johncons

Stikkord: Arne Mogan Olsen

  • Jeg sendte en tekstmelding, til min mormor, Ingeborg Ribsskog, sin svigerinne, i Danmark, Unse Heegaard

    DSC01723

    DSC01724

    DSC01725

    DSC01726

    DSC01727

    DSC01728

    DSC01729

    DSC01730

    PS.

    Man kan se, at min grandonkel, (Erik) Anker Heegaard, (mener jeg han het), sin kone, Unse Heegaard, er snart 85 år gammel.

    Men hun hadde mobilsvar, hørte jeg.

    Så hun virka som hun var klar i toppen enda.

    Men jeg liker ikke å legge igjen meldinger på sånn telefonsvarer.

    Da er det bedre å sende SMS-melding, mener jeg da.

    Men men.

    Og min mormor Ingeborg, var jo, (ihverfall forholdsvis), klar i toppen, da hun var over 90 år.

    Sånn som jeg husker det.

    Så det burde vel gå greit, å sende SMS ihvertfall, skulle man tro.

    Selv om jeg ikke akkurat forventer å få noen SMS-melding tilbake.

    Da hadde jeg nok blitt ganske overraska, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    snart 85 år

  • En oppdatering fra Dagbladets kommentarsystem




    Se det , se det …her kommer det jo, spionering fra de ansattes side..og ikke minst den forferdelige slekta, de som alltid har villet deg det verste. For ikke å snakke om hva alle prater/pratet om i buskene 🙂



    0

    anbefalinger


    Erik Ribsskog sa, 9 minutter siden:


    RE: Hvis man ser det fra sjefens side.


    Ja,


    svaret mitt ble visst slettet, så jeg får svare igjen.


    Det var ansatte som eglet seg innpå meg, og ba meg med ut på byen osv., og med danskebåten, på fester, og på festivaler i Sverige osv.


    Som jeg egentlig ikke kjente fra før.


    Men som var veldig høflige og som det derfor var vanskelig å avvise, pga. at man kunne fryktet at det ville slått tilbake, negativt, med den personen på jobben.


    Vedkommende var en opprører-type, nesten, fra sin forrige jobb, husker jeg at jeg leste, og en 'people-person', som kunne ha gjort jobben min, (å lede et team fem unge damer hver kveld, som butikksjefen Kvehaugen hadde ansatt), til et levende helvete.


    Slekta:


    Faren min prata om, på begynnelsen av 80-tallet at jeg måtte flytte inn til Oslo, og studere, (på BI ville han da), og få meg en jobb med begynnerlønn, på 300.000, mens jeg og farfaren min satt der, i mine besteforeldres hjem, i pausene, på fabrikken til farfaren min, et snekkerverksted, Strømm Trevare.


    Og seinere oppdaget jeg at det også var forventingspress, fra min mors bror.


    Men det hadde min mors familie aldri sagt noe om til meg.


    Men da hørte jeg, (etter at jeg slutta i Rimi), av en onkel, at 'Erik var jo den som skulle få denne familien opp av grøfta', at min onkel sa det til sin datter, mens jeg jobba på gården hans, og de gikk bort mot der jeg var.


    Så de ville utnytte meg, virka det som for meg.


    Jeg skulle få Ribsskog-familien opp av grøfta.


    Og de skulle bare henge seg på.


    Jeg var som han som var et insekt, i Kafka sin 'metamorfosen'.


    For dette visste jeg ikke om engang, at jeg liksom var den, som skulle få Ribsskog-familien opp av grøfta.


    Jeg trodde jeg bare var meg selv jeg, moren min, i Ribsskog-familien, sendte meg jo til faren min, da jeg var ni år.


    Så at jeg også hadde et hemmelig forventingspress, som dette, fra en onkel jeg nesten aldri hadde møtt, for han var bare ti år eldre en meg, så han var sånn 'ungkar og spellemann', under oppveksten min, så vi hadde bare sporadisk kontakt.


    Det kom som en skikkelig overraskelse på meg.


    Og det var også inneforstått, at han hadde 'solgt meg til noen kriminelle', eller noe, siden jeg ikke hadde fått 'Ribsskog-familien opp av grøfta'.


    Noe sånt.


    (Dette ble sagt bak min rygg, på en gård i Kvelde, sommeren 2005).


    Pratet om i busker?


    Når man er butikksjef, så er det sånn, at de ansatte ikke tørr å være direkte, ovenfor deg.


    Sa min distriktsjef, Anne Katrine Skodvin.


    For du blir som en maktperson, ovenfor de.


    (Hvis de er to sammen, så tørr de å si hva de mener, sa en butikkleder-kollega en gang, som vi gikk ut i Elverum og tok en øl, den siste dagen i leieren, på en HV-øvelse, (noe som er litt vanlig, mente jeg å huske fra tidligere rep-øvelser, men denne gangen var vi bare to karer som gikk på byen, de andre var visst litt 'tamme/dølle'. Men men, oss butikkfolka er sosiale så, da var det ut på byen, og ta seg en øl, jeg var den eneste som hadde penger, for jeg hadde et kredittkort, som jeg kunne bruke, kontoene våre var tomme, for det var dagen før lønninga kom, eller noe. Men men, bare noe jeg tenkte på).


    Så om butikksjefen så blir det nok snakka like mye i krokene, (eller 'i buskene' som du sier), som direkte til personen, rundt om i butikkene, hvis jeg tolket Anne Katrine Skodvin riktig.


    Mvh.


    Baron Erik Ribsskog








    http://www.dagbladet.no/2010/06/30/kultur/facebook/personvern/data_og_teknologi/internett/12360946/?commentId=4821338#comment_4821338

  • Her er mer om Johanitterordenen, som jeg mistenker at min far Arne Mogan Olsen, sin stedatter, Christell Humblen, har noen form for tilknytning til

    JOHANNITERORDENEN

    MIDDELALDERENS JOHANNITERE I DANMARK

    Opdateret 15. maj 2008.

    Indholdsoversigt
    Kaldenavne
    Stiftelse
    Dragt
    Klostre
    Lære
    Ledelse
    Udbredelse
    Johanniterordenens historie
    Tempelherrerne

    Tyske ridderorden
    Yderligere hospitals- og ridderordener
    Frimurerbevægelsen
    Johanniternes Kaldenavne

    Hospitalsbrødrene af Den Hellige Johannes af Jerusalems Orden.
    Sankt Hans Brødre.
    Korsbrødre.
    Rhodesierriddere.
    Malteserriddere.
    Sankt Johannis baptistae ordensbrødre.

    Latinske navne:
    Cruciferi. Religio sacre domus hospitalis Sancti Johannis Hierosolimitani.

    Engelske navne:
    Knight Hospitaller Order of the Hospital of Saint John of Jerusalem
    Sovereign and Military Order of the Knights Hospitaller of Saint John of Jerusalem,
    Knights of Rhodes,
    Knights of Malta
    Hospitallers
    S. J. of J.

    Ordenens kvinder kaldes Johanniterinder.

    Johanniternes Stiftelse

    Ordenen opstod 10991) i Jerusalem i tilknytning til det hospital, der var et opholdssted for korsridderne og pilgrimmene i Jerusalem efter byens erobring under det første korstog.
    Hospitalet, der tidligere var viet til Sankt Johannes the Almoner lå ved kirken Sankta Maria Latina, der lå tæt ved Den Hellige Gravs Kirke. Stedet kendes fra før 1050. Efter ordenens grundlæggelse blev skytshelgenen udskiftet med Johannes Døberen, idet det nærliggende Benediktinerkloster, hvis kirke der nu blev brugt, var indviet til Johs. Døberen.

    Den stiftende leder, Gerard eller Gerhard, er nævnt i en pavelig bulle fra Paschal II i 1113, og først under Gerards efterfølger, Raymond fra Provence, c.1125-1157, bliver herberget til et virkeligt hospital, der kan tage sig af syge.
    Ridderordener har fyldigere oplysninger.

    Ordenen er en karitativ orden, hvis reglement ligner Augustinerordenens. Pave Pascal IIs godkendelse blev givet i 1113 på Malta, derefter igen i 1153 eller 1154 af Eugenius III. I året 1185 bekræfter pave Lucius III ordenens regler.
    1) [Crossley: 1092; Kovarich (Enc.Cat.) 1100]

    Johanniternes Dragt

    Ridderbrødrene bærer sort kappe med hvidt kors på venstre bryst. Korsets ender bøjes ud til otte spidser = de otte lyksaligheder. Korsets form kaldes også for malteserkorset. Spidserne udlægges som symboler for riddernes otte dyder: tålmodighed, retfærdighed, barmhjertighed, anger, godhed, sindsro, renfærdighed og standhaftighed.

    Riddernes kampuniform var en rød våbenkjortel med hvidt kors uden kløfter. Kjortelen blev båret uden på rustningen.
    På billeder bærer de en skyggeløs kalot af form som en pilleæske. I Jerusalem udendørs undertiden en hvid turban. Efter Ordenens ophold på Rhodos skiftes den røde kappe ud med en sort med hvidt kors.

    De oprindelige regler fra før, der var optaget en ridderklasse i ordenen, talte om en simpel og tarvelig dragt, fordi brødrene er de fattiges tjenere, og de fattige kommer nøgne til dem, og tjeneren skal ikke være prægtigere end herren.

    Johanitternes Klostre

    Hospitalerne i Danmark var hovedsageligt alderdomshjem og fattigherberger for lavadelen. En slags livrenteanstalter. Til en del af klostrene var der dog også knyttet rigtige hospitaler, især spedalskhedshospitaler.
    Der kendes ikke i Danmark nogen nonneorganisation, men der har formodentligt været kvindelige hjælpere til hospitalernes fødeafdelinger.

