johncons

Stikkord: Ågot Mogan Olsen

  • Min Bok 5 – Kapittel 31: Karlsrud

    Noen måneder ut i 1997, (må det vel ha vært).

    Så dro Kristian Kvehaugen med Irene Ottesen og meg.

    På et slags Rimi-treff, på et biffhus, som var i det samme bygget, som Rimi Karlsrud der, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I Rimi, så het det seg, (noe Kristian Kvehaugen nevnte vel, før vi dro ut for å spise), at man ikke skulle bestille det dyreste, på menyen, hvis man var på restaurant.

    (Noe som ikke pleide å hende ofte, riktignok.

    Da jeg jobba på Rimi Nylænde, så dro vi på Peppes Pizza, en gang, vel.

    Men vi dro aldri på noen ordentlig restaurant, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg bestilte entrecote da, (husker jeg), på biffrestauranten, på Karlsrud der, da.

    Siden entrecote ikke er så dyrt som indrefilet eller ytrefilet da, (for eksempel).

    Og det visste jeg fra før.

    For jeg pleide noen ganger å steike biff, mens jeg bodde på Ungbo, da.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og jeg hadde lest en del brosjyrer om biff, (fra Opplysningskontoret for kjøtt, må det vel ha vært), som jeg hadde funnet, på ICA Tveita der, da.

    (Hvor jeg pleide å dra innom, på veien hjem, noen ganger, hvis jeg jobba tidlig eller mellomvakter, på Rimi Nylænde, da).

    Og jeg hadde også studert selvbetjenings-kjøttdisken på ICA Tveita, en del, (samt kjøttdisken på Rimi Nylænde da selvfølgelig, for jeg pleide jo å rydde i kjøttdisken, hver kveld der, før jeg måtte operere kneet).

    Så jeg behøvde ikke å se så lenge på menyen, for å skjønne det, at entrecote var et biffslag, som lå sånn cirka midt på treet, prismessig, da.

    Så jeg bestilte entrecote, da.

    Selv om jeg egentlig likte best indrefilet og ytrefilet, da.

    For på entrecote, så er det ofte en fettrand, (eller om fettet liksom er innimellom kjøttet).

    Og jeg har jo aldri vært så glad i fett, da.

    Jeg er mest glad i rent kjøtt, liksom.

    Så jeg pleide noen ganger å sitte og pirke, i maten, til bestemor Ågot, (for eksempel), hvis det var mye fett, på kjøttet der, da.

    Da spiste jeg ikke det, (på koteletter osv.), for å si det sånn.

    Så jeg jenka meg, og bestilte entrecote, da.

    (Selv om jeg likte ytrefilet og indrefilet best.

    For på indrefilet og ytrefilet, så slipper man å skjære bort så særlig mye fett, da.

    Og indrefilet og ytrefilet, det er også de møreste biffslagene, da.

    Det er derfor de er dyrest, vel).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg måtte bestille entrecote.

    (Siden man ikke har lov å bestille noe dyrt, hvis man jobber, i Rimi).

    Så spiste jeg maten min litt rart da, (må jeg innrømme).

    (Noe jeg fikk klage på, fra noen Rimi Karlsrud-damer, da.

    Som jeg ikke engang visste hvem var).

    For da spiste jeg kjøttet først da, husker jeg.

    Siden jeg da måtte konsentrerte meg, om å ikke spise fettet, da.

    (Siden det ofte er fett på entrecote, da).

    Siden jeg synes at sånn fett, er ekkelt å spise, da.

    For jeg liker best rent kjøtt liksom, da.

    Og de Rimi Karlsrud-damene.

    De lurte også på hvordan bæsjen min så ut da, (husker jeg).

    For jeg hadde jo vært i Geværkompaniet.

    Og lært der, at man burde drikke mye væske.

    Så Rimi Karlsrud-damene, de klagde, siden jeg drakk mer enn et glass, til maten, da, (husker jeg).

    Og de mente det, (husker jeg), at når jeg bæsja, så kom det sikkert ut sprutbæsj, da.

    Så de Rimi Karlsrud-damene, de var nok ikke oppdratt, av folk som bestemor Ingeborg, som var fra adelsslekter, osv.

    For da hadde de nok ikke prata om bæsj, ved matbordet, (tror jeg).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu ene Rimi Karlsrud-dama.

    (Ei ung og ganske pen blondinne).

    Hu sa noe sånt, som at hu hadde vært dritings, på byen, dagen før, (eller noe).

    Og at hu hadde blotta rumpa si, (mens hu pissa), for noen folk, i en taxi, (eller noe sånt).

    Så det her var jo de horete damene da, (må man vel si).

    Så jeg tenkte vel det, at kanskje det ble noe kjøtt rundt pikken på meg, da.

    Og hu horete blondinna, hu sa det, før hu stakk.

    At hu skulle dra ned på utstedet Strauss, (i Oslo sentrum).

    (Som tidligere het Smuget, vel).

    Også tok hu meg på skuldrene, (mens jeg fortsatt satt ved bordet der), og sa det, at hu håpet at jeg også dukket opp der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens alle fortsatt satt ved bordet der.

    Så spurte jeg, om hvordan det gikk, med den tidligere assistenten Geir, (på Rimi Karlsrud der).

    Som jo hadde fått sparken, et år eller to tidligere, vel.

    Siden han jo hadde tulla med safen der, en sommer, da.

    (Ifølge Magne Winnem, ihvertfall).

    For jeg tenkte vel det, at de her horete damene, antagelig var noen, som pleide å feste mye, sammen med Geir og broren hans, da.

    (Som var et par skikkelige rundbrennere, vel.

    Innbilte jeg meg, ihvertfall).

    Siden de her Rimi Karlsrud-damene, var så uhøflige og harry da, (og skikkelig arbeiderklasse liksom), må man vel si.

    (Noe sånt).

    Og da fikk jeg det til svar, (husker jeg).

    At det gikk bra med Geir.

    Og at han nå jobba som assisterende butikksjef, i Rema.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, Kristian Kvehaugen og meg.

    Vi dro så hjem til Kristian Kvehaugen der, da.

    Som bodde i en blokk-leilighet, (var det vel), ikke så langt unna Rimi Munkelia.

    (Som lå to T-banestasjoner, lenger fra sentrum, enn Rimi Karlsrud, da).

    For Kristian Kvehaugen skulle ha noe sånt sosialt der, da.

    (Som kanskje distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde bedt han om å ha, da.

    Noe sånt).

    Og da vi kom hjem til Kristian Kvehaugen, så viste han oss et bilde, som hang på veggen der da, (husker jeg).

    Som var av en øde gård, da.

    Som sikkert kunne ha vært med i det NRK-programmet, som heter, ‘Der ingen skulle tru at nokon kunne bu’.

    Og det var slektsgården hans da, (fortalte Kristian Kvehaugen).

    Og den lå vel i Gudbrandsdalen, (mener jeg å huske).

    (Hvis den ikke lå i Hallingdalen, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Kristian Kvehaugen, han serverte oss også noe, som han kalte for vodka, (husker jeg).

    Men det var visst bare hjemmebrent, hadde Thomas Kvehaugen fortalt meg, på jobben, dagen før den her ‘seansen’ da, (må det vel ha vært).

    Og Thomas Kvehaugen, han fortalte meg også det, at en gang, så hadde faren hans, lagd noe hjemmebrent, som hadde smakt helt jævlig, da.

    For Kristian Kvehaugen, han hadde brukt noe ketsjup, som hadde gått ut på dato, istedet for gjær, når han brygget den her ‘himkoken’ sin, da.

    (Ifølge Thomas Kvehaugen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg nevnte den her historia, hjemme hos Kristian Kvehaugen.

    (Om den dårlige hjemmebrenten, som han hadde laget, med utgått ketsjup, da).

    Så svarte ikke Kristian Kvehaugen noe, (husker jeg).

    Men han ble bare skikkelig stram i maska da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristian Kvehaugen, han nevnte vel også det, at vi burde ha en skikkelig personalfest snart, oss på Rimi Bjørndal, da.

    Og da svarte jeg det, (husker jeg).

    (Litt i fylla, da).

    At jeg kunne sikkert ha den festen, hjemme hos meg, i Rimi-leiligheten min, da.

    (For da hadde jeg sikkert fått kjøpt meg nye gardiner, da.

    Siden jeg turte å si det her, da).

    Og da ble vi enige om det, da.

    At jeg skulle arrangere en sånn Rimi Bjørndal-personalfest, da.

    Hjemme hos meg.

    (Siden Kristian Kvehaugen jo arrangerte den her ‘lederfesten’, da.

    Og Irene Ottesen, hu hadde vel nettopp flytta, til Holmlia, mener jeg å huske).

    Et stykke ut i 1997 da, (må vel det her ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristian Kvehaugen, han begynte også å klage over, at han hadde så dyre telefonregninger, (husker jeg).

    Og jeg spurte vel for fleip, om han ringte mye til sex-telefoner da, (mener jeg å huske).

    Men da svarte vel ikke Kristian Kvehaugen noe, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den her ‘vodka’-drikkinga.

    Så dro Irene Ottesen og jeg, ned til sentrum da, husker jeg.

    For Irene Ottesen.

    Hu skulle vel ta et eller annet tog, til Holmlia, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og jeg var jo invitert til Strauss, av hu horete Rimi Karlsrud-blondinna, da.

    Så Irene Ottesen og jeg, vi dro sammen ned til sentrum, da.

    Sikkert med en av de siste T-banene, da.

    (Noe sånt).

    Og på Jernbanetorget der, så begynte Irene Ottesen å spy som en gris da, husker jeg.

    Så hu ville bare hjem til Holmlia da, (mener jeg å huske).

    Så jeg dro aleine til Strauss, da.

    (Full som en alke, må jeg vel si).

    Og da jeg skulle gå inn på Strauss der.

    Så fikk jeg meg en rett høyre, fra en dørvakt, husker jeg.

    (Uten at jeg hadde gjort noe galt, da).

    Og da gikk jeg ut igjen, av det smuget, som Strauss lå i da, (husker jeg).

    Også stod jeg litt ute i den sidegata til Karl Johan der da, husker jeg.

    Mens jeg summet meg litt, da.

    Og sjekket om noe var brukket, i trynet, osv., vel.

    Men det var det ikke, da.

    (Såvidt jeg kunne skjønne, ihvertfall).

    Og så våget jeg meg såvidt, inn i det smuget igjen, som Strauss lå i, da.

