johncons

Stikkord: Arne Mogan Olsen

  • Min Bok 5 – Kapittel 42: Mer fra Rimi Bjørndal

    En stund etter at jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).

    Så ansatte butikksjef Kristian Kvehaugen to pakistanske folk der, (husker jeg).

    Hu ene var Rahat, ei dame i begynnelsen av 20-årene, vel.

    Og hu andre, det var en kar, som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men han hadde liksom et hakk i panna da, som han hadde fått, da han som barn falt ned fra en terrasse, (eller noe sånt), nede i Pakistan, fortalte han en gang, på bussen, på vei ned til sentrum, etter jobben, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han med hakket i panna, han begynte å prate om religion, på bussen, på vei ned til sentrum da, (husker jeg).

    (I tida etter at jeg hadde skrota HiAce-en, da).

    For det var felles utpassering, på Rimi Bjørndal, da.

    (Det vil si at alle som jobba seinvakta, måtte gå ut av butikken samtidig, da.

    Eller ihvertfall at den som gikk sist derfra ikke gikk derfra aleine, da.

    I tilfelle at det stod en raner, og venta på butikkfolka, når dem skulle hjem, da.

    Så var det mer sikkert, hvis det var felles utpassering, da.

    Selv om ikke alle som jobba der, var vant med felles utpassering, vel.

    (Som Magne Winnem forresten også hadde på Rimi Karlsrud).

    Så noen ganger, så ville folk mase da, om å få gå før).

    Han med hakket i panna, han fortalte det, at i islam, så trodde de også på Jesus, da.

    Men Jesus var en profet da, (husker jeg at han sa).

    (Så i islam, så trodde man ikke at Jesus var Guds sønn, da).

    Og han med hakket i panna, han sa også det, (mener jeg å huske).

    At i islam, så trodde de ikke på treenigheten, da.

    For de mente at tre ting ikke kunne være en, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde vel ikke noe særlig valg.

    Jeg måtte nesten sitte og høre på han karen med hakket i panna, mens han prata om religion, på bussen der, (på vei hjem fra Rimi Bjørndal), da.

    For jeg var jo sjefen hans, på jobben.

    Så jeg måtte liksom oppføre meg ordentlig da, (syntes jeg).

    Så jeg satt og hørte på at han med hakket i panna, fortalte om islam og Jesus da, noen ganger, på bussen hjem etter jobben, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

    Selv om jeg selv ikke var noe religiøs da, må jeg innrømme.

    Men hva skulle man gjøre liksom, da.

    Det var liksom ikke noen måte, som jeg kunne komme unna, den her pratinga.

    Selv om jeg hadde lest i aviser osv., at man ikke burde diskutere religion og politikk, på jobb.

    Men jeg satt nå på den bussen, da.

    Så da måtte jeg nesten høre på hva de kollegene mine sa, også.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, et år eller to, etter at han med hakket i panna, hadde slutta, på Rimi Bjørndal.

    Så fant jeg tilfeldigvis hjemmesiden hans, på nettet, (husker jeg).

    (Og da var han gift osv., husker jeg, at jeg leste).

    Og jeg sendte han vel en e-post, (mener jeg å huske).

    For å høre hvordan det gikk med han, og sånn, da.

    Men jeg fikk vel ikke noe svar, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rahat og han med hakket i panna, de spurte meg vel, om jeg pleide å gå på sånne kaffebarer.

    Som dukket opp, i Oslo, på den her tiden.

    Men da måtte jeg svare at nei, det gjorde jeg ikke.

    For jeg syntes at kaffe, det var liksom sånn som bestemor Ågot drakk, da.

    Det var liksom gamlingenes drikk, for meg.

    (Og faren min, han drakk heller ikke kaffe, husker jeg.

    Han hata kaffe og røyk da, husker jeg, fra oppveksten min, på 70 og 80-tallet.

    Så det at jeg begynte å røyke, det var også på en måte et opprør mot faren min, da.

    Kan man vel si).

    Så det var aldri sånn at jeg kjøpte meg en espresso, på en kaffebar, liksom.

    Jeg viste vel ikke engang hvordan man brukte en kaffetrakter, på den her tida, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg overhørte at Rahat og han med hakket i panna, prata ‘dritt’ om meg, på bussen, ned til sentrum, en gang.

    (En gang som jeg satt på et annet sete, enn dem, da).

    For Rahat likte ikke en ny, blå trøje, jeg hadde på meg, (fra Cubus, på Oslo City vel), som minnet litt om en treningsjakke, vel.

    Som jeg hadde kjøpt meg, (omtrent samtidig med at jeg kjøpte den blå trøya, med v-hals), sommeren 1997, vel.

    Før jeg dro til Thassos, (må det vel ha vært).

    (Selv om jeg vel ikke brukte den trøya noe, på Thassos.

    For jeg var vel ikke helt sikker på den trøya selv vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Men jeg syntes vel at den trøya var grei nok til å bruke på bussen hjem fra jobben, da).

    For Rahat sa noe om at jeg liksom skulle være så kul da, (eller noe sånt), husker jeg.

    Til han med hakket i panna, da.

    Men at den skjorta ikke var noe fin, da.

    (Så Rahat virka frustrert, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men hvor Rahat hadde det fra, at jeg liksom skulle være så kul, (eller flink til å kle meg), det veit jeg ikke.

    Dette var ikke noe jeg hadde skrytt av, ihvertfall.

    At jeg liksom var så kul, da.

    Jeg prøvde vel å kjøpe kule og fine klær.

    Men jeg mente vel ikke at jeg var noen klesekspert, akkurat.

    Jeg var jo en som hadde vokst opp aleine, på Bergeråsen.

    Og ikke en som hadde vokst opp, under rike kår, på Oslo Vest, liksom.

    Men det visste nok ikke Rahat og han med hakket i panna, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg satt på bussen hjem fra jobben.

    Så hadde Rahat vært i Pakistan, på sommerferie, (mener jeg å huske).

    Og da hadde Rahat kjøpt en pakistansk hatt til meg da, (husker jeg).

    Siden jeg var sjefen hennes, (regna jeg med, ihvertfall).

    (Jeg hadde ihvertfall hørt det tidligere, at folk som hadde fremmedkulturelle kolleger, pleide å få tepper og sånn i gave, når disse hadde vært på ferie, i hjemlandene sine, da).

    Og det var en rød hatt, til å ha på toppen av hue, da.

    Med noe sølvfolie sydd inn i, osv.

    Som Rahat og Hava forklarte meg hvordan jeg skulle ha på hue, da.

    På bussen, mens den kjørte ned Slimeveien der, da.

    (Og de andre busspassasjerene smilte og lo litt, vel).

    Og Hava sa vel noe sånn som at, ‘hvorfor kjøpte du ikke hvit, da?’.

    Til Rahat, da.

    Men da ble Rahat litt amper, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at foreldrene til Hava, jobba i det vaskefirmaet, (som het Kvalitetsrengjøring vel), forresten.

    Så mora hennes var der og vaska hver dag, da.

    Og i starten faren også.

    Og en lørdag, midt på vinteren.

    Etter at jeg hadde skrota HiAce-en.

    Så hadde jeg kommet for seint, til den første bussen, (husker jeg).

    Så jeg tok en taxi, som var på Bjørndal, samtidig med bussen, da.

    Det vil si klokka 7.30, da.

    For Irene Ottesen og jeg.

    Vi tok begge den bussen, (på den her tida).

    Så vi hadde en avtale med butikksjef Kristian Kvehaugen, om at vi begynte klokka 7.30, da.

    På lørdager.

    (Istedet for klokka 7.00, da).

    Siden den første bussen, ikke var på Bjørndal, før klokka 7.30, på lørdager.

    Men dette, det hadde visst ikke Kristian Kvehaugen fortalt om, til vaskefirmaet.

    For da jeg kom på jobb, klokka 7.30, en kald februar-morgen, (eller hva det kan ha vært, igjen).

    Så stod foreldra til Hava, utafor personalinngangen, til Rimi Bjørndal der, og hutra, da.

    Og sa at de hadde stått og fryst der, i en halvtime, eller noe sånt.

    Så her hadde noe sviktet, når det gjaldt kommunikasjonen, mellom Kristian Kvehaugen og vaskefirmaet, da.

    (Eller om det var internt i vaskefirmaet, da).

    Og da ble jeg så sinna, husker jeg, da jeg gikk inn i butikken.

    At jeg bare reiv av dekselet, der jeg skulle slå inn koden, på alarmen, (som Kristian Kvehaugen hadde fortalt meg at var ‘1943’, da jeg begynte der), husker jeg.

    For jeg syntes at det her ble for dumt, da.

    For jeg skjønte at jeg nok kom til å få problemer, da.

    Siden disse ganske gamle vaskefolka, hadde stått og fryst i mange minusgrader da, i en halvtime, (eller noe sånt), utafor Rimi Bjørndal der, en lørdagsmorgen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hava, hu fortalte meg også det, på bussen ned til sentrum, en gang.

    At søstra hennes, (Sema), hu jobba med å vaske, i en butikk, nede i sentrum, da.

    Og en gang, så hadde hu Sema begynt å ha sex, i butikken, mens hu skulle vaske, da.

    Med en som jobba der da, (var det vel).

    Også hadde en Sequritas-vakt sett dette, da.

    Så Sema hadde blitt ‘ferska’ da, sa Hava.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter det her, så begynte også hu Sema, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    Og hu Sema, hu var vel bare atten år, vel.

    Og jeg husker ennå en gang, som hu løp ut fra garderoben, på Rimi Bjørndal der.

    (Og mot meg, som stod ved kontoret der).

    I bare en tynn t-skjorte da, (på overkroppen).

    Mens de faste puppene hennes spratt opp og ned, under den tynne t-skjorta, da.

    Og hu sa til meg det, at jeg måtte finne noe arbeidstøy, til henne, da.

    (Noe vel ikke butikksjef Kristian Kvehaugen hadde gjort, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hava, hu pleide å prate til meg om sex og en del andre ting, på bussen, på veien hjem fra jobben da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Og en gang, så sa hu det, at ‘men jeg går ikke i trange klær’.

    (Av en eller annen grunn).

