http://www.vg.no/sport/fotball/norsk/artikkel.php?artid=10024603
Stikkord: Ågot Mogan Olsen
-
Det her er Thomas Jebsen, som jeg spilte fotball sammen med, på Berger IL
PS.
Thomas Jebsen jobber visst som regionsjef i Bayer:
-
Min Bok – Kapittel 58: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 8)
Tim Jonassen, (var det vel), begynte forresten å si noe sånt, som at jeg var ‘soss’, eller noe, da jeg kjøpte den dyre O’Neil-genseren, da jeg gikk på Gjerdes Videregående.
Det var en genser, som hang i et butikkvindu, som jeg gikk forbi, mange ganger, når jeg skulle til Vannsengbutikken, til faren min og Haldis.
Og som jeg kjøpte til slutt da.
Jeg jobba jo mye på CC Storkjøp, (mer enn jeg behøvde, må jeg vil si, men jeg måtte jobbe 3-4 vakter i uka, i gjennomsnitt, eller ikke få noen jobb, fikk jeg inntrykk av.
Butikksjef Karin Hansen kjefta en gang på meg, fordi at jeg liksom ikke jobba så særlig mye der.
På grunn av kjøretimer osv.
Men det var bare noe føleri, mener jeg.
Hvis man hadde sett på lønnsslippene mine, fra CC Storkjøp, så hadde man nok sett det, at jeg nok jobbet så mye som vi ble enige om i jobbintervjuet.
Så sånn var nok det.
Men men).
Så jeg hadde ganske god råd da, dette skoleåret, i forhold til da jeg gikk på Sande Videregående.
Men Astrid, fra Nardo, (sa hun ihverfall), sa det da, til Tim, var det vel, at jeg ikke var soss da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var også ei i klassen, som sa til Tim, i et friminutt, husker jeg, at han klipte seg så ofte.
Noe han gjorde i en sidegate til Gågata der.
(Husker jeg at han sa en gang vel).
Et sted hvor jeg også klipte meg noen ganger.
Og der foreslo en gang ei frisørdame at jeg skulle få meg piggsveis, for det var så populært da.
Det var vel iløpet av dette skoleåret en gang, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jan Snoghøj, han hadde også ei dame boende, på det kammerset, (eller det minste soverommet, må man vel kanskje kalle det soverommet), hos seg, husker jeg.
Det var ei jeg aldri møtte vel.
Men søstera mi Pia sa det, at hu dama likte Jan så mye, at hu ville bo hos han da.
(Uten at de var kjærester vel, men likevel).
Jan sa en gang, når jeg var på fest der.
At en av kameratene hans fra Berger hadde gått i skittentøyskurven en gang, og henta hu dama sine brukte truser.
Og lukta på de, på en tidligere fest der.
Så der foregikk det, det er helt sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kenneth Ek, som jeg skrev om tidligere i dette kapitellet, han flytta jo ned til Tønsberg.
Og skoleåret etter det her, så begynte jo jeg å studere, på NHI, i Oslo.
Og da, så bodde mora mi, i en leilighet som hu etterhvert fikk seg, i Borgheim, på Nøtterøy.
(Etter å ha vært på institusjon, (for sinnslidende vel), også på Borgheim, i et år eller to vel, før hun fikk seg leilighet da).
Og da, så dro jeg ned for å besøke mora mi, i Tønsberg, på nyåret i 1990, mener jeg det var.
For på NHI, så begynte vel ikke forelesningene igjen, før rundt 15. januar, tror jeg.
Så jeg hadde ekstra lang juleferie da, det året.
For i Oslo så fikk jeg meg ikke noen ekstrajobb, som i Drammen.
Men men.
Og da, (i begynnelsen av januar 1990), så besøkte jeg mora mi, aleine da, (for Pia gikk jo på videregående, og hadde ikke så lang juleferie).
Og da, så ble det jo litt kjedelig, å bare sitte sammen med mora mi, i hennes leilighet, på Borgheim da.
Så da pleide jeg å ta bussen inn til Tønsberg sentrum noen ganger.
Fra Borgheim da.
Og en eller to ganger da, så traff jeg da Kenneth Ek, som vanka i Tønsberg sentrum, på den her tiden.
Det var en sånn cafe, eller noe, (for ungdommer muligens), hvor jeg hang litt sammen med Kenneth Ek og de nye vennene hans da.
Ei ung dame, (ei venninne av Kenneth Ek da), spurte hvor jeg gikk på skole.
‘På Kjelsås’, sa jeg, (siden NHI lå på Kjelsås/Frysja/i Nydalen da, skoleåret 1989/90).
Så lurte hu Tønsberg-jenta, på hvor i Tønsberg det var, eller noe.
Nei det er i Oslo, måtte jeg forklare da.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg måtte også kjøpe sprit, på polet, i Farmand-stredet senteret, (tror jeg det het).
For Kenneth Ek og vennene hans da.
Hvis det ikke var vin jeg kjøpte da, for jeg var jo bare 19 år da.
Så det var vel antagelig noe vin jeg kjøpte for dem da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men etter denne ferien, (som jeg skal skrive mer om i Min Bok 2, tenkte jeg), så har jeg ikke sett eller hørt noe mer fra Kenneth Ek osv., da.
Unntatt det søstera mi Pia sa da, noen år etter dette igjen, at lillesøstera til Kenneth Ek hadde tatt selvmord, midt på 90-tallet, eller noe.
Men hu lillesøstera, til Kenneth Ek, hu møtte jeg ikke, i Tønsberg, (som jeg kan huske ihvertfall).
Så hu møtte jeg vel bare en gang vel, da Kenneth Ek og dem bodde i Drammen da, skoleåret 1988/89.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Søstera mi flytta jo opp til meg, i Leirfaret 4B, en dag i desember, (må det vel ha vært), i 1988.
Og da var søstera mi som ‘erteris-venninne’, med Cecilie Hyde da, (som jeg har forklart om tidligere i dette kapitellet).
Etter at de to jentene flytta opp til meg, så var noe av det første som skjedde det, at søstera mi Pia, hu forklarte en kveld, at Cecilie også hadde hatt en vanskelig oppvekst, sånn som Pia og meg da.
Og at Cecilie Hyde ville prate om dette.
Så jeg skjønte det sånn, at vi først skulle prate om Pia og meg sin oppvekst.
Og så ville Cecilie Hyde fortelle om sin oppvekst.
Men det som skjedde, det var jo det, at vi pratet en kveld, (ihvertfall), om alle problemene som hadde vært, under Pia og meg sin oppvekst da.
Men da det liksom ble Cecilie sin tur til å fortelle om sin oppvekst.
Så ville ikke Cecilie prate om sin oppvekst likevel.
‘Jeg har ikke noe behov for å prate om min oppvekst jeg’, sa hun.
Men det hadde vel ikke akkurat jeg heller.
Hvis jeg hadde visst det, at det bare var Pia og meg som skulle fortelle om vår oppvekst.
Og ikke Cecilie Hyde.
Så hadde ikke jeg giddi det, tror jeg, å forklare om min oppvekst.
Så da følte jeg meg litt lurt, husker jeg.
Når hu Cecilie Hyde ikke ville fortelle om sin oppvekst da.
Etter å ha hørt på at Pia og jeg fortalte en kveld vel, om vår vanskelige oppvekst da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia og Cecilie, de fant fram noen gamle kubbelys, som faren min hadde hatt, siden 70-tallet vel.
(Noe sånt).
Også satt vi og prata da, med lyset slått av muligens.
Ihvertfall så tente de på stearinlys da, husker jeg.
Og Pia fortalte det, (husker jeg), at Haldis hadde en kartong med røykpakker, i barskapet sitt.
(Pia visste det, for hu hadde jo nettopp flytta opp til meg fra Haldis og dem).
Så jeg tok på meg det oppdraget da, å liste meg inn i huset til Haldis og dem, en kveld.
(For de låste aldri døra, av en eller annen grunn.
Og de gikk ganske tidlig til sengs, forklarte vel Pia da, antagelig).
Og så lista jeg meg inn i stua, og rappa en røykpakke eller to da, fra barskapet til Haldis da.
Et barskap som jeg tidligere hadde rappa noen skvetter sprit osv. fra, ved et par anledninger vel, tidligere på 80-tallet da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så satt Ceclilie Hyde, Pia og jeg, og koste oss meg røyk og kanskje også noe Coca-Cola da, (eller ihvertfall te).
Mens vi kanskje så på musikkvideoer på Super Channel, og skravla om oppveksten vår, og musikk og alt mulig da.
Sånn var det i en måned eller to, ihvertfall.
Noe sånt.
Alle tre av oss, ville ligge i vannsenga, (i soverommet som egentlig var faren min sitt, men som han aldri brukte, så jeg tok over det, i 1982, eller noe, var det vel).
Vi lå med klær på da.
Og Cecilie lå i midten vanligvis vel.
Og en gang så husker jeg det, at jeg hadde jukka på Cecilie, i søvne, var det vel.
(Noe som var ganske digg faktisk, husker jeg etterpå.
Det var liksom som at vi hadde sex med klær på da.
Noe sånt).
Og Cecilie Hyde, hu sa seinere det, at hu hadde ikke lyst til å ligge i vannsenga lenger.
For hu ville ikke være svett, når hu skulle gå på skolen.
(Hu gikk vel førsteklasse på en eller annen linje, på Sande Videregående.
Etter å ha gått to førsteklasser, på to andre linjer, de to forrige skoleårene vel.
Noe sånt).
For Cecilie Hyde sa det, at når hu sov i vannsenga, så pleide hu å våkne opp svett, ved siden av enten Pia eller meg.
Så der tulla vi fælt i søvne, må man vel nesten si.
Cecilie Hyde var veldig lav, og hadde mørkt hår, og et litt barnslig ansikt vel.
Men en gang, som jeg gikk og la meg, alene i vannsenga.
Så stod Cecilie Hyde og søstera mi Pia, inne på det gamle rommet mitt.
(Der jeg knulla med Nina Monsen den gangen, tidligere dette skoleåret).
Og da stod Cecilie Hyde toppløs der, kunne jeg se, mens jeg gikk forbi, for å legge meg, på ‘hoved-soverommet’ der da.
Og mens jeg så Cecilie Hyde stå toppløs der, (på det gamle rommet mitt), så smilte hu forresten, og møtte blikket mitt da, mens jeg gikk forbi, husker jeg.
Og hu hadde ganske store pupper, må man vel si.
Selv om hennes venninne, Lill Beate Gustavsen, (var det vel), mente at hu Cecilie Hyde ikke hadde pupper, men ‘patter’.
(Sa hu et år eller to seinere, husker jeg, mens jeg bodde i Oslo da).
Puppene hennes var litt sånn deformerte, (kan man kanskje mistenke), vil jeg si.
Det kan hende at hu var en såkalt ‘flatbanker’, tenker jeg nå.
Altså at hu var lesbisk, og liksom ‘banka’ puppa sine flate da, for å se mer ut som en gutt.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia sa ihvertfall det, noen år seinere, da hu bodde i Christies Gate, i Oslo, (skoleåret 1992/93 vel, da jeg var i militæret).
Hvis dette ikke var da hu bodde i Tromsøgata, også i Oslo, nærmere bestemt på Rodeløkka vel.
Hvor Pia flytta i 1995 vel, like etter at hu hadde født sin sønn, (med Keyton fra Somalia), Daniel.
Da fortalte Pia det, til mora vår Karen, (som var på besøk hos Pia), og meg, at Cecilie Hyde hadde fortalt, (et par år før det her kanskje), at hu var lesisk da og hadde vært forelska i søstera mi, i en god stund.
Noe sånt.
(Noe som Pia sa at hu fikk ganske sjokk av, da hu hørte, mener jeg at hu også sa da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie og søstera mi brukte også en Boss-deo, husker jeg, som stod på det gamle soverommet mitt.
(For der var liksom mitt klesskap da, selv om jeg sov på det største soverommet).
Den Boss-deoen, den hadde jeg kjøpt på den Danmarksturen, som Magne Winnem dro meg med på, tidligere dette skoleåret da.
(Da jeg møtte hu Hege, hu tenåringsjenta fra Stavern da).
Magne Winnem skulle kjøpe seg deo.
Og sa at ‘jeg er boss, så jeg kjøper Boss-deo’, (for han jobba som låseansvarlig vel, (ved siden av skolen), på Rimi Asker, het vel den butikken, tror jeg.
Noe sånt).
Og da kjøpte jeg også en Boss-deo, husker jeg.
Så jeg herma litt etter Magne Winnem da.
Dette var svart Boss deo-spray.
Og Pia og Cecilie Hyde brukte den deoen min, av en eller annen grunn.
De lukta vel ikke godt da, så de brukte kanskje den, siden de ikke hadde sin egen deo hos meg da antagelig.
Noe sånt.
Men Cecilie Hyde, (var det vel).
Hu sa også det, at det også fantes en grønn Boss-deo, og den lukta visst veldig godt, mente hu.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Magne Winnem han fortalte et par historier, fra jobben sin, på Rimi Asker da.
Magne hadde en gang, vært ute og ryddet vogner, mens han jobbet der.
Også hadde han sett ei død kone, som hadde liggi i ei grøft.
Også hadde han ringt politiet, men så var det sånn, at neste gang han rydda vogner.
Så lå hu dama der ennå.
Så det var ikke sånn at Magne Winnem venta på politiet, eller noe.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Magne Winnem fortalte også seinere, at han hadde sendt et brev, om noen som ikke jobba bra, da han jobbe på Rimi Asker.
Og det brevet hadde visst havna helt til topps, i Rimi.
Noen direktører hadde visst lest det brevet, mens de var på en hyttetur, eller noe.
(Fortalte vel Magne Winnem meg, noen år seinere, mens jeg bodde i Oslo vel).
Magne Winnem dro meg også med på diskotek, i Oslo, før russetida begynte på alvor, (var det vel).
Han fikk tak i gratisbilletter, (eller noe), til diskoteket La Vita, i Møllergata, i Oslo.
Der var jeg med Winnem, et par ganger vel.
En gang så ble kassetten min, (som vi hørte på i bilen), rappa.
Jeg var litt barnslig, eller umoden, og klagde fælt, på at kassetten min var rappa da.
Jeg regna vel kanskje ikke Magne Winnem for å være en ‘ordentlig’ kamerat kanskje.
Siden jeg ble så sur fordi at kassetten min ble rappa.
(Raymond sa jo det en gang, at Magne han var sånn, at han alltid fant på ting å gjøre da.
Som han dro med andre folk på da.
Så det er mulig at Winnem mer var en ‘artig bekjent’, enn en kamerat, for eksempel.
Det er mulig.
Det var ihvertfall noe litt knytt over det, da jeg hang sammen med han Magne Winnem, husker jeg.
For jeg kjente han ikke i det hele tatt nesten, men likevel så ble det sånn, at vi hang mye sammen da, i russetida, osv.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Da kassettspilleren hans ble rappa da, mens den pastellfargede, blå Volvo-en, til Magne Winnem, stod parkert på Youngstorget da, i Oslo.
Dette var nok i juni 1989, eller noe.
For da bodde jeg hos bestemor Ågot, husker jeg.
For Magne Winnem måtte bruke en plastpose, som improvisert vindu, i bilen.
Også kjørte han meg hjem, til bestemor Ågot.
Mens Stein, eller Raymond, eller hvem det var, også satt på.
Og da jeg gikk ut av Volvoen til Winnem, så dukka lensmannen i Svelvik, opp på tunet, hos bestemor Ågot.
Han lurte på hva jeg gjorde der.
Jeg sa at jeg bodde der.
Lensmannen sa at han lurte på hvorfor vi hadde kjørt med en plastpose ut av vinduet.
Jeg forklarte det, at det hadde vært innbrudd i bilen til Winnem, i Oslo da.
Så sa Lensmannen ‘greit’, eller noe.
Og kjørte da.
Også kjørte også Winnem og dem.
Uten at noen av dem snakka med bestemor Ågot, som stod i kjøkkenvinduet og så på da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En lørdag, som jeg jobba på CC Storkjøp, så hadde Pia tatt med omtrent hele Depeche/Lyche-gjengen ut til meg, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen.
Dette skjedde vel et par ganger, ihvertfall.
Den første gangen, så hadde jeg fri.
Og da satt jeg på Depeche Mode sitt siste album da, ‘Music for the Masses’, på ganske høy guffe, på stereoanlegget mitt, husker jeg.
(Siden det her var Depeche-gjengen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg pleide noen ganger å dra på shopping-turer osv., til Oslo, når jeg bodde på Bergeråsen.
Siden jeg kanskje kjeda meg i sommerferier, osv.
Og på Oslo City så hadde de en butikk, med masse morsomme ting, i andre etasje der, like ved platebutikken der.
Noe sånt.
Og der hadde jeg kjøpt en sånn ‘magnet-skulptur’, som jeg en stund hadde oppå TV-en.
Det var masse metallkuler, som formet seg som en slags skulptur da, som man kunne forrandre på formen på da, ved å flytte på kulene.
Da den skulpturen stod oppå TV-en så smalt det en gang fra tremenningen min, Øystein Andersen.
(Det må vel ha vært i skoleåret 1988/89 da, tipper jeg).
At jeg ikke måtte ha den skulpturen oppå TV-en, for da ble det et sånt misfarget felt, øverst på skjermen da.
Og da Øystein sa det, så la jeg også merke til det.
Så sånn var det.
Faren min hadde kommet opp, i løpet av de siste månedene, som jeg bodde i Leirfaret 4B.
Mens Pia og jeg satt i stua der og så på TV vel.
Så tok han bare med seg den Grundig 22 eller 24-tommer TV-en, som hadde stått i stua, i Leirfaret 4B, siden 1981, eller noe vel.
Og tok med den ned til Haldis, siden TV-en der ikke virka lenger, sa han.
Faren min visste nok det, at jeg hadde en TV på rommet mitt også, som jeg hadde brukt, til datamaskinen min, som jeg hadde solgt.
Og som jeg etter dette bare brukte som en vanlig TV.
Så jeg måtte flytte denne 20 tommer Mitsubishi TV-en da.
(Som jeg hadde kjøpt for et stipend en gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen muligens.
Kjetil Holshagen fortalte meg om det, at man kunne få stipend, fra Lånekassa.
Og det kunne jeg få, siden faren min ikke tjente så utrolig mye.
Så jeg kjøpte en TV da, for et sånt stipend da, som jeg har skrevet om i tidligere kapitell vel).
Det er mulig at det var fordi at faren min fikk dårligere råd, at han henta den Grundig TV-en sin, fra Leirfaret 4B, og ned til Haldis, dette skoleåret.
Faren min hadde kjøpt et gammelt hus, i Sandsveien, på Sand.
Og han planla å rive det gamle huset, og bygge seks nye boliger, (som rekkehus), der.
Men bondefamilien Sand, de hadde klaget, på byggeplanene.
For de mente at det ville bli for mye trafikk i Sandsveien der da.
Så SVelvik kommune hadde bare godkjent at faren min fikk bygge fire nye boliger, på den tomta da.
Så sånn var det.
Og faren min gikk etterhvert konkurs, da han drev på med det byggeprosjektet i Sandsveien.
(Ihverfall var det jeg fikk høre, når jeg fikk høre nyheter fra Berger osv. da, etter at jeg flytta til Oslo).
Og faren min ville også at jeg skulle ta opp studielån, det andre halvåret, mens jeg gikk på Gjerdes Videregående.
Så jeg måtte betale en del middager også for Pia, mens hu bodde i Leirfaret 4B da.
Det gikk i Pizza Grandiosa eller Trønder-Sodd på boks.
(Siden det ble sagt at Grandiosa ikke var så sunt da, så prøvde jeg å variere ved å også kjøpe Trønder-Sodd på boks og Spagetti Ala Capri på boks da, osv).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men etter den første festen til Pia, i Leirfaret 4B.
Så hadde visst han Stian, (som var så ‘glatt’/sossete), fra Lyche-gjengen.
Han hadde visst rappa den største metallkula, til den magnet-skulpturen min da, (ifølge Cecilie Hyde da, var det vel).
(Som kosta kanskje hundre kroner, eller noe, på den ‘morro-butikken’ da, på Oslo City).
Så en gang, som jeg så han Stian, i Drammen, så ba jeg om å få tilbake den kula da.
Men den fikk jeg aldri tilbake, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Nå tenker jeg vel kanskje det, at det nok kanskje var like greit.
Hvem vet hvor den kula hadde vært egentlig, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
På den andre festen, som Pia hadde, med de ‘frikene’ fra Drammen, i Leirfaret 4B da.
Så kom jeg rett fra jobb, på CC Storkjøp, og festen var allerede i gang, da jeg dukka opp der, husker jeg.
Hu Heidi, (som jeg nå lurer på om egentlig kanskje var en gutt).
Hu sa til meg, da jeg gikk inn på kjøkkenet, for å sette en six-pack med øl, som jeg hadde kjøpt, i kjøleskapet.
Om hu kunne få en øl og et par sigaretter, av meg.
Jeg hadde jo bare kjøpt øl til meg selv.
Så jeg måtte protestere litt, syntes jeg.
Så jeg bare sa noe sånt som at ‘hva får jeg for det da?’.
(For jeg ville egentlig ha øl-en min selv, for å si det sånn.
Og jeg måtte nesten si noe, syntes jeg.
Men men).
‘Et knull’, sa hu Heidi da.
‘Nei’, skrek søstera mi Pia da.
(Av en eller annen grunn).
Da skjønte jeg ikke noe.
Hva var grunnen til at Pia skreik?
Det var spesielt.
Jeg ga hu/han Heidi en øl og to sigaretter likevel.
For å roe det ned litt da.
Og seinere, på den festen så lå jeg i vannsenga mi, av en eller annen grunn.
(Fordi noen syntes at vannseng var artig, antagelig, og ville prøve den).
Og da, så lå etterhvert hu Heidi der og, samt en kattunge, som Pia hadde henta, nede hos Haldis vel.
Jeg kjælte vel litt med den katten, tror jeg.
Og da sa hu Heidi at ‘det er fler som er kjælne her og’.
(Noe sånt).
Også tok hu meg plutselig rundt kuken, (og balla)(!)
(Som ikke var stiv, for å si det sånt).
Også gikk hu ganske raskt ut i stua.
Og ikke lenge etter dette, så dro Pia med alle folka som var på festen ned til Haldis(!).
Som hu nettopp hadde flytta fra, (og opp til meg), på grunn av noen problemer da, skjønte jeg.
(Som hu ikke forklarte i detalj om).
Så hva det var som egentlig skjedde der, det veit jeg ikke.
Pia flytta altså opp til meg, og ned til Haldis igjen, som en jo-jo cirka, dette skoleåret da.
Det skjedde også en gang seinere at hu flytta ned til Haldis igjen.
(I påskeferien, da han Bergen lå på mitt gamle rom, et par netter, som jeg skal skrive mer om seinere).
Så hva grunnen var, til at søstera mi plutselig flytta opp til meg, i Leirfaret 4B, det veit jeg ikke.
Det fikk jeg aldri spurt ordentlig om.
Men jeg likte jo ikke Haldis og dem selv.
Så jeg måtte jo nesten si at det var greit da, og støtte søstera mi, når hu ikke ville bo nede hos dem.
Men når hu begynte å flytte tilbake dit og sånn, ved et par anledninger, da ble det vel som noe svikefult nesten, tenker jeg ihvertfall nå.
Var det bare tull at søstera mi ikke likte å bo nede hos Haldis?
Hva var det Pia dreiv med egentlig?
Det kan man lure fælt på, mener jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg gikk sammen med søstera mi, i Drammen, et par ganger, da søstera mi hang sammen med hu Heidi da.
Jeg ble etterhvert vant til å møte søstera mi, og si hei, eller henge med henne en kort stund, i Drammen, etter skolen, på Gjerde, da.
Ettersom at søstera mi hang i Drammen sentrum, så og si hver dag da.
(I våre dager så ville vel søstra mi kanskje blitt kalt for ‘byvanker’.
Noe sånt.
Men men).
En gang, som jeg gikk sammen med søstera mi og hu Heidi da, på Bragernes Torg, var det vel.
Så ropte hu Heidi ut ‘yihaaa’, av en eller annen grunn.
Og en annen gang, så ropte hu ‘timber’, av en eller annen uforståelig grunn, for meg.
Men jeg syntes jo at disse her i Lyche-gjengen var litt morsomme da.
De så jo nesten ut som tegneseriefigurer, syntes jeg.
Men men.
Og jeg prøvde jo også å følge med litt på hva søstera mi dreiv med.
Siden at venninnene henne fra Svelvik og Berger, (nemlig Eva Olsen og Tina ‘Turbo’), hadde dårlig rykte da, i Svelvik og på Berger da.
Pluss at søstera mi jo bodde hos meg etterhvert, i Leirfaret 4B, så da ble det nesten naturlig, at jeg tok en chat med henne, i Drammen sentrum, etter skolen da.
Det var liksom sånn, at hvis jeg gikk rundt i Drammen sentrum, så støtte jeg nesten på henne og Lyche-gjengen, hver gang omtrent, som jeg gikk for å kjøpe meg en baguette, eller noe, etter skolen da.
En gang, så var det ei jente, i den gjengen, (muligens hu som flytta til Australia, og som het Elisabeth Boyle vel).
Som Pia sa at hadde anoreksia vel.
Hu ville ha en bit av baguetten min, på kafe Lyche en gang, husker jeg.
Hu sa søstera mi seinere om, at hu lånte hu Elisabeth Boyle penger, for å slippe å se henne.
Hu hadde visst flytta til Sverige.
Og da hu dukka opp i Drammen igjen, så spurte hu søstera mi og dem, om dem hadde savna henne.
‘Vi har savna det gode humøret ditt’, sa søstera mi til meg, at hu hadde svart da.
Så søstera mi kunne være litt rappkjefta og slem, det er helt sikkert.
Så søstera mi var nok ikke mors beste barn, det er nok helt sikkert.
Man kan nok kanskje si det, at søstera mi Pia, var familiens sorte får.
Noe sånt.
(Jan Snoghøj, han sa også noe sånt dette skoleåret.
Når jeg var på fest hos han, i Rødgata på Gulskogen, noen ganger.
Til de Berger-folka på festen vel.
At ‘før så var det Erik han ikke likte, men nå var det Pia som var sånn at han ikke likte henne’.
Noe sånt.
Selv om jeg aldri har gått så bra overens med Jan Snoghøj, så jeg burde vel egentlig ikke sitere han kanskje.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Terje Bakken, (han pønkeren, som jeg skrev om tidligere i dette kapitellet).
Han hadde visst tatt med seg dynamitt, på ungdomsdiskoteket Skyline, på Bragernes en gang, sa Cecilie Hyde, en gang, på Cafe Lyche vel.
Terje Bakken var visst også veldig god til å lage dataprogrammer, mener jeg at Cecilie Hyde sa.
Pia sa en gang det, husker jeg, at han lave nazisten kjetil, (med nesten skinna, blondt hår vel), hadde gått rundt og prata med alle jentene, på Skyline da.
Og at Kjetil var så ‘søt’ da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Den første tida, som Cecilie Hyde og søstera mi Pia, bodde hos meg, i Leirfaret 4B.
Så ville de to jentene dra til Samhold. (en lørdagskveld, var det vel).
Samhold var et forsamlingslokale, på Berger.
(Like ved Fossekleiva fabrikker).
Jeg hadde vært utafor Samhold en gang, en lørdagskveld, mens jeg gikk på Sande Videregående.
Men jeg hadde aldri vært inne der før.
Jeg tror at vi muligens betalte noen kroner, i inngangspenger der.
(Der var ihvertfall en vakt der, mener jeg å huske).
Og innpå Samhold der, så kunne man drikke medbragt alkohol da.
Det gikk i hjemmebrent og øl vel.
Noe sånt.
Cecilie Hyde traff en kar, som hu syntes var veldig kul.
De begynte å prate om alle stedene, som de hadde hatt sex.
Cecilie Hyde skrøyt av at hu hadde hatt sex der og der da.
Og det samme gjorde han karen da.
(De prøvde å finne ut hvem som hadde hatt sex, på det merkeligste stedet, tror jeg.
Noe sånt.
De hadde vel da nesten en slags konkurranse, (eller noe).
Men men).
Det var vel også en fra Lyche-gjengen med, tror jeg.
Muligens han Stian.
Jeg kom ikke helt med i samtalen, om rare steder å ha sex på, som Cecilie og han hu traff der, (og Pia og Stian delvis vel), hadde da.
Jeg hadde jo bare hatt sex en gang, nemlig med Nina Monsen, noen uker før det her.
Så jeg hadde ikke så mye å skryte av liksom, syntes jeg.
Men jeg gikk istedet litt rundt på Samhold der da, (og kikka).
Og jeg traff ei brunette fra Svelvik der, som jeg begynte å kline med, husker jeg.
Som satt sammen med ei venninne, inne på en krakk, eller noe, på Samhold der da.
Hu var vel et år yngre enn meg, tror jeg.
Jeg hadde vel aldri sett henne før, tror jeg.
Men jeg var liksom i ‘sonen’ da, siden jeg hadde klint med to unge damer i Brighton, noen måneder før det her.
Og også med ei ung dame fra Stavern, etter det igjen, (på danskebåten, Petter Wessel).
Og så hadde jeg også rota og knulla med Nina Monsen, fra Bergeåsen/Romsås, i nesten en hel natt, på Bergeråsen da, noen uker før den Samhold-turen da.
Så jeg sjekka vel opp hu Svelvik-jenta, (som jeg ikke husker navnet på nå), ganske enkelt vel.
Men Bergen aka. Arve, han visste hvem hu jenta var, husker jeg, fra da Pia slapp han inn, i Leirfaret 4B, påsken 1989, husker jeg.
‘Hu kan ikke kline’, eller noe, sa Bergen da, om hu Svelvik-jenta, husker jeg.
Så han visste hvem hu var.
Men jeg så henne aldri igjen, etter at jeg klinte med henne på Samhold den gangen da.
Hu Svelvik-jenta var bare ei av flere damer, som jeg klinte med, det skoleåret da.
Etter at jeg endelig hadde klart å komme meg i puberteten liksom.
For sommeren 1988, så hadde jeg vel nesten ikke klint med noen, siden jeg gikk på barneskolen vel.
(Bortsett fra en gang, som jeg klinte med Nina Monsen.
Mens vi satt oppå en fryser, eller noe, (som tilhørte faren min og/eller Haldis vel), som stod midlertidig plassert i stua, i Leirfaret 4B.
Det var muligens mens jeg gikk på ungdomsskolen, eller noe.
Den gangen Nina Monsen ikke ville kline noe særlig, siden jeg hadde så tørre lepper.
Og Christell satt oppå den fryseren, (var det vel), sammen med oss da.
Mens hu stirra på Nina Monsen og meg, som klinte da.
Som jeg vel har skrevet om i et tidligere kapitell.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Og da var det bare klining, (og ikke noe mer), som stod på programmet, husker jeg.
Så jeg hadde vært jomfru, inntill et par-tre uker før, at jeg klinte med hu Svelvik-jenta da.
(Inne på Samhold der da).
I ettertid, så synes jeg det kanskje virka litt sånn, som at han Bergen, var litt ‘på’ meg, siden jeg hadde rota med hu Svelvik-jenta, på Samhold, kanskje.
Hva vet jeg.
Det er mulig at jeg tok feil og.
Jeg skal skrive mer om da han Bergen bodde i Leirfaret 4B, i to-tre dager, i påsken 1989 vel, seinere i dette kapitellet.
Men nå må jeg ha en pause her, for jeg har skrevet i et par timer, eller noe, i strekk nå vel.
Så sånn er det.
Så vi får se om jeg får skrevet noe mer, på dette kapitellet, i morgen, eller noe.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 54: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 4)
En gang, dette skoleåret, så skulle jeg gå bort til Ågot, på Sand.
Dette var kanskje like etter at jeg hadde vært med Petter Wessel, til Danmark, med de Røyken-folka, (da jeg klinte med hu pene tenåringsjenta fra Stavern).
For jeg var i godt humør, husker jeg.
Så jeg valgte å heller gå langs stranda bortover, til Sand da.
Da jeg gikk forbi sommerhuset til Øystein Andersen og dem, så så jeg det, at bilen til faren til Øystein, (Kai), stod der.
Jeg lurte på om Øystein var med, og banka på, eller ringte på, der.
Kai åpna døra.
Han hadde svetteperler i panna, og stod der sammen med en negerungdom, på min alder.
Negeren snakka engelsk, og spurte Kai om jeg også skulle være med, på engelsk.
‘No’, sa Kai, til han negeren da.
Også sa han at Øystein ikke var der, til meg.
Jeg gikk så bort til Ågot, uten å fortelle det her til noen.
Unntatt til faren min.
Jeg fortalte om det til faren min, en uke eller to seinere kanskje.
At han Kai hadde vært i huset til kusina til faren min, på Sand, med en ung neger da.
For å ha sex sikkert, virka det som for meg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Espen Melheim dukka opp på døra mi, på den her tida, (høsten 1988), en gang.
Han ville av en eller annen grunn at vi skulle kjøre inn til Drammen, i sin mors gamle, oransje Opel da.
Jeg ble med på det, for jeg hadde vel ikke noe annet å gjøre.
Jeg hadde ikke så mange kamerater heller, for å si det sånn.
Da vi hadde kjørt i cirka 10-20 meter, så dukka Christell opp.
Christell gikk mot Gamlehjemmet, av en eller annen grunn.
(Virka det som for meg ihvertfall).
Espen sa at jeg skulle spørre Christell om hu ville være med.
Så jeg spurte henne om det da.
Og Christell ble med.
Vi dro på Bowlinga, på Åssiden, (hvor min klassekamerat, på Gjerde, Kjetil Johansen, fra Asker, senere ble Daglig Leder vel.
Ettersom hva Magne Winnem og Andre Willassen fortalte.
En gang på midten av 90-tallet vel).
Christell gikk ved siden av meg, inn der.
Med Espen Melheim, litt bak.
Da satt det noen gutter der, i inngangspartiet, på Bowlinga.
Som sa noe sånt som at ‘den stygge gutten og den fine dama’, om Christell og meg da.
Noe sånt.
Vi spilte vel litt biljard der, eller noe.
(Som jeg pleide å spille i Weymouth, sammen med Kenneth Sevland og dem, noen ganger, et par år før det her).
Så kjørte Espen Melheim tilbake til Bergeråsen.
Men denne gangen rundt Sande.
