johncons

Stikkord: Arne Mogan Olsen

  • Både mora og faren min, var slemme/ekle mot meg, under oppveksten

    Mora mi var sånn at hu var slem/ekkel, og mobba/erta meg, hvis hu klarte det.

    Og prata dritt om meg, og lo av meg, og sånn.

    Så hu var egentlig ikke noe hyggelig mor, vil jeg si.

    Og faren min, han var sånn, at han ikke lot meg bo der han bodde, (hos Haldis).

    Og jeg fikk heller ikke lov til å jobbe sammen med han og broren hans, Håkon, på verkstedet.

    Det var ikke sånn, at faren min lærte meg opp, til å jobbe på trevarefabrikken, som han og broren hans, Håkon, eide.

    Men faren min sa aldri hva dette kom av.

    Så mora mi var mer direkte slem/ekkel.

    Men faren min var vel sjelden det.

    (Bortsett fra en sjelden gang, i fylla).

    Men han var sånn at jeg måtte bo alene osv. da.

    Men det kan vel også ha vært onkel Håkon kanskje.

    Tja.

    Det var vel faren min som hadde ansvaret for meg.

    Men faren min var kanskje redd for onkel Håkon?

    Hva vet jeg.

    Faren min er nesten litt umoden noen ganger, vil jeg nesten si.

    Mora mi, hu var sånn, at hu sa hva hu mente hvis vi krangla.

    Og sa at jeg ikke måtte gjøre sånn og sånn.

    Men faren min, han kunne trekke seg, i diskusjoner/krangler med meg.

    Av en eller annen grunn.

    Så faren min, han ville ikke si, hva som var galt.

    Så det vet jeg fortsatt ikke.

    Han ville bare gjøre noe greier, i hemmelighet, bak ryggen min.

    Og aldri si fra til meg, hva som var galt.

    Mens mora mi, hu ville oftere klage direkte til meg da, hvis jeg gjorde noe galt.

    Men hu var også veldig streng da, så hu kunne klage for alt mulig, og overreagere, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Da jeg flyttet fra mora mi i Larvik, til faren min på Bergeråsen, i 1979, så var det litt som å komme til en ny verden, for meg

    køyesenger

    PS.

    Hver dag etter skolen, så gikk jeg bort til farmora og farfaren min sitt hus, på Sand.

    Og nesten vegg i vegg, med det huset, så lå møbelfabrikken, til farfaren min.

    Den fabrikken, (Strømm Trevareindustri), den hadde farfaren min bygget selv, med hjelp av sine tre sønner.

    De tre sønnene var min far Arne, (som var eldst), og så Håkon og så Runar.

    Runar jobbet som tannlege i Ås.

    Men faren min, Arne, og onkelen min, onkel Håkon, de jobba sammen med farfaren min, Øivind Olsen, på snekkerverkstedet, eller værste’, som de kalte det.

    Så sånn var det.

    Jeg likte meg ikke så bra hos mora mi, i Larvik, for mora mi var urolig og masende, og dem var strenge og gammeldagse.

    Men, hos faren min, så trivdes jeg bra, den første tida.

    Jeg led nok litt fra oppveksten hos mora mi, så jeg var nok vanskelig, for jeg tenkte sånn at nå skulle liksom alt bli utrolig bra, siden jeg bodde hos faren min.

    Så jeg maste om godteri hele tida, og om at vi skulle få video og TV-spill osv.

    Så jeg ble nok litt bortskjemt, den første tida.

    Men jeg fikk også plikter.

    I Larvik, så stoppa morfaren min, Johannes meg, en gang jeg hadde krangla med mora mi.

    Jeg visste ikke at han var i hagen vår engang, i Jegersborggate der.

    Og jeg var sint, på mora mi, og ville raskt vekk, med sykkelen min.

    Og så spurte plutselig bestefar Johannes meg, da jeg var sånn 8-9 år da, om ikke jeg kunne ta hagearbeidet.

    Men, jeg hadde ikke fått opplæring i hagearbeid.

    Og, jeg hadde nettopp krangla med mora mi, (som jeg syntes var streng og urettferdig mot meg).

    Så jeg bare sa nei, (for jeg var nesten på gråten, eller jeg var sånn man blir etter en krangel da, at man vil være litt for seg selv, kanskje).

    Så jeg bare tok sykkelen, og trilla den opp til Jegersborggate, og sykla til noen kamerater, eller noe, da.

    Men, det var ikke fordi jeg var arbeidssky.

    Det var fordi at jeg ikke hadde fått opplæring i hagearbeid.

    Og fordi det var så stressende å bo der.

    Og fordi morfaren min var litt sånn stiv og gammeldags i formen kanskje.

    Og fordi jeg nettopp hadde krangla med mora mi.

