Det er noen ting, som jeg har kommet på nå, som jeg glemte å skrive om, når jeg skrev om tiden, da jeg bodde hos mora mi, i Larvik.
En ting jeg har kommet på, var noe som skjedde, etter at vi kom hjem fra den hytteturen, (i Telemark vel), da bestefar Johannes, fikk låne en hytte, i en juleferie vel.
Det var da bestefar Johannes, skulle ha skikonkurranse, hver dag, og jeg syntes det var så masete der, med en masete bestemor Ingeborg innedørs, på hytta, og skikonkurranse hver dag, ute, så jeg sattt meg på utedoen en dag, for å få noen minutter for meg selv, for min å ikke gå fra forstanden, eller hva man skal si.
Men men.
På veien tilbake, til Larvik-området, så stoppa både Ingeborg og Johannes, og mora vår, på en bensinstasjon, i Larvik, som ligger mellom Munken kino og Herregården.
Jeg måtte vel på do, var det vel, og fikk en femtiøring vel, av mora mi, for å legge i et sånt myntinnkast, som man hadde på denne tiden, på toalettet, på blant annet den bensinstasjonen.
Så sånn var det.
Så hadde ikke bestemor Ingeborg låst døra ordentlig, (tror jeg ihvertfall, at feilen må ha vært), så vi åpna døra til doen, og der satt bestemor Ingeborg på doen da.
Det burde vel ikke vært mulig, å legge mynter, på den mekanismen, til dodøra, hvis doen var opptatt.
Men bestemor Ingeborg hadde kanskje ikke låst døra ordentlig da?
Hva vet jeg.
Både mora mi og jeg ble skremt ihvertfall, da vi så bestemor Ingeborg, (tror jeg det var, ihvertfall), sittende på doen, på bensinstasjonen.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En annen ting jeg husket på, var fra da vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.
Jeg skulle liksom lære søstera mi Pia, å snakke litt bedre da.
(Jeg var vel fire år cirka vel, og søstera mi to og et halvt da.
Noe sånt).
Også sa jeg til Pia, noe sånt som ‘si hus’, eller noe.
Også sa Pia ‘si hus’.
Så hu var jo litt dum da, må man vel si.
(Det er kanskje lov å være så dum, når man bare er to og et halvt år gammel.
Det er mulig).
Men men.
Jeg husker også en gang, som vi pleide å bo i Mellomhagen vel.
Da pleide jeg å være hjemme i helgene, og se på vinteridrett, på TV.
Også var det et stort mesterskap, i skøyter, i Larvik.
(På Fram-banen vel).
Og da kjørte mora mi opp, på en høyde, og stoppet bilen, og lot meg se ut av vinduet.
Så kunne jeg se et skøyteløp da, i skøyte-EM, (eller om det var VM), langt nedenfor oss.
Jeg så bare på det løpet, et kort øyeblikk da.
Så sa mora mi noe om at dere kunne jeg se at de gikk på skøyter, eller noe.
Uten om jeg vet om dette var for å gjøre narr av meg, (siden jeg så mye på idrett, på TV), eller om det var for å være snill.
(Mora mi var egentlig sjelden snill.
Hu var ofte sarkastisk.
Også mot Pia og meg vel.
Og jeg husker ihvertfall det, at jeg ikke likte den sarkasmen så bra.
Når man var 4-5-6-7 år, så var det ikke så lett å ta igjen, når mora mi var sarkastisk.
Og til og med nå, kan jeg ikke alltid si det sikkert, om når mora mi var sarkastisk, eller ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var nok litt barnslig og umoden, som barn.
For en gang, så husker jeg det, at jeg tulla med søstera mi Pia, borte hos bestemor Ågot.
Jeg kjeda meg nok, eller noe.
Og skulle tulle med Pia da.
(Vi barnebarna til Ågot, vi fikk lov til å leke, i hele huset, til Ågot, og løp gjennom stua, gangen og kjøkkenet.
Mens vi prøvde å kun hoppe på noen spesielle felter, (fliser var det vel), som var farget på en spesiell måte, på gulvet.
Det var nesten som på et sjakkbrett.
Noen fliser var liksom sjakkmønstrede da.
To og to fliser.
De var vel røde og de skulle vi liksom hoppe på da, oss barnebarna.
Og så over på dørkarmen, inn til kjøkkenet.
Hvor det også var noen fargede fliser, tror jeg.
Og så i spisestua og stua, så var det bare ‘lov’ å hoppe på teppene.
Sånn kunne vi leke, i en time kanskje, oss barnebarna.
(Når vi var små da).
I mangel på noe annet å gjøre vel.
Og det fikk vi lov til, av Ågot og Øivind, som satt i stua da.
Så sånn var det.
Men men.
En gang, så skulle jeg tulle med Pia, når jeg var på doen, til Ågot.
Det er litt vanskelig å skrive om, for det er litt flaut.
Men jeg tenkte det, at hvis jeg hadde tissen min foran nøkkelhullet, på doen.
Så ville ikke søstera mi kunne se noen ting, annet enn at det var helt svart, og ikke skjønne at det var tissen min da.
Men men.
Så jeg ropte på Pia, da jeg var ferdig på do.
Også sa jeg, at hun ikke fikk lov til å se, før jeg sa fra.
Også putta jeg tissen min foran nøkkelhullet da, og spurte Pia om hun kunne se noe.
Men men.
Men Pia lo litt, før jeg sa at hun kunne se.
Så jeg lurer på om hun smugkikka.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg skrev også om det, at jeg ville ha Halsen I.F.-bag, da jeg bodde i Mellomhagen, på Halsen.
Men, det var altså bare fordi at mora mi spurte meg, om jeg ville ha en sånn bag.
Det var ikke sånn, at det var jeg som maste, om å få en sånn bag.
Så hvis mora mi ikke hadde spurt meg, så ville jeg nok ikke tenkt på det engang, å spørre om å få en sånn bag.
Så det med den Halsen-bagen, det var mora mi sitt påfunn, bare for å få med det.
For det var kanskje litt dumt, å gå rundt med en sånn Halsen I.F.-bag, hvis man ikke spilte på Halsen.
De andre som gikk rundt med sånn bag, de spilte kanskje på Halsen, alle sammen, for alt hva jeg vet.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Noe annet jeg tenkte på, var det, at søstera mi Pia, sugde så lenge på tommelen.
Jeg husker at vår mor, (og vel også Arne Thomassen), pleide å klage på Pia, om dette.
Pia sugde vel på tommelen, til hun ble tenåring nesten vel.
Noe sånt.
Men men.
Jeg husker også en gang, mens vi bodde i den hytta, ute i Brunlanes.
Da var det en lørdag, som vi ikke fikk lørdagsgodt.
Og Pia dristet seg til å spøre Arne Thomassen, om vi ikke skulle få ‘barnetime-godt’.
NOe sånt.
Men men.
(Det var kanskje fordi at jeg hadde fått juling, av Arne Thomassen, (siden mora mi ikke likte at jeg løp inn og ut av de elektriske dørene, hos supermarkedet Thorfinns, i Larvik), at Pia spurte.
Hvem vet).
Jeg husker også fra Jegersborggate, at Pia var så glad i kaviar-pålegg på tube, (det ene slaget fra Mills vel).
At Arne Thomassen, en dag, ved frokostbordet, (var det vel), sa det til Pia, at ‘hvis du spiser mer kaviar nå, så kommer det til å tyte ut av ørene på deg’.
Noe sånt.
Men men.
Jeg mener også å huske det, at søstera mi Pia, noen ganger sov i senga til mora mi og Arne Thomassen, i første etasje, da vi bodde i Jegersborggate.
Hvis jeg ikke husker helt feil.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Over til flyttingen til Bergeråsen.
Det som skjedde, var at faren min, dukka opp hos mora mi, en ettermiddag, var det vel.
Mora mi ville prate, under fire øyne, med faren min, så jeg fikk ikke lov å være i stua, sammen med dem.
Men jeg fikk med meg det, at mora mi klagde på meg da, og sa et eller annet stygt om meg da, til faren min.
Og det likte jeg ikke.
Så da mora mi kom opp i andre etasje, hvor jeg var, så ble jeg rasende på mora mi, (siden jeg ikke likte at hun prata ‘dritt’ om meg, til faren min).
Så jeg fikk ekstra krefter kanskje, av dette raseriet, (for jeg var jo bare ni år, og mora mi var jo voksen).
Så jeg dytta mora mi overende, og satt meg oppå henne, oppe i andre etasje, siden jeg var så sinna, over de tingene, som mora mi sa om meg, til faren min.
(Mens faren min var nede i andre etasje da).
Hva er det du gjør, sa mora mi, og syntes vel det var litt morsomt, tror jeg.
Jeg lot henne gå da, og sa ingenting.
Det var ikke sånn at jeg prøvde å slå henne, eller noe.
Jeg ble bare så sinne på henne.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mora mi sa også det, at Apache-sykkelen min, den fikk jeg ikke lov å ta med meg, for den hadde jeg jo fått, av bestefar Johannes, (nemlig hennes far da).
