http://dt.no/nyheter/fjerner-indrefilet-fra-disken-1.7457732
PS.
Rundtom-nissen, var forresten en, som onkelen min Håkon, dreiv og babla om, like etter at mora mi sendte meg for å bo hos faren min, høsten 1979.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
http://dt.no/nyheter/1977-nissen-som-ble-nasjonal-kjendis-1.5222151
En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Så spurte Glenn Hesler meg, om han skulle kjøpe med noe for meg, en gang, som han skulle til Sverige.
Og da jeg var med fotball-laget, (Berger IL), til Gøteborg, mens jeg gikk på ungdomsskolen.
Så kjøpte jo jeg, (og også mange av de andre på laget), oss pizza-snacks, mens vi venta på ferja til Moss, husker jeg.
(På vei til Sverige, da.
Ved ferjeterminalen i Horten).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den gangen, som Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og meg, var på campingtur, til Gøteborg, sommeren 1991.
(Må det vel ha vært).
Så så jeg noen sånne ‘bread-sticks’ da, i en matbutikk, i Sverige.
Og grunnen til at jeg syntes, at de så artige ut.
Det var jo fordi at de hadde pizza-smak, da.
For jeg likte alt som hadde med pizza å gjøre da.
(Eller hva man skal si).
Sånn som pizza-smørbrød, (som var pizzafyll, som man skulle ha på brødskiver, som fantes på 80-tallet), pizza-snacks og selvfølgelig også vanlig pizza, i mange forskjellige varianter, med enten tjukk eller tynn bunn, da.
Så da jeg fant Grissini breadsticks med pizzasmak, (som jeg ikke hadde sett før, i Norge), i en butikk i Sverige, på en ferie der.
Så måtte jeg selvfølgelig kjøpe de, da.
Jeg som var så glad i pizza, og omtrent ikke spiste noe annet enn Pizza Grandiosa, til middag, fra cirka midten av 80-tallet til et stykke ut på 90-tallet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde vel slutte å røyke, da Glenn Hesler spurte meg om det her.
(Om det var noe han skulle kjøpe med til meg, i Sverige).
Så jeg prøvde å tenke da, for å finne ut om det var noe, som jeg ønsket, i Sverige.
Mens jeg gikk på ungdomsskolen, så var jo kinaputter det helt store.
Men det var ikke akkurat noe jeg syntes var artig, som noen og tjueåring.
Og røyking hadde jeg jo slutta med.
Og jeg hadde masse øl stående i et lite kjøleskap, (som ingen andre brukte), på Ungbo der, da.
(Øl som jeg hadde kjøpt en sixpack av, nå og da.
(Med Ringnes 0.33 liters flasker.
En six-pack som bare kosta drøye 50 kroner vel, på Rimi, på den her tida.
Så de six-packene, de var de suverent billigste six-packene, på Rimi, (og kanskje i hele Norge, ihvertfall mer eller mindre), på den her tida, da).
For å spare penger hvis jeg skulle ut på byen, (må det vel ha vært).
(Siden en sånn six-pack kosta omtrent det samme, som en halvliter, på byen, da).
Sånn at jeg kunne liksom drikke meg pussa hjemme, for en billig penge, før jeg dro ut på byen, da
(Og da trengte jeg ikke å kjøpe så mye dyre halvlitere, på byen, for å bli litt sånn pussa, sånn at jeg ble litt mer sosial, og turte å drite meg ut litt, og prøve å sjekke opp damer, og sånn, da).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg spurte Glenn Hesler, (etter å ha nesten vrengt hjernen min, for å prøve å finne ut, om det var en eneste ting, som jeg kunne komme på, som jeg ønska, fra Sverige, da).
Og det var egentlig ikke noe spesielt jeg ønska der.
Det eneste jeg klarte å komme på, det var de Grissini bread-sticks-ene, med pizzasmak, da.
Så jeg sa det, at han kunne jo kjøpe med det, hvis han fant det.
For det var egentlig ikke noe i Sverige, som frista så mye.
Selv pleide jeg vel oftere å dra litt oftere til Danmark, enn til Sverige, for å si det sånn.
Og jeg hadde jo vært mest i England, av utenlandske land.
Så kanskje hvis han hadde spurt meg om det var noe i England, som han skulle kjøpe med for meg.
Da ville jeg nok bedt han om å kjøpe med Cherry Coca Cola, Dr. Pepper, Aero-sjokolade og Hula Hoops BBQ Beef, osv.
Men det var bare til Sverige, som han skulle, da.
Og etter at jeg hadde slutta å røyke og drikke cola.
Så hadde jeg liksom ikke så mange laster, eller svake sider, (eller hva man skal kalle det), igjen, da.
Og jeg var ikke preget av ‘ladism’ heller, (som vel var noe som ble moderne seinere, på 90-tallet).
(Nemlig at man har en gutteaktig livsstil, da).
Så det var ikke sånn at jeg syntes at det var artig, å smelle kinaputter, som noen og tjueåring.
(For å forklare om det).
