Stikkord: Ågot Mogan Olsen
-
Nå har jeg laget familietre her, så kan politiet f.eks. se at det er ganske fine familier de driver å tuller med når de ikke gir meg rettighetene mine
PS.
Ikke at det med familiebakgrunn skal ha noe å si for ens rettigheter da selvfølgelig.
Men politiet er kanskje betatt av New World Order-kultusen, som råder i Norge for tiden, virker det som.
Med nesegrus beundring av personer som Rimi-Hagen og Røkke og Ari Behn osv.
Så da kanskje det bare er den nye eliten, som får rettighetene sine.
Jeg får ihvertfall ikke rettighetene mine, og ingen personer i disse familiene, i slektstreet mitt, gir meg noe hjelp, selv om jeg publiserer om dette, på en blogg, som har flere tusen lesere i uka.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Familier jeg er fra. (In Norwegian)
På farfar-siden, så er jeg fra en familie fra Holmsbu, i Hurum, som heter Olsen.
Farfaren min het Øivind, og han hadde en bror som het Otto, husker jeg, og mange andre søsken.
Øivind pleide nesten alltid å si noe uhøflig ved matbordet, spesielt på julaften.
Så noe var kanskje galt.
En av tingene han sa, var at foreldrene hans hadde egentlig tenkt å kalle han Øystein.
Men de var redde for at han skulle bli mobba, og bli kalt aue-stein.
Så da døpte dem han Øivind istedet da.
På farmora mi sin side, så var dem fra Rollag, i Numedalen.
Dem så vel kanskje ikke så norske ut på den sida der, tror jeg, dem hadde vel mer mørkt hår enn lyst hår vel.
Men dem hadde veldig norske navn, synes jeg.
Farmora mi het Ågot, og søsknene hennes hadde navn som Margit, Anne og Nils, og jeg tror også at en kanskje het Ola.
Både Øivind og Ågot, kom fra store søskenflokker, hvor de var rundt 8-9 søsken kanskje.
Noe sånt.
Så foreldra til faren min, de var nok vanlige folk, eller bønder, fra gårder, siden de hadde så mange søsken.
Mens foreldra til mora mi, de var nok mer snobbete.
Faren hennes Johannes Ribsskog, han er fra en vanlig norsk slekt i Trøndelag.
I Flatanger, så ligger gården Ribsskog.
På samme måte, som at i Rollag, så ligger gården Mogan, hvor farmora mi hadde navnet sitt fra.
Men foreldra til morfaren min, var lærere, så de var litt høyere i status, enn faren mins besteforeldre, som nok var bønder.
Så såvidt jeg vet, så hadde Johannes, vel bare to søsken, to brødre.
Hvis han ikke han hadde noen søstre da, som jeg ikke visste om.
Og Ribsskog-familien, det er nok en familie som nok er så norsk som dem kan bli, tror jeg.
Fra Flatanger i Nord-Trøndelag osv.
Selv om navnet kanskje ikke høres så norsk ut.
Men det var egentlig Resskog, har jeg lest.
Og et Ress, det var visst et kort landområdet, som adskilte to sjøområder, som man bar båten over da, istedet for å ro rundt en halvøy.
Så den gården Ribsskog, den ligger kanskje på en halvøy, eller i nærheten av en halvøy da, i Flatanger, hvor de nok har atlanterhavsklima, med mye nedbør og også et ganske vilt hav, kan jeg tenke meg.
Så jeg har ikke bare aner fra Østlandet, hvor det er et mer rolig klima, hvor været ikke skifter så raskt, og hvor det er mindre nedbør, og mer barskog osv., så kanskje folk blir litt roligere på Østlandet, enn i Trøndelag, det er mulig.
Hvem vet.
Mer da.
Jo, så er det en som ikke passer inn i det hele tatt.
Og det er mormora mi, Ingeborg Ribsskog, som døde, i forrige uke.
Hun ble vel født Ingeborg Ankerita Heegaard vel.
Og var fra København.
Og var fra veldig fine danske familier, som Gjedde, (som er en adelslekt), Nyholm og også Heegaard da, og sikkert noen jeg har glemt.
Min morfar var også fra en berømt slekt i Norge, på morssiden, som heter Dørumsgård vel.
Men også Ribsskog-slekten er kjent, gjennom bl.a. en som het Bernhof Ribsskog, som var en pioner innen pedagogikken, og reformerte det norske skolesystemet etter krigen.
Men om det var bra eller dårlig, det skal jeg ikke si så mye om.
Men når man ser hvor mange ‘idioter’ det er i Norge nå, som nekter å gi folk som meg rettighetene sine.
Så tror jeg kanskje dette med ‘enhetsskolen’, eller hva den het igjen, den skolen han bygde opp, kanskje ikke var en så god ide.
Men jeg skal ikke si dette sikkert.
Men men.
Folk i Norge virker ikke like ‘hjernevaska’ som folk i England enda, i hvertfall, så kanskje denne skolen var en god ide.
Hvem vet.
Jeg skal vel ikke skrive så mye mer om det nå.
Men min mormor er et mysterium, vil jeg si.
Hvordan kan det ha seg, at hun, som var fra så fine familier, nede i Danmark, flyttet til Norge, og ble en av mine besteforeldre, hadde jeg nær sagt.
De andre besteforeldrene mine, de kan man se, at kommer fra bondegårder, i Norge, på Holmsbu, på Hurum, i Rollag, i Numedal, og fra Flatanger i Nord-Trøndelag.
Helt vanlige norske bondefamilier, alle tre, vil jeg si.
Det er jo nesten bare folk fra bondegårder i Norge, hvis man går tilbake til før industrialiseringen, fordi vi hadde jo ikke noe særlig adel osv., i Norge, og Norge lå jo i mange år under Danmark.
Og det merker man vel i Norge, at nesten ingen, tror at de er mer verdt enn andre.
Ihvertfall ikke før på 90-tallet, når vi fikk Ari Behn og Røkke og Gjeldsten og Rimi-Hagen og de her.
Så Norge er et land, hvor folk har blitt sett på, å være like mye verdt, og alle har en stemme.
Har dette forandret seg i det siste, samtidig med at Norge har blitt styrtrik, pga. høy pris på olje?
Jeg vet ikke helt, hvem vet.
Men min morfar og min mormor var begge interessert i å gå på ski da.
Så de hadde felles interesser.
Begge gikk lange skiturer.
Og bestemor, hun var veldig tøff, på den måten at hun badet i sjøen, ved Nevlunghavn, nesten hele året.
