Stikkord: Ågot Mogan Olsen
-
Min Bok 2 – Kapittel 47: Mer fra leiligheten til Arne og Mette
I begynnelsen, da jeg bodde, hos Arne og Mette.
Så skulle inngangsdøra stå åpen, (husker jeg at Mette sa).
For vaskemaskinen, til de naboene, som hadde inngangsdør, rett ovenfor inngangsdøra, til Arne og Mette og dem, den virka ikke.
Så nabokona, hu skulle gå inn og vaske klær noen ganger, på badet da, sa Mette.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu nabokona hu fortalte meg også en gang, at hennes tenåringsdatter hadde blitt misbrukt seksuelt.
Og hu hadde hørt rykter om, (fortalte hu), at jeg hadde hatt en vanskelig oppvekst.
Og hu ville at jeg skulle fortelle om oppveksten min da.
Men dette hadde jeg jo vært gjennom, med Cecilie Hyde, et år eller to tidligere.
Da jeg bodde i Leirfaret.
Og Pia og Cecilie Hyde flytta inn hos meg, i noen måneder.
Så da sa jeg bare det samme, som Cecilie Hyde hadde sagt, på den tida.
Da jeg spurte henne, om ikke hu også skulle fortelle om sin oppvekst.
Så da sa jeg bare det, at jeg ikke hadde noe behov for å fortelle om oppveksten min.
(Til nabokona og Mette Holter da, i stua til Arne og Mette der, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nabokona, hu kom også en gang på døra, og fortalte det, til Arne og Mette, at nå hadde det vært innbrudd, i en av kjellerbodene.
Så nå var det bare å sende skademelding, (eller hva det heter igjen), til forsikringsselskapet.
Hvis de ønska seg noen ekstra ‘grunker’.
Og Mette og Arne dikta opp da, og fant på at dem hadde blitt frastjålet en Kärcher høytrykksspyler, og slalomski, (eller hva det var igjen, alt sammen), for mange tusen kroner da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En fredag ettermiddag, da jeg kom hjem, fra jobb, på OBS Triaden, høsten 1990, (var det vel).
(Dette var den samme helgen, som Sentrumsløpet ble arrangert, mener jeg å huske.
Eller om det var et annet gateløp, i Oslo).
Så ble jeg tvunget, (må jeg si), av Arne Thomassen, til å bli med å jobbe, hos Forsvarets Overkommando, med å tømme et lager der.
Arne Thomassen var sjef, for tre unge karer, fra Tønsberg eller Sandefjord vel.
Og de her jobba i et flyttefirma, (eller noe), da.
Og dette var et hasteoppdrag.
Så jeg måtte være med å jobbe.
For ellers så frykta dem, at dem ikke ville rekke å bli ferdige, iløpet av helga da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg måtte jobbe som sjauer da, hele helga.
Enda jeg hadde jobba full uke på OBS Triaden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var ikke taklampe, på rommet jeg leide, av Arne og Mette.
Men på det lageret, til Forsvarets Overkommando, ved St. Olavs Plass der.
(Ikke så langt unna SAS-hotellet).
Så lå det mange taklamper, til å ha i kontorbygg da.
Jeg spurte Arne Thomassen om jeg kunne ta en av de lampene.
Og det sa han at jeg fikk lov til.
Så vi la en sånn lampe i bilen da.
Like etter så fant jeg en gammel tegning, som var rammet inn.
Det var en tegning av noen brannkonstabler, ved brannstasjonen i Oslo/Christiania.
Det var et utkast til en blå uniform, for dem, på 1800-tallet, eller noe.
Glasset var litt knust.
Så det var nok derfor, at den tegningen, hadde blitt plassert, på det ‘rote-lageret’ da.
Jeg spurte om jeg kunne få den tegningen.
Fordi den ligna på noen kart, som jeg hadde fått av mora mi og bestemor Ingeborg, omtrent på den samme tiden.
Rammen var liksom i det samme stilen, som det kartet, som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg da.
Det var et fransk kart, over Norge og Sverige.
Og mora mi ga meg et Europa-kart.
Og da jeg skulle sjekke verdien av det Europa-kartet, så hadde visst noen malt en farge, på hvert av landene, sa en kar på et antikvariat, i Ullevållsveien vel.
Så det kartet var ikke verdt så mye da, sa han.
Jeg lurte da på, om mora mi hadde malt på det gamle kartet.
Jeg har jo også forresten sett på globuser osv., (for Ågot og Øivind hadde en, i et hjørne av spisestua si, i huset sitt, på Sand, som jeg noen ganger pleide å se litt på, som guttunge, på 70-tallet), og på de så er jo de forskjellige landene farget i forskjellige farger, (av en eller annen grunn).
Så det her som han antikvaren sa, det virka som noe litt dumt kanskje, for meg da.
(Eller som noe jeg undret meg over, ihvertfall).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var også sliten etter en lang uke, på OBS Triaden, og var ikke vant til å jobbe som sjauer.
Å jobbe som sjauer, det betydde forresten, at man måtte bære masse ting, og kaste dem i en container da.
Ihvertfall de tingene som Arne Thomassen mente at var skrot da.
Mens andre ting, de skulle til et annet lager da, hos Forsvarets Overkommando der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Arne Thomassen, han gikk og prata med noen karer, på et kontor, hos Forsvarets Overkommando der.
Og så ble jeg sikkerhetsklarert da.
(Sa Thomassen ihvertfall).
For Thomassen mente at man måtte være sikkerhetsklarert da, for å jobbe der.
Og en av de unge karene, fra Vestfold, han sa også det til meg, (husker jeg), at jeg ikke skulle løpe og jobbe.
Det var nok å gå og jobbe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For den her jobbinga, så fikk vi dobbel timelønn, eller noe.
Så jeg fikk vel drøye 5000 i lønn, for den her helga vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg ble bare dratt med på det her.
Det var ikke sånn, at jeg tagg meg til å være med, (eller noe).
Neida, det var heller sånn, at Thomassen sa det, at jeg skulle/måtte være med.
Så Arne Thomassen trodde kanskje at han var stefaren min ennå, (på den her tiden).
Så jeg vil si det, at det funka dårlig, at jeg leide et rom av dem der.
For dette ble jo som en dobbeltrolle.
Ikke bare var Arne Thomassen min hybelvert, han var også min arbeidsleder.
Så dette var jo som noe alvorlig tullball, vil jeg si.
Og hvordan Arne Thomassen, (som tulla sånn), fikk lov til å jobbe, med å lede arbeidet, med å tømme et lager, hos Forsvarets Overkommando.
Det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
På lørdagen, (var det vel), mens vi jobba, med den her sjauinga, på Forsvarets Overkommando der.
Så dro Arne Thomassen med meg, og de tre Vestfold-kara, til en restaurant, i en sidegate til Karl Johans gate der.
Det var muligens ved Savoy der, eller noe.
I Universitetsgata eller Rosenkrantzgate, eller noe.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var også noe jeg ble tvunget med på da.
Jeg ville vanligvis ikke ha brukt nesten to hundre kroner, (eller hva det var igjen), på en middag.
(Jeg ville heller spist for kanskje halve prisen, på Burger King, eller noe da).
Men Thomassen mente det, at når jeg tjente så mye penger, så måtte jeg unne meg, å spise på restaurant da.
Så jeg prøvde å ikke klage, på den her ‘sløsinga’ da, (som jeg delvis tenkte på det her restaurantbesøket som da).
Dette var vel en norsk restaurant, tror jeg.
(Thomassen var jo fra Nord-Norge).
Så det var mat som kjøttkaker med poteter og grønnsaker, som stod på menyen da.
Jeg kjøpte vel kjøttkaker, eller noe sånt, da.
Og han ene Vestfold-karen.
Han begynte å klage.
På at han ikke fikk nok grønnsaker, til middagen sin.
Jeg var ikke så glad i kokte grønnsaker selv.
(Bestemor Ågot pleide ofte å gi meg ferske grønnsaker, som raspede gulerøtter, eller paprikaskiver, for eksempel, og sånt var jeg litt mer glad i da.
Men kokte grønnsaker, det var liksom ikke det helt store, for meg).
Så da han Vestfold-karen, begynte å klage, på at det var for lite grønnsaker, til middagen hans.
Så lot jeg han få grønnsakene mine da.
Som lå ved siden av potetene, (var det vel), på tallerkenen min da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg redda også livet, til Arne Thomassen, (må jeg vel si), den her arbeidshelgen.
Dette var vel på søndagen vel.
Thomassen og jeg, vi måtte stå oppå lasset på på en truck.
Som han ene Vestfold-karen, (han som var så glad i grønnsaker vel), kjørte.
Han kjørte trucken ganske raskt, inne hos Forsvarets Overkommando der.
Og det hang noen bjelker, (av metall eller betong vel), i taket der da.
Og det så ikke Arne Thomassen, (husker jeg).
Og han truckføreren, han bare kjørte på, i full fart da.
Så jeg måtte begynne å banke hånda mi, oppå toppen av det krøllete hue, til Arne Thomassen da.
For å få han til å skjønne det, at han måtte dukke da.
Og han dukka akkurat i tide da.
Og jeg måtte også dukke, husker jeg.
Og det var vel omtrent nesten sånn, at jeg den bjelken i taket, sneia huet mitt, (husker jeg).
For jeg fikk med meg det, at Thomassen rakk å dukke da, (husker jeg), før jeg selv også dukka da.