    Ordenen blev i Danmark grundlagt af Valdemar den Store og blev indviet til Treenigheden, Jomfru Maria og Johannes Døberen.
    Antvorskov
    Antvorskov Kloster, grundlagt 1164/1170, var dansk hovedkloster for det nordiske priorat, der af og til kaldes et bailliskap, baiulatus. Forstanderen kaldtes for klosterprior, mens den kirkelige leder kaldtes for kirkeprioren. Klosterprioren for Antvorskov Kloster rangerede så højt, at han sad i Rigsrådet og i senmiddelalderen en overgang, 1516 havde pavelig ret til at bære bispedragt.

    Klosteret havde særligt ry for sin spedalskhedspleje. Den først kendte klosterprior var Henrik af Hoenscheid, der var en af rigsrådene og stod kong Erik Klipping nær.

    Klosteret var et firfløjet anlæg med klosterkirken som den sydlige fløj. Det lå på toppen af den bakke, ved hvis fod ruinerne nu ses. Ruinerne er rester af en hospitalsfløj med toiletter og varmerum, der efter klostertiden blev smedje. Munkestenene, som anlægget er opført af, er blandt Danmarks ældste teglsten. Der er nu kun få ruinlevn tilbage. De kan ses fra motorvejen ved omkørslen omkring Slagelse, nord for vejen lige øst for frakørslen.

    Hans Tavsen var som ung klosterbror i Antvorskov, før han drog på studietur til Tyskland og blev reformeret. Om klosteret se P. H. Bernholm, Antvorskov, 1942.

    Klosteret blev efter reformationen først kronens ejendom, og kongen brugte bygningerne til ophold. Frederik II omdøber anlægget til Antvorskov Slot, og kongen dør her 4/4 1588. Fra Frederik IVs tid, 1717, bliver ejendommen ryttergods indtil 1774, hvor ryttergods-ordningen var nedlagt og slottet med tilliggende bortsælges ved auktion. Ejendommen blev til auktionen opdelt i syv parceller, og hovedparcellen med slottet blev købt af finansråd Koes, 1731-1804, der havde tjent sine penge ved lotterivirksomhed. Koes solgte slottet igen i 1794 til kammerherre M. von Dernath, der var gift med en datter af A. P. Bernstorff.

    Allerede 1799 solgtes slottet igen; denne gang til gehejmekonferensråd Constantin Brun, 1746-1836, gift med biskop Frederik Münters søster, forfatterinden Frederikke Münter. De beholdt kun ejendommen nogle få år, og slottet blev igen solgt i 1806, og familien Brun flyttede til København og ind i Moltkes Palæ i Bredgade med sommerbolig på Sophienholm ved Frederiksdal. Familien Brun har efterladt sig flere spor i København. Bl.a. kan deres gravskrifter ses ved Sankt Petrikirken, men hvad der fik større betydning er Constantin Bruns gave til byen efter englændernes bombardement. Han skænkede da i 1817 kirkeklokken fra Antvorskov Klosterkirke til Vor Frue Kirke under genopbygning, hvor den hænger endnu. Antvorskov Klosterkirke var allerede blevet nedrevet i 1774, men klokken må være blevet opbevaret på slottet, hvorfra Brun tog den med til København ved salget i 1806.

    Fra 1806 har slottet en række ejere: hofmarskal Hauch, slotsforvalter Voigt, generalkrigskommissær H. C. Astrup, hr. Salomonsen og major Jensen. Pietetsfølelse for de gamle bygninger var det småt med og omkring 1814-1816 nedrives hovedparten af bygningerne. Det skete alt sammen ved auktion og i småbidder, der så igen blev opdelt og auktioneret bort, så til sidst mursten, paneler, selv udtrukne søm blev solgt i småpartier. Man undså sig end ikke for at grave inde i fundamenterne og fremdrage kister, der blev slået ind, knoglerne smidt til side og kistebrædder med stof på splittet op og solgt som brædder. Den sidste beboelige del af slottet forsvandt inden 1840 efter en forvalter fra hovedparcellens avlsgård kort forinden var blevet viet i det sidst brugbare værelse.

    Under Antvorskov hørte klosteret Maschenholt på Rügen, der udviklede sig fra et commende til et kloster omkring 1453.

    Odense
    Grundlagt 1280, Domus hospitalis St. Johannis, under Erik Klipping. Oprindeligt var det kun et kommendatur, men senere blev det et kloster, Sankt Johannes Kloster, da brødrene får overdraget sognekirken på stedet omkring år 1300. Senere bliver kirken nedrevet og ombygget til den nuværende Sankt Hans Kirke. Kirken har tidligere også haft navnene Sankt Michaels Kirke og Sankt Johannes Kirke. Fra 1571 bliver det nu nedlagte kloster sammenlagt med stiftgodset og bygningerne bliver lensmandsbolig. Klosterkomplekset ombygges i 1575 under Frederik II til Odense Slot.

    Sankt Hans Kirke står – og benyttes – endnu; fra den oprindelige kirke menes døbefonten at stamme. Klosteret lå utraditionelt vest for kirketårnet med en overdækket passage fra kirketårn til midt for klosterets østfløj. Det oprindelige kloster var trefløjet uden en nordfløj. De tre fløje af Odense Slot er fra klosteret, og Sankt Hans Præstegårds underetage var klosterets sygehus, hvilket gør det til Danmarks eneste bevarede johanittersygehusbygning.

    I Odense trykkes Danmarks første bog, der handler om Johanniterridderne. Det var Guillelmi Caoursins Descriptio obsidionis urbis Rhodie per Johannem Snel in Ottonia impressa anno dñi 1482. [Bog nr. 1784/41].

    Nyborg
    Ejemdomsgrunden blev skænket ordenen i 1441. Kort efter blev der rejst en bygning. I dag kaldes bygningen for Korsbrødregården. Den var hovedbygning i et af commenderne under Antvorskov. Bygningen ligger lige ved siden af Vor Frue Kirke og er i dag kordegnekontor. Kun kælderen er middelalderlig. Den er hvælvet med fem søjler.

    Horsens
    Grundlagt omkring 1390 med navnet Præceptoria beatae Maria Virginis hospitalis St. Johannis Jerusalemitani. Grundlæggelsesdateringen hviler på skriftlige kilder, der omtaler en broder Berhard fra et kommendatur i Horsens. Klosteret lå øst for byen og uden for middelalderbyen, men efter 1480 fik klosteret lov til at flytte de kirkelige handlinger til Sankt Jakobs Kapel inden for byen, idet brødrene havde varetaget sognebørnenes kirkepleje. Efter reformationen overgik klostergodset i 1575 fra kronen til Holger Rosenkrantz fra Boller, og han omdannede klosteret til herregården Stjernholm. Horsens havde også spedalskhedshuse = Sankt Jørgenshus. Der er i dag ingen levn af klosterbygningerne, der lå, hvor nu Slotsgade, Havnealle og Stjernholmgade dækker grunden.

    Ribe
    Klosteret blev grundlagt på et ukendt tidspunkt før 1311, hvor det første gang omtales som Domus hospitalis St. Johannis Jerosolimitani. Kirken var indviet til Sankt Hans og i 1479 blev Sankt Clemens Kirke lagt ind under klosteret, der tæt før reformationen i 1523 også modtog spedalskhedsgården, Sankt Jørgensgården, i Ribe.

    Ved reformationen gav kronen det – under Frederik I – som len til Claus Sehested, og en nedrivning begyndte, men blev ikke gennemført, før hr. Sehested overtager det som ejendom fra kronen i 1547. Fra en gang i det 17. århundrede overgår ejerskabet til Hans Schack. Der er i dag intet tilbage af bygningerne. De lå, hvor nu bispegården ligger. Der er i denne gård en sidefløj opført af store munkesten, der muligvis stammer fra klosteret.

    Svenstrup ved Ringsted
    Svenstrup, kendt fra 1311 og nedlagt 1454, var et Commende, men aldrig et kloster. Der er ingen levn af bygninger.

    Nykøbing M
    Dueholm Kloster blev grundlagt ca. 1370 af biskop Svend Moltke i Børglum, der gav et landområde på halvøen Dueholm til ordenen. Det er også kendt under navnene Sankt Johannes Hus, Domus hospitalis ordinis St. Johannis Jerosolimitani. Klosteret lå ved Nykøbing M. og Sankt Clemenskirken, som ordenen samtidigt modtog, var indviet til Johannes Døberen og Maria Magdalena. Endvidere modtog de med gaven også Sankt Jørgenshuset for de spedalske og noget senere også byens Helligåndshospital.

    Efter reformationen og klosterets ophævelse blev det først i 1539 givet som len til Niels Lange fra herregården Kærgaard med forpligtelse til at tage sig af de resterende munke, der så sent som i 1558 var nogle tilbage af. Omkring 1600 forfaldt klosterbygningerne efterhånden og i løbet af 1600-tallet blev bygningskomplekset revet ned – på nær møllehuset, der benyttedes som herregårdsbolig til 1899, hvor gården udstykkes og avlsbygningerne nedrives. Det eksisterende hus har muligvis også på et tidspunkt været commendatorens, priorens, hus, men har siden 1909 været Morslands Museum.

