johncons

Stikkord: Arne Mogan Olsen

  • Det jeg har i bakhue nå

    Nå tenker jeg på det jeg skreiv, tidligere i kveld, om at Magne Winnem var i et utagerende party-miljø, i Røyken, parallelt med at han var kamerat med meg, og med at han hadde karriære i Rimi osv.

    Et miljø, hvor også Morten Jenker, i Rimi, var med.

    En kar som har hatt, og fortsatt har, såvidt jeg vet, høyt betrodde stillinger, på hovedkontoret til Rimi.

    (Noe kjedelige greier, iforbindelse med regnskapene til butikken, e.l., ifølge Winnem).

    Og som nok også kunne ha vært linket, til et lignende miljø, som i Røyken, på Berger, med samme typen folk vil jeg si, tøffe, folk, i 30-åra.

    Hooligan-aktige folk, omtrent, med Tom Bråten og den gjengen der, som var inne hos Jan Snoghøj, min fars stesønn, på Gulskogen, i Drammen, i skoleåret 1988/89, et år jeg også var der noe, for jeg gikk på skole, i Drammen, på Gjerdes VGS., det året.

    Så om dette er en russisk mafia, lurte jeg?

    Fordi jeg husker det, at jeg leste i Vi Menn, omtrent 1982 eller 83 kanskje, for det abbonerte faren min på, for meg vel, det var ihvertfall jeg som leste det.

    Og da leste jeg fra det bladet, mens faren min var på kjøkkenet, og lagde noe mat kanskje.

    Og da stod det at den russiske mafiaen, de straffet folk, på forskjellige fæle måter, f.eks. ved å skjære av dem all huden, i ansiktet, sånn at liket lå der, uten ansikt da.

    Og da skvatt faren min til litt vel.

    Og faren min, han er redd for Tom Bråten, det mener jeg å kunne tolke.

    For Tom Bråten, han var i bryllupet, til Jan og Hege Snoghøj, sommeren år 2000, var det vel, på Geilo.

    Og da, så satt Tom Bråten og tulla med søstra mi, foran tryne på meg og faren vår.

    Og jeg begynte å hoste litt da, sånn litt diskre, at ‘Tom, faren sitter der og broren sitter der, og du sjekker opp dattera’.

    Og da kom det fra Tom da, truende, ‘ja, hvem skal gjøre noe med det da, faren eller broren?’.

    Da sa ikke jeg noe.

    Men jeg venta på hva faren min skulle si.

    Og han satt der bare, som en noldus eller tufs, og så ned, og sa at Tom kunne bare gjøre hva han ville, for faren min hadde aldri hatt noe mot han.

    Så spurte Tom meg igjen da.

    Så begynte jeg å lure på, om jeg skulle ringe politiet, for det var det jeg vanligvis ville ha gjort, hvis jeg hadde vært i Oslo, (hvor jeg hadde bodd i 12 år da, så jeg var mest vant til å være i Oslo), og noen hadde oppført seg såpass truende, når jeg var på jobb som butikksjef, f.eks., som var det jeg for det meste dreiv med, på den her tida, når jeg ikke var hjemme, og kunne slappe av.

    Men så tenkte jeg, at nå er jeg langt og høyt oppe, i en dalside, på Geilo, så å ringe politiet, det var vel helt håpløst, for jeg huska ikke navnet på hotellet omtrent, vi hadde vel bare en veibeskrivelse omtrent, og ikke noe navn vel, ihvertfall ikke i hue, hadde jeg vel det.

    Og så skulle en lensmann kommet opp dit på mandag da, når neste dag med kontortid var.

    Nei, da fant jeg ut, at det var vel ikke noe poeng, og ringe 112, for å få politiet til å komme.

    Nei, det var nok bare i Oslo, at politiet dukket opp, på 5-10 minutter, så jeg droppa det.

    Men en kamerat av Jan, som het Frank, tror jeg, han roa ned Tom.

    Frank hadde kommet dit seint, og da hadde jeg tilfeldigvis vært ved resepsjonen, for jeg skulle hente noe drikkevarer, eller noe.

    Og da forklarte jeg han Frank da, hvor vi fra Berger var osv., for dem i resepsjonen, dem svarte ikke så klart da.

    Så da hjalp han meg seinere da, når han Tom Bråten begynte å råflørte med søstra mi, mens vi, (en ganske stor gruppe av bryllupsgjestene, dvs. vi som ikke tok kvelden allerede ved 22-tida, dagen før bryllupet. Dette var fredagskvelden, og bryllupet var lørdag, så det var to overnattinger, gratis, på Geilo, for alle gjestene, såvidt jeg skjønte det.), satt der.

    Han fortalte en innøvd vits.

    Som nok også søstra mi, må ha innøvd.

    Og søstra mi, hun hadde bedt meg om å få låne en tennisskjorte, like etter at vi hadde kommet fram til hotellet på Geilo, (som jeg egentlig hadde planlagt å bruke på søndagen. For jeg hadde en svart tennisskjorte på meg, for fredagen, dress for lørdagen, og en mørkeblå tenniskjorte, for søndagen, for bilturen tilbake til Oslo. Dette var på sommeren, i fellesferien vel), for hun hadde glemt å ta med nok klær, til seg selv!

    Så her var det nok noe lurings, så søstra mi er nok også i den her russiske mafiaen, (eller hva det kan være), det er vel ikke helt urimelig å tro kanskje.

    Noe sånt.

    Så Tom Bråten satt med hånda rundt søstra mi, som hadde på seg min mørkeblå, nye, tennisskjorte, fra Gant vel.

    Noe sånt.

    Også fortalte han en vits.

    ‘Keiko er en hval’.

    Så sa søstra mi, ‘spekkhogger’.

    Så sa Tom, ‘sprekkhogger?’.

    ‘Vil du at jeg skal begynne å hogge sprekken din, er det det du sier’.

    Noe sånt var det de sa.

    Og Pia lo og gliste, og lot seg bli kjælet med, av Tom i sofaen da.

    Som nok var et plott, fra Tom, søstra mi og faren min, for at det skulle bli slåsskamp, mellom meg og Tom Bråten, som er kjempe-kraftig.

    Og som sikkert er vant til å slåss.

    Som en kraftig og veltrent hooligan, vel, men også veldig lur, omtrent som en rev, vil jeg si, på måten han flørta med søstra mi på, og på måten han angrep meg på.

    For da fortsatte Tom å spørre, om hvem som skulle stoppe flørtinga.

    Men da minte han Frank, fra ikke langt fra Bjerkøya der, tror jeg, han Tom Bråten om, at han var i bryllup, og at han krangla med slektningene til brudgommen osv.

    Og jeg sa ikke noe mer, for han var så aggressiv, han Tom Bråten.

    Jeg hadde ikke venta meg, at faren min, skulle være så ynkelig.

    Men jeg tror, at omtrent det eneste, som faren min var redd for vel, det måtte ha vært den russiske mafiaen kanskje.

    Så jeg lurer på om Tom Bråten var i den russiske mafiaen.

    Onkel Håkon og kanskje.

    Håkon kalte seg ‘Anka på Bergeråsen’, når han pratet på Walkie-talkie, på 70-tallet.

    (Faren min kalte seg ‘Snekker’n på Bergeråsen’, for faren min hadde også Walkie Talkie, i leiligheten sin, i Hellinga 7B, på Bergeråsen, hvor jeg flytta til, fra mora mi, i Larvik, i 1979).

    Så onkelen min brukte det svenske navnet for Donald.

    Så han var litt sånn østlig ihvertfall.

    Om han var i noe kommunist-mafia, eller russisk-mafia, eller svensk mafia, eller bare hadde et dumt kallenavn, på radioen, som de vel kalte Walkie-talkien.

    Ikke vet jeg.

    Men at de folka i Røyken da, var i den russiske mafiaen, for de var kjempetøffe, og jeg måtte klatre opp verandaen, til Morten Jenker, for å komme inn hos dem, når han hadde invitert meg til fest, eller Magne Winnem hadde gjort det, i 1993, og de ikke åpna, når jeg ringte på.

    Så sånn var det.

    Og når Magne Winnem, i 1989, inviterte meg, til å bli med, i bilen hans, sammen med han og Jarle og Astrid, i klassen, på russekro, i Hokksund vel, i 1989, som sagt.

    Da var Tom Bråten og dem, hos Jan, hvor jeg vorsa, altså hadde vorspiel eller drakk øl da, på norsk.

    Så kanskje de var der, som del av et plott, for å tulle med meg.

    Sånn at Tom Bråten og de, skulle passe på det, at jeg drakk meg rimelig full, før jeg dro, ved å ha fest der.

    Også skulle Winnem kødde med meg i fylla, på russekroa?

    Hvem vet, men det kan kanskje være en mulighet.

    For Tom Bråten, han var like tøff, som de kameratene til Winnem, vil jeg si, som var på besøk hos Morten Jenker, høsten 1993, var det vel, da jeg var på fest der, da jeg jobba som vanlig medarbeider, på Rimi Nylænde, året etter militæret.

    Så om de Røyken folka og de Berger-folka og f.eks. Morten Jenker.

    Om de er i noe russisk ‘mafian’, f.eks?

    Og at det er de som jeg er etterfulgt av, som jeg overhørte, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, i 2003.

    At det er den russiske mafiaen, som er den her ‘mafian’, som de prater om i Oslo og på Bjørndal, i sør-østre Oslo da, blir det vel, i nærheten av Holmlia og Mortensrud og Prinsdal osv.

    Kan det være sånn det henger sammen?

    Hvem vet, men det er vel kanskje en mulighet.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og etter det bryllupet, i Geilo, til Jan og Hege Snoghøj.

    Altså på søndagen, da vi skulle hjem.

    Jeg gikk bare rett ut i bilen, og spiste ikke frokost.

    Det var ganske mye mat, i bryllupsmiddagen osv., og jeg og Pia vi kjøpte også mat, to ganger, på bensinstasjonen i Geilo, var det vel, at det het der.

    Så det som skjedde, var at Pia plutselig spurte meg, om Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star, da den brant, kunne få sitte på ned til Oslo.

    Og Pia satt seg bak, så hun Solveig satt seg foran da.

    Da var nok planen, til Pia og dem, at, siden jeg brukte den samme svarte tennis-skjorta, som jeg brukte på fredagen.

    Så trodde nok søstra mi, (og de som la plott), at jeg kom til å lukte ‘hest’.

    For dette spurte de meg ikke om på fredagen eller lørdagen eller før vi dro opp dit.

    Om hun Solveig kunne sitte på til Oslo.

    Neida, dette spurte de om, når vi stod på parkeringsplassen, og Pia sa hadet til noen.

    Så her var det noe ‘plottings’.

    Så det som skjedde så, var at jeg kunne ikke merke på Solveig det, at hu reagerte på at jeg lukta.

