http://svelviksposten.no/nyheter/pol-apning-med-ei-hel-ei-ei-halv-ei-for-to-1.7432770
Stikkord: Arne Mogan Olsen
-
Min Bok 4 – Kapittel 33: Mer fra 1994
1994 var jo et nesten magisk år i Norge.
Det var vinter-OL på Lillehammer, det var EU-avstemning og det var fotball-VM, (i USA), hvor Norge var med, for første gang.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, så var jo Gro Harlem Brundtland, (som da var statsminister), på radioen, i 1990, da jeg jobba, i Det Norske Hageselskap.
Og hu programmerte vel egentlig alle nordmenn, i forkant av vinter-OL, på Lillehammer, for hu sa jo det, at ‘det er typisk norsk å være god’.
Mens da jeg bodde på Bergeråsen, så het det seg, (om musikk osv.), at ‘det er bra til å være norsk’.
Så folk i Norge, de fikk nok litt bedre selvtillit, av det, at statsministeren sa på radio, at nordmenn var generelt flinke, da.
Faren min sa ihvertfall det, husker jeg, på 80-tallet, i ‘Ågot-huset’, at ‘Ola Dunk var sirumpa’, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden jeg er inne på EU-valget, i 1994, så kan jeg jo nevnte det, (hvis jeg ikke har fått med det), at jeg var treig med å melde adresseforrandring, etter at jeg hadde bodd, på Abildsø.
Så valgdagen 1991, (må det vel ha vært), så måtte jeg dra til Abildsø skole, for å stemme.
Og da møtte jeg hu Lene, (fra Abildsø), på bussen tilbake igjen til sentrum, (var det vel).
Hu gikk bort til meg, som satt ganske langt bak i bussen, og spurte med en sur tone, (må man vel kalle det), hvorfor jeg dro til Abildsø når jeg ikke bodde der.
(Noe sånt).
Jeg forklarte det, at det var bare valg, annenhvert år.
Så jeg syntes ikke at det var noe å henge seg opp i da, for hennes del liksom, hvis jeg dro til Abildsø, en gang annenhvert år, for å stemme.
Det var jo egentlig ikke noe som hu hadde noe med, for å si det sånn.
Men hu var nysgjerrig på det her da.
Før hu gikk tilbake til broren sin, som holdt til et stykke lenger fremme i bussen, og som hadde brekt beinet, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når det gjaldt valget, i 1993, forresten.
Så hadde jeg på den tida, meldt addresseforandring, til der jeg bodde, på Ungbo, nemlig Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen.
Jeg visste ikke hvor skolen lå, på Ellingsrudåsen.
Så jeg måtte spørre ei tenåringsjente, som stod utafor T-banestasjonen der, husker jeg.
Om veien da.
Og jeg stemte vel Fremskrittspartiet, mener jeg, i 1993.
I motsetning til Høyre, som jeg vel stemte på, i 1991, (på Abildsø der), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I 1994, så stemte jeg forresten ‘ja’, i EU-avstemninga, da.
Og man kunne ikke gå på byen, i tida før EU-avstemninga, uten at det ble diskusjon om EU, husker jeg.
Folk delte ut ‘ja til EU’ og ‘nei til EU’-buttons, i hytt og pine, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde vært student og avtjent førstegangstjenesten.
Fra 1989 til 1993.
Så hadde jeg jo ikke hatt så mye penger, å bruke, på klær, osv.
Det meste av pengene hadde gått til røyk og mat, osv.
Siden jeg fikk bedre appetitt, av å være i militæret, og jobbe mye, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så party-dressen min, fra 1989, den var helt utslitt da, så den kunne jeg nesten ikke bruke lenger.
Og for eksempel ‘A Clockwork Orange’ t-skorta mi.
Den hadde blitt litt hakket opp, i sentrifugemaskinen, i vaskekjelleren, i Skansen Terrasse der.
Så den var det liksom hakket en god del hull i, nederst på ryggen da, husker jeg.
(Noe som jeg fikk ‘tyn’ for, av Bø, i Geværkompaniet, var det vel.
‘Vet du hvor mye en t-skjorte koster eller’, var det noen som sa der.
Og jeg hadde jo kjøpt den t-skjorta selv, så det visste jeg jo.
Den kosta vel 100-200 kroner vel.
Men jeg hadde ikke så god råd, på den her tida da, siden jeg brukte mye penger på røyk og varmeposer osv., i militæret.
Og mye penger på mat også, siden jeg ikke likte maten i militæret, og fikk god appetitt, av denne tjenesten da, siden vi trente mye og var mye ut i skog og mark, var det vel antagelig).
Men jeg hadde nok med å bruke penger på mat, røyk og Clerasil, osv.
(Siden jeg hadde noen få kviser da, som jeg irriterte meg over).
Så jeg hadde ikke så mye penger, å bruke, på klær.
For jeg måtte jo betalte husleie og sånn selv, selvfølgelig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg følte meg vel kanskje litt ‘naken’, uten den party-dressen min, på byen, da.
For før jeg flytta til Oslo, i 1989, så pleide jeg jo ikke å gå så mye ut på byen.
(Unntatt i russetida, da).
Så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle kle meg, på byen, i Oslo, når jeg ikke hadde den party-dressen lenger, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var ikke bare jeg som hadde dårlig råd, på begynnelsen av 90-tallet.
Det var jo nedgangstider, og på reklameplakatene, til en bank.
På T-banestasjonene, i Oslo.
Så stod det ‘Don’t Worry’, (som i en kjent sang, fra slutten av 80-tallet).
Men så hadde noen streket over ‘Don’t’.
Så det stod ‘Worry’, da.
Så det var liksom i tidsånden å bekymre seg over dårlig økonomi, på midten av 90-tallet.
Norge var liksom i en bakrus etter jappetida, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg leste det, i Aftenposten, hvor noen ungdommer, fra Oslo, ble intervjuet.
Og der stod det det, at det nå var greit å gå ut på byen, i bare olabukse og en fin genser liksom, i 1994 en gang, (må det vel ha vært).
Så etter at jeg leste det her, så begynte jeg vel å gå ut på byen mer selv, i bare ‘vanlige’ klær, da.
I motsetning til olabukse og dressjakke, som jeg hadde gått ut en del med, (når jeg ikke gikk i dressbukse også da), i Oslo, i årene før det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg hadde jo hørt det, av hu Anne-Lene, som bodde på Abildsø, skoleåret 1989/90.
At merker som Levis osv., ikke ble regna som kule lengre da, i Oslo.
Men at Paprika var et så kult merke, da.
Men jeg syntes vel ikke at Paprika virka så kult selv.
Og merkeklær var jo også dyrere, enn ‘vanlige’ klær.
Så etter militæret, så ble det vel til, at jeg mye slutta å kjøpe merkeklær, men heller kjøpte merker som ‘L.O.G.G.’ osv., på Hennes og Mauritz.
Altså klesbutikkene sine egne merkeklær da.
(Ihvertfall vanligvis).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg tenkte nok mest på jobb, på den her tida.
Jeg husker det, at jeg hadde kjøpt en sånn grønn bestefarskjorte, som var for lang, på arma, en gang.
Og som jeg gikk med, på byen, da.
Og da fikk jeg høre det, at noen folk baksnakka meg, husker jeg, og sa at det var ikke sånn de genserne skulle være da.
(Altså, at de skulle ikke være for lange på arma, da, visstnok).
Og dette var like før EU-avstemninga, husker jeg.
Og jeg husker det, at noen damer i Rosenkrantzgata, (eller noe), plutselig sa til meg det, at de trodde det, at jeg var mot EU.
(For dette var kanskje helgen før EU-avstemninga da.
Så folk var kanskje, (mer eller mindre ihvertfall), bare opptatt av den her avstemninga, da).
Men jeg fortalte dem det, at jeg var for EU.
Og da ga de meg en ‘ja til EU’-button, mener jeg å huske.
(Som de muligens hadde fått på en nattåpen stand da, eller noe sånt, kanskje).
Og da visste jeg ikke helt hva jeg skulle si, husker jeg.
For jeg ble kanskje litt mer keitete, ovenfor damer, etter militæret, da.
Siden jeg jo ikke hadde den party-dressen min lengre.
(For det første).
Og jeg følte meg kanskje litt naken på byen, uten den, da.
Og siden jeg nok er enig i at det var sånn, som Andre Willassen og Magne Winnem sa, da de var i militæret.
(På toget ned til danskebåten Petter Wessel, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
At man nok ble litt mer interessert i damer, av å være i militæret, da.
(Av en eller annen grunn).
Så damesjekkinga mi, som vel hadde gått ganske greit, som student.
Den gikk litt mer trådt, i tida etter militæret, da jeg hadde dårlig råd, og kanskje følte meg litt utafor, da.
(For jeg var kanskje ikke like i takt med tidsånden, rundt 1994, som jeg var som ung student, i 1989.
Jeg hadde jo for eksempel ikke vært på ferie i England, hver sommer, på 90-tallet.
Sånn som jeg var, omtrent hver sommer, på slutten av 80-tallet.
For jeg hadde ikke penger til å dra så mye på ferie da, på begynnelsen av 90-tallet.
Så jeg følte meg kanskje litt kjedeligere, på begynnelsen av 90-tallet, enn jeg gjorde, på slutten av 80-tallet, da.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men min skuffelse var ganske stor da, på valgkvelden, når det ble klart, at det nok ble ‘nei’ til EU.
Det var ganske jevnt, og på begynnelsen av kvelden, så var det vel ikke klart, om det kom til å bli ja eller nei, til EU.
Men på slutten av kvelden, så var det vel ganske klart, da.
Og det var ikke noe artig for meg, (syntes jeg), som bodde sammen med to EU-motstandere, som Pia og Glenn Hesler, på Ungbo der, da.
Hva Rune og Hildegunn mente om EU, det fant jeg aldri ut.
Jeg ble vel aldri så godt kjent med de.
Vel av naturlige grunner, siden de jo var et par da.
(Som pleide å isolere seg en del, på Ungbo der, da).
Og det var vel også ofte intriger, på Ungbo.
Som kanskje kom litt i veien.
Og han Rune, han var jo også homo, (som jo Hildegunn og Pia hadde sagt, ihvertfall).
Og jeg var jo fra et sted, (Bergeråsen), hvor det ikke fantes homoer.
Så jeg var vel hele tiden rimelig skeptisk til han Rune da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På valgdagen, forresten, (for EU-avstemninga), så husker jeg at jeg kikka på VG og Dagbladet, utafor Narvesen-kiosken, på Ellingsrudåsen der.
