johncons

Stikkord: Ågot Mogan Olsen

  • Jeg sendte en ny e-post til Vinmonopolet, som har satt en av sine fremste rasjoneringskortarkivarer på saken







    Google Mail – Rasjonering av juledram under krigen







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Rasjonering av juledram under krigen





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Fri, Oct 16, 2009 at 12:02 PM





    To:

    "Kundesenter, Vinmonopolet" <kundesenter@vinmonopolet.no>



    Ok,

    husk at hu het Ågot Mogan da.
    For hu het vel ikke Mogan Olsen da, for dette her med fabrikkeier Jebsen, det var vel før hu traff farfaren min tror jeg, siden hu gikk til 'n Ola med flaska, og ikke til farfaren min.

    Mvh.
    Erik Ribsskog
    2009/10/16 Kundesenter, Vinmonopolet <kundesenter@vinmonopolet.no>

    Hei!

    Morsom historie :o)

    Har videresendt henvendelsen til arkivaren vår som skulle se på

    saken. Du får svar hvis han klarer å finne ut av det.

    Ha en god helg!

    Med hilsen

    Elsbeth

    Vinmonopolets kundesenter

    Besøksadresse: Akersgata 51, 0180 Oslo

    Postadresse: Postboks 6953, St. Olavs plass, 0130

    Oslo

    Telefon: 04560

    www.vinmonopolet.no

    Fra: Erik Ribsskog

    [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 16. oktober 2009 10:07

    Til: Kundesenter, Vinmonopolet

    Emne: Rasjonering av juledram under krigen

    Hei,

    farmora mi, Ågot Mogan Olsen, hu fortalte meg på 80-tallet,

    en historie fra krigen.

    Hu jobba som tjenestepike, på Berger gård, for fabrikkeier Jebsen, som hadde de

    berømte Berger-fabrikkene, hvor det ble produsert tepper og tekstil da.

    Farmora mi fortalte, at like før jul, var det vel, et

    krigsår, så hadde fabrikkeier Jebsen, bestilt en flaske juledram, i farmora mi

    sitt navn, og brukt hennes rasjoneringskort, da.

    Og farmora mi, hu var fra Rollag i Numedal, og hu stemte

    KRF, så hu drakk aldri.

    Men hu ble så sinna, når de andre folka på postkontoret på Berger osv.,

    fortalte hu det her da, at fabrikkeieren hadde brukt hennes rasjoneringskort,

    for å bestille juledram, uten å spørre henne.

    Så farmora mi fortalte at hu tok med juledramflaska, til en som het Ola, som

    jeg tror var i familien hennes, siden de var mange søsken, fra gården Mogan da,

    i Rollag, og flere av de flytta til Berger, hvor de sikkert jobba på fabrikken

    først da, før søstrene hennes Margit og Anne for eksempel, begynte med egen

    systue da, på Sand, nabobygda, eller en annen del av bygda.

    Så sånn var det.

    Men jeg lurte på hva som skjedde med 'juledram'-arkivet, hadde jeg nær sagt,

    etter krigen.

    Var det amerikanerne som fikk tak i det arkivet, hvor det stod hvem som

    bestilte juledram og annen dram, under krigen?

    For jeg lurte litt på hvilket år det var, som farmora mi bestilte

    juledram.

    For jeg vet jo at NRK-arkivet, blant annet, har blitt

    digitalisert og gjort søkbart, på EDB.

    Så jeg lurte på om 'juledram'-arkivet også har blitt gjort søkbart, eller må

    jeg ringe Vinmonopolet i Drammen da?

    Mvh.

    Erik Ribsskog






  • Jeg tror jeg har sett for mye Åpen Post, for jeg sendte en e-post til Vinmonopolet, om juledram-rasjoneringa, under krigen







    Google Mail – Rasjonering av juledram under krigen







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Rasjonering av juledram under krigen





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Fri, Oct 16, 2009 at 9:06 AM





    To:

    kundesenter@vinmonopolet.no



    Hei,

    farmora mi, Ågot Mogan Olsen, hu fortalte meg på 80-tallet, en historie fra krigen.
    Hu jobba som tjenestepike, på Berger gård, for fabrikkeier Jebsen, som hadde de berømte Berger-fabrikkene, hvor det ble produsert tepper og tekstil da.

    Farmora mi fortalte, at like før jul, var det vel, et krigsår, så hadde fabrikkeier Jebsen, bestilt en flaske juledram, i farmora mi sitt navn, og brukt hennes rasjoneringskort, da.

    Og farmora mi, hu var fra Rollag i Numedal, og hu stemte KRF, så hu drakk aldri.
    Men hu ble så sinna, når de andre folka på postkontoret på Berger osv., fortalte hu det her da, at fabrikkeieren hadde brukt hennes rasjoneringskort, for å bestille juledram, uten å spørre henne.

    Så farmora mi fortalte at hu tok med juledramflaska, til en som het Ola, som jeg tror var i familien hennes, siden de var mange søsken, fra gården Mogan da, i Rollag, og flere av de flytta til Berger, hvor de sikkert jobba på fabrikken først da, før søstrene hennes Margit og Anne for eksempel, begynte med egen systue da, på Sand, nabobygda, eller en annen del av bygda.

    Så sånn var det.
    Men jeg lurte på hva som skjedde med 'juledram'-arkivet, hadde jeg nær sagt, etter krigen.
    Var det amerikanerne som fikk tak i det arkivet, hvor det stod hvem som bestilte juledram og annen dram, under krigen?

    For jeg lurte litt på hvilket år det var, som farmora mi bestilte juledram.
    For jeg vet jo at NRK-arkivet, blant annet, har blitt digitalisert og gjort søkbart, på EDB.

    Så jeg lurte på om 'juledram'-arkivet også har blitt gjort søkbart, eller må jeg ringe Vinmonopolet i Drammen da?

    Mvh.
    Erik Ribsskog






  • ‘Nick Ewans’ hadde rett, faren min er nok i Illuminati, for han er nok sønnen til fabrikkeier Jebsen

    Fordi, jeg har jo skrevet om det, at da faren min hadde 60-årsdag, ringte søstra mi og sa fra om det vel, da jeg studerte i Sunderland.

    Og det var høsten 2004.

    Så da ble han født høsten 1944, vil jeg si.

    Og det var egentlig litt for tidlig, for da, på begynnelsen av 1944, så var vel ikke krigen helt avgjort?

    Men vi vet også det, at en krigsjul, så fikk farmora mi, Ågot, ei flaske brennevin, på posten, som fabrikkeier Jebsen hadde brukt rasjoneringskortet til hu Ågot, for å få.

    Da ble Ågot provosert som rakkern, av fabrikkarbeiderne og mannen på posthuset, osv.

    ‘Har du bestilt juledram fra polet i Drammen da Ågot’, sa de sikkert.

    ‘Nei, je har itte bestilt noe dram, je stemmer Kristelig Folkeparti, når det itte er verdenskrig, je’, sa Ågot da.

    ‘Å ja, det er han sjølveste fabrikkeier Jebsen som har bestilt juledram i ditt navn Ågot, er dere sammen eller?’, sa fabrikkfolket da.

    Men da tilta farmora mi Ågot, gitt.

    ‘Da er det min dram, siden den er kjøpt med mitt navn’, sa Ågot da, og var i flint og sur på fabrikkeier Jebsen, som tulla med rasjoneringskortet.

    Så gikk Ågot på posthuset på Berger, (som visstnok er lagt ned nå, sa Frode Holm), og henta juledram-flaska.

    Så hu tok hu med den, og gikk bort på Sand, tror jeg, til ‘n Ola.

    Og så drakk dem opp juledrammen, Ågot og Ola da, enda Ågot aldri drakk.

    Og dette var nok da jula 1943, siden Ågot var så lei av rasjoneringa osv.

    Så fikk selvfølgelig fabrikkeier Jebsen, (småkongen på Berger, kunne man sikkert kalle han da), greie på hva som hadde skjedd da.

    Og vips, så var Ågot i nettet til Jebsen.

    Og måtte være elskerinna til Jebsen.

    Ellers så skulle fabrikkeier Jebsen fortelle alle i hjembygda til Ågot, Rollag i Numedalen, at Ågot hadde stjålet og drukket alkohol, som ingen kristelige gjør.