Veien rundt Sande, (på E-18), tok omtrent like lang tid, som å kjøre på den svingete Svelvikveien.
Men Svelvikveien går langs Drammensfjorden.
Det var Svelvikveien, som Fru Landhjem, butikkdama i Larvik, syntes var så fin å kjøre.
For det var så fin utsikt, til fjorden der da.
Så hu pleide å kjøre omvei, bare for å få se den utsikten, når hu skulle til Oslo, husker jeg at hu sa en gang.
Men men.
Så sånn var det.
Da vi nærmet oss avkjøringa til Berger, på E-18.
Så sa Christell det, at her bor, (et guttenavn, som jeg ikke husker nå), også kjørte Espen Melheim inn der.
Denne gutten bodde på en slags gård vel, som lå på venstre side av E-18, når man kjørte fra Drammen mot Sande.
Dette var like etter Rølleshaugen, eller noe, tror jeg.
(Eller ihvertfall etter Da Capo pizzarestaurant, hvor Ruth Furuheim jobba, husker jeg fra en gang vi spilte fotballkamp mot Nordre Sande og hennes sønn, Per Furuheim var med.
Da fikk vi gratis pizza, på Da Capo pizzarestaurant, langs E-18 vel, husker jeg.
Fra mens jeg gikk på barneskolen, eller noe, vel).
Men men.
Det gikk en rett grusvei, et par hundre meter vel, fra E-18 og til det huset da, hvor Christells venn bodde.
Noe sånt.
Så kjørte Espen Melheim og jeg videre til Bergeråsen uten at det ble sagt stort vel.
Men i ettertid så kan man jo mistenke at dette var en slags plan, i samarbeid, mellom Christell og Espen Melheim da.
Og kanskje også med de fra Åssiden, på bowlinga der, som prata dritt om meg, da jeg gikk inn der.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Espen Melheim kom også på døra mi, en tid etter dette igjen, og sa at han skulle kjøpe seg en kasse juleøl.
Også lurte han på om han skulle kjøpe med en kasse, (klasse 3 juleøl vel, som fantes i butikkene, på den her tiden), for meg, i samme slengen.
Jeg jobba jo på CC Storkjøp, så jeg fikk jo flere tusen i lønn, hver måned.
Samtidig som at jeg slapp å betale husleie, på Bergeråsen der, siden faren min eide huset.
Så jeg hadde jo fint råd til en sånn kasse med juleøl, så jeg sa ja til det.
Og så satte jeg den kassa, i den ene boden, (hvor jeg hadde satt vin en gang, noen år før det her da).
Men jeg er ikke noen dranker akkurat, så den kassa ble vel stort sett stående urørt.
Men det var noe eget over det, må jeg si, å en sånn kasse med ganske sterk juleøl stående, i leiligheten, et par måneder før jul da.
For dette var vel før snøen kom.
Så Espen Melheim var ganske tidlig ute med juleøl-kjøpinga, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Noen uker etter dette, så kom plutselig Christell på døra mi, kvelden før vi hadde en planleggingsdag, på Gjerdes Videregående.
Christell sa det, at Nina Monsen var på besøk, (fra Romsås), hos onkelen sin, i Ulvikveien, og Nina Monsen lurte på om jeg ville være med opp dit da.
Jeg ble med Christell opp dit, og spurte om jeg kunne ta med noen øl.
Det var greit, mente Christell da.
Jeg hadde jo ikke sett hun Nina Monsen så mye, siden den episoden i niende klasse, når hu tok meg på balla, og trodde at det var pikken.
På den samme tida som Odd Einar Pettersen satte seg på fanget mitt, på ungdomsskolen.
Og jeg tok bussen hjem da, og møtte Nina Monsen, når hu skulle på Prima.
Og hu trodde jeg hadde skulka da.
Mens jeg egentlig bare dro hjem, i protest, siden jeg hadde blitt så ydmyket, av vel cirka 100 kilo tunge Odd Einar Pettersen, som satt seg oppå meg, og jeg selv, (som vel bare veide halvparten), hadde ikke så mye å stille opp mot, mot den store klumpen av for det meste muskler vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg satt oppe hos onkelen til Nina Monsen da, i en slags peisestue der, tror jeg.
Noe sånt.
Det var første gangen, som jeg hadde vært på besøk, i det huset.
Onkelen var ikke hjemme, det var bare Nina Monsen, søstera mi Pia, og Christell, som var der.
Etterhvert så dro Christell hjem.
Det ble ikke sagt så mye der, jeg satt bare der og drakk litt, mens vi så på TV vel.
De jentene ville ikke ha noe å drikke da.
Så skulle Pia hjem, og da måtte nesten jeg gå hjem og.
Og Nina Monsen, hun hadde fått seg en schafer-hvalp.
Så hu gikk sammen med oss, bort mot Gamlehjemmet, for hu skulle gå tur med bikkja da.
Selv om det var seint.
Pia fortsatte ned Havnehagen, (ned til Haldis), mens Nina Monsen og jeg, vi gikk oppover Leirfaret/Hellinga der da.
Når den veien delte seg, så gikk Nina Monsen bort mot Gamlehjemmet da, mens jeg gikk opp mot Leirfaret 4B da.
‘Skal du ha en øl eller’, spurte jeg.
‘Ok’, sa Nina Monsen.
Noe sånt.
så ble bikkja med oss inn, i stua, i Leirfaret 4B der da.
Jeg henta noen øl, i den kassa, som stod i boden da.
(Sånn som faren min pleide å gjøre.
Han pleide ikke å ha øllen i kjøleskapet.
For han hadde kanskje ikke plass der.
Men han hadde øllen sin i garasjen til Haldis.
Faren min mente vel også det, at øllen ikke skulle stå for kaldt.
Men at det ble passe temperatur, hvis den stod i garasjen da.
Noe sånt).
Nina Monsen begynte å kikke på en videokassett, med musikkvideoer, som jeg hadde tatt opp, siden vi hadde fått Super Channel, tidligere i 1988, var det vel.
Hu satt oppå fanget mitt, i den blå sofastolen, som stod der den ‘konge-skinnstolen’, til faren min, hadde stått før.
For hu ville sitte på fanget mitt da, av en eller annen grunn.
Så var det fjernkontroll, til den nye videospilleren min, som Espen Melheim hadde dratt meg inn til Oslo, for å kjøpe, et par måneder tidligere da.
Og så ville hu Nina Monsen se på den musikkvideoen, som het ‘Everlasting Love’, med Sandra, igjen og igjen da.
Og jeg var jo ganske brisen, så da begynte jo jeg å klå litt på Nina Monsen, mens hu satt oppå fanget mitt da, og dreiv på med fjernkontrollen.
Og plutselig så hadde klart å få hånda mi så langt ned i trusa på henne, at jeg kjente at en finger fant et ganske vått og varmt hull nedi der.
‘Er det fitta’, spurte jeg, litt sånn i halvfylla da.
Ja, det var det da, sa Nina Monsen.
Og spurte om hvor mange jenter, som jeg hadde liggi med.
‘Fire jenter i Sande’, sa jeg.
Men det var jo bare jug.
Jeg hadde jo aldri hatt sex med noen før, i det hele tatt.
Jeg hadde aldri fingra med ei fitte før, for å si det sånn.
Og Nina Monsen, hu var jo født i 1971, så hu var bare et år yngre enn meg da.
Så hu var 17 år, så det var, mer eller mindre, ‘fritt fram’, tenkte jeg.
Jeg var jo flau, siden jeg var så seint i puberteten, og kun hadde hatt hår på tissen, i et drøyt år.
Det var derfor jeg hadde holdt meg unna jenter, i mange år, mens jeg gikk på ungdomsskolen, for eksempel.
Ikke fordi jeg var redd for dem.
Men fordi jeg syntes det var så flaut, at jeg var så seint ute med å få hår på tissen da.
Så jeg hadde ikke lyst til å vise fram tissen min til noen da, før jeg hadde fått hår på den.
Men nå, høsten 1988, så hadde jeg jo klint med tre pene jenter, (eller for det meste pene), i Brighton og på Petter Wessel, i månedene før det her da.
Så nå begynte selvtilliten min å øke litt, på dette området.
Og da jeg fikk lov å fingre Nina Monsen, så ville jeg jo ikke miste denne nyvunnede, (og vel ganske skjøre), selvtilliten min, med en gang da.
Jeg var redd for det, at hvis jeg hadde fortalt sannheten, til Nina Monsen, om at jeg var jomfru.
Så ville hu kanskje ha syntes at jeg var ‘døll’, og ikke latt meg leke mer med fitta hennes, for å si det sånn.
Vi hadde det jo ganske hyggelig der, med musikkvideoer, på TV-en og med klasse tre Aass juleøl, osv.
Og jeg var litt full da, så jeg bare sa noe, for å si det sånn.
Så sa Nina Monsen det, at ‘det er noe spesielt med fitta mi, skjønner du, jeg har blitt voldtatt’.
Noe sånt.
Så sa jeg det, at det kan man vel ikke merke på fitta di nå.
Noe sånt.
For jeg begynte å bli litt kåt da, av å ha hu Nina Monsen på fanget.
Og jeg vet ikke hvorfor hu begynte å prate sånn.
Om voldtekt osv., men men.
Jeg hadde vel noen kondomer, som jeg hadde kjøpt for moro skyld, liggende på det gamle rommet mitt, eller noe, mener jeg.
Og Nina Monsen begynte å suge meg da, mens jeg lå på gulvet, der spisestuebordet skulle ha stått cirka, i Leirfaret 4B da.
Etter at jeg hadde tatt på en kondom, tror jeg.
Hu dreiv og knipsa på bikkja si, husker jeg, litt som fra en døs.
For det var første gangen jeg fikk pikken min sugd, så jeg gikk vel nesten inn i ekstase, tror jeg.
Bortsett fra at jeg var jo i puberteten.
Så jeg hadde runka som bare faen, like før det her, av en eller annen grunn.
Så jeg hadde klart å få noen sår, på pikken, (av for mye runking), så det var ikke så deilig, å bli sugd, for Nina Monsen fikk noen ganger borti tenna sine, der jeg hadde sår på pikken da.
Da klagde jeg, men da sa hu Nina Monsen det, at ingen av de guttene hu hadde sugd før, hadde klaget.
(Enda hu bare var 17 år).
Jeg tror vi må ha pult litt, i stua og, for jeg mener å huske det at Nina Monsen sa til meg, at ‘jeg har kjent større faktisk’.
Jeg mener det var i stua, at hu sa det.
For hu trodde vel at pikken min var kjempestor, etter å ha tatt meg rundt balla den gangen, som jeg gikk i niende klasse, mens hu trodde at det var rundt pikken min hu tok da.
Den gangen som Kjetil Holshagen og venninna til Nina Monsen, (ei med mørkt hår vel), fra Romsås, var på besøk hos meg, i Leirfaret 4B da.
Det var inne på ‘hoved-soverommet’ at Nina Monsen hadde tatt meg rundt balla, den gangen.
Jeg ble redd for den den unge schaferen, som var i stua, mens jeg lå på de brune og hvite, psykedeliske 70-talls vegg-til-vegg teppeflisene, som Stenberg-familien hadde lagt der vel, og ble sugd da.
For jeg vet ikke hvorfor Nina Monsen knipsa på bikkja, innimellom mens hu sugde meg, mens hu satt på knæra over meg, mens jeg lå på ryggen der da.
Jeg syntes det virka litt risikabelt.
Hva hvis bikkja trodde at pikken min var ei pølse, eller noe?
(Jeg husker en gang, som jeg var nede hos Haldis, noen år før det her.
Og da hadde mora til Gry Stenberg, (ei dame med mørkt hår), sagt til Haldis det, at Truls, (en grå og hvit katt vel, som Gry og dem hadde), hadde liggi i senga til foreldrene til Gry Stenberg, og hadde biti faren til Gry, Roger Stenberg, i tissen, sånn som jeg skjønte det, fra pratinga til Haldis og Fru Stenberg da, nabokonene, mer eller mindre, i Havnehagen).
Men men.
Jeg prøvde å få Nina Monsen, til å bli med inn på hoved-soverommet der, og prøve om det var så digg, å ha sex i vannsenga, som Haldis og faren min pleide å si, til kundene, i Vannsengbutikken, i Drammen.
‘Ikke vannsenga’, sa Nina Monsen.
Jeg syntes at hu var litt kjedelig, det måtte da være artig å prøve å ha sex i vannsenga, mens vi først holdt på, mener jeg.
Men jeg gadd ikke å krangle.
Jeg sa det var greit.
Og dro henne med inn på det gamle soverommet mitt, (det som hadde tilhørt søstrene Gry og Hege Stenberg, før faren min kjøpte leiligheten der, i Leirfaret 4B da).
Der prøvde vi misjonærstillingen, i senga da.
Vi holdt på ganske lenge, husker jeg.
Og det gikk vel ganske greit vel.
Nina Monsen var nok ikke så pen som Christell, men de fleste 17-år gamle jenter er vel ganske fine.
Så hu var helt grei å debutere med, syntes jeg.
Hu hadde vel ganske normal kroppsform.
Hu var ikke så tynn som Gry Stenberg.
Og hu var ikke feit heller, må jeg si.
Hu hadde hofter og pupper og alt som hørte med da.
Så sånn var det.
Så ville jeg prøve noe mer, mens jeg først holdt på.
Jeg ville prøve å ta hu bakfra.
Og det fikk jeg lov til etterhvert.
Så hu satt rumpa i været, i den gamle enkeltsenga mi da, i det minste soverommet der, i Leirfaret 4B.
Men jeg hadde ikke så bra teknikk, på å knulle bakfra, så det funka bare sånn halvveis.
Jeg tror jeg hadde klart meg bedre nå, for å si det sånn.
Uten at jeg skal spekulere for mye i det.
Nå hadde visst Nina Monsen tatt selvmord, i år 2000, eller noe, sa søstera mi, seinere det året, da vi skulle i bryllupet til Jan og Hege Snoghøj, i Gol, sommeren år 2000, var det vel.
Etterhvert så bytta vi stilling igjen.
Vi hadde vel sex i tilsammen 2-3 timer, tror jeg.
Vi var begge ganske fulle, men ikke så fulle at vi måtte spy akkurat.
Nina Monsen var vel nesten edru, tror jeg, etter å ha drukket bare en øl, eller noe, vel.
Jeg lå oppå henne, i misjonærstillingen, en stund til da.
Og så mista jeg ereksjonen, husker jeg.
Uten at noen av oss hadde fått orgasme vel.
Så jeg ville bli ferdig med det her da.
Nina Monsen lot som om hu hadde sovna og.
Hu hadde jo sugd pikken min så mye, inne i stua, så jeg regna med det, at det var greit for henne, å suge meg litt mer.
Men kondomen holdt vel på å falle av pikken, eller noe, siden jeg mista ereksjonen.
Men jeg hadde blitt ganske kåt da, av all den her sexen.
Og så for meg det, at jeg kom til å ha mye sånn her sex, framover, siden jeg endelig hadde fått meg hår på tissen, osv.
Så jeg tok av kondomen da, og putta tissen min mot leppene til Nina Monsen, som lå med øya igjen, på ryggen, i senga mi da.
Plutselig, så åpna Nina Monsen øynene, og liksom sugde skikkelig inn tissen min da.
Hu svelga den vel nesten omtrent.
Altså at hu liksom sugde den sånn at den ble elastisk og gikk forbi drøvelen hennes kanskje.
Noe sånt.
Det føltes ihvertfall veldig godt, husker jeg.
Og jeg besvimte, husker jeg.
Nina Monsen holdt munnen oppe.
Hun liksom åpnet kjevene da.
Det er mulig at det var derfor jeg besvimte.
Så falt jeg naken, mot gulvet, på det lille soverommet, i Leirfaret 4B.
Så klappet Nina Monsen kjevene sammen, med et smell, tror jeg.
Jeg våknet ihvertfall igjen og fikk tatt meg for.
Men da var jeg jo halvveis nede mot gulvet, så pikken min var ute av kjeften hennes da, for å si det sånn.
Jeg vet ikke om hu bare kødda med meg.
Eller om hu prøvde å bite av meg pikken.
Eller om jeg husker det feil, for jeg var litt full, trøtt, og i ekstase og jeg besvimte jo også.
Hu sa jo det, mens vi holdt på, at fitta hennes hadde blitt voldtatt og at hu hadde kjent større pikker, og at andre gutter som hu hadde sugd før, aldri hadde klaget på suginga hennes.
Så sånn var det.
Og en gang, da de var sånn 8-9 år vel.
Så hadde jo Christell og Nina Monsen sagt til meg.
Da vi lekte i huset til Haldis, og de låste seg inne på doen.
Da de åpna døra, så sa det det, at onkelen til Nina Monsen hadde tilbudt henne penger, for å suge tissen hans.
(Sa Christell da).
Så det er mulig at det var sånn det hang sammen, at onkelen hennes hadde voldtatt henne.
Hva vet jeg.
Jeg syntes det var litt ekkelt, at Nina Monsen hadde blitt voldtatt.
Men samtidig så tynget det meg, å være så sent ute, med å få hår på pikken og debutere seksuelt.
Jeg hadde jo alltid vært den, som var først ferdig med matteboka, osv., på skolen.
Så å være seint i puberteten, og seint ute med å ha sex, det taklet jeg dårlig.
Det gjorde at jeg fikk dårlig selvbilde husker jeg, og det tæret på meg.
Så derfor var jeg så ivrig, på å debutere seksuelt, og få den seksuelle debuten overstått.
At jeg ga faen i det, om Nina Monsen sin fitte, (som hun sa), hadde blitt voldtatt.
Bare jeg fikk lov til å pule med fitta hennes, så var jeg veldig fornøyd, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg syntes sånn halvveis, (jeg var jo nesten i en ørske, fra å ha flere timer sex, med Nina Monsen), at jeg så en guttegjeng.
(Jan Stadheim og de?).
Som stod utafor vinduet mitt, på det gamle soverommet mitt, i Leirfaret 4B, og så inn, når jeg hadde sex med Nina Monsen.
Men det er mulig at jeg så halusinasjoner.
Jeg var jo litt full, etter den sterke juleølen, (som var klasse tre, som jeg ikke var vant til å drikke).
Og jeg var jo litt trøtt og, og dette var jo den første gangen jeg hadde sex, så jeg var vel sånn halvveis i ekstase og da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så ville Nina Monsen låne badet mitt, av en eller annen grunn.
Der var hu i 20-30 minutter kanskje vel.
Så ville hu ha noen sigaretter.
Jeg ga henne tre sigaretter vel.
Fra en tipakning, som jeg røyka sånn halvveis fast fra vel.
Så hadde jeg to-tre-fire sigaretter igjen selv og.
Så dro Nina Monsen opp til onkelen sin med bikkja si da.
Det hadde blitt ganske seint.
Klokka var kanskje 3-4 om natta da, eller noe.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg fikk telefonnummeret hennes, mener jeg.
Og jeg ringte henne, en uke seinere kanskje.
Og vi møttes i Oslo, for å se ‘Who framed Roger Rabbit’, på Eldorado kino.
Jeg husker at vi stod nederst i Karl Johan, utafor Burger King der.
Og Nina Monsen møtte en gutt hu kjente, og begynte å prate med han.
Men det syntes jeg ble litt flaut/dumt.
Vi var jo tross alt på date.
Så jeg morska meg litt opp da.
Jeg kjøpte en singel, i platebutikken på Arkaden, som var en sang jeg hadde sett på Super Channel.
Nemlig Deacon Blue med ‘Real Gone Kid’ vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Nina Monsen sa, mens rulleteksten gikk over lerretet, på Eldorado Kino, etter Roger Rabbit, at ‘jeg fikk dessert ihvertfall’.
Uten at jeg skjønte om hu mente at hu hadde fått dessert i munnen, da hu sugde meg så godt, helt på slutten av sex-en vår, på Bergeråsen, en uke eller to, før det her.
Eller om hu mente det, at kino-en var dessert-en.
Så jeg svarte ikke noe.
Men jeg fikk et julekort av henne, med noen klistremerke-stjerner på, som noen la i gangen min, på Bergeråsen.
(Med bilde av henne og schafer-hvalpen på, mens de stod oppå gangbrua, ved Berger skole).
Jeg syntes ikke at Nina Monsen var så fin liksom.
(Selv om hun var helt greit liksom).
Og når jeg først hadde begynt å ha sex, så ville jeg jo gjerne ha sex med flere andre damer og.
Sånn at jeg fikk ‘frest’ fra meg litt liksom.
Før jeg ble sammen med ei dame.
Jeg skulle jo flytte til Oslo, noen måneder etter det her, for å studere.
Og dette med Nina Monsen, det skjedde jo i november/desember 1988.
Så dette var like før russetida.
Og søstera mi Pia, hu flytta også opp til meg, i Leirfaret 4B, like etter at jeg hadde hatt sex med Nina Monsen.
Og jeg hadde også kjøretimer, jobbing på CC Storkjøp og skolen og russekroer, osv. da.
Og Pia hadde også en venninne, som het Cecilie Hyde, fra Svelvik, (ei lav, mørkhåra ei, som var på min alder), som også flytta inn, hos meg, i Leirfaret 4B, må jeg nesten si.
Så dette med Nina Monsen, det gikk litt i glemmeboka da, for å si det sånn.
For da dro jo Pia med Monika Nebel, (som var innom hos meg, og sa at jeg hadde samme stereoannlegg, som dem, men at deres var montert annerledes, når det gjaldt om kassettspilleren eller radioen stod øverst), og ofte hele Lyche/Depeche-gjengen, fra Drammen, hjem til meg.
Så jeg mista kontakten, med Nina Monsen.
Og syntes det var flaut, da Pia ga meg det julekortet, fra henne.
For jeg likte ikke å prate med søstera mi om sex, og sånn, liksom.
Så jeg sa bare ‘hvorfor sender hu meg det da’, til søstera mi da.
Og prøvde å late som ingenting da.
Og da jeg flytta til Oslo, høsten 1989, og bodde de første dagene der, i Haldis sin leilighet, (som stod tom), i Uelands Gate, ved Kiellands Plass, i Oslo.
Så ringte jeg Christell, fra telefonkiosken, på Kiellands Plass.
Så spurte jeg henne, om jeg kunne få telefonnummeret til Nina Monsen.
(Som jeg tydeligvis hadde kasta, eller rota bort, under russetida da).
Men nei, Nina Monsen hadde flytta til Lillehammer, sa Christell da.
Uten at hu sa noe om hvorfor hu hadde gjort det.
Så sånn var det.
Men men.
Etter dette så traff jeg bare Nina Monsen en gang.
Det var på Stovner Senter, i Oslo, mens jeg var i militæret.
Det vil si skoleåret 1992/93.
Jeg var i infanteriet, i Geværkompaniet, som det het, i Elverum.
Da jeg flytta til Oslo, skoleåret 1989/90, så hadde jeg kontaktet Folkeregisteret, for å få meg min egen adresse.
For jeg ville ikke stå oppført som student, med egentlig addresse hos Haldis.
For da var det sånn, at jeg kunne risikere å ikke få brev, osv.
(Jeg prata jo aldri med Haldis, og når det gjaldt brevene om jeg kom inn på videregående, som dukket opp om sommerne.
Så pleide de å havne i postkassa til Haldis, av en eller annen grunn.
Og da måtte jeg drive å rote i postkassa til Haldis selv, som var full av aviser kanskje.
Siden hu kanskje var på ferie, eller noe sånt).
Så jeg ville ha min egen adresse, og mitt eget familienummer da, ble det vel til at jeg fikk.
Så det har jeg hatt siden våren 1990, var det vel.
For jeg ville ikke være avhengig av faren min og Haldis, som behandlet meg værre enn Askeladden, må jeg vel si, under oppveksten.
Siden jeg måtte bo alene, osv.
Grunnet at jeg fikk egen adresse, hos Folkeregisteret, i 1990, (og ikke faren min eller Haldis sin).
Så skulle jeg ikke til Nord-Norge i militæret likevel.
Men til Elverum.
Siden jeg da ble regnet som å være fra Oslo, og ikke fra Berger/Drammen.
Så det ble forrandra.
Jeg skulle egentlig vært først i Fredrikstad, på tre måneders rekruttskole, i infanteriet, og så til Nord-Norge, i ni måneder.
Men etter at jeg fikk eget familienummer, hos Folkeregisteret, så ble det til at jeg skulle til Geværkompaniet, (en stående Nato-styrke), i Elverum, i tolv måneder.
Dette utsatte jeg et par-tre år.
Siden jeg var så tynn og rimelig bortskjemt, etter å ha hatt egen leilighet, siden jeg var ni år.
Og jeg hadde blitt mye mobbet på skolen og blitt utfryst av familien min da.
Så jeg var ikke klar for infanteriet, (som Andre Willassen sa at var det tøffeste, innen Forsvaret), rett etter videregående.
Nei, jeg måtte ha et par-tre år til på meg, for å forberede meg, siden det ble som en tøff overgang for meg, å måtte bo på åttemanns-rom, i militæret, etter å ha hatt min egen leilighet, siden jeg var ni år.
Jeg hadde vært veldig selvstendig, og å spise fisk og annen kantinemat, og gå med kløende ullklær, det bydde meg imot, rett og slett.
Og jeg hadde jo nesten ikke gått på ski, siden jeg var guttunge.
Siden jeg hadde noe tråe, smørefrie glassfiberski, og siden faren min og Haldis aldri gikk på langrenn, for å si det sånn.
Så jeg gruet meg fælt til militæret da.
Etter det første året, i Oslo, så veide jeg 59-60 kilo.
Jeg gikk ned 3-4 kilo, det første året jeg bodde i Oslo vel, siden jeg ikke fikk lov å lage mat, av Jorås-familien, på Abildsø, som jeg leide hybelleilighet av.
Siden kona i huset, Berit, ikke tålte matlukt da.
(Så jeg måtte kjøpte dyre burgere, i Oslo sentrum, i stedet for mer drøy mat, på Rimi Ryen, (en av nærbutikkene), for eksempel).
Og jeg gikk på en privat høgskole, NHI, så studielånet varte ikke så lenge.
Så jeg måtte gå på sosialen, de to-tre siste månedene, som jeg gikk det første året, på NHI.
Jeg gikk på sosialkontoret, på Ryen, og fikk sosialstøtte, i to-tre måneder da.
Noe som var veldig flaut, husker jeg.
Men Pia hadde vært på besøk hos meg, på Abildsø, mener jeg, og sa det, at faren min hadde sagt det, at det var vel ikke meningen at han skulle betale leia, hver måned.
Så jeg fikk det mye vanskeligere økonomisk, i Oslo, enn på Bergeråsen da, siden jeg i Oslo måtte betale husleie.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så da jeg var i militæret, i Elverum, så hadde en barbermaskin, som jeg hadde kjøpt, i en elbutikk, i Gågata, i Drammen, (var det vel).
Etter at jeg hadde fått en av mine første lønninger, på CC Storkjøp.
For Cecilie Hyde, (som delvis bodde hos meg, i Leirfaret 4B), hun sa en gang det, når vi satt oppe en kveld der, og pratet, Pia, Cecilie og meg.
At noe av det værste hun visste, det var gutter som hadde sånn pubertetsbart.
Så da kjøpte jeg meg en elektrisk Philips barbermaskin da, med to barberhoder.
Til fire-fem hundre kroner, etter at jeg hadde begynt å jobbe på CC Storkjøp, og fikk noen tusen i lønn, hver måned.
Så begynte jeg å barbere meg da, siden Cecilie Hyde hadde kommentert om pubertetsbart da.
Selv om jeg ikke hadde lagt merke til det selv.
Det var vel mest noen dun, som jeg hadde fått, i ansiktet, tror jeg.
Så jeg begynte altså å barbere meg skoleåret 1988/89 da, mens jeg var atten år.
Så sånn var det.
Men mens jeg var i militæret, skoleåret 1992/93, så slutta den barbermaskinen helt å virka.
Og jeg skulle kjøpe meg en ny barbermaskin, en frihelg, som jeg var tilbake på Ungbo, på Ellingsrudåsen, (hvor jeg hadde bodd i litt over et år, på den her tiden).
Og da tenkte jeg en stund, på hvor jeg kunne dra, for å kjøpe barbermaskin.
Og valget falt til slutt på Stovner Senter da, som var et ganske stort kjøpesenter, som man kunne ta T-banen til, fra Ellingsrudåsen da, (selv om man måtte først ta t-banen til Tøyen, og så bytte der, for å ta T-banen opp Groruddalen igjen, men nå på den andre dalsiden, opp mot Vestli da.
Forbi Romsås blant annet, hvor Nina Monsen bodde da).
Men før jeg fant noen butikk, på Stovner Senter, som solgte barbermaskiner.
Så gikk jeg nesten inn i Nina Monsen og typen hennes.
Dette var en kar fra Vestlandet, eller noe, vel, som var EU-motstander, husker jeg.
Nina Monsen inviterte meg med dem, til en kafeteria, i kjelleren, på Stovner Senter.
Der ble samboeren til Nina Monsen, og jeg, sittende og diskutere EU, rimelig høyrøstet, husker jeg.
Jeg var for EU, for jeg trodde at det kom til å bli billigere mat, osv.
Og jeg syntes det var bra, hvis man kunne jobbe i utlandet, osv.
Men han kavaleren til Nina Monsen, han var veldig mot EU da.
Så vi hadde en veldig høylytt EU-diskusjon, på Stovner Senter der, husker jeg, i en halvtime, eller time, eller noe da.
Om kvelden, den lørdagen, så avtalte vi, å dra på byen, i Oslo, vi tre da.
Jeg fikk telefonnummeret til Nina Monsen, og ringte henne, fra telefonkioskene, i tredje etasje, på Oslo City der.
Men da hadde de forrandra planene, og de ville ikke dra på byen med meg, likevel.
Av en eller annen grunn.
Sa Nina Monsen da.
Og det var det siste jeg prata med henne.
Søstera mi Pia, fortalte seinere på 90-tallet, at Nina Monsen hadde fått unger og flytta til Bergeråsen vel.
Men jeg var jo aldri på Bergeråsen, for faren min solgte Leirfaret 4B, og farmora mi flytta etterhvert til sykehjem, i Svelvik.
Så jeg så aldri Nina Monsen noe mer, etter det her da.
Og mens vi kjørte forbi Vassfaret cirka, Pia, hennes sønn, (med Keyton fra Somalia), Daniel, og meg, i min svart metallic, Ford Sierra.
Sommeren år 2000 vel.
På vei til bryllupet til Hege og Jan Snohøj, på et hotell, i en dalside, ved Gol.
Som søstera mi hadde fått overtalt meg til å være med på, noen måneder tidligere.
Så fortalte søstera mi meg, at Nina Monsen hadde tatt selvmord da.
Dette var mindre enn et år etter at mora vår hadde dødd vel.
Så det var rimelig trist, husker jeg.
Søstera mi hadde jo ikke bodd på Bergeråsen, når Nina Monsen, (som Christell kalte for Nasse Nøff), hadde bodd der.
Så Pia visste vel ikke det, at jeg hadde klint med Nina Monsen, tre-fire ganger vel, under oppveksten.
Og hu visste nok ikke det, at Nina Monsen hadde tatt meg rundt balla, og trodd at det var pikken.
Og sagt at ‘såå big’, eller noe sånn, om balla mi, som hu trodde var pikken.
Og søstera mi visste nok ikke det, (jeg hadde ikke fortalt det ihvertfall), at i den senga, som hu sov i, etter at hu flytta opp til meg, i Leirfaret 4B.
Der hadde Nina Monsen og meg, hatt sex, i en time eller to, (etter å ha hatt sex i stua), noen uker før søstera mi tok over den senga.
Jeg hadde ikke fortalt om det her til noen.
Unntatt til Henrik, en kar som jobba på CC Storkjøp, på gølvet der.
(En som var fra ut mot Krokstadelva der, tror jeg).
Han fortalte jeg det til, da han sa det, at jeg aldri hadde hatt sex, (eller noe).
Han mobba liksom da.
Da kunne jeg stolt si det, at jo jeg hadde sex på tordag i forrige uke, eller noe da.
Så jeg var heldig med timingen der.
Og Henrik viste meg seinere det, at han hadde en slags sex-kontrakt, med dama si.
Dama hans det var hu dama som sjekka at alle gutta hadde gule underbukser, på frateret, ved Drammen Gym, forresten, (fortalte Henrik meg en annen gang).
Frateret var en slags sær sermoni, hvor alle som skulle være med i en studenklubb, måtte gå i dress, med gule underbukser.
Og pule med eksosrør og levere og sånn, mens de gikk fra Bragernes kirke, og til Strømsø, med en eldre elev, som ‘plageånd’ da.
Ei jente skulle sjekke at alle hadde gule underbukser.
Og hu jenta var dama til han Henrik, kollegaen min fra CC Storkjøp da, skjønte jeg, på han Henrik da.
Henrik likte ikke å klippe seg.
For hvis han så ‘noldus’ ut, etter en tur til frisøren, så fikk han klage fra dama, husker jeg at han nevnte.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var søstera mi Pia, og Cecilie Hyde, som visste om hva det frateret, ved Drammen Gym var, og som tok meg med, for å se på det her da, en ettermiddag/kveld, dette skoleåret, som jeg gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen, da.
Så sånn var det.
Jeg fikk jo ikke da kjøpt meg noe barbermaskin, på Stovner Senter, i 1993.
Fordi jeg ville ikke risikere å møte han typen til Nina Monsen noe mer, på Stovner Senter, den dagen.
For vi krangla jo så fælt, om EU da.
Og det er mulig at vi krangla helt til de stengte og.
Det er mulig.
Men den første dagen, i militæret, så hadde vi fått en gratis barberhøvel, av merke Gillette, av militæret da.
Så etter dette, så begynte jeg å barbere meg med barberhøvel og barberskum, i et år eller to, var det kanskje.
Før jeg fikk kjøpt meg en ny, ganske bra, barbermaskin da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men nå er klokka snart to om natta, her på hostellet.
Så jeg får vel ta en pause med skrivinga vel.
Men det var fortsatt mye mer som skjedde, det året jeg var russ, i Drammen.
Så jeg får fortsette å skrive om dette, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg får til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 53: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 3)
De ettermiddagene, som jeg ikke jobbet på CC Storkjøp, så pleide jeg å gå å kikke litt noen ganger, i butikkene, i Drammen sentrum.
På bokhandelen/kontoravdelingen, i varemagasinet Lyche, (der jeg hadde rappa den blå adresseboka).
