johncons

Stikkord: Arne Mogan Olsen

  • Min Bok – Kapittel 13: Hellinga 7B

    Det er noen ting, som jeg har kommet på nå, som jeg glemte å skrive om, når jeg skrev om tiden, da jeg bodde hos mora mi, i Larvik.

    En ting jeg har kommet på, var noe som skjedde, etter at vi kom hjem fra den hytteturen, (i Telemark vel), da bestefar Johannes, fikk låne en hytte, i en juleferie vel.

    Det var da bestefar Johannes, skulle ha skikonkurranse, hver dag, og jeg syntes det var så masete der, med en masete bestemor Ingeborg innedørs, på hytta, og skikonkurranse hver dag, ute, så jeg sattt meg på utedoen en dag, for å få noen minutter for meg selv, for min å ikke gå fra forstanden, eller hva man skal si.

    Men men.

    På veien tilbake, til Larvik-området, så stoppa både Ingeborg og Johannes, og mora vår, på en bensinstasjon, i Larvik, som ligger mellom Munken kino og Herregården.

    Jeg måtte vel på do, var det vel, og fikk en femtiøring vel, av mora mi, for å legge i et sånt myntinnkast, som man hadde på denne tiden, på toalettet, på blant annet den bensinstasjonen.

    Så sånn var det.

    Så hadde ikke bestemor Ingeborg låst døra ordentlig, (tror jeg ihvertfall, at feilen må ha vært), så vi åpna døra til doen, og der satt bestemor Ingeborg på doen da.

    Det burde vel ikke vært mulig, å legge mynter, på den mekanismen, til dodøra, hvis doen var opptatt.

    Men bestemor Ingeborg hadde kanskje ikke låst døra ordentlig da?

    Hva vet jeg.

    Både mora mi og jeg ble skremt ihvertfall, da vi så bestemor Ingeborg, (tror jeg det var, ihvertfall), sittende på doen, på bensinstasjonen.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen ting jeg husket på, var fra da vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Jeg skulle liksom lære søstera mi Pia, å snakke litt bedre da.

    (Jeg var vel fire år cirka vel, og søstera mi to og et halvt da.

    Noe sånt).

    Også sa jeg til Pia, noe sånt som ‘si hus’, eller noe.

    Også sa Pia ‘si hus’.

    Så hu var jo litt dum da, må man vel si.

    (Det er kanskje lov å være så dum, når man bare er to og et halvt år gammel.

    Det er mulig).

    Men men.

    Jeg husker også en gang, som vi pleide å bo i Mellomhagen vel.

    Da pleide jeg å være hjemme i helgene, og se på vinteridrett, på TV.

    Også var det et stort mesterskap, i skøyter, i Larvik.

    (På Fram-banen vel).

    Og da kjørte mora mi opp, på en høyde, og stoppet bilen, og lot meg se ut av vinduet.

    Så kunne jeg se et skøyteløp da, i skøyte-EM, (eller om det var VM), langt nedenfor oss.

    Jeg så bare på det løpet, et kort øyeblikk da.

    Så sa mora mi noe om at dere kunne jeg se at de gikk på skøyter, eller noe.

    Uten om jeg vet om dette var for å gjøre narr av meg, (siden jeg så mye på idrett, på TV), eller om det var for å være snill.

    (Mora mi var egentlig sjelden snill.

    Hu var ofte sarkastisk.

    Også mot Pia og meg vel.

    Og jeg husker ihvertfall det, at jeg ikke likte den sarkasmen så bra.

    Når man var 4-5-6-7 år, så var det ikke så lett å ta igjen, når mora mi var sarkastisk.

    Og til og med nå, kan jeg ikke alltid si det sikkert, om når mora mi var sarkastisk, eller ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var nok litt barnslig og umoden, som barn.

    For en gang, så husker jeg det, at jeg tulla med søstera mi Pia, borte hos bestemor Ågot.

    Jeg kjeda meg nok, eller noe.

    Og skulle tulle med Pia da.

    (Vi barnebarna til Ågot, vi fikk lov til å leke, i hele huset, til Ågot, og løp gjennom stua, gangen og kjøkkenet.

    Mens vi prøvde å kun hoppe på noen spesielle felter, (fliser var det vel), som var farget på en spesiell måte, på gulvet.

    Det var nesten som på et sjakkbrett.

    Noen fliser var liksom sjakkmønstrede da.

    To og to fliser.

    De var vel røde og de skulle vi liksom hoppe på da, oss barnebarna.

    Og så over på dørkarmen, inn til kjøkkenet.

    Hvor det også var noen fargede fliser, tror jeg.

    Og så i spisestua og stua, så var det bare ‘lov’ å hoppe på teppene.

    Sånn kunne vi leke, i en time kanskje, oss barnebarna.

    (Når vi var små da).

    I mangel på noe annet å gjøre vel.

    Og det fikk vi lov til, av Ågot og Øivind, som satt i stua da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, så skulle jeg tulle med Pia, når jeg var på doen, til Ågot.

    Det er litt vanskelig å skrive om, for det er litt flaut.

    Men jeg tenkte det, at hvis jeg hadde tissen min foran nøkkelhullet, på doen.

    Så ville ikke søstera mi kunne se noen ting, annet enn at det var helt svart, og ikke skjønne at det var tissen min da.

    Men men.

    Så jeg ropte på Pia, da jeg var ferdig på do.

    Også sa jeg, at hun ikke fikk lov til å se, før jeg sa fra.

    Også putta jeg tissen min foran nøkkelhullet da, og spurte Pia om hun kunne se noe.

    Men men.

    Men Pia lo litt, før jeg sa at hun kunne se.

    Så jeg lurer på om hun smugkikka.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev også om det, at jeg ville ha Halsen I.F.-bag, da jeg bodde i Mellomhagen, på Halsen.

    Men, det var altså bare fordi at mora mi spurte meg, om jeg ville ha en sånn bag.

    Det var ikke sånn, at det var jeg som maste, om å få en sånn bag.

    Så hvis mora mi ikke hadde spurt meg, så ville jeg nok ikke tenkt på det engang, å spørre om å få en sånn bag.

    Så det med den Halsen-bagen, det var mora mi sitt påfunn, bare for å få med det.

    For det var kanskje litt dumt, å gå rundt med en sånn Halsen I.F.-bag, hvis man ikke spilte på Halsen.

    De andre som gikk rundt med sånn bag, de spilte kanskje på Halsen, alle sammen, for alt hva jeg vet.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Noe annet jeg tenkte på, var det, at søstera mi Pia, sugde så lenge på tommelen.

    Jeg husker at vår mor, (og vel også Arne Thomassen), pleide å klage på Pia, om dette.

    Pia sugde vel på tommelen, til hun ble tenåring nesten vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg husker også en gang, mens vi bodde i den hytta, ute i Brunlanes.

    Da var det en lørdag, som vi ikke fikk lørdagsgodt.

    Og Pia dristet seg til å spøre Arne Thomassen, om vi ikke skulle få ‘barnetime-godt’.

    NOe sånt.

    Men men.

    (Det var kanskje fordi at jeg hadde fått juling, av Arne Thomassen, (siden mora mi ikke likte at jeg løp inn og ut av de elektriske dørene, hos supermarkedet Thorfinns, i Larvik), at Pia spurte.

    Hvem vet).

    Jeg husker også fra Jegersborggate, at Pia var så glad i kaviar-pålegg på tube, (det ene slaget fra Mills vel).

    At Arne Thomassen, en dag, ved frokostbordet, (var det vel), sa det til Pia, at ‘hvis du spiser mer kaviar nå, så kommer det til å tyte ut av ørene på deg’.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg mener også å huske det, at søstera mi Pia, noen ganger sov i senga til mora mi og Arne Thomassen, i første etasje, da vi bodde i Jegersborggate.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Over til flyttingen til Bergeråsen.

    Det som skjedde, var at faren min, dukka opp hos mora mi, en ettermiddag, var det vel.

    Mora mi ville prate, under fire øyne, med faren min, så jeg fikk ikke lov å være i stua, sammen med dem.

    Men jeg fikk med meg det, at mora mi klagde på meg da, og sa et eller annet stygt om meg da, til faren min.

    Og det likte jeg ikke.

    Så da mora mi kom opp i andre etasje, hvor jeg var, så ble jeg rasende på mora mi, (siden jeg ikke likte at hun prata ‘dritt’ om meg, til faren min).

    Så jeg fikk ekstra krefter kanskje, av dette raseriet, (for jeg var jo bare ni år, og mora mi var jo voksen).

    Så jeg dytta mora mi overende, og satt meg oppå henne, oppe i andre etasje, siden jeg var så sinna, over de tingene, som mora mi sa om meg, til faren min.

    (Mens faren min var nede i andre etasje da).

    Hva er det du gjør, sa mora mi, og syntes vel det var litt morsomt, tror jeg.

    Jeg lot henne gå da, og sa ingenting.

    Det var ikke sånn at jeg prøvde å slå henne, eller noe.

    Jeg ble bare så sinne på henne.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mora mi sa også det, at Apache-sykkelen min, den fikk jeg ikke lov å ta med meg, for den hadde jeg jo fått, av bestefar Johannes, (nemlig hennes far da).

    Men jeg hørte ikke på mora mi, for jeg var rimelig glad i sykkelen min.

    Så før faren min dukka opp der, så hadde jeg sykla opp til en grøft, i Øvre Jegersborggate, kanskje femti meter fra huset vårt da.

    Faren min hadde en stor amerikansk varebil, av merke Ford.

    Muligens Ford Lincoln Continental.

    Faren min hadde to sånne store, amerikanske varebiler.

    Eller stasjonsvogner, var det.

    Den andre var vel en Ford Lincoln Continental.

    Men jeg tror det her var den første.

    En bil med elektriske vinduer og polstrede dører, i blå skai vel.

    Og frontlykter som først ble synlig, når tenninga ble skrudd på vel.

    Så den bilen var ganske kul i 1979, for å si det sånn.

    Det var noe helt annet enn folkevognboblene til mora mi og Arne Thomassen.

    Men men.

    Air-condition var det vel en av de amerikanerne til faren min som hadde og, tror jeg.

    Jeg mener at faren min kjøpte disse amerikanske bilene, av et import-firma vel, som holdt til i Sylling, utenfor Drammen da.

    Hvor faren min pleide å ta med meg, et par ganger.

    (Men han ba meg sitte i bilen vel).

    Så sånn var det.

    Så når vi kjørte fra mora mi, (og jeg skulle flytte til faren min da), så ba jeg faren min, om å kjøre innom Øvre Jegersborggate.

    Også fant jeg sykkelen min, i grøfta der, (hvor jeg hadde hivd den, 2-3-4 timer tidligere kanskje).

    Også heiv jeg sykkelen bak i bilen da.

    Så fikk jeg med meg den, til Berger.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I klassen min, på Berger, så visste jeg hvem to av folka var.

    Det var Erland Borgen, sønn av rektor Leif Borgen og vår klasseforstander, Sissel Borgen.

    (Det var fordi, at et drøyt år, før det her, så var det meningen at jeg skulle gå på Berger skole.

    Så faren min tok meg med hjem til rektor Borgen, og de, på Øvre, på Bergeråsen, (vi bodde på Nedre).

    Og da sa rektor Borgen det, til sønnen sin Erland, at han måtte hilse på meg, for jeg skulle gå i klassen hans.

    Men så kom mora mi og Arne Thomassen, bort til Ågot og Øivind, (hvor jeg var, men ikke faren min var).

    Og da låste jeg meg inn på do.

    Men mora mi og de gikk ikke, så etter 15-20 minutter, eller noe, så låste jeg meg ut igjen.

    For mora mi hadde lovt meg ny sykkel osv., (den Apache-sykkelen), som jeg skulle få av bestefar Johannes da.

    (Og jeg kunne jo ikke stå inne på doen hele kvelden heller.

    Men men).

    Jeg kjente også Geir Arne Jørgensen, (kalt Geri).

    Han bodde bare et langt steinkast fra Ågot og Øivind der.

    Og en sommerferie, (muligens sommeren 1977 eller 1978), så hadde jeg blitt kjent med han.

    Jeg fylte bursdag, 25. juli.

    Og jeg var litt furten, fordi jeg ikke fikk ha bursdagsselskap.

    Så etter et par dager, så sa Ågot det, at jeg kunne ha bursdag, to dager etter at bursdagen min egentlig var.

    Altså 27. juli.

    Og da sa Ågot at jeg måtte skrive innbydelse.

    Hu fant et postkort, i den øverste lange skuffen, på kjøkkenet.

    Og skreiv bursdaginnbydelse, for meg, på det kortet da.

    Og så gikk jeg ned til Geir Arne og dem, (som bodde i ei hytte, (som var grønn vel), ned mot Snippen, (hvor Berger IL pleide å arrangere Drive-in Bingo, om sommerne).

    Jeg banka eller ringte på døra, og ba om å få snakke med Geir Arne da.

    Også ga jeg han det innbydelseskortet da.

    Men han ville ikke komme i bursdagen min.

    Seinere, så fikk jeg vite det, at Geir Arne, han var født 27. juli 1970.

    Altså to dager etter meg.

    Så han hadde vel da bursdag selv, tror jeg, på den dagen, som jeg var hos dem, med det innbydelseskortet, til Ågot da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Ågot fikk ei dame, og noen andre unger, (som jeg ikke egentlig visste hvem var vel), til å dukke opp i bursdagen min.

    Og når jeg gikk fra Bergeråsen, for å dra i bursdagen min, borte hos Ågot, på Sand, den sommeren, (i 1977 eller 1978 da).

    Så gikk de bursdagsgjestene, den samme veien som meg.

    Men jeg kjente dem nesten ikke, så jeg sa vel ikke hei, tror jeg.

    Men men.

    Men dem gikk da langs riksveien, mener jeg, fra før Gamlehjemmet der.

    Enda det vel kanskje var de ungene, som bodde ovenfor butikken på Sand der, som Ågot og faren min kjente.

    (Noen jeg ikke husker navnene på nå.

    Men men).

    Men de var kanskje hos ei bestemor de hadde, på Berger, eller noe.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Så jeg kjente Geir Arne Jørgensen og Erland Borgen, i klassen min på Berger, fra før da.

    Men men.

    Jeg syntes selv, at skoleveien var litt lang.

    Og vinden kunne ta skikkelig tak, den siste strekningen, fra butikken på Sand, og til huset til Ågot og Øivind.

    Så jeg lurte på det, om faren min kunne hente meg på skolen.

    Men det ville han ikke.

    Men men.

    Rektor Borgen sa det, husker jeg, da faren min tok meg med på skolen, den første dagen min vel, at de hadde en gutt, på Sand, som hadde måtte gått alene hjem fra skolen, osv.

    (Det var vel Geir Arne Jørgensen, tipper jeg).

    Så rektor Borgen syntes det var fint, hvis han fikk selskap, husker jeg.

    Men jeg var da allerede blitt uvenn, med Geir Arne Jørgensen, siden han ikke ville komme i bursdagen min, et år eller to tidligere, husker jeg.

    Og det var kanskje noe mer og.

    Som at han hadde sykla på eiendommen vår.

    Eller henta seg noe sprengtråd, som lå bak verkstedet til Øivind, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Geir Arne Jørgensen var i en gjeng, med Sand-folk, (sånn som det virka for meg, ihvertfall).

    Det var Jan Stadheim vel, som hadde ei søster, som het Åse Stadheim, som var et år eldre enn meg vel.

    Det var Jan Rune Havre, som faren til, startet en teppebutikk, på Sand, 2-3 år etter at jeg flyttet til Berger, som ble hetende Sandbu Tepper.

    Og som ble bygget på den tomta, der hvor trekiosken til hu Liv var, (som jeg har skrevet om, at Pia og jeg fikk en plastpose hver, med mynter, for å handle i, en sommer, noen år tidligere på 70-tallet).

    Sandbu Tepper ble bygget i grå stein/betong vel, og nå er den bygningen, kanskje cirka en tidendel av firmaet Jensen Møbler, (som lager Jensen-madrassen, som det vel har vært reklame for på TV og i aviser og i ukeblader vel).

    Så sånn var det.

    Ditlev Castellan, (sønn av en som jobbet for et forsikringsselskap, som min far kjente, og som en gang var nede på verkstedet vårt, og pratet om hvor mye faren min ville få i uføre og livsforsikring. Og faren min ville at jeg skulle høre på, hva Hr. Castellan sa).

    Ditlev Castellan, (som nå kaller seg Don Ditlev Castellan, på Facebook), han ble seinere med i den gjengen, til Geir Arne, må man vel si.

    Ditlev Castellan, begynte i klassen til Geir Arne og meg.

    men Ditlev Castellan, bodde vel på denne tiden, hos moren sin, på Nesodden vel, ved Oslo.

    Så det var vel sånn, at jeg bodde på Berger, i et år eller to, tror jeg, før Ditlev Castellan, også flyttet til Sand/Berger.

    Men jeg mener det, at det var jeg som flytta til Sand/Berger først, av Ditlev og meg.

    Så sånn var vel det.

    Men men.

    En gutt Audun, og som gikk klassen til Christell og seinere også Pia vel, var også i den gjengen, mener jeg.

    Men men.

    Så jeg havna noen ganger, i krangel, på veien hjem fra skolen, med Geir Arne JØrgensen, som hadde en hel gjeng rundt seg da.

    Så etterhvert, så pleide jeg å dra hjem, med ranselen, før jeg gikk bort til Ågot og Øivind, på Sand, for å spise middag.

    Da venta jeg kanskje 15-30 minutter, med å gå bort på Sand, og da ble skoleveien delt opp, og ble ikke så langtrekkelig, og jeg unngikk også å møte Geir Arne og gjengen, på vei for å spise middag hos Ågot da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den største forskjellen, mellom Berger skole, og skolene jeg hadde gått på, nede i Larvik og på Halsen.

    Det var det, at på Berger skole, så satt elevene ved siden av hverandre, med pultene helt inntil hverandre, i grupper, på 2-4 elever kanskje.

    Noe sånt.

    Mens i Larvik, så stod alle pultene, på rad og rekke, og ingen fikk lov å sette pultene inntil hverandre.

    (Og ingen spurte vel frøken om å få lov til å flytte pultene sine sånn, engang.

    Men men).

    Mens på Berger så stod pultene skikkelig hulter til bulter da.

    Og det var ikke sånn, at vi måtte gå på rad og rekke, hvis vi skulle gå til et annet klasserom, for eksempel.

    Men men.

    Jeg lurer på om vi til og med, fikk lov å sitte inne, i friminuttet, hvis vi ville.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men det fikk vi vel ihvertfall lov til, på Svelvik Ungdomsskole, mener jeg å huske.

    Men men.

    En annen forskjell, var det, at skjønnskriften ikke var den samme, på Torstrand skole og Berger skole.

    ‘m’-ene, hadde liksom en ekstra løkke, på Torstrand skole.

    Og det var også noe med ‘s’-ene vel.

    Og muligens med ‘l’-ene.

    Den skjønnskriften som vi lærte, på Torstrand skole, var mer gammeldags da.

    Mens den vi lærte på Berger skole nok var mer moderne da.

    Så sånn var det.

    Selv om både Torstrand skole og Berger skole, lå i Vestfold fylke.

    Skjønn det den som kan.

    Men men.

    På Berger så var nærmeste svømmehall, i Svelvik.

    Så der begynte dem med svømming, i tredje klasse.

    På Torstrand skole, så begynte dem med svømming, i andre klasse.

    Og på Østre Halsen skole, så begynte dem med svømming, i første klasse.

    Så jeg begynte faktisk med svømming, tre år på rad.

    (Merkelig nok).

    Men men.

    En ting jeg har glemt å skrive om, er det, at i enten første eller andre klasse, så var det noen lærerinner inne i dusjen hos oss gutta, husker jeg.

    De sa det, at det var ikke noe å være redd for, de hadde sett litt av hvert før de, sa de.

    Så det var kanskje litt spesielt.

    Hva gjorde de lærerinnene, i dusjen, til guttegarderoben, mens guttene dusja?

    Hvem vet.

    Men men.

    En av de første dagene, som jeg gikk på Berger skole, så dro Ole Christian Skjellsbekk, fra Øvre, meg med hjem til han, etter skolen.

    Jeg bodde jo på Nedre og hadde vel bare vært på Øvre en gang, da faren min dro meg med til rektor Borgen den gangen, som jeg har skrevet om, tidligere i dette kapitellet.

    Erland og Ole var bestekamerater, (må man vel si), så de hadde kanskje prata sammen om meg.

    Hva vet jeg.

    På døra mellom gangen og stua, hos Ole og dem, så hang det en meny, som var hengt opp med teip da.

    Ole og hans storesøster hadde nemlig laget middag, for foreldrene sine, en dag, ikke lenge før, når Ole og søsteren hadde vært alene hjemme da.

    Også hadde plakaten blitt hengende der da, i X antall dager da.

    Men men.

    Ole hadde to jenter på besøk, som jeg ikke er helt sikker på hvem var.

    (For jeg dro dit aldri igjen, for å si det sånn).

    Ole og jeg luska på de jentene, mens de var i peisestua dems, eller noe.

    Og så hørte vi det, at hu ene jenta spurte hu andre, om hvem hu syntes var kjekkest, Ole eller meg?

    ‘Han Erik’, hørte vi at hu andre jenta svarte.

    Jeg syntes at det ble litt flaut, så jeg sa at det var ikke sånn hu mente det, og begynte å krangle med ole om det her da.

    Så vi slutta å luske, og åpna vel også opp døra, til de jentene, i den stua, mens vi krangla høyt da, mens de jentene så og hørte oss da.

    Så derfor orka ikke jeg å være kamerat, med Ole Christian Skjellsbekk.

    Jeg tror det ville blitt veldig slitsomt.

    For begge skulle liksom være best da.

    Og da hadde det nok gått med mye energi, for meg, for å prøve å hevde meg, mot han Ole Christian Skjellsbekk da.

    Så sånn var det.

    Så jeg husker ikke om Ole spurte meg, om jeg ville bli med hjem til han, flere ganger.

    Men hvis han gjorde det, så svarte jeg ‘nei’.

    Jeg orka ikke å sitte ved siden av han i klasserommet heller, av samme grunn da.

    Ole var flinkest i klassen, til å spille fotball, må man vel si.

    Erland og Stig, var også ganske gode.

    Og muligens Espen Melheim.

    (Og en som het Steinar vel, som seinere på barneskolen, flytta til Vestlandet.

    Men som dukka opp igjen, og var med klassen på Barnas Gård, i Akershus vel, (på leirskole), en uke, i sjette klasse, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Men jeg var kanskje den fjerde/femte beste i klassen, til å spille fotball da.

    Ihvertfall på den tida, som jeg flytta til Berger.

    Men men.

    På Berger skole, så var det ikke møljefotball, som på Torstrand skole, i Larvik.

    På Berger skole, så var det to fotballbaner.

    En asfaltbane, for 1-3 klasse vel.

    Og en grusbane, for 4-6 klasse vel.

    Og det var mye mindre folk, som skulle spille fotball, på Berger, enn på Torstrand skole da.

    Det var bare en tredjeklasse, på Berger skole.

    Mens på Torstrand, så var det ihvertfall to tredjeklasser.

    (Frode Kølner gikk jo i parallellklassen min der, så det må jo ha vært minst to tredjeklasser da.

    Men men).

    Jeg gikk til Ågot og Øivind, hver dag, etter skolen.

    De hadde jo fast middagstid der, klokken 13.

    Så jeg fikk for det meste rester fra middagen klokken 13 vel, som Ågot varmet opp.

    Selv om hun også lagde risgrøt og sånt, for meg.

    Vanlig norsk middagskost, vil jeg vel si.

    Det kunne være knakkpølser og stekte poteter, med ketchup.

    Kjøttkaker og kokte poteter, en gang i blant.

    Ertesuppe, (fra pose vel. Jeg tror det var Toro Svensk Ertesuppe), med pariserloff, som Ågot pleide å spesialbestille, fra butikken til Oddmund Larsen, på Sand, når hun lagde ertesuppe.

    Risengrynsgrøt da, med smørøye, og kanel og sukker.

    Noen ganger lagde Ågot semulegrynsgrøt, (tror jeg det het), med rød saus tror jeg, til dessert.

    Noe sånt.

    Vanlig norsk etterkrigsmat, var det vel.

    Ågot lagde noen ganger biff.

    Eller prøvde å lage, må man vel si.

    Hu kjøpte sånn flatbiff og sånn da, (siden biff var så dyrt), og det var gjerne kjøtt som var mer beregnet som grytekjøtt osv., (har jeg lært senere, når jeg bodde i Oslo), og Ågot stekte også biffen for mye, sa faren min.

    Så jeg fikk ikke noen sånne proteinrike middager så ofte.

    Middager som jeg senere gjerne lagde selv, som biff da, (av entrecote, ytrefilet, mørbrad eller indrefilet), svinekotelleter, kyllingbryst, kjøttdeig-retter med mye kjøttdeig i, som Pasta de Napoli, mm.

    Sånne middager lagde ikke Ågot, så jeg fikk ikke så mye proteiner i meg.

    (Skjønner jeg nå senere selv).

    Så jeg fikk ikke så mye muskler.

    Det gikk mest i karbohydrater og fett, når det gjaldt de middagene, som bestemor Ågot lagde til meg.

    Faren min kunne lage biff enkelte lørdager, men det var mer unntaket enn regelen, at han gjorde det.

    Det gikk mest i Pizza Grandiosa, i helgene.

    Som jeg vel husket å skrive om, så tok mora mi meg med på restauranten Hvalen, på Østre Halsen, mens vi bodde i Jegersborggate, og kjøpte pizza til henne selv om meg, en kveld, uten at det var noe bursdag eller noe sånn vel.

    Likevel så smakte maten til Ågot godt, selv om det kanskje ikke var sånn at det var sånn mat, som man ble sterk og muskeløs av.

    Men men.

    Maten til Ågot var mye bedre enn maten til mora mi, for eksempel.

    Mora mi hadde i Jegersborggate, en gang, mens hun hadde en venninne på besøk, gitt meg noe melk, som smakte råttent, (må jeg vel si).

    Som jeg måtte drikke, (nesten sermonielt, mens mora mi og hu venninna så på da).

    (Mener jeg å huske ihvertall).

    Så sånn var det.

    Så jeg pleide å drikke sjokolademelk, når jeg spiste, borte hos Ågot, til maten.

    Når den første pakken med sjokolademelk ble tom.

    Så kikka jeg i skapene til Ågot, på kjøkkenet.

    Og i det øverste skapet, så fant jeg en boks, med jordbær-Nesquick.

    Det hadde jeg aldri sett i butikkene, i Norge.

    Men Ågot sa at den var gammel vel, og at jeg ikke burde drikke den.

    Så kjøpte hu mer sjokolademelk da.

    Da jeg bodde på gården til onkel Martin og hans samboer Grete Ingebrigtsen, i noen måneder, i 2005.

    (Og hjalp dem med å rydde eiendommen rundt gården der, for nedhugde trær, osv).

    Så mobba jeg onkel Martin litt, fordi at han var så glad, i sjokolademelk, da han var i begynnelsen av tenårene.

    Så sa onkel Martin seinere, at han hadde jobba for faren min og dem, på verkstedet, før jeg ble født vel.

    (Selv om Martin ikke kan ha vært så gammel da).

    Så sa jeg det, at jeg fant en boks med jordbær-Nesquick, hos Ågot, på slutten av 70-tallet, og at jeg lurte på om det kunne være han sin.

    Og da sa Martin det, at den jordbær-Nesquick-boksen, det var en boks, som mora mi, Karen, hadde kjøpt til han, som gave vel, (sikkert siden Martin var så glad i sjokolademelk, og siden jordbær-Nesquick ikke ble solgt i Norge), da hun jobbet som au-pair, i England.

    (Også hadde kanskje både mora mi og Martin, mer eller mindre bodd hos Ågot og Øivind da, på den tiden.

    Hva vet jeg).

    Mora mi sa også en gang, forresten, at det var Ågot som hadde fått henne til å begynne å bli glad i å drikke kaffe.

    Så mora mi har nok bodd hos Ågot og dem, (tror jeg ihvertfall), før jeg ble født vel.

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter middagen, så pleide jeg å sette meg ned i stua, og lese litt i avisene dem abonnerte på, (som var Drammens Tidende og Aftenposten).

    Det kunne også være sånn, at faren min ba meg gjøre noe arbeid, nede på verkstedet.

    Min jobb, det var å sitte på den andre kontoret, (ikke det i huset til Ågot, men det nede på verkstedet), og pakke skruer.

    Det var skruer til køyesengene, og også til kanesenger da.

    Jeg tror at det var de samme skrueposene, til både køye- og kane-senger, hvis jeg husker riktig.

    Men men.

    Det skulle være åtte skruer, (som var messingfargede vel), og åtte skruer, (som var like tjukke hele veien, og som var sølvfargede vel), og en umbraco-nøkkel, (heter det vel), som var svart da.

    Så sånn var det.

    Også skulle disse skruene opp i en plastpose, også måtte man brette åpningen av plastposen, to-tre ganger.

    Og så stiftet jeg fire stifter oppå bretten da.

    Min far kamerat Atle, fra Oslo, klagde en gang, på at det manglet en skrue, (eller om det var en mutter), i en sånn pose.

    (Dette var vel rundt 1980 kanskje).

    Og da ble det fundert fælt da, på om det var onkel Håkon, eller meg, som hadde pakka feil.

    Jeg mente det måtte være onkel Håkon, siden jeg pleide å stifte stiftene helt parallelt liksom.

    Mens onkel Håkon pleide å stifte stiftene, litt på skrått liksom.

    Dessuten pleide jeg å bruke fire stifter.

    Mens Håkon pleide å bruke tre stifter da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Andre ting jeg gjorde av jobbing, det var å kjøre ved, (avkapp), fra verkstedet, fra noen tønner, og helle de tre-bitene, fra de tønnene og oppi en trillebår.

    Og så hive veden ned i kjelleren, til huset til Ågot, som var kanskje bare ti meter, fra utgangsdøra til verkstedet.

    Så sånn var det.

    En gang hver fjortende dag kanskje, så ville faren min spørre meg om det, om jeg ville bli med, til Oslo, for å levere senger.

    Og det syntes jeg hørtes artig ut, (for da fikk jeg alltid en brus og kanskje også en is, osv.), så det pleide jeg alltid å bli med på, når faren min spurte.

    Så sånn var det.

    Hvis det ikke var noe jobbing, så hendte det at jeg løste kryssord, som var i avisene, (for det var bestefar Øivind sin hobby, og jeg herma litt etter han da).

    Fordi Øivind slutta å jobbe klokka 16, men faren min, han kunne gjerne holde på til klokka 17 eller 18, gjerne med sine egne prosjekter, som å bygge båter, osv.

    (Eller hvis de var forsinka med arbeidet).

    Men men.

    Ågot pleide å kjøpe alle tre ukebladene.

    Det vil si Hjemmet, Allers og Norsk Ukeblad.

    Men etter at Øivind døde, så kjøpte hun vel bare Hjemmet og Allers.

    Norsk Ukeblad, det var det vel Øivind som gjerne ville lese, (kanskje på grunn av kryssordene), mener jeg at Ågot sa.

    Så sånn var det.

    Ågot kjøpte vel også egne kryssordblader, for Øivind, mener jeg å huske.

    Men men.

    Jeg fikk lov å klippe i de gamle ukebladene, og begynte å gjøre, sånn som min tidligere kamerat, i Larvik, Frode Kølner, hadde prata om, (den siste tida jeg bodde der, altså bare noen uker før det her).

    Og det var å lage Vitseposten.

    Så jeg limte sånne vitsetegninger, fra de gamle ukebladene, til Ågot, på skrivemaskin-papir, og så ble det Vitseposten da.

    Jeg lagde vel 5-10 utgaver, av Vitseposten.

    Problemet var å få kopiert de opp, (for Strømm Trevare fikk ikke kopimaskin, før en god del seinere, på 80-tallet).

    Men jeg mener at faren min fikk kopiert opp noen, og Petter og Christian Grønli, (som jeg ble kjent med i 1980 vel), de kjente en som jobba på fabrikken Adax, i Svelvik, som kunne kopiere opp noen eksemplarer av Vitseposten, etter kontortid.

    Så Petter og Christian og jeg, vi dro inn til Svelvik da, en dag, i 1980 vel, for å kopiere opp cirka ti utgaver, av Vitseposten da.

    Og da gikk vi å så litt, nede i småbåthavna, osv., i Svelvik, fram til Adax stengte da.

    Og så kom Gro-Marit, (ei ‘guttejente’ fra Svelvik, som seinere gikk i klasse med på Handel og Kontor, og som en gang smilende vel sa til meg at ‘Svelvik er Norges nordligste sørlandsby, vet du’, uten at jeg skjønte helt hva hu mente når hu sa det).

    Men men.

    Gro-Marit kom syklende, i full fart, og så sinna ut vel, (sånn som jeg husker det ihvertall), og skremte Petter og Christian litt, tror jeg.

    Vi dro da til rundt ferjeleiet, til den nye Svelvikferja, og der så hoppa vi litt på isflak, mener jeg å huske.

    Men men.

    Petter og Christian, de solgte også Vitseposten for meg, en gang, når de var hos en slektning i Oslo vel.

    Og en kar, hadde betalt 10 kroner, for et eksemplar av Vitseposten, fortalte de.

    (Enda den vanlige prisen var 1 krone.

    Men men).

    En av de første ukene, som jeg bodde på Berger.

    (Jeg tror at snøen må ha kommet tidlig, i 1979, for jeg flytta dit i oktober, så det her var kanskje i november 1979 da).

    Så begynte Ågot, å prate om ‘Onsdagsløpet’, etter middagen.

    Onsdagsløpet, viste seg å være, et skiløp, for unger vel, som Berger IL, arrangerte, oppe ved Blindvann, (som det heter), hver onsdag da.

    Jeg skjønte at jeg måtte være med på det her løpet da.

    Ågot og dem ville ihvertfall det.

    Jeg hadde fått nye, smørefrie glassfiberski, av Arne Thomassen, (av en eller annen grunn), før jeg flytta til Berger.

    De var gule, husker jeg.

    Men men.

    Jeg dro nå opp til Fossekleiva der, som det heter da.

    Jeg fant vel veien aleine, tror jeg.

    Og ble med på Onsdagsløpet da.

    De skiene var veldig tråe.

    Og jeg fikk nesten dotter i øra, av å høre på alle de som tok meg igjen, og som skreik ‘løype’ da.

    Så sånn var det.

    Jeg gikk vel ikke så mye på ski, da jeg bodde i Jegersborggate.