    Men det var nok fordi, at jeg var vant til å jobbe hardt i Rimi og fra infanteriet i militæret.

    Så å kjøre de 30-40 milene, eller hva det er, opp til Geilo, og så tilbake til Oslo igjen, på søndagen, det var egentlig ikke noen heksekunst for meg.

    Det var ikke sånn at jeg begynte å svette, av å kjøre 30 mil, selv om det var om sommeren.

    For jeg vant til å jobbe i et forrykende tempo, på Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal, da jeg var butikksjef-assistent, fra 1994 til 1998.

    Og det her var bare et par år etter dette, og jeg pleide også å trene fotball og tennis og badminton, mm., til jeg ødela kneet, i 1995.

    Og fra 1996, så pleide jeg å trene på helsestudio da, siden det var bedre for kneet, enn å spille ballspill da, når man lettere kunne vri kneet, for kneet forble ustabilt, og sviktet noen ganger da, hvis jeg holdt balansen feil på kneet, for det er ikke 100% bra enda, et av korsbåndene er visst nesten avrevet, nå igjen, viste MR-røntgen vel, i 2002, var det vel.

    Så sånn var det.

    Men planen var nok, at søstra mi, (og noen andre, som hun plotter med, Tom Bråten ihvertfall, og kanskje Christell og/eller Jan, uten at jeg vet det sikkert, med de to siste).

    De ville nok få hun Solveig, fra Scandinavian Star og Holger Danske og med villa på Holmen, ved Holmenkollen, til å syntes at jeg var en gris, som lukta ‘hest’ da.

    Fordi de prøver nok å isolere meg, tror jeg.

    At den ‘mafian’, som søstra mi og Tom Bråten er i, de prøver nok å angripe meg og skade meg og isolere meg da.

    Sånn at de kan drepe meg, hvis de får folk til å ikke like meg, så kan de manipulere dem, til å ikke bry seg, hvis jeg dør da.

    Noe sånt.

    Så det var nok derfor de ville ha hun Solveig, foran i bilen, (enda Pia satt foran, opp til Geilo vel, og Daniell, sønnen hennes, bak da), fordi de ville det, at Solveig skulle lukte min brukte trøye, fra fredagen, og mislike meg da. (For søstra mi hadde jo ‘rappa’ min reine trøye, en blå, som jeg lot søstra mi låne, på fredagen, for hun manglet klær da, så da tenkte jeg at hun kanskje hadde hatt noe uhell med sine klær da, eller noe, sånn at hun ikke hadde noe å ha på seg, og da syntes jeg ikke at jeg kunne nekte å låne henne den reine blå trøya da, selv om jeg da ikke hadde noe rein trøye selv, på søndagen. Det gikk vel til nød ann å bruke den svarte igjen, og søstra mi spurte så pent/overtalende.

    Så sånn var det.

    Og en annen rar ting.

    Det var at like før vi kom til Drammen, så ville søstra mi, at jeg skulle ta av fra veien, for å kjøre inn på en bensinstasjon, som lå noen hundre meter fra hovedveien, men som var skilta fra veien fra Hønefoss da, eller hvor det var igjen.

    Det som skjedde, var at da jeg stoppa ved bensinstasjonen, så skulle ikke søstra mi ha noe.

    Så jeg var den eneste som gikk ut av bilen.

    Men jeg var ikke så sulten egentlig, og vel ikke tørst heller.

    Jeg hadde sikkert noe å drikke i bilen, tror jeg.

    Så jeg bare kom på at jeg ikke hadde lyst på noe, og snudde omtrent i døra, for det var ingen kunder der, og de ansatte så også litt anspente ut.

    Så jeg snudde med en gang jeg hadde kommet inn, og gikk ut.

    Jeg tenkte på hva søstra mi dreiv med, hvorfor skulle hun ha meg til å gå inn der?

    Så syntes jeg at jeg skimtet den grønne BMW-en til Michael, heter han vel, den svenske samboeren og nåværende ektemann, til Christell.

    Nei, Mathias, heter han, tror jeg, fra Stockholm, og holder med AIK i fotball og sikkert også ishockey, for jeg møtte han en gang, da jeg og Christell og Pia, feira 17. mai, i Oslo, i år 1999 kanskje, eller noe.

    Noe sånt.

    Men da kjørte de vekk fra bensinstasjonen.

    Jeg satt meg inn i bilen igjen, og spurte de i bilen, om de også hadde sett BMW-en til han Mathias, fra Sverige, men søstra mi sa nei.

    Dette var jo like ved Drammen, Christell og faren min sin hjemby da, og Haldis sin og da, og Jan og Hege sin.

    Kan dette ha vært noe lureri?

    Hvorfor var det ingen kunder på en bensinstasjon, like ved hovedveien?

    Hvorfor ville Pia at jeg skulle stoppe på bensinstasjonen, like før Drammen, når hun ikke skulle ha noe på bensinstasjonen?

    Hvorfor var Mathias og de der, de skulle jo kjøre senere, sa Pia.

    Hvordan kunne det ha seg, at de andre ikke så bilen til Mathias, når det var den eneste andre bilen i nærheten?

    Hvorfor så betjeningen på bensinstasjonen, så anspente ut, det var liksom en slags rar stemning der, de bare stod der liksom.

    Dette kan man lure på.

    Var dette så ille, at det var et drapsforsøk mot meg?

    Pia insisterte på at jeg skulle gå inn på bensinstasjonen, og kjøpe et eller annet, til meg selv.

    Men jeg var ikke sulten eller tørst, det var Pia som ville stoppe på bensinstasjonen.

    Nei, jeg vet ikke helt.

    Men jeg kontstaterer ihvertfall at søstra mi, hu er nok forrvirra og lider av noen slags rar sykdom, tror jeg, når hun kan oppføre seg sånn.

    Først vil hun at jeg skal ta av fra hovedveien, og kjøre til en bensinstasjon.

    Og så skal hun ikke ha noe der, men insisterer på at jeg går inn der, og kjøper et eller annet, som jeg vil ha.

    Enda jeg ikke har lyst på noe.

    Så det var veldig merkelig oppførsel, fra søstra mi.

    Så hun lider nok av et eller annet.

    Hun er nok et ‘basket-case’ hun og, vil jeg tippe på.

    Som broren min Axel, også er, (som jeg forklarte om, i en bloggpost fra igår).

    For søstra mi er sånn, at hvis man spørr henne om noe, som hun ikke vil prate om, så bare begynner hun å grine, og synker inn i en slags tilstand, for å unngå ubehagelige tema.

    Så det nytter ikke å ta opp ubehagelige ting, med henne.

    Enten blir det gråting, eller blir det skriking at man er et eller annet fælt, som rødstømper og sosialister ikke liker.

    Så hun er veldig vanskelig å kommunisere med, og hun har også sånne tvangshandlinger, tror jeg man må kalle det, at hun må få bilen til å stoppe på bensinstasjonen, selv om hun ikke skal ha noe der.

    Så søstra mi, Pia Ribsskog, hun er nok ikke helt vel bevart.

    Så et aldri så lite varsko, for henne.

    Det er nok på sin plass, dessverre.

    Så sånn er nok det.

    Så da er ikke Axel alene om å være basket-case, ihvertfall, av søsknene mine.

    Så aldri så galt, at det ikke er godt for noe.

    Så sånn er nok det.

  • Hvis det er noe med broren min som gjør at jeg ikke får rettighetene mine

    Broren min, Axel Thomassen, han har jo forklart meg, i 2005, at han kjenner lederen i A-gjengen osv.

    Og han har fortalt om at da han var i militæret, så banka han og kameratene, i Nord-Norge, opp nordlendingene, og pissa på dem etterpå.

    Og han har fortalt at en serber han kjenner, en gang kasta han gjennom et vindu, for moro skyld.

    Og han har fortalt at da han bodde i Spania et år, i år 2000 og 2001 vel, så kasta han en spanjol, som skulle banke han opp, sammen med tre kamerater, uten grunn vel, ned en mange meter høy trapp.

    Og David Hjort, fra Rimi Bjørndal, har fortalt, som jeg har overhørt, at han og kamerater, møtte Axel og kamerater vel, en nyttårsaften, ved Ryen, og da hadde Axel hatt en pen-gun, som han skøyt på bilforretningen ved Ryen t-banestasjon med, tror jeg det var.

    På 90-tallet, før Axel ble myndig, tror jeg.

    Samtidig, så vet jeg hvordan Axel er.

    Han skal alltid tøffe seg.

    Men han er vel ikke egentlig så tøff, men har oppfører seg tøff.

    Han er jo svær og veltrent da, men psyken tror jeg ikke er så tøff, og han er ikke helt oppegående, vil jeg si.

    Altså, at han nok ikke er sunnest, for å si det sånn.

    Jeg og Axel vokste jo opp hos hver vår far.

    For vi er bare halvsøsken.

    Moren vår, hun bodde på institusjon, for hun var sinnsyk og/eller hadde nerveproblemer osv., på 80-tallet.

    Så jeg ble ikke kjent med Axel, før i 1989, da jeg flyttet inn til Oslo for å studere, da jeg var 19 år og han var 11 år.

    Da bodde Axel hos sin far og sin stemor, Mette Holter da.

    Jeg kjente nesten ingen i Oslo, så jeg besøkte dem kanskje en gang i måneden da.

    Noe sånt.

    For jeg tenkte at jeg måtte nesten besøke broren min, når vi bodde i samme by da.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, men Axel, han er liksom på en måte, et ‘basket-case’.

    Han har jo gått på spesialskole, i nesten alle år, ihvertfall på ungdomsskolen og barneskolen.

    En skole på Majorstua.

    Men, han hadde visst ikke fått noe diagnose, ifølge den svenske dama hans, som sendte meg Facebook-melding, tidligere i år, var det vel.

    Så han gikk altså på spesialskole, fra han var 8-9 år vel, til han var 15-16 da, antagelig.

    Faren og stemoren hans, sa ihvertfall at han hadde ADHD, heter det vel.

    Og jeg, jeg leide et rom hos dem, det andre året jeg bodde i Oslo, skoleåret 1990/91.

    Og jeg var da arbeidsledig, i noen uker, (jeg hadde et jobbår, et friår fra NHI, Norges Høyskole for Informasjonsteknologi), og da hadde jeg i oppdrag, og passe på Axel litt da, mens faren og stemora var på travbanen og bingo, osv.

    Det var greit, synes jeg, for jeg betalte bare 1000 kroner i måneden, i husleie.

    Og det var egentlig søstra mi, som skulle gjøre det, noen måneder før, leie rom der, men det ble ikke noe av.

    Og da skulle det vært del av avtalen da, å passe Axel, mens de var på travbanen, så jeg syntes jeg måtte gjøre det.

