http://www.nesbygdahistorielag.no/photogallery/Berger%20til.og%20med%20Knem.pdf
Stikkord: Ågot Mogan Olsen
-
johncons-blogg har fått noen råd, fra folk fra Min Bok osv., om hvordan reklamene for Godtebutikken.net burde se ut. Først ut er Linn Ullmann
PS.
Her er Christell sin reklame:
PS 2.
Her er Pia sin reklame:
PS 3.
Her er min tremenning Øystein Andersen sin reklame:
PS 4.
Det her er Øystein sin kamerat Glenn Hesler sin reklame:
PS 5.
Her er Axel sin reklame:
PS 6.
Her er Magne Winnem sin reklame:
PS 7.
David Hjort fra Rimi får bli med og, (selv om han ikke har dukket opp i Min Bok-bøkene ennå):
PS 8.
Faren min, (Arne Mogan Olsen), har også lagd en reklame:
PS 9.
Mora mi, (Karen Ribsskog), har lagd reklame fra graven:
PS 10.
Bestemor Ågot har også laget en reklame fra graven:
PS 11.
Nå har jeg kontaktet Engleskolen, og de sier at prinsesse Märtha sier, at dette er bestemor Ingeborg sin reklame, fra graven:
PS 12.
johncons-blogg har fått inn en melding om at også Jenny Skavlan har lagd en reklame:
-
Jeg har ennå ikke glemt at Thomas Seltzer dreit meg ut, på tweet4tweet. Noen sier at bandet hans Turboneger er homofiksert. Er Thomas Seltzer homo?
http://www.nrk.no/lydverket/hvem-ligner-mest/
PS.
Nå kom jeg forresten på hvordan fetteren min Ove var, et par år før han ble konfirmert vel.
Dette var borte hos bestemor Ågot, (på Sand), i en helg eller ferie da.
Og så dukka det opp en TV-mann, på NRK, som hadde helskjegg og var ‘myk mann’ da.
Og da eksploderte Ove, og skreik ut, ‘æsj homo, homo, æsj homo’, til TV-skjermen da, (mens han satt på kne, (var det vel), på gulvet, like foran TV-en da).
(Noe sånt).
I et skikkelig raserianfall da.
(Han var helt rabiat, må man vel si).
Mens bestemor Ågot stod og prøvde å si ‘nei’, at han ikke skulle si sånn da.
Mens jeg var tilbakelent og bare lo litt av dette merkelige opptrinnet da.
Og syntes at Ove var litt morsom/komisk, når han mobba han homo-en vel.
Selv om jeg ikke visste selv, at han TV-verten, på NRK, var homo, (fra før), for å være ærlig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
-
Min Bok 2 – Kapittel 76: Enda mer fra OBS Triaden, mm.
En gang jeg var og besøkte min adoptiv-tremenning Øystein Andersen, (på Hanaborg), så begynte han å prate om hvor han pleide å runke, husker jeg.
(Uten at jeg husker hvorfor, dette er en del år siden nå, for å si det sånn.
Og dette her var vel fortsatt mens jeg bodde på Bergeråsen, eller eventuelt Abildsø, hvis jeg skulle tippe).
Men Øystein begynte uansett å prate om at han likte best å runke på doen der, hjemme hos foreldrene sine da.
(Husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein var kanskje litt sex-opptatt.
Han fortalte det en gang, at han hadde lært, på skolen, (eller noe), at noen syntes at sex var best, når man bare såvidt førte kjønnsorganet inn i skjeden.
Noe sånt.
(Noe jeg ikke forstod så mye av, men Øystein mente at dette var riktig da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var ikke bare Øystein Andersen som ‘dreit seg ut’, på den her tida.
Jeg selv, jeg pleide å kjede meg, noen ganger, når jeg gikk til bussen, når jeg skulle på jobb, på OBS Triaden, de første månedene, da jeg hadde det vikariatet der, husker jeg.
Så jeg begynte å lage noen ‘dumme’ sanger, husker jeg, på den her tiden.
Det var tre sanger som jeg husker ennå, og som jeg pleide å spørre Glenn og Øystein hva dem syntes om da.
Bare sånn for tull da, for ingen av oss spilte jo i band, eller noe sånt, da.
Den ene sangen den gikk sånn her cirka:
‘En kjekk ung mann fra Furuset.
Han skulle på jobben sin på matsenteret.
Bussen kom.
Han så seg litt om.
Han gikk inn døren, mens han sa til sjåføren.
Jeg kommer en halvtime tidligere i dag.
For jeg kom jo en halvtime for seint i går.
Oj som det går.
(Eller noe sånt).
Også var det vel vers to.
En kjekk ung mann fra Furuset.
Han var på besøk hos kjæresten sin på Alfaset.
Hu lå på gulvet, (eller noe sånt. Også begynte dem å ha sex da).
Jeg kommer en halvtime tidligere i dag.
For jeg kom jo en halvtime for seint i går’.
(Eller noe sånt).
Dette var bare noe tull jeg tenkte på, mens jeg stressa til bussen.
Og mens jeg var veldig trøtt en morgen da.
Og jeg hadde vel klart å forsove meg, noen ganger der.
Så jeg stressa og prøvde å rekke bussen da.
