johncons

Stikkord: Ågot Mogan Olsen

  • Svelvik – Norges tryggeste by. (In Norwegian)

    Svelvik går forresten for å være Norges tryggeste by, hvis jeg husker riktig.

    I en kåring i VG eller Dagbladet eller noe vel.

    (Det var også her kronprinsen og Mette-Marit hadde generalprøve for kronprinsbryllupet).

    Så at ikke lensmannen i Svelvik skal ha tid til å undersøker den anmeldelsen av faren min for omsorgssvikt, (se den forrige bloggposten), det synes jeg høres merkelig ut.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg søkte på Google, og måtte leite litt, men her fant jeg mer om dette:

    Å mens vi er inne på logikk:
    Svelvik er tidligere kåret til norges tryggeste by, MEN OGSÅ som en av norges værste steder å vokse opp på.
    Annen info om Svelvik: norges nordligste sørlands-by. Svelvik kirke er den eneste kirken i Norge som peker i “feil” retning. Så vidt jeg vet, det eneste stedet i norge som har steder der det er forbudt å flytte inn dersom mann har barn. Og så vidt jeg vet, det eneste stedet i Norge som har forbydd ballonger på 17 mai.

    http://www.nordisk.nu/showthread.php?t=17976

    (Selv om kanskje ikke det nettstedet er helt politisk korrekt, det er mulig.)

    PS 2.

    Jeg gjentar at Svelvik kirke var der kronprinsparet hadde generalprøve før bryllupet.

    Farfaren min og farmora mi, er også begravet på kirkegården der.

    Da farfaren min ble begravet på begynnelsen av 80-tallet, så sa presten ‘Eivind Olsen’, og ikke ‘Øivind Olsen’, og den klart største kransen i begravelsen var fra Jensen Møbler A/S, den kjente madrassprodusenten, som farfaren min hadde lagd elementer for.

    I begravelsen til farfaren min, så begynte også kusina mi, Heidi, å hylgrine, uten noe særlig forklaring.

    (For farfaren min, han var litt sånn at han bare satt i sofaen og løste kryssord, så det var farmora vår, som egentlig var populær.

    Var grininga på kommando fra onkel Runar, (Olsen, tannlege i Ås), og kona hans Inger?

    Hvem vet).

    PS 3.

    Svelvik kirke peker mot Drammensfjorden, eller Svelvikstrømmen, som vel Drammensfjorden heter der.

    Det er en morene, i landskapet der, som isbreene tok med seg i istiden, og så ble all sanden liggende igjen i Svelvik da, et såkalt sandtak, som har blitt industrielt utnyttet og solgt da, så nå er det kanskje ikke så mye sand igjen der.

    Det er mulig.

    Men det er altså kanskje derfor den kirka, peker ‘feil vei’ da, hva nå det vil si, for da står den med utgangen mot fjorden da.

    Men de kunne vel sikkert ha latt kirka pekt andre veien og, det hadde vel blitt nesten like fint det.

    Selv om det nok ser finere ut sånn som det er nå da, med inngangen til kirka pekende mot Storgata i Svelvik og Svelvikstrømmen.

    Så sånn er det.

    Hva nå dette med at kirka pekte feil vei betyr.

    Hvilken vei skal kirker peke?

    Drammensfjorden går jo nord/sør, så Svelvik kirke peker da enten øst eller vest.

    Den peker mot Hurum og videre mot Akershus/Østfold.

    Så Svelvik kirke peker altså østover, kan vi finne ut da.

    Hvilken vei skal kirker peke egentlig?

    Skal de peke mot Jerusalem?

    Betlehem?

    Nidaros?

    Dette har jeg ikke hørt så mye om før, vi får se om det er mulig å finne ut.

  • Spedbarn manglet fra gravkisten. Tull fra underverdenen? (In Norwegian)

    Spedbarn manglet fra gravkisten. Tull fra underverdenen? (In Norwegian)

    http://www.dagbladet.no/2009/04/23/nyheter/utenriks/sverige/5885988/

    PS.

    Det er kanskje ikke så kjent i Norge, at det er mye underverden rundt omkring.

    Nå også i Norge, som det ikke står om i avisa.

    Mafia og Bohemian Groove og satanister og det som er.

    Og mange av disse er perverse.

    Så, de kan finne på å ville utnytte lik, som jeg mistenker har skjedd, med mora mi og/eller farmora mi.

    Og også da farfaren min, Øivind Olsen, døde, på begynnelsen av 80-tallet, på sykehuset i Horten.

    De kan kanskje ha kontroll på (Moss) Sykehus, og ha vedkommende, de ønsker å pine til skrekk og advarsel, kunstig i live, så vedkommende ligger der kanskje uten armer og bein og kjeder seg og blir pint i årevis.

    Kan man forestille seg, for de her underverden-folka, de er nok ikke så humane, og de trenger frykt, for å skremme folk til å avlyde, så dette har jeg lest om, på nettet, at sånt kan foregå.

    Og noe tull ble nok gjort, fra noe underverden, i forbindelse med at mora mi døde, eller ‘døde’, i 1999.

    Så sånn er det.

    Så folk i Norge, de synes skikken, med å ha de døde, i en kiste i hjemmet, ikke er så trivelig.

    Men, jeg tror at hvis folk i Norge hadde visst mer om hva som foregikk, som de gjør i de her aktuelle landa, hvor de gjør sånt, da hadde kanskje folk i Norge også våkna opp.

    (Og jeg mistenker jo at noe rart havner i Pizza Granidosa-kjøttet, eller kjøttblandingen, så det har jeg jo skrevet om før på bloggen).

    Mer da.

    Jo, så jeg tror folk burde holde et øye med likene til avdøde i familien osv., sånn man unngår at de blir tullet med av noe underverden, eller lignende.

    Det er nok en grunn til at det finnes skikker, i det gamle Sovjet osv., med å ha Lenin osv., liggende på parade, eller hva det heter.

    Sånn at alle kan se selv, at han ikke ligger i kjelleren på et sykehus, kobla til en hjerte/lunge-maskin, og blir pint.

    Så sånn er nok det, vil jeg tippe.

    Så et varsko om det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Heidi er så glad i Spenol. (In Norwegian)

    Heidi er så glad i Spenol. (In Norwegian)

    PS.

    Heidi er så glad i Spenol, husker jeg.

    Jeg husker da hu var i begynnelsen av ten-årene eller i begynnelsen av puberteten deromkring.

    Så satt hu i huset til Ågot da, på sommerferie.

    Så satt hu og Ågot da, og spilte kabal, på spisestuebordet.

    Og Heidi hadde alltid Spenol-flaska innen rekkevidde.

    Og både hu og Ågot lovpriste Spenolens egenskaper.

    Så jeg skjønner ikke hvordan Heidi skal klare seg i Kina hvis dem ikke har Spenol der.