Og hvis jeg skulle kjøpe noe pornoblader, så ville jeg vel kjøpe det selv, (for å si det sånn).
Og da kunne jeg jo bare gå til Narvesen, for eksempel.
Istedet for å drite meg ut, ved å be Glenn Hesler, om å kjøpe med pornoblader for meg, da.
Så det eneste jeg kom på, (i farta), det var om han kunne kjøpe med noen sånne pizza-Grissini, for meg, da.
(Hvis han klarte å finne det).
Siden han absolutt ville kjøpe med noe for meg, da.
(Virka det som, ihvertfall).
For jeg klarte ikke å komme på noe annet da, (må jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da Glenn Hesler kom tilbake igjen, fra Sverige.
Så leverte han meg en pakke, med hvitløk(!)-Grissini, da.
Så da kunne han jo like gjerne ha spytta meg i trynet omtrent, (vil jeg si).
(Og han forklarte heller ikke hvorfor han hadde tatt med feil slag, da).
For det som jeg syntes at var såvidt litt artig, med de pizza-Grissini-ene, det var jo det, at de var med pizza-smak, da.
Men jeg syntes ikke egentlig at pizza-Grissini, var _så_ utrolig artig, da.
Men Glenn Hesler ville liksom absolutt kjøpe med noe for meg der da, (virka det som, ihvertfall).
Så det var det eneste jeg kom på, da.
Men hvitløk-Grissini.
Det ville jeg vel aldri ha kjøpt selv, hvis jeg hadde sett det i en butikk, i Norge, for eksempel.
Så dette ble bare som noe dumt, (og kanskje litt skuffende), for meg da, (vil jeg si).
Så da lurte jeg på hva Glenn Hesler dreiv på med, (husker jeg).
Siden han klarte å komme tilbake, fra Sverige, med hvitløk-Grissini, når jeg hadde bestilt pizza-Grissini, da.
Men men, det veit han kanskje sjæl.
(Det får man vel håpe på).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Så begynte Glenn Hesler plutselig en kveld, (var det vel), å si sånn ‘capish’, en god del ganger, i løpet av noe få setninger, da, (et uttrykk jeg aldri hadde hørt han bruke før, enda han, Øystein Andersen og jeg, nesten hadde vært som en gjeng, i et år eller to, noen få år, før det her, da).
(Capish, (eller hvordan det skrives), det er jo italiensk for ‘forstår du’, (eller noe), vel).
Så det var akkurat som om Glenn Hesler prøvde å hinte til meg, om at han var med i mafiaen, (eller noe), husker jeg.
Men jeg tenkte vel det, at det kan jo ikke være mulig.
For det finnes jo ikke noe mafia i Norge.
Det er jo bare i USA og Italia, at de har mafia.
Så jeg slo det bare fra meg, og tenkte ikke noe mer på det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn Hesler, han fikk også nesten et slags ‘anfall’, en gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo, (husker jeg).¨
(En gang han satt i stua der, vel).
Da sa han plutselig noe sånt som, at ‘var det ikke Øystein, som var kameraten din?’.
Med en slags bebreidende, (eller muligens trist), tone, da.
Men det var jo først Tom Ivar Myrberg, som var kameraten min.
(Eller ihvertfall klassekameraten).
Og så introduserte jo han meg for sin kamerat, (og nabo), nemlig Kjetil Holshagen, og Tom Ivar Myrberg flytta jo så like etterpå til Drammen, (sammen med søsknene sine), på ‘lasset’ til foreldrene sine, da.
Og Så introduserte Kjetil Holshagen meg for Øystein Andersen.
For Kjetil Holshagen dro jo med Øystein Andersen hjem til meg, i Leirfaret 4B, en gang.
Og faren min fortalte meg også, på rundt den samme tida, at Øystein Andersen var adoptivsønnen, til kusina hans, Reidun.
Så Øystein Andersen var tremenningen min, (eller adoptiv-tremenningen, da).
Så jeg kunne jo liksom ikke nekte Øystein Andersen, å henge oppe hos meg, hvis han var med Kjetil Holshagen, (som jo var min bestekamerat, på den her tida, må man vel si, ihvertfall mer eller mindre).
Og resten kjente jo Glenn Hesler til.
Glenn Hesler og jeg, vi ble jo kjent med hverandre, gjennom Øystein Andersen.
Og det var jo Glenn Hesler, som plutselig hadde spurte meg, om ikke jeg kunne hjelpe han, med å få et rom, i Ungbo-leiligheten, hvor jeg bodde, som den lengstboende beboeren i, (noen måneder etter at jeg var ferdig med militæret, da).
(Og dette var noe som kom overraskende på meg da, husker jeg.
(At Glenn Hesler ville bo på Ungbo).
Så det var ikke sånn at dette var noe som jeg hadde foreslått, (for eksempel).
Eller at dette var noe som vi hadde diskutert angående tidligere.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og Glenn Hesler, han må da jo ha visst om det, at Øystein Andersen, plutselig hadde dukka opp, på Ungbo der, og bare sagt, (liksom rett ut av lufta), til meg, at han ikke ville være kamerat med meg lengre.