Men jeg hørte ikke på mora mi, for jeg var rimelig glad i sykkelen min.
Så før faren min dukka opp der, så hadde jeg sykla opp til en grøft, i Øvre Jegersborggate, kanskje femti meter fra huset vårt da.
Faren min hadde en stor amerikansk varebil, av merke Ford.
Muligens Ford Lincoln Continental.
Faren min hadde to sånne store, amerikanske varebiler.
Eller stasjonsvogner, var det.
Den andre var vel en Ford Lincoln Continental.
Men jeg tror det her var den første.
En bil med elektriske vinduer og polstrede dører, i blå skai vel.
Og frontlykter som først ble synlig, når tenninga ble skrudd på vel.
Så den bilen var ganske kul i 1979, for å si det sånn.
Det var noe helt annet enn folkevognboblene til mora mi og Arne Thomassen.
Men men.
Air-condition var det vel en av de amerikanerne til faren min som hadde og, tror jeg.
Jeg mener at faren min kjøpte disse amerikanske bilene, av et import-firma vel, som holdt til i Sylling, utenfor Drammen da.
Hvor faren min pleide å ta med meg, et par ganger.
(Men han ba meg sitte i bilen vel).
Så sånn var det.
Så når vi kjørte fra mora mi, (og jeg skulle flytte til faren min da), så ba jeg faren min, om å kjøre innom Øvre Jegersborggate.
Også fant jeg sykkelen min, i grøfta der, (hvor jeg hadde hivd den, 2-3-4 timer tidligere kanskje).
Også heiv jeg sykkelen bak i bilen da.
Så fikk jeg med meg den, til Berger.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I klassen min, på Berger, så visste jeg hvem to av folka var.
Det var Erland Borgen, sønn av rektor Leif Borgen og vår klasseforstander, Sissel Borgen.
(Det var fordi, at et drøyt år, før det her, så var det meningen at jeg skulle gå på Berger skole.
Så faren min tok meg med hjem til rektor Borgen, og de, på Øvre, på Bergeråsen, (vi bodde på Nedre).
Og da sa rektor Borgen det, til sønnen sin Erland, at han måtte hilse på meg, for jeg skulle gå i klassen hans.
Men så kom mora mi og Arne Thomassen, bort til Ågot og Øivind, (hvor jeg var, men ikke faren min var).
Og da låste jeg meg inn på do.
Men mora mi og de gikk ikke, så etter 15-20 minutter, eller noe, så låste jeg meg ut igjen.
For mora mi hadde lovt meg ny sykkel osv., (den Apache-sykkelen), som jeg skulle få av bestefar Johannes da.
(Og jeg kunne jo ikke stå inne på doen hele kvelden heller.
Men men).
Jeg kjente også Geir Arne Jørgensen, (kalt Geri).
Han bodde bare et langt steinkast fra Ågot og Øivind der.
Og en sommerferie, (muligens sommeren 1977 eller 1978), så hadde jeg blitt kjent med han.
Jeg fylte bursdag, 25. juli.
Og jeg var litt furten, fordi jeg ikke fikk ha bursdagsselskap.
Så etter et par dager, så sa Ågot det, at jeg kunne ha bursdag, to dager etter at bursdagen min egentlig var.
Altså 27. juli.
Og da sa Ågot at jeg måtte skrive innbydelse.
Hu fant et postkort, i den øverste lange skuffen, på kjøkkenet.
Og skreiv bursdaginnbydelse, for meg, på det kortet da.
Og så gikk jeg ned til Geir Arne og dem, (som bodde i ei hytte, (som var grønn vel), ned mot Snippen, (hvor Berger IL pleide å arrangere Drive-in Bingo, om sommerne).
Jeg banka eller ringte på døra, og ba om å få snakke med Geir Arne da.
Også ga jeg han det innbydelseskortet da.
Men han ville ikke komme i bursdagen min.
Seinere, så fikk jeg vite det, at Geir Arne, han var født 27. juli 1970.
Altså to dager etter meg.
Så han hadde vel da bursdag selv, tror jeg, på den dagen, som jeg var hos dem, med det innbydelseskortet, til Ågot da.
Så sånn var det.
Men men.
Men Ågot fikk ei dame, og noen andre unger, (som jeg ikke egentlig visste hvem var vel), til å dukke opp i bursdagen min.
Og når jeg gikk fra Bergeråsen, for å dra i bursdagen min, borte hos Ågot, på Sand, den sommeren, (i 1977 eller 1978 da).
Så gikk de bursdagsgjestene, den samme veien som meg.
Men jeg kjente dem nesten ikke, så jeg sa vel ikke hei, tror jeg.
Men men.
Men dem gikk da langs riksveien, mener jeg, fra før Gamlehjemmet der.
Enda det vel kanskje var de ungene, som bodde ovenfor butikken på Sand der, som Ågot og faren min kjente.
(Noen jeg ikke husker navnene på nå.
Men men).
Men de var kanskje hos ei bestemor de hadde, på Berger, eller noe.
Det er mulig.
Hvem vet.
Så jeg kjente Geir Arne Jørgensen og Erland Borgen, i klassen min på Berger, fra før da.
Men men.
Jeg syntes selv, at skoleveien var litt lang.
Og vinden kunne ta skikkelig tak, den siste strekningen, fra butikken på Sand, og til huset til Ågot og Øivind.
Så jeg lurte på det, om faren min kunne hente meg på skolen.
Men det ville han ikke.
Men men.
Rektor Borgen sa det, husker jeg, da faren min tok meg med på skolen, den første dagen min vel, at de hadde en gutt, på Sand, som hadde måtte gått alene hjem fra skolen, osv.
(Det var vel Geir Arne Jørgensen, tipper jeg).
Så rektor Borgen syntes det var fint, hvis han fikk selskap, husker jeg.
Men jeg var da allerede blitt uvenn, med Geir Arne Jørgensen, siden han ikke ville komme i bursdagen min, et år eller to tidligere, husker jeg.
Og det var kanskje noe mer og.
Som at han hadde sykla på eiendommen vår.
Eller henta seg noe sprengtråd, som lå bak verkstedet til Øivind, eller noe.
Noe sånt.
Men men.
Geir Arne Jørgensen var i en gjeng, med Sand-folk, (sånn som det virka for meg, ihvertfall).
Det var Jan Stadheim vel, som hadde ei søster, som het Åse Stadheim, som var et år eldre enn meg vel.
Det var Jan Rune Havre, som faren til, startet en teppebutikk, på Sand, 2-3 år etter at jeg flyttet til Berger, som ble hetende Sandbu Tepper.
Og som ble bygget på den tomta, der hvor trekiosken til hu Liv var, (som jeg har skrevet om, at Pia og jeg fikk en plastpose hver, med mynter, for å handle i, en sommer, noen år tidligere på 70-tallet).
Sandbu Tepper ble bygget i grå stein/betong vel, og nå er den bygningen, kanskje cirka en tidendel av firmaet Jensen Møbler, (som lager Jensen-madrassen, som det vel har vært reklame for på TV og i aviser og i ukeblader vel).
Så sånn var det.
Ditlev Castellan, (sønn av en som jobbet for et forsikringsselskap, som min far kjente, og som en gang var nede på verkstedet vårt, og pratet om hvor mye faren min ville få i uføre og livsforsikring. Og faren min ville at jeg skulle høre på, hva Hr. Castellan sa).
Ditlev Castellan, (som nå kaller seg Don Ditlev Castellan, på Facebook), han ble seinere med i den gjengen, til Geir Arne, må man vel si.
Ditlev Castellan, begynte i klassen til Geir Arne og meg.
men Ditlev Castellan, bodde vel på denne tiden, hos moren sin, på Nesodden vel, ved Oslo.
Så det var vel sånn, at jeg bodde på Berger, i et år eller to, tror jeg, før Ditlev Castellan, også flyttet til Sand/Berger.
Men jeg mener det, at det var jeg som flytta til Sand/Berger først, av Ditlev og meg.
Så sånn var vel det.
Men men.
En gutt Audun, og som gikk klassen til Christell og seinere også Pia vel, var også i den gjengen, mener jeg.
Men men.
Så jeg havna noen ganger, i krangel, på veien hjem fra skolen, med Geir Arne JØrgensen, som hadde en hel gjeng rundt seg da.
Så etterhvert, så pleide jeg å dra hjem, med ranselen, før jeg gikk bort til Ågot og Øivind, på Sand, for å spise middag.
Da venta jeg kanskje 15-30 minutter, med å gå bort på Sand, og da ble skoleveien delt opp, og ble ikke så langtrekkelig, og jeg unngikk også å møte Geir Arne og gjengen, på vei for å spise middag hos Ågot da.
Så sånn var det.
Men men.
Den største forskjellen, mellom Berger skole, og skolene jeg hadde gått på, nede i Larvik og på Halsen.
Det var det, at på Berger skole, så satt elevene ved siden av hverandre, med pultene helt inntil hverandre, i grupper, på 2-4 elever kanskje.
Noe sånt.