Så det var nære på, (husker jeg), at enten Arne Thomassen, eller meg selv, fikk den bjelken i hue da.
Og da hadde det nok vært vanskelig å blitt den samme personen igjen, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).
Etter å eventuelt ha fått den bjelken i hue da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På søndag kveld, når vi endelig var ferdige, med all den her helge-jobbinga.
Så ble jeg behandla litt som en maskot, (eller noe sånt vel), av de her Vestfold-karene da.
Jeg var stuptrøtt, etter å ha jobba full arbeidsuke, hos OBS Triaden, og så etter å ha jobba 30 timer kanskje, for sjauefirmaet til Arne Thomassen, i frihelga mi da.
(Mot min vilje, må jeg si).
Så da de Vestfold-kara, fikk meg til å kjøre den trucken.
(Enda jeg ikke hadde trucksertifikat).
Inne i en gang, hos Forsvarets Overkommando der.
Så krasja jeg inn i en dørkarm der da, husker jeg.
Og det klagde Arne Thomassen på seinere, (husker jeg), at det hadde han måtte dekke, av egen lomme da.
(Noe jeg syntes at hørtes rart ut, siden vi jobba for et firma der da).
Og Arne Thomassen, han gikk jo sammen med oss der.
Og han var jo arbeidsleder.
Og jeg hadde jo ikke trucksertifikat engang.
Og jeg kjente jo ikke de her Vestfold-kara, (som var eldre enn meg), fra før.
Og jeg var jo veldig trøtt da.
Så dette at jeg kjørte den trucken, (som en slags maskott da), dette viste at jeg egentlig var litt kua der, som nybegynner da, i sjauer-yrket, vil jeg si.
Men Thomassen sa aldri det til meg, at han måtte betale for den dørkarmen.
Men jeg mener at jeg overhørte at han snakka om det, til Svein Martinsen, (eller noe), en gang da.
I stua til Arne og Mette der.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle bruke den her ekstra lønninga, fra det sjauer-firmaet, til.
Da jeg fikk de pengene.
Men mens jeg hadde jobba for Hageselskapet vel.
Så hadde jeg sett litt på en rød-lilla høst/vinter-jakke, i den klesbutikken, på Oslo City, hvor jeg hadde kjøpt den Levis-genseren, med amerikansk flagg på, da jeg bodde på Abildsø.
Og den jakka var også i grønt, men jeg bestemte meg for den rød-lilla da.
(Av en eller annen grunn.
Dette var like etter 80-tallet.
Og moten var vel litt forskjellig, enn den som er nå for tiden.
Jeg hadde jo gått med litt sossete klær, da jeg gikk på Handel og Kontor, på Sande Videregående og Gjerdes Videregående, noen år før det her.
Og den jakka så ganske voksen/forretningsmann-aktig ut da kanskje.
Og samtidig litt sossete ut vel).
Og den jakka, den kosta 3-4000 kroner da.
Men jeg kjøpte den da.
For jeg trengte vel en ny jakke da.
Og da hendte det, husker jeg.
At Arne Thomassen, (og Mette Holter), prata om, (husker jeg), at de syntes at den nye jakka mi, var fin da.
Og det hendte vel at Arne Thomassen også lånte den jakka.
En gang i blant, mener jeg.
(Noe som gjorde meg litt smigret da, (for å være ærlig).
For jeg var jo fra Bergeråsen, som lå ute på landet, må man vel si.
Så jeg hadde jo ikke så god peiling på klær da, som folk som bodde i Oslo, vel ofte hadde).
Og det var både do og bad, i den leiligheten, til Arne og Mette.
Og Arne Thomassen, han brukte do-en til å barbere seg, osv.
Og der lå alle barbersakene hans, (og sånn), i en ganske stilig toalettmappe da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så han var liksom som en sånn velkledd type, og ikke som en kar fra landet, (må man vel si), han Arne Thomassen da.
Han pleide ofte å gå i tweed-dress, på travbanen, på 70-tallet, (for eksempel), husker jeg.
Så han kledde seg vel som en forretningsmann, må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Arne og Mette, de hadde forresten ikke nøkler stående, på innsida, av dørene, til badet eller do-en.
Så en morgen, når jeg skulle på jobb, på OBS Triaden da.
Så gikk jeg inn på badet, for å stelle sveisen og sånn.
(Som jeg pleide å gjøre, før jeg dro på jobben.
Som var å sitte i kassa, på Matland/OBS Triaden der).
Og akkurat da jeg gikk inn på badet.
Så reiste Mette Holter seg opp fra doen.
Sånn at hu stod med rumpa si, (og hele ‘indrefileten’ da, hadde jeg nær sagt), rett i trynet på meg da, når jeg gikk inn døra der.
Mens hu hylte vel, (eller noe).
Så jeg lukka igjen badedøra da, fort som fanken.
(For å si det sånn).
Også gikk jeg inn på doen vel, (eller noe).
Og stelte meg litt der kanskje.
Før jeg hasta videre til bussen da, for å komme meg på jobb, på OBS Triaden der da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og en gang, like etter det her, så sa Mette Holter til meg, (husker jeg), en gang i leiligheten sin der.
At, ‘Så du rumpa mi, du da’.
så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men hvorfor dem ikke låste dørene der, når dem var på badet, eller på do, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De Vestfold-kara, som jeg jobba sammen med, (under ledelse av Arne Thomassen da), med den sjaue-jobbinga, hos Forsvarets Overkommando.
De var litt sex-fikserte, forresten, sånn som jeg husker det.
Da vi hadde vært på den restauranten der, i den sidegata, til Karl Johan der, og spist, på den lørdagen vi jobba, (var det vel).
Så så vi ei dame, med en bikkje, men tynne bein, (var det vel).
‘Det er en sånn fittesleiker-bikkje’, smalt det fra han ene Tønsberg/Sandefjord-gutten da.
Til han andre da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens han som var så glad i grønnsaker.
(Var det vel).
Han betrodde seg til meg, en gang, i løpet av den her helga da.
Om at det å ha dame.
(Som han fikk sex av da da).
Det blei som ‘narkotika’, mente han.
At han måtte ha det da.
Så han klagde litt på det her da, på at han ble avhengig, av dama si, som han fikk sex av da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg bodde hos Arne og Mette, (og Axel), på Furuset der.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 41: Mer fra Det Norske Hageselskap
Noe av det rareste som skjedde.
Mens jeg jobba på Det Norske Hageselskap.
Det var at plutselig så dukka det opp en tidligere direktør der.
(En slags sjuende far i huset nesten).
Som skulle ha et slags kontor, med egen seng i, (hvis han ble sliten), på det gamle kopi/printer-rommet, (eller noe), som egentlig tilhørte Norsk Hagetidend da.
Men det som gjorde meg mest irritert.
(For de hadde en slags fest/feiring der, i anledning av innvielsen, av det nye eks-direktør-kontoret da).
Det var at en eller annen der, sa at madrassen, til senga, som han gamle direktøren der, skulle ha på kontoret sitt, den het Jensen(!)
Da blei jeg sur gitt.
For Jensen Møbler, det var jo de som holdt til ved siden av huset til bestemor Ågot, på Sand, der.
Og hvor alarmen gikk støtt, (uten at noen slo den av), sånn at bestemor Ågot ofte sov dårlig om natta da.
Som nærmeste nabo til Jensen Møbler.
Og Jensen Møbler hadde bygd ut og bygd ut da, siden de hadde flytta til Sand, fra Svelvik, på begynnelsen av 80-tallet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gjorde unna de arbeidsoppgavene, som de hadde til meg, hos Norsk Hagetidend, ganske kjapt.
Så etterhvert så ble jeg jobbende like mye, på Hageselskapet sitt lager, på Tøyen.
Der jobba det en gammal ‘gubbe’ nesten, fra Fredrikstad.
Og jeg hjalp han da, med å pakke og frankere pakker.
Som mye bestod av bøker, men også blomsterløk og sånn vel, fra lageret til Hageselskapet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så virka ikke frankeringsmaskinen, husker jeg.
Også ringte han fra Fredrikstad, etter reparatør da.
Også var det bare kontakten som hadde falt ut.
Men det tenkte ikke vi på å sjekke da.
Så da ble han gubben fra Fredrikstad sur gitt, husker jeg.
For da hadde vi kosta Hageselskapet mye penger, på grunn av at vi var dumme da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han gubben fra Fredrikstad, han var ofte rimelig sur da.
Og klagde på kona si, husker jeg, og sa at gamle kjærringer var som ‘tørre kvisthøl’, osv.
Så han anbefalte meg å holde meg unna dem da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen fra Færøyene, hadde vunnet en vervepremie, hos Hageselskapet, husker jeg at han gubben fra Fredrikstad, fortalte meg, en gang, (som jeg jobba på lageret på Tøyen der da).
Og det var et veksthus, (husker jeg).
Men han fra Fredrikstad, han hadde bare latt den forsendelses-slippen, ligge nederst i en boks der, i mange måneder da.
For han visste ikke hvordan han skulle få sendt noe til Færøyene da.
Jeg hadde jo gått på Handel og Kontor, og hatt et fag som het Kontorlære, noen år før det her.
Og der var det noen ganger noen eksempler, som hadde med reiser til Færøyene, å gjøre, (eller noe sånt).
(I forbindelse med at vi lærte å lese noen litt spesielle rutetabell-bøker, eller noe sånt da.
I første klasse vel, på Handel og Kontor da).