(Sommeren/høsten 1993, (må det vel ha vært).
Like etter at jeg var ferdig, med militæret).
Og uten at Øystein Andersen vel ga noen grunn, til det her, da.
Så det var jo rimelig rart da, (må man vel si).
Men jeg måtte jo være sterk, på den her tida.
For jeg var jo delvis arbeidsledig, og søstera mi Pia, hu var jo hjemløs, så hu hadde flytta inn, på rommet mitt, på Ungbo, og sov på en madrass, på gulvet der, da.
Så Glenn Hesler visste vel det, at Øystein Andersen og jeg, ikke var kamerater lengre, (på den tida, som Glenn Hesler bodde, på Ungbo).
Og Glenn Hesler, han må vel ha huska det, at det var han, (og ikke jeg), som hadde ønska det, at han skulle bo på Ungbo der, (hvor blant annet Pia og jeg selv bodde, fra før Glenn Hesler flytta inn der, da).
(Så det var jo sånn at jeg gjorde Glenn Hesler en tjeneste, da.
Siden jeg skaffa han rom på Ungbo, ved å prate for han, med Ungbo-dama, en gang som hu var innom, på Ungbo der, da).
Så hvorfor Glenn Hesler spurte meg om det her.
På en sånn ‘klagete’ måte, (må man vel kalle det).
Om det ikke var Øystein Andersen jeg egentlig var kamerat med.
(Og ikke han selv, (mente han vel kanskje)).
Nei, det veit jeg ikke.
Da var det kanskje sånn, at jeg kunne ha begynt å tulla, og sagt det, at Glenn Hesler hadde begynt å bli senil, (eller noe sånt).
Men jeg vitsa vel ikke bort det her, da Glenn Hesler kom med den her klaginga si, (må man vel kalle det).
Nei, for det virka vel som at noe var galt kanskje, på den måten som Glenn Hesler sa den her setningen, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg svarte vel ikke noe, på det her, men jeg ble vel kanskje litt satt ut, da.
Siden jeg nok syntes at dette var en rimelig rar ting å si, da.
Jeg tenkte vel kanskje det, at det nok måtte ligge noe bak den her ‘sytinga’, da.
Men hva som lå bak, det forklarte ikke Glenn Hesler noe om, da.
Og jeg ble vel litt ‘frika ut’, av det her da, (må man vel si).
For Glenn Hesler, han spurte jo om noe som han måtte vite om selv, da.
Så jeg visste vel ikke helt hva jeg skulle svare da, (tror jeg).
Så jeg sa nok ikke noe, da.
Men jeg var vel kanskje på vei inn på rommet mitt, eller noe sånt, da.
Så jeg så vel kanskje bare litt rart på Glenn Hesler da, (i farta), eller noe.
Og jeg lurte vel kanskje på hva søren det her skulle bety, da.
Og jeg håpet vel kanskje på at Glenn Hesler kom til å bli ‘normal’ igjen da, (hvis jeg bare lot som ingenting), kanskje.
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Update/Fwd: CreateSpace – Executive Customer Relations |
Like etter jul, i 1995, så spurte Glenn Hesler meg plutselig, om jeg ikke ville kjøpe han og Øystein Andersen sin gamle, røde Toyota HiAce, som de hadde bruk, når de hadde jobba, med automatfirmaet sitt, den første tida.
(Før de fikk seg den hvite Ford Transit-en, eller hva det var, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å kjøpe meg bil.
Det var for det meste i tilfelle at jeg ble butikksjef, at jeg tok lappen, da.
For jeg syntes at kollektivtilbudet i Oslo egentlig var bra.
Det var bare for å gjøre noe fornuftig, på fritida, at jeg tok kjørertimer, da.
Siden jeg var en ambisiøs person da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det virka som for meg, at automatfirmaet, til Glenn Hesler og Øystein Andersen, gikk dårlig, da.
(De hadde lånt noen tusen av meg, før jeg begynte å ta kjøretimer og, mener jeg å huske.
I 1994, eller noe, må det vel ha vært).
Og jeg tenkte det, at jeg kunne jo gjøre Glenn Hesler og Øystein Andersen, en tjeneste, ved å kjøpe den gamle bilen deres, da.
For da kunne jeg jo få nytte av dette selv og, (tenkte jeg).
Ved at kjøreferdighetene mine liksom ble mer innlært da.
Sånn at jeg ikke glemte alt igjen, (med en gang), av det jeg hadde lært, på kjøreskolen, liksom da.
Så jeg gikk med på å kjøpe den gamle Toyota HiAce-en, til Glenn Hesler og Øystein Andersen, for fire-fem tusen, (var det vel), i januar 1996 da, (må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også noen av kollegene mine, på Rimi Nylænde, (muligens Marianne Hansen), som liksom begynte å prate sånn, at det var noe helt spesielt, med de første gangene man kjørte bil aleine, etter at man fikk lappen.