Mens jeg kjeda meg litt kanskje, siden jeg bare skulle på jobb på OBS Triaden, hvor det var veldig stille, om morgenene, på ukedagene.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også en dum rappa-sang, som jeg begynte å dikte på, mens jeg kjeda meg, på den her tida da.
Den gikk cirka sånn her:
‘I saw you sitting on Burger King with a milkshake and your ugly boyfriend.
Wearing close to nothing, but tell me how much can you swollow?
Don’t be a loser, be a winner baby, I’m the one to follow’.
Og Øystein mente visst at den sangen var like bra som mye av den andre ‘dritten’ som var på MTV osv., på den her tida.
Selv om jeg bare var fornøyd med å finne på noe som rimte da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at jeg lagde disse sangene, det var vel kanskje fordi at Øystein og Glenn, de var så kule og morsomme.
Så prøvde jeg liksom å være litt kul jeg og.
Men det ble nesten litt sånn krampeaktig og hysterisk noen ganger dette, med at vi tre, (som var nesten som en gjeng), prøvde å være kule og morsomme, hele tida da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den tredje sangen, som jeg husker, at jeg begynte å dikte på, på den her tida.
Den gikk cirka sånn her.
‘Apparently.
All you can see.
Is an enemy.
At the deep of the sea.
It’s your reality.
But I wish, that I could swim inside you like a fish.
Bla bla bla.
Calling my name.
Have you no shame.
No, cause you want me to.
It’s your reality.
And I know that you do.
But I wish, that I could swim inside you like a fish.
Osv., osv.’.
(Noe sånt).
Det var jo egentlig ikke noe mening bak teksten.
Det var bare for å få sammen noen ord som rima, sånn at det ble en sang liksom.
Som jeg prøve å snekre sammen i min kjedsomhet og i min anstrengelse for å være like kul som Glenn og Øystein da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn og Øystein mente at dette hørtes ut som noe av Depeche Mode, (eller noe), husker jeg.
Og jeg prøvde a synge den her for søstera mi Pia en gang og.
Men hu sa bare ‘æsj’, eller noe, tror jeg.
Så hu liksom mente at jeg var ekkel, eller noe, siden jeg hadde dikta opp den her sangen da.
Og funnet på noen nødrim og sånn da.
Hu hadde ikke noen positive tilbakemeldinger ihvertfall, husker jeg.
Det var bare at hu skulle ha det til at jeg var ekkel da, (eller noe).
Da jeg var på besøk hos bestemor Ågot, en gang, mens Pia fortsatt bodde der vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel også en fjerde sang.
Som var på norsk, og som var noe om at ‘det er ikke gull alt som glitrer’.
‘Det er ikke gull alt som glitrer.
Det er ikke gull alt som glitrer.
(Jeg husker ikke helt hvordan den her sangen var.
Men den var kanskje litt inspirert av Stone Roses/’Fools Gold’).
Tåpers gull.
Jeg drikker meg full.
Jeg p*ler ditt hull.
Til tissen detter av.
Men det er ikke gull alt som glitrer.
(bla bla bla).
Jeg tror jeg har blitt full, for nå glitrer du som gull’.
(Noe sånt).
Da Glenn og Øystein hørte den sangen her, mens bilen en av de kjørte stod parkert utafor Torgbua, på Ellingsrudåsen der, hvor jeg flytta til sommeren 1991.
Så syntes de vel ikke at den sangen her, var så bra, tror jeg.
Så dette var vel den siste sangen jeg prøvde å lage, mener jeg.
Men jeg diktet også opp en norsk versjon av ‘Welcome to the Jungle’, med Guns ‘n’ Roses, en gang som jeg var på besøk hos Øystein, (mens jeg bodde på Bergeråsen vel), og han digga den her sangen da.
‘Jungel.
Velkommen til jungel.
La meg se deg falle ned på dine knær og la meg høre deg rope jungel.
Velkommen til jungel.
Jeg vil høre deg skrike’.
Noe sånt.
For jeg tulla litt med den sangen da sikkert.
Siden jeg ikke var så glad i heavy da.
Noe Øystein hørte på hele tida.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker fra tiden, da jeg jobba på OBS Triaden.
At jeg overhørte at leder for den nye Spesialvare-avdelingen, Lars Erik Koritov, vel.
Og to-tre av gutta på gølvet, på OBS Triaden der.
At de dreiv og baksnakka meg, en gang, (mens jeg satt i kassa da).
Noe jeg overhørte da.
Jeg hørte ikke det første de sa.
Men jeg hørte at han Koritov vel sa om meg, at ‘også ser han alltid ut som at han kan/skal gå ut på byen’.
Noe sånt.
(Så de var kanskje litt misunnelige på meg da, eller noe.
Siden at jeg så så bra ut da, eller noe.
Hva vet jeg.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på begynnelsen av det året, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset der.
Så husker jeg det, at halvbroren min Axel, (som bare var 11-12 år, på den her tida), sa det.
At han likte ikke å dusje, før han la seg, for da fikk han problemer med å sovne, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn, så nevnte Axel plutselig det her, utenfor sammenhengen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde bodd nærmere et år, hos Arne og Mette og dem.
Så begynte Mette Holter å mase på meg, om at jeg måtte flytte ut.
Uten at hu sa noe om akkurat hvorfor jeg måtte flytte ut.