Så fra Handel og Kontor, (på Sande Videregående), så huska jeg det, at det ble nevnt i noen lærebøker, (i noen eksempler, eller lignende), at det gikk en eller annen rutebåt, fra Bergen til Færøyene da.
Og jeg nevnte det for han gubben fra Fredrikstad da.
At det kanskje gikk en båt fra Bergen dit.
Men da svarte vel ikke han så mye, tror jeg.
Men han la vel bare vel den ordreseddelen tilbake igjen nederst i den boksen, (eller hva det var), tror jeg.
Så om de fra Færøyene noen gang fikk veksthuset sitt.
Det veit jeg ikke.
Så det husker jeg at jeg syntes at var dårlig kundeservice, fra Hageselskapet.
Og jeg syntes også at dette var uhøflig, ovenfor noen av våre nordiske naboer da, husker jeg.
(Hvor noen folk til og med var så ‘norsk-vennlige’, at de hadde begynt å abonnere på et norsk hageblad da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I det samme bygget, som Hageselskapets lager, lå i, på Tøyen.
Så lå det også en kiosk, drevet av noen innvandrere, (husker jeg).
(Som så litt skremmende/’Al Quaida-aktige’ ut, kanskje).
Og der fikk jeg tilbake en svensk femmer en gang, husker jeg.
Og en svensk femmer er det ikke så lett å bli kvitt igjen, i Oslo, merka jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert så dukka også hu litt eldre kontordama, til Norsk Hagetidend, (som hadde vært sykmeldt), opp på jobb igjen da.
Men hu mener at jeg overhørte, at sa til Redaktør Lønø, at hu ikke likte meg da.
For jeg hadde vært så morsk, eller noe sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg begynte å jobbe, hos Norsk Hagetidend der.
Så var det noen som sa, at det gikk an å gå der og der, og ta seg en røyk, for de som røyka da.
Men en gang, etter en stund.
Så fikk jeg kjeft, fordi at jeg hadde gjort det da.
For de hadde visst sett det, at en innbruddstyv, hadde gått inn, der hvor jeg hadde stått og røyka da, eller noe.
(Fikk jeg høre, da jeg kom tilbake fra lunsjpausen min, en gang).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ble også forklart det, at på noen kontorer, så var det lov å røyke.
Så jeg kunne bare gå inn på det og det kontoret da, (ble jeg fortalt), hvis jeg ville ha en røykepause da.
Og jeg prøvde det en gang, (og gikk inn på kontoret til ei dame i 40-åra der, eller noe sånn vel, som jobba i etasjen under Norsk Hagetidend der da).
(Etter å ha jobba der en stund da).
Men ble litt rart det og.
Så det var ikke sånn at jeg gjorde det så mange fler ganger, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Arne og Mette, de hadde Filmnet da, (som jeg ikke var vant til å ha).
Så Arne Thomassen, (som var arbeidsledig, på den her tida vel), og jeg.
Vi pleide å sitte oppe bortimot halve natta da, og se på filmer, nesten hver eneste kveld vel.
Så det hendte at jeg var rimelig trøtt, når jeg dukka opp på jobben, hos Det Norske Hageselskap der da, husker jeg.
Men dette var jo en jobb, hvor jeg ikke fikk noe ekstra betalt, iforhold til vanlig arbeidsledighetstrygd.
Og dette var også en jobb som kontor-praktikant, enda mitt felt var markedsføring og data da.
Denne jobben, var en jobb, som hadde passa, hvis jeg hadde slutta, etter det første året, på Handel og Kontor.
Men jeg hadde jo gått to år til, på Handel og Kontor.
Og bestått årskurs fra Markedsføringslinja og Datalinja da.
Og jeg hadde også gått et år på NHI, og lært data på universitetsnivå derfra.
Så Arbeidsformidlingen hadde tulla med meg da, og gitt meg en praksisplass, som ikke passa for meg da.
Og jeg var vel også vært åpen om det, både ovenfor Arbeidsformidlinga og Hageselskapet, at jeg bare hadde et friår fra NHI, for å spare opp penger da.
Siden at NHI var en privat høgskole, hvor det kosta en god del å studere.
Sånn at studielånet ikke alltid strakk til, sånn at det varte, gjennom hele studieåret da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som skjedde, den tiden, som jeg jobbet, hos Det Norske Hageselskap.
Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 36: Son
Ove hadde vel forklart meg, at jeg kunne ta toget, til Sonsveien stasjon.
Når jeg skulle besøke Runar og dem, ute i Son, sommeren 1990 da.
Så det gjorde jeg da.
Det er mulig at Ove var ved togstasjonen, på sykkelen sin, og viste meg veien å gå da.
For dette var et lite stykke utafor Son.
Og jeg hadde aldri tatt toget til Son før, (bare sitti på med faren min, i bil eller båt), så jeg var ikke helt sikker på hvor Sonsveien stasjon lå da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia og jeg, vi hadde besøkt Ove og dem før.
Pia og jeg vi lærte å spille poker der, (av onkel Runar), husker jeg, en ferie vi var på besøk der, mens vi gikk på ungdomsskolen vel.
Men mens jeg gikk på videregående, så var jeg ikke så ofte uti der.
Jeg husker at jeg var der en gang, mens kusina mi Susanne, satt og sa ‘kødd’ ved matbordet.
‘Vet du hva det betyr’, sa onkel Runar da.
Uten at Susanne svarte så særlig klart vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Denne sommeren, var vel den sommeren, som Susanne hadde begynt å snakke som Donald, ved matbordet.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Plutselig så begynte Susanne, å snakke som nettopp Donald da, ved frokostbordet en morgen vel.
Etter at vel Ove hadde fortalt det, at Susanne hadde lært seg å prate som Donald da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var et stort og flott hus, som Runar og dem bodde i, ute i Isdamveien, i Son da.
Faren min, (og onkel Håkon og også Erik Thorhallsson), hadde jo bygget dette huset, for onkel Runar, på begynnelsen av 80-tallet.
De hadde ikke bare kjøleskap, men også etort kjølerom, husker jeg.
Og huset var på to etasjer, med mange soverom, (jeg vet ikke nøyaktig hvor mange), og også svømmebasseng.
Men svømmebassenget, det hadde ikke Runar råd til å lage ferdig, sammen med resten av huset.
Så selv om Runar og dem, hadde flytta inn i dette huset, kanskje fem år tidligere, (eller noe).
Så var fortsatt ikke svømmebassenget ferdig.
Svømmebassenget ble ikke ferdig, før rundt 1997, (husker jeg), altså 10-15 år etter at Runar og dem hadde flytta inn der.
Dette husker jeg fordi Runar og dem hadde et eget slektstreff, ute i huset sitt i Son, i 1997, mens jeg jobba som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal, og hadde en rød Toyota HiAce, (som jeg hadde kjøpt brukt, av automat-firmaet til tremenningen min Øystein Andersen og Glenn Hesler).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Runar pleide å spise kneipskiver med gulost, husker jeg.
Fra et tidligere besøk der.
Så selv om han tjente mye penger, som tannlege, så var det ikke så mye luksus-pålegg osv., der.
Dem hadde nok ikke så høyt matbudsjett, (tror jeg), for å si det sånn.
Noe jeg var vant til å ha, så jeg klagde kanskje litt, når jeg var på besøk der da.
Siden jeg kanskje savnet cola-en min, osv., da.
Det er mulig.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men de pleide å ha sånne frosne juice-konsentrat-bokser der.
Som man måtte blande ut med vann da.
Så jeg husker det, at det hendte at Ove spurte faren sin, om vi kunne få lov å ta en sånn juice-konsentrat-boks, i kjøle/fryse-rommet der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ove var litt forfengelig, må man vel si.
På rommet sitt så hadde han en plakat, (eller klistremerke), hvor det stod at, ‘alt kler den smukke’.
Så Ove syntes selv at han var pen da.
Så selvtilliten hans var det nok ikke noe galt med.
I kjelleren der, så hadde ungene sitt eget oppholdsrom liksom.
Og der, så stod den gamle, grønne sofaen, til faren min, (som han hadde lagd selv), fra Hellinga 7B da.
Den hadde vel Runar fått eller fått kjøpe billig av faren min da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Runar tok oss med ut i båten deres.
Som lå nede i Son havn vel.
Vi kjørte litt rundt i Oslofjorden der, og bada fra båten husker jeg.
Ove og jeg og muligens Heidi vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Ove og jeg, vi løp noen runder, på den idrettsbanen, ute i Son der, en gang.
Og jeg lurer på om det kan ha vært denne sommeren.
Jeg klarte ikke å holde følge med Ove, husker jeg.
Jeg røyka jo, og det gjorde ikke Ove.
Og jeg hadde jo ikke hatt gym engang, (men bare festa og tulla ganske mye), inne i Oslo, når jeg hadde studert på NHI da.
Runar kom ned til løpebanen, etter at Ove og jeg hadde løpt rundt i bortimot en time vel.
Runar syntes at jeg gjorde det ganske bra.
Til å være utrent, (eller noe), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ove hadde vært et år i USA, på high School, (eller noe).
Og der hadde han begynt å spille amerikansk fotball.
En gang hadde en kar der borte takla han bakfra, utenfor spillets gang, sånn at han fikk en skade, fortalte Ove, en gang, (på Sand vel).
Men Ove hadde fortsatt å spille amerikansk fotball, med Kolbotn Kojaks, (var det vel), etter at han kom tilbake fra USA da.
Og Ove ble norgesmester, i amerikansk fotball, sammen med Kolbotn Kojaks, et år på 80 eller 90-tallet da.