Mens i Larvik, så stod alle pultene, på rad og rekke, og ingen fikk lov å sette pultene inntil hverandre.
(Og ingen spurte vel frøken om å få lov til å flytte pultene sine sånn, engang.
Men men).
Mens på Berger så stod pultene skikkelig hulter til bulter da.
Og det var ikke sånn, at vi måtte gå på rad og rekke, hvis vi skulle gå til et annet klasserom, for eksempel.
Men men.
Jeg lurer på om vi til og med, fikk lov å sitte inne, i friminuttet, hvis vi ville.
Det skal jeg ikke si helt sikkert.
Men det fikk vi vel ihvertfall lov til, på Svelvik Ungdomsskole, mener jeg å huske.
Men men.
En annen forskjell, var det, at skjønnskriften ikke var den samme, på Torstrand skole og Berger skole.
‘m’-ene, hadde liksom en ekstra løkke, på Torstrand skole.
Og det var også noe med ‘s’-ene vel.
Og muligens med ‘l’-ene.
Den skjønnskriften som vi lærte, på Torstrand skole, var mer gammeldags da.
Mens den vi lærte på Berger skole nok var mer moderne da.
Så sånn var det.
Selv om både Torstrand skole og Berger skole, lå i Vestfold fylke.
Skjønn det den som kan.
Men men.
På Berger så var nærmeste svømmehall, i Svelvik.
Så der begynte dem med svømming, i tredje klasse.
På Torstrand skole, så begynte dem med svømming, i andre klasse.
Og på Østre Halsen skole, så begynte dem med svømming, i første klasse.
Så jeg begynte faktisk med svømming, tre år på rad.
(Merkelig nok).
Men men.
En ting jeg har glemt å skrive om, er det, at i enten første eller andre klasse, så var det noen lærerinner inne i dusjen hos oss gutta, husker jeg.
De sa det, at det var ikke noe å være redd for, de hadde sett litt av hvert før de, sa de.
Så det var kanskje litt spesielt.
Hva gjorde de lærerinnene, i dusjen, til guttegarderoben, mens guttene dusja?
Hvem vet.
Men men.
En av de første dagene, som jeg gikk på Berger skole, så dro Ole Christian Skjellsbekk, fra Øvre, meg med hjem til han, etter skolen.
Jeg bodde jo på Nedre og hadde vel bare vært på Øvre en gang, da faren min dro meg med til rektor Borgen den gangen, som jeg har skrevet om, tidligere i dette kapitellet.
Erland og Ole var bestekamerater, (må man vel si), så de hadde kanskje prata sammen om meg.
Hva vet jeg.
På døra mellom gangen og stua, hos Ole og dem, så hang det en meny, som var hengt opp med teip da.
Ole og hans storesøster hadde nemlig laget middag, for foreldrene sine, en dag, ikke lenge før, når Ole og søsteren hadde vært alene hjemme da.
Også hadde plakaten blitt hengende der da, i X antall dager da.
Men men.
Ole hadde to jenter på besøk, som jeg ikke er helt sikker på hvem var.
(For jeg dro dit aldri igjen, for å si det sånn).
Ole og jeg luska på de jentene, mens de var i peisestua dems, eller noe.
Og så hørte vi det, at hu ene jenta spurte hu andre, om hvem hu syntes var kjekkest, Ole eller meg?
‘Han Erik’, hørte vi at hu andre jenta svarte.
Jeg syntes at det ble litt flaut, så jeg sa at det var ikke sånn hu mente det, og begynte å krangle med ole om det her da.
Så vi slutta å luske, og åpna vel også opp døra, til de jentene, i den stua, mens vi krangla høyt da, mens de jentene så og hørte oss da.
Så derfor orka ikke jeg å være kamerat, med Ole Christian Skjellsbekk.
Jeg tror det ville blitt veldig slitsomt.
For begge skulle liksom være best da.
Og da hadde det nok gått med mye energi, for meg, for å prøve å hevde meg, mot han Ole Christian Skjellsbekk da.
Så sånn var det.
Så jeg husker ikke om Ole spurte meg, om jeg ville bli med hjem til han, flere ganger.
Men hvis han gjorde det, så svarte jeg ‘nei’.
Jeg orka ikke å sitte ved siden av han i klasserommet heller, av samme grunn da.
Ole var flinkest i klassen, til å spille fotball, må man vel si.
Erland og Stig, var også ganske gode.
Og muligens Espen Melheim.
(Og en som het Steinar vel, som seinere på barneskolen, flytta til Vestlandet.
Men som dukka opp igjen, og var med klassen på Barnas Gård, i Akershus vel, (på leirskole), en uke, i sjette klasse, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men).
Men jeg var kanskje den fjerde/femte beste i klassen, til å spille fotball da.
Ihvertfall på den tida, som jeg flytta til Berger.
Men men.
På Berger skole, så var det ikke møljefotball, som på Torstrand skole, i Larvik.
På Berger skole, så var det to fotballbaner.
En asfaltbane, for 1-3 klasse vel.
Og en grusbane, for 4-6 klasse vel.
Og det var mye mindre folk, som skulle spille fotball, på Berger, enn på Torstrand skole da.
Det var bare en tredjeklasse, på Berger skole.
Mens på Torstrand, så var det ihvertfall to tredjeklasser.
(Frode Kølner gikk jo i parallellklassen min der, så det må jo ha vært minst to tredjeklasser da.
Men men).
Jeg gikk til Ågot og Øivind, hver dag, etter skolen.
De hadde jo fast middagstid der, klokken 13.
Så jeg fikk for det meste rester fra middagen klokken 13 vel, som Ågot varmet opp.
Selv om hun også lagde risgrøt og sånt, for meg.
Vanlig norsk middagskost, vil jeg vel si.
Det kunne være knakkpølser og stekte poteter, med ketchup.
Kjøttkaker og kokte poteter, en gang i blant.
Ertesuppe, (fra pose vel. Jeg tror det var Toro Svensk Ertesuppe), med pariserloff, som Ågot pleide å spesialbestille, fra butikken til Oddmund Larsen, på Sand, når hun lagde ertesuppe.
Risengrynsgrøt da, med smørøye, og kanel og sukker.
Noen ganger lagde Ågot semulegrynsgrøt, (tror jeg det het), med rød saus tror jeg, til dessert.
Noe sånt.
Vanlig norsk etterkrigsmat, var det vel.
Ågot lagde noen ganger biff.
Eller prøvde å lage, må man vel si.
Hu kjøpte sånn flatbiff og sånn da, (siden biff var så dyrt), og det var gjerne kjøtt som var mer beregnet som grytekjøtt osv., (har jeg lært senere, når jeg bodde i Oslo), og Ågot stekte også biffen for mye, sa faren min.
Så jeg fikk ikke noen sånne proteinrike middager så ofte.
Middager som jeg senere gjerne lagde selv, som biff da, (av entrecote, ytrefilet, mørbrad eller indrefilet), svinekotelleter, kyllingbryst, kjøttdeig-retter med mye kjøttdeig i, som Pasta de Napoli, mm.
Sånne middager lagde ikke Ågot, så jeg fikk ikke så mye proteiner i meg.
(Skjønner jeg nå senere selv).
Så jeg fikk ikke så mye muskler.
Det gikk mest i karbohydrater og fett, når det gjaldt de middagene, som bestemor Ågot lagde til meg.
Faren min kunne lage biff enkelte lørdager, men det var mer unntaket enn regelen, at han gjorde det.
Det gikk mest i Pizza Grandiosa, i helgene.
Som jeg vel husket å skrive om, så tok mora mi meg med på restauranten Hvalen, på Østre Halsen, mens vi bodde i Jegersborggate, og kjøpte pizza til henne selv om meg, en kveld, uten at det var noe bursdag eller noe sånn vel.
Likevel så smakte maten til Ågot godt, selv om det kanskje ikke var sånn at det var sånn mat, som man ble sterk og muskeløs av.
Men men.
Maten til Ågot var mye bedre enn maten til mora mi, for eksempel.
Mora mi hadde i Jegersborggate, en gang, mens hun hadde en venninne på besøk, gitt meg noe melk, som smakte råttent, (må jeg vel si).
Som jeg måtte drikke, (nesten sermonielt, mens mora mi og hu venninna så på da).
(Mener jeg å huske ihvertall).
Så sånn var det.
Så jeg pleide å drikke sjokolademelk, når jeg spiste, borte hos Ågot, til maten.
Når den første pakken med sjokolademelk ble tom.
Så kikka jeg i skapene til Ågot, på kjøkkenet.
Og i det øverste skapet, så fant jeg en boks, med jordbær-Nesquick.
Det hadde jeg aldri sett i butikkene, i Norge.
Men Ågot sa at den var gammel vel, og at jeg ikke burde drikke den.
Så kjøpte hu mer sjokolademelk da.
Da jeg bodde på gården til onkel Martin og hans samboer Grete Ingebrigtsen, i noen måneder, i 2005.
(Og hjalp dem med å rydde eiendommen rundt gården der, for nedhugde trær, osv).