    Men, da merka jeg jo at Axel var hyperaktiv, eller hva man skal kalle det.

    Jeg hadde jo vært barn jeg og, ti år tidligere ca., men jeg var mer voksen som 11 åring, vil jeg si.

    Axel var helt villstyring, og kasta appelsiner i hue osv., så omtrent det eneste som hjalp, var å hive han ut av leiligheten.

    Så om han var hyperaktiv eller hadde AHDH, heter det vel, det fant altså legene aldri ut, så da må man vel si at Axel var et basket-case, vil jeg nok si da.

    Og han er sånn enda, at han begynner å true slektingene sine, i fylla da.

    Blant annet meg, og vel onkelen min Martin, og folk da jeg bodde på Ungbo, på begynnelsen av 90-tallet, har vel merka det, at Axel noen ganger, skal liksom kødde med familien sin, og kjente, og være ‘breial’ da.

    Så her er det gutten som ikke er så sivilisert.

    Og Axel er også veltrent, og har trent karate og kung-fu osv.

    Og bruker vel kanskje dette til å hevde seg, også i familiesammenhenger.

    Og jeg synes at det er så umodent, og jeg liker ikke det, at Axel er kamerat med, eller kjenner, ledere for A-gjengen osv.

    Så jeg har bestemt meg for det, at i den situasjonen, som jeg er nå, at jeg ikke får rettighetene mine fra politiet osv., så kutter jeg bare ut Axel, for jeg har fått litt nok av det tullet hans, med at han skal være ‘breial’, mot folk i familien, istedet for å prate om ting, på en vanlig måte, og at han vel er i et litt halvkriminelt miljø.

    Og jeg har kutta ut søstra mi og faren min og flere andre i familien, og jeg har også bestemt meg for å kutte ut Axel og, for det er liksom sånn, at Axel er ikke som en bror, for meg, han er som en som bare utnytter meg, så derfor har jeg valgt å gjøre dette.

    Og Axel er nå i 30-åra selv, så selv om han er yngst, så burde man vel nesten forvente at en sånn barnslig oppførsel skal gå over.

    Det er ihvertfall sånn, at jeg ikke vet hvor jeg har han, så da er det kanskje smartes å kutte han ut, for jeg klarer ikke å komme på bølgelengde med han heller, det er nok kameratene hans som er på bølgelengde, så da er det ikke så artig å være storebror liksom, når det bare skal være en byrde, og jeg ikke vet om han er etter meg for eksempel, siden jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe de kaller ‘mafian’.

    Men jeg vet at Axel har drevet og kødda, når vi har vært på byen, sånn at jeg ikke skal få sjekket opp noen damer.

    Når vi har vært på Studenten osv., et utested i Oslo

    Og det er jo en grense for hvor artig det er, å aldri klare å få sjekket opp noen damer, fordi du har en bror, som prater dritt om deg.

    Så bare det alene, er vel grunn nok, til å kutte han ut.

    For å si det sånn.

    Og Axel er nok som en gatebølle, må man nok si.

    Og sånne er det grenser for hvor artig det er, å ha i familien.

    Selv om at jeg har prøvd i mange år, å komme på bølgelengde med Axel, så har jeg ikke klart det.

    Så da er det ihvertfall ikke så artig, å ha aggressive gatebøller i familien, når man ikke engang klarer å komme på bølgelengde med dem, og roe dem ned.

    Så sånn er nok det.

    For man kan vel ikke forvente at jeg skal gå hele livet og dulle med en som bare har lyst til å være en kynisk drittsekk og en gatebølle?

    Nei, det tror jeg ikke man kan forvente, selv om han er aldri så mye halvbroren min.

    Man kan ikke si at jeg ikke har prøvd ihvertfall, vil jeg si, selv om jeg har hatt en slitsom jobb, og det var dumt at jeg måtte dra i militæret, da jeg var 22 år, og Axel var 14 år, for da mista jeg litt av kontakten med Axel.

    Men men.

    Så kanskje det er mulig å få noen rettigheter etterhvert.

    Kanskje politiet tror at jeg er i det samme miljøet som broren min?

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Altså, grunnen til at jeg kom på å skrive det her om broren min.

    Det er det at jeg tenkte på det, at jeg ble tulla med, av noen muslimer, på treningssenteret, her i Liverpool, på Adelphi hotell, igår.

    Og broren min kjenner jo masse kriminelle pakistanere osv., i Oslo, blant annet en av lederne for A-gjengen, fortalte han meg.

    Og da, så kan kanskje broren min være så inne i varmen, blant utlendingene i Oslo, at han får noe muslimsk mafia, til å tulle med meg her.

    For jeg husker en gang, da jeg gikk på HiO.

    Så dreiv jeg og han Dagga, (Dag Anders Rougseth), og skulle gjøre noe dataoppgave, til HiO ingeniørutdanningen, i 2002 eller 2003 da.

    Så kom plutselig Axel på besøk, midt på dagen, midt i uka vel, noe han sjelden pleide å gjøre, ihvertfall ikke på den tida her, etter at han kom tilbake fra å ha bodd et år i Spania, i 2001.

    Og da begynte Axel plutselig å fortelle pakkisvitser da, for å se om vi lo.

    Så da kan kanksje nettverket som Axel er med i, ha sett at jeg og han Dagga, gikk inn i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, også har de ringt lederen for det nettverket, eller noe, også har han fått Axel til å dra på besøk til meg, for å sjekke om vi var rasister.

    Noe sånt, kanskje?

    Axel kom også på besøk, noen ganger, når David Hjort, hadde fest hos meg, eller jeg hadde fest, og David Hjort og dem var der.

    (Jeg sa det var greit, for han David Hjort, han inviterte meg alltid på fester, for han og dama hans da, Linn, bodde ute på Billingstad, heter det vel, så jeg sa det var greit, selv om jeg ikke kjente han så bra, men han kjente masse folk i Oslo da, så da kom jeg inn på utesteder og sånn, i tida jeg jobba på Rimi Bjørndal, før jeg ble butikksjef, (Toro på Rimi Bjørndal, var også sånn at han fikk folk skrevet opp på gjestelister osv., på tekno-steder da, men likevel, for han var DJ da. Så de pleide å spørre meg, om jeg skulle bli med ut og feste, siden vi jobba i samme butikk), for jeg hadde et ganske kjedelig liv da, i Oslo, på den måten, at jeg nesten ikke kjente noen folk, ihvertfall ikke folk som pleide å gå på byen osv).

    Og når Axel kom dit, når David Hjort var der, så skulle han ikke ha en øl og sitte og drikke med oss.

    Neida, han bare gikk ut i gangen, og så sa han at han skulle dra.

    Så de besøkene, det var kanskje mest bare noe ‘spionerings’.

    Kanskje det var en av naboene er, i Rimi-leilighetene, som rapporterte, til noe nettverk, hvis de hørte at det var folk hos meg?

    Også ble Axel sendt av det nettverket, som noe spion?

    Hvem vet.

    Det er vel noe man kan lure på.

    Men både Axel og David Hjort, må vel ha vært med i en eller annen gruppering, lurer jeg på.

    Men da antagelig to forskjellige grupperinger, vil jeg tippe, siden disse to ikke ville drikke sammen osv., sånn som jeg skjønte det.

    Heller ikke fetteren min, Ove Olsen, fra Son, ville feste sammen med David og dem, men Ove gikk bedre sammen med broren min, Axel.

    Bare noe jeg kom på.

    Så jeg lurer på om det kan være noe link, mellom broren min, og noe muslimsk mafia nettverk, i Oslo, og også med noe muslimsk mafiaaktig nettverk, i Liverpool.

    Hvem vet.

    Noe er det nok ihvertfall.

    Vi får se.

    At broren min er mer som en muslim, enn som en vanlig nordmann da, siden han har vokst på Furuset f.eks., og jeg husker allerede fra Axel var 11-12 år, at han fortalte meg det, at han beundret utlendinger, og at han syntes at de var mye tøffere enn nordmenn, så det kan være det her, at han beundrer utlendingene mer enn vanlige nordmenn, siden han sa at utlendingene var så tøffe, som kanskje fortsatt spiller en rolle da, i hva Axel driver med, og hvilke venner han har, osv.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Jeg husker også at hun Songül, som jobba på Rimi Bjørndal, i 2002 og 2003, hun visste også at jeg hadde en bror.

    Enda jeg vel ikke prata med henne om sånt.

    Men, en gang, da David Hjort og dama hans, som kjørte vel, plutselig dukka opp, på Rimi Bjørndal, for å hente meg, etter jobben.

    Uten at jeg helt skjønte hvorfor.

    Da spurte hun Songül, husker jeg, om David Hjort, var broren min.

    Så om det var for å mobbe, siden han David Hjort, var skikkelig tjukk da, og hadde den ølmagen.

    Eller om det var fordi hun visste at jeg hadde en bror, nei det vet jeg ikke.

    Men noe var det nok ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Men men.

    PS 2.

    Og det at fetteren min, Ove, ikke ville feste sammen med David og Linn og meg.

    Det sa han at var, i ettertid, siden David og Linn så så unge ut, sa han.

    Men, det kan ha vært noe plott.

    Fra David Hjort og dem.

    For, han skulle absolutt møte meg og fetteren min, på Grønland.

    Hvor vi ikke pleide å gå ut på byen.

    Men da satt de sånn, på fortauet, både David og Linn.

    Så det kan ha vært, at de prøvde å se unge ut.

    For at jeg fetteren min skulle syntes at jeg var rar, siden jeg festa med unge folk da.

    Men David, han var jo i 20-åra da, og jeg kjente jo han fra Rimi Bjørndal.

    Og han er jo en sånn dominerende person, vil jeg si, som man bør passe på å prøve å holde litt avstand til, hvis ikke så kan han begynne å manipulere deg, eller noe.

    Omtrent som Øystein Andersen kanskje, tremenningen min.

    Og grunnen til at jeg begynte å feste sammen med han David Hjort, det var fordi at vi begge jobba på Rimi Bjørndal, fra 1997 til 1998.

    Og butikksjefen der, ga meg to billetter, til juleølsmaking, i Stortingsgata, med Mack vel, noen måneder før jul, i 1997.

    Enda han må vel ha visst det, at jeg hadde seinvakt den dagen, og ikke ville rekke det.

    Så ga jeg de billettene til David da, siden han var den som vel var eldst, som pleide å jobbe på mitt skift.

    Det var mest jenter i 18-19 års alderen, som butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde ansatt.

    Av en eller annen grunn, så ansatte han bare pene jenter.

    Og det var etter at vi ble enige om det, at jeg skulle jobbe alle seinvaktene.

    Så det var ikke derfor jeg jobba alle seinvaktene.

    Men men.