(Selv om jeg jo hadde kjørt Magne Winnem sin bil aleine en gang, (i fylla), da jeg bodde på Abildsø, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den HiAce-en, det var forresten en bil, som Øystein Andersen hadde fått seg, mens jeg fortsatt var kamerat med han, (før jeg var i militæret, vel).
Og den bilen, den husker jeg at Øystein Andersen fortalte om, at han hadde fått kjøpt billig, (som bruktbil, da), av firmaet Tetra Pak, (i Lysaker vel), siden adoptivfaren hans, (og vel også adoptivmora hans, (min fars kusine)), jobba der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så en dag, før jeg skulle jobben vel, i januar, i 1996, da.
Så dro Glenn Hesler meg med, hjem til Øystein Andersen og dem, i Marcus Thranes vei, på Hanaborg, i Lørenskog.
Og der var det ingen tegn, til at noen var hjemme, (husker jeg).
(Og hvor Øystein Andersen var, det veit jeg ikke).
Men Glenn Hesler gikk inn i garasjen der, og viste meg den røde Toyota HiAce-en, (som jeg jo hadde sett mange ganger før, da).
Og Glenn Hesler hadde litt problemer med å få start på bilen.
For den hadde vel stått i garasjen der en stund, (tror jeg).
Og dette var i januar, da.
Men Toyota, det er visst vanligvis driftsikre biler, (ettersom jeg har skjønt, ihvertfall), så etterhvert så starta bilen, da.
Og så kjørte Glenn Hesler kjørte bort til Statoil-stasjonen, ved Robsrudjordet Grill der, (mens jeg satt på), og fylte så noe bensin eller olje, (eller noe), på bilen, da.
Og så fikk jeg prøvekjøre bilen litt, rundt Statoil-stasjonen på Lørenskog der, da.
Og da husker jeg det, at Glenn Hesler sa: ‘Det her hadde jeg aldri trodd at jeg skulle få se’, (eller noe sånt).
Og da prata han vel om clutchinga mi, (tror jeg, ihvertfall), som jeg vel var ganske god på, etter å ha hatt han strenge kjørelæreren, da.
(Og Glenn Hesler var vel ganske vant til at jeg alltid var passasjer, da.
Siden han, Øystein Andersen og jeg, nesten hadde vært som en gjeng, i et år eller to, før jeg måtte i militæret, sommeren 1992, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så kjørte jeg bilen opp til Ungbo der da, og så videre til jobb, vel.
(Etter å ha betalt kontant vel, siden jeg jo hadde slutta å røyke, osv., så hadde jeg vel råd til det, selv om jeg nettopp hadde tatt lappen, vel.
Jeg hadde jo også et kredittkort, som jeg fikk, da jeg kjøpte de to videoene, ikke så lenge før det her, så det kan tenkes at jeg måtte bruke det kortet litt også, den måneden.
Men jeg flytta også til Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, i månedsskiftet januar/februar vel, det her året.
Og der betalte man vel husleia på etterskudd, tror jeg.
Så da fikk jeg kanskje litt bedre råd, (midlertidig), på begynnelsen av 1996, da.
Det er mulig.
Noe sånt).
Og jeg sleit litt, en av de første gangene, som jeg kjørte ut på motorveien, som gikk fra Furuset der, og i retning av sentrum, da.
Så jeg lå i kollektivfeltet, en stund, en av de første gangene, som jeg kjørte bil aleine, da.
For det var muligens litt dårlig sikt og, (og vel også litt dårlig føre, med sørpe, osv.).
Jeg husker ihvertfall det, at jeg hadde litt problemer, med å få helt oversikten, da jeg skulle kjøre ut på motorveien der, (ved Furuset), en gang, da.
(Når det gjaldt feltskifte og sånn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før jeg turte å parkerte den Toyota HiAce-en, noe sted, forresten.
Så måtte jeg først tømme den, for mange bæreposer, med søppel, da.
Som lå strødd rundt, i varerommet, på bilen, da.
(Søppel som Øystein Andersen og Glenn Hesler vel bare hadde kasta bak i bilen, mens dem kjørte rundt for automatfirmaet sitt, da sikkert.
Så det var tomme burger-kartonger og tomflasker og mye sånt, vel.
Så jeg måtte liksom rydde, den bilen, i en halvtime, eller noe, (mens den stod parkert, utafor oppgangen til Ungbo der, i Skansen Terrasse 23), før jeg turte å vise meg noe sted, med den bilen, da.
Så Øystein Andersen og Glenn Hesler de var kanskje litt som noen guttunger da, da de solgte den her bilen.
For de hadde jo for det første så mye rot i bilen.
(Så de rydda nok ikke bilen så ofte, mens de eide den, da).
Og for det andre, så var vel det å selge en bil, uten engang å rydde den.
Det var vel litt spesielt vel?
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, at bakdøra, på den her bilen, ikke gikk an å låse.
Så jeg kjøpte en ny lås, til den bilen, av et firma, på Ensjø.
Og da var det sånn, (husker jeg), at håndtaket, (var det vel), heller ikke virka.