Før jeg skulle gå ned til skolen der, for å stemme, da.
Og da ble jeg litt sjokkert nesten, husker jeg.
For på forsiden av både VG og Dagbladet, så var det det samme, fæle bildet, av Kaci Kullmann Five.
Et stort bilde, hvor hu så veldig sliten ut da, (husker jeg).
Så det var vel kanskje ikke så rart, at det ble nei til EU, i Norge, i 1994.
For folk ble kanskje påvirka, av at både VG og Dagbladet, (de to største løssalgsavisene), hadde det samme, stygge bildet, av ja-sidens leder, Kaci Kullmann Five, utover hele forsiden sin, da.
Det var nesten som at EU-valget i Norge, i 1994, var ‘fikset’, kan man vel kanskje si da, (til en viss grad, ihvertfall), mener jeg.
Hvorfor samarbeidet VG og Dagbladet om å publisere det samme, stygge bildet, av Kaci Kullmann Five, denne valgdagen?
Nei, her satt det nok noen over både VG og Dagbladet, som ikke ville at Norge skulle bli med i EU og trakk i tråder, vil jeg nok tippe på.
Jeg syntes ihvertfall at dette virka veldig rart da, husker jeg.
At både VG og Dagbladet hadde den samme forsiden, hvor de liksom forstørret opp det slitne trynet til Kaci Kullmann Five, da.
Og gjorde det til den eneste saken omtrent, på valgdagen, at hu så sliten ut, da.
Nei, da spilte de på folks følelser, mener jeg, at man vel må si.
Hva var det som skjedde her, egentlig?
Hvorfor hadde både VG og Dagbladet denne samme, vel manipulerende forsiden, denne valgdagen?
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Og etter det her EU-valget, (som jeg ble så skuffet over resultatet av, husker jeg), så jeg har vel aldri stemt igjen, må jeg innrømme.
For jeg har nesten sett på det som bortkastet tid, da.
Selv om jeg skjønner det, at hvis alle tenkte sånn, så hadde det jo ikke blitt noe folkestyre.
Men jeg ble så skuffet, etter det EU-valget.
Og jeg har heller ikke vært sikker på, om jeg skulle stemme Fremskrittspartiet, eller Høyre, i tida etter valget, i 1991.
Og da jeg bodde på St. Hanshaugen, så visste jeg ikke hvor stemmelokalene var engang.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det var ikke sånn, at jeg bare spilte tennis, badminton og fotball, på fritida, sammen med Magne Winnem, Glenn Hesler og Axel, på den her tida.
Jeg gikk en del på byen, aleine og, noen ganger.
Og jeg husker at jeg pleide å kjøpe noen musikkblader på Narvesen, på den her tida.
Og etterhvert også et magasin, som het FHM, (For Him Magazine), som jeg pleide å kjøpe, en del år, før det kom en norsk utgave, av dette bladet.
Selv om det kanskje var litt seinere, på 90-tallet, at jeg begynte å kjøpe det bladet.
Jeg gikk også på Deichmanske bibliotek, på den her tida, (den avdelingen nede i sentrum), og lånte bøker av Hamsun og Mykle, med flere.
Og en gang, så møtte jeg Ungbo-dama, (Ann Bakke?), på ‘Hoved-Deichmanske’ der, husker jeg.
Mens jeg leita etter noen bøker som jeg syntes at det virka fristende å lese, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Et band, som jeg husker at jeg leste om, i de musikkbladene, som jeg kjøpte, på Narvesen, på begynnelsen av 90-tallet.
Det var et band som hadde sanger som het ‘So Young’ og ‘Metal Mickey’ vel.
Suede het det bandet, så jeg, når jeg søkte på nettet nå.
(Og de hadde også en annen sang, som jeg kjente igjen ved navn ‘Animal Nitrate’, så jeg på nettet nå).
De fikk jeg litt sansen for, etter å ha hørt de på radio, osv., (husker jeg).
(Allerede den siste tida mens jeg var i militæret, vel.
For jeg mener at dette var mens stereoanlegget stod på rommet mitt).
Vi mistet etterhvert MTV, på Ungbo der.
Siden Janco ikke ville ha MTV lengre, (av en eller annen grunn).
Så vi fikk en fransk musikkkanal istedet.
Som ikke hadde like stor variasjon, i musikkvideoene, som MTV hadde, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men jeg husker en sang, som het ‘Le Neue Westerns’, (eller noe), ‘de nye vestlige’, blir det vel.
Og en annen sang, med en bil, i musikkvideoen vel, som jeg ikke husker nøyaktig hva heter nå.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hvis jeg jobba tidligvakt, så hendte det også, at jeg gikk av T-banen, på Tveita, på den her tida.
Og gikk rundt og ‘glante’, på matvarene, i ICA-butikken på senteret der.
Som var en ganske bra butikk da, med egen ferskvaredisk, osv.
Jeg husker at jeg dro med meg noen brosjyrer hjem, hvor det stod informasjon om biff, osv.
Og at jeg noen ganger pleide å kikke, i ferskvaredisken, på ICA Tveita der, etter hvilken biff som var mest moden, og som var billigst i forhold til hvor mør den var, osv., da.
For det fantes mange forskjellige bifftyper da, lærte jeg, av den brysjyra, fra opplysningskontoret for kjøtt, (var det vel).
Indrefilet er den møreste biffen, (og derfor også den dyreste, ofte).
Så kom ytrefilet.
Fulgt av mørbrad og entrecote.
Jeg var ikke så glad i entrecote, for jeg syntes at det var for mye fett, på den biffen.
Men ytrefilet og mørbrad, det var jeg glad i, da.
Og indrefilet da, selvfølgelig.
Men den bifftypen, (indrefilet), den var så dyr, så det kjøpte jeg vel omtrent aldri, tror jeg.
Men jeg kunne kjøpe for eksempel et stykke ytrefilet der da, hvis den var på tilbud.
(For de pleide ofte å ha et eller annet slag på tilbud, da.
Og da hadde jeg råd til å kjøpe med noe bra mat da, syntes jeg).
Og da pleide jeg ihvertfall en gang å se på alle biffstykkene, i disken der, husker jeg.
For å se hvilket biffstykke som så mørest ut da, samtidig som at det ikke hadde dårlig dato.
Og jeg klarte vel å få de biffene jeg kjøpte der ganske bra vanligvis vel.
Selv om det ikke var så ofte, at jeg gikk på ICA Tveita der, og så på mat.
Men jeg hadde nok ikke så mye annet, å drive med, på den her tida.
Så da lærte jeg meg for eksempel litt mer om kjøtt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvis jeg jobba tidligvakt, på Rimi Nylænde.
Så kunne jeg noen ganger gå rundt i Oslo sentrum, og se i masse forskjellige matbutikker, husker jeg.
For jeg var jo på fruktkurs etterhvert og.
Så jeg lærte både om kjøtt og frukt da, på den her tida.
Og syntes at utenlandske brustyper som Cherry Coca Cola, osv., var gode, etter å ha vært mye i England osv., i sommerferiene.
Så jeg syntes at var artig, å se i de forskjellige matbutikkene, i Oslo sentrum, da.
Om de hadde noen spesielt gode fruktslag, eller noe annet morsomt da, i vareutvalget.
For etter en sånn tidligvakt, så var jeg kanskje rimelig trøtt da.
Og kanskje glad for å komme meg ut av butikken.
Og fornøyd med meg selv, fordi at jeg hadde gjort unna alt arbeidet jeg skulle, kanskje.
Så da hendte det at jeg satt på med T-banen, ned til Oslo sentrum, og gikk rundt i matbutikkene, (og også i andre butikker da), og så litt da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde også en forandring, med snacks-typen Kims Sprø OL-ringer, på den her tida, (husker jeg).
(Den snacksen, den ble jo nesten min favorittsnacks, da den kom på markedet, før OL, i 1994, husker jeg).
Den snacksen, den skiftet plutselig navn, til ‘Sprø Luringer’, husker jeg.
Et navn som undret meg litt, husker jeg.
Men jeg syntes også at dette var et litt artig navn, da.
Så jeg fortsatte å spise minst like mye av denne snackstypen da, (selv etter navnebyttet), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Ungbo, så spurte Glenn Hesler og Pia meg en gang, om jeg likte Seinfeld.
Men den serien, den hadde jeg ikke fått helt øynene opp for, husker jeg.
Kanskje fordi at jeg hadde vært et år i militæret, og derfor gått litt glipp av den serien da.
Det er mulig.
For seinere, da jeg bodde på St. Hanshaugen, (når jeg ble litt mer vant til den serien), så syntes jeg etterhvert at Seinfeld var litt morsomt da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 29: Rep-øvelse
Man skulle kanskje tro, at Forsvaret ville la meg hvile litt, etter den tøffe førstegangstjenesten, i infanteriet, som jo var det tøffeste, (ifølge Andre Willassen, fra Gjerdes VGS., ihvertfall).
Men neida, bare såvidt over et år etter at jeg var ferdig, i Geværkompaniet, så var det inn til rep-øvelse, i mob-hæren, i to-tre uker, (var det vel).
Det var vel til Jørstadmoen, at vi først skulle.
(Noe sånt).
Men jeg lurer på om jeg møtte opp på Lutvann, eller noe, og fikk utstyret der.
Men dette husker jeg ikke helt sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eller nå kom jeg på det.
At jeg gikk vel alene inn på Jørstadmoen der vel.
Så jeg hadde nok tatt toget dit.
Og der møtte jeg Warming, fra Geværkompaniet.
Warming var en slags ansvarlig, på den her øvelsen, da.
Og Warming var faktisk en av de første, som jeg så, da jeg dukka opp på Jørstadmoen der, da.
Jeg var litt stressa, og lurte på om jeg skulle gå gjennom teltet, som de ansvarlige hadde satt opp der.
Men da forklarte Warming at det skulle jeg ikke, da.
Og en kvinnelig kollega av Warming lo av meg vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kom på et lag, sammen med noen folk, som jeg ikke likte noe særlig, må jeg si.
Lagføreren var en kar, med skjegg, mener jeg å huske.
Og en av de andre på laget, han var fra Torshov, husker jeg.
For han fikk med seg fotballen min, (som jeg tok med iløpet av den første uka vel, for da fikk vi dra hjem igjen, om kveldene, de første dagene, da).
Så da måtte jeg dra oppom han karen, i hovedgata liksom, på Torshov der, for å få tilbake fotballen min, som han stakk av med da.
