Stikkord: Ågot Mogan Olsen

Min Bok – Kapittel 68: Mer fra russetida

Jeg hang, (som nevnt i tidligere kapitler), også en del med Magne Winnem, i russetida.

Han kjørte rundt i en pastellfarget blå Volvo bybil, (som han mente at kunne passere som russebil da).

Så sånn var det.

Men men.

Jeg hadde jo hverken lappen eller bil selv.

Så jeg var bare glad for å få lov til å sitte på med forskjellige russebiler/van-er da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En natt, etter at Winnem, Raymond og meg, (var det vel), hadde vært på en russekro, i Oslo vel.

Så lå jeg over hos Winnem og dem, i Røyken.

Mora til Winnem stod opp vel, og hilste på meg da.

(Hvis hu ikke var våken da).

Jeg var rimelig full, husker jeg.

Og Winnem slang inn en Grandiosa, (som de hadde i fryseren vel), i steikovnen da.

(Men det var vel bare meg som spiste, tror jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Winnem bodde på et byggefelt, i Røyken.

Og en gang, når jeg var med Winnem dit, i russetida.

Så dukka det opp en gutt der, som kjørte rundt i en elektrisk rullestol.

Som var formet nesten som en bil, (eller noe), må man vel si.

Noe sånt.

Jeg vet ikke hvorfor.

Det var kanskje det, at jeg ikke likte tonen hans.

Men jeg ga ikke noe russekort da, til han gutten, i den elektriske rullestolen.

‘Akkurat han der, synes jeg at fortjener et russekort’, sa Winnem.

Jeg sa bare ‘nei’, av en eller annen grunn.

Jeg var kanskje i dårlig humør da.

Han gutten i rullestolen kom kanskje litt brått på meg.

Og han maste vel bare på meg, og ikke på Winnem, tror jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Winnem hadde også en elektrisk sirene, i bilen.

(Siden det liksom var en russebil da).

En gang, som vi kjørte fra Røyken til Drammen.

(For å dra på noe undervisning, muligens, på Gjerdes Videregående, i russetida da.

Siden vi hadde undervisning, som vanlig, i russetida.

Men vi pleide å dukke opp på skolen i russedressene våre da).

Så satt Winnem på den sirena, når vi var ved Lier der, (mellom Røyken og Drammen vel), tror jeg.

Og en bil stoppa.

Så dem trodde nok at vi var sivilpoliti da, eller noe.

Det er mulig.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg husker også at jeg kjørte med de russejentene, (Giske og dem), inne i Oslo.

(Hvis jeg ikke husker helt feil).

Vi skulle til en russekro på Circus, tror jeg det var.

Jeg husker også at jeg var et par ganger på Tryvann.

Winnem og jeg gikk rundt og så på russebussene der.

Men vi kom ikke i snakk med noen russejenter, eller noe, (tror jeg).

En gang, da jeg hadde blitt med Winnem og noen andre Røyken-folk, på en russekro, i Oslo.

Så dro dem med meg på Burger King, nederst i Karl Johan, (var det vel).

For å hilse på ei dame som het Snøfrid, mener jeg.

Uten at jeg helt skjønte hvorfor.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Natt til 16. mai, så var det vekking av lærere osv., i Drammen.

Jeg skjønte ikke helt poenget med det.

Men vi var oppe hos norsklærerinna vår, Inga-Lill Høstmælingen, som bodde i en åsside, (Åssiden?), ikke så langt unna sentrum i Drammen da.

Dem henta meg, i Svelvik, tror jeg.

(Hos Cecilie Hyde da sikkert).

For jeg husker at vi var på bensinstasjonen, på Rundtom, i Drammen.

Jeg tenkte meg ikke om.

Siden jeg var russ.

Og tente på en røyk, inne på bensinstasjonen der.

Så våkna jeg litt.

Og sa, ‘oj, jeg glemte meg, er det farlig at jeg røyker her inne eller, siden det er bensinstasjon?’.

‘Ikke så lenge du ikke trøkker gloa ned i bensinslanga’, (eller noe), svarte en fra betjeningen der da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg kjøpte også et pornoblad der, husker jeg.

(Jeg syntes jeg kunne gjøre det, siden vi var russ).

Siden vi ikke hadde klart å sjekke opp så mange russedamer da.

Vi hadde vært på russedåp, forresten, like før det her vel.

Det var mellom Bjerkøya og Sande et sted, (av en eller annen grunn).

Grunnen var visst at det skulle være russedåp.

Og da var det greit å ha det like ved Drammensfjorden da.

Jeg ville bli døpt av russepresidenten, fant jeg ut.

Jeg snøvla om det her i fylla da.

Og ei russedame ble med, og ble døpt, sammen med meg.

Jeg tulla med Rick Ashley og sånn.

(Fordi jeg var så lei av kommersiell Stock, Aitken & Waterman-musikk).

Og jeg hadde visst tatt noe lignende av en nazi-hilsen.

(Som jeg nok må ha plukket opp, når jeg festa sammen med søstera mi Pia, og ekstremist-vennene hennes, i Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen.

Nemlig nynazistene/Boot Boys-folka Kjetil, Noah og muligens Thor Espen og dem.

Noe sånt).

Så da fikk jeg kjeft av ei russedame.

Siden jeg kom med nazihilsen da, mens jeg babla om Rich Ashley, i fylla da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Russepresidenten ble nok litt sur på meg, (mener jeg det var).

Etter å ha døpt meg.

For jeg hadde jo ikke fått med meg russelua mi.

Som lå på Bergeråsen da.

I Leirfaret 4B der, i klesskapet mitt, på det første rommet mitt der.

(Det som Pia og Cecilie Hyde brukte, rundt den her tida).

Men men.

Jan Snoghøj var og overså russedåpen, av en eller annen grunn.

Han kjefta litt på meg fordi at russedressen min ikke var møkkete.

Av en eller annen grunn.

Da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare.

Jeg hadde jo vært i Holmestrand, Drammen, Oslo, Kongsberg og Hokksund vel, på russekroer, osv.

Og kanskje på 10-15-20 russefester, eller noe, tilsammen.

Så det skjønte jeg ikke noe av.

Men bestemor Ingeborg, hu sa også det en gang, sommeren 1986 vel.

(Sommeren før jeg begynte på videregående).

Da Pia og jeg var på besøk hos henne, i Stavern.

At jeg var flinkere til å holde klærna mine rene, enn Pia var.

Jeg gikk i min fars sommerskjorter, og dem så like fine ut hele den tida vi var der, var det vel, som bestemor Ingeborg sa.

Noe sånt.

Men Jan var litt ‘på’ meg da, skjønte jeg.

Vi var jo Drammensruss, og ikke Sande-russ.

Så vi var kanskje mer på diskoteker i Oslo, osv.

Og hva Jan hadde drivi med i russetida, det jeg veit jeg ikke.

Men jeg lå ikke i noen grøft og spøy, i russetida, det må jeg innrømme.

Jeg tror ikke at jeg spøy en eneste gang, i russetida.

Men så hadde jeg jo festa en god del, på Fremad og Samhold og i Leirfaret 4B, og på LaVita i Oslo, osv., før russetida da.

Så jeg var vel ganske vant til å drikke da.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Når vi kjørte rundt i Drammen, (det var vel Winnem, Stein og meg, og muligens Raymond eller Andre Willassen).

Så dro vi til Gulskogen Senteret, for å tulle.

Winnem kjørte rundt med noen handlevogner der, husker jeg.

Og vi måtte stikke før vakta kom da.

Noe sånt.

Winnem ville også stoppe, mellom Gulskogen og Drammen Sentrum, tror jeg.

Og der så fant han en svær stein, og knuste en skateboard-rampe, som tilhørte en ungdomsklubb, eller noe, kanskje.

Seinere, så fortalte Winnem meg det.

At dem som hadde fått skylda, for at den skateboard-rampen, ble ødelagt.

Det var en rivaliserende skateboard-klubb da.

(Dette var vel etter at jeg hadde flytta til Oslo, at Winnem fortalte meg det her, en gang).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg fant også på noe tull.

Jeg reiv ut noen bilder av det pornobladet, og fikk dem til å stoppe foran et sånn kamera, som tok bilder av de som kjørte for fort.

(Mellom Konnerud og Drammen Sentrum, tror jeg.

Noe sånt).

Også festa jeg det pornoblidet da.

På en eller annen måte.

Over det fartskameraet da.

(Bare for å finne på noe tull da, siden vi liksom var russ da.

Så sånn var det).

Og det hadde visst blitt lagt merke til, hørte jeg av Winnem, en gang, en stund etter det her da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så var det russefrokost, ved Drammen Travbane der.

Forresten så hendte det, langs E-18, mellom Sande og Drammen, et sted.

At vi plutselig plukka opp Lise, fra Markedsføringsdelen, av klassen vår.

Og hu satt seg bak i bilen til Winnem, ved siden av meg da.

Men da ble jeg irritert.

For hu hadde jo prata dritt om Cecilie Hyde, (som jeg skreiv om i det forrige kapittelet vel).

Så hu sa jeg vel ikke hei til engang vel.

Men jeg så vel bare stygt på henne, tror jeg.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Russefrokosten på Drammen Travbane var litt kjedelig, må jeg si.

Det var ikke noe liv der liksom.

Men vi spiste noe brødmat da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så var det russetog.

Winnem fikk meg med på å gå fram og tilbake i toget.

Sammen med Raymond vel.

Så vi gikk bak masse forskjellige bannere da.

Uten at vi egentlig var med i den gjengen som hadde det og det banneret da.

Så vi tulla fælt i russetoget, må jeg si.

Slektningene til Winnem hadde visst krangla fælt, (skjønte jeg seinere på Winnem), angående hvor i russetoget vi tre egentlig hadde gått.

(Og det var kanskje ikke så rart det da.

Siden vi gikk på 3-4 forskjellige steder, i russetoget.

Siden vi tulla og gikk fram og tilbake i toget da, mens det russetoget gikk gjennom Drammen sentrum da.

Fra Strømsø til Bragernes Torg, var det vel, mener jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter russetoget, så satt Winnem og jeg.

Og også Tim, tror jeg.

Vi satt på en fontene eller en benk, på Bragernes Torg da.

Og så dukka Pia og Cecilie Hyde opp der.

(Noe som fikk Tim til å klikke litt vel.

Tim, (var det vel), sa ihvertfall en gang, litt surt vel, at du har vel noen damer der og noen damer der og du.

Noe sånt).

Og dro meg med på den pub-en, som lå like ved Gjerdes Videregående der da.

Jeg hadde visst sett skikkelig herja ut, husker jeg.

Etter våkenetter, osv.

For ei dame som satt ved samme bord som meg der.

(Husker jeg).

Hu klarte ikke å kjenne meg igjen, fra bildet, som var på russebeviset mitt.

Så jeg hadde nok festa og tulla fælt i russetida, må jeg nok si.

Siden jeg klarte å se så jævlig ut på 17. mai, mener jeg.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så hadde vi også en eksamen, i engelsk, i tida rundt det her.

Og det var ikke på skolen.

Men i en bygning, som lå ved Bragernes Torg der, tror jeg.

Mulig noe Handelsstandens Hus, eller Folkets Hus, eller noe.

Noe sånt vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så begynte jeg vel å jobbe på CC Storkjøp igjen da, i juni måned, var det vel kanskje.

Etter russetida og eksamen da.

Vi hadde også en eksamen i data da.

Igjen så havnet Tim, Fred Bing og jeg, på samme gruppe.

(Som under juletentamen).

Både juletentamen og eksamen gikk over tre dager.

Vi skulle lage et dataprogram da.

Liksom for en forening, eller noe da.

Jeg klarte å forsove meg, en av dagene, på eksamen da, (husker jeg).

Men det gikk greit.

Jeg fikk litt kjeft, av klasseforstander Karlsen, fordi jeg satt foran PC-en hele tida, på eksamen.

Men det var fordi at jeg var den, (suverent vel), dyktigste, til å programmere, på gruppa vår da.

Det var ikke fordi at jeg ikke skjønte hvordan man skulle gjøre systemering og lage datamodeller, osv.

(Eller brukerveiledninger da, som vi syntes at var det kjedeligste, når det gjaldt å lage, (eller utvikle), datasystemer da).

En av oppgavene var å lage et staveprogram, for ordblinde.

Som den gamle Basic-kløpperen jeg var, så klarte jeg å snekre sammen et forslag til en løsning, i Pascal da.

Og på den muntlige delen av eksamen.

Så sa sensor, at vår gruppe var faktisk den eneste som hadde levert besvarelse, på den delen av oppgaven.

For det var ganske komplisert da.

Det var noe av de samme tingene, som jeg ‘lekte meg med’, da jeg lagde kryssordkompilator-program, da jeg gikk andreåret, på NHI, et par-tre år seinere.

Nemlig strenger da.

Jeg lagde staveprogrammet sånn.

At ordblinde fikk godkjent riktig svar.

Hvis det ordet de skrev, innehold kanskje 80% av bokstavene, fra det riktige ordet.

Og hvis ordlengden var på cirka 80-120% av det som lengden på det riktige ordet var.

Og det funka faktisk ganske greit.

Hvis vi lata som at vi var ordblinde.

Og stavet et ord, på tilgjort ‘ordblind’ måte.

Så fikk vi det oftest godkjent riktig da.

Kjetil Johansen og Gerd-Jorun Wik.

De kom på samme gruppe de og, på både juletentamen og eksamen.

Mener jeg å huske.

Og de kunne vel nesten ikke fordra hverandre, tror jeg.

Og Kjetil Johansen klagde fælt da.

Så jeg måtte hjelpe dem litt igang, på oppgavene.

Det var kanskje urettferdig, at det alltid var de samme nesten, som havnet på gruppe sammen da.

Og at noen grupper bare hadde to elever da.

Men men.

Men på den stavetesten, for ordblinde.

Da ga jeg ikke Kjetil Johansen noe hjelp.

(Vi satt i datasalen, under tre-dagers-eksamen, og kunne prate med hverandre og sånn.

Det var ikke noen lærere der, hele tiden, for å si det sånn).

Og det var kanskje smart.

For vår gruppe var jo den eneste som hadde svart på den vanskeligste oppgaven.

Så hvis jeg hadde hjulpet Kjetil Johansen og Gerd Jorun Wik, med den oppgaven.

Så hadde vi nok blitt tatt for juks, vil jeg nok tippe på.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg bodde fortsatt i Leirfaret 4B, under eksamen, husker jeg.

For den dagen jeg forsov meg, så lå jeg og sov i vannsenga ‘mi’, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

På muntlig eksamen, så skulle vi eksamineres en og en, og ikke gruppevis da.

Jeg fikk noen kjempevanskelige spørsmål, husker jeg.

Som jeg tror at nok kanskje var helt i utkanten, av pensumet, eller noe.

For jeg var vel den beste i klassen, i Pascal-programmering.

(Tørr jeg nesten si, ihvertfall.

Jeg lagde jo et ganske bra spill vel, som het Kentucky Derby, osv., innimellom skoleoppgavene da, det skoleåret).

Men de spørsmålene jeg fikk på muntlig eksamen, de skjønte jeg ikke noe av.

Så jeg bare prøvde å ro litt da.

Mener jeg å huske.

Men sensor var imponert likevel, tror jeg.

Siden vår gruppe hadde svart på den vanskeligste oppgaven da.

Som den eneste gruppen på Østlandet, (eller noe), vel.

Så vi fikk en 5-er da, på den eksamen.

Som var for tre fag.

Nemlig programmering, systemering og fjerde generasjonsverktøy vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Etter at jeg hadde begynt å jobbe igjen, i juni-måned.

Men før skolen var ferdig, rundt 18.-20. juni.

(Var det vel).

Så gikk jeg fra bussholdeplassen på Sand, en gang, husker jeg.

(Jeg hadde kanskje kjøpt mat, på Prima, etter skolen.

Noe sånt).

Og da, så møtte jeg faren min og Erik Thorhallsson.

De var pussa, og gliste.

(Selv om de kjørte i bilen til faren min).

Spesielt Erik Thorhallsson gliste, husker jeg.

Dem sa at jeg måtte gå bort til Ågot, for leiligheten i Leirfaret 4B, hadde blitt solgt.

Så jeg måtte snu da, og gå bort til Ågot.

Hvis jeg ikke sjekka hvordan det så ut først da, i Leirfaret 4B.

Det husker jeg ikke.

Jeg tror jeg sjekka leiligheten først.

Ihvertfall så fant jeg aldri alle de kule plakatene og sånn, som var på rommet ‘mitt’ da, i den leiligheten.

Faren min hadde kjøpt et gammelt hus, i Sandsveien, hvor han lempet inn tinga fra Leirfaret 4B.

Men der fant jeg aldri det jeg leita etter, av tinga mine da.

Jeg fikk ikke vært med på flyttinga, så jeg fikk ikke bestemt hva jeg ville beholde, av tingene mine da.

Så mye kule plakater og leker fra da jeg bodde hos mora mi i Larvik, og autografene til Andy Gray, som jeg hadde fått ved å skrive til Everton F.C., i England.

Sånne ting så jeg aldri igjen.

Tinnsoldaten jeg fikk av bestefar Johannes, da jeg bodde i Mellomhagen.

Bamsen ‘Bamse Brakar’, som jeg hadde fått av Magna Adeler vel, i dåpsgave.

Mine gamle stiler, fra ungdomsskolen.

Sånne ting så jeg aldri igjen, etter denne ‘fylle-flyttinga’, fra faren min og Erik Thorhallsson da.

Selv om jeg gikk mange ganger, ned til det huset, i Sandsveien på Sand.

Etter at jeg måtte flytte bort til Ågot.

Og prøvde å finne ting der.

Men jeg var trist da.

Jeg fant Everton-banneret mitt, som jeg hadde kjøpt i London, da jeg var med STS til Brighton, sommeren 1985 da.

Men det var bretta liksom, så det hadde blitt litt skada da.

(Må man vel si).

Det amerikanske flagget og det treskrinet, som jeg hadde brukt til å ha hundrelapper i, i Leirfaret 4B, i en reol-hylle, på rommet ‘mitt’.

De fant jeg ikke noen steder.

Så de ville vel ikke faren min at jeg skulle ha da.

De var vel egentlig hans da sikkert, mente han nok.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

I russetida, så hadde vi også en fremførelse av en norsk-oppgave.

Ingen hadde gjort noe særlig på den.

Det var en gruppeoppgave.

Og det var midt i russetida.

Så den måtte jeg få organisert, på sparket, i et friminutt da.

Vi var en av de siste gruppene, som skulle ha fremføring da.

Så vi hadde jo hørt på de andre gruppene.

Så jeg bare skreiv noe fra hukommelsen da.

Så hadde Magne Winnem, Kjetil Johansen, og Andre Willassen vel, og meg da.

Vi hadde en remføring da, i norsk muntlig.

Uten å nesten ha forberedt oss.

Og vi fikk vel en fem-er, tror jeg.

Så det var jo bra jobba.

Det var et skikkelig skippertak, som jeg måtte ta da, husker jeg.

De andre på gruppa var ganske daffe.

Sikkert fordi at dette var midt i den verste russetida.

Så vi stod der i russedressene våre da.

Og jeg prata om at presten hadde en viktig rolle i samfunnet og sånn da, (husker jeg).

I en bok fra gamle dager, av Amalie Skram, (eller noe), vel.

Som jeg ikke hadde fått lest da.

For jeg syntes vel at den var litt kjedelig kanskje.

Det var kanskje den boka jeg prøvde å lese.

Da vi feira jul, hos Solveig, i Holmen, i Oslo, dette skoleåret.

Men så kom Christell inn der, nesten naken, i en sånn tynn, gjennomsiktig blonde-body da.

Det er mulig.

Det var nok noe sånt.

Men men.

Nå har jeg vel fått med det meste fra russetida, (av det jeg husker fra russetida, ihvertfall).

Jeg dro også til Brighton, den etterfølgende sommeren.

Og jeg tenkte også at jeg skulle skrive mer om det som skjedde, på jobben med CC Storkjøp.

Om hvordan det var, da jeg, (og også Pia da), bodde borte hos Ågot, den sommeren, (altså sommeren 1989 da).

Og om det andre som skjedde den sommeren.

(Jeg var vel også på besøk, alene, hos bestemor Ingeborg, i Stavern, mener jeg).

Så sånn var det.

Så vi får se når jeg klarer å bli ferdig, med de siste kapitlene, av Min Bok.

Vi får se når jeg klarer det.

Vi får se.

PS.

På russedåpen der, i Sande.

Så fikk Winnem og Raymond meg til å gå inn i en annen russbil der.

Og der satt det ei jente, som ville prate med meg, skjønte jeg.

Hu holdt til i klasserommet, der vi hadde matte valgfag, mener jeg.

Og jeg lovte å dukke opp der, for å hilse på henne.

(Ei som var litt rundt i hodeformen vel, eller noe).

Men hu sa det, at det kom jeg ikke til å gjøre.

Og det gjorde jeg heller ikke.

Det ble litt for flaut, syntes jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

PS 2.

De samme jentene i klassen, fra Lier, som hadde kjefta på meg, (som jeg skrev om i et tidligere kapittel), fordi jeg ikke kalte klasseforstander Karlsen, for Arne.

De var venninner, med ei lyshåra jente, i matte valgfag-klassen min.

Ei som pleide å sitte ved siden av Torgills, som jobba på CC Storkjøp, (hvor jeg også jobba da).

Og hu hadde jeg spurt om russekort en gang.

Det stod ‘velkommen i det grønne, sa jenta, hu strødde persille i senga’.

Noe sånt.

Som motto da.

Og hu, hu sa de Lier-jentene i klassen til meg om.

At hu skulle ha en russefest.

Som jeg var invitert på da.

Ute i Lier.

På en gård, som jeg lurer på om var en grisegård.

Det var der jeg var med faren min en gang, (tror jeg), for å levere køyesenger, eller noe.

Og ei bondekone, (mora til hu i klassen til Torgills?), viste faren min og meg, et svært grisefjøs, hvor det lukta skikkelig stramt, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Der bare satt jeg i stua der, sammen med de her Lier-jentene da.

I noen timer da.

Jeg tror det var Magne Winnem antagelig, som hadde droppa meg av, på en bensinstasjon, uti der.

Også hadde disse Lier-jentene plukka meg opp da, på den bensinstasjonen da.

Men det skjedde ikke så mye på den festen.

Jeg bare drakk litt vel, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

En annen gang i russetida.

Så hadde jeg ringt Tim, fra Cecilie Hyde vel.

For det var noe russearrangement da, et eller annet sted, som jeg lurte på.

(Jeg jobba jo ikke i mai-måned.

Så jeg tenkte jeg burde prøve å få med meg mest mulig av russegreiene.

Siden det virka som at det var tradisjon, blant CC Storkjøp-folk da, for eksempel.

Siden man fikk fri i mai der, som russ, enten man ville eller ikke.

Må jeg vel si.

Det var nærmest en selvfølge da, skjønte jeg, for russ som jobba der).

Så sånn var det.

Og da ringte Tim meg tilbake.

Og da hadde han ordna det sånn.

At jeg skulle ligge i gangen, (eller noe), hjemme hos hu Astrid Sand.

Som leide hybel, sammen med ei venninne vel.

Like ovenfor bowlinga, på Åssida der.

(Den bowlinga hvor vi var på klassetur en gang, og hvor Kjetil Johansen seinere ble bestyrer.

Det var også den bowlinga, hvor jeg var sammen med Espen Melheim og Christell Humblen, den gangen, på begynnelsen av det skoleåret.

Så jeg kjeda meg litt, da jeg var der sammen med klassen.

Noen måneder senere.

Og da jeg gikk ut derfra.

Så hadde jeg glemt å ta av meg bowlingskoa, husker jeg.

Så trøtt var jeg.

Eller så mye kjedet jeg meg.

Jeg fikk kjeft av ei som jobba der, på grunn av et eller annet og.

Og jeg gikk jo på handel og kontor.

Så jeg var vant til det mottoet da, at ‘kunden alltid har rett’.

Så jeg bare slang meldinger tilbake.

Og sa ‘ha et godt liv’, og sånn.

Også måtte jeg inn der og hente skoa mine, etter det igjen.

(Sånn mener jeg at det var, ihvertfall).

Siden jeg hadde glemt meg, og gått ut med leide bowlingsko på meg da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg syntes vel også at det ble litt kjedelig, å bare ligge i den gangen der, hos hu Astrid Sand og dem da.

Så jeg gikk vel også ned, til nettopp den bowlinga, mener jeg.

Mens jeg venta på at noen russefolk skulle hente meg der da.

Og da dukka vel han dem leide av opp der og, tror jeg.

Mens jeg gikk og surra litt, utafor inngangsdøra til Astrid Sand og dem der da.

Så sånn var vel det, (hvis jeg husker det riktig).

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

21. desember 2011
Min Bok – Kapittel 67: Russetida

Jeg var på flere russekroer, i dette skoleåret.

Den første mener jeg at var på Madonna, i Holmestrand.

Jeg husker ikke mye fra denne russekroa.

Men jeg lurer på om jeg satt på med noen fra klassen, på Gjerde.

Det er mulig.

Den andre russekroa, det var nok den hvor jeg traff Hege Rønjom, ved den gamle brannstasjonen, på Bragernes, i Drammen.

Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel.

Den tredje russekroa, det var nok den kroa, i Hokksund, da jeg liksom skulle sitte på med Magne Winnem, sammen med Astrid Sand og Jarle Hallingstad.

Men jeg skjønte ikke helt buss-systemet, ute på Gulskogen.

(Siden jeg var fra Berger og ikke vant med ring-busser, eller hva man skal kalle det.

Bussen gikk fra annenhver side, av veien, annenhver gang.

Og det ble litt for mye å skjønne noe særlig av, for meg, som var litt pussa.

Pluss at jeg kanskje syntes at det nok ble litt mye Magne Winnem.

Som jeg ikke hadde kjent, før dette skoleåret.