    Hvis ikke Ågot ble med på fabrikkeier Jebsens perverse spill, så kom Ågot til å få sparken, for drukkenskap på jobb.

    Og da ville hun aldri fått en jobb igjen, i ‘kongeriket’ Berger, eller noen andre steder.

    Så da måtte Ågot stille opp for fabrikkeier Jebsen og hans perverse ideer da.

    Så gikk det som det måtte gå, og 9-10 måneder seinere, så ble faren min født.

    I oktober 1944.

    Så han har da arvet dette illumianti-greiene, fra Jebsen-familien, som også kom nordover, fra Tyskland, på samme måte som familien til mormora mi da, Ingeborg.

    Det er derfor faren min gikk så bra overens med Ingeborg.

    Begge var nok i illuminatiet.

    Så sånn var nok det, at faren min, Arne Mogan Olsen, var den uekte sønnen av fabrikkeier Jebsen da.

    Så snekra de sammen en familie, etter krigen, for noe hadde skjedd med Øivinds familie, noen hadde stjålet døtrene hans, (for han hadde visst hatt døtre tror jeg, ihvertfall så mistenker jeg det, på hva han sa en gang at morfaren min leita etter Ellen, i Slottsparken, så møtte Johannes en som leita etter to døtre, og det tror jeg var Øivind som mente seg selv).

    Noe sånt.

    Og jeg har også hørt Øivind klage, for han ville ikke være med ‘gutta på skauen’, for ‘jeg har kone og ungær jeg’, hadde Øivind sagt til gutta på skauen, og da hadde det blitt problemer for Øivind, hvis jeg har forstått det riktig.

    Så sånn var det.

    Så da, etter krigen, så ble Øivind og Ågot, plassert sammen i en familie da.

    Men fabrikkeier Jebsen måtte kjøpe nye malerier til Berger kirke, for å bote på sine synder da, som er skikken i sørlige land, hvor Jebsen-familien er fra.

    Så nå begynner det å ligne på et puslespill her, og Ågot la alltid puslespill, så det kan være at det er sånn det henger sammen.

    Hvem vet.

    Noe er det nok ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her kan man se det, at fabrikkeier Jebsen, måtte kjøpe nye alterdekorasjoner, til Berger kirke, etter krigen, i 1946, (det er nok derfor faren min ikke ville kjøre meg helt fram til Berger kirke, da jeg skulle konfirmeres, i 1984, for faren min tåler ikke synet av de alterdekorasjonene, for da blir han minnet om at han egentlig er den uekte sønnen av fabrikkeier Jürg Jebsen, da):

    https://johncons-blogg.net/2009/08/berger-kirke-var-norges-eneste.html

    PS 2.

    Og jeg husker at farmora mi Ågot sa, etter at Øivind var død, at ‘grunnen til at vi fikk Pia, var at Øivind så gjerne ville ha ei jente’.

    Så jeg og søstra mi må vel være ungene til Ågot og Øivind, da.

    Som mora mi, Karen, tok til seg, på samme måte som hu tok til seg Axel da, som var bytting da, fra Tønsberg.

    Så det er mye rart.

    Og jeg tror det må ha foregått noe rart i kjelleren til Ågot og Øivind og, for onkel Håkon, pleide å si på 80-tallet, utenfor noen sammenheng, ting som:

    ‘Vi pleide å ha potetbinge nede i kjelleren vi’.

    og

    ‘Det pleide å henge skinke nede i kjelleren’.

    Sånne ting.

    Så her tror jeg kanskje det var noe rart.

    Og når jeg spurte om vi kunne besøke søstra mi, jula 1981, var det vel, så kjørte faren min meg til en butikk, forbi Mjøndalen osv., hvor de solgte såpa faren min hadde lagd, med søstra mi sitt navn, ‘Charlotte kosmetikk’, etter søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog.

    Så jeg lurer på om søstra mi, også har blitt bytta ut, og at hu egentlige søstra mi havna i såpa til faren min.

    Hvem vet.

    Noe rart var det nok ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    En gang fikk faren min fontena på Bragernes Torg, til å skumme over, og det tror jeg kanskje var såpe laga av en purk, som Håkon ble sur på, for han måtte gå ut av bilen, og ta av snøen av bilskiltene.

    Og da, så mente Håkon at purken var lat da, som ikke tok av snøen selv.

    Så tok de ‘mafia-plott’, på han, og han måtte være i fontena, etter at de hadde lagd såpe av han, og gå rundt og rundt i fontena, så kunne han ikke være lat da.

    Noe sånt, tror jeg.

    Noe var det nok ihvertfall.

    Så det er mye rart, det er helt sikkert.

  • Haldis og Christell er som vestlendinger, selv om de bor på Østlandet?

    Nå leste jeg såvidt om pinnekjøtt osv, i Aftenpostens nettutgave:

    http://dinmat.aftenposten.no/content/view/full/5899

    Og da kom jeg på det, at på slutten av 80-tallet, så var jeg nede hos Haldis og dem, på et par julemiddager.

    Og da var det så stas med pinnekjøtt og kålrabistappe.

    Jeg var skeptisk til det her pinnekjøttet, for jeg hadde aldri spist pinner før.

    Men Christell hun var fra seg av skryt over pinnekjøttet, og gjorde skikkelig stor stas på denne vestlandske retten da.

    Og vel også søstra mi og faren min.

    De var så glad i en stappe som bestod av både poteter og kålrabi, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så faren min og Haldis og Christell og Pia, de må betegnes som vestlendinger, vil jeg si.

    Selv om Pia også var glad i svoren til Ågot, på ribba.

    Så Pia er kanskje østlending da.

    Mens Haldis og Christell og faren min, de er vestlendinger, vil jeg si, selv om de bor på Østlandet.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Da farfaren min Øivind Olsen døde, så ringte jeg og sa fra, til morfaren min, Johannes Ribsskog

    Nå har jeg jo skrevet om det på bloggen, at jeg ikke hadde noe med morfaren min å gjøre, etter at jeg flytta til faren min, da jeg var ni år.

    Untatt en ferie jeg var der, hos morfaren og mormora mi, i Nevlunghavn.

    Men da var jeg ikke helt på bølgelengde med morfaren min, såvidt jeg kan huske, jeg og søstra mi bare dreiv å leste noen bøker der, og var ikke helt på bølgelengde med morfaren og mormora mi vel.

    Men jeg husker da farfaren min, Øivind Olsen døde, i 1983 kanskje.

    Noe sånt.
    http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=407973739067553285&postID=3316446661049807557#
    Etter lengre tids sykdom, dvs. hjerneslag, så han ble værre og værre de siste årene han levde.

    Så alle skjønte at han kom til å dø, for han kunne ikke gå på do selv engang, på slutten, så Ågot måtte hjelpe han med sånt da, og da kunne han nesten ikke prate.

    En gang Ågot hadde ei dame på besøk så måtte Øivind si fra til meg da, at han måtte på do, men da bare grynta han da da, eller prata eller ropte sånn halvveis utydelig da, så måtte jeg hente Ågot da.

    Så Øivind trengte stell som et spedbarn, den siste tida han levde.

    For han hadde ihvertfall to hjerneslag, så han ble mer og mer redusert da.

    Så sånn var det.

    Så han var ikke noe selskap den siste tida han levde, han kunne ikke prate og sånn, og bare satt der i sofaen da, de siste månedene han levde vel.

    Og han var på sykehus, ihverfall to ganger vel, før han døde, mener jeg å huske.

    Tønsberg sykehus, tror jeg, og han døde på Horten sykehus da.

    Så sånn var det.

    Og da kom jeg hjem fra skolen, eller om det var om sommeren, og jeg gikk bort og besøkte Ågot.

    Noe sånt.

    Og da sa Ågot at Øivind var død.

    Og da gjorde jeg noe som jeg sjelden, eller aldri, gjorde, og det var at jeg så i telefonkatalogen, og fant telefonnummeret til morfaren min, Johannes Ribsskog, i Nevlunghavn.

    For han var liksom litt høytidelig, og siden jeg bodde hos faren min, så kunne jeg liksom ikke bare kontakte han, da måtte jeg liksom ha noe å si da, syntes jeg.

    Men da kunne jeg ringe han, for da hadde jeg liksom noe å si da, at han farfaren min var død, så da ringte jeg og sa fra om det.

