johncons

Stikkord: Ågot Mogan Olsen

  • Dette er filmet i Ulvika, som er en strand, som er like ved Bergeråsen, (og som jeg har skrevet om, i Min Bok)

    Peanuts & Jellybeans from maida hals on Vimeo.

    PS.

    Og her er det noen som vil bygge bro da.

    Noe som jeg synes er litt trist, for jeg synes at det stedet er ganske fint.

    Men men.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    vil bygge bro

    PS 3.

    Enda mer om dette:

    mer om bro berger

    http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2012/04/for-eksempel-hvis-turid-sand-hadde-hatt.html

    PS 4.

    Mer om musikkvideoen, fra Svelvikposten.no:

    fra svelvikposten no

    http://svelviksposten.no/kultur/far-vise-videoen-og-deltar-i-kortfilmfestivalen-i-grimstad-1.7200642

    PS 5.

    Ulvika, den er visst fin nok, til å lage musikkvideoer i.

    Og Ulvika, det er bare cirka fem minutter å gå, fra der jeg bodde, på Bergeråsen.

    Men da jeg skulle feire 18-årsdagen min, sommeren 1988, og hadde bedt to kamerater fra Larvik, (Frode Kølner og kameraten hans).

    Så ville de to og søstera mi absolutt dra til Sandvika, som er en mer kultivert strand vel, og som vel ligger over grensa til Sande kommune.

    Enda jeg så og si aldri pleide å dra dit.

    Og jeg ble stressa så mye, så jeg fikk ikke kjøpt meg øl og pizza, engang.

    Enda det var min fest liksom.

    Hvis de hadde sagt til meg, at de hadde lyst til å se fjorden, for eksempel.

    Så kunne jeg dratt dem med en kort tur til Ulvika.

    (Jeg møtte dem borte hos bestemor Ågot, (på Sand), for det var lettere for dem å finne fram dit).

    Også kunne vi kanskje ha dratt innom butikken, på Sand, på veien bort.

    Sånn at jeg hadde fått kjøpt meg øl, osv.

    Men siden jeg ble dratt med, mot min vilje, til Sandvika.

    (Som Pia og/eller bestemor Ågot vel må ha nevnt, som en fin strand da).

    Så ble jeg stressa, og lurte bare på hva som skjedde.

    For jeg var ikke så vant til å bli dratt med, på ting jeg ikke ville selv da.

    Så jeg ble skikkelig ‘overkjørt’ da, og fikk ikke engang stotra fram, at jeg ikke hadde fått kjøpt meg øl.

    Så ivrige var de her Larvik-folka og søstera mi Pia, på å få dratt til Sandvika da.

    De var liksom dominerende og nesten støyende/masende, (og nesten litt maniske, kan man vel kanskje si), da, vil jeg si.

    (Og jeg gikk nesten inn i sjokk da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Nå er Svelvikposten.no historieløse, for Sandbu Tepper var på Sand, før Jensen Møbler. Men det er kanskje utbyggingen til Sandbu Tepper, som menes?

    sandby tepper lanserte planene for sitt bygg sand

    http://svelviksposten.no/nyheter/bade-nytt-radhus-og-ny-tommeras-skole-vedtatt-1.7200606

    PS.

    Jeg lurer på om det var han her tannlegen, som sendte meg til time, hos en tannlege, på Sande Videregående, en gang, mens jeg fortsatt gikk på Svelvik Ungdomsskole.

    Uten at jeg skjønte så mye av hva grunnen til dette var.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    tannlege svenn p. andersen

    http://svelviksposten.no/nyheter/bade-nytt-radhus-og-ny-tommeras-skole-vedtatt-1.7200606

    PS 3.

    Enda mer om dette:

    google maps sand

    PS 4.

    På bildet i PS-et ovenfor, så var A, det var systua til Margit og Anne, (hvis jeg ikke husker helt feil), og den bygningen, den ble vel bygget på 40-tallet, (eller noe), kanskje, og der sto det tomt, når jeg flytta tilbake til Berger, i 1979, (husker jeg).

    B, det er Strømm Trevare, som ble bygget av min farfar, Øivind Olsen, på 50 og/eller 60-tallet. Der dreiv farfaren min, faren min Arne Mogan Olsen og onkelen min Håkon Mogan Olsen, med å produsere køyesenger, (og også noen elementer for madrassene til Jensen Møbler, som da holdt til nesten en mil lenger nord, ved Svelvik Kroa), på den tida, som jeg flytta tilbake til Berger, i 1979.