Men som dro meg med på masse forskjellig, etter at jeg hadde støttet han, etter at han ble mobbet, av Ole Skistad, som klassens tillitsmann vel.

Ellers kunne jeg nok ha tatt en taxi, til Drammen.

Men jeg hadde nok hatt litt nok av Winnem kanskje.

Og jeg tenkte kanskje det, at det var jo så mange russekroer.

Så om jeg ikke var med på en av de, så var vel ikke det så farlig.

For det var også et nesten lystig lag, som festa, oppe hos Jan Snoghøj, på Gulskogen.

(Og Christell var vel der også, tror jeg).

Noen Berger-folk, som jeg ikke kjente så bra, osv.

Så jeg ble heller der og drakk litt mer da, siden jeg jo hadde begynt å drikke der.

Og ikke skjønte så mye av bussen.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg husker at Winnem, Raymond og meg, var på russekro, på Cats i Oslo.

Winnem babla også om at på Blix, på Strømsø, så var det en russekro, hvor noen kristenruss, (eller noe), drakk melk, (istedet for øl da).

Noe sånt.

Men det syntes ikke jeg at hørtes så tøft ut, for å si det sånn.

Men men.

Første mai, så dro Stein, Winnem og meg, til en russekro, i Kongsberg.

Stein kjørte, og holdt på å kjøre av veien.

Jeg satt foran, (på passasjersetet).

Og Stein så ikke en venstresving, men kjørte rett mot autovernet.

Jeg kjente ikke Stein og Winnem så bra, så jeg fikk ikke fram et ord.

(Jeg fikk liksom sjokk da, og lurte på om Stein bare kødda kanskje).

Men Winnem, som satt i baksetet, han tok armen mot rattet, og sa noe til Stein da, om at han måtte svinge.

Og så våkna Stein, og kjørte ikke ut, likevel.

Men det var ganske nærme, må jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var forresten ikke vant til å dra så mye til Kongsberg, så jeg kjente ikke veien så bra heller.

Så jeg var litt døsig kanskje, og følte meg kanskje ikke helt hjemme, når jeg satt i bilen der da.

Så hvorfor jeg ble sittende foran, det vet jeg ikke.

Men men.

Det var jo Stein og Winnem som kjente hverandre fra tidligere år, ute i Røyken, liksom.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg hadde forresten vært på et par messer, med Stein og Winnem, dette skoleåret.

Vi var på Hjem og Hobby-messa, på Sjølyst.

Husker jeg.

Der var det skyting med luftpistol.

Og da trodde jeg, at jeg kunne imponere litt.

(Siden jeg jo hadde hatt luftpistol selv, på Berger, noen år før det her).

Men så ikke.

Både Stein og Winnem skøyt som de mesterskytterne.

Og begge av dem slo meg vel, på den skytinga da.

Så da ble jeg nok litt stille, må jeg nok innrømme.

Men men.

Vi tre var også på Drammensmessa, en gang.

Stein var FRP-er, og han ville chatte med en kar, på Fremskrittspartiet sin stand der da.

Stein likte ikke innvandrere, så han ville få det bekreftet, at FRP var mot innvandring.

Men han som stod på Fremskrittspartiet sin stand der.

Han sa det, at Fremskrittspartiet var et liberalt parti, som var for fri innvandring, osv.

(Noe som vel kanskje høres litt rart ut i våre dager.

Men dette var på Drammensmessa i 1989 vel.

Må det vel ha vært.

Hvis det ikke var i 1988 da.

Men mest sannsynlig var nok dette i 1989, (vil jeg nok tippe på).

Jeg husker ikke på rams hvilke måneder som Drammensmessa pleier å være i.

Men jeg tror det her må ha vært i 1989, før Stortingsvalget vel, som var den høsten vel.

Noe sånt).

Så sånn var det.

På Kongsberg, (hvis jeg husker det riktig. Dette kan kanskje ha vært fra en annen russekro).

Ihvertfall så var det sånn, at Magne Winnem ville at jeg skulle dytte han rundt i en handlevogn der.

Ved et supermarked i Kongsberg, eller noe, vel.

Noe han syntes var morsomt da.

Men som jeg ikke helt skjønte poenget med vel.

Noen russejenter lo ihvertfall av oss, mener jeg å huske, når de så oss da.

To Kongsberg-karer, fra Markedsføringsdelen, av klassen vår.

(Han med kort, lyst hår og Gagarin-jakke, og han med mørk sleik).

De hadde prata sammen i et friminutt, om at på første mai, i Kongsberg, så var det mange tenåringsjenter, som prøvde å miste møydommen, osv.

Uten at jeg vet hvorfor de prata sånn, i klasserommet vårt, på Gjerde.

Jeg var jo fra Berger, og var vant til lignende tilstander, i Svelvik, på 16. mai, (og kanskje også på Svelvikdagene).

Og Winnem og Stein inviterte meg vel da, til Kongsberg da.

Men kanskje de fra Markedsføringsdelen av klassen min, skulle ha det til at jeg ble med på den russekroa, på grunn av det de hadde prata høyt om, i det friminuttet da.

(Tenker jeg nå).

Isåfall, så var dette konstruert.

Jeg hadde jo knulla med hu Nina Monsen, ikke så mange månedene før det her.

Så jeg var ikke så desperat, eller noe.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

I Kongsberg, så gikk jeg mye alene rundt på et avskjermet ‘russefest-område’ der, husker jeg.

Og drakk øl og spiste burgere vel.

Uten at jeg klarte å komme i snakk med noen vel.

Så dette var en rimelig kjedelig russefest, husker jeg.

Det var vanskelig å komme i kontakt med russejenter, fra andre skoler og klasser, husker jeg at jeg syntes.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg bodde jo en del hos Cecilie Hyde og dem, i Svelvik, under russetida.

En gang, når det var russekro, på Rockefeller, i Oslo.

Så ringte jeg vel Magne Winnem da, og spurte om hva som skjedde.

For i mai-måned, så var det nemlig vanlig, at folk som var russ, som jobba på CC Storkjøp, fikk fri da, fra alle vaktene sine.

Så jeg behøvde ikke å spørre om dette, jeg fikk det fortalt, at det var vanlig, at russen fikk fri derfra i mai-måned da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Winnem ba meg vel om å ringe Tim, tror jeg.

Noe jeg gjorde.

Og Tim fikk noen russejenter, fra Gjerde, til å hente meg, ute i Svelvik.

Jeg skulle ‘ta kassa’, denne dagen, (hadde jeg bestemt meg for).

(Hvis man drakk en kasse øl, på mindre enn 24 timer, så fikk man nemlig en ølkork, i russelua, sa russeknute-reglene våre da).

For å prøve å ihvertfall få en ølkort, i russelua.

(Som i hele russetida lå i Leirfaret 4B.

For Gjerde-russen, de hadde bare på seg russelua, på 17. mai, (var det vel).

Noe sånt.

Av en eller annen grunn.

Og da fikk jeg ikke med Winnem og dem, på å hente russelua mi, på Bergeråsen.

For jeg bodde jo hos Hyde og dem, i Svelvik, i mai 1989 da.

Så jeg var så og si aldri hjemme på Bergeråsen.

Ikke ofte ihvertfall.

I løpet av to-tre ukers tid da, i mai 1989 da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Jeg kjøpte vel en kasse med Aass fatøl, 0.33 liter da.

Og drakk disse i russebilen til de her russejentene da, som Tim, fra Hyggen, hadde fått til å hente meg, ved Svelvik Ungdomsskole der da, like ovenfor der Cecilie Hyde bodde.

Så dro vi på Rockefeller, etterhvert.

I den russebussen, så var Giske, fra Markedsførings-klassen, husker jeg.

Men ellers så husker jeg ikke helt hvem de andre russejentene var.

Men ei med lyst hår, fra Drammen, var sjåfør, tror jeg.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

På Rockefeller, så var årets russehit, ‘Splitter Pine’, med DumDumBoys.

Men i russetida, så skjønte jeg ikke det, husker jeg.

At den sangen var på norsk.

Jeg syntes at dem sang ‘speak to demon’, (eller noe), husker jeg.

Så jeg fikk en aha-opplevelse, noen år etter russetida da, når jeg skjønte at det egentlig var en norsk sang da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg drakk halvlitere inne på Rockefeller, og prøvde å regne ut, hvor mye det ble, i 0.33-liters flasker.

Sånn at det skulle passe inn i det at jeg skulle drikke en kasse øl, på 24 timer da.

(For å få en ølkork, i russelua da).

De damene som var på den russebussen.

De hadde jeg jo fortalt det til, at jeg prøvde å ta kassa.

Så de fulgte vel kanskje litt med på meg.

Der jeg stod ganske så dritings, bakerst på Rockefeller der da.

Ved trappa opp til andre etasje der vel.

(Noe sånt).

Plutselig så hadde de Drammensjentene tatt med seg ei blondinne, (som jeg ikke visste hvem var), bort dit jeg stod.

(Sånn tror jeg at det var ihvertfall, fra det jeg husker, fra denne fyllekula).

Og hu begynte jeg å kline med da, inne på Rockefeller der da.

Så jeg hadde nok litt ølbriller.

For på en av de neste russekroene, den var i Vikersund, tror jeg.

Cecilie Hyde, (som jeg bodde hos, på den her tida), hu ville være med meg på russekro.

Selv om hu ikke var russ.

Hu gikk jo sitt tredje førsteår, eller noe, på Sande Videregående, dette skoleåret.

Cecilie Hyde, hu hadde kikka gjennom russekortene mine, (husker jeg), en tid før det her da.

Og sett spesielt mye på Astrid Sand sitt russekort.

Og Hyde spurte meg, om ‘er Astrid pen?’.

(Jeg tror at Pia satt der og, da dette foregikk).

‘Ja’, sa jeg.

(Hu var vel kanskje ikke så pen, men hu var grei liksom.

Noe sånt).

Dette var muligens på grunn av at Hyde var lesbisk, (som Pia jo sa noen år seinere), og var interessert i hu Astrid Sand da, at hu ville være med på russekro.

(Det tenker jeg nå, ihvertfall).

Vi satt vel på med noen Svelvik-russ, opp til den russekroa, tror jeg.

(Uten at jeg husker det helt sikkert men).

Da Hyde og jeg skulle gå inn på den russekroa.

Så traff vi Jan Snoghøj sin eksdame, fra Åmot.

Hu stod ved inngangen der.

(Som var ned en trapp vel, utendørs, fra bakkeplan.

Noe sånt).

Hu eksdama til Jan, hu lurte på hva jeg skulle gjøre fremover.

(Eller noe).

Jeg sa noe om at jeg tenkte fremover og ikke ville kaste bort tid, på å gråte over min oppvekst liksom.

Noe sånt.

‘Det der har du hørt av Jan’, sa hu eksdama til Jan da.

(Det var hu eksdama som dro med Christell, Pia og meg, inn for å se på filmen Tootsie, på kino, i Drammen en gang.

Da jeg heller ville gå rundt i Drammen og spille på spilleautomater, osv.

Og det var også hu som en gang fikk faren min til å hente meg, en julaften.

Da jeg var hos Haldis, men ikke likte meg så bra der.

Og heller ville gå tidlig hjem, for å se på TV aleine hjemme, i Leirfaret 4B da.

Så sånn var det.

Men men).

Cecilie Hyde kjente også hu blonde dama fra Åmot, skjønte jeg.

Og det visste jeg ikke fra før.

Så det var nok en tilfeldighet, må man vel kanskje si.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Hu eksdama til Jan Snoghøj, hu dro like etter at hu hadde prata med Hyde og meg.

Så hva hu gjorde på den russekroa, det veit jeg ikke.

Hu var var vel i 22-23-24 års alderen da kanskje.

Så hu var vel kanskje litt vel gammel til å være på russekro.

Det er mulig.

Men kanskje hu kjente noen som jobba der, og bare tilfeldigvis var innom.

Det er mulig.

Hvem vet).

Jeg mener at dette var i Vikersund.

Men det kan også ha vært i Hokksund, (eller noe).

For jeg er ikke så kjent i bygdene vest for Drammen og Krokstadelva der, (blir det vel).

Noe sånt.

På den russekroa, så var også hu blondinna, som jeg hadde klint med, på Rockefeller.

Den gangen jeg prøvde å ta kassa.

(Da hadde jeg forresten vært drita full, da de russejentene kom tilbake til Drammen.

Og Giske hadde sagt at jeg kunne ligge onve hos henne, på Konnerud.

Noen andre av de russedamene, de ville bare legge meg på en benk, på Drammen Jernbanestasjon der.

Så jeg hadde nok flaks, siden jeg fikk ligge over hos Giske og dem, (vil jeg si).

For vaktene på Drammen Jernbanestasjon, kan være litt ‘døve’, husker jeg fra en senere anledning.

Hvor de bare begynte å prate dritt om meg der, husker jeg, en gang jeg var på besøk i Drammen, mens jeg studerte i Oslo.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Hos Giske, så sov jeg i et rom, i andre etasje der, tror jeg det var.

Jeg fikk lov å spise frokost der, og måtte spise sammen med mora til Giske.

(Som var fra Nord-Norge vel).

Og også broren til Giske, som var litt yngre enn Giske vel.

(Giske var ei jente, bare for å ta med om det og.

Det var hu som jobba i den videokiosken på Gulskogen.

Og som hadde spurt Jan Snoghøj om han hadde en bror som het Erik.

Og da hadde ikke Jan skjønt noen ting.

Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

Jeg forklarte mora og broren til Giske, at jeg prøvde å ta kassa.

Og at det var derfor jeg hadde blitt så ‘fyllik’.

Jeg fortalte at jeg var fra Berger, og at jeg nå skulle prøve å drikke opp de siste seks ølflaskene, (som jeg mente at jeg hadde igjen, for å klare kassa), på bussen hjem til Berger.

Sånn at jeg klarte kassa da.

Det syntes dem vel at var litt artig, tror jeg.

Hvem vet.

Men jeg var så fyllesyk, så jeg må innrømme at jeg droppa det.

Jeg ble kvalm bare av å tenke på øl, denne formiddagen.

Så jeg klarte vel bare cirka 18 øl, (var det vel), på 24 timer, må jeg innrømme.

Så sånn var det.

Så det ble ikke noe ølkork i russalua for meg, dessverre.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Hyde sa om hu blondinne-russedama, fra Rockefeller.

At hu ‘hadde jo ingenting’.

Hu var liksom ikke noe pen, (mente Hyde), og hu hadde ikke noe sjarm heller.

(Mente Hyde da).

Og jeg var ganske enig.

Så jeg prøvde bare å komme meg bort fra hu russedama da, som jeg hadde klint med, på Rockefeller.

Jeg var ikke så full, på den her russekroa.

Så jeg ble ikke noe sørlig frista, til å kline med henne, den her gangen da.

Så sånn var det.

Dessuten var jeg jo der, med hu frøken Hyde.

Som hadde bodd hos meg, på Bergeråsen, (sammen med søstera mi), i et par måneder vel.

Så jeg var liksom der sammen med kjente da.

Og måtte liksom prøve å oppføre meg litt mer, syntes jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg traff Kristin Sola der, (som hadde gitt meg det skjemaet, for å søke meg inn, på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud, skoleåret før).

Sola ba meg om å sette meg ned ved siden av henne, i en ganske rolig del, av diskoteket der da.

Sola sa det, at Trond Gurrik, fra Holmestrand, hadde fått plassen min på Sande Videregående.

Etter at jeg ikke hadde dukket opp der.

(Jeg kom jo inn i både Drammen og i Sande.

Så jeg hadde tulla litt da, med de i Sande.

(Siden jeg liksom var klassens klovn og ‘duks’ da, skoleåret før).

Så jeg sa ikke fra til Vestfold fylke, om at jeg skulle gå i Drammen.

Så folka i den gamle klassen min, de ble kanskje litt sure da.

Det er mulig.

Linda Moen, (var det vel), bli ihvertfall sur, året før, da ei jente, fra Sande eller Svelvik vel, gjorde det samme.

Og begynte på skole i Drammen.

Uten å si fra til Vestfold og Sande da.

Så jeg herma litt etter henne, må jeg nok innrømme.

Ved å ikke si fra til Vestfold da.

Om at jeg hadde kommet inn i Drammen.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Sola sa også det, at hu hadde hatt kyssesyken, i månedene før denne russekroa.

Så hu kunne ikke drikke, sa hu.

Jeg syntes det hørtes litt rart ut.

Hvordan hadde Sola klart å få seg kyssesyken?

Hm.

Det likte jeg ikke helt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Ole Skistad, (som jeg jo hadde sett mobbe Magne Winnem, i klasserommet vårt, noen måneder før det her).

Han dro meg bare med ut på dansegulvet der, og fikk også tre russedamer med, på å danse i ring, ute på dansegulvet da.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hyde sa det, inne på diskoteket der.

At på diskotek og sånn, så burde man stå et sted, hvor man ble lagt merke til.

(Av en eller annen grunn.

Jeg vet ikke hvorfor Hyde sa det her.

Men men.

Så sånn var det).

Hyde ble også sur på meg.

Fordi hu mente det, at hu Astrid Sand, ikke var noe pen.

(Som jeg hadde sagt da).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Line Nilsen, (fra klassen på Svelvik Ungdomsskole, og også fra klassen, på Sande Videregående, året før).

Hu stod bare rett opp og ned, innpå diskoteket der.

I den blå russedressen sin, husker jeg.

Like ved der Kenneth Sevland og jeg, (med flere), satt, husker jeg.

Det var liksom litt som at hu stod der og bydde seg fram, husker jeg.

Hu begynte kanskje å få litt feite lår, syntes jeg.

Men men.

(Det var kanskje bare russedressen hennes, som fikk det til å se sånn ut.

Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men jeg hadde jo møtt hu Line Nilsen, og typen hennes, mange ganger.

På Drammensmessa, noen måneder før det her.

Var det vel.

(Muligens den gangen, som jeg prøvde å prute på den lighteren).

Og jeg var rimelig lei av Drammensmessa, egentlig.

(Siden jeg hadde vært der mye, siden faren min og Haldis pleide å ha stand der, for vannsengene sine).

Så jeg kjeda meg ganske mye egentlig, inne på Drammensmessa der.

Og det ble liksom litt dumt, å møte Line Nilsen og han sønnen til gymlærerinna fra Sande der, (som gikk arm i arm vel), så mange ganger, på Drammensmessa der da, på en dag.

Så jeg gadd ikke å prate med Line Nilsen da.

Det hadde blitt litt flaut og.

Siden hu liksom stod ganske mye på utstilling der, syntes jeg.

Og hu stod også foran Kenneth Sevland og flere andre Svelvik-folk der da.

Som kanskje hadde blitt sure på meg, hvis jeg hadde sjekka opp ei fin Svelvik-dame, som Line Nilsen, foran øya på dem liksom.

Hva vet jeg.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg gikk etterhvert ut.

Og der stod Jan Tore, fra klassen min, det første året, på Sande Videregående.

(Det var han som var i den familien, som hadde den bikkja, som nesten beit over strupen på meg, det skoleåret, da Søren Larsen og jeg, dro på besøk til Jan Tore og dem, på Ebbestad vel, (eller noe), i Svelvik.

Det var også Jan Tore som fikk blått øye, etter en kamp, mellom Svelvik og Berger.

Hvor Snorre Skaug, (tror jeg det var ihvertfall), simulerte å bli skadet, i ansiktet, da jeg prøvde å sparke ballen.

Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

Jan Tore diskuterte med en annen kar, (muligens Bjørn Hovland vel, fra Svelvik).

Hovland, (eller hvem det var), sa at Jan Tore hadde kjørt ut, (med en russebil da), på vei hjem fra en russekro, mellom Oslo og Drammen.

(Hvordan han nå hadde klart det, på motorveien, hvor dem vel har autovern, osv).

‘Det var ikke min feil’, sa Jan Tore.

Hvis det var du som kjørte, så var det din feil, sa han andre da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hyde og jeg fikk sitte på med Kenneth Sevland og dem, tilbake til Svelvik.

(Var det vel).

Jeg fikk dem til å kjøre innom Ågot.

(For dem kjørte rundt Sande da.

Av en eller annen grunn).

For jeg hadde litt lite penger igjen.

Etter all russefestinga.

Jeg vekte Ågot, (som ble litt ‘gæern’, må man vel si).

Og fikk låne 300 kroner da.

Så skjønte kanskje Ågot hva det var jeg dreiv med, i russetida, tenkte jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den neste skoledagen, på Gjerde.

Så sa hu Lise, (fra Drammen vel), i Markedsføringsdelen, av klassen.

At ‘hu har hatt tre aborter’, eller noe.

Da jeg gikk inn i klasserommet.

Så da skjønte jeg det sånn, at hu Lise mente Cecilie Hyde.

Som liksom var en venn av familien min da.

Og som hadde fått bo hos meg, i Leirfaret 4B, i 2-3 måneder vel, like før det her.

Så da ble jeg skikkelig irritert, husker jeg.

Hva hadde hu Lise med det her å gjøre, tenkte jeg.

Cecilie Hyde var jo også datteren til ei venninne av mora mi, (hadde jeg skjønt).

Og Cecilie Hyde kjente vel også faren min og onkel Håkon, mener jeg å huske.

Så da ble jeg skikkelig irritert, husker jeg.

Når hu Lise fra Drammen da, begynte å prate dritt om Cecilie Hyde da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Nå er klokka over tolv om natta, her på hostellet.

Så jeg får prøve å skrive mer om russetida, en av de neste dagene.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

21. desember 2011
En gang Olsen-slekta så på hopprenn, hos Ågot, på 80-tallet, så klagde jeg, på at Hroar var rart stavet. Men da sa Runar at det var vanlig stavet

http://www.vg.no/sport/fotball/norsk/artikkel.php?artid=10024603

20. desember 2011
Han her var det jeg skreiv om, som henta hu jenta, som jeg gikk sammen med, fra Berger-kafeen, til Berger skole. Per-Arne Nerdrum heter han vel

PS.

Jeg sendte en Facebook-melding til han:

http://www.facebook.com/profile.php?id=100000629846490

11. desember 2011
Det her er Thomas Jebsen, som jeg spilte fotball sammen med, på Berger IL

PS.

Thomas Jebsen jobber visst som regionsjef i Bayer:

http://www.facebook.com/profile.php?id=100003200443276

11. desember 2011
Min Bok – Kapittel 58: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 8)

Tim Jonassen, (var det vel), begynte forresten å si noe sånt, som at jeg var ‘soss’, eller noe, da jeg kjøpte den dyre O’Neil-genseren, da jeg gikk på Gjerdes Videregående.

Det var en genser, som hang i et butikkvindu, som jeg gikk forbi, mange ganger, når jeg skulle til Vannsengbutikken, til faren min og Haldis.

Og som jeg kjøpte til slutt da.

Jeg jobba jo mye på CC Storkjøp, (mer enn jeg behøvde, må jeg vil si, men jeg måtte jobbe 3-4 vakter i uka, i gjennomsnitt, eller ikke få noen jobb, fikk jeg inntrykk av.

Butikksjef Karin Hansen kjefta en gang på meg, fordi at jeg liksom ikke jobba så særlig mye der.

På grunn av kjøretimer osv.

Men det var bare noe føleri, mener jeg.

Hvis man hadde sett på lønnsslippene mine, fra CC Storkjøp, så hadde man nok sett det, at jeg nok jobbet så mye som vi ble enige om i jobbintervjuet.

Så sånn var nok det.

Men men).

Så jeg hadde ganske god råd da, dette skoleåret, i forhold til da jeg gikk på Sande Videregående.

Men Astrid, fra Nardo, (sa hun ihverfall), sa det da, til Tim, var det vel, at jeg ikke var soss da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Det var også ei i klassen, som sa til Tim, i et friminutt, husker jeg, at han klipte seg så ofte.

Noe han gjorde i en sidegate til Gågata der.

(Husker jeg at han sa en gang vel).

Et sted hvor jeg også klipte meg noen ganger.

Og der foreslo en gang ei frisørdame at jeg skulle få meg piggsveis, for det var så populært da.

Det var vel iløpet av dette skoleåret en gang, tror jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jan Snoghøj, han hadde også ei dame boende, på det kammerset, (eller det minste soverommet, må man vel kanskje kalle det soverommet), hos seg, husker jeg.

Det var ei jeg aldri møtte vel.

Men søstera mi Pia sa det, at hu dama likte Jan så mye, at hu ville bo hos han da.

(Uten at de var kjærester vel, men likevel).

Jan sa en gang, når jeg var på fest der.

At en av kameratene hans fra Berger hadde gått i skittentøyskurven en gang, og henta hu dama sine brukte truser.

Og lukta på de, på en tidligere fest der.

Så der foregikk det, det er helt sikkert.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kenneth Ek, som jeg skrev om tidligere i dette kapitellet, han flytta jo ned til Tønsberg.

Og skoleåret etter det her, så begynte jo jeg å studere, på NHI, i Oslo.

Og da, så bodde mora mi, i en leilighet som hu etterhvert fikk seg, i Borgheim, på Nøtterøy.

(Etter å ha vært på institusjon, (for sinnslidende vel), også på Borgheim, i et år eller to vel, før hun fikk seg leilighet da).

Og da, så dro jeg ned for å besøke mora mi, i Tønsberg, på nyåret i 1990, mener jeg det var.

For på NHI, så begynte vel ikke forelesningene igjen, før rundt 15. januar, tror jeg.

Så jeg hadde ekstra lang juleferie da, det året.

For i Oslo så fikk jeg meg ikke noen ekstrajobb, som i Drammen.

Men men.

Og da, (i begynnelsen av januar 1990), så besøkte jeg mora mi, aleine da, (for Pia gikk jo på videregående, og hadde ikke så lang juleferie).

Og da, så ble det jo litt kjedelig, å bare sitte sammen med mora mi, i hennes leilighet, på Borgheim da.

Så da pleide jeg å ta bussen inn til Tønsberg sentrum noen ganger.

Fra Borgheim da.