    Og da stod det ingen i døra der da, (husker jeg).

    Så jeg gikk bare rett inn der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg gikk rundt, inne på Strauss der.

    Så var det plutselig noen som tok tak i beinet mitt, husker jeg.

    Mens jeg gikk opp en liten trapp, (var det vel), i første etasje der, da.

    Og det var hu Rimi Karlsrud-blondinna, da.

    Og jeg fortalte vel henne, at jeg hadde fått meg en på tryne, av dørvakta, da.

    Og hu var aleine der, da.

    Så etterhvert, så gikk vi ut fra Strauss der, da.

    Og hu hadde tenkt å ta en taxi hjem, (mener jeg å huske).

    Så vi gikk sammen, til taxi-holdeplassen, ved Stortorvet der da, (husker jeg).

    Og en kar, som så ut som han lille ‘raringen’, i Fargo.

    Han begynte plutselig å prate til hu Rimi Karlsrud-dama da, (husker jeg).

    Og da sa jeg det, at han så ut som han i Fargo da, (husker jeg).

    Og da ville hu Rimi Karlsrud-dama, heller ta taxi, fra nede ved Oslo S. der, da.

    (Husker jeg).

    Så jeg fulgte henne dit, da.

    Og jeg hadde jo spurt henne, om hu ville bli med hjem til meg.

    (Sånn som hu fra So What gjorde.

    Hu med piercingen i tunga, som jeg pulte en hel natt, noen måneder før det her, da).

    Men hu Rimi Karlsrud-dama, hu ville ikke bli med meg hjem, da.

    Enda jeg vel sa noe sånt, som at det bare var 10-15 minutter å gå, (eller noe sånt), vel.

    Men da vi gikk ned mot Oslo S. der.

    (I Karl Johan, vel).

    Så spurte hu meg, (husker jeg), om det var sant, at det bare var 10-15 minutter å gå, hjem til meg, da.

    Så det er mulig at hu ombestemte seg, da.

    Men da tenkte jeg vel det, at det hadde vært nok tull, for en kveld, vel.

    Så jeg bare fulgte henne bare ned til taxiholdeplassen der, da.

    Og så gikk jeg hjem, da.

    Men hu fortalte meg det, husker jeg.

    At hu jobba på en skjønnhetssalong, i Bjerregaardsgate der, da.

    (I samme nabolag, som jeg bodde, da).

    Så jeg ringte henne, en gang, seinere, husker jeg.

    Men hu ville ikke møte meg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og en gang, så syntes jeg at jeg så det, at hu stod og preika med en albaner, (eller noe), utafor skjønnhetssalongen der, da.

    (En gang jeg gikk til 37-bussen.

    Etter at jeg hadde måttet vrake HiAce-en, vel).

    Og jeg husker også det, at hu blondinna sa det, at den skjønnhetssalongen, ikke gikk så bra, da.

    Og da tulla jeg, (husker jeg), og sa det, at jeg skulle dukke opp der, hver gang jeg fikk en kvise, da.

    Men det var bare tull, da.

    Så jeg snakka ikke noe mer med hu Rimi Karlsrud-blondinna, etter den her mislykkede telefonen min, da.

    Selv om jeg mener at jeg så henne, sammen med en albaner, en gang, som jeg skulle ta 37-bussen, til jobben, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men Andre Willassen og Magne Winnem, de dro meg med, på Strauss, en gang, ikke så lenge etter det her, vel.

    Og jeg lurer litt på, om hu skjønnhetssalong-blondinna, var der da og.

    Men det husker jeg ikke helt, da.

    Og hvorfor hu var med på en Rimi-middag, på Karlsrud.

    (Når hu jobba på en skjønnhetssalong, på St. Hanshaugen, liksom).

    Det veit jeg ikke helt.

    Men hu må vel kanskje ha jobba, på Rimi Karlsrud, tidligere da, (eller noe sånt).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Sånn her så rasjoneringskortet, til bestemor Ågot ut, da direktør Jebsen, bestilte en flaske dram, på det. Jeg tror at han må ha forfalsket signaturen

    rasjoneringskortet ågot

    http://dt.no/nyheter/stormet-vinmonopolet-1.7524334

    PS.

    Nå skjønner jeg litt mer, av hva som har skjedd, (tror jeg).

    For bestemor Ågot, hu må jo ha fått kjøpekortet i retur, fra Vinmonopolet, i Drammen.

    For jeg mener å huske, at Ågot sa det, at postmannen hadde erta henne.

    (Ihvertfall så var det noen, som liksom hadde vært på Ågot da, på grunn av den flaska, husker jeg at hu fortalte).

    For da trodde dem nok det, at bestemor Ågot, hadde gjemt unna en flaske dram, et sted, da.

    Men bestemor Ågot, hu drakk jo aldri, og hu var jo kristen.

    Så Ågot ble nok sinna, og så leita hu nok rundt, i skapene, til Jebsen-familien, da.

    Også fant hu nok den dram-flaska, da.

    Og så tok hu med seg den, ned til ‘n Ola, da.

    (Som vel var broren hennes, og som bodde nede på Sand, tror jeg).

    Og så drakk dem opp flaska der, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 7: Chinatown Expressen

    Den første tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen der.

    Så var det noe problem, med at en glassplate, som satt foran, på den steikeovnen, som jeg hadde funnet, nede i kjelleren, i Rimi-leilighetene, satt løst.

    Så jeg pleide noen ganger å kjøpe middag, i restaurantene, i Bjerregaardsgate, (som var parallellgaten, til Waldemar Thranes gate, og som parkeringsplassen, som hørte til Rimi-leilighetene, munnet ut i).

    Og en gang, som jeg stod og venta, på en pizza, hos en italiensk pizzarestaurant, i Bjerregaards gate, (på skrått ovenfor DNB, hvor kusina mi Heidi, fra Son, (ikke hu som var sammen med Axel, men en annen Heidi fra Son), begynte å jobbe, på slutten av 90-tallet, uten at jeg fikk med meg det, før etter at hu hadde jobba der, i et år eller to vel, (og vi begge var i begravelsen til bestemor Ågot)).

    Så la jeg merke til en annonse, (i Aftenposten), hvor de trengte sjåfører, for Chinatown Expressen, (som nå heter Pizza & Kina Expressen vel).

    Og jeg hadde litt dårlig råd, etter at jeg fikk meg bil.

    (Og siden jeg ikke hadde steikovn, som virka, osv).

    Sånn at det var så vidt at budsjettet mitt holdt, fra en lønning til den neste, da.

    Så jeg reiv ut den jobbannonsen, fra den Aftenposten-avisa, som lå i pizzarestauranten der, da.

    Og ringte så til Chinatown Expressen, i Frognerveien vel, fra Alcatel-mobilen min, dagen etter da.

    (En gang i månedsskiftet januar/februar, i 1996, (kan jeg tenke meg)).

    Jeg ble bedt om å møte opp, på Chinatown Expressen i Frognerveien, og parkerte HiAce-en min ikke så langt unna da, (for jeg fant det ikke, mens jeg kjørte, da).

    Og så måtte jeg gå litt rundt der, for å finne Chinatown Expressen, som lå i en slags bakgård der da, (cirka ovenfor McDonalds), må man vel si.

    Og jeg dro fram mobilen min, og ringte til han jeg hadde prata med, (da jeg ringte hjemmenfra), igjen da, (en kar som viste seg å være en pakistaner i 30-åra vel).

    (For det stod noen folk og hang utafor inngangen der, som jeg ikke var sikker på, om jobba der, eller ikke, da.

    Så derfor ringte jeg bare på mobilen, også kom han sjefen ut, da.

    Istedet for at jeg begynte å gå bort til de utlendingene, (var det vel), som hang der, da).

    Og han sjefen der, han sa til meg det, (etter at han hørte at jeg nettopp hadde fått lappen vel), at de også trengte folk, på Chinatown Expressen, i Eiksmarka, (som er cirka på grensen mellom Oslo og Bærum, ikke så langt unna Nordmarka, (som vel antagelig heter nettopp Eiksmarka, så langt vest, hvis jeg skulle tippe), vel).

    Og han rådet meg til å heller høre med de, om de trengte hjelp, siden det var lettere for meg, å kjøre rundt der, siden jeg nettopp hadde fått lappen, da.

    Også kjørte jeg enten Hoffsveien, (hvor jeg ikke var sikker på om Christell bodde lenger, for da jeg ringte henne, for å høre om hun ville bli med på kino, så hadde hu vært hos storebroren sin Jan Snoghøj, (hvor Erik Thorhallsson hadde svart telefonen), på Gulskogen).

    Eller om jeg tok av ved Lysaker et sted der, (og kjørte Vollsveien, eller hva den veien het vel), og så fant jeg fram til Chinatown Expressen Eiksmarka, da.

    (Etter at jeg vel må ha kjøpt meg et kart, på en bensinstasjon).

    Og der, så var det en distriktsjef, (eller noe), innom.

    Og han sa det, at de hadde så mange ordrer, som var forsinket.

    (Det her var en lørdag ettermiddag/kveld, mener jeg å huske).

    Så han lurte på om jeg bare kunne begynne, med en gang, og kjøre ut mat, til 4-5 kunder.

    For det var helt kaos der, da.

    Så jeg begynte med en gang å kjøre rundt, i Oslo Vest og Bærum der, da.

    Og jeg måtte spørre meg litt fram, i Stabekk der vel, (og sånn), da.

    Og surra litt da, med å finne fram, (noen ganger).

    Men dette var ordrer som allerede var over en time gamle, da.

    Så alle pengene jeg fikk, det var liksom en bonus, da.

    For kundene, de kunne da kreve det, å få maten gratis, da.

    Så han distriktsjefen, han var fornøyd da, når jeg dukka opp der igjen, med litt penger ihvertfall, da.

    Også avtalte vi at jeg skulle jobbe der, hver søndag da, (siden jeg jo jobba heltid, på Rimi Nylænde, og mange av de som jobba fast, på Chinatown Expressen Eiksmarka der, de likte ikke å begynne så tidlig, som klokka 13, på søndagene, så de ble mer fornøyde, når de fikk fler folk, som jobba søndagene der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det stod en kassettradio, (eller om det bare var en bilradio), i den HiAce-en, da.

    Så jeg pleide å høre på en nærradio, når jeg dreiv og kjørte rundt, med kinamat, i Oslo Vest og Bærum der da, på søndagene.