    På den tida, som jeg flytta tilbake til Berger, i 1979, så stod det en trekiosk, cirka ved punkt C.

    Den trekiosken, den kalte farmora mi Ågot, for ‘kiosken til Liv’, siden hu som dreiv den, tidligere på 70-tallet, het Liv da.

    Hu Liv, hu bodde vel på Berger, tror jeg, men den kiosken hadde gått konkurs, på den tida, som jeg flytta tilbake til Berger, i 1979 da.

    (Det stod ihvertfall helt tomt der).

    Men tidligere på 70-tallet, (mens jeg bodde hos mora mi i Larvik), så husker jeg det, at bestemor Ågot tok med søstera mi Pia og meg, for å handle i den kiosken, i en sommerferie, (rundt 1974 kanskje).

    Etter at jeg hadde bodd på Berger, i noen år, så ble tre-kiosken til Liv, (som var malt cyan/lyseblå vel), den ble revet og et betongbygg, ble bygget, av en med etternavn Havre, som var fra Sand vel.

    Butikken ble kalt Sandbu Tepper, enda ingen sa Sandbu der, på den tida vel.

    Men postkontoret, etter krigen, på Sand, hadde hatt navn Sandbu da.

    Det postkontoret, det hadde vært i butikken til Oddmund Larsen da, forresten.

    Farmora mi Ågot, hu viste meg en gang et postkort, (eller om det var et brev), som hu hadde, som var poststemplet Sandbu da.

    Men da jeg flytta tilbake til Berger, i 1979, så måtte jeg dra helt til postkontoret på Berger, (en sykkeltur på minst femten minutter vel), hvis jeg skulle kjøpe meg noen årssett, (eller noe), siden jeg var frimerkesamler da.

    Punkt D, det var Jensen Møbler, som ble bygget, et par år etter Sandbu Tepper vel.

    Jeg husker at Jensen Møbler var ferdig bygget, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Så denne byggingen av først Sandbu Tepper og så Jensen Møbler, den gikk ganske raskt da.

    Punkt E, det er vel nybygget til Sandbu Tepper, (som ble bygget ut, sånn at Sandbu Tepper ble cirka dobbelt så stort vel).

    Etterhvert så har Jensen Møbler bygget ut mer og mer, og har også tatt over lokalene til Sandbu Tepper, som etterhvert gikk konkurs.

    På slutten begynnelsen av 90-tallet, var det vel, at Sandbu Tepper gikk konkurs, muligens.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    PS 5.

    Det som kanskje ikke er så kjent, (jeg husker ikke om jeg skrev om det her, i Min Bok), det er at jeg, mens jeg gikk på ungdomsskolen, hadde planer om å bygge en kiosk, (mest fordi at jeg syntes det hørtes morsomt ut, å ha en kiosk, ikke fordi jeg fikk så utrolig lite lommepenger, eller noe), cirka ved punkt F der.

    Jeg husker at jeg prata med Rune Bingen, i klassen min, om han trodde at det var mulig, å lage en alarm, hvis jeg bygde en kiosk der, i tilfelle Geir Arne og/eller Ditlev i klassen, prøvde å bryte seg inn i den kiosken, for å rappe kioskvarene da, etter stengetid.

    Men det ble aldri noe av at jeg bygde den kiosken.

    Kanskje fordi at jeg tvilte på at den alarmen ville virke bra nok, eller at bestemor Ågot ikke likte planen eller at jeg hadde for mye annet å gjøre.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    PS 6.

    Her er mer om dette:

    punkt f

  • Min Bok 2 – Kapittel 103: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo IX

    Jeg husker også en bytur, som må ha vært, i 1991, eller noe.

    (For jeg husker at jeg gikk med et par svarte bomullsbukser, som jeg hadde kjøpt på en klesforretning, på Oslo City, i 1990, eller noe).

    Og da var Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, på utestedet Snorre.

    Hvor også Magne Winnem og jeg, også var et par ganger vel, da det het Comeback.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette som skjedde da Winnem, Willassen og jeg, var på Snorre Kompagniet.

    Det sa jeg ikke noe om, til Willassen og Winnem.

    Men tre hotte damer, i slutten av tenårene.

    (Brunetter vel, mener jeg å huske).

    De gikk forbi oss tre, på vei ut av Snorre Kompagniet, når vi tre nettopp hadde kommet inn der.