    Men han David er vel født i 1975, eller noe kanskje(?), ihvertfall så var han ihvertfall i 20-åra, da jeg ble kjent med han, og begynte å feste sammen med han, i 1997, for da spurte jo han om jeg skulle møte dem, etter juleølsmakinga da, for da skulle de holde av øl til meg osv., sa han, så da kunne jeg nesten ikke si nei til det, å stikke innom der etter jobben, siden jeg hadde fått billettene av butikksjefen mm.

    Og hun Linn, hun var nok en del år yngre enn David.

    Men la oss si at han David var 25 år, eller noe da, da vi skulle gå ut med han fetteren min Ove.

    Og at hun Linn kanskje var 19-20 år, for jeg tror hun hadde jobba før, før hun begynte å sitte i kassa, i butikken som jeg var butikksjef for.

    Hun Linn, var jo fra Vestlandet, og hadde fått lov av familien sin, fikk jeg inntrykk av, til å flytte ned til Oslo, og bo sammen med David, som hun var sammen med.

    Jeg hadde prata med David og Linn og søstra, på irc, mens de var i Florø, så David var på besøk hos familien hennes der, skjønte jeg.

    Så hun vel sies å ha vært voksen, siden foreldrene hennes lot henne flytte til Oslo, som jo ligger i en helt annen del av landet, enn Florø.

    (Dette var vel omtrent, som da fetteren min Ove selv, studerte, nede i Kristiansand. Da hadde han blitt sammen med ei jente, som het det samme som kusina vår, Lene, tror jeg, som hadde flytta med han tilbake til Oslo da.

    Omtrent det samme var det med David og Linn da, bortsett fra at David ikke var i Florø for å studere, men for å besøke en kamerat av seg, som var på noe rusavvenning der, og som het Jens, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Men de satt på fortauet, David og Linn, og prøvde å kanskje å gjøre seg til, for å se yngre ut, for Ove da, antagelig.

    Ihvertfall så ble det sånn, at han Ove ikke ville være med ut på byen, med oss andre, for han syntes at David og Linn så så unge ut, der de satt på fortauet da, (har Ove fortalte meg senere, at var grunnen, ihvertfall).

    Men det kan kanskje ha vært et plott fra David og Linn, for at de skulle virke yngre, enn de var, for å få meg til å se dum ut, ovenfor fetteren min da.

    Et ledd i en kampanje, for å få meg, til å miste kontakten med familien min?

    Hvem vet.

    Noe rart var det nok ihvertfall, siden vi absolutt skulle møtes på Grønland, hvor vi ikke pleide å være så mye akkurat, for det var ikke så mye kule steder osv., der da, på slutten av 90-tallet, som det vel er nå, de siste åra jeg bodde i Oslo, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Så et varsko mot David Hjort, det vil jeg si.

    Men han fetteren min har også drevet med noe plott, vil jeg si.

    Bl.a. å ødelegge sofaen min.

    En gang han var på besøk, så sa han at begge skulle sette seg ned, samtidig, på en måte som virket innøvd da, fra hans side, sånn at sofaen knakk.

    (En ganske gammel sofa, som var montert fra hverandre, vel, men som bare stod i en bod, sammen med masse skrot, på Ellingsrudåsen, så jeg syntes det var greit å ta med den sofaen, for jeg trengte noen møbler, og jeg tvilte på at noe i den boden ville bli brukt igjen, for det var skikkelig rotete der, og fult av gamle klær og kofferter, etter folk som hadde bodd der på 80- og 90-tallet da.

    Ikke vet jeg hvorfor de flytta, uten koffertene sine, men det kan man lure på.

    Kanskje det var noen jenter som bodde der som forsvant?

    Hvem vet.

    Jeg skal ikke si det sikkert, jeg bare syntes det var litt rart, at folk skulle flytte derfra, uten koffertene sine.

    Men det er kanskje en naturlig forklaring.

    Hvem vet).

    Så det er mye rart.

    Og en annen gang, så skulle fetteren min absolutt ha meg, til å klatre over verandaen, over til naboen.

    Det var Sofia sin leilighet, hun mulatt-dama vel, som var butikksjef, på Rimi Skullerud, i flere år vel, og som også var butikksjef assistent, på Rimi Waldemar Thranes gate, i samme bygget, som Rimi-leilighetene var.

    Så det var litt spesielt, at hun Sofia, bodde i samme bygget, som hun jobbet.

    Det var vanligvis ikke lov i Rimi, siden hu Sofia, da hadde nøklene, til Rimi-butikken, og hvis hun da hadde fest f.eks., så kunne hun da teoretisk sett, låse seg inn i butikken, i fylla, og hente mer alkohol og røyk.

    Magne Winnem, fra skolen i Drammen, fortalte meg det, at det var bare han, som hadde fått lov til det, å bo i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate, samtidig med at han jobbet som leder, i butikken, i første etasje, i det samme bygget, på St. Hanshaugen, i Oslo sentrum.

    Så spurte jeg Magne da, (dette var kanskje på innflyttingsfesten min, i Rimi-leiligheten min, i 1996), om hvorfor han fikk lov til dette, når dette egentlig var mot reglene.

    Men da svarte han ikke noe presist på dette.

    Så Magne Winnem og hun Sofia, de var liksom noen slags ‘super Rimi-ansatte’ de, kunne man kanskje si.

    Hvis man tenkte på det, at de fikk lov til ting, (å bo i samme bygget som de jobbet som ledere for en Rimi-butikk i), som ikke var ‘kosher’ for andre Rimi-ansatte.

    Så Magne Winnem og hun Sofia, butikksjef Rimi Skullerud, de var skikkelig inne i varmen, og noen slags ekstra betrodde elite-Rimi ansatte, kunne det kanskje virke som, ihvertfall for meg, som ganske ny Rimi-leder, i 1996.

    Sofia hadde også en leilighet, som jeg tror var større, enn det oss andre, som bodde i etasje 3, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, hadde.

    Jeg mener at det var butikksjef Leif Jørgensen, som også i 1996, bodde i samme etasje, som meg, som nevnte dette.

    (Jeg kjente han Leif, for han var sjefen min, da jeg jobba annenhver lørdag, på Rimi Munkelia, mens jeg var i militæret, og Magne Winnem, var sjef i den butikken.

    Men, jeg orka ikke å ha det sånn, at Leif og dama hans, som også jobba i Rimi, (ei med lyst hår), skulle komme på døra mi hele tida, og bable om Rimi-greier, så når de kom på døra mi, uten å ha sagt fra på forhånd, så slapp jeg dem ikke inn, for jeg hadde ikke venta besøk.

    For jeg hadde i årene før dette, bodd i Ungbo bokollektiv, og før det, et år hos Axel og dem, på Furuset, så jeg ville ha det litt mer privat, på St. Hanshaugen.

    Jeg ville ikke ha ‘åpent hus’, ihvertfall.

    Men da ble sikkert han Leif og hu dama, litt snytt, men jeg syntes nesten det virka som om dem kom for å spionere, eller noe.

    Ihvertfall, så kunne de ha sagt fra, på forhånd da, syntes jeg.

    Jeg ville ikke ha det som at det var noe slags folkehøyskole-hybel opplegg, hvor alle kom og gikk når de ville, det var jeg litt for langt oppe i 20-åra, til å syntes var morsomt, for det var vel det året jeg fylte 26.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på).

    Jeg var aldri inne i leiligheten til hun Sofia, så jeg kan ikke si det 100% sikkert.

    Men fetteren min Ove, han var der inne.

    For han klatra over fra min balkong, til deres balkong, for de bodde vegg i vegg.

    Jeg bodde i 303 og de bodde vel i 304.

    Men jeg ville ikke klatre over til de.

    For jeg ville ikke være så inne i Rimi-varmen, som hun Sofia må ha vært.

    For hun var nesten som en vaktmester der og.

    Da jeg flytta inn i 2006, så måtte jeg kontakte Sofia, eller Sophia, heter hun vel, som jobba på Rimi Waldemar Thranes gate da, for å få nøklene til hybelleiligheten min der.

    Så Sophia, hun var sånn kjempe-Rimi ansatt.

    Men, jeg syntes jeg var litt for gammel, til å være sånn kjempe-Rimi fanatiker, som kjente alle sjefene og de andre ansatte privat, osv.

    Jeg ville ha litt distanse, sånn at jeg også kunne ha litt fritid, fra Rimi.

    Jeg syntes det var kult å bo der, siden det lå i Oslo Sentrum, med kort vei til utestedene, som jeg dro til, på noen lørdager osv.

    Og jeg måtte også flytte fra Ungbo, sa de damene som var konsulenter der, for Ungbo, det var bare til du var sånn 23-24 år, (selv om de hadde fortalt meg før, at folk hadde bodd der en del lengre, så først så var visst ikke det noe stress).

    Men plutselig ble dette med alder noe stress.

    Så søstra mi kan kanskje ha jugi og fortalt noe dritt om meg, som hevn for at jeg ble uvenn med henne, fordi hun hadde så masse afrikanske venner der, en helg, sovende i stua, en helg, uten å si fra på forhånd, og hun og vennene hennes, stjal røykpakker på rommet mitt, og juice i kjøleskapet osv., og søstra mi ble så sur, når jeg prøvde å ta opp dette, og klagde på henne da.

    Men men.

    Så søstra mi, hun er nok tenkendes, til å funnet på noe dritt om meg, og så fortelle dette til Ungbo, som så ville ha meg ut da.

    For jeg husker at søstra mi var sånn, ovenfor Glenn Hesler, på et møte han ikke var på.

    For da hadde nok Glenn Hesler klagd på søstra mi, for et eller annet, tror jeg.

    Og da var jeg på det neste møtet, og da husker jeg at søstra mi sa det, at Glenn var nok bare misunnelig, på henne, siden han ikke hadde noe kjæreste.

    Så hun gikk litt lavt der, synes jeg.

    Så søstra mi har nok ikke så særlig skruppler, tror jeg, før hun finner på noe løgner å fortelle, om folk, for å hevn, og det som er.

    Så sånn er nok det.

    Uansett hva det kunne komme av, så sa plutselig Ungbo-dama, at jeg måtte flytte, og da satt jeg meg opp, på venteliste, på Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen.

    Så hver gang Ungbo maste på meg, om at jeg måtte flytte, så ringte jeg hu dama som hadde ansvaret for Rimi-leilighetene da, og spurte om hvor mange som stod foran meg, på venteliste, sånn at jeg kunne gi tilbakemelding til Ungbo da, om når jeg kom til å flytte ut.

    Selv om Rimi ikke kunne si når dette ville skje nøyaktig, men jeg stod vel på venteliste der, i over et år, tror jeg, før jeg fikk leilighet.

    Men Ungbo, de hadde først signalisert, at dette ikke var noe stress, med når jeg måtte flytte ut derfra, grunnet høy alder.