    Men kanskje mora hennes, Inger, sender noe Spenol i posten, det er mulig.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • De idotene sender fler tegninger. (In Norwegian)

    De idotene sender fler tegninger. (In Norwegian)

    PS.

    Bedre forsøk nå.

    Men jeg tror ikke Ågot drev på sånn, da jeg var guttunge, det var etter at jeg flytta til Oslo, på 90-tallet, med julemiddagen en gang og sånn.

    Etter at søstra mi hadde bodd i det huset der to år, fra 1989.

    Det huset har bare en etasje.

    Det var verksted like ved.

    Jeg bodde hos moren min i Larvik, til 1979.

    Og etter det, så brukte de nok ikke kjelleren til noe tull.

    (For da skulle de ringe feieren).

    Og jeg var nede i kjelleren der hele tida, som guttunge.

    For jeg var i det huset der hver dag.

    Jeg skulle ha trylle-show, i kjelleren, og da var det vanskelig å få med bestefar og bestemor og faren min og onkel Håkon, på trylleshow.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, faren min jobbet visst for Illuminati.

    Men onkel Håkon jobbet kanskje for ‘mafian’, det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og jeg kalte meg Erik Olsen, på den tida der, da jeg gikk til bestemor Ågot og spiste middag, etter skolen, fra 1979 til 1987 ca.

    PS 3.

    Det er kanskje derfor at ikke onkel Håkon likte Haldis.

    Fordi Haldis jobbet nok for Illuminati da, mens Håkon jobbet for ‘mafian’.

    Og moren og faren min har nok laget noe avtale.

    Moren min var nok Illuminati.

    Men så skulle jeg flytte til faren min, så skulle han få Haldis, (og Christell?), og Mercedes osv., hvis de lot meg bo aleine, sånn at jeg kunne bli ‘target-guy’, når jeg ble stor.

    Noe sånt.

  • Jula 1990. (In Norwegian)

    Jeg tror det her kan ha vært jula 1990.

    Da bodde jeg i Oslo, og jobba på OBS Triaden.

    Et friår mellom årene jeg studerte.

    Så skulle vi feire jul, hos Ågot på Sand, sa søstra mi.

    Og der var også tante Tone, fra Bergeråsen, av en eller annen grunn.

    Jeg tror det må ha vært julemiddagen.

    Ihvertfall spiste vi ribbe.

    Og søstra mi sa alltid at, ‘jeg synes svoren er så god jeg’, (på ribba).

    Og jeg jobba i butikk, så jeg spurte bestemor, ‘er det familieribbe, eller?’.

    Men da kvakk farmora mi helt til, som om hu fikk sjokk.

    Så tante Tone måtte roe hu ned, og forklare at Erik jobba i butikk nå.

    Jeg tenkte jeg måtte si noe jeg og, om maten.

    Jeg skjønte ikke det her ribbe-greiene så mye.

    Jeg skjønte ikke egentlig hva som var så gjevt med ribbe.

    Det var noe rar mat, syntes jeg egentlig.

    Men Pia, søstra mi, sa alltid at Ågot var så flink til å få svoren så sprø.

    Så hva det skulle bety.

    Svoren er jo huden til grisen.

    Jeg har jo tenkt før, at det var sånn konsentrasjonsleir, eller noe lignende, i kjellern til det huset.

    Og den fyren i kjellern der, den hadde både oljefyring og trefyring.

    Og når dem skulle ringe feieren, på 80-tallet, så ble faren min og farmora mi litt nervøse for dette med at feieren skulle dukke opp da.

    Så om det var noe mer med det at Ågot var så flink til å svoren til å bli sprø på ribba.

    Søstra mi likte ihvertfall svoren på ribba til Ågot veldig godt.

    ‘Jeg synes svoren til Bestemor Ågot er så sprø og god jeg’, sa hu ofte, på julemiddagene hos Ågot.

    Eller om det var, ‘jeg synes Ågot er så flink til å få svoren sprø og god’.

    Noe sånt.

    Pia var så glad i svoren på ribba til Ågot.

    2-3 ganger ihvertfall, var vel hu og jeg på julemiddag der sammen, og det husker jeg i hue enda, at søstra mi sa det her på en spesiell måte, med trykk på da, at hu syntes svoren på ribba til Ågot var så god, for Ågot fikk svoren så sprø da.

    Så jeg har skrevet at søstra mi er en nesten som en muslim, som ikke spiser svinekjøtt hjemme.

    Men når hu var hos Ågot, så spiste hu svinekjøtt.

    Og hu forklarte meg, i bryllupet til Jan og Hege Snoghøj, fra Berger og Drammen.

    Bryllupet var i Geilo, i år 2000 vel.

    Da sa Pia at hu likte wienerpølser, når hu var borte fra hjemmet, så da kjøpte hu wienerpølser, på bensinstasjonen, like før Geilo, var det vel.

    Så søstra mi er nok ikke helt muslim heller.

    Så hva hu egentlig er, det veit jeg ikke, men noe er det vel.

    Black Adder, var en av favoritt-komediene mine, på 80-tallet.

    Og en av de sjeldne gangene, som søstra mi var hos Ågot, før hu flytta til, i 1989.

    Det var midt på 80-tallet en gang.

    Da var det Black Adder som hadde et par hekser i familien, som hjalp han vel.

    Da måtte jeg følge med og sånn, var det vel.

    Da var dem litt sånn slitsomme.

    Så da dreiv jeg og leika nesten, med noen gamle mynter og sånn, som jeg lagde krigskip av og sånn.

    Jeg la myntene oppå noe tape, og leika at det var Falklandskrigen, eller noe, for jeg syntes at det var litt kjedelig å bare sitte å se på TV med søstra mi og Ågot da.

    Dem var litt spesielle den kvelden, så det var liksom sånn, at jeg måtte sette meg litt bort fra dem.

    Så dem var nok noe hekser dem og, Ågot og søstra mi, vil jeg tro, og at det var det dem skulle si da, på en underfundig måte, ved at dem inviterte meg på pizza, den kvelden som det var Black Adder-episode, da Black Adder hadde to hekser i familien da.

    Det var nok muligens noe sånt ja.

    Så se opp for søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, hvis du ikke liker hekser.

    Så sånn er nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Da jeg bodde på Bergeråsen aleine. (In Norwegian)

    Jeg var jo litt sånn nedfor fordi jeg ikke hadde noe ordentlig far og mor da, når jeg bodde på Bergeråsen aleine, fra jeg var ni år.

    Men jeg hadde ihvertfall to besteforeldre, på Sand, ca. en kilometer unna.

    Dit gikk jeg hver dag etter skolen da, mens jeg gikk på barneskolen og ungdomsskolen.

    Nå døde jo han bestefaren min da, Øivind Olsen, mens jeg gikk på ungdomsskolen da, var det vel.

    Men da hendte det at det dukka opp et eldre vennepar, av farmora mi, som også bodde på Sand.