    Og da sa bestefar Johannes ‘kondolerer’, osv.

    Bestemor Ågot ville egentlig ikke at jeg skulle ringe han, men jeg syntes at jeg måtte gjøre noe, når jeg hørte at han farfaren min var død.

    Jeg ringte ikke mora mi, av en eller annen anledning.

    Men jeg husker ikke hvorfor.

    Men men.

    Men jeg visste jo at Øivind og Johannes hadde kjent hverandre da, for jeg hadde prata med Øivind såvidt om morfaren min Johannes, før farfaren min Øivind fikk hjerneslag da.

    Så derfor syntes jeg at jeg kunne ringe morfaren min å si fra da, men jeg var vel litt i sjokk da, for Øivind, var jo den første av besteforeldrene mine som døde da, og jeg var bare helt i begynnelsen av tenårene vel, hvis jeg ikke var tolv år, det er mulig.

    (Og Johannes, han døde et eller to år seinere selv, nede i Spania, en vinter, på midten av 80-tallet vel).

    Så sånn var det.

    Så jeg hadde ikke egentlig noe mot han morfaren min Johannes.

    Neida, det var kona hans, bestemor Ingeborg, som jeg ikke likte, husker jeg.

    Jeg husker for eksempel vinteren 1974, tror jeg det var, da jeg var fire år.

    Da skulle mora mi, og stefaren min i Larvik, Arne Thomassen.

    De skulle til Mallorca.

    Og da skulle vi være hos besteforeldrene våre da.

    Men vi skulle ikke være hos samme besteforeldre, fant jeg ut.

    Neida, søstra mi skulle være hos Ågot.

    Og jeg måtte være hos Ingeborg og Johannes, på Sætre, i Hurum.

    Og det likte jeg ikke, husker jeg.

    Jeg syntes at jeg skulle være hos Ågot da, så kunne søstra mi være hos Ingeborg.

    Og det var fordi, at da jeg og mora mi og faren min, og søstra mi, bodde på Bergeråsen, på Toppen der, i 1973, kan det vel ha vært.

    Da var søstra mi kanskje et år da, eller et halvt år kanskje, eller hvor gamle unger er når de begynner å sykle på sånne plast-traktorer, som jeg fikk.

    For da var søstra mi den yngste ungen til mora mi da, så det var Pia her og Pia der, da.

    Og det var greit, syntes jeg, helt til mora mi skulle la søstra mi få den traktoren min og, som jeg hadde fått et år eller to før da.

    Så skulle søstra mi sykle på den da.

    Jeg rørte aldri den traktoren, men jeg huska at jeg hadde vært stolt da jeg fikk den traktoren da.

    Så det ble litt mye for meg, når mora mi skulle la søstra mi få traktoren min og.

    Så jeg sa nei da, når jeg så traktoren.

    Så brydde ikke mora mi seg noe om hva jeg sa.

    Så da begynte jeg å grine da.

    Jeg begynte å hylgrine da, siden mora mi ikke hørte på meg.

    Mora mi bare leika med søstra mi, enda jeg stod på trappa, på Toppen der, og hylgrein nesten, for jeg var lei meg da, siden mora mi ikke brydde seg noe om meg, virka det som.

    Men mora mi ga faen i meg, hu brydde seg bare om søstra mi.

    Så mora mi og søstra mi, de smilte og leika med traktoren, mens jeg stod og så på, og grein.

    Så de hadde ingen følelser ovenfor meg da.

    De var bare kalde ovenfor meg.

    Så sånn var det.

    Så faren min måtte kjøre meg bort til mora si, Ågot, på Sand, sånn at hu kunne trøste meg da.

    Hu bare spurte hva som hadde foregått, men da hadde jeg slutta å grine da, mens vi kjørte til Sand.

    For faren min ville ikke trøste meg, men han kjørte meg bort til mora si på Sand da.

    Og der var onkel Håkon og, som begynte å tulle da, for da han hørt om det her.

    Men han skjønte ikke helt, han skulle ha det til at jeg var slem, som ikke ville la søstra mi låne traktoren, men jeg syntes at den traktoren var min da, jeg syntes det ble litt mye Pia, jeg fikk liksom ikke noe oppmerksomhet, og mora mi brydde seg liksom ikke om meg lengre da, etter at hu fikk Pia.

    Noe sånt.

    Så, etter det, så syntes nesten jeg at Ågot var som mora mi.

    Og at mora mi var som mora til Pia.

    Noe sånt.

    Så derfor syntes jeg det da, at jeg kunne ha fått være hos Ågot, mens mora var i Syden.

    Så kunne søstra mi ha vært hos Ingeborg.

    Men når jeg ikke fikk lov til det, så ble jeg sur på mora mi da.

    Så bestemor Ingeborg, hun pleide alltid å gjøre et poeng av, at jeg var så knytta til henne, for da mora mi kom hjem fra Mallorca, så så jeg ikke på henne engang, pleide Ingeborg å si, hvis jeg var sur på henne.

    Men det var altså fordi at jeg var sur på mora mi, da jeg var sånn tre-fire år, fordi jeg ikke fikk være hos Ågot da, men måtte være hos Ingeborg, (som jeg ikke syntes var så snill som Ågot), mens mora mi og stefaren min var i Syden da.

    Så jeg likte egentlig ikke Ingeborg.

    Men det var ikke så ille, at jeg da sa tilbake til Ingeborg, når hun sa at jeg ikke så opp på mora mi, etter at hu kom tilbake fra Syden.

    Da var det ikke sånn at jeg sa, da jeg var sånn i 20-30 åra, at ‘det var fordi at du var litt som en heks og jeg var sur på mora mi, fordi jeg måtte være hos deg, og ikke fikk være hos Ågot’.

    Nei, det fikk jeg meg ikke til å si til bestemor Ingeborg, gitt.

    Men det var kanskje det jeg mente da.

    For jeg likte altså egentlig ikke hverken mora mi eller mormora mi, da jeg var unge, men farmora mi Ågot var liksom nesten som mora mi da, eller det nærmeste man kom kanskje, for jeg syntes at mora og mormora mi var så kalde da og litt sånn dårlige med mennesker eller unger da.

    Eller om det bare var meg.

    Noe var det nok, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Dette er Stanly Jacobsen med ‘Skigardsvise’

    PS.

    Jeg husker at jeg og søstra mi, som barn, vi var hos foreldrene til faren vår, Øivind og Ågot.

    Og da spurte jeg hva ‘skigard’ betydde da.

    Og det betydde ‘gjerde’ da, sa Øivind, men Ågot var vel også enig i det.

    Og den sangen var på radioen tror jeg, eller kanskje TV-en.

    Og Øivind sa vel noe sånt, som at det var sant det, at en skigard aldri kan vare evig, osv., som det synges i sangen da.

    Og det var ikke sånn, at Øivind ble noe forarget over at vi spurte om det, eller at de slo av sangen.

    Så jeg tror Øivind må sies å ha vært ganske norsk vel.

    Han var jordnær og en vanlig nordmann vel, selv om han var vel ganske brå og kunne være veldig myndig og noen ganger litt plump.

    Og han ble jo syk da, senere på 80-tallet, men nå prater jeg om når han var klar i hue da.

    Han var ikke noe sånn frimurer-type, eller noe, selv om han var fabrikkeier, for Strømm Trevareindustri.

    Neida, han var en vanlig og jordnær kar likevel, og det beste han visste var å løse kryssord da, og lese i leksikon osv.

    Men det var noe rart kanskje, rundt dette at han og onkel Håkon, først slutta å røyke, og så begynte igjen.

    Det var vel litt spesielt.

    Det hadde vært en gjest på besøk, sa Ågot, på 70-tallet da.

    Så hadde han gjesten bydd dem en røyk da, så sprakk både Håkon og Øivind.

    Men faren min, han har aldri røkt, og det gjorde vel heller aldri Ågot.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Dette kan vel ha vært i 1976, eller noe, som jeg så på nettet, at Stanly Jacobsens album, ‘fra skigard til øygard’, ble utgitt.

    Så det var kanskje den sommeren som jeg og søstra mi ble kidnappa, i Mellomhagen, i Østre Halsen, av onkel Runar og faren min, at jeg hørte denne sangen, i stua til Ågot og Øivind da, og at jeg spurte om dette.