Og Ove var også med i NM, i Aerobic, et år.
(Uten at jeg husker om han ble norgesmester, eller ikke).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ove fortalte det, en gang, på Sand, at mens han var i Amerika, så hadde to kamerater av han der, tatt han med opp på toppen, av en høy skyskraper.
Også hadde de liggi oppå toppen av skyskraperen, og røyka marijuana/’pot’, sa Ove da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kusina mi Heidi, var visst mer eller mindre sammen med den ganske mye eldre nabogutten, på den her tida.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Heidis lillesøster, Susanne, hu hadde Ove sagt om til meg, en gang, husker jeg.
At hu var så populær på skolen, at de andre jentene i klassen hennes, stod og venta på henne, når hu kom på skolen, om morgenene.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var vel før hu yngste datteren til Runar og Inger, (som er i Jehovas Vitner, og er fra Sande), ble født.
Nemlig Benedicte vel.
Så den yngste av ‘ungane til Runar’, på den her tida, det var vel Øystein, (mener jeg).
(Så jeg hadde altså både en tremenning og en fetter, som begge het Øystein da).
Ove hadde vel fått en kassett, med musikk, som jeg hadde tatt opp for han.
(Det var kanskje det jeg dreiv med, når jeg var tilbake i Oslo.
Når jeg hadde fått nok av Ove, ute på Sand, tidligere denne ferien.
At jeg var hjemme på Abilsø, og tok opp en kassett, med forskjellig musikk, for Ove da).
Og jeg husker at Øystein, (som vel omtrent ikke engang hadde begynt på skolen, på den her tida), dreiv og digga en sang, som jeg vel hadde tatt opp, for Ove da.
Og det var the Cure, med ‘the Hanging Garden’, (husker jeg).
‘Liker du den musikken?’, husker jeg at jeg overhørte at onkel Runar spurte Øystein om da.
‘Ja’, svarte vel Øystein da, mener jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ei pen tenåringsjente, som Ove og dem kjente, dukka opp der, hos Ove og dem da, en dag.
Ove og dem lurte på om jeg ville bli med dem hjem, til hu pene tenåringsjenta.
Men dette var kanskje etter at jeg hadde vært hos han Roger på Fjell, som jeg syntes det virka som, at ble sur på meg, siden jeg liksom hadde prøvd å hevde meg og sånn, (som vanlig nesten da).
Så jeg orka ikke mer krangling om damer, (som jeg forestilte meg, at dette nok kanskje sannsynlig ville ende i.
Mellom Ove og meg da).
Så jeg bare sa det, at jeg ikke gadd, å være med, til der hu pene tenåringsjenta bodde da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Seinere, mens jeg jobba på Rimi vel.
Så foreslo Runar og faren min, ute på Sand en gang.
At jeg skulle bo hos Runar og dem, og jobbe gratis, med å programmere et dataprogram, for tannleger.
Men det gadd jeg ikke, for å si det sånn.
Jeg hadde ikke noe lyst til å bo hos Runar og dem.
Jeg var jo vant til å bo for meg selv inne i Oslo, (og på Berger), og også ha min egen inntekt.
Så det å bo hos Runar og dem, uten å engang ha noen fast inntekt, det hørtes ut som tortur, for meg, husker jeg.
Så det svarte jeg rimelig bestemt nei til, husker jeg.
Jeg kan ikke si at Runar og faren min kjente meg, (som jo er en veldig uavhengig person, må jeg vel si), noe særlig bra, hvis de trodde at jeg skulle synes at det var et bra forslag.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Runar og dem, de fortalte også, på Sand en gang, noen år etter dette.
At Ove hadde kjørt bilen til mora si vel, i fylla og kræsja, i en rundkjøring, i Son.
Og så hadde Runar lurt forsikringsselskapet, og sagt at det var noen som hadde stjålet bilen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så var ferien min i Son over, for denne gang.
Seinere fikk jeg høre det, av Heidi vel, at jeg hadde klaget på Runar i matbutikken, for jeg hadde synes at dem kunne kjøpe cola og ikke melk/juice/saft, (eller hva det var).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg passa nok ikke så bra, sammen med Runar og dem lenger.
Jeg var nok litt for vant til å bo for meg selv, og ha en litt bohem-aktig og uavhengig livsstil, inne i Oslo.
Og jeg hadde jo også bodd for meg selv, siden jeg var ni år.
Mens onkel Runar vel var ganske kontrollerende, ovenfor ungene sine, må man vel si.
Så det ble litt som et ork for meg, å være på besøk hos dem.
Og det var ikke sånn, at jeg dro på besøk til dem, i noen ferier igjen, etter dette.
Jeg var der vel bare på et overnattingsbesøk, i forbindelse med et slektstreff, en god del år etter dette, i 1997.
Så det var sånn at jeg følte meg mer hjemme, hos bestemor Ingeborg, eller hos bestemor Ågot, for å si det sånn.
Enn hos Runar og dem.
Selv om mine bestemødre var gammeldagse, så var det nok litt friere hos dem, enn hos Runar, må man vel si.
Ihvertfall så var det ikke sånn, at jeg savnet det så mye, å være på besøk, hos Runar og dem, i Son.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ove dro meg en gang med til en kar, i Son, (på min alder da), som var litt ‘tufs’ vel.
Og så sa han til meg, (på sin uhøflige måte, som han la seg til, i årene etter, at jeg hadde mest med han å gjøre vel), at han syntes at jeg var ganske lik han snodige karen da.
Så Ove var veldig ovenpå og uhøflig, må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer også på om Ove og jeg, dro på Son-kroa, (eller hva det stedet het igjen), en gang.
Men for meg, som var vant til å gå ut, på de største diskotekene i Oslo og i Brighton, osv.
Så var det vel ikke sånn, at jeg våkna så særlig mye opp, på Son-kroa der heller.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Denne sommeren, så var jeg også på besøk, hos bestemor Ingeborg, i Stavern.
Før jeg flytta til Axel og dem, på Furuset.
Hvordan det var, hos bestemor Ingeborg, (hvor også tante Ellen, hennes datter Rahel og hennes venninne Sophia fra Danmark var, denne ferien), det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Ove fulgte meg ikke helt til togstasjonen, da jeg skulle dra hjem igjen, fra denne ferien.
Men han syklet ved siden av meg, et stykke på veien vel.
(Av en eller annen grunn).
Da jeg kom til Sonsveien stasjon.
Så så jeg det, at noen hadde skrevet en vits, med en penn, på en treplanke der vel.
Og det var denne vitsen:
‘Alle barna kom lykkelige hjem fra ferien.
Unntatt Gerda og far, for de var ombord på Scandinavian Star’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 2 – Kapittel 35: Mer fra sommeren 1990
Jeg husker ikke om det var før jeg dro til Brighton, denne sommeren, at jeg var hos Runar og dem, i Son.
Men jeg husker det, at jeg dro til Ågot, på Sand, etter at eksamenene var ferdige, på NHI.
Og da var også min et par år yngre fetter Ove, på Sand, husker jeg.
Han hadde blitt enda mer nedlatende/ovenpå, siden sist.
Jeg husker det, at jeg syntes det ble litt ‘svett’ å være på Sand der, sammen med Ove og Ågot.
Jeg følte meg ikke helt hjemme.
(Pia var vel kanskje i Spania igjen.
Hva vet jeg).
Så jeg dro på en handletur, inn til Oslo, mens jeg var hos Ågot da.
Enda vel hybelen min på Abildsø stod tom, tror jeg.
Noe sånt.
‘Du skal få lov til å kjøpe med en sånn kassett til meg og’, mener jeg at Ove sa.
Altså, ‘du skal få lov til’.
Det er jo en høflig måte å be noen om en tjeneste på, for å si det sånn.
Så Ove hadde blitt veldig uhøflig da, må man vel si.
Han prata også om at han hadde vært i Gøteborg, og pult med ei ballerina der.
‘Nå er det din tur til å jobbe’, hadde han visst sagt til hu svenske ballerina-dama, sa han.
Og så måtte hu ri litt da.
Noe sånt.
Ove og noen kamerater var det vel som hadde dratt til Sverige.
(Hvis ikke dette var seinere da).
Ove prata en gang om at han, vår fetter Tommy og jeg, burde dra på bilturer til Sverige og Europa, sånn som våre tre fedre, hadde gjort, (da de var såkalte raggare vel), på 60-tallet.
Men jeg var ikke helt sikker, på hva jeg syntes om Ove, (om jeg likte han, eller ikke lenger), så jeg ble ikke med han på noen sånne turer.
Jeg hadde ikke så mye med Ove å gjøre, etter at vi gikk på ungdomsskolen.
Jeg hadde jo gått på samarbeidsavtalen, i Drammen, på en dedikert handelsskole der.
Og fått mange venner/bekjente, i Drammen og også delvis i Oslo.
Men jeg veit ikke om Ove helt fikk med seg det her.
At jeg kom inn på en sånn avtale for folk med bra karakterer, og gikk på en urban videregående skole da, midt i sentrum av Drammen, osv.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ove og jeg, vi pleide også å spille badminton, i hagen til Ågot, en eller to somre, på rundt den her tida.
Så det er mulig at vi spilte litt badminton, den her sommeren også.
Det er mulig.
Ove bodde like ved en treningsbane, i Son, hvor han løp ganske mye da.
Så jeg måtte skikkelig ta meg sammen, for å slå Ove, i badminton da, husker jeg.