    Og det med skismurning, det fikk jeg aldri lært meg.

    Nok fordi at jeg bare var sånn 4-5-6-7-8 år, da jeg pleide å gå på ski, med mora mi og dem.

    Og fordi jeg fikk smørefrie glassfiberski, av Arne Thomassen, i noe slags avskjedsgave, eller hva det kan ha vært.

    Hvem vet.

    Så jeg kom jo på sisteplass da, i det Onsdagsrennet.

    Så det var ikke så artig.

    Erik Olsen kalte jeg meg vel da.

    Og det kunne man se i Svelvik Tidende da, (som Ågot og Øivind også abonnerte på), i en av utgavene for rundt november 1979 da, at Erik Olsen kom på siste plass, i Onsdagsløpet, (eller om det var Onsdagsrennet, som det het. Hm).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg spurte også alle i slekta til faren min, som holdt til, eller jobba, på Sand, i en pause fra arbeidet.

    (Det vil si bestefar Øivind, bestemor Ågot, faren min, og onkel Håkon).

    Om hva jeg skulle hete, ettersom jeg hadde flytta til faren min.

    Ågot het jo Ågot Mogan Olsen.

    Faren min het Arne Mogan olsen.

    Onkel Håkon het Håkon Mogan Olsen.

    Og farfaren min het bare Øivind Olsen.

    Jeg spurte om jeg skulle heter Erik Mogan Olsen.

    (Faren min åpnet en bankkonto for meg, en del år tidligere, i det navnet, i SVelvik Sparebank.

    Han gikk på Kafeterian, og tok en halvliter vel.

    Mens jeg måtte stå i banken, og åpne kontoen.

    Som 5-6 åring vel.

    En gang jeg var på ferie, hos faren min, men bodde hos mora mi da.

    Så sånn var det).

    Men da sa onkel Håkon det, fra stua til Ågot og Øivind.

    At ‘Mogan, det er det oss som heter det’.

    (Uten at jeg vet hva/hvem han mente med ‘oss’).

    Men men.

    Jeg syntes kanskje det ble litt stusselig, å bare hete Erik Olsen, når de fleste andre der, også hadde et mellomnavn da, (nemlig Mogan).

    Så jeg spurte, (fra kjøkkenet, hvor jeg stod og prata fra da, (jeg så vel etter noe greier, i skuffene til Ågot, på kjøkkenet der), inn i stua).

    Om jeg kunne hete Erik Ribsskog Olsen da.

    Men det ble ‘ERO’, (som i ‘erotikk’ da, antagelig), sa bestefar Øivind vel.

    Og det var ikke noe særlig bra, å hete, skjønte jeg.

    Men men.

    Så sa bestefar Øivind bare, at jeg skulle hete Olsen.

    Men faren min, han ringte ikke Folkeregisteret om dette.

    Og jeg var for ung, til å ringe om sånt.

    (Jeg var bare ni år).

    Så hos myndighetene så het jeg fortsatt Ribsskog.

    Men jeg sa til alle lærerne osv., at jeg het Olsen.

    (Siden det hadde blitt bestemt da, i et slags slektsråd, må man vel si).

    Dette medførte en del uheldige konsekvenser.

    For eksempel så måtte jeg til skoletannlegen, i Svelvik, (han holdt til på ungdomsskolen der), to ganger.

    En gang måtte Erik Olsen til tannlegen.

    Og en gang måtte Erik Ribsskog til tannlegen.

    Så sånn var det.

    Men tannlegen kjente igjen Erik Ribsskog, (som dukka opp en uke seinere kanskje, enn Erik Olsen), og sendte meg bare tilbake igjen, til Berger skole, uten å undersøke noe, den andre gangen, som jeg dukka opp der, hos skoletannlegen i Svelvik, høsten 1979 da.

    Men men.

    Grunnen til at jeg stod inne på kjøkkenet der.

    Det kan ha vært det, at jeg lovte søstera mi Pia, i Larvik, at jeg skulle sende henne tyggis, (sånn der Dandy tyggegummi, tutti-frutti vel, som vi syntes var god, til 50 øre vel, eller om de kosta en krone), hver dag, i posten.

    Så jeg leita kanskje etter konvolutter, eller noe, inne på kjøkkenet til Ågot.

    Men jeg klarte ikke å finne noen konvolutter som egna seg da.

    Og Ågot ville ikke hjelpe meg, med å kjøpe konvolutter, eller noe sånn.

    Og jeg glemte det alltid, når jeg var i butikken.

    Så den første gangen jeg var hos mora mi, på helgebesøk, etter at jeg flytta til faren min.

    Så måtte jeg beklage til Pia da, at jeg hadde glemt det, at jeg skulle sende tyggis.

    Hu sa det var greit men.

    Men men.

    Det var fordi, at vi pleide å få så mye godteri og penger, når vi var på Bergeråsen/Sand, så jeg trodde at søstera mi kom til å bli misunnelig på meg da, som fikk flytte dit.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Ågot sa også det, at jeg burde gå på ski, på jordet, til Gøril og dem.

    Et jorde som grenset til eiendommen til Ågot og Øivind da.

    Onkel Håkon prata om at de hadde pleid å lage gevær, (eller armbrøster kanskje), av en list, med en syltestrikk og en klesklype på.

    De boret et spor, i lista.

    Og så skøyt de et eller annet, med de hjemmelagde armbrøstene da.

    Jeg klarte ikke å lage de geværene så avanserte.

    Men jeg gjorde det bare sånn, at jeg skøyt den syltestrikken av gårde.

    Jeg hekta syltestrikken, på enden av lista, og festa strikken med klesklypen da, som var spikra fast på lista.

    Så gikk jeg noen runder på ski, på jordet til Gøril og dem da, og hadde satt opp en blink, hvor jeg hadde satt et A4-ark, foran et hull, i en finer-plate, eller noe.

    Så skøyt jeg den syltestrikken gjennom det arket og blinken da.

    Så det ble som skiskyting nesten.

    For jeg syntes at vanlig langrenn, kunne bli litt kjedelig.

    Jeg lurer forresten på, om det var sånn, at Arne Thomassen, kom innom, med de gule, smørefrie glassfiberskia, hos Ågot og dem, like etter at jeg flytta dit.

    Det er mulig.

    Det er mulig at det var derfor, at de skia stod borte hos Ågot, det er mulig.

    Men men.

    På skolen, så var det ganske sivilisert og jeg gikk greit overens med de fleste, i den nye klassen, vel.

    (Untatt Geir Arne Jørgensen da, som var min uvenn fra før jeg flytta til Berger, må jeg vel si).

    Men men.

    Men et unntak til, og det var at Carl Fredrik Fallan, i klassen min, plutselig spente bein på meg, i en gym-time, (mens vi drev med noe løping, i sirkel, rundt gymsalen da).

    Det skjønte jeg ikke hva kom av, men jeg var ganske sikker på det, at det nok var med vilje, fra Carl Fredrik Fallan.

    Så jeg begynte å prøve å bli kjent med han, for jeg ville ikke ha noen uvenner heller, på Berger.

    Jeg prøvde å skjønne det, hva det kom av, at han plutselig spente bein på meg.

    Carl var en ganske tøff gutt, som også var sterkere enn meg.

    Så jeg husker det, at vi leikeslåss i friminuttene, noen ganger, og at Linda Moen, (i klassen), pleide å le rått av meg, mens jeg lå på gulvet, eller nettopp hadde kommet meg opp vel, etter en leikeslåsskamp med Carl da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Linda Moen, hu var forresten borte hos oss, på Sand, og henta sagflis, til kaninen sin.

    ‘Nå er hu dattera til Moen her for å sagflis til kanin sin igjen’, kringkastet Ågot i stua da.

    Da var det ikke sånn, at jeg gikk ut, for å se på at hu henta sagflis.

    Eller for å si ‘hei’ til a, siden hu gikk i klassen min.

    Nei, hu der Linda Moen, hu hadde jeg ganske i vrangstrupen, så da holdt jeg meg heller inne gitt.

    Men men.

    Men jeg husker at en gang, som hu var der, for å hente sagflis, til kaninen sin, (og faren pleide også å preike med faren min, en god stund vel, inne på verkstedet), så gikk jeg inn på det midterste soverommet vel, og så på da, mens hu Linda Moen, dreiv og gravde sagflis og så videre da, borte i siloen våres da, (som det heter).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min sa forresten også, en av de første ukene jeg bodde der.

    På kjøkkenet til Ågot, mens jeg også hørte på da.

    At jeg ikke fikk leke med Geir Arne Jørgensen, (og noen andre folk), for de var det et eller annet med da, som faren min ikke likte.

    Og Ågot ble også overrasket over det, over det som faren min sa at det var da, med han Geir Arne da.

    (Uten at jeg helt skjønte hva det her var.

    Men jeg lekte ihvertfall ikke noe med Geir Arne da, etter den her episoden, da faren min prata om, til Ågot da, hvem jeg ikke fikk leike med, osv).

    De prata også, omtrent på samme tida, om en gutt, som hadde drukna.

    Halvor og dem, hadde visst bare sitti der og sett på, at han gutten, falt i fjorden, fra en fjellhylle da, sa faren min.

    Til Ågot da.

    Men da så jeg han Halvor, på skoleveien min, noen dager seinere, (enda han bodde på Øvre vel).

    Og da kjefta jeg litt på han Halvor da, fordi dem ikke hadde redda han gutten som drukna da.

    (Som faren min mente var dårlig da, husker jeg, at han fortalte Ågot, at han syntes).

    Men Halvor svarte det da, at det ikke var noe dem kunne gjøre.

    Han gutten bare forsvant, var det vel, og det var vel kaldt i vannet, osv.

    Han gutten var under vann, i en halvtime, eller time, eller noe, var det vel.

    Og de fikk han til å puste igjen.

    (Utrolig nok, må man vel si).

    Men han hadde nok for mye hjerneskader, eller noe.

    Han kom vel aldri til bevissthet igjen, tror jeg.

    Så selv om de fikk han til å puste igjen, så overlevde han ikke.

    Han lå i koma vel, og døde, etter noen dager, eller uker, eller noe, var det vel, såvidt jeg kan huske.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Etter dette, så prata nok ikke faren min like åpent, mens jeg var der, tror jeg.

    Det kan være at det var min feil, (at jeg ikke skulle ha pratet med Halvor om det her, og kjefte på han da, siden faren min hadde vært misfornøyd.

    Hva vet jeg).

    Men jeg skjønte ikke det, hvordan faren min mente, at jeg skulle oppføre meg, i forhold til det her da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Våren 1980, (var det vel), så kom moren min innom, hos Ågot og Øivind, på Sand, mens jeg var der, og mens faren min jobbet nede på verkstedet da.

    Hu sa det, at jeg fikk ikke lov til å bare sitte i stua til Ågot og Øivind, og løse kryssord.

    Jeg måtte begynne å spille fotball, sa mora mi.

    Enda det jo var mye som foregikk, i Jegersborggate, da jeg bodde der, som jeg har skrevet om, i de forrige kapitlene.

    Så jeg syntes det var greit, å bare sitte i stua til Ågot og Øivind, og lese i avisa osv., etter skolen.

    Jeg jobba jo for faren min og, og gikk litt på ski, og hadde gym på skolen, og hadde også lang skolevei.

    Så jeg kan ikke skjønne det, at det skulle være så viktig, at jeg også spilte fotball.

    Men men.

    Både Øivind og Ågot og meg selv, ble vel litt overrasket vel, og ingen av oss fikk fram et ord vel, når mora mi plutselig dukket opp der, og sa det her.

    Ågot og Øivind slapp alltid mora mi inn, i huset sitt, når hu kom på besøk, så det syntes jeg ikke var så artig.

    Hva hadde mora mi der å gjøre liksom, når foreldrene mine var skilt.

    Det syntes jeg var litt rart.

    Men men.

    Men mora mi fikk vel også med faren min, på det her.

    Og jeg snakka med Ole i klassen kanskje, som spilte fotball da, på Berger IL.

    De trente i gymhallen, på Berger skole, under vinterhalvåret.

    Jeg ble med å spille der, men hadde ikke med joggesko, men spilte i gymsokker vel.

    Så Ole sa det, husker jeg, at jeg bare kom ‘plutselig glidende forbi’, eller noe.

    Etterhvert så fikk jeg meg vel sko som jeg kunne spille fotball i innendørs.

    Og jeg begynte å spille kamper også, og holdt på i mange år.

    Jeg var ganske tynn, de årene jeg bodde på Berger.

    Så trener Skjellsbekk, (faren til Ole), sa for eksempel det, husker jeg, at jeg hadde bra løpteknikk, men jeg mangla ‘litt kjøtt på beina’.

    Da jeg flytta til Oslo, høsten 1989, så var jeg 1.85 høy og veide 62 kilo cirka vel.

    Så jeg var en veldig tynn pingle, må man vel si.

    Da jeg bodde i Liverpool, så hadde jeg en helsesjekk, for et par år siden.

    Og da var jeg visst 1.83 høy, (så jeg har visst krympet to centimeter, av en eller annen grunn), og veide cirka 100 kilo.

    Så jeg har altså lagt på meg cirka 40 kilo, fra jeg var 19 år, og bodde på Bergeråsen, til jeg bodde i Liverpool, fram til tidligere i år.

    Og det er nok mye muskler osv.

    Nå bruker jeg XXL i t-skjorter osv., og det er nok fordi jeg har trent mye svømming osv., og også vekter, i Oslo og England, etter at jeg ødela kneet mitt, da jeg spilte fotball i Frognerparken, sommeren 1995 vel.

    Det var vel forresten Leif Moen, (som faren min mente var tremenningen sin, eller noe), faren til Linda Moen, i klassen min, som var fotballtrener, på det laget jeg begynte på, på Berger IL, (knøtter vel), i 1980 da.

    Så vi hadde også med to jenter, (som begge gikk i klassen vår), det første året jeg spilte fotball vel.

    (Selv om vel disse ikke hadde vært med på treningene, på Berger skole, men bare var med på kampene vel.

    Hvis jeg husker riktig da).

    Det var Linda Moen og hennes venninne vel, Lene Andersen, (som faren min kjente faren til, som døde et av de årene jeg gikk i samme klasse, på Handel og Kontor, som Lene Andersen, fra 1986 til 1988).

    Så sånn var det.

    Selv om Linda Moen fortalte meg det, i en Facebook-melding vel, da jeg bodde i Liverpool, at trener Leif Moen nå var død.

    (For jeg kontakte henne om noe slektsforskning osv., var det vel.

    Så sånn var det).

    Bestefar Øivind lærte meg, å pugge stasjonene på Vestfoldbanen.

    For jeg var bare ni år, og hadde aldri kjørt med to før, så jeg var litt nervøs, for at jeg skulle gå av på feil stasjon.

    For faren min sendte meg aleine med toget, til Larvik, fra Drammen da.

    Jeg skulle besøke mora mi hver tredje helg.

    (Noe jeg egentlig ikke hadde lyst til, men faren min sa jeg måtte gjøre det).

    Det sklei litt ut, og ble mer til hver fjerde helg egentlig.

    Men men.

    Jeg tok buss til Drammen da, og tog derfra til Larvik.

    Og det var ikke sånn, at jeg noen gang gikk av, på feil stasjon.

    Med unntak av at noen ganger, så tok gikk jeg av toget i f.eks. Tønsberg, på veien til Larvik, for å kikke litt i databutikker osv.

    Men det var ikke så ofte, bare noen få ganger.

    For da kunne jeg bruke den samme billetten, og ta neste tog til Larvik da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den andre gangen, som jeg tok toget til Larvik alene.

    Så var det sånn at toget var helt fullt.

    Og den eneste ledige plassen, var ved siden av en gammel gubbe, som satt med ‘bennern’, inni buksa, og en flekk på buksa og.

    Der var det ledig gitt.

    Jeg holdt på å sette meg der, men da jeg så at han gubben hadde ‘bennern’, så gikk jeg heller til en midtgang, og stod der, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Så det var vel det værste som skjedde meg, på disse togturene, tror jeg.

    Det var rimelig spesielt og nokså ekkelt, vil jeg si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En helg, så ble jeg værende hjemme alene, på Bergeråsen, husker jeg.

    Faren min skulle til Oslo, eller noe, i et eller annet ærend.

    Jeg var ikke vant til å være alene hjemme, så dette var som noe litt skremmende for meg vel.

    Dette var også like etter at jeg flyttet til Bergeråsen, på landet da, som faren min sa det var.

    En gang, på et besøk, i Hellinga 7B, så hadde jeg klaget til faren min, på at det ikke var ringeklokke, utafor inngangsdøra der.

    og da sa faren min det, at ‘du er på landet nå, og her banker man på døra’, eller noe.

    Så sånn var det.

    Det var mørkt da, om høsten, det var ikke så mye lys om kvelden, på Bergeråsen, husker jeg.

    Jeg gikk ut i gangen, og åpna ytterdøra, og så ut da, for jeg følte meg ikke helt hjemme der ennå.

    Så var det en rimelig svært tordivel som dreiv og surra rundt utelampa, rett ved siden av inngangsdøra da.

    Og jeg, ville jo ikke ha noe tordivel der.

    Så jeg fant fram den flaska jeg hadde, med bensin, fra apoteket, (som jeg har skrevet om i et av de tidligere kapitlene), og helte litt bensin oppi en skål da, for å skremme tordivelen, hadde jeg tenkt da.

    Jeg tente på bensinen inne på kjøkkenet var det vel.

    og det som skjedde, var at før jeg kom meg ut på trappa, med den skåla med bensin, som jeg skulle skremme tordivelen med.

    (Det var ikke så mye bensin oppi den skåla, men en spiseskje, eller to kanskje.

    Noe sånt).

    Men men.

    Det som skjedde, var at den skåla ble så varm, så jeg klarte ikke holde den lenger.

    Men jeg måtte slippe den, og da falt jo den skåla ned på stuegulvet, og bensinen rant ut på vegg-til-vegg teppet, som faren min hadde, i stua der da.

    Like ved døra ut til gangen.

    Så hoppa jeg vel oppå flammene da, til de slukka.

    Men det blei jo skikkelige merker i teppe-flisene da.

    (Som var i noe slags 70-tallsmønster da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Dette var på fredagen, i leiligheten til faren min.

    Så var jeg alene hele lørdag, og så på TV da, og sånt.

    Og så på søndag kvelden, var det vel, så kom plutselig faren min, i full fart, inn i huset, (de løp vel opp trappa, mener jeg å huske), sammen med to kamerater, som jeg ikke visste hvem var.

    (Muligens var han ene, han som sjekka det, om jeg visste hva seks ganger seks var, osv., som jeg har skrevet om, i et av de forrige kapitlene).

    Jeg begynte å grine da, og gikk bort til vinduet, lengst unna faren min og dem, i stua.

    Faren min lurte på hvorfor jeg grein.

    Jeg forklarte det da, at jeg skulle skremme bort den tordivelen da.

    Også begynte det å brenne i teppet, osv.

    Så dro vel de kameratene til faren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Leiligheten til faren min, i Hellinga 7B, var en to-roms leilighet, (som jeg vel også har skrevet om, i et av de tidligere kapitlene).

    (To-roms betyr at det er to rom, i tillegg til bad og kjøkken, som regnes som å være en selvfølge da, i eiendomsmegler-kretser vel.

    Men men).

    I Hellinga 7B, så var det et soverom og en stue da, så det blir en to roms leilighet da.

    Så faren min og jeg, vi sov på samme rom, husker jeg.

    Faren min i en dobbeltseng.

    Og jeg i en enkeltseng, som var liksom bak fotenden, til dobbeltsenga, til faren min da.

    Faren min hadde en moderne vekkerklokka, som ringte med inntrengende lyd, husker jeg.

    Faren min hadde pornoblad der, og la en gang fram et, i en skuff, husker jeg, med bilde av en naken dame på.

    (Kanskje han skulle tenke på det bildet i dusjen, hva vet jeg).

    Faren min så litt rart på meg, mener jeg, etter at han kom ut fra dusjen.

    (Uten at jeg vet hva han tenkte på).

    Men men.

    I Larvik, så pleide det å være høylydte krangler, i familien til mora mi og Arne Thomassen, da jeg bodde der.

    Så jeg fortsatte den ‘tradisjonen’, og krangla også sånn med faren min.

    Så en gang, som jeg var borte på Gamlehjemmet, og leika med noen andre unger der, så sa ei dame som bodde der, (og kanskje jobba med biblioteket, som var der da), at hu kunne høre det helt dit, når faren min og jeg krangla.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Faren min var ikke som mora mi, som absolutt ville vinne en krangel da.

    Faren min kunne plutselig bli stille, og ikke si noe mer.

    Så sånn var det.

    Men men.

    (Uten at jeg vet hva faren min tenkte på da.

    Men men).

    I Larvik, så pleide jeg å kjøpe kruttlapper og sånt, for lommepenger, som faren min ga meg, de helgene, som jeg dro til mora mi.

    Jeg gikk også i en lekebutikk, eller noe, der, hvor de hadde sånne varer som Skøyern i Oslo, cirka.

    Altså sånne moro-artikler da.

    Som fyrstikker, som brant med en kjempestor flamme.

    Og sånne ‘hatter’, som vokste, og ble som en slange nesten, når man tente på de.

    Jeg syntes jo at sånne ting var veldig artige, og kjøpte sånne moro-artikler da, og også kruttlapper.

    Det var to forskjellige slag kruttlapper, som man kunne kjøpe, i lekebutikker da.

    Et slag var i plast, og smalt ganske høyt.

    Men det fantes også sånne som var av papir, og som var på rull da.

    De smalt ikke så høyt, men det var til gjengjeld mange smell per rull, så de var artige på den måten.

    En gang søstera mi var hos oss vel.

    Så lagde jeg noen sånne ‘bomber’ da, som jeg vel kalte de.

    Da tok jeg et plastbeger, og tok kanskje en sånn rar hatt, som ble som en slange, når man tente på den, (fra moro-butikken i Larvik), nederst.

    Også masse forskjellige kruttlapper og også de av plast da, som smalt litt høyere.

    Også fylte jeg opp med noe papir kanskje.

    Og nederst i bunnen, så helte jeg først litt bensin da forresten, var det vel, som jeg egentlig skulle bruke til å finne vannmerker på frimerkene mine da.

    Så sånn var det.

    Så tok jeg et ark over toppen av plastglasset, og så tok jeg et stjerneskudd, gjennom det arket.

    Så satt jeg den ‘bomba’ da, utafor huset vårt, i Hellinga 7B da.

    Og så tente jeg på stjerneskuddet.

    Så etterhvert så smalt det masse da, fra den ‘bomba’ da.

    Og til slutt, etter noen minutter, når all smellingen var ferdig.

    Så kunne man se at den hatten begynte å vokse da, i det som var igjen av oppbrent plass og papir osv., da.

    Så sånn var det.

    Og da kom vel til og med hu Aina, fra Leirfaret, opp stien til Hellinga 7, for å se på den bomba da.

    Og jeg husker det, at hu trodde nok kanskje ikke det hu så, da den hatten begynte å vokse, nesten som en slange, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde vel også såvidt sett hun Aina før, på Bergeråsen, når jeg hadde besøkt faren min.

    Hun var lett å legge å merke til, siden hun hadde lyst hår og et pent ansikt vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den første tiden, på Bergeråsen, så hadde jeg jo ikke noen kamerater.

    Men jeg kjente jo fetteren min Tommy, fra før, fra besøk hos bestemor Ågot, når alle oss barnebarna hennes, hadde vært på besøk der, samtidig.

    Så Tommy kom vel ned på besøk til meg kanskje.

    De bodde først i Hellinga de og, rett nedenfor Hellinga 7B.

    Men på den tida, som jeg flytta til Bergeråsen, så hadde onkel Håkon og dem, flytta opp til Havnehagen, (rett bortenfor toppen av S-svingen der, for de som er kjent).

    Tommy var jo fem år yngre enn meg, så jeg tulla litt med han.

    Jeg tok noen sånne bregne-blader, eller noe, og la noen frimerker, mellom to sånne blader, og teipa to blader sammen da.

    Også skulle jeg vise for Tommy, hvor frimerker kom fra da.

    Så la jeg de i vann da, de bladene, og da løsna teipen, også kom det frimerker ut av bladene da.

    Jeg vet ikke om Tommy trodde noe på det der, men jeg prøvde ihvertfall å holde maska.

    Så sånn var det.

    Tommy fikk også alle lekebilene mine, som jeg hadde kjøpt, på lekebutikken Noldus, osv., i Larvik, (men som jeg syntes jeg var litt for gammel, til å leke med, på den tida jeg flytta til Bergeråsen da).

    Så sånn var det.

    En dag i uka, så hadde vi gym, sammen med klassen over oss, mener jeg.

    (Hvis dette ikke var ballspill valgfag, eller noe, da).

    Og da husker jeg det, at to jenter, i klassen over vår, begynte å tulle, og dra av shortsen på hverandre, osv.

    (Det var vel Ellen Greftegreff, tror jeg, som dro av shortsen på hu Siv Anita, (eller hva hu het igjen, ei med brunt hår vel), akkurat mens hu stod med rompa mot meg, så jeg fikk jo panoramautsikt til rompa hennes, for å si det sånn.

    Men men).

    Og det var ikke det eneste rare, som den klassen over oss, fant på, i de timene, som vi hadde gym sammen med dem.

    En gang, når vi var ferdig med gymtimen, så satt Anders Røkås der, (sønnen i familien Røkås, som kjøpte Toppen 4, av faren min, da mora vår, mer eller mindre, rømte fra han vel).

    Anders Røkås satt helt naken, på en benk, med den ‘bennern’, og liksom lente seg framover da, (mens han grein vel), for å prøve å skjule sine private deler litt, da kanskje.

    Selv om jeg ikke tørr å påstå, at det er så særlig klart for meg, hva som egentlig kan ha foregått i den garderoben da.

    Men folk som lurer de får vel heller spørre Anders Røkås, (som faren til, var fotballtrener for oss, eller assistent var han kanskje, for faren til Ole Christian Skjellsbekk, var vel hovedtrener, mener jeg. Men men).

    Mora til Anders Røkås jobba vel først i bokhandelen i Svelvik, (som er den nærmeste byen, (eller tettsted som det ble kalt da), fra Berger/Bergeråsen, og som ligger cirka 6-7 kilometer lenger nord, langs Drammensfjorden), og siden i Svelvik Sparebank, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Ågot sa en gang, den første tida, som jeg bodde på Berger, at ‘jeg ga deg melk, da du var liten, jeg’.

    Jeg sa det til faren min, mens vi var i butikken til Oddmund Larsen, seinere den samme dagen vel, på vei hjem til Hellinga 7B.

    ‘Sa Ågot det’, sa faren min.

    Jeg kunne bekrefte det, men faren min sa ikke noe mer.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang så fortalte onkel Håkon vel, (i huset til farmora mi på Sand), at faren min og han, hadde bedt politiet, om å få ligge over i fyllearresten en natt, som de var nede i Horten, eller noe, og av en eller annen grunn, ikke hadde penger til å bo på hotell.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En dag, våren 1980, så hadde faren min kjøpt seg en ny Peugeot racersykkel, og fortalte det, at han skulle begynne å sykle, i en eller annen lokal sykkelklubb da.

    (Kanskje det var Svelvik Sykkelklubb, eller noe.

    Det skal jeg ikke si sikkert.

    Men men).

    En annen som sykla i sykkelklubben hans, var den 16 år gamle Jan Snoghøj.

    Jan Snoghøj hadde en fraskilt mor, (som han bodde hos, sammen med to søsken), som het Haldis Humblen.

    Det tok ikke lang tid, så var Haldis og faren min et par.

    Faren min prøvde å lokke meg, til å bli med ned til Haldis, som bodde et steinkast ovenfor de siste husene i Havnehagen, ned mot fjorden.

    Han sa det, at det var ‘to jenter der, på min alder, som jeg kunne leke med’, for å lokke meg ned dit.

    Jeg ble jo rimelig nedfor, av det, at faren min plutselig begynte å la meg være alene om kveldene, for å være nede hos Haldis.

    Men men.

    Så jeg var litt nedfor, da jeg ble med ned dit.

    De to jentene viste seg å være Christell Humblen, (Haldis sin datter), og henne venninne, (som egentlig bodde hos sin onkel, i Ulvikveien), Nina Monsen.

    Jeg satt helt stiv i sofaen, for jeg var litt ukomfertabel, med den situasjonen, at faren min hadde funnet seg en ny dame da.

    Nina Monsen gikk vel hjem, og faren min og Haldis, forsvant inn på soverommet vel.

    Da var jeg alene i stua, med Christell, som var en jente som var to år yngre enn meg.

    Men faren min hadde jo sagt det, at jeg kunne leke med disse jentene, så jeg begynte å løpe etter hun Christell, rundt stuebordet deres, osv., uten å si noe da.

    Men hun Christell var en sprek og smidig jente, så jeg klarte ikke å ta henne igjen, må jeg innrømme.

    Plutselig, mens Christell og jeg, holdt på med å løpe rundt stuebordet, til Haldis, så kom faren min og Haldis inn i stua igjen, etter 15-20 minutter kanskje.

    Da slutta vi å løpe, men ingen av oss fire sa noe.

    Selv om faren min og Haldis så litt overraska ut kanskje vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Plutselig en kveld, så kom ikke faren min hjem, i det hele tatt.

    Jeg husker at det ikke var noe morsomt.

    Faren min hadde ikke sagt fra om dette, at han ikke skulle komme hjem.

    (Da hadde det nok vært ‘overlevbart’, for å si det sånn).

    Men jeg bare satt og så på TV, i stua, i Hellinga 7B.

    Og klokka ble mer og mer, og faren min kom ikke hjem.

    (Jeg visste ikke da, hvor Haldis bodde, så dette må ha vært før den forrige episoden, som jeg skrev om, (da Christell og jeg, løp rundt stuebordet, nede hos Haldis. Men men)).

    Kveldsnytt dukket opp på skjermen, og til slutt så var alle TV-programmene ferdige for dagen, og bare prøvebildet dukket opp vel.

    Da dukket det opp en sånn stikkende følelse, inni meg, og en slags tomhet kanskje.

    Den stikkende følelsen, det var vel at jeg var såret, tror jeg.

    Men men.

    Så jeg var kanskje ikke meg selv, den dagen, et par dager senere kanskje, når jeg ble med ned til Haldis der, med faren min da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En morgen, litt senere, så vekte faren min meg, og sa det, at Jan hadde brukket beinet, i stien ned fra Gamlehjemmet der.

    Ikke vet jeg hva han gjorde der, men han skulle kanskje ta bussen da, til en videregående skole, et eller annen sted, kanskje.

    (Pia og Christell, de gikk ikke den veien, ved Gamlehjemmet der, når de tok buss, til skolen.

    De gikk opp til ved barneskolen der, husker jeg.

    Ihvertall de årene jeg selv tok buss til enten ungdomsskolen i Svelvik, eller videregående i Sande og seinere Drammen, husker jeg.

    Men jeg selv tok bussen derfra, fra ved Gamlehjemmet der.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, at faren min og hans yngste bror, Runar, (han som er tannlege i Ås), satt borte hos Ågot, en fredagskveld kanskje, og planla ferieturen vår, sommeren 1980, til Jugoslavia.

    Mens de drakk øl vel og kikka på kartet da.

    Og gliste kanskje, og kikka på meg, som satt ved spisestuebordet, (mens de satt i TV-delen av stua til Ågot da, som ikke var delt, mellom spisestue-delen og TV-stue-delen).

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, at vi besøkte onkel Runar og dem, på Kolbotn, hvor de bodde, på slutten av 1979/begynnelsen av 1980 vel.

    Jeg husker såvidt det, at jeg en gang gikk litt rundt der, på Kolbotn, sammen med min fetter Ove vel.

    Men Ove skulle ikke være med, på ferie, med Kiel-ferga.

    (Av en eller annen grunn).

    Det var det bare onkel Runar, faren min og meg, som skulle.

    Av en eller annen grunn.

    Dette var en av de første månedene, etter at jeg flytta til faren min, mener jeg.

    Jeg husker at en litt eldre tysker, stod og spilte, på flere enarmede banditter samtidig.

    Og at han stod litt fra dem da, og snakka til meg, når jeg dukka opp der, og trodde jeg hadde funnet en maskin, som det var noen som hadde glemt igjen kreditt på.

    Noe sånt.

    Det var vel også russisk kaviar, mener jeg, i frokost-bufeen, på den ferja, mener jeg å huske.

    Jeg husker også det, at min far, spilte roulette, på den båten.

    Og at jeg, (som var ni år), sneik meg inn, ved roulette-bordet, og stod og så på det, at de spilte.

    På tilbakeveien, så snakka faren min, med coupiren, som det vel heter.

    (Før han begynte å jobbe vel).

    Og da spurte jeg, om han hadde sett det, at jeg stod og så på, mens dem spilte.

    Og da sa han det, at det hadde han ikke sett.

    Men men.

    (Jeg vet ikke om jeg kunne tro på det men).

    I Tyskland, så var vi på et supermarked.

    Faren min bare gikk rundt der, og ble tilsnakket av ei butikk-dame, sa han.

    Vi kjøpte ikke mye der, vi bare så der.

    Jeg kjøpte vel en tysk Donald Duck eller Mikke Mus-bok, men det var på ferja, mener jeg.

    Vi kjørte ut på landet, med Runar sin bil kanskje.

    Vi fant en kro, men kroverten lå døddrukken, eller noe, over et bord.

    Noen grein, så kanskje han var død.

    Hva vet jeg.

    Faren min og Runar, de bare snudde.

    Og jeg spurte, i bilen, hvorfor vi snudde.

    Og faren min sa det, at ‘så du ikke at han lå der da’.

    Jo, jeg så jo det.

    Men var han død, eller var han full, lurte jeg.

    Det skjønte jeg ikke.

    Men men.

    vi kjørte til en annen kro da, inne i Kiel vel.

    Og der spiste vi wienersnitzel, eller noe vel, på den kroa da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så da fikk jeg vel pass, tror jeg, før denne turen.

    Det er mulig.

    (Uten at jeg vet hva vi egentlig skulle der, i Kiel.

    Men men.

    Det var kanskje bare for moro skyld.

    Men men).

    Jula 1979, ble litt spesiell.

    Vi var alle barnebarna, samlet borte hos Ågot og Øivind vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Faren min begynte å prate noe om videospillere, som var ganske nytt, i Norge, da.

    Jeg spurte, om vi ikke kunne få det.

    Og det var visst ikke populært.

    Men jeg huska det, fra Torstrand skole da, at vi så på video, noen ganger, noen måneder før det her.