Så så jeg plutselig en dag, at de solgte noen finurlige lekeballer, av blå latex, eller om det var noe annet gummimateriale som silikon.
Noe sånt.
Denne ballen, den var delt i to, og materialet var veldig mykt og klebete da, (kunne jeg kjenne gjennom pakningen).
Tenåring som jeg var, så tenkte jeg jo straks på et par bruksområder, for denne dingsen.
Og kjøpte en i kassa der da.
På vei ut av Lyche, så møtte jeg Aina, (som pleide å være naboen min, før hun flyttet til Sande), som gikk inn i kontorrekvesita-avdelingen der, mens jeg gikk ut derfra.
Aina gikk der sammen med en venninne.
Aina var så lav, syntes jeg.
Hun hadde liksom sluttet å vokse.
Men frisyren hennes var høy, husker jeg, og den kledde henne ikke så bra, som hennes tidligere frisyre, syntes jeg.
Aina gikk der, i tospann, må man vel si, med hu venninna da, (som sikkert var fra Sande).
Aina og jeg, kjente begge igjen hverandre, og begge nikket, (som skikken var, på Berger), da vi gikk forbi hverandre.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tenkte jo det, at jeg kunne bruke den ballen, som sexleketøy.
(Siden jeg ikke hadde hatt sex, og hadde kommet i puberteten).
Noe som funket ganske bra.
Hvis jeg fuktet den ballen, på en eller annen måte, på badet da.
Men jeg syntes det var litt flaut, så jeg kastet den ballen.
Men et par uker seinere, så angret jeg meg.
Så kjøpte jeg en sånn ball til, en dag, som jeg ikke jobbet på CC da.
Og da møtte jeg Christell, (av en eller annen grunn), på det samme stedet, som jeg hadde møtt Aina, da jeg kjøpte den første ballen da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg fant ut at hvis jeg tok en syltestrikk rundt de to halvdelene, av den blå silikon-ballen, og tok litt vann, såpe eller vaselin, (eller hva det var), på den ballen, så ble følelsen rimelig god da, i penis.
Så det var mye bedre enn å runke, husker jeg at jeg syntes.
Jeg håper at ingen kunne høre den lyden, av at jeg brukte den ballen som sex-leketøy, ut på gaten, i Leirfaret.
Hvem vet.
Men dette ga meg en tilfredsstillelse da, husker jeg, og gjorde at jeg slappet av litt kanskje.
Og noen ganger gledet meg til å komme hjem fra skolen, i Drammen, sånn at jeg kunne leke med det improviserte sexleketøyet mitt da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men hvorfor de solgte en sånn ball, (som egentlig vel var en slags leke), i kontorrekvesita-avdelingen, det vet jeg ikke.
Men det er det kanskje noen andre som vet.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Etter skolen så ville jeg ofte møte Christell eller Pia, i Drammen sentrum.
Christell gikk dette skoleåret første året på videregående, allmenn, i Holmestrand.
Hun hadde vel kanskje litt dårligere karakterer, enn Pia, som kom inn på allmenn, i Sande.
Sande var jo den nærmeste skolen, fra Bergeråsen.
Og de som gikk i Holmestrand, de gikk vel der, fordi de ikke kom inn i Sande, vil jeg vel tippe på.
For det var jo kanskje 20-30 minutter ekstra med buss da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Christell dro meg en gang med på et ungdomsdiskotek, på Park Hotell, i Drammen.
Der ville hun danse.
Men det syntes jeg at gikk for langt.
En stebror som danser med stesøstera si offentlig.
Det ble litt feil, syntes jeg.
Men en engelsk DJ der, mente visst at jeg var ‘homo’ da, eller noe, og slengte noen mobbende gloser, etter meg, på engelsk da, fra DJ-boksen.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En annen gang, så tok Christell med meg, da hu skulle kjøpe en burdaggave, til ei jente i klassen hennes, som ble 16 år.
Christell kjøpte en kaktus, i en blomsterbutikk, i Strøget, i Drammen.
Denne skulle hu barbere av piggene på, og så sette en kondom over.
Dette var visst en ganske vanlig gave, å gi til jenter, som fylte 16 år da, mente Christell.
Selv om jeg ikke skjønte så mye, må jeg innrømme.
Men men.
Pia, hu var med i en gjeng, som ble kalt Depeche-gjengen, eller Lyche-gjengen, og som hang i Drammen sentrum, (på Bragernes-sida), på ettermiddagene.
Christell var mye i Drammen også siden hu mye bodde hos sin eldre halvbror, Jan Snoghøj, på Gulskogen, dette skoleåret.
Pia bodde fortsatt på Bergeråsen, men hu hadde ikke så mange venner, på Sande Videregående da.
Hu hang sammen med en gjeng med friker, i den Lyche/Depeche-gjengen da.
Hennes venninne, Cecilie Hyde, fra Svelvik, var kanskje en av lederne, i den gjengen.
Hyde var datter av en av min mors venninne, fra tiden før mora mi bodde på Hurumlandet vel, etter at min morfar begynte å jobbe som Kontorsjef i Hurum kommune, etter at han hadde vært Rådmann, i Hadsel kommune, i Vesterålen.
Og Hurumlandet, det er jo rett over Drammensfjorden, fra Svelvik.
Så det var kanskje derfor at mora mi kjente så mange folk i Svelvik.
Siden hun hadde bodd i flere år, i Hurum, det vil si for det meste i Holmsbu vel, og muligens også i Klokkarstua, som tenåring.
(Selv om min mor fortalte meg lite om denne tiden.
Hu nevnte at hu jobbet som au-pair i England, før hu traff faren min.
Og hu nevnte noen ganger tiden da hu bodde i Stokmarknes, før foreldrene hennes flytta sørover.
Men hva som skjedde da hu bodde i Holmsbu, (og i Klokkarstua), det nevnte hu aldri noe om, for meg, mens hu levde).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia ville jeg da ofte møte, i Gågata, i Drammen.
Hvor hu pleide å henge da, etter å ha tatt bussen, inn til Drammen, etter at skolen hennes, i Sande, var ferdig.
Ofte sammen med Cecilie Hyde vel.
Jeg jobbet jo på CC Storkjøp, og der begynte vaktene mine klokken 16, var det vel.
Så jeg ville da ofte gå til en kafeteria, og kjøpe meg en baguette, eller noe, før jobben begynte.
Og da ville jeg noen ganger møte søstera mi, og resten av Lyche/Depeche-gjengen.
For de hang ofte på kafeteriaene, på Bragernes sentrum da.
Og da måtte jeg jo nesten sette meg sammen med dem, syntes jeg, siden Pia var søstera mi da.
En gang, på Lyche, så kjøpte jeg en baguette.
Så var Lyche-gjengen der, og de ble kasta ut da.
Så sa søstera mi, til han som jobba der, at ‘å ja, skal du gå?’.
Kanskje fordi at hu så at jeg dukka opp der, med en baguette og et glass brus da.
Det er mulig.
Men men.
Så søstera mi var skikkelig ovenpå og ganske frekk/rappkjefta, som 17-åring, husker jeg.
Pia jobba jo ikke, så det hendte at jeg ga henne en 50-lapp, eller noe.
En gang tok jeg henne med på kino, og så ‘Die Hard’, med Bruce Willis, på Saga kino, (var det vel), i Drammen da.
(Hvis det ikke het Snorre kino).
Jeg ble etterhvert litt kjent med de som var i Lyche-gjengen, siden jeg møtte den gjengen, før jeg skulle på jobb, noen ganger da.
Det var en som het Terje Bakken, som var pønker, og hadde svart pønker-frisyre da.
Det var to nazister, (som søstera mi ufarliggjorde, ved å si at de var ‘søte’), som het Kjetil og Noah, mener jeg.
Noe sånt.
Det var en som het Andreas, eller noe, som solgte bakte poteter, på Bragernes Torg, i helgene.
Og som sa at han var den første i Drammen, som begynte å gå med frakk, husker jeg.
Noe sånt.
Også var det ei jente, som het Heidi, som var rimelig lita, og som jeg lurer på om egentlig var en gutt.
Siden hun hadde kinnskjegg, eller noe sånt.
Ihvertfall hadde han/hun noe hår ved øret, som en annen i den gjengen, (en som var soss, eller glatt), som het Stian, poengterte.
Det var også en som het Thomas Bille, i den gjengen, som ligna litt på han lyshåra i Depeche Mode kanskje.
(Martin Gore, het han).
Jeg begynte jo å høre litt på Depeche Mode og.
Min fetter Ove, ga meg vel noen Depeche Mode LP-er til jul, det året, mener jeg å huske.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I klassen, så ble Magne Winnem, fra Røyken, han ble valgt til tillitsmann, husker jeg.
I klassen vår, så var det mange storvokste folk.
Og jeg hadde jo blitt mobbet av Odd Einar Pettersen, (som var storvokst), da jeg gikk på ungdomsskolen.
Så da Ole Skistad, i klassen, begynte å mobbe Magne Winnem, (sånn det virka for meg).
Så prøvde jeg å oppmuntre Winnem da, og sa til han, at han burde ikke bry seg om han.
En tid etter dette, så spurte Winnem meg, om jeg ville bli med på Danmarkstur, med Petter Wessel.
(Siden Winnem sa at familien hans hadde aksjer, i det firmaet som eide Larvik Line, så de fikk billige billetter da.
De hadde vel ikke så mange aksjer, men de kjøpte noen aksjer da, sånn at de kunne nyte godt av disse billigreisene da.
Noe sånt).
Jeg var jo delvis fra Larvik, så jeg sa ja til dette, enda jeg ikke kjente Winnnem fra før dette skoleåret.
Men Winnem og dem, de gadd ikke å kjøre om Berger da.
Så jeg måtte møte dem på den bensinstasjonen, som ligger langs E-18, i Sande, der avkjøringa til Berger/Svelvik er.
Så sånn var det.
Da måtte jeg møte dem veldig tidlig, så jeg måtte da høre med min tidligere kamerat, fra Bergeråsen, Kjetil Holshagen.
Om jeg kunne sove over hos han, som bodde like ved den bensinstasjonen.
Og det fikk jeg lov til, selv om jeg måtte sove på gulvet, på badet dems, eller hvor det kan ha vært igjen.
(Et slags tørkerom var det kanskje.
Noe sånt).
Men men.
Så sånn var det.
Så satt jeg på med Winnem, ned til Larvik da.
Jeg hadde jo reist med Petter Wessel mange ganger, så dette var ikke noe nytt for meg liksom.
Men jeg var litt sky for de Røyken-folka da.
Jeg visste knapt hvor Røyken var hen, for å si det sånn.
(Det ligger vel mellom Lier og Hurum, blir det vel.
Steder jeg ikke var så ofte, for å si det sånn.
Men men).
Winnem sa det, at det var noen gratis parkeringsplasser, i Larvik, som det ofte var stor kamp om.
Så han ville det, at jeg skulle gå ut av bilen og holde av plassen, eller noe, i tilfelle en annen bil, ville ha den parkeringsplassen.
Noe som ikke gir så mye mening for meg nå.
Men men.
Det var også en annen bil, med folk fra Røyken, som var med på turen.
Det var en som het Stein, som seinere fikk jobb i Dressmann, i Oslo vel.
Og ei jente på vår alder vel, fra Røyken.
Og muligens en kamerat av Winnem, fra Drammen, som het Raymond vel.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg kjente som sagt ikke disse Røyken-folka.
Så da jeg møtte ei tenåringsjente, med lyst hår, på båten.
Så ble jeg litt letta.
For jeg kjente som sagt ikke disse Røyken-folka.
Og syntes at det var litt spesielt, å plutselig være på Danmarkstur, sammen med dem.
Dette var bare en dagstur, men likevel.
Hu jenta, som stod litt for seg selv, i en gruppe, da jeg gikk rundt alene, på Petter Wessel, (som jeg var ganske kjent på).
Det var ei som het Hege, som var fra Stavern.
Hu så cirka like gammel ut, som de jentene, fra Oslo og Hammerfest, som jeg hadde klint med i Brighton, noen uker før det her, husker jeg.
Altså cirka 15-16 år gammel da.
Jeg hadde jo ikke klint, siden jeg var i 12-års alderen, før det skjedde, i Brighton.
Så jeg var ikke så vant med å tenke på meg selv, som attraktiv.
Jeg var vant til å tenke på meg selv, som upopulær, for å si det sånn.
Søren Larsen, fra først klasse, på videregående, i Sande.
Han sa en gang det, at man må være ‘ganske stygg’, for ikke å bli gift, ‘tror du ikke det?’, til meg.
Så det var vel noe i de baner, som jeg også tenkte.
Så da jeg plutselig fikk sjangs på et par år yngre jenter, så var jeg bare glad, for at jeg fikk klint med noen damer.
For jeg hadde ganske lav selvtillit, på den her tiden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så hu Hege og meg, vi satt/lå i en sofa, i en gang, på Petter Wessel, og klinte, i flere timer, på den turen, husker jeg.
Hu Hege, fra Stavern, hu var ganske pen, og hadde ganske store pupper, husker jeg.
Selv om jeg vel ikke rørte de puppene hennes, tror jeg.
Vi bare klinte da.
Hu var med klassen sin, (tror jeg det var), på Petter Wessel.
Og mora var lærerinne, tror jeg.
Og hu hadde også med lillesøstera si, mener jeg.
Hu Hege, lillesøstera hennes, og meg, vi var på kino, på Petter Wessel.
(Uten at jeg husker hvilken film det var).
Men men.
Så sånn var det.
Jeg var jo ganske seint i puberteten, og hadde bare hatt hår på tissen, i et års tid, da det her skjedde.
Og jeg var fortsatt jomfru, da jeg klinte med hu Hege, på Danskebåten da.
Men hu var kanskje 15-16 år da, så hu var 2-3 år yngre enn meg.
Og jeg sa vel også det at jeg var fra Larvik, da hu sa at hu var fra Stavern.
Jeg måtte nesten forklare det, at jeg hadde bodd i Larvik, syntes jeg.
Og jeg var litt trøtt, siden jeg hadde stått så tidlig opp.
Og jeg var litt klar for å henge sammen med henne, for jeg syntes at de Røyken-folka var litt spesielle da.
Så derfor ble det sånn, at jeg for det meste hang med hu Hege, og ikke med Magne Winnem og de andre Røyken-folka, på den dagsturen da.
Så sånn var det.
Jeg fikk telefonnummeret, til hu Hege, og prøvde å ringe henne, fra bestemor Ågot en gang, husker jeg.
Men da fikk jeg bare prate med faren hennes.
Hu Hege hadde visst ringt og pratet med Ågot, en gang.
Og da fikk jeg kjeft av Ågot.
For hu Hege hadde visst hørt så barnslig ut, sa Ågot.
‘Er’n Erik der’, hadde visst hu Hege sagt da.
Og Ågot var potte sur, husker jeg.
Men hu Hege hu hadde ganske store ‘fordeler’ hu, husker jeg, fra da jeg klinte med henne, på danskebåten.
Og jeg var jo en helt uskyldig jomfru selv og, på den her tiden.
Så at jeg skulle ha gjort noe galt, ved bare å kline med ei pen jente, fra Stavern, det skjønner jeg ikke.
Jeg hadde jo nesten bodd i Stavern selv og, som 4-5 åring, da vi bodde på den hytta, i Brunlanes, rett utenfor Stavern.
Så den klaginga fra bestemor Ågot, den var helt uforståelig, for meg.
Var det ikke bare bra at jeg begynte å treffe jenter, etter mange år som mobbeoffer, og etter å ha bodd alene, siden jeg var ni år?
Nei, det her var helt sinnsykt, for meg.
Hu Hege var ei kjempefin jente, som kanskje kunne ha blitt en fin kone for meg.
(For alt hva jeg vet, og uten at jeg kjente henne så bra, vi prata ikke så mye, for å si det sånn, vi dreiv med tungekyssing, osv.).
Men jeg turte ikke å ringe hu Hege mer, etter den rare kjeftinga til Ågot.
Jeg var jo også russ, dette skoleåret, så jeg så fram mot russetida og, og regnet vel med at jeg kom til å treffe mange damer da og.
Men hvis Ågot ikke hadde kjefta, og sagt at hu var en ‘jentunge’, så hadde jeg nok ringt henne igjen, seinere den høsten.
Men jeg har lurt på det, nå i det siste, om det kan ha vært lillesøstera til hu Hege, (som jo også var på danskebåten, og var med hu Hege og meg på kino, osv.), som tulleringte, og prata med Ågot.
Det er kanskje mulig.
Men Ågot virka nesten såret, husker jeg, etter den telefonene, som hu svarte på, (for jeg måtte oppgi Ågot sitt telefonnummer, siden jeg ikke hadde telefon, på Bergeråsen), fra Stavern.
Og Ågot virka også opprørt, må jeg si.
Så jeg bare sa ikke noe.
For hu var ikke rolig da.
Så jeg fikk ikke diskutert det her noe, med Ågot.
For hu virka som å være helt ‘på jordet’, for meg.
Jeg ble jo da sittende der, og tenkte på hva jeg liksom hadde gjort for noe galt.
For det kunne jeg ikke skjønne.
Jeg hadde jo ikke hatt noen dame før det her.
Så at jeg fant ei som var 2-3 år yngre, når jeg selv var seint utvikla, hva spilte det for noen rolle da?
Det var jo vanlig, hadde vi lært i seksualundervisningen, på skolen, at damene var et år eller to yngre enn gutta.
Og når jeg var seint i utviklinga, og så ung og tynn ut for alderen, så kunne vel jeg ha ei som var en del år yngre enn meg, skulle jeg vel tro.
Man måtte jo klaffe biologisk og, og være omtrent like moden, på det området, sånn som jeg skjønte det.
Og hu Hege fra Stavern, hu hadde jo pupper og alt.
Så hu hadde nok sikkert hatt kjønnshår lenger enn jeg selv hadde hatt det, på den her tiden.
Men prøv å forklar noe sånt for en trangsynt og litt naiv farmor fra Rollag, (som også begynte å bli senil, må jeg si, hu kalte meg ofte for Runar, for eksempel).
Nei, det visste ikke jeg hvordan jeg skulle få forklart.
Men det er mulig at Ågot ble sjalu, har jeg tenkt seinere.
Siden Øivind var død, og jeg liksom måtte roe henne ned, innimellom.
Onkel Håkon var jo ikke noe hyggelig mot Ågot, for eksempel, da Øivind døde, husker jeg.
Det var jeg som måtte trøste Ågot, når hu sa det, at ‘han var ikke noe snill mot meg’, om Øivind.
Så Ågot var veldig rar, og var kanskje pedofil da, har jeg tenkt seinere.
Når jeg fortalte den skrøna, (som barn), om at Geir Arne og Christell, (som begge var på min alder), hadde klint, på Gamlehjemmet.
Så måtte jo Ågot sette seg ned, for hu syntes at det her var så interessant da.
Så Ågot var kanskje pedofil, har jeg tenkt seinere.
Hvem vet.
Men nå er klokka over 2, her på hostellet.
Så jeg få vel ta en pause, med skrivinga, for i dag.
Men det hendte veldig mye, dette skoleåret, da jeg var russ, i Drammen.
Så det blir fortsatt mange deler, fra dette kapitellet.
Så vi får se om jeg får skrevet noe mer, i morgen, for eksempel.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 48: Enda mer fra sommeren 1988, (del 7)
En gang, mens jeg gikk på barneskolen vel, så kom Rune Bingen syklende forbi huset til Ågot, (som lå like ved riksveien), på Sand.
Jeg var ute i hagen til Ågot og lekte med en fotball eller en frisbee, eller noe, og sa hei da, når jeg så Rune Bingen.
Rune Bingen lurte på om jeg skulle være med til søppelfyllinga, på Grunnane, og leite etter brytere osv., som kunne brukes, når man dreiv med elektronikk.
Jeg sa greit, og satt på bak på sykkelen da, til Rune Bingen, (siden jeg ikke hadde med sykkelen kanskje, bort til Ågot, den dagen).
Så leita vi på søppelfyllinga da, etter brytere og sånn da, som var på gamle steikovner, osv.
Så satt jeg på med Rune Bingen tilbake til Sand igjen og da.
Så sånn var det.
En gang, en del år etter dette, så spilte jeg fotball, med min fetter Øystein, fra Son, (som var mange år yngre enn meg).
Dette var mens jeg gikk på ungdomsskolen vel, men jeg kjeda meg vel da, og Øystein var i hagen til Ågot der, og da prøvde jeg å se om Øystein klarte å ta fra meg ballen da.
Noe han ikke klarte vel.
Men han prøvde ihvertfall.
Også hadde Odd Einar Pettersen lagt merke til det her, da han kjørte forbi, mens han satt på med faren sin, eller noe.
Og så sa han det, i et et friminutt vel, på Svelvik Ungdomsskole, at han hadde sett det, at jeg hadde leika med fetteren min.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Ove og jeg, vi spilte badminton en del, i den hagen, den sommeren som vi plukket jordbær, hos familien Sand, på Sand.
(Det var vel sommeren 1986 vel).
Ove er forresten, (for nevnt tidligere i boken), storebroren til Øystein, (og Heidi, Susanne og Benedikte, ute i Follo da).
Vi lagde et slags nett, (eller om det var et tau, som vi brukte som nett), og spilte badminton ganske mye da, den sommeren.
Jeg hadde ikke spilt så mye badminton, så vi var ganske jevngode vel.
Ove’s mor Inger, (fra Sande), som er i Jehovas Vitner, hu spilte også badminton mot meg en gang, husker jeg.
Det var i et slektslag, i Olsen-familien, som ble holdt nede der mora og faren til Øystein Andersen, har sommerhus, (nedafor Teskjekjærringa), på den tida jeg var russ, i mai 1989 vel.
Da hadde jeg fått en 0.7-liter øl, husker jeg.
Av faren min vel, da jeg dukket opp der.
Og da hadde onkel Håkon sagt fra, til meg, at de gamle damene i slekta, de ble visst forskrekka, av å se at noen drakk fra flaska.
Så det fikk jeg ikke lov til da.
Så min fars slekt er visst også ganske snobbete.
Faren min skreiv det, i en e-post en gang, da jeg bodde i Liverpool, at de var etter Iver Huitfeldt.
Og Iver Huitfeldt ble jo gift med ei Gyldenløve-frøken.
Og Gyldenløve, det er jo danskekongens bastarder som ble kalt.
Så jeg er faktisk kongelig både på mors og farssiden.
Min mormor var jo etter Løvenbalk, som var etter Christoffer II, av Danmark.
Mens min far er etter Gyldenløve da, som var etter Oldenburg, (som også er etter Christoffer II av Danmark, men han hadde to koner da, som jeg er etter begge av).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En av de første platene, som jeg kjøpte etter at jeg kjøpte stereoanlegg, på Elnor, i Oslo, som 17-åring vel.
Det var Aha, med ‘Stay on These Roads’.
Og det albumet, det husker jeg at Øystein Andersen, Kjetil Holshagen og jeg, vi lå i vannsenga mi, og hørte på.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg kjøpte også en singel, av Deacon Blue, (som var ny på den tiden vel), som het ‘Real Gone Kid’, i en platebutikk, i Arkaden, i Oslo, i skoleåret 1988/89 vel.
(Det er mulig at det var da jeg var på kino med Nina Monsen, i november/desember 1988.
Noe sånt).
Christell lånte meg en kassett av Bros, sommeren 1988, var det vel.
Christell sa at Bros var veldig bra, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg hørte også en kul sang, på nærradioen, den siste tida jeg bodde i Leirfaret 4B, husker jeg.
Den het ‘For America’, med Red Box.
Og jeg kjøpte en kassett med de, som jeg hørte spesielt mye på, i et par dager etter at jeg hadde hatt sex med Nina Monsen, husker jeg, høsten 1988.
Da lå jeg bare i senga, på det gamle rommet mitt, i en dag eller to, og hørte på den kassetten, på walkman, var det vel.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den gangen, som Kenneth Sevland og jeg, (og to-tre karer til, fra Svelvik), var på språkreise, til Weymouth, sommeren 1986.
Så vant jeg et digalt armbåndsur, som var nesten som juggel, må jeg vel si.
For det virka vel ikke engang.
På en spillehall, i Weymouth da.
Og da, så dro jeg med Kenneth Sevland, til stranda der, i sentrum av Weymouth.
Også sa jeg det, at nå skal jeg vise deg hvor sleipe briter er, (eller noe sånt).
Også la jeg den klokka, (som var dårlig da, nesten som skrap kanskje), på toppen av en mur, like ved en trapp, var det vel.
Også stilte Kenneth Sevland og meg oss, sånn at vi stod noen meter unna da, mens vi ventet.
Og etter fem minutter kanskje, så var det en gutt som prøvde å stjele den klokka.
Så briter er egentlig et ganske ‘sleipt’ folkeslag, vil jeg si.
(Selv om jeg kanskje burde ha holdt kjeft om det, siden jeg bor i England).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Øystein Andersen, han digga sangen som Heart – ‘Alone’, og en sang med Pet Shop Boys, som het ‘It’s a sin’, den digga han kjempemye, en sommer, husker jeg, oppe hos meg, i Leirfaret.
Øystein tok noen ganger med CD-spilleren sin, opp til meg, i Leirfaret 4B.
Men på den ville han bare at det skulle bli spilt heavy-musikk.
Så da jeg prøvde å sette på en Depeche Mode-cd der, en gang, da Kjetil Holshagen også var der.
Så ble Øystein Andersen kjempesinna, husker jeg.
For det var som å besudle CD-spilleren hans da, eller noe.
Så Øystein Andersen var litt barnslig da, må man vel si.
Men jeg hadde ikke så mange kamerater, og han var jo adoptiv-tremenningen min.
Og han hadde også masse dataspill og videofilmer som han nesten hver helg, i en periode, dro med ut til Bergeråsen da, og opp til meg, siden jeg bodde alene da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
I Brighton, sommeren 1988, så pleide Øystein Andersen å høre på en sang, (på walkman vel), som het ‘King Without a Crown’, som han lot meg høre på, husker jeg, med bandet ABC vel, i the Lanes, (noen gammeldagse gater), i Brighton, en gang da, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Pia og Christell, de dreiv med organiserte fritidsaktiviteter, i Svelvik, fra rundt da de begynte på ungdomsskolen vel.
De drev først med RS, noe som betyr Rytmisk Sportsgymnastikk.
Faren min hadde jo fått tak i et videokamera, (som vel var tyvegods, tror jeg), midt på 80-tallet en gang da.
Men da Christell og Pia, og resten av RS-jentene, i Svelvik, skulle ha juleoppvisning, i Svelvikhallen, (eller om det heter Strømmhallen), en jul, mens jeg gikk i første klasse, på videregående kanskje, (eller noe).
Så ville ikke faren min filme de jentene.
Men jeg fikk i oppdrag å gjøre det da.
Med videokameraet til faren min.
Men jeg var ikke så vant til å filme med det kameraet.
Så jeg hadde skrudd noe feil, på en bryter.
Så opptaket ble ikke så bra da.
Så sånn var det.
Men men.
Og TOmmy, (sønnen til min fars bror Håkon), ble også med, inn til Svelvik, for å filme da.
Det ble delt ut gratis twist-sjokolade der.
Og de sjokoladebitene, de ble oppbevart inne i garderoben, til RS-jentene da.
Så jeg gikk litt inn der, for å prate med Christell og Pia, om filminga da, og for å rappe sjokolade da.
Men det her var etter at de hadde skifta da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og et par måneder, (eller noe), etter at jeg hadde filma de RS-jentene da.
Så sa Christell det, at hu ville ha videokassetten, med det opptaket da.
For noen av de jentene som hadde vært med på den oppvisninga, de ville se på opptaket da.
Så ikke nok med at jeg måtte filme det her.
Jeg måtte også gi fra meg en av videokassettene mine, (var det vel), husker jeg.
Så det var mye mas, husker jeg.
Men etter det her, så brukte jeg det videokameraet mye, oppe hos meg, som en video, for å kopiere filmer fra da.
For jeg rappa noen sånne ledning-greier, i en elektrobutikk, som lå rett under bybrua, på Strømsø.
(Noe demonstrasjonsgreier.
En ganske liten plastdings, var det vel).
Og da klarte jeg å ta opp da, fra det videokameraet.
Og Øystein Andersen fikk vel også tak i noen ganske avanserte Scart-ledninger, mener jeg.
(Som han muligens kalte Euro-plugg, eller noe).
Som jeg kunne bruke til å kopiere filmer med da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En grunn til at Ole Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, skoleåret 1988/89 vel), og broren hans, Kai Runar Bergum, gikk rett inn hos meg, en gang, som jeg ikke var hjemme.
(Ifølge Store-Oddis, husker jeg).
Det kan ha vært det, at da jeg skulle kopiere en film, for Ole-Tonny, (som jeg ikke var så utrolig bra kamerat med, men heller ikke uvenn da).
Så fikk noen meg, til å kopiere en film for han da.
(Kanskje fordi at jeg hadde lånt en film av dem, eller noe).
Det her var Cobra, tror jeg, med Sylvester Stallone, eller noe.
Som jeg fikk låne av noen fra Bergeråsen en gang, tror jeg.
Før den kom på kino da.
Noe sånt.
Og da tulla jeg med trackinga, på videoen, husker jeg, sånn at opptaket ikke ble så bra.
(For jeg var litt umoden da, på den her tida).
Så jeg skjønner det hvis Ole Tonny og dem ble irritert på meg da, for å si det sånn.
Men dette var vel før jeg fikk tak i de fancy kablene, for å ta opp, med bedre kvalitet da.
Men Christer Sandum, fra Svelvik, han lånte mange av videofilmene mine.
Og andre lånte også.
Så til slutt, så mista jeg oversikten.
Og kunne ikke si det sikkert, om Ole Tonny og dem, hadde rappa noen filmer av meg.
Men jeg gikk opp til Ole Tonny og Kairo og dem, ihvertfall, og kjefta litt da, husker jeg, siden de bare hadde gått rett inn hos meg, selv om det ikke var noen hjemme da.
Det reagerte han Store-Oddis på, husker jeg.
Så da måtte jeg nesten kjefte litt, syntes jeg.
Siden det tydeligvis ikke var vanlig på Bergeråsen da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia og Christell, de gikk vel ikke så lenge på RS, tror jeg.
De begynte på URK, husker jeg.
URK, det betydde Ungdommens Røde Kors, og det var i Svelvik da.
Men jeg var aldri og så, på URK der.
Så hvordan det var der, det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, som faren min, søstera mi, Christell og jeg, kjørte forbi Svelvik Kroa, i SVelvik.
Så ville jeg kjøpe godteri.
Og da, så sa Christell det, at jeg burde kjøpe ‘sure føtter’-godteri.
Og det skjønte jeg ikke da, men nå lurer jeg på det, om det var noe slags subtil mobbing, av meg, siden at føttene mine lukta surt, eller noe.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En sommer, før jeg begynte på ungdomsskolen vel.
Så hadde Haldis og dem, satt opp et telt, i hagen deres, hvor Christell, Gry Stenberg, og søstera mi og/eller Nina Monsen, pleide å ligge, om nettene da.
(Av en eller annen grunn).
Og en gang, mens vi var den gjengen vår, og leika nede i hagen deres.
Så nevnte Christell det for meg, husker jeg.
(Mens vi og noen andre unger, leika rundt huset deres der da, en sommer).
At en gang, så hadde hu sett et pornoblad. i Ulvikstien, hvor to damer, hadde hver sin del av en agurk, inne i fitta.
Dette var noe som Christell, (som da gikk i fjerde klasse kanskje), bare plutselig sa, uten noen spesiell grunn, som jeg kunne skjønne, ihvertfall.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, da jeg hadde et ‘raid’, i huset til Haldis og dem, en dag som jeg var hjemme fra ungdomsskolen vel.
Så fant jeg et brev, på rommet til Christell vel.
Det var fra hennes venninne, (som jeg ikke husker navnet på nå), på Stovner, i Oslo.
Venninna lurte på om Christell også likte Duran Duran, husker jeg.
Jeg lurer på om den venninna til Christell der, kan ha vært hu niesa til Sylvia eventuelt, som Christell og Pia reiste på språkreise sammen med, til Bournemouth, sommeren 1988.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Onkel Håkon sa en gang det, at sønnen til regnskapsføreren, i Olleveien.
(De som faren min hadde tatt med Haldis, Christell og meg, for å møte, på øya Mølen, en gang, en sommer, sommeren 1981 eller 1982 vel).
Håkon sa at han sønnen, (som hadde rødt hår vel), hadde fått søstera til Lille-Oddis, til å bli gravid, eller noe.
(Dette var hu samme jenta, som Christell sa at hadde ‘pulesveis’, da de var oppe hos meg, i Leirfaret 4B, sammen med Lisbeth Mikalsen, en natt til søndag, under Svelvikdagene, i 1988 vel).
De begynte tidlig, sa Håkon.
For det var vel mens de gikk på ungdomsskolen, eller noe, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel, så dukka Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, opp på døra mi, i Leirfaret 4B.
De fikk meg til å kjøpe en klokkeradio, som Carl hadde rappa fra bestemora si, for 20-30-40 kroner vel.
Noe sånt.
Jeg pleide ofte å forsove meg, når jeg skulle på skolen.
Så jeg syntes det var greit.
Problemet var, at den vekkerklokka, den virka bare, når det siste tallet, på alarm-klokkeslettet, slutta på ‘9’.
Så jeg kunne ikke stille vekkerklokka på ‘8.00’ da, om morgenen.
Men jeg måtte stille den på ‘7.59’ da.
Hvis ikke så ringte ikke alarmen.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, mens jeg var inne og besøkte min tremenning, i Lørenskog, Øystein Andersen.
Før jeg flyttet til Oslo vel.
Så sa han det, at jeg burde bli jagerflyger.
Han sa det, at han ville ha blitt det selv, hvis han kunne.
Men han var for lav, sa han.
Men jeg hadde ikke noen planer, om å bli jagerflyger, husker jeg.
Jeg skulle liksom gjøre karriære i næringslivet da.
Og bli vellykket og få en bra betalt jobb, og et fint hus, og en fin bil, og en fin kone da.
For å si det sånn.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Et av årene, som jeg spilte fotball, for Berger IL, aldersbestemte lag.
(Mens vi gikk på ungdomsskolen vel).
Så var vi en gang, på et museum, i gamle Fossekleiva Fabrikker.
Og vi fikk høre en del, om historien til Berger da.
Fortalt av Jebsen, var det kanskje?