    Og to sangen, som jeg fortsatt husker, at det var liksom ‘digg’, å høre på, mens man kjørte, (og som var nye, på den her tida).

    Det var Savoy, med sangen ‘Velvet’.

    Og en sang som het ‘Lucy’s Eyes’, med et band som het Papermoon, (eller noe), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Den DNB-filialen, i Bjerregaardsgate.

    (Der hvor kusina mi Heidi jobba, på slutten av 90-tallet).

    Det var den samme bank-filialen, (hvis jeg ikke tar helt feil, ihvertfall), hvor hu Margrethe, (elskerinna til faren min), fra Bislett, (og ‘Dalom’/’Gokk’/Vestlandet), tok ut penger, i minibanken, (da søstera hennes kjørte), den gangen jeg var med faren min og Margrethe, til Fredrikshavn, med Stena Saga, (var det vel), på begynnelsen av 80-tallet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 91: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXX

    En gang, i løpet av den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så var jeg på besøk hos bestemor Ågot, (en sommer).

    (Dette var vel antagelig sommeren 1994, hvis jeg skulle gjette.

    Muligens den gangen som Tommy, Ove, Pia og meg, avtalte at vi skulle ha en ‘søskenbarn-fest’, i Ungbo-leiligheten, hvor Pia og jeg bodde, i Skansen Terrasse 23.

    Den gangen Ove fikk bank, mens vi venta på nattbussen, bak Stortinget der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det som skjedde, på dette ‘Ågot-hus-besøket’, det var det, at onkel Runar og faren min, de presenterte et tilbud for meg, som kom helt uventet på meg, og som jeg fikk bakoversveis av, (må jeg si).

    Jeg hadde jo bestemt meg, for å satse på en karriere i Rimi, og prøve å bli assisterende butikksjef og butikksjef der, (som jeg hadde prata med hu Sophie fra Rimi Karlsrud om, blant annet).

    Og det var bestemt, at jeg skulle jobbe som låseansvarlig, (altså at jeg fikk lederopplæring og erfaring i å jobbe som leder), på Rimi Nylænde, denne sommeren.

    For jeg husker det, at jeg hadde karrieren min godt i gang, i Rimi, da jeg fikk det tilbudet.

    Så dette må nok ha vært sommeren 1994, (vil jeg tippe på).

    Og det forslaget, (som jeg syntes at ble som noe helt surrealistisk, da), det gikk ut på at jeg skulle bo hjemme hos onkel Runar, i Son, og jobbe gratis på et dataprogram, for tannleger, (som han hadde tenkt ut).

    Og jeg syntes for det første ikke at det hørtes noe fristende ut, å bo hjemme hos onkel Runar, som en slag unge, (jeg fylte jo 24 år, denne sommeren), siden han var en sjefete og streng person da, (må jeg nok si).

    Så å bo i hans villa i Son, som hans sønn, (eller noe), det var ikke noe fristende, syntes jeg.

    Jeg hadde jo jobb, (hvor jeg skulle få lederopplæring), bosted, og fritidsaktiviteter, i Oslo.

    Så å foreslå for meg, at jeg skulle flytte til Son, det var som noe tullball for meg, da.

    Jeg lurte på hva faren min og onkel Runar tenkte med egentlig.

    Hvis de trodde at jeg ville synes det, at dette var et fristende forslag.

    Jeg hadde jo jobbet siden 1988, (altså seks år før det her), med unntak av et år riktignok, (1989/90), men da fikk jeg jo studielån.

    Så å jobbe gratis, og ikke ha penger til ting som røyk, cola, burgere, pizza, klær, diskoteker, ferier, hobbyer og fritidsaktiviteter osv., det hørtes veldig lite fristende ut, for meg, må jeg innrømme.

    Og jeg var jo også bortskjemt, etter å ha bodd aleine, i min fars leiligheter, på Bergeråsen, fra jeg var ni år, til jeg var nitten.

    Så jeg ville nok ikke trivdes, med å spise Runar Olsen-familien sin kjedelige mat.

    Jeg husker at Runar spiste kjedelige brødskiver med hvitost.

    Og det ville vel ikke hverken faren min eller jeg ha spist, når vi var hjemme.

    Vi spiste for det meste luksus-aktig mat, vil jeg si.

    Han nede hos Haldis og jeg oppe i Hellinga og Leirfaret, da.

    Og jeg var jo på ferie, hos Runar og dem, sommeren 1990, (var det vel).

    Og Heidi har seinere sagt at jeg på den ferien, maste om cola, da vi var i matbutikken.

    Om Runar, og dem, kunne kjøpe det da, siden jeg ikke likte melk.

    Men det gadd de ikke, da.

    Så det ville blitt som noe kjedelig tortur for meg, å ha bodd hos onkel Runar og dem, i Son, uten penger, (forestilte jeg meg, ihvertfall).

    Så hver eneste celle, i kroppen min, (eller hvordan man skal forklare det), fikk bakoversveis, da jeg hørte om denne planen, (til faren min og onkel Runar), da.

    (For jeg er også en veldig selvstendig person, som liker å være uavhengig, da.

    Og det her hørtes rimelig ‘svett’ ut, for meg, da).

    Så det her var veldig lite aktuelt da, for å si det sånn.

    Her var det sånn, at faren min og onkel Runar ikke kjente meg, (vil jeg si).

    Hvis de trodde at jeg ville synes at dette hørtes ut som et fristende forslag.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste gangen, som jeg var på besøk hos bestemor Ågot, (om sommeren, ihvertfall).

    Det var vel sommeren 1995, (mener jeg å huske).

    Pia, (må det vel ha vært), fortalte meg det, at jeg var invitert, på en grillfest, hos bestemor Ågot, da.

    Det var vel ikke sånn at jeg gledet meg så utrolig mye, til å dra, på denne festen.

    For jeg mener å huske det, at onkel Håkon, pleide å gi meg ‘tyn’, fordi jeg ikke hadde lappen, og istedet tok bussen, når jeg skulle på besøk, til bestemor Ågot, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var kanskje derfor, at jeg kom fram litt seint, med en buss, utpå ettermiddagen, (eller om det var tidlig på kvelden), en gang, til bestemor Ågot, da.

    Da hadde hele gjengen trukket inn i ‘Ågot-huset’, istedet for å sitte utendørs, på denne fine sommerkvelden, da.

    (Så det var ikke som grillfestene, til onkel Håkon, på 70- og 80-tallet, hvor folk var ute i hagen og drakk, hele kvelden, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk bare servert en bakt potet, da jeg kom fram dit.

    Dem hadde ikke spart noe grillkjøtt til meg, da.

    Så jeg spiste den her bakte poteten, i omtrent ensom majestet, ute på den ‘sement-kloss’-terrassen der da, (som de endelig hadde fått satt et tregjerde rundt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg gikk vel knapt inn verandadøra der, etter å ha spist den her bakte poteten, vel.

    For jeg var vel litt skuffa, over at jeg ikke fikk noe ordentlig mat der, liksom.

    (For jeg regna vel ikke en bakt potet for å være en ordentlig middag, liksom.

    Jeg pleide jo å lage biff og kjøttdeigretter selv.

    Så jeg visste at et ordentlig måltid vanligvis inneholdt en proteinrik del, (som kjøtt av noe slag), da.

    Og ikke bare en karbohydratrik del, som jeg regna poteter for å være, da).

    Så jeg kunne ikke si at jeg hadde fått en ordentlig middag der, da.

    Og det var ikke noe hyggelig der heller, syntes jeg.

    Så jeg bestemte meg bare for å dra tilbake til Oslo igjen, den samme dagen.

    Så jeg tok en buss, tilbake til Drammen igjen da, den samme kvelden.

    En buss som var i Drammen, før det siste toget til Oslo, hadde gått, da.

    Og jeg rakk vel også å komme meg hjem, med en av de siste T-banene, tilbake til Ellingsrudåsen igjen, den samme dagen.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han pleide noen ganger, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), å dra med meg, til bowlinga, på Strømmen Storsenter, for å spille bordtennis, (husker jeg).

    Og en gang, så var også Axel med, husker jeg, til bowlinga, (på Strømmen Storsenter), der, da.

    Og på bowlinga der, så var det også en del spilleautomater, husker jeg.

    Og det var også en sånn punchingball-spilleautomat der, (husker jeg).

    Hvor man kunne måle, hvor hardt man slo, da.

    Og da begynte Axel å mobbe meg, (husker jeg).

    Fordi at jeg ikke klarte å slå like hardt som han, da.

    (Enda jeg var cirka 23-24 år vel, og Axel var åtte år yngre enn meg, altså 15-16 år).

    Men Axel hadde trent mye karate, vekter og kung-fu, da.

    Så han klarte å slå hardere enn meg, da.

    Og han begynte å mobbe meg, og si noe sånt som at ‘hvordan skal du klare å forsvare deg selv’, (eller noe).

    Noe som var rimelig flaut, for meg da, husker jeg.

    Men nå hadde jo jeg vært gjennom Geværkompaniet, og lært selvforsvar, og sånn, der, da

    Men det sa jeg ikke noe om, da.

    For jeg var ganske moden, da.

    Og jeg syntes ikke at det her var en så viktig diskusjon, da.

    (For jeg mente vel at vi bodde i et sivilisert land da, hvor det var andre ting enn størrelsen på biceps, som var viktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hvorfor jeg er så svak i arma, det veit jeg ikke.

    (Det var jo sånn i Geværkompaniet og, at jeg klarte alt på sirkeltreninga, til sersjant Dybvig, unntatt ting som gikk på armstyrke, sånn som armhevingen, osv.

    Selv om jeg vel må ha klart minstekravet til armhevinger, da jeg var i militæret.

    Så klarte jeg vel ikke så mye mer enn det, kanskje.

    (Ihvertfall ikke hvis jeg skulle ta armhevingene ordentlig).

    Men jeg har nok mer utholdende styrke, (enn eksplosiv styrke), i armene da, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og Frisell, Grønvold og Pålhaugen, (var det vel), de erta meg vel litt for det samme, på Terningmoen, under sirkeltreningen til sersjant Dybvig, og de måtte ut på straffe-joggetur, om kvelden, for å ha tulla, under den sirkeltreninga da, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 3).

    Men faren min, han fikk meg til å være hjelpegutt, da han leverte køye- og vannsenger, fra jeg var ni år gammel.

