johncons

Stikkord: Ågot Mogan Olsen

  • Jenny Skavlan sier at hun er punker, men det der er djeveldyrker-tegn. Det er det samme tegnet som George W. Bush og prins William viser, makteliten

    djeveldyrker

    http://www.side2.no/mote/article2685905.ece

    PS.

    Her er mer om dette:

    bush

    clinton william

    http://www.prisonplanet.com/michelle-obama-flashes-el-diablo-hand-signal-on-cover-of-vogue.html

    PS 2.

    Jeg lurer også på om det er noe med den her krystallen, eller skal vi si spektralsteinen(?):

    krystall

    krystall 2

    krystall 3

    krystall 4

    PS 3.

    Farmora mi, Ågot Mogan Olsen, hadde forresten lysekrone.

    Hu var også glad i stjernetegn og la kabal.

    Men hu sa at hu var kristen, og hu stemte Kristelig Folkeparti.

    Men jeg så vel aldri at hu leste i bibelen.

    Men hu var vel, for å være helt ærlig, ikke så flink til å skrive, tror jeg, uten anstrengelse(?), fra et postkort jeg husker, som hu sendte fra Syden en gang.

    Så det er mulig at hu ikke skjønte så mye av det som stod i bibelen heller, det er mulig.

    Uten at jeg skal si det for sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Hm.

    Søstra mi var også ivrig når det gjaldt stjernetegn.

    Jeg tror det er noe greier her, med illuminati, kabalisme og astrologi osv.

    Noe sånt.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Øystein Andersen, var også glad i det tegnet der, på 80-tallet.

    Jeg hadde ikke sett det tegnet, men vi hadde noe som het ‘vise finger’n’.

    Og da sa ØA, eller Øystein Andersen da, som han heter, at jeg skulle heller vise djeveldyrker-tegnet, med pekefingeren og lillefingeren da.

    Så viste jeg det, da vi var i Brighton, Øystein og jeg, og bodde hos en vertsfamilie, i Shoreham-by-sea, og da sa dem at det tegnet var ikke bra da, såvidt jeg husker.

    Så det var nok noe med det tegnet, selv om jeg bare syntes at det var noe morsomt, ala å vise finger’n, fra hvordan ØA forklarte da.

    Så ØA, Øystein Andersen, er nok en luring.

    Så sånn er det.

    PS 4.

    Så farmora mi, hun var også ganske gammeldags, og litt trangsynt, da kanskje.

    F.eks., hvis jeg var på besøk på Sand en helg, da jeg bodde i Oslo.

    Så kjeda jeg meg da, for jeg var vant til å gjøre noe hele tida, inne i Oslo.

    Gå på byen og sånn.

    Men, så var det vel sånn, at hvis man ringte i helgene, så kunne man ringe billig, om kvelden.

    Så da ringte jeg kontakttelefonen da, for jeg kjeda meg.

    Men da kom Ågot, som hadde lagt seg, hu kom da ut, og kjefta da, for det var dyrt å ringe.

    Men selv om det var sånn en stund, at kontakttelefonen, den kosta en krone, å ringe, fordi det var lokalt telefonnummer.

    Eller, det var i nabokommunen, Drammen.

    Så hvis jeg hadde ringt hele helgen, uten å legge på, så hadde det bare kosta en krone.

    Men jeg hadde nok ikke klart å forklare det til Ågot.

    For Ågot hadde da bare sagt, at det var dyrt å ringe.

    Og ikke hørt på det jeg sa.

    For det var sånn hu hadde lært, men hu skjønte nok ikke alle detaljene, om tellerskritt og sånn.

    For Ågot gikk vel ikke så mange år på skole da.

    Mens jeg var alltid en av de beste i klassen, og hadde da gått 12-13 år på skole.

    Så Ågot og jeg, hadde ikke så mye til felles heller.

    Og søstra mi, hu var jo ikke hjemme, da jeg besøkte dem, hu var jo alltid ‘ute å fløy’, som Ågot sa.

    Så Ågot, hu orka ikke å ha søstra mi der.

    Men da søstra mi også flytta til Oslo, så ville Ågot at jeg skulle flytte tilbake til Sand, enda jeg gikk på høykole og jobba, i Oslo.

    Og Ågot hadde to sønner, på Berger, like ved, faren min og onkelen min, Håkon.

    Så skulle liksom jeg gi opp skole og jobb i Oslo da, for å bo på Sand, i huset til Ågot, hvor jeg hadde kjeda meg ihjel.

    Det var jo ikke f.eks. internett, på den tida.

    Så det var veldig rart.

    Men Ågot var så lei seg.

    Men jeg synes ikke at jeg kunne gjøre det.

    Det måtte ha vært Pia, som gjorde det, for hun bodde jo tross alt i huset på Sand der, i to år.

    Mens jeg bare bodde der sommeren 1989, (for faren min solgte leiligheten ‘min’, i Leirfaret, i juni 1989, eller noe), før jeg flyttet til Oslo, for å studere, i august 1989.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Men for å si det sånn da.

    At Ågot, hun hadde jo hatt sitt liv hun.

    Og da, så var det liksom jeg som skulle ha mitt liv.

    Sånn tenkte jeg litt på det, at jeg skulle liksom ut å gjøre karriære og sånn jeg, jeg hadde ikke tenkt å flytte tilbake til Sand, før jeg var ferdig med utdannelsen engang.

    Og hva med sønnene hennes, faren min og Håkon, og den tredje sønnen hennes, Runar, i Son.

    De måtte vel også hatt et ansvar for henne.

    Mens jeg var midt i etableringsfasen.

    Det ville jo ha vært ‘gale-Mathias’, av meg, å avbryte utdannelsen min, for å flytte tilbake til huset til Ågot, fordi hun følte seg ensom.