    Og ei av de damene, hu masserte faktisk pikken og bjellene mine litt, mens vi passerte hverandre.

    Jeg ble så paff, så det var ikke sånn at jeg sa noe til Winnem og/eller Willassen, om det her.

    Det hele gikk så raskt, så jeg rakk omtrent ikke å reagere engang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også noen spesielle byturer, det første året, som jeg bodde på Ungbo.

    Jeg husker en annen gang, som jeg var på nettopp Snorre Kompagniet vel.

    De stengte, og jeg gjorde det samme, som Winnem og jeg, hadde pleid å gjøre, i russetida.

    Nemlig å ta med halvliteren på innerlomma ut.

    Og vakta stoppa meg først, så jeg måtte liksom prøve en gang til da.

    Men jeg var for laid-back.

    For jeg stod utafor diskoteket og skålte mot vakta vel.

    I fylla da.

    (Jeg hadde hatt en kjedelig kveld, tror jeg).

    Men så så jeg det, at vakta bevegde seg mot meg, gjennom den ganske store folkemengden, som stod utafor Snorre Kompagniet, ved stengetid da.

    Så jeg tok beina fatt, og løp ned Karl Johan, og svingte så til høyre, inn i Universitetsgata.

    Og så ble jeg ganske andpusten, så jeg stoppa opp utafor utestedet Last Train der.

    Fremdeles med halvliteren i hånda da.

    Og jeg stod og drakk litt av den vel, da han dørvakta tok meg igjen da.

    Og han begynte å si at han kunne ha knust nesa mi, hvis han ville.

    Også tok han halvliterglasset, og gikk tilbake, til Snorre Kompagniet igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjeda meg fortsatt og havna nesten i bråk, med to svære chilenere, eller noe, etter dette igjen da.

    (Hvis jeg husker det riktig, så var dette samme gangen).

    Og de to chilenerne, (eller hva de var), de hadde ei pen norsk dame med seg.

    De var alle tre pent kledd, i dress osv.

    Og hu dama begynte nesten å grine, husker jeg.

    Siden den nesten ble bråk vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så gikk jeg videre, og det eneste stedet som var åpent da, det var et sted som het Why Not, eller noe.

    Og det var et homsested.

    Men jeg ga faen, for jeg ville bare drikke mer øl da.

    Og jeg havna også der, en annen gang.

    Og da var det ei dame der, som lærte meg å spille piano, i både dur og moll da.

    Noe jeg ikke kunne fra før.

    (Jeg hadde bare lært å spille Lisa gikk til skolen, og sånn, at Frode Kølner og faren, i Larvik, på 70-tallet.

    Men hu dama, hu lærte meg å spille med flere fingre samtidig da, på det pianoet som stod der da.

    Så vi satt ved siden av hverandre, ved det pianoet og spilte et stykke som hu kunne da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu dama, (som vel var et såkalt fag-hag vel), hu prøvde å dra meg med, i en drosje, et eller annet sted da.

    Men da ble det dramatikk, for da ble han homo-en hennes sur, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så jeg droppa det, og dro bare hjem da.

    Så jeg ble aldri sjekka opp, eller noe, når jeg var på det homsestedet da.

    Jeg gikk i dress og sånn vel, og var ihvertfall drita full, så dem skjønte nok at jeg ikke var homo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På spiserommet, på OBS Triaden, så husker jeg at noen av folka som jobba der, prata om at det stedet, (som het Why Not vel), var homsested da.

    Men da meldte jeg meg ikke på i samtalen.

    Da bare holdt jeg kjeft.

    (For da var jeg litt flau, for å si det sånn).

    Og jeg dro ikke til det stedet noe mer, etter den gangen som hu dama hadde lært meg å spille piano der, (og det ble dramatikk da).

    Og den eneste grunnen til at jeg havna der, på det utestedet, en eller to ganger, det var at det stedet, det holdt lengre åpent, enn de andre utestedene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på byen.

    Så var jeg veldig full, og en amerikaner, som hadde hilst på John Eastwood, (eller om det var Jane Fonda, eller noe. Hm.), da han jobba på en fabrikk, eller noe, i USA.

    Han dro meg med gjennom horestrøket.

    Eller det var en afrikaner som dro meg med først vel, og så hang han amerikaneren seg på også.

    Før begge to stakk til slutt da, når vi hadde gått en runde gjennom horestrøket, fra Karl Johan der, og endte opp nede ved Jernbanetorget der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på byen, så skulle jeg liksom ta en T-bane som gikk seint hjem vel.