    Dette var da Labbetuss med Geir Børresen var så populært på TV.

    Og de her eldre paret, de hadde ei bikkje, som så ut som Labbetuss da.

    Som jeg leika litt med, noen ganger.

    Men de prata mest med farmora mi, de eldre folka da, men jeg sa hei og sånn da.

    Og noen ganger så overhørte jeg hva de prata om og sånn da.

    Og han karen sa sånn, at ‘det var bedre med en dram i timen, enn en time i Drammen’, osv.

    Og en annen gang, så prata hu kona om, at hu hadde sitti og tissa i vasken, så kom det noen gjester, så hadde det vært den stripa fra vasken og bort til hu eldre dama da.

    Og han gubben, han sa til meg da, at det var enklere for oss kara, som kunne ta kvælertak på’n osv.

    Jeg sa ikke så mye da.

    Jeg var bare sånn 12-13 år, eller noe, tror jeg, så jeg var ikke vant til å prate sånn, med besteforeldre-generasjonen da.

    Så det ble litt rar stemning, noen ganger, når dem gikk litt langt.

    Men jeg ble ikke sur på dem, jeg bare visste ikke hva jeg skulle si.

    Jeg syntes dem gikk litt vel langt.

    Dem kunne prate om sånt, når jeg ikke hørte det.

    Men men.

    Så jeg var vant med unge folk, på min alder.

    Og jeg var vant med folk på faren min sin alder.

    Og jeg var også vant med folk på farmora og farfaren min sin alder da.

    Så jeg skjønte at de her generasjonene var rimelig forskjellige.

    Så sånn var det.

    Jeg fikk ofte posten bort på Sand.

    Selv om jeg hadde postkasse på Bergeråsen.

    En sjelden gang, så havna posten min også nede hos Haldis.

    Det var skjemaet, (som skulle bekreftes), om at jeg hadde kommet inn på videregående.

    De pleide å havne nede hos Haldis.

    Så jeg måtte følge med på posten tre steder, om sommeren, om jeg kom inn neste år på videregående, eller ikke.

    For det var ikke noe ordentlig system på det her.

    Og faren min hadde ikke oversikten.

    Så hver høst, når jeg lurte på om skolen begynte på mandag 13. august eller mandag 20. august, så måtte jeg ringe mora til Espen Melheim i klassen.

    For dem var vi på klassefest hos en gang.

    Og dem, dem hadde huset så ordentlig og sånn.

    Og dem var ikke sure, såvidt jeg kunne huske.

    Så da bare ringte jeg dem, og hørte når skolen begynte, sånn 2-3 ganger, ihvertfall.

    For det holdt ikke faren min eller farmora mi oversikten over.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Dette var veldig rart. Noen jeg ikke vet hvem er sendte meg denne e-posten, fra da moren min var etterlyst, på 80-tallet. (In Norwegian)

     

    08
    March 2009

    22:28

     

    PS.

    Noen ganger lurer jeg på om også moren min var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Det var morfaren min, Johannes Ribsskog, som ordnet det sånn at det kom annonse med bilde, i Aftenposten.

    Jeg bodde på Berger på den tida her, men vi abonnerte på Aftenposten, så farfaren min, var det vel, la merke til at det her stod i avisa.

    Grunnen til at mora mi var deprimert, kan ha vært for at dette var et år eller to etter at Pia og Axel flytta til sine fedre.

    Så mora mi ble boende aleine, på Tagtvedt, i Larvik.

    Hun dukka opp, på Sand, utpå vinteren, eller våren da, i 1984, var det vel da.

    Hos besteforeldrene mine, hvor jeg var etter skolen da.

    Og da var farfaren min fortsatt i live, mener jeg å huske.

    Jeg gikk og henta den avisa, i aviskurven da, for jeg hadde lagt den avisa der, på et sted jeg huska den.

    For mora mi visste ikke det, at hu hadde vært etterlyst.

    Så da fikk hu se bilde av seg selv i avisa osv., og jeg fortalte at det var faren hennes, Johannes, som hadde ordna med det her da.

    Jeg var jo bare 13 år da, men det var tydeligvis ingen andre i familien, som turte å fortelle henne det, at hun hadde vært etterlyst i Aftenposten.

    Uten at jeg vet helt hva som foregikk rundt det her, det var det ingen som sa.

    Men hun virka ikke ute av balanse da, i 1984, når hun dukka opp på Sand.

    Det virka som at hun tålte å se den avisa.

    Selv om vel besteforeldrene mine vel ikke ville at hun skulle se det.

    Men jeg har vel pleid å si ting som dem er, så sånn er det.

    Men det her var veldig rart at noen skulle sende den e-posten og at dem har funnet det her i Aftenpostens arkiver osv.

    Så det er tydelig at det er noe som foregår.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    En gang da jeg og søstra mi var sånn 7-8 år gamle ca.

    Så gjorde mora mi noe lignende, uansvarlig.

    Hu tok med meg og søstra mi, til Østre Halsen.

    (Vi bodde da i Larvik, bortimot en mil unna vel.

    Vi bodde vel hos noen venner av muttern, tror jeg, mens vi venta på å finne et nytt sted å bo vel.

    Noe sånt).

    Så satt mora våres oss av, på Østre Halsen.

    Der vi hadde bodd, en 3-4 år tidligere.

    Så vi leika med ungene i gata der.

    Men det gikk jo mot kvelden da, og alle ungene gikk hjem.

    Mora vår hadde sagt at vi skulle bli med ungene hjem.

    Men vi kunne jo ikke bare invitere oss hjem på middag, til noen unger.

    Mora vår måtte jo ha avtalt det her.

    Men hu bare kjørte til et hotell i Larvik, ca. en mil unna, hvor stefaren vår, Arne Thormod Thomassen bodde da, faren til broren vår Axel.

    Så vi ble kalde da, etter å ha lekt i gata der, i 3-4 eller 4-5 timer, eller noe.

    Og alle de andre ungene gikk hjem.

    Så vi måtte bare begynne å gå, for vi var kalde.

    Så stoppa vi opp utafor Samvirkelaget, på Østre Halsen, husker jeg.

    For vi var sultne.

    Så vi glante inn i butikken, og så på potetgull-posene, husker jeg.

    Paprika, var favoritten da vel.

    Men men.

    Så gikk vi bort mot bensinstasjonen, Shell, som var Gulf, da vi bodde på Østre Halsen.

    Men men.

    For jeg tenkte at vi kunne spørre noen om å få penger til potetgull.

    Og det ble søstra mi med på.

    Men men.

    Så sa søstra mi, at der var naboen, fra da vi bodde i Mellomhagen, et år før, eller noe, kanskje.

    Vi hadde en nabo i Mellomhagen, (et annet sted på Østre Halsen, hvor vi bodde seinere, så hvorfor mora vår satt oss av på det første stedet vi bodde og ikke det andre, det vet jeg ikke. Men men).