    Viborg
    Længe før, der er vidnesbyrd om klosterets tilstedeværelse i byen, oplyser kilderne, at beboerne i sognet Sankt Ib gav deres kirke med dens præbender m.m. til Antvorskov Kloster. Det var i 1274 eller 1284. Det er først fra 1448, det kaldes for et kloster, Domus hospitalis St. Johannis Jerosolimitani. Årsagen er en stor gave, der skænkes til prior og brødre ved klostret.

    Klosterbygningerne lå ned mod Nørresø omkring Sankt Ibsgade. Det var et firefløjet anlæg med kirken som nordfløj. Efter reformationen blev der i 1578 givet kongelig ordre om kloster og kirkes nedrivning, og i dag er der ingen rester tilbage.

    Efter Hans Tausen fra Antvorskov var blevet sendt til Tyskland og kommet temmeligt reformeret hjem, så blev han forvist til Viborg, hvor han i stedet for at blive afrettet fik afsat sine reformtanker, først i Viborg, men senere også til kong Frederik I. I 1526 blev Hans Tausen udstødt af Johanitterordenen.

    Johanitternes Lære

    Ordenen anvender St. Augustins ordensregler, og der skal aflægges alle tre løfter om cølibat, fattigdom og lydighed.

    Johanitternes Ledelse

    Ordenen var oprindeligt opdelt i syv, ved ankomsten til Malta i ni og efter 1462 i otte nationer eller tunger / langue eller linquæ. De enkelte nationer var:
    Aragonien,
    Auvergne,
    Castillen,
    Portugal,
    England,
    Frankrig,
    Bayern,
    Provence og
    Italien.
    Efter den engelske reformation udgår den engelske langue.

    Danmark tilhører den tyske tunge. Hver nation er opdelt i priorater. Danmarks og Nordens priorat er beliggende i Antvorskov. Tungelederen kaldtes i Danmark for forstander, baillif eller konventualbailli.

    Ordenen ledes af ordensmesteren eller stormesteren, der også bærer titlen Kristi fattiges tjener og vogter af hospitalet i Jerusalem – eller – Jesu Christi fattiges tjener = The Grand Preceptor = Grand Commander of Jerusalem. Han er livstidsvalgt og støttes af et råd, generalkapitlet, som alle riddere oprindeligt var medlemmer af. Ordenens næstkommanderende kaldes for kansler. Både ordensmester og kansler er ansvarlige over for generalkapitlet, der senere blev begrænset til at bestå af visitatorerne og delegerede fra de enkelte nationer.

    En ejendom eller et kloster blev normalt ledet af en dertil udpeget ridder, der oprindeligt kaldtes en preceptor, men senere kaldtes en kommender, commender eller comthurier. Titlen afhang af husets størrelse. De sjælelige forhold blev på stedet ledet af en klosterforstander, der også kunne bære titlen kommendator, comendator eller comthur og i Danmark ofte bare prior eller baillier (baillif var ellers titlen på chefen for hver tunge).
    »Commento« er latin og betyder »jeg betror«. Der udsendes visitatorer.

    Ordenens medlemmer deles i fire klasser:
    Egentlige riddere = knights
    Sergenter = sergeants
    Præsteviede medlemmer = kapellaner = chaplains
    Tjenende brødre = serving brethern
    Donater er løsere tilknyttede medlemmer, confratres eller donati.
    Der fandtes også søstre og jordemødre tilknyttet hospitalerne.

    Malteserriddernes flag lignede til forveksling Dannebrog, men ikke helt, idet Maltaflaget har fire kvadratiske røde felter, hvor Dannebrog har kvadratiske inderfelter, men rektangulære yderfelter.

    Johanitternes Udbredelse

    Ordenen kom til Norden ved Valdemar den Stores hjælp i 1164. Der kom dog ingen riddere i Danmark, men klostrene var yndede af adelen, hvilket betød, at ordenen modtog store gaver og blev en rig orden. I Danmark arbejdede ordenen udelukkende med syge- og plejeopgaver, hvor især pleje af adelens medlemmer, som købte sig ind i ordenens pensionistboliger, var af stor betydning for økonomien.

    Ved middelalderens slutning anslås det, at der var 29 priorater og 656 kommender.

    Johanitterordenens historie

    Efterfølgende er en kort historie om ordenen. En mere fyldig findes i RIDDERORDENER.

    Første korstog begyndte i 1095, og Jerusalem blev erobret i 1099. I forbindelse med korstoget udstedte hospitalsforstander Gerhard = Gerardus en ny reformeret ordensregel, der i 1113 fik pavelig stadfæstelse under Paschalis II. Gerhard skiftede ordenens reglement ud, idet Benedikts regel erstattedes af Augustins regel. Samtidig skiftede man til an stærkere skytshelgen, idet John the Almoner blev erstattet af St John the Baptism.

    Gerhard efterfulgtes af Raimund af Puy – også kaldet Raymond af Provence – Han levede ca. 1118 til 1160. Han blev mester og gav ordenen en militarisk karakter med gejstlige riddere, der afgav munkeløfte samt løfte om kamp for troen, dvs. deltage i befrielsen af Det Hellige Land. Den første dokumentation om militær aktivitet er fra 1136. Disse reformer fik atter stadfæstelse i 1153 under pave Eugen III, mens en anden kilde siger 1154, og så må det være under Anastatius IV. Stadfæstelsen af nye vedtægter i 1181 eller 1182 efter revision af stormesteren Roger de Moulins støttede yderligere stormesteren Roger de Moulins.

    Under de usikre forhold i Palæstina oprettede ordenen rytterenheder, der kunne beskytte rejseruterne. Disse medlemmer kaldtes Johanniterridere eller De kæmpende Brødre. Disse medlemmer var den tredje gruppe i ordenen fra omkring 1200 ved siden af præsterne og lægbrødrene. Der var altså ingen korsriddere i ordenen, da Antvorskov blev grundlagt, og ridderne kom aldrig til Danmark.

    Krigstjenesten dokumenteredes første gang 1201-1204 under den portugisiske stormester Alfonso af Portugal. Hovedparten af ridderne kæmpede i Palæstina indtil 1187, hvor de muslimske landes styrker erobrede Jerusalem under Sultan Saladin, og hovedkvarteret flyttede til Ptolemais ved Akko / Acre på kysten nord for Israel. 1291 faldt de sidste kristne besiddelser i området, og ordenen flyttede til Limisso på Cypern = Limasol.

    I 1309 erobrede ordenen øen Rhodos og flyttede hovedkvarteret dertil. De blev nu kendt som Rhodiserriddere = Rhodosridderne. Deres arbejde havde nu skiftet karakter. Der var færre pilgrimme at forsvare og pleje, og en del af ordenens støtte – i form af ressourcer – var øremærket til forsvar af den kristne verden mod muslimerne. Ordenens tyngdepunktet blev da lagt på søkrigsførelse i Middelhavet for at stoppe den muslimske fremrykning mod vest. Samtidig blev stormesteren nu valgt blandt de »sekulære« riddere frem for fra klerkenes rækker.

    Ved Tempelherrernes nedlæggelse i 1312 får Johanitterne en del af midlerne fra den nedlagte orden. Nogle enkelte overlevende Tempelriddere blev også optaget. I 1487 bliver Johanitternes styrket ved fusion med Korherrerne af den Hellige Grav. De sidstnævnte korherrer var mere målrettet mod en sygeplejergerning end de krigeriske Johanitterbrødre.

    Da Rhodos i 1522 falder til tyrkerne under sultan Suleiman den Prægtige, må Johanitterne igen flytte eller flygte. De forlod Rhodos med 180 riddere og disses i alt 4.000 hjælpere og tog først til Kreta og derfra til Rom, men ingen var begejstrede for de arme riddere. De får da af den tysk-romerske kejser Karl V overladt øen Malta i 1530. Lejen for øen skulle være en eller to jagtfalke til kejseren om året, men samtidig skulle ordenen love at bekæmpe sørøvere og muslimer i Middelhavet.

    Her på Malta oprettede de deres egen stat og bekæmpede fra øen over store dele af Middelhavet de muslimske landes søfart og sørøveri. I 1565 forsøgte Suleiman at indtage øen, og dens fæstninger blev belejret. Fæstningen i Valetta, St. Elmo, faldt efter en måneds bombardement og kampe, og de overlevende riddere blev slået ihjel af tyrkerne. Efter endnu en god måneds tid var fortet i Birgu – på halvøen lige sydøst for Valetta – St. Angelo også ved at falde, men hjælp fra den sicilianske konge reddede dem i sidste øjeblik, og tyrkerne blev fordrevet.

    Efter godt et par hundrede år blev øen igen belejret og faldt i 1798 til Napoleons styrker.

    Ordenen bestod til Den franske Revolution, hvor den på Napoleons ordre i 1798 blev ophævet. Ordenen fortsatte som protestantisk orden i Brandenburg, og den katolske del blev også genoplivet i 1834 i Rom, og udpegning af stormester overgik til paven. Ordenen har dog kun fået begrænset betydning for hospitalsdrift og sygeplejeuddannelse, men i Tyskland kan man på ambulancer, redningsfartøjer og en del udannelsesinstitutioner inden for forsorg af forskellig art stadig se Malteserkorset. Malteserriddere bruges senere især om de katolske brødre, mens de senere opståede protestantiske brødre kaldes for Johannitere.

    Tempelherreordenen m.fl.

    Tempelherreordenen = The Knights Templar = The Military order of the Temple of Jerusalem, eksisterede sideløbende med Johanniterordenen fra 1118.

