten klype salt?.
Dette er nesten som et russestyre som styrer landet, kan man vel kanskje si.
Hvis man setter det veldig på spissen og overdriver en del, da.
(Noe sånt).
Man bør vel ihvertfall følge litt med på den her gjengen, (når det gjelder hvordan de driver Wikipeida), tror jeg.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Min Bok 5 – Kapittel 124: Gøteborg
Jeg syntes at det virka litt kjedelig ved Svinesund osv., da.
Så jeg fortsatte å kjøre mot Gøteborg, da.
Etter å ha ringt Pia vel, og spurt om jeg skulle kjøpe med en kartong røyk til henne.
(For jeg festrøyka bare, på den her tida, vel).
Og jeg kjørte innom en svensk Statoil-stasjon da, (var det vel kanskje).
Og det eneste jeg hadde lyst på, det var en halvliter Imsdal da, (husker jeg).
(For jeg hadde bensin på bilen.
Og jeg hadde jo spist på McDonald’s).
Og jeg betalte med hundre norske kroner da, (i kassa).
(For jeg hadde penger i lommeboka, da).
Og så fikk jeg tilbake hundre svenske kroner da, (husker jeg).
Så det var jo nesten komisk, må man vel si.
Svenskene måtte liksom gi ting til meg, for å bytte norske kroner mot svenske kroner, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg nærmet meg Gøteborg.
Så skjedde det en rar ting, (husker jeg).
Ei pen, svensk dame.
(I slutten av tenårene, vel).
Hu la hele overkroppen sin ut av vinduet på en bil, samtidig med at den bilen kjørte av motorveien, da.
Og så veiva hu med begge armene til meg, da.
Som for å hilse, (eller noe sånt), da.
Så det her var veldig spesielt da, husker jeg at jeg syntes.
Jeg syntes at dette virka så fremmed, at jeg lurte på om noe var alvorlig galt et eller annet sted, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg parkerte bilen i Gøteborg sentrum.
Og jeg gikk på Systembolaget, på Nordstan-senteret der da, (husker jeg).
Og spurte om de hadde Smirnoff Ice, da.
(Som jeg hadde syntes at var ganske godt, da.
Men ikke hadde klart å finne, på Systembolaget der, da).
Men de hadde ikke Smirnoff Ice da, (sa de).
Så jeg kjøpte en halvflaske Koskenkorva vodka da, (var det vel).
For den vodkaen husker jeg at jeg lærte om på Bergeråsen, som guttunge, at var bra, da.
Smirnoff, Koskenkorva og Finlandia, det var bra vodka-merker, husker jeg, at Carl Fredrik Fallan, (eller hvem det var igjen), sa.
Og Absolut Vodka, den var jo liksom så moderne, på den her tida, da.
Men Koskenkorva er cirka det samme, mener jeg.
Bare at Koskenkorva-flaskene ser litt mindre kule ut, og prisen er nærmere halvparten, da.
Så som den økonomen jeg er.
Så kjøpte jeg en halvflaske Koskenkorva-vodka da, på Systembolaget der.
Når jeg først var innom der, liksom.
Og Glenn Hesler, (eller hvem det var igjen).
Han pleide vel å prate om hvor billig røyk, som han kunne få tak i, i Sverige.
Så jeg spurte hvor mye en kartong røyk kosta da, i en aviskiosk, (eller noe sånt), inne på Nordstan-senteret der, da.
Men da ble ei gammel dame der sur, (husker jeg).
For hu mente at det var svenskene som hadde rykte på seg, for å være gjerrige, da.
(Overhørte jeg at hu prata om, til en svensk gubbe der, vel).
Men i Norge, så er det jo nesten som en sport, å få kjøpt ting billig, i Sverige.
Og det er forskjell på å være gjerrig og prøve å få mye ut av pengene, mener jeg.
Men jeg gadd vel ikke å bruke mer tid, på sure svensker.
Så jeg kjøpte vel bare en kartong røyk der, vel.
(Istedet for å spørre om prisen på røyk, i alle butikkene i Gøteborg).
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så begynte det å bli tid for meg, å finne et hotell.
For det var noe galt med lysene, på bilen min, (mener jeg å huske).
Og jeg var ikke sikker på om jeg kunne kjøre hele veien tilbake til Oslo, med de dårlige lyktene, som jeg hadde, på bilen.
(Noe sånt).
Men som den økonomen jeg er.
Så syntes jeg at det ble for dyrt, å betale cirka tusen kroner, for et hotellrom, da.
Så jeg fant et vandrerhjem, (heter det vel), noen få trikkeholdeplasser, utenfor sentrum, da.
Og der kosta et rom, (med do og dusj på gangen).
Det kosta tre-fire hundre kroner, da.
Så jeg parkerte bilen, på en parkeringsplass, like ved det vandrerhjemmet, da.
(Som jeg fant, like før de stengte kassa, for kvelden, vel.
Noe sånt).
Og jeg spurte om bilen stod trygt, på den parkeringsplassen, da.
(For jeg var så vant med at det var mye innbrudd osv., i bilen min, i Oslo, da).
Men den parkeringsplassen, den var trygg da, mente de som jobba der, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så tok jeg trikken, inn til sentrum igjen, husker jeg.
Og jeg gikk på en bar, på Nordstan-senteret.
Hvor jeg hadde vært, sommeren 1991.
Da Glenn Hesler, Øystein Andersen, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, dro på campingferie, til Gøteborg, da.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Og der hadde de fortsatt det samme Black Jack-bordet da, (var det vel).
Så jeg spilte vel Black Jack for hundre kroner, da.
Men det var kjedelig, husker jeg.
Det var nesten som at Gøteborg hadde stått stille, siden 1991, (husker jeg, at jeg syntes).
Jeg kjeda meg litt der, da.
Men det var kanskje fordi at dette var en søndag.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her, så fant jeg fram til hovedgata, i Gøteborg.
Som vel heter Avenyn, (eller noe sånt).
Og jeg ble nekta inngang, på et utested der, siden jeg hadde på meg en kort utejakke, (var det vel).
Og jeg gikk så inn på et annet utested, i den samme gata, da.
Og der var det en albansk garderobe-ansatt, (eller noe sånt).
Som tok av meg jakka mi, da.
På fransk maner, vel.
Og hang den på en kleshenger, (eller noe sånt), da.
Så det ble litt vel fransk for meg, husker jeg.
Noe sånt var jeg ikke vant med, fra utestedene i Oslo, (for å si det sånn).
Og ikke engang i London, (hvor jeg var sommeren etter).
Så har jeg klart å finne så snobbete, (eller om man skal si ‘gay’-e), utesteder, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg havna etterhvert på et utested, som var åpent rimelig lenge, da.
Og der satt det masse unge Gøteborg-folk, (husker jeg).
Som liksom var på en slags tema-fest nesten, da.
Så dette var vel kanskje en klubb, da.
Og alle de unge folka, de satt bare pent, i noen slags trappetrinn, inne i et slags ‘harem-rom’, (eller hva man skal kalle det), da.
Og det var visst ikke lov å røyke der.
(For Sverige hadde vel kanskje fått en røykelov, (eller noe sånt), på den her tida.
Eller kanskje jeg var den eneste som røyka der).
Så da jeg begynte å røyke der.
Og tippet asken fra røyken, på gulvet.
(Sånn som man på den tiden kunne gjøre, på ethvert utested i Oslo, vil jeg si).
Så kom det en bartender bort til meg, med et askeberger da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etterhvert, så dro jeg tilbake til det vandrerhjemmet, da.
(Med trikken muligens, vel).
Uten å bli kjent med noen, da.
