johncons

Stikkord: Ågot Mogan Olsen

  • Min Bok 5 – Kapittel 76: Kvelde

    Sommeren år 2000, (må det vel ha vært), så fortalte Pia meg det, at onkel Martin og Grete Ingebrigtsen, hadde solgt gården sin i Askim og istedet flyttet til en ny gård, i Kvelde, like ved Larvik, hvor vi jo selv hadde bodd, på 70-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde tidligere prøvd å få meg til å ble med, for å besøke onkel Martin, da han drev den fiskedammen, ute i Spydeberg, på 90-tallet.

    Men jeg hadde ikke lyst, da.

    For jeg husket at onkel Martin hadde vært uhøflig, da jeg besøkte han på sykehuset, (Sophies Minde vel), i Oslo, høsten 1990 vel, (etter at bestemor Ingeborg hadde bedt meg om å besøke han).

    (Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 2).

    Og Pia hadde en gang sagt det, at hu hadde sett det, at onkel Martin hadde vært slem, mot noen damer, på Schoushallen, (eller noe sånt), en gang, som hu hadde vært på byen, da.

    Også på 90-tallet, da.

    Så jeg var litt skeptisk til onkel Martin, da.

    Men Pia og jeg hadde jo besøkt Martin og Grete, i Askim, i forbindelse med at mora vår døde.

    (Noen måneder før det her).

    Og da hadde vel onkel Martin nevnt det, at han ville at vi skulle ha mer med hverandre å gjøre, da.

    (Og at det var synd at det måtte et dødsfall til for at vi skulle bli bedre kjent.

    Noe sånt).

    Og når Martin og Grete så flytta til like ved Larvik, (hvor jeg jo vokste opp).

    Så syntes jeg at det virka mer artig, å besøke onkel Martin og dem, da.

    Så da lot jeg meg overtale til det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel en helg, i sommerferien min, (eller noe), at Pia, Daniel og jeg, skulle dra ned, for å besøke onkel Martin og dem, i Kvelde, da.

    Og jeg var nok litt overarbeidet muligens, på den her tida.

    Så jeg var ikke hos Pia og dem, i Tromsøgata, før ut på ettermiddagen, på fredagen, da.

    Og da ringte jeg Martin og Grete, fra mobilen min da, (husker jeg).

    For å si fra om at vi kom fram dit litt seint, da.

    Og så sa jeg det, at vi kan sikkert dra i morgen istedet, hvis det passer bedre.

    (Bare for å ha noe å si liksom, da).

    Og da svarte Grete Ingebrigtsen det, at det passet bedre.

    Og så måtte vi dra ned på lørdagen istedet da, (husker jeg).

    Og seinere, så har Pia fortalt meg det, at Grete Ingebrigtsen har en diagnose, som sier at hun er sinnsyk, (eller noe sånt), da.

    Og da skjønte jeg kanskje mer av den her rare oppføreselen, til hu Grete Ingebrigtsen, da.

    For hu var vel uhøflig, (må man vel si), da hu sa det, at det passet bedre, hvis vi dro ned dagen etter, da.

    (Akkurat når vi skulle starte på kjøreturen ned dit, da.

    En kjøretur på drøye to timer, vel).

    På lørdagen, så kjørte vi ned, mens det enda var lys, husker jeg.

    (Selv om det vel er lys lenge, om sommeren, i Norge).

    Og jeg kjørte ned mot Larvik.

    Og tok av mot Kongsberg, like etter Verningen der, langs E18, (noen få kilometer nord for Larvik sentrum), da.

    Jeg hadde vel så og si aldri kjørt på den veien, opp mot Kongsberg der før.

    (Altså den veien som følger Lågendalen oppover, da.

    Lågen blir forresten også kalt Numedalslågen.

    Så hvis man følger den elva langt nok nordover, så kommer man til Numedal, da.

    Hvor bestemor Ågot jo var fra).

    Så jeg kjørte innom en gårdsbutikk, da.

    Mellom Larvik og Kvelde.

    Og spurte dem om veien, da.

    Hvis det ikke var sånn at jeg ringte Grete og Martin derfra, da.

    (Hvis ikke Pia husket veien, da).

    Og det var skiltet til Lysebo, (mener jeg å huske).

    Og avkjøringa dit var rett før Kvelde sentrum, da.

    (Men på den her tida, så var jeg ikke kjent i Lågendalen, i det hele tatt.

    Så jeg måtte liksom streve litt med å finne fram, da).

    Og etter avkjøringa til Lysebo, så måtte man kjøre på noen gårdsveier, i et par kilometer cirka, da.

    Før man kom fram til gården Løvås, da.

    Som lå cirka en kilometer før Farris-vannet, når man kjørte fra Lågendalen, da.

    Og den gårdsveien som går forbi den gården, den blir vel kalt for Farrisveien, (hvis jeg husker det riktig).

    Og gården Løvås ligger vel i Farrisdalen, tror jeg.

    (Og Farrisdalen må vel da kanskje være en sidedal av Lågendalen, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Gården Løvås, den så helt jævlig ut da, (må man vel si).

    De som hadde bodd der før dem, hadde hatt rykte på seg å være kriminelle, (eller noe sånt), sa onkel Martin, da.

    Og det var rot overalt på gården, og bygningene var i dårlig stand, da.

    Så Grete hadde visst fått kjøpt denne gården for nesten ingenting, da.

    (For bare et par hundre tusen, eller noe sånt, vel.

    Hvis ikke det var enda mindre, da.

    Og hu hadde også fått den gården i Askim, (den som hu hadde før Løvås), veldig billig da, husker jeg at hu fortalte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Perlen på denne gården, (må man vel si), det var en eng, som kanskje hadde blitt brukt som et jorde, i gamle dager.

    Det gikk en egen vei, bort til den her enga, da.

    Og det var også en stor låve hvor de hadde hatt griser i kjelleren, vel.

    Og det var også noen små hus, ikke langt fra den enga, for griser, eller lignende.

    Pluss en gammel fjøsbygning, (eller et stabbur, eller hva det kan ha vært), like ved gårdshuset, (heter det vel).

    Fra enga, (som onkel Martin også brukte som skytterbane, fortalte han meg), så rant det en bekk.

    Bekken rant under Farrisveien, vel.

    Og ned i en dam, som lå like ved en hytte, som også hørte til gården, da.

    Etter dammen, (som ble brukt som badedam og som muligens var kunstig demmet opp, og hvor det visstnok fantes bever, ifølge onkel Martin), så rant det vel en bekk videre ned til Farrisvannet, tror jeg.

    Og det vannet som var i den bekken, før dammen, det var så reint, at man kunne man drikke det, husker jeg at onkel Martin sa, en gang seinere.

    Og det tilhørte også noen få hundre kvadratmeter skog, til den her gården, da.

    ‘Naturskog’, som onkel Martin lærte meg at det het, i 2005, da jeg bodde på den her gården, i noen få måneder, etter at jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Naturskog var liksom det motsatte av kulturskog, forklarte onkel Martin, (som hadde gått på skogbrukskole i Melsomvik, eller noe sånt), da.

    Kulturskog det var skog, som mennesker hadde plantet.

    For eksempel for å selge juletrær da, (eller noe lignende).

    Så på Løvås, så hadde de visst urskog da, kan man vel kanskje kalle det.

    Altså skog som hadde vokst opp ganske naturlig vel, og som ikke hadde blitt utnyttet på en industriell måte, da.

    Det var vel skogen for liten til, for at det skulle være lønnsomt, tror jeg.

    Men denne skogen grenset vel også til en skog eiet av en Løvenskiold, eller en Treschow, eller en Fritzøe, (eller noe sånt), tror jeg.

    Og det lærte vi også i andre klasse, på handel og kontor, i samfunns og næringslære-timene, husker jeg.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    At Treschow-Fritzøe, (et navn jeg husket såvidt, fra da jeg vokste opp i Larvik, på 70-tallet), eide det meste av skogen, nedi der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dreiv mye med data, (som hobby), på den her tida.

    Og jeg hadde oppgradert PC-en min, hjemme i Oslo, da.

    Det vil si at jeg hadde kjøpt et nytt hovedkort, og så brukte det gamle skjermkortet, RAM-brikkene, prosessoren og lydkortet osv., da.

    Og når man bytter hovedkort, (og muligens også kabinett, var det vel), så blir det nesten som å bygge en ny PC, fra grunnen av, da.

    Så jeg lærte liksom å bygge PC-er, da.

    Og på et av de første besøkene mine, på Løvås.

    Så skulle jeg liksom prøve å bytte skjermkort, (eller noe sånt), på en PC der, da.

    Men jeg visste jo ikke hvordan hovedkort, som denne PC-en hadde.

    (Før jeg dro ned dit).

    Så det skjermkortet jeg hadde med, det funka ikke, da.

    (Noe sånt).

    Så det var litt vanskelig for meg dette.

    For hvis man skal fikse en PC, så må man jo først få tilgang til den PC-en.

    Og så finne ut hvilke deler, som man trenger.

    Men sånn ble det ikke på Løvås, da.

    For jeg var ikke der så ofte.

    Så jeg bare tok med meg noen deler, som jeg tilfeldigvis hadde liggende, i Oslo, da.

    Og disse delene, de passet tilfeldigvis ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at jeg pleide å laste ned en del mp3-er, fra nettet, på den her tida.

    Og jeg spurte Martin og Grete om det var noen sanger, som de så etter, da.

    Og Martin ville ha den Sopranos-sangen da, husker jeg.

    Så jeg lastet ned den for dem, da.

    Da jeg kom tilbake til Oslo.

    Og brente den på en CD, og sendte den i posten til Kvelde, da.

    Selv om jeg var rimelig opptatt, som butikksjef, på den her tida.

    Så dette tok nok en del måneder, hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 42: Mer fra Rimi Bjørndal

    En stund etter at jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).

    Så ansatte butikksjef Kristian Kvehaugen to pakistanske folk der, (husker jeg).

    Hu ene var Rahat, ei dame i begynnelsen av 20-årene, vel.