    Og morfaren min, han var ikke så grei heller.

    En gang var jeg hos han og Ingeborg, en lørdag.

    Så spurte jeg om å få barnetime-godt.

    Men da var det ikke sånn, at han bare ga meg en femkroning, for eksempel.

    Neida, da skulle han gå sammen med meg, til den kjedeligste butikken, i Nevlunghavn.

    Også kunne jeg velge en sjokolade da.

    Så han var litt sånn gammeldags streng/kjedelig, synes jeg, han morfaren min.

    Så jeg kunne nesten tenke meg hvordan det hadde blitt, hvis jeg skulle få betalt for det arbeidet.

    Da hadde det vel knapt blitt en krone timen, tenker jeg.

    (Også hadde han sikkert pirka og pirka, på hver eneste lille ting som var feil da.

    Men men).

    Noe sånt.

    Dessuten, hvorfor gjorde ikke Arne Thomassen hagearbeidet, stefaren min?

    Det var merkelig.

    Jeg gjorde dessuten ærend for butikkdama, i Jegersborggate, fru Landhjem.

    Det hendte jeg gikk på posten, og henta pakker for henne.

    (Som oftest bare var reklameplakater.

    Altså ikke noe særlig spennende, egentlig).

    Og da ville jeg kanskje få en ispinne, til en krone da, av Fru Landhjem.

    Noe sånt.

    (Selv om det ærlig talt bare var noen få ganger, som jeg gikk på posten for Fru Landhjem, men så bodde jeg bare i Larvik, til jeg var ni år og da.

    Men men).

    Så det var ikke sånn, at jeg aldri gjorde noen plikter, i Larvik.

    Fra jeg og søstra mi bodde på Østre Halsen, da vi var 5-6 år gamle kanskje.

    Så ble vi satt til å ta oppvasken, av mora vår.

    Og vi måtte rydde rommene våre.

    Så jeg var vant til å ha plikter.

    Vi fikk nesten aldri noen leker, eller lignende, heller, så det var nesten ingen ting å holde orden på.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, men faren min lærte meg opp, til å pakke skruer, til køyesengene.

    Og til å bære små trebit-rester, fra verkstedet, og opp til huset til farmora mi, i en trillebår.

    Og der ville jeg kaste de trebitene, ned et kjellervindu, ned i kjelleren til huset til Ågot.

    Og i kjelleren var det ikke innredet, så det var som en lagerbygning, omtrent der.

    Emballasje til køyesengene osv., lå i kjelleren der.

    Noe av det.

    Det var god plass på verkstedet og, men det var kanskje snakk om noe feilbestilling.

    Som bare skulle brukes i nødsfall.

    Det lå i kjelleren til Ågot.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, også var jeg hjelpegutt, når faren min kjørte til Oslo eller Holmestrand/Tønsberg, for å levere køyesenger.

    Det var vel fra jeg var ni år vel.

    Og da ville jeg få en is og en brus.

    Og kanskje en pølse i brød, på en kiosk eller bensinstasjon, som vi stoppa på da, innimellom leveringene av køyesenger.

    (Faren min hadde en svær amerikaner.

    En Ford Lincoln Continental, som var en 6 meter lang stasjonsvogn.

    Og lignende, og andre, biler seinere).

    Og noen ganger kinamat, eller lignende, i Oslo.

    Etter at vi var ferdig å levere sengene.

    Som noen ganger skulle monteres, og da hjalp jeg med det også.

    Ikke noe vanskelig arbeid, noe av dette, egentlig.

    Det var mest rutinearbeid.

    Men på verkstedet, så fikk jeg ikke lov å jobbe, av en eller annen grunn.

    Det var sånn hele tida, til jeg flytta til Oslo, for å studere, som 19-åring.

    Men men.

    Jeg husker ikke om jeg fikk betalt for å pakke skruer, osv.

    Men jeg tror ikke jeg tok det så nøye alltid.

    For jeg fikk alltid masse godteri og lignende, i butikken.

    Og seinere, da faren min flytta ned til Haldis, så fikk jeg flere hundre kroner, hver uke, til å kjøpe mat for.

    Enda jeg spiste middag hos Ågot.

    Så jeg kjøpte jo tegneserier og løssalgsaviser og cola og godteri og sånn da.

    Og brød og juice og sånn da.

    Det ble ikke bare knekkebrød da liksom, når jeg hadde en hundrelapp å handle hva jeg ville for, 2-3 ganger i uka.

    Men men.

    Det var en veldig stor overgang for meg.

    For i Larvik, så fikk jeg aldri penger av mora mi, så og si.

    Den eneste måten jeg kunne få penger til godteri, i Larvik, det var å pante tomflasker.

    Noe en gutt, som het Morten, som var sønn av en kamerat, av stefaren min, Arne Thomassen, lærte meg opp til, en gang jeg var med stefaren min på travbanen.