Og dagen etter, så gadd jeg ikke å gå på dassen, (ute på gangen der), husker jeg.
Så jeg bare pissa i vasken der, da.
(Sånn som bestemor Ågot si venninne, fra Sand, pleide å gjøre.
Som jeg vel muligens har skrevet om, i Min Bok).
Og da, så kom hu unge, (og litt stygge vel), resepsjonsdama, (fra kvelden før).
Hu kom inn på rommet mitt, da.
(For å rydde, eller noe sånt, vel).
Så da håpa jeg at det ikke lukta piss der, (husker jeg).
Og så dro jeg innom noen matbutikker, i Gøteborg sentrum da, (husker jeg).
Og så at de hadde norsk laks der da, (blant annet).
(Og den norske laksen hadde bra eksponering der da, mener jeg å huske).
Men jeg syntes nesten at det virka som at jeg ble fulgt med litt på der.
I Gøteborg.
(Eller kanskje jeg bare hadde fyllenerver).
Og jeg gikk også i en klesbutikk der.
Og kjøpte en langermet, blå tennisskjorte da, (husker jeg).
Som jeg aldri brukte, vel.
Siden jeg syntes det ble litt uvant da, å gå med en langermet tennisskjorte.
Og så kjørte jeg tilbake til Oslo, uten å stopp, da.
Og da jeg hadde parkert, ved Rimi-bygget.
Så stod det en svensk-registrert Volvo, (var det vel), parkert, rett utafor inngangsdøra, til Rimi-leilighetene, da.
En bil som var full av rot, (virka det som for meg, ihvertfall).
Med noen unge innvandrergutter i, (mener jeg å huske).
Og da jeg gikk inn inngangsdøra, til Rimi-leilighetene der, da.
Så kom det noen bak meg, da.
(Virka det som for meg, ihvertfall).
Så jeg tok et hælspark, på den inngangsdøra, da.
Sånn at den gikk kjapt igjen, (bak meg), da.
(For jeg pleide å gå med sånne ganske solide, (og lave), Doc Martens-sko, på den her tida, da).
Og da hørte jeg et metall-aktig klong da, (husker jeg).
(Eller hva man skal kalle det).
Like etter at den døra gikk i lås, da.
Rett foran den personen, som det virka som for meg, at prøvde å snike seg inn bak meg, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 92: Begravelsen til Gunnar Bergstø
Våren 2001, (må det vel ha vært), altså bare noen måneder etter at bestemor Ågot døde, da.
Så døde min farfar, (Øivind Olsen), sin bror, Holmsbu-maleren Gunnar Bergstø.
Og Pia ringte meg, og sa det, at min fars slekt, de ville at jeg skulle dra i begravelsen, da.
For de trengte hjelp til å bære kista da, sa Pia.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og selv om jeg ikke kjente, min farfars tre ungkars-brødre, i Holmsbu, noe særlig bra.
For jeg hadde vel bare vært på besøk der, en 5-6 ganger kanskje, (i løpet av oppveksten), da.
(Noe sånt).
Og dette ville da oftest sammen med onkel Runar og dem.
Hvis jeg skulle på besøk hos dem, i Son, for eksempel.
Så ville de da noen ganger kjøre innom mine grandonkler i Holmsbu, da.
(Noe sånt).
Og jeg husker at disse tre ungkarene, de pleide å ha en pose kamferdrops, stående i kjøkkenskapet, da.
Som min fetter Ove, (som kjente disse ‘gubbene’ bedre), noen ganger ville tigge om, sånn at både han og jeg fikk hvert vårt kamferdrops, da
(Noe sånt),
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg syntes synd på han gamle ungkars-gubben, da.
Siden han ikke hadde noen etterkommere, som kunne bære, da.
Så jeg tenkte at jeg måtte stille opp, da.
Siden jeg hadde fått kamferdrops osv., som barn, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde fått tilbake Sierra-en min, fra verkstedet, så Pia satt på med meg, til Holmsbu, da.
Og Daniel, han gikk til skolen sin, (som jeg ikke var sikker på hvor var), omtrent samtidig, som vi kjørte.
Og Pia og jeg, vi kjørte vel så forbi Daniel, i Trondheimsveien, (blir det vel muligens).
For Daniel gikk på Lakkegata skole, vel.
(Noe sånt).
Og Pia gjorde et poeng av det, at den lille negergutten Daniel, så så artig ut da, når han gikk til skolen.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde aldri kjørt ute på Hurumlandet før.
Så jeg sleit litt, når vi kom til Lier.
For jeg syntes at veien til Holmsbu, var dårlig skilta, da.
Men jeg så jo Drammensfjorden, fra veien, da.
Så jeg bare kjørte langs en ganske svingete vei, da.
Til jeg kom fram til Holmsbu, da.
Og da vi kom fram til kirken, så ringte kirkeklokkene, da.
Og det hadde jeg lært under konfirmasjonsundervisningen.
At det betydde at det liksom ‘ringte inn’, da.
(Som da timene begynte, på skolen).
Så selv om Pia og jeg var de siste, som kom inn i kirken.
Så rakk vi akkurat fram, før presten begynte å snakke, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Holmsbu kirke, den var nesten helt full, (må jeg vel si).
Og når alle reiste seg, for å følge kista, til graven.
Så gikk jeg bort, for å bære sammen med faren min, og dem, da.
Sånn som jeg jo hadde gjort, i bestemor Ågot sin begravelse.
Siden Pia hadde sagt det, (før vi dro i begravelsen av Gunnar Bergstø), at faren min og dem, trengte hjelp, til å bære kista, da.
Men da vi skulle gå til graven, så sa faren min det, at jeg skulle gå bak kista, da.
(Når vi skulle gå til graven, da).
Så dette ble jo som en episode nesten, inne i kirken der, da.
Siden jeg hadde fått feil beskjed, da.
Når det gjaldt om jeg skulle bære kista, eller ikke.
Så det er nok like greit at jeg kutter ut min fars slekt.
For ting funker ikke der, kan man se.
Og jeg dro dit ens ærend, fordi at jeg fikk høre, at de trengte hjelp, til å bære kista, da.
Og når jeg kommer dit, så skulle jeg ikke bære kista likevel, da.
For da skulle visst Runars yngste sønn Øystein, være med min far og hans brødre, å bære kista, da.
Så det her ble jo bare som noe tull da, (må jeg si).
Og det var jo nesten at jeg fikk sjokk og.
Siden det liksom ble som noe kaos, (syntes jeg ihvertfall), da jeg måtte gå fram og tilbake, inne i kirka der, før vi skulle gå til graven, da.
(Foran en nesten helt full kirke, da).
For i bestemor Ågot sin begravelse, så hadde jeg jo ikke fått beskjed, på forhånd, om at jeg skulle være med, å bære båra.
Så jeg fikk jo nesten sjokk da og.
Siden jeg plutselig fikk beskjed om, når vi skulle gå til graven, at jeg skulle bære bestemor Ågot sin kiste, da.
Så det var nesten som at min fars slekt, prøvde å traumatisere meg, i disse begravelsene, ved å ikke gi meg ordentlig informasjon, på forhånd, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg har begynt å skrive på det her kapittelet.
Så har jeg lurt litt på om det her kan ha vært høsten 2001, (og ikke våren 2001).
(Eller noe sånt).
Siden at Daniel hadde begynt på skolen, da.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
For Daniel er jo født i 1995.
Og på den her tida, så begynte vel barn på skolen, når de var seks år gamle, i Norge, (tror jeg).
Og da ville jo Daniel begynt på skolen, i år 2001, vel.
Med andre ord høsten 2001, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde parkert Sierra-en min litt bort fra kirken, forresten.