Men hu mente det, at vi bare hadde avtalt, for et halvt år, eller noe.
Mens jeg vel egentlig mente at vi hadde avtalt for et skoleår.
Og at det var vikariatet mitt på OBS, som var for et halvt år.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg prata ihvertfall med kamerata mine om det her da.
Og Magne Winnem, han jobba på den her tida, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen der da.
Og to av hans kolleger, (to unge damer, i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene), i Rimi, de var på utkikk etter en tredje person, å bo sammen med dem, i et bofellesskap, viste det seg.
Jeg ble invitert på pizza, sammen med Magne Winnem, hos de her damene da.
For at vi skulle diskutere om jeg skulle flytte inn der da.
De bodde like ved en ganske stor kirke, på Grunerløkka, husker jeg.
(Omtrent der hvor vi plukka opp den Grunerløkka-klassen vel, når vi fra sjette klasse, på Berger skole, skulle på Barnas Gård, i 1982.
Der hvor jeg ble henta, av faren min og dem, og dro for å se på at Viggo Snoghøj/Snowhill, (den eldste sønnen til Haldis), ble nordisk mester i bodybuilding for junior, i København.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Jeg var litt redd for å ta feil valg, når det gjaldt ny bolig.
Så jeg hadde også dratt med min tremenning Øystein Andersen, på den her visningen/middagen da.
(Eller hva man skal kalle det).
Vi fikk pizza, alle tre, både Magne, Øystein og jeg da.
Øystein er jo adoptert fra Korea, og sa kanskje ikke så mye, på det her besøket da.
Jeg husker at dette var to attraktive unge damer.
Som jeg sikkert hadde likt å bodd sammen med.
Og besøket vårt der, det gikk vel stort sett greit vel.
Men på slutten av besøket så begynte ei av de her to unge Rimi-damene, å spørre oss om, om jeg klarte å skille fargene på klesvasken.
For de ville vel vaske klær sammen med meg da, eller noe.
(Det mest naturlige ville kanskje vært å vaske sitt eget tøy, tenker jeg nå men).
Jeg må vel ærlig talt innrømme det, at jeg ikke var vant til å skille mellom farget og lyst tøy, når jeg vaska klær, (på den her tida).
Og når Øystein, Magne og jeg, gikk ut døra, etter dette besøket.
Så begynte Magne Winnem liksom å erte meg da.
‘Klarer han å skille tøyet’, sa han.
Og liksom herma etter hu ene unge dama da.
Mens han smilte da.
Men jeg skjønte ikke hva det var som var så morsomt.
Og Winnem ville ikke forklare da.
Så der stoppet dette, (for meg ihvertfall), da.
Det rant ut i sanden, for å si det sånn.
Og jeg hørte vel ikke noe mer fra Winnem, om det her.
Så her mangla vel det, at Winnem var klar/tydelig, for at det skulle ha blitt sånn, at jeg flytta inn der.
Men Winnem ble kanskje litt misunnelig da.
Kanskje han ble sur fordi at han selv skulle ønske at han bodde sammen med de her to unge damene?
Hva vet jeg.
Jeg hørte ihvertfall ikke noe mer om det her, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men jeg husker at jeg tenkte det, at det hadde vel sikkert endt med at jeg ble driti ut liksom.
At disse to unge damene sikkert ville ha tatt med noen svære mannfolk hjem fra byen.
(Jeg var jo ganske tynn, og veide såvidt over 60 kilo, og var jo helt i begynnelsen av 20-årene da).
Mens jeg sikkert måtte ligge og høre på at de lå og peisa da, i naborommet, osv.
Sånn at jeg sikkert ville blitt sjalu og ønsket at det var meg selv som fikk pule med disse her fine Rimi-damene da.
Sånn her tenkte jeg litt, at det var en risiko, for at dette ville ende da.
Og den leiligheten var vel ganske liten og, (hvis jeg husker det riktig).
Så det hadde kanskje blitt mye dramatikk og følelser som sjalusi osv., i lufta, hvis jeg skulle ha bodd der.
Men jeg hørte ihvertfall ikke noe mer fra Magne Winnem, om det her da.
Så jeg vet ikke hva de damene egentlig bestemte seg for.
Så dette forble som noe litt vagt/uklart, for meg.
Men jeg sa vel til Mette Holter, tror jeg.
At jeg venta på å høre mer fra Magne Winnem, om den her plassen i bofelleskap da, på Grunerløkka der da.
Når hu maste på meg igjen seinere, om å flytte da.
Men jeg hørte vel ikke noe mer, sånn som jeg husker det, ihvertfall, fra Winnem da.
Så det her rant ut i sanden da.
Så om det var på grunn av Winnem eller de her Rimi-damene.
Det veit jeg ikke.
Men det vet de kanskje selv.
Det er mulig.
Så sånn er nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 74: Enda mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo
Det var også en nærbutikk, (eller et lite supermarked, må man vel kanskje si), som lå like ved der Arne og Mette bodde.
Jeg husker ikke hvilken kjede det var, men det var en kjede som jeg vel ikke har sett, hverken før eller siden vel.
Og den kjeden hadde vel også en annen, lignende butikk, på Furuset/Høybråten der, mener jeg å huske.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så hadde Arne og Mette og Axel vært borte, mens jeg skulle vaske noe klær der da.