    Ordenen blev stiftet af Hugh de Payenes / Payens – fra Champagne – og Godfrey af Sanct-Omer fra Picardiet i 1117, men blev opløst af pave Clement V efter en arrangeret skandale i 1311. Da havde ordenen mistet en stor del af sine besiddelser ved Acres fald i 1291. Resterne blev optaget i Johanniterordenen. Ved ophævelsen fortsatte nogle enheder eller aflæggere som bl.a. Kristi Orden i Portugal og Montesaordenen i Spanien indtil det 14. århundrede. I det 12. århundrede grundlagdes i Portugal Avizordenen og i Castillen Calatravaordenen og i Leon Alcantraordenen.

    Lazarusordenen m.fl.
    Rene hospitalsordenen opstod også i fx St. Lazarusordenen i Jerusalem og Helligåndsordenen fra Montpellier samt Vor Frues Orden af Ranson = Mercedarianerne, der blev grundlagt i 1218 i Aragonien af St. Peter Nolasco. Også i Nordeuropa oprettedes ridder- og hospitalsordenen, således Schwertzbrüder-ordenen = Ensiferi = Swordbearer Order i Letland, grundlagt af biskop Albert i Riga i 1197; ordenen blev godkendt af pave Innocent III i 1202.

    Den Tyske Orden
    I 1198 blev endnu en ridderorden stiftet, nemlig Den Tyske Orden = The Teutonic Knights. Alle tre ordenen har samme skæbne med hensyn til flytning via Cypern, Rhodos til Malta. Når Tempelherrernes ejendom går til Johanniterne var det hovedsageligt for at disse kunne sørge for en slags pension til de tidligere Tempelherrer. Den tyske Ridderorden blev efter korstogstiden sat ind mod hedningerne i Østeuropa og fik deres hovedsæde på borgen Marienburg = polsk Malbrok ved Vistula, 50 km syd for Gdansk. En tilsvarende orden blev oprettet i Spanien og Portugal med navnet Santiagoordenen.

    Yderligere hospitals- og ridderordener
    De nævnte ordener er ikke de eneste hospitalsordener. Fra 1600-tallet og frem til midten af 1800-tallet var der mange ordener som Hospitalordenen af Loches i Frankrig, Hospitalsordenen af Sankt Thomas af Villanova fra 1660 m.fl. I Danmark har vi bl.a. Sankt Joseph-stiftelsen.

    I 1487 blev sygeplejeordenen »Korherrerne af den Hellige Grav« fra 1114 optaget i Johanitterordenen.

    Frimurerbevægelsen

    Frimureriet går tilbage til de middelalderlige gilder for især katedralbygmestrene, der ikke var bundet af byernes lavs-reglementer og derfor blev kaldt for frie murere. Ved slutningen af middelalderen blev der under den generelle nedgang i kirkebyggeriet åbnet for forskellige honorære medlemmer af frimurersammenslutningerne, og navnet fortsatte med at blive brugt af de selskaber, der i 1700-tallet blev dannet, og som i dag er fortsat i de nutidige frimurerselskaber.

    Selskaberne opererer ikke på samme måde i alle lande, og bevægelsen har været udsat for forskellige forbud fra både verdslig og kirkelig side fra dannelsen af det føsrste selskab – eller loge – som sammenslutningens afdeliger oftest kaldes. Tilslutningen til frimurerlogerne er særlig stor i England, USA og Nordvesteuropa. Katolske lande har oftere haft indvendinger over for logerne, og til tider har de været forbudt i disse lande.

    Frimurerbevægelsens første loge dannedes i London den 24/6 i 1717: Der er en del – til dels hemmeligholdte – ritualer knyttet til medlemmernes tjenesteudøvelse. En del af disse ritualer og skikke hidrører fra middelalderens ridderlighedsnormer og en del fra religiøse ordeners regler. Et af frimureriet krav til medlemmerne er troen på et højere væsen, en guddom i en eller anden form, der sammenholdt med den hemmeligholdte tjeneste ofte giver sig udslag i omtale af firmurernes tjeneste som okkult og mytisk. Sådanne fordomme har logerne forsøgt at nedtone ved i de seneste år til en vis grænse at forklare deres logeliv offentligt, men hverken ritualer eller deres interne liv er endnu åbenlys.

    Bevægelsen spredte sig fra England til Skotland, hvor et af bevægelsens politiske mål var at få de katolske Stuarter tilbage på tronen i England/Skotland, hvilket er bemærkelsesværdigt, nå den katolske kirkes modstand med frimureri erindres. I 1736 holdt en af de skotske leder, Michael Ramsay, en tale, hvori han postulerede, at frimurerne begyndte i Det Hellige Land under korstogene, hvilket gav dem rettighederne til benyttelse af og indsigt i de middelalderlige ritualer m.m.

    I 1750 reformerede en tysk adelsmand, Baron Karl von Hund, frimureriet efter devisen »tilbage til rødderne«, hvorved det okkulte, det mystiske og det magiske dengang fik en større indflydelse i logerne. Hvorvidt dette følelsesmæssige indhold stadig er fremherskende i frimureriet ligger uden for denne orientering at bedømme.

    I Danmark dannedes den første loge i 1743, og i 1855 reformeredes ritualerne efter et svenske system, som stadig følges. Der findes generelle oplysninger om frimureri i de fleste standardopslagsværker som Encyclopedia Britannica, Den Store Danske Encyklopædi samt Salmonsens Leksikon, hvor den fyldigste beskrivelse findes.

    Læs videre om ordenen i Vilhelm Lorenzen: De danske Johanniterklostres Bygningshistorie, 1927;
    J. Lindbæk og G. Stemann: De danske Helligaandsklostre, 1906.
    Om Antvorskov Kloster i P. H. Bernholm: Antvorskov, Schønberg, 1942.
    Se her om yderligere litteratur nævnt med kildenummer.

    http://www.jmarcussen.dk/historie/Religion/orden/johanitter.html

  • Her er den stormen, når båten til Haldis ble ødelagt. Jeg fikk skylda, fordi jeg sist hadde brukt båten. Men faren min burde vel ha tatt opp båten?

    dårlig halvstikk

    PS.

    Så jeg fikk skylda for at båten til Haldis, ble ødelagt i denne høststormen, som vel også ble kalt orkan, så jeg.

    Men, det å ta båten til Haldis på land, hver høst, det var jo faren min sin jobb.

    Burde ikke faren min ha tatt opp båten på land, innen 16. oktober?

    Eller roter jeg nå.

    Jeg synes ihvertfall at det var urettferdig, at jeg skulle få skylda, for den orkanen.

    Jeg fortøyde båten, på vanlig måte, mener jeg.

    Jeg kunne jo ikke vite, at det skulle komme en orkan.

    Jeg var jo bare 17 år jeg da.

    Faren min burde ha fulgt med på værvarslinga, mener jeg.

    Det var visst også en høststorm, i 1985, som gjorde mye skade i Horten osv., så jeg, i Aftenpostens tekstarkiv.

    Så det var vel ikke et ukjent fenomen, for faren min, dette med høststormer.

    Burde ikke faren min ha fulgt med på dette?

    Jeg hadde jo bodd flere år i Larvik, (hos mora mi), og hadde bare lært å kjøre båt, et par tidligere, så jeg var ikke så ekspert på det med båtlivet, dessverre.

    Men faren min hadde jo bodd på Berger hele livet, og hatt båt på fjorden, siden han var tenåring.

    Og hadde til og med bygget flere båter selv.

    Så han burde vel ha hatt vett til å ta båten på land, før orkanen/høststormen kom?

    Han skjønte vel det, at jeg ikke var verdensmester i halvstikk enda?

    Hvis jeg hadde vært en gammel sjøulk, så hadde jeg skjønt det, hvis jeg hadde fått kjeft for dårlig fortøyning.

    Men jeg var jo en gutt fra Larvik, og til å være en gutt fra Larvik, som ikke var noe spesielt sjøulk, så vil jeg si at jeg gjorde en grei, eller vanlig, fortøyning.

    Likevel så fikk jeg skylda for dette.

    Så det syntes jeg var litt urettferdig, må jeg innrømme.

    Men jeg var jo liksom litt som Askeladden, en kar som måtte bo for seg selv, i det ‘dårligste’ huset.

    Mens Humblen-familien, med faren og søstra mi, bodde i det fineste huset.

    Så jeg var vel en som lett ble til syndebukk da, må jeg si.

    Så den oppveksten der, var ikke helt best må jeg si.

    Så det syntes jeg var urettferdig, husker jeg.

    Hvis jeg hadde tenkt på at det kom en høststorm, så hadde jeg vel fortøyd båten bedre.

    Men, han faren til Øystein Andersen, Kai, og faren hans, eller noe, var der.

    For det var litt bølger, siste gangen jeg brukte båten.

    Så da fikk jeg ikke kjørt inn til brygga.

    Men måtte slå av motoren, og ta av meg olabuksa, og gå med tauet til båten, inn til brygga.

    (For det var vel et stykke ut i september det her, kanskje.

    Så jeg var kanskje litt seint ute på fjorden).

    Og da hang han Kai Andersen og en eldre kar, rundt meg, hele tida.

    Uten at de sa hvorfor de var der.

    (De ville vel kanskje ha det til at de var urolige da?).

    Og da gikk jeg der i bare underbuksa.

    Og da følte jeg meg ukomfertabel da.

    For det ble så dårlig plass på bygga liksom.

    For Kai Andersen og han eldre karen, de skulle liksom klenge rundt meg da.

    Så jeg ble litt sånn stressa og ukonsentrert.

    Der jeg gikk rundt i underbuksa, på brygga.

