johncons

Stikkord: Ågot Mogan Olsen

  • Min Bok – Kapittel 21: Enda mer fra Hellinga 7B, (del 6)

    Ågot la mye kabal og pusla puslespill, når hu ikke dreiv med husarbeid.

    Det største puslespillet, det var på mange tusen brikker, og det fikk Ågot noen til å lime opp, på en plate, av kartong, eller noe, og hang det på veggen, over fryseboksen hennes, som stod inne på kontoret, til Strømm Trevare, som dem hadde oppe hos Ågot og Øivind.

    Strømm Trevare hadde også et kontor, nede på verkstedet.

    Men brev og sånn, det ble skrevet oppe hos Ågot og Øivind, på en elektrisk skrivemaskin, (et svensk merke, mener jeg å huske, og den skrivemaskinen var vel oransje vel. Noe sånt).

    Mens telefoner ble svart nede på verkstedet da, på et annet kontor, som de hadde der, og det var også på dette kontoret, at jeg satt og pakka skruer da.

    Så sånn var det.

    En gang, når jeg hadde sløyd, borte på Berger skole.

    (Ledet av rektor Borgen vel).

    Så hadde faren min bursdag, den samme dagen, eller noe.

    Og da, så lagde jeg et skilt på sløyden, hvor jeg brukte en sånn elektrisk ‘svi-penn’, for å skrive bursdagkort-tekst, på en plankebit, som jeg først høvla og pussa da.

    For faren min var så glad i mokkabønner, (fra Freia eller Nidar Bergene da).

    Så jeg kjøpte en eske mokkabønner, i bursdaggave, var det vel.

    Og Ågot, hu lagde bløtkake da, som hu pynta med mokkabønner da.

    Men så skulle ikke faren min være hjemme, på bursdagen sin.

    Han dro inn til Oslo, i et eller annen ærend.

    Så det ble litt mislykka.

    Men men.

    Dette var vel et av de første årene, som jeg bodde på Bergeråsen, mener jeg.

    Jeg gikk vel i fjerde eller femte klasse, vil jeg tippe på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, så dro Ågot meg med til noen slektninger av oss vel, som bodde i Sande.

    Eller de bodde ved Kommersøya, før Sande da, (fra Berger).

    De bodde på en bondegård der da.

    Og de hadde jordbær.

    Og der mener jeg at Ågot dro meg med, for å plukke jordbær, en gang.

    (Selv om dette muligens var mens jeg fremdeles bodde hos mora mi.

    Det er mulig.

    For dette husker rimelig utydelig, for å si det sånn.

    Men men).

    Jeg lurer på om dette kan ha vært Bruserud-familien, som jeg fant ut om, da jeg bodde i Liverpool, at jeg var i slekt med.

    Uten at jeg husker nå, om det var gjennom slekta til Ågot eller Øivind.

    Hm.

    Men men.

    Men det var vel kanskje et søskenbarn av faren min da, som holdt til på den gården.

    Det er nok mulig.

    Noe sånt kanskje.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men jeg ble ikke bedt inn, på den gården, husker jeg.

    Og jeg heller vanligvis ikke bedt inn, hos Margit og Anne og dem, (Ågot sine søstre, på hytta deres, nede ved Snippen, husker jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så dro Håkon meg med på stranda.

    Det var egentlig ikke stranda, men vi skulle på et svaberg, nedafor Teskjekjærringa der.

    Der lå vi i sola, og Tone solte seg toppløs vel, og det lurer jeg på om Lene gjorde og, (selv om hu vel ikke hadde så mye pupper da).

    Jeg mener dette var mens jeg gikk i 4. eller 5. klasse, eller noe.

    Ei rødhåra jente, som gikk i klassen over meg vel, (og som var venninne med Lene kanskje. Jeg lurer på om hu het Stenberg til etternavn, men det skal jeg ikke si helt sikkert), og som bodde nederst i Havnehagen, og som mora til noen ganger hadde blåmerker vel, og som broren til en gang ble jaget ned et stup, og døde, oppå fjellet vel.

    Håkon pratet med smørstemme, (må man vel si), til hu tolv år gamle jenta da, (tror jeg at hu var cirka da).

    Og fikk henne til å ta av seg bikinioverdelen da, og også sole seg toppløs.

    Og hu begynte å få pupper, sånn som jeg husker der, puppene hennes begynte vel å bli litt runde, mener jeg å huske.

    Hu hadde ihvertfall større pupper enn Lene, for å si det sånn.

    Men en god del mindre pupper enn Tone da, hvis jeg husker det riktig.

    Bare for å forklare.

    Så sånn var det.

    Men hvorfor jeg var nede ved fjorden, og solte meg, sammen med Håkon og dem, det veit jeg ikke.

    Dette var ikke noe jeg hadde funnet på, men noe Håkon og dem inviterte meg med på da.

    Og det skjedde vel bare en gang.

    Det var vel kanskje litt spesielt at de skulle be en gutt som gikk på barneskolen, (nemlig meg), bli med ned på stranda, for å sole seg.

    Men men.

    De hadde kanskje planlagt det, å få hu rødhåra jenta, til å sole seg toppløs, (eller noe), og skulle gi meg skylda kanskje.

    Hva vet jeg.

    Hele den episoden virker litt spesiell nå men.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var den.

    Jeg skrev jo om det, tidligere i dette kapitellet, om da Ove, Heidi, Susanne, Pia og jeg, hadde pengeinnsamling, for Redd Barna, da Pia og jeg, besøkte Ove og dem, ute i Vestby da, på begynnelsen av 80-tallet en gang.

    Og at pengene, som vi fikk samlet inn, (ved siden av noen matvarer, som vi skulle bruke som premier, seinere da, noe som vel ikke ble noe av).

    De pengene, som var ganske mange mynter, over 100 kroner, vil jeg vel tippe på.

    De myntene, de ble lagt i en plastpose, i kjøkkenskapet, til Inger da, ute i rekkehuset deres i Vestby da, (var det vel).

    Og når vi skulle til Hvitsten, (det glemte jeg å ta med om).

    Så fikk vi jo da busspenger, fra de Redd Barna-pengene.

    Så den innsamlinga var litt på kanten kanskje.

    Jeg vet ikke om Redd Barna noengang fikk noen av disse pengene.

    Men Ove og dem hadde visst drivi med sånn her innsamling før og, mener jeg at de sa.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Runar hadde også en hodeskalle, fra India, mener jeg, da de bodde i Vestby.

    Han viste den til faren min, en gang, som jeg var med faren min, på besøk til Runar da.

    Runar sa også det en gang, under et sånt besøk, i Vestby, husker jeg.

    At han hadde begynt å drikke så mye øl.

    Han drakk en kasse øl i uka og en kasse øl i helga, fortalte han til faren min, husker jeg, mens jeg også satt der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Dem hadde også noe skog, like ovenfor, der de bodde, i Vestby.

    Og der gikk det ann å plukke blåbær, mener jeg å huske.

    Så det husker jeg at jeg var med på å gjøre der da, i Vestby, sammen med Ove og dem.

    Og Ove hadde også plikter.

    Han støvsugde stua, hver fredag, eller noe, etter skolen kanskje.

    Og han tørka vel også støv, tror jeg.

    (Ihvertfall seinere, når dem bodde i Son, så ble jeg forklart, av onkel Runar vel, om hvordan jeg skulle tørke støv, i stua dems da, mener jeg å huske, under et besøk der da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Runar og dem, hadde ikke sånne trapper, som Arne Thomassen bygde, da vi bodde i Mellomhagen.

    Med masse luft mellom trinnene.

    Neida.

    Runar og dem, de hadde sånne grinder, øverst i trappa, sånn at de yngste ungene, ikke kunne gå ned trappa.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg husker også det, at jeg var hos Runar og dem, i Vestby, under fotball-EM 1982 vel.

    Da Frankrike og Vest-Tyskland, spilte i finalen.

    Det var en spennede og dramatisk finale, (hvor keeperen til Vest-Tyskland skadet en fransk spiller vel).

    Runar holdt med Frankrike, og jeg holdt med Vest-Tyskland, husker jeg.

    Og Runar var sur, fordi jeg holdt med Vest-Tyskland, og mente at Frankrike spilte mye bedre fotball, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang jeg besøkte Ove og dem, mens dem bodde i Vestby.

    (Dette var vel en sommerferie vel).

    Så skulle Ove og jeg leke detektiver.

    Det var to problemer, som vi fant ut, at vi skulle prøve å løse.

    Det første problemet, var at noen hadde rappa post, i postkassene, på byggefeltet.

    Og de postkassene stod borte ved parkeringsplassen der, mener jeg, noen hundre meter fra der Ove og dem bodde vel.

    (Den samme parkeringsplassen, som jeg spilte fotball på, med skadet kne, en gang, året før kanskje.

    Noe sånt.

    Men men).

    Det gikk ann å gå inn, i det lagerrommet, (var det vel), som postkassene hang på utsiden av.

    Så Ove og jeg, (og noen ganger bare meg vel), vi stod inne i det lagerrommet, og venta på at det skulle dukke opp noen, som skulle stjele post da.

    Men det skjedde ikke noe.

    Så det ble kjedelig etterhvert, husker jeg.

    (Dette var vel midt i fellesferien, vil jeg tippe på.

    Men men).

    Det andre mysteriet, som vi da gikk over, til å prøve å løse.

    Det var det, at noen unger hadde hivi søle på bilen til Inger vel.

    (Inger hadde en konebil vel, av noe merke, som jeg ikke klarer å huske nå.

    Men men).

    Så Ove og jeg, vi gikk rundt på Vestby der da, og spurte alle ungene, (nærmest forhørte dem vel), om hvem som hadde ødelagt bilen til Inger.

    Og vi fant ut hvilken unge det var da.

    Og vi gikk bort og tok en prat med mora hans.

    Og så fortalte Ove det til Inger, om hvem det var, som hadde ødelagt lakken på bilen hennes da.

    Jeg mener det var sånn det var, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Pia satt på i bilen til Runar.

    (Det var vel faren min og Runar, som satt foran, og Ove, Pia og meg, i baksetet).

    Og dette var vel i Moss, for Runar hadde vel kjørt Horten-Moss-ferja, mener jeg.

    Jeg tror dette var mens jeg bodde hos faren min, på Berger, og mens søstera mi fortsatt bodde hos mora vår, i Larvik.

    Noe sånt.

    Men men.

    Pluteselig, så blottet søstera mi seg i baksetet, av bilen til Runar, for Ove og meg da.

    Hu løfta opp t-skjorta si, og viste Ove og meg, at hu hadde begynt å få pupper da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg tok et blikk forover i bilen, og la merke til det, at onkel Runar, så i sladrespeilet, på blottinga til Pia.

    (Jeg skjønte det, for jeg så det, at onkel Runar festet blikket i noe, som han så i sladrespeilet da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Uten at jeg vet hvorfor Pia gjorde det her).

    Men men.

    En gang, før Pia flytta til Berger vel.

    Så gikk jeg ned til Haldis og dem.

    For å hilse på faren min og dem da.

    Og da hadde Christell og Gry Stenberg vel, (og muligens Nina Monsen, det husker jeg ikke helt), kledd seg ut som ‘horer’, husker jeg at en av dem sa.

    Det var vel Christell som sa det, tror jeg.

    Da hadde dem på seg klær med hull i og sånn da, og kanskje mye sminke.

    Noe sånt.

    Og stod nede ved postkassene til Haldis og dem der.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og uten at jeg vet hvorfor dem gjorde det her.

    Men men.

    Onkel Håkon fortalte meg det forresten, en gang, borte hos Ågot.

    At han ikke likte å bruke offentlige toaletter, på kafeteriaer, og sånn.

    Hvis han gjorde det, sa han, så la han alltid tre lag, med dopapir, på dosetet, sa han.

    (Det var vel fordi at jeg hadde brukt doen, på Vestfoldbanen kanskje, eller noe sånt, og ikke fått stempla billetten, tror jeg.

    At dette temaet ble tatt opp.

    Noe sånt kanskje.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ja, nå begynner klokka å bli over 24, her på hostellet.

    Så det var ikke så mye jeg fikk skrevet i dag.

    Jeg får se om jeg får skrevet mer i morgen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 19: Enda mer fra Hellinga 7B, (del 4)

    En gang, som jeg var med faren min til Drammen, før han møtte Haldis vel.

    Så kjørte faren min innom Kafeteriaen, i Svelvik, på veien hjem.

    Der begynte han å prate, med ei dame, som virka veldig lett på tråden.

    Og som også virka ‘billig’ vel.

    Kanskje det var mora til Eva Olsen, tenker jeg nå, mens jeg skriver.

    Men men.

    Eller kanskje ikke, hu hadde jo solstudio, i Drammen hu, og det tror jeg ikke at hu her dama hadde, for å si det sånn.

    Hu virka litt som ei narkohore, fra Oslo kanskje, hu som faren min prata med, på Kafeteriaen i Svelvik da.

    Hu spurte faren min, om hvor vi bodde, på Bergeråsen.

    Jeg likte ikke hu dama da, så jeg sa ‘Henrik Ibsens gate’.

    ‘Å, har dere så fine gatenavn, uti der da’. sa hu kafeteria-dama da.

    (Kafeteriaen i Svelvik, solgte også øl, og lå i samme bygget, som et hotell.

    Så det var mer som et utested, enn en kafeteria, egentlig.

    Og seinere, så fikk det utestedet navnet ‘Teriaen’, på slutten av 80-tallet vel.

    Og det var også diskotek i kjelleren der, husker jeg, hvor søstera mi og Cecilie Hyde, dro meg med, et par ganger, når jeg var på helgebesøk, hos Ågot, som førsteårstudent vel, i Oslo.

    Så sånn var det.

    En annen gang, som faren min kjørte innom Kafeteriaen, i Svelvik, før han ble kjent med Haldis vel.

    Så prata han med en kamerat, fra Svelvik der.

    Og han kameraten, han hadde en sønn, (husker jeg), som het Ivan.

    Som vel også dukka opp på Kafeteriaen der, når faren min og jeg var der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Når faren min og jeg, var inne i Oslo, for å levere køyesenger, fra verkstedet.

    Så pleide faren min, noen ganger, å dra meg med, på en kinarestaurant, som lå like rundt hjørnet, for Saga kino der, mener jeg.

    En gang, så bestilte jeg noe kyllingrett der, som jeg husker, at var veldig god.

    Men når vi var der igjen, noen måneder seinere kanskje, så huska jeg ikke hva den retten het da, men så gjennom hele menyen mange ganger.

    Så da kelneren spurte meg, om hvordan rett jeg ville ha.

    Så visste jeg ikke hva jeg skulle svare.

    Så spurte de, om jeg ville ha ‘norsk kylling’.

    Også fikk jeg en halv grilla kylling, eller noe, vel, og noen pommes frites kanskje.

    Så sånn var det.

    Men den kyllingretten, som jeg syntes at var så god, det var kanskje kylling i karrisaus, eller kylling i scwetzuan-saus, eller noe sånt.

    Noe sånt.

    Det fant jeg aldri ut, med sikkerhet.

    Men hvis man hadde flaks, når man var på sånn kinorestaurant da, i Oslo, så kunne det hende, at man fikk en rett servert, som smakte veldig godt da, (vil jeg si).

    (Uten at jeg akkurat husker hvilken rett det var.

    Men men.

    Så sånn var det).

    En gang, like etter at jeg hadde flytta til faren min vel.

    Så møtte faren min og jeg, onkel Runar, på Peppes Pizza, ved Solli Plass vel.

    Så bestilte vi pizza da, og snakka med onkel Runar da, som kanskje gikk på tannlegehøyskolen enda, (eller hva han dreiv med i Oslo Sentrum.

    Dette var vel på slutten av 70-tallet, må det vel ha vært.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Faren min hadde også ei dame til, i tillegg til Haldis, (må man vel si).

    Det var ei som het Margrethe, fra Vestlandet vel, (hu prata ihvertfall dialekt).

    Hu bodde ved Bislett Stadion, inne i Oslo.

    Og jeg har vel skrevet om det, i et tidligere kapittel, at hu var i Hellinga 7B, en gang, som Pia og jeg, var på besøk hos faren vår, mens vi bodde, hos mora vår i Larvik.

    Margrethe hadde da kjøpt med en pose Maarud Potetgull, (100 grams vel), med ost og løk-smak, til Pia og meg.

    (Vi fikk en pose hver).

    Pia og jeg, var vel bare 6-7-8 år gamle da, (eller noe), så vi klagde litt, siden ost og løk, det var en litt vel ‘voksen’ smak for oss, på den her tiden.

    Vi var mer glad i Maarud Potetgull med paprika-smak.

    Og så kom vel den med salt, på andre plass.

    Men ost og løk, det var vel en litt for ‘sær’ smak, for Pia og meg, som var mest vant til vanlig norsk kost, vil jeg si.

    Så sånn var nok det.

    Men men.

    Margrethe hadde vel også en søster, mener jeg.

    Og en gang, etter at faren min ble sammen med Haldis.

    Så skulle faren min på dansketur, med Margrethe.

    Det var med Stena Saga, fra Oslo.

    (Ihvertfall var det en eller annen ferge, som gikk mellom Oslo og Fredrikshavn.

    Men det var ikke Holger Danske.

    For den har jeg aldri kjørt med.

    (Den likte ikke faren min heller, husker jeg.

    Folk sa også det, om den båten, at ‘Holger Danske holder kanskje’.

    Den båten gikk ikke for å være trygg, for å si det sånn.

    Men men)).

    Jeg lå i underkøya vel, (eller det må vel kanskje ha vært overkøya), mens faren min og Margrethe da, dreiv og ‘peisa på’, (mener jeg å huske ihvertfall), i underkøya da, på danskebåten.

    Men men.

    Så sånn var det.

    På Damsgaard, i Fredrikshavn, så ble faren min sur, for at jeg ville kjøpe negerboller, (eller sjokoladeboller, heter det vel nå), husker jeg.

    Men men.

    Det var vel forresten søsteren til Margrethe, som kjørte oss til danskebåten, gjennom Oslo.

    Hu kjørte ikke så sikkert, (sånn som jeg husker det), og de damene, de sleit fælt, med å finne en minibank, husker jeg.

    Så dette var kanskje ikke så bra forberedt da.

    Men jeg så et minibank-skilt, og det var til det som nå vel er DNB, på St. Hanshaugen, rett rundt hjørnet, for der jeg bodde, i fra 1996 til 2004, (i Rimi-leilighetene i Waldemar Thranes gate), og i den banken har også kusina mi Heidi, fra Follo, jobba, rundt år 2000 vel, husker jeg.

    (Selv om jeg aldri møtte henne der, men jeg ble fortalt dette vel, i begravelsen til bestemor Ågot, som vel var i år 2000, mener jeg.

    Men men).

    Så Margrethe og søstera, de var nok egentlig ikke fra Oslo nei, hvis man skulle dømme fra dialekten til hu Margrethe, og kjøringa til søstera da.

    (Sånn som jeg husker det).

    Men men.

    Margrethe hadde mørkt hår vel, og en gang, så lå det et postkort, til faren min, hos bestemor Ågot, (faren min og jeg pleide å få posten dit, av en eller annen grunn), undertegnet med ‘M’, husker jeg.

    Farmora mi Ågot, hu visste hvem Margrethe var husker jeg.

    For en gang, så sa Ågot det, at faren min skulle heller ha valgt Margrethe, enn Haldis da.

    Men men, bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da jeg bodde på St. Hanshaugen, mellom 1996 og 2004, og jeg gikk bort på Bislett, på noen søndager kanskje, for å handle på 7-eleven der, eller noe, i Theresesgate vel.

    Så hendte det, en eller to ganger, at jeg begynte å kikke på ringeklokkene, i bygårdene, rundt Bislett-stadion der, for å se om det stod ‘Margrethe’ på en av de.

    Men jeg huska ikke nøyaktig hvor hu hadde bodd, på begynnelsen av 80-tallet da, (altså cirka 20 år tidligere).

    Og jeg visste ikke etternavnet hennes heller, så jeg fant aldri ut om hu bodde fremdeles bodde på Bislett.

    Hvis jeg hadde sett at det stod Margrethe, på en ringeklokke der, så er jeg ikke sikker på det, om jeg hadde ringt på.

    Jeg hadde nesten ingen ting med faren min å gjøre, de årene jeg bodde i Oslo, (av grunner jeg skal forklare mer om i et senere kapittel).

    Faren min var for eksempel ikke på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, en eneste gang, i løpet av de åtte årene, som jeg bodde der.

    Og han var vel ikke på besøk, en eneste gang, i Ungbo-leiligheten, på Ellingsrudåsen, hvor jeg bodde, i cirka fem år vel, før jeg flyttet til St. Hanshaugen.

    Og det var fordi jeg hadde kuttet ut faren min, og ikke ønsket noe kontakt.

    (Og jeg ønsker heller ikke nå å ha noe med faren min å gjøre lenger.

    Det må eventuelt bli gjennom advokater, i for eksempel en omsorgssvikt-rettsak.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Ole Christian Skjellsbekk, i klassen min, sa forresten noe jeg har skrevet notat om her, mens vi gikk på Berger skole vel.

    Og det var, at han var på besøk, hos ei jente, som var alene hjemme, i Drammen, eller noe, vel.

    Men så kom plutselig foreldra hjem, sa han.

    Men hvem hu jenta var.

    Og hvorfor han Ole Skjellsbekk, fortalte meg det her, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det hendte at faren min, var med å kjøre oss på fotball-laget, (Berger IL), til bortekampene, en 5-6 ganger kanskje, det første året cirka, som jeg spilte.

    Dette var på Berger IL, aldersbestemte lag.

    Jeg spilte vel en 10-15-20 kamper kanskje, hver sesong.

    Og jeg spilte fra 1980 til cirka 1985 kanskje.

    Så jeg spilte kanskje mellom 50 og 100 kamper, for Berger da.

    Mest på midtbanen vel, og jeg var ganske tynn, (ihvertfall etterhvert), så jeg var en del reserve og, må jeg innrømme.

    Men men.

    Da jeg begynte å spille der, så ble vi vel kalt ‘Knøtter’.

    Og da jeg slutta, (siden vi ikke klarte å stille lag, noe jeg skal skrive mer om seinere), så ble vi vel kalt ‘Gutter’.

    Så sånn var det.

    Jeg scorte vel tre mål, for Berger, tror jeg.

    Det var et mål, mot et svensk lag, (fra like utenfor Gøteborg), som trener Skjellsbekk, kjente treneren for, og som vi derfor spilte mot, mens vi gikk på ungdomsskolen, (noe jeg skal skrive mer om seinere).

    Også scorte jeg en gang, mot et lag, fra ‘Dalom’, som hadde sendt tre lag, ned til Berger, en søndag vel.

    Det var et håndball-lag, for jenter vel, som de sendte.

    Så sendte de et fotball-lag, for gutter.

    Og et A-lag, i herre-fotball da.

    Og vi var vel de eneste, av Berger-lagene, som vant, tror jeg.

    Det var fulle tribuner nesten, siden A-laget skulle spille etter oss.

    Carl Fredrik Fallan, i klassen, erta meg, og sa noe sånt, som at jeg aldri scorte.

    Noe sånt.

    Jeg var vel venstre ving vel, og spilte nærme tribuene da.

    Så fikk Ole Skjellsbekk ballen, og hadde bare en forsvarer, mellom seg og keeperen vel.

    Jeg visste jo det, at Ole var den beste spilleren vår vel.

    Så jeg skjønte det, at nå kunne vi klare å score.

    For det var jo litt artig, at det var et lag, fra oppi ‘Dalom’, som vi spilte mot, og ikke for eksempel Selvik, som vi spilte mot to ganger hvert år, vanligvis vel.

    Men men.

    Så jeg løp alt jeg klarte da, på vingen.

    Jeg sa vel ingenting.

    Men Ole behøvde vel ikke å se opp, tror jeg.

    Han visste vel at jeg kom til å løpe der.

    For plutselig fikk jeg ballen, like foran mål, på venste side av målet da.

    (Uten at Ole så opp engang vel).

    Og det var bare for meg, å breiside ballen inn i målet.

    Så leda vi 1-0 da, (og vant etterhvert kampen klart vel).

    Så jeg sa ‘bra Ole’, og erta Carl Fredrik Fallan, på tribunen, litt tilbake da.

    Dette med målscoringa, gikk kanskje litt til hodet på meg.

    Så jeg ble bytta ut, litt seinere i kampen, sammen med Tony, (eller om det var kameraten hans, som het Frode vel), som gikk i klassetrinnet under meg, på Berger skole og Svelvik ungdomsskole, da.

    Så sånn var det.

    ‘Takk for måla gutter’, sa trener Skjellsbekk da.

    Jeg var litt flau, siden jeg ikke spilte så bra, i resten av kampen.

    Så jeg varte ikke noe.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg scorte også en gang, på en corner, mot Vinn Sande, eller noe vel.

    Også det målet var, da vi spilte på hjemmebane.

    Alle de tre målene, jeg scorte, for Berger, var i det samme målet, det som vendte mot Bergeråsen, på Berger-banen, (heter det vel).

    Jeg fikk ballen, etter en corner.

    Jeg stod cirka på 16-meteren.

    Odd Einar Pettersen, (som da hadde flytta til Berger, fra Nord-Norge vel), han kasta seg ned, sånn at jeg ikke traff han, med skuddet.

    Så traff jeg tverrliggeren.

    Og så fikk vi corner på nytt.

    Og så skjedde det samme igjen.

    Jeg fikk ballen på det samme stedet.

    Odd Einar Pettersen kasta seg.

    Og jeg skøyt nå et ganske lavt skudd, istedet, som gikk inn, i den høyre siden av målet vel.

    (Og jeg mener jeg hørte at en trener sa det, at keeperen burde ha redda.

    Men men).

    Odd Einar Pettersen sa det, til meg, at ‘så du jeg kasta meg, så du det?’.

    Jeg måtte innrømme at jeg så det, så han var engasjert da, må man vel si.

    Selv om det kanskje var litt rart, at de spilletrekkene, etter begge cornerne vel, (som kom etter hverandre), vel var nøyaktig de samme.

    Det var sånn, at jeg nesten sitter her, og lurer på om dette var konstruert, (og altså planlagt på forhånd), eller noe.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Per Furuheim, (storebroren til Thor Furuheim, som døde i den snøhule-ulykka, i hagen til Petter og Christian og dem, like etter at jeg flytta til Berger vel), han gikk også på fotballen.

    Per Furuheim, han gikk i klassen over meg, på Berger skole, husker jeg.

    En gang, som jeg satt på i samme bil, som Per Furuheim, på vei til en bortekamp, (mot Nordre Sande vel), så forklarte Per Furuheim, oss andre, som satt i den samme bilen, om hvordan han tenkte, når han prøvde å score mål.

    Per Furuheim sa det, at han prøvde å tenke inni seg, ‘hvor er målet nå?’, før han skøyt, hvis han var i en trengt situasjon, (og kanskje ble forsøkt taklet, eller kanskje ble skjermet, av en forsvarer da).

    For det er ikke alltid, at man har så god tid, når man spiller fotball.

    Så hvis man skal begynne å speide, etter hvor målet er, osv., så tar det kanskje for lang tid, og man mister målsjangsen.

    Dessuten så blir det vel som et overraskelsesmoment, hvis man bare skyter, uten å først se seg om, hvor målet er.

    Så det må jeg si, at var et bra fotball-tips, fra Per Furuheim, (hvis jeg skal være ærlig).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Per Furuheim sa også det en gang, på Bergeråsen, når jeg satt og venta, i bilen til faren min, mens han var inne hos mora hans, Ruth Furuheim, i Olleveien da.

    At jeg hadde ‘gulere tenner’, enn han.

    Dette sa han høyt, til noen andre unger, i Olleveien vel.

    Det var antagelig fordi jeg drakk så mye Coca-Cola hver dag, og bodde alene, og derfor kanskje var litt deppa, og ikke hadde ork til å pusse tenna, at jeg fikk så gule tenner.

    Det er mulig.

    Men men).

    Vi lærte ikke så mye fotballteknikk, som finter og sånn, når vi trente, med Berger IL.

    Vi øvde på å dempe ballen en gang, husker jeg.

    Og trener SKjellsbekk, studerte også hvordan løpsteknikk, som vi hadde, en gang, husker jeg.

    Jeg fikk høre det, at løpsteknikken min var bra, men at jeg mangla litt ‘kjøtt på beina’ da, (siden jeg var så tynn), av trener Skjellsbekk da.

    Ellers gikk det mye i jogging, rundt på Berger, de første treningene, hver vår, ihvertfall.

    Og ellers var det mest fotballspilling egentlig.

    På treningene.

    Vi trente etterhvert bare utendørs, når snøen hadde smeltet, på Berger-banen, så vi ble aldri så utrolig gode, må man vel si.

    Men men.

    Vi hadde ikke noen hall, på Berger, som vi kunne trene i, om vinteren.

    Det var bare gymsalen, på Berger skole, men der trente vi bare, når vi var Knøtter vel.

    Det var vel for liten plass, seinere, når vi begynte å bli eldre, tror jeg.

    Men men.

    En gang, når jeg var reserve, på en hjemmekamp.

    Så sendte hjelpetrener Røkås, (faren til Anders Røkås og han som kjøpte huset ‘vårt’ i Toppen 4, etter at foreldrene mine ble separert, i 1973 vel).

    Han sendte meg ut på banen, uten å ha fått klarsignal av dommeren.

    (Det var vel han som vanligvis dømte oss, på hjemmebane, en kar med hvitt hår vel, litt oppi åra vel).

    Så sånn var det.

    Jeg hadde fått instrukser, av hjelpetrener Røkås, om å si ditt og datt, til den og den, på laget vårt, om at vi skulle rokere om, på plassene vi spilte, på banen da.

    I forbindelse med byttet da.

    Men men.

    Når Røkås sendte meg, ut på banen, så la dommeren plutselig merke til, at Berger dreiv med noe bytte-greier.

    Og han blåste så frispark da, siden vi bytta spiller, (det vil si meg), på feil måte da.

    Uten å si fra til dommeren først.

    Røkås prøvde å signalisere til dommeren, i fem minutter kanskje.

    Men dommeren klarte ikke å oppfatte det, at Røkås ønsket å foreta et bytte.

    (Skjellsbekk var kanskje på ferie, eller noe, og derfor dreiv Røkås og bytta og leda laget da.

    Noe sånt).

    Men men.

    Det som skjedde, var jo at da fikk det Sande-laget, (eller hva det var igjen).

    De fikk frispark, kanskje 25 meter fra mål, eller noe, nede ved sidelinjen vel, (der Røkås hadde sendt meg inn på banen da).

    Jeg gikk jo da, og sa fra, til de andre på laget, (mens jeg fortsatt hadde det Røkås hadde bedt meg om å si, til de andre spillerne, i huet da).

    Så jeg fulgte ikke med på frisparket.

    Men han som tok det frisparket da, (for Vinn sande, eller noe), han skøyt det, rett i hue på meg, mens jeg så den andre veien, og prata med noen folk på laget mitt da, om hvordan vi nå skulle spille, osv.

    Så det var nesten sånn, som at dette var et ‘plott’, tenker jeg nå.

    At dette var noe avtalte greier, mellom begge lagene og dommeren kanskje.

    Jeg var jo fra Larvik, (eller hadde ihvertfall bodd der i noen år), så kanskje de tulla fælt med meg, i Nordre Vestfold, på grunn av det her da, at jeg også hadde bodd, nede i Søndre Vestfold.

    Hvem vet.

    Men men.

    Jeg fikk ihvertfall ballen kjempehardt, i huet, fra bare ti meters avstand kanskje, og gikk rett i bakken da.

    Jeg kom meg opp igjen, med en gang, og fortsatte å fortelle medspillerne mine, de instruksjonene, som trener Røkås hadde sagt da.

    Mens både spillere og tilskuere og trenere og sånn, lo vel, av meg da, siden jeg fikk ballen i huet, og datt da.

    Men det gjorde faktisk rimelig vondt.

    Men det var ikke sånn at jeg besvimte, av å få den ballen, så hardt i hue.

    Men det var ikke noe morsomt, for å si det sånn.

    Jeg huska hva Røkås hadde sagt, så jeg visste hvor jeg var, for å si det sånn.

    Men det var kanskje som å bli slått ned, i en boksekamp, kanskje.

    Så den episoden var ikke noe artig, husker jeg.

    Men men.

    Før en annen hjemmekamp, så spurte jeg han banemannen, (en høy, slentrete kar vel, som bodde nede på Berger, i arbeiderboligene kanskje, og som var 4-5-6 år, eldre enn meg, kanskje), om når det var, som vi skulle møte opp, igjen.

    Han sa et tidspunkt.

    (For jeg var tidlig ute da).

    Og det tidspunktet, var ganske lenge til.

    Så jeg sykla bort, mot Berger Brygge vel, var det vel.

    (For jeg likte ikke han banemannen, så bra vel, og det var ikke noen andre, som hadde dukka opp der enda, på laget da).

    Bort mot Berger Brygge der, så var det noen gutter, (som ikke spilte på laget), som dreiv og fanga noen småkrabber, og tøffa seg med det, å ha de i kjeften, mens de levde.

    Jeg var litt gira opp da, siden jeg skulle spille kamp.

    Så jeg prøvde også det, å ha en sånn krabbe i kjeften, husker jeg.

    Men men.

    Og det gikk greit, den kløyp meg ikke i tunga, eller noe, heldigvis, (husker jeg).

    Men men.

    Så hang jeg borti der da, til det tidspunktet, som han banemannen, hadde sagt, nærma seg.

    Men da jeg kom tilbake, til klubbhuset, så hadde kampen starta.

    Så jeg fant drakta mi, (eller om jeg hadde hatt den hjemme), og skifta kjapt da, og løp ut på banen.

    (For vi hadde hatt spillermøte, dagen før, eller noe).

    Og jeg skulle spille høyreving, var det vel.

    Men plutselig, etter 10 minutter kanskje, så ropte trener Skjellsbekk, var det vel, på meg da.

    For da hadde visst Berger, hatt 12 spillere.

    For når jeg ikke dukka opp der, til kampstart, så hadde trener Skjellsbekk da, (viste det seg), hivd innpå en annen spiller da, fra reservene vel, istedet for meg da.

    Så det var litt ergelig, husker jeg.

    Så mottoet er, ikke hør på han høye, slentrete banemannen, nede på Berger der.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, en sommerferie, så var fettern min Ove, på besøk, fra Follo da.

    Dette var før fellesferien, (men i begynnelsen av skoleferien da).

    Så det var sånn, at jeg skulle på den siste treninga, med Berger IL da, før fellesferien vel.

    Og da, så hadde jeg også han Ove, på besøk, borte hos Ågot.

    (Som var nesten som en lillebror for meg, på den her tiden, på begynnelsen av 80-tallet og slutten av 70-tallet da).

    Så jeg syntes nesten jeg måtte ta med Ove da, ned på Berger-banen.

    Så hørte jeg med treneren, (som enten var Skjellsbekk eller Røkås da.

    HVis det ikke var Leif Moen, som var trener for oss, det første året jeg spilte på Berger vel).

    Og da var jo dette i skoleferien, så det var bare seks spillere, medregnet Ove og meg, som hadde møtt, på trening da.

    Så vi spilte tre mot tre da.

    Og Ove og meg, og en Jebsen-sønn vel, vi spilte på samme lag da.

    Vi tapte ganske mye.

    Fordi Ove var vel to-tre år yngre enn meg, tror jeg.

    Og han Jebsen-sønnen, han gikk i klassen over meg, (mener jeg).

    (Thomas Jebsen het han vel, og han bodde, i et stort hus, like nedenfor Berger kirke der.

    Jeg lurer på om det var i det huset, som farmora mi Ågot, jobbet som tjenestepike, på 1940-tallet, osv.

    Men jeg er ikke helt sikker.

    Det er mulig at det var i et annet gårdshus, som også var tilhørende Jebsen-familien, nærmere riksvegen der.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så fetteren min Ove, fra Follo, han har faktisk vært med på en fotballtrening, med Berger IL, (lilleputt, eller smågutt, eller noe sånn kanskje).

    Og han trente da, sammen med folk, som var 2-3-4 år eldre enn han, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På en fotballtrening, med Berger IL, så var det sånn, at Eirik Lund, (storebroren til Ronald Lund, i klassen min, og tvillingbror av Arnt Lund), spente meg ned, tre ganger, bakfra, husker jeg.

    Så det var ikke sånn finfotball, som det gikk i alltid, når man trente med Berger.

    Det var kanskje litt unødvendig, mener jeg, å spenne meg ned tre ganger, når vi spilte på det samme laget.

    Og det bare var trening.

    Ei jente, som var med å trene, (Connie kanskje?), ropte et eller annet, den tredje gangen, som han Eirik Lund spente meg ned, når jeg hadde kommet meg forbi han, med ballen, ute på venstre vingen der da, mener jeg å huske.

    (Hu unnskylde han Eirik LUnd vel, eller noe.

    Men men).

    Men han Eirik Lund, han hadde visst også sagt det, (ifølge noen i klassen min vel), ved en annen anledning, at han ikke kunne bli med på fotballtrening, siden ‘leksene kom først’.

    Og det var ikke så populært, husker jeg, blant de folka, i klassen min, som bodde på Øvre.

    (Hvor Eirik Lund også bodde, på den her tida).

    De mente at Eirik Lund var barnslig vel, og at han sa det her, med en barnslig tone kanskje.

    (Noe sånt som ‘ædda bædda, jeg kan ikke bli med på trening, for jeg har lekser, og leksene kommer først. Ædda bædda’.

    Noe sånt kanskje?

    Jeg hørte ikke hva som ble sagt, så jeg skal ikke si noe sikkert.

    Men men.

    Eirik Lund savna kanskje tvillingbroren sin, Arnt Lund, som var litt mer som en forretningsmann vel, enn Eirik, og som vel aldri var å se, på noen fotballtrening, sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.

    Og Ronald Lund, i klassen min, han var vel heller aldri på noen fotballtrening, med Berger IL, tror jeg.

    Så Eirik Lund skal ha det, at han nok var den av de tre brødrene, som var på flest fotballtreninger, ihvertfall.

    Selv om han kanskje kunne ha sparka mer på ballen og litt mindre på beinet mitt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det).

    På en av de første bortekampene, som jeg spilte, for Berger.

    Mot Vinn Sande vel.

    Så spilte vi ikke på en stor bane, sånn som de A-lagene spilte på.

    Men vi spilte på en halv sånn bane kanskje.