Så mobba jeg onkel Martin litt, fordi at han var så glad, i sjokolademelk, da han var i begynnelsen av tenårene.
Så sa onkel Martin seinere, at han hadde jobba for faren min og dem, på verkstedet, før jeg ble født vel.
(Selv om Martin ikke kan ha vært så gammel da).
Så sa jeg det, at jeg fant en boks med jordbær-Nesquick, hos Ågot, på slutten av 70-tallet, og at jeg lurte på om det kunne være han sin.
Og da sa Martin det, at den jordbær-Nesquick-boksen, det var en boks, som mora mi, Karen, hadde kjøpt til han, som gave vel, (sikkert siden Martin var så glad i sjokolademelk, og siden jordbær-Nesquick ikke ble solgt i Norge), da hun jobbet som au-pair, i England.
(Også hadde kanskje både mora mi og Martin, mer eller mindre bodd hos Ågot og Øivind da, på den tiden.
Hva vet jeg).
Mora mi sa også en gang, forresten, at det var Ågot som hadde fått henne til å begynne å bli glad i å drikke kaffe.
Så mora mi har nok bodd hos Ågot og dem, (tror jeg ihvertfall), før jeg ble født vel.
Men men.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Etter middagen, så pleide jeg å sette meg ned i stua, og lese litt i avisene dem abonnerte på, (som var Drammens Tidende og Aftenposten).
Det kunne også være sånn, at faren min ba meg gjøre noe arbeid, nede på verkstedet.
Min jobb, det var å sitte på den andre kontoret, (ikke det i huset til Ågot, men det nede på verkstedet), og pakke skruer.
Det var skruer til køyesengene, og også til kanesenger da.
Jeg tror at det var de samme skrueposene, til både køye- og kane-senger, hvis jeg husker riktig.
Men men.
Det skulle være åtte skruer, (som var messingfargede vel), og åtte skruer, (som var like tjukke hele veien, og som var sølvfargede vel), og en umbraco-nøkkel, (heter det vel), som var svart da.
Så sånn var det.
Også skulle disse skruene opp i en plastpose, også måtte man brette åpningen av plastposen, to-tre ganger.
Og så stiftet jeg fire stifter oppå bretten da.
Min far kamerat Atle, fra Oslo, klagde en gang, på at det manglet en skrue, (eller om det var en mutter), i en sånn pose.
(Dette var vel rundt 1980 kanskje).
Og da ble det fundert fælt da, på om det var onkel Håkon, eller meg, som hadde pakka feil.
Jeg mente det måtte være onkel Håkon, siden jeg pleide å stifte stiftene helt parallelt liksom.
Mens onkel Håkon pleide å stifte stiftene, litt på skrått liksom.
Dessuten pleide jeg å bruke fire stifter.
Mens Håkon pleide å bruke tre stifter da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Andre ting jeg gjorde av jobbing, det var å kjøre ved, (avkapp), fra verkstedet, fra noen tønner, og helle de tre-bitene, fra de tønnene og oppi en trillebår.
Og så hive veden ned i kjelleren, til huset til Ågot, som var kanskje bare ti meter, fra utgangsdøra til verkstedet.
Så sånn var det.
En gang hver fjortende dag kanskje, så ville faren min spørre meg om det, om jeg ville bli med, til Oslo, for å levere senger.
Og det syntes jeg hørtes artig ut, (for da fikk jeg alltid en brus og kanskje også en is, osv.), så det pleide jeg alltid å bli med på, når faren min spurte.
Så sånn var det.
Hvis det ikke var noe jobbing, så hendte det at jeg løste kryssord, som var i avisene, (for det var bestefar Øivind sin hobby, og jeg herma litt etter han da).
Fordi Øivind slutta å jobbe klokka 16, men faren min, han kunne gjerne holde på til klokka 17 eller 18, gjerne med sine egne prosjekter, som å bygge båter, osv.
(Eller hvis de var forsinka med arbeidet).
Men men.
Ågot pleide å kjøpe alle tre ukebladene.
Det vil si Hjemmet, Allers og Norsk Ukeblad.
Men etter at Øivind døde, så kjøpte hun vel bare Hjemmet og Allers.
Norsk Ukeblad, det var det vel Øivind som gjerne ville lese, (kanskje på grunn av kryssordene), mener jeg at Ågot sa.
Så sånn var det.
Ågot kjøpte vel også egne kryssordblader, for Øivind, mener jeg å huske.
Men men.
Jeg fikk lov å klippe i de gamle ukebladene, og begynte å gjøre, sånn som min tidligere kamerat, i Larvik, Frode Kølner, hadde prata om, (den siste tida jeg bodde der, altså bare noen uker før det her).
Og det var å lage Vitseposten.
Så jeg limte sånne vitsetegninger, fra de gamle ukebladene, til Ågot, på skrivemaskin-papir, og så ble det Vitseposten da.
Jeg lagde vel 5-10 utgaver, av Vitseposten.
Problemet var å få kopiert de opp, (for Strømm Trevare fikk ikke kopimaskin, før en god del seinere, på 80-tallet).
Men jeg mener at faren min fikk kopiert opp noen, og Petter og Christian Grønli, (som jeg ble kjent med i 1980 vel), de kjente en som jobba på fabrikken Adax, i Svelvik, som kunne kopiere opp noen eksemplarer av Vitseposten, etter kontortid.
Så Petter og Christian og jeg, vi dro inn til Svelvik da, en dag, i 1980 vel, for å kopiere opp cirka ti utgaver, av Vitseposten da.
Og da gikk vi å så litt, nede i småbåthavna, osv., i Svelvik, fram til Adax stengte da.
Og så kom Gro-Marit, (ei ‘guttejente’ fra Svelvik, som seinere gikk i klasse med på Handel og Kontor, og som en gang smilende vel sa til meg at ‘Svelvik er Norges nordligste sørlandsby, vet du’, uten at jeg skjønte helt hva hu mente når hu sa det).
Men men.
Gro-Marit kom syklende, i full fart, og så sinna ut vel, (sånn som jeg husker det ihvertall), og skremte Petter og Christian litt, tror jeg.
Vi dro da til rundt ferjeleiet, til den nye Svelvikferja, og der så hoppa vi litt på isflak, mener jeg å huske.
Men men.
Petter og Christian, de solgte også Vitseposten for meg, en gang, når de var hos en slektning i Oslo vel.
Og en kar, hadde betalt 10 kroner, for et eksemplar av Vitseposten, fortalte de.
(Enda den vanlige prisen var 1 krone.
Men men).
En av de første ukene, som jeg bodde på Berger.
(Jeg tror at snøen må ha kommet tidlig, i 1979, for jeg flytta dit i oktober, så det her var kanskje i november 1979 da).
Så begynte Ågot, å prate om ‘Onsdagsløpet’, etter middagen.
Onsdagsløpet, viste seg å være, et skiløp, for unger vel, som Berger IL, arrangerte, oppe ved Blindvann, (som det heter), hver onsdag da.
Jeg skjønte at jeg måtte være med på det her løpet da.
Ågot og dem ville ihvertfall det.
Jeg hadde fått nye, smørefrie glassfiberski, av Arne Thomassen, (av en eller annen grunn), før jeg flytta til Berger.
De var gule, husker jeg.
Men men.
Jeg dro nå opp til Fossekleiva der, som det heter da.
Jeg fant vel veien aleine, tror jeg.
Og ble med på Onsdagsløpet da.
De skiene var veldig tråe.
Og jeg fikk nesten dotter i øra, av å høre på alle de som tok meg igjen, og som skreik ‘løype’ da.
Så sånn var det.
Jeg gikk vel ikke så mye på ski, da jeg bodde i Jegersborggate.
Og det med skismurning, det fikk jeg aldri lært meg.
Nok fordi at jeg bare var sånn 4-5-6-7-8 år, da jeg pleide å gå på ski, med mora mi og dem.
Og fordi jeg fikk smørefrie glassfiberski, av Arne Thomassen, i noe slags avskjedsgave, eller hva det kan ha vært.
Hvem vet.
Så jeg kom jo på sisteplass da, i det Onsdagsrennet.
Så det var ikke så artig.
Erik Olsen kalte jeg meg vel da.
Og det kunne man se i Svelvik Tidende da, (som Ågot og Øivind også abonnerte på), i en av utgavene for rundt november 1979 da, at Erik Olsen kom på siste plass, i Onsdagsløpet, (eller om det var Onsdagsrennet, som det het. Hm).
Så sånn var det.
Men men.
Jeg spurte også alle i slekta til faren min, som holdt til, eller jobba, på Sand, i en pause fra arbeidet.
(Det vil si bestefar Øivind, bestemor Ågot, faren min, og onkel Håkon).
Om hva jeg skulle hete, ettersom jeg hadde flytta til faren min.
Ågot het jo Ågot Mogan Olsen.
Faren min het Arne Mogan olsen.
Onkel Håkon het Håkon Mogan Olsen.
Og farfaren min het bare Øivind Olsen.
Jeg spurte om jeg skulle heter Erik Mogan Olsen.