Altså at hun isbadet omtrent, som om hun var fra Russland nesten.
Så det var vel litt merkelig.
Hun vokste også opp et år eller to, i Tyskland, etter at hennes far hadde gjort det dårlig som industriherre, i Fredriksværk, hvor han hadde en fabrikk som het Dansk Jernstøperi, tror jeg.
Så min søster Pia, sa at bestemor pleide å si ‘doch’, eller noe slikt.
Så om Pia nok da skulle ha det til at Ingeborg var som om hun var tysk.
Det er nok mulig.
Doch istedet for akk, eller men, da.
Noe sånt.
Så her ga kanskje Pia oss et hint om bestemors Illuminati-tilknytning?
Siden Illumianti kom fra Bayern i Tyskland, og har arbeidet seg nordover vel, i sin systematiske og hemmelige krig mot de blonde.
Nå kontaktet jeg to damer, i 20-30 års alderen, som er i familien min.
Ei som het Ribsskog, og hun kunne man se at hadde lyst hår.
Og ei som het Mogan (Olsen), og hun kunne man se at hadde mørkt hår.
I Norge, så tenker vi vel ikke så mye på sånt som hårfarge, men tenker på familieslektskap vel.
Vi tenker på at den og den er vår tremenning, og blåser i om hår og øyefargen er sånn og sånn.
Men nedover i Europa og kanskje nedover der ‘jødene’ er fra.
Der tror jeg de tenker på hårfarge.
At de mørkhårede, som er sånne kabalister og illuminister, har en krig mot de lyshårede.
Og da utnytter disse nok dette nordiske familiesamholdet.
Og sender en ‘spion’ inn i en familie da, og begynner å tulle med de lyshårede.
Nå husker jeg kun min mormors hårfarge som grå, med litt mørkt i vel.
Men kan min mormor, Ingeborg Ribsskog, ha vært en sånn ‘illuminati-spion’ da, som har blitt sendt, for å kontrollere min morfar Johannes Ribsskog, som jeg vel tipper må ha vært ganske norsk, og kanskje ikke så innstilt på å innordne seg sionismen, som man vel må si styrer mye av verden gjennom USA og Nato osv?
Hvem vet.
Men jeg lurer ihvertfall.
Hun er et mysterium, vil jeg ihvertfall si, bestemor Ingeborg, fred være med henne.
Så får vi se om det er mulig å finne ut mer om dette da, hva det kom av, at bestemor Ingeborg, tok turen nordover til Norge, og endte opp med å bli bl.a. min mormor.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Søstra mi er nok under kontroll av faren min. (In Norwegian)
Når jeg våkna idag, så tenkte jeg, at søstra mi er nok under kontroll av faren min, antagelig.
Altså, faren min trua jo meg og søstra mi og stesøstra mi, i 1987, var det vel, på julaften, og sa at han visste ting om alle oss tre.
Siden han ikke syntes at vi oppførte oss vennlig nok mot han da, antagelig.
Han var full, da han sa dette, og det er sjelden han blir irritert.
Men da ble han det, og Christell og Pia ble redde, husker jeg.
Kan det ha vært sånn, at faren min fikk kontroll på søstra mi?
Jeg husker det, at i 1989, da jeg hadde flytta til Oslo, for å studere.
Da dro jeg tilbake til Sand, en helg, for å besøke farmora mi, og søstra mi, som da bodde hos farmora mi, etter at hun hadde flytta fra Haldis-huset, og til leiligheten jeg bodde, men faren min solgte den leiligheten, da jeg flytta til Oslo.
Han hadde gått konkurs, og han drev med et byggeprosjekt, i Sandsveien.
Og han skulle liksom ha et hus der da, som han bygde selv, som vi skulle ha som hjem da.
(Enda han bodde nede hos Haldis).
Men han naboen var så klagete.
Han som var den eneste som hadde kjøpt et av husene, i Sandsveien der.
Han klagde sånn på faren min, siden gulvet på badet ikke var støpt helt rett.
Jeg var med og jobba der et par ganger faktisk, og la parkett, heter det vel.
Nei, ikke parkett.
Det var sånne furu-planker da.
Som vi spikra med spiker-pistol, på veggene og også gulvet, tror jeg.
Hva heter det da.
Det heter kanskje parkett.
Ja, det heter parkett ja.
Og da sagde jeg parkett og alt mulig da, så det ble nok ordentlig, det jeg gjorde.
Så jeg kunne kanskje ha jobba med snekkerarbeid og tømrerarbeid, og sånn.
Men det var veldig sjelden, at faren min ba meg om å hjelpe med sånt arbeid.
Og han ba meg aldri om å lære å mekke på biler osv., enda han gjorde det ofte selv.
Han ville bare at jeg skulle lære kontorarbeid, osv.
Men men.
Men, den helgen da, som jeg dro til Ågot, fra Oslo, i 1989.
Da møtte jeg søstra mi i Drammen vel.
Og så, så hadde jeg nok blitt litt tøffere, siden Oslo er en ganske tøff by, med mye narkomane og tiggere og alkoholikere osv., som ikke er redde for å tulle med nye studenter, som har dukka opp i byen.
Så sånn er det.
Og da satt jeg og søstra mi og Ågot, i huset til Ågot da.
Så dukka faren min opp der.
Han hadde vel jobba på verkstedet, som er like ved huset til Ågot.
Eller om han hadde jobba i Drammen, i vannsengbutikken til Haldis.
Og det som skjer, er at Pia spretter opp fra sofaen.
Hun omtrent løper ut i gangen, for hun hørte vel at det var faren min da, som gikk inn døra.
Og så sier hun, sånn at jeg hører det, at ‘jeg orker ikke han der jeg’.
Så søstra mi orka ikke å kontrollere meg?
Noe sånt.
Det var som om hu hadde blitt satt av faren min, til å kontrollere meg.
Også omtaler hun meg, som ‘han der’.
Hun omtaler broren sin, som ‘han der’.
Så det var jo helt på trynet.
Så jeg tror at søstra mi nok kan være under kontroll av faren min.
Og faren min, han skreiv jeg jo om på bloggen, igår, var det vel, at han nok er noe ‘mafian’.
Ihvertfall så advarte jeg mot han.
Siden han lot meg bo aleine, fra jeg var ni år.
Han oppførte seg truende, en gang da jeg ringte fra Liverpool, så oppfattet jeg det som truende, da han spurte hvorfor jeg dro til England.
Og en julaften, så trua han meg og søstra mi og Christell, veldig direkte, om at han visste ting om oss.