    Så fikk vi låne fem kroner, av naboen, og kona, som gikk spasertur, på Østre Halsen, til potetgull da.

    Og vi fikk også være med de hjem, når de hørte at vi var sultne og kalde og ikke visste hvor mora vår var.

    Så fikk jeg brødskiver med strøsukker på, husker jeg.

    For naboen, som var politi, sa at det var så godt.

    Den gamle naboen, som bodde i Mellomhagen 15.

    Det var en vertikaltdelt tomannsbolig, heter det vel.

    Så vi kjente de her såvidt fra før.

    Det var et ganske ungt par, yngre enn foreldra våre, vil jeg si.

    Så visste vi ikke helt hvor mora vår var.

    Jeg tror hun var på hotell Victoria egentlig, ovenfor togstasjonen i Larvik, og besøkte Arne Thormod.

    Men, vi ba de ringe besteforeldrene våres i Nevlunghavn.

    Så henta bestefaren våres, Johannes, oss, i en lysblå Mazda, tror jeg det var, som han hadde.

    Så dukke mora vår opp i Nevlunghavn enten samme kvelden, eller dagen etter.

    Noe sånt.

    Så hu var noen ganger uansvarlig, hu mora vår.

    Så hva det her var, det veit jeg ikke.

    Men det var ikke helt bra nei.

    Så det her skjønner jeg ikke enda, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

  • Hvorfor jeg ikke ville bo hos mora mi i Larvik. (In Norwegian)

    Det var fordi, at jeg gikk jo første klasse på Østre Halsen skole.

    Og da hadde vi gym, så da fikk jeg Halsen I.F. gymbag.

    Noe sånt.

    Også flytta vi til Larvik, på slutten av første klasse.

    Og da jeg begynte i andre klasse, på Torstrand skole, så spurte jeg om jeg kunne få Fram bag da.

    For i Larvik så var det enten Fram eller Larvik Turn.

    Jeg hadde vært på kamper med både Larvik Turn og Fram faktisk.

    Men skolen lå på Torstrand, og det var mye nærmere Fram-banen, enn Turn-banen.

    Så da ble det til at jeg holdt med Fram da, og spilte en kamp for tredjelaget til Fram, knøttelaget, eller noe.

    Men så glemte jeg når treninga var og sånn.

    Jeg kjente ikke de i klassen som jeg var med på treninga så bra, så jeg glemte det.

    Men men.

    Men jeg fikk ikke Fram-bag da.

    Jeg måtte gå med Halsen-bag i Larvik.

    Så det sier litt om hvordan mora mi og stefaren min, Arne Thormod, behandla meg.

    Det var som at dem ville at jeg skulle havne i problemer.

    Det må vel nesten være som å gå med Vålerenga-skjorte i Lillestrøm, f.eks.

    Noe sånt.

    Så sånn tulla de meg meg, hele tida.

    Så jeg hadde ikke lyst til å bo sammen med dem.

    Mens farmora mi, på Sand, på Berger da, hu var bare grei, og tulla ikke med barnebarna sine sånn.

    Og faren min var også mer tilbakelent, enn mora mi og stefaren min.

    Så jeg ble sliten av å bo sammen med mora mi og søstra mi og stefaren min, så jeg ville heller bo på Berger da.

    Så sånn var det.

  • Verdisyn. (In Norwegian).

    Jeg er ikke vant til å tenke så mye og diskutere så mye, om verdier osv.

    Men nå tenkte jeg litt på det nå, om hvordan familien min var osv.

    Faren min, Arne Mogan Olsen, og stemora mi, Haldis, de var veldig liberale og uansvarlige, må man vel si.

    Mens farmora mi, Ågot Mogan Olsen, hun var veldig konservativ, kristen og sånn.

    Gammeldags.

    Farfaren min, han var nok litt mer moderne enn farmora mi.

    Han var nok ikke kristen.

    Han stemte Arbeiderpartien og jeg husker han hadde McKinsey-rapporten, tror jeg det heter.

    En amerikansk sex-undersøkelse, fra 50-tallet, eller noe, stående i norsk-oversatt utgave, i stue-reolen, ikke langt fra flere bind om 2. verdenskrig osv.

    Så han farfaren min, Øivind Olsen, var nok også liberal, sett med amerikanske øyne f.eks.

    Han var vel typisk norsk da kanskje.

    Noe sånt.

    Hm.

    Mormora mi er ganske streng og gammeldags på noen felter, hun er fra en gammel dansk militær og adelsfamilie.

    Men jeg tror ‘hippie’-barna hennes, kanskje spesielt Ellen og også søstra mi Pia, påvirker henne, til å bli mer som en kunstner.

    Vi er en kunstner-familie, sier hun.

    Men jeg husker jeg og søstra mi leide en amerikansk film, som het ‘Youngblood’ eller noe, i Stavern, midt på 80-tallet.

    Det var en ishockeyfilm, hvor en sånn stjerne, Rob Lowe, eller noe, kanskje, var med, så søstra mi ville også se den.

    Og da var det noe sånn kjærlighetscener i den filmen, som fikk mormora mi til å reagere, husker jeg.

    Og mora mi var vel ikke så liberal akkurat, som faren min og stemora mi.

    Neida, hun var streng og mer gammeldags, vil jeg si, fra det jeg husker fra oppveksten.

    Så sånn var det.

    Men jeg synes vel stort sett alle i familien.

    Onkel Håkon og tante Tone, de er liberale, som noen tenåringer eller hippier, i fylla noen ganger, så jeg så ikke på de som moralske forbilder heller.

    Og onkel Runar var litt vel streng og kjefta og sånn, syntes jeg.

    Og kona hans Inger er jo i Jehovas Vitner.

    Så jeg var litt skeptiske til å se på de som forbilder og.

    Og farmora mi Ågot, gikk jo ikke for å være så utrolig utdannet og smart og sånn da.

    Hun hadde vel ikke gått mer enn folkeskolen maks, vil jeg tippe, før hun ble tjenestepike, like før krigen vel.

    Så hun var ikke sånn at hun kommenterte politikerdebatter på TV så mye og sånn, at hun hadde så mye greie på sånt.

    Så hun så jeg ikke på som noe forbilde, for der gikk det vel mer på gudfryktighet og sånt nesten, hun var ikke så opplyst da, for å si det sånn, tror jeg ihvertfall.

    Mens farfaren min, Øivind, han var veldig opplyst, men han ble alvorlig syk, på begynnelsen av 80-tallet, før jeg ble så innmari kjent med han, så jeg lærte litt å være skeptisk til nyhetene og sånn, fra han, for det var han, angående hydrogenbomba og politikerne i Norge og sånn.

    (Blant annet, så hadde politikerne i Norge, på slutten av 60-tallet, var det vel, da de fant olje i Nordsjøen.

    Da hadde politikerne sagt, at ‘Vi får så mye olje, at vi kan gi det bort’.