    Men jeg var så full, så jeg måtte bare sitte i flere timer, før jeg orka å gå på T-banen da.

    På Stortinget T-banestasjon der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så var jeg drita full, på dassen på Manhattan, (som senere skifta navn til Underhuset), og spøy der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På spiserommet, på OBS Triaden, så ble jeg vel en gang uglesett, som sosialist/kommunist, av en som het Glenn, som jobba på gølvet der.

    Og en annen kar vel.

    Som satt ved et annet bord, inne på spiserommet der.

    Siden jeg leste Dagbladet, som hadde rød logo da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, av den ‘sladeren’, som jeg overhørte, så var det vel sånn, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot, i noen helger, de første årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Så pleide jeg å få med meg, et hjemmebakt brød, inn igjen, til Oslo.

    Men Ågot begynte å bli gammel og senil, og kalte meg ofte for Runar, osv.

    Og jeg spiste mye junkfood, på den her tida.

    Så det var vel ikke sånn at jeg spiste de her brøda, akkurat.

    Det var vel mest for å være høflig, at jeg sa ja takk, når Ågot spurte om jeg ville ha med et hjemmebakt brød, med tilbake igjen, inn til Oslo da.

    Men de brøda, de havna nok for det meste i søppelkassa, uspist, vil jeg nok dessverre si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe som gjorde meg litt sur, når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot.

    Det var det, at hu noen ganger ga meg en hundrelapp.

    Og så sa hu det, at det hadde bestefar Øivind pleid å gjøre, når Runar studerte i Oslo, 15-20 år før meg da.

    At Øivind hadde pleid å gi Runar en hundrelapp da.

    Men det var litt forskjell, på 1975 og 1991 liksom.

    Det var heller sånn at jeg ble sur, når jeg fikk en hundrelapp av Ågot på den måten der.

    For en hundrelapp, den var jo verdt like mye, i 1991, som den var på begynnelsen av 70-tallet.

    Og folk brukte også mer penger, på 90-tallet.

    Det var jo jappetid, osv.

    Så da ble jeg nesten bare irritert, når Ågot ga meg en hundrelapp, og gjorde et stort nummer ut av det da.

    For en hundrelapp, det monnet ikke så mye for meg, som var student, og røyka en 20-pakning om dagen og ikke hadde lært å lage mat, og derfor kjøpte mye dyre junkfood, osv.

    Så da ble jeg bare litt irritert på Ågot, husker jeg.

    Som jeg syntes at var litt dum da.

    Siden hu ikke skjønte at det var noe som het inflasjon da.

    Som gjorde at pengene ble mindre verdt, ettersom årene går da.

    Sånn at den hundrelapp i 1991, kanskje bare var verdt en brøkdel av hva en hundrelapp var verdt, i 1971 liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror det var etter at jeg hadde flytta til Oslo.

    At jeg tilfeldigvis var innom vannsengbutikken, til Arne og Haldis, i Drammen.

    Og at Christell og Haldis, ba meg om å skrive en søknad for Christell, for ekstrajobb, på McDonalds.

    (Som nettopp hadde åpnet en restaurant, i Drammen).

    Og som folk som har lest bloggen min, kanskje har skjønt.

    Så er ikke jeg akkurat noen ekspert egentlig, på jobbsøking.

    Så jeg vet ikke hvorfor Christell og Haldis spurte akkurat meg, om det her.

    Men jeg prøvde nå å skrive en søknad for Christell da.

    På skrivemaskinen, i butikken til Haldis og faren min da.

    Og Christell fikk komme på jobbintervju, på McDonalds, fortalte hu meg seinere.

    Men så hadde sjefen der, spurt henne, (under intervjuet), om ‘hvorfor skal jeg ansette deg?’, (og ikke en annen søker da).

    Klagde Christell på til meg.

    (For da hadde vel ikke Christell visst hva hu skulle svare da).

    Så jeg vet ikke om Christell mente at det var min skyld, at hu ikke fikk jobben, på McDonalds der.

    Siden hu ikke klarte å svare for seg, på jobbintervjuet der da.

    Men Christell var altså veldig treig, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), til å lære seg, å lese undertekstene, på TV, (under oppveksten da).

    Så det er nok ikke bare Ågot, i slekta mi, som var/er litt dum.

    Så Christell og Haldis mente kanskje at jeg var ekspert i jobbsøking, siden jeg hadde hatt skrivemaskin, da jeg gikk på handel og kontor?

