Stikkord: Arne Mogan Olsen
-
Min Bok – Kapittel 54: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 4)
En gang, dette skoleåret, så skulle jeg gå bort til Ågot, på Sand.
Dette var kanskje like etter at jeg hadde vært med Petter Wessel, til Danmark, med de Røyken-folka, (da jeg klinte med hu pene tenåringsjenta fra Stavern).
For jeg var i godt humør, husker jeg.
Så jeg valgte å heller gå langs stranda bortover, til Sand da.
Da jeg gikk forbi sommerhuset til Øystein Andersen og dem, så så jeg det, at bilen til faren til Øystein, (Kai), stod der.
Jeg lurte på om Øystein var med, og banka på, eller ringte på, der.
Kai åpna døra.
Han hadde svetteperler i panna, og stod der sammen med en negerungdom, på min alder.
Negeren snakka engelsk, og spurte Kai om jeg også skulle være med, på engelsk.
‘No’, sa Kai, til han negeren da.
Også sa han at Øystein ikke var der, til meg.
Jeg gikk så bort til Ågot, uten å fortelle det her til noen.
Unntatt til faren min.
Jeg fortalte om det til faren min, en uke eller to seinere kanskje.
At han Kai hadde vært i huset til kusina til faren min, på Sand, med en ung neger da.
For å ha sex sikkert, virka det som for meg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Espen Melheim dukka opp på døra mi, på den her tida, (høsten 1988), en gang.
Han ville av en eller annen grunn at vi skulle kjøre inn til Drammen, i sin mors gamle, oransje Opel da.
Jeg ble med på det, for jeg hadde vel ikke noe annet å gjøre.
Jeg hadde ikke så mange kamerater heller, for å si det sånn.
Da vi hadde kjørt i cirka 10-20 meter, så dukka Christell opp.
Christell gikk mot Gamlehjemmet, av en eller annen grunn.
(Virka det som for meg ihvertfall).
Espen sa at jeg skulle spørre Christell om hu ville være med.
Så jeg spurte henne om det da.
Og Christell ble med.
Vi dro på Bowlinga, på Åssiden, (hvor min klassekamerat, på Gjerde, Kjetil Johansen, fra Asker, senere ble Daglig Leder vel.
Ettersom hva Magne Winnem og Andre Willassen fortalte.
En gang på midten av 90-tallet vel).
Christell gikk ved siden av meg, inn der.
Med Espen Melheim, litt bak.
Da satt det noen gutter der, i inngangspartiet, på Bowlinga.
Som sa noe sånt som at ‘den stygge gutten og den fine dama’, om Christell og meg da.
Noe sånt.
Vi spilte vel litt biljard der, eller noe.
(Som jeg pleide å spille i Weymouth, sammen med Kenneth Sevland og dem, noen ganger, et par år før det her).
Så kjørte Espen Melheim tilbake til Bergeråsen.
Men denne gangen rundt Sande.
Veien rundt Sande, (på E-18), tok omtrent like lang tid, som å kjøre på den svingete Svelvikveien.
Men Svelvikveien går langs Drammensfjorden.
Det var Svelvikveien, som Fru Landhjem, butikkdama i Larvik, syntes var så fin å kjøre.
For det var så fin utsikt, til fjorden der da.
Så hu pleide å kjøre omvei, bare for å få se den utsikten, når hu skulle til Oslo, husker jeg at hu sa en gang.
Men men.
Så sånn var det.
Da vi nærmet oss avkjøringa til Berger, på E-18.
Så sa Christell det, at her bor, (et guttenavn, som jeg ikke husker nå), også kjørte Espen Melheim inn der.
Denne gutten bodde på en slags gård vel, som lå på venstre side av E-18, når man kjørte fra Drammen mot Sande.
Dette var like etter Rølleshaugen, eller noe, tror jeg.
(Eller ihvertfall etter Da Capo pizzarestaurant, hvor Ruth Furuheim jobba, husker jeg fra en gang vi spilte fotballkamp mot Nordre Sande og hennes sønn, Per Furuheim var med.
Da fikk vi gratis pizza, på Da Capo pizzarestaurant, langs E-18 vel, husker jeg.
Fra mens jeg gikk på barneskolen, eller noe, vel).
Men men.
Det gikk en rett grusvei, et par hundre meter vel, fra E-18 og til det huset da, hvor Christells venn bodde.
Noe sånt.
Så kjørte Espen Melheim og jeg videre til Bergeråsen uten at det ble sagt stort vel.
Men i ettertid så kan man jo mistenke at dette var en slags plan, i samarbeid, mellom Christell og Espen Melheim da.
Og kanskje også med de fra Åssiden, på bowlinga der, som prata dritt om meg, da jeg gikk inn der.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Espen Melheim kom også på døra mi, en tid etter dette igjen, og sa at han skulle kjøpe seg en kasse juleøl.
Også lurte han på om han skulle kjøpe med en kasse, (klasse 3 juleøl vel, som fantes i butikkene, på den her tiden), for meg, i samme slengen.
Jeg jobba jo på CC Storkjøp, så jeg fikk jo flere tusen i lønn, hver måned.
Samtidig som at jeg slapp å betale husleie, på Bergeråsen der, siden faren min eide huset.
Så jeg hadde jo fint råd til en sånn kasse med juleøl, så jeg sa ja til det.
Og så satte jeg den kassa, i den ene boden, (hvor jeg hadde satt vin en gang, noen år før det her da).
Men jeg er ikke noen dranker akkurat, så den kassa ble vel stort sett stående urørt.
Men det var noe eget over det, må jeg si, å en sånn kasse med ganske sterk juleøl stående, i leiligheten, et par måneder før jul da.
For dette var vel før snøen kom.
Så Espen Melheim var ganske tidlig ute med juleøl-kjøpinga, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Noen uker etter dette, så kom plutselig Christell på døra mi, kvelden før vi hadde en planleggingsdag, på Gjerdes Videregående.
Christell sa det, at Nina Monsen var på besøk, (fra Romsås), hos onkelen sin, i Ulvikveien, og Nina Monsen lurte på om jeg ville være med opp dit da.
Jeg ble med Christell opp dit, og spurte om jeg kunne ta med noen øl.
Det var greit, mente Christell da.
Jeg hadde jo ikke sett hun Nina Monsen så mye, siden den episoden i niende klasse, når hu tok meg på balla, og trodde at det var pikken.
På den samme tida som Odd Einar Pettersen satte seg på fanget mitt, på ungdomsskolen.
Og jeg tok bussen hjem da, og møtte Nina Monsen, når hu skulle på Prima.
Og hu trodde jeg hadde skulka da.
Mens jeg egentlig bare dro hjem, i protest, siden jeg hadde blitt så ydmyket, av vel cirka 100 kilo tunge Odd Einar Pettersen, som satt seg oppå meg, og jeg selv, (som vel bare veide halvparten), hadde ikke så mye å stille opp mot, mot den store klumpen av for det meste muskler vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg satt oppe hos onkelen til Nina Monsen da, i en slags peisestue der, tror jeg.
Noe sånt.
Det var første gangen, som jeg hadde vært på besøk, i det huset.
Onkelen var ikke hjemme, det var bare Nina Monsen, søstera mi Pia, og Christell, som var der.
Etterhvert så dro Christell hjem.
Det ble ikke sagt så mye der, jeg satt bare der og drakk litt, mens vi så på TV vel.
De jentene ville ikke ha noe å drikke da.
Så skulle Pia hjem, og da måtte nesten jeg gå hjem og.
Og Nina Monsen, hun hadde fått seg en schafer-hvalp.
Så hu gikk sammen med oss, bort mot Gamlehjemmet, for hu skulle gå tur med bikkja da.
Selv om det var seint.
Pia fortsatte ned Havnehagen, (ned til Haldis), mens Nina Monsen og jeg, vi gikk oppover Leirfaret/Hellinga der da.
Når den veien delte seg, så gikk Nina Monsen bort mot Gamlehjemmet da, mens jeg gikk opp mot Leirfaret 4B da.
‘Skal du ha en øl eller’, spurte jeg.
‘Ok’, sa Nina Monsen.
Noe sånt.
så ble bikkja med oss inn, i stua, i Leirfaret 4B der da.
Jeg henta noen øl, i den kassa, som stod i boden da.
(Sånn som faren min pleide å gjøre.
Han pleide ikke å ha øllen i kjøleskapet.
For han hadde kanskje ikke plass der.
Men han hadde øllen sin i garasjen til Haldis.
Faren min mente vel også det, at øllen ikke skulle stå for kaldt.
Men at det ble passe temperatur, hvis den stod i garasjen da.
Noe sånt).
Nina Monsen begynte å kikke på en videokassett, med musikkvideoer, som jeg hadde tatt opp, siden vi hadde fått Super Channel, tidligere i 1988, var det vel.
Hu satt oppå fanget mitt, i den blå sofastolen, som stod der den ‘konge-skinnstolen’, til faren min, hadde stått før.
For hu ville sitte på fanget mitt da, av en eller annen grunn.
Så var det fjernkontroll, til den nye videospilleren min, som Espen Melheim hadde dratt meg inn til Oslo, for å kjøpe, et par måneder tidligere da.
Og så ville hu Nina Monsen se på den musikkvideoen, som het ‘Everlasting Love’, med Sandra, igjen og igjen da.
Og jeg var jo ganske brisen, så da begynte jo jeg å klå litt på Nina Monsen, mens hu satt oppå fanget mitt da, og dreiv på med fjernkontrollen.
Og plutselig så hadde klart å få hånda mi så langt ned i trusa på henne, at jeg kjente at en finger fant et ganske vått og varmt hull nedi der.
‘Er det fitta’, spurte jeg, litt sånn i halvfylla da.
Ja, det var det da, sa Nina Monsen.
Og spurte om hvor mange jenter, som jeg hadde liggi med.
‘Fire jenter i Sande’, sa jeg.
Men det var jo bare jug.
Jeg hadde jo aldri hatt sex med noen før, i det hele tatt.
Jeg hadde aldri fingra med ei fitte før, for å si det sånn.
Og Nina Monsen, hu var jo født i 1971, så hu var bare et år yngre enn meg da.
Så hu var 17 år, så det var, mer eller mindre, ‘fritt fram’, tenkte jeg.
Jeg var jo flau, siden jeg var så seint i puberteten, og kun hadde hatt hår på tissen, i et drøyt år.
Det var derfor jeg hadde holdt meg unna jenter, i mange år, mens jeg gikk på ungdomsskolen, for eksempel.
Ikke fordi jeg var redd for dem.
Men fordi jeg syntes det var så flaut, at jeg var så seint ute med å få hår på tissen da.
Så jeg hadde ikke lyst til å vise fram tissen min til noen da, før jeg hadde fått hår på den.
Men nå, høsten 1988, så hadde jeg jo klint med tre pene jenter, (eller for det meste pene), i Brighton og på Petter Wessel, i månedene før det her da.
Så nå begynte selvtilliten min å øke litt, på dette området.
Og da jeg fikk lov å fingre Nina Monsen, så ville jeg jo ikke miste denne nyvunnede, (og vel ganske skjøre), selvtilliten min, med en gang da.
Jeg var redd for det, at hvis jeg hadde fortalt sannheten, til Nina Monsen, om at jeg var jomfru.
Så ville hu kanskje ha syntes at jeg var ‘døll’, og ikke latt meg leke mer med fitta hennes, for å si det sånn.
Vi hadde det jo ganske hyggelig der, med musikkvideoer, på TV-en og med klasse tre Aass juleøl, osv.
Og jeg var litt full da, så jeg bare sa noe, for å si det sånn.
Så sa Nina Monsen det, at ‘det er noe spesielt med fitta mi, skjønner du, jeg har blitt voldtatt’.
Noe sånt.
Så sa jeg det, at det kan man vel ikke merke på fitta di nå.
Noe sånt.
For jeg begynte å bli litt kåt da, av å ha hu Nina Monsen på fanget.
Og jeg vet ikke hvorfor hu begynte å prate sånn.
Om voldtekt osv., men men.
Jeg hadde vel noen kondomer, som jeg hadde kjøpt for moro skyld, liggende på det gamle rommet mitt, eller noe, mener jeg.
Og Nina Monsen begynte å suge meg da, mens jeg lå på gulvet, der spisestuebordet skulle ha stått cirka, i Leirfaret 4B da.
Etter at jeg hadde tatt på en kondom, tror jeg.
Hu dreiv og knipsa på bikkja si, husker jeg, litt som fra en døs.
For det var første gangen jeg fikk pikken min sugd, så jeg gikk vel nesten inn i ekstase, tror jeg.
Bortsett fra at jeg var jo i puberteten.
Så jeg hadde runka som bare faen, like før det her, av en eller annen grunn.
Så jeg hadde klart å få noen sår, på pikken, (av for mye runking), så det var ikke så deilig, å bli sugd, for Nina Monsen fikk noen ganger borti tenna sine, der jeg hadde sår på pikken da.