    (Dette var med stefaren min sin velsignelse, sånn som jeg husker det.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Jeg skal forklare mer om de annonsene ovenfor også.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Den køyeseng-annonsen der, hvor det står om køyesenger med sengehest og stige.

    Jeg lurer på om det kan være køyesengene til faren min og dem.

    For, faren min hadde en kamerat, fra Berger, som var faren til en ishockeyspiller, som het Rune Kraft, fra Furuset, i Oslo.

    Og det hendte vi var inne og besøkte dem, på Furuset.

    Hu ene bestemora til han Rune Kraft, bodde på Berger, og hu andre bodde i Oslo.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Og jeg og faren min, vi besøkte også noen ganger hu bestemora, som bodde i Oslo.

    (Ei som lagde fårikål, en gang vi var der, husker jeg).

    (Faren min hadde også en annen kamerat, i Oslo, som het Atle, og de hadde en gang eid en hel bygård, i Oslo sentrum.

    Men de hadde solgt den, mora hans da vel, men de fikk beholde to leiligheter, livet ut da.

    Han Atle dreiv seinere med caravaner, på Karihaugen, hvis jeg husker riktig.

    Og faren min kjente også mange andre folk i Oslo.

    Og onkelen min Runar, bodde på Kolbotn, rundt 1980, så vi dro noen ganger og besøkte dem i Oslo og.

    Eller møtte Runar på Peppes Solli Plass osv.

    Faren min kjente masse folk, damer også.

    Så annenhver gang kanskje, som vi var i Oslo, så dro vi å besøkte noen folk faren min kjente da, i samme slengen.

    Så sånn var det.

    Og innimellom, så hadde jeg noen kamerater, på Berger.

    Og da hendte det at de også blei med, og leverte køyesenger.

    Ulf Havmo for eksempel, var med på det, mener jeg å huske.

    Og vel også Petter og Christian Grønli.

    Ihvertfall var de to siste med faren min til Oslo, en gang, mener jeg å huske.

    Faren min kjørte kanskje inn til Oslo, en kveld i uka, eller noe sånt, for å levere køyesenger, (og seinere vannsenger), eller dra på Sjølyst-messa, (båtmessa), eller andre ting.

    Men men.

    Og hu bestemora til Rune Kraft, som bodde i Oslo.

    Hu sa en gang jeg og faren min var der, at hu pleide å være telefondame, for faren min.

    Og ta imot bestillinger, på køyesenger da.

    Så jeg lurte på om den annonsen ovenfor.

    Den med Oslo-nummer, om det kunne være til hu bestemora til Rune Kraft?

    For det kan se ut som at det er køyesengene til faren min, for de hadde nemlig både stige og sengehest da, husker jeg.

    Men men, det skal jeg ikke si 100% sikkert.

    Så sånn er det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Jeg har også satt ring rundt annonsen til Skumplastsenteret.

    Dem holder vel fortsatt på, ved Carl Berner der.

    Like ved der søstra mi pleide å bo, i Tromsøgata.

    De køyesengene som han solgte, de var, (ihvertfall en del av dem), fra faren min sitt verksted.

    Så faren min var der, kanskje en gang i måneden, eller noe sånt.

    Og det var en ganske trang butikk, som jeg ikke trivdes noe særlig i.

    Så jeg pleide da å balansere, på det lave gjerdet, som var utafor butikken, husker jeg.

    En gang, så var sønnen til han som dreiv Skumplastsenteret der.

    Og han, han hadde en ganske forferdelig brannskade, i trynet.

    Han hadde vært inne til førstegangstjeneste.

    Og mens han sov, så hadde knappeteltet deres tatt fyr.

    Og halve trynet hans var brannskada.

    Så sånn var det.

    Så det var ikke så artig.

    Så da reagerte både jeg og faren min, husker jeg.

    Og jeg husker at faren min spurte han som dreiv den butikken, om hva som hadde skjedd da, med han gutten hans.

    Så det var ikke så artig.

    Så derfor var det jeg ropte høyt, den gangen jeg var fyringsvakt, i militæret.

    Og det ikke var lykt der.

    Og noen hadde latt meg ta over en primus, som var helt tom nesten.

    (En på lag 2 da).

    (På en øvelse i Trøndelag, når to sersjanter fra Jegertroppen var med oss vel.

    En med et russisk navn fra Vestfold, og en annen vel).

    For da rant rødspriten ut på bakken.

    Og jeg måtte trampe på flammene.

    Men jeg hadde ikke knytt støvlene mine.

    For det var bekkmørkt i teltet.

    Det var kanskje fordi vi var i Trøndelag, og der var det mørkere enn på Østlandet, hvor man ihvertfall hadde litt lys, fra stjerner osv.

