Min morfar ønsket å få en sekretær til å hjelpe seg, (som rådmann i Hadsel), men det ville visst ikke kommunestyret ha noe av, (fra Nordlys 21. september 1957):
Disse har jeg blogget om tidligere, (i forbindelse med at Rema har sånne rare ‘dato-etiketter’ som de klistrer på EMV-kjøttdeig osv., en stund etter at varen er produsert, sånn at de ikke får målt hele kjølekjeden, som Rimi kalte det):
PS 4.
Jeg har jo jobba i ti år, som Rimi-leder, (fra 1994 til 2004).
Og det første ansvaret jeg fikk, ute i butikken.
Det var å være ‘oste-sjef’, (som jeg kaller det litt for skøy), på Rimi Nylænde, fra rundt årsskiftet 1993/1994, (kan det vel ha vært).
(Noe sånt).
Så dette produktet, (som viser om varen har ligget for varmt), tenkte jeg, at virka interessant.
(Et gjentagende tema, ute i butikkene.
Det er angående varer, som kundene har satt fra seg, (i en handlevogn/handlekurv), ute i butikken, (muligens fordi at de har glemt lommeboka, eller fordi at de syntes at kassakøen var for lang).
Og så er temaet da, (blant de ansatte i butikken), om kjøle/fryse-varene, (oppi den nevnte handlevogna/handlekurven), har ligget så lenge, i romtemperatur, at de ikke kan selges.
Og med en sånn ‘timestrip’, så kan jo da butikkfolka, bare se på den måleren.
For å se om varen fortsatt er en salgsvare.
For å si det sånn).
Men etter å ha sett disse temperatur-måler-etikettene, på Rema sine varer.
Så tenker jeg, at det kanskje blir litt ‘russisk’, med to dato-måle-systemer.
Det står jo holdbarhetsdato, på pakken, fra før.
Så det blir kanskje litt ‘russisk’, med denne temperatur-måleren, (som visst kalles timestrip), i tillegg.
(For å si det sånn).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 5.
Den emballasje-jobben var ikke så bra betalt, forresten.
Jeg fikk vel 10-15 kroner, per firma.
Og i begynnelsen så pleide jeg å ringe firmaene.
Og da ble jeg sendt til den og den, som så skulle svare, på hva firmaet produserte.
Og dette var jo en slags katalog, (directory).
Og katalog-markedet, har kanskje blitt litt ødelagt i Norge, av lurendreiere/svindlere.
(Mener jeg å ha lest om, i avisene.
På 90/00-tallet.
For å si det sånn).
Så det er mulig at jeg bare ble sendt rundt, noen ganger.
Og så tok det kanskje en time, før hu på sentralbordet svarte, (så godt hu kunne), liksom.
(Noe sånt).
Og da tjente jeg jo ti kroner i timen, liksom.
(Den første tida).
Og etterhvert, (etter at jeg hadde lært litt mer om emballasjebransjen, sånn at arbeidet gikk litt raskere), så begynte jeg med arbeidssak (mot Bertelsmann/Microsoft), nettsted-utvikling (johncons.com/Kampen mot den siste Sovjetstat/johncons.org/johncons-web osv.), blogging (johncons-blogg) og rettighetssaker.
Så jeg fikk jo ikke brukt så mye tid, på jobben.
Så jeg ble ganske mager, mens jeg hadde, denne jobben.
(Og jeg fikk også gjeld, til husvert-firma og strøm-firmaer, osv.
For å si det sånn).
Og jeg måtte gå til en pantelåner, en gang, (i London Road), med den slanke Sony Ericsson-mobilen, (som jeg blogget om her om dagen).
Og så fikk jeg kanskje ti pund for den.
Som jeg så gikk og handla mat for, (på Tesco).
(For jeg var blakk.
Og min arbeidsgiver Packaging Europe/Positive Publications somla alltid med å sende sjekkene.
De sa alltid at de skulle sende sjekkene samme dag, (eller dagen etter).
Men det var nok heller sånn, at de sendte sjekkene, hver fredag, (eller noe i den duren).
(Og så sa de bare noe tull til meg, i mellomtiden.
Noe sånt).
Eller, de sendte kanskje sjekkene, sånn at folk fikk de, på fredagen.
For de trodde kanskje, at folk begynte å feste, (istedet for å jobbe), hvis de fikk sjekkene, tidligere i uka.
Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 6.
Det var også sånn, at jeg aldri møtte Irina (som var min kontaktperson/overordnede/kollega), og Tim Sykes (som var lederen for katalog-prosjektet).
Disse holdt til i Norwich, (på østkysten), mens jeg bodde i Liverpool, (på vestkysten).
