PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer NHI:
PS 3.
Det gikk jo skeis, det første året mitt, i Oslo.
For studielånet strakk ikke til.
Jeg hadde en ganske dyr hybelleilighet, jeg betalte 2.500 i måneden.
Og man ser at andre, de satte opp budsjett osv., og fant ut at de kunne betale 1.700 pr. måned.
Og det var snakk om ikke-røykere.
(Det var fordi at NHI var en privat høyskole, og derfor måtte vi betale skolepenger.
Men Lånekassa dekka ikke skolepengene fullt ut.
Så NHI-studenter hadde dårligere råd, enn f.eks. Blindern-studenter).
Men jeg jobba hele sommeren 1989, på CC Storkjøp, heltid.
Og jeg hadde ikke leiligheten min, på Bergeråsen, for den hadde faren min solgt, (i, eller rett etter, russetida vel).
Og jeg fikk ikke roen på meg, i huset til Ågot.
For hu var gammel, og fulgte med på alt da.
Og faren min, han tok over, når det gjaldt søkingen min, etter hybel.
Eller, rettere sagt, Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star og Holger Danske, hun tok over.
Hu var venninne av Haldis.
Og faren min sa, at Solveig kunne antagelig skaffe meg hybel, på et sted som het Anker Studentboliger, i Oslo.
Men der, så hadde de loddtrekning.
Dette sa faren min til meg, i huset til Ågot.
Uten at jeg hadde bedt han om hjelp.
Og jeg hadde heller ikke bedt hu Solveig om hjelp.
Så disse to, de saboterte for meg, vil jeg si.
For jeg, jeg ville jo ellers, ha satt meg ned, og prøvd å finne hybel tidligere.
Men det gikk i glemmeboka.
Pga. jobbing på CC Storkjøp og at faren min sa at Solveig jobba med saken.
Da gjorde jo ikke jeg noe, før jeg hørte at faren min sa, mange uker seinere, at jeg ikke vant på loddtrekninga, på Anker Studenboliger.
Men da involverte jo faren min og Solveig seg.
Likevel, så ga søstra mi beskjed til meg, høsten 1989.
At faren min hadde sagt det, at han ikke trodde han skulle betale husleia mi, hver måned.
Jeg trodde jeg kom til å få mye penger av faren min, det skoleåret.
For jeg hadde fått så mye penger, under oppveksten, til mat osv.
Mange hundre kroner, hver uke.
Men, det skjønte jeg, at det var upopulært.
Fra det søstra mi sa, at faren min hadde sagt.
Så da måtte jeg klare meg selv, hvis jeg skulle klare å beholde stoltheten min.
Men det var for lite penger, for meg, å klare meg på, etter nyttår.
For da fikk jeg bare 18.000, eller noe, og da måtte jeg betale 15.000, eller noe, i husleier.
Så da var det jo bare 3.000 igjen.
Så det skjønner vel alle, at det ikke funka.
Så da måtte jeg gå på sosialen, i to måneder da.
De to siste månedene, som jeg bodde på Abildsø.
Men det var egentlig Solveig og faren min, som gjorde at jeg ikke fikk helt kontrollen der.
For de surra så mye for meg, når jeg skulle forberede det året.
Jeg måtte bo hos Ågot, hvor det var mas/overvåking, fra Ågot og søstra mi og Cecilie Hyde.
Jeg måtte dele soverom med søstra mi.
Og der var det ikke et ordentlig bord, knapt nok et nattbord.
Så det ble i såfall i stua til Ågot.
Men Ågot, hu var urolig, og gikk rundt omkring.
Og kunne plutselig angripe en, for alt mulig.
Så Ågot var et uromoment, for meg.
Men det var jo hennes hus.
Så dette var faren min sin feil.
Hvorfor solgte han leiligheten ‘min’ på Bergeråsen, i mai 1989?
Hvorfor venta han ikke til jeg hadde flytta til Oslo?
Nei dette var gale-Mathias, mener jeg.
Så det første året i Oslo, det gikk skeis, grunnet dårlig planlegging.
Men jeg bodde på et sted, hvor jeg ikke hadde roen.
Tante Inger dukka opp, og høsta plommer utafor vinduet mitt osv.
Søstra mi og Cecilie Hyde, dukka opp sure fra Spania, (på meg), fordi faren min bare ville sende søstra mi 300 kroner, når hu gikk tom for penger.
(Enda de vel hadde jobba i Amsterdam, tror jeg).
Og faren min og Solveig tulla.
Og de sjefs-damene, som jeg hadde, på CC Storkjøp, de var også slitsomme, eller anspente, vil jeg si.