    Hva vet jeg.

    Jeg hadde ihvertfall ikke hatt det problemet der før.

    Jeg tror det kan ha vært noe plott.

    Det burde vel ha ligget en lykt, ved primusen.

    Og ikke lå det vann ved primusen heller.

    (Som det vel også skulle ha vært).

    Så det var kaos i det teltet.

    For vi var under kommando av to Jegertropp-sersjanter, som vi ikke visste hvem var.

    Og som ikke hadde kontrollen da.

    Så da ropte jeg høyt, ‘våkn opp’, når rødspriten begynte å brenne på bakken.

    Så det gikk greit da, jeg fikk slukka det, ved å trampe på flammene.

    Men skolissene på støvla mine brant opp da.

    Men på liggeunderlagene våre, så var det noen skolisser, som ble brukt til å knyte de.

    Så da tok jeg skolisser fra to liggeunderlag.

    (For man trengte strengt tatt ikke mer enn en skolisse, for hvert liggeunderlag, for å knyte disse).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Og farfaren min og dem, de abonnerte på Aftenposten.

    Og faren min leste nok den ‘SALG – KJØP – TJENESTER’-seksjonen, av Aftenposten, ganske ofte.

    Så det var sikkert der han leste, at det fantes noe som het vannsenger.

    Og så kjøpte han kanskje en vannseng, og begynte å importere vannseng-madrasser, fra USA.

    Og begynte å lage vannsenger.

    Som han solgte i tusenvis, vil jeg si.

    Selv om han og Haldis, de begynte istedet vannsengbutikk, i Drammen, etterhvert ute på 80-tallet.

    Og faren min og onkel Håkon, de bygde også huset til onkel Runar, i Son, i årene før faren min begynte med vannsengbutikk, sammen med Haldis.

    (Så jeg er ganske kjent i Drammen og også i Son, for å si det sånn).

    Så det var bare i 3-4 år, eller noe, etter at jeg flytta til faren min, at de hadde full drift der, på verkstedet, Strømm Trevare.

    For farfaren min, han fikk hjerneslag, ihvertfall to ganger, de første årene jeg bodde der.

    Og da slutta de helt å produsere elementer, til Jensen Møbler.

    Og etterhvert slutta de også med køyesenger.

    Og lagde heller vannsenger og bygde huset til onkel Runar, og andre ting.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Dro til Norge

    Nå drømte jeg at jeg dro til Norge.

    Med buss var det vel, og jeg hadde med den Apache-sykkelen, som jeg fikk av bestefar Johannes, på 70-tallet.

    Jeg gikk ikke av bussen i Oslo, for det var ingen jeg hadde lyst til å besøke der.

    Men jeg dro innom Christell i Drammen, som hadde sin egen leilighet, (men som ikke var gift og hadde unger som hu egentlig har men).

    Broren hennes Jan begynte å slåss med meg, og også noen andre folk som var der.

    Så dukka søstra mi opp der, og et eller annet skjedde.

    Og en av mine tidligere biler, av merke Tiger, dukka plutselig opp der, (jeg tror at søstra mi, (som egentlig ikke har lappen), hadde brukt den bilen mens jeg hadde vært i England, eller noe).

    (Den bilen ble seinere til en motorsykkel, husker jeg.

    Men men).

    Så dro jeg tilbake til Christell, og hu hadde da typen sin på besøk.

    Som var en ung, mørk afrikaner, med høy og bustete rasta-frisyre.

    Christell ville ha telefonnummeret til bestemor Ingeborg, (som døde ifjor sommer).

    (Og som jeg fant på mobilen min da.

    Som jeg tror var en Nokia 3210, eller ihvertfall en Nokia).

    Men jeg slapp ikke inn i leiligheten.

    Jeg bare så dem gjennom en slags glassvegg som var i oppgangen der.

    Så kjørte jeg ut mot Sand, i bilen av merke Tiger.

    Og jeg stoppa bilen, (som da var blitt til en motorsykkel, for å ringe bestemor Ågot, (som egentlig er død), for å høre om det var greit at jeg besøkte henne.

    Men da var det onkel Håkon, eller noen, nede på verkstedet, som sa at det var han som hadde tatt over der nå.

    Men jeg hørte også at Ågot, (litt svak og skrøpelig i stemmen), svarte at det var greit, at jeg kom på besøk, fra telefonen oppe i huset, som var på samme linja.

    Etter det, så var det kø osv., ute ved Glassverket, og der traff jeg noen tidligere klassekamerater osv., fra videregående i Sande vel.

    (Jeg fortalte det, at Christell hadde spurt om telefonnummeret til bestemor Ingeborg, så jeg lurte på om min fars og min mors familie, skulle samarbeide om å drepe meg).

    Men det kan være det samme, hvem det var.