Det var nok Ove og dem sitt badminton-nett.
Og det var nok Ove som ville spille badminton, hos Ågot da.
Jeg var nok mer glad i å spille fotball og for eksempel kaste frisbee.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at Øystein Andersen og jeg, kom hjem, fra Brighton.
Så fikk jeg bo hos han, på Lørenskog, i en uke eller to da.
Før jeg dro til Ågot på Sand.
Vi spilte spill som Trivial Pursuit og et musikk-spørre-spill, i kjelleren, til Øystein og dem, på Hanaborg, i Lørenskog der da.
Vi spilte vel også mye Black Jack, tror jeg.
Det er mulig at Glenn Hesler hang der en del.
Jeg mener at det var på rundt den her tida, som jeg ble kjent med Glenn Hesler, fra Skjetten, gjennom Øystein da.
Så sånn var vel antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Foreldra til Øystein var ikke hjemme husker jeg, disse ukene.
Men Øystein sin kusine Anita, bodde i nabohuset der.
Hu skulle begynne å jobbe på cruiseskip, fortalte hu meg.
Familien hennes hadde også en slags sommerbolig vel, på Sand.
Og hu hadde tidligere jobba på Robsrudjordet Burger, og spandert gode, gratis burgere, på Øystein og meg der.
Så jeg visste godt hvem hu Anita var da.
Hu spilte fotball på et lag som het Kurland, fortalte hu meg.
Kurland hadde jeg aldri hørt om før.
Så da bare holdt jeg kjeft, da hu sa det, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg trengte jo å vaske klærna mine, etter Brighton-turen da.
Og hverken Øystein eller jeg skjønte noe særlig av vaskemaskinen, til mora til Øystein.
Så jeg spurte hu Anita om hjelp da.
Og da ble alle de hvite klærna mine rosa, (husker jeg).
Så man burde ikke spørre hu der Anita, (kusina til Øystein), om hjelp til å vaske klær.
Det er nok helt sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sov på et rom, i kjelleren til Øystein og dem, disse dagene, husker jeg.
Øystein ville at jeg skulle lese en bok, som stod i en bokhylle, hos dem, som het ‘Tolv glass’.
Jeg syntes at det virka som en kjedelig bok, så jeg gadd ikke å lese så særlig mye i den.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Foreldra til Øystein abonnerte også på Svelvik Nytt, husker jeg.
(Ved siden av at de også abonnerte på Romerike Arbeiderblad vel.
Noe sånt).
Siden de hadde hus ute på Sand/Bergeråsen, antagelig.
Og den avisa var det sjelden jeg leste.
For det var ikke sånn at jeg abonnerte på den selv akkurat.
Men jeg pleide å lese den avisa noen ganger hos Øystein og dem da.
Når jeg fant den oppe i stua i første etasjen der da.
Hvor foreldra til Øystein vanligvis holdt til, når de var hjemme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein sitt favorittpålegg, det var forresten ost og skinke, og med majones oppå skinka igjen vel.
Noe sånt.
Noe jeg også begynte å spise en del.
Etter å ha sett Øystein spise det her da.
På 90-tallet osv.
Ellers lagde vi vel mye Pizza Grandiosa, som fryseren til mora til Øystein vanligvis var ganske full av vel.
Og vi drakk cola da, som dem vel også hadde mye av, tror jeg.
Og vi gikk turer til kiosken, ved Hanaborg togstasjon, en del ganger.
Hvis vi ikke gikk til Statoil-stasjonen, som lå like ved Lørenskog togstasjon da.
Denne bensinstasjonen tulla vi med, og kalte for ‘Statens Oljeselskap’, (noe jeg fant på da).
For jeg prøvde vel å være litt morsom jeg og da.
Siden Øystein alltid hadde så mange morsomme ord og uttrykk på alt mulig da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein pleide noen ganger å ‘hoppe over skinna’, for å rekke toget, (ved Hanaborg togstasjon der).
Det er mulig at jeg også prøvde det en gang.
Det husker jeg ikke helt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein hadde også kjøpt seg en prosjektor, på begynnelsen av 90-tallet vel.
Noe som gjorde at han hadde egen kino, på rommet sitt.
Dette var en prosjektor, som han hadde kjøpt av et konkursbo, på Triaden-senteret, som lå på Skårer, et par kilometere unna der Øystein og dem bodde da.
Så han fikk kjøpt den prosjektoren, for noen ganske få tusenlapper da.
Og var kanskje en av de første i Norge, som hadde ordentlig hjemmekino.
Det er mulig.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein hadde kallenavn på Triaden og, og kalte det senteret for ‘Tragedien’, siden det hadde gått konkurs, eller noe, da.
(Ihvertfall så hadde hotellet der gått konkurs, husker jeg).
Og Maxi, som reklamerte med å kalle seg ‘den trivelige kjempen’.
Den butikken kalte Øystein for ‘den utrivelige kjempen’ da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ble også kjent med en del av Øystein sine kamerater, siden jeg var såpass ofte på besøk hos han, i Lørenskog.
(Etter at han først hadde vært mye på besøk hos meg, på Bergeråsen da, noen år før det her).
Det var folk som Are, Tom Fachenberg, (fra Lambertseter), Glenn Hesler, Anita og Tom, (som seinere ble butikksjef, på Kiwi, på St. Hanshaugen).
Så det var etterhvert nesten som at jeg var like mye fra Lørenskog/Oslo kanskje, som fra Berger.
Jeg kjente ihvertfall folk fra Lørenskog og Abildsø da.
Og folk fra Drammen, Larvik og Tønsberg også da.
Så jeg kjente folk fra en del steder, etterhvert.
Selv om de fleste av disse for det meste var bekjente da, og ikke ordentlige venner/kamerater.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den dagen, som jeg skulle dra fra Øystein, og til bestemor Ågot, på Sand.
Så gikk jeg bort til Lørenskog togstasjon, en morgen, husker jeg.
Og jeg fikk jo nesten helt sjokk, (og trodde vel kanskje at jeg fortsatt sov), da jeg kom bort dit.
For da hadde noen malt Lørenskog togstasjon, i alle regnsbuens farger, (husker jeg).
Og dette tok det en stund, før jeg skjønte noe av.
Men det var visst sånn, at barne-TV-serien Sesam Stasjon, skulle spilles inn, på Lørenskog Stasjon da.
Så derfor hadde visst noen malt den stasjonen sånn da, (fant jeg ut seinere).
Selv om jeg nesten begynte å lure på, om noen hadde lurt noe LSD, (eller noe), inn i Pizza Grandiosa-en min.
(For å fleipe litt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom til Drammen, så møtte jeg Roger fra Fjell, tilfeldigvis, på Bragernes der.
Roger og noen kamerater, satt på en sånn båt/lekter vel, som lå i Drammenselva, like ved Bragernes Torg der.
Og jeg ble bedt om å ta en øl eller to da, sammen med Roger fra Fjell og en eller to av kameratene hans da.
Og han Roger fra Fjell, han skulle ha fest den dagen, sa han.
Så han ba meg med på fest, oppe på Fjell da.
Jeg hadde vel ikke sagt noen dag, til Ågot, for når jeg skulle reise dit.
Jeg tror at jeg nesten fikk lov til å komme og gå, som jeg ville, hos Ågot.
(Det var vel ikke langt unna, ihvertfall, tror jeg).
Så jeg bare heiv meg med på den festen da.
Og Roger dro meg med i en butikk, på Fjell, for å kjøpe øl, husker jeg.
Og så festa vi om kvelden da.
Roger bodde høyt oppe, i en blokk, på Fjell.
Og han hadde ei dame, i en leilighet, i en etasje under, eller noe.
Og jeg skulle kanskje hevde meg litt, siden jeg bodde i Oslo og hadde vært på ferie i Brighton, osv.
Så jeg lurer på om han Roger ble litt sur på meg, siden jeg liksom skulle hevde meg da.
Kanskje siden jeg var vant til å tenke på at jeg selv var bra da, etter å ha gått på den samarbeidsavtalen, i Drammen, året før, og siden jeg hadde vært en av de flinkeste studentene, på NHI, i Oslo, osv.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Dama til Roger, hu ville høre på the Kids.
Og det syntes også jeg, at hørtes kult ut, å høre på, etter at jeg hadde blitt litt brisen da.
Men han Roger, han tok bare den kassetten, og heiv ut fra ‘ørtende’-etasje, fra balkongen sin, hvor vi satt og drakk da.
Av en eller annen grunn.
(Sånn at den kassetten knuste mot asfalten, på en gangvei, (eller noe), nedenfor vinduet da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu dama til han Roger, hu hadde også problem med telefonen sin, (eller noe).
Og jeg hadde jo hatt elektronikk, som hobby, da jeg bodde på Bergeråsen.
Så det var kanskje derfor jeg liksom ville hjelpe, og sånn, da.
Men da ble kanskje han Roger sur på meg, siden det her var dama hans da.
Så ville han liksom være den som skulle hjelpe da.
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Med på festen så var det også en kar, som jeg kjente igjen, fra Gjerdes Videregående, (hvor jeg hadde gått, året før).
Og det var en kar, med lyst hår, og sleik, og som var liksom litt sånn ‘lang’ i trynet da.
(Han så litt russisk ut kanskje?
Hva vet jeg).
Han prata om det, på den festen, husker jeg.
At det var nok, at han bare viste trynet sitt, til noen rånere, (eller noe).
Også ville dem prøve å banke han opp da.