    Det er nok ikke umulig.

    Så sånn var vel kanskje det.

  • Mer om Malteserordenen og den albanske mafiaen mm.

    Jeg har jo skrevet om på bloggen, om en rar reise med buss, fra Oslo til Gøteborg, da jeg gikk i niende klasse.

    Og det som skjedde da, det kan man vel se i et nytt lys nå, som jeg vet det, at slekta til min fars nye dame, Haldis Humblen, er i malteserordenen.

    Jeg vet jo også det, at Humblen, det er ikke pikenavnet til Haldis.

    Hun het Haldis Brekke.

    Så het hun vel sikkert Haldis Snoghøj da, når hun var sammen med faren til Viggo og Jan Snoghøj, fra Danmark, en som heter Søren Snoghøj vel.

    Og han er, eller var, sånn, at Christell reagerte som barn, (for vi var nesten som søsken, et år eller to, etter Jugoslavia-turen, som jeg har skrevet om, i 1980).

    Christell reagerer, hvis man sier ‘fy Søren’, for Søren det er faren til Jan og Viggo.

    Så det fikk man ikke lov å si da, da fikk man en skyllebøtte fra Christell, som var ganske aggressiv som barn, noe jeg også mener at jeg har sett, mer eller mindre, fra henne, som voksen, selv om jeg ikke har hatt så mye med henne å gjøre siden jeg flyttet til Oslo, i 1989, det året jeg fylte 19 og Christell fylte 17, da.

    Så sånn var det.

    Så het hun Haldis Humblen da, da hun ble gift med Christells far, som het noe med Bjørn vel, fra Ålesund vel, ihvertfall Vestlandet.

    Men da hun skilte seg fra hr. Humblen, så skiftet hun ikke tilbake til pikenavnet sitt, Brekke, som jeg vet at for eksempel mora mi gjorde, på 70-tallet, da hun skilte seg fra faren min, da skifet hun navn tilbake til Ribsskog, fra Karen Olsen da.

    Så sånn var det.

    Så Haldis har nok fortsatt et slags bånd, til sin eksmann og hans familie da, siden hun fortsatt ærer dem, ved å bruke navnet deres.

    Så sånn er nok det.

    Og når vi da vet, at i denne Humblen-familien, så finnes det to stykker, som er i Malteserordenen:

    https://johncons-blogg.net/2009/08/her-kan-vi-se-at-slekta-til-christell.html

    Da blir det nærliggende å tro, ihvertfall fundere på, at Haldis også er med i denne Malteserordenen da, men kanskje mer uformelt.

    Christell har jo en bror, som vel er noe Illuminati, eller lignende, tror jeg, Jan Snoghøj.

    Men, Christell har jo bånd til Malteserordenen da, så derfor har hun kontroll likevel, virker det som.

    Noe sånt.

    Så sånn er nok det.

    Tilbake til bussturen, til Gøteborg, i 1986, tror jeg det må ha vært, det året jeg gikk i niende klasse.

    Her kommer nok den albanske mafiaen inn.

    For Gøteborg er vel ganske kjent for å være ganske styrt av den albanske mafiaen(?)

    Ihvertfall så har de mye makt der.

    Faren min, han beordret meg, at jeg måtte være med på denne turen.

    Så faren min, han mistenker jeg, at egentlig er noe italiensk mafia, eller noe, sammen med brødrene sine, Runar Mogan Olsen og Håkon Mogan Olsen.

    Noe sånt.

    Og så har nok faren min mista litt av kontrollen, tror jeg, etter at han ble sammen med Haldis, som jo vel er i Malteserordenen, for de er sikkert ganske mektige da.

    Det kan være derfor, at onkelen min, Håkon, ikke går så bra overens med Haldis.

    At her har vi den italienske mafiaen kontra Malteserordenen da, at det er noen konflikter her.

    Det kan også være snakk om den russiske mafiaen, for alt hva jeg vet, siden vi dro til Jugoslavia, mens det var et kommunistland, i 1980.

    Og siden Håkon dro til Bulgaria vel, mens det også fortsatt var et kommunistland, på 80-tallet.

    (Hvor Håkon ble veldig godt kjent med en bulgarer, og var hos dem, og spiste middag, som venner da, og ble gjort stas på, av han bulgarske kameraten sin da, fortalte Håkon på 80-tallet).

    Noe sånt.

    Men men.

    Bussturen ja.

    Faren min sa det, at jeg måtte bli med Haldis og Christell og søstra mi, og farmora mi og Solveig, (telegrafisten på Holger Danske), på busstur, til Gøteborg.

    Men han skulle ikke være med selv.

    Og vi dro aldri på busstur, til utlandet, vi dro alltid enten med bil eller fly, i ferier.

    Så det her var litt merkelig.

    Så sånn var det.

    Christell hadde et par ganger før vi dro, sagt til meg, at jeg måtte huske på å ta med badeshorts, for på hotellet, så var det svømmebasseng.

    Og plutselig en dag, så fant jeg en shorts, på gulvet, på badet.

    Jeg var ikke så strukturert.

    Jeg ble veldig mye mobba, på skolen, alle tre årene på ungdomsskolen, men spesielt det året i niende klasse da.

    Jeg var så tynn, og jeg var den siste i klassen vel, som kom i puberteten.

    Jeg kom ikke i puberteten, og fikk kjønnshår, før den sommeren jeg fylte 17 år, da vi var i Sveits, hos tante Ellen, i 1987.

    Så første året på videregående, så turte jeg ikke å dusje etter gymen, for jeg hadde ikke noe hår på tissen.

    Men andre året på videregående, da dusja jeg etter gymen, for den sommeren, som vi var i Sveits, da fikk jeg såpass mye hår på tissen, at jeg turte å dusje etter gymen da.

    Jeg tror ikke akkurat det var noen andre i klassen min, på videregående, som ikke var i puberteten, så derfor syntes jeg det her var litt flaut da.

    Men det var Handel og Kontor, som jeg gikk på, på videregående, så det var ikke de tøffeste gutta, som gikk i klassen min,

    De tøffingene fra ungdomsskolen, som mobba meg fælt der, de gikk da på ‘mekken’ eller elektro da.

    Så sånn var det.

    For noen kom jo i puberteten, i 6. klasse osv.

    Så derfor syntes jeg det var så flaut, å gå hele ungdomsskolen og første året på videregående, uten å komme i puberteten.

    Og jeg var også preget av omsorgssvikt, siden jeg måtte bo aleine, fra jeg var ni år, siden faren min kanskje måtte bo nede hos Haldis, hva vet jeg.

    Så en dag fant jeg en hvit fotballshorts vel, eller badeshorts, på gulvet på badet.

    Og da huska jeg det, at vi skulle til Gøteborg, og at Christell hadde sagt det, at jeg måtte ta med shorts, for det var svømmebasseng der, så derfor tok jeg med den shortsen da.

    Gym-shortsen jeg hadde, den kunne kanskje ikke brukes som svømmeshorts.

    Jeg tror ikke vi hadde svømming i niende klasse, så jeg pleide ikke å svømme på den her tida.

    Så sånn var det.

    (Fortsettelse fra tidligere idag:)

    Det som skjedde, da vi kom til Gøteborg, var dette.

    Vi kom fram på kvelden, på fredagen, var det vel.

    Og jeg var storspiser av Pizza Grandiosa, så da Haldis spurte hva vi skulle kjøpe å spise.

    Så svarte jeg pizza da.

    Og det hadde hun vel kanskje ventet og.

    Så gikk vi fra hotellet og bort en gate.

    Hotellet var hotell Europa, eller hotell Skandinavia, eller noe lignende.

    Jeg har vært i Gøteborg på hotell, to ganger, og en gang på camping og en gang med fotballaget, så jeg blander de hotellene litt.

    Men det var et hotell med svømmebasseng i kjelleren, og som hadde roulette-bord, men det var ikke akkurat som et casino, som det første hotellet vi var på i Gøteborg.

    Og det var en parkeringsplass utenfor, med måker.

    Og bygget var mange etasjer høyt, det husker jeg, for jeg kasta kinaputter fra vinduet, mot måkene da, på parkeringsplassen utenfor.

    Så sånn var det.

    (Jeg var i den alderen).

    Så kom vi til en albansk vel, pizzarestaurant.