    For det ble litt flaut vel.

    Også våkna jeg.

    Jeg føler meg litt sliten for tida, så jeg sov ganske lenge, må jeg si.

    Faren min kom innom, utafor der Christell bodde, på Strømsø, for å ta med søstra mi ned til Fredrikstad, fordi det var noe problem, med noe olje fra Full City-ulykken, som hadde nådd fram dit.

    Men han sa ikke noe, når søstra mi fortalte at jeg var i Norge.

    Men men.

    Så det er mye rart.

    Så sånn er det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg tenker på det med Berger kirke og Ytre Arna kirke igjen

    berger kirke

    http://no.wikipedia.org/wiki/Berger_kirke

    ytre arna kirke

    http://no.wikipedia.org/wiki/Ytre_Arna_kirke

    PS.

    Og det var jo sånn, at det bodde en gutt fra Bergen, som het Arve, men ble kalt ‘Bergen’, på Berger.

    Og da lurte jeg på det, som jeg har skrevet om på bloggen tidligere, om han hadde forvillet seg inn i Ytre Arna kirke, som barn.

    Hvem vet.

    Men Christell sa jo også noe om dette.

    Det var en gang, at jeg sa det, at jeg skulle si noen alvorsord, til faren min, om et eller annet da, (som jeg har glemt hva var nå. Men men).

    Og da sa Christell, flere ganger, ‘Hvorfor drikker Jeppe, Erik’.

    Og det var antagelig noe Christell hadde lært om på ungdomsskolen i Svelvik.

    Så det her var vel et av de første åra jeg gikk på videregående.

    Kanskje da jeg var 17 år, eller noe.

    Og søstra mi, Pia, (som ikke sa noe kommentar om det her), var sånn 15-16.

    Og Christell var sånn 15 da.

    Noe sånt.

    Og da tolka jeg jo det diktet.

    Og det viste seg det, at det var sånn, at ‘Degnen’ gjorde Jeppe til ‘hann-rei’.

    Og det betydde visst noe sånt, som at Mor Nille, (eller Haldis da, i dette tilfellet), stod i med kirketjeneren, eller om det var klokkeren.

    Men jeg kunne ikke huske det, at det bodde noen kirketjener på Berger.

    Men kanskje hu mente en som ble kalt ‘kappelan’, som vi hadde til konfirmasjons-undervisning?

    Som ble sur når jeg sa jeg skulle gå på plikt-besøkene i kirken, hos mora mi i Larvik, (hvor vi pleide å leike kappe-land, oppe ved Bøkeskogen der, når vi bodde hos noen folk der en ukes tid, før vi skulle flytte inn i et nytt hus i Jegersborggate, i Larvik).

    (Men det fikk jeg aldri gjort.

    Det ble litt for ‘prosjekt’.

    Men jeg husker at jeg var i Berger kirke, en gang, ihvertfall.

    Selv om jeg dukka opp litt i seineste laget vel.

    Men ihvertfall ganske på starten på gudstjenesten, vil jeg si.

    Men men).

    Da ble han kappelan’ litt sur, kanskje fordi han ikke likte at foreldra mine var skilt?

    Hvem vet.

    Konfirmert ble jeg ihvertfall til slutt.

    Som de fleste andre i klassen.

    (Untatt Geir Arne og Ditlev vel.

    Men men.

    Som kasta isklump på handleposen min, fra Prima, sånn at sitronkaka jeg hadde kjøpt, til å ha med opp til Skjellsbekk, på konfirmasjonsmøte hos dem,(hos Ole i klassen), fikk merke i seg.

    (Fordi Ole sa, på skolen, at alle måtte ta med masse kake, osv., på det møte i leiligheten, eller rettere sagt huset, (på Øvre, på Bergeråsen), til foreldra hans da).

    Men men).

    Mer da.

    Jo, så om da Haldis hadde en klokkervenn i Ytre Arna?

    Og sneik seg ned til rundt der hvor Lene Andersen og dem bodde, om kvelden eller natta da.

    For dem bodde vel kanskje i presteboligen, tenker jeg nå.

    I den gamle presteboligen kanskje.

    Det var kanskje faren til Lene Andersen, som Haldis tulla med da.

    Det var vel litt rart kanskje, at han skulle dø, året etter, at Christell sa det her.

    Faren til Lene Andersen, han døde, skoleåret 1987/88, mener jeg.

    Og da sa søstra mi, at det gjorde ikke noe for Lene Andersen, for hu var så glad i å gå med svarte klær.

    Så her kan søstra mi ha tolka dette Christell sa, om hvorfor Jeppe drikker, sammen med noe ‘mob’ hu var i.

    Også har dem kommet til det samme som meg.

    At Christell mente det, at Haldis tulla med faren til Lene Andersen.