Men hvorfor folk ville banke han opp, bare fordi han viste trynet sitt.
Det veit jeg ikke.
Men han mente at det aldri slo feil da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg dreit meg forresten ut litt, på festen der.
For jeg sa at det var kult å drikke Aass Fatøl igjen.
(Etter å ha bodd et år i Oslo og vært på ferie i England da).
Men da ble jeg retta på gitt.
For den øl-en, som jeg hadde drikki, ombord på den lekteren, i Drammen, (sammen med de her folka), tidligere den her dagen.
Den øl-en hadde visst også vært Aass Fatøl da, ble jeg fortalt.
(Og det hadde ikke jeg tenkt på da, når jeg sa det her).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Roger sa til meg, dagen etter, eller noe, at han brukte ‘High Hair’-hårgele-produkter.
Og lurte på om jeg også gjorde det.
Jeg svarte vel ingenting, for jeg hadde ofte problemer, med å få sveisen min, sånn jeg ville ha den.
Og det varierte fælt, hvilken type hårgele, hårvoks eller hårpomade, som jeg pleide å kjøpe, inne i Oslo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk sitte på med han Roger og faren hans, (eller noe), tror jeg.
Til ved Drammen Jernbanestasjon der vel.
Også tok jeg bussen til Ågot på Sand da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel også ei mørkhåra dame, med på den terrasse-festen, til han Roger, fra Fjell, (mener jeg).
Og det var ei som babla om at alle damer så pene ut i måneskinn, (eller noe).
(Mener jeg at det var).
Så dette her var altså en fest, som var i juli-måned, (når det var varmt da), og på en natt som det var måneskinn også da.
Så det var kanskje derfor at folk som han Roger fra Fjell, ble litt gærne, og kasta musikk-kassetter, ned fra 8.-10.-etasje, osv., på Fjell der da.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I det neste kapittelet, så tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, hvordan ferieoppholdet mitt, hos onkel Runar og dem, i Son, var, denne sommeren.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg så vel forresten aldri han Roger fra Fjell igjen, etter dette.
Og dette var forresten en kar, som jeg tilfeldigvis hadde blitt kjent med, på skytebanen, på tivoli en gang, på Strømsø.
(Som hadde prata til meg, mens jeg stod og skøyt med luftgevær der da).
Et par år før det her da.
Om min søster Pia og hennes venninne Cecilie Hyde, de visste hvem han Roger fra Fjell var da.
(Husker jeg at de sa til meg en gang, uten at jeg vel hadde fortalt dem, at jeg kjente han Roger fra Fjell men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Me-Tråen, det var jo en av de gårdene, som bestemor Ågot bodde på, under oppveksten. Jeg visste ikke at de hadde funnet en vikingskatt der
-
Min Bok 2 – Kapittel 25: Enda fler ting som skjedde det første året jeg bodde i Oslo
Fler ting, som jeg husker fra det første året, som jeg bodde i Oslo.
Det var, at Lill Beate Gustavsen, og Pia fra Korea, de dro meg med på Rockefeller, en fredagskveld vel, for å se filmen ‘The Wall’, med Pink Floyd.
Den filmen hadde jeg ikke sett før da.
Og jeg likte dette konseptet, som ble kalt Rock Cinema vel, veldig godt.
For det var kult syntes jeg, at man kunne sitte der, med en halvliter, mens man så på en kul film da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som min tremenning Øystein Andersen og jeg, gikk rundt i Oslo Sentrum, for å finne på noe å gjøre, dette studieåret.
(Vi hadde vel spilt biljard, der hvor det en gang var et bad, (Nedre Torggata bad vel), ved Rockefeller der da).
Og så var det gratis kino, på Rockefeller husker jeg.
(Dette la jeg tilfeldigvis merke til, da vi gikk ikke så langt unna inngangspartiet, til det diskoteket der).
Og det var filmen ‘Apokalypse nå!’, (om Vietnam-krigen), som Rockefeller viste gratis da.
Så jeg dro med Øystein inn der, for å se på på den filmen da.
Siden jeg jo hadde vært på Rockefeller og også på Rock Cinema vel, tidligere da.
Og den filmen virka jo dritkul, (syntes jeg), med helikoptere som fløy i formasjoner, med musikk av the Doors, og med bomber og napalm her og der da.
Men Øystein ville ut da.
Han ville ikke så på denne filmen.
Enda den filmen var gratis.
Og enda Øystein liksom var film-frik da.
Jeg spurte Øystein etter at vi hadde gått ut, hva dette kom av, at han ikke ønsket, å se på den filmen.
Men da svarte ikke Øystein noe klart, (som jeg klarte å forstå, ihvertfall).
Så det lurer jeg vel på ennå, hvis jeg skal være ærlig.
Kanskje grunnen var at Øystein var adoptert, fra Sør-Korea, og likte å se på at ‘kinesere’ ble drept, på lerretet?
Det er mulig.
Hvem vet.
Men Øystein dro meg jo seinere dette studieåret, med for å se på filmen ‘Casualties of War’, som også var med handling fra Vietnam-krigen, på Klingenberg kino.
Så hva som dette skyldes, at min tremenning, Øystein Andersen, ikke ville se på filmen Apocalypse nå!, gratis, på Rockefeller der, dette skoleåret, (enda jeg syntes at den filmen virka rimelig kult), det veit jeg ikke.
Men men.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.
Så var det en kar, som handla der, som ble kalt for Percy.
Og Vanja Bergersen, som jobba deltid i kassa der, hu sa en gang, til butikksjef Kristian Kvehaugen og meg, (på et personalmøte, var det vel), at han Percy hadde sagt det til henne det, (en gang), at ‘vet du hva jeg kan gjøre med deg?’, (eller noe).
Så han Percy hadde et veldig dårlig rykte da.
Og en gang, så rappa han en kurv med mat der.
Så assistent Irene Ottesen og meg, vi løp etter han, til blokka der han bodde, like ved butikken der da.
Men jeg lot han slippe unna.
Percy var en kraftig kar, og kunne nok være farlig å slåss med, (tenkte jeg).
Og han hadde jo et veldig dårlig rykte.
Så jeg tenkte at det var ikke noe vits, i at Irene Ottesen og meg, ofra helsen vår, på grunn av en handlekurv med mat, (som hans slektninger seinere betalte), til drøye hundre kroner da.
Vi visste jo hvem han Percy var liksom.
Det viktigste var vel at vi sørga for at noe lignende ikke skjedde igjen, tenkte jeg vel kanskje da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg lurer på det, om han Percy, var en kar, som bodde på Abildsø der, på den samme tida, som jeg også bodde der.
Jeg husker det, at etter jul, dette skoleåret.
Så fikk jeg mast meg til, å få låne brødristeren, til bestemor Ågot, en gang, som jeg var på besøk hos henne, på Sand der.
For jeg merka det, at jeg ikke hadde så mye penger igjen, av studielånet, (etterhvert).
Så jeg tenkte det, at jeg kunne kjøpe sånne ferdig-oppskjærte brød, og så riste dem, i en brødrister, på kjøkkenet, som var ved siden av hybelen min, på Abildsø der da.
For jeg fikk jo ikke lov til å steike pizza der, av familien Jorås, (som jeg leide av da).
Men å riste brød, i en brødrister, det hadde dem ikke sagt noe om.
Også kjøpte jeg også sånne ferdig oppskjært Norvegia-ost-skiver da.
(Som Magne Winnem hadde tatt med, den gangen, da også Cecilie Hyde var på besøk hos meg, i Uelands gate der).
Også spiste jeg toast med hvitost da liksom.
Siden dette var en god del billigere enn burgere da liksom.
(Selv om jeg merka det, at det liksom mangla noe, når jeg bare spiste de her osteskivene da.
Det ble jo som at noe mangla, når jeg ikke fikk i meg skikkelig middag, mener jeg.
Og det merka jeg også, at jeg ble ikke helt fornøyd, av bare brødskiver med ost.
Man måtte vel ha litt proteiner, som i kjøtt fra okse, svin eller kylling, i kosten også, for å bli fornøyd, skjønner jeg nå ihvertfall.
Og det skjønte jeg vel også ganske klart på den her tida og.
Men jeg hadde litt dårlig råd da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den dagen, som jeg dreiv på, og prøvde hvordan det blei, å bare leve på disse her rista brødskivene, med hvitost da.
Så dukka plutselig han Percy opp, (lurer jeg på om det var ihvertfall), på døra mi, på Abildsø der da.
Han hadde jeg vel såvidt møtt, utafor Abildsø-kiosken der en gang før vel.
Noe sånt.
Ihvertfall så dukka han opp på døra mi da.
Og ville inn og si hei da.
Og han var tydelig opprørt.
Han hadde krangla, med faren sin, var det vel.
Percy, (hvis det var han), sa det, husker jeg, at han ville ‘bli som meg’.
(Eller noe).
Og ha egen hybel, osv., da.
Og så fikk han noen rista brødskiver med hvitost da.
Som vi mekka i den brødristeren til bestemor Ågot der da.
På hybelkjøkkenet, som jeg delte med den andre hybelen der, i første etasje, i huset til Berit og Gunnar Jorås der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det er mulig at han karen, som jeg spanderte toast med hvitost på, ikke var han Percy da.
Det er mulig at jeg roter, og at dette var to forskjellige folk.
Det er mulig.
(Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).
Men jeg har lurt på om dette kan ha vært den samme personen seinere.
(Uten at jeg er helt sikker på det da).