    Men da klagde Øivind på begynnelsen av 80-tallet, for det var ikke så mye olje alikevel.

    Norge hadde fortsatt utenlandsgjeld, på den tida, husker jeg dem stadig prata om på nyhetene.

    Så sånn er det.

    Han klaga også på russere, som gikk og fiska, eller ‘fiska’, på Høyen, like nedafor Sand, mot Grunnane.

    Som han farfaren min hadde sett stått nedpå Høyen da, og lata som dem fiska da, for da hadde dem med seg walkie-talkier, eller radioer, med lange antenner, var det vel han sa.

    Men, han Øivind ble jo alvorig syk, med hjerneslag osv., på begynnelsen av 80-tallet, så det var vel bare et par år, mens jeg bodde der, som han var ordentlig oppegående da, og da var jeg bare 9-10 selv, så det var ikke så mye jeg prata med han, om politikk og sånn akkurat.

    Men jeg hørte noe av det han prata med faren min om da, om hydrogenbomba og russerne på Høyen og sånn da.

    Men det med at politikerne hadde sagt at vi kom til å få så mye olje, i Norge, at vi kunne gi det bort, det sa han til meg da, husker jeg, selv om jeg da sikkert bare var 10-11 år.

    Men jeg syntes sånt var interessant, så jeg pleide å se på ettermiddagsnytt og sånn.

    Og da satt alle klistra til skjermen der, ihvertfall Øivind og ofte faren min og, og vel også Ågot tror jeg.

    Så det samme med dagsrevyen da selvfølgelig.

    For de hadde bare NRK, dem hadde ikke svenskeantenne.

    Og det var sjeldent, på begynnelsen av 80-tallet, husker jeg, at folk ikke hadde det.

    Så Øivind, faren til faren min, han tror jeg må ha vært ganske norsk, siden han ikke kjøpte svenskeantenne.

    For de var ikke så dyre, nesten alle hadde det.

    For da kunne man også se svensk TV1 og TV2 da.

    Men det hadde ikke Ågot før langt ut på 90-tallet, i hvertfall, hvis hun hadde det i det hele tatt.

    Mens både mora mi, og faren min, og også onkel Håkon og Haldis, og alle på Bergeråsen hadde svensk TV.

    Men der var det fellesanlegg da.

    Men i Larvik så hadde vi nok svenskeantenne tror jeg, i Jegersborggate, for der tror jeg ikke det var fellesanlegg, eller noe sånt.

    Så sånn var det).

    Men han var upopulær i familien, så han var ikke akkurat noe forbilde.

    Og faren min og Haldis så jeg på som for uansvarlige.

    Så ingen i familien var noe moralske forbilder for meg akkurat.

    Men jeg lærte jo å se ting fra farmora mi sin konservative/gammeldagse side da, og fra faren min og Haldis sin moderne side kanskje da, gjennom hva de gjorde og sånn.

    Så jeg lærte å se ting fra flere sider.

    Men mitt verdisyn, angående moral og sånn.

    Det var nok det jeg snappet opp fra venner og andre folk på skolen.

    Så jeg skjønte hva som var rett og galt, for det var normer og regler på skolen og på stedet da, som jeg snappa opp fra jevnaldrende da, i Larvik vel, men vel mest på Bergeråsen, siden jeg bodde der lengst.

    Så mitt verdisyn og moralsyn, det er nok sånn som det var i Norge på 70 og 80-tallet, der jeg vokste opp da.

    Sånn som mine jevnaldrende var der.

    Pluss at jeg lærte om rettferdighet og sånn da, av mora mi, og sånne ting.

    Så jeg lærte nok en del fra mora mi og, gjennom diskusjoner og krangler og sånn, som vi hadde ganske ofte, om hva som var rettferdig osv.

    Men det var litt slitsomt å bo der etterhvert da.

    Men jeg har nok et vanlig norsk verdi og moralsyn, vil jeg si, siden Bergeråsen må vel sies å være et norskt sted, ihvertfall da jeg bodde der.

    Det var ikke som på Vestlandet, at alle var kristne.

    Det var som et vanlige norsk sted, på Østlandet, så mye av de verdiene og sånn jeg har, det er nok ting jeg har tatt opp under oppveksten der.

    Om hva som er rett og galt og sånn.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Mer om kusina mi Heidi. (In Norwegian).

    Mer om kusina mi Heidi. (In Norwegian).

    Nå kikka jeg på Facebook, og da dukka det opp bilder, fra kusina mi Heidi sin Facebook-side.

    Og da kom jeg på, at jeg skreiv jo til henne, om den gangen jeg besøkte henne og broren hennes, fetter Ove, i leiligheten til faren deres, Runar, som de vel bodde sammen i, i Gamlebyen, rundt 1997, eller noe, kanskje:

    https://johncons-blogg.net/2009/01/heisann-heidi-3.html

    En gang jeg besøkte dem i Gamlebyen.

    Så var Heidi litt full kanskje, og dansa ganske heftig pardans, med broren sin, Ove.

    Hun sa også flere ganger, om seg selv, at hun var en ‘bimbo’.

    Og hun begynte også å mobbe meg, fordi jeg oppførte meg ganske stille, antagelig.

    Jeg ble litt sjokka av den her oppførselen deres.

    At de dansa så kraftfullt, som et forelska par, vil jeg si, til Gypsy Kings.

    Og at Heidi flere ganger, sa, men hun oppførte seg sånn kokett da, eller noe, som Marylin Monroe omtrent, og gliste og sa om seg selv, at hun var en bimbo.

    Og hun begynte også å mobbe meg.

    Og spurte om jeg hadde hatt noen venninner noen gang.

    Jeg begynte å tenke på, om jeg hadde hatt noen damer som venner.

    Og det vil jeg si, at jeg hadde, første året jeg bodde i Oslo.

    Da var det ei jente, som bodde på Grønland, som het Lill, fra Svelvik.

    Med mørkt, oppsatt hår, som bodde oppe på Ebbestad, eller noe.

    Et av de byggefeltene i Svelvik da, ikke nede i byen.

    Og hun var venninne av søstra mi og Cecilie Hyde.

    Og de hadde bodd hos meg, det siste halve året, som jeg bodde på Bergeråsen.

    Selv om Cecilie også var hos bestemora si i Svelvik, hvor hun egentlig bodde.

    Men de var veldig mye hos meg da.

    Men Pia, søstra mi, forklarte ikke hvorfor hu ikke ville bo hos Haldis og faren og Christell lengre.

    Og jeg, jeg synes det var ensomt å bo aleine i Leirfaret, så jeg sa det var greit.

    Det var vel faren min som bestemte til slutt uansett, siden det var hans leilighet.

    Han som eide leiligheten, selv om han bare var der i 5 minutter, eller noe, hver dag, om morgenene mandag til fredag.

    Og seinere så slutta han vel å være der i det hele tatt.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så da ble jeg vant til å ha sånne litt festegale ungjenter, i 17-18 årsalderen rundt meg, omtrent døgnet rundt.