    Men det gjorde søstera hennes Sema da, (husker jeg).

    Så hu fulgte Oslo-moten da, (som Axel jo hadde forklart om), og gikk med trange klær, på den rimelig hotte kroppen sin da, (må man vel kalle den).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, som jeg satt på bussen, hjem fra jobben, sammen med hu Hava.

    (Som pleide å ta bussen ned til sentrum, selv om hu skulle til Holmlia, da).

    Så spurte Hava meg, på hvert busstopp, mellom Bjørndal og Mortensrud, (var det vel).

    (For etterhvert, så ble T-banelinje 3 forlenget, fra Skullerud til Mortensrud.

    Mens Mortensrud Senter, ble bygget.

    Så 71-bussen slutta å gå fra Bjørndal, da).

    Så dette var nok i 1998 en gang.

    På vei fra Bjørndal til T-banestasjonen, på Mortensrud, da.

    Og da spurte Hava meg om det, (husker jeg).

    For hver gang, som denne Søndre Nordstrand-ringbussen stoppa.

    Og en ny tenåringsjente gikk på bussen.

    (Av en eller annen grunn).

    At, ‘hva synes du om henne, da?’.

    (Noe sånt).

    Fire-fem ganger, da.

    Mellom Bjørndal og Mortensrud der, da.

    Men jeg sa vel til Hava, at jeg ikke pleide å se så mye på damene, på bussen, da.

    Men Hava mente at jeg burde gjøre det, da.

    (Noe sånt).

    Så det er mulig at jeg ble litt påvirket av hu Hava.

    Og begynte å kikke litt mer på damene, på bussen og sånn, etter det her.

    Etter at jeg hadde jobbet sammen med hu Hava, på Rimi Bjørndal, da.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 36: Mer fra 1997

    En gang, i februar 1997 cirka, (mener jeg å huske, at det var, ihvertfall).

    Så dro jeg og skrota HiAce-en, da.

    Jeg mener å huske at jeg kjørte til Brødrene London der, (må det vel ha vært).

    Jeg hadde vel litt feber, for jeg hadde vel influensa, mener jeg å huske.

    Selv om jeg jobba meg gjennom den, på Rimi Bjørndal, da.

    For jeg hadde så bra helse, etter Geværkompaniet, osv., da.

    (For jeg hadde jo hatt hundre i blodprosent, osv., hadde jo Aker sykehus fortalte meg, like før operasjonen, osv.

    Og jeg var ganske flink i mange idretter osv., (må man vel si), da).

    Så jeg regna med at det gikk greit, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg skrota HiAce-en.

    Det var fordi at den bilen skulle på EU-kontroll, da.

    Og den ene bakdøra, den lot jeg jo gå i vranglås, like etter at jeg kjøpte bilen, en drøyt år tidligere.

    For det sa Toyota på Ensjø, at var det eneste jeg kunne gjøre, med den døra.

    Enten la den gå i vranglås ellers så måtte den alltid stå uløst.

    For det var noe galt med den døra, (bakdøra, heter det vel), da jeg kjøpte HiAce-en, da.

    Så for å ha fått den døra ordentlig, så måtte jeg ha kjøpt ny dør, da.

    Skjønte jeg, på Toyota Ensjø.

    Men det hadde ikke Glenn Hesler fortalt meg.

    At jeg måtte kjøpe ny dør, til HiAce-en.

    Så det hadde jeg ikke råd til, da.

    Så derfor sa jeg bare til Toyota Ensjø, at det var greit, at bakdøra gikk i vranglås.

    (For jeg skulle jo bare ha en bil, sånn at jeg kunne få prøve å kjøre litt på egenhånd.

    For Marianne Hansen, (var det vel), fra Rimi Nylænde, sa at den følelsen var så fin, da.

    Den første kjøringa, på egenhånd, liksom.

    Og jeg ville jo ikke at kjøreferdighetene mine skulle gå i glemmeboka.

    Og Christell hadde jo også rådet meg til å kjøpe bil, (for å få dame).

    Og jeg tenkte jo at jeg kunne jo være grei, å gjøre Glenn Hesler og Øystein Andersen en tjeneste.

    (Siden de hadde dårlig råd, da).

    Så derfor kjøpte jeg den bilen).

    For det var også en sidedør, på den HiAce-en.

    Så jeg tenkte sånn da, at jeg klarte meg med den sidedøra, liksom.

    (For jeg skulle jo ikke akkurat levere køyesenger og vannsenger heller, med den bilen.

    Sånn som jeg hadde hjulpet faren min med, ti-femten år tidligere.

    Da vi jobba for Strømm Trevare).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Glenn Hesler, han hadde vel sagt det, at det var bare å bytte låsen, (mener jeg å huske, ihvertfall), på den bakdøra.

    Men sånn var det ikke, da.

    (Ifølge Toyota Ensjø).

    Og jeg trengte også bilen, (den samme dagen, eller noe sånt), for jeg skulle jo flytte.

    Så jeg hadde ikke lyst til å ha bilen stående på verksted, da.

    Bare på grunn av bakdøra.

    (Og ikke hadde jeg råd heller).

    Så jeg bestemte meg for å bare bruke sidedøra, da.

    For da var det fort gjort.

    For da var det bare å bytte lås, på bakdøra.

    Og la den gå i vranglås, da.

    Noe Toyota Ensjø så gjorde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo hørt om EU-kontroll, på den tida, som jeg kjøpte HiAce-en.

    Men EU-kontroll, det var fortsatt nye nytt, (på den her tida).

    Og fra løssalgsavisene, så virka det som for meg, at EU-kontroll, det var noe, som hadde med måling av hvor giftig eksosen var på bilen, (og sånn)

    (Noe sånt).

    Så stor ble jo min overraskelse.

    Da Toyota Ensjø, (var det vel), fortalte meg hvor mye som var galt på bilen, i 1997.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og som jeg måtte fikse på, for å passere EU-kontrollen, da.

    For EU-kontroll, det går også på sånt, som at dørene er ordentlige, (og masse sånt), da.

    Og det hadde ikke jeg forestilt meg, da jeg kjøpte den her bilen, (og brukte den til flytting, osv.), i 1996.

    Så derfor ble det for dyrt, å fikse HiAce-en.

    Det hadde jeg ikke råd til, for jeg brukte jo også mye penger, på internett, (og sånn).

    Og jeg hadde jo bare betalt 4000, (eller noe sånt), for den her bilen.

    Og den var jo ganske bulkete og, etter kjøringa til Øystein Andersen, (og Glenn Hesler), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg kom fram, til Brødrene London der, (var det vel).

    Så begynte noen sånne pakistanere, i 30-40-åra, da.

    Å liksom sverme rundt meg og HiAce-en, allerede mens jeg dreiv og parkerte bilen der, da.

    For de kjøpte vel da antagelig biler igjen, av Brødrene London, da.

    (Eller noe sånt).

    Men jeg syntes at det her ble litt ekkelt, (husker jeg).

    For jeg var jo bare der, for å skrote bilen, da.

    Men de her pakistanerne, de begynte jo å sikle på bilen nesten, da.

    Og de spurte meg vel om jeg skulle skrote bilen, (eller noe sånt), da.

    Men jeg var jo ikke der for å prate med de ‘gribbene’ der, liksom.

    De burde jo da heller prate med Brødrene London, (eller om det her var et annet bilopphugger-firma, for det husker jeg ikke helt), om bilen, etter at bilopphugger-firmaet hadde overtatt eierskapet, på vraket, da.

    Men så ikke, da.

    Men jeg fikk vel etterhvert vrakpanten ihvertfall, da.

    Og tok vel så T-banen, (eller noe sånt), tilbake igjen, til sentrum, da.

    (Må det vel ha vært.

    Jeg hadde nok litt feber.

    For jeg husker ikke helt klart hvor i Oslo der her var, engang).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på slutten av 1996, eller begynnelsen av 1997, en gang.

    At det var slektstreff, hjemme hos onkel Runar, i Son.

    Som jeg hadde blitt invitert til, da.

    Og jeg hadde vel jobblørdag, tror jeg.

    For jeg husker at jeg kjørte til Son, etter at det hadde blitt mørkt, da.

    Og da jeg kom fram, til huset, til onkel Runar.

    Så var det veldig dårlig plass for meg, til å parkere, husker jeg.

    Jeg husker at jeg syntes, at det var nesten som om noen tulla med meg.

    Og skulle teste kjøreferdighetene mine, (eller noe sånt), da.

    For de visste jo at jeg kom til å dukke opp der, (mener jeg).

    Men det var ikke gjort ordentlig plass for meg, til å parkere på der, da.

    Men det gikk akkurat, da.

    Og da jeg hadde gått inn døra, (i Isdamveien der), så fløy Christell og faren min, (var det vel), ut døra der, da.

    For å inspisere parkeringa mi, (eller noe sånt), tror jeg at det må ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var jo mørkt der, så jeg visste ikke ellers hvor jeg skulle ha parkert, liksom.

    Og jeg hadde jo nettopp fått lappen og.

    Og jeg hadde jo aldri kjørt i Isdamveien der før.

    Og jeg hadde jo nesten ikke vært i Son, siden første halvdel av 80-tallet, (da faren min bygde det huset), må det vel ha vært.

    Så at jeg istedet burde ha parkert der og der.

    Det var ikke klart for meg, da.

    Jeg var vel bare glad for at jeg klarte å komme meg fram, uten å sovne liksom, etter å ha jobba fra 7 til 19 vel, på Rimi Bjørdal, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg fikk vel klage for at jeg ikke hadde parkert bilen oppi ‘høgget’ der, (eller noe sånt), vel.

    Men jeg parkerte ved siden av min fars lignende HiAce, (eller om det var en annen type varebil), mener jeg å huske.

    Foran huset til onkel Runar, da.

    Men da var det veldig lite plass, på hver side av bilen min, etter at jeg hadde parkert da, (husker jeg).

    Men det var jo ikke sånn at jeg bulka, eller noe.

    Så at jeg liksom skulle ha gjort noe galt, fordi at jeg parkerte et sted der det var vanskelig å parkere.

    Det skjønte ikke jeg noe særlig av, da.

    For så lenge jeg ikke bulka bilen, så måtte det vel være greit liksom.