(For den lå i bilen hans, da).
Dessuten så var det en kar som jobba i Zurich forsikring, som dukka opp på laget vårt, i siste liten, husker jeg.
Og en kar fra Stabæk vel, (eller Bærum ihvertfall), som havna i bråk med en vestlending, på den her øvelsen, husker jeg, (og jeg måtte nesten prøve å hjelpe han da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ble litt forfjamset, over å plutselig være i militæret igjen, (husker jeg).
Så jeg klarte å ringe faren min, og klage, husker jeg, fra en telefonkiosk, på Jørstadmoen der, da.
(Noe jeg hadde holdt meg for god til liksom, hele året, i Geværkompaniet).
Men faren min mente vel at når jeg klarte meg gjennom et år, i førstegangstjenesten, så burde jeg vel klare å komme meg gjennom noen uker, på rep-øvelse også.
Og det burde jeg vel.
Men jeg hadde vel kanskje ikke våkna helt opp, på den rep-øvelsen ennå da, da jeg ringte faren min.
Det er mulig.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var som sagt sånn, at man fikk lov, til å dra tilbake til Oslo, om kveldene, på den her øvelsen.
Og da var det sånn at jeg pleide å få sitte på, med noen medsoldater, som var på øvelsen, da.
Og da hendte det, at jeg ga dem jeg fikk sitte på med, noen røykpakker, husker jeg.
Av de som Glenn Hesler pleide å kjøpe med for meg, i Sverige.
(Når han tømte automater, like ved svenskegrensa).
Som takk for skyssen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen av de på laget, det var en kar, som jobba på Tollpost-Globe, eller hva det firma heter igjen, på Karihaugen der.
(Like ved Ellingsrudåsen der, da).
Og han gadd faktisk å hente meg, (til og med), ved Torgbua der, ihvertfall en morgen, (husker jeg).
(En morgen som jeg var litt treig også vel).
Så det var ikke dårlig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det gikk mye i grisehistorier, på det her laget, da.
Han lagføreren med skjegget, han fortalte det, at han hadde vært sammen med ei finsk dame, en gang.
Og hu hadde plutselig bare løfta på dyna og fisi, sa han.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Alle fortalte grisehistorier, unntatt han fra Tollpost-Globe og meg vel.
Men han fra Tollpost-Globe, han fortalte meg det, (da jeg hadde vakt, eller noe), at da han var i militæret, så var de i Amerika, (eller noe), som del av noe militære greier, da.
Og på en festival der, så hadde en soldat gått inn i et smug, for å pisse, og da hadde ei dame, (som også skulle pisse der), bare satt rumpa i været, og latt han pule henne der, da.
Og den historien gjenfortalte jeg da, til resten av laget, mens de fortalte grisehistoriene, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han fra Torshov, han fikk hele laget til å bli med på å spleise på et fenalår, som han gikk og spikka på, og delte ut biter fra, under øvelse Elg-delen, av den her rep-øvelsen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og mange av de på laget, var litt kua, til vanlig, tror jeg.
For når vi var på rep., så skulle de absolutt drikke så mye, da.
Inne i skauen og overalt da.
Noe jeg ikke helt skjønte poenget med da.
(For jeg syntes vel at det var artigere, å drikke på byen og sånn, da.
Istedet for i noen grøfter inne i skauen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg kjøpte ikke noe alkohol, under selve Øvelse Elg 1994, som var den øvelsen, som vi var med på da.
(Og vi forflyttet oss, fra Jørstadmoen til HV-leieren på Terningmoen, hvis jeg husker det riktig, under den her øvelsen, da.
Når vi ikke var i skogen, i Kongsvinger-traktene, da).
Og den første dagen, (var det vel), under Øvelse Elg.
Så huska ingen på laget, (unntatt meg), hvordan man kneppet syvduker-telt.
Men de andre på laget, (han fra Torshov vel), de hadde fått en bensinstasjon-kar, i Kongsvinger-traktene, til å levere noen kasser med ølbokser, opp til der vi hadde teltplass, da.
Inne i skauen, da.
(Uten at skjønte hvordan de klarte det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var liksom min tur, til å også gå og kjøpe meg noen aviser og potetgull og sånn da, på bensinstasjonen der, da.
Så da, så bare tegna jeg en tegning, av hvordan man knepte et sånt sjuduker-telt, da.
(For jeg huska det i huet da, fra Geværkompaniet).
Og så stakk jeg bare ned på bensinstasjonen, og lot de andre kara kneppe teltet, da.
Og da jeg skulle gå tilbake igjen fra bensinstasjonen, så stoppa han lederen for hele rep.-øvelsen meg, og ba om å få kikke oppi bæreposen min, da.
(For han så kanskje etter øl, eller noe sånt, da).
Noe jeg klagde over, (da jeg kom tilbake til laget), for jeg var ikke sikker på om han høye offiseren hadde lov til å liksom nesten ransake meg, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
10 Torp var forresten også på Jørstadmoen, husker jeg, på den her øvelsen.
Han gikk rundt aleine på Jørstadmoen der, en gang, mens jeg gikk rundt med noen fra det her laget, da.
Og 10 Torp, (fra Geværkompaniet, han verneombudet, som fikk sparken som verneombud der), han kalte meg ‘Ribs’, (som var klengenavnet mitt, på Terningmoen), og sa hei da.
Og jeg rakk vel bare såvidt å si fra, til 10 Torp, om at jeg også hadde møtt Warming der.
Før jeg måtte stikke, da.
For de her folka, på laget mitt, de venta vel ikke på meg akkurat, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første natta, som vi sov i telt der, så hadde visst jeg den uvanen fortsatt, som jeg vel også fikk tyn for, (eller ihvertfall ble baksnakket på grunn av), av Bø, i Geværkompaniet.
At jeg liksom, (som min fars kamerat Atle, fra Oslo, hadde gjort, husker jeg, på 70-tallet, i Leirfaret 4B, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok), nemlig laget ‘koselyder’, når jeg skulle sove.
Og det reagerte de her på laget mitt skikkelig sterkt på da, (husker jeg).
Så det er kanskje ikke sånn, som min fars kamerat Atle, fra Oslo, fortalte meg, da jeg var barn, nemlig at ‘alle har koselyder’.
(Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gjorde det ikke så bra på skytinga, på Jørstadmoen der, husker jeg.
Jeg hadde jo klart å få sju merker, da jeg var i Geværkompaniet.
Så jeg ble litt sur, når jeg skøyt så dårlig, på den her rep-øvelsen da.
Men det var kanskje fordi at min ‘øvelse-AG’ var ekstra skranglete.
Eller at siktet var dårlig stilt inn.
Eller at jeg var stressa da.
(Noe sånt).
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på bussen, etter skytinga, så var det en på laget, som tilbydde meg en slurk med tyrker-shot, (som han hadde laget selv vel), på en lommelerke da, var det vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg har jo aldri vært noe glad i melk.
Så på den her øvelsen, så prøvde jeg det, å unngå å drikke melk, da.
Og når noen spurte meg mer om det.
Så måtte jeg svare noe, syntes jeg.
Og da sa jeg at ‘melk er for kalver’, da.
Men de ordene måtte jeg nesten spise opp, husker jeg.
For jeg husker at jeg ble sliten, på slutten av den her øvelsen.
Så jeg drakk melk likevel, en av de siste dagene der da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke alt fra den her rep-øvelsen så veldig bra.
Men det var sånn, at vi først var på Jørstadmoen da, i noen dager, (og bodde i lagstelt vel, som er sånne ganske store telt, med vedovner i, da).
Og så var vi noen dager, på Terningmoen, (i HV-leiren vel, som også består av sånne lagstelt, da).
Og så var vi en del dager på Øvelse Elg, da.
(En uke kanskje, i knappetelt, da).
Og på Terningmoen, så fikk vi også fri, om kveldene.
Og jeg var så vant, til å dra på diskoteket Alexis, på torsdagskveldene, fra da jeg avtjente førstegangstjenesten, i Elverum, et drøyt år, før det her, da.
Så jeg dro jo da selvfølgelig med meg hele det her laget, til Alexis da, på torsdagskvelden.
I feltuniform og sånn, da.
Noe som vel ikke var så vanlig, på Alexis.
Og jeg tenkte jo heller ikke på det, at vi jo var rep-soldater, og ikke unge førstegangstjeneste-soldater, (sånn som jeg hadde vært, da jeg var i Geværkompaniet, et drøyt år, før det her), da.
Så vi passa vel kanskje ikke så utrolig bra inn, på Alexis, for å si det sånn.
Men vaktene slapp oss inn, da.
Så de kjente meg kanskje igjen fra tiden i Geværkompaniet?
(Eller de syntes kanskje at det var greit, med rep-soldater der?).
Hva vet jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi skjønte vel det, at vi ikke passa så bra inn, på Alexis.
Så vi dro heller videre, til noen andre steder, i Elverum, da.
Blant annet til et sted, hvor folk tok av til trekkspill-musikk, (fra noen plater, vel), husker jeg.
Og der gikk en høy, kraftig kar, (med mørkt hår), på laget, (fra Stovner vel), på henda, på dansegulvet, husker jeg.
Noe jeg ble rimelig flau for, husker jeg.
Siden jeg liksom var i lag med han ‘harry’ karen som gikk på henda, på dansegulvet der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han på laget, fra Bærum, han gikk rundt og lukta skyllemiddel, på enten Jørstadmoen eller Terningmoen.
For dama/kona hans, hadde vaska feltjakka hans, og brukt skyllemiddel da.
(En av de kveldene, som vi hadde fått lov, til å dra hjem).
Men det var en på laget, som sa til han, (og det hadde vi vel også lært, i Geværkompaniet, mener jeg å huske), at man skulle ikke bruke skyllemiddel, på de feltjakkene.
For da ble impregneringa, på de feltjakkene, ødelagt da, (mener jeg å huske, at ble sagt, ihvertfall).
Og han fra Bærum, han kom også med noen grisehistorier da, husker jeg.
Han fortalte det, at kona hans pleide å suge han, når hu var gravid, (istedet for å la han knulle henne, da).
Jeg regner med at det var det han mente, ihvertfall, for han sa vel noe sånt, som at det var andre ting, som det gikk an, å gjøre og.
(Enn å ha samleie da, var det vel, som han ‘babla’ om, da).
Og en gang, (fortalte han også), som han og noen venner av han, hadde dratt til Sørlandet, (eller noe), i bil, (på hyttetur, eller noe), da.