    Men, jeg tror at noen må ha sagt noe dritt om meg, til Ungbo, for dette forrandret plutselig Ungbo på, noen måneder senere, da var det plutselig stress, at jeg måtte flytte ut.

    Men da stod jeg på venteliste, på Rimi-leilighetene, så da fikk jeg vel nye seks-måneders, eller års-kontrakter da, på Ungbo-hybelen, eller et rom i bokollektiv, var det.

    For jeg fikk ikke så bra lønn, hos Rimi, rundt 1995 og 1996, enda jeg jobbet som leder, for Rimis lederlønninger, de var bare på 140 og 150 tusen osv., på den tiden, for nye ledere, så jeg hadde ikke akkurat så god råd, f.eks. til å leie en to-roms på Grunerløkka, det kunne jeg bare glemme.

    Men jeg så en annonse i Aftenposten, som jeg var å så på, det var et rom i bofelleskap, nede i Vika, hos en fan av Sydstatene, muligens, ihvertfall av den amerikanske borgerkrigen, for han hadde masse rifler, hundrevis, fra den amerikanske borgerkrigen.

    Men men.

    Men de gutta som bodde der, de var sikkert artige og sånne orginaler.

    Men han fortalte meg det, at de bare spiste på en cafe eller kro, rundt hjørnet, når de skulle spise middag.

    At det bare kosta 30-40 kroner, så det ble ikke noe dyrere, enn å lage maten selv.

    Men, da ble jeg litt sånn, hva heter det, skeptisk.

    For, jeg jobba så hard på Rimi, jeg stabla tørrvarer og alle kjølevarene, på Rimi Nylænde, pluss at jeg gjorde veldig mye annet og.

    Så jeg jobba nesten like hardt, på Rimi, som i infanteriet, som jeg var i før Rimi.

    Pluss at jeg trente badminton og tennis og fotball osv., på fritida, sammen med kamerater.

    Så to vasne frikadeller på kafeen rundt hjørne, og et par små poteter, med persille på, det holdt ikke for meg altså.

    Jeg måtte ha en ordentlig middag, ihvertfall to-tre ganger i måneden.

    Med ordenlig kjøtt osv., for å bli fornøyd.

    Og da pleide jeg å steike en sånn 450 gram kjøttdeig-pakke, og jeg kjøpte en sånn Toro pastarett, til 12-14 kroner vel.

    Pasta med tomatsaus vel.

    Også steika jeg kjøttdeigen, og putta oppi pastagryta da.

    Enten det, ellers var det kjøttdeig og Mexikansk gryterett vel, noen ganger, som han Glenn Hesler hadde lagd der, som var skikkelig digg.

    Ellers så hadde søstra mi lært meg å lage kjøttdeig og hermetiske tomater, med spagetti, som også hun stemora til Axel, Mette Holter, pleide å lage, et par år før, da jeg bodde der.

    Hun kjøpte en sånn pølse med frossen kjøttdeig, fra Norsk Mat, til drøye 20 kroner.

    Og så blanda kjøttdeigen, i en boks hermetiske tomater, til 4 kroner kanskje.

    Og så spagetti da, som også er billig.

    Så ble det middag, til både henne og Arne Thormod Thomassen, og Axel.

    Og da fikk til og med jeg en bolle av den middagen, et par ganger, så det ble middag til fire personer, for under 30 kroner det, og da var det med en god del kjøttdeig også.

    Ikke dårlig.

    Men etter militæret, så tenkte jeg, at jeg skulle holde meg i form, for det hadde vært så tøft for meg i militæret.

    Og vi hadde vært mye utendørs, hele året, så jeg hadde fått opp appetitten da.

    Så når jeg lærte å lage kjøttdeig av søstra mi da.

    Så klarte jeg å lære meg, å lage koteletter og biff selv.

    Så da spiste jeg mye sånn mat, ihvertfall en eller to ganger i uka, sånn at jeg ble skikkelig mett.

    For i militæret, så gikk man ofte sulten, i infanteriet, så man fikk litt sånn ‘noia’, jeg ihvertfall, i årene etter militæret, da ble det sånn, at jeg alltid måtte ha nok mat hjemme, for da spiste jeg hele tida da.

    Jeg fiksa ikke det, å ikke ha mat hjemme.

    Mens da jeg var ungdom, da kunne jeg gå uten mat, en hel søndag omtrent.

    Men da bodde jeg jo på Bergeråsen, uten åpne butikker på søndager.

    Men da var det ikke sånn, da jeg var tenåring, at jeg liksom ‘cravet’ biff og masse pasta med kjøttdeig osv., som jeg gjorde etter militæret, pga. hard jobbing osv.

    Så derfor reagerte jeg, da jeg hørte at de ikke brukte kjøkkenet, for sånn cafe-mat, det synes jeg er dyrt og ofte dårlig mat da.

    Da vil jeg heller lage biff og retter med mye ‘ordentlig’ kjøttmat i da, ikke bare sånne pølser eller frikadeller, som mest vel bare er vomfyll, fordi det smaker godt, men som er mye oppmalt fett osv. da.

    Så sånn er det.

    Så da var nok ikke han som hadde alle de riflene, han var nok ikke da så hypp på at jeg skulle bo der.

    For han syntes at det ikke var karslig, å lage middag på kjøkkenet.

    Mens jeg kanskje ikke syntes at det var karslig da, å spise noen vasne gulrøtter og karbonader, på en kafe rundt hjørnet, for det var ikke nok mat for mannfolk, mente jeg.

    Men ingen av oss så noe slikt høyt.

    Men jeg tror det kan ha vært dette som gjorde det, at jeg ikke fikk plass i det bofelleskapet.

    Eller det kan ha vært sånn som han sa da, at ei dame som hadde bodd der før, skulle flytte inn der igjen.

    Han prata om noe greier med loddtrekning, så det var vel sånn da, at jeg tapte loddtrekninga.

    Hvem vet.

    Det er vel kanskje ikke alle husverter, som ville tatt ordentlig loddtrekning, hvis det hadde vært en dame de kjente, i ‘loddbunken’, nei, da hadde de vel bare sagt til alle at hu dama vant loddtrekninga.

    Og det er vel egentlig forsåvidt greit og, man må vel la husverten bestemme hvem de vil la bo der, skulle man tro.

    Så sånn er nok det.

    Men jeg fikk altså ikke dette rommet, så da ringte jeg vel Rimi, og da begynte de å prate om at jeg stod først på ventelista, tror jeg, så da fikk jeg hybelleilighet da, i Rimis bygg ved St. Hanshaugen, i februar 2006, tror jeg det var.

    Så det gikk ikke så langt, som at Ungbo trua med å kaste meg ut.

    Men de purra et par ganger da, på at jeg måtte flytte.

    Men problemet mitt, det var jo at jeg måtte finne et sted, som ikke var så dyrt, siden Rimi ikke betalte så bra.

    Så derfor drøyde det litt, før jeg flytta fra Ungbo da.

    Men jeg flytta ihvertfall til slutt da.

    Pia og Glenn, de flytta før meg.

    Men jeg bodde der jo, lenge før de.

    Så det var ikke sånn, at jeg syntes at jeg måtte flytte, bare for at de skulle flytte.

    Det var liksom de som var litt antisosiale, egentlig.

    Søstra mi, hu hadde ikke så mye med meg og Glenn og gjøre, og Glenn og hu krangla om at hu ikke bidro til dopapirinnkjøpinga, som var en plikt, som Glenn hadde tatt på seg, siden han hadde bil.

    Og jeg bidro, for jeg drakk mye cola, for Glenn måtte da pante tomflaskene, og kjøpe dopapir, for pantepengene.

    Så tomflasker og dopapir, det gikk automatisk.

    Jeg bestilte Aftenposten og jeg leide vaskemaskin, fra Thorn, i mitt navn.

    Men søstra mi, hu gjorde ikke noe særlig for felleskapet da, annet enn at hun var med, å spleise på Aftenposten og vaskemaskin da.

    Som jeg måtte kreve inn da, fra Glenn og Pia og også Hildegunn og Rune, da de bodde der.

    Så sånn var det.

    Så søstra mi flytta vel, fordi hu skulle ha unge, i 1995 vel.

    Men hvorfor Glenn flytta, det veit jeg ikke, han bare flytta, like etter søstra mi.

    Men han var ikke der så mye, uansett.

    Han likte ikke at jeg lå å sov på sofaen, en gang, etter jobben.

    Men det var noe jeg hadde pleid å gjøre, lenge før han flytta inn der.

    For jeg og søstra mi bodde der nemlig aleine, da jeg var ferdig i militæret, så jeg var vant til å sove på sofaen der.

    Jeg hadde jo bodde der, siden jeg flytta fra Axel og dem, i 1991.

    Mens Glenn flytta inn i 1993 eller 1994 vel, og søstra mi og Hildegunn, flytta inn i 1993 vel.

    Og Rune flytta vel inn som sistemann, av vi som bodde der sammen i 1994 da, på starten av 1994, var det vel han flytta inn.

    Så sånn var det.

    Og det var sånn klikk-dannelse, i leiligheten, Rune og Hildegunn, de prøvde nok å splitte opp meg og Pia og Glenn tror jeg.

    Og jeg og Pia krangla om at hu tok mat og røyk fra meg, uten å spørre.

    Og Glenn likte ikke at Pia aldri bidro med tomflasker, til dopapir-kjøpinga.

    Og ingen av oss tre igjen, tror jeg likte Rune og Hildegunn, så bra.

    De var jo som nygifte, (de hadde nettopp truffet hverandre), så de innredet Hildegunns rom som stue, og Runes rom, som soverom, var det vel.

    Så de satt ikke ute i stua, sammen med meg og Pia og Glenn, de hadde egen stue.

    Så sånn var det.

    Så jeg tulla litt med de, for jeg syntes de var som en person nesten, så jeg bare tulla litt, og kalte de ‘Runegunn’, noen ganger, istedet for Rune og Hildegunn.

    Det var litt tull kanskje, men da skjønner man kanskje hvor nærme disse var.

    Så sånn var det.

    Så hun Sophia, hun var som en super Rimi-ansatt, for meg, siden hun var som en vaktmester, i Rimi-bygget, og siden hun hadde større leilighet, enn de andre, og siden hun fikk lov å bo i samme bygget, av Rimi, hvor hun jobbet som Rimi-leder.

    Så hun var skikkelig inne i Rimi-varmen, skjønte jeg.

    Så derfor var det sånn, at jeg ville ikke bli uvenn med henne, for da hadde hun kanskje sladra, til Rimi-sjefer, både de jeg kjente og ikke kjente.

    Og jeg ville heller ikke bli for godt kjent med henne og omgangskretsen hennes, for da hadde det nok blitt Rimi, 24 timer i døgnet, syv dager i uka.