    Og hu andre, det var en kar, som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men han hadde liksom et hakk i panna da, som han hadde fått, da han som barn falt ned fra en terrasse, (eller noe sånt), nede i Pakistan, fortalte han en gang, på bussen, på vei ned til sentrum, etter jobben, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han med hakket i panna, han begynte å prate om religion, på bussen, på vei ned til sentrum da, (husker jeg).

    (I tida etter at jeg hadde skrota HiAce-en, da).

    For det var felles utpassering, på Rimi Bjørndal, da.

    (Det vil si at alle som jobba seinvakta, måtte gå ut av butikken samtidig, da.

    Eller ihvertfall at den som gikk sist derfra ikke gikk derfra aleine, da.

    I tilfelle at det stod en raner, og venta på butikkfolka, når dem skulle hjem, da.

    Så var det mer sikkert, hvis det var felles utpassering, da.

    Selv om ikke alle som jobba der, var vant med felles utpassering, vel.

    (Som Magne Winnem forresten også hadde på Rimi Karlsrud).

    Så noen ganger, så ville folk mase da, om å få gå før).

    Han med hakket i panna, han fortalte det, at i islam, så trodde de også på Jesus, da.

    Men Jesus var en profet da, (husker jeg at han sa).

    (Så i islam, så trodde man ikke at Jesus var Guds sønn, da).

    Og han med hakket i panna, han sa også det, (mener jeg å huske).

    At i islam, så trodde de ikke på treenigheten, da.

    For de mente at tre ting ikke kunne være en, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde vel ikke noe særlig valg.

    Jeg måtte nesten sitte og høre på han karen med hakket i panna, mens han prata om religion, på bussen der, (på vei hjem fra Rimi Bjørndal), da.

    For jeg var jo sjefen hans, på jobben.

    Så jeg måtte liksom oppføre meg ordentlig da, (syntes jeg).

    Så jeg satt og hørte på at han med hakket i panna, fortalte om islam og Jesus da, noen ganger, på bussen hjem etter jobben, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

    Selv om jeg selv ikke var noe religiøs da, må jeg innrømme.

    Men hva skulle man gjøre liksom, da.

    Det var liksom ikke noen måte, som jeg kunne komme unna, den her pratinga.

    Selv om jeg hadde lest i aviser osv., at man ikke burde diskutere religion og politikk, på jobb.

    Men jeg satt nå på den bussen, da.

    Så da måtte jeg nesten høre på hva de kollegene mine sa, også.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, et år eller to, etter at han med hakket i panna, hadde slutta, på Rimi Bjørndal.

    Så fant jeg tilfeldigvis hjemmesiden hans, på nettet, (husker jeg).

    (Og da var han gift osv., husker jeg, at jeg leste).

    Og jeg sendte han vel en e-post, (mener jeg å huske).

    For å høre hvordan det gikk med han, og sånn, da.

    Men jeg fikk vel ikke noe svar, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rahat og han med hakket i panna, de spurte meg vel, om jeg pleide å gå på sånne kaffebarer.

    Som dukket opp, i Oslo, på den her tiden.

    Men da måtte jeg svare at nei, det gjorde jeg ikke.

    For jeg syntes at kaffe, det var liksom sånn som bestemor Ågot drakk, da.

    Det var liksom gamlingenes drikk, for meg.

    (Og faren min, han drakk heller ikke kaffe, husker jeg.

    Han hata kaffe og røyk da, husker jeg, fra oppveksten min, på 70 og 80-tallet.

    Så det at jeg begynte å røyke, det var også på en måte et opprør mot faren min, da.

    Kan man vel si).

    Så det var aldri sånn at jeg kjøpte meg en espresso, på en kaffebar, liksom.

    Jeg viste vel ikke engang hvordan man brukte en kaffetrakter, på den her tida, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg overhørte at Rahat og han med hakket i panna, prata ‘dritt’ om meg, på bussen, ned til sentrum, en gang.

    (En gang som jeg satt på et annet sete, enn dem, da).

    For Rahat likte ikke en ny, blå trøje, jeg hadde på meg, (fra Cubus, på Oslo City vel), som minnet litt om en treningsjakke, vel.

    Som jeg hadde kjøpt meg, (omtrent samtidig med at jeg kjøpte den blå trøya, med v-hals), sommeren 1997, vel.

    Før jeg dro til Thassos, (må det vel ha vært).

    (Selv om jeg vel ikke brukte den trøya noe, på Thassos.

    For jeg var vel ikke helt sikker på den trøya selv vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Men jeg syntes vel at den trøya var grei nok til å bruke på bussen hjem fra jobben, da).

    For Rahat sa noe om at jeg liksom skulle være så kul da, (eller noe sånt), husker jeg.

    Til han med hakket i panna, da.

    Men at den skjorta ikke var noe fin, da.

    (Så Rahat virka frustrert, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men hvor Rahat hadde det fra, at jeg liksom skulle være så kul, (eller flink til å kle meg), det veit jeg ikke.

    Dette var ikke noe jeg hadde skrytt av, ihvertfall.

    At jeg liksom var så kul, da.

    Jeg prøvde vel å kjøpe kule og fine klær.

    Men jeg mente vel ikke at jeg var noen klesekspert, akkurat.

    Jeg var jo en som hadde vokst opp aleine, på Bergeråsen.

    Og ikke en som hadde vokst opp, under rike kår, på Oslo Vest, liksom.

    Men det visste nok ikke Rahat og han med hakket i panna, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg satt på bussen hjem fra jobben.

    Så hadde Rahat vært i Pakistan, på sommerferie, (mener jeg å huske).

    Og da hadde Rahat kjøpt en pakistansk hatt til meg da, (husker jeg).

    Siden jeg var sjefen hennes, (regna jeg med, ihvertfall).

    (Jeg hadde ihvertfall hørt det tidligere, at folk som hadde fremmedkulturelle kolleger, pleide å få tepper og sånn i gave, når disse hadde vært på ferie, i hjemlandene sine, da).

    Og det var en rød hatt, til å ha på toppen av hue, da.

    Med noe sølvfolie sydd inn i, osv.

    Som Rahat og Hava forklarte meg hvordan jeg skulle ha på hue, da.

    På bussen, mens den kjørte ned Slimeveien der, da.

    (Og de andre busspassasjerene smilte og lo litt, vel).

    Og Hava sa vel noe sånn som at, ‘hvorfor kjøpte du ikke hvit, da?’.

    Til Rahat, da.

    Men da ble Rahat litt amper, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at foreldrene til Hava, jobba i det vaskefirmaet, (som het Kvalitetsrengjøring vel), forresten.

    Så mora hennes var der og vaska hver dag, da.

    Og i starten faren også.

    Og en lørdag, midt på vinteren.

    Etter at jeg hadde skrota HiAce-en.

    Så hadde jeg kommet for seint, til den første bussen, (husker jeg).

    Så jeg tok en taxi, som var på Bjørndal, samtidig med bussen, da.

    Det vil si klokka 7.30, da.

    For Irene Ottesen og jeg.

    Vi tok begge den bussen, (på den her tida).

    Så vi hadde en avtale med butikksjef Kristian Kvehaugen, om at vi begynte klokka 7.30, da.

    På lørdager.

    (Istedet for klokka 7.00, da).

    Siden den første bussen, ikke var på Bjørndal, før klokka 7.30, på lørdager.

    Men dette, det hadde visst ikke Kristian Kvehaugen fortalt om, til vaskefirmaet.

    For da jeg kom på jobb, klokka 7.30, en kald februar-morgen, (eller hva det kan ha vært, igjen).

    Så stod foreldra til Hava, utafor personalinngangen, til Rimi Bjørndal der, og hutra, da.

    Og sa at de hadde stått og fryst der, i en halvtime, eller noe sånt.

    Så her hadde noe sviktet, når det gjaldt kommunikasjonen, mellom Kristian Kvehaugen og vaskefirmaet, da.

    (Eller om det var internt i vaskefirmaet, da).

    Og da ble jeg så sinna, husker jeg, da jeg gikk inn i butikken.

    At jeg bare reiv av dekselet, der jeg skulle slå inn koden, på alarmen, (som Kristian Kvehaugen hadde fortalt meg at var ‘1943’, da jeg begynte der), husker jeg.

    For jeg syntes at det her ble for dumt, da.

    For jeg skjønte at jeg nok kom til å få problemer, da.

    Siden disse ganske gamle vaskefolka, hadde stått og fryst i mange minusgrader da, i en halvtime, (eller noe sånt), utafor Rimi Bjørndal der, en lørdagsmorgen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hava, hu fortalte meg også det, på bussen ned til sentrum, en gang.

    At søstra hennes, (Sema), hu jobba med å vaske, i en butikk, nede i sentrum, da.

    Og en gang, så hadde hu Sema begynt å ha sex, i butikken, mens hu skulle vaske, da.

    Med en som jobba der da, (var det vel).

    Også hadde en Sequritas-vakt sett dette, da.

    Så Sema hadde blitt ‘ferska’ da, sa Hava.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter det her, så begynte også hu Sema, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    Og hu Sema, hu var vel bare atten år, vel.

    Og jeg husker ennå en gang, som hu løp ut fra garderoben, på Rimi Bjørndal der.

    (Og mot meg, som stod ved kontoret der).

    I bare en tynn t-skjorte da, (på overkroppen).

    Mens de faste puppene hennes spratt opp og ned, under den tynne t-skjorta, da.

    Og hu sa til meg det, at jeg måtte finne noe arbeidstøy, til henne, da.

    (Noe vel ikke butikksjef Kristian Kvehaugen hadde gjort, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hava, hu pleide å prate til meg om sex og en del andre ting, på bussen, på veien hjem fra jobben da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Og en gang, så sa hu det, at ‘men jeg går ikke i trange klær’.

    (Av en eller annen grunn).

    Men det gjorde søstera hennes Sema da, (husker jeg).