Så hadde dama hans plutselig bare begynt å suge han, i baksetet, på bilen, mens folka, i de andre bilene, som også stod i kø der, kunne se alt som foregikk da, gjennom sidevinduene, i bilene sine da, (fortalte han).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da vi kom på Øvelse Elg, så var det plutselig en vestlending, som stod og ‘gaula’, på vestlandsk dialekt, langt ute i skauen, ved Kongsvinger der, da.
Og da ble vi fra Østlandet ganske sure, da.
For å høre en som skriker på vestlandsk, (eller om det var bergensk), i skogene på Østlandet.
Nei, det var noe som skurra ved det, liksom, (syntes jeg da).
Så han fra Bærum, han gikk bort til han vestlendingen, som var så forbanna, da.
Og jeg gikk også bort til dem, da.
(Mens resten av laget så på, da).
For jeg tenkte vel det, at jeg måtte hjelpe han, på laget, (fra Bærum).
For han var kanskje litt utafor, siden han dreiv og fortalte sånne private sex-historier, om hva kona gjorde, mens hu var gravid, og sånn, tenkte vel kanskje jeg, da.
(Noe sånt).
Så jeg bare holdt AG-en foran meg, da.
Klar til å kline til han vestlendingen, med kolben, på AG-en, hvis han begynte å slåss med han fra Bærum, eller meg, da.
Og da bare gikk han vestlendingen bort, etterhvert.
Men jeg ble ganske skjelven, av det her, da.
(Men jeg tenkte vel det, at jeg måtte hjelpe han på laget, da.
Spesielt etter det som hendte, med at jeg ikke hadde hjulpet fetteren min Ove.
Da han ble banka opp, bak Stortinget der, mens vi venta på nattbussen, noen måneder før det her da, (sommeren 1994).
Da hu døve kusina vår Lene også var der, blant annet.
Så jeg syntes at det var tåpelig, av Ove, å starte å bråke da, med en svær brande der, mens vi venta på nattbussen, da.
Og jeg mente vel det, at det var mer min jobb, å prøve å beskytte Lene, som var døv, enn å prøve å beskytte Ove, som liksom var en ‘idiot’ da, og som begynte å bråke, på byen, i Oslo, selv om vi var i lag, med den døve kusina vår, og søstera mi, osv., der).
Men det ordna seg ihvertfall, uten at det ble noe slåsskamp og skader, eller noe sånn, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Øvelse Elg, så ble ‘alle’ plutselig helt dritings, mens vi lå i knappetelt, inne i en skau, da.
Jeg også ble full, husker jeg.
Han fra Torshov tulla, og spurte om jeg skulle ha litt sprit oppi noe frukt-cocktail, som jeg dreiv og spiste av, da.
(Fordi ingen andre ville ha den boksen vel).
Og jeg sa at det var greit.
For det er mulig at jeg var med og spleisa på den spriten og.
Ihvertfall så var jeg med og spleisa på det fenalåret da, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og vi på laget, vi hadde vel en vakt, som lå en del meter unna teltet, ved et jorde, eller noe.
Og han var det noen som skulle prate med, da.
(Muligens lagføreren vel).
Men det var vanskelig å finne han da, for mellom vakta og teltet, så lå det fler andre telt og.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og det var mørkt, og alle var fulle da.
Men jeg mener at jeg fant han vakta ‘borti der’ et sted, da, (i fylla).
Og fikk ‘babla’ noe greier til han, da.
(Jeg mener at han vakta kan ha vært han fra Stovner, som gikk på henda, inne på det utestedet, i Elverum, torsdagen før det her.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at vi traska rundt, i Kongsvinger-skogene der.
Og en gang, mens vi stod ute i regnet, under en nattmarsj, da.
(Var det vel).
Så kom Warming, fra Geværkompaniet, bort til meg, husker jeg.
Også sa han bare ‘hater du nå, Ribsskog?’.
Også gikk han bort igjen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde blitt litt sterkere, på det drøye året, som hadde gått siden førstegangstjenesten.
Og jeg hadde holdt meg i form, for jeg hadde trent mye fotball, tennis og badminton, da.
Så jeg prøvde meg faktisk på å bære MG-en, noen få kilometer, ihvertfall.
Ute i skogen, på en marsj, på den her øvelsen, da.
Og det klarte jeg ganske greit, vel.
Så jeg hadde nok blitt litt sterkere, av å ha ansvaret for å stable kjølevarene, i Rimi.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På et lag, så var det ei dame, som var med, (mener jeg å huske).
Og ifølge lagføreren vår, så hadde visst hu liggi, mer eller mindre, ‘kuk i ræv’, (som de kalte det, i militæret), med to mannfolk, (med arma dems oppå seg, og sånn, vel), i teltet, da.
(Enda hu hadde type vel, mener jeg at noen sa).
Altså at de nesten hadde hatt sex, med klærne på, mens de lå der, tett i tett, i knappeteltet sitt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel også muligens på den her øvelsen, at jeg begynte å bable om noe som Magne Winnem hadde fortalt meg, den gangen som han dro meg med, på møte i Unge Høyre, i Stortingsgata, sommeren 1991.
Nemlig at Anniken Huitfeldt, i Arbeiderpartiet, hadde ei søster, (Cathrine Huitfeldt), i Høyre, (siden noen nevnte Anniken Huitfeldt vel, på den øvelsen da, antagelig).
(Selv om jeg seinere har funnet ut, at Winnem tok feil vel, og at de to egentlig er kusiner).
Men da var det noen som så stygt på meg vel, når jeg begynte å prate om de her Huitfeldt-politiker-damene, da.
Så det var det visst ikke lov å prate om, da.
(Så etter det her, som var på begynnelsen av øvelsen vel, så holdt jeg vel mest kjeft, vel.
Hvis det ikke var på en HV-rep, at jeg begynte å prate om det her, da.
Bare for å ha noe å prate om vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den siste dagen, på øvelsen, så gikk vi enda mer, inni skogene, på Kongsvinger, da.
Jeg husker at de fleste vel var rimelig lei all den her gåinga, på den her øvelsen.
Han troppsjefen, (eller hva han var), gikk rundt med en stor radio der da.
(Hvis det ikke var noen andre som hadde radioen).
Og jeg tulla litt da, og sa at de kunne hatt en sånn ‘Motorola’.
For Motorola hadde begynt å selge GSM-mobiler, (var det vel), på den her tida, da.
Og en gang, mot slutten av Øvelse Elg 94 vel, forresten.
Så spurte noen på laget vårt, (var det vel), han troppsjefen, om hva som skjedde.
Og da, så svarte ikke troppsjefen.
Men han begynte bare å synge på en sang, av ei svensk dame, (som var populær, på den her tiden), og som gikk sånn her, ‘vem vet, inte du, vem vet, inte jag’.
(Så det var nesten som at han var med i en musikal, eller noe, kan man kanskje si.
For å overdrive litt kanskje, men likevel.
Det var ikke langt unna, liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker det, at jeg spiste tortilla-chips og salsa-dressing, fra Maarud vel, mens vi venta på et tog, eller noe.
Tilbake til Jørstadmoen, kanskje.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da vi dro fra Jørstadmoen.
Så stakk han fra Torshov som sagt av, med fotballen min.
For med en gang vi fikk lov til å dra.
Så bare stakk han, fort som faen da.
Men jeg fikk telefonnummeret, til han fra Torshov, av noen på Jørstadmoen, da.
Så jeg ringte han da, og fikk adressen hans.
Og han stod i et vindu, i andre eller tredje etasje, ut mot ‘hovedgata’, (som lå i en bakke, må man vel si, hvor trikken kjørte vel, liksom oppover forbi Ringnes/Frydenlund bryggeri der, osv., overfor Birkelunden), på Torshov der, da.
Og han gjenkjente meg, da jeg kom traskende oppover den gata, etter å ha tatt trikken, (eller noe), et stykke, vel.
Også fikk jeg fotballen min da, og stakk tilbake Ungbo, på Ellingsrudåsen.
(Han var forresten rørlegger, eller noe, han fra Torshov, vel.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På veien tilbake, fra Jørstadmoen, til Oslo.
Så fikk jeg forresten haik, med en kar, i en svær, (og muligens gammel, men oppusset), amerikaner, (som til og med var en cabriolet, vel).
(Et ‘glis’, som man vel kaller det).
Han fikk jeg haik med til Eidsvoll, (eller hva det stedet i nærheten av Jørstadmoen, heter igjen).
Jeg huska det, at det hadde vært et mord, på ei tenåringsjente, ved Jørstadmoen, like før den her øvelsen.
(Noe jeg hadde lest om i VG og Dagbladet, vel).
Men jeg måtte nesten spørre han i amerikaneren, for å være sikker, da.
Og han kunne bekrefte det, at det var sånn, at ei tenåringsjente hadde blitt funnet myrdet der, (like ved der jeg stod og haika vel), et par uker tidligere, da.
Og etter det her, så ble han litt rar, han som kjørte den amerikaneren, vel.
(Ihvertfall så ble det ikke sagt så mye mer, etter det her, vel).
Og jeg gikk ut av bilen hans, midt i et kryss, i Eidsvoll der, (var det vel).
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Men det var jo kult gjort, å la meg få sitte på, inn til der toget gikk fra da, må man jo si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg var på den her øvelsen, så leste jeg forresten om det, i avisene.
At det hadde vært ran, på en Rimi, på Lambertseter.
Og jeg lurte på om det var på Rimi Nylænde da, husker jeg.
(For det lå jo tre Rimi-butikker, på/ved Lambertseter, på den her tida, da.
Nemlig Rimi Nylænde, Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud, da).
Og det var det visst, da.
Og det var Morgan Lunde, (en kjent håndballspiller og rocke-vokalist, i bandet Svidd Grevling, som kjente Sanne-brødrene, Thomas og Henning, som jobba på Rimi Nylænde, og derfor fikk ekstrajobb, i butikken, mens han studerte på BI, og spilte håndball, sammen med Sanne-brødrene, på Bækkelaget, vel), som hadde sitti i kassa, under ranet, (husker jeg at jeg fikk vite, da jeg kom tilbake på jobb igjen).
Raneren hadde visst tatt tak i Rimi-skjorta til Morgan, og trua han med kniv, da.
Og Morgan hadde da bare rygga tilbake, (så hardt han kunne vel), på kontorstolen sin, i kasse 2 der, da.
Og så hadde raneren tatt noen penger, i kassaskrinet der, da.
(Men man må vel si at han Morgan gjorde det riktige.