Så han kom til å hevne seg på oss, sånn som jeg skjønte det.
Og han dreiv også med telefonsjikane, mot meg, tidligere iår.
Så jeg advarer mot faren min.
Men jeg vil også advare mot søstra mi, at hu nok kan være under kontroll av faren min.
Altså søstra mi sa, i 1989, at faren min hadde misbrukt henne, som barn.
Men, alikevel, så har ikke søstra mi brutt kontakten med faren min.
Så søstra mi er ikke så fornuftig, vil jeg si.
Her er det noe grums, vil jeg si, mellom søstra mi og faren min.
Hvorfor beholder søstra mi kontakten med faren min, enda hun forteller oss andre, at faren min misbrukte henne som barn?
Nei, det er ikke så voksent av Pia, synes jeg.
Så Pia kan man nok ikke stole på, som en voksen og oppegående person.
Nei, Pia er litt sånn ujavn og hun har ikke helt styringa på livet sitt, virker det som.
Så selv om jeg sier til Pia, at jeg ikke vil ha mer med faren min og Haldis, å gjøre.
Så drar Pia hele tiden disse inn i livet mitt, ved å mase om jeg skal være med på bryllup her og der, og begravelser og sånn.
Så man kan ikke bare kutte ut faren min og Haldis.
Nei, man må også kutte ut Pia, hvis man vil kutte ut faren min og Haldis.
For Pia, hun har ikke helt kontroll og styringen ovenfor faren min og Haldis.
Eller hva dette kan komme av.
Pia spiller ikke med rene kort.
Hun klarer ikke å forholde seg til, at jeg har kutta ut faren min og Haldis, men drar disse inn i livet mitt, igjen og igjen.
Så søstra mi driver med noe grumsete greier.
Så jeg må kutte ut alle de tre, Pia, faren min og Haldis.
Det nytter ikke å bare kutte ut en av de.
For Pia respekterer ikke det, at jeg har kutta ut faren min og Haldis.
Neida, hun inviterer de hjem til seg, på julaften, for å gi gaver, enda hun vet at jeg er der da.
Så det blir bare tull, med Pia.
Hun er ikke en oppegående person.
Nei, hun er en som det bare blir tull med.
Og når man er oppe i 30-åra, og snart i 40-åra, så orker man ikke så mye sånn tull og urent trav, i livet sitt.
Så derfor har kutta ut søstra mi og.
For hun driver bare å tuller, og klarer ikke å oppføre seg ansvarlig, og klarer ikke å ha klare linjer, til folka i familien da.
Hun klarer nok ikke å stå opp, mot Haldis-familien.
Enten så må man kutte ut faren min og Haldis.
Ellers så må man ikke kutte de ut.
Men søstra mi, hun har ikke noe fast mening, om dette.
Hun bare lar alt flyte, liksom.
Så da blir det så svett og ekkelt, synes jeg.
Og jeg er som sagt i 30-åra og snart i 40-åra, så jeg orker ikke å ha sånn tull, i livet mitt.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Hva onkelen min, Runar Mogan Olsen, som er tannlege i Ås, hadde som kallenavn, under oppveksten. (In Norwegian)
Han ble kalt ‘Pruppen’.
Og det betydde visst ‘prompen’, forklarte han og familien hans en gang, mens dem spiste middag, hos bestemor Ågot.
Så spurte jeg hvorfor han ble kalt det.
Det var vel fordi han slapp en ‘prupp’ en gang da, svarte Runar.
Men det syntes jeg var litt rart, når jeg tilfeldigvis kom på det.
Fordi jeg slapp sikkert en promp en gang, jeg og.
Men jeg ble ikke kalt ‘prompen’ jeg, fordet.
Ikke som jeg hørte om selv ihvertfall.
Så jeg kom tilfeldigvis på det her nå, og da lurte jeg på, om det kunne ha ligget noe mer bak det navnet.
Siden, jeg mener, at andre folk, de kan jo slippe en promp nå og da, uten at de kalt prompen.
Så det lurte jeg på, om han var mer som en promp, når det gjaldt hvordan han oppførte seg og.
At det var et eller annet med han, og at det var derfor at hans jevnaldrende kalte han for ‘Pruppen’.
Det lurer jeg på ihvertfall, hvordan det egentlig hang sammen, tenkte jeg tilfeldigvis på nå.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Flashback til 70-tallet. (In Norwegian)
Nå kom jeg på noe som skjedde, da jeg var sånn 6-7 år.
Da var jeg på besøk hos faren min, i sommerferien.
Også var vi ute med båten.
Faren min hadde en ganske rask båt, som han hadde bygget selv.
En ganske stor båt og, så naboen i Hellinga, som hadde to sønner, som var tvillinger, de var også med.
De tvillingene var kanskje 3-4 år eldre enn meg, så de var sånn 9-10 år, eller noe, da.
Også ble faren min lei av å kjøre båt, så satt han plutselig meg til å kjøre den raske speedbåten.
Innover i Drammensfjorden, tror jeg det var, i retning Holmsbu cirka.
Jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle styre, for den båten gikk ganske raskt.
Og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, hvis det dukka opp noen andre båter.
Men faren min var veldig uansvarlig, og vel også litt dum, må man si, når han trodde at jeg visste hvordan man skulle kjøre båten.
Men jeg var redd for å kjøre for nærme land.
Så jeg sikta på noen små øyer, eller skjær, som lå langt framme, nesten i horisonten da.
Og da klarte jeg å styre båten rett da.
Så da var det ikke så farlig, for andre båter kunne se at jeg holdt en rett kurs, og de øyene lå et godt stykke fra land, så hvis jeg sikta på de øyene, så kunne jeg ikke kjøre båten på land.
Den båten gikk ganske så raskt, så da kunne de nok ha skjedd en alvorlig ulykke.
De tvillingene stod og så på, at jeg kjørte, og dem var misunnelige da, for jeg var jo en del år yngre enn dem.
Pluss at jeg var fra Larvik og ikke fra Bergeråsen da.
Men jeg hadde ikke bedt om å kjøre, det var faren min som bare sa at jeg skulle kjøre.
Så gikk han bakerst i båten, sammen med han naboen, i Hellinga, og prata om et eller annet da.
Mens de tvillingene så på at jeg kjørte.
Men da kunne de begynne å klage på meg da, på at jeg kjørte rett mot de skjæra.
Men de skjæra var jo veldig langt bort, så det var kjempelang tid å si fra på da.