    (Trodde nå jeg ihvertfall, da).

    Men det mente visst ikke Christell og faren min, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og grunnen til at jeg hadde blitt frista, til å dukke opp, hos onkel Runar der.

    På der her slektstreffet.

    (Selv om jeg egentlig prøvde å kutte ut faren min, osv.

    Etter omsorgssvikten, på 80-tallet, da).

    Det var fordi at svømmebassenget endelig var ferdig(!)

    For det svømmebassenget, det hadde det blitt fablet om, siden begynnelsen av 80-tallet da, (må det vel ha vært).

    (Fra faren min og onkel Runar og dem, da).

    Så dette svømmebassenget, det hadde jeg hørt om, siden jeg var guttunge, da.

    For faren min og onkel Håkon, (og min fars hjelpegutt Erik Thorhallsson), de bygde et så flott hus, for onkel Runar, da.

    Med svømmebasseng og hobbyrom, og det som var, da.

    Så de skulle ha bordtennisbord, (var det vel), og svømmebasseng, i kjelleren der, da.

    (Noe sånt).

    Så dette drømte jeg vel om, som guttunge, da.

    At jeg skulle få lov til å prøve de her luksus-tingene, i det nye huset, til onkel Runar, da.

    Men onkel Runar, han hadde ikke råd, til å la faren min, bygge ferdig, hele huset.

    Så svømmebassenget, det stod uferdig, i 10-15 år, vel.

    Og så dreiv vel onkel Runar, å jobba på det, i ferier og sånn, da.

    Men i 1996/97, mer enn ti år, etter at de hadde flyttet inn, i det her huset.

    Så hadde de endelig fått bygd ferdig svømmebassenget også, da.

    Men jeg hadde vel ikke med meg badetøy, tror jeg.

    Men jeg hadde jo hørt det, at det hadde blitt fablet om, det her svømmebassenget, i en cirka femten års tid da, (må det vel ha vært).

    (Og jeg hadde jo også hengt mye, på byggeplassen der, mens faren min dreiv og bygde det her huset da, (på første halvdel av 80-tallet).

    Som guttunge, da.

    Som faren min ihvertfall kalte meg, på den her tida da, husker jeg).

    Så jeg ville jo likevel gjerne ta en kikk på det svømmebassenget da, (mens jeg først var der liksom).

    For det var vel det som søstera mi Pia, sa til meg, (tror jeg), for å lokke meg dit.

    Nemlig at svømmebassenget endelig var ferdig, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg gikk ned trappa, til svømmebassenget der da, (husker jeg).

    (En trapp som var ganske trang, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og kikka vel såvidt inn der, da.

    Og noen, (muligens Pia osv.), var vel i vannet der, tror jeg.

    Noe sånt).

    Men da, så så vel min døve kusine Lene, sin døve kjæreste, stygt på meg, (tror jeg).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Da jeg gikk ned trappa der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel med noe vodka dit, (tror jeg).

    Muligens fra dansketuren, med Rimi Nylænde, et års tid tidligere, (eller noe sånt).

    Og jeg pleide å prøve Rimi sine egne merkevarer.

    Så jeg hadde med Delight tropisk husholdningssaft, (eller noe sånt), som jeg hadde blanda vodkaen med, da.

    (Noe sånt).

    Og da, så ville Ove og Susanne, (var det vel), så gjerne smake på den vodka-blandinga mi, da.

    (Som jeg bare hadde tatt med, fordi det var det eneste jeg hadde, i leiligheten, muligens).

    Og da, så begynte Susanne å spytte ut den vodka og tropiske saft-blandinga mi da, (husker jeg).

    (Som jeg syntes at smakte ganske godt, faktisk.

    For jeg hadde vel da antagelig sitti aleine hjemme, på nyttårsaften, ikke så mange uker før det her vel, og drukket den samme blandinga, da.

    (For å trøste meg med, mens jeg nok var flau, over å være aleine på nyttårsaften, da.

    Så jeg lagde nok ikke en lyd antagelig, da.

    Men jeg husker at jeg på en nyttårsaften hørte, (gjennom veggen), at negerdama Sophia, pulte med noen, i naboleiligheten, da.

    Så hu trodde nok kanskje at jeg ikke var hjemme.

    Siden jeg ikke lagde noe særlig lyd, da.

    Hvis ikke dette var en annen nyttårsaften, da).

    For den vodka og saft-blandinga mi, det var så sterkt da, mente Susanne.

    Noe som jeg syntes at virka litt rart, husker jeg.

    For Susanne var vel ikke noen unge lenger, heller.

    Jeg fylte jo 27 år, i 1997.

    Og Susanne konfirmerte seg, mens jeg var i Geværkompaniet, har hu fortalt meg seinere.

    Så hu må vel ha vært 18-19 år, (eller noe), i 1997, (hvis jeg skulle tippe).

    Og den tropiske fruktsafta, den var vel ganske søt, tror jeg.

    Så at hu reagerte sånn, (etter at Ove fikk henne til å prøvesmake vodkablandinga mi vel), at hu måtte spytte det ut.

    Nei, det syntes jeg at virka litt rart, da.

    Men jeg drakk vanligvis øl, da.

    Men jeg tenkte vel kanskje at jeg ikke kunne komme drassende med øl, på det her slektstreffet, da.

    Jeg hadde jo fått så mye tyn, (av onkel Håkon, osv), siden jeg drakk øl fra flaska, på et tidligere slektstreff, da.

    Nemlig hos Kai Andersen, og dem, våren 1989, da.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg satt like ved der, som Susanne hadde spytta ut vodka-blandinga mi.

    Så begynte også Christell å bable om noe greier, (husker jeg).

    Hu begynte plutselig å si noe sånt, som at da vi bodde på Bergeråsen.

    Så hadde hu hørt en slags vekkerklokke-oppfinnelse, (eller noe sånt vel), som jeg hadde, (der jeg bodde aleine, i Leirfaret da), langt nede i veien der.

    (Altså i Havnehagen da vel).

    Når hu skulle til skolen.

    Og da, så hadde jeg litt problemer, med å skjønne hva Christell mente, husker jeg.

    Men det var muligens sånn.

    At jeg låste inn en klokkeradio.

    I en slags safe, eller noe sånt.

    For at jeg ikke bare skulle slå av klokkeradioen, da.

    Når jeg skulle på skolen, da.

    For jeg var ofte trøtt om morgenen da, (på den her tida).

    Og da, så må vel den ‘oppfinnelsen’, ha lagd en høy lyd antagelig, i området rundt Leirfaret 4B der, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, (når Christell sa det vekkerklokke-greiene).

    Så sa jeg noe, som jeg huska bra, om Christell, fra oppveksten, da.

    (Og som jeg ble minnet på, da Christell begynte å prate om den her tida, da).

    For da sa jeg det, at jeg huska, at hu hadde så ‘skarpe negler’ da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og da, så var ikke det noe ‘koffert’.

    (Som det kanskje kunne høres ut som).

    Men det var sånn, at da Christell og jeg, var 8-10 år gamle.

    Så pleide vi pleide å krangle, om hvem skulle hvor i bilen, og sånn, da.

    Og da, så hendte det, at Christell begynte å klore meg opp, da.

    På armene, osv.

    Når vi skulle inn i bilen, til faren min eller Haldis da, (for eksempel).

    Og det husker jeg enda, da.

    At det gjorde rimelig vond, da.

    For Christell var så aggressiv og hadde så skarpe negler, da.

    Så det var omtrent som å klort opp av en rasende villkatt, (eller noe sånt), vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, så var det sånn, at onkel Runar, dro med mange av oss søskenbarna, bort til en annen del av stua, da.

    (Som lå nærmere hagen).

    Og der, så hadde han gjettekonkurranse, da.

    Om hva han mente at slekta skulle hete, til etternavn.

    Og alle gjetta og gjetta, da.

    Og jeg svarte riktig, da.

    Nemlig ‘Olsen’, (for jeg tenkte etterhvert at det her kanskje kunne være et lurespørsmål, da).

    For Runar Olsen, han mente at vi i Olsen-slekta burde hete Olsen, da.

    (Fortalte han, etter at jeg hadde svart det svaret, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men egentlig så var det vel Tommy, som imponerte mest, under den her ‘seansen’, vel.

    For Tommy, som nettopp hadde vært i Telemark-bataljonen, på den her tida, vel.

    Han svarte riktig på masse andre spørsmål, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Som Runar vel kom med før den her slektsnavn-konkurransen, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg samstemte med onkel Runar, (og de andre vel), og sa noe sånt som at, ‘Tommy er flink’.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde egentlig ikke hatt så mye med Tommy å gjøre, siden jeg bodde på Bergeråsen, da.

    Og vel mest på den første tida, som jeg bodde på Bergeråsen, (etter at mora mi sendte meg til faren min).

    Så at Tommy hadde blitt så staut og kunnskapsrik, det visste jeg ikke, fra før det her, (må jeg innrømme).

    For Tommy, han var jeg mest vant til å tenke på, som en liten pjokk da, (må jeg vel si).

    Men Tommy, han hadde blitt veldig kald, rolig, kunnskapsrik og sikker, da.

    (Må man vel si, at han viste, under den her seansen).

    Så han imponerte skikkelig, da.

    Det tror jeg at de fleste der var enige om.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så gikk folket å la seg, mener jeg å huske.

    Men jeg selv, jeg ble ganske lenge oppe, da.

    For det var ikke bestemt ennå, hvor jeg skulle sove der, da.

    For jeg skulle kanskje sove nede ved svømmebassenget der, da.

    Like utafor det rommet, (bordtennisbord-rommet kanskje?), hvor Lene og hennes kjæreste, (som begge var døve), skulle sove, da.

    Og Runar og Ove, de lagde skøy om det her, da.

    Og liksom tulla med at hva hvis de to pulte og en annen hørte det, (eller noe sånt).

    Mens de innimellom lo veldig høyt og kneggende liksom, da.

    (På sin karakteristiske måte, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde drukket opp all vodkaen min, husker jeg.

    For jeg husker at Runar åpna en flaske vin.

    Som han hadde stående i en vinhylle, (eller noe sånt), der vel.