    (For jeg gikk jo på skole der, i begynnelsen av tredje klasse).

    Uansett, så kjøpte faren min plutselig videospiller.

    En AKAI VHS-spiller, til 8-9.000 vel, i 1980.

    Så det var ganske mye penger da.

    Det tilsvarer kanskje 20-30.000 i våre dager.

    Hvem vet.

    Og jeg fikk også et TV-spill, (med sånn Squash osv.), av faren min, da han dro meg med til en TV-butikk, i Svelvik, (like ved Svelvik Kroa der), like etter at jeg flyttet til Bergeråsen, tror jeg.

    Jeg spilte mot faren min en gang, på Bergeråsen, og da vant jeg, men da sa faren min det, at det var fordi, at han hadde drukket.

    Så sånn var det.

    Så faren min drakk altså også før han flytta ned til Haldis, kom jeg på nå.

    Men men.

    Det TV-spillet var en rød plastboks, (eller konsoll, heter det kanskje), med to sånne hjul-‘joysticker’, som hadde en meter eller to lange ledninger da, og ble festet, til konsollen, med borrelås faktisk, (det var første gang jeg så både TV-spill og borrelås, tror jeg. Men men).

    Så sånn var det.

    Jeg får ta en pause her, for nå har jeg skrevet i noen timer her.

    Jeg hadde en krangel her på hostellet, tidligere i dag.

    Jeg lurer på om han unge assistenten, Nel, er bøg, eller noe.

    Han kaller meg ihvertfall ‘dear’.

    Og det sa jeg fra, at jeg ikke likte.

    Han mener at han kalte meg ‘Erik’.

    Han stod ihvertfall og kilte meg, da jeg prata med hun House Manager-en her, tidligere idag.

    Om å få kvittering for leie osv., som jeg betalte til han assistenten da, tidligere idag.

    Det viste seg det at jeg egentlig skulle hatt nøkkel til ytterdøren, allerede for fire uker siden.

    Men de hadde sendt noen til meg, med en nøkkel da, men den hadde ikke kommet fram.

    Men like etter denne seansen, så kom det en fyr, på døra mi, med en nøkkel til utgangsdøra da.

    Så sånn var det.

    Enda husvertinnen sa at jeg skulle få den i morgen.

    Så her er det kanskje enda mer ‘lurings’.

    Så sånn er det.

    Men jeg får se om jeg får skrevet mer fra tiden i Hellinga 7B, i morgen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 8: Mer om mine besteforeldre

    Etter at jeg skrev det forrige kapitellet, så har jeg kommet på noen fler erindringer, som jeg kanskje burde ha tatt med der.

    Noe som hendte, da Pia og jeg var sånn 2-3-4-5 år gamle, var at bestefar Øivind, på et av våre besøk, vil leke ride ranke, med søstera mi Pia.

    Jeg stod like ved siden av, i stua til Ågot og Øivind, og så på.

    Det så ganske voldsomt ut, husker jeg, jeg syntes det så vondt ut.

    Pia lo og syntes det var morsomt, å sitte på kneet til bestefar Øivind, som virkelig lot henne få en humpete ridetur, husker jeg.

    Jeg var bare glad for at jeg slapp, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, at jeg som barn, i Mellomhagen, kunne få så høy feber, at jeg så noen sånne figurer, som liksom bevegde seg, i jevn fart bortover, i taket.

    En gang var feberen ekstra ille.

    Jeg ropte på mora mi, (jeg lå i senga mi da, i Mellomhagen).

    Men mora mi hadde besøk av en venninne, og ignorerte meg, husker jeg.

    Arne Thomassen kom til slutt, med et vått håndkle, som han tok mot panna mi, for å kjøle meg ned.

    Han kom også med en brødskive, eller to, men maten smakte helt rart for meg, og det var ikke mye jeg fikk ned, av de brødskivene.

    Men men.

    Så mora må nesten ha hatet meg, tror jeg.

    Hun var nok mer opptatt av å være en moderne kvinne, enn å være en god mor, vil jeg si.

    Så hun var nok følelseskald og kynisk kanskje og kanskje egoistisk, vil jeg nok si.

    Men men.

    Hun var vel ikke akkurat snill, for å si det sånn.

    Hun var kanskje litt umoden.

    HVa vet jeg.

    Jeg husker det hendte en gang i Hellinga 7B og, den to-roms leiligheten til faren min, at jeg fikk sånne feberfantasier, eller hva det heter, og så sånne ting som bevegde seg opp mot taket, osv. da.

    (Men ikke så ille som på det værste i Mellomhagen da).

    Men men.

    Når Pia og jeg, var på besøk, fra mora vår i Larvik, hos faren vår, på Berger og Ågot og Øivind, på Sand.

    Så husker jeg fra et besøk, at jeg lurte hvor alle de radiorør-radioene, fra 1930-årene, i kjelleren, stammet fra.

    (Det var kanskje 8-10 sånne radioer, nede i kjelleren, i huset til Ågot og Øvind.

    Jeg har senere lurt på om det var radioer som tyskerne konfiskerte under krigen.

    Hvem vet).

    Ågot svarte da at det var Håkon, som var så glad, i å skru på gamle radioer.

    Håkon hadde også, som ung gutt/tenåring, fått en jente til å bli så forelsket i seg, at hu klatra opp i et tre, og satt der hele natta.

    Hu dama, besøkte faktisk faren min, Haldis, Christell og jeg, når vi skulle til Jugoslavia, på sommerferie, (i nåværende Kroatia), sommeren 1980.

    Hu bodde da i en ‘betong-forstad’, i København, sammen med en danske vel.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Når faren vår henta Pia og meg, hos mora vår, i Larvik, så pleide vi å stoppe ved Tønsberg et sted, langs E-18, for der var det en dam med svaner, som faren min likte å vise oss.

    Så sånn var det.

    En gang jeg besøkte faren min, og var hos Ågot, så hadde jeg fått et LEGO-sett av faren min, for å lage en lastebil.

    Jeg skjønte tegningen helt til et visst punkt, og så skjønte jeg ikke helt tegningen, men da bare bygde jeg en lastebil.

    Banker og sånn i Larvik, pleide å ha lego, (på et bord hvor ungene kunne leke), så jeg var vant til å leke med lego, for å si det sånn.

    Da satt liksom faren min der for å inspisere da, men han hjalp ikke.

    Men men.

    Da Pia og jeg flytta til Jegersborggate, i Larvik, våren 1978, så var vi kjent i Larvik fra før.

    For mora vår, hu var glad i å shoppe, og pleide å kjøpe klær og mat, osv., i Larvik.

    Og da pleide hu alltid å ta med Pia og meg, på kafeteria.

    Da kjøpte mora vår kanskje en kopp kaffe, (hu hadde lagt til seg vanen, med å drikke kaffe, mens hu hadde bodd hos Ågot, (antagelig før jeg ble født), fortalte mora mi meg en gang), og et stykke kake, til seg selv.

    Mens Pia og jeg kanskje fikk et glass brus da.

    Og kanskje også kake, (det husker jeg ikke helt).

    Vi pleide også å få et kronestykke hver, som vi spilte på kronespill, fra Røde Kors, med.

    Man kunne vinne 7 kroner, på det vinnerfeltet i midten, og kronespill var noe av det artigste jeg visste, på 70-tallet, husker jeg.

    (Og det var det mora mi som egentlig fikk meg til å få øynene opp for.

    Siden hu ga Pia og meg penger til å spille på de, før vi ble gamle nok til å mase om å få prøve til spillene vel.

    Men men).

    De kafeteriaene mora vår pleide å gå på, med oss, var den ved siden av Thorfinns, (i Jegersborggate vel), Carina, het den kanskje.

    Den over Narvesen, ved Torget.

    Den i Domus-bygget, i 2. etasje der.

    Det var også en kafeteria, i Albert Bøe sitt varemagasin, mener jeg, (litt gjemt bort, opp en trapp og bort en gang og sånn vel). Men der var vi ikke så ofte, men kanskje en gang eller to.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også, fra da vi bodde på Mellomhagen vel, at på en av strendene i den delen av Larvik, (enten Hvittensand eller Langestrand vel), så var det noen perler nesten, enkelte steder, i sanda.

    Jeg har sett nå i England, at såkalte ‘pebles’, småstein, kan være fra kull eller menneskeskapte materialer som murstein.

    Hva kan disse perlene ha vært fra, har jeg tenkt, nå de siste dagene.

    Skjellet?

    Hvem vet.

    Hm.

    Nå Pia og jeg var på ferie, hos faren vår, da vi var sånn 4-5-6-7 år, så hendte det et par ganger, noe som Pia har ‘gura på’, seinere, husker jeg.

    Jeg er jo et år og fem måneder, eldre enn Pia.

    Så faren min ville noen ganger gi meg 20 kroner, og Pia 10 kroner, siden jeg var eldst.

    Og det har Pia tatt opp noen ganger, mens vi var ungdommer vel.

    Og da har nok Pia vært arg på meg, på grunn av dette.

    Så Pia har kanskje skyldt på meg, (som da var 6-7 år kanskje), på grunn av noe faren min bestemte.

    Så noen ganger gir Pia et litt forrvirret inntrykk, vil jeg si.

    (Hvis hun ikke bare later som at hun er såpass forstyrra/forvirra da.

    Hva vet jeg).

    Men men.

    En gang jeg var på besøk hos faren min, som 5-6-7 åring kanskje.

    Så var vi ute i Cabin Cruiser-en hans, faren min, naboen i Hellinga, hans to tvilling-sønner, som var et par år eldre enn meg, og meg selv.

    Plutselig satte faren min meg til å kjøre båten.

    Gassen rørte jeg ikke, men jeg måtte ha noe å styre etter, så jeg styrte etter et fyr, eller noe skjær, ved Holmsbu, (vi kjørte i retning Drammen).

    Plutselig begynte tvillingene å skulle advare, om at jeg styrte rett mot det skjæret da.

    Men hva skulle jeg liksom styre etter?

    Hvis jeg ikke kjørte rett fram, så kunne det være farlig, med tanke på at vi kunne ha kolidert, med andre båter.

    For det var midt på sommeren, og mange båter på fjorden.

    Men men.

    Og jeg styrte kanskje båten, i 10-15 minutter, mens faren min og naboen skravla, bak i båten vel.

    Så sånn var det.

    Så faren min var uansvarlig, som far, vil jeg si.

    Man kan vel ikke bare sette en unge, til å styre en rask motorbåt, uten opplæring.

    Men men.

    Faren min sa også, 2-3-4 år seinere kanskje.

    Etter at jeg hadde flytta til Bergeråsen.

    At han naboen, (i Hellinga), bare satt inne og røyka og aldri vaska gardinene, så de var av gule, av røyk/nikotin, enda de egentlig var hvite.

    (Sa faren min til Ågot en gang, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Men men.

    I dette kapitellet hadde jeg tenkt å skrive mer om mine besteforeldre.

    Jeg har jo alt skrevet en god del, om bestemor Ingeborg, i et av de forrige kapitellene.

    Men jeg har ikke skrevet så mye om mine andre besteforeldre.

    Men de siste par årene, (mens jeg bodde i Liverpool), så har jeg gjort en del slektsforskning, og da tenkte jeg at jeg kunne skrive litt mer om de, siden de er med i denne boka.

    Min farmor, Ågot Mogan Olsen, født Mogan, var fra Rollag, i Numedal.

    Hun var vokst opp på gård, som en av de i midterste alder vel, i en søskenflokk på rundt åtte vel.

    Noe sånt.

    Mora til Ågot, het Bergit Mogan vel, og hadde visst vært hos steforeldre i Amerika, noen år, som ungjente.

    Faren ble kalt ‘Nils i Dalen’.

    Han het også ‘Nils Me-Tråen’, og mye annet ‘rart’, etter gårdene de bodde på, men het til slutt Nils Mogan, siden de slo seg ned på Mogan gård, til slutt.

    (De bodde også noen år ned mot Tønsberg, mener jeg bestemor Ågot sa en gang.

    Men flytta tilbake da).

    Faren min sa en gang, på 80-tallet, at noen i slekta til Ågot, var fra Finnskogen, eller noe.

    Så sånn var det.

    Faren til mora til Ågot, kalte seg ‘To-eiet’, som mellomnavn, mener jeg, og eide vel både i Norge og Amerika, (eller var det Finnskogen?), da.

    Jeg lurer på om det var han som het Gullek To-Eiet Gulleksrud.

    Noe sånt.

    Men men.

    Mora til Ågot pleide å si ‘kom kyra’ og ‘je vet itte jeg, (sa hu mor)’, ifølge Ågot, på 80-tallet.

    Men men.

    De hadde også en seter, husker jeg at Ågot sa.

    De hadde to eldre tjenestedamer, på et fotografi jeg fikk sendt på e-post, av min tremenning, som også het Mogan Olsen, (var det Siri hun het?), fra Sand/Drammen vel.

    De tjenestedamene, hadde svarte og hvite uniformer/drakter, mener jeg å huske.

    Men men.

    Ågot jobbet som tjenestepike, på Glassverket, eller noe vel.

    Før hu begynte som tjenestepike, for familien Jebsen, på Berger, noen år før krigen vel.

    Der traff hun min farfar, Øivind, som også jobba for Jebsen.

    Kanskje de møttes på dans, på ‘lokalet’, Samhold, en lørdagskveld?

    Hva vet jeg.

    Øivind snekra noen stamper, som ble brukt i produksjonen av tekstiler.

    På søndagene, så pleide han å snekre fruktkasser, (har min far sagt), borte på Sand, (der Jensen Møbler ligger nå), på eiendommer, som han leide for 50 år, (har jeg funnet ut på nettet), sammen med en Eastwood, fra Berger, (grandonkel til Frank og Anne Eastwood vel).

    De leide av en fru Bøhmer, som kjøpte av en (tidligere stortingsrepresentant vel, for Høyre), Lersbryggen, under krigen vel.

    Fru Bøhmer delte opp den store eiendommen, som hun kjøpte av Lersbryggen.

    (Øvre Høyen gård vel).

    Og leide ut ‘små’ deler av den eiendommen, for 99 eller 50 år da, (har jeg sett i noen arkiver, på nettet).

    Så mange hytteeiere, får seg kanskje en smell, når de mister tomta si, om noen år.

    Hun Bøhmer solgte like etter krigen, så i 2040-årene, så mister nok antagelig mange hytteiere på Krok/Baskomti tomta si.

    (Sånn som jeg skjønner det ihvertfall).

    Men men.

    Etterhvert så leide Ågot og Øivind, en annen tomt, i Ågots navn, (har jeg sett), på Sand.

    (Også av fru Bøhmer, for 50 år vel).

    Og Øivind bygget snekkerverksted.

    Dette var vel på 50-tallet, at byggingen kom igang, og med seg, da de flyttet til Sand, så hadde de sine tre sønner, Arne, Håkon og Runar.

    Så faren min og brødrene er altså oppvokst på Berger.

    Som nabo med Eastwood, tror jeg.

    (Faren min sa han fikk peanøttsmør, fra USA, av noen naboer, eller noe, da han var liten gutt).

    Og de bodde vel også oppe ved skolen, (den gamle på Berger, ovenfor arbeiderboligene, eller noe), ettersom jeg har forstått.

    (Selv om dette var det ei bibliotek-dame fra Drammen, som har sagt, på Facebook, Ingeliv noe vel.

    Og ikke faren min.

    Men men).

    Min farfar Øivind, var fra Holmsbu.

    Faren hans var fisker, og mormora, (eller noe), var visst direkte etter Iver Huitfeldt.

    Jeg har snakket med Øivinds bror, Idar Sandersen, på telefon, fra Liverpool, mens jeg bodde der.

    Og Sandersen sier at den slekta oppstod da ei budeie, fra Eggedal, dro ned til Røed-gårdene, på Hurumlandet, og ‘hadde seg’, men en ung tenåring, fra den sida av Hurum, som grenser mot Oslofjorden og kanskje Røyken, eller noe.

    De flytta så til Holmsbu, og ble fiskere.

    I Holmsbu så har en koloni, av Oslo-malere, (såkalte sommermalere), holdt til, ikke langt unna.

    Og min farfars bror, Gunnar Bergstø, var en såkalt Holmsbumaler, som blant annet har malt en altertavle, (sammen med en annen maler), for en kirke, i innlandet et sted vel, i Buskerud vel.

    Noe sånt.

    Min farfar hadde også 6-7 søsken vel.

    Men det er vel bare hans søster Harriet, tror jeg, bortsett fra han selv, som har fått noe avkom.

    Det kan man se av det, at hans tre brødre, Gunnar Bergstø, Otto Bergstø og Idar Sandersen, har bodd på Bergstø, i Støaveien, i Holmsbu, fram til dags dato.

    (Idar Sandersen er den siste av dem).

    Men ingen av de kara har noen avkom, så Øvinds tre sønner, arver halvparten, og dattera til Harriet vel, den andre halvparten.

    Så det er kanskje rart, at nesten ingen av de søskene til Øvind, har fått unger.

    Men men.

    Min far ville ikke ha arv, etter sine onkler, så Pia og jeg, har fått halvparten av min fars arv.

    (Av en eller annen grunn).

    Men men.

    Idar Sandersen, sa det, at flere av dem ikke ble døpt vel.

    (Kanskje det er de kristne som tuller?).

    Gunnar og Otto het Bergstø etter eiendommen.

    Øvind het vel Olsen, siden faren hans het Olsen vel.

    Sandersen har vel tatt navnet sitt fra etternavet til farfaren sin, eller noe.

    Så det er komplett kaos der, med tre etternavn.

    Jeg så på noe slektsforskning jeg har her.

    Og min farfars far, het Hans Otto Olsen, (og var fisker fra Holmsbu da).

    Hans Otto Olsen sin far, het Ole Martin Sandersen.

    Han var fra Arnestø, i Holmsbu, og det er vel like ved Bergstø, men lenger ned mot Drammensfjorden vel.

    Disse var fiskere i Drammensfjorden da.

    Fra vinduet til huset deres i Holmsbu, så er det panoramautsikt, til Strømm-landet, som det vel heter.

    Rett over fjorden, så ligger Bergeråsen da, som er det første stedet, som jeg husker noe fra, og hvor jeg bodde i mange år, under oppveksten.

    Så sånn er det.

    Øvinds mor, het Ingeborg Olsen, og var fra Svelvik.

    Hennes mor het Randi Kittilsdatter, og var fra Nesbygda.

    Faren, (til Ingeborg Olsen), het Olof Olsson (Brumark).

    Han var fra Sverige, og jobbet som skomaker, i Svelvik vel.

    Men men.

    Jeg kan ta med de jeg har her for Ågot og.

    Hennes mor het Bergit Tovsdatter Mogan.

    Bergits mor het Jøran Gulleksdotter Gulleksrud.

    Og Bergits far het Tov Pedersen Toeiet (Mogan).

    Ågots far het Nils (Torstensen) (Dalen) (Me-Tråen) Mogan.

    (Og han var vel uekte født, mener jeg å huske, etter å ha lest noen kirkebøker, som var digitalisert, på nettet, da jeg drev med slektsforskning, mens jeg bodde i Liverpool).

    Nils far het Tosten Nilsen.

    Og Nils mor het Anne Kristoffersdatter.

    Han var fra Flesberg, Nord for Kongsberg, (i Numedalen, langs Lågen vel), mener jeg å huske.

    Men men.

    Ingeborg sin slekt, har jeg jo skrevet en del om.

    Men jeg kan ta med det som står her, fra slektsforskinga.

    Menes mor var Karen Margrethe Nyholm.

    Hun var søster av Magna Dorothea Nyholm, (som min mor kalte Meme), som ble gift med Holger baron Adeler, (som var direkte etter Cort Adeler, den norske sjøhelten).

    Adelers døde barnløse, og min mormor arvet det meste etter sin tante.

    Min mor er nevnt i testamentet til Adelers, (som jeg fikk fra Danmark, mens jeg bodde i Liverpool).

    Mora mi arvet en ring, etter baronessen.

    Min mormor og bestefar Johannes satte pengene etter Adelers inn i et hus, for min mor, på Tagtvedt.

    (Husker jeg fra Ingeborgs testamente).

    Karen Margrethe Nyholm sin mor, var Mary Eva Carla Fog, (som var direkte etter Foss, Løvenbalk, Christoffer II av Danmark, og Odin, Farao og Cesar, osv).

    Mary Eva Carla Fog, var datter av Julie Fanny Hobøll og Ludolp E. Fog, (som var general i Danmark vel).

    (Min mormor, Ingeborg, var jo født i Danmark, så alle hennes foreldre, besteforeldre og oldeforeldre, var danske).

    Kanren Margrethe Nyholm sin far, var Anders Gjedde Nyholm, som var Chef for Generalkommandoen, i Danmark, i 1930-årene.

    (Han var nesten som en preusisk general, da tror jeg, med kontrollen over alle Danmarks stridskrefter.

    Men men).

    Hans mor var Maren Gjedde, (som min mormor sa var ‘gammel dansk uradel’, selv om jeg ikke har klart å finne bekreftelse for dette, på nettet).

    Hans far var L. C. Nyholm, som var Hofjægermester, og hadde herregården Bangsbo, i Fredrikshavn.

    Han var også stortingspolitiker for Venstre vel, mener jeg å ha lest.

    Maren Gjedde var vokst opp på slottet Højriis på Mors.

    Min mormor far, var Hans Louis Anker Heegaard.

    Han eide jernværket, i Fredriksværk.

    (Sammen med en svoger vel).

    Men ville ikke være ‘jovial’, sa min mormor, på telefonen, da jeg bodde i Liverpool, og mistet Jernværket.

    De flyttet til Tyrol et års tid vel, og Heegaard ble agent for to store tyske firma, innen skipsfart vel, (et skipsverft fra Hamburg blant annet vel, mener jeg å ha sett på Google Books), og flyttet tilbake til Danmark, denne gang til København.

    Hans mor var Caroline Hagerup, datter av Andrine Werner og Hans Hagerup.

    Ingeborg sin far, sin far, var Lous Carl Anker Heegaard.

    Han var sønn av den kjente Anker Heegaard, (som har en side, på dansk Wikipedia), en fabrikkeier/industriherre, fra København, hvor han har en gate oppkalt etter seg.

    Hans kone var Louise Feilberg.

    (fra en slekt som har drevet med polarekspedisjoner, blant annet, mener jeg å ha lest, mens jeg drev med slektsforskning, da jeg bodde i Liverpool).

    Min morfar, Johannes Ribsskog, var fra Leirsund, i Romerike.

    Slektsnavnet er fra Flatanger, i Nord-Trøndelag.

    Johannes, var blant annet Romeriksmester, for junior, mangekamp vel, som ungdom.

    (Har jeg lest i Aftenpostens tekstarkiv).

    Hans mor var Helga Dørumsgaard, søster av den kjente Asbjørn Dørumsgaard, (som var Romeriks-dikter, ordfører og redaktør, mm).

    Min mormor sa en gang, at det var visst litt hipp som happ, der i gården, hvem som skrev diktene, som Dørumsgaard publiserte.

    Noen dikt var skrevet av Johannes sin mor, men publisert i Asbjørn Dørumsgaard sitt navn, sa min mormor, i Nevlunghavn, på 80-tallet, året etter at Johannes døde, i Spania, vel.

    Men men.

    Dørumsgaard var blant annet etter Ole Moene, en kjent treskjærer, fra Oppdal.

    Moene hadde en konflikt med en tysk keiser, som syntes sa at når Moene ikke forlangte mer penger, for treskjæringen sin, så måtte det være dårlig kvalitet.

    men Moene var en veldig flink treskjærer.

    (Kanskje det er derfor jeg blir tullet med, og ikke får rettighetene mine, på grunn av denne tyske keiseren, Willhelm vel?

    Hvem vet).

    Johannes sine foreldre, Helga Dørumsgaard og Johan Ribsskog, jobbet som lærere, ved Asak skole vel, i Skedsmo vel.

    De møttes på lærerskolen i Elverum, (hvor jeg var i militæret, i Geværkompaniet, en del år seinere, men likevel).

    Johannes studerte jus, ved Universitetet i Oslo.

    Arne Thomassen sa det en gang, da jeg leide et rom av han, og hans samboer, Mette Holter, på Furuset, i Oslo, på begynnelsen av 90-tallet, at Johannes noen ganger visstnok gikk på ski, helt fra Skedsmo, til universitetet, for å gå på forelesninger.

    Hvem vet, karakterene til Johannes, (som jeg så i Aftenposten sitt tekstarkiv), var vel ikke så utrolig bra, så kanskje det var sant.

    Men Johannes bestod ihvertfall, og begynte å jobbe som aktor, for myndighetene, i landsvikerrettsakene, etter krigen.

    Ingeborg har fortalt det, at de bodde i Nittedal, hvor hennes ‘snobbete’ bror, fra København, kom på besøk.

    Og han ble lurt av de lokale ‘arbeiderklasse-folka’, på bussen, og de lurte han til å gå av en holdeplass, for seint.

    Noen hadde også sagt til bestemor, at ‘du mistet en handske, din dumme danske’.

    Ingeborg sa forresten også, om sin morfar, Anders Gjedde Nyholm, at han var ‘best i alt’, men var offer for jantelov, (selv om ‘jantelov’ var midt ord, i den samtalen, men Ingeborg var enig i det ordet. Gjedde Nyholm ble mobbet kanskje da, av sine jevnaldrende. Noe sånt).

    Ingeborg sa også det, at da hun fødte Ellen, så passet Johannes sin mor, Helga Dørumsgaard, min mor, Karen.

    Men da var det visst fullt av uvaskede gryter, i kjøkkenet, da Ingeborg kom hjem fra sykehuset.

    Så Ingeborg var ikke helt fornøyd da.

    Men Helga Dørumsgaard var jo datter av hu som Asbjørn Dørumsgaard skriver om i ‘Skytilen hennar mor’, så Helga Dørumsgaard burde vel ha kunnet sånne ting som husarbeid.

    Men men.

    Ingeborg fortalte også, da hun fortalte om Asbjørn Dørumsgaard og Didrik Nyholm, (som måtte være som en far, for Anders Gjedde Nyholm, (min tippoldefar), og hans andre 10-11 søsken), at Johannes, var fetter av en kjent komponist, som flyttet til Italia, Arne Dørumsgaard.

    Men men.

    Ingeborg og Johannes flyttet så til Lillehammer, hvor Johannes jobbet som aktor i landsvikeroppgjøret, (igjen vel).

    Så ble Johannes rådmann, i Hadsel kommune, i Vesterålen.

    Der var det bare en gate, sa min mor, en gang.

    Ingeborg, sa at hennes (snobbete vel) bror, fra København, (Louis vel, som var stiftamtmann i Fyn, og bodde på Odense slott).

    Han likte jentene i Stokmarknes, (han syntes de så pene ut), men det var før de åpnet munnet.

    (Han likte ikke nordlands-dialekten deres).

    Ingeborg hadde visst gått seg vill, i tåka, på et fjell der en gang, og sitti og venta, på redningsmannskapet, på trappa til ei hytte, fant jeg ut på nettet, da jeg bodde i Liverpool.

    Johannes og Ingeborg spilte visst bridge, og kjente en prest der, var det vel.

    Johannes hadde mange kåseri, på radio, og jeg fikk NRK til å sende meg et, hvor han sa farvell til Hadsel, (‘Hav og fjell farvell), som jeg har lagt ut på YouTube, under nicket ‘johncons123’, forresten.

    Johannes og Ingeborg, flytta så til Holmsbu, (hvor mine foreldre traff hverandre, for faren min hadde bygget en båt, på verkstedet til Øivind, og kjørt over til Holmbsu da).

    Min mors yngre datter, Ellen, begynte på forsøksgym, i Oslo, og Johannes måtte noen ganger inn til Oslo, for å leite etter Ellen, som vel var hippie vel, (og kanskje syntes det var morsommere, enn å gå på forsøksgymnas).

    Øivind fortalte en gang, at Johannes hadde møtt en mann, i Oslo, som spurte han hva han gjorde, gående rundt i Oslo, (i Slottsparken kanskje?).

    ‘Jeg leter etter dattera mi’, hadde Johannes sagt, og så ‘du da’?.

    ‘Jeg leter etter begge mine’, hadde han andre mannen svart.

    (Ifølge Øivind).

    Jeg spurte Øivind en gang, (like etter at jeg flytta til faren min, i 1979), om hva han syntes om Johannes.

    Øivind sa at Johannes var sånn, at han i kommunestyremøter, (i Hurum da sikkert, hvor Øvind var fra), kunne foreslå en ting, men siden stemme mot det forslaget, når det ble endelig avstemning.

    Så Øivind kunne ikke gå god for Johannes, sa han, (han vridde litt på huet og sånn, mens han prata vel).

    Men da Øivind døde, noen år seinere, så ringte jeg bestefar Johannes, og sa fra, om at ‘Øivind er død’.

    (Selv om Ågot ikke ville at jeg skulle ringe han og Ingeborg, forresten.

    Men jeg var vel litt trist da over å ha mistet en bestefar, og husket vel da, at jeg hadde en annen bestefar også.

    Noe sånt).

    Men men.

    Johannes lærte Pia og meg å spille sjakk.

    Han skrev også en barnebok, som het ‘Mannen i Skogen’.

    Som jeg skrev inn på maskin, noen få år etter at han døde, (på oppdrag av bestemor Ingeborg).

    Forlagene sa at boken var for gammeldags.

    Et forlag likte ikke at bestefar Johannes brukte utrykket ‘Sorte Mann’, om en afrikaner, var det kanskje, i boken.

    Så den ble ikke utgitt.

    (Bestemor Ingeborg viste meg et av brevene, fra Gyldendal, eller hvilket forlag det var igjen).

    Men men.

    Jeg bodde på gården, til onkel Martin, (min mors yngre bror), og hans samboer Grete Ingebrigtsen, i Kvelde, i 2005.

    Og Martin sa det, at Johannes, (hans far), hadde sagt til han, da de bodde i Sætre i Hurum, (etter å ha bodd i Holmsbu i Hurum og Klokkarstua i Hurum), at ‘hvis du får en ungjente gravid, så skyter jeg meg’.

    Så bestefar Johannes, var nok deprimert, av at tante Ellen, ble borte i Oslo, osv.

    Og fikk visst grått hår, på den tiden, mener jeg å ha hørt.

    Martin mente at Johannes, var en ‘jævel’ vel, pga. det.

    ‘Tenk å si noe sånt da’, sa Martin.

    Martin er nok mye mer moderne, enn Johannes var.

    Men Martin er også litt sånn som en 1% kar, mistenker jeg.

    (Han kjører MC, osv).

    Så han er ikke så lett å komme inn under huden på alltid vel.

    Så jeg spurte ikke om alt mulig, om hvorfor han syntes det var så ille, å høre.

    Han manglet kanskje litt forståelse for hvordan Johannes så på situasjonen, mistenker jeg.

    Selv om det kanskje ikke kan ha vært artig, for Martin, som tenåring kanskje, å måtte beherske seg, seksuelt, (eller hva man skal si).

    Men men.

    Johannes var veldig sportslig, og likte å gå på lange søndagsturer, i Nevlunghavn, og både han og Ingeborg likte å gå på lange skiturer.

    De traff vel hverandre, når Ingeborg var med faren sin, på skiferie, til Norge, like etter krigen, mener jeg.

    Men men.

    Johannes sin far, var Johan Ribsskog.

    Han var bror, av den kjente skole-pioneren, Bernhof Ribsskog, som var mannen bak normalplanen for grunnskolen, etter krigen.

    En annen bror, Ole Konrad Ribsskog, ble ordfører i Trondheim, og var på stortinget for Arbeiderpartiet.

    Hvor han var leder for kirkekomiteen, mener jeg å ha lest, i Aftenpostens tekstarkiv.

    Johan hadde en tvillingbror, Adolf, som også ble ordfører, eller ihvertfall klarte seg bra, vel.

    En fjerde bror ble ordfører i Stavanger, mener jeg, (hvis jeg ikke roter fælt nå).

    Men men.

    Ingeborg sa en gang, at Johannes sin mor, Helga Dørumsgaard, en gang sa noe sånt som at, ‘jeg fikk tre sønner, som alle ble noe med ‘mann’, en ble Rådmann, (Johannes), en ble forstmann, (skogvokter), og en ble lennsmann’.

    Lensmannen var Øivin Ribsskog, som var lensmann i Aurskog, og det står i Aftenposten og VG sine tekstarkiv, at han fanget både nazi-rømlinger og finske fanger, etter krigen.

    (De flyktet vel fra Oslo, og ble tatt i Aurskog da).

    Øivin Ribsskog var med i Kvitt eller Dobbelt, om Asbjørnsen og Moe, på Romerike vel.

    Han spilte sjakk mot Trotsky, da han var som en slags fange vel, i Norge.

    Han skrev en bok som het ‘hemmelige språk og tegn’, (eller noe), for politiskolen vel, om ‘taterspråk’, ‘forbryterspråk’, og ‘tivolifolkenes språk’, osv.

    Og også mange andre bøker.

    Hans sønn, Ola Ribsskog har jeg snakket med, på telefon, fra Liverpool.

    Også hans datter som bor på Frogner.

    Ola Ribsskog visste det, at min gudmor, Anna/Anniken Holmsen bodde i Sverige.

    Han har jobbet som rektor, i Bærum.

    Og han var frimurer, (noe som jeg var litt skeptisk til).

    Jeg snakket også med datteren til forstmannen.

    Hun bodde i Bergen, og er gift med en kjent fotballspiller der.

    Hun sa at Johannes og Ingeborg besøkte dem en gang.

    (Men hun likte vel ikke Ingeborg så godt).

    Men men.

    (Jeg fant disse i Bjørn Ribsskog sin slektsforskning, fra 2002 vel.

    Som han sendte meg, da jeg bodde i Liverpool, etter at jeg kontaktet han på e-post).

    Johan Ribsskog sin mor, het Marta Marie Klemetsdatter Høstland.

    (Høstlandet og Ribsskogen er nabosteder, oppe i Flatanger, fortalte ei Høstland-dame, som jeg kontaktet på Facebook, meg, da jeg bodde i Liverpool).

    Johan Ribsskog sin far, var Johannes Olsen Ribsskog.

    Min morfars mor var som tidligere skrevet Helga Dørumsgaard.

    Hennes mor var Karen Pedersdatter (Fladeby), datter av Anne Helene Eriksen og Peder X-tensen.

    Helga Dørumsgaard sin far, var Arnt Olsen Dørumsgaard, (fra Oppdal).

    Han var sønn av Marith Arntsdatter og Ole Larsen Dørumsgaard.

    Så sånn var det.