Men hvis jeg ikke hadde sikta på de øyene, så kunne det nok ha skjedd at jeg hadde kjørt båten på land, for jeg skjønte ikke helt hvor faren min mente at jeg skulle kjøre mot.
For det var ikke så lett å kjøre den båten, for en 5-6 åring, for den kjørte ganske raskt.
Men det viser litt hvor idiot faren min er, når det gjelder å oppdra unger osv.
Han skjønner ikke det, at unger ikke er som voksne, og skjønner alt mulig.
Jeg gikk jo litt inn i sjokk, når jeg plutselig måtte stå der og kjøre båten.
Jeg ville jo ikke skuffe faren min heller, ikke sant.
Men det gikk greit da, jeg bare styrte mot de øyene jeg, langt borte i horisonten nesten, så kjørte jeg ihvertfall ikke båten på land.
Men da ble faren min brysk da, når tvillinene sladra om det her.
Så sånn var det, men da gikk det ihvertfall greit, da kjørte jeg ihverfall ikke båten på land, men holdt en stø kurs, så andre båter også kunne holde seg unna, så vi ikke kjørte på land eller kræsja.
Så sånn var det.
Med hva faren min tenkte på, det veit jeg ikke, men det er det kanskje noen andre som skjønner.
Det er mulig.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Seinere så husker jeg at faren min prata dritt om han naboen der, til farmora mi.
At dem røyka så fælt, i stua, men at dem aldri vaska gardinene.
Det husker jeg at faren min sa til farmora mi, på kjøkkenet, i en pause fra jobben, i huset til farmora og farfaren min på Sand.
Så sånn var det.
PS 2.
Så husker jeg en gang, før det her igjen.
I Larvik, ved Østre Halsen der vel.
Ved restaurant Hvalen der kanskje.
Da dro stefaren min, Arne Thormod Thomassen med meg og søstra mi, ut med båten.
En vanlig robåt nesten, med påhengmotor da.
Og da, like etter at vi kjørte fra land, omtrent.
Da skulle søstra mi, som var kanskje 3-4 år da.
Hu skulle absolutt lene seg ut over kanten, fra båten, og se oppi vannet.
Så hu tippa over da, hu mista balansen, og begynte å tippe over kanten av båten.
Men jeg så det med en gang, hva som skjedde, så jeg rakk å holde fast i henne, før hu tippa over kanten av båten.
Så fikk hu balansen igjen, eller så kom stefaren vår, og fikk dratt hu ned i båten.
Noe sånt.
Bare noe jeg kom på.
Men han Arne Thormod Thomassen, han kunne ikke svømme.
Og jeg og søstra mi, vi var bare sånn 3-4-5 år vel.
Og vi hadde ikke redningsvester, husker jeg.
Så det er mulig de foreldra våre prøvde å bli kvitt oss.
Det er mulig.
Hvem vet.
Bare noe jeg kom på.
PS 3.
Jeg har også redda livet til broren min, Axel, en gang.
Det var sommeren 1979, må det ha vært.
Da kjørte stefaren vår, Arne Thormod, sammen med mora vår, og meg og søstra mi og halvbroren min Axel da.
Og da var det bursdagen min, 25. juli 1979.
På veien så kjørte vi innom Arendal, Grimstad og Lillesand.
Mange fine sørlandsbyer da.
Og på veien tilbake, så dro vi innom gården hvor Knut Hamsun hadde bodd, for mora vår var fan av han da.
På omvisning der.
Jeg husker at vi ble vist skrivestuen til Hamsun.
(Men det han Hamsun skreiv, det var helt umulig å tyde, husker jeg, så det som står i bøkene hans, det bør man nok ta litt med en klype salt, må man nok nesten si).
Men men.
Vi leide en hytte, i Kristiansand.
Som var like ved en gård, hvor de hadde jordbær til selvplukk.
Og like ved en bekk, hvor vi henta vann.
Så sånn var det.
Dagen vi kom dit, så lå det en død fugleunge på trappa til hytta.
Men men.
Jeg hadde fått en fotball av Arne Thormod, i bursdaggave.
En tung lærball.
Den var tyngre enn fotballer er nå for tida.
Man skulle nesten tro det var gjort noe med den ballen for å få den tung.
Så skulle søstra mi absolutt kaste ball.
At vi skulle være keeper.
Også kasta søstra mi ballen, så høyt, at det var over mål, så jeg gadd ikke å ta etter ballen.
Så snudde jeg meg rundt, og så så jeg at den tunge lærballen hadde kurs rett mot hue til Axel, som da ikke engang var et år gammel.
Så da måtte jeg dytte armen ut i lufta, og bokse ballen, så den gikk bort mot der muttern var.
Som begynte å skrike og klage da.
Så sånn var det.
Jeg har også redda livet til han gamle stefaren min en gang.
Det var i 90/91, da jeg egentlig jobba på OBS Triaden.
Men jeg måtte være med han Arne Thormod, og rydde lageret hos Forsvarets Overkommando.
Enda jeg hadde frihelg.
For de var underbemanna, og de krevde omtrent at jeg måtte jobbe der.
Så tjente jeg 4000-5000 kroner i løpet av en helg der, husker jeg.
Så sånn var det.
Men da, så stod jeg og Arne Thormod, og holdt noe greier, oppå en truck, som en ungdom fra Tønsberg vel, kjørte.
Arne Thormod var sjefen for ungdommene fra Tønsberg.
Og så, så var det en sånn bjelke, som Arne Thormod ikke så.
Og han som kjørte trucken, han var nesten blind da.
Eller overarbeida, for vi jobba så mye overtid.
Så, jeg og Arne Thormod, vi stod oppå jekken, som var jekka opp, så vi var høyere enn førerhuset da.
Så førerhuset gikk klar av bjelken.
Men huene til meg og Arne Thormod, de gikk rett mot bjelken da, for han sjåføren, stoppa ikke.
Så da måtte jeg begynne å prøve å få Arne Thormod til å skjønne faren.
Så da måtte jeg klappe han oppå hue, oppå de grå krøllene hans.
Og han er en ganske myndig mann, så det hadde i og for seg vært enklere og ikke gjort det.
Men da skjønte han poenget da.
Det var nok den eneste måten å få han til å høre fort nok, for han hørte nok ikke vanligvis så mye på meg, siden jeg var leieboer hos dem, og også var ny i den sjaue-jobben da.
Men da skjønte han poenget.
Så jeg så at han kom seg under, også kom jeg meg akkurat under bjelken selv.