Og en eller to ganger da, så traff jeg da Kenneth Ek, som vanka i Tønsberg sentrum, på den her tiden.

Det var en sånn cafe, eller noe, (for ungdommer muligens), hvor jeg hang litt sammen med Kenneth Ek og de nye vennene hans da.

Ei ung dame, (ei venninne av Kenneth Ek da), spurte hvor jeg gikk på skole.

‘På Kjelsås’, sa jeg, (siden NHI lå på Kjelsås/Frysja/i Nydalen da, skoleåret 1989/90).

Så lurte hu Tønsberg-jenta, på hvor i Tønsberg det var, eller noe.

Nei det er i Oslo, måtte jeg forklare da.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg måtte også kjøpe sprit, på polet, i Farmand-stredet senteret, (tror jeg det het).

For Kenneth Ek og vennene hans da.

Hvis det ikke var vin jeg kjøpte da, for jeg var jo bare 19 år da.

Så det var vel antagelig noe vin jeg kjøpte for dem da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men etter denne ferien, (som jeg skal skrive mer om i Min Bok 2, tenkte jeg), så har jeg ikke sett eller hørt noe mer fra Kenneth Ek osv., da.

Unntatt det søstera mi Pia sa da, noen år etter dette igjen, at lillesøstera til Kenneth Ek hadde tatt selvmord, midt på 90-tallet, eller noe.

Men hu lillesøstera, til Kenneth Ek, hu møtte jeg ikke, i Tønsberg, (som jeg kan huske ihvertfall).

Så hu møtte jeg vel bare en gang vel, da Kenneth Ek og dem bodde i Drammen da, skoleåret 1988/89.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Søstera mi flytta jo opp til meg, i Leirfaret 4B, en dag i desember, (må det vel ha vært), i 1988.

Og da var søstera mi som ‘erteris-venninne’, med Cecilie Hyde da, (som jeg har forklart om tidligere i dette kapitellet).

Etter at de to jentene flytta opp til meg, så var noe av det første som skjedde det, at søstera mi Pia, hu forklarte en kveld, at Cecilie også hadde hatt en vanskelig oppvekst, sånn som Pia og meg da.

Og at Cecilie Hyde ville prate om dette.

Så jeg skjønte det sånn, at vi først skulle prate om Pia og meg sin oppvekst.

Og så ville Cecilie Hyde fortelle om sin oppvekst.

Men det som skjedde, det var jo det, at vi pratet en kveld, (ihvertfall), om alle problemene som hadde vært, under Pia og meg sin oppvekst da.

Men da det liksom ble Cecilie sin tur til å fortelle om sin oppvekst.

Så ville ikke Cecilie prate om sin oppvekst likevel.

‘Jeg har ikke noe behov for å prate om min oppvekst jeg’, sa hun.

Men det hadde vel ikke akkurat jeg heller.

Hvis jeg hadde visst det, at det bare var Pia og meg som skulle fortelle om vår oppvekst.

Og ikke Cecilie Hyde.

Så hadde ikke jeg giddi det, tror jeg, å forklare om min oppvekst.

Så da følte jeg meg litt lurt, husker jeg.

Når hu Cecilie Hyde ikke ville fortelle om sin oppvekst da.

Etter å ha hørt på at Pia og jeg fortalte en kveld vel, om vår vanskelige oppvekst da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Pia og Cecilie, de fant fram noen gamle kubbelys, som faren min hadde hatt, siden 70-tallet vel.

(Noe sånt).

Også satt vi og prata da, med lyset slått av muligens.

Ihvertfall så tente de på stearinlys da, husker jeg.

Og Pia fortalte det, (husker jeg), at Haldis hadde en kartong med røykpakker, i barskapet sitt.

(Pia visste det, for hu hadde jo nettopp flytta opp til meg fra Haldis og dem).

Så jeg tok på meg det oppdraget da, å liste meg inn i huset til Haldis og dem, en kveld.

(For de låste aldri døra, av en eller annen grunn.

Og de gikk ganske tidlig til sengs, forklarte vel Pia da, antagelig).

Og så lista jeg meg inn i stua, og rappa en røykpakke eller to da, fra barskapet til Haldis da.

Et barskap som jeg tidligere hadde rappa noen skvetter sprit osv. fra, ved et par anledninger vel, tidligere på 80-tallet da).

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så satt Ceclilie Hyde, Pia og jeg, og koste oss meg røyk og kanskje også noe Coca-Cola da, (eller ihvertfall te).

Mens vi kanskje så på musikkvideoer på Super Channel, og skravla om oppveksten vår, og musikk og alt mulig da.

Sånn var det i en måned eller to, ihvertfall.

Noe sånt.

Alle tre av oss, ville ligge i vannsenga, (i soverommet som egentlig var faren min sitt, men som han aldri brukte, så jeg tok over det, i 1982, eller noe, var det vel).

Vi lå med klær på da.

Og Cecilie lå i midten vanligvis vel.

Og en gang så husker jeg det, at jeg hadde jukka på Cecilie, i søvne, var det vel.

(Noe som var ganske digg faktisk, husker jeg etterpå.

Det var liksom som at vi hadde sex med klær på da.

Noe sånt).

Og Cecilie Hyde, hu sa seinere det, at hu hadde ikke lyst til å ligge i vannsenga lenger.

For hu ville ikke være svett, når hu skulle gå på skolen.

(Hu gikk vel førsteklasse på en eller annen linje, på Sande Videregående.

Etter å ha gått to førsteklasser, på to andre linjer, de to forrige skoleårene vel.

Noe sånt).

For Cecilie Hyde sa det, at når hu sov i vannsenga, så pleide hu å våkne opp svett, ved siden av enten Pia eller meg.

Så der tulla vi fælt i søvne, må man vel nesten si.

Cecilie Hyde var veldig lav, og hadde mørkt hår, og et litt barnslig ansikt vel.

Men en gang, som jeg gikk og la meg, alene i vannsenga.

Så stod Cecilie Hyde og søstera mi Pia, inne på det gamle rommet mitt.

(Der jeg knulla med Nina Monsen den gangen, tidligere dette skoleåret).

Og da stod Cecilie Hyde toppløs der, kunne jeg se, mens jeg gikk forbi, for å legge meg, på ‘hoved-soverommet’ der da.

Og mens jeg så Cecilie Hyde stå toppløs der, (på det gamle rommet mitt), så smilte hu forresten, og møtte blikket mitt da, mens jeg gikk forbi, husker jeg.

Og hu hadde ganske store pupper, må man vel si.

Selv om hennes venninne, Lill Beate Gustavsen, (var det vel), mente at hu Cecilie Hyde ikke hadde pupper, men ‘patter’.

(Sa hu et år eller to seinere, husker jeg, mens jeg bodde i Oslo da).

Puppene hennes var litt sånn deformerte, (kan man kanskje mistenke), vil jeg si.

Det kan hende at hu var en såkalt ‘flatbanker’, tenker jeg nå.

Altså at hu var lesbisk, og liksom ‘banka’ puppa sine flate da, for å se mer ut som en gutt.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Pia sa ihvertfall det, noen år seinere, da hu bodde i Christies Gate, i Oslo, (skoleåret 1992/93 vel, da jeg var i militæret).

Hvis dette ikke var da hu bodde i Tromsøgata, også i Oslo, nærmere bestemt på Rodeløkka vel.

Hvor Pia flytta i 1995 vel, like etter at hu hadde født sin sønn, (med Keyton fra Somalia), Daniel.

Da fortalte Pia det, til mora vår Karen, (som var på besøk hos Pia), og meg, at Cecilie Hyde hadde fortalt, (et par år før det her kanskje), at hu var lesisk da og hadde vært forelska i søstera mi, i en god stund.

Noe sånt.

(Noe som Pia sa at hu fikk ganske sjokk av, da hu hørte, mener jeg at hu også sa da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Cecilie og søstera mi brukte også en Boss-deo, husker jeg, som stod på det gamle soverommet mitt.

(For der var liksom mitt klesskap da, selv om jeg sov på det største soverommet).

Den Boss-deoen, den hadde jeg kjøpt på den Danmarksturen, som Magne Winnem dro meg med på, tidligere dette skoleåret da.

(Da jeg møtte hu Hege, hu tenåringsjenta fra Stavern da).

Magne Winnem skulle kjøpe seg deo.

Og sa at ‘jeg er boss, så jeg kjøper Boss-deo’, (for han jobba som låseansvarlig vel, (ved siden av skolen), på Rimi Asker, het vel den butikken, tror jeg.

Noe sånt).

Og da kjøpte jeg også en Boss-deo, husker jeg.

Så jeg herma litt etter Magne Winnem da.

Dette var svart Boss deo-spray.

Og Pia og Cecilie Hyde brukte den deoen min, av en eller annen grunn.

De lukta vel ikke godt da, så de brukte kanskje den, siden de ikke hadde sin egen deo hos meg da antagelig.

Noe sånt.

Men Cecilie Hyde, (var det vel).

Hu sa også det, at det også fantes en grønn Boss-deo, og den lukta visst veldig godt, mente hu.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Magne Winnem han fortalte et par historier, fra jobben sin, på Rimi Asker da.

Magne hadde en gang, vært ute og ryddet vogner, mens han jobbet der.

Også hadde han sett ei død kone, som hadde liggi i ei grøft.

Også hadde han ringt politiet, men så var det sånn, at neste gang han rydda vogner.

Så lå hu dama der ennå.

Så det var ikke sånn at Magne Winnem venta på politiet, eller noe.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Magne Winnem fortalte også seinere, at han hadde sendt et brev, om noen som ikke jobba bra, da han jobbe på Rimi Asker.

Og det brevet hadde visst havna helt til topps, i Rimi.

Noen direktører hadde visst lest det brevet, mens de var på en hyttetur, eller noe.

(Fortalte vel Magne Winnem meg, noen år seinere, mens jeg bodde i Oslo vel).

Magne Winnem dro meg også med på diskotek, i Oslo, før russetida begynte på alvor, (var det vel).

Han fikk tak i gratisbilletter, (eller noe), til diskoteket La Vita, i Møllergata, i Oslo.

Der var jeg med Winnem, et par ganger vel.

En gang så ble kassetten min, (som vi hørte på i bilen), rappa.

Jeg var litt barnslig, eller umoden, og klagde fælt, på at kassetten min var rappa da.

Jeg regna vel kanskje ikke Magne Winnem for å være en ‘ordentlig’ kamerat kanskje.

Siden jeg ble så sur fordi at kassetten min ble rappa.

(Raymond sa jo det en gang, at Magne han var sånn, at han alltid fant på ting å gjøre da.

Som han dro med andre folk på da.

Så det er mulig at Winnem mer var en ‘artig bekjent’, enn en kamerat, for eksempel.

Det er mulig.

Det var ihvertfall noe litt knytt over det, da jeg hang sammen med han Magne Winnem, husker jeg.

For jeg kjente han ikke i det hele tatt nesten, men likevel så ble det sånn, at vi hang mye sammen da, i russetida, osv.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Da kassettspilleren hans ble rappa da, mens den pastellfargede, blå Volvo-en, til Magne Winnem, stod parkert på Youngstorget da, i Oslo.

Dette var nok i juni 1989, eller noe.

For da bodde jeg hos bestemor Ågot, husker jeg.

For Magne Winnem måtte bruke en plastpose, som improvisert vindu, i bilen.

Også kjørte han meg hjem, til bestemor Ågot.

Mens Stein, eller Raymond, eller hvem det var, også satt på.

Og da jeg gikk ut av Volvoen til Winnem, så dukka lensmannen i Svelvik, opp på tunet, hos bestemor Ågot.

Han lurte på hva jeg gjorde der.

Jeg sa at jeg bodde der.

Lensmannen sa at han lurte på hvorfor vi hadde kjørt med en plastpose ut av vinduet.

Jeg forklarte det, at det hadde vært innbrudd i bilen til Winnem, i Oslo da.

Så sa Lensmannen ‘greit’, eller noe.

Og kjørte da.

Også kjørte også Winnem og dem.

Uten at noen av dem snakka med bestemor Ågot, som stod i kjøkkenvinduet og så på da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En lørdag, som jeg jobba på CC Storkjøp, så hadde Pia tatt med omtrent hele Depeche/Lyche-gjengen ut til meg, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen.

Dette skjedde vel et par ganger, ihvertfall.

Den første gangen, så hadde jeg fri.

Og da satt jeg på Depeche Mode sitt siste album da, ‘Music for the Masses’, på ganske høy guffe, på stereoanlegget mitt, husker jeg.

(Siden det her var Depeche-gjengen da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg pleide noen ganger å dra på shopping-turer osv., til Oslo, når jeg bodde på Bergeråsen.

Siden jeg kanskje kjeda meg i sommerferier, osv.

Og på Oslo City så hadde de en butikk, med masse morsomme ting, i andre etasje der, like ved platebutikken der.

Noe sånt.

Og der hadde jeg kjøpt en sånn ‘magnet-skulptur’, som jeg en stund hadde oppå TV-en.

Det var masse metallkuler, som formet seg som en slags skulptur da, som man kunne forrandre på formen på da, ved å flytte på kulene.

Da den skulpturen stod oppå TV-en så smalt det en gang fra tremenningen min, Øystein Andersen.

(Det må vel ha vært i skoleåret 1988/89 da, tipper jeg).

At jeg ikke måtte ha den skulpturen oppå TV-en, for da ble det et sånt misfarget felt, øverst på skjermen da.

Og da Øystein sa det, så la jeg også merke til det.

Så sånn var det.

Faren min hadde kommet opp, i løpet av de siste månedene, som jeg bodde i Leirfaret 4B.

Mens Pia og jeg satt i stua der og så på TV vel.

Så tok han bare med seg den Grundig 22 eller 24-tommer TV-en, som hadde stått i stua, i Leirfaret 4B, siden 1981, eller noe vel.

Og tok med den ned til Haldis, siden TV-en der ikke virka lenger, sa han.

Faren min visste nok det, at jeg hadde en TV på rommet mitt også, som jeg hadde brukt, til datamaskinen min, som jeg hadde solgt.

Og som jeg etter dette bare brukte som en vanlig TV.

Så jeg måtte flytte denne 20 tommer Mitsubishi TV-en da.

(Som jeg hadde kjøpt for et stipend en gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen muligens.

Kjetil Holshagen fortalte meg om det, at man kunne få stipend, fra Lånekassa.

Og det kunne jeg få, siden faren min ikke tjente så utrolig mye.

Så jeg kjøpte en TV da, for et sånt stipend da, som jeg har skrevet om i tidligere kapitell vel).

Det er mulig at det var fordi at faren min fikk dårligere råd, at han henta den Grundig TV-en sin, fra Leirfaret 4B, og ned til Haldis, dette skoleåret.

Faren min hadde kjøpt et gammelt hus, i Sandsveien, på Sand.

Og han planla å rive det gamle huset, og bygge seks nye boliger, (som rekkehus), der.

Men bondefamilien Sand, de hadde klaget, på byggeplanene.

For de mente at det ville bli for mye trafikk i Sandsveien der da.

Så SVelvik kommune hadde bare godkjent at faren min fikk bygge fire nye boliger, på den tomta da.

Så sånn var det.

Og faren min gikk etterhvert konkurs, da han drev på med det byggeprosjektet i Sandsveien.

(Ihverfall var det jeg fikk høre, når jeg fikk høre nyheter fra Berger osv. da, etter at jeg flytta til Oslo).

Og faren min ville også at jeg skulle ta opp studielån, det andre halvåret, mens jeg gikk på Gjerdes Videregående.

Så jeg måtte betale en del middager også for Pia, mens hu bodde i Leirfaret 4B da.

Det gikk i Pizza Grandiosa eller Trønder-Sodd på boks.

(Siden det ble sagt at Grandiosa ikke var så sunt da, så prøvde jeg å variere ved å også kjøpe Trønder-Sodd på boks og Spagetti Ala Capri på boks da, osv).

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men etter den første festen til Pia, i Leirfaret 4B.

Så hadde visst han Stian, (som var så ‘glatt’/sossete), fra Lyche-gjengen.

Han hadde visst rappa den største metallkula, til den magnet-skulpturen min da, (ifølge Cecilie Hyde da, var det vel).

(Som kosta kanskje hundre kroner, eller noe, på den ‘morro-butikken’ da, på Oslo City).

Så en gang, som jeg så han Stian, i Drammen, så ba jeg om å få tilbake den kula da.

Men den fikk jeg aldri tilbake, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Nå tenker jeg vel kanskje det, at det nok kanskje var like greit.

Hvem vet hvor den kula hadde vært egentlig, for å si det sånn.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

På den andre festen, som Pia hadde, med de ‘frikene’ fra Drammen, i Leirfaret 4B da.

Så kom jeg rett fra jobb, på CC Storkjøp, og festen var allerede i gang, da jeg dukka opp der, husker jeg.

Hu Heidi, (som jeg nå lurer på om egentlig kanskje var en gutt).

Hu sa til meg, da jeg gikk inn på kjøkkenet, for å sette en six-pack med øl, som jeg hadde kjøpt, i kjøleskapet.

Om hu kunne få en øl og et par sigaretter, av meg.

Jeg hadde jo bare kjøpt øl til meg selv.

Så jeg måtte protestere litt, syntes jeg.

Så jeg bare sa noe sånt som at ‘hva får jeg for det da?’.

(For jeg ville egentlig ha øl-en min selv, for å si det sånn.

Og jeg måtte nesten si noe, syntes jeg.

Men men).

‘Et knull’, sa hu Heidi da.

‘Nei’, skrek søstera mi Pia da.

(Av en eller annen grunn).

Da skjønte jeg ikke noe.

Hva var grunnen til at Pia skreik?

Det var spesielt.

Jeg ga hu/han Heidi en øl og to sigaretter likevel.

For å roe det ned litt da.

Og seinere, på den festen så lå jeg i vannsenga mi, av en eller annen grunn.

(Fordi noen syntes at vannseng var artig, antagelig, og ville prøve den).

Og da, så lå etterhvert hu Heidi der og, samt en kattunge, som Pia hadde henta, nede hos Haldis vel.

Jeg kjælte vel litt med den katten, tror jeg.

Og da sa hu Heidi at ‘det er fler som er kjælne her og’.

(Noe sånt).

Også tok hu meg plutselig rundt kuken, (og balla)(!)

(Som ikke var stiv, for å si det sånt).

Også gikk hu ganske raskt ut i stua.

Og ikke lenge etter dette, så dro Pia med alle folka som var på festen ned til Haldis(!).

Som hu nettopp hadde flytta fra, (og opp til meg), på grunn av noen problemer da, skjønte jeg.

(Som hu ikke forklarte i detalj om).

Så hva det var som egentlig skjedde der, det veit jeg ikke.

Pia flytta altså opp til meg, og ned til Haldis igjen, som en jo-jo cirka, dette skoleåret da.

Det skjedde også en gang seinere at hu flytta ned til Haldis igjen.

(I påskeferien, da han Bergen lå på mitt gamle rom, et par netter, som jeg skal skrive mer om seinere).

Så hva grunnen var, til at søstera mi plutselig flytta opp til meg, i Leirfaret 4B, det veit jeg ikke.

Det fikk jeg aldri spurt ordentlig om.

Men jeg likte jo ikke Haldis og dem selv.

Så jeg måtte jo nesten si at det var greit da, og støtte søstera mi, når hu ikke ville bo nede hos dem.

Men når hu begynte å flytte tilbake dit og sånn, ved et par anledninger, da ble det vel som noe svikefult nesten, tenker jeg ihvertfall nå.

Var det bare tull at søstera mi ikke likte å bo nede hos Haldis?

Hva var det Pia dreiv med egentlig?

Det kan man lure fælt på, mener jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg gikk sammen med søstera mi, i Drammen, et par ganger, da søstera mi hang sammen med hu Heidi da.

Jeg ble etterhvert vant til å møte søstera mi, og si hei, eller henge med henne en kort stund, i Drammen, etter skolen, på Gjerde, da.

Ettersom at søstera mi hang i Drammen sentrum, så og si hver dag da.

(I våre dager så ville vel søstra mi kanskje blitt kalt for ‘byvanker’.

Noe sånt.

Men men).

En gang, som jeg gikk sammen med søstera mi og hu Heidi da, på Bragernes Torg, var det vel.

Så ropte hu Heidi ut ‘yihaaa’, av en eller annen grunn.

Og en annen gang, så ropte hu ‘timber’, av en eller annen uforståelig grunn, for meg.

Men jeg syntes jo at disse her i Lyche-gjengen var litt morsomme da.

De så jo nesten ut som tegneseriefigurer, syntes jeg.

Men men.

Og jeg prøvde jo også å følge med litt på hva søstera mi dreiv med.

Siden at venninnene henne fra Svelvik og Berger, (nemlig Eva Olsen og Tina ‘Turbo’), hadde dårlig rykte da, i Svelvik og på Berger da.

Pluss at søstera mi jo bodde hos meg etterhvert, i Leirfaret 4B, så da ble det nesten naturlig, at jeg tok en chat med henne, i Drammen sentrum, etter skolen da.

Det var liksom sånn, at hvis jeg gikk rundt i Drammen sentrum, så støtte jeg nesten på henne og Lyche-gjengen, hver gang omtrent, som jeg gikk for å kjøpe meg en baguette, eller noe, etter skolen da.

En gang, så var det ei jente, i den gjengen, (muligens hu som flytta til Australia, og som het Elisabeth Boyle vel).

Som Pia sa at hadde anoreksia vel.

Hu ville ha en bit av baguetten min, på kafe Lyche en gang, husker jeg.

Hu sa søstera mi seinere om, at hu lånte hu Elisabeth Boyle penger, for å slippe å se henne.

Hu hadde visst flytta til Sverige.

Og da hu dukka opp i Drammen igjen, så spurte hu søstera mi og dem, om dem hadde savna henne.

‘Vi har savna det gode humøret ditt’, sa søstera mi til meg, at hu hadde svart da.

Så søstera mi kunne være litt rappkjefta og slem, det er helt sikkert.

Så søstera mi var nok ikke mors beste barn, det er nok helt sikkert.

Man kan nok kanskje si det, at søstera mi Pia, var familiens sorte får.

Noe sånt.

(Jan Snoghøj, han sa også noe sånt dette skoleåret.

Når jeg var på fest hos han, i Rødgata på Gulskogen, noen ganger.

Til de Berger-folka på festen vel.

At ‘før så var det Erik han ikke likte, men nå var det Pia som var sånn at han ikke likte henne’.

Noe sånt.

Selv om jeg aldri har gått så bra overens med Jan Snoghøj, så jeg burde vel egentlig ikke sitere han kanskje.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Terje Bakken, (han pønkeren, som jeg skrev om tidligere i dette kapitellet).

Han hadde visst tatt med seg dynamitt, på ungdomsdiskoteket Skyline, på Bragernes en gang, sa Cecilie Hyde, en gang, på Cafe Lyche vel.

Terje Bakken var visst også veldig god til å lage dataprogrammer, mener jeg at Cecilie Hyde sa.

Pia sa en gang det, husker jeg, at han lave nazisten kjetil, (med nesten skinna, blondt hår vel), hadde gått rundt og prata med alle jentene, på Skyline da.

Og at Kjetil var så ‘søt’ da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Den første tida, som Cecilie Hyde og søstera mi Pia, bodde hos meg, i Leirfaret 4B.

Så ville de to jentene dra til Samhold. (en lørdagskveld, var det vel).

Samhold var et forsamlingslokale, på Berger.

(Like ved Fossekleiva fabrikker).

Jeg hadde vært utafor Samhold en gang, en lørdagskveld, mens jeg gikk på Sande Videregående.

Men jeg hadde aldri vært inne der før.

Jeg tror at vi muligens betalte noen kroner, i inngangspenger der.

(Der var ihvertfall en vakt der, mener jeg å huske).

Og innpå Samhold der, så kunne man drikke medbragt alkohol da.

Det gikk i hjemmebrent og øl vel.

Noe sånt.

Cecilie Hyde traff en kar, som hu syntes var veldig kul.

De begynte å prate om alle stedene, som de hadde hatt sex.

Cecilie Hyde skrøyt av at hu hadde hatt sex der og der da.

Og det samme gjorde han karen da.

(De prøvde å finne ut hvem som hadde hatt sex, på det merkeligste stedet, tror jeg.

Noe sånt.

De hadde vel da nesten en slags konkurranse, (eller noe).

Men men).

Det var vel også en fra Lyche-gjengen med, tror jeg.

Muligens han Stian.

Jeg kom ikke helt med i samtalen, om rare steder å ha sex på, som Cecilie og han hu traff der, (og Pia og Stian delvis vel), hadde da.

Jeg hadde jo bare hatt sex en gang, nemlig med Nina Monsen, noen uker før det her.

Så jeg hadde ikke så mye å skryte av liksom, syntes jeg.

Men jeg gikk istedet litt rundt på Samhold der da, (og kikka).

Og jeg traff ei brunette fra Svelvik der, som jeg begynte å kline med, husker jeg.

Som satt sammen med ei venninne, inne på en krakk, eller noe, på Samhold der da.

Hu var vel et år yngre enn meg, tror jeg.

Jeg hadde vel aldri sett henne før, tror jeg.

Men jeg var liksom i ‘sonen’ da, siden jeg hadde klint med to unge damer i Brighton, noen måneder før det her.

Og også med ei ung dame fra Stavern, etter det igjen, (på danskebåten, Petter Wessel).

Og så hadde jeg også rota og knulla med Nina Monsen, fra Bergeåsen/Romsås, i nesten en hel natt, på Bergeråsen da, noen uker før den Samhold-turen da.

Så jeg sjekka vel opp hu Svelvik-jenta, (som jeg ikke husker navnet på nå), ganske enkelt vel.

Men Bergen aka. Arve, han visste hvem hu jenta var, husker jeg, fra da Pia slapp han inn, i Leirfaret 4B, påsken 1989, husker jeg.

‘Hu kan ikke kline’, eller noe, sa Bergen da, om hu Svelvik-jenta, husker jeg.