Og jeg har aldri vært i Norwich engang, (for å si det sånn).
Men Packaging Europe/Postive Publications, hadde avertert, på the Jobcenter sitt nettsted.
Så jeg søkte på den jobben, (siden at de trengte en som snakka norsk/’skandinavisk’).
Og svar-mailen deres havnet i papirkurven, (på Gmail).
(Av en eller annen grunn).
Men jeg sjekka tilfeldigvis papirkurven.
Og så så jeg mailen fra hu Irina da, (var det vel).
Så det var kanskje litt lugubert/tull, at jeg jobbet som selvstendig næringsdrivende.
(Packaging Europe averterte etter folk, (gjennom the Jobcenter), som kunne jobbe for dem, (eller på vegne av dem), som selvstendig næringsdrivende, da.
Så det var ikke sånn at de kontaktet folk som var selvstendig næringsdrivende, fra før.
Noe som vel er det vanlige, (at folk for eksempel kontakter en konsulent, (som jobber som selvstendig næringsdrivende), som har avertert i avisa, eller noe lignende).
Noe sånt).
Og Packaging Europe hjalp meg med å starte min virksomhet.
På den måten at de sendte meg faktura-maler, osv.
Som jeg så fylte ut, hver uke, (eller om det var annenhver uke).
Og så kom det sjekker tilbake, (ettersom hvor mange firmaer jeg hadde punchet inn, på nettstedet, til Packaging Europe), da.
(For å si det sånn).
Og Packaing Europe informerte meg vel også om skatteregler, (for selvstendig næringsdrivende).
(Sånn som jeg husker det).
Så det var mer som at jeg jobbet for Packaging Europe, (enn at jeg var selvstendig næringsdrivende).
(Vil jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 7.
Hver gang jeg ringte Postive Publications/Packaging Europe, (i Norwich).
Så spilte de en sang, som het: ‘Reasons to be cheerful’, (gjennom sentralbordet).
(Husker jeg).
Så jeg ble kanskje litt frika ut, av denne jobben.
For jeg var kanskje litt preget, (og i sjokk), av at politiet, nektet å tjene meg, (og etterforske), i forbindelse med mord-forsøk mot meg osv., i Norge.
(Som jeg hadde flykta fra).
Så jeg var kanskje litt dyster, på den her tida.
Og når jeg da fikk den: ‘Reasons to be cheerful’, i trynet liksom, hver gang jeg ringte min arbeidsgiver/oppdragsgiver.
Så lurte jeg på om det var noe tull, (husker jeg).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 8.
Her er mer om dette:
PS 9.
Jeg burde kanskje ha sendt kopi-e-poster, til Tim og/eller Irina, angående de kundene, som klagde, (øverst i bloggposten).
Men da jeg jobba på Arvato, (hvor jeg jobba fra 2005 til 2006).
Så sa Team Leader Marianne Høksaas, at vi ikke skulle nevne for kundene, (dette var Microsoft-kunder som skulle aktivere Windows osv.), at vi holdt til i Liverpool.
(Av en eller annen grunn).
Så dette satt kanskje litt i meg enda.
(At jeg ikke skulle opplyse overfor kundene, at jeg holdt til i utlandet.
For å si det sånn).
Og jeg hadde allerede klaget, (i førsten da jeg jobba for Packaging Europe), til Tim Sykes.
Om at det norske flagget, på nettstedet til Packaging Europe, var feil proposjonert, (eller akkurat hvordan det var igjen).
(Packaging Europe hadde alle de europeiske flaggene, på nettstedet sitt, på den tida.
Det var vel sånn at man kunne trykke på ens hjemlands flagg.
Og så fikk man kanskje nyheter på for eksempel norsk, da.
Noe sånt).
Så var nok litt var for, at jeg muligens hadde klaget nok, (for en stund), på Packaging Europe sitt nettsted.
Så derfor drøyde jeg det kanskje litt, med å klage, på andre ting, når det gjaldt Packaging Europe sitt nettsted.
(Som at de burde hatt egne valg for RFID-etiketter og ‘timestip/KeepIt-etiketter’, osv.
For å si det sånn).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 10.
Her kan man se at Packaging Europe, hadde ‘zoomet’ mer, på det norske flagget, enn på de andre nordiske flaggene, (noe som jeg syntes at så dumt/uprofesjonelt ut, og som jeg klagde over, til redaktør Tim Sykes, i en telefonsamtale, (som også var om andre ting angående arbeidet)):
Det var ikke storhusholdning-forpakninger, som CC Storkjøp solgte.
Men de solgte økonomi-pakninger, da.
(For å si det sånn).