Men det var nesten at begge fikk hue i bjelken.
Jeg kunne ha redda meg selv, og driti i Arne Thormod, men det hadde vel ikke vært så artig å levd med etterpå.
Men det tok jo litt tid, å forklare det her da.
Så det ble til, at jeg dukka sist da, for jeg skulle liksom se at han Arne Thormod skjønte det da.
Så det var bare såvidt, på det hengende håret, eller hva man sier, at jeg ikke fikk bjelken i hue selv da.
Og han som kjørte trucken han bare smilte, og var helt hemma eller idiot, eller hva man skal kalle det.
Så sånn var det.
Så det er mye rart.
Bare noe jeg kom på.
Og en gang faren min og Eirik Thorhaldsson jobba på huset til onkelen min, i Son.
Så måtte jeg være med dit, av en eller annen grunn.
Så holdt dem på å sovne på veien tilbake.
Så da holdt jeg meg våken og sa fra da, at faren min ikke måtte sovne ved rattet.
Men det var ikke noe spesielt i og for seg da.
Så man kan vel ikke si at jeg akkurat redda livet dems.
Magne Winnem hadde en kamerat som het Stein.
Og vi skulle på russefest, i Kongsberg, 1. mai 1989.
Og da, så så ikke han Stein svingen.
Så satt jeg foran.
Så klarte jeg ikke å si et ord, enda jeg jo så at vi kjørte rett mot starten av autovernet.
Men da sa han Magne Winnem i baksetet, han så at vi kjørte ut, så han fikk sagt fra.
Men jeg kjente ikke han Stein, så jeg bare satt der og fikk ikke sagt noe.
Så det var litt spesielt, da må man vel si at han Magne Winnem redda vårs der, siden han Stein ikke så autovernet og venstresvingen.
Hvis det ikke var noe plott da, men det tenkte jeg ihvertfall ikke da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Og en gang jeg var på fylla, i Ayia Napa, på Kypros, sommeren 1998.
(Jeg kjøpte en sånn uspesifisert sydentur).
Da skulle jeg og en kar som jeg havna i samme leilighet med, siden begge kjøpte uspesifiserte reiser.
En som jobba for Bakers, og var fra Vestlandet vel.
Hva het han da, Nicklas.
Noe sånt.
Og da holdt jeg på å bli kjørt ned av en bil som råkjørte, da vi gikk ut fra diskoteket.
Så det kan godt ha vært noe plott, for den bilen kjørte skikkelig fort.
Det kan ha vært noe plott fordi jeg sang norske fotball-landslaget sanger, i fylla, i køen utafor et mer eller mindre engelsk diskotek der.
Men da fikk han Nicklas, dytta meg ut av veien for den bilen da.
Så jeg hadde nok antagelig kunne ha blitt truffet av den bilen, for den bilen prøvde nok ikke å bremse, eller noe.
Det var en som kjørte drit-fort, i noen sånne gater, som var bygater da, som man kanskje ville ha kjørt i 30 km i timen i, i Norge.
Men det her var også på kvelden, med masse fulle folk i gatene, så det kunne nesten ha vært noe mordforsøk omtrent.
Å råkjøre sånn, i gater, hvor det var så mye fulle folk.
Men men.
Så jeg skylder egentlig han der Nichlas, han skylder jeg nok en tjeneste, eller nesten livet, må man vel nesten si.
Jeg hadde kanskje ikke dødd, av å bli påkjørt sånn, men jeg hadde nok flydd noen meter gjennom lufta, og kunne nok ha dødd, eller ihvertfall blitt alvorlig skada.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
-
Wikipedia har jo vært et tema på bloggen, så jeg tar med litt om hvordan det går, når jeg nå er tilbake igjen der. (In Norwegian)
Igår, så la jeg jo til litt, om at Stoltenberg hadde vært med på Bilderberg-møte:
https://johncons-blogg.net/2009/05/jeg-fikk-tilbake-brukernavnet-mitt-pa.html
Men idag så hadde noen sletta det da selvfølgelig:
http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jens_Stoltenberg&action=history
Men da, er det Alfa og Omega, og ikke starte en såkalt slette-krig.
Nei.
Det visste jeg fra før, for da får man bare advarsler og det som er, har jeg lært.
Nei, jeg har sagt fra, at jeg skal prøve å ligge litt lavt, for å unngå konflikter osv.
Så, for sikkerhets skyld, så dro jeg innom Wikipedia sin irc-kanal igjen, for å få råd, om hva jeg burde gjøre.
Og da fikk jeg råd om å forklare problemstillingen, på diskusjonssiden, til Stoltenberg-artikkelen da, noe jeg prøvde på da:
http://no.wikipedia.org/wiki/Diskusjon:Jens_Stoltenberg
Så jeg synes egentlig at Wikipedia er ganske morsomt.
Man lærer vel kanskje å bli litt mer diplomatisk, og å tenke før man handler, og å samarbeide med andre og sånn.
Og også hvor viktig det er å være etterrettelig med bruk av kilder og hva man skriver, og også å kjenne seg selv, hvorfor skriver jeg dette.
For hvis man er inhabil, eller lignende, så bør man ikke skrive om noe.
Nå har jo jeg overhørt, av en amerikaner ved pseudonym, Nick Ewans, at min morfar, Johannes Ribsskog, hadde fornærmet, og var uvenn med Stoltenberg og Gerhardsen-familiene, på 50-tallet.
Men dette fikk jeg ikke høre, før i våres.
Og dette med researchen, om Stolteberg, og Mette-Marit og Pizza Grandiosa, og Trond Giske, og hva som er galt i Norge osv., siden jeg ikke får rettighetene mine.
Dette begynte jeg jo å søke om på nettet, og oppdatere om på Wikipedia, i 2007 og 2008, altså over et år før jeg fikk høre om det med morfaren min, og eliten i AP.
Så derfor regner jeg med at det er greit at jeg fortsetter å skrive om disse temaene, som jeg nevnte ovenfor, på Wikipedia og Xiandos osv., så lenge jeg har kildene iorden, mener jeg.
(Selv om jeg som skrevet om tidligere, har blitt tulla litt med av han Xiando, Øivind Sæther, for et drøyt år siden vel, og derfor ikke skriver så mye på Xiando nå, annet enn at jeg rettet opp feil som stod på en artikkel-side de har startet om meg der, på Xiandos).
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Nå var jeg på kjøkkenet, og smørte meg noen brødskiver.
Og da tenkte jeg det, hva om dette med han amerikaneren med pseudonymet Nick Ewans, egentlig var noe forsøk på å kneble meg?