    Så hu fulgte Oslo-moten da, (som Axel jo hadde forklart om), og gikk med trange klær, på den rimelig hotte kroppen sin da, (må man vel kalle den).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, som jeg satt på bussen, hjem fra jobben, sammen med hu Hava.

    (Som pleide å ta bussen ned til sentrum, selv om hu skulle til Holmlia, da).

    Så spurte Hava meg, på hvert busstopp, mellom Bjørndal og Mortensrud, (var det vel).

    (For etterhvert, så ble T-banelinje 3 forlenget, fra Skullerud til Mortensrud.

    Mens Mortensrud Senter, ble bygget.

    Så 71-bussen slutta å gå fra Bjørndal, da).

    Så dette var nok i 1998 en gang.

    På vei fra Bjørndal til T-banestasjonen, på Mortensrud, da.

    Og da spurte Hava meg om det, (husker jeg).

    For hver gang, som denne Søndre Nordstrand-ringbussen stoppa.

    Og en ny tenåringsjente gikk på bussen.

    (Av en eller annen grunn).

    At, ‘hva synes du om henne, da?’.

    (Noe sånt).

    Fire-fem ganger, da.

    Mellom Bjørndal og Mortensrud der, da.

    Men jeg sa vel til Hava, at jeg ikke pleide å se så mye på damene, på bussen, da.

    Men Hava mente at jeg burde gjøre det, da.

    (Noe sånt).

    Så det er mulig at jeg ble litt påvirket av hu Hava.

    Og begynte å kikke litt mer på damene, på bussen og sånn, etter det her.

    Etter at jeg hadde jobbet sammen med hu Hava, på Rimi Bjørndal, da.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 31: Karlsrud

    Noen måneder ut i 1997, (må det vel ha vært).

    Så dro Kristian Kvehaugen med Irene Ottesen og meg.

    På et slags Rimi-treff, på et biffhus, som var i det samme bygget, som Rimi Karlsrud der, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I Rimi, så het det seg, (noe Kristian Kvehaugen nevnte vel, før vi dro ut for å spise), at man ikke skulle bestille det dyreste, på menyen, hvis man var på restaurant.

    (Noe som ikke pleide å hende ofte, riktignok.

    Da jeg jobba på Rimi Nylænde, så dro vi på Peppes Pizza, en gang, vel.

    Men vi dro aldri på noen ordentlig restaurant, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg bestilte entrecote da, (husker jeg), på biffrestauranten, på Karlsrud der, da.

    Siden entrecote ikke er så dyrt som indrefilet eller ytrefilet da, (for eksempel).

    Og det visste jeg fra før.

    For jeg pleide noen ganger å steike biff, mens jeg bodde på Ungbo, da.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og jeg hadde lest en del brosjyrer om biff, (fra Opplysningskontoret for kjøtt, må det vel ha vært), som jeg hadde funnet, på ICA Tveita der, da.

    (Hvor jeg pleide å dra innom, på veien hjem, noen ganger, hvis jeg jobba tidlig eller mellomvakter, på Rimi Nylænde, da).

    Og jeg hadde også studert selvbetjenings-kjøttdisken på ICA Tveita, en del, (samt kjøttdisken på Rimi Nylænde da selvfølgelig, for jeg pleide jo å rydde i kjøttdisken, hver kveld der, før jeg måtte operere kneet).

    Så jeg behøvde ikke å se så lenge på menyen, for å skjønne det, at entrecote var et biffslag, som lå sånn cirka midt på treet, prismessig, da.

    Så jeg bestilte entrecote, da.

    Selv om jeg egentlig likte best indrefilet og ytrefilet, da.

    For på entrecote, så er det ofte en fettrand, (eller om fettet liksom er innimellom kjøttet).

    Og jeg har jo aldri vært så glad i fett, da.

    Jeg er mest glad i rent kjøtt, liksom.

    Så jeg pleide noen ganger å sitte og pirke, i maten, til bestemor Ågot, (for eksempel), hvis det var mye fett, på kjøttet der, da.

    Da spiste jeg ikke det, (på koteletter osv.), for å si det sånn.

    Så jeg jenka meg, og bestilte entrecote, da.

    (Selv om jeg likte ytrefilet og indrefilet best.

    For på indrefilet og ytrefilet, så slipper man å skjære bort så særlig mye fett, da.

    Og indrefilet og ytrefilet, det er også de møreste biffslagene, da.

    Det er derfor de er dyrest, vel).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg måtte bestille entrecote.

    (Siden man ikke har lov å bestille noe dyrt, hvis man jobber, i Rimi).

    Så spiste jeg maten min litt rart da, (må jeg innrømme).

    (Noe jeg fikk klage på, fra noen Rimi Karlsrud-damer, da.

    Som jeg ikke engang visste hvem var).

    For da spiste jeg kjøttet først da, husker jeg.

    Siden jeg da måtte konsentrerte meg, om å ikke spise fettet, da.

    (Siden det ofte er fett på entrecote, da).

    Siden jeg synes at sånn fett, er ekkelt å spise, da.

    For jeg liker best rent kjøtt liksom, da.

    Og de Rimi Karlsrud-damene.

    De lurte også på hvordan bæsjen min så ut da, (husker jeg).

    For jeg hadde jo vært i Geværkompaniet.

    Og lært der, at man burde drikke mye væske.

    Så Rimi Karlsrud-damene, de klagde, siden jeg drakk mer enn et glass, til maten, da, (husker jeg).

    Og de mente det, (husker jeg), at når jeg bæsja, så kom det sikkert ut sprutbæsj, da.

    Så de Rimi Karlsrud-damene, de var nok ikke oppdratt, av folk som bestemor Ingeborg, som var fra adelsslekter, osv.

    For da hadde de nok ikke prata om bæsj, ved matbordet, (tror jeg).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu ene Rimi Karlsrud-dama.

    (Ei ung og ganske pen blondinne).

    Hu sa noe sånt, som at hu hadde vært dritings, på byen, dagen før, (eller noe).

    Og at hu hadde blotta rumpa si, (mens hu pissa), for noen folk, i en taxi, (eller noe sånt).

    Så det her var jo de horete damene da, (må man vel si).

    Så jeg tenkte vel det, at kanskje det ble noe kjøtt rundt pikken på meg, da.

    Og hu horete blondinna, hu sa det, før hu stakk.

    At hu skulle dra ned på utstedet Strauss, (i Oslo sentrum).

    (Som tidligere het Smuget, vel).

    Også tok hu meg på skuldrene, (mens jeg fortsatt satt ved bordet der), og sa det, at hu håpet at jeg også dukket opp der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens alle fortsatt satt ved bordet der.

    Så spurte jeg, om hvordan det gikk, med den tidligere assistenten Geir, (på Rimi Karlsrud der).

    Som jo hadde fått sparken, et år eller to tidligere, vel.

    Siden han jo hadde tulla med safen der, en sommer, da.

    (Ifølge Magne Winnem, ihvertfall).

    For jeg tenkte vel det, at de her horete damene, antagelig var noen, som pleide å feste mye, sammen med Geir og broren hans, da.

    (Som var et par skikkelige rundbrennere, vel.

    Innbilte jeg meg, ihvertfall).

    Siden de her Rimi Karlsrud-damene, var så uhøflige og harry da, (og skikkelig arbeiderklasse liksom), må man vel si.

    (Noe sånt).

    Og da fikk jeg det til svar, (husker jeg).

    At det gikk bra med Geir.

    Og at han nå jobba som assisterende butikksjef, i Rema.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, Kristian Kvehaugen og meg.

    Vi dro så hjem til Kristian Kvehaugen der, da.

    Som bodde i en blokk-leilighet, (var det vel), ikke så langt unna Rimi Munkelia.

    (Som lå to T-banestasjoner, lenger fra sentrum, enn Rimi Karlsrud, da).

    For Kristian Kvehaugen skulle ha noe sånt sosialt der, da.

    (Som kanskje distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde bedt han om å ha, da.

    Noe sånt).

    Og da vi kom hjem til Kristian Kvehaugen, så viste han oss et bilde, som hang på veggen der da, (husker jeg).

    Som var av en øde gård, da.

    Som sikkert kunne ha vært med i det NRK-programmet, som heter, ‘Der ingen skulle tru at nokon kunne bu’.

    Og det var slektsgården hans da, (fortalte Kristian Kvehaugen).

    Og den lå vel i Gudbrandsdalen, (mener jeg å huske).

    (Hvis den ikke lå i Hallingdalen, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Kristian Kvehaugen, han serverte oss også noe, som han kalte for vodka, (husker jeg).

    Men det var visst bare hjemmebrent, hadde Thomas Kvehaugen fortalt meg, på jobben, dagen før den her ‘seansen’ da, (må det vel ha vært).

    Og Thomas Kvehaugen, han fortalte meg også det, at en gang, så hadde faren hans, lagd noe hjemmebrent, som hadde smakt helt jævlig, da.

    For Kristian Kvehaugen, han hadde brukt noe ketsjup, som hadde gått ut på dato, istedet for gjær, når han brygget den her ‘himkoken’ sin, da.

    (Ifølge Thomas Kvehaugen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg nevnte den her historia, hjemme hos Kristian Kvehaugen.

    (Om den dårlige hjemmebrenten, som han hadde laget, med utgått ketsjup, da).

    Så svarte ikke Kristian Kvehaugen noe, (husker jeg).

    Men han ble bare skikkelig stram i maska da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristian Kvehaugen, han nevnte vel også det, at vi burde ha en skikkelig personalfest snart, oss på Rimi Bjørndal, da.

    Og da svarte jeg det, (husker jeg).

    (Litt i fylla, da).

    At jeg kunne sikkert ha den festen, hjemme hos meg, i Rimi-leiligheten min, da.

    (For da hadde jeg sikkert fått kjøpt meg nye gardiner, da.

    Siden jeg turte å si det her, da).

    Og da ble vi enige om det, da.

    At jeg skulle arrangere en sånn Rimi Bjørndal-personalfest, da.

    Hjemme hos meg.