    (Siden vi bare spilte knøtte-fotball da, så var banen vi spilte på mindre da, for å si det sånn.

    Og omgangene varte vel ikke i 45 minutter heller, som når A-lag spiller, men vi spilte vel kanskje i 20-30 minutter da, i hver omgang.

    Noe sånt.

    Men men).

    Det ble jo skikkelig møljefotball, noen ganger, av å spille på så små baner.

    Så en gang, som jeg fikk ballen, like utenfor straffefeltet vel, til Vinn Sande da.

    Mens faren min stod langs sidelinja, og så på, husker jeg.

    Så var det så tjukt, av Vinn Sande-spillere, mellom meg og målet.

    Men jeg så at Thomas Jebsen, (var det vel), stod en god del bedre plassert.

    (Han stod vel midt i straffefeltet deres, mener jeg å huske.

    Selv om han også hadde noen Vinn Sande-forsvarere, mellom seg og målet vel).

    Så jeg tok en sånn chip da, (heter det vel).

    Og bare tok et sånt ganske følsomt spark, med innersiden av foten, under ballen, (som var i lufta da).

    Sånn at ballen gikk i en bue, over to-tre Vinn Sande-forsvarere, og landa nesten på huet, til han Thomas Jebsen da.

    Et par meter lengre fremme, i straffefeltet, til Vinn Sande da.

    Men da ble faren min sur, tror jeg.

    For han ble borte fra sidelinja, etter det sparket mitt, mener jeg å huske.

    Men jeg hadde jo ikke noen andre, å spille til, så jeg måtte jo i det minste prøve, tenkte jeg.

    Selv om Thomas Jebsen vel ikke fikk noe ut, av den sjangsen, (eller om man skal kalle det halv-sjangse).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Sesongen etter, må det vel ha vært.

    For da spilte Christian Grønli, husker jeg, i det samme oppgjøret, nemlig borte, mot Vinn Sande.

    (Og Christian var et år yngre enn meg.

    Og det varierte, annenhvert år, om vi spilte på lag med de som var et år eldre, eller et år yngre, enn oss, på Berger da.

    Så sånn var det).

    Og da tok Christian Grønli, et spektakulært brassespark, helt ute på sidelinja, på den samme, lille fotballbanen vel, i Sande da.

    Så sånn var det.

    Og da husker jeg at trener Skjellsbekk fikk ros vel, og sa noen komplimenter, om sparket til Christian Grønli, ute på sida der, mener jeg å huske.

    (Selv om det ikke ble målsjangse kanskje, ut av det sparket.

    Men likevel.

    Det var kanskje det eneste brassesparket, som folk fikk se, i Sande, det året.

    Hvem vet.

    Det var vel ikke vanlig kost, selv for A-lagene, i Nordre Vestfold, vil jeg tippe på.

    Men men).

    Etterhvert, så slutta faren min å være med å kjøre, når vi skulle spille bortekamper.

    Og da laget vårt, skulle til Gøteborg, for å spille et par kamper, mot det svenske laget, som trener Skjellsbekk, kjente treneren til, mens vi gikk på ungdomsskolen, husker jeg.

    Så måtte jeg sitte på med Geir Arne Jørgensen, og dem, (som jeg hadde hørt, i 1979 vel, at faren min advarte Ågot mot, at jeg ikke burde ha noe med å gjøre), siden det var den eneste bilen, som hadde ledig plass.

    Men men.

    Det skal jeg skrive mer om seinere.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang, så husker jeg det, at faren min møtte en kamerat, nede på et hotell vel, i Tønsberg-traktene vel, og satt og prata der, i en time eller to vel.

    Mens jeg var nede i kjelleren der, og så på et sånt Cowboy og kaktus-skytespill vel.

    Og jeg ble så frista, til å spille det spillet, at jeg spurte kameraten til faren min, (var det vel), om å få en krone, til å spille på det spillet, når han var nede på do vel, og gikk forbi de automatene da.

    Dette var vel på slutten av 70-tallet en gang, tror jeg, kanskje like etter at jeg hadde flytta, til faren min.

    Jeg fikk ikke lov å få noen krone, av han kameraten til faren min.

    Som jeg ikke er helt sikker på hvem var.

    Og jeg vet ikke hva faren min og han kameraten hans, prata om der heller.

    men men.

    Det var bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, like etter at jeg flyttet til faren min vel.

    Så tok faren min meg med, når han skulle kjøre en Mercedes, for noen, gjennom Oslo.

    Det var ikke en vanlig Mercedes, men en Mercedes E600, eller noe sånt, kanskje.

    (Uten at jeg husker modellen så nøye.

    Men dette var rundt 1980 vel).

    Vi kjørte i faren min sin amerikanske stasjonsvogn da.

    Og til en villagate, i Sandvika eller Lysaker, eller noe sånt vel, på grensen mellom Bærum og Oslo Vest kanskje.

    Noe sånt.

    Også kjørte vi vel den bilen, til faren til Rune Kraft og broren, på Furuset vel.

    Noe sånt.

    Også kjørte vel han faren til Rune Kraft, (som vel hadde fjernstyrt bil, mener jeg å huske og i kjelleren så hadde de TV, hvor ungene pleide å være da, og jeg husker også at jeg så et Ringenes Herre tegneserie-album, (med Gollum, osv), hos dem, på slutten av 70-tallet eller begynnelsen av 80-tallet en gang vel. Men men. Så sånn var det).

    Han faren til Rune Kraft, han kjørte oss vel tilbake da, (tror jeg det må ha vært), tilbake til det stedet da, i Oslo Vest eller Bærum, hvor amerikaneren til faren min stod da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, som jeg var med faren min, så så jeg også på en dame-fotballkamp, uti der.

    Men jeg husker ikke navnet på hjemmelaget.

    Og jeg spurte om navnet på bortelaget, men det visste ikke hu tilskueren, som jeg spurte.

    (Dette var vel helt på begynnelsen av 80-tallet, mener jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, helt på begynnelsen av 80-tallet, en sommer, som jeg gikk ned til Haldis og dem.

    Så satt faren min og Haldis, på verandaen, til Haldis.

    I sola da.

    Det stod et plaskebasseng, imellom verandaen og huset til Haldis.

    Og oppi der, så satt Nina Monsen, (som var et år yngre enn meg), og Christell da, (som var to år yngre enn meg), helt nakne da.

    Og plutselig så begynte de, å løpe bortover plenen, helt nakne, og så snu, og sette seg opp i bassenget, igjen.

    Dette var før hverken Christell, Nina Monsen, (eller meg selv), hadde kommet i puberteten.

    Så disse jentene hadde ikke antydning til pupper, og de hadde ikke fått hår på fitta, (som det vel heter).

    De var kanskje 8-9 år da, og begge løp ut av bassenget nakne, i noen sekunder, annenhver gang.

    Og så gikk de opp i bassenget igjen.

    (Uten at jeg vet hvorfor de dreiv og blotta seg sånn.

    Men men).

    De lo og skrålte og hadde det morsomt da sikkert.

    Jeg satt fullt påkledd, på verandaen til Haldis, og visste vel ikke hvor jeg skulle se vel, eller hva jeg skulle gjøre.

    Så til slutt så gikk jeg vel bare hjem vel.

    (Til Hellinga 7B, hvor jeg vel bodde ennå, da denne episoden hendte.

    Så sånn var vel det).

    Men men.

    En gang, i løpet av det drøye året vel, som jeg var kamerat med Petter og Christian Grønli, før mora deres døde.

    Tove Grønli døde i februar 1981 vel, som var det året jeg fylte 11 år, så dette skjedde det året jeg fylte 10 år, vil jeg tippe på.

    Petter og Christian, de dro meg med, opp på Brekke gård, som var en gård, som lå oppå et fjellplatå, kanskje 20-30 meter over Drammensfjorden.

    (Bergeråsen lå liksom mellom Brekke gård og Drammensfjorden da.

    Hvis noen skjønner hvor Brekke gård lå da.

    Brekke gård lå litt oppå fjellet, må man vel si.

    Men men).

    Når vi kom fram til Brekke gård, (hvor vi vel ikke egentlig hadde noe spesielt mål for turen, Petter og Christian bare dro meg med dit da).

    Så var det en innhengning der, med to hester da.

    Dette var enten ponnier, eller unge hester da.

    Jeg hadde såvidt vært på riding, ved Tagtvedt, når vi bodde i Mellomhagen kanskje, (hvis det ikke var før dette også).

    (Når jeg bodde hos mora mi da).

    Og jeg kjeda meg kanskje litt der oppe.

    Petter og Christian fortalte vel det, at de hadde ridd, på de hestene der oppe, tidligere.

    Noe sånt.

    Så jeg måtte nesten prøve å ri på de hestene, jeg og.

    De hadde ikke sal på seg da, naturlig nok.

    Men jeg klatra opp på gjerdet, til innhegningen, til de hestene da.

    Og da, så syntes kanskje de hestene, at det var artig, med noen gærne gutter, som kom og besøkte dem.

    For jeg slapp meg oppå den ene hesten, som stod ved siden av gjerdet da.

    Og den hesten, den begynte å ri rundt, i den innhegningen der, med meg oppå da, klamrende med armene mine, rundt halsen, på den hesten da.

    Den kunne jo ikke ri så fort rundt der, så jeg falt ikke av.

    Men det som virka litt skummelt, det var det, at den andre hesten der, den gikk opp på bakbeina, og traff meg nesten med hovene på forbena, husker jeg.

    (Selv om jeg ikke er sikker på, om den hesten var aggressiv, eller om den bare syntes at det var morsomt, at en gutt havna oppå den andre hesten der.

    Det veit jeg ikke sikkert).

    Men den andre hesten, den løp etterhvert bort til i nærheten av det ene gjerdet igjen.

    Og da fikk jeg sjangsen til å gå av igjen da.

    Like hel, utrolig nok.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så gikk vi litt rundt der, Petter, Christian og jeg.

    Vi gikk litt rundt Brekke gård der da, litt vekk fra de hestene.

    Også gikk vi tilbake til gården der, etter en halvtime kanskje, (eller noe).

    Og da var en bonde på plass der, sammen med hestene.

    (Jeg vet ikke om han bodde på Brekke gård der, eller ikke, det er jeg ikke sikker på dessverre.

    Jeg hadde jo bodd i mange år, i Larvik og, så det veit jeg ikke dessverre).

    Men da jeg bodde i Liverpool, fra 2005 til tidligere i år, så fant jeg tilfeldigvis ut det, i 2008, eller noe, kanskje.

    At Haldis sitt pikenavn, var Brekke.

    Men det var visst fra faren, som het Hans Brekke, eller noe vel.

    (En kar fra Vestlandet vel).

    Og ikke fra Berger vel.

    Petter og Christian, de likte vel ikke Haldis så særlig, tror jeg, (etter at vel både Whiskey og Vodka, (to hamstere vel, og vel ikke marssvin, som jeg skrev vel, i et tidligere kapittel)).

    Både Whiskey og Vodka, døde nede hos Haldis vel.

    Jeg tror den siste av de, ble borte, en gang Pia var på besøk der, og jeg dukka opp der, for å besøke Pia vel, som vel var på besøk, fra mora vår, i Larvik.

    Da lurer jeg på, (jeg mener jeg husker det, ganske vagt), at en av hamsterne, gikk løse, ved verandaen til Haldis, eller noe, vel.

    Og jeg lurer på om ikke den siste hamsteren ble borte, mens jeg var der, for å snakke med Pia.

    Men dette husker jeg ikke helt sikkert, hvordan dette var.

    Men men.

    Men jeg vet ikke om Petter og Christian visste det, at Haldis het Brekke, til etternavn.

    Da ville de kanskje ikke gått opp til Brekke gård, siden de vel ikke likte Haldis vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, så fikk jeg lov til å gå opp på loftet, (mener jeg det var), hos Haldis og dem.

    (Sikkert av Haldis da.

    Dette må ha vært rundt den tiden, like etter at vi var tilbake fra Jugoslavia, tror jeg).

    Og jeg fant et sverd, (eller om det var to), oppå loftet til Haldis og dem da.

    De sverdene var butte, i enden, så de var liksom ikke klare til ‘krig’ da.

    Og de hadde ikke skarpe egg-er.

    Men de var ganske spisse da, langs hele sverdet.

    Og de hadde en klinke, som løsnet hele tiden, (sånn som jeg husker det).

    Så de sverdene var ikke så forseggjorte vel.

    Men men.

    Men det sverdet så ganske kult ut, på veggen vel.

    Og jeg fikk det sverdet, av Haldis vel.

    Jeg lurer på om det sverdet, (eller om det var en kårde, eller noe), var et sverd, som Jan eller Viggo, hadde fått av faren eller stefaren sin, i Syden, eller noe, en gang.

    Noe sånt kanskje.

    (uten at jeg husker det helt nøyaktig).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den gangen, rundt 1980 vel, borte hos Ågot, som Øivind sa det, at han hadde sagt til Gutta på Skauen, under krigen, at han ikke ville bli med dem, på skauen, siden han hadde sagt, (som han sa, mens jeg var i stua dems, i 1980 en gang vel), ‘jeg har kjærring og ungær jeg’.

    Så sånn var det.

    (Enda vel Øivind bare hadde et barn, nemlig faren min vel, under krigen.

    Onkel Håkon ble vel født etter krigen, hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men det jeg glemte å skrive om vel.

    Det var reaksjonen til farmora mi Ågot, da Øivind sa det her.

    Og hu reiste seg opp av stolen da vel, (hvis hu ikke stod fra før), og neste ‘freste’, mot Øivind da.

    Uten at hu forklarte det, om hvorfor hu gjorde det da.

    Men det var kanskje noe de holdt tilbake.

    Det er mulig.

    Men men.

    Noe de ikke ville prate om, som skjedde under krigen.

    Hvem vet.

    Farmora mi, Ågot, hu sa til meg, (utenom sammenhengen liksom), en gang, at ‘dem var ikke noe snille mot tyskerjentene’.

    Uten at farmora mi forklarte noe mer, om hva hu mente med det.

    Men men.

    Det skjønte jeg ikke, men jeg fikk meg ikke til å spørre heller.

    For det var ikke vanlig, at Ågot prata sånn om krigen osv.

    Og det var helt utenom sammenhengen liksom, så jeg ble kanskje litt paff da.

    Men men.

    En gang viste Ågot meg uoppfordret, et rasjoneringskort, som hu hadde hatt liggende vel, fra krigens dager da.

    Man måtte klippe av en sånn liten kartong-bit, av det kortet, hver gang man kjøpte en pakke smør, eller lignende, i butikken da.

    Sånn at ingen fikk kjøpe mer enn en pakke smør i uken kanskje.

    Siden smør vel var mangelvare da kanskje, under krigen.

    Så sånn var det.

    Men Ågot forklarte meg ikke det, om hvorfor hu viste meg det her kortet da.

    Men det var jo litt artig da, å se et sånn ekte rasjoneringskort, fra krigens dager.

    Det er jo sant.

    Så det var jo litt morsomt da.

    Men jeg vet ikke om det var noen mer alvorlig grunn, som Ågot hadde, for å vise meg det rasjoneringskortet.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det er mulig at vi tog toget forresten, da Petter og Christian var med meg til Larvik, for å besøke mora mi, i Jegersborggate, den gangen, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel vel).

    For jeg mener at vi tulla litt, med en sånn vannkaraffell, som pleide å stå, i NSB sine togvogner, på Vestfoldbanen.

    Passasjerene, hadde lov å hente seg et pappbeger med vann da, fra den karaffellen, under togreisen da.

    Men jeg husker en gang, at noen andre unger, som var med meg til Larvik, og meg selv, tulla fælt, med den karaffellen.

    Vi kjeda oss vel, og satt et beger som vi hadde drukket av, tilbake oppi den beholderen, for beger, sammen med de rene drikkebegerne da.

    Og da vi fikk litt kjeft, husker jeg, av ei dame, som reiste med det toget da.

    Dette var antagelig ganske nærme Larvik, for en god del passasjerer, gikk av i spesielt Tønsberg og Sandefjord da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som jeg var aleine hjemme, med Pusi, i Hellinga 7B.

    Så leika jeg med barbermaskinen, til faren min.

    Jeg hadde ikke noe skjeggvekst selv, på den her tida.

    Men jeg tulla med Pusi, og prøvde den barbermaskinen litt på den katten da.

    Og da var den barbermaskinen litt mer effektiv, enn jeg hadde regna med.

    Så plutselig så hadde jeg barbert av halvparten av et av følehornene, til Pusi da.

    Petter og Christian klagde vel, (mener jeg å huske litt vagt), og mente at det så dumt ut kanskje.

    Men jeg syntes ikke at det gjorde noe da.

    Og jeg tror ikke at katta syntes at det gjorde noe vondt.

    Men men.

    Så Pusi hadde et følehorn, (heter det vel), som var litt vel kort da.

    Og det følehornet vokste vel ikke heller ut igjen, tror jeg.

    (Hvis jeg ikke husker feil da).

    Så sånn var det.

    Men Pusi døde jo ikke så lenge etter dette.

    Så om sånne følehorn vokser ut igjen, på katter, det tørr jeg ikke å si helt sikkert dessverre.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Når Pia bodde hos mora vår, i Stenseth Terrasse, utafor Drammen.

    Så gikk på Solberg skole, tror jeg, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Solberg lå vel litt nærmere Drammen, enn Stenseth terrasse, mener jeg.

    (Selv om jeg aldri var på den skolen akkurat men).

    Men det som skjedde, det var at ei jente, på den skolen, som Pia gikk på, uti der.

    Hu dytta Pia ned av en snøhaug, (eller noe), en gang, på skolen, tror jeg.

    Så Pia slo ut en tann.

    Og hu måtte ha regulering da.

    Så det var kanskje litt ergelig.

    Jeg husker det, at faren min, han klagde på den tannlegen, som hu hadde.

    Men hu fikk vel en ny tannlege, tror jeg, når hu flytta til faren min, (eller noe), og fikk flytta rundt på tennene i kjeften sin da, sånn at de så ganske normale ut.

    Selv om hu vel mangler en tann der, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg var jo ganske ofte, oppe hos Petter og Christian og dem, i Havnehagen 4, på Bergeråsen, (før mora deres døde).

    Og jeg husker at jeg så en del sport hos dem.

    Da pleide det å være han Willy, (som var sammen med Tove Grønli da), og Petter og Christian, og meg, som så på sport da.

    Jeg husker at jeg så et nyttårshopprenn der, (sikkert like etter at Pusi forsvant).

    Jeg så også en cupfinale, i fotball på TV der, mellom Lillestrøm og Vålerenga, husker jeg.

    Petter og Christian, (og vel muligens også Willy), holdt med Lillestrøm, men jeg holdt med Vålerenga.

    Det var ikke noe spesiell grunn til det.

    Unntatt en kanskje.

    Og det var fra da jeg gikk på Østre Halsen skole, (i første klasse der), da jeg bodde hos mora mi, i Mellomhagen.

    Da var det en jente vel, (hvis jeg husker riktig), i den klassen, som skrøyt av det en gang, til frøken, at hun hadde besteforeldre, som holdt til, i Lillestrøm da.

    Og da bodde dem sånn til, at dem kunne se ned, på Åråsen, når Lillestrøm spilte, (husker jeg at hu jenta vel sa da).

    Så da var det kanskje sånn, at dem bodde høyt oppe, i noen blokker, eller noe sånt, i sentrum av Lillestrøm da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg visste ikke hvem dette var, som hadde besteforeldre, i Lillestrøm.

    (Jeg visste ikke, på den her tida, at Johannes sin slekt, var fra Leirsund, i nærheten av Lillestrøm vel.

    Men men).

    Så jeg syntes kanskje ikke at jeg kunne holde med Lillestrøm da, siden ei som hadde gått i klassen min, hadde besteforeldre der liksom.

    Men men.

    I den klassen, (eller om det var i den klassen jeg gikk i, året etter, på Torstrand skole).

    Så var det ei jente i klassen, som hadde en onkel, i Sande, i Vestfold, (like ved Berger, hvor faren min var fra).

    Og etter noen måneder, så sa vel hu jenta, at han onkelen, i Sande, hadde dødd, for han hadde fått traktoren over seg, (eller noe sånt).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Petter, Christian, Willy og meg, vi så også noe håndball en gang, på TV, oppe hos Tove Grønli der da.

    Det var vel en håndball-landskamp, for kvinner, mener jeg.

    Og da sa han Willy det, at hu keepern til Norge, hu var fra Glassverket, (som ligger like før Drammen, hvis man kjører fra Berger/Svelvik og nordover, inn til Drammen da).

    Og han Willy sa også det, at han hadde vært sammen med hu landslagskeeperen.

    Så han Willy var kanskje fra Glassverket da.

    Jeg ble vel kjent med Christian og Petter, i 1980, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og mora deres døde jo i februar 1981.

    Og dem flytta til faren deres, i Mexico da.

    Så dette må vel ha vært under en håndballkamp, i 1980 vel, vil jeg tippe på.

    Så hvis Norge hadde en håndball-keeper, fra Drammen/Glassverket, i 1980, så veit kanskje hu hvem han Willy er da.

    (For jeg veit ikke etternavnet hans, eller hvor han er fra og sånn da.

    Men så kanskje hu kan bekrefte det, hu landslags-keeperen, at disse navnene ikke er noe jeg dikter opp, eller noe.

    Det er mulig).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå begynner klokka å bli halv et her, på hostellet.

    Så selv om det er lørdag, så burde jeg vel kanskje slutte å skrive snart.

    Jeg får se om jeg får skrevet mer i morgen.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Nå er det søndag kveld, og jeg har vaska klær i dag, osv., men jeg får se om jeg får skrevet noe mer her og, selv om klokka er mer enn 23 må, men jeg kjeder meg litt da.

    Så sånn er det.

    Like etter at jeg flytta til faren min på Berger, så hendte det jo, i begynnelsen, at jeg kjeda meg litt, siden jeg ikke kjente noen, på Berger og Sand.

    (Bortsett fra fetteren min Tommy, som var mye yngre enn meg, og bortsett fra Geir Arne Jørgensen, som faren min advarte mot da).

    Så en gang, på vei bort til Ågot, etter skolen.

    Den første vinteren, som jeg bodde på Berger.

    Så var jeg kanskje litt sur, fordi faren min ikke ville hente meg, på skolen.

    Og siden jeg hadde en så lang skolevei, bort til Ågot, hvor det spesielt på de siste hundre meterne, kunne blåse skikkelig surt, sånn at vinden og ofte også snø eller snøføyke, kunne piske en i ansiktet da.

    Så ofte når jeg kom inn i huset til Ågot, så så jeg nok ganske rosa ut i trynet, etter å ha gått ute i kulda, og fått juling av vinden og snøføyke osv. da.

    Så sånn var det.

    (Spesielt vinterne på begynnelsen av 80-tallet, var ganske ille, mener jeg å huske.

    Selv om kanskje vinterne ble litt mildere etterhvert.

    Det er mulig.

    Men men).

    Så en gang, når jeg så noen unger, som akte, ned den stien, som går fra mellom Hellinga og Gamlehjemmet der, og ned mot ved der Teskjekjærringa bodde, nederst i Havnehagen.

    Så prøvde jeg kanskje å bli kjent med nye unger da, for jeg så en jente på min alder vel, som også akte der da.

    Og det var storesøstera til Lille-Oddis, sånn som jeg har skjønt det seinere.

    Og hu begynte å kryne meg, husker jeg, når jeg ikke ventet det.

    Så hu har aldri prata noe med, i årene etterpå.

    Hu gikk i klassen over meg vel, og jeg mener jeg fant henne på Facebook, da jeg bodde i Liverpool, og hu var på lebseklubb da, (sånn som det så ut for meg, ihvertfall), så hu var nok en guttejente da, må man nok si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og når jeg kom bort til Ågot og dem, så kunne dem se på meg, at jeg hadde lekt.

    (Og blitt kryna da, eller hvordan dem skjønte at jeg ikke hadde gått rett dit).

    Og jeg fikk vel nesten kjeft vel, fordi jeg hadde lekt litt, for jeg gikk den ganske lange veien, bort til Sand da.

    Men der kunne jeg jo ikke leke med noen, for faren min advarte mot den og den da, (hørte jeg at han sa til Ågot, en gang, en av de første dagene jeg bodde på Berger vel).

    Og det var litt kjedelig, å bare leke med Tommy og, for å si det sånn.

    Så jeg prøvde nok å bli kjent med nye folk da.

    Det var nok ikke det at jeg syntes det var så artig å ake.

    Det var nok mer det, at jeg syntes det var litt lang skolevei kanskje, som jeg hadde.

    (Jeg hadde jo lengst skolevei, av alle på Berger skole, hvis jeg ikke tar feil).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men hvorfor hu storesøstera til Lille-Oddis, (de bodde i Leirfaret, i noen trygdeboliger der vel), plutselig begynte å kryne meg, nederst i akebakken der, like ved der Rolf Stenberg og dem bodde vel, (en som hadde ei datter med rødt hår, som gikk i klassen over meg vel).

    Det vet jeg ikke.

    Men jeg kan ikke vite alt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Den første 17. mai, som jeg bodde på Berger.

    Så var jeg tidlig oppe, for jeg var bare ni år da, og syntes at 17. mai var artig.

    Så jeg hadde funnet 17. mai-programmet, borte hos Ågot kanskje.

    Og jeg gikk opp på Øvre, for å se på musikk-korpset, som liksom vekte opp Bergeråsen da, om morgenen, på 17. mai.

    Ole Christian Skjellsbekk, (han som liksom var ‘sjefen’, i klassen min), han var i skolemusikken, husker jeg.

    Og han kjente meg igjen, der jeg stod som ensom tilskuer vel, i hoved-bilveien da, (jeg husker ikke hva den veien heter igjen), opp til Øvre.

    Så Ole sa ‘hei’, til meg, (var det vel), mens han gikk som musikant, i musikkkorps-toget da.

    Om morgenen, på 17 mai, 1980 vel, oppe på Øvre da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men jeg syntes det var litt flaut, året etter.

    At jeg hadde tatt av sånn, på 17. mai, året før.

    Og at jeg hadde vært den eneste tilskueren, til musikk-korps-toget da, om morgenen, på 17. mai, på Bergeråsen, i 1980.

    (Ihvertfall der hvor jeg stod).

    Så året etter, så maste jeg meg til det, å få lov å dra til Larvik, på 17. mai.

    For jeg syntes det, at 17. mai i Larvik, var mer artig da, siden det var mere folk og sånn.

    Larvik er jo en by, og Berger er jo bare en landsby kanskje, (må man vel si).

    (For å være litt slem mot Berger.

    Men men).

    Det var et problem med dette, og det var det, at mora mi bodde på Stenseth Terrasse, i Drammen, på den her tiden.

    Men jeg hadde jo en kamerat, i Larvik, som het Frode Kølner.

    Og jeg fikk lov til det, å bo hos dem, i 17. mai-helgen da, i 1981, tror jeg det må ha vært.

    Og jeg gleda meg fælt til det her da, og prøvde å spare sammen masse mynter, som jeg liksom skulle ha det morsomt for, nede i Larvik da, mens jeg feira 17. mai der da.

    Og vi fikk utdelt noen mai-blomster, på Berger skole, av klasseforstander Allum vel.

    Og den vanlige prisen, for sånne mai-blomster, til å ha i grillen, på biler, den var fem kromer.

    Men jeg tenkte bare på å få penger, til å bruke, i Larvik.

    Så jeg sa det til onkel Håkon, at de kosta 7.50.

    Så solgte jeg en mai-blomst til onkel Håkon da.

    Men han ga meg ikke noen penger.

    Så dette hjalp ikke noe, på mitt 17. mai-budsjett.

    For onkel Håkon skulle betale seinere, eller noe, da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så dro jeg med toget vel, ned til Larvik da.

    Jeg hadde fått fri, av klasseforstander Allum, en ekstra dag.

    Og da, så ble jeg med Frode Kølner, ned på Torstrand skole da, i Larvik, på 16. mai, i 1981, må det vel ha vært.

    Men Frode Kølner, han gikk jo i parallell-klassen min.

    Så Frode, var det vel, foreslo det, at jeg skulle bli med min gamle klasse, den dagen.

    Og så havna jeg i tre skoletimer da, (eller noe), i min gamle klasse, på Torstand skole, hvor jeg gikk i andre klasse da, i skoleåret 1978/79, og litt av tredjeklasse, (fram til oktober vel), i skoleåret 1979/80, da jeg flytta til faren min.

    Så jeg gikk altså også en dag i fjerde klasse, på Torstrand skole.

    Så det var artig.

    Men men.

    Så jeg gikk andre klasse, på Torstrand skole.

    Også gikk jeg fra cirka 20. august ta, til cirka 15. oktober kanskje, (altså i cirka to måneder), på Torstrand skole, i tredje klasse.

    (Før jeg flytta til faren min på Berger da.

    Og i første klasse, så gikk jeg jo på Østre Halsen skole).

    Også gikk jeg også en dag i fjerde klasse, på Torstrand skole, nemlig 16. mai 1981 da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Dette var den klassen som Atle Farmen, (som var så god i fotball, og som jeg foreslo for mora mi, å oppfalle min halvbror Axel, som ble født i 1978 etter, da vi bodde i Jegersborggate, (da mora mi spurte), siden jeg trodde at Axel ville bli god i fotball da, hvis han het Atle, siden Atle Farmen var best i klassen vår, i fotball da. Så sånn var det).

    Atle Farmen, er nå direktør, i Mars Norge vel, har jeg funnet ut, da jeg bodde i Liverpool, og jeg har kontaktet han, angående om det er greit, at jeg fra min nettbutikk, (Godtebutikken.net), selger m&m’s til Norge. Men han har ikke svart. Men men.

    Sølvi, som var venninna til søstera mi, Pia, gikk også i den klassen.

    Og en som het Kai da.

    Vi hadde kosetimer, siden det var dagen før 17. mai.

    Og den klassen hadde fått tilbake hu lærerinna, som dem hadde, i 2. klasse.

    (Og hu som var streng mot meg, i begynnelsen av 3. klasse, hu hadde altså slutta da, sånn som jeg skjønte det.

    Hu hadde bare vært en vikar.

    Hva vet jeg).

    Men men.

    Kai, han tulla med meg, og syntes kanskje det var artig, at en som slutta i 3. klasse, og flytta til faren sin, nesten ti mil unna, (og til en annen del av Østlandet, må man vel si), plutselig kom tilbake, en dag, dagen før 17. mai, skoleåret etter.

    Så Kai lo og tulla med meg, mener jeg å huske.

    Han var kanskje klassens klovn eller skøyer, eller noe.

    Det er mulig.

    Så jeg reagerte på tullinga til han Kai da, og når jeg fikk i oppgave, å tegne en tegning, på tavla, i en av kosetimene.

    Så skreiv jeg ‘Kai’, under den tegningen, av et troll, eller et monster, (eller hva det var igjen, som jeg fikk i oppdrag å tegne).

    På Torstrand skole, så satt jo alle helt pent, på rekke og rad, på pultene sine.

    Og folk satt ikke sånn ‘hulter til bulter’, og i grupper, sånn som vi gjorde, i klasserommet vårt, på Berger skole.

    Og frøken slo med en gang ned, på det, at jeg skreiv ‘Kai’, på tavla.

    For det var erting da, og det ville de ikke ha noe av, på Torstrand skole, sa hu frøkna da.

    Så sånn var det.

    Så jeg klarte altså å få kjeft av frøken da, i en kosetime, på en skole jeg egentlig ikke gikk på lenger, 16. mai 1981 da.

    Så det var jo bra prestert, for å si det sånn.

    Men men.

    I Larvik, så var det populært, (lærte jeg vel av Frode Kølner), å ta et sånt rør, som var på noen plast-kleshengere, og bruke det røret, som spytterør, for erter da.

    Det skulle ikke være hermetiske erter.

    Men tørkede erter, som man fikk kjøpt ganske billig, i esker, i matforretningene da.

    (Det kosta kanskje fem kroner for en eske tørkede erter, eller noe).

    Dette hadde jeg vel ikke lært om på Berger, så dette var nok noe ‘Larvik-greier’.

    Men men.

    Frode lærte meg også et annet triks.

    (Det med ertene var kanskje en annen gang).

    Og det var å fylle vann i ballonger.

    Og så kunne man kaste de da.

    Så sånn var det.

    Jeg sov oppe i andre etasje, i huset til Frode Kølner og de.

    (Frode og foreldrene, de hadde sine soverom i første etasje da.

    Men Frode hadde også et slags leke/gjeste-rom, i andre etasje da, med utsikt til Larvik sykehus, blant annet.

    Så sånn var det).

    17. mai, så våkna jeg av det, at noen gutter, spyttet erter, på vinduet til rommet ‘mitt’.

    Frode og jeg, hadde jo laget vannballonger, dagen før.

    Så jeg heiv naturlig nok, (må man vel si), et par vannballonger, etter de her rakkerungene da.

    (Som jeg lurer på om kan ha vært Oskar og noen andre gutter.

    Men dette husker jeg ikke helt sikkert.

    Men det var bare et navn jeg tenkte på om det kunne være nå.

    Jeg kjente jo han Oskar, fra da jeg bodde i Jegersborggate.

    Men det var jo et par år tidligere, for å si det sånn.

    Men men).

    Faren til Frode Kølner, ble sinna og sur, siden det lå ballongrester og vann som fordampet, på fortauet, utenfor huset deres.

    Så sånn var det.

    Så jeg fikk vel skylda for det her.

    Selv om det med vannballongene vel var Frode Kølner sin ide.

    Og selv om det var noen rakkerunger som hadde startet denne ‘krigen’, ved å vekke meg, med å spytte erter, på vinduet, i det romme jeg sov på da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Frode og jeg gikk også rundt, med vannballonger, i Larvik sentrum da.

    Frode hadde sagt noe om russ og russekort og sånn kanskje.

    Jeg var kanskje litt høy i hatten, siden jeg hadde flytta til faren min.

    Så da jeg så en rødruss, like nedenfor postkontoret, i Jegersborggate, så kasta jeg en vannballong, etter han russen og en kamerat da.

    (Enda jeg bare var ti år.

    Og han russen nok var atten år da.

    Men men).

    Han rødrussen begynte å løpe etter meg, ned til en urmaker det, og så over gata, til ved en bank, som lå på høyre siden av Larvik Torg, når man stod vendt mot DNC-bygget.

    Noe sånt.

    Så tok han russen igjen meg da, og dunka huet mitt i asfalten mener jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Før han stakk igjen.

    Så da følte jeg meg ikke så veldig smart, for å si det sånn.

    Jeg fikk kjeft av frøken og fikk bank av en rødruss, og faren til Frode Kølner ble også sur på meg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men problemene var ikke ferdige med dette.

    Faren min henta meg i Larvik, tror jeg.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg satt på med han, tilbake til Berger da.

    Og faren min begynte å klage på det da, at jeg hadde tatt for mye penger, for en 17. mai-blomst, fra onkel Håkon da.

    (De hadde funnet ut at den vanlige prisen var fem kroner da.

    Men jeg trodde kanskje at det var lov å prøve å tjene litt penger, for seg selv og da, og slå på noen prosenter fortjeneste, til seg selv da.

    Jeg gleda meg jo så mye, til å være i Larvik, på 17. mai.

    Kanskje fordi jeg syntes det var morsomt, i Larvik på 17, mai, den gangen som jeg gikk på Østre Halsen skole, og vi gikk hele veien, fra Halsen til Bøkeskogen, i Larvik.

    (Selv om rektor Ness, på Østre Halsen skole, døde den samme dagen da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Faren min, trua i bilen, med at han skulle si fra, til skolen, om at jeg hadde tulla, med mai-blomst-prisen da.

    Jeg begynte nesten å grine, og sa at han ikke måtte gjøre det.

    Og det gjorde han vel ikke heller, tror jeg.

    Og neste gang, som jeg prata med onkel Håkon, borte på Sand, en dag eller to etter det her kanskje da.

    Så ga onkel Håkon meg en fem-kroning, for den mai-blomsten da, sammen med en sur mine eller kommentar kanskje da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så det var siste gangen jeg gadd å selge maiblomster, for å si det sånn.

    Men men.

    Og siste gang jeg la på for kjente vel.

    Eller hva man skal kalle det.

    Så da dreit jeg meg ihvertfall ut skikkelig, må man vel si, den 17. mai-helgen der, som vel var 17. mai-helgen 1981 vel, hvis jeg husker riktig.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mora mi flytta jo etterhvert, tilbake til Larvik og Jegersborggate igjen, etter å ha bodd i Stenseth Terrasse der, i ihvertfall et år vel.

    Noe sånt.

    Og en gang, som jeg var i Larvik, (enten hos mora mi eller hos Frode Kølner), så sa Frode Kølner det, at det hadde flytta inn noen folk, i et hvitmalt trehus vel, like ovenfor lekeplassen vår der, (ved de blokkene), som var ville og forfærdelige da.

    Eller noe.

    (De må vel ha vært naboene til hu Lillan da, tror jeg.

    Og de bodde liksom mellom lekeplassen, (utafor de blokkene), og Falken da.

    Så sånn var det).

    Så jeg begynte jo da å kjegle, med ei jente, som bodde i det huset.

    Vi krangla fælt.

    Sånn at Frode Kølner hørte det, tror jeg, og dukka opp fra huset sitt, på hjørnet av Trygves gate da.

    Hu jenta, (som Frode hadde sagt at var så gæern da).

    Hu kalte vel meg et skjellsord da.

    Så svarte jeg, ‘tror du jeg er et speil, eller’.

    (At hu trodde jeg var et speil, og så seg selv i speilet.

    Og kalte seg selv noe dumt da.

    Noe sånt).

    ‘Ja’, sa hu jenta da.

    Og vi syntes vel kanskje begge at vi hadde vunnet krangelen/diskusjonen.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, i løpet av de første årene, som jeg bodde på Berger, så skjedde det også noe rart, når jeg besøkte onkel Håkon og dem.

    Jeg satt vel på rommet til Tommy, og Lene var også der.

    Plutselig så hoppa Tommy, (som er 4-5 år yngre, enn Lene vel), på Lene, og fikk henne ned i gulvet.

    (Lene, som er døv, smilte fælt, husker jeg, mens dette foregikk, så hu syntes nok at det var morsomt, tror jeg.

    Og de hadde nok gjort det her før og, tror jeg.

    Men det var ikke sånn, at jeg var så ofte oppe hos Tommy og dem.

    Ihvertfall ikke etter det her).

    Tommy satt oppå Lene.