    Og faren min, han fortalte meg også om noen han så i militæret, som fikk lange armer, siden de bare var fire soldater, om å bære en type båt, som hans avdeling var seks soldater om å bære da, (var det vel).

    Så det kan være at jeg fikk lange armer da, av å jobbe som hjelpegutt, for faren min, når han leverte senger.

    For da var det mye bæring, (av bunnplater og senge-elementer), som var tungt for meg, som bare var en ni år gammel gutt, husker jeg.

    Så kanskje jeg fikk lange armer, da.

    Og at dette er grunnen til at jeg er så dårlig til å ta armhevinger, osv.

    Siden armene mine er så lange, (og overarmsmusklene mine ikke er så tjukke, at det gjør noe, (av en eller annen grunn)), da.

    (Hvem vet).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at Rimi hadde blitt delvis kjøpt opp av ICA, og ICA hadde blitt delvis kjøpt opp av Ahold, (var det vel).

    (Selv om dette muligens var et par år seinere, enn da jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Så var det ei litt eldre dame, som var kunde, på Rimi Nylænde.

    (Ei med mørkt hår, vel).

    Som begynte å prate til meg, på T-banen, på vei til jobb, (husker jeg).

    (Omtrent som at hu jobba i en avis, eller noe).

    Også spurte hu meg hva jeg syntes om det, at Ahold hadde kjøpt opp deler av ICA og Rimi, da.

    (Eller hvordan det her var, igjen).

    Og da måtte jeg svare noe, (og liksom prøve å si noe positivt da), syntes jeg.

    (Selv om det her kom rimelig bardus på meg.

    For jeg var ikke akkurat vant til det, at kundene prata om sånt her til meg, på fritida, da).

    Så jeg sa det, at jeg syntes at det her var bra, da.

    For jeg hadde lest det, at Ahold eide masse butikker, i USA, osv.

    Så jeg svarte hu kunde-dama det, at kanskje dette salget, av ICA og Hakon-aksjer, til Ahold, kunne bety det, at det var mulig for Rimi-ledere, (sånne som meg), å få jobbe en tid i USA, for eksempel.

    (Selv om jeg aldri hørte noe, om noen sånne jobb-muligheter, innen Ahold, etter det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er det cirka ti stikkord-setninger igjen, på det A4-arket mitt, med notater, for denne boken.

    Så det blir vel to-tre kapitler til, av denne boken, vil jeg tippe på.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig de.

    Vi får se.

    PS.

    Onkel Runar sa forresten, at jeg skulle få provisjon da, av inntektene, av det tannlege-programmet, hvis det kom ut i salg, da.

    Men hva med tidsperioden i mellomtiden, liksom?

    Jeg ville jo mistet uavhengigheten min og selvstendigheten min.

    Og alle godene, som jeg var vant med og som jeg kjøpte med lønnen min, fra Rimi.

    Så dette ville blitt som et mareritt, for meg, vil jeg si.

    Og jeg hadde jo i tiden før klart å gjøre meg uavhengig, av faren min.

    (Jeg fikk ikke penger av faren min lenger, som jeg gjorde, de første månedene, som jeg bodde, i Oslo, (til husleie, osv)).

    Og jeg traff vanligvis ikke faren min annet enn i jula, (når jeg ikke hadde noe annet sted å oppholde meg, for jeg syntes ikke at jeg kunne være alene i jula, da).

    Så at jeg skulle gi opp den uavhengigheten, som jeg hadde klart å oppnå, ved å bli avhengig av onkel Runar.

    Nei, det var jo som noe mareritt-aktig, for meg.

    For jeg likte jo ikke onkel Runar så bra, engang.

    Jeg synes han var rimelig brå og streng og aggressiv da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg selv, jeg hadde jo også laget både kryssordprogram og tippeprogram, i årene, før det her.

    Men sånn som jeg så det.

    Så var det en ting å lage et program.

    Det var en annen ting å få det ut i butikker, osv.

    Så for meg, så virka det ikke som sikkert, at jeg ville noen penger, i det hele tatt, for den programmerings-jobben.

    Så det her ble som noe useriøst, for meg da, vil jeg si.

    Og jeg så jo på meg selv om et voksent menneske.

    Som var vant til å disponere noen penger, til både nødvendige ting, og ting som var morsomme, da.

    Og ikke som en unge, som bare fikk noen ukepenger, en gang i uka, liksom.

    Så det her ble som noe nedverdigende, for meg, å bli tilbudt en sånn ‘slave-jobb’, (eller hva man skal kalle det), syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og den brødskiva, som onkel Runar lagde den gangen, i Son, (på midten av 80-tallet vel), med hvitost på.

    Den var det også en skive tomat på da, forresten.

    Men da var liksom både brødet, osten og muligens også tomaten skåret av, fra før, da.

    Og det var ikke noe jeg pleide å gjøre, på Bergeråsen, liksom.

    At jeg fant fram et gammelt brød.

    For det kunne ofte være både hardt og muggent da, for eksempel.

    Og det samme med osten, kanskje.

    Og ihvertfall tomaten, (selv om jeg aldri pleide å kjøpe det).

    Så hvis jeg skulle spise noe mat, på Bergeråsen.

    Så spiste jeg helst nyinnkjøpt mat, da.

    For jeg var ikke så flink til å vaske opp og til å holde orden i kjøleskapet osv., da.

    Siden jeg var en unge, som bodde aleine, da.

    Og da var jeg ofte litt for nedfor, til å ta oppvasken osv., som var noe jeg hatet fra da jeg bodde hos mora mi, for hu tvang meg, (og også Pia, forresten), til å ta oppvasken, som 5-6 åringer, (i Mellomhagen), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Noen søker om den vikingskatten, som tippoldefaren min, Gullek Gullekson Toeiet Gulleksrud, fant

    skatt tippoldefar

    PS.

    Her er mer om dette:

    http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2012/01/den-som-fant-traen-skatten-det-var.html

    PS 2.

    Gulleksrud, (som var adoptiv-tippoldefaren min), han var jo mye i Amerika.

    Kan dette ha vært vikingting som egentlig ble funnet i Amerika?

    Også har dem latt som at det var gravd ned i Norge?

    Hm.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 4 – Kapittel 58: Jula 1995

    Jula 1995, så var det eneste stedet jeg var invitert, det var til Haldis og dem.

    (Pia skulle vel være hos bestemor Ingeborg, (eller om det var hos mora vår), på julaften, da.

    Men jeg fikk vel aldri noe invitasjon dit, som jeg kan huske, ihvertfall).

    Haldis og dem, de skulle denne jula feire på Bergeråsen, (i Havnehagen der), og ikke i Drammen, (som året før).

    Det ble sagt av faren min, på telefonen vel, (hvis ikke det var Pia som sa det her), at hvis jeg tok toget til Sande, på julaften, så ville Christell kjøre og hente meg der, da.

    Men da jeg kom til Sande, så var det faren min som stod og venta på meg, i en bil, ved Sande togstasjon der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til ‘Haldis-huset’, så satt Christell i sofaen der, (var det vel), og leste Drammens Tidende da, husker jeg.

    Mens hu prata høyt ut i stua, om en film som gikk på kino, på den her tida, som het ‘En engelskmann som gikk opp en ås’, (eller noe sånt).

    (Så da jeg kom tilbake til Oslo igjen, så lurte jeg på, om Christell hadde hinta om, at hu ville bli bedt ut på kino, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting som hendte, før middagen, den her julaftenen, (må det vel ha vært).

    Det var at jeg overhørte det, at Christell og hennes eldre halvbror, Jan Snoghøj, prata høyt sammen, mens Christell var på badet der.

    Jan Snoghøj sa det, (til Christell, da), at han syntes det, at Christell hadde så mye hår, på musa si.

    (For han hadde sett musa hennes en gang, mens hu hadde dusja, var det vel, at han sa).

    Christell svarte det, at hu hadde prøvd å barbere beina, en gang, og etter det så hadde det kommet ut noen svære, svarte hår, (sånn at hu alltid hadde måttet barbere beina sine da, etter det her).

    (Noe sånt).

    Så hu ville ikke barbere musa si, da, (fortalte hu).

    Jeg holdt bare kjeft når dem prata om det her da, forresten.

    For jeg syntes at dem prata om litt vel private ting da, (for å si det sånn).

    (Og jeg veit ikke hvorfor de prata så høyt.

    For de måtte jo skjønne at jeg også kunne høre det her, da.

    Og ikke veit jeg hvorfor Jan Snoghøj blanda seg opp i om lillesøstera hans barberte fitta si, eller ikke, heller).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under middagen, så viste jeg fram det nye førerkortet mitt, (som jeg nettopp hadde fått meg), til folka ved bordet der, da.

    Jeg hadde jo fått lappen, den samme uka, eller noe.

    Og jeg veit ikke om faren min og dem, hadde fått med seg det, at jeg hadde fått lappen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting jeg husker, det var at denne jula, så hadde jeg plutselig fått så mange kviser.

    Det hendte at jeg hadde en eller to kviser.

    Men denne jula, så hadde jeg plutselig fått kanskje tjue kviser da, (eller noe).

    Så jeg lurte på om dette var fordi jeg hadde anstrengt for mye, under oppkjøringa, (som var midt i julestria, for butikken som jeg jobba i), osv.

    Eller om det var fordi noen hadde putta noe rart i maten min, eller lignende.

    For jeg lagde jo sånn selvlaget Bostonpostei-aktig leverpostei, (i den Tupperware-boksen til Wenche), mye av den tida, som jeg bodde, på Ungbo der.

    Så noen kan ha tulla med den, for eksempel, (hvis jeg spiste det, på den her tida også, da).

    Jeg syntes ihvertfall at det her var rart, da.

    Men jeg tørr ikke å si noe sikkert.

    (Og de her kvisene mener jeg at jeg overhørte, at Christell kommenterte, (ovenfor Jan Snoghøj vel), ved matbordet, da.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting jeg husker, fra den her julemiddagen.

    Det var at jeg satt på springen, på doen, når jeg gikk på do, under middagen.

    Og da kommenterte dem det, ute i stua, (husker jeg, at jeg overhørte).

    At det ikke var vanlig å sette på springen når man bare skulle pisse.

    Det var visst bare vanlig, hvis man skulle drite, da.

    Så dem la merke til sånne her ting om meg da, skjønte jeg.