    Også har dem kverka han da.

    Det var stygge greier.

    Hvordan mob er dette?

    Jeg tror at søstra mi og faren min, er med i den moben.

    Og kanskje Christell og.

    Det var mystisk.

    Lene Andersen gikk jo i klassen min, og jeg husker det, at hu ble vel litt ugle-sett nesten da, når faren hennes døde.

    For det var ikke vi 17-åringene vant til, at en av våre jevnaldrende, mistet en av foreldrene sine.

    For foreldrene våre var jo da ofte bare i slutten av 30 eller begynnelsen av 40-åra.

    Så han var nok i 40-åra da han døde, han faren til Lene Andersen.

    Og det kan ha vært mord, tenker jeg nå.

    Siden at søstra mi antagelig har sagt det her videre.

    Det Christell sa til meg, om faren min, som hu kalte Jeppe da, når hu spurte hvorfor han drakk.

    Så her er det noe veldig utspekulert mob/mafia, vil jeg si.

    Kanskje illuminati, som søstra mi og faren min er med i.

    Eller noe ku klux klan-aktige greier kanskje.

    Hm.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Hvis ikke så kan jo Haldis ha dratt til Klokkarstua, hvor det også var kirke, som jeg har skrevet om før.

    Hvor min mors foreldre bodde, på begynnelsen av 70-tallet, i nabohuset til kirken, hvis jeg husker riktig.

    Men det er kanskje ikke noe snilt, å spøke mer om dette nå.

    Siden dette muligens er knyttet til at han faren til Lene Andersen, som jeg tror het Arne Andersen, døde, på 80-tallet.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Og Haldis mente kanskje at faren min var litt bøg, siden hu dro til Ytre Arna?

    Faren min heter jo Arne, mener jeg.

    Så det var vel kanskje litt uhøflig av Haldis, (ifølge det Christell sa).

    Så nå kan jo jeg si det, (for tull), at Christell har sagt det, at faren min er litt bøg/homo.

    Men men.

    (Selv om jeg egentlig ikke skulle tulle mer med det her).

    Men det er jo en del år siden 80-tallet nå da.

    Men men.

    Jeg får se om jeg klarer å skjerpe meg.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Så da må det vel bli sånn.

    At det Christell sa.

    At det betydde noe sånt.

    At faren min drakk.

    Fordi at Haldis var sur.

    For hu var lesbisk.

    Og dro derfor til Ytre Arna, for å signalisere det, at hu ville at faren min skulle bytte kjønn, og bli til Arna istedet for Arne, og få seg ihvertfall ytre (jeg vet ikke om jeg kan skrive det ordet).

    Men men.

    Så faren min drakk fordi Haldis var lesbisk og tulla med en klokker for å prøve å få faren min til å bytte kjønn.

    Noe sånt.

    Det var vel kanskje litt spesielt, at Christell skulle si det her.

    Men sånn er det med den ungdomsskolen i Svelvik, at de lærer elevene ganske mye rart.

    Men men.

    Norsklærerne smiler nok fælt, (inni seg), fra øre til øre, når de (tulle-)lærer bort dette diktstykket, (om drikk og hor), til de unge elevene, som ikke skjønner noen ting sikkert.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Mer om Baroniet Strømm

    baroniet strømm

    PS.

    Nå tenkte jeg på det, at jeg var jo mye på verkstedet til farfaren min, Strømm Trevare, og pakka skruer osv.

    Og jeg skøyt med spikerpistoler innpå der, om kvelden, når faren min og onkelen min hadde gått hjem.

    (Etter at farfaren min var død da).

    Og jeg kjørte også med jekketralle rundt innpå der.

    Og jeg har jo bruksretten, til huset til Ågot og Øivind.

    Men en som heter Lersbryggen eier tomta.

    Men vi etter farfaren min, Øivind Olsen, vi har jo da bruksretten.

    Og da mener jeg, at siden jeg har bruksretten til huset.

    (Eiendomsretten følger nok da kanskje bruksretten, når det er andre som eier tomta?).

    Så burde verkstedet følge med og.

    Og hagen til huset, (hvor jeg pleide å spille fotball).

    Og jordet til Lersbryggen, hører jo også til eiendommen.

    Der pleide faren min å brenne bråte, (av en eller annen grunn).

    Og han murte også skroget til en havseiler, på det jordet.

    Og jeg pleide å fange humler, (på det jordet til Lersbryggen), når jeg var enda mindre.

    (For onkel Håkon og dem, sa vi kunne gjøre det da.

    Og farmora vår ga oss noen tomme syltetøyglass da.

    Og onkel Håkon sa vi skulle spikre hull i lokket, sånn at humlene kunne puste).

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, og jeg leika med en som het Hans Martin Fallan der, (fra Bergeråsen, bror til Karl i klassen min).