    Det var om kvelden, så de hadde ikke så mye deig igjen.

    Så de måtte dele opp deigen, sånn at pizzaen ble så tynn, at man ikke kunne holde pizzastykkene, i en hånd.

    Man måtte liksom bruke to hender da, for å holde pizzaen.

    Og innholdet rant av bunnen da, mens man spiste.

    Så pizzaene var ikke så vellykket dessverre.

    Og alle måtte spise pizza da, siden jeg hadde sagt pizza, til og med bestemor Ågot og Solveig, telegrafisten på Holger Danske og også Haldis, og Christell og Pia.

    Så sånn var det.

    Seinere, på fredagskvelden, så maste Christell og Pia, om at jeg skulle bli med de, ned i svømmebassenget.

    Og da måtte jeg ta på meg den hvite shortsen da.

    (Jeg skjønte meg ikke på det, at den hvite shortsen kom til å bli gjennomsiktig, hvis jeg bada i svømmebassenget.

    Det var kanskje en shorts som jeg hadde kjøpt i Fredrikshavn, (da jeg og søstra mi var med mora vår, året før, eller noe, kanskje. For da husker jeg at mora mi reagerte, men hu forklarte ikke hvorfor. Jeg forklarte vel ikke at det var til fotballen heller, og mora mi tenkte kanskje ikke på det, enda det var hu som sa at jeg måtte begynne på fotballen, selv om jeg bodde hos faren min da, så hørte familien min på farssida, på henne), for å bruke på fotballkamper, for vi spilte vel med grønne trøyer og hvite shortser, på Berger IL, og vi måtte vel skaffe shortsene selv, tror jeg.

    Noe sånt).

    Pia og Christell gikk først.

    Det var ikke så stort svømmebasseng.

    Jeg fikk problemer i garderoben, for han albanske garderobevakten, han ga meg en nøkkel som ikke virka.

    Dette var mens Christell og Pia var i bassenget.

    Jeg var ganske tjukk, i niende klasse, selv om jeg også var veldig tynn.

    Så armene og beina mine var tynne.

    Men jeg fikk mye penger av faren min, så jeg spiste mye godteri og potetgull og pizza, og drakk mye cola da.

    Så jeg var tjukk, på den måten, at jeg hadde mage da, og også sånne ‘love-handles’ på sida, skikkelige bilringer og ‘love-handles’, hadde jeg i niende klasse, husker jeg, mens jeg samtidig hadde tynne armer og bein, og smale skuldre da.

    Så sånn var det.

    Så jeg måtte gå tilbake til garderobevakten, og da fikk jeg en annen nøkkel, som virka da.

    Fra en albaner i 20-åra kanskje.

    Noe sånt.

    For Christell hadde mast så mye om, at jeg måtte ta med shorts, og da tok jeg med den hvite shortsen, som jeg fant på badegulvet hjemme.

    (Hvor den hadde dukket opp fra, det veit jeg ikke).

    Og så skjedde noe, som viser at søstra mi Pia, hu er også i noe Malteserorden, som Christell da eventuelt, kanskje.

    For i det øyeblikket jeg gikk ut i badebassenget, på hotellet, så begynte Christell og Pia, som da i gikk i syvende klasse, å oppføre seg som noen horer.

    Det her var året jeg fylte 16 år, og Pia fylte 15 år, og Christell fylte 14 år.

    Pia er nesten et år eldre enn Christell, men de gikk i samme klasse, selv om søstra mi er født på slutten av 1971, men lærerne på Torstrand skole, i Larvik, de bestemte at søstra mi, skulle vente et år, med å begyne på skolen, på starten av skoleåret 1978/79.

    Så søstra mi har begynt i første klasse, to ganger, høsten 1978, og året etter, høsten 1979.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men selv om søstra mi var nesten et år eldre enn Christell, så hadde Christell, man må vel si, ordentlige pupper, da vi var på ferie i Gøteborg, våren 1986, mener jeg det var.

    Søstra mi hadde sånne pubertetspupper, vil jeg si, mens Christell hadde fått pupper.

    Hvordan veit jeg så godt hvordan pupper som søstra mi og stesøstra mi hadde, tidlig på våren, (eller om det fortsatt var på vinteren, for jeg husker det var litt snø, der vi stoppet med bussen for å spise, over grensa til Sverige, (en slags gammel herregård vel, hvitmalt vel, med en slags liten ‘trollpark’ utenfor, med 1-2 meter høye trollfigurer da), men ikke mye), i 1986.

    Jo, grunnen til det, var at, som sagt, at Christell og Pia, begynte å oppføre seg som et par horer, da jeg gikk ut i bassenget, som ikke var så stort, og muligens rundt, tror jeg.

    De begynte å bøye seg fremover, som for å vise fram puppa sine, og begge to begynte å gjøre dette, på en tilgjort måte, samtidig som de spruta vann på meg da.

    Dette tror jeg må ha vært et plott, for å få meg til å få ereksjon, i den hvite badeshortsen, som jeg hadde funnet på badegulvet hjemme.

    Så sånn var nok det.

    Jeg reagerte nok ikke så mye på søstra mi, for hun hadde ikke ordentlige pupper, mens Christell, hun var tidligere utvikla, så hun kunne nesten gått for å være en slags ‘sex-kitten’, på den tida der, da hun gikk i syvende klasse.

    Hun var ikke så høy som Pia, og hadde langt blondt hår, og så alltid veldig pen ut, med pent ansikt, og hun var slank og veldreid da.

    De ble jo konfirmert, ca. et år seinere, og det var på Snippen, et forsamlingslokale, på Sand.

    For Christell fikk så mange gjester, som satt ved sine egne bord, en veldig lang rekke.

    Mens Pia hadde ikke så mange gjester, så den rekka var kortere da.

    Så Olsen og Ribsskog-familiene, de satt for seg selv da, mens Christells familie også satt for seg selv.

    Også møttes rekkene, der Christell og Pia satt da.

    Christell satt og gliste, som om hun var på TV, omtrent.

    Så sånn var det.

    Dette var det Håkon som sa, etter konfirmasjonen, husker jeg.

    Og da, så stod det i sangheftet, at hun hadde ‘sex-appeal’.

    (Uten at jeg vet hvem som skrev det, for jeg syntes ikke at det passet seg, i en konfirmasjonssang da.

    Jeg sier ikke at det ikke var sant, men jeg syntes ikke det passet seg.

    Så sånn var det).

    Og denne sex-appealen, det var ikke noe som hun plutselig hadde fått da, våren 1987.

    Nei, denne sex-appealen, den må jeg nok si, at det var noe som hun også hadde året før, våren 1986, (ihvertfall husker jeg at jeg syntes det som 15-åring, da, siden hun allerede da hadde fått pupper og sånn).

    For jeg, jeg var jo da 15 år, og hadde aldri engang tatt på sånne pupper, som Christell hadde.

    For som sagt, så fikk ikke jeg hår på tissen, før i 1987, altså over et år seinere.

    Så jeg hadde vært så flau over det, at jeg var så seint utvikla, at jeg ikke prøvde meg på jentene på min alder, etter at jeg var sånn 12 år, når jeg skjønte at jeg var seint utvikla, siden jeg ikke hadde fått hår på tissen, som for eksempel Espen og Stig i klassen, hadde fått, mener jeg å huske, fra gymtimene, i 6. klasse, på Berger skole.

    Men men.

    (Jeg bare tar med om dette, for å forklare hvordan jeg oppførte meg, i Gøteborg osv.)

    Mer da.

    Jo, så jeg prøvde meg ikke på noen jenter, mens jeg gikk på ungdomsskolen, og første året på videregående.

    Så mine tenåringsår, var ikke så artige, akkurat.

    Før jeg ble sånn 18 år, når jeg begynte å få litt selvtillit igjen, siden jeg også hadde kommet i puberteten.

    Så fra jeg var 12 til jeg var 18, så hadde jeg dårlig selvtillit, på grunn av dette.

    Så jeg hadde egentlig ikke noen tenåringstid, som andre tenåringer, som rota med jentene, og kjørte moped osv.

    Neida, ikke før jeg hadde en ONS med Nina Monsen, da hun var på besøk, på Bergeråsen, (hun bodde på Romsås i Oslo), men det var i 1988, da jeg var nesten 18 og et halvt år.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde kyssa litt, med Nina Monsen og Gry Stenberg og også med Christell, i en periode på et par år, mens jeg fortsatt gikk på barneskolen.