For vi lærte jo på ranskurs, i Rimi, at man ikke skulle ofre liv og helse, for å stoppe ranere, da.
Rimi ville heller miste noen penger, enn å miste sine medarbeidere, liksom.
Ble det sagt ihvertfall, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i den neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg sjekka det på nettet nå.
Og det var ikke Jørstadmoen, som vi først var på, på den her rep-øvelsen.
Men det var Sessvollmoen, vil jeg si, at det virker som, når jeg søkte om navn på militærleire, osv., på nettet nå.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
På den her rep-øvelsen, så var det forresten en på laget vårt, som var web-designer, husker jeg.
Men han slapp unna øvelsen da, pga. jobb, eller noe, vel.
Og det var litt flaut for meg, husker jeg, som hadde gått på NHI og datalinja, på handel og kontor, og sånn.
Og som jobba på Rimi.
At det var en vellykket web-designer, på laget, som slapp unna øvelsen, da.
Så da ble jeg ikke akkurat mer fornøyd vel, på den her øvelsen, etter denne episoden.
Det var nesten som å få meg et slag på trynet, (eller noe), må jeg vel nesten si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Han fra Torshov, (som ‘rappa’ fotballen min, den siste dagen, av den her øvelsen).
Han sa ikke pils eller øl, om pils, da.
Men han brukte ordet ‘bayer’, husker jeg.
Og det var et ord, som jeg ikke hadde hørt før, (mener jeg å huske, ihvertfall), brukt om pils, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Det var også sånn, på denne øvelsen, (må det vel ha vært), da vi var på Terningmoen, de dagene.
At vi skulle ha en økt, (var det vel), i skytebane-området der.
(Ikke så langt unna gassbua vel, på Terningmoen, da).
Og laget vårt, vi ble kjørt, i en Volvo Jeep, (var det vel), av en eller annen grunn.
Og han fra Torshov, (var det vel), og de andre på laget da, de visste vel det, at jeg nettopp hadde vært et år, i Geværkompaniet, da.
(For det hadde jeg vel sagt, når vi fikk vite at vi skulle være, på Terningmoen der, i noen dager, da).
Så de spurte meg, når det var en bil som stod i veien vel, på skytebaneveien.
Om jeg visste en annen vei, til det området, som vi skulle til, da.
Og da kunne jeg fortelle det da, at skytebaneveien, den gikk liksom i sirkel, da.
Så da kjørte han sjåføren ned igjen til ved skytebane 1 og 2 der, (hvor jeg hadde vært med i garnisjonsmesterskapet, i skyting, på Terningmoen, et par år før det her, da).
Og der så surra jeg litt, så vi tok av til nettopp de skytebanene da, husker jeg.
Men så klarte jeg å forklare den riktige veien, da.
Og så kjørte han Volvo Jeep-sjåføren opp der, hvor vi hadde gått på marsj, opp noen seige bakker, mens det fortsatt var sommer, (må man vel si), sommeren/høsten 1992, under rekrutten, i Geværkompaniet, da.
Noe jeg sa fra om til de andre i bilen og vel.
At her gikk vi ofte marsj, og sånn, da.
Da vi kjørte opp de fæle bakkene, da.
(På skytebaneveien).
Men vi kom fram dit vi skulle til slutt, da.
Ved å kjøre den omveien som jeg visste om, da.
Hvis ikke dette var på en seinere HV-rep, da.
For mob-hæren ble veldig redusert, noen år etter den kalde krigens slutt, så jeg ble etterhvert overført til Heimevernet, (til en slags elite/spesial-avdeling der, som het 2018 støtteområde, i HV02), seinere på 90-tallet, (et par år etter denne rep-øvelsen, med mob-hæren, i 1994, da).
For også på noen av HV-rep-ene, så hendte det at vi havna på min gamle ‘hjem-leir’, Terningmoen, da.
Så det er mulig at jeg blander litt mellom den ene mob-hæren rep-en, som jeg var på, høsten 1994, og noen av de første HV rep-ene, som jeg var på, fra 1996 da, (var det vel).
For på de første HV rep-ene, så var vi som nevnt også noen ganger på Terningmoen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 5.
Jeg sjekka tjenestebeviset mitt nå, (som jeg har lagt ut på nettstedet mitt), og der står det, at denne rep-øvelsen, var fra 5. til 19. september, i 1994.
Og jeg dimma jo fra førstegangstjenesten, i slutten av juni, i 1993.
Så denne rep-øvelsen, den var jo bare et år og et par måneder, etter at jeg var ferdig, i Geværkompaniet.
Så det var jo nesten mer som at jeg hadde hatt en lang ferie fra Geværkompaniet, nesten.
Enn at jeg skulle inn på rep, da.
(Hvis man overdriver litt, men likevel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 4 – Kapittel 18: Jula 1993
Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt, å dra til Haldis og faren min og dem, på Bergeråsen, i jula etter at jeg var ferdig, med militæret.
Men jeg hadde ikke noe annet sted å dra.
Og Pia fortalte meg det, at jeg var invitert, til Haldis og dem, og at ei venninne av Christell, som ble nummer tre, (eller noe), i Frøken Norge, skulle dit, på julaften, da.
Så da syntes jeg at det virka fristende, å feire jul, hos Haldis og dem, da.
(For jeg kjente liksom ikke noen damer som hadde vært med i Frøken Norge, og sånn).
Så derfor dro jeg dit, da.
(Selv om Pia selv vel skulle til bestemor Ingeborg eller mora vår, for å feire jul.
Men dit var vel ikke jeg invitert, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg kunne jo nesten ikke feire jul, hos Axel og dem, etter 1991.
For Mette Holter kasta meg jo ut derfra, (må man vel vel si), sommeren 1991, da.
Men sånn som jeg husker det, så feira jeg julaftenene på 90-tallet og 2000-tallet, sånn her:
1990: Hos Metter Holter og dem, på Furuset.
1991: Hos bestemor Ågot på Sand.
1992: Hos Haldis på Bergeråsen, (lå over hos bestemor Ågot, på Sand).
1993: Hos Haldis på Bergeråsen, (lå over hos bestemor Ågot, på Sand).
1994: Hos Haldis og faren min i vannsengbutikken i Drammen, (lå over hos Christell, som bodde langs veien ut mot Konnerud, (fra Drammen sentrum), vel).
1995: Hos Haldis på Bergeråsen, (lå over hos bestemor Ågot, på Sand).
1996: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.
1997: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.
1998: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.
1999: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.
2000: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.
2001: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.
2002: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.
2003: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kontaktet ruteopplysningen, på Oslo S., i forkant av denne julefeiringa.
Og de sa at tog og busser gikk som vanlig, på julaften.
Så det var jo bare tull, men jeg var stressa da, siden jeg jobba i matbutikk, (hvor det alltid er mye å gjøre, før jul).
Så da jeg kom til Drammen, så gikk det ikke noe buss, til Berger.
Og jeg ringte og klagde da.
Fra Rutebilstasjonen, i Drammen.
Til NSB vel.
Og da mener jeg det, at Vibeke Kjølstad, fra klassen min, på Svelvik Ungdomsskole, satt inne i ventehallen, på Drammen Rutebilstasjon, og hørte på at jeg ringte, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Videospilleren min, som Magne og Elin Winnem, hadde lånt, det året jeg var i militæret.
Den hadde vært som ny, (vil jeg si), da de fikk låne den.
(For jeg pleide ikke å se så utrolig mye video, på den her tida, da.
Og jeg hadde jo hatt video, siden 1980 vel.
Så jeg var vant til å behandle videoen og videokassettene bra, da.
Etter å ha hatt video, i mange år).
Men da jeg fikk tilbake videoen min, fra Magne og Elin Winnem.
Så kunne jeg ikke bruke den videoen lengre.
For bildekvaliteten var blitt helt elendig da.
Videohodet hadde blitt slitt ut, rett og slett, (virka det som for meg).
Så etter at jeg hadde fått meg de tre faste vaktene, i uka, på Rimi Nylænde, (må det vel ha vært).
Så ville jeg kjøpe meg en ny video, da.
Og jeg fant noen nye videoer, som kosta 2000 kroner pr. stykk, (eller noe), på en elbutikk, på Bryn Senter.
Og jeg tenkte at de var så billige, så det ville vært artig, å hatt to videoer.
For da ble det som en dobbelt kassettspiller.
Og jeg kunne lage musikkvideo-kassetter da, hvor sangene kom på rekkefølge, fra mine gamle opptakskassetter, (fra Abildsø, osv.), hvor det var mye musikk jeg ikke likte også på, da.
Og jeg kunne kopiere filmer da, (som jeg også hadde pleid å gjøre, på Bergeråsen).
Men jeg hadde ikke råd til å betale for de videospillerne kontant.
Men jeg spurte om jeg kunne få kjøpe de på avbetaling da, (husker jeg).
(For jeg så et sånt klistremerke, eller noe, om at de hadde avbetalingsmuligheter der, da).
Og det var greit, sa de.
Og plutselig, så hadde de gitt meg et kredittkort og to videospillere, da.
(Enda jeg bare ba om avbetaling, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men på julaften, i 1993, så var dette flaks, husker jeg.
For det gikk ikke fler busser, til Berger.
(Enda NSB i Oslo hadde fortalt meg, at disse gikk, som normalt.
Så NSB tulla både julaften 1993 og, som julaften 1991, da jeg måtte hive meg inn i samme taxi, som en Jebsen-sønn hadde bestilt, (siden den siste (NSB)-bussen, til Berger, ikke venta på toget, i Sande), som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Men NSB sa vel at de kunne betale for taxiregninga, når jeg ringte og klagde, (tror jeg).
(Noe sånt).
Men jeg hadde ikke tatt med penger, til drosje.
For det kosta flere hundre kroner, da.
Men jeg satt meg inn i en drosje, på Strømsø vel.
Også spurte jeg om han visste hvor jeg kunne bruke det kredittkortet mitt da, for å ta ut penger.
(Noe sånt).
Og det var utafor postkontoret, på Bragernes, (det som ble ranet av han kjente bankraneren Martin Pedersen, (eller noe), helt på begynnelsen av 80-tallet, vel).
Og der tok jeg ut 400, (eller noe), da.
Som drosjesjåføren mente at drosjeturen til Berger, cirka ville koste, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom fram til Haldis og dem, på Bergeråsen.
Så viste det seg det, at hu finalisten i Frøken Norge, ikke skulle være der, likevel.
(For det hadde visst skjedd noe, mellom henne og Jan Snoghøj da, som gjorde at hun ikke dukka opp der likevel).