Så jeg måtte bare la den døra gå i vranglås, da.
For jeg hadde ikke råd til å kjøpe ny dør da, (eller hva det var).
Og jeg ville jo ikke at det skulle være mulig å bare gå inn i bilen, mens den stod parkert noe sted, da.
(Og sidedøra virka jo, så).
Så det ble nok litt sånn over stokk og stein, over det bilkjøpet her.
Men bilen kosta jo bare fire-fem tusen.
Og det var jo artig bare det å ha sin egen bil og, da.
(Og jeg fikk også mye nytte av den her bilen, som jeg skal skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4 og 5).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Her er mer om dette:
Jula 1995, så var det eneste stedet jeg var invitert, det var til Haldis og dem.
(Pia skulle vel være hos bestemor Ingeborg, (eller om det var hos mora vår), på julaften, da.
Men jeg fikk vel aldri noe invitasjon dit, som jeg kan huske, ihvertfall).
Haldis og dem, de skulle denne jula feire på Bergeråsen, (i Havnehagen der), og ikke i Drammen, (som året før).
Det ble sagt av faren min, på telefonen vel, (hvis ikke det var Pia som sa det her), at hvis jeg tok toget til Sande, på julaften, så ville Christell kjøre og hente meg der, da.
Men da jeg kom til Sande, så var det faren min som stod og venta på meg, i en bil, ved Sande togstasjon der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom fram til ‘Haldis-huset’, så satt Christell i sofaen der, (var det vel), og leste Drammens Tidende da, husker jeg.
Mens hu prata høyt ut i stua, om en film som gikk på kino, på den her tida, som het ‘En engelskmann som gikk opp en ås’, (eller noe sånt).
(Så da jeg kom tilbake til Oslo igjen, så lurte jeg på, om Christell hadde hinta om, at hu ville bli bedt ut på kino, eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen ting som hendte, før middagen, den her julaftenen, (må det vel ha vært).
Det var at jeg overhørte det, at Christell og hennes eldre halvbror, Jan Snoghøj, prata høyt sammen, mens Christell var på badet der.
Jan Snoghøj sa det, (til Christell, da), at han syntes det, at Christell hadde så mye hår, på musa si.
(For han hadde sett musa hennes en gang, mens hu hadde dusja, var det vel, at han sa).
Christell svarte det, at hu hadde prøvd å barbere beina, en gang, og etter det så hadde det kommet ut noen svære, svarte hår, (sånn at hu alltid hadde måttet barbere beina sine da, etter det her).
(Noe sånt).
Så hu ville ikke barbere musa si, da, (fortalte hu).
Jeg holdt bare kjeft når dem prata om det her da, forresten.
For jeg syntes at dem prata om litt vel private ting da, (for å si det sånn).
(Og jeg veit ikke hvorfor de prata så høyt.
For de måtte jo skjønne at jeg også kunne høre det her, da.
Og ikke veit jeg hvorfor Jan Snoghøj blanda seg opp i om lillesøstera hans barberte fitta si, eller ikke, heller).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Under middagen, så viste jeg fram det nye førerkortet mitt, (som jeg nettopp hadde fått meg), til folka ved bordet der, da.
Jeg hadde jo fått lappen, den samme uka, eller noe.
Og jeg veit ikke om faren min og dem, hadde fått med seg det, at jeg hadde fått lappen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen ting jeg husker, det var at denne jula, så hadde jeg plutselig fått så mange kviser.
Det hendte at jeg hadde en eller to kviser.
Men denne jula, så hadde jeg plutselig fått kanskje tjue kviser da, (eller noe).
Så jeg lurte på om dette var fordi jeg hadde anstrengt for mye, under oppkjøringa, (som var midt i julestria, for butikken som jeg jobba i), osv.
Eller om det var fordi noen hadde putta noe rart i maten min, eller lignende.
For jeg lagde jo sånn selvlaget Bostonpostei-aktig leverpostei, (i den Tupperware-boksen til Wenche), mye av den tida, som jeg bodde, på Ungbo der.
Så noen kan ha tulla med den, for eksempel, (hvis jeg spiste det, på den her tida også, da).
Jeg syntes ihvertfall at det her var rart, da.
Men jeg tørr ikke å si noe sikkert.
(Og de her kvisene mener jeg at jeg overhørte, at Christell kommenterte, (ovenfor Jan Snoghøj vel), ved matbordet, da.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen ting jeg husker, fra den her julemiddagen.
Det var at jeg satt på springen, på doen, når jeg gikk på do, under middagen.
Og da kommenterte dem det, ute i stua, (husker jeg, at jeg overhørte).
At det ikke var vanlig å sette på springen når man bare skulle pisse.
Det var visst bare vanlig, hvis man skulle drite, da.
Så dem la merke til sånne her ting om meg da, skjønte jeg.
(Og jeg var kanskje var for sånt, etter at jeg hadde fått høre det, på vorspielet, til julebordet, til Rimi Nylænde, det her året, (noen uker tidligere), at jeg hadde sunget i dusjen, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen merkelig ting, (må man vel si), som hendte, den her julaftenen, da.