Noe sånt.
Vi fikk blant annet høre det, (husker jeg), at i gamle dager, så ble det arrangert store hopprenn, inne i skogen, ikke langt fra Blindvann da.
Og da dukka det opp hoppere, fra store deler av landet, (eller ihvertfall Østlandet), ble vi fortalt.
Og det var visst en av de største hoppbakkene i landet, (eller noe sånt), mener jeg vi ble fortalt da, som fantes, i Berger-distriktet da.
(Før krigen, var vel kanskje det her).
Så det var artig å få høre.
Det har jeg aldri hørt om, fra andre steder, hverken før eller siden, at det var en såpass kjent hoppbakke, på Berger, i gamle dager.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En av sommerne, som jeg var i Brighton, (sommeren 1985 kanskje), så husker jeg det, at jeg gikk rundt alene, ned ved piren der.
Og der var det en skytterbane, som jeg prøvde.
Hvis man traff tre blinker, midt i, så vant man en stor teddybjørn, eller noe.
Og jeg klarte å treffe, på de to første blinkene, (som var ganske så små).
Så jeg hadde bare den tredje blinken igjen.
Og et ektepar, som var litt oppe i åra, begynte å følge med på skytinga mi, osv., husker jeg.
Så jeg ble litt anspent, av den her oppmerksomheten da.
Må jeg vel si.
Om det var grunnen til at jeg bommet, det skal jeg ikke si helt sikkert.
Men jeg skøyt litt over, var det vel, på det tredje, (og siste), skuddet da.
Jeg spurte han som jobba på skytterbanen der, om jeg kunne få med blinken.
Men det fikk jeg ikke lov til da, for han var redd for juks seinere, (eller noe), sa han.
Men han sa det, at jeg hadde vist ‘some very good shooting there’, eller noe, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, når jeg gikk på barneskolen, husker jeg.
Så skulle vi på noe rebusløp eller orientering, eller noe, oppe ved Brekke gård der, husker jeg, en vår da, (var det vel).
Og da var vi fire gutter, som gikk sammen, oppi der da.
Det var Tom Ivar Myrberg, Espen Melheim, en til, og meg da.
(Noe sånt).
Så møtte vi på Linda Moen, og hennes to venninner, Lene Andersen og Trine Lise Sørensen, oppi der, husker jeg.
Og de begynte å tulle med meg, husker jeg.
For de, de prata først sammen, også plutselig, så gikk de tre bort til Tom-Ivar, Espen og han tredjemann.
Og liksom skulle klemme med dem, og sånn da.
Så Tom Ivar Myrberg, han mobba meg seinere, husker jeg, (mens han gliste), siden de her tre jentene, i Klassen vår da.
At de hadde mobba meg, siden de liksom råflørta med alle andre enn meg liksom, oppe ved Brekke gård der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg var nede i Køge, i Danmark, med faren min og Haldis, for å hilse på Viggo Snoghøj, (Haldis sin sønn, som var bodybuilder).
(Noe vi var to ganger, på begynnelsen og midten av 80-tallet da).
Så husker jeg det, at jeg gikk inne i en el-butikk, i Køge sentrum da.
(For jeg var interessert i elektronikk og tekniske duppeditter og sånt da.
Så jeg gikk litt nysgjerrig rundt i den butikken der da, for å se litt da.
Dette var antagelig under den siste turen til Køge, vil jeg tippe på.
Da vi tok fly, til Kastrup, da Viggo skulle gifte seg.
Noe sånt).
Og da, så var det ikke så god plass, i den el-butikken da.
Så jeg kom borti et pappskilt, som stod oppå en TV, eller noe da, inne i den el-butikken da.
Og da, så falt det pappskiltet ned.
Og da ble en danske, (en som også var kunde i den butikken da), sur på meg, husker jeg.
Og sa noe sånt som at ‘neivel, så får jeg sette opp det skilt igen da’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, ikke lenge etter at Pia flyttet til Bergeråsen vel, så skulle Pia og meg, på en ferie, til onkel Martin, og hans kone Ann.
De bodde i Hurum, (i Sætre, tror jeg), i en villa der.
Noe av det første som skjedde, var at hunden der, prøvde å ‘humpe’ meg, eller noe.
Altså, den dreiv og jokka på meg da, mens jeg skulle liksom klappe den, eller noe.
Mens Pia syntes det var artig da.
Det gikk en TV-serie, på TV, på den her tiden, som het ‘I Ville Vesten’, som var veldig populær da.
Det var bare en norsk TV-kanal, på den her tiden, så ‘alle’ fulgte med på den her serien da.
Og da, så fikk Pia og jeg bare lov å se på den første delen, av den serien, husker jeg.
For den ble avbrutt av Kveldsnytt.
Og så måtte vi legge oss da.
Men da protesterte vi vel ganske kraftig, mener jeg.
Men men.
Noe annet som var rart, det var at Martin og Ann, de hadde kjøpt smågodt, (som lå i en skål), i en kiosk.
Noe jeg fikk tilbud om å spise, på søndagen vel.
For Martin og Ann, de ville ikke ha det smågodtet likevel da, skjønte jeg.
Av en eller annen grunn.
Noe jeg syntes var rart.
Hvorfor kjøpte de godteri hvis de ikke likte det liksom.
De lurte visst på, om de skulle få barn, men etter at Pia og jeg hadde vært på besøk hos dem, så ville de ikke ha barn likevel, skjønte jeg, på Martin vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Vi dro til Rødtangen, for å se, eller fiske, eller noe, husker jeg.
På søndagen vel.
(Jeg tror at vi bare var der lørdag og søndag.
Noe som virka lenge nok, for meg, husker jeg).
Men jeg hadde jo vært på Rødtangen flere ganger tidligere, med båt, med faren min osv., så det var grenser for hvor spennende det var liksom.
Men men.
Martin dreiv og støpte kuler selv, viste han oss vel.
Han fortalte det, (hvis det var under dette besøket), at en gang, så hadde han skutt en and, (eller noe), fra over en riksvei.
Noe sånt.
(Det er mulig at det var fra det huset, i Sætre, hvor Pia og jeg var på besøk.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før jeg flyttet inn på ‘hoved-soverommet’, i Leirfaret 4B.
(Altså før faren min begynte med vannsenger, og vi fikk inn en vannseng der).
Så husker jeg det, at jeg lå i den enkeltsengen min, inne på det første soverommet mitt der, og leste i noen Morgan Kane-bøker.
Dette var noen bøker, som egentlig tilhørte Haldis sin sønn Jan Snoghøj vel.
Men som faren min hadde tatt med opp til meg, mener jeg.
En ting jeg husker, at jeg leste der, det var at Morgan Kane, han brukte en Krag Jørgensen-rifle, som var oppfunnet av en nordmann da.
En annen ting jeg husker, at jeg leste, det var at en av Morgan Kanes fiender, han hadde en tobakkspung, eller noe, som var laget av et avkappet kvinnebryst.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En annen gang, like etter at vi flytta til Leirfaret 4B.
Så hadde faren min fått tak i en pornofilm, husker jeg, som han så sammen med en kamerat, i sofaen da, i stua da.
Jeg fikk ikke lov å se, husker jeg.
Men jeg stod i døra, til rommet mitt, og så litt på TV-en, husker jeg.
En annen gang, var det muligens.
Så hadde faren min ‘rømt’ opp til meg, fra Haldis.
Da hadde han også han kameraten der, mener jeg.
(Dette var muligens en fra Berger, som var faren til Rune Kraft og broren, fra Furuset, mener jeg.
Noe sånt).
Jeg hadde laget et brett, på sløyden, på Berger skole, husker jeg.
Og lagde og serverte te da, på det brettet husker jeg.
Faren min grein vel nesten, eller noe, av en eller annen grunn.
Kameraten hans sa det, (husker jeg), at ‘hva skal du med dame da, når du har en sånn’.
Og refererte til meg da.
Men da syntes jeg at det ble litt vel mye.
Jeg var vel ikke noen dame heller.
Selv om jeg var selskapssyk, fra å bo der oppe alene da.
Og lagde te til faren min, en sjelden kveld, som han var der oppe da.
En annen kveld, en del år seinere, så dukka Haldis opp der.
Og lurte på om jeg ville la henne sove der, eller noe.
Faren min var med.
Jeg skjønte ingenting egentlig.
Haldis og jeg, vi var jo uvenner.
Så om dette var at Haldis gjorde narr av meg, det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Nå er klokka over 23, her på hostellet.
Nå er jeg ferdig, med de notatene, som jeg har spedd på med, til dette kapitellet da.
Neste uke, så begynner jeg å skrive fra skoleåret 1988/89, da jeg var russ.
Og når jeg er ferdig å skrive fram til høsten 1989, da jeg flyttet inn til Oslo.
Så er Min bok egentlig ferdig.
Men jeg har også fler notater liggende, fra tidligere.
Så jeg få ha med noen kapitler, helt på slutten og.
Som bli hetende noe sånt, som ‘Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo’, eller noe.
Så vi får se.
Jeg får skrive et kapitell om ekstrajobben min, på CC Storkjøp og vel.
Og et kapitell om skoleåret.
Og Pia flyttet også opp til meg, i Leirfaret 4B, dette skoleåret, så det skjedde mer i skoleåret 1988/89, enn i skoleåret før, for å si det sånn.
Men men.
Og jeg dro også til Brighton, sommeren 1989, og traff ei finsk jente der, på byen, som het Sari Arokivi.
Og jeg traff også Siri Rognli Olsen, med venninner, da jeg tok Englandsbåten Braemar, fra Oslo til Hastings, for å dra til Brighton, denne sommeren da.
Og Cecilie Hyde, (min søsters venninne), hun flyttet også, (mer eller mindre), opp til meg, dette skoleåret, (1988/89).
Så det er fortsatt en del ‘skrivings’ igjen, på Min Bok, får jeg si.
Men vi får se om jeg klarer å bli ferdig med det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 30: Brighton
En gang, mens jeg gikk i åttende klasse, så kom det en dame, fra STS, til Svelvik Ungdomsskole, og informerte oss om språkreiser til England, mens vi satt i biologi-klasserommet, (må jeg vel kalle det klasserommet).
(Jeg hadde jo hatt ‘De britiske øyer’, som valgfag, på Berger skole, og mora mi hadde jo gitt meg et sånt sett, med Londonbuss, London-taxi og engelsk politimann, som gave, på begynnelsen av 80-tallet, (etter at hun hadde vært på ferie i London), så jeg ble litt interessert da, da hu dama prata om STS, og ba vel om å få en katalog vel, når hu dama gikk rundt og delte ut de brosjyrene i klasserommet, etter å ha først informert om STS da, fra kateteret).
Jeg prata med faren min og han sa at det var greit, at jeg kunne dra på språkreise.
Jeg så gjennom katalogen, og jeg hadde hørt om Brighton, fra tippekuppongene, så det ble til at jeg valgte Brighton, som ferieby.
Jeg ringte til STS og bestilte reise da.
Men jeg fikk ikke noe svar, enda det gikk mange måneder.
Jeg var også inne på et sånt info-møte, i Oslo, som faren min kjørte meg til.
(Men faren min satt ute i bilen, tror jeg, mens møtet varte.
Men men).
Så jeg sa det til faren min, når det begynte å nærme seg sommerferien, at de ikke hadde sendt noe mer informasjon, fra STS.
Så da ringte faren min og meldte meg på en tre ukers reise, til Brighton.
Han meldte meg også på Paristur, enda det var noe jeg egentlig ikke var så hypp på, og derfor hadde jeg ikke bestilt det, første gangen.
Men men.
(Dette var sommeren 1985, forresten, sommeren jeg fylte femten år.
Så jeg var nok en av de yngste språkstudentene, som dro til Brighton denne sommeren.
Vil jeg nok tippe på.
Men men).
Vi tok fly, fra Fornebu vel.
Og så tok vi buss, fra Heathrow, var det vel, og til Brighton da.
Kurslederen var en dame i 40/50-årene vel, med krøllete, mørkt hår.
Kurslederen sa det, at vi kunne lære mye om et land, ved å se på skiltene.
Og at hvis det stod ‘TO LET’, foran et hus, så betydde det at huset var til utleie, og ikke at det var toalett der.
Kurslederen fortalte også det, at Bournemouth var en by, hvor det var mindre problemer, med vertsfamiliene, enn i Brighton.
Kurslederen fortalte også om en norsk gutt, som hadde blitt sammen med en engelsk jente.
Og som da hadde begynt å bruke mye penger, osv.
Og så hadde han blitt kuttet veldig opp, da han kom ut av diskoteket Top Rank, av noen engelske gutter, og måtte sy mange hundre sting.
Så sånn var det.
Men men.
Vi gikk av bussen, ved en fotballbane, var det vel.
Og min vertsfamilie, var ikke blant de første, som dukka opp der.
Kurslederen bytta på meg og en trøndersk gutt, husker jeg.
Kurslederen sa at jeg så så ung ut, eller noe.
Og familien som han trønderske gutten fikk da, det var noen afrikanere, husker jeg.
Men men.
Så dukka min vertsfamilie opp.
De bodde i Lancaster Road, eller noe, i Brighton sentrum.
Faren var britisk og mora var indisk, (mener jeg).
De kjørte en liten bil vel.
Og de hadde to unger, som var halvt britiske og indiske da.
Som gikk på barneskolen sikkert.
Jeg fikk en seng, på et rom, sammen med en svensk gutt, på min alder, fra Gøteborg, som het Fredrik Axelsson, husker jeg.
Men men.
Han skulle akkurat i dusjen, da jeg dukka opp der, husker jeg.
Og så ble jeg dratt med ut på byen, i Brighton.
To-tre svenske kamerater, av Axelsson, dukka opp på døra der, og de dro med meg, som de kalte for ‘Nordmannen’, (eller ‘Nårrmannen’, eller noe sånt), ned til sentrum da.
Jeg hadde sett en del svensk TV, og sa ‘aa’ og ‘nee’, og sånn, og prøvde å snakke svensk da, sånn at de skulle skjønne meg.
Axelsson var ‘syntare’, og ihvertfall en av de andre der, var ‘hårdrockare’.
Jeg ble kalt for ‘sånn der femtiotalls’, av han Axelsson, når han skulle forklare, hvordan han mente jeg var, til de andre.
For Axelsson hadde spurt meg om hvordan musikk jeg likte da.
Og da hadde jeg vel svart, sånn som var på radioen, eller noe, (og ment ‘Ti i skuddet’, og kanskje nærradioer da).
(Jeg hadde tatt opp den der ‘Agadir’-sangen, fra radio, og den sangen likte ingen av svenskene, mener jeg å huske.
Men men.
(Den gikk sånn her:
‘Agadir push pinapple shake the tree’.
Noe sånt.
Men men).
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde fått med meg et hefte med reisesjekker, men dette var jo den første daqen, i England, så jeg hadde ikke fått cashet noen av de enda.
Men jeg hadde med noen mynter, som kanskje egentlig var faren min sine, fra da han var i England, på 70-tallet en gang.
Faren min, onkel Runar og onkel Håkon, hadde vært i England, med familier vel.
(Men jeg bodde hos mora mi da).
Og det jeg veit om den turen, det var at onkel Håkon, han tråkka på gassen, istedet for bremsen, i et kryss i England, en gang, og det ble en trafikkulykke da, (må man vel kalle det).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
I Brighton sentrum, sa var det mange spillehaller, fulle av enarmede banditter og mange andre spill.
En hel gate, i Brighton, var det nesten, med bare spillehaller.
(Ihvertfall så var det 5-6 spillehaller, i den gata da, på rad og rekke, må man vel si.
Men men).
Jeg fikk en ølboks, av de svenskene, som jeg drakk på veien ned til Brighton.
Og jeg hadde enda en ølboks i lomma, eller i en pose, eller noe, husker jeg.
Jeg drakk kanskje to ølbokser, på veien ned til sentrum.
Det er mulig.
Noe sånt.
Så ble plutselig alle de svenske guttene borte for meg, nede i Brighton Sentrum.
Så jeg prøvde å huske veien tilbake.
Jeg gikk riktig vei, opp en bakke, hvor det var en telefonkiosk.
Men det var kanskje femten minutter, å gå, fra der vi bodde, og ned til Sentrum.
Så det var vanskelig for meg, å huske hele veien.
Jeg spurte en kar, om veien, ved å forklare hvordan bilen så ut.
Men han karen, han skjønte ikke hvilken familie jeg mente, og advarte meg mot å spørre feil personer om veien.
Jeg spurte så en taxisjåfør, fra Sri Lanka kanksje, som stod parkert, like ved den telefonkiosken.
Han stod parkert der, mens han spiste vel.
Jeg spurte han, om jeg kunne låne et pund, mens jeg ringte faren min i Norge, for å få adressen.
Det fikk jeg.
Jeg fikk låne ti 10-pence-mynter.
(De myntene var ganske store, på den tiden, nesten som de gamle femkroningene, i Norge.
Noe sånt).
Så ringte jeg til Haldis, (for jeg huska nummeret i huet vel).
Og jeg spurte faren min om hva adressen var igjen.
Faren min hadde lagt den lappen, med adressen, borte hos Ågot.
(Så da skjønte jeg det nok feil.
Det var nok ikke sånn, at jeg bytta vertsfamilie like vel.
Men men).
Så faren min sa at han skulle kjøre bort til Ågot, og at jeg måtte ringe bort dit, ti minutter seinere.
For adresselappen, den lå oppå servicehylla til Ågot.
Av en eller annen grunn.
Jeg huska at faren min la den lappen der, av en eller annen grunn, før jeg dro på språkreisen.
Så sånn var det.
Så jeg fikk låne et pund til, i 10-pence-mynter, og ringte bort til Ågot, cirka ti minutter seinere.
Da svarte faren min i telefonen der vel.
Han sa ihvertfall hva adressen var da.
Og så, så kjørte han drosjesjåføren meg til den adressen da.
De svenske gutta, hadde ringt på hos naboen, i huset på den andre siden av gaten, og sa at det var der vi bodde.
Før de dro med meg ned til Sentrum og før de ga meg øl da.
Så jeg gikk og banka på hos naboen, (en dame som bodde på den andre siden av gata), enda taxisjåføren hadde lyst med lommelykt, på det riktige huset da.
Men de svenskene hadde forrvirra meg, husker jeg, (av en eller annen grunn).
Jeg spurte taxisjåføren om han ville ha den ølboksen jeg gikk å bar på.
(Siden jeg ikke hadde noe penger).
Men det ville han ikke.
Også vertsfamilien spurte vel om han ville ha penger.
Men han svarte bare det, at han hadde unger selv.
Så han behøvde ikke å få penger, sa han.
Men men.
(Jeg hadde vel tenkt å låne penger av han svensken, tror jeg.
Eller av vertsfamilien da).
Noe sånt.
Men men.
Hu dama i vertsfamilien, ga meg en lapp, hvor det stod adressen deres på.
Sånn at dette ikke skulle skje igjen.
Så sånn var det.
Vi skulle møtes, vi på språkkurset, ved Churchill Square, tror jeg, dagen etter.
Eller nei, sånn var det vel ikke.
Men han svensken, skulle vise meg hvor språkskolen var.
Dagen etter.
Og da tok han svensken, (Fredrik Axelsson), med meg, til der hvor svenskene hadde språkskolen sin.
Men det var langt unna der vi norske holdt til.
For vår språkskole var ute i Hove, så jeg måtte ta bussen, for å komme dit vel.
Hvis jeg ikke husker helt feil.
Så jeg gikk bare fra den svenske språkskolen, for jeg skjønte det, at det bare var for svensker, på den språkskolen da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så gikk jeg og cashet en reisesjekk vel, og gikk og så meg litt rundt, i gatene, i Brighton.
Så ringte hu lederen for språkreisen, om ettermiddagen, den dagen.
Og jeg forklarte om misforståelsen, at han svenske gutten hadde dratt meg med, til der svenskene holdt til da.
Så sånn var det.
Så skulle jeg møte de norske, i Brighton Sentrum, dagen etter, eller noe.
Og det var vel på Churchill Square.
Men jeg huska ikke akkurat hvor det var.
Men hu kurslederen, hun sa noe om ‘der hvor bussene er’, eller noe.
Og jeg hadde sett et sted, hvor det stod mange busser, nede ved piren.
Så jeg gikk ned dit da, men der fant jeg ingen norske.
Så jeg klarte å skulke to dager, av språkkurset da, kan man si.
Men men.
Så den tredje dagen, så kjørte han faren i vertsfamilien meg, til Hove da, til der den skolen var, ved en kirke vel, tror jeg.
Noe sånt.
Faren i vertsfamilien, dro også til en stereosjappe, i Hove, en av de første dagene, og jeg fikk være med da.
(Sønnen hans var vel for ung kanskje.
Hvem vet).
Og da kjøpte han et stereoanlegg da, i en stereobutikk, i Hove, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og jeg sa at det var et ‘bargain’, (altså et røverkjøp), for det ordet hadde jeg lært.
Jeg forklarte at ting var dyrere i Norge da.
Noe sånt.
Men men.
Faren i vertsfamilien leste the Guardian, husker jeg forresten.
Men men.
Denne språkreisen var jo sommeren 1985, og det var sommeren jeg fylte 15 år, forresten.
Så sånn var det.
Men men.
Faren min og Haldis hadde kjøpt en hvit genser til meg, med lyseblått mønster, av noen tau, eller noe på, husker jeg.
Så jeg så vel ikke noe eldre ut, av å gå med den genseren, tror jeg.
De svenskene, de dro meg med på McDonalds, husker jeg.
Og jeg hadde aldri vært på McDonalds før, husker jeg.
Og jeg syntes at maten der var så god.
Spesielt Big Mac, (med den gode osten), og sjokolade milkshake da.
Og chicken McNuggets med barbeque-saus, husker jeg at også var veldig godt.
Milkshaken der, var jo så tjukk, husker jeg, at den var som en helt annen drink, enn den milkshaken, (fram meieriene), som jeg pleide å kjøpe, i butikken på Sand, (i melkedisken der), hjemme i Norge.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi var en gjeng, som hang sammen, de første dagene jeg var i Brighton da.
Det var han Fredrik Axelsson.
Det var en eldre, litt tøffere kar, som hadde lyst hår vel.
(Han var vel hårdrockare, tror jeg.
Og han klagde på musikken jeg hadde tatt opp, at det var for lite bass.
Og det tror jeg var fordi at noen må ha tulla med knappene, på stereoanlegget til faren min, muligens.
Før jeg tok opp.
Hvem vet).
En kar med pigg sveis og mørkt hår, var også med i gjengen, husker jeg.
Han var fra Gotland, eller noe, tror jeg.
Han var sammen med ei søt, svensk jente, og begge de to var 15 år, tror jeg.
Hu jenta prata med han gutten husker jeg.
Om at den sexuelle lavalder, for gutter, i England, var 16 år.
Mens for jenter, så var den 15 år.
Så hu jenta sa det, at hun kunne blitt arrestert, hvis hun hadde sex med han gutten, med piggsveisen da.
Husker jeg.
Noe sånt.
Mens vi stod i den gata, gjengen vår da, (kanskje minus han hårdrockaren), og hang da, (må man vel si).
Hu jenta ville vel så, at jeg skulle kjøpe en ‘hamburgare’, til henne.
Men det gadd jeg ikke.
Så sa hu jenta at jeg var dum.
Også spurte jeg henne, om hvorfor det.
‘Fordi du inte vil kjøpa en hamburgare til mej’, eller noe, svarte hu jenta da.
Det er vel alt jeg husker av henne, omtrent.
Hun hadde lyst hår, hun søte, svenske jenta, sånn som jeg husker det.
Men men.
Og han med svart hår og piggsveis, han var vel ‘syntare’, sånn som jeg husker det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Gjengen vår, (minus hu jenta, en del av tida, kanskje), var også en del på barer og diskoteker, nede ved strandpromenaden og i den gata med alle spillehallene da.
De svenskene hadde vært der, i en uke eller to, før jeg dukket opp der, så de visste hvor de solgte drinker da, til folk som ennå ikke var atten år.
Så sånn var det.
Jeg var litt flau, fordi jeg syntes jeg så så ung ut, så jeg turte ikke alltid å kjøpe drinker, men han svensken, (Fredrik Axelsson), pleide å kjøpe da.
Han var vel forresten hårdrockare, og ikke syntare, tror jeg.
Men hu søte, svenske jenta, sa vel det, at han ‘såg ut som en syntare’, tror jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Han svensken hadde et budsjett, som han fulgte veldig nøye.
Og det var at han kunne bruke fem pund, hver dag da.
Så han hadde en kalender, hvor han hadde skrevet fem pund, hver dag.
Og hver dag, så brukte han fem pund da, husker jeg.
Men men.
Jeg hadde vel kanskje med hundre eller hundre og femti pund, i reisesjekker, eller noe.
(Det husker jeg ikke helt nøyaktig).
Men jeg skrev ikke opp på den måten, hvor mye jeg brukte.
Men men.
Jeg så litt på TV der, husker jeg, en av de første dagene.
Men det var litt sånn formelt der, med faren som satt og leste the Guardian, i den samme stua, osv.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Maten var ganske god der, syntes jeg, og jeg skrøyt av maten da.
Og sa at jeg var vant til boksmat hjemmefra.
(Noe som ikke var helt sant men).
Jeg fant en morsom butikk, i Brighton sentrum, som het Dixons.
Der solgte masse elektronikk, osv.
Jeg kjøpte en walkman, med høytalere, for 10-20 pund, eller noe, kanskje.
Den walkmannen hadde jeg med, når vi skulle på Paris-tur da.
Og jeg gikk noen ganger ned til maten, med walkmannen på meg.
Når jeg skulle spise middag, hos vertsfamilien, osv.
Det var ikke så populært.
Men men.
Maten var som tidligere nevnt vanligvis god der.
Men når vi fikk servert Wheatabix, da skjønte jeg ikke noe.
De syntes jeg var noen harde greier, som ikke gikk ann å spise.
(Jeg var vanligsvis litt trøtt om morgenen og, tror jeg).
Før jeg fikk lært det da, at de Wheetabix-ene, de skulle man helde noe lunka melk på, fra noen glassflasker, som melkemannen kom med da.
Jeg klarte forresten å knuse en sånn melkeflaske en gang.
Dette var en gang, som jeg hadde vært på byen og drukket da.
Også skulle jeg hjem og hente mer penger da.
Men det var så mørkt, for klokka var rundt 23.
Så jeg klarte å knuse en melkeflaske.
(Jeg var litt full da).
Så henta jeg mer penger, men da var alt stengt.
For klokka hadde blitt 23 da, så jeg fikk ikke drukket mer, uansett.
Så møtte jeg han svensken da, på vei ned til byen igjen.
Men han var på vei tilbake hjem igjen.
Så da slo jeg følge med han, tilbake hjem igjen da, siden alt stengte klokka 23.
Så sang jeg den ‘God Save the Queen’, mener jeg å huske.
Sånn at folk lukka igjen vinduene sine osv.
I fylla da.
(Eller jeg var ihvertfall pussa).
Siden jeg hadde den Sex Pistols-sangen, på TV, noen år før da, mens jeg bodde i Hellinga vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Han svensken, skulle vise meg hvor Paris-bussen gikk fra.
Og så sa han det, at jeg skulle gå på den svenske bussen.
Jeg kjente jo noen av de svenskene som skulle til Paris, så jeg tenkte at det var greit.
Og jeg satt der og spilte høyt, på den nye walkmannen min.
Av musikk som jeg hadde på en kassett da, som jeg hadde med meg.
Men da fikk jeg klage på det, at det var lite bass vel.
Og de svenskene på den bussen, de begynte å true med, at han eldste karen, i gjengen vår, (han hårdrockaren), ville banke meg opp, hvis han hørte den Agadir-sangen.
Så sånn var det.
Men da svarte jeg bare det, at han svensken kjente jeg fra før.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men den svenske kurslederen sa vel det etterhvert, at jeg måtte gå over i den norske bussen.
Så sånn var det.
Men men.
På den norske bussen, så var det bare tre gutter, som skulle være med til Paris.
Så nesten hele bussen var full av jenter i tenårene da.
Sjåføren sa at vi ikke måtte ha brusbokser, i setet.
For de ville falle ut.
Men jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av brusboksen min.
Så jeg sovna ved siden av den da, mens vi kjørte gjennom Frankrike vel.
(Etter å ha tatt ferga mellom Dover og Calais da.
Og i Southampton, så sa hun kurslederen, (hvis det var den samme), at det var palmetrær, utenfor bussen, når vi stoppa i et lyskryss, eller noe, husker jeg.
Men men).
Mens vi kjørte gjennom Frankrike, så hørte jeg plutselig noe skriking.
Ei tenåringsjente hadde lagt seg til å sove, på gulvet, i bussen, og løp rundt i midtgangen uten bukse, (men med en hvit truse da, husker jeg), og klagde på det, at min brusboks hadde veltet, og hun hadde fått cola på seg.
Men men.
Så jeg fikk jo skylda for det da.
Jeg lo litt av henne, mener jeg.
Og mens jeg prøvde å sovne igjen, så husker jeg at hu ‘truse-jenta’ og ei annen jente, stod og så på meg, og så sa hun ene, ‘jeg lurer på om han er en sånn underutvikla jævel’, også sa hu videre, til hu andre tenåringsjenta, at ‘det kan man se på tomlene’.
Jeg var i halvsøvne, men syntes at dette var flaut, og prøvde å gjemme tommelen min, (som de vel så på da), inn i hånda, husker jeg.
Og da lo vel de jentene, tror jeg.
Vi var vel også på to London-turer, tror jeg, på denne språkreisen.
Ihvertfall en.
Og da mener jeg å huske de jentene der, fra også den bussturen.
Og da hadde hu ene jenta på seg en t-skjorte med tegninger av sædceller på seg, mener jeg.
(De to jentene satt vel ganske bakerst i bussen, mener jeg å huske).
Da skulle vi til Buckingham Palace, mener jeg.
Og det var under dronningmorens bursdag, mener jeg, at vi var der.
Så derfor var det mye trafikk osv., sa kurslederen, for det var en spesiell dag da.
Så sånn var det.
Men men.
Og vi så vel også noen kongelige, som kjørte i hest og kjerre, gjennom porten, til Buckingham Palace, tror jeg.
Jeg mener å huske det veldig vagt, ihvertfall.
Men det er mulig jeg husker feil.
Jeg husker at jeg stod på utsiden av gjerdet, og så inn på slottet, ihvertfall.
Og at jeg gikk litt rundt i slottsparken der, (må man vel kalle det).
Det var mulig å kjøpe is og brus, av noen som solgte det der, mener jeg å huske.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
I Frankrike, så var ting dyrere enn i England, husker jeg.
En tyggegummipakke kostet kanskje fem kroner i Frankrike, men var mye billigere i England da.
Sånn som jeg husker det.
Men men.
Jeg spilte også på et flipperspill, husker jeg, på en bensinstasjon, på veien fra Calais til Paris.
Et ikke så nytt spill vel, på en kro for trailersjåfører vel.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
I Paris, så bodde vi på et hotell, ikke langt fra jernbanestasjonene Gard du Nord og Gar le Est, tror jeg.
Noe sånt.
Vi tenåringene fikk lov å kjøpe alkohol i en vinbutikk, som lå like ved hotellet, husker jeg.
Jeg kjøpte øl der, husker jeg.
(Selv om de kanskje hadde hundre typer vin og en type øl.
Noe sånt).
Dagen etter, så var det en mannlig leder, som sa noe sånt, som at forbered dere på å se noe av de fineste dere har sett, noengang.
Og så gikk vi rundt et hjørne, og så så vi plutselig Eifeltårnet, fra en fin vinkel, en sommerdag.
Så det var ikke dårlig.
Vi kjørte opp i tårnet, og jeg tok heisen opp til det øverste platået.
Jeg tulla både i Eiffeltårnet og i St. Paul’s Catedral, i London.
Med at jeg mista mynter, på bakken.
I Eiffeltårnet, så mista jeg en mynt, på det øverste platået.
Og sparka til den.
Så jeg håper ikke at noen fikk den i hodet, for å si det sånn.
Men men.
Og i St. Paul’s Catedral, så lot jeg som at jeg mista en mynt.
(En ti-pence mynt, eller noe.
Altså en mynt som ikke var verdt så mye).
Også ropte en prest.
‘Who lost his money’, osv.
Men jeg sa ingenting, og en som het Lassen vel, (til etternavn da), fra Østfold vel, sa at jeg var en tullebukk, eller noe, kanskje.
Noe sånt.
Men men.
Om kvelden, i Paris, så gikk vi til en sånn kirke vel, som lå på en høyde, i Nord-Paris vel.
(Jeg husker ikke hva det heter der nå.
Men det er bra utsikt til Eiffeltårnet der, husker jeg).
Jeg var der en gang i 2005, og da var det sånn, at gateselgere, sjekket opp gruppet av unge tenåringsjenter, fra Nord-Europa, (som var helt betatt, av byen og stedet da).
Og da sang gateselgeren sånn ‘Vole vois couse avec moi, ces va’.
Noe sånt.
(Og det betyr, ‘vil du ligge med meg’, mener jeg).
Og da begynte alle de nordiske jentene, husker jeg, å synge på den sangen.
Så sånn var det.
Men men.
Der var det også gateselgere, da jeg var der i 1985, husker jeg, 20 år tidligere.
De kjefta hvis du stod for lenge, og så på varene, uten å kjøpe noe, husker jeg.
Og det fantes også menn, som gikk rundt med frakker, husker jeg, med masse klokker og sånn, til salgs, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg og en annen gutt, og to jenter, gikk sammen, tilbake til hotellet, husker jeg.
De jentene klagde, dagen etter vel.
For vi hadde måttet mer eller mindre alene, gjennom horestrøket i Paris, sa de.
For det ble kluss, når vi skulle gå tilbake til hotellet.
Kurslederne fant ikke hverandre, og vi fire, vi gikk sammen med en mannlig kursleder, tilbake til hotellet.
Og da spurte han, om vi visste hva noen damer, i minimalt antrekk var.
‘Horer’, sa hu ene jenta.
‘Transvestitter’, svarte han kurslederen.
Så det var altså mannlige horer, utkledd som damer.
Ganske drøy kost, i 1985, vil jeg si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi var også på restaurant, den kvelden.
Før vi dro til den kirken vel.
Og der så hadde ikke kelnerne vekslepenger.
Når vi skulle betale for maten.
Så jeg måtte gå ut til en kiosk, ute på gaten, for å få betalt for maten.