    (Fra jeg var ni til jeg var elleve år, vil jeg tippe, så var vi en gjeng da, hvor vi dreiv og kyssa og sånn da, men vi gikk aldri lenger, ihvertfall gjorde ikke jeg det).

    Men dette sluttet, før jeg begynte på ungdomsskolen, for Christell begynte å dra til Svelvik, istedet for å være i gjeng med meg og Tom-Ivar, i klassen, og Nina Monsen flytta som sagt til Oslo.

    Og jeg var flau, fra jeg gikk i 6. klasse vel, fordi jeg var så seint utvikla.

    Dette var noe vi kameratene i klassen prata litt om og sånn da.

    Så jeg følte meg ikke helt på høyden, i tenårene, pga. det her da.

    Så jeg hadde bare hatt sex med hun Nina Monsen, da jeg flytta til Oslo, som 19-åring, i 1989.

    Og jeg hadde ikke hatt noe sånn tenåringstid, som de fleste andre folka som bodde der ute, hadde hatt.

    Siden jeg var litt sky og sjenert da, pga. det her.

    Så sånn var det.

    Men Christell da, hun begynte å oppføre seg sexy, i svømmebassenget, i Gøteborg, og å vise meg puppene sine, i en utringet bikini, osv., fordi hun bøyde seg fram da, og både Christell og Pia, gikk mot meg, mens de bøyde seg framover, sånn at jeg så puppa, og mens de spruta vann på meg da.

    Så jeg måtte sprute vann tilbake da.

    Så det var litt mye hormoner ute i det svømmebassenget, selv om jeg tror at Christell og Pia, de hadde planlagt å oppføre seg sånn her.

    Så jeg fikk ereksjon da, fra hun Christell da, som var ganske sexy og tidlig utvilka da, med pupper som en tja, 17 år gammel jente, kanskje.

    Noe sånt.

    Jeg visste ikke at Christell hadde fått pupper, så jeg ble litt overraska av det og.

    Så sånn var det.

    Men hun Christell var som sagt så sexy, så jeg bare måtte komme meg ut av svømmebassenget, for jeg fikk ereksjon, siden hun og søstra mi, egget meg opp da, ved å vise meg puppene sine, og gå mot meg, mens de sprutet vann og snakket til meg da.

    Så jeg klatret opp av svømmebassenget igjen, etter kanskje fem minutter da.

    Og da hadde jeg jo ‘benner’n’ da, som vi kalte det, fra hun Christell da, som oppførte seg dumt.

    Og da jeg gikk opp av bassenget, så ropte hun etter meg, at ‘Erik har gjennomsiktig badebukse’.

    Så det ble jo enda flauere.

    Så hva som skjedde nede i bassenget der, etter det, det veit jeg ikke.

    Men dagen etter, så ville ikke Christell prate med meg engang, og det var visst noe som feilte henne, virka det som for meg, på Haldis, som unnskyldte Christell litt vel.

    Jeg og søstra mi hadde samme rom.

    Og Christell hadde vel rom sammen med mora si da, kan jeg tenke meg.

    Uten at jeg skal det si det sikkert.

    Hun var mye hos Solveig og, telegrafisten på Holger Danske, i ferier osv., så det er mulig hun hadde rom sammen med Solveig da.

    Hva vet jeg.

    Jeg var bare på mitt eget rom, og ikke på noen av de andre rommene.

    Jeg syntes det var litt rart, at jeg måtte være med alle damene og jentene, på busstur, til Gøteborg.

    Selv om jeg alltid syntes det var artig å dra til utlandet, på helgeturer med danskebåten, og andre ferier, så var det litt ‘draw-back’, at det liksom var dametur da.

    Så sånn var det.

    Jeg skjønte ikke hva vi skulle i Gøteborg heller.

    Jeg vet ikke hva alle de damene og jentene skulle i Gøteborg, uten faren min.

    Så det synes jeg vel fortsatt er litt rart.

    Men da så nok han albanske badevakten da, at jeg fikk ‘benner’n’, av Christell da.

    Men kanskje han trodde jeg fikk ‘benner’n’ av Pia, som ikke hadde ordentlige pupper, og skulle ha det til at jeg var pervo?

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Jeg husker at jeg reagerte på han badevakta, for han var så tøff.

    Det var ikke som på Pers hotell, i Gol, hvor det var ganske barnevennlig vel, med unntak av at alle kunne se inn i badebassenget, siden det var store vinduer, så man kunne se snøen og husene utenfor osv.

    Men men.

    For når vi barna eller unge tenåringene, gikk ned for å bade da, så stod det en garderobevakt der, som virka som en barsk kriminell for meg, og antagelig må ha vært i den albanske mafiaen da.

    Og det samme på pizzarestauranten, som vi var på samme dagen.

    Der virka det også som om de som jobbet der, var som kriminelle, og nok antagelig må ha vært i den albanske mafiaen da.

    Så jeg regner med at dette kan ha vært et Malteserorden-plott, fra familien til Christell, på Vestlandet, for å få meg angrepet eller etterfulgt av den albanske mafiaen da.

    Noe sånt.

    Søndag morgen, så dreiv jeg og heiv kinaputter, ut av vinduet på hotellet, mot måkene, som lagde støy da.

    Jeg våkna tidlig, og de eneste andre som var våkna, var måkene da, som skreik noe jævlig.

    Så jeg kasta noen kinaputter på de.

    Christell kom over til rommet til meg og Pia, og begynte å masse noe forfærdelig, på meg, om at jeg måtte være med henne, i badebassenget igjen.

    Men nei, det fikk være måte på hvor mye jeg skulle drite meg ut, med den gjennomsiktige shortsen osv.

    Og jeg syntes at Pia og Christell hadde oppført seg så rart der, med at de fikk meg til å få ‘benner’n’, på fredagen.

    Og jeg likte ikke garderobevakten der heller.

    Så jeg ble ikke med å bade på søndagen, før bussen gikk.

    (På lørdagen, så maste ikke Christell, i det hele tatt, om å bade).

    Jeg vet ikke hvorfor hun ikke kunne bade alene, men det var kanskje noe æres-greier da, fra Christell, siden hun er i noe Malteserorden, eller noe.

    Eller kanskje ikke fikk lov av Haldis, å bade alene, hva vet jeg.

    Men Christell maste og maste.

    Og jeg var litt uggen, siden jeg ikke hadde sovet godt.

    Så for å prøve å få henne til å skjønne det, at jeg mente alvor.

    Så satt jeg i senga, og kasta en kinaputt, ut av vinduet.

    For å tøffe meg litt da, for å skremme Christell litt kanskje, sånn at hun slutta å mase.

    Dette var midt i masinga til Christell, som la mye press på, så jeg tenkte meg ikke egentlig om da.

    Men så, etter at jeg hadde kasta, så tenkte jeg på det, at det var jo en vei og et fortau, like under vinduet, mellom hotellet og parkeringsplassen.

    Så forter jeg meg bort til vinduet da, og ser at kinaputten smeller like ved, eller akkurat ved, ei gammel dame, som går tur med hunden, på søndagsmorgenen.

    Og dama skriker ut, i smerte eller sjokk.

    Og bikkja løper en vei, og dama løper en annen vei.

    Bikkja i sjokk, og bjeffer vel, og dama også i sjokk da.

    Men jeg tenkte at det bare noe svenske greier, og de kunne ikke finne ut hva som hadde skjedd.

    Noe sånt.

    Dessuten var jo kinaputter lovlig i Sverige, så de var vel vant med sånt, tenkte jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Vi hadde nok med å krangle med hverandre, egentlig, til å begynne å få problemer i tillegg til det.

    Så satt vi bare der, eller Christell stod kanskje, i en halvtime kanskje, mens vi krangla om den her svømminga osv. da.

    Så kom Haldis og hotelldirektøren på døra, og sa at vi hadde skutt på noen.

    Men, nei, vi hadde ikke skutt på noen.

    Så de bare gikk igjen, Haldis var litt hysterisk, men fikk forklart at hennes barn og stebarn, de hadde ikke skutt på noen da, de var snille de.