Da klagde jeg, men da sa hu Nina Monsen det, at ingen av de guttene hu hadde sugd før, hadde klaget.
(Enda hu bare var 17 år).
Jeg tror vi må ha pult litt, i stua og, for jeg mener å huske det at Nina Monsen sa til meg, at ‘jeg har kjent større faktisk’.
Jeg mener det var i stua, at hu sa det.
For hu trodde vel at pikken min var kjempestor, etter å ha tatt meg rundt balla den gangen, som jeg gikk i niende klasse, mens hu trodde at det var rundt pikken min hu tok da.
Den gangen som Kjetil Holshagen og venninna til Nina Monsen, (ei med mørkt hår vel), fra Romsås, var på besøk hos meg, i Leirfaret 4B da.
Det var inne på ‘hoved-soverommet’ at Nina Monsen hadde tatt meg rundt balla, den gangen.
Jeg ble redd for den den unge schaferen, som var i stua, mens jeg lå på de brune og hvite, psykedeliske 70-talls vegg-til-vegg teppeflisene, som Stenberg-familien hadde lagt der vel, og ble sugd da.
For jeg vet ikke hvorfor Nina Monsen knipsa på bikkja, innimellom mens hu sugde meg, mens hu satt på knæra over meg, mens jeg lå på ryggen der da.
Jeg syntes det virka litt risikabelt.
Hva hvis bikkja trodde at pikken min var ei pølse, eller noe?
(Jeg husker en gang, som jeg var nede hos Haldis, noen år før det her.
Og da hadde mora til Gry Stenberg, (ei dame med mørkt hår), sagt til Haldis det, at Truls, (en grå og hvit katt vel, som Gry og dem hadde), hadde liggi i senga til foreldrene til Gry Stenberg, og hadde biti faren til Gry, Roger Stenberg, i tissen, sånn som jeg skjønte det, fra pratinga til Haldis og Fru Stenberg da, nabokonene, mer eller mindre, i Havnehagen).
Men men.
Jeg prøvde å få Nina Monsen, til å bli med inn på hoved-soverommet der, og prøve om det var så digg, å ha sex i vannsenga, som Haldis og faren min pleide å si, til kundene, i Vannsengbutikken, i Drammen.
‘Ikke vannsenga’, sa Nina Monsen.
Jeg syntes at hu var litt kjedelig, det måtte da være artig å prøve å ha sex i vannsenga, mens vi først holdt på, mener jeg.
Men jeg gadd ikke å krangle.
Jeg sa det var greit.
Og dro henne med inn på det gamle soverommet mitt, (det som hadde tilhørt søstrene Gry og Hege Stenberg, før faren min kjøpte leiligheten der, i Leirfaret 4B da).
Der prøvde vi misjonærstillingen, i senga da.
Vi holdt på ganske lenge, husker jeg.
Og det gikk vel ganske greit vel.
Nina Monsen var nok ikke så pen som Christell, men de fleste 17-år gamle jenter er vel ganske fine.
Så hu var helt grei å debutere med, syntes jeg.
Hu hadde vel ganske normal kroppsform.
Hu var ikke så tynn som Gry Stenberg.
Og hu var ikke feit heller, må jeg si.
Hu hadde hofter og pupper og alt som hørte med da.
Så sånn var det.
Så ville jeg prøve noe mer, mens jeg først holdt på.
Jeg ville prøve å ta hu bakfra.
Og det fikk jeg lov til etterhvert.
Så hu satt rumpa i været, i den gamle enkeltsenga mi da, i det minste soverommet der, i Leirfaret 4B.
Men jeg hadde ikke så bra teknikk, på å knulle bakfra, så det funka bare sånn halvveis.
Jeg tror jeg hadde klart meg bedre nå, for å si det sånn.
Uten at jeg skal spekulere for mye i det.
Nå hadde visst Nina Monsen tatt selvmord, i år 2000, eller noe, sa søstera mi, seinere det året, da vi skulle i bryllupet til Jan og Hege Snoghøj, i Gol, sommeren år 2000, var det vel.
Etterhvert så bytta vi stilling igjen.
Vi hadde vel sex i tilsammen 2-3 timer, tror jeg.
Vi var begge ganske fulle, men ikke så fulle at vi måtte spy akkurat.
Nina Monsen var vel nesten edru, tror jeg, etter å ha drukket bare en øl, eller noe, vel.
Jeg lå oppå henne, i misjonærstillingen, en stund til da.
Og så mista jeg ereksjonen, husker jeg.
Uten at noen av oss hadde fått orgasme vel.
Så jeg ville bli ferdig med det her da.
Nina Monsen lot som om hu hadde sovna og.
Hu hadde jo sugd pikken min så mye, inne i stua, så jeg regna med det, at det var greit for henne, å suge meg litt mer.
Men kondomen holdt vel på å falle av pikken, eller noe, siden jeg mista ereksjonen.
Men jeg hadde blitt ganske kåt da, av all den her sexen.
Og så for meg det, at jeg kom til å ha mye sånn her sex, framover, siden jeg endelig hadde fått meg hår på tissen, osv.
Så jeg tok av kondomen da, og putta tissen min mot leppene til Nina Monsen, som lå med øya igjen, på ryggen, i senga mi da.
Plutselig, så åpna Nina Monsen øynene, og liksom sugde skikkelig inn tissen min da.
Hu svelga den vel nesten omtrent.
Altså at hu liksom sugde den sånn at den ble elastisk og gikk forbi drøvelen hennes kanskje.
Noe sånt.
Det føltes ihvertfall veldig godt, husker jeg.
Og jeg besvimte, husker jeg.
Nina Monsen holdt munnen oppe.
Hun liksom åpnet kjevene da.
Det er mulig at det var derfor jeg besvimte.
Så falt jeg naken, mot gulvet, på det lille soverommet, i Leirfaret 4B.
Så klappet Nina Monsen kjevene sammen, med et smell, tror jeg.
Jeg våknet ihvertfall igjen og fikk tatt meg for.
Men da var jeg jo halvveis nede mot gulvet, så pikken min var ute av kjeften hennes da, for å si det sånn.
Jeg vet ikke om hu bare kødda med meg.
Eller om hu prøvde å bite av meg pikken.
Eller om jeg husker det feil, for jeg var litt full, trøtt, og i ekstase og jeg besvimte jo også.
Hu sa jo det, mens vi holdt på, at fitta hennes hadde blitt voldtatt og at hu hadde kjent større pikker, og at andre gutter som hu hadde sugd før, aldri hadde klaget på suginga hennes.
Så sånn var det.
Og en gang, da de var sånn 8-9 år vel.
Så hadde jo Christell og Nina Monsen sagt til meg.
Da vi lekte i huset til Haldis, og de låste seg inne på doen.
Da de åpna døra, så sa det det, at onkelen til Nina Monsen hadde tilbudt henne penger, for å suge tissen hans.
(Sa Christell da).
Så det er mulig at det var sånn det hang sammen, at onkelen hennes hadde voldtatt henne.
Hva vet jeg.
Jeg syntes det var litt ekkelt, at Nina Monsen hadde blitt voldtatt.
Men samtidig så tynget det meg, å være så sent ute, med å få hår på pikken og debutere seksuelt.
Jeg hadde jo alltid vært den, som var først ferdig med matteboka, osv., på skolen.
Så å være seint i puberteten, og seint ute med å ha sex, det taklet jeg dårlig.
Det gjorde at jeg fikk dårlig selvbilde husker jeg, og det tæret på meg.
Så derfor var jeg så ivrig, på å debutere seksuelt, og få den seksuelle debuten overstått.
At jeg ga faen i det, om Nina Monsen sin fitte, (som hun sa), hadde blitt voldtatt.
Bare jeg fikk lov til å pule med fitta hennes, så var jeg veldig fornøyd, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg syntes sånn halvveis, (jeg var jo nesten i en ørske, fra å ha flere timer sex, med Nina Monsen), at jeg så en guttegjeng.
(Jan Stadheim og de?).
Som stod utafor vinduet mitt, på det gamle soverommet mitt, i Leirfaret 4B, og så inn, når jeg hadde sex med Nina Monsen.
Men det er mulig at jeg så halusinasjoner.
Jeg var jo litt full, etter den sterke juleølen, (som var klasse tre, som jeg ikke var vant til å drikke).
Og jeg var jo litt trøtt og, og dette var jo den første gangen jeg hadde sex, så jeg var vel sånn halvveis i ekstase og da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så ville Nina Monsen låne badet mitt, av en eller annen grunn.
Der var hu i 20-30 minutter kanskje vel.
Så ville hu ha noen sigaretter.
Jeg ga henne tre sigaretter vel.
Fra en tipakning, som jeg røyka sånn halvveis fast fra vel.
Så hadde jeg to-tre-fire sigaretter igjen selv og.
Så dro Nina Monsen opp til onkelen sin med bikkja si da.
Det hadde blitt ganske seint.
Klokka var kanskje 3-4 om natta da, eller noe.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg fikk telefonnummeret hennes, mener jeg.
Og jeg ringte henne, en uke seinere kanskje.
Og vi møttes i Oslo, for å se ‘Who framed Roger Rabbit’, på Eldorado kino.
Jeg husker at vi stod nederst i Karl Johan, utafor Burger King der.
Og Nina Monsen møtte en gutt hu kjente, og begynte å prate med han.
Men det syntes jeg ble litt flaut/dumt.
Vi var jo tross alt på date.
Så jeg morska meg litt opp da.
Jeg kjøpte en singel, i platebutikken på Arkaden, som var en sang jeg hadde sett på Super Channel.
Nemlig Deacon Blue med ‘Real Gone Kid’ vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Nina Monsen sa, mens rulleteksten gikk over lerretet, på Eldorado Kino, etter Roger Rabbit, at ‘jeg fikk dessert ihvertfall’.
Uten at jeg skjønte om hu mente at hu hadde fått dessert i munnen, da hu sugde meg så godt, helt på slutten av sex-en vår, på Bergeråsen, en uke eller to, før det her.
Eller om hu mente det, at kino-en var dessert-en.
Så jeg svarte ikke noe.
Men jeg fikk et julekort av henne, med noen klistremerke-stjerner på, som noen la i gangen min, på Bergeråsen.
(Med bilde av henne og schafer-hvalpen på, mens de stod oppå gangbrua, ved Berger skole).
Jeg syntes ikke at Nina Monsen var så fin liksom.
(Selv om hun var helt greit liksom).
Og når jeg først hadde begynt å ha sex, så ville jeg jo gjerne ha sex med flere andre damer og.
Sånn at jeg fikk ‘frest’ fra meg litt liksom.
Før jeg ble sammen med ei dame.
Jeg skulle jo flytte til Oslo, noen måneder etter det her, for å studere.
Og dette med Nina Monsen, det skjedde jo i november/desember 1988.
Så dette var like før russetida.
Og søstera mi Pia, hu flytta også opp til meg, i Leirfaret 4B, like etter at jeg hadde hatt sex med Nina Monsen.
Og jeg hadde også kjøretimer, jobbing på CC Storkjøp og skolen og russekroer, osv. da.
Og Pia hadde også en venninne, som het Cecilie Hyde, fra Svelvik, (ei lav, mørkhåra ei, som var på min alder), som også flytta inn, hos meg, i Leirfaret 4B, må jeg nesten si.
Så dette med Nina Monsen, det gikk litt i glemmeboka da, for å si det sånn.
For da dro jo Pia med Monika Nebel, (som var innom hos meg, og sa at jeg hadde samme stereoannlegg, som dem, men at deres var montert annerledes, når det gjaldt om kassettspilleren eller radioen stod øverst), og ofte hele Lyche/Depeche-gjengen, fra Drammen, hjem til meg.
Så jeg mista kontakten, med Nina Monsen.
Og syntes det var flaut, da Pia ga meg det julekortet, fra henne.
For jeg likte ikke å prate med søstera mi om sex, og sånn, liksom.
Så jeg sa bare ‘hvorfor sender hu meg det da’, til søstera mi da.
Og prøvde å late som ingenting da.
Og da jeg flytta til Oslo, høsten 1989, og bodde de første dagene der, i Haldis sin leilighet, (som stod tom), i Uelands Gate, ved Kiellands Plass, i Oslo.
Så ringte jeg Christell, fra telefonkiosken, på Kiellands Plass.
Så spurte jeg henne, om jeg kunne få telefonnummeret til Nina Monsen.
(Som jeg tydeligvis hadde kasta, eller rota bort, under russetida da).
Men nei, Nina Monsen hadde flytta til Lillehammer, sa Christell da.
Uten at hu sa noe om hvorfor hu hadde gjort det.
Så sånn var det.
Men men.
Etter dette så traff jeg bare Nina Monsen en gang.
Det var på Stovner Senter, i Oslo, mens jeg var i militæret.