(Faren min åpnet en bankkonto for meg, en del år tidligere, i det navnet, i SVelvik Sparebank.
Han gikk på Kafeterian, og tok en halvliter vel.
Mens jeg måtte stå i banken, og åpne kontoen.
Som 5-6 åring vel.
En gang jeg var på ferie, hos faren min, men bodde hos mora mi da.
Så sånn var det).
Men da sa onkel Håkon det, fra stua til Ågot og Øivind.
At ‘Mogan, det er det oss som heter det’.
(Uten at jeg vet hva/hvem han mente med ‘oss’).
Men men.
Jeg syntes kanskje det ble litt stusselig, å bare hete Erik Olsen, når de fleste andre der, også hadde et mellomnavn da, (nemlig Mogan).
Så jeg spurte, (fra kjøkkenet, hvor jeg stod og prata fra da, (jeg så vel etter noe greier, i skuffene til Ågot, på kjøkkenet der), inn i stua).
Om jeg kunne hete Erik Ribsskog Olsen da.
Men det ble ‘ERO’, (som i ‘erotikk’ da, antagelig), sa bestefar Øivind vel.
Og det var ikke noe særlig bra, å hete, skjønte jeg.
Men men.
Så sa bestefar Øivind bare, at jeg skulle hete Olsen.
Men faren min, han ringte ikke Folkeregisteret om dette.
Og jeg var for ung, til å ringe om sånt.
(Jeg var bare ni år).
Så hos myndighetene så het jeg fortsatt Ribsskog.
Men jeg sa til alle lærerne osv., at jeg het Olsen.
(Siden det hadde blitt bestemt da, i et slags slektsråd, må man vel si).
Dette medførte en del uheldige konsekvenser.
For eksempel så måtte jeg til skoletannlegen, i Svelvik, (han holdt til på ungdomsskolen der), to ganger.
En gang måtte Erik Olsen til tannlegen.
Og en gang måtte Erik Ribsskog til tannlegen.
Så sånn var det.
Men tannlegen kjente igjen Erik Ribsskog, (som dukka opp en uke seinere kanskje, enn Erik Olsen), og sendte meg bare tilbake igjen, til Berger skole, uten å undersøke noe, den andre gangen, som jeg dukka opp der, hos skoletannlegen i Svelvik, høsten 1979 da.
Men men.
Grunnen til at jeg stod inne på kjøkkenet der.
Det kan ha vært det, at jeg lovte søstera mi Pia, i Larvik, at jeg skulle sende henne tyggis, (sånn der Dandy tyggegummi, tutti-frutti vel, som vi syntes var god, til 50 øre vel, eller om de kosta en krone), hver dag, i posten.
Så jeg leita kanskje etter konvolutter, eller noe, inne på kjøkkenet til Ågot.
Men jeg klarte ikke å finne noen konvolutter som egna seg da.
Og Ågot ville ikke hjelpe meg, med å kjøpe konvolutter, eller noe sånn.
Og jeg glemte det alltid, når jeg var i butikken.
Så den første gangen jeg var hos mora mi, på helgebesøk, etter at jeg flytta til faren min.
Så måtte jeg beklage til Pia da, at jeg hadde glemt det, at jeg skulle sende tyggis.
Hu sa det var greit men.
Men men.
Det var fordi, at vi pleide å få så mye godteri og penger, når vi var på Bergeråsen/Sand, så jeg trodde at søstera mi kom til å bli misunnelig på meg da, som fikk flytte dit.
Så sånn var det.
Men men.
Ågot sa også det, at jeg burde gå på ski, på jordet, til Gøril og dem.
Et jorde som grenset til eiendommen til Ågot og Øivind da.
Onkel Håkon prata om at de hadde pleid å lage gevær, (eller armbrøster kanskje), av en list, med en syltestrikk og en klesklype på.
De boret et spor, i lista.
Og så skøyt de et eller annet, med de hjemmelagde armbrøstene da.
Jeg klarte ikke å lage de geværene så avanserte.
Men jeg gjorde det bare sånn, at jeg skøyt den syltestrikken av gårde.
Jeg hekta syltestrikken, på enden av lista, og festa strikken med klesklypen da, som var spikra fast på lista.
Så gikk jeg noen runder på ski, på jordet til Gøril og dem da, og hadde satt opp en blink, hvor jeg hadde satt et A4-ark, foran et hull, i en finer-plate, eller noe.
Så skøyt jeg den syltestrikken gjennom det arket og blinken da.
Så det ble som skiskyting nesten.
For jeg syntes at vanlig langrenn, kunne bli litt kjedelig.
Jeg lurer forresten på, om det var sånn, at Arne Thomassen, kom innom, med de gule, smørefrie glassfiberskia, hos Ågot og dem, like etter at jeg flytta dit.
Det er mulig.
Det er mulig at det var derfor, at de skia stod borte hos Ågot, det er mulig.
Men men.
På skolen, så var det ganske sivilisert og jeg gikk greit overens med de fleste, i den nye klassen, vel.
(Untatt Geir Arne Jørgensen da, som var min uvenn fra før jeg flytta til Berger, må jeg vel si).
Men men.
Men et unntak til, og det var at Carl Fredrik Fallan, i klassen min, plutselig spente bein på meg, i en gym-time, (mens vi drev med noe løping, i sirkel, rundt gymsalen da).
Det skjønte jeg ikke hva kom av, men jeg var ganske sikker på det, at det nok var med vilje, fra Carl Fredrik Fallan.
Så jeg begynte å prøve å bli kjent med han, for jeg ville ikke ha noen uvenner heller, på Berger.
Jeg prøvde å skjønne det, hva det kom av, at han plutselig spente bein på meg.
Carl var en ganske tøff gutt, som også var sterkere enn meg.
Så jeg husker det, at vi leikeslåss i friminuttene, noen ganger, og at Linda Moen, (i klassen), pleide å le rått av meg, mens jeg lå på gulvet, eller nettopp hadde kommet meg opp vel, etter en leikeslåsskamp med Carl da.
Så sånn var det.
Men men.
Linda Moen, hu var forresten borte hos oss, på Sand, og henta sagflis, til kaninen sin.
‘Nå er hu dattera til Moen her for å sagflis til kanin sin igjen’, kringkastet Ågot i stua da.
Da var det ikke sånn, at jeg gikk ut, for å se på at hu henta sagflis.
Eller for å si ‘hei’ til a, siden hu gikk i klassen min.
Nei, hu der Linda Moen, hu hadde jeg ganske i vrangstrupen, så da holdt jeg meg heller inne gitt.
Men men.
Men jeg husker at en gang, som hu var der, for å hente sagflis, til kaninen sin, (og faren pleide også å preike med faren min, en god stund vel, inne på verkstedet), så gikk jeg inn på det midterste soverommet vel, og så på da, mens hu Linda Moen, dreiv og gravde sagflis og så videre da, borte i siloen våres da, (som det heter).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min sa forresten også, en av de første ukene jeg bodde der.
På kjøkkenet til Ågot, mens jeg også hørte på da.
At jeg ikke fikk leke med Geir Arne Jørgensen, (og noen andre folk), for de var det et eller annet med da, som faren min ikke likte.
Og Ågot ble også overrasket over det, over det som faren min sa at det var da, med han Geir Arne da.
(Uten at jeg helt skjønte hva det her var.
Men jeg lekte ihvertfall ikke noe med Geir Arne da, etter den her episoden, da faren min prata om, til Ågot da, hvem jeg ikke fikk leike med, osv).
De prata også, omtrent på samme tida, om en gutt, som hadde drukna.
Halvor og dem, hadde visst bare sitti der og sett på, at han gutten, falt i fjorden, fra en fjellhylle da, sa faren min.
Til Ågot da.
Men da så jeg han Halvor, på skoleveien min, noen dager seinere, (enda han bodde på Øvre vel).
Og da kjefta jeg litt på han Halvor da, fordi dem ikke hadde redda han gutten som drukna da.
(Som faren min mente var dårlig da, husker jeg, at han fortalte Ågot, at han syntes).
Men Halvor svarte det da, at det ikke var noe dem kunne gjøre.
Han gutten bare forsvant, var det vel, og det var vel kaldt i vannet, osv.
Han gutten var under vann, i en halvtime, eller time, eller noe, var det vel.
Og de fikk han til å puste igjen.
(Utrolig nok, må man vel si).
Men han hadde nok for mye hjerneskader, eller noe.
Han kom vel aldri til bevissthet igjen, tror jeg.
Så selv om de fikk han til å puste igjen, så overlevde han ikke.
Han lå i koma vel, og døde, etter noen dager, eller uker, eller noe, var det vel, såvidt jeg kan huske.
Men men.
Så sånn var det.
Etter dette, så prata nok ikke faren min like åpent, mens jeg var der, tror jeg.
Det kan være at det var min feil, (at jeg ikke skulle ha pratet med Halvor om det her, og kjefte på han da, siden faren min hadde vært misfornøyd.
Hva vet jeg).