Og Christell, hu gikk bare rundt i joggebukse, hele kvelden, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Haldis pleide alltid å lage pinnekjøtt, til jul.
(Hu var jo fra Vestlandet).
Så det var vel pinnekjøtt denne julen og, tror jeg.
Og kålrabistappe og kokte poteter, vel.
Men Haldis pleide alltid å ha litt kokte gulerøtter, i kålrabistappa, mener jeg å huske.
Så hu hadde liksom sin egen vri da, på kålrabistappa, (hvis jeg skjønte det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel skifta, borte hos bestemor Ågot, (tror jeg).
(Som skulle feire jul, borte hos onkel Håkon og dem vel, tror jeg).
For Christell sa plutselig, at ‘har du på deg smokingbukse, Erik?’.
(Noe sånt).
Og da forklarte jeg det, at jeg hadde det, da.
(For den vanlige dressen min, (eller ihvertfall dressbuksa), den var slitt ut, da.
Så jeg brukte den smokingen, (eller ihvertfall buksa til den), som jeg hadde kjøpt billig, da jeg skulle være forlover, for Magne og Elin Winnem, tidligere det her året, da).
Og da ble faren min sjalu på meg, tror jeg.
For da sa han det, (med en sur stemme vel), at han ikke hadde hatt smoking, da han var på min alder.
Så jeg fikk vel ikke forklart det, at jeg hadde kjøpt den smokingen, for 200-300 kroner, på Dressmann sitt restlager, i Storgata, i Oslo, da.
Siden jeg måtte ha en smoking, siden jeg jo hadde tatt på meg det, (noe jeg vel nesten ikke kunne si nei til, siden Winnem hadde skaffet meg en jobb, på Rimi), å være forlover, for Magne Winnem, da.
Så faren min var kanskje litt smålig da, syntes jeg kanskje.
Og han var vel kanskje også litt ignorant, siden han jo ignorerte det, at han selv jo var oppvokst, på 50 og 60-tallet, da økonomien i Norge, var mye dårligere, siden dette jo var før Norge ble en oljenasjon, og like etter andre verdenskrig, osv.
Og han ignorerte vel også det, at jeg som tidligere Gjerde-elev og NHI-student, pleide å bli invitert på juleball.
Og der var egentlig dresskoden smoking, (ihvertfall gikk de fleste i det vel), selv om jeg ikke hadde hatt råd til, å kjøpe meg en smoking selv, på den tida.
(Men jeg tenkte kanskje på at det var jul da, og at jeg ikke så de her folka så ofte, så jeg prøvde vel å roe det ned, og ikke krangle så mye, da.
Og jeg følte meg vel kanskje ikke så hjemme der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tror det må ha vært på den julaftenen her, at enkemannen til Tutta, (Haldis sin venninne), fra Berger, var hos Haldis, på julaften.
For jeg husker det, at en julaften, som jeg var hos Haldis.
Så befant jeg meg plutselig alene, i stua til Haldis, med enkemannen til Tutta, da.
(For faren min, (må det vel ha vært), han fortalte meg det da, at Tutta nettopp hadde dødd da, (eller noe).
Hu som hadde sagt, noen år før det her, til faren min og Haldis, at hu ikke ville slutte å røyke, for det var den eneste gleden hennes.
Og faren min hadde vært irritert over det her da.
Hvis jeg skjønte det riktig).
Og jeg spurte han enkemannen til Tutta, da.
Om Tutta hadde dødd, (eller noe sånt).
(For jeg syntes at jeg måtte si noe, da).
Men da svarte ikke han enkemannen til Tutta noe, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ved julebordet der, (denne jula ihvertfall), så satt jeg vel, med ryggen, mot kjøkkenet.
Mens faren min, han satt ovenfor meg cirka vel.
Og mens Christell vel satt, til venstre for faren min, vel.
Og Jan, han satt på enden av bordet, til venstre for Christell igjen, vel.
(Noe sånt).
Så Jan og Christell, de satt noen ganger og skravla sammen, (nesten privat), da.
Men hvis Christell spurte meg om noe, så måtte vi prate, over hele bordet, da.
Men jeg husker det, at vi vel såvidt prata noe om boksing eller militæret, (eller noe sånt).
Og da skulle jeg kanskje være litt morsom, da.
Også nevnte jeg det, at jeg hadde vunnet en boksekonkurranse, på rommet, da jeg var i militæret.
(Den boksekonkurransen var et snaut år før det her vel, på lagsrommet, til lag 2, i troppen min, i Geværkompaniet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3)).
Men da svarte ikke Christell meg noe.
Men hu bare vendte seg, mot Jan, og sa at noe sånt som, at ‘fy faen, er de folka der helt gærne, eller?’).
(Noe sånt).
Noe jeg ikke skjønte noe av, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 14: Mer fra Ungbo og Rimi
Noen uker etter, at jeg hadde vært forlover, for Magne Winnem, høsten 1993, (må det vel ha vært).
Så dro Magne Winnem meg med, til min far og Haldis Humblen sin sengebutikk, i Tordenskioldsgate, i Drammen.
(Enda Magne Winnem visste at jeg gikk dårlig overens med slekta mi.
Han hadde jo nevnt, for Anne-Katrine Skodvin, at jeg hadde ‘problemer med familien’, som han ikke skjønte noe av, osv.).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Elin Winnem var vel også med, (mener jeg å huske).
Jeg husker ihvertfall det, at Haldis sa til Magne Winnem at han kunne få femten prosent rabatt, (tror jeg det var), siden han kjente meg, da.
Og Winnem og jeg, vi syntes vel kanskje at det var litt lite.
(Selv om vi ikke sa noe, da).
Men da var Haldis enda frekkere, vil jeg si.
For da sa Haldis det, at det tilbudet også gjaldt meg, da.
At jeg også kunne få femten prosents rabatt, hvis jeg skulle ha meg seng, da.
Så jeg var mer som en bekjent, av faren min og Haldis, enn som en slektning da, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Faren min, han sa også det til meg, i sengebutikken, at han ikke likte Magne Winnem.
Men jeg brydde meg ikke så mye om, hva faren min sa, for han hadde jo vært så uansvarlig, og latt meg bo aleine, fra jeg var ni år.
(Og Winnem var jo også sjefen min i Rimi.
Ihvertfall så hadde han da nettopp vært sjefen min der, på Rimi Munkelia).
Så jeg likte egentlig ikke å ha så mye med faren min å gjøre, da.
Og faren min begynte vel også å kødde, med Winnem, (må man vel si).
Faren min venta i noen måneder vel, med å levere senga, som Winnem kjøpte, da.
Så Magne og Elin, de måtte ligge på gulvet, på soverommet sitt, på Bergkrystallen der, i en del uker, (var det vel).
(Husker jeg at Magne Winnem fortalte meg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem fortalte meg også det, at en gang, som butikksjef, på Rimi Munkelia.
Så hadde Winnem fakka en butikktyv.
Også hadde Winnem sagt ‘skummelt’, (eller noe), til han butikktyven.
(Ihvertfall så hadde Winnem brukt noen ord eller uttrykk, som min adoptivtremenning Øystein Andersen pleide å bruke, da.
Fortalte Winnem).
Og da, så hadde visst han butikktyven blitt helt rabiat, sa Winnem.
Så det var noe med den måten som Øystein Andersen prata på da, skjønte jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, så hadde visst Magne Winnem, (ifølge hu Monica som seinere ble butikksjef, på Rimi Nylænde før meg, eller om det var Ihne Vagmo, eller ihvertfall en butikkdame, fra Rimi Munkelia da), sitti i kassa, på Rimi Munkelia, og prøvd å åpne en rull, med tiøringer, ved å knekke den rullen, mot kassaskrinet.
Sånn at tiøringene hadde flydd veggimellom da, (forstod jeg).
Og grunnen til at Winnem gjorde det sånn, det var visst det, at jeg hadde fortalt det, at jeg pleide å knekke tiøring-rullene sånn, på OBS Triaden.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Men på OBS Triaden så var kassadiskene større, og det var kanskje en list eller noe, på de kassadiskene, som gjorde det lettere, å knekke de rullene, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at Rune flyttet inn, på Ungbo.
Så tilbydde han meg, å kjøpe hans gamle PC, for 1000 kroner, husker jeg.
Det eneste problemet, det var, at den PC-en, ikke hadde noe harddisk.
Så man måtte starte Windows fra en diskett, hver gang man skrudde på PC-en.
Men det funka det og.
Og jeg fikk jo litt bedre råd, etterhvert, og begynte å spare opp litt penger.
Så til slutt, så var det sånn at Glenn Hesler og Øystein Andersen lånte 3000 kroner av meg, husker jeg, cirka et år kanskje, etter at jeg var ferdig med militæret.
(En gang automatfirmaet deres gikk litt trått, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den PC-en, som jeg kjøpte, av han Rune.
Mener jeg at det må ha vært.
Hvis ikke det var sånn, at jeg fikk låne Glenn Hesler sin PC, da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig.
Men jeg husker ihvertfall det, at jeg en helg, i Skansen Terrasse der, lagde et tippeprogram.
Hvor jeg også nesten lagde min egen versjon av Windows, husker jeg.
Jeg lagde et sånt system at man gikk inn i et vindu, for å velge fotball-lagene da, som skulle stå på kupongen, den uka.
Også var selve tippeprogrammet veldig enkelt.
Man skulle bare skrive hvor mange prosents sjanse, man trodde det var, for hjemme, uavgjort og borteseier, i hver kamp.
Også genererte tippeprogrammet så mange rekker man ønsket da, (bortimot ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den helgen, som jeg dreiv på, med det tippeprogrammet.
Så satt Pia i stua der, på Ungbo, (mener jeg å huske).
Så jeg mener at jeg viste fram det her programmet, som jeg jobbet med da, til søstera mi Pia, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en lørdag ettermiddag.
(Etter at Pia hadde flytta ut fra Ungbo, tror jeg).
Så somla jeg meg faktisk ned til Narvesen-kiosken, på Furuset der, med en tippekupong, som jeg hadde fylt ut selv, etter noen rekker, som det tippeprogrammet mitt, hadde generert, da.
Men da var jeg litt for seint ute, (fant jeg ut), så de tok ikke imot flere tippekuponger lenger, den dagen, da.
Så jeg fikk ikke levert inn de her rekkene mine, da.
Så det var litt nedtur da, husker jeg.
Selv om jeg ikke tok det her så tungt, da.
For før det her, så hadde jeg vel ikke tippa, siden jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, at etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, (mener jeg å huske).