Det vil si skoleåret 1992/93.
Jeg var i infanteriet, i Geværkompaniet, som det het, i Elverum.
Da jeg flytta til Oslo, skoleåret 1989/90, så hadde jeg kontaktet Folkeregisteret, for å få meg min egen adresse.
For jeg ville ikke stå oppført som student, med egentlig addresse hos Haldis.
For da var det sånn, at jeg kunne risikere å ikke få brev, osv.
(Jeg prata jo aldri med Haldis, og når det gjaldt brevene om jeg kom inn på videregående, som dukket opp om sommerne.
Så pleide de å havne i postkassa til Haldis, av en eller annen grunn.
Og da måtte jeg drive å rote i postkassa til Haldis selv, som var full av aviser kanskje.
Siden hu kanskje var på ferie, eller noe sånt).
Så jeg ville ha min egen adresse, og mitt eget familienummer da, ble det vel til at jeg fikk.
Så det har jeg hatt siden våren 1990, var det vel.
For jeg ville ikke være avhengig av faren min og Haldis, som behandlet meg værre enn Askeladden, må jeg vel si, under oppveksten.
Siden jeg måtte bo alene, osv.
Grunnet at jeg fikk egen adresse, hos Folkeregisteret, i 1990, (og ikke faren min eller Haldis sin).
Så skulle jeg ikke til Nord-Norge i militæret likevel.
Men til Elverum.
Siden jeg da ble regnet som å være fra Oslo, og ikke fra Berger/Drammen.
Så det ble forrandra.
Jeg skulle egentlig vært først i Fredrikstad, på tre måneders rekruttskole, i infanteriet, og så til Nord-Norge, i ni måneder.
Men etter at jeg fikk eget familienummer, hos Folkeregisteret, så ble det til at jeg skulle til Geværkompaniet, (en stående Nato-styrke), i Elverum, i tolv måneder.
Dette utsatte jeg et par-tre år.
Siden jeg var så tynn og rimelig bortskjemt, etter å ha hatt egen leilighet, siden jeg var ni år.
Og jeg hadde blitt mye mobbet på skolen og blitt utfryst av familien min da.
Så jeg var ikke klar for infanteriet, (som Andre Willassen sa at var det tøffeste, innen Forsvaret), rett etter videregående.
Nei, jeg måtte ha et par-tre år til på meg, for å forberede meg, siden det ble som en tøff overgang for meg, å måtte bo på åttemanns-rom, i militæret, etter å ha hatt min egen leilighet, siden jeg var ni år.
Jeg hadde vært veldig selvstendig, og å spise fisk og annen kantinemat, og gå med kløende ullklær, det bydde meg imot, rett og slett.
Og jeg hadde jo nesten ikke gått på ski, siden jeg var guttunge.
Siden jeg hadde noe tråe, smørefrie glassfiberski, og siden faren min og Haldis aldri gikk på langrenn, for å si det sånn.
Så jeg gruet meg fælt til militæret da.
Etter det første året, i Oslo, så veide jeg 59-60 kilo.
Jeg gikk ned 3-4 kilo, det første året jeg bodde i Oslo vel, siden jeg ikke fikk lov å lage mat, av Jorås-familien, på Abildsø, som jeg leide hybelleilighet av.
Siden kona i huset, Berit, ikke tålte matlukt da.
(Så jeg måtte kjøpte dyre burgere, i Oslo sentrum, i stedet for mer drøy mat, på Rimi Ryen, (en av nærbutikkene), for eksempel).
Og jeg gikk på en privat høgskole, NHI, så studielånet varte ikke så lenge.
Så jeg måtte gå på sosialen, de to-tre siste månedene, som jeg gikk det første året, på NHI.
Jeg gikk på sosialkontoret, på Ryen, og fikk sosialstøtte, i to-tre måneder da.
Noe som var veldig flaut, husker jeg.
Men Pia hadde vært på besøk hos meg, på Abildsø, mener jeg, og sa det, at faren min hadde sagt det, at det var vel ikke meningen at han skulle betale leia, hver måned.
Så jeg fikk det mye vanskeligere økonomisk, i Oslo, enn på Bergeråsen da, siden jeg i Oslo måtte betale husleie.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så da jeg var i militæret, i Elverum, så hadde en barbermaskin, som jeg hadde kjøpt, i en elbutikk, i Gågata, i Drammen, (var det vel).
Etter at jeg hadde fått en av mine første lønninger, på CC Storkjøp.
For Cecilie Hyde, (som delvis bodde hos meg, i Leirfaret 4B), hun sa en gang det, når vi satt oppe en kveld der, og pratet, Pia, Cecilie og meg.
At noe av det værste hun visste, det var gutter som hadde sånn pubertetsbart.
Så da kjøpte jeg meg en elektrisk Philips barbermaskin da, med to barberhoder.
Til fire-fem hundre kroner, etter at jeg hadde begynt å jobbe på CC Storkjøp, og fikk noen tusen i lønn, hver måned.
Så begynte jeg å barbere meg da, siden Cecilie Hyde hadde kommentert om pubertetsbart da.
Selv om jeg ikke hadde lagt merke til det selv.
Det var vel mest noen dun, som jeg hadde fått, i ansiktet, tror jeg.
Så jeg begynte altså å barbere meg skoleåret 1988/89 da, mens jeg var atten år.
Så sånn var det.
Men mens jeg var i militæret, skoleåret 1992/93, så slutta den barbermaskinen helt å virka.
Og jeg skulle kjøpe meg en ny barbermaskin, en frihelg, som jeg var tilbake på Ungbo, på Ellingsrudåsen, (hvor jeg hadde bodd i litt over et år, på den her tiden).
Og da tenkte jeg en stund, på hvor jeg kunne dra, for å kjøpe barbermaskin.
Og valget falt til slutt på Stovner Senter da, som var et ganske stort kjøpesenter, som man kunne ta T-banen til, fra Ellingsrudåsen da, (selv om man måtte først ta t-banen til Tøyen, og så bytte der, for å ta T-banen opp Groruddalen igjen, men nå på den andre dalsiden, opp mot Vestli da.
Forbi Romsås blant annet, hvor Nina Monsen bodde da).
Men før jeg fant noen butikk, på Stovner Senter, som solgte barbermaskiner.
Så gikk jeg nesten inn i Nina Monsen og typen hennes.
Dette var en kar fra Vestlandet, eller noe, vel, som var EU-motstander, husker jeg.
Nina Monsen inviterte meg med dem, til en kafeteria, i kjelleren, på Stovner Senter.
Der ble samboeren til Nina Monsen, og jeg, sittende og diskutere EU, rimelig høyrøstet, husker jeg.
Jeg var for EU, for jeg trodde at det kom til å bli billigere mat, osv.
Og jeg syntes det var bra, hvis man kunne jobbe i utlandet, osv.
Men han kavaleren til Nina Monsen, han var veldig mot EU da.
Så vi hadde en veldig høylytt EU-diskusjon, på Stovner Senter der, husker jeg, i en halvtime, eller time, eller noe da.
Om kvelden, den lørdagen, så avtalte vi, å dra på byen, i Oslo, vi tre da.
Jeg fikk telefonnummeret til Nina Monsen, og ringte henne, fra telefonkioskene, i tredje etasje, på Oslo City der.
Men da hadde de forrandra planene, og de ville ikke dra på byen med meg, likevel.
Av en eller annen grunn.
Sa Nina Monsen da.
Og det var det siste jeg prata med henne.
Søstera mi Pia, fortalte seinere på 90-tallet, at Nina Monsen hadde fått unger og flytta til Bergeråsen vel.
Men jeg var jo aldri på Bergeråsen, for faren min solgte Leirfaret 4B, og farmora mi flytta etterhvert til sykehjem, i Svelvik.
Så jeg så aldri Nina Monsen noe mer, etter det her da.
Og mens vi kjørte forbi Vassfaret cirka, Pia, hennes sønn, (med Keyton fra Somalia), Daniel, og meg, i min svart metallic, Ford Sierra.
Sommeren år 2000 vel.
På vei til bryllupet til Hege og Jan Snohøj, på et hotell, i en dalside, ved Gol.
Som søstera mi hadde fått overtalt meg til å være med på, noen måneder tidligere.
Så fortalte søstera mi meg, at Nina Monsen hadde tatt selvmord da.
Dette var mindre enn et år etter at mora vår hadde dødd vel.
Så det var rimelig trist, husker jeg.
Søstera mi hadde jo ikke bodd på Bergeråsen, når Nina Monsen, (som Christell kalte for Nasse Nøff), hadde bodd der.
Så Pia visste vel ikke det, at jeg hadde klint med Nina Monsen, tre-fire ganger vel, under oppveksten.
Og hu visste nok ikke det, at Nina Monsen hadde tatt meg rundt balla, og trodd at det var pikken.
Og sagt at ‘såå big’, eller noe sånn, om balla mi, som hu trodde var pikken.
Og søstera mi visste nok ikke det, (jeg hadde ikke fortalt det ihvertfall), at i den senga, som hu sov i, etter at hu flytta opp til meg, i Leirfaret 4B.
Der hadde Nina Monsen og meg, hatt sex, i en time eller to, (etter å ha hatt sex i stua), noen uker før søstera mi tok over den senga.
Jeg hadde ikke fortalt om det her til noen.
Unntatt til Henrik, en kar som jobba på CC Storkjøp, på gølvet der.
(En som var fra ut mot Krokstadelva der, tror jeg).
Han fortalte jeg det til, da han sa det, at jeg aldri hadde hatt sex, (eller noe).
Han mobba liksom da.
Da kunne jeg stolt si det, at jo jeg hadde sex på tordag i forrige uke, eller noe da.
Så jeg var heldig med timingen der.
Og Henrik viste meg seinere det, at han hadde en slags sex-kontrakt, med dama si.
Dama hans det var hu dama som sjekka at alle gutta hadde gule underbukser, på frateret, ved Drammen Gym, forresten, (fortalte Henrik meg en annen gang).
Frateret var en slags sær sermoni, hvor alle som skulle være med i en studenklubb, måtte gå i dress, med gule underbukser.
Og pule med eksosrør og levere og sånn, mens de gikk fra Bragernes kirke, og til Strømsø, med en eldre elev, som ‘plageånd’ da.
Ei jente skulle sjekke at alle hadde gule underbukser.
Og hu jenta var dama til han Henrik, kollegaen min fra CC Storkjøp da, skjønte jeg, på han Henrik da.
Henrik likte ikke å klippe seg.
For hvis han så ‘noldus’ ut, etter en tur til frisøren, så fikk han klage fra dama, husker jeg at han nevnte.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var søstera mi Pia, og Cecilie Hyde, som visste om hva det frateret, ved Drammen Gym var, og som tok meg med, for å se på det her da, en ettermiddag/kveld, dette skoleåret, som jeg gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen, da.
Så sånn var det.
Jeg fikk jo ikke da kjøpt meg noe barbermaskin, på Stovner Senter, i 1993.
Fordi jeg ville ikke risikere å møte han typen til Nina Monsen noe mer, på Stovner Senter, den dagen.
For vi krangla jo så fælt, om EU da.
Og det er mulig at vi krangla helt til de stengte og.
Det er mulig.
Men den første dagen, i militæret, så hadde vi fått en gratis barberhøvel, av merke Gillette, av militæret da.
Så etter dette, så begynte jeg å barbere meg med barberhøvel og barberskum, i et år eller to, var det kanskje.
Før jeg fikk kjøpt meg en ny, ganske bra, barbermaskin da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men nå er klokka snart to om natta, her på hostellet.
Så jeg får vel ta en pause med skrivinga vel.
Men det var fortsatt mye mer som skjedde, det året jeg var russ, i Drammen.
Så jeg får fortsette å skrive om dette, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg får til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 50: Mer fra Gjerdes Videregående
Jeg fortsetter på de notatene jeg har i den notatboka her, som jeg må innrømme at de fleste av, er fra tiden før jeg begynte på Gjerdes Videregående.
Men jeg kommer mer tilbake til tiden på Gjerdes Videregående, i det neste kapitellet.
Like etter at jeg flyttet inn i Leirfaret 4B, alene.
Dette var vel mens jeg gikk i femte eller sjette klasse da.
Så ville faren min det, at jeg skulle være med en søndag, og jobbe oppe på Berger skole, med en scene, som rektor Borgen ville ha, i gymsalen.
For rektor Borgen var misfornøyd, med at man ikke kunne se barna godt nok, når de hadde underholdning da, (noe som hver klasse skulle ha, en gang i året da).
(Og hver gang første klasse hadde underholdning, så sa rektor Borgen, med høy stemme, at ‘dette var førsteklasses underholdning’, husker jeg).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Dette var før jeg liksom tok over det største soverommet, (der hvor vannsenga seinere dukka opp), i Leirfaret 4B.
Så jeg lå og sov da, en søndag morgen, i senga mi, på det minste soverommet, i Leirfaret 4B da.