    (Jeg tror ikke at Haldis hadde fått med seg, at jeg fikk bestemor Ågot, til å bli med meg, sånn at jeg fikk kjøpt 0,8 grams kinaputter, som er ganske kraftige, for 100 svenske kroner, det vil si 10 pakker med 10 0,8 grams kinaputter i. Altså 100 kinaputter da, av den kraftigste typen vel, som de solgte i Sverige, (selv om jeg også har hørt at noen rykter om at det også fantes 1,2 grams kinaputter, men de har ikke jeg sett, såvidt jeg kan huske, men bare hørt om da, og 0,8 grams var nok de kraftigste kinaputtene, som de hadde, i den sportsbutikken i Gøteborg da, så de smalt ganske bra).

    For den sportsbutikken, i andre etasje vel, i et senter i Sverige, der nektet de meg, å kjøpe kinaputter, så jeg måtte hente bestemor Ågot, som også var med på turen da.

    For vi tok trikken da, til det her senteret vel, hvis jeg ikke husker feil, vi tok ihvertfall trikken, i Gøteborg, på lørdagen.

    Så sånn var det.

    Nordstan, eller Femman-sentere, noe sånt tror jeg det senteret heter.

    Så sånn var det.

    Men jeg tror vi gikk tilbake til hotellet, selv om jeg ikke skal si det helt sikkert.

    Hm.

    Nei, det er jeg ikke helt sikker på faktisk, hvor langt unna det senteret var fra hotellet.

    Men hotell Europa var vel ihvertfall på det senteret, mener jeg, men var det hotellet vi bodde på da?

    Nei, det tørr jeg ikke si sikkert.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde ikke bestilt turen, jeg bare var med Haldis og dem da.

    Haldis var som lederen, så hørte Solveig og Ågot på Haldis da.

    Ågot var nok eldst, men hun var ikke så vant til å reise til Sverige og sånn, så hun bare var med liksom.

    Så sånn var det.

    Ågot følte seg nok ikke helt hjemme, men hun klagde vel ikke heller, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, så hadde jeg også kjøpt noen sånne kastekuler da, som jeg hadde sett i Danmark, et par år tidligere, vel.

    Og det er sånn krepp-papir vel, som er twist-pakket rundt en liten kule som er noe slags krutt da, sikkert med noe svovel eller noe og.

    Så når man kaster den lille kula, og treffer noe hardt, så smeller den kula da.

    Og Christell maste så mye på bussen, tilbake til Oslo.

    Sikkert fordi jeg ikke ville spise med Haldis og de, (for jeg likte ikke formelle middager da, da jeg var på den alderen, og jeg likte ikke å spise sammen med Haldis da).

    Så jeg var ute i den her trollparken da, og kasta kinaputter ned i trollene og så en hare, som jeg prøvde å ta igjen, for jeg kjeda meg.

    Det var litt snø på bakken, i skogen osv.

    Så det var kanskje i april da.

    Noe sånt.

    Det var ikke helt varmt ihvertfall, så det kan kanskje ha vært i mars og.

    Noe sånt, mars-april 1986, vil jeg vel gjette på.

    Noe sånt.

    Så kasta jeg en sånn krutt-kule, på Christell i bussen da.

    Eller jeg kasta den på veggen i bussen, like ved der hun satt da.

    Og da så jo Haldis det her da, og hørte at det smalt.

    Så da trodde jo Haldis at det var jeg som hadde ‘skutt’ etter dama og bikkja på hotellet i Gøteborg da, med en sånn her liten kruttkule da, til bruk innendørs osv.

    For Haldis visste nok ikke om det her med kinaputtene da.

    Så da trodde Haldis at jeg hadde kasta sånne kruttkuler etter hu kona og hunden da.

    Jeg lurer på hvordan det gikk med hu dama egentlig.

    Da så brydde jeg vel meg ikke så mye om det, for jeg trodde at de bare hadde blitt skremt av smellet.

    Men kanskje hun ble truffet av kinaputten også, og at det var derfor hun hylte og løp?

    Eller da hadde det kanskje blitt et større sirkus ut av det?

    Hm.

    Hva vet jeg.

    Gamle koner tåler vel ikke så mye sånt, så det er ikke lett å si hvordan det gikk med henne akkurat.

    Og om de fikk bikkja tilbake.

    Men man kan ikke vite alt.

    Jeg får håpe at jeg ikke får familien hennes etter meg nå, men jeg var bare 15 år da, og de burde vel ikke ha tatt med meg, som 15 åring, på jentetur, med bussen til Gøteborg, med en sånn ‘sex-kitten’-aktig Christell, som skulle bade og egge meg opp hele tida.

    Det måtte nesten gå gæernt, det da.

    Så spørsmålet er om det her var noe Malteserorden-plott, for å få meg etterfulgt og/eller angrepet av noe albansk mafia da.

    Hvem vet.

    Men man kan vel lure, ihvertfall.

    Fikk jeg en fil, fra den albanske mafiaen, hvor de begynte å skrive opp ting om meg, på den ferien i Gøteborg, våren 1986?

    Hvem vet, men en advarsel om å ha for mye Malteserorden osv., i familien, (for de kan nok finne på mye tull da), er nok på sin plass.

    Så sånn er nok det, dessverre.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om dette:

    berger il

    http://www.bergeril.no/no/fotball/

    PS 2.

    Man kan se på bildet ovenfor, at Berger spiller i Buskerud fotballkrets, (som de andre Svelvik og Sande-lagene), selv om Berger ligger i Svelvik kommune, nord i Vestfold.

    Så Svelvik kommune, (og vel også kanskje Sande), de ‘sogner’ til Drammen og var en gang en del av Hurum prestedistrikt, (på andre siden av Drammensfjorden), og som jo ligger i Buskerud da, (siden Svelvik vel ikke var stort nok til å ha sitt eget kirkesogn kanskje. Enda vel Svelvik er større en stedene på Hurumlandet, i hvertfall større enn f.eks. Holmsbu og de stedene, som ligger nærmest Drammensfjorden, på Hurumlandet da. Forstå det den som kan).

    Så Berger-folk, de får vel stort sett gå i fred i Drammen.

    Men i Oslo, så er vel ikke Drammen-folk og Berger-folk så populære, tror jeg.

    Ihvertfall så virker det sånn for meg, uten at jeg vet nøyaktig hva som foregår.

    Så sånn er det.

  • Her kan man se at faren min ikke ville ha arv etter onkelen sin, på Holmsbu. Det kan være fordi at faren min er sønn til Jebsen

    ikke arv holmsbu

    https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgxUmTGZoBCpsmYau6468GsyLGPUB3hpRYnfJcQFEXoIeX8vKB_KuhylnLscUh3ij69N0WJeGU8SLnku286MG_A_bsdV2LeihgnP4jweFec_O0IIsYmLDPI2NFmu9ytvMKAVvJWmvJMVXg/s1600-h/img129.jpg

    PS.

    Og at jeg og søstra mi, da er ungene til Ågot og Øivind da.

    Det stemmer med det, som Ågot sa, på 80-tallet, at hu ga meg melk, da jeg var liten.

    Og at Øivind så gjerne ville ha ei jente, og at det var defor dem fikk Pia.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Og det stemmer med det, at i begravelsen til Ågot, så ble jeg satt til å bære foran på kista, og da hadde dem krangla hele natta, om det her, faren min og onklene mine, sa Susanne.

    Og Christell sa også, i begravelsen, at jeg hadde jo ikke så mye familie igjen nå, enda faren min og søstra mi osv., var der.

    Så hu regna ikke seg selv og faren min, som i min familie da.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Berger kirke var Norges eneste privateide kirke, i 1946. Det var spesielt. (Eiet av Jebsen-familien, som farmora mi jobba som tjenestepike for)

    berger kirke 1946

    PS.

    Da begynner jeg å skjønne litt her, tror jeg.

    At faren min, han er jo født i 1945, så han er kanskje ungen til Jebsen han(?)

    For det var jo en historie, med en spritflaske, som fabrikkeier Jebsen, hadde bestilt, i farmora mi sitt navn, under krigen, fra Drammen.

    Så hadde farmora mi blitt sur da, for han fabrikkeieren hadde brukt av hennes rasjoneringskort.

    Ågot ble oppildra, av postmannen og noen andre fra fabrikken, eller noe, husker jeg hu sa, for hu fortalte meg den her historia, en eller to ganger, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.