    (Jeg kan vel kanskje ha vært 10-11-12 år, da det her skjedde.

    Lene må vel også ha vært 10-11-12 år da.

    Og Tommy, 4-5 år yngre da.

    Så han var vel 6-7 år kanskje.

    Noe sånt).

    Det som skjedde, var at Tommy satt oppå Lene, (som lo og smilte), på gulvet, på rommet til Tommy da.

    (Var det vel).

    Tommy rev av plagg etter plagg, av Lene.

    Og Lene lå tilslutt kliss naken, på teppet, med Tommy oppå seg da.

    Dette ble litt rart, for meg, så jeg gikk bare hjem, (ganske sjokkert vel).

    (For jeg hadde jo slutta med sånn her, etter det som skjedde, da søstera mi satt rompa i været, foran meg, og ville at jeg skulle stikke tissen min inn i fitta hennes, (må man vel si), et par år tidligere da).

    Så jeg bare gikk hjem, og det var vel siste gangen, at jeg dro for å besøke Tommy, tror jeg.

    (Og det var ikke sånn, at jeg var ofte hos Håkon og dem.

    Og hvorfor jeg var her, den her dagen, det veit jeg ikke.

    Kanskje jeg hadde blitt invitert ditt, eller gått dit etter at mora til Petter og Christian døde.

    Det er mulig.

    Men men).

    Håkon hadde forresten innredet et elektronikk-verksted-rom, under luka opp til loftet der vel, som var i et lite rom da.

    Der hadde han loddebolt og sånn da.

    Jeg spredde vel det, til folk i klassen vel.

    (Kanskje det var Ole-Tonny Bergum, som døde i en bilulykke, noen år seinere.

    Det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men men).

    Så jeg sendte ihvertfall noen unger, på Bergeråsen, til onkel Håkon da, med ødelagte elektronikk-ting da.

    Siden at Håkon var så flink med elektronikk.

    Men jeg fikk seinere høre det, at Håkon ikke hadde noe peiling, av Ole-Tonny, var det kanskje, (eller om det var en annen kar, som jeg hadde anbefalt, å kontakte onkelen min da, om et elektronikk-problem da.

    Uten at jeg husker helt sikkert hvem det her var.

    Men jeg husker at jeg fikk en dårlig tilbakemelding, på elektronikk-kunskapene til onkel Håkon, ihvertfall.

    Men men.

    Kjetil Holshagen sa også det, seinere på 80-tallet, at Håkon ikke hadde så ‘peiling’, på elektronikk.

    (Enda han bygget seg en egen hytte, på tomta si, til å ha som elekronikk-verksted.

    Og hvor jeg ble invitert for å se da, mens jeg bodde i Leirfaret 4B.

    Og da hadde jeg med en kamerat, som het Kjetil Holshagen, som også hadde elektronikk som hobby da.

    Og da viste onkel Håkon oss et osiloskop da, (het det vel), som han hadde i den nye hytta si da, i hagen, i Havnehagen der.

    Men mens vi gikk gjennom hagen til onkel Håkon, i retning av Leirfaret da, så kom Kjetil Holshagen med noen gloser da, om at Håkon ikke hadde så god peiling, på elektronikk da.

    Men en nyttårsaften, så husker jeg det, at onkel Håkon skrøyt av, at han hadde fiksa hårføneren, til nabokona.

    Den hadde vært full av hår da.

    Som onkel Håkon hadde fått fjernet da, og så hadde hårføneren til nabokona virket igjen da.

    Så sånn var det.

    Men en som har skikkelig peil, på elektronikk, han ville kanskje ikke ha skryti så mye, av å ha klart å skru opp og rense en hårføner liksom.

    Det er mulig.

    Men men.

    Men i huset til Ågot, så stod det jo 10-12 radiorør-radioer da, fra 1930-tallet vel.

    I et rom i kjelleren der da, på vei inn til matboden, til Ågot da.

    (Radioer som jeg seinere har lurt på, om ble konfiskert av tyskerne, under krigen.

    Og som kanskje har havna i huset til Ågot og Øivind, via omveier, eller noe kanskje.

    Hva vet jeg.

    Men men).

    Men Ågot sa det, da jeg lurte på hva alle de radioene gjorde i kjelleren der, som guttunge, på 70-tallet.

    At det var onkel Håkon, som ‘var så glad, i å skru på gamle radioer’.

    Så sånn var det.

    Men da jeg var i begravelsen til min fars onkel, Holmsbu-maleren Gunnar Bergstø, i Holmsbu, i år 2001 vel.

    Så la jeg merke til en gammel platespiller der, for 78-plater vel.

    Og så sa jeg til onkel Håkon, noe sånt som at ‘se den gamle platespilleren der da Håkon, den syntes vel du er artig’.

    (For jeg huska jo det som Ågot sa til Pia og meg, på 70-tallet da, at Håkon var så glad, i å skru på gamle radioer da).

    Men da mista Håkon helt fatningen, (heter det vel).

    Og han gikk ut i naborommet, (hvor han Otto satt, som døde i 2005 vel, mens jeg jobba på Arvato sin Microsoft-aktivering, i Liverpool).

    Og så hadde han en ‘chat’, med faren min og onkel Runar da, i naborommet, fordi jeg kom med den kommentaren, mener jeg, at det nok må ha vært.

    Og da prøvde Runar og faren min, å roe ned Håkon vel.

    Så Håkon ble skikkelig hissig, (vil jeg si), når jeg prata til han, om den gamle platespilleren, til Idar Sandersen da.

    Så sånn var det.

    Så Håkon har kanskje blitt lei av hobbyen sin, av å skru på gamle radioer, osv?

    Eller er det sånn, at dette bare var noe Ågot sa, (for å være artig), siden Håkon ikke er glad i gamle ting, men kanskje er litt ‘småpedo’, (han er ofte litt ‘på’ unge jenter, sånn som jeg kan huske det. Og Pia sa engang, at han hadde vært siktet, for å ha misbrukt ungene til Lene, da de var små. Dette sa vel Pia, da vi kjørte til begravelsen til Ågot, i år 2000 vel. Men men. Men Tommy sa at det ikke var sant, at Håkon hadde gjort noe galt, mot ungene til Lene, husker jeg. Men men).

    Hvem vet.

    Jeg får se om jeg får skrevet noe mer på dette kapittelet, i morgen eller noe.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 17: Enda mer fra Hellinga 7B, (del 2)

    Ågot bakte ikke bare kransekake og Numedals-lefser, til jul, forresten.

    Jeg mener at Ågot også bakte de kjente sju slagene vel.

    (Ihvertfall de første årene, som jeg bodde på Berger vel).

    Med sirupsnipper og fattigmann, og det hele vel.

    Jeg er ikke sikker på om bestemor Ingeborg, pleide å bake sju slag.

    Men jeg mener å huske at hu hadde bakt fattigmann, en jul, tidligere på 70-tallet da, ute i Nevlunghavn, (før jeg flytta til faren min).

    Så sånn var det.

    Mora mi bakte vel aldri småkaker, som jeg kan huske ihvertfall.

    Det var nok ikke ofte, isåfall.

    Hu kjøpte vel mest ferdig i butikken, mener jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg har skrevet om noen av de rettene, som bestemor Ågot pleide å lage for meg, på 80-tallet.

    Jeg glemte en rett, som jeg kom på nå seinere, og det var lapskaussuppe.

    Det var lys lapskaus da, med masse sjy, eller hva det heter igjen.

    Kraft heter det kanskje.

    Det er mulig.

    Og i den lapskaussuppa, så var det vel terninger av kokt kjøtt, (kanskje fårekjøtt?), poteter og gulerøtter, ihvertfall.

    Ågot var ikke så flink til å lage biff, men finnebiff, (som hu kjøpte frossen, i butikken da), det klarte hu å lage, husker jeg.

    Og det smakte vel greit, syntes jeg.

    Men da faren min plutselig kjøpte 3-4 bokser, med joikaboller, i en eller annen butikk, (med bilde av en same på), da syntes jeg det ble litt vel samisk kanskje.

    Men men.

    Så de boksene stod lenge i skapene, i Leirfaret 4B, (hvor jeg flytta til etter Hellinga 7B), for å si det sånn.

    Men men.

    Mora mi, sa forresten en gang, da jeg bodde hos henne, i Jegersborggate, at hu skjønte hva dem sa, på et radioprogram, som het ‘Nyhetene på samisk’.

    Det syntes jeg hørtes rimelig rart ut men.

    Men mora mi satt i en stol, i stua og hørte på det nyhetsprogrammet, på samisk, noen ganger da, (som ble sendt på NRK vel).

    Det er greit at hu vokste opp i Vesterålen, men at hu lærte samisk der, det vet jeg ikke helt egentlig, om jeg tror på.

    Men men.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Den sprettballen, som jeg fikk av rektor Borgen, (hvis det ikke var en annen sprettball), da vi solgte lodd, i Svelvik, Ole Skjellsbekk, Hege Rønjom og meg.

    Den fikk jeg lov til, av bestemor Ågot, å spille fotball med, (med meg selv da, for jeg var også mye alene der, når ikke søskenbarna mine fra Follo var der), i gangen, ut mot døra ut mot den ytterste gangen der, husker jeg.

    Bare noe jeg kom på.

    Ågot behandla meg oftest med respekt og omtanke vel, må jeg vel nesten si.

    (Kanskje som hu ville behandla sønnen til Jebsen, da hu jobba som tjenestepike, for direktør Jebsen.

    Hvem vet).

    Selv om Ågot også vel kunne være litt lunefull og følsom kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    Mora mi ville nok bare bedt meg om å gå ut, for å leke, eller noe, mens hu lagde middag, for eksempel.

    (Eller være så slitsom, å være i nærheten av, at jeg bare ville gått ut automatisk, av meg selv).

    Mens Ågot gikk det ann å være i samme hus som, hu ville ikke være så slitsom, at man ikke orka å være i samme hus som henne, til vanlig, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men Ågot var kanskje litt som en unge, intelektuelt sett.

    Hu var kanskje litt umoden, og for eksempel da jeg ville sende tyggegummi, i posten, til søstera mi, i Larvik.

    Så ble Ågot uinteressert.

    Så Ågot ble kanskje litt sjalu på søstera mi da.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Og en gang, så fant jeg på en røverhistorie, som jeg fortalte Ågot, om at Geir Arne, (også kjent som ‘Geri’), og Christell, hadde klina på Gamlehjemmet, (for det var mulig å gå inn på en eller annen måte der da, viste noen unger meg, en gang).

    Og da, så ble Ågot veldig interessert da, og måtte sette seg ned, på en kjøkkenstol, husker jeg.

    Så da svikta knærna hennes, virka det som.

    Så Ågot var kanskje litt for interessert, i hva vi unga dreiv med.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg har også tenkt det, her om dagen, at det kan ha vært i Porec, (og ikke i Rovinj), som vi var i, i Jugoslavia.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg syntes også det ble litt stille, i stua til Øivind og dem, når det var på Dagsrevyen, (eller Ettermiddagsnytt), noe om hu tenåringsjenta, som forsvant fra Oslo, på 70-tallet vel, nemlig Trine Jensen vel.

    Men men, det kan kanskje ha vært tilfeldig.

    Men men.

    Ågot og faren min, virka også litt nervøse, syntes jeg, når dem skulle ringe etter feieren, husker jeg.

    ‘Hvem er feieren’, spurte jeg.

    ‘Feieren, det er en skummel mann’, eller noe, svarte Ågot, mens hu veiva med arma, (eller noe), og liksom skulle skremme da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var kombinert ved og olje-fyring, på ovnen, i kjelleren, til Ågot og Øivind, så noen vintre, så kunne dem bestille fyringsolje, for at Ågot skulle slippe det, å gå ned i kjelleren hele tida, for å hive i ved da.

    Noe hu alltid pleide å annonsere, at hu gjorde.

    Og enkelte ganger, så kunne hu bli borte lenge, nede i kjelleren.

    Ågot sa også det, at når hu var på do, så ville hu være i fred der.

    Og hu kunne også sitte i opp til en halvtime, på do, (mer eller mindre), noe hu pleide å gjøre, når jeg dukka opp hos dem, etter skolen.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min sa forresten det en gang, at han ikke likte ‘menn med hatt’.

    Det var noen han hata vel.

    Ihvertfall i trafikken vel.

    Så faren min er ikke så konform, som for eksempel bestefar Johannes var, for eksempel vel.

    For å ta med om det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, før jeg flytta til faren min, så var jeg på besøk, hos Ågot og dem.

    Faren min var ikke der, men jeg satt og så på Manchester United mot Everton, i stua da.

    Da var TV-en vendt mot pipa.

    Jeg hadde ikke holdt med Everton så lenge, og det var ikke så ofte, at Everton var med i tippekampen.

    Så at Manchester ledet, det tok jeg litt tungt.

    Men så scorte Everton.

    Og jeg opp fra stolen, med henda i været, mens jeg jubla vel.

    Og da, så kom jeg borti lysekrona, til Ågot, som hang i taket, i stua, og en sånn ‘krystall’, løsna og datt ned da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og da ble Ågot og Øivind litt sure gitt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Petter og Christian var også noen ganger med meg, bort til Ågot.

    En gang, så spilte vi TV-spillet mitt der, husker jeg, (det faren min kjøpte til meg i Svelvik).

    Og da ble de sure, for et eller annet, og stakk plutselig bort til Bergeråsen, og fikk haik med en bil, (fortalte de meg seinere), så jeg klarte ikke å ta dem igjen.

    Men men.

    En annen gang, så lekte vi snøhule, på nordsida av huset til Ågot, (hvor det ikke var så ofte sol, om sommeren vel, så det var ikke så ofte, at jeg pleide å leke, på den sida av huset til Ågot. Men men).

    Petter og Christian, ville at jeg skulle gå inn i en sånn trang snøhule, med hue først.

    Men det gadd jeg ikke.

    Det virka ikke noe fristende, for å si det sånn.

    Det var jo også sånn, at Thor Furuheim, hadde dødd i en snøhule, i hagen deres, en eller to vintre, før det her.

    (Selv om jeg ikke husker det, om jeg var klar over dette, når jeg lagde snøhule, sammen med Petter og Christian den gangen).

    Så hvorfor Petter og Christian begynte med snøhule igjen, det veit jeg ikke.

    Men men.

    En gang, (det må vel ha vært i oktober 1980 da), så satt Petter, Christian og meg, på med faren min, fra Sand, til Bergeråsen.

    Jeg fikk overtalt faren min, til å kjøre innom Berger-kafeen, for å kjøpe noe godteri, for å feire det, at jeg hadde bodd på Berger, i et år.

    Så sånn var det.

    Da beholdt jeg vel det meste av godteriet selv, og ga vel ikke så mye som halvparten engang, til Petter og Christian vel.

    Siden det var mitt godteri, for å si det sånn.

    Men men.

    De ble kanskje litt sure for det.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    En gang, husker jeg, når Pia og jeg, bodde hos mora vår.

    Så møtte vi Herman og dem, et sted ved vannet, (hvor det var øyestikkere vel).

    Og da, så hadde Pia og jeg, fått sjokolade, i en kiosk, like bortafor Munken kino, var det vel.

    Vi fikk en daim-sjokolade hver, (av mora vår), Pia og jeg.

    Og da vi møtte Herman og mora, så måtte både Pia og meg, gi en halv sjokolade hver, til Herman da, (sa mora vår).

    Men da ble det jo bare tull.

    For da fikk jo Herman to halve sjokolader, og Pia og jeg, fikk jo bare en halv sjokolade hver.

    Så da, så ble jeg skikkelig irritert på mora mi, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som Petter og Christian, meg og Christell og/eller søstera mi vel, var med faren min, og leverte noe køyesenger, eller noe, i Oslo.

    Så hørte vi på en kassett, i bilen, til faren min.

    Så kom en sang, som het ‘Japanese Boy’.

    Og jeg trodde at hu dama sang ‘Japanese Born’.

    Så jeg dreit meg ut skikkelig da.

    Petter og Christian sa at det var ‘Japanese Boy’ vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bestefar Øivind fortalte også, en gang, like etter at jeg flytta til Berger.

    At onkel Martin, en gang, noen år før, hadde kjørt ut, på motorsykkel, ved Berger-kafeen.

    (Enda han vel bodde på Hurumlandet da vel, på Sætre kanskje, hos Ingeborg og Johannes vel).

    Og da, så hadde han som satt bakpå motorsykkelen, daua da, siden Martin kjørte ut i elva Fossekleiva, som renner kanskje ti meter nedenfor riksveien, på sida mot Drammensfjorden.

    Og den elva er full av spisse kampesteiner, har jeg sett seinere, (etter flere gåturer, til Berger-kafeen).

    Og da måtte dem bygge om veien der, (etter den ulykken), sa bestefar Øivind.

    Men men.

    En gang, som søskenbarna mine fra Follo, var på besøk, hos Ågot og Øivind da.

    Så skulle vi gå til Berger-kafeen.

    (Det var ikke min ide, men jeg ble med da, når de spurte).

    Det var Ove, Heidi og Susanne vel, og meg selv da.

    Og da, så gikk Ove, på utsida, av autovernet, over Fossekleiva da, (hvor onkel Martin hadde kjørt ut, med motorsykkel).

    Så Ove var jo klin gæern, må man vel si.

    Hvis han hadde mista taket, så ville han jo falt ned cirka 10 meter ned, (på de spisse kampesteinene, i elva der), og nesten helt sikkert dødd, vil jeg si.

    Men men.

    Så jeg maste på han, om at han skulle gå vanlig da, og han ga seg etterhvert.

    Men men.

    Så hvorfor han gikk sånn, det veit jeg ikke.

    Men man kan vel ikke vite alt.

    Men men.

    Jeg tenkte også mer på bestefar Johannes, og jeg kan ikke huske det, at han noengang drakk.

    Men jeg tørr ikke å si det helt sikkert, at han var avholdsmann.

    Jeg kan ikke huske at de hadde barskap, der i Nevlunghavn.

    Men Ingeborg hadde forresten et barskap vel, i eldreboligen sin i Nevlunghavn.

    Så hun pleide ihvertall å ta seg en sherry, og sånn, og jeg tok med en flaske Baileys, som jeg hadde kjøpt, og hadde i reolen, i Rimi-leiligheten min.

    (For jeg hadde ikke fått kjøpt noe gave.

    Og jeg lurte først på om Baileys smakte som noe sjokolade-likør, som en svenske hadde lagt i kofferten min en gang, som jeg var på språkreise i Brighton, noe jeg skal skrive mer om seinere.

    Så jeg hadde kjøpt et par flasker av de på polet vel, mer eller mindre tilfeldig.

    Og gått lei, og tok derfor med en flaske til Ingeborg da, siden jeg ikke hadde fått kjøpt noe annen gave, en gang Axel og jeg, skulle besøke bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, på begynnelsen av 2000-tallet en gang, etter at moren vår hadde dødd).

    En gang Axel og jeg, besøkte Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Og den drikken kjente hun fra før, sa hun.

    Så Ingeborg drakk ihvertfall en drink en gang iblandt.

    Kanskje en sherry hver kveld, eller hver lørdagskveld, eller noe sånt.

    Sammen med en konfektbit.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første vinteren, (var det vel), som jeg bodde hos faren min.

    Så klagde jeg på det, at de stillongsene, som unger måtte gå med, (av noe syntetisk stoff vel), på 70-tallet, klødde.

    (Jeg klagde til Ågot og Øivind og faren min da, borte på Sand).

    Og faren min, dro meg med, til en lege, i Svelvik.

    I et kontor, like ved postkontoret og apoteket der vel.

    Han legen, han sa det, at jeg hadde ‘følsom hud’, (eller noe sånt).

    Og faren min dro meg med, til den klesbutikken, hvor jeg fikk den Moskva-OL t-skjorta, ved en annen anledning.

    Og da sa en dame, (eller om det var en mann), som jobba der, at ull-undertøy, var bedre da, hvis man hadde følsom hud.

    Men den ull-strømpebuksa, den klødde jo bare enda mer.

    Så det var nesten som at noen straffet meg, for at jeg klagde på den ‘vanlige’ stillongsen, at den klødde, syntes jeg vel kanskje litt nå.

    Men men.

    Hvem vet hva som egentlig foregikk da.

    Etter dette, så begynte jeg å gå med en pysjamas-bukse, som jeg hadde fra da jeg bodde hos mora mi, istedet for å bruke en sånn syntetisk stil-longs, eller den fæle ull-stillongsen da.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde også på meg den pysjamas-buksa, i gymmen, på Berger skole, (husker jeg).

    Men ingen sa noe.

    Og etterhvert, så bare kutta jeg vel ut å bruke langt undertøy.

    Så jeg var kanskje den første, i klassen min, som kutta ut langt undertøy, om vinteren.

    Det er mulig.

    I militæret, så måtte jeg nesten bruke langt undertøy.

    (Siden jeg var i infanteriet, og vi var mye utendørs, på øvelse, og holdt til i Elverum, hvor det ofte er ganske kjølig, om vinteren, av noen meterologiske eller geografiske grunner vel.

    Men men).

    Men de lange underbuksene, i militæret, de var av bomull, husker jeg.

    Og de klødde ikke i det hele tatt.

    Så det skal militæret ha ære for, at de hadde langt undertøy, som ikke klødde, ihvertfall.

    Så det var kanskje sånt undertøy, som jeg burde ha fått, i den klesbutikken i Svelvik da, i 1980, eller når det var igjen.

    Lange underbukser av bomull og ikke av ull, burde jeg vel ha fått.

    Så det var kanskje noe lureri, med den klesbutikken, som var i et skipperhus vel, i Storgata i Svelvik, cirka ovenfor Adax der vel.

    (I samarbeid med faren min kanskje).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev vel såvidt om at faren min prøvekjørte Geledevagen-en, til Runar, da den var ny.

    Og at han kjørte opp, til Birkebeinerhytta, på Sand, med Runar i forsetet, og meg og omtrent alle ungene til Runar vel, i baksetet.

    Men det var mye snø, i den oppoverbakken.

    Og det som skjedde, det var det, at den bilen, den begynte så plutselig å miste veigrepet da, og skli bakover, som en slede, nesten.

    Så jeg vet ikke om faren min hadde kontrollen, men han klarte ihvertfall det, å skli bilen baklengs, ned den veien igjen da.

    Så det var ikke dårlig.

    (Uten at bilen velta, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, før faren min flytta ned til Haldis.

    Så husker jeg det, at faren min plutselig kom på, at han hadde et papirkremmerhus, med rustne spiker-godteri, som han hadde lagt, i en av de øverste hyllene, i et av kjøkkenskapene da.

    Og som vi spiste opp da.

    Og de visste ikke jeg om, at vi hadde.

    Så hos faren min, så var det ikke sånn, at jeg visste om alt faren min hadde i skapene alltid.

    (Som det vel var hos mora mi).

    Jeg var vel litt mindre rastløs, i Hellinga 7B, siden jeg fikk ganske mye potetgull og cola, og godteri, osv., av faren min da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, (like etter at jeg flytta til Berger), så dukka mora mi opp, hos Ågot og Øivind, med et gave-sett til meg, fra London.

    Det var et sett, med en London-buss, en London-taxi, og en engelsk politimann til hest.

    Seinere, så valgte jeg valgfaget ‘De Britiske Øyer’, på Berger skole, med Leif Tangen, som lærer.

    Det var et interessant valgfag, hvor vi fikk høre på kassetter med Richard Herman, osv., hvor han fortalte om de britiske kongene da, osv.

    Jeg fortalte det, i en time, at jeg hadde fått det gave-settet, av mora mi, og tok det med, til en seinere time da.

    Og da ble de lekene sendt rundt, og Tangen greiet ut om det da, at det var en luke, bak i taxi-en, mellom sjåføren og passasjerene, som de sistnevnte kunne lukke igjen da, hvis de ville ha litt privatliv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Tangen, (som seinere ble lærer på ungdomsskolen i Svelvik, og var en høyreist og svær kar, med stort, mørkt skjegg vel), han forklarte det, at politimannen egentlig ikke burde ha vært til hest.

    For det var det sjelden man så i London, at politiet var til hest da.

    Så sånn var det.

    Tangen forklarte også det, at grunnen til at rødt og blått, var det vanligste fargene, på draktene, til fotball-lag, i England.

    Det var fordi at de med blå drakter, de klubbene, (som Everton), de var for Høyre-folk.

    Og de med rød drakter, (som Liverpool), de var for Arbeiderparti-folk.

    Jeg vet ikke helt, om dette egentlig stemmer, nå.

    Jeg har også hørt det, at det kan ha med religion å gjøre, at røde drakter, er ‘protestantiske’ klubber, og blå drakter er ‘katolske’ klubber.

    Men jeg vet ikke hvor mye det er, i disse teoriene.

    Det er vel ikke sånn offisielt, ihvertfall, at den og den klubben er for Høyre-folk eller katolikker, eller noe.

    Så det er mulig, at lærer Tangen, var på ‘bærtur’ der.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Jeg hadde også Skoleavis, som valgfag, i minst et år vel.

    Og jeg husker det, at jeg intervjuet Erik Thorhallson og Harald Sand, (begge i klassen over meg), siden de var med i Donald Duck-lekene, i henholdsvis kule og løping vel.

    De kom på 9-10 plass, begge to vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg mener å huske det, at noen av de andre, i den valgfag-klassen, var litt redde, for vaktmester Bullen.

    Så jeg fant ut det, at jeg skulle prøve å intervjuet han, for Skoleavisa.

    Han sa da, at da måtte jeg gå hjem til han, en dag, som vi hadde det valgfaget vel.

    Og han bodde på Øvre, (hvor jeg ikke var så kjent), og han pekte fra skolegården da, og opp på det huset, hvor han bodde.

    Jeg var ikke så kjent, på Øvre, som sagt, så jeg klatra opp det fjellet, som Øvre lå på da.

    Rett opp, fra skolegården da.

    (For jeg var vel vant til å klatre litt, i hagen til Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn, osv., hvor det også var noen fjell, mener jeg å huske).

    Jeg intervjuet Bullen da, (jeg spurte noen spørsmål, som jeg hadde skrevet opp på forhånd, på et ark). og gikk så tilbake til skolen da.

    (Da fant jeg vel den vanlige veien tilbake, tror jeg.

    Men men).

    Alle måtte ha en signatur, når vi skrev for Skoleavisa.

    Og jeg lurer på om min var ‘EOR’, altså Erik Olsen Ribsskog.

    (Noe som kanskje ikke var så populært, hos Ågot og Øivind og dem kanskje.

    Men men).

    (For jeg var vel fortsatt litt misfornøyd, siden jeg ikke fikk hete Mogan Olsen, så jeg kalte meg noen ganger, (mest for moro skyld vel, (eller hva man skal si)), Erik Olsen Ribsskog da, siden jeg ikke fikk lov å hete Erik Mogan Olsen eller Erik Ribsskog Olsen, som jeg har skrevet om i et av de tidligere kapitlene).

    Jeg pleide også noen ganger, å ta med Skolavisa, (som ikke hadde så utrolig mange utgaver, i året), på toget, til Larvik, når jeg skulle besøke mora mi.

    Og da pleide den å selge bra, husker jeg, mellom Holmestrand og Tønsberg der cirka vel.

    (Men de som kjøpte Skoleavisa, visste kanskje ikke hvor Berger var, men.

    Det gikk jo ikke tog dit, for eksempel, men man måtte dra til Drammen eller Holmestrand, for å ta toget, på 80-tallet.

    Siden Sande stasjon, (som er mellom Holmestrand og Drammen), var stengt, på den tiden, av en eller annen grunn.

    Men men).

    Faren min hadde en forretningsforbindelse, som het Justnes, husker jeg, forresten, som var mannen, som importerte 80-talls-fenomenet ‘Water Snake’, til Norge, husker jeg, på 80-tallet.

    (Hvis noen husker den leken).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også Sjakk, som valgfag, ihvertfall et år, på Berger skole, husker jeg.

    (Antagelig fordi at bestefar Johannes lærte meg sjakk.

    Jeg kjøpte også sjakk til VIC-20, seinere på 80-tallet, husker jeg, og spilte en del sjakk, (en gang i blandt kanskje, hvis jeg ikke hadde noe annet å gjøre), mot VIC-20 da.

    Så sånn var det).

    Jeg ‘dreit meg ut’, i Sjakk-valgfag, en gang, for jeg klarte å tape, mot Kai Runar Bergum, lillebroren til Ole Tonny Bergum, (i klassen min, og som kjørte seg ihjel, senere på 80-tallet), husker jeg.

    Jeg husker også det, at Espen Melheim, (i klassen min), hadde det valgfaget.

    Og han var det ikke noe artig å spille mot, husker jeg.

    (Vi satt og spilte i bomberommet, i det valgfaget, husker jeg).

    Og grunnen til at han ikke var artig å spille mot, det var, husker jeg, at han fikk en øye-skade, etter å kræsja på slalom, eller noe.

    Så det ene øye hans var helt rødt da, der hvor det egentlig skulle ha vært hvitt.

    (Selv om han vel fikk tilbake normal farge på øyet sitt, etterhvert vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så sånn var det.

    Øivind og faren min og Håkon, de spilte vel aldri sjakk, tror jeg.

    Men jeg mener å huske det, at onkel Runar og sønnen hans Ove, noen ganger kunne spille sjakk, når de var på besøk, hos Ågot, fra Follo.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var vel det.

    Men men.

    Ove satt også en gang, i stua til Ågot og tulla med meg vel.

    Han sang på den Vazelina Bilopphøggers-sangen, som går sånn, ‘sitter her på trappa, venter på a Martha’.

    Også var han vel sånn at han nesten begynte å le vel.

    (Noe sånt).

    Men men.

    Og da, så lurte jeg på det, om det var noe med hun Martha Haugen, som gikk i klassen over oss vel.

    For Carl Fredrik Fallan og meg, vi hadde vært på Onsdagsklubben, (het det vel), på Berger skole, og spilt bordtennis.

    (De hadde 3-4 bordtennisbord vel, samt Stiga fotball-spill og ishockey-spill, samt kurrong vel).

    Jeg kjøpte meg egen bordtennis-racket etterhvert og, (i Svelvik vel), mener jeg å huske.

    Men men.

    En gang, som Carl Fredrik og jeg, var der, så så vi det, at hu Martha Haugen da, (ei med lyst hår vel), bare satt på noen gymmatter, like ved døra, inn til garderobene vel.

    Så det var ikke mye bordtennis-spilling på henne der, virka det som, for å si det sånn.

    Gudene veit hva hu dreiv med der.

    Selv om det kanskje ikke var vår business.

    Men Carl Fredrik spurte henne da.

    Jeg var jo egentlig fra Larvik, så jeg holdt vel mest kjeft vel, for jeg visste ikke helt hvem hu Martha var da.

    Men men, hu fortsatte vel bare å sitte der, tror jeg, som om hu var en liten unge, eller noe, da.

    (Enda hu var eldre enn Carl og meg, som vel ikke ville ha funnet på det, å bare sitte der sånn, på en gymmatte, vel).

    Jeg mener også at eldre ungdommer, som Dag Furuheim, osv., også vanka der.

    Og spilte bordtennis, osv.

    Så det var kanskje ikke bare for folk på barneskolen.

    Hvem vet.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Frode Holm dreit seg også ut, etter gymmen en gang, må man vel si.

    Han hadde sånne hudflak, som hang løst, på foten hans.

    (Sånn hvit hud, som man får, hvis man har gnagsår, eller vannblemmer, for eksempel.

    Bare at det ikke var noe vannblemme, men bare sånn løs, hvit hud vel).

    Da spurte han Ole Skjellsbekk, (eller om det var alle i klassen), om hva han skulle gjøre, med den løse huden da, under foten sin.

    Nei, bare riv av den løse huden og legg den på gulvet, sa Ole vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så Ole var kanskje klassens ‘sjef’, på en måte.

    Men men.

    En annen gang, (også i gymmen), så sa klasseforstander Allum det, at vi måtte tørke underlivet til slutt, når vi tørket oss, med håndkleet vårt, etter gymmen.

    (Noe sånt).

    Og da ’tilta’ Ole, og sa det, til Allum, at det ikke var så farlig, om man tørket først hodet, så underlivet og så føttene.

    Det var liksom ikke noe grisete, å gjøre det sånn.

    Så Ole og Allum var uenig om det var grisete, å ikke tørke underlivet til slutt, virka det som.

    (I gymmen, i fjerde klasse, eller noe, kanskje).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det første året, som jeg bodde på Berger, så lagde jeg noen utgaver, av Vitseposten, med ‘grovis’-tegninger, fra mannfolkbladene, til faren min, som han hadde liggende, i Hellinga 7B, husker jeg.

    (Siden faren min ikke hadde Allers, Norsk Ukeblad og Hjemmet, for å si det sånn.

    Og jeg kanskje jobba med Vitseposten, i en helg da.

    Og i helgene så pleide jeg ikke å være så mye, borte hos Ågot og Øivind.

    Men men).

    Jeg solgte vel Vitseposten, på Berger skole, noen ganger, i 3. klasse vel.

    Og en gang, så spurte vår klasseforstander, (i 3. klasse), Sissel Borgen, (mora til Erland i klassen og kona til rektor Borgen), om hun kunne få kjøpe en utgave, av Vitseposten da.

    Og det tror jeg at nok muligens var, en utgave, med de grovis-vitsetegningene i.

    Det var blant annet en vits, husker jeg, om en mann, med ståtiss, som hadde en julestrømpe på tissen, og ropte til kona si, noe sånt, som at ‘kom nå kjære, jeg har en overraskelse til deg, i sokken din’, eller noe sånt.

    Sånne vitser.

    Men men.

    Det neste som skjedde, var at Erland Borgen, ville være med bort til meg, på Sand, (til Ågot og Øivind), for å jobbe med Vitseposten.

    Jeg var egentlig ikke så kamerat med Erland, (som bodde på Øvre), så jeg trodde kanskje at det var noe galt.

    (Han egla seg liksom litt innpå meg da.

    Omtrent på samme måte, som Hans Martin Fallan gjorde en annen gang, litt seinere vel, da han også ville være med meg, bort på Sand da.

    Men men.

    Forstå det den som kan).

    Så jeg lot Erland Borgen, sitte øverst i trappa, til kjelleren, hos Ågot og Øivind, og se gjennom noen ukeblader, (som jeg allerede hadde klippet ut vitser i vel), etter vitsetegninger vel.

    Men Erland fant ingen vitsetegninger da, (naturlig nok).

    Så jeg var nok litt slem mot Erland da, for å si det sånn.

    Men jeg skjønte ikke det, hvorfor han plutselig skulle være ‘kamerat’.

    Han var egentlig bestekameraten vel, til Ole Skjellsbekk, som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel, at jeg ikke orka å ha som kamerat, siden jeg syntes det ble litt slitsomt.

    Så sånn var det.

    Så derfor var det litt rart, syntes jeg, at Erland også skulle være kamerat.

    Samtidig kunne jeg ikke nekte han å være med bort på Sand, syntes jeg, siden faren min kjente faren hans, (som var rektor på skolen vår da), og mora hans var klasseforstanderen vår, i tredje klasse da, (Tore Allum tok over fra fjerde klasse, hvis jeg husker det riktig).

    Men men.

    En annen gang, så ba Erland Borgen meg hjem til han, etter skolen.

    De hadde bordtennisbord, og Erland var veldig god.

    Så han slo meg 21-0, (eller noe), noe som var veldig flaut, husker jeg.

    Men da fikk han vel hevn, fordi at jeg hadde vært litt lumpen mot han kanskje, da han ville hjelpe meg, å jobbe med Vitseposten.

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg skrev om en Sankthansaften, på Berger, tidligere i dette kapitellet.

    Jeg var også på en Sankthans-feiring, på Bergeråsen, på Ulviksletta, sommeren 1979, tror jeg, noen måneder før jeg flytta til faren min.

    (Hvis det ikke var sommeren 1978 da).

    Nesten alle på Bergeråsen, (eller om det bare var Nedre), samlet seg på Ulviksletta, i skyggen av Ulvikfjellet, må man vel si, på St. Hansaften da.

    Det ble bare grillet, det ble ikke brent St. Hansbål, (av en eller annen grunn), som borte på Berger, noen hundre meter lenger syd, langs Drammensfjorden.

    Og festen var heller ikke nede i selve Ulvika, (nede ved fjorden da), men festen var på Ulviksletta, kanskje et par hundre meter, opp fra Ulvika da.

    Av en eller annen grunn.

    Men men.

    Jeg kjente ikke så mange der, men likte å klatre.

    Så jeg klatret opp, nesten helt på toppen, av Ulvikfjellet, og så ned på de andre ungene, og de voksne som grilla og spiste, osv., lenger ned da.

    Så sånn var det.

    Den neste St. Hansferinga, på Ulviksletta, i regi av Bergeråsen Vel, (sommeren 1980 vel), ble avlyst, grunnet at hun som var leder for St. Hans-komiteen, Ruth Furuheim, var mora til Thor Furuheim, som hadde dødd, i en snøhule-ulykke, i hagen til Petter og Christian Grønli og dem, i Havnehagen 4, noen måneder tidligere.

    Så sånn var det.

    Da ble jeg litt skuffa, for jeg syntes at den St. Hansfeiringa på Ulviksletta, var litt artig da.

    Så jeg klagde til faren min, men han syntes det var greit, sa han, at det ikke ble noe arrangement, den sommeren, siden sønnen til hun i ledelsen i Bergeråsen Vel, (Ruth Furuheim), var død da.

    Faren min var ganske ofte innom Ruth Furuheim, og dem, i Olleveien vel, (like ved krysset til Havnehagen, der det står en telefonkiosk, like ved, for de som er kjent, på Nedre, på Bergeråsen).

    Og jeg var der også, i konfirmasjonen til Dag eller Per Furuheim vel, tror jeg, og faren deres, han var litt sånn i sorg, tror jeg, siden han ene sønnen var død.

    Han faren var ihvertfall litt sånn knytt, må man vel si, mener jeg å huske.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Sommeren 1981, så var det vel St. Hans-feiring, på Ulviksletta igjen.

    Og jeg lurer på om det var det året, som Hans Martin Fallan, (i klassen til Christell), plutselig utfordret meg, og ville slåss.

    Jeg stod sånn til, at jeg bare slengte han i bakken.

    (For jeg var litt våken, på St. Hansaften da, av en eller annen grunn).