Så kom faren min opp fra Haldis, og vekte meg da.
Men jeg var trøtt, og likte ikke skolen, så jeg ville ikke være med.
Men jeg ble tvunget til å være med da.
Jeg hatet skolen, må jeg vel nesten si.
Jeg likte bedre å jobbe og sånn, for å være ærlig.
Jeg likte meg bedre borte på verkstedet til farfaren min, enn på skolen da.
Det var liksom så masete og stressete på skolen, syntes jeg.
Men men.
Onkel Håkon og hans unge sønn Tommy, de skulle også være med.
Og Tommy og meg, vi måtte stå å holde scenen da, mens fedrene våre monterte sammen scenen da.
Men så hadde ikke faren min og dem låst skolen.
Så inn døra, på en søndag, så dukka Erland Borgen, (rektor Borgen sin sønn, som gikk i klassen min), og hans kamerat Ole Christian Skjellsbekk, (som også gikk i klassen min), opp.
Og da klikka nesten jeg, på en måte.
Jeg bare ‘frøys’ liksom.
For jeg følte meg ukomfertabel, når de gutta der dukka opp, i gymsalen, hvor faren min, onkel Håkon, Tommy og jeg jobba da.
For Ole og Erland, de bare gikk forbi oss, og gikk inn i garderoben eller noe da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men siden jeg fikk nesten sjokk/panikk, og ‘frøys’, så holdt jo ikke jeg den scenen da.
Så den falt jo, med stor kraft, og traff min far i ryggen da.
Og faren min begynte å gå til kiropraktor, på 80-tallet, i Drammen, så det er mulig at det var min feil da.
Hvorfor kan du ikke gjøre som TOmmy, sa faren min.
Så svarte vel jeg det da, at jeg ikke likte det, at de gutta i klassen min, gikk rundt der.
Og så kjefta han på Ole og Erland, og ba de gå ut.
Så gikk Ole og Erland ut, og så fortalte jeg at det var sønn til rektor.
‘Er det sønnen til rektor Borgen’, eller noe, sa faren min da, litt i sjokk vel.
Og det måtte jeg innrømme at det var.
Så man burde kanskje ikke vekke opp meg, på en søndag, for å ta meg med på skolen.
Det gikk litt dårlig, må man si.
Da var rimelig gretten og tverr, må jeg innrømme.
Det var ikke sånn at jeg hadde så lyst til å være med å jobbe på den scenen, må jeg innrømme.
Men men.
Så sånn var det.
Og når vi i sjette klasse skulle ha underholdning, det skoleåret.
Så satt Ole og jeg, oppå den scenen da, og leste fra et skuespill, i norskboka da.
Som var sånn at det var for mye, å huske, sånn at vi måtte lese fra boka.
Men men.
Så sånn var det.
Den scenen, den var sånn, at man liksom kunne trekke den ut, og når den ikke ble brukt, så kunne man liksom slå den sammen, sånn at den ikke tok så mye plass da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Et av årene før, når klassen vår hadde underholdning, med foreldrene tilstede.
Så ville jeg arrangere en sånn lek, som jeg hadde sett, da jeg gikk på enten Torstrand skole eller Østre Halsen skole.
Espen Melheim ble med å hjelpe til, husker jeg.
Men da var den leken sånn, at noen foreldre også måtte være med.
Og mora til Sten Rune Nilsen, hu ville jo absolutt ikke være med.
Så det var masse skriking og tull, for å få arrangert den leken, husker jeg.
Sånn hadde det ikke vært, nede i Larvik, når dem hadde den leken der, husker jeg.
Det var sånn at man skulle ha stafett da.
En skulle spise opp en lakrislisse, var det kanskje.
Og så skulle nestemann drikke en flaske brus da.
Og så skulle det være med både foreldre og elever, sånn som jeg husket det.
Og det er mulig at det var bare elever på et lag.
Og bare foreldre på det andre laget.
Eller om det var blanede lag.
Det husker jeg ikke helt.
Men det var sånn at jeg nesten mista kontrollen.
For nesten ingen av foreldra ville være med på det her da.
Men etter en stund, så ga alle opp, og ble med på leken likevel da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var også sånn, at en gang, som fjernkontrollen til TV-en, ikke virka, i Leirfaret 4B.
Så kobla jeg den transformatoren, som hørte til togbanen, som jeg hadde fått av onkel Martin, da jeg bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, fra 1976 til 1978 vel.
Den kobla jeg til fjernkontrollen til TV-en da, og da virka den fjernkontrollen faktisk.
Og da dro faren min meg med opp til onkel Håkon, (i Havnehagen), og var nesten deseperat.
Og spurte onkel Håkon, om han ikke kunne lære meg opp, i elektronikk-faget da.
(Siden onkel Håkon hadde elektronikk som hobby).
Men da svarte ikke onkel Håkon noe, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, som jeg var nede hos Haldis og dem, og prata med søstera mi Pia, når hu var alene hjemme der vel.
(Et eller to år før Pia flyttet opp til meg, i Leirfaret 4B kanskje).
Så fortalte Pia det til meg, at hu likte det, å noen ganger, om natta, gå inn på kjøkkenet, og finne masse mat der, i kjøleskapet, og spise nattmat da, sa hu.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, året før jeg ble russ vel, så tok Jan Snoghøj, Christell og Pia med meg på diskoteket Madonna, i Holmestrand.
Jeg måtte ha på meg den tweed-dressjakka mi, husker jeg.
(Den jeg fikk av Ruth Furuheim et par år før konfirmasjonen min da).
Og inne på det diskoteket, så var det sånn strobolys, (eller hva det heter), så man kunne se at det var masse støv, på den dressen da.
Så den dressjakka kunne ha trengt å blitt rensa, skjønte jeg da.
En kar, som jobba for faren min, (og som var fra Berger, og var et eller to år eldre enn meg vel), som het Tage, han var også på det diskoteket da.
Og han sa det til meg, at han syntes at Christell, (som var 15 år da vel, eller noe), hadde blitt så fin.
Så jeg måtte spørre Christell fra Tage da, husker jeg.
Men Christell var ikke interessert da, (sånn som jeg skjønte det).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En annen gang, noen måneder etterpå, så dro min søster Pia, (var det vel), også med meg dit, til Madonna diskotek da.
(Hvis dette ikke var den samme gangen).
Og da fikk Pia ordna det sånn, at vi satt på med min tidligere klassekamerat, Rune Bingen, tilbake til Berger.
Og da hadde Rune Bingen en ‘gærning’, i bilen.
Han gærningen, han satt foran, ved siden av Rune Bingen, som kjørte.
Men han gæerningen, han hadde også et ratt da, (som var løst).
Også satt han der, og liksom lagde kjørelyder og sånn da, hele veien fra Holmestrand til Berger.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde en gang, (noen måneder før vel), sagt fra til Rune Bingen, at han kjørte litt vel fort, på Grunnane.
(For han kjørte fortere enn faren min pleide å kjøre der).
Men da jeg klagde på kjøringa til Rune Bingen, så var bilen full av folk, som Rune Bingen kjørte hjem, fra 16. mai-festning, eller noe da, i Svelvik da.
Så det er mulig at Rune Bingen ble sur på meg, på grunn av dette, og satte i verk en finurlig hevnplan da.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Han Tage, han slutta etterhvert, å jobbe på verkstedet.
Og det var den eneste gangen, de siste årene, som jeg bodde på Berger, at faren min og onkel Håkon, ville at jeg skulle jobbe nede på verkstedet, en økt da.
Tage og jeg, vi la noen høvlede og pussede bord, i en hydravlisk presse, (må man vel kalle det).
Så trykte Tage på en knapp, sånn at luft fra en kompressor, som stod på kontoret(!), begynte å presse sammen treplanker da, til et endestykke da, for en vannseng.
Men da vi stabla, (og vel også tok lim på), noen planker, så var det sånn, at en planke havna opp/ned.
‘Samma det’, sa Tage, når jeg påpekte dette, at en planke lå opp/ned.
Og Tage hadde jo jobba lenge nede på verkstedet, mens jeg så og si aldri jobba der nede, (annet med å pakke skruer, selv om jeg vel også mista den jobben, etter at min fars kamerat ATle, hadde klaget på noe feilplukking, og jeg fikk skylda).
Så jeg måtte nesten høre på Tage da.
Jeg skjønte heller ikke hvorfor det var sånn, at jeg plutselig skulle jobbe der nede.
Jeg var jo sur på faren min siden jeg måtte bo alene, osv.
Men da var det sånn, at en dag seinere, eller noe.
Så sneik onkel Håkon seg innpå meg, oppe hos Ågot da, en dag.
(Jeg pleide jo å spise middag der, etter skolen, en del ganger i uka).
Og spurte om Tage og jeg hadde gjort feil på et av endestykkene, og satt en planke opp/ned da.
Så jeg fikk visst skylda for det, skjønte jeg.
Enda jeg aldri pleide å jobbe, nede på verkstedet, men bare hadde blitt dratt ned dit da.
Antagelig siden Tage hadde fortalt at han ville slutte da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Da min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen, og jeg, var på språkreise, i Brighton, sommeren 1988.
Så var det sånn, hos den andre vertsfamilien, som vi bodde hos, (Hudson-familien).
At jeg spilte mye fotball, med Øystein, faren i vertsfamilien, (Rick), faren i nabofamilien og noen tyske studenter, som også bodde der.
Den eldste sønnen i huset, Richard, han hadde som mål, å bli fotballspiller vel.
Og han har spilt i Bognor Regis nå, på 90-tallet og 2000-tallet vel, og også på Worthing vel.
Og han ble også invitert til en klubb høyt oppe i divisjonene, av Charlie Nicolas, (en kjent spiller vel).
Men så fikk han Nicolas sparken, på den samme tiden, så det ble ikke noe av da.
Men vi spilte ihvertfall en god del fotball der da, i hagen, i Gordon Rd. da., i Shoreham-by-Sea, like utenfor Brighton da.
Både sommeren 1988, og også sommerne 1989 og 1990, (som jeg skal skrive mer om seinere).
I England, så spilte de en røffere type fotball, enn i Norge, må jeg vel si.
Når jeg spilte mot han Rick og faren i nabohuset, så var det sånn at de hele tiden tok skuldertaklinger og sånn da.
Og noen år seinere, når jeg var i Frognerparken, for å svømme eller ligge i sola, en sommerferie, i Oslo, på midten av 90-tallet.
Så var det en gjeng som spilte fotball der.
Så spurte jeg om jeg fikk være med å spille.
Men da ble de sure, hvis jeg skuldertakla, sånn som jeg ble vant med, når jeg spilte fotball, i den hagen der da, i Gordon Rd., i Shoreham-by-Sea, på slutten av 80-tallet da.
Da skreik vestkantfolka fælt gitt, når jeg takla dem, husker jeg.
Jeg fortalt at jeg hadde spilt en del fotball i England.
Og da sa dem ikke noe.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
I Leirfaret 4B så var det sånn, at en mur, skilte hagen ‘min’, fra noen en helling som gikk opp til noen sosialboliger, som lå ovenfor hagen vår da.
Oppå den muren, så pleide noen jenter, som bodde i noen andre sosialboliger igjen, (Bente Waage og Lisbeth Mikalsen vel).
De pleide å balansere, oppå den muren, som gikk i hagen min da.
Det hadde dem visst fått lov til, av Stenberg-familien, som bodde der før meg.
Men jeg kjefta etterhvert, når jeg så at dem gikk på den muren da.
FOr jeg ble vel litt sur, av å bo der alene da.
Og sånn balansering på en mur, det var litt dumt og kanskje, tenkte jeg da.
Men da ble det sånn, noen år seinere, at Svelvik kommune, de la den bekken, som gikk i ytterkanten av hagen vår, i rør.
Også bygde de en grusvei, for de sosialboligene.
Og så slapp de å gå gjennom andre sin eiendom da, for å komme til husene sine.
Så sånn var det.
Det eneste negative, det var at den bekken egentlig var ganske hyggelig, syntes jeg.
Men men.
Og kommunen slurva litt, når de la den bekken i rør da.
Så en god del vann, havna i vår hage, sånn at den ble nesten som en myr, bortest, mot der bekken hadde rent tidligere da.
Så det var sånn, at i helt ytterst i hagen, så kunne man ikke spille fotball da, uten å bli våt på beina.
Jeg sa fra til faren min, om at hagen ble litt ødelagt, siden den bekken ikke ble ordentlig rørlagt da.
Men jeg vet ikke om faren min klagde til kommunen.
Det skal jeg ikke si noe sikkert om.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Da jeg gikk på ungdomsskolen, i Svelvik.
Så var det sånn, en dag, mens jeg gikk der, at vi skulle få se den filmen, som het ‘Marita’, om en dame, som døde, av narkotikamisbruk.