    Da får jeg vel si at det var greit, jeg har vel fått tatt med litt om mine besteforeldre osv., også nå.

    Jeg kjente jo alle mine besteforeldre, som barn.

    Men kun bestemor Ingeborg, (og kanskje bestemor Ågot, selv om hun ble litt senil vel, på slutten), kjente jeg som voksen.

    Så man må ta med i betraktingen at dette er jeg som er barnebarn, som skriver, om mine besteforeldre.

    Og det er ikke så lett for meg, å skjønne om hvordan de er, som hvis det hadde noen jevnaldrende, som jeg hadde gått på skole sammen med, for eksempel.

    Så sånn er det.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    I det neste kapitellet, så får jeg endelig gå videre litt, og skrive om tiden i Jegersborggate, i Larvik, hvor mora mi, Arne Thomassen, Pia og jeg, (og Pusi), flyttet til, våren 1978.

    Vi får se om jeg klarer å få endelig skrevet om dette nå.

    Vi får se.

    PS.

    Min farmor hadde også flere søsken, (fra oppe i Rollag), som slo seg ned rundt Sand/Svelvik, 10-15 mil syd/syd-øst for Rollag vel.

    Hennes søstre, Margit og Anne, hadde systue, på Sand, i lokalet, som nå huser Smia MC vel, (på ihvertfall 60-tallet vel).

    De flytta inn til Strømsø, i Drammen, og hadde systue der, på ihvertfall 70-tallet vel.

    Ågot hadde vel også en bror, med navn Ola, som bodde på Sand.

    Det er artig historie, om Ågot, og Ola.

    Under krigen, så hadde fabrikkeier Jebsen, bestilt ei flaske dram, fra polet i Drammen, (fortalte Ågot meg, på 80-tallet).

    Problemet var det, at Jebsen hadde brukt Ågot sitt rasjoneringsklipp, for sprit da.

    Og postmannen, (var det vel), erta Ågot, (som var kristen), siden han trodde hu hadde bestilt sprit da.

    Så da tok Ågot med dram-flaska, ned til ‘n Ola, (som jeg tror var broren hennes, som bodde på Sand, like ved Berger, vel), og de drakk sammen opp flaska vel.

    (Enda Ågot nesten aldri drakk).

    Så sånn var det.

    Jeg syntes den historia var artig.

    Og ba Ågot om å seinere fortelle historia, igjen, for min klassekamerat, Ulf Havmo, som hadde blitt med meg bort på Sand, hvor jeg pleide å spise middag, etter skolen, de første årene, som jeg bodde hos faren min, (fra høsten 1979 og utover).

    Men da ville ikke Ågot fortelle historia, (til Ulf Havmo), men ble flau.

    Seinere tulla Ulf Havmo, når han var gjest hos meg, og pleide noen ganger å si, ‘Å så godt – Ågot’.

    Uten at jeg skjønte noe særlig av hvorfor.

    Jeg skjønte ikke hvorfor Ulf Havmo prata sånn om farmora mi, men han var kanskje glad i bestemødre da.

    (Ulf Havmo smilte vel lurt, mens han sa disse ‘glosene’).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 7: Nevlunghavn

    Etter at jeg skrev det forrige kapitellet, i går, så kom jeg på mange flere episoder, fra den her tiden, (fra før vi flyttet til Jegersborggate), som jeg tenkte jeg kunne ta med om, i et eget kapitell.

    Jeg skrev for eksempel det, at hu venninna til søstera mi, som stod naken i oppkjørselen vår, i Mellomhagen, og spylte seg med hageslangen, under vinduet til rommet mitt cirka, at hu var den første jenta, (bortsett fra søstera mi), som jeg hadde sett naken.

    Men, mora vår tok oss jo med på Hvittensand, og Langestrand og andre strender, kanskje en gang i uka, hver sommer, og på for eksempel Hvittensand, så var det ikke bare Pia og meg, som bada nakne, det var også jenter, langt opp mot skolealderen vel.

    Så det var ikke sånn at jeg reagerte så utrolig mye, på hu jenta som stod naken, i oppkjørselen vår.

    Jeg bare registrerte henne vel, og ble litt overrasket, og gikk videre ut av hagen vår, og ut i Mellomhagen.

    Så sånn var det.

    Jeg husker en helg, som jeg var hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, da hverken mora mi eller søstera mi var med.

    (Av en eller annen grunn).

    Dette var en lørdag, og jeg hadde ikke fått lørdagsgodt.

    Bestemor Ingeborg var opptatt på kjøkkenet, og bestefar Johannes satt i sine egne tanker, (nærmest som i en døs, eller nesten som i en trance), i TV-stuen, i huset deres, i Blombakken, i Nevlunghavn.

    (Han satt der hvor han pleide å sitte å røyke pipe.

    Så sånn var det).

    Jeg klagde til bestefar Johannes, om jeg kunne få penger til å kjøpe lørdagsgodt.

    Jeg regna med at jeg kanskje ville få en femmer da, eller noe.

    (Sånn som kanskje Ågot og Øivind, på Sand, ville ha gitt meg).

    Men nei.

    Bestefar Johannes ut døra, med meg på slep, ned til en butikk, nederst i Blombakken.

    Det var en gammeldags butikk, uten særlig utvalg, av fristende godteri.

    Det var en eldre kar, som drev butikken, og godteriet lå under en disk vel.

    (Det var en butikk, med litt bedre utvalg, nede ved havna, et steinkast unna.

    Som jeg nok ville ha gått til selv, hvis jeg hadde fått noen penger.

    Men bestefar Johannes pleide kanskje heller å gå til den her butikken da, for å kjøpe tobakk, eller noe.

    Hvem vet).

    Jeg valgte vel en sjokolade da, selv om jeg syntes dette ble kjedelig.

    Det var liksom ikke noe å gjøre, den dagen.

    Og jeg våkna ikke opp av å få lørdagsgodt, i den butikken, heller.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi pleide jo å dra til Nevlunghavn, mora mi, søstera mi og meg, på søndagene.

    Ihvertfall da vi bodde i Brunlanes og den første tiden, i Mellomhagen.

    Og da var det hele regla, med søndagsmiddag og søndagstur.

    Hver søndag.

    Dette var nesten formelt og nesten sermonielt, må man vel nesten si.

    En søndag, så fant jeg en mark, blant bringebærene, som bestemor Ingeborg hadde plukket, som dessert, øverst i hagen vel.

    Noe sånt.

    Jeg begynte å klage da, på marken, men det var visst dårlig bordskikk da sikkert.

    Pia og jeg turte knapt å si et ord, under søndagsmiddagene i Blombakken, for bestemor Ingeborg var kjapt ute, og disiplinerte oss, for hver minste detalj da, hvis hun fant noe feil med bordskikken vår.

    Vi måtte spørre om vi fikk gå fra bordet, og sånn, på en nesten formell måte, må jeg vel si.

    Noe vi ikke var vant med, fra hjemme hos mora vår.

    (Og heller ikke fra Ågot og Øivind.

    De var mye mer moderne og ‘laid back’ da.

    Enda Ågot hadde vært tjenestepike, for familien Jebsen, på Berger, i årene før og etter krigen.

    Og Jebsen de eide nesten hele Berger, for de hadde to tekstilfabrikker der, og hadde bygget kirken og gamlehjemmet, osv.

    Så sånn var det).

    Men man kunne merke det, at bestemor Ingeborg hadde en morfar, (Anders Gjedde Nyholm), som var Chef for Generalkommandoen, i Danmark, i 1930-årene.

    Det var den samme stillingen, som kalles Forsvarsjef, i dag, selv om den stillingen vel da var mer detaljert, i styringen av stridskreftene, vil jeg tro, enn det Forsvarsjefens jobb innebærer, nå for tiden.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg var oppvokst i en herskapelig bolig, i Fredriksværk, med privat lærer osv.

    Faren hennes var fabrikkeier der, for et kjent jernverk, men tapte fabrikken til en svoger, siden han ikke var ‘jovial’, sa min mormor til meg, da jeg ringte henne fra Liverpool, rundt 2008 vel.

    Hennes farfar hadde forært Fredriksverk, (som ligger på Sjælland vel), havnen, har bestemor Ingeborg skrevet i noe slektsforskning, som Bjørn Ribsskog, i min morfars slekt, har samlet inn, rundt 2002 vel, og som jeg fikk sendt, til Liverpool, rundt 2008 vel.

    Hennes farmor het Hagerup, (og var etter Falkener, fra Trondheim, blant annet, fant jeg ut, da jeg drev med slektsforskning, da jeg bodde i Liverpool), og det var kanskje derfor at mora vår pleide å lise Inger Hagerups dikt, ‘Lille Persille’, om kvelden, som god-natt fortelling, for Pia og meg, da vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Hennes mormor, het Mary Eva Carla Fog, og hun var etter Foss, Løvenbalk, kong Christoffer II av Danmark, Odin, Farao, Cesar, Kong David av Israel, profeten Muhammed, tror jeg, Kleopatra, Gange-Rolf, Willhelm Erobreren, Karl den Store, osv., osv.

    Så hun var aristokrat.

    Christoffer II av Danmark, hadde to barn vel, med en jomfru av de gamle Lunge’r, har jeg lest, når jeg har drevet med slektsforskning, på Roskildehistorie.dk, var det vel.

    De var visst ikke gift, stod det, men hun damen var jo adelig, så man må vel si at hun var fin, likevel.

    Dette var i vikingetiden, omtrent.

    På 1300-tallet, eller noe vel.

    Ihvertfall for mange hundre år siden.

    Så fikk Christoffer II seg en annen kone, fra Pommern, eller noe.

    Og det er etter disse, som Oldenburg’ene, som har kongetronene i Norge, Danmark og snart England vel, er etter.

    Så vår linje er kanskje diskuterbart finere.

    Det var mye oppstand og krig, på den tiden, som Christoffer II regjerte, så hvem vet om de ikke egentlig var gift?

    Det er vel rart om en adelige jomfru, (av de gamle Lunge’r), skal få barn utenfor ekteskapet?

    Broren hennes var visst prest, mener jeg å ha lest.

    Kanskje han viet de?

    Hvem vet.

    Så vår slekt er kanskje egentlig de egentlige kongene av Norge og Danmark osv. da.

    Bestemor Ingeborg, sa en gang det, da hun bodde i Stavern, på midten av 80-tallet, og Pia og jeg kom for å besøke henne, i en ukes tid.

    (Den første ferien vi var der).

    Da sa hun, når hun så meg, at hun syntes det var jeg som skulle blitt konge, og ikke Haakon Magnus.

    (Hun halvveis mumlet det kanskje).

    Jeg skjønte jo ingenting da, for det er aldri noen som har fortalt meg det, at bestemor Ingeborg, var en aristokrat/kongelig.

    Dette er noe jeg har søkt på nettet om, etter at jeg leste det, i bestemor Ingeborgs testamente, (i 2009), at hun arvet Magna og Holger Adeler.

    Jeg gjenkjente Adeler som et veldig fint navn, (Cort Adeler er jo kjent, mener jeg), og begynte å søke om min mormors slekt, på nettet, høsten 2009 vel, noen måneder etter at bestemor Ingeborg døde, og jeg fikk testamentet hennes sendt fra Larvik Tingrett, siden jeg ikke hørte noe fra mine slektninger, om arv.

    (Jeg bor nemlig som en flyktning, i England, etter å ha overhørt, da jeg jobbet som låseansvarlig på Rimi Bjørndal, (ved siden av jobb som låseansvarlig på Rimi Langhus og heltidsstudier på ingeniørhøyskolen), i 2003 at jeg var forfulgt av ‘mafian’, og jeg ble forsøkt myrdet på onkel Martin sin samboer, Grete Ingebrigtsen, sin gård, i Kvelde, i 2005, og flyktet deretter tilbake til England igjen, hvor jeg også studerte, i 2004/05).

    Så sånn var det.

    Min mormor, fortalte på telefonen, da jeg bodde i Liverpool, at de bodde et år i Tyrol, etter at hennes far mistet jernverket.

    Så ble hennes far agent, for to store tyske firma, (innen skipsfart, har jeg senere funnet ut, ved å søke på Heegaard, i Google Books), og de bodde i en herskapelig vel leilighet, i København, med hele vegger dekket av speil, og en dame som spilte piano, under måltidene, fortalte bestemor Ingeborg meg.

    Hun var også på slottsball, i Amalienborg, eller hva det heter, har min mormor fortalt meg tidligere.

    Så sånn var det.

    Hennes morfars mor, het Maren Gjedde.

    Hun bodde på Højriis slott, på Mors, og min mormor var veldig stolt av å være i slekt med henne.

    Maren Gjeddes ektemann het L. C. Nyholm, har jeg lest, og han var Hofjægermester, og hadde en herregård i Fredrikshavn, som het Bangsbo.

    Han var også politiker for Venstre vel, med mere.

    De fikk visst 12-13 barn, har jeg lest, og den eldste, var som en far, for de andre.

    Den eldste var Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, og han ble leder for de internasjonale domstolene i Kairo, (hvor britene styrte), og han ble også valgt inn i Folkedomstolen i Haag, og skulle egentlig dømt, mellom Norge og Danmark, om Grønland.

    Men han ble syk like før, sa min mormor, på telefonen, da jeg bodde i Liverpool.

    Det hadde visst stått i avisen, i Danmark, ‘blir det Didrik Galtrup Gjedde Nyholm eller blir det ‘N.N”, som skal dømme, sa min mormor på telefonen, husker jeg.

    Jeg har søkt på nettet, og sett at et antikvariat, i USA, var det vel, selger et bokmerke, eller noe, fra min tippoldefars storebror da, (Didrik Galtrup Gjedde Nyholm), hvor han siterer et dikt fritt etter Ibsen.

    Så Didrik Nyholm var nok kanksje en Norgesvenn, vil jeg tippe på, (siden han siterte Ibsen), så hvem vet, hvis han hadde fått dømme, så hadde kanskje Norge fått Grønland?

    Hvem vet.

    Men men.

    Didrik Nyholm fikk ingen etterkommere, men ble nominert til Nobels Fredspris, av en professor, ved Københavns Universitet, i 1931 vel, har jeg funnet ut ved å gjøre noe research, på nettet.

    (Selv om det fra nettet var litt uklart vel, om Didrik Nyholm døde i 1930 eller 1940.

    Men men).

    På slutten av 80-tallet, så fikk jeg notatene etter Didrik Nyholm, av min mormor, som noen hadde lagt i en skuff jeg disponerte vel, i Ågots hus, på Sand.

    Jeg fikk også noen fotografier av min tippoldefar, general Anders Gjedde Nyholm, sammen med danskekongen, osv.

    Jeg ga noen til min halvbror, Axel Thomassen, en gang han var på besøk der, med meg, fra Oslo, på begynnelsen av 90-tallet.

    Etter dette, på mitt neste besøk der, var det vel, så sa min far, at bestemor Ingeborg ville ha den gaven tilbake.

    Etter det så så jeg aldri noe mer til de notatene og resten av fotografiene.

    Min søster Pia bodde på Sand, på den tiden, og var litt ‘på’ meg da vel.

    Og det ville vel vært litt uhøflig, å drive for mye med de notatene, fra min mors slekt, i min farmors hjem.

    Jeg leide et rom, av Axel sin far, Arne Thomassen og hans samboer, Mette Holter, på Furuset, i Oslo, og hadde ikke nøkkel til rommet.

    (Og Axel kunne være litt villstyrlig).

    Så jeg ville ikke ha de tingene inne i Oslo, hvor jeg bodde som student da, egentlig, men hadde et friår, for å spare opp penger, til videre studier.

    Jeg hadde ikke fått etablert meg ordentlig, i Oslo, så derfor ble de dokumentene liggende hos Ågot, på Sand, før de plutselig forsvant igjen, antagelig tilbake til bestemor Ingeborg.

    De memoarene til Didrik Nyholm, var også så sirlig skrevet, med penn, at jeg ikke klarte å tyde det nøyaktig, hva som stod der.

    Da måtte jeg nok ha sittet ved et skrivebord, med en god leselampe, men det hadde jeg ikke, der jeg bodde, på den tiden.

    Og på kontoret i huset til Ågot, så stod det skrivemaskiner og regnemaskiner og kopimaskiner, over alt.

    Min far hadde begynt å jobbe med sengebutikk, i Drammen, og min onkel Håkon, (som kunne være litt erte-te og kanskje grinete), han regjerte over Strømm Trevare og kontoret i huset til Ågot da, (selv om han ikke jobbet så utrolig mye, grunnet en skade i armen), så det fristet ikke, å sitte inne på det kontoret da, for Håkon, han var sånn, at han ble ergelig, for nesten hva som helst, så han var det smartest å holde seg unna egentlig, for det meste, husker jeg at jeg syntes.

    Jeg ville ihvertfall ikke begynne å rote på Håkons sitt kontor, uten å ha klargjort dette ordentlig med han, på forhånd.

    Men da hadde han nok funnet noe å klage på, hvis jeg kjente han rett.

    Så det orka jeg ikke, rett og slett.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En annen ting jeg kom på, var en gang, som mora vår, Arne Thomassen, Pia og jeg, var og besøkte Ingeborg og Johannes, mens de fortsatt bodde, i Sætre.

    En nabogutt, lekte i hagen deres, i en slags naturlig ‘sandkasse’, eller noe, der vel.

    Så begynte han kanskje å bølle litt, eller være for ovenpå.

    Og da hadde Pia og jeg begynt å samarbeide, om å tulle litt med han gutten.

    At vi tok en lekebil fra han, eller noe.

    Dette husker jeg såvidt selv, og bestemor Ingeborg har nevnt dette seinere, at hun syntes det var så artig.

    For da hadde hun og Johannes sittet og observert Pia og meg da, for å finne ut hvordan vi fungerte i lek med andre barn, eller noe, kanskje.

    Så de gikk kanskje litt nærme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Min mor ville sjelden si noe negativt om min far, etter skillsmissen.

    Men, mens vi bodde i Mellomhagen, så kom hun et par ganger, med noen ‘meldinger’, om min fars yngre brødre, Håkon og Runar.

    (Runar var yngst av de tre brødrene, og har jobbet som tannlege i Ås, fra 70-tallet og helt til dags dato vel).

    Men men.

    Mora vår sa at Runar egentlig ikke kom inn på Tannlegehøyskolen.

    Men at han visste det, at sønnen til sjefen på Tannlegehøyskolen, hadde dårligere karakterer, enn han selv.

    Runar klagde så, og så kom han inn på Tannlegehøyskolen like vel.

    Mora vår gjorde litt narr av Runar, for det her da.

    Hun syntes kanskje at han var litt smålig.

    Hvem vet.

    Hun lo av det ihvertfall, husker jeg.

    Av Håkon så lo hun vel enda mer, tror jeg.

    Hun fortalte meg det husker jeg, (også i Mellomhagen), at Tone hadde vært for ung, da de giftet seg.

    (Tone (født Løff, fra Drammen), var vel kanskje 15 år, da hun giftet seg med onkel Håkon.

    Noe sånt).

    Mora mi fortalte meg også det, at onkel Håkon hadde sluppet militæret, med den grunnen, at han savnet maten til bestemor Ågot, og ikke ville spise der.

    Så det var kanskje derfor jeg var så bestemt på å klare å fullføre militæret.

    (Selv om jeg var i tøff infanteritjeneste, i Geværkompaniet, som var omtrent like tøft som Garden, fikk vi høre av troppsjefen osv., Løytnant Frøshaug, som også hadde vært troppsjef i Garden, blant annet for Alex Rosen.

    Hvis jeg ikke hadde klart å fullføre militæret, så hadde nok min mor mobbet meg, vil jeg tro.

    Dessuten så var jeg jo fra Bergeråsen, (selv om jeg var i militæret som en Oslo-boer, siden jeg hadde registrert min egen adresse, hos Folkeregisteret, det første året jeg bodde i Oslo, for det var problemer med min fars nye samboer Haldis Humblen, og meg, blant annet), hvor man vel helst skulle fullføre militæret, for å være kar.

    Men men).

    Jeg husker også at da søstera mi og meg, var sånn 3-4-5-6 år gamle kanskje, så ble vi oppmuntret av bestemor Ågot vel, og muligens faren vår og onkel Håkon, til å fange Humler, på gamle syltetøyglass, på Jordet til Lersbryggen, som lå like ved siden av huset til Ågot og Øivind.

    (Jensen Møbler har nå bygget der, på Jordet til Lersbryggen, (som vi kalte det), hvor Pia og jeg fanga humler da.

    Og hvor det også var gresshopper, som jeg har fanget seinere.

    Det jordet ble det ikke dyrket noe på, så det var nesten som en eng.

    Men men).

    Jeg husker også en annen gang, som jeg var på den samme alderen, som jeg lekte nede på verkstedet der.

    Jeg skulle lage hytte, var det vel.

    (For jeg kjeda meg vel).

    Men var kanskje litt ‘stormannsgal’.

    For jeg var i en annen del av verkstedet, enn der faren min og dem jobba, (jeg var i den delen nærmest der Jensen Møbler er nå).

    Også limte jeg sammen to bord, på 4-5 meter vel, med trelim.

    Også gikk jeg opp til Ågot.

    Men jeg tror de nede på verkstedet, (Øivind, Håkon og faren min), kanskje kan ha blitt sure, når de så hva jeg hadde gjort.

    For sånne bord var sikkert dyre.

    De ble jo brukt til møbelproduksjon egentlig da.

    Det var ferdig høvlede bord, (altså planker), av gran vel, uten så veldig mye kvist på, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på, i går, når jeg skrev ned noen notater, i en engelsk syvende sans, som jeg har her.

    Hos faren min i Hellinga, så stod det også en bilbane, som jeg vel hadde fått til bursdaggave, eller noe, en gang.

    Men mora vår nekta jo faren vår, å møte oss, i et drøyt års tid vel, mens vi bodde i Brunlanes, og muligens også før dette.

    (Mora mi låste jo døra, den gangen faren min dukka opp i Brunlanes der.

    Og vi fikk ikke lov til å prate med han).

    Men men.

    Så den bilbanen, den brukte faren min og hans kamerat Atle, fra Oslo.

    Så da jeg endelig fikk komme på besøk, i Hellinga 7B, hvor faren min flyttet til, på Bergeråsen, etter å ha flyttet tilbake til foreldrene sine, på Sand, etter seperasjonen, fra mora vår.

    Da, så var noen sånne sølvfargede, strømledende, metalltråder, under de bilene, til bilbanen, slitt vekk.

    Så bilbanen virket ikke.

    Så Atle og faren min hadde hatt mye morsomt, med min bilbane da.

    (Selv om jeg ikke visste at jeg hadde fått en bilbane, før etter at bilene hadde blitt slitt ut.

    Så sånn var det.

    Men faren min kjøpte vel nye biler, eller noe, på Lyche, i Drammen, eller noe, tror jeg, etterhvert.

    Noe sånt).

    Faren min var forresten langt nede, etter bruddet med mora mi, (sånn som jeg har forstått det).

    Han fikk visst noen slags piller, av legen, og en gang han var på besøk hos oss, i Larvik, så måtte han ha buksa kneppet opp, av en eller annen grunn, på grunn av mageproblemer, tror jeg.

    Den Mercedesen, som han kjørte, da han var i Brunlanes, og ikke fikk snakke med søstera mi og meg.

    (Jeg tror det kan ha vært den bilen, ihvertfall).

    Den kræsjet faren min, i fjellveggen, ved Bergeråsen.

    Kanskje det var etter at han kom hjem fra Brunlanes?

    Hvem vet.

    Faren min hadde så gått hjem til onkel Håkon, som også bodde i Hellinga da, sammen med Tone og min kusine Lene, (som er døv).

    Dette har jeg lest, på 80-tallet vel, i en utgave av Svelviks Tidende vel, som faren min hadde, i en skuff i reolen, i Hellinga, sammen med masse fotografier osv.

    Faren min hadde masse fotografier av blant annet damer i bikini, husker jeg.

    Som han hadde vært sammen med da, og kjørt ut med båten sammen med sikkert.

    Mange forkjellige damer, i 20-årene vel, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Faren min pleide å dra inn til Oslo, på en nattklubb som het Leoparden vel, (eller om det var Frascati), og sjekke damer.

    Men men.

    Han hadde blant annet en after-shave, som het Baracuda vel, og han hadde noen skinnsko, som var svart og brun-mønstrede, husker jeg.

    Som så rimelig ‘pimpa’ ut.

    Men men.

    Faren min hadde også pornoblader, i reolen, og faren min sa det, husker jeg, (en gang jeg var på ferie i Hellinga), at jeg kunne/burde lese de.

    Dette var nok mens jeg gikk i første klasse da.

    Noe sånt.

    Jeg leste sex-historiene, som leserne sendte inn, husker jeg.

    (For jeg hadde jo lært å lese, på skolen).

    Og det var også sånn, på Berger, at vi fetterne og kusinene, syntes det var artig, når vi var samlet, i ferier, osv.

    Jeg var den elste av oss søskenbarna, og som en storebror, (eller kanskje far), for resten.

    Men jeg var egentlig ikke så moden.

    En gang vi søskenbarna møttes, på Sand/Bergeråsen.

    Så dro jeg med Lene, søstera mi, Ove, Heidi og Tommy, (Lene sin lillebror), vel.

    Dette må ha vært like før jeg flytta til faren min, kanskje sommeren 1979, eller noe.

    Jeg fikk alle med på å kle av seg nakne, og hoppe rundt i ring, i senga til faren min.

    (Untatt meg selv, jeg var litt sjenert, så jeg stod bare i senga mi, og så på).

    Så kom faren min hjem, og jeg hoppa ut av vinduet, på soverommet til faren min.

    Mens de andre kledde på seg da.

    Så visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, etter at jeg hadde hoppet ut av vinduet.

    Jeg hadde ikke lyst til å bli uvenn med faren min, så jeg bare gikk rundt leiligheten, og inn inngangsdøra igjen.

    Da sa ikke faren min noe, og jeg holdt maska, og lot som ingenting da.

    Vi var bare så ville, og syntes det var morsomt å møtes igjen, alle søskenbarna.

    Så vi måtte liksom gjøre et eller annet, for å få ut energien og sånn da.

    Noe sånt.

    Vi var liksom en gjeng, som kun så hverandre en gang i året, eller noe sånt, fra før det her da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En annen ting jeg har skrevet ned i den syvende sansen, er at bestefar Johannes, han lærte Pia og meg å spille sjakk, da vi var sånn 6-7-8-9 år gamle, og var på besøk hos han og Ingeborg, i Blumbakken, Nevlunghavn.

    De hadde også kinasjakk.

    Som vi vel lærte å spille, før vi spilte sjakk.

    Bestefar Johannes, mora vår, Pia og meg, vi kunne alle fire ligge på stuegulvet, enkelte søndagsettermiddager, og spille kinasjakk, mens vi ventet på at bestemor Ingeborg, skulle bli ferdige med å lage maten, eller noe.

    Så sånn var det.

    Det huset deres i Nevlunghavn, var veldig stort og fint.

    En fyrvokter hadde bodd der før dem, sa bestemor Ingeborg til meg, når jeg ringte henne fra Liverpool, året før hun døde, eller noe.

    Han var visst gal, sa bestemor Ingeborg, han hadde visst stjålet blomster, og gravet ned i hagen.

    Grunnen til at jeg spurte var at jeg en gang fant en haug med russiske fotoapparat, på loftet der, som jeg skal komme tilbake til senere.

    Det var en spistestue der, en stue fylt med antikke møbler, en TV-stue, og en peisestue.

    Det var et kjøkken da, og toalett nede.

    Så var det tre soverom og bad oppe.

    (Det var vel ikke bygget over peisestuen, tror jeg, så det var færre rom oppe.

    Men men).

    Badet hadde bidet, noe jeg aldri har sett før eller siden.

    Det var også et lite kammers, på innsiden av bestemor Ingeborg sitt rom, hvor Pia og jeg, pleide å sove.

    Jeg skrev om en St. Hansaften, da bestefar Johannes tok oss med, ut på tur, i skjærgården, og vi var der, hele natten, og ut i morgentimene, husker jeg.

    (Antagelig sommeren 1975).

    Den nesten St. Hansaften, så var vi også i Nevlunghavn, husker jeg.

    Men da, så måtte vi gå og legge oss, klokken 20, eller noe, vel.

    Og jeg husker at Pia og meg, lå og kunne høre at familier, med barn, gikk forbi i Blombakken, på vei ned til havna, for å feire St. Hans da.

    Så det var som tortur, husker jeg.

    Jeg begynte vel å fortelle Pia, om hvordan det kom til å bli, neste gang vi fikk lov å besøke faren vår.

    Jeg fantaserte om hvor mye cola og godteri, osv., som vi kom til å få.

    Og om at vi fikk lov å være lenge oppe, osv.

    Og gå i butikken, på Sand der, osv.

    Så min mors slekt, de kunne være så strenge og spartanske, når det gjaldt godteri, osv.

    Så det var som natt og dag, fra min fars slekt.

    Hos min far og og hos vår farmor Ågot, så fikk vi nesten så mye godteri og cola, som vi ville ha.

    Og de hadde ikke den samme strenge tonen, som var vanlig, i min mors slekt.

    Selv om de også kunne ha humor, i min mors slekt.

    (Selv om denne humoren nok var ‘voksen’, sånn at man nok måtte være litt opp i tenårene kanskje, for å forstå den.

    De kunne vel være subtile, som det vel heter.

    Og min mor kunne også være sarkastisk.

    Min mors foreldre prøvde vel mer å oppføre seg høflig og konfort, enn min mor, som var mer moderne.

    Så jeg lurer på om min mor også måtte stålsette seg, noen ganger, før hun dro til sine foreldre.

    Jeg husker da jeg bodde hos onkel Martin, og de, i Kvelde, i 2005, da klagde Martin på foreldrene sine.

    At de var så slitsomme, og skulle liksom prate med alle de møte, når de gikk tur, osv.

    Noe sånt.

    Så det er et tydelig generasjonsskille der.

    Martin og Ellen, (og også mora mi), var veldig moderne.

    Mens deres foreldre, var rimelig gammeldagse og konforme da, vil jeg si.

    (Selv om Ingeborg, på slutten av 90-tallet, en gang sa til meg, at vi var en ‘kunstner-familie’).

    Men men.

    En gang jeg var hos Ingeborg og Johannes, så begynte jeg å blø neseblod.

    (Noe jeg ofte gjorde, på 70 og 80-tallet.

    Jeg kunne noen ganger blø neseblod, i 15 minutter kanskje, uten å vite hvordan jeg skulle stoppe det.

    En gang faren min skulle hente oss, i Jegersborggate, så blødde jeg neseblod.

    Faren min sa at jeg måtte ta kaldtvann, på nesa, og det hjalp.

    Men men).

    Pia sa en gang, at når jeg var 1-2 år, så pleide mora og faren min og vri nesa mi, hvis jeg gråt, for å få meg til å være stille.

    Det kan jeg ikke huske noe av selv.

    Men kanskje det er derfor jeg blør neseblod.

    Hvem vet.

    Og jeg vet heller ikke hvordan Pia kan vite det, for hun var jo ikke født enda da, (hun er jo født et år og fem måneder, på dagen, etter meg).

    Men jeg begynte altså å blø neseblod, en gang, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

    Og da var det sånn, at neste gang vi dro på besøk der, så hadde bestemor Ingeborg, lagt avispapir, oppå alle teppene, i hele huset.

    I trappa og alt vel.

    Så hu kunne være litt spesiell noen ganger, vil jeg si.

    Hu hadde også da et kjempestort fruktfat, med kun tomater, på bordet, i peisestuen.

    Og så sa hun til meg, at jeg måtte spise tomater, for de inneholdt jern, noe som var bra, hvis man var blodfattig, eller noe.

    Så sånn var det.

    Etter de, mer eller mindre, sermonielle søndagsmiddagene, hos Ingeborg og Johannes, mens vi bodde i Brunlanes, osv.

    Så måtte vi alle sammen bli med på søndagstur.

    Det var enten ut mot Mølen, eller ut mot Oddane Fort der.

    Og vi gikk i et par timer gjerne.

    Så sånn var det.

    Bestefar Johannes, fortalte en gang, om en kattemann, som bodde ut mot Oddane Fort der.

    Mora vår lo litt av det, og jeg spurte da bestefar Johannes, (med mora min sin sarkastiske tone), om han kattemannen da.

    Da ble Johannes litt taus, og kanskje såret da.

    (Han var kanskje veldig mild og følsom.

    Hvem vet.

    Han var nok veldig snill, tror jeg ihverfall.

    Men men).

    Vi kunne også finne en type fredede, gule blomster, ut rundt Oddane Sand der da.

    og de plukka mora og søstera mi av en gang seinere, tror jeg, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så mora mi og søstera mi, var kanskje som noen slemme, sorte får da.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Bestefar Johannes ville da ofte hilse på folk vi traff, på veien.

    Det var populært å gå søndagstur, uti der, som vi gikk.

    De nevnte en gang, i begynnelsen, da de bodde der, at noen skjær, like utenfor havnebassenget, i Nevlunghavn, ble sagt på folkemunne, å ha blitt kastet ut i sjøen, av noen troll da.

    Så sånn var det.

    Det var også en hule, like ved Gurvika, (som er en strand for hjerneskadede folk).

    Campingen ved siden av Gurvika, er egentlig mye mer kjent vel, den lurer jeg på om heter Kjærstranda.

    De er ihvertfall en campingplass, øverst i Blombakken da.

    Og like før campingplassen, så er det en hule, og den husker jeg at vi gikk og så litt inni vel, en gang vi gikk på søndagstur, uti der, og jeg tror også at Arne Thomassen var med den gangen, (noe han vanligvis ikke var).

    Mora vår, tok med Pia og meg, og bada på den badestranda, ved siden av Gurvika, øverst i Blombakken, på den tiden vi bodde i Brunlanes, var det kanskje.

    Og da husker jeg det, at jeg fant en glassmanet, på stranda, som jeg kasta på Pia.

    Og som jeg lurer på om hu bærer nag for, ovenfor meg, enda.

    Hvem vet.

    Det var en fin badestrand, som vi vel hadde for oss selv da.

    Så dette var kanskje på våren eller høsten.

    Den campingplassen, som den badestranden ligger ved, er en populær campingplass hvor jeg forresten møtte onkel Håkon, en gang, i butikken der, sommeren 1996 vel, (da jeg var på besøk hos bestemor Ingeborg, som da bodde i en eldreleilighet, i Skoleveien, i Nevlunghavn. Men men).

    Tone og han, hadde visst sluttet å dra til Danmark, i sommerferiene og hadde visst begynt å campe, (med telt, fortelt og platting vel, og alt), i Nevlunghavn.