At jeg hadde jeg fortsatt dette tippeprogrammet mitt litt i bakhodet, da.
Jeg gikk blant annet innom en tippekiosk, i Storgata, i Oslo, for å høre om de hadde sånne tippekuponger, med traktor-mating, sånn at man kunne få en printer, til å fylle de ut, da.
Men jeg kom vel aldri så langt, at jeg fikk gjort ferdig selve utskriftdelen, av det tippeprogrammet, vel.
For jeg fikk meg jo internett, etter at jeg hadde bodd, bare cirka et halvt år, i Rimi-leiligheten min, i Waldemar Thranes gate.
(For Magne Winnem hadde fått seg internett, allerede i 1995 vel, (hvis det ikke var på begynnelsen av 1996), i Avstikkeren der, på Bergkrystallen, husker jeg).
Og jeg syntes jo at internett var artig.
For Magne Winnem dro meg også med, til BI, ved Schous Plass.
Hvor han studerte, skoleåret 1995/96, vel.
(Etter å ha slutta som butikksjef, vel).
Og i datasalen, på BI der, så hadde de internett, da Winnem dro meg med ned dit, (husker jeg).
Og på de PC-ene til BI, så var det masse chatte-program, installert da, (husker jeg).
Så jeg prøvde å chatte på nettet og sånn, på BI der, studieåret 1995/96, da.
Og jeg ble litt hekta på det, da.
For jeg syntes at mine bekjente.
Sånn som for eksempel nettopp Magne Winnem, og også for eksempel søstera mi, Pia.
At de var så alvorlige og nesten aggressive, liksom.
Så jeg lengta nesten etter å ha kontakt med andre typer mennesker, da.
Det føltes nesten som at jeg ble kvalt, (bildelig talt, da), på den her tiden, (husker jeg).
Så jeg syntes det var som en befrielse, å få meg internett, sånn at jeg kunne chatte med ‘vanlige’ folk, i øst og vest, da.
Sånn at jeg fikk litt avveksling, fra for eksempel søstera mi og Magne Winnem, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 13: Mer fra Ungbo
Jeg ble litt forbanna, på Sara, (katta til Wenche), etter at den hadde pissa, på jakka mi.
Så en annen gang seinere, da Sara hadde pissa, på gulvet, (var det vel), inne på Ungbo der, da.
Så tok jeg noe salmiakk, (eller noe), som faren min hadde nevnt, da jeg bodde på Bergeråsen, (som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok), at man måtte stappe nesa til katta i, hvis den gjorde fra seg inne.
For da skjønte katta, at den ikke måtte gjøre det, da.
Men da begynte det å skumme, fra kjeften, til Sara, husker jeg.
Så da tok jeg og vaska kjeften til katta, under rennende vann, i en eller annen vask der da, (mener jeg å huske).
Men etter det, så kan jeg ikke huske, at Sara pissa noe mer, på gulvet osv., der inne.
Selv om det også lukta kattepiss, av skinnsofaen der, (hvor jeg pleide å ligge og se på TV), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Wenche, hu dreiv jo og solgte Tupperware-varer.
Og den første tida, etter militæret, så hadde jeg dårlig råd.
Så jeg begynte blant annet å rulle sigaretter selv, og kjøpte sånne Winner Tip-filter og hadde en sånn plastmaskin, for å lage sigaretter i, da.
Og jeg pleide også å spise sånn ovnsbakt leverpostei, fra Delikat, som de solgte, på Rimi, da.
Men den leverposteien, den syntes jeg at var litt kjedelig, da.
Og på den her tida, så kom Delikat, med en ny type leverpostei, som het Bostonpostei, som det var sylteagurk og sånn i da.
(Så jeg reklame for, i avisa, eller noe, da).
Så jeg lagde faktisk min egen Bostonpostei-aktige leverpostei, på kjøkkenet, på Ungbo der, da.
(For jeg hakka opp sylteagurk da, og blanda med vanlig Delikat ovnsbakt leverpostei, da).
Også la jeg den blandingen, oppi en sånn spesiell Tupperware-boks, som Wenche hadde lagt igjen etter seg, på Ungbo der, da.
Og da syntes jeg at det pålegget ble godt da, og samtidig ikke kjedelig.
Jeg hadde kanskje litt mye fritid, for jeg kunne vel like gjerne ha spist leverpostei-brødskiver med sylteagurk-skiver oppå.
Og det begynte jeg vel også istedet å gjøre, etterhvert.
Men en gang, som hu Wenche var innom, på et av sine cirka månedlige besøk kanskje, på Ungbo, mens hu drev med sin bortimot halvårs lange utflytting der vel.
Så spurte jeg henne, om jeg kunne få den Tupperware-boksen hennes, som jeg brukte, til å lage sånn ‘Boston-postei’ i, da.
Men da svarte Wenche, at ‘vet du hvor mye de boksene koster, eller?’.
Men det var jo bare en plastboks, (for å si det sånn).
Og jeg hadde jo aldri vært på Tupperware-party, (selv om Wenche vel spurte meg en gang, det siste året, som jeg gikk, på NHI), så prisen på sånne bokser, det visste jeg ikke, (for å si det sånn).
Men hvor mye kunne en sånn plastboks koste, liksom?
Og hu Wenche, hu jobba jo for Tupperware, så for henne så kosta vel ikke de plastboksene så mye, tenkte vel jeg da.
Og dessuten, (og ikke minst), så hadde jo katta hennes pissa på skinnjakka mi, som jo kosta 1400, (eller noe sånn vel), et par år før det her, og som så ut som ny, (vil jeg si).
Sånn at jeg måtte kaste den skinnjakka, da.
Så hu Wenche, hu opplevde jeg som litt urimelig da, må jeg si.
Når hu begynte å gnåle om hvor dyr en sånn plastikk-boks, til å ha i kjøkkenskapet var.
Når jeg ikke hadde mast på henne, i det hele tatt, om erstatning, for den dyre skinnjakka mi, som katta hennes, (som hu bare hadde forlatt, og overlatt til meg, å passe på), hadde pissa på.
Så da lurte jeg litt på hva som foregikk, inne i hue, på hu Wenche, må jeg innrømme.
Men jeg gadd ikke å lage noe scene, ut av det her, da.
Så jeg bare holdt kjeft da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at Wenche endelig hadde hentet Sara.
Noe som tok cirka et halvt år, (eller noe sånt), vel.
Så kom Ungbo-dama en dag på besøk, med en ny potensiell beboer.
Jeg hadde sagt til Ungbo, at de nye beboerne helst ikke burde ha katt.
Men hu Hildegunn, fra Stovner vel, hu så så ordentlig ut, så jeg sa det var greit, at hu flytta inn, (for min del), selv om hu hadde katt, da.
(Og på det møtet, så var det bare tre folk.
Nemlig Ungbo-dama, Hildegunn og jeg).
Ungbo visste vel ikke det, (offisielt ihvertfall), at søstera mi bodde, på rommet mitt.
Men etterhvert så fikk jeg forklart dem det, og Pia fikk også sitt eget rom der da.
Litt etter at Hildegunn flytta inn, (tror jeg).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også, at det var et Ungbo-møte der, med Ungbo-dama, før Hildegunn flytta inn vel.
Og da var vel søstera mi der, mener jeg å huske.
Og da skrøyt Ungbo-dama, av at det var den mest ryddige Ungbo-leiligheten, som hu noen gang hadde sett.
Og noe lignende sa vel også Øystein Andersen.
At det hadde blitt mye bedre der.
For jeg rydda vekk all mulig krimskrams da, som stod oppå kjøkkenskapene, osv.
Så til så så det mer ut som en vanlig leilighet der, enn som en Ungbo-leilighet da, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden jeg hadde hatt hele Ungbo-leiligheten aleine, i et halvt års tid ihvertfall.
(Og enda lenger, hvis man tar med tida jeg var i militæret, hvor jeg omtrent var den eneste, som brukte stua der).
Så var jeg ganske vant til å ligge i skinnsofaen og se på TV, osv.
Og da kunne det nok hende det, at jeg klødde meg både her og der, (for å si det sånn).
(Siden jeg var så vant til å ha hele Ungbo-leiligheten for meg selv, da).
Og en gang, som jeg lå foran TV-en og halvsov.
(Og kanskje hadde tatt meg litt på mine private steder, (av en eller annen grunn), mens jeg lå og halvsov, i sofaen der da).
Så kom Hildegunn plutselig inn døra, med storebroren sin, (mener jeg at det var).
Og han skulle absolutt hilse i hånda, da.
Og da mener jeg at jeg overhørte det, at han sa det, at ‘det lukta reker’, (eller noe), av meg.
Men om det fordi jeg hadde tatt meg på pikken, eller fordi at det lukta kattepiss, etter Sara, i den sofaen, eller en blanding, det veit jeg ikke.
Men jeg tror jeg hadde såvidt tatt meg på pikken da, mens jeg lå der.
Jeg var kanskje litt kåt og sånn da, siden Pia jo lå på en madrass, på gulvet, på rommet mitt.
Så var det ikke så lett for meg, å runke og sånn, så ofte kanskje, (for å si det sånn).
Også dusja jeg vel antagelig ikke hver dag, siden jeg var delvis arbeidsledig.
Så det kan hende at det lukta vondt av henda mine, hvis jeg hadde tatt meg på mine private steder, (for å klø, eller noe sånt), mens jeg var aleine hjemme, og lå i sofaen der, da.
For jeg hadde jo ikke forventa det, at det plutselig ville dukke opp noen der, som ønsket å hilse på meg i hånda da, (for å si det sånn).
(Men kanskje han storebroren til Hildegunn trodde at jeg jobba i Ungbo, eller noe.
Hva vet jeg).
Og jeg var vant til å bo der aleine, da.
Men dette her ble jo forferdelig flaut og pinlig da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at Hildegunn fikk rom der.
Så fikk Pia rom der, og Glenn Hesler ville også ha et rom der.
Så jeg snakka med Ungbo-dama, for både Pia og Glenn Hesler, da.
Og så, etter et måned eller to vel.
Så ville Hildegunn og Pia at Hildegunn sin kjæreste, Rune, (som jobba på den samme skolen eller barnehagen, som Hildegunn, på Stovner vel), også skulle bo der, på det siste ledige rommet.
Pia og Hildegunn sa det, at Rune var ‘homo’.
Men jeg trodde at de misforstod, og at de mente bifil.
Siden han liksom var kjæreste med Hildegunn, da.