    Noen ganger så skulle dem absolutt ligge i vannsenga, sammen med meg.

    Og da lå jeg på den ene sida, Cecilie i midten, og søstra mi på den andre sida da.

    Men vi lå ikke nakne, eller noe, da.

    Men en gang så husker jeg, at jeg og Cecilie, vi begynte å nesten rote i søvne.

    Så det husker jeg fra halvsøvne, at vi dreiv og tulla litt, med klær på, i den senga der.

    At vi holdt på litt i søvne, men vi hadde jo klær på, så det skjedde egentlig ikke noe.

    Men jeg var ikke vant til å ha dame og sånn, så jeg husker jeg syntes at det var nesten som sex, fordi det var liksom som at vi prøvde å ha sex, med klær på, i søvne da.

    Jeg var ihvertfall i søvne, og det tror jeg Cecilie var og.

    Så det var litt rart.

    Men jeg vet ikke hvorfor dem skulle være i senga mi og, men jeg sa det var greit, siden hun Cecilie lå i midten da.

    Pia hadde bare min gamle seng, en enkeltseng, på mitt gamle rom, hvor frysern til Haldis vel også stod.

    Med noe umerka kjøtt oppi osv.

    Så det var vel ikke så hyggelig for dem, å ligge i den lille senga.

    Det var ikke plass til to der, vil jeg si.

    Jeg og hun Nina Monsen lå der, en måneds tid før søstra mi flytta inn.

    Men vi lå mer oppå hverandre, enn ved siden av hverandre, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    (Nå tar jeg med om alt her, siden det er liksom litt av poenget med bloggen, å prøve å finne ut hva som har foregått, siden jeg ikke får rettighetene mine osv.

    Så da får jeg unnskylde hvis det blir litt grisete osv., men det er ikke egentlig meningen, å skrive det grisete, men det er fordi jeg prøver å forklare ganske nøye hva som har foregått, så da får det bare bli at jeg tar med om sånne ting og).

    Så sånn er det.

    Så søstra mi, Pia, hun lå altså oppi samme senga som jeg og hun Nina Monsen dreiv og tulla i.

    Jeg veit ikke om hun visste det.

    Men men.

    Jeg veit ikke om hun bytta sengetøy heller, men man kan ikke vite alt.

    Men men.

    Og jeg hadde så mye å gjøre det skoleåret der, med skole i Drammen, som var nesten en time med bussen hver vei, jobb i Drammen, russetid, kjøretimer, osv, osv.

    Så jeg bare sa det var greit at dem bodde der.

    Og jeg sa det var greit at dem også sov i den store vannsenga, på det gamle rommet til fattern.

    Som han aldri brukte, og som jeg tok over, fra jeg var 11 år omtrent.

    For jeg flytta skrivebords-plata, som stod der frysern til Haldis seinere ble plassert, fra det første rommet mitt, og inn på rommet til faren min, så jeg regna egentlig begge de rommene som mine, siden jeg bodde aleine i det huset.

    Men en gang fikk jeg kjeft av Haldis.

    Hun var der en av de veldig få gangene, hun og faren min.

    Så dreiv jeg og fettern min Tommy, og leika inne på rommet til faren min.

    Noe sånn skyte-greier og sånn.

    Jeg var vel 11 år, eller noe.

    Og vi skulle liksom skyte hverandre og ligge i dekning og sånn da.

    Det høres litt barnslig ut, men det var ikke så mye å finne på, på 80-tallet, så man måtte bare prøve å finne på noe.

    Og da sa faren min noe greier, så da gikk jeg inn på det rommet, hvor jeg sov om natta da, som vannsenga stod på.

    Og da smelte jeg med døra, for jeg var forbanna på grunn av noe.

    Og da sa Haldis, at det var feil, av meg, som 11-åring, for hun hadde skjønt det hvis jeg hadde smelt med døra, til mitt eget rom.

    Men jeg hadde jo da egentlig tatt over rommet til faren min.

    Og jeg og Tommy leika jo der.

    Og Haldis viste jo veldig godt, at faren min bodde nede hos henne.

    Haldis var kanskje i huset i Leirfaret, maks en gang i året, eller noe, og da kanskje bare i et minutt, i fylla, eller noe, for å klage på meg, med noe.

    Så sånn var det.

    Så Haldis har nok litt problemer med tankegangen sin, for jeg vil si at begge de rommene var mine.

    Siden jeg sov på det største soverommet, gjorde lekser der, og hadde tinga mine og datamaskinen min der.

    Så sånn var det.

    Og plakater og sånn da.

    Men men.

    Men jeg behandla hun Lill fra Svelvik, sånn som jeg behandla hun Cecilie.

    Jeg behandla hun Cecilie omtrent som søstra mi omtrent, siden begge bodde hos meg.

    Jeg prøvde ikke å sjekke henne opp, og sånn, men lot dem være i fred.

    Og lot dem rappe deo av meg, og sånn, som dem gjorde, dem rappa Boss-deo, som jeg hadde kjøpt på danskebåten, da jeg og Magne Winnem, var i Danmark, det skoleåret da, sammen med noen andre folk fra Røyken og Drammen.

    Og da sa Magne at han var Boss, så han kjøpte Boss.

    Så tenkte jeg, at da fikk jeg være Boss jeg og, så da kjøpte jeg sånn svart Boss-deo, og ikke Lagerfeldt, som jeg husker var populær blant de mest sossete folka i klassen, fra Sande, hvor jeg gikk på skole året før.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og hun Lill, fra Svelvik, hun kjente jeg gjennom søstra mi og Cecilie.

    Og hun hadde også gått i parallellklassen min, på Svelvik ungdomsskole og Sande Videregående.

    Og jeg hadde sett henne, på Fremad en gang.

    Et ‘lokale’ i Selvik, mellom Berger og Sande.

    Hvor stesøstra mi, Christell, hadde lokka meg med, noen ganger, det skoleåret, for så å forsvinne, da vi kom dit.

    Hm.

    Men da dansa jeg en gang, på dansegulvet der, og da kræsja jeg med hun Lill da.

    Og seinere så fortalte hun meg, da begge vi bodde i Oslo, at det favoritt sjekketrikset hennes, å kræsje inni folk hun prøvde å bli kjent med.

    Så selv om jeg var upopulær, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Siden jeg ble mobba osv.

    Så begynte jeg å få litt draget på damene, det siste et eller to årene, som jeg bodde der.

    Etter at jeg kom i puberteten osv., som jeg var veldig treig å komme i.

    Men da jeg endelig kom i puberteten jeg og, som 17 åring da, treig som jeg var.

    Da, som 18-åring, så husker jeg ihvertfall, at hun Lill, hun kræsja inni meg, på Fremad der.

    Så da prøvde nok hun å sjekke opp meg, eller bli kjent med meg da.