    Og det hadde kanskje blitt mye Rimi for meg, som var vant til å drive med mye annet enn skole f.eks., de årene jeg bodde på Bergeråsen, og hadde en egen leilighet, (for faren min bodde hos Haldis), fra jeg var ni, til jeg var 19 år.

    Så derfor lagde ikke jeg noe spetakkel ut av det, da han typen hennes, stod på verandaen min, en gang.

    For jeg var litt redd for, at det da isåfall, ville ha ført meg ut på høykant med, det som fantes av Rimi-sjefer osv., siden hun Sophia, var så inne i Rimi-varmen.

    Så det var nesten som å få Stein Erik Hagen, på balkongen sin, virka det som for meg, da på slutten av 90-tallet, da typen til Sophia, plutselig hadde hoppet over på min balkong.

    Så derfor roet jeg det bare ned, jeg tok det ikke opp med noen Rimi-sjefer f.eks., for jeg visste at hun Sophia, hun måtte ha god kontakt med sjefene i Rimi, fra før, så da kunne de vært sånn, at Rimi-sjefen ville ha fått en dobbeltrolle, som både venn/godt kjent med Sophia og som min sjef, som egentlig skulle ha vært på min side da.

    For Sophia var ikke som en vanlig Rimi butikkleder, for meg, siden hun var så betrodd, av Rimi, så var hun nesten som en høyere Rimi-leder, for meg, på en linje med en distriktsjef, eller en spesiell Rimi-vaktmester e.l., kanskje, sett fra mitt perspektiv, som felles beboer, i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen.

    Og hun Sophia meg og, på butikksjeftur, med distriktet til PØF.

    Da klagde jeg til henne, over dette, at typen hennes hadde hoppet over på min balkong, og stått der, og sett truende ut.

    Han kunne gå for å være en gatebølle, eller hooligan, i slutten av 30-åra, kanskje.

    En sterk og tøff type, vil jeg si.

    Men da sa Sophia, til meg, at det var bra at jeg ikke hadde henta AG-en min, (fra Heimevernet), som jeg først tenkte på, når jeg så noen på verandaen min, i tredje etasje.

    For typen hennes, han ble visst skikkelig gæern, når han så våpen, så jeg måtte ikke vise han våpen.

    Så han var visst helt uten kontroll, som en slags berserk, eller en kriminell, uten sperrer, han typen hennes.

    Og han så velkledd og nesten ut som en forretningsmann, kanskje.

    Så han var nok ikke til å spøke med, han typen til Sophia, som hoppa over på balkongen min.

    Så jeg tror jeg gjorde det riktig.

    Jeg holdt hodet kaldt, da jeg tilfeldigvis hørte en lyd, og skimtet, gjennom verandadøra, som stod åpen.

    Dette var da jeg gikk for å hente noe mat i kjøleskapet, eller noe.

    Akkurat da, så skimta jeg, mens jeg gikk mot TV-en, at noen hoppa over, fra Sophia sin leilighet.

    Og jeg hørte en lyd, men ikke en høy lyd, siden han hadde vel joggesko, vil jeg tippe at det var, eller noen sko, med gummisåler da.

    Så bare spurte jeg hva han gjorde der.

    Men han svarte ikke ordentlig.

    Men han gikk tilbake til Sophia da.

    Så grunnen til at jeg ikke tok opp det her, med Rimi, det var at hun Sophie var så inne i varmen, i Rimi, som om hun var en høyere leder, omtrent, virka det som for meg, siden hun ga meg nøklene da jeg flytta inn, og fikk lov å jobbe, i en butikk, som var på samme adressen, som der hun bodde.

    Og også fordi da, at hun jo da ble som en slags ‘fadder’, for meg, da jeg bodde på St. Hanshaugen.

    Siden hun ga meg nøklene, den første dagen jeg bodde der, og vel også viste meg leiligheten vel.

    Nei, jeg tror hun ringte, et en vaktmester, eller noe, som viste meg leiligheten vel.

    (Mulig en som Magne Winnem kjente, forresten, som jeg var på fest med der, vel, da han bodde i samme bygget, i 1991, eller noe, altså en fem år tidligere.

    Winnem, han var mye mer inne i Rimi-varmen, enn meg, (for jeg ville som sagt ha litt distanse, til Rimi, på fritida).

    Og jeg og Winnem, vi var omtrent bestekamerater.

    Jeg var forlover, da Winnem gifta seg med Elin, i 1993 vel.

    Så jeg kjente mange Rimi-folk, gjennom fester med Winnem, allerede før jeg begynte i Rimi, i desember 2002.

    Blant annet kjente Leif Jørgensen, fra fester, jeg hadde vært og sett på en film, hos han Steinar, som var regionsjef, og også Winnems butikksjef, på St. Hanshaugen, i 1990 eller 1991 vel, ‘Bad Company’, med Tom Cruise, nei en som het Rob Lowe vel.

    Samme det.

    Og jeg visste hvem han vaktmesteren var, Terje-noe(?)

    Og mange damer, som fra Nord-Norge vel, Doris(?), som bodde i samme etasje, som Winnem, da han bodde i Rimi-leilighet-bygget.

    Jeg og Magne, vi var på Aker Brygge, og tok en halvliter, i 1990 eller 1991, vel, sammen med ei dame som bodde i samme bygget, med lyst hår, og stygge tenner, som vel Magne hadde noe på gang med, tror jeg.

    Så sånn var det.

    De sa plutselig at de hadde sett ei gammel dame, som var uteligger, som hadde tatt hånda opp i skrævet, mens vi satt og drakk der.

    Men det la ikke jeg merke til.

    Så det kan eventuelt ha vært noe ‘mafia-jugings’.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Ja, Winnem hadde også med en Rimi regionsjef eller distriktsjef, (Knut Mørk?, som Winnem ofte nevnte?), med lyst hår vel, på bursdagen sin, i januar 1992 vel.

    Da hadde Winnem flyttet til en Rimi-leilighet, som han hadde for seg selv, på Lambertseter, over Rimi Nylænde, mens han jobba som butikksjef, på Rimi Munkelia.

    Jeg og Winnem, vi ble kjent mest i russetida, men også i månedene før det, da vi begge gikk i samme klasse, på Gjerdes Videregående.

    Så da jeg flytta til Oslo, for å gå på NHI, høsten 1989, så var Winnem ofte på besøk, for han ville gå ut på byen.

    Så det var nesten som om russetida fortsatte.

    Så sånn var det.

    Winnem dro så i militæret, rundt januar 1990 kanskje, og var da ferdig der, ca. et år etter da.

    Før han dro i militæret, så jobba han som butikkleder, på Rimi Nadderud, i Bærum.

    Og jeg ble også kjent med noen damer, som jobba der, gjennom Winnem da.

    Uten at jeg husker navna deres nå.

    Men allerede da jeg bodde på Bergeråsen, så var jeg på fest i Bærum.

    For Winnem, han kjente noen Bærumsdamer, gjennom Rimi, (kanskje fra Rimi Asker, hvor han vel jobba da?), som sagt, og da tok jeg toget, til Blommenholm, og da festa vi hos noen damer som jobba på Rimi, ute i Bærum da.

    Det må vel ha vært etter nyttår 1989, vil jeg tippe.

    Noe sånt.

    Winnem, han hadde kristen mor, men ville bryte ut av dette religion-greiene da, så det er mulig at han søkte seg mot noe mafia, for alt hva jeg vet.

    For han hadde en del venner, i Rimi-miljøet, (Morten Jenker blant annet), og også i Røyken-miljøet, (jeg husker ikke noen navn, men dette var sånne som besøkte han på Bergkrystallen, på 90-tallet, en nyttåraften vel, og som så kjørte i fylla ned til byen, istedet for å ta taxi).

    Og ei dame, hu spurte oss på en lur måte, om det var noe med disse, på byen en gang, på St. Olavs plass, på et utested der, som jeg ikke husker navnet på.

    Så det var nok noe med disse da, for hun smilte så fælt.

    Og de fra Røyken, de kjente også Morten Jenker, i Rimi, (som jeg ikke vet hvor er fra).

    Så her kan det ha vært en slags mafia-link.

    For Winnem, han dro også på ville fester, vinteren 1989/90, på hyttetur til Hemsedal, var det vel, hvor noen jenter hadde gått rundt nesten nakne, var det vel.

    Så Winnem, han har også hele tida beholdt knytningen, til et slags utagerende party-miljø, i Røyken, selv om han har brutt kontakten, med det kristne mijøet, ettersom jeg har skjønt.

    Så Winnem gikk nok fra det kristne miljøet, til et slags kriminelt miljø, kan det virke som for meg, omtrent på samme tiden, som han ble kjent med meg, gjennom Gjerdes Videregående, for Winnem var fra Røyken og ikke fra Drammen, så han var også litt en ‘outsider’, i klassen, selv om det var flere som var fra utenfor Drammen, i klassen vår, det var Winnem og Andre Willasen, fra Røyken, det var Tim Jonassen, fra Hyggen, det var Kjetil, fra ute i skogen ved Asker vel, som senere ble sjef, for bowlinga, på Åssiden vel.

    Det var fire-fem Kongsberg-folk, i markedsføringsklassen.

    Og i dataklassen vår, så var også Jarle Hallingstad, fra Geilo, og ei som het Astrid, fra Nardo(?), eller et eller annet sted, som hu kalte verdens navle, som jeg festa med, på en russekro en gang, eller som ropte på meg i fylla, på Drammen rutebilstasjon.

    For jeg skulle møte Winnem og Hallingstad og Astrid, på Drammen rutebilstasjon.

    For jeg skulle sitte på, til russekro, i Hokksund, eller Holmestrand, eller noe.

    Men jeg hadde tatt noen øl, og var hos Jan og Haldis og faren min sin leilighet, på Gulskogen, i Drammen.

    Så skulle jeg ta buss, til Drammen sentrum da.

    Men da, så gikk bussene så rart der, de gikk på annenhver side av gata, annenhver gang, tror jeg.

    Så det ble for mye forlangt, at jeg skulle skjønne, i fylla.

    For på Bergersåsen, så gikk bussen, fra samme holdeplass, hver gang.

    Så jeg meldte pass der, jeg hadde ikke noe lyst til å drite meg ut, ved å spørre om det var riktig buss, og sånn.

    Så jeg dro bare tilbake til Jan og dem, og festa der, hvor vel også Tom Bråten og dem var, tror jeg.

    Så de kan kanksje ha vært i ledtog, med Winnem og de party-folka i Røyken?

    At de var i den samme ‘mafian’, sammen med faren min, f.eks?

    Hvem vet.

    Så hadde visst Hallingstad, og hu Astrid, ropt lenge etter meg, på Drammen Rutebilstasjon, i russe-fylla da.