    Men men.

    Jeg husker også en gang, at bestemor Ågot, tok meg med inn til Drammen, mens jeg var på et besøk, på Berger/Sand.

    Hu likte duene på Bragernes Torg, husker jeg, og tror at vi spiste, på kafeteriaen i Globus-gården, på Strømsø, var det vel.

    Men men.

    Bestemor Ågot hadde ikke lappen, så vi dro med bussen, (eller rutebilen, som hu kalte det).

    Men men.

    Jeg husker en episode, fra Nevlunghavn, fra den tiden vi bodde i Mellomhagen vel.

    Pia hadde en gang, (på Hvittensand tror jeg), gitt meg et strå, og bedt meg om å gni det mellom leppene.

    Det strået, (eller sivet), hadde noen slags små torner, på seg, så det gjorde kjempevondt, i leppene.

    Det var vel noen gutter, sa hun, som hadde vist henne dette.

    Så sånn var det.

    Jeg banka henne ikke, eller noe, hu kunne vel ha sladra til mora vår.

    Selv om det vel kunne hende, at jeg krynte henne, om vinterne, der i Mellomhagen, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Jeg har skrevet om det, at bestemor Ingeborg, og mora mi, kunne være urettferdige ovenfor meg kanskje.

    (Jeg husker ihvertfall det, at mora mi kanskje behandla meg litt dårligere, enn Pia.

    Og at hu en gang sa, (for å vinne en krangel/diskusjon), at ting skulle være rettferdige.

    Noe jeg senere gjenntok, hvis jeg syntes at hun var urettferdig.

    Så det ble vel etterhvert mitt faste argument nesten, i krangler/diskusjoner, med mora mi, at det og det var urettferdig da.

    Og da holdt faktisk mora mi kjeft, ihverfall den første gangen jeg gjennok henne/sa det.

    Men men).

    De kunne være litt kalde ovenfor meg, og jeg kunne bli litt nedbrutt, spesielt av bestemor Ingeborg.

    En gang, som jeg var hos Ingeborg og Johannes, sammen med mora mi og Pia.

    Så hadde kanskje bestemor Ingeborg sagt en ondsinnet/streng kommentar om meg da, og jeg ble kanskje litt molefunken/nedbrutt.

    Noe sånt.

    Og da skjedde det, at Pia, på den siden av huset som vendte mot Blombakken, igjen ga meg et sånt strå.

    Og jeg var molefunken og trist, så jeg gjorde som Pia sa, igjen, og tok det strået mellom leppene.

    Og fikk skikkelig vondt i leppene, igjen da.

    Jeg gikk så til bestemor Ingeborg, bestefar Johannes og mora mi, som observerte meg.

    De satt rundt hagebordet, på den andre siden av huset.

    De hadde noe godteri der, og hadde antagelig ropt meg til seg da.

    Jeg skulle til å slader, på Pia, men så huska jeg det, at bestemor Ingeborg, på et tidligere besøk, hadde sagt det, at man ikke skulle sladre.

    Så jeg sladret ikke om det Pia hadde gjort.

    Og jeg fikk et drops, eller noe, da.

    De tre ved bordet, så megetsigende på hverandre, og bestefar Johannes ristet på hodet, husker jeg.

    (Uten at jeg skjønte hva de kommuniserte, med kroppspråk, (må man vel si), seg imellom om.

    Det er mulig at noen av de voksne hadde bedt Pia om å lure meg, med det sivet?

    Det har jeg tenkt senere.

    Hvem vet).

    Jeg ble så bedt om å gå øverst i hagen, for å leke.

    Der var hagen ganske vill, med en del steiner og sånn.

    Jeg var glad til, jeg likte meg ikke så godt der.

    Ingeborg, mora mi og Pia, var alle tre ganske kalde damer/jenter, vil jeg vel si.

    Bestemor Ingeborg kunne lage dramatikk ut av alt mulig, for eksempel om jeg skulle få et drops, eller ikke, da.

    Sånne ting.

    Så hun var også involvert i oppdragelsen min da, vil jeg vel si.

    Hun fortalte meg at det ikke var pent å slader, og så videre, når ikke min mor var der da.

    Og Ågot kunne også være litt sånn, at hun kunne klage/kjefte på meg, når jeg senere bodde hos faren min.

    ‘Dom som sier at noen er domme, dom er domme dom’, husker jeg at Ågot sa til meg en gang.

    Kanskje hu trodde at jeg syntes hun var dum?

    Hva vet jeg.

    Men jeg ble nok ikke bare oppdratt av foreldrene og stefaren min, men også av besteforeldrene mine da.

    Så det var sånn at spesielt bestemor Ingeborg ville oppdra Pia og meg da, og drille oss i bordskikk og oppførsel da, på de ganske hyppige søndagsbesøkene våre, i Nevlunghavn, på siste halvdelen av 70-tallet.

    Så sånn var det.

    Jeg tror det var like etter at vi flyttet til Mellomhagen.

    Så gikk mora mi og meg rundt opp mot Bøkeskogen i Larvik.

    Mora mi trodde at jeg hørte dårlig, tror jeg.

    (For faren vår hadde jo sagt at hu var ‘gæern’, så jeg tok alt mora mi sa, med en klype salt, for å si det sånn.

    Noe i den duren).

    Så dette var muligens den gangen hun tok meg med, til en ørelege, opp mot Bøkeskogen der vel.

    Ihvertfall husker jeg det, at vi gikk rundt i en gate, opp mot Bøkeskogen der, også fortalte mora mi meg plutselig, at hun hadde byttet navn på seg selv, søstera mi og meg, fra Olsen til Ribsskog.

    Jeg sa vel ‘nei’, eller noe.

    Og da sa hu ‘jo’, eller noe.

    Så det nytta ikke å krangle med henne, (for meg ihvertfall), for mora mi brydde seg nesten aldri om hva jeg sa.

    Så sånn var det.

    På fødselsattesten min, fra Folkeregisteret, så står det under merknader: ‘RIBSSKOG som slektsnavn iflg. bevilling fra fylkesmann i Vestfold 20/5.76’.

    Så dette var nok våren/sommeren 1976 da, som mora mi fortalte meg det her, opp mot Bøkeskogen, i Larvik.

    Så sånn var nok det.

    (Altså et par måneder etter at vi flyttet til Mellomhagen, fra Brunlanes, vel).

    Så sånn var det.

    (Så mora mi giftet seg aldri med Arne Thomassen, og het aldri Thomassen, forresten.

    Hun het først Ribsskog, og så Olsen, (fra cirka 1969 til 1976 da), og så Ribsskog igjen, resten av livet, fram til hun døde, knapt 50 år gammel, i 1999 da.

    Så sånn var det.

    Det med kidnappingen, det har jeg tenkt litt mer på.

    Det var nesten sånn, at mora vår, ‘gjettet’ Pia og meg, ut av huset, og ut inngangsdøra, og inn i armene, på Runar og faren vår, som stod i oppkjørselen, med en bil parkert der.

    (Runars oransje Mercedes vel).

    Så sånn var det.

    Mora vår skreik vel, når Pia og jeg ble bært inn i bilen.

    Og mora vår stod bare noen få meter unna, da dette skjedde, så hun så helt klart, hvem som kidnappet oss, osv.

    (For hun var jo like i hælene på Pia og meg, som hun liksom ‘skyndet’ ut av huset, for å leke, eller få oss noe frisk luft, eller noe sånt, da).

    Så sånn var det.

    Det er mulig at Heidi kan ha vært bare et drøyt år, da dette skjedde.

    Hu sa ‘få safta’, og fikk en allerede åpnet Solo-flaske av faren sin Runar da, i bilen, like etter at vi kjørte fra Mellomhagen.

    Det var vel omtrent det eneste som ble sagt, på den bilturen.

    Men men.

    Ikke vet jeg hvor gamle unger er, når de sier saft istedet for Solo.

    Men det var kanskje sommeren 1977, eventuelt sommeren 1976.

    En av de.

    Så sånn var det.

    Jeg tenkte jo på mora mi, som kanskje var bekymret for Pia og meg, på den ferien, på Sand, etter kidnappingen.

    Og det tæret litt på meg, den ferien.

    Så da faren min dro meg med til butikken, på Sand, en dag, og vi møtte han høye, mørke karen, i 30-årene vel.

    Som faren min sa var politi.

    Så ble det litt mye for meg.

    For da begynte jeg å bekymre meg, for at faren min måtte i fengsel og, for kidnapping da.

    Og det var derfor jeg ville tilbake til mora mi, i Mellomhagen igjen, (etter den episoden med han faren min sa var en politimann), for å prøve å roe det ned litt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kom også på en episode, fra Ulåsen, da min mor, oppførtes seg litt rart, syntes jeg.

    Vi var ute på en eller annen utflukt, med barnehagen, og skulle få is, når vi kom tilbake, til ved Tagtvedt der da, (var det vel).

    I en butikk, så skulle alle få is.

    Av en eller annen grunn, så var mora mi, rett utafor den butikken, når hele barnehagen, dukka opp der.

    Jeg fortalte mora mi, at vi skulle få is.

    Og mora mi misforstod, og gikk inn i butikken og kjøpte en is til meg.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så da oppførte mora mi seg litt rart, syntes jeg.

    For alle i barnehagen, skulle jo få is, av barnehagen.

    Jeg bare sa fra om det.

    Siden jeg tilfeldigvis møtte mora mi, og gleda meg til å få is av en barnehage-tante da.

    Men det var ikke sånn, at jeg mente det, at mora mi, skulle kjøpe is til meg.

    Så det var kanskje en litt rar misforståelse fra mora mi.

    (Med forbehold om at jeg husker riktig da).

    Så sånn var det.

    En gang, så fikk jeg også en lekebil, i posten, fra tante Ellen, i Sveits.

    Dette var mens jeg gikk i Ulåsen barnehage, husker jeg.

    Det var kanskje til bursdagen min, 25. juli 1976.

    Hvem vet.

    Mora mi tok med lekebilen til barnehagen.

    (Det var en lastebil eller en betongbil, eller noe.

    Den så skikkelig fin og fancy ut, husker jeg).

    Jeg ble satt i en sandkasse, og skulle leke med bilen.

    Jeg var litt trøtt kanskje, og en gutt der nappet lekebilen, og begynte å pløye den ned i sandkassa, og sånne ting, og bilen ble vel ødelagt, tror jeg.

    Mora mi og en barnehagetante, stod og så på det hele.

    Og barnehagetanten, fortalte det, til mora mi, at hvis man tar med leker, i barnehagen, så kan man ikke kreve det, at andre barn, ikke skal ta de.

    Dette var nesten traumatiserende, for meg, en gutt på 5-6 år vel.

    Jeg så fram til å leke med den fine bilen, men fikk aldri gleden av det.

    Han ‘bølle-gutten’ bare tok bilen og ødela både den og gleden min da.

    Så sånn var det.

    Så etter dette, så var jeg ikke så glad i barnehage og skole, osv.

    Det var mest for foreldrene mines skyld, at jeg prøvde å være flink på skolen, osv.

    Jeg tok nesten aldri med fine ting, på skolen, etterhvert.

    Jeg husker at etter at jeg flyttet til faren min, så hadde jeg en skikkelig kul svart og hvit joggedress, som jeg fikk av han og hans nye dame Haldis vel.

    En med kule japanske tegn på vel.

    Og den så skikkelig kul ut, husker jeg.

    Jeg hadde på meg den, og en rød skjorte, en gang.

    Og Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, i klassen, dukka opp på døra mi.

    Og Carl spurte meg, ‘hvorfor går du ikke sånn kledd, på skolen’.

    (Dette var vel mens vi gikk på Svelvik ungdomsskole).

    Jeg bare sa ‘nei’, eller noe, vel.

    Jeg likte ikke ta med mine fineste ting og sånn, egentlig på skolen.

    Det tilhørte sjeldenhetene, etter dette.

    Skolen for meg, var mest noe herk, (ihvertfall før jeg begynte på Handel og Kontor, som jeg syntes var litt artigere).

    Og at jeg fikk gode karakterer, var ikke fordi jeg trivdes særlig bra på skolen, men jeg prøvde å leve opp til forventningspresset, fra spesielt faren min da.

    (Og vel også moren min og bestemor Ingeborg osv., som nok ville vært slemme/ondsinnede mot meg, hvis jeg ikke hadde klart å komme inn på videregående, eller fått artium, (generell studiekompetanse), for eksempel. Men men).

    Så sånn var det.

    Noe annet jeg husker, fra da vi var sånn 4-5-6 år gamle, Pia og meg.

    Det var det, at Pia måtte ligge sammen med faren vår, i dobbeltsenga hans, når vi var på besøk hos han.

    Jeg lå i en enkeltseng, som stod i det samme soverommet, langs veggen ovenfor, den veggen, som min fars seng stod langs.

    Dette var kanskje rart, siden min far jobbet med å lage køyesenger.

    Men han var jo litt nedbrutt, på den her tiden, (mener jeg å huske, ihvertfall), så kanskje en tom køyeseng, i soverommet hans, hadde gjort han deprimert.

    Hva vet jeg.

    Jeg husker at Pia protesterte en gang, som 4-5 åring kanskje, og ikke ville ligge i dobbeltsenga, sammen med faren min.

    Men da sa faren min noe sånt som at ‘jo, du må/skal det’, eller noe.

    (Uten at jeg fikk med meg det, at det foregikk noe galt der.

    Men søstera mi har senere sagt det, at faren min misbrukte henne, når hu måtte ligge i senga hans da.

    Og ‘fingra’ henne sa hun/Christell først, (i Kristiansand, i 1989).

    Seinere, (mens jeg bodde i Liverpool), så forrandra Pia det til at han var ‘klåfingra’.

    Så sånn var det.

    En gang Pia og jeg besøkte faren vår, i Hellinga 7B, mellom 1975 og 1979 en gang vel.

    Så var min fars dame, fra Bislett der.

    Det var ei dame, med mørkt, krøllete hår vel, som het Margrethe.

    Hu snakket dialekt vel.

    (Og jeg var en gang med faren min inn til Bislett og besøkte henne.

    Hu bodde like ved Bislett stadion.

    En gang var jeg også med faren min og henne, med danskebåten, fra Oslo til Fredrikshavn, etter at faren min egentlig var sammen med Haldis vel.

    Men men).

    Margrethe ga meg og søstera mi en pose Maarud potetgull, (100 gram vel), hver.

    Vi likte best paprika, (og seinere salt og pepper vel).

    Men hun Margrethe hadde kjøpt den litt voksne smaken, med ost og løk, husker jeg.

    Det var de gule posene, med litt grønt på vel.

    (De med salt var gule og uten grønt, de med paprika var røde, og de med salt og pepper, var brun-spraglete vel.

    Men men).

    Pia og jeg likte ikke det potetgullet så godt, men vi spiste det likevel.

    Det var mye bedre enn ikke noe liksom.

    Selv om vi var skuffet over at det var løksmak da.

    Vi var ikke vant til sterke smaker, for å si det sånn.

    Men hun Margrethe ga ellers et veldig hyggelig inntrykk, forresten, fra det besøket.

    Sånn som jeg husker det.

    Men men.

    En sommer var Pia og jeg også med faren vår på båttur, ned mot Tjøme.

    Den første natten, så lå vi til kais, i Holmestrand, og faren vår gikk på fylla.

    Vi fikk ikke sove, og gikk ut i båten, og en mann spurte hvor faren vår var vel.

    Og fant faren vår, på en pub vel, som kom og prata fylleprat til oss.

    ‘Syntes dere pappa er dum’, osv.

    Da bare sa vi ikke noe, og gikk å la oss vel.

    Dette var en trebåt som faren vår hadde bygget, på Sand, hvor Øivind hadde snekkerverksted.

    Vi møtte min fars kamerat, Ernest Eastwood, fra Berger, nede ved Tjømme, og ankret opp ved noen øyer vel, sammen med de, ihvertfall en natt vel.

    Ernest var der sammen med sin sønn Frank og datter Anne vel, som var cirka på alder med Pia og meg.

    Så sånn var det.

    Den båten vi ferierte på da, var en Cabin Cruiser, vil jeg kalle det.

    Med lugar foran i båten.

    Faren min lagde på begynnelsen av 80-tallet også en havseiler, som han støpte, i betong.

    Men han bygde aldri ferdig masta osv.

    Men solgte den uten mast og sånn da.

    Men men.

    Han bygde også en glassfiberjolle i gusje-gul farge.

    Den Cabin Cruiser-en, lå i bukta, ved Krok, nedenfor huset til Ågot og Øivind der.

    (Krok er et kjent hytteområde, hvor folk fra spesielt Drammensområdet vel, mye har hytter).

    Det er veldig langgrunt, nede på Krok, grunnet at en del av en isbre, som for det meste stoppet i Svelvik, (og lagde det kjente sandtaket der), gikk videre til Høyen/Krok vel, før den stoppen, (har jeg lurt på ihvertfall, om det var sånn), og førte nok mye sand med seg, til området rundt Sand da.

    Så sånn var nok det.

    Vi måtte gå kanskje hundre meter, på havbunnen, uten at vannet steg noe særlig.

    Og det er ikke mye tidevann der heller.

    (Sånn som det er i England).

    Men men.

    Det var mye sandflyndrer der, som man gjerne fikk en eller to av, under beinet, for hver gåtur, ut til den Cabin Cruiser-en da.

    Så Pia likte ikke det, å gå ut der.

    Så faren min kjøpte først en gummijolle, husker jeg, som det gikk hull på, når han og jeg, kjørte ut til båten, en gang.

    Seinere lagde han glassfiberjolla da.

    På den samme tiden som han dreiv med såpekoking vel.

    (Han lagde shampo under merkenavnet ‘Charlotte kosmetikk’, på slutten av 70-tallet).

    Men men.

    Faren min hadde også møtt mora mi, da han var ute, med en båt, som han hadde lagd selv.

    Han dro til Holmsbu, hvor mora mi bodde på den tiden, (på slutten av 60-tallet).

    Så hadde de visst dratt ut til en øy, eller noe, og jeg hadde blitt, hva heter det, jeg hadde blitt.

    Mora mi hadde blitt gravid da, for å si det sånn.

    Jeg ble jo født 25. juli 1970.

    Og da ble jeg visst født, to måneder for tidlig.

    Så at mora mi skal ha blitt gravid med meg, på en øy, eller noe, under en båttur.

    Det høres litt rart ut.

    For hvis man trekker syv måneder, fra 25. juli.

    Så blir jo det 25. desember.

    Og da er jo Drammensfjorden full av is, og det er nok ikke mulig å få med noen damer ut på båttur da.

    Det måtte nok blitt fisketur, på isen, litt lenger opp mot Drammen da, i såfall.

    Men men.

    Så jeg tror nok at faren min skrønet litt, da han fortalte meg det, på begynnelsen av 80-tallet, at mora mi hadde blitt gravid, (altså at jeg ble unnfanget, heter det vel), under en båttur.

    For hvis jeg ikke hadde vært født for tidlig, så ville den båttuen ha vært 25. oktober, og det er i vinterhalvåret, og da pleier det ikke å være noe særlig, å dra på fjorden.

    Og hvis det var sant, det som jeg ble fortalt, at jeg var født to måneder for tidlig, så ville jeg i såfall vært unnfanget, 25. desember 1969.

    Så det er nok bare tull, det faren min sa, at jeg ble unnfanget, på en båttur.

    Men kanskje jeg misforstod, og at forholdet deres begynte, å bli seriøst, etter en båttur.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    En annen gang, som faren min tok med Pia og meg, ned til stranda, ved Krok der da.

    Så hadde vi vært i butikken på Sand.

    Og vi skulle få brus da.

    Jeg var så glad i sånne ‘treats’ som engelskmennene kaller det.

    Godteri/snacks osv.

    Så jeg tok det for gitt, at jeg ville få brus.

    Også maste jeg da, om jeg kunne få vørterøl.

    (For jeg likte vørterøl og, men ikke like mye som brus).

    Så fikk jeg vørterøl og Pia brus.

    Og da klagde jeg, på stranda.

    Så gjemte faren min vørterøl-flaska og brus-flaska i skogen.

    Og Pia og jeg, måtte leite.

    Jeg fant vørterøl-flaska.

    Og da vant jeg den, og måtte drikke den.

    Pia fikk brusflaska da.

    Så den turen var ikke helt vellykka.

    Men men.

    Jeg trodde jeg kom til å få brus, uansett, men fikk bare vørterøl da.

    Jeg trodde jeg kom til å få både brus, (som vi var lovet), og vørterøl da.

    Men så ikke.

    Så jeg klagde når tiden kom, på stranda, til at vi fikk drikken da.

    Men men.

    Faren min skrøyt vel også, i butikken, på Sand, (eiet av Oddmund Larsen, på den tiden vel), til butikkdamene vel, at sønnen hans, ville ha vørterøl, heller enn brus.

    Men det var en misforståelse da.

    Jeg ville egentlig ha _både_ vørterøl og brus.

    Jeg var så godtegæern og sånn, så jeg ville ha alt mulig av sånt da, for å si det sånn.

    Men faren min skjønte nok ikke helt, og jeg skammet meg kanskje litt, og var kanskje litt redd for å få kjeft, i butikken, hvis jeg også maste om brus.

    Da hadde jo faren min skryti, til de i butikken, om at jeg heller ville ha vørterøl, så da kunne jeg ikke mase i butikken, om å også få brus da.

    Men men.

    (Jeg var liksom vant til å få nesten det jeg ville, når vi var hos faren vår, av godteri og sånn.

    Jeg så fram til besøkene hos faren min, på grunn av dette.

    Siden vi nesten aldri fikk godteri, av mora vår da.

    Men men).

    En gang jeg var på besøk hos faren min, i Hellinga 7B, (mellom 1975 og 1979 en gang da), når søstera mi ikke var med.

    Så hadde faren min en familie, fra Oslo, på besøk.

    (Rune Kraft og de?

    Hm).

    Jeg fikk et blad, på Lyche, i Drammen, eller noe, hvor det fulgte med en sånn dings, som man skulle trekke opp da, også fløy det en plastsirkel, gjennom luften, mener jeg.

    Noe sånt.

    En annen gang, så sendte faren min meg, for å leke vel, på lekeplassen, i S-svingen, på Nedre, på Bergeråsen, nedafor Ulvikveien.

    Der var Christer Sandum, som var et år eldre enn meg.

    Han spurte hvor jeg var fra.

    Jeg svarte Larvik.

    Har dere noen bakker i Larvik da, spurte Christer.

    Han løp så ned en bratt sti, fra Ulvikstien, ned til lekeplassen der, mens han ventet på at jeg skulle løpe etter.

    Det var en skog, ved Mellomhagen, hvor det vel var lignende bratte stier.

    Så jeg bare løp ned, på samme måte som han Christer da, som da ble en av de veldig få fra Bergeåsen, som jeg hadde møtt da, når jeg flytta til faren min, i 1979.

    Men Carl Fredrik Fallan, i klassen min, advarte meg senere litt mot Christer vel, og fortalte at han var en tøffing da.

    Christer flyttet seinere inn til Svelvik, og lånte kom til Bergeråsen, på besøk, da jeg bodde i Leirfaret, for å låne noen videofilmer av meg, husker jeg, på slutten av 80-tallet.

    Men men.

    Øivind kunne noen ganger oppføre seg litt skremmende kanskje, når Pia og jeg, var på besøk, på Sand/Berger, den siste halvdelen av 70-tallet vel.

    En gang, så sa han det, når Pia og jeg, lurte på hvorfor døra ned til kjelleren var låst.

    (Den pleide ikke å være det på våre tidligere besøk der vel).

    Da så Øivind det, at en gang, så hadde det gått ned noen unger, i den bratta trappa, og falt, og slått seg ihjel, nedi kjelleren der.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så prat vi om noe med vann.

    Brakkvann kanskje.

    Øivind sa det, at en gang, så hadde noen unger, drukket fra noe vann, som var stillestående.

    Og så hadde dem ‘daua’, sa Øivind.

    Man burde ikke drikke vann som står stille, for eksempel i pytter og sånn da.

    Det burde være i bevegelse da, som i en bekk for eksempel da, skjønte vi.

    Men men.

    Arne Thomassen, kunne noen ganger true, når vi bodde i hytta i Brunlanes, om at han skulle gå ut i skogen, og hente bjørkeris, hvis han ikke likte noe Pia og jeg, sa eller gjorde.

    Han sa dette flere ganger, men han henta vel aldri bjørkeris, tror jeg.

    (Ihvertfall så brukte han aldri bjørkeris på meg, det tror jeg at jeg hadde huska.

    Den gangen han ga meg juling, på ‘blanke messingen’, etter ordre fra mora mi vel.

    Etter at jeg hadde løpt inn og ut av de elektriske dørene, på Thorfinns, i Larvik.

    Så slo Arne Thomassen meg med hånda, på rumpa, og brukte ikke noe ris.

    Så sånn var det).

    Men men.

    Jeg var ofte så godtesjuk, da jeg bodde hos mora mi, så jeg ble nesten gæern.

    En søndag, som vi kjørte til Ingeborg og Johannes, fra hytta i Brunlanes vel, så stoppa mora vår, på en liten, ganske øde bensinstasjon, på veien.

    Jeg så på godteriet der, og tok tak i en liten pakke TOY vel, selv om jeg ikke hadde penger.

    Jeg tenkte at jeg skulle spørre mora mi, om jeg kunne få den pakken da.

    Men før jeg fikk spurt, så begynte mora mi å kjefte på meg, og spurte hvorfor jeg hadde tatt opp den pakken, osv.

    Jeg hadde vel ikke akkurat bestemt meg for å stjele den.

    Men jeg hadde bare så lyst på godteri, og var så godtesjuk, at jeg ikke klarte å tenkte ordentlig da kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    En måte å forklare forresten, om hvor Skreppestad-blokkene er, som jeg har skrevet om, i de to forrige kapitlene vel.

    Det er, for de som har tatt toget, på Vestfoldbanen, til eller forbi Larvik.

    Så er Skreppstad-blokkene, de blokkene, som man ser, på venste side av toget, noen få minutter, før Larvik stasjon.

    (Og Mellomhagen er altså et godt steinkast unna de blokkene da, mens Storgata på Østre Halsen er kanskje 3-4 steinkast unna Mellomhagen igjen da.

    Noe sånt).

    Så sånn er det.

    Men men.

    Faren min ble jo sammen med en dame, som også bodde på Bergeråsen, Haldis Humblen, våren 1980, (da jeg bodde hos faren min), husker jeg.

    Og 17. mai, enten 1980 eller 1981, så var faren min og Haldis og hennes datter Christell, (som er to år yngre enn meg), og meg, sammen, og lekte 17. mai-leker osv., ved Berger skole.

    Så gjorde vi noe som jeg ikke har skjønt så mye av.

    Vi dro ut til Nesbygda, og var med på noen leker uti der og.

    Og da var det to gutter, som uprovosert, (kanskje beordret av en voksen), begynte å skyte på meg, med vannpistol.

    Vi dro ned til bilen, og jeg fikk inn et hardt spark, i rompa/låret, på han ene, som plagde meg og dreit meg ut da.

    Så dro vi derfra, tilbake til Bergeråsen.

    Men kan det ha vært fordi det første stedet jeg bodde, etter å ha ligget i kuvøse, på et sykehus i Drammen, (Drammen Sanitetsforenings Klinikk, står det på fødselsattesten min, forresten), var over den puben, ute i Nesbygda, som min far fortalte meg om, seinere på 80-tallet?

    Var det derfor vi dro til Nesbygda, Haldis, Christell, faren min og meg, en gang, på begynnelsen av 80-tallet.

    Etter også å ha vært med på 17. mai-arrangement, på Berger, først?

    Det er jo spesielt mener jeg, å være med på to 17. mai-arrangementer.

    Eller er det jeg som dum?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på tidligere idag, eller igår, når jeg tenkte mer på det her, om at det første stedet jeg bodde, nok må ha vært ute i Nesbygda der da, på Syvertsvolden, heter det vel, over den puben da, som faren min prata om en gang.

    Men men.

    Nå har jeg vært litt treit, med å skrive om Jegersborggate.

    Men det har vært så mye annet jeg har kommet på, som jeg tenkte jeg kanskje kunne ta med om, i samme slengen.

    Så får jeg skrive om Jegersborggate, i det neste kapitellet, tenkte jeg.

    Så får vi se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    På den første delen av 70-tallet, må det vel ha vært.

    Så tok forresten bestemor Ågot, Pia og meg med seg, til noen kuer, på den andre siden av riksveien, fra der huset til henne og Øivind var, på Sand.

    Ågot var fra gård, i Rollag, i Numedalen.

    Og hun sa det, at kuene likte å sleike på hendene til folk.

    For det smakte salt for kuene.

    Så lot vi kanskje kua sleike på henden våre da.

    Det er mulig.

    PS 2.

    Arne Thomassen hadde forresten også to travhester, ute i Verningen, ved Larvik.

    På en stall der.

    Og der hadde også Lasse og de hest, (mener jeg å huske).

    En gang var jeg med Lasse og de der, og faren til Lasse, klappet hardt på hesten.

    Og jeg herma.

    Og da fikk jeg kjeft, fra faren til Lasse, fordi jeg hadde ‘slått’ hesten.

    Men jeg prøvde jo bare å gjøre som faren til Lasse, hadde gjort.

    Men men.

    Hesten til Arne Thomassen het Nibs Star.

    Den fikk en andre plass på Jarlsberg en gang.

    (På cirka 20-30 forsøk, eller noe, kanskje).

    Arne Thomassen var stolt over det her, og hadde det bildet rammet inn, også da han bodde sammen med Mette Holter, inne i Oslo, mener jeg å huske, (cirka 10 år seinere vel).

    Men men.

    Ulf Thoresen var sur etter å ha kjørt den hesten, husker jeg.

    Jeg fikk lov å gå inn på stallområdet, på Jarlsberg travbane, siden stefaren min eide hest.

    (Etterhvert da, han var jo også på travbanen, før han kjøpte den hesten.

    Og han hadde vel muligens en hest før det og, tror jeg.

    Men men).

    En gang kjøpte jeg lapskaus, som de solgte, i en kafeteria, for travkusker osv., på Jarlsberg, husker jeg.

    Det var den beste lapskausen jeg noen gang har smakt, tror jeg, den var veldig god.

    Men men.

    (Dette var nok etter at jeg flyttet til faren min, siden jeg hadde penger.

    Men men).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapitell 6: Mer fra Mellomhagen

    Inger Lise kontaktet meg en gang, i skolegården, på Østre Halsen.

    Hun sa, (foran mange andre gutter på min alder vel), i et friminutt, (mens hu stod sammen med noen andre jenter i Storgata vel), at hun hadde sett meg naken, på Hvittensand, da jeg var liten.

    Jeg sa at det ikke var sant.

    Men det kan ha vært sant, for mora vår lot noen gang søstera mi og meg, gå nakne rundt, (da vi var sånn 3-4 år kanskje), på Hvittensand og også på en øy en gang, når Arne Thormod kjørte oss ut med båten.

    Den gangen lagde mora vår til og med blomsterkranser, til søstera mi og meg, så vi gikk nakne rundt, som 3-4 åringer kanskje, med blomsterkranser, med enten hestehov eller prestekrager på hodet.

    Så Pia og jeg har vært hippier, kan man kanskje si.

    Så sånn var det.

    Ellers så jeg ikke noe til de ungene vi kjente fra Storgata.

    Det føltes som en evighet siden, at vi hadde bodd i Storgata, da jeg begynte i første klasse.

    (Det var vel to år tidligere).

    Og det var for langt å gå til Storgata å leke, når man bodde i Mellomhagen.

    Så det er mulig at jeg gikk på barnehage eller i klassen, med noen jeg kjente fra Storgata, men jeg kjente de ikke igjen isåfall.

    Men nabojenta, Inger Lise, (eller om hun kanskje het Anne Lise, eller noe sånt), hun kjente jeg igjen, den gangen hun mobba meg.

    Hun var aldri noe særlig vennskapelig, hun nabojenta, det var vel oftest noe erting, hvis jeg hørte noe fra henne.

    Men men, erting var kanskje bedre enn ikke noe.

    Så helt slettet fra hukommelsen min var ikke den tiden, i Storgata.

    Jeg var veldig opptatt av å være flink på skolen, (for det ville mora og faren min, at jeg skulle være).

    Men jeg kjente faktisk igjen hu nabojenta, fra Storgata, en gang, i et friminutt, i første klasse.

    Selv om hun mobba meg, og jeg ble flau, siden hu sa hu hadde sett meg naken, (spesielt siden det var foran mange andre unger), så jeg nektet på det, og sa ikke noe mer.

    Men men.

    Frøken var ei dame i 30-åra kanskje, og jeg husker spesielt en ting hu sa.

    Hu sa en gang at et menneske, var verdt mer, enn alle penger og alt av gull og edelstener, på jorden.

    Menneskeverd, kaltes vel det.

    Så hun hadde vel et kristent, eller humant, livssyn, tror jeg.

    Og jeg hadde vel ikke tenkt sånn før, at frøken sa dette, men etter dette, så tenkte jeg vel mer sånn, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Vi hadde svømming, allerede i første klasse, men jeg likte meg ikke så bra, i svømmehallen, men når vi dro til en badestrand, ut mot Tjølling der, eller noe, helt på slutten av året, med frøken, da klarte jeg å svømme noen tak i sjøen, husker jeg.

    (Det var en fin strand.

    Vi måtte vel ta bussen tror jeg, fra Østre Halsen.

    Eller om vi gikk.

    Hm.

    Men Hvittensand var vel nærmere da, men dit gikk vi ikke, av en eller annen grunn.

    Men men).

    Jeg ringte en gang, til Larvik trygdekontor, angående noe trygd, som onkelen min hadde søkt om for meg, i 2007 kanskje.

    Da var det ei i den klassen, som jobba der, og hu jeg prata med, hilste fra henne, og sa at de ikke fått tak i meg, så derfor hadde de ikke invitert meg, til en gjenforeningsfest, som de hadde hatt.

    Men men.

    Jeg satt ganske langt foran, i klasserommet.

    Det var to som het Erik, i klassen.

    Og jeg var flink til å ‘drite meg ut’.

    Frøken sa at en måtte hete ‘Erik E’, og en måtte hete ‘Erik R’.

    ‘Da vil jeg hete Erik E, smalt det fra meg’.

    Men det fikk jeg ikke lov til.

    Jeg måtte hete ‘Erik R’, siden jeg het Ribsskog til etternavn.

    Så sånn var det.

    Etter det var jeg kanskje litt mer forsiktig før jeg sa noe høyt i klasserommet igjen.