Det var det, at plutselig, så forsvant Haldis Humblen og Jan Snoghøj fra stua og kjøkkenet, i Haldis-huset der.
Og da, så var det bare Christell, faren min og jeg, som var igjen, ved middagsbordet der, da.
Og plutselig, så gikk Christell, og stelte seg bak faren min.
Og begynte så å ta han på skuldrene, da.
Så da begynte jeg å lure på hva det var som foregikk, husker jeg.
Hadde Christell og faren min et forhold?
Nei, det fikk jeg meg ikke til å spørre om, husker jeg.
Så da fikk jeg litt sjokk, må jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke helt om jeg lå over, hos bestemor Ågot, på Sand, den her jula også.
(Som jeg hadde gjort, to år tidligere, da jeg også feira jul, hos Haldis og dem, på Bergeråsen).
Men sommeren etter, (sommeren 1996), så bodde ihvertfall Ågot, på sykehjemmet i Svelvik, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Uansett om det var sånn, at jeg lå over hos bestemor Ågot eller hos Haldis og dem, natt til første juledag.
Så var det ihvertfall sånn, at jeg satt på med Christell, (husker jeg), inn til Drammen, på første juledag.
(Noen må ha tilbudt meg å sitte på med henne, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Christell, hu sa det, at jeg burde kjøpe meg bil, for da fikk jeg meg sikkert dame, (husker jeg).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens vi kjørte ute ved Glassverket der, (var det vel), like før Drammen da, (på Svelvikveien).
Så sa plutselig Christell: ‘Faen purken!’.
Og så spurte jeg Christell om hvorfor hu var så redd for purken, (som tydeligvis kjørte bak oss, i en sivil politibil, da).
Men da svarte ikke Christell noe, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da vi kom fram til Drammen jernbanestasjon der.
Så fortalte Christell meg det, mens jeg gikk ut døra.
At hu skulle kjøre til parkeringsplassen, ved Gulskogen Senteret der, og burne på isen.
(Noe som jeg syntes at hørtes merkelig ut, for en ung dame, på 23 år vel, å drive med, da.
Så da sa jeg vel ikke noe, mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Etter at Magne Winnem hadde kjøpt ny seng, fra faren min.
Så lurte han nok på hva han skulle gjøre med den gamle.
Nemlig en singel, (eller om det var super-singel), rammemadrass.
(Og den rammemadrassen, den hadde påmonterte bein, så det ble som en seng, da).
Og jeg sleit fælt med den gamle senga jeg hadde.
(Den jeg hadde fått av faren min, da jeg flytta inn på Ungbo der).
For den var for kort.
Så jeg gikk med på å kjøpe Magne Winnem sin gamle seng, for 300-400 kroner, da.
(Noe sånt).
Og Magne Winnem satt den ramme-madrassen på toppen av Volvo by-bilen sin, da.
(Var det vel).
Og kjørte med den fra Bergkrystallen til Ellingsrudåsen, da.
Men den madrassen, den hadde en del rare flekker da, husker jeg.
Som jeg vel aldri skjønte hvordan hadde oppstått.
Men det veit vel kanskje Elin og Magne Winnem.
Det er mulig.
(Og jeg fikk også med en overmadrass, på kjøpet, litt seinere vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem dro meg også med, til Tøyen, for å klatre, på et klatresenter som het Tyreli, hvor de hadde innendørs klatrevegger.
Jeg var i god form etter militæret, og klatret ganske enkelt helt til topps, i den høye klatreveggen, på første forsøk, (må man vel si).
Magne Winnem, han sleit litt mer, (må man vel si), da han klatra.
Og det gjorde jeg og.
(Når Winnem klatra, da).
For Magne Winnem, han veide mye mer enn meg.
Og jeg skulle liksom holde igjen tauet da.
Så noen ganger, så letta jo jeg fra bakken, og Magne Winnem og jeg, vi ble hengende og dingle, en meter cirka, over bakken, da.
Noe som nok så veldig dumt ut.
Så ei dame der lo, husker jeg.
Og det gjorde jeg og, husker jeg.
For det var vel ikke så mye annet å gjøre.
Men Magne Winnem ble sur på meg, (tror jeg).
Ihvertfall så ble han sur.
For han mente å vite at det skulle funke å holde igjen folk selv om de veide mye mer, da.
Men vi hadde jo begge gått handel og kontor, så hvordan Newtons lover, (eller om det var Einsteins), fungerte iforhold til sånt her, det viste ikke jeg, for å si det sånn.
Jeg bare merka at jeg letta fra bakken når jeg prøvde å holde igjen Magne Winnem, da.
Så det var ikke sånn at vi dro dit mer enn maks et par ganger vel.
(Og jeg lurer på om Axel var med den siste gangen.
Men at vi ikke fikk klatra da, eller noe).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så dro også Glenn Hesler meg med, ut til Strømmen, (må det vel ha vært), for å kjøpe tennisko, (husker jeg).