Så han visste hvem hu var.

Men jeg så henne aldri igjen, etter at jeg klinte med henne på Samhold den gangen da.

Hu Svelvik-jenta var bare ei av flere damer, som jeg klinte med, det skoleåret da.

Etter at jeg endelig hadde klart å komme meg i puberteten liksom.

For sommeren 1988, så hadde jeg vel nesten ikke klint med noen, siden jeg gikk på barneskolen vel.

(Bortsett fra en gang, som jeg klinte med Nina Monsen.

Mens vi satt oppå en fryser, eller noe, (som tilhørte faren min og/eller Haldis vel), som stod midlertidig plassert i stua, i Leirfaret 4B.

Det var muligens mens jeg gikk på ungdomsskolen, eller noe.

Den gangen Nina Monsen ikke ville kline noe særlig, siden jeg hadde så tørre lepper.

Og Christell satt oppå den fryseren, (var det vel), sammen med oss da.

Mens hu stirra på Nina Monsen og meg, som klinte da.

Som jeg vel har skrevet om i et tidligere kapitell.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Og da var det bare klining, (og ikke noe mer), som stod på programmet, husker jeg.

Så jeg hadde vært jomfru, inntill et par-tre uker før, at jeg klinte med hu Svelvik-jenta da.

(Inne på Samhold der da).

I ettertid, så synes jeg det kanskje virka litt sånn, som at han Bergen, var litt ‘på’ meg, siden jeg hadde rota med hu Svelvik-jenta, på Samhold, kanskje.

Hva vet jeg.

Det er mulig at jeg tok feil og.

Jeg skal skrive mer om da han Bergen bodde i Leirfaret 4B, i to-tre dager, i påsken 1989 vel, seinere i dette kapitellet.

Men nå må jeg ha en pause her, for jeg har skrevet i et par timer, eller noe, i strekk nå vel.

Så sånn er det.

Så vi får se om jeg får skrevet noe mer, på dette kapitellet, i morgen, eller noe.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

2. desember 2011
Min Bok – Kapittel 54: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 4)

En gang, dette skoleåret, så skulle jeg gå bort til Ågot, på Sand.

Dette var kanskje like etter at jeg hadde vært med Petter Wessel, til Danmark, med de Røyken-folka, (da jeg klinte med hu pene tenåringsjenta fra Stavern).

For jeg var i godt humør, husker jeg.

Så jeg valgte å heller gå langs stranda bortover, til Sand da.

Da jeg gikk forbi sommerhuset til Øystein Andersen og dem, så så jeg det, at bilen til faren til Øystein, (Kai), stod der.

Jeg lurte på om Øystein var med, og banka på, eller ringte på, der.

Kai åpna døra.

Han hadde svetteperler i panna, og stod der sammen med en negerungdom, på min alder.

Negeren snakka engelsk, og spurte Kai om jeg også skulle være med, på engelsk.

‘No’, sa Kai, til han negeren da.

Også sa han at Øystein ikke var der, til meg.

Jeg gikk så bort til Ågot, uten å fortelle det her til noen.

Unntatt til faren min.

Jeg fortalte om det til faren min, en uke eller to seinere kanskje.

At han Kai hadde vært i huset til kusina til faren min, på Sand, med en ung neger da.

For å ha sex sikkert, virka det som for meg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Espen Melheim dukka opp på døra mi, på den her tida, (høsten 1988), en gang.

Han ville av en eller annen grunn at vi skulle kjøre inn til Drammen, i sin mors gamle, oransje Opel da.

Jeg ble med på det, for jeg hadde vel ikke noe annet å gjøre.

Jeg hadde ikke så mange kamerater heller, for å si det sånn.

Da vi hadde kjørt i cirka 10-20 meter, så dukka Christell opp.

Christell gikk mot Gamlehjemmet, av en eller annen grunn.

(Virka det som for meg ihvertfall).

Espen sa at jeg skulle spørre Christell om hu ville være med.

Så jeg spurte henne om det da.

Og Christell ble med.

Vi dro på Bowlinga, på Åssiden, (hvor min klassekamerat, på Gjerde, Kjetil Johansen, fra Asker, senere ble Daglig Leder vel.

Ettersom hva Magne Winnem og Andre Willassen fortalte.

En gang på midten av 90-tallet vel).

Christell gikk ved siden av meg, inn der.

Med Espen Melheim, litt bak.

Da satt det noen gutter der, i inngangspartiet, på Bowlinga.

Som sa noe sånt som at ‘den stygge gutten og den fine dama’, om Christell og meg da.

Noe sånt.

Vi spilte vel litt biljard der, eller noe.

(Som jeg pleide å spille i Weymouth, sammen med Kenneth Sevland og dem, noen ganger, et par år før det her).

Så kjørte Espen Melheim tilbake til Bergeråsen.

Men denne gangen rundt Sande.

Veien rundt Sande, (på E-18), tok omtrent like lang tid, som å kjøre på den svingete Svelvikveien.

Men Svelvikveien går langs Drammensfjorden.

Det var Svelvikveien, som Fru Landhjem, butikkdama i Larvik, syntes var så fin å kjøre.

For det var så fin utsikt, til fjorden der da.

Så hu pleide å kjøre omvei, bare for å få se den utsikten, når hu skulle til Oslo, husker jeg at hu sa en gang.

Men men.

Så sånn var det.

Da vi nærmet oss avkjøringa til Berger, på E-18.

Så sa Christell det, at her bor, (et guttenavn, som jeg ikke husker nå), også kjørte Espen Melheim inn der.

Denne gutten bodde på en slags gård vel, som lå på venstre side av E-18, når man kjørte fra Drammen mot Sande.

Dette var like etter Rølleshaugen, eller noe, tror jeg.

(Eller ihvertfall etter Da Capo pizzarestaurant, hvor Ruth Furuheim jobba, husker jeg fra en gang vi spilte fotballkamp mot Nordre Sande og hennes sønn, Per Furuheim var med.

Da fikk vi gratis pizza, på Da Capo pizzarestaurant, langs E-18 vel, husker jeg.

Fra mens jeg gikk på barneskolen, eller noe, vel).

Men men.

Det gikk en rett grusvei, et par hundre meter vel, fra E-18 og til det huset da, hvor Christells venn bodde.

Noe sånt.

Så kjørte Espen Melheim og jeg videre til Bergeråsen uten at det ble sagt stort vel.

Men i ettertid så kan man jo mistenke at dette var en slags plan, i samarbeid, mellom Christell og Espen Melheim da.

Og kanskje også med de fra Åssiden, på bowlinga der, som prata dritt om meg, da jeg gikk inn der.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Espen Melheim kom også på døra mi, en tid etter dette igjen, og sa at han skulle kjøpe seg en kasse juleøl.

Også lurte han på om han skulle kjøpe med en kasse, (klasse 3 juleøl vel, som fantes i butikkene, på den her tiden), for meg, i samme slengen.

Jeg jobba jo på CC Storkjøp, så jeg fikk jo flere tusen i lønn, hver måned.

Samtidig som at jeg slapp å betale husleie, på Bergeråsen der, siden faren min eide huset.

Så jeg hadde jo fint råd til en sånn kasse med juleøl, så jeg sa ja til det.

Og så satte jeg den kassa, i den ene boden, (hvor jeg hadde satt vin en gang, noen år før det her da).

Men jeg er ikke noen dranker akkurat, så den kassa ble vel stort sett stående urørt.

Men det var noe eget over det, må jeg si, å en sånn kasse med ganske sterk juleøl stående, i leiligheten, et par måneder før jul da.

For dette var vel før snøen kom.

Så Espen Melheim var ganske tidlig ute med juleøl-kjøpinga, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Noen uker etter dette, så kom plutselig Christell på døra mi, kvelden før vi hadde en planleggingsdag, på Gjerdes Videregående.

Christell sa det, at Nina Monsen var på besøk, (fra Romsås), hos onkelen sin, i Ulvikveien, og Nina Monsen lurte på om jeg ville være med opp dit da.

Jeg ble med Christell opp dit, og spurte om jeg kunne ta med noen øl.

Det var greit, mente Christell da.

Jeg hadde jo ikke sett hun Nina Monsen så mye, siden den episoden i niende klasse, når hu tok meg på balla, og trodde at det var pikken.

På den samme tida som Odd Einar Pettersen satte seg på fanget mitt, på ungdomsskolen.

Og jeg tok bussen hjem da, og møtte Nina Monsen, når hu skulle på Prima.

Og hu trodde jeg hadde skulka da.

Mens jeg egentlig bare dro hjem, i protest, siden jeg hadde blitt så ydmyket, av vel cirka 100 kilo tunge Odd Einar Pettersen, som satt seg oppå meg, og jeg selv, (som vel bare veide halvparten), hadde ikke så mye å stille opp mot, mot den store klumpen av for det meste muskler vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg satt oppe hos onkelen til Nina Monsen da, i en slags peisestue der, tror jeg.

Noe sånt.

Det var første gangen, som jeg hadde vært på besøk, i det huset.

Onkelen var ikke hjemme, det var bare Nina Monsen, søstera mi Pia, og Christell, som var der.

Etterhvert så dro Christell hjem.

Det ble ikke sagt så mye der, jeg satt bare der og drakk litt, mens vi så på TV vel.

De jentene ville ikke ha noe å drikke da.

Så skulle Pia hjem, og da måtte nesten jeg gå hjem og.

Og Nina Monsen, hun hadde fått seg en schafer-hvalp.

Så hu gikk sammen med oss, bort mot Gamlehjemmet, for hu skulle gå tur med bikkja da.

Selv om det var seint.

Pia fortsatte ned Havnehagen, (ned til Haldis), mens Nina Monsen og jeg, vi gikk oppover Leirfaret/Hellinga der da.

Når den veien delte seg, så gikk Nina Monsen bort mot Gamlehjemmet da, mens jeg gikk opp mot Leirfaret 4B da.

‘Skal du ha en øl eller’, spurte jeg.

‘Ok’, sa Nina Monsen.

Noe sånt.

så ble bikkja med oss inn, i stua, i Leirfaret 4B der da.

Jeg henta noen øl, i den kassa, som stod i boden da.

(Sånn som faren min pleide å gjøre.

Han pleide ikke å ha øllen i kjøleskapet.

For han hadde kanskje ikke plass der.

Men han hadde øllen sin i garasjen til Haldis.

Faren min mente vel også det, at øllen ikke skulle stå for kaldt.

Men at det ble passe temperatur, hvis den stod i garasjen da.

Noe sånt).

Nina Monsen begynte å kikke på en videokassett, med musikkvideoer, som jeg hadde tatt opp, siden vi hadde fått Super Channel, tidligere i 1988, var det vel.

Hu satt oppå fanget mitt, i den blå sofastolen, som stod der den ‘konge-skinnstolen’, til faren min, hadde stått før.

For hu ville sitte på fanget mitt da, av en eller annen grunn.

Så var det fjernkontroll, til den nye videospilleren min, som Espen Melheim hadde dratt meg inn til Oslo, for å kjøpe, et par måneder tidligere da.

Og så ville hu Nina Monsen se på den musikkvideoen, som het ‘Everlasting Love’, med Sandra, igjen og igjen da.

Og jeg var jo ganske brisen, så da begynte jo jeg å klå litt på Nina Monsen, mens hu satt oppå fanget mitt da, og dreiv på med fjernkontrollen.

Og plutselig så hadde klart å få hånda mi så langt ned i trusa på henne, at jeg kjente at en finger fant et ganske vått og varmt hull nedi der.

‘Er det fitta’, spurte jeg, litt sånn i halvfylla da.

Ja, det var det da, sa Nina Monsen.

Og spurte om hvor mange jenter, som jeg hadde liggi med.

‘Fire jenter i Sande’, sa jeg.

Men det var jo bare jug.

Jeg hadde jo aldri hatt sex med noen før, i det hele tatt.

Jeg hadde aldri fingra med ei fitte før, for å si det sånn.

Og Nina Monsen, hu var jo født i 1971, så hu var bare et år yngre enn meg da.

Så hu var 17 år, så det var, mer eller mindre, ‘fritt fram’, tenkte jeg.

Jeg var jo flau, siden jeg var så seint i puberteten, og kun hadde hatt hår på tissen, i et drøyt år.

Det var derfor jeg hadde holdt meg unna jenter, i mange år, mens jeg gikk på ungdomsskolen, for eksempel.

Ikke fordi jeg var redd for dem.

Men fordi jeg syntes det var så flaut, at jeg var så seint ute med å få hår på tissen da.

Så jeg hadde ikke lyst til å vise fram tissen min til noen da, før jeg hadde fått hår på den.

Men nå, høsten 1988, så hadde jeg jo klint med tre pene jenter, (eller for det meste pene), i Brighton og på Petter Wessel, i månedene før det her da.

Så nå begynte selvtilliten min å øke litt, på dette området.

Og da jeg fikk lov å fingre Nina Monsen, så ville jeg jo ikke miste denne nyvunnede, (og vel ganske skjøre), selvtilliten min, med en gang da.

Jeg var redd for det, at hvis jeg hadde fortalt sannheten, til Nina Monsen, om at jeg var jomfru.

Så ville hu kanskje ha syntes at jeg var ‘døll’, og ikke latt meg leke mer med fitta hennes, for å si det sånn.

Vi hadde det jo ganske hyggelig der, med musikkvideoer, på TV-en og med klasse tre Aass juleøl, osv.

Og jeg var litt full da, så jeg bare sa noe, for å si det sånn.

Så sa Nina Monsen det, at ‘det er noe spesielt med fitta mi, skjønner du, jeg har blitt voldtatt’.

Noe sånt.

Så sa jeg det, at det kan man vel ikke merke på fitta di nå.

Noe sånt.

For jeg begynte å bli litt kåt da, av å ha hu Nina Monsen på fanget.

Og jeg vet ikke hvorfor hu begynte å prate sånn.

Om voldtekt osv., men men.

Jeg hadde vel noen kondomer, som jeg hadde kjøpt for moro skyld, liggende på det gamle rommet mitt, eller noe, mener jeg.

Og Nina Monsen begynte å suge meg da, mens jeg lå på gulvet, der spisestuebordet skulle ha stått cirka, i Leirfaret 4B da.

Etter at jeg hadde tatt på en kondom, tror jeg.

Hu dreiv og knipsa på bikkja si, husker jeg, litt som fra en døs.

For det var første gangen jeg fikk pikken min sugd, så jeg gikk vel nesten inn i ekstase, tror jeg.

Bortsett fra at jeg var jo i puberteten.

Så jeg hadde runka som bare faen, like før det her, av en eller annen grunn.

Så jeg hadde klart å få noen sår, på pikken, (av for mye runking), så det var ikke så deilig, å bli sugd, for Nina Monsen fikk noen ganger borti tenna sine, der jeg hadde sår på pikken da.

Da klagde jeg, men da sa hu Nina Monsen det, at ingen av de guttene hu hadde sugd før, hadde klaget.

(Enda hu bare var 17 år).

Jeg tror vi må ha pult litt, i stua og, for jeg mener å huske det at Nina Monsen sa til meg, at ‘jeg har kjent større faktisk’.

Jeg mener det var i stua, at hu sa det.

For hu trodde vel at pikken min var kjempestor, etter å ha tatt meg rundt balla den gangen, som jeg gikk i niende klasse, mens hu trodde at det var rundt pikken min hu tok da.

Den gangen som Kjetil Holshagen og venninna til Nina Monsen, (ei med mørkt hår vel), fra Romsås, var på besøk hos meg, i Leirfaret 4B da.

Det var inne på ‘hoved-soverommet’ at Nina Monsen hadde tatt meg rundt balla, den gangen.

Jeg ble redd for den den unge schaferen, som var i stua, mens jeg lå på de brune og hvite, psykedeliske 70-talls vegg-til-vegg teppeflisene, som Stenberg-familien hadde lagt der vel, og ble sugd da.

For jeg vet ikke hvorfor Nina Monsen knipsa på bikkja, innimellom mens hu sugde meg, mens hu satt på knæra over meg, mens jeg lå på ryggen der da.

Jeg syntes det virka litt risikabelt.

Hva hvis bikkja trodde at pikken min var ei pølse, eller noe?

(Jeg husker en gang, som jeg var nede hos Haldis, noen år før det her.

Og da hadde mora til Gry Stenberg, (ei dame med mørkt hår), sagt til Haldis det, at Truls, (en grå og hvit katt vel, som Gry og dem hadde), hadde liggi i senga til foreldrene til Gry Stenberg, og hadde biti faren til Gry, Roger Stenberg, i tissen, sånn som jeg skjønte det, fra pratinga til Haldis og Fru Stenberg da, nabokonene, mer eller mindre, i Havnehagen).

Men men.

Jeg prøvde å få Nina Monsen, til å bli med inn på hoved-soverommet der, og prøve om det var så digg, å ha sex i vannsenga, som Haldis og faren min pleide å si, til kundene, i Vannsengbutikken, i Drammen.

‘Ikke vannsenga’, sa Nina Monsen.

Jeg syntes at hu var litt kjedelig, det måtte da være artig å prøve å ha sex i vannsenga, mens vi først holdt på, mener jeg.

Men jeg gadd ikke å krangle.

Jeg sa det var greit.

Og dro henne med inn på det gamle soverommet mitt, (det som hadde tilhørt søstrene Gry og Hege Stenberg, før faren min kjøpte leiligheten der, i Leirfaret 4B da).

Der prøvde vi misjonærstillingen, i senga da.

Vi holdt på ganske lenge, husker jeg.

Og det gikk vel ganske greit vel.

Nina Monsen var nok ikke så pen som Christell, men de fleste 17-år gamle jenter er vel ganske fine.

Så hu var helt grei å debutere med, syntes jeg.

Hu hadde vel ganske normal kroppsform.

Hu var ikke så tynn som Gry Stenberg.

Og hu var ikke feit heller, må jeg si.

Hu hadde hofter og pupper og alt som hørte med da.

Så sånn var det.

Så ville jeg prøve noe mer, mens jeg først holdt på.

Jeg ville prøve å ta hu bakfra.

Og det fikk jeg lov til etterhvert.

Så hu satt rumpa i været, i den gamle enkeltsenga mi da, i det minste soverommet der, i Leirfaret 4B.

Men jeg hadde ikke så bra teknikk, på å knulle bakfra, så det funka bare sånn halvveis.

Jeg tror jeg hadde klart meg bedre nå, for å si det sånn.

Uten at jeg skal spekulere for mye i det.

Nå hadde visst Nina Monsen tatt selvmord, i år 2000, eller noe, sa søstera mi, seinere det året, da vi skulle i bryllupet til Jan og Hege Snoghøj, i Gol, sommeren år 2000, var det vel.

Etterhvert så bytta vi stilling igjen.

Vi hadde vel sex i tilsammen 2-3 timer, tror jeg.

Vi var begge ganske fulle, men ikke så fulle at vi måtte spy akkurat.

Nina Monsen var vel nesten edru, tror jeg, etter å ha drukket bare en øl, eller noe, vel.

Jeg lå oppå henne, i misjonærstillingen, en stund til da.

Og så mista jeg ereksjonen, husker jeg.

Uten at noen av oss hadde fått orgasme vel.

Så jeg ville bli ferdig med det her da.

Nina Monsen lot som om hu hadde sovna og.

Hu hadde jo sugd pikken min så mye, inne i stua, så jeg regna med det, at det var greit for henne, å suge meg litt mer.

Men kondomen holdt vel på å falle av pikken, eller noe, siden jeg mista ereksjonen.

Men jeg hadde blitt ganske kåt da, av all den her sexen.

Og så for meg det, at jeg kom til å ha mye sånn her sex, framover, siden jeg endelig hadde fått meg hår på tissen, osv.

Så jeg tok av kondomen da, og putta tissen min mot leppene til Nina Monsen, som lå med øya igjen, på ryggen, i senga mi da.

Plutselig, så åpna Nina Monsen øynene, og liksom sugde skikkelig inn tissen min da.

Hu svelga den vel nesten omtrent.

Altså at hu liksom sugde den sånn at den ble elastisk og gikk forbi drøvelen hennes kanskje.

Noe sånt.

Det føltes ihvertfall veldig godt, husker jeg.

Og jeg besvimte, husker jeg.

Nina Monsen holdt munnen oppe.

Hun liksom åpnet kjevene da.

Det er mulig at det var derfor jeg besvimte.

Så falt jeg naken, mot gulvet, på det lille soverommet, i Leirfaret 4B.

Så klappet Nina Monsen kjevene sammen, med et smell, tror jeg.

Jeg våknet ihvertfall igjen og fikk tatt meg for.

Men da var jeg jo halvveis nede mot gulvet, så pikken min var ute av kjeften hennes da, for å si det sånn.

Jeg vet ikke om hu bare kødda med meg.

Eller om hu prøvde å bite av meg pikken.

Eller om jeg husker det feil, for jeg var litt full, trøtt, og i ekstase og jeg besvimte jo også.

Hu sa jo det, mens vi holdt på, at fitta hennes hadde blitt voldtatt og at hu hadde kjent større pikker, og at andre gutter som hu hadde sugd før, aldri hadde klaget på suginga hennes.

Så sånn var det.

Og en gang, da de var sånn 8-9 år vel.

Så hadde jo Christell og Nina Monsen sagt til meg.

Da vi lekte i huset til Haldis, og de låste seg inne på doen.

Da de åpna døra, så sa det det, at onkelen til Nina Monsen hadde tilbudt henne penger, for å suge tissen hans.

(Sa Christell da).

Så det er mulig at det var sånn det hang sammen, at onkelen hennes hadde voldtatt henne.

Hva vet jeg.

Jeg syntes det var litt ekkelt, at Nina Monsen hadde blitt voldtatt.

Men samtidig så tynget det meg, å være så sent ute, med å få hår på pikken og debutere seksuelt.

Jeg hadde jo alltid vært den, som var først ferdig med matteboka, osv., på skolen.

Så å være seint i puberteten, og seint ute med å ha sex, det taklet jeg dårlig.

Det gjorde at jeg fikk dårlig selvbilde husker jeg, og det tæret på meg.

Så derfor var jeg så ivrig, på å debutere seksuelt, og få den seksuelle debuten overstått.

At jeg ga faen i det, om Nina Monsen sin fitte, (som hun sa), hadde blitt voldtatt.

Bare jeg fikk lov til å pule med fitta hennes, så var jeg veldig fornøyd, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg syntes sånn halvveis, (jeg var jo nesten i en ørske, fra å ha flere timer sex, med Nina Monsen), at jeg så en guttegjeng.

(Jan Stadheim og de?).

Som stod utafor vinduet mitt, på det gamle soverommet mitt, i Leirfaret 4B, og så inn, når jeg hadde sex med Nina Monsen.

Men det er mulig at jeg så halusinasjoner.

Jeg var jo litt full, etter den sterke juleølen, (som var klasse tre, som jeg ikke var vant til å drikke).

Og jeg var jo litt trøtt og, og dette var jo den første gangen jeg hadde sex, så jeg var vel sånn halvveis i ekstase og da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så ville Nina Monsen låne badet mitt, av en eller annen grunn.

Der var hu i 20-30 minutter kanskje vel.

Så ville hu ha noen sigaretter.

Jeg ga henne tre sigaretter vel.

Fra en tipakning, som jeg røyka sånn halvveis fast fra vel.

Så hadde jeg to-tre-fire sigaretter igjen selv og.

Så dro Nina Monsen opp til onkelen sin med bikkja si da.

Det hadde blitt ganske seint.

Klokka var kanskje 3-4 om natta da, eller noe.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg fikk telefonnummeret hennes, mener jeg.

Og jeg ringte henne, en uke seinere kanskje.

Og vi møttes i Oslo, for å se ‘Who framed Roger Rabbit’, på Eldorado kino.

Jeg husker at vi stod nederst i Karl Johan, utafor Burger King der.

Og Nina Monsen møtte en gutt hu kjente, og begynte å prate med han.

Men det syntes jeg ble litt flaut/dumt.

Vi var jo tross alt på date.

Så jeg morska meg litt opp da.

Jeg kjøpte en singel, i platebutikken på Arkaden, som var en sang jeg hadde sett på Super Channel.

Nemlig Deacon Blue med ‘Real Gone Kid’ vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Nina Monsen sa, mens rulleteksten gikk over lerretet, på Eldorado Kino, etter Roger Rabbit, at ‘jeg fikk dessert ihvertfall’.

Uten at jeg skjønte om hu mente at hu hadde fått dessert i munnen, da hu sugde meg så godt, helt på slutten av sex-en vår, på Bergeråsen, en uke eller to, før det her.

Eller om hu mente det, at kino-en var dessert-en.

Så jeg svarte ikke noe.

Men jeg fikk et julekort av henne, med noen klistremerke-stjerner på, som noen la i gangen min, på Bergeråsen.

(Med bilde av henne og schafer-hvalpen på, mens de stod oppå gangbrua, ved Berger skole).

Jeg syntes ikke at Nina Monsen var så fin liksom.

(Selv om hun var helt greit liksom).

Og når jeg først hadde begynt å ha sex, så ville jeg jo gjerne ha sex med flere andre damer og.

Sånn at jeg fikk ‘frest’ fra meg litt liksom.

Før jeg ble sammen med ei dame.

Jeg skulle jo flytte til Oslo, noen måneder etter det her, for å studere.

Og dette med Nina Monsen, det skjedde jo i november/desember 1988.

Så dette var like før russetida.

Og søstera mi Pia, hu flytta også opp til meg, i Leirfaret 4B, like etter at jeg hadde hatt sex med Nina Monsen.

Og jeg hadde også kjøretimer, jobbing på CC Storkjøp og skolen og russekroer, osv. da.

Og Pia hadde også en venninne, som het Cecilie Hyde, fra Svelvik, (ei lav, mørkhåra ei, som var på min alder), som også flytta inn, hos meg, i Leirfaret 4B, må jeg nesten si.

Så dette med Nina Monsen, det gikk litt i glemmeboka da, for å si det sånn.