    Fortalte en som ble kalt ‘Bergen’ meg.

    Det var en som gikk i klassen til kameraten min, Kjetil Holshagen, og som egentlig ikke het Bergen, men var fra Bergen, så alle på Berger, de kalte han ‘Bergen’, etter Stompa, eller dilekten hans, eller noe.

    Hva het han egentlig da.

    Arve, tror jeg.

    Og han, han lot jeg også bo hos meg, i et par dager, i 1989.

    Før faren min solgte huset, og mens søstra mi bodde der.

    For han hadde ikke noe sted å bo.

    Og siden søstra mi bodde der, så klarte han, på en eller annen måte, og snike seg inn der.

    Hvis jeg hadde bodd der aleine, så hadde jeg ikke sluppet han inn.

    Men jeg var ikke vant til å ha søstra mi der, og jeg kjente ikke henne så bra heller, så jeg ville ikke at hu skulle synes at jeg var kjip, fordi jeg ikke slapp inn han Bergen da.

    Eller hvordan nå dette kan ha vært.

    Så han fikk ligge på det gamle rommet mitt, som jeg ikke brukte, (men som søstra mi noen ganger brukte, selv om hu ville sove i vannsenga heller, for vi var ganske tynne, så vi tok ikke så mye plass, så det var ikke som om vi sov i samme seng egentlig, for vi lå langt fra hverandre .

    Så når jeg hadde sluppet han Bergen, inn døra, av en eller annen grunn, så var det umulig å få han ut igjen.

    Han fortalte at han var forfulgt av en eller annen, på Bergeråsen, som jeg viste navnet til, men ikke kjente.

    Men jeg visste ikke hva det gikk ut på.

    Men jeg og han, og Kjetil Holshagen, vi hadde alle tre, søkt sommerjobb, på Aass bryggeri, når vi var sånn 15-16 år gamle, kanskje.

    Og da hadde Kjetil fått jobb, siden han hadde jobba der før.

    Men han tenkte en stund, før han sa det, han sjefen for flaskestablinga der, (for om sommeren, så trengte de ekstra folk).

    (Jeg og Kjetil, vi var ungdommer, må man nok si, så vi rappa noe sånn laser-sensorer, eller hva det heter, som skulle si om det var fremmedlegemer, inne i flaskene osv., når vi var på besøk på Aass bryggeri, siden mora til Kjetil jobba der.

    Dette var under Commodore-tida, da jeg hadde C128 og han C64, så vi var litt sånn uskikkelige ungdommer, når vi var i Drammen og Oslo, ihvertfall og rappa datating osv.)

    Men men.

    Mer da.

    Jo, nå skrev jeg meg bort her, tror jeg.

    Men det ble ikke da til, at jeg rapporterte han typen til Sophia, for å ha hoppa over på min terrasse, siden hun Sophia, var som en fadder, for meg omtrent, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen, og siden hun var så spesielt inne i Rimi-varmen, som en distriktsjef, eller spesiell vaktmester i Rimi, f.eks., mens jeg bare var butikksjef-assistent, på en liten Rimi, utenfor sentrum, på Lambertseter, da jeg flyttet inn der.

    Så sånn var det.

    Jeg opererte jo kneet, på Aker Sykehus, noen måneder etter at jeg flytta inn der, i 1996.

    Så da, så hinka jeg jo meg ned, på krykker, en gang om dagen, i et par måneder, (for jeg fikk ikke lov til å gå på beinet, på to måneder, av legene, pga. at korsbåndet skulle heles da).

    Og da jobba jo hu Sophia der, så da var jeg vant til å handle i butikken hvor hu jobba, og noen kom og skulle ta retur osv.

    Så jeg var vel vant til å si hei til henne der.

    Eller ihvertfall nikke da.

    Også siden jeg handla der, i helgene osv., når jeg hadde fri.

    Så hu Sophia, hun var liksom den eneste, som bodde i Rimi-lelighetene, som jeg hadde hatt noe særlig med å gjøre, untatt Leif og dama hans, fra Rimi Skullerud eller Bogerud vel, som flytta ut ganske raskt, etter at jeg flytta dit, for de bodde vel to stykker, i en sånn liten Rimi-leilighet, mener jeg Winnem sa.

    Så da var det nok fordi at det var fra Sophia sin leilighet, som denne balkong-hoppingen skjedde fra, at jeg ikke meldte fra til Rimi.

    Det var omtrent som å få vaktmesteren, eller distriktsjef Anne Kathrine Skodvin, eller Rimi-Hagen, over på balkongen.

    Så det var ikke noe jeg hadde lyst til å rapportere, for jeg regna med at dette var noe Rimi fikk forklart gjennom hun Sophia, som var så inne i Rimi-varmen, uansett.

    Jeg hadde ikke lyst til å komme på høykant, med hun Sophia, og hele Rimi-ledelsen og alle naboene mine i bygget, og alle butikksjefkollegene mine, som hu kjente.

    For hun var butikksjef før meg, så hun kjente kollegene mine bedre og.

    Så hvis jeg kom på høykant med hun Sophia, så hadde det nok blitt hælvete for meg, både på jobb, og butikksjefseminarer, og der jeg bodde, i Rimi-leilighetene.

    Så hun Sophia, hun var nesten som en person, som hadde makt over meg hun.

    Så derfor meldte jeg ikke fra til Rimi, om denne balkong-hoppingen, siden jeg bodde i Rimi-leilighetene og jobba i Rimi, hvor jeg skjønte at hun måtte ha hatt et veldig stort nettverk.

    Så derfor, så ønsket jeg ikke at den balkonghoppinga, skulle ødelegge, for karriæren min i Rimi, for den hadde jeg investeret mye tid og slit og arbeid i.

    Mens nå, så bor jeg jo i England, langt unna Rimi-leiligheter og Rimi-sjefer, så nå er det jo mye enklere for meg, å ta opp dette.

    Nå har jeg jo denne bloggen og, sånn at jeg kan ta det opp, på en måte, sånn et flere hundre personer, kan lese om dette.

    Så da blir jo dette, en helt annerledes situasjon, enn jeg var i, da jeg fikk han hooligan-aktige typen til Sophia, på balkongen.

    Hvis noe lignende hadde skjedd i Liverpool, så hadde jeg nok kontakten husverten eller politiet, med en gang.

    Men det ble litt spesielt, siden hun Sophia var en spesielt betrodd medarbeider da, med et veldig stor nettverk, i det samme firmaet som jeg jobbet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Faren min amerikansk spion?

    Når jeg tenker på faren min nå, så tenker jeg på han som en mulig sjef, for den gjengen med Tom Bråten og de, på Bergeråsen.

    Faren min later noen ganger, som at han er gammel og litt dum, men jeg tror det er at han later som.

    F.eks., så husker jeg at han stoppet en slåsskamp en gang, på danskebåten, og det var faren min som fikk ro på båten, og ikke vaktene, (det var på Peter Wessel), så vaktene lurte på hvem faren min var, om han jobbet der, noe han selvfølgelig ikke gjorde.

    Så faren min har nok en posisjon i den her amerikanske mafiaen, eller hva den kan hete, som nok holdes hemmelig i Norge.

    Så sånn er nok det.

    Faren min hadde en amerikansk kamerat, som ungdom, Ernest, ihvertfall så fikk de amerikansk peanøttsmør, like etter krigen, hos han kameraten til faren min, husker jeg han sa.

    Og faren min var over på reiser til Amerika, bare for å se, i noen uker, to reiser, på 80-tallet.

    Men det som gjør at jeg mistenker at det er noe galt, det er at politiet i Drammen, ikke virker som å ta anmeldelsene mine, mot faren min, alvorlig.

    Kan det være sånn, at de ikke vil at faren min skal bli siktet for noe kriminelt?

    Fordi faren min er i noe amerikansk mafia, og disse har mye støtte, også fra politifolk osv., i Norge.

    Sånne ting er det jeg har litt i bakhodet nå.

    For faren min har alltid hatt mye å gjøre med ungdommene på Berger, som han ansatte i firmaet sitt, Strømm Trevare osv.

    Men meg og Ulf Havmo i klassen, vi fikk ikke lov å jobbe på Strømm Trevare, to dager i uka, i niende klasse.

    Han ville ikke prate med oss engang.

    Så faren min er nok med i noe krig mot blonde/norske, vil jeg tippe.

    Så sånn er nok det.

    Det er mye mer jeg har i huet om det her og, så jeg tror jeg er inne på noe nå, når jeg skriver dette.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Heksenettverket forhekset faren min?

    Nå har jeg sovet noen timer her, og nå skal jeg skrive litt om det jeg tenkte på, når jeg våknet nå.

    I det jeg har funnet i arkivene til Aftenposten og VG nå, så kan man nesten ane konturene, av et ‘heksenettverk’.

    Vi har bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, som er fra Danmark, og som spiser ting som brennesle og hyllebær osv.

    (Og som har ting som har stått på et ‘hekseslott’ i Danmark, Højriis, hvor de hadde gifthage osv., Se bildet øverst på bloggen, av de ‘heksemaleriene’, på sort bunn).

    Hun har jeg merket selv, at klarer å lage mat som får en til å føle seg sånn og sånn da.

    Så har vi også naturmedisiner Jan Snoghøj, fra Berger, som også er fra Danmark, han har dansk far.

    Så kan vi se hvordan nettverket virker.

    Mormoren min, likte ikke at jeg flytta til faren min.

    Så begynte faren min å sykle, så hadde Jan lagt planer, med heksenettverket, muligens via Danmark, men de har også et nettverk i Norge, virker det litt som for meg, (for jeg husker jeg var hos mormora mi, Ingeborg, da hu bodde i Stavern, og da hadde hu noe møte, med en gjeng med forretningsfolk nesten, når jeg lå på sofaen, og våkna, en dag, en sommerferie, sommeren 1990, tror jeg det var).

    Så forhekser Jan og Haldis faren min, og får han til å la meg bo alene.

    Og ‘heksa’ Ingeborg, i Nevlunghavn, får hevn, fordi jeg flytta fra moren min da, (enda det var moren min som sa at jeg måtte flytte til faren min).

    (En gang vi lagde en heks, i håndarbeidstimene, på Østre Halsen skole, i 1. klasse, i skoleåret 1977/78, så sa også mora mi, at den skulle jeg gi til Ingeborg, til jul).

    Er det riktig, slik det kanskje kan virke, at det eksisterer et slikt kabalistisk/naturmedisinsk/illuministisk nettverk, i Norge og Danmark og vel i verden?