    (Siden Kristian Kvehaugen jo arrangerte den her ‘lederfesten’, da.

    Og Irene Ottesen, hu hadde vel nettopp flytta, til Holmlia, mener jeg å huske).

    Et stykke ut i 1997 da, (må vel det her ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristian Kvehaugen, han begynte også å klage over, at han hadde så dyre telefonregninger, (husker jeg).

    Og jeg spurte vel for fleip, om han ringte mye til sex-telefoner da, (mener jeg å huske).

    Men da svarte vel ikke Kristian Kvehaugen noe, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den her ‘vodka’-drikkinga.

    Så dro Irene Ottesen og jeg, ned til sentrum da, husker jeg.

    For Irene Ottesen.

    Hu skulle vel ta et eller annet tog, til Holmlia, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og jeg var jo invitert til Strauss, av hu horete Rimi Karlsrud-blondinna, da.

    Så Irene Ottesen og jeg, vi dro sammen ned til sentrum, da.

    Sikkert med en av de siste T-banene, da.

    (Noe sånt).

    Og på Jernbanetorget der, så begynte Irene Ottesen å spy som en gris da, husker jeg.

    Så hu ville bare hjem til Holmlia da, (mener jeg å huske).

    Så jeg dro aleine til Strauss, da.

    (Full som en alke, må jeg vel si).

    Og da jeg skulle gå inn på Strauss der.

    Så fikk jeg meg en rett høyre, fra en dørvakt, husker jeg.

    (Uten at jeg hadde gjort noe galt, da).

    Og da gikk jeg ut igjen, av det smuget, som Strauss lå i da, (husker jeg).

    Også stod jeg litt ute i den sidegata til Karl Johan der da, husker jeg.

    Mens jeg summet meg litt, da.

    Og sjekket om noe var brukket, i trynet, osv., vel.

    Men det var det ikke, da.

    (Såvidt jeg kunne skjønne, ihvertfall).

    Og så våget jeg meg såvidt, inn i det smuget igjen, som Strauss lå i, da.

    Og da stod det ingen i døra der da, (husker jeg).

    Så jeg gikk bare rett inn der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg gikk rundt, inne på Strauss der.

    Så var det plutselig noen som tok tak i beinet mitt, husker jeg.

    Mens jeg gikk opp en liten trapp, (var det vel), i første etasje der, da.

    Og det var hu Rimi Karlsrud-blondinna, da.

    Og jeg fortalte vel henne, at jeg hadde fått meg en på tryne, av dørvakta, da.

    Og hu var aleine der, da.

    Så etterhvert, så gikk vi ut fra Strauss der, da.

    Og hu hadde tenkt å ta en taxi hjem, (mener jeg å huske).

    Så vi gikk sammen, til taxi-holdeplassen, ved Stortorvet der da, (husker jeg).

    Og en kar, som så ut som han lille ‘raringen’, i Fargo.

    Han begynte plutselig å prate til hu Rimi Karlsrud-dama da, (husker jeg).

    Og da sa jeg det, at han så ut som han i Fargo da, (husker jeg).

    Og da ville hu Rimi Karlsrud-dama, heller ta taxi, fra nede ved Oslo S. der, da.

    (Husker jeg).

    Så jeg fulgte henne dit, da.

    Og jeg hadde jo spurt henne, om hu ville bli med hjem til meg.

    (Sånn som hu fra So What gjorde.

    Hu med piercingen i tunga, som jeg pulte en hel natt, noen måneder før det her, da).

    Men hu Rimi Karlsrud-dama, hu ville ikke bli med meg hjem, da.

    Enda jeg vel sa noe sånt, som at det bare var 10-15 minutter å gå, (eller noe sånt), vel.

    Men da vi gikk ned mot Oslo S. der.

    (I Karl Johan, vel).

    Så spurte hu meg, (husker jeg), om det var sant, at det bare var 10-15 minutter å gå, hjem til meg, da.

    Så det er mulig at hu ombestemte seg, da.

    Men da tenkte jeg vel det, at det hadde vært nok tull, for en kveld, vel.

    Så jeg bare fulgte henne bare ned til taxiholdeplassen der, da.

    Og så gikk jeg hjem, da.

    Men hu fortalte meg det, husker jeg.

    At hu jobba på en skjønnhetssalong, i Bjerregaardsgate der, da.

    (I samme nabolag, som jeg bodde, da).

    Så jeg ringte henne, en gang, seinere, husker jeg.

    Men hu ville ikke møte meg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og en gang, så syntes jeg at jeg så det, at hu stod og preika med en albaner, (eller noe), utafor skjønnhetssalongen der, da.

    (En gang jeg gikk til 37-bussen.

    Etter at jeg hadde måttet vrake HiAce-en, vel).

    Og jeg husker også det, at hu blondinna sa det, at den skjønnhetssalongen, ikke gikk så bra, da.

    Og da tulla jeg, (husker jeg), og sa det, at jeg skulle dukke opp der, hver gang jeg fikk en kvise, da.

    Men det var bare tull, da.

    Så jeg snakka ikke noe mer med hu Rimi Karlsrud-blondinna, etter den her mislykkede telefonen min, da.

    Selv om jeg mener at jeg så henne, sammen med en albaner, en gang, som jeg skulle ta 37-bussen, til jobben, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men Andre Willassen og Magne Winnem, de dro meg med, på Strauss, en gang, ikke så lenge etter det her, vel.

    Og jeg lurer litt på, om hu skjønnhetssalong-blondinna, var der da og.

    Men det husker jeg ikke helt, da.

    Og hvorfor hu var med på en Rimi-middag, på Karlsrud.

    (Når hu jobba på en skjønnhetssalong, på St. Hanshaugen, liksom).

    Det veit jeg ikke helt.

    Men hu må vel kanskje ha jobba, på Rimi Karlsrud, tidligere da, (eller noe sånt).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Sånn her så rasjoneringskortet, til bestemor Ågot ut, da direktør Jebsen, bestilte en flaske dram, på det. Jeg tror at han må ha forfalsket signaturen

    rasjoneringskortet ågot

    http://dt.no/nyheter/stormet-vinmonopolet-1.7524334

    PS.

    Nå skjønner jeg litt mer, av hva som har skjedd, (tror jeg).

    For bestemor Ågot, hu må jo ha fått kjøpekortet i retur, fra Vinmonopolet, i Drammen.

    For jeg mener å huske, at Ågot sa det, at postmannen hadde erta henne.

    (Ihvertfall så var det noen, som liksom hadde vært på Ågot da, på grunn av den flaska, husker jeg at hu fortalte).

    For da trodde dem nok det, at bestemor Ågot, hadde gjemt unna en flaske dram, et sted, da.

    Men bestemor Ågot, hu drakk jo aldri, og hu var jo kristen.

    Så Ågot ble nok sinna, og så leita hu nok rundt, i skapene, til Jebsen-familien, da.

    Også fant hu nok den dram-flaska, da.

    Og så tok hu med seg den, ned til ‘n Ola, da.

    (Som vel var broren hennes, og som bodde nede på Sand, tror jeg).

    Og så drakk dem opp flaska der, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 7: Chinatown Expressen

    Den første tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen der.

    Så var det noe problem, med at en glassplate, som satt foran, på den steikeovnen, som jeg hadde funnet, nede i kjelleren, i Rimi-leilighetene, satt løst.

    Så jeg pleide noen ganger å kjøpe middag, i restaurantene, i Bjerregaardsgate, (som var parallellgaten, til Waldemar Thranes gate, og som parkeringsplassen, som hørte til Rimi-leilighetene, munnet ut i).

    Og en gang, som jeg stod og venta, på en pizza, hos en italiensk pizzarestaurant, i Bjerregaards gate, (på skrått ovenfor DNB, hvor kusina mi Heidi, fra Son, (ikke hu som var sammen med Axel, men en annen Heidi fra Son), begynte å jobbe, på slutten av 90-tallet, uten at jeg fikk med meg det, før etter at hu hadde jobba der, i et år eller to vel, (og vi begge var i begravelsen til bestemor Ågot)).

    Så la jeg merke til en annonse, (i Aftenposten), hvor de trengte sjåfører, for Chinatown Expressen, (som nå heter Pizza & Kina Expressen vel).

    Og jeg hadde litt dårlig råd, etter at jeg fikk meg bil.

    (Og siden jeg ikke hadde steikovn, som virka, osv).

    Sånn at det var så vidt at budsjettet mitt holdt, fra en lønning til den neste, da.

    Så jeg reiv ut den jobbannonsen, fra den Aftenposten-avisa, som lå i pizzarestauranten der, da.

    Og ringte så til Chinatown Expressen, i Frognerveien vel, fra Alcatel-mobilen min, dagen etter da.

    (En gang i månedsskiftet januar/februar, i 1996, (kan jeg tenke meg)).

    Jeg ble bedt om å møte opp, på Chinatown Expressen i Frognerveien, og parkerte HiAce-en min ikke så langt unna da, (for jeg fant det ikke, mens jeg kjørte, da).

    Og så måtte jeg gå litt rundt der, for å finne Chinatown Expressen, som lå i en slags bakgård der da, (cirka ovenfor McDonalds), må man vel si.

    Og jeg dro fram mobilen min, og ringte til han jeg hadde prata med, (da jeg ringte hjemmenfra), igjen da, (en kar som viste seg å være en pakistaner i 30-åra vel).

    (For det stod noen folk og hang utafor inngangen der, som jeg ikke var sikker på, om jobba der, eller ikke, da.

    Så derfor ringte jeg bare på mobilen, også kom han sjefen ut, da.

    Istedet for at jeg begynte å gå bort til de utlendingene, (var det vel), som hang der, da).

    Og han sjefen der, han sa til meg det, (etter at han hørte at jeg nettopp hadde fått lappen vel), at de også trengte folk, på Chinatown Expressen, i Eiksmarka, (som er cirka på grensen mellom Oslo og Bærum, ikke så langt unna Nordmarka, (som vel antagelig heter nettopp Eiksmarka, så langt vest, hvis jeg skulle tippe), vel).