    Og Christell mente kanskje at det var den som skrev jobbsøknaden sin feil, hvis hu dreit seg ut, i jobbintervjuet.

    Hva vet jeg.

    Jeg klarte ihvertfall ikke å skjønne helt nøyaktig hvordan Christell så for seg det her.

    (For Christell har liksom en litt brå væremåte noen ganger da.

    Og hu kan også være litt vag, når hu skal kommunisere da).

    Men hu skjønner kanskje selv hva det var hu mente.

    (Man kan kanskje kalle Christell for noe lignende av ‘tåka’ da, muligens.

    (Altså at hun kan være litt rørete noen ganger kanskje vel).

    Siden det noen ganger kanskje kan virke som at det er litt uklart, oppe i tankeboksen hennes da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Så sånn er kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var den gangen, som Axel var med meg, for å besøke bestemor Ågot og Pia, på Sand, sommeren 1991.

    (Den gangen som Axel tagg til seg den blikk-safen med mynter, som jeg hadde fått av bestemor Ågot, og jeg da også ga han noen fotografier, av vår tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, (som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, et par år før det her vel)).

    Da, så var Pia, jeg, (og vel også Axel, tror jeg), på McDonalds, på Bragernes Torg, i Drammen da.

    Og jeg følte meg ikke helt bra, og måtte på do da.

    Og jeg hadde liksom badetiss da.

    (Kanskje fordi jeg hadde litt feber, eller noe).

    Og da jeg stod og tissa, så gikk det ei tenåringsjente, forbi herretoalettet, på McDonalds der.

    For å komme seg inn på dametoalettet da.

    Og da kunne jeg se det, at hu så i speilet, på innsiden av døra, på herretoalettet der, (mens hu gikk forbi da).

    Og at hu så tissen min, (som var i badetiss-tilstand, (altså veldig liten)), i det speilet da.

    Og da både jeg og hu Drammensjenta igjen satt i restauranten der, noen få minutter seinere.

    Så husker jeg det, at jeg overhørte det, (hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall), at hu sa til noen andre tenåringsjenter der, at hu hadde sett tissen, til ‘han der’, da.

    (Noe sånt).

    Så McDonalds, de hadde altså lagd doene sine på en spesielt dum måte, sånn at damene fikk se tissefantene, til de som stod og tissa, i pissoaret, hvis en annen kunde, åpna døra, til herredoen, når damene gikk forbi, på vei til dametoalettet da.

    Så det var jo nesten helt genialt, av McDonalds, å konstruere toalettene sine sånn, må man vel kanskje si.

    Når man vet hvor lett sladder osv., kan oppstå.

    Så jeg vil ikke akkurat nominere McDonalds til noen arkitekurpris, for konstruksjonen av de doene der, for å si det sånn.

    (Dette var i den gamle børs-bygningen forresten, (het det vel), på Bragernes Torg, i Drammen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, de første årene jeg bodde i Oslo, før jeg dro i militæret.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de/det neste kapitellet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 101: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo VII

    Når det gjelder andre året mitt, på NHI, så hadde var jeg noen vekttall forsinket, før jeg begynte på fjerde semester.

    Jeg kuttet vel ut å ta valgfag, i tredje semester, mener jeg å huske.

    Mye på grunn av problemer med organisasjons-oppgaven vel, hvor Rimi/Hagen-gruppen ikke svarte.

    (Uten at jeg husker det her helt nøyaktig da, hvorfor det blei sånn.

    Men det var ihvertfall problemer med Hagen-grupen da, husker jeg).

    Så jeg måtte ta ekstra mange valgfag, etter jul, for å få flere vekttall da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og da valgte jeg bort å ta tunge valgfag som C, husker jeg.

    For jeg var litt deppa, på den her tiden.

    For det første året, på NHI, så sa en i elevrådet, i det store auditoriet.

    At det var veldig vanskelig å få jobb, med kun to år på NHI.

    Så jeg tenkte litt sånn, at jeg kunne prøve å velge noen litt sære fag.

    Så ville kanskje dette hjelpe på jobbmulighetene mine.

    Kanskje jeg hadde flaks og valgte et fag som man kunne få jobba av å kunne liksom.

    (Det var som Karlsen, klasseforstander, på Gjerdes VGS., sa, at han likte folk som gikk litt mot strømmen da.

    Sånn som Jarle Hallingstad, i den klassen, som hadde Mac og ikke PC da.