Som både spiste brødskiver med hvitost, hjemme hos meg, på Abildsø der.
Og som bodde på Bjørndal, og rappa en handlekurv med mat, mens jeg jobba, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal der.
Det er mulig.
Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Han Kjetil, som pleide å dra på ‘Haleluja-møter’.
Han var også på besøk hos meg, på hybelen min, på Abildsø der da.
Og da spilte jeg blant annet et band som het Nitzer Ebb for han, husker jeg.
For han digga sånn ekstrem musikk, (mener jeg å huske).
Så jeg syntes at jeg måtte sette på noe ekstremt noe da.
Og dette var jo musikk som Cecilie Hyde og søstera mi, hadde ‘hypet’, (og ufarliggjort), skoleåret før, da jeg gikk på skole i Drammen.
Så jeg satt på en maxi med de da.
Og så begynte vel han Kjetil å høre på det bandet etter dette da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For skoleåret etter at jeg bodde på Abildsø.
Så var jeg sammen med ei dame, (fra Stovner), som het Ragnhild, (i noen uker ihvertfall), som jeg møtte på Radio 1 Club en gang, som Magne Winnem gikk tidlig hjem.
Like etter at jeg hadde fått meg jobb, på OBS Triaden, i oktober 1990 vel.
Og en gang, som jeg var ute med hu Ragnhild.
I Oslo Sentrum der.
(Fordi hu ville vel hilse på kameratene mine, Magne Winnem og Andre Willassen, som vi møtte på Burger King, nederst i Karl Johan der da).
Da møtte vi også like etterpå han Kjetil fra Abildsø.
Ved Jernbanetorget der.
(Like etter at vi hadde møtt Winnem og Willassen på Burger King der da).
For hu Ragnhild og jeg skulle vel ta T-banen, tror jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da hadde visst han Kjetil fra Abildsø begynt å vanke på Blitz.
For han fortalte meg først det, og så fortalte han meg det, at Nitzer Ebb, det var ‘nazi-musikk’.
Jeg svarte vel det, at det visste jeg.
Men jeg gikk jo sammen med hu Ragnhild der.
Så jeg fikk vel ikke forklart meg ordentlig.
For dette var jo musikk som sosialister og friker, i Lyche-gjengen, i Drammen, (som søstera mi var med i), hadde hørt på, og ufarliggjort da.
(Skoleåret før).
For de hørte jo på masse forskjellig ‘sær’ og ekstrem musikk da, (sånn som jeg husker det ihvertfall).
Og det var jo ikke sånn, at man ble nazist, fordi om man hørte på den og den sangen, mente jeg da.
Så det er vel diskuterbart, om Nitzer Ebb var nazi-musikk, mener jeg.
Nazistene hørte vel på hornmusikk og sånn, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var vel antagelig det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg mente ihvertfall det, at selv om jeg hørte på samme musikk, som noen nazister også hørte på.
Så betydde jo ikke det, at jeg var nazist da.
Jeg er vel liberal da, (heter det vel).
Så jeg liker å ha frihet til å gjøre ting liksom.
Selv om hadde lest i ‘Mein Kampf’, av Adolf Hitler, (for nysgjerrighetens skyld da), så betyr jo ikke det, at jeg er nazist liksom.
For hvis man skal skjønne hva nazismen egentlig er.
For å argumentere mot den, for eksempel.
Så kan det vel kanskje lønne seg, å for eksempel lese Mein Kampf, for å forstå mer om hva dette dreier seg om da.
Det er jo ikke sånn, at noe musikk eller noe du leser, bare går rett inn i hodet ditt, og programmerer deg, mener jeg.
Man har jo en dømmekraft, og en kritisk sans, som man kan bruke, når man leser for eksempel Blitz-avisa, Klassekampen eller Mein Kampf da.
Det er jo ikke sånn at man er blitzer selv om man leser i Blitz-avisa liksom.
Eller at man er kommunist fordi at man leser i Klassekampen.
Eller at man er nazist fordi man leser Mein Kampf.
Det kan jo være at man kjeder seg, eller er nysgjerrig også, (for eksempel).
Men noen folk er kanskje litt trangsynte da, og ignorante, og tror kanskje at det er sånn, at hvis man leser i en bok, så går det man leser, rett inn i hjernen ens, og programmerer en, sånn at blir kommunist, eller noe.
Jeg tror ikke at det er sånn.
Jeg tror at mennesker har en fri vilje, (heter det vel), som gjør at man kan lese i sånne bøker, uten at man blir for eksempel kommunist eller nazist da.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, dette skoleåret, så stoppet noen som jobba for Levis meg, i Karl Johans gate der, husker jeg.
De lurte på om jeg ville være med på en markedsundersøkelse.
Levis ville prate med tenåringsgutter/unge menn, i Oslo, om sine nye klær.
Og man fikk et gavekort da, på hundre kroner, (eller noe sånt).
Møterommet, som Levis hadde leid, lå i Karl Johans gate der, (husker jeg).
Ved Egertorget der cirka vel.
Og i en pause så fant vi som var med på dette ut.
At Levis også hadde leid nabo-rommet.
Og der satt det noen og filmet oss da.
(Fikk vi bekreftet etter pausen da).
Mens vi var på møte der da.
Noe som var uvant, i 1989 liksom, at man ble filmet da, når man var på møter, osv.
Jeg gikk da i en svart bomullsbukse, husker jeg.
Som jeg hadde kjøpt, i en klesbutikk, som lå i første etasje, på Oslo City der.
(Carlings muligens, men det husker jeg ikke helt sikkert).
Dette var nok antagelig i 1990 da.
Jeg hadde slutta å alltid gå i olabukser.
Siden de var litt dyrere, enn den bomullsbuksa, (som så nesten ut som en dressbukse), som jeg kjøpte da.
For jeg hadde vel kanskje funnet ut det, at Hennes & Mauritz ikke var så kult lenger.
Noe sånt.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg dreit meg nok litt ut, på det Levis-møtet der da.
For jeg svarte det, at jeg ikke alltid gikk med olabukser, men også med bomullsbukser da, til vanlig.
(Og når jeg gikk ut på byen, så gikk jeg jo i dress).
Og jeg sa vel også det, i det møtet, at jeg ikke syntes det var så stor forskjell på hvordan folk, som gikk på de forskjellige utestedene, i Oslo da.
Jeg syntes vel at jeg måtte si noe, mens jeg var på det møtet, liksom.
For jeg var ganske vant til å hevde meg, på skolen, ved å svare riktig på ting som lærerne spurte om da.
Så det var liksom nesten litt min jobb det, (syntes jeg), å prate litt høyt, når jeg var i møter/forsamlinger og sånn liksom da.
(Av gammel vane, fra skolen nærmest).
Det var ihvertfall det jeg var vant med, fra da jeg gikk på videregående, (og spesielt på Sande Videregående), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg var altså med på to sånne Levis-markedsførings-møter, dette studieåret.
En gang aleine, og enda en gang, seinere, sammen med han Kjetil fra Abildsø da.
Da han dro meg med, på et annet sånt Levis-møte, i Stortingsgata der.
Hvor man ikke fikk et like bra gavekort, (mener jeg å huske).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del mer, som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.
Men det får jeg vel skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2, tenkte jeg.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Jeg sendte en e-post til Ole-Petter Myrberg
Gmail – Hallå Ole-Petter
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Hallå Ole-Petter
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Tue, Jan 24, 2012 at 8:11 PM
To:
opm@hotmail.no
Cc:
jan.henrik.hakestad@politiet.no
Hei,jeg så at noen søkte etter deg, på bloggen min, så derfor jeg huska navnet.Har prøvd å sende til Tom-Ivar og, men har ikke fått svar.
Jeg så i Drammens Tidende, på 80-tallet, etter at dere flytta til Drammen, at du mista noen fingre, da du leika med en fenghette.Det var farmora mi på Sand, (Ågot), som viste meg det, i avisa, en gang jeg var der borte.Du pleide å si 'lekk ekk og død', (hvis ikke det var storebroren din Tore).Og du prata om 'Finn-saman'.Er finner og samer det samme, mener du, du som er fra Nord-Norge?Jeg har skrevet på Facebook at finner er fra Mongolia, har du hørt noe om hvor dem egentlig er fra, for dem er litt hemmelighetsfulle.Mvh.Erik Ribsskog
PS.Pia prater jeg ikke mer med.Ikke Christell heller.Pia bor i Oslo og Christell bor i Drammen.
Gry Stenberg får jeg ikke svar fra heller.
Hu bor vel på Bergeråsen enda, mener jeg.Bare i tilfelle du ikke visste noe om dette.Dere hadde kransekake en gang, som jeg lå over hos dere, i Havnehagen.Dere hadde kanskje tulla med den?Var det en som farmora mi Ågot hadde bakt?
Jeg ble seinere kamerat med deres nabo, Kjetil Holshagen.Og etter at Tom Ivar flytta så hang jeg en del med han, og begynte å drive med elektronikk og sånn.For han var ikke så glad i å være utendørs.Og det var jo ikke så mange andre folk, på nedre, som jeg hang med.Så det ble litt kjedelig etter at dere flytta, selv om dere kunne være noen jævelunger noen ganger og.Men men.Jeg har starta en rettsak mot faren min.Husker du at jeg bodde alene i Leirfaret 4B.Og når husker du dette fra.Så kan jeg kanskje sende det til lensmannen i Svelvik.