    Og jeg leika der med noen lange jernstenger, som faren min sa jeg skulle leike med.

    (De kan du leike med, sa han).

    Under strømledningene.

    Så det var kanskje noe mordforsøk mot meg?

    Men men.

    Mer da.

    Jo, så jeg har nok hevd på Jordet til Lersbryggen og.

    Men, der er det et lite problem.

    Og det er at Jensen Møbler har bygd på Jordet til Lersbryggen.

    (Etter at jeg har flytta til Oslo).

    Så da må de nesten betale noen form for kompansasjon, til Baroniet, tenkte jeg da.

    At de da nok må betale noen hundre tusen i kompansasjon, i året, til Baroniet.

    (Men så kan de kanskje bruke det i markedsføringa si da eventuelt.

    Og skryte av at de holder til i Baroniet Strømm kanskje).

    Så kan jeg kanskje starte som underleverendar, til Jensen, på verkstedet der.

    Vi får se.

    Eller kanskje det kan bli noe museum, eller garasje, eller noe sånt.

    (Der hvor Strømm Trevare var).

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg ser nå på Wikipedia, at Baroniet Rosendal, de har ‘Museet Baroniet Rosendal’.

    http://no.wikipedia.org/wiki/Baroniet_Rosendal

    PS 3.

    Så jeg kan jo da ha ‘Museet Baroniet Strømm’, tenkte jeg.

    (Sånn at jeg hermer litt etter Baroniet Rosendal, som jo har holdt på med det her, i en del år).

    Og i det museet, så kan jeg jo da ha testamentet til Bestemor Ingeborg f.eks.

    Hvor det står om at hu arva Holger (baron) Adeler osv., på begynnelsen av 80-tallet.

    Det blir nok bra.

    Og kanskje leserinnleggene hennes, fra Aftenposten, hvor hun skriver om da hun fikk arven fra baronen osv.

    Og eventuelle møbler og malerier, som jeg får i arv etter bestemor Ingeborg.

    Og det sølvkruset, fra 1700-tallet, som jeg fikk av bestemor Ingeborg, til bursdagen min, i 2004, osv.

    Sånne ting.

    Det hadde kanskje blitt artig.

    Vi får se om jeg klarer å tenke ut noe mer om dette.

    Vi får se.

  • Nå reiste jeg meg opp, og tok en tur i tankeboksen her. Vaner er nok finner/samer/kortskaller, tipper jeg, og æser blir vel da langskaller/’ariere’

    Noe sånt. 

    Tenk på Vantaa, i Finland, hvor flyplassen ligger. 
    Tenk på at hu Grethe Ingebrigtsen, som var sammen med min onkel Martin, (etter Karen Fladeby), hun hadde vært gift med en finne. 
    Tenk på at Terje Dørumsgaard, bor i Telemark nå, og at hans slektning Turid Dørumsgaard Varsi, vel er i same-slekt.

    (Jeg mener at Varsi nok er et same-navn?). 

    Tenk på at hu finske Taru, med mørkt hår, lurte meg inn i et bofelleskap, i Walton, med litt rare folk i. 
    Tenk på at hu Anninna, fra Finland, med mørkt hår, ikke svarer meg på Facebook-meldinger, osv.
    Kanskje det er noe rart som foregår. 
    Vi får se. 
    Mvh. 
    Erik Ribsskog 
    PS. 
    Her kan man se, at Vantaa er vennskapsby, med Askim, hvor Grete Ingebrigtsen, og min onkel Martin Ribsskog, bodde, før de flyttet til Kvelde. 
    (Enda Askim er et veldig lite sted, og Vantaa vel er Finlands fjerde største by, stod det vel, på den Wikipedia-siden). 
    Grete Ingbrigtsen, flyttet for et par år siden, tilbake igjen til Askim, med ungene sine, Andrea, Isa og Risto, (som har finsk far). 
    Så det var vel kanskje litt skummelt. 
    Så sånn er det. 
    Her er mer om dette:
    vantaa tvillingby askim
    PS 2. 
    Og faren min, Arne Mogan Olsen, sa jo også, helt på begynnelsen av 80-tallet, var det vel, at farmora mi hadde slekt fra Finnskogen. 
    Så da er det vel derfor de begynte å tulle med meg antagelig. 
    Så sånn var nok det. 
    Så vi får se hva som skjer. 
    Vi får se.
  • Hvorfor jeg ikke hadde tysk og fransk, på skolen

    Det var fordi, at da jeg gikk på ungdomsskolen.

    Så ble jeg veldig mye mobba i klassen, og jeg bodde alene, i min fars leilighet, (han hadde fått seg ny familie), noe som tæret på meg, for jeg forstod ikke hvorfor jeg måtte bo alene.