    Hvis ikke dem hadde vært der, så hadde jeg fått litt mer roen på meg.

    Og kunne tatt på meg buksa i fred og ro, og dobbeltsjekka knuten.

    Som jeg vel vanligvis gjorde.

    Men, de skulle liksom ikke gå derfra, før jeg gikk derfra.

    Så det ble sånn kjempedumt.

    Dem patroniserte meg da.

    Så det var egentlig Kai Andersen, som fortøyde den båten sist, sånn som det ble.

    For Haldis leide båtplass av han, for han, (som var adoptivfaren til tremenningen min), Øystein Andersen.

    Han eide brygga.

    Siden den hørte til huset dems, som lå nede ved Drammensfjorden.

    Så den fortøyinga, som jeg fikk kjeft for.

    Den skjedde under overoppsyn, vil jeg si, av bryggesjefen, Kai Andersen.

    (Ufrivillig fra min side, men likevel).

    Og han klagde ikke noe, på den fortøyinga.

    Han sa vel ikke et kvekk.

    Han forklarte ikke hvorfor dem var der heller.

    Kanskje det var for å se meg i underbuksa?

    For han har jeg sett, i det huset, med en ung neger, (som snakka engelsk), en gang.

    Så han Kai Andersen, liker nok unge gutter.

    Men jeg regna med dem var der, siden det hadde blåst opp litt.

    Men det var ikke den høststormen, men det var kanskje et forvarsel da, som kom noen uker før.

    Men da gikk jo ikke jeg ned dit igjen, for det var så flaut, at jeg måtte gå rundt i underbuksa, for å få fortøyd båten til Haldis.

    Fordi Kai Andersen, og en eldre kar, stod og så på.

    Så det var en ikke så artig opplevelse, husker jeg.

    Så det var vel det mest flaue, og nedverdigende, som skjedde, under min båtfører-karriære, vil jeg tippe på.

    Det var en flau og døv opplevelse, vil jeg si.

    Så jeg var ikke så fokusert og konsentrert.

    For det irriterte meg, at de to ‘gubbene’ var der.

    For jeg hadde fint klart meg aleine.

    Så da førte kanskje det til, at det halvstikket, (eller hva det heter), ikke ble så bra.

    For det var nesten utført under en storm.

    Eller ihvertfall kuling, eller noe sånt.

    Så da skjønner jeg det, at den båten sleit seg, under en storm, som var nesten som en orkan, (se bildene ovenfor), som kom noen uker seinere.

    Men det syntes jeg var leit, for jeg var glad i å kjøre med den båten.

    Det kan jo være at de bare tulla, og ødela båten, under stormen, og skyldte på meg?

    Hvem vet.

    At faren min er i noe ‘mafian’, mener jeg.

    Jeg ville ikke sett helt bort fra det.

    For jeg tok et vanlig halvstikk, vil jeg si.

    Ingen av de ‘gubbene’, hvorav en vel var ‘sjøulk’, klagde noe ihvertfall.

    Men men.

    Og seinere, så fikk jeg låne båten til Kai Andersen og dem.

    For tremenningen min, Øystein Andersen, han klarte ikke å kjøre båt.

    Men jeg fikk ikke låne båten når jeg ville.

    Men jeg fikk lov å kjøre, når Øystein var med.

    Så sommeren 1988, så kunne man se meg og Øystein, ute på Drammensfjorden, for å kjøpe burgere, på marinaen, nesten ved Holmsbu der.

    Og den båten hadde vindskjerm, og større motor, enn båten til Haldis.

    Men det gikk helt greit å kjøre den, syntes jeg.

    Det skjedde vel ikke noen uhell akkurat, da jeg kjørte den.

    Men men.

    Selv om nok de i klassen min, som hadde bodd på Berger, hele livet, de var nok flinkere og mer båtvant enn meg.

    Men jeg var ikke helt umulig selv heller.

    Selv om jeg ikke var av de værste ‘sjøulkene’ på Berger.

    Så jeg syntes det var litt urettferdig, at jeg fikk skylda for det at båten til Haldis ble ødelagt.

    Den skylda burde blitt delt på faren min og, (og muligens bryggeieren Kai Andersen, siden han blanda seg), mener jeg da.

    Da hadde det vel kanskje blitt litt mer rettferdig.

    Men men.

    Faren min er jo sånn, at han drikker for mye, (som Christian Grønli sa, på G-mail chat, her om dagen).

    Så da er det kanskje ikke så lett, å få det riktig alltid.

    Det er nok mulig.

    Og det var også veldig mange andre båter, som sleit seg, den høsten.

    En seilbåt vel, ble skylt opp på land, til like ved der skolebussen tok av, inn til Sande videregående, husker jeg.

    Så det var ikke bare båten til Haldis som ble ødelagt, i den stormen.

    Selv om det selvfølgelig var leit.

    Og burde ikke faren min ha tatt opp båten på land?

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg mener.

    Dette var jo den største stormen der, i manns minne.

    Jeg visste ikke at stormene der, kunne bli så kraftige.

    Jeg var jo bare 17 år.

    Og jeg tror ikke at faren min hadde sagt fra til meg om det.

    At om høsten, så kunne det noen ganger, kommer stormer med opp til orkan styrke.

    Det kan jeg ikke akkurat huske.

    Da burde jeg vel kanskje ha lært meg helstikk, og ikke bare halvstikk.

    Eller hva alle de knutene heter.

    Det er mulig.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 2.

    Her kan man se at det at båten til Haldis ble ødelagt, nok var faren min sin feil:

    Pkt 3. Forsikringen gjelder ved fritidsbåtbruk i sommersesongen regnet fra 1.april til 30. september og i opplag fra 1.oktober til 31.mars…ved forhøyet premie kan forsikringen gjelde hele året.

    http://baatplassen.no/i/index.php/topic/14488-naar-tar-dere-baaten-opp-paa-land/page__st__20__p__170625?s=21ff9408df1ada9d5d2f7f8ac6594c77#entry170625

    Siden faren min ikke hadde tatt opp båten, midt i oktober.

    For da er sommersesongen ferdig.

    Og faren min hadde jo sagt til meg, at jeg skulle bruke halvstikk.

    Men halvstikk er kanskje bra nok om sommeren.

    Men kanskje ikke om høsten?

    Kanskje det er mulig å finne ut mer om dette.

    Vi får se.

    PS 3.

    Det var kanskje dobbelt halvstikk, som det var snakk om?

    Det knutegreiene husker jeg dessverre ikke nå.

    Det er over 20 år siden vel, at jeg var ute på fjorden så.

    Men men.

    Kanskje jeg vinner arbeidssaken min mot Bertelsmann/Microsoft, og kan kjøpe meg en hytte ved fjorden, en gang?

    Da kan jeg heller ta kurs i knuter da, eller noe.

    Vi får se hva som skjer.

    Det hadde vært digg ihverfall.

    Å kjøre med båt på fjorden, (hvis det ikke er regatta, eller noe da).

    Det er nesten som meditasjon for sjelen det, vil jeg si.

    Så det savner jeg, noen ganger, når jeg tenker på det, må jeg innrømme.

    Og man kan også kjøre til en strand eller et svaberg, og ligge og sole seg og ta en øl eller spise mat.

    Eller kjøre til Holmsbu, og se på brygga, og kjøpe seg et rekesmørbrød eller karbonadesmørbrød, og kanskje en halvliter, i kafeteriaen på Holmsbu Bad.

    (Ihvertfall kunne man det for 25 år siden).

    Eller kjøpe seg en burger, på marinaen, (som tremenningen min Øystein syntes var artig).

    For han var fra Lørenskog.

    Og han var mer en burger-spiser, enn meg.

    Jeg var mer en pizza-spiser, på den tiden.

    Så det var liksom Øystein som bestemte mest over båt-kjøringa, enda jeg var to år eldre.

    Siden det var deres båt, og brygge.

    Og siden Øystein var fra Lørenskog, og kjente kjempemange folk der, og i Oslo og i Drammen osv.

    Så vi var nesten som to likeverdige kamerater, enda jeg var et par år eldre enn Øystein.

    Siden Øystein kjente så mange folk og alltid hadde mye penger osv., som han fikk fra faren sin da.

    Jeg kjente Øystein gjennom min kamerat Kjetil Holshagen, som er et år eldre enn Øystein, og et år yngre enn meg.

    Og som jeg ble kamerat med, da min klassekamerat, Tom Ivar Myrberg, introduserte meg for han, som var deres nye nabo, fra Drammen og Konnerud, var det vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Ihvertfall så har jeg savna fjordlivet, en gang i blant, opp gjennom årene i Oslo også.

    Man kan også prøve å fiske, og kjøpe agnsild, på Holmsbu, for eksempel.

    Så det er trivelig med båtlivet, vil jeg si.

    En gang tenkte jeg på å kjøpe hytte på Krok.

    Når jeg fikk litt penger.

    Krok er like ved Sand og Bergeråsen.

    Og da spurte jeg søstra mi, og broren min Axel, om de var klare for å spleise på en sånn hytte.

    For hytter er ganske billige på Krok.

    Det kan kanskje ha noe med, at noen ganger, så blir alle rutene, på bilene til hytte-eierne der, smadret.

    Av noen folk som jeg ikke er sikker på hvem var.

    Men noen jenter fra Drammen, som gikk i klassen til Eva Olsen fra Svelvik, da hu var russ, husker jeg, for jeg dro på Danmarks-tur med de, med Stena Saga, da jeg møtte hu fra Svelvik og typen hennes, på Oslo City, våren 1990 vel.

