johncons

Stikkord: Ågot Mogan Olsen

  • Min Bok 2 – Kapittel 4: Mer fra Abildsø

    Mens jeg bodde på Abildsø, så var Pia på besøk hos meg en gang, mener jeg.

    Jeg hadde jo sagt, i Kristiansand, at jeg ville kutte ut faren min, (på grunn av hans seksuelle misbruk, av Pia, som barn), unntatt når det gjaldt penger, (siden jeg jo kun bare var 18 år fortsatt, da jeg fikk høre om dette, og fortsatt økonomisk avhengig, av min far).

    Så jeg hadde fått faren min til å betale et par husleier da, for hybelleiligheten min, i Enebakkveien.

    Men Pia sa da, høsten 1989, at faren min hadde sagt det, at han ‘ikke trodde det var meningen, at han skulle betale husleien min, hver måned’.

    Sa Pia da.

    Og da ble jeg ganske flau, da Pia sa dette.

    Så etter dette, så var det veldig sjelden, at jeg ba min far, om å få eller låne penger.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia og Cecilie Hyde, de skulle på fest, hos to Svelvik/Sande-jenter, som bodde i Oslo.

    Dette var hu Lill Beate Gustavsen, som hadde gått rett inn i meg, inne på Fremad der, (hvor Christell dro meg med), skoleåret før.

    Hu var fra Svelvik, og bodde sammen med ei jevnaldrende venninne, som også het Pia, og som var adoptert fra Korea vel, og som jeg tror at kanskje var fra Sande, eller noe, (men jeg er ikke helt sikker på hvor hu var fra, egentlig).

    Disse hadde jeg muligens også festa med før.

    Jeg hadde ihvertfall enten klint eller råflørta, med ei pen dame, fra Sande, som het Lise, husker jeg.

    Ei som gikk det siste året på Wang Handelsgym, i Oslo, mener jeg.

    (Eller om hu tok opp noen fag der).

    Og som pendla da.

    For på den her tida, så hadde Sande Togstasjon vel åpna igjen, (etter at den var stengt, på det meste av 80-tallet).

    (Selv om det vel må ha blitt dyrt med toget, hvis jeg skulle tippe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Lise fortalte at hu hadde søkt om jobb, (muligens sommerjobb), i Oslo.

    Men at alle jobbene hu ble tilbudt, var liksom ‘grisete’ da.

    For eksempel så hadde hu blitt fortalt, da hu søkte på en jobb, (som sekretær vel), at om fredagene så måtte hu sitte der, i bare trusa, for sjefen likte å ta seg en runk, osv.

    Noe sånt.

    Så hu var helt sjokkert over tilstanden på jobbmarkedet, for unge damer, inne i Oslo da, husker jeg.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Sa hu høsten 1989, må det vel ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og Cecilie Hyde, de skulle på Blitz, for å kjøpe hasj, mens de var på denne festen.

    Andre som var på festen, det var deres venninne, fra Svelvik, (som senere har blitt kjent, blant annet i Natur og Ungdom), Camilla Skriung, (og hennes lyshårede venninne, som het Anette, muligens.

    Disse to siste, hadde forresten også vært på en av de Lyche/Depeche gjeng-festene, som Pia hadde hatt hos meg, i Leirfaret 4B, året før).

    Det var bare jenter på denne festen, faktisk.

    Også de kommunist-venninnene til Pia, fra Svelvik, var der, (mener jeg å huske).

    Så hvis man sier at det var 9-10-11 jenter der da.

    Fra Svelvik og Sande.

    Pluss meg.

    Så blir vel det ganske riktig tror jeg.

    Så jeg var litt bortskjemt, som student, i Oslo.

    Med damer kanskje.

    Bortsett fra at dette var frike og kommunist-damer da.

    (Og søstera mi var jo ei av dem).

    Unntatt hu Lise da, fra Sande, som var ei ganske langbeint, brystfager og sexy brunette da, må man vel si.

    Så hva hu gjorde sammen med alle de frikedamene.

    Det veit jeg ikke.

    Men det er kanskje noen andre som veit det.

    Om det var hu Lise, eller hvem det var.

    Som sa dette til meg.

    Det husker jeg ikke.

    Men noen av disse jentene fra Svelvik og Sande.

    De hadde visst gått til en lokal innvandrerbutikk.

    (Lill Beate og Pia bodde på Grønland, i en ganske trafikkert gate, som jeg mener at må ha vært Vahls gate.

    De bodde i en av to falleferdige bygårder, som vel er revet for lengst nå, tror jeg.

    Lill Beate jobba med vasking, på Nato-basen, på Kolsås, fortalte hu meg.

    Og der var det visst mye rart som foregikk, fortalte hu meg en gang.

    Lill Beate var også sammen med en marokkaner, eller noe, som jobba på en restaurant, i samme gate som spillehallen RA4, (hvor Øystein Andersen pleide å dra meg med, noen ganger, tidligere på 80-tallet da).

    En restaurant som het Costa vel.

    Som lå i en gate som da het Roald Amundsens gate vel.

    Men som seinere fikk nytt navn, etter at Kong Olav døde, mener jeg å huske).

    De jentene som gikk i innvandrerbutikken, (en butikk jeg ikke helt skjønte hvor lå), de hadde visst fått gratis røyk og sånn, da.

    Av dem som jobba i butikken der da.

    Når de skulle betale der, så fikk de bare beskjed om, at de ikke behøvde å betale.

    Var det vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ut på kvelden, på den her festen, (som var på en lørdagskveld vel).

    Så fikk jeg høre det, at Pia og Cecilie Hyde, skulle på Blitz, for å kjøpe hasj.

    Det var omtrent det verste man kunne finne på, på 80-tallet.

    Å gå på Blitz, for å kjøpe hasj.

    Så jeg fikk litt sjokk da.

    Hva ville bestemor Ågot ha sagt, (for eksempel).

    Så jeg gikk rundt, på Grønland, i fylla da.

    For å prøve å finne Pia og Cecilie Hyde da.

    Før dem kom fram til Blitz, for å kjøpe seg hasj da.

    For jeg var bekymra for dem da.

    (Blitz ble veldig stigmatisert, i media, på den her tiden.

    Og det var det samme med narkotika.

    Så å gå på Blitz, for å kjøpe hasj.

    Det var nesten som noe med Aids, eller noe, syntes jeg.

    Noe sånt.

    Så det var ikke så bra da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Etter at jeg hadde gått litt rundt, på Grønland der, uten å finne Pia og Cecilie Hyde da.

    Så gikk jeg tilbake igjen til Vahls gate der.

    Og da hadde Pia, Cecilie Hyde, Camilla Skriung og hu Anette, (het hu vel, tror jeg, hu lyshåra venninna, til Camilla Skriung).

    De hadde lagt seg, i soveposer, på fortauet, i Vahls gate der, (som var en rimelig trafikkert gate da).

    Utafor nabo-bygården, til den bygården, som hu Lill Beate Gustavsen og hu Pia fra Korea leide i da.

    Dette var liksom to bygårder, som stod bak hverandre da.

    Og den Lill og Pia fra Korea bodde i, var den bakerste da.

    Så Hyde, Pia, Skriung og Anette, de la seg foran den bygården som vendte ut mot Vahls gate da, på fortauet der.

    Jeg prøvde å overtale disse fire jentene, til å ble med inn på festen igjen.

    De hadde tydeligvis krangla, med Lill Beate Gustavsen og/eller Pia fra Korea, tippa jeg.

    Noe sånt.

    Men disse fire jentene ville ikke gå inn igjen da.

    Jeg igjen tilbake igjen, inn på festen, etter å ha forsøkt å overtale de jentene, en stund.

    (Uten å lykkes).

    Å prate de her fire jentene til fornuft da.

    De resterende 6-7 jentene, (var det kanskje), inne på festen, de var enige, med disse fire, som lå på gata da.

    At dette her var ikke noe jeg behøvde å bekymre meg for, (eller blande meg inn i da).

    Det var greit at Hyde, Pia, Skriung og Anette lå på fortauet der da, mente dem.

    Så jeg ga til slutt opp.

    Jeg fikk ligge i en seng der, sammen med hu Lise, husker jeg.

    (For dette skjedde ganske seint på natta da.

    Dette med Blitz og hasj da, osv).

    Men vi lå med klær på da, så det skjedde ikke noe seksuelt, husker jeg.

    Og seinere, (et par år etter det her vel), så hørte jeg det, fra min kamerat, i Sande, Kjetil Holshagen, at hu Lise hadde blitt gravid da.

    Med en lokal Sande-kar, (regna jeg med).

    Men det virka som at Holshagen var litt imponert over meg, (syntes jeg), siden jeg vel hadde klint med, (eller ihvertfall klådd litt på), hu Lise da, (i fylla da).

    Men hvordan Kjetil Holshagen visste om det her.

    Det veit jeg ikke.

    Kanskje hu Lise hadde spredd det sjæl, i Sande.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Hva som skjedde med Pia, Cecilie Hyde, Camilla Skriung og hu Anette, ute i Vahls gate der, den natta til en søndag, i oktober 1989, (eller noe sånt vel).

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg har lurt på det seinere, om dette at dem la seg på fortauet der, hadde noe sammenheng, med at noen av disse jentene, fra Sande og Svelvik da, hadde fått gratis røyk og sånn, i den innvandrerbutikken, like ved.

    Men det blir bare spekulasjoner, fra min side.

    Hva som egentlig skjedde, det veit jeg ikke noe om, (skal jeg være ærlig).

    Jeg prøvde å be med hu Lise ut på kino, på søndagen, etter at jeg og ei av de Svelvik/Sande-jentene, fulgte henne til Nasjonalteateret togstasjon, (var det vel).

    Men hu ville ikke da.

    Noe hu vel angra på, mener jeg at hu prata om.

    På en annen fest, noen år etter det her, da hu Lill Beate Gustavsen hadde flytta, til en ‘kavaler’, på Grorud.

    Men da måtte jeg nesten være litt avvisende selv og, syntes jeg, og ta igjen litt da.

    Så da gadd jeg ikke å bli med dem ut på byen, husker jeg.

    Men jeg dro heller tilbake til enten Furuset, (eller om det var Ellingsrudåsen), hvor jeg bodde, på den her tiden da.

    (Etter å ha spydd i hagen dems, mener jeg å huske, på Grorud der da.

    Men jeg jobba ganske mye, på OBS Triaden da, på den her tiden.

    Så jeg var ganske sliten da, når jeg dro på den her festen, (på Grorud), sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde fortsatt ganske mye, den tiden, som jeg bodde, på Abildsø.

    Dette skal jeg skrive mer om, i de neste kapitlene, hadde jeg tenkt på.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 82: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 4)

    Ulf Havmo og jeg, (var det vel), vi lagde også en dirk, på verkstedet til faren min da.

    Da vi gikk på ungdomsskolen, var det vel.

    Den dirken var for å dirke opp hengelåser da.

    Som noen sa at var artig da.

    Det var en metallplate, som man måtte file, sånn at den ble spiss da.

    Og noen hengelåser, var vanskelige å dirke opp.

    Det var for eksempel Master og ABUS.

    De klarte vi ikke å dirke opp.

    Mens for eksempel Crown-hengelåser, de var lette å dirke opp da.

    Det var ganske kjedelig, på Berger, noen ganger, på 80-tallet.

    Så da ble det til at man fant på sånne ting som å prøve å dirke opp hengelåser, osv.

    Men for min del ihverfall, så var dette mest for sportens skyld da.

    Så det var ikke sånn at jeg rappa noe særlig, som jeg kan huske ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei engelsk språklærerinne, som vi hadde i Weymouth vel.

    Hu var litt rebelsk, husker jeg, at hu fortalte.

    Hu hadde blitt bedt på noe greier hos Dronningen, siden hu var adelig, eller noe.

    Også hadde hu rappa en teskje, fra teselskapet hos Dronningen da, husker jeg at hu fortalte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg flytta til Berger.

    (Var det vel).

    Så hadde jeg en gang en konkurranse, borte hos Ågot og Øivind.

    Jeg solgte lodd da, til en krone loddet.

    Og man kunne vinne ti kroner.

    Jeg tenkte jeg skulle tjene penger på det.

    Så jeg ville selge 20 lodd da.

    Men da ble onkel Runar sur, når han hørte det.

    Det var ikke bra da, skjønte jeg, at jeg prøvde å tjene penger på det her loddsalget da.

    Så da jeg hadde solgt ti lodd, så slutta alle å kjøpe lodd.

    Så da hadde vel alle fått ordre av Runar kanskje, om å slutte å kjøpe lodd.

    Hvem vet.

    Lene vant førstepremien, på ti kroner da.

    Og det som skjedde, etter at Lene, (som jo var døv), vant den premien da.

    Det var at bestefar Øivind så gikk inn på rommet sitt, og henta en tikrone-seddel til meg.

    Så da tjente jeg penger likevel da, på det her loddsalget da, må man vel si.

    Men det var ikke uten forviklinger, må man vel si.

    Det var en del sterke personligheter, i slekta etter Ågot og Øivind, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell sa en gang, da jeg gikk ned til ved huset deres, i Havnehagen.

    At ‘rødt og rosa passer ikke sammen’.

    Så Christell er flink på moteklær og sånn da.

    Uten at jeg vet om hvorfor hu sa det her til meg.

    Som ikke pleide å bruke hverken rødt eller rosa noe særlig akkurat vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da Petter og Christian var på besøk hos mora mi i Larvik, en helg, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så var vi innom bingo-en, i Larvik faktisk.

    Og spilte noe bingo og sånn der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, seinere på 80-tallet, da jeg hadde vært og klipt meg, i Drammen.

    Så visste Christell om at jeg hadde klipt meg, der og der da.

    Eller noe.

    Og erta meg om at jeg var forelska i frisørdama, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg lå bak i en av amerikanerne til faren min.

    Så kjørte faren min og onkel Runar satt ved siden av han da.

    Og da husker jeg at onkel Runar nevnte det da, på Svelvikveien, (var det vel).

    At det lett kunne hende, at noen så lå bak i en sånn bil, (sånn som jeg gjorde da), kunne brekke nakken.

    Hvis man bråbremsa og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var Haldis på noe smile-kurs, eller noe, mens hu jobba, i Vannsengbutikken.

    Og når hu kom tilbake til Drammen, så var hu helt opprørt, husker jeg.

    For på det kurset, så skulle man være private, og fortelle om seg selv, og nesten vrenge sjela si da.

    Og så hadde det vist seg, at noen andre folk, som var på det samme kurset, var i slekta til faren til Christell, eller noe.

    Og de hadde plutselig sagt noe sånt som at ‘min far har også en datter som heter Christell’, eller noe.

    Så Haldis var jo oppløst i tårer da, når hu kom hjem fra det her selvutviklings-kurset, (eller hva det var).

    En annen gang, så var det Jehovas Vitner, som hadde skremt Haldis, hjemme i Havnehagen.

    Og en tredje gang, så var det det, at faren min hadde gått inn, hjemme hos Solveig, på Holmen, i Oslo, mens Haldis sin eksmann, Oddbjørn Humblen, også var der.

    Noe som fikk Haldis til å begynne å grine da.

    (For hu ville ikke at faren min og hennes eksmann skulle møte hverandre, eller noe da.

    Noe sånt).

    Så ihvertfall tre ganger, så kan jeg huske å ha sett Haldis nesten ‘oppløst’ da, i tårer da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ole-Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, skoleåret 1988/89).

    Han syntes ikke at jeg var noe kul, på ungdomsskolen, husker jeg.

    For han hadde hørt på nærradioene i Oslo, lenger enn meg, husker jeg at han sa.

    Så Ole-Tonny fulgte med på det som skjedde da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide å handle burgere, på flere ‘sjapper’, i Drammen.

    Blant annet på den burgersjappa, som lå like ved Vannsengbutikken, til faren min og Haldis.

    En gang, så måtte jeg vente lenge på burger der da.

    Det var en pakistaner, som dreiv den burgersjappa da.

    Men burgerne var gode, må man vel si.

    Han pakistaneren, han sa det da, at nye kunder der, fikk ekspedering først.

    Og gamle kunder måtte vente.

    Så jeg var nesten fast kunde der da, i den burgersjappa som var nærme Vannsengbutikken til faren min og Haldis da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen burgersjappe, som jeg kjøpte burgere hos.

    Det var på ‘Buss-burger’n’.

    Det var en burgersjappe som lå på Rutebilstasjonen da, i Drammen.

    Det var en del salgslokaler der, som mange av stod tomme, (ihvertfall på 80-tallet da).

    Men så, det året jeg gikk på skole i Drammen.

    (Var det vel).

    Så dukka den burgersjappa opp da.

    Eieren var litt sånn kul liksom, og dem solgte Monte Frank-pølser, som eieren kalte for ‘pikk i sovepåsa’, husker jeg.

    Jeg husker også at noen lokale ungdommer fortalte eieren der, om at den og den datoen så var det heavy-konsert, i Drammenshallen.

    Og at på den og den datoen, da kom det til å dukke opp mange rare folk, i Drammen, for da var det the Cure-konsert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Gry Johansen, fra Nedre, på Bergeråsen.

    Hu begynte etterhvert å jobbe, i den burgersjappa.

    Det hendte at jeg satt på henne, (ihvertfall en gang vel), hjem fra Drammen og til Bergeråsen da.

    Etter at jeg flytta til Oslo.

    Så var jeg innom Buss-Burger’n en gang.

    Og spurte om Gry Johansen jobba der fremdeles.

    Nei hu hadde fått sparken, eller slutta.

    Noe sånt.

    Sa ei ung dame der.

    ‘Hvorfor det’, spurte jeg.

    ‘Ja, spørr henne om det du’, svarte hu unge dama der da.

    Gry Johansen prata om at det, (når jeg satt på med henne vel), at det beste hu visste, det var å dra på Syden-ferie.

    Enten til Spania eller Hellas eller Tyrkia, eller noe vel.

    Uten at jeg husker nøyaktig hvor det var, som hu pleide å dra.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, dette skoleåret, så dro jeg innom Lizzy’s, i Drammen.

    For å spise.

    Jeg hadde vel vært der, på en klassetur, med Sande Videregående, en gang, tror jeg.

    For å spise pizza vel.

    Men den gangen jeg var der aleine, så kjøpte jeg bare en salat vel.

    (Som var moderne på 80-tallet da).

    Salaten kosta vel cirka 80-90 kroner, med drikke vel.

    Så jeg la bare en hundrelapp der, og gikk da.

    Så kom kelneren, (en pakistaner vel), løpende etter meg da.

    Så forklarte jeg at det lå penger på bordet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da jeg bodde i Oslo, en 10-12 år etter det her vel.

    Så var jeg med David Hjort, fra Rimi Bjørndal, Rimi Ljabru og Rimi Karlsrud, osv., ut på byen da.

    Og da hadde jeg nachspiel hjemme hos meg.

    Og David Hjort fikk med noen folk dit da.

    Og det viste seg, at hu ene dama, som ble der natten over.

    (Uten at det skjedde noe så utrolig seriøst men).

    Hu var fra Drammen, og het Malena og jobba på nettopp Lizzy’s da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon, han gjorde en gang, et poeng av, at hans døve datter Lene, hadde teksttelefon.

    På midten av 80-tallet en gang vel.

    Men hvorfor han gjorde det, det veit jeg ikke.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Nå er det bare en bunke med notater igjen her.

    Så nå blir det vel bare en eller to deler til, på dette kapittelet, og så er jeg ferdig, med Min Bok.

    Vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 81: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 3)

    Jeg husker fra da jeg klagde på at Odd Einar Pettersen, satte seg oppå meg, i et friminutt, i niende klasse.

    Da måtte jeg snakke med sosiallærer Marit Enger, på Svelvik Ungdomsskole.

    Hu spurte meg om hva jeg hadde tenkt meg framover.

    Jeg sa vel det, at jeg hadde tenkt til å gå på Handel og Kontor vel.

    ‘Skal du bli revisor’, sa hu da.

    Det hadde jeg egentlig ikke tenkt til.

    Så da ble jeg litt fornærma, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når faren min var i USA, (eller noe).

    Så var jeg borte hos Ågot og Øivind da.

    Av en eller annen grunn så fikk jeg ikke lov å bo alene, når faren min var på ferie.

    Enda jeg bodde alene hele resten av året.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da var det sånn, at klokka skulle stilles.

    Pga. sommertid da.

    En søndag.

    Som jeg bodde hos Ågot og Øivind da.

    Og da mente Øivind at klokka skulle stilles den veien da.

    Også mente Ågot og jeg, at klokka skulle stilles den andre veien da.

    Og Øivind hadde rett da, fant vi ut, etterhvert.

    Så det var litt flaut vel.

    Men men, jeg hadde ikke vært så skråsikker selv da.

    Ågot var vel mer sikker, mener jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Faren min hadde med to flasker med ølpulver en gang, da han kom hjem fra USA, forresten.

    Han hadde kjøpt dem av en kar, på en strand, sa han.

    Og de flaskene, de satt han i kjøkkenskapet, hos ‘meg’ da.

    Men han hadde blitt lurt, sa han, for det var bare sand, i de flaskene da.

    Likevel så stod de flaskene der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Line Nilsen, fra Svelvik, sa en gang til meg, på Svelvik Ungdomsskole.

    At ‘sånn burde du ha håret ditt altså’.

    En gang som jeg hadde tatt gele i det, eller noe.

    Så hu fulgte med på sånt, kan det se ut som.

    Hu ble det sagt om, da jeg gikk i samme klasse som henne, det andre året på videregående.

    At hu likte feminine gutter.

    Som vel også var moten, på 80-tallet.

    Og jeg var såpass seint i puberteten, så jeg så vel rimelig feminin ut, til å være gutt, på den her tida, vil jeg tippe på.

    Jeg ble kalt ‘babyface’, av noen jenter, på Bragernes Torg, en gang, husker jeg.

    (Som jeg har skrevet om tidligere).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil Holshagen, han sa en gang, (mens vi gikk på ungdomsskolen vel).

    I huset deres i Havnehagen da.

    At han ikke likte navnet ‘Berger’, og heller ikke stedsnavnet ‘Skoger’, (som lå like ved Sande).

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lene Andersen, hu spurte meg en gang, på skolebussen, til Svelvik Ungdomsskole, om jeg brukte lebestift.

    Men det gjorde jeg nok ikke dessverre.

    Jeg vet ikke hvorfor hu lurte på det.

    Det må ha vært fordi at jeg var bleik og at leppene mine så røde ut, mot den hvite huden min kanskje.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    (Så hu var rimelig uhøflig mot meg da, må man vel si.

    Lene Andersen altså.

    Så sånn var nok det.

    Men jeg var vel litt trøtt, eller noe, så jeg fikk aldri tatt igjen for det vel.

    Kanskje med unntak av den gangen jeg klarte å sneipe en røyk, i en vinduslist, inne i Open Manta-en hennes.

    Så jeg får kanskje si at vi er skuls da.

    Hvem vet).

    Han Steinar, som leide et rom, (Pia sitt gamle rom), av mora mi, på Tagtvedt.

    På den tida som jeg gikk på ungdomsskolen.

    Han prata om at han hadde blitt skada, eller noe, av en kar, med en knust flaske, eller noe.

    Steinar var bitter husker jeg.

    For dommeren hadde sagt det, at ‘man kan vel ikke kalle en flaske for et dødelig våpen’, eller noe.

    Så han som stakk fikk lav straff da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg gikk på videregående, så var det ei jente, som het Bianca vel, som bodde mellom Bjerkøya og Sande.

    Og hver gang hu gikk på bussen, (virka det som omtrent), så begynte de her Jensemann, og dem, på årstrinnet over meg da.

    Å si sånn ‘Autobianca’, osv.

    Og da begynte hu å smile fælt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, rundt den tida, som søstera mi flytta opp til meg.

    Så dro hu meg en gang med på en fest, på en hytte.

    En hytte, på Sand, hvor Ditlev Castelan og Geir Arne Jørgensen, (var det vel), hadde fest da.

    Og det var vel ikke deres hytte, tror jeg.

    Men det var vel en de hadde en nøkkel som virka til da.

    Sånn at de kunne bruke hytta, når hytteeieren var hjemme i Drammen eller Oslo, eller hvor han var fra.

    Så søstera mi Pia, hu kjente mine, (tidligere), uvenner da.

    Geir Arne og Ditlev.

    Men hvordan Pia ble kjent med de her, det veit jeg ikke.

    For Pia bodde jo nede hos Haldis da, fra hu var 11 til hu var nesten 17 vel.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Ulf Havmo og jeg.

    Vi gikk noen ganger rundt, og skøyt med luftgevær, på Sand.

    På hyttefeltet Bascomti, heter det vel.

    Vi fant et hus der, hvor vi kunne bruke en 8-nøkkel, (en standard nøkkeltype for innedører, ihvertfall på 80-tallet, mener jeg), for å komme inn.

    (Mener jeg det var).

    Det var et typisk feriehus vel.

    (Som lå helt nede ved fjorden der.

    Nedafor huset til Ågot da).

    Eieren hadde blant annet et diplom på veggen, husker jeg.

    Et slags svennebrev, eller noe, tror jeg.

    Men vi rappa vel ikke noe særlig der, tror jeg.

    Vi bare så litt vel.

    For spenningens skyld mest vel.

    Mens vi egentlig vel dreiv og skøyt med luftgevær og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nedafor verkstedet til faren min.

    (Altså Strømm Trevare).

    Så lå det en madrass, i skogen der.

    Og noen hadde også begynt å lage noen le-vegger rundt vel.

    Dette spredde Geir Arne, på ungdomsskolen, mener jeg.

    At jeg liksom hadde en hytte med seng i da.

    Men den hytta, den var det ikke jeg som hadde lagd.

    Jeg veit ikke hvem kan ha vært, som lagde den.

    Men jeg la også merke til denne hytta da, en gang.

    Og da tok Geir Arne det bare ut av lufta, at det var en hytte som jeg hadde lagd.

    Men det var det ikke, dessverre.

    Men det kan kanskje ha vært Erik Thorhallsson, som jobba mye for faren min, som lagde den hytta.

    Jeg tørr ikke å si noe sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lene Andersen og Frode Holm prata om penis en gang, i et friminutt, på Svelvik Ungdomsskole, husker jeg.

    Lene Andersen lurte på om penis alltid var like stor.

    Ja, bortsett fra når den var hoven, svarte Frode Holm da, husker jeg.

    Så man kunne nok skjønne det, at Lene Andersen var enebarn.

    Siden hu måtte prate med gutta i klassen, i friminuttene, om sånt her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Søren Larsen, (som jeg gikk i klasse med, det første året på handel og kontor), og dem.

    (Det vil si blant annet faren hans, som var direktør, på papirfabrikken, i Selvik).

    De lånte en gang en film av meg, som jeg hadde kopiert, fra en film jeg hadde leid vel.

    Det var en film som het Terminator.

    Og den filmen syntes de at var bra da, husker jeg, at han Søren Larsen sa da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi hadde noen rare piller, på badet, da vi bodde ute i Brunlanes, husker jeg.

    Og vi fikk nesten aldri godteri der.

    Så det hendte en gang, at jeg spiste noen sånne piller, som mora mi hadde på badet der, husker jeg.

    Uten at jeg husker hvordan piller det var.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min, han ble også deleier, i en møbelforretning, ute i Billingstad.

    Like bak IKEA der cirka.

    Faren min var en av fire eiere vel, som eide cirka like mye da.

    Jeg husker at jeg var i den butikken, den dagen jeg skulle dra til Weymouth, på språkreise, sammen med Kenneth Sevland og dem.

    ‘Er det en gutt’, husker jeg at ei dame, som var inne i butikken der, sa om meg.

    Så jeg var nok ganske tynn og sånn da.

    Og jeg gikk en del i en rød skjorte, som jeg hadde funnet, i klesskapet til faren min da, i Leirfaret 4B.

    Så man kunne merke det, at jeg var seint i puberteten, mener jeg.