    Og at Runar, Ove og meg, var de som satt lengst oppe, da.

    Mens vi drakk opp den vinflaska, da.

    Og til slutt, så ble det bestemt det, at jeg skulle sove i et annet rom, som lå i samme etasje, som stua der, da.

    Og da jeg våkna dagen etter, da.

    Så var det plutselig en liten jente, som gikk inn på rommet, hvor jeg fortsatt lå og halvsov, da.

    Og det var min kusine Benedicte, (skjønte jeg), som jeg ikke hadde sett før det her, da.

    For hu var bare tre år gammel, (eller noe sånt), da.

    (Og jeg hadde ikke hatt så mye med Runar og dem å gjøre, siden 80-tallet, liksom.

    Men søstera mi Pia, hadde sikkert fortalt meg det, noen år før det her, at Inger og Runar hadde fått sitt femte barn, da.

    Noe sånt).

    Så da skjønte jeg det, at det rommet jeg lå på, nok måtte være hennes, da.

    Så jeg spurte henne om det rommet, (som jeg liksom hadde okkupert), egentlig var hennes, da.

    Og det var det, svarte hu yngste dattera, til Inger og Runar, da.

    Før hu gikk ut av rommet igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også det, at jeg overhørte det, at onkel Runar sa det, til faren min, at jeg så så sliten ut.

    Selv etter at jeg hadde sovet.

    Så jeg må nok ha jobba rimelig hardt, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    (Jeg hadde vel jobba tolv timer, dagen før.

    Og jeg hadde jo sittet oppe, hele natta, sammen med Runar og Ove.

    Og dette var vel rett etter jula, (hvis jeg skulle tippe).

    Og i jula, så er det mye å gjøre, i matbutikker, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg ble hos Runar og dem, en stund, på søndagen, (husker jeg).

    Jeg mener å huske at jeg så på MTV der, (eller noe), den dagen, da.

    Og Runar skulle ta fotografi, av alle oss søskenbarna da, (mener jeg å huske).

    Men da hadde Susanne stikki av, da.

    Så var ikke visst ikke mulig, å få med alle oss søskenbarna, på et bilde, da.

    (Så da ble det ikke tatt noe bilde, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at søstera mi, (som hadde med Daniel), og Ove, skulle sitte på med meg, tilbake igjen, til Oslo.

    Det var vel derfor at jeg ble der, ganske lenge, på søndagen.

    Og da, så begynte søstera mi, å dramatisere da, (husker jeg).

    Og sa, i stua der, at hu kanskje heller ville ta toget, tilbake igjen, til Oslo, da.

    Istedet for å sitte på med meg, da.

    For hu mente at det ikke var trygt, å ha med Daniel, i HiAce-en.

    Siden jeg ikke hadde barnesete der da, (eller noe sånt).

    Men da sa onkel Runar det, (husker jeg), til Pia, da.

    At han trodde det, at det nok var svært få mødre, som ville ha tatt toget, i en lignende situasjon, da.

    Så det ble til at både Pia, Daniel, (som da bare var et og et halvt år cirka vel), og Ove, satt på med meg, tilbake igjen, til Oslo, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra den søndagen, så husker jeg også det, at det ble sånn, at jeg spurte onkel Runar, om han hadde høy strømregning, i det store og fine huset sitt, da.

    Men det var visst ikke så veldig høye strømregninger, som han pleide å få der da, (husker jeg, at han svarte).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det skjedde også en rar episode, nede ved bordtennisbord-rommet der, (eller hvordan rom det egentlig var), på den søndagen da, husker jeg.

    For jeg trodde det, at det var Ove, som var innpå der, da.

    (Det er mulig at de hadde noe bad der, eller hva det kan ha vært).

    Så jeg begynte å bable til ‘Ove’, gjennom en dør der, da.

    Men så viste det seg det, at det egentlig var Øystein, (som jeg seinere skaffa jobb, på Rimi Langhus, da jeg jobba, som butikksjef der, i 2001), som jeg hadde stått og babla med der, da.

    (Og trodd at var Ove, da).

    Og den her rare misforståelsen, den syntes jeg nesten at jeg måtte fortelle om, til en god del andre folk, oppe i stua der da, rett etterpå, (husker jeg).

    For Øystein, han var jo en god del år yngre, enn Ove, da.

    (Selv om de vel hørtes ganske like ut, i stemmen, på den her tida, kanskje.

    Ihvertfall for meg, som ikke hadde hatt så mye å gjøre, med de her folka, på 90-tallet da, for å si det sånn).

    Så jeg kjente ikke han Øystein så bra, da.

    (Siden jeg hadde hatt mest med Runar og dem å gjøre, i tida før Øystein ble født, da.

    Og han blei vel født rundt 1982 eller 1983, (eller noe sånt), hvis jeg skulle tippe.

    Siden han vel må ha vært cirka 18 år, i 2001, da.

    Da han begynte å jobbe, i kassa, på Rimi Langhus.

    For jeg hadde veldig mangel på folk, på Rimi Langhus da, den sommerferien).

    Så det var altså i årene 1979 til cirka 1983, at jeg hadde mest med Runar og dem å gjøre, (må man vel si).

    Siden de var så mye, hos bestemor Ågot, i helgene, på den her tida, da.

    Så i de årene, (1979 til 1982, cirka vel), så var det vel nesten sånn, (må man vel si), at Ove og Heidi, var det nærmeste, jeg hadde søsken, da.

    (Siden jeg selv også var mye borte hos bestemor Ågot, i de her årene, da.

    Mens jeg seinere på 80-tallet, vel prøvde å klare meg mer selv da, (når det gjaldt matlaging, osv), da.

    Og da ofte heller spiste Pizza Grandiosa, hjemme i Leirfaret, enn mer ‘kjedelig’ middag kanskje, borte hos bestemor Ågot, da.

    Selv om jeg jo også hadde mye med Christell å gjøre, i de årene, helt på begynnelsen av 80-tallet.

    (Siden vi var på den Jugoslavia-ferien sammen, osv.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg husker det, at en gang, som både Ove, Heidi, Christell og meg, (var det vel), spilte fotball, i hagen, til bestemor Ågot der.

    (Selv om Christell vel bare var borte hos bestemor Ågot, en håndfull ganger, til sammen, vel.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så oppstod det vel litt gnisninger, mellom spesielt Ove og Christell, (mener jeg å huske).

    At de ikke gikk så bra sammen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Mens vi spilte fotball der, da.

    Men hva som kan ha vært grunnen, til at de ikke gikk så bra sammen.

    (Sånn som det virka, for meg, ihvertfall).

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Og Pia, hu bodde jo de her årene, hos mora mi, i Larvik og i Solbergelva, da.

    Selv om hu også innimellom, var på besøk, hos bestemor Ågot, og i Hellinga, Leirfaret og Havnehagen, på Bergeråsen, da).

    Så jeg syntes nesten at jeg måtte si fra, om den her rimelig rare misforståelsen, den her søndagen da, (husker jeg).

    For Øystein, han var vel bare 13-14 år, (eller noe sånt), på den her tida, (hvis jeg skulle tippe).

    Så han hadde vel nettopp kommet i stemmeskiftet, vel.

    (Siden han nesten hørtes ut som Ove, (for meg ihvertfall), mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (husker jeg), at da jeg skulle kjøre, på jobben, på mandagen.

    Så starta ikke HiAce-en, husker jeg.

    Så da måtte jeg få bilen tauet til Toyota, (tror jeg at det var).

    Og så fiksa de den feilen, og lagde vel samtidig en oversikt, over hva som måtte fikses, for at den bilen skulle passere en EU-kontroll, (noe den måtte gjennom seinere det året da), hvis jeg husker det riktig.

    (Noe sånt).

    Og det kosta vel bare tusen kroner, til sammen, (eller noe), hvis jeg husker det riktig.

    (For tror at jeg muligens fikk litt rabatt, siden jeg hadde dårlig råd, eller noe sånt).

    Så dette var nok en måned eller to, før jeg skrota den HiAce-en da, (hvis jeg skulle tippe).

    (Siden Toyota da fant ut, at det var så mye galt, med den bilen.

    Som måtte fikses da, for at den skulle passere en EU-kontoll.

    Så bestemte jeg meg vel for det, at det ikke lønte seg, å spandere mer penger, (som jeg heller ikke hadde), på den bilen, da.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 15: Og enda mer fra Aker sykehus

    Han som rulla sykesenga mi ned, fra ortopedisk avdeling og til operasjonssalen.

    Han sa til meg det forresten, (på veien ned til operasjonssalen), at blodprosenten min, (eller noe sånt), var så bra, da.

    For den var visst 100, da.

    (Hva nå det betyr).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia begynte forresten å peke på, (eller nikke mot), kateterledningen min, da hu var innom sykehuset, den andre gangen, (må det vel ha vært).

    Og det virket for meg, som om hun hintet om, at jeg burde ta den ut selv.

    Men det syntes jeg ikke at virket aktuelt, da.

    Jeg var nok litt bekymret siden hu som satte inn den slangen, (hu unge sykepleiersken som var på opplæring), hadde liksom stanget den inni veggen, inni tissen min, (gjentatte ganger), sånn at det gjorde vondt, (gjennom den begynnende narkosen), da.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så derfor, så tenkte jeg nok det, at det var sikrest, å la sykehuset ordne med dette, da.

    Siden de var utdannet i å drive med sånne slanger, da.

    Jeg hadde jo aldri hørt om kateter, før jeg ble lagt inn, på Aker sykehus der, for å ha denne operasjonen.

    Og jeg hadde langt mindre noen utdannelse i å drive med sånt her, da.

    Så hva Pia mente, med det jeg oppfattet som ‘kateter-signalisering’, det vet jeg ikke.

    Det kan da vel ikke ha vært sånn at sykehuset har ringt søstera mi og bedt henne dukke opp på sykehuset for å hinte til meg om at jeg måtte ta ut kateterledningen selv?

    Det må i såfall vært som noe veldig ‘vagistisk’.

    Noe i retning av det som står i den boken som heter ‘Kvinner er fra Venus og menn er fra Mars’.

    Hvis det var sånn, at sykehuset ringte søsteren min, på denne måten.

    Så må man vel si at Aker sykehus er fra Venus, da.