Men jeg skjønte ikke det, hvordan faren min mente, at jeg skulle oppføre meg, i forhold til det her da.
Men men.
Så sånn var det.
Våren 1980, (var det vel), så kom moren min innom, hos Ågot og Øivind, på Sand, mens jeg var der, og mens faren min jobbet nede på verkstedet da.
Hu sa det, at jeg fikk ikke lov til å bare sitte i stua til Ågot og Øivind, og løse kryssord.
Jeg måtte begynne å spille fotball, sa mora mi.
Enda det jo var mye som foregikk, i Jegersborggate, da jeg bodde der, som jeg har skrevet om, i de forrige kapitlene.
Så jeg syntes det var greit, å bare sitte i stua til Ågot og Øivind, og lese i avisa osv., etter skolen.
Jeg jobba jo for faren min og, og gikk litt på ski, og hadde gym på skolen, og hadde også lang skolevei.
Så jeg kan ikke skjønne det, at det skulle være så viktig, at jeg også spilte fotball.
Men men.
Både Øivind og Ågot og meg selv, ble vel litt overrasket vel, og ingen av oss fikk fram et ord vel, når mora mi plutselig dukket opp der, og sa det her.
Ågot og Øivind slapp alltid mora mi inn, i huset sitt, når hu kom på besøk, så det syntes jeg ikke var så artig.
Hva hadde mora mi der å gjøre liksom, når foreldrene mine var skilt.
Det syntes jeg var litt rart.
Men men.
Men mora mi fikk vel også med faren min, på det her.
Og jeg snakka med Ole i klassen kanskje, som spilte fotball da, på Berger IL.
De trente i gymhallen, på Berger skole, under vinterhalvåret.
Jeg ble med å spille der, men hadde ikke med joggesko, men spilte i gymsokker vel.
Så Ole sa det, husker jeg, at jeg bare kom ‘plutselig glidende forbi’, eller noe.
Etterhvert så fikk jeg meg vel sko som jeg kunne spille fotball i innendørs.
Og jeg begynte å spille kamper også, og holdt på i mange år.
Jeg var ganske tynn, de årene jeg bodde på Berger.
Så trener Skjellsbekk, (faren til Ole), sa for eksempel det, husker jeg, at jeg hadde bra løpteknikk, men jeg mangla ‘litt kjøtt på beina’.
Da jeg flytta til Oslo, høsten 1989, så var jeg 1.85 høy og veide 62 kilo cirka vel.
Så jeg var en veldig tynn pingle, må man vel si.
Da jeg bodde i Liverpool, så hadde jeg en helsesjekk, for et par år siden.
Og da var jeg visst 1.83 høy, (så jeg har visst krympet to centimeter, av en eller annen grunn), og veide cirka 100 kilo.
Så jeg har altså lagt på meg cirka 40 kilo, fra jeg var 19 år, og bodde på Bergeråsen, til jeg bodde i Liverpool, fram til tidligere i år.
Og det er nok mye muskler osv.
Nå bruker jeg XXL i t-skjorter osv., og det er nok fordi jeg har trent mye svømming osv., og også vekter, i Oslo og England, etter at jeg ødela kneet mitt, da jeg spilte fotball i Frognerparken, sommeren 1995 vel.
Det var vel forresten Leif Moen, (som faren min mente var tremenningen sin, eller noe), faren til Linda Moen, i klassen min, som var fotballtrener, på det laget jeg begynte på, på Berger IL, (knøtter vel), i 1980 da.
Så vi hadde også med to jenter, (som begge gikk i klassen vår), det første året jeg spilte fotball vel.
(Selv om vel disse ikke hadde vært med på treningene, på Berger skole, men bare var med på kampene vel.
Hvis jeg husker riktig da).
Det var Linda Moen og hennes venninne vel, Lene Andersen, (som faren min kjente faren til, som døde et av de årene jeg gikk i samme klasse, på Handel og Kontor, som Lene Andersen, fra 1986 til 1988).
Så sånn var det.
Selv om Linda Moen fortalte meg det, i en Facebook-melding vel, da jeg bodde i Liverpool, at trener Leif Moen nå var død.
(For jeg kontakte henne om noe slektsforskning osv., var det vel.
Så sånn var det).
Bestefar Øivind lærte meg, å pugge stasjonene på Vestfoldbanen.
For jeg var bare ni år, og hadde aldri kjørt med to før, så jeg var litt nervøs, for at jeg skulle gå av på feil stasjon.
For faren min sendte meg aleine med toget, til Larvik, fra Drammen da.
Jeg skulle besøke mora mi hver tredje helg.
(Noe jeg egentlig ikke hadde lyst til, men faren min sa jeg måtte gjøre det).
Det sklei litt ut, og ble mer til hver fjerde helg egentlig.
Men men.
Jeg tok buss til Drammen da, og tog derfra til Larvik.
Og det var ikke sånn, at jeg noen gang gikk av, på feil stasjon.
Med unntak av at noen ganger, så tok gikk jeg av toget i f.eks. Tønsberg, på veien til Larvik, for å kikke litt i databutikker osv.
Men det var ikke så ofte, bare noen få ganger.
For da kunne jeg bruke den samme billetten, og ta neste tog til Larvik da.
Så sånn var det.
Men men.
Den andre gangen, som jeg tok toget til Larvik alene.
Så var det sånn at toget var helt fullt.
Og den eneste ledige plassen, var ved siden av en gammel gubbe, som satt med ‘bennern’, inni buksa, og en flekk på buksa og.
Der var det ledig gitt.
Jeg holdt på å sette meg der, men da jeg så at han gubben hadde ‘bennern’, så gikk jeg heller til en midtgang, og stod der, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Så det var vel det værste som skjedde meg, på disse togturene, tror jeg.
Det var rimelig spesielt og nokså ekkelt, vil jeg si.
Men men.
Så sånn var det.
En helg, så ble jeg værende hjemme alene, på Bergeråsen, husker jeg.
Faren min skulle til Oslo, eller noe, i et eller annet ærend.
Jeg var ikke vant til å være alene hjemme, så dette var som noe litt skremmende for meg vel.
Dette var også like etter at jeg flyttet til Bergeråsen, på landet da, som faren min sa det var.
En gang, på et besøk, i Hellinga 7B, så hadde jeg klaget til faren min, på at det ikke var ringeklokke, utafor inngangsdøra der.
og da sa faren min det, at ‘du er på landet nå, og her banker man på døra’, eller noe.
Så sånn var det.
Det var mørkt da, om høsten, det var ikke så mye lys om kvelden, på Bergeråsen, husker jeg.
Jeg gikk ut i gangen, og åpna ytterdøra, og så ut da, for jeg følte meg ikke helt hjemme der ennå.
Så var det en rimelig svært tordivel som dreiv og surra rundt utelampa, rett ved siden av inngangsdøra da.
Og jeg, ville jo ikke ha noe tordivel der.
Så jeg fant fram den flaska jeg hadde, med bensin, fra apoteket, (som jeg har skrevet om i et av de tidligere kapitlene), og helte litt bensin oppi en skål da, for å skremme tordivelen, hadde jeg tenkt da.
Jeg tente på bensinen inne på kjøkkenet var det vel.
og det som skjedde, var at før jeg kom meg ut på trappa, med den skåla med bensin, som jeg skulle skremme tordivelen med.
(Det var ikke så mye bensin oppi den skåla, men en spiseskje, eller to kanskje.
Noe sånt).
Men men.
Det som skjedde, var at den skåla ble så varm, så jeg klarte ikke holde den lenger.
Men jeg måtte slippe den, og da falt jo den skåla ned på stuegulvet, og bensinen rant ut på vegg-til-vegg teppet, som faren min hadde, i stua der da.
Like ved døra ut til gangen.
Så hoppa jeg vel oppå flammene da, til de slukka.
Men det blei jo skikkelige merker i teppe-flisene da.
(Som var i noe slags 70-tallsmønster da).
Så sånn var det.
Men men.
Dette var på fredagen, i leiligheten til faren min.
Så var jeg alene hele lørdag, og så på TV da, og sånt.
Og så på søndag kvelden, var det vel, så kom plutselig faren min, i full fart, inn i huset, (de løp vel opp trappa, mener jeg å huske), sammen med to kamerater, som jeg ikke visste hvem var.
(Muligens var han ene, han som sjekka det, om jeg visste hva seks ganger seks var, osv., som jeg har skrevet om, i et av de forrige kapitlene).
Jeg begynte å grine da, og gikk bort til vinduet, lengst unna faren min og dem, i stua.
Faren min lurte på hvorfor jeg grein.
Jeg forklarte det da, at jeg skulle skremme bort den tordivelen da.
Også begynte det å brenne i teppet, osv.
Så dro vel de kameratene til faren min.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Leiligheten til faren min, i Hellinga 7B, var en to-roms leilighet, (som jeg vel også har skrevet om, i et av de tidligere kapitlene).
(To-roms betyr at det er to rom, i tillegg til bad og kjøkken, som regnes som å være en selvfølge da, i eiendomsmegler-kretser vel.