    Seinere, så ville Hans Martin slåss igjen, en gang jeg gikk gjennom Havnehagen, og ble ropt til vel, av Hans Martin Fallan, og broren Carl, (som gikk i klassen min), som stod inne i Ulvikveien da, (hvor de bodde), en vei som var en sidevei, fra Havnehagen, og som startet, øverst i S-svingen, i Havnehagen, (for de som er kjent på Bergeråsen).

    Jeg ble lokket bort til de Fallan-brødrene da.

    Og så ville Hans Martin slåss, og jeg begynte vel såvidt å slåss litt vel.

    ‘Å, velger du boksing’, sa Carl Fredrik, ‘det er Hans Martin veldig god i’, sa han.

    Uten at dette med boksing var noe særlig bevisst, fra min side.

    Jeg var vel litt forundret kanskje, og lurte nok på hva som foregikk.

    Noe jeg ennå ikke forstår vel.

    Men men.

    Kanskje dette var noe med Christell, som gikk i klassen til Hans Martin?

    Hva vet jeg.

    Men men.

    En gang, et par år seinere vel, så hørte jeg det, mener jeg, at Hans Martin klagde på det, at jeg ikke gikk så mye ut, og rundt omkring, på Bergeråsen.

    Uten at jeg skjønner det, hva han hadde med det.

    Christell, var en gang oppe på en lekeplass, i Havnehagen, like ved der, som Petter og Christian hadde bodd, noen år tidligere.

    Og da jeg gikk forbi der, så så jeg det, at Christell stod nede i skogkanten, og kommanderte ei yngre jente, til å ta av seg buksa, (sånn at hun stod der, i bare underbuksa).

    Jeg gikk bort til Christell da, siden vi var stesøsken, (mer eller mindre), og kjente hverandre da.

    Men jeg ble ikke med på det hun holdt på med.

    Jeg prøvde å roe det ned.

    Men jeg regna nesten med det, at jeg kom til å få skylda for det her, siden jeg var gutt da.

    Så jeg gikk sjelden så langt opp i Havnehagen, etter det her.

    Det var ikke så mange folk jeg var kamerat med heller, oppi der, etter at Petter og Christian, flytta til Mexico.

    Så sånn var det.

    Uten at jeg helt skjønner hva Hans Martin Fallan hadde med det å gjøre, om jeg gikk mye opp i Havnehagen, eller ikke.

    Jeg begynte jo etterhvert på ungdomsskolen, og slutta nok da, å gå på Onsdagsklubben, osv., og var vel bare på Berger skole, en sjelden 17. mai kanskje, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, mens jeg gikk i 3. eller 4. klasse, på Berger skole.

    Så gikk jeg sammen med Christell og Nina Monsen, på vei ned Havnehagen.

    (Eller om jeg tok dem igjen der, eller noe).

    Og like nedenfor der han Kjetil Carlin, (som vel så på oss da), bodde, så sa Nina Monsen, var det vel, av dem, at jeg var kjekk da, eller noe.

    Og sånn skryt, fra jenter, var jeg ikke vant til.

    Så jeg begynte å drite meg ut litt da, og snurre rundt og rundt i veien osv., da.

    Siden jeg ikke visste hvordan jeg skulle ta det komplimentet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På Stenseth Terrasse, utafor Drammen, så var jeg en nyttårsaften, husker jeg, på begynnelsen av 80-tallet.

    Og da, så så vi en fallskjerm-rakett, som landet, like utenfor terrasse-blokka, som mora mi og dem bodde i da.

    Og da løp jeg ut, for å finne den fallskjermen da.

    (Det var en hobby, fra da jeg bodde i Mellomhagen vel, å prøve å finne brukte nyttårsraketter, dagen etter, osv. da.

    Men men).

    Og da, så dukka også nabogutten opp, (som jeg hadde fått låne skøyter av en gang, tror jeg, da Pia og jeg, gikk på skøyter der, den første gangen jeg var på besøk der vel).

    Han så at jeg leita etter fallskjermen, (som han også hadde sett), og gikk inn igjen vel.

    Han hadde også ei søster, som var et par år yngre enn oss vel.

    Hun sa det en gang, (som det ikke var snø der, tror jeg).

    At hvis et fjell, de hadde der, hadde detti ned, så hadde jeg og broren hennes, klart å løpe unna, men hun hadde nok ikke klart det, siden hun var jente, og et par år yngre vel.

    Noe sånt sa hu vel.

    Uten at jeg skjønte hva poenget hennes var.

    Hu virka høy og slank/atletisk vel, (ihvertfall for alderen vel), så jeg tror ikke at hu hadde løpt så sakte heller, for å si det sånn.

    Men men.

    Pia hadde jo hatt en venninne, i Larvik, som løp like fort som meg, husker jeg.

    Men men.

    Det var, når Pia dro meg med til Bøkeskogen, en gang jeg besøkte mora mi i Larvik.

    Så ville Pia at jeg skulle løpe omkapp, med ei jente, utafor Louvisenlund fotballbane, hvor Larvik Turn spilte.

    (Jeg hadde jo spilt en kamp for Fram, (på et aldersbestemt lag, i Farrishallen), et par år tidligere vel).

    Vi løp cirka like raskt, og plutselig så fikk vi begge, omtrent samtidig, en metall-wire, inn i magen.

    (Som var vanskelig å se, mens vi løp).

    Jeg kom meg først opp, og gikk bort til hu jenta da, som lå og vrei seg, på bakken, i en trang ola-bukse, med beina i været, husker jeg.

    Men men.

    Vi gikk så ned mot Larvik sentrum, og da tok plutselig Pia og venninna, noen mose-dotter, som de fant, i skogkanten, og holdt utapå buksene sine, utapå fitta da, (for å si det sånn).

    (Som om at de hadde hår på fitta, kanskje.

    Hvem vet).

    Så fortalte de det, at de en gang hadde griset til dame-doen, på Grand hotell, med såpe.

    Og at en mann, hadde fersket dem, og sagt at de måtte vaske veggene og sånn der, for å rydde etter seg da.

    Jeg svarte vel ikke så mye.

    Men jeg gikk ned i Larvik Sentrum, for å handle i butikkene der, noe jeg pleide å gjøre, hver lørdag, som jeg var i Larvik, siden jeg pleide å få med lommepenger dit, av faren min.

    Men men.

    Så gikk de to jentene kanskje til Grand Hotell, eller noe da.

    Hva vet jeg.

    Men jeg sa ikke noe til mora mi.

    (Som jeg aldri gikk så utrolig bra overens med vel).

    Men men.

    En annen gang, som jeg besøkte mora mi og Pia, i Jegersborggate.

    Så hørte jeg på radio, i soverommet til mora mi, (der den eneste radioen stod. Det var kanskje mora mi, som hadde slått den på).

    (Det var også vanlig der, å gå gjennom det soverommet, når man skulle fra stua til kjøkkenet.

    Og jeg husker også det, at jeg hadde hørt på fotball-landskamp, mellom Norge og Skottland vel, en gang, i det rommet, før Axel ble født da).

    Så slapp Pia inn ei jente, som het Laila, som bodde ikke langt fra Trygves gate vel, og som var et par år eldre enn meg vel.

    Laila, (som var en kraftig jente, for alderen ihvertfall, husker jeg), reiv meg ned på senga til mora mi, (som var og besøkte en venninne, eller noe), og tok hånda si nedi buksa mi, og begynte å kile meg på pikken.

    Jeg likte ikke dette, (det var jo nesten som en voldtekt, syntes jeg), og begynte å rive hu i håret, for å få henne til å stoppe.

    Hu stoppet ikke, så jeg reiv ut en håndfull av håret hennes, husker jeg.

    Men men.

    Så sa hu det, at broren hennes, (som var et par år yngre enn meg vel), klarte å få ståtiss.

    Og så lurte hu på, om jeg klarte å få ståtiss.

    Jeg sa til hu, at hvis jeg fikk se på hennes tiss, så kanskje.

    Men det ville hu ikke.

    Så det ble avslutta sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Uten at jeg vet hvorfor Pia slapp inn hu Laila, akkurat da jeg var på soverommet til mora mi, en lørdag morgen eller formiddag, for å håre på radio.

    Hvem vet.

    Men dette var den samme Laila, som sammen med Egil, (aka. Tin-Tin), hadde jaget meg på Domus, da jeg handla der, for mora mi, like etter at Axel ble født, et par år tidligere.

    (Før jeg flytta til faren min).

    Det var kanskje noe mora mi fikk istand, siden at hu ikke likte det, at jeg noen ganger spilte en krone, på kronespill.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så kanskje dette var noe fra mora mi, at hu hadde lagd et slags ‘plott’, med hjelp av Pia og Laila da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var også ei annen jente, i Jegersborggate, en gang, da jeg besøkte mora mi, og hu dro til en venninne, eller noe.

    Det var muligens hun Desire, som jeg skrev om ovenfor, som lærte søstera mi, om hvilket hull, som tissen skulle i, osv.

    Hu jenta, begynte å synge på en ‘grovis-sang’, husker jeg, som gikk omtrent sånn her:

    ‘Han stakk den inn, serru serru, stiv som en pinn, serru serru’.

    Noe sånt.

    (Dette var vel en stund seinere, etter det med hun Laila, tror jeg).

    En gang, da jeg var i Larvik, så ville en som het Willy, ha slåsskamp mot meg.

    Han hadde to eldre kamerater, som var noen slags sekundanter da.

    Og Frode Kølner, var en slags sekundant, for meg.

    Jeg skjønte ikke hva dette var angående, så jeg var litt paff, og slåss ikke ordentlig, men stod for det meste bare der, og tok imot slagene, til han Willy da, som ikke slo så utrolig hardt, sånn som jeg kan huske det.

    Men men.

    Frode sa seinere, at jeg kunne jo ha slått litt da, og ikke bare stått der.

    Han trodde selv, at han nok ville ha slått litt tilbake, hvis det var han, som hadde måttet slåss.

    Pia sykla bortover i Jegersborggate, og skreik ut at ‘broren min har vært i slåsskamp, broren min har vært i slåsskamp’, osv., på min gamle jentesykkel vel, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel), som Arne Thomassen kjøpte til meg, på Albert Bøe der, (enda jeg ikke ville ha jentesykkel), mens vi bodde i Mellomhagen, (3-4-5 år tidligere kanskje).

    Men men.

    Denne slåsskampen foregikk, i Jegersborggate, på den andre siden av gaten, fra der vi bodde, og et par hundre meter, nærmere Nansetgata vel.

    Men hvem de ‘sekundantene’ til Willy var, og hvorfor de ville arrangere en slåsskamp, mellom Willy og meg, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så det skjedde mye rart i Larvik og, de helgene jeg var der, mens jeg bodde i Hellinga 7B, (og seinere i Leirfaret 4B da).

    Det er helt sikkert.

    (Selv om jeg kanskje ikke tok det som skjedde i Larvik, like høytidelig, som det som skjedde på Berger.

    Siden det var på Berger jeg egentlig bodde da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så sånn var det.

    I 4. klasse, var det vel, så skjedde det noen ting, i klasserommet vårt, som var ved siden av et rom, hvor de brant keramikk, osv., nederst i den gamle skolebygningen, til Berger skole da.

    Det var ikke noen dør, mellom vårt klasserom, og det keramikk-rommet, (eller hva det egentlig het).

    Og i en time, så kom plutselig Rune Bingen, ut av det keramikk-rommet, mens han holdt seg til hodet og sa at han hadde slått hull i hodet.

    Det var mye blod, i håret hans, og jeg sa fra om det her da, til klasseforstander Allum.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så lukta det oppkast, i klasserommet, og jeg fikk skylda vel, (for å ha kasta opp), av Ole Skjellsbekk vel, siden jeg kanskje så litt trøtt ut da.

    (Jeg hadde kanskje sitti oppe for lenge og sett på TV, siden faren min bodde nede hos Haldis.

    Hvem vet).

    Men men.

    Det første skoleåret mitt på Berger vel.

    Så ble det sagt, av noen gutter i klassen, at Ronald Lund, i klassen, hadde pult, med ei jente, oppe på Øvre, (hvor han også bodde), nede i en skråning, eller noe, vel.

    Dette hadde vel skjedd året før, tror jeg, da han gikk i andre klasse, vel.

    Noe sånt.

    Og jeg tror at det var sånn, at hu jenta bare lå der, og han gikk og pulte henne, etter noen andre kanskje.

    Noe sånt.

    For jeg trodde først ikke på det her da, at Ronald Lund, hadde pult, allerede i 2. eller 3. klasse.

    Så jeg spurte Ronald selv da, om det var sant.

    Og det var det da, sa han.

    Og han forklarte litt om hvordan det hadde skjedd da.

    Men jeg, jeg var bare noen få ganger, oppe på Øvre.

    (Nedre-folk, var ikke så ofte oppe på Øvre, og Øvre-folk var vel heller ikke så ofte nede på Nedre).

    Men men.

    Så jeg visste ikke hvem hu jenta, som Ronald Lund, hadde pult, kunne være, for å si det sånn.

    Men men.

    (Og ikke spurte jeg noe mer om det, etter det her heller.

    Jeg syntes vel, at det var litt tidlig, å ha sex.

    Så det var ikke sånn at jeg prøvde å finne ut hvem den jenta var, for å si det sånn.

    Jeg hadde vel lest et sted, at den seksuelle lavalder var 16 år kanskje.

    Noe sånt.

    Men men).

    Nede hos Haldis, så hadde en gang Jan Snoghøj, (Christells nest eldste bror), kjøpt seg en Falco-sang, på singel, som het ‘Der Kommisar’ vel.

    Og jeg leika med ballonger da.

    (Jeg var vel ti år kanskje).

    I gangen der da.

    Og åpna døra til Jan, (som var 17-18 kanskje, og som satt på rommet sitt, med noen kamerater da, og hørte på Falco/Der Kommisar da).

    Og jeg slo en ballong inn i rommet hans vel, (kanskje fordi han hadde erta meg, eller noe).

    (Det stod ‘Jeg er en vidiot’, på rommet til døra hans, et klistremerke fra Det Nye vel, om at folk som hadde video, var idioter da.

    Men men).

    Så ble Jan sur, for da ble det hakk i Falco-plata hans, mente han.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og da Jan måtte ha krykker, etter han brakk beinet, på seinvinteren 1980 vel, like etter at faren min traff Haldis.

    Så løp Jan på krykker, etter meg, (av en eller annen grunn), når jeg var nede hos Haldis og dem, en gang.

    Men men.

    Så jeg syntes nok at det var greit, at Jan ikke var med til Jugoslavia, for å si det sånn.

    Men men.

    Han var kanskje hos faren sin, Søren Snoghøj vel, i Danmark.

    Jan hadde masse plater, av Shu-bi-dua, (et dansk band), som han hadde fått av faren sin, kanskje.

    Jan hadde også masse flasker, av en slags snaps, som het ‘Gammel dansk’, stående på rommet sitt, sånn som jeg husker det, fra han var sånn 17 år vel, eller noe.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Ja, det begynner å bli seint, her på hostellet, klokka er halv tolv vel.

    Så jeg får dele det her kapittelet, i tre deler, (eller om det kanskje blir enda fler), tror jeg.

    For jeg har fortsatt en god del notater, til det her kapitellet.

    Så det her får bli ‘del 2’.

    Også får jeg se om jeg klarer å få skrevet ferdig del 3, seinere denne uken.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 16: Enda mer fra Hellinga 7B

    Jeg har kommet på noe mer, som jeg har glemt å ta med om, i de tidligere kapitlene.

    Det første var at jeg skrev det, at Haldis sin eldste sønn, Viggo, ble skandinavisk mester, i bodybuilding, for juniorer, i 1983.

    Men jeg mener nå at dette var i 1982.

    (Men jeg skal skrive mer om dette senere).

    Jeg kan også ta med det, at han gutten, som prata om Kvæler’n, i Mellomhagen.

    Han prata vel også sånn her og.

    ‘Hva i huleste, heiteste granskauen driver dere med da’.

    Noe sånt sa han til Pia og meg en gang vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I begynnelsen, da jeg bodde på Bergeråsen, så kjeda jeg meg nok en del.

    (Før jeg ble kjent med Petter og Christian og de).

    Jeg gikk opp på Ulvikfjellet, husker jeg, med en flaskepost.

    Den heiv jeg så ned i fjorden, (trodde jeg).

    Men så hørte jeg at flaska knuste.

    Så spurte et par, som gikk tur på Ulvikfjellet, hva jeg dreiv med.

    Så måtte jeg forklare at jeg dreiv med flaskepost da.

    Men men.

    Jeg gravde ned en slags skatt.

    (Det var vel bare noe leker og sånn).

    Ned fra Ulviksletta og ned til Ulvika, så stod det en do-bygning.

    Jeg klatra opp på taket der, og la et kart, under en av tak-platene.

    Det var noen sånne plater laget av gummi eller asbest eller noe, kanskje.

    De platene var fleksible og veide ikke mye, så det var bare å legge det kartet under en av de flikene da.

    Men men.

    Så gravde jeg ned den skatten da, litt bortafor den dobygningen.

    Så man skulle liksom finne flaskeposten.

    Og i flaskeposten, så var det et kart, til hvor det skattekartet lå da, (oppå taket av den dobygningen, til Bergeråsen Vel vel).

    Men men.

    Så ble jeg kjent med Petter og Christian.

    Så tulla jeg litt med de.

    Så sa jeg det, at en gang så så jeg en flaskepost, og den lå der og der da.

    Men vi fant ikke flaskeposten.

    Og så sa jeg at jeg hadde lest et kart, og at det stod noe om den dobygningen da.

    Og Petter oppå taket av dobygningen, men han fant ikke det kartet.

    Og da sa jeg at jeg hadde sett et kart, og forklarte hvor det stod, at skatten var da.

    Men vi fant ikke skatten heller.

    Så dette må ha vært en del uker, etter at jeg gravde ned den skatten, tror jeg.

    Siden jeg ikke klarte å huske hvor skatten var gravd ned.

    (Hvis ikke noen andre hadde finni skatten da).

    Hvem vet.

    Men men.

    Jeg kom også på noe, fra den julen, som jeg bodde hos mora mi, og vi var med bestefar Johannes og dem, på hyttetur, på en hytte, som han hadde lånt.

    Da sa sønnen i huset, da vi parkerte på tunet, eller på gårdsplassen.

    At vi kunne ikke parkere der, for de hadde noen ‘hester som pleide å bite i lakken’.

    Og da svarte mora mi, ut av bilen da, at hu syntes han sa, at de hadde noen ‘gjester som pleide å bite i lakken’.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Berger var forresten ganske forskjellig fra Larvik.

    Berger er nesten som en dal, vil jeg kanskje tro.

    For landet går oppover fra fjorden, og etter kanskje et par hundre meter, så er det fjell.

    Så Strømm, er kanskje som en dal, kan man kanskje si.

    Det er ikke som i Larvik, hvor det gikk gater, på kryss og tvers.

    Nei, det var bare en vei, å gå til bestemor Ågot, (hvis jeg ikke gikk langs fjorden og på noen gårdsveier da. Noe som kanskje ville virka litt rart og gammeldags, hvis jeg hadde gått der for ofte. Men men).

    Så det var kanskje mer sånn, (kanskje fordi at Berger/Strømm var litt som en dal), at man liksom måtte passe mer på hva man sa og passe mer på ryktet sitt kanskje, på Berger, enn i Larvik.

    Det var vel mer sånn, at alle kjente alle, på Berger da.

    For å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mora mi, Arne Thomassen, Pia og Axel, de dro ned til Danmark, den sommeren, som jeg var med faren min til Jugoslavia.

    Axel ble døpt der nede, hos Unse og Anker, (Heegaard het de til etternavn. Unse er født Trock-Jansen. Anker var forresten bestemor Ingeborg sin vel eldre bror), og de.

    Jeg har aldri vært på besøk hos de, men jeg møtte Unse, i bestemor Ingeborg sin 90 års dag, var det vel, i Nevlunghavn, i 2002.

    Men men.

    Pia har klaget fælt, til meg, seinere, fordi at hun ikke fikk bli med til Jugoslavia.

    Men jeg er jo ikke hennes far, jeg var en 9-10 år gammel gutt, da vi dro ned til Jugoslavia.

    Hvorfor klager Pia til meg, på dette, lurer jeg.

    Det må være noe galt.

    Pia skulle jo ha klaget til sine foreldre, hvis hun ikke var fornøyd, med ferie-ordningen.

    Likevel har Pia klaget fælt til meg, vil jeg si, i årene etter Jugoslavia-turen, på at hun ikke fikk være med.

    Så Pia er kanskje ‘oppå en sky’, for å si det sånn, hvis hun tror at jeg bestemte om hun skulle være med.

    Det var jo selvfølgelig faren og moren vår, som bestemte om det her, vil jeg tippe på.

    Så Pia kan være litt slitsom, noen ganger.

    Men men.

    Mora mi, Pia, Axel og Arne Thomassen, (og Pusi), flytta til Stenseth Terrasse, ved Solbergelva, utenfor Drammen, en gang i løpet av 1980, mener jeg det må ha vært.

    Jeg kan forklare om noe som skjedde, før det her.

    Våren 1980, må det vel ha vært.

    Så kom jeg på helgebesøk, til mora mi.

    Så stakk Pia til en venninne.

    Og mora mi sendte meg ut, for å ‘passe på Axel’.

    Jeg skjønte ikke hva hun mente.

    Axel var et og et halvt år vel, og lå i en barnevogn.

    Jeg skjønte ikke hva jeg var ment å gjøre.

    Jeg ville besøke kamerater.

    Det var vel ikke meninga at jeg skulle passe på Axel, når jeg var hos mora mi.

    Jeg hadde aldri fått opplæring i å passe på Axel.

    Jeg bodde jo egentlig hos faren min.

    Jeg rulla vogna med Axel, ned i portrommet, utafor huset vårt.

    (Et portrom vi delte med to naboer.

    Så vogna med Axel i, stod på et fellesareal, da mora mi sendte meg ut, for å passe han.

    Men men).

    Mens jeg rulla vogna til Axel, så skjedde det, at den plutselig tippet over.

    Så Axel begynte å grine, husker jeg.

    Så jeg løp inn og henta mora mi, som måtte hente Axel da.

    Så sånn var det.

    Jeg veit ikke om Axel, (som jo enda var baby da vel), slo seg.

    Den vogna tippet ganske langsomt over da.

    Men jeg hadde liksom sendt den ned en helling da.

    Så jeg var noen meter unna vogna, og rakk ikke fram til vogna.

    Men fikk bare sjokk, og stod helt stille og så på, at vogna tippa, som i sakte kino da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Petter og Christian var forresten også med til mora mi en gang.

    Mens hu bodde i Jegersborggate.

    Vi var da mye utendørs.

    De likte vel ikke Frode Kølner, tror jeg.

    Jeg hadde visst en jakke som hang hos dem, av en eller annen grunn, som jeg fikk tilbake av Frode Kølner og dem, den helgen, husker jeg.

    Men men.

    Petter og Christian og jeg, vi gikk rundt i Larvik, på fredagen husker jeg.

    Vi kikka inn vinduet til Willy og dem, i Trygves gate, for de hadde en artig lampe, som lyste i noen tråder, i mange farger da, som varierte.

    Sånn lampe hadde vel ingen på Bergeråsen tror jeg.

    Men men.

    På lørdagen, så dro mora vår med Petter og Christian og Pia, og meg, på tur i Bøkeskogen.

    Vi parkerte oppe ved Bøkeskogen.

    Og Petter og Christian reagerte på at mora vår vrikka så fælt på rumpa, når hu gikk bortover, (sammen med oss), mot Bøkeskogen, husker jeg.

    Men men.

    Mora mi sendte meg seinere på dagen, opp til et utested, som het Hansemann, for å hente veska hennes, som hun hadde glemt, dagen før, husker jeg.

    Petter og Christian blei med, husker jeg.

    Vi slapp forresten å ta toget, (som jeg vanligvis måtte), den helgen.

    Faren min kjørte oss ned dit.

    Vi så noen pønkere, husker jeg, (noe jeg ikke hadde sett i Larvik før), utafor lekebutikken, ved Larvik Torg, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Petter og Christian, ringte på noen dørklokker, i blokkene, ovenfor Larvik Sykehus, og spurte, ‘bor Arne Olsen her’.

    Arne Olsen var jo faren min, så jeg ble litt sur på dem.

    Så jeg ringte på noen andre dørklokker, i de samme blokkene, og spurte, ‘bor Tove Grønli her’.

    Tove Grønli var jo mora deres, og deres foresatte da, heter det vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi gikk også rundt i Larvik sentrum, på lørdags formiddagen, og spilte på kronespill.

    Vi leita også etter penger, og ble enige om det, at vi skulle dele alle pengene, som vi fant.

    Plutselig fant Petter 100 kroner, mener jeg det var.

    Og vi fikk alle 25 kroner hver vel.

    (For Pia var også med).

    Hvis ikke Petter tulla da, og at dem hadde fått pengene av mora si.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    På søndagen, før vi dro, så satt Petter og Christian, oppe ved der det nye biblioteket dukket opp, seinere på 80-tallet, og glante på folk, utafor et slags gatekjøkken, (som egentlig var en slags tilhenger til en bil vel kanskje. Noe sånt muligens).

    De glante så stygt på folk, at noen spurte hva de dreiv med.

    ‘Vi glaner’, svarte en av dem da.

    Men men.

    Så gudene veit hvorfor dem glante, og hvorfor dem ringte på hos folk, og spurte om Arne Olsen bodde der.

    Det var litt spesielt vel, syntes jeg.

    Men men.

    Men ikke så lenge etter dette, så flytta altså mora mi og dem, til Stenseth Terrasse da.

    Axel hadde forresten mageproblemer, før de flytta, til Stenseth Terrasse, husker jeg.

    Fordi jeg husker at mora mi hadde cola, i kjøleskapet, en gang.

    Og cola, det så jeg liksom på, som ‘min’ drikk da, siden jeg fikk cola av faren min, hele tiden.

    Men jeg fikk ikke lov, sa mora mi, å ta av den cola-flaska, i kjøleskapet hennes.

    For den cola-en var til Axel, sa mora mi.

    Axel hadde problemer med magen, eller avføringen kanskje, (han var vel bare et drøyt år da vel).

    Og Axel burde drikke enten cola eller blåbærsaft, hadde en lege sagt, sa mora mi.

    (For å fikse de mageproblemene han hadde da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg tror det var den andre julen, som jeg bodde hos faren min.

    Da måtte jeg være hos mora mi, på Stenseth Terrasse, utafor Drammen.

    Første gangen jeg var der, (eller noe), så hadde jeg laget en avtale, med mora mi, om at vi skulle ha Pusi, annenhver gang.

    (Kanskje fordi jeg følte meg ensom, på Bergeråsen.

    Faren min hadde vel muligens flyttet ned til Haldis, da jeg fikk Pusi, det husker jeg ikke helt).

    Så Pusi var også i Hellinga 7B, på Bergeråsen, i cirka et års tid, kanskje.

    Men den var også innimellom hos mora mi.

    Jeg fortalte det til Fru Landhjem, i Larvik, at Pusi bodde hos meg.

    (Fru Landhjem, sa at hun visste hvor Svelvik var.

    Hun syntes det var så fint langs fjorden, langs Svelvikveien.

    Så Fru Landhjem, sa det, at hu pleide å kjøre en omvei, rundt Svelvik, når hun skulle til Oslo).

    Og en dag, så kom plutselig Fru Landhjem på døra, borte hos Ågot.

    Hu hadde spurt seg fram.

    Så satt jeg på med Fru Landhjem, bort til Bergeråsen, og Pusi satt på trappa, som vanlig.

    (Og venta på at jeg skulle komme hjem fra Ågot da.

    Norsk Skogkatt, er nesten som hunder, noen ganger, de kan være veldig trofaste, mot eieren sin.

    Noe Pusi vel var.

    Pusi var en stor og fin katt da, på den tiden jeg bodde i Hellinga, husker jeg.

    Men men).

    Fru Landhjem syntes det virka som at Pusi hadde det bra, husker jeg.

    Den første dagen, som Pusi var i Hellinga 7B, så lot jeg den gå utendørs.

    (Sikkert fordi at faren min sa det).

    Og den var under huset til tvillingene, (ikke Arnt og Eirik Lund, men de andre tvillingene).

    Og jeg måtte krype under huset deres, og så at Pusi var under huset der, sammen med alle de lokale kattene, omtrent, som hadde noe slags katte-møte, kanskje.

    Hva vet jeg.

    Jeg dro med Pusi hjem, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Noen på Stenseth Terrasse, tok Pusi en gang.

    Så da det var min tur, til å ha Pusi, igjen, så var den borte.

    Men jeg gikk bort til dem, (Pia visste hvem dem var), og krangla, og fikk Pusi, etter å ha krangla, i et kvarter, (eller om det var en halvtime), kanskje, med den familien da, mens faren min venta.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Etter dette, så ville jeg ikke det, at mora mi og dem skulle ha Pusi.

    For de klarte ikke å passe på den, syntes jeg.

    (Siden de lot en familie på Stenseth Terrasse der ta den).

    Men men.

    Men dem flytta tilbake til Jegersborggate, etter at de bodde, på Stenseth Terrasse.

    Og da tok jeg med Pusi, en gang.

    Og da hadde Pusi dansa i gatene, i Larvik, sa Fru Landhjem, en senere gang.

    Men men.

    En jul, så skulle Haldis og Christell bort.

    Og vi skulle passe på Susi, (Christell sin katt).

    I butikken til Oddmund Larsen på Sand, så fikk jeg lov av faren min, å kjøpe en liten pakke fiskepudding, til Susi, og en stor pakke fiskepudding, til Pusi.

    (Siden Pusi var større og min katt da.

    Pusi var veldig glad i fiskepudding, husker jeg.

    Og jeg hadde kjøpt en sånn pakke fiskepudding, i butikken til Oddmund Larsen, til Pusi en gang før, husker jeg.

    Men men).

    Jeg ga Susi sin fiskepudding først, siden Susi liksom var gjest der da.

    Men det tålte ikke Pusi.

    Så Pusi ville bare ut.

    Så jeg måtte nesten slippe den ut.

    Den så litt rar ut da, husker jeg.

    Jeg skulle jo gi den, sin fiskepudding, (den største fiskepuddingen).

    Men Pusi ville bare ut, og løp som en pil nesten, mot døra.

    Så jeg slapp den ut da.

    Og det var siste gangen, som Pusi var hos oss.

    For den forsvant etter det.

    Noe jeg tok veldig tungt.

    Men men.

    Den jula, som jeg var hos mora mi, på Stenseth Terrasse, så lærte Axel å gå, husker jeg.

    Jeg lurer på om han var litt over to år gammel da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Arne Thomassen hadde kjøpt en LP-plate, som han likte der, (og som var på det rommet jeg sov på).

    Det var Randi Hansen, med den plata som hadde den sangen, ‘Om jeg fikk være sola di’, eller noe sånt.

    Så Arne Thomassen var fra Nord-Norge, og likte også hu nord-norske syngedama da, Randi Hansen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hatet å være hos mora mi, så jeg ringte Ågot og onkel Runar og de, (for faren min var ikke hjemme, i jula), og hørte om de kunne hente meg.

    Men det gjorde de ikke.

    Jeg var også med Arne Thomassen, inn til Drammen, lille julaften, eller noe.

    Da satt han på kafeteriaen, på Drammen Togstasjon.

    Og pratet med en travbane-kamerat, eller noe.

    Jeg sneik med ut, og bort til Drammen Rutebilstasjon.

    Og bussen til Berger, stod der.

    Jeg gikk nesten på bussen, men tenkte jeg skulle vente, til den skulle kjøre.

    Og mens jeg satt på en benk der, og liksom ventet og var på nippet til å gå på bussen da.

    Så dukka Arne Thomassen opp, og dro meg med tilbake til Stenseth Terrasse da.

    Så jeg mistrivdes så mye, hos mora mi og dem, så det var nesten sånn at jeg rømte, en jul jeg måtte være hos de.

    (Jeg lurer på om det var jula 1980.

    Noe sånt).

    Men men.

    Jeg så seinere Pusi en gang, fra trappa, i Hellinga 7B.

    Men da hadde jeg Petter og Christian på besøk.

    Og vi lekte i sofaen der, og bråkte fælt da.

    Så Pusi ville ikke gå inn.

    Etter det så så jeg aldri Pusi igjen.

    Og mora til Petter og Christian døde også.

    Så de flytta til faren sin, i Mexico.

    Så jeg gikk jo inn i sorg, og var deppa, ihvertfall i et halvt år.

    Men men.

    De kom på besøk, for å selge huset, eller noe.

    Og da hadde jeg fått penger av faren min, til å kjøpe gaver til dem.

    Jeg ga dem en LP-plate hver, husker jeg.

    Men jeg husker ikke resten, av hva jeg ga dem.

    Men jeg hadde en hundrelapp, i lomma, på Berger skole.

    Også fant jeg ikke den.

    Og det sa jeg fra om.

    At det var for å kjøpe gave, til Petter og Christian og dem.

    Og da hjalp han der som nå er musikkartist.

    Jense-mann, og dem.

    (Tror jeg hjalp meg.

    Og noen andre, i klassen til Petter.

    Altså i klassen over meg.

    Men de gjorde det klart, at de hjalp meg å lete etter hundrelappen, siden den skulle gå til gave, til deres klassekamerat Petter, (og broren).

    Og altså ikke for å hjelpe meg.

    De var litt tøffe osv., de her gutta, i klassen til Petter).

    Leif Tangen, en lærer på Berger skole, som nå er i politikken, for SV.

    Han stoppa den leitinga, og ransakinga, av elever.

    Og sa at det gikk ikke ann.

    Noe sånt.

    Så det stoppa.

    Og jeg gikk på do, nede ved gymsalen ovenfor musikkrommet.

    Og da fant jeg den hundrelappen, på gulvet.

    Og det jeg lurer på, er om den kan ha liggi sånn, sammenkrøllet, i lomma mi, at jeg ikke fant den.

    Og slo alarm da.

    Også falt den ut, da jeg måtte på do.

    Så det var jo litt spesielt.

    Men men.

    Men jeg var kanskje ikke helt våken, på den her tida.

    Det at både Pusi ble borte og mora til Petter og Christian døde, det var ikke så artig.

    For faren min bodde jo nede hos Haldis.

    Og da ble jeg helt alene, om kveldene.

    Jeg kunne ikke gå opp til Tove Grønli og de lenger, og Pusi var også borte, så jeg hadde ikke noe selskap da, når jeg satt aleine der, om kveldene, i Hellinga 7B.

    Men men.

    Det som skjedde, den helgen, som Tove Grønli døde.

    Det var at faren min, satt og så på skøyter, sammen med meg, i Hellinga 7B.

    (Han pleide aldri å være der oppe på søndager.

    Ihvertfall ikke for å se på sport).

    Så banka det på døra, og jeg åpna.

    Det var Willy, samboeren til Tove Grønli.

    Han spurte om faren min var der.

    Willy så så anspent ut, (og mye eldre ut vel), så jeg var ikke sikker på om det var han.

    Jeg bare forklarte faren min, at det var til han vel.

    Så sa Willy til faren min, at Tove var død da.

    Dette her var søndag formiddag da.

    Norge vant gull, sølv og bronsje, husker jeg, i et Skøyte-EM, eller VM, eller noe da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Faren til Petter og Christian, Carlotto, (eller om det var Carl Otto), bodde i Mexico, og hadde med seg, en mexikansk dame, til Bergeråsen, da de skulle selge huset kanskje.

    Jeg gikk opp og hilste på dem da, men hun mexicanske var ikke så hyggelig som Tove Grønli, syntes jeg.

    (Kanskje det var fordi at jeg ikke skjønte hva hu sa.

    Hvem vet).

    Hu Tove Grønli var alltid hyggelig, sånn som jeg husker det.

    Hu lot Christian og Petter ha ganske frie tømmer vel.

    Jeg husker en gang, så sa hu til oss, at hu og Willy hadde lagd kylling, (noen sånne kyllingstrimler i en steikepanne vel).

    Og at Petter og Christian og jeg, kunne spise opp resten.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så hadde jeg vært på bingo, på Snippen, på Sand.

    (Noe som Berger IL arrangerte).

    Men jeg var litt lei av bingo da, og spurte en ‘bingo-gubbe’, som satt ved samme bord som meg, om han kunne spille for meg.

    Så gikk jeg bort til Ågot, og satt der, og på veien tilbake til Bergeråsen, (jeg sykla vel), så dro jeg innom Snippen, og da hadde jeg vunnet en halv kilo, (eller om det var en kilo), wienerpølser, (sa han bingo-gubben).

    Da syklet jeg opp til Petter og Christian og dem.

    Og da varma hu Tove Grønli opp de pølsene da.

    Så sånn var det.

    Onkel Håkon spurte meg forresten nøye, i ettertid, om hvordan det her med de pølsene, fra bingoen, hadde hengt sammen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Petter og Christian og jeg, vi lagde også ostesmørbrød der.

    Og alle hadde sin spesialitet.

    En likte ostesmørbrød med ekstra ost.

    En med ekstra smør.

    Og en med ekstra ketchup kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Petter og Christian, hadde også lekt gjemsel, en nyttårsaften, sa de, og da hadde Christian visstnok sovna i et klesskap.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men en gutt, (Thor Furuheim, fra Olleveien), hadde også dødd, i hagen til Tove Grønli og dem, noen måneder før jeg ble kjent med Petter og Christian og dem, mener jeg at det må ha vært.

    Petter og Christian og Thor Furuheim, hadde lagd snøhule, i hagen, til Petter og Christian og dem.

    Så skulle Petter og Christian spise middag.

    Og når de kom ut, så var han Thor Furuheim død da.

    Snøhula hadde rast over han.

    Så sånn var det.

    Kripos kom forresten til Bergeråsen, husker jeg, da Tove Grønli døde.

    De fant visst ut at det var hjerneblødning, som hu døde av, mener jeg å huske.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Flere måneder, etter at Pusi ble borte, så sa fetteren min Tommy, til meg, at Pusi lå død, i skogen ved Gamlehjemmet der, nedafor riksvegen.

    En bil måtte ha kjørt på Pusi, og så hadde de bare kasta katta, ned skråningen, mente Tommy, (som vel bare var seks år, eller noe, da vel).

    (Og enda Pusi jo var vant med å bo i Larvik sentrum, og gå rundt i gatene der, og besøke butikken til Fru Landhjem, osv).

    Jeg gikk ned i skråningen der og så, og den katten ligna på Pusi.

    Men snuten var hvit og ikke rosa, som på Pusi.