Men Hildegunn og Pia, de smiska og maste så fælt, da.
Så jeg sa at det var greit, at han Rune flytta inn der da, for å bevare husfreden, (det jeg sa, det var vel, at ‘det er greit for meg, så lenge det ikke går ut over meg’).
(Noe sånt).
Og Glenn Hesler, han var også i stua der, da.
Den gangen, som Pia og Hildegunn maste på meg, om at han Rune måtte få lov til å flytte inn der, da.
Men Glenn Hesler, han ble vel ikke spurt engang, om hva han syntes, av de her to jentene, tror jeg.
Og han holdt seg bare i bakgrunnen da, og sa ikke noe, mens den her samtalen pågikk, da.
Og jeg orka ikke tanken på at både søstera mi og Hildegunn skulle bli sure på meg da, (for å si det sånn).
For da hadde det nok blitt slitsomt å bo der, (vil jeg nok tippe på).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rune, han var en høy og kraftig kar, med langt hår.
Så den eneste måten, som man kunne se det, at han var homo/bifil på, det var vel det lange håret, tror jeg.
Rune hadde en kamerat, som var sykepleier, og som lå over hos Hildegunn og Rune, noen ganger.
For Hildegunn og Rune, de brukte etterhvert Hildegunn sitt rom, som stue, og Rune sitt rom, som soverom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som Hildegunn, Rune og Runes mannlige sykepleier-venn, lå over, på rommet, til Rune.
Så lå Hildegunn og ulte, hele natta gjennom.
Noen fæle, høye ul, som nesten gikk gjennom marg og bein, (må man vel si).
Og morgenen etter, så gikk Pia og Glenn ut av rommene sine, samtidig som at jeg gikk ut av rommet mitt, vel.
Så vi tre møttes på gangen der da, utafor rommet, til Rune, da.
Og Pia trodde det, at Rune og/eller sykepleier-vennen hans, hadde tatt Hildegunn, i ‘rumpa’, da.
Men jeg synes at de ulene hennes var så høye.
Så at det skal ha vært analsex, da.
Hm.
Jeg har seinere lurt på om de tok ut eggene hennes, av egglederne hennes, (eller noe sånt), for å selge de eggene på svartebørsen, (eller noe).
Siden hu Hildegunn ulte så fælt, da.
(Men dette vet jeg jo ikke sikkert, da).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, ikke så mange dager etter det her.
Så overhørte jeg det, at Hildegunn og søstera mi, prata sammen, (i den samme gangen der vel).
Og da begynte Hildegunn, å herme etter, den lyden, som hu hadde hørt, at søstera mi hadde lagd, når hu hadde sex med Keyton, på naborommet, til Rune der, da.
Og det var visst noe stønning av noe slag da, ‘uuu-uuu’, (eller noe sånt, da).
Men den stønninga til Pia, den hadde jeg aldri hørt noe til.
Mens den ulinga til Hildegunn, den var jo helt forferdelig, da.
Så det var sånn at jeg lurte på om jeg hadde mareritt, (eller noe sånt), nesten.
Og både Glenn Hesler og jeg var nærmest i sjokke vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), dagen etter den her ulinga, da.
(Selv om Pia vel mente at det bare var analsex, men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, denne tida, som jeg jobba, i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 9: Mer om Pia
Pia er jo en marxist, (må man vel si, hun pleide å ha sosialistisk ungdom-plakater på veggen, da hu bodde på Sand, mener jeg å huske, ihvertfall), hun er en rebell, må man vel si, siden hu flytta opp fra Haldis og faren min, og til meg, (skoleåret 1988/89), og hu er feminist, (tror jeg), og afrikansk borgerrettighetsforkjemper, da.
Hu er nesten som Krutsjov, (som banket med skoen sin, i bordet, i FN, på 60 eller 70-tallet), eller som Yngve Hågensen eller Gro Harlem Brundtland, som liksom skriker fælt da, ofte, istedet for å prate vel.
En enda mer skrikete versjon av Gro Harlem Brundland, kan man vel kanskje kalle søstera mi.
Mens jeg er mer som Kåre Willoch, da.
Så Pia og jeg, vi er som hund og katt eller Kåre og Gro, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men selv om Pia og jeg, er veldig forskjellige, så støttet jeg hennes opprør, mot faren min.
For jeg syntes at faren min var så uansvarlig, siden han hadde latt meg bo alene, siden jeg var ni år, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og siden at begge mine foreldre hadde liksom støtt meg fra seg, da.
Så prøvde jeg heller, (som ung voksen), å få det til sånn, at vi hadde et samhold, oss tre søsknene, Pia, Axel og meg.
Siden jeg liksom hadde en slags tomhet da, i livet mitt.
Siden jeg hadde et dårlig forhold, til begge mine foreldre, (må man vel si).
Og siden jeg derfor heller ikke hadde så mye kontakt, med mine andre slektninger, annet enn søstera mi og broren min da, som begge bodde i samme by som meg, nemlig Oslo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det er altså sånn, (vil jeg si), at man liksom må tenke seg om, før man spør Pia om noe.
For hu er sånn, at hvis man spør henne om noe hu ikke liker å prate om.
Så begynner hu å hyle og skrike, da.
Så man kan nesten ikke bare spørre henne om ting.
Man må nesten vente og høre hva hu velger å fortelle selv, om forskjellig, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og man kan også si det, at Pia, er litt sjuskete.
Når for eksempel mora vår, var på besøk hos oss, på Ungbo.
Så husker jeg at hu sa det, at det var meg hu måtte låne reine håndklær av.
Og at søstera mi ikke hadde noe særlig bra rutiner for å vaske klær da.
(Noe sånt).
Og en gang, som Pia vaska klær, (i en vaskemaskin, som vi på Ungbo, spleisa på å leie, fra Thorn, siden den vaskekjelleren var så upraktisk).
Så lot Pia tøyet sitt ligge, i vaskemaskinen, i flere dager, da.
Og da jeg turte å ta opp det, neste gang jeg så søstera mi.
At hu måtte huske å ta ut tøyet etter seg, når hu vaska klær.
Så ble søstera mi fly forbanna, og sa at jeg ikke måtte blande meg opp i hennes liv.
Men jeg blanda meg bare opp i den vaskemaskinen, (som jeg var med å spleise på), egentlig.
Så søstera ga et litt forvirra inntrykk, vil jeg si.
Når hu mente at jeg blanda meg opp i hvordan hu levde sitt liv, bare fordi jeg mente at hu måtte ta ut tøyet etter seg, av vaskemaskinen.
Men jeg blanda meg egentlig ikke opp i livet hennes.
Men jeg blanda meg bare opp i hvordan hu brukte vaskemaskinen.
Og den ble leid i mitt navn, fra Thorn, og jeg betalte like mye som henne, for å bruke den.
Og så begynte Pia å overdramatisere da, (eller hva man skal kalle det), å si at jeg blanda meg opp i livet hennes.
Så Pia har ikke beina på jorda, vil jeg si.
Hun har en dårlig virkelighetsoppfatning da, (vil jeg si).
(Hvis hu ikke bare spiller, da).
Så det er nesten som et mareritt, å bo sammen med søstera mi, (vil jeg si).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 40: Bergeråsen
En av de siste månedene, som jeg var, i Geværkompaniet.
Så fikk jeg plutselig en studielån-regning, på fem-seks tusen vel.
(Noe sånt).
Fra Lånekassa da.
Som soldat, så fikk jeg jo 800-900 kroner utbetalt, hver fjortende dag.
(Noe sånt).
Og Rimi-lønna, den gikk jo også med i det store sluket da, (for å si det sånn).
Det gikk for eksempel med en god del penger til øvelser, for da pleide jeg å kjøpe inn mye røyk, sjokolade og varmeposer da, med mere.
Så jeg hadde jo ingen mulighet, til å betale denne Lånekasse-regninga.
For jeg avtjente jo førstegangstjenesten.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo lært det, at inkasso, det var fy og skam.
Og jeg hadde kanskje litt hjemlengsel, til Bergeråsen.
(Jeg leste noen av bøkene i August-triologien, til Hamsun, på den her tida, og det er bøker som får en til å føle seg rotløs og til å få hjemlengsel, har jeg lest i et intervju, med en utenlandsk Hamsun-fan, i Aftenposten en gang, seinere på 90-tallet, (mener jeg å huske)).
Så jeg kunne nok antagelig bare ha sendt et brev, til Lånekassa, om at jeg måtte få utsettelse.
Men jeg var litt stolt også kanskje over å ha klart meg gjennom vinteren, i Geværkompaniet, og siden jeg hadde fått mange ferdighetsmerker, til å ha på permuniformen min, (som også hadde et birkebeinermerke, på skulderen).
Så jeg ringte faren min da, og spurte han, om jeg kunne få låne penger, til å betale den her regninga da.
Så en lørdag, (må det vel ha vært), våren 1993.
Så tok jeg tog til Drammen og buss videre til Bergeråsen, i permuniform, (for da betalte man bare 10 prosent, av vanlig billettpris, på toget, da).
Og så gikk jeg fra bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet, og ned til ‘Haldis-huset’, nesten nederst i Havnehagen der.
Jeg gikk i perm-uniform, men jeg gadd ikke å ta på meg bereten, husker jeg.
Siden jeg følte meg så hjemme, på Bergeråsen, da.
Og også siden det ikke var noe politi der, (nærmeste lensmann holdt til i Svelvik, en snau mil lenger nord), og langt mindre noe militærpoliti.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg satt ganske stivt, i permuniformen min, i stua til Haldis der, og prata med faren min og Haldis, som også satt i stua der da.
De lånte meg noen tusenlapper, til å betale studielån-regninga med da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Haldis fortalte meg også det, at Christell hadde blitt så vanskelig å ha med å gjøre, i det siste, så hu lurte på om jeg ville ‘ha’ henne, da.
Jeg fikk jo helt sjokk, og tenkte vel noe sånt, som at vi var vel i Norge og ikke i et land i den tredje verden.
Så Christell bestemte vel selv, hvilken mann hun ville ha, (tenkte jeg da).
Og jeg var ikke sikker på om Haldis tulla, eller ikke, heller, (skal jeg være ærlig).
For så godt kjente jeg ikke Haldis.
Og dessuten, så bodde jeg jo på Ungbo, og var i Geværkompaniet, og Christell ville vel ikke vært fornøyd med å bo på Ungbo, hvis jeg skulle tippe, heller.
Så jeg ble bare sittende der helt stum, og svarte ikke, når Haldis spurte om jeg ville ha Christell, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