Men men).
I Hellinga 7B, så var det et soverom og en stue da, så det blir en to roms leilighet da.
Så faren min og jeg, vi sov på samme rom, husker jeg.
Faren min i en dobbeltseng.
Og jeg i en enkeltseng, som var liksom bak fotenden, til dobbeltsenga, til faren min da.
Faren min hadde en moderne vekkerklokka, som ringte med inntrengende lyd, husker jeg.
Faren min hadde pornoblad der, og la en gang fram et, i en skuff, husker jeg, med bilde av en naken dame på.
(Kanskje han skulle tenke på det bildet i dusjen, hva vet jeg).
Faren min så litt rart på meg, mener jeg, etter at han kom ut fra dusjen.
(Uten at jeg vet hva han tenkte på).
Men men.
I Larvik, så pleide det å være høylydte krangler, i familien til mora mi og Arne Thomassen, da jeg bodde der.
Så jeg fortsatte den ‘tradisjonen’, og krangla også sånn med faren min.
Så en gang, som jeg var borte på Gamlehjemmet, og leika med noen andre unger der, så sa ei dame som bodde der, (og kanskje jobba med biblioteket, som var der da), at hu kunne høre det helt dit, når faren min og jeg krangla.
Men men.
Så sånn var det.
Faren min var ikke som mora mi, som absolutt ville vinne en krangel da.
Faren min kunne plutselig bli stille, og ikke si noe mer.
Så sånn var det.
Men men.
(Uten at jeg vet hva faren min tenkte på da.
Men men).
I Larvik, så pleide jeg å kjøpe kruttlapper og sånt, for lommepenger, som faren min ga meg, de helgene, som jeg dro til mora mi.
Jeg gikk også i en lekebutikk, eller noe, der, hvor de hadde sånne varer som Skøyern i Oslo, cirka.
Altså sånne moro-artikler da.
Som fyrstikker, som brant med en kjempestor flamme.
Og sånne ‘hatter’, som vokste, og ble som en slange nesten, når man tente på de.
Jeg syntes jo at sånne ting var veldig artige, og kjøpte sånne moro-artikler da, og også kruttlapper.
Det var to forskjellige slag kruttlapper, som man kunne kjøpe, i lekebutikker da.
Et slag var i plast, og smalt ganske høyt.
Men det fantes også sånne som var av papir, og som var på rull da.
De smalt ikke så høyt, men det var til gjengjeld mange smell per rull, så de var artige på den måten.
En gang søstera mi var hos oss vel.
Så lagde jeg noen sånne ‘bomber’ da, som jeg vel kalte de.
Da tok jeg et plastbeger, og tok kanskje en sånn rar hatt, som ble som en slange, når man tente på den, (fra moro-butikken i Larvik), nederst.
Også masse forskjellige kruttlapper og også de av plast da, som smalt litt høyere.
Også fylte jeg opp med noe papir kanskje.
Og nederst i bunnen, så helte jeg først litt bensin da forresten, var det vel, som jeg egentlig skulle bruke til å finne vannmerker på frimerkene mine da.
Så sånn var det.
Så tok jeg et ark over toppen av plastglasset, og så tok jeg et stjerneskudd, gjennom det arket.
Så satt jeg den ‘bomba’ da, utafor huset vårt, i Hellinga 7B da.
Og så tente jeg på stjerneskuddet.
Så etterhvert så smalt det masse da, fra den ‘bomba’ da.
Og til slutt, etter noen minutter, når all smellingen var ferdig.
Så kunne man se at den hatten begynte å vokse da, i det som var igjen av oppbrent plass og papir osv., da.
Så sånn var det.
Og da kom vel til og med hu Aina, fra Leirfaret, opp stien til Hellinga 7, for å se på den bomba da.
Og jeg husker det, at hu trodde nok kanskje ikke det hu så, da den hatten begynte å vokse, nesten som en slange, osv.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hadde vel også såvidt sett hun Aina før, på Bergeråsen, når jeg hadde besøkt faren min.
Hun var lett å legge å merke til, siden hun hadde lyst hår og et pent ansikt vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Den første tiden, på Bergeråsen, så hadde jeg jo ikke noen kamerater.
Men jeg kjente jo fetteren min Tommy, fra før, fra besøk hos bestemor Ågot, når alle oss barnebarna hennes, hadde vært på besøk der, samtidig.
Så Tommy kom vel ned på besøk til meg kanskje.
De bodde først i Hellinga de og, rett nedenfor Hellinga 7B.
Men på den tida, som jeg flytta til Bergeråsen, så hadde onkel Håkon og dem, flytta opp til Havnehagen, (rett bortenfor toppen av S-svingen der, for de som er kjent).
Tommy var jo fem år yngre enn meg, så jeg tulla litt med han.
Jeg tok noen sånne bregne-blader, eller noe, og la noen frimerker, mellom to sånne blader, og teipa to blader sammen da.
Også skulle jeg vise for Tommy, hvor frimerker kom fra da.
Så la jeg de i vann da, de bladene, og da løsna teipen, også kom det frimerker ut av bladene da.
Jeg vet ikke om Tommy trodde noe på det der, men jeg prøvde ihvertfall å holde maska.
Så sånn var det.
Tommy fikk også alle lekebilene mine, som jeg hadde kjøpt, på lekebutikken Noldus, osv., i Larvik, (men som jeg syntes jeg var litt for gammel, til å leke med, på den tida jeg flytta til Bergeråsen da).
Så sånn var det.
En dag i uka, så hadde vi gym, sammen med klassen over oss, mener jeg.
(Hvis dette ikke var ballspill valgfag, eller noe, da).
Og da husker jeg det, at to jenter, i klassen over vår, begynte å tulle, og dra av shortsen på hverandre, osv.
(Det var vel Ellen Greftegreff, tror jeg, som dro av shortsen på hu Siv Anita, (eller hva hu het igjen, ei med brunt hår vel), akkurat mens hu stod med rompa mot meg, så jeg fikk jo panoramautsikt til rompa hennes, for å si det sånn.
Men men).
Og det var ikke det eneste rare, som den klassen over oss, fant på, i de timene, som vi hadde gym sammen med dem.
En gang, når vi var ferdig med gymtimen, så satt Anders Røkås der, (sønnen i familien Røkås, som kjøpte Toppen 4, av faren min, da mora vår, mer eller mindre, rømte fra han vel).
Anders Røkås satt helt naken, på en benk, med den ‘bennern’, og liksom lente seg framover da, (mens han grein vel), for å prøve å skjule sine private deler litt, da kanskje.
Selv om jeg ikke tørr å påstå, at det er så særlig klart for meg, hva som egentlig kan ha foregått i den garderoben da.
Men folk som lurer de får vel heller spørre Anders Røkås, (som faren til, var fotballtrener for oss, eller assistent var han kanskje, for faren til Ole Christian Skjellsbekk, var vel hovedtrener, mener jeg. Men men).
Mora til Anders Røkås jobba vel først i bokhandelen i Svelvik, (som er den nærmeste byen, (eller tettsted som det ble kalt da), fra Berger/Bergeråsen, og som ligger cirka 6-7 kilometer lenger nord, langs Drammensfjorden), og siden i Svelvik Sparebank, tror jeg.
Noe sånt.
Men men.
Ågot sa en gang, den første tida, som jeg bodde på Berger, at ‘jeg ga deg melk, da du var liten, jeg’.
Jeg sa det til faren min, mens vi var i butikken til Oddmund Larsen, seinere den samme dagen vel, på vei hjem til Hellinga 7B.
‘Sa Ågot det’, sa faren min.
Jeg kunne bekrefte det, men faren min sa ikke noe mer.
Så sånn var det.
Men men.
En gang så fortalte onkel Håkon vel, (i huset til farmora mi på Sand), at faren min og han, hadde bedt politiet, om å få ligge over i fyllearresten en natt, som de var nede i Horten, eller noe, og av en eller annen grunn, ikke hadde penger til å bo på hotell.
Så sånn var det.
Men men.
En dag, våren 1980, så hadde faren min kjøpt seg en ny Peugeot racersykkel, og fortalte det, at han skulle begynne å sykle, i en eller annen lokal sykkelklubb da.
(Kanskje det var Svelvik Sykkelklubb, eller noe.
Det skal jeg ikke si sikkert.
Men men).
En annen som sykla i sykkelklubben hans, var den 16 år gamle Jan Snoghøj.
Jan Snoghøj hadde en fraskilt mor, (som han bodde hos, sammen med to søsken), som het Haldis Humblen.
Det tok ikke lang tid, så var Haldis og faren min et par.
Faren min prøvde å lokke meg, til å bli med ned til Haldis, som bodde et steinkast ovenfor de siste husene i Havnehagen, ned mot fjorden.
Han sa det, at det var ‘to jenter der, på min alder, som jeg kunne leke med’, for å lokke meg ned dit.
Jeg ble jo rimelig nedfor, av det, at faren min plutselig begynte å la meg være alene om kveldene, for å være nede hos Haldis.
Men men.
Så jeg var litt nedfor, da jeg ble med ned dit.