    Men et sykehus på jorda burde vel være fra jorda, mener nå jeg ihvertfall.

    Så hva som foregikk her, det veit jeg ikke.

    Men tilslutt så spurte ei sykepleierske, (på ortopedisk avdeling der), meg, om hu skulle ta ut den kateterslangen.

    Og da sa jeg greit, da.

    Og så dro hun bare den slangen ut av tissen min, da.

    (Og det å få ta den slangen ut, det gjorde ikke noe vondt, i det hele tatt, forresten.

    Ihvertfall ikke i forhold til å få satt den inn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde med en olabukse, på sykehuset.

    Men operasjonssårene grodde ikke.

    (Siden jeg måtte ha beinet mitt i en sånn kne-bøye-maskin, antagelig).

    Så jeg fikk en blodflekk, på buksa da, over kneet.

    (Som var stiftet sammen, med mange stifter, over kneskåla, og også på sida av beinet, (litt ovenfor og til venstre for kneskåla)).

    For de gikk inn i kneet fra to steder, da).

    Så en kar, som var på besøk på sykehuset, (eller noe).

    Han lurte på om jeg nettopp hadde vært i en ulykke, (eller noe), siden han så at det var blod på buksa mi, da.

    En gang jeg gikk ned, (på krykker), der Narvesen-kiosken var, i første etasje, og vel antagelig videre ut inngangsdøra, et stykke, for å få meg litt frisk luft, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, så fikk jeg beskjed om, at jeg skulle dra hjem, (et par dager før beregnet, vel).

    Og da var det et par dager, til jeg fikk lønning.

    (Eller om det var forskudd).

    Så dette var nok like før 15. april eller 1. mai, (hvis jeg skulle tippe).

    Og da, så måtte jeg få rekvisisjon, på drosje hjem.

    For jeg hadde vel brukt litt mer penger, enn planlagt, på sykehuset, da.

    Kanskje siden han romkameraten min, var så slitsom.

    At jeg ville leie TV der da, osv.

    Så jeg tok en drosje, (som jeg fikk rekvisisjon på, som sagt), til ved apoteket, i Waldemar Thranes gate der.

    (Som lå bare 50 eller 100 meter, fra Rimi-boligene der).

    Og så kjøpte jeg en flaske pyrisept, (husker jeg), og noen slags sterile bomullsdotter, til å ta på pyrisepten med da, (må det vel ha vært).

    For det operasjonssåret mitt, det hadde ikke vært vasket, siden operasjonen, (sånn som jeg husker det).

    Så jeg var redd for at operasjonssåret ville bli infisert, da.

    (For operasjonssårene var ikke grodd ennå, da).

    Og jeg hadde lært om infeksjoner, en av de første dagene, på Aker sykehus.

    For en overlege, (eller noe), fortalte meg det, at omtrent ti prosent av alle operasjonssår, ble infisert, da.

    Så derfor priorterte jeg å kjøpe pyrisept og sånn, da jeg kom hjem fra sykehuset.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg kjøpte pyrisepten og de bomullsdottene, (som var ganske dyre vel).

    Så hadde jeg ikke så mye penger igjen, i lommeboka.

    Og jeg kom vel hjem fra sykehuset, på fredagen, (eller noe), tror jeg.

    Også fikk jeg vel ikke lønning, før på mandagen.

    (Noe sånt).

    Så jeg husker at jeg var litt hjelpesløs, da.

    De første dagene, etter operasjonen.

    Jeg spurte noen pakistanere, som dreiv en pizzarestaurant, rett ved siden av inngangen til utestedet La Boheme der, i Bjerregaardsgate.

    Om jeg kunne få krite en pizza, til mandag, siden jeg nettopp hadde kommet hjem fra sykehuset.

    Men det gikk visst ikke, fikk jeg til svar, da.

    Så da måtte jeg ta 37-bussen, (på krykker), ned til Postbanken i Akersgata der.

    (Som lå noen få hundre meter nærmere St. Hanshaugen, enn regjeringskvartalet).

    Og så tok jeg ut noen penger, på et kredittkort, som jeg hadde.

    (Muligens det jeg fikk, da jeg ville kjøpe de to videospillerne, på avbetaling, på Bryn Senter, et par års tid, før det her.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Sånn at jeg fikk litt penger til mat da, fram til jeg fikk lønninga.

    Og så tok jeg bussen opp igjen da, til St. Hanshaugen.

    Og det funka greit, da.

    Selv om det var litt uvant for meg, å ta bussen, på krykker, osv.

    Og jeg var kanskje fremdeles litt døsig, etter at jeg hadde fått smertestillende, på sykehuset, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter operasjonen, så prøvde jeg å få lest ut en bok, som het Ringenes Herre – To Tårn, av Tolken.

    (Som jeg hadde liggende hjemme vel, fra før operasjonen).

    Men jeg sov dårlig, på grunn av de stiftene i kneet.

    Og jeg hadde fått med meg noen smertestillende piller, som jeg vel tok noen av, da.

    Så jeg klarte ikke å konsentrere meg så mye, om lesinga, husker jeg.

    Men det var ishockey-VM, fra Tyskland, på TV, husker jeg.

    Og søstera mi var innom, en gang, og da kopierte jeg en vitsen, som de TV-kommentatorene hadde fortalt, under en av ishockey-kampene, da.

    Nemlig at det var ‘dreite drittel’.

    Noe som betydde at det var tredje omgang, i ishockey-kampen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde vært hjemme, i en drøy uke, (tror jeg at det var), så måtte jeg på kontroll, på sykehuset.

    En lege, oppi 70-åra, (så det ut som), så på operasjonssårene mine.

    Og han ble sur, på meg(!), (syntes jeg at det virka som, ihvertfall), siden at operasjonssårene mine ikke hadde grodd, da.

    Men det kunne vel ikke jeg noe for, mente jeg.

    (Selv om jeg ikke sa noe vel.

    For han legen sa ikke noe særlig selv, da).

    Men jeg trodde selv, at grunnen til at operasjonssårene ikke hadde grodd, var at beinet mitt hadde ligget i en sånn kne-bøye-maskin, i flere dager, (rett etter operasjonen), mens jeg var på sykehuset der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mener også at jeg skimta hu sykepleiersken, med det lyse håret, som hadde sagt at jeg var så sprek.

    (Altså hu som hadde lært meg å bruke den gåstolen).

    Da jeg var innom på kontroll der.

    Og at jeg muligens sa hei til henne, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Aker sykehus hadde vært litt uklare, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), når det gjaldt når jeg kunne begynne å kjøre bil igjen, etter operasjonen.

    Men jeg ringte Glenn Hesler, noen uker etter operasjonen, (må det vel ha vært), og fikk han til å levere tilbake HiAce-en min, da.

    (Som han og Øystein Andersen hadde lånt.

    For bilen de vanligvis brukte, til automatfirmaet, hadde det visst vært noen problemer med da, eller noe).

    Og på 17. mai, (må det vel ha vært), så kjørte jeg bort til søstera mi da, (mener jeg å huske).

    Og da husker jeg at det stod noen karer, nede ved postkassene, (rett innenfor inngangsdøra), i Rimi-bygget der, og så på meg.

    (Disse kara liksom studerte meg da, (da jeg gikk forbi dem), må jeg vel si, at det virka som.

    Så det var nesten som at de hadde stått og venta på meg der.

    (Kunne det ihvertfall virke som, da)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi var også innom mens jeg var sykmeldt etter operasjonen, husker jeg.

    Hu klagde på at jeg hadde vinterdekkene til HiAce-en liggende på terrassen, (husker jeg).

    Sånn ville aldri faren min ha gjort det, sa hu.

    (Hu mente vel at faren min ville ha satt dekkene inn på verkstedet til bestefar Øivind, eller noe sånt, da).

    Men jeg hadde jo hatt den ekstrajobben, hos Chinatown Expressen, før jeg dro på sykehuset.

    Og etter at jeg kom ut fra sykehuset, så måtte jeg jo gå på krykker.

    Så da var det vanskelig for meg å flytte de ganske tunge dekkene til HiAce-en, for å si det sånn.

    Selv om jeg vel seinere flyttet disse dekkene til en bod, enten på loftet eller i kjelleren der, da.

    For det var boder begge steder, (som noen av stod tomme), så jeg fant meg etterhvert både en bod på loftet og en bod i kjelleren der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener også å huske vagt, at mora mi spurte om gardinene, (eller mangelen på ordentlige gardiner), der.

    Og da svarte jeg vel muligens noe sånt som at jeg hadde vært på Hansen og Dysvik og sett på gardiner, da.

    Og at jeg skulle kjøpe nye gardiner etterhvert, da.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg husker helt nøyaktig hvordan dette var.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også innom jobben, (på Rimi Nylænde), mens jeg var sykmeldt, husker jeg.

    Og da husker jeg det, at det virka som for meg, at medarbeiderne der liksom ikke hadde noe respekt for meg lenger.

    Og hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hu hadde jo bedt meg om å være strengere mot medarbeiderne, sånn at ikke hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg, ble upopulære, da.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

    Så jeg begynte å kommandere Henning Sanne og Wenche Berntsen til å fylle opp pizza og sånn da, (husker jeg).

    Mens jeg bare var innom der.

    For det virka litt for meg, som at de to nesten ignorerte meg, da.

    Og det var jeg ikke vant med, fra den tida før det her, (den tida jeg hadde jobba, som nestsjef der), for å si det sånn.

    Men det var jo dumt av meg selvfølgelig, å begynne sånn.

    For når jeg var sykmeldt, så skulle jeg jo ikke ha kommandert noen, i butikken, liksom.

    Men jeg hadde liksom glidd inn i rollen, som den strenge nestsjefen der, da.

    Så jeg var kanskje litt redd for hva som ville skje, når jeg dukka opp der igjen, etter sykmeldingen min, da.

    (Når jeg så at disse to, (Henning Sanne og Wenche Berntsen), liksom bare ignorerte meg, (da jeg dukka opp der), da).

    Så jeg var kanskje litt redd for at medarbeiderne der, ville slutte å gjøre som jeg sa, da.

    (Når jeg kom tilbake igjen, fra sykmeldingen).