Og jeg hadde ikke noen penger nesten, etter russetid, og Brighton-ferie, (som Cecilie Hyde overtalte meg å dra på, samtidig med at de dro til Spania(/Amsterdam)).
Så jeg måtte noen ganger haike hjem, fra Drammen, etter jobben på CC.
Og da pleide jeg å få haik med jenta på gården ved siden av huset til farmora mi.
Gøril, og noen ganger typen og søstra hennes.
Og noen ganger med hu sjefsdama, som bodde på Bergeråsen, der hvor Petter og Christian hadde bodd.
Men en gang, så måtte jeg gå i en eller to timer, før jeg fikk haik, etter jobben.
Og da hadde hu Gøril jobba.
Men dem skulle noe.
Men så kjørte dem forbi meg, på Svelvikveien, etter Glassverket vel.
For jeg fikk ikke haik.
Jeg var litt i en døs, den sommeren der, etter at jeg kom tilbake fra Brighton.
Jeg var ikke helt meg selv da.
Det var kanskje det, at jeg hadde farmora mi rundt meg, som fortalte meg hva jeg skulle gjøre, hele tida.
Jeg hadde jo bodd aleine, fra jeg var ni år.
Så det var litt uvant for meg, å få en fast mor nesten, (eller farmor da), den sommeren jeg fylte 19.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 4.
Og jeg ville ikke være en sånn ‘pappagutt’.
For jeg hadde hørt mye rart om faren min.
Han lot meg jo bo aleine, fra jeg var ni år.
Og søstra mi, fortalte, i Kristiansand, (i et bryllup vi var), våren 1989, at faren min hadde misbrukt henne seksuelt, som lita jente.
(Christell og Jan Snoghøj, var også der, og Christell var med å fortelle.
De spurte meg, hva jeg ville gjøre.
Jeg sa jeg ville kutte ut faren min.
Unntatt på det økonomiske området, for jeg var jo skoleelev, som skulle studere, så det kom litt brått på meg.
Så det var bare noe jeg sa, før jeg fikk summet meg nærmest.
For det var et sjokk for meg, å høre at søstra mi og stesøstra mi sa det, at faren min hadde misbrukt søstra mi seksuelt.
Og jeg prøvde å få med de andre tre, (som hadde vokst opp sammen i ‘Haldis-huset’, hvor jeg ikke fikk lov til å bo), til å bli med på å gjøre det sånn eller sånn.
Altså, at vi fire ved bordet tok kontroll i familien da, og hadde et slags samarbeid, eller samhold.
For jeg ble så skuffet over faren min.
Men de sa ikke noe, hverken søstra mi eller Christell eller Jan Snoghøj da.
De lurte bare på hva jeg ville gjøre.
Så jeg syntes de var litt tamme og sleipe da egentlig.
Men men).
For faren min, han sa under hele 80-tallet, at jeg burde begynne å studere på BI, og få 300.000, i begynnerlønn.
Men, jeg var jo fra Berger, og ikke så sossete.
Så jeg var litt skeptisk til BI, som gikk for å være et sossested.
Og jeg var skeptisk til faren min og, som jeg ikke så på, som å være helt god da.
Så jeg valgte heller å gå på NHI, som jeg fikk informasjon om, på en datamesse, som klassen vår, på Gjerde dro på, på Sjølyst, var det vel.
Men men.
Men jeg bestilte time hos rådgiver, på Gjerdes VGS.
En lav kar, i 40-åra vel, med mørkt, krøllete hår.
Men han ga meg ikke en eneste brosjyre, og oppførte seg avvisende og litt uvennlig, vil jeg nesten si.
Så det var ‘tragisk’, som man sa, på den tiden.
Ingen fortalte meg det, at jeg kunne ha studert informatikk gratis på Blindern, for eksempel.
Eller, tremenningen min, Øystein Andersen, han ymta vel frampå om det.
Men vi fikk ingen informasjon, om dette studiet, på skolen vår.
Enda vi gikk på datalinja.
Så det var jo helt tragisk.
Gjerdes VGS., burde hatt en messe, eller noe, hvor de forskjellige skolene, som NHI, BI og UIO og kanskje HiO, og Høgskolen i Buskerud, osv., kunne ha presentert sine opplegg.
Men det var ikke noe.
Han rådgiveren vil jeg si var ikke noe.
For det var summen av råd, som jeg fikk av han rådgiveren der, i den rådgivningstimen, som jeg bestilte.
Det var ikke noe, og ikke noe mer.
Bare en rådgiver som gjorde seg dum, vil jeg si, og som bare stod der, må jeg si, uten å nesten si noe engang.
Annet enn enstavelsesord, osv.
Så her var det nok noe Illuminati, eller noe, vil jeg si.
Eller ‘mafian’, eller hvem vet.