Og da hadde jeg kjøpt vaskemiddel i den nærbutikken der da, husker jeg.
Og da skrøyt Mette Holter husker jeg, siden jeg hadde kjøpt vaskemiddel da.
Selv om jeg vel ikke kjøpte den største pakken med vaskemiddel.
For jeg hadde vel ikke så god råd da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg må innrømme at jeg fortsatt hadde den uvanen, da jeg bodde hos Arne og Mette og dem, at jeg pleide å ringe til kontakttelefonen, når jeg var aleine hjemme.
En gang, så prata jeg med noen jenter i Son, som ville møte meg, i Oslo.
Og vi dro på kino, på Eldorado, husker jeg.
Men de jentene, de fikk en kamerat av min fetter Ove, (en kar jeg vel hadde møtt, når jeg besøkte Ove og dem vel), i Son, til å kjøre dem da.
Og da syntes jeg det, at dette ble litt rart, siden det liksom var som at min fetter Ove, (som jo hadde oppført seg rimelig rart, de siste gangene, som jeg hadde truffet han, hos bestemor Ågot, osv.), var involvert da.
Så det var ikke sånn at jeg ringte de her jentene, for å møte dem igjen seinere, akkurat.
Det hele ble litt dumt, syntes jeg.
Og jeg mener at onkel Runar også kommenterte det her, en gang, som vi begge var hos bestemor Ågot da.
Så da ble det jo som at slekta mi hadde kontrollen da, syntes jeg.
Og jeg liker jo å være uavhengig.
Jeg har jo bodd aleine siden jeg var ni år, osv.
Så det var ikke sånn, at jeg kontaktet de tenåringsjentene fra Son igjen, akkurat.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg ringte kontakttelefonen, da jeg bodde hos Arne og Mette og dem.
Så prata jeg med en kar fra Vestfold, som hadde flytta til Oslo da.
(Mens vi vel venta på at noen damer skulle dukke opp på kontakttelefonen der da).
Og han fra Vestfold, han fortalte at han jobba, i en klesbutikk, i Stortingsgata vel.
Han sa det, at ei dame, som hadde prøvd bukse, hadde spurt om den satt bra.
Og da han svart om hun ville gifte seg med han, eller noe.
Han fortalte også det, at han hadde vært på en vill fest, i Holmenkollåsen, (eller noe).
Hvor alle bare tok av seg klærna, og begynte å ha sex med de andre som var på festen.
Han sa at han bare pulte den fineste dama der, og stakk.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men den rareste episoden, som han ‘Vestfold-karen’, (han var vel fra Tønsberg eller Sandefjord, eller noe, siden jeg bare husker at han var fra Vestfold, for jeg selv er jo fra Larvik og Svelvik, så jeg ville nok husket det, hvis han var fra nord eller sør i fylket), fortalte.
Det var at han var på et utested i Karl Johan.
(Fridays, eller et sted som lå like ved der vel).
Også kom det plutselig inn ei dame, som dro han med i en taxi.
Og dette var dama til en sønn av en statsråd, fortalte han Vestfold-karen.
Hu dama fikk han Vestfold-karen, til å knulle henne, i en seng der vel, fortalte han.
Men så kom plutselig sønnen av statsråden inn i rommet og begynte å knulle han i rumpa, (fortalte Vestfold-karen).
Han Vestfold-karen mente at jeg burde dra til dette paret.
Men det gadd jeg ikke, for å si det sånn.
Jeg hadde ikke noe lyst til å få noe opp i rumpa, statsråd-sønn eller ei.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På OBS Triaden så var det forresten ei pen ung dame som jobba, som var nesten som ei amerikansk dame kanskje.
Og det var ei som het Hege, husker jeg.
Hu var veldig pen, som ei cheer-leader nesten.
Og var oftest hyggelig, og hu var populær vel.
Hu jobba vel i kassa, tror jeg, hvis jeg ikke husker helt feil.
Hu kom inn på spiserommet en gang, og begynte å prate om å få noe opp i ‘to-ern’.
Men da lurte jeg på om hu mente rumpa eller musa, husker jeg.
For damer har jo strengt tatt tre hull.
Og jeg har hørt noen som sa ‘tre-ern’, (mens jeg bodde på Bergeråsen vel), om rumpa.
Så når hu Hege babla om, (til ei annen dame, som satt på spiserommet der, mens jeg overhørte det her da), om å få noe opp i ‘to-ern’.
Da var jeg ikke sikker på om hu prata om rumpa eller fitta, husker jeg.
Men det var vel antagelig rumpa da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på, siden han Vestfold-karen prata om noe lignende tema da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den siste gangen, som jeg var og besøkte hu Ragnhild fra Stovner.
Fordi jeg var aleine hjemme, i Høybråtenveien der, i en eller annen ferie vel, og kjeda meg da.
(Da jeg hilste på han nye leieboeren, til hu Ragnhild fra Stovner da, han som hadde cerebral parese vel).
Da jeg kom hjem fra henne.
Etter et litt mislykka besøk da.
For jeg syntes jeg det, (husker jeg), at hu Ragnhild fra Stovner og han nye leieboeren hennes, liksom hadde mobba meg og liksom uglesett meg litt der, (under det her besøket mitt), da.