    Og han rådet meg til å heller høre med de, om de trengte hjelp, siden det var lettere for meg, å kjøre rundt der, siden jeg nettopp hadde fått lappen, da.

    Også kjørte jeg enten Hoffsveien, (hvor jeg ikke var sikker på om Christell bodde lenger, for da jeg ringte henne, for å høre om hun ville bli med på kino, så hadde hu vært hos storebroren sin Jan Snoghøj, (hvor Erik Thorhallsson hadde svart telefonen), på Gulskogen).

    Eller om jeg tok av ved Lysaker et sted der, (og kjørte Vollsveien, eller hva den veien het vel), og så fant jeg fram til Chinatown Expressen Eiksmarka, da.

    (Etter at jeg vel må ha kjøpt meg et kart, på en bensinstasjon).

    Og der, så var det en distriktsjef, (eller noe), innom.

    Og han sa det, at de hadde så mange ordrer, som var forsinket.

    (Det her var en lørdag ettermiddag/kveld, mener jeg å huske).

    Så han lurte på om jeg bare kunne begynne, med en gang, og kjøre ut mat, til 4-5 kunder.

    For det var helt kaos der, da.

    Så jeg begynte med en gang å kjøre rundt, i Oslo Vest og Bærum der, da.

    Og jeg måtte spørre meg litt fram, i Stabekk der vel, (og sånn), da.

    Og surra litt da, med å finne fram, (noen ganger).

    Men dette var ordrer som allerede var over en time gamle, da.

    Så alle pengene jeg fikk, det var liksom en bonus, da.

    For kundene, de kunne da kreve det, å få maten gratis, da.

    Så han distriktsjefen, han var fornøyd da, når jeg dukka opp der igjen, med litt penger ihvertfall, da.

    Også avtalte vi at jeg skulle jobbe der, hver søndag da, (siden jeg jo jobba heltid, på Rimi Nylænde, og mange av de som jobba fast, på Chinatown Expressen Eiksmarka der, de likte ikke å begynne så tidlig, som klokka 13, på søndagene, så de ble mer fornøyde, når de fikk fler folk, som jobba søndagene der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det stod en kassettradio, (eller om det bare var en bilradio), i den HiAce-en, da.

    Så jeg pleide å høre på en nærradio, når jeg dreiv og kjørte rundt, med kinamat, i Oslo Vest og Bærum der da, på søndagene.

    Og to sangen, som jeg fortsatt husker, at det var liksom ‘digg’, å høre på, mens man kjørte, (og som var nye, på den her tida).

    Det var Savoy, med sangen ‘Velvet’.

    Og en sang som het ‘Lucy’s Eyes’, med et band som het Papermoon, (eller noe), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Den DNB-filialen, i Bjerregaardsgate.

    (Der hvor kusina mi Heidi jobba, på slutten av 90-tallet).

    Det var den samme bank-filialen, (hvis jeg ikke tar helt feil, ihvertfall), hvor hu Margrethe, (elskerinna til faren min), fra Bislett, (og ‘Dalom’/’Gokk’/Vestlandet), tok ut penger, i minibanken, (da søstera hennes kjørte), den gangen jeg var med faren min og Margrethe, til Fredrikshavn, med Stena Saga, (var det vel), på begynnelsen av 80-tallet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 91: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXX

    En gang, i løpet av den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så var jeg på besøk hos bestemor Ågot, (en sommer).

    (Dette var vel antagelig sommeren 1994, hvis jeg skulle gjette.

    Muligens den gangen som Tommy, Ove, Pia og meg, avtalte at vi skulle ha en ‘søskenbarn-fest’, i Ungbo-leiligheten, hvor Pia og jeg bodde, i Skansen Terrasse 23.

    Den gangen Ove fikk bank, mens vi venta på nattbussen, bak Stortinget der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det som skjedde, på dette ‘Ågot-hus-besøket’, det var det, at onkel Runar og faren min, de presenterte et tilbud for meg, som kom helt uventet på meg, og som jeg fikk bakoversveis av, (må jeg si).

    Jeg hadde jo bestemt meg, for å satse på en karriere i Rimi, og prøve å bli assisterende butikksjef og butikksjef der, (som jeg hadde prata med hu Sophie fra Rimi Karlsrud om, blant annet).

    Og det var bestemt, at jeg skulle jobbe som låseansvarlig, (altså at jeg fikk lederopplæring og erfaring i å jobbe som leder), på Rimi Nylænde, denne sommeren.

    For jeg husker det, at jeg hadde karrieren min godt i gang, i Rimi, da jeg fikk det tilbudet.

    Så dette må nok ha vært sommeren 1994, (vil jeg tippe på).

    Og det forslaget, (som jeg syntes at ble som noe helt surrealistisk, da), det gikk ut på at jeg skulle bo hjemme hos onkel Runar, i Son, og jobbe gratis på et dataprogram, for tannleger, (som han hadde tenkt ut).

    Og jeg syntes for det første ikke at det hørtes noe fristende ut, å bo hjemme hos onkel Runar, som en slag unge, (jeg fylte jo 24 år, denne sommeren), siden han var en sjefete og streng person da, (må jeg nok si).

    Så å bo i hans villa i Son, som hans sønn, (eller noe), det var ikke noe fristende, syntes jeg.

    Jeg hadde jo jobb, (hvor jeg skulle få lederopplæring), bosted, og fritidsaktiviteter, i Oslo.

    Så å foreslå for meg, at jeg skulle flytte til Son, det var som noe tullball for meg, da.

    Jeg lurte på hva faren min og onkel Runar tenkte med egentlig.

    Hvis de trodde at jeg ville synes det, at dette var et fristende forslag.

    Jeg hadde jo jobbet siden 1988, (altså seks år før det her), med unntak av et år riktignok, (1989/90), men da fikk jeg jo studielån.

    Så å jobbe gratis, og ikke ha penger til ting som røyk, cola, burgere, pizza, klær, diskoteker, ferier, hobbyer og fritidsaktiviteter osv., det hørtes veldig lite fristende ut, for meg, må jeg innrømme.

    Og jeg var jo også bortskjemt, etter å ha bodd aleine, i min fars leiligheter, på Bergeråsen, fra jeg var ni år, til jeg var nitten.

    Så jeg ville nok ikke trivdes, med å spise Runar Olsen-familien sin kjedelige mat.

    Jeg husker at Runar spiste kjedelige brødskiver med hvitost.

    Og det ville vel ikke hverken faren min eller jeg ha spist, når vi var hjemme.

    Vi spiste for det meste luksus-aktig mat, vil jeg si.

    Han nede hos Haldis og jeg oppe i Hellinga og Leirfaret, da.

    Og jeg var jo på ferie, hos Runar og dem, sommeren 1990, (var det vel).

    Og Heidi har seinere sagt at jeg på den ferien, maste om cola, da vi var i matbutikken.

    Om Runar, og dem, kunne kjøpe det da, siden jeg ikke likte melk.

    Men det gadd de ikke, da.

    Så det ville blitt som noe kjedelig tortur for meg, å ha bodd hos onkel Runar og dem, i Son, uten penger, (forestilte jeg meg, ihvertfall).

    Så hver eneste celle, i kroppen min, (eller hvordan man skal forklare det), fikk bakoversveis, da jeg hørte om denne planen, (til faren min og onkel Runar), da.

    (For jeg er også en veldig selvstendig person, som liker å være uavhengig, da.

    Og det her hørtes rimelig ‘svett’ ut, for meg, da).

    Så det her var veldig lite aktuelt da, for å si det sånn.

    Her var det sånn, at faren min og onkel Runar ikke kjente meg, (vil jeg si).

    Hvis de trodde at jeg ville synes at dette hørtes ut som et fristende forslag.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste gangen, som jeg var på besøk hos bestemor Ågot, (om sommeren, ihvertfall).

    Det var vel sommeren 1995, (mener jeg å huske).

    Pia, (må det vel ha vært), fortalte meg det, at jeg var invitert, på en grillfest, hos bestemor Ågot, da.

    Det var vel ikke sånn at jeg gledet meg så utrolig mye, til å dra, på denne festen.

    For jeg mener å huske det, at onkel Håkon, pleide å gi meg ‘tyn’, fordi jeg ikke hadde lappen, og istedet tok bussen, når jeg skulle på besøk, til bestemor Ågot, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var kanskje derfor, at jeg kom fram litt seint, med en buss, utpå ettermiddagen, (eller om det var tidlig på kvelden), en gang, til bestemor Ågot, da.

    Da hadde hele gjengen trukket inn i ‘Ågot-huset’, istedet for å sitte utendørs, på denne fine sommerkvelden, da.

    (Så det var ikke som grillfestene, til onkel Håkon, på 70- og 80-tallet, hvor folk var ute i hagen og drakk, hele kvelden, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk bare servert en bakt potet, da jeg kom fram dit.

    Dem hadde ikke spart noe grillkjøtt til meg, da.

    Så jeg spiste den her bakte poteten, i omtrent ensom majestet, ute på den ‘sement-kloss’-terrassen der da, (som de endelig hadde fått satt et tregjerde rundt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg gikk vel knapt inn verandadøra der, etter å ha spist den her bakte poteten, vel.

    For jeg var vel litt skuffa, over at jeg ikke fikk noe ordentlig mat der, liksom.

    (For jeg regna vel ikke en bakt potet for å være en ordentlig middag, liksom.

    Jeg pleide jo å lage biff og kjøttdeigretter selv.

    Så jeg visste at et ordentlig måltid vanligvis inneholdt en proteinrik del, (som kjøtt av noe slag), da.

    Og ikke bare en karbohydratrik del, som jeg regna poteter for å være, da).

    Så jeg kunne ikke si at jeg hadde fått en ordentlig middag der, da.

    Og det var ikke noe hyggelig der heller, syntes jeg.

    Så jeg bestemte meg bare for å dra tilbake til Oslo igjen, den samme dagen.

    Så jeg tok en buss, tilbake til Drammen igjen da, den samme kvelden.