    Jeg jenka meg nok ned et par hakk, etter det.

    Vi dro til Danmark, sommeren før jeg begynte i første klasse.

    Vi kjørte vel til Helsingborg, mener jeg å huske.

    Og tok ferja over til Helsingør.

    Jeg skrev sånne små lapper, i bilen, som jeg kasta ut av vinduet, på tilbakeveien, ihvertfall.

    ‘Hadet Sverige’ og sånn, skrev jeg på de lappene.

    Så sånn var det.

    Vi bodde vel på hotell, tror jeg.

    Vi var en natt i København, hvor vi så Rundetårn, husker jeg.

    Vi hørte også en eksplosjon, som jeg mange år senere har hørt var en gassulykke, som drepte mange mennesker vel.

    Hvis jeg skjønte det riktig.

    Den andre dagen dro vi til Legoland, som var artig, husker jeg.

    Jeg lurer på om vi leide et rom i selve Legoland.

    Det er mulig.

    Vi hadde ikke god råd, sånn som jeg husker det.

    Vi hadde vel bare en boble, eller Mini-Morris, og leide ganske små hotellrom, mener jeg å huske.

    Men men.

    Det var forresten noe mer jeg kom på, fra Ulåsen barnehage.

    (Hvor jeg gikk våren 1976 vel).

    Og det var det, at vi var på en utflukt, eller noe.

    Så ville jeg sitte foran på bussen, (for det syntes jeg var så artig).

    Så glemte de nesten meg, når vi kom tilbake til barnehagen igjen.

    (Jeg hadde kanskje sagt det, at jeg visste hvor vi skulle da.

    Men jeg var jo ganske ny i barnehagen, og ikke fra Larvik, men fra Brunlanes, Halsen, Vestmarka og Berger, så jeg visste jo ikke det).

    Men men.

    En påskeferie, (muligens påsken 1976), så dro Arne Thomassen, mora vår, Pia og jeg, og bodde på et gårdstun, med en bondesønn, som ikke likte Oslofolk, i Telemark et sted vel.

    Påskeaften, så fikk vi et slags påskeegg, med 12 små påskeegg, i en pakning vel.

    Mora vår spurte oss, hva vi trodde vi skulle få.

    Og jeg svarte nesten riktig.

    Så mora mi trodde jeg var synsk, eller noe, ihvertfall noen dager, så lurte hu vel på det.

    Dagen etter, så fikk vi en annen gave.

    Da gjettet jeg feil, så etter dette, så trodde ikke mora vår at jeg var synsk likevel vel.

    Men men.

    Hu prata med Arne Thomassen om det her da, at jeg hadde gjetta riktig, og så videre.

    Men men.

    Jeg fortalte han bondesønnen at vi var fra Larvik, og da roet han seg litt.

    Arne Thomassen måtte kjøre tilbake til Larvik, i løpet av ferien, husker jeg.

    (Dette kan også ha vært påsken 1976, eller påsken 1977.

    Det skal jeg ikke si sikkert).

    På en annen ferie, så leide vi en hytte, ikke langt fra en elv.

    Det var kukaker, mellom hytta og veien, mener jeg å huske.

    Så det var altså et jorde vi måtte gå over da.

    Noe sånt.

    Så det var skikkelig på landet.

    En kveld dro Arne Thomassen for å fiske aleine.

    Han falt i elva og kom ikke hjem før sent på kvelden.

    Han kunne egentlig ikke svømme, men hadde klart å komme seg i land.

    Den første dagen fisket vi ved et vann, men der fikk vi ikke noe fisk.

    En av de siste dagene, så var dro vi alle, til den elva, hvor Arne Thomassen hadde falt nedi.

    Det var en livlig elv, så det var flaks, kan man si, at Arne Thomassen hadde klart å komme seg opp igjen.

    Han fikk så sjokk, da han endelig fikk fisk, sa han, at han falt i elva.

    Men men.

    Vi fikk også noen få fisk, den dagen, og Arne Thomassen tok et bilde vel, av mora vår, Pia og meg selv, hvor vi hadde fiskene, på en pinne, eller noe.

    Noe sånt.

    Disse feriene kan ha vært i Telemark, lurer jeg litt på, siden vi vel ikke kjørte så veldig langt, fra Larvik.

    Men men.

    Noe sånt.

    Eller kanskje opp mot Numedal.

    Kanskje den elven var Lågen?

    Hvem vet.

    En jul, så dro mora mi, Pia og jeg, med bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, til en hytte, som bestefar Johannes, hadde fått låne.

    Mora mi kjørte en bil, og vi kom fra hverandre, ved Grenland vel.

    Mora mi kontakta politiet i enten Porsgrunn eller Skien, og politiet kjørte oss rundt, tror jeg, til vi fant Johannes og Ingeborg, som kjørte rundt, i den Grenlands-byen, i en lys blå Mazda vel.

    Noe sånt.

    Vi kjørte en del feil, oppe på fjellet, (eller på landet, var det kanskje), og det var ikke sikkert at det var riktig hytte.

    (Jeg fikk aldri med meg det).

    Men vi fikk låne en hytte, ihvertfall, som var veldig kald.

    Det var ikke vann på hytta, så vi måtte koke snø.

    Noe bestemor Ingeborg var sjefen for, må man vel si.

    Det hadde snødd mye, så vi måtte måke nesten en meter høye ganger, foran hytta vel, for å komme oss fram.

    Som nok bestefar Johannes gjorde.

    Det var så kaldt, den første kvelden, at mora mi sa jeg skulle ha på meg tre gensere, samtidig.

    Før vi fikk fyr i ovnen, og varme i hytta da.

    Så sånn var det.

    Bestefar Johannes hadde skikonkurranse, for Pia og meg, hver dag.

    Det ble litt slitsomt, med både bestemor Ingeborg, (som kunne være slitsom, og liksom komme med noen gloser på et ‘skarpt’ dansk da, sånn at man ble litt sånn forrundret, over hva hun mente eller sa kanskje), og skikonkurranse, det ble litt kjedelig, hver dag.

    Så den andre skikonkurranse-dagen, så satt jeg ganske lenge på utedoen, for å få litt sjelefred.

    Det trengte jeg da, husker jeg.

    Men men.

    Det var også en slags kafe like ved dette stedet.

    Der hadde de to Donald-blader, i bladhylla, og jeg husker at jeg klagde på det.

    (At de solgte gamle Donald-blader.

    Men men).

    Det var to damer, litt oppi åra, som jobba der vel.

    Men men.

    Mora vår hadde fått nye glassfiberski, (som var nye på den her tiden vel), av bestefar Johannes, i en sportsbutikk, i Larvik, like før vi dro på ferien.

    Mora vår stod ned den samme bakken, som Pia og jeg hadde hatt konkurranse i, og hu falt så lang hu var, nederst i den bakken.

    Mora vår var en ganske god langrennsløper, (til å være dame ihvertfall), vil jeg si, men mestret ikke helt de nye skiene da.

    Og fikk en kommentar fra bestefar Johannes, (som stod ved siden av meg, og vel hadde bedt meg følge med på mora vår), om at hun ikke burde ha valgt så smale ski, eller noe.

    Noe sånt.

    Vi pleide å dra på skitur flere ganger hver vinter.

    Også i Larvik, (hvor vi flyttet til etter Mellomhagen), så husker jeg ihvertfall en gang, som mora mi dro meg med, for å gå på ski, i lysløypene, rundt Bøkeskogen, en vinterkveld vel.

    Så sånn var det.

    Faren min har jeg vel aldri sett på hverken slalomski eller langrennski, men jeg husker en gang, som han prøvde seg på vannski, uten å komme seg opp fra hockey vel, i Drammensfjorden, (når han kanskje elga seg litt på, noen som drev med vannski, mens vi lå og solte oss, når vi var ute med båten, eller noe sånt).

    Men men.

    Ingeborg og Johannes, traff hverandre, når bestemor Ingeborg, var med faren sin vel, (Hans Anker Heegaard, en tidligere eier av verftet i Fredriksverk, senere agent for to store tyske firmaer, innen skipsfart), var på skiferie, i Norge.

    De pleide å dra på ferie, også på andre herskapelige steder, i Europa vel, fortalte bestemor Ingeborg.

    Steder som den britiske overklassen, også reiste til.

    Kanskje i Alpene og sånn.

    Noe sånt.

    Ingeborg og Johannes kunne gå lange skiturer, noe begge syntes var artig.

    Men men.

    Vi gikk ikke så lange skiturer egentlig, siden Pia og jeg var små da.

    Men det hendte vi gikk noen kilometer.

    Også nede ved Halsen der, så kunne man gå på ski, ikke langt fra marinaen.

    Der var det noen populære skiløyper.

    Jeg var ikke så glad i å gå på ski.

    Jeg var mer glad i å bli ferdig med skituren.

    Men en gang, så spurtet jeg de siste hundre meterne, inn til der skiløypene startet, på Halsen.

    Og da var det et eldre par vel, som var ute og gikk på ski, og som skrøyt litt av meg vel, der jeg kom spurtende forbi dem, på slutten.

    Så sånn var det.

    Jeg syklet også opp til Halsen-banen, (som var på veien til den andre barnehagen jeg gikk på), mens jeg gikk i første klasse vel.

    Og spurte en gang noen som skulle ha kamp kanskje, om jeg fikk være med.

    En gutt sa bare ‘nei’.

    Så det ble aldri noe fotballsparking med Halsen, for meg.

    Selv om jeg spilte litt på den banen ved ungdomsskolen i Mellomhagen da.

    Så jeg lærte etterhvert å sparke fotball, uten å tuppe, ihvertfall, mens jeg bodde på Halsen.

    Så sånn var det.

    Mens jeg bodde på Halsen, så var vi en helg, hos Ågot og Øivind.

    Vi sov på Sand, selv om vel faren vår hadde egen leilighet da.

    Jeg grein første natten, husker jeg, og Ågot måtte trøste meg.

    På en annen ferie der, så var det så mange folk i huset, at Ågot og jeg, måtte sove i stua.

    Dette må ha vært en sommer, for det var ganske lyst om kvelden.

    Jeg klagde til Ågot, om at en plante, i vinduet, bevegde på seg.

    Så sånn var det.

    Det var også en veggklokke der, som ringte høyt, hver halvtime, så å sove i stua, i ‘Ågot-huset’, det var nok litt enklere sagt enn gjort, for å si det sånn.

    Jeg låste meg inn på do altså, for andre gang, mens jeg bodde på Halsen.

    Da var vel faren min og jeg, også oppe hos rektor Borgen, for faren min sa at jeg kunne bo på Berger.

    Så vi var oppe hos rektor Borgen, hans kone Sissel og sønn Erland.

    Men så kom mora mi og Arne Thomassen, bort til Ågot.

    Faren min var ikke der.

    Jeg låste meg inn på do, og var der i 15 minutter kanskje, mens mora mi stod utafor og prøvde å lokke meg ut da.

    Hu sa at bestefar Johannes skulle kjøpe ny sykkel til meg.

    (Sånn at jeg slapp å ha damesykkel).

    Til slutt måtte jeg gå ut, for jeg kunne vel ikke stå inne på do, hele tiden.

    Og jeg måtte tilbake til Halsen igjen.

    Det tok en god stund, før jeg fikk den sykkelen, husker jeg.

    Men jeg fikk den til slutt.

    Så sånn var det.

    Det var en tøff Apache-sykkel.

    Og den fikk jeg samtidig med at vi flyttet til Jegersborggate.

    Mer om det senere.

    Bestefar Johannes, var en mann, som sjelden sa noe uvennlig vel.

    Han kjeftet aldri på meg, sånn som jeg kan huske det.

    Men han var ganske gammeldags.

    Eller, jeg hadde respekt for han likevel.

    Han kunne gå med hatt for eksempel, og røkte pipe.

    Ingeborg og han, flyttet jo til Nevlunghavn, våren 1975 vel.

    Og jeg husker spesielt en gang, som han løp etter meg, rundt i hagen, i Nevlunghavn, som om vi lekte sisten da.

    Så jeg trengte nesten ikke lekekamerater, når jeg hadde han som bestefar.

    Men men.

    Noen ganger ville han si til meg, ‘du din røver, du din tater’.

    Men hvorfor sa det, det veit jeg ikke.

    Han skulle vel være morsom, tenkte jeg.

    Han kalte meg vel også for ‘Rikkemann’.

    Noe sånt.

    Men men.

    Han stelte veldig mye i hagen, og lagde en bro, i tre, over en bekk, som rant gjennom hagen der.

    Så den hagen var så fin, at den kom en eller to ganger i Aftenposten, på sommersiden, og så videre.

    Bestemor Ingeborg, skrev petiter, (altså korte leserinnlegg), i Aftenposten, under signaturen ‘Ankerita’, som var hennes mellomnavn, (hun het vel Ingeborg Ankerita Elisabeth Ribsskog f. Heegaard).

    Bestemor Ingeborg hadde bodd i Norge, siden like etter krigen, og var norsk statsborger, fortalte hun meg, da jeg ringte henne fra Liverpool, men hun snakket fortsatt dansk, så lenge hun levde, må man vel si.

    (Selv om det vel var København-dialekt, og ikke for eksempel jydsk, så hun snakket vel ikke verdens mest uforståelige dansk, for å være rettferdig. Men likevel).

    På skolen, i Østre Halsen, så lærte jeg det, at danskene ikke var så greie mot Norge, under dansketida.

    Frøken sa det, at en måte man kunne se det på, var at det nesten ikke fantes noen bibler, i Norge, på den tiden.

    (Dette var visst registrert, på den tiden).

    Men at det fantes ti ganger så mange bibler, i Danmark, som i Norge.

    Noe sånt.

    Jeg ble jo sinna da, for jeg heia for eksempel mye på Norge, hver lørdag, når jeg lå foran TV-en, på rommet til mora mi og Arne Thormod, og så på ski-mesterskap, osv.

    Så jeg tok jo opp det her, med en gang jeg kom inn døra, den neste gang vi besøkte Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn.

    Jeg klagde til Ingeborg, på at danskene ikke var noe greie, mot nordmennene, under dansketida.

    Bestemor Ingeborg lo av dette med biblene, og vi ble ikke enige.

    Bestefar Johannes og mora mi, (og Pia), de sa ingenting.

    Så sånn var det.

    Så etter det, så hadde kanskje bestemor Ingeborg, et horn i siden, til meg.

    I første klasse, på Østre Halsen, så lagde vi også en heks, i håndarbeidstimen, ikke lenge før jul.

    Mora mi lo, når jeg kom hjem med den fra skolen, og sa at den, den måtte jeg gi til bestemor Ingeborg.

    Og en stund etter jul, så hadde bestemor Ingeborg hengt opp den heksa, på soverommet sitt, hvor hun hadde himmelseng osv., (kanskje fordi hun var adelig, etter Gjedde og Løvenbalk, og så videre).

    Bestefar Johannes hadde sitt eget soverom, med en vanlig dobbeltseng vel.

    Så om bestemor Ingeborg var ‘sjefen’?

    Hva vet jeg.

    Hm.

    Mens vi bodde i Mellomhagen, så begynte mora mi å spørre Arne Thomassen, om han kunne ta meg med på travbanen, hvor han pleide å dra, hver søndag.

    Travbanen i Larvik, (Hovland-banen), var stengt, noen år tidligere vel.

    Men Arne Thomassen pleide å dra, på Klosterskogen Travbane, i Grenland.

    På Jarlsberg Travbane, ved Tønsberg.

    Og på Drammen Travbane.

    (Mest på Jarslberg vel.

    Det var vel den nærmeste travbanen).

    Så sånn var det.

    Den første gangen jeg var med på travbanen, var på Klosterskogen travbane, husker jeg.

    Vi satt stille ved et bord, under alle løpene.

    Det var litt kjedelig.

    Men men.

    Ofte kjørte Arne Thomassen selv til travbanen, men da satt det ofte på noen kamerater av han.

    Enten det, ellers så satt vi på med en kamerat av han.

    Arne Thomassen kjente mange folk på travbanene, så det varierte hvem vi dro sammen med da.

    En sjelden gang, så tok vi travbane-bussen, fra Larvik til Klosterskogen vel.

    Og den bussen var full av røyk, husker jeg.

    Men men.

    Arne Thomassen ville gå i tweed-dress vel, (eller ihvertfall dressjakke vel), på travbanen.

    Så sånn var det.

    Man kunne visst selge bonger, fortalte han en gang.

    Hvis man hadde alle riktige, etter for eksempel tre løp, så kunne man selge bongen, til noen som ville hvitvaske penger, da kanskje.

    Så sånn var det.

    Arne Thomassen hadde en kamerat, eller kollega, som bodde opp mot Bøkeskogen, i Larvik.

    Han kameraten hadde en sønn, som var et år eldre, eller like gammel, som meg.

    Han het vel Morten, mener jeg.

    Vi flyttet fra Mellomhagen, våren 1978, til Jegersborggate i Larvik sentrum, (et hus som bestefar Johannes kjøpte til mora mi. Sånn tror jeg det var).

    Vi flyttet i mai måned, midt i skoleåret.

    Men vi bodde først en ukes tid, eller noe, hos Morten og de, som bodde på ravet, heter det kanskje, de bodde midt i den hellinga, som var opp mot Bøkeskogen, fra Larvik sentrum.

    (Bøkeskogen er vel på toppen av en morene fra istiden, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Der fortalte vel faren til Morten, eller noe, at vi skulle leike ‘kappe land’.

    Det var noe man leike på asfalten, oppi der, og man måtte ha et kritt, og markere, hvor langt man kunne strekke beinet vel, innpå de andre ungene sitt krittmerkede ‘land’ da.

    Så ble ens land større da.

    Så sånn var det.

    Han Morten lærte meg også det, å leite etter tomflasker, på Jarlsberg travbane, var det vel.

    Vi panta flaskene i Larvik, og han Morten likte vel ikke det, at jeg panta mine flasker, i en kiosk, ned mot Larvik Torg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Vi bodde hos Morten og dem, da Melodi Grand Prix-finalen var, og Baccara var med, husker jeg.

    Jeg husker at mora mi likte dem.

    Vi dro også på Larvik Turn-kamp, på Loisenlund.

    Det var gratis, å komme inn, etter første omgang.

    Så sånn var det.

    Larvik Turn vant 4-1 vel.

    Noe sånt.

    Mens vi bodde på Halsen, så tok mora mi med Pia og meg, og så en kamp, mellom Fram og Odd, på Fram stadion, (muligens cup-kamp?), som Odd vant 3-1.

    men men.

    ‘Corner er mål’, husker jeg at tilskuerne ropte, når Fram hadde corner.

    Men men.

    Så jeg hadde sett kamper med både Fram og Larvik Turn, før jeg flyttet til fast adresse, i Larvik by.

    Så sånn var det.

    Mora vår pleide også og ta med Pia og meg, på Munken kino, i Larvik, (nede ved havna, ikke langt fra Larvik Togstasjon).

    Der så vi Flåklypa Grand Prix, husker jeg, og jeg fikk vel en plakat av Ludvig, mens søstera mi fikk en plakat av Solan Gundersen, eller hva den kråka het.

    (Hvis det ikke var omvendt).

    Noe sånt.

    Mora vår tok oss også med og så ‘Olsenbanden raner Verdensbanken’, husker jeg.

    Men men.

    Faren vår tok oss en gang med og så Mormor og de åtte ungene, på Thorshov, tror jeg, en gang vi var på besøk hos han, og han skulle noe ærend inne i Oslo vel.

    Noe sånt.

    Mora til Morten, ba meg hjelpe henne med tippekupongen, når vi bodde der.

    Jeg var ikke så flink, (det var også norske 3. divisjonskamper, eller noe, så det er mulig vi bodde der en stund, om sommeren og, mens Arne Thomassen prøvde å fikse noe i huset, i Jegersborggate. Hva vet jeg).

    Så mora til Morten fikk vel bare to riktige, tror jeg.

    Noe sånt.

    Det er mulig at faren til Morten jobba i samme firma, som Arne Thomassen, eller noe.

    At de drev med byggearbeid.

    Noe sånt.

    Arne Thomassen kjente også en kunstner, oppi der.

    Han malte landskaps-maleri, av skog, osv., vel.

    Han hadde hull i sokken sin en gang, husker jeg, så han ble vel ikke så rik, av det.

    En gang, så tok jeg på et bilde, med fingeren.

    Det viste seg at det bildet ikke var ferdig, og at jeg hadde ødelagt maleriet.

    (Jeg var vel bare fire år, eller noe, da, tror jeg).

    Arne Thomassen måtte kjøpe maleriet, av kunstneren, som liksom fikk seg et støkk da.

    Noe sånt.

    (Eller at han ble veldig lei seg.

    Noe sånt).

    Kunstneren malte liksom sånn, at malingen lå i lag, på lerretet, (sånn som jeg husker det), så det var nok vanskelig, å reparere bildet, etter at jeg tok på det.

    Men men.

    En gang, den korte tida, som vi bodde, hos Morten og dem, så vi Morten og jeg, en sjokolade hver, for å bære masse esker, for noen karer, som hadde en kiosk, eller noe, oppi der.

    Så sånn var det.

    De var kanskje litt late da, de folka.

    Hvem vet.

    Det var vel sånn, tror jeg, at faren min og faren til Morten, ville at jeg skulle lære å pante flasker, på travbanene, og at det nok antagelig var sånn, at de ba han Morten da, å lære meg det, å leite etter flasker, på travbanene da.

    At dette ikke var initsiert, av Morten, men av faren hans og stefaren min vel.

    Så sånn var vel det.

    Det var kronespill, på travbanene, husker jeg, og jeg var mer glad i kronespill, enn spill på hest, som jeg ikke syntes var så enkelt.

    Jeg så noen ganger i travprogrammene, og forstod hva de forskjellige kolonnene stod for da.

    Det stod hvilke plasseringer hesten hadde hatt, i de forrige løpene.

    Det stod navnet på kusken, og hvor mye penger hesten hadde tjent inn vel.

    Men travtipping var nesten som en vitenskap, syntes jeg, og jeg ville ikke prøve å skjønne meg på det, med alle de gamle traverne, som Arne Thomassen hang med.

    De ville sikkert bare blitt sure.

    Penger hadde jeg også dårlig med.

    Pengene fra flaskepantingen gikk til godteri og kronespill da.

    Så sånn var det.

    Jeg kunne kanskje finne 10-15 tomflasker, på en søndag, på travbanen, hvis jeg var heldig.

    Det var også mange andre gutter, som leita etter tomflasker der, husker jeg.

    På Jarlsberg Travbane, så fikk de etterhvert, en egen kiosk, hvor noen hestejenter satt, og solgte noe godter, for flaskepanterne.

    Jeg prata ikke med dem, (de var vel kanskje litt eldre enn meg), jeg var bare opptatt av å pante flasker og få penger til godteri osv., da.

    Så sånn var det.

    En gang i Nevlunghavn, en sommer, da jeg og Pia var 3-4-5 år vel, så kom tante Ellen og hennes sveitsiske ektemann, på den tiden, (de er nå skilt), Reto Savoldelli, (en tidligere filmregisør vel), på besøk, fra Sveits.

    Det var vel også minst en norsk dame til i følget deres, tror jeg.

    Reto hadde helskjegg, og Pia og jeg var vel litt redd for han.

    Men han kunne trylle, og i hagen til Ingeborg og Johannes, (rundt der hvor bestefar Johannes hadde løpt etter meg den gangen), så tryllet han plutslig fram et kronestykke hver, til Pia og meg, fra bak øret.

    Reto snakket jo ikke norsk, men jeg husker denne tryllekunsten ennå.

    Så sånn var det.

    Ellen og Reto hadde en mongolid sønn, Joakim, som var født omtrent på dagen, et år før meg.

    Men jeg tror ikke at han var med da.

    Selv om noe av det første husker, er at mora mi satt meg på en gyngehest, (antagelig hos Ingeborg og Johannes, da de bodde i Klokkarstua), og så skulle liksom Joakim herme da, (og tanken var vel kanskje at han skulle bli kvitt mongoliditeten sin, av den her hermingen da, og bli normal. Noe sånt, mener jeg at bestefar Øivind prata om seinere, at Ellen og Reto fikk en ny unge, Rahel Maria, for at Joakim skulle herme/ape etter henne, etterhvert som hun vokste opp, og bli normal da. Det var en slags teori de hadde, som Øivind var veldig skeptisk til, mener jeg å huske, fra rundt 1979 eller 1980 vel, i stua til Ågot og Øivind da).

    Jeg syntes det var litt dumt, og gynget ikke så mye.

    Så jeg lurer på om Ellen fikk et horn i siden til meg, på grunn av det.

    Hvem vet.

    Pia og jeg ble sendt i seng, rundt klokken åtte vel, hver kveld, da vi bodde i Mellomhagen.

    Vi ville ofte ikke være trøtte, så tidlig.

    Vi ville da noen ganger snike oss litt ned i trappa, (ihvertfall jeg), og prøve å høre, hva det ble pratet om, når de hadde gjester, osv.

    Men jeg kan ikke huske at jeg hørte hva som ble pratet om.

    Arne Thomassen fortalte meg, på begynnelsen av 90-tallet, at mora mi hadde noe slags sykdom, (nerver eller noe), som en kamerat av han, som var psykolog, eller noe, hadde fortalt han om, mens vi bodde på Mellomhagen.

    Arne Thomassen mente at jeg også hadde det, men det var noe man kunne leve med, mente han.

    (Jeg leide et rom av dem, på Furuset, på begynnelsen av 90-tallet).

    Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om det, at for eksempel jeg skulle ha noe sånt, men jeg tar med om det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Jeg lurer på om det var en kar, som var grei, og kjørte meg til Shell, en søndag vel, og ga meg fem kroner vel, å kjøpe godteri for.

    Han syntes litt synd på meg, virka det kanskje som.

    Men men.

    Jeg spurte også Arne Thormod en gang, hva folk mente når de sa ‘min verden’.

    Noe jeg hadde hørt på radioen, kanskje.

    Arne Thomassen sa at min verden, var sånn som Shell og sånn.

    Så jeg var veldig glad i godteri, og på søndager var det vel bare Shell som var åpent.

    Så sånn var det.

    En gang, som søstera mi og meg, skulle bli henta av faren vår.

    (Noe vi syntes var gjevt, for vi fikk mye brus og godteri hos han.

    Og oppmerksomhet, fra han og bestemor Ågot osv.

    Og det var ikke så slitsomme, eller ‘tyske’ kan man kanskje si, som for eksempel mora mi og bestemor Ingeborg.

    Eller hva man skal kalle dem.

    De var veldig slitsomme og skarpe/syrlige i tonen, noen ganger, mora mi og mormora mi.

    Men men).

    Så leika vi, i noen svære betongrør, ovenfor Shell der.

    (De røra skulle vel brukes til noe kloakk, eller noe, kanskje.

    Det var vel en forretning der, som kanskje solgte sånne).

    Da skrøyt vi til de andre ungene der, (som vi vel ikke kjente, for de var vel ikke fra Mellomhagen, hvor vi vanligvis lekte).

    At vi skulle til faren vår, på Berger da.

    (Eller om vi sa Svelvik eller Bergeråsen).

    Så da ble vi litt høyere i hatten da, når vi skulle til faren vår, på besøk, og våget oss litt lenger hjemmenfra, for å leke da.

    Men men.

    En gang, på vei tilbake, fra feriebesøk, hos faren vår.

    Så klagde Pia og jeg i bilen, rundt Tønsberg kanskje, på at mora vår var slem, og at vi alltid måtte legge oss mye tidligere hos mora vår, osv.

    Og da sa faren vår det, at mora vår var ‘gæern’, og at vi måtte gå til politiet, og melde mora vår.

    (Så dette var nok mens vi bodde i Jegersborggate, i Larvik sentrum, for det var vel ikke politistasjon, tror jeg, på Halsen).

    Vi, (eller ihvertfall jeg), ble lei oss, for vi ville jo ikke melde mora vår til politiet heller.

    Vi ville bare være litt lenger oppe, om kveldene, osv.

    Hos faren vår, så fikk vi være opp til Kveldsnytt kanskje, og hos mora vår, så fikk vi knapt være oppe til Dagsrevyen, (for å overdrive litt).

    Så faren vår gikk litt vel langt, synes jeg.

    Så om mora vår var gæern, eller ikke, det veit jeg ikke.

    Men hun var veldig spesiell, det må man nok si.

    Og streng.

    Og de var nok veldig spartanske, Arne Thomassen og mora mi.

    Ofte var det bare vann fra springen, til middagen, men vi fikk ikke lov å klage.

    Så vi hadde ofte dårlig råd, ihvertfall etter at vi flyttet til Jegersborggate.

    Nå har jeg vel skrevet det meste, av det jeg husker fra Mellomhagen.

    (Selv om det skjedde mye der, og jeg sikkert har glemt å skrive mye og).

    I Jegersborggate, så skjedde det vel nesten enda mer.

    Jeg skal skrive mer om det som skjedde i Jegersborggate, i det neste kapitellet.

    Blant annet ble Arne Thomassen og mora mi sin sønn, (min halvbror), Axel, født, mens vi bodde i Jegersborggate.

    Jeg skal se om jeg får med mer om det i det neste kapittelet.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 5: Mellomhagen

    Det var et par ting jeg kom på, fra da vi bodde i hytta, ute i Brunlanes.

    Det ene var en St. Hansaften, antagelig sommeren 1975, når mora vår, Pia og jeg, var med bestefar Johannes, ut med en robåt med en liten påhengsmotor, ut fra Nevlunghavn.

    Vi kjørte til en øy, i skjærgården utenfor Nevlunghavn.

    Øya var full av folk, som spiste og kanskje drakk litt, og hygget seg.

    Dette var nok fordi det var St. Hansaften.

    Jeg tror også at bestefar Johannes, leste litt fra en bok han hadde skrevet, en barnebok, som het ‘Mannen i Skogen’.

    (Som bestemor Ingeborg ba meg skrive på maskin, fra bestefar Johannes sine håndskrevede notater, i 1986, var det vel.

    For jeg gikk Handel og Kontor, og der måtte man ha skrivemaskin.

    Så dro jeg ned til Stavern, hvor bestemor Ingeborg bodde da, med det ferdige manuskriptet, en søndag.

    Jeg mener det kan ha vært i løpet av skoleåret 1987/88, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men men).

    Ihvertfall hendte det at bestefar Johannes pleide å lese for Pia og meg, fra boken sin, Mannen i Skogen, på den her tiden, rundt 1975.

    Og jeg husker at jeg syntes at den boken var veldig artig.

    Men men.

    Arne Thomassen hadde også en båt, i marinaen, på Østre Halsen.

    Den var vi ute med noen ganger.

    Mora vår var ikke alltid med.

    En gang mora vår ikke var med, så ville Pia se over rekka på båten, og hun fikk overvekt, og hvis jeg ikke hadde holdt henne fast, (jeg satt ved siden av henne), så hadde hun tippet over kanten, tror jeg.

    Arne Thomassen kunne ikke svømme, og det kunne ikke jeg heller da, (som fire-åring, eller noe, kanskje).

    Så det var vel ganske flaks.

    Selv om dette riktignok var inne ved bryggene, og det vel var andre folk i nærheten, så det er mulig at noen av de hadde hoppet uti.

    Det er mulig.

    Men men.

    Mora mi og Arne Thomassen, var også på en ferie, til Mallorca.

    Da var søstera mi hos Ågot, og jeg var hos Ingeborg.

    Jeg husker det sånn, at jeg var sjeleglad, hvis jeg fikk en stund fred, fra kommentarer eller mas, fra Ingeborg.

    Dette var da de bodde i Sætre.

    Jeg var mye mer glad i bestemor Ågot, og var sur på mora mi, når hu henta meg, etter ferien, siden jeg ikke likte bestemor Ingeborg.

    Bestemor Ingeborg tolket dette feil, og har senere skrevet i brev, (rundt 2005 vel, etter at jeg flyktet til Liverpool), at jeg ikke ville se på min mor, for jeg var så begeistret for Ingeborg.

    Men det var egentlig fordi jeg var sur på mora mi, siden jeg måtte være hos Ingeborg og de, og ikke fikk være hos Ågot, hvor jeg likte meg bedre.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg har også sett over det skjemaet, fra Folkeregisteret, hvor det står hvor jeg har bodd, på 70 og 80-tallet.

    (Fødselsattesten min, heter det vel).

    Noen av stedsnavnene er som jeg har nevnt i tidligere kapitler feil, (sånn som jeg kan skjønne det, ihvertfall).

    Det står ‘Granum, Rømminga’, istedet for Vestmarka.

    Og Kongegata i Larvik, istedet for Brunlanes.

    Men men.

    Men flyttedatoene ser ganske riktige ut.

    Jeg kan skrive det som står på skjermaet, fram til Mellomhagen:

    – Det står ‘Hurum, Klokkarstua’ og min morfar Johannes Ribsskog sitt navn, fram til 20/8-70.

    (Jeg ble jo født 25. juli 1970).

    Så det var antagelig de ukene jeg lå i kuvøse, fram til 20. august.

    Noe sånt.

    Så står det Syvertsvolden, Nesbygda, og R. Ivesdal, fram til rundt 21/6-71, (dette var datoen for når flyttemeldingen ble levert).

    Dette var antagelig den puben, ute i Nesbygda, som faren min en gang på 80-tallet, fortalte at vi bodde ovenfor.

    Men men.

    Så står det Bergeråsen gårdnummer 1/81, på en linje uten flyttedato, og en T. Gulbrandsen, som eier.

    Så står det Leirfaret 7, på Bergeråsen, og at flyttemelding derfra til Toppen 4, ble levert 31/7-72.

    Jeg husker ikke noe fra Syvertsvolden, Bergeråsen 1/81 eller Leirfaret 7.

    Så jeg husker altså ikke noe fra før jeg fylte to år.

    (Hvis ikke jeg blander da).

    Den røde plasttraktoren, må jeg antagelig ha fått på en av de tre stedene.

    Men så glemt det.

    Men jeg har nok husket at jeg var stolt over den, senere, når min mor ville la Pia bruke den.

    Så det er mulig at jeg kan ha fått noe sjokk, eller noe, eller vært litt traumatisert, eller noe, for jeg husker ikke noe klart, før fra Toppen 4 da.

    Men men.

    Det står at jeg flyttet fra Toppen 4, 7/9-73, så dette var antagelig da vi flyttet til Vestmarka, med mora vår.

    Og til Storgata, på Østre Halsen, så står det at jeg flyttet 7/3.74.

    Og derfra står det at jeg flyttet 010675.

    Så det må ha vært da vi flytta til Brunlanes, mener jeg, (selv om det står Kongegata, i Larvik, hos Folkeregisteret).