    Når hu dama begynte å spørre sånn, osv.

    Jeg hadde jo ikke fått hår på tissen enda da.

    (Dette var jo sommeren 1986, og jeg fikk ikke hår på tissen, før sommeren etter, altså sommeren 1987, husker jeg).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Om den butikken, i Billingstad.

    Så sa faren min, husker jeg, da han diskuterte den butikken, (med en annen deleier da).

    At han hadde ‘ei’, som kunne jobbe der.

    Og det var hu i vannsengbutikken, i Drammen, som hadde pasje-klipp.

    (Hu som Christell herma etter frisyren til, på 80-tallet en gang.

    Når jeg trodde hu sa at hu hadde fått seg ‘apache-klipp’).

    Så hu med pasje-klippen da, hu ble da etterhvert jobbende ute i Billinstad da, i en møbelbutikk, som faren min eide en fjerdedel av aksjekapitalen til, (eller noe), da.

    Den butikken gikk ikke så bra.

    Så en gang, som jeg var med faren min inn dit.

    Og faren min chatta med en annen deleier da.

    Så foreslo jeg, at dem kunne ha hatt en sånn slags reklame-luftskip-ballong der.

    Sånn som andre firma i nærheten hadde, (hadde jeg lagt merke til).

    For da hadde folk kunne ha sett det, fra E18, (altså fra motorveien, mellom Oslo g Drammen da), at det var en ny møbelbutikk der.

    Men det var kanskje ikke så lett, å ha en ny møbelbutikk, like ved IKEA.

    Det ble vel som å hoppe etter Wirkola nesten.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da konkursen nærma seg.

    Så kjørte bare faren min inn dit.

    Og henta seg noen skinnsofaer, for å dekke sitt utlegg, i det firmaet da, husker jeg.

    Skinnsofaer, som havna i stua til Haldis, (nede i Havnehagen), da.

    Hva som hendte med hu ‘pasje-klipp-dama’, det hørte jeg aldri noe om.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ved huset til Ågot, på Sand, så pleide det forresten å stå en traktor.

    Som jeg noen ganger kjørte litt rundt med, hvis jeg kjeda meg.

    Men jeg var ikke sikker på hva alle de forskjellige bryterne og spakene var til.

    Så jeg var rimelig forsiktig da, når jeg kjørte rundt med den traktoren da.

    Som hadde jekk bak også, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så nevnte jeg det i klassen, at Christell snorka fælt.

    (Mens jeg gikk på ungdomsskolen, og jeg kjeda meg vel, i et friminutt da).

    For Odd Einar Pettersen, og dem.

    Og da skulle de ha det til, at jeg hadde tulla med henne, eller noe da.

    Men det var fra ferier og sånn, at jeg visste det, at hu snorka da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg har fortsatt noen fler notater, som jeg ikke har fått med enda, i Min Bok.

    Så det blir vel et par kapittel-deler til, av denne boken, ihvertfall, vil jeg tippe på.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hvor raskt jeg klarer å bli ferdig med dette.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 77: Enda mer fra Sand, (del 2)

    En gang, sommeren 1989, så begynte faren min, å chatte med meg, i gangen, i huset til Ågot.

    Solveig, (telegrafisten på Scandinavian Star), kjente en som eide noen studenthybler, (som jeg tror at var Anker Studenthybler), i Oslo.

    Faren min sa at det ble avgjort ved loddtrekning, om man fikk hybel der.

    Jeg sa det var greit, at han sa til Solveig, at jeg var interessert, i å være med på en sånn loddtrekning da, for en sånn studenthybel da.

    Derfor gikk dette med hybel i Oslo, litt i glemmeboka, for meg.

    Men så, i juli, (eller om det var i august), en gang, så sa vel faren min fra om, at jeg ikke hadde fått plass, hos de studenthyblene, til hu Solveig da.

    Så da måtte jeg sette inn annonse i Aftenposten, husker jeg.

    NHI hadde noe de kalte for løpende opptak.

    Så jeg fikk ganske tidlig svar, fra NHI, om at jeg hadde kommet inn der.

    På et to-års NHI-kandidat-studie, (som de kalte det), i Informasjonsbehandling da.

    Jeg ringte Aftenposten.

    Jeg jobba jo 9-17 vakter, eller noe, på CC Storkjøp.

    Hvis det ikke var 10-18 vakter, eller noe.

    Og jeg hadde jo merka at Ågot hadde begynt å bli litt senil.

    Og jeg syntes også at Ågot kanskje var litt dum og barnslig osv.

    Og litt umoden da.

    Så jeg ville ikke at Ågot skulle svare telefonene.

    For jeg orka ikke noe tull da, for å si det sånn.

    (Hu hadde jo ‘gura’ om den underbuksa til faren min, osv.

    (Jeg var vokst opp på landet.

    Og det å kjøpe underbukser, det var kanskje litt vanskelig da.

    Det var kanskje litt flaut, for det første.

    Og for det andre, så måtte man jo skjønne størrelsene og sånn da, på underbuksene.

    Og jeg var ikke så flink i klesforretninger da.

    Og jeg var vant til å få sånt som underbukser og sokker, av mora mi da, da jeg bodde i Larvik.

    Så sånn var det).

    Og Ågot kalte meg jo for Runar, istedet for Erik, osv).

    Så jeg skrev noe sånt som at ‘rolig student søker hybel i Oslo’.

    Og at folk skulle ringe, enten før klokken 16.

    (For da kunne dem prate med onkel Håkon, nede på verkstedet).

    Eller etter klokken 20.

    (For da var jeg hjemme fra jobb, i Drammen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rich Hudson og dem, de hadde forresten fått Sky-antenne, av Soutwick Council, (eller noe), den sommeren, husker jeg.

    Jeg var litt ovenpå, når det gjaldt sånn.

    Siden jeg jo blant annet hadde vært den første, på Bergeråsen, som hadde fått video, TV-spill, elektronisk spill og digitalt armbåndsur, osv.

    Hudson var vant til at jeg latterliggjorde deres engelske arbeiderklasse-hjem litt da.

    Og fortalte om hvordan jeg var vant til å ha det, på Bergeråsen, og sånn, da.

    (Jeg fikk jo mye ting, under oppveksten, så det var kanskje nesten som å vokse opp i USA.

    Jeg hadde to TV-er, på 80-tallet, video, vannseng, oppvaskmaskin, ‘konge-stol’, datamaskiner, videokamera, brusmaskin, osv., osv.).

    Rick og Tina Hudson, de sendte meg inn, til naboen deres.

    (Ikke hu som hadde begravd en baby i hagen.

    Men til de andre naboene, som også hadde språkstudenter boende hos seg, om somrene.

    Og hvor mannen i huset noen ganger var med, på å spille fotball, i hagen, hos Hudson og dem da.

    En høy kar med mørkt hår vel).

    Kona i huset viste meg en telefonautomat, som hu hadde kjøpt.

    Man skulle putte mynter, på en automat, og så kunne man ringe da.

    Jeg lo jo fælt da, siden noen ville ha en sånn mynt-telefon, i sitt eget hjem, liksom.

    Dette var ikke noe jeg hadde sett i Norge.

    Men jeg skjønner det nå, hvis den her ekteparet, syntes at jeg var uhøflig.

    Men jeg hadde jo gått Markedsføringslinja og sånn, på handel og kontor da.

    Så jeg var vel en sånn utadvendt type da, på denne tiden.

    Som kunne gå rett inn i huset til folk, og prate med dem om alt da.

    Det er mulig.

    Men jeg skjønner det hvis dem egentlig ble sure.

    For jeg var vel ganske ovenpå da.

    Og prata liksom dritt om arbeiderklasse-tinga dems da.

    Men Rick og Tina Hudson, de liksom fyrte meg opp ganske mye da.

    Og fikk meg til å prate dritt om naboene sine da.

    Ved å fortelle meg om ting de hadde kjøpt, (før de sendte meg inn dit), som jeg syntes var dumme da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg dro til Brighton, så ga jeg en konvolutt og en tier kanskje, til Andre Willassen da.

    For å få han til å sende meg vitnemålet mitt.

    (Hjem til Ågot da).

    Siden jeg ikke fikk vært med på skoleavslutninga, på Gjerde.

    Siden Cecilie Hyde hadde fått meg til å bestille billett til England, på den samme dagen, som skoleavslutningen var da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da jeg kom tilbake til Norge igjen.

    Så jobba jeg vel på CC, en dag da.

    Ihvertfall så gikk jeg innom Vannsengbutikken, til faren min og Haldis, i Drammen da.

    Og da ga faren min meg vitnemålet mitt, fra Gjerde.

    Det var mest fem-ere, men også en to-er i Matte Valgfag, husker jeg.

    Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel vel.

    Så fikk Magne Winnem meg til å skulke, noen av de matte-timene.

    Og jeg syntes at han matte valgfag-læreren var noe helt forferdelig ustrukturert da.

    Og også for streng mot meg, syntes jeg.

    Men men.

    Jeg hadde jo allerede kommet inn, på NHI, så det spilte ikke så stor rolle, husker jeg, at jeg syntes.

    Men det var høyt fravær, på vitnemålet.

    Det var sånn, at jeg nesten ikke fikk karakter, i Sos. Øk., husker jeg.

    For jeg lå helt på grensa.

    Sos. Øk.-lærer Herbjørnsen, han sa det, i en time, (når jeg hadde forsovet meg vel), at jeg hadde for mye fravær, i Sos. Øk., så jeg kunne bare gå igjen.

    (Når jeg kom inn i timen da).

    Man kunne ha 10 timer fravær, i løpet av skoleåret, og jeg hadde da akkurat 10 timer fravær da.

    (Som jeg skreiv opp, og holdt oversikten over, i en skoledagbok, eller noe, da).

    Jeg kontaktet klasseforstander Karlsen, og forklarte det, at Herbjørnsen hadde hivd meg ut, av klasserommet da.

    Og sagt at jeg hadde for høyt fravær.

    Jeg mente at det måtte være sånn, at når grensa var 10 timer.

    Så var det greit å ha 10 timer fravær.

    Men ikke 11 timer.

    Så jeg mente at jeg ikke hadde gått over grensa da.

    Og det mente vel Karlsen også, tror jeg.

    Han tok en chat med Herbjørnsen ihvertfall.

    Og jeg fikk så fortsette, å ha Sos. Øk. da.

    Og dette var vel rundt påsketider vel, at denne episoden oppstod, i en av Sos. Øk.-timene, til Herbjørnsen da.

    Og etter påske, så skjerpa jeg meg da.

    Så jeg hadde ikke så mye fravær, etter påske.

    Så jeg fikk karakter i alle fag da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var litt flau, sommeren 1989, over alt fraværet, på vitnemålet mitt.

    Jeg var kanskje blakk, etter Brighton-turen og russetida.

    Så jeg skulle kanskje sitte på med faren min, tilbake til Sand, eller noe.

    Jeg kjeda meg ihvertfall, husker jeg.

    Samtidig, så hadde jeg jo hatt Kontorfag, i første klasse, på handel og kontor.

    Så jeg tenkte at jeg kunne leke meg litt, med kopimaskinen, som stod der.

    Mens jeg kjeda meg da, i Vannsengbutikken, i Tordenskiolsgate, i Drammen da.

    Jeg dreiv og tygde på noe tyggegummi.

    Jeg tok ut en bit tyggegummi, fra kjeften, og klinte tyggegummien over fravær-tallet da, på vitnemålet.

    (For enten antall dager eller timer).

    Også skulle jeg se, om det tall-feltet, ble blankt da, på kopien.

    Noe det vel ikke ble.

    Dette var bare noe jeg gjorde for morro skyld, siden jeg kjeda meg der, i Vannsengbutikken da.

    (Jeg var ikke så hjemme der.

    Siden jeg var uvenn med Haldis da, under hele oppveksten.

    Og dette liksom var mest Haldis sin butikk da.

    Så det vitnemålet, det var omtrent det eneste jeg kunne ‘drive med’, mens jeg holdt på å ‘kjede meg ihjel’ der da).

    Det var stille i sommerferien, og ingen kunder der, husker jeg.

    Det var ikke så smart, å tulle, med å ta tyggegummi på vitnemålet, merka jeg.

    For den var umulig å få bort igjen, merka jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men jeg tok det ikke så nøye, for jeg hadde jo allerede kommet inn på NHI.

    Og da var det jo papirene fra NHI, som telte, når man var ferdig der da.

    Tenkte jeg.

    Så jeg tulla egentlig bare fælt.

    Men jeg gjorde egentlig ikke noe galt da.

    Jeg hadde ikke tenkt til å bruke den forfalskede versjonen, av vitnemålet, fra Gjerde, til noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg stod sånn, og tulla, med det vitnemålet.

    Så dukka Viggo Snoghøj, (Haldis sin bodybuilder-sønn), opp i vannsengbutikken der.

    Og kom med en, (ganske overlegen vel), kommentar, til meg da, om at jeg dreiv og tulla med vitnemålet da.

    Også gikk han ut igjen.

    Viggo Snoghøj, (kjent som Viggo Snowhill i USA), han bodde vel egentlig i Danmark, (på den her tiden), tror jeg.

    Men han var kanskje på sommerferie-besøk, hos Haldis og dem, (i Norge), da.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Viggo forsvant ut av Vannsengbutikken igjen, like raskt som han hadde dukket opp der.

    Så jeg fikk ikke forklart for han, at jeg allerede hadde kommet inn på NHI.

    Og at jeg bare tulla med vitnemålet fra Gjerde, siden jeg kjeda meg fælt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble vel også kanskje litt sur, siden faren min hadde vitnemålet mitt der.

    Det skulle jo egentlig ha dukket opp med posten, hos Ågot, mener jeg.

    Jeg ba jo Willassen, om å sende det.

    Men hva som egentlig hadde skjedd, siden vitnemålet mitt var i Vannsengbutikken, og ikke hos Ågot.

    (Da jeg kom hjem fra England).

    Det vet jeg ikke.

    Faren min forklarte ikke noe om hvordan han hadde fått tak i vitnemålet mitt.

    Han bare sa noe sånt som at ‘her er vitnemålet ditt’, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ble vel jeg opptatt av å kikke på det da.

    For å se hvilke karakterer jeg fikk.

    Eller det visste jeg vel, for det hadde Karlsen lest opp, i en time, på skolen, en av de siste dagene.

    Og da gjorde han et stort poeng ut av det, at jeg fikk en 2-er i matte valgfag og en 3-er i Sos. Øk., husker jeg.

    Enda jeg vel omtrent hadde flest 5-ere, av alle i klassen, vil jeg nok nesten tippe på.

    Men Karlsen liksom hevet stemmen da, når han fortalte om at jeg hadde fått 3-er i Sos. Øk., osv. da.

    Sånn at den ‘opplesings-seansen’ hans, ble som noe dramatisert nesten, (sånn som jeg husker det).

    Så folk som ikke fulgte med, i timen.

    Men bare våkna av Karlsen ble dramatisk da.

    De må vel ha trodd at jeg fikk skikkelig dårlige karakterer, eller noe.

    Når jeg egentlig kanskje fikk best karakterer, av alle på datalinja ihvertfall.

    Hvis jeg skulle gjette.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Geri hadde mobba meg, da han var ‘narver’, utafor Prima på Sand.

    Etter at jeg hadde flytta til Ågot da.

    Han syntes vel at jeg så for fin og sossete ut.

    Med mine nye sossete Levis-gensere, fra Drammen.

    Og med min vel litt kanskje jålete pigg/gele-frisyre.

    Så Geri begynte å kalle meg ‘Erika’ da, husker jeg, noen ganger, den siste tiden, før jeg flytta til Oslo.

    Dette var mens jeg bodde på Sand.

    Og jeg hadde ikke lenger leiligheten min, i Leirfaret 4B.

    Og Geri, han var i denne narver-gjengen da.

    Men det var ikke jeg, for å si det sånn.

    Jeg var ikke i noen gjeng.

    (Selv om søstera mi var i Lyche/Depeche-gjengen.

    Så var ikke jeg det.

    Jeg kjente bare en del av folka i den gjengen.

    Og det var også en ganske pysete gjeng, sånn som jeg skjønte det.

    Omtrent som en Goth-gjeng kanskje.

    Som tenkte mye på hvordan de så ut og sånn da.

    Og som kanskje ikke var noe flinke til å slåss, og sånn.

    Hvem vet.

    Cecilie Hyde, sa seinere, etter at jeg flytta til Oslo, at hu ‘hadde det i kjeften’.

    ‘Det har jeg og’, svarte Magne Winnem da.

    En helg de begge var på besøk hos meg, samtidig, i Haldis sin leilighet, i Uelands gate da.

    I august 1989 da.

    Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, da Geri kalte meg for ‘Erika’.

    Dette var jeg ikke vant med, av mobbing, fra før.

    Så det endte vel med, at jeg ikke gjorde noe.

    Jeg var ikke vant til å bli mobba, på skolen eller jobben. (på den her tiden).

    Det var kanskje fordi jeg var på den samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold da.

    Jeg følte meg ihvertfall ganske ‘important’ da, dette skoleåret.

    Siden jeg hadde kommet inn på den avtalen da, som var for elever med gode karakterer da.

    Og siden jeg hadde fått busskort, som gjaldt mellom Drammen og Bergeråsen da.

    (Siden jeg var på den samarbeidsavtalen da).

    Og siden jeg hadde fått meg jobb på CC, osv.

    Så jeg tok det kanskje ikke så nøye, disse kommentarene fra Geri da.

    Siden jeg var ganske ovenpå, på den her tiden da.

    Siden jeg hadde så stor suksess, på skolen, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første skoledagen min, i Oslo.

    Så skulle jeg ta buss og tog, til Oslo, sa faren min.

    Men jeg klagde, for den første bussen gikk ikke tidlig nok.

    Da måtte jeg sitte på med Bertil, sa faren min, inn til Drammen.

    Så en kamerat av faren min, som het Bertil.

    Han venta på meg, ved butikken på Sand da.

    I 6-7 tida, en morgen, rundt 18. til 20. august, i 1989 da.

    Han hadde en gammel Volvo Amazon, eller noe, tror jeg.

    Og jeg fikk sitte på med han, (som jeg syntes at var nokså mye som en sånn original, eller noe), inn til togstasjonen i Drammen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde, hun lånte meg noe musikk, sommeren 1989.

    Mens jeg bodde hos Ågot da.

    Hu lånte meg en maxi-singel/EP, med Martin Gore, som het Counterfeit, eller noe, vel.

    Det var cover-versjoner, som Martin Gore, i Depeche Mode, hadde spillt inn da.

    Jeg vet ikke hvorfor Cecilie Hyde ville låne meg denne plata.

    Hu syntes kanskje at jeg ligna på Martin Gore da, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Hvem vet.

    Hyde lånte meg også en kassett, (var det vel), med Ole I Dole.

    (Altså Ole Evenrud da).

    Hyde likte spesielt sangen, ‘hvis jeg var Gud’, fortalte hun meg.

    Jeg hadde jo stereoanlegget mitt, fra Leirfaret, stående inne på rommet, til Pia og meg, på Sand der da.

    Og en gang, som jeg spilte musikk der, (husker jeg).

    En fridag, fra jobben i Drammen vel.

    Så var Inger, (kona til Runar), utafor huset til Ågot der.

    (Og rett utafor vinduet ‘mitt’ da).

    For å plukke plommer, fra plommetreet, til Ågot.

    (Uten at jeg hadde fått med meg det, at Inger hadde dukka opp der).

    Jeg satte på musikken høyt, husker jeg.

    Og spilte den ‘hvis jeg var Gud’, av Ole I Dole, rimelig høyt der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde var glad i bøker.

    Hun spurte ofte, ‘Har du lest Beatles da?’, til folk, (sånn som jeg husker det).

    Da mente hun ikke bandet Beatles, skjønte jeg etterhvert.

    Men en ungdomsroman, som var nesten litt som den Lillelord-boka, (av Johan Borgen), som norsklærer Samland, på Sande Videregående, hadde fått oss til å lese, året før da, da jeg gikk andre året, på handel og kontor, på Sande Videregående da.

    Lillelord, det var vel den første boka jeg leste, tror jeg, som ikke var krim eller historie da.

    Før det, så hadde jeg lest masse krim-bøker, av forfattere som Follett, McLean, Bagley, Le Carre og Ludlum.

    Bøker som jeg hadde kjøpt, som pocket-bøker, på Varemagasinet Lyche da, i Drammen.

    (De hadde stort utvalg i krim pocket-bøker der, husker jeg).

    Jeg hadde også lest to danske, historiske bøker, om Napoleon.

    Som jeg hadde fått av Arne Thomassen.

    En gang jeg besøkte mora mi i Larvik.

    (Og de bøkene, de lurer jeg på om ka ha vært etter Holger Adeler, eller noe.

    Siden de var på dansk.

    Og de lå i en eske da, (sammen med mange andre bøker), i garasjen til mora mi og Arne Thomassen.

    Under en blokk, i Hestehavna der da, på Tagtvedt, i Larvik).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde også lest noen Morgan Kane-bøker, skrekk-bøker og sex-historie-bøker, som faren min hadde kjøpt selv, eller tatt med opp fra Haldis.

    For noen av Morgan Kane-bøkene jeg leste, (blant annet den om en kar som brukte en avskjært kvinnepupp, som tobakkspung, eller noe), var egentlig Jan Snoghøj sine da, skjønte jeg.

    Men faren min tok de med opp til Leirfaret.

    Av en eller annen grunn.

    Enda han vel ikke leste de der selv.

    (For han var der aldri lenge av gangen.

    Eller så og si aldri, ihvertfall).

    Dette var den første tiden jeg bodde i Leirfaret, husker jeg.

    For jeg husker at jeg leste de Morgan Kane-bøkene.

    På senga.

    I det første soverommet, som jeg hadde der.

    Altså før faren min satte inn en vannseng, i Leirfaret 4B der da.

    På det største soverommet.

    (Så jeg pleide å lese Morgan Kane-bøker da, som 10-11-12 åring, eller noe, kanskje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Men men).

    Hyde ‘hypet’ også andre forfattere, som jeg ikke hadde hørt om.

    Hun hypet jo ‘Beatles’ og Lars Saaby Christensen.

    Men hu hypet også Ingvar Ambjørnsen og en bok han hadde skrevet, som het ‘Hvite Niggere’, husker jeg.

    Hvite Niggere handlet om Ambjørnsen sin oppvekst, i Larvik vel.

    Og jeg husker at Ambjørsen skrev om at de dro på telttur.

    Og at de hadde sett nabojenta si naken mange ganger.

    For hu hadde epilepsi.

    Og hver gang hu besvimte tre ganger, og tok ‘en trippel’, som Ambjørnsen skrev.

    Så kom det ei nabokone ut.

    Og reiv av hu pene nabojenta hans buksa og trusa.

    Og stakk en stikkpille, oppi rumpa på henne.

    (Eller noe).

    Mens alle de andre ungene i bakgården der visstnok stod og så på da.

    Så man kan kanskje si det.

    At jeg ikke bare er inspirert litt av Knausgård og Åpen Post, (og kanskje også litt av Hamsun, siden jeg har lest mange av hans bøker, opptil to ganger vel).

    Men jeg hadde også lest Ambjørnsen og Lars Saaby Christesen, og Johan Borgen allerede, i slutten av tenårene.

    Etter råd fra norsklærer Thor Samland og Cecilie Hyde, (min søsters venninne), da.

    Så det er kanskje derfor at jeg tar med om alt som har skjedd, i detalj da.

    Også når det gjelder pupper, osv.

    Siden jeg har lest Ambjørnsen og sånn da.

    Når han skriver, om ting fra sin ungdomstid, i Larvik, vel.

    (Selv om jeg ikke kan huske å ha sett Ambjørnsen, da jeg bodde i Larvik.

    Så det er ikke sånn at jeg visste hvor han bodde, eller noe.

    Han bodde nok i en annen del av Larvik, enn meg, vil jeg nok kanskje tippe på.

    Selv om jeg veit hvor den ene fabrikken han jobba på.

    (Rockwool vel).

    Ligger hen.

    Den ligger vel ut mot Østre Halsen der, fra Larvik, tror jeg.

    (Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

    Isåfall, så gikk vi gikk forbi den fabrikken, når vi gikk i 17. mai-toget, med Østre Halsen skole.

    17. mai 1978 da.

    Da jeg gikk i første klasse.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Kanskje Ambjørnsen var på jobb, på Rockwoll da?

    Når jeg gikk forbi i 17. mai-toget der.

    (Den dagen rektor Ness, på Østre Halsen skole, døde).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Men men.

    Den tida, som jeg bodde hos Hyde, i Svelvik.

    Det vil si rundt russetida da.

    (For Hyde inviterte jo meg, til å bo hos henne litt, siden hu hadde bodd, i 2-3 måneder vel, mye hos meg, i Leirfaret 4B der da).

    Hyde fant fram en bok, i Svelvik, til meg.

    Hu spurte, ‘har du lest ‘Uten en tråd’ da?’.

    Og fant fram Jens Bjørnebo sin halvpornografiske roman, til meg.

    Den boken hadde jo vært forbudt, i Norge, på 70-tallet vel.

    Noe sånt.

    Det var jo ikke så mye annet å gjøre der.

    Så jeg leste den boka da.

    Det var noe pornografiske greier, husker jeg.

    Som gjorde meg rimelig kåt da, husker jeg.

    Jeg husker at jeg lå i dobbelsenga til ‘mor’ og leste.

    Mens Cecilie Hyde, lå og sov der, (ved siden av meg, i senga), med klærna på da.

    Jeg må innrømme at jeg tok meg en ‘stille Anders’ da.

    (I senga til ‘mor’ der da).

    Siden jeg ble så kåt av å lese den boka da.

    Og dagen etter, så skjønte Cecilie Hyde det, (at jeg hadde runka), tror jeg.

    For jeg overhørte at hu sa det til søstera mi.

    At ‘hva hvis mor … senga’.

    Noe sånt.

    Men jeg hadde ikke ‘sperma’ i senga til mor da.

    Jeg fant vel noe dopapir på doen dems, eller noe, og fikk sæden ned i doen vel, på en eller annen måte da.

    Men men.

    Men hvordan Cecilie Hyde skjønte det, at jeg hadde runka, i senga til ‘mor’.

    Mens jeg leste i den ‘porno-boka’, til Bjørnebo da.

    Og mens Hyde lå og sov, i senga, ved siden av meg der.

    Med klær på.

    Det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og hvorfor jeg lå i senga til ‘mor’.

    Det var fordi at ‘mor’ var på ferie, eller noe.

    Og fordi at jeg ikke hadde noe eget rom der.

    Og hvorfor Hyde også lå i den senga.

    Det veit jeg ikke.

    Jeg var jo i russetida, og tok ikke det så nøye, siden Hyde hadde klær på og sånn da.

    Så var ikke dette som noe spesielt seksuelt for meg.

    For jeg var jo vant til å se russejenter som sov, med klær på, osv., når de russejentene, fra Drammen, som Tim Jonassen, i klassen, kjente, henta meg hos Hyde da, i Svelvik.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i Leirfaret 4B, så hadde jo Pia og Cecilie pleid å ligge, i vannsenga ‘mi’, sammen med meg da, de første nettene, etter at de flytta inn der.

    Det var jeg også vant til, fra tidligere på 80-tallet.

    At Christell og Gry Stenberg og Tom Ivar Myrberg osv., lå i den senga sammen med meg der da.

    (Alle med klær på da).

    Siden vannseng var så kult da, på 80-tallet.

    Så ‘alle’ liksom ville prøve det da, å ligge i den vannsenga da.

    I den ‘gjengen’ vår da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hyde nevnte vel også en bok, som het ‘Den store revejakta’, av Ambjørnsen.

    Men det var vel ikke sånn, at jeg lånte den først, tror jeg.

    Det var vel ‘Hvite Niggere’, som jeg lånte først, av henne og søstera mi, tror jeg.

    Selv om jeg nok syntes at det navnet på den boka, nok var litt rart da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom hjem fra England.

    (Sommeren 1989 da).

    Og var ferdig, med å lese den ‘Watership Down’-boka.

    (Som jeg hadde fått låne av Pia da.

    Etter råd fra henne da).

    Så hadde jeg ikke noen bøker, å lese på, husker jeg.

    Så jeg prøvde meg, på en bok jeg fant, i bokhylla til Ågot da.

    Jeg hadde vel også lest ‘Mysterier’, av Hamsun, denne sommeren, tror jeg.

    En bok jeg likte godt, og som jeg hadde fått av mora mi til jul, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men jeg så gjennom bokhylla til Ågot da.

    Men ikke noen bøker fristet.

    Jeg lurte litt på noen russiske klassikere, som stod der.

    Det stod en eller to russiske klassikere, i den bokhylla der, (husker jeg).

    (Oversatt til norsk da).

    Jeg prøvde meg på en av de da.

    (‘Stille flyter Don’, eller noe, tror jeg.

    Men det kan også ha vært en helt annen bok.

    (Men det var ihvertfall en bok av en russisk forfatter da, det husker jeg).

    Det er mange år siden det her, så jeg husker ikke helt).

    Men den russiske boka.

    Den måtte jeg bare legge fra meg, husker jeg.

    Den klarte jeg ikke.

    Den var så ‘fæl’, hadde jeg nesten sagt.

    Jeg fiksa ikke å lese den.

    Den var kjedelig og sånn da, husker jeg, at jeg syntes.

    Den bydde meg nesten imot, etterhvert, å lese, husker jeg.

    (Siden den var så kjedelig, osv).

    Selv om jeg prøvde å lese den.

    For jeg prøvde å skjønne hva den boken gikk ut på da.

    Jeg prøvde kanskje å analysere den boken litt da.

    Av nysgjerrighet kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg ikke fant noe interessante romaner, i bokhylla til Ågot.

    (De fleste bøkene der, var nok noen Øivind hadde kjøpt, vil jeg nok tippe på).

    Så leste jeg litt i den Kinsey-rapporten der, husker jeg, en gang.

    Kinsey-rapporten, det var en bok, (en da ganske kjent bok vel), om sex-vanene, til det amerikanske folket, etter krigen, mener jeg.

    Hvorfor Øivind hadde kjøpt den, (i sin tid), det veit jeg ikke.

    Men han var vel nysgjerrig da kanskje.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det stod for eksempel der, i den boka, at så og så mange av amerikanerne, hadde forsøkt seg på, å ha sex med dyr, osv., da.

    Dette var visst vanligst på landet, (mener jeg at det stod).

    Noe jeg syntes var artig da.

    At besteforeldrene mine hadde en sånn bok, hvor det stod om sånne her rimelige tabuiserte ting da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Natta før jeg forsov meg, til jobben på CC Storkjøp, forresten.

    (Sommeren 1989, under Svelvikdagene).

    Så lå vi en del kjente av Cecilie Hyde, og sov, i kjelleren, i huset til ‘mor’ der da, i Svelvik.

    Hyde hadde en del folk på besøk, siden det var Svelvikdagene da.

    Folk syntes vel at det var artig, med fest og feiring og sånn da.

    Jeg kjente få av disse, som var ungdommer vel.

    Og husker dem bare ganske vagt.

    Men jeg husker det, at Hyde satte på radioen, nede i kjelleren til ‘mor’ der da.

    Før vi sovna.

    Og da var det Nattønsket.

    (Eller noe).

    På NRK radio da.

    Noen hadde ønsket å høre DumDumBoys, med ‘Slave’.

    Og den hørte vi på da.

    Og Hyde syntes det var bra da, (og nesten utrolig vel), at NRK spilte så bra musikk, (til en forrandring), akkurat da hu skrudde på radioen.

    Husker jeg.

    Dette var vel første gang, som jeg ordentlig hadde lytta, til DumDumBøys.

    Og skjønt litt av hvordan musikken til det bandet egentlig var da.

    På Bergeråsen, så pleide vi vel å si noe sånt som at, ‘bra til å være norsk’, om norsk musikk, og sånn da.

    Så musikk på norsk.

    Det var jeg ikke så vant til å ta seriøst da.

    Men denne sommeren, så hadde jeg jo prata med hu frike-dama, i Stavern.

    Som hørte på Jokke og Valentinerne da.

    Og Hyde hørte jo på DumDumBoys, og syntes at det var bra musikk da.

    Så det var kanskje litt de rare ‘frike-damene’, som fikk meg til å begynne å ta norsk musikk og litteratur, på alvor igjen.

    Sammen med norsklærer Thor Samland da, på Sande Videregående.

    Og mora mi da, som ga meg bøker av Knut Hamsun, i julegave da.

    På det meste av 80-tallet, så hadde jeg vel vært ganske amerikanisert vel.

    (Som min far kanskje vel.

    Eller ihvertfall Haldis vel).

    Men på 90-tallet, så begynte jeg vel å høre mer på norsk musikk og sånn og, tror jeg.

    Selv om jeg jo hadde sett på norsk TV mye også, på 80-tallet.

    Jeg pleide alltid å se på Halv-Sju og Midt i Smørøyet, sammen med den ‘Havnehagen-gjengen’ mye da, på 80-tallet.

    Og jeg hørte jo på norske band noen ganger og.

    Som the Kids da.

    Og hadde også kjøpt to singler, av de norske artistene, Jan Teigen og Janniche.

    (På Lyche Platebar, i Drammen, på begynnelsen av 80-tallet da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har fortsatt litt mer her, på den notatboka mi, over ting som skjedde, dette siste året, før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.

    Det får jeg prøve å skrive mer om, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 76: Enda mer fra Sand

    Sommeren 1989, (hvis det ikke var sommeren etter), så hjalp jeg også onkel Håkon, (etter at faren min hadde bedt meg om å hjelpe), med å gjøre noe reparasjonsarbeid, på noen hytter, mellom Bjerkøya og Sande et sted vel.

    Han som eide hytta ble litt sur.

    For at han måtte betale full timepris for meg.

    For han syntes vel at jeg så ganske ung ut da.

    Onkel Håkon forklarte hva jeg skulle gjøre.

    Og jeg gjorde det da.

    Og det gikk vel stort sett ganske greit vel.

    Men jeg fikk en betydelig lavere timelønn da.

    Enn det Håkon fikk av han hytteeieren da.

    Så Håkon tjente også penger på det her da.

    Så jeg ble kanskje litt lurt.

    Det er mulig.

    Men sånn er vel Håkon, (må man vel si), at han kan kanskje være litt sur, og kanskje litt smålig da.

    Når det kommer til skillinger, for å si det sånn.

    Det mente vel Cecilie Hyde og, tror jeg.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så jeg jobba altså ikke bare på CC Storkjøp, denne ferien da.

    (Hvis det ikke var sommeren etter da, at jeg jobba sammen med Håkon, på den hytta.

    Hvem vet).

    Sommeren etter, (må det vel ha vært), så måtte jeg hjelpe faren min, med å spikre parkett.

    I de nye husene, som han hadde bygget, i Sandsveien.

    Det var furuparkett vel.

    Og den parketten skulle både på gulvet og veggene i stua, i Sandsveien der da.

    Jeg måtte bruke spikerpistol.

    Og noe elektrisk eller vanlig sag, av noe slag vel.

    Pluss at jeg måtte bruke metermål da.

    Jeg mener det var sånn, at de ytterste par centimeterne, av hvert parkett-bord, måtte sages av.

    Fordi endene ofte kunne være litt flisete da, eller noe.

    Jeg mener jeg fikk parketten til å se ok ut.

    Selv om dette var nytt arbeid for meg.

    Så jeg har også jobba litt som snekker da faktisk.

    Selv om jeg ikke fikk jobbe noe sørlig som snekker, på Strømm Trevare.

    Det var bare de par første åra vel, som jeg bodde på Bergeråsen, at jeg jobba der.

    Før jeg begynte på ungdomsskolen kanskje.

    Så industriell produksjon av trevarer, det har jeg ikke jobba så mye med.

    Hvis jeg sier at jeg jobba med å lage elementer, til senger, en vakt i året.

    I gjennomsnitt.

    I de ti årene jeg bodde, på Berger.

    Så blir vel det et noenlunde riktig tall, tror jeg.

    Men hvorfor jeg ikke ble bedt om å jobbe mer, med produksjon av senger og elementer, nede på verkstedet.

    Det veit jeg ikke helt.

    Men faren min ville ikke at jeg skulle jobbe så mye der da.

    Han mente at det var som et mareritt, å jobbe som Selvstendig Næringsdrivende.

    Og at det ville være mye smartere av meg, å få meg en godt lønnet stilling, i et firma da.

    Og jeg måtte jo høre på faren min.

    Farfaren min døde ikke lenge etter at jeg flytta til Berger.

    Så det var faren min som var ‘sjefen’ på verkstedet der, liksom da.

    Han var jo faren min, og han var jo også eldre enn Håkon.

    Og da Ulf Havmo og jeg, skulle jobbe der, som noe slags valgfag, i niende klasse.

    Så stod faren min og en annen kar der, og bare og stirra på oss, når vi gikk inn, på verkstedet der.

    Så jeg skjønte det, at faren min ikke ville at jeg skulle jobbe der.

    Og lære å stille inn maskinene, og sånn.

    Og det var kanskje litt rart.

    Siden dette egentlig var en familiebedrift.

    Må man vel si.

    Men i ettertid, så har jeg jo sett det, på nettet.

    At leiekontrakten, på eiendommen, som verkstedet lå på.

    Den var bare på 50 år.

    Så det var nok bra at jeg ikke begynte å jobbe der.

    For da kunne jeg jo ha mistet kontrollen, på situasjonen, rundt år 2010 eller 2015 eller 2020.

    Da hadde kanskje en Bøhmer, eller noe, dukka opp på døra mi.

    Og sagt at han ville ha verkstedet og huset til Ågot.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Da jeg var i Brighton, denne sommeren, (sommeren 1989).

    Så var det første som skjedde, forresten.

    Da jeg dukka opp i Shoreham der.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Det var at Rick Hudson dro meg med på en fotballkamp.

    Jeg forklarte at jeg ikke var så sikker på mine ferdigheter i fotball.

    Men da dumma jeg meg visst ut.

    For han hadde ikke ment at jeg skulle spille.

    Men Rick Hudson skulle være keeper da.

    Og jeg og ungene til Hudson, skulle stå og se på kampen.

    Fra andre etasje, i en idrettshall da.

    Jeg syntes det ble litt rart, å stå sammen med ungene til Rick Hudson der.

    Så jeg lot de stå for seg selv, for det meste.

    Så jeg gikk bort til et annet rom da, og så på kampen derfra.

    Mens jeg noen ganger sjekka at de ungene ikke fant på noe tull da.

    Så sånn var det.

    (De ungene, de stod langs kortsida, og så på kampen.

    Mens jeg stod i det rommet, som var langs langsida da, av hallen).

    Hudson gjorde et par praktredninger, mener jeg.

    Han gikk vel ut i spagaten, eller noe, (omtrent ihvertfall), og.

    Dette var vel noe bedriftsfotball, eller noe, kanskje.

    Og det var innendørs da.

    Med håndballmål, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det kan ha vært i den samme hallen.

    Som jeg var og spilte volleyball-turnering i.

    (Der hvor det stod noen jenter, (sa en på laget mitt), som lo av meg, hver gang jeg rørte ballen, eller noe.

    Oppe på tribunen da.

    Hvem vet).

    Med EF Språkreiser-kurset.

    Sommeren 1988 da.

    (Når Øystein Andersen ikke var med tror jeg.

    Så det var ikke sånn at jeg alltid gjorde det samme som han heller, der).

    Så sånn var muligens det.

    Hvem vet.

    Vi satt på med en kamerat av Rick Hudson, til den kampen vel.

    Rick Hudson hadde ikke bil selv, tror jeg.

    Og han kameraten ble litt sur, tror jeg.

    Siden jeg, (som var fra Norge da), skulle være med da.

    (Eller hva grunnen kan ha vært).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Ågot ‘gura’ på meg en gang, mens jeg bodde på Sand.

    For hu likte ikke underbuksa ‘mi’.

    Men det var en blå underbukse, som var faren min sin, mente jeg.

    For den hadde jeg funnet, blant hans klær da, på rommet ‘mitt’ da, på Bergeråsen.

    Det var bare tull, mente Ågot.

    Hvordan kunne faren min få plass til utstyret sitt, i den lille underbuksa der, sa Ågot.

    Men da ble jeg fornærma.

    For jeg hadde vel ikke noe liten tiss selv jeg.

    (Selv om jeg ikke hadde sammenligna min tiss med faren min sin heller, akkurat).

    Men Nina Monsen hadde ihvertfall virka fornøyd, med størrelsen på pikken min.

    Da jeg knulla henne, den natta, i Leirfaret 4B, et halvt års tid før det her vel.

    Hu hadde da sagt, at ‘jeg har kjent større faktisk’.

    Men da hadde hu nok også kjent mindre, mener jeg.

    (Når hu sa det, på den måten der).

    Men Ågot hadde jo ikke ‘kuke-stell’ selv.

    Så hu skjønte kanskje ikke hvordan det med ståtiss og badetiss og sånn var da.

    Og Ågot hadde kanskje vært bortpå faren min da?

    Hvordan kunne Ågot vite hvor stor tissen til faren min var?

    Nei, dette var helt rart, syntes jeg.

    Og den underbuksa, den hadde Erik Thorhallsson mobba faren min for.

    For det var visst en silkeunderbukse, husker jeg.

    Fra da jeg var med dem til Son, en gang, når dem jobba på huset til Runar der.

    (Mener jeg at det kan ha vært).

    Erik Thorhallsson, han hadde ihvertfall sett faren min, i den underbuksa, skjønte jeg.

    Og ledd av faren min da, (skjønte jeg).

    Siden det var en silkeunderbukse.

    Eller kanskje ikke silke, akkurat.

    Så jeg visste det, at faren min hadde gått med den underbuksa.

    Men jeg var kanskje ikke så flink, til å handle undertøy selv, i Drammen, osv.

    Jeg syntes kanskje, at det var flaut.

    Derfor brukte jeg kanskje av det tøyet jeg fant, på Bergeråsen da.

    Og under den ‘fylle-flyttinga’, til faren min og Erik Thorhallsson.

    Så hadde kanskje noen av underbuksene mine blitt borte da.

    Så derfor gikk jeg kanskje i den underbuksa som egentlig var faren min sin da.

    Men jeg måtte jo bruke sokkene hans.

    Jeg hadde ikke egne sokker ihvertfall.

    (Ihvertfall ikke før jeg begynte å kjøpe tennissokker selv, når jeg gikk på videregående).

    Så jeg måtte en god del ganger bruke de gamle klærna til faren min da.

    Mens jeg bodde på Berger.

    Etter at jeg hadde begynte på videregående, osv.

    Siden jeg ikke hadde noen mor, som sørget for at jeg hadde nok, av egne klær da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette skjedde, mens jeg var på rommet ‘mitt’, på Sand.

    Så hvorfor Ågot gikk inn der, mens jeg gikk rundt i underbuksa.

    Det veit jeg ikke.

    Hu gikk kanskje litt for nærme, syntes jeg nok.

    Og det som kom ut av kjeften hennes.

    Det var så dumt, og som noe tåpelig kvinnfolk-prat.

    (Syntes jeg).

    Men Ågot var jo gammel.

    Og fra landet, i Rollag.

    Og hu hadde ikke noe skolegang, å snakke om vel.

    Og hu begynte jo å bli senil.

    Hu kalte meg jo hele tida for Runar, for eksempel.

    Så jeg brydde meg ikke så mye om det her tullet hennes.

    At hu ‘gura’ over den underbuksa da.

    Jeg tok ikke Ågot helt alvorlig da, siden hu var såpass gammel og senil og dum da.

    Eller man burde kanskje ikke si dum.

    Men hu var gammeldags vil jeg si.

    Senil, virka det klart for meg, at hu hadde begynt å bli.

    Og hu var trangsynt, mange ganger, vil jeg si.

    Og kunne være vanskelig å diskutere med.

    Og hu var u-utdannet da, blir vel det riktige ordet.

    Hu hadde vel bare gått på skole, i 5-6-7 år, eller noe.

    Oppe i Rollag, tror jeg.

    Og kunne ikke skrive så bra, og sånn, mener jeg å huske.

    Så jeg tok ikke Ågot helt på alvor alltid da.

    Siden jeg syntes at hu kunne være litt sånn nesten skrullete noen ganger da.

    For å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kenneth Sevland.

    Han hadde fått meg til å kjøpe med en Depeche Mode eller Pet Shop Boys, videokassett, til han, i Brighton, den sommeren, som jeg bodde på Sand.

    Vi prata sammen, på telefonen, etter at jeg hadde kommet tilbake til Sand.

    (Det var muligens derfor, at jeg dro på den dagsturen, til London, den dagen, som jeg seinere møtte hu Sari Arokivi, i Brighton.

    For å finne den videofilmen, til Sevland).

    Jeg hadde jo ikke noen penger, etter russetida og ferien til Brighton.

    Og Sevland var jo fra Svelvik, og ikke fra Berger.

    Så jeg tulla litt, og la på noe vekslegebyr, eller noe da.

    Videokassetten, den kosta vel 10 pund, tror jeg.

    Og jeg sa til Sevland, at den kosta 120 kroner da.

    Noe sånt.

    (Men jeg tror at kursen på pund, var cirka 10 kroner da.

    Så den kosta vel egentlig bare 100 kroner cirka da.

    Men man får jo litt dårligere kurs, når man kjøper valuta, på postkontoret, osv.

    Og man må jo betale gebyr og sånn).

    Men Sevland ga meg bare en hundrelapp, på trappa til Ågot.

    Uten å forklare hvorfor han ikke ga 120.

    Kanskje han også hadde dårlig råd, etter russetida?

    Kanskje han visste at den videokassetten bare kosta 10 pund, i England?

    Hva vet jeg.

    Han så litt stygt på meg, mener jeg.

    Så det er mulig at han skjønte det, at jeg prøvde å lure han litt.

    Jeg lurte han jo en gang før og.

    Når det gjaldt det cover-et, til den Rambo First Blood II-filmen.

    Som Sevland og jeg, hadde spleisa på, i London, da vi var på språkreise til Weymouth, sommeren 1986.

    For da hadde jeg gitt bort det coveret, til Øystein Andersen, husker jeg.

    Samtidig med at jeg hadde solgt min andel, av den filmen, til Kenneth Sevland.

    Så jeg tulla litt der.

    Men jeg måtte liksom gi noe tilbake til Øystein Andersen, syntes jeg.

    Siden han hadde med så mange kule filmer og spill, til Bergeråsen, nesten hver helg da.

    Rundt 1986 og 1987 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg slapp ikke inn Sevland, hos Ågot.

    Jeg hadde vel aldri noen kamerater, på besøk, den tiden jeg bodde hos Ågot.

    Dette var vel på grunn av det som hadde skjedd.

    Da jeg ba Ågot, om å fortelle om den historia, som hu først hadde fortalt til meg, om den dram-flaska, fra polet i Drammen, som Jebsen hadde kjøpt på hennes rasjoneringsklipp, under krigen.

    Til Ulf Havmo, (sånn at han også kunne få høre denne artige historia da, tenkte jeg).

    Da ble jo Ågot så flau, og hu blei helt satt ut da.

    Da jeg spurte om hu kunne fortelle den historia, til Ulf Havmo.

    Dette må vel ha vært mens vi gikk på ungdomsskolen vel.

    Så etter det, så turte jeg vel ikke å ta med kamerater, inn hos Ågot, tror jeg.

    For Ågot hadde vært så barnslig da, og liksom blitt så flau og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Ågot var nok flinkere med jenter, sånn som Pia og venninnene hennes.

    Men med mannfolk, så veit jeg ikke helt, hvordan Ågot var.

    Jeg turte ihvertfall ikke å ta med kamerater, som Magne Winnem, Stein og Kenneth Sevland, inn til Ågot.

    (Selv om Ågot ikke var hjemme, da Sevland dukka opp der).

    For jeg var litt flau over Ågot da.

    For hu var så nervøs ofte.

    Og urolig da.

    Og vel litt uutdannet/dum da.

    (Selv om Ågot også hadde veldig mange bra sider.

    Så hadde hun også en del sider som man kunne bli litt flau over da, (syntes jeg), ovenfor kamerater og sånn da).

    Og jeg visste aldri hva som kunne få henne til å ‘gure’ da.

    Så jeg ba ikke inn Winnem og Stein der, hos Ågot.

    Og da ble det bare sånn, at jeg ikke ba inn han Kenneth Sevland der heller da.

    Selv om vel Ågot ikke var hjemme akkurat da, som Sevland dukka opp der.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men hu kunne jo ha dukka opp mens han var der kanskje.

    Jeg husker ikke hvordan jeg tenkte, men jeg ba ihvertfall ikke han Kenneth Sevland, fra Svelvik, inn der da

    (Selv om han hadde vært på besøk hos meg, i Leirfaret 4B, sammen med Trond Johansen en gang da.

    Så sånn var det).

    (Og da Kenneth Sevland var der, for å hente den videokassetten.

    Det var før Pia og Cecilie Hyde, hadde kommet tilbake fra Spania, mener jeg.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var enda noen ting, som skjedde, disse par-tre månedene, som jeg bodde hos Ågot, før jeg flytta til Oslo, for å studere, høsten 1989.

    Og det skal jeg se om jeg klarer å få skrevet mer, en av de nesten dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 75: Mer fra Sand

    Fra den siste tiden, fra før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.

    Så husker jeg det, at under den tre dagers-eksamenen, som vi hadde, i datafag da.

    Så stakk jeg bort på hamburgerrestauranten Snappys, like ved Gjerdes Videregående der da.

    Og der spiste jeg en cirka 130 grams cheeseburger vel.

    Eller noe.

    Noe sånt.

    Og jeg drakk sikkert en cola da.

    Noe sånt.

    Og da var det to syklister der vel, som også spiste der da.

    Og som sykla noe langdistansetrening, eller noe.

    Jeg spurte dem om hva dem dreiv med, for det hadde ikke jeg ikke sett før, husker jeg.

    At folk som tok sykling så seriøst også spiste på hamburgerrestaurant.

    Men men.

    Midt i eksamen, var vel det her vel.

    Men vi hadde det veldig fritt da, også under eksamen.

    På datalinja da.

    Så jeg angrer ikke at jeg valgte å gå den linja.

    Et år til med ‘Case’, og markedsføring, i Sande, det hadde nok blitt ganske så kjedelig, er jeg redd.

    Så jeg er glad at jeg slapp unna det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det året jeg gikk på Gjerde, så klarte jeg også å forsove meg, til en norsktentamen, en gang.

    (En juletentamen, var det vel kanskje.

    Hvis det ikke var en påsketentamen).

    Jeg fikk haik med en ung forretningskar, (må det vel ha vært), helt fra Bergeråsen og til Gjerde da.

    Han kjørte meg helt bort til skolen.

    Jeg fikk også låne mobiltelefonen hans, og ringte rådgiveren da.

    Og forklarte at jeg var på vei, til skolen.

    Jeg dukket opp der en par timer for seint vel.

    Men jeg forklarte rådgiveren det, (han lave, med det mørke, krøllete håret).

    At jeg var ganske rask, til å skrive, så jeg ville nok ikke ha noen problemer, med å klare å få gjort unna den tentamenen, på tre-fire timer da.

    (Istedet for på fem-seks timer da, som var den ‘vanlige’ tiden).

    Jeg bare satt meg ned, et par-tre timer, og skreiv tre sider da, om den amerikanske valgkampen, eller noe.

    Noe om Reagan, eller noe, tror jeg.

    Jeg fikk dårlig karakter, av Høstmælingen.

    (Norsklærerinna).

    Hu ga meg bare 3+, eller 3/4, eller noe, vel.

    Jeg klagde, (noe jeg sjelden gjorde), og fikk så en 4-er vel.

    Hu sa da at ‘det var egentlig en god stil du hadde skrevet, Erik’.

    Noe sånt.

    Men den stilen må hu jo ha fått av Rådgiveren.

    Utenom den bunken som de andre stilene lå i.

    Så Rådgiveren hadde kanskje prata noe dritt om meg da.

    Til Høstmælingen.

    Om at jeg hadde kommet for seint, og ikke engang sitti tida ut, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Sånn at hu liksom straffa meg, fordi at jeg kom for seint til tentamen da.

    Ved å trekke ned karakteren litt.

    Men jeg mente det da, at jeg godt kunne skrive en sånn stil da, på to-tre timer.

    Uten at den stilen burde være dårligere enn at den burde fått en 4-er, for eksempel.

    Jeg hadde jo hatt ‘S’, i norsk, i karakterboka, et halvår, på ungdomsskolen, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk litt sjokk da, når jeg forsov meg, på norsk tentamen.

    Så jeg glemte å ta med skrivesaker og.

    Så jeg måtte gå innom den kiosken, som lå på skrått, ovenfor inngangporten, til Gjerdes Videregående der da.

    (Der jeg pleide å kjøpe Basic-sjokolade da).

    For å få låne en kulepenn, av hu dama som jobba der.

    Sånn at jeg hadde noe å skrive med da.

    Og slapp å spørre Fådgiveren, (som jeg huska at var litt sur, fra den gangen jeg måtte spørre spesielt, om å få busskortet mitt. Siden jeg var på den samarbeidsavtalen da, mellom Buskerud og Vestfold, og derfor ikke fikk utdelt busskortet mitt, samtidig med folka fra Kongsberg, osv. da), om å få låne noe å skrive med og da.

    Da hadde jeg nok bare blitt kasta ut derfra.

    Det var bare såvidt jeg fikk lov til å ta den norsktentamen da.

    Siden jeg dukka opp der for seint da.

    Jeg måtte liksom forklare det da, at jeg ikke behøvde så spesielt lang tid da, på å få skrevet den stilen da.

    Jeg var fornøyd hvis jeg kunne sitte der, i et sånt ‘kott’, eller værelse, (eller noe), ovenfor en gang, fra Rådgiverens kontor der da.

    Og da satt jeg jo helt uforstyrret der.

    Så da var det jo ikke noe problem, å få skrevet ferdig en sånn stil, på kortere tid, syntes jeg.

    Fordi der satt jeg jo helt uforstyrret liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev vel om det, i et tidligere kapittel, at faren min fant masse Donald-blader, fra 60-tallet, til kusina mi Lene, og meg, i et falleferdig hus, som var borte ved den tidligere Systua, til Margit og Anne, (Ågot sine søstre, som seinere flytta til Drammen), der.

    Like før han solgte Leirfaret 4B, (var det vel), så prata faren min med meg, om penger, var det vel.

    Han sa at han ville selge de Donald-bladene, for meg, i Drammen, (mener jeg det var).

    Og det gjorde han, og han ga meg noen hundrelapper da, (var det vel).

    Så faren min hadde nok dårlig råd.

    Dette tolket jeg som at han ikke hadde noen penger.

    Og at jeg måtte klare meg selv.

    Og det var ikke så mye penger, som jeg fikk, for de Donald-bladene.

    Et par hundre, eller noe, kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    For å ta med om alt, så spurte faren min også en gang, om jeg hadde tenkt å ta med de tinga som lå under den gamle senga mi, på det tidligere rommet mitt, inn til Oslo.

    Når jeg skulle flytte inn dit, for å studere.

    ‘Nei’, sa jeg.

    Eller om jeg rista på huet.

    Jeg hadde ikke lyst til å ta med alt mulig av leker og lego og sånn, inn til Oslo.

    Til en liten studentleilighet.

    Jeg så på meg selv som ganske voksen da.

    Og jeg ville ikke ha for mye ting, med meg inn til Oslo.

    For jeg ville se fremover da, og fokusere på studier og studentlivet mitt, osv.

    Men jeg hadde jo aldri forestilt meg, at faren min bare ville kaste de tingene, som lå i en sånn stor ‘tre-oppbevarings-kasse’, med hjul på da, under den gamle senga mi.

    Jeg trodde at jeg ville få de tingene stående, i noen esker, eller noe, borte hos Ågot, eller noe.

    Sånn at jeg liksom kunne se på de tingene, når jeg var på ferie og sånn da, på Berger/Sand.

    Og jeg forventet ikke, at faren min skulle selge leiligheten, uten å be meg om å ta de tinga jeg ville ha, først.

    For det skjedde ikke.

    Jeg fikk ikke noe forvarsel.

    Plutselig hadde dem bare flytta tinga mine, (faren min og Erik Thorhallsson).

    Så jeg fikk ikke ‘redda’ de tingene jeg ønsket å ta vare på da.

    Så dette var som et slags sjokk for meg, må jeg si.

    Det var nesten som at jeg ble voldtatt, vil jeg si.

    Og jeg vet ikke om jeg noen gang kom meg helt over det.

    At jeg plutselig mista mesteparten av de gamle tinga mine, fra Larvik og Bergeråsen da, som jeg hadde vært glad i, under oppveksten da.

    Det var nesten som noe nokså traumatiserende, vil jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I russetida, så følte jeg meg ikke alltid helt hjemme.

    Ihvertfall ikke når vi var på russekroer, på diskoteker, i Oslo.

    Jeg husker på en russekro.

    Det kan ha vært på Cats, i Storgata, eller der det seinere ble So What, i Grensen.

    Jeg stod ved porten liksom, fra smuget utestedet lå i da.

    Og stura, må jeg si.

    I russedressen min da.

    Ingen ville snakke til meg der vel.

    På russekroa da.

    Så jeg kjeda meg fælt da.

    En gruppe russedamer stod ikke langt unna meg da.

    Opptatt med sitt da.

    En fyllik kom forbi, og sa ‘du vil få din tid, det ser jeg i øya dine’.

    Eller noe sånt.

    Så det var jo rimelig flaut da.

    Den eneste som syntes synd på meg, det var en gammel fyllik, som gikk forbi, i Storgata eller Grensen da.

    Selv ikke etter dette, så sa disse russedamene noe til meg vel.

    Så i Oslo, der var det vanskelig å bli kjent med folk, syntes jeg.

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg jobba på CC Storkjøp, så hadde jeg også klart å ta imot en falsk sjekk.

    Noe som jeg fikk kjeft for, (noe jeg fikk rimelig ofte der, på CC Storkjøp, som jeg også har skrevet om tidligere), av butikksjef Karin Hansen da.

    Sjekker var mye mer vanlig å bruke, på 80-tallet, enn nå for tiden da.

    Det var kanskje 10-20 kunder, som på en vanlig dag, betalte med sjekk, i kassa mi da.

    Noe sånt.

    Og vi hadde vel ikke bankterminaler, i kassene våre, mener jeg å huske.

    (Det fikk dem sikkert seinere der, men jeg tror ikke at dem hadde det, (sånn som jeg husker det), i 1988/89, da jeg jobba der).

    Den som lurte meg, det var en utlending.

    En farget mann, med tynt ansikt, hadde bankkortet til en annen farget mann, med litt tjukkere ansikt vel.

    Noe sånt.

    Og jeg husker at jeg så det, at dette ikke var den samme personen.

    Men jeg følte meg kanskje litt truet, av han voksne mannen da.

    I 50-åra kanskje.

    Jeg var jo fra Berger, og ikke vant med utlendinger.

    Og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, når noen kom med falskt bankkort.

    Det bare gikk automatisk liksom, at jeg ga han penger igjen, for en sjekk på 500 kroner vel.

    Jeg var vel sliten og trøtt og, tror jeg.

    Og det var kanskje Karen Hansen, (hu sure butikksjefen), som jobba som sjef, på den vakta da.

    Det er mulig.

    Og de hadde ikke calling der heller.

    Bare en ringeklokke.

    Og når man trykket den, så dukka bare han Henrik opp da.

    Som var en ganske røff, mer eller mindre kriminell, kar da.

    Som jobba på gølvet da.

    Så det skjærte seg der gitt.

    Så jeg klarte å ta imot en falsk sjekk da.

    Men det var uvant for meg, med fargede personer, fra en annen kultur da.

    Jeg var jo ganske ung da, og fortsatt i tenårene.

    Og var fra Berger, hvor det ikke var noen fremmedkulturelle folk da.

    De eneste fargede på Berger, de var adopterte.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så det fantes ikke noen muslimer, eller noe, på Bergeråsen, på 80-tallet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det dukka visst også opp noen signøyere, under ei motorveibru, eller noe, like ved CC Brakerøya der.

    Mens jeg jobba der da.

    De stjal visst fælt, mener jeg at han Harald, fra Lier vel, sa.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henrik visste meg en gang det.

    Inne på garderoben, på CC Storkjøp der.

    At han hadde en sex-kontrakt, med dama si.

    Dama måtte gi han sex da, så og så ofte da.

    Og på den og den måten da.

    (Noe sånt var det vel).

    Dette var en kontrakt skrevet på skrivemaskin da.

    Og som jeg ikke har sett noe lignende av.

    Hverken før eller seinere vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På bursdagen min, 25. juli 1989.

    Så hadde jeg vel fått litt nok, av Pia, Cecilie, (og bestemor Ågot), igjen vel.

    Jeg gikk ned på stranda, nedenfor Ågot der.

    Og lå i sola en del og sånn vel.

    Jeg gikk også etterhvert bort til Krok der.

    (Noe jeg ikke pleide å gjøre.

    Kanskje det var fordi at det var bursdagen min.

    Og jeg tenkte det, at jeg måtte gjøre noe spesielt).

    Noen tenåringsjenter, fra Oslo vel, hoppa i vannet, fra en brygge, (eller noe), på Krok da.

    Akkurat da jeg dukka opp der.

    Jeg tok også tok meg en dukkert da, like ved der de jentene bada.

    (Mora til ei av dem var der også, mener jeg å huske.

    Og nesten heiv dem uti vel.

    Noe sånt).

    For det var så langgrunt, på den stranda, nedafor Ågot der.

    Så man måtte gå utover i flere hundre meter da, for å få bada.

    Og det hadde jeg nok ikke gjort da.

    Jeg hadde nok bare liggi i sola, eller slappa av ihvertfall da.

    Etter at jeg hadde bada, så gikk jeg litt utover, på en vei, som gikk ut på Krok der da.

    En grusvei vel.

    To av de ‘bade-jentene’, de satt oppi fjellet der cirka.

    Jeg spurte dem vel, om de hadde fyr vel.

    Og de sa at jeg kunne få fyr da.

    (Noe sånt).

    Så satt jeg der, og chatta litt med dem da.

    I en halvtime kanskje.

    Noe sånt.

    Ei ung og smekker brunette, fra Oslo.

    Hu hadde skadet beinet sitt.

    Eller noe.

    Så hu satt liksom å skræva der da, i bikinitrusa si.

    Noe hu unnskyldte seg for da.

    Jeg sa det ikke gjorde noe.

    Hu sa også det, at hu hadde vært på konsert, i Italia.

    (Jeg nevnte kanskje at jeg hadde vært på the Cure-konsert, noen måneder tidligere).

    Og der hadde folka skikkelig klådd på henne, sa hu, mens hu hadde gått fram og tilbake da, på en konsert der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så gikk jeg tilbake til Ågot.

    Jeg hadde ikke vært hjemme på hele dagen cirka.

    Jeg var vant til å bo alene, så jeg ville ha litt tid, for meg selv da.

    I stua til Ågot, så satt hele Svelvik-avdelingen, av Lyche/Depeche-gjengen da.

    Det var Pia, Cecilie og Pia sine kommunist-venninner da, fra Svelvik.

    Det var de som hadde hatt den festen, (som jeg har skrevet om tidligere), hvor de spilte Laibach/Across the Universe, på.

    Mens hu Heidi, (fra Lyche-gjengen og Drammen vel), ble knulla sånn at hu stønna sånn at det hørtes i hele leiligheten da.

    Mens en blond gutt vel, fra Drammen satt der mens han kjælte med en kniv da.

    Mot armene sine, osv.

    (Noe sånt.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel da).

    Alle disse jentene var jo drit sure da.

    Og Ågot og vel.

    De skulle vel ha noe overraskelsesselskap for meg, eller noe.

    Også visste de ikke hvor jeg hadde vært da.

    Men dette var jo Pia sine venner.

    Jeg var jo egentlig ikke i den kommunist/Lyche/Depeche-gjengen.

    Så jeg syntes bare at dette var morsomt da.

    (At de kommunist-venninnene osv., til Pia, fra Svelvik, ble så sure på meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fortalte vel ikke søstera mi og Cecilie og dem det.

    At jeg hadde prata med noen Oslo-jenter da, nede på Krok der.

    Det tror jeg ikke at jeg prata noe med dem om.

    For dem var rimelig sure da.

    Sånn som jeg husker det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter at jeg flytta til Oslo.

    Så bodde jeg de første to ukene, i Haldis sin leilighet, ved Kiellands plass, (i Uelands gate der).

    Jeg hørte på radioen, (på nærradiostasjonen Radio 1 vel antagelig), at det var noe slags jubileum, eller noe, på Oslo City.

    Noe sånt.

    Så jeg dro ned dit.

    Og gikk opp i tredje etasje der.

    For å se på noe musikk-show der da, eller noe.

    Og hvem dukket opp der?

    Jo.

    Guro, (fra Skjetten og EF Språkreiser-turen, til Brighton, sommeren 1988).

    (Hu som min tremenning, Øystein Andersen, hadde sagt om, at var stygg.

    Eller han sa, (om meg), da hu Guro flørta litt med meg vel.

    I andre etasje på McDonalds der, ved Churchill Square, i Brighton.

    At, ‘Erik har bare sjangs på stygge damer’).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvem hang Guro sammen med der?

    Jo, hu Oslo-jenta, som jeg hadde møtt på Krok, på bursdagen min.

    Hu smekre/ganske hotte brunetta.

    Som hadde sitti og skrævi, i bikinitrusa der da, oppe på en sånn ‘hemmelig’ røykeplass da, som hu og noen venninner av henne hadde vel, oppi en slags fjellside der da, på Krok da.

    Hu som hadde blitt så fælt klådd på da, på en konsert sa hu, nede i Italia da.

    Hu dama, hang sammen med Guro da.

    (Uten at jeg visste det, at de to kjente hverandre, fra før).

    Jeg hadde jo sagt til de to Hammerfest-jentene, som jeg syntes at var litt vel rølpete og litt vel mye, på ‘fjortiss-fylla’, i Brighton.

    At jeg var homo.

    Bare for å få en unnskyldning, til å gå fra dem.

    Siden Øystein og dem venta på meg.

    Øystein mente først at jeg burde gå bort til dem, der de satt, på en gangbru, over Old Shoreham Road vel, (mens dem var på fjortiss-fylla da).

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel da.

    Uten at jeg skjønte hvorfor Øystein sa det.

    Men men).

    Så jeg chatta med Guro da.

    Og sa hei til hu fra Krok og vel, (vil jeg tippe på ihvertfall).

    Jeg husker ikke om hu kjente meg igjen, eller ikke.

    Men Guro kjente meg igjen, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Jeg spurte Guro om hu kunne anbefale noen diskoteker, i Oslo.

    (Jeg hadde jo festa mye i Oslo, sammen med Magne Winnem og også i russetida.

    Og vært på alle diskotekene i Oslo omtrent).

    Men hu sa, ‘vi har jo Metro da’, hu Guro da.

    (Noe sånt).

    Og Metro, det var et homse-diskotek, mente jeg, at jeg hadde hørt.

    Så da bare tuppa jeg til henne da, (jeg hadde vel på meg joggesko sikkert).

    Siden hu var så uhøflig da.

    (Jeg ville ikke ha rykte på meg for å være homo, i Oslo liksom.

    Det var tøft nok, (syntes jeg), da det her foregikk, i Brighton liksom, året før da.

    For det ble en sånn anspent stemning der, på det språkkurset, syntes jeg, etter at jeg hadde sagt at jeg var homo, til de her to jentene, fra Hammerfest, som var på fjortis-fylla da, bare for å få en unnskyldning, til å gå fra dem.

    Siden det ikke gikk an å prate med dem omtrent da.

    Når dem satt oppå den her gangbrua da.

    Siden dem var så fulle og rølpete da.

    Så sånn var det).

    Jeg flytta ikke til Oslo, for at sånne frekke jenter skulle kødde med meg der liksom.

    Nei, det fant jeg meg ikke i.

    Så sånn var det.

    Og så stakk bare de jentene da.

    Og etter det, så har jeg ikke sett noe, til hverken hu Guro, eller hu som skræva så fælt, (i bare bikinitrusa), nede på Krok der, igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe snnet, rimelig rart, skjedde også rundt denne tida.

    (Dette var kanskje i juli 1989 da.

    Noe sånt).

    Pia og Christell, dro meg med, for å ligge i sola, på stranda, mellom Sand og Bergeråsen der.

    (En strand, hvor folk nesten aldri solte seg.

    Det er vel ganske langgrunt der.

    Og den stranda blir en god del brukt av folk, som går mellom Bergeråsen og Sand.

    (For eksempel, så var det sånn.

    At den sommeren, som vi plukka jordbær, for familien Sand.

    Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo og meg.

    Et par-tre år, tidligere på 80-tallet.

    Så gikk vi langs akkurat den stranda der da, (hvor Christell og Pia plutselig ville sole seg), hver morgen da, når vi skulle plukke jordbær.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så derfor er det sjelden at folk ligger der, for å sole seg.

    For å si det sånn.

    Da ligger dem heller på Ulvika, eller på Sandvika, eller på svabergene i retning Ulvika, (fra der Pia og Christell ville ligge), eller på/ved flytebrygga lenger mot moloen på Sand der).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Christell lå der i bikini, husker jeg.

    Og Pia lå der i badedrakt eller bikini vel.

    (Det husker jeg ikke helt, hva Pia lå i av badetøy akkurat.

    Jeg så nok ikke så nøye på søstera mi, tror jeg.

    Men men).

    Så dukket plutselig Espen Melheim, Annika Horten og Anne Uglum opp der.

    Så dette ble bare rarere og rarere.

    De skulle windsurfe der.

    Espen Melheim hadde surfebrett.

    Og skulle lære Anne og Annika å surfe.

    Anne og Annika gikk der i bare bikinitrusa.

    De var toppløse.

    Og hadde vel gått toppløse ihvertfall fra parkeringsplassen ovenfor Teskjekjærringa der, vil jeg nok tippe på.

    (Om ikke gjennom Havnehagen da.

    Selv om dem vel antagelig ikke ville ha turt det).

    Anne og Annika var jo to veldig smekre, pene og vakre tenåringsjenter da.

    De gikk i klassen til Christell og Pia, på grunnskolen.

    Jeg var jo kamerat, med Espen Melheim.

    Som hadde gått i klassen min tidligere.

    Og det virka jo litt døvt, å bare ligge å sole meg, sammen med søstra og stesøstera mi.

    Når Espen Melheim og Anne og Annika, skulle windsurfe, like ved der vi lå.

    (Vanligvis var det lite som skjedde, på denne grunne stranda.

    Som det ikke var så mye sand på heller.

    Så dette var nok noe planlagt noe, hele greia, vil jeg nok tippe på).

    Jeg gikk bort til Espen og dem.

    Da de dukka opp der.

    (Jeg kjente jo Annika fra før.

    Hu hadde jo vært med Haldis til CC, sammen med meg og Christell, en gang.

    Og Anne Uglum og Espen Melheim.

    De hadde jeg jo festa sammen med, en nyttårsaften, et år eller to før det her vel.

    Og jeg hadde jo da til og med vært inne i stua, hos Anne Uglum og dem da.

    Siden jeg trodde at festen skulle fortsatte der.

    Etter at Espen Melheim hadde klenga på henne.

    I oppkjørselen til Espen Melheim og dem da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De her tre folka.

    De hadde med en våtdrakt.

    Som Anne, Annika og meg, bytta på, å låne.

    Jeg gjorde det vel best vel, (syntes jeg), når det gjaldt windsurfinga.

    Espen Melheim stod bare og så på.

    Hverken Anne Uglum, Annika Horten eller meg, hadde prøvd windsurfing før.

    Men jeg syntes ikke bare at jeg kunne ligge der, sammen med søstera mi og stesøstera mi da.

    Når Espen Melheim dukka opp der da.

    Så sånn var det.

    Både Annika og Anne var lyshårede skjønnheter da.

    Annika hadde litt større pupper vel, (enn Anne Uglum da).

    Nesten like store som Christell sine vel.

    (Som jeg jo hadde sett, noen uker før, på Marienlystbadet, (var det vel).

    Da hu gikk rundt toppløs der, mener jeg).

    Men Anne var kanskje litt mer smekker enn Annika da.

    (Det er mulig).

    Så de var cirka like sexy-e, de her to jentene, vil jeg si.

    Og hvis man tar med Christell, så var det jo tre skikkelig sexy og hotte 16 år gamle jenter, det her, vil jeg si.

    Dette var vel de tre mest sexy og hotte damene på hele Bergeråsen, på den her tida, vil jeg vel tippe på.

    Så det var kanskje litt rart, at alle de tre skulle befinne seg toppløse eller i bikini da.

    Rundt Espen Melheim og meg der.

    For Espen Melheim var en stille kar på skolen da.

    Som nesten aldri prata noen med noen av jentene i klassen, (sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

    Og jeg selv, jeg hadde jo vært mobbeoffer, på ungdomsskolen.

    Og hadde jo bodd alene, fra jeg var ni år, osv.

    Så at Melheim og jeg, plutselig skulle ha selskap av alle disse utrolig fine tenårinsjentene, (det vil si Anne, Annika og Christell da), på stranda, på Sand der da.

    Det syntes jeg at nesten var for utrolig til å være sant.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi prøvde windsurfing, sånn cirka tre ganger hver vel.

    Og Anne, Annika og jeg.

    Vi bytta på, å ha på oss den våtdrakten, til Espen Melheim da.

    Så ble hu Anne Uglum litt rar, husker jeg.

    Hu begynte å gå utover på en flytebrygge, (eller noe), der.

    (Var det vel).

    Og jeg lurte på om hu gråt, (eller noe), husker jeg.

    Jeg fulgte etter henne, som for å spørre henne, om hva som var galt.

    Men Annika sa at hu Anne Uglum var ok da.

    Og så gikk Espen Melheim, Annika og Anne tilbake, bort fra stranda igjen.

    Like fort som de hadde dukka opp cirka da.

    Christell spurte meg om, ‘liker du dem?’.

    (Hu mente vel Anne og Annika da).

    ‘Ja’, svarte jeg.

    De var jo to pene og sexy tenåringsjenter, begge de to da.

    De hadde begge pent lyst hår.

    Og de var slanke og smekre.

    Og de hadde jo pupper og sånn.

    Og de var vel litt solbrune og kanskje.

    Så de var jo veldig attraktive begge to, må jeg jo si.

    De var cirka like attaktive som Christell var, syntes jeg.

    Henne ble det jo sunget om, i konfirmasjonssangen hennes, at ‘hadde det vi kaller sex-appeal’.

    Og det var vel mer enn et år før det her, tror jeg.

    Og Christell var også lyshåret, (som Anne og Annika da).

    Og var også slank og smekker.

    Og hadde også pupper og sånn, som Anne og Annika.

    Så de her tre tenåringsjentene, de kunne vel nesten ha vært som tre ‘sex-kittens’ da.

    Kan man vel nesten si.

    De var alle tre veldig hotte og sexy-e da, syntes jeg.

    Det var kanskje litt rart, at alle disse tre ‘sex-kittens-ene’, hadde gått i samme klasse.

    At tre så hotte, blonde damer, skulle ende opp, med å gå i den samme klassen liksom.

    (Selv om de vel gikk i tre forskjellige klasser, på videregående, vil jeg ihvertfall tro, på den her tiden).

    Det var kanskje litt spesielt,

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det skjedde også en del fler ting, på denne tiden, før jeg flytta til Oslo.

    Det får jeg prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet.

    Vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 74: Sand

    Som jeg har skrevet om tidligere, så delte Pia og jeg, et rom, hos Ågot.

    Det var det største soverommet, som vendte ut mot hagen.

    Hvorfor vi skulle dele rom, det forklarte ingen om til meg.

    Men dette var noe Ågot og Pia ville da, skjønte jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg tror at jeg bare hadde en madrass på gulvet, og ikke en ordentlig seng engang.

    Det husker jeg ikke ordentlig.

    Men det var ikke skrivebord der ihvertfall.

    Og på kontoret, så var det Håkon som hadde tatt over.

    Og i stua så romsterte Pia og Ågot.

    Så å lese lekser der, det var vel ikke noe jeg gjorde noe særlig, tror jeg.

    Så jeg leste nok ikke så mye til muntlig eksamen, i data der, sånn som jeg husker det.

    Jeg var jo vant til å runke, minst en gang hver dag, siden jeg var sånn 11-12 år vel.

    Jeg begynte vel ikke så lenge etter at jeg flyttet inn i Leirfaret 4B, som 10-åring vel.

    Jeg lurte på hvordan man runka.

    (Jeg hadde jo lest om runking i pornoblader vel.

    Og jeg tror også muligens at vi hadde noe seksualundervisning, på Berger skole.

    Men det husker jeg ikke hundre prosent sikkert).

    Og fant plutselig en teknikk da, som gjorde at jeg fikk min første orgasme, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og jeg bodde jo alene, så da ble det til at jeg hadde sjangs til å runke mye og, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nabojentene, (Lisbeth og/eller Bente Vaage vel).

    De klagde på at jeg satt i sofaen min, om kveldene, og grein, i Leirfaret 4B.

    Mens jeg ropte ‘hvor er pappaen min’, eller noe.

    Og jeg hadde visst også hendene mye i fanget, sa de.

    Men det måtte kanskje ha vært at de så gjennom gardinene at jeg runka, lurte jeg på da, ihvertfall.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Det her kan vel ha vært mens jeg gikk på ungdomsskolen kanskje, at de jentene sa det her til meg da.

    Eller mens jeg gikk i 6. klasse kanskje.

    Hvem vet).

    Så jeg ble litt desperat, da jeg bodde hos Ågot.

    Noen ganger.

    Jeg fikk hemorider, husker jeg.

    Noe jeg ikke hadde hatt før.

    Men det lå noe hemoride-salve, på badet til Ågot, som jeg rappa litt av da.

    Så gikk det over.

    Jeg hadde jo søstera mi boende på samme rom som meg.

    Så jeg fikk ikke runka så mye da.

    Og Ågot fulgte jo med også.

    Så det ble ikke så mye privatliv der, hos Ågot, for meg, for å si det sånn.

    Faren min hadde jo et gammelt hus, i Sandsveien.

    Hvor noen ting, fra Leirfaret 4B lå.

    (Mest noe skrot vel.

    Jeg fant ihvertfall ikke så mye av de tingene jeg savnet fra Leirfaret 4B der).

    Men jeg husker det, at jeg prøvde å runke, stående, på doen, i det huset i Sandsveien.

    Siden jeg ikke turte å runke så mye, borte hos Ågot da.

    Men det var vel ei gammel kjærring, som hadde dødd, (eller noe), som hadde bodd i det huset før meg.

    Og dassen var vel gammel og sånn.

    Og jeg var vel vant til å sitte i sofaen, i Leirfaret 4B, når jeg runka.

    Eller å runke, mens jeg lå i vannsenga da.

    Så det funka dårlig, å runke stående, på den lille doen, i det gamle huset, i Sandsveien der da, husker jeg.

    Jeg klarte ikke å få noe særlig orgasme der, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Kanskje fordi jeg lurte på om de ‘narverne’, som hang utafor Prima der, (øverst i Sandsveien), skjønte at jeg runka.

    Det var Åse Stadheim, hennes yngre bror Jan Stadheim, Geir-Arne Jørgensen vel, og hans yngre søster og bror vel, (som var tvillinger da).

    Det var en hel ‘narver-aktig’ gjeng, som hang øverst i Sandsveien der da.

    På trappa til Prima.

    Jeg spurte lillesøstera til Geir Arne en gang.

    Om hvorfor dem ikke dro inn til Drammen og sånn, istedet.

    Istedet for å bare henge på Sand.

    ‘Hvis du betaler billetten så’, sa lillesøstera til Geir Arne da, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Småsøsknene til Geir Arne, de var litt sånn møkkete av seg, mener jeg at jeg syntes.

    De bodde jo bare i en ganske liten hytte der, på veien ned til Snippen da.

    (En hel familie på to voksne og tre barn da).

    Så de vaska seg kanskje sjelden da.

    Det er også mulig at min tremenning, (som jeg ikke visste om at hu var da).

    Stine Mogan Olsen, pleide å ‘narve’ der, utafor Prima da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Prima ble forresten etterhvert en innvandrerbutikk.

    Og bestemor Ågot slutta etterhvert å handle der, (fordi hu utenlandske dama slo inn for mye på kassa, mener jeg at Ågot sa), og fikk istedet onkel Håkon til å kjøre henne, inn til Rimi, på Skjønnhaug.

    (Som var cirka en halv mil, nordover.

    Nesten i Svelvik da.

    Ved siden av bilforretningen til Finn Sand der.

    En kar som solgte Mitshubishi-biler, blant annet, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg gikk forbi Prima der, med den grønne og hvite Levis-genseren min.

    Så var det en som spurte meg, om det stod ‘Elvis’, på genseren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så satt det en soss der.

    Fra Drammen vel.

    Sammen med narverne da.

    Jeg hadde jo gått markedsføring.

    Så jeg prøvde å plassere han litt.

    Og spurte om han brukte Studio Line-hårgele.

    Og det gjorde han.

    Han var liksom typisk en som brukte det, syntes jeg.

    Med fønet gelefrisyre vel.

    Og sosseklær.

    Og fra Drammen da, hvor dem pleide å ha Studio Line-gele, i butikkene da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Åse Stadheim, hu var ei dame, som var et år eldre enn meg.

    Hu hadde krøllete hår.

    Og virka vel heller ikke som den typen, som dusja hver dag liksom.

    Håret hennes virka ikke nyvaska alltid, for å si det sånn.

    Men dette var jo på landet, og på 80-tallet.

    Så det var kanskje ikke så vanlig, å bade eller dusje hver dag da.

    Som det for eksempel var i Oslo, da jeg bodde der.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang så fortalte hu Åse Stadheim en vits, til meg, utafor Prima der da.

    Hvor hu satt og ‘narva’ da.

    Ei jente satt på toget til Geilo.

    Oppå fanget til typen sin.

    Også ridde hu på kuken til typen.

    Også reiste hu seg opp, og spurte alle folka i togvogna, om ‘skal du til Geilo?’.

    Og så den neste personen, ‘skal du til Geilo?’.

    Og når hu hadde spurt alle, så var hu fortsatt ikke fornøyd.

    Men så bare reiste hu seg opp og ned da, og sa ‘Alle skal til Geilo’ da, flere ganger.

    Til hu ble fornøyd da.

    Jeg syntes at dette var en litt vågal vits, av ei dame, å fortelle meg.

    Men jeg sa ikke noe.

    Jeg bare lo litt vel, og gikk bort til Ågot da.

    Dette var ikke en gjeng, som jeg var med i.

    Men jeg kunne chatte litt med de da, når jeg gikk forbi dem.

    På vei bort til Ågot da.

    Og de tolererte meg, virka det som.

    Jeg ble aldri trua med bank av dem ihverfall, for eksempel.

    Sånn som det var, da jeg gikk på barneskolen.

    Da kunne jeg noen ganger få meg en på trynet, fra Geir Arne Jørgensen.

    Når han lurte meg opp i stry.

    Før han løp vekk da.

    Med meg etter seg.

    Men etter at den Sand-gjengen ble som narvere.

    Etter det, så hendte det aldri at jeg var i slåsskamp med dem.

    For å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg kom hjem fra Brighton, så begynte jeg å jobbe på CC Storkjøp igjen da.

    Jeg jobba fra 9-16 cirka vel.

    Fem dager i uka vel.

    Jeg mener at jeg kopierte opp en kassett, til hu Sari da.

    Hvis ikke det var etter at jeg flytta til Oslo da.

    Hvem vet.

    Jeg hadde stereoanlegget mitt, fra Leirfaret 4B, stående på rommet til Pia og meg da, hos Ågot da.

    Og det stereoanlegget, det var det en dobbel kassettspiller på.

    Så jeg kunne komponere mine egne kassetter da.

    Noe som var ganske vanlig, på 80-tallet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg gikk innom faren min, etter jobben på CC, noen ganger.

    I vannsengbutikken der da.

    Faren min spurte meg en dag, etter jobben på CC Storkjøp vel.

    Om jeg kunne gå på postkontoret, på Strømsø.

    (Der jeg hadde gått for å sende post, da jeg jobba på Kontorland, under arbeidsuka, i første klasse, på handel og kontor, på Sande Videregående).

    For Pia hadde ringt han, og bedt han om å sende penger til henne, i Spania.

    Jeg sa det var greit.

    Jeg hadde tid til å stikke innom posten.

    Faren min sa det, at han bare ville sende 300 kroner.

    (Av en eller annen grunn).

    Jeg gadd ikke å diskutere med faren min.

    Han var ofte uklar og vag.

    Og var også en dranker, (må jeg si).

    Så han visste man aldri om hvordan kunne være, mener jeg.

    Så jeg bare smilte litt av dette vel.

    Og så gikk jeg på Posten da.

    Der var det innmari kø.

    Kanskje fordi at dette var i sommerferien.

    (Kanskje det var noe med fellesferien.

    Og at folk skulle veksle til utenlandsk valuta og sånn.

    Hvem vet).

    Jeg måtte stå i kø der, i 30-40 minutter vel.

    Og det var varmt der, og masse mennesker da.

    Men jeg ga meg ikke, jeg tenkte at dette var viktig, at jeg måtte være ansvarlig, og få sendt disse pengene til Pia da.

    Siden Pia var blakk i Spania da.

    Jeg la til og med ut gebyret, på cirka 150 kroner.

    Som Posten skulle ha, for å sende pengene til Spania da.

    For ellers så ble det nok ihvertfall for lite penger, tenkte jeg.

    Jeg hadde jo ikke jobbet noe i russetida.

    Så jeg hadde ikke noe særlig penger selv heller.

    Men jeg la ut for gebyret, ihvertfall.

    (Penger som jeg aldri fikk tilbake, av hverken faren min eller søstera mi da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia lagde et helvetes rabalder, når hu kom hjem fra ferien sin.

    Jeg fikk masse kjeft av henne, på rommet vårt hos Ågot da.

    Siden faren min bare ville sende 300 kroner da.

    Så Pia trodde nok kanskje at faren min og jeg var samme person.

    Hva vet jeg.

    Hvis Pia ville at jeg skulle sende henne penger, så burde hun vel ha ringt meg, borte hos Ågot da.

    Men så ikke.

    Og når Pia pratet med faren min, på telefonen.

    Så burde hu vel ha tatt det med faren min, hvis noe ble galt da.

    Men så ikke.

    Jeg fikk den ene skyllebøtta, etter den andre, av en sur Pia, etter at hu og Hyde, kom hjem fra Spania da.

    Pga. de her 300 kronene da.

    Jeg vet ikke om Pia fikk med seg, at jeg la ut for gebyret.

    Hu er sånn noen ganger, at hu ikke klarer å prate sivilisert.

    Men hu får raserianfall da.

    Sånn at det er vanskelig, å slippe til.

    Derfor fikk ikke jeg fortalt Pia og Hyde, om alle de damene jeg traff på Braemar, og om hu Sari da, som jeg traff i Brighton.

    Det var vel omtrent bare enveiskommunikasjon, fra Hyde og Pia da.

    De pratet hele tiden om to spanske gutter da, som de hadde truffet på Pacha vel.

    Og de var kule, eller hyggelige da.

    Men disse gutta hadde visst på en eller annen måte, blitt erstattet, (sa Pia), av noen eldre kamerater, (eller slektninger), av dem da.

    Som ikke var like hyggelige da, skjønte jeg på Pia.

    Hyde fortalte meg det, når jeg begynte å prate om Braemar.

    At de egentlig også skulle ha reist med Braemar.

    (Med en buss da).

    Men at det istedet ble sånn, at de kjørte med en buss, gjennom Sverige.

    Da sa jeg vel noe sånt, som at ‘søren, det var dumt, tenk så kult det hadde vært, hvis vi hadde festa sammen på Braemar.

    Det var dumt’.

    Noe sånt.

    Men så ville de vel ikke høre noe særlig mer, fra ferien min, virka det som, for meg.

    Jeg vet ikke hvor Pia og Hyde fikk penger fra, til å dra på ferie.

    Men Pia hadde ihvertfall ikke noen jobb, dette skoleåret.

    (Og ikke Cecilie heller).

    Og meg fikk de ikke noen penger av.

    De spurte ikke heller.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da Cecilie og Pia planla ferien sin, i Leirfaret 4B.

    Så må de ha nevnt Håkon.

    Cecilie sa til meg, at Håkon ikke var noe bra/snill.

    Noe sånt.

    (Så hu prøvde å programmere meg nesten da, virka det som.

    Men men).

    Og grunnen til at det ble prata om Håkon, det var vel fordi at de lurte på hvem som skulle hente dem vel.

    Noe sånt.

    Jeg tror at Håkon kjørte å henta dem i Oslo, og ikke faren min.

    Hvem vet.

    Og da de planla turen, så husker jeg det, at Hyde maste på søstera mi, om å bli med henne, å jobbe, i Amsterdam.

    Før de dro til Spania.

    Så jeg lurer på om de også var i Amsterdam, og jobba som horer, eller noe, før de dro videre til Spania da.

    Kanskje det var dette søstera mi, (som er rimelig vag ofte vel), mente, da hu prata om noen eldre karer, i Spania, som ikke var så hyggelige som de fra Pacha da.

    Hvem vet.

    Kvinner er fra Venus og menn er fra Mars, er det jo en bok som heter.

    Isåfall så er nok Pia fra Merkur, som ligger enda lengre vekk fra jorda, enn Venus da.

    Sikkert noe sånt.

    For Pia er rimelig vag noen ganger, må jeg vel si.

    Hu sier bare at den og den, ‘ikke er noe snill’.

    At Kenneth, (som hu lå med, på en Hemsedal-tur, med Berger Alpinklubb vel), ‘ikke var noe snill’.

    Men hva mente Pia med dette?

    Tråkket han på en maur?

    Stjal han mat i kjølekapet?

    Det er ikke mulig å skjønne særlig mye, når folk er så ‘vagistiske’, som Pia er, mener jeg.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, som jeg gikk gjennom Drammen sentrum, etter jobben på CC Storkjøp.

    Så var det ei nesten hemma dame, må man vel si.

    Som prata om at hu hadde liggi med sønnen til eieren, av et supermarkedet, i Tordenskioldsgate, husker jeg.

    (Skjønnhaug, eller noe, tror jeg).

    Hu ville også ligge med en annen kar, i Gågata, husker jeg.

    (Som også var sønnen av en butikkeier, tror jeg).

    Jeg gikk forbi, etter jobben, akkurat da dette skjedde.

    Så jeg fikk med meg denne flaue forestillingen da.

    Fra ei hjerneskada dame da.

    (Virka det som for meg, at hu var, syntes jeg, ihvertfall).

    Som var på min alder eller litt eldre da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Drammen var mye kjedeligere, i sommerferien, husker jeg at jeg syntes.

    Jeg fant jo ingen kamerater fra skolen, og Pia og Cecilie og resten av Lyche-gjengen, så jeg heller ikke noe til, husker jeg.

    Så tiden da jeg jobbet heltid, på CC Storkjøp, sommeren 1989.

    Det var en rimelig tom og kjedelig tid for meg, husker jeg.

    Jeg dro også ned til bestemor Ingeborg, i Stavern, en tur, på ferie, husker jeg, denne sommeren.

    Der prata jeg vel med Frode Kølner.

    Han visste jo om at jeg hadde rota med ei stygg Larvik-dame, (må man vel nesten kalle henne), på Petter Wessel da.

    Og han og en kamerat, kjørte til hytta til Kølner-familien.

    Mens jeg også satt på.

    Og de klagde på at en kar, på en hytte like ved.

    At han lå på plenen, og solte seg, med det ene beinet sånn, at han så ut som en dame, eller noe.

    (Husker jeg).

    Så de kara var ganske ovenpå, husker jeg.

    Frode og kameraten, de hadde fått seg jobb, med å ‘kjøre morrabrød’, husker jeg, at de sa.

    (Hvis ikke det var sommeren etter da).

    De kjørte brød til Sandefjord, for et Larvik-bakeri, husker jeg.

    Sommeren etter, så møtte jeg også Kølner.

    Jeg hadde på meg en svart jakke, som jeg hadde kjøpt på Kappahl, på Oslo City.

    Kølner sa at ‘jasså, du har på deg pilotjakke, kanskje jeg skal begynne å gå med det jeg og’.

    I Stavern der da, ved en matbutikk, ikke langt fra Tivoliet der, nede ved havna.

    Vi dro til ved Lydhus-stranda der.

    Kameraten til Kølner, skulle møte ei brunette der.

    Så dem gikk og kikka på ei som lå toppløs og solte seg der.

    Ei veldig smekker dame, som lå og sov, toppløs, midt på stranda.

    I kun bikinitrusa, mens hu skøyt ut rumpa, eller noe.

    Så det var jo nesten som porno.

    ‘Kanskje det er hu der’, sa kameraten til Kølner.

    Men det viste seg å være en annen dame da.

    Kølner var høyt oppe, i Larvik Unge Høyre, (mener jeg å huske).

    (Han var Formann der, (eller noe sånt), tror jeg).

    Jeg prata med de tre andre, om politikk.

    Og fortalte det, at jeg syntes at valgordningene var litt urettferdige.

    For en stemme i Nord-Norge, telte mer enn en stemme, på Østlandet.

    Siden man hadde fler stortingsmandater, pr. stemme, i nord, enn i sør da.

    Noe som jeg syntes at var dårlig da.

    Siden man da liksom hadde mindre stemmerett, i Sør-Norge da, mente jeg.

    Kølner hadde ikke lyst til å diskutere det her, tror jeg.

    Han karen og hu dama svømte ut til en flytebrygge.

    Jeg svømte ut til dem der en lite tur, og tilbake da.

    Jeg lot dem for det meste være i fred.

    Men en svømmetur ut dit, det kunne jeg ta, syntes jeg.

    Men så lot jeg de være ifred igjen da, og svømte inn til land igjen da.

    Mens dem lå på den flytebrygga da.

    En annen dag, enten sommeren 1989 eller 1990.

    Så lå Kølner, kameraten og jeg, på en strand, ikke langt fra Lydhus der da.

    Så skulle ei jente skifte.

    Og jeg skimta litt på henne da.

    ‘Jeg driter i om han der ser på, jeg bare skifter’, sa hu jenta, (om meg), til noen karer da.

    Men da bare så jeg bort.

    Da ble det litt for dumt, å se på henne da, syntes jeg.

    Selv om det vel er lov å smugkikke litt på stranda kanskje.

    Hvem vet.

    Så sånn er kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Kølner hadde ei dame, som også var ganske stygg, husker jeg.

    (Eller kanskje ikke så veldig smekker og vakker da).

    Hu møtte jeg en gang, sommeren 1989 eller 1990 da.

    På hytta til Kølner og dem da.

    Jeg møtte henne såvidt.

    Nå lurer jeg på om det kan ha vært den samme dama, som runka meg, på Petter Wessel, den gangen, (da Magne Winnem lå og kniste, i senga over oss, i lugaren, til Winnem og meg).

    (For Kølner kjente jo hu der ‘runke-dama’ da, fortalte han meg seinere).

    Hu som mista passet sitt, i lugaren til Magne Winnem og meg da.

    Og som ble ropt opp, ombord på Petter Wessel da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det hadde jo skjedd mye, siden sommeren 1988, da Kølner og en kamerat, bare hadde stikki fra bursdagen min.

    Etter å ha prøvd å ’tilrane’ seg vannsenga mi da.

    Så jeg fikk aldri tatt opp dette mer, med Kølner.

    (Jeg glemte det vel antagelig bort da).

    Om hvorfor dem var så ‘kåte’, på vannsenga mi da.

    Var dem homser/bifile?

    Kølner prata. (i Stavern eller Larvik, sommeren 1989 eller sommeren 1990 da), til kameraten sin, om å ‘legge inn noen aksjer’, på den og den dama da, (mens jeg også stod der da).

    (Som jeg ikke visste hvem var da, siden jeg ikke var fra Larvik).

    Ofte ettefulgt av en rimelig feminin latter, fra Kølner da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hang ikke sammen med Kølner og dem, hele tiden, når jeg var hos bestemor Ingeborg.

    (Jeg kjente jo heller ikke Kølner så bra lenger, på den her tiden.

    Det var nesten som noe pliktaktig, over det at vi hang sammen, disse sommerene, kan man var kanskje si.

    Det kan godt ha vært at det var bestemor Ingeborg, som foreslo at jeg skulle ringe Kølner.

    For bestemor Ingeborg ble etterhvert kjent med faren til Kølner, (som jobba i Larvik E-verk), husker jeg, (siden Frode Kølner var kamerat med meg da, mens jeg bodde i Larvik, hos mora mi, på slutten av 70-tallet).

    Sånn som jeg skjønte det ihvertfall.

    For bestemor Ingeborg prata med faren til Kølner, på telefonen, en gang jeg besøkte henne, i Nevlunghavn, i eldreboligen hennes der, sommeren 1996 vel, da jeg hadde en rød Toyota HiAce.

    Og da gjorde bestemor Ingeborg et poeng ut av det vel, at hu prata med nettopp Hans Kølner da.

    Ovenfor meg da.

    Selv om hun vel ikke hilste fra han, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Sommeren 1989, så gikk jeg en gang ned til stranda, aleine.

    Med stranda i Stavern, så mener jeg den som er bak den militærleieren der, i sentrum av Stavern.

    Det var den stranda, som mora mi og bestemor Ingeborg nevnte da.

    Og som mora mi en gang dro med Pia og meg på da.

    Et år eller to før denne sommeren, (sommeren 1989), da.

    Jeg gikk ikke ned på stranda.

    Men bestemor Ingeborg, (var det vel), hadde fortalt meg det, at mange ungdommer heller valgte å ligge å sole seg, på et fjell, like ved stranda der.

    Jeg hadde ikke med badetøy, så jeg ville gjemme meg bort litt da.

    Siden jeg da måtte ligge i underbuksa, istedet.

    (Noe som vel ble cirka det samme, tenkte jeg.

    Om jeg lå og solte meg i en underbukse eller badebukse).

    Men jeg turte ikke å sprade rundt på stranda, i underbuksa.

    Men om jeg lå litt for meg selv, oppe på det ene fjellet der da, i underbuksa.

    Og solte meg.

    Så gjorde ikke det noe, tenkte jeg.

    Jeg kom i snakk med to unge Stavern-frøkner, mens jeg lå og solte meg der da.

    De lå toppløse, i bare bikinitrusa da, like ved meg da.

    De hadde ikke så store pupper, så de var kanskje bare 15-16 år gamle.

    Noe sånt.

    Men de var slanke og litt lekre da.

    (De var jo solbrune, og sånn).

    Og de var høflige da, og svarte meg ordentlig og sånn da, når jeg snakka med dem.

    De visste hvem hu Hege fra Stavern var, sa de.

    (Hu jeg hadde møtt på Petter Wessel, på den dagsturen, med Winnem og dem, fra Røyken.

    Helt i begynnelsen av det skoleåret, som jeg gikk, på Gjerdes Videregående da).

    Hu Hege var litt flau, sa disse Stavern-ungjentene da.

    ‘For hu hadde så store pupper’, sa de.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fortalte vel det, at jeg egentlig var fra Larvik, men bodde i Oslo da.

    De jentene gikk litt lenger borti der.

    (I bare bikinitrusa, tror jeg).

    Og signaliserte vel sånn halvveis til meg, at jeg kunne følge etter dem, tror jeg.

    (Lurte jeg på ihvertfall).

    Men jeg tror at de var under 16 år, så jeg bare lot de gå da.

    Så sånn var det.

    For Ågot hadde jo ‘gura’ så fælt, da hu Hege hadde ringt henne, borte på Sand.

    For hu var visst bare en ‘jentunge’, sa Ågot.

    Men hu var vel 16 år, eller noe, tror jeg.

    Noe sånt.

    Hu hadde store pupper ihvertfall, som de to ungjentene sa da.

    (De to som ikke hadde så store pupper, for å si det sånn).

    Så jeg turte ikke å kontakte hu Hege, den sommeren.

    (Siden Ågot hadde ‘gura’ da).

    Men jeg ringte henne, da jeg besøkte bestemor Ingeborg igjen, den neste sommeren, (sommeren 1990).

    Og jeg møtte hu Hege, og ei venninne, i Stavern da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg husker også det, at det skoleåret, som jeg gikk på Gjerde vel.

    Visste faren min, noen bilder, som vertsfamilien min, i Shoreham, hadde sendt til meg.

    (Rick Hudson og de da).

    ‘Hu så jo rimelig vill/tøysete ut hu der da’, sa faren min, om hu ungjenta Kelly Hudson da.

    Noe som jeg syntes var å gå litt over streken kanskje, fra faren min.

    Siden hu Kelly Hudson vel bare var sånn 10-11 år, eller noe, på det bildet da.

    Men hu lagde liksom grimase og søkte oppmerksomhet da, eller noe.

    Men hvorfor Hudson-familien sendte meg bilde, av deres datter Kelly, som var så ung.

    Det veit jeg ikke.

    Det husker jeg ikke helt nå, hvordan det var.

    Men det brevet fikk jeg vel borte hos Ågot, tror jeg.

    Så jeg viste bildene til faren min da, en gang som vi begge var i stua til Ågot da.

    Og sa vel noe sånt som at, ‘her er den vertsfamilien jeg pleier å dra til i England’, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg møtte også noen frike-jenter, i Stavern, sommeren 1989.

    De hørte på the Cure og sånn vel.

    Og the Clash vel.

    Noe sånt.

    Jeg prata litt med dem, for jeg syntes de minte meg om de i Lyche/Depeche-gjengen, som jeg hadde blitt kjent med, gjennom søstera mi, i Drammen da.

    Hu ene, (lederen til frikene i Stavern, eller noe, vel), hu sa at hu likte ikke syntere, (da jeg nevnte Depeche Mode/Depeche-gjengen), for dem var så nøye med at hvert eneste hårstrå lå rett liksom.

    Jeg mente at de burde stikke innom Cafe Lyche, hvis de var i Drammen.

    For da kunne de møte fler ‘raringer’, mente jeg da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu likte Jokke og Valentinerne, mener jeg, at hu unge frike-dama, som jeg prata med, den sommeren, 1989, i Stavern, sa da.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Under Svelvikdagene, så dro søstera mi og Hyde meg med, for å gå rundt sammen med dem, rundt Samfunnshuset der, i Svelvik.

    Det var tjukt av folk der.

    Blant annet noen fra Drammen, som ropte ‘Depeche’, hver gang dem så Cecilie Hyde da.

    Og skulle banke oss opp da.

    Det var noen fra Konnerud, eller Åskollen, (eller noe sånt), tror jeg.

    De var ihvertfall fra ved Drammen da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En hel gjeng av folk, (som jeg ikke visste hvem var omtrent), lå over, sammen med meg, i kjelleren, hos Cecilie Hyde.

    Jeg skulle på jobb, dagen etter.

    ‘Mor’ vekker deg, sa Hyde, da jeg spurte henne om vekking da.

    Jeg var ikke helt sikker, på dette, for jeg hadde ikke fått med meg det, at Cecilie Hyde, hadde vekket ‘mor’.

    Men hvordan dem prata sammen, det visste jeg ikke.

    Så kanskje dem hadde prata sammen likevel.

    (Selv om jeg ikke hadde fått det med meg).

    Tenkte jeg.

    Men ingen vekte meg tidlig nok, dagen etter.

    Jeg ble vekt av at Ågot ville prate med meg, på telefonen, til Hyde og dem da.

    I etasjen ovenfor.

    Jeg fortalte Ågot det, at ingen hadde vekt meg.

    Ågot hadde fått vite det, at jeg hadde forsovet meg.

    (Uten at jeg vet hvem som fortalte Ågot dette).

    Så Ågot var sinna og fortvila da.

    Jeg ringte med en gang til CC Storkjøp, og forklare dem situasjonen.

    Og jeg spurte om de ville det, at jeg likevel skulle dra på jobb.

    (Selv om jeg ble rimelig forsinket).

    Ja, det ville de da.

    Og da var det sånn, at ingen buss, gikk fra Svelvik, til Drammen, før klokka 11-12, eller noe, kanskje.

    Så jeg var vel kanskje ikke på jobben, før klokka 12-13, eller noe da.

    Det var sånn, (i Svelvik), på lørdager, (i sommerferien), at hvis jeg ikke rakk, for eksempel en buss som gikk klokken 9, til Drammen.

    Så gikk den neste bussen klokken 11 da.

    Og den bussen ville da være i Drammen, rundt klokken 12 da.

    (Den bussen brukte kanskje 40 minutter da, fra Svelvik til Drammen.

    Noe sånt).

    Og så måtte jeg jo også gå, fra Rutebilstasjonen, (eller Bragernes Torg), og bort til Brakerøya da.

    En gåtur som ihvertfall tok 15-20 minutter, (vil jeg vel tippe på), hvis bussen ikke gikk lenger enn til Rutebilstasjonen da.

    (Jeg husker ikke helt om alle busser gikk til Bragernes Torg, eller om bare noen gikk dit).

    Så hvis jeg våknet klokken 8.30, i Svelvik.

    Og så pratet i telefonen, (og sånn), til klokken 9, med Ågot og CC Storkjøp.

    Så ville kanskje den neste bussen gått, klokken 11 da.

    Og da ville jeg vært i Drammen sentrum, klokken 11.45 kanskje da.

    Og så på Brakerøya, klokken 12 kanskje da.

    Noe sånt.

    Så da fikk jeg kjeft da, på jobben, fordi jeg var så seint på jobb.

    Jeg forklarte at jeg forsov meg.

    ‘Hvordan kan man forsove seg så lenge’, sa butikksjef Karin Hansen da.

    (Noe sånt).

    Hu lot som om hu ikke skjønte det, at det ikke gikk så ofte busser, fra Svelvik da.

    Så hu lata som at hu var dum da, vil jeg si.

    (Ellers så var hu bare dum da.

    Hvem vet).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det skjedde også mer, denne sommeren 1989.

    Men det får jeg prøve å skrive mer om, i et senere kapittel vel.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 71: Mer fra CC Storkjøp

    Jeg får ikke sove, før det jobbintervjuet i Gateshead, seinere idag.

    Så jeg tenkte at jeg like gjerne kunne skrive litt mer, på Min Bok.

    Det var aldri personalmøter, på CC Storkjøp.

    (Sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

    Bare noe jeg kom på.

    Men men.

    Våren 1989, (var det vel), så spurte Nils-Egil meg, om noe, når jeg kom på jobb, etter skolen, på Gjerde, en dag.

    Om, siden jeg var fra Sand der, (han visste kanskje hvem farfaren min var, siden han var fra Nesbygda).

    Nils-Egil lurte på om jeg visste hvem ei Gøril fra Høyen var.

    Det var ei som hadde sendt dem brev, om sommerjobb.

    Jeg var ikke vant til å bli spurt om sånt her.

    Men jeg huska jo de jentene på Høyen.

    Det var jo de 3-4 slanke og pene jentene, som hadde sett meg i øynene nærmest, da jeg var ny, på Berger.

    I tredje klasse en gang vel.

    Da jeg hadde gått bort til Ågot, etter skolen, for å spise middag en dag.

    (Enda de gikk på barneskole i Svelvik.

    Så de hadde kanskje vært og handla, i butikken til Oddmund Larsen.

    Det er mulig).

    Så da huska jeg de her 3-4 Høyen-jentene da.

    Det hadde jo bare vært jenter, og ingen gutter.

    Jeg visste ikke om noen gutter, som bodde på Høyen.

    Og jeg hadde aldri sett de her jentene på Sand, ellers.

    Jeg hadde aldri sett dem sammen med Geir Arne Jørgensen, for eksempel.

    Så det smalt bare fra meg, (som ble litt overraska, over å bli spurt om noe sånt, for jeg trodde at sjefene der, kanskje var litt sure på meg).

    At ‘det er en av de dydige jentene på Høyen’, eller noe.

    Siden jeg bare hadde sett jenter fra Høyen da, og ikke gutter.

    Og aldri hadde sett de jentene fra Høyen sammen med noen gutter.

    Jeg regna ikke med at det var noe tull med henne liksom.

    Jeg hadde aldri hørt om noe tull med hu Gøril ihvertfall.

    Men nå var jo ikke jeg egentlig fra Sand da.

    Jeg var jo fra Larvik og Bergeråsen.

    Og Høyen og Sand var veldig forskjellig.

    På den måten at Høyen-folk, de gikk på skole i Svelvik.

    Og Sand-folk de gikk på skole på Berger.

    Så Høyen kunne for meg nesten like gjerne ha ligget på månen.

    Selv om det jo egentlig lå like bak hekken til Ågot der.

    Jeg gikk aldri ned til de ‘jentene på gården’, som Ågot kalte dem.

    Selv om Ove og dem gjorde det.

    (Jeg hadde jo gått på ski, på jordet deres, da jeg var sånn 9-10 år.

    Siden Ågot hadde sagt, at jeg kunne/burde gjøre det).

    Men jeg var nå liksom fra Berger da.

    Og var uvenn med Geir Arne, (og gjengen hans), på Sand.

    Så det var ikke sånn, at jeg hadde lyst til å bli kjent med de jentene fra Høyen.

    Det var dramatikk nok, med Geir-Arne og dem, fra før liksom.

    Så jeg holdt meg unna de jentene.

    Hvorfor skulle jeg gå ned på gården deres?

    De var jo aldri oppe på verkstedet ‘vårt’ liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvem foreldra til hu Gøril var, det visste jeg heller ikke.

    Det var ikke sånn at de på ‘nabo-gården’, (den tidligere gården til Lersbryggen, var det vel), pleide å dra til Ågot og drikke kaffe.

    Det var ikke sånn at noen ganger, når jeg kom fram til Ågot, for å spise middag, etter skolen.

    Så satt Gøril og søstera og mora der, og drakk kaffe og spiste kaker.

    Nei, det var noe som aldri hadde skjedd.

    Så dette kom litt bardus på meg, at Nils-Egil spurte meg om det her.

    Så jeg svarte bare noe jeg kom på om det.

    Men jeg hadde aldri hørt noe ‘dritt’ om hu Gøril.

    Og jeg syntes det var litt artig, hvis hu skulle jobbe der.

    Siden hu var fra like ved der Ågot bodde da.

    Så derfor prøvde jeg å gi et såpass bra inntrykk av henne, ovenfor de andre som jobba der, som jeg kunne da, (uten å juge liksom).

    Selv om jeg også ble litt paff, og litt flau kanskje, over denne nye oppmerksomheten. (og kanskje tilliten), så jeg svarte ikke så mye da.

    Bare noen få, ganske keitete linjer, (var det vel), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Gøril dukka opp der den sommeren da, og hu utstrålte alt annet enn dydighet, må man vel si.

    Hu var jo den kåte dama, kan man vel nesten si.

    Gøril hadde lappen selv, og jeg fikk sitte på med henne, i sommerferien.

    For jeg fikk ikke så mye lønn, i juni/juli-måned.

    Siden jeg ikke hadde jobba noe særlig, i mai-måned, grunnet russetid og eksamener da.

    Så i juli-måned, så måtte jeg ofte haike hjem fra Drammen, husker jeg.

    Kanskje fordi jeg hadde kjøpt røyk, for buss-pengene, som jeg hadde fått av Ågot.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Gøril satt på ‘Mother’, med Pink Floyd, husker jeg, mens vi kjørte, mellom Svelvik og Høyen vel.

    Hu sa at det var en spesiell sang for henne da.

    Så hu måtte bare sette på den, sa hu.

    På bensinstasjonen på Rundtom, så hadde Gøril møtte en tidligere klassekamerat, eller noe.

    En som var veldig kraftig, (ihvertfall i forhold til meg), må jeg vel si.

    Og Gøril gliste fælt, og flørta med han da, (enda hu vel hadde type), husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så jeg var litt bekymret, på om Gøril skulle vise seg å ikke være noe flink.

    Sånn at jeg fikk mer kjeft, av de her sjefene, på CC Storkjøp da.

    Men jeg tror at hu for det meste jobba bra.

    Ihvertfall sånn som jeg husker det da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Gøril hadde sendt brev, til ‘ørten’ matforretninger, i Drammen.

    For hu ville ha sommerjobb da.

    Hva de dreiv med, nede på den gården deres, det veit jeg ikke.

    Men jeg tror dem hadde noen hester der, ihvertfall.

    (Mener jeg at Ove og Heidi og dem prata om).

    Men jeg er ikke helt sikker.

    Jeg mener det, at jeg har lest det seinere, at den gården også hadde eiendom i skogen, i bakkant av Drammensfjorden der.

    Men jeg har ikke hørt dette helt sikkert.

    Det er mulig at de bare kjøpte gården der da.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg trodde kanskje at Gøril ‘kødda’ litt med meg.

    Siden hu satt på den ‘Mother’-sangen, når jeg satt på hjem med henne, en av de første gangene.

    Og hu var jo liksom på en måte nabojenta, borte på Sand der, ihvertfall.

    Så en gang, sommeren 1989, så må jeg innrømme at jeg kødda fælt med henne, (tilbake).

    Jeg tenkte at jeg måtte være litt tøff jeg og.

    I tilfelle hu hadde kødda med meg da, med den her ‘Mother’-sangen da, eller noe.

    Så jeg skjønte at hu stod og skifta, etter at hu var ferdig å telle kassa, for kvelden.

    Men likevel så gikk jeg bare rett inn i fellesgarderoben der da.

    (Uten å banke på).

    Og der stod Gøril, i bare tanga-trusa.

    Skikkelig sexy dame, må jeg si.

    Jeg tror ikke jeg har sett mange som har vært sett mer yppige ut, er vel kanskje det riktige ordet.

    Hu hadde brunt, ganske langt hår vel.

    Og var ganske høy.

    Og hu var slank, og veldig smekker, må jeg si.

    Hun var sommerbrun.

    Og med yppige bryster, må man vel si.

    I størrelse ‘B’ eller ‘C’ kanskje.

    Noe sånt.

    Samt et ganske pent ansikt vel.

    Så det var et slående syn, må jeg nesten si, å se hu Gøril der, i bare tanga-trusa, i den fellesgarderoben der, på CC Storkjøp da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg prøvde å late som ingenting.

    Jeg spurte henne om, ‘vil du at jeg skal gå ut eller?’.

    ‘Ser du noe du ikke liker, eller?’, svarte Gøril.

    Jeg kunne ikke si det, at jeg gjorde det.

    Så jeg tok det som et klarsignal, for at jeg fikk lov til å være der da, og skifte, sammen med henne.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte liksom vise at jeg også kunne være litt tøff, syntes jeg.

    Selv om Nancy hadde klaget til meg, for en lignende episode, i garderoben der, høsten før da, da jeg var ny der.

    (Den første arbeidsdagen min, eller noe).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg fikk lov å prøve meg litt på gulvet, etterhvert der, våren/sommeren 1989.

    Hu Førstedama fra Bergeråsen, hu tok over kassa mi.

    Og sa at jeg måtte stable opp noen bokser, på en kvartpall vel.

    Det var to forskjellige slag bokser.

    Og hu forklarte meg det her, i kassaområdet da.

    Så jeg misforstod det.

    For jeg hadde satt et slag bokser, bak det andre slaget.

    Men hu ville at jeg skulle sette de to slagene ved siden av hverandre da.

    Så hu lo litt av meg da.

    Og så måtte jeg gjøre det på nytt da.

    Så sånn var det.

    Nils-Egil, han kjefta fælt på meg, en gang, husker jeg.

    Det her var vel etter russetida, tror jeg.

    Han ville at jeg skulle ta over for han, når det gjaldt å stable sukker.

    Han hadde kjørt en ny pall med 10 kg-pakker, med sukker, ut i butikken.

    (Hvis ikke det var hvetemel da).

    Jeg begynte jo da selvfølgelig å hive en og en 10 kg-pakke, med sukker, oppå de som var der fra før.

    Men da fikk jeg den skyllebøtta, fra Nils-Egil da.

    Det han ville, det var at jeg skulle ta bort den gamle pallen.

    Og så sette den nye pallen, der den gamle hadde stått.

    Og så hive oppå restene fra den gamle pallen, oppå den nye pallen.

    Men jeg tok jo over det her, midt i arbeidsoppgaven, må jeg vel si.

    (Virker det som for meg nå, ihvertfall).

    Og hadde vel ikke fått noe opplæring på gulvet.

    Ingen hadde forklart meg hva rullering, (det at de nye varene alltid skal være bakerst/nederst), betydde.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så da gikk det som det nesten måtte gå.

    Når han dro meg dit fra kassa.

    For å gjøre noe jeg ikke hadde fått opplæring i.

    Da fikk jeg kjeft så det holdt, husker jeg.

    ‘Er du dum, eller’, sa vel han Nils-Egil da.

    Mens en selger, eller noe, hørte på vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe som var litt rart forresten, det var at onkel Håkon, han ville at jeg skulle jobbe i butikk da.

    (Enda faren min jo hadde babla om jobber med 300.000 i begynnerlønn, inne i Oslo.

    Og enda jeg pleide å være en av de beste i klassen).

    Jeg hadde aldri sett for meg det, at jeg skulle jobbe i matbutikk.

    Men Håkon prata en gang om en gutt, fra Bergeråsen.

    (En som ligna litt på Arnt Lund vel).

    Om at han drømte om å jobbe i butikk.

    Han hadde jobba på Prima, på Sand, ved siden av skolen vel.

    Og han hadde nå fått butikkjobb, i Krokstadelva, eller noe, mener jeg at Håkon sa da.

    Noe sånt.

    (Dette var vel mens jeg gikk på ungdomsskolen, eller noe, tror jeg.

    Noe sånt).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da jeg var blakk, etter russetida, så spurte jeg en gang, hu Førstedama fra Bergeråsen.

    Om jeg kunne få låne en tier av henne, til noe mat.

    Det var ikke så mye mat, som man kunne få, for ti kroner.

    Så jeg kjøpte noe sånn baconsvor da, eller noe.

    På CC Matsenter da.

    Bare for å få i meg noe.

    Og da klagde hu Førstedama, husker jeg.

    Når jeg kjøpte sånn dansk fleskesvor da.

    (Eller noe).

    At det var kanskje ikke noe bra kjøp, eller noe.

    Jeg ville vel heller ha kjøpt meg en baguette.

    Men de baguettene der, de kosta vel mer enn 10 kroner da.

    For å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ei dame fra Freia, dukka opp på CC Storkjøp der, en uke, våren 1989 vel.

    Noe sånt.

    Og jeg ble på en vakt, plassert til å stå sammen med henne, ute i Hallen, utafor CC Storkjøp der.

    Og etter en time eller noe, så gikk hu hjem.

    Og da stod jeg der aleine, i to-tre timer da.

    Og hu Freia-dama, hu hadde visst blitt ganske imponert av meg.

    For jeg hadde visst solgt ganske mye sjokolade da.

    Men jeg hadde jo gått på Markedsføringslinja.

    Så jeg var litt frekk, og brøyt opp en eller to sjokolader ekstra.

    For å få fart på salget der da.

    Og da spurte jeg alle da, som gikk forbi der da.

    Om de ville ha en smaksprøve på sjokolade da.

    Og jeg solgte vel sjokolade, for 3-4.000, mener jeg at det var.

    (Noe sånt).

    Og da hadde visst hu Freia-dama skrytt fælt at meg.

    Noe sånt.

    Så hu Freia-dama, hu ville at det skulle være meg, som skulle stå der, (ute i Hallen), også den neste dagen, som jeg skulle jobbe, den uka.

    Men da syntes jeg kanskje at de ble litt vel mye, av det gode.

    Så da var jeg kanskje ikke like ivrig, med å tilby smaksprøver da.

    Det er mulig.

    Det kom karer i 40-50-åra der, som spurte om ‘er det lovlig å ta en smak eller?’.

    Så det blei litt spesielt, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Førstedama, fra Bergeråsen, hu lo fælt av meg igjen.

    For jeg lurte på hvilket kassenummer, som jeg skulle skrive på skjema, når jeg solgte den sjokoladen uti der da.

    ‘Hallen’, sa hu Førstedama fra Bergeråsen da.

    Og det skjønte jeg ikke helt.

    Så jeg da hadde skrevet ‘Kasse: 1/2’, på det oppgjørsskjemaet da.

    Og da lo hu Førstedama fra Bergeråsen fælt av meg da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den måneden, som jeg hadde dårlig råd, på grunn av russefeiringa da.

    Så hadde dem 10-kroners tilbud, ute i Hallen der.

    Og da ble jeg satt til å stå aleine der, på en del vakter.

    Og da hadde jeg ikke råd til bussen, (som vanlig, den måneden).

    Så da må jeg innrømme det, at jeg rappa en tier, som jeg ikke slo inn på kassa.

    (For å få råd til bussbillett hjem).

    Som ei dame hadde lagt ved kassa der da.

    For noe sånn plast-greier da, til 10 kroner da.

    Det var ganske hektisk til tider, å stå og selge de 10-kroners varene.

    De solgte mer enn sjokoladen, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, (en lørdag vel), så gikk Arnt Lund og jeg, bort til spiserommet, til CC Matsenter, for å ha matpause da.

    Og da hadde jeg vært så røyksugen, så jeg hadde begynt å røyke.

    Men Arnt begynte jo å spise.

    Så da måtte jeg også begynne å spise, syntes jeg.

    Så jeg hadde røkt og spist og drukket samtidig da.

    (Noe sånt).

    Og da fikk jeg høre det, fra ei brunette, (i midten av 20-åra vel), fra CC Matsenter der da.

    (Ei som fulgte med på oss da).

    At ‘på Storkjøp, der røyker dem og spiser dem samtidig der’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg tulla med Arnt Lund litt en gang der og.

    Jeg chatta med han om noe greier, mens vi gikk inn på lageret der, eller noe.

    (Arnt Lund ble etterhver sjef der, så han skulle kanskje forklare meg hvordan jeg skulle gjøre en arbeidsoppgave der da, eller noe).

    Det var sånn at jeg kopierte en vits fra Billy, eller noe.

    Det var kanskje angående at faren min hadde solgt leiligheten.

    Hva vet jeg.

    (Eller dette hendte vel før det igjen, så det var nok om noe annet).

    ‘Det er frukostrerende’, tulla jeg, (som i den Billy-vitsen jeg hadde lest da, et år eller to før det her kanskje da).

    ‘Frustrerende, mener du?’, sa Arnt Lund da.

    (Så han sa også det samme, som i den Billy-vitsen faktisk).

    Så da tok jeg rute tre.

    Og der var:

    ‘Ja, det og’.

    (Dette her var Nullet, eller hva han het, som var litt dum da, i Billy).

    Og Arnt begynte å knise litt vel.

    Og jeg lot som ingenting og som at jeg var helt idiot da.

    Så jeg vet ikke om Arnt noen gang skjønte at jeg kødda.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var også en som het Harald, som jobba der.

    Han gikk på Handelsgym, tror jeg.

    (Hvis jeg husker det riktig da.

    Kanskje han gikk på St. Halvards videregående, i Lier, eller noe?

    Ved nærmere ettertanke).

    Drammen Handelsgym, det lå på Strømsø-sida, (mener jeg).

    Og det var vel noe lignende av Gjerde da.

    Men Gjerde hadde best rykte, i klassen min, på Sande Videregående.

    Gjerde ble vel nesten støtt nevnt der.

    (Som en bra skole da.

    Kanskje av Snorre Skaug, for eksempel).

    Men jeg hørte vel aldri at Drammen Handelsgym, ble nevnt der.

    Og jeg vet ikke om de hadde datalinje der heller.

    Men Gjerde hadde vært privat handelsskole da.

    Men på slutten av 80-tallet, så var vel de her skolene nesten like, i pensumet, vil jeg nok tippe på.

    Begge de to skolene, (som begge lå i Drammen Sentrum, på hver sin side av elva da).

    De tilbydde begge utdannelse innen Handel og Kontor da.

    Man ble blåruss på begge de to skolene da, for å si det sånn.

    Så man kunne vel nesten litt se det, at i gamle dager, så var Strømsø og Bragernes to forskjellige byer faktisk.

    Det er mulig.

    Berger lå jo på Strømsø-sida.

    Mens Gjerde lå på Bragernes og Oslo-sida da.

    Så det var nesten som at jeg begynte på skole i Oslo, kan man kanskje si, dette skoleåret da.

    Etter å ha gått to år, på en litt bortgjemt skole da, i Sande, hvor det ikke fantes butikker, eller noe, i nærheten da.

    Så det var litt av en overgang, må jeg vel si.

    Selv om jeg var vant til å gå litt rundt i Drammen Sentrum og se på data og elektronikk-varer og videofilmer, (som jeg pleide å leie og ofte kopiere da, siden ‘jeg’ hadde både video og videokamera), og sånn da.

    Siden faren min og Haldis hadde vannsengbutikk.

    Og siden jeg kjente Kjetil Holshagen, som var fra Drammen, og som noen ganger fikk meg med på å skulke ungdomsskolen en dag da, og dra inn til Drammen.

    For eksempel på et års dagen, (var det vel), for Gågata da.

    (Eller om det var for Risto-senteret).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det hendte også at det gikk en slags alarm, på slutten av dagen, på CC Brakerøya.

    Og da satt vaktmesteren på en kassett, noen ganger vel.

    Eller det hendte at vi fikk bombetrusler der.

    Så vi måtte gå ut da.

    Noe sånt.

    Og da måtte vi bare la kassa stå igjen i butikken, husker jeg at han Nils-Egil sa da.

    Men jeg låste vel ihvertfall kassa, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Roger fra Fjell, han var også bortom CC Storkjøp, og hilste på meg der, en gang, husker jeg.

    (Kanskje for å låne en videofilm, eller en kassett, eller noe.

    Eller kanskje jeg hadde lånt noen penger.

    Eller at han kanskje hadde lånt noen penger.

    Vi pleide jo noen ganger å spille dart og drikke øl, på den puben, ved Gjerdes Videregående der da).

    Og Roger fra Fjell.

    Han klagde seinere til meg.

    (Eller om han sa det til en kamerat, mens jeg var der).

    På at han syntes synd på kundene, på CC Storkjøp, som måtte se på ‘det kjedelige trynet til Erik’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men man falt liksom inn i en slags trance, mens man satt i kassa, syntes jeg.

    Man ble jo som bundet til kassa, i 2-3 timer kanskje.

    Og jeg satt vel der nesten som hypnotisert kanskje, og slo inn varene, for kunde etter kunde da.

    Mens jeg ventet på at de 2-3 timene skulle bli ferdige da.

    Sånn at jeg kunne ta meg en 5-minutter pause eller en spisepause da.

    Så det var ikke sånn at jeg jobba på CC Storkjøp fordi at jeg syntes at det var morsomt, eller noe.

    Det var sånn at det var for å tjene penger da, siden jeg var russ og sånn da.

    Og faren min sitt verksted, Strømm Trevare, hadde vel gått konkurs, tror jeg.

    (Mener jeg at faren min sa, ihvertfall).

    Noe sånt.

    Og Vannsengbutikken i Drammen, den var det kanskje litt uklart for meg, hvem som eide.

    Jeg trodde kanskje at den var Haldis sin.

    (Og det vet jeg ikke sikkert nå heller, hvem som eide den butikken, på papiret.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Jeg spurte jo også faren min, om jeg skulle ta opp studielån, etter jul, dette skoleåret.

    For jeg visste at faren min hadde det vanskelig økonomisk da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg måtte jo kjøpe vifteovn og sånn, til Leirfaret 4B, husker jeg, dette skoleåret.

    Og mat til Pia og meg.

    (Som reger Trøndersodd-hermetikk, eller Pizza Grandiosa, fra CC Storkjøp da.

    Som jeg lagde når jeg kom hjem fra jobb, i 22-tida kanskje.

    Og som Pia kanskje også spiste litt av vel.

    Ihvertfall hvis det var sodd, tror jeg).

    Fred Bing, (fra klassen, på Gjerdes Videregående).

    Mora hans, hu jobba som sånn ‘Mystery Shopper’, (eller noe), fortalte han meg.

    De kjøpte bare noe hermetikk, (eller andre tørrvarer, som ikke ble lett ødelagt da), og la bare pengene der, og gikk.

    (For å sjekke om kassereren slo inn pengene på kassaapparatet da).

    Fortalte Bing meg.

    Likevel var det noe rart som hadde skjedd der.

    For jeg begynte å engste meg litt, for som jeg trodde kunne ha vært noe ‘Mystery Shopper’ da, (eller noe).

    Eller ‘kassakontroll’ da, husker jeg, at jeg prata med Bing om da, i en datatime vel, når vi satt i kafeteriaen på Risto-senteret der vel.

    Noe sånt.

    (Siden vi ofte ble raskt ferdig med dataoppgavene da.

    Eller det kunne ha vært at vi skulka en time.

    Eller om vi hadde spisefri.

    Hvem vet.

    Det var ganske fritt, på datalinja.

    Karlsen var sjelden i datasalen, for å si det sånn.

    Han satt mest i klasserommet).

    ‘Jeg har jo fortalt deg om hvordan de som sjekker kassererne jobber’, fortalte Bing meg da, husker jeg.

    Men men.

    Så noe krøll var det nok på CC Storkjøp.

    Selv om jeg ikke husker nøyaktig hva det var, (som var årsaken til at Bing og jeg pratet om det her da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Thorgills, som jobba der, han var fra Lier vel.

    Og han var Nils-Egil sin favoritt-medarbeider, tror jeg.

    Han gikk jo på Gjerde, og jeg hadde Matte-valgfag sammen med han.

    Selv om vi ikke satt sammen der, eller noe.

    Jeg satt sammen med Andre Willassen vel.

    Og Thorgills satt sammen med hu jenta med lyst hår der da.

    (Også fra Lier da).

    Som hadde ‘velkommen i det grønne sa jenta, hu strødde persille i senga’, på russekortet sitt da.

    Hu som inviterte meg på en russefest, som det bare var Lier-damer på vel, en gang, i russetida.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Litt etter at jeg begynte å jobbe, på CC Storkjøp.

    Så begynte også en som het Robert, å jobbe der.

    Robert var et år eldre enn meg vel.

    (Noe sånt).

    Han hadde en leilighet, (eller hybel), like ved CC Storkjøp der.

    Og i en spisepause, så inviterte han meg med, hjem til seg, for å spise.

    Han hadde en avtale, med ei av de damene, som jobba på Narvesen der.

    Om at han kunne få låne VG og/eller Dagbladet, av dem, i matpausen da.

    Jeg trodde han mente at den avtalen også gjaldt meg.

    Så jeg også lånte en avis der da.

    Men når vi kom opp til Robert der da, for å spise.

    Så sa han til meg, at jeg måtte være forsiktig med å ta aviser der da.

    (Noe sånt).

    Så den avtalen gjaldt visst bare for han da, skjønte jeg.

    Men det skjønte jeg litt seint da.

    Så det er mulig at han nå sier at jeg rappa en avis der, eller noe.

    Hvem vet.

    Siden han var litt vel lett å misforstå, må jeg vel si.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje også en litt vel rar avtale.

    Hvorfor gjaldt den avtalen kun for en CC Storkjøp-medarbeider?

    Men ikke for den andre?

    Nei, det var vel kanskje litt rart.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Sommeren 1989, etter at både Pia og Cecilie Hyde, og meg selv, hadde kommet hjem fra ferie, fra Amsterdam og Spania, (når det gjaldt Pia og Cecilie), og fra Brighton, (når det gjaldt meg).

    Så prata jeg med kollegene mine på CC Storkjøp da.

    En dag på jobben, når det var ganske stille, i fellesferien vel.

    (Det var Henrik, Harald og Robert vel).

    Og jeg fikk med dem da, på å bli med ut på byen, i Drammen.

    Etter jobben, en lørdag da.

    Dette var vel en slags bursdagsfest, for meg, mener jeg.

    (Dette var vel rundt da jeg fylte 19 år, mener jeg.

    Altså rundt 25. juli 1989 da).

    Jeg tok med Pia, og muligens Cecilie Hyde.

    (Jeg husker ikke helt om Hyde ble med.

    Eller jo, det gjorde hun vel).

    Pia og jeg, vi bodde jo borte hos Ågot, denne sommeren.

    Og det gjorde delvis Cecilie Hyde og, (må man vel si).

    Hu hang der en del om dagene, ihvertfall.

    Selv om hu vel ikke overnatta der, så ofte, tror jeg.

    (Som hun hadde gjort, i Leirfaret 4B, noen månender før).

    Men men.

    Borte hos Ågot, så klagde Pia til meg, om at jeg måtte huske å også barbere halsen min, husker jeg.

    Da sjekka jeg halsen min.

    Og da så jeg at jeg hadde fått noen sånne lange, svarte fjoner, (eller hva det heter).

    Jeg hadde visst fått noen slags ganske så lange, svarte hårstrå da.

    Fordelt utover halsen da.

    Som jeg ikke hadde lagt merke til før.

    Men som Pia fortalte meg om da.

    Så etter det, så begynte jeg også å bruke barbermaskinen på halsen, husker jeg.

    Men jeg tror jeg fikk noen sår, på halsen, fra barbermaskinen.

    For huden på halsen, var ganske tynn da.

    Fant jeg ut.

    Den lørdagskvelden da.

    Etter at jeg barberte meg og sånn, så tok Cecilie Hyde, Pia og meg, bussen inn til Drammen da.

    Vi dro på den kinarestauranten, på CC Brakerøya der da.

    (Siden dette var, (en slags), CC-fest da).

    Jeg vet ikke om Pia og Cecilie gikk så bra overens, med Robert, Harald og Henrik.

    Jeg tror at Cecilie Hyde forlot festlaget, ihvertfall.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Cecilie hadde jo klaget til meg, da hun bodde hos ‘meg’ i Leirfaret 4B.

    På at hun og Pia ikke hadde fått treffe kameratene mine.

    (Selv om jeg jo hadde fått treffe vennene til Pia, i Lyche/Depeche-gjengen da).

    Men nå fikk ihvertfall Pia og Cecilie Hyde treffe tre kolleger av meg, fra CC Storkjøp da.

    Så Cecilie Hyde ble kanskje litt flau, siden hu hadde vært litt frekk, mot meg, noen måneder før da.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Vi dro så på diskoteket Blix, på Strømsø.

    Her drakk vi, og jeg møtte såvidt, ei litt lav medruss-dame vel, fra Gjerde, som vel jobba i bokhandelen, på Gulskogen Senteret, mener jeg å huske.

    Jeg kjøpte noen raketter, på Gulskogen-senteret, like før nyttårsaften, dette skoleåret vel.

    Kanskje det var da Christell ville ha meg med på jobben sin der, på Casa, da hu viste meg hvordan hu telte kassa der.

    Hva vet jeg.

    Jeg mener at jeg da, (eller en tidligere gang), så hu litt lave dama da, på bokhandelen på Gulskogen-senteret da.

    Og at jeg da vel kjente henne igjen da, som medruss vel, fra Gjerdes Videregående.

    Noe sånt.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil da).

    Hu dama sa vel hei til meg, tror jeg.

    Og jeg sa vel hei tilbake da.

    Festlaget ble vel oppløst litt, etterhvert, tror jeg.

    Pia og jeg må vel kanskje ha ligget over, hos Jan Snoghøj, på Gulskogen, hvis jeg skulle tippe.

    Jeg tror neppe at vi rakk den siste bussen hjem, hvis jeg skulle gjette.

    (Men dette husker jeg ikke hundre prosent sikkert).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Nancy ble forresten skikkelig misunnelig på meg, sommeren 1989, husker jeg, på CC Storkjøp.

    Jeg hadde nemlig kjøpt meg en hvit Levis t-skjorte, i Brighton.

    En som var veldig populær der da.

    (Sånn som jeg husker det ihvertfall).

    En hvit Levis t-skjorte, med rødt og svart trykk på da.

    ‘Alle har så kule t-skjorter unntatt meg’, sa Nancy, i garderoben der da, mener jeg å huske.

    Noe sånt.

    (Jeg hadde vel den t-skjorta på meg, under den røde CC Storkjøp-frakken, som jeg fikk der vel).

    Jeg haika også mye, med Gøril og dem, i juli-måned, sommeren 1989.

    Siden jeg var blakk etter russetida da.

    Det var ofte Gøril sin type, (som jeg egentlig ikke visste hvem var), som kjørte.

    Og lillesøstera til Gøril, pleide også ofte å sitte på da.

    (Av en eller annen grunn).

    En gang, som Gøril jobba samme skift som meg.

    Så fikk jeg ikke lov til å sitte på med dem.

    For dem skulle et eller annet da.

    Så jeg begynte å gå i retning Svelvik.

    Og da jeg hadde gått i fire-fem kilometer kanskje.

    (Mens jeg haika da).

    Så dukka Gøril og dem opp da.

    De kom kjørende fra Drammen da.

    Og da fikk jeg lov til å sitte på med dem likevel.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    Jeg hadde jo lånt 300 kroner, av Ågot, i russetida.

    Så jeg fikk vel ikke låne noen særlig fler penger av henne, tror jeg.

    (Annet enn til bussen vel).

    Ågot smurte også matpakke til meg, hver dag, denne sommeren, husker jeg.

    Og jeg jobba vel 9-16 vakter, hver dag, tror jeg.

    Noe sånt.

    (Unntatt i tre ferieuker, var det kanskje).

    Og jeg kom vel aldri for seint, denne sommeren, (tror jeg).

    (Ihvertfall ikke de dagene jeg bodde hos Ågot.

    Jeg kom nå på, at under Svelvikdagene, så bodde jeg hos Cecilie Hyde.

    Og da sa Hyde det, (til meg), at ‘mor’ vekker deg.

    For jeg skulle jobbe dagen etter.

    (En lørdag).

    Men ingen vekte meg.

    Og Ågot ringte dit, og kjefta på meg da.

    Så Hyde tulla fælt da.

    Hu skrønte vel, må jeg vel si.

    Enten det, eller så glemte ‘mor’ å vekke meg.

    Så jeg fikk kjeft igjen da, av butikksjef Karin Hansen.

    Siden jeg hadde kommet så seint på jobb da.

    For bussene uti der, de gikk bare annenhver time, (på lørdagene ihvertfall).

    Og det tok jo nesten en time, inn til Drammen, med bussen og.

    Så jeg var vel ikke på jobb før klokka 12-13 kanskje.

    Enda jeg skulle ha begynt klokka 8-9 vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men).

    For Ågot vekte meg da, en time kanskje, før bussen gikk.

    Og jeg fikk frokost og kanskje også kakao da.

    Og matpakke da.

    Og ble minnet om at nå måtte jeg gå da.

    For å rekke bussen.

    Så Ågot var flink som husmor, må man vel si.

    Hu var vel nesten som en mor for meg, innimellom, (som denne sommeren), må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det siste dagen min, på CC Storkjøp.

    (For jeg skulle jo begynne å studere, på NHI, i Oslo, mandagen etter dette da.

    Dette var nok da rundt 15. august, 1989 da.

    Noe sånt).

    Så var hu Førstedama, fra Bergeråsen, rimelig sur på meg, (mener jeg å huske).

    Siden jeg skulle slutte kanskje.

    Jeg sa hadet vel.

    Også klarte jeg å glemme igjen walkman-en min, husker jeg.

    Så jeg måtte gå inn på kontoret en gang til, for å hente den, husker jeg.

    Så tok jeg vel bussen hjem, tror jeg.

    For jeg fikk jo lønning igjen, i slutten av juli da kanskje.

    For timene mine i juni da.

    Så jeg hadde penger fra rundt 20. juli vel.

    Men de første par ukene i juli, (etter at jeg kom hjem fra Brighton), så hadde jeg dårlig råd da.

    Siden jeg hadde hatt fri i russetida da, og ikke jobbet noe i mai da.

    Samtidig så ville jeg ikke prate så mye, med faren min.

    På grunn av det som skjedde i Kristiansand.

    At Pia og Christell sa det, at faren min hadde fingra Pia, som lita jente.

    Og jeg likte heller ikke den måten som faren min hadde ordna flyttinga, fra Leirfaret 4B på.

    Ikke nok med at jeg hadde måttet bo alene fra jeg var ni år.

    Og ikke nok med at mange ting jeg hadde, (som minner fra barndommen min og oppveksten min), hadde blitt borte, under den ‘fylle-flyttinga’, til faren min og Erik Thorhallsson.

    Jeg måtte også bli med faren min opp, til den nye eieren, av Leirfaret 4B, som prata til meg om, at det ikke hadde blitt utført bra renhold der, eller noe.

    (Jeg lurer på om det var en purk?).

    Jeg vet ikke hvem han nye eieren var.

    Og han skjønte vel ikke det, at jeg hadde måttet bo alene der, fra jeg var barn.

    Og hadde blitt utsatt for omsorgssvikt og var i sterk opposisjon da, til faren min og Haldis.

    (Noe vel også farmora mi Ågot var, må jeg vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så derfor så ville jeg vel ikke be faren min om penger da, på den her tida, når jeg hadde dårlig råd, etter russetida og Brighton-turen da.

    Det mulig.

    Noe sånt var det kanskje.

    Harald han hadde en moped, eller scooter, som han kjørte med, til jobben, på CC Storkjøp.

    Jeg fikk lov til å prøve den, en gang, etter jobben da, sommeren 1989 vel.

    Og kjørte rundt på parkeringsplassen, på CC der da.

    Men jeg var ikke så vant til å kjøre moped.

    Men jeg kræsja ikke, ihvertfall da.

    Så det var litt morsomt, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg møtte også Harald og også Robert, et par ganger, etter at jeg flytta til Oslo.

    Begge de møtte jeg på diskoteket Radio 1 Club, i Storgata da, i Oslo.

    Og jeg veksla noen ord med dem da.

    En gang, når jeg skulle besøke bestemor Ågot, på Sand, en helg.

    Mens jeg studerte i Oslo.

    Så dro jeg innom CC Storkjøp da, en lørdag, for å hilse på folka der.

    Arnt Lund ble forbanna, da han så meg.

    Og spurte om jeg kunne jobbe den dagen da.

    (Mens han liksom freste fram ordene da.

    Må man vel si).

    Men jeg hadde jo slutta der, noen måneder før.

    Så jeg kunne jo selvfølgelig ikke jobbe.

    Ågot venta vel også på meg, ute på Sand da.

    Så jeg kunne ikke tulle, med besøkstidspunktet, så mye, syntes jeg.

    Jeg var ikke så ofte på besøk, på Sand liksom.

    Så hvis jeg hadde dukket opp der alt for seint.

    Så ville det nok vært uhøflig, må man vel si.

    Dette var jo bare et besøk, hos Ågot, som varte fra lørdag til søndag da.

    Så da kunne jeg heller ikke dukke opp der for seint, syntes jeg.

    Men Arnt hadde blitt leder der da.

    (I mellomtiden).

    Og var sinna da, skjønte jeg.

    Så jeg bare kom meg ut av butikken igjen.

    Rimelig sjokka da, (må jeg nok si).

    Og det var den siste gangen, som jeg var på CC Storkjøp da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del som skjedde, sommeren 1989, før jeg flytta til Oslo, for å studere, i slutten av august-måned.

    Og jeg skal prøve å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Hu Førstedama fra Bergeråsen.

    Hu ble også sur på meg.

    Fordi jeg dro for tidlig på ferie, mente hu.

    Jeg dro en uke til Brighton, rundt 18. juni vel.

    (Fordi Cecilie Hyde hadde dratt meg med til et reisebyrå, i Drammen.

    For hu ville at jeg skulle dra til England, samtidig med at hu og søstera mi dro til Amsterdam og Spania da).

    Det var hu Førstedama, fra Bergeråsen, som hadde fått ansvaret, for å sette opp ferie-bemanningen.

    Men jeg vet jo det fra å ha jobbet som butikksjef selv, i Rimi.

    At man kan ikke vente helt til siste halvdel av juni, med å godkjenne ferieuke-ønsker.

    Da blir det jo umulig, å dra på ferie, den første uka, etter skoleslutt da.

    Det går jo ikke an, mener jeg nå.

    Men jeg fikk kjeft igjen, husker jeg.

    Siden jeg hadde dratt på ferie.

    Før CC Storkjøp hadde fått godkjent ferielista da.

    Men jeg mener nå, at dette må sies å ha vært CC Storkjøp sin feil.

    Siden dem var så treige med å sette opp ferie-bemanninga da.

    Jeg var treg selv, noen ganger sikkert, med å lage sånne lister, da jeg jobba som butikksjef i Rimi.

    Men jeg skyldte vel ikke på bemanningen, sånn som jeg husker det.

    Og jeg ble jo dratt til det reisebyrået da, av hu Cecilie Hyde da.

    Som maste fælt da.

    Ellers så hadde jeg vel ikke dratt til England, i det hele tatt, den sommeren, tror jeg.

    Så det her var vel ikke bare min feil, at det ble krøll, mener jeg.

    Jeg syntes det var litt urettferdig, å få kjeft, fordi jeg ville ha ferie, den første uka etter at skolen slutta.

    Det er vel ganske vanlig, vil jeg tippe på, at noen folk vil ha ferie da.

    Jeg jobba jo også bare som ekstrahjelp.

    Men men.

    Men jeg husker at hu Førstedama babla noe, om noe sånt da, for å være ærlig.

    At hu skulle fylle ut ferielistene.

    Og at jeg måtte vente, eller noe.

    Men jeg hadde jo bestilt billetter.

    Så jeg kunne jo ikke vente, til etter at ferja til England hadde gått da.

    Det ble ihvertfall noe krøll der da.

    Jeg mener at jeg ikke gjorde noe galt.

    Men at CC Storkjøp var treige med å få ordnet med ferie-bemanningslister da.

    Sånn som jeg kan skjønne det.

    Så det var vel kanskje litt urettferdig, syntes jeg nå.

    At jeg fikk kjeft for det her da.

    At jeg tok den første ferieuka mi, allerede fra 18. juni da, eller noe.

    Det er vel ikke sånn, at det egentlig er noe galt, tror jeg.

    Ifølge arbeidsmiljøloven, osv.

    Man må jo ha litt tid, for å bestille feriebilletter osv.

    Så sånne lister burde godkjennes før i slutten av juni, vil jeg si.

    Så her tulla nok CC Storkjøp litt, vil jeg nok si.

    (Hvis jeg husker det riktig da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok – Kapittel 68: Mer fra russetida

    Jeg hang, (som nevnt i tidligere kapitler), også en del med Magne Winnem, i russetida.

    Han kjørte rundt i en pastellfarget blå Volvo bybil, (som han mente at kunne passere som russebil da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde jo hverken lappen eller bil selv.

    Så jeg var bare glad for å få lov til å sitte på med forskjellige russebiler/van-er da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En natt, etter at Winnem, Raymond og meg, (var det vel), hadde vært på en russekro, i Oslo vel.

    Så lå jeg over hos Winnem og dem, i Røyken.

    Mora til Winnem stod opp vel, og hilste på meg da.

    (Hvis hu ikke var våken da).

    Jeg var rimelig full, husker jeg.

    Og Winnem slang inn en Grandiosa, (som de hadde i fryseren vel), i steikovnen da.

    (Men det var vel bare meg som spiste, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem bodde på et byggefelt, i Røyken.

    Og en gang, når jeg var med Winnem dit, i russetida.

    Så dukka det opp en gutt der, som kjørte rundt i en elektrisk rullestol.

    Som var formet nesten som en bil, (eller noe), må man vel si.

    Noe sånt.

    Jeg vet ikke hvorfor.

    Det var kanskje det, at jeg ikke likte tonen hans.

    Men jeg ga ikke noe russekort da, til han gutten, i den elektriske rullestolen.

    ‘Akkurat han der, synes jeg at fortjener et russekort’, sa Winnem.

    Jeg sa bare ‘nei’, av en eller annen grunn.

    Jeg var kanskje i dårlig humør da.

    Han gutten i rullestolen kom kanskje litt brått på meg.

    Og han maste vel bare på meg, og ikke på Winnem, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Winnem hadde også en elektrisk sirene, i bilen.

    (Siden det liksom var en russebil da).

    En gang, som vi kjørte fra Røyken til Drammen.

    (For å dra på noe undervisning, muligens, på Gjerdes Videregående, i russetida da.

    Siden vi hadde undervisning, som vanlig, i russetida.

    Men vi pleide å dukke opp på skolen i russedressene våre da).

    Så satt Winnem på den sirena, når vi var ved Lier der, (mellom Røyken og Drammen vel), tror jeg.

    Og en bil stoppa.

    Så dem trodde nok at vi var sivilpoliti da, eller noe.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også at jeg kjørte med de russejentene, (Giske og dem), inne i Oslo.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Vi skulle til en russekro på Circus, tror jeg det var.

    Jeg husker også at jeg var et par ganger på Tryvann.

    Winnem og jeg gikk rundt og så på russebussene der.

    Men vi kom ikke i snakk med noen russejenter, eller noe, (tror jeg).

    En gang, da jeg hadde blitt med Winnem og noen andre Røyken-folk, på en russekro, i Oslo.

    Så dro dem med meg på Burger King, nederst i Karl Johan, (var det vel).

    For å hilse på ei dame som het Snøfrid, mener jeg.

    Uten at jeg helt skjønte hvorfor.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Natt til 16. mai, så var det vekking av lærere osv., i Drammen.

    Jeg skjønte ikke helt poenget med det.

    Men vi var oppe hos norsklærerinna vår, Inga-Lill Høstmælingen, som bodde i en åsside, (Åssiden?), ikke så langt unna sentrum i Drammen da.

    Dem henta meg, i Svelvik, tror jeg.

    (Hos Cecilie Hyde da sikkert).

    For jeg husker at vi var på bensinstasjonen, på Rundtom, i Drammen.

    Jeg tenkte meg ikke om.

    Siden jeg var russ.

    Og tente på en røyk, inne på bensinstasjonen der.

    Så våkna jeg litt.

    Og sa, ‘oj, jeg glemte meg, er det farlig at jeg røyker her inne eller, siden det er bensinstasjon?’.

    ‘Ikke så lenge du ikke trøkker gloa ned i bensinslanga’, (eller noe), svarte en fra betjeningen der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kjøpte også et pornoblad der, husker jeg.

    (Jeg syntes jeg kunne gjøre det, siden vi var russ).

    Siden vi ikke hadde klart å sjekke opp så mange russedamer da.

    Vi hadde vært på russedåp, forresten, like før det her vel.

    Det var mellom Bjerkøya og Sande et sted, (av en eller annen grunn).

    Grunnen var visst at det skulle være russedåp.

    Og da var det greit å ha det like ved Drammensfjorden da.

    Jeg ville bli døpt av russepresidenten, fant jeg ut.

    Jeg snøvla om det her i fylla da.

    Og ei russedame ble med, og ble døpt, sammen med meg.

    Jeg tulla med Rick Ashley og sånn.

    (Fordi jeg var så lei av kommersiell Stock, Aitken & Waterman-musikk).

    Og jeg hadde visst tatt noe lignende av en nazi-hilsen.

    (Som jeg nok må ha plukket opp, når jeg festa sammen med søstera mi Pia, og ekstremist-vennene hennes, i Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen.

    Nemlig nynazistene/Boot Boys-folka Kjetil, Noah og muligens Thor Espen og dem.

    Noe sånt).

    Så da fikk jeg kjeft av ei russedame.

    Siden jeg kom med nazihilsen da, mens jeg babla om Rich Ashley, i fylla da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Russepresidenten ble nok litt sur på meg, (mener jeg det var).

    Etter å ha døpt meg.

    For jeg hadde jo ikke fått med meg russelua mi.

    Som lå på Bergeråsen da.

    I Leirfaret 4B der, i klesskapet mitt, på det første rommet mitt der.

    (Det som Pia og Cecilie Hyde brukte, rundt den her tida).

    Men men.

    Jan Snoghøj var og overså russedåpen, av en eller annen grunn.

    Han kjefta litt på meg fordi at russedressen min ikke var møkkete.

    Av en eller annen grunn.

    Da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare.

    Jeg hadde jo vært i Holmestrand, Drammen, Oslo, Kongsberg og Hokksund vel, på russekroer, osv.

    Og kanskje på 10-15-20 russefester, eller noe, tilsammen.

    Så det skjønte jeg ikke noe av.

    Men bestemor Ingeborg, hu sa også det en gang, sommeren 1986 vel.

    (Sommeren før jeg begynte på videregående).

    Da Pia og jeg var på besøk hos henne, i Stavern.

    At jeg var flinkere til å holde klærna mine rene, enn Pia var.

    Jeg gikk i min fars sommerskjorter, og dem så like fine ut hele den tida vi var der, var det vel, som bestemor Ingeborg sa.

    Noe sånt.

    Men Jan var litt ‘på’ meg da, skjønte jeg.

    Vi var jo Drammensruss, og ikke Sande-russ.

    Så vi var kanskje mer på diskoteker i Oslo, osv.

    Og hva Jan hadde drivi med i russetida, det jeg veit jeg ikke.

    Men jeg lå ikke i noen grøft og spøy, i russetida, det må jeg innrømme.

    Jeg tror ikke at jeg spøy en eneste gang, i russetida.

    Men så hadde jeg jo festa en god del, på Fremad og Samhold og i Leirfaret 4B, og på LaVita i Oslo, osv., før russetida da.

    Så jeg var vel ganske vant til å drikke da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Når vi kjørte rundt i Drammen, (det var vel Winnem, Stein og meg, og muligens Raymond eller Andre Willassen).

    Så dro vi til Gulskogen Senteret, for å tulle.

    Winnem kjørte rundt med noen handlevogner der, husker jeg.

    Og vi måtte stikke før vakta kom da.

    Noe sånt.

    Winnem ville også stoppe, mellom Gulskogen og Drammen Sentrum, tror jeg.

    Og der så fant han en svær stein, og knuste en skateboard-rampe, som tilhørte en ungdomsklubb, eller noe, kanskje.

    Seinere, så fortalte Winnem meg det.

    At dem som hadde fått skylda, for at den skateboard-rampen, ble ødelagt.

    Det var en rivaliserende skateboard-klubb da.

    (Dette var vel etter at jeg hadde flytta til Oslo, at Winnem fortalte meg det her, en gang).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fant også på noe tull.

    Jeg reiv ut noen bilder av det pornobladet, og fikk dem til å stoppe foran et sånn kamera, som tok bilder av de som kjørte for fort.

    (Mellom Konnerud og Drammen Sentrum, tror jeg.

    Noe sånt).

    Også festa jeg det pornoblidet da.

    På en eller annen måte.

    Over det fartskameraet da.

    (Bare for å finne på noe tull da, siden vi liksom var russ da.

    Så sånn var det).

    Og det hadde visst blitt lagt merke til, hørte jeg av Winnem, en gang, en stund etter det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så var det russefrokost, ved Drammen Travbane der.

    Forresten så hendte det, langs E-18, mellom Sande og Drammen, et sted.

    At vi plutselig plukka opp Lise, fra Markedsføringsdelen, av klassen vår.

    Og hu satt seg bak i bilen til Winnem, ved siden av meg da.

    Men da ble jeg irritert.

    For hu hadde jo prata dritt om Cecilie Hyde, (som jeg skreiv om i det forrige kapittelet vel).

    Så hu sa jeg vel ikke hei til engang vel.

    Men jeg så vel bare stygt på henne, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Russefrokosten på Drammen Travbane var litt kjedelig, må jeg si.

    Det var ikke noe liv der liksom.

    Men vi spiste noe brødmat da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så var det russetog.

    Winnem fikk meg med på å gå fram og tilbake i toget.

    Sammen med Raymond vel.

    Så vi gikk bak masse forskjellige bannere da.

    Uten at vi egentlig var med i den gjengen som hadde det og det banneret da.

    Så vi tulla fælt i russetoget, må jeg si.

    Slektningene til Winnem hadde visst krangla fælt, (skjønte jeg seinere på Winnem), angående hvor i russetoget vi tre egentlig hadde gått.

    (Og det var kanskje ikke så rart det da.

    Siden vi gikk på 3-4 forskjellige steder, i russetoget.

    Siden vi tulla og gikk fram og tilbake i toget da, mens det russetoget gikk gjennom Drammen sentrum da.

    Fra Strømsø til Bragernes Torg, var det vel, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter russetoget, så satt Winnem og jeg.

    Og også Tim, tror jeg.

    Vi satt på en fontene eller en benk, på Bragernes Torg da.

    Og så dukka Pia og Cecilie Hyde opp der.

    (Noe som fikk Tim til å klikke litt vel.

    Tim, (var det vel), sa ihvertfall en gang, litt surt vel, at du har vel noen damer der og noen damer der og du.

    Noe sånt).

    Og dro meg med på den pub-en, som lå like ved Gjerdes Videregående der da.

    Jeg hadde visst sett skikkelig herja ut, husker jeg.

    Etter våkenetter, osv.

    For ei dame som satt ved samme bord som meg der.

    (Husker jeg).

    Hu klarte ikke å kjenne meg igjen, fra bildet, som var på russebeviset mitt.

    Så jeg hadde nok festa og tulla fælt i russetida, må jeg nok si.

    Siden jeg klarte å se så jævlig ut på 17. mai, mener jeg.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så hadde vi også en eksamen, i engelsk, i tida rundt det her.

    Og det var ikke på skolen.

    Men i en bygning, som lå ved Bragernes Torg der, tror jeg.

    Mulig noe Handelsstandens Hus, eller Folkets Hus, eller noe.

    Noe sånt vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så begynte jeg vel å jobbe på CC Storkjøp igjen da, i juni måned, var det vel kanskje.

    Etter russetida og eksamen da.

    Vi hadde også en eksamen i data da.

    Igjen så havnet Tim, Fred Bing og jeg, på samme gruppe.

    (Som under juletentamen).

    Både juletentamen og eksamen gikk over tre dager.

    Vi skulle lage et dataprogram da.

    Liksom for en forening, eller noe da.

    Jeg klarte å forsove meg, en av dagene, på eksamen da, (husker jeg).

    Men det gikk greit.

    Jeg fikk litt kjeft, av klasseforstander Karlsen, fordi jeg satt foran PC-en hele tida, på eksamen.

    Men det var fordi at jeg var den, (suverent vel), dyktigste, til å programmere, på gruppa vår da.

    Det var ikke fordi at jeg ikke skjønte hvordan man skulle gjøre systemering og lage datamodeller, osv.

    (Eller brukerveiledninger da, som vi syntes at var det kjedeligste, når det gjaldt å lage, (eller utvikle), datasystemer da).

    En av oppgavene var å lage et staveprogram, for ordblinde.

    Som den gamle Basic-kløpperen jeg var, så klarte jeg å snekre sammen et forslag til en løsning, i Pascal da.

    Og på den muntlige delen av eksamen.

    Så sa sensor, at vår gruppe var faktisk den eneste som hadde levert besvarelse, på den delen av oppgaven.

    For det var ganske komplisert da.

    Det var noe av de samme tingene, som jeg ‘lekte meg med’, da jeg lagde kryssordkompilator-program, da jeg gikk andreåret, på NHI, et par-tre år seinere.

    Nemlig strenger da.

    Jeg lagde staveprogrammet sånn.

    At ordblinde fikk godkjent riktig svar.

    Hvis det ordet de skrev, innehold kanskje 80% av bokstavene, fra det riktige ordet.

    Og hvis ordlengden var på cirka 80-120% av det som lengden på det riktige ordet var.

    Og det funka faktisk ganske greit.

    Hvis vi lata som at vi var ordblinde.

    Og stavet et ord, på tilgjort ‘ordblind’ måte.

    Så fikk vi det oftest godkjent riktig da.

    Kjetil Johansen og Gerd-Jorun Wik.

    De kom på samme gruppe de og, på både juletentamen og eksamen.

    Mener jeg å huske.

    Og de kunne vel nesten ikke fordra hverandre, tror jeg.

    Og Kjetil Johansen klagde fælt da.

    Så jeg måtte hjelpe dem litt igang, på oppgavene.

    Det var kanskje urettferdig, at det alltid var de samme nesten, som havnet på gruppe sammen da.

    Og at noen grupper bare hadde to elever da.

    Men men.

    Men på den stavetesten, for ordblinde.

    Da ga jeg ikke Kjetil Johansen noe hjelp.

    (Vi satt i datasalen, under tre-dagers-eksamen, og kunne prate med hverandre og sånn.

    Det var ikke noen lærere der, hele tiden, for å si det sånn).

    Og det var kanskje smart.

    For vår gruppe var jo den eneste som hadde svart på den vanskeligste oppgaven.

    Så hvis jeg hadde hjulpet Kjetil Johansen og Gerd Jorun Wik, med den oppgaven.

    Så hadde vi nok blitt tatt for juks, vil jeg nok tippe på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg bodde fortsatt i Leirfaret 4B, under eksamen, husker jeg.

    For den dagen jeg forsov meg, så lå jeg og sov i vannsenga ‘mi’, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På muntlig eksamen, så skulle vi eksamineres en og en, og ikke gruppevis da.

    Jeg fikk noen kjempevanskelige spørsmål, husker jeg.

    Som jeg tror at nok kanskje var helt i utkanten, av pensumet, eller noe.

    For jeg var vel den beste i klassen, i Pascal-programmering.

    (Tørr jeg nesten si, ihvertfall.

    Jeg lagde jo et ganske bra spill vel, som het Kentucky Derby, osv., innimellom skoleoppgavene da, det skoleåret).

    Men de spørsmålene jeg fikk på muntlig eksamen, de skjønte jeg ikke noe av.

    Så jeg bare prøvde å ro litt da.

    Mener jeg å huske.

    Men sensor var imponert likevel, tror jeg.

    Siden vår gruppe hadde svart på den vanskeligste oppgaven da.

    Som den eneste gruppen på Østlandet, (eller noe), vel.

    Så vi fikk en 5-er da, på den eksamen.

    Som var for tre fag.

    Nemlig programmering, systemering og fjerde generasjonsverktøy vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter at jeg hadde begynt å jobbe igjen, i juni-måned.

    Men før skolen var ferdig, rundt 18.-20. juni.

    (Var det vel).

    Så gikk jeg fra bussholdeplassen på Sand, en gang, husker jeg.

    (Jeg hadde kanskje kjøpt mat, på Prima, etter skolen.

    Noe sånt).

    Og da, så møtte jeg faren min og Erik Thorhallsson.

    De var pussa, og gliste.

    (Selv om de kjørte i bilen til faren min).

    Spesielt Erik Thorhallsson gliste, husker jeg.

    Dem sa at jeg måtte gå bort til Ågot, for leiligheten i Leirfaret 4B, hadde blitt solgt.

    Så jeg måtte snu da, og gå bort til Ågot.

    Hvis jeg ikke sjekka hvordan det så ut først da, i Leirfaret 4B.

    Det husker jeg ikke.

    Jeg tror jeg sjekka leiligheten først.

    Ihvertfall så fant jeg aldri alle de kule plakatene og sånn, som var på rommet ‘mitt’ da, i den leiligheten.

    Faren min hadde kjøpt et gammelt hus, i Sandsveien, hvor han lempet inn tinga fra Leirfaret 4B.

    Men der fant jeg aldri det jeg leita etter, av tinga mine da.

    Jeg fikk ikke vært med på flyttinga, så jeg fikk ikke bestemt hva jeg ville beholde, av tingene mine da.

    Så mye kule plakater og leker fra da jeg bodde hos mora mi i Larvik, og autografene til Andy Gray, som jeg hadde fått ved å skrive til Everton F.C., i England.

    Sånne ting så jeg aldri igjen.

    Tinnsoldaten jeg fikk av bestefar Johannes, da jeg bodde i Mellomhagen.

    Bamsen ‘Bamse Brakar’, som jeg hadde fått av Magna Adeler vel, i dåpsgave.

    Mine gamle stiler, fra ungdomsskolen.

    Sånne ting så jeg aldri igjen, etter denne ‘fylle-flyttinga’, fra faren min og Erik Thorhallsson da.

    Selv om jeg gikk mange ganger, ned til det huset, i Sandsveien på Sand.

    Etter at jeg måtte flytte bort til Ågot.

    Og prøvde å finne ting der.

    Men jeg var trist da.

    Jeg fant Everton-banneret mitt, som jeg hadde kjøpt i London, da jeg var med STS til Brighton, sommeren 1985 da.

    Men det var bretta liksom, så det hadde blitt litt skada da.

    (Må man vel si).

    Det amerikanske flagget og det treskrinet, som jeg hadde brukt til å ha hundrelapper i, i Leirfaret 4B, i en reol-hylle, på rommet ‘mitt’.

    De fant jeg ikke noen steder.

    Så de ville vel ikke faren min at jeg skulle ha da.

    De var vel egentlig hans da sikkert, mente han nok.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I russetida, så hadde vi også en fremførelse av en norsk-oppgave.

    Ingen hadde gjort noe særlig på den.

    Det var en gruppeoppgave.

    Og det var midt i russetida.

    Så den måtte jeg få organisert, på sparket, i et friminutt da.

    Vi var en av de siste gruppene, som skulle ha fremføring da.

    Så vi hadde jo hørt på de andre gruppene.

    Så jeg bare skreiv noe fra hukommelsen da.

    Så hadde Magne Winnem, Kjetil Johansen, og Andre Willassen vel, og meg da.

    Vi hadde en remføring da, i norsk muntlig.

    Uten å nesten ha forberedt oss.

    Og vi fikk vel en fem-er, tror jeg.

    Så det var jo bra jobba.

    Det var et skikkelig skippertak, som jeg måtte ta da, husker jeg.

    De andre på gruppa var ganske daffe.

    Sikkert fordi at dette var midt i den verste russetida.

    Så vi stod der i russedressene våre da.

    Og jeg prata om at presten hadde en viktig rolle i samfunnet og sånn da, (husker jeg).

    I en bok fra gamle dager, av Amalie Skram, (eller noe), vel.

    Som jeg ikke hadde fått lest da.

    For jeg syntes vel at den var litt kjedelig kanskje.

    Det var kanskje den boka jeg prøvde å lese.

    Da vi feira jul, hos Solveig, i Holmen, i Oslo, dette skoleåret.

    Men så kom Christell inn der, nesten naken, i en sånn tynn, gjennomsiktig blonde-body da.

    Det er mulig.

    Det var nok noe sånt.

    Men men.

    Nå har jeg vel fått med det meste fra russetida, (av det jeg husker fra russetida, ihvertfall).

    Jeg dro også til Brighton, den etterfølgende sommeren.