Vi får se.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 5.
Og som noen kanskje skjønner, så prøver jeg nå, å finne den annonsen som jeg ringte inn til Aftenposten om, sommeren 1989.
Etter at faren min hadde fortalt meg det, at jeg ikke vant på loddtrekninga, til hu Solveig, som var telegrafist på Scandinavian Star, hos Anker Studentboliger.
Så sånn var det.
Og da, så sa faren min og Ågot da, at jeg måtte sette annonse i Aftenposten.
(Jeg fikk ikke lov å bo i Haldis og faren min sin leilighet, ovenfor Statoil Kiellands Plass der, som jeg litt hadde håpa på.
(Jeg fikk ihvertfall ikke noen hint, eller signaler, om at jeg fikk lov å bo der.
Enda jeg hinta om det, og fikk mast meg til å bo der, fra 18. august, til 31. august, 1989, for kontrakten min hos Jorås, den starta 1. september, for jeg tenkte at da sparte jeg litt penger. Men men).
Jan Snoghøj, Haldis sin sønn, hadde jo bodd der, i flere år, noen år før det her.
Så sånn var det).
Så sa faren min det, at NHI, det var nærme Østensjø/Abildsø osv.
Men det stemte jo ikke.
Men jeg fikk meg hybel på Abildsø.
Gunnar Jorås ringte meg, etter at han så annonsen min i Aftenposten Aften da antagelig.
(Vi hadde bare morgenutgaven, ute på Sand, i Svelvik).
Men Abildsø var et godt stykke unna Frysja/Kjelsås/Korsvoll, hvor NHI lå da.
Jeg måtte ta buss til Jernbanetorget.
71-bussen.
Som kanskje tok 10-15 minutter.
Men Berit Jorås, kona til Gunnar, som jeg leide et rom hos, i første etasje.
Hun tålte ikke matlukt.
Så da jeg kom meg til Jernbanetorget.
Så var jeg veldig sulten, ofte.
Så da ville jeg automatisk heller gå til Wendys på Oslo City, og kjøpe meg hamburger.
Så jeg kom meg aldri på NHI, i tide.
For da ble det jo sånn, at jeg heller ble gående rundt i Sentrum, og se i platebutikker, osv.
For data var jo ikke så artig egentlig da.
Ihvertfall ikke når man bodde i en stor by, som Oslo, og det ikke var fremmøte-plikt, på NHI osv.
For da skulle jeg egentlig ha tatt, 18-bussen.
I 20-25 minutter kanskje.
Noen ganger tok jeg feil 18-buss, og havna på sight-seeing, i Maridalen.
Og der var det ganske fint.
Men da jeg jo glipp av noen forelesninger igjen da.
Som jeg egentlig hadde skulka nok av fra før av.
Jeg gikk nesten hele tiden rundt med en walkman, og hørte på masse musikk, som jeg hadde blant annet tatt opp fra platesamlingen til hun Lill Gustavsen vel, fra Sande VGS., og Svelvik.
Som bodde i Oslo, og som jeg var med søstra mi og Cecilie Hyde, på fester hos, noen ganger, hvis de var i Oslo.
Som den gangen de lå ute, og sov i soveposer, søstra mi og Cecilie Hyde og Camilla Skriung, og ei til.
Utafor nabo-bygården, til der hu Lill bodde, på Grønland, i Oslo.
Muligens ble søstra mi og dem sure, fordi jeg leita etter dem, da de andre sa, at søstra mi og Cecilie hadde gått på Blitz for å kjøpe hasj.
For det var det værste man kunne gjøre, mer eller mindre, i 1989, vil jeg si.
Hva hvis bestemor Ågot hadde hørt det?
Både narkotika og Blitz.
Det hadde nok blitt for mye, tror jeg.
Men men.
Så det var bare tull fra faren min, og Solveig fra Scandinavian Star, når det gjaldt studentbolig for meg, i Oslo.
Så de ødela litt for meg, vil jeg si.
Pluss også at rådgiveren ved Gjerdes VGS., også ødela litt da.
Og hu kona, i Enebakkveien 239 B vel, som ikke tålte matlukt.
Det var jo helt latterlig.
Det var som en parodi på den gamle norske filmen, som jeg ikke husker hva heter, men som har dette som tema.
Så det var nesten som at det var noe ‘mafian’, eller noe, ved Jorås-familien, kunne man kanskje mistenke.
Jeg klarer ikke å finne den annonsen min, etter hybel i Oslo, sommeren 1989, må jeg innrømme.
Men kanskje den er i arkivet til Aftenposten, likevel.
Det er mulig, og at det er jeg som har klart å overse den.
Det er nok ikke umulig.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