For da dro jo Pia med Monika Nebel, (som var innom hos meg, og sa at jeg hadde samme stereoannlegg, som dem, men at deres var montert annerledes, når det gjaldt om kassettspilleren eller radioen stod øverst), og ofte hele Lyche/Depeche-gjengen, fra Drammen, hjem til meg.

Så jeg mista kontakten, med Nina Monsen.

Og syntes det var flaut, da Pia ga meg det julekortet, fra henne.

For jeg likte ikke å prate med søstera mi om sex, og sånn, liksom.

Så jeg sa bare ‘hvorfor sender hu meg det da’, til søstera mi da.

Og prøvde å late som ingenting da.

Og da jeg flytta til Oslo, høsten 1989, og bodde de første dagene der, i Haldis sin leilighet, (som stod tom), i Uelands Gate, ved Kiellands Plass, i Oslo.

Så ringte jeg Christell, fra telefonkiosken, på Kiellands Plass.

Så spurte jeg henne, om jeg kunne få telefonnummeret til Nina Monsen.

(Som jeg tydeligvis hadde kasta, eller rota bort, under russetida da).

Men nei, Nina Monsen hadde flytta til Lillehammer, sa Christell da.

Uten at hu sa noe om hvorfor hu hadde gjort det.

Så sånn var det.

Men men.

Etter dette så traff jeg bare Nina Monsen en gang.

Det var på Stovner Senter, i Oslo, mens jeg var i militæret.

Det vil si skoleåret 1992/93.

Jeg var i infanteriet, i Geværkompaniet, som det het, i Elverum.

Da jeg flytta til Oslo, skoleåret 1989/90, så hadde jeg kontaktet Folkeregisteret, for å få meg min egen adresse.

For jeg ville ikke stå oppført som student, med egentlig addresse hos Haldis.

For da var det sånn, at jeg kunne risikere å ikke få brev, osv.

(Jeg prata jo aldri med Haldis, og når det gjaldt brevene om jeg kom inn på videregående, som dukket opp om sommerne.

Så pleide de å havne i postkassa til Haldis, av en eller annen grunn.

Og da måtte jeg drive å rote i postkassa til Haldis selv, som var full av aviser kanskje.

Siden hu kanskje var på ferie, eller noe sånt).

Så jeg ville ha min egen adresse, og mitt eget familienummer da, ble det vel til at jeg fikk.

Så det har jeg hatt siden våren 1990, var det vel.

For jeg ville ikke være avhengig av faren min og Haldis, som behandlet meg værre enn Askeladden, må jeg vel si, under oppveksten.

Siden jeg måtte bo alene, osv.

Grunnet at jeg fikk egen adresse, hos Folkeregisteret, i 1990, (og ikke faren min eller Haldis sin).

Så skulle jeg ikke til Nord-Norge i militæret likevel.

Men til Elverum.

Siden jeg da ble regnet som å være fra Oslo, og ikke fra Berger/Drammen.

Så det ble forrandra.

Jeg skulle egentlig vært først i Fredrikstad, på tre måneders rekruttskole, i infanteriet, og så til Nord-Norge, i ni måneder.

Men etter at jeg fikk eget familienummer, hos Folkeregisteret, så ble det til at jeg skulle til Geværkompaniet, (en stående Nato-styrke), i Elverum, i tolv måneder.

Dette utsatte jeg et par-tre år.

Siden jeg var så tynn og rimelig bortskjemt, etter å ha hatt egen leilighet, siden jeg var ni år.

Og jeg hadde blitt mye mobbet på skolen og blitt utfryst av familien min da.

Så jeg var ikke klar for infanteriet, (som Andre Willassen sa at var det tøffeste, innen Forsvaret), rett etter videregående.

Nei, jeg måtte ha et par-tre år til på meg, for å forberede meg, siden det ble som en tøff overgang for meg, å måtte bo på åttemanns-rom, i militæret, etter å ha hatt min egen leilighet, siden jeg var ni år.

Jeg hadde vært veldig selvstendig, og å spise fisk og annen kantinemat, og gå med kløende ullklær, det bydde meg imot, rett og slett.

Og jeg hadde jo nesten ikke gått på ski, siden jeg var guttunge.

Siden jeg hadde noe tråe, smørefrie glassfiberski, og siden faren min og Haldis aldri gikk på langrenn, for å si det sånn.

Så jeg gruet meg fælt til militæret da.

Etter det første året, i Oslo, så veide jeg 59-60 kilo.

Jeg gikk ned 3-4 kilo, det første året jeg bodde i Oslo vel, siden jeg ikke fikk lov å lage mat, av Jorås-familien, på Abildsø, som jeg leide hybelleilighet av.

Siden kona i huset, Berit, ikke tålte matlukt da.

(Så jeg måtte kjøpte dyre burgere, i Oslo sentrum, i stedet for mer drøy mat, på Rimi Ryen, (en av nærbutikkene), for eksempel).

Og jeg gikk på en privat høgskole, NHI, så studielånet varte ikke så lenge.

Så jeg måtte gå på sosialen, de to-tre siste månedene, som jeg gikk det første året, på NHI.

Jeg gikk på sosialkontoret, på Ryen, og fikk sosialstøtte, i to-tre måneder da.

Noe som var veldig flaut, husker jeg.

Men Pia hadde vært på besøk hos meg, på Abildsø, mener jeg, og sa det, at faren min hadde sagt det, at det var vel ikke meningen at han skulle betale leia, hver måned.

Så jeg fikk det mye vanskeligere økonomisk, i Oslo, enn på Bergeråsen da, siden jeg i Oslo måtte betale husleie.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så da jeg var i militæret, i Elverum, så hadde en barbermaskin, som jeg hadde kjøpt, i en elbutikk, i Gågata, i Drammen, (var det vel).

Etter at jeg hadde fått en av mine første lønninger, på CC Storkjøp.

For Cecilie Hyde, (som delvis bodde hos meg, i Leirfaret 4B), hun sa en gang det, når vi satt oppe en kveld der, og pratet, Pia, Cecilie og meg.

At noe av det værste hun visste, det var gutter som hadde sånn pubertetsbart.

Så da kjøpte jeg meg en elektrisk Philips barbermaskin da, med to barberhoder.

Til fire-fem hundre kroner, etter at jeg hadde begynt å jobbe på CC Storkjøp, og fikk noen tusen i lønn, hver måned.

Så begynte jeg å barbere meg da, siden Cecilie Hyde hadde kommentert om pubertetsbart da.

Selv om jeg ikke hadde lagt merke til det selv.

Det var vel mest noen dun, som jeg hadde fått, i ansiktet, tror jeg.

Så jeg begynte altså å barbere meg skoleåret 1988/89 da, mens jeg var atten år.

Så sånn var det.

Men mens jeg var i militæret, skoleåret 1992/93, så slutta den barbermaskinen helt å virka.

Og jeg skulle kjøpe meg en ny barbermaskin, en frihelg, som jeg var tilbake på Ungbo, på Ellingsrudåsen, (hvor jeg hadde bodd i litt over et år, på den her tiden).

Og da tenkte jeg en stund, på hvor jeg kunne dra, for å kjøpe barbermaskin.

Og valget falt til slutt på Stovner Senter da, som var et ganske stort kjøpesenter, som man kunne ta T-banen til, fra Ellingsrudåsen da, (selv om man måtte først ta t-banen til Tøyen, og så bytte der, for å ta T-banen opp Groruddalen igjen, men nå på den andre dalsiden, opp mot Vestli da.

Forbi Romsås blant annet, hvor Nina Monsen bodde da).

Men før jeg fant noen butikk, på Stovner Senter, som solgte barbermaskiner.

Så gikk jeg nesten inn i Nina Monsen og typen hennes.

Dette var en kar fra Vestlandet, eller noe, vel, som var EU-motstander, husker jeg.

Nina Monsen inviterte meg med dem, til en kafeteria, i kjelleren, på Stovner Senter.

Der ble samboeren til Nina Monsen, og jeg, sittende og diskutere EU, rimelig høyrøstet, husker jeg.

Jeg var for EU, for jeg trodde at det kom til å bli billigere mat, osv.

Og jeg syntes det var bra, hvis man kunne jobbe i utlandet, osv.

Men han kavaleren til Nina Monsen, han var veldig mot EU da.

Så vi hadde en veldig høylytt EU-diskusjon, på Stovner Senter der, husker jeg, i en halvtime, eller time, eller noe da.

Om kvelden, den lørdagen, så avtalte vi, å dra på byen, i Oslo, vi tre da.

Jeg fikk telefonnummeret til Nina Monsen, og ringte henne, fra telefonkioskene, i tredje etasje, på Oslo City der.

Men da hadde de forrandra planene, og de ville ikke dra på byen med meg, likevel.

Av en eller annen grunn.

Sa Nina Monsen da.

Og det var det siste jeg prata med henne.

Søstera mi Pia, fortalte seinere på 90-tallet, at Nina Monsen hadde fått unger og flytta til Bergeråsen vel.

Men jeg var jo aldri på Bergeråsen, for faren min solgte Leirfaret 4B, og farmora mi flytta etterhvert til sykehjem, i Svelvik.

Så jeg så aldri Nina Monsen noe mer, etter det her da.

Og mens vi kjørte forbi Vassfaret cirka, Pia, hennes sønn, (med Keyton fra Somalia), Daniel, og meg, i min svart metallic, Ford Sierra.

Sommeren år 2000 vel.

På vei til bryllupet til Hege og Jan Snohøj, på et hotell, i en dalside, ved Gol.

Som søstera mi hadde fått overtalt meg til å være med på, noen måneder tidligere.

Så fortalte søstera mi meg, at Nina Monsen hadde tatt selvmord da.

Dette var mindre enn et år etter at mora vår hadde dødd vel.

Så det var rimelig trist, husker jeg.

Søstera mi hadde jo ikke bodd på Bergeråsen, når Nina Monsen, (som Christell kalte for Nasse Nøff), hadde bodd der.

Så Pia visste vel ikke det, at jeg hadde klint med Nina Monsen, tre-fire ganger vel, under oppveksten.

Og hu visste nok ikke det, at Nina Monsen hadde tatt meg rundt balla, og trodd at det var pikken.

Og sagt at ‘såå big’, eller noe sånn, om balla mi, som hu trodde var pikken.

Og søstera mi visste nok ikke det, (jeg hadde ikke fortalt det ihvertfall), at i den senga, som hu sov i, etter at hu flytta opp til meg, i Leirfaret 4B.

Der hadde Nina Monsen og meg, hatt sex, i en time eller to, (etter å ha hatt sex i stua), noen uker før søstera mi tok over den senga.

Jeg hadde ikke fortalt om det her til noen.

Unntatt til Henrik, en kar som jobba på CC Storkjøp, på gølvet der.

(En som var fra ut mot Krokstadelva der, tror jeg).

Han fortalte jeg det til, da han sa det, at jeg aldri hadde hatt sex, (eller noe).

Han mobba liksom da.

Da kunne jeg stolt si det, at jo jeg hadde sex på tordag i forrige uke, eller noe da.

Så jeg var heldig med timingen der.

Og Henrik viste meg seinere det, at han hadde en slags sex-kontrakt, med dama si.

Dama hans det var hu dama som sjekka at alle gutta hadde gule underbukser, på frateret, ved Drammen Gym, forresten, (fortalte Henrik meg en annen gang).

Frateret var en slags sær sermoni, hvor alle som skulle være med i en studenklubb, måtte gå i dress, med gule underbukser.

Og pule med eksosrør og levere og sånn, mens de gikk fra Bragernes kirke, og til Strømsø, med en eldre elev, som ‘plageånd’ da.

Ei jente skulle sjekke at alle hadde gule underbukser.

Og hu jenta var dama til han Henrik, kollegaen min fra CC Storkjøp da, skjønte jeg, på han Henrik da.

Henrik likte ikke å klippe seg.

For hvis han så ‘noldus’ ut, etter en tur til frisøren, så fikk han klage fra dama, husker jeg at han nevnte.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Det var søstera mi Pia, og Cecilie Hyde, som visste om hva det frateret, ved Drammen Gym var, og som tok meg med, for å se på det her da, en ettermiddag/kveld, dette skoleåret, som jeg gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen, da.

Så sånn var det.

Jeg fikk jo ikke da kjøpt meg noe barbermaskin, på Stovner Senter, i 1993.

Fordi jeg ville ikke risikere å møte han typen til Nina Monsen noe mer, på Stovner Senter, den dagen.

For vi krangla jo så fælt, om EU da.

Og det er mulig at vi krangla helt til de stengte og.

Det er mulig.

Men den første dagen, i militæret, så hadde vi fått en gratis barberhøvel, av merke Gillette, av militæret da.

Så etter dette, så begynte jeg å barbere meg med barberhøvel og barberskum, i et år eller to, var det kanskje.

Før jeg fikk kjøpt meg en ny, ganske bra, barbermaskin da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men nå er klokka snart to om natta, her på hostellet.

Så jeg får vel ta en pause med skrivinga vel.

Men det var fortsatt mye mer som skjedde, det året jeg var russ, i Drammen.

Så jeg får fortsette å skrive om dette, en av de neste dagene.

Vi får se om jeg får til det.

Vi får se.

27. november 2011
Min Bok – Kapittel 53: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 3)

De ettermiddagene, som jeg ikke jobbet på CC Storkjøp, så pleide jeg å gå å kikke litt noen ganger, i butikkene, i Drammen sentrum.

På bokhandelen/kontoravdelingen, i varemagasinet Lyche, (der jeg hadde rappa den blå adresseboka).

Så så jeg plutselig en dag, at de solgte noen finurlige lekeballer, av blå latex, eller om det var noe annet gummimateriale som silikon.

Noe sånt.

Denne ballen, den var delt i to, og materialet var veldig mykt og klebete da, (kunne jeg kjenne gjennom pakningen).

Tenåring som jeg var, så tenkte jeg jo straks på et par bruksområder, for denne dingsen.

Og kjøpte en i kassa der da.

På vei ut av Lyche, så møtte jeg Aina, (som pleide å være naboen min, før hun flyttet til Sande), som gikk inn i kontorrekvesita-avdelingen der, mens jeg gikk ut derfra.

Aina gikk der sammen med en venninne.

Aina var så lav, syntes jeg.

Hun hadde liksom sluttet å vokse.

Men frisyren hennes var høy, husker jeg, og den kledde henne ikke så bra, som hennes tidligere frisyre, syntes jeg.

Aina gikk der, i tospann, må man vel si, med hu venninna da, (som sikkert var fra Sande).

Aina og jeg, kjente begge igjen hverandre, og begge nikket, (som skikken var, på Berger), da vi gikk forbi hverandre.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tenkte jo det, at jeg kunne bruke den ballen, som sexleketøy.

(Siden jeg ikke hadde hatt sex, og hadde kommet i puberteten).

Noe som funket ganske bra.

Hvis jeg fuktet den ballen, på en eller annen måte, på badet da.

Men jeg syntes det var litt flaut, så jeg kastet den ballen.

Men et par uker seinere, så angret jeg meg.

Så kjøpte jeg en sånn ball til, en dag, som jeg ikke jobbet på CC da.

Og da møtte jeg Christell, (av en eller annen grunn), på det samme stedet, som jeg hadde møtt Aina, da jeg kjøpte den første ballen da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg fant ut at hvis jeg tok en syltestrikk rundt de to halvdelene, av den blå silikon-ballen, og tok litt vann, såpe eller vaselin, (eller hva det var), på den ballen, så ble følelsen rimelig god da, i penis.

Så det var mye bedre enn å runke, husker jeg at jeg syntes.

Jeg håper at ingen kunne høre den lyden, av at jeg brukte den ballen som sex-leketøy, ut på gaten, i Leirfaret.

Hvem vet.

Men dette ga meg en tilfredsstillelse da, husker jeg, og gjorde at jeg slappet av litt kanskje.

Og noen ganger gledet meg til å komme hjem fra skolen, i Drammen, sånn at jeg kunne leke med det improviserte sexleketøyet mitt da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men hvorfor de solgte en sånn ball, (som egentlig vel var en slags leke), i kontorrekvesita-avdelingen, det vet jeg ikke.

Men det er det kanskje noen andre som vet.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Etter skolen så ville jeg ofte møte Christell eller Pia, i Drammen sentrum.

Christell gikk dette skoleåret første året på videregående, allmenn, i Holmestrand.

Hun hadde vel kanskje litt dårligere karakterer, enn Pia, som kom inn på allmenn, i Sande.

Sande var jo den nærmeste skolen, fra Bergeråsen.

Og de som gikk i Holmestrand, de gikk vel der, fordi de ikke kom inn i Sande, vil jeg vel tippe på.

For det var jo kanskje 20-30 minutter ekstra med buss da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Christell dro meg en gang med på et ungdomsdiskotek, på Park Hotell, i Drammen.

Der ville hun danse.

Men det syntes jeg at gikk for langt.

En stebror som danser med stesøstera si offentlig.

Det ble litt feil, syntes jeg.

Men en engelsk DJ der, mente visst at jeg var ‘homo’ da, eller noe, og slengte noen mobbende gloser, etter meg, på engelsk da, fra DJ-boksen.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En annen gang, så tok Christell med meg, da hu skulle kjøpe en burdaggave, til ei jente i klassen hennes, som ble 16 år.

Christell kjøpte en kaktus, i en blomsterbutikk, i Strøget, i Drammen.

Denne skulle hu barbere av piggene på, og så sette en kondom over.

Dette var visst en ganske vanlig gave, å gi til jenter, som fylte 16 år da, mente Christell.

Selv om jeg ikke skjønte så mye, må jeg innrømme.

Men men.

Pia, hu var med i en gjeng, som ble kalt Depeche-gjengen, eller Lyche-gjengen, og som hang i Drammen sentrum, (på Bragernes-sida), på ettermiddagene.

Christell var mye i Drammen også siden hu mye bodde hos sin eldre halvbror, Jan Snoghøj, på Gulskogen, dette skoleåret.

Pia bodde fortsatt på Bergeråsen, men hu hadde ikke så mange venner, på Sande Videregående da.

Hu hang sammen med en gjeng med friker, i den Lyche/Depeche-gjengen da.

Hennes venninne, Cecilie Hyde, fra Svelvik, var kanskje en av lederne, i den gjengen.

Hyde var datter av en av min mors venninne, fra tiden før mora mi bodde på Hurumlandet vel, etter at min morfar begynte å jobbe som Kontorsjef i Hurum kommune, etter at han hadde vært Rådmann, i Hadsel kommune, i Vesterålen.

Og Hurumlandet, det er jo rett over Drammensfjorden, fra Svelvik.

Så det var kanskje derfor at mora mi kjente så mange folk i Svelvik.

Siden hun hadde bodd i flere år, i Hurum, det vil si for det meste i Holmsbu vel, og muligens også i Klokkarstua, som tenåring.

(Selv om min mor fortalte meg lite om denne tiden.

Hu nevnte at hu jobbet som au-pair i England, før hu traff faren min.

Og hu nevnte noen ganger tiden da hu bodde i Stokmarknes, før foreldrene hennes flytta sørover.

Men hva som skjedde da hu bodde i Holmsbu, (og i Klokkarstua), det nevnte hu aldri noe om, for meg, mens hu levde).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Pia ville jeg da ofte møte, i Gågata, i Drammen.

Hvor hu pleide å henge da, etter å ha tatt bussen, inn til Drammen, etter at skolen hennes, i Sande, var ferdig.

Ofte sammen med Cecilie Hyde vel.

Jeg jobbet jo på CC Storkjøp, og der begynte vaktene mine klokken 16, var det vel.

Så jeg ville da ofte gå til en kafeteria, og kjøpe meg en baguette, eller noe, før jobben begynte.

Og da ville jeg noen ganger møte søstera mi, og resten av Lyche/Depeche-gjengen.

For de hang ofte på kafeteriaene, på Bragernes sentrum da.

Og da måtte jeg jo nesten sette meg sammen med dem, syntes jeg, siden Pia var søstera mi da.

En gang, på Lyche, så kjøpte jeg en baguette.

Så var Lyche-gjengen der, og de ble kasta ut da.

Så sa søstera mi, til han som jobba der, at ‘å ja, skal du gå?’.

Kanskje fordi at hu så at jeg dukka opp der, med en baguette og et glass brus da.

Det er mulig.

Men men.

Så søstera mi var skikkelig ovenpå og ganske frekk/rappkjefta, som 17-åring, husker jeg.

Pia jobba jo ikke, så det hendte at jeg ga henne en 50-lapp, eller noe.

En gang tok jeg henne med på kino, og så ‘Die Hard’, med Bruce Willis, på Saga kino, (var det vel), i Drammen da.

(Hvis det ikke het Snorre kino).

Jeg ble etterhvert litt kjent med de som var i Lyche-gjengen, siden jeg møtte den gjengen, før jeg skulle på jobb, noen ganger da.

Det var en som het Terje Bakken, som var pønker, og hadde svart pønker-frisyre da.

Det var to nazister, (som søstera mi ufarliggjorde, ved å si at de var ‘søte’), som het Kjetil og Noah, mener jeg.

Noe sånt.

Det var en som het Andreas, eller noe, som solgte bakte poteter, på Bragernes Torg, i helgene.

Og som sa at han var den første i Drammen, som begynte å gå med frakk, husker jeg.

Noe sånt.

Også var det ei jente, som het Heidi, som var rimelig lita, og som jeg lurer på om egentlig var en gutt.

Siden hun hadde kinnskjegg, eller noe sånt.

Ihvertfall hadde han/hun noe hår ved øret, som en annen i den gjengen, (en som var soss, eller glatt), som het Stian, poengterte.

Det var også en som het Thomas Bille, i den gjengen, som ligna litt på han lyshåra i Depeche Mode kanskje.

(Martin Gore, het han).

Jeg begynte jo å høre litt på Depeche Mode og.

Min fetter Ove, ga meg vel noen Depeche Mode LP-er til jul, det året, mener jeg å huske.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I klassen, så ble Magne Winnem, fra Røyken, han ble valgt til tillitsmann, husker jeg.

I klassen vår, så var det mange storvokste folk.

Og jeg hadde jo blitt mobbet av Odd Einar Pettersen, (som var storvokst), da jeg gikk på ungdomsskolen.

Så da Ole Skistad, i klassen, begynte å mobbe Magne Winnem, (sånn det virka for meg).

Så prøvde jeg å oppmuntre Winnem da, og sa til han, at han burde ikke bry seg om han.

En tid etter dette, så spurte Winnem meg, om jeg ville bli med på Danmarkstur, med Petter Wessel.

(Siden Winnem sa at familien hans hadde aksjer, i det firmaet som eide Larvik Line, så de fikk billige billetter da.

De hadde vel ikke så mange aksjer, men de kjøpte noen aksjer da, sånn at de kunne nyte godt av disse billigreisene da.

Noe sånt).

Jeg var jo delvis fra Larvik, så jeg sa ja til dette, enda jeg ikke kjente Winnnem fra før dette skoleåret.

Men Winnem og dem, de gadd ikke å kjøre om Berger da.

Så jeg måtte møte dem på den bensinstasjonen, som ligger langs E-18, i Sande, der avkjøringa til Berger/Svelvik er.

Så sånn var det.

Da måtte jeg møte dem veldig tidlig, så jeg måtte da høre med min tidligere kamerat, fra Bergeråsen, Kjetil Holshagen.

Om jeg kunne sove over hos han, som bodde like ved den bensinstasjonen.

Og det fikk jeg lov til, selv om jeg måtte sove på gulvet, på badet dems, eller hvor det kan ha vært igjen.

(Et slags tørkerom var det kanskje.

Noe sånt).

Men men.

Så sånn var det.

Så satt jeg på med Winnem, ned til Larvik da.

Jeg hadde jo reist med Petter Wessel mange ganger, så dette var ikke noe nytt for meg liksom.

Men jeg var litt sky for de Røyken-folka da.

Jeg visste knapt hvor Røyken var hen, for å si det sånn.

(Det ligger vel mellom Lier og Hurum, blir det vel.

Steder jeg ikke var så ofte, for å si det sånn.

Men men).

Winnem sa det, at det var noen gratis parkeringsplasser, i Larvik, som det ofte var stor kamp om.

Så han ville det, at jeg skulle gå ut av bilen og holde av plassen, eller noe, i tilfelle en annen bil, ville ha den parkeringsplassen.

Noe som ikke gir så mye mening for meg nå.

Men men.

Det var også en annen bil, med folk fra Røyken, som var med på turen.

Det var en som het Stein, som seinere fikk jobb i Dressmann, i Oslo vel.

Og ei jente på vår alder vel, fra Røyken.

Og muligens en kamerat av Winnem, fra Drammen, som het Raymond vel.

Noe sånt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg kjente som sagt ikke disse Røyken-folka.

Så da jeg møtte ei tenåringsjente, med lyst hår, på båten.

Så ble jeg litt letta.

For jeg kjente som sagt ikke disse Røyken-folka.

Og syntes at det var litt spesielt, å plutselig være på Danmarkstur, sammen med dem.

Dette var bare en dagstur, men likevel.

Hu jenta, som stod litt for seg selv, i en gruppe, da jeg gikk rundt alene, på Petter Wessel, (som jeg var ganske kjent på).

Det var ei som het Hege, som var fra Stavern.

Hu så cirka like gammel ut, som de jentene, fra Oslo og Hammerfest, som jeg hadde klint med i Brighton, noen uker før det her, husker jeg.

Altså cirka 15-16 år gammel da.

Jeg hadde jo ikke klint, siden jeg var i 12-års alderen, før det skjedde, i Brighton.

Så jeg var ikke så vant med å tenke på meg selv, som attraktiv.

Jeg var vant til å tenke på meg selv, som upopulær, for å si det sånn.

Søren Larsen, fra først klasse, på videregående, i Sande.

Han sa en gang det, at man må være ‘ganske stygg’, for ikke å bli gift, ‘tror du ikke det?’, til meg.