    Nei, det ville vært en dårlig løsning, mener jeg.

    Jeg hadde jo mitt liv, med skole og jobb osv., i Oslo.

    Og var i etableringsfasen.

    Nei, her burde Håkon og Tone, som bodde mindre enn en kilometer unna, ha tatt ansvar.

    Eller onkel Runar, som hadde stort hus, i Son.

    En svær villa på 500 kvadrat, eller noe.

    Ihvertfall mange hundre kvadrat.

    Kunne ikke Ågot ha bodd der da?

    Han hadde jo fire-fem barnebarn, som etterhvert forlot redet.

    Fetteren min Ove, flytta vel til Moss, omtrent på den her tida.

    Kunne ikke Ågot tatt over rommet hans da, og hjulpet Inger i huset?

    Kunne ikke Pia tatt seg sammen, og holdt Ågot med selskap da, hun hadde vel fått rast fra seg litt, et allerede et eller to år, i Oslo da.

    Kunne ikke faren min og Haldis, eller til og med Christell ha besøkt Ågot litt da?

    Hva vet jeg.

    Og Ågot hadde jo mange fler barnebarn, enn meg.

    Runar og Inger har fem barn, Håkon og Tone to, og faren min og mora mi, to.

    Så det blir ni barnebarn.

    Og tre sønner.

    Så hun hadde 12 barn og barnebarn.

    Også ville hun at jeg skulle flytte tilbake til Sand, som dreiv og etablerte meg i Oslo, og som ikke hadde noe med faren min å gjøre, grunnet at han drev med omsorgsvikt osv., mot meg, under oppveksten på Bergeråsen.

    Så det syntes jeg var veldig urimelig.

    Men Ågot, hun hadde ikke gått så mye på skole osv., så hun var nok ikke så opplyst, så hun skjønte nok ikke det selv, hvor urimelig det hun sa, hørtes ut.

    Men nå var det vel kanskje sånn, at de andre i familien, de var kanskje ganske kalde mot Ågot, siden hun var litt sånn uopplyst og gammeldags, og ikke hadde gått så mye på skole.

    At de syntes at Ågot var bare dum.

    At f.eks. Håkon og dem syntes det.

    For dem var visst ikke noe dem, Håkon og dem, og faren min.

    Faren min hadde ikke tid, til å besøke henne, enda han kjørte forbi huset hennes hver dag.

    Og Håkon, han klagde vel for det meste da sikkert, om armen sin, og sånn, så han var kanskje ikke noe støtte.

    Men, det måtte vel ha vært enklere, for f.eks. faren min, å kjørt innom Ågot, etter jobben, og sagt hei, og kjøpt med noe greier til henne, fra Drammen osv.

    Så hadde sikkert Ågot blitt i godt humør av det.

    Enn at jeg skulle liksom flytte tilbake til Sand, fra Oslo, mens jeg var i etableringsfasen da.

    Og jeg liksom skulle få meg en utdannelse og jobb, i Oslo, som ikke var så enkelt å få til, hvis man bodde på Berger.

    Og jeg ville heller ikke bo der, pga. problemer med faren min og Haldis osv.

    Og jeg hadde ikke lappen og bil da, og heller nesten ingen penger, for jeg måtte flytte, før jeg fylte 19, og etter det så fikk jeg så godt som ingen hjelp av foreldrene min, økonomisk, etter at jeg flytta til Oslo.

    Og det var vel sikkert greit det, men da kunne de vel heller ikke legge byrder på meg, som at jeg måtte ta meg av Ågot f.eks., når jeg var liksom som utstøtt, fra familien.

    Så det her var helt gale-Mathias, at ingen tok seg bedre av Ågot, for jeg hadde egentlig ikke mulighet til å gjøre det.

    Jeg var som helt ensom, i Oslo, jeg og, som Ågot var på Sand.

    Så hvis jeg skulle ha dratt til Ågot, og hørt på sytinga og klaginga hennes, hver helg, så ville jeg omtrent ha brutt sammen jeg og, eller ihvertfall blitt enda mer deprimert, og antagelig gått inn i en tung depresjon.

    For sånn var det, de årene, som jeg bodde i Oslo, at jeg hele tiden levde på kanten av, eller noen ganger inni, en depresjon da.

    At jeg hadde månedlange depresjoner, som det var vanskelig å komme ut av, spesielt på vinteren da.

    Spesielt vinteren 1991/92, husker jeg var tung, etter at de eneste kameratene mine, så og si, Øystein og Glenn, plutselig kutta meg ut som kamerat, fordi jeg lot Wenche på Ungbo bestemme hva vi skulle se på, på TV.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Nå fikk jeg Facebook-melding fra hun Stine Mogan Olsen, som er i slekta til hun nå avdøde farmora mi, Ågot Mogan Olsen







    Google Mail – Stine Mogan Olsen sent you a message on Facebook…







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Stine Mogan Olsen sent you a message on Facebook…





    Facebook

    <notification+ay44a_96@facebookmail.com>





    Fri, Aug 7, 2009 at 8:55 PM





    Reply-To:

    noreply <noreply@facebookmail.com>


    To:

    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>



    Stine sent you a message.

    ——————–

    Re: Hei,

    Hei igjen,

    beklager at jeg ikke svarte på den forrige meldingen din, jeg burde jo ha gjort det. (Har begynt med noe sånt slankegreier så har vært litt opphengt i det de siste 2 ukene, typisk kvinnfolk ikke sant…) Ja det treet ser jo fint ut det, bra med sånne sider der man kan lage sånt. Jeg tror det egentlig er ganske mange som driver med slektsforskning, så det ligger mye info der ute allerede.