Og da var Glenn Hesler nesten som Magne Winnem hadde vært, da han hjalp meg å kjøpe den smokingen, da jeg skulle være forlover for han, (husker jeg).
For Glenn Hesler var nesten som en bekjent, av han litt eldre karen, i den sportsforretningen, på Nedre Romerike da.
Og fikk han til å finne et par greie, hvite tennissko til meg da, (husker jeg).
Våren/sommeren 1994, (eller når det kan ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
At jeg så i en reklamebrosjyre, (som vi vel hadde fått i posten, hvis ikke den fulgte med Aftenposten, eller noe), at de hadde tilbud, på Phillips barbermaskiner, med tre barberhoder, på el-butikken, på Triaden-senteret.
(Som lå rett ovenfor OBS Triaden, hvor jeg jo hadde jobba, noen år tidligere.
Og jeg husker det, at jeg en gang gikk inn i el-butikken der, for å låne noen ruller til kort-automatene, til OBS Triaden, for OBS Triaden gikk tom for sånne bankautomat-ruller, en gang, da).
Og da sendte jeg med penger, med Glenn Hesler.
(Siden han jobba ute i Romerike der, da).
Og så stakk han innom Triaden og kjøpte med en sånn barbermaskin for meg, (på vei til eller fra jobb da), husker jeg.
(Men han kjøpte ikke med en sånn barbermaskin til seg selv også.
Selv om han kanskje hadde trengt det).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Glenn Hesler og jeg, vi spilte også mye badminton.
Det var på lørdager i Haugerudhallen og på tirsdager i Ekeberghallen.
Den første lørdagen som vi dukka opp, i Haugerudhallen der.
Så var det mesterskap, i badminton.
(Noe vi ikke hadde fått med oss, da).
Vi satt oss litt på en høytliggende tribune der, og så på noen unge damer, som spilte, (husker jeg).
Glenn Hesler kommenterte at ei ung dame, (med lyst hår), hadde en litt rar teknikk.
Når ballen kom bak henne, så hoppa hu bakover, på en rar måte, mens hu skreik, (eller noe), vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn Hesler, han skaffet seg også en badminton-bok, etterhvert, husker jeg.
Hvor det stod mye om taktikk og teknikk, når det gjaldt å spille badminton, da.
En bok som han hadde i stua, på Ungbo der, (ihvertfall en stund), da.
(Så det ble nesten som da Axel hadde den karateboka, i stua, på Furuset der, noen år tidligere.
Kan man kanskje si).
Men jeg orka ikke å ta det badminton-greiene, så seriøst.
Det ble som da Øystein Andersen begynte å telle trekk osv., mens vi spilte sjakk, (syntes jeg).
Dette var bare som en hobby for meg.
Så jeg gadd ikke å lese så mye i den badminton-boka, da.
Vi var jo tross alt allerede et godt stykke oppe i 20-åra, (på den her tida).
Så at vi skulle bli skikkelig gode i badminton, (eller en annen sport), det manglet jeg nok litt troen på.
Det toget hadde nok gått, (for å si det sånn).
Så det her var bare som noe mosjons-greier, (og for å motvirke kjedsomhet og kanskje koble av/avreagere fra jobb), for meg, da.
Så jeg gadd nesten ikke å lese noe i den badminton-boka, til Glenn Hesler, da.
Men Glenn Hesler, han ble etterhvert veldig god, i badminton da, må man vel si.
Og jeg mener å ha lest, på nettet, etter at jeg flytta, til England, at Glenn Hesler vel var med på å vinne et klubbmesterskap, i double, sammen med en av lederne der vel, (i Skøyenåsen Badmintonklubb da), for noen år siden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, da vi bodde på Ungbo, så husker jeg, at Glenn Hesler en gang dro meg med, på Rimi-butikken, i Jerikoveien, på Furuset, der, (som var den nærmeste Rimi-butikken, fra der vi bodde, da).
(Det her kan muligens ha vært mens jeg egentlig var på rep-øvelse, eller noe.
Og hadde fått meg uventa fri en kveld, siden jeg ikke hadde kjøpt med meg noe mat, på vei hjem fra jobb, eller noe).
Og da skulle jeg lage det som var, mer eller mindre, livretten min, på den her tida, da.
Nemlig Pasta de Napoli, fra Toro, med kjøttdeig.
Og da, så var det tomt, for kjøttdeig, i kjøledisken, på Rimi Jerikoveien der da, (husker jeg).
Så da spurte jeg, (som jo jobba som leder, på Rimi Nylænde), en Rimi-ansatt der, om de var utsolgt for kjøttdeig, da.
Og da fikk jeg ingen beklagelse, (eller noe lignende), tilbake.
Det smalt bare at, ‘ja, vi er utsolgt for kjøttdeig’, og det her ble sagt på en nesten militær måte, da.
(Eller hva man skal kalle det).
Så seinere, så har jeg lurt på det, om det her kan ha vært storebroren til Kjetil Prestegarden, for eksempel.
For da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000.
Så hadde jeg en assistent der, som het Kjetil Prestegarden.