    (Og jeg var kanskje var for sånt, etter at jeg hadde fått høre det, på vorspielet, til julebordet, til Rimi Nylænde, det her året, (noen uker tidligere), at jeg hadde sunget i dusjen, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen merkelig ting, (må man vel si), som hendte, den her julaftenen, da.

    Det var det, at plutselig, så forsvant Haldis Humblen og Jan Snoghøj fra stua og kjøkkenet, i Haldis-huset der.

    Og da, så var det bare Christell, faren min og jeg, som var igjen, ved middagsbordet der, da.

    Og plutselig, så gikk Christell, og stelte seg bak faren min.

    Og begynte så å ta han på skuldrene, da.

    Så da begynte jeg å lure på hva det var som foregikk, husker jeg.

    Hadde Christell og faren min et forhold?

    Nei, det fikk jeg meg ikke til å spørre om, husker jeg.

    Så da fikk jeg litt sjokk, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke helt om jeg lå over, hos bestemor Ågot, på Sand, den her jula også.

    (Som jeg hadde gjort, to år tidligere, da jeg også feira jul, hos Haldis og dem, på Bergeråsen).

    Men sommeren etter, (sommeren 1996), så bodde ihvertfall Ågot, på sykehjemmet i Svelvik, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uansett om det var sånn, at jeg lå over hos bestemor Ågot eller hos Haldis og dem, natt til første juledag.

    Så var det ihvertfall sånn, at jeg satt på med Christell, (husker jeg), inn til Drammen, på første juledag.

    (Noen må ha tilbudt meg å sitte på med henne, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Christell, hu sa det, at jeg burde kjøpe meg bil, for da fikk jeg meg sikkert dame, (husker jeg).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi kjørte ute ved Glassverket der, (var det vel), like før Drammen da, (på Svelvikveien).

    Så sa plutselig Christell: ‘Faen purken!’.

    Og så spurte jeg Christell om hvorfor hu var så redd for purken, (som tydeligvis kjørte bak oss, i en sivil politibil, da).

    Men da svarte ikke Christell noe, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi kom fram til Drammen jernbanestasjon der.

    Så fortalte Christell meg det, mens jeg gikk ut døra.

    At hu skulle kjøre til parkeringsplassen, ved Gulskogen Senteret der, og burne på isen.

    (Noe som jeg syntes at hørtes merkelig ut, for en ung dame, på 23 år vel, å drive med, da.

    Så da sa jeg vel ikke noe, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her er de hyttene, som har samme kontrakt, som farmora mi hadde, (som går ut etter 50 eller 100 år). Breidablikk heter det til venstre der, tror jeg

    hytter leiekontrakt 100 år

    http://svelviksposten.no/nyheter/hva-heter-asen-midt-i-bildet-1.7435023

  • Min Bok 4 – Kapittel 43: Den siste overnattingen på Sand

    I mars 1995, (har jeg funnet ut at det var, ved å søke på nettet), så dro min fetter Ove meg med, på besøk, til bestemor Ågot, (som da bodde alene), på Sand.

    (Etter at Ove hadde mast på meg, da).

    Jeg jobbet vel fredagen, men dro dit på lørdagen, da.

    Og dette var den lørdagen, som unge Tommy Ingebrigtsen, (sønn av en i bandet The Kids vel), vant VM i skihopping, i Thunder Bay, i Canada, vel.

    (Dette var visst lørdag 18. mars 1995, fant jeg ut nå, da jeg søkte på nettet, igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Ove, Ågot og jeg, vi satt i stua, og så på hopprennet da.

    Og min interesse for sport, den var vel ikke like stor, som den var, da jeg var guttunge.

    Men jeg følgte nå med da, og syntes at det var litt artig, at en nordmann vant, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg bodde på Berger, så var det ikke noe utested, på Berger, annet enn Samhold, som var arbeidersamfunnet liksom, da.

    Men etter at jeg flytta til Oslo, så åpnet det en pub, i de nedlagte fabrikklokalene, i Fossekleiva.

    (Like ved Samhold der, da).

    Og en av de forrige gangene, som jeg hadde vært hos bestemor Ågot, på besøk, så hadde jeg spurt onkel Håkon, (husker jeg), om hvordan den puben var, da.

    (Dette var vel etter militæret vel, så det var vel et drøyt år, før det her, da).

    Men onkel Håkon, han hadde svart det, at det bare var gamlinger, som gikk på den puben, da.

    Så jeg hadde ikke besøkt den puben på Berger noen gang før.

    (Selv om jeg hadde lurt litt på å dra dit, den gangen som jeg snakka med onkel Håkon, om den puben, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under det besøket, som jeg snakka med onkel Håkon, om den puben, (på Berger).

    (Må det vel ha vært).

    Så nevnte jeg også det, at jeg hadde vært forlover, (for Magne Winnem), mener jeg.

    Men det var ikke noe da, mente onkel Håkon, for han hadde vært forlover mange ganger da, sa han.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove og jeg, vi bestemte oss for det, for å dra en tur på den puben da, ut på kvelden.

    Og vi gikk vel ganske raskt forbi den gamle butikken til Oddmund Larsen på Sand, videre forbi Bergeråsen og bort til avkjøringa ned til Berger, (ved der det gamle huset til Linda Moen og dem er), og ned til Fossekleiva, da.

    Det var vel en gåtur på en snau halvtime, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom inn på puben der, (hvor jeg ikke hadde vært før).

    Så var det noen lokale folk, som sa det, (mener jeg å huske), at ‘der kommer ungdommen’, (eller noe).

    Også hørte jeg at noen andre der sa det, at ‘nei, det er ikke ungdommen, det er jo sønna til Arne og Runar Olsen’, (eller noe).

    (Eller noe).

    Men hvem de som prata om oss var, det veit jeg ikke.

    Og jeg så ingen kjente der, med en gang.

    Og hadde jo aldri vært der før.

    Så jeg bare holdt kjeft, da.

    Og fulgte etter Ove inn der vel.

    Og vi prøvde å finne et sted å gjøre av oss, da.

    For det var ganske fullt der, da.

    Og det var vel ikke så mange bord der, akkurat.

    Men folk satt liksom tett i tett, på krakker, bortover langs veggene, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fulgte etter Ove, da.

    Som fant noen slags ståplasser vel, liksom forbi baren der og til venstre, da.

    (Etter at vi liksom hadde gått gjennom det første rommet der, da).

    Og det er mulig at det var et rom til, lenger inn, enn dit vi gikk og.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk vel for å kjøpe et par halvlitere, til Ove og meg, da.

    Og jeg husker det, at da jeg gikk for å kjøpe øl, så gjenkjente jeg mine tidligere klassekamerater Odd Einar Pettersen og Sten Rune Nilsen der.

    De satt liksom innimellom ‘alle’ de andre folka der, da.

    På en krakk vel, langs veggen, ovenfor bardisken der, da.

    Men hverken Odd Einar Pettersen eller Sten Rune Nilsen reagerte på at jeg stod like ved dem der, husker jeg.

    Enda jeg gikk bort til dem, og stod mindre enn en meter fra dem, vel.

    Så jeg begynte å lure på om dem lot som at dem ikke så meg, eller noe, da.

    Og dem skravla også så intens, seg imellom.

    Så jeg klarte liksom ikke å få kontakt med dem, da.

    Så etter at jeg hadde stått der en stund, så bare gikk jeg bort til Ove igjen da, (må det vel ha vært).

    (Så dette var en rimelig rar opplevelse da, må jeg nok si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg stod ved siden av Ove der og drakk noen halvlitere.

    Så var det plutselig ei ung og nett blondinne, som begynte å prate til meg der.

    Det viste seg etterhvert, at det her var Anette Melheim, lillesøstera til min tidligere klassekamerat, Espen Melheim, da.

    (Hu som jeg vel har skrevet om i Min Bok, at klagde til mora si om at hu ville ha pølser til middag.

    En gang som jeg var på besøk hos Espen Melheim og dem, mens jeg var i begynnelsen av tenårene, vel.

    Med andre ord cirka ti år før det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anette Melheim, hu kunne fortelle det, at Espen Melheim, han var i Belgia og studerte noe tekniske greier der.

    Og at han vel hadde bedt henne om å hilse, hvis hu så meg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det her utestedet, så var også vår fetter Tommy, (onkel Håkon sin sønn), husker jeg.

    Og en av kameratene hans, (muligens lillebroren til Lille-Oddis, eller ihvertfall en kar fra Leirfaret, mener jeg vagt å huske, ihvertfall.

    Hvis det ikke var sønnen til regnskapsføreren, i Olleveien, nemlig han som hadde fått en unge, med ei i Leirfaret, veldig ung, (noe som onkel Håkon fortalte om en gang, borte hos Ågot, på 80-tallet, vel).

    Han som Christell og jeg leika sammen med, på øya Mølen, en gang, som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok.

    Da jeg hadde med all den Grans-brusen dit, etter at faren min nettopp hadde flytta meg, fra Hellinga 7B til Leirfaret 4B, sommeren 1981, vel).

    Han husker jeg at sa ganske høyt det, at ‘Tommy har rike fettere’.

    Uten at jeg skjønte om han mente det positivt eller negativt.

    Og jeg var jo bare assisterende butikksjef, i Rimi, (på den her tida), og tjente 140.000 i året.

    Og bodde på Ungbo, (på Ellingsrudåsen).

    (Og hadde ikke fått meg lappen ennå, engang).

    Så hvis det var å være rik, så var nok de fleste folka på Berger rimelig fattige, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så plutselig, etter at Ove og jeg, hadde vært på det utestedet, på Berger, i cirka en halvtime, eller noe, vel.

    Så begynte vår fetter Tommy, å leke ‘nazist’ da, (eller hva man skal kalle det).

    Han sa til Ove og meg det, at vi måtte dra inn til Svelvik.

    Og fikk oss hivd inn i en privat bil, hvor det satt noen lokale ungdommer, (som vi ikke kjente), og som kjørte oss inn til Svelvik, da.

    Og plutselig, så var Ove og jeg, på diskoteket, under ‘Terian’ der, i Svelvik sentrum, da.

    (Og der måtte vi vel muligens betale inngangspenger og, tror jeg.

    Det er mulig).

    Så hva som egentlig skjedde da, det skjønte jeg ikke helt, (for å være ærlig).

    For Tommy, han ble ikke med Ove og meg, til Svelvik.

    Så det var vel nesten som at Tommy heiv ut Ove og meg, fra det utestedet, på hjemstedet mitt, Berger, da.

    Det er mulig.