    Det likte Karlsen, husker jeg at han sa).

    Så jeg valgte sære valgfag som ekspertsystemer og kvalitetssikring, (som ‘ingen’ hadde hørt om, på den her tiden).

    Samt finansiering og datasikkerhet.

    Jeg husker at finansiering var ganske vanskelig.

    Men at jeg utmerket meg ved å svare riktig, på et vanskelig spørsmål, en gang, i en time.

    (Finansiering var i et klasserom, vil jeg kalle det, og ikke i et auditorium.

    For det var ikke så mange studenter, som hadde det faget).

    Ekspertsystemer, det betydde et dataprogram, hvor kunnskapen til en ekspert, ble bygget inn, i programmet.

    En ekspert, på et felt, han ville ofte si at sånn og sånn er det.

    Men han vil ofte ikke klare å forklare hvorfor.

    Så ekspertsystemer, det er systemer som får kunnskapen til en eller flere eksperter bygget inn i seg da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kvalitetssikring, det gikk vel på ISO-sertifisering, eller hva det het.

    Og det faget var vel heller ikke i det store auditoriet, tror jeg.

    Men det var datasikkerhet, husker jeg.

    Datasikkerhet, det var et populært valgfag.

    Og foreleseren var veldig dyktig, sånn som jeg husker det.

    Noe av poenget, som jeg lærte i datasikkerhet, det var at backup-en burde ligge på et annet fysisk sted, enn originalen.

    Hva hvis det brant, for eksempel.

    Da ville både sikkerhetskopien og datamaskinen bli ødelagt, og dataene kunne bli tapt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et annet fag, som jeg hadde dette andre året.

    Det var vel et økonomifag, mener jeg.

    (Dette var muligens i det organisasjon, samarbeid og ledelse-faget, i tredje semester.

    Hvis det ikke var ei vikar, eller noe, i datasikkerhet da.

    Ihvertfall så var dette i tredje eller fjerde semester, og i det store auditoriet da).

    Og da ville ei foreleserdame, ihvertfall en gang, gå rundt i auditoriet, og be om å få tilbakemeldinger.

    Og da svarte jeg noe, om at jeg hadde ikke vært på alle forelesningene, eller noe.

    Jeg gikk i forsvarsposisjon, med andre ord.

    For jeg hadde en litt sein døgnrytme, og var litt deprimert, dette skoleåret, siden mine kamerater Glenn Hesler og Øystein Andersen hadde startet en flere måneder lang boikott mot meg, blant annet, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2.

    ‘Men det går jo på deg det’, (eller noe lignende), svarte hu foreleserdama da.

    Hu ville ha tilbakemelding, fra meg.

    Men jeg var ikke helt med da.

    Jeg fikk nesten sjokk, når hu gikk rundt i auditoriet, og ville ha tilbakemelding, fra meg, (som satt nesten bakerst der da).

    For så langt tenkte ikke jeg.

    Eller, jeg hadde dårlig samvittighet kanskje da, fordi at jeg ikke hadde vært på så mange forelesninger.

    Og jeg var nok ikke vant med det, at lærere/forelesere ba om tilbakemelding.

    Så jeg klarte faktisk ikke å gi noen konstruktiv tilbakemelding da dessverre, til hu foreleserdama, da hu spurte om det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Øystein Andersen og Glenn Hesler, var oppe hos meg, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen, (og vi satt i TV-stua der, på Ungbo).

    (Dette må nok ha vært det første året, som jeg bodde på Ungbo, altså skoleåret 1991/92, for jeg ble uvenn med Øystein, på den tiden som jeg dro i militæret, sommeren 1992).

    Så var det sånn, husker jeg, at Øystein var så ‘på’ meg, om et eller annet da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg ble litt irritert, husker jeg.

    Jeg opplevde Øystein som litt plagsom da, husker jeg.

    Så jeg ble liksom litt innbitt da, og tenkte litt, og sa så til Øystein, (mens Glenn Hesler også var der vel), at ‘jeg vet noe som ikke du vet’.

    (Noe sånt).

    Og da ble Øystein litt stillere.

    Og det var på nippet til at jeg fortalte han dette da.

    Men jeg ombestemte meg, og fortalte det ikke likevel.

    (Det var like før at jeg fortalte det, men jeg klarte så vidt å holde kjeft, å ikke si det likevel da).

    Dette som jeg visste, om Øystein da.

    For dette ville vel kanskje ha knekt Øystein, (tenkte jeg kanskje).