Så da ble jeg litt nedfor, husker jeg.
Og da heiv jeg meg på kontakttelefonen, da jeg kom hjem fra Stovner, med en buss som gikk derfra og til Furuset vel.
(Noe sånt).
Og så begynte jeg å prate med ei dame der.
For da ville jeg liksom finne meg ei ny dame igjen da.
For jeg skjønte at hu Ragnhild fra Stovner nok var lei av meg da.
(Eller noe sånt).
Men da var det så rart.
For da lurte jeg på om hu jeg prata med på kontakttelefonen, var nettopp hu Ragnhild fra Stovner, husker jeg.
Kanskje hu hadde gjort det samme som meg, og bare hivd seg på kontakttelefonen, (tenkte jeg).
Jeg mistenkte litt, at det var sånn da.
Så jeg ble litt satt ut da.
Også bare avbrøt jeg samtalen da.
Med hu nye, (eller ‘nye’), dama da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 73: Mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo
Når en flaske knuste, på OBS Triaden, så hendte det at jeg måtte tørke opp, husker jeg.
På begynnelsen av 90-tallet, så hadde vel ikke plastflasker blitt så vanlige.
Og 1.5 liters plastflasker kan faktisk også knuse/sprekke, hvis de faller ned i gulvet, husker jeg, fra da jeg jobba på OBS Triaden.
Men en gang, som jeg måtte tørke opp, så var det ikke cola, som jeg måtte tørke opp, for å si det sånn.
Ei mor, i 30-40-åra vel, gikk og leide sin datter, på 1-2 år vel, gjennom butikken.
Plutselig satt dattera seg ned på gulvet, og begynte å tisse, midt i en av de største midtgangene, på OBS Triaden der.
Oppå marmoren der da, som de hadde på gulvet der.
Og da måtte jeg tørke opp, siden jeg var den OBS Triaden-medarbeideren, som var nærmest, da dette skjedde.
Da var det bare å finne masse tørkepapir, på lageret, og hive på veldig mye tørkepapir, sånn at man slapp å ta i sølet.
Og så hive tørkepapiret et sted inne på lageret da.
Etter å kanskje ha fraktet det inn dit i en tom pappkartong, eller noe, da.
Så det var mye rart som skjedde, når man jobbet der, på Matland/OBS Triaden der, det er helt sikkert.
Det var mange rare kunder osv., må man nok si da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det kunne også være vanskelig, å få tatt spisepause, når man jobba på Matland/OBS Triaden, spesielt på lørdager.
Når man gikk rundt i butikken, for å finne seg noe brødmat, brus eller pålegg da.
Så ville butikken på lørdager være så stappa full av kunder, at man mens man gikk rund i butikken, for å handle lunsj, kanskje kunne bli stoppa, 3-4-5-6 ganger, av kunder, som lurte på hvor det og det var hen da.
Og da kunne det være vanskelig å finne det, husker jeg.
Ihvertfall den første tida, som jeg jobba der.
For Matland/OBS Triaden, det var et veldig stort hypermarked da, med mange hundre meter, med hyller da.
(Uten at jeg vet nøyaktig hvor mange hundre meter).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, det året jeg bodde på Abildsø vel, så var jeg og besøkte Axel og dem, på Furuset.
Og når Axel og jeg, var inne i kiosken, (en invandrer-kiosk), på Furuset-senteret der.
Så regna det fælt, (husker jeg).
Også la jeg paraplyen min, oppå en isdisk, (eller noe), inne på Furuset Senter-kiosken der da, husker jeg.
Siden det var rimelig våt da, (var det vel antagelig).
Og da, så var det noen vietnamesiske unggutter, inne i kiosken.
Som gikk ut, like etter at Axel og jeg, gikk inn i kiosken der vel.
Og de tror jeg at må ha rappa paraplyen min da.
For den var plutselig borte derfra da.
Så på Furuset, der måtte man holde på det man hadde, hvis ikke så ble det borte da, kunne det virke som.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke om jeg har skrevet om det her før, i Min Bok 2.
Men en gang, det første året, som jeg bodde i Oslo.
(Det året jeg bodde på Abildsø).
Så var jeg på besøk hos Arne, Mette og Axel da, på Furuset.
Også skulle jeg ta T-banen tilbake til Jernbanetorget.
(For å ta 71-bussen videre hjem til Abildsø derfra da).
Og når T-banen kommer til Haugerud, (var det vel).
(En mørk høst eller vinterkveld vel).
Så stopper plutselig T-bane-toget opp.
For da hadde visst T-banen kjørt over noen, som hadde liggi, på skinna da.
Jeg så ikke liket selv.
Men jeg hørte noen lokale ungdommer, (var det vel), som sa at, ‘det et beina som ligger der altså’.
Men det var så mørkt, så jeg så ikke noe selv da.
Og jeg prøvde heller ikke å se for mye, under T-banen der da.
Men jeg prøvde å oppføre meg som de andre der, og de fleste gikk bort derfra da.
Også spleisa de fleste av passasjerene på å taxi, ned til Sentrum da.
Og jeg spleisa på en taxi, sammen med 3-4 andre da.
(Men jeg satt ikke i den første taxien akkurat).
Og da jeg prata om det her, sammen med de ungdommene, som pleide å henge, på Abildsø-kiosken der, en gang.