    Men men.

    Til Mellomhagen, så flyttet jeg 16/3.76, står det.

    Så jeg var altså ikke fylt seks år enda, da vi flyttet til Mellomhagen.

    Men den jula som vi bodde i Brunlanes, det var altså jula 1975, og ikke 1974, som jeg vel kom til å skrive, en gang, i det forrige kapittelet.

    (Det var den jula hvor vi først pakket ut gaver, i Brunlanes, på lille julaften, og så dro til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, på julaften.

    Og det var vel også den her jula, som vi så Plutti Plutti Plot, på norsk TV, ute på hytta i Brunlanes da).

    Jeg har skrevet at vi ikke fikk lov å prate med faren vår engang, da han plutselig dukka opp i en Mercedes, da vi bodde i Brunlanes.

    Men måtte sitte inne og se på faren vår, (mora vår sa vi måtte låse døra), som satt i Mercedesen da, i kanskje 10-15 minutter, før han kjørte igjen.

    Så det var noe som jeg syntes var rimelig trist, for å si det sånn, for da hadde vi ikke sett faren vår, siden vi bodde i Vestmarka vel, altså kanskje cirka et og et halvt år tidligere.

    Mora vår dytta jo også Ågot ned fra trappa der, sånn at hu brakk armen.

    Men men.

    Men likevel, så husker jeg det sånn, at vi besøkte faren vår, en gang, mens vi bodde i Brunlanes.

    (Vi bodde i Brunlanes i bare 9-10 måneder, ser jeg nå, fra juni 1975 til mars 1976).

    Men men.

    For jeg husker et besøk, hos faren vår, som da hadde flyttet til Bergeråsen.

    Han hadde kjøpt en to-roms leilighet, i Hellinga 7B.

    Dette må nok ha vært mellom juni 1975 og mars 1976 da.

    Kanskje i påskeferien 1976, eller noe, etter at bestemor Ågot hadde kommet seg, fra å ha brekt armen kanskje.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Faren vår sa at det lukta møkk av oss, og det første han gjorde, var å hive oss i dusjen, i Hellinga 7B der.

    Han hadde ei dame på besøk, som jeg lurer på om kan ha vært hu fra Jæløya, som han var sammen med, på den her tida.

    (Ei i 20-åra, med mørkt hår vel).

    Vi hadde jo ikke vært på besøk hos faren vår da, siden påsken eller sommeren 1974 kanskje.

    Noe sånt.

    Så det var en periode på nesten to år, som vi ikke besøkte faren vår.

    Og jeg var egentlig ikke så glad i mora vår, så syntes hu var streng osv., og ble nesten nervevrak, av å bo hos mora mi og Arne Thomassen.

    Så jeg løp jo nærmest ut av dusjen, uten klær, for å være sammen med faren vår da.

    (Vi hadde jo ikke dusj på Vestmarka, så det her var kanskje den første gangen jeg dusja, eller noe.

    Hvem vet).

    Jeg visste vel ikke hvor klærna mine var heller, men jeg så at hu dama ikke likte det, at jeg gikk bort til dem, i den grønne sofaen der, uten klær.

    Men men.

    Men jeg var liksom på gråten da, siden jeg var så glad, for å få litt pause, fra mora mi og Arne Thomassen.

    Så sånn var det.

    Vi klødde også fælt i rompa, husker jeg, dagen etter vel, da vi var på Sand, hos Ågot og Øivind, hvor faren vår jobba, på snekkerverkstedet, til Øivind, i nabobygningen, til huset til Ågot.

    Faren vår sa at vi hadde mark, eller noe, og vi fikk ikke lov å klø oss, selv om det klødde.

    (Selv om jeg ikke kan huske det, at vi pleide å klø i rumpa, da vi bodde i Vestmarka.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Det var vel den ferien, som de spilte ‘en skigard kan aldri vara evig’, på radioen.

    Og da spurte jeg Ågot og Øivind, hva en skigard var, husker jeg.

    Men men.

    Tilbake til Mellomhagen.

    Den første dagen der, var det vel, så dukket en av naboguttene opp.

    Pål Andre, het vel han.

    Han var et år eldre enn meg, og løp etter meg rundt bilen vår, eller noe, mens Arne Thomassen stod og så på vel.

    Pål Andre hadde to brødre, en eldre og en yngre.

    Så jeg var jo nesten fra første dag, i en slags krig, mot de her brødrene, som lett kunne banke meg og kryne meg, hvis de fikk tak i meg.

    (Noe som skjedde et par ganger i begynnelsen, ihvertfall).

    Men men.

    Vi bodde også her i et vertikalt delt hus, som var på to etasjer.

    En ung politimann, og kona hans, bodde i den andre halvdelen av huset.

    Vi hadde en hage, foran huset, og bak huset hadde vi noen boder, og det var fjell bak de bodene igjen, Øvre Mellomhagen, eller hva den gata het igjen, lå liksom på en ås, eller høyde da.

    Så sånn var det.

    Det var villkatter der, og mora vår pleide å hive brunost ut fra kjøkkenvinduet, i første etasje, og gi til kattene da.

    Det var også en kjellerstue der, som Pia og jeg fikk bruke som et slags lekerom vel.

    Vi hadde også vært vårt rom, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Mora vår hang en plakat av svenskekongen, opp på mitt rom, en gang, husker jeg.

    Arne Thomassen likte ikke det, husker jeg.

    (Svenskekongen gifta seg på den tida, og derfor var det vel, at det var plakat av han, i et ukeblad da.

    Noe sånt).

    TV-en stod på soverommet til Arne Thomassen og mora vår.

    Og en gang, som Arne Thomassen ikke var hjemme, så vekte mora mi meg, en lørdagskveld, og lot meg ligge i senga hennes, sammen med henne, for å se på Grand Prix, som var fra London vel.

    Mora vår hadde vært Au Pair i England, og likte mye som hadde med England å gjøre.

    Hun drakk te, juice og spiste engelsk konfekt, er noen av de tingene jeg husker.

    Hun røkte Pall Mall sigaretter på den her tiden, (selv om hun begynte å røyke Prince seinere).

    Jeg var jo i en slags krig, med de tre naboguttene så mitt fristed ble på en måte soverommet til mora mi og Arne Thormod, hvor TV-en stod.

    Her kunne jeg ligge hele lørdagene og se på sport.

    Jeg var mest glad i skisport, og holdt fælt med Norge da.

    En gang, som vi var hos Cathrine Gran og dem, i Stavern, så spurte broren hennes og en kamerat av han, hvilket engelsk lag jeg holdt med.

    De holdt med Nottingham og Manchester (United), tror jeg, og jeg måtte liksom velge et av de lagene da.

    Jeg bare sa et lag, for jeg hadde egentlig ikke noe engelsk favorittlag.

    Men jeg så jo på sport, og begynte etter dette, også å følge med mer på fotballkampene.

    Og hadde det i bakhodet da, at jeg måtte finne meg et engelsk lag å holde med, jeg og.

    Og noen uker etter den episoden i Stavern, så slo Everton Coventry, 6-0, på Goodison, i en TV-sendt kamp.

    Og mora mi satt utafor soverommet, den lørdagen, av en eller annen grunn, og jeg sa det, at Everton scorte.

    (For jeg syntes draktene var fine og, og kommentatoren var våken og engasjert, så jeg begynte å holde med Everton.

    Glad for å ha funnet et eget lag, som var forskjellig fra de, som de Stavern-gutta holdt med.

    Så sånn var det).

    Everton vant kampen 6-0 til slutt, og jeg har holdt med Everton hele tiden, etter dette.

    Pia var i en gjeng der.

    En gjeng jeg ikke likte.

    Det var mest jenter, og de holdt til litt lenger ned i Mellomhagen, mot Lågen.

    De lekte sisten på en ‘urettferdig’ måte, husker jeg.

    Alle ble liksom ledet av en jente, og de samarbeidet, om at noen skulle ha sisten mer enn andre.

    Ei som het Unni, var det vel, begynte å grine, og meg behandla de like dårlig.

    Kanskje fordi vi hadde lyst hår?

    Hva vet jeg.

    Etter dette, så ville jeg ikke leike, med de ungene.

    Og når jeg også var uvenn med de tre naboguttene, så var det ikke så mange å leike med der.

    Men vi hadde jo bodd i Brunlanes, hvor det ikke var noen andre unger enn Pia og meg, så det var ikke så utrolig farlig.

    Jeg syntes det var artig å se på sport og sånn, så jeg oppførte meg kanskje litt voksent, for alderen.

    Det er mulig.

    Når vi flyttet til Mellomhagen, så begynte jeg samtidig, i en barnehage, i Larvik, (opp mot Tagtvedt vel), som het Ulåsen barnehage, eller noe sånt, tror jeg.

    Der gikk jeg, i en del måneder, før jeg begynte på en barnehage, på Halsen.

    På den barnehagen i Larvik, så fikk jeg være politimester Bastian, på avslutninga, eller hva det var.

    Bestemor Ingeborg, mora mi og Pia, kom for å se på meg, da jeg var politimester Bastian da.

    (Enda jeg ikke var blant de eldste ungene der.

    Men jeg husker at noen jenter sa det, at jeg var større, enn en annen gutt, som var eldre enn meg.

    Men men).

    En av lederne der, het Erik, mener jeg.

    En med helskjegg og mørkt hår vel.

    Han jobba i kiosken i Bøkeskogen, når vår barnehage, (og kanskje noen fler), var der for å feire 17. mai.

    Det må vel ha vært 17. mai 1976.

    Et par måneder etter at vi flyttet til Mellomhagen.

    (Grunnen til at jeg fikk gå på barnehage i Larvik var kanskje det at det stod Kongegata, i Larvik, som min adresse, hos Folkeregisteret.

    Men det var altså i Brunlanes, som vi hadde bodd.

    Arne Thomassen hadde kanskje klussa med skjema, av en eller annen grunn.

    Han jobba jo med noe bygningsarbeid, oppe i Kongegata der vel, opp mot Bøkeskogen, i Larvik).

    Men men.

    Etterhvert måtte jeg begynte på en annen barnehage, opp forbi Bergsli-hallen der, hvor Larvik spiller håndballkampene sine vel.

    Dette var en mye kjedeligere barnehage.

    Og jeg måtte alltid veve noen vever, osv.

    Og vi ble noen ganger bedt om å krabbe på alle fire, og si hvilket dyr vi var.

    Jeg sa alltid ‘løve’, (siden jeg var født i løvens tegn).

    En dame, som jobbet der, sa at det var tørr luft der.

    Jeg sa dette til mora mi, og mora mi spurte neste dag, om det var tørr luft der, og noen uker seinere, så hadde de fått luftfukter.

    Men men.

    Elvis døde, mens vi bodde i Mellomhagen, husker jeg.

    Faren vår ga Pia og meg en gang to LP-plater, mens vi bodde i Mellomhagen, som vi ofte spilte, på platespilleren, som stod i stua i første etasje.

    Pia fikk en plate med ABBA, og jeg en med Elvis.

    Så sånn var det.

    Den platespilleren ble ofte byttet ut med andre modeller, som så nesten like ut.

    Dette var sånne ‘stereo-anlegg’, som var vanlige på denne tiden vel.

    Det var platespiller, radio og kassettspiller, i ett.

    Så sånn var det.

    Det var vel noen venner av Arne Thormod, som de byttet med, tror jeg.

    En gang, så viste mora vår Pia og meg, at det lå masse sedler, under en pute i sofaen, eller noe.

    Disse skulle vi dra til Syden for, eller noe.

    (Noe som aldri ble noe av).

    Kanskje de hadde spilt poker?

    Ikke vet jeg.

    Pia og jeg måtte legge oss tidlig, og mora vår og Arne Thomassen, hadde ofte gjester, i Mellomhagen, i helgene, osv.

    Men men.

    En vinter, før jeg begynte på skolen.

    (Det må vel ha vært vinteren 1976/77).

    Så bodde vi noen måneder, i en leilighet, i Skreppestad-blokkene, like ved.

    Det var kaldt på mitt rom, og jeg fikk bare ha en sommerdyne, så jeg ble veldig forkjølet, husker jeg.

    (Jeg husker at mora mi sa til en venninne, at hun ikke ville la meg ha dundyna hennes.

    Så mora vår var nok ikke noen veldig omsorgsfull mor.

    Men kanskje litt umoden?

    Men men).

    En dag ville jeg ikke gå i barnehagen, (som jeg syntes var kjedelig).

    Men akte istedet utenfor Skreppestad-blokkene, den dagen.

    Da ble mora mi nesten forhørt, av barnehage-lederen, dagen etter.

    Lederen, (en dame i 40-åra, med rød-brun sveis vel), ville høre hva dette kom av.

    Men mora mi var jo husmor.

    Men hu måtte forklare seg, hvis hun ikke ville ha ungen sin i barnehagen, en dag.

    Så de var kanskje litt formynderiske, i den barnehagen der.

    Hvem vet.

    Da vi flyttet tilbake til Mellomhagen, så hadde Arne Thomassen pussa opp der.

    Jeg husker det gikk et støkk gjennom meg, når jeg så hvordan den nye trappa var der.

    Den nye trappa hadde skikkelig mye luft, mellom hvert trappetrinn.

    Så en unge kunne lett falle mellom trappetrinnene, (så det ut som for meg), og falle ned på kjellergulvet, eller noe.

    Den gamle trappen hadde vært uten luft, mellom trinnene, så jeg fikk nesten sjokk, må jeg si.

    Men men.

    Trappa skinte vel også, så den var vel rimelig glatt tror jeg.

    Den var vel lagd i furu, vil jeg vel tippe på.

    Men men.

    Samtidig fikk jeg en Märklin modeljernbane, eller noe, av onkel Martin, som da vel kan ha vært rundt 18 år kanskje.

    Hvem vet.

    Så om planen var at jeg skulle rushe ned alle de glatte trappene, for å leke med modelljernbanen, og slå meg ihjel?

    Hvem vet.

    Det virka ihvertfall litt spesielt.

    Men men.

    Jeg gikk forsiktig i trappene, så det gikk greit.

    Men men.

    Pia begynte også i den samme barnehagen som meg, det siste året, (eller om det var halvåret), som jeg gikk der.

    I begynnelsen så fikk jeg ikke lov å gå til barnehagen, men det siste året så pleide vel Pia og jeg, å gå fram og tilbake til barnehagen, hvis jeg husker riktig.

    Noe sånt.

    Jeg husker det var to tvillinger, (to gutter), i barnehagen, som var et år yngre enn meg, som fikk lov å gå hjem alene.

    Så jeg ble litt misunnelig på dem, siden de ble behandlet mer som voksne, av foreldrene sine da.

    Men men.

    Det var forferdelig kjedelig, det siste året i barnehagen, husker jeg.

    En gang, så slo en gutt meg.

    Jeg satt for det meste, som nesten i koma der, på grunn av kjedsomhet.

    Jeg ropte da på lederen, for jeg hadde merka det, at hu var strengest.

    En annen dame dukket opp, men jeg spurte etter lederen.

    (Hun dama med det brun-røde håret vel).

    Han gutten sa noe sånt som ‘å nei’.

    Hun lederen var nok den eneste som han var redd for der.

    De andre damene var nesten ikke noe strenge, så det var liksom ikke noe straff å få kjeft av de.

    Men men.

    Hun lederen dukket opp da, og begynte å spørre meg hvorfor jeg ville at hun skulle dukke opp der.

    Og jeg sa vel det da, som jeg syntes, at hun var strengest.

    Så det er nok ganske mulig at hun har fått et horn i siden til meg.

    Hvem vet.

    Men men.

    En gang, sommeren før jeg skulle begynne i første klasse, så skjedde det noe veldig merkelig, på den barnehagen.

    Jeg kjedet meg som vanlig.

    Og mora mi stod og pratet med hun lederen, før vi skulle dra hjem da.

    De sa at jeg måtte ta av meg underbuksa.

    På grunn av et eller annet.

    Ei cirka 17 år gammel barnehagetante, dro meg inn til den avdelingen, som var for de minste barna, (en avdeling jeg aldri var på), hvor det var tomt da, og jeg måtte ta av meg underbuksa, som mora mi og lederen hadde bestemt.

    Hu 17 år gamle jenta, i dongerishorts vel, (med langt mørkt hår vel), fortalte meg det, at hu heller ikke hadde truse på seg.

    (Av en eller annen grunn).

    Så tok jeg på meg shortsen da, og underbuksa mi havna kanskje i veska til mora mi.

    Hvem vet.

    Jeg vet ikke om det var det fine været, eller det hu unge barnehagetanta hadde fortalt meg, om at hu ikke hadde truse på seg.

    Jeg fikk uansett ihvertfall ståtiss.

    Noe som passet dårlig, for mora vår dro med Pia og meg, til Hvittensand, hvor vi bare gikk fra starten av stranda, og til slutten av stranda, og tilbake igjen.

    Uten å sole oss, eller noe.

    Men shortsen min var så kort, og jeg kjedet meg så mye, fra å ha vært i den kjedelige barnehagen.

    At jeg merket ikke det, at ståtissen min, falt ut av shortsen, og alle kunne vel se den, antagelig.

    Så merket jeg det til slutt, og puttet tissen min inn i shortsen igjen.

    Men da hadde vi allerede gått forbi alle som lå på stranda.

    Det var vel kanskje i juli, eller noe, dette.

    (Og Hvittensand er en populær og fin strand).

    Men men.

    Mora mi pratet til en gutt i tenårene, og fikk han til å dukke opp, oppe hos oss, i Mellomhagen, dagen etter, eller noe.

    Jeg hadde ikke noe interesse av å ha noe med en tenåringsgutt å gjøre, så det var mora mi sitt prosjekt.

    (Mora mi kunne kanskje være litt manipulerende.

    Hu hadde stadig kontakt med forskjellige kjekke tenåringsgutter, på den her tiden, sånn som jeg husker det.

    Men men).

    Han gutten kom opp til oss da, og ville se på at jeg sparka fotball i hagen.

    (Bestefar Johannes hadde gitt meg en fotball, like før.

    Dette var vel den sommeren jeg fylte syv år.

    På seksårsdagen min, så fikk jeg vel en tinnsoldat, av bestefar Johannes, forresten.

    Som han kanskje hadde kjøpt i London.

    Han pleide å dra til London, sammen med bestemor Ingeborg, for å kjøpe antikviteter, som de solgte, fra huset i Nevlunghavn).

    Ingen hadde lært meg å spille fotball.

    Men han tenåringsgutten beordret meg til å sparke ballen da.

    Så klagde han på at jeg bare tuppa ballen.

    Så gikk han inn til mora mi og Pia, og jeg måtte vente i hagen.

    En senere gang, så var han tenåringsgutten, inne på soverommet til mora mi og Arne Thormod, mens jeg så på TV der, og snakka om det, at man lever bare så og så mange år, eller noe.

    (Uten at jeg skjønte hva poenget var, om det var en trussel, eller noe.

    Hvem vet).

    Men men.

    En skogkatt fødte kattunger, i kjelleren til Pål Andre og de, og vi fikk en kattunge.

    Den kalte vi Pusi, (mora mi fant på navnet), og en dag var Pusi borte.

    Arne Thomassen var ikke hjemme, og jeg måtte gå ut og lete.

    Katten stod og mjauet, på en fjellhylle, bakerst på eiendommen vår.

    Den var bare en kattunge, så den klarte ikke å komme seg hverken opp eller ned.

    Etter dette, så ble liksom Pusi min.

    Den ville noen ganger ligge i senga mi, og sutte på pysjamas-genseren min, mens den malte og tok klørne ut og inn av potene, mot magen min, samtidig, (uten at det gjorde vondt, for å si det sånn).

    Så Pusi trodde kanskje at jeg var moren dens.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Jeg fikk en sykkel, i Mellomhagen, den første sommeren der vel.

    (Som var sommeren 1976, står det hos Folkeregisteret).

    Arne Thomassen kjøpte sykkelen, på varemagasinet Albert Bøe, (faren til Anette Bøe), i Larvik.

    Jeg lærte å sykle, i Mellomhagen da.

    Mellomhagen, var en rolig gate, uten gjennomfarts-trafikk, eller buss, som i Storgata, hvor vi bodde, et par år før det her.

    En dag den sommeren, så hadde Pål Andre og de grillfest vel.

    Jeg likte ikke Pål Andre, så jeg ble ikke med på grillfesten.

    Men Arne Thomassen, mora mi og Pia, ble med på festen deres.

    De satt i hagen til Pål Andre og de da, mens jeg øvde meg på å sykle.

    Dette må vel ha vært om kvelden, så det var kanskje derfor jeg bomma litt, når jeg skulle sykle, fra Mellomhagen, og inn i oppkjørselen vår.

    Jeg traff porten og falt ned på stanga vel, og slo meg der det gjorde mest vondt.

    Jeg var oppmerksom på at faren til Pål Andre så på meg, mens jeg syklet.

    Det var kanskje derfor jeg kræsjet.

    Jeg sa derfor ikke ‘au’, men holdt smerten inni meg.

    Jeg husker jeg hørte det, at faren til Pål Andre, sa noen kommentarer om meg, til Arne Thomassen.

    Så måtte jeg ha damesykkel, med støttehjul, etter dette.

    Arne Thomassen inn på Albert Bøe, (og jeg måtte være med).

    Dette var veldig flaut.

    Etterhvert fikk jeg ta av støttehjulene, (etter mange måneder vel).

    Men jeg hadde fortsatt damesykkel da, noe som var veldig flaut.

    Men men.

    Vi dro en gang på sykkeltur, Arne Thomassen, mora mi og jeg.

    Pia satt på bak på sykkelen til Arne Thomassen.

    Vi syklet ut mot Bergslihallen og Halsen-banen der.

    (Men ikke vi tok ikke av fra riksveien opp dit).

    I bakken tilbake, opp til krysset ved Mellomhagen der.

    Så fikk Pia foten sin inn i eikene, på sykkelen, og hun forstuet foten, og måtte på sykehuset, husker jeg.

    Men men.

    (Selv om det vel aldri ble klart, hvem sin feil det var.

    Selv om det var noe vi alltid var opptatt av vel.

    Hvem sin feil noe var.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Pia hadde ei venninne, på min alder vel, med mørkt hår, som hu fortalte meg, at bada naken, i et svømmebasseng, i hagen sin, eller noe.

    Jeg ble ikke med opp dit.

    Men plutselig en dag, så stod hu jenta naken, i oppkjørselen vår, og spylte seg med hageslangen vår.

    (Så jeg tilfeldigvis, når jeg gikk forbi med sykkelen, eller noe).

    Så det var den første jenta jeg så naken, tror jeg.

    (Med untak av søstera mi da).

    Hu var jo bare 6-7 år, sånn som meg, så hu hadde jo ikke pupper, eller noe, da.

    Og uten at jeg skjønner det, hvorfor hu stod naken utafor huset vårt.

    Men men.

    Cathrine Gran, var på besøk hos oss, med mora si da.

    Og av en eller annen grunn, så skulle hu ligge i fotenden, i senga mi.

    Og plustelig skreik hu det, at ‘Erik sparker meg i tissen’, og forsvant ut av rommet mitt, og til mødrene våre da.

    Det var jo ikke så enkelt, å stokke beina sine, når man lå sånn i fotenden, til hverandre.

    Men jeg tror ikke jeg sparka henne i tissen, men jeg kom kanskje borti beinet hennes, eller noe da, med foten min.

    Noe sånt.

    Hva de mødrene våre tenkte på, når hu Cathine Gran skulle ligge i senga mi sånn, det veit jeg ikke.

    Pia hadde jo sitt eget rom der, så hu kunne vel kanskje heller ha ligget der?

    Hva vet jeg.

    Men men.

    En dag, som Pia og jeg, gikk ut i oppkjørselen vår.

    Så kom plutselig onkel Runar og faren min, løpende mot oss.

    Det kan vel ha vært sommeren 1977 kanskje?

    Eller sommeren 1976, for vi bodde der i to somre.

    Runar grep tak i meg og satt meg inn bakerst i bilen hans.

    Faren min grep tak i Pia og satt henne inn på den andre siden, bak i bilen.

    I midten satt kusina vår Heidi, som var født i 1975.

    Hu kalte Solo for saft, så hu var knaskje to år da, siden hu kunne prate.

    Så da var nok dette sommeren 1977.

    Så sånn var det.

    Det at den to år gamle kusina vår satt der, førte til det, at Pia og jeg ikke skreik, eller grein, men behersket oss, og var stille da, av hensyn til Heidi da.

    Så sånn var det.

    Så vi ble kidnappet da, og kjørt til Sand, til Ågot og Øivind der.

    Uten at jeg visste at det var noen konflikt, mellom foreldrene mine, på denne tiden.

    Det var jo en forknytt stemning, over den ferien.

    En dag, (etter en drøy uke, eller noe, vel).

    Så tok faren min meg med til butikken, på Sand.

    På veien møtte vi en politimann.

    Som sa noen gloser til faren min.

    (Uten at jeg vet hva en politimann gjorde på Sand.

    Nærmeste lennsmannskontor er jo i Svelvik.

    Og det er sjelden politifolk på Berger.

    Og hvis de er der, så sitter de vanligvis i en politibil, for å si det sånn.

    Men men).

    Jeg ble nervøs, etter dette møte med politimannen.

    Jeg ville ikke at faren min skulle havne i fengsel.

    Øivind satt utendørs, i det fine været, sammen med faren min og meg.

    Øivind sa ‘se på guttungen’ da.

    Om meg.

    Så ble jeg vel spurt da, om jeg ville tilbake til mora mi.

    Jeg sa vel ‘ja’ da.

    Jeg kunne jo ikke forestille meg det, at Pia ikke skulle være med.

    Men så kjørte faren min meg tilbake til Mellomhagen, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Men _uten_ Pia vel, (sånn som jeg husker det).

    Etter en stund, så kjørte faren min dit, med Pia og.

    Men da holdt mora mi meg litt unna Pia vel.

    Så om det var Pia, eller en annen jente, det har jeg lurt litt på noen ganger.

    Men men.

    Pia har jo nå krøllete hår.

    Jeg er ikke sikker på om hun hadde det før.

    Og vi ligner vel ikke noe særlig.

    Pia ligner vel ikke på noen andre, på hverken mors eller farssida vel.

    (Selv om hu påstod det, at hu ligna på ei som Øivinds bror, Idar Sandersen hadde bilde av, når vi var i begravelsen til Øivind og Idar Sandersens bror, Gunnar Bergstø, i Holmsbu, i 2001 vel).

    Hm.

    Men men.

    En mann som bodde litt nærmere ungdomsskolen, (var det vel), og fotballbanen, ble kalt for ‘Kvæler’n’.

    Det var en som kjørte rundt på scooter.

    Det var en gutt som fortalte oss dette.

    En gutt som sykla rundt i Mellomhagen da.

    Som søstera mi og jeg prata med, den første tida vi bodde der vel.

    Og som jeg lurer på om gikk i klassen min.

    Hm.

    Jeg leika jo ikke med Pål Andre og de, og heller ikke med den gjengen, som søstera mi leika med.

    Så en gang, så lånte jeg et bildekk, når de bytta dekk, (antagelig våren 1977).

    Jeg var uheldig med dekket, og det rulla ned hele Mellomhagen, ned mot Lågen, og over Tjøllingveien, (eller hva den veien heter igjen).

    Dekket traff heldigvis ikke noen biler, i Tjøllingveien, og Arne Thormod Thomassen, måtte bli med meg, når han kom hjem fra jobb, for å finne dekket.

    En gang, så sendte mora mi meg, for å handle på Samvirkelaget, ved Skreppestad-blokkene, (et annet Samvirkelag, enn det jeg skulle handle melk på, da vi bodde i Storgata, et par år tidligere).

    Det var så mange matvarer, og de var så tunge, at bæreposen gikk i stykker.

    En melkekartong, var det kanskje, skar seg gjennom posen, og posen ble helt ødelagt.

    Jeg stod så med mange matvarer, på bakken, nederst i Mellomhagen.

    Ei kone som bodde nederst i Mellomhagen, kom forbi, og jeg spurte om jeg kunne få en pose.

    Dama gikk inn i huset sitt, (for å hente en pose, trodde jeg), men hu kom ikke tilbake.

    Så jeg stod der i et kvarters tid kanskje da, før mora mi dukka opp, og hjalp meg å bære matvarene hjem.

    En gang, som vi besøkte Karin vel, (mora til Herman), i Skreppestad-blokkene, så falt jeg på isen.

    Jeg hadde for vane, å løpe mot bilen, når jeg så den.

    Og kjedet meg hos Herman og dem.

    Jeg løp mot bilen, når vi skulle hjem.

    (Hu Karin fulgte oss til bilen, av en eller annen grunn).

    Jeg var vel seks år kanskje, og var ikke så høy da.

    Men jeg mistet fullstendig bakkekontakten, og liksom lå i lufta da, husker jeg, mens jeg ventet på møtet med asfalten.

    Det var isfritt, men jeg mener jeg husker en kar med hageslange, som stod nede ved bilene.

    Da vi dukket opp der, den dagen.

    Enda det ikke var sommer.

    Så jeg slo hue i asfalten da, og besvimte.

    Jeg husker som i en døs, at jeg ble bært inn bak i bilen til mora mi.

    (En folkevognboble vel).

    Mora mi kjørte til Samvirkelaget, og spurte søstera mi om hun skulle ha en sjokolade.

    (De kjørte altså ikke meg til sykehuset.

    Men hun Karin var sykepleier.

    Så det her var kanskje noe med Johanitterordenen/Hospitalordenen?

    Min fars nye stedatter Christell har jo en bror, på Vestlandet, Bjørn Humblen, som har vært medlem av den ordenen, har jeg lest, i Aftenpostens tekstarkiv, (noe jeg fant der, da jeg søkte på ‘Humblen’).

    Men men).

    Pia sa vel også noe sånt, til mora mi, før hu gikk inn på Samvirkelaget, (sånn som jeg husker det), at ‘hva skal vi gjøre nå, som Erik er død?’.

    (Noe sånt mener jeg at jeg hørte i ørska.

    Men men).

    Jeg ble sur på mora mi, siden hu kjøpte sjokolade selv om jeg var besvimt/i koma.

    Så jeg våkna opp, mens mora mi var i butikken.

    Jeg sa til Arne Thomassen, da vi kom hjem, at jeg hadde besvimt, og gikk og la meg.

    Jeg lurer på om Pia og jeg bytta rom, etter oppussingen.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men men.

    En gang, etter at jeg hadde begynt på skolen, så prøvde en hollandsk gutt, som gikk i parallell-klassen min, å stjele sykkelen min vel, som lå i hagen eller oppkjørselen vår.

    Jeg hadde såvidt prata med han, i skolegården, til Østre Halsen skole, som vi jo bodde ved siden av, da vi bodde i Storgata.

    Det var kanskje Pia som advarte meg.

    For hun hadde vel det rommet, som hadde vindu ut mot Mellomhagen.

    Jeg tror det var sånn.

    Og jeg gikk ut, og sa ‘hei’ til han hollandske gutten, som kvakk til, over at det var jeg som bodde der vel, (en han kjente), og som så vel stakk vel.

    Men jeg skjønner vel det nå, at det var et forsøk på stjele sykkelen min kanskje.

    Det var vel også noen andre gutter der, sammen med han.

    Noe sånt.

    Jeg kjente han, for jeg hadde bytta fotballkort med han, i skolegården.

    Jeg begynte jo i første klasse der, høsten 1977.

    Jeg var motivert for å begynne på skolen, og var først i alt omtrent vel.

    Faren min hadde lært meg ganging, for han visste meg for noen kamerater, eller noe, et år eller to før.

    Han lærte meg ikke hva ganging egentlig var, men han fikk meg til å pugge noen gangestykker.

    Som at 6 ganger 6, var 36, osv.

    Jeg skjønte ikke hva ganging var, men pugga svarene.

    Så kom det en mann dit, i Hellinga 7B, en gang jeg var på ferie der, et år eller noen måneder før jeg begynte på skolen.

    Mannen, (som hadde mørkt hår, og en bart kanskje, og var litt tøff vel).

    Han spurte meg om en del gangestykker da.

    Blant annet 6 ganger 6.

    Så om det var noe ‘mafian’, eller noe?

    Hm.

    Jeg var ihvertfall gira for å gjøre det bra.

    Jeg var først ferdig med å gjøre alt mulig, som matteboka, og også håndarbeid, alt mulig forskjellig.

    Jeg var veldig motivert, etter den kjedelige barnehagen, og brydde meg mest om å være flinkest i klassen, var det vel.

    Jeg varierte de veiene jeg gikk hjem fra skolen, på grunn av at jeg ikke ville møte Pål Andre og de.

    Så jeg møtte noen ganger tvillingene, fra barnehagen, etter skolen, og lekte noen ganger med de.

    Jeg gikk også samme vei som en bondesønn, i klassen, som bodde på en gård, langs Tjøllingveien, ovenfor Skreppestad-blokkene, cirka.

    Jeg og han som hadde fortalt om Kvæler’n, vi kom litt for seint i bursdagen, til han bondesønnen.

    Jeg hadde drøya oss litt, for jeg hadde jo gått sammen med han gutten på skoleveien, enda det ikke var den veien som Mellomhagen-folk, pleide å gå.

    Men men.

    Vi sykla rundt litt lenge, rundt ungdomsskolen der, hvor det gikk ann å finne viskelær, utenfor vinduene, på baksiden av skolen, hvor det var skog, husker jeg.

    Det var også en fotballbane der, men det var liksom de fra Øvre Mellomhagen, som var sjefene på den banen, (selv om den lå i Mellomhagen), så det var ikke alltid jeg fikk være med å spille der.

    Men men.

    Det vokste liljekonvaller, bak den banen, mener jeg at søstera mi viste meg, en gang.

    Noe sånt.

    Vi fikk også sparkstøttinger, i julegave, fra bestemor Ågot, (faren vår kom vel med de antagelig), den første vinteren der.

    Så Pia og jeg, vi sparka noen runder, rundt på spark, i Mellomhagen, og Øvre Mellomhagen, den romjula.

    (Selv om vi ble litt lei av de sparkene etterhvert vel.

    Det var ikke sånn at alle ungene der hadde sparkstøtting, for å si det sånn.

    Det var kanskje heller ikke så egnet, for å kjøre spark der.

    Det var en forstad til Larvik, (kan man vel si), og ikke landbygda, for å si det sånn.

    Noen lærere tok opp det med meg, at jeg ble mobba av Pål Andre og de.

    Men jeg vet ikke hvem som sa det til de.

    (Jeg ble vel kryna, hvis de så meg på skoleveien, for eksempel.