    (Noe sånt).

    Hva vet jeg.

    Men jeg syntes altså at Øystein var så plagsom og masete da, at jeg faktisk advarte han.

    Om at jeg visste noe som han ikke visste da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette ‘noe’, som jeg visste, men som ikke Øystein visste da.

    Det var jo selvfølgelig den episoden, som hadde hendt, på Sand, (nedafor huset til ‘Teskjekjærringa’ der), høsten 1988, (altså tre-fire år før det her da), som jeg har skrevet om, i Min Bok.

    Nemlig at jeg banket på døra, til sommerhuset, til Øystein og dem, nede på Sand der da.

    Og at faren, (eller egentlig adoptivfaren), til Øystein, (nemlig Kai Andersen), da åpna døra, med svetteperler i panna, og med en ung afrikanergutt ved siden av seg.

    Og at det var åpenbart for meg, at de skulle ha sex sammen da.

    Så så irritert ble jeg på Øystein da.

    (Som nok må ha vært masete/plagsom og kanskje til og med litt truende da).

    At jeg ga han en advarsel, om at jeg visste noe som han ikke visste da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at Pia hadde flytta til Oslo.

    Så dro jeg og besøkte bestemor Ågot, på Sand.

    (Dette var vel antagelig i skoleåret 1991/92 da, som var skoleåret etter at Pia flytta til Oslo).

    Og det som skjedde da, det var det, at bestemor Ågot, satt i stua, (foran TV-en), og mer eller mindre grein.

    For hu ville at jeg skulle flytte tilbake, for å bo hos henne, på Sand.

    For Ågot følte seg så ensom da, så hu.

    Men jeg ramset opp sønnene hennes, nemlig faren min, Håkon og Runar.

    Men de var liksom ingenting da, skjønte jeg.

    Så Ågot grein og ville at jeg skulle avbryte studiene mine og karrieren min, i Oslo da, for å istedet sitte å holde henne i hånda, (eller hva det kan ha vært, at hu ville), på Sand.

    Men dette hadde jeg vanskelig for å ta seriøst, skal jeg være ærlig.

    Ågot hadde jo visst, i alle år, at det var meninga, at jeg skulle flytte til Oslo, for å studere, når jeg var ferdig med videregående.

    (På samme måte som hennes yngste sønn Runar hadde gjort det.

    Han studerte jo på Tannlegehøyskolen, i Oslo, på 70-tallet).

    Så jeg prøvde bare å prate litt fornuft til Ågot da.

    Men det her gjorde nok også meg selv litt deprimert.

    Men om Ågot var alvorlig eller bare tulla, det veit jeg ikke.

    Men jeg husker nå den her episoden da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mer som hendte, i det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny e-post til Vestfold Fylkeskommune





    Gmail – Dere må rydde opp i e-postadressene deres. Firmapost er også dumt, for dere skal tjene borgerne og ikke bare firmaene/Fwd: Kan ikke leveres: Til Jürg Jebsen, Berger Museum



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>



    Dere må rydde opp i e-postadressene deres. Firmapost er også dumt, for dere skal tjene borgerne og ikke bare firmaene/Fwd: Kan ikke leveres: Til Jürg Jebsen, Berger Museum



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>

    Thu, Apr 19, 2012 at 5:45 PM

    To:
    firmapost@vfk.no

    ———- Forwarded message ———-
    From: <postmaster@vestfoldmuseene.no>

    Date: 2012/4/19
    Subject: Kan ikke leveres: Til Jürg Jebsen, Berger Museum
    To: eribsskog@gmail.com

    Levering til disse mottakerne eller gruppene mislyktes:

    nord-jarlsbergmuseene@vestfoldmuseene.no

    Finner ikke angitt e-postadresse. Kontroller adressen, og prøv å sende meldingen på nytt. Klikk Hjelp hvis problemet vedvarer.