For vi hadde bare sedler da.
Dette kan jo ha vært den første kvelden, siden vi bare hadde sedler.
For folk hadde kanskje gått i en bank, i England, og bedt om 200 Franc, eller noe, kanskje.
Og da hadde vi naturlig nok bare sedler da.
Så sånn var det.
Men men.
Så det var en ganske amper stemning, mener jeg å huske, i den restauranten.
Siden vi fra STS bare hadde sedler, og kelnerne manglet mynter da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi var også innom Pompedu-senteret, på lørdagen vel.
Det var et kunstsenter, i sentrum av Paris da.
For moderne kunst.
Jeg husker at et kunstverk, det var sånn, at man skulle selv forme noe sand, i en kasse, (eller noe).
Også kunne man se det kunstverket, på en skjerm, som hang like ved.
(De brukte altså videokamera og TV da, i forbindelse med kunstverket.
Noe som vel var ganske moderne, i 1985 vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
På ferja, mellom Calais og Dover, så spilte jeg bort litt mye penger, på enarmede banditter, siden jeg kjedet meg.
Det var en kul klokke der, i en butikk, husker jeg, som jeg hadde lyst til å kjøpe.
En slags klokkeradio, eller noe, vel.
Men jeg brukte for mye penger, på enarmede banditter, husker jeg.
Men men.
Jeg fikk også sansen for Aero-sjokolade, på den ferjeturen, husker jeg.
(En engelsk sjokolade, nesten som Stratos).
Men men.
I Paris så så vi også Greenpeace-bannere, husker jeg.
Og folk som solgte Greenpeace-buttons, osv.
Men Greenpeace, de hadde vært i nyhetene, i Norge.
Og de var liksom noe skummelt, husker jeg, fra nyhetene.
Men i Paris så så de ikke så skumle ut da.
Selv om jeg kanskje syntes at dette med Greenpeace var litt rart da, og kanksje litt skummelt.
Hvem vet.
Men men.
Jeg var litt ånsdfraværende, på ferja tilbake til Dover.
Så jeg glemte hvor bussen stod.
Så jeg fant ikke bussen vår.
Så jeg ga opp det, men jeg gikk ut sammen med passasjerene, som ikke reiste med bil.
Og så stod jeg like ved landgangen, til ferja, og venta der, til bussen vår dukka opp da.
(For jeg kjente igjen, noe som stod på bussen vår da, på skiltet over frontruta der).
Også stoppa jeg bussen, når den kjørte iland da.
Så sånn var det.
Men men.
Mange ungdommer hadde med flasker, med alkohol, tilbake til England, fra Paris.
Og da lønte det seg, å legge de, på taket av bussen, oppi noen spor, som var i forbindelse med luftelukene i taket av bussen, forklarte den engelske sjåføren oss, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Ikke lenge etter Paris-turen, så måtte jeg og han svensken flytte, til hver vår nye familie.
Faren i vertsfamilien, mente at han svenske gutten, hadde dårlig innflytelse på meg vel.
Noe sånt.
Jeg skulle bo i samme vertsfamilie, som en som het noe med Lassen, fra Østfold da.
Dette var i en annen del av Brighton.
Men fortsatt i sentrum da.
Lassen hjalp meg å flytte, og viste meg hvor den nye familien bodde da.
Jeg bar vel bare tinga mine gjennom byen tror jeg.
Noe sånt.
Den nye familien var en større familie.
Og de hadde unger, som var på min alder.
Jeg snakket ikke så mye ved matbordet, siden det var så mange folk, i den familien.
Men en prøvde jeg å være med i samtalen, ved matbordet, og da sa mora i familien bare at ‘oh, he listens’, eller noe.
Så det var ikke noe hyggelig, husker jeg.
Han Lassen, han prata en natt, (vi hadde vel samme rom), om at han så nakne damer der, som fløy gjennom lufta.
Noe sånt.
Og det fortalte jeg om, i klasserommet, i Hove, dagen etter vel.
Sånn at noen jenter lo vel.
Men da ble han Lassen sur, siden jeg gjorde narr, eller noe kanskje.
Hva vet jeg.
Lassen fortalte at han hadde kjøpt banana-chips, i the Lanes, (et gammeldags handlekvarter, i Brighton), eller noe.
Og det var visst noe festlig da, forstod jeg på han Lassen og hu mora i den vertsfamilien.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde ikke så mye penger igjen, så jeg satt en del hjemme, de siste kveldene.
En kveld, så så jeg på TV, etter middag.
Det var Bislett Games.
Og Steve O’Vett, skulle prøve seg på drømmemilen.
Noe sånt.
Da lå faren i familien, og en av døtrene, (ei pen, ung og lyshåret jente vel, på min alder vel), i hver sin stol, foran TV-en, på hver sin side av meg vel, og lot som at de sov, tror jeg.
Eller kanskje de sov.
Hva vet jeg.
Så jeg så på Bislett Games da, (i opptak vel, en sending på kanskje en time).
Også gikk jeg og la meg da.
Samtidig med at jeg prøvde å ikke vekke de som sov foran TV-en da.
Men men.
SÅ sånn var det.
Det var vel flere døtre i den familien mener jeg å huske.
Og kanskje en onkel eller bestefar og.
Noe sånt.
Så jeg ble aldri helt husvarm der.
Lassen, (som var et eller to år eldre enn meg vel), og meg, vi ble kanskje litt uvenner, etter det at jeg fortalte folka i klassen, om at han hadde snakka om noen nakne damer, om natta.
Noe sånt.
Jeg fikk også en telefon fra han svensken.
Han ville at jeg skulle møte han der og der, for å gi han tilbake to miniatyrflasker, med rom og sjokoladelikør.
Disse hadde havna i kofferten min.
Og han svensken ringte og lurte på om jeg hadde fått de med meg.
Jeg innrømte at de lå i kofferten min.
Men jeg tror at han svensken må ha lagt de i kofferten min.
For jeg var ikke stressa, eller noe, da jeg pakka.
Så sånn var det.
Og jeg hadde ikke rappa de, så hvordan de havna i kofferten min, det veit jeg ikke.
Men men.
Jeg avtalte å møte han, et eller annet sted, litt utafor sentrum vel.
Men jeg holdt ikke avtalen, for jeg syntes det var så rart.
Hvordan hadde de flaskene havnet i kofferten min_
Hvordan hadde han svensken fått tak i telefonnummeret mitt?
Og hvorfor skulle han møte meg litt ute i ‘hutta heita’ liksom?
Men men.
En annen ting som skjedde der, var at en engelsk kar, i begynnelsen av 20-årene vel, egla seg innpå meg, mens jeg spilte på automater, i en av spillehallene, i Brighton sentrum, en gang.
Og jeg gikk rundt, og han hang etter meg.
Men jeg hørte noen norske folk der, og bare stod ved bak dem, der de stod og spilte, helt til han engelske karen endelig gikk da.
Så sånn var det.
Og jeg og enten han svensken, (eller om det var han Lassen), vi gikk i den gata der.
Og han hadde øredobb, i det ene øret, husker jeg.
Men var ganske kraftig.
‘Hvor kraftig var han’, spurte Lassen, (må det vel ha vært).
‘Omtrent som han der’, sa jeg, og pekte på en som gikk foran oss.
Også var det han karen.
Jeg sa bare noe sånt som at ‘det er jo han, for søren’, eller noe.
Og det var en kar, som gikk og trålte den gata der, og kikka inn i spillehallene da.
Dette var vel i begynnelsen av tida som jeg bodde der kanskje.
Så om det var Lassen eller han Fredrik Axelsson, som jeg prata med, da jeg så han engelske karen igjen, det husker jeg ikke helt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ei engelsk lærerinne, på språkskolen, dreit meg ut litt, husker jeg.
Hu spurte en dag, om noen av oss, hadde vært på Pub.
Jeg svarte, at jeg hadde vært det.
(For jeg var jo på ganske mange barer og diskoteker, sammen med den svenske gjengen da, de første dagene, som jeg var der).
Og da lo bare hu engelske lærerinna av meg, husker jeg.
Hu sa at, ‘but you look like you’re twelve’, eller noe.
Hun sa altså at jeg så ut som om jeg var tolv år, eller noe.
Så hun trodde ikke på meg da, virka det som, at jeg hadde drikki en del drinker på byen, osv.
Dette var jo sommeren jeg fylte femten.
Så jeg var en av de yngste, på det språkkurset vel.
Men jeg var jo den siste i klassen min, i Norge, som kom i puberteten vel.
Så jeg så nok antagelig en del yngre ut en femten også.
Så hvis hu lærerinna mente at jeg så ut som om jeg var tolv år, så stemte vel kanskje det.
(Selv om hu kanskje var litt slem, når hu sa det, må man vel kanskje si.
Men men).
Så hvordan de svenskene fikk kjøpt så mye øl og drinker, og sånn, i Brighton, det veit jeg ikke.
Men de ble ikke nekta noen ganger, sånn som jeg kan huske det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg så han svensken igjen, året etter, når jeg dro på språkreise, med noen folk fra Svelvik, i parallellklassen min, på ungdomsskolen, til Weymouth.
Inne på Madamme Thussauds der, i London, så møtte jeg tilfeldigvis han svensken og en kamerat.
Nede i skrekkammeret vel.
Noen svenske jenter gikk der, og hu ene sa at en tarm, til et drapsoffer der, var ‘snoppen’ vel.
(Men da retta ei annen svensk jente på henne, husker jeg).
Like etterpå, så så jeg han Fredrik Axelsson, og en annen svenske der da.
(Det er mulig at det var like før og).
Og da sa han Fredrik Axelsson, at ‘du tog dom flaskarna, gjorde du inte’.
Men da svarte jeg ikke noe.
For jeg tok dem vel egentlig ikke.
Det var ikke sånn at jeg la de i kofferten min, eller noe.
Men noen må ha lagt dem der, mistenker jeg.
Men men.
Men da jeg kom tilbake til Leirfaret, etter Brighton-turen, da hadde jeg fortsatt de to flaskene, husker jeg.
Og da drakk jeg opp dem.
Og den sjokoladelikøren, den husker jeg at jeg syntes var god.
Og den har jeg prøvd å finne ut hva heter, og sånn, i ettertid.
For jeg er glad i godteri og sjokolade, osv.
Men jeg har aldri klart å funnet ut, hvordan merke, som den sjokoladelikøren var igjen.
For da jeg drakk den, så var jeg ikke så vant til å drikke alkohol, (annet enn litt øl kanskje).
Så jeg husker ikke navnet på den sjokoladelikøren igjen.
Men men.
Og den romflaska, det var en hvit flaske, tror jeg, hvis jeg ikke husker feil.
Det skal jeg ikke si helt sikkert.
Jeg kan vel ikke si at jeg husker merkenavnene på noen av de flaskene.
Men det var rom og sjokoladelikør, mener jeg, i de to miniatyrflaskene da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Han trønderen, som var på det samme kurset som meg.
(En som var på cirka min alder vel, men en del kraftigere.
Og som hadde rødt hår vel, og muligens fregner, tror jeg).
Han ble uvenn, med han Fredrik Axelsson, etter en fotballkamp, mener jeg å huske.
Da sa jeg det, til Axelsson, at han egentlig skulle ha bodd sammen med Axelsson, men at kurslederen byttet om på familiene.
Noe sånt.
(For det var sånn jeg trodde det var ihvertfall).
Det stod også i avisene, (eller om jeg så det på TV), at den amerikanske presidenten Ronald Reagan, hadde fått kreft.
Og da sa jeg det til han Axelsson da.
Men da husker jeg ikke det svenske og engelske ordet for kreft.
(Nemlig ‘cancer’).
Så jeg sa at Reagan hadde fått kreft.
Men da skjønte ikke svensken noe.
Så da sa jeg at Reagan hadde fått ‘kreftsvulst’.
Men da skjønte heller ikke svensken noe.
Men en dag eller to seinere, så angrep han meg da, verbalt, og sa at jeg hadde sagt at Reagan hadde ‘kreftsvulst’, når han egentlig hadde ‘cancer’.
Så han skjønte ikke det, at cancer het kreft på norsk, tror jeg.
Eller kanskje han ikke ville skjønne det.
Så svensker er noe for seg, det er helt sikkert.
Så sånn er det.
Men men.
Da var han nesten truende, han Axelsson, husker jeg, når han nevnte det her med Ronald Reagan.
Han fotalte også, en av de første dagene, som jeg var der.
At det fantes fire-fem-seks konsern, eller noe, i Sverige.
Og at faren hans, var leder for et av dem.
(Uten at jeg skjønner hvordan konsern det var, som han mente.
Men det var kanskje noe kriminelt.
Hvem vet).
En gang, så dreit jeg meg ut, rimelig bra, i Brighton der da.
Jeg syntes den Dixon-butikken, (som hadde walkman-er, og sånn), ved Churchill Square, var artig.
Og en dag, så hadde ikke de låst et metallgitter, som var ment å trekkes ned, foran inngangsområdet deres da.
Så jeg bøyde meg under det metallgitteret, og kikket litt i vinduene der da, (i den butikken), for meg selv da.
Plutselig så dukket det opp en engelsk guttegjeng der, som dro ned gitteret og liksom sperret meg inne da.
De spurte hvor jeg var fra.
Jeg ville ikke si at jeg var norsk, så jeg svarte ‘England’ da.
De trodde ikke på meg, men stakk av til slutt.
Så sånn var det.
En gang, så skulle vi spille fotball der, forresten.
Og da gikk jeg gjennom Brighton, med en bærepose, fra Hauk sport, (eller hva den butikken het igjen), i Drammen, med fotballtøy da.
Så dukka det opp tre engelske gutter, som også skulle spille fotball, (men i et annet parkområde da).
Og de begynte å denge løs på meg, med sine poser, med fotballtøy da.
Så jeg fikk knottene, fra noen fotballsko, i huet, husker jeg.
Noe som gjorde rimlig vondt.
Og uten at jeg skjønte hva jeg hadde gjort for noe galt liksom.
Så jeg prøvde å gå inn i en kiosk, osv., var det vel.
Men det fikk ganske mange sånne harde slag i huet, husker jeg, fra fotballsko da, (som lå inne i noen bæreposer, som de engelske guttene klinte i huet på meg, husker jeg).
Så jeg begynte til slutt å grine, må jeg innrømme, for ingen voksne hjalp heller, og dette bare fortsatte og fortsatte.
Og de engelske guttene, de var jo tre og jeg var jo bare en.
Så begynte de å mobbe meg, fordi jeg grein.
Og da slutta de vel å slå, mener jeg.
Så det var ganske slemme, må jeg si.
Så sånn var det.
Men jeg bare fortsatte som vanlig, og gikk bort til den fotballbanen da, som jeg måtte se på et kart, for å finne vel.
Så sånn var det.
Så jeg gadd vel ikke å si noe vel, det ble litt flaut.
Og jeg hadden ok litt problemer, med den første vertsfamilien og.
For jeg husker at jeg gikk til et sånt sted, hvor de hadde vaskemaskin-automater, med noe skittentøy.
Og der var det en eldre mann, som hadde fått hjerteattack, husker jeg.
Så det kom en sykebil, og noen sykepleiere, ga han mannen som hadde fått hjertestans støt, mens jeg stod like ved og så på, husker jeg.
Han mannen hoppa opp og ned, flere ganger, når de ga han støt da.
Men de fikk ikke liv i han.
Kona hans gråt husker jeg.
Og der var også en av de engelske lærerne, på STS-kurset vårt, husker jeg.
En kar i begynnelsen av 20-årene vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Så jeg ga opp, å vaske klær, i den vaskemaskin-automat forretningen.
Jeg ba vel heller hu indiske vertsfamilie-mora, å vaske klær da.
Så sånn var det.
På 80-tallet, så var det så populært, å ha tennisokker, mellom olabuksene og joggeskoa.
Og nede hos Haldis og dem, så hadde jeg funnet noen tennissokker, som jeg syntes var mye kulere, enn de røde, hvite og blå-stripete, som de solgte på Prima.
Christell, (var det vel), hadde nemlig en god del tennissokker, med to svarte striper på.
Så jeg falt for fristelsen og rappa et eller to par av de sokkene, en gang jeg var nede hos Haldis da, en dag, som jeg hadde tatt meg fri fra skolen vel.
Og de tennissokkene, de syntes jeg var så kule.
Så da jeg flytta til der Lassen bodde, og ikke fant de sokkene.
Så dro jeg opp til den forrige vertsfamilien igjen.
Men da hadde hu kona i vertsfamilien, (tror jeg det var, hvis ikke det var søstera), begynt å kle seg mer indisk, (vil jeg vel si).
Hu hadde da en sånn rød prikk, i panna, og hadde på seg mer indiske klær vel, (istedet for olabukse og sånn, som hu gikk med, i begynnelsen vel).
Så sånn var det.
(Hvis det ikke var søstera hennes som åpna opp da.
Det lurte jeg på ihvertfall.
Jeg skjønte ikke helt hvem det var som åpna.
Men men).
Jeg spurte om de sokkene da.
Og hu kom tilbake med en eller to sånne sokker da.
Men da var det et hull, i den sokken, som hu ga meg.
Hu sa hu hadde kasta den sokken, siden det var hull i den.
Så sånn var det.
Så det syntes jeg var litt rart da, at hu hadde kasta sokkene mine, uten at hu hadde sagt fra om det.
Men men.
Så sånn var det.
Så jeg burde kanskje ha vaska klærna mine, i den vaskemaskin-automat-forretningen.
(Eller ‘washeteria’, som det vel kanskje blir kalt).
Selv om det kanskje hadde blitt litt rart, etter at han litt eldre mannen døde der, nesten foran øynene mine da, (må jeg vel nesten si).
Nei, kanskje jeg skulle ha vasket tøyet mitt for hånd, der også.
Sånn som jeg gjør her på hostellet.
Hm.
Det hadde jeg vel ikke klart akkurat, på den tiden, da jeg bare var femten år, tror jeg.
Vi var også på Dolphinariumet, ved Piren, med STS, tror jeg.
Ihvertfall var jeg og så der, husker jeg.
Men der hadde aldri hu kona i vertsfamilien vært, sa hu, husker jeg.
Det ble ofte sånn, at man ikke gikk og så severdighetene i den byen man bodde i, sa hun.
På engelsk da.
Husker jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Så det var en spennende språkreisetur, å dra på husker jeg.
Når man bare var 14-15 år, og aldri hadde vært i England før, husker jeg.
Så det er helt sikkert.
Etter at jeg kom hjem fra språkreisen, så var det niende klasse da, som skulle begynne.
Jeg lurer også på om det var denne sommeren her, at Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, dro meg med for å plukke jordbær, hos familien Sand, på Sand.
Det må isåfall ha vært i ukene før jeg dro til England, mener jeg.
(Siden det ble surr med bestillingen, så dro jeg til England, i slutten av sommerferien, mener jeg.
Noe sånt).
Vi plukka jordbær, i en drøy uke vel.
Bondekona Sand, (var det vel), hvis det ikke var bonden Sand, sa at jeg skulle plukke ved siden av sønnen Harald Sand.
Men jeg var ganske konkurransemenneske, under oppveksten, så jeg prøvde å holde følge med Harald Sand da.
Og det klarte jeg ikke, husker jeg.
Så jeg måtte plukke i mitt eget tempo da.
Men Carl for eksempel, plukka mye mer jordbær, enn meg.
Jeg kunne plukke kasnkje 5-6 kasser, på en god dag.
Mens Carl kunne plukke det dobbelte vel.
Men jeg fikk skryt, av bestefar Sand, tror jeg, for at ‘mine’ kurver, var noen av de fineste.
At det var bare bra bær, i de kurvene, som jeg plukka da.
Noe sånt.
Noen rådet meg om, at hvis jeg fant dårlige bær, så burde jeg gjemme de, nederst i kurven.
Men det gadd jeg ikke da.
Så sånn var det.
Ei jente, (Connie kanskje), som gikk i klassen over meg vel.
Hu brant seg fælt på brennesle i åkeren der, husker jeg.
Og da sa bondekona Sand, at den som fant brennesle, i åkeren, den fikk fem kroner, pr. brennesle, eller noe.
Og da fant jeg brennesle der, like etterpå da.
Så jeg plukket faktisk både jordbær og brennesle.
Men hva de gjorde med brenneslene, det veit jeg ikke.
Men bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, hun ble jo intervjuet av Aftenposten en gang, på sommersiden deres, på begynnelsen av 80-tallet vel.
Og da forklarte hun det, at det gikk ann å spise brennesle, husker jeg.
Så om familien Sand, spiste de to brenneslene, som jeg fant i jordbæråkeren deres, som kokt grønnfor, ved siden av middagen, en dag, den sommeren.
Det veit jeg ikke.
Men det veit dem vel kanskje selv.
Det får man vel håpe på.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Nå kommer jeg ikke på så mye mer, som skjedde sommeren 1985, så jeg får heller fortsette å skrive mer, om hva som skjedde, de årene da jeg bodde i Leirfaret 4B, i morgen da, eller noe.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 25: Enda mer fra Leirfaret 4B
De første årene, mens jeg bodde på Berger.
Så pleide faren min å sitte oppe, i stua til Ågot og Øivind, i pauser fra verkstedet, og lese i Aftenposten da.
Og noen ganger, mens han leste i stillingsannonsene, i Aftenposten, så pleide han å si til meg, at han syntes det, at jeg burde flytte inn til Oslo, og gå på BI, når jeg ble ferdig med videregående.
Og så få meg en jobb, med 300.000 i begynnerlønn.
(Dette var vel i 1983 eller 1984 kanskje.
Noe sånt).
Som han leste om i avisa da.
Dette sa han vel, mens Ågot og Øivind også var i stua der, så alle var vel enige om det da, at jeg skulle gjøre det.
Faren min mente at det var for mye mas, å være selvstendig næringsdrivende.
Så sånn var det.
Så det var ikke sånn at faren min lærte meg opp, til å stille inn maskinene, og sånn, nede på verkstedet.
Neida, han fikk heller andre ungdommer, (ofte fra Berger, som Erik Thorhallson, Tage og Dag Furuheim), til å jobbe for seg, nede på verkstedet.
Og faren min lærte meg heller ikke å mekke på biler, (noe han ofte gjorde, ihvertfall på 60 og 70-tallet), av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg skrev om, i et tidligere kapittel, at jeg pleide å være med Arne Thomassen, til Verningen, utafor Larvik, hvor han hadde to hester stående.
(Først en kaldblodshest vel, og så Nibs Star, som vel var en varmblodshest.
Noe sånt).
Og en gang, så fikk jeg være med, i en stor sulky vel, når Arne Thomassen var ute og kjørte med den kaldblodshesten vel.
Vi møtte noen folk som hadde en hund løs vel, og hesten ble litt stressa.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi kjørte vel på noen landeveier da, ute ved Verningen der da.
Så sånn var det.
Men men.
En søndag, (var det vel), som jeg var på besøk hos mora mi.
Så tok Arne Thomassen meg med ut til Verningen der.
For han gjorde noen en tjeneste vel, siden det var VM i travløp, på Jarlsberg vel, denne helgen.
Så en av stallens mest kjente travhester, skulle være med i VM for travkusker da.
Og da var kanskje ikke eieren så engasjert, (siden dette var for å finne den beste kusken, og ikke den beste hesten).
Så da sa Arne Thomassen til meg da, at jeg liksom måtte være stallgutt, og klappe og roe hesten da.
Og gi den litt høy og sånn da.
Så jeg ga vel den hesten litt høy da, og klappa den litt kanskje.
Og den hesten kom på en av de første plassene, mener jeg å huske, at jeg så i avisa, eller noe.
Eller om det var Arne Thomassen, som sa det.
Så sånn var det.
Dette var en svær hest, husker jeg, større enn hestene som Arne Thomassen hadde vel.
Den ene hesten, til Arne Thomassen, tråkka meg på foten, en gang.
Men jeg fikk ikke så utrolig vondt, så det er mulig, at den ikke la hele vekten, på den foten.
Det er mulig.
Men men.
Så sånn var det.
En kamerat av Arne Thomassen, hadde med en schafer-hvalp, til Verningen, en gang.
Og da pleide jeg å leike med den.
Den bikkja beit meg mye, i hånda, for den tenna dens vokste kanskje.
Noe sånt.
Men den lekte også med en ball som var der da.
Jeg syntes jeg så det, at Arne Thomassen og kameraten, lo litt av meg, som lekte med hunden, og ble bitt kanskje.
Hvem vet hva de lo av.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den første tida, som jeg bodde på Berger, så spurte jeg faren min, om han trodde på Gud.
Så sa faren min, at Gud fantes ikke.
Og han nevnte Midgardsormen, og Fenrisulven vel.
Men på bloggen hans, som jeg leste på, da jeg bodde i Liverpool, blant annet.
Så skriver han ‘GUD’, med store bokstaver.
Så om han jugde, da han sa det, at han ikke trodde på Gud, på begynnelsen av 80-tallet.
Det er vel mulig.
Så faren min kan man kanskje ikke alltid stole på, mistenker jeg.
Han tuller/juger noen ganger, virker det som.
Man må nok kanskje ta det han sier, med en klype salt, noen ganger, mistenker jeg.
Men men.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg skrev i et tidligere kapittel, at Christell en gang stod nede ved postkassa til Haldis, (på begynnelsen av 80-tallet), sammen med Gry Stenberg, eller noen vel, og sa, at ‘vi leker horer’.
Men det er også mulig at hun sa, at ‘vi er horer’.
Det husker jeg ikke helt.
Så hva som egentlig foregikk da, det kan man lure på.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn er det.
En gang, mens jeg var på vei ned til Haldis og dem, en dag, for å se om de hadde noe iskrem i fryseren i garasjen kanskje.
(Noe jeg pleide å gjøre, noen ganger.
Jeg pleide å gå inn i garasjen til Haldis, for å se om de hadde iskrem, (eller noe annet godt, i fryserne der).
Spesielt på søndager, når jeg noen ganger gikk tom for mat jeg likte, og på søndager så var jo også butikken stengt.
Seinere så fant jeg også vifteovner, noen ganger, i garasjen til Haldis.
En mikrobryter/sikring, på vifteovnene, var utløst, og da hadde Haldis satt de ovnene, i garasjen, for da fikk de ikke de til å virke lenger.
Men jeg klarte å få de til å virke.
Så når mine vifteovner slutta å virke, så pleide jeg å hente en ny, i garasjen til Haldis.
Og jeg ble faktisk aldri tatt på fersken, mens jeg rappa is eller vifteovner, i garasjen til Haldis.
Så det var flaks.
Men men).
Men en gang da, mens jeg gikk ned Leirfaret.
Så så jeg plutselig det, at en gutt, stod i hagen til Aina og dem.
Og gjorde noe fanteri vel.
Jeg tror jeg banka opp han gutten, eller noe, ihvertfall fikk jeg han til å oppføre seg ordentlig.
Det var Tore Myrberg, lillebroren til Tom-Ivar Myrberg, som gikk i klassen min.
Myrberg-brødrene, (de hadde enda en bror, som var enda yngre enn Tore, som gikk i klassen til Aina vel).
De hadde nettopp flytta til Bergeråsen, fra Nord-Norge vel.
(Han yngste broren pleide å prate om ‘finn-saman’, så jeg tror at de kanskje var fra Finnmark, eller noe.
Hvem vet).
Jeg prata med Tom-Ivar, om at jeg hadde lyst til å banke Tore.
Men jeg fikk ikke lov av Tom-Ivar å banke opp Tore da.
Så sånn var det.
Så jeg måtte nesten bli kamerat med Tom-Ivar, for å prøve å kontrollere de yngre brødrene hans, som var helt ville da.
Og kasta stein og sånn, var det vel.
Så sånn var det.
For vi var ikke vant til å ha sånne gærne gutter, (som oppførte seg så ville), nedafor S-svingen, på Bergeråsen.
Men men.
Tore Myrberg hadde visst en gang klint pikken sin, inntill vinduet, fra utsiden, av huset til Haldis, mens Christell og Pia stod og så på, inne i huset, (rett på innsiden av vinduet da).
(Sa Christell vel.
Men men.
Så sånn var det).
Tore og jeg, vi spionerte en gang på Christell og Gry Stenberg vel.
(Hvis ikke det var Christell og Nina Monsen.
Det her var nok før søstera mi flytta til Berger).
Og da holdt Christell et slags masasjeapparat, mot innsiden av låret, utapå en stretch-bukse vel.
Noe sånt.
Så det så litt ‘porno’ ut da.
Og da kom Christells storebror Jan Snoghøj, og ferska oss, mens vi stod og så inn vinduet, på Pia sitt rom.
Og da forklarte vi det da, at hu masserte seg på en rimelig intim måte vel, (måtte man vel si), med et sånt massasjeapparat, som minna om litt om en dildo vel.
Så sånn var det.
Men men.
Da Pia flytta til Berger, så fikk Christell og Pia soverommet til Haldis og faren min, på deling.
Jan bodde der fortsatt, og hadde det midterste soverommet vel.
Mens faren min og Haldis hadde soverommet nærmest stua vel.
Noe sånt.
Pia sa seinere det, (husker jeg), at Tore og Tom-Ivar og dem, bare pleide å gå inn, på soverommet til Pia og Christell.
For de hadde en egen utgangsdør, fra soverommet, som var plassert der, av en eller annen grunn.
Hvem vet.
Hm.
Så søstera mi forklarte det, til en venninne en gang vel, at det var en stor overgang for henne, å flytte til Haldis og dem.
For mora var streng, når det gjaldt gutter vel, (jeg husker at mora mi ikke likte at søstera mi gikk med en spesiell lilla bukse vel, for da så visst guttene på henne, sa mora mi, til faren min, en gang han var der for å hente meg vel, mens jeg var på besøk der, mens de bodde i Jegersborggate, etter at jeg hadde flytta til faren min da).
Mens Haldis, (og faren min kanskje), de var veldig lite strenge, og brydde seg ikke om det, at Tom-Ivar og Tore, og dem, gikk inn på rommet til søstera mi og Christell, før de hadde stått opp da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Tom-Ivar pleide også å vekke meg, når vi gikk på ungdomsskolen.
Jeg var deprimert, (siden jeg bodde aleine), og pleide å sove på sofaen i stua, i minst et halvår vel, i 7. eller 8.-klasse vel.
For jeg orka ikke å ligge i vannsenga.
Og da pleide Tom-Ivar å vekke meg, før han gikk til skolebussen.
(For han var ganske tidlig ute).
Så stod jeg opp da, og tok på meg klær da, (hvis jeg ikke sov i de).
Og kom meg til bussholdeplassen jeg og da, kanskje 5-10 minutter etter Tom-Ivar da.
Så jeg trengte ikke vekkerklokke for å si det sånn, før Tom-Ivar og de flytta til Drammen da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Mora til Tom-Ivar og dem, hu jobba også på CC Elektro, sammen med Haldis.
Så det er mulig at det var Haldis som rådet dem, å flytte til Bergeråsen.
Hva vet jeg.
Dem hadde også ei bestemor, på Glassverket, (rett sør for Drammen), mener jeg.
Så sånn var det.
Tom-Ivar og dem, hadde også ei eldre søster, (som het Linda vel, og som gikk i klassen over meg vel), og som sa at katta mi, Kitty, lukta godt vel.
Og en seinere gang, så sa hu det, at katta ikke lukta godt, til ei venninne vel.
Katta pleide å gå rundt, ved postkassene, som lå i Hellinga vel, og sånne steder, og da pleide jeg å la den gå i fred.
Men de jentene pleide noen ganger å hilse på katta da.
Så sånn var det.
Men men.
Linda Myrberg måtte ha en egen lås, til døra, på rommet sitt.
(På grunn av brødrene sine, eller noe.
Dette var en type lås, som man kunne feste inni en vanlig husdør-lås.
Men de nøklene til innedørene, de var så vanlige, så Linda Myrberg, hun hadde en sånn smart lås, som man kunne ha inni låsen, på en sånn standard, (8-nøkkel), inne-dør da, husker jeg.
Men men.
Tom-Ivar og dem bodde i et hus, som lå over Havnehagen, for der Gry Stenberg og de bodde cirka.
Så Tom-Ivar og dem var altså mer naboer med Haldis og dem, enn de var med meg.
Men men.
Så sånn var det).
En gang jeg var på besøk hos Tom-Ivar og dem, så dreiv søstera hans og tok egg, i håret, eller noe.
For det var bra for håret, mente hu.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg kan skrive mer om hva som skjedde, da Pia flytta til Bergeråsen.
En dag, så var Pia plutselig nede hos Haldis og dem.
Pia hadde rømt fra mora mi, som da bodde i Hestehavna, på Tagvedt, i Larvik.
Pia hadde rømt til en eller annen dame, i Larvik.
Og faren min hadde kjørt til hu dama, og henta Pia, mener jeg.
Jeg ble kjempeglad, for at Pia skulle bo på Bergeråsen.
Og tok det for gitt, at Pia skulle bo i Leirfaret, sammen med meg.
Sånn at jeg endelig slapp å bo alene, som jeg hadde gjort, i mange år.
Så jeg sa til Pia, at om hun kunne si i retten, (for dette ble til en sak, i Larvik Tingrett), at hun ville bo på Bergeråsen.
Og det ville hun si, sa hun.
Hvorfor hun rømte, det er ikke så klart for meg.
Men men.
Men mora mi sa seinere det, da Pia og meg besøkte henne, på Tagtvedt, at hu trodde at Pia hadde falt i Lågen.
Og da svarte Pia ingenting.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det ble en rettsak, i Larvik Tingrett, etter at Pia hadde bodd på Bergeråsen, i kun noen få uker vel.
Larvik Tingrett, de holdt til i et litt anonymt hus, ikke langt fra Grand Hotell, Larvik Jernbanestasjon og kroa Ferdinand.
Så sånn var det.
Jeg fikk ikke lov å være med i retten, (som tilskuer da), men måtte stå på gangen der, husker jeg.
Jeg måtte være veldig snill, for å få leke med Pia og Christell, så jeg måtte bytte servietter og glansbider med de.
For jeg var så deppa, siden Pia heller ville bo nede hos Christell og dem.
Når jeg satt meg ned, utafor huset, til Haldis og dem, sammen med Pia og Christell, for å bytte servietter og sånn, så fikk Christell plutselig en slags reaksjon, og begynte å hyperventilere, eller noe.
(Kanskje fordi jeg var gutt).