    Så derfor ‘klikka’ jeg kanskje litt, og begynte å be dem om å fylle opp Grandiosa, og sånn, da, (husker jeg).

    Når jeg egentlig bare var innom der for å si ‘hei’, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For det var ganske kjedelig, å bare være sykmeldt da, husker jeg.

    For dette her var før jeg hadde fått testet internett og sånn, da.

    Så jeg var bare hjemme og prøvde å få lest ut den To Tårn-boken, da.

    (Noe jeg ikke klarte.

    Av en eller annen grunn.

    For jeg hadde vanskeligheter med å konsentrere meg, (tror jeg), etter operasjonen, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg ble vel også kanskje litt nedfor, av å bare være aleine hjemme.

    For det eneste jeg gjorde hver dag.

    Det var liksom å gå å handle mat, i Rimi-butikken, i første etasje, i Rimi-bygget der, da.

    Og da hadde jeg med meg en bærepose, i butikken, vel.

    Og så hinket jeg rundt på krykker, og la maten jeg skulle ha, oppi den posen, da.

    Som hang på den ene krykka, da.

    (Var det vel).

    Og da pleide jeg å kjøpe pariserpizza, (fra frysedisken), nesten hver dag, husker jeg.

    For den var det bare å legge inn i steikeovnen, (som jeg vel begynte å bruke igjen, selv om den glassplata, (som jeg har skrevet om tidligere), i fronten, ikke var festet ordentlig, vel), og så spise, da.

    Så det her var en litt kjedelig tid da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skulle egentlig ikke gå på beinet, på to måneder, (husker jeg), etter operasjonen.

    Men etter en og en halv måned, (eller noe sånt), så orka jeg ikke å vente lenger, med å gå på beinet, (husker jeg).

    (For jeg blei nesten sprø da, av de krykkene, osv).

    Så da gikk jeg kjempesakte bort til Shell-stasjonen, (bort mot Bislett der), og kjøpte noe mat eller godteri der da, (husker jeg).

    Og det gikk greit da, (husker jeg).

    Selv om jeg ikke klarte å gå like fort som vanlig liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så ringte butikksjef Elisabeth Falkenberg, (må det vel ha vært), meg, (mens jeg fortsatt var sykmeldt), for hu ville at jeg skulle stikke innom Rimi Nylænde igjen, da.

    Og da var også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin innom der, (husker jeg).

    Og hu ville at jeg skulle kjøre innom Rimi Bjørndal, (en butikk som lå en del kilometer, lenger fra sentrum, enn det Rimi Nylænde gjorde, da).

    (Rimi Bjørndal lå ikke så langt unna Grønmø søppelfylling, forresten.

    Og Rimi Bjørndal var også nabobutikken, til Rimi Klemetsrud, (hvor jeg jo var på det mislykkede jobbintervjuet, den dagen som utenriksminister Johan Jørgen Holst døde, i 1994, (var det vel), som jeg har skrevet om, i Min Bok 4))).

    For butikksjefen der, (Kristian Kvehaugen), han trengte en ny assistent da, (sa Anne-Katrine Skodvin).

    Og dette passet jo med det distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og meg hadde pratet om tidligere.

    Nemlig at jeg først skulle være assistent, på en liten butikk, (som Rimi Nylænde jo var).

    Og så være assistent i en stor butikk, (som Rimi Bjørndal vel måtte sies å være, for omsetningen der var jo cirka dobbelt så høy, som på Rimi Nylænde).

    Og så skulle jeg kanskje få bli butikksjef, (avhengig av hvordan jeg gjorde det som assistent da), husker jeg.

    Dette var noe distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og jeg, hadde pratet om, et år eller to, før det her vel.

    Så dette at hu ville at jeg skulle begynne å jobbe som assistent på Rimi Bjørndal.

    Det passet bra med det som vi hadde pratet om tidligere, når det gjaldt min karriere, i Rimi.

    Og Anne-Katrine Skodvin ville også sette opp lønnen min, fra 150.000 i året, til 160.000 i året, (husker jeg), hvis jeg tok den jobben, på Rimi Bjørndal.

    (Husker jeg at hu sa, i forbindelse med at jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal der).

    Og det passet meg bra, siden jeg da ikke regnet med at jeg ikke trengte å ha noen ekstrajobb lenger, (for å få budsjettet mitt til å strekke til da), husker jeg.

    Så jeg husker at jeg kjørte avgårde, (fra Rimi Nylænde), etter den forklaringen, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde gikk meg, da.

    For å prøve å finne fram til Rimi Bjørndal, (som lå litt utenfor allfarvei liksom), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 95: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXIV

    De dynene, som faren min, Arne Mogan Olsen, var innom på Ungbo med, til Pia og meg, jula 1994, (må det vel ha vært).

    Det var ekstra lange dyner, forresten, husker jeg.

    Og de mener jeg at han la i boden, på Ungbo der.

    For jeg lå vel og sov vel, da han var innom med de dynene.

    Men så banka han vel på døra, til rommet mitt, (tror jeg), og sa fra om de her dynene, (og at de var ekstra lange), da.

    Og de dynene, de så jeg vel aldri noe til forresten.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg lurer på om Pia også tok med seg min dyne, da hu flytta fra Ungbo, sommeren 1995.

    (Hu spurte ihvertfall om det, husker jeg.

    Men jeg svarte ‘nei’, da.

    Men det er mulig at det ikke var nok, til å stoppe søstera mi.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Men det var nok antagelig derfor, at jeg var litt irritert, og også tok med meg noen ting, som stod i den boden, (men som egentlig ikke var mine), da jeg selv flytta fra Ungbo, i januar 1996.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde på Abildsø vel.

    Så hendte det noe, da Magne Winnem og jeg, var ute på byen.

    (Som jeg lurer på om jeg har glemt å skrive om tidligere).

    Magne Winnem og jeg, vi var oppe i andre etasje, på Burger King, i Grensen der.

    Etter å ha vært på byen, og drukket, på Marylin, vel.

    Og på Burger King der, så var det en pakistaner, (eller noe), som ville ta håndbak, da.

    Og han hadde mye større armer enn meg, så jeg syntes at det ble litt urettferdig, da.

    Men jeg sa det, at jeg ble med på å ta håndbak, hvis han tok håndbak, mot Magne Winnem, etter å ha tatt håndbak mot meg.

    Så han pakistaneren og meg, vi tok håndbak da, og jeg tok i alt jeg kunne, da.

    Så det ble ganske jevnt, selv om han pakistaneren var større enn meg, og til slutt slo meg, da.

    Men da, så ville ikke han pakistaneren ta håndbak, mot Magne Winnem.

    (Som var større enn meg, og cirka like stor som han pakistaneren, vel).

    Så det var rimelig rart da, husker jeg, at jeg syntes.

    Men han pakistaneren var kanskje sliten da, etter å ha brutt håndbak mot meg.

    Det er mulig.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det siste jeg skal skrive om, fra den tiden, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Det er noe som jeg har grudd meg litt, til å skrive om.

    For det her er som noe rimelig flaut, å skrive om da, må jeg innrømme.

    For jeg ble nemlig utsatt for en ‘nær-homo-opplevelse’, (må jeg innrømme), på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og det begynte sånn, at jeg pleide å henge litt i Frognerparken, og sole meg og spille fotball, i sommerferien min, 1995.

    Og da kjedet jeg meg jo litt, da.

    Siden jeg tok kjøretimer, og ikke hadde råd til å dra på ferie.

    Men jeg hadde jo lært meg veien, å gå, fra Frognerparken, og ned til sentrum.

    Så etter at jeg hadde ligget og solt meg da, i Frognerparken.

    Så pleide jeg å gå ned til Oslo sentrum, da.

    Og dette var nok i fellesferien.

    For jeg husker det, at det eneste stedet, hvor jeg så noe liv, det var i Kirkegata.

    Ved utestedet Green Apple der, vel.

    (Eller om det var nabostedet).

    Så jeg dro dit en gang, en helg da, sommeren 1995, (må det vel ha vært).

    Og da drakk jeg meg full der, og dansa med ei flott brunette, i begynnelsen av 20-årene, husker jeg.

    (Eller jeg dansa vel ikke med henne.

    Men vi dansa på det samme dansegulvet, da).

    Og hu brunetta, hu satt seg plutselig på fanget mitt, når jeg satt og drakk en øl, på det her utestedet da, husker jeg.

    Og det her var ei deilig og sexy brunette, da.

    Så jeg skjønte ikke helt hva som foregikk.

    Og jeg var veldig full da, og hadde ligget lenge i sola, og blitt litt sommerkåt kanskje, (må man vel si).

    Så jeg klarte ikke å få sagt noe, da.

    Men var nærmest i sjokk, over å plutselig ha fått denne sex-bomben, på fanget mitt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men plutselig, så kom det en pakistaner bort til hu sex-bomba, og reiv henne bort fra fanget mitt, da.

    Og jeg var nesten likeglad, (husker jeg).

    For jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hu først hadde satt seg meg på fanget mitt, liksom

    Jeg så bare på den tida hu hadde sitti på fanget mitt, som en ‘bonus’, liksom.

    Siden jeg egentlig ikke kjente henne da, (mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg gikk nå etterhvert ut fra det her utestedet, i Kirkegata, da.

    Full og kåt, (av øl-en og hu sex-bomba, da), må jeg vel si.

    Også kom det en albaner, (eller noe), i 20-åra vel, etter meg, da.

    Og han spurte meg om noe greier, da.

    Og jeg følte meg ganske ovenpå, og var ganske full, (og hadde kanskje liggi for lenge i sola, tidligere den her uka).

    Så jeg hørte på hva han utlendingen sa, da.

    Og jeg husker ikke helt hva han ville.

    Men det endte med at jeg, (som var drita full), ble med han bort mot hore-strøket der, da.

    Og da dro han utlendingen med meg, bak en hekk, og begynte å runke der.

    Og ville at vi begge skulle runke, da.

    Jeg syntes at det her var litt dumt, men jeg var så full, at jeg ble med på det her, da.

    Så vi stod bak en hekk der og runka der, da.

    Jeg la merke til at pikken hans var omtrent like stor som pikken min.