    Diagnoseinformasjon for systemansvarlige:

    Genererende server: Vestfoldmuseene.no

    nord-jarlsbergmuseene@vestfoldmuseene.no

    #550 5.1.1 RESOLVER.ADR.RecipNotFound; not found ##

    Opprinnelige meldingshoder:

    Received: from mail-iy0-f181.google.com (209.85.210.181) by
    mail.vestfoldmuseene.no (192.168.1.53) with Microsoft SMTP Server (TLS) id
    14.0.639.21; Thu, 19 Apr 2012 18:44:23 +0200
    Received: by iagk10 with SMTP id k10so15989606iag.40 for
    <nord-jarlsbergmuseene@vestfoldmuseene.no>; Thu, 19 Apr 2012 09:44:20 -0700
    (PDT)
    DKIM-Signature: v=1; a=rsa-sha256; c=relaxed/relaxed;
    d=gmail.com; s=20120113;
    h=mime-version:date:message-id:subject:from:to:content-type;
    bh=kM9tGziS+QPW7hJI6QU5TGkGWQ1m6aDnWOVoUHcVXoU=;
    b=ab9aSlwLWfcwxi6oNbUtZmp8fDrdl88Ym9iCv1x2WHQRE/DLTGca3i2OavPXudL8Ka
    85BKCDvWktcx3Bt4LUCFIZ4SjybGOQHBaWLrzTBuXvFDJh+6HRG0exyiJsvOgVh1qCaH
    IToJv8Ph3WTau+9pinWmkNE8HZkrOOll/uPr0tAX+b1Sg568gINHD9H8Oad+nGOneCzX
    aGIfpoCsYuCfuMOJmqJwfIE0/2+BUolQ4q+MwJrI+AXg+WRP8pPVlIah7simsua+fFAk
    0N6HhmhcRj6O8KZTJQPX4J5ILTIxD7qYGf4kZOKiD8LHarZfNS/6ovDLukklvI0DEvhr
    c0tw==
    MIME-Version: 1.0
    Received: by 10.50.217.230 with SMTP id pb6mr3125548igc.1.1334853860821; Thu,
    19 Apr 2012 09:44:20 -0700 (PDT)
    Received: by 10.231.230.200 with HTTP; Thu, 19 Apr 2012 09:44:20 -0700 (PDT)
    Date: Thu, 19 Apr 2012 17:44:20 +0100
    Message-ID: <CAGtfns5POFTaFGdnsFeaVhT5fHpFCdYPTYchBTQCAvoQSonnPg@mail.gmail.com>
    Subject: =?ISO-8859-1?Q?Til_J=FCrg_Jebsen=2C_Berger_Museum?=
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    To: <nord-jarlsbergmuseene@vestfoldmuseene.no>
    Content-Type: multipart/mixed; boundary="14dae93411e7338af604be0ae260"
    Return-Path: eribsskog@gmail.com

    Final-Recipient: rfc822;nord-jarlsbergmuseene@vestfoldmuseene.no

    Action: failed

    Status: 5.1.1

    Diagnostic-Code: smtp;550 5.1.1 RESOLVER.ADR.RecipNotFound; not found

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    To: <nord-jarlsbergmuseene@vestfoldmuseene.no>

    Cc:
    Date: Thu, 19 Apr 2012 17:44:20 +0100
    Subject: Til Jürg Jebsen, Berger Museum
    Hei,

    jeg søkte på nettet og fant noe i en Vestlandsavis, om at en Jebsen, som var bror til 'Berger-Jebsen', var far til halvparten av ungene i bygda:

    (Se også vedlagt skjermutskrift).
    Var det sånn, da farmora mi Ågot, (Ågot Mogan Olsen f. Mogan, fra Veggli/Rollag i Numedalen), jobbet hos fabrikkeier Jebsen, på Berger Gård, før, under og etter krigen.

    At en av dine forgjengere var på a Ågot?

    Er faren min, (Arne Mogan Olsen), Jebsen-sønn tror du?
    Ågot prata en gang på 80-tallet, om ei flaske juledram, som Jebsen hadde bestilt i farmora mi sitt navn, under krigen.

    Og at a Ågot tok med flaska ned til broren sin Ola, som bodde på Sand vel.
    Ågot sa også en annen gang på 80-tallet, at 'dem var'ke noe snille mot tyskerjentene'.

    Og Jebsen var jo fra Nord-Tyskland.

    Hvordan var vet her?

    Hva var det egentlig som skjedde under krigen der, på Berger Gård, på rommet til tjenestepikene, eller hvor det kan ha vært?

    Erik Ribsskog
    PS.
    Jeg leste også i et avisarkiv, at etter krigen, så hadde fabrikkeier Jebsen forært noen altertavler, til Berger kirke.
    Så noe må vel ha skjedd under krigen.

    Han ba vel om forlatelse, til Gud og menigheten da, gjennom disse tavlene?



    halvparten av ungene lignet på jebsen.PNG
    332K


    PS.

    Her er vedlegget:

    halvparten av ungene lignet på jebsen