For jeg hadde ikke fått tid til å vaske bilen, før jeg dro, i den her begravelsen, da.
For jeg var ganske overarbeida, på jobben, da.
For jeg hadde jo hatt noen tøffe måneder bak meg, på Rimi Kalbakken osv., da.
Og jeg hadde heller ikke trodd, at så mange folk ville dukke opp, i den her begravelsen, da.
Siden at Pia jo hadde sagt det, at faren min og dem, trengte hjelp til å bære kista, da.
Så jeg hadde vel forestilt meg det, at kirken ville være nesten tom, da.
(Og ikke stapp full.
Som man vel nesten må si, at den var).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter begravelsen, så spurte onkel Håkon meg, (som han også gjorde, i bestemor Ågot sin begravelse), om hvor bilen min stod.
Og jeg pekte vel på den litt møkkete Sierra-en min, da.
Som jeg hadde parkert litt lenger unna kirken, enn der de andre bilene stod parkert, da.
(Siden jeg var litt flau, siden jeg ikke hadde hatt tid, til å vaske den, da).
Og jeg mener å huske at jeg overhørte det, at onkel Håkon da begynte å baksnakke meg.
Ovenfor faren min og onkel Runar, vel.
Og sa at jeg ikke engang hadde vaska bilen, da.
(Noe sånt).
Og onkel Håkon, han sa også det, til meg, (husker jeg).
Som for å liksom jekke meg ned litt vel, (av en eller annen grunn).
(Virka det som for meg, ihvertfall).
At hans sønn Tommy.
Han hadde fått seg jobb, i forsikringsselskapet Uni Storebrand sin filial, i Fredrikstad.
Og at han hadde fått seg Audi, da.
(Muligens som firmabil, vel).
Og da kom vel onkel Runars kone.
Nemlig Inger, (som er fra Sande og som er med i Jehovas Vitner).
Med et slags utbrudd, vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Nemlig at hu sa: ‘Har du hørt?’, (eller noe sånt).
(Vel som kommentar til det onkel Håkon sa, da).
Mens hu nesten lo samtidig, vel.
Med sin lyse og sprudlende stemme, (må man vel kalle den), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble til at Pia og jeg, vi ble med faren min og dem, ned til Gunnar Bergstø sine to gjenlevende brødre, da.
Nemlig Idar Sandersen og Otto Bergstø, da.
(Gunnar og Otto, de hadde tatt etternavnet sitt, fra navnet på eiendommen, hvor ‘ungkars-huset’ deres stod, da.
Og som het Bergstø, da.
Et hus som vel var barndomshjemmet deres og, vel.
(Hvis ikke det var Arnestø, som var et tidligere hus, som stod helt nede ved fjorden der, (hvis jeg har skjønt det riktig), da.
Bergstø lå noen titalls meter, fra fjorden, og oppå et fjell, med veldig fin utsikt, til Drammensfjorden, da.
Men Idar Sandersen, han bruker etternavnet til farfaren sin, (eller noe sånt).
(Fortalte han, da jeg ringte han, her fra Liverpool, i 2008 eller 2009, vel).
Og min farfar, Øivind Olsen, (som flytta over til den andre sida, av Drammensfjorden, nemlig til Berger, som ung mann), han brukte etternavnet til faren sin, (må det vel ha vært), da.
Så fire helbrødre hadde tre forskjellige etternavn, da.
Noe som vel var litt merkelig.
Men som jeg ikke har blitt forklart ordentlig, hva skyldtes, da.
Så her ligger det vel kanskje en hund begravet.
(Som man vel sier).
Dette er ihvertfall som et slags mysterium, for meg, da.
(Må jeg vel si).
‘Gubbe-mysteriet’, kan man vel kanskje kalle det.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bergstø ligger cirka en kilometer fra kirken, vel.
Man kjører ned mot fjorden, fra kirken.
Og så på en grusvei, (eller noe sånt), i en del hundre meter, da.
(Og den veien, den går liksom mellom fjorden og Bergstø, da).
Så sånn en det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hovedhuset på Bergstø, det har to stuer, da.
I stua nærmest kjøkkenet, så satt Otto for det meste aleine, husker jeg.
Mens Idar Sandersen, han var mye mer populær, i den ytterste stua, (hvor den gamle gramofonen stod).
De hadde vel ikke TV, sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Jeg husker at faren min fortalte en dum historie, som han hadde hørt på radio, (eller noe sånt), og som tante Inger rettet på, vel.
(Noe sånt).
Min kusine Susanne, hu sa det, at faren min og onkel Håkon og onkel Runar.
De pleide alltid å le høyt, når de snakka sammen.
(Noe sånt).
Så hvis det er riktig.
Så tulla vel kanskje faren min da, når han fortalte den historien, fra radioen.
For hvis det er sånn, at faren min sitter og skogg-ler, om kvelden, når han prater, med brødrene sine.
Og dagen etter, så er han liksom en tufs, som gjentar noe dumt, som han har hørt på radioen, da.
Da driver vel kanskje faren min med noe skuespill.
Altså at han er en ‘player’ da, som folk vel kaller det.
Noe sånt.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Otto kokte kaffe, for gjestene.
Men kaffen kokte over, og Otto fikk skjenn av en av min fars yngre brødre, vel.
‘Otto, da’, var det vel en av de, (altså enten onkel Håkon eller onkel Runar), som sa.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg la merke til den gamle platespilleren, (som spilte noen veldig gammeldagse plater, som ble kalt 78-plater vel), som stod, i den ytterste stua.
Og da snakka jeg til onkel Håkon.
Og jeg sa vel noe sånt, som at: ‘Se på den gamle platespilleren da Håkon, den synes vel du er morsom’.
(Noe sånt).
For bestemot Ågot hadde jo sagt, på 70-tallet, at Håkon, var så glad, i gamle radioer.
(De radioene som stod i kjelleren, i ‘Ågot-huset’ der, da).
Men da ble onkel Håkon sinna, (husker jeg).
Og han tok med seg sine to brødre, (altså faren min og onkel Runar), ut i den stua, som Otto for det meste satt i, da.
Og derfra, så hørte jeg det, at faren min, (og muligens også onkel Runar), prøvde å roe ned onkel Håkon, da.
(Som ble kjempesint, på meg, vel.
Av en eller annen grunn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Idar Sandersen, han satt så på noen gamle plater, for å vise hvordan platespilleren fungerte, da.
Det var vel noe klassisk musikk, av noe slag, (hvis jeg husker det riktig).
Fra før krigens dager vel, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så der i stua, så hadde nok nesten tida stått stille, siden fra før krigen, (eller noe sånt), vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I et hjørne, i ‘grammofon-stua’, så hadde Idar Sandersen et skatoll, (eller noe sånt), med noen gamle slektsfotografier, (i svart-hvitt vel), oppå, da.
Og mens alle stod flokka rundt han, vel.
Så syntes jeg litt synt på han Otto, som hadde fått så mye skjenn, siden han hadde kokt over kaffen, da.
Så jeg stakk litt inn i stua hans, og skrøyt av utsikten, til Drammensfjorden derfra, da.
For dem hadde et sånt panorama-aktig vindu der, da.
Som omtrent ble fylt opp av Drammensfjorden og Bergeråsen bak der igjen, da.
Så jeg kunne jo se oppvekststedet mitt, i det vinduet, da.
(Og fjorden, den så veldig blå og fin ut, denne dagen, (sånn som jeg husker det),
For det var vel en ganske skyfri dag, vel).
Så det var jo en kjempefin utsikt der, da.