    Men det kan ha vært, fordi at den var død, det er mulig.

    Så jeg er ikke sikker, men det var kanskje Pusi da.

    Hvem vet.

    Men men.

    Det var ihvertfall en trist tid, den siste tiden jeg bodde i Hellinga 7B, husker jeg.

    Men men.

    Min fetter Ove, var vel også med å besøke mora mi i Larvik, en gang, mener jeg å huske.

    Og også Christell var med vel, selv om hun vel hang mest med søstera mi, når hu var med til mora mi.

    Men men.

    Etter Jugoslavia-turen, så var jeg en dag nede hos Christell, og vi ble enige, faren min, Haldis, Christell og jeg, (eller ihvertfall Christell og jeg), om at vi skulle være som søsken da.

    Haldis hadde hentet ned noen singel-plater, fra 60 og 70-tallet, fra loftet.

    Jeg sa det, at hvis vi skulle være som søsken, da kunne jeg kanskje få halvparten av de singlene da.

    Og Christell og jeg, satt og hørte på singel-plater, en hel dag nesten vel, sommeren 1980 vel.

    Og Christell likte en sang som het ‘jeg vil ha en liten hund’, mener jeg å huske.

    Jeg fikk ikke tatt med ‘mine’ singler, hjem.

    Og neste gang, som jeg besøkte Haldis og de, så sa Christell det, at de hadde pratet med faren hennes, (fra Ålesund), på telefonen, og jeg kunne ikke få de platene likevel.

    Så Christell og jeg var vel som søsken, i en dag, kanskje.

    Etter det, så ble det vel ikke det samme, tror jeg.

    En gang jeg var der, så fikk jeg en strikkepinne, som lå på gulvet, i gangen der, inn i foten.

    Og tok meg fri fra skolen, dagen etter.

    Da tok faren min meg med, til Fossekleiva fabrikker, hvor han kanskje skulle leie et lokale, eller noe, og jeg gikk rundt og haltet der, (og fulgte etter faren min og en annen kar, som viste faren min rundt, eller noe da), før faren min kjørte bort til verkstedet og huset til Ågot da.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så viste Christell meg det, at broren hennes Jan, hadde masse kondomer, (kanskje 30-40, eller noe), under senga.

    Jan, (som var 16-17 da vel, og var sammen med nabojenta, mener jeg å huske), hadde kjøpt kondomer på postordre, vil jeg tippe på.

    (For jeg pleide å lese de katalogene, og husker at man kunne bestille kondomer, i dem.

    Men men).

    Som jeg skrev om, i det kapittelet, fra Vestmarka.

    Så pleide Pia og jeg, og løsne sengebunnene, i de høye sengene våre der, for å komme ut og inn av de.

    Så da jeg leika med Christell.

    Etter Jugoslavia-turen vel.

    Så pleide vi noen ganger å leike, på rommet til Haldis og faren min.

    Og da tok jeg opp sengebunnen, i senga der, også var det et rom under, hvor Christell og jeg noen ganger lå og kyssa, (i mørket), husker jeg.

    (Ikke tungekyss, men vanlige kyss).

    Dette med kyssinga, begynte med det, at Nina Monsen og Christell.

    De kom opp til meg, i Hellinga 7B, når jeg gikk i fjerde klasse vel.

    Jeg satt med en av dem, på hver side, i den grønne sofaen, til faren min.

    Så spilte jeg ‘Morgenstemning’, av Grieg, på blokkfløyte, for dem.

    For vi hadde begynt med musikk, i fjerde klasse.

    Men Nina Monsen og Christell gikk i andre klasse, og hadde ikke musikk.

    Så kyssa jeg med Nina Monsen mest vel, og litt med Christell.

    Det var første gangen, som jeg kyssa.

    Og jeg husker vel ikke hvem som fant på det, det bare blei sånn vel.

    De jentene ble litt sånn betatt kanskje, (av musikken kanskje), så det ble vel bare sånn da.

    Men så slutta Christell og Nina Monsen, å dukke opp der.

    Men så skulle søstera mi, Pia, komme på besøk, i Hellinga 7B.

    Faren min hadde også lagt fram pornoblader, når han dusja, var det kanskje, og jeg ble litt prega av de kanskje.

    Så jeg sa det, til Petter og Christian, at om vi skulle ha strippe-show, når søstera mi, Pia, dukka opp fra Larvik.

    Så Petter og Christian, de hadde strippeshow, for Pia, og viste henne pikken og sånn, mener jeg.

    (Enda vi hadde avtalt, at vi bare skulle strippe, ned til underbuksa).

    Så Petter og Christian tok det her litt lenger da.

    De venta ikke på at søstera mi skulle strippe.

    Men dagen etter, så spurte jeg om hu ikke skulle strippe hu og da.

    (Når Petter og Christian ikke var der).

    Pia strippa og begynte så å fortelle om hvilket hull, som tissen skulle inn i, og sånn.

    (Noe hu hadde lært av Desire, i Larvik, var det vel).

    Pia satt så rumpa i været, og utfordret meg da.

    Hu ville at jeg skulle prøve om det var riktig, at tissen skulle inn i det andre hullet da, (hvis man tok med urinrøret).

    Så jeg var redd for, at søsteren min, skulle synes at jeg var feig.

    Så selv om dette hadde gått mye lengre, enn det jeg hadde planlagt, så prøvde jeg det som søstera mi ville da, å se om det var riktig hull, som tissen skulle i.

    Ståtissen min var for stor, til at jeg klarte å få den inn, i fitta til Pia, (må jeg vel si, at det var), så det funka ikke.

    Jeg hørte plutselig løping, på stien opp til huset vårt.

    Så en eller annen gutt, må nok ha sett inn vinduet, i Hellinga 7B, og sett hva som foregikk.

    Vil jeg tippe på.

    Men men.

    (Muligens Carl Fredrik Fallan, som sa at jeg hadde pult med søstera mi, eller noe, mange år seinere).

    Så sånn var det.

    Seinere den dagen, så ville jeg ikke prate med søstera mi.

    Det var fordi, at jeg syntes hun hadde gått for langt.

    Og at vi ikke kunne holde på med sånt, vi som var barn og søsken.

    Jeg tenkte med meg selv, at hva hvis bestemor Ågot hadde fått greie på dette.

    Så etter dette, så bestemte jeg meg for det, å ikke tulle mer sånn med søstera mi, (eller noen andre i slekta), i det hele tatt.

    Og det gjorde jeg heller ikke.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Christell og Nina Monsen, fortalte meg en gang, på doen, nede hos Haldis.

    At onkelen til Nina Monsen, hadde tilbudt Nina Monsen penger, for å ‘suge tissen hans’.

    Dette sjokkerte meg, og jeg fortalte det med en gang, til faren min og Haldis, som var på kjøkkenet, noen meter unna.

    Faren min sa ikke noe, og Haldis bare skrek ‘nei’.

    Det var alt som skjedde.

    Det ble så rar stemning der, så jeg bare gikk hjem.

    En annen gang, som jeg besøkte faren min, nede hos Haldis, så var Gry Stenberg der, sammen med Christell.

    Gry Stenberg, løp fram, og tok meg på pikken.

    (Av en eller annen grunn).

    Jeg ble forbanna, og tok igjen.

    Jeg tok Gry Stenberg på fitta flere ganger, og også Christell en eller to ganger.

    For det var liksom lov å ta hverandre på kjønnsorganene da, tenkte jeg, siden de jentene hadde begynt med det.

    Men men.

    Gry Stenberg ba meg stoppe, for det gjorde ‘vondt’, sa hun.

    Jeg spurte Christell, om det var sant.

    Christell svarte ikke, men så rar ut vel.

    Så jeg slutta.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det første året jeg bodde på Berger, så fikk jeg vel et kjemisett, av faren min, til jul, mener jeg.

    Fra varemagasinet Lyche, i Drammen.

    Og var vel fornøyd med det, selv om det kanskje var en litt kjedelig gave.

    Men jeg bestemte det selv da, da vi så i butikken, i Drammen, at jeg ønsket meg den gaven, og fikk den vel med en gang vel.

    Men men.

    Jeg kan forresten ikke huske det, at Haldis var en eneste gang, på besøk, i Hellinga 7B.

    Det var bare faren min, (og noen ganger jeg), som var på besøk hos Haldis og dem, i Havnehagen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, mens onkel Håkon og tante Tone, og bestemor Ågot og bestefar Øivind, var i Rhodos.

    Så bodde deres datter Lene, (som er døv), hos meg, i Hellinga 7B.

    Lene er et halvt år yngre enn meg, eller noe, vel.

    Det gikk greit vel, jeg fant ikke på noe tull, med stripping, eller lignende, med henne.

    Faren min bodde nede hos Haldis, så Lene og jeg, var mye alene sammen.

    Men men.

    Jeg husker vi var borte hos Ågot, når faren min jobba der.

    Jeg hadde et tegneserieblad, som het ‘Hakke Hakkespett og Lykkevannet’.

    Jeg lot Lene lese det.

    Også tulla jeg med henne.

    For jeg blanda farfaren vår sine suketter, i et glass vann, og satt opp en plakat da, ‘Lykkevann 1 krone’.

    Og Lene kjøpte da.

    Men jeg veit ikke om det virka.

    Men men.

    Lene og jeg delte også noen Donald-blader, som lå på loftet, i et hus, øverst i veien ned til Snippen.

    Det huset var fraflytta og nedslitt, og så svart ut, i fargen, antagelig på grunn av at treverket, i huset, råtnet, på grunn av mangel på maling, kanskje.

    Det var noen jenter sine Donaldblader, mistenkte jeg, på grunn av noen initsialer, eller noe sånt, som stod i bladene vel.

    Det eldste Donald-bladet, var fra 1960.

    Og det yngste fra 1968 kanskje.

    Noe sånt.

    Noen få blader, var det to av.

    Og da fikk Lene det, som var minst krøllet, siden hun var jente.

    (Onkel Håkon delte bladene, utafor huset til Ågot, oppå et utebord der, like ved trappa).

    Faren min henta bladene, husker jeg.

    Etter at Håkon ville dette.

    Men faren min var nervøs, husker jeg, for at noen biler skulle se han, fra veien, eller noe, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde også veldig mye klinkekuler, mens jeg gikk på Berger skole, husker jeg.

    Det var fordi, at faren min og onkel Håkon, de kjøpte mye klinkekuler, i en butikk, på Hurumlandet vel.

    Og så lagde de hjemmebrent, i kjelleren til Ågot.

    Og da brukte de klinkekulene, til noe, i produksjonen av hjemmebrent, som de solgte og drakk selv vel.

    Men men.

    Da jeg flytta dit, så fikk jeg mange klistremerker, av faren min.

    Det var for såpe-firmaet hans, Charlotte Kosmetikk.

    Det var Øl-shampoo, Egg-shampoo, osv., husker jeg.

    Røde klistremerker med svart skrift.

    Og også finere klistremerker, som var blå, med noe slags trykk vel.

    Men men.

    En jul, så lurte jeg på det, om vi ikke skulle besøke søstera mi.

    Og da, så kjørte faren min, Håkon, Runar, Tommy, Ove og meg, forbi Stenseth Terrasse, og opp en svingete vei, opp mot Hokksund kanskje, eller noe sånt.

    Og der, så ba faren min meg om, å gå inn i butikken.

    Mens de andre satt i bilen.

    Jeg gikk rundt og så, men skjønte ikke helt.

    Faren min dukka opp i butikken, etter 5-10 minutter.

    Og viste meg noen såpeflasker, som var av merket Charlotte Kosmetikk, som han hadde kokt da, og som den butikken solgte da.

    Så sånn var det.

    Så kjørte vi nedover mot Solbergelva igjen.

    Og vi dro innom mora mi og Pia og dem.

    Jeg var bilsjuk og spøy i badekaret der, husker jeg.

    Men men.

    Jeg burde vel ha spydd i doen der, men jeg følte meg litt dårlig, for å si det sånn.

    Mora mi sa det var greit.

    (Og var litt grei for en gangs skyld vel).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Håkon sa at dem hadde hatt ‘potetbinge’, i kjelleren der, husker jeg, utenfor sammenhengen vel.

    Men men.

    Og de hadde visst også pleid å hatt skinke, hengede der, sa Ågot og Øivind kanskje vel.

    Men men.

    En gang, så hadde jeg trylleshow, i kjelleren der.

    (Jeg kjeda meg litt, den første tida på Berger).

    Jeg hadde sneket meg under bordet, mens bestefar Øivind sov middag vel.

    Og la et sånt rødt og svart Charlotte Kosmetikk-klistremerke, inn i den ene brune skinntøffelen, til bestefar Øivind.

    Og som et avslutningsnummer, (på trylleshowet nede i kjelleren, som jeg dro Ågot, Øivind, faren min og onkel Håkon med på da).

    (Enda de ikke de ikke hadde så særlig lyst til å gå ned i kjelleren egentlig vel).

    Så tryllet jeg bort et sånt Charlotte Kosmetikk-klistremerke da.

    Så ba jeg bestefar Øivind, om å få låne den ene tøffelen hans.

    Og så rota jeg med hånda mi, inni den ‘tåfis-tøffelen’, (må man vel kalle det), til bestefar Øivind da.

    Også fant jeg det klistremerket der.

    Men det var vel ikke noen som jubla, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, når jeg gikk hjem fra skolen, og kom bort til huset til Ågot der.

    Så gikk det fire slanke og smekre jenter, (må man vel kalle dem), husker jeg, på veien foran meg.

    Og da jeg gikk fra riksveien og inn på veien til huset til Ågot, så snudde alle de fire jentene seg, og så meg rett inn i øynene, husker jeg.

    (Ihvertfall noen av de).

    Og det må ha vært Gøril og søstera og Anette Eknes, og søstera, som var døtre på de to gårdene nede på Høyen da.

    (Vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

    Man kunne nesten se på de, at det ikke bodde så mange gutter, nede på Høyen, syntes jeg.

    Men men.

    Men de jentene, de gikk på barneskole, i Svelvik, siden de bodde så langt fra Berger skole, så fikk de skolebuss.

    Mens jeg, jeg var jo nabo med dem, må jeg vel si, (siden jeg gikk til bestemor Ågot, hver dag).

    Men jeg fikk hverken skolebuss, eller skyss fra faren min da.

    Jeg var kanskje den eleven, på Berger skole, som hadde lengst skolevei.

    (Ihvertfall av de som bodde i retning Svelvik).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Før jeg flytta til Bergeråsen, så hadde jeg vært på to Sankthans-feiringer, med faren min, på Berger, husker jeg.

    Den ene gangen, så var Pia med, og dette var nede på selve Berger, på stranda i Berger-bukta da.

    Og faren min hadde en kamerat, som mora til, bodde ikke langt unna Bedehuset og Berger-banen, i veien som gikk ned fra riksveien der.

    Hu bodde i krysset må man vel si, fra veien fra riksveien og veien som Bedehuset lå i.

    Men men.

    Han ene gutten, het Rune Kraft, og var barnebarn av hu dama da, som bodde på Berger.

    Og han og broren, fikk vel beskjed av faren min, tror jeg, om å kaste tare, var det vel, på St. Hansbålet.

    Det lukta ihvertfall veldig ille, husker jeg.

    Men men.

    Hu mora til han kameraten til faren min, bodde også i Oslo, tror jeg.

    I Sentrum vel.

    Og en gang, så forklarte hu til meg, at hu hadde vært telefondame, for faren min, i starten, når han kjørte inn med køyesenger, til Oslo.

    Så sånn var det.

    Og hu kokte også fårikål, en gang, husker jeg, som Pia og meg, var med faren vår, inn til Oslo.

    Fårikålen stod og kokte, på kjøkkenet, og Pia og jeg, kommenterte, (oss imellom), om at de hele pepperne, så ut som ‘rekeøyne’, husker jeg.

    (Så vi var nok ikke så vant med fårikålen).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Klokka er over halv et, her på hostellet, som er ganske lydt vel, så jeg får kanskje slutte å skrive nå.

    Og heller fortsette på det her kapitellet senere.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 13: Hellinga 7B

    Det er noen ting, som jeg har kommet på nå, som jeg glemte å skrive om, når jeg skrev om tiden, da jeg bodde hos mora mi, i Larvik.

    En ting jeg har kommet på, var noe som skjedde, etter at vi kom hjem fra den hytteturen, (i Telemark vel), da bestefar Johannes, fikk låne en hytte, i en juleferie vel.

    Det var da bestefar Johannes, skulle ha skikonkurranse, hver dag, og jeg syntes det var så masete der, med en masete bestemor Ingeborg innedørs, på hytta, og skikonkurranse hver dag, ute, så jeg sattt meg på utedoen en dag, for å få noen minutter for meg selv, for min å ikke gå fra forstanden, eller hva man skal si.

    Men men.

    På veien tilbake, til Larvik-området, så stoppa både Ingeborg og Johannes, og mora vår, på en bensinstasjon, i Larvik, som ligger mellom Munken kino og Herregården.

    Jeg måtte vel på do, var det vel, og fikk en femtiøring vel, av mora mi, for å legge i et sånt myntinnkast, som man hadde på denne tiden, på toalettet, på blant annet den bensinstasjonen.

    Så sånn var det.

    Så hadde ikke bestemor Ingeborg låst døra ordentlig, (tror jeg ihvertfall, at feilen må ha vært), så vi åpna døra til doen, og der satt bestemor Ingeborg på doen da.

    Det burde vel ikke vært mulig, å legge mynter, på den mekanismen, til dodøra, hvis doen var opptatt.

    Men bestemor Ingeborg hadde kanskje ikke låst døra ordentlig da?

    Hva vet jeg.

    Både mora mi og jeg ble skremt ihvertfall, da vi så bestemor Ingeborg, (tror jeg det var, ihvertfall), sittende på doen, på bensinstasjonen.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen ting jeg husket på, var fra da vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Jeg skulle liksom lære søstera mi Pia, å snakke litt bedre da.

    (Jeg var vel fire år cirka vel, og søstera mi to og et halvt da.

    Noe sånt).

    Også sa jeg til Pia, noe sånt som ‘si hus’, eller noe.

    Også sa Pia ‘si hus’.

    Så hu var jo litt dum da, må man vel si.

    (Det er kanskje lov å være så dum, når man bare er to og et halvt år gammel.

    Det er mulig).

    Men men.

    Jeg husker også en gang, som vi pleide å bo i Mellomhagen vel.

    Da pleide jeg å være hjemme i helgene, og se på vinteridrett, på TV.

    Også var det et stort mesterskap, i skøyter, i Larvik.

    (På Fram-banen vel).

    Og da kjørte mora mi opp, på en høyde, og stoppet bilen, og lot meg se ut av vinduet.

    Så kunne jeg se et skøyteløp da, i skøyte-EM, (eller om det var VM), langt nedenfor oss.

    Jeg så bare på det løpet, et kort øyeblikk da.

    Så sa mora mi noe om at dere kunne jeg se at de gikk på skøyter, eller noe.

    Uten om jeg vet om dette var for å gjøre narr av meg, (siden jeg så mye på idrett, på TV), eller om det var for å være snill.

    (Mora mi var egentlig sjelden snill.

    Hu var ofte sarkastisk.

    Også mot Pia og meg vel.

    Og jeg husker ihvertfall det, at jeg ikke likte den sarkasmen så bra.

    Når man var 4-5-6-7 år, så var det ikke så lett å ta igjen, når mora mi var sarkastisk.

    Og til og med nå, kan jeg ikke alltid si det sikkert, om når mora mi var sarkastisk, eller ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var nok litt barnslig og umoden, som barn.

    For en gang, så husker jeg det, at jeg tulla med søstera mi Pia, borte hos bestemor Ågot.

    Jeg kjeda meg nok, eller noe.

    Og skulle tulle med Pia da.

    (Vi barnebarna til Ågot, vi fikk lov til å leke, i hele huset, til Ågot, og løp gjennom stua, gangen og kjøkkenet.

    Mens vi prøvde å kun hoppe på noen spesielle felter, (fliser var det vel), som var farget på en spesiell måte, på gulvet.

    Det var nesten som på et sjakkbrett.

    Noen fliser var liksom sjakkmønstrede da.

    To og to fliser.

    De var vel røde og de skulle vi liksom hoppe på da, oss barnebarna.

    Og så over på dørkarmen, inn til kjøkkenet.

    Hvor det også var noen fargede fliser, tror jeg.

    Og så i spisestua og stua, så var det bare ‘lov’ å hoppe på teppene.

    Sånn kunne vi leke, i en time kanskje, oss barnebarna.

    (Når vi var små da).

    I mangel på noe annet å gjøre vel.

    Og det fikk vi lov til, av Ågot og Øivind, som satt i stua da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, så skulle jeg tulle med Pia, når jeg var på doen, til Ågot.

    Det er litt vanskelig å skrive om, for det er litt flaut.

    Men jeg tenkte det, at hvis jeg hadde tissen min foran nøkkelhullet, på doen.

    Så ville ikke søstera mi kunne se noen ting, annet enn at det var helt svart, og ikke skjønne at det var tissen min da.

    Men men.

    Så jeg ropte på Pia, da jeg var ferdig på do.

    Også sa jeg, at hun ikke fikk lov til å se, før jeg sa fra.

    Også putta jeg tissen min foran nøkkelhullet da, og spurte Pia om hun kunne se noe.

    Men men.

    Men Pia lo litt, før jeg sa at hun kunne se.

    Så jeg lurer på om hun smugkikka.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev også om det, at jeg ville ha Halsen I.F.-bag, da jeg bodde i Mellomhagen, på Halsen.

    Men, det var altså bare fordi at mora mi spurte meg, om jeg ville ha en sånn bag.

    Det var ikke sånn, at det var jeg som maste, om å få en sånn bag.

    Så hvis mora mi ikke hadde spurt meg, så ville jeg nok ikke tenkt på det engang, å spørre om å få en sånn bag.

    Så det med den Halsen-bagen, det var mora mi sitt påfunn, bare for å få med det.

    For det var kanskje litt dumt, å gå rundt med en sånn Halsen I.F.-bag, hvis man ikke spilte på Halsen.

    De andre som gikk rundt med sånn bag, de spilte kanskje på Halsen, alle sammen, for alt hva jeg vet.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Noe annet jeg tenkte på, var det, at søstera mi Pia, sugde så lenge på tommelen.

    Jeg husker at vår mor, (og vel også Arne Thomassen), pleide å klage på Pia, om dette.

    Pia sugde vel på tommelen, til hun ble tenåring nesten vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg husker også en gang, mens vi bodde i den hytta, ute i Brunlanes.

    Da var det en lørdag, som vi ikke fikk lørdagsgodt.

    Og Pia dristet seg til å spøre Arne Thomassen, om vi ikke skulle få ‘barnetime-godt’.

    NOe sånt.

    Men men.

    (Det var kanskje fordi at jeg hadde fått juling, av Arne Thomassen, (siden mora mi ikke likte at jeg løp inn og ut av de elektriske dørene, hos supermarkedet Thorfinns, i Larvik), at Pia spurte.

    Hvem vet).

    Jeg husker også fra Jegersborggate, at Pia var så glad i kaviar-pålegg på tube, (det ene slaget fra Mills vel).

    At Arne Thomassen, en dag, ved frokostbordet, (var det vel), sa det til Pia, at ‘hvis du spiser mer kaviar nå, så kommer det til å tyte ut av ørene på deg’.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg mener også å huske det, at søstera mi Pia, noen ganger sov i senga til mora mi og Arne Thomassen, i første etasje, da vi bodde i Jegersborggate.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Over til flyttingen til Bergeråsen.

    Det som skjedde, var at faren min, dukka opp hos mora mi, en ettermiddag, var det vel.

    Mora mi ville prate, under fire øyne, med faren min, så jeg fikk ikke lov å være i stua, sammen med dem.

    Men jeg fikk med meg det, at mora mi klagde på meg da, og sa et eller annet stygt om meg da, til faren min.

    Og det likte jeg ikke.

    Så da mora mi kom opp i andre etasje, hvor jeg var, så ble jeg rasende på mora mi, (siden jeg ikke likte at hun prata ‘dritt’ om meg, til faren min).

    Så jeg fikk ekstra krefter kanskje, av dette raseriet, (for jeg var jo bare ni år, og mora mi var jo voksen).

    Så jeg dytta mora mi overende, og satt meg oppå henne, oppe i andre etasje, siden jeg var så sinna, over de tingene, som mora mi sa om meg, til faren min.

    (Mens faren min var nede i andre etasje da).

    Hva er det du gjør, sa mora mi, og syntes vel det var litt morsomt, tror jeg.

    Jeg lot henne gå da, og sa ingenting.

    Det var ikke sånn at jeg prøvde å slå henne, eller noe.

    Jeg ble bare så sinne på henne.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mora mi sa også det, at Apache-sykkelen min, den fikk jeg ikke lov å ta med meg, for den hadde jeg jo fått, av bestefar Johannes, (nemlig hennes far da).

    Men jeg hørte ikke på mora mi, for jeg var rimelig glad i sykkelen min.

    Så før faren min dukka opp der, så hadde jeg sykla opp til en grøft, i Øvre Jegersborggate, kanskje femti meter fra huset vårt da.

    Faren min hadde en stor amerikansk varebil, av merke Ford.

    Muligens Ford Lincoln Continental.

    Faren min hadde to sånne store, amerikanske varebiler.

    Eller stasjonsvogner, var det.

    Den andre var vel en Ford Lincoln Continental.

    Men jeg tror det her var den første.

    En bil med elektriske vinduer og polstrede dører, i blå skai vel.

    Og frontlykter som først ble synlig, når tenninga ble skrudd på vel.

    Så den bilen var ganske kul i 1979, for å si det sånn.

    Det var noe helt annet enn folkevognboblene til mora mi og Arne Thomassen.

    Men men.

    Air-condition var det vel en av de amerikanerne til faren min som hadde og, tror jeg.

    Jeg mener at faren min kjøpte disse amerikanske bilene, av et import-firma vel, som holdt til i Sylling, utenfor Drammen da.

    Hvor faren min pleide å ta med meg, et par ganger.

    (Men han ba meg sitte i bilen vel).

    Så sånn var det.

    Så når vi kjørte fra mora mi, (og jeg skulle flytte til faren min da), så ba jeg faren min, om å kjøre innom Øvre Jegersborggate.

    Også fant jeg sykkelen min, i grøfta der, (hvor jeg hadde hivd den, 2-3-4 timer tidligere kanskje).

    Også heiv jeg sykkelen bak i bilen da.

    Så fikk jeg med meg den, til Berger.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I klassen min, på Berger, så visste jeg hvem to av folka var.

    Det var Erland Borgen, sønn av rektor Leif Borgen og vår klasseforstander, Sissel Borgen.

    (Det var fordi, at et drøyt år, før det her, så var det meningen at jeg skulle gå på Berger skole.

    Så faren min tok meg med hjem til rektor Borgen, og de, på Øvre, på Bergeråsen, (vi bodde på Nedre).

    Og da sa rektor Borgen det, til sønnen sin Erland, at han måtte hilse på meg, for jeg skulle gå i klassen hans.

    Men så kom mora mi og Arne Thomassen, bort til Ågot og Øivind, (hvor jeg var, men ikke faren min var).

    Og da låste jeg meg inn på do.

    Men mora mi og de gikk ikke, så etter 15-20 minutter, eller noe, så låste jeg meg ut igjen.

    For mora mi hadde lovt meg ny sykkel osv., (den Apache-sykkelen), som jeg skulle få av bestefar Johannes da.

    (Og jeg kunne jo ikke stå inne på doen hele kvelden heller.

    Men men).

    Jeg kjente også Geir Arne Jørgensen, (kalt Geri).

    Han bodde bare et langt steinkast fra Ågot og Øivind der.

    Og en sommerferie, (muligens sommeren 1977 eller 1978), så hadde jeg blitt kjent med han.

    Jeg fylte bursdag, 25. juli.

    Og jeg var litt furten, fordi jeg ikke fikk ha bursdagsselskap.

    Så etter et par dager, så sa Ågot det, at jeg kunne ha bursdag, to dager etter at bursdagen min egentlig var.

    Altså 27. juli.

    Og da sa Ågot at jeg måtte skrive innbydelse.

    Hu fant et postkort, i den øverste lange skuffen, på kjøkkenet.

    Og skreiv bursdaginnbydelse, for meg, på det kortet da.

    Og så gikk jeg ned til Geir Arne og dem, (som bodde i ei hytte, (som var grønn vel), ned mot Snippen, (hvor Berger IL pleide å arrangere Drive-in Bingo, om sommerne).

    Jeg banka eller ringte på døra, og ba om å få snakke med Geir Arne da.

    Også ga jeg han det innbydelseskortet da.

    Men han ville ikke komme i bursdagen min.

    Seinere, så fikk jeg vite det, at Geir Arne, han var født 27. juli 1970.

    Altså to dager etter meg.

    Så han hadde vel da bursdag selv, tror jeg, på den dagen, som jeg var hos dem, med det innbydelseskortet, til Ågot da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Ågot fikk ei dame, og noen andre unger, (som jeg ikke egentlig visste hvem var vel), til å dukke opp i bursdagen min.

    Og når jeg gikk fra Bergeråsen, for å dra i bursdagen min, borte hos Ågot, på Sand, den sommeren, (i 1977 eller 1978 da).

    Så gikk de bursdagsgjestene, den samme veien som meg.

    Men jeg kjente dem nesten ikke, så jeg sa vel ikke hei, tror jeg.

    Men men.

    Men dem gikk da langs riksveien, mener jeg, fra før Gamlehjemmet der.

    Enda det vel kanskje var de ungene, som bodde ovenfor butikken på Sand der, som Ågot og faren min kjente.

    (Noen jeg ikke husker navnene på nå.

    Men men).

    Men de var kanskje hos ei bestemor de hadde, på Berger, eller noe.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Så jeg kjente Geir Arne Jørgensen og Erland Borgen, i klassen min på Berger, fra før da.

    Men men.

    Jeg syntes selv, at skoleveien var litt lang.

    Og vinden kunne ta skikkelig tak, den siste strekningen, fra butikken på Sand, og til huset til Ågot og Øivind.

    Så jeg lurte på det, om faren min kunne hente meg på skolen.

    Men det ville han ikke.

    Men men.

    Rektor Borgen sa det, husker jeg, da faren min tok meg med på skolen, den første dagen min vel, at de hadde en gutt, på Sand, som hadde måtte gått alene hjem fra skolen, osv.

    (Det var vel Geir Arne Jørgensen, tipper jeg).

    Så rektor Borgen syntes det var fint, hvis han fikk selskap, husker jeg.

    Men jeg var da allerede blitt uvenn, med Geir Arne Jørgensen, siden han ikke ville komme i bursdagen min, et år eller to tidligere, husker jeg.

    Og det var kanskje noe mer og.

    Som at han hadde sykla på eiendommen vår.

    Eller henta seg noe sprengtråd, som lå bak verkstedet til Øivind, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Geir Arne Jørgensen var i en gjeng, med Sand-folk, (sånn som det virka for meg, ihvertfall).

    Det var Jan Stadheim vel, som hadde ei søster, som het Åse Stadheim, som var et år eldre enn meg vel.

    Det var Jan Rune Havre, som faren til, startet en teppebutikk, på Sand, 2-3 år etter at jeg flyttet til Berger, som ble hetende Sandbu Tepper.

    Og som ble bygget på den tomta, der hvor trekiosken til hu Liv var, (som jeg har skrevet om, at Pia og jeg fikk en plastpose hver, med mynter, for å handle i, en sommer, noen år tidligere på 70-tallet).

    Sandbu Tepper ble bygget i grå stein/betong vel, og nå er den bygningen, kanskje cirka en tidendel av firmaet Jensen Møbler, (som lager Jensen-madrassen, som det vel har vært reklame for på TV og i aviser og i ukeblader vel).

    Så sånn var det.

    Ditlev Castellan, (sønn av en som jobbet for et forsikringsselskap, som min far kjente, og som en gang var nede på verkstedet vårt, og pratet om hvor mye faren min ville få i uføre og livsforsikring. Og faren min ville at jeg skulle høre på, hva Hr. Castellan sa).

    Ditlev Castellan, (som nå kaller seg Don Ditlev Castellan, på Facebook), han ble seinere med i den gjengen, til Geir Arne, må man vel si.

    Ditlev Castellan, begynte i klassen til Geir Arne og meg.

    men Ditlev Castellan, bodde vel på denne tiden, hos moren sin, på Nesodden vel, ved Oslo.

    Så det var vel sånn, at jeg bodde på Berger, i et år eller to, tror jeg, før Ditlev Castellan, også flyttet til Sand/Berger.

    Men jeg mener det, at det var jeg som flytta til Sand/Berger først, av Ditlev og meg.

    Så sånn var vel det.

    Men men.

    En gutt Audun, og som gikk klassen til Christell og seinere også Pia vel, var også i den gjengen, mener jeg.

    Men men.

    Så jeg havna noen ganger, i krangel, på veien hjem fra skolen, med Geir Arne JØrgensen, som hadde en hel gjeng rundt seg da.

    Så etterhvert, så pleide jeg å dra hjem, med ranselen, før jeg gikk bort til Ågot og Øivind, på Sand, for å spise middag.

    Da venta jeg kanskje 15-30 minutter, med å gå bort på Sand, og da ble skoleveien delt opp, og ble ikke så langtrekkelig, og jeg unngikk også å møte Geir Arne og gjengen, på vei for å spise middag hos Ågot da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den største forskjellen, mellom Berger skole, og skolene jeg hadde gått på, nede i Larvik og på Halsen.

    Det var det, at på Berger skole, så satt elevene ved siden av hverandre, med pultene helt inntil hverandre, i grupper, på 2-4 elever kanskje.

    Noe sånt.

    Mens i Larvik, så stod alle pultene, på rad og rekke, og ingen fikk lov å sette pultene inntil hverandre.

    (Og ingen spurte vel frøken om å få lov til å flytte pultene sine sånn, engang.

    Men men).

    Mens på Berger så stod pultene skikkelig hulter til bulter da.

    Og det var ikke sånn, at vi måtte gå på rad og rekke, hvis vi skulle gå til et annet klasserom, for eksempel.

    Men men.

    Jeg lurer på om vi til og med, fikk lov å sitte inne, i friminuttet, hvis vi ville.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men det fikk vi vel ihvertfall lov til, på Svelvik Ungdomsskole, mener jeg å huske.

    Men men.

    En annen forskjell, var det, at skjønnskriften ikke var den samme, på Torstrand skole og Berger skole.

    ‘m’-ene, hadde liksom en ekstra løkke, på Torstrand skole.

    Og det var også noe med ‘s’-ene vel.

    Og muligens med ‘l’-ene.

    Den skjønnskriften som vi lærte, på Torstrand skole, var mer gammeldags da.

    Mens den vi lærte på Berger skole nok var mer moderne da.

    Så sånn var det.

    Selv om både Torstrand skole og Berger skole, lå i Vestfold fylke.

    Skjønn det den som kan.

    Men men.

    På Berger så var nærmeste svømmehall, i Svelvik.

    Så der begynte dem med svømming, i tredje klasse.

    På Torstrand skole, så begynte dem med svømming, i andre klasse.

    Og på Østre Halsen skole, så begynte dem med svømming, i første klasse.

    Så jeg begynte faktisk med svømming, tre år på rad.

    (Merkelig nok).

    Men men.

    En ting jeg har glemt å skrive om, er det, at i enten første eller andre klasse, så var det noen lærerinner inne i dusjen hos oss gutta, husker jeg.

    De sa det, at det var ikke noe å være redd for, de hadde sett litt av hvert før de, sa de.

    Så det var kanskje litt spesielt.

    Hva gjorde de lærerinnene, i dusjen, til guttegarderoben, mens guttene dusja?

    Hvem vet.

    Men men.

    En av de første dagene, som jeg gikk på Berger skole, så dro Ole Christian Skjellsbekk, fra Øvre, meg med hjem til han, etter skolen.

    Jeg bodde jo på Nedre og hadde vel bare vært på Øvre en gang, da faren min dro meg med til rektor Borgen den gangen, som jeg har skrevet om, tidligere i dette kapitellet.

    Erland og Ole var bestekamerater, (må man vel si), så de hadde kanskje prata sammen om meg.

    Hva vet jeg.

    På døra mellom gangen og stua, hos Ole og dem, så hang det en meny, som var hengt opp med teip da.

    Ole og hans storesøster hadde nemlig laget middag, for foreldrene sine, en dag, ikke lenge før, når Ole og søsteren hadde vært alene hjemme da.

    Også hadde plakaten blitt hengende der da, i X antall dager da.

    Men men.

    Ole hadde to jenter på besøk, som jeg ikke er helt sikker på hvem var.

    (For jeg dro dit aldri igjen, for å si det sånn).

    Ole og jeg luska på de jentene, mens de var i peisestua dems, eller noe.

    Og så hørte vi det, at hu ene jenta spurte hu andre, om hvem hu syntes var kjekkest, Ole eller meg?

    ‘Han Erik’, hørte vi at hu andre jenta svarte.

    Jeg syntes at det ble litt flaut, så jeg sa at det var ikke sånn hu mente det, og begynte å krangle med ole om det her da.

    Så vi slutta å luske, og åpna vel også opp døra, til de jentene, i den stua, mens vi krangla høyt da, mens de jentene så og hørte oss da.

    Så derfor orka ikke jeg å være kamerat, med Ole Christian Skjellsbekk.

    Jeg tror det ville blitt veldig slitsomt.

    For begge skulle liksom være best da.

    Og da hadde det nok gått med mye energi, for meg, for å prøve å hevde meg, mot han Ole Christian Skjellsbekk da.

    Så sånn var det.

    Så jeg husker ikke om Ole spurte meg, om jeg ville bli med hjem til han, flere ganger.

    Men hvis han gjorde det, så svarte jeg ‘nei’.

    Jeg orka ikke å sitte ved siden av han i klasserommet heller, av samme grunn da.

    Ole var flinkest i klassen, til å spille fotball, må man vel si.

    Erland og Stig, var også ganske gode.

    Og muligens Espen Melheim.

    (Og en som het Steinar vel, som seinere på barneskolen, flytta til Vestlandet.

    Men som dukka opp igjen, og var med klassen på Barnas Gård, i Akershus vel, (på leirskole), en uke, i sjette klasse, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Men jeg var kanskje den fjerde/femte beste i klassen, til å spille fotball da.

    Ihvertfall på den tida, som jeg flytta til Berger.

    Men men.

    På Berger skole, så var det ikke møljefotball, som på Torstrand skole, i Larvik.

    På Berger skole, så var det to fotballbaner.

    En asfaltbane, for 1-3 klasse vel.

    Og en grusbane, for 4-6 klasse vel.

    Og det var mye mindre folk, som skulle spille fotball, på Berger, enn på Torstrand skole da.

    Det var bare en tredjeklasse, på Berger skole.

    Mens på Torstrand, så var det ihvertfall to tredjeklasser.

    (Frode Kølner gikk jo i parallellklassen min der, så det må jo ha vært minst to tredjeklasser da.

    Men men).

    Jeg gikk til Ågot og Øivind, hver dag, etter skolen.

    De hadde jo fast middagstid der, klokken 13.

    Så jeg fikk for det meste rester fra middagen klokken 13 vel, som Ågot varmet opp.

    Selv om hun også lagde risgrøt og sånt, for meg.

    Vanlig norsk middagskost, vil jeg vel si.

    Det kunne være knakkpølser og stekte poteter, med ketchup.

    Kjøttkaker og kokte poteter, en gang i blant.

    Ertesuppe, (fra pose vel. Jeg tror det var Toro Svensk Ertesuppe), med pariserloff, som Ågot pleide å spesialbestille, fra butikken til Oddmund Larsen, på Sand, når hun lagde ertesuppe.

    Risengrynsgrøt da, med smørøye, og kanel og sukker.

    Noen ganger lagde Ågot semulegrynsgrøt, (tror jeg det het), med rød saus tror jeg, til dessert.

    Noe sånt.

    Vanlig norsk etterkrigsmat, var det vel.

    Ågot lagde noen ganger biff.

    Eller prøvde å lage, må man vel si.

    Hu kjøpte sånn flatbiff og sånn da, (siden biff var så dyrt), og det var gjerne kjøtt som var mer beregnet som grytekjøtt osv., (har jeg lært senere, når jeg bodde i Oslo), og Ågot stekte også biffen for mye, sa faren min.

    Så jeg fikk ikke noen sånne proteinrike middager så ofte.

    Middager som jeg senere gjerne lagde selv, som biff da, (av entrecote, ytrefilet, mørbrad eller indrefilet), svinekotelleter, kyllingbryst, kjøttdeig-retter med mye kjøttdeig i, som Pasta de Napoli, mm.

    Sånne middager lagde ikke Ågot, så jeg fikk ikke så mye proteiner i meg.

    (Skjønner jeg nå senere selv).

    Så jeg fikk ikke så mye muskler.

    Det gikk mest i karbohydrater og fett, når det gjaldt de middagene, som bestemor Ågot lagde til meg.

    Faren min kunne lage biff enkelte lørdager, men det var mer unntaket enn regelen, at han gjorde det.

    Det gikk mest i Pizza Grandiosa, i helgene.

    Som jeg vel husket å skrive om, så tok mora mi meg med på restauranten Hvalen, på Østre Halsen, mens vi bodde i Jegersborggate, og kjøpte pizza til henne selv om meg, en kveld, uten at det var noe bursdag eller noe sånn vel.

    Likevel så smakte maten til Ågot godt, selv om det kanskje ikke var sånn at det var sånn mat, som man ble sterk og muskeløs av.

    Men men.

    Maten til Ågot var mye bedre enn maten til mora mi, for eksempel.

    Mora mi hadde i Jegersborggate, en gang, mens hun hadde en venninne på besøk, gitt meg noe melk, som smakte råttent, (må jeg vel si).

    Som jeg måtte drikke, (nesten sermonielt, mens mora mi og hu venninna så på da).

    (Mener jeg å huske ihvertall).

    Så sånn var det.

    Så jeg pleide å drikke sjokolademelk, når jeg spiste, borte hos Ågot, til maten.

    Når den første pakken med sjokolademelk ble tom.

    Så kikka jeg i skapene til Ågot, på kjøkkenet.

    Og i det øverste skapet, så fant jeg en boks, med jordbær-Nesquick.

    Det hadde jeg aldri sett i butikkene, i Norge.

    Men Ågot sa at den var gammel vel, og at jeg ikke burde drikke den.

    Så kjøpte hu mer sjokolademelk da.

    Da jeg bodde på gården til onkel Martin og hans samboer Grete Ingebrigtsen, i noen måneder, i 2005.

    (Og hjalp dem med å rydde eiendommen rundt gården der, for nedhugde trær, osv).

    Så mobba jeg onkel Martin litt, fordi at han var så glad, i sjokolademelk, da han var i begynnelsen av tenårene.

    Så sa onkel Martin seinere, at han hadde jobba for faren min og dem, på verkstedet, før jeg ble født vel.

    (Selv om Martin ikke kan ha vært så gammel da).

    Så sa jeg det, at jeg fant en boks med jordbær-Nesquick, hos Ågot, på slutten av 70-tallet, og at jeg lurte på om det kunne være han sin.

    Og da sa Martin det, at den jordbær-Nesquick-boksen, det var en boks, som mora mi, Karen, hadde kjøpt til han, som gave vel, (sikkert siden Martin var så glad i sjokolademelk, og siden jordbær-Nesquick ikke ble solgt i Norge), da hun jobbet som au-pair, i England.

    (Også hadde kanskje både mora mi og Martin, mer eller mindre bodd hos Ågot og Øivind da, på den tiden.

    Hva vet jeg).

    Mora mi sa også en gang, forresten, at det var Ågot som hadde fått henne til å begynne å bli glad i å drikke kaffe.

    Så mora mi har nok bodd hos Ågot og dem, (tror jeg ihvertfall), før jeg ble født vel.

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter middagen, så pleide jeg å sette meg ned i stua, og lese litt i avisene dem abonnerte på, (som var Drammens Tidende og Aftenposten).

    Det kunne også være sånn, at faren min ba meg gjøre noe arbeid, nede på verkstedet.

    Min jobb, det var å sitte på den andre kontoret, (ikke det i huset til Ågot, men det nede på verkstedet), og pakke skruer.

    Det var skruer til køyesengene, og også til kanesenger da.

    Jeg tror at det var de samme skrueposene, til både køye- og kane-senger, hvis jeg husker riktig.

    Men men.

    Det skulle være åtte skruer, (som var messingfargede vel), og åtte skruer, (som var like tjukke hele veien, og som var sølvfargede vel), og en umbraco-nøkkel, (heter det vel), som var svart da.

    Så sånn var det.

    Også skulle disse skruene opp i en plastpose, også måtte man brette åpningen av plastposen, to-tre ganger.

    Og så stiftet jeg fire stifter oppå bretten da.

    Min far kamerat Atle, fra Oslo, klagde en gang, på at det manglet en skrue, (eller om det var en mutter), i en sånn pose.

    (Dette var vel rundt 1980 kanskje).

    Og da ble det fundert fælt da, på om det var onkel Håkon, eller meg, som hadde pakka feil.

    Jeg mente det måtte være onkel Håkon, siden jeg pleide å stifte stiftene helt parallelt liksom.

    Mens onkel Håkon pleide å stifte stiftene, litt på skrått liksom.

    Dessuten pleide jeg å bruke fire stifter.

    Mens Håkon pleide å bruke tre stifter da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Andre ting jeg gjorde av jobbing, det var å kjøre ved, (avkapp), fra verkstedet, fra noen tønner, og helle de tre-bitene, fra de tønnene og oppi en trillebår.

    Og så hive veden ned i kjelleren, til huset til Ågot, som var kanskje bare ti meter, fra utgangsdøra til verkstedet.

    Så sånn var det.

    En gang hver fjortende dag kanskje, så ville faren min spørre meg om det, om jeg ville bli med, til Oslo, for å levere senger.

    Og det syntes jeg hørtes artig ut, (for da fikk jeg alltid en brus og kanskje også en is, osv.), så det pleide jeg alltid å bli med på, når faren min spurte.

    Så sånn var det.

    Hvis det ikke var noe jobbing, så hendte det at jeg løste kryssord, som var i avisene, (for det var bestefar Øivind sin hobby, og jeg herma litt etter han da).

    Fordi Øivind slutta å jobbe klokka 16, men faren min, han kunne gjerne holde på til klokka 17 eller 18, gjerne med sine egne prosjekter, som å bygge båter, osv.

    (Eller hvis de var forsinka med arbeidet).

    Men men.

    Ågot pleide å kjøpe alle tre ukebladene.

    Det vil si Hjemmet, Allers og Norsk Ukeblad.

    Men etter at Øivind døde, så kjøpte hun vel bare Hjemmet og Allers.

    Norsk Ukeblad, det var det vel Øivind som gjerne ville lese, (kanskje på grunn av kryssordene), mener jeg at Ågot sa.

    Så sånn var det.

    Ågot kjøpte vel også egne kryssordblader, for Øivind, mener jeg å huske.

    Men men.

    Jeg fikk lov å klippe i de gamle ukebladene, og begynte å gjøre, sånn som min tidligere kamerat, i Larvik, Frode Kølner, hadde prata om, (den siste tida jeg bodde der, altså bare noen uker før det her).

    Og det var å lage Vitseposten.

    Så jeg limte sånne vitsetegninger, fra de gamle ukebladene, til Ågot, på skrivemaskin-papir, og så ble det Vitseposten da.

    Jeg lagde vel 5-10 utgaver, av Vitseposten.

    Problemet var å få kopiert de opp, (for Strømm Trevare fikk ikke kopimaskin, før en god del seinere, på 80-tallet).

    Men jeg mener at faren min fikk kopiert opp noen, og Petter og Christian Grønli, (som jeg ble kjent med i 1980 vel), de kjente en som jobba på fabrikken Adax, i Svelvik, som kunne kopiere opp noen eksemplarer av Vitseposten, etter kontortid.

    Så Petter og Christian og jeg, vi dro inn til Svelvik da, en dag, i 1980 vel, for å kopiere opp cirka ti utgaver, av Vitseposten da.

    Og da gikk vi å så litt, nede i småbåthavna, osv., i Svelvik, fram til Adax stengte da.

    Og så kom Gro-Marit, (ei ‘guttejente’ fra Svelvik, som seinere gikk i klasse med på Handel og Kontor, og som en gang smilende vel sa til meg at ‘Svelvik er Norges nordligste sørlandsby, vet du’, uten at jeg skjønte helt hva hu mente når hu sa det).

    Men men.

    Gro-Marit kom syklende, i full fart, og så sinna ut vel, (sånn som jeg husker det ihvertall), og skremte Petter og Christian litt, tror jeg.

    Vi dro da til rundt ferjeleiet, til den nye Svelvikferja, og der så hoppa vi litt på isflak, mener jeg å huske.

    Men men.

    Petter og Christian, de solgte også Vitseposten for meg, en gang, når de var hos en slektning i Oslo vel.

    Og en kar, hadde betalt 10 kroner, for et eksemplar av Vitseposten, fortalte de.

    (Enda den vanlige prisen var 1 krone.

    Men men).

    En av de første ukene, som jeg bodde på Berger.

    (Jeg tror at snøen må ha kommet tidlig, i 1979, for jeg flytta dit i oktober, så det her var kanskje i november 1979 da).

    Så begynte Ågot, å prate om ‘Onsdagsløpet’, etter middagen.

    Onsdagsløpet, viste seg å være, et skiløp, for unger vel, som Berger IL, arrangerte, oppe ved Blindvann, (som det heter), hver onsdag da.

    Jeg skjønte at jeg måtte være med på det her løpet da.

    Ågot og dem ville ihvertfall det.

    Jeg hadde fått nye, smørefrie glassfiberski, av Arne Thomassen, (av en eller annen grunn), før jeg flytta til Berger.

    De var gule, husker jeg.

    Men men.

    Jeg dro nå opp til Fossekleiva der, som det heter da.

    Jeg fant vel veien aleine, tror jeg.

    Og ble med på Onsdagsløpet da.

    De skiene var veldig tråe.

    Og jeg fikk nesten dotter i øra, av å høre på alle de som tok meg igjen, og som skreik ‘løype’ da.

    Så sånn var det.

    Jeg gikk vel ikke så mye på ski, da jeg bodde i Jegersborggate.

    Og det med skismurning, det fikk jeg aldri lært meg.

    Nok fordi at jeg bare var sånn 4-5-6-7-8 år, da jeg pleide å gå på ski, med mora mi og dem.

    Og fordi jeg fikk smørefrie glassfiberski, av Arne Thomassen, i noe slags avskjedsgave, eller hva det kan ha vært.

    Hvem vet.

    Så jeg kom jo på sisteplass da, i det Onsdagsrennet.

    Så det var ikke så artig.

    Erik Olsen kalte jeg meg vel da.

    Og det kunne man se i Svelvik Tidende da, (som Ågot og Øivind også abonnerte på), i en av utgavene for rundt november 1979 da, at Erik Olsen kom på siste plass, i Onsdagsløpet, (eller om det var Onsdagsrennet, som det het. Hm).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg spurte også alle i slekta til faren min, som holdt til, eller jobba, på Sand, i en pause fra arbeidet.

    (Det vil si bestefar Øivind, bestemor Ågot, faren min, og onkel Håkon).

    Om hva jeg skulle hete, ettersom jeg hadde flytta til faren min.

    Ågot het jo Ågot Mogan Olsen.

    Faren min het Arne Mogan olsen.

    Onkel Håkon het Håkon Mogan Olsen.

    Og farfaren min het bare Øivind Olsen.

    Jeg spurte om jeg skulle heter Erik Mogan Olsen.

    (Faren min åpnet en bankkonto for meg, en del år tidligere, i det navnet, i SVelvik Sparebank.

    Han gikk på Kafeterian, og tok en halvliter vel.

    Mens jeg måtte stå i banken, og åpne kontoen.

    Som 5-6 åring vel.

    En gang jeg var på ferie, hos faren min, men bodde hos mora mi da.

    Så sånn var det).

    Men da sa onkel Håkon det, fra stua til Ågot og Øivind.

    At ‘Mogan, det er det oss som heter det’.

    (Uten at jeg vet hva/hvem han mente med ‘oss’).

    Men men.

    Jeg syntes kanskje det ble litt stusselig, å bare hete Erik Olsen, når de fleste andre der, også hadde et mellomnavn da, (nemlig Mogan).

    Så jeg spurte, (fra kjøkkenet, hvor jeg stod og prata fra da, (jeg så vel etter noe greier, i skuffene til Ågot, på kjøkkenet der), inn i stua).

    Om jeg kunne hete Erik Ribsskog Olsen da.

    Men det ble ‘ERO’, (som i ‘erotikk’ da, antagelig), sa bestefar Øivind vel.

    Og det var ikke noe særlig bra, å hete, skjønte jeg.

    Men men.

    Så sa bestefar Øivind bare, at jeg skulle hete Olsen.

    Men faren min, han ringte ikke Folkeregisteret om dette.

    Og jeg var for ung, til å ringe om sånt.

    (Jeg var bare ni år).

    Så hos myndighetene så het jeg fortsatt Ribsskog.

    Men jeg sa til alle lærerne osv., at jeg het Olsen.

    (Siden det hadde blitt bestemt da, i et slags slektsråd, må man vel si).

    Dette medførte en del uheldige konsekvenser.

    For eksempel så måtte jeg til skoletannlegen, i Svelvik, (han holdt til på ungdomsskolen der), to ganger.

    En gang måtte Erik Olsen til tannlegen.

    Og en gang måtte Erik Ribsskog til tannlegen.

    Så sånn var det.

    Men tannlegen kjente igjen Erik Ribsskog, (som dukka opp en uke seinere kanskje, enn Erik Olsen), og sendte meg bare tilbake igjen, til Berger skole, uten å undersøke noe, den andre gangen, som jeg dukka opp der, hos skoletannlegen i Svelvik, høsten 1979 da.

    Men men.

    Grunnen til at jeg stod inne på kjøkkenet der.

    Det kan ha vært det, at jeg lovte søstera mi Pia, i Larvik, at jeg skulle sende henne tyggis, (sånn der Dandy tyggegummi, tutti-frutti vel, som vi syntes var god, til 50 øre vel, eller om de kosta en krone), hver dag, i posten.

    Så jeg leita kanskje etter konvolutter, eller noe, inne på kjøkkenet til Ågot.

    Men jeg klarte ikke å finne noen konvolutter som egna seg da.

    Og Ågot ville ikke hjelpe meg, med å kjøpe konvolutter, eller noe sånn.

    Og jeg glemte det alltid, når jeg var i butikken.

    Så den første gangen jeg var hos mora mi, på helgebesøk, etter at jeg flytta til faren min.

    Så måtte jeg beklage til Pia da, at jeg hadde glemt det, at jeg skulle sende tyggis.

    Hu sa det var greit men.

    Men men.

    Det var fordi, at vi pleide å få så mye godteri og penger, når vi var på Bergeråsen/Sand, så jeg trodde at søstera mi kom til å bli misunnelig på meg da, som fikk flytte dit.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Ågot sa også det, at jeg burde gå på ski, på jordet, til Gøril og dem.

    Et jorde som grenset til eiendommen til Ågot og Øivind da.

    Onkel Håkon prata om at de hadde pleid å lage gevær, (eller armbrøster kanskje), av en list, med en syltestrikk og en klesklype på.

    De boret et spor, i lista.

    Og så skøyt de et eller annet, med de hjemmelagde armbrøstene da.

    Jeg klarte ikke å lage de geværene så avanserte.

    Men jeg gjorde det bare sånn, at jeg skøyt den syltestrikken av gårde.

    Jeg hekta syltestrikken, på enden av lista, og festa strikken med klesklypen da, som var spikra fast på lista.

    Så gikk jeg noen runder på ski, på jordet til Gøril og dem da, og hadde satt opp en blink, hvor jeg hadde satt et A4-ark, foran et hull, i en finer-plate, eller noe.

    Så skøyt jeg den syltestrikken gjennom det arket og blinken da.

    Så det ble som skiskyting nesten.

    For jeg syntes at vanlig langrenn, kunne bli litt kjedelig.

    Jeg lurer forresten på, om det var sånn, at Arne Thomassen, kom innom, med de gule, smørefrie glassfiberskia, hos Ågot og dem, like etter at jeg flytta dit.

    Det er mulig.

    Det er mulig at det var derfor, at de skia stod borte hos Ågot, det er mulig.

    Men men.

    På skolen, så var det ganske sivilisert og jeg gikk greit overens med de fleste, i den nye klassen, vel.

    (Untatt Geir Arne Jørgensen da, som var min uvenn fra før jeg flytta til Berger, må jeg vel si).

    Men men.

    Men et unntak til, og det var at Carl Fredrik Fallan, i klassen min, plutselig spente bein på meg, i en gym-time, (mens vi drev med noe løping, i sirkel, rundt gymsalen da).

    Det skjønte jeg ikke hva kom av, men jeg var ganske sikker på det, at det nok var med vilje, fra Carl Fredrik Fallan.

    Så jeg begynte å prøve å bli kjent med han, for jeg ville ikke ha noen uvenner heller, på Berger.

    Jeg prøvde å skjønne det, hva det kom av, at han plutselig spente bein på meg.

    Carl var en ganske tøff gutt, som også var sterkere enn meg.

    Så jeg husker det, at vi leikeslåss i friminuttene, noen ganger, og at Linda Moen, (i klassen), pleide å le rått av meg, mens jeg lå på gulvet, eller nettopp hadde kommet meg opp vel, etter en leikeslåsskamp med Carl da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Linda Moen, hu var forresten borte hos oss, på Sand, og henta sagflis, til kaninen sin.

    ‘Nå er hu dattera til Moen her for å sagflis til kanin sin igjen’, kringkastet Ågot i stua da.

    Da var det ikke sånn, at jeg gikk ut, for å se på at hu henta sagflis.

    Eller for å si ‘hei’ til a, siden hu gikk i klassen min.

    Nei, hu der Linda Moen, hu hadde jeg ganske i vrangstrupen, så da holdt jeg meg heller inne gitt.

    Men men.

    Men jeg husker at en gang, som hu var der, for å hente sagflis, til kaninen sin, (og faren pleide også å preike med faren min, en god stund vel, inne på verkstedet), så gikk jeg inn på det midterste soverommet vel, og så på da, mens hu Linda Moen, dreiv og gravde sagflis og så videre da, borte i siloen våres da, (som det heter).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min sa forresten også, en av de første ukene jeg bodde der.

    På kjøkkenet til Ågot, mens jeg også hørte på da.

    At jeg ikke fikk leke med Geir Arne Jørgensen, (og noen andre folk), for de var det et eller annet med da, som faren min ikke likte.

    Og Ågot ble også overrasket over det, over det som faren min sa at det var da, med han Geir Arne da.

    (Uten at jeg helt skjønte hva det her var.

    Men jeg lekte ihvertfall ikke noe med Geir Arne da, etter den her episoden, da faren min prata om, til Ågot da, hvem jeg ikke fikk leike med, osv).

    De prata også, omtrent på samme tida, om en gutt, som hadde drukna.

    Halvor og dem, hadde visst bare sitti der og sett på, at han gutten, falt i fjorden, fra en fjellhylle da, sa faren min.

    Til Ågot da.

    Men da så jeg han Halvor, på skoleveien min, noen dager seinere, (enda han bodde på Øvre vel).

    Og da kjefta jeg litt på han Halvor da, fordi dem ikke hadde redda han gutten som drukna da.

    (Som faren min mente var dårlig da, husker jeg, at han fortalte Ågot, at han syntes).

    Men Halvor svarte det da, at det ikke var noe dem kunne gjøre.

    Han gutten bare forsvant, var det vel, og det var vel kaldt i vannet, osv.

    Han gutten var under vann, i en halvtime, eller time, eller noe, var det vel.

    Og de fikk han til å puste igjen.

    (Utrolig nok, må man vel si).

    Men han hadde nok for mye hjerneskader, eller noe.

    Han kom vel aldri til bevissthet igjen, tror jeg.

    Så selv om de fikk han til å puste igjen, så overlevde han ikke.

    Han lå i koma vel, og døde, etter noen dager, eller uker, eller noe, var det vel, såvidt jeg kan huske.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Etter dette, så prata nok ikke faren min like åpent, mens jeg var der, tror jeg.

    Det kan være at det var min feil, (at jeg ikke skulle ha pratet med Halvor om det her, og kjefte på han da, siden faren min hadde vært misfornøyd.

    Hva vet jeg).

    Men jeg skjønte ikke det, hvordan faren min mente, at jeg skulle oppføre meg, i forhold til det her da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Våren 1980, (var det vel), så kom moren min innom, hos Ågot og Øivind, på Sand, mens jeg var der, og mens faren min jobbet nede på verkstedet da.

    Hu sa det, at jeg fikk ikke lov til å bare sitte i stua til Ågot og Øivind, og løse kryssord.

    Jeg måtte begynne å spille fotball, sa mora mi.

    Enda det jo var mye som foregikk, i Jegersborggate, da jeg bodde der, som jeg har skrevet om, i de forrige kapitlene.

    Så jeg syntes det var greit, å bare sitte i stua til Ågot og Øivind, og lese i avisa osv., etter skolen.

    Jeg jobba jo for faren min og, og gikk litt på ski, og hadde gym på skolen, og hadde også lang skolevei.

    Så jeg kan ikke skjønne det, at det skulle være så viktig, at jeg også spilte fotball.

    Men men.

    Både Øivind og Ågot og meg selv, ble vel litt overrasket vel, og ingen av oss fikk fram et ord vel, når mora mi plutselig dukket opp der, og sa det her.

    Ågot og Øivind slapp alltid mora mi inn, i huset sitt, når hu kom på besøk, så det syntes jeg ikke var så artig.

    Hva hadde mora mi der å gjøre liksom, når foreldrene mine var skilt.

    Det syntes jeg var litt rart.

    Men men.

    Men mora mi fikk vel også med faren min, på det her.

    Og jeg snakka med Ole i klassen kanskje, som spilte fotball da, på Berger IL.

    De trente i gymhallen, på Berger skole, under vinterhalvåret.

    Jeg ble med å spille der, men hadde ikke med joggesko, men spilte i gymsokker vel.

    Så Ole sa det, husker jeg, at jeg bare kom ‘plutselig glidende forbi’, eller noe.

    Etterhvert så fikk jeg meg vel sko som jeg kunne spille fotball i innendørs.

    Og jeg begynte å spille kamper også, og holdt på i mange år.

    Jeg var ganske tynn, de årene jeg bodde på Berger.

    Så trener Skjellsbekk, (faren til Ole), sa for eksempel det, husker jeg, at jeg hadde bra løpteknikk, men jeg mangla ‘litt kjøtt på beina’.

    Da jeg flytta til Oslo, høsten 1989, så var jeg 1.85 høy og veide 62 kilo cirka vel.

    Så jeg var en veldig tynn pingle, må man vel si.

    Da jeg bodde i Liverpool, så hadde jeg en helsesjekk, for et par år siden.

    Og da var jeg visst 1.83 høy, (så jeg har visst krympet to centimeter, av en eller annen grunn), og veide cirka 100 kilo.

    Så jeg har altså lagt på meg cirka 40 kilo, fra jeg var 19 år, og bodde på Bergeråsen, til jeg bodde i Liverpool, fram til tidligere i år.

    Og det er nok mye muskler osv.

    Nå bruker jeg XXL i t-skjorter osv., og det er nok fordi jeg har trent mye svømming osv., og også vekter, i Oslo og England, etter at jeg ødela kneet mitt, da jeg spilte fotball i Frognerparken, sommeren 1995 vel.

    Det var vel forresten Leif Moen, (som faren min mente var tremenningen sin, eller noe), faren til Linda Moen, i klassen min, som var fotballtrener, på det laget jeg begynte på, på Berger IL, (knøtter vel), i 1980 da.

    Så vi hadde også med to jenter, (som begge gikk i klassen vår), det første året jeg spilte fotball vel.

    (Selv om vel disse ikke hadde vært med på treningene, på Berger skole, men bare var med på kampene vel.

    Hvis jeg husker riktig da).

    Det var Linda Moen og hennes venninne vel, Lene Andersen, (som faren min kjente faren til, som døde et av de årene jeg gikk i samme klasse, på Handel og Kontor, som Lene Andersen, fra 1986 til 1988).

    Så sånn var det.

    Selv om Linda Moen fortalte meg det, i en Facebook-melding vel, da jeg bodde i Liverpool, at trener Leif Moen nå var død.

    (For jeg kontakte henne om noe slektsforskning osv., var det vel.

    Så sånn var det).

    Bestefar Øivind lærte meg, å pugge stasjonene på Vestfoldbanen.

    For jeg var bare ni år, og hadde aldri kjørt med to før, så jeg var litt nervøs, for at jeg skulle gå av på feil stasjon.

    For faren min sendte meg aleine med toget, til Larvik, fra Drammen da.

    Jeg skulle besøke mora mi hver tredje helg.

    (Noe jeg egentlig ikke hadde lyst til, men faren min sa jeg måtte gjøre det).

    Det sklei litt ut, og ble mer til hver fjerde helg egentlig.

    Men men.

    Jeg tok buss til Drammen da, og tog derfra til Larvik.

    Og det var ikke sånn, at jeg noen gang gikk av, på feil stasjon.

    Med unntak av at noen ganger, så tok gikk jeg av toget i f.eks. Tønsberg, på veien til Larvik, for å kikke litt i databutikker osv.

    Men det var ikke så ofte, bare noen få ganger.

    For da kunne jeg bruke den samme billetten, og ta neste tog til Larvik da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den andre gangen, som jeg tok toget til Larvik alene.

    Så var det sånn at toget var helt fullt.

    Og den eneste ledige plassen, var ved siden av en gammel gubbe, som satt med ‘bennern’, inni buksa, og en flekk på buksa og.

    Der var det ledig gitt.

    Jeg holdt på å sette meg der, men da jeg så at han gubben hadde ‘bennern’, så gikk jeg heller til en midtgang, og stod der, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Så det var vel det værste som skjedde meg, på disse togturene, tror jeg.

    Det var rimelig spesielt og nokså ekkelt, vil jeg si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En helg, så ble jeg værende hjemme alene, på Bergeråsen, husker jeg.

    Faren min skulle til Oslo, eller noe, i et eller annet ærend.

    Jeg var ikke vant til å være alene hjemme, så dette var som noe litt skremmende for meg vel.

    Dette var også like etter at jeg flyttet til Bergeråsen, på landet da, som faren min sa det var.

    En gang, på et besøk, i Hellinga 7B, så hadde jeg klaget til faren min, på at det ikke var ringeklokke, utafor inngangsdøra der.

    og da sa faren min det, at ‘du er på landet nå, og her banker man på døra’, eller noe.

    Så sånn var det.

    Det var mørkt da, om høsten, det var ikke så mye lys om kvelden, på Bergeråsen, husker jeg.

    Jeg gikk ut i gangen, og åpna ytterdøra, og så ut da, for jeg følte meg ikke helt hjemme der ennå.

    Så var det en rimelig svært tordivel som dreiv og surra rundt utelampa, rett ved siden av inngangsdøra da.

    Og jeg, ville jo ikke ha noe tordivel der.

    Så jeg fant fram den flaska jeg hadde, med bensin, fra apoteket, (som jeg har skrevet om i et av de tidligere kapitlene), og helte litt bensin oppi en skål da, for å skremme tordivelen, hadde jeg tenkt da.

    Jeg tente på bensinen inne på kjøkkenet var det vel.

    og det som skjedde, var at før jeg kom meg ut på trappa, med den skåla med bensin, som jeg skulle skremme tordivelen med.

    (Det var ikke så mye bensin oppi den skåla, men en spiseskje, eller to kanskje.

    Noe sånt).

    Men men.

    Det som skjedde, var at den skåla ble så varm, så jeg klarte ikke holde den lenger.

    Men jeg måtte slippe den, og da falt jo den skåla ned på stuegulvet, og bensinen rant ut på vegg-til-vegg teppet, som faren min hadde, i stua der da.

    Like ved døra ut til gangen.

    Så hoppa jeg vel oppå flammene da, til de slukka.

    Men det blei jo skikkelige merker i teppe-flisene da.

    (Som var i noe slags 70-tallsmønster da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Dette var på fredagen, i leiligheten til faren min.

    Så var jeg alene hele lørdag, og så på TV da, og sånt.

    Og så på søndag kvelden, var det vel, så kom plutselig faren min, i full fart, inn i huset, (de løp vel opp trappa, mener jeg å huske), sammen med to kamerater, som jeg ikke visste hvem var.

    (Muligens var han ene, han som sjekka det, om jeg visste hva seks ganger seks var, osv., som jeg har skrevet om, i et av de forrige kapitlene).

    Jeg begynte å grine da, og gikk bort til vinduet, lengst unna faren min og dem, i stua.

    Faren min lurte på hvorfor jeg grein.

    Jeg forklarte det da, at jeg skulle skremme bort den tordivelen da.

    Også begynte det å brenne i teppet, osv.

    Så dro vel de kameratene til faren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Leiligheten til faren min, i Hellinga 7B, var en to-roms leilighet, (som jeg vel også har skrevet om, i et av de tidligere kapitlene).

    (To-roms betyr at det er to rom, i tillegg til bad og kjøkken, som regnes som å være en selvfølge da, i eiendomsmegler-kretser vel.

    Men men).

    I Hellinga 7B, så var det et soverom og en stue da, så det blir en to roms leilighet da.

    Så faren min og jeg, vi sov på samme rom, husker jeg.

    Faren min i en dobbeltseng.

    Og jeg i en enkeltseng, som var liksom bak fotenden, til dobbeltsenga, til faren min da.

    Faren min hadde en moderne vekkerklokka, som ringte med inntrengende lyd, husker jeg.

    Faren min hadde pornoblad der, og la en gang fram et, i en skuff, husker jeg, med bilde av en naken dame på.

    (Kanskje han skulle tenke på det bildet i dusjen, hva vet jeg).

    Faren min så litt rart på meg, mener jeg, etter at han kom ut fra dusjen.

    (Uten at jeg vet hva han tenkte på).

    Men men.

    I Larvik, så pleide det å være høylydte krangler, i familien til mora mi og Arne Thomassen, da jeg bodde der.

    Så jeg fortsatte den ‘tradisjonen’, og krangla også sånn med faren min.

    Så en gang, som jeg var borte på Gamlehjemmet, og leika med noen andre unger der, så sa ei dame som bodde der, (og kanskje jobba med biblioteket, som var der da), at hu kunne høre det helt dit, når faren min og jeg krangla.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Faren min var ikke som mora mi, som absolutt ville vinne en krangel da.

    Faren min kunne plutselig bli stille, og ikke si noe mer.

    Så sånn var det.

    Men men.

    (Uten at jeg vet hva faren min tenkte på da.

    Men men).

    I Larvik, så pleide jeg å kjøpe kruttlapper og sånt, for lommepenger, som faren min ga meg, de helgene, som jeg dro til mora mi.

    Jeg gikk også i en lekebutikk, eller noe, der, hvor de hadde sånne varer som Skøyern i Oslo, cirka.

    Altså sånne moro-artikler da.

    Som fyrstikker, som brant med en kjempestor flamme.

    Og sånne ‘hatter’, som vokste, og ble som en slange nesten, når man tente på de.

    Jeg syntes jo at sånne ting var veldig artige, og kjøpte sånne moro-artikler da, og også kruttlapper.

    Det var to forskjellige slag kruttlapper, som man kunne kjøpe, i lekebutikker da.

    Et slag var i plast, og smalt ganske høyt.

    Men det fantes også sånne som var av papir, og som var på rull da.

    De smalt ikke så høyt, men det var til gjengjeld mange smell per rull, så de var artige på den måten.

    En gang søstera mi var hos oss vel.

    Så lagde jeg noen sånne ‘bomber’ da, som jeg vel kalte de.

    Da tok jeg et plastbeger, og tok kanskje en sånn rar hatt, som ble som en slange, når man tente på den, (fra moro-butikken i Larvik), nederst.

    Også masse forskjellige kruttlapper og også de av plast da, som smalt litt høyere.

    Også fylte jeg opp med noe papir kanskje.

    Og nederst i bunnen, så helte jeg først litt bensin da forresten, var det vel, som jeg egentlig skulle bruke til å finne vannmerker på frimerkene mine da.

    Så sånn var det.

    Så tok jeg et ark over toppen av plastglasset, og så tok jeg et stjerneskudd, gjennom det arket.

    Så satt jeg den ‘bomba’ da, utafor huset vårt, i Hellinga 7B da.

    Og så tente jeg på stjerneskuddet.

    Så etterhvert så smalt det masse da, fra den ‘bomba’ da.

    Og til slutt, etter noen minutter, når all smellingen var ferdig.

    Så kunne man se at den hatten begynte å vokse da, i det som var igjen av oppbrent plass og papir osv., da.

    Så sånn var det.

    Og da kom vel til og med hu Aina, fra Leirfaret, opp stien til Hellinga 7, for å se på den bomba da.

    Og jeg husker det, at hu trodde nok kanskje ikke det hu så, da den hatten begynte å vokse, nesten som en slange, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde vel også såvidt sett hun Aina før, på Bergeråsen, når jeg hadde besøkt faren min.

    Hun var lett å legge å merke til, siden hun hadde lyst hår og et pent ansikt vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den første tiden, på Bergeråsen, så hadde jeg jo ikke noen kamerater.

    Men jeg kjente jo fetteren min Tommy, fra før, fra besøk hos bestemor Ågot, når alle oss barnebarna hennes, hadde vært på besøk der, samtidig.

    Så Tommy kom vel ned på besøk til meg kanskje.

    De bodde først i Hellinga de og, rett nedenfor Hellinga 7B.

    Men på den tida, som jeg flytta til Bergeråsen, så hadde onkel Håkon og dem, flytta opp til Havnehagen, (rett bortenfor toppen av S-svingen der, for de som er kjent).

    Tommy var jo fem år yngre enn meg, så jeg tulla litt med han.

    Jeg tok noen sånne bregne-blader, eller noe, og la noen frimerker, mellom to sånne blader, og teipa to blader sammen da.

    Også skulle jeg vise for Tommy, hvor frimerker kom fra da.

    Så la jeg de i vann da, de bladene, og da løsna teipen, også kom det frimerker ut av bladene da.

    Jeg vet ikke om Tommy trodde noe på det der, men jeg prøvde ihvertfall å holde maska.

    Så sånn var det.

    Tommy fikk også alle lekebilene mine, som jeg hadde kjøpt, på lekebutikken Noldus, osv., i Larvik, (men som jeg syntes jeg var litt for gammel, til å leke med, på den tida jeg flytta til Bergeråsen da).

    Så sånn var det.

    En dag i uka, så hadde vi gym, sammen med klassen over oss, mener jeg.

    (Hvis dette ikke var ballspill valgfag, eller noe, da).

    Og da husker jeg det, at to jenter, i klassen over vår, begynte å tulle, og dra av shortsen på hverandre, osv.

    (Det var vel Ellen Greftegreff, tror jeg, som dro av shortsen på hu Siv Anita, (eller hva hu het igjen, ei med brunt hår vel), akkurat mens hu stod med rompa mot meg, så jeg fikk jo panoramautsikt til rompa hennes, for å si det sånn.

    Men men).

    Og det var ikke det eneste rare, som den klassen over oss, fant på, i de timene, som vi hadde gym sammen med dem.

    En gang, når vi var ferdig med gymtimen, så satt Anders Røkås der, (sønnen i familien Røkås, som kjøpte Toppen 4, av faren min, da mora vår, mer eller mindre, rømte fra han vel).

    Anders Røkås satt helt naken, på en benk, med den ‘bennern’, og liksom lente seg framover da, (mens han grein vel), for å prøve å skjule sine private deler litt, da kanskje.

    Selv om jeg ikke tørr å påstå, at det er så særlig klart for meg, hva som egentlig kan ha foregått i den garderoben da.

    Men folk som lurer de får vel heller spørre Anders Røkås, (som faren til, var fotballtrener for oss, eller assistent var han kanskje, for faren til Ole Christian Skjellsbekk, var vel hovedtrener, mener jeg. Men men).

    Mora til Anders Røkås jobba vel først i bokhandelen i Svelvik, (som er den nærmeste byen, (eller tettsted som det ble kalt da), fra Berger/Bergeråsen, og som ligger cirka 6-7 kilometer lenger nord, langs Drammensfjorden), og siden i Svelvik Sparebank, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Ågot sa en gang, den første tida, som jeg bodde på Berger, at ‘jeg ga deg melk, da du var liten, jeg’.

    Jeg sa det til faren min, mens vi var i butikken til Oddmund Larsen, seinere den samme dagen vel, på vei hjem til Hellinga 7B.

    ‘Sa Ågot det’, sa faren min.