    Jeg tørr ikke å si det sikkert, men det kan nok virke sånn, vil jeg si.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Her kan man se at faren min ikke ville ha arv etter onkelen sin, på Holmsbu. Det kan være fordi at faren min er sønn til Jebsen

    ikke arv holmsbu

    https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgxUmTGZoBCpsmYau6468GsyLGPUB3hpRYnfJcQFEXoIeX8vKB_KuhylnLscUh3ij69N0WJeGU8SLnku286MG_A_bsdV2LeihgnP4jweFec_O0IIsYmLDPI2NFmu9ytvMKAVvJWmvJMVXg/s1600-h/img129.jpg

    PS.

    Og at jeg og søstra mi, da er ungene til Ågot og Øivind da.

    Det stemmer med det, som Ågot sa, på 80-tallet, at hu ga meg melk, da jeg var liten.

    Og at Øivind så gjerne ville ha ei jente, og at det var defor dem fikk Pia.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Og det stemmer med det, at i begravelsen til Ågot, så ble jeg satt til å bære foran på kista, og da hadde dem krangla hele natta, om det her, faren min og onklene mine, sa Susanne.

    Og Christell sa også, i begravelsen, at jeg hadde jo ikke så mye familie igjen nå, enda faren min og søstra mi osv., var der.

    Så hu regna ikke seg selv og faren min, som i min familie da.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Den nye Svelvikferja var upopulær, da den startet, i 1978

    upopulær 1

    svelvikferja 2

    PS.

    Jeg husker fortsatt den gamle ferja.

    Da mora mi rømte fra faren min, i 1973, var det vel, så kjørte hun en ganske liten bil vel, til Svelvik, fra Bergeråsen, Toppen, en vei der, hvor vi bodde.

    Vi bodde i leiligheten hvor Anders Røykås og dem, bodde seinere.

    Men men.

    Toppen 4, tror jeg det var.

    Så kjørte mora vår til Svelvik da.

    Også videre til foreldrene sine, som da bodde på Klokkarstua, tror jeg, like over fjorden fra Svelvik.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Berger kirke var Norges eneste privateide kirke, i 1946. Det var spesielt. (Eiet av Jebsen-familien, som farmora mi jobba som tjenestepike for)

    berger kirke 1946

    PS.

    Da begynner jeg å skjønne litt her, tror jeg.

    At faren min, han er jo født i 1945, så han er kanskje ungen til Jebsen han(?)

    For det var jo en historie, med en spritflaske, som fabrikkeier Jebsen, hadde bestilt, i farmora mi sitt navn, under krigen, fra Drammen.

    Så hadde farmora mi blitt sur da, for han fabrikkeieren hadde brukt av hennes rasjoneringskort.

    Ågot ble oppildra, av postmannen og noen andre fra fabrikken, eller noe, husker jeg hu sa, for hu fortalte meg den her historia, en eller to ganger, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.

    Så sånn var det.

    Det var vel to fabrikker, forresten.

    Så dro hu Ågot til han Ola, og drakk opp flaska.

    Det var vel en lørdag det her da.

    Men da har det nok klikka for fabrikkeieren.

    Så en dag i 1944, så tok han nok og voldtok Ågot, tror jeg, pga. det her med spritflaska.

    Så ble familien til Ågot sure, de fra Numedal, som heter Mogan.

    Så da måtte Jebsen, låne penger, sånn at dem kunne bygge en fabrikk, borte på Sand.

    Det var nok derfor at faren min ikke ville kjøre meg helt bort til kirka, da jeg skulle konfirmeres, for han ville ikke at noen skulle skjønne sammenhengen.

    Og det var nok derfor at en kamerat av meg, Ulf Havmo, pleide å si ‘Å så godt, Ågot’, for det var det som Jebsen hadde pleid å si, når han voldtok farmora mi da, som Ulf hadde snappa opp, fra den lokale mafian, eller hva man skal kalle dem.

    Noe sånt.

    Og det var også derfor Jebsen bestilte altertavler, til kirken, etter krigen, for han hadde gjort noe galt, og ville ha tilgivelse fra vår fader i himmelriket da.

    Så nå begynner det å henge på greip her.

    Så får vi se om vi klarer å finne ut noe mer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og nå har jeg tenkt litt mer på det her da, mens jeg har sovet noen timer.

    Og Ågot hu sa jo, ‘at de var ikke noe snille med tyskerjentene’.

    Og Jebsen-familien, var jo fra Tyskland.

    Tjenestepike på Berger gård, det ble sikkert sett på som å være ‘hora til Jebsen’, eller noe.

    Men Ågot, hu var kristen og fra Rollag i Numedal, så hu ville bare være vanlig tjenestepike hu.

    Men, det som skjedde, var at hu ble lurt opp i stry, med den spritflaska fra Drammen, for da fikk Jebsen-klanen noe på henne da.

    Så måtte hun nok være ‘Jebsen-hora’ likevel, selv om hun ikke ville.

    Og farfaren min, han klagde på det, at gutta på skauen, hadde spurt han, om han ville være med.

    Og da hadde Øivind sagt, at han hadde kone og unger, husker jeg han sa, (alle de her tinga ble fortalt meg på 80-tallet, under oppveksten).

    Men da, når kommunistene kom etter krigen, eller de politifolka, eller ‘politifolka’, fra Sverige.

    Da tok de med seg alle tyskertøsene da, som de kalte det.

    Og da var de nok noen ganger mer uforsiktige enn forsiktige, og tok kanskje med for mange da.

    Så hadde Øivind kone og to jenter, tror jeg, og da sa de at Øivind var nazist, enda jeg husker at han fortalte en gang, at han alltid har stemt Arbeiderpartiet, og ville vel da heller bare passe på familien sin, istedet for å ligge i et gapahuk i skauen.

    Men da tok kommunistene kona og døtrene hans for det da, og internerte dem, i leir, på Bastøy, eller noe.

    Noe som betyr at de måtte være horer, for politifolka fra Sverige, eller noe.

    Og Øivind fikk sikkert aldri se dem igjen.

    Men Ågot, hu ble sendt tilbake, fra Bastøy, og da gifta heller Øivind seg med henne, av praktiske årsaker da, siden familien hans var borte, og siden Jebsen ikke fikk lov å ha noe ‘Jebsen-hore’ lengre, etter krigen.

    Noe sånt.

    Mer da.

    Jo, det stemmer også med det min farfar Øivind, fortalte meg, at da min morfar Johannes, dro inn til Oslo, for å lete etter tante Ellen, som gikk på forsøksgym, der inne, og pleide å forsvinne til Slottsparken og røyke hasj, og lignende.

    Da, sa Øivind, at Johannes møtte en annen mann, som spurte Johannes hva han gjorde.

    ‘Jeg leiter etter dattera mi’, sa Johannes da.

    Og da svarte han andre mannen, at han leita etter begge sine.

    Og da var Øivind sånn dikterisk.

    For da var han andre mannen Øivind selv, som hadde mistet begge sine døtre til mobben da.

    Så sånn var nok kanskje det da.

    For det er tydelig at mine besteforeldre, på farsiden, har prøvd å ‘programmere’ meg litt opp igjennom 80-tallet, da jeg bodde på Bergeråsen, sånn at jeg kanskje skulle skjønne mer som voksen.

    For de følte seg nok urettferdig behandlet.

    Ågot sa f.eks. da Øivind døde, at Øivind ikke hadde vært noe snill mot henne.

    Og da ba jeg sønnen hennes, Håkon, trøste henne, for jeg var bare 13-14 år, og var ikke så flink til sånt.

    Men Håkon, som da var i 30-åra, han ville ikke trøste henne, han bare så stygt på meg.

    Og en gang tulla jeg med Øivind og Håkon, for jeg kjeda meg, så sa jeg at nazisme og sosialisme var det samme, for nazisme betydde nasjonal-sosialisme.

    Og da spratt begge to opp fra sofaen og kjefta skikkelig da.

    Så det var tydelig at det nazisme-greiene, det satte sterke følelser i sving, hos både Øivind og Håkon da.

    Og jeg kødda litt med dem, siden jeg satt og kjeda meg litt da, når dem hadde pause fra jobbinga.

    For jeg gikk jo bare skole, så jeg skulle liksom tøffe meg litt da, for dem så litt ned på meg da, husker jeg at jeg syntes, så da bare sa jeg noe.

    Men jeg hadde ikke venta at dem skulle reagere så sterkt.

    Hm.

    Men Håkon han er kanskje sosialist da, uten at jeg veit det helt sikkert vel.

    Og Øivind var i Arbeiderpartiet, eller stemte Arbeiderpartiet, er vel mer riktig.

    Så jeg tror ikke at noen av dem var nazister.

    Men det var kanskje fordi, at Øivind, han hadde vært en slags leder, på fabrikken, eller, de bodde ihvertfall ikke i arbeiderboligene.

    Øivind var jo snekker.

    Nei, de bodde i en husklynge, like ved Fossekleiva, og du måtte kjøre over et jorde, ved Berger kirke og Berger gård da.

    (På tunet til Jebsen, kan man kanskje kalle det, isteder for i arbeiderboligene, som lå et godt stykke på andre sida av Fossekleiva, ovenfor fotballbanen til Berger IL. der).

    Og der bodde kanskje Ågot og, siden hu var tjenestepike.

    Og da ble de sikkert straffa da, de som bodde nærmest gården til Jebsen da, etter krigen, av de som kom for å ta ‘tyskertøsene’ osv., siden Jebsen-familien egentlig var fra Tyskland.

    Jeg kan ikke vite nøyaktig hva som har skjedd, men det er klart at noe lignende av det som jeg skriver her, kan kanskje ha skjedd da.

    Øivind var visst snekker, på Berger fabrikkene.

    Så hvordan han fikk råd til å bygge fabrikk på Sand, det veit jeg ikke.

    Noe må nok ha foregått.

    Og han kjøpte ikke tomt, men fikk bygge på tomta til en som het Lersbryggen da.

    Så det var ikke så fint som å ha egen tomt.

    Og i kjelleren i huset der, så har det nok foregått noe.

    Blant annet stod det mange radioer, fra krigens dager, i kjelleren.

    Så om tyskerne har holdt til der, eller noe, og at det var radioer, som var konfiskert, under krigen(?)

    Hvem vet.

    Mye av det som skjedde, under og etter krigen, ble nok holdt hemmelig, for kommunistene og gutta på skauen og politifolk fra Sverige, hvem nå de var, de tok vel omtrent fullstending kontrollen, i samarbeid, med allierte styrker.

    Og Norge etter krigen, var jo mye som i østblokken nesten, før vi fikk noe slags ‘glasnost’, eller ‘perestrojka’, når Willoch dukka opp, på 80-tallet, og vi fikk nærradioer og lengre åpningstider i butikkene, osv.

    Nå setter jeg det vel litt på spissen her, men det er nok mye som ligger skjult ennå, iforbindelse med hva som foregikk under krigen, og etter frigjøringen, vil jeg nok tro ennå.

    Så sånn er nok det.