Vedkommende dro inn dette påståtte fiendeskapet, mellom morfaren min og Stoltenberg- og Gerhardsen-familiene.
Men dette har jeg jo ikke fått bekreftet noen andre steder.
Kan dette med Nick Ewans egentlig bare ha vært noe tullball, for å forsøke å kneble meg, på steder som Wikipedia o.l., altså fra å forsette å skrive om f.eks. Stoltenberg-familien, som jeg begynte med i 2007, var det vel.
At da sier de bare, at Ribsskog, prøver å ta hevn, på vegne av morfaren sin, og er følelsesmessig involvert, eller noe.
Men jeg kjente jo ikke morfaren min, på den måten, at vi prata om politikk, f.eks.
Den eneste sånne diskusjonen jeg hadde med morfaren min, det var at jeg og en kamerat i Larvik, Frode Kølner, skulle lage avis, i 1979, var det vel.
Og da hadde Frode skrevet, ‘pent brukte underbukser med fartstriper selges billig’, som en vitse-reklame i avisa da.
Og det var det eneste vi hadde fått skrevet, på den første avisa.
(Og like etter flytta jeg til faren min, mange mil unna i Svelvik).
Men morfaren min likte ikke den vitsen, det var sånn som noen kunne oppfatte som usømmelig, var vel ordet han brukte.
Noe sånt.
Så vi prata om etikk en gang, da jeg var ni år, og på besøk i Nevlunghavn.
Men etter det så flytta jeg jo til faren min.
Og da så jeg bare morfaren min, en eller to ganger, etter det her, for han og mormoren min var mye i Spania, siden de var pensjonister, de nesten årene.
Så jeg prata aldri med Johannes om politikk.
Men onkelen min Martin, han sa engang at Johannes kunne være litt av en ‘jævel’.
Han hadde sagt til Martin, da de bodde på Sætre, at hvis han fikk noen ungjenter gravide, så tok han selvmord.
(Johannes hadde problemer med døtrene sine, kanskje spesielt tante Ellen, som var mye og vanka i Slottsparken på den her tida, som var under Hippie-tida).
Men sånn opplevde jeg aldri Johannes.
Men jeg kjente mest morfaren min, som guttunge.
Og da fortalte han eventyr og var morsom og skulle leke sisten osv., når vi gikk søndagstur, hele familien.
Men etter at jeg var ni år, så traff jeg bare Johannes, sommeren 1982, eller 83, og da var han mutt og stille, og jeg prata ikke med han om noe viktig, såvidt jeg kan huske.
Det var den sommeren jeg og søstra mi fikk russiske fotoapparat, som lå på loftet.
Så hva det var med Johannes den sommeren, det vet jeg ikke.
Den neste sommeren var vi det og.
Hvis det ikke var sommeren etter.
Og da hadde jeg metalldetektor, og fant en nøkkel, som Johannes hadde leita mye etter.
Og da begynte bestemor Ingeborg å grine.
Noe hun nesten aldri gjør.
Det var en nøkkel til en bod, de hadde, en vedbod, eller noe.
Så jeg kjenner bestemor Ingeborg bedre enn bestefar Johannes.
For bestemor Ingeborg, hun lever jo enda, mens min morfar Johannes, han døde i 1983 eller 84, og jeg så han nesten ikke etter 1979, så han kjenner jeg mest bare som guttunge.
Bortsett fra at jeg må si at han oppførte seg rart, den sommeren vi fikk russiske kamera, jeg og søstra mi, som lå på loftet dems.
Som en spion nesten.
De dro oss med til Stavern, og oppførte seg annerledes enn vanlig.
Johannes og Ingeborg.
Som et forelsket par nesten.
Kanskje de prøvde å få fotohandleren i Stavern til å tro at de var foreldrene til meg og søstra mi?
Også fant fotohandleren film til kameraene.
Så jeg er faktisk litt var for Johannes, morfaren min.
Kan hans død i Spania, i 1983/84, ha vært overdrevet?
Han ble begravet der nede, og vi har aldri vært der og sett graven, jeg aner ikke hvor det er.
Mormora mi er ganske forknytt, så hun er ikke enkel å prate med.
Men kan det ha vært Johannes som tulla med Ingeborg, og ikke omvendt?
Ikke lett for meg å si.
Men et lite obs i margen, eller hva det heter, for Johannes.
Han var en idrettsmann, nærmest, som kunne gå i timesvis på ski, som Ingeborg.
Og Ingeborg er jo mange og 90-år.
Jeg syntes det ihvertfall er rart, at Johannes skulle dø for ca. 25 år siden.
Da var jo han vel ikke engang 70 år muligens?
Han, som var så sunn, burde kanskje ha levd lengre, skulle man kanskje tro.
Han røyka pipe da men.
Men men, et lite spørsmålstegn, ved det dødsfallet til Johannes.
Faren min fortalte meg, på telefon ifjor, at tante Ellen en gang traff en franskmann.
Og da hadde bestefar Johannes kontakter.
Johannes prøvde å få franskmannen inn i en jobb som foreleser ved universitetet.
Som franskmannen ikke var flink nok til å ha.
Så her var det noe maktperson-aktig, over Johannes.
Farfaren min Øivind, fortalte også om en gang, at Johannes, som kontorsjef, i Sætre kommune vel, på Hurumlandet, en gang hadde stemt _mot_ et forslag han selv hadde satt fram i kommunestyret.
Så da rista Øivind på huet, og var oppriktig, og kunne ikke få seg til å gå god for morfaren min, Johannes Ribsskog.
Så jeg kjente nok Øivind bedre enn Johannes.
Så jeg ville nok stolt mer på Øivind enn på Johannes.
Så et ord fra Øvinid Olsen, fra Sand, mens han fortsatt levde, på slutten av 70-tallet eller begynnelsen av 80-tallet.
(Jeg var hos Ågot og Øivind hver dag, etter skolen og spiste, og prata om Ribsskog-familien og alt annet, etter maten, og løste kryssord og leste avisa, allerede som 9-10 åring.
Så dette var nok den mest harmoniske perioden i livet mitt.
De første årene, etter at jeg flytta til Bergeråsen.
Eller før faren min flytta ned til Haldis da.
Så hadde jeg et halvt år, som var ganske harmonisk da, kan man vel si, hvor jeg satt i stua til bestemor Ågot og bestefar Øivind, på Sand, og de behandla meg nesten som om dem var foreldra mine.
Og forklarte om alt mulig som jeg spurte om da.