    Så det var ikke sånn, at alle syntes jeg var en nerd og mobbeoffer, hele tiden, mens jeg bodde på Bergeråsen.

    Jeg begynte å få litt drag på damene, fra jeg var 18 ca.

    I Brighton, og på danskebåten og på Fremad og Samhold og med hun Nina Monsen og sånn da.

    Og det husker jeg at jeg syntes var veldig artig, for jeg hadde vært så upopulær, i klassen, på ungdomsskolen, så det var nok stunder, når jeg tenkte, at jeg kom til å bli upopulær, og aldri få meg noe dame, eller noe, resten av livet.

    Men det snudde altså litt, da jeg ble sånn 17-18.

    Det siste året jeg bodde på Bergeråsen, må jeg nesten si at jeg var ganske populær blant damene.

    Da var det nesten sånn, at jeg ikke kunne gå ut en helg, uten å begynne å rote med en eller annen dame.

    Enten det var på Fremad, Samhold, danskebåten eller på russefester i Oslo osv., på Rockefeller, hvor jeg også traff en dame, selv om hun kanskje ikke var så fin, men det var ihvertfall en dame, det husker jeg.

    Det var det døgnet jeg skulle få ølkork i russelua, så jeg skulle drikke en kasse øl.

    Og jeg hadde 8 øl igjen, til dagen etter.

    Men da var jeg så fyllesyk, så jeg må innrømme, at det stoppå vel på 18-20 øl, eller noe.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men da skulle kusina mi Heidi, ha det til, at jeg var mer eller mindre homo da, siden jeg hadde behandla hu Lill, omtrent som om hun var søstra mi da, eller som om hun var ei venninne av søstra mi, og bekjent fra Svelvik da, som var nesten som et sted med Berger.

    Alle i Berger viste hvem folka i Svelvik var, for alle fra Berger måtte gå på Svelvik Ungdomsskole da.

    Og folk fra Berger festa i Svelvik, på samfunnshuset der, natt til 17. mai og også under Svelvikdagene, og ellers.

    Så sånn var det.

    Så da behandla jeg hun Lill, omtrent som om hun var søstra mi, eller ei venninne da, for å bruke det ordet, da jeg var sånn 19 år da.

    For hun var liksom i gjengen til søstra mi og venninnene hennes da.

    Så da ble det litt sånn spesielt med de damene, som søstra mi kjente.

    Og damer fra Berger og Svelvik generelt.

    Jeg oppførte meg nok mer rolig ovenfor dem, enn damer jeg traff på diskoteker i Oslo for eksempel, som jeg aldri hadde sett før.

    Så da svarte jeg til Heidi da, at jeg hadde liksom kjent ei dame som var som ei venninne da, for å bruke det ordet.

    Siden jeg ikke kjente så mange folk i Oslo, så syntes jeg det var greit å henge med henne, og venninna hennes, Pia, som var adopert fra Korea.

    Og behandle dem som venner, istedet for å prøve å sjekke dem hele tida.

    Selv om jeg prøvde å sjekke hun Pia fra Korea, en gang, husker jeg, i fylla.

    Men men.

    Men da var det hun som begynte å flørte da, så hun var litt ‘luremus’, husker jeg at jeg syntes.

    Men men.

    For da kjente jeg ikke så mange i Oslo, så jeg ville heller ha de damene som venner da.

    For da kunne jeg dra å besøke de da.

    Og de hadde sånn alternativ musikksmak osv., og hørte på the Cure og Clash og Morrisey og the Smiths osv.

    Så jeg dro innom dem noen ganger, for å høre på noe kul musikk, og var med på fester der noen ganger og sånn da.

    Så jeg kjente dem som Svelvik-folk da, som bodde i Oslo.

    Og ikke som damer da, mer som Svelvik-folk, og venninner av søstra mi og Cecilie da.

    Men da mente hun kusina mi Heidi, at da var jeg homo da, siden jeg hadde kjent noen damer mer som venner, enn som damer jeg prøvde å sjekke opp da.

    Da jeg var sånn 19-20 år, det første året jeg bodde i Oslo.

    Så da husker jeg, at jeg ikke likte hu kusina mi Heidi så bra lenger.

    Jeg syntes hun var litt spydig og uhøflig.

    Og det kom jeg på nå, da jeg så på noen bilder som hun hadde lasta opp, fra Australia osv., siden hun er på sånn jorden rundt reise, med han karen hun er gift med, Steinar, drosjesjåfør fra Moss.

    Så det er kanskje litt rart at drosjesjåfører kan dra på et års jorden rundt reise, kan man kanskje tro.

    Men han har vel fått permisjon fra drosjefirmaet i Moss da.

    Det får man regne med.

    Men jeg bare kom på om det her nå, så da tenkte jeg at jeg kunne jo skrive om det på bloggen, mens jeg huska det.

    Så sånn er det.

    Så hun kusina mi, hu har forandra seg, i forhold til sånn jeg huska hun var, på 80-tallet, da vi var mye hos farmora vår, på Sand.

    Siden jeg bodde på Berger, like ved, og familien hennes, fra Vestby og seinere Son, de var også mye hos Ågot, på Sand, siden mora i familien, Inger, fra Galleberg, tror jeg, i Sande, hun er Jehovas Vitner.

    Så Ågot måtte stelle istand mye til jul osv.

    Og noen ganger, så måtte Ågot dra til Son, og hjelpe Inger i huset.

    Så Ågot var nesten som en slave noen ganger, kunne det kanskje virke som.

    Hun var veldig flink til husarbeid, og holdt huset på Sand strøkent alltid.

    Så hun brukte mye tid og krefter på husarbeid og baking av brød og å lage mange slag julekaker og julemat og lefser og kransekaker og sju slag, og alt mulig da.

    Også måtte hun hjelpe Inger og Runar, i tillegg da.

    Så hun hadde nok nok å gjøre.

    Så noen ganger, så måtte Ågot på vilehjem, eller hva det heter igjen, og noen ganger på høyfjellshotell.

    Aleine.

    Og en gang dro hun til Syden aleine, husker jeg, og da var Øivind, farfaren min, igjen på Sand.

    Så de var nok ikke så nærme og sånn, så det var nok en del problemer der, som også Ågot sa, da Øivind døde, at han hadde ikke vært noe snill mot henne, som hun sa.

    Så sånn var det.

    Ågot var på sånn hvilehjem, for husmødre, på 70-tallet, husker jeg de fortalte.

    Men jeg husker ikke hva det heter igjen.

    Det var et spesielt navn.

    Men Ågot var også på høyfjellshotell og sånn.

    En gang sammen med Pia, tror jeg, om sommeren.

    Så det var ikke så dyrt da.

    På sånne skisteder og sånn.

    Men men.

    Men Heidi var vel ganske grei og sånn, som kusine, på 70 og 80-tallet, mener jeg å huske.