    De stod ved de knuste bilene da, husker jeg, de jentene fra Drammen.

    Som lot meg sove på gulvet i lugaren dems, for jeg sneik meg med danskebåten, for moro skyld.

    For det var artig å treffe noen folk som jeg kjente igjen, syntes jeg, da jeg møtte de fra Svelvik osv., i Oslo.

    Men men.

    Søstra mi og halvbroren min, de svarte ikke noe klart på det her, (da de var på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, en gang).

    Om de hadde lyst til å bli med å spleise på hytte på Krok, etterhvert.

    Så hva de tenkte da, det veit jeg ikke.

    Men det er det kanskje like greit å ikke vite.

    Det er mulig.

    En gang, som jeg var med å besøkte grandonkelene mine på Holmsbu, eller var med en båt Runar hadde kanskje, til marinaen, på Holmsbu.

    Så hadde Ole Paus, konsert i Holmsbu, på marinaen vel.

    På slutten av 80-tallet eller begynnelsen av 90-tallet vel.

    Og da ville Runar dra tilbake med båt, til marinaen, sammen med faren min, og se på Ole Paus, seinere den kvelden.

    En fredag i sommerferien, var det vel.

    Så Runar var kanskje i Johanitterordenen, han også?

    For Paus-familien, de var en av, adelig i Johanitterordenen, mener jeg.

    Jeg skal se om jeg finner mer om dette.

    Så kanskje dette var Runars måte å gjøre narr av meg på.

    For den ordenen den er nok ganske mektig, hvis jeg skulle gjette.

    Så de liker kanskje å tulle med meg, siden jeg er i slekta etter Cort Adeler, (og muligens Noah).

    Vi får se om jeg klarer å finne mer om det.

    Vi får se.

    PS 4.

    Her er mer om dette:

    Paus (de Paus) – norsk slekt, et medlem ble opphøyet i grevelig stand av paven, har hvertfall historisk pretendert norsk uradelskap, blant annet av nevnte greve (se I)

    http://no.wikipedia.org/wiki/Norske_adelsslekter

    PS 5.

    Så jeg tenker nå sånn.

    At grunnen til at Haldis kom inn i min fars liv.

    Kan ha vært for at hun var i Johanitterordenen.

    Og at de ville tulle med meg.

    Siden jeg er adelig, (baron), etter Cort Adeler.

    I Norge, siden de var i Danmark, da adelen ble avskaffet i Norge.

    Samtidig er de en norsk adelsslekt, siden de var fra Brevik, og ble adelige, da Danmark og Norge var et rike.

    Så hvis jeg blir baron.

    Så får jeg Johanitterordenens Paus, som ble adlet av paven, til å muligens se dum ut da.

    Så vil kanskje Johanitterordenen forhindre dette.

    Pga. noe æresgreier.

    Siden Paus og norske myndigheter, vel delvis kranglet om Paus var en norsk adelig, eller ikke.

    (Eller kanskje fordi at Johanitterordenen skryter av, at den siste norske adelige, var greve hos dem.

    Noe sånt?).

    Her har vi et motiv, fra Johanitterordenen, for å tulle med meg, (synes jeg det kan virke som).

    Så sånn er nok antagelig dette, tenker jeg nå.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Det kan virke som at ihvertfall en av min farfar, Øivind Olsen, sine brødre, Gunnar Bergstø, mer eller mindre ble adoptert, av ‘sommermalere’ fra Oslo

    adoptert av sommermalere

    PS.

    Her kan man se at jeg arvet Gunnar Bergstø, og hans bror, Otto Rene Bergstø, i 2006, (fordi min far ikke ville ha arven etter sine grandonkler, eller ‘grandonkler’):

    ikke arv holmsbu

    PS 2.

    Jeg sendte begjæring om offentlig skifte, i boene etter Otto Rene og Gunnar Bergstø:







    Gmail – Offentlig skifte i boene etter Otto Rene Bergstø og Gunnar Bergstø







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Offentlig skifte i boene etter Otto Rene Bergstø og Gunnar Bergstø





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Sun, Jun 13, 2010 at 7:43 PM





    To:

    drammen.tingrett@domstol.no



    Hei,

    jeg har kuttet ut min far, for han drev med telefonterror mot meg, for et drøyt år siden, (som jeg har anmeldt til Politiet i Drammen).
    (Og også omsorgssvikt, i barndommen).

    Men før jeg kuttet han ut, så sa han at mine grandonkler i Holmsbu, Otto og Gunnar Bergstø, og Idar Sandersen, hadde masse malerier etter Kittelsen.
    Så det huset deres, (som min far frasa i arv, av en eller annen grunn, han likte kanskje ikke at disse brødrene ble 'adopert' av kunstner-kolonien fra Oslo, som unge. Og jeg lurer på om min far egentlig er sønn av fabrikkeier Jebsen, på Berger, for min farmor jobbet for han under krigen, som tjenestepike, og Jebsen bestilte dram fra Drammen på rasjoneringskortet, til farmora mi, fortalte hu meg, på 80-tallet, og min far ble født i 1944, var det vel).

    Men disse maleriene til Kittelsen, har vel ikke blitt ordentlig oppgitt.
    Og, faren min sa at det huset var verdt mange millioner, for det har så bra utsikt til Drammensfjorden, og jeg tror det har brygge og kanskje strandlinje og.

    Her kan man se at jeg er arving:
    ikke arv holmsbu
    Så da ønker jeg offentlig skifte, for jeg tror det har vært noe lureri her.

    (Siden maleriene av Kittelsen ikke nevnes av advokaten, i brevet, fra 2006, som man kan se litt av ovenfor.
    På forhånd takk for hjelp med dette!
    Mvh.

    Erik Ribsskog






  • Her er han fabrikkeier Jebsen, som min farmor og farfar jobbet for, på Berger

    fabrikkeier berger

    fabrikkeier 2

    PS.

    Også skjedde jo det, under krigen.

    At en sånn ‘Jebsen-høvding’.

    (Antagelig sønnen til han på bildet ovenfor).

    Bestilte dram fra polet i Drammen, på rasjoneringskortet, til farmora mi.

    Så endte det med at farmora mi, Ågot Mogan Olsen, tok med seg flaska ned til ‘n Ola.

    Og drakk opp flaska da.

    Og faren min og Håkon, har mørkt hår, og Runar, den yngste broren, har lyst hår.

    Kanskje faren min og Håkon, (som ble født under krigen, eller like etter), er sønnene til Jebsen?

    For dem har liksom sånne ‘firkanta’ huer, som Jebsen hadde.

    Også kanskje farfaren min, er faren til Runar.

    Ikke godt å si gitt.

    Men man kan vel lure ihvertfall.

    Det var vel en grunn til at farmora mi fortalte meg den historia om spritflaska, fra polet i Drammen, under krigen.

    Hvem vet.

    Vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Så han på bildet er nok oldefaren min da.

    F*en alts.

    Men men.

    Så det er mye rart, det er helt sikkert.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Min grandonkel, Øyvin Ribsskog, har visst spilt sjakk med Trotskij

    sjakk 1

    sjakk 2

    PS.

    Man kan se at han grandonkelen min, han hadde skrevet noe om finner osv.

    Og jeg husker fra like etter at jeg flyttet til faren min.

    At han snakka litt sånn truende, (til min farmor, mens jeg var der), om ikke min farmor hadde noe slekt fra Finnskogene osv.

    At den og den var Finnskogen.

    Så kanskje det er finnene som tuller?

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • En kunde på Rimi Nylænde, (hvor jeg jobbet som butikksjef), stoppet ransbølgen i Oslo, i 1999

    en kunde på rimi nylænde

    PS.

    Spørsmålet er hvorfor han kunden ikke kom i avisa.

    Og hvorfor ikke Rimi Nylænde fikk et lite bilde engang.

    Det er kanskje litt merkelig.

    Jeg tror ikke at han kunden fikk noe premie heller, og jeg vet ikke om politiet engang kontaktet han.

    Kunden kontaktet meg, og sa at han hadde fått skrevet ned bilnummeret, på ransbilen.

    Så, noen minutter senere, så dukket det opp noen høye herrer, (eller en mann og en dame, i 50-60 årene vel), fra Oslo-politiet.

    (Det var litt kaos i butikken, siden det nettopp hadde vært ran).

    Jeg ba da politi-etterforskeren, (som var i sivil), å prate med den kunden, som nettopp hadde fortalt meg, at han fikk skrevet ned bilnummeret.

    (For han kunden kunne kanskje være litt sånn at han ikke likte meg så bra, siden jeg ikke var fra Lambertseter, eller Oslo, egentlig.

    Men jeg tenkte at han kunden nok ville gi bilnummeret til politiet.

    Siden jeg regna med at begge de var fra Oslo.

    Og at han kunden nok syntes det var gjevere, å få prate med en politietterforsker, enn med meg, som bare var en litt kjedelig butikksjef).

    Men politi-etterforskeren, reagerte, så jeg, på at han måtte snakke med kunden, som så litt ‘harry’ ut.

    (For han politietterforskeren var vel litt snobbete da, virka det som for meg).

    Kunden var vel i 60-70 åra, tror jeg.

    Men politietterforskeren, fant etterhvert raneren, og ransbølgen ble stoppet.

    Men han ‘harry’ kunden fra Lambertseter, han fikk vel ikke engang navnet i avisa, tror jeg.

    Og jeg lurer på om han politietterforskeren, tok æren for dette, og derfor tuller med meg.

    For jeg vet hvordan det egentlig var.