Det så nesten ut som at fjorden kom inn i stua der, (eller noe sånt), vil jeg si.
(Eller hvordan man skal forklare det).
Og Otto, han grynta vel da fram noe svar, som betydde noe sånt som at han var enig i det, at utsikten der, var bra, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at min søster Pia, hu spurte Idar Sandersen, om det var riktig, at den og den kona, på slektsbildene, til Sandersen, hadde hatt krøllete hår.
Og det kunne Idar Sandersen bekrefte, da.
Og da sa søstera mi noe sånt som at: ‘Åja, for jeg’.
(Noe sånt).
Altså, Pia mente vel muligens da, at hu hadde lurt på det, om mora vår hadde vært utro, siden hu selv hadde krøllete hår.
Mens Axel og jeg, (og resten av slekta), hadde rett hår, da.
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Idar Sandersen, han begynte forresten å ‘bable’ om.
At de hadde pleid å spille fotball, ‘borti der’ et sted, i gamle dager.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i bilen på vei hjem, så husker jeg at jeg spurte søstera mi.
Om hu trodde at Idar Sandersen var homo.
Siden han liksom var så elegant og veltalende, da.
(Og ikke hadde noe kone, eller noe sånt, da).
Men seinere, så har jeg jo hørt det, fra faren min, at farfaren min sin slekt, visstnok var etter Iver Huitfelt.
(En kjent sjøhelt, som giftet seg med en Gyldenløve-frøken, vel).
Så det var kanskje derfor at Idar Sandersen var så blid og korrekt, og snakka så mye liksom, da.
Til forskjell fra broren sin Otto, som vel omtrent bare satt i sofaen der, (i stua nærmest kjøkkenet), mens han liksom mer grynta enn snakka, da.
(På en lignende måte, av hvordan min farfar Øivind, muligens kunne ha uttrykt seg.
Hvis han var i dårlig humør, (eller noe sånt), da.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Disse tre brødrene, som bodde sammen, som ungkarer, på den her måten.
De var sønner av en sildefisker, (min oldefar), forresten.
Så når silda ble borte, så forsvant mye av livsgrunnlaget, for min farfars slekt, da.
Men min farfar, Øivind, han hadde jo lært seg å snekre fisketønner.
(Må det vel ha vært).
Så han begynte å jobbe som snekker, på Berger-sida, noen år før krigen, da.
Og Holmsbu ble jo på rundt den samme tida, en kunstner-koloni, for ‘sommer-kunstnere’, (med Henrik Sørensen i spissen vel), fra Oslo.
(Har jeg lest på nettet).
Og den kjente maleren Henrik Sørensen, hadde vært gjest hos dem, (på Bergstø), i gamle dager, sa Idar Sandersen, da jeg ringte han, fra Liverpool, i 2008 eller 2009, vel.
Og Gunnar Bergstø, han har blant annet malt altertavlen i Kinn kirke, (i Aust-Torpa, i Oppland), og noen malerier som henger i Holmsbu kirke, (har jeg lest på nettet), og fått litt opplæring, av nettopp Henrik Sørensen vel, (mener jeg at Idar Sandersen nevnte, da jeg ringte han, fra Liverpool, i 2008 eller 2009).
Og Gunnar Bergstø, han hadde et lite hus eller atelier, (eller noe sånt), like ved hovedhuset der, vel.
(Mener jeg å huske, fra oppveksten).
Men det var aldri sånn at han Gunnar Bergstø viste meg de bildene han dreiv og malte på, (eller noe sånt), under oppveksten.
Så at han var Holmsbu-maler.
Det var ikke noe jeg visste om, da jeg var i den her begravelsen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 89: Begravelsen til bestemor Ågot
13. februar 2001, (sjekka jeg på Dis.no nå), så var begravelsen til bestemor Ågot.
Bilen min var på verksted, (husker jeg).
Så jeg ringte Statoil Kiellands Plass, og de hadde en VW Jetta, som jeg kunne leie, (husker jeg at en dame der sa).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Pia, Daniel og jeg, vi kjørte ned til Svelvik, da.
Og jeg hadde vel på meg cirka de samme klærna, som på julebordet vel.
Det vil si jakke og bukse og frakk, vel.
Og jeg dro såvidt innom Svelvik Senter, for å se litt, på vei til kirken, da.
Bare av nysgjerrighet, siden jeg ikke hadde vært i Svelvik, på lang tid, da.
Men jeg så ikke noen kjente, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På veien til Svelvik, så hadde søstera mi fortalt meg det.
At onkel Håkon, hadde blitt siktet, for å ha misbrukt, sin døve datter Lene, sine unger, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I kirken, (som er den samme kirken, hvor kronprinsparet hadde ‘prøve-bryllup’, noen måneder seinere).
Så var det sånn, at Daniel, (som jo er født i 1995, og var fem og et halvt år vel, på den her tida).
Han satt og prata høyt, under begravelsen, da.
I kirken, som var ganske full, da.
Og da var det jeg som måtte hysje på Daniel, (som satt i mellom Pia og meg vel), husker jeg.
For Pia sa ikke et ord, for å få Daniel til å være stille, da.
Og Daniel spurte meg hvorfor vi måtte være stille.
‘Fordi vi er i kirken’, svarte jeg.
(For jeg kunne nesten ikke ha en lang diskusjon, med Daniel, midt under begravelsen, til bestemor Ågot, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når bestemor Ågot sin kiste, (som var trehvit vel, mener jeg å huske).
Skulle bæres til graven.
Så reiste jeg meg opp, sånn som de andre gjorde, da.
Og plutselig, så sa faren min vel, til meg.
At jeg skulle være med å bære båren, da.
Noe som kom som lyn fra klar himmel, for meg, da.
Og jeg måtte gå foran, sammen med faren min, og bære der, da.
Og min fars to brødre, Håkon og Runar, de bar bakerst på båra, da.
Frem til graven, som viste seg å være, ikke så langt bak kirken, og litt på den høyre siden, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at vi hadde satt fra oss kisten.
(Som jeg husker, at jeg syntes, at var veldig lett).
Og presten hadde sagt noen ord vel, muligens.
Så sa Christell til meg det.
At: ‘Du har jo ikke så mye familie igjen nå, Erik’.
(Av en eller annen grunn).
Og jeg ble litt overrasket, over denne plutselige snakkinga, fra Christell.
Så jeg tråkka vel litt på noen graver der, tror jeg.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter begravelsen, så var det snitter vel, (som i bestefar Øivinds begravelse, på begynnelsen av 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok), i et vertshus, som heter Fritjof vel, mellom kirken og Svelvikstrømmen.
Så det var altså ikke noe på Sand, eller på Berger, hvor bestemor Ågot bodde, det meste av sitt liv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men til forskjell fra bestefar Øivind sin begravelse.
Så løp ikke oss barnebarna, til Ågot og Øivind, rundt, blant de andre sørgende, og spurte om vi kunne få de plaststengene, som hadde holdt snittene sammen, da.
Sånn som vi hadde gjort, i bestefar Øivind sin begravelse.
(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så da jeg gikk bort til min fetter Tommy.
Så var det ikke sånn, at jeg spurte han, hvor mange sånne plaststenger, (til snittene), som hadde han fått tak i.
Men jeg spurte han, om det som Pia hadde sagt, (på veien til Svelvik), om at hans far Håkon, hadde blitt siktet, for å ha misbrukt ungene, til sin døve datter Lene.
Men det var visst ikke sant da, svarte Tommy.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens vi satt der.
Så satt jeg ved samme bord, som Christell, Pia og Ruth Furuheim vel, (hun fra Min Bok 4, som Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, møtte på Lambertseter T-banestasjon, en gang, i 1994, eller noe sånt, og som også var i konfirmasjonen min, som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og mens vi satt ved bordet der, så spurte Pia meg, om jeg ikke hadde likt Christell, da vi bodde på Bergeråsen, eller noe.
Mens Christell liksom pumpet seg opp da, og prøvde å få skuldrene sine til å se kraftige ut, da.
(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Jeg ble jo helt satt ut av det her.
Det minner meg nå om noe som skjedde, den 17. mai-dagen, på Tre Brødre, i Oslo.
Noe år før det her.
Men ikke så mange år, for jeg husker at Christell sa til Daniel, (hos Pia, i Tromsøgata), før Pia, Christell og jeg, gikk til Tre Brødre.
At: ‘Vi bare låner onkelen din litt vi, er det ok?’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da hadde Pia eller Christell sagt til meg, at jeg burde normalisere forholdet, til min far.
(Noe sånt).
Og da sa jeg det, at hva med det at faren min hadde seksuelt misbrukt Pia, som vi hadde prata om, i Kristiansand, (den samme helgen som Heysel-tragedien), som jeg har skrevet om, i Min Bok.
Og da svarte Christell det, at jeg også hadde misbrukt Pia.
Og da fikk jeg noe slags anfall av panikkangst, (eller noe sånt), tror jeg.
Jeg klarte ihvertfall ikke å svare noe, da.
For noe sånt har aldri jeg gjort.
Og dette var noe som kom som lyn fra klar himmel, for meg, da.
Og som jeg aldri trodde at jeg skulle få høre, i mitt liv, da.
Så jeg fikk ikke svart noe, til Christell, da.
For det var liksom som at tiden frøys, da.
Mens Pia, Christell og jeg, satt der, ved vinduet, til puben Tre Brødre, da.
(Med hver vår halvliter, vel).
I Karl Johans gate, Oslo.
En 17. mai, på slutten av 90-tallet, vel.
(Noe sånt).
Mens festkledde Oslofolk, ruslet forbi, da.
For dette var vel på ettermiddagen, vel.
Før Christell og Pia dro meg med ned til Oslo S, da.
For å hilse på Christell sin svenske samboer Mattias, som dukka opp på Oslo S. der, med et tog fra Sverige, da.
Og vi satt først på en pub, i Østbanehallen der, vel.
Hvor først Mattias og så jeg, spanderte chillinøtter, til øl-en, vel.
Og så gikk vi opp til en annen pub, da.
Som Christell ville gå til, vel.
Ved den tegneserie-butikken der, muligens.
(Hvis det ikke var inne på Oslo S., da).
Og der, så satt Christell og Mattias, og var helt oppslukte i hverandre da, husker jeg.
Så jeg kunne liksom prate til Pia.
Og da ville ikke de her turtelduene reagere, på det jeg sa, da.
For de var liksom helt oppslukte i hverandre, da.
Så da var vel på tide å gå, for meg, tenkte vel jeg kanskje, da.
Sånn at turtelduene fikk nyte hverandres selskap, i fred og ro, (eller noe sånt), da.
Og Mattias, han var forresten fan av den svenske fotballklubben AIK, husker jeg, at han fortalte.
På den første puben vi var på, etter at vi møtte han Mattias, på Oslo S., den her 17. mai-dagen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Ruth Furuheim sa det om meg.
Mens vi satt der, inne på Fridjof, (eller hva det stedet het igjen), da.
At: ‘Han snakker jo ikke med damene engang’.
(Noe sånt).
Og det var jo bare mine slektninger, som satt rundt der.
Det var Christell og Pia, som satt til høyre for meg, da.
Og min kusine Heidi satt litt foran meg og til venstre, vel.
Og jeg vekslet noen ord med henne etterhvert, da.
Og det viste seg det, at Heidi, hu jobba hos DNB, i Bjerregårdsgate, på St. Hanshaugen.
(Rett rundt hjørnet for der jeg bodde, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, da).
Og det var nytt for meg da, husker jeg.
Jeg hadde en gang gått inn i den banken.
Og blitt stengt inne, i en slags sluse, i inngangspartiet der, i en del sekunder.
Så dette var ikke akkurat favorittbanken min, da.
Så det var ikke sånn at jeg gikk der så ofte, akkurat.
Så jeg møtte aldri Heidi, i den bankfilialen, da.
For jeg brukte vel mest minibank-kort, på den her tida, (tror jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Heidi virka litt stille og bleik.
Og at hu virka litt trist siden at hun og hennes samboer Steinar, (drosjesjåføren fra Moss), ikke hadde fått seg noen unger, da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon gikk ut fra det lokalet, og stod litt nede ved fjorden og stirret ut over Svelvikstrømmen og mot Hurumlandet, da.
Og Pia og jeg gikk også ut.
For å ta en røyk, vel.
Selv om jeg vel hadde slutta å røyke, på den her tida, vel.
Og jeg så litt stygt på onkel Håkon da, (husker jeg).
Siden han hadde blitt siktet, for å misbruke ungene til lene, da.
Men jeg fikk sagt noe om det.
Men jeg hadde jo snakka med Tommy om det.
Det var lettere det, liksom.
Og Tommy hadde jo sagt at Håkon ikke hadde gjort det, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg snakka også med onkel Runar der, husker jeg.
Han stod i et annet rom der, mener jeg å huske.
(I en bar der, vel).
En der jeg hadde sitti, da.
Og jeg fortalte at jeg hadde problemer med en amalgam-fylling, som hadde falt ut, vel.
Etter at jeg hadde kjøpt et brød, på 7-eleven, på St. Hanshaugen, en søndag.
Et brød som hadde vist seg, å være et solsikkekjerne-brød, (eller noe sånt), da.
Og en plombe falt ut, av tanna, da.
Enten det, ellers så knakk en side av en rotfylt tann, da.
(Noe sånt).
Og onkel Runar sa at jeg kunne få time, da og da, da.
Men da den dagen kom.
Så var jeg litt forsinket, husker jeg.
Og ringte onkel Runar, da jeg kjørte nederst i Maridalsveien der.
(Med Sierra-en min, da.
Som var tilbake fra verkstedet, da).
Og sa at jeg var på vei til Ås, da.
Men da sa onkel Runar det.
At når jeg var så mye forsinka.
Så kunne jeg bare glemme den timen.
Så det ble ikke noe av, at jeg fiksa på den tanna, da.
Og det var vel den tanna, som jeg måtte trekke ut, da jeg jobba for Randstad og Arvato, her i Liverpool, i 2005 da, (hvis jeg husker det riktig).
Siden den tanna plutselig begynte å gjøre veldig vondt, (mens jeg var på jobben), da.
Siden tannråten da hadde nådd ned til rota, (eller noe sånt), vel.
På de fire-fem årene, som da hadde gått, siden bestemor Ågot sin begravelse, da.
For når man har en onkel, som er tannlege, og som man egentlig prøver å kutte ut.
Så er det ikke sånn, at det er enkelt å gå til tannlegen, da.
For det er litt drøyt å gå til en annen tannlege og, liksom.
Og det er vel også litt dumt, å bestille time, fra en onkel, som er i en slekt, som man prøver å kutte ut, liksom.
Så det var ikke så enkelt for meg, å få fiksa den tanna, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noen, (muligens min kusine Susanne, vel).
Som sa at faren min og brødrene hans.
Hadde sitti oppe lenge, natta før.
Og krangla om jeg skulle gå foran eller bak, når vi bar på kista, til Ågot.
Og faren min hadde villet at jeg skulle gå foran, da.
Og det hadde ikke faren min sine brødre likt, da.