    Jeg tenkte å få samboeren til mamma til å printe ut det slektstreet han har på mamma, han lager det visst i et sånt spesielt slektsforskningsprogram på dataen så jeg tror han rett og slett må printe det så kan jeg evt. sende det til deg. Han kan veldig mye om slektsforskning altså. Jeg snakket jo med ham om dette da vi var oppe i Rollag, han viste meg noe på nettet (noe med gamle kirkebøker på nett, her: http://www.facebook.com/l/;digitalarkivet.uib.no/   Jeg må bare få rotet meg til å besøke mamma, men det blir nok en stund til for på onsdag drar jeg over til UK og skal være der i to uker.

    Det er helt greit at du skriver om Rimi, høres ut som om du hadde det en del gøy med noen av de folka også, selv om alle ikke er til å stole på.

    Det stemmer det med Ingeborg, hun bodde nederst på Sand ja. 🙂 Var gift med Thorleif.

    Hilsen Stine

    ——————–

    To reply to this message, follow the link below:

    http://www.facebook.com/n/?inbox/readmessage.php&t=1119581463300&mid=e683e7G3f243760Gbc70ceG0

    ___

    Find people from your Gmail address book on Facebook! Go to: http://www.facebook.com/find-friends/?ref=email

    This message was intended for eribsskog@gmail.com Want to control which emails you receive from Facebook? Go to:

    http://www.facebook.com/editaccount.php?notifications&md=bXNnO2Zyb209NTQwODg3NjA5O3Q9MTExOTU4MTQ2MzMwMDt0bz0xMDU5MzM4MDgw&mid=e683e7G3f243760Gbc70ceG0

    Facebook’s offices are located at 1601 S. California Ave., Palo Alto, CA 94304






  • Jeg har jo bodd hos både mora og faren min

    Jeg har jo bodd hos både mora og faren min.

    Så jeg har hørt en del, om begge sidene av familien.

    F.eks., så fortalte mora mi, om onkelene mine på farssiden.

    Onkel Håkon, han hadde gifta seg med tante Tone, mens hu enda var for ung, sa mora mi.

    Og Håkon hadde også sluppet militæret, for han savnet maten til Ågot.

    Og onkel Runar, han hadde juksa, når han skulle inn på tannlegehøyskolen.

    Han kom egentlig ikke inn, men det var noe med at sønnen til rektor på tannlegehøyskolen kom inn, enda han visstnok hadde dårligere karakterer da, enn Runar, så Runar gjorde noe greier, sånn at han også fikk komme inn da.

    Og så flytta jeg til faren min, i 1979.

    Og da fikk jeg jo høre ting om mora mi sine søsken da.

    Tante Ellen, hun hadde jo gått på forsøksgym, og blitt borte fra forsøksgym, i Oslo, under hippie-tida, så min morfar, måtte dra inn til Oslo, fra Hurum, for å gå rundt og leite etter henne, i hovedstaden.

    Og min onkel Martin, han hadde kjørt ut på motorsykkel, sånn at kameraten som satt på døde, ved kafeen, på Berger, enda han var fra Holmsbu, på andre siden av fjorden, og ikke fra Berger, det var vi, som var fra Berger, i Olsen-familien.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mora og faren min, de fikk jeg vel ikke høre sånne ting om, så mora og faren min, de var kanskje de som oppførte seg best, i søskenflokken?

    Både mora og faren min, var jo eldst, og hadde begge to yngre søsken da.

    Men jeg kan ikke huske, at mora og faren min, gjorde så mye galt, som sine yngre søsken.

    Så det er mulig at mora og faren min var flinkere da.

    Men, de tulla jo med meg da, mora mi ville ikke la meg bo i Larvik lengre, så jeg måtte flytte til faren min, sa hu, og faren min, han lot meg jo bo aleine, i en leilighet, i Leirfaret, mens han selv bodde hos Haldis.

    Så foreldrene mine var nok heller ikke så flinke da.

    Men besteforeldrene mine, de vet jeg ikke noe galt om, tror jeg.

    Jo, farfaren min, Øivind, han skal visst ikke ha vært noe snill mot Ågot, sa Ågot, like etter at han døde.

    Og min mormor, Ingeborg, hun var visst litt skrullete, sa min onkel, hennes sønn, Martin, i 2005.

    Og Martin sa også, at bestefar Johannes, var en ‘djevel’, eller noe, mener jeg å huske.

    For Martin dreiv å tulla litt med småjentene, i Sætre, i Hurum, og da fikk han kjeft av Johannes da.

    Johannes hadde sagt, at hvis han fikk ei jentene der gravide, så kom han til å ta livet av seg.

    Så Johannes hadde det nok ikke så lett.

    Jeg vet ikke hvorfor at Martin syntes at Johannes var en djevel, pga. det her, men det var vel ikke noe artig for Martin da, som da ikke kunne ha det morsomt, med nabojentene osv.

    Det er mulig, uten at jeg helt fikk oversikten, over hva som foregikk.

    Men men.

    Men bestemor Ågot, hun har jeg vel ikke noe på.

    Jo, søstra mi Pia, sa at bestemor Ågot, var rasist.

    Men jeg vet ikke om det er greit å være rasist, hvis man er fra Numedal, hvor de vel ikke hadde noen mørkhudede, på begynnelsen av forrige århundre.

    Hun så sikkert ikke en mørkhudet, før etter krigen, kanskje.

    Så min farmor Ågot og min morfar Johannes, de er det vel vanskeligere å finne feil ved, enn barna dems.

    Ågot sa at Øivind hadde vært slem da, så der var det noe galt da.

    Men Johannes, han sa Øivind om, at ikke var så flink politiker, i Hurum, for han kunne stille et forslag, og stemme mot det, i kommunestyret.

    Men Øivind satt jo på andre siden av fjorden, i Svelvik kommune, så jeg vet ikke hvor detaljert han fikk vite hva som hadde foregått.

    Så det er enklere å finne feil ved 68-er generasjonen, i familien min, enn ved foreldrene deres, vil jeg si.

    Grunnen til at jeg prøver å finne ut dette, er at noe har nok vært galt i familien, så jeg prøver å finne ut hvem man kan stole på da.

    Og det er ikke så enkelt.

    Men jeg får prøve å ha det i bakhue.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og moren min, hun gikk jo for å være sinnsyk.

    Hun hadde vært innlagt på sinnsykehus, i perioder på 1-2 uker da, for å roe seg ned antagelig, på 70- og 80-tallet.

    Og jeg flytta jo til faren min, i 1979.

    Men i 1980 og 81, dette var vel da Bucks Fizz vant Grand Prix, den helgen var jeg hos mora mi, i Larvik.

    Arne Thomassen, var også i Larvik den helgen, i Jegersborggate, selv om han i perioder jobba mye i Oslo.

    Det som skjedde da, var at Arne Thormod og mora mi, satt i sofaen, i stua.

    Så satt jeg i en grønn lenestol, sikkert fra Ikea, som mora mi hadde.

    Så plutselig, så setter mora mi seg oppå fanget mitt, og vrikker og gnisser seg med rumpa og underlivet sitt, mot meg da, mens jeg sitter i lenestolen.

    Jeg var jo bare 10-11 år, så jeg kunne jo ikke dytte henne bort, for hun var for stor.

    Men jeg bare så dumt på henne.

    Og Arne Thormod, satt i sofaen og så på, men mora mi hørte ikke på han heller, som ba henne slutte.

    Så mora mi var helt forstyrra og merkelig.

    Jeg hadde også med to kamerater, Petter og Christian Grønli, til Larvik, en helg.

    To kamerater, fra Bergeråsen.

    Faren min flytta jo ned til Haldis, så jeg var mye alene om kveldene.

    Håkon og de, sa at jeg kunne komme opp til dem, men jeg likte meg ikke så bra der.

    Bestemora mi Ågot, hun var egentlig ikke som en mor for meg, eller, hun var som en bestemor, vil jeg si, for hun var ikke så moderne.

    Eller, hun var ikke så opplyst da.

    Selv om hun kunne være lur.

    Og hun visste veldig godt hva som var rett og galt, av oppførsel osv.

    Men, hvis jeg begynte å fortelle om Geir Arne eller Christell, da ville Ågot gjerne høre, og syntes det var veldig interessant da.

    Jeg tulla med Ågot en gang, og fortalte at Geir Arne og Christell hadde klina på gamlehjemmet, for det gikk ann å gå inn på loftet der, på gamlehjemmet, som det het da, av en eller annen grunn.

    Og da ble Ågot helt interessert da, og satt seg ned for å høre da.

    Enda vi var jo bare 10-11 år og sånn.

    Så Ågot var liksom på mitt nivå egentlig, syntes jeg.

    Det var liksom hun som hørte på meg noen ganger og, jeg måtte liksom være voksen noen ganger jeg og.

    Men det var ikke så morsomt, når Ågot ble gammel og senil, og jeg begynte å bli oppe i tenåra.

    Da ble det litt flaut å gå til farmor hver dag.

    Og faren min og Håkon de slutta jo å jobbe på verkstedet, faren min begynte å jobbe i Drammen, så da var det ikke så artig å dra bort på Sand hver dag, som det var i begynnelsen, når faren min, og onkel Håkon og Øivind og Ågot, var borte i huset på Sand hver dag.

    Ågot og Øivind bodde jo der, og Håkon og faren min, de jobba jo på verkstedet, som nesten var vegg i vegg, med huset til Ågot.

    Så de var inne og hadde spisepauser osv., hos Ågot da, som var mora dems.

    Så sånn var det.

    Så Ågot var egentlig som bestemora mi, vil jeg si, og ikke som mora mi, for det var stor generasjonsforskjell, mellom generasjonen til foreldrene mine og generasjonen til Ågot, for Ågot var jo fra Numedal og Rollag, og var vokst opp på gård, med mange søsken.

    Og hadde dårlig råd, sikkert, og Ågot hadde nok ikke gått så mange år på skole, f.eks.

    Men foreldra mine, de var jo vokst opp etter krigen, med hippe-tida, og silkeputer under armene og ihvertfall folkeskolen da.

    Så det var jo ikke som om Ågot var mora mi, for jeg hadde jo gått fler år på skole, enn henne, f.eks.

    Så Ågot var som farmora mi, vil jeg si.

    Som jeg besøkte mye oftere, enn f.eks. kamerater besøkte sine besteforeldre.

    Men Ågot lagde jo mat til meg hver dag da, i mange år, og vi prata jo hver dag, om alt mulig da, mens jeg spiste osv.

    Prata dritt om Haldis osv.

    Så Ågot var favorittbestemoren min, det kan man helt trygt si, men hun var ikke helt som en mor for meg, for det var for mye forskjell på generasjonene, vil jeg si.

    Men vi gikk ganske bra sammen, på tross av at det var store generasjonsforskjeller da, det må man vel si.

    Mens Haldis, den nye dama til faren min, vi gikk veldig dårlig sammen.

    Så det var ikke sånn, at jeg gikk ned til Haldis og dem, hvis jeg var litt nedfor.

    Nei, for Haldis, hun var sånn at hun angrep meg for alt mulig, hvis jeg var sjenert, siden jeg ikke kjente henne, og ikke sa ‘takk’ høyt nok, så klagde hun på meg, noe som skjedde den første eller andre gangen jeg var der.

    Og også Jan og Viggo, bodde hos Haldis, så man kunne nesten ikke gå ned til Haldis, hvis man var nedfor, siden man bodde alene, for du ble bare kødda med der.

    Men da pleide jeg å gå opp til Petter og Christian og dem.

    For dem hadde ei mor, som het Tove Grønli, og hu var sammen med en som het Willy, fra Drammen.

    Og hu ble jeg ikke så bra kjent med, men der fikk jeg være mer i fred da.

    Der kunne jeg bare ligge på gulvet, og se på TV., som Petter og Christian gjorde da, en kveld eller to i uka.

    Så det var nesten som at jeg bodde der, noen ganger.

    For faren min kjente Tove og Willy og da, og da hadde Tove sagt at det var greit at jeg var der noen ganger om kveldene.

    Men så døde hu Tove, på nyåret, 1981, tror jeg.

    Og da fikk jeg litt sjokk.

    For da kunne ikke jeg gå opp dit lengre, om kveldene, når jeg var aleine hjemme.

    Så det var rimelig døvt.

    Og det var også veldig rart, at hu skulle dø av hjerneblødning.

    Det var en søndag, da jeg og faren min, satt og så på Skøyte-VM eller EM.

    Norge vant gull, sølv og bronsje.

    Og det var også veldig rart.

    Kanskje ikke at Norge vant alle medaljene.

    Men, at faren min satt og så på sport, sammen med meg.

    Det var rart, for han skulle vanligvis vært hos Haldis, på den tida av uka, søndag formiddag.

    Så kom Willy på døra, og så rar ut i trynet.

    Så jeg henta faren min.

    Så fortalte Willy til faren min, at Tove hadde dødd.

    Så det var litt rart, hele det greiene der, at faren min var hjemme.

    Kripos kom til Bergeråsen da, etter noen dager, og faren min fortalte av det var hjerneblødning.

    Men men.

    Så da ble jeg sittende aleine om kveldene da.

    Men Petter og Christian, de var med meg til Larvik, i 1980 da.

    Og mora mi brydde seg ikke mye om hva jeg gjorde, når jeg var på besøk hos dem i Larvik, ca. en helg i måneden.

    Nei, men når Petter og Christian var der, da skulle vi absolutt gå tur til Bøkeskogen da, mente mora mi.

    Og da gikk mora mi foran meg og Petter og Christian, på en vei som går ved siden av Bøkeskogen der.

    Og da klagde Petter og Christian, på at mora mi vrikka så mye på rumpa, når hu gikk.

    Som om hu flørta med oss, 10, 11 og 12-åringene.

    Så mora mi var helt sprø og spesiell.

    Mer da.

    Jo, mora mi flytta til Tagvedt, og så på institusjon, og i 1989, så hadde hun fått selg leilighet, på Nøtterøy.

    Så dro jeg inn til henne, i juleferien, i 1989, mens jeg bodde på Abildsø, i Oslo, og var student, første året på NHI.

    Og da, så skulle mora mi plutselig ommøblere hele leiligheten, midt på natta.

    Så jeg måtte fikse lampa i taket, og sånne ting, for å få fred.

    Og da spurte jeg henne, når hun ble sinnyk.

    Og da sa hun, at hun ble det, da hun var sånn tre år, og var hos noe familie i Danmark, og en fetter hadde tulla og tukla med henne.

    Det må kanskje ha vært Steffen eller Thomas Heegaard?

    Nevøer av bestemor Ingeborgs bror Anker, som vel var gift med Unse, som var med, i bestemor Ingeborgs bursdag, sommeren 2002, var det vel.

    Jo, det var det vel, for de så på EM-kampen, mellom Danmark og England, på TV-en i Gurvika, forsamlingslokaet, som bestemor Ingeborg hadde leiet, var det vel.

    Altså Unse så vel ikke på kampen, men en av sønnene hennes og hans sønn da, gjorde det.

    Så sånn var det.

    Og da, så var det også en engelsk lord, som var i bestemors selskap, til 85-årsdagen hennes, var det kanskje, i 2002.

    En skikkelig snobbete engelsk lord, som lot som at han ikke forstod hva jeg sa, på engelsk, hvis jeg brukte slang.

    Enda jeg jo da hadde vært på sommerferie, fem somre, i England, så det burde vel ha gått ann å forstå hva jeg sa.

    Så jeg tror han engelske lorden gjorde seg til litt.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så forholdet mellom meg og mora mi, det var veldig anstreng og komplisert, for mora mi gjorde alltid så mye rart og spesielt og noen ganger sykt da.

    Som da hu satt seg på fanget mitt, da jeg var 10-11 år, og vrikka på seg, mens hu satt oppå fanget mitt.

    Så mora mi var ikke som noen mor for meg, men som en person som alltid gjorde mye rart og spesielt, og var som en byrde da.

    Hun kunne være slem, rett og slett, og hadde alltid streng kustus, på meg og søstra mi, da vi bodde vokste opp hos henne.

    Så det var konflikt, nesten som en krig, som preget forholdet mellom meg og moren min, under oppveksten.

    Så hun var aldri som noen sånn ‘soccer-mum’, som de sier i USA.

    Nei hun var spik spenna gæern og vill og hysterisk og hun gjorde seg til og tøysa og tulla og var umulig og urimelig og hemmelighetsfull og det som var da.

    Det var ikke sånn at vi hadde familieråd akkurat.

    Nei, mora vår var veldig autoritær, og styrte alt over hodet på oss barna, og bare kommanderte om ditt og datt hele tiden, samtidig med at hun kunne få de rareste innfall da, og oppførte seg som ja, jeg vet ikke hva, en veldig bortskjemt og sprø jente.

    Så mora vår var det veldig vanskelig å ha et vanlig forhold til, og dette preget nok mye av oppveksten til meg og søstra mi.

    Så sånn var det.

    Det er egentlig vanskelig å forklare hvordan mora vår var. Man måtte nesten møte henne, for å skjønne hvor slitsom og krevende hun kunne være å omgås.

    Men nå har jeg ihvertfall prøvd å forklare.

    Så sånn var det.

  • Hva farmora mi, Ågot, sa

    Ågot var kanskje ikke så opplyst, men hu var litt lur da.

    Hu sa f.eks. om onkel Håkon, den nest eldste sønnen sin, da jeg og Pia var små, at ei lokal jente hadde vært så forelska i Håkon, at hu klatra opp i et tre, og var der hele natta.

    Man kan jo forestille seg at det egentlig var sånn, at Håkon jagde henne opp i treet da, for hu flytta seinere til en forstad av København, hvor vi var innom og besøkte henne, sommeren 1980, da vi skulle til Kroatia, eller Jugoslavia, som det het da.

    Og hun sa flere ganger, at i Oslo, så hadde Runar, hennes yngste sønn, fått spørsmål om, fra en mann på gata, om han ville selge narkotika, men Runar hadde svart nei.

    Men dette viser vel at Runar begynte å diskutere dette og betingelser og sånn.

    Han fikk senere drosjelappen og flylappen, så det er mulig at det var bra betalt å være drosjesjåfør, på den tida, det vil jeg nok tro.

    Men men.

    Men Ågot sa også om Viggo Snoghøj, også kallt Viggo Snowhill, bodybuilderen, som nå bor i USA, og som søstra mi sa var som en gigolo, for en dame i USA, for noen år siden.

    Ågot sa flere ganger sånn, at hva heter han elste sønn til Haldis igjen, er det Hugo?

    Dette sa Ågot så mange ganger, uten noen grunn, eller poeng, så jeg lurer på om det var noe med Viggo.

    For Ågot, hu var ikke så lærd og klok, som Øivind, farfaren min, men hu kjente mange folk i kroker og kriker, på Berger og i distriktet rundt da.

    Sladrekjærringer osv., og kanskje mer oppegående folk.

    Det er mulig.

    Ihvertfall så fant Ågot ut mye om hva som foregikk, så jeg måtte hele tida tenke på hvordan jeg oppførte meg, selv om jeg var på Bergeråsen.

    Så sånn var det.

    Men hu sa også, at grunnen til at de fikk Pia, var at Øivind ønska seg ei jente.

    Og hu sa også, en annen gang, flere år før, at hu hadde gitt meg melk, når jeg var liten.

    Så spørsmålet er om Ågot og Øivind egentlig var foreldra til Pia og meg?

    Og om det var noe galt med Viggo?

    De er litt rare noen av de tinga, som Ågot pleide å si, må jeg si.

    Bestemor Ingeborg, hun sa også sånne ting.

    At da jeg var liten, så gikk jeg ikke som vanlige babyer, neida, jeg krabba visst med magen opp, istedet for med magen ned.

    Det syntes jeg hørtes litt rart ut da.

    Men en annen ting de pleide å si, var at min mormors sønn Martin, lærte meg å gå, ved å binde et sjerf rundt meg.

    Så jeg vet ikke helt hva som har foregått da.

    Men det var visst det som hadde skjedd da.

    Martin hadde visst også bodd hos Ågot en stund, på Sand, og jobba på verkstedet til faren min.

    Og mora mi også bodde der, og Ågot hadde gitt henne den vanen å drikke kaffe da.

    Så det er mye rart som har skjedd, rundt begynnelsen av 70-tallet, som jeg ikke helt skjønner her.

    Og det er nok ikke så lett å finne mange troverdige kilder, i hverken Olsen eller Ribsskog-familien, angående hva som egentlig har skjedd.

    Så sånn er nok det dessverre.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Farfaren min Øivind, han var en veldig sterk personlighet, må man vel si.

    Og Ågot og Øivind, de var ikke alltid perlevenner, må man si.

    Det var sånn, at hvis jeg var der en lørdagskveld, som skjedde noen ganger, da jeg var guttunge, så hadde sikkert Ågot kanskje tint noen reker da, som lørdagmat, foran TV-en.

    Og da hadde hun kanskje en litt brysk tone, ovenfør Øivind da, men en mindre brysk tone, ovenfor meg, når hu satt fram maten.

    Så Ågot var ofte vennligere ovenfor meg, enn ovenfor Øivind, vil jeg si.

    Det var ofte sånn, at Øivind sa et eller annet, som de andre reagerte på da.

    Og Øivind kunne også være sånn, som sønnen sin Håkon, at dem reiste seg opp da, med temperament, hvis du sa noe galt da.

    Selv om det ikke skjedde så ofte.

    Øivind var upopulær, blant oss barnebarna, husker jeg, for han var kanskje ikke så reinslig og sånn da.

    Det var noen merker, på sofaen til Øivind, etter at han døde, på begynnelsen av 80-tallet vel.

    Noen slitemerker, på armlenet, osv.

    Han satt alltid i den sofaen, en toseter vel.

    Men hvordan de slitemerkene kunne dukke opp på sofaen, det veit jeg ikke, for dem var ganske rue osv.

    Men man kan jo ikke vite alt.

    Så sånn var det.

  • Forfaren min, Ove Gjedde, var visst lennsherre i Numedal, hvor farmora mi er fra, og i Brunlanes, hvor jeg vokste opp, og mormora mi flytta til

    ove gjedde

    http://no.wikipedia.org/wiki/Ove_Gjedde

    PS.

    Det er visst delte meninger, kan det virke som, om bestemor Ingeborgs del av familien stammer fra denne Ove Gjedde.

    Har bestemor Ingeborg fortalt røverhistorier?

    gjedde

    PS 2.

    Her fant jeg det slektstreet.

    Men jeg tror ikke det er copyright, på det slektstreet.