    En buss som var i Drammen, før det siste toget til Oslo, hadde gått, da.

    Og jeg rakk vel også å komme meg hjem, med en av de siste T-banene, tilbake til Ellingsrudåsen igjen, den samme dagen.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han pleide noen ganger, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), å dra med meg, til bowlinga, på Strømmen Storsenter, for å spille bordtennis, (husker jeg).

    Og en gang, så var også Axel med, husker jeg, til bowlinga, (på Strømmen Storsenter), der, da.

    Og på bowlinga der, så var det også en del spilleautomater, husker jeg.

    Og det var også en sånn punchingball-spilleautomat der, (husker jeg).

    Hvor man kunne måle, hvor hardt man slo, da.

    Og da begynte Axel å mobbe meg, (husker jeg).

    Fordi at jeg ikke klarte å slå like hardt som han, da.

    (Enda jeg var cirka 23-24 år vel, og Axel var åtte år yngre enn meg, altså 15-16 år).

    Men Axel hadde trent mye karate, vekter og kung-fu, da.

    Så han klarte å slå hardere enn meg, da.

    Og han begynte å mobbe meg, og si noe sånt som at ‘hvordan skal du klare å forsvare deg selv’, (eller noe).

    Noe som var rimelig flaut, for meg da, husker jeg.

    Men nå hadde jo jeg vært gjennom Geværkompaniet, og lært selvforsvar, og sånn, der, da

    Men det sa jeg ikke noe om, da.

    For jeg var ganske moden, da.

    Og jeg syntes ikke at det her var en så viktig diskusjon, da.

    (For jeg mente vel at vi bodde i et sivilisert land da, hvor det var andre ting enn størrelsen på biceps, som var viktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hvorfor jeg er så svak i arma, det veit jeg ikke.

    (Det var jo sånn i Geværkompaniet og, at jeg klarte alt på sirkeltreninga, til sersjant Dybvig, unntatt ting som gikk på armstyrke, sånn som armhevingen, osv.

    Selv om jeg vel må ha klart minstekravet til armhevinger, da jeg var i militæret.

    Så klarte jeg vel ikke så mye mer enn det, kanskje.

    (Ihvertfall ikke hvis jeg skulle ta armhevingene ordentlig).

    Men jeg har nok mer utholdende styrke, (enn eksplosiv styrke), i armene da, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og Frisell, Grønvold og Pålhaugen, (var det vel), de erta meg vel litt for det samme, på Terningmoen, under sirkeltreningen til sersjant Dybvig, og de måtte ut på straffe-joggetur, om kvelden, for å ha tulla, under den sirkeltreninga da, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 3).

    Men faren min, han fikk meg til å være hjelpegutt, da han leverte køye- og vannsenger, fra jeg var ni år gammel.

    Og faren min, han fortalte meg også om noen han så i militæret, som fikk lange armer, siden de bare var fire soldater, om å bære en type båt, som hans avdeling var seks soldater om å bære da, (var det vel).

    Så det kan være at jeg fikk lange armer da, av å jobbe som hjelpegutt, for faren min, når han leverte senger.

    For da var det mye bæring, (av bunnplater og senge-elementer), som var tungt for meg, som bare var en ni år gammel gutt, husker jeg.

    Så kanskje jeg fikk lange armer, da.

    Og at dette er grunnen til at jeg er så dårlig til å ta armhevinger, osv.

    Siden armene mine er så lange, (og overarmsmusklene mine ikke er så tjukke, at det gjør noe, (av en eller annen grunn)), da.

    (Hvem vet).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at Rimi hadde blitt delvis kjøpt opp av ICA, og ICA hadde blitt delvis kjøpt opp av Ahold, (var det vel).

    (Selv om dette muligens var et par år seinere, enn da jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Så var det ei litt eldre dame, som var kunde, på Rimi Nylænde.

    (Ei med mørkt hår, vel).

    Som begynte å prate til meg, på T-banen, på vei til jobb, (husker jeg).

    (Omtrent som at hu jobba i en avis, eller noe).

    Også spurte hu meg hva jeg syntes om det, at Ahold hadde kjøpt opp deler av ICA og Rimi, da.

    (Eller hvordan det her var, igjen).

    Og da måtte jeg svare noe, (og liksom prøve å si noe positivt da), syntes jeg.

    (Selv om det her kom rimelig bardus på meg.

    For jeg var ikke akkurat vant til det, at kundene prata om sånt her til meg, på fritida, da).

    Så jeg sa det, at jeg syntes at det her var bra, da.

    For jeg hadde lest det, at Ahold eide masse butikker, i USA, osv.

    Så jeg svarte hu kunde-dama det, at kanskje dette salget, av ICA og Hakon-aksjer, til Ahold, kunne bety det, at det var mulig for Rimi-ledere, (sånne som meg), å få jobbe en tid i USA, for eksempel.

    (Selv om jeg aldri hørte noe, om noen sånne jobb-muligheter, innen Ahold, etter det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er det cirka ti stikkord-setninger igjen, på det A4-arket mitt, med notater, for denne boken.

    Så det blir vel to-tre kapitler til, av denne boken, vil jeg tippe på.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig de.

    Vi får se.

    PS.

    Onkel Runar sa forresten, at jeg skulle få provisjon da, av inntektene, av det tannlege-programmet, hvis det kom ut i salg, da.

    Men hva med tidsperioden i mellomtiden, liksom?

    Jeg ville jo mistet uavhengigheten min og selvstendigheten min.

    Og alle godene, som jeg var vant med og som jeg kjøpte med lønnen min, fra Rimi.

    Så dette ville blitt som et mareritt, for meg, vil jeg si.

    Og jeg hadde jo i tiden før klart å gjøre meg uavhengig, av faren min.

    (Jeg fikk ikke penger av faren min lenger, som jeg gjorde, de første månedene, som jeg bodde, i Oslo, (til husleie, osv)).

    Og jeg traff vanligvis ikke faren min annet enn i jula, (når jeg ikke hadde noe annet sted å oppholde meg, for jeg syntes ikke at jeg kunne være alene i jula, da).

    Så at jeg skulle gi opp den uavhengigheten, som jeg hadde klart å oppnå, ved å bli avhengig av onkel Runar.

    Nei, det var jo som noe mareritt-aktig, for meg.

    For jeg likte jo ikke onkel Runar så bra, engang.

    Jeg synes han var rimelig brå og streng og aggressiv da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg selv, jeg hadde jo også laget både kryssordprogram og tippeprogram, i årene, før det her.

    Men sånn som jeg så det.

    Så var det en ting å lage et program.

    Det var en annen ting å få det ut i butikker, osv.

    Så for meg, så virka det ikke som sikkert, at jeg ville noen penger, i det hele tatt, for den programmerings-jobben.

    Så det her ble som noe useriøst, for meg da, vil jeg si.

    Og jeg så jo på meg selv om et voksent menneske.

    Som var vant til å disponere noen penger, til både nødvendige ting, og ting som var morsomme, da.

    Og ikke som en unge, som bare fikk noen ukepenger, en gang i uka, liksom.

    Så det her ble som noe nedverdigende, for meg, å bli tilbudt en sånn ‘slave-jobb’, (eller hva man skal kalle det), syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og den brødskiva, som onkel Runar lagde den gangen, i Son, (på midten av 80-tallet vel), med hvitost på.

    Den var det også en skive tomat på da, forresten.

    Men da var liksom både brødet, osten og muligens også tomaten skåret av, fra før, da.

    Og det var ikke noe jeg pleide å gjøre, på Bergeråsen, liksom.

    At jeg fant fram et gammelt brød.

    For det kunne ofte være både hardt og muggent da, for eksempel.

    Og det samme med osten, kanskje.

    Og ihvertfall tomaten, (selv om jeg aldri pleide å kjøpe det).

    Så hvis jeg skulle spise noe mat, på Bergeråsen.

    Så spiste jeg helst nyinnkjøpt mat, da.

    For jeg var ikke så flink til å vaske opp og til å holde orden i kjøleskapet osv., da.

    Siden jeg var en unge, som bodde aleine, da.

    Og da var jeg ofte litt for nedfor, til å ta oppvasken osv., som var noe jeg hatet fra da jeg bodde hos mora mi, for hu tvang meg, (og også Pia, forresten), til å ta oppvasken, som 5-6 åringer, (i Mellomhagen), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Noen søker om den vikingskatten, som tippoldefaren min, Gullek Gullekson Toeiet Gulleksrud, fant

    skatt tippoldefar

    PS.

    Her er mer om dette:

    http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2012/01/den-som-fant-traen-skatten-det-var.html

    PS 2.

    Gulleksrud, (som var adoptiv-tippoldefaren min), han var jo mye i Amerika.

    Kan dette ha vært vikingting som egentlig ble funnet i Amerika?

    Også har dem latt som at det var gravd ned i Norge?

    Hm.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 4 – Kapittel 58: Jula 1995

    Jula 1995, så var det eneste stedet jeg var invitert, det var til Haldis og dem.

    (Pia skulle vel være hos bestemor Ingeborg, (eller om det var hos mora vår), på julaften, da.

    Men jeg fikk vel aldri noe invitasjon dit, som jeg kan huske, ihvertfall).

    Haldis og dem, de skulle denne jula feire på Bergeråsen, (i Havnehagen der), og ikke i Drammen, (som året før).

    Det ble sagt av faren min, på telefonen vel, (hvis ikke det var Pia som sa det her), at hvis jeg tok toget til Sande, på julaften, så ville Christell kjøre og hente meg der, da.

    Men da jeg kom til Sande, så var det faren min som stod og venta på meg, i en bil, ved Sande togstasjon der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til ‘Haldis-huset’, så satt Christell i sofaen der, (var det vel), og leste Drammens Tidende da, husker jeg.

    Mens hu prata høyt ut i stua, om en film som gikk på kino, på den her tida, som het ‘En engelskmann som gikk opp en ås’, (eller noe sånt).