    Så jeg gikk en vei, gjennom skogen, til Gulf, (som ble Shell), og så langs den hovedveien der, og så videre ned Storgata.

    Jeg var kjent rundt der, for å si det sånn, for vi hadde jo bodd i Storgata tidligere.

    Så sånn var det).

    Vi måtte på helsesjekk, i første klasse, på et legekontor, ikke langt fra Shell der.

    Og da ville mora mi bli med.

    Og en lege dro ned underbuksa mi, og sjekket at begge ‘klinkekulene’ mine var der, for å si det sånn.

    Noe som var veldig flaut, vil jeg si.

    Jeg vet ikke om det var fordi at vår familie er kongelige, siden bestemor Ingeborg, er direkte etter Kong Christoffer II av Danmark, Odin, Farao, Cesar, Kleopatra og Kong David av Israel, osv.

    Hvem vet.

    I skolegården, så lekte vi mølje.

    Mange gutter presset seg mot en vegg, på rad, for å dytte vekk han som stod innerst.

    Jeg klarte noen ganger, (på slutten), å stå innerst nesten hele friminuttet.

    Men men.

    Når jeg gikk i første klasse der, så bodde Pia og jeg også en stund, hos Lasse og de, ut forbi Bergslihallen der vel.

    Ved en stor og kjent gård, uti der.

    De hadde Volvo, husker jeg, og Lasse hadde vel også en søster.

    En gang passet de Pusi, mens vi var på ferie, og katta ble borte, men jeg fant den der likevel, og fikk den med hjem i bilen da.

    Den var jo egentlig en villkatt, (norsk skogkatt), så den hadde kanskje lett for å bli vill igjen.

    Hva vet jeg.

    Vi bodde hos Lasse og de, en stund, og da kjøpte jeg klinkekuler, i kiosken, ved krysset, nedenfor Mellomhagen, mot Hvittensand.

    Noen av klinkekulene var deformerte.

    Så jeg klagde en dag, og fikk to nye poser.

    Kioskeieren ville ikke ha tilbake de gamle posene, så jeg fikk mange klinkekuler.

    Men men.

    Der hadde dem også karameller til 5 øre, det året, tror jeg.

    Det hadde jeg aldri hørt om før, i Storgata så kosta jo karamellene 10 øre.

    Men de til 5 øre var et annet slag da.

    Men men.

    Jeg fikk vannblemme i hånda, da vi bodde en ukes tid, (mens mora vår og Arne Thomassen var i Syden, kanskje), av å pløye jorda, eller noe, som han Lasse, (som var et år eldre enn meg vel), fikk meg til å gjøre, på et slags jorde der, eller noe, vel.

    Men men.

    Det var også en kiosk, ved Samvirkelaget, ved Skreppestad-blokkene.

    Dette kan kanskje ha vært jula 1976.

    Bestemor Ågot hadde fortalt til meg en gang, like før det her, på et besøk på Sand, (om søskenbarna mine), at det er Lene, (som er døv), og det er Ove, (som ikke var døv, men bare så liten, at han ikke snakka så mye), osv.

    (Enda jeg jo visste det her fra før, hvem de var).

    Men det var så mange søskenbarn, på min fars side av familien.

    På min mors side, så var det jo bare Joakim, i Sveits, (tante Ellens sønn), og han var jo mongolid.

    Så jeg syntes det var artig, hos Ågot, for der var vi liksom en stor gjeng, med mange onkler og tanter og kusiner og fettere, som alle hadde liksom huset til Ågot og Øivind, som et slags hjem da, for stor-familien.

    Så det syntes jeg var artig, for jeg syntes at mora mi og Arne Thomassen var så kalde og strenge.

    Så sånn var det.

    Og jeg var jo den elste av alle søskenbarna, og Ågot prata til meg, som om jeg var voksen, så jeg var jo nesten som en far for mine yngre søskenbarn da.

    Noe sånt.

    Det var vel Ågot som la opp til det, vil jeg si, når hun begynte å prate om søskenbarna mine til meg, på den måten.

    Men men.

    Så jeg gikk i den kiosken da, før jul, 1976 vel, og prøvde å finne julegaver til Ove og Lene, osv.

    Fra penger jeg hadde fått, sikker av faren min da.

    Så jeg kjøpte såpebobler og sånn da, til Lene og Ove og Heidi osv., da.

    Jeg gikk flere ganger ned i kiosken og Samvirkelaget, og så etter julegaver til de, husker jeg.

    Jeg var nesten som storebroren deres kanskje.

    Noe sånt.

    Og jeg syntes jo det var greit, for jeg mistrivdes så fælt, hos mora mi.

    Det var som å slippe unna et mareritt, syntes jeg, å være hos faren min.

    For det var så tøff og kald stemning, hos mora mi.

    Men men.

    En gang, som mora mi var i godt humør, og fornøyd med meg vel, (til en forrandring), så klarte jeg det, å knuse et kjellervindu, i Mellomhagen, når jeg skulle parkere sparkstøttingen fra Ågot, (som jeg egentlig var lei, men som jeg trodde at jeg behersket, å kjøre, siden jeg hadde hatt den en stund).

    Mora mi spurte meg så, noen dager senere vel, om jeg hadde knust det kjellervinduet.

    Jeg skyldte på Pål Andre sin lillebror, (siden han var minst av dem), og sa at han hadde kasta stein på vinduet, og knust det da, over fra deres side av gjerdet.

    Noen dager etter det igjen, så hørte jeg skriking, i huset til Pål Andre og dem, fra faren til Pål Andre.

    Så han lillebroren til Pål Andre fikk vel juling da antagelig.

    Etter det, så hadde jeg sjelden noe mer med de brødrene å gjøre.

    Kanskje fordi jeg da så enda mer på TV, for å holde meg unna dem, i tilfelle de var sure på meg, siden han ene av dem fikk skylda, for noe jeg hadde gjort.

    Hvem vet.

    Mora mi var så kald og streng, og jeg ble liksom tatt litt på senga, for dette var en tid, da det meste gikk greit vel, så jeg orka ikke noe kjefting, men skyldte på han lillebroren til Pål Andre da.

    Men men.

    Uten at de noen gang snakka med meg, om det her.

    Men men.

    En gang, i et friminutt, på skolen, så var jeg tørst kanskje da, og så noe vann, som lå på en trebenk, i skolegården, ved siden av der jeg satt.

    Så tok jeg tunga på det, også var det snørr.

    (Jeg vet ikke hva jeg tenkte på egentlig, jeg var helt i ørska.

    Jeg kjeda meg kanskje, eller noe).

    Men men.

    Så det var ekkelt, det var helt sikkert.

    Jeg fortalte det til søstera mi.

    Og også en annen gang.

    Og da sa jeg det, at det var noen andre som hadde gjort det.

    Og da ‘arresterte’ Pia meg, og sa det, at jeg hadde fortalt om dette før, og da var det meg selv som hadde gjort det.

    Så Pia kunne også være streng og kald, vil jeg si.

    Det har hu etter mora si kanskje.

    Hvem vet.

    Men men.

    Vi bodde i Mellomhagen i to år og to måneder, ser jeg her på skjemaet til folkeregisteret nå.

    Fra mars 1976 til mai 1978.

    Så det var mer som skjedde, da vi bodde i Mellomhagen, enn de andre stedene, som vi bodde, før det her.

    Og jeg var jo også eldre, når jeg bodde i Mellomhagen, enn de andre stedene, som jeg har skrevet om.

    Det er sikkert mye jeg har glemt nå og, som skjedde den tiden vi bodde i Mellomhagen.

    Vi var blant annet på ferie, i Danmark, sommeren før jeg begynte i første klasse, mener jeg å huske.

    Men jeg får heller skrive mer om dette etterhvert eventuelt.

    Nå har jeg skrevet dette kapitellet, i ett nå, så jeg trenger vel en pause nå, får å si det sånn.

    Men jeg lurer på om jeg skal skrive et eget kapitell, om de feriene vi var på, med mora vår og Arne Thomassen, mens vi bodde i Mellomhagen.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte enda en ny e-post til Stiftelsen Rettferd for Taperne

    from [Available] Erik Ribsskog eribsskog@gmail.com
    to Anne Rønningen
    cc Juss Buss – Daglig leder
    bcc postmottak@fmoa.no,
    post.sondre.buskerud@politiet.no
    date Tue, Sep 6, 2011 at 12:50 PM
    subject Re: Stiftelsen Rettferd for taperne
    mailed-by gmail.com

    hide details 12:50 PM (0 minutes ago)

    Hei,

    det var en paa i klassen min, andre aaret paa videregaende, (Jan Ivar Lindseth, fra Sande), som huska at jeg bodde alene.

    To jente fra Sande, (Monica Andersen og Kristin Sola), tok ogsaa opp dette med meg, det foerste aaret paa Handel og Kontor, paa Sande VGS.

    Hvorfor har dere byttet saksbehandler forresten, var det ikke hun kollegaen din som holdt paa med denne saken?

    Jeg ble ogsaa sendt til skolepsykolog, i 8. klasse, var det vel, av klasseforstander Aakvaag, paa Svelvik ungdomsskole, og ble mobbet mye paa ungdomsskolen.

    Mobbingen ble tatt opp i et moete med sosiallaerer Marit Enger.

    Men jeg har kontaktet Svelvik Ungdomsskole, men de har ikke dokumenter fra hverken moete hos skolepsykolog eller sosial-laerer.

    Saa de har surra bort dokumenter da, kan det virke som.

    Jeg hadde mye fravaer, fra ungdomsskole og videregaende, og kan eventuelt sende vitnemaal fra videregaaende, som viser dette.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Kan ogsaa sende kopi av e-post fra Jan Ivar Lindseth, hvor han bekrefter det, at jeg bodde alene, det skoleaaret jeg fylte 17, ihvertfall.

    (Har ikke klart aa faa noen fra Berger til aa bekrefte at jeg bodde alene foer det.

    Ikke foreloebig, ihvertfall.

    Men det gikk rykter om dette, i nabobygda Sande, at jeg hadde bodd alene fra jeg var ni aar, siden Kristin Sola og Monica Andersen bekreftet dette.

    I bryllupet til min fetter Tommy Olsen, i Fredrikstad, sommeren 2002, saa var det noen karer fra Bergeraasen der.

    Og en som het Kjetil Calin, (tror jeg han heter), (nabo til Espen Melheim, i Havnehagen, paa Bergeraasen), spurte meg om det var saann, at jeg hadde bodd alene fra jeg var 11 aar.

    Og da forklarte jeg at det var fra jeg var ni aar, for jeg bodde foerst alene i Hellinga 7B, fra jeg var ni til jeg var nesten elleve, og saa alene i Leirfaret 4B til jeg ble myndig).

    Saa dette er nesten alment kjent i Nordre Vestfold, dette med omsorgssvikten fra min far.
    – Hide quoted text –

    2011/9/6 Anne Rønningen

    Har kun mottatt noen få dokumenter fra Larvik kommune, sentraladministrasjonen, der står det ingen ting vedrørende omsorgssvikt, det finnes ingen dokumenter fra Svelvik. Hvis ikke barnevernet har vært inne i bildet i ditt tilfelle så vet jeg ikke hvor jeg skal lete etter dokumenter. Hvis det ikke finnes dokumenter noen steder på at du har vært utsatt for omsorgssvikt, kan man heller ikke søke om erstatning.

    Mvh

    Anne B. Rønningen

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]
    Sendt: 6. september 2011 13:30
    Til: Anne Rønningen
    Kopi: Juss Buss – Daglig leder
    Emne: Re: Stiftelsen Rettferd for taperne

    Hei,

    din kollega Jorunn Saaler skrev dette til meg, 13. juli:

    ‘Det er kun når det gjelder omsorgssvikt at det kanskje er mulig å søke om rettferdsvederlag fra staten, men da må det innhentes dokumenter fra forskjellige instanser. ‘.

    Saa det maa vel bli rettferdsvederlag da, som det er snakk om.

    Jeg ble utsatt for omsorgssvikt av min far, siden han lot meg bo alene, fra jeg var ni aar.

    (Og jeg maatte ogsaa gjoere barnearbeid, paa fabrikken hans, fra samme alder).

    Skolen unlot aa reagere paa at jeg hadde mye fravaer, men unskyldte det med at min far var mye paa forretningsreiser.

    Jeg mener jeg har krav paa erstatning for omsorgssvikt.

    Jeg har to ganger blitt anbefalt aa kontakte dere om dette.

    Den foerste gangen av en annonym leser av bloggen min.

    Den andre gangen av Jussbuss.

    Jeg har proevd aa faa advokat, men Fylkesmannen i Oslo og Akershus nekter meg Fri Rettshjelp, paa tross av at Politiet i Drammen, (Johansen der), har fortalt meg det, at det er vanlig praksis, i slike saker, at man faar Fri Rettshjelp.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Sender kopi e-post til Jussbuss, siden de henviste meg til dere.

    Sender ogsaa kopi til Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Politiet i Drammen.

    2011/9/6 Anne Rønningen

    Hei,

    Har ikke helt forstått hva du skal søke om erstatning for, det vi søker om fra vårt kontor er hvis du har vært sendt på barnehjem/fosterhjem, ting som har skjedd i eget hjem får man ikke erstatning for. Man får heller ikke erstatning for mobbing. Alt annet som du har opplevd i voksenlivet kan dessverre ikke vi hjelpe deg med.

    Hvis du skal gå til rettssak mot kommunen / faren din, må du ha advokat, dette er noe ikke vi gjør.

    Mvh

    Anne B. Rønningen

    Saksbehandler

    No virus found in this incoming message.
    Checked by AVG – www.avg.com
    Version: 8.5.449 / Virus Database: 271.1.1/3877 – Release Date: 09/05/11 18:35:00

  • Min Bok – Kapittel 1: Toppen 4

    Min mormor, Ingeborg Ribsskog, (født Heegaard), har senere sagt til meg det, at jeg var sein til å lære meg å gå.

    Og jeg var også født to måneder for tidlig, (har jeg blitt fortalt ihvertfall), og lå de første ukene av livet mitt, i en kuvøse, på et sykehus, i Drammen.

    Så det kan være at de episodene jeg fortalte om, i forordet, kan ha vært fra sommeren 1972 og ikke fra sommeren 1971.

    Og at min søster Pia, kanskje lå og sov i senga si, eller noe, da disse nevnte episodene foregikk.

    Hvem vet.

    Jeg husker at en gang var det ei dame som var barnevakt for meg, da jeg var 1-2 år gammel, i Toppen 4.

    Dette var nok min farmor, bestemor Ågot, (Ågot Mogan Olsen (født Mogan)), og dette husker jeg ennå, at jeg syntes var det morsomte jeg noen gang hadde opplevd, (da). Mens tiden før, (og etter), husker jeg som mer anspent da. At min mor, Karen Ribsskog, ikke var så morsom som bestemor Ågot. Min mor husker jeg som mer slitsom å ha med å gjøre, enn for eksempel bestemor Ågot.

    Men men.

    Bestemor Ågot ville leke gjemsel. Og hun var artig, sånn som jeg husker det, og jeg husker at jeg gjemte meg i klesskapet, på rommet mitt vel, og frydet meg når bestemor Ågot fant meg da, og sa høyt ‘bø’ kanskje, på en morsom måte.

    Noe sånt.

    Jeg lurer på om den episoden kan ha foregått mens søstera mi Pia, ble født, sikkert i Drammen hun og, og at det var derfor at bestemor Ågot måtte være barnevakt for meg.

    Hvem vet.

    Noe annet jeg husker, fra denne tiden, var at min mor og far, gikk tur, bort forbi huset til Ågot og Øivind, på Sand, (kanskje 10 minutter å gå, fra Bergeråsen).

    De gikk videre ned mot Høyen, sånn at vi hadde gården til Gøril og de, (den gamle gården til Lersbryggen vel), på høyre side.

    Pia og jeg gikk ikke, vi lå i hver vår barnevogn, husker jeg.

    Det må vel ha vært sånn at Pia lå i sin barnevogn, og jeg satt i en sånn type barnevogn for litt større barn da antagelig.

    Jeg husker ihvertfall at jeg kunne se jordene nede på Høyen, (mener jeg), mens Olsen-familien var ute og gikk tur da.

    Det var kanskje moren min som kjørte min vogn og faren min som kjørte Pia sin vogn, det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men men.

    Jeg husker at jeg fikk en rød leketraktor, i plast, på denne tiden.

    Så var det våren 1973 kanskje, at min søster Pia, ble gammel nok til at hun hadde lært å gå, og så videre.

    Og da spurte mora vår meg, husker jeg, om Pia kunne få låne min traktor da, (som jeg hadde vokst fra, må man vel nesten si).

    Jeg sa ‘nei’ da, for jeg syntes at jeg fikk mye mindre oppmerksomhet, fra mora mi, etter at Pia ble født.

    Men mora mi ville ikke høre.

    Hu bare tok traktoren, og satt Pia oppå, og begynte å dytte Pia rundt på den da, i området rundt der faren min parkerte bilen da, på en slags asfaltert plass, som alle byggefelt/rekke-husene, på Toppen, delte.

    Jeg syntes det ble litt vel mye som sagt, og ville kanskje teste om moren min hørte på meg.

    Så jeg begynte å grine ganske høyt da, sånn at det ble som en scene, må man vel kanskje si.

    Men jeg husker det, at mora mi ikke brydde seg om at jeg grein, og at hu bare fortsatte å dytte Pia, som satt og lo eller smilte, (sånn som jeg husker det), oppå traktoren.

    Fra denne episoden kunne man kanskje se det, mener jeg, at både mora mi og søstera mi, kanskje kunne være litt kalde noen ganger.

    At ingen av de brydde seg om det at jeg stod ved inngangsdøra og gråt.

    Men men.

    De bare lekte og lo og hadde det artig, noen få meter bortenfor.

    Faren min tenkte vel et eller annet, (uten at jeg helt vet hva), og spurte om jeg ville bort til bestemor Ågot.

    Og jeg var bare glad for å komme vekk derfra, så det svarte jeg at jeg ville.

    Så kjørte faren min de par minuttene, bort til Sand, med meg, og bestemor Ågot spurte om hva som hadde skjedd da, siden jeg hadde grått.

    Og hun var vel rolig og ganske lett til sinns da, og nok en varmere type person, enn min mor og min søster, og hun trøstet meg kanskje litt da, eller snakket til meg på en hyggelig måte, ihvertfall.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så kom min fars yngre bror, Håkon Mogan Olsen, (som også bodde på Bergeråsen, i Hellinga vel, i den leiligheten på nedsida av bilveien der, som var lengst fra Gamlehjemmet, av de 3-4 leilighetene som lå på en rekke, vegg i vegg der), sammen med sin kone Tone, (født Løff), og deres datter Lene, som er døv, (og som jeg vel ikke kan huske fra denne tiden, men først fra noen år senere. Deres sønn Tommy, ble født i 1975, så han var altså ikke påtenkt enda, da vår Olsen-familie bodde i Toppen 4), også bort til Ågot og Øivind.

    Håkon hadde kanskje hørt noen rykter, på Bergeråsen, om at en gutt hadde grått, i området rundt Toppen 4.

    Hva vet jeg.

    Håkon begynte å erte meg litt, og spurte om noe sånt som at, ‘jasså, ville du ikke la søstera di låne traktoren din, du da’.

    Noe sånt.

    Jeg syntes ikke at onkel Håkon hadde noe særlig med det her å gjøre, så jeg holdt vel bare kjeft, og svarte ikke.

    Det var litt mer komplisert enn sånn som Håkon fremstilte det egentlig, syntes jeg.

    (Og jeg klarte vel ikke helt å forklare det).

    Det handla nok om at jeg syntes jeg fikk litt mindre oppmerksomhet da, fra for eksempel mora mi, etter at søstera mi Pia ble født.

    Men jeg beit det vanligvis i meg, men akkurat den gangen med traktoren, så ble det kanskje litt vel mye.

    Noe sånt.

    Men men.

    Dette var vel våren 1973, vil jeg tippe på, noen måneder før jeg fylte tre år.

    Noe sånt.

    Fra før Pia ble født, så husker jeg det, at mora mi pleide å si til meg, når hu bytta bleie på meg, var det kanskje, at jeg ikke fikk lov til å ta meg på tissen.

    Jeg husker at jeg satt i en badebalje, fra da jeg var litt mer enn et år kanskje, i stua, på Toppen 4, mener jeg det var.

    Jeg husker at skulle til å ta meg på tissen, for det var vel et følsomt område da.

    Noe sånt.

    Men så husker jeg det, at jeg ble oppmerksom på det, at faren min stod og observerte meg.

    Så da tok jeg meg ikke på tissen likevel.

    Siden min mor hadde sagt til meg det, at jeg ikke fikk lov til det.

    Så jeg gjorde liksom litt som Harald Eia, istedet, sånn som jeg husker det.

    For hånda var liksom på vei i retning av mine edlere deler, da jeg ble oppmerksom på det, at min far stod og så på meg.

    Så jeg tok meg på skrukken istedet, må jeg innrømme.

    Og da tror jeg at min far muligens ble litt skuffet.

    Hva vet jeg.

    Det er mulig at mine foreldre ikke var enige i det, om det lov å ta seg på tissen, eller ikke.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    (Bare noe jeg tenkte på, da jeg prøvde å skrive opp de episodene jeg klarer å huske, fra Olsen-familiens liv, i Toppen 4).

    Jeg husker en søndag morgen, kan det kanskje ha vært, da jeg gikk for å si hei til mora mi da, etter at jeg hadde våknet opp, og gått ut av rommet mitt.

    Som barn vel pleier å gjøre, når de er i tre-års alderen, om morgenen.

    Hva vet jeg.

    Jeg gikk inn på rommet til mamma og pappa.

    Og der lå mora mi i bare trusa tror jeg, på magen, med ansiktet begravet i en hodepute.

    Faren min satt på sin side av sengen, (også bare i underbuksa vel), med hodet i armene, (eller ihvertfall litt bøyd i ryggen vel).

    Noe sånt.

    Jeg sa til faren min at ‘mamma gråter’.

    Mora mi lå fortsatt i den samme stillingen, mens faren min svarte det, at ‘ja, mamma gråter’.

    Jeg skjønte det, at mora mi ikke kom til å svare meg, så jeg gikk inn på rommet mitt igjen.

    Pia kom inn på rommet mitt og begynte å si noe med ‘mamma’.

    Hun ville si hei til mamma hun og da.

    Jeg sa bare det at ‘mamma gråter’, og at hun ikke skulle gå inn til mamma.

    For Pia var så liten, så jeg tror hun ville fått sjokk muligens, om hun hadde sett det, at mora vår lå der, og grein i en pute, uten å reagere, hvis man snakket til henne.

    Hvem vet.

    Så Pia leika litt på gulvet på rommet mitt vel, (eller noe), en halvtime eller time til kanskje, før hun gikk inn til mora vår da.

    Og da hadde vel mora vår kommet seg litt.

    Ihvertfall sånn som jeg husker det.

    Så sånn var det.

    Bare enda en av de episodene som jeg kom på nå, fra Toppen 4.

    Jeg bare nevner de episodene litt hulter til bulter, siden dette bare er bruddstykker, (må man vel kalle det), som jeg husker, fra den tiden, før mine foreldre ble separert.

    En annen ting jeg husker, fra tiden i Toppen 4, er at faren min lagde en rød tresofa til meg, på snekkerverkstedet til bestefar Øivind.

    Den sofaen var malt rød og det var et rom under der man satt, for å lagre leker og sånt da.

    Den var ikke så behagelig å sitte på, den sofaen, og jeg brukte den vel ikke så mye.

    Men den stod nå der på rommet mitt, husker jeg, og jeg hadde også en ganske lav seng der vel, (sånn som jeg husker det ihverfall), så det var ikke noe vanskelig for meg å komme ut av senga, om morgenen.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, fra like etter at søsteren min Pia ble født, at moren min ba meg om å hente en bleie til Pia, på badet.

    Og at jeg surra og gikk litt rundt der kanskje, men at jeg klarte det faktisk, (enda jeg bare var cirka et og et halvt år vel), å finne en bleie til Pia.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, fra begynnelsen av 80-tallet en gang, at faren min fortalte meg det, mens vi kjørte på Svelvikveien, fra Drammen, i retning Bergeråsen da, like etter Nesbygda vel, (i en av de mest svingete delene av Svelvikveien, som er rimelig svingete), at faren og mora mi og jeg, hadde bodd der ute på Nesbygda, like etter at jeg ble født, (altså før vi flyttet til Bergeråsen, som ble bygget på begynnelsen av 70-tallet, så da vi bodde i Toppen 4, så var det rekkehuset helt nytt), så bodde vi i en bolig, ovenfor en pub, ute i Nesbygda.

    Noe jeg var nesten helt sikker på, at nok var noe tull.

    For det var jo ikke noe pub, (og knapt nok noen hus), rundt der vi kjørte forbi, da faren min snakka om det her.

    Men på skjemaet fra Folkeregisteret, angående hvor jeg har bodd, opp gjennom årene, så står det riktignok det, at vi bodde i Nesbygda, i 1970 eller 1971, eller noe, har jeg sett nå, i 2008 eller 2009 kanskje, da jeg bodde i Liverpool.

    Selv om det var sånn, at ikke alle de adressene som stod på det skjemaet, var riktige.

    Det stod for eksempel feil adresse for da jeg bodde sammen med mora mi og stefaren min Arne Thormod Thomassen, og Pia da, i ei hytte, i Brunlanes, i 1974 og 1975 vel.

    Da stod det hos Folkeregisteret, av vi bodde i Kongegata, i Larvik, i et års tid.

    Men det var ikke sånn at vi egentlig bodde der.

    Arne Thomassen gjorde noe byggearbeid, i en bygård, i den delen av Larvik.

    Så han ‘klussa’ kanskje med adressen.

    (For at faren vår ikke skulle finne oss kanskje?).

    Det er mulig.

    Men uansett så sa ihvertfall faren min det, at vi tre, mora og faren min og meg, hadde bodd ute i Nesbygda et sted, over en pub, (hvor folk visstnok dansa og sånn, var det vel).

    Og det står også en adresse, ute i Nesbygda et sted, på mitt adresseskjema, fra Folkeregisteret.

    Så det stemmer nok at jeg også har bodd uti der, før vi flytta til Toppen 4, selv om jeg ikke kan huske noe fra den tiden, før vi bodde nettopp der, i Toppen 4.

    De første episodene jeg klarer å huske, er fra Toppen 4.

    Så sånn er det.

    Det siste jeg husker, fra Toppen 4, er det, at mora vår, dro meg og Pia, ut i en bil, tidlig på morgenen vel.

    Hu satt oss i baksete, og jeg skjønte at noe var galt.

    (Antagelig siden faren vår ikke var med).

    Så jeg sa det, fra baksete, før mora mi begynte å kjøre, at jeg ikke ville dra.

    Men mora mi sa ‘jo’, eller noe sånt, og begynte å kjøre til Svelvik da, (en kjøretur på cirka ti minutter, nordover langs Drammensfjorden).

    Og da var det visst sånn, har onkel Håkon fortalt meg seinere, at mora mi måtte ha hjelp fra en av ferjekarene, på den gamle Svelvikferja, (som gikk fra like nedenfor Svelvik kirke der), til å kjøre bilen inn på ferja.

    Så kjørte mora vår til foreldrene sine, Ingeborg og Johannes Ribsskog, som da vel bodde i Klokkarstua, (like ved kirka der tror jeg), for Johannes, (som var tidligere rådmann, i Hadsel kommune), jobba som kontorsjef, i Hurum kommune, hvor Klokkarstua vel var hovedbygda da.

    Noe sånt.

    Min far hadde kanskje 10-15 år senere, fått tak i et brev, som han viste meg, som min mor hadde fått av bestemor Ingeborg på den her tiden, like før mine foreldre ble separert.

    Bestemor Ingeborg hadde skrevet noe sånt, som at hvis det var riktig, som moren vår hadde skrevet/sagt, at faren vår hadde møtt/’vært bortpå’ andre damer, så burde hun flytte fra ‘den mann’.

    Noe sånt var det vel som stod i brevene fra bestemor Ingeborg, til mora vår, rundt 1973 kanskje da.

    Brev som min far viste meg, da jeg bodde alene i en leilighet, i Leirfaret 4B, også på Bergeråsen.

    Et sted jeg bodde fra 1981 til 1989, husker jeg, så dette var kanskje 1984 eller 1985 kanskje, hvis jeg skulle tippe, at min far viste meg dette brevet, fra bestemor Ingeborg.

    Uten at min far forklarte noe om hvordan han hadde fått tak i dette brevet, til sin ekskone, fra hennes mor.

    Faren min bare sa noe sånt som at ‘her kan du lese hva mormora di skrev til mora di’.

    Noe sånt.

    Før han dro ned til sin nye dame, (siden 1980), Haldis Humblen født Brekke, som også bodde på Bergeråsen, (i et hus et steinkast ovenfor de nederste husene i Havnehagen).

    Det var det jeg klarte å huske fra tiden som Olsen-familien var som en vanlige familie.

    (Eller, som en ‘kjernefamilie’, heter det vel).

    Hvordan det gikk med mora mi og søstera mi og meg, i tiden etter at foreldrene mine ble separert, det skal jeg skrive mer om i neste kapittel.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En annen ting jeg kom på nå, fra tiden i Toppen 4.

    Det var en sommer eller vår eller høst da, for det var ikke noe snø, husker jeg.

    Det kan kanskje ha vært sommeren 1973, den sommeren jeg fylte tre år.

    Like før mine foreldre ble separert.

    Og da var det sånn, at jeg plutselig fikk lyst til å gå på en liten oppdagelsestur, ned i Olleveien.

    Jeg passet på å holde meg langt ut på siden av veien, for jeg hadde blitt advart mot biler tidligere vel.

    Også gikk jeg ned fra Toppen da, og ned Olleveien, et ganske langt stykke.

    Til jeg kunne se den røde telefonkiosken, ved krysset Olleveien/Havnehagen.

    Så snudde jeg en stund før jeg kom fram til telefonkiosken og gikk tilbake opp igjen til Toppen.

    Jeg sa ikke noe om denne oppdagelsesturen, til mine foreldre, men jeg husker at en av beboerne, (en kar i 30-40 årene vel), som bodde på den siden av Olleveien, som var nærmest det Øvre feltet på Bergeråsen, (Toppen lå på Nedre), observerte meg, mens han stod like utafor huset sitt vel.

    Så jeg tror ikke at noen av mine foreldre noen gang fikk vite dette, at jeg dreiv og spaserte for meg selv, langt nede i Olleveien.

    Men jeg kom faktisk tilbake igjen, dit jeg hadde gått fra, når jeg snudde og gikk tilbake, (fant jeg ut).

    Utrolig nok.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Jeg lurer paa om jeg skal begynne aa skrive bok, siden jeg har PC men ikke internett. Vi faar se

    Min Bok – Forord

    Noe av det første jeg husker er at min mor, Karen Olsen, (født Ribsskog), ga meg brødskiver med leverpostei, da vi bodde i Toppen 4, på Bergeråsen. i Svelvik kommune, nord i Vestfold. Jeg satt i en høy barnestol, på en veranda, ut mot parkeringsplassen, hvor min far, Arne Mogan Olsen, ville komme kjørende, fra jobben, på snekkerverkstedet, Strømm Trevare, på Sand, like ved, som hans far, Øivind Olsen, hadde bygget et par tiår tidligere.

    Min mor Karen strålte, fordi jeg spiste hele to brødskiver med leverpostei, (var det vel), og det var vel sol og varmt, så dette var vel kanskje sommeren 1971, da jeg fylte et år.

    Hvem vet.

    Vi hadde også en veranda på den andre siden av huset, vendt mot Drammensfjorden, som Berger og Bergeråsen ligger langs den vestre siden av.

    En gang, så var min mor på kjøkkenet, mens min far lå og solte seg, i en solseng, på verandaen, mot Drammensfjorden.

    Så dette var vel antagelig sommeren 1971 da, for jeg kan ikke huske at min søster Pia var der, og hun ble født i desember 1971.

    Jeg fant en smørpensel oppi bestikkskuffen, som jeg viste til min mor.

    (Uten at jeg klarte å si så mye vel).

    Min mor sa at jeg skulle gå ut og pensle på min far, (som lå og solte seg), med smørpenselen, (en sånn pensel med bust, til å smøre smør på gjærbakst osv., vel).

    Jeg penslet en gang på min far, i ansiktet, eller noe, men han klagde, og ba meg slutte, uten at han åpnet øynene engang vel.

    (Han lå i en slags døs da, må man vel si).

    Jeg gikk så inn til min mor igjen, med smørpenselen.

    Min mor sendte meg ut for å pensle mer på min far, men jeg skjønte da at dette nok bare var noe tull, dette med å pensle på min far, så jeg penslet ikke mer, men gikk tilbake på kjøkkenet igjen med penselen.

    Det er ikke så mye jeg husker fra livet i familien Olsen, i Toppen 4, på Bergeråsen, før mine foreldre ble separert, høsten 1973 var det vel, men dette er en av de ganske få episodene jeg husker.

    Jeg skal prøve å få skrevet ned de andre episodene jeg husker og, i det første kapittelet, i min første bok, som jeg har valgt å kalle ‘Min Bok’.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en ny e-post til Merseyside-politiet

    Erik Ribsskog

    ——————————————————————————–

    Report of crime/Fwd: min sønn

    ——————————————————————————–

    Erik Ribsskog Sat, Aug 20, 2011 at 12:20 PM

    To: Matrix.disruption.team@merseyside.police.uk

    Cc: post.sondre.buskerud@politiet.no

    Hi,

    like I’ve earlier explained to you, I’ve had almost nothing to do with my father all my life.

    I lived with my mother, untill I was nine years old.

    She sent me to my father.

    My father then found a woman, Haldis Humblen, and let me live alone, untill I moved to study at higher education, in Oslo, in 1989, when I was 19 years old.

    After that I’ve lived in Oslo and in the UK, away from my father.

    And I’ve reported him to the Police, for child-neglect and later for calling harrassing calls.

    I’ve told you at the Police, to tell my father, to not contact me.

    I wanted to report this as harassment.

    I have a process going on regarding compensation for child-neglect etc., and only wants to deal with my father in court.

    Best regards,

    Erik Ribsskog

    PS.

    Sending a copy e-mail to the Police in Drammen, Norway, who I’ve been in contact with regarding the child-neglect case and harrassing phone-calls, from my father.

    ———- Forwarded message ———-

    From: Arne Mogan Olsen

    Date: 2011/8/19

    Subject: min sønn

    To: Erik Ribsskog

    er det greit at jeg kommer en tur til engeland og besøker deg hilsen arne ønsker svar.