    Jeg leste et sted, at han etterforskeren, sa at han satt i timesvis, for å pusle sammen bilnummeret.

    Men kanskje det bilnummeret til han kunden, egentlig var riktig skrevet.

    Men så ville han høye politietterforskeren gjerne ha hele æren selv da.

    Og derfor tuller Politiet i Oslo, med meg, siden jeg vet hvordan det egentlig hang sammen.

    Er det dette som foregår?

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    mer om ransbølgen i oslo

    PS 3.

    I artikkelen over, så står det forresten presentert sånn, som at Rimi Nylænde kun hadde et ran.

    Men, jeg husker det sånn, som at det var to ran på Rimi Nylænde den høsten.

    Og et ran, på Rimi Langbølgen.

    Så Aftenposten har rota, mener jeg.

    PS 4.

    Han regionsjefen, Jon Bekkevoll, sendte meg også denne artikkelen i posten, mener jeg å huske, noen måneder seinere.

    Og da visste ikke jeg, at ranene var oppklarte.

    For jeg hadde ikke sett det i avisa.

    Og ingen hadde sagt fra til meg om det.

    Så sånn var det.

    Men det var ganske ofte ran der.

    Det var vel også et ran i år 2000.

    Og også et ransforsøk, i den perioden der, som jeg oppdaget, husker jeg.

    Så det ble veldig mye, med tre ran og et ransforsøk.

    Fordi etter det første ranet, på Rimi Langbølgen, så ringte han Thomas Kvehaugen meg, som var butikksjef der.

    Og klagde på at personalet ble skremt, og sånn, av det ranet.

    Så ble det like etter, 2-3 ran, på Rimi Nylænde.

    Så jeg begynte jo å sitte i kassa, på seinvaktene på lørdager osv.

    For å roe ned bemanningen.

    Så jeg jobba seks dager i uka, i den perioden der, som det var så mange ran.

    Aftenposten, presenterer det, sånn at man nesten synes synd, på han som var raneren.

    For han hadde gjeld osv.

    Men for oss i butikkene, som ble rana, så var dette her et helvete, som gjorde jobben vår mye mer slitsom.

    Sånn var det ihvertfall for meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ranene ble etterhvert nesten en del av hverdagen, i den jobben jeg hadde der, som butikksjef på Rimi Nylænde.

    Det var ranskurs og sånn hele tiden og.

    Vi butikksjefene ble opplært til å se på alle kundene som var i butikken.

    Å la kundene legge merke til, at vi observerte de.

    Så den vanen la jeg til meg da.

    Siden jeg ville at ranene skulle slutte, for jeg var redd for at medarbeiderne der, kom til å slutte, pga. alle ranene.

    Så det var en tung tid for meg.

    Og moren min døde også i denne perioden.

    Og farmoren min døde vel også i denne perioden.

    Så jeg tenkte nesten nå, at hele den ransbølgen må ha vært noe mafia-angrep på meg.

    Med Kristian Kvehaugen, (min sjef i den forrige jobben, som assistent på Rimi Bjørndal, som kanskje ikke likte det, at jeg ikke ville være ‘slaven’ hans lengre, men heller bli butikksjef selv).

    Og min far, som kanskje kan ha hatt en finger med i spillet.

    Han ville nok ikke at jeg skulle bli butikksjef osv.

    For han kontaktet butikksjefen, da jeg jobbet som assistent, på Rimi Nylænde, noen år før.

    Elisabeth Falkenberg, het hun.

    (Og Magne Winnem sa en gang, at hun var i ‘mafian’).

    Faren min kontaktet Falkenberg, over hodet på meg.

    Og Falkenberg ga meg en brosjyre, som faren min hadde sendt eller levert.

    Om flyvelederutdanning i Sveits, eller noe.

    Men det var ikke noe jeg ønsket å jobbe som.

    For jeg var så flink til å spille dataspill, mente faren min, så han mente at jeg burde jobbe som flyveleder.

    Sa Falkenberg.

    Men det var ikke noe som fristet meg.

    Sitte der hele dagen, foran en skjerm.

    Og hvis man gjorde en feil, så døde 500 mennesker.

    Nei, det syntes jeg ikke var noe fristende å jobbe med, dessverre.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den her ‘mafian’ var nok bak hele det greiene her.

    Hvem nå de egentlig er.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    PS 5.

    Og det at Rimi, (på ranskurs for butikksjefer), fikk meg til å legge meg til den vanen, å observere alle kundene i butikken, og la de merke at de ble observert.

    Det tror jeg fikk meg inn i problemer, på Rimi Langhus.

    For jeg mener at jeg overhørte der, at Sølvi Berget og Kjetil Furuset, prata om meg, bak ryggen min, men sånn at jeg hørte det.

    At jeg så på damer og jenter, i butikken.

    Men det var altså noe Rimi hadde lært meg til, på et ranskurs, et par år før, at man skulle se på alle kundene i butikken.

    Så da så jeg på alle kundene i butikken, som en vane, uansett om det var menn eller damer, eller hva de var.

    Men det kan jo være at jeg reagerte mer på damene da.

    Hvis de gikk sånn lettkledde, som damene og tenåringsjentene ofte gjorde ute på Langhus.

    De gikk mer lettkledde der, enn damene inne i Oslo gjorde, hadde jeg inntrykk av.

    Men jeg var opplært til å se på alle kundene i butikken.

    Så kanskje noen trodde jeg var pervers, siden jeg så på alle damene, når de gikk forbi meg, når jeg stod og satt opp varer i hyllene osv.

    Men det var altså noe jeg hadde lært på Rimi ranskurs for butikksjefer, et par år før, etter den ransbølgen i Oslo, i 1999.

    For hvis folk merket at de ble sett på inne i butikken, så var det sånn, at de ofte avbrøt ransforsøket osv., lærte vi.

    Og kundene stjal også mindre da, var det vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

  • ‘Skap-lesba’ var hu som kryna meg, tror jeg nå

    søstra til lille oddis

    PS.

    Nå har jeg tenkt fælt her.

    Og nå tror jeg at det er sånn, at hu på Facebook-bildet der, var hu som krynte meg, da jeg akte og leika, etter skolen, på vei hjem fra Berger skole.

    Så gikk jeg innom Bergeråsen da, (før jeg gikk bort på Sand).

    For han Geir Arne på Sand, han hadde en hel gjeng med folk, og han var uvennen min da.

    Så sånn var det.

    Og da så jeg nok hu på bildet der, at hu akte, ved Gamlehjemmet der, og ned mot Teskjekjærringa.

    Så syntes jeg det var litt kjedelig, å gå hele den veien bort til Sand.

    Så da akte jeg og da.

    (Dette var vel før faren min møtte Haldis).

    Og da, etter at jeg hadde akt en stund.

    (Jeg bodde jo i Hellinga, like ved den akebakken, som vel må sies å starte i Hellinga).

    Men men.

    Så kasta plutselig hu på bildet seg over meg, (når jeg hadde blitt litt sliten), og krynte meg.

    Så hu er livsfarlig, hu på bildet der.

    Og når jeg så henne seinere, så stod jeg alltid bare å holdt øya på henne, mens hu gikk forbi.

    Og sa ikke noe i det hele tatt.

    Så hu var liksom en av fiendene mine, på Bergeråsen.

    Så sånn var det.

    Og da, når jeg kom bort til Ågot, (farmora mi), på Sand.

    Da analyserte hu hvordan jeg så ut.

    Og klagde på meg, til faren min.

    Antagelig fordi at hu lesba hadde fått meg til å se litt mer våken ut.

    Hu var jo ei jente, tross alt.

    Men når jeg bodde hos mora mi, ihvertfall på Halsen, så hendte det at vi leika kryning og sånn da og.

    Og mora mi klagde aldri da, hvis jeg og søstra mi hadde leika.

    Jeg var kanskje litt gammel for å ake, og ihvertfall for å bli kryna, når jeg var ni år.

    Men vi fikk jo ake-kjelker av Haldis, vinteren etter.

    Da jeg var ti år vel.

    Så unger vokste ikke opp så fort, på den her tida.

    Det var vel enten på slutten av 1979, eller på begynnelsen av 1980, at den her kryninga av meg, fra hu lesbe-søstra til Lille-Oddis skjedde.

    Men jeg synes den reaksjonen til Ågot var litt rar.

    Kanskje hu var pedofil, og ikke likte det, hvis jeg så for våken og maskulin ut?

    Hva vet jeg.

    Jeg ga ihverfall faen i den kryninga, for jeg var vant til å bli krynt så mye, da jeg bodde på Østre Halsen, da jeg var sånn 5-6 år, osv.

    Men jeg glemte aldri hvilken jente det var, som gjorde det.

    (Hu på bildet, som ser mer stelt ut der da, enn hu så ut, på rundt slutten av 70-tallet, på Bergeråsen.

    Da hadde hu en enklere stil vel.

    Med håret rett ned osv., og uten å ha gele i det f.eks.).