En tidligere narkoman, (som også hadde bodd en stund i Svelvik), holdt tale, før vi fikk se filmen da, i gymsalen der.
Han narkomane sa det, at han hadde sitti på bussen, fra Drammen, (da han bodde i Svelvik), og plutselig hadde han fått halusinasjoner, om at alle på bussen kom mot han, og han måtte bare gå av bussen, fortalte han.
Og det lurer jeg på om var en gang jeg satt på den bussen.
Ved siden av han narkomane, tror jeg.
Mens noen andre jeg kjente også var på bussen, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Han eks-narkomane, (eller om det var en annen kar), han fortalte også det, at hvis det var litt dårlig lyd, på det siste klippet.
(Som var av noen narkomane, i Slottsparken).
Så var det fordi at han lydmannen, nok hadde blitt litt redd, for han ene narkomane, (var det vel), så han holdt seg litt på avstand da.
Noe sånt.
Og da lo vel vi ungdommene på ungdomsskolen, mener jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var også sånn, på Svelvik Ungdomsskole, at en gang, under et ski-VM, så fikk vi fri fra timene, og de som ville, de kunne sitte i gymsalen, og se på 30 kilometeren, (eller hva det var), på en TV der da.
NOe en god del folk, (inkludert meg, som var glad i å se sport på TV), gjorde da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En mandag, (var det vel), som vi elevene dukket opp på Svelvik Ungdomsskole, mens jeg gikk i 7. eller 8. klasse vel.
Så var det sånn, at noen iløpet av helgen, hadde klint litervis med drikkeyogurt og kulturmelk og sånn, ut over store deler av inngangspartiet, til Svelvik Ungdomsskole da.
Så det var jo et griseri av en annen verden nesten.
Så sånn var det.
Det var mange som lo av det som hadde skjedd.
Og vi trodde at det måtte ha vært noen tidligere elever, som hata ungdomsskolen fælt.
Og som hadde tatt hevn da, en natt til søndag, eller noe, etter å ha kjøpt litervis med meieriprodukter da, i en eller annen butikk da.
Selv om jeg ikke tror at det ble funnet ut, hvem som hadde gjort dette.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Da jeg var på språkreise, i Brighton, sommeren 1988, (var det vel).
Så hadde min tremenning, Øystein Andersen og jeg.
Vi bodde på et rom, som var rett ovenfor toalettet der, (må man vel si).
En gang, når jeg måtte på do, like etter at jeg hadde våknet.
Så pleide jeg noen ganger å lytte, for å høre om ‘kysten var klar’ da.
Også gikk jeg på do da, uten å ta på meg bukse.
Men jeg gikk i bare underbuksa da.
En gang, når jeg gjorde dette.
Så hørte jeg det, at hu mora i vertsfamilien, (Tina Hudson), sammen med en venninne, gikk gjennom huset, mens jeg var på do da.
Og da, så venta jeg lenge, før jeg gikk ut igjen.
Men da hadde hu Tina stått og venta på meg da, mens jeg var på do.
(Jeg hørte også at hu sa til venninna si, at hu skulle vente da).
Så hu Tina Hudson, hu spekulerte da, i å spionere på meg, mens jeg var på do, må jeg si.
Jeg hadde jo fått et kort av dem, til bursdagen min, med en halvnaken, svær negerdame, med bananer rundt livet på, så jeg trodde ikke det, at de tok sånt så nøye.
Men etter dette, så kalte hu meg ‘toyboy’, en gang, husker jeg, mens jeg hjalp henne med noe ærend, eller noe, og vi gikk gjennom Gordon Rd. da.
Og hu så noen kjente nabokoner der.
Så det er ikke bare-bare å være på språkreise alltid.
Det er helt sikkert.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Han faren i vertsfamilien der, han skulle ha meg til å kaste en slags bomerang, en gang, på et friområde, som var like ved Gordon Rd. der da, husker jeg.
Han sa også det, (når jeg sa at jeg syntes at fotball virka mye artigere enn cricket).
At cricket, det var det bare eldre folk, som spilte.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, når jeg bodde i Leirfaret 4B, og skulle ha tentamen, (eller noe).
Så dukka det opp noen folk der, fra sosialboligene, i nabohusene, der jeg bodde.
Og da sa de sånn, seg i mellom, at de skulle ta den neste bussen, (eller noe), siden jeg skulle ha tentamen.
(Eller hva det var).
Så de hjalp meg en gang da, var det vel.
(Hvis jeg skjønte det riktig da).
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Nå er klokken 24, her på hostellet.
Så jeg får vel skrive mer ved en senere anledning.
Jeg har fortsatt fire sider igjen, med notater, fra før jeg begynte på Gjerdes Videregående.
Så det blir fortsatt litt fra de notatene, i det neste kapitellet også.
Så det kapitellet, det blir nok på mange deler, hvis jeg skulle tippe.
Men men.
Vi får se om jeg får med mer fra det året jeg var russ etterhvert og.
Vi får se om jeg får til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 49: Gjerdes Videregående
Nå fant jeg enda fler notater her, fra tiden før jeg begynte på Gjerdes Videregående.
Men jeg har skrevet så mange deler på kapitell 29 nå, så jeg går bare videre på kapitell 30.
Også begynner jeg med de nye notatene, (fra den siste notatblokka, som jeg kjøpte. Jeg har allerede skrevet ut en notanbok, så dette er fra den andre boken med notater da).
På Berger skole, (hvor jeg gikk fra tredje til sjette klasse), så var klasserommene i et slags landskap, i den nye skolebygningen.
Men vår klasse, vi satt mest i den gamle skolebygningen, eller i musikkrommet, nederst i den nye skolebygningen.
Vi var bare litt i det landskapet, i tredje klasse, eller noe vel.
I noen O-fag timer, mener jeg at det kan ha vært.
Jeg husker jeg så på en første klasse, eller noe, som hadde undervisning, i et klasserom der.
Vi kunne se de, fra rundt der vi drev med gruppeoppgaver i O-fag da.
Og det var ei som het Lise-Lotte, eller noe, som læreren nevnte navnet på, husker jeg.
Læreren, det var en kar som så ut som en sånn ‘myk mann’, mener jeg å huske, som var moderne på 70-tallet, med skjegg vel, og antagelig også med fotformsko, som vi elevene prata om, at lærerne ofte gikk med da, (men som jentene ofte ikke likte vel).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Den første vannsengbutikken, som faren min og Haldis, hadde i Drammen.
Den lå ganske langt fra sentrum og bybrua da, i Drammen.
Den lå på Strømsø-sida, ganske nærme Rundtom der.
Den lå i den samme sidegata som Grans Bryggeri-butikken lå i.
Og jeg tror at faren min og Haldis muligens leide av Grans og.
En gang, så var jeg i den Grans-butikken, og da jeg gikk ut, og så inn i vannsengbutikken.
Så dukka han butikksjefen fra Grans opp i vannsengbutikken og spurte om faren min og Haldis hadde sett en narkoman, som hadde stjålet en kasse øl, fra Grans.
Men det må ha vært når jeg var innom Grans-butikken, og jeg så ikke noen narkoman der.
Så det kan ha vært Grans-familien som prøvde å stemple meg som narkoman og øltyv.
Mora mi var jo venninne med søstera til han som eide Grans Bryggeri, når hu bodde i Larvik, og de i Stavern da.
Og Cathrine Gran, (datteren til min mors venninne), hun lå jo i fotenden, i sengen min, en gang, i Mellomhagen, og hun var i bursdagsselskapet mitt, da jeg fylte ni år, da vi bodde i Jegersborggate.
Da hu Cathrine Gran, lå i fotenden, i sengen min, da jeg var sånn 6-7 år kanskje.
Så sa hu plutselig det, at jeg hadde ‘sparket henne i tissen’, og stormet ut av rommet mitt.
Men jeg mener det, at jeg ikke var nær ’tissen’ hennes.
Og hvorfor skulle hu sove i fotenden i min seng?
Jeg hadde jo en søster, Pia, som bare var et år og fem måneder yngre enn meg.
Kunne ikke Cathrine Gran heller ha ligget på Pia sitt rom.
Behøvde hun å ligge i fotenden, i senga til en gutt liksom.
Nei, det virker rart for meg nå dette.
Selv om jeg ikke har noen unger selv, så syntes jeg at dette høres rart ut.
Hva drev mora mi og mora til Cathrine Gran med?
Driver de å tuller med meg ennå gjennom Grans-butikkene rundt omkring?
Grans blir jo solgt i Rema-butikkene nå, så kanskje det er de som tuller.
Hvem vet.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Dessuten het en av naboene, til bestemor Ingeborg, i Skoleveien i Nevlunghavn Gran forresten.
Og hu og bestefar Johannes, de pleide forresten å kjøpe ihvertfall brusen de kjøpte, fra Grans, husker jeg.
Og faren min har vel i alle år, etter at han møtte Haldis vel, kjøpt øl, fra Grans.
En gang, så fikk jeg også en kasse Grans-brus, opp i Leirfaret 4B, like etter at jeg flyttet dit.
Og da vi kjørte med båt, til øya Mølen, for å møte regnskapsføreren til faren min, som bodde der i telt.
Så tok jeg med seks flasker brus, fra den kassa.
Tre flasker til meg og tre til Christell.
Men så skulle jo ungene til regnskapsføreren også ha brus da.
Og da ble jeg sur, husker jeg.
Så jeg var nok litt bortskjemt, som unge.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
I den butikken, (som Haldis og faren min leide av Gran, tror jeg).
Så var det vel også asbest i veggene, mener jeg at jeg skjønte.
Og da ville faren min det, (mener jeg å huske), at jeg skulle begynne å tulle med den asbesten, eller noe.
(Eller om han ville at jeg skulle gå ned i kjelleren der, eller noe).
Men det ville jeg ikke, husker jeg, på grunn av at jeg hadde lest i avisene, at asbest var farlig da.
Jeg hadde vært på nok byggeplasser, (både min far Arne Mogan Olsen og min stefar, da jeg bodde i Larvik, Arne Thomassen), de jobba jo begge med bygningsarbeid.
Så jeg visste jo hvordan Glava-isolasjon så ut, for å si det sånn.
Og den isolasjonen, som jeg kunne se gjennom et hull, i veggen, i den første vannsengbutikken, til faren min og Haldis.
Det var nok ikke Glava-isolasjon, for å si det sånn.
Det var noe mørk-fargede greier, som jeg ikke ville røre, husker jeg.
Så sånn var det.
Og etter et år eller to, så leide heller faren min og Haldis, en annen bygning, som var mye mer sentral, i Tordenskioldsgate, i Drammen.
Hvis de ikke kjøpte den bygningen da.
Vannsenger var veldig i skuddet, på den her tiden, (midt på 80-tallet), så det er mulig at de tjente så mye penger, at de kunne kjøpe seg en liten bygård da, som var i Jugend-stil, husker jeg.
Den bygningen var verneverdig, så når faren min satt i et standard vindu, i det bygget, så kom det i Drammens Tidende, at noen hadde tulla med en jugendbygning, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, så var Haldis på kurs, eller noe.
Og da sa faren min at jeg skulle kopiere opp noen brosjyrer, for sengene da.
Jeg fant på bynavn, på alle sengene, og kalte de for ‘London’, ‘New York’ og ‘Wien’, osv.
For på lørdagene, det året, så kunne den butikken være stapp full av kunder da, husker jeg.
Så noen ville bare gå etterhvert, siden det tok lang tid, før de fikk ekspedering.
Så da la jeg fram noen sånne brosjyrer, på et slags møbel da, i butikklokalet.
En lørdag da, mens jeg var midt i tenårene da.
Og da, så plukka de parene opp den brosjyra da, og gikk rundt i butikken, og kikka da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Et av salgstriksene, til faren min og Haldis forresten.
(Ihvertfall til Haldis).
Det var å si det, at i vannsenga, så behøvde man ikke å bruke så mye energi, når man hadde sex, for ‘bølgene gjorde jobben da’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så begynte Haldis å krangle med en kunde, i vannsengbutikken, husker jeg.
Det var mens jeg gikk på Gjerdes Videregående, tredje året på handelskole, husker jeg.
I Drammen da.
Og da, så sa han kunden, at han trodde at han kunne få vannseng billigere et annet sted.
Og da svarte Haldis at, ‘men vet du hva, da synes jeg at du burde gå dit’.
For å bli kvitt en plagsom kunde da.
Men jeg jobba jo på CC Storkjøp, etter skolen, det året.
Og jeg gikk jo på det tredje året, på Handel og Kontor, så jeg hadde jo lært det, at ‘kunden har alltid rett’.
Så det var ikke sånn, at jeg begynte å behandle kundene, som kjøpte mat på CC Storkjøp, på den samme måten, som Haldis gjorde i vannsengbutikken.
Det var ikke sånn at jeg ba de om å heller gå på Rema, eller noe.