    Hun var ikke sånn som Christell f.eks., at hun var litt sånn bortskjemt og var noe slags primadonna nesten.

    Neida, Heidi var mer sånn jordnær og sånn vel.

    Hun var kanskje litt kuet, av broren sin Ove.

    Og faren hennes, Runar, han kunne være ganske streng og sinna, husker jeg.

    Faren min sa også det, at ungene til Runar, dem var så nervøse.

    Og det var nok fordi Runar var så streng.

    Så farmora mi, Ågot, hun var nok greiere mot meg, enn mot dem.

    Hvis det var noe mat, som jeg ikke spiste, for jeg var ganske bortskjemt.

    Så sa hu bare, at vi gir det til ungene til Runar.

    Så jeg ble nok ganske snobbete, av å være hos Ågot hver dag, og ganske bortskjemt.

    For der var det så reint og ordentlig.

    Og Ågot lagde middag til meg hver dag.

    Og jeg husker jeg reagerte, da Heidi brukte håndkleet, på kjøkkenet, til å tørke seg rundt kjeften med.

    For det skulle bare brukes til å tørke henna med.

    Og da holdt bestemor Ågot med meg.

    Så da fikk Heidi kjeft, hvis ikke det var Ove, for å tørke seg meg håndkleet som hang på kjøkkenet rundt kjeften da.

    For jeg var ganske vant til at ting var siviliserte og sånn da.

    Mens jeg tror nok de ungene til Runar, som Ove og Heide osv.

    De var nok litt mer kuet og sånn.

    Runar oppførte seg nok mer som en streng sjef, vil jeg si, mot dem da.

    Ihvertfall mot Ove og Heidi, som jeg kjente best, siden dem var eldst da.

    Jeg var jo et par år eldre enn Ove, og fire-fem år eldre enn Heidi, ser jeg på Facebook-sida hennes nå.

    Men da vi vokste opp, så var det liksom jeg og søstra mi, vi var Erik og Pia, ungene til faren min Arne Mogan Olsen.

    Så har faren min to brødre.

    Håkon som var gift med Tone, og de bodde på Bergeråsen, og de hadde to barn, Lene og Tommy.

    Også var det Ove og Heidi.

    Så det var Erik og Pia, Ove og Heidi og Lene og Tommy.

    Og faren min, og brødrene hans, dem var ganske mye og grilla og sånn sammen, og var mye i huset til Ågot og Øivind på Sand da, i ferier osv.

    Så derfor var jeg og søstra mi, vi var ofte i kontakt med Ove og Heidi, og Lene og Tommy, under oppveksten, selv og jeg søstra mi bodde hos mora vår i Larvik.

    For de gangene vi var hos faren vår, så var vi nesten alltid i huset til Ågot, og bodde der.

    Og da var jo det i ferier.

    Og da kom Lene og Tommy dit ofte, siden de bodde på Bergeråsen like ved.

    Og Runar og dem, dem var veldig ofte hos Ågot og Øivind i ferier osv.

    Kanskje siden Inger var i Jehovas Vitner.

    Så vi var nesten som en søskengjeng noen ganger, jeg og søstra mi og Lene og Tommy og Ove og Heidi.

    Vi leika veldig mye, i og utafor huset til Ågot og Øivind da.

    Det var nesten som at vi bodde der og.

    Vi kunne oppføre oss der, som om det var hjemme da.

    For Ågot, og også Øivind vel, de tålte mye fra oss barnebarna.

    Vi var som hjemme der omtrent.

    Og Ågot var nesten som en reservemor, vil jeg si, veldig flink med oss barnebarna.

    Hun var mer som mora mi nesten, enn moren min, Karen Ribsskog var, vil jeg si.

    Men men.

    Så vil var en gjeng omtrent vi søskenbarna.

    Og jeg var nesten som en sjef da, eller leder, siden jeg var eldst.

    Så vi spilte fotball og hadde en sånn klubb som het Olsenbanden osv., som jeg fant på, siden vi het Olsen osv.

    Men men.

    Og jeg synes det var artig å leike med Ove og Heidi og Tommy osv.

    For søstra mi, hun var ofte litt mutt.

    Og ikke så artig å leike med alltid.

    Men Ove og Tommy kunne jo spille fotball og sånn.

    Og Heidi var kanskje også med noen ganger.

    Og hun var mer sånn munter da, enn søstra mi kanskje, noen ganger.

    Men men.

    Så hun var kanskje enklere å omgås.

    Men det var da vi var unger og sånn da, og var i huset til Ågot.

    Men etterhvert, så var jeg mest på Bergeråsen, når jeg begynte å vokse opp osv.

    Så den siste halvdelen av 80-tallet, og den første halvdelen av 90-tallet, da så jeg nok ikke hun Heidi så ofte nei.

    Omtrent aldri omtrent.

    Så jeg fikk litt sjokk, da jeg så hvordan hun var, den gangen på 90-tallet.

    Om det var i 96 kanskje, i Gamlebyen der.

    Da hun dansa sånn skikkelig avansert pardans, omtrent, det så nesten ut som om det kunne ha vært noe konkurransedansing, eller noe, med broren sin Ove, til Gypsy Kings, husker jeg.

    De begynte pluteselig å ha noe danse-show, mens vi satt og prata og drakk da.

    Men men.

    Og så forklarte hu flere ganger, at hu var en ‘bimbo’ da, som hu sa.

    Og så skulle hu Heidi søren meg ha det til, at jeg var homo og, siden jeg hadde kjent noen jenter fra Svelvik, som jeg behandla mer som venner av søstra mi og damer fra Svelvik da, nabostedet, (alle på Berger og Svelvik, de vet hvem hverandre er omtrent), enn som sjekkeobjekter eller horer da, og da var jeg altså homo da, skjønte jeg på Heidi.

    Så det var litt sårende, husker jeg, å se på hvordan hun Heidi oppførte seg, på den festen, eller sammenkomsten da, hjemme hos Ove og Heidi, i Gamlebyen da, rundt 1996 da.

    Så det var litt sørgelig, husker jeg.

    Så man kan lure på hva som foregikk med hun Heidi fra midten av 80-tallet til midten av 90-tallet.

    Men jeg hadde som sagt ikke så mye med familien min å gjøre på den tida her.

    For faren min lot meg jo bo aleine på Bergeråsen, og han solgte jo det huset, i 1989.

    Og farmora mi, på Sand, hu ble jo mer og mer senil.

    Og det gjorde meg litt deppa, når hu kalte meg for Runar, for eksempel, og sånne ting da.

    Så jeg var ikke så ofte der lenger heller.

    Så da mista jeg jo kontakten med den sida av familien da.

    Så jeg veit ikke helt hva som foregikk, med hu kusina mi Heidi, på de åra, siden hu blei så uhøflig og så lite ordentlig, (eller bimbo-aktig som hun kalte det selv), eller hva man skal kalle det, som hun vel blei.

    Men det kan man kanskje lure på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog