johncons

Stikkord: Arne Mogan Olsen

  • Min Bok 5 – Kapittel 183: Mer fra da jeg bodde på St. Hanshaugen

    Jeg kan jo ta med, i denne boken, om det jeg har skrevet om, på bloggen min, tidligere i dag, (23. mars 2013).

    Nemlig at jeg tilfeldigvis surfet på en nettside, om Breivik, siden det stod i nettavisene, at moren hans var død, i dag.

    Og da så jeg det, at Breivik jo hadde jobbet, som telefonselger, i det samme firmaet, (i Klingenberggata), som Axel jobbet i, på midten av 90-tallet.

    Jeg selv, jeg jobbet jo noen få måneder, med telefonsalg, (for å spare opp penger, til å ta lappen), våren og sommeren 1995.

    Og på den tida, så jobba Axel også med telefonsalg, (husker jeg).

    Jeg husker at Axel en gang viste meg, hvor han jobbet, en gang, i 1995, (må det vel ha vært).

    Og på det nevnte Breivik-nettstedet, (https://sites.google.com/site/breiviktimeline/locations/oslo/klingenberggata-5), så var det et bilde, av den samme inngangsdøra, som Axel viste meg, i 1995.

    (Jeg mener ihvertfall, at jeg kjente igjen den døra, da.

    For å si det sånn).

    Så jeg er nesten hundre prosent sikker på, at Axel og Breivik, jobba i det samme firmaet, da.

    (Nemlig Direkte Respons).

    Og etter at jeg flytta, til St. Hanshaugen, i 1996.

    Så husker jeg det, at en gang Axel var på besøk hos meg der, (må det vel ha vært).

    Så nevnte Axel det, at en kar, på jobben hans, sa ‘hytten’, (istedet for ‘hytta’).

    (Noe sånt).

    Og Axel forklarte at han da hadde rettet på vedkommende, da.

    Så jeg har i dag lurt litt på, om denne kollegaen, av Axel, kan ha vært Breivik, da.

    For Axel jobbet vel, med telefonsalg, i 2-3 år, (eller noe sånt), vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg ser ikke på det som helt usannsynlig ihvertfall, at Axel og Breivik, kan ha jobbet sammen, i dette firmaet, (Direkte Respons), rundt 1997, da.

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå tenkte jeg litt mer på det her.

    Og det var ikke ‘hytten’, som Axel sin kollega sa.

    Det var ‘fyllen’.

    Axel sin kollega sa ‘fyllen’ istedet for ‘fylla’, husker jeg, at Axel sa, i 1997 en gang, (kan det vel ha vært).

    Dette var en som var fra vestkanten, da.

    (Mener jeg at Axel sa).

    Og Axel sa at vedkommende hadde sagt, noe sånt som, at: ‘Jeg vært på fyllen i helgen’, (eller noe sånt).

    Og da hadde Axel retta på vedkommende da, (sa han), og forklart at det het ‘fylla’, (og ikke ‘fyllen’), da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes at det kunne være vanskelig å forstå Axel.

    Det var nesten som at vi var to forskjellige generasjoner, (som jeg vel har skrevet om tidligere).

    Axel var oppvokst på 80-tallet, i Oslo, med Sky Channel, osv.

    Og jeg vokste opp, på 70-tallet, i Vestfold, med kun norsk og svensk TV da, (unntatt de siste par årene, på Bergeråsen, når vi også fikk Super Channel der).

    Og Axel hadde jo sagt ting, som at: ‘Dansker er Nordens jøder’ osv., da jeg leide et rom, av faren, (Arne Thomassen), og stemora, (Mette Holter), til Axel, studieåret 1990/91.

    Ting som jeg ikke skjønte noe av, selv om Axel jo var født i 1978, og kun var 11-12 år, dette året, som jeg leide et rom, av foreldrene hans, på Furuset, (eller Høybråten, som Mette Holter vel etterhvert istedet begynte å kalle det, en eller annen gang, iløpet av de månedene, som jeg bodde der).

    Så da Axel, på sine besøk hos meg, på St. Hanshaugen, på slutten av 90-tallet.

    Kunne si ting som at han ville at han og jeg, skulle flytte fra Oslo.

    Mens han så ut som at han var i sjokk, da.

    (Eller om han bare lot som om han var i sjokk, eventuelt).

    Da skjønte jeg ikke så mye, (må jeg innrømme).

    Er Axel oppriktig nå?

    Eller bare fleiper han?

    Noe sånt tenkte jeg nok.

    Og når Axel oppførte seg sånn, så oppførte han seg vel cirka, som om jeg var faren hans, (må man vel si).

    Men jeg var jo bare broren hans, (for å si det sånn).

    Og faktisk bare halvbroren.

    Så dette ble jo litt rart, da.

    (Når Axel oppførte seg på den her måten, (mener jeg).

    Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som Axel, var på besøk, hos meg, på St. Hanshaugen.

    Så sa Axel det, at jeg burde kontakte faren min.

    Enda jeg hadde kutta ut faren min, på den her tida.

    Det var for eksempel sånn, at faren min ikke besøkte meg en eneste gang, på de 8-9 årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette var fordi at jeg hadde kutta kontakten, med faren min, da.

    Siden at faren min, hadde latt meg bo aleine, som barn, da.

    Og derfor, så begynte jeg å feire jul, hos Pia.

    Istedet for å feire jul, hos faren min, i Drammen.

    I årene etter at jeg flytta, til St. Hanshaugen.

    Så iløpet av de 8-9 årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Så så jeg kun faren min, fire-fem ganger kanskje, da.

    (Noe sånt).

    Nemlig i begravelser, (og sånn), da.

    Og det samme var det med Christell og Haldis.

    Og Christells brødre Jan og Viggo Snoghøj.

    Ingen av de, hadde jeg noe kontakt med, iløpet av de 8-9 årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Så ingen av de, var på besøk hos meg der, da.

    (Og heller ikke min fetter Tommy.

    Og ikke min tremenning Øystein Andersen.

    Var på besøk hos meg, på St. Hanshaugen.

    For disse hadde jeg liten eller ingen kontakt med da.

    Og heller ingen av mine kusiner, var på besøk der.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Bare for å ta med om det og.

    Søstera mi og mora mi, de var på noen få besøk hos meg, på St. Hanshaugen.

    Men bestemor Ingeborg, hu var ikke på besøk der.

    Og bestemor Ågot, hu besøkte meg heller aldri, i Oslo.

    Men Ågot, hu begynte vel muligens å bli senil, på rundt den tida, som jeg flytta, til Oslo.

    (Siden hu kalte meg for Runar, osv).

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Axel, han gliste vel, mens han sa det, at jeg burde kontakte faren min.

    Men jeg forstod meg ikke så mye, på Axel.

    Så jeg tok ikke Axel så alvorlig da, (må jeg innrømme).

    Så jeg hørte ikke på Axel.

    Så det ble ikke til at jeg kontakta faren min, etter at Axel hadde rådet meg, til å kontakte han.

    Og Axel, han gliste vel stygt, (må man vel si), mens han sa dette.

    (At jeg burde kontakte faren min).

    Men jeg hadde jo kutta ut faren min.

    Så det skulle jo litt til, at jeg kontakta faren min, igjen.

    (For å si det sånn).

    Og jeg forstod meg heller ikke på Axel, (som sagt).

    Så jeg var ikke helt sikker på, hvor seriøst jeg skulle ta, den ‘bablinga’ hans da, (om å kontakte faren min), for å være ærlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som Axel var på besøk hos meg.

    Så spurte Axel om planene mine framover da, (eller noe lignende).

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg svarte Axel, noe sånt som, at: ‘Jeg må vel finne på noe mer å gjøre, [med livet mitt]. Jeg er jo 33 år nå. Se bare på Jesus, hvor mye han fikk gjort, iløpet av livet sitt, og han ble bare 33 år. Når jeg tenker sånn, så synes jeg ikke at jeg har fått til så mye, liksom’.

    Noe sånt var det vel, at jeg prøvde å si, til Axel, da.

    Før han sa noe sånt, som at: ‘Hva sa du?’.

    (Eller noe).

    Og så avsluttet besøk sitt hos meg, vel.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men da, så mente jeg vel bare det.

    At jeg hadde ikke lyst til å hvile på laubærene mine, liksom.

    Jeg hadde jo blitt butikksjef, og vunnet Rimi Gullårer, osv.

    Og jeg hadde blitt op på #quiz-show.

    Og jeg hadde fått meg lappen og klart å komme meg gjennom en tøff førstegangstjeneste.

    Og nedlagt masse damer, (og sånn), da.

    Og stått på gjestelistene, på masse kule fester, overalt i Oslo sentrum, sammen med David Hjort og Toro, (fra Rimi Bjørndal).

    Og jeg hadde jo blitt invitert til å spille, for fire bedriftsfotball-lag, i Oslo og omegn.

    Og jeg hadde jo til og med startet opp et bedriftsfotball-lag, (som butikksjef, på Rimi Langhus).

    Og jeg hadde hatt min egen chattekanal, (på irc), nemlig #blablabla.

    Og jeg var også blitt valgt ut, til å være med, i Heimevernet.

    (Og mye mer, som jeg har skrevet om, i Min Bok-bøkene).

    Men jeg hadde fortsatt ambisjoner, i livet, da.

    Og jeg ville fortsatt prøve å komme meg videre fram, i livet mitt, liksom.

    Det var nok dette, som jeg prøvde å forklare, til Axel, da.

    (Selv om jeg ikke er sikker, på om Axel skjønte dette.

    Eller om han trodde at jeg hadde religiøs, kanskje.

    Siden Axel har gått på spesialskole, mener jeg.

    Så er det kanskje ikke alltid, at han skjønner, hva jeg mener, da.

    Hva vet jeg).

    Ved å begynne å prate om, hvor mye Jesus hadde fått gjort, i livet sitt, da.

    Siden jeg jo var nettopp 33 år.

    Som jo var  nettopp den alderen, som Jesus klarte å oppnå, (før han døde), da.

    Så denne ‘Jesus-preikinga’ mi.

    Den kom ikke av at jeg hadde blitt religiøs, (eller noe sånt).

    (For å si det sånn).

    Men jeg var kanskje litt inne i en slags 33-års krise, (eller noe sånt), da.

    Og jeg hadde kanskje sett meg litt bakover, på hva jeg hadde fått ut, av livet mitt, da.

    Og tenkt at nå var ‘prøvetida’ mi over, liksom.

    Og nå skulle jeg skikkelig prøve å få suksess, i livet, her.

    Noe sånt, var det vel, at jeg hadde tenkt.

    (Noe sånt).

    At nå skulle jeg liksom prøve skikkelig, å få noe ut av livet mitt, da.

    Istedet for å bare konkurrere mot Magne Winnem, liksom.

    Som jeg vel delvis hadde drevet litt med, fram til da.

    (Siden jeg ofte vel sammenlignet meg, med nettopp Magne Winnem.

    Når jeg prøvde å prestere, på jobb og i idrett osv., da.

    Og jeg slo jo Magne Winnem, i de fleste idretter, (må jeg vel si).

    (Som i fotball og 800 meter-løping, osv).

    Og jeg klarte også å bli butikksjef, som jo Magne Winnem ble før meg.

    Så jeg følte at jeg klarte meg brukbart da, sammenlignet med Magne Winnem.

    Selv om jeg ikke hadde fått meg en kone, som han.

    Men jeg syntes ikke at kona til Magne Winnem, (nemlig Elin fra Skarnes), var noe særlig fin, da.

    (For å være ærlig).

    Og Magne Winnem, han hadde jo villa.

    Men han bodde jo ute på landet, da.

    (Og jeg bodde jo i byen, da).

    Og jeg var jo i Heimevernet osv. også, da.

    Så jeg syntes at jeg gjorde det ganske greit, sammenlignet med Magne Winnem, da.

    Men jeg hadde jo ikke så mange andre, å sammenligne meg med.

    (For å si det sånn).

    Axel, han hadde jo ikke artium engang.

    Og Glenn Hesler, han hadde jo ikke noe høyere utdannelse.

    Og det hadde jo heller ikke Pia.

    Så jeg brukte nok Magne Winnem litt, som målestokk, på om jeg gjorde det greit, i livet, da.

    Men Axel, han presset meg litt videre da, (må jeg nok si).

    (Av en eller annen grunn).

    For Axel, han sa en gang til meg det.

    (Under enda et av sine mange besøk, hos meg, på St. Hanshaugen).

    At jeg burde få meg en jobb, hvor jeg tjente, cirka 600-700.000, i året, (eller noe sånt).

    (Dette må vel ha vært på begynnelsen av 2000-tallet, en gang.

    Noe sånt).

    Og dette var vanskelig, å få til, i Rimi.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Så det var en av grunnene, til at jeg slutta, i Rimi, da.

    Men en sånn lønn, det kunne jeg nok ha tjent, etter tre år, ved ingeniørhøyskolen.

    Men så overhørte jeg det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, det andre året, som jeg gikk, på ingeniørhøyskolen, da.

    Så derfor flykta jeg til England, da.

    Istedet for å fullføre utdannelsen min, (ved ingeniørhøyskolen), liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, de årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg klarte å finne den filmen, som bestefar Øivind og meg, så forsommeren 1980, (var det vel), som Mandagsfilm, (eller noe sånt), på NRK. Faren min jobba lenge den dagen, og bestemor Ågot var i Syden vel. Faren min kom opp fra verkstedet, men likte vel ikke den filmen, (virka det som for meg, ihvertfall). De ommøblerte stua, (i ‘Ågot-huset’), og satt TV-en ut mot stuevinduene, ikke så lenge etter dette. Det var også denne filmen, som Bø i Geværkompaniet, fortalte meg om, (etter dimmefesten), at hadde blitt spilt inn, i hans hjembygd Skotbu

    sommeren jeg fylte 15



    PS.



    Her er mer om dette:



    mer om film




    PS 2.



    Hovedrolleinnehaveren har et etternavn, som i den senere tid vel har blitt mer kjent, i forbindelse med den påstått hemmelige organisasjonen Illuminati:



    senere kjent etternavn

  • Farfaren min, (Øivind Olsen), han var, (blant annet), underleverandør, for Jensen Møbler, og produserte de madrass-delene, som var laget av tre. Men faren min, (Arne Mogan Olsen), han likte ikke å lage disse elementene, (som de kalte disse delene), og produserte istedet bare senger, (det vil si vannsenger, køyesenger og kanesenger). Før han så sluttet med dette, og heller begynte å bygge hus, (for sin yngre bror Runar, i Son), og så startet vannsengbutikk, i Drammen, sammen med sin samboer Haldis Humblen, (på midten av 80-tallet)

    farfar underleverandør jensen møbler

    http://svelviksposten.no/n%C3%A6ringsliv/neringsministeren-besokte-jensen-mobler-1.7783972

    PS.

    Her er mer om dette:

    jensen møbler giske

    http://dt.no/nyheter/til-sengs-med-giske-1.7784071

  • Dr. Holms hotell, søker på meg. Jeg ble dratt med til Geilo, jula 1989, (av faren min og Haldis og dem). Men da bodde vi på Highland Hotel. Men jeg gikk forbi Dr. Holms hotell et par ganger, (husker jeg), på vei til bensinstasjonen, (for å kjøpe aviser osv.), eller noe sånt

    dr holms hotell

  • Den her pleide faren min og Haldis, å ha i barskapet, (som jeg noen ganger ‘robbet’), på 80-tallet, (husker jeg). Det gullfargede glasset kunne man pirke ut og samle på, for eksempel

    faren min og haldis barskap

    http://www.facebook.com/pages/Husker-du-denne/159856274156430

  • Det var det her mora mi trodde at hadde hendt med søstera mi Pia, da hu rømte, fra Larvik, til faren min og Haldis, på Bergeråsen. Nemlig at hu hadde falt i Lågen

    pia lågen

    http://www.nettavisen.no/nyheter/article3545879.ece

  • Jeg sendte enda en klage til Twitter

    arne mogan twitter

  • Min Bok 5 – Kapittel 123: Bryllupet til Tommy og Ellen fra Fredrikstad

    Sommeren 2002.

    Så dro også Pia meg med ned til bryllupet til vår fetter Tommy, (fra Bergeråsen), og ei Ellen, fra Fredrikstad, (husker jeg).

    Axel er jo bare halvbroren vår, så han er ikke i slekt med Tommy.

    Så han var ikke med, da.

    Og Pia lot også Daniel være igjen hjemme.

    Så det var bare Pia og meg som kjørte nedover, da.

    Og en gummilist, i overkant av frontruta, på Sierra-en min.

    Den hadde løsna, natta før jeg skulle kjøre ned til Fredrikstad, da.

    Så den måtte jeg feste med en teipbit, (eller noe sånt), var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg stoppa, på en bensinstasjon, langs Mosseveien, (eller noe sånt), vel.

    Så var det noen folk som sa navnet mitt, vel.

    Og det skjønte jeg seinere, at det var Kjetil Carlin og Ola Uglum vel, (fra Bergeråsen).

    Men de gutta, de hadde vokst så mye, på de 15-20 åra, som hadde gått, siden jeg hadde sett dem sist.

    Så jeg hadde ikke sjangs til å kjenne dem igjen, da.

    (Selv om de vel kjente meg igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og jeg, vi skulle dele et rom da, på en folkehøyskole, som lå nede i Fredrikstad/Rolvsøy-distriktet der, da.

    Og der skulle Kjetil Carlin og Ola Uglum og dem ligge over og.

    Så dem forklarte vel hvem dem var og sånn, utafor den folkehøyskolen da, (må det vel ha vært).

    Og så tok noen av oss folka, som skulle ligge over, på den folkehøyskolen, da.

    Vi tok en maxi-taxi, (eller noe sånt vel), til kirka da, (var det vel).

    Og da så vi det, at faren min og Haldis.

    De stod utafor rød, HiAce-aktig varebil.

    Og skifta, da.

    Så de var jo halvnakne da, (mener jeg å huske).

    Så det var jo rimelig flaut da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove var ved kirka der også, vel.

    Og han skulle prate med ‘Erik og Pia’, husker jeg at han sa, til noen av sine nærmere slektninger vel.

    Og da kommenterte Pia det, (husker jeg).

    For det var det som ungene på Østre Halsen pleide å rope.

    (Før Axel ble født).

    Når de lurte på om Pia og jeg ville bli med ut å leke, da.

    (Da vi bodde i Storgata der, på Østre Halsen, i 1974 og 75, vel.

    Noe sånt).

    Ove, som på den her tida var sammen med ei Lene, som han hadde blitt kjent med, mens han studerte, (på en lærerhøyskole, eller noe), i Kristiansand, vel.

    (Ei Lene som ville bli med han til Oslo, vel.

    Men som han ikke hadde tatt med seg, til bryllupet, til Tommy.

    Noe som kanskje var like greit.

    Siden hu døve kusina vår også het Lene, da).

    Han sa at Tommy hadde blitt litt ‘tjukk’, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Susanne, hu var sammen med en ganske svær kar, vel.

    Og hu fortalte meg at hu studerte det samme som jeg skulle begynne å studere.

    Nemlig bachelor IT, da.

    Men Susanne, hu gikk på en høyskole, i Østfold, (et eller annet sted), vel.

    Og ble sur på mora si Inger da, (husker jeg).

    Siden Inger hadde sagt at de ikke hadde noe bachelor IT-studie, ved HiO, da.

    Men det studiet var kanskje relativt nytt, da.

    (Det er mulig).

    Susanne lurte også på hvorfor jeg ikke hadde kommet i konfirmasjonen hennes.

    Men Susanne var jo på den her tida, i 20-åra.

    Så konfirmasjonen hennes, den må ha vært nesten ti år tidligere, vel.

    (Mens jeg var i Geværkompaniet, var det vel).

    Men jeg måtte svare som sant var.

    At jeg ikke hadde blitt invitert.

    (Jeg hørte først om konfirmasjonen til Susanne, etter at den hadde vært.

    Av Pia, da.

    Som sa at ‘alle’ hadde spurt etter meg der.

    Men når dem ikke inviterer meg, så kan dem vel ikke regne med at jeg skal dukke opp der heller, (mener nå jeg).

    Så hva som gikk galt der, det veit jeg ikke).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Filletanta mi Inger, (som er mora til Ove, Heidi, Susanne, Øystein og Benedicte).

    Hu spurte meg seinere på kvelden: ‘Hva med Øystein, da?’.

    Når jeg fortalte det, at jeg skulle slutte som butikksjef, på Rimi Langhus, for å begynne å studere igjen, da.

    Men da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).

    For det syntes jeg at ble som noe dumt.

    For Øystein (Olsen), han hadde jo sine faste vakter, på Rimi Langhus.

    Så det var jo ikke sånn, at han mista dem, selv om jeg slutta å jobbe der.

    Det er jo ikke sånn det fungerer, i arbeidslivet, liksom.

    Så da syntes jeg at tante Inger var dum, (husker jeg).

    (Men jeg sa ikke noe, da).

    Men hvordan det gikk med Øystein Olsen, på Rimi Langhus, etter at jeg slutta der.

    Det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Heidi, hu sa forresten det, før vi gikk inn i kjerka der, vel.

    At hu syntes at den nye hårfrisyren min var fin, da.

    (Noe sånt).

    For jeg hadde nemlig klipt meg, ikke så lenge før det her.

    Og da hadde en frisør, på Oslo City, (hvis ikke det var i Arkaden), forandret frisyren min, da.

    Sånn at håret gikk mer nedover enn til sida, da.

    (Men jeg pleide å ha litt hårgele, (såkalt Pearl Styler), i det, da).

    Og jeg syntes selv også at det var greit å prøve å ha en litt ‘kulere’ frisyre, da.

    Siden jeg jo skulle begynne å studere igjen, og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon, (faren til brudgommen), han hadde ikke dukket opp i bryllupet der, (husker jeg).

    For han hadde visst fått dårlig hjerte, (eller noe), sa han faren til bruden da, (når han holdt tale).

    Men kona til Håkon, (nemlig Tone).

    Hu sa det, at Håkon var litt som (bestemor) Ågot, nemlig at han var litt nervøs og sånn.

    Så det var derfor at han ikke hadde dukka opp, i sin sønns bryllup, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Brudens far, han fortalte også det, at brudeparets felles interesse.

    Det var å se fotball på TV, da.

    (Noe sånt).

    Og han sa også det, at det var indrefilet, som ble servert, som middag.

    Og ikke ytrefilet, (som det stod, i ‘menyen’), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og seinere på kvelden der.

    (Var det vel).

    Så ‘babla’ jeg igjen litt med Susanne da, (husker jeg).

    Og jeg spurte henne om hu fortsatt klarte å prate som Donald, da.

    (Som hu hadde hu gjort, en gang, som ungjente, i ‘heimen’ deres, i Son, da.

    Som jeg muligens har skrevet om, i en av de tidligere Min Bok-bøkene).

    Og da begynte Susanne å kvekke litt som Donald, da.

    Så da hadde jeg liksom arrangert litt underholdning der jeg og, (syntes jeg nesten).

    Så det var nesten som i bryllupet til Elin og Magne Winnem, da.

    (Hvor jeg jo var forlover).

    For der var det jo også underholdning, (husker jeg).

    Selv om det ikke var noe særlig å drikke på der, da.

    Noe det vel var en del av, i bryllupet til Tommy og hans Ellen, vel.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    For dette husker jeg ikke helt nøyaktig lenger nå, for å være ærlig).

    Men jeg fikk ihvertfall en røykpakke, (eller om det var to), utpå kvelden der, (husker jeg).

    Av brudeparet Tommy og Ellen, da.

    Som var edrue og alvorlige, (syntes jeg nesten).

    Og de virka ikke så glade i å prate om fotball likevel, (som jeg hadde fått inntrykk av, fra faren til bruden sin tale da), mener jeg å huske.

    (Så brudens far kjente dem kanskje ikke så godt likevel, da.

    Det er mulig).

    Men det var liksom bra service, da.

    (Må man vel si).

    Å få en røykpakke, av brudeparet, når man hadde gått tom for røyk, på bryllupsfesten, liksom.

    Og Susanne, hu ville så ha noen røyk av meg, husker jeg, at Pia sa.

    Så Susanne fikk tre røyk av meg da, (var det vel), fra den røykpakka, til Tommy og Ellen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under middagen.

    Så fløy ungene til Lene, under bordet der, (og sånn), husker jeg.

    Og jeg mener at jeg overhørte det, at tante Tone sa det, til søstera si.

    At et eller annet skulle skje med meg snart, (eller noe sånt).

    Og seinere på kvelden, så ville både faren min og tante Tone ha en prat med meg, (i fylla), da.

    Og jeg husker ikke så mye, av det faren min sa.

    Men tante Tone, hu sa det, at jeg godt kunne ha ‘heimen’ til henne og onkel Håkon, på Bergeråsen, som et slags reserve-hjem, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Men det syntes jeg at hørtes litt ‘klamt’ ut, (husker jeg).

    For det pleide alltid å være så mye hormoner osv., i lufta, i den heimen der, (syntes jeg at det virka som).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake, til den folkehøyskolen.

    (Som vi tok en maxi-taxi til, eller noe sånt, vel).

    Så skulle Kjetil Carlin og Ola Uglum, på byen, da.

    Men jeg sa at jeg ikke gadd det, (husker jeg).

    (For jeg hørte at faren min sa til noen på det bryllupet, at han ikke likte han Kjetil Carlin, var det vel).

    Men jeg husker det.

    At med en gang som han Kjetil Carlin, Ola Uglum og en til, gikk ut av taxi-en.

    Så gikk han Kjetil Carlin, (var det vel), rett inn i en Fredrikstad-kar, da.

    Så de Bergeråsen-gutta, de var jo ute etter bråk, i Fredrikstad, virka det som.

    Og tilbake på folkehøyskolen.

    Så var det nachspiel, da.

    Og jeg mener å huske at jeg prata med et par, (blant annet), som hadde vært i kirken, da.

    Og jeg har lurt på om hu dama, i det paret, var djeveldyrker.

    For hu gikk barbeint i kirka da, (husker jeg).

    Og seinere, så dukka Kjetil Carlin og Ola Uglum og dem også opp der, da.

    Og jeg spurte dem vel hvorfor dem hadde begynt å bråke og sånn, når de gikk ut av taxi-en, da.

    Men jeg fikk vel ikke noe klart svar, vel.

    Og de spurte om jeg hadde vært butikksjef, (og sånn), da.

    Og jeg forklarte at jeg hadde vært butikksjef på tre Rimi-butikker da, i Oslo og Follo.

    Og det viste dem visst ikke, at jeg hadde vært butikksjef, på så mange Rimi-butikker, da.

    Og jeg fikk også en Smirnoff Ice-flaske, (som var ganske ny, i Norge, på den her tida), av han Kjetil Carlin, da.

    (Som pleide å spille fotball, i hagen min, i Leirfaret 4B, (hvor jeg bodde aleine, under oppveksten), cirka tjue år før det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil Carlin og Ola Uglum.

    De fortalte det, at de også hadde bodd på St. Hanshaugen, da.

    (Det samme stedet, hvor jeg bodde, i Oslo, da).

    Og at de pleide å gå på et utested, som het XO, (eller noe sånt), i Rosenkrantz gate da, (var det vel).

    Før Kjetil Carlin så plutselig gikk og la seg, vel.

    Og jeg var vel den som gikk sist og la meg cirka, vel.

    Så jeg sov lenge dagen etter, da.

    Og da ville Pia sitte på med Kjetil Carlin og Ola Uglum og dem, tilbake inn til Oslo, da.

    Så jeg befant meg plutselig fyllesyk og aleine, i Fredrikstad, da.

    På søndagen.

    Midt i sommerferien min.

    Så jeg kjørte i uedru tilstand, (må man vel kalle det), ned til Fredrikstad sentrum, da.

    (For faren til bruden, (lurer jeg på om det var, ihvertfall).

    Han satt og ‘babla’ om at søstera mi hadde dratt før meg, (eller noe sånt).

    Inne i gangen, på den folkehøyskole, da.

    Så jeg måtte nesten komme meg ut derfra, jeg og da, syntes jeg).

    Hvor jeg så gikk på McDonalds, da.

    Og jeg gikk også litt rundt på kaia der, (i Fredrikstad), og sånn.

    Mens jeg venta på å bli edru nok til å kjøre videre, da.

    (For jeg følte meg ikke bra da, husker jeg).

    Og jeg mener at jeg overhørte at han Diplom Is-sjåføren, som pleide å levere is, til Rimi Langhus.

    (Og som pleide å ‘bable’ om at han hadde en båt som han likte å kjøre med på fjorden, osv).

    At han satt på en pub, ved havna, i Fredrikstad der, og lurte på hva jeg, (den tidligere butikksjefen, på Rimi Langhus), dreiv og surra med, i Fredrikstad, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg syntes at jeg ville virka litt dum.

    Hvis jeg bare hadde kjørt aleine, tilbake igjen, til Oslo, da.

    Så jeg bestemte meg for å ta meg en tur til Sverige, da.

    (Siden jeg ikke var så langt unna da, liksom).

    Og på Nordby Supermarked, (var det vel).

    (Rett over grensa der).

    Så hadde de tilbud på indrefilet da, (husker jeg).

    Så det var kanskje derfor at menyen var feil, i bryllupet, til Tommy og Ellen, da.

    Siden brudens far hadde funnet ut at indrefilet var billigere enn ytrefilet liksom, i Sverige, den uka, da.

    (Tenkte jeg ihvertfall for meg selv, da.

    Mens jeg nesten humret, vel.

    Over at denne bryllupsmiddag-gåten, muligens var løst, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 92: Begravelsen til Gunnar Bergstø

    Våren 2001, (må det vel ha vært), altså bare noen måneder etter at bestemor Ågot døde, da.

    Så døde min farfar, (Øivind Olsen), sin bror, Holmsbu-maleren Gunnar Bergstø.

    Og Pia ringte meg, og sa det, at min fars slekt, de ville at jeg skulle dra i begravelsen, da.

    For de trengte hjelp til å bære kista da, sa Pia.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og selv om jeg ikke kjente, min farfars tre ungkars-brødre, i Holmsbu, noe særlig bra.

    For jeg hadde vel bare vært på besøk der, en 5-6 ganger kanskje, (i løpet av oppveksten), da.

    (Noe sånt).

    Og dette ville da oftest sammen med onkel Runar og dem.

    Hvis jeg skulle på besøk hos dem, i Son, for eksempel.

    Så ville de da noen ganger kjøre innom mine grandonkler i Holmsbu, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg husker at disse tre ungkarene, de pleide å ha en pose kamferdrops, stående i kjøkkenskapet, da.

    Som min fetter Ove, (som kjente disse ‘gubbene’ bedre), noen ganger ville tigge om, sånn at både han og jeg fikk hvert vårt kamferdrops, da

    (Noe sånt),

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg syntes synd på han gamle ungkars-gubben, da.

    Siden han ikke hadde noen etterkommere, som kunne bære, da.

    Så jeg tenkte at jeg måtte stille opp, da.

    Siden jeg hadde fått kamferdrops osv., som barn, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde fått tilbake Sierra-en min, fra verkstedet, så Pia satt på med meg, til Holmsbu, da.

    Og Daniel, han gikk til skolen sin, (som jeg ikke var sikker på hvor var), omtrent samtidig, som vi kjørte.

    Og Pia og jeg, vi kjørte vel så forbi Daniel, i Trondheimsveien, (blir det vel muligens).

    For Daniel gikk på Lakkegata skole, vel.

    (Noe sånt).

    Og Pia gjorde et poeng av det, at den lille negergutten Daniel, så så artig ut da, når han gikk til skolen.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde aldri kjørt ute på Hurumlandet før.

    Så jeg sleit litt, når vi kom til Lier.

    For jeg syntes at veien til Holmsbu, var dårlig skilta, da.

    Men jeg så jo Drammensfjorden, fra veien, da.

    Så jeg bare kjørte langs en ganske svingete vei, da.

    Til jeg kom fram til Holmsbu, da.

    Og da vi kom fram til kirken, så ringte kirkeklokkene, da.

    Og det hadde jeg lært under konfirmasjonsundervisningen.

    At det betydde at det liksom ‘ringte inn’, da.

    (Som da timene begynte, på skolen).

    Så selv om Pia og jeg var de siste, som kom inn i kirken.

    Så rakk vi akkurat fram, før presten begynte å snakke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Holmsbu kirke, den var nesten helt full, (må jeg vel si).

    Og når alle reiste seg, for å følge kista, til graven.

    Så gikk jeg bort, for å bære sammen med faren min, og dem, da.

    Sånn som jeg jo hadde gjort, i bestemor Ågot sin begravelse.

    Siden Pia hadde sagt det, (før vi dro i begravelsen av Gunnar Bergstø), at faren min og dem, trengte hjelp, til å bære kista, da.

    Men da vi skulle gå til graven, så sa faren min det, at jeg skulle gå bak kista, da.

    (Når vi skulle gå til graven, da).

    Så dette ble jo som en episode nesten, inne i kirken der, da.

    Siden jeg hadde fått feil beskjed, da.

    Når det gjaldt om jeg skulle bære kista, eller ikke.

    Så det er nok like greit at jeg kutter ut min fars slekt.

    For ting funker ikke der, kan man se.

    Og jeg dro dit ens ærend, fordi at jeg fikk høre, at de trengte hjelp, til å bære kista, da.

    Og når jeg kommer dit, så skulle jeg ikke bære kista likevel, da.

    For da skulle visst Runars yngste sønn Øystein, være med min far og hans brødre, å bære kista, da.

    Så det her ble jo bare som noe tull da, (må jeg si).

    Og det var jo nesten at jeg fikk sjokk og.

    Siden det liksom ble som noe kaos, (syntes jeg ihvertfall), da jeg måtte gå fram og tilbake, inne i kirka der, før vi skulle gå til graven, da.

    (Foran en nesten helt full kirke, da).

    For i bestemor Ågot sin begravelse, så hadde jeg jo ikke fått beskjed, på forhånd, om at jeg skulle være med, å bære båra.

    Så jeg fikk jo nesten sjokk da og.

    Siden jeg plutselig fikk beskjed om, når vi skulle gå til graven, at jeg skulle bære bestemor Ågot sin kiste, da.

    Så det var nesten som at min fars slekt, prøvde å traumatisere meg, i disse begravelsene, ved å ikke gi meg ordentlig informasjon, på forhånd, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg har begynt å skrive på det her kapittelet.

    Så har jeg lurt litt på om det her kan ha vært høsten 2001, (og ikke våren 2001).

    (Eller noe sånt).

    Siden at Daniel hadde begynt på skolen, da.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    For Daniel er jo født i 1995.

    Og på den her tida, så begynte vel barn på skolen, når de var seks år gamle, i Norge, (tror jeg).

    Og da ville jo Daniel begynt på skolen, i år 2001, vel.

    Med andre ord høsten 2001, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde parkert Sierra-en min litt bort fra kirken, forresten.

    For jeg hadde ikke fått tid til å vaske bilen, før jeg dro, i den her begravelsen, da.

    For jeg var ganske overarbeida, på jobben, da.

    For jeg hadde jo hatt noen tøffe måneder bak meg, på Rimi Kalbakken osv., da.

    Og jeg hadde heller ikke trodd, at så mange folk ville dukke opp, i den her begravelsen, da.

    Siden at Pia jo hadde sagt det, at faren min og dem, trengte hjelp til å bære kista, da.

    Så jeg hadde vel forestilt meg det, at kirken ville være nesten tom, da.

    (Og ikke stapp full.

    Som man vel nesten må si, at den var).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter begravelsen, så spurte onkel Håkon meg, (som han også gjorde, i bestemor Ågot sin begravelse), om hvor bilen min stod.

    Og jeg pekte vel på den litt møkkete Sierra-en min, da.

    Som jeg hadde parkert litt lenger unna kirken, enn der de andre bilene stod parkert, da.

    (Siden jeg var litt flau, siden jeg ikke hadde hatt tid, til å vaske den, da).

    Og jeg mener å huske at jeg overhørte det, at onkel Håkon da begynte å baksnakke meg.

    Ovenfor faren min og onkel Runar, vel.

    Og sa at jeg ikke engang hadde vaska bilen, da.

    (Noe sånt).

    Og onkel Håkon, han sa også det, til meg, (husker jeg).

    Som for å liksom jekke meg ned litt vel, (av en eller annen grunn).

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    At hans sønn Tommy.

    Han hadde fått seg jobb, i forsikringsselskapet Uni Storebrand sin filial, i Fredrikstad.

    Og at han hadde fått seg Audi, da.

    (Muligens som firmabil, vel).

    Og da kom vel onkel Runars kone.

    Nemlig Inger, (som er fra Sande og som er med i Jehovas Vitner).

    Med et slags utbrudd, vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Nemlig at hu sa: ‘Har du hørt?’, (eller noe sånt).

    (Vel som kommentar til det onkel Håkon sa, da).

    Mens hu nesten lo samtidig, vel.

    Med sin lyse og sprudlende stemme, (må man vel kalle den), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble til at Pia og jeg, vi ble med faren min og dem, ned til Gunnar Bergstø sine to gjenlevende brødre, da.

    Nemlig Idar Sandersen og Otto Bergstø, da.

    (Gunnar og Otto, de hadde tatt etternavnet sitt, fra navnet på eiendommen, hvor ‘ungkars-huset’ deres stod, da.

    Og som het Bergstø, da.

    Et hus som vel var barndomshjemmet deres og, vel.

    (Hvis ikke det var Arnestø, som var et tidligere hus, som stod helt nede ved fjorden der, (hvis jeg har skjønt det riktig), da.

    Bergstø lå noen titalls meter, fra fjorden, og oppå et fjell, med veldig fin utsikt, til Drammensfjorden, da.

    Men Idar Sandersen, han bruker etternavnet til farfaren sin, (eller noe sånt).

    (Fortalte han, da jeg ringte han, her fra Liverpool, i 2008 eller 2009, vel).

    Og min farfar, Øivind Olsen, (som flytta over til den andre sida, av Drammensfjorden, nemlig til Berger, som ung mann), han brukte etternavnet til faren sin, (må det vel ha vært), da.

    Så fire helbrødre hadde tre forskjellige etternavn, da.

    Noe som vel var litt merkelig.

    Men som jeg ikke har blitt forklart ordentlig, hva skyldtes, da.

    Så her ligger det vel kanskje en hund begravet.

    (Som man vel sier).

    Dette er ihvertfall som et slags mysterium, for meg, da.

    (Må jeg vel si).

    ‘Gubbe-mysteriet’, kan man vel kanskje kalle det.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bergstø ligger cirka en kilometer fra kirken, vel.

    Man kjører ned mot fjorden, fra kirken.

    Og så på en grusvei, (eller noe sånt), i en del hundre meter, da.

    (Og den veien, den går liksom mellom fjorden og Bergstø, da).

    Så sånn en det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hovedhuset på Bergstø, det har to stuer, da.

    I stua nærmest kjøkkenet, så satt Otto for det meste aleine, husker jeg.

    Mens Idar Sandersen, han var mye mer populær, i den ytterste stua, (hvor den gamle gramofonen stod).

    De hadde vel ikke TV, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Jeg husker at faren min fortalte en dum historie, som han hadde hørt på radio, (eller noe sånt), og som tante Inger rettet på, vel.

    (Noe sånt).

    Min kusine Susanne, hu sa det, at faren min og onkel Håkon og onkel Runar.

    De pleide alltid å le høyt, når de snakka sammen.

    (Noe sånt).

    Så hvis det er riktig.

    Så tulla vel kanskje faren min da, når han fortalte den historien, fra radioen.

    For hvis det er sånn, at faren min sitter og skogg-ler, om kvelden, når han prater, med brødrene sine.

    Og dagen etter, så er han liksom en tufs, som gjentar noe dumt, som han har hørt på radioen, da.

    Da driver vel kanskje faren min med noe skuespill.

    Altså at han er en ‘player’ da, som folk vel kaller det.

    Noe sånt.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Otto kokte kaffe, for gjestene.

    Men kaffen kokte over, og Otto fikk skjenn av en av min fars yngre brødre, vel.

    ‘Otto, da’, var det vel en av de, (altså enten onkel Håkon eller onkel Runar), som sa.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg la merke til den gamle platespilleren, (som spilte noen veldig gammeldagse plater, som ble kalt 78-plater vel), som stod, i den ytterste stua.

    Og da snakka jeg til onkel Håkon.

    Og jeg sa vel noe sånt, som at: ‘Se på den gamle platespilleren da Håkon, den synes vel du er morsom’.

    (Noe sånt).

    For bestemot Ågot hadde jo sagt, på 70-tallet, at Håkon, var så glad, i gamle radioer.

    (De radioene som stod i kjelleren, i ‘Ågot-huset’ der, da).

    Men da ble onkel Håkon sinna, (husker jeg).

    Og han tok med seg sine to brødre, (altså faren min og onkel Runar), ut i den stua, som Otto for det meste satt i, da.

    Og derfra, så hørte jeg det, at faren min, (og muligens også onkel Runar), prøvde å roe ned onkel Håkon, da.

    (Som ble kjempesint, på meg, vel.

    Av en eller annen grunn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Idar Sandersen, han satt så på noen gamle plater, for å vise hvordan platespilleren fungerte, da.

    Det var vel noe klassisk musikk, av noe slag, (hvis jeg husker det riktig).

    Fra før krigens dager vel, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så der i stua, så hadde nok nesten tida stått stille, siden fra før krigen, (eller noe sånt), vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I et hjørne, i ‘grammofon-stua’, så hadde Idar Sandersen et skatoll, (eller noe sånt), med noen gamle slektsfotografier, (i svart-hvitt vel), oppå, da.

    Og mens alle stod flokka rundt han, vel.

    Så syntes jeg litt synt på han Otto, som hadde fått så mye skjenn, siden han hadde kokt over kaffen, da.

    Så jeg stakk litt inn i stua hans, og skrøyt av utsikten, til Drammensfjorden derfra, da.

    For dem hadde et sånt panorama-aktig vindu der, da.

    Som omtrent ble fylt opp av Drammensfjorden og Bergeråsen bak der igjen, da.

    Så jeg kunne jo se oppvekststedet mitt, i det vinduet, da.

    (Og fjorden, den så veldig blå og fin ut, denne dagen, (sånn som jeg husker det),

    For det var vel en ganske skyfri dag, vel).

    Så det var jo en kjempefin utsikt der, da.

    Det så nesten ut som at fjorden kom inn i stua der, (eller noe sånt), vil jeg si.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Og Otto, han grynta vel da fram noe svar, som betydde noe sånt som at han var enig i det, at utsikten der, var bra, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at min søster Pia, hu spurte Idar Sandersen, om det var riktig, at den og den kona, på slektsbildene, til Sandersen, hadde hatt krøllete hår.

    Og det kunne Idar Sandersen bekrefte, da.

    Og da sa søstera mi noe sånt som at: ‘Åja, for jeg’.

    (Noe sånt).

    Altså, Pia mente vel muligens da, at hu hadde lurt på det, om mora vår hadde vært utro, siden hu selv hadde krøllete hår.

    Mens Axel og jeg, (og resten av slekta), hadde rett hår, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Idar Sandersen, han begynte forresten å ‘bable’ om.

    At de hadde pleid å spille fotball, ‘borti der’ et sted, i gamle dager.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i bilen på vei hjem, så husker jeg at jeg spurte søstera mi.

    Om hu trodde at Idar Sandersen var homo.

    Siden han liksom var så elegant og veltalende, da.

    (Og ikke hadde noe kone, eller noe sånt, da).

    Men seinere, så har jeg jo hørt det, fra faren min, at farfaren min sin slekt, visstnok var etter Iver Huitfelt.

    (En kjent sjøhelt, som giftet seg med en Gyldenløve-frøken, vel).

    Så det var kanskje derfor at Idar Sandersen var så blid og korrekt, og snakka så mye liksom, da.

    Til forskjell fra broren sin Otto, som vel omtrent bare satt i sofaen der, (i stua nærmest kjøkkenet), mens han liksom mer grynta enn snakka, da.

    (På en lignende måte, av hvordan min farfar Øivind, muligens kunne ha uttrykt seg.

    Hvis han var i dårlig humør, (eller noe sånt), da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Disse tre brødrene, som bodde sammen, som ungkarer, på den her måten.

    De var sønner av en sildefisker, (min oldefar), forresten.

    Så når silda ble borte, så forsvant mye av livsgrunnlaget, for min farfars slekt, da.

    Men min farfar, Øivind, han hadde jo lært seg å snekre fisketønner.

    (Må det vel ha vært).

    Så han begynte å jobbe som snekker, på Berger-sida, noen år før krigen, da.

    Og Holmsbu ble jo på rundt den samme tida, en kunstner-koloni, for ‘sommer-kunstnere’, (med Henrik Sørensen i spissen vel), fra Oslo.

    (Har jeg lest på nettet).

    Og den kjente maleren Henrik Sørensen, hadde vært gjest hos dem, (på Bergstø), i gamle dager, sa Idar Sandersen, da jeg ringte han, fra Liverpool, i 2008 eller 2009, vel.

    Og Gunnar Bergstø, han har blant annet malt altertavlen i Kinn kirke, (i Aust-Torpa, i Oppland), og noen malerier som henger i Holmsbu kirke, (har jeg lest på nettet), og fått litt opplæring, av nettopp Henrik Sørensen vel, (mener jeg at Idar Sandersen nevnte, da jeg ringte han, fra Liverpool, i 2008 eller 2009).

    Og Gunnar Bergstø, han hadde et lite hus eller atelier, (eller noe sånt), like ved hovedhuset der, vel.

    (Mener jeg å huske, fra oppveksten).

    Men det var aldri sånn at han Gunnar Bergstø viste meg de bildene han dreiv og malte på, (eller noe sånt), under oppveksten.

    Så at han var Holmsbu-maler.

    Det var ikke noe jeg visste om, da jeg var i den her begravelsen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 74: Bryllup i Hallingdal

    En gang, sommeren 2000, så ble det til, at jeg måtte kjøre opp Hallingdalen igjen, husker jeg.

    For Pia hadde fått meg til, (i et stresset øyeblikk, må man vel si), å si ja til å bli med, på bryllupet, til Jan Snoghøj og Hege fra Rødgata.

    Som de skulle ha langt oppe i Hallingdalen, (på et hotell høyt oppe i en dalside der), av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kjørte forbi avkjøringa til Vassfaret der.

    (Et stykke opp i Hallingdalen, da).

    Så fortalte Pia meg det, at Nina Monsen var død, (husker jeg).

    Og det var som et sjokk for meg, husker jeg.

    Og jeg spurte Pia litt mer om det her vel.

    Og da sa Pia det, at: ‘Kjente du henne så bra, da?’, (eller noe sånt).

    Men jeg gadd jo ikke å fortelle Pia, om den gangen som Nina Monsen hadde sugd meg og latt meg pule henne, i stua og på det første soverommet mitt, i Leirfaret 4 der, da.

    For noen ting vil man vel ha for seg selv og, liksom.

    For Pia kan liksom være litt vel sånn svett eller klam noen ganger da, synes jeg.

    Så hun er vel ikke den første personen, som jeg ville ha pratet med, om damer og sex liksom, (mener jeg).

    Og dessuten, så satt jo Pia sin lille negersønn Daniel, i baksetet.

    Så da kunne jeg jo nesten ikke ha prata noe, om hva Nina Monsen og jeg dreiv med, den seine høstkvelden, i 1988, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom opp til ‘Dalom’ der.

    Så kjørte vi først innom en bensinstasjon, for å kjøpe noe mat og bensin og sånn, da.

    Og Pia sa det, at hu vanligvis ikke spiste svinekjøtt.

    Men at hu likte å kjøpe seg en pølse, når hu var borte hjemmefra, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom opp til hotellet.

    Som lå helt oppe i en høy og bratt dalside, da.

    Ikke så langt fra den bensinstasjonen der.

    Så hadde ikke Pia tatt med seg nok klær, da.

    Så hu ville låne en skjorte av meg da, (husker jeg).

    Og det var en blå Gant tennisskjorte, som jeg hadde kjøpt på VIC, på Oslo City.

    Etter å ha fått et gavekort, til den butikken, i julegave, av nettopp søstera mi, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at en hel gjeng av oss, satt i en stor stue, på det hotellet, på fredagskvelden, da.

    Og at Pia satt ved siden av en svær bamse av en kar, fra Berger, ved navn Tom Bråten, da.

    (Som jeg også har skrevet om, i Min Bok, vel).

    Og at Tom Bråten begynte å flørte med Pia, da.

    Tom Bråten sa noe sånt som at: ‘Keiko er en hval’.

    Og Pia sa da: ‘Spekkhogger’.

    Og Tom Bråten sa da: ‘Sa du sprekk-hogger?’.

    (Noe sånt).

    Så Pia og Tom Bråten, de råflørta skikkelig da, mens en hel gjeng, (inkludert faren min), satt og så på, da.

    Mens Pia og Tom Bråten prata om sprekk-hoggere, og mens Tom Bråten hadde henda sine, på min Gant tennisskjorte da, som Pia hadde på seg.

    Og jeg var ikke så nøye på hvem søstera mi flørta med egentlig.

    For jeg hadde jo sett henne sammen med den mest goofy-e fyren i Svelvik.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 2, vel).

    Og også sammen med masse negre inne i Oslo, da.

    Men jeg syntes vel kanskje at ble litt vel mye av det gode, når Pia og Tom Bråten, liksom satt og råflørta sånn, rett foran trynet på meg, og mange andre folk, da.

    (Ihvertfall siden dem satt og liksom grisa med min tennisskjorte og, da).

    Så jeg sa til Tom Bråten, med en vennskapelig tone da, (vil jeg vel si).

    At: ‘faren sitter der og broren sitter der og du tuller med søstera’.

    (Noe sånt).

    Og da ble Tom Bråten gæern, husker jeg.

    Og lurte på hvem som skulle stoppe den her tullinga, da.

    Om det var faren eller broren.

    Og faren min satt der og så ned, og sa noe sånt som at: ‘Jeg har aldri hatt noe imot deg jeg Tom’.

    Så faren min syntes visst at den her råflørtinga var grei, da.

    Og han holdt visst med Tom Bråten, da.

    Og da skulle vel Tom Bråten begynne å diskutere mer med meg, da.

    Men en som het Frank vel, (som hadde dukka opp litt seinere enn de andre, mens jeg tilfeldigvis var i resepsjonen der, for å spørre om noe, og da samtidig fikk forklart han Frank, at vi som skulle i det bryllupet, vi satt der og der da), han fikk roa ned han Tom Bråten litt, da.

    Så han gikk imellom da, må man vel si.

    Men jeg hadde jo egentlig bare sagt en vennskapelig kommentar, liksom.

    Så jeg syntes at han Tom Bråten var litt vel aggressiv da, (må jeg vel si).

    Og hvorfor søstera mi absolutt skulle ha på seg min tennisskjorte, den her kvelden, det skjønner jeg vel ikke så mye av ennå, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell forsvant vel ganske fort i bingen, på fredagen, mener jeg å huske.

    Jeg kan ikke huske at hu var der, da Tom Bråten og jeg kjegla, ihvertfall.

    Og Pia gjorde seinere et poeng av det, at nesten alle gikk å la seg tidlig, på fredagen, fordi at de ville se pene ut, i bryllupet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så var det bryllup, nede i Geilo sentrum da, (mener jeg at det må ha vært, ihvertfall).

    Og jeg husker at Christell babla om noe greier, på hotellet, (før Pia, Daniel og jeg kjørte ned til ved kirken der), da.

    Men jeg husker ikke hva det var, som Christell babla om, da.

    Og jeg tror at faren min og Haldis ville sitte på med meg, ned den dalsida, ned til kirken, da.

    For de hadde tatt toget til Geilo, (og ikke kjørt), av en eller annen grunn, da.

    Men jeg lot som at jeg ikke skjønte noe, og spurte ikke om faren min og Haldis om de ville sitte på, ned til kirken, da.

    På grunn av omsorgssvikten deres på 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok.

    Og jeg var vel også litt skuffa, over faren min, fordi at han hadde vært så ettergivende, ovenfor Tom Bråten, under den her kjeglinga, angående oppførselen til søstera mi, kvelden før, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter seremonien i kirka.

    (Som jeg ikke husker så mye fra).

    Så husker jeg at jeg kjørte innom den bensinstasjonen, i Geilo der, (med Pia og Daniel i bilen), før jeg kjørte opp til hotellet igjen, da.

    (For jeg hadde jo så mye penger, å bruke på alt mulig.

    Etter at jeg fikk alle de pengene, etter mora mi, et drøyt halvår før det her, da.

    Så jeg sløste kanskje litt mye, på den her tida.

    Det er mulig).

    Og jeg lurer nå på om den bensinstasjonen kan ha vært den samme, som den bensinstasjonen, som jeg noen ganger pleide å handle på, den ferien, som vi var på Highland Hotel der, i Geilo, jula 1989.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under bryllupsmiddagen, så så et sang-ark, veldig rart ut, i mitt sanghefte da, husker jeg.

    Og det var brudgommen sin mor sin sang, da.

    (Nemlig Haldis sin sang, da).

    For det arket, det hadde blitt veldig krøllet, da.

    Og så hadde det blitt rettet og glattet ut igjen da, liksom.

    (Før det så hadde blitt satt inn, i sangheftet mitt, da).

    Så Haldis likte nok ikke meg, da.

    (Skjønte jeg).

    Uten at jeg vet om dette bare var på grunn av at jeg ikke ville kjøre henne og faren min, ned til kirka, tidligere på dagen.

    Eller hva det kan ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det ble også holdt en del pinlige taler der, husker jeg.

    Bruden, (altså Hege fra Rødgata), sin lillebror.

    (En kar med mørkt hår).

    Han begynte å prate ganske lavt om hvor mange sex-partnere, som Christell hadde hatt, (husker jeg).

    (Hvis jeg skjønte den utydelige pratinga hans riktig, da).

    Og det var jo en hel ‘haug’.

    Christell hadde visst hatt 30-40 sex-partnere, eller noe sånt, da.

    (Hvis jeg skjønte den her talen riktig, da).

    Det var ihvertfall noe med Christell, da.

    Og han broren til bruden spurte liksom Christell da, om hvor mange det var igjen.

    Om det var førtisju, (eller noe sånt), da.

    (Uten at jeg husker det nøyaktige tallet da, som brudens lillebror nevnte).

    Men sånn som jeg skjønte det, så babla han lillebroren til bruden, om hvor mange sexpartnere, som Christell hadde hatt, (i sin tale), da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En fra Berger, (jeg tror det må ha vært Tom Bråten), holdt også tale.

    Og han nevnte det, at Hege fra Rødgata, kun hadde vært femten år gammel, den første gangen som Jan Snoghøj, hadde klint med henne, da.

    Dette må ha vært det året jeg var russ i Drammen.

    (Eller året før).

    Og fra den tida, så husker jeg det, at Christell bodde mye hos Jan, i Rødgata, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    For Christell var venninne med Hege fra Rødgata, da.

    Det husker jeg.

    Fordi at den første gangen, som jeg skulle ligge over, hos Jan, i Rødgata, (høsten 1988, vel).

    Fordi at jeg skulle jobbe, på CC Storkjøp, dagen etter.

    (En lørdag, da).

    Og faren min hadde foreslått det, (utenom sammenhengen vel), at jeg kunne ligge over hos Jan, på Gulskogen, da.

    I et bygg som vel Haldis og faren min eide.

    De fredagene, som jeg skulle jobbe tidlig, på CC Storkjøp, dagen etter, da.

    (Noe sånt).

    Og Christell, hu møtte meg, da jeg gikk av Rødgata-bussen, (denne høstkvelden i 1988), da.

    (For jeg var ikke så kjent på Gulskogen, da).

    Før hu så dro bort til Hege i Rødgata, da.

    Og så overrasket Christell meg.

    Når hu noen timer seinere kom tilbake, til Jan sin leilighet, da.

    For da satt jeg og prata i kontakttelefonen, da.

    Fordi at jeg kjeda meg, da.

    Og da ble Christell forbanna, husker jeg.

    (Fordi at jeg hadde brukt telefonen, da).

    Så jeg fikk visst bare lov til å sitte helt stille i sofaen der da, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Christell og Hege fra Rødgata, de var venninner, da.

    Og en gang, mens Hege fra Rødgata fortsatt bare var femten år.

    Så hadde visst hu liggi over, hos Jan, (siden hu var venninne av Christell), da.

    Og så hadde Jan, (som var cirka ti år eldre enn Christell og Hege fra Rødgata da), plutselig kommet hjem, seint på kvelden, da.

    Og så hadde Jan begynt å kline, med Hege fra Rødgata, mens hu lå og sov, i en seng, i leiligheten til Jan, da.

    (Noe sånt).

    Så Jan Snoghøj, han hadde faktisk vært bortpå Hege fra Rødgata, da hu Hege var bare femten år, (og Jan var tjuefem år), da.

    (Noe sånt).

    Ifølge den talen, til Tom Bråten, ihvertfall.

    Men Hege fra Rødgata og Jan Snoghøj, de hadde ikke vært et par, helt siden 1988.

    Nei, Jan Snoghøj hadde jo en datter ved navn Tiril, med ei annen Buskerud-dame.

    (Som han ble far til, på begynnelsen av 90-tallet, vel).

    Og jeg så jo Hege fra Rødgata og Christell, sammen med en kavaler, inne i Oslo, like etter at jeg var ferdig med Geværkompaniet, i 1993.

    (Han som spurte meg om jeg ville vaske trappa for dem.

    Etter at de hadde tømt et brannslukningsapparat, i trappeoppgangen, der de bodde, (like ved Møllergata), da.

    Noe jeg syntes at var uhøflig å spørre om, da.

    For Christell kunne vel vaske bort sin egen dritt etter seg liksom, tenkte vel jeg, da.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 4).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da det var Jan Snoghøj sin tur, til å holde tale.

    Så sa han at han hadde lært seg til å bli flink å kline.

    Fordi at han ville kompensere, for et eller annet, da.

    Antagelig fordi at han hadde liten tiss, virket det som, at han hintet til, (for meg ihvertfall), da.

    (Noe sånt).

    Og uten at jeg vet hvorfor han begynte å bable om det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at middagen og sang-heftet var ferdig.

    Så gikk jeg bort til der Christell stod, sammen med sin svenske kjæreste Mattias.

    (Som kjørte en grønn BMW, opp til Geilo, husker jeg.

    Og som jeg vel hadde møtt, en 17. mai, på Oslo S., ikke så lenge før det her.

    Da Christell, Pia og jeg, var på puben Tre Brødre, i Karl Johan.

    For så å gå ned til Oslo S, og møte Mattias, som kom med et tog, fra Sverige.

    Dette må vel ha vært enten 17. mai 1999 eller 17. mai år 2000, vel.

    Hvis det ikke var 17. mai 1998, da.

    Noe sånt).

    For jeg tenkte vel kanskje at jeg skulle prate med Christell, om den her talen, til brudens lillebror, da.

    Men Christell ville ikke prate med meg, husker jeg.

    Hu klagde bare til han svensken, og lurte på hvorfor jeg ville prate med henne, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var heller ingen andre folk, som ville prate med meg, der.

    Så jeg ble til slutt så lei, så jeg bare gikk og la meg, da.

    På samme rom som Daniel.

    Siden Pia, Daniel og jeg, måtte dele rom, da.

    Og så dukka det opp noen Berger-folk, på døra mi.

    Midt på natta, da.

    For de hadde hørt noen rykter om at jeg hadde hatt med en skvett vodka, opp dit, da.

    (For det var som på bestemor Ingeborg sin 80-års dag.

    I Gurvika, sommeren 1997.

    At jeg bare pleide å ta med en halvflaske vodka, hvis jeg hadde det stående, i barskapet mitt, da.

    Når jeg skulle på sånne her litt kjedelige slektstreff og sånn, da.

    Sånn at jeg hadde litt alkohol i reserve, i tilfelle det trengtes, liksom.

    Hvis det ble noe nachspiel, eller noe sånt, da).

    Så jeg ga dem den Vikingfjord-flaska, som jeg hadde tatt med, da.

    Og som kanskje var en fjerdedel full, eller noe sånt, da.

    Og det var den andre Vikingfjord-flaska, som jeg hadde kjøpt, på Gardermoen.

    Da jeg dro til Ayia Napa, to år, før det her.

    (Det var den samme flaska, som hu Stockholm-dama, hadde fått vodka fra, der nede.

    Før hu måtte spy, eller noe.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    For jeg ga jo den flaska som jeg ikke åpna der nede, til Christell, da.

    Som takk for lånet, for de 2500 kronene, som jeg brukte, i lommepenger der nede, da.

    Før jeg fikk feriepengene mine, fra Rimi, da).

    Og jeg tenkte vel det, at oppi Dalom der, så var det vanskelig å få tak i drikkevarer.

    Så jeg fikk vel bare la de her Berger-folka få den vodkaen min da, (tenkte jeg nok).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på søndagen, så spurte Pia meg om Solveig, (Haldis sin venninne, som var den telegrafisten som hadde vært på jobb, under Scandinavian Star-ulykken).

    Kunne få sitte på med oss, ned til Oslo, da.

    Og jeg sa at det var greit, da.

    Siden jeg skulle den samme veien liksom, da.

    Og før vi kjørte avgårde.

    Så kom onkel Per, fra Stavanger, (ektemannen til Haldis sin søster Margrete, som Christell hadde kalt for ‘tante Lete’, under oppveksten).

    Han kom bort til bilen min, da.

    Og sa det, at skiltet foran på bilen manglet.

    Og det visste jeg godt fra før, da.

    Men jeg skulle ha bilen på EU-kontroll, i august måned, (eller noe sånt).

    Så jeg hadde planlagt å få skrudd på det skiltet igjen, i forbindelse med den EU-kontrollen, da.

    Og tante Lete, hu hadde jeg vel såvidt sagt hei til, dagen før, (mener jeg å huske).

    For jeg huska jo henne, fra to besøk, (med Haldis og faren min), til Stavanger, på 80-tallet, da.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før vi kom til Drammen, så begynte Pia å ‘åndse’.

    Hu ville at vi skulle stoppe, på en bensinstasjon, som lå langs veien, mellom Hønefoss og Drammen da, (eller noe sånt).

    Men da jeg stoppa ved den bensinstasjonen, så skulle ikke Pia ha noe likevel.

    Hu ville bare at jeg skulle gå inn på den bensinstasjonen, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg var litt stressa, da.

    Så jeg gikk bort til inngangsdøra, til den bensinstasjonen, da.

    Men så kom jeg på det, at jeg skulle jo egentlig ikke ha noe.

    Så jeg gikk tilbake til bilen igjen, da.

    Og da syntes jeg at jeg skimta Mattias sin grønne BMW, på avkjøringa, til bensinstasjonen der, da.

    Og jeg spurte de andre i bilen.

    Men de hadde ikke sett noen BMW da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi nærma oss Oslo, så ville Solveig at vi skulle kjøre den og den veien, da.

    Og jeg forklarte at jeg ikke pleide å kjøre så mye i Oslo Vest, da.

    Og da mobba hu Solveig meg litt, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så hu er vel litt snobbete kanskje, da.

    Og da vi slapp av hu Solveig.

    Utafor villaen sin, på Holmen der, da.

    Så begynte hu å mase om at hu trengte hjelp til å få klippet gressplenen sin, da.

    Men jeg var jo en travel butikksjef, som hadde nok å drive med, fra før, liksom.

    Så det eneste jeg kom på å si.

    Det var at Daniel kunne gjøre det, når han ble litt eldre, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg skulle kjøre ut i Holmenkollveien der.

    Fra den sideveien, som Solveig bodde i, da.

    Så var det en bil, med et middelaldrende ektepar i.

    Som kom fra den bensinstasjonen der, i Holmenkollveien, (ved Holmen der), da.

    Og som bare kjørte ut i Holmenkollveien, rett foran meg, da.

    Uten å skjønne det, at de hadde vikeplikt, siden de kom fra en bensinstasjon, (som vel er en privat eiendom, og ikke en offentlig vei), da.

    (Sånn som jeg mener å ha lært det, fra da jeg tok lappen, ihvertfall).

    Men jeg lurer på om Pia mente at det var jeg som kjørte feil, da.

    (Siden det her middelaldrende paret også tuta vel.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Det skulle ikke forundre meg.

    Men trafikkreglene tas kanskje ikke så nøye, oppe i Holmenkollen-distriktet der, da.

    Det er vel kanskje den som har størst bankkonto og dyrest bil, som har forkjørsrett, oppi der, da.

    (Uansett om bilen kjører ut fra en privat vei, eller ikke).

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og noen måneder etter det her bryllupet.

    Så fikk jeg et brudepar-bilde, av Pia vel antagelig.

    (Hvis det ikke kom i posten, da).

    Av det her brudeparet, da.

    Og på det bildet, som jeg fikk.

    Så åt både bruden og brudgommen.

    På den samme pølsa i brød, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så det var jo rimelig snodig, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.