Så det var vel noe i de baner, som jeg også tenkte.

Så da jeg plutselig fikk sjangs på et par år yngre jenter, så var jeg bare glad, for at jeg fikk klint med noen damer.

For jeg hadde ganske lav selvtillit, på den her tiden.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så hu Hege og meg, vi satt/lå i en sofa, i en gang, på Petter Wessel, og klinte, i flere timer, på den turen, husker jeg.

Hu Hege, fra Stavern, hu var ganske pen, og hadde ganske store pupper, husker jeg.

Selv om jeg vel ikke rørte de puppene hennes, tror jeg.

Vi bare klinte da.

Hu var med klassen sin, (tror jeg det var), på Petter Wessel.

Og mora var lærerinne, tror jeg.

Og hu hadde også med lillesøstera si, mener jeg.

Hu Hege, lillesøstera hennes, og meg, vi var på kino, på Petter Wessel.

(Uten at jeg husker hvilken film det var).

Men men.

Så sånn var det.

Jeg var jo ganske seint i puberteten, og hadde bare hatt hår på tissen, i et års tid, da det her skjedde.

Og jeg var fortsatt jomfru, da jeg klinte med hu Hege, på Danskebåten da.

Men hu var kanskje 15-16 år da, så hu var 2-3 år yngre enn meg.

Og jeg sa vel også det at jeg var fra Larvik, da hu sa at hu var fra Stavern.

Jeg måtte nesten forklare det, at jeg hadde bodd i Larvik, syntes jeg.

Og jeg var litt trøtt, siden jeg hadde stått så tidlig opp.

Og jeg var litt klar for å henge sammen med henne, for jeg syntes at de Røyken-folka var litt spesielle da.

Så derfor ble det sånn, at jeg for det meste hang med hu Hege, og ikke med Magne Winnem og de andre Røyken-folka, på den dagsturen da.

Så sånn var det.

Jeg fikk telefonnummeret, til hu Hege, og prøvde å ringe henne, fra bestemor Ågot en gang, husker jeg.

Men da fikk jeg bare prate med faren hennes.

Hu Hege hadde visst ringt og pratet med Ågot, en gang.

Og da fikk jeg kjeft av Ågot.

For hu Hege hadde visst hørt så barnslig ut, sa Ågot.

‘Er’n Erik der’, hadde visst hu Hege sagt da.

Og Ågot var potte sur, husker jeg.

Men hu Hege hu hadde ganske store ‘fordeler’ hu, husker jeg, fra da jeg klinte med henne, på danskebåten.

Og jeg var jo en helt uskyldig jomfru selv og, på den her tiden.

Så at jeg skulle ha gjort noe galt, ved bare å kline med ei pen jente, fra Stavern, det skjønner jeg ikke.

Jeg hadde jo nesten bodd i Stavern selv og, som 4-5 åring, da vi bodde på den hytta, i Brunlanes, rett utenfor Stavern.

Så den klaginga fra bestemor Ågot, den var helt uforståelig, for meg.

Var det ikke bare bra at jeg begynte å treffe jenter, etter mange år som mobbeoffer, og etter å ha bodd alene, siden jeg var ni år?

Nei, det her var helt sinnsykt, for meg.

Hu Hege var ei kjempefin jente, som kanskje kunne ha blitt en fin kone for meg.

(For alt hva jeg vet, og uten at jeg kjente henne så bra, vi prata ikke så mye, for å si det sånn, vi dreiv med tungekyssing, osv.).

Men jeg turte ikke å ringe hu Hege mer, etter den rare kjeftinga til Ågot.

Jeg var jo også russ, dette skoleåret, så jeg så fram mot russetida og, og regnet vel med at jeg kom til å treffe mange damer da og.

Men hvis Ågot ikke hadde kjefta, og sagt at hu var en ‘jentunge’, så hadde jeg nok ringt henne igjen, seinere den høsten.

Men jeg har lurt på det, nå i det siste, om det kan ha vært lillesøstera til hu Hege, (som jo også var på danskebåten, og var med hu Hege og meg på kino, osv.), som tulleringte, og prata med Ågot.

Det er kanskje mulig.

Men Ågot virka nesten såret, husker jeg, etter den telefonene, som hu svarte på, (for jeg måtte oppgi Ågot sitt telefonnummer, siden jeg ikke hadde telefon, på Bergeråsen), fra Stavern.

Og Ågot virka også opprørt, må jeg si.

Så jeg bare sa ikke noe.

For hu var ikke rolig da.

Så jeg fikk ikke diskutert det her noe, med Ågot.

For hu virka som å være helt ‘på jordet’, for meg.

Jeg ble jo da sittende der, og tenkte på hva jeg liksom hadde gjort for noe galt.

For det kunne jeg ikke skjønne.

Jeg hadde jo ikke hatt noen dame før det her.

Så at jeg fant ei som var 2-3 år yngre, når jeg selv var seint utvikla, hva spilte det for noen rolle da?

Det var jo vanlig, hadde vi lært i seksualundervisningen, på skolen, at damene var et år eller to yngre enn gutta.

Og når jeg var seint i utviklinga, og så ung og tynn ut for alderen, så kunne vel jeg ha ei som var en del år yngre enn meg, skulle jeg vel tro.

Man måtte jo klaffe biologisk og, og være omtrent like moden, på det området, sånn som jeg skjønte det.

Og hu Hege fra Stavern, hu hadde jo pupper og alt.

Så hu hadde nok sikkert hatt kjønnshår lenger enn jeg selv hadde hatt det, på den her tiden.

Men prøv å forklar noe sånt for en trangsynt og litt naiv farmor fra Rollag, (som også begynte å bli senil, må jeg si, hu kalte meg ofte for Runar, for eksempel).

Nei, det visste ikke jeg hvordan jeg skulle få forklart.

Men det er mulig at Ågot ble sjalu, har jeg tenkt seinere.

Siden Øivind var død, og jeg liksom måtte roe henne ned, innimellom.

Onkel Håkon var jo ikke noe hyggelig mot Ågot, for eksempel, da Øivind døde, husker jeg.

Det var jeg som måtte trøste Ågot, når hu sa det, at ‘han var ikke noe snill mot meg’, om Øivind.

Så Ågot var veldig rar, og var kanskje pedofil da, har jeg tenkt seinere.

Når jeg fortalte den skrøna, (som barn), om at Geir Arne og Christell, (som begge var på min alder), hadde klint, på Gamlehjemmet.

Så måtte jo Ågot sette seg ned, for hu syntes at det her var så interessant da.

Så Ågot var kanskje pedofil, har jeg tenkt seinere.

Hvem vet.

Men nå er klokka over 2, her på hostellet.

Så jeg få vel ta en pause, med skrivinga, for i dag.

Men det hendte veldig mye, dette skoleåret, da jeg var russ, i Drammen.

Så det blir fortsatt mange deler, fra dette kapitellet.

Så vi får se om jeg får skrevet noe mer, i morgen, for eksempel.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

26. november 2011
Min Bok – Kapittel 48: Enda mer fra sommeren 1988, (del 7)

En gang, mens jeg gikk på barneskolen vel, så kom Rune Bingen syklende forbi huset til Ågot, (som lå like ved riksveien), på Sand.

Jeg var ute i hagen til Ågot og lekte med en fotball eller en frisbee, eller noe, og sa hei da, når jeg så Rune Bingen.

Rune Bingen lurte på om jeg skulle være med til søppelfyllinga, på Grunnane, og leite etter brytere osv., som kunne brukes, når man dreiv med elektronikk.

Jeg sa greit, og satt på bak på sykkelen da, til Rune Bingen, (siden jeg ikke hadde med sykkelen kanskje, bort til Ågot, den dagen).

Så leita vi på søppelfyllinga da, etter brytere og sånn da, som var på gamle steikovner, osv.

Så satt jeg på med Rune Bingen tilbake til Sand igjen og da.

Så sånn var det.

En gang, en del år etter dette, så spilte jeg fotball, med min fetter Øystein, fra Son, (som var mange år yngre enn meg).

Dette var mens jeg gikk på ungdomsskolen vel, men jeg kjeda meg vel da, og Øystein var i hagen til Ågot der, og da prøvde jeg å se om Øystein klarte å ta fra meg ballen da.

Noe han ikke klarte vel.

Men han prøvde ihvertfall.

Også hadde Odd Einar Pettersen lagt merke til det her, da han kjørte forbi, mens han satt på med faren sin, eller noe.

Og så sa han det, i et et friminutt vel, på Svelvik Ungdomsskole, at han hadde sett det, at jeg hadde leika med fetteren min.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Ove og jeg, vi spilte badminton en del, i den hagen, den sommeren som vi plukket jordbær, hos familien Sand, på Sand.

(Det var vel sommeren 1986 vel).

Ove er forresten, (for nevnt tidligere i boken), storebroren til Øystein, (og Heidi, Susanne og Benedikte, ute i Follo da).

Vi lagde et slags nett, (eller om det var et tau, som vi brukte som nett), og spilte badminton ganske mye da, den sommeren.

Jeg hadde ikke spilt så mye badminton, så vi var ganske jevngode vel.

Ove’s mor Inger, (fra Sande), som er i Jehovas Vitner, hu spilte også badminton mot meg en gang, husker jeg.

Det var i et slektslag, i Olsen-familien, som ble holdt nede der mora og faren til Øystein Andersen, har sommerhus, (nedafor Teskjekjærringa), på den tida jeg var russ, i mai 1989 vel.

Da hadde jeg fått en 0.7-liter øl, husker jeg.

Av faren min vel, da jeg dukket opp der.

Og da hadde onkel Håkon sagt fra, til meg, at de gamle damene i slekta, de ble visst forskrekka, av å se at noen drakk fra flaska.

Så det fikk jeg ikke lov til da.

Så min fars slekt er visst også ganske snobbete.

Faren min skreiv det, i en e-post en gang, da jeg bodde i Liverpool, at de var etter Iver Huitfeldt.

Og Iver Huitfeldt ble jo gift med ei Gyldenløve-frøken.

Og Gyldenløve, det er jo danskekongens bastarder som ble kalt.

Så jeg er faktisk kongelig både på mors og farssiden.

Min mormor var jo etter Løvenbalk, som var etter Christoffer II, av Danmark.

Mens min far er etter Gyldenløve da, som var etter Oldenburg, (som også er etter Christoffer II av Danmark, men han hadde to koner da, som jeg er etter begge av).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En av de første platene, som jeg kjøpte etter at jeg kjøpte stereoanlegg, på Elnor, i Oslo, som 17-åring vel.

Det var Aha, med ‘Stay on These Roads’.

Og det albumet, det husker jeg at Øystein Andersen, Kjetil Holshagen og jeg, vi lå i vannsenga mi, og hørte på.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg kjøpte også en singel, av Deacon Blue, (som var ny på den tiden vel), som het ‘Real Gone Kid’, i en platebutikk, i Arkaden, i Oslo, i skoleåret 1988/89 vel.

(Det er mulig at det var da jeg var på kino med Nina Monsen, i november/desember 1988.

Noe sånt).

Christell lånte meg en kassett av Bros, sommeren 1988, var det vel.

Christell sa at Bros var veldig bra, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg hørte også en kul sang, på nærradioen, den siste tida jeg bodde i Leirfaret 4B, husker jeg.

Den het ‘For America’, med Red Box.

Og jeg kjøpte en kassett med de, som jeg hørte spesielt mye på, i et par dager etter at jeg hadde hatt sex med Nina Monsen, husker jeg, høsten 1988.

Da lå jeg bare i senga, på det gamle rommet mitt, i en dag eller to, og hørte på den kassetten, på walkman, var det vel.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Den gangen, som Kenneth Sevland og jeg, (og to-tre karer til, fra Svelvik), var på språkreise, til Weymouth, sommeren 1986.

Så vant jeg et digalt armbåndsur, som var nesten som juggel, må jeg vel si.

For det virka vel ikke engang.

På en spillehall, i Weymouth da.

Og da, så dro jeg med Kenneth Sevland, til stranda der, i sentrum av Weymouth.

Også sa jeg det, at nå skal jeg vise deg hvor sleipe briter er, (eller noe sånt).

Også la jeg den klokka, (som var dårlig da, nesten som skrap kanskje), på toppen av en mur, like ved en trapp, var det vel.

Også stilte Kenneth Sevland og meg oss, sånn at vi stod noen meter unna da, mens vi ventet.

Og etter fem minutter kanskje, så var det en gutt som prøvde å stjele den klokka.

Så briter er egentlig et ganske ‘sleipt’ folkeslag, vil jeg si.

(Selv om jeg kanskje burde ha holdt kjeft om det, siden jeg bor i England).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Øystein Andersen, han digga sangen som Heart – ‘Alone’, og en sang med Pet Shop Boys, som het ‘It’s a sin’, den digga han kjempemye, en sommer, husker jeg, oppe hos meg, i Leirfaret.

Øystein tok noen ganger med CD-spilleren sin, opp til meg, i Leirfaret 4B.

Men på den ville han bare at det skulle bli spilt heavy-musikk.

Så da jeg prøvde å sette på en Depeche Mode-cd der, en gang, da Kjetil Holshagen også var der.

Så ble Øystein Andersen kjempesinna, husker jeg.

For det var som å besudle CD-spilleren hans da, eller noe.

Så Øystein Andersen var litt barnslig da, må man vel si.

Men jeg hadde ikke så mange kamerater, og han var jo adoptiv-tremenningen min.

Og han hadde også masse dataspill og videofilmer som han nesten hver helg, i en periode, dro med ut til Bergeråsen da, og opp til meg, siden jeg bodde alene da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

I Brighton, sommeren 1988, så pleide Øystein Andersen å høre på en sang, (på walkman vel), som het ‘King Without a Crown’, som han lot meg høre på, husker jeg, med bandet ABC vel, i the Lanes, (noen gammeldagse gater), i Brighton, en gang da, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Pia og Christell, de dreiv med organiserte fritidsaktiviteter, i Svelvik, fra rundt da de begynte på ungdomsskolen vel.

De drev først med RS, noe som betyr Rytmisk Sportsgymnastikk.

Faren min hadde jo fått tak i et videokamera, (som vel var tyvegods, tror jeg), midt på 80-tallet en gang da.

Men da Christell og Pia, og resten av RS-jentene, i Svelvik, skulle ha juleoppvisning, i Svelvikhallen, (eller om det heter Strømmhallen), en jul, mens jeg gikk i første klasse, på videregående kanskje, (eller noe).

Så ville ikke faren min filme de jentene.

Men jeg fikk i oppdrag å gjøre det da.

Med videokameraet til faren min.

Men jeg var ikke så vant til å filme med det kameraet.

Så jeg hadde skrudd noe feil, på en bryter.

Så opptaket ble ikke så bra da.

Så sånn var det.

Men men.

Og TOmmy, (sønnen til min fars bror Håkon), ble også med, inn til Svelvik, for å filme da.

Det ble delt ut gratis twist-sjokolade der.

Og de sjokoladebitene, de ble oppbevart inne i garderoben, til RS-jentene da.

Så jeg gikk litt inn der, for å prate med Christell og Pia, om filminga da, og for å rappe sjokolade da.

Men det her var etter at de hadde skifta da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Og et par måneder, (eller noe), etter at jeg hadde filma de RS-jentene da.

Så sa Christell det, at hu ville ha videokassetten, med det opptaket da.

For noen av de jentene som hadde vært med på den oppvisninga, de ville se på opptaket da.

Så ikke nok med at jeg måtte filme det her.

Jeg måtte også gi fra meg en av videokassettene mine, (var det vel), husker jeg.

Så det var mye mas, husker jeg.

Men etter det her, så brukte jeg det videokameraet mye, oppe hos meg, som en video, for å kopiere filmer fra da.

For jeg rappa noen sånne ledning-greier, i en elektrobutikk, som lå rett under bybrua, på Strømsø.

(Noe demonstrasjonsgreier.

En ganske liten plastdings, var det vel).

Og da klarte jeg å ta opp da, fra det videokameraet.

Og Øystein Andersen fikk vel også tak i noen ganske avanserte Scart-ledninger, mener jeg.

(Som han muligens kalte Euro-plugg, eller noe).

Som jeg kunne bruke til å kopiere filmer med da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En grunn til at Ole Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, skoleåret 1988/89 vel), og broren hans, Kai Runar Bergum, gikk rett inn hos meg, en gang, som jeg ikke var hjemme.

(Ifølge Store-Oddis, husker jeg).

Det kan ha vært det, at da jeg skulle kopiere en film, for Ole-Tonny, (som jeg ikke var så utrolig bra kamerat med, men heller ikke uvenn da).

Så fikk noen meg, til å kopiere en film for han da.

(Kanskje fordi at jeg hadde lånt en film av dem, eller noe).

Det her var Cobra, tror jeg, med Sylvester Stallone, eller noe.

Som jeg fikk låne av noen fra Bergeråsen en gang, tror jeg.

Før den kom på kino da.

Noe sånt.

Og da tulla jeg med trackinga, på videoen, husker jeg, sånn at opptaket ikke ble så bra.

(For jeg var litt umoden da, på den her tida).

Så jeg skjønner det hvis Ole Tonny og dem ble irritert på meg da, for å si det sånn.

Men dette var vel før jeg fikk tak i de fancy kablene, for å ta opp, med bedre kvalitet da.

Men Christer Sandum, fra Svelvik, han lånte mange av videofilmene mine.

Og andre lånte også.

Så til slutt, så mista jeg oversikten.

Og kunne ikke si det sikkert, om Ole Tonny og dem, hadde rappa noen filmer av meg.

Men jeg gikk opp til Ole Tonny og Kairo og dem, ihvertfall, og kjefta litt da, husker jeg, siden de bare hadde gått rett inn hos meg, selv om det ikke var noen hjemme da.

Det reagerte han Store-Oddis på, husker jeg.

Så da måtte jeg nesten kjefte litt, syntes jeg.

Siden det tydeligvis ikke var vanlig på Bergeråsen da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Pia og Christell, de gikk vel ikke så lenge på RS, tror jeg.

De begynte på URK, husker jeg.

URK, det betydde Ungdommens Røde Kors, og det var i Svelvik da.

Men jeg var aldri og så, på URK der.

Så hvordan det var der, det veit jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En gang, som faren min, søstera mi, Christell og jeg, kjørte forbi Svelvik Kroa, i SVelvik.

Så ville jeg kjøpe godteri.

Og da, så sa Christell det, at jeg burde kjøpe ‘sure føtter’-godteri.

Og det skjønte jeg ikke da, men nå lurer jeg på det, om det var noe slags subtil mobbing, av meg, siden at føttene mine lukta surt, eller noe.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En sommer, før jeg begynte på ungdomsskolen vel.

Så hadde Haldis og dem, satt opp et telt, i hagen deres, hvor Christell, Gry Stenberg, og søstera mi og/eller Nina Monsen, pleide å ligge, om nettene da.

(Av en eller annen grunn).

Og en gang, mens vi var den gjengen vår, og leika nede i hagen deres.

Så nevnte Christell det for meg, husker jeg.

(Mens vi og noen andre unger, leika rundt huset deres der da, en sommer).

At en gang, så hadde hu sett et pornoblad. i Ulvikstien, hvor to damer, hadde hver sin del av en agurk, inne i fitta.

Dette var noe som Christell, (som da gikk i fjerde klasse kanskje), bare plutselig sa, uten noen spesiell grunn, som jeg kunne skjønne, ihvertfall.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, da jeg hadde et ‘raid’, i huset til Haldis og dem, en dag som jeg var hjemme fra ungdomsskolen vel.

Så fant jeg et brev, på rommet til Christell vel.

Det var fra hennes venninne, (som jeg ikke husker navnet på nå), på Stovner, i Oslo.

Venninna lurte på om Christell også likte Duran Duran, husker jeg.

Jeg lurer på om den venninna til Christell der, kan ha vært hu niesa til Sylvia eventuelt, som Christell og Pia reiste på språkreise sammen med, til Bournemouth, sommeren 1988.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Onkel Håkon sa en gang det, at sønnen til regnskapsføreren, i Olleveien.

(De som faren min hadde tatt med Haldis, Christell og meg, for å møte, på øya Mølen, en gang, en sommer, sommeren 1981 eller 1982 vel).

Håkon sa at han sønnen, (som hadde rødt hår vel), hadde fått søstera til Lille-Oddis, til å bli gravid, eller noe.

(Dette var hu samme jenta, som Christell sa at hadde ‘pulesveis’, da de var oppe hos meg, i Leirfaret 4B, sammen med Lisbeth Mikalsen, en natt til søndag, under Svelvikdagene, i 1988 vel).

De begynte tidlig, sa Håkon.

For det var vel mens de gikk på ungdomsskolen, eller noe, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel, så dukka Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, opp på døra mi, i Leirfaret 4B.

De fikk meg til å kjøpe en klokkeradio, som Carl hadde rappa fra bestemora si, for 20-30-40 kroner vel.

Noe sånt.

Jeg pleide ofte å forsove meg, når jeg skulle på skolen.

Så jeg syntes det var greit.

Problemet var, at den vekkerklokka, den virka bare, når det siste tallet, på alarm-klokkeslettet, slutta på ‘9’.

Så jeg kunne ikke stille vekkerklokka på ‘8.00’ da, om morgenen.

Men jeg måtte stille den på ‘7.59’ da.

Hvis ikke så ringte ikke alarmen.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, mens jeg var inne og besøkte min tremenning, i Lørenskog, Øystein Andersen.

Før jeg flyttet til Oslo vel.

Så sa han det, at jeg burde bli jagerflyger.

Han sa det, at han ville ha blitt det selv, hvis han kunne.

Men han var for lav, sa han.

Men jeg hadde ikke noen planer, om å bli jagerflyger, husker jeg.

Jeg skulle liksom gjøre karriære i næringslivet da.

Og bli vellykket og få en bra betalt jobb, og et fint hus, og en fin bil, og en fin kone da.

For å si det sånn.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Et av årene, som jeg spilte fotball, for Berger IL, aldersbestemte lag.

(Mens vi gikk på ungdomsskolen vel).

Så var vi en gang, på et museum, i gamle Fossekleiva Fabrikker.

Og vi fikk høre en del, om historien til Berger da.

Fortalt av Jebsen, var det kanskje?

Noe sånt.

Vi fikk blant annet høre det, (husker jeg), at i gamle dager, så ble det arrangert store hopprenn, inne i skogen, ikke langt fra Blindvann da.

Og da dukka det opp hoppere, fra store deler av landet, (eller ihvertfall Østlandet), ble vi fortalt.

Og det var visst en av de største hoppbakkene i landet, (eller noe sånt), mener jeg vi ble fortalt da, som fantes, i Berger-distriktet da.

(Før krigen, var vel kanskje det her).

Så det var artig å få høre.

Det har jeg aldri hørt om, fra andre steder, hverken før eller siden, at det var en såpass kjent hoppbakke, på Berger, i gamle dager.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En av sommerne, som jeg var i Brighton, (sommeren 1985 kanskje), så husker jeg det, at jeg gikk rundt alene, ned ved piren der.

Og der var det en skytterbane, som jeg prøvde.

Hvis man traff tre blinker, midt i, så vant man en stor teddybjørn, eller noe.

Og jeg klarte å treffe, på de to første blinkene, (som var ganske så små).

Så jeg hadde bare den tredje blinken igjen.

Og et ektepar, som var litt oppe i åra, begynte å følge med på skytinga mi, osv., husker jeg.

Så jeg ble litt anspent, av den her oppmerksomheten da.

Må jeg vel si.

Om det var grunnen til at jeg bommet, det skal jeg ikke si helt sikkert.

Men jeg skøyt litt over, var det vel, på det tredje, (og siste), skuddet da.

Jeg spurte han som jobba på skytterbanen der, om jeg kunne få med blinken.

Men det fikk jeg ikke lov til da, for han var redd for juks seinere, (eller noe), sa han.

Men han sa det, at jeg hadde vist ‘some very good shooting there’, eller noe, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, når jeg gikk på barneskolen, husker jeg.

Så skulle vi på noe rebusløp eller orientering, eller noe, oppe ved Brekke gård der, husker jeg, en vår da, (var det vel).

Og da var vi fire gutter, som gikk sammen, oppi der da.

Det var Tom Ivar Myrberg, Espen Melheim, en til, og meg da.

(Noe sånt).

Så møtte vi på Linda Moen, og hennes to venninner, Lene Andersen og Trine Lise Sørensen, oppi der, husker jeg.

Og de begynte å tulle med meg, husker jeg.

For de, de prata først sammen, også plutselig, så gikk de tre bort til Tom-Ivar, Espen og han tredjemann.

Og liksom skulle klemme med dem, og sånn da.

Så Tom Ivar Myrberg, han mobba meg seinere, husker jeg, (mens han gliste), siden de her tre jentene, i Klassen vår da.

At de hadde mobba meg, siden de liksom råflørta med alle andre enn meg liksom, oppe ved Brekke gård der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som jeg var nede i Køge, i Danmark, med faren min og Haldis, for å hilse på Viggo Snoghøj, (Haldis sin sønn, som var bodybuilder).

(Noe vi var to ganger, på begynnelsen og midten av 80-tallet da).

Så husker jeg det, at jeg gikk inne i en el-butikk, i Køge sentrum da.

(For jeg var interessert i elektronikk og tekniske duppeditter og sånt da.

Så jeg gikk litt nysgjerrig rundt i den butikken der da, for å se litt da.

Dette var antagelig under den siste turen til Køge, vil jeg tippe på.

Da vi tok fly, til Kastrup, da Viggo skulle gifte seg.

Noe sånt).

Og da, så var det ikke så god plass, i den el-butikken da.

Så jeg kom borti et pappskilt, som stod oppå en TV, eller noe da, inne i den el-butikken da.

Og da, så falt det pappskiltet ned.

Og da ble en danske, (en som også var kunde i den butikken da), sur på meg, husker jeg.