    (Så da jeg kom tilbake til Oslo igjen, så lurte jeg på, om Christell hadde hinta om, at hu ville bli bedt ut på kino, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting som hendte, før middagen, den her julaftenen, (må det vel ha vært).

    Det var at jeg overhørte det, at Christell og hennes eldre halvbror, Jan Snoghøj, prata høyt sammen, mens Christell var på badet der.

    Jan Snoghøj sa det, (til Christell, da), at han syntes det, at Christell hadde så mye hår, på musa si.

    (For han hadde sett musa hennes en gang, mens hu hadde dusja, var det vel, at han sa).

    Christell svarte det, at hu hadde prøvd å barbere beina, en gang, og etter det så hadde det kommet ut noen svære, svarte hår, (sånn at hu alltid hadde måttet barbere beina sine da, etter det her).

    (Noe sånt).

    Så hu ville ikke barbere musa si, da, (fortalte hu).

    Jeg holdt bare kjeft når dem prata om det her da, forresten.

    For jeg syntes at dem prata om litt vel private ting da, (for å si det sånn).

    (Og jeg veit ikke hvorfor de prata så høyt.

    For de måtte jo skjønne at jeg også kunne høre det her, da.

    Og ikke veit jeg hvorfor Jan Snoghøj blanda seg opp i om lillesøstera hans barberte fitta si, eller ikke, heller).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under middagen, så viste jeg fram det nye førerkortet mitt, (som jeg nettopp hadde fått meg), til folka ved bordet der, da.

    Jeg hadde jo fått lappen, den samme uka, eller noe.

    Og jeg veit ikke om faren min og dem, hadde fått med seg det, at jeg hadde fått lappen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting jeg husker, det var at denne jula, så hadde jeg plutselig fått så mange kviser.

    Det hendte at jeg hadde en eller to kviser.

    Men denne jula, så hadde jeg plutselig fått kanskje tjue kviser da, (eller noe).

    Så jeg lurte på om dette var fordi jeg hadde anstrengt for mye, under oppkjøringa, (som var midt i julestria, for butikken som jeg jobba i), osv.

    Eller om det var fordi noen hadde putta noe rart i maten min, eller lignende.

    For jeg lagde jo sånn selvlaget Bostonpostei-aktig leverpostei, (i den Tupperware-boksen til Wenche), mye av den tida, som jeg bodde, på Ungbo der.

    Så noen kan ha tulla med den, for eksempel, (hvis jeg spiste det, på den her tida også, da).

    Jeg syntes ihvertfall at det her var rart, da.

    Men jeg tørr ikke å si noe sikkert.

    (Og de her kvisene mener jeg at jeg overhørte, at Christell kommenterte, (ovenfor Jan Snoghøj vel), ved matbordet, da.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting jeg husker, fra den her julemiddagen.

    Det var at jeg satt på springen, på doen, når jeg gikk på do, under middagen.

    Og da kommenterte dem det, ute i stua, (husker jeg, at jeg overhørte).

    At det ikke var vanlig å sette på springen når man bare skulle pisse.

    Det var visst bare vanlig, hvis man skulle drite, da.

    Så dem la merke til sånne her ting om meg da, skjønte jeg.

    (Og jeg var kanskje var for sånt, etter at jeg hadde fått høre det, på vorspielet, til julebordet, til Rimi Nylænde, det her året, (noen uker tidligere), at jeg hadde sunget i dusjen, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen merkelig ting, (må man vel si), som hendte, den her julaftenen, da.

    Det var det, at plutselig, så forsvant Haldis Humblen og Jan Snoghøj fra stua og kjøkkenet, i Haldis-huset der.

    Og da, så var det bare Christell, faren min og jeg, som var igjen, ved middagsbordet der, da.

    Og plutselig, så gikk Christell, og stelte seg bak faren min.

    Og begynte så å ta han på skuldrene, da.

    Så da begynte jeg å lure på hva det var som foregikk, husker jeg.

    Hadde Christell og faren min et forhold?

    Nei, det fikk jeg meg ikke til å spørre om, husker jeg.

    Så da fikk jeg litt sjokk, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke helt om jeg lå over, hos bestemor Ågot, på Sand, den her jula også.

    (Som jeg hadde gjort, to år tidligere, da jeg også feira jul, hos Haldis og dem, på Bergeråsen).

    Men sommeren etter, (sommeren 1996), så bodde ihvertfall Ågot, på sykehjemmet i Svelvik, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uansett om det var sånn, at jeg lå over hos bestemor Ågot eller hos Haldis og dem, natt til første juledag.

    Så var det ihvertfall sånn, at jeg satt på med Christell, (husker jeg), inn til Drammen, på første juledag.

    (Noen må ha tilbudt meg å sitte på med henne, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Christell, hu sa det, at jeg burde kjøpe meg bil, for da fikk jeg meg sikkert dame, (husker jeg).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi kjørte ute ved Glassverket der, (var det vel), like før Drammen da, (på Svelvikveien).

    Så sa plutselig Christell: ‘Faen purken!’.

    Og så spurte jeg Christell om hvorfor hu var så redd for purken, (som tydeligvis kjørte bak oss, i en sivil politibil, da).

    Men da svarte ikke Christell noe, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi kom fram til Drammen jernbanestasjon der.

    Så fortalte Christell meg det, mens jeg gikk ut døra.

    At hu skulle kjøre til parkeringsplassen, ved Gulskogen Senteret der, og burne på isen.

    (Noe som jeg syntes at hørtes merkelig ut, for en ung dame, på 23 år vel, å drive med, da.

    Så da sa jeg vel ikke noe, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her er de hyttene, som har samme kontrakt, som farmora mi hadde, (som går ut etter 50 eller 100 år). Breidablikk heter det til venstre der, tror jeg

    hytter leiekontrakt 100 år

    http://svelviksposten.no/nyheter/hva-heter-asen-midt-i-bildet-1.7435023

  • Min Bok 4 – Kapittel 43: Den siste overnattingen på Sand

    I mars 1995, (har jeg funnet ut at det var, ved å søke på nettet), så dro min fetter Ove meg med, på besøk, til bestemor Ågot, (som da bodde alene), på Sand.

    (Etter at Ove hadde mast på meg, da).

    Jeg jobbet vel fredagen, men dro dit på lørdagen, da.

    Og dette var den lørdagen, som unge Tommy Ingebrigtsen, (sønn av en i bandet The Kids vel), vant VM i skihopping, i Thunder Bay, i Canada, vel.

    (Dette var visst lørdag 18. mars 1995, fant jeg ut nå, da jeg søkte på nettet, igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Ove, Ågot og jeg, vi satt i stua, og så på hopprennet da.

    Og min interesse for sport, den var vel ikke like stor, som den var, da jeg var guttunge.

    Men jeg følgte nå med da, og syntes at det var litt artig, at en nordmann vant, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg bodde på Berger, så var det ikke noe utested, på Berger, annet enn Samhold, som var arbeidersamfunnet liksom, da.

    Men etter at jeg flytta til Oslo, så åpnet det en pub, i de nedlagte fabrikklokalene, i Fossekleiva.

    (Like ved Samhold der, da).

    Og en av de forrige gangene, som jeg hadde vært hos bestemor Ågot, på besøk, så hadde jeg spurt onkel Håkon, (husker jeg), om hvordan den puben var, da.

    (Dette var vel etter militæret vel, så det var vel et drøyt år, før det her, da).

    Men onkel Håkon, han hadde svart det, at det bare var gamlinger, som gikk på den puben, da.

    Så jeg hadde ikke besøkt den puben på Berger noen gang før.

    (Selv om jeg hadde lurt litt på å dra dit, den gangen som jeg snakka med onkel Håkon, om den puben, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under det besøket, som jeg snakka med onkel Håkon, om den puben, (på Berger).

    (Må det vel ha vært).

    Så nevnte jeg også det, at jeg hadde vært forlover, (for Magne Winnem), mener jeg.

    Men det var ikke noe da, mente onkel Håkon, for han hadde vært forlover mange ganger da, sa han.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove og jeg, vi bestemte oss for det, for å dra en tur på den puben da, ut på kvelden.

    Og vi gikk vel ganske raskt forbi den gamle butikken til Oddmund Larsen på Sand, videre forbi Bergeråsen og bort til avkjøringa ned til Berger, (ved der det gamle huset til Linda Moen og dem er), og ned til Fossekleiva, da.

    Det var vel en gåtur på en snau halvtime, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom inn på puben der, (hvor jeg ikke hadde vært før).

    Så var det noen lokale folk, som sa det, (mener jeg å huske), at ‘der kommer ungdommen’, (eller noe).

    Også hørte jeg at noen andre der sa det, at ‘nei, det er ikke ungdommen, det er jo sønna til Arne og Runar Olsen’, (eller noe).

    (Eller noe).

    Men hvem de som prata om oss var, det veit jeg ikke.

    Og jeg så ingen kjente der, med en gang.

    Og hadde jo aldri vært der før.

    Så jeg bare holdt kjeft, da.

    Og fulgte etter Ove inn der vel.

    Og vi prøvde å finne et sted å gjøre av oss, da.

    For det var ganske fullt der, da.

    Og det var vel ikke så mange bord der, akkurat.

    Men folk satt liksom tett i tett, på krakker, bortover langs veggene, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fulgte etter Ove, da.

    Som fant noen slags ståplasser vel, liksom forbi baren der og til venstre, da.

    (Etter at vi liksom hadde gått gjennom det første rommet der, da).

    Og det er mulig at det var et rom til, lenger inn, enn dit vi gikk og.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk vel for å kjøpe et par halvlitere, til Ove og meg, da.

    Og jeg husker det, at da jeg gikk for å kjøpe øl, så gjenkjente jeg mine tidligere klassekamerater Odd Einar Pettersen og Sten Rune Nilsen der.

    De satt liksom innimellom ‘alle’ de andre folka der, da.

    På en krakk vel, langs veggen, ovenfor bardisken der, da.

    Men hverken Odd Einar Pettersen eller Sten Rune Nilsen reagerte på at jeg stod like ved dem der, husker jeg.