Så hadde de også hørt om den her ulykken da, (husker jeg).
Og en gang, som jeg var på helgebesøk, hos bestemor Ågot, på Sand, (det samme året da).
Så kjeda jeg meg en fredags eller lørdagskveld, husker jeg.
Og da ringte jeg til kontakttelefonen, i Drammen, fra telefonen, inne på kontoret, (til Strømm Trevare), i huset til Ågot der, husker jeg.
Og da fortalte en på kontakttelefonen, at han var patolog, eller noe da.
Og at han fikk inn lik etter ulykker, (eller noe sånt da).
Og da nevnte jeg den her T-bane-ulykka da, på Haugerud der, (når jeg hadde sitti på T-banen da).
Og da sa han på kontakttelefonen, at ‘han kom i tre deler han’, (husker jeg).
Men da svarte jeg ikke noe.
For da syntes jeg at det ble litt vel mye detaljer liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg møtte Pia, inne i Oslo, etter at hu hadde vært på en båt, til Danmark, eller noe sånt vel.
(Kanskje fordi at hu hadde vært i Spania, med en sånn turbuss, som hu ihvertfall dro på en gang, sommeren 1989, sammen med Cecilie Hyde).
Det kan ha vært den gangen, som Pia og jeg, lå over, hos Magne Winnem der, på St. Hanshaugen.
Sommeren 1991 vel.
Før Pia flytta til Oslo selv kanskje.
Ihvertfall så var det en gang, som jeg møtte Pia, etter at hu hadde vært med en danskebåt vel.
Og da skulle hu møte en kar, i Niels Juels gate, eller noe.
En som hadde vært med danskebåten vel.
Uten at hu hadde hengt sammen med han, i Oslo, og liksom vært forelska da.
Men hu bare dro til han om kvelden og natta vel.
Natta før hu overnatta hos Magne Winnem kanskje.
Noe sånt.
Så det var litt spesielt, husker jeg.
Jeg vet ikke om Pia hadde laget noen spesiell avtale, med han karen, (i 20-årene vel), som bodde i Niels Juels gate, (eller noe).
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Nei, jeg sjekka Google Maps nå.
Det var en kar, i Nordahl Bruns gate, som Pia møtte, mener jeg.
(Det var ihvertfall snakk om en sidegate til Ullevålsveien, det husker jeg i hue, for jeg tror jeg måtte følge Pia, på veien dit, eller noe).
Etter at hu hadde vært på danskebåten sammen med han da.
Hu liksom bare ‘måtte’ dit, virka det som for meg.
Hu sa vel noe sånt som at, ‘jeg må til han i Nordahl Bruns gate jeg’, eller noe sånt, tror jeg.
(Noe sånt).
Når jeg prøvde å avtale om vi skulle ligge over hos Magne Winnem, eller noe, da.
Mens vi var på byen og tok noen øl kanskje da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som skjedde, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 66: Enda mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo
En gang, rundt denne tiden, da jeg skulle møte Øystein og Glenn, på Biljardhallen.
Så var plutselig Jan Stadheim, fra ‘Narver-gjengen’, på Sand, der, husker jeg.
(Stadheim-familien, det var de som var nærmeste nabo, med butikken til Oddmund Larsen, (som senere ble Prima), på Sand).
Jeg visste ikke at Øystein Andersen var kamerat med Jan Stadheim.
Og jeg pleide jo å være uvenn, med Jan Stadheim/Geir Arne Jørgensen/Jan Rune Havre, osv., (den Sand-gjengen liksom), under store deler av 80-tallet.
Så å se Jan Stadheim, på Biljardhallen, (var det vel).
Med sin lyse, nesten afro-aktige frisyre.
Det var litt kjedelig, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sommeren 1991, (før Gøteborg-turen), så skulle Axel og jeg, på besøk, hos bestemor Ågot, på Sand.
For da ble liksom rollene litt byttet om da.
For på Sand var jo jeg liksom hjemme.
Men da ble Axel gjest da.
Jeg syntes at jeg måtte invitere Axel, til Sand, siden jeg hadde leid av dem, inne i Oslo, i nesten et års tid da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at toget mellom Oslo og Drammen, var fullt.
Så Axel og jeg, vi satt i gangen vel.
Men vi fikk lov, av ei dame, som jobba på toget, å sitte ved siden av tog-tralla der, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men vi rappa ikke noe av tog-tralla da.
Og hvorfor vi fikk lov til å sitte der, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Buss Burger’n, på Rutebilstasjonen, i Drammen.
Så var det en narkoman der, som nesten starta slåsskamp mot meg, og som liksom skulle hevde seg da.
Jeg skulle bare spørre om Gry Johansen jobba der fortsatt vel.
For jeg pleide å chatte med henne, noen ganger, og fikk noen ganger lov til å sitte på med henne, fra Drammen og til Bergeråsen da.
Og det var litt artig å hilse på folk fra Bergeråsen og.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo ikke jobba, så lenge, på OBS Triaden, i 1990.
Så jeg fikk ikke så mye feriepenger.
Men jeg hadde jo også jobba, på Forsvarets Overkommando der.
(Den helgen, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Og dessuten, så hadde det dukka opp et rart brev til meg, borte hos Ågot.