Så jeg måtte sitte veldig rolig, for at Christell skulle tåle det, at jeg satt der, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Og da satt jeg rolig, for jeg var litt ensom og trist, så jeg orka ikke at Christell skulle begynne å reagere, på meg, og begynne å hyle, eller noe, sånn at jeg måtte gå hjem igjen.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde flyttet en skrivebordsplate, fra rommet mitt, til rommet til faren min, (som jeg brukte da).
Og der leika jeg med noen små plastfigurer av bondegård-dyr, og prøvde å få med Pia til å leke da.
(For å vise at jeg skulle være snill, hvis hun flytta opp til meg.
Men Pia ville ikke flytte opp til meg, uansett om jeg prøvde å være snill og veloppdragen.
Men men).
Mora mi satt på kafeteriaen, i andre etasje, på Domus, (forbrukersamvirke-bygningen), i Larvik Sentrum.
Dette var før rettsaken.
Mora mi satt der aleine, og jeg syntes synd på henne.
Jeg fortalte henne det, at Pia ville si det, i retten, at hun ville bo hos faren vår.
(For dette ble det snakka om, i bilen, på vei ned til Larvik).
Men jeg sa også det, at vi ville besøke henne da.
Så sånn var det.
Men men.
Mora mi mista også foreldreretten, til Axel.
Dette var vel i 1982 kanskje, så Axel var bare fire år gammel, eller noe.
Dette foregikk om sommeren, husker jeg.
Det kan også ha vært våren 1983, som dette foregikk.
Noe sånt.
(For jeg mener å huske det, at Pia og jeg, gikk samtidig, en kort stund ihvertfall, på Berger skole.
Hvis jeg ikke husker helt feil.
Så det er mulig at vi gikk samtidig, på Berger skole, de siste månedene jeg gikk i 6. klasse da.
Da hu og christell gikk i 4. klasse.
Noe sånt).
Og Nina Monsen hadde flytta til Oslo, før søstera mi flytta til Berger, mener jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg var nede hos Haldis, da det ble diskutert, om hvor Pia skulle bo.
Faren min ville at Pia skulle bo på Berger.
Men han ble trist, når han hørte det, at mora mi også kom til å miste Axel.
Da syntes han synd på mora mi.
Haldis sa noe sånt, til faren min, som at ‘er du klar over hva du sier nå’.
For Haldis syntes at det hørtes rart ut, at faren min mente det, at mora mi burde ha foreldreretten, for Axel, som var fire år.
Men ikke for Pia, som var 11-12 år kanskje da.
Haldis mente at hvis mora mi ikke kunne ha foreldreretten for Pia, som var 11-12 år, så burde hun heller ikke ha foreldreretten for Axel, som var mye yngre.
Men faren min var kanskje mer følelsesstyrt, og ble trist av dette da.
Så han hadde kanskje fortsatt følelser for mora mi.
Det er mulig.
Men men.
Jeg var litt bekymret, for mora mi, etter at hu mista foreldreretten, for Pia og Axel.
Så jeg ringte henne, på Tagtvedt, fra Ågot, ikke lenge etter rettsaken.
Og spurte om vi kunne besøke henne da.
Men da var mora mi rimelig rar, i tonen, husker jeg.
(Hu var kanskje langt nede).
Hva vet jeg.
Så da ville jeg ikke besøke henne likevel.
Men vi dro ned dit, til Tagtvedt, (Pia og jeg) på noen besøk, noen uker senere da, (og så et par-tre ganger i året kanskje. Noe sånt).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så sykla Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo, (var det vel), og meg selv, inn til Svelvik, for å se på damer vel.
‘Det er ihvertfall ikke deg dem ser på’, sa Carl, når jeg prata om noen damer, som så på oss, eller noe.
Så Carl, han var litt sånn ovenpå, kan man si, ovenfor meg da.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
En gang, så gikk jeg sammen med Espen Melheim, Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, i klassen min, hjem fra skolen.
Av en eller annen grunn, så gikk de sammen med meg, ned til Leirfaret der.
(Like ved der jeg bodde da).
Og da smalt det plutselig fra Carl, at ‘Erik har pult med søstera si’, eller noe.
Og da ble jo jeg dritflau.
Det var jo sånn som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, at søstera mi hadde lært av ei jente, som het Desire, i Larvik, at det og det hullet var til å ha tissen i da.
Så Pia satte plutselig bare rumpa i været.
Noe som jeg så på som en utfordring da.
Jeg ville ikke være feig liksom, så jeg måtte liksom prøve da, om det var det hullet, som Pia sa, at tissen skulle inn i.
(Men jeg fikk ikke tissen inn, for hullet til Pia var for lite, for å si det sånn).
Men jeg syntes jo at det her var veldig flaut da.
Jeg ville ikke at de andre i klassen min, (Espen og Ulf og dem), skulle vite om det her.
Jeg hadde jo hørt en gutt, (regna jeg med), som løp ned stien, fra huset vårt, i Hellinga 7B, mens Pia hadde rumpa i været der, på den sovesofaen, som faren min hadde for gjester, ikke langt fra kjøkkenet, i stua, i Hellinga der da.
Så da Carl begynte å si det her, så regna jeg med, at den gutten var Carl da.
Jeg ble så flau for dette, og ville ikke innrømme dette, så jeg sa bare det, at ‘Carl har pult Laura’.
Laura var hunden til Fallan-familien da.
Og da ble Carl veldig stille.
Så jeg vet ikke om det var noe i det.
Men men.
Så ble det ikke sagt noe mer vel.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var også mens jeg bodde i Leirfaret, at jeg begynte å runke.
Jeg hadde lest om runking, i mannfolkbladene til faren min kanskje.
Men ikke fått til det, å runke til jeg fikk orgasme da.
Men en gang, som jeg ikke ga meg da.
Så kjente jeg plutselig det, (som lyn fra klar himmel nesten), at jeg fikk min første orgasme da.
(Dette var en gang, som jeg var hjemme med ranselen, og skulle gå bort til Ågot da, på Sand).
Og dette var vel før jeg fikk hår på tissen, og kom ordentlig i puberteten, vil jeg si.
Men jeg hadde lest om runking og sånn, i pornobladene til faren min, var det vel, (eller om jeg hadde sett om det, i TV-serien ‘Kroppen’, med Trond Viggo Torgersen, som gikk på TV, på den her tiden. Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
I begynnelsen av 6. klasse, (det vil si høsten 1982), så dro klassen vår, på Berger skole, på leirskole, til Barnas Gård, ute ved Nesodden et sted, (eller noe), tror jeg.
Noe sånt.
Der var vi samtidig med en klasse, fra Grunerløkka.
Faren min hadde en kamerat, fra Grunerløkka, og tilfeldigvis, så hadde faren min dratt med meg, inn til han kameraten, noen dager før, at vi dro på leirskole.
Og dattera til han kameraten til faren min, hu var på min alder.
Så jeg kjente ei jente, som gikk i parallellklassen, til de vi var på leirskole med faktisk.
Jeg husker at vi satt i leiligheten deres.
Han kameraten til faren min, han hadde fabrikert noen kvitteringer, av en eller annen grunn.
Han sa til faren min, at her har jeg skrevet en kvittering, på baksiden av en barnetegning, osv.
Men jeg fikk ikke med meg hvorfor.
Men men.
Det må vel ha vært noe kriminelt antagelig, tror jeg.
Men men.
Hu jenta spurte om jeg ville lese noen Donald-blader, eller noe.
Men jeg ville heller sitte i sofaen, med de voksne der da.
Og etterhvert så begynte hu jenta å si det, til mora, at hu ville gå til en kiosk, som lå der og der da.
Men mora sa det, at hu jenta ikke fikk lov, for den kiosken lå på Ila.
Men da sa hu jenta det, at nei, den kiosken lå på Grunerløkka.
(For hu jenta, som vel også gikk i 6. klasse da, hu fikk bare lov til å ‘leike’, på Grunerløkka.
Så sånn var det).
Pia, Christell og jeg, hadde fått hvert vårt elektroniske spill, av Haldis, like før denne turen.
Så det var kanskje sommeren 1982, at Pia flyttet til Bergeråsen.
Det er mulig.
Men men.
Jeg husker at jeg satt på bussen, og spilte det tanks og fly-spillet, mens folka fra Grunerløkka gikk på da.
Og flere i den klassen, hadde også sånne spill da.
Jeg hang mest med Carl Fredrik Fallan, på Barnas Gård da.
De hadde bordtennisbord der, (som vi var vant med, fra Onsdagsklubben, eller hva den het), og Carl og jeg, vi spilte mot noen gutter, fra Grunerløkka da.
(Jeg klarte å tråkke på bordtennisballen, husker jeg, og måtte hente en ny ball.
Men men.
Hvis jeg husker riktig).
Det var masse hyggelig jente, (må jeg vel si), fra Grunerløkka der da.
Jeg husker ei kort mørkhåra ei.
Og ei høy med brunt, krøllete hår vel.
Jeg spurte ei jente, fra Carl.
Men da begynte bare hu Oslo-jenta, å synge på ei regle, sammen med venninna.
Den gikk sånn her:
‘Er du gæern er du gal.
Er du kjærringa til Carl?’.
Så etter det, så ble jeg litt skeptisk, så jeg ba ikke Carl om å sjekke opp noen damer for meg.
Men men.
Men på onsdagen, så var det min tur, til å være sånn at jeg serverte, ved et bord.
(For alle hadde sin dag da).
Og da, så satt jeg sammen med noen Grunerløkka-folk da, husker jeg.
Og henta mer kakao, og sånn, som vi fikk nesten så mye vi ville ha av, virka det som.
Men men.
Ei jente fra Grunerløkka, spurte om jeg var med å hoppe i høyet.
Men det var jeg ikke.
Jeg lå på rom med blant annet Erik Ree, som inrømte det, at han syntes, da han begynte i klassen, at Gry Stenberg var en av de peneste jentene i klassen, (husker jeg).
Hu hadde vel jeg tungekyssa med, i sofastolen ved siden av peisen der, i Leirfaret 4B, men det sa jeg ikke noe om.
Men men.
Noen ganger, så hoppa Erik Ree vel, ut av vinduet, for å fly rundt om natta, for å møte andre unger som også tulla rundt om natta der da.
Men men.
De hadde en kiosk der, som vi egentlig ikke fikk lov til å gå på vel.
Det var vel sånn, at vi fikk godteri, for fem kroner, hver dag, på den gården da.
Men men.
En dag, når jeg hadde stelling i fjøset, så stod jeg ved siden av en åpen møkkakjeller-lem.
Og en gutt, i den Grunerløkka-klassen, han så seg ikke for, og ramlet rett ned i møkkakjelleren.
Jeg ble helt paff, med en gang, men fikk spurt ei jente, i den Grunerløkka-klassen, (som også stod like ved da), om det ikke var en gutt, som falt ned der.
‘Jo’, sa hu jenta.
Og plutselig, (før vi fikk sagt fra til noen lærer, for det var ingen lærere akkurat der vi stod), så kom han gutten opp igjen, fra møkkakjelleren, og løp som søren, rett i dusjen, (fikk jeg høre etterpå).
Så sånn var det.
Men jeg vet ikke om hvor dyp den møkkakjelleren var.
Det hadde jeg ikke lyst til å finne ut, for å si det sånn.
Men men.
Den siste kvelden, som jeg var der.
(Jeg skulle nemlig dra derfra tidligere, for Haldis sin eldste sønn, Viggo Snoghøj, skulle være med i nordisk mesterskap, i bodybuilding, i København, på slutten av den uka, som klassen min skulle til Barnas Gård.
Og jeg hadde fått mast meg til det, fra faren min og lærer Allum, at jeg skulle få være med på Danmarksturen også.
Men men).
Men den siste kvelden, som jeg var der da.
Så var det to jenter, fra Grunerløkka-klassen, som kledde seg helt nakne.
Og de stod i dusjen, uten at gardinene var trekt for, og de løp også rundt i gangen der.
Lyset var på, i bygningen de bodde i.
(Jentebygningen, het det kanskje).
Så de ungene, som var ute, de kunne jo se de nakne jentene, veldig godt da.
De hadde begge allerede fått hår på fitta, (som man vel sier), husker jeg, (enda de bare gikk i begynnelsen av 6. klasse).
Lærer Allum, (fra Sand), så det her, husker jeg, og sa at det ikke var bra da.
Så han fikk vel kanskje stoppa de jentene, som løp nakne fram og tilbake der, på en eller annen måte.
Hva vet jeg.
Det var ihvertfall litt av et show, (sånn som jeg husker at jeg opplevde det, som gutt ihvertfall), det er helt sikkert.
Lærer Allum hadde også arrangert ‘kyss, klapp og klem’, (eller hva det heter), dagen før dette vel.
Og jeg ble klappa på et par ganger, ihvertfall.
Av noen Oslo-jenter vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så på fredagen, (var det vel), så var Allum sur på meg.
For vi skulle på noe orientering, (eller noe).
Og Allum sa at jeg måtte løpe ut i skogen, og orientere, eller noe, da.
Men jeg sa ‘nei’.
Også sa Allum, (som var litt gammeldags vel).
‘Hvorfor ikke det’.
Jo, for jeg hadde sett bilen, til faren min, (den svære amerikanske stasjonsvognen), som kom kjørende, på gårdsveien, opp til gården da.
For jeg fulgte med på om faren min og dem dukka opp der da.
Men det gjorde ikke Allum, han hadde kanskje glemt det, at jeg skulle dra derfra en dag eller to tidligere.
Det er mulig.
Men men.
Så dukka faren min opp der da.
Og den amerikanske stasjonsvogna, den hadde jo plass til mange folk.
Det var to eller tre, som kunne sitte foran.
Og så tre eller fire, som kunne sitte i baksetet.
Men så var det også plass til tre unger, i en sofagruppe, helt bakerst, i lastedelen, av bilen.
Så de som satt i bilen.
Det var vel faren min, Haldis, Jan Snoghøj, Erik Thorhallsson, Grande muligens, (en bodybuilder fra Bergeråsen), Pia og Christell da.
Noe sånt.
Så vi satt vel litt trangt, i baksetet der muligens.
(Jeg mener å huske at jeg satt der).
Og så satt vel Pia og Christell aleine bakerst kanskje.
Noe sånt.
Også kjørte vi fra Barnas Gård da.
Hvor alle ungene skulle være fram til søndag, eller noe vel.
Og det her var vel fredag, tror jeg.
Hvis ikke det var torsdag.
Det er mulig.
Vi kom fram til Danmark.
Og jeg husker at jeg skulle pisse på veien, og da bare sa jeg det, i bilen at ‘jeg skal bare lette litt på trykket’.
Som jeg hadde hørt at noen hadde sagt en gang.
Og da lo Jan Snoghøj vel, og de kamerata hans, som var en god del eldre enn meg da.
Sånn som jeg husker det.
Men men.
På fredagen, (var det vel), så husker jeg at vi var i en hall, i København, og så på bodybuilding-konkurranse da.
En kvinnelig bodybuilder, var så groggy, at hun måtte hjelpes av scenen, husker jeg.
Så det var visst noe med doping, har jeg sett senere, i et TV-program, på svensk TV vel.
Christell, Pia og jeg, vi satt på med Viggo Snoghøj, på vei tilbake til hans leilighet, i Køge, (hvor vi bodde, under oppholdet).
Viggo var sammen med en dansk flyvertinne, som het Greta, husker jeg.
De bodde i en leilighet i Køge sentrum da.
Viggo ble tatt igjen, av en politimann, på motorsykkel, på motorveien mellom København og Køge.
Viggo fikk så en fartsbot, av politimanne, husker jeg.
Men men.
Haldis ble sur, da jeg fortalte det høyt, at Viggo hadde fått fartsbot, husker jeg.
Så Viggo fikk kanskje en del penger av Haldis.
Det er mulig.
Men men.
Vi dro på et supermarked, der nede, husker jeg.
Og faren min kjøpte en type cola de hadde der, til meg, (når jeg maste vel), som het ‘Cola uden farve’.
Noe sånt.
Og vi dro i videobutikken.
Og faren min ble så overrasket over at de hadde så mange pornofilmer der.
(Det hadde de ikke i Norge, for å si det sånn, i videobutikken).
De tyske pornofilmene var de beste, sa Viggo, og så valgte han ut en for faren min da.
Han leide også en film, som het ‘the Thing’, samtidig, husker jeg.
(Dette var kanskje på lørdag formiddag).
For det skulle være gallamiddag, eller noe sånt, på lørdagen.
Og da ville vinnerne bli kjent.
Så på lørdagen så fikk ikke Pia, Christell og jeg, være med, inn til København.
viggo hadde en nabojente, som var 13-14 år, (altså et par år eldre enn meg da).
Dette var en veldig vakker og lyshåret danske jente.
Jeg ble jo rimelig skuffet, siden vi ikke fikk være med, på¨den siste konkurransen, (eller hva det var), i nordisk mesterskap, i bodybuilding da.
Vi så the Thing, som var en veldig bra skrekkfilm, husker jeg.
Det var noen norske forskere, som hadde funnet et slags monster, på en polekspedisjon, eller noe.
(Selv om filmen var amerikansk da).
Så det syntes vi var artig, husker jeg, at det var noen norske med.
Selv om de ble drept av monsterne da.
Men men.
Så ble det litt kjedelig, etter skrekkfilmen.
Og jeg måtte masse kjempelenge, på hu danske barnevakten, før vi fikk lov å se på pornofilmen også.
Det var en skikkelig sexy dame, som dansa rundt en sånn strippestang, mens noen soldater, (eller noe), runka, mens de så på henne, eller noe.
(En svær neger, eller noe, vel).
Vi fikk ikke se på hele filmen, tror jeg.
Vi fikk bare lov å se de første minuttene, sånn som jeg husker der.
Men jeg hadde kanskje de nakne Grunerløkka-jentene, fra leirskolen, i bakhodet.
Så det var kanskje derfor at jeg var så hypp på å se pornofilm.
Hvem vet.
Christell og Pia, de satt pent i sofaen, og de ville også se pornofilm, (sånn som jeg husker det).
Så det var oss tre, mot barnevakten da.
Så sånn var det.
Etter pornofilmen, så ville barnevakt-jenta, prate med meg, (eller noe), inne på badet.
Hu dro meg ihvertfall inn på badet.
Men hva hu ville der, det vet jeg ikke.
Jeg var veldig sent, i puberteten, og fikk ikke hår på tissen, (som man vel sier), før den sommeren jeg fylte 17 år, husker jeg.
Og dette var jo like etter at jeg fylte 12 år.
Og noen av gutta i klassen min, (sånn som han Steinar vel, som egentlig hadde slutta i klassen vår, men var med på leirskolen), de hadde jo hår på tissen, allerede i 6. klasse.
Så jeg var minst fem år seinere, i puberteten, enn de i klassen min, som var først i puberteten da.
Og jeg hadde alltid pleid å være den, i klassen, som var først i alt liksom.
Jeg var liksom klassens ‘racer’, når det gjaldt å bli fort ferdig med matte-oppgaver, og sånn.
Så jeg syntes at det var skikkelig flaut, å være så sein, med å komme i puberteten.
Så å vise fram tissen min, uten hår, til noen jenter.
Det var det siste jeg ville, for å si det sånn.
Så jeg hadde ikke noe sex i tankene, med hu pene barnevakt-jenta, i Danmark.
Men hva hu hadde i tankene, det veit jeg ikke.
Hu dro meg inn på badet der, av en eller annen grunn, husker jeg.
Men hvorfor, det skjønner jeg ikke.
Viggo vant gullmedalje, i Nordisk Mesterskap, for juniorer, det året.
Og han representerte vel Norge, tror jeg, selv om faren hans er dansk, og han bodde i Danmark, med dansk kone.
Så senere, så representerte Viggo Danmark, husker jeg.
Viggo kjefta på faren min, for at jeg hadde gjort noe galt, på søndagen.
Jeg hadde visst fått hu pene barnepike-jenta, til å gjøre noe galt.
Uten at jeg skjønner hva det kan ha vært.
Men det er kanskje noen andre som skjønner det.
Det er mulig.
På vei hjem, så skulle vi gjennom tollen, i Sverige vel.
Og da viste noen i bilen, bodybuilder-muskler, til noen tollere.
Og faren min lo.
Vi ble ikke stoppa, så det gikk visst greit.
Vi gjorde visst noe galt, skjønte jeg, på faren min og dem da.
Så vi hadde kanskje for mye sprit i bilen, det er mulig.
Sofagruppen bak i bilen, var vel egentlig ikke lov å bruke, heller.
Men men.
For bilen var registrert som stasjonsvogn og ikke minibuss da.
Så sånn var det.
Så faren min skulle egenltig ha sveisa, eller noe, sånn at den sofagruppen ikke kunne bli brukt.
Men tollerne i Sandvika var vel joviale, eller noe, da.
Det er mulig.
Men men.
Da jeg kom på skolen, neste uke, så sa Ronald Lund det, at de hadde fått så mye godt godteri, og sånn, på Barnas Gård, på lørdagen vel.
Noe sånt.
Så jeg ble litt misunnelig, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Våren etter, så skulle vi ha fest, sammen med den Grunerløkka-klassen, på Berger skole.
Vi skulle ha dansekonkurranse, i gymsalen.
Og i klasserommet vårt, (som var i musikk-klasserommet, det siste året).
Det var en skyvedør, mellom klasserommet vårt og gymsalen, så det ble et stort festlokale da, (eller hva man skal si).
Vi satt ved bordene der, husker jeg.
Og ei jeg ble såvidt kjent med, på Barnas Gård, hu hadde vært på Halv-Sju, eller Midt i Smørøyet, eller noe, i mellomtiden.
Og jeg tok opp masse, med videoen til faren min.
Så jeg hadde vel tatt opp hu også tror jeg.
Så hu var jo nesten som en stjerne, i gjengen vår, på Nedre.
(Det var Christell, Pia, Gry Stenberg, Tom-Ivar Myrberg og meg).
Ihvertfall Tom-Ivar og meg, vi huska henne godt.
Og hu brunetta, var hu vel, hu ville sitte ved siden av meg, husker jeg, på festen på skolen vår da.
Men hu sa noen negative kommentarer, om meg, siden jeg hadde tatt med det elektroniske spillet, som jeg hadde tatt med, på Barnas Gård.
‘Hvem er det som tar med spill på klassefest da’, (eller noe), sa hu.
Men men.
Så jeg snakket ikke mye med henne, for å si det sånn.
Men Tom-Ivar, han hadde driti seg ut.
For han sa til meg, (og Christell og Pia, og mange fler vel), at han hadde klina, med hu lave mørkhåra, fra Grunerløkka.
Og det visste vel hele klassen.
Så Tom-Ivar hadde ikke lyst til å dra på klassefesten.
Han var skikkelig redd, eller ihvertfall flau.
Men jeg fikk overtalt han.
Men på veien opp til Berger skole, (der hvor faren min hadde kjørt, med firehjulsdrevet bil, langt på utsiden av veien, sånn at det ble hjulspor, langt opp på en haug der, på skoleveien vår).
Så så Tom-Ivar, 3-4 biler, som kom kjørende, på rekke og rad da.
‘Der kommer dem’, sa Tom-Ivar, og ble enda reddere da.
(Eller flauere).
Men jeg fikk han med dit, (han hørte kanskje litt for mye på meg, det var liksom meg som var lederen, kan man vel si, i den gjengen vår og kanskje. Det er mulig).
Og på festen, så ville ingen prate med han da.
For da kunne hu lave, mørkhåra, hu kunne avkrefte det, at Tom-Ivar hadde vært sammen med henne da.
(Var det vel, som det var snakk om.
Men men).
Jeg var liksom klassens ‘musikksjef’, siden faren min hadde lært meg stereoanlegget hans.
Så jeg hadde tatt opp den ‘on the Ritz’-sangen, som var så populær, våren 1983 vel.
Fra ti i skuddet da.
Jeg hadde vel bare tatt opp den sangen, for folk sa at den var så kul da.
Men men.
Og damene som var med i dansekonkurransen.
De sa at det var greit.
(Noen Oslo-jenter vel).
Så de bare dansa til den samme sangen flere ganger da.
Så sånn var det.
Men men.
Så de var ikke så vanskelige å ha med å gjøre, egentlig, de jentene fra Grunerløkka.
Men men.
De jentene fra Berger, var egentlig stillere, vil jeg si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men det ble kanskje litt mye for meg, på den festen.
For jeg hadde Tom-Ivar, som jeg liksom skulle beskytte litt, siden han hadde driti seg ut da, og nok ble prata dritt om, siden han hadde jugi, om hu lave jenta, med det mørke håret.
(Men hu så litt sånn rart på meg og, på bussen, når vi skulle kjøre fra Grunerløkka og til Barnas Gård, mener jeg å huske.
Så jeg skjønner det egentlig litt, hvis Tom-Ivar fantaserte litt, om hu jenta.
Men men).
Så sånn var det.
Også var det hu ‘Halv-Sju-jenta’, som jeg liksom skulle prøve å sjarmere da.
Men jeg ble kanskje litt sånn ‘star-struck’, av henne, siden hu hadde vært på Midt i Smørøye da, (eller hva det var igjen).
Så sånn var det.
Også skulle jeg samtidig ha ansvaret for musikken til dansekonkurransen.
Og jeg hadde jo bare tatt med en sang, så det med Tom-Ivar ødela kanskje litt av konsentrasjonen min, at han grua seg så fælt, til den her klassefesten da.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg var litt stressa, på den festen, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Faren vår, Pia og jeg, var også på en annen Danmarkstur, jula 1982, må det vel ha vært.
Faren min hadde vært på en møbelmesse, på Sjølyst, eller Infor-Rama, eller noe, og hadde fått en ny sofa.
Jeg tror han fikk den nye sofaen gratis, mot å kjøre ned til Danmark, til en konkurrerende møbelfabrikk der, med en av stolene.
Det var en tre-fire seter sofa, og tre stoler.
Men den ene stolen, den kjørte vi ned med til Danmark da, faren min, søstera mi og jeg, i juleferien 1982 da.
(Hvis jeg ikke tar helt feil, så var det den jula).
Pia må nok isåfall ha flytta til Berger, tidligere i 1982, vil jeg tippe på.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi kjørte vel faren min sin amerikanske stasjonsvogn igjen, vil jeg tippe på.
Den sofaen var trekt med lyseblå tøy, og det var ingen skarpe kanter på den, så det var derfor jeg begynte å sove i stua, som jeg skreiv om ovenfor vel.
Fordi den sofaen var så god å ligge på, med avrundede ender, osv.
Så sånn var det.
Så derfor var litt misfornøyd, med sofaen, som jeg hadde, da jeg bodde i Leather Lane, i Liverpool, fra 2006 til 2011.
For den var bare en to-seter, og den jeg hadde i Leirfaret 4B, det var ihvertfall en tre-seter.
Så man kunne ligge med bena ut på den, (ihvertfall da jeg var sånn 12-13-14 år da. Jeg var vel 1.70 høy i 7. klasse, hvis jeg husker riktig. Men men).
Og å ligge og sove i en sånn to-seter, det er ikke så artig, for da får man ikke strekt ut beina, og må ligge med de i høyden da.
Så beina får vel kanskje for lite blod og.
Så sånn er nok det.
Men men.
Så hvis jeg skal kjøpe meg en sofa selv en gang, og har en del penger, så blir ihvertfall ikke det en to-seter, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn er det.
Vi kjørte vel med Larvik Line sin ferje, Petter Wessel, fra Norge til Jylland da.
Faren vår tok en stopp, i Aalborg, hvor vi leide inn på et hotell da.
Det var bordtennisbord der, husker jeg, og jeg fikk såvidt med Pia, for å spille litt bordtennis.
Faren vår tok oss med, for å kjøpe burgere, var det vel.
Og noen horer, var det vel, stod i burgersjappa da, som kanskje var i Jomfru Anes gate, eller noe.
(En kjent gate i Aalborg).
Faren vår ble borte, i flere timer, den kvelden, (han løp kanskje etter de horene. Hvem vet).
Så det var da jeg dro med Pia for å spille bordtennis, nede i kjelleren der, var det vel.
Og de hadde også et veldig artig bad der, gjorde vel Pia meg oppmerksom på.
Det badet så nesten ut som et boblebad, men det var ikke et boblebad.
Men det var et ekstra stort badekar, med plass til to personer kanskje.
Men jeg prøvde det badekaret da, og det var vel ikke så spesielt.
Men jeg fikk tatt meg et bad ihvertfall.
Mens Pia så på TV vel, eller noe.
Og faren min var vel ute og fløy etter de horene som hang i den burgersjappa, vil jeg vel kanskje tippe på.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Dagen etter, så kjørte vi ned mot Randers, tror jeg.
Vi tok inn på et hotell der og.
Der hadde de et juletre, som det lå uåpnede gaver under.
Fra kommunen til hotellet, (ellet noe), stod det på de, husker jeg.
Men jeg skjønte ikke hvorfor ingen hadde åpnet de gavene.
Det var vel også på denne ferien, at Pia og jeg spilte på en enarmet banditt, på en kro.
Det var mine poletter vel, (eller om det var 25-øringer), som jeg hadde hatt med ned til Danmark, tror jeg, kanskje fra Køge-turen, høsten før.
Og så sa jeg til Pia, at du kan spille med mine penger, og så deler vi det, hvis du vinner.
Noe sånt.
Også vant Pia 200 kroner, eller noe, i danske 25-øringer og poletter da.
Så vi sleit vel hele den Danmarksturen, med å bruke opp de polettene igjen.
Dette var nord i Danmark, på en veikro, hvor vi stoppet for å spise middag, før vi kom til Aalborg da.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi var jo også på den fabrikken da, ved Randers vel.
Fabrikkeieren, han hadde to sønner, som Pia og jeg, ble satt til å leke med.
Danmark hadde fått TV2 mener jeg.
For de guttene hadde et helt loft, hvor de kunne leke da, mens fedrene våre diskuterte business vel, nedenunder da.
Og de hadde TV der, og jeg så at Danmark hadde fått TV2, (hvis jeg ikke husker helt feil).
(Dette var vel i 1982, som tidligere skrevet).
Disse to guttene, de spurte meg da, om jeg ville spille ‘chess’.
For de hadde fått chess til jul da, (vil jeg tippe på ihvertfall, siden de sa ‘chess’ og ikke ‘sjakk’, eller ‘skakk’, eller hva de sier i Danmark).
Så vi spilte chess da, (jeg hadde jo sjakk som valgfag, et år, på Berger skole, og Pia kunne vel også spille sjakk, tror jeg. Ihverfall så lærte bestefar Johannes Pia og meg, å spille sjakk, da vi var små, og bodde hos mora vår, i Larvik da. Og Pia og jeg hadde også spilt sjakk, på biblioteket i Larvik, (som da lå ved siden av Munken kino), like etter at vi flyttet til Jegersborggate, det vil si i skoleåret 1978/79, altså drøye fire år tidligere vel. Så sånn var det).
Den møbelfabrikken, på Jylland, kunne kanskje minne litt om møbelfabrikken til farfaren min, Strømm Trevare, på Sand.
Men med noen små forskjeller da.
De danskene hadde det sånn, at de kunne gå gjennom en slags gang, (uten å behøve å gå utendørs), også kom de inn i fabrikken da.
(De to danske guttene viste Pia og meg fabrikken da, mens fedrene våre fremdeles satt og snakket business vel, i stua deres, i første etasjen, i huset deres da).
De to danske guttene, de forklarte meg, (og Pia da), at faren deres, hadde strømlinjeformet verkstedet deres.
(Dette var de ganske stolte av da.
Og det hørtes smart ut for meg og, må jeg innrømme).
Faren deres hadde gjort det sånn, at de fikk materialene inn på en side av fabrikken.
Også stod maskinene sånn at de ferdige møblene, de kom ut, på den andre siden av fabrikken.
Så det ble ikke så mye flytting, av elementer osv., fram og tilbake da.
Så det syntes jeg hørtes smart ut.
Sånn var det jo ikke på Strømm Trevare, for eksempel.
Der tok de materialene inn av den samme lagerporten, som de ferdige møblene ble levert ut av.
Så man kan si mye rart om dansker.
De klarer ikke å si ‘sjakk’, men å strømlinjeforme møbelproduksjon, det er de visst flinke til.
Selv om det vel kanskje var industrispionasje, (hvis man kan kalle det det), det som faren min og han faren til de to guttene drev med.
For de danskene, de skulle jo da ta fra hverandre, den stolen, som vi hadde med da.
Og studere hvordan konkurrenten deres lagde stolen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg mener også å huske det, at på hjemveien, så var vi innom en kro, i Fredrikshavn Sentrum.
(For danskebåtene pleide å gå til Fredrikshavn, og ikke Hirtshals, på den her tiden.
Av en eller annen grunn.
Men men).
Og i den kroa, så fikk Pia og jeg brukt opp de siste polettene vel, som vi vant, på den enarmede banditten, i den veikroa, som vi spiste i, når vi kjørte nedover til Randers da.
(Jeg husker ikke helt sikkert, om det var Randers.
Men det var et sted på Øst-Jylland, ihvertfall, (der hvor vi leverte den stolen da), det mener jeg å huske sikkert.
Men men.
Så sånn var det.
Og jeg husker også det nå, at vi var innom Aalborg, også på tilbakeveien.
Og da var vi innom en databutikk, som de hadde der.
For jeg hadde fått VIC-20 datamaskin, av faren min, sommeren før.
I en databutikk i Vika, i Oslo vel.
(Like ved der jeg gikk på Ingeniørhøgskolen, drøye 20 år seinere vel).
Men jeg ringte den databutikken, flere ganger, for å høre om de hadde fått inn kassettspiller, til den.
For det fulgte ikke med lagringsmedium, med den VIC-20-maskinen.
Så jeg måtte punche inn mange datalinjer, i programmeringsspråket Basic, for å kunne ha noe artig, med den maskinen.
Men når strømmen ble skrudd av, på den datamskinen, så måtte man skrive inn linjene igjen da.
(Sånne dataspill-programmer, de stod i noen datablader, som man kunne kjøpe i Narvesen.
Det var snakk om enkle spill da, på 10-20-30 linjer, og oppover da.
Og i en lærebok i Basic-programmering, som fulgte med datamaskinen, så stod det også listet mange spill, som man kunne taste inn da.
Og jeg leste også i den boken da, som fulgte med.
For datamaskiner, det var veldig kult, sommeren 1982 da.
For å si det sånn.
Og faren min mente det, at jeg burde lære data da.
Så sånn var det.
Men det var meningen at man skulle ha en kassettspiller, som passet til VIC-20.