    Jeg skjønte ikke helt hva som hendte, ihvertfall.

    Det er helt sikkert.

    For det ble ikke forklart for meg, da.

    Men hverken Ove eller jeg hadde uttrykt noe ønske, om å dra til Svelvik, vel.

    (Sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

    Så det her var rimelig rart da, (må jeg si), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det utestedet, i Svelvik.

    Så kjente jeg igjen Nadja, (eller om hu het Tanja, eller noe lignende), nemlig ei mørkhudet dame, som hadde gått i parallellklassen min, på Svelvik ungdomsskole.

    Det var hu som var den første, (sammen med meg), som gikk ut i bussen igjen, da vi var på skoletur, (med Svelvik ungdomsskole), til Vikingskipmuseet, på Bygdøy, på midten av 80-tallet.

    (Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg sa vel hei til henne, og lurte på om hu huska den skoleturen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en mørkhudet kar, fra Svelvik der.

    En som jeg lurer på om gikk i klassen over meg, på ungdomsskolen.

    Nemlig Robin, (eller hva han heter igjen).

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det utestedet, i Svelvik, så var det også ei ganske fin dame, (ei med brunt, krøllete hår, vel), som mente at hu var lillesøstera, til Heidi Uglum, som hadde gått i klassen min, på handel og kontor, på Sande videregående, 7-8 år før det her, da.

    (Hu Heidi Uglum som Snorre Skaug hadde sagt om, at hadde hengepupper, allerede som 16-17-åring, mens vi gikk på Sande Videregående, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg forklarte det, til hu lillesøstera, til Heidi Uglum.

    At jeg hadde gått i samme klasse, som søstera hennes, da.

    Og jeg spurte henne vel, om hvordan det gikk, med andre folk, fra Svelvik, som hadde gått i samme klasse, som Heidi Uglum og meg da, (nemlig på økonomilinja, det andre året, på handel og kontor).

    Jeg spurte vel for eksempel om hva hu Line Nilsen, som gikk i klassen min, på Svelvik ungdomsskole, og også det ene året, på økonomilinja, på Sande videregående, drei med.

    Men jeg husker ikke hva hu lillesøstera, til Heidi Uglum, svarte igjen.

    (Jeg ble vel ganske full og, etterhvert, tror jeg.

    For jeg jobba nok ganske hardt, på Rimi, på den her tida.

    Siden vi bare var to ledere der da, på Rimi Nylænde.

    Og siden jeg jobba alle seinvaktene, (og stressa med å få rydda hele butikken da), og annenhver lørdag).

    Men jeg husker at jeg også spurte hva venninna, til Line Nilsen dreiv med, (nemlig hu Randi, som også gikk i den samme klassen da, på Sande videregående).

    Nemlig hu Randi, som jeg hadde dansa med, på klassefesten, til den økonomiklassen, (skoleåret 1987/88), i Svelvik, (da jeg gikk med de ‘rare’ brune og svart-flettede skinnskoa, som jeg hadde funnet, i klesskapet til faren min, på rommet ‘mitt’, i Leirfaret 4B, i mangel av noen andre finsko, som passet, da).

    (Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok).

    ‘Er det noen som bryr seg om hva hu driver med da’, (eller noe), svarte hu lillesøstera til Heidi Uglum da, (husker jeg).

    Så hu likte hu ikke hu Randi, fra regnskapsdelen, av klassen vår, på handel og kontor, på Sande videregående, skoleåret 1987/88 da, skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fant vel tonen sånn passe bra, med hu lillesøstera til Heidi Uglum, tror jeg.

    Men plutselig så var det sånn, at hu skulle hjem en tur, og sånn.

    Også kom hu tilbake, til diskoteket der igjen, da.

    Etter en halvtime, eller noe, da.

    Så det var litt spesielt da, husker jeg.

    Og det var vel heller ikke så ‘turn-on’, at hu storesøstera hennes, hadde fått hengepupper, så tidlig.

    (Ifølge Snorre Skaug, da).

    Så jeg var vel ikke så utrolig interessert, vel.

    Jeg kunne nok ha vært mer pågående også, (enn det jeg var), for å si det sånn.

    Men jeg prøvde vel kanskje å beherske meg litt da, siden jeg var så nære hjemstedet mitt, og ikke for eksempel i Oslo da.

    (Og den yngre fetteren min Ove, han satt jo ved siden av oss der også, hele tida, liksom.

    Så det hadde kanskje blitt litt rart, hvis jeg hadde flørta for mye, tror jeg.

    Selv om jeg må si det, at Ove vel var ganske høflig, og ikke blanda seg for mye, oppi pratinga osv., vel.

    Hvis jeg husker det riktig, da).

    Så det var ikke sånn at jeg dro med hu lillesøstera til Heidi Uglum, hjem til bestemor Ågot, og knulla med a, hele natta der, (for å si det sånn).

    Nei, det skulle ha tatt seg ut.

    Da hadde nok bestemor Ågot blitt sinna, tror jeg.

    Neida, vi bare prata da, og klinte ikke engang.

    Men jeg skjønte ikke helt hvorfor hu måtte hjem og sånn, da.

    Men det skjønte hu vel kanskje selv.

    Og så, etter at Ove og jeg hadde vært på det utestedet, i Svelvik, i et par timer, eller noe, vel, (må det vel ha vært).

    Så kjørte de samme folka, som hadde kjørt Ove og meg, til Svelvik.

    (Mener jeg at det var).

    De kjørte oss vel også tilbake igjen til Sand, (som liksom ligger på Berger da), mener jeg å huske.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og uten at jeg vel skjønte helt hvem de her folka var.

    Og uten at jeg vel heller skjønte hvor de gjorde av seg, mens Ove og jeg, var inne på diskoteket der, da.

    Og jeg skjønte vel heller ikke, om det var meninga, at jeg skulle betale dem for bensina, osv.

    (Det glemte jeg vel å spørre om, tror jeg.

    Men jeg ble vel ganske full da, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og det var jo Tommy som fikk de her folka, til å kjøre Ove og meg til Svelvik, for å si det sånn.

    Så det var kanskje ikke meninga, at Ove og jeg skulle betale for bensina.

    Sånne ting ble ikke avtalt, i det hele tatt.

    For det her var jo liksom Tommy sin ide.

    Han spurte jo ikke Ove og meg, hva vi syntes engang, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Tommy bare sendte Ove og meg, med de her folka, til Svelvik, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 40: Mer fra sommeren 1993

    Sommeren 1993.

    Før Glenn Hesler, Hildegunn og Rune, flytta inn, på Ungbo.

    Så var det bare Pia og meg, som bodde der.

    (Pia lå på en madrass, på gulvet, på rommet mitt, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Og en kveld, sommeren 1993, så dro Pia og jeg ut på byen.

    For å feste litt, på dimmepengene mine, da.

    Og jeg husker det, at vi satt i første etasje, på det utestedet, som ligger over Manhattan/Underhuset der.

    Ved et bord.

    Og drakk halvlitere, da.

    Og så, så kom det ei dame, fra OBS Triaden, bort til bordet vårt.

    (Jeg lurer på om det var hu unge brunetta, som jobba, i spesialvareavdelingen.

    Det var ihvertfall ei ung brunette, da).

    Og hu OBS Triaden-dama, hu hadde kjent igjen meg, da.

    Og hu fortalte meg det, at hu nettopp hadde forlovet seg, da.

    (Før hu forsvant fra bordet vårt igjen, like fort som hu hadde dukka opp, da).

    Noe som jeg ikke syntes at var så artig å høre, da.

    Når jeg endelig traff ei ung dame, som jeg kjente, på byen.

    Etter å ha vært et år, i det tøffeste, i militæret, (når det gjaldt førstegangstjenester), ifølge Andre Willassen, ihvertfall.

    Så var hu nyforlovet, da.

    Så det var litt nedtur da, husker jeg.

    For jeg var vel rimelig klar, for nye damebekjentskaper, på den her tida, (etter militæret da), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter mer drikking vel.

    Så husker jeg det, at jeg ikke gadd å sitte, der oppe hvor hu nyforlovede OBS Triaden-dama var lengre.

    Så jeg dro vel med meg Pia, ned på Manhattan, da.

    (Hvor jeg hadde vært mange ganger, sammen med Magne Winnem, blant annet).

    Og der drakk jeg nok mer, da.

    (For å prøve å glemme hu nyforlovede dama da sikkert.

    Blant annet ihvertfall vel).

    Og så ville plutselig Pia danse.

    Og da var jeg jo rimelig full og sur, (på grunn av hu nyforlovede OBS Triaden-dama), da.

    Så da ble jeg med på det.

    Og det var bare sånn disco-dansing, da liksom.

    Og jeg tenkte vel det, at det er vel ingen som kjenner meg her.

    Så det er vel ingen som veit at Pia er søstera mi.

    Så da gjør det vel ikke noe, om jeg danser sånn disco-dans, ved siden henne, (for å si det sånn).

    Eller, det var kanskje sånn, at Pia og meg stakk på Marylin.

    Det er mulig.

    For der pleide jeg å komme inn gratis.

    (Siden Magne Winnem og jeg pleide å være noen slags stamgjester der omtrent, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uansett, så var det plutselig ei ung dame, som sa hei til meg, (og prikka meg på skulderen vel), på dansegulvet, den kvelden, da.

    (Mens jeg dansa sånn disco-dans ved siden av Pia, da).

    Og det trodde først at det var hu Gøril, som jeg hadde jobba sammen med, på CC Storkjøp, i Drammen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    (Hu som var naboen, til bestemor Ågot, på Sand/Høyen.

    Ei av de jentene som bestemor Ågot pleide å kalle for ‘jentene på gården’).

    Så jeg bare sa spørrende ‘Gøril?’, til hu unge dama, på dansegulvet, da.

    (Uten at jeg veit om Pia fikk med seg det her).

    ‘Søstera’, svarte hu yngre søstera til Gøril, da.

    (Dette var ei som noen ganger satt på, med Gøril og typen hennes, hjem fra jobb, de gangene Gøril jobba, på CC Storkjøp, sommeren 1989.

    For det hendte nemlig en gang eller to, at jeg fikk haik med de her folka da, (husker jeg).

    For jeg var blakk etter Brighton-turen den sommeren, da.

    Så jeg kjente jo såvidt hu søstera til Gøril, fra før, da.

    Selv om jeg ikke hadde prata noe særlig med henne).