Da hadde jeg nok fått sparken, er jeg redd.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En annen gang, i vannsengbutikken, det året vel.
Så hadde faren min fått en kar, til å designe et navn, for butikken.
Han karen ville at butikken skulle hete ‘Sedee’, eller noe, for det var noe med vann da, hadde han funnet ut, i leksikon.
Jeg sa ikke noe.
Dag Furuheim, (var det vel), han sa det, til noen som stod der, (og til ei datter av noen kunder der da), at ‘vi som er unge, vi tenker vel på noe annen enn vann, når vi ser det navnet’.
Så det var jo bare dumt, å skulle kalle vannsengbutikken for ‘Seede’, eller noe.
Da tror jeg at jeg kunne ha funnet et bedre navn selv.
De kalte det ‘Norske Vannsenger’, og det var vel greit, syntes jeg vel.
Men en annen butikk, i Oslo, eller noe, het visst noe lignende da.
Men faren min sa en gang, litt seinere vel, at de hadde gått over til å kalle seg for HAJ Vannsenger.
H var for Haldis.
A var for Arne.
Og J var for Jan Snoghøj, (Haldis sin nest eldste sønn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så gikk bunnen ut av vannsengmarkedet, for å si det sånn.
Så etterhvert så begynte de å selge vanlige senger, mener jeg å huske.
I vannsenger, så måtte man ha algemiddel, som faren min også prøvde å lage selv vel, mener jeg å huske.
I kjelleren til Ågot vel, i såfall.
Faren min abonerte jo på sokker, som var uten strikk, (eller noe), rundt ankelen.
(Som faren min hadde sett på postordre vel).
Og jeg foreslo det, at vi kunne jo hatt noe sånn tilbud, til folk som kjøpte vannsenger.
At de kunne abonere på algemiddel.
At de kunne få en flaske algemiddel. sendt i posten, en gang i året da, eller noe.
Det hadde kanskje blitt en 50-lapp, i fortjeneste, for hvert salg da.
Og det var visst mange kunder, som bare stakk innom, for å kjøpe algemiddel etterhvert, skjønte jeg på faren min da.
Men nå er det vel nesten ingen som har vannseng.
Så det med algemiddel-abonement var kanskje ikke en så god ide likevel.
Men faren min var ikke interessert da, så det var ikke sånn, at jeg begynte å jobbe med det liksom.
Det var ikke sånn at faren min hadde lyst til å samarbeide med meg, om å få noe av den ideen liksom.
Så det ble ikke noe av da, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var også noen engelske folk innom, en gang, i den butikken, det året jeg gikk på skole i Drammen da.
For da stakk jeg ganske ofte innom vannsengbutikken, av gammel vane da, mens jeg var i Drammen.
Og faren min og Haldis de begynte også å hente meg, etter jobb, på CC Storkjøp, det året.
Faren min stod ute i hallen der, utafor CC Storkjøp da, og maste på meg, at jeg måtte forte meg, med å telle kassa.
Enda jeg var ganske rask til å telle kassa vel.
Og enda at vi noen ganger måtte jobbe i 10-15 minutter ekstra, etter at vi var ferdige med å telle kassa, hvis butikken så spesielt uryddig ut en dag da.
Og enda det ikke var jeg som hadde bedt faren min om å hente meg etter jobb.
Det var ikke så morsomt å ligge baki en Toyota HiAce liksom, fra Drammen til Bergeråsen.
Så jeg tok like gjerne bussen, hvis jeg skulle være ærlig.
Siden jeg kom inn på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold.
Så fikk jeg et busskort, (som var rosa, av en eller annen grunn), som var gyldig, mellom Drammen, (i Buskerud), og Bergeråsen, (i Vestfold), da.
Og det var litt gjevt da.
Søstera mi Pia, hu var så glad i å vanke i Drammen, at hu drømte om å få månedskort, husker jeg.
Også fikk jeg gratis busskort hele året, sider jeg hadde så gode karakterer, at jeg kom inn som en av ti Vestfold-elever i Buskerud da, skoleåret 1988/89.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Selv om det busskortet egentlig ikke gjaldt om kvelden.
Men ofte ville bussjåførene overse det, å la meg bruke busskortet også om kvelden.
Og noen i klassen, på Gjerde, (Tim vel), fikk klasseforstander Arne Karlsen, til å kopiere opp et skjema, som vi kunne fylle ut, når vi trengte det, om at vi hadde vært på klassetur hit og dit da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Christell sa en gang, etter at hu hadde hatt seksualundervisning, på enten Berger Skole eller Svelvik Ungdomsskole vel.
Hu sa det, en gang som jeg var nede hos Haldis og dem, at alle gutter onanerer, men bare halvparten av jentene.
At hu hadde lært det på skolen.
Men hvorfor hu sa det til meg, det veit jeg ikke.
Jeg vet ikke om hu visste det selv engang.
Christell hadde nok ikke for vane å være veldig klar, sånn som jeg husker det.
Hun var vel ofte så vag at hu kanskje kunne kalles ‘vagistisk’, eller noe.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Min tremenning Øystein Andersen, som jeg ble kjent med, gjennom min bekjente eller kamerat Kjetil Holshagen.
Han viste seg å være litt morbid etterhver, (må man vel si).
Han likte, (som tenåring), å se på filmer som Faces of Death, (husker jeg), hvor de viste forskjellige ekte scener, av folk som døde da.
Og han likte også zombie-filmer, (som ‘Night of the Living Dead’ og ‘Return of the Living Dead’, osv).
Og han likte også snuff-filmer, tror jeg, (han prata ihvertfall om snuff-filmer).
Snuff-filmer det var filmer hvor ekte drap og sånt ble filmet da, og så distribuert.
Sånn som Canibal Holocoaust, det var vel en snuff-film, mener jeg å huske.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ole Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, det året jeg gikk på Gjerdes Videregående).
Han tok forresten permanent en gang, mens vi gikk på ungdomsskolen.
(Han gikk jo i klassen min fra tredje klasse og fram til videregående).
Da ble han seende ut som Kevin Keagan omtrent, med mørkt hår og krøller da.
(Ihvertfall på håret).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Ole Tonny han var også litt umoden, på barneskolen, husker jeg, at jeg syntes.
For han hadde med lekebiler, på skolen, i sjette klasse da, som han kjørte bortover med da, i klasserommet, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Et par-tre år, før han døde, så hadde Ole Tonny og Geir Arne Jørgensen, (var det vel), rappet en dyr Sun-Seeker båt, (som var verdt mer enn en million vel), fra en båtforhandler vel, i Svelvik, (mener jeg at faren min sa).
Og så, så hadde de visst kjørt ned hele Oslofjorden og helt til Sverige.
Før de ble tatt, eller noe, der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen, i klassen vår, som også gikk til frisøren, mens vi gikk på ungdomsskolen.
Det var Anne Grete Guldbrandsen, fra Svelvik.
Hu var brunette, men kom en dag med helt blondt hår, på skolen.
‘Vi har fått ei ny jente i klassen’, sa Odd Einar Pettersen da, husker jeg.
Men lærerne brydde seg ikke noe om han, sånn som jeg husker det.
Men men.
Jeg overhørte seinere, at noen av jentene i klassen, sa det, (muligens Sissel Tysnes), at Anne-Grete så ble ganske desperat, siden hu ble mobba fælt, når hu farga håret lyst.
Så hu hadde gått til bestemora si, og fått låne penger.
Og så farga hu det tilbake, til brunt da, sånn at når hu kom på skolen, dagen etter, så var håret hennes brunt igjen da.
Så sånn var det.
Men men.
I Svelvikavisa, så kunne man også lese det, at noen jenter, oppe på Ebbestad vel, i Svelvik, hadde blitt plaga fælt, av en gjeng da.
At dem hadde fått stumpet gløedende sigaretter, på beina sine, osv., av den gjengen da.
Noe sånt.
Og hu ene som ble plaga sånn, det var visst hu Anne-Grete Guldbrandsen da, i klassen vår, (de tre årene på ungdomsskolen da), sånn som jeg skjønte det, fra hva som ble sagt i friminuttene osv.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel, så hadde faren min og Haldis vært i Syden, eller noe.
Og da kom de tilbake, med like dunjakker, for ihvertfall meg, Pia, Christell og faren min.
Merket var det samme da, ihvertfall.
Men fargen var forskjellig.
Pia, Christell og meg, vi fikk alle tre, lyseblå dunjakker da.
Mens faren vår, han fikk en oransje dunjakke da.
En gang litt etter dette.
Mens jeg prata med Ulf Havmo, i klassen da.
Etter skolen en gang.
Så sa Ulf Havmo det, at han hadde sett at faren min hadde kjørt der og der.
Så spurte jeg han, om hvordan han kunne vite at det var faren min.
Så Ulf Havmo og sa det, at hvem ellers er det som kjører rundt i en svær gul Chevy-Van mens han har på seg oransje dunjakke.
Så sånn var det.
En annen gang, så sa forresten Ulf Havmo det, at klasseforstanderen vår, på ungdomsskolen, han hadde sagt til klassen det, at folk kunne ta sjælmord, hvis de ble mobba mye.
Jeg ble mobba ganske mye, så Ulf Havmo spurte meg det, om det var fare for, at jeg ville ta sjælmord.
En gang, etter at vi hadde gått av skolebussen, en ettermiddag, etter skolen.
Og vi stod ved postkassestativet i Leirfaret/Hellinga der da.
Når Ulf Havmo skulle gå opp Havnehagen, og jeg skulle gå opp Leirfaret.
‘Nei’, sa jeg bare da.
For det var ikke så ille, at jeg tenkte på å ta livet av meg.
Faren min og jeg, vi hadde jo blitt enige om det, at jeg skulle flytte til Oslo, for å studere, etter videregående, og liksom prøve å få meg en bra jobb, med 300.000 i begynnerlønn osv.
Så sånn var det.
Så selv om jeg ble mobba, så så jeg bare framover, og prøvde å få bra nok karakterer, på skolen, til å komme inn, på det neste skoleåret da.
Så det var ikke sånn at jeg noen gang tenkte på å ta sjælmord, selv om jeg ble mye mobbet på skolen og utsatt for noe slags apartheid, innen Arne/Haldis-familien, som gjorde at jeg måtte bo alene da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var ikke bare jeg, i slekta, som likte å høre på ‘Ti i skuddet’, på radio, husker jeg.
Ti i skuddet, det var et program, hvor nye hitsanger, på norsk og engelsk, ble spilt da.
En gang i uka vel.
På NRK radio vel.
Dette var før nærradioenes tid, husker jeg.
(Eller før jeg begynte å høre på dem).
Så dette var vel mens jeg var sånn 12-13 år.
(Eller noe).
Da husker jeg det, at min fetter Ove, og hans søster Heidi, og Pia og meg.
Vi var borte hos Ågot, på Sand, og hørte på Ti i skuddet, på en radio der, husker jeg.
Og den sangen, som vi tok opp, og digga da, det var ‘Moonlight Shadow’, med Mike Oldfield, husker jeg.
Den sagen digga vel alle oss fire, tror jeg.
Men hvem kassettspiller det var, det husker jeg ikke nå.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Den gjengen vår, på Bergeråsen.
Eller ihvertfall Pia, Christell og meg.
Vi digga også Wham, husker jeg.
På den kassetten som Viggo Snoghøj hadde tatt opp, for Christell, i Køge da.
Så var det en sang som het ‘Young Guns (Go for it)’, med Wham, mener jeg å huske.
Og den syntes vi ungdommene var kul da.
Det var jo nesten aldri noen voksne, oppe i Leirfaret 4B, så vi kunne sitte å digge musikk der i fred da.
Selv om jeg liksom var sjefen da.
‘Club Tropicana’, syntes vi også var kul, husker jeg.
‘Club Tropicana drinks are free.
Sun and sunshine, there’s enough for everyone’.
Men ‘Wake me up before you go-go’.
Den syntes jeg ble litt for dum, husker jeg, når den kom på Ti i skuddet.
Den husker jeg, at vi hørte på, hos Ove og dem, i Son, en gang.
Men den sangen syntes jeg kanskje at var kul, i begynnelsen, siden det var Wham da.
Men etter å ha hørt den et par-tre ganger, så ble jeg nesten flau, over å digge Wham, for å si det sånn.
For det var en litt vel ‘gay’ sang vel, (eller hva man skal kalle det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg gikk det første året, på Handel og Kontor, så skulle vi ha utplassering, en uke, som del av faget Kontorlære vel.
Faren min kjente en som hadde et kontorfirma, som het Kontorland, på Strømsø.
Og jeg jobba der da, i arbeidsuka da.
Jeg postet og ryddet brosjyrer og sånn vel.
Og jeg ble også med på postkontoret der, husker jeg.
Jeg hadde ikke lært DOS enda, så det var ikke mye, som jeg turte å skrive, på de PC-ene, som de hadde der, husker jeg.