Og på den så kunne man lagre dataspill, sånn at man slapp å punche inn de samme linjene, for hver gang man slo på maskinen.
Men jeg ble etterhvert ganske rask da, på å punche inn datakode.
Siden jeg ikke hadde kassettspiller, (for den databutikken i Vika, som jeg ringte til mange ganger, (høsten 1982, var det vel), de var alltid utsolgt da.
Men men).
Og jeg lærte jeg meg litt Basic, fra den læreboken og.
Så etterhvert, så lagde jeg egne, enkle spill da, i Basic.
Som kronespill og alarmklokke, mm.
(Krona gikk veldig, veldig hakkete, på det kronespillet, som jeg lagde.
Men den alarmen virka, husker jeg, og TV-en bråka skikkelig, og skjermen blinket da, når klokka var så mye, at jeg skulle stå opp da.
Når jeg sov på sofaen da, i stua).
Så sånn var det.
Men men.
Men i Aalborg, så hadde de den kassettspilleren på lager, i en databutikk da.
Selv om den vel kostet drøye hundre kroner mer enn i Norge.
(Den kostet vel 590 danske kroner, eller noe, tror jeg, i 1982, mens i Norge, så kosta den kassettspilleren fire hundre og noe vel.
Men de danske kronene var kanskje mindre verdt, på den tiden.
Det er mulig.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig.
Men men).
Jeg fikk ihvertfall den kassettspilleren av faren min da.
Noe som jeg syntes var artig.
Og de hadde også veldig mye artig fyrverkeri, (som jeg fikk lov å kjøpe der nede. De var ikke så strenge på sånt i Danmark, de solgte til og med vin, i godtebutikker og sånn, husker jeg. Men men).
Så jeg kjøpte noe artig fyrverkeri, som het heksehyl da.
Og som var ganske billige.
Man skulle bare tenne på en lunte, og så kom det et forferdelig hyl da.
Noe tolvåringer vel syntes var artig da.
Selv om kanskje ikke søstera mi syntes at de var så artige.
Det er mulig.
De hadde også en annen type morsomt fyrverkeri der, husker jeg, (dette var jo i romjula, hvis jeg ikke husker helt feil), som var artig.
Og det var noen sånne ‘snurrer’.
De tente man på, også snurra et sånt hjul rundt og rundt, på bakken.
Disse kjøpte jeg vel enda fler av, tror jeg, og jeg hadde vel med noen av de tilbake til Norge, tror jeg.
Det var vel litt snø i Aalborg, mener jeg å huske, så man kunne liksom putte fyrverkeri i snøen der da, (såvidt), hvis jeg ikke husker helt feil.
Men disse hjulene, de skulle man plassere et sted det var snøfritt da.
Også snurra de rundt og rundt ganske lenge da, mens de føyk gnister ut på sida av dem da.
Og de kosta vel kanskje en krone, eller enda mindre.
Noe sånt.
Og da kunne man også tuppe til de hjulene da, mens de snurra, og da føyk de bortover, (mener jeg å huske), og begynte å snurre videre, mange meter bortenfor da.
Så jeg tror ikke at Danmark var det værste stedet, som man kunne være, i romjula, hvis man var tolv år da, på 80-tallet.
Det tror jeg nok ikke.
Ihvertfall ikke hvis man hadde litt lommepenger.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
På fotballen, så var vi med i en turnering, oppe i Kongsberg, mener jeg å huske.
Jeg fikk en pin, for å være med, i den konkurransen da.
Jeg satt på med Ole og dem, tilbake til Berger da.
Og da vi kom til Leirfaret, så spurte Ole Christian Skjellsbekk meg, (husker jeg), mens han satt ved siden av faren sin, foran i bilen da.
Om det ikke var fælt å bo alene.
(Noe sånt).
Jeg ville ikke være pysete, så jeg sa at det var det ikke.
Men jeg klagde, for jeg fant ikke den pin-en, som vi fikk, i Kongsberg, for å være med i den cupen da.
Så det var litt ergelig, husker jeg.
Vi satte vel på lyset, bak i bilen der og, men jeg fant likevel ikke den pin-en.
Og jeg fikk ikke noe pin, av Ole og dem, seinere.
Så de fant vel ikke den, i bilen sin, tror jeg.
Men det var vel Geir Arne Jørgensen, (tror jeg), som satt bak i den bilen, sammen med meg.
Og som ble sluppet av på Sand da, der de bodde, i en ganske liten hytte, (enda de var to foreldre og tre unger vel. Geir Arne hadde to yngre tvillingsøsken vel, en gutt og en jente vel. Men men), i den gårdsveien, ned mot forsamlingshuset Snippen der da.
Faren min advarte jo Ågot mot at jeg ikke burde leke med Geir Arne Jørgensen, husker jeg.
Så det var vel antagelig han som hadde rappa den pin-en da.
Kanskje han hadde luska hånda si bort til mine ting der, i mørket, i bilen.
Hvem vet.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi hadde klassefest, hvert år, hos forskjellige elever da.
Jeg lurer på om vi hadde klassefest hos Ulf Havmo, en gang.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg spilte på et piano, i den delen av Havnehagen, en gang.
Men jeg fikk vel litt klager, tror jeg, for at jeg spilte for høyt, eller noe.
Men men.
En klassefest, var hos Espen Melheim og dem, litt lenger ned i Havnehagen da.
Og der syntes jeg at de hadde rydda og organisert hele huset, så fint og ordentlig, må man vel si.
Så jeg ble imponert over at de holdt huset sitt så fint og ryddig, må jeg si.
(Dette her var vel kanskje i femte klasse, eller noe, da.
Men men).
Og hver høst, så visste aldri hverken Ågot eller faren min, noe om når skolen begynte.
Var det 15. august eller 20. august liksom.
Så da syntes jeg, at jeg kunne ringe Espen Melheim og dem da, siden jeg hadde på klassefest hos dem, og dem hadde så det så ryddig og ordentlig liksom, i huset sitt da.
Så nesten hver august, så pleide jeg å ringe mora til Espen Melheim da, for å spørre når skolen begynte.
(Mens jeg gikk på barne og ungdomsskolen da.
Så sånn var det).
Og et år, så skulle vi sykle, fra ungdomsskolen i Svelvik, og så til Nesbygda, og så tilbake til ungdomsskolen.
Og da hadde noen vel stjålet den Apache-sykkelen, som jeg fikk av bestefar Johannes, i 1978 da, når jeg bodde i Jegersborggate.
Og racersykkelen til faren min, den virka ikke.
Og faren min sa det, at jeg måtte fikse den sykkelen, (som stod i uteboden, i Leirfaret 4B), selv.
Men det var noe med giret, som var ødelagt, så jeg klarte ikke å fikse det.
Den sykkelen var skikkelig proff, på den måten, at den sykkelen ikke hadde skjermer, over hjulene, så det var en skikkelig proff sykkel, som faren min hadde kjøpt, da han ble medlem av en sykkelklubb da, våren 1980 vel, (men han var bare med å syklet der, i et par måneder vel. Men men).
Men da sa Espen Melheim det, at jeg kunne låne racersykkelen til faren hans, (som var i Heimevernet forresten, husker jeg. Det var kjent på Nedre, at han hadde AG3 hjemme, selv om det ikke var sånn, at vi fikk se det maskingeværet, da vi var på klassefest der, eller noe. Men det var noen unger som fortalte meg det her da, at han var i HV. Men men).
Så jeg sykla på racersykkelen til faren til Espen Melheim da, (uten at jeg husker hvordan vi fikk med oss de syklene til Svelvik. Vi tok de kanskje med på bussen? Hm).
Og jeg var ikke vant, med å sykle på en racersykkel, med cirka ti gir da.
Jeg var ikke vant til å ha gir på sykkelen, for å si det sånn.
(Selv om vel kanskje Frode Kølner hadde en sykkel, i Larvik, med 2-3 gir på kanskje.
Det er mulig.
En blåfarget sykkel vel.
Selv om det ikke var racersykkel.
Men men).
Så sånn var det.
Så jeg knota med giringa da, og det gikk ikke så fort.
Så Ulf Havmo, som syklet på en mer gammeldags sykkel.
Han tok meg igjen da, og skrøyt fælt, til alle som ville høre, at han hadde sykla fortere enn meg, selv om jeg hadde racersykkel da.
Så sånn var det.
Men men.
Men det løpet, det var egentlig på ‘idealtid’, som lærerende kalte det.
Og vinneren, det ble Tone Heidi Bergum, (ei med rødt hår), i klassen vår da.
Ei som kanskje var den stilleste jenta i klassen.
Noe sånt.
Og som ikke var så veldig populær blant gutta i klassen.
Selv om jeg hørte det, noen år seinere, mens jeg gikk på videregående vel, at en kar, hadde tatt jomfrudommen til Tone Heidi Bergum og Vidis Tysnes, (lillesøstera til Sissel Tysnes, i klassen min), på den samme kvelden da. Så sånn var det. Men men.
Så det er mulig at det var jeg som sykla nærmest idealtid, av Ulf Havmo og meg.
Men han mente kanskje likevel at jeg var ‘driti ut’ da.
Hva vet jeg.
Han tok det her med syklinga litt vel nøye, syntes jeg.
Vi spilte jo egentlig fotball vi da, og pleide ikke å være med på noe organisert sykling.
Mne men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
I sjette klasse, så hadde vi klassefest, hos Erland Borgen, på Øvre.
Erland var sønn av rektor Borgen, og vår tidligere klasseforstander, Sissel, (eller Sidsel), Borgen.
Men ingen av foreldrene til Erland, var hjemme.
Jeg var jo nesten klassens ‘musikksjef’, siden jeg var mye i Drammen, med faren min, og jeg hadde kjøpt noen singler selv, allerede i fjerde-femte klasse vel, på Lyche platebar da, i Gågata, i Drammen.
Den første singelen jeg kjøpte, det var Jannicke, med ‘Svake mennesker’, husker jeg, etter å ha sett den på TV.
Og jeg kjøpte også en annen singel, året etter vel, som var Jan Teigen, med ‘Ja’, (en sang fra Grand Prix, et år da, i 1981 kanskje, eller noe).
Og Erland Borgen lånte vel disse singlene av meg, tror jeg, i sjette klasse vel.
Uten at jeg vet det, om hvordan han kunne vite det, at jeg hadde kjøpt disse singlene.
Men men.
Jeg fikk også lov av faren min, å være medlem av en plateklubb.
Så jeg fikk plater i posten, når jeg glemte å avbestille.
Og man fikk også velkomstgaver, i disse plateklubbene, så jeg hadde en del LP-er.
Klassikere av Beatles og Beach Boys, blant annet, husker jeg.
Og Casino Steel og the Kids, osv.
Men men.
Og faren min lærte meg å ta opp fra radio, på stereoanlegget hans, som han hadde fra før jeg flyttet til Berger.
Så jeg tok opp fra ‘Ti i skuddet’, et radioprogram, på NRK, som spilte de mest populære popsangene, som ungdom kunne stemme på da, om de likte eller ikke, i et platestudio, i Oslo vel.
Så sånn var det.
Så jeg hadde tatt opp en sang, med Prima Vera, som het ‘De gærne har det godt’.
Og da klikka alle i klassen min.
De hoppa opp og ned, i sofaen til Erland Borgen og dem, og skreik ut den sangen.
Når Erland spilte den sangen, på stereoanlegget, i stua dems da.
(For eksempel, så var Sten Rune i klassen helt med, og så helt gæern ut, husker jeg, mens den sangen var på.
Som de spilte om og om igjen, på ‘full guffe’ da.
Men men).
Så jeg følte meg litt som en voksen, som måtte være på en fest, sammen med masse unger, må jeg innrømme.
Men men.
Den sangen fikk ikke meg til å ‘ta av’, for å si det sånn.
Men det var kanskje fordi, at de andre ikke var vant til å være alene hjemme.
Mens jeg hadde bodd alene hjemme, allerede fra slutten av tredje klasse, cirka tre år før det her da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Berger, så begynte forresten folka i vår klasse, å si ‘er du helt fjern eller?’.
Istedet for ‘er du dust’, eller lignende.
Det var fordi, at den klassen, fra Grunerløkka, som vi var på Barnas Gård sammen med.
De sa ‘fjern’ hele tida da.
Så etter den leirskole-turen, så begynte vel mange på Bergeråsen også å si ‘fjern’, mener jeg.
Hvis jeg ikke husker helt feil.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
I sjette klasse, så hadde forresten Tom-Ivar Myrberg og meg, et valgfag, som jeg fikk med Tom-Ivar på å velge, siden jeg var rimelig lei av skolen da.
Så sånn var det.
Det valgfaget, det var husarbeid.
Man kunne hjelpe noen å rydde i heimen.
Kanskje mest eldre vel.
Jeg burde kanskje ha valgt husarbeid, i ‘min’ egen leilighet.
Men så langt tenkte jeg ikke.¨¨¨
Så jeg fikk med Tom-Ivar, på å gjøre husarbeid, for Ågot, borte på Sand.
Dette faget var to timer i uka vel.
Og den ene av oss, måtte vaske gulvet, på kjøkkenet, til Ågot.
Og den andre måtte støvsuge der.
Dette byttet vi på, annenhver uke.
En gang, som vi holdt på å drive med husarbeid der, borte hos Ågot.
Så hadde rektor Borgen, (tror jeg det var), fått Svelvik-avisa, til å lage en reportasje om det valgfaget da.
Så Svelvik-avisa, (som har hett forskjellige navn, opp gjennom tidende. Så om den avisa het Svelviks Tidende eller Svelvik Nytt, på den her tida, det husker jeg ikke. Men men), dem klinte et stort bilde av meg, med vaskeklut, (mens jeg gikk i sjette klasse da), øverst på førstesida.
Og Tom-Ivar som støvsugde, han kom nederst på førstesida.
(Hvis jeg husker riktig).
Så det var rimelig flaut, husker jeg, å måtte være på forsida av lokalavisa, med vaskefille, osv., en uke da.
Det var ikke så tøft liksom, for gutter som gikk i sjette klasse, osv.
Jeg valgte jo det valgfaget, fordi at jeg var litt skolelei, og ville slippe unna et par skoletimer da, sammen med trøtte og kjedelige lærere og/eller elever.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så tenkte jeg vel at Tom-Ivar og jeg ville få mye cola og godteri da, av Ågot, hvis vi gjorde det her da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Tom-Ivar kom jo mye før i puberteten, enn meg.
En gang, da TOm-Ivar og jeg, var på besøk hos Haldis og dem, og satt og så på TV, i stua hennes.
Så klagde Tom-Ivar over at det var så varmt i stua til Haldis, at håra han hadde fått på balla, begynte å klø, sa han.
Tom-Ivar ville også vise meg, hvordan sæd så ut.
Så han satt og runka, oppe i leiligheten, i Leirfaret 4B, og skulle liksom vise meg hvordan sæd så ut da, i dassen, eller noe.
Jeg var ikke så interessert vel, jeg hadde vel sikkert sett noen pornofilmer, eller pornoblader, med sæd i, så dette var liksom mer Tom-Ivar sin ide.
Men jeg var ikke så høy i hatten da, siden jeg var så sein i puberteten selv, så jeg turte ikke å be han slutte heller.
Jeg var litt ydmyk da, for når man er sen i puberteten, så får man ofte sent muskler og.
Så det er ikke så artig, for da taper man vel også de fleste slåsskampene, vil jeg si, mens man går på ungdomsskolen, osv.
Men men.
Så sånn var det.
Så selvtilliten min, den fikk seg en alvorlig knekk, ut på 80-tallet, siden jeg var den siste i klassen, (kanskje sammen med Ditlev Castellan vel), som kom i puberteten, og fikk hår på tissen, osv.
(Det var vel ikke før sommeren 1987, (den sommeren jeg fylte 17 år), at jeg kunne si det, at jeg hadde begynt å få mer enn noen dun på tissen.
Så sånn var det).
Men men.
Tom-Ivar var rimelig opptatt av sex, eller hva man skal si, og.
Så en gang, på den her tida, (når vi gikk i sjuende klasse kanskje).
Så skulle vi bade, i Berger-bukta, med fotball-laget, av en eller annen grunn.
Men men.
Og da sa Tom-Ivar det, til meg, mens vi bada, sammen med resten av fotball-laget, at det var så deilig, å ‘pule bunnen, av stranda’ da.
Noe sånt.
Så Roger Edvartsen, (som var et år eldre enn meg, og som bodde i arbeiderboligene, på Berger, og som alltid pleide å følge nøye med på meg, og kalte meg for ‘fingersprikeren’, siden jeg sprikte med fingra, (av fryd kanskje vel), når jeg holdt på å score, når vi spilte fotball, på grusbanen, på Berger skole), han slo til igjen.
Han sa at Tom-Ivar og jeg var ‘homo’, siden vi hadde shortsene våre, nede på knærna da, og stod litt for oss selv, må man vel si.
Men det var bare Tom-Ivar, som hadde lurt meg med, på å prøve å pule sandbunnen, i Bergerbukta der da.
Noe jeg ble med på, siden jeg syntes det var rimelig kjedelig, å bade der.
Christell pleide å dra meg med, for å bade, hver vår/sommer, seinest i juni-måned vel.
Så det var ikke sånn, at jeg syntes den her badinga, i Berger-bukta, (eller Blindsand, heter det vel kanskje), var så artig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, noen år seinere, så satt jeg på med noen, til Berger-kafeen vel.
Og da hadde jeg et belte, som var altfor langt, siden jeg var så tynn da, (i tenårene og i begynnelsen av 20-årene).
Så den ytterste delen av beltet, den hang ned foran, for beltet var så langt, at jeg måtte bøye enden av beltet tilbake igjen, (den delen etter beltespennen).
Så da ble tuppen av beltet hengende ned foran da, på buksa mi.
Og da sa Roger Edvartsen, husker jeg, (til en kamerat da. De hang oppe ved Berger-kafeen da, hvor jeg var for å kjøpe noe godteri vel).
At ‘jeg trodde det var pikken som han hadde hengende der’, (husker jeg at jeg overhørte), mens han gliste/lo da.
Så Roger Edvartsen, han hadde skikkelig ‘argusøyer’, på meg, vil jeg si.
Han la merke til ting som jeg ikke tenkte på selv engang.
– At jeg sprikte med fingra, i fryd, når jeg fikk en målsjangse, når jeg spilte fotball, på Berger skole.
(Antagelig fordi jeg syntes det var artig å spille fotball der.
På Torstrand skole, i Larvik, hvor jeg gikk før jeg begynte på Berger skole.
Der var det så møljefotball, på en liten asfaltbane, som de hadde der, så der klarte jeg bare å score en gang, i løpet av det drøye året, som jeg gikk der.
Og da begynte dem bare på nytt.
Uten at dem sa noe om hvorfor.
Mens på Berger skole, der scorte jeg flere mål hver måned, vil jeg si.
Man kan vel kanskje si at jeg scorte hver uke og, vil jeg kanskje si.
Jeg scorte på huet der og, husker jeg, i begynnelsen.
Men etterhvert, så ble jeg mindre tøff, husker jeg, og slutta å heade ballen.
Av en eller annen grunn.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men).
– Roger Edvartsen merka også det at jeg hadde for langt belte, og at Tom-Ivar fikk meg med på å tulle, med å knulle havbunnen, i Bergerbukta da.
Så sånn var det.
Så Roger Edvartsen, han trenger nok ikke å begynne med briller, tror jeg.
Han må nok ha hatt best syn av alle i klassen hans, vil jeg nesten tippe på.
Hvis ikke han var over gjennomsnittet interessert i gutter som hadde bodd i Larvik da, av en eller annen grunn.
Eller kanskje bestefaren hans også hadde jobba for Jebsen-familien, og var uvenn med min farfar, da begge bestefedrene jobba for Jebsen?
Hva vet jeg.
Jeg synes ihvertfall det, at han Roger Edvartsen, han var litt vel nærgående, syntes jeg, mot meg.
Andre folk på Berger, de kunne mobbe en, hvis en sa noe dumt.
Men han Roger Edvartsen, han brukte øya mer, enn de andre, på Bergeråsen, vil jeg si, for å finne mobbe-grunner.
Så hva det kom av, det veit jeg ikke.
kanskje han var av en annen kultur, enn de fleste andre på Berger?
Hva vet jeg.
Kanskje han var veldig kristen, eller noe?
Pleier veldig kristne folk, å ‘uglese’ folk, på den måten?
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Tom-Ivar, Christell, Gry Stenberg, Pia og meg, vi var jo så godt som en gjeng, vil jeg si.
Jeg ble jo kamerat med TOm-Ivar siden han hadde så ville småbrødre, og siden han var stekere enn meg, så måtte jeg nesten prøve å alliere meg med han.
For jeg fikk ikke lov av Tom-Ivar, til å banke opp lillebroren hans Tore, husker jeg.
Men men.
En gang, så husker jeg det, at Gry Stenberg, Tom-Ivar Myrberg og meg, var oppe på Ulvikfjellet.
Og da, så flørta Tom-Ivar og Gry Stenberg, rimelig mye.
Så Tom-Ivar begynte å rive av Gry genseren hennes, var det vel.
Og da, så stod jeg på den andre sida av Gry, og bare så på da.
Og da Tom-Ivar reiv opp genseren til Gry, så kunne jeg se det, at Gry Stenberg begynte å få litt pupper da, husker jeg.
Så sånn var det.
Men Tom-Ivar så vel ikke det selv, siden han stod bak Gry.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Tom-Ivar og dem flytta jo til Drammen, i syvende klasse, eller noe.
Og jeg husker det, at Gry Stenberg var på besøk hos meg en gang, i Leirfaret 4B, (hvor jo hun hadde bodd selv, før faren min kjøpte den leiligheten, av faren hennes).
Og da, så satt Gry oppå meg, husker jeg, i en stol, i sofagruppen, ved siden av peisen.
Og da mener jeg å huske, at vi tungekyssa ganske heftig vel.
Og i den samme stolen, så tungekyssa jeg også, med Nina Monsen, en gang hu var på besøk, fra Oslo vel.
Jeg syntes vel det, at Christell var litt penere, så jeg klagde på det, at Nina Monsen hadde en sånn kløft, på haka si.
Men da klagde hu tilbake, på at jeg også hadde en sånt kløft, visstnok.
Men men.
Også tungekyssa vi da, i den samme stolen, som jeg hadde klint med Gry Stenberg i da.
Så sånn var det.
Den siste uka, på ungdomsskolen, så skulle vi intervjue en klassekamerat, om våre ønsker, for fremtiden.
Og læreren sa at Gry og jeg, skulle intervjue hverandre.
Jeg ville dra til Oslo, for å studere og jobbe, fortalte jeg, var det vel, (noe faren min hadde sagt til meg, at jeg burde, og som Ågot og Øivind også hadde vært enige i vel).
Gry ville bli på Berger, sa hun vel.
Noe sånt.
Jeg fikk jo etterhvert en fjerde katt, av Christell.
Faren min tok med en veldig ung kattunge, opp til meg.
Christell hadde sagt at den het Kitty, sa faren min.
Men men.
Den katten var så ung, så jeg var ikke sikker på det, om den ville overleve.
Men dette var i sommerferien, så jeg tok meg av den katten natt og dag nesten da, og roet den ned, ved å klappe den da, og ga den melk, når den våkna.
Så den klarte seg, og vokste opp da.
Så sånn var det.
Men den ble kanskje litt vel knytta til meg da, det er mulig.
En gang, så Gry og Christell, var på besøk hos meg, så lå den katten, i fanget mitt da.
Og da sa Gry, noe sånt som, ‘se på katten da’.
Og jeg syntes det var greit at katta lå i fanget mitt.
Men at dem skulle kommentere det, det syntes jeg var litt drøyt.
Så jeg sa det da, at ‘den ligger på pikken min’.
For å få hu Gry Stenberg til å se et annet sted da.
Så sånn var det.
For jeg syntes hu var litt nærgående da.
Jeg var stort sett alltid alene der, med den katten, på den tiden.
Så at Christell og Gry plutselig skulle dukke opp der, og liksom kommentere om katta mi osv., og at den lå på fanget mitt.
Det syntes jeg var litt drøyt.
Jeg var litt forbanna, fordi at jeg alltid må bo der alene da, i Leirfaret 4B.
Og den katten var den eneste som holdt meg selskap der da.
Så sånn var det.
Men men.
En annen gang, som Gry Stenberg var på besøk, sammen med Christell og Pia, i Leirfaret 4B.
Så hadde Gry bare kødda og flørta, og var helt sånn gæern og tent da, må man vel si.
Så hu ville ikke høre, når jeg ba henne, om å holde kjeft, var det vel.
Jeg ba henne om å oppføre seg ordentlig da.
Så jeg kasta henne ut.
Men hu kjempa jo mot, som bare søren.
Så vi hadde den værste brytekampen, i gangen der, husker jeg.
Men hu måtte gi seg til slutt, for jeg var jo gutt, så jeg var litt sterkere da.
Vi gikk jo i samme klasse.
Så sånn var det.
Men etter det, så så jeg aldri Gry Stenberg mer vel, i Leirfaret 4B.
Det var ikke meninga, at hu skulle være ‘bannet’ derfra, for evig liksom.
Det var bare sånn, at jeg ikke likte hvordan hu oppførte seg, den ene gangen.
Men det skjønte kanskje ikke hu Gry Stenberg.
Hvem vet.
Det var jo jeg som bodde der, (selv om faren min eide leiligheten), så jeg hadde rett til å bestemme litt der, om hvem andre som skulle være der, mente jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg mobba Gry Stenberg en gang da, når jeg så at hu kom på sykkelen sin, et år eller to seinere vel.
Når hu hadde vært på Prima og kjøpt dopapir, blant annet.
Så møtte jeg henne, i stien ned fra ved Gamlehjemmet der.
Jeg var kanskje litt flau, siden jeg ikke hadde noen ordentlig sykkel, etter at Apache-sykkelen min ble rappa.
Så jeg sa det, til Gry, at ‘skal du hjem og tørke deg i rumpa nå da’.
Og da svarte hu ikke noe.
Men hu gliste kanskje litt da.
Så sånn var det.
Men men.
Søstera mi var venninne med Gry Stenberg da.
Og søstera mi var noen ganger oppe hos meg, i Leirfaret 4B, uten at Christell eller Gry Stenberg var der.
Og Pia sa en gang det, at hu hadde vært på besøk, hos Gry Stenberg, en gang.
Og da måtte Pia, av en eller annen grunn, låne en ny truse, av Gry Stenberg.
Og da hadde det vært utflod, (sa Pia), i den trusa, som hu fikk låne, av Gry Stenberg da.
Og det var visst bare normalt, hadde visst Gry STenberg sagt.
Noe sånt.
Men men.
Det var vel også Pia som sa det, at Gry Stenberg hadde sagt det, at ‘voldtekt’ og ‘voldtatt’, ikke var det samme ordet.
Så Gry Stenberg var kanskje ikke så sterk i norsk da.
Og uten at jeg vet hvorfor hu lurte på det.
Jeg håper ikke at det var noe med meg.
Hvis det var noen som hadde voldtatt den andre, av Gry Stenberg og meg, så var det Gry Stenberg, (mener jeg), for hu løp fram en gang, og bare tok meg på pikken, når jeg var på besøk hos Christell og dem og bare var ti år vel.
Så Gry Stenberg burde vel vite hva ordet ‘ta’ betyr ihvertfall, siden hu tok meg på pikken, mener jeg.
Så _ta_ på pikken og _tatt_ på pikken, det betyr ikke det samme det da, ifølge Gry Stenberg, (ifølge Pia).
Så hva de jentene egentlig tulla med, det veit jeg ikke.
Men det er vanskelig å ta Gry Stenberg og Pia alvorlig, synes jeg, nå i ettertid, når de surra sånn, med møkkete truser og angående om ‘voldta’ og ‘voldtatt’ betydde det samme.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Gry Stenberg ble så sammen med en kar, som var mye eldre enn henne vel, som bodde ovenfor huset mitt der.
(Aina og dem flytta, så det er mulig at han bodde der dem bodde).
Han hadde visst sagt, (ifølge noen i klassen min, på ungdomsskolen), at ‘det er ingenting som er bedre enn Gry’.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det siste jeg husker av Gry Stenberg, var fra det året jeg var russ.
Pia og jeg, vi tok bussen til Drammen, av en eller annen grunn.
Gry STenberg var på den samme bussen.
Og hun hadde kjøpt honør-billett, som 18-19 åring!.
‘Jeg sier bare en honør jeg’, sa Gry til søstera mi.
(Gry Stenberg ignorerte vel meg, av en eller annen grunn, vil jeg si, på den bussturen).
Så bussjåførene syntes kanskje at Gry Stenberg så sykelig ut da, eller noe, (tenkte jeg da).
Gry Stenberg, hu begynte vel ikke på videregående engang, tror jeg.
Så jeg husker at jeg syntes at hu var ganske rar, fra før av da, siden hu ikke ville ha seg artium, osv., da.
Men men, bare noe jeg tenkte på.
Så det var rimelig snålt, syntes jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Før de eldste av oss begynte på ungdomsskolen.
Så var jo den Nedre-gjengen, (eller hva jeg skal kalle oss).
Nemlig Tom-Ivar, Christell, Pia, Gry og meg.
Vi var på en busstur, til Svelvik.
For jeg syntes at det ble litt kjedelig, på Bergeråsen da.
Så jeg prøvde å få med den gjengen, til Svelvik da.
Dette var dagen etter at Nicole, vant Melodi Grand Prix, for Vest-Tyskland husker jeg.
Det var kanskje våren 1982 da.
Noe sånt.
Like etter at Pia flytta til Bergeråsen.
Noe sånt.
Så tok vi bussen inn til Svelvik da.
Tom-Ivar han fikk ikke like mye lommepenger, som oss andre.
Men de jentene hadde en god del mynter.
Og siden vi var en gjeng, så spurte jeg dem, om de kunne låne penger, til Tom-Ivar da.
Og det var greit, sa de.
Så gikk vi av bussen, i Svelvik.
Og Gry sa da, at vi kunne besøke bestemora hennes, som bodde i Svelvik sentrum da.
Jeg syntes det var greit, for det var ikke akkurat sommeren enda, det var litt kjølig, det var vel mai-måned kanskje.
Noe sånt.
Vi var på terrassen til bestemora til Gry Stenberg, husker jeg.
Eller om det var en overbygd terrasse.
Noe sånt.
Bestemora til Gry Stenberg, hu bodde i et hvitmalt trehus vel, kanskje et steinkast fra det da nye ferjeleiet.
Noe sånt.
(Da jeg bodde i Liverpool, så leste jeg tilfeldigvis på tracking-cookie-programmet, på bloggen min, at Gerd Stenberg, var i noe ‘norsk undergrunn’, eller noe.
At noen i USA søkte om det.
Og jeg søkte mer på Gerd Stenberg, og hu var i noe pro-opertunist-greier vel, i Drammen.
Og det er neo rødstrømpe-greier, mer eller mindre vel, tror jeg.
Men men.
Så det er mulig at denne Gerd Stenberg, var Gry sin bestemor og at hun var rødstrømpe, eller noe.
Hva vet jeg.
Jeg ville ikke sett helt bort fra det ihvertfall.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Vi diskuterte Nicole sin sang, ‘Ein bichen frieden’ vel, som hadde vunnet Grand Prix, dagen før.
Hun sang jo på engelsk, tysk og fransk, sa jeg.
Å ja, hun sang jo på nederlandsk og, og italiensk.
Sa hun Gerd Stenberg da.
Noe sånt.
Så da jeg bodde i Liverpool, så lurte jeg på det, om hu Gerd Stenberg hadde bodd i Holland, (eller Amsterdam da), siden hu klarte å skille tysk og hollandsk, når hu Nicole sang da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg ble også valgt til tillitsmann, husker jeg, i fjerde klasse, var det vel.
Espen Melheim sa til noen andre, at de skulle stemme på meg vel.
(Mener jeg at jeg skjønte).
Og jeg stemte også på meg selv da, (av gammel vane, fra sånne avstemninger nesten, siden jeg var litt sånn, at jeg gjerne ville være best da).
Så jeg fikk fire eller fem stemmer da, noe som var nok til at jeg vant avstemningen, om å bli tillitsmann da.
Men Allum spurte så rart, at ‘vil du være tillitsmann’, eller noe.
Så jeg sa ‘nei’, for jeg likte ikke tonen han spurte på.
Han var så negativ liksom.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Så jeg var ikke tillitsmann, i fjerde klasse, men jeg vant avstemningen, ihvertfall.
Så sånn var det.
Uten at jeg vet der, om hvorfor Espen Melheim, fikk med seg folk, på å stemme på meg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg hadde jo snakka med faren min, da jeg var sånn ti år, eller noe, om han trodde på Gud.
Jeg trodde ikke på Gud selv, og det gjorde ikke faren min heller, sa han.
Så den enste jeg kjente, som trodde noe særlig på Gud, det var vel bestemor Ågot vel.
Vi måtte noen ganger tegne, i kristendomstimene, på barneskolen.
I fjerde klasse, eller noe sånt da.
Og da, så tulla jeg litt da.
Jeg skrev på tegneboka, på forsida, at det var ‘eventyr fra bestemors tid’, osv.
Og jeg tegna noen bombefly, (som jeg hadde sett på TV, i Hellinga 7B, i noe amerikansk program vel, fra krigen da).
Og så tegna jeg bomber da, som hang liksom sammen.
(For det hadde jeg sett på TV).
Men jeg syntes de ligna på Hubba Bubba tyggegummi-pakker, på tegningen.
Så da skrev jeg ‘Hubba Bubba’ på dem, eller noe, da.
Og så tulla jeg med at Jesus sa ‘følg meg’, og disiplene fulgte han.
Og så tegna jeg at Jesus falt ned i et hull i bakken da.
Og at disiplene da hoppa etter Jesus, ned i det hullet da.
Så sånn var det.
Det virka litt meningsløst for meg, at man bare blind skulle følge noen, på den måten.
Men men.
Men Allum, han ble sur og forbanna, når han så tegneboka mi, i Kristendom da.
(Eller hva man skulle kalle den boka).
Så han konfiskerte den boka, husker jeg.
Den andre gangen, som han ble sur, mens han bladde i den vel.
(Noe sånt).
Og da satt Carl Fredrik Fallan, ved siden av meg vel, i det første klasserommet vi hadde, på Berger skole.