    Jeg kunne bekrefte det, men faren min sa ikke noe mer.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang så fortalte onkel Håkon vel, (i huset til farmora mi på Sand), at faren min og han, hadde bedt politiet, om å få ligge over i fyllearresten en natt, som de var nede i Horten, eller noe, og av en eller annen grunn, ikke hadde penger til å bo på hotell.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En dag, våren 1980, så hadde faren min kjøpt seg en ny Peugeot racersykkel, og fortalte det, at han skulle begynne å sykle, i en eller annen lokal sykkelklubb da.

    (Kanskje det var Svelvik Sykkelklubb, eller noe.

    Det skal jeg ikke si sikkert.

    Men men).

    En annen som sykla i sykkelklubben hans, var den 16 år gamle Jan Snoghøj.

    Jan Snoghøj hadde en fraskilt mor, (som han bodde hos, sammen med to søsken), som het Haldis Humblen.

    Det tok ikke lang tid, så var Haldis og faren min et par.

    Faren min prøvde å lokke meg, til å bli med ned til Haldis, som bodde et steinkast ovenfor de siste husene i Havnehagen, ned mot fjorden.

    Han sa det, at det var ‘to jenter der, på min alder, som jeg kunne leke med’, for å lokke meg ned dit.

    Jeg ble jo rimelig nedfor, av det, at faren min plutselig begynte å la meg være alene om kveldene, for å være nede hos Haldis.

    Men men.

    Så jeg var litt nedfor, da jeg ble med ned dit.

    De to jentene viste seg å være Christell Humblen, (Haldis sin datter), og henne venninne, (som egentlig bodde hos sin onkel, i Ulvikveien), Nina Monsen.

    Jeg satt helt stiv i sofaen, for jeg var litt ukomfertabel, med den situasjonen, at faren min hadde funnet seg en ny dame da.

    Nina Monsen gikk vel hjem, og faren min og Haldis, forsvant inn på soverommet vel.

    Da var jeg alene i stua, med Christell, som var en jente som var to år yngre enn meg.

    Men faren min hadde jo sagt det, at jeg kunne leke med disse jentene, så jeg begynte å løpe etter hun Christell, rundt stuebordet deres, osv., uten å si noe da.

    Men hun Christell var en sprek og smidig jente, så jeg klarte ikke å ta henne igjen, må jeg innrømme.

    Plutselig, mens Christell og jeg, holdt på med å løpe rundt stuebordet, til Haldis, så kom faren min og Haldis inn i stua igjen, etter 15-20 minutter kanskje.

    Da slutta vi å løpe, men ingen av oss fire sa noe.

    Selv om faren min og Haldis så litt overraska ut kanskje vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Plutselig en kveld, så kom ikke faren min hjem, i det hele tatt.

    Jeg husker at det ikke var noe morsomt.

    Faren min hadde ikke sagt fra om dette, at han ikke skulle komme hjem.

    (Da hadde det nok vært ‘overlevbart’, for å si det sånn).

    Men jeg bare satt og så på TV, i stua, i Hellinga 7B.

    Og klokka ble mer og mer, og faren min kom ikke hjem.

    (Jeg visste ikke da, hvor Haldis bodde, så dette må ha vært før den forrige episoden, som jeg skrev om, (da Christell og jeg, løp rundt stuebordet, nede hos Haldis. Men men)).

    Kveldsnytt dukket opp på skjermen, og til slutt så var alle TV-programmene ferdige for dagen, og bare prøvebildet dukket opp vel.

    Da dukket det opp en sånn stikkende følelse, inni meg, og en slags tomhet kanskje.

    Den stikkende følelsen, det var vel at jeg var såret, tror jeg.

    Men men.

    Så jeg var kanskje ikke meg selv, den dagen, et par dager senere kanskje, når jeg ble med ned til Haldis der, med faren min da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En morgen, litt senere, så vekte faren min meg, og sa det, at Jan hadde brukket beinet, i stien ned fra Gamlehjemmet der.

    Ikke vet jeg hva han gjorde der, men han skulle kanskje ta bussen da, til en videregående skole, et eller annen sted, kanskje.

    (Pia og Christell, de gikk ikke den veien, ved Gamlehjemmet der, når de tok buss, til skolen.

    De gikk opp til ved barneskolen der, husker jeg.

    Ihvertall de årene jeg selv tok buss til enten ungdomsskolen i Svelvik, eller videregående i Sande og seinere Drammen, husker jeg.

    Men jeg selv tok bussen derfra, fra ved Gamlehjemmet der.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, at faren min og hans yngste bror, Runar, (han som er tannlege i Ås), satt borte hos Ågot, en fredagskveld kanskje, og planla ferieturen vår, sommeren 1980, til Jugoslavia.

    Mens de drakk øl vel og kikka på kartet da.

    Og gliste kanskje, og kikka på meg, som satt ved spisestuebordet, (mens de satt i TV-delen av stua til Ågot da, som ikke var delt, mellom spisestue-delen og TV-stue-delen).

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, at vi besøkte onkel Runar og dem, på Kolbotn, hvor de bodde, på slutten av 1979/begynnelsen av 1980 vel.

    Jeg husker såvidt det, at jeg en gang gikk litt rundt der, på Kolbotn, sammen med min fetter Ove vel.

    Men Ove skulle ikke være med, på ferie, med Kiel-ferga.

    (Av en eller annen grunn).

    Det var det bare onkel Runar, faren min og meg, som skulle.

    Av en eller annen grunn.

    Dette var en av de første månedene, etter at jeg flytta til faren min, mener jeg.

    Jeg husker at en litt eldre tysker, stod og spilte, på flere enarmede banditter samtidig.

    Og at han stod litt fra dem da, og snakka til meg, når jeg dukka opp der, og trodde jeg hadde funnet en maskin, som det var noen som hadde glemt igjen kreditt på.

    Noe sånt.

    Det var vel også russisk kaviar, mener jeg, i frokost-bufeen, på den ferja, mener jeg å huske.

    Jeg husker også det, at min far, spilte roulette, på den båten.

    Og at jeg, (som var ni år), sneik meg inn, ved roulette-bordet, og stod og så på det, at de spilte.

    På tilbakeveien, så snakka faren min, med coupiren, som det vel heter.

    (Før han begynte å jobbe vel).

    Og da spurte jeg, om han hadde sett det, at jeg stod og så på, mens dem spilte.

    Og da sa han det, at det hadde han ikke sett.

    Men men.

    (Jeg vet ikke om jeg kunne tro på det men).

    I Tyskland, så var vi på et supermarked.

    Faren min bare gikk rundt der, og ble tilsnakket av ei butikk-dame, sa han.

    Vi kjøpte ikke mye der, vi bare så der.

    Jeg kjøpte vel en tysk Donald Duck eller Mikke Mus-bok, men det var på ferja, mener jeg.

    Vi kjørte ut på landet, med Runar sin bil kanskje.

    Vi fant en kro, men kroverten lå døddrukken, eller noe, over et bord.

    Noen grein, så kanskje han var død.

    Hva vet jeg.

    Faren min og Runar, de bare snudde.

    Og jeg spurte, i bilen, hvorfor vi snudde.

    Og faren min sa det, at ‘så du ikke at han lå der da’.

    Jo, jeg så jo det.

    Men var han død, eller var han full, lurte jeg.

    Det skjønte jeg ikke.

    Men men.

    vi kjørte til en annen kro da, inne i Kiel vel.

    Og der spiste vi wienersnitzel, eller noe vel, på den kroa da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så da fikk jeg vel pass, tror jeg, før denne turen.

    Det er mulig.

    (Uten at jeg vet hva vi egentlig skulle der, i Kiel.

    Men men.

    Det var kanskje bare for moro skyld.

    Men men).

    Jula 1979, ble litt spesiell.

    Vi var alle barnebarna, samlet borte hos Ågot og Øivind vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Faren min begynte å prate noe om videospillere, som var ganske nytt, i Norge, da.

    Jeg spurte, om vi ikke kunne få det.

    Og det var visst ikke populært.

    Men jeg huska det, fra Torstrand skole da, at vi så på video, noen ganger, noen måneder før det her.

    (For jeg gikk jo på skole der, i begynnelsen av tredje klasse).

    Uansett, så kjøpte faren min plutselig videospiller.

    En AKAI VHS-spiller, til 8-9.000 vel, i 1980.

    Så det var ganske mye penger da.

    Det tilsvarer kanskje 20-30.000 i våre dager.

    Hvem vet.

    Og jeg fikk også et TV-spill, (med sånn Squash osv.), av faren min, da han dro meg med til en TV-butikk, i Svelvik, (like ved Svelvik Kroa der), like etter at jeg flyttet til Bergeråsen, tror jeg.

    Jeg spilte mot faren min en gang, på Bergeråsen, og da vant jeg, men da sa faren min det, at det var fordi, at han hadde drukket.

    Så sånn var det.

    Så faren min drakk altså også før han flytta ned til Haldis, kom jeg på nå.

    Men men.

    Det TV-spillet var en rød plastboks, (eller konsoll, heter det kanskje), med to sånne hjul-‘joysticker’, som hadde en meter eller to lange ledninger da, og ble festet, til konsollen, med borrelås faktisk, (det var første gang jeg så både TV-spill og borrelås, tror jeg. Men men).

    Så sånn var det.

    Jeg får ta en pause her, for nå har jeg skrevet i noen timer her.

    Jeg hadde en krangel her på hostellet, tidligere i dag.

    Jeg lurer på om han unge assistenten, Nel, er bøg, eller noe.

    Han kaller meg ihvertfall ‘dear’.

    Og det sa jeg fra, at jeg ikke likte.

    Han mener at han kalte meg ‘Erik’.

    Han stod ihvertfall og kilte meg, da jeg prata med hun House Manager-en her, tidligere idag.

    Om å få kvittering for leie osv., som jeg betalte til han assistenten da, tidligere idag.

    Det viste seg det at jeg egentlig skulle hatt nøkkel til ytterdøren, allerede for fire uker siden.

    Men de hadde sendt noen til meg, med en nøkkel da, men den hadde ikke kommet fram.

    Men like etter denne seansen, så kom det en fyr, på døra mi, med en nøkkel til utgangsdøra da.

    Så sånn var det.

    Enda husvertinnen sa at jeg skulle få den i morgen.

    Så her er det kanskje enda mer ‘lurings’.

    Så sånn er det.

    Men jeg får se om jeg får skrevet mer fra tiden i Hellinga 7B, i morgen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 8: Mer om mine besteforeldre

    Etter at jeg skrev det forrige kapitellet, så har jeg kommet på noen fler erindringer, som jeg kanskje burde ha tatt med der.

    Noe som hendte, da Pia og jeg var sånn 2-3-4-5 år gamle, var at bestefar Øivind, på et av våre besøk, vil leke ride ranke, med søstera mi Pia.

    Jeg stod like ved siden av, i stua til Ågot og Øivind, og så på.

    Det så ganske voldsomt ut, husker jeg, jeg syntes det så vondt ut.

    Pia lo og syntes det var morsomt, å sitte på kneet til bestefar Øivind, som virkelig lot henne få en humpete ridetur, husker jeg.

    Jeg var bare glad for at jeg slapp, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, at jeg som barn, i Mellomhagen, kunne få så høy feber, at jeg så noen sånne figurer, som liksom bevegde seg, i jevn fart bortover, i taket.

    En gang var feberen ekstra ille.

    Jeg ropte på mora mi, (jeg lå i senga mi da, i Mellomhagen).

    Men mora mi hadde besøk av en venninne, og ignorerte meg, husker jeg.

    Arne Thomassen kom til slutt, med et vått håndkle, som han tok mot panna mi, for å kjøle meg ned.

    Han kom også med en brødskive, eller to, men maten smakte helt rart for meg, og det var ikke mye jeg fikk ned, av de brødskivene.

    Men men.

    Så mora må nesten ha hatet meg, tror jeg.

    Hun var nok mer opptatt av å være en moderne kvinne, enn å være en god mor, vil jeg si.

    Så hun var nok følelseskald og kynisk kanskje og kanskje egoistisk, vil jeg nok si.

    Men men.

    Hun var vel ikke akkurat snill, for å si det sånn.

    Hun var kanskje litt umoden.

    HVa vet jeg.

    Jeg husker det hendte en gang i Hellinga 7B og, den to-roms leiligheten til faren min, at jeg fikk sånne feberfantasier, eller hva det heter, og så sånne ting som bevegde seg opp mot taket, osv. da.

    (Men ikke så ille som på det værste i Mellomhagen da).

    Men men.

    Når Pia og jeg, var på besøk, fra mora vår i Larvik, hos faren vår, på Berger og Ågot og Øivind, på Sand.

    Så husker jeg fra et besøk, at jeg lurte hvor alle de radiorør-radioene, fra 1930-årene, i kjelleren, stammet fra.

    (Det var kanskje 8-10 sånne radioer, nede i kjelleren, i huset til Ågot og Øvind.

    Jeg har senere lurt på om det var radioer som tyskerne konfiskerte under krigen.

    Hvem vet).

    Ågot svarte da at det var Håkon, som var så glad, i å skru på gamle radioer.

    Håkon hadde også, som ung gutt/tenåring, fått en jente til å bli så forelsket i seg, at hu klatra opp i et tre, og satt der hele natta.

    Hu dama, besøkte faktisk faren min, Haldis, Christell og jeg, når vi skulle til Jugoslavia, på sommerferie, (i nåværende Kroatia), sommeren 1980.

    Hu bodde da i en ‘betong-forstad’, i København, sammen med en danske vel.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Når faren vår henta Pia og meg, hos mora vår, i Larvik, så pleide vi å stoppe ved Tønsberg et sted, langs E-18, for der var det en dam med svaner, som faren min likte å vise oss.

    Så sånn var det.

    En gang jeg besøkte faren min, og var hos Ågot, så hadde jeg fått et LEGO-sett av faren min, for å lage en lastebil.

    Jeg skjønte tegningen helt til et visst punkt, og så skjønte jeg ikke helt tegningen, men da bare bygde jeg en lastebil.

    Banker og sånn i Larvik, pleide å ha lego, (på et bord hvor ungene kunne leke), så jeg var vant til å leke med lego, for å si det sånn.

    Da satt liksom faren min der for å inspisere da, men han hjalp ikke.

    Men men.

    Da Pia og jeg flytta til Jegersborggate, i Larvik, våren 1978, så var vi kjent i Larvik fra før.

    For mora vår, hu var glad i å shoppe, og pleide å kjøpe klær og mat, osv., i Larvik.

    Og da pleide hu alltid å ta med Pia og meg, på kafeteria.

    Da kjøpte mora vår kanskje en kopp kaffe, (hu hadde lagt til seg vanen, med å drikke kaffe, mens hu hadde bodd hos Ågot, (antagelig før jeg ble født), fortalte mora mi meg en gang), og et stykke kake, til seg selv.

    Mens Pia og jeg kanskje fikk et glass brus da.

    Og kanskje også kake, (det husker jeg ikke helt).

    Vi pleide også å få et kronestykke hver, som vi spilte på kronespill, fra Røde Kors, med.

    Man kunne vinne 7 kroner, på det vinnerfeltet i midten, og kronespill var noe av det artigste jeg visste, på 70-tallet, husker jeg.

    (Og det var det mora mi som egentlig fikk meg til å få øynene opp for.

    Siden hu ga Pia og meg penger til å spille på de, før vi ble gamle nok til å mase om å få prøve til spillene vel.

    Men men).

    De kafeteriaene mora vår pleide å gå på, med oss, var den ved siden av Thorfinns, (i Jegersborggate vel), Carina, het den kanskje.

    Den over Narvesen, ved Torget.

    Den i Domus-bygget, i 2. etasje der.

    Det var også en kafeteria, i Albert Bøe sitt varemagasin, mener jeg, (litt gjemt bort, opp en trapp og bort en gang og sånn vel). Men der var vi ikke så ofte, men kanskje en gang eller to.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også, fra da vi bodde på Mellomhagen vel, at på en av strendene i den delen av Larvik, (enten Hvittensand eller Langestrand vel), så var det noen perler nesten, enkelte steder, i sanda.

    Jeg har sett nå i England, at såkalte ‘pebles’, småstein, kan være fra kull eller menneskeskapte materialer som murstein.

    Hva kan disse perlene ha vært fra, har jeg tenkt, nå de siste dagene.

    Skjellet?

    Hvem vet.

    Hm.

    Nå Pia og jeg var på ferie, hos faren vår, da vi var sånn 4-5-6-7 år, så hendte det et par ganger, noe som Pia har ‘gura på’, seinere, husker jeg.

    Jeg er jo et år og fem måneder, eldre enn Pia.

    Så faren min ville noen ganger gi meg 20 kroner, og Pia 10 kroner, siden jeg var eldst.

    Og det har Pia tatt opp noen ganger, mens vi var ungdommer vel.

    Og da har nok Pia vært arg på meg, på grunn av dette.

    Så Pia har kanskje skyldt på meg, (som da var 6-7 år kanskje), på grunn av noe faren min bestemte.

    Så noen ganger gir Pia et litt forrvirret inntrykk, vil jeg si.

    (Hvis hun ikke bare later som at hun er såpass forstyrra/forvirra da.

    Hva vet jeg).

    Men men.

    En gang jeg var på besøk hos faren min, som 5-6-7 åring kanskje.

    Så var vi ute i Cabin Cruiser-en hans, faren min, naboen i Hellinga, hans to tvilling-sønner, som var et par år eldre enn meg, og meg selv.

    Plutselig satte faren min meg til å kjøre båten.

    Gassen rørte jeg ikke, men jeg måtte ha noe å styre etter, så jeg styrte etter et fyr, eller noe skjær, ved Holmsbu, (vi kjørte i retning Drammen).

    Plutselig begynte tvillingene å skulle advare, om at jeg styrte rett mot det skjæret da.

    Men hva skulle jeg liksom styre etter?

    Hvis jeg ikke kjørte rett fram, så kunne det være farlig, med tanke på at vi kunne ha kolidert, med andre båter.

    For det var midt på sommeren, og mange båter på fjorden.

    Men men.

    Og jeg styrte kanskje båten, i 10-15 minutter, mens faren min og naboen skravla, bak i båten vel.

    Så sånn var det.

    Så faren min var uansvarlig, som far, vil jeg si.

    Man kan vel ikke bare sette en unge, til å styre en rask motorbåt, uten opplæring.

    Men men.

    Faren min sa også, 2-3-4 år seinere kanskje.

    Etter at jeg hadde flytta til Bergeråsen.

    At han naboen, (i Hellinga), bare satt inne og røyka og aldri vaska gardinene, så de var av gule, av røyk/nikotin, enda de egentlig var hvite.

    (Sa faren min til Ågot en gang, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Men men.

    I dette kapitellet hadde jeg tenkt å skrive mer om mine besteforeldre.

    Jeg har jo alt skrevet en god del, om bestemor Ingeborg, i et av de forrige kapitellene.

    Men jeg har ikke skrevet så mye om mine andre besteforeldre.

    Men de siste par årene, (mens jeg bodde i Liverpool), så har jeg gjort en del slektsforskning, og da tenkte jeg at jeg kunne skrive litt mer om de, siden de er med i denne boka.

    Min farmor, Ågot Mogan Olsen, født Mogan, var fra Rollag, i Numedal.

    Hun var vokst opp på gård, som en av de i midterste alder vel, i en søskenflokk på rundt åtte vel.

    Noe sånt.

    Mora til Ågot, het Bergit Mogan vel, og hadde visst vært hos steforeldre i Amerika, noen år, som ungjente.

    Faren ble kalt ‘Nils i Dalen’.

    Han het også ‘Nils Me-Tråen’, og mye annet ‘rart’, etter gårdene de bodde på, men het til slutt Nils Mogan, siden de slo seg ned på Mogan gård, til slutt.

    (De bodde også noen år ned mot Tønsberg, mener jeg bestemor Ågot sa en gang.

    Men flytta tilbake da).

    Faren min sa en gang, på 80-tallet, at noen i slekta til Ågot, var fra Finnskogen, eller noe.

    Så sånn var det.

    Faren til mora til Ågot, kalte seg ‘To-eiet’, som mellomnavn, mener jeg, og eide vel både i Norge og Amerika, (eller var det Finnskogen?), da.

    Jeg lurer på om det var han som het Gullek To-Eiet Gulleksrud.

    Noe sånt.

    Men men.

    Mora til Ågot pleide å si ‘kom kyra’ og ‘je vet itte jeg, (sa hu mor)’, ifølge Ågot, på 80-tallet.

    Men men.

    De hadde også en seter, husker jeg at Ågot sa.

    De hadde to eldre tjenestedamer, på et fotografi jeg fikk sendt på e-post, av min tremenning, som også het Mogan Olsen, (var det Siri hun het?), fra Sand/Drammen vel.

    De tjenestedamene, hadde svarte og hvite uniformer/drakter, mener jeg å huske.

    Men men.

    Ågot jobbet som tjenestepike, på Glassverket, eller noe vel.

    Før hu begynte som tjenestepike, for familien Jebsen, på Berger, noen år før krigen vel.

    Der traff hun min farfar, Øivind, som også jobba for Jebsen.

    Kanskje de møttes på dans, på ‘lokalet’, Samhold, en lørdagskveld?

    Hva vet jeg.

    Øivind snekra noen stamper, som ble brukt i produksjonen av tekstiler.

    På søndagene, så pleide han å snekre fruktkasser, (har min far sagt), borte på Sand, (der Jensen Møbler ligger nå), på eiendommer, som han leide for 50 år, (har jeg funnet ut på nettet), sammen med en Eastwood, fra Berger, (grandonkel til Frank og Anne Eastwood vel).

    De leide av en fru Bøhmer, som kjøpte av en (tidligere stortingsrepresentant vel, for Høyre), Lersbryggen, under krigen vel.

    Fru Bøhmer delte opp den store eiendommen, som hun kjøpte av Lersbryggen.

    (Øvre Høyen gård vel).

    Og leide ut ‘små’ deler av den eiendommen, for 99 eller 50 år da, (har jeg sett i noen arkiver, på nettet).

    Så mange hytteeiere, får seg kanskje en smell, når de mister tomta si, om noen år.

    Hun Bøhmer solgte like etter krigen, så i 2040-årene, så mister nok antagelig mange hytteiere på Krok/Baskomti tomta si.

    (Sånn som jeg skjønner det ihvertfall).

    Men men.

    Etterhvert så leide Ågot og Øivind, en annen tomt, i Ågots navn, (har jeg sett), på Sand.

    (Også av fru Bøhmer, for 50 år vel).

    Og Øivind bygget snekkerverksted.

    Dette var vel på 50-tallet, at byggingen kom igang, og med seg, da de flyttet til Sand, så hadde de sine tre sønner, Arne, Håkon og Runar.

    Så faren min og brødrene er altså oppvokst på Berger.

    Som nabo med Eastwood, tror jeg.

    (Faren min sa han fikk peanøttsmør, fra USA, av noen naboer, eller noe, da han var liten gutt).

    Og de bodde vel også oppe ved skolen, (den gamle på Berger, ovenfor arbeiderboligene, eller noe), ettersom jeg har forstått.

    (Selv om dette var det ei bibliotek-dame fra Drammen, som har sagt, på Facebook, Ingeliv noe vel.

    Og ikke faren min.

    Men men).

    Min farfar Øivind, var fra Holmsbu.

    Faren hans var fisker, og mormora, (eller noe), var visst direkte etter Iver Huitfeldt.

    Jeg har snakket med Øivinds bror, Idar Sandersen, på telefon, fra Liverpool, mens jeg bodde der.

    Og Sandersen sier at den slekta oppstod da ei budeie, fra Eggedal, dro ned til Røed-gårdene, på Hurumlandet, og ‘hadde seg’, men en ung tenåring, fra den sida av Hurum, som grenser mot Oslofjorden og kanskje Røyken, eller noe.

    De flytta så til Holmsbu, og ble fiskere.

    I Holmsbu så har en koloni, av Oslo-malere, (såkalte sommermalere), holdt til, ikke langt unna.

    Og min farfars bror, Gunnar Bergstø, var en såkalt Holmsbumaler, som blant annet har malt en altertavle, (sammen med en annen maler), for en kirke, i innlandet et sted vel, i Buskerud vel.

    Noe sånt.

    Min farfar hadde også 6-7 søsken vel.

    Men det er vel bare hans søster Harriet, tror jeg, bortsett fra han selv, som har fått noe avkom.

    Det kan man se av det, at hans tre brødre, Gunnar Bergstø, Otto Bergstø og Idar Sandersen, har bodd på Bergstø, i Støaveien, i Holmsbu, fram til dags dato.

    (Idar Sandersen er den siste av dem).

    Men ingen av de kara har noen avkom, så Øvinds tre sønner, arver halvparten, og dattera til Harriet vel, den andre halvparten.

    Så det er kanskje rart, at nesten ingen av de søskene til Øvind, har fått unger.

    Men men.

    Min far ville ikke ha arv, etter sine onkler, så Pia og jeg, har fått halvparten av min fars arv.

    (Av en eller annen grunn).

    Men men.

    Idar Sandersen, sa det, at flere av dem ikke ble døpt vel.

    (Kanskje det er de kristne som tuller?).

    Gunnar og Otto het Bergstø etter eiendommen.

    Øvind het vel Olsen, siden faren hans het Olsen vel.

    Sandersen har vel tatt navnet sitt fra etternavet til farfaren sin, eller noe.

    Så det er komplett kaos der, med tre etternavn.

    Jeg så på noe slektsforskning jeg har her.

    Og min farfars far, het Hans Otto Olsen, (og var fisker fra Holmsbu da).

    Hans Otto Olsen sin far, het Ole Martin Sandersen.

    Han var fra Arnestø, i Holmsbu, og det er vel like ved Bergstø, men lenger ned mot Drammensfjorden vel.

    Disse var fiskere i Drammensfjorden da.

    Fra vinduet til huset deres i Holmsbu, så er det panoramautsikt, til Strømm-landet, som det vel heter.

    Rett over fjorden, så ligger Bergeråsen da, som er det første stedet, som jeg husker noe fra, og hvor jeg bodde i mange år, under oppveksten.

    Så sånn er det.

    Øvinds mor, het Ingeborg Olsen, og var fra Svelvik.

    Hennes mor het Randi Kittilsdatter, og var fra Nesbygda.

    Faren, (til Ingeborg Olsen), het Olof Olsson (Brumark).

    Han var fra Sverige, og jobbet som skomaker, i Svelvik vel.

    Men men.

    Jeg kan ta med de jeg har her for Ågot og.

    Hennes mor het Bergit Tovsdatter Mogan.

    Bergits mor het Jøran Gulleksdotter Gulleksrud.

    Og Bergits far het Tov Pedersen Toeiet (Mogan).

    Ågots far het Nils (Torstensen) (Dalen) (Me-Tråen) Mogan.

    (Og han var vel uekte født, mener jeg å huske, etter å ha lest noen kirkebøker, som var digitalisert, på nettet, da jeg drev med slektsforskning, mens jeg bodde i Liverpool).

    Nils far het Tosten Nilsen.

    Og Nils mor het Anne Kristoffersdatter.

    Han var fra Flesberg, Nord for Kongsberg, (i Numedalen, langs Lågen vel), mener jeg å huske.

    Men men.

    Ingeborg sin slekt, har jeg jo skrevet en del om.

    Men jeg kan ta med det som står her, fra slektsforskinga.

    Menes mor var Karen Margrethe Nyholm.

    Hun var søster av Magna Dorothea Nyholm, (som min mor kalte Meme), som ble gift med Holger baron Adeler, (som var direkte etter Cort Adeler, den norske sjøhelten).

    Adelers døde barnløse, og min mormor arvet det meste etter sin tante.

    Min mor er nevnt i testamentet til Adelers, (som jeg fikk fra Danmark, mens jeg bodde i Liverpool).

    Mora mi arvet en ring, etter baronessen.

    Min mormor og bestefar Johannes satte pengene etter Adelers inn i et hus, for min mor, på Tagtvedt.

    (Husker jeg fra Ingeborgs testamente).

    Karen Margrethe Nyholm sin mor, var Mary Eva Carla Fog, (som var direkte etter Foss, Løvenbalk, Christoffer II av Danmark, og Odin, Farao og Cesar, osv).

    Mary Eva Carla Fog, var datter av Julie Fanny Hobøll og Ludolp E. Fog, (som var general i Danmark vel).

    (Min mormor, Ingeborg, var jo født i Danmark, så alle hennes foreldre, besteforeldre og oldeforeldre, var danske).

    Kanren Margrethe Nyholm sin far, var Anders Gjedde Nyholm, som var Chef for Generalkommandoen, i Danmark, i 1930-årene.

    (Han var nesten som en preusisk general, da tror jeg, med kontrollen over alle Danmarks stridskrefter.

    Men men).

    Hans mor var Maren Gjedde, (som min mormor sa var ‘gammel dansk uradel’, selv om jeg ikke har klart å finne bekreftelse for dette, på nettet).

    Hans far var L. C. Nyholm, som var Hofjægermester, og hadde herregården Bangsbo, i Fredrikshavn.

    Han var også stortingspolitiker for Venstre vel, mener jeg å ha lest.

    Maren Gjedde var vokst opp på slottet Højriis på Mors.

    Min mormor far, var Hans Louis Anker Heegaard.

    Han eide jernværket, i Fredriksværk.

    (Sammen med en svoger vel).

    Men ville ikke være ‘jovial’, sa min mormor, på telefonen, da jeg bodde i Liverpool, og mistet Jernværket.

    De flyttet til Tyrol et års tid vel, og Heegaard ble agent for to store tyske firma, innen skipsfart vel, (et skipsverft fra Hamburg blant annet vel, mener jeg å ha sett på Google Books), og flyttet tilbake til Danmark, denne gang til København.

    Hans mor var Caroline Hagerup, datter av Andrine Werner og Hans Hagerup.

    Ingeborg sin far, sin far, var Lous Carl Anker Heegaard.

    Han var sønn av den kjente Anker Heegaard, (som har en side, på dansk Wikipedia), en fabrikkeier/industriherre, fra København, hvor han har en gate oppkalt etter seg.

    Hans kone var Louise Feilberg.

    (fra en slekt som har drevet med polarekspedisjoner, blant annet, mener jeg å ha lest, mens jeg drev med slektsforskning, da jeg bodde i Liverpool).

    Min morfar, Johannes Ribsskog, var fra Leirsund, i Romerike.

    Slektsnavnet er fra Flatanger, i Nord-Trøndelag.

    Johannes, var blant annet Romeriksmester, for junior, mangekamp vel, som ungdom.

    (Har jeg lest i Aftenpostens tekstarkiv).

    Hans mor var Helga Dørumsgaard, søster av den kjente Asbjørn Dørumsgaard, (som var Romeriks-dikter, ordfører og redaktør, mm).

    Min mormor sa en gang, at det var visst litt hipp som happ, der i gården, hvem som skrev diktene, som Dørumsgaard publiserte.

    Noen dikt var skrevet av Johannes sin mor, men publisert i Asbjørn Dørumsgaard sitt navn, sa min mormor, i Nevlunghavn, på 80-tallet, året etter at Johannes døde, i Spania, vel.

    Men men.

    Dørumsgaard var blant annet etter Ole Moene, en kjent treskjærer, fra Oppdal.

    Moene hadde en konflikt med en tysk keiser, som syntes sa at når Moene ikke forlangte mer penger, for treskjæringen sin, så måtte det være dårlig kvalitet.

    men Moene var en veldig flink treskjærer.

    (Kanskje det er derfor jeg blir tullet med, og ikke får rettighetene mine, på grunn av denne tyske keiseren, Willhelm vel?

    Hvem vet).

    Johannes sine foreldre, Helga Dørumsgaard og Johan Ribsskog, jobbet som lærere, ved Asak skole vel, i Skedsmo vel.

    De møttes på lærerskolen i Elverum, (hvor jeg var i militæret, i Geværkompaniet, en del år seinere, men likevel).

    Johannes studerte jus, ved Universitetet i Oslo.

    Arne Thomassen sa det en gang, da jeg leide et rom av han, og hans samboer, Mette Holter, på Furuset, i Oslo, på begynnelsen av 90-tallet, at Johannes noen ganger visstnok gikk på ski, helt fra Skedsmo, til universitetet, for å gå på forelesninger.

    Hvem vet, karakterene til Johannes, (som jeg så i Aftenposten sitt tekstarkiv), var vel ikke så utrolig bra, så kanskje det var sant.

    Men Johannes bestod ihvertfall, og begynte å jobbe som aktor, for myndighetene, i landsvikerrettsakene, etter krigen.

    Ingeborg har fortalt det, at de bodde i Nittedal, hvor hennes ‘snobbete’ bror, fra København, kom på besøk.

    Og han ble lurt av de lokale ‘arbeiderklasse-folka’, på bussen, og de lurte han til å gå av en holdeplass, for seint.

    Noen hadde også sagt til bestemor, at ‘du mistet en handske, din dumme danske’.

    Ingeborg sa forresten også, om sin morfar, Anders Gjedde Nyholm, at han var ‘best i alt’, men var offer for jantelov, (selv om ‘jantelov’ var midt ord, i den samtalen, men Ingeborg var enig i det ordet. Gjedde Nyholm ble mobbet kanskje da, av sine jevnaldrende. Noe sånt).

    Ingeborg sa også det, at da hun fødte Ellen, så passet Johannes sin mor, Helga Dørumsgaard, min mor, Karen.

    Men da var det visst fullt av uvaskede gryter, i kjøkkenet, da Ingeborg kom hjem fra sykehuset.

    Så Ingeborg var ikke helt fornøyd da.

    Men Helga Dørumsgaard var jo datter av hu som Asbjørn Dørumsgaard skriver om i ‘Skytilen hennar mor’, så Helga Dørumsgaard burde vel ha kunnet sånne ting som husarbeid.

    Men men.

    Ingeborg fortalte også, da hun fortalte om Asbjørn Dørumsgaard og Didrik Nyholm, (som måtte være som en far, for Anders Gjedde Nyholm, (min tippoldefar), og hans andre 10-11 søsken), at Johannes, var fetter av en kjent komponist, som flyttet til Italia, Arne Dørumsgaard.

    Men men.

    Ingeborg og Johannes flyttet så til Lillehammer, hvor Johannes jobbet som aktor i landsvikeroppgjøret, (igjen vel).

    Så ble Johannes rådmann, i Hadsel kommune, i Vesterålen.

    Der var det bare en gate, sa min mor, en gang.

    Ingeborg, sa at hennes (snobbete vel) bror, fra København, (Louis vel, som var stiftamtmann i Fyn, og bodde på Odense slott).

    Han likte jentene i Stokmarknes, (han syntes de så pene ut), men det var før de åpnet munnet.

    (Han likte ikke nordlands-dialekten deres).

    Ingeborg hadde visst gått seg vill, i tåka, på et fjell der en gang, og sitti og venta, på redningsmannskapet, på trappa til ei hytte, fant jeg ut på nettet, da jeg bodde i Liverpool.

    Johannes og Ingeborg spilte visst bridge, og kjente en prest der, var det vel.

    Johannes hadde mange kåseri, på radio, og jeg fikk NRK til å sende meg et, hvor han sa farvell til Hadsel, (‘Hav og fjell farvell), som jeg har lagt ut på YouTube, under nicket ‘johncons123’, forresten.

    Johannes og Ingeborg, flytta så til Holmsbu, (hvor mine foreldre traff hverandre, for faren min hadde bygget en båt, på verkstedet til Øivind, og kjørt over til Holmbsu da).

    Min mors yngre datter, Ellen, begynte på forsøksgym, i Oslo, og Johannes måtte noen ganger inn til Oslo, for å leite etter Ellen, som vel var hippie vel, (og kanskje syntes det var morsommere, enn å gå på forsøksgymnas).

    Øivind fortalte en gang, at Johannes hadde møtt en mann, i Oslo, som spurte han hva han gjorde, gående rundt i Oslo, (i Slottsparken kanskje?).

    ‘Jeg leter etter dattera mi’, hadde Johannes sagt, og så ‘du da’?.

    ‘Jeg leter etter begge mine’, hadde han andre mannen svart.

    (Ifølge Øivind).

    Jeg spurte Øivind en gang, (like etter at jeg flytta til faren min, i 1979), om hva han syntes om Johannes.

    Øivind sa at Johannes var sånn, at han i kommunestyremøter, (i Hurum da sikkert, hvor Øvind var fra), kunne foreslå en ting, men siden stemme mot det forslaget, når det ble endelig avstemning.

    Så Øivind kunne ikke gå god for Johannes, sa han, (han vridde litt på huet og sånn, mens han prata vel).

    Men da Øivind døde, noen år seinere, så ringte jeg bestefar Johannes, og sa fra, om at ‘Øivind er død’.

    (Selv om Ågot ikke ville at jeg skulle ringe han og Ingeborg, forresten.

    Men jeg var vel litt trist da over å ha mistet en bestefar, og husket vel da, at jeg hadde en annen bestefar også.

    Noe sånt).

    Men men.

    Johannes lærte Pia og meg å spille sjakk.

    Han skrev også en barnebok, som het ‘Mannen i Skogen’.

    Som jeg skrev inn på maskin, noen få år etter at han døde, (på oppdrag av bestemor Ingeborg).

    Forlagene sa at boken var for gammeldags.

    Et forlag likte ikke at bestefar Johannes brukte utrykket ‘Sorte Mann’, om en afrikaner, var det kanskje, i boken.

    Så den ble ikke utgitt.

    (Bestemor Ingeborg viste meg et av brevene, fra Gyldendal, eller hvilket forlag det var igjen).

    Men men.

    Jeg bodde på gården, til onkel Martin, (min mors yngre bror), og hans samboer Grete Ingebrigtsen, i Kvelde, i 2005.

    Og Martin sa det, at Johannes, (hans far), hadde sagt til han, da de bodde i Sætre i Hurum, (etter å ha bodd i Holmsbu i Hurum og Klokkarstua i Hurum), at ‘hvis du får en ungjente gravid, så skyter jeg meg’.

    Så bestefar Johannes, var nok deprimert, av at tante Ellen, ble borte i Oslo, osv.

    Og fikk visst grått hår, på den tiden, mener jeg å ha hørt.

    Martin mente at Johannes, var en ‘jævel’ vel, pga. det.

    ‘Tenk å si noe sånt da’, sa Martin.

    Martin er nok mye mer moderne, enn Johannes var.

    Men Martin er også litt sånn som en 1% kar, mistenker jeg.

    (Han kjører MC, osv).