Så jeg er nesten fra Sand, mer enn jeg er fra Bergeråsen, siden jeg ikke bodde sammen med noe ordentlig familie, på Bergeråsen.
Men Øivind kunne også være streng han og da, så jeg måtte oppføre meg, når jeg var på besøk der, etter skolen og fikk middag av bestemor Ågot osv.
Men jeg oppførte meg vel ganske voksent da, siden det jo var i forbindelse med Strømm Trevare, så det var mye snakk om forretninger og kemnern og sorenskrivern, eller hva søren dem het alle sammen.
Men den første tida jeg bodde på Berger, var ikke så ille, for det var artig å være i huset på Sand der, etter skolen, for der var bestemor Ågot, og bestefar Øivind, og faren min da, og onkel Håkon.
Og i helgene så pleide onkel Runar fra Vestby og dukket opp, og fetteren min Ove og kusina mi Heidi da.
Mora dems, Inger, var i Jehovas Vitner, så de pleide ofte å være hos Ågot i jula, for Jehovas Vitner feirer ikke jul da.
Så måtte Ågot stelle istand til jul for familien til Runar og.
Og jeg var også der, untatt en gang jeg var hos mora mi i Drammen, Stenseth Terrasse, jula 1980 vel.
Så Ove og Heidi var nesten som en mellomting, mellom søsken og fetter/kusine, under de første åra, som jeg bodde på Berger.
Ove var med meg på den siste fotballtreninga, med Berger IL en gang, f.eks.
Så Ove er en Berger-kar, kan man nesten si.
Og vi gikk skitur til Blindvann.
Og vi hadde snøball-krig, mot Geir-Arne og dem, som vi vant, ellers hadde vi fått Geir Arne og dem, helt opp til huset til Ågot, og det hadde vært stress.
Men men.
Mer da.
Ja, Ove ville absolutt plukke jordbær en sommer, sa faren min, og da blei jeg med, sånn at han turte å gjøre det.
For jeg hadde plukka jordbær året før.
Og da var også Øystein Andersen der, adoptiv-tremenningen min, og plukka jordbær, hos familien Sand, på Sand da.
Og han var der sammen med kameraten min, Kjetil Holshagen.
Så Kjetil kjente Øystein før jeg kjente Øystein.
For, det her var første gangen jeg møtte Øystein.
Så det kan ha vært et plott.
Hvorfor ville Ove plukke jordbær?
Hvorfor måtte jeg være med pga. det, som var lei av jordbær fra sommeren før?
Hvorfor var Øystein(!) og plukka jordbær?
Verdens mest bortskjemte ungdom!?
Nei, det passer ikke med noe som helst.
Så jordbærplukkinga, det året, som jeg dro til Weymouth vel, eller om det var (Brigton sommeren 1985), sommeren 1986, det var nok et plott.
Så sånn var nok det.
Så det er mye rart.
Men det var nesten sånn noen ganger, at det var Ågot som var mora til meg og Ove og Heidi.
Men samtidig, så likte ikke faren min og Ågot, ungene til Runar, som dem kalte dem.
Hvis det var noe mat, som var halvgammel, ‘vi gir det ungene til Runar’.
‘Ungene til Runar ditt og datt’.
Så om dem ikke likte Ove og Heidi, fordi at dem hadde lyst hår?
Ove og Heidi var ihvertfall nesten 2. klasses folk i huset på Sand, de første årene jeg bodde der.
Men det kan ha vært fordi de var snørrunger og da.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg kom på.
-
Bestemor Ingeborg driver med plott. (In Norwegian)
Jeg har merket et par ganger, sommeren 1996 og sommeren 2004, at bestemor Ingeborg driver med noe plott.
Som da jeg var i Danmark, sommeren 1996, dette var nok noe plott.
Altså, Irene på Rimi Bjørndal, sa at Løkken var så artig sted.
Så tenkte jeg, at ok jeg drar dit.
For det var fælt og jobbe med butikksjef Kristian og assistent Irene der, så jeg trengte å komme meg litt bort.
Men jeg hadde ikke så mye penger.
Men da dro jeg til moren min, i Tønsberg, som var på veien til danskebåten, som jeg tok fra Larvik.
Og da var det noen som solgte jordbær langs veien, så da kjøpte jeg jordbær, siden norske jordbær går for å være veldig gode, og det er vanlig å kjøpe jordbær når det er sesong og de ikke koster mer enn ca. 20 kroner kurven.
Jeg tenkte at jeg måtte jo ha med noe, da jeg besøkte mora mi, så da tok jeg med det.
Så sånn var det.
Men da gura nesten mora mi, pga. jordbæra.
Men men.
Og da sa mora mi, at bestemor ville jeg skulle dra dit, eller noe sånt.
Noe sånt.
Så da dro jeg dit, et par dager.
(Hvor jeg traff onkel Håkon bl.a. på campinga i Nevlunghavn).
Men men.
Da lagde bestemor Ingeborg noe som het pizza med brunost.
Og det tror jeg må ha vært sånn troll-kjærring oppskrift.
For jeg tror at pizza med hvitost, det er nok ikke så bra for norske folk.
Men det er nok antagelig en grunn til at brunosten er i Norge, og ikke andre steder.
Er norske folk spesielle fra andre folk.
At de stammer fra noe spesiell gruppering, og derfor ikke tåler f.eks. hvitost, men derfor istedet har laget brunost?
For Cecilie Hyde, i Svelvik, hun hadde en norsk-utseende venn, som het Stian, fra Drammen, og han lagde også brunost-pizza.
Og det er vel rart.
Hvis man går i butikken, så har de ikke brunost-pizza.
Og søstra mi har også hinta til det her, at hvis man vil ha overskudd, så spis havregrøt, som bestemor Ingeborg pleide å lage.
Med rosiner.
Og mer da.
Spis som bestemor Ingeborg sa Pia, at hun prøvde å gjøre da, og bestemor lager mat hele tida.
Hun baker horn, det husker jeg.
At hun gjorde på 70-tallet.
Men altså, hun har måltider 4-5 ganger om dagen.
Hvis jeg husker riktig.
Så sånn er det.
Og en gang, i 2004, så lagde bestemor Ingeborg og Pia, noe sterkt krydret rett, som virkelig satte fart i fordøyelsessystemet mitt osv.
Så de vet nok om hvordan mat som får en bra.
Og dette samarbeidet de om.