(Nemlig det ved siden av kermaikkovn-rommet der.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Og den boka fikk jeg vel aldri igjen, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå begynner klokka å nærme seg halv tolv, her på hostellet.
Jeg glemte å publisere dette kapitellet, på bloggen, da jeg var på biblioteket, i dag.
Så dette kapitellet blir ekstra langt.
(Regner jeg med ihvertfall).
Men jeg bodde jo i Leirfaret 4B, helt fram til 1989.
Så det var fortsatt mye mer som skjedde, mens jeg bodde der.
Så vi får se om jeg klarer å få skrevet en ny del, på dette kapitellet, i morgen.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 23: Leirfaret 4B
Ågot pleide også å være hos Runar og dem, (spesielt etter at de flytta til Son vel), noen ganger.
Der ville hu hjelpe Inger med husarbeid, osv., da.
Dette var kanskje fordi at Inger var i Jehovas Vitner.
Hvem vet.
Jeg skrev forresten tidligere i dette kapitellet, at onkel Runar _er_ hippie.
Men det riktige skulle være _var_ hippie.
Han sa det en gang, tidlig på 80-tallet vel, at ihvertfall han, _var_ hippie da.
Selv om han måtte tenke seg om, før han sa det.
Det var jeg som spurte om han var hippie.
Det er mulig at jeg spurte om de, (altså han og faren min), var hippier.
Det husker jeg ikke helt sikkert.
Men Runar svarte vel for seg selv, tror jeg.
Jeg syntes det var artig, å høre litt om hva som hadde skjedd, før jeg ble født, osv.
Derfor spurte jeg.
Og jeg hadde vel kanskje hørt det da, (i huset til Ågot), at tante Ellen, (min mors yngre søster), var hippie, og var kanskje nysgjerrig på det her med hippier da.
Så sånn var nok det.
Men men.
På begynnelsen eller midten av 70-tallet, (altså før jeg flytta til faren min), så hadde forresten Ågot en sykdom som het helvetesild, ble jeg fortalt, av faren min vel, etter at jeg flytta til Berger.
Så sånn var det.
Da hadde visst Ågot fått noen utslett da, og vært sengeliggende en stund da.
Så sånn var det.
Ågot var også minst en gang, på hvilehjem, på 60 eller 70-tallet vel.
Enda hu bare var husmor.
Så det var kanskje mye å gjøre, når hu hadde tre sønner, i huset, etter krigen da.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, i løpet av de første årene jeg bodde på Berger, så var jeg hos Ågot, i en helg eller ferie.
Og da var også Ove og Heidi på besøk der, fra Follo da.
Og da fikk Ågot oss, (var det vel), til å gå på ski, til Blindvann.
Blindvann lå liksom inn en ‘sidedal’, fra ‘Strømm-dalsiden’.
Og den sidedalen, den gikk fra ved kafeen, på Berger.
Så Ove, Heidi og jeg, måtte da gå på ski, langs riksveien, helt fra Sand, til Berger.
Noe som er cirka to kilometer vel.
Og der var det noe som lignet skiløyper, en del steder, i veikanten.
(Spesielt fra Bergeråsen og til Berger vel).
Men det var ikke så bra føre, i veikanten bortover der, mener jeg å huske.
Så dette var kanskje rundt påske, når snøen hadde begynt å smelte litt.
Det er mulig.
Jeg hadde noen gule, smørefrie glassfiberski, som jeg hadde fått av Arne Thomassen, like etter at jeg flytta til faren min.
(Av en eller annen grunn).
Og de skia var så tråe, at jeg måtte ta en pause, opp mot Blindvann der.
(Dette var ikke en skitur, som jeg egentlig ville dra på, men jeg ble dratt med på den da, selv om jeg var eldst av oss tre, som gikk skitur da.
Det var vel bestemor Ågot sin ide, det her, tror jeg.
Uten at hu pleide å sende meg opp til Blindvann, aleine, og uten at dette skjedde igjen seinere, at Ove, Heidi og jeg, gikk på skitur.
Men men).
Jeg husker det, at jeg møtte Stig Melling, i klassen, på vei opp mot Blindvann.
Stig hilste, (mener jeg å huske), og han var kjent som det største ‘skifantomet’, i klassen vel, (ved siden av Espen Melheim kanskje).
Så at det var Stig jeg møtte, av kjentfolk, det var vel ingen ‘bombe’, når jeg først skulle møte noen kjentfolk oppi der, vil jeg si.
Men men.
Stig og Espen var også ivrige orienteringsløpere, om sommeren, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg ble såpass sliten, av å gå på de gule, smørefrie skia.
At jeg måtte ta en pause, (og muligens la meg ned i snøen litt).
Da bare fortsatte Ove og Heidi, å gå, husker jeg.
Så jeg måtte ta meg sammen, for å ta de igjen, husker jeg, oppå Blindvann der.
For de begynte vel også å gå rundt selve Blindvann der, mener jeg.
De var vel ikke helt fornøyde, med å bare gå fram til Blindvann, sånn som jeg husker det.
Men men.
Det var vel Ove som gikk først da, ihvertfall oppe på Blindvann der.
Etter at jeg måtte ha en pause, når vi var nesten oppe på Blindvann der, var det vel.
En strekning på 3-4 kilometer fra riksveien kanskje.
Hvem vet.
Så Ove og Heidi virka som om de var kjente, oppe i langrennsløypene, oppe ved Blindvann, husker jeg.
Og jeg er altså ikke så norsk, at jeg noen gang har smørt ski.
Da jeg var liten, så smørte Arne Thomassen, (og muligens mora mi vel, noen ganger), skia mine, (da jeg bodde i Larvik).
Da jeg bodde på Berger, så hadde jeg noen tråe, smørefrie ski.
Og da jeg var i militæret, så gikk vi på såkalte ‘nato-planker’, som man ikke skulle smøre da.
En skidag, så ble jeg også såpass sliten, opp mot Blindvann der, at jeg la meg ned i snøen, og tok en pause.
Og da kom Ellen Greftegreft, (var det vel), i klassen over meg, forbi.
(Sammen med noen andre jenter i klassen hennes, var det vel).
Og overtalte meg til å komme meg opp av snøen, og lot meg ta følge med dem et stykke, (av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Men det var vel bra at hu gjorde det, hvis ikke, så hadde jeg vel liggi der hele dagen.
Jeg mener også at det var sånn, at hu Ellen Greftegreft, prata om det, at de smørefrie skia, som jeg hadde, ikke var noe særlig å gå på da.
Så sånn var det.
Så det var ikke akkurat sånn, at jeg syntes det var så artig, å gå på langrenn, da jeg bodde på Berger.
Etter at jeg begynte på ungdomsskolen, så holdt det at vi gikk opp i toppen av slalombakken, og hilste på lærer Åkvaag, som oopholdt seg der.
Så fikk vi kryss for frammøte, og kunne gå hjem.
Så jeg gikk vel ikke på langrenn, en eneste gang, mellom barneskolen og militæret, tror jeg.
(Maks den første skidagen på ungdomsskolen, men ikke noe mer vel, i såfall).
Og jeg havnet i infanteriet, i militæret, (noe jeg skal skrive mer om seinere).
Og jeg var ikke vant til å gå med pakning.
(Det var aldri sånn at faren min dro meg med på fjellet, i påskeferien, for eksempel.
For faren min stod aldri på ski, for å si det sånn.
Og han var aldri i fjellet, på noe ferie, som jeg var med på, ihvertfall.
Faren min likte mer å dra til utlandet og kanskje på hotell, men jeg har aldri vært på noe hytteferie, for eksempel, med faren min.
Selv om han hadde noen bilder, i bildeskuffen sin, fra en gåtur i fjellet, på 70-tallet, mens jeg bodde i Larvik vel.
Men men.
Så sånn var det).
Så jeg sleit skikkelig, på ski, i militæret, siden jeg var tynn og høy, var uvant med å gå på ski, og siden jeg også var uvant med å gå med pakning.
(Men mer om dette senere).
Så sånn var det.
Men men.
Ågot hadde også plommer og rips, forresten, i hagen, på nordsida av huset, til henne og Øivind.
Dette lagde hu ripssaft og plommesyltetøy av, omtrent hvert år vel.
Men dette var noe som hun nesten bare ga til ‘ungane til Runar’, (det vil si Ove og Heidi og dem da).
Vi som var i det huset mer eller mindre daglig, vi spiste sjelden noe av de plommene eller ripsbærene.
Det var ikke sånn at jeg gikk og spiste plommer av det treet ofte, for å si det sånn.
(Og ripsene rørte jeg aldri, vil jeg si).
Dette var vel fordi, at faren min vel sa noen gloser, om at de plommene og det, ikke var så rådelige å spise.
(Noe sånt.
Det lå liksom noe sånt i luften.
Kanskje det var fordi at noe vann fra sluket, i kjelleren til Ågot, rant ut, under det plommetreet, osv?
Det har jeg tenkt seinere, ihvertfall.
Det lukta også vondt, bak verkstedet.
Men Øivind pleide å pisse der.
Men at han skal ha klart å lage all den vonde lukta da.
Hm.
Hvem vet.
Det finnes kanskje en naturlig ‘forklarings’.
Hvem vet.
Jeg husker ihvertfall at Inger plukka de plommene, den sommeren jeg bodde hos Ågot, før jeg flytta til Oslo, som student.
(Det vil si sommeren 1989).
Og jeg mener også å huske, at Ove og Heidi, ihvertfall en gang vel, spiste av de ripsene, som vokste mellom sagflis-siloen, og hekken til Ågot, på nordsiden av huset til Ågot da, på grensen til jordet til Gøril og dem, (‘jentene på Høyen’, som Ågot pleide å kalle dem).
Pia pleide også å være med Ågot på fjellet, noen somre, på 80-tallet, husker jeg.
Uten at jeg husker nøyaktig hvor dem dro hen.
Men jeg pleide å sitte på i bilen opp dit.
(Faren min kjørte).
Det er mulig at det var oppe i Numedal et sted da.
Det var ihverfall en vei, uten mye bensinstasjoner og hus, til den fjellstua da.
Det var mye skog, langs veien der, husker jeg.
Og hva Ågot og Pia dreiv med, på fjellet, om sommeren.
Det veit jeg ikke.
Men om vinteren så kunne man kanskje skjønt det, for da var det nok fint å gå på ski, oppi der.
Men om sommeren, så syntes ihvertfall jeg, at det var artigere, å holde til ved sjøen, sånn at man kunne bade og dra ut med båt, osv.
Så det var ikke sånn at jeg var så veldig misunnelig, husker jeg, på Pia, siden hun fikk være med Ågot på fjellet, mens jeg måtte være hjemme.
Selv om jeg lurte litt på det, husker jeg, på hvorfor jeg ikke ble invitert med Ågot på fjellet, men bare Pia da.
Og det skjønner jeg vel ikke helt ennå vel, for å være ærlig.
Men det er kanskje noen andre som skjønner det.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Etter at jeg flytta til faren min, så hadde jeg forresten lite kontakt, med min mors søsken og foreldre.
Jeg var jo på besøk, hos min mor, i Larvik og på Stenseth Terrasse, hver fjerde helg cirka, de første årene, som jeg bodde hos faren min.
Men jeg så lite til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i denne tiden.
Det var ikke sånn, at mora mi tok meg med ut til dem, i Nevlunghavn, når jeg var på besøk hos henne, i Larvik.
Det skjedde vel så og si aldri, sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.
Og tante Ellen, hun bodde jo i Sveits, under hele 70, 80 og 90-tallet vel, så hun så jeg kanskje to-tre ganger, før jeg flytta til faren min.
Noe sånt.
En gang, da tante Ellen var i Nevlunghavn, hos Ingeborg og Johannes, noen år, før jeg flytta til faren min.
Så klagde Pia og jeg, på at mora vår var streng og litt slem vel kanskje, til tante Ellen da.
(Som vi syntes at virka hyggeligere og kanskje snillere da).
Tante Ellen klagde til mora vår, (husker jeg), og mora vår tok med tante Ellen opp i andre etasje, i huset til Ingeborg og Johannes.
Men hva de dreiv med der, det veit jeg ikke.
Det var jo bare tre-fire soverom og bad, i andre etasje der, men de ville kanskje ha en privat samtale da.
Hva vet jeg.
Jeg tror også at det var under dette besøket, at tante Ellen, spådde Pia og meg, i hånda.
Og begynte å prate om ‘livlinjen’ osv.
(Mener jeg å huske, ihvertfall.
Så dette var kanskje rundt 1976-1977 en gang da.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Onkel Martin, så jeg vel heller ikke noe særlig til, da jeg bodde hos faren min.
Jeg så vel onkel Martin, en eller to ganger i året kanskje, de årene jeg bodde hos mora mi, i Larviks-området.
Men jeg ble ikke så utrolig kjent med han akkurat da.
Men han kjøpte jo togbane, en gang da, mens Pia og jeg bodde i Mellomhagen.
Etter at vi fikk de trappene, med mye luft i, som Arne Thormod bygde der.
Så sånn var det.
I løpet av de cirka ti årene, som jeg bodde på Berger, så så jeg vel bare onkel Martin en gang.
Og det var i konfirmasjonen til Pia og Christell.
Den konfirmasjonen måtte de ha i forsamlingshuset Snippen, på Sand, der Berger IL pleide å ha drive-in-bingo, i gamle dager, ihvertfall.
(Jeg vet ikke om de har det enda).
Det var flest gjester fra Christell sine slekter, men også en del gjester fra Pia sine slekter da.
Blant annet onkel Martin da.
Men han kom ikke i min konfirmasjon.
Jeg hadde min konfirmasjon, et par år tidligere, i huset til Ågot, og da kom ikke engang min far dit.
Selv om min mor, Karen, dukket opp der, og også og Runar og Inger og dem vel.
Så sånn var det.
Men men.
Og også Ruth Furuheim, fra Olleveien, dukket opp i konfirmasjonen min, av en eller annen grunn.
Kanskje litt rart at hun dukket opp, når ikke engang min far var der.
Men men.
Og heller ikke Pia og Christell var i min konfirmasjon.
Og heller ikke Axel.
Så det er kanskje sånn, at man kan si det sånn, at jeg egentlig ikke er så mye i slekt/familie, med faren min, Haldis, Jan Snoghøj, Viggo Snoghøj, Christell, Pia, Axel, tante Ellen og onkel Martin.
Men men.
Jeg tror heller ikke at bestemor Ingeborg var i min konfirmasjon.
Det var hun vel neppe.
Men men.
Så sånn var det.
Heller ikke onkel Håkon og tante Tone, var i min konfirmasjon, mener jeg å huske.
(Selv om jeg ikke tørr å si det helt 100% sikkert, men jeg tror ikke at de var der.
Kanskje Tommy var der, det er mulig, for jeg husker at vi spilte fotball der, Ove og jeg ihvertfall, i hagen til Ågot da.
Så sånn var det.
Men men).
Jeg så vel ikke Ingeborg og Johannes en eneste gang, etter at jeg flytta til faren min.
Og før bestefar Øivind døde.
Jeg hadde jo spurt Øivind, om hva han syntes om Johannes, det året jeg flytta til faren min, var det vel, (altså i 1979).
Og Øivind sa det, (etter å ha tenkt seg om en god stund, og liksom tvilt seg fram da), at han ikke kunne gå så særlig god for Johannes.
For han kunne si en ting, i kommunestyre-møter, og sånn da, og så stemme mot sitt eget forslag, når det var avstemning.
Men men.
Så sånn var det.
Men da Øivind døde, etter å ha vært syk i mange år, og slitt med diabetes først, og senere med to hjerneslag vel, så ringte jeg bestefar Johannes, (som jeg da ikke hadde snakket med, på flere år), og forklarte det, at Øivind var død da.
De siste par årene, som Øivind levde, så satt han mest i sofaen sin.
Og de siste månedene, så kunne han knapt røre seg.
(Etter det siste hjerneslaget da).
En gang, når jeg var på besøk, etter skolen, så skulle Ågot ha en venninne på besøk, og prate med henne, i sofagruppen, utenfor inngangsdøren da.
(Dette var vel om våren eller sommeren da).
Og da, så sa Ågot til meg, at hvis Øivind måtte tisse, mens hu kona var der, så måtte jeg holde tissen til Øiving, og hjelpe han å tisse oppi noe sånn spesielle ‘greier’, som han hadde ved siden av seg da.
(Noe sånt).
Men da Øivind begynte å uklart rope, at han måtte pisse.
Så orka ikke jeg det, å begynne å ta på tissen hans, osv.
Det syntes jeg ikke var noe, for en 12-13 år gammel gutt.
(Eller hvor gammel jeg var igjen da).
Så da gikk jeg ut, på trappa, og bare sa fra til Ågot, om at Øivind måtte tisse da.
Så fikk hu heller ordne med det selv, mener jeg.
Ingen gutter ønsker vel å ta på tissen til bestefaren sin, på den måten der, mener jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så Øivind hadde det vanskelig, den siste tiden han levde.
Så sånn var det.
Men jeg ble likevel trist da, når han døde, og ringte bestefar Johannes da, i Nevlunghavn.
Som jeg ikke hadde snakket med på mange år.
Og da, så ble Pia og jeg invitert, til å besøke Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn, sommeren etter vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Jeg får skrive mer om det besøket seinere.
En gang, så var Susanne på besøk hos Ågot, sammen med faren sin Runar.
Susanne var en god del år yngre enn meg, så jeg ble aldri så kjent med henne, som med Ove og Heidi da.
Så jeg holdt litt avstand til Susanne, Runar og faren min, som satt i den ute-sofagruppen, utenfor huset til Ågot da.
Men jeg husker det, at Runar spurte susanne, om hun hadde ‘sommerfugler i magen’.
Mens jeg satt på trappa, til Ågot, var det vel.
(Jeg var vel da i tenårene, så jeg holdt litt mer avstand til faren min og brødrene hans, på den tiden, når jeg hadde bodd en stund på Berger.
Jeg brydde meg kanskje mer om hva folka i klassen, og sånn, mente, enn hva faren min sa da.
Jeg mista nok en god del av respekten, for faren min, etterhvert som årene gikk der, på Berger.
Siden jeg syntes han var uansvarlig da, som lot meg vokse opp alene, osv., borte på Bergeråsen.
Så sånn var det).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
De første årene, etter at faren min ble sammen med Haldis.
Så pleide de å ha rimelig ville fester vel, nede hos Haldis da.
Jeg var jo aldri i det huset, mens festene foregikk.
Men jeg var der noen ganger, morgenen etter.
Da var restene av potetgullet, som lå i noen boller, på stuebordet til Haldis.
Det var liksom fuktig da, kanskje av svette, eller noe, etter dansing, i stua til Haldis da.
Hva vet jeg.
Så det var vel litt ekkelt kanskje.
Men men.
Jeg husker jeg så rundt i den litt bomba stua, en gang, (og undersøkte potetgull-bollene osv.), sammen med Christell og Nina Monsen, (eller om det var Gry Stenberg), en gang da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og det var vel mye folk fra Bergeråsen kanskje, som dukka opp på de festene, vil jeg tippe på ihvertfall.
Samt venner av Haldis og faren min, fra Drammensområdet kanskje.
Hvem vet.
Men dem hadde ihverfall mange venner, Haldis og faren min.
På innflyttingsfesten, i Leirfaret 4B, (hvor jeg bodde aleine, fra 1981 til 1988), så dukka det opp kanskje 30-40 gjester, eller noe, vil jeg si.
(De satt ute i hagen der da, siden dette var på våren/sommeren da.
Og dem grilla osv., husker jeg).
Og Sylvia, (fra Bergeråsen), mener jeg det var, (at faren min skyldte på).
Hun hadde visst sparka hull, i den ene høytaleren, til faren min, på den festen.
Så sånn var det.
Og noen glemte igjen et sånn lisseslips, (eller hva det heter), som hverken faren min eller jeg egnetlig skjønte hva var.
Men som jeg nå tror var noe slags slips.
(Muligens kalt ‘lisseslips’ da.
Så sånn var det).
Vi hadde også isbiter, på den festen.
Men de var ikke helt frosne.
Og Tommy, (mener jeg det var), kasta isbiter, på vinduet, til en av naboene, i en trygdebolig, ovenfor.
(Muligens der hvor Lille-oddis og dem bodde).
Og nabokona ut i vinduet da.
Og kjefta.
Og Håkon også våkna opp, og skulle krangle da.
(Tommy og jeg, likte kanskje ikke den naboen, siden faren vår hadde prata dritt om dem muligens.
Noe sånt kanskje.
Jeg husker ikke helt nøyaktig).
Og så ropte jeg det da, midt i krangelen.
At det ikke var ordentlig isbit, men at det hadde vært vann, inni isbiten.
Og da ga hu kona seg, husker jeg.
Så da ble det litt mer fred.
Men hu kona hadde kanskje sett noe, som skjedde, noen dager, før innflyttingsfesten der.
Og jeg flytta jo til Leirfaret 4B, like etter at jeg hadde feira 17. mai, i Larvik, hos Frode Kølner og dem.
(Vil jeg tippe på.
Jeg mener ihvertfall at det stod, på skjemaet fra Folkeregisteret).
Så sånn var det.
Carl Fredrik Fallan, kom på døra mi, en av de første dagene, som jeg bodde, i Leirfaret 4B.
Han var den første gjesten der, sånn som jeg husker det.
Og han begynte å prate om sånne ‘bomber’, som jeg hadde laget, da jeg bodde i Hellinga 7B, noen år tidligere.
Jeg hadde egentlig vokst fra det, men jeg hadde fortsatt en sånn flaske, med ‘frimerke-bensin’, fra apoteket, (for å se vannmerker, på frimerker, som jeg har forklart om i et tidligere kapitellet), stående.
Så jeg helte nesten pliktskyldig da, (eller hva man skal si, siden Carl var den første gjesten der), litt bensin da, nedi bunnen, av et plastglass, som faren min hadde der da.
Og så tente jeg fyr, på den bensinen da, (til ære for Carl da, som hadde fått greie på det her med de ‘bombene’, som jeg har skrevet om, av en eller annen da).
Så skjedde det, at Carl, han tuppa overende bensinflaska.
For som han sa senere, så var han redd, for at flammer skulle hoppe over, fra plastglasset, et stykke unna, og oppi bensinflaska da.
Og da ville bensinflaska eksplodere, forklarte Carl seinere.
Så plutselig, så var det jo en stor dam, med bensin, som brant på plenen utafor Leirfaret 4B da.
Det var en bekk, som rant helt ytterst i hagen der.
(En ganske trivelig og fin bekk, vil jeg si, som fotballen noen ganger kunne havne oppi, hvis man spilte fotball der).
Jeg begynte å tuppe bensinflaska, mot bekken da.
Og brukte 4-5 spark, for å få bensinflaska nedi bekken.
Så da slutta den å brenne.
For hvert spark, så brant det litt bensin, på plenen da.
Men den største brannen, var ganske nærme huset der da, hvor jeg hadde tent på bensinen, i det plastglasset da.
(Til ære for Carl da, som initsierte dette.
Han dukka uventet opp på døra, og spurte om jeg kunne gjøre dette.
(lagde ‘bombe’ liksom da).
Noe jeg hadde gjort mange ganger, noen år tidligere i Hellinga 7B, og som jeg syntes var litt kjedelig.
Men som jeg gjorde likevel da, siden Carl var så ivrig da, og syntes at dette var så artig da.
Så sånn var det.
Men men).
Jeg gikk inn på kjøkkenet, og helte vann i en bærepose vel.
(Noe sånt).
Også helte jeg ut vann, på plenen og fikk stoppet de forskjellige brannene da.
Så så jeg over plenen.
Og det så ikke så pent ut.
Faren min skulle jo ha invielsesfest der, noen dager seinere.
Og det var flekker av brent gress, fra nesten ved huset, og mot bekken da, på den andre siden av hagen.
Carl fant ikke på så mye, (annet enn å velte bensinflaska).
Men han spurte hele tida hva jeg ville gjøre og sånn da.
Og gikk ikke hjem, eller noe sånt.
Det gikk en skråning, opp til naboene, i trygdeboligene ovenfor.
Der var det ikke klippet gress, sommeren før.
Så jeg fant noe gammelt gress, like bak en lav mur, som skilte vår tomt, fra naboenes.
Og som nok hindret jordras også kanskje, ned mot hagen vår.
Så klippet jeg opp det gamle, tørre gresset, og strødde det over flekkene, av brent gress, i hagen vår.
Jeg gikk også på Ulviksletta, og fant mer tørt gress, like ved fotballbanen der.
Så fikk jeg med Carl, på å få tak i noen gutter, som kunne bli med å spille fotball, i hagen vår.
Det var vel Stefan, Daniel, Jørn og Kjetil Carlin kanskje.
Noe sånt.
Og carl og meg da.
Og vi spilte fotball, som bare søren, i den hagen da, i et par timer kanskje da.
Og da, så kunne man nesten ikke se det, at dette hadde brent bensin der, i den hagen, noen timer tidligere da.
Så til slutt så sa jeg meg fornøyd, med hagens tilstand, og jeg lot som ingenting da, ovenfor faren min, husker jeg.
Så jeg var kanskje litt bleik, på den innflyttingsfesten, for jeg lurte vel på det, om noen ville skjønne det, at det hadde brent der da.
Men men.
Så sånn var det.
Og de gutta, de dukka ofte opp, i hagen min, etter det her, for å spille fotball da.
Så det hang liksom en et par år yngre fotball-gjeng, i et års tid kanskje, i den hagen da, ganske ofte da.
Dette var de tidligere kameratene til Christian Grønli forresten.
Så disse kjente jeg fra før og, gjennom han da.
(Og også gjennom Tommy vel, ihvertfall Stefan og Daniel og kanskje de andre og.
Det er mulig).
Tommy, han pleide å leike, like utafor inngangsdøra der, til huset mitt da.
(For det var like nedenfor huset til faren hans, i Havnehagen.
Det gikk en sti der, fra huset til Tommy og dem, og ned til like ved leiligheten ‘min’ da, i Leirfaret 4B).
Jeg syntes at Tommy så litt nedfor og nesten nedbrutt ut.
(En gang han leika like utenfor der jeg flyttet til).
Og jeg sa det høyt, mens alle kameratene til Tommy hørte det.
At ‘den som mobber Tommy, den får med meg å gjøre’.
(Siden jeg var eldre enn kameratene hans da).
Så sånn var det.
Etter dette så slutta vel de gutta å leke så mye der.
Og jeg så vel ikke så mye til Tommy der.
(Tommy var vel ikke blant de som pleide å spille fotball i hagen min, tror jeg.
Hvis jeg husker det riktig).
Men men.
Så hvordan det gikk med eventuell mobbing av Tommy, det veit jeg.
Tommy leika mer oppe i Havnehagen, etter det her, tror jeg.
Så jeg så ikke han så ofte, etter det her.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Den faren min kjøpte leiligheten i Leirfaret 4B av, det var Roger Stenberg og dem.
Roger Stenberg, det var faren til Gry og Hege Stenberg.
Og de var den familien som var med Olsen-familiene, til Jugoslavia, sommeren 1980 da.
Så sånn var det.
Gry og Hege, de hadde hatt et soverom, på deling.
Det soverommet fikk jeg da, og faren min kjøpte gardiner, på CC, i Drammen vel, og de ble noen med et litt barnslig mønster, husker jeg.
Men jeg var ikke så vant til å kjøpe gardiner.
Gardinene i stua, var de fra Hellinga.
Og de var et kapittel for seg nesten.
De var sikkert noen faren min hadde kjøpt, når han ble sammen med mora mi.
Og det var 70-talls, så det holdt.
Det var grønne gardiner, med noe hvitt, og noe lysere grønt vel.
Og det skulle kanskje forestille noen planter, eller noe.
Vegg til vegg-teppet, som vi arvet fra Stenberg-familien.
Det teppet var i samme stilen, som gardinene, til faren min.
Teppet var brunt og hvitt og lyse-brunt vel.
Og teppet var i noe slags psykedelisk-lignende mønster da, som matchet gardinene ganske bra vel.
Så den leiligheten ville nok ha vært topp moderne, i 1970, vil jeg tippe på.
Altså cirka ti år tidliger da.
Men men.
Og Christell lo av gardinene og teppet der, mener jeg å huske.
Men men.
Og grunnen til at vi flyttet dit.
Det husker jeg at faren min fikk spørsmål om, fra ei kone/dame, på Bergeråsen vel.
Og det var det, at ‘vi ikke hadde nok plass i klesskapene’, i Hellinga 7B, svarte faren min, til hu kona, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Haldis jobbet forresten også en del, på varemesser, ved siden av jobbingen på CC Elektro.
Hun solgte noe som het ione-luftrenser vel, på forskjellige varemesser, på Østlandet da.
Det var sånn, at den ione-luftrenseren, den sendte elektriske partikler, ut i værelset da, og renset luften for støv da.
(Noe sånt).
Haldis hadde vel en sånn luftrenser, nede hos seg, i Havnehagen, mener jeg.
Så Christell og jeg, var med Haldis og faren min, en del, på forskjellige varemesser, på Østlandet da.
Jeg husker Tønsberg-messa, (eller hva den heter igjen), at jeg var på den, en gang, på begynnelsen av 80-tallet, og fløy rundt og panta flasker, husker jeg.
Jeg fant en full ølflaske, en gang der.
Og prøvde å få solgt den, til de ungdommene, som drakk der.
En av dem sa at han skulle kjøpe den, og bare drakk den opp, uten å gi meg noen penger da.
(Men jeg tok vel med meg tomflaska).
Så sånn var det.
Jeg var ikke så glad i å drikke egentlig selv.
Jeg var med glad i penger og godteri og sånn.
Pia og jeg, vi fikk jo tidlig lov å smake på øl, av faren vår, mens vi fortsatt bodde hos mora vår i Larvik vel, mens vi var på besøk hos faren vår, i Hellinga 7B da.
Så øl var ikke så utrolig spennende liksom, syntes jeg da.
Siden jeg regna med det, at jeg kunne drikke øl, hvis jeg ville det.
Men faren min likte ikke sigarett-røyking og kaffe.
Faren min var nesten fanatisk motstander av sigarett-røyking.
Og nesten like stor motstander av kaffedrikking, (sånn som jeg husker det ihvertfall).
Selv om han alltid kjøpte cola til meg, (Coca-Cola), og jeg ble såkalt ‘cola-alkoholiker’ da.
Men men.
Skjønn det den som kan.
Så sånn var det.
Jeg husker også det, at jeg var på en messe, oppe ved Hokksund, eller noe.
Hvor jeg kjøpte en Elvis-pin, for syv kroner, (og fikk pruta den ned fra ti kroner, husker jeg).
Det må vel ha vært en messe hvor Haldis solgte de luftrenserne, mener jeg.
Haldis sluttet senere å selge de luftrenserne, siden hun mistet troen på produktet, var det vel.
(For veggene ble visst misfarget, eller noe, av den ione-luftrenseren da, mener jeg at faren min sa til noen bekjente, på Bergeråsen en gang vel.
Noe sånt.
Men men).
En gang, i løpet av de første årene, som jeg bodde på Bergeråsen.
Så var det noen, som hadde kjørt med en firehjulsdrevet bil, (som var sjeldne på begynnelsen av 80-tallet vel), opp mot der det nå er barnehage, like ved Berger skole.
Det var snakk om helt villmannskjøring.
Barnehagen ble bygget på en haug.
Og faren min, (som jeg senere fikk høre, at var sjåføren), hadde kjørt langt oppå den haugen, og laget bilsport da, som vi ungene kunne se, når vi gikk til skolen da.
Så det var jo helt vilt, for å si det sånn.
Jeg vet ikke noe om hvorfor faren min gjorde det her.
Det var der jeg ‘tok’ han Halvor litt, siden han ikke hadde hjulpet han gutten, som hadde drukna, like etter at jeg flytta til Berger.
Og som jeg hørte det, at faren min prata om, til Ågot da.
På kjøkkenet til Ågot, borte i huset til Ågot og Øivind, på Sand da.
Så om faren min liksom skulle advare meg, mot å slenge for mye med kjeften igjen?
At det var derfor han lagde sånne bilspor, langt oppå en haug, på veien min til skolen.
Hva vet jeg.
Noe må det vel ha vært kanskje.
Det er jo ikke normalt å kjøre bil på den måten, uansett om det er firehjulsdrift, eller ikke.
Hvis det hadde vært normalt, så ville det vel vært mye rare bilspor, på forskjellige stedet, i våre dager, når det vel finnes mye mer av sånne firehjulsdrevne biler, osv.
(SUV heter kanskje de bilene?
Noe sånt).
Men men.
Jeg husker det, at en eller to ganger, når jeg var med Haldis, på CC, på lørdagene.
Så hadde jeg kjeda meg, inne på CC Elektro der da.
Og da hadde jeg tegna, eller noe, på en kvitteringsblokk der da.
Og hadde vel revet av en eller to kvitteringersark, i den blokka da.
Og det fikk jeg høre av Haldis da, at det måtte jeg ikke gjøre.
(For da ble det vel surr i regnskapet der da, antagelig).
Så om Haldis fikk høre det seinere, av sjefen sin, at de kvitteringsarkene ble borte.
Det veit jeg ikke.
Men Haldis begynte ihvertfall etterhvert å heller jobbe på Cubus, (ikke langt fra Bragernes Torg), seinere på 80-tallet.
I herreavdelingen, tror jeg.
(Ihvertfall var det den avdelingen, som lå i andre etasje, i Cubus-butikken der, husker jeg.
En butikk som lå i en gate som lå parallellt med den gata som postkontoret på Bragernes lå i, husker jeg.
Det som vel ble ranet, like etter at jeg flyttet til faren min, av en beryktet raner, (Martin Pedersen het han kanskje, hvis jeg husker det riktig, fra nyhetene. Hm.), på 80-tallet vel.
Noe sånt).
Men men.
En gang som Annika Horten, var på besøk hos meg, i Leirfaret 4B.
(Sikkert sammen med Christell da).
Så sa hu det, (husker jeg), at hu kjente en liten amerikansk jente.
Og at hun hadde snakket engelsk til henne, og sagt det, at ‘my tummy hurts’, husker jeg.
Uten at jeg vet hvorfor Annika Horten fortalte meg dette.
(Utenom sammenhengen, må man vel si).
Men det finnes kanskje en forklaring.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min sa det, at vi ikke skulle låse døra.
Så det var ikke sånn, (mener jeg), at Christell og dem banka på, hvis dem besøkte meg der.
Dem gikk vel bare rett inn vel.
Og det samme gjorde faren min, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