    Men da ble jeg litt flau, (husker jeg).

    Siden jeg stod der, på dansegulvet, og dansa, sammen med søstera mi, da.

    For jeg hadde ikke trodd det, at Pia og jeg, ville møte noen fra hjemstedet vårt, på byen, i Oslo, akkurat.

    Nei, da hadde jeg nok ikke giddi å blitt med Pia, for å danse, (for å si det sånn).

    Jeg trodde vi kunne være ganske anonyme liksom, på Marylin der, da.

    Men tydeligvis ikke.

    Men da sa jeg ikke noe mer, til hu søstera, til Gøril, da.

    For jeg visste ikke hva jeg skulle si til henne heller, liksom.

    Og jeg prøvde vel muligens å forklare det for Pia, at det var søstera til Gøril, som var der, på dansegulvet, da.

    Men jeg kjente jo ikke hu søstera til Gøril så bra heller.

    (Og jeg veit ikke hvor bra Pia kjente henne).

    Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle snakke med henne om, da.

    Men det var liksom sånn, at Oslo, det var nesten som et fristed, for meg.

    (Og muligens også for Pia).

    Når det gjaldt å komme bort fra slektninger og kjente, som hadde mobba meg osv., under oppveksten, da.

    Det var liksom mye friere å bo i Oslo da, syntes jeg.

    Så jeg slappet nok mer av, i Oslo, enn på Berger, (eller i for eksempel Svelvik eller Drammen), da.

    Men det her ble veldig rart da, husker jeg.

    Og jeg har ikke snakka noe med hverken Gøril eller søstera hennes etter det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 33: Mer fra 1994

    1994 var jo et nesten magisk år i Norge.

    Det var vinter-OL på Lillehammer, det var EU-avstemning og det var fotball-VM, (i USA), hvor Norge var med, for første gang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, så var jo Gro Harlem Brundtland, (som da var statsminister), på radioen, i 1990, da jeg jobba, i Det Norske Hageselskap.

    Og hu programmerte vel egentlig alle nordmenn, i forkant av vinter-OL, på Lillehammer, for hu sa jo det, at ‘det er typisk norsk å være god’.

    Mens da jeg bodde på Bergeråsen, så het det seg, (om musikk osv.), at ‘det er bra til å være norsk’.

    Så folk i Norge, de fikk nok litt bedre selvtillit, av det, at statsministeren sa på radio, at nordmenn var generelt flinke, da.

    Faren min sa ihvertfall det, husker jeg, på 80-tallet, i ‘Ågot-huset’, at ‘Ola Dunk var sirumpa’, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg er inne på EU-valget, i 1994, så kan jeg jo nevnte det, (hvis jeg ikke har fått med det), at jeg var treig med å melde adresseforrandring, etter at jeg hadde bodd, på Abildsø.

    Så valgdagen 1991, (må det vel ha vært), så måtte jeg dra til Abildsø skole, for å stemme.

    Og da møtte jeg hu Lene, (fra Abildsø), på bussen tilbake igjen til sentrum, (var det vel).

    Hu gikk bort til meg, som satt ganske langt bak i bussen, og spurte med en sur tone, (må man vel kalle det), hvorfor jeg dro til Abildsø når jeg ikke bodde der.

    (Noe sånt).

    Jeg forklarte det, at det var bare valg, annenhvert år.

    Så jeg syntes ikke at det var noe å henge seg opp i da, for hennes del liksom, hvis jeg dro til Abildsø, en gang annenhvert år, for å stemme.

    Det var jo egentlig ikke noe som hu hadde noe med, for å si det sånn.

    Men hu var nysgjerrig på det her da.

    Før hu gikk tilbake til broren sin, som holdt til et stykke lenger fremme i bussen, og som hadde brekt beinet, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt valget, i 1993, forresten.

    Så hadde jeg på den tida, meldt addresseforandring, til der jeg bodde, på Ungbo, nemlig Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen.

    Jeg visste ikke hvor skolen lå, på Ellingsrudåsen.

    Så jeg måtte spørre ei tenåringsjente, som stod utafor T-banestasjonen der, husker jeg.

    Om veien da.

    Og jeg stemte vel Fremskrittspartiet, mener jeg, i 1993.

    I motsetning til Høyre, som jeg vel stemte på, i 1991, (på Abildsø der), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I 1994, så stemte jeg forresten ‘ja’, i EU-avstemninga, da.

    Og man kunne ikke gå på byen, i tida før EU-avstemninga, uten at det ble diskusjon om EU, husker jeg.

    Folk delte ut ‘ja til EU’ og ‘nei til EU’-buttons, i hytt og pine, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde vært student og avtjent førstegangstjenesten.

    Fra 1989 til 1993.

    Så hadde jeg jo ikke hatt så mye penger, å bruke, på klær, osv.

    Det meste av pengene hadde gått til røyk og mat, osv.

    Siden jeg fikk bedre appetitt, av å være i militæret, og jobbe mye, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så party-dressen min, fra 1989, den var helt utslitt da, så den kunne jeg nesten ikke bruke lenger.

    Og for eksempel ‘A Clockwork Orange’ t-skorta mi.

    Den hadde blitt litt hakket opp, i sentrifugemaskinen, i vaskekjelleren, i Skansen Terrasse der.

    Så den var det liksom hakket en god del hull i, nederst på ryggen da, husker jeg.

    (Noe som jeg fikk ‘tyn’ for, av Bø, i Geværkompaniet, var det vel.

    ‘Vet du hvor mye en t-skjorte koster eller’, var det noen som sa der.

    Og jeg hadde jo kjøpt den t-skjorta selv, så det visste jeg jo.

    Den kosta vel 100-200 kroner vel.

    Men jeg hadde ikke så god råd, på den her tida da, siden jeg brukte mye penger på røyk og varmeposer osv., i militæret.

    Og mye penger på mat også, siden jeg ikke likte maten i militæret, og fikk god appetitt, av denne tjenesten da, siden vi trente mye og var mye ut i skog og mark, var det vel antagelig).

    Men jeg hadde nok med å bruke penger på mat, røyk og Clerasil, osv.

    (Siden jeg hadde noen få kviser da, som jeg irriterte meg over).

    Så jeg hadde ikke så mye penger, å bruke, på klær.

    For jeg måtte jo betalte husleie og sånn selv, selvfølgelig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg følte meg vel kanskje litt ‘naken’, uten den party-dressen min, på byen, da.

    For før jeg flytta til Oslo, i 1989, så pleide jeg jo ikke å gå så mye ut på byen.

    (Unntatt i russetida, da).

    Så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle kle meg, på byen, i Oslo, når jeg ikke hadde den party-dressen lenger, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ikke bare jeg som hadde dårlig råd, på begynnelsen av 90-tallet.

    Det var jo nedgangstider, og på reklameplakatene, til en bank.

    På T-banestasjonene, i Oslo.

    Så stod det ‘Don’t Worry’, (som i en kjent sang, fra slutten av 80-tallet).

    Men så hadde noen streket over ‘Don’t’.

    Så det stod ‘Worry’, da.

    Så det var liksom i tidsånden å bekymre seg over dårlig økonomi, på midten av 90-tallet.

    Norge var liksom i en bakrus etter jappetida, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg leste det, i Aftenposten, hvor noen ungdommer, fra Oslo, ble intervjuet.

    Og der stod det det, at det nå var greit å gå ut på byen, i bare olabukse og en fin genser liksom, i 1994 en gang, (må det vel ha vært).

    Så etter at jeg leste det her, så begynte jeg vel å gå ut på byen mer selv, i bare ‘vanlige’ klær, da.

    I motsetning til olabukse og dressjakke, som jeg hadde gått ut en del med, (når jeg ikke gikk i dressbukse også da), i Oslo, i årene før det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg hadde jo hørt det, av hu Anne-Lene, som bodde på Abildsø, skoleåret 1989/90.

    At merker som Levis osv., ikke ble regna som kule lengre da, i Oslo.

    Men at Paprika var et så kult merke, da.

    Men jeg syntes vel ikke at Paprika virka så kult selv.

    Og merkeklær var jo også dyrere, enn ‘vanlige’ klær.

    Så etter militæret, så ble det vel til, at jeg mye slutta å kjøpe merkeklær, men heller kjøpte merker som ‘L.O.G.G.’ osv., på Hennes og Mauritz.

    Altså klesbutikkene sine egne merkeklær da.

    (Ihvertfall vanligvis).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg tenkte nok mest på jobb, på den her tida.

    Jeg husker det, at jeg hadde kjøpt en sånn grønn bestefarskjorte, som var for lang, på arma, en gang.

    Og som jeg gikk med, på byen, da.

    Og da fikk jeg høre det, at noen folk baksnakka meg, husker jeg, og sa at det var ikke sånn de genserne skulle være da.

    (Altså, at de skulle ikke være for lange på arma, da, visstnok).

    Og dette var like før EU-avstemninga, husker jeg.

    Og jeg husker det, at noen damer i Rosenkrantzgata, (eller noe), plutselig sa til meg det, at de trodde det, at jeg var mot EU.

    (For dette var kanskje helgen før EU-avstemninga da.

    Så folk var kanskje, (mer eller mindre ihvertfall), bare opptatt av den her avstemninga, da).

    Men jeg fortalte dem det, at jeg var for EU.

    Og da ga de meg en ‘ja til EU’-button, mener jeg å huske.

    (Som de muligens hadde fått på en nattåpen stand da, eller noe sånt, kanskje).

    Og da visste jeg ikke helt hva jeg skulle si, husker jeg.

    For jeg ble kanskje litt mer keitete, ovenfor damer, etter militæret, da.

    Siden jeg jo ikke hadde den party-dressen min lengre.

    (For det første).

    Og jeg følte meg kanskje litt naken på byen, uten den, da.

    Og siden jeg nok er enig i at det var sånn, som Andre Willassen og Magne Winnem sa, da de var i militæret.

    (På toget ned til danskebåten Petter Wessel, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    At man nok ble litt mer interessert i damer, av å være i militæret, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så damesjekkinga mi, som vel hadde gått ganske greit, som student.

    Den gikk litt mer trådt, i tida etter militæret, da jeg hadde dårlig råd, og kanskje følte meg litt utafor, da.

    (For jeg var kanskje ikke like i takt med tidsånden, rundt 1994, som jeg var som ung student, i 1989.

    Jeg hadde jo for eksempel ikke vært på ferie i England, hver sommer, på 90-tallet.