(Jeg kunne bare Basic, fra Commodore og Sharp-maskiner).
En kar, hadde visst mistet jobben der tidligere, siden de hadde felles lunch.
Og to av medarbeiderne, de hadde blitt uvenner, siden de var uenige om man skulle skjære brødskivene av brødet, på skått, eller rett fram.
Så han ene måtte slutte, husker jeg at ble sagt der, under en av lunch-pausene.
Men men.
De leverte og hentet også varer.
Og jeg var med på et jobbintervju, husker jeg, når han sjefen der, (som faren min kjente da), skulle ansette en ny sjåfør.
Dette var en med mørkt hår, mener jeg, som var skrevet om, i en bok, som han viste fram, husker jeg, under jobbintervjuet da.
Jeg tror han hadde jobbet på restaurant, eller noe.
Noe sånt.
Så skulle jeg bli med han, et par dager i uka, for å hente varer, og sånn.
Vi var på Nidar Bergene, av en eller annen grunn.
I Oslo da.
Og dette var den samme uka, (eller uka etter), at det hadde blitt funnet salmonella, i sjokoladen, hos Nidar Bergene da.
Husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Han karen, han likte ikke det, at selgere alltid skulle vise fram det minste, at noe, husker jeg.
Kontorland hadde også en filial, i Asker, eller noe.
Og da var jeg litt oppgitt over han sjåføren, så da prata jeg litt negativt om han vel, til han som var sjefen, for filialen, i Asker, (eller hvor det var), husker jeg.
Men men.
Det var bare noe som slapp ut av meg.
Jeg gikk jo bare i første klasse, på videregående da, så jeg var ikke så vant til å jobbe i et firma, for å si det sånn.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Etter å ha jobbet der, i fem dager, så sa han sjefen der, at jeg skulle få fem hundre kroner, for jobbinga mi der.
Det var jo kult, husker jeg, at jeg syntes.
Jeg spurte om jeg kunne få en sånn kul Eriksson diskettboks, (5 1/4-tommer), som de hadde der, samt en pakke med 10 Eriksson-disketter vel, istedet.
Og det var greit, sa han sjefen der da.
Den diskettboksen, den var i hardplast da, og så kul ut, syntes jeg.
Den hadde vært en utsillingsmodell, og hadde stått utstilt, i et tomt lokale, på den andre siden av gaten, av der Kontorland var, da jeg jobbet der da.
Den diskettboksen, den hadde jeg vel også sett, når jeg hadde gått forbi på gata, før jeg hadde hørt om Kontorland, mener jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men den diskettboksen, og de diskettene da, de fulgte jo da med, når han oppe i Hokksund, (eller hvor det var), kjøpte den datamaskinen, (en Commodore 128), av meg, et års tid seinere, var det kanskje.
(Etter at jeg hadde averterte den til salgs, i Drammens Tidende da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå er klokka mer enn 23.30 her på hostellet.
Så jeg får fortsette å skrive mer, om dette skoleåret, (og også om andre ting, som skjedde før det skoleåret, på Gjerdes Videregående), en senere dag.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Jeg soekte om Fri Rettshjelp, i forbindelse med omsorgssviktsak, mot min far, Arne Mogan Olsen, fra Fylkesmannen i Vestfold
fromErik Ribsskog eribsskog@gmail.com
to”postmottak@fmve.no”dateMon, Nov 14, 2011 at 6:07 PM
subjectSoeknad om Fri Rettshjelp i Omsorgssvikt-sak
mailed-bygmail.comhide details 6:07 PM (0 minutes ago)
Hei,
Politiet i Drammen har fortalt meg at det er vanlig aa faa Fri Rettshjelp i omsorgssviktsaker.
Jeg har flyktet til England, etter at jeg overhoerte at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i Oslo, i 2003.
Men jeg var en tur tilbake i Norge, i noen maaneder, i 2005, hvor jeg bodde paa min onkel Martin Ribsskog sin samboer sin gaard i Kvelde og ble da registert der, i Folkeregisteret.
Jeg soeker hos FN osv., om aa bli flyktning.
Men for dere saa blir jeg fortsatt aa regne som norsk statsborger, mener jeg.
Jeg har soekt mye om Fri Rettshjelp til Fylkesmannen i Oslo og Akershus, siden jeg bor i utlandet.
Men naa tenkte jeg det, at jeg har jo folkeregister-adresse, i Kvelde, i Vestfold.
Saa jeg kan proeve aa soeke hos dere og, om Fri Rettshjelp, i denne saken.
Saken er at min far, Arne Mogan Olsen, lot meg bo alene, fra jeg var ni aar, til jeg fylte 18 aar da, paa Bergeraasen, nord i Vestfold, fra 1980 til 1989.
Jeg mener at dette er omsorgssvikt, og vil gjerne anmelde min far for det.
(Eventuelt gaa til sivilt soeksmaal, hvis ikke politiet foelger opp).
Men da kunne jeg trengt raad og hjelp fra advokat, for jeg er selv utdannet innen IT og oekonomi og ikke innen jus.
Saa jeg soeker derfor herved om Fri Rettshjelp til Omsorgssviktsak, mot min far, Arne Mogan Olsen.
Paa forhaand takk for eventuell hjelp!
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Min Bok – Kapittel 44: Enda mer fra sommeren 1988, (del 3)
Til mitt forsvar, for hvorfor jeg gjorde raid, nede hos Haldis og dem, da jeg var i tenårene.
Så var jeg sinna, siden jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år.
Og siden jeg noen ganger fikk mindre gaver, enn for eksempel Christell, når Haldis og faren min hadde vært på Danmarkstur, og så videre.
Og Pia og Christell, de gikk også noen ganger inn i huset ‘mitt’, når jeg ikke var hjemme.
Det fortalte Store-Oddis, (en av naboene, i Leirfaret), meg ihvertfall en gang, husker jeg.
Store-Oddis, han fortalte meg også det, at Ole-Tonny, (som døde i en bilulykke, i skoleåret 1988/89), og lillebroren hans, kallt ‘Kairo’.
De hadde også vært inne i leiligheten min, i Leirfaret 4B en gang, (som jeg ikke hadde vært hjemme), fortalte Store-Oddis meg.
(Uten at jeg vet hvordan han visste det, at jeg ikke var hjemme.
Men men).
Da gikk jeg opp til Ole-Tonny og dem og kjefta, husker jeg, da Store-Oddis fortalte det her.
Ole-Tonny og de, de bodde i Olleveien, og det var ikke ofte, at jeg var oppi der.
Men men.
Jeg tok en rask sjekk, i videofilm-hylla, i reolen, på rommet mitt.
Og jeg syntes det var veldig få filmer der da.
Så jeg trodde at Ole-Tonny og Kairo kanskje hadde rappa noen filmer.
Men det hadde de ikke, fortalte de meg.
Etter det, så gadd jeg ikke å stresse noe særlig mer, med å ta opp filmer, og så videre.
For det ble som noe stress, å huske hvem som hadde lånt hvilken film.
(Det er mulig at det var Christer Sandum, som hadde lånt de filmene.
For han var hos meg en gang, fra Svelvik, (hvor han flytta til, fra Bergeråsen).
Og lånte filmer, en sommer vel, rundt 1987 vel.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Og jeg hadde jo også hørt det, av Christell og Pia, før julen 1987, (var det vel), at Pia hadde hatt en abort, nede hos Haldis.
Så det var kanskje derfor, at jeg kikka litt rundt, på rommet til Pia.
For jeg lurte på hva som foregikk der nede.
Min halvbror Axel, han flyttet jo til faren sin, Arne Thomassen, da Pia flytta til Bergeråsen.
Arne Thomassen og hans nye samboer, (fra Oslo), Mette Holter.
De var en gang, på besøk, hos Haldis.
Og jeg leide jo et rom, en gang, av dem, i Oslo, i skoleåret 1990/91.
Og da fortalte Mette Holter meg litt, av hvordan hun opplevde besøket, hos Haldis og dem.
Hu sa at hu syntes synd på Pia, som bodde der, som en slags ‘Askepott’, mener jeg hu sa.
For Christell var liksom som søstrene til Askepott da, Tutta og Mathilde, som fikk penere klær og sånn.
Mens Pia måtte nøye seg med færre moteklær da, og så videre.
Christell var liksom som en prinsesse nesten, mens Pia var som en Askepott-versjon av Christell nesten da.
(Kanskje fordi at Christell hadde en rik far på Vestlandet, og hun hadde også to eldre storebrødre, nemlig Jan og Viggo, og også en storebror, Bjørn Humblen, på Vestlandet da).
Hvem vet.
Og faren min hadde jo fortalt meg det, at Holter og Thomassen, skulle dukke opp på besøk, nede hos dem, i Havnehagen.
Så da jeg så det, at bilen til Thomassen og dem, (en Ford Scorpio muligens), stod nede hos Haldis og dem.
Så gikk jeg en tur ned dit da, fra Leirfaret 4B da.
Og da, så hadde visst faren min sagt det, (sa Mette Holter, en gang, iløpet av det året, som jeg bodde hos dem i Oslo), når han så meg, at, ‘der kommer den jævelungen’.
Så faren min hadde kalt meg jævelunge da.
Så det var ikke noe hyggelig, å få høre, husker jeg.
Jeg visste ikke det, at faren min kalte meg sånne ting.
(Hvis ikke Mette Holter jugde da.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel var også ihvertfall en gang, på besøk, hos meg/oss, på Bergeråsen.
Det er mulig at han bodde på det gamle rommet mitt, i Leirfaret 4B.
Det er mulig.
Jeg husker en gang, (en søndag vel antagelig), som Pia, Axel og meg, gikk til Berger-kafeen.
Og vi møtte mange biler, som tuta på oss, for å hilse, husker jeg.
(Dette kan vel ha vært sommeren 1988 kanskje.
For jeg mener det, at en av bilene som tuta, ble kjørt av Odd Einar Pettersen.
Og han var vel født i 1970, så det kan vel ikke ha vært før 1988 ihvertfall.
Siden han vel må ha fått lappen, i 1988 da.
Men men).
Axel kommenterte vel det, at alle bilene tuta da.
Men det var vel fordi at Berger var et lite sted, hvor alle kjenner alle, hadde jeg nær sagt.
Og Pia hadde jo festa mye, rundt om i distriktet allerede, da hu var sånn 16-17 år.
Så alle visste vel hvem hun var, omtrent.
Og jeg hadde jo bodd på Berger, siden 1979, så mange visste vel hvem jeg var og.
Og når vi gikk der, og plutselig hadde fått en lillebror.
Da syntes vel folk at det var artig, å tuta da.
Hva vet jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
(Axel er altså sønn av mora mi Karen og Arne Thomassen, fra Nord-Norge.
Men det var min far, Arne Mogan Olsen, som var fra Berger, av foreldrene mine.
Så Axel har ikke vært så mye på Berger, som Pia og meg da, for å si det sånn.
Men men.
Så sånn var det).
Axel er også født i 1978.
Så han er nesten som en attpåklatt, i forhold til Pia, (som er født i 1971), og meg, (som er født i 1970), da.
Så sånn var det.
Men men.
Og Axel hadde jo vokst opp, først i Larvik, hos mora mi.
Så bodde han hos Arne Thomassen og Mette Holter, som bodde i Drammen, bak Bragernes kirke, et sted, vel.
(Mener jeg at jeg har blitt fortalt).
Så flytta de til Parkveien, midt i Oslo sentrum, (ikke langt unna den israelske ambassaden vel).
Og Pia og jeg, vi var og besøkte dem der en gang, husker jeg.
Holters datter Kirsten Ancona, (som var to-tre år eldre enn meg vel), hu tok oss med til en lekebutikk, som var i nærheten av Parkveien der, husker jeg.
Axel har også seinere sagt det, (da jeg leide et rom av dem i Oslo), at en eldre kar, (som ikke var i slekt med dem vel), bodde sammen med dem, i Parkveien.
Kirsten Ancona har to eldre brødre.
Det er Erik Ancona og Bjørn Ancona.
De heter Ancona fordi at Mette Holter, (sa hu, det året jeg leide et rom av dem, på Furuset), hadde bodd hos Ancona mafiafamilien, i USA, og gått med ‘hot-pants’, sammen med ei tungvokst, (må man vel si), amerikansk dame, ved navn Victoria, (som ble kalt Vicky), som seinere flyttet til Trondheim.
Så sånn var det.
Men men.
På Berger-kafeen, så kunne man nesten merke det, (syntes jeg), at Axel hadde bodd i Oslo.
For han tulla med dama bak disken der, enda han vel bare var 11-12 år da.
Han sa sånn at ‘en av dem’, også venta han kjempelenge.
Også sa han ‘også en av dem’.
Han gjorde liksom narr, syntes jeg.
Det vanlige var vel å si ‘en krone av dem’.
Og så ‘en krone av dem’.