    Enda jeg gikk bort til dem, og stod mindre enn en meter fra dem, vel.

    Så jeg begynte å lure på om dem lot som at dem ikke så meg, eller noe, da.

    Og dem skravla også så intens, seg imellom.

    Så jeg klarte liksom ikke å få kontakt med dem, da.

    Så etter at jeg hadde stått der en stund, så bare gikk jeg bort til Ove igjen da, (må det vel ha vært).

    (Så dette var en rimelig rar opplevelse da, må jeg nok si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg stod ved siden av Ove der og drakk noen halvlitere.

    Så var det plutselig ei ung og nett blondinne, som begynte å prate til meg der.

    Det viste seg etterhvert, at det her var Anette Melheim, lillesøstera til min tidligere klassekamerat, Espen Melheim, da.

    (Hu som jeg vel har skrevet om i Min Bok, at klagde til mora si om at hu ville ha pølser til middag.

    En gang som jeg var på besøk hos Espen Melheim og dem, mens jeg var i begynnelsen av tenårene, vel.

    Med andre ord cirka ti år før det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anette Melheim, hu kunne fortelle det, at Espen Melheim, han var i Belgia og studerte noe tekniske greier der.

    Og at han vel hadde bedt henne om å hilse, hvis hu så meg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det her utestedet, så var også vår fetter Tommy, (onkel Håkon sin sønn), husker jeg.

    Og en av kameratene hans, (muligens lillebroren til Lille-Oddis, eller ihvertfall en kar fra Leirfaret, mener jeg vagt å huske, ihvertfall.

    Hvis det ikke var sønnen til regnskapsføreren, i Olleveien, nemlig han som hadde fått en unge, med ei i Leirfaret, veldig ung, (noe som onkel Håkon fortalte om en gang, borte hos Ågot, på 80-tallet, vel).

    Han som Christell og jeg leika sammen med, på øya Mølen, en gang, som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok.

    Da jeg hadde med all den Grans-brusen dit, etter at faren min nettopp hadde flytta meg, fra Hellinga 7B til Leirfaret 4B, sommeren 1981, vel).

    Han husker jeg at sa ganske høyt det, at ‘Tommy har rike fettere’.

    Uten at jeg skjønte om han mente det positivt eller negativt.

    Og jeg var jo bare assisterende butikksjef, i Rimi, (på den her tida), og tjente 140.000 i året.

    Og bodde på Ungbo, (på Ellingsrudåsen).

    (Og hadde ikke fått meg lappen ennå, engang).

    Så hvis det var å være rik, så var nok de fleste folka på Berger rimelig fattige, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så plutselig, etter at Ove og jeg, hadde vært på det utestedet, på Berger, i cirka en halvtime, eller noe, vel.

    Så begynte vår fetter Tommy, å leke ‘nazist’ da, (eller hva man skal kalle det).

    Han sa til Ove og meg det, at vi måtte dra inn til Svelvik.

    Og fikk oss hivd inn i en privat bil, hvor det satt noen lokale ungdommer, (som vi ikke kjente), og som kjørte oss inn til Svelvik, da.

    Og plutselig, så var Ove og jeg, på diskoteket, under ‘Terian’ der, i Svelvik sentrum, da.

    (Og der måtte vi vel muligens betale inngangspenger og, tror jeg.

    Det er mulig).

    Så hva som egentlig skjedde da, det skjønte jeg ikke helt, (for å være ærlig).

    For Tommy, han ble ikke med Ove og meg, til Svelvik.

    Så det var vel nesten som at Tommy heiv ut Ove og meg, fra det utestedet, på hjemstedet mitt, Berger, da.

    Det er mulig.

    Jeg skjønte ikke helt hva som hendte, ihvertfall.

    Det er helt sikkert.

    For det ble ikke forklart for meg, da.

    Men hverken Ove eller jeg hadde uttrykt noe ønske, om å dra til Svelvik, vel.

    (Sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

    Så det her var rimelig rart da, (må jeg si), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det utestedet, i Svelvik.

    Så kjente jeg igjen Nadja, (eller om hu het Tanja, eller noe lignende), nemlig ei mørkhudet dame, som hadde gått i parallellklassen min, på Svelvik ungdomsskole.

    Det var hu som var den første, (sammen med meg), som gikk ut i bussen igjen, da vi var på skoletur, (med Svelvik ungdomsskole), til Vikingskipmuseet, på Bygdøy, på midten av 80-tallet.

    (Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg sa vel hei til henne, og lurte på om hu huska den skoleturen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en mørkhudet kar, fra Svelvik der.

    En som jeg lurer på om gikk i klassen over meg, på ungdomsskolen.

    Nemlig Robin, (eller hva han heter igjen).

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det utestedet, i Svelvik, så var det også ei ganske fin dame, (ei med brunt, krøllete hår, vel), som mente at hu var lillesøstera, til Heidi Uglum, som hadde gått i klassen min, på handel og kontor, på Sande videregående, 7-8 år før det her, da.

    (Hu Heidi Uglum som Snorre Skaug hadde sagt om, at hadde hengepupper, allerede som 16-17-åring, mens vi gikk på Sande Videregående, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg forklarte det, til hu lillesøstera, til Heidi Uglum.

    At jeg hadde gått i samme klasse, som søstera hennes, da.

    Og jeg spurte henne vel, om hvordan det gikk, med andre folk, fra Svelvik, som hadde gått i samme klasse, som Heidi Uglum og meg da, (nemlig på økonomilinja, det andre året, på handel og kontor).

    Jeg spurte vel for eksempel om hva hu Line Nilsen, som gikk i klassen min, på Svelvik ungdomsskole, og også det ene året, på økonomilinja, på Sande videregående, drei med.

    Men jeg husker ikke hva hu lillesøstera, til Heidi Uglum, svarte igjen.

    (Jeg ble vel ganske full og, etterhvert, tror jeg.

    For jeg jobba nok ganske hardt, på Rimi, på den her tida.

    Siden vi bare var to ledere der da, på Rimi Nylænde.

    Og siden jeg jobba alle seinvaktene, (og stressa med å få rydda hele butikken da), og annenhver lørdag).

    Men jeg husker at jeg også spurte hva venninna, til Line Nilsen dreiv med, (nemlig hu Randi, som også gikk i den samme klassen da, på Sande videregående).

    Nemlig hu Randi, som jeg hadde dansa med, på klassefesten, til den økonomiklassen, (skoleåret 1987/88), i Svelvik, (da jeg gikk med de ‘rare’ brune og svart-flettede skinnskoa, som jeg hadde funnet, i klesskapet til faren min, på rommet ‘mitt’, i Leirfaret 4B, i mangel av noen andre finsko, som passet, da).

    (Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok).

    ‘Er det noen som bryr seg om hva hu driver med da’, (eller noe), svarte hu lillesøstera til Heidi Uglum da, (husker jeg).

    Så hu likte hu ikke hu Randi, fra regnskapsdelen, av klassen vår, på handel og kontor, på Sande videregående, skoleåret 1987/88 da, skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fant vel tonen sånn passe bra, med hu lillesøstera til Heidi Uglum, tror jeg.

    Men plutselig så var det sånn, at hu skulle hjem en tur, og sånn.

    Også kom hu tilbake, til diskoteket der igjen, da.

    Etter en halvtime, eller noe, da.

    Så det var litt spesielt da, husker jeg.

    Og det var vel heller ikke så ‘turn-on’, at hu storesøstera hennes, hadde fått hengepupper, så tidlig.

    (Ifølge Snorre Skaug, da).

    Så jeg var vel ikke så utrolig interessert, vel.

    Jeg kunne nok ha vært mer pågående også, (enn det jeg var), for å si det sånn.

    Men jeg prøvde vel kanskje å beherske meg litt da, siden jeg var så nære hjemstedet mitt, og ikke for eksempel i Oslo da.

    (Og den yngre fetteren min Ove, han satt jo ved siden av oss der også, hele tida, liksom.

    Så det hadde kanskje blitt litt rart, hvis jeg hadde flørta for mye, tror jeg.

    Selv om jeg må si det, at Ove vel var ganske høflig, og ikke blanda seg for mye, oppi pratinga osv., vel.

    Hvis jeg husker det riktig, da).

    Så det var ikke sånn at jeg dro med hu lillesøstera til Heidi Uglum, hjem til bestemor Ågot, og knulla med a, hele natta der, (for å si det sånn).

    Nei, det skulle ha tatt seg ut.

    Da hadde nok bestemor Ågot blitt sinna, tror jeg.

    Neida, vi bare prata da, og klinte ikke engang.

    Men jeg skjønte ikke helt hvorfor hu måtte hjem og sånn, da.

    Men det skjønte hu vel kanskje selv.

    Og så, etter at Ove og jeg hadde vært på det utestedet, i Svelvik, i et par timer, eller noe, vel, (må det vel ha vært).

    Så kjørte de samme folka, som hadde kjørt Ove og meg, til Svelvik.

    (Mener jeg at det var).

    De kjørte oss vel også tilbake igjen til Sand, (som liksom ligger på Berger da), mener jeg å huske.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og uten at jeg vel skjønte helt hvem de her folka var.

    Og uten at jeg vel heller skjønte hvor de gjorde av seg, mens Ove og jeg, var inne på diskoteket der, da.

    Og jeg skjønte vel heller ikke, om det var meninga, at jeg skulle betale dem for bensina, osv.

    (Det glemte jeg vel å spørre om, tror jeg.

    Men jeg ble vel ganske full da, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og det var jo Tommy som fikk de her folka, til å kjøre Ove og meg til Svelvik, for å si det sånn.

    Så det var kanskje ikke meninga, at Ove og jeg skulle betale for bensina.

    Sånne ting ble ikke avtalt, i det hele tatt.

    For det her var jo liksom Tommy sin ide.

    Han spurte jo ikke Ove og meg, hva vi syntes engang, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Tommy bare sendte Ove og meg, med de her folka, til Svelvik, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.