De to jentene viste seg å være Christell Humblen, (Haldis sin datter), og henne venninne, (som egentlig bodde hos sin onkel, i Ulvikveien), Nina Monsen.
Jeg satt helt stiv i sofaen, for jeg var litt ukomfertabel, med den situasjonen, at faren min hadde funnet seg en ny dame da.
Nina Monsen gikk vel hjem, og faren min og Haldis, forsvant inn på soverommet vel.
Da var jeg alene i stua, med Christell, som var en jente som var to år yngre enn meg.
Men faren min hadde jo sagt det, at jeg kunne leke med disse jentene, så jeg begynte å løpe etter hun Christell, rundt stuebordet deres, osv., uten å si noe da.
Men hun Christell var en sprek og smidig jente, så jeg klarte ikke å ta henne igjen, må jeg innrømme.
Plutselig, mens Christell og jeg, holdt på med å løpe rundt stuebordet, til Haldis, så kom faren min og Haldis inn i stua igjen, etter 15-20 minutter kanskje.
Da slutta vi å løpe, men ingen av oss fire sa noe.
Selv om faren min og Haldis så litt overraska ut kanskje vel.
(Av en eller annen grunn).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Plutselig en kveld, så kom ikke faren min hjem, i det hele tatt.
Jeg husker at det ikke var noe morsomt.
Faren min hadde ikke sagt fra om dette, at han ikke skulle komme hjem.
(Da hadde det nok vært ‘overlevbart’, for å si det sånn).
Men jeg bare satt og så på TV, i stua, i Hellinga 7B.
Og klokka ble mer og mer, og faren min kom ikke hjem.
(Jeg visste ikke da, hvor Haldis bodde, så dette må ha vært før den forrige episoden, som jeg skrev om, (da Christell og jeg, løp rundt stuebordet, nede hos Haldis. Men men)).
Kveldsnytt dukket opp på skjermen, og til slutt så var alle TV-programmene ferdige for dagen, og bare prøvebildet dukket opp vel.
Da dukket det opp en sånn stikkende følelse, inni meg, og en slags tomhet kanskje.
Den stikkende følelsen, det var vel at jeg var såret, tror jeg.
Men men.
Så jeg var kanskje ikke meg selv, den dagen, et par dager senere kanskje, når jeg ble med ned til Haldis der, med faren min da.
Så sånn var det.
Men men.
En morgen, litt senere, så vekte faren min meg, og sa det, at Jan hadde brukket beinet, i stien ned fra Gamlehjemmet der.
Ikke vet jeg hva han gjorde der, men han skulle kanskje ta bussen da, til en videregående skole, et eller annen sted, kanskje.
(Pia og Christell, de gikk ikke den veien, ved Gamlehjemmet der, når de tok buss, til skolen.
De gikk opp til ved barneskolen der, husker jeg.
Ihvertall de årene jeg selv tok buss til enten ungdomsskolen i Svelvik, eller videregående i Sande og seinere Drammen, husker jeg.
Men jeg selv tok bussen derfra, fra ved Gamlehjemmet der.
Men men).
Så sånn var det.
Jeg husker også det, at faren min og hans yngste bror, Runar, (han som er tannlege i Ås), satt borte hos Ågot, en fredagskveld kanskje, og planla ferieturen vår, sommeren 1980, til Jugoslavia.
Mens de drakk øl vel og kikka på kartet da.
Og gliste kanskje, og kikka på meg, som satt ved spisestuebordet, (mens de satt i TV-delen av stua til Ågot da, som ikke var delt, mellom spisestue-delen og TV-stue-delen).
Så sånn var det.
Jeg husker også det, at vi besøkte onkel Runar og dem, på Kolbotn, hvor de bodde, på slutten av 1979/begynnelsen av 1980 vel.
Jeg husker såvidt det, at jeg en gang gikk litt rundt der, på Kolbotn, sammen med min fetter Ove vel.
Men Ove skulle ikke være med, på ferie, med Kiel-ferga.
(Av en eller annen grunn).
Det var det bare onkel Runar, faren min og meg, som skulle.
Av en eller annen grunn.
Dette var en av de første månedene, etter at jeg flytta til faren min, mener jeg.
Jeg husker at en litt eldre tysker, stod og spilte, på flere enarmede banditter samtidig.
Og at han stod litt fra dem da, og snakka til meg, når jeg dukka opp der, og trodde jeg hadde funnet en maskin, som det var noen som hadde glemt igjen kreditt på.
Noe sånt.
Det var vel også russisk kaviar, mener jeg, i frokost-bufeen, på den ferja, mener jeg å huske.
Jeg husker også det, at min far, spilte roulette, på den båten.
Og at jeg, (som var ni år), sneik meg inn, ved roulette-bordet, og stod og så på det, at de spilte.
På tilbakeveien, så snakka faren min, med coupiren, som det vel heter.
(Før han begynte å jobbe vel).
Og da spurte jeg, om han hadde sett det, at jeg stod og så på, mens dem spilte.
Og da sa han det, at det hadde han ikke sett.
Men men.
(Jeg vet ikke om jeg kunne tro på det men).
I Tyskland, så var vi på et supermarked.
Faren min bare gikk rundt der, og ble tilsnakket av ei butikk-dame, sa han.
Vi kjøpte ikke mye der, vi bare så der.
Jeg kjøpte vel en tysk Donald Duck eller Mikke Mus-bok, men det var på ferja, mener jeg.
Vi kjørte ut på landet, med Runar sin bil kanskje.
Vi fant en kro, men kroverten lå døddrukken, eller noe, over et bord.
Noen grein, så kanskje han var død.
Hva vet jeg.
Faren min og Runar, de bare snudde.
Og jeg spurte, i bilen, hvorfor vi snudde.
Og faren min sa det, at ‘så du ikke at han lå der da’.
Jo, jeg så jo det.
Men var han død, eller var han full, lurte jeg.
Det skjønte jeg ikke.
Men men.
vi kjørte til en annen kro da, inne i Kiel vel.
Og der spiste vi wienersnitzel, eller noe vel, på den kroa da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så da fikk jeg vel pass, tror jeg, før denne turen.
Det er mulig.
(Uten at jeg vet hva vi egentlig skulle der, i Kiel.
Men men.
Det var kanskje bare for moro skyld.
Men men).
Jula 1979, ble litt spesiell.
Vi var alle barnebarna, samlet borte hos Ågot og Øivind vel, (hvis jeg husker det riktig).
Faren min begynte å prate noe om videospillere, som var ganske nytt, i Norge, da.
Jeg spurte, om vi ikke kunne få det.
Og det var visst ikke populært.
Men jeg huska det, fra Torstrand skole da, at vi så på video, noen ganger, noen måneder før det her.
(For jeg gikk jo på skole der, i begynnelsen av tredje klasse).
Uansett, så kjøpte faren min plutselig videospiller.
En AKAI VHS-spiller, til 8-9.000 vel, i 1980.
Så det var ganske mye penger da.
Det tilsvarer kanskje 20-30.000 i våre dager.
Hvem vet.
Og jeg fikk også et TV-spill, (med sånn Squash osv.), av faren min, da han dro meg med til en TV-butikk, i Svelvik, (like ved Svelvik Kroa der), like etter at jeg flyttet til Bergeråsen, tror jeg.
Jeg spilte mot faren min en gang, på Bergeråsen, og da vant jeg, men da sa faren min det, at det var fordi, at han hadde drukket.
Så sånn var det.
Så faren min drakk altså også før han flytta ned til Haldis, kom jeg på nå.
Men men.
Det TV-spillet var en rød plastboks, (eller konsoll, heter det kanskje), med to sånne hjul-‘joysticker’, som hadde en meter eller to lange ledninger da, og ble festet, til konsollen, med borrelås faktisk, (det var første gang jeg så både TV-spill og borrelås, tror jeg. Men men).
Så sånn var det.
Jeg får ta en pause her, for nå har jeg skrevet i noen timer her.
Jeg hadde en krangel her på hostellet, tidligere i dag.
Jeg lurer på om han unge assistenten, Nel, er bøg, eller noe.
Han kaller meg ihvertfall ‘dear’.
Og det sa jeg fra, at jeg ikke likte.
Han mener at han kalte meg ‘Erik’.
Han stod ihvertfall og kilte meg, da jeg prata med hun House Manager-en her, tidligere idag.
Om å få kvittering for leie osv., som jeg betalte til han assistenten da, tidligere idag.
Det viste seg det at jeg egentlig skulle hatt nøkkel til ytterdøren, allerede for fire uker siden.
Men de hadde sendt noen til meg, med en nøkkel da, men den hadde ikke kommet fram.
Men like etter denne seansen, så kom det en fyr, på døra mi, med en nøkkel til utgangsdøra da.
Så sånn var det.
Enda husvertinnen sa at jeg skulle få den i morgen.
Så her er det kanskje enda mer ‘lurings’.
Så sånn er det.
Men jeg får se om jeg får skrevet mer fra tiden i Hellinga 7B, i morgen.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