-
Min Bok 2 – Kapittel 22: Mer fra det første året jeg bodde i Oslo
Som jeg tidligere har skrevet om, så var det ikke bare jeg som dro tilbake til Sand, på helgebesøk, det første året, som jeg bodde i Oslo.
Pia og Cecilie Hyde, de dukket også opp i Oslo, ved et par anledninger.
Men da var det ikke sånn, at søstera mi lå over hos meg, på Abildsø.
Nei, Pia og Cecilie Hyde, de lå jo da ute på fortauet, på Grønland der, hvor Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea bodde.
(Siden det var en krangel, i venninne-flokken, fra Svelvik/Sande/Berger, inne i Oslo da).
Det var også en krangel, mellom Cecilie Hyde og meg, når Pia og Cecilie Hyde var inne i Oslo.
Jeg husker at Cecilie Hyde, Pia og jeg, (og muligens noen flere Svelvik-damer), satt utafor en bokhandel, (som nå heter Ark, mener jeg), ovenfor nedgangen til Stortinget T-banestasjon, på Egertorget, i Karl Johan vel.
Cecilie Hyde satt og stirra på ei ung Oslo-jente, med røde basket-sko og lyst hår vel.
Som satt ovenfor oss, på den andre siden av Karl Johan der, mens hu lente ryggen til trappekonstruksjonen, ned til Stortinget T-banestasjon der vel.
Cecilie Hyde mente at hu var så fin da, hu unge tenåringsjenta.
Men jeg klagde, og sa at jeg ikke syntes at de rød basketskoa hennes så så særlig kule ut.
Jeg syntes at de så litt billige og glorete ut, for å være ærlig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Og etter den krangelen, mellom Cecilie Hyde og meg, så ville ikke Cecilie Hyde være venn med meg lengre.
Etter dette, så sa hu at pga. denne diskusjonen, så likte hun ikke meg lenger.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Lill Beate Gustavsen, hu fikk også hele den gjengen med frike-damer, fra Svelvik og Sande, mot seg, en gang, som jeg hang sammen med de her unge damene, i Oslo Sentrum da.
Og da måtte jeg velge, om jeg skulle henge sammen med den gjengen, som jeg ikke kjente så bra.
Eller om jeg skulle henge med hu Lill Beate Gustavsen.
Og da valgte jeg å henge med hu Lill, fordi hu kjente jeg egentlig best.
For det var oftest hu jeg prata med, da jeg besøkte Pia fra Korea og hu Lill da.
For hu Lill var mer interessert i musikk.
Og vi digga begge Morrissey og the Clash, osv., husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var en stor gruppe-voldtekt-sak, som det stod om i løssalgsavisene, (på forsidene, osv.), dette skoleåret.
Jeg har lurt på om det var noe med hu Lill Beate Gustavsen, og han marokkaneren, som hu var sammen med.
(Han som jobba på restauranten Costa, ved RA4 der).
For jeg husker at hu Lill engang prata med ei annen dame, på Grønland der, hvor hu bodde.
Og da hadde visst noe skjedd med ei veldig ung tenåringsjente.
Og da sa hu Lill, at hu syntes at hu jenta var for ung.
Og da ville hu Lill liksom ‘la dem få’, da.
Og Pia fra Korea spurte meg en gang, om ‘hvor godt kjenner du Lill egentlig?’.
‘Jeg kjenner henne godt’, (eller noe), svarte jeg.
(For hva skulle jeg svare liksom da.
Det var vel et lurespørsmål, tror jeg).
‘Har du hørt om rettsaken?’, spurte Pia fra Korea da.
‘Nei’, måtte jeg innrømme.
Det hadde jeg ikke.
Og da dreit jeg meg ut da skjønte jeg.
For da kjente jeg ikke hu Lill så bra da.
Men det kan ha vært at hu Lill Beate Gustavsen, gikk til rettsak, for gruppevoldekt, mot noen marokanere.
Fordi at hu ikke likte det, at de hadde utnytta ei ungjente.
Sånn som jeg skjønte det.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lill sa engang, til Pia fra Korea, da jeg lå over hos dem en gang, (etter en bytur antagelig), at ‘du vet hvordan jeg er’.
Så hu Lill var nok litt sånn at hu lå med alle, (tolka jeg det som, ihvertfall).
For dette var når en eller to andre karer lå over der og vel.
Og hu Lill spilte også en gang den sangen, som het ‘Let’s go to bed’, med the Cure, en gang, som jeg var på besøk hos henne, da hu var aleine hjemme, på Grønland der.
Men jeg fulgte ikke opp med noe sjekking.
Fordi jeg syntes at hu Lill kanskje var litt billig da, og ikke så sexy kanskje, men litt sånn skitten nesten kanskje.
Så jeg var ikke så interessert i hu Lill Beate Gustavsen, pga. noe med sex, liksom.
Men mer pga. at vi hadde felles interesser.
Hu var ganske kul da.
Men jeg syntes det virka som at hu hadde hatt mye tilfeldig sex, og var litt ‘horete’ da.
Og samtidig så var hu ikke så spesielt høy, og hadde ikke så store pupper og sånn heller.
Så jeg syntes ikke hu var så sexy akkurat.
Selv om jeg syntes at hu var hyggelig og trivelig, osv. da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg besøkte hu Lill, (etter at Pia fra Korea hadde flytta derfra), så hadde Lill fått seg ny, norsk kjæreste.
Dette var en fra Grorud, som digga U2.
Og etter at hu ble sammen med han, så begynte også hu Lill å bare digge U2, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lill, hu dro meg også en gang med på Oslo City.
Og da møtte hu også noen andre damer, fra Oslo, som ga henne støtte og prata om noe som foregikk da.
(Uten at jeg skjønte hva dette var).
Og det stod også i VG og Dagbladet, at hu offeret, for den gruppevoldtekten hadde skamklipt seg.
Og hu Lill hadde en litt sånn rar frisyre, (mener jeg at jeg la merke til), denne våren da, i 1990, mens den rettsaken foregikk da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og sånn som jeg skjønte det, så foregikk det også litt av hvert, på den Nato-basen, på Kolsås, hvor hu Lill jobba som vaskedame da.
Så det ville ikke vært så kult kanskje, å knulle ei som hele Nato-basen på Kolsås hadde knulla liksom.
(For å si det sånn).
For å forklare litt om hvordan det virka for meg, på den her tida da.
Selv om jeg ikke skal si dette helt sikkert, at hu Lill knulla så mye på den Nato-basen der da.
Selv om hu riktignok sa det, at det foregikk mye rart der da.
Og det tolka jeg som noe ‘koffert-greier’ da.
(På den her tiden).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, da jeg skulle besøke bestemor Ågot, på Sand.
Så møtte jeg hu Lill, på toget, fra Oslo, til Drammen.
Og da skulle hu sitte på med mora si, videre til Svelvik.
Og da fikk jeg også lov til å sitte på da.
Og da kjørte hu mora hennes meg helt til Sand da, husker jeg.
(Som er cirka en halv mil ekstra vei da).
Så det her var jo rimelig alright gjort, (av hu mora til Lill Beate Gustavsen), må jeg si da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, når denne jente-gjengen, fra Svelvik og Sande, var i Oslo.
Og jeg hang sammen med dem, i Oslo Sentrum.
Så syntes jeg at det ble litt for mye dameprat og sånn da.
Så da spurte jeg om jeg skulle gjøre noe for dem.
(Eller noe sånt).
Ihvertfall så ble det sånn, at hu som jeg hadde spleisa på å kjøpe pizza sammen med, i bursdagen til Tina ‘Turbo’, i Drammen, skoleåret før.
(Eller om det var venninna hennes).
Hu spurte meg, om jeg kunne kjøpe med noe vin, for dem, på Polet, på oslo City der.
Og det var greit, syntes jeg.
For da slapp jeg å traske rundt i Oslo Sentrum, i klesbutikker og sånn, sammen med de her da.
Så fikk jeg liksom markert det, at jeg ikke syntes at alle de dametingene som de her jentene dreiv med, var så utrolig morsomme da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg skoleåret etter.
(Da jeg hadde et friår fra NHI).
Skulle lese til forberedende, ved UIO, (som privatist).
For jeg syntes det, at det var så flaut, å bare jobbe på OBS Triaden, (når jeg hadde et friår, fra NHI).
Så fikk jeg faktisk låne en ex-phil-bok, av en av de Svelvik-damene, i den frike/kommunist-gjengen, fra Svelvik da.
Så det var jo litt kult gjort, (for å si det sånn).
(Hvis jeg husker dette riktig da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så spilte jeg Geni, i Lill sin leilighet, på Grønland der, sammen med alle disse frikejentene da.
Og de banka jo meg, (som var mest vant til å spille Trivial Pursuit, hos min tremenning Øystein Andersen, på Lørenskog), ned i støvlene.
Så jeg husker at jeg lurte litt på det, om de her frike-jentene hadde juksa fælt, når de spilte Geni da.
At de hadde pugga spørsmålene eller tulla med rekkefølgen på spørsmålene, eller noe sånt.
For det var liksom sånn, at jeg bare fikk kjempevanskelige spørsmål, mens de alltid fikk lette da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var litt mer som skjedde, dette skoleåret, borte hos min tremenning, Øystein Andersen, på Lørenskog og.
(Og vi dro også på ferie sammen, til vår tidligere vertsfamilie, i Brighton, sommeren 1990).
Mer om hva som skjedde dette skoleåret 1989/90.
Og også i sommerferien 1990.
Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