    Men at han hadde et enormt pikk-hue, da, (noe jeg ikke hadde, må jeg innrømme).

    (Og pikken min er også litt skeiv forresten, og det tror jeg ikke at pikken hans var).

    Han utlendingen fortalte meg det, at ei dame en gang hadde spurt han, om han kunne kjøre henne, fra nedenfor Ekeberg der, (eller noe), og til sentrum.

    Og da runka hu han da, (sa han), som betaling, for den kjøreturen.

    Og han fortalte det, at han var så desperat da, (eller noe).

    Og han prøvde også å hjelpe hånda mi å runke, (mens han selv runka), husker jeg.

    Men det her syntes ikke jeg at var så artig, da.

    (For jeg var mer glad i damer, for å si det sånn).

    Så jeg syntes at det her ble ganske kjedelig egentlig, da.

    Og jeg husker at jeg foreslo ovenfor han utlendingen, at han bare burde kjøpe seg ei hore, hvis han var så desperat.

    Men det ville han ikke da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men da sa jeg, (som var i så godt humør, etter å ha hatt hu sex-bomba på fanget, og siden jeg hadde drukket og hadde sommerferie, osv.), at det hadde jeg selv faktisk litt lyst til å gjøre.

    (Når jeg først dreiv å tulla så mye.

    Og hadde vikla meg inn i den her nær-homo-opplevelsen, (og hatt hu sex-bomba på fanget), osv., da).

    Og da la han utlendingen merke til det, at det stod hore ‘borti der’, liksom, da.

    (Ei slank, blond dame i 30-40-årene vel).

    Og sa fra til meg om det, da.

    Så da gikk jeg bort og spurte henne hvor mye penger hu skulle ha da, husker jeg.

    Og hu skulle ha 500, (eller noe), som jeg hadde i lommeboka da, siden jeg liksom alltid hadde penger, på den her tida, for jeg sløste aldri noe særlig, hverken på byen, eller når jeg kjøpte mat og sånn, da.

    Og da betalte jeg henne 500, da.

    Også begynte hu og ri meg, på fortauet der, i en av sidegatene til Karl Johan, da.

    Men jeg kom ikke, (for jeg hadde drikki så mye da, må vel grunnen ha vært).

    Men jeg spurte hu hora, (der jeg lå oppå jakka hennes, (eller noe), på fortauet vel), om hu kunne vise meg fitta si litt.

    For da trodde jeg at jeg skulle klare å komme, mens jeg runka, da.

    Og det gikk hu med på, etterhvert da, å la meg se på fitta si litt.

    Mens hu lo litt da, og sa at jeg måtte forte meg, (eller noe sånt), da.

    Og til slutt, så måtte hu dra, da.

    Uten at det hadde gått for meg, da.

    Siden jeg var rimelig full, da.

    Og da bare dro jeg hjem til Ungbo igjen, da.

    Og venta kanskje borte på Galleri Oslo, på at T-banene skulle begynne å gå igjen.

    (Noe sånt).

    Så det her var en rimelig spesiell opplevelse da, husker jeg.

    Som hendte en gang, i sommerferien, i 1995, vel.

    Og som jeg egentlig ikke hadde noe særlig lyst til å skrive om.

    Men jeg tenkte det, at jeg får prøve å ta med om alt, da.

    Når jeg først er i gang med å skrive de her memoarene, liksom.

    Men da venta jeg ihvertfall helt til slutt, i Min Bok 4, med å skrive om den her flaue opplevelsen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dette var slutten, på Min Bok 4.

    Jeg flyttet jo til Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, i januar 1996.

    Og hva som hendte, den tida jeg bodde der, det skal jeg skrive mer om, i Min Bok 5, (tenkte jeg).

    Så vi får se når jeg klarer å få begynt på det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 91: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXX

    En gang, i løpet av den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så var jeg på besøk hos bestemor Ågot, (en sommer).

    (Dette var vel antagelig sommeren 1994, hvis jeg skulle gjette.

    Muligens den gangen som Tommy, Ove, Pia og meg, avtalte at vi skulle ha en ‘søskenbarn-fest’, i Ungbo-leiligheten, hvor Pia og jeg bodde, i Skansen Terrasse 23.

    Den gangen Ove fikk bank, mens vi venta på nattbussen, bak Stortinget der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det som skjedde, på dette ‘Ågot-hus-besøket’, det var det, at onkel Runar og faren min, de presenterte et tilbud for meg, som kom helt uventet på meg, og som jeg fikk bakoversveis av, (må jeg si).

    Jeg hadde jo bestemt meg, for å satse på en karriere i Rimi, og prøve å bli assisterende butikksjef og butikksjef der, (som jeg hadde prata med hu Sophie fra Rimi Karlsrud om, blant annet).

    Og det var bestemt, at jeg skulle jobbe som låseansvarlig, (altså at jeg fikk lederopplæring og erfaring i å jobbe som leder), på Rimi Nylænde, denne sommeren.

    For jeg husker det, at jeg hadde karrieren min godt i gang, i Rimi, da jeg fikk det tilbudet.

    Så dette må nok ha vært sommeren 1994, (vil jeg tippe på).

    Og det forslaget, (som jeg syntes at ble som noe helt surrealistisk, da), det gikk ut på at jeg skulle bo hjemme hos onkel Runar, i Son, og jobbe gratis på et dataprogram, for tannleger, (som han hadde tenkt ut).

    Og jeg syntes for det første ikke at det hørtes noe fristende ut, å bo hjemme hos onkel Runar, som en slag unge, (jeg fylte jo 24 år, denne sommeren), siden han var en sjefete og streng person da, (må jeg nok si).

    Så å bo i hans villa i Son, som hans sønn, (eller noe), det var ikke noe fristende, syntes jeg.

    Jeg hadde jo jobb, (hvor jeg skulle få lederopplæring), bosted, og fritidsaktiviteter, i Oslo.

    Så å foreslå for meg, at jeg skulle flytte til Son, det var som noe tullball for meg, da.

    Jeg lurte på hva faren min og onkel Runar tenkte med egentlig.

    Hvis de trodde at jeg ville synes det, at dette var et fristende forslag.

    Jeg hadde jo jobbet siden 1988, (altså seks år før det her), med unntak av et år riktignok, (1989/90), men da fikk jeg jo studielån.

    Så å jobbe gratis, og ikke ha penger til ting som røyk, cola, burgere, pizza, klær, diskoteker, ferier, hobbyer og fritidsaktiviteter osv., det hørtes veldig lite fristende ut, for meg, må jeg innrømme.

    Og jeg var jo også bortskjemt, etter å ha bodd aleine, i min fars leiligheter, på Bergeråsen, fra jeg var ni år, til jeg var nitten.

    Så jeg ville nok ikke trivdes, med å spise Runar Olsen-familien sin kjedelige mat.

    Jeg husker at Runar spiste kjedelige brødskiver med hvitost.

    Og det ville vel ikke hverken faren min eller jeg ha spist, når vi var hjemme.

    Vi spiste for det meste luksus-aktig mat, vil jeg si.

    Han nede hos Haldis og jeg oppe i Hellinga og Leirfaret, da.

    Og jeg var jo på ferie, hos Runar og dem, sommeren 1990, (var det vel).

    Og Heidi har seinere sagt at jeg på den ferien, maste om cola, da vi var i matbutikken.

    Om Runar, og dem, kunne kjøpe det da, siden jeg ikke likte melk.

    Men det gadd de ikke, da.

    Så det ville blitt som noe kjedelig tortur for meg, å ha bodd hos onkel Runar og dem, i Son, uten penger, (forestilte jeg meg, ihvertfall).

    Så hver eneste celle, i kroppen min, (eller hvordan man skal forklare det), fikk bakoversveis, da jeg hørte om denne planen, (til faren min og onkel Runar), da.

    (For jeg er også en veldig selvstendig person, som liker å være uavhengig, da.

    Og det her hørtes rimelig ‘svett’ ut, for meg, da).

    Så det her var veldig lite aktuelt da, for å si det sånn.

    Her var det sånn, at faren min og onkel Runar ikke kjente meg, (vil jeg si).

    Hvis de trodde at jeg ville synes at dette hørtes ut som et fristende forslag.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste gangen, som jeg var på besøk hos bestemor Ågot, (om sommeren, ihvertfall).

    Det var vel sommeren 1995, (mener jeg å huske).

    Pia, (må det vel ha vært), fortalte meg det, at jeg var invitert, på en grillfest, hos bestemor Ågot, da.

    Det var vel ikke sånn at jeg gledet meg så utrolig mye, til å dra, på denne festen.

    For jeg mener å huske det, at onkel Håkon, pleide å gi meg ‘tyn’, fordi jeg ikke hadde lappen, og istedet tok bussen, når jeg skulle på besøk, til bestemor Ågot, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var kanskje derfor, at jeg kom fram litt seint, med en buss, utpå ettermiddagen, (eller om det var tidlig på kvelden), en gang, til bestemor Ågot, da.

    Da hadde hele gjengen trukket inn i ‘Ågot-huset’, istedet for å sitte utendørs, på denne fine sommerkvelden, da.

    (Så det var ikke som grillfestene, til onkel Håkon, på 70- og 80-tallet, hvor folk var ute i hagen og drakk, hele kvelden, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk bare servert en bakt potet, da jeg kom fram dit.

    Dem hadde ikke spart noe grillkjøtt til meg, da.

    Så jeg spiste den her bakte poteten, i omtrent ensom majestet, ute på den ‘sement-kloss’-terrassen der da, (som de endelig hadde fått satt et tregjerde rundt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg gikk vel knapt inn verandadøra der, etter å ha spist den her bakte poteten, vel.

    For jeg var vel litt skuffa, over at jeg ikke fikk noe ordentlig mat der, liksom.

    (For jeg regna vel ikke en bakt potet for å være en ordentlig middag, liksom.

    Jeg pleide jo å lage biff og kjøttdeigretter selv.

    Så jeg visste at et ordentlig måltid vanligvis inneholdt en proteinrik del, (som kjøtt av noe slag), da.

    Og ikke bare en karbohydratrik del, som jeg regna poteter for å være, da).

    Så jeg kunne ikke si at jeg hadde fått en ordentlig middag der, da.