    Så sånn var det.

    Det var vel to fabrikker, forresten.

    Så dro hu Ågot til han Ola, og drakk opp flaska.

    Det var vel en lørdag det her da.

    Men da har det nok klikka for fabrikkeieren.

    Så en dag i 1944, så tok han nok og voldtok Ågot, tror jeg, pga. det her med spritflaska.

    Så ble familien til Ågot sure, de fra Numedal, som heter Mogan.

    Så da måtte Jebsen, låne penger, sånn at dem kunne bygge en fabrikk, borte på Sand.

    Det var nok derfor at faren min ikke ville kjøre meg helt bort til kirka, da jeg skulle konfirmeres, for han ville ikke at noen skulle skjønne sammenhengen.

    Og det var nok derfor at en kamerat av meg, Ulf Havmo, pleide å si ‘Å så godt, Ågot’, for det var det som Jebsen hadde pleid å si, når han voldtok farmora mi da, som Ulf hadde snappa opp, fra den lokale mafian, eller hva man skal kalle dem.

    Noe sånt.

    Og det var også derfor Jebsen bestilte altertavler, til kirken, etter krigen, for han hadde gjort noe galt, og ville ha tilgivelse fra vår fader i himmelriket da.

    Så nå begynner det å henge på greip her.

    Så får vi se om vi klarer å finne ut noe mer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og nå har jeg tenkt litt mer på det her da, mens jeg har sovet noen timer.

    Og Ågot hu sa jo, ‘at de var ikke noe snille med tyskerjentene’.

    Og Jebsen-familien, var jo fra Tyskland.

    Tjenestepike på Berger gård, det ble sikkert sett på som å være ‘hora til Jebsen’, eller noe.

    Men Ågot, hu var kristen og fra Rollag i Numedal, så hu ville bare være vanlig tjenestepike hu.

    Men, det som skjedde, var at hu ble lurt opp i stry, med den spritflaska fra Drammen, for da fikk Jebsen-klanen noe på henne da.

    Så måtte hun nok være ‘Jebsen-hora’ likevel, selv om hun ikke ville.

    Og farfaren min, han klagde på det, at gutta på skauen, hadde spurt han, om han ville være med.

    Og da hadde Øivind sagt, at han hadde kone og unger, husker jeg han sa, (alle de her tinga ble fortalt meg på 80-tallet, under oppveksten).

    Men da, når kommunistene kom etter krigen, eller de politifolka, eller ‘politifolka’, fra Sverige.

    Da tok de med seg alle tyskertøsene da, som de kalte det.

    Og da var de nok noen ganger mer uforsiktige enn forsiktige, og tok kanskje med for mange da.

    Så hadde Øivind kone og to jenter, tror jeg, og da sa de at Øivind var nazist, enda jeg husker at han fortalte en gang, at han alltid har stemt Arbeiderpartiet, og ville vel da heller bare passe på familien sin, istedet for å ligge i et gapahuk i skauen.

    Men da tok kommunistene kona og døtrene hans for det da, og internerte dem, i leir, på Bastøy, eller noe.

    Noe som betyr at de måtte være horer, for politifolka fra Sverige, eller noe.

    Og Øivind fikk sikkert aldri se dem igjen.

    Men Ågot, hu ble sendt tilbake, fra Bastøy, og da gifta heller Øivind seg med henne, av praktiske årsaker da, siden familien hans var borte, og siden Jebsen ikke fikk lov å ha noe ‘Jebsen-hore’ lengre, etter krigen.

    Noe sånt.

    Mer da.

    Jo, det stemmer også med det min farfar Øivind, fortalte meg, at da min morfar Johannes, dro inn til Oslo, for å lete etter tante Ellen, som gikk på forsøksgym, der inne, og pleide å forsvinne til Slottsparken og røyke hasj, og lignende.

    Da, sa Øivind, at Johannes møtte en annen mann, som spurte Johannes hva han gjorde.

    ‘Jeg leiter etter dattera mi’, sa Johannes da.

    Og da svarte han andre mannen, at han leita etter begge sine.

    Og da var Øivind sånn dikterisk.

    For da var han andre mannen Øivind selv, som hadde mistet begge sine døtre til mobben da.

    Så sånn var nok kanskje det da.

    For det er tydelig at mine besteforeldre, på farsiden, har prøvd å ‘programmere’ meg litt opp igjennom 80-tallet, da jeg bodde på Bergeråsen, sånn at jeg kanskje skulle skjønne mer som voksen.

    For de følte seg nok urettferdig behandlet.

    Ågot sa f.eks. da Øivind døde, at Øivind ikke hadde vært noe snill mot henne.

    Og da ba jeg sønnen hennes, Håkon, trøste henne, for jeg var bare 13-14 år, og var ikke så flink til sånt.

    Men Håkon, som da var i 30-åra, han ville ikke trøste henne, han bare så stygt på meg.

    Og en gang tulla jeg med Øivind og Håkon, for jeg kjeda meg, så sa jeg at nazisme og sosialisme var det samme, for nazisme betydde nasjonal-sosialisme.

    Og da spratt begge to opp fra sofaen og kjefta skikkelig da.

    Så det var tydelig at det nazisme-greiene, det satte sterke følelser i sving, hos både Øivind og Håkon da.

    Og jeg kødda litt med dem, siden jeg satt og kjeda meg litt da, når dem hadde pause fra jobbinga.

    For jeg gikk jo bare skole, så jeg skulle liksom tøffe meg litt da, for dem så litt ned på meg da, husker jeg at jeg syntes, så da bare sa jeg noe.

    Men jeg hadde ikke venta at dem skulle reagere så sterkt.

    Hm.

    Men Håkon han er kanskje sosialist da, uten at jeg veit det helt sikkert vel.

    Og Øivind var i Arbeiderpartiet, eller stemte Arbeiderpartiet, er vel mer riktig.

    Så jeg tror ikke at noen av dem var nazister.

    Men det var kanskje fordi, at Øivind, han hadde vært en slags leder, på fabrikken, eller, de bodde ihvertfall ikke i arbeiderboligene.

    Øivind var jo snekker.

    Nei, de bodde i en husklynge, like ved Fossekleiva, og du måtte kjøre over et jorde, ved Berger kirke og Berger gård da.

    (På tunet til Jebsen, kan man kanskje kalle det, isteder for i arbeiderboligene, som lå et godt stykke på andre sida av Fossekleiva, ovenfor fotballbanen til Berger IL. der).

    Og der bodde kanskje Ågot og, siden hu var tjenestepike.

    Og da ble de sikkert straffa da, de som bodde nærmest gården til Jebsen da, etter krigen, av de som kom for å ta ‘tyskertøsene’ osv., siden Jebsen-familien egentlig var fra Tyskland.

    Jeg kan ikke vite nøyaktig hva som har skjedd, men det er klart at noe lignende av det som jeg skriver her, kan kanskje ha skjedd da.

    Øivind var visst snekker, på Berger fabrikkene.

    Så hvordan han fikk råd til å bygge fabrikk på Sand, det veit jeg ikke.

    Noe må nok ha foregått.

    Og han kjøpte ikke tomt, men fikk bygge på tomta til en som het Lersbryggen da.

    Så det var ikke så fint som å ha egen tomt.

    Og i kjelleren i huset der, så har det nok foregått noe.

    Blant annet stod det mange radioer, fra krigens dager, i kjelleren.

    Så om tyskerne har holdt til der, eller noe, og at det var radioer, som var konfiskert, under krigen(?)

    Hvem vet.

    Mye av det som skjedde, under og etter krigen, ble nok holdt hemmelig, for kommunistene og gutta på skauen og politifolk fra Sverige, hvem nå de var, de tok vel omtrent fullstending kontrollen, i samarbeid, med allierte styrker.

    Og Norge etter krigen, var jo mye som i østblokken nesten, før vi fikk noe slags ‘glasnost’, eller ‘perestrojka’, når Willoch dukka opp, på 80-tallet, og vi fikk nærradioer og lengre åpningstider i butikkene, osv.

    Nå setter jeg det vel litt på spissen her, men det er nok mye som ligger skjult ennå, iforbindelse med hva som foregikk under krigen, og etter frigjøringen, vil jeg nok tro ennå.

    Så sånn er nok det.