    Det stod ikke noe om det ihvertfall.

    http://www.gedde-dahl.no/

  • Her er mer om slekta til farmora mi, Mogan-slekten, fra Rollag







    Google Mail – Stine Mogan Olsen sent you a message on Facebook…







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Stine Mogan Olsen sent you a message on Facebook…





    Facebook

    <notification+ay44a_96@facebookmail.com>





    Sat, Jul 25, 2009 at 7:50 PM





    Reply-To:

    noreply <noreply@facebookmail.com>


    To:

    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>



    Stine sent you a message.

    ——————–

    Re: Hei,

    Hei hei, nå befinner jeg meg i Rollag. Har lånt mobilt bredbånd av pappa, men det kutter ut hele tiden, det blir visst så som så med internettilgangen da.

    Hyggelig å høre at du synes jeg er god i rettskrivning. Det med grammatikk og språk har egentlig alltid vært min sterkeste side. Men slikt som mattekunnskaper og historie er det verre med, hehe.

    Jeg har drevet og bladd litt i en bok i dag, det er en sånn bok om slektene som har bodd i bygda her. Men det var ikke så lett å finne ut så mye om Mogan-slekta, siden bestefaren til Ågot faktisk kom fra Flesberg, som er en kommune litt lenger sør. Da står det jo ikke noe om slekta lenger bakover enn det. Men samboeren til mamma har noe papirer for han har forsket litt på slekta til mamma, men han må finne dem hjemme. Vel, det jeg fant ut var:

    Foreldrene til Ågot og min bestefar het altså Nils og Birgit. Men det er mulig at det ble skrevet Bergit. Hun het Tovsdatter til etternavn, og hennes biologiske foreldre het Jøran Gulliksdotter Gulleksrud (Jøran var et jentenavn før i tiden) og Tov Pedersen Toeiet, med Mogan i parentes, dette er vel fordi de kjøpte gården på Mogan etter hvert. Men det jeg ikke skjønner er at faren til Ågot egentlig het Nils T. Dalen, og det står Mogan i parentes på han også. Så det virker som om Nils og Birgit overtok Mogan-gården, sånn at Nils Dalen tok gårdsnavnet. Det var visst vanlig på den tiden.

    Men hun Birgit, hun vokste visst opp hos fosterforeldre så jeg tror at disse jeg har nevnt her ikke er hennes biologiske foreldre, men hun arvet likevel gården. Det hele er veldig innviklet, så ta det med en klype salt.

    Mamma vet hvor de to søstrene hadde systue i Drammen, hun skal vise meg det en gang for jeg skjønner ikke nøyaktig hvor hun mener.

    De Zachariassen-folka som bodde nederst på Sand, var søstra til Ågot, hun het Ingeborg (eller Ingebjørg, vi er litt usikre) og var gift med en som het Thorleif. Jeg har litt kontakt med ett av barnebarna deres, hun er altså vår tremenning. Hun heter Live Bruserud og er fra Bekke, du kan jo kontakte henne på Facebook, kanskje hennes gren av slekta vet enda mer?

    Skal lese mer i boka og se om jeg kommer med en oppdatering snart.

    🙂

    ——————–

    To reply to this message, follow the link below:

    http://www.facebook.com/n/?inbox/readmessage.php&t=1119581463300&mid=d5511cG3f243760Gb21b19G0

    ___

    This message was intended for eribsskog@gmail.com. Want to control which emails you receive from Facebook? Go to:

    http://www.facebook.com/editaccount.php?notifications&md=bXNnO2Zyb209NTQwODg3NjA5O3Q9MTExOTU4MTQ2MzMwMDt0bz0xMDU5MzM4MDgw&mid=d5511cG3f243760Gb21b19G0

    Facebook’s offices are located at 1601 S. California Ave., Palo Alto, CA 94304.






    PS.

    Her er svaret jeg sendte:

    rollag 1

    rollag 2

  • Arv etter besteforeldre. (In Norwegian)

    Noen skrev en kommentar, om arven etter min mormor, Ingeborg Ribsskog, under en annen bloggpost:

    https://johncons-blogg.net/2009/07/idag-var-jeg-i-chester-hvor-jeg-tok.html

    Og da søkte jeg litt på nettet, så fant jeg dette:

    ARV ETTER BESTEFORELDRE

    Hva gjør jeg?

    Som oftest, ingen ting. For at bortgangen skal få betydning for deg må det mangle et par ledd i arverekken.

    Dette er lettest å forklare med et eksempel:

    Arven fra for eksempel din farmor, vil i første omgang normalt gå til hennnes ektefelle (antagelig din farfar) som uskifte eller minimumsaarv. Dette gjør at arvefallet ikke får noen aktualitet for din far, langt mindre for deg.

    Hvis imidlertid også din farfar er død, slik at din farmor var lengst levende, så går arven til din far og de søsken han eventuelt måtte ha (dine onkler/tanter) med like stor part på hver grein (forutsatt at de alle er helsøsken).

    Siden arven først går til din far, vil ikke du komme inn i bildet i det hele tatt, med mindre din far også er gått bort. Først da vil du og dine eventuelle søsken tre inn i hans plass, slik at dere deler den arven han ellers ville ha fått.

    I mitt tilfelle mangler de 2 leddene beskrevet ovenfor, slik at jeg er arving direkte etter min besteforelder. Trenger jeg advokatbistand?

    Hvis du er enebarn, uten andre arveberettigede og formues-situasjon etter avdøde er oversiktlig, så er det sjelden nødvendig å benytte advokat. Siden det hverken vil være andre arvinger som har konkurerende interesser, eller tvil om hva boet omfatter, så er dette noe du fint kan greie på egen hånd.