    Så hver dag var som et helvete, stort sett, og hver dag var som en krig, stort sett.

    Så jeg hadde nok med å holde hodet over vannet, på skolen og ellers, ovenfor mobbere.

    Jeg hadde mye fravær, og da ville jeg bare sitte foran TV-en i en slags tilstand av, hva heter det.

    Jeg husker ikke hva det heter nå.

    Men jeg var sånn at jeg såvidt ikke klarte å røre meg da.

    Sånn nervøs/stiv, av denne stadige krigingen da, på skolen og i familien.

    Så jeg hadde ikke så mye overskudd, til å lære meg tysk.

    Det hørtes ut som et ork.

    Så da tok jeg heller noe jeg kunne fra før, dvs. bordtennis og sjakk.

    For tysk var jo valgfag, på ungdomsskolen, på 80-tallet.

    For jeg trengte det jeg hadde av overskudd, til den stadige krigingen, som var i klassen og i familien min da.

    Min far ville ca. hver kveld, eller annenhver kveld, plutselig dukke opp, etter jobben, og si noen ord.

    Og da måtte jeg være klar da, og vite hva jeg skulle si.

    For da måtte vi skrike, husker jeg.

    For sånn var det, i min fars nye familie, at der skreik man, man pratet ikke.

    Og sånn var det også hos mora mi, husker jeg.

    Ihvertfall til tider.

    Det var mye skriking, både der faren min bodde, og der mora mi bodde.

    Men veldig sjelden der hvor mine besteforeldre bodde.

    Selv om Ingeborg kanskje kunne prate veldig høyt, noen ganger, på en måte som kunne minne om skriking.

    Ja, det må man vel si.

    Min farfar Øivind, han skreik bare en gang, og det var da jeg leika, som barn, i huset til Ågot og Øivind, og løp rundt i gangene, og hoppa på de farga flisene, sånn som vi pleide å gjøre som barn.

    Det var liksom fliser, der man hadde lov å tråkke da.

    Jeg vet ikke om det var noe symbolsk?

    Men det var artig for unger, for da kunne vi hoppe bare på de flisene, som var farget, også var det ikke lov å gå utenfor de da liksom.

    Så da kunne vi leke i huset til min fars foreldre, at det ble en egen lek da liksom.

    Hvis vi kjedet oss, om vinteren eller om kvelden.

    Om sommeren så kunne vi jo spille f.eks. badminton eller fotball i hagen.

    Eller hvis det var på dagen, så fikk vi alltid noen småpenger, av bestemor Ågot, (eller jeg fikk jo alltid penger av faren min da), f.eks., så da kunne vi gå i butikken.

    Mens da jeg bodde hos mora mi, så fikk veldig sjelden penger til godteri.

    Og jeg var så glad i godteri.

    Mens hos faren min, så fikk jeg spise omtrent så mye godteri jeg ville.

    Selv om det ikke var lørdag.

    Så det roet meg nok kanskje litt ned, at jeg fikk så mye godteri og cola jeg ville, hos faren min.

    Og jeg fikk tegneserieblader, og alt mulig.

    Mens hos mora mi, så fikk jeg ting, kanskje til jul og bursdagen min.

    De hadde nok dårlig råd.

    Men mora mi og Arne Thormod, de røyka.

    Og da satt ofte jeg og Pia, i stua om kvelden, og så på TV, sammen med mora mi og Arne Thormod, og hele stua var full av røyk, så det noen ganger svei i øynene.

    Så sånn var det.

    Mens på Bergeråsen så satt jeg aleine og så på TV da.

    Og kunne legge meg når jeg ville.

    Og det var ikke noe røyk der, som svei i øynene.

    Faren min var motstander av røyk.

    Men han var alltid nede hos Haldis.

    Haldis røyka, (og da brukte hun noen kjempelange munnstykker, av en eller annen grunn), men slutta plutselig, midt på 80-tallet en gang vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min grandtante Unse, er etter Lothringen. Et rike etter Karl den Stores etterkommere. Det stemmer med hvor vi dro på ferie, til Jugoslavia, i 1980

    gult lothringen

    PS.

    Faren min klagde på at det var så mange ‘feite tyskere’, i Istra, i Jugoslavia, sommeren 1980.

    Og det er antagelig pga. det her med Lothringen da.

    Så sånn er nok antagelig dette.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Sånn som jeg husker det.

    Så prøvde familien min å drepe meg der.

    Ved at fetteren min Ove, skulle dytte meg ut, fra colosseumet i Pula, (en by vi dro på dagstur til, nederst på Istra-halvøya).

    Jeg merka at han gjorde seg klar til å snike seg inn bak meg, mens jeg liksom skulle være interessert i å kikke ned i et ganske stort hull i murverket da, hvorfra det vel var over hundre meter ned.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.