Og sa noe sånt som at ‘neivel, så får jeg sette opp det skilt igen da’.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, ikke lenge etter at Pia flyttet til Bergeråsen vel, så skulle Pia og meg, på en ferie, til onkel Martin, og hans kone Ann.

De bodde i Hurum, (i Sætre, tror jeg), i en villa der.

Noe av det første som skjedde, var at hunden der, prøvde å ‘humpe’ meg, eller noe.

Altså, den dreiv og jokka på meg da, mens jeg skulle liksom klappe den, eller noe.

Mens Pia syntes det var artig da.

Det gikk en TV-serie, på TV, på den her tiden, som het ‘I Ville Vesten’, som var veldig populær da.

Det var bare en norsk TV-kanal, på den her tiden, så ‘alle’ fulgte med på den her serien da.

Og da, så fikk Pia og jeg bare lov å se på den første delen, av den serien, husker jeg.

For den ble avbrutt av Kveldsnytt.

Og så måtte vi legge oss da.

Men da protesterte vi vel ganske kraftig, mener jeg.

Men men.

Noe annet som var rart, det var at Martin og Ann, de hadde kjøpt smågodt, (som lå i en skål), i en kiosk.

Noe jeg fikk tilbud om å spise, på søndagen vel.

For Martin og Ann, de ville ikke ha det smågodtet likevel da, skjønte jeg.

Av en eller annen grunn.

Noe jeg syntes var rart.

Hvorfor kjøpte de godteri hvis de ikke likte det liksom.

De lurte visst på, om de skulle få barn, men etter at Pia og jeg hadde vært på besøk hos dem, så ville de ikke ha barn likevel, skjønte jeg, på Martin vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Vi dro til Rødtangen, for å se, eller fiske, eller noe, husker jeg.

På søndagen vel.

(Jeg tror at vi bare var der lørdag og søndag.

Noe som virka lenge nok, for meg, husker jeg).

Men jeg hadde jo vært på Rødtangen flere ganger tidligere, med båt, med faren min osv., så det var grenser for hvor spennende det var liksom.

Men men.

Martin dreiv og støpte kuler selv, viste han oss vel.

Han fortalte det, (hvis det var under dette besøket), at en gang, så hadde han skutt en and, (eller noe), fra over en riksvei.

Noe sånt.

(Det er mulig at det var fra det huset, i Sætre, hvor Pia og jeg var på besøk.

Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Før jeg flyttet inn på ‘hoved-soverommet’, i Leirfaret 4B.

(Altså før faren min begynte med vannsenger, og vi fikk inn en vannseng der).

Så husker jeg det, at jeg lå i den enkeltsengen min, inne på det første soverommet mitt der, og leste i noen Morgan Kane-bøker.

Dette var noen bøker, som egentlig tilhørte Haldis sin sønn Jan Snoghøj vel.

Men som faren min hadde tatt med opp til meg, mener jeg.

En ting jeg husker, at jeg leste der, det var at Morgan Kane, han brukte en Krag Jørgensen-rifle, som var oppfunnet av en nordmann da.

En annen ting jeg husker, at jeg leste, det var at en av Morgan Kanes fiender, han hadde en tobakkspung, eller noe, som var laget av et avkappet kvinnebryst.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En annen gang, like etter at vi flytta til Leirfaret 4B.

Så hadde faren min fått tak i en pornofilm, husker jeg, som han så sammen med en kamerat, i sofaen da, i stua da.

Jeg fikk ikke lov å se, husker jeg.

Men jeg stod i døra, til rommet mitt, og så litt på TV-en, husker jeg.

En annen gang, var det muligens.

Så hadde faren min ‘rømt’ opp til meg, fra Haldis.

Da hadde han også han kameraten der, mener jeg.

(Dette var muligens en fra Berger, som var faren til Rune Kraft og broren, fra Furuset, mener jeg.

Noe sånt).

Jeg hadde laget et brett, på sløyden, på Berger skole, husker jeg.

Og lagde og serverte te da, på det brettet husker jeg.

Faren min grein vel nesten, eller noe, av en eller annen grunn.

Kameraten hans sa det, (husker jeg), at ‘hva skal du med dame da, når du har en sånn’.

Og refererte til meg da.

Men da syntes jeg at det ble litt vel mye.

Jeg var vel ikke noen dame heller.

Selv om jeg var selskapssyk, fra å bo der oppe alene da.

Og lagde te til faren min, en sjelden kveld, som han var der oppe da.

En annen kveld, en del år seinere, så dukka Haldis opp der.

Og lurte på om jeg ville la henne sove der, eller noe.

Faren min var med.

Jeg skjønte ingenting egentlig.

Haldis og jeg, vi var jo uvenner.

Så om dette var at Haldis gjorde narr av meg, det veit jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Nå er klokka over 23, her på hostellet.

Nå er jeg ferdig, med de notatene, som jeg har spedd på med, til dette kapitellet da.

Neste uke, så begynner jeg å skrive fra skoleåret 1988/89, da jeg var russ.

Og når jeg er ferdig å skrive fram til høsten 1989, da jeg flyttet inn til Oslo.

Så er Min bok egentlig ferdig.

Men jeg har også fler notater liggende, fra tidligere.

Så jeg få ha med noen kapitler, helt på slutten og.

Som bli hetende noe sånt, som ‘Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo’, eller noe.

Så vi får se.

Jeg får skrive et kapitell om ekstrajobben min, på CC Storkjøp og vel.

Og et kapitell om skoleåret.

Og Pia flyttet også opp til meg, i Leirfaret 4B, dette skoleåret, så det skjedde mer i skoleåret 1988/89, enn i skoleåret før, for å si det sånn.

Men men.

Og jeg dro også til Brighton, sommeren 1989, og traff ei finsk jente der, på byen, som het Sari Arokivi.

Og jeg traff også Siri Rognli Olsen, med venninner, da jeg tok Englandsbåten Braemar, fra Oslo til Hastings, for å dra til Brighton, denne sommeren da.

Og Cecilie Hyde, (min søsters venninne), hun flyttet også, (mer eller mindre), opp til meg, dette skoleåret, (1988/89).

Så det er fortsatt en del ‘skrivings’ igjen, på Min Bok, får jeg si.

Men vi får se om jeg klarer å bli ferdig med det.

Vi får se.

14. november 2011
Min Bok – Kapittel 30: Brighton

En gang, mens jeg gikk i åttende klasse, så kom det en dame, fra STS, til Svelvik Ungdomsskole, og informerte oss om språkreiser til England, mens vi satt i biologi-klasserommet, (må jeg vel kalle det klasserommet).

(Jeg hadde jo hatt ‘De britiske øyer’, som valgfag, på Berger skole, og mora mi hadde jo gitt meg et sånt sett, med Londonbuss, London-taxi og engelsk politimann, som gave, på begynnelsen av 80-tallet, (etter at hun hadde vært på ferie i London), så jeg ble litt interessert da, da hu dama prata om STS, og ba vel om å få en katalog vel, når hu dama gikk rundt og delte ut de brosjyrene i klasserommet, etter å ha først informert om STS da, fra kateteret).

Jeg prata med faren min og han sa at det var greit, at jeg kunne dra på språkreise.

Jeg så gjennom katalogen, og jeg hadde hørt om Brighton, fra tippekuppongene, så det ble til at jeg valgte Brighton, som ferieby.

Jeg ringte til STS og bestilte reise da.

Men jeg fikk ikke noe svar, enda det gikk mange måneder.

Jeg var også inne på et sånt info-møte, i Oslo, som faren min kjørte meg til.

(Men faren min satt ute i bilen, tror jeg, mens møtet varte.

Men men).

Så jeg sa det til faren min, når det begynte å nærme seg sommerferien, at de ikke hadde sendt noe mer informasjon, fra STS.

Så da ringte faren min og meldte meg på en tre ukers reise, til Brighton.

Han meldte meg også på Paristur, enda det var noe jeg egentlig ikke var så hypp på, og derfor hadde jeg ikke bestilt det, første gangen.

Men men.

(Dette var sommeren 1985, forresten, sommeren jeg fylte femten år.

Så jeg var nok en av de yngste språkstudentene, som dro til Brighton denne sommeren.

Vil jeg nok tippe på.

Men men).

Vi tok fly, fra Fornebu vel.

Og så tok vi buss, fra Heathrow, var det vel, og til Brighton da.

Kurslederen var en dame i 40/50-årene vel, med krøllete, mørkt hår.

Kurslederen sa det, at vi kunne lære mye om et land, ved å se på skiltene.

Og at hvis det stod ‘TO LET’, foran et hus, så betydde det at huset var til utleie, og ikke at det var toalett der.

Kurslederen fortalte også det, at Bournemouth var en by, hvor det var mindre problemer, med vertsfamiliene, enn i Brighton.

Kurslederen fortalte også om en norsk gutt, som hadde blitt sammen med en engelsk jente.

Og som da hadde begynt å bruke mye penger, osv.

Og så hadde han blitt kuttet veldig opp, da han kom ut av diskoteket Top Rank, av noen engelske gutter, og måtte sy mange hundre sting.

Så sånn var det.

Men men.

Vi gikk av bussen, ved en fotballbane, var det vel.

Og min vertsfamilie, var ikke blant de første, som dukka opp der.

Kurslederen bytta på meg og en trøndersk gutt, husker jeg.

Kurslederen sa at jeg så så ung ut, eller noe.

Og familien som han trønderske gutten fikk da, det var noen afrikanere, husker jeg.

Men men.

Så dukka min vertsfamilie opp.

De bodde i Lancaster Road, eller noe, i Brighton sentrum.

Faren var britisk og mora var indisk, (mener jeg).

De kjørte en liten bil vel.

Og de hadde to unger, som var halvt britiske og indiske da.

Som gikk på barneskolen sikkert.

Jeg fikk en seng, på et rom, sammen med en svensk gutt, på min alder, fra Gøteborg, som het Fredrik Axelsson, husker jeg.

Men men.

Han skulle akkurat i dusjen, da jeg dukka opp der, husker jeg.

Og så ble jeg dratt med ut på byen, i Brighton.

To-tre svenske kamerater, av Axelsson, dukka opp på døra der, og de dro med meg, som de kalte for ‘Nordmannen’, (eller ‘Nårrmannen’, eller noe sånt), ned til sentrum da.

Jeg hadde sett en del svensk TV, og sa ‘aa’ og ‘nee’, og sånn, og prøvde å snakke svensk da, sånn at de skulle skjønne meg.

Axelsson var ‘syntare’, og ihvertfall en av de andre der, var ‘hårdrockare’.

Jeg ble kalt for ‘sånn der femtiotalls’, av han Axelsson, når han skulle forklare, hvordan han mente jeg var, til de andre.

For Axelsson hadde spurt meg om hvordan musikk jeg likte da.

Og da hadde jeg vel svart, sånn som var på radioen, eller noe, (og ment ‘Ti i skuddet’, og kanskje nærradioer da).

(Jeg hadde tatt opp den der ‘Agadir’-sangen, fra radio, og den sangen likte ingen av svenskene, mener jeg å huske.

Men men.

(Den gikk sånn her:

‘Agadir push pinapple shake the tree’.

Noe sånt.

Men men).

Så sånn var det.

Men men.

Jeg hadde fått med meg et hefte med reisesjekker, men dette var jo den første daqen, i England, så jeg hadde ikke fått cashet noen av de enda.

Men jeg hadde med noen mynter, som kanskje egentlig var faren min sine, fra da han var i England, på 70-tallet en gang.

Faren min, onkel Runar og onkel Håkon, hadde vært i England, med familier vel.

(Men jeg bodde hos mora mi da).

Og det jeg veit om den turen, det var at onkel Håkon, han tråkka på gassen, istedet for bremsen, i et kryss i England, en gang, og det ble en trafikkulykke da, (må man vel kalle det).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

I Brighton sentrum, sa var det mange spillehaller, fulle av enarmede banditter og mange andre spill.

En hel gate, i Brighton, var det nesten, med bare spillehaller.

(Ihvertfall så var det 5-6 spillehaller, i den gata da, på rad og rekke, må man vel si.

Men men).

Jeg fikk en ølboks, av de svenskene, som jeg drakk på veien ned til Brighton.

Og jeg hadde enda en ølboks i lomma, eller i en pose, eller noe, husker jeg.

Jeg drakk kanskje to ølbokser, på veien ned til sentrum.

Det er mulig.

Noe sånt.

Så ble plutselig alle de svenske guttene borte for meg, nede i Brighton Sentrum.

Så jeg prøvde å huske veien tilbake.

Jeg gikk riktig vei, opp en bakke, hvor det var en telefonkiosk.

Men det var kanskje femten minutter, å gå, fra der vi bodde, og ned til Sentrum.

Så det var vanskelig for meg, å huske hele veien.

Jeg spurte en kar, om veien, ved å forklare hvordan bilen så ut.

Men han karen, han skjønte ikke hvilken familie jeg mente, og advarte meg mot å spørre feil personer om veien.

Jeg spurte så en taxisjåfør, fra Sri Lanka kanksje, som stod parkert, like ved den telefonkiosken.

Han stod parkert der, mens han spiste vel.

Jeg spurte han, om jeg kunne låne et pund, mens jeg ringte faren min i Norge, for å få adressen.

Det fikk jeg.

Jeg fikk låne ti 10-pence-mynter.

(De myntene var ganske store, på den tiden, nesten som de gamle femkroningene, i Norge.

Noe sånt).

Så ringte jeg til Haldis, (for jeg huska nummeret i huet vel).

Og jeg spurte faren min om hva adressen var igjen.

Faren min hadde lagt den lappen, med adressen, borte hos Ågot.

(Så da skjønte jeg det nok feil.

Det var nok ikke sånn, at jeg bytta vertsfamilie like vel.

Men men).

Så faren min sa at han skulle kjøre bort til Ågot, og at jeg måtte ringe bort dit, ti minutter seinere.

For adresselappen, den lå oppå servicehylla til Ågot.

Av en eller annen grunn.

Jeg huska at faren min la den lappen der, av en eller annen grunn, før jeg dro på språkreisen.

Så sånn var det.

Så jeg fikk låne et pund til, i 10-pence-mynter, og ringte bort til Ågot, cirka ti minutter seinere.

Da svarte faren min i telefonen der vel.

Han sa ihvertfall hva adressen var da.

Og så, så kjørte han drosjesjåføren meg til den adressen da.

De svenske gutta, hadde ringt på hos naboen, i huset på den andre siden av gaten, og sa at det var der vi bodde.

Før de dro med meg ned til Sentrum og før de ga meg øl da.

Så jeg gikk og banka på hos naboen, (en dame som bodde på den andre siden av gata), enda taxisjåføren hadde lyst med lommelykt, på det riktige huset da.

Men de svenskene hadde forrvirra meg, husker jeg, (av en eller annen grunn).

Jeg spurte taxisjåføren om han ville ha den ølboksen jeg gikk å bar på.

(Siden jeg ikke hadde noe penger).

Men det ville han ikke.

Også vertsfamilien spurte vel om han ville ha penger.

Men han svarte bare det, at han hadde unger selv.

Så han behøvde ikke å få penger, sa han.

Men men.

(Jeg hadde vel tenkt å låne penger av han svensken, tror jeg.

Eller av vertsfamilien da).

Noe sånt.

Men men.

Hu dama i vertsfamilien, ga meg en lapp, hvor det stod adressen deres på.

Sånn at dette ikke skulle skje igjen.

Så sånn var det.

Vi skulle møtes, vi på språkkurset, ved Churchill Square, tror jeg, dagen etter.

Eller nei, sånn var det vel ikke.

Men han svensken, skulle vise meg hvor språkskolen var.

Dagen etter.

Og da tok han svensken, (Fredrik Axelsson), med meg, til der hvor svenskene hadde språkskolen sin.

Men det var langt unna der vi norske holdt til.

For vår språkskole var ute i Hove, så jeg måtte ta bussen, for å komme dit vel.

Hvis jeg ikke husker helt feil.

Så jeg gikk bare fra den svenske språkskolen, for jeg skjønte det, at det bare var for svensker, på den språkskolen da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så gikk jeg og cashet en reisesjekk vel, og gikk og så meg litt rundt, i gatene, i Brighton.

Så ringte hu lederen for språkreisen, om ettermiddagen, den dagen.

Og jeg forklarte om misforståelsen, at han svenske gutten hadde dratt meg med, til der svenskene holdt til da.

Så sånn var det.

Så skulle jeg møte de norske, i Brighton Sentrum, dagen etter, eller noe.

Og det var vel på Churchill Square.

Men jeg huska ikke akkurat hvor det var.

Men hu kurslederen, hun sa noe om ‘der hvor bussene er’, eller noe.

Og jeg hadde sett et sted, hvor det stod mange busser, nede ved piren.

Så jeg gikk ned dit da, men der fant jeg ingen norske.

Så jeg klarte å skulke to dager, av språkkurset da, kan man si.

Men men.

Så den tredje dagen, så kjørte han faren i vertsfamilien meg, til Hove da, til der den skolen var, ved en kirke vel, tror jeg.

Noe sånt.

Faren i vertsfamilien, dro også til en stereosjappe, i Hove, en av de første dagene, og jeg fikk være med da.

(Sønnen hans var vel for ung kanskje.

Hvem vet).

Og da kjøpte han et stereoanlegg da, i en stereobutikk, i Hove, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Og jeg sa at det var et ‘bargain’, (altså et røverkjøp), for det ordet hadde jeg lært.

Jeg forklarte at ting var dyrere i Norge da.

Noe sånt.

Men men.

Faren i vertsfamilien leste the Guardian, husker jeg forresten.

Men men.

Denne språkreisen var jo sommeren 1985, og det var sommeren jeg fylte 15 år, forresten.

Så sånn var det.

Men men.

Faren min og Haldis hadde kjøpt en hvit genser til meg, med lyseblått mønster, av noen tau, eller noe på, husker jeg.

Så jeg så vel ikke noe eldre ut, av å gå med den genseren, tror jeg.

De svenskene, de dro meg med på McDonalds, husker jeg.

Og jeg hadde aldri vært på McDonalds før, husker jeg.

Og jeg syntes at maten der var så god.

Spesielt Big Mac, (med den gode osten), og sjokolade milkshake da.

Og chicken McNuggets med barbeque-saus, husker jeg at også var veldig godt.

Milkshaken der, var jo så tjukk, husker jeg, at den var som en helt annen drink, enn den milkshaken, (fram meieriene), som jeg pleide å kjøpe, i butikken på Sand, (i melkedisken der), hjemme i Norge.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Vi var en gjeng, som hang sammen, de første dagene jeg var i Brighton da.

Det var han Fredrik Axelsson.

Det var en eldre, litt tøffere kar, som hadde lyst hår vel.

(Han var vel hårdrockare, tror jeg.

Og han klagde på musikken jeg hadde tatt opp, at det var for lite bass.

Og det tror jeg var fordi at noen må ha tulla med knappene, på stereoanlegget til faren min, muligens.

Før jeg tok opp.

Hvem vet).

En kar med pigg sveis og mørkt hår, var også med i gjengen, husker jeg.

Han var fra Gotland, eller noe, tror jeg.

Han var sammen med ei søt, svensk jente, og begge de to var 15 år, tror jeg.

Hu jenta prata med han gutten husker jeg.

Om at den sexuelle lavalder, for gutter, i England, var 16 år.

Mens for jenter, så var den 15 år.

Så hu jenta sa det, at hun kunne blitt arrestert, hvis hun hadde sex med han gutten, med piggsveisen da.

Husker jeg.

Noe sånt.

Mens vi stod i den gata, gjengen vår da, (kanskje minus han hårdrockaren), og hang da, (må man vel si).

Hu jenta ville vel så, at jeg skulle kjøpe en ‘hamburgare’, til henne.

Men det gadd jeg ikke.

Så sa hu jenta at jeg var dum.

Også spurte jeg henne, om hvorfor det.

‘Fordi du inte vil kjøpa en hamburgare til mej’, eller noe, svarte hu jenta da.

Det er vel alt jeg husker av henne, omtrent.

Hun hadde lyst hår, hun søte, svenske jenta, sånn som jeg husker det.

Men men.

Og han med svart hår og piggsveis, han var vel ‘syntare’, sånn som jeg husker det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Gjengen vår, (minus hu jenta, en del av tida, kanskje), var også en del på barer og diskoteker, nede ved strandpromenaden og i den gata med alle spillehallene da.

De svenskene hadde vært der, i en uke eller to, før jeg dukket opp der, så de visste hvor de solgte drinker da, til folk som ennå ikke var atten år.

Så sånn var det.

Jeg var litt flau, fordi jeg syntes jeg så så ung ut, så jeg turte ikke alltid å kjøpe drinker, men han svensken, (Fredrik Axelsson), pleide å kjøpe da.

Han var vel forresten hårdrockare, og ikke syntare, tror jeg.

Men hu søte, svenske jenta, sa vel det, at han ‘såg ut som en syntare’, tror jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Han svensken hadde et budsjett, som han fulgte veldig nøye.

Og det var at han kunne bruke fem pund, hver dag da.

Så han hadde en kalender, hvor han hadde skrevet fem pund, hver dag.

Og hver dag, så brukte han fem pund da, husker jeg.

Men men.

Jeg hadde vel kanskje med hundre eller hundre og femti pund, i reisesjekker, eller noe.

(Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

Men jeg skrev ikke opp på den måten, hvor mye jeg brukte.

Men men.

Jeg så litt på TV der, husker jeg, en av de første dagene.

Men det var litt sånn formelt der, med faren som satt og leste the Guardian, i den samme stua, osv.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Maten var ganske god der, syntes jeg, og jeg skrøyt av maten da.

Og sa at jeg var vant til boksmat hjemmefra.

(Noe som ikke var helt sant men).

Jeg fant en morsom butikk, i Brighton sentrum, som het Dixons.

Der solgte masse elektronikk, osv.

Jeg kjøpte en walkman, med høytalere, for 10-20 pund, eller noe, kanskje.

Den walkmannen hadde jeg med, når vi skulle på Paris-tur da.

Og jeg gikk noen ganger ned til maten, med walkmannen på meg.

Når jeg skulle spise middag, hos vertsfamilien, osv.

Det var ikke så populært.

Men men.

Maten var som tidligere nevnt vanligvis god der.

Men når vi fikk servert Wheatabix, da skjønte jeg ikke noe.

De syntes jeg var noen harde greier, som ikke gikk ann å spise.

(Jeg var vanligsvis litt trøtt om morgenen og, tror jeg).

Før jeg fikk lært det da, at de Wheetabix-ene, de skulle man helde noe lunka melk på, fra noen glassflasker, som melkemannen kom med da.

Jeg klarte forresten å knuse en sånn melkeflaske en gang.

Dette var en gang, som jeg hadde vært på byen og drukket da.

Også skulle jeg hjem og hente mer penger da.

Men det var så mørkt, for klokka var rundt 23.

Så jeg klarte å knuse en melkeflaske.

(Jeg var litt full da).

Så henta jeg mer penger, men da var alt stengt.

For klokka hadde blitt 23 da, så jeg fikk ikke drukket mer, uansett.

Så møtte jeg han svensken da, på vei ned til byen igjen.

Men han var på vei tilbake hjem igjen.

Så da slo jeg følge med han, tilbake hjem igjen da, siden alt stengte klokka 23.

Så sang jeg den ‘God Save the Queen’, mener jeg å huske.

Sånn at folk lukka igjen vinduene sine osv.

I fylla da.

(Eller jeg var ihvertfall pussa).

Siden jeg hadde den Sex Pistols-sangen, på TV, noen år før da, mens jeg bodde i Hellinga vel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Han svensken, skulle vise meg hvor Paris-bussen gikk fra.

Og så sa han det, at jeg skulle gå på den svenske bussen.

Jeg kjente jo noen av de svenskene som skulle til Paris, så jeg tenkte at det var greit.

Og jeg satt der og spilte høyt, på den nye walkmannen min.

Av musikk som jeg hadde på en kassett da, som jeg hadde med meg.

Men da fikk jeg klage på det, at det var lite bass vel.

Og de svenskene på den bussen, de begynte å true med, at han eldste karen, i gjengen vår, (han hårdrockaren), ville banke meg opp, hvis han hørte den Agadir-sangen.

Så sånn var det.

Men da svarte jeg bare det, at han svensken kjente jeg fra før.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men den svenske kurslederen sa vel det etterhvert, at jeg måtte gå over i den norske bussen.

Så sånn var det.

Men men.

På den norske bussen, så var det bare tre gutter, som skulle være med til Paris.

Så nesten hele bussen var full av jenter i tenårene da.

Sjåføren sa at vi ikke måtte ha brusbokser, i setet.

For de ville falle ut.

Men jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av brusboksen min.

Så jeg sovna ved siden av den da, mens vi kjørte gjennom Frankrike vel.

(Etter å ha tatt ferga mellom Dover og Calais da.

Og i Southampton, så sa hun kurslederen, (hvis det var den samme), at det var palmetrær, utenfor bussen, når vi stoppa i et lyskryss, eller noe, husker jeg.

Men men).

Mens vi kjørte gjennom Frankrike, så hørte jeg plutselig noe skriking.

Ei tenåringsjente hadde lagt seg til å sove, på gulvet, i bussen, og løp rundt i midtgangen uten bukse, (men med en hvit truse da, husker jeg), og klagde på det, at min brusboks hadde veltet, og hun hadde fått cola på seg.

Men men.

Så jeg fikk jo skylda for det da.

Jeg lo litt av henne, mener jeg.

Og mens jeg prøvde å sovne igjen, så husker jeg at hu ‘truse-jenta’ og ei annen jente, stod og så på meg, og så sa hun ene, ‘jeg lurer på om han er en sånn underutvikla jævel’, også sa hu videre, til hu andre tenåringsjenta, at ‘det kan man se på tomlene’.

Jeg var i halvsøvne, men syntes at dette var flaut, og prøvde å gjemme tommelen min, (som de vel så på da), inn i hånda, husker jeg.

Og da lo vel de jentene, tror jeg.

Vi var vel også på to London-turer, tror jeg, på denne språkreisen.