Og han hadde tidligere jobba på Rimi Jerikoveien, før han begynte på Rimi Kalbakken da, (husker jeg).
Og han kunne være litt sånn tøff i replikken da, noen ganger, (må man vel si).
Men jeg husker jo det, at jeg fikk jo omtrent sjokk.
Da han Rimi Jerikoveien-medarbeideren, svarte meg, på en så brysk måte, da.
For jeg syntes ikke det, at det var noen måte å snakke til kundene på da, (for å si det sånn).
For jeg hadde jo gått tre år på handel og kontor, (og lært at kunden alltid har rett, osv).
Og jeg hadde jo også jobba på blant annet OBS Triaden, (som var en butikk som satt kundeservice høyt da, må man vel si), og også mange andre matbutikker, da.
Så da fikk jeg jo nesten sjokk, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem, han dro meg med, en gang, på Megazone, (eller hva det heter igjen), ved Youngstorget der.
Det var ikke fordi at jeg syntes at det hørtes så kult ut.
Men Magne Winnem mente at det var artig, da.
Så det var mest for å være kameratslig, at jeg ble med, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens vi satt der, og venta, på at vi skulle være med på det Megazone-greiene.
(Som mest var for unger/ungdommer, vel).
Så snakka Magne Winnem litt rart, husker jeg.
Han sa sånn, at hvis jeg møtte ei dame, der inne.
Så hadde jo jeg to våpen og hu et.
(For han mente at tissefanten liksom var et ‘våpen’, da.
Eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men hu unge dama, som stod bak disken, på Megazone der.
Hu glemte å si fra til Magne Winnem og meg, da det var vår tur.
Så vi måtte vente en time til da, (eller noe).
Og det hadde vi ikke tid til.
Og Magne Winnem, han hadde jo gått tre år på handel og kontor, (som meg da).
Og han kunne være enda bryskere enn meg, hvis han ikke møtte god kundeservice, når han kjøpte varer eller tjenester, et sted, da.
Så Magne Winnem, han begynte jo å kjefte på hu lyshåra tenåringsdama, da..
Siden hu ikke hadde sagt fra til oss, om at det var vår tur, da.
Og det endte med at hu tilkalte sjefen der.
Og Magne Winnem og jeg, vi fikk hver vår gratisbillett der, da.
(Av han sjefen der, da).
Og så måtte vi dra, for Magne Winnem skulle noe annet, eller noe.
Og den gratisbilletten, den tok det lang tid, før jeg brukte, husker jeg.
Det var en gang jeg kjeda meg veldig, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og vi dreit oss vel litt ut der og, kan man kanskje si.
Siden vi kjefta så mye på ei ung dame der, da.
For dette var egentlig ikke noe for voksne folk, tror jeg.
Dette var vel egentlig bare noe for ungdommer og kanskje utdrikningslag, og sånn, da.
Så hu unge dama, hu hadde var nok ikke vant til bryske/alvorlige/voksne folk, tror jeg.
Hu var nok kanskje mest vant med tenåringer og litt halvfulle folk, og sånn, kanskje.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg dro dit aleine.
(En del måneder etter det her, da).
Bare for å få brukt opp den gratisbilletten da.
Så var det en gjeng, med ungdommer, som ‘alltid’ hang der, da.
Og de ville spille med noen slags spesielle regler, da, (husker jeg).
Og det sa jeg at var greit.
For jeg tok vel ikke det så nøye, da.
(Jeg hadde jo fått billetten gratis og sånn, og).
Og de var jo så vant til å spille der, (med noen slags laser-våpen da, i et mørkt rom).
Så jeg ble jo truffet hele tida omtrent.
Uten at jeg så hvor skuddene kom fra, engang.
(For de var vel vant til å ‘krige’ der, og kjente nok de beste gjemmestedene, osv.
For de ungdommene, de hadde nok dette som en livsstil, da).
Så jeg fikk bare inn en fulltreffer da, husker jeg.
Enda jeg hadde vært i Geværkompaniet, og trent med Miles, på AG3-en, der, osv.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).
Og da banna han som ble truffet, husker jeg.
Eller han klagde ihvertfall da, ovenfor de andre der, over at jeg, (som liksom var fremmed der da), fikk inn et treff, da.
Så dette var noe ganske kjedelige greier, vil jeg si.
Mest for den gjengen som ‘alltid’ pleide å henge der liksom, vel.
Og som kanskje hadde kjøpt årskort der, eller noe sånt, da.
Og man måtte være veldig våken.
Og jeg klarte jo ikke å se hvor folka som skøyt på meg oppholdt seg, engang.
Så det var litt rart, husker jeg.
Men rommet der var ganske mørkt da, mener jeg å huske.
Og det var nok ikke så lett for meg, som ikke hadde vært der før, å vite hvordan det var smart å spille der, for eksempel.
For det var liksom ‘alle mot alle’, da.
Så det var ikke som i vanlig krigføring.
Hvor det var et lag som lå i forsvar og et lag som angrep, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo der.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