Og på 70-tallet, så var kanskje dette mye mat, for folk.
Men på 80-tallet, (og seinere), så tror jeg, at folk bare la disse økonomipakningene i fryseren, (istedet for å spleise på de med naboen).
(Og folk fikk også større frysere hjemme.
Jeg husker at min farmor Ågot, hadde en stor fryser, (inne på kontoret til vårt slektsfabrikk Strømm Trevare), allerede på slutten av 70-tallet.
For å si det sånn).
Det var sånne varer som Pizza Grandiosa og to liter Hennig Olsen-is, som vi solgte, (husker jeg).
(Hennig Olsen-isen pleide vi vel å selge, til 14.90, per boks.
Noe som var mye billigere enn iskremen til Oddmund Larsen på Sand.
For å si det sånn).
Og hele hermetikk-bokser, (men ikke så ofte halve hermetikk-bokser), med varer som trøndersodd, (til 15-20 kroner boksen), og muligens også Spagetti Ala Capri.
(Noe sånt).
Og 250-300 grams pakninger med potetgull/potetløv.
(Muligens av merket Sundnes eller Polly, eller noe lignende).
Men ikke de små pakningene, på 100-150 gram.
(For å si det sånn).
Og av brød, så hadde vi vel bare Sunnhetsbrød.
(Siden at de veide litt mer, enn de andre brødene.
For å si det sånn).
Og vi hadde vel også store pakninger, med Smili vaskepulver, (eller om det var et annet billig-merke), som jeg pleide å få gratis, hvis det var brekkasje, (husker jeg), noe min lillesøster Pia, ble glad for, for hu hadde flytta opp til meg, (der hvor jeg pleide å bo aleine), dette skoleåret.
(Dette var kanskje et hint om, at jeg måtte vaske arbeidstøyet.
Noe sånt).
Og to-pakninger med tørkeruller, til 6-7 kroner.
(Hvis ikke det var på Rimi.
Og at CC Storkjøp hadde billige fire-pakninger.
Hm).
Og ti kilos-pakninger med sukker.
(Det hendte at hjemmebrennere kunne kjøpe opptil 100 kilo sukker av gangen.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Og store plater med Freia sjokolade.
(Blant annet).
Men det ‘spleise-konseptet’ funka kanskje best på 70-tallet.
(Før folk begynte å trene mye på treningsstudio osv., og derfor trengte mer mat.
Da ble ikke disse matvarene noe å spleise på, vil jeg si, (kanskje bortsett fra Nidar sin Spesial-sjokolade, som vi solgte, i cirka 300 grams forpakninger, et sjokolade-slag, som var ganske mektig, vil jeg si).
(En vare som min stemor Haldis, pleide å by på, nede i Havnehagen, på den tida hu jobba på CC Elektro)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
CC Storkjøp hadde også en storebror, (eller om man skal si lillebror, siden at de solgte mindre forpakninger), som het CC Matsenter.
Og som jeg har blogga om tidligere.
Så var CC Matsenter ofte sure, på CC Storkjøp.
For CC Matsenter fikk ikke lov, å ha tilbud, på store forpakninger.
(De/vi skulle konkurrere, mot AKA, Sparland, Go’ Mat/Strømsø Supermarked og OBS!, osv.
Var det vel).
Da klagde vår butikksjef Karin Hansen, på senter/leder-møtene, (husker jeg).
For vår butikk, hadde liksom monopol, på store forpakninger, (siden at det var del av konseptet), på CC Brakerøya, da.
(For å si det sånn).
Men begge matbutikkene på CC Brakerøya, (CC Storkjøp og CC Matsenter), hadde samme eier, (nemlig Staff Gruppen).
Så dette var ‘bare’ noe intern krangling, i Staff Gruppen, da.
(For å si det sånn).
Som vi ansatte kanskje hørte bruddstykker av, (når våre ledere ikke klarte å holde kjeften sin, for å si det sånn).
Ellers så var det sånn, at vi, (etter at jeg hadde jobba der noen måneder), skulle ha spisepausene våre, inne på CC Matsenter sitt spiserom.
Og vi hadde også samme julebord, (på Rica Tjøme, het det vel), som CC Matsenter.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Så da jeg flytta, til Uelands gate, (for å studere på NHI), høsten 1989.
Så ble jeg litt sur, over de høye prisene, på Ila/Kiellands Plass.
Det var ikke en eneste budsjett-butikk, i en mils omkrets, (på den tida), såvidt meg bekjent.
(For å kanskje overdrive litt.
Men likevel).
Jeg begynte etterhvert, (etter at jeg flytta til Abildsø, i begynnelsen av september 1989), å handle, på Oluf Lorentzen, på Oslo City.