Ihvertfall en.

Og da mener jeg å huske de jentene der, fra også den bussturen.

Og da hadde hu ene jenta på seg en t-skjorte med tegninger av sædceller på seg, mener jeg.

(De to jentene satt vel ganske bakerst i bussen, mener jeg å huske).

Da skulle vi til Buckingham Palace, mener jeg.

Og det var under dronningmorens bursdag, mener jeg, at vi var der.

Så derfor var det mye trafikk osv., sa kurslederen, for det var en spesiell dag da.

Så sånn var det.

Men men.

Og vi så vel også noen kongelige, som kjørte i hest og kjerre, gjennom porten, til Buckingham Palace, tror jeg.

Jeg mener å huske det veldig vagt, ihvertfall.

Men det er mulig jeg husker feil.

Jeg husker at jeg stod på utsiden av gjerdet, og så inn på slottet, ihvertfall.

Og at jeg gikk litt rundt i slottsparken der, (må man vel kalle det).

Det var mulig å kjøpe is og brus, av noen som solgte det der, mener jeg å huske.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

I Frankrike, så var ting dyrere enn i England, husker jeg.

En tyggegummipakke kostet kanskje fem kroner i Frankrike, men var mye billigere i England da.

Sånn som jeg husker det.

Men men.

Jeg spilte også på et flipperspill, husker jeg, på en bensinstasjon, på veien fra Calais til Paris.

Et ikke så nytt spill vel, på en kro for trailersjåfører vel.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

I Paris, så bodde vi på et hotell, ikke langt fra jernbanestasjonene Gard du Nord og Gar le Est, tror jeg.

Noe sånt.

Vi tenåringene fikk lov å kjøpe alkohol i en vinbutikk, som lå like ved hotellet, husker jeg.

Jeg kjøpte øl der, husker jeg.

(Selv om de kanskje hadde hundre typer vin og en type øl.

Noe sånt).

Dagen etter, så var det en mannlig leder, som sa noe sånt, som at forbered dere på å se noe av de fineste dere har sett, noengang.

Og så gikk vi rundt et hjørne, og så så vi plutselig Eifeltårnet, fra en fin vinkel, en sommerdag.

Så det var ikke dårlig.

Vi kjørte opp i tårnet, og jeg tok heisen opp til det øverste platået.

Jeg tulla både i Eiffeltårnet og i St. Paul’s Catedral, i London.

Med at jeg mista mynter, på bakken.

I Eiffeltårnet, så mista jeg en mynt, på det øverste platået.

Og sparka til den.

Så jeg håper ikke at noen fikk den i hodet, for å si det sånn.

Men men.

Og i St. Paul’s Catedral, så lot jeg som at jeg mista en mynt.

(En ti-pence mynt, eller noe.

Altså en mynt som ikke var verdt så mye).

Også ropte en prest.

‘Who lost his money’, osv.

Men jeg sa ingenting, og en som het Lassen vel, (til etternavn da), fra Østfold vel, sa at jeg var en tullebukk, eller noe, kanskje.

Noe sånt.

Men men.

Om kvelden, i Paris, så gikk vi til en sånn kirke vel, som lå på en høyde, i Nord-Paris vel.

(Jeg husker ikke hva det heter der nå.

Men det er bra utsikt til Eiffeltårnet der, husker jeg).

Jeg var der en gang i 2005, og da var det sånn, at gateselgere, sjekket opp gruppet av unge tenåringsjenter, fra Nord-Europa, (som var helt betatt, av byen og stedet da).

Og da sang gateselgeren sånn ‘Vole vois couse avec moi, ces va’.

Noe sånt.

(Og det betyr, ‘vil du ligge med meg’, mener jeg).

Og da begynte alle de nordiske jentene, husker jeg, å synge på den sangen.

Så sånn var det.

Men men.

Der var det også gateselgere, da jeg var der i 1985, husker jeg, 20 år tidligere.

De kjefta hvis du stod for lenge, og så på varene, uten å kjøpe noe, husker jeg.

Og det fantes også menn, som gikk rundt med frakker, husker jeg, med masse klokker og sånn, til salgs, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Jeg og en annen gutt, og to jenter, gikk sammen, tilbake til hotellet, husker jeg.

De jentene klagde, dagen etter vel.

For vi hadde måttet mer eller mindre alene, gjennom horestrøket i Paris, sa de.

For det ble kluss, når vi skulle gå tilbake til hotellet.

Kurslederne fant ikke hverandre, og vi fire, vi gikk sammen med en mannlig kursleder, tilbake til hotellet.

Og da spurte han, om vi visste hva noen damer, i minimalt antrekk var.

‘Horer’, sa hu ene jenta.

‘Transvestitter’, svarte han kurslederen.

Så det var altså mannlige horer, utkledd som damer.

Ganske drøy kost, i 1985, vil jeg si.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi var også på restaurant, den kvelden.

Før vi dro til den kirken vel.

Og der så hadde ikke kelnerne vekslepenger.

Når vi skulle betale for maten.

Så jeg måtte gå ut til en kiosk, ute på gaten, for å få betalt for maten.

For vi hadde bare sedler da.

Dette kan jo ha vært den første kvelden, siden vi bare hadde sedler.

For folk hadde kanskje gått i en bank, i England, og bedt om 200 Franc, eller noe, kanskje.

Og da hadde vi naturlig nok bare sedler da.

Så sånn var det.

Men men.

Så det var en ganske amper stemning, mener jeg å huske, i den restauranten.

Siden vi fra STS bare hadde sedler, og kelnerne manglet mynter da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi var også innom Pompedu-senteret, på lørdagen vel.

Det var et kunstsenter, i sentrum av Paris da.

For moderne kunst.

Jeg husker at et kunstverk, det var sånn, at man skulle selv forme noe sand, i en kasse, (eller noe).

Også kunne man se det kunstverket, på en skjerm, som hang like ved.

(De brukte altså videokamera og TV da, i forbindelse med kunstverket.

Noe som vel var ganske moderne, i 1985 vel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

På ferja, mellom Calais og Dover, så spilte jeg bort litt mye penger, på enarmede banditter, siden jeg kjedet meg.

Det var en kul klokke der, i en butikk, husker jeg, som jeg hadde lyst til å kjøpe.

En slags klokkeradio, eller noe, vel.

Men jeg brukte for mye penger, på enarmede banditter, husker jeg.

Men men.

Jeg fikk også sansen for Aero-sjokolade, på den ferjeturen, husker jeg.

(En engelsk sjokolade, nesten som Stratos).

Men men.

I Paris så så vi også Greenpeace-bannere, husker jeg.

Og folk som solgte Greenpeace-buttons, osv.

Men Greenpeace, de hadde vært i nyhetene, i Norge.

Og de var liksom noe skummelt, husker jeg, fra nyhetene.

Men i Paris så så de ikke så skumle ut da.

Selv om jeg kanskje syntes at dette med Greenpeace var litt rart da, og kanksje litt skummelt.

Hvem vet.

Men men.

Jeg var litt ånsdfraværende, på ferja tilbake til Dover.

Så jeg glemte hvor bussen stod.

Så jeg fant ikke bussen vår.

Så jeg ga opp det, men jeg gikk ut sammen med passasjerene, som ikke reiste med bil.

Og så stod jeg like ved landgangen, til ferja, og venta der, til bussen vår dukka opp da.

(For jeg kjente igjen, noe som stod på bussen vår da, på skiltet over frontruta der).

Også stoppa jeg bussen, når den kjørte iland da.

Så sånn var det.

Men men.

Mange ungdommer hadde med flasker, med alkohol, tilbake til England, fra Paris.

Og da lønte det seg, å legge de, på taket av bussen, oppi noen spor, som var i forbindelse med luftelukene i taket av bussen, forklarte den engelske sjåføren oss, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Ikke lenge etter Paris-turen, så måtte jeg og han svensken flytte, til hver vår nye familie.

Faren i vertsfamilien, mente at han svenske gutten, hadde dårlig innflytelse på meg vel.

Noe sånt.

Jeg skulle bo i samme vertsfamilie, som en som het noe med Lassen, fra Østfold da.

Dette var i en annen del av Brighton.

Men fortsatt i sentrum da.

Lassen hjalp meg å flytte, og viste meg hvor den nye familien bodde da.

Jeg bar vel bare tinga mine gjennom byen tror jeg.

Noe sånt.

Den nye familien var en større familie.

Og de hadde unger, som var på min alder.

Jeg snakket ikke så mye ved matbordet, siden det var så mange folk, i den familien.

Men en prøvde jeg å være med i samtalen, ved matbordet, og da sa mora i familien bare at ‘oh, he listens’, eller noe.

Så det var ikke noe hyggelig, husker jeg.

Han Lassen, han prata en natt, (vi hadde vel samme rom), om at han så nakne damer der, som fløy gjennom lufta.

Noe sånt.

Og det fortalte jeg om, i klasserommet, i Hove, dagen etter vel.

Sånn at noen jenter lo vel.

Men da ble han Lassen sur, siden jeg gjorde narr, eller noe kanskje.

Hva vet jeg.

Lassen fortalte at han hadde kjøpt banana-chips, i the Lanes, (et gammeldags handlekvarter, i Brighton), eller noe.

Og det var visst noe festlig da, forstod jeg på han Lassen og hu mora i den vertsfamilien.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg hadde ikke så mye penger igjen, så jeg satt en del hjemme, de siste kveldene.

En kveld, så så jeg på TV, etter middag.

Det var Bislett Games.

Og Steve O’Vett, skulle prøve seg på drømmemilen.

Noe sånt.

Da lå faren i familien, og en av døtrene, (ei pen, ung og lyshåret jente vel, på min alder vel), i hver sin stol, foran TV-en, på hver sin side av meg vel, og lot som at de sov, tror jeg.

Eller kanskje de sov.

Hva vet jeg.

Så jeg så på Bislett Games da, (i opptak vel, en sending på kanskje en time).

Også gikk jeg og la meg da.

Samtidig med at jeg prøvde å ikke vekke de som sov foran TV-en da.

Men men.

SÅ sånn var det.

Det var vel flere døtre i den familien mener jeg å huske.

Og kanskje en onkel eller bestefar og.

Noe sånt.

Så jeg ble aldri helt husvarm der.

Lassen, (som var et eller to år eldre enn meg vel), og meg, vi ble kanskje litt uvenner, etter det at jeg fortalte folka i klassen, om at han hadde snakka om noen nakne damer, om natta.

Noe sånt.

Jeg fikk også en telefon fra han svensken.

Han ville at jeg skulle møte han der og der, for å gi han tilbake to miniatyrflasker, med rom og sjokoladelikør.

Disse hadde havna i kofferten min.

Og han svensken ringte og lurte på om jeg hadde fått de med meg.

Jeg innrømte at de lå i kofferten min.

Men jeg tror at han svensken må ha lagt de i kofferten min.

For jeg var ikke stressa, eller noe, da jeg pakka.

Så sånn var det.

Og jeg hadde ikke rappa de, så hvordan de havna i kofferten min, det veit jeg ikke.

Men men.

Jeg avtalte å møte han, et eller annet sted, litt utafor sentrum vel.

Men jeg holdt ikke avtalen, for jeg syntes det var så rart.

Hvordan hadde de flaskene havnet i kofferten min_

Hvordan hadde han svensken fått tak i telefonnummeret mitt?

Og hvorfor skulle han møte meg litt ute i ‘hutta heita’ liksom?

Men men.

En annen ting som skjedde der, var at en engelsk kar, i begynnelsen av 20-årene vel, egla seg innpå meg, mens jeg spilte på automater, i en av spillehallene, i Brighton sentrum, en gang.

Og jeg gikk rundt, og han hang etter meg.

Men jeg hørte noen norske folk der, og bare stod ved bak dem, der de stod og spilte, helt til han engelske karen endelig gikk da.

Så sånn var det.

Og jeg og enten han svensken, (eller om det var han Lassen), vi gikk i den gata der.

Og han hadde øredobb, i det ene øret, husker jeg.

Men var ganske kraftig.

‘Hvor kraftig var han’, spurte Lassen, (må det vel ha vært).

‘Omtrent som han der’, sa jeg, og pekte på en som gikk foran oss.

Også var det han karen.

Jeg sa bare noe sånt som at ‘det er jo han, for søren’, eller noe.

Og det var en kar, som gikk og trålte den gata der, og kikka inn i spillehallene da.

Dette var vel i begynnelsen av tida som jeg bodde der kanskje.

Så om det var Lassen eller han Fredrik Axelsson, som jeg prata med, da jeg så han engelske karen igjen, det husker jeg ikke helt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Ei engelsk lærerinne, på språkskolen, dreit meg ut litt, husker jeg.

Hu spurte en dag, om noen av oss, hadde vært på Pub.

Jeg svarte, at jeg hadde vært det.

(For jeg var jo på ganske mange barer og diskoteker, sammen med den svenske gjengen da, de første dagene, som jeg var der).

Og da lo bare hu engelske lærerinna av meg, husker jeg.

Hu sa at, ‘but you look like you’re twelve’, eller noe.

Hun sa altså at jeg så ut som om jeg var tolv år, eller noe.

Så hun trodde ikke på meg da, virka det som, at jeg hadde drikki en del drinker på byen, osv.

Dette var jo sommeren jeg fylte femten.

Så jeg var en av de yngste, på det språkkurset vel.

Men jeg var jo den siste i klassen min, i Norge, som kom i puberteten vel.

Så jeg så nok antagelig en del yngre ut en femten også.

Så hvis hu lærerinna mente at jeg så ut som om jeg var tolv år, så stemte vel kanskje det.

(Selv om hu kanskje var litt slem, når hu sa det, må man vel kanskje si.

Men men).

Så hvordan de svenskene fikk kjøpt så mye øl og drinker, og sånn, i Brighton, det veit jeg ikke.

Men de ble ikke nekta noen ganger, sånn som jeg kan huske det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg så han svensken igjen, året etter, når jeg dro på språkreise, med noen folk fra Svelvik, i parallellklassen min, på ungdomsskolen, til Weymouth.

Inne på Madamme Thussauds der, i London, så møtte jeg tilfeldigvis han svensken og en kamerat.

Nede i skrekkammeret vel.

Noen svenske jenter gikk der, og hu ene sa at en tarm, til et drapsoffer der, var ‘snoppen’ vel.

(Men da retta ei annen svensk jente på henne, husker jeg).

Like etterpå, så så jeg han Fredrik Axelsson, og en annen svenske der da.

(Det er mulig at det var like før og).

Og da sa han Fredrik Axelsson, at ‘du tog dom flaskarna, gjorde du inte’.

Men da svarte jeg ikke noe.

For jeg tok dem vel egentlig ikke.

Det var ikke sånn at jeg la de i kofferten min, eller noe.

Men noen må ha lagt dem der, mistenker jeg.

Men men.

Men da jeg kom tilbake til Leirfaret, etter Brighton-turen, da hadde jeg fortsatt de to flaskene, husker jeg.

Og da drakk jeg opp dem.

Og den sjokoladelikøren, den husker jeg at jeg syntes var god.

Og den har jeg prøvd å finne ut hva heter, og sånn, i ettertid.

For jeg er glad i godteri og sjokolade, osv.

Men jeg har aldri klart å funnet ut, hvordan merke, som den sjokoladelikøren var igjen.

For da jeg drakk den, så var jeg ikke så vant til å drikke alkohol, (annet enn litt øl kanskje).

Så jeg husker ikke navnet på den sjokoladelikøren igjen.

Men men.

Og den romflaska, det var en hvit flaske, tror jeg, hvis jeg ikke husker feil.

Det skal jeg ikke si helt sikkert.

Jeg kan vel ikke si at jeg husker merkenavnene på noen av de flaskene.

Men det var rom og sjokoladelikør, mener jeg, i de to miniatyrflaskene da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Han trønderen, som var på det samme kurset som meg.

(En som var på cirka min alder vel, men en del kraftigere.

Og som hadde rødt hår vel, og muligens fregner, tror jeg).

Han ble uvenn, med han Fredrik Axelsson, etter en fotballkamp, mener jeg å huske.

Da sa jeg det, til Axelsson, at han egentlig skulle ha bodd sammen med Axelsson, men at kurslederen byttet om på familiene.

Noe sånt.

(For det var sånn jeg trodde det var ihvertfall).

Det stod også i avisene, (eller om jeg så det på TV), at den amerikanske presidenten Ronald Reagan, hadde fått kreft.

Og da sa jeg det til han Axelsson da.

Men da husker jeg ikke det svenske og engelske ordet for kreft.

(Nemlig ‘cancer’).

Så jeg sa at Reagan hadde fått kreft.

Men da skjønte ikke svensken noe.

Så da sa jeg at Reagan hadde fått ‘kreftsvulst’.

Men da skjønte heller ikke svensken noe.

Men en dag eller to seinere, så angrep han meg da, verbalt, og sa at jeg hadde sagt at Reagan hadde ‘kreftsvulst’, når han egentlig hadde ‘cancer’.

Så han skjønte ikke det, at cancer het kreft på norsk, tror jeg.

Eller kanskje han ikke ville skjønne det.

Så svensker er noe for seg, det er helt sikkert.

Så sånn er det.

Men men.

Da var han nesten truende, han Axelsson, husker jeg, når han nevnte det her med Ronald Reagan.

Han fotalte også, en av de første dagene, som jeg var der.

At det fantes fire-fem-seks konsern, eller noe, i Sverige.

Og at faren hans, var leder for et av dem.

(Uten at jeg skjønner hvordan konsern det var, som han mente.

Men det var kanskje noe kriminelt.

Hvem vet).

En gang, så dreit jeg meg ut, rimelig bra, i Brighton der da.

Jeg syntes den Dixon-butikken, (som hadde walkman-er, og sånn), ved Churchill Square, var artig.

Og en dag, så hadde ikke de låst et metallgitter, som var ment å trekkes ned, foran inngangsområdet deres da.

Så jeg bøyde meg under det metallgitteret, og kikket litt i vinduene der da, (i den butikken), for meg selv da.

Plutselig så dukket det opp en engelsk guttegjeng der, som dro ned gitteret og liksom sperret meg inne da.

De spurte hvor jeg var fra.

Jeg ville ikke si at jeg var norsk, så jeg svarte ‘England’ da.

De trodde ikke på meg, men stakk av til slutt.

Så sånn var det.

En gang, så skulle vi spille fotball der, forresten.

Og da gikk jeg gjennom Brighton, med en bærepose, fra Hauk sport, (eller hva den butikken het igjen), i Drammen, med fotballtøy da.

Så dukka det opp tre engelske gutter, som også skulle spille fotball, (men i et annet parkområde da).

Og de begynte å denge løs på meg, med sine poser, med fotballtøy da.

Så jeg fikk knottene, fra noen fotballsko, i huet, husker jeg.

Noe som gjorde rimlig vondt.

Og uten at jeg skjønte hva jeg hadde gjort for noe galt liksom.

Så jeg prøvde å gå inn i en kiosk, osv., var det vel.

Men det fikk ganske mange sånne harde slag i huet, husker jeg, fra fotballsko da, (som lå inne i noen bæreposer, som de engelske guttene klinte i huet på meg, husker jeg).

Så jeg begynte til slutt å grine, må jeg innrømme, for ingen voksne hjalp heller, og dette bare fortsatte og fortsatte.

Og de engelske guttene, de var jo tre og jeg var jo bare en.

Så begynte de å mobbe meg, fordi jeg grein.

Og da slutta de vel å slå, mener jeg.

Så det var ganske slemme, må jeg si.

Så sånn var det.

Men jeg bare fortsatte som vanlig, og gikk bort til den fotballbanen da, som jeg måtte se på et kart, for å finne vel.

Så sånn var det.

Så jeg gadd vel ikke å si noe vel, det ble litt flaut.

Og jeg hadden ok litt problemer, med den første vertsfamilien og.

For jeg husker at jeg gikk til et sånt sted, hvor de hadde vaskemaskin-automater, med noe skittentøy.

Og der var det en eldre mann, som hadde fått hjerteattack, husker jeg.

Så det kom en sykebil, og noen sykepleiere, ga han mannen som hadde fått hjertestans støt, mens jeg stod like ved og så på, husker jeg.

Han mannen hoppa opp og ned, flere ganger, når de ga han støt da.

Men de fikk ikke liv i han.

Kona hans gråt husker jeg.

Og der var også en av de engelske lærerne, på STS-kurset vårt, husker jeg.

En kar i begynnelsen av 20-årene vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Så jeg ga opp, å vaske klær, i den vaskemaskin-automat forretningen.

Jeg ba vel heller hu indiske vertsfamilie-mora, å vaske klær da.

Så sånn var det.

På 80-tallet, så var det så populært, å ha tennisokker, mellom olabuksene og joggeskoa.

Og nede hos Haldis og dem, så hadde jeg funnet noen tennissokker, som jeg syntes var mye kulere, enn de røde, hvite og blå-stripete, som de solgte på Prima.

Christell, (var det vel), hadde nemlig en god del tennissokker, med to svarte striper på.

Så jeg falt for fristelsen og rappa et eller to par av de sokkene, en gang jeg var nede hos Haldis da, en dag, som jeg hadde tatt meg fri fra skolen vel.

Og de tennissokkene, de syntes jeg var så kule.

Så da jeg flytta til der Lassen bodde, og ikke fant de sokkene.

Så dro jeg opp til den forrige vertsfamilien igjen.

Men da hadde hu kona i vertsfamilien, (tror jeg det var, hvis ikke det var søstera), begynt å kle seg mer indisk, (vil jeg vel si).

Hu hadde da en sånn rød prikk, i panna, og hadde på seg mer indiske klær vel, (istedet for olabukse og sånn, som hu gikk med, i begynnelsen vel).

Så sånn var det.

(Hvis det ikke var søstera hennes som åpna opp da.

Det lurte jeg på ihvertfall.

Jeg skjønte ikke helt hvem det var som åpna.

Men men).

Jeg spurte om de sokkene da.

Og hu kom tilbake med en eller to sånne sokker da.

Men da var det et hull, i den sokken, som hu ga meg.

Hu sa hu hadde kasta den sokken, siden det var hull i den.

Så sånn var det.

Så det syntes jeg var litt rart da, at hu hadde kasta sokkene mine, uten at hu hadde sagt fra om det.

Men men.

Så sånn var det.

Så jeg burde kanskje ha vaska klærna mine, i den vaskemaskin-automat-forretningen.

(Eller ‘washeteria’, som det vel kanskje blir kalt).

Selv om det kanskje hadde blitt litt rart, etter at han litt eldre mannen døde der, nesten foran øynene mine da, (må jeg vel nesten si).

Nei, kanskje jeg skulle ha vasket tøyet mitt for hånd, der også.

Sånn som jeg gjør her på hostellet.

Hm.

Det hadde jeg vel ikke klart akkurat, på den tiden, da jeg bare var femten år, tror jeg.

Vi var også på Dolphinariumet, ved Piren, med STS, tror jeg.

Ihvertfall var jeg og så der, husker jeg.

Men der hadde aldri hu kona i vertsfamilien vært, sa hu, husker jeg.

Det ble ofte sånn, at man ikke gikk og så severdighetene i den byen man bodde i, sa hun.

På engelsk da.

Husker jeg.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Så det var en spennende språkreisetur, å dra på husker jeg.

Når man bare var 14-15 år, og aldri hadde vært i England før, husker jeg.

Så det er helt sikkert.

Etter at jeg kom hjem fra språkreisen, så var det niende klasse da, som skulle begynne.

Jeg lurer også på om det var denne sommeren her, at Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, dro meg med for å plukke jordbær, hos familien Sand, på Sand.

Det må isåfall ha vært i ukene før jeg dro til England, mener jeg.

(Siden det ble surr med bestillingen, så dro jeg til England, i slutten av sommerferien, mener jeg.

Noe sånt).

Vi plukka jordbær, i en drøy uke vel.

Bondekona Sand, (var det vel), hvis det ikke var bonden Sand, sa at jeg skulle plukke ved siden av sønnen Harald Sand.

Men jeg var ganske konkurransemenneske, under oppveksten, så jeg prøvde å holde følge med Harald Sand da.

Og det klarte jeg ikke, husker jeg.

Så jeg måtte plukke i mitt eget tempo da.

Men Carl for eksempel, plukka mye mer jordbær, enn meg.

Jeg kunne plukke kasnkje 5-6 kasser, på en god dag.

Mens Carl kunne plukke det dobbelte vel.

Men jeg fikk skryt, av bestefar Sand, tror jeg, for at ‘mine’ kurver, var noen av de fineste.

At det var bare bra bær, i de kurvene, som jeg plukka da.

Noe sånt.

Noen rådet meg om, at hvis jeg fant dårlige bær, så burde jeg gjemme de, nederst i kurven.

Men det gadd jeg ikke da.

Så sånn var det.

Ei jente, (Connie kanskje), som gikk i klassen over meg vel.

Hu brant seg fælt på brennesle i åkeren der, husker jeg.

Og da sa bondekona Sand, at den som fant brennesle, i åkeren, den fikk fem kroner, pr. brennesle, eller noe.

Og da fant jeg brennesle der, like etterpå da.

Så jeg plukket faktisk både jordbær og brennesle.

Men hva de gjorde med brenneslene, det veit jeg ikke.

Men bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, hun ble jo intervjuet av Aftenposten en gang, på sommersiden deres, på begynnelsen av 80-tallet vel.

Og da forklarte hun det, at det gikk ann å spise brennesle, husker jeg.

Så om familien Sand, spiste de to brenneslene, som jeg fant i jordbæråkeren deres, som kokt grønnfor, ved siden av middagen, en dag, den sommeren.

Det veit jeg ikke.

Men det veit dem vel kanskje selv.

Det får man vel håpe på.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Nå kommer jeg ikke på så mye mer, som skjedde sommeren 1985, så jeg får heller fortsette å skrive mer, om hva som skjedde, de årene da jeg bodde i Leirfaret 4B, i morgen da, eller noe.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

19. oktober 2011