    Hvis dere er flere søsken (og/eller onkeler/tanter/fettere/kusiner) som har et innbyrdes godt forhold og samarbeider godt, så er det også liten grunn til å benytte eksterne resurser på bo-oppgjøret. Da blir dere greit enige om framgangsmåte og endelig fordeling av verdiene.

    Husk at arven fordeles med en like stor part på hver gren.

    Uansett, pass på:

    At du ikke underskriver “erklæring om privat skifte av dødsbo” uten at du er 100 % sikker på at verdiene i boet er større enn gjelden, Hvis du er i tvil om boets stilling så rykk inn preklusivt proklama først. Først når proklamafristen er ute vil du kunne vite sikkert. Vær imidlertid oppmerksom på at pantegjeld og skattekrav ikke rammes av proklama.
    At dere, innen 6 måneder etter dødfallet, får fyllt ut og sendt inn skjema ”melding om arv” til skattefogden.
    Forutsatt imidlertid at boet er i pluss og at dere derfor vil overta boet, så må dere, for å komme til arven skaffe dere en skifteattest. Dette er et helt nødvendig dokument som viser at dere i fellesskap er berettiget til å ta hånd om boet. Ofte er det hensiktsmessig at en av dere får en fullmakt av de andre slektningene til å ordne opp i forhold til banker, myndigheter, etc.

    Dere trenger bare å fylle ut skjemaet “Erklæring om privat skifte av dødsbo” som dere antagelig allerede har fått fra begravelsesbyrået. Dette kan dere også få ved henvendelse til tingretten.

    Når du har innlevert det aktuelle skjemaet til tingretten så vil du etter kort tid få tilsendt en skifteattest. Denne attesten er ditt fysiske bevis og et helt nødvendig legitimasjonsdokument i forhold til de banker, forsikringsselskaper, offentlige instanser etc. når du skal ordne opp i sakene etter dine avdøde foreldre.

    Hvis du og dine øvrige arveberettigede slektninger, dere imellom, har et anstrengt forhold, så vær forsiktig. Konflikter og uvennskap kan svært lett oppstå. Husk at følelser og misforståelser ofte kan spille en stor, men ikke alltid like synlig, rolle i slike arveoppgjør. Erfaring viser at arveoppgjørene blandt slektninger hvor det fra før er indre motsetninger, dessverre lett fører til dyptgripende, hatpregede og uløselige konflikter. I disse tilfellene vil det være mest fornuftig å overlate booppgjøret til en nøytral bobehandler.

    http://www.arvehjelpen.no/index.php?option=com_content&task=view&id=18&Itemid=42

    PS.

    Her står det, at når det er ‘indre motsetninger’, i en familie, som det er i Ribsskog-familien, siden jeg ikke er på talefot, med resten, så ‘vil det være mest fornuftig å overlate booppgjøret til en nøytral bobehandler’.

    Det syntes jeg hørtes fornuftig ut.

    Nå er det noen uker siden bestemor Ingeborg døde, og jeg har ikke hørt noe, fra noe nøytral bobehandler.

    Og jeg vet at bestemor Ingeborg, hun hadde blant annet noen viktige dokumenter, fra sin morfar, bl.a., som var en viktig, øverstkommanderende general, i Danmark, som var nesten som disse preusiske generalene var, så mye makt, hadde han.

    Og broren hans var også dommer i folkedomstolen i Haag, (hvor striden om Øst-Grønland, mellom Norge og Danmark ble dømt, og han var ment å dømme der, men døde noen dager før), og han var også dommer, i Egypt, da de var under britene.

    Og disse dokumentene, fikk jeg til min 18-års dag, kan det kanskje ha vært.

    Iallefall var det på slutten av 80-tallet.

    Men så skulle plutselig min mormor ha de tilbake, uten noen forklaring.

    Så de ser jeg egentlig på som mine, siden jeg har eiet de, i flere år, og jeg hadde egentlig ikke lyst å gi de tilbake.

    Og jeg hadde også gitt noen fotoer, som lå sammen med de dokumentene, til min halvbror Axel, som også har samme mor som meg.

    Det var foto av danskekongen, og tippoldefaren vår, Anders Gjedde Nyholm, som inspiserte noen tropper osv.

    Så sånn var det.

    Så de dokumentene ser jeg egentlig litt på som mine da, siden bestemor bare skulle ha de tilbake, uten noen forklaring, og jeg bare ga de tilbake, for hun virka litt rar noen ganger, og jeg orka ikke maset.

    Men hvordan hun fikk de tilbake, det husker jeg ikke, jeg tror ikke jeg leverte de selv, så noen har kanskje henta de.

    De dokumentene lå i huset til Ågot, husker jeg.

    Men men.

    Min mor er altså død, så da tilfaller min mors del av arven, den tilfaller meg og søstra og broren min, og skal deles likt mellom oss tre da.

    Står det i teksten ovenfor.

    Og de bildene, som er på bloggen over, de maleriene, de skal visst være veldig verdifulle, kanskje verdt millioner?

    Jeg vet at min grandonkel visstnok har malerier, som er verdt millioner, så kanskje disse fra dette danske slottet Højris, også er verdt millioner da.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Bestemor hadde også mange fine, gamle, og sikkert sjeldne, bøker og, og mange fine gamle antikviteter og møbler og sikkert masse familiesølv og sånn da.

    Så det at jeg ikke har hørt noe, fra en upartisk bobestyrer, det tar jeg som et tegn på, at hu sleipe tanta mi, Ellen, og søstra mi, og dem, at dem prøver å lure meg, for min del av arven, etter bestemor Ingeborg da.

    Så sånn er det.

    Så jeg får sende e-post til Fylkesmannen i Oslo og Akershus, om dette, så kanskje det blir noe advokathjelp å få, med dette.

    Vi får se.

    Med hilsen

    Erik Ribsskog