Som Ågot hadde nevnt for meg, den forrige gangen, (var det vel), som jeg var på besøk, hos henne, på Sand da.
Og det brevet var fra Svelvik-banken.
Og det var angående en konto jeg hadde hos dem, under navnet Erik Mogan Olsen.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok, at faren min fikk opprettet, (eller mye meg selv og vel, mens min far tok seg en halvliter, på Kafeteriaen, i Svelvik), på 70-tallet, (når jeg var 5-6-7 år gammel vel).
Jeg regna med at det var noen penger på den kontoen.
(Sånn som jeg huska det, ihvertfall).
Og jeg regna med at jeg kom til å få feriepenger, fra det firmaet som Arne Thomassen jobba i da.
(Siden jeg hadde vært med, å jobba for det firmaet, hos Forsvarets Overkommando da.
Høsten 1990.
Og tjent 4000-5000 der vel.
Så hvis jeg fikk 500 i feriepenger, så hadde jeg lommepenger, mens jeg var hos Ågot, og penger nok, til å ta toget tilbake til Oslo, osv).
Pia, Axel og meg, vi tok bussen inn til Svelvik, en dag.
(Dette var vel i begynnelsen av juli vel, i 1991).
Jeg tok med Pia og Axel, (mener jeg ihvertfall), inn i Svelvik-banken.
Jeg viste mora til Anders Røkås, (mener jeg det var, ei dame som hadde jobba i mange år, i den banken, og som var med i Dataklubben, på 80-tallet, husker jeg, og prøvde å delvis ta over den klubben, husker jeg, i et møte der. Enda dette mest ble en klubb for ungdomsskole-gutter vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg regna med at jeg kunne få ta ut de pengene, som var på denne kontoen min, under navnet Erik Mogan Olsen.
Men så ikke.
Hu Røkås-dama bare beholdt brevet.
(Som jeg hadde signert vel).
Som et trofet liksom vel.
Og hu skulle vel muligens gi det til bankdirektøren, (lurer jeg på om hu babla om, til en kollega, eller noe).
Så jeg måtte gå ut av Svelvik-banken.
(Vel den siste gangen, som jeg var der).
Like fattig som da jeg gikk inn der da.
Enda jeg hadde med et brev om en konto der som var min da.
Og som jeg mener at det var noen penger på da.
Faren min fortalte meg det, for noen år siden, (før han begynte med bølle-ringing), at Christell var venninne med dattera til bankdirektøren, i Svelvik, da hu gikk på ungdomsskolen, ihvertfall.
Så hvem vet om Christell hadde en finger med i spillet?
Hm.
Men det blir jo bare spekulasjon da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Da måtte jeg jo finne på en annen måte, å få tak i penger på.
Og da ringte jeg til det firmaet, hvor Arne Thomassen jobba.
Og etterlyste feriepengene mine da.
For Axel huska vel hva det firmaet het.
Og da ringte jeg dit, og fikk prata med en ansvarlig der da.
Som fikk satt inn feriepengene mine, på den vanlige kontoen min da.
Sånn at jeg fikk noen penger, fram til jeg fikk feriepengene mine fra OBS, (eller om det var en vanlig lønning derfra, som jeg venta på, for det feriepenge-systemet der, det var litt forvirrende, husker jeg at jeg syntes).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En dag, så dro jeg med Axel ut, for å vise han Drammensfjorden, osv., som Sand og Bergeråsen, ligger like ved.
Mens Axel og jeg, gikk på stranda, som ligger mellom Sand og Bergeråsen der.
Så legger jeg plutselig merke til to kjente ‘filurer’, som går ut av en bil, ved sommerhuset til Øystein og dem, kanskje femti meter unna Axel og meg da, (eller noe).
Og det var mine bestekamerater, fra ute i Lørenskog der da, nemlig Glenn og Øystein da.
Men hverken Glenn eller Øystein sa hei.
Så jeg lurte på hva det var med dem, husker jeg.
Siden dem var så sure, og ikke sa hei, mener jeg.
Så da ble jeg fornærma, husker jeg, og tolka det som at dem ikke ville prate med oss da.
Så jeg gikk ikke bort på besøk til dem, akkurat.
Men det er mulig at dem ikke kjente oss igjen da.
Hva vet jeg.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hos Ågot, så hadde jeg i omtrent alle år, under 80-tallet, hatt et rødt blikk-pengeskrin, (jeg hadde også et svart sånn skrin, husker jeg, men det ble vel borte i fylle-flyttinga, til faren min og Erik Thorhallsson, våren 1989 vel, fra Leirfaret der), med kode, som det lå hundrevis med gamle 1-, 2- og 5-ører, fra etter krigen i, som bestemor Ågot hadde samla, og gitt til meg da.
Jeg husker at jeg hørte det, at Pia og Axel prata sammen i gangen vel, (hos Ågot der da).
Og så spurte Axel meg plutselig:
‘Kan ikke jeg få det skrinet da?’.
Flere ganger.
Med en sånn innyndende, nesten baby-aktig stemme da.
Jeg tenkte det var vel greit, for de myntene, de var egentlig ikke så mye verdt vel.
Og da ble det nesten som at Axel arva det av meg da.
Og liksom nesten kom inn i familien til Ågot da.
For Mette og Arne de var jeg ikke så veldig imponert over, som foreldre for Axel da.