Men faren min hadde fått viljen sin til slutt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon han spurte vel om jeg kjørte, vel.
På vei ut av det lokalet, vel.
Og jeg måtte forklare at bilen min var på verksted, og at jeg hadde måtte leie en bil da, og at den stod parkert i en en gate, like ved kirken der, da.
(Ikke så langt unna der den sportsbutikken, til bestemora til Vibeke Kjølstad, hadde vært vel.
Hu som Ulf Havmo og jeg, hadde kjøpt luftgeværkuler av, en gang, mens vi gikk på ungdomsskolen.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Og jeg spurte vel også onkel Runar der.
Om hvorfor hans eldste sønn Ove, ikke var der.
For Ove hadde nemlig ringt meg, et år før det her, (eller noe sånt).
Og hadde villet ha meg med, for å besøke bestemor Ågot, på Svelvik sykehjem, da.
Og han skulle vel kjøre, (tror jeg).
For bilen min var vel på verksted, (eller noe).
(Hvis ikke det her var før jeg fikk Sierra-en, da).
Og da, så sa jeg det, at jeg skulle høre med Pia, om hu ble med.
Og Pia ville bli med, da.
Og da jeg ringte Ove tilbake.
Og sa det, at Pia og jeg ble med.
Så ville ikke Ove dra og besøke Ågot likevel, da.
Så det besøket ble aldri noe av, da.
Så jeg måtte ringe Pia enda engang, da.
Og forklare det, at Ove var ‘mongo’, da.
(Eller hvordan man skal forklare det).
Men det er mulig at Ove hadde drukket, da.
Da han ringte og ‘babla’ om det her.
For jeg mener å huske at jeg lurte på det, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 76: Kvelde
Sommeren år 2000, (må det vel ha vært), så fortalte Pia meg det, at onkel Martin og Grete Ingebrigtsen, hadde solgt gården sin i Askim og istedet flyttet til en ny gård, i Kvelde, like ved Larvik, hvor vi jo selv hadde bodd, på 70-tallet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel hadde tidligere prøvd å få meg til å ble med, for å besøke onkel Martin, da han drev den fiskedammen, ute i Spydeberg, på 90-tallet.
Men jeg hadde ikke lyst, da.
For jeg husket at onkel Martin hadde vært uhøflig, da jeg besøkte han på sykehuset, (Sophies Minde vel), i Oslo, høsten 1990 vel, (etter at bestemor Ingeborg hadde bedt meg om å besøke han).
(Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 2).
Og Pia hadde en gang sagt det, at hu hadde sett det, at onkel Martin hadde vært slem, mot noen damer, på Schoushallen, (eller noe sånt), en gang, som hu hadde vært på byen, da.
Også på 90-tallet, da.
Så jeg var litt skeptisk til onkel Martin, da.
Men Pia og jeg hadde jo besøkt Martin og Grete, i Askim, i forbindelse med at mora vår døde.
(Noen måneder før det her).
Og da hadde vel onkel Martin nevnt det, at han ville at vi skulle ha mer med hverandre å gjøre, da.
(Og at det var synd at det måtte et dødsfall til for at vi skulle bli bedre kjent.
Noe sånt).
Og når Martin og Grete så flytta til like ved Larvik, (hvor jeg jo vokste opp).
Så syntes jeg at det virka mer artig, å besøke onkel Martin og dem, da.
Så da lot jeg meg overtale til det, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel en helg, i sommerferien min, (eller noe), at Pia, Daniel og jeg, skulle dra ned, for å besøke onkel Martin og dem, i Kvelde, da.
Og jeg var nok litt overarbeidet muligens, på den her tida.
Så jeg var ikke hos Pia og dem, i Tromsøgata, før ut på ettermiddagen, på fredagen, da.
Og da ringte jeg Martin og Grete, fra mobilen min da, (husker jeg).
For å si fra om at vi kom fram dit litt seint, da.
Og så sa jeg det, at vi kan sikkert dra i morgen istedet, hvis det passer bedre.
(Bare for å ha noe å si liksom, da).
Og da svarte Grete Ingebrigtsen det, at det passet bedre.
Og så måtte vi dra ned på lørdagen istedet da, (husker jeg).
Og seinere, så har Pia fortalt meg det, at Grete Ingebrigtsen har en diagnose, som sier at hun er sinnsyk, (eller noe sånt), da.
Og da skjønte jeg kanskje mer av den her rare oppføreselen, til hu Grete Ingebrigtsen, da.
For hu var vel uhøflig, (må man vel si), da hu sa det, at det passet bedre, hvis vi dro ned dagen etter, da.
(Akkurat når vi skulle starte på kjøreturen ned dit, da.
En kjøretur på drøye to timer, vel).
På lørdagen, så kjørte vi ned, mens det enda var lys, husker jeg.
(Selv om det vel er lys lenge, om sommeren, i Norge).
Og jeg kjørte ned mot Larvik.
Og tok av mot Kongsberg, like etter Verningen der, langs E18, (noen få kilometer nord for Larvik sentrum), da.
Jeg hadde vel så og si aldri kjørt på den veien, opp mot Kongsberg der før.
(Altså den veien som følger Lågendalen oppover, da.
Lågen blir forresten også kalt Numedalslågen.
Så hvis man følger den elva langt nok nordover, så kommer man til Numedal, da.
Hvor bestemor Ågot jo var fra).
Så jeg kjørte innom en gårdsbutikk, da.
Mellom Larvik og Kvelde.
Og spurte dem om veien, da.
Hvis det ikke var sånn at jeg ringte Grete og Martin derfra, da.
(Hvis ikke Pia husket veien, da).
Og det var skiltet til Lysebo, (mener jeg å huske).
Og avkjøringa dit var rett før Kvelde sentrum, da.
(Men på den her tida, så var jeg ikke kjent i Lågendalen, i det hele tatt.
Så jeg måtte liksom streve litt med å finne fram, da).
Og etter avkjøringa til Lysebo, så måtte man kjøre på noen gårdsveier, i et par kilometer cirka, da.
Før man kom fram til gården Løvås, da.
Som lå cirka en kilometer før Farris-vannet, når man kjørte fra Lågendalen, da.
Og den gårdsveien som går forbi den gården, den blir vel kalt for Farrisveien, (hvis jeg husker det riktig).
Og gården Løvås ligger vel i Farrisdalen, tror jeg.
(Og Farrisdalen må vel da kanskje være en sidedal av Lågendalen, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Gården Løvås, den så helt jævlig ut da, (må man vel si).
De som hadde bodd der før dem, hadde hatt rykte på seg å være kriminelle, (eller noe sånt), sa onkel Martin, da.
Og det var rot overalt på gården, og bygningene var i dårlig stand, da.
Så Grete hadde visst fått kjøpt denne gården for nesten ingenting, da.
(For bare et par hundre tusen, eller noe sånt, vel.
Hvis ikke det var enda mindre, da.
Og hu hadde også fått den gården i Askim, (den som hu hadde før Løvås), veldig billig da, husker jeg at hu fortalte.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Perlen på denne gården, (må man vel si), det var en eng, som kanskje hadde blitt brukt som et jorde, i gamle dager.
Det gikk en egen vei, bort til den her enga, da.
Og det var også en stor låve hvor de hadde hatt griser i kjelleren, vel.
Og det var også noen små hus, ikke langt fra den enga, for griser, eller lignende.
Pluss en gammel fjøsbygning, (eller et stabbur, eller hva det kan ha vært), like ved gårdshuset, (heter det vel).
Fra enga, (som onkel Martin også brukte som skytterbane, fortalte han meg), så rant det en bekk.
Bekken rant under Farrisveien, vel.