Der hadde fast lavpris på Pepsi blant annet, (husker jeg).
Men ingen butikker i Oslo, hadde like lave priser, som CC Storkjøp.
(Vil jeg si).
Selv om Rimi og Rema også var billige butikker, på den tida.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Det står øverst i bloggposten, at CC Storkjøp, hadde 300 varelinjer, i 1976.
Men det kan ha vært sånn, at det var litt, som med Rimi og Rema.
Nemlig at det kom inn fler og fler varer, hvert år.
Så da jeg jobba der, (på slutten av 80-tallet), så hadde vi kanskje noe sånt som 500-600 varelinjer, da.
(Hvis jeg skulle tippe).
Det var ihvertfall sånn, at det ikke var nok PLU-koder, på kassene, (husker jeg).
Sånn at vi kassafolka måtte huske mange priser, i huet, (når det gjaldt varer som stod på pall/halvpaller).
(Og det var vel muligens også sånn, at vi skulle skrive huskelapper.
Noe sånt).
Og når prisene gikk opp, (for de gikk vel som regel opp, på den tida), så var det ikke så lett alltid, for oss som jobba deltid, å få med seg det, (husker jeg).
Så det var mye vanskeligere, å slå riktig, på den tida, enn i våre dager, (vil jeg si).
Og hvis man slo en krone for mye, på en vare.
Så skulle man slå en krone mindre, på en av de neste varene.
(Var det vel).
Og hvis det skjedde, så kan det jo ha vært sånn, at kundene ikke skjønte så mye, av handlelappen.
Jeg flytta jo, fra min mor i Larvik, til min far på Berger, høsten 1979.
(Noen uker/måneder ut, i tredje klasse).
Og den første skoledagen min, (var det vel muligens), på Berger skole.
Så ‘shanghaiet’ Ole meg, (må man vel si).
Han dro meg med hjem til dem, på Øvre, (på Bergeråsen), etter skolen.
Og hverken storesøsteren Trine eller foreldrene, var hjemme.
Men de hadde to jenter, i kjelleren/underetasjen der.
(Som Ole og jeg, nesten kjegla med/om.
For å si det sånn).
Og de jentene har jeg seinere lurt på, om kan ha vært, min stesøster Christell, (som min far ble sammen med moren til, året etter), og hennes venninne Nina Monsen.
(Begge fra Nedre).
Men jeg tørr ikke å si det sikkert.
Og jeg prioriterte, (etter dette), å bli mer kjent, med mine slektninger, (som drev møbelfabrikk, på Sand), etter skolen.
(Siden at jeg hadde bodd borte fra mitt hjemsted, (og min slekt der), i 5-6 år.
Hos min mor, som rømte til Larvik.
For å si det sånn).
Så jeg ble aldri så kjent, med Ole.
(Det var vel som med han ‘Dokker’, i Brunlanes/Hvattum, (3-4 år tidligere).
At det gikk litt for raskt fram, for meg.
Jeg likte vel heller, å bli litt mer gradvis kjent med folk.
Det halvåret, som jeg/Rimi Langhus, vant Rimi Gullårer.
(Andre halvdel av 2001).
Så var det tilsammen tre butikker, som klarte kravene, (sånn som jeg husker det).
(Det vil si alle tre gullårene.
For Rimi slutta med Domino-kort, rundt årtusenskiftet.
Så våre gullårer, (i 2001).
Det var snitthandel, frukt/grønt-andel og EMV-andel.
EMV betyr: ‘Egne merkevarer’, forresten).
Og vår butikk, fikk vel da cirka 30-40.000, (i premie), mener jeg å huske.
(Det var vel antagelig sånn, at cirka 100.000 ble delt, på de tre vinner-butikkene.
Noe sånt).
Men jeg hadde inntrykk av, (fra distriktsjef Anne Kathrine Skodvin), at de pengene, var ment å gå, til sosiale formål.
Men ifølge artikkelen overfor, så kunne visst butikksjefen, bare dele ut disse pengene.
Hadde jeg visst det, så hadde jeg kanskje gjort noe lignende, jeg og, (for å si det sånn).
(Sånn at hver ansatt hadde fått noen tusen kroner i bonus.
Istedet for at vi skulle dratt, med danskebåten.
Eller noe lignende.
Noe som kanskje er morsomt, som ungkar, (når man reiser aleine).
Men når man drar sammen med kolleger, (som butikksjef), så må man oppføre seg, som om man er mora til de ansatte, uansett.
Og noen av medarbeiderne, synes kanskje også, at sånne sosial aktiviteter, kan bli litt klamme.