(Siden de alltid pleide å være på bingo og travbanen osv., da).
Så jeg tenkte at da fikk kanskje Axel litt mer ballast, i livet, hvis han hadde noe han hadde fått av meg/Ågot da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da begynte også Ågot, (som satt i en stol vel, i TV-stue-delen, av stua), også å oppføre seg litt som en unge, (må man vel si).
Hu ble sutrete.
Og ville ikke det, at jeg skulle gi de myntene til Axel da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da hadde jo allerede gitt det skrinet med mynter, til Axel.
Men for å kanskje få Ågot litt mindre lei seg.
Så ga jeg også Axel noen fotografier, som jeg hadde fått, av bestemor Ingeborg.
Nemlig av Axel, Pia og meg, sin tippoldefar, som var Chef for Generalkommandoen, i Danmark, i mellomkrigstiden, Anders Gjedde Nyholm.
(For de bildene, og noen skrifter etter generalens eldre bror, dommer i Folkedomstolen i Haag, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, de lå i de samme skuffene, i reolen, til Ågot, som de myntene som Axel tagg seg til, lå i da).
Jeg ga også Axel kanskje 4-5 fotografier, av general-tippoldefaren vår, (har jeg funnet ut senere at dette vel må ha vært), i full paradeuniform da, på flere av bildene vel.
I håp om at Axel da fikk litt ballast liksom, i livet.
Og at Ågot ville skjønne det, at jeg bare prøvde å la Axel få litt ballast i livet liksom da.
Sånn at Ågot ikke ville være seg så lei seg da.
Som jeg skjønte at hu blei.
Når jeg ga Axel de myntene da.
(Uten at jeg skjønte helt hvorfor Ågot ble så lei seg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så skulle Pia bli med Axel og meg, tilbake, inn til Oslo, husker jeg.
Og det gikk greit vel, helt til vi kom fram til Oslo, og stod på Jernbanetorget T-bane-stasjon, og venta på t-banen til Furuset.
Det stod to mørkhudede tenåringsgutter der, som så stygt på Pia, Axel og meg, husker jeg.
Axel lagde et forbasket leven.
Og de mørkhudede guttene, de så farlige ut, og de kikka på Axel og meg da, mens de prata seg imellom da.
Jeg lurte på om de kom til å angripe.
Og prøvde å forklare for Axel at vi var i Oslo nå, og ikke på Sand.
Så vi kunne ikke være så bråkete.
Jeg prøvde å få kontakt med Axel gjentatte ganger.
Jeg så rett på han, mens jeg stod like ved han, og ba han være stille da.
Axel bare ignorerte meg, og lo en latter, rett i trynet mitt, som jeg syntes at var motbydelig da.
Så etter at han hadde ledd sånn, en 3-4 ganger, så bare svartnet det for meg.
Jeg bare angrep Axel, og spente til, og traff han midt mellom beina, i balla da.
(For de mørkhudede gutta, som tiska om oss, de gjorde meg nervøs da.
Jeg var nervøs for at de hadde kniv, eller noe.
Men jeg mente ikke å treffe Axel i balla.
Han gikk på karate, så jeg var litt redd for han og, selv om han bare var 12-13 år da.
Og jeg tenkte vel også sånn, at nå har Axel nettopp fått det det blikk-pengeskrinet mitt, med masse gamle mynter, og noen kanskje verdifulle fotografier, av vår tippoldefar, som egentlig var en gave til meg, fra bestemor Ingeborg, (enten når jeg ble myndig eller ble student vel).
Så det bare svartnet for meg, da Axel bare lo av meg, (akkurat som om at han bare hadde lurt meg liksom, når han fikk de tingene av meg, på Sand, og nå bare skulle være en drittsekk liksom, når vi var tilbake i Oslo), og nekta å være forsiktig, på plattformen, på Jernbanetorget der da).
Axel bare sank sammen på plattformen, og Pia prøvde å trøste/hjelpe han da.
Vi kom oss på t-banen.
Og Pia spurte hvorfor jeg hadde gjort det.
Hu så kanskje ikke de truende, mørkhudede guttene, på plattformen der.
Men jeg orka ikke å forklare, på t-banen, foran masse andre mennesker da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det jeg tenker nå.
Det er at Axel, han har vel pult bortimot halvparten av alle damene, i Oslo, (for å overdrive litt), vel.
Men han har ikke noen unger, (som jeg vet om, ihvertfall).
Kanskje han fikk knust ballene, av det sparket mitt, på Jernbanetorget T-bane-stasjon der, og ikke kan ha unger?
Hva vet jeg.
Det var ikke meninga å treffe Axel akkurat der.
Jeg prøvde bare å få han til å holde kjeft.
(På grunn av de gutta som jeg oppfattet som truende da).
Jeg prøvde å få han til å våkne opp liksom.
Samtidig som at jeg nok var litt irritert på han, fra før, på grunn av måten, som han hadde tigget/ranet til seg de gamle myntene mine da, på Sand, og hadde fått bestemor Ågot, til å begynne å grine da.
(For hva kunne jeg si liksom da.
Skulle jeg bare nekte han å få de gamle myntene da?).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det må man spørre Axel om, isåfall, hvordan det gikk.
For det har jeg aldri fått spurt han om.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