Og ned i en dam, som lå like ved en hytte, som også hørte til gården, da.
Etter dammen, (som ble brukt som badedam og som muligens var kunstig demmet opp, og hvor det visstnok fantes bever, ifølge onkel Martin), så rant det vel en bekk videre ned til Farrisvannet, tror jeg.
Og det vannet som var i den bekken, før dammen, det var så reint, at man kunne man drikke det, husker jeg at onkel Martin sa, en gang seinere.
Og det tilhørte også noen få hundre kvadratmeter skog, til den her gården, da.
‘Naturskog’, som onkel Martin lærte meg at det het, i 2005, da jeg bodde på den her gården, i noen få måneder, etter at jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’.
Naturskog var liksom det motsatte av kulturskog, forklarte onkel Martin, (som hadde gått på skogbrukskole i Melsomvik, eller noe sånt), da.
Kulturskog det var skog, som mennesker hadde plantet.
For eksempel for å selge juletrær da, (eller noe lignende).
Så på Løvås, så hadde de visst urskog da, kan man vel kanskje kalle det.
Altså skog som hadde vokst opp ganske naturlig vel, og som ikke hadde blitt utnyttet på en industriell måte, da.
Det var vel skogen for liten til, for at det skulle være lønnsomt, tror jeg.
Men denne skogen grenset vel også til en skog eiet av en Løvenskiold, eller en Treschow, eller en Fritzøe, (eller noe sånt), tror jeg.
Og det lærte vi også i andre klasse, på handel og kontor, i samfunns og næringslære-timene, husker jeg.
(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
At Treschow-Fritzøe, (et navn jeg husket såvidt, fra da jeg vokste opp i Larvik, på 70-tallet), eide det meste av skogen, nedi der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg dreiv mye med data, (som hobby), på den her tida.
Og jeg hadde oppgradert PC-en min, hjemme i Oslo, da.
Det vil si at jeg hadde kjøpt et nytt hovedkort, og så brukte det gamle skjermkortet, RAM-brikkene, prosessoren og lydkortet osv., da.
Og når man bytter hovedkort, (og muligens også kabinett, var det vel), så blir det nesten som å bygge en ny PC, fra grunnen av, da.
Så jeg lærte liksom å bygge PC-er, da.
Og på et av de første besøkene mine, på Løvås.
Så skulle jeg liksom prøve å bytte skjermkort, (eller noe sånt), på en PC der, da.
Men jeg visste jo ikke hvordan hovedkort, som denne PC-en hadde.
(Før jeg dro ned dit).
Så det skjermkortet jeg hadde med, det funka ikke, da.
(Noe sånt).
Så det var litt vanskelig for meg dette.
For hvis man skal fikse en PC, så må man jo først få tilgang til den PC-en.
Og så finne ut hvilke deler, som man trenger.
Men sånn ble det ikke på Løvås, da.
For jeg var ikke der så ofte.
Så jeg bare tok med meg noen deler, som jeg tilfeldigvis hadde liggende, i Oslo, da.
Og disse delene, de passet tilfeldigvis ikke, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, at jeg pleide å laste ned en del mp3-er, fra nettet, på den her tida.
Og jeg spurte Martin og Grete om det var noen sanger, som de så etter, da.
Og Martin ville ha den Sopranos-sangen da, husker jeg.
Så jeg lastet ned den for dem, da.
Da jeg kom tilbake til Oslo.
Og brente den på en CD, og sendte den i posten til Kvelde, da.
Selv om jeg var rimelig opptatt, som butikksjef, på den her tida.
Så dette tok nok en del måneder, hvis jeg husker det riktig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 42: Mer fra Rimi Bjørndal
En stund etter at jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).
Så ansatte butikksjef Kristian Kvehaugen to pakistanske folk der, (husker jeg).
Hu ene var Rahat, ei dame i begynnelsen av 20-årene, vel.
Og hu andre, det var en kar, som jeg ikke husker hva heter nå.
Men han hadde liksom et hakk i panna da, som han hadde fått, da han som barn falt ned fra en terrasse, (eller noe sånt), nede i Pakistan, fortalte han en gang, på bussen, på vei ned til sentrum, etter jobben, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han med hakket i panna, han begynte å prate om religion, på bussen, på vei ned til sentrum da, (husker jeg).
(I tida etter at jeg hadde skrota HiAce-en, da).
For det var felles utpassering, på Rimi Bjørndal, da.
(Det vil si at alle som jobba seinvakta, måtte gå ut av butikken samtidig, da.
Eller ihvertfall at den som gikk sist derfra ikke gikk derfra aleine, da.
I tilfelle at det stod en raner, og venta på butikkfolka, når dem skulle hjem, da.
Så var det mer sikkert, hvis det var felles utpassering, da.
Selv om ikke alle som jobba der, var vant med felles utpassering, vel.
(Som Magne Winnem forresten også hadde på Rimi Karlsrud).
Så noen ganger, så ville folk mase da, om å få gå før).
Han med hakket i panna, han fortalte det, at i islam, så trodde de også på Jesus, da.
Men Jesus var en profet da, (husker jeg at han sa).
(Så i islam, så trodde man ikke at Jesus var Guds sønn, da).
Og han med hakket i panna, han sa også det, (mener jeg å huske).
At i islam, så trodde de ikke på treenigheten, da.
For de mente at tre ting ikke kunne være en, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde vel ikke noe særlig valg.
Jeg måtte nesten sitte og høre på han karen med hakket i panna, mens han prata om religion, på bussen der, (på vei hjem fra Rimi Bjørndal), da.
For jeg var jo sjefen hans, på jobben.
Så jeg måtte liksom oppføre meg ordentlig da, (syntes jeg).
Så jeg satt og hørte på at han med hakket i panna, fortalte om islam og Jesus da, noen ganger, på bussen hjem etter jobben, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).
Selv om jeg selv ikke var noe religiøs da, må jeg innrømme.
Men hva skulle man gjøre liksom, da.
Det var liksom ikke noen måte, som jeg kunne komme unna, den her pratinga.
Selv om jeg hadde lest i aviser osv., at man ikke burde diskutere religion og politikk, på jobb.
Men jeg satt nå på den bussen, da.
Så da måtte jeg nesten høre på hva de kollegene mine sa, også.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, et år eller to, etter at han med hakket i panna, hadde slutta, på Rimi Bjørndal.
Så fant jeg tilfeldigvis hjemmesiden hans, på nettet, (husker jeg).
(Og da var han gift osv., husker jeg, at jeg leste).
Og jeg sendte han vel en e-post, (mener jeg å huske).
For å høre hvordan det gikk med han, og sånn, da.
Men jeg fikk vel ikke noe svar, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rahat og han med hakket i panna, de spurte meg vel, om jeg pleide å gå på sånne kaffebarer.
Som dukket opp, i Oslo, på den her tiden.
Men da måtte jeg svare at nei, det gjorde jeg ikke.
For jeg syntes at kaffe, det var liksom sånn som bestemor Ågot drakk, da.
Det var liksom gamlingenes drikk, for meg.
(Og faren min, han drakk heller ikke kaffe, husker jeg.
Han hata kaffe og røyk da, husker jeg, fra oppveksten min, på 70 og 80-tallet.
Så det at jeg begynte å røyke, det var også på en måte et opprør mot faren min, da.
Kan man vel si).
Så det var aldri sånn at jeg kjøpte meg en espresso, på en kaffebar, liksom.
Jeg viste vel ikke engang hvordan man brukte en kaffetrakter, på den her tida, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at jeg overhørte at Rahat og han med hakket i panna, prata ‘dritt’ om meg, på bussen, ned til sentrum, en gang.