    Sånn som jeg var, omtrent hver sommer, på slutten av 80-tallet.

    For jeg hadde ikke penger til å dra så mye på ferie da, på begynnelsen av 90-tallet.

    Så jeg følte meg kanskje litt kjedeligere, på begynnelsen av 90-tallet, enn jeg gjorde, på slutten av 80-tallet, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men min skuffelse var ganske stor da, på valgkvelden, når det ble klart, at det nok ble ‘nei’ til EU.

    Det var ganske jevnt, og på begynnelsen av kvelden, så var det vel ikke klart, om det kom til å bli ja eller nei, til EU.

    Men på slutten av kvelden, så var det vel ganske klart, da.

    Og det var ikke noe artig for meg, (syntes jeg), som bodde sammen med to EU-motstandere, som Pia og Glenn Hesler, på Ungbo der, da.

    Hva Rune og Hildegunn mente om EU, det fant jeg aldri ut.

    Jeg ble vel aldri så godt kjent med de.

    Vel av naturlige grunner, siden de jo var et par da.

    (Som pleide å isolere seg en del, på Ungbo der, da).

    Og det var vel også ofte intriger, på Ungbo.

    Som kanskje kom litt i veien.

    Og han Rune, han var jo også homo, (som jo Hildegunn og Pia hadde sagt, ihvertfall).

    Og jeg var jo fra et sted, (Bergeråsen), hvor det ikke fantes homoer.

    Så jeg var vel hele tiden rimelig skeptisk til han Rune da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På valgdagen, forresten, (for EU-avstemninga), så husker jeg at jeg kikka på VG og Dagbladet, utafor Narvesen-kiosken, på Ellingsrudåsen der.

    Før jeg skulle gå ned til skolen der, for å stemme, da.

    Og da ble jeg litt sjokkert nesten, husker jeg.

    For på forsiden av både VG og Dagbladet, så var det det samme, fæle bildet, av Kaci Kullmann Five.

    Et stort bilde, hvor hu så veldig sliten ut da, (husker jeg).

    Så det var vel kanskje ikke så rart, at det ble nei til EU, i Norge, i 1994.

    For folk ble kanskje påvirka, av at både VG og Dagbladet, (de to største løssalgsavisene), hadde det samme, stygge bildet, av ja-sidens leder, Kaci Kullmann Five, utover hele forsiden sin, da.

    Det var nesten som at EU-valget i Norge, i 1994, var ‘fikset’, kan man vel kanskje si da, (til en viss grad, ihvertfall), mener jeg.

    Hvorfor samarbeidet VG og Dagbladet om å publisere det samme, stygge bildet, av Kaci Kullmann Five, denne valgdagen?

    Nei, her satt det nok noen over både VG og Dagbladet, som ikke ville at Norge skulle bli med i EU og trakk i tråder, vil jeg nok tippe på.

    Jeg syntes ihvertfall at dette virka veldig rart da, husker jeg.

    At både VG og Dagbladet hadde den samme forsiden, hvor de liksom forstørret opp det slitne trynet til Kaci Kullmann Five, da.

    Og gjorde det til den eneste saken omtrent, på valgdagen, at hu så sliten ut, da.

    Nei, da spilte de på folks følelser, mener jeg, at man vel må si.

    Hva var det som skjedde her, egentlig?

    Hvorfor hadde både VG og Dagbladet denne samme, vel manipulerende forsiden, denne valgdagen?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og etter det her EU-valget, (som jeg ble så skuffet over resultatet av, husker jeg), så jeg har vel aldri stemt igjen, må jeg innrømme.

    For jeg har nesten sett på det som bortkastet tid, da.

    Selv om jeg skjønner det, at hvis alle tenkte sånn, så hadde det jo ikke blitt noe folkestyre.

    Men jeg ble så skuffet, etter det EU-valget.

    Og jeg har heller ikke vært sikker på, om jeg skulle stemme Fremskrittspartiet, eller Høyre, i tida etter valget, i 1991.

    Og da jeg bodde på St. Hanshaugen, så visste jeg ikke hvor stemmelokalene var engang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var ikke sånn, at jeg bare spilte tennis, badminton og fotball, på fritida, sammen med Magne Winnem, Glenn Hesler og Axel, på den her tida.

    Jeg gikk en del på byen, aleine og, noen ganger.

    Og jeg husker at jeg pleide å kjøpe noen musikkblader på Narvesen, på den her tida.

    Og etterhvert også et magasin, som het FHM, (For Him Magazine), som jeg pleide å kjøpe, en del år, før det kom en norsk utgave, av dette bladet.

    Selv om det kanskje var litt seinere, på 90-tallet, at jeg begynte å kjøpe det bladet.

    Jeg gikk også på Deichmanske bibliotek, på den her tida, (den avdelingen nede i sentrum), og lånte bøker av Hamsun og Mykle, med flere.

    Og en gang, så møtte jeg Ungbo-dama, (Ann Bakke?), på ‘Hoved-Deichmanske’ der, husker jeg.

    Mens jeg leita etter noen bøker som jeg syntes at det virka fristende å lese, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et band, som jeg husker at jeg leste om, i de musikkbladene, som jeg kjøpte, på Narvesen, på begynnelsen av 90-tallet.

    Det var et band som hadde sanger som het ‘So Young’ og ‘Metal Mickey’ vel.

    Suede het det bandet, så jeg, når jeg søkte på nettet nå.

    (Og de hadde også en annen sang, som jeg kjente igjen ved navn ‘Animal Nitrate’, så jeg på nettet nå).

    De fikk jeg litt sansen for, etter å ha hørt de på radio, osv., (husker jeg).

    (Allerede den siste tida mens jeg var i militæret, vel.

    For jeg mener at dette var mens stereoanlegget stod på rommet mitt).

    Vi mistet etterhvert MTV, på Ungbo der.

    Siden Janco ikke ville ha MTV lengre, (av en eller annen grunn).

    Så vi fikk en fransk musikkkanal istedet.

    Som ikke hadde like stor variasjon, i musikkvideoene, som MTV hadde, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg husker en sang, som het ‘Le Neue Westerns’, (eller noe), ‘de nye vestlige’, blir det vel.

    Og en annen sang, med en bil, i musikkvideoen vel, som jeg ikke husker nøyaktig hva heter nå.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvis jeg jobba tidligvakt, så hendte det også, at jeg gikk av T-banen, på Tveita, på den her tida.

    Og gikk rundt og ‘glante’, på matvarene, i ICA-butikken på senteret der.

    Som var en ganske bra butikk da, med egen ferskvaredisk, osv.

    Jeg husker at jeg dro med meg noen brosjyrer hjem, hvor det stod informasjon om biff, osv.

    Og at jeg noen ganger pleide å kikke, i ferskvaredisken, på ICA Tveita der, etter hvilken biff som var mest moden, og som var billigst i forhold til hvor mør den var, osv., da.

    For det fantes mange forskjellige bifftyper da, lærte jeg, av den brysjyra, fra opplysningskontoret for kjøtt, (var det vel).

    Indrefilet er den møreste biffen, (og derfor også den dyreste, ofte).

    Så kom ytrefilet.

    Fulgt av mørbrad og entrecote.

    Jeg var ikke så glad i entrecote, for jeg syntes at det var for mye fett, på den biffen.

    Men ytrefilet og mørbrad, det var jeg glad i, da.

    Og indrefilet da, selvfølgelig.

    Men den bifftypen, (indrefilet), den var så dyr, så det kjøpte jeg vel omtrent aldri, tror jeg.

    Men jeg kunne kjøpe for eksempel et stykke ytrefilet der da, hvis den var på tilbud.

    (For de pleide ofte å ha et eller annet slag på tilbud, da.

    Og da hadde jeg råd til å kjøpe med noe bra mat da, syntes jeg).

    Og da pleide jeg ihvertfall en gang å se på alle biffstykkene, i disken der, husker jeg.

    For å se hvilket biffstykke som så mørest ut da, samtidig som at det ikke hadde dårlig dato.

    Og jeg klarte vel å få de biffene jeg kjøpte der ganske bra vanligvis vel.

    Selv om det ikke var så ofte, at jeg gikk på ICA Tveita der, og så på mat.

    Men jeg hadde nok ikke så mye annet, å drive med, på den her tida.

    Så da lærte jeg meg for eksempel litt mer om kjøtt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis jeg jobba tidligvakt, på Rimi Nylænde.

    Så kunne jeg noen ganger gå rundt i Oslo sentrum, og se i masse forskjellige matbutikker, husker jeg.

    For jeg var jo på fruktkurs etterhvert og.

    Så jeg lærte både om kjøtt og frukt da, på den her tida.

    Og syntes at utenlandske brustyper som Cherry Coca Cola, osv., var gode, etter å ha vært mye i England osv., i sommerferiene.

    Så jeg syntes at var artig, å se i de forskjellige matbutikkene, i Oslo sentrum, da.

    Om de hadde noen spesielt gode fruktslag, eller noe annet morsomt da, i vareutvalget.

    For etter en sånn tidligvakt, så var jeg kanskje rimelig trøtt da.

    Og kanskje glad for å komme meg ut av butikken.

    Og fornøyd med meg selv, fordi at jeg hadde gjort unna alt arbeidet jeg skulle, kanskje.

    Så da hendte det at jeg satt på med T-banen, ned til Oslo sentrum, og gikk rundt i matbutikkene, (og også i andre butikker da), og så litt da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde også en forandring, med snacks-typen Kims Sprø OL-ringer, på den her tida, (husker jeg).

    (Den snacksen, den ble jo nesten min favorittsnacks, da den kom på markedet, før OL, i 1994, husker jeg).

    Den snacksen, den skiftet plutselig navn, til ‘Sprø Luringer’, husker jeg.

    Et navn som undret meg litt, husker jeg.

    Men jeg syntes også at dette var et litt artig navn, da.

    Så jeg fortsatte å spise minst like mye av denne snackstypen da, (selv etter navnebyttet), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Ungbo, så spurte Glenn Hesler og Pia meg en gang, om jeg likte Seinfeld.

    Men den serien, den hadde jeg ikke fått helt øynene opp for, husker jeg.

    Kanskje fordi at jeg hadde vært et år i militæret, og derfor gått litt glipp av den serien da.

    Det er mulig.

    For seinere, da jeg bodde på St. Hanshaugen, (når jeg ble litt mer vant til den serien), så syntes jeg etterhvert at Seinfeld var litt morsomt da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.