Men jeg hadde hatt, en ‘jovial’ distriktsjef, (Per Øivind Fjellhøy aka. PØF), i år 2000, (da jeg jobba som butikksjef på Rimi Nylænde).
Og da hadde vi vært på masse hytteturer osv., (vi butikksjefene i distriktet).
Så jeg var ikke så opptatt, av sosiale aktiviteter, i 2001.
For å si det sånn.
For det hadde jeg vært med på ganske mye av, årene før.
For å si det sånn.
Og jeg hadde også en arbeidssak, som jeg prøvde å ta opp, med direktørene/sjefene i Rimi.
Men ingen ville høre på meg, (og ta opp disse sakene videre).
Så det ble til at jeg bestemte meg for å slutte som butikksjef.
Så det at jeg vant Rimi Gullårer, var ikke nok til, at jeg ombestemte meg, angående dette.
Selv om det er en morsom ting, å ha fått med seg, (når jeg ser tilbake på min karriere i dagligvarebransjen).
Men på den tida, (i 2001/2002), så var det viktigste for meg, å beholde min integritet.
Ved å komme meg ut av firmaet, (eller om man skal si ‘rottereiret’).
For å si det sånn).
Og etter at jeg slutta som butikksjef, (noe jeg gjorde sommeren 2002).
Så hjalp jeg en gang til, (dette var vel høsten 2002 muligens), med en varetelling, på Rimi Langhus.
(Mens jeg da egentlig jobba som låseansvarlig på Rimi Bjørndal.
Ved siden av heltids-studier på HiO IU.
For å si det sånn).
Og da var det sånn, at min tidligere assistent Sølvi Berget, (som da fortsatt jobba som assisterende butikksjef, (i den samme butikken), på denne varetellinga).
Hu ba meg høre, med distriktssjef Anne Kathrine Skodvin, om de 30-40.000.
For Sølvi Berget lurte på, om butikken kunne bruke de pengene, på de ansatte.
(Selv om jeg hadde slutta, som butikksjef der.
Noen måneder tidligere).
Men da trodde visst Skodvin, at jeg ønsket å få de pengene selv.
Ihvertfall så avviste hu meg, ganske bryskt, (sånn som jeg husker det).
Så hva som skjedde, med den aktuelle pengepremien.
Det veit jeg ikke.
(Må jeg innrømme).
For meg så var æren og berømmelsen det viktigste, (og ikke den klamme ‘sosiale aktiviteter-pengepremien’), må jeg si.
(Hvis man tenker langt framover.
Og på muligheten til å få ‘viktige’, (og bra betalte), jobber/verv, (i fremtiden).
Så er jo det det morsomste, ved å vinne sånne gjeve drifts-konkurranser, (som butikksjef).
Må man vel si).
Men alle, (onkel Martin og de, Rimi-Hagen, ICA og dagligvarebransjen sine bransje-tidsskrifter), de nekter alle, å sende meg bevis på, at jeg vant denne drifts-konkurransen, (som butikksjef på Rimi Langhus).
(Mine attester og vitnemål ligger på Løvås gård i Kvelde.
Hvor jeg måtte rømme, (kun med de klærna jeg hadde på meg), fra et drapsforsøk, (til England), sommeren 2005.
For å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Med hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Det står i artikkelen øverst i bloggposten.
At det var en ‘jury’, som så på forskjellige gullårer.
Men dette var egentlig snakk om bestemte krav, i form av tall/prosenter, som butikken skulle oppnå.
(Sånn som jeg husker det).
Så dette var snakk om målbare ting.
(Økning av snitt-handel i prosent.
Økning av frukt/grønt-andel i prosent.
Og at man måtte klare et visst prosent-krav, når det gjaldt EMV-andel.
Noe sånt).
Det gikk ikke på skjønn.
(For å si det sånn).
Så noen jury, var nok ikke inne i bildet.
(Hvis jeg skulle tippe).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Hvis man ser øverst i blogg-posten.
Så kan man se, at sjekken, (på 100.000), til Rimi Manstad.
Den var skrevet under, av Eivind Smith.
Og Eivind Smith, han var markedsførings-direktør, i Rimi, (rundt årtusenskiftet), sånn som jeg husker det.
(Og ‘Audi-Monika’ hypet også Eivind Smith, i forkant av det første butikksjef-seminaret, (på Storefjell), som jeg var med på.
Høsten 1998.
Noe jeg vel har skrevet om, i Min Bok 5.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Det som er rart, i ‘våre dager’, er at onkel Runar, visst nå, er kamerat, med Eivind Smith, (og ikke ‘Audi-Monika’):