(En gang som jeg satt på et annet sete, enn dem, da).
For Rahat likte ikke en ny, blå trøje, jeg hadde på meg, (fra Cubus, på Oslo City vel), som minnet litt om en treningsjakke, vel.
Som jeg hadde kjøpt meg, (omtrent samtidig med at jeg kjøpte den blå trøya, med v-hals), sommeren 1997, vel.
Før jeg dro til Thassos, (må det vel ha vært).
(Selv om jeg vel ikke brukte den trøya noe, på Thassos.
For jeg var vel ikke helt sikker på den trøya selv vel, (hvis jeg husker det riktig).
Men jeg syntes vel at den trøya var grei nok til å bruke på bussen hjem fra jobben, da).
For Rahat sa noe om at jeg liksom skulle være så kul da, (eller noe sånt), husker jeg.
Til han med hakket i panna, da.
Men at den skjorta ikke var noe fin, da.
(Så Rahat virka frustrert, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men hvor Rahat hadde det fra, at jeg liksom skulle være så kul, (eller flink til å kle meg), det veit jeg ikke.
Dette var ikke noe jeg hadde skrytt av, ihvertfall.
At jeg liksom var så kul, da.
Jeg prøvde vel å kjøpe kule og fine klær.
Men jeg mente vel ikke at jeg var noen klesekspert, akkurat.
Jeg var jo en som hadde vokst opp aleine, på Bergeråsen.
Og ikke en som hadde vokst opp, under rike kår, på Oslo Vest, liksom.
Men det visste nok ikke Rahat og han med hakket i panna, da.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som jeg satt på bussen hjem fra jobben.
Så hadde Rahat vært i Pakistan, på sommerferie, (mener jeg å huske).
Og da hadde Rahat kjøpt en pakistansk hatt til meg da, (husker jeg).
Siden jeg var sjefen hennes, (regna jeg med, ihvertfall).
(Jeg hadde ihvertfall hørt det tidligere, at folk som hadde fremmedkulturelle kolleger, pleide å få tepper og sånn i gave, når disse hadde vært på ferie, i hjemlandene sine, da).
Og det var en rød hatt, til å ha på toppen av hue, da.
Med noe sølvfolie sydd inn i, osv.
Som Rahat og Hava forklarte meg hvordan jeg skulle ha på hue, da.
På bussen, mens den kjørte ned Slimeveien der, da.
(Og de andre busspassasjerene smilte og lo litt, vel).
Og Hava sa vel noe sånn som at, ‘hvorfor kjøpte du ikke hvit, da?’.
Til Rahat, da.
Men da ble Rahat litt amper, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn at foreldrene til Hava, jobba i det vaskefirmaet, (som het Kvalitetsrengjøring vel), forresten.
Så mora hennes var der og vaska hver dag, da.
Og i starten faren også.
Og en lørdag, midt på vinteren.
Etter at jeg hadde skrota HiAce-en.
Så hadde jeg kommet for seint, til den første bussen, (husker jeg).
Så jeg tok en taxi, som var på Bjørndal, samtidig med bussen, da.
Det vil si klokka 7.30, da.
For Irene Ottesen og jeg.
Vi tok begge den bussen, (på den her tida).
Så vi hadde en avtale med butikksjef Kristian Kvehaugen, om at vi begynte klokka 7.30, da.
På lørdager.
(Istedet for klokka 7.00, da).
Siden den første bussen, ikke var på Bjørndal, før klokka 7.30, på lørdager.
Men dette, det hadde visst ikke Kristian Kvehaugen fortalt om, til vaskefirmaet.
For da jeg kom på jobb, klokka 7.30, en kald februar-morgen, (eller hva det kan ha vært, igjen).
Så stod foreldra til Hava, utafor personalinngangen, til Rimi Bjørndal der, og hutra, da.
Og sa at de hadde stått og fryst der, i en halvtime, eller noe sånt.
Så her hadde noe sviktet, når det gjaldt kommunikasjonen, mellom Kristian Kvehaugen og vaskefirmaet, da.
(Eller om det var internt i vaskefirmaet, da).
Og da ble jeg så sinna, husker jeg, da jeg gikk inn i butikken.
At jeg bare reiv av dekselet, der jeg skulle slå inn koden, på alarmen, (som Kristian Kvehaugen hadde fortalt meg at var ‘1943’, da jeg begynte der), husker jeg.
For jeg syntes at det her ble for dumt, da.
For jeg skjønte at jeg nok kom til å få problemer, da.
Siden disse ganske gamle vaskefolka, hadde stått og fryst i mange minusgrader da, i en halvtime, (eller noe sånt), utafor Rimi Bjørndal der, en lørdagsmorgen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hava, hu fortalte meg også det, på bussen ned til sentrum, en gang.
At søstra hennes, (Sema), hu jobba med å vaske, i en butikk, nede i sentrum, da.
Og en gang, så hadde hu Sema begynt å ha sex, i butikken, mens hu skulle vaske, da.
Med en som jobba der da, (var det vel).
Også hadde en Sequritas-vakt sett dette, da.
Så Sema hadde blitt ‘ferska’ da, sa Hava.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og like etter det her, så begynte også hu Sema, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.
Og hu Sema, hu var vel bare atten år, vel.
Og jeg husker ennå en gang, som hu løp ut fra garderoben, på Rimi Bjørndal der.
(Og mot meg, som stod ved kontoret der).
I bare en tynn t-skjorte da, (på overkroppen).
Mens de faste puppene hennes spratt opp og ned, under den tynne t-skjorta, da.
Og hu sa til meg det, at jeg måtte finne noe arbeidstøy, til henne, da.
(Noe vel ikke butikksjef Kristian Kvehaugen hadde gjort, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hava, hu pleide å prate til meg om sex og en del andre ting, på bussen, på veien hjem fra jobben da, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Og en gang, så sa hu det, at ‘men jeg går ikke i trange klær’.
(Av en eller annen grunn).
Men det gjorde søstera hennes Sema da, (husker jeg).
Så hu fulgte Oslo-moten da, (som Axel jo hadde forklart om), og gikk med trange klær, på den rimelig hotte kroppen sin da, (må man vel kalle den).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen gang, som jeg satt på bussen, hjem fra jobben, sammen med hu Hava.
(Som pleide å ta bussen ned til sentrum, selv om hu skulle til Holmlia, da).
Så spurte Hava meg, på hvert busstopp, mellom Bjørndal og Mortensrud, (var det vel).
(For etterhvert, så ble T-banelinje 3 forlenget, fra Skullerud til Mortensrud.
Mens Mortensrud Senter, ble bygget.
Så 71-bussen slutta å gå fra Bjørndal, da).
Så dette var nok i 1998 en gang.
På vei fra Bjørndal til T-banestasjonen, på Mortensrud, da.
Og da spurte Hava meg om det, (husker jeg).
For hver gang, som denne Søndre Nordstrand-ringbussen stoppa.
Og en ny tenåringsjente gikk på bussen.
(Av en eller annen grunn).
At, ‘hva synes du om henne, da?’.
(Noe sånt).
Fire-fem ganger, da.
Mellom Bjørndal og Mortensrud der, da.
Men jeg sa vel til Hava, at jeg ikke pleide å se så mye på damene, på bussen, da.
Men Hava mente at jeg burde gjøre det, da.
(Noe sånt).
Så det er mulig at jeg ble litt påvirket av hu Hava.
Og begynte å kikke litt mer på damene, på bussen og sånn, etter det her.
Etter at jeg hadde jobbet sammen med hu Hava, på Rimi Bjørndal, da.
Det er mulig.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