    Og det var ikke noe hyggelig der heller, syntes jeg.

    Så jeg bestemte meg bare for å dra tilbake til Oslo igjen, den samme dagen.

    Så jeg tok en buss, tilbake til Drammen igjen da, den samme kvelden.

    En buss som var i Drammen, før det siste toget til Oslo, hadde gått, da.

    Og jeg rakk vel også å komme meg hjem, med en av de siste T-banene, tilbake til Ellingsrudåsen igjen, den samme dagen.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han pleide noen ganger, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), å dra med meg, til bowlinga, på Strømmen Storsenter, for å spille bordtennis, (husker jeg).

    Og en gang, så var også Axel med, husker jeg, til bowlinga, (på Strømmen Storsenter), der, da.

    Og på bowlinga der, så var det også en del spilleautomater, husker jeg.

    Og det var også en sånn punchingball-spilleautomat der, (husker jeg).

    Hvor man kunne måle, hvor hardt man slo, da.

    Og da begynte Axel å mobbe meg, (husker jeg).

    Fordi at jeg ikke klarte å slå like hardt som han, da.

    (Enda jeg var cirka 23-24 år vel, og Axel var åtte år yngre enn meg, altså 15-16 år).

    Men Axel hadde trent mye karate, vekter og kung-fu, da.

    Så han klarte å slå hardere enn meg, da.

    Og han begynte å mobbe meg, og si noe sånt som at ‘hvordan skal du klare å forsvare deg selv’, (eller noe).

    Noe som var rimelig flaut, for meg da, husker jeg.

    Men nå hadde jo jeg vært gjennom Geværkompaniet, og lært selvforsvar, og sånn, der, da

    Men det sa jeg ikke noe om, da.

    For jeg var ganske moden, da.

    Og jeg syntes ikke at det her var en så viktig diskusjon, da.

    (For jeg mente vel at vi bodde i et sivilisert land da, hvor det var andre ting enn størrelsen på biceps, som var viktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hvorfor jeg er så svak i arma, det veit jeg ikke.

    (Det var jo sånn i Geværkompaniet og, at jeg klarte alt på sirkeltreninga, til sersjant Dybvig, unntatt ting som gikk på armstyrke, sånn som armhevingen, osv.

    Selv om jeg vel må ha klart minstekravet til armhevinger, da jeg var i militæret.

    Så klarte jeg vel ikke så mye mer enn det, kanskje.

    (Ihvertfall ikke hvis jeg skulle ta armhevingene ordentlig).

    Men jeg har nok mer utholdende styrke, (enn eksplosiv styrke), i armene da, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og Frisell, Grønvold og Pålhaugen, (var det vel), de erta meg vel litt for det samme, på Terningmoen, under sirkeltreningen til sersjant Dybvig, og de måtte ut på straffe-joggetur, om kvelden, for å ha tulla, under den sirkeltreninga da, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 3).

    Men faren min, han fikk meg til å være hjelpegutt, da han leverte køye- og vannsenger, fra jeg var ni år gammel.

    Og faren min, han fortalte meg også om noen han så i militæret, som fikk lange armer, siden de bare var fire soldater, om å bære en type båt, som hans avdeling var seks soldater om å bære da, (var det vel).

    Så det kan være at jeg fikk lange armer da, av å jobbe som hjelpegutt, for faren min, når han leverte senger.

    For da var det mye bæring, (av bunnplater og senge-elementer), som var tungt for meg, som bare var en ni år gammel gutt, husker jeg.

    Så kanskje jeg fikk lange armer, da.

    Og at dette er grunnen til at jeg er så dårlig til å ta armhevinger, osv.

    Siden armene mine er så lange, (og overarmsmusklene mine ikke er så tjukke, at det gjør noe, (av en eller annen grunn)), da.

    (Hvem vet).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at Rimi hadde blitt delvis kjøpt opp av ICA, og ICA hadde blitt delvis kjøpt opp av Ahold, (var det vel).

    (Selv om dette muligens var et par år seinere, enn da jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Så var det ei litt eldre dame, som var kunde, på Rimi Nylænde.

    (Ei med mørkt hår, vel).

    Som begynte å prate til meg, på T-banen, på vei til jobb, (husker jeg).

    (Omtrent som at hu jobba i en avis, eller noe).

    Også spurte hu meg hva jeg syntes om det, at Ahold hadde kjøpt opp deler av ICA og Rimi, da.

    (Eller hvordan det her var, igjen).

    Og da måtte jeg svare noe, (og liksom prøve å si noe positivt da), syntes jeg.

    (Selv om det her kom rimelig bardus på meg.

    For jeg var ikke akkurat vant til det, at kundene prata om sånt her til meg, på fritida, da).

    Så jeg sa det, at jeg syntes at det her var bra, da.

    For jeg hadde lest det, at Ahold eide masse butikker, i USA, osv.

    Så jeg svarte hu kunde-dama det, at kanskje dette salget, av ICA og Hakon-aksjer, til Ahold, kunne bety det, at det var mulig for Rimi-ledere, (sånne som meg), å få jobbe en tid i USA, for eksempel.

    (Selv om jeg aldri hørte noe, om noen sånne jobb-muligheter, innen Ahold, etter det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er det cirka ti stikkord-setninger igjen, på det A4-arket mitt, med notater, for denne boken.

    Så det blir vel to-tre kapitler til, av denne boken, vil jeg tippe på.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig de.

    Vi får se.

    PS.

    Onkel Runar sa forresten, at jeg skulle få provisjon da, av inntektene, av det tannlege-programmet, hvis det kom ut i salg, da.

    Men hva med tidsperioden i mellomtiden, liksom?

    Jeg ville jo mistet uavhengigheten min og selvstendigheten min.

    Og alle godene, som jeg var vant med og som jeg kjøpte med lønnen min, fra Rimi.

    Så dette ville blitt som et mareritt, for meg, vil jeg si.

    Og jeg hadde jo i tiden før klart å gjøre meg uavhengig, av faren min.

    (Jeg fikk ikke penger av faren min lenger, som jeg gjorde, de første månedene, som jeg bodde, i Oslo, (til husleie, osv)).

    Og jeg traff vanligvis ikke faren min annet enn i jula, (når jeg ikke hadde noe annet sted å oppholde meg, for jeg syntes ikke at jeg kunne være alene i jula, da).

    Så at jeg skulle gi opp den uavhengigheten, som jeg hadde klart å oppnå, ved å bli avhengig av onkel Runar.

    Nei, det var jo som noe mareritt-aktig, for meg.

    For jeg likte jo ikke onkel Runar så bra, engang.

    Jeg synes han var rimelig brå og streng og aggressiv da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg selv, jeg hadde jo også laget både kryssordprogram og tippeprogram, i årene, før det her.

    Men sånn som jeg så det.

    Så var det en ting å lage et program.

    Det var en annen ting å få det ut i butikker, osv.

    Så for meg, så virka det ikke som sikkert, at jeg ville noen penger, i det hele tatt, for den programmerings-jobben.

    Så det her ble som noe useriøst, for meg da, vil jeg si.

    Og jeg så jo på meg selv om et voksent menneske.

    Som var vant til å disponere noen penger, til både nødvendige ting, og ting som var morsomme, da.

    Og ikke som en unge, som bare fikk noen ukepenger, en gang i uka, liksom.

    Så det her ble som noe nedverdigende, for meg, å bli tilbudt en sånn ‘slave-jobb’, (eller hva man skal kalle det), syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og den brødskiva, som onkel Runar lagde den gangen, i Son, (på midten av 80-tallet vel), med hvitost på.

    Den var det også en skive tomat på da, forresten.

    Men da var liksom både brødet, osten og muligens også tomaten skåret av, fra før, da.

    Og det var ikke noe jeg pleide å gjøre, på Bergeråsen, liksom.

    At jeg fant fram et gammelt brød.

    For det kunne ofte være både hardt og muggent da, for eksempel.

    Og det samme med osten, kanskje.

    Og ihvertfall tomaten, (selv om jeg aldri pleide å kjøpe det).

    Så hvis jeg skulle spise noe mat, på Bergeråsen.

    Så spiste jeg helst nyinnkjøpt mat, da.

    For jeg var ikke så flink til å vaske opp og til å holde orden i kjøleskapet osv., da.

    Siden jeg var en unge, som bodde aleine, da.

    Og da var jeg ofte litt for nedfor, til å ta oppvasken osv., som var noe jeg hatet fra da jeg bodde hos mora mi, for hu tvang meg, (og også Pia, forresten), til å ta oppvasken, som 5-6 åringer, (i Mellomhagen), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Det her mener jeg er der jeg bodde, på Ungbo. Bildet er tatt fra der telefonkiosken står, så det holdt å ha personsøker, når man bodde der

    ungo ned trappa

    http://www.osloby.no/nyheter/krim/Politiet—Skyting-i-Oslo-var-ikke-gjengoppgjor-6954696.html

    PS.

    Til venstre, på bildet nedenfor, så kan man se den lille skogen, som jeg en gang gikk ut i, midt på natta.

    Med endestykket, til den senga, som jeg hadde fått, av faren min, (da jeg flytta inn på Ungbo der, sommeren/høsten 1991).

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    For senga var for kort, så jeg satt det endestykket, til senga, opp mot en stein, da.

    Også hoppet jeg på endestykket, sånn at det øverste bordet knakk.

    Sånn at jeg kunne få rettet ut beina mine, mens jeg sov, da.

    Men det nederste bordet, det stakk fortsatt litt opp, over madrassen.

    Så den senga var fortsatt litt ukomfortabel, siden jeg liksom måtta ha anklene mine liggende, oppå det siste bordet da, som var igjen, på det endestykket.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    skog til venstre

    http://www.osloby.no/nyheter/krim/Mann-skutt-flere-ganger-i-bena-6954179.html

  • Et departement, i De forente arabiske emirater, søker på faren min og illuminati. Det var rimelig spesielt

    departement uae

    PS.

    Nå så jeg forresten det.

    At det står jo arne morgan olsen, (i det søket).

    Så det er mulig at det ikke er faren min, (Arne Mogan Olsen), som menes, da.

    Det er mulig.

    Mvh.

    Erik Ribsskog