Så dette var nok noe heksekunst, og ledd i en plan som jeg har fortalt om på bloggen før, at jeg fikk det sølvkruset, fra 1700-tallet, som er på bildet på bloggen, pluss at jeg fikk 1200 kroner i kontanter, eller noe, av bestemor Ingeborg.
Hvorfor fikk jeg så mye penger, når jeg fikk et krus verdt over 30.000 kanskje?
På en 34-årsdag, som burde være en vanlig burdag?
Noen tror kanskje at bestemor Ingeborg er rik og snill, at jeg får gaver verdt 30-40.000 på hver bursdag?
Nei, dessverre.
Oftest får jeg vel bare et postkort, eller noe.
Og på 35-årsdagen min, så fikk jeg en brukt bok om elvereiser, langs Nilen, i Egypt, eller noe.
Så det var ca. 30-40.000 kroner i forskjell på bursdagsgavene fra 2004 og den i 2005.
Hvorfor det?
Jo, jeg tror den i 2004 var rar.
Det var nok noe plott, med det sølvkruset.
At de lagde hekse-oppskrift mat, (Pia og Ingeborg), som de visste ville få meg kåt, for å si det sånn.
De lot meg ligge på sofaen i stua, så jeg kunne ikke gjøre noe tull, for å si det sånn, syntes jeg.
Også fikk de en veldig slank og pen blond jente til å sette seg like ved meg, bakerst, på _bussen_.
For toget virka ikke hele veien, så man måtte ta buss fra Tønsberg, eller noe sånt.
Så var det en hot jente i en sidegate fra Drammensveien, eller hva det heter der, mellom Stortinget og Jernbanetorget.
Og jeg hadde sølvkopp og masse penger, fra bestemor Ingeborg.
Også hadde maten og tilværelsen på sofaen og hun unge, pene, slanke, lyse jenta på bussen, vekket meg opp da.
Og jeg jobba jo hele sommeren 2004, med mye overtid.
Så jeg hadde jo masse penger.
Siden jeg jobba så mye på Rimi Langhus.
Så da tenkte jeg, at jeg kunne jo bruke de pengene fra bestemor Ingeborg, til å lure hun hote, utenlandske jenta, i Drammensveien.
Og det gjorde jeg da.
Men det var nok noe plott av noe slag, mistenker jeg, fra bestemor Ingeborg.
Så det sølvkrus-greiene er noe plott.
Det var også sånn en gang på 80-tallet, at jeg fikk masse flotte dokumeter fra Gjedde-familien, da noen der var øverskommanderende generaler i Danmark og en var dommer i Haag og Egypt da.
Han ene skulle egentlig ha dømt, i striden mellom Danmark og Norge, om Grønland.
Og det var vel hundrevis av ark, vil jeg si.
Men de tok bestemor Ingeborg tilbake, før jeg fikk sett ordentlig på dem.
Hun sa jeg kunne kopiere dem, men jeg bodde i Oslo, og jeg var ikke så ofte ute på Sand, så det ble bare prosjekt og styr.
Det er det eneste fine jeg har fått av bestemor Ingeborg, vil jeg si.
De arka og bildene fra Danmark.
Og det sølvølkruset.
Men Pia har fått masse smykker og sånn, tror jeg.
Jeg fikk et askebeger i sølv engang, men det hadde ikke sølvmerke.
Det var nok mest for å mobbe.
Også fikk jeg et kart over Norge og Sverige, trykket på fransk.
‘Le Suede et Norvege’, eller noe.
Danmark var ikke på kartet.
Det kartet var nok tull, fra bestemor Ingeborg, mot meg, siden jeg klagde, da jeg gikk i 1. klasse, på at Danmark hadde behandla Norge dårlig, under dansketida, som frøken på skolen hadde sagt.
Det samme med askebegeret, det var nok tull, siden det nok var noe mobbing siden jeg røyka.
Så hvis vi tar bort askebegeret og kartet, som begge nok var tull.
Da har vi igjen de arka og bildene fra Anders Gjedde Nyholm og broren Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, eller noe.
Men de tok bestemor Ingeborg tilbake.
Så da har vi bare igjen det sølvkruset, som jeg fikk i 2004, som noe fint som hun har gitt meg.
(Men det ville hun senere ha tilbake, i 2005).
Men men.
Men hvorfor jeg også penger, i 2004, sølvkrus og masse penger.
Det var nok noe lureri, for bestemor har vært mest slem mot meg, ofte, og hun sier, hvis jeg begynner å miste hår, så sier hun, ‘du som hadde så tjukt hår som ungdom’, og sånn.
Så bestemor Ingeborg er slem mot meg, ofte, og gir meg sånne slemme stikk liksom, psykologisk krigføring.
Noe sånt.
Så her var det lureri, med sølvkruset, vil jeg si.
Ågot og Pia, var nok også hekser.
For en gang, så tulla de med hjemmebakt pizza, hos Ågot.
Jeg måtte spise av den halvdelen, også kunne de spise av andre halvdelen.
Da var det nok noe dritt i pizzaen.
Hadde de putta bestefar Øivind i pizzaen, etter at han var død, men bare på min side av pizzaen?
Noe sånt.
Så Pia er nok hekse-bindeleddet, mellom bestemor Ingeborg og bestemor Ågot.
Ågot var ofte snill, når jeg var og besøkte henne aleine.
Da fikk jeg med sånn grovbrød, som hu pleide å bake osv.
Som vel bestemor Ågot spiste.
Mens faren min spiste lysere brød, tror jeg.
Så Ågot bakte to slag brød.
Grovt brød og lyst brød.
Så her kan det være noe sånn med blodtypedietten osv.
At folk som har den blodtypen bør spise grovt brød, og omvendt.
Men ingen forklarte det her til meg da.
Dette var det nok ikke meningen at jeg skulle vite.
Så det var nok hekse-kunster i forbindelse med matlaging i familien min.
En gang dro de meg ut dit fra Oslo, bare for å spise bakt potet.
Da var det kjølig mellom meg og dem, så jeg dro bare tilbake igjen.
Det var ikke noe hyggelig der, enda halve slekta omtrent var der, med Tone, Inger og søstra mi og Ågot i spissen vel.
Eller var søstra mi der.
Men det var noe hekse-greier med den bakte poteten.
For da spiste så gadd ingen å prate til meg engang.
De gikk alle inn i huset, mens jeg satt aleine på verandaen og spiste bakt potet og salat, men ikke noe hovedrett egentlig.
Så det var dårlig.
Så sånn var det.
Og ikke noe hyggelig.
Så det var noe hekse-greier, tror jeg.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