    Og jeg tenkte også at jeg skulle skrive mer om det som skjedde, på jobben med CC Storkjøp.

    Om hvordan det var, da jeg, (og også Pia da), bodde borte hos Ågot, den sommeren, (altså sommeren 1989 da).

    Og om det andre som skjedde den sommeren.

    (Jeg var vel også på besøk, alene, hos bestemor Ingeborg, i Stavern, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Så vi får se når jeg klarer å bli ferdig, med de siste kapitlene, av Min Bok.

    Vi får se når jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    På russedåpen der, i Sande.

    Så fikk Winnem og Raymond meg til å gå inn i en annen russbil der.

    Og der satt det ei jente, som ville prate med meg, skjønte jeg.

    Hu holdt til i klasserommet, der vi hadde matte valgfag, mener jeg.

    Og jeg lovte å dukke opp der, for å hilse på henne.

    (Ei som var litt rundt i hodeformen vel, eller noe).

    Men hu sa det, at det kom jeg ikke til å gjøre.

    Og det gjorde jeg heller ikke.

    Det ble litt for flaut, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    PS 2.

    De samme jentene i klassen, fra Lier, som hadde kjefta på meg, (som jeg skrev om i et tidligere kapittel), fordi jeg ikke kalte klasseforstander Karlsen, for Arne.

    De var venninner, med ei lyshåra jente, i matte valgfag-klassen min.

    Ei som pleide å sitte ved siden av Torgills, som jobba på CC Storkjøp, (hvor jeg også jobba da).

    Og hu hadde jeg spurt om russekort en gang.

    Det stod ‘velkommen i det grønne, sa jenta, hu strødde persille i senga’.

    Noe sånt.

    Som motto da.

    Og hu, hu sa de Lier-jentene i klassen til meg om.

    At hu skulle ha en russefest.

    Som jeg var invitert på da.

    Ute i Lier.

    På en gård, som jeg lurer på om var en grisegård.

    Det var der jeg var med faren min en gang, (tror jeg), for å levere køyesenger, eller noe.

    Og ei bondekone, (mora til hu i klassen til Torgills?), viste faren min og meg, et svært grisefjøs, hvor det lukta skikkelig stramt, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Der bare satt jeg i stua der, sammen med de her Lier-jentene da.

    I noen timer da.

    Jeg tror det var Magne Winnem antagelig, som hadde droppa meg av, på en bensinstasjon, uti der.

    Også hadde disse Lier-jentene plukka meg opp da, på den bensinstasjonen da.

    Men det skjedde ikke så mye på den festen.

    Jeg bare drakk litt vel, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    En annen gang i russetida.

    Så hadde jeg ringt Tim, fra Cecilie Hyde vel.

    For det var noe russearrangement da, et eller annet sted, som jeg lurte på.

    (Jeg jobba jo ikke i mai-måned.

    Så jeg tenkte jeg burde prøve å få med meg mest mulig av russegreiene.

    Siden det virka som at det var tradisjon, blant CC Storkjøp-folk da, for eksempel.

    Siden man fikk fri i mai der, som russ, enten man ville eller ikke.

    Må jeg vel si.

    Det var nærmest en selvfølge da, skjønte jeg, for russ som jobba der).

    Så sånn var det.

    Og da ringte Tim meg tilbake.

    Og da hadde han ordna det sånn.

    At jeg skulle ligge i gangen, (eller noe), hjemme hos hu Astrid Sand.

    Som leide hybel, sammen med ei venninne vel.

    Like ovenfor bowlinga, på Åssida der.

    (Den bowlinga hvor vi var på klassetur en gang, og hvor Kjetil Johansen seinere ble bestyrer.

    Det var også den bowlinga, hvor jeg var sammen med Espen Melheim og Christell Humblen, den gangen, på begynnelsen av det skoleåret.

    Så jeg kjeda meg litt, da jeg var der sammen med klassen.

    Noen måneder senere.

    Og da jeg gikk ut derfra.

    Så hadde jeg glemt å ta av meg bowlingskoa, husker jeg.

    Så trøtt var jeg.

    Eller så mye kjedet jeg meg.

    Jeg fikk kjeft av ei som jobba der, på grunn av et eller annet og.

    Og jeg gikk jo på handel og kontor.

    Så jeg var vant til det mottoet da, at ‘kunden alltid har rett’.

    Så jeg bare slang meldinger tilbake.

    Og sa ‘ha et godt liv’, og sånn.

    Også måtte jeg inn der og hente skoa mine, etter det igjen.

    (Sånn mener jeg at det var, ihvertfall).

    Siden jeg hadde glemt meg, og gått ut med leide bowlingsko på meg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes vel også at det ble litt kjedelig, å bare ligge i den gangen der, hos hu Astrid Sand og dem da.

    Så jeg gikk vel også ned, til nettopp den bowlinga, mener jeg.

    Mens jeg venta på at noen russefolk skulle hente meg der da.

    Og da dukka vel han dem leide av opp der og, tror jeg.

    Mens jeg gikk og surra litt, utafor inngangsdøra til Astrid Sand og dem der da.

    Så sånn var vel det, (hvis jeg husker det riktig).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

  • Min Bok – Kapittel 67: Russetida

    Jeg var på flere russekroer, i dette skoleåret.

    Den første mener jeg at var på Madonna, i Holmestrand.

    Jeg husker ikke mye fra denne russekroa.

    Men jeg lurer på om jeg satt på med noen fra klassen, på Gjerde.

    Det er mulig.

    Den andre russekroa, det var nok den hvor jeg traff Hege Rønjom, ved den gamle brannstasjonen, på Bragernes, i Drammen.

    Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel.

    Den tredje russekroa, det var nok den kroa, i Hokksund, da jeg liksom skulle sitte på med Magne Winnem, sammen med Astrid Sand og Jarle Hallingstad.

    Men jeg skjønte ikke helt buss-systemet, ute på Gulskogen.

    (Siden jeg var fra Berger og ikke vant med ring-busser, eller hva man skal kalle det.

    Bussen gikk fra annenhver side, av veien, annenhver gang.

    Og det ble litt for mye å skjønne noe særlig av, for meg, som var litt pussa.

    Pluss at jeg kanskje syntes at det nok ble litt mye Magne Winnem.

    Som jeg ikke hadde kjent, før dette skoleåret.

    Men som dro meg med på masse forskjellig, etter at jeg hadde støttet han, etter at han ble mobbet, av Ole Skistad, som klassens tillitsmann vel.

    Ellers kunne jeg nok ha tatt en taxi, til Drammen.

    Men jeg hadde nok hatt litt nok av Winnem kanskje.

    Og jeg tenkte kanskje det, at det var jo så mange russekroer.

    Så om jeg ikke var med på en av de, så var vel ikke det så farlig.

    For det var også et nesten lystig lag, som festa, oppe hos Jan Snoghøj, på Gulskogen.

    (Og Christell var vel der også, tror jeg).

    Noen Berger-folk, som jeg ikke kjente så bra, osv.

    Så jeg ble heller der og drakk litt mer da, siden jeg jo hadde begynt å drikke der.

    Og ikke skjønte så mye av bussen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg husker at Winnem, Raymond og meg, var på russekro, på Cats i Oslo.

    Winnem babla også om at på Blix, på Strømsø, så var det en russekro, hvor noen kristenruss, (eller noe), drakk melk, (istedet for øl da).

    Noe sånt.

    Men det syntes ikke jeg at hørtes så tøft ut, for å si det sånn.

    Men men.

    Første mai, så dro Stein, Winnem og meg, til en russekro, i Kongsberg.

    Stein kjørte, og holdt på å kjøre av veien.

    Jeg satt foran, (på passasjersetet).

    Og Stein så ikke en venstresving, men kjørte rett mot autovernet.

    Jeg kjente ikke Stein og Winnem så bra, så jeg fikk ikke fram et ord.

    (Jeg fikk liksom sjokk da, og lurte på om Stein bare kødda kanskje).

    Men Winnem, som satt i baksetet, han tok armen mot rattet, og sa noe til Stein da, om at han måtte svinge.

    Og så våkna Stein, og kjørte ikke ut, likevel.

    Men det var ganske nærme, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var forresten ikke vant til å dra så mye til Kongsberg, så jeg kjente ikke veien så bra heller.

    Så jeg var litt døsig kanskje, og følte meg kanskje ikke helt hjemme, når jeg satt i bilen der da.

    Så hvorfor jeg ble sittende foran, det vet jeg ikke.

    Men men.

    Det var jo Stein og Winnem som kjente hverandre fra tidligere år, ute i Røyken, liksom.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde forresten vært på et par messer, med Stein og Winnem, dette skoleåret.

    Vi var på Hjem og Hobby-messa, på Sjølyst.

    Husker jeg.

    Der var det skyting med luftpistol.

    Og da trodde jeg, at jeg kunne imponere litt.

    (Siden jeg jo hadde hatt luftpistol selv, på Berger, noen år før det her).

    Men så ikke.

    Både Stein og Winnem skøyt som de mesterskytterne.

    Og begge av dem slo meg vel, på den skytinga da.

    Så da ble jeg nok litt stille, må jeg nok innrømme.

    Men men.

    Vi tre var også på Drammensmessa, en gang.

    Stein var FRP-er, og han ville chatte med en kar, på Fremskrittspartiet sin stand der da.

    Stein likte ikke innvandrere, så han ville få det bekreftet, at FRP var mot innvandring.

    Men han som stod på Fremskrittspartiet sin stand der.

    Han sa det, at Fremskrittspartiet var et liberalt parti, som var for fri innvandring, osv.

    (Noe som vel kanskje høres litt rart ut i våre dager.

    Men dette var på Drammensmessa i 1989 vel.

    Må det vel ha vært.

    Hvis det ikke var i 1988 da.

    Men mest sannsynlig var nok dette i 1989, (vil jeg nok tippe på).

    Jeg husker ikke på rams hvilke måneder som Drammensmessa pleier å være i.

    Men jeg tror det her må ha vært i 1989, før Stortingsvalget vel, som var den høsten vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    På Kongsberg, (hvis jeg husker det riktig. Dette kan kanskje ha vært fra en annen russekro).

    Ihvertfall så var det sånn, at Magne Winnem ville at jeg skulle dytte han rundt i en handlevogn der.

    Ved et supermarked i Kongsberg, eller noe, vel.

    Noe han syntes var morsomt da.

    Men som jeg ikke helt skjønte poenget med vel.

    Noen russejenter lo ihvertfall av oss, mener jeg å huske, når de så oss da.

    To Kongsberg-karer, fra Markedsføringsdelen, av klassen vår.

    (Han med kort, lyst hår og Gagarin-jakke, og han med mørk sleik).

    De hadde prata sammen i et friminutt, om at på første mai, i Kongsberg, så var det mange tenåringsjenter, som prøvde å miste møydommen, osv.

    Uten at jeg vet hvorfor de prata sånn, i klasserommet vårt, på Gjerde.

    Jeg var jo fra Berger, og var vant til lignende tilstander, i Svelvik, på 16. mai, (og kanskje også på Svelvikdagene).

    Og Winnem og Stein inviterte meg vel da, til Kongsberg da.

    Men kanskje de fra Markedsføringsdelen av klassen min, skulle ha det til at jeg ble med på den russekroa, på grunn av det de hadde prata høyt om, i det friminuttet da.

    (Tenker jeg nå).

    Isåfall, så var dette konstruert.

    Jeg hadde jo knulla med hu Nina Monsen, ikke så mange månedene før det her.

    Så jeg var ikke så desperat, eller noe.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    I Kongsberg, så gikk jeg mye alene rundt på et avskjermet ‘russefest-område’ der, husker jeg.

    Og drakk øl og spiste burgere vel.

    Uten at jeg klarte å komme i snakk med noen vel.

    Så dette var en rimelig kjedelig russefest, husker jeg.

    Det var vanskelig å komme i kontakt med russejenter, fra andre skoler og klasser, husker jeg at jeg syntes.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg bodde jo en del hos Cecilie Hyde og dem, i Svelvik, under russetida.

    En gang, når det var russekro, på Rockefeller, i Oslo.

    Så ringte jeg vel Magne Winnem da, og spurte om hva som skjedde.

    For i mai-måned, så var det nemlig vanlig, at folk som var russ, som jobba på CC Storkjøp, fikk fri da, fra alle vaktene sine.

    Så jeg behøvde ikke å spørre om dette, jeg fikk det fortalt, at det var vanlig, at russen fikk fri derfra i mai-måned da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Winnem ba meg vel om å ringe Tim, tror jeg.

    Noe jeg gjorde.

    Og Tim fikk noen russejenter, fra Gjerde, til å hente meg, ute i Svelvik.

    Jeg skulle ‘ta kassa’, denne dagen, (hadde jeg bestemt meg for).

    (Hvis man drakk en kasse øl, på mindre enn 24 timer, så fikk man nemlig en ølkork, i russelua, sa russeknute-reglene våre da).

    For å prøve å ihvertfall få en ølkort, i russelua.

    (Som i hele russetida lå i Leirfaret 4B.

    For Gjerde-russen, de hadde bare på seg russelua, på 17. mai, (var det vel).

    Noe sånt.

    Av en eller annen grunn.

    Og da fikk jeg ikke med Winnem og dem, på å hente russelua mi, på Bergeråsen.

    For jeg bodde jo hos Hyde og dem, i Svelvik, i mai 1989 da.

    Så jeg var så og si aldri hjemme på Bergeråsen.

    Ikke ofte ihvertfall.

    I løpet av to-tre ukers tid da, i mai 1989 da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Jeg kjøpte vel en kasse med Aass fatøl, 0.33 liter da.

    Og drakk disse i russebilen til de her russejentene da, som Tim, fra Hyggen, hadde fått til å hente meg, ved Svelvik Ungdomsskole der da, like ovenfor der Cecilie Hyde bodde.

    Så dro vi på Rockefeller, etterhvert.

    I den russebussen, så var Giske, fra Markedsførings-klassen, husker jeg.

    Men ellers så husker jeg ikke helt hvem de andre russejentene var.

    Men ei med lyst hår, fra Drammen, var sjåfør, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På Rockefeller, så var årets russehit, ‘Splitter Pine’, med DumDumBoys.

    Men i russetida, så skjønte jeg ikke det, husker jeg.

    At den sangen var på norsk.

    Jeg syntes at dem sang ‘speak to demon’, (eller noe), husker jeg.

    Så jeg fikk en aha-opplevelse, noen år etter russetida da, når jeg skjønte at det egentlig var en norsk sang da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg drakk halvlitere inne på Rockefeller, og prøvde å regne ut, hvor mye det ble, i 0.33-liters flasker.

    Sånn at det skulle passe inn i det at jeg skulle drikke en kasse øl, på 24 timer da.

    (For å få en ølkork, i russelua da).

    De damene som var på den russebussen.

    De hadde jeg jo fortalt det til, at jeg prøvde å ta kassa.

    Så de fulgte vel kanskje litt med på meg.

    Der jeg stod ganske så dritings, bakerst på Rockefeller der da.

    Ved trappa opp til andre etasje der vel.

    (Noe sånt).

    Plutselig så hadde de Drammensjentene tatt med seg ei blondinne, (som jeg ikke visste hvem var), bort dit jeg stod.

    (Sånn tror jeg at det var ihvertfall, fra det jeg husker, fra denne fyllekula).

    Og hu begynte jeg å kline med da, inne på Rockefeller der da.

    Så jeg hadde nok litt ølbriller.

    For på en av de neste russekroene, den var i Vikersund, tror jeg.

    Cecilie Hyde, (som jeg bodde hos, på den her tida), hu ville være med meg på russekro.

    Selv om hu ikke var russ.

    Hu gikk jo sitt tredje førsteår, eller noe, på Sande Videregående, dette skoleåret.

    Cecilie Hyde, hu hadde kikka gjennom russekortene mine, (husker jeg), en tid før det her da.

    Og sett spesielt mye på Astrid Sand sitt russekort.

    Og Hyde spurte meg, om ‘er Astrid pen?’.

    (Jeg tror at Pia satt der og, da dette foregikk).

    ‘Ja’, sa jeg.

    (Hu var vel kanskje ikke så pen, men hu var grei liksom.

    Noe sånt).

    Dette var muligens på grunn av at Hyde var lesbisk, (som Pia jo sa noen år seinere), og var interessert i hu Astrid Sand da, at hu ville være med på russekro.

    (Det tenker jeg nå, ihvertfall).

    Vi satt vel på med noen Svelvik-russ, opp til den russekroa, tror jeg.

    (Uten at jeg husker det helt sikkert men).

    Da Hyde og jeg skulle gå inn på den russekroa.

    Så traff vi Jan Snoghøj sin eksdame, fra Åmot.

    Hu stod ved inngangen der.

    (Som var ned en trapp vel, utendørs, fra bakkeplan.

    Noe sånt).

    Hu eksdama til Jan, hu lurte på hva jeg skulle gjøre fremover.

    (Eller noe).

    Jeg sa noe om at jeg tenkte fremover og ikke ville kaste bort tid, på å gråte over min oppvekst liksom.

    Noe sånt.

    ‘Det der har du hørt av Jan’, sa hu eksdama til Jan da.

    (Det var hu eksdama som dro med Christell, Pia og meg, inn for å se på filmen Tootsie, på kino, i Drammen en gang.

    Da jeg heller ville gå rundt i Drammen og spille på spilleautomater, osv.

    Og det var også hu som en gang fikk faren min til å hente meg, en julaften.

    Da jeg var hos Haldis, men ikke likte meg så bra der.

    Og heller ville gå tidlig hjem, for å se på TV aleine hjemme, i Leirfaret 4B da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Cecilie Hyde kjente også hu blonde dama fra Åmot, skjønte jeg.

    Og det visste jeg ikke fra før.

    Så det var nok en tilfeldighet, må man vel kanskje si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu eksdama til Jan Snoghøj, hu dro like etter at hu hadde prata med Hyde og meg.

    Så hva hu gjorde på den russekroa, det veit jeg ikke.

    Hu var var vel i 22-23-24 års alderen da kanskje.

    Så hu var vel kanskje litt vel gammel til å være på russekro.

    Det er mulig.

    Men kanskje hu kjente noen som jobba der, og bare tilfeldigvis var innom.

    Det er mulig.

    Hvem vet).

    Jeg mener at dette var i Vikersund.

    Men det kan også ha vært i Hokksund, (eller noe).

    For jeg er ikke så kjent i bygdene vest for Drammen og Krokstadelva der, (blir det vel).

    Noe sånt.

    På den russekroa, så var også hu blondinna, som jeg hadde klint med, på Rockefeller.

    Den gangen jeg prøvde å ta kassa.

    (Da hadde jeg forresten vært drita full, da de russejentene kom tilbake til Drammen.

    Og Giske hadde sagt at jeg kunne ligge onve hos henne, på Konnerud.

    Noen andre av de russedamene, de ville bare legge meg på en benk, på Drammen Jernbanestasjon der.

    Så jeg hadde nok flaks, siden jeg fikk ligge over hos Giske og dem, (vil jeg si).

    For vaktene på Drammen Jernbanestasjon, kan være litt ‘døve’, husker jeg fra en senere anledning.

    Hvor de bare begynte å prate dritt om meg der, husker jeg, en gang jeg var på besøk i Drammen, mens jeg studerte i Oslo.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hos Giske, så sov jeg i et rom, i andre etasje der, tror jeg det var.

    Jeg fikk lov å spise frokost der, og måtte spise sammen med mora til Giske.

    (Som var fra Nord-Norge vel).

    Og også broren til Giske, som var litt yngre enn Giske vel.

    (Giske var ei jente, bare for å ta med om det og.

    Det var hu som jobba i den videokiosken på Gulskogen.

    Og som hadde spurt Jan Snoghøj om han hadde en bror som het Erik.

    Og da hadde ikke Jan skjønt noen ting.

    Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Jeg forklarte mora og broren til Giske, at jeg prøvde å ta kassa.

    Og at det var derfor jeg hadde blitt så ‘fyllik’.

    Jeg fortalte at jeg var fra Berger, og at jeg nå skulle prøve å drikke opp de siste seks ølflaskene, (som jeg mente at jeg hadde igjen, for å klare kassa), på bussen hjem til Berger.

    Sånn at jeg klarte kassa da.

    Det syntes dem vel at var litt artig, tror jeg.

    Hvem vet.

    Men jeg var så fyllesyk, så jeg må innrømme at jeg droppa det.

    Jeg ble kvalm bare av å tenke på øl, denne formiddagen.

    Så jeg klarte vel bare cirka 18 øl, (var det vel), på 24 timer, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Så det ble ikke noe ølkork i russalua for meg, dessverre.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Hyde sa om hu blondinne-russedama, fra Rockefeller.

    At hu ‘hadde jo ingenting’.

    Hu var liksom ikke noe pen, (mente Hyde), og hu hadde ikke noe sjarm heller.

    (Mente Hyde da).

    Og jeg var ganske enig.

    Så jeg prøvde bare å komme meg bort fra hu russedama da, som jeg hadde klint med, på Rockefeller.

    Jeg var ikke så full, på den her russekroa.

    Så jeg ble ikke noe sørlig frista, til å kline med henne, den her gangen da.

    Så sånn var det.

    Dessuten var jeg jo der, med hu frøken Hyde.

    Som hadde bodd hos meg, på Bergeråsen, (sammen med søstera mi), i et par måneder vel.

    Så jeg var liksom der sammen med kjente da.

    Og måtte liksom prøve å oppføre meg litt mer, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg traff Kristin Sola der, (som hadde gitt meg det skjemaet, for å søke meg inn, på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud, skoleåret før).

    Sola ba meg om å sette meg ned ved siden av henne, i en ganske rolig del, av diskoteket der da.

    Sola sa det, at Trond Gurrik, fra Holmestrand, hadde fått plassen min på Sande Videregående.

    Etter at jeg ikke hadde dukket opp der.

    (Jeg kom jo inn i både Drammen og i Sande.

    Så jeg hadde tulla litt da, med de i Sande.

    (Siden jeg liksom var klassens klovn og ‘duks’ da, skoleåret før).

    Så jeg sa ikke fra til Vestfold fylke, om at jeg skulle gå i Drammen.

    Så folka i den gamle klassen min, de ble kanskje litt sure da.

    Det er mulig.

    Linda Moen, (var det vel), bli ihvertfall sur, året før, da ei jente, fra Sande eller Svelvik vel, gjorde det samme.

    Og begynte på skole i Drammen.

    Uten å si fra til Vestfold og Sande da.

    Så jeg herma litt etter henne, må jeg nok innrømme.

    Ved å ikke si fra til Vestfold da.

    Om at jeg hadde kommet inn i Drammen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Sola sa også det, at hu hadde hatt kyssesyken, i månedene før denne russekroa.

    Så hu kunne ikke drikke, sa hu.

    Jeg syntes det hørtes litt rart ut.

    Hvordan hadde Sola klart å få seg kyssesyken?

    Hm.

    Det likte jeg ikke helt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ole Skistad, (som jeg jo hadde sett mobbe Magne Winnem, i klasserommet vårt, noen måneder før det her).

    Han dro meg bare med ut på dansegulvet der, og fikk også tre russedamer med, på å danse i ring, ute på dansegulvet da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hyde sa det, inne på diskoteket der.

    At på diskotek og sånn, så burde man stå et sted, hvor man ble lagt merke til.

    (Av en eller annen grunn.

    Jeg vet ikke hvorfor Hyde sa det her.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Hyde ble også sur på meg.

    Fordi hu mente det, at hu Astrid Sand, ikke var noe pen.

    (Som jeg hadde sagt da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Line Nilsen, (fra klassen på Svelvik Ungdomsskole, og også fra klassen, på Sande Videregående, året før).

    Hu stod bare rett opp og ned, innpå diskoteket der.

    I den blå russedressen sin, husker jeg.

    Like ved der Kenneth Sevland og jeg, (med flere), satt, husker jeg.

    Det var liksom litt som at hu stod der og bydde seg fram, husker jeg.

    Hu begynte kanskje å få litt feite lår, syntes jeg.

    Men men.

    (Det var kanskje bare russedressen hennes, som fikk det til å se sånn ut.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg hadde jo møtt hu Line Nilsen, og typen hennes, mange ganger.

    På Drammensmessa, noen måneder før det her.

    Var det vel.

    (Muligens den gangen, som jeg prøvde å prute på den lighteren).

    Og jeg var rimelig lei av Drammensmessa, egentlig.

    (Siden jeg hadde vært der mye, siden faren min og Haldis pleide å ha stand der, for vannsengene sine).

    Så jeg kjeda meg ganske mye egentlig, inne på Drammensmessa der.

    Og det ble liksom litt dumt, å møte Line Nilsen og han sønnen til gymlærerinna fra Sande der, (som gikk arm i arm vel), så mange ganger, på Drammensmessa der da, på en dag.

    Så jeg gadd ikke å prate med Line Nilsen da.

    Det hadde blitt litt flaut og.

    Siden hu liksom stod ganske mye på utstilling der, syntes jeg.

    Og hu stod også foran Kenneth Sevland og flere andre Svelvik-folk der da.

    Som kanskje hadde blitt sure på meg, hvis jeg hadde sjekka opp ei fin Svelvik-dame, som Line Nilsen, foran øya på dem liksom.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk etterhvert ut.

    Og der stod Jan Tore, fra klassen min, det første året, på Sande Videregående.

    (Det var han som var i den familien, som hadde den bikkja, som nesten beit over strupen på meg, det skoleåret, da Søren Larsen og jeg, dro på besøk til Jan Tore og dem, på Ebbestad vel, (eller noe), i Svelvik.

    Det var også Jan Tore som fikk blått øye, etter en kamp, mellom Svelvik og Berger.

    Hvor Snorre Skaug, (tror jeg det var ihvertfall), simulerte å bli skadet, i ansiktet, da jeg prøvde å sparke ballen.

    Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Jan Tore diskuterte med en annen kar, (muligens Bjørn Hovland vel, fra Svelvik).

    Hovland, (eller hvem det var), sa at Jan Tore hadde kjørt ut, (med en russebil da), på vei hjem fra en russekro, mellom Oslo og Drammen.

    (Hvordan han nå hadde klart det, på motorveien, hvor dem vel har autovern, osv).

    ‘Det var ikke min feil’, sa Jan Tore.

    Hvis det var du som kjørte, så var det din feil, sa han andre da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hyde og jeg fikk sitte på med Kenneth Sevland og dem, tilbake til Svelvik.

    (Var det vel).

    Jeg fikk dem til å kjøre innom Ågot.

    (For dem kjørte rundt Sande da.

    Av en eller annen grunn).

    For jeg hadde litt lite penger igjen.

    Etter all russefestinga.

    Jeg vekte Ågot, (som ble litt ‘gæern’, må man vel si).

    Og fikk låne 300 kroner da.

    Så skjønte kanskje Ågot hva det var jeg dreiv med, i russetida, tenkte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den neste skoledagen, på Gjerde.

    Så sa hu Lise, (fra Drammen vel), i Markedsføringsdelen, av klassen.

    At ‘hu har hatt tre aborter’, eller noe.

    Da jeg gikk inn i klasserommet.

    Så da skjønte jeg det sånn, at hu Lise mente Cecilie Hyde.

    Som liksom var en venn av familien min da.

    Og som hadde fått bo hos meg, i Leirfaret 4B, i 2-3 måneder vel, like før det her.

    Så da ble jeg skikkelig irritert, husker jeg.

    Hva hadde hu Lise med det her å gjøre, tenkte jeg.

    Cecilie Hyde var jo også datteren til ei venninne av mora mi, (hadde jeg skjønt).

    Og Cecilie Hyde kjente vel også faren min og onkel Håkon, mener jeg å huske.

    Så da ble jeg skikkelig irritert, husker jeg.

    Når hu Lise fra Drammen da, begynte å prate dritt om Cecilie Hyde da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå er klokka over tolv om natta, her på hostellet.

    Så jeg får prøve å skrive mer om russetida, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.