    Så han er ikke så lett å komme inn under huden på alltid vel.

    Så jeg spurte ikke om alt mulig, om hvorfor han syntes det var så ille, å høre.

    Han manglet kanskje litt forståelse for hvordan Johannes så på situasjonen, mistenker jeg.

    Selv om det kanskje ikke kan ha vært artig, for Martin, som tenåring kanskje, å måtte beherske seg, seksuelt, (eller hva man skal si).

    Men men.

    Johannes var veldig sportslig, og likte å gå på lange søndagsturer, i Nevlunghavn, og både han og Ingeborg likte å gå på lange skiturer.

    De traff vel hverandre, når Ingeborg var med faren sin, på skiferie, til Norge, like etter krigen, mener jeg.

    Men men.

    Johannes sin far, var Johan Ribsskog.

    Han var bror, av den kjente skole-pioneren, Bernhof Ribsskog, som var mannen bak normalplanen for grunnskolen, etter krigen.

    En annen bror, Ole Konrad Ribsskog, ble ordfører i Trondheim, og var på stortinget for Arbeiderpartiet.

    Hvor han var leder for kirkekomiteen, mener jeg å ha lest, i Aftenpostens tekstarkiv.

    Johan hadde en tvillingbror, Adolf, som også ble ordfører, eller ihvertfall klarte seg bra, vel.

    En fjerde bror ble ordfører i Stavanger, mener jeg, (hvis jeg ikke roter fælt nå).

    Men men.

    Ingeborg sa en gang, at Johannes sin mor, Helga Dørumsgaard, en gang sa noe sånt som at, ‘jeg fikk tre sønner, som alle ble noe med ‘mann’, en ble Rådmann, (Johannes), en ble forstmann, (skogvokter), og en ble lennsmann’.

    Lensmannen var Øivin Ribsskog, som var lensmann i Aurskog, og det står i Aftenposten og VG sine tekstarkiv, at han fanget både nazi-rømlinger og finske fanger, etter krigen.

    (De flyktet vel fra Oslo, og ble tatt i Aurskog da).

    Øivin Ribsskog var med i Kvitt eller Dobbelt, om Asbjørnsen og Moe, på Romerike vel.

    Han spilte sjakk mot Trotsky, da han var som en slags fange vel, i Norge.

    Han skrev en bok som het ‘hemmelige språk og tegn’, (eller noe), for politiskolen vel, om ‘taterspråk’, ‘forbryterspråk’, og ‘tivolifolkenes språk’, osv.

    Og også mange andre bøker.

    Hans sønn, Ola Ribsskog har jeg snakket med, på telefon, fra Liverpool.

    Også hans datter som bor på Frogner.

    Ola Ribsskog visste det, at min gudmor, Anna/Anniken Holmsen bodde i Sverige.

    Han har jobbet som rektor, i Bærum.

    Og han var frimurer, (noe som jeg var litt skeptisk til).

    Jeg snakket også med datteren til forstmannen.

    Hun bodde i Bergen, og er gift med en kjent fotballspiller der.

    Hun sa at Johannes og Ingeborg besøkte dem en gang.

    (Men hun likte vel ikke Ingeborg så godt).

    Men men.

    (Jeg fant disse i Bjørn Ribsskog sin slektsforskning, fra 2002 vel.

    Som han sendte meg, da jeg bodde i Liverpool, etter at jeg kontaktet han på e-post).

    Johan Ribsskog sin mor, het Marta Marie Klemetsdatter Høstland.

    (Høstlandet og Ribsskogen er nabosteder, oppe i Flatanger, fortalte ei Høstland-dame, som jeg kontaktet på Facebook, meg, da jeg bodde i Liverpool).

    Johan Ribsskog sin far, var Johannes Olsen Ribsskog.

    Min morfars mor var som tidligere skrevet Helga Dørumsgaard.

    Hennes mor var Karen Pedersdatter (Fladeby), datter av Anne Helene Eriksen og Peder X-tensen.

    Helga Dørumsgaard sin far, var Arnt Olsen Dørumsgaard, (fra Oppdal).

    Han var sønn av Marith Arntsdatter og Ole Larsen Dørumsgaard.

    Så sånn var det.

    Da får jeg vel si at det var greit, jeg har vel fått tatt med litt om mine besteforeldre osv., også nå.

    Jeg kjente jo alle mine besteforeldre, som barn.

    Men kun bestemor Ingeborg, (og kanskje bestemor Ågot, selv om hun ble litt senil vel, på slutten), kjente jeg som voksen.

    Så man må ta med i betraktingen at dette er jeg som er barnebarn, som skriver, om mine besteforeldre.

    Og det er ikke så lett for meg, å skjønne om hvordan de er, som hvis det hadde noen jevnaldrende, som jeg hadde gått på skole sammen med, for eksempel.

    Så sånn er det.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    I det neste kapitellet, så får jeg endelig gå videre litt, og skrive om tiden i Jegersborggate, i Larvik, hvor mora mi, Arne Thomassen, Pia og jeg, (og Pusi), flyttet til, våren 1978.

    Vi får se om jeg klarer å få endelig skrevet om dette nå.

    Vi får se.

    PS.

    Min farmor hadde også flere søsken, (fra oppe i Rollag), som slo seg ned rundt Sand/Svelvik, 10-15 mil syd/syd-øst for Rollag vel.

    Hennes søstre, Margit og Anne, hadde systue, på Sand, i lokalet, som nå huser Smia MC vel, (på ihvertfall 60-tallet vel).

    De flytta inn til Strømsø, i Drammen, og hadde systue der, på ihvertfall 70-tallet vel.

    Ågot hadde vel også en bror, med navn Ola, som bodde på Sand.

    Det er artig historie, om Ågot, og Ola.

    Under krigen, så hadde fabrikkeier Jebsen, bestilt ei flaske dram, fra polet i Drammen, (fortalte Ågot meg, på 80-tallet).

    Problemet var det, at Jebsen hadde brukt Ågot sitt rasjoneringsklipp, for sprit da.

    Og postmannen, (var det vel), erta Ågot, (som var kristen), siden han trodde hu hadde bestilt sprit da.

    Så da tok Ågot med dram-flaska, ned til ‘n Ola, (som jeg tror var broren hennes, som bodde på Sand, like ved Berger, vel), og de drakk sammen opp flaska vel.

    (Enda Ågot nesten aldri drakk).

    Så sånn var det.

    Jeg syntes den historia var artig.

    Og ba Ågot om å seinere fortelle historia, igjen, for min klassekamerat, Ulf Havmo, som hadde blitt med meg bort på Sand, hvor jeg pleide å spise middag, etter skolen, de første årene, som jeg bodde hos faren min, (fra høsten 1979 og utover).

    Men da ville ikke Ågot fortelle historia, (til Ulf Havmo), men ble flau.

    Seinere tulla Ulf Havmo, når han var gjest hos meg, og pleide noen ganger å si, ‘Å så godt – Ågot’.

    Uten at jeg skjønte noe særlig av hvorfor.

    Jeg skjønte ikke hvorfor Ulf Havmo prata sånn om farmora mi, men han var kanskje glad i bestemødre da.

    (Ulf Havmo smilte vel lurt, mens han sa disse ‘glosene’).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 1: Toppen 4

    Min mormor, Ingeborg Ribsskog, (født Heegaard), har senere sagt til meg det, at jeg var sein til å lære meg å gå.

    Og jeg var også født to måneder for tidlig, (har jeg blitt fortalt ihvertfall), og lå de første ukene av livet mitt, i en kuvøse, på et sykehus, i Drammen.

    Så det kan være at de episodene jeg fortalte om, i forordet, kan ha vært fra sommeren 1972 og ikke fra sommeren 1971.

    Og at min søster Pia, kanskje lå og sov i senga si, eller noe, da disse nevnte episodene foregikk.

    Hvem vet.

    Jeg husker at en gang var det ei dame som var barnevakt for meg, da jeg var 1-2 år gammel, i Toppen 4.

    Dette var nok min farmor, bestemor Ågot, (Ågot Mogan Olsen (født Mogan)), og dette husker jeg ennå, at jeg syntes var det morsomte jeg noen gang hadde opplevd, (da). Mens tiden før, (og etter), husker jeg som mer anspent da. At min mor, Karen Ribsskog, ikke var så morsom som bestemor Ågot. Min mor husker jeg som mer slitsom å ha med å gjøre, enn for eksempel bestemor Ågot.

    Men men.

    Bestemor Ågot ville leke gjemsel. Og hun var artig, sånn som jeg husker det, og jeg husker at jeg gjemte meg i klesskapet, på rommet mitt vel, og frydet meg når bestemor Ågot fant meg da, og sa høyt ‘bø’ kanskje, på en morsom måte.

    Noe sånt.

    Jeg lurer på om den episoden kan ha foregått mens søstera mi Pia, ble født, sikkert i Drammen hun og, og at det var derfor at bestemor Ågot måtte være barnevakt for meg.

    Hvem vet.

    Noe annet jeg husker, fra denne tiden, var at min mor og far, gikk tur, bort forbi huset til Ågot og Øivind, på Sand, (kanskje 10 minutter å gå, fra Bergeråsen).

    De gikk videre ned mot Høyen, sånn at vi hadde gården til Gøril og de, (den gamle gården til Lersbryggen vel), på høyre side.

    Pia og jeg gikk ikke, vi lå i hver vår barnevogn, husker jeg.

    Det må vel ha vært sånn at Pia lå i sin barnevogn, og jeg satt i en sånn type barnevogn for litt større barn da antagelig.

    Jeg husker ihvertfall at jeg kunne se jordene nede på Høyen, (mener jeg), mens Olsen-familien var ute og gikk tur da.

    Det var kanskje moren min som kjørte min vogn og faren min som kjørte Pia sin vogn, det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men men.

    Jeg husker at jeg fikk en rød leketraktor, i plast, på denne tiden.

    Så var det våren 1973 kanskje, at min søster Pia, ble gammel nok til at hun hadde lært å gå, og så videre.

    Og da spurte mora vår meg, husker jeg, om Pia kunne få låne min traktor da, (som jeg hadde vokst fra, må man vel nesten si).

    Jeg sa ‘nei’ da, for jeg syntes at jeg fikk mye mindre oppmerksomhet, fra mora mi, etter at Pia ble født.

    Men mora mi ville ikke høre.

    Hu bare tok traktoren, og satt Pia oppå, og begynte å dytte Pia rundt på den da, i området rundt der faren min parkerte bilen da, på en slags asfaltert plass, som alle byggefelt/rekke-husene, på Toppen, delte.

    Jeg syntes det ble litt vel mye som sagt, og ville kanskje teste om moren min hørte på meg.

    Så jeg begynte å grine ganske høyt da, sånn at det ble som en scene, må man vel kanskje si.

    Men jeg husker det, at mora mi ikke brydde seg om at jeg grein, og at hu bare fortsatte å dytte Pia, som satt og lo eller smilte, (sånn som jeg husker det), oppå traktoren.

    Fra denne episoden kunne man kanskje se det, mener jeg, at både mora mi og søstera mi, kanskje kunne være litt kalde noen ganger.

    At ingen av de brydde seg om det at jeg stod ved inngangsdøra og gråt.

    Men men.

    De bare lekte og lo og hadde det artig, noen få meter bortenfor.

    Faren min tenkte vel et eller annet, (uten at jeg helt vet hva), og spurte om jeg ville bort til bestemor Ågot.

    Og jeg var bare glad for å komme vekk derfra, så det svarte jeg at jeg ville.

    Så kjørte faren min de par minuttene, bort til Sand, med meg, og bestemor Ågot spurte om hva som hadde skjedd da, siden jeg hadde grått.

    Og hun var vel rolig og ganske lett til sinns da, og nok en varmere type person, enn min mor og min søster, og hun trøstet meg kanskje litt da, eller snakket til meg på en hyggelig måte, ihvertfall.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så kom min fars yngre bror, Håkon Mogan Olsen, (som også bodde på Bergeråsen, i Hellinga vel, i den leiligheten på nedsida av bilveien der, som var lengst fra Gamlehjemmet, av de 3-4 leilighetene som lå på en rekke, vegg i vegg der), sammen med sin kone Tone, (født Løff), og deres datter Lene, som er døv, (og som jeg vel ikke kan huske fra denne tiden, men først fra noen år senere. Deres sønn Tommy, ble født i 1975, så han var altså ikke påtenkt enda, da vår Olsen-familie bodde i Toppen 4), også bort til Ågot og Øivind.

    Håkon hadde kanskje hørt noen rykter, på Bergeråsen, om at en gutt hadde grått, i området rundt Toppen 4.

    Hva vet jeg.

    Håkon begynte å erte meg litt, og spurte om noe sånt som at, ‘jasså, ville du ikke la søstera di låne traktoren din, du da’.

    Noe sånt.

    Jeg syntes ikke at onkel Håkon hadde noe særlig med det her å gjøre, så jeg holdt vel bare kjeft, og svarte ikke.

    Det var litt mer komplisert enn sånn som Håkon fremstilte det egentlig, syntes jeg.

    (Og jeg klarte vel ikke helt å forklare det).

    Det handla nok om at jeg syntes jeg fikk litt mindre oppmerksomhet da, fra for eksempel mora mi, etter at søstera mi Pia ble født.

    Men jeg beit det vanligvis i meg, men akkurat den gangen med traktoren, så ble det kanskje litt vel mye.

    Noe sånt.

    Men men.

    Dette var vel våren 1973, vil jeg tippe på, noen måneder før jeg fylte tre år.

    Noe sånt.

    Fra før Pia ble født, så husker jeg det, at mora mi pleide å si til meg, når hu bytta bleie på meg, var det kanskje, at jeg ikke fikk lov til å ta meg på tissen.

    Jeg husker at jeg satt i en badebalje, fra da jeg var litt mer enn et år kanskje, i stua, på Toppen 4, mener jeg det var.

    Jeg husker at skulle til å ta meg på tissen, for det var vel et følsomt område da.

    Noe sånt.

    Men så husker jeg det, at jeg ble oppmerksom på det, at faren min stod og observerte meg.

    Så da tok jeg meg ikke på tissen likevel.

    Siden min mor hadde sagt til meg det, at jeg ikke fikk lov til det.

    Så jeg gjorde liksom litt som Harald Eia, istedet, sånn som jeg husker det.

    For hånda var liksom på vei i retning av mine edlere deler, da jeg ble oppmerksom på det, at min far stod og så på meg.

    Så jeg tok meg på skrukken istedet, må jeg innrømme.

    Og da tror jeg at min far muligens ble litt skuffet.

    Hva vet jeg.

    Det er mulig at mine foreldre ikke var enige i det, om det lov å ta seg på tissen, eller ikke.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    (Bare noe jeg tenkte på, da jeg prøvde å skrive opp de episodene jeg klarer å huske, fra Olsen-familiens liv, i Toppen 4).

    Jeg husker en søndag morgen, kan det kanskje ha vært, da jeg gikk for å si hei til mora mi da, etter at jeg hadde våknet opp, og gått ut av rommet mitt.

    Som barn vel pleier å gjøre, når de er i tre-års alderen, om morgenen.

    Hva vet jeg.

    Jeg gikk inn på rommet til mamma og pappa.

    Og der lå mora mi i bare trusa tror jeg, på magen, med ansiktet begravet i en hodepute.

    Faren min satt på sin side av sengen, (også bare i underbuksa vel), med hodet i armene, (eller ihvertfall litt bøyd i ryggen vel).

    Noe sånt.

    Jeg sa til faren min at ‘mamma gråter’.

    Mora mi lå fortsatt i den samme stillingen, mens faren min svarte det, at ‘ja, mamma gråter’.

    Jeg skjønte det, at mora mi ikke kom til å svare meg, så jeg gikk inn på rommet mitt igjen.

    Pia kom inn på rommet mitt og begynte å si noe med ‘mamma’.

    Hun ville si hei til mamma hun og da.

    Jeg sa bare det at ‘mamma gråter’, og at hun ikke skulle gå inn til mamma.

    For Pia var så liten, så jeg tror hun ville fått sjokk muligens, om hun hadde sett det, at mora vår lå der, og grein i en pute, uten å reagere, hvis man snakket til henne.

    Hvem vet.

    Så Pia leika litt på gulvet på rommet mitt vel, (eller noe), en halvtime eller time til kanskje, før hun gikk inn til mora vår da.

    Og da hadde vel mora vår kommet seg litt.

    Ihvertfall sånn som jeg husker det.

    Så sånn var det.

    Bare enda en av de episodene som jeg kom på nå, fra Toppen 4.

    Jeg bare nevner de episodene litt hulter til bulter, siden dette bare er bruddstykker, (må man vel kalle det), som jeg husker, fra den tiden, før mine foreldre ble separert.

    En annen ting jeg husker, fra tiden i Toppen 4, er at faren min lagde en rød tresofa til meg, på snekkerverkstedet til bestefar Øivind.

    Den sofaen var malt rød og det var et rom under der man satt, for å lagre leker og sånt da.

    Den var ikke så behagelig å sitte på, den sofaen, og jeg brukte den vel ikke så mye.

    Men den stod nå der på rommet mitt, husker jeg, og jeg hadde også en ganske lav seng der vel, (sånn som jeg husker det ihverfall), så det var ikke noe vanskelig for meg å komme ut av senga, om morgenen.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, fra like etter at søsteren min Pia ble født, at moren min ba meg om å hente en bleie til Pia, på badet.

    Og at jeg surra og gikk litt rundt der kanskje, men at jeg klarte det faktisk, (enda jeg bare var cirka et og et halvt år vel), å finne en bleie til Pia.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, fra begynnelsen av 80-tallet en gang, at faren min fortalte meg det, mens vi kjørte på Svelvikveien, fra Drammen, i retning Bergeråsen da, like etter Nesbygda vel, (i en av de mest svingete delene av Svelvikveien, som er rimelig svingete), at faren og mora mi og jeg, hadde bodd der ute på Nesbygda, like etter at jeg ble født, (altså før vi flyttet til Bergeråsen, som ble bygget på begynnelsen av 70-tallet, så da vi bodde i Toppen 4, så var det rekkehuset helt nytt), så bodde vi i en bolig, ovenfor en pub, ute i Nesbygda.

    Noe jeg var nesten helt sikker på, at nok var noe tull.

    For det var jo ikke noe pub, (og knapt nok noen hus), rundt der vi kjørte forbi, da faren min snakka om det her.

    Men på skjemaet fra Folkeregisteret, angående hvor jeg har bodd, opp gjennom årene, så står det riktignok det, at vi bodde i Nesbygda, i 1970 eller 1971, eller noe, har jeg sett nå, i 2008 eller 2009 kanskje, da jeg bodde i Liverpool.

    Selv om det var sånn, at ikke alle de adressene som stod på det skjemaet, var riktige.

    Det stod for eksempel feil adresse for da jeg bodde sammen med mora mi og stefaren min Arne Thormod Thomassen, og Pia da, i ei hytte, i Brunlanes, i 1974 og 1975 vel.

    Da stod det hos Folkeregisteret, av vi bodde i Kongegata, i Larvik, i et års tid.

    Men det var ikke sånn at vi egentlig bodde der.

    Arne Thomassen gjorde noe byggearbeid, i en bygård, i den delen av Larvik.

    Så han ‘klussa’ kanskje med adressen.

    (For at faren vår ikke skulle finne oss kanskje?).

    Det er mulig.

    Men uansett så sa ihvertfall faren min det, at vi tre, mora og faren min og meg, hadde bodd ute i Nesbygda et sted, over en pub, (hvor folk visstnok dansa og sånn, var det vel).

    Og det står også en adresse, ute i Nesbygda et sted, på mitt adresseskjema, fra Folkeregisteret.

    Så det stemmer nok at jeg også har bodd uti der, før vi flytta til Toppen 4, selv om jeg ikke kan huske noe fra den tiden, før vi bodde nettopp der, i Toppen 4.

    De første episodene jeg klarer å huske, er fra Toppen 4.

    Så sånn er det.

    Det siste jeg husker, fra Toppen 4, er det, at mora vår, dro meg og Pia, ut i en bil, tidlig på morgenen vel.

    Hu satt oss i baksete, og jeg skjønte at noe var galt.

    (Antagelig siden faren vår ikke var med).

    Så jeg sa det, fra baksete, før mora mi begynte å kjøre, at jeg ikke ville dra.

    Men mora mi sa ‘jo’, eller noe sånt, og begynte å kjøre til Svelvik da, (en kjøretur på cirka ti minutter, nordover langs Drammensfjorden).

    Og da var det visst sånn, har onkel Håkon fortalt meg seinere, at mora mi måtte ha hjelp fra en av ferjekarene, på den gamle Svelvikferja, (som gikk fra like nedenfor Svelvik kirke der), til å kjøre bilen inn på ferja.

    Så kjørte mora vår til foreldrene sine, Ingeborg og Johannes Ribsskog, som da vel bodde i Klokkarstua, (like ved kirka der tror jeg), for Johannes, (som var tidligere rådmann, i Hadsel kommune), jobba som kontorsjef, i Hurum kommune, hvor Klokkarstua vel var hovedbygda da.

    Noe sånt.

    Min far hadde kanskje 10-15 år senere, fått tak i et brev, som han viste meg, som min mor hadde fått av bestemor Ingeborg på den her tiden, like før mine foreldre ble separert.

    Bestemor Ingeborg hadde skrevet noe sånt, som at hvis det var riktig, som moren vår hadde skrevet/sagt, at faren vår hadde møtt/’vært bortpå’ andre damer, så burde hun flytte fra ‘den mann’.

    Noe sånt var det vel som stod i brevene fra bestemor Ingeborg, til mora vår, rundt 1973 kanskje da.

    Brev som min far viste meg, da jeg bodde alene i en leilighet, i Leirfaret 4B, også på Bergeråsen.

    Et sted jeg bodde fra 1981 til 1989, husker jeg, så dette var kanskje 1984 eller 1985 kanskje, hvis jeg skulle tippe, at min far viste meg dette brevet, fra bestemor Ingeborg.

    Uten at min far forklarte noe om hvordan han hadde fått tak i dette brevet, til sin ekskone, fra hennes mor.

    Faren min bare sa noe sånt som at ‘her kan du lese hva mormora di skrev til mora di’.

    Noe sånt.

    Før han dro ned til sin nye dame, (siden 1980), Haldis Humblen født Brekke, som også bodde på Bergeråsen, (i et hus et steinkast ovenfor de nederste husene i Havnehagen).

    Det var det jeg klarte å huske fra tiden som Olsen-familien var som en vanlige familie.

    (Eller, som en ‘kjernefamilie’, heter det vel).

    Hvordan det gikk med mora mi og søstera mi og meg, i tiden etter at foreldrene mine ble separert, det skal jeg skrive mer om i neste kapittel.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En annen ting jeg kom på nå, fra tiden i Toppen 4.

    Det var en sommer eller vår eller høst da, for det var ikke noe snø, husker jeg.

    Det kan kanskje ha vært sommeren 1973, den sommeren jeg fylte tre år.

    Like før mine foreldre ble separert.

    Og da var det sånn, at jeg plutselig fikk lyst til å gå på en liten oppdagelsestur, ned i Olleveien.

    Jeg passet på å holde meg langt ut på siden av veien, for jeg hadde blitt advart mot biler tidligere vel.

    Også gikk jeg ned fra Toppen da, og ned Olleveien, et ganske langt stykke.

    Til jeg kunne se den røde telefonkiosken, ved krysset Olleveien/Havnehagen.

    Så snudde jeg en stund før jeg kom fram til telefonkiosken og gikk tilbake opp igjen til Toppen.

    Jeg sa ikke noe om denne oppdagelsesturen, til mine foreldre, men jeg husker at en av beboerne, (en kar i 30-40 årene vel), som bodde på den siden av Olleveien, som var nærmest det Øvre feltet på Bergeråsen, (Toppen lå på Nedre), observerte meg, mens han stod like utafor huset sitt vel.

    Så jeg tror ikke at noen av mine foreldre noen gang fikk vite dette, at jeg dreiv og spaserte for meg selv, langt nede i Olleveien.

    Men jeg kom faktisk tilbake igjen, dit jeg hadde gått fra, når jeg snudde og gikk tilbake, (fant jeg ut).

    Utrolig nok.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Problem da jeg flytta til faren min, som ni-åring

    Etter at mora mi flytta fra faren min, på Toppen 4, på Bergeråsen.

    Da jeg var tre år, i 1973 vel.

    Så flytta vel faren min, bort til foreldra sine, på Sand, og inn på et rom, som han hadde delt, under oppveksten, med onkel Håkon, tror jeg.

    (Det ytterste soverommet, i Ågot-huset, nærmest inngangen.

    Det var nesten ingenting på veggene, (sånn som jeg husker det), unntatt noe formel 1-klistremerker, eller noe.

    Men men).

    Så da jeg og Pia, besøkte faren vår, rundt 1974 kanskje.

    Så ble vi boende, hos Ågot og Øivind, (min fars foreldre), siden faren vår bodde der.

    På Sand da.

    Jeg husker spesielt påsken 1974, var det kanskje.

    Hvor vi fikk påskeegg, hvor selve lokket, til påskeegget, vel var laget av sjokolade.

    Pluss at det lå noe sjokolade inni egget og.

    Men men.

    Og Ågot og Øivind hadde kjøpt en miniatyr-kopi, av bilen fra Flåklypa, (som vi hadde sett på kino, med mora vår i Larvik, på Munken kino vel), Ill Tempo Gigante.

    (Av en eller annen grunn.

    Selv om de var i 50-åra da sikkert).

    Men men.

    Så kjøpte faren min en leilighet, i Hellinga 7B.

    Kanskje rundt 1975, eller 1976, eller noe.

    Hvem vet.

    Og det, var bare en ganske liten to-roms.

    Jeg fikk en bilbane, av faren min, rundt den her tida.

    Men den fikk jeg nesten aldri brukt.

    Det var faren min, og hans kamerat Atle, (fra Oslo), som brukte den.

    Atle fikk senere en caravan-shop, (heter det vel), ved Karihaugen, (mener jeg å huske, på midten av 80-tallet vel).

    Og før det, så solgte han køyesenger osv. vel, som faren min produserte.

    Faren min sa om Atle, (som hadde det første digitale armbåndsuret, som jeg har sett), at han en gang, rappa strøm, fra en bensinstasjon, til campingbilen sin, eller noe.

    Men men.

    Så den bilbanen, den fikk jeg ikke ta med, til Larvik, hvor jeg bodde.

    Men faren min og Atle, hadde bilbane-konkurranse da.

    Og jeg fikk vel prøvd den bilbanen et par ganger kanskje.

    (Men da var det noe feil med bilene, som var litt slitt.

    Og bilene føyk noen ganger ut av bilbanen, for farten kunne bli ganske rask på den.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    På soverommet, i Hellinga 7B, så hadde faren min stående, en dobbeltseng, og en enkelt køyeseng.

    (Enda han lagde køyesenger, så hadde han ikke en køyeseng der).

    Faren min kræsja også i fjellet, på den her tida, med en Mercedes, og brukte piller, mot noe smerter, mener jeg.

    Som han vel ble avhengig av, mener jeg.

    Mer eller mindre, ihvertfall.

    (I årene før jeg flytta til Bergeråsen.

    I 1979, så flytta jeg dit).

    PS 2.

    I ferier, som jeg og søstera mi var på, på Bergeråsen.

    Så lå jeg alltid i enkeltsenga.

    Men søstera mi lå i dobbeltsenga, (som 4-5 år gammel jente kanskje), sammen med faren min.

    Men det hendte vel også, at Pia lå i senga sammen med mora mi og Arne Thormod Thomassen, (mener jeg å huske ihvertfall).

    Så det var ikke noe jeg reagerte på da.

    Men nå synes jeg det var litt rart, at det ikke stod en køyeseng der, men kun en enkeltseng.

    Men men.

    PS 3.

    Da jeg flytta dit, i 1979, så var jeg jo ni år gammel.

    Og meg og faren min, på samme rom.

    Det funka kanskje ikke så bra.

    Jeg visste jo ikke hva runke var engang, (det var vel ikke før jeg ble sånn 12 år, eller noe, at jeg fikk det til å funke, sånn at jeg fikk orgasme, osv.

    Men men).

    Men faren min visste nok hva runke var, i 1979.

    Han hadde kanskje 5-6 pornoblader, av typen Alle Menn, Aktuell Rapport, osv.

    Noe sånt.

    Og en gang, så husker jeg at det lå, et oppslått sånt blad, i en skuff, i Hellinga 7B.

    Og det var, (kom jeg på nå), før faren min skulle dusje.

    Så han runka nok i dusjen.

    (Etter å ha sett på bilde, av ei fin, naken dame, i et sånt pornoblad da).

    Også glemte han nok det pornobladet.

    Så det lå oppslått.

    Og da så jeg også en del, ganske tilfeldig da.

    (Det er jo ikke så lett å unngå å se på et bilde, av ei naken dame, en meter eller to, foran trynet ens, (der man sitter i sofaen, og ser på TV), kanskje).

    Så da ble jeg kanskje litt kåt da, av å se på hu nakne dama.

    (Det ble litt annerledes, når jeg bladde i de bladene selv, mener jeg å huske.

    Jeg kunne lese sex-historiene.

    (For faren min sa at jeg kunne/burde det, en gang jeg var på besøk der, fra mora mi i Larvik, som 7-8 åring vel, og nettopp hadde lært å lese, på skolen.

    Men men).

    Og ble vel kåt av det.

    Men bildene av nakne damer, de stakk liksom litt, i øya, (eller hvordan man skal forklare det).

    Så da bladde jeg fort videre, oftest, uten å klare å studere de bildene, for nøye da).

    Så skulle søstera mi komme på besøk da, fra Larvik.

    Og prøvde jeg å få med Petter og Christian Grønli, på at vi lagde noe sånn strippekonkurranse.

    Siden jeg ble litt sånn hekta på nakne damer/jenter da.

    (Og siden at jeg huska at jeg og søstera mi hadde nesten lekt doktor, når vi var små, og bodde i ei hytte, på Brunlanes, 4-5 år før det her, kanskje, hos mora vår, og Arne Thomassen da).

    Og jeg hadde ikke noen andre jenter å kle av.

    For Christell og Nina Monsen, de fikk jeg bare til å kysse der, en gang.

    Og etter det, så kom de vel ikke opp der igjen.

    Men men.

    PS 4.

    Så faren min, burde kanskje ha kjøpt en tre-roms, når jeg flytta til Bergeråsen, fra Larvik.

    For det ble nok problemer for privatlivet til faren min.

    Skjønner jeg nå.

    Men på den tida, så skjønte jeg ikke helt det her med runking, osv.

    Så det skjønte jeg ikke noe av da, for å være ærlig, hva faren min nok drev med i dusjen.

    Men jeg tror at faren min nok har blitt litt oppgitt.

    Over å ha meg boende i huset.

    På samme soverom som han.

    Og at han da fikk litt mangel på privatliv.

    Og ikke fikk runka i fred, osv., da.

    Men men.

    Så da han ble kjent med en ungdom, Jan Snoghøj, (gjennom sykkelklubben), som hadde ei mor, Haldis Humblen, som var singel.

    Så syntes nok faren min, at det var bedre, å være nede hos Haldis, og ha sex med henne.

    Enn å snike seg til en runk i dusjen, (mens jeg ikke skjønte hva som foregikk, og ikke var helt med da).

    Faren min burde nok ha hatt en større leilighet, på den tida, som jeg flytta til han, fra mora mi, tenker jeg nå.

    Og det burde vel kanskje mora mi i Larvik, også ha tenkt på vel.

    Men men.

    Kanskje faren min ikke hadde råd til en større leilighet akkurat da.

    Hva vet jeg.

    Etter at jeg hadde bodd, på Bergeråsen, i et og et halvt år.

    Så kjøpte faren min, en tre-roms leilighet, i Leirfaret 4B, (rundt 17. mai 1981).

    Men da bodde jo han nede hos Haldis.

    Så jeg hadde en tre-roms leilighet.

    For meg selv, (så godt som 100% av tida).

    Fra like før jeg fylte elleve år.

    Og til jeg ble 18 år, (da søstera mi, Pia, flytta opp dit, like før jula 1988 vel, da jeg var cirka 18 og et halvt år.

    Men men).

    Så jeg har ikke trivdes så bra alltid, inne i Oslo kanskje, på små studenthybler og Rimi-leiligheter da.

    (Selv om jeg også har syntes at det har vært bra å komme bort fra Berger.

    Pga. problemene med faren min og Haldis og dem.

    Og pga. mobbing fra Odd Einar Pettersen, (og en god del andre), i klassen, osv.

    Sånne ting).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så det, at jeg flytta fra mora mi, i Larvik, og tilbake, til Bergeråsen igjen, i 1979.

    Det ble ikke så vellykka.

    Og det var vel kanskje heller ikke så godt planlagt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Her kan man se det, at det fantes en storgård, som het Håøy, (eller Høyen), i Strømm, i gamle dager. Men hvor den lå, det veit jeg ikke

    håøy storgård

    http://books.google.com/books?id=Q93YAAAAMAAJ&q=%22str%C3%B8mm%22&dq=%22str%C3%B8mm%22&hl=no&ei=ROwkTp3OFpK18QP5kJybCw&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=7&ved=0CEQQ6AEwBg

    PS.

    Jeg lurer på om ‘Ågot-huset’ egentlig er der Håøy-gården lå da.

    (Eller vel ihvertfall Øvre Høyen gård?).

    Noe sånt.

    Kanskje det er derfor at det er så mye styr med det Jordet til Lersbryggen, som Jensen Møbler har bygget på?

    Håøy, (eller Haaøen), var visst en storgård, i middelalderen.

    Og Haaøen, eller ‘den høye øyen’, det er nok Krok-fjellet da, som nå er landfast.

    Og der hvor jordene på Søndre Høyen er nå, der har nok da kanskje en arm av Drammensfjorden, gått forbi, på vestsiden av Krokfjellet da, antagelig.

    Noe sånt.

    Hvis ikke de mener at det var en halvøy da, Kroksåsen, det er vel også mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her kan man se det da, at i gamle dager, så har antagelig Kroksåsen vært en øy da, (og der Pia og Christell plukka jordbær, på 80-tallet, (på gården til Anette Eknes og dem), det var nok da antagelig egentlig på havets bunn, (må man vel kanskje si). Men men):

    krok 1

    PS 3.

    Her er mer om dette:

    krok 2

    PS 4.

    Det området her er også som en svær haug, (vil jeg si). Og dette området ligger også noen kilometer syd, for sandtaket, i Svelvik, så dette er land som ikke har vært skurt ned, av noen isbreer, under siste istid da, (vil jeg tippe på).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    PS 5.

    Her er mer om dette:

    området er som en haug

    PS 6.

    Det er mulig at det kan ha vært en sånn ‘ekstra-isbre’, fra der Svelvik-strømmen går.

    Også har den stoppa, og lagd en ‘ekstra-morene’.

    Og oppå toppen av den morena, så ligger ‘Ågot-huset’.

    Noe sånt?

    Det er mulig.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 7.

    Her er mer om dette:

    ekstra morene

  • Nå fant jeg den boka, som nevnte Maren Gjedde, på tysk. Hu hadde visst noe problemer med familien, osv.

    bok på tysk maren gjedde

    http://books.google.com/books?pg=PA45&dq=maren%20gjedde&ei=p_YhToX-O8qk8QOLkOCgAw&ct=result&id=XJIAAAAAcAAJ&hl=no&output=text

    PS.

    Jeg får ikke hun Maren Gjedde, i boken ovenfor, til å passe særlig bra, med min bestemor, Ingeborg Ribsskog, sin oldemor, Maren Gjedde.

    Så kanskje det er to forskjellige Maren Gjedde, som det er snakk om her.

    Hvem vet.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Altså for å være mer konkret.

    Maren Gjedde var jo hustruen til L. C. Nyholm, som var Hofjægermester, og de døde vel begge gamle, etter å ha fått 12-13 barn vel.

    (Blant annet min tippoldefar, Chef for Generalkommandoen, i Danmark, Anders Gjedde Nyholm.

    Og hans eldste bror, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, (jeg arvet fotografiene etter Anders Gjedde Nyholm og memoarene, etter Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, på slutten av 80-tallet, (jeg fikk de i myndighetsgave, eller noe sånt kanskje, de lå plutselig i huset til min andre bestemor, nemlig min farmor, bestemor Ågot.).

    Før min mormor plutselig ville ha dette tilbake, (ifølge min far), før jeg hadde engang hadde fått sett gjennom det ordentlig.

    For skriften til han Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, var så sirlig, så jeg klarte ikke å lese den gammeldagse håndskriften, som også var på dansk.

    Og jeg hadde aldri roen der heller, jeg var i slutten av tenårene, og dette var etter at jeg hadde flytta til Oslo, så jeg var ikke hos Ågot så mye, for søstera mi Pia, var ‘mannevond’ mot meg, vil jeg si, og Ågot tålte det dårlig, hvis jeg var på besøk, og ringte kontakttelefonen i Drammen, på lørdagskvelden, etter at hu hadde lagt seg, hvis jeg kjeda meg.

    Noe som var lett der, siden det ikke var noen utesteder, (unntatt Smia, men der var det bare gamlinger, sa onkel Håkon.

    Og det var vel bare en TV-kanal der.

    Hvis hu ikke fikk svensk TV etterhvert og, det er mulig.

    Så jeg var oftest inne i Oslo, i helgene, når jeg studerte.

    Jeg ville også klare meg selv, uten å behøve å dra ‘hjem’ til bestemor Ågot, hver helg.

    Så jeg dro kanskje på besøk til henne, (det ble nesten som mitt barndomshjem da), en helg annenhver måned, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da var det ofte andre ting man måtte gjøre, som å være sosial, osv.

    Så jeg kunne ikke sitte og studere de memoarene så nøye.

    Og jeg hadde aldri forestilt meg det, at noen noengang ville ta de fra meg, og at de ikke lå trygt der, hos bestemor Ågot.

    Så det var nesten som et sjokk for meg, når bestemor Ingeborg ville ha de tilbake.

    Noe min far fortalte meg.

    Og neste gang jeg var på besøk hos bestemor Ågot, så lå vel ikke de papirene og fotografiene der lengre.

    Så sånn var det).

    Så når det står det, at mannen døde et år etter ekteskapet, så er det jo bare tull.

    Og hun var heller ikke en fattig prestedatter.

    Maren Gjedde, var datter av Anders Christensen Gjedde, som hadde slottet/herregården Højriis, og også annen herregård, på Mors, som vel het Glostrup.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.