Men Axel, han tulla skikkelig da, og brukte kjempelang tid, på å kjøpe smågodt.
Han liksom halte ut tida da, og skulle bare være morsom, og det var liksom poenget med handelen, og ikke det å kjøpe godteri, virka det som for meg.
Så jeg ble flau over Axel og lurte på om det stod noen folk bak oss, som ble forbanna, siden Axel tulla sånn.
Og jeg lurte også på om kioskdama skjønte det, at Axel tulla.
(Og det er jeg ikke sikker på enda, om hu skjønte det.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Men Axel hadde vel 30 kroner, eller noe, som han skulle kjøpe smågodt for, tror jeg.
Noe sånt.
Hvis det ikke var 100 kroner, som han hadde fått med seg.
Noe sånt.
Og jeg kjente jo ikke Axel så bra, siden han var vokst opp i Oslo, Drammen og Larvik, mens jeg bodde på Bergeråsen da.
Så jeg klarte ikke å få Axel til å oppføre seg ordentlig/normalt, må jeg innrømme.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg kan også skrive litt om den gangen, som Pia og jeg, var inne og besøkte Axel og dem, da de bodde på Vestre Haugen. i Groruddalen.
Dette var mens jeg hørte mye på nærradio, husker jeg.
Så det var vel kanskje mens jeg gikk i sjuende eller åttende klasse kanskje.
Noe sånt.
(Eventuelt i niende klasse).
Vi skulle ta toget inn, fra Drammen, Pia, Christell og jeg.
Christell skulle ikke være med til Axel og dem.
Men Christell skulle besøke Solveig, (Haldis sin venninne, som var telegrafist, på Holger Danske, på den her tida, vel, og som seinere ble telegrafist, på Scandinavian Star, og som var på vakt, under den katastrofale brannen, på det skipet), som bodde på Holmen, (nedenfor Holmenkollen der), i Oslo da.
Pia og jeg, vi skulle egentlig ta toget, til Grorud vel.
Men jeg syntes det hørtes rart ut, at vi skulle ta toget, til Grorud muligens.
Noe sånt.
Eller, jeg hadde vel lyst til å gå på Spaceworld, (i Storgata), som jeg syntes var en artig butikk.
(og som ikke hadde dukket opp i Drammen enda da vel.
Men som jeg hadde sett reklame for, i Aftenposten kanskje.
Noe sånt).
Så jeg hadde lyst til å gå av toget, i Oslo Sentrum da.
(Selv om jeg ikke var kjent, i Oslo Sentrum, noe særlig.
Men vi var der på noen klasseturer, med ungdomsskolen, husker jeg).
Så jeg fikk med meg Pia, på å gå av toget, på Oslo S., eller noe.
Eller, jeg tror vi må ha tatt T-banen, og gått av på Jernbanetorget, eller noe.
For jeg mener å huske det, at Christell møtte Solveig, på Jernbanetorget T-banestasjon.
Og at jeg spurte Solveig om hvordan Pia og jeg, skulle komme oss til Grorud.
Da måtte vi ta T-banen, sa Solveig.
Før hun hastet avgårde, med Christell da.
(For jeg var kanskje ikke sikker på det, om toget gikk helt til Grorud.
For jeg trodde nok det, at togene fra Drammen ikke gikk lenger enn til Vestbanen.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Og da fikk jeg med Pia, på å gå litt rundt i Oslo, i en times tid, og se litt på Spaceworld, og så videre.
Men jeg tror ikke det, at Pia hadde begynt på ungdomsskolen da, og dratt på klassetur, til Oslo.
For Pia begynte å klage vel, bare fordi at jeg ville gå å se litt på Spaceworld.
(Hvis jeg husker det riktig).
Men men.
Så tok Pia og jeg T-banen til Grorud da.
Men da varte det og rakk, før Arne Thomassen dukka opp der, husker jeg.
Vi venta ved en matbutikk der, husker jeg, (etter å ha ringt dem og sagt fra da).
Arne Thomassen sa at det var feil, vi skulle ikke ta T-banen til Grorud, men toget til Grorud.
For Grorud Togstasjon og Grorud T-banestasjon, de lå langt fra hverandre da.
Togstasjonen, den lå nede i dalen der.
Og Grorud T-banestasjon, den lå oppe i den ene dalsida der vel kanskje da.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Hos Axel og dem, så husker jeg det, at vi hørte på nærradio.
Og jeg kunne alle ‘jinglene’, husker jeg.
Noe Kirsten Ancona syntes var artig da.
Erik Ancona, (som Axel sa var ‘gæern’), dro meg med, på å gå tur, med en scafer, som han hadde.
Vi gikk opp mot Gamle Strømsvei der, tror jeg.
Ved bussholdeplassen ved Ellingsrudåsen der da.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Erik Anonca, han sa det, at bikja til Hitler var ‘gæern’, for det hadde han kunnet se, på noen bilder som han hadde sett et sted, sa han.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Erik Ancona fikk også kjeft av mora si Mette.
For han hadde tulla med T-banen.
Han trodde han var på Furusetbanen, men så var han på Lambertseterbanen.
Så han kom seg ikke hjem da, fredagskvelden, eller noe.
Noe sånt.
Men men.
Axel hadde masse kamerater der, og dem leika i kjellergangen, og en dør til en bod stod åpen, og der lå det et pornoblad, husker jeg at Axel viste meg.
Noe sånt.
Men men.
På lørdagen, så dro Mette Holter og Arne Thomassen, med Axel, Pia og meg, til Furuset Senter, for å shoppe litt, på senteret der.
Vi kjøpte mat da, i matbuikken, (som var en Mega vel).
Og så satt vi og spiste burger, (mener jeg å huske det var, ihvertfall), på Burger’n.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Axel sa også det, at en av naboene, på det stedet, (som het Vestre Haugen, og som bestod av terrasseblokker da).
De hadde sagt det, at dem hadde finere bil, enn Arne Thomassen, (som hadde Ford Scorpio).
Men så var det firmabil.
Som den naboen hadde da.
Så det var jo bare sludder, at de hadde finere bil da.
Jeg hadde vel aldri hørt om noen som hadde hatt firmabil, skal jeg være ærlig.
Så jeg måtte tenke litt på det her, skulle jeg være ærlig.
Men Pia og jeg, vi var jo vant til det, at faren vår hadde svære, nye amerikanere, med elektriske vinduer og air-condition, og også en helt ny Mercedes E230.
Så dette med Ford Scorpio, det hørtes vel kanskje ikke så imponerende ut, for oss.
Så å ta det så viktig, om den var finere enn en firmabil, eller noe.
Den krangelen var ikke noe som engasjerte meg så mye da.
Det virka vel kanskje litt spesielt for meg, å engasjere seg så mye i, om en Ford Scorpio var bedre enn den og den firmabilen da.
Jeg kan ikke huske at noen krangla sånn på Bergeråsen ihvertfall, av ungene, om hvem som hadde finest bil.
Kanskje når vi var i sandkasse-alderen.
Men jeg tok vel aldri sånne krangler, om at ‘pappaen min er mye sterkere enn pappaen din så’, så alvorlig.
Så det med den firmabilen og det, at dem tok det så viktig, det var vel kanskje litt latterlig kanskje men, hvis jeg skal være ærlig.
Men Pia og jeg lo ikke, husker jeg.
For Axel hadde vel alvorlig i stemmen, når han prata om det her da.
Så jeg ante vel det, tror jeg, at det her var rimelig alvorlige saker, å krangle om, i Groruddalen.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det lekte en del, i de kjellergangene da, hvor kjellerbodene var.
Så jeg tror ikke jeg var så veldig gammel.
Jeg gikk vel kanskje i syvende klasse eller åttende klasse da, eller noe.
Jeg sov vel på rommet til Kirsten Ancona, tror jeg.
Jeg mener å huske en hesteplakat, (eller en musikkplakat), eller noe sånt, tror jeg.
(Men det husker jeg rimelig vagt).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi var jo også på minst en klassetur, hvert år, da vi gikk på ungdomsskolen.
Jeg husker at vi var på Teknisk Museum, (på Kjelsås/Frysja vel. Ikke langt fra der jeg seinere studerte, første året på NHI), et år.
Vi var også på Zoologisk Museum, hvor jeg husker at jeg likte gaupene og ulvene best vel.
(Av de utstoppede dyrene da).
Det var også et hode av en bison der vel, som hang på veggen, tror jeg.
Noe sånt).
Vi var også på Colusseum kino, en gang.
(En kino som var kjempestor, på den her tida).
Der så vi en film, som het Staying Alive, med John Travolta, husker jeg.
Noen av gutta i klassen, de kjøpte cider, på matbutikken, på CC, (var det vel), som var like ved Colusseum Kino, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi var også på vikingskipmuseet, på Bygdøy, et år, husker jeg.
Da dro vi sammen med minst en parallellklasse, husker jeg.
Jeg husker at jeg syntes at det vikingskipmuseet var litt kjedelig.
Det er mulig at jeg ikke så alle båtene der, osv.
Jeg gledet meg vel til å gå rundt, i Oslo, (noe som jeg syntes var artig.
For vi pleide å få tre timer, (eller noe), på hver Oslotur, hvor vi kunne gå rundt i byen og kikke, i grupper, på 3-4 elever da.
Så sånn var det.
Men men).
Så jeg ble lei av det museet, og gikk ut i bussen igjen.
Det samme gjorde ei jente, fra Svelvik, husker jeg.
Som het Tanja vel, og som var farget, og som var søstera til en kar, i en klasse over oss, eller noe vel.
Som jeg ikke kommer på navnet på nå.
Men men.
Så vi gikk ut i bussen da, og satt der, husker jeg.
Det er mulig at det var et rom der, som jeg ikke fant, på det museet.
Jeg så vel bare på et skip der, tror jeg.
(Noe sånt).
Så det er mulig at det var flere skip der, som jeg ikke så.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så det er et museum som jeg godt kunne tenke meg å se, en gang til.
Spesielt etter at jeg fikk høre om et vikingskip, som ligger gravd ned under en pub, i Meols, på the Wirral, like ved Liverpool.
For noen år siden, da jeg bodde i Liverpool da.
Og jeg var også da på en vikingkonferanse, i Chester, i 2010, var det vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I niende klasse, så var vi på Heimevernsmuseet, (heter det kanskje?), på Akershus Festning.
Da var jeg også rastløs, husker jeg, og ville ut og se, i Oslo Sentrum da.
Men på Heimevernsmuseet, så måtte vi levere en besvarelse, som vi fikk karakter på.
Og vi måtte høre på han ‘Kjakan’, eller hva han heter, som fortalte da, om krigen.
Men jeg var så rastløs, siden jeg gledet meg til å gå rundt og se, i Oslo.
Så jeg gikk bort til lærerne, for å få et nytt skjema.
(Det var Jan Aakvåg og også han læreren som vi hadde i Sjakk/bordtennis valgfag vel).
Jeg klarte å få fasiten til han Sjakk/bordtennis-læreren, ved en misforståelse.
Jeg trodde det var et nytt skjema.
(For jeg hadde kanskje skrevet feil da, eller noe).
Og så stod jeg der plutselig, med fasiten, i hånda.
Jeg turte ikke å skrive for mye, etter fasiten.
Men Ditlev Castellan dukket opp, mener jeg, og ville låne fasiten da.
Så jeg ga den vel bare til han.
(Var det vel).
Og så gikk jeg litt rundt der og da, og skreiv noe greier da, på det skjemaet.
(Det var litt mørkt der kanskje.
Noe sånt.
Så jeg våkna kanskje ikke helt opp der.
Det er mulig.
Men men).
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, så var Espen Melheim, (var det vel), og meg, og en eller to til i klassen da.
Vi var på Clock Hamburgerrestaurant, nederst i Karl Johan, (der hvor det senere ble Burger King, den fra Døden på Oslo S. vel).
Og der, så husker jeg det, at noen Oslo-ungdommer, stod foran oss, i køen der.
Og da, så kunne vi Bergerfolka se det, at en gutt, rappa en walkman, fra ranselen, til en annen gutt.
Mens han smilte konspiratorisk, til ei jente, som vel også var fra Oslo da.
Så de virka litt sleipe, vil jeg si, de Oslo-ungdommene.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var jo litt vant med å være i Oslo.
Siden jeg ganske ofte pleide å være hjelpegutt, når faren min, dreiv og leverte køyesenger, i Oslo da.
Så jeg tulla litt en gang, husker jeg, og la noe popcorn, var det vel, på en fisk, som lå i en kasse, utafor en fiskebutikk, ved Youngstorget vel.
Og da, så kom det en sinna, ung mann ut, av fiskebutikken, og sa at vi måtte ta bort potetgullet, (eller hva det var).
For dem skulle selge fisken da, og ingen ville kjøpe fisken, hvis det var popcorn på den.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi spiste også pizza, fire av oss, husker jeg, på en pizzarestaurant, som lå