    Hu tenkte jeg på som rimelig farlig, etter det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Christian Grønli kontaktet meg igjen på G-mail sin chat







    Gmail – Chat with christian gronli







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Chat with christian gronli





    christian gronli

    <christian.gronli@gmail.com>





    Mon, Jun 7, 2010 at 9:11 PM





    To:

    eribsskog@gmail.com



    8:46 PM christian: hei erik
    hvordan går det?
    jeg er i norge nå
    8:47 PM kl er snart 22.00 og her er det fremdeles lyst
    me: jeg har ikke funnet ut hva han stefaren din het
    har du hørt fra hun annika?
    8:48 PM christian: nei
    men det er det samme erik
    takk for hjelpen
    me: det er det samme nå plutselig
    okey
    christian: jo
    me: den er grei
    christian: jeg blr kanskje litt ivrig der og da
    me: men da har vel ikke vi mer vi skulle ha prata om da, har vi vel det?
    8:49 PM christian: men nå vet jeg ikke om jeg har lyst å møte fyren
    me: okey np
    christian: hvorfor det?
    me: vi kjente jo hverandre bare et år da vi var guttunger
    jeg sa jo det, at jeg likte ikke de kameratene dine
    paul osv
    christian: hva har han med at vi prater sammen?
    vi er voksene nå da
    8:50 PM me: nei, men du skjønner vel at jeg er litt skeptisk til deg?
    ja vi er voksne nå
    christian: hva har de kameratene med meg å gjøre nå?
    me: jeg ble litt ivrig og kontakta deg
    for noen år siden
    christian: nei, skjønner ikke det
    me: men da visste jeg ikke at du var sånn, at du hadde et rødt og et grønt øye osv
    på facebook
    du er så spesiell vet du christian
    christian: det er photoshop
    me: ja, men likevel
    christian: jeg har da ikke øyene slik
    me: bare å ha et sånt bilde som profilbilde på facebook liksom
    8:51 PM nei, men du er litt spesiell vet du
    når du har sånt bilde
    christian: bør jeg ta det som noe godt eller dårlig?
    jeg mener at du er spesiell
    me: nei, det bør du ta som en forklaring
    på hvorfor jeg sitter her og er skeptisk
    christian: forklaring på hva da?
    8:52 PM me: du har jo bodd et helt liv nesten i utlandet
    christian: jeg er spessiell og du blir skeptisk av det?
    me: jeg kjente deg, da vi var 9-10 år
    det var 30 år siden
    christian: and?
    me: mora di døde i februar 1981
    christian: ja
    me: og du og broren din flytta til mexico
    christian: og?
    me: det er 29 og et halvt år siden
    8:53 PM christian: faren min bodde der
    nei
    me: nei da kjenner vi hverandre ikke så bra da vet du
    christian: vi møttes i oslo en gang
    jeg måp si at det var morsomt
    me: vi veit ikke hvordan den andre er
    jeg kan ikke vite om du er kriminell eller ikke
    christian: er ikke det men oppdager etterhvert?
    me: jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe som kalles 'mafian' i oslo
    du har bodd i oslo, har jeg skjønt
    8:54 PM christian: jo
    me: men jeg må være ekstra skeptisk nå vet du christian
    christian: i 6 år
    jasså?
    me: siden jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe som kalles 'mafian'
    dette er ikke riktig tid for meg christian
    christian: hva har det med meg å gjøre?
    me: det må bli etter at jeg har fått rettighetene mine av politiet
    nei, dette har med politiet å gjøre
    jeg har problemer med politiet
    christian: skjønner
    me: som jeg må få ordna opp i
    8:55 PM christian: men da burde du være her med en advokat
    me: ellers så hadde jeg tatt en bytur, hvis jeg hadde vært i norge
    sånn som sist
    christian: eller?
    me: jeg har prøvd å fått tak i advokat
    christian: ok
    me: jeg driver fortsatt på med det
    christian: hva skjedde?
    me: så vi får ta en pause til etter at jeg har fått rettighetene mine fra politiet, synes jeg
    hvis det er i orden for deg
    okey?
    christian: tror ikke advokatene på deg?
    me: det er lang historie
    8:56 PM christian: som du vil
    me: for lang til å ta hele leksa om nå
    åkey, den er grei
    christian: du vet hvordan du finner meg hvis du trenger noen å snakke med
    me: ja, det veit jeg
    det har jeg jo klart å finne tidligere så
    christian: jeg vet
    8:57 PM me: åkey, takk for at du viser forståelse for hvordan min situasjon er
    christian: tror du er flink å spore folk
    me: du får ha lykke til i mellomtiden da christian
    jo, jeg sitter kanskje for mye foran pc-en
    christian: dessuten har du en sinnsyk bra hukommelse
    me: ja, det er derfor jeg skriver så mye på bloggen
    jeg vet ikke hvem jeg har arva den fra
    men men
    christian: kanskje moren din?
    me: ja, muligens, jeg flytta jo fra henne da jeg var ni år
    8:58 PM christian: kanskje faren din før hn begynte å drikke for mye?
    me: så jeg husker jo ikke henne bedre enn du husker mora di, f.eks.
    ja, det er mulig
    han flytta jo ned til haldis han, da jeg var ni og et halvt
    christian: litt av begge er vel det mest logiske
    me: så jeg husker jo sikkert ikke han bedre enn du husker han willy
    stefaren din
    eller hva du kalte han
    jepp
    den er grei, da får du ha lykke til i oslo da
    8:59 PM jeg er fortsatt i england jeg
    christian: morderen til moren min?
    det er jo det han er
    me: ja, det veit jeg ikke, hva som skjedde
    han kom på døra vår
    christian: han drepte morra mi
    me: og så rar ut i trynet
    christian: det er defor jeg vil ha noen ord med han
    me: hvordan veit du det da
    ja, det skjønner jeg jo egentlig
    9:00 PM ja, jeg kan prøve mer å få tak i navnet hans
    christian: det var mystiske omstendigheter rundt det hele
    me: jeg sendte en e-post til han per furuheim
    christian: det var et glassbord som var knust
    me: vi får se om han svarer
    christian: og han mente han ikke hadde hørt noe
    en voksen mann
    litt skeptisk
    me: ja, han sa bare at tove var død
    ja det er mulig
    det rimer kanskje dårlig med hjerneblødning
    jeg skal ha det i bakhue
    9:01 PM christian: at de hadde en fight
    han dytta morra mi
    hun lanna på borde som le knust
    og dette forrosaket en hjerneblødning
    me: han willy, han var yngre enn mora di, var han ikke det?
    christian: det er det jeg tror
    me: ja, det kan det jo ha vært
    christian: jeg husker ikke det, men han var en drittsekk
    me: det var faren min som sa det med hjerneblødning
    christian: det husker jeg
    de krangla masse
    9:02 PM me: men dem kan jo ha vært korrupte, kripos
    åkey
    hvor lenge var de sammen da
    christian: men nok om det
    politiet fant jo ikke noe ut av det
    me: bodde willy der da han furuheim-gutten døde
    nei, det er mulig
    christian: tror ikke det
    me: åkey
    9:03 PM christian: det med thor var en ulykke
    me: men han willy var fra drammen, var han ikke det?
    christian: kanskje det
    me: ja, han fikk snøhula over seg, da du og petter spiste middag
    christian: jeg vet ikke hvor han kom fra
    me: var det ikke sånn da
    christian: plutselig var han der
    me: åkey
    christian: men det kan være
    me: hvordan kjente mora di faren min da
    christian: muttern jobba jo på drammens is
    9:04 PM me: ja, stemmer det
    christian: i dont know
    me: det huska jeg ikke
    åkey
    christian: på en bar eller noe
    kanskje
    me: traff hu faren min på en bar?
    bodde han faren din også på Bergeråsen?
    christian: han willy
    ikke faren din
    me: ok willy ja
    nei, men dere kjente faren min også og haldis
    9:05 PM var det gjennom willy eller
    christian: på bergeråsen
    det var jo ikke store plassen
    me: eller dere kjente jo alle der mer eller mindre
    christian: haldis var jo beste vennina til morra mi
    me: ja, begge de jobba jo i drammen
    christian: aha?
    me: ja haldis jobba jo på cc
    christian: visste ikke at haldis jobba
    9:06 PM aha
    ok
    me: hu jobba på cc elektro, het det vel
    christian: du sier noe der
    me: og seinere på hennes og mauritz
    i drammen
    nei, cubus var det
    og seinere starta hu vannsengbutikk, sammen med faren min
    på strømsø
    christian: husker den senga
    hehehe
    me: på det store rommet mitt?
    christian: men erik
    jepp
    9:07 PM me: det var da jeg bodde i leirfaret det
    du måtte ta til takke med den vanlige senga mi, på det første rommet mitt
    christian: jeg skal legge meg… har noen møter i morra
    skal tilig opp
    har nesten ikke sovet i det hele tatt
    så jeg er ganske trøtt
    9:08 PM som sagt
    me: ja, jeg synes det er litt spesielt at du skal styre så mye i samtalene
    christian: er det noe du trenger så send meg en mail eller noe
    me: det er liksom bare på dine premisser
    christian: hææææ?
    me: nei, glem det da
    du har jo bodd i utlandet i mange år vet du
    christian: jeg tror jeg lytter på deg jeg
    me: så du skjønner ikke det du
    christian: hrhr
    9:09 PM hehehe
    greit erik
    me: åkey, du får ha lykke til på møtene da
    hva du nå skal drive med
    hei og hopp!
    christian: du med mafia og politi sakene dine
    me: ok, hejdå
    9:10 PM christian: håper at du kommer tilbake til jorda en gang
    for du er jo en kul type
    men god humor
    og inteligent
    me: ja vi får håpe det da vet du
    christian: synd det som skjer med deg
    me: ja det er jeg enig i
    9:11 PM vi får håpe at politiet får ut fingeren
    christian: håper at du får fiksa de en dag
    me: som det heter
    christian: ja
    det får vi håpe på
    take care
    god natt
    me: du får ha lykke til i jakten på din mors morder
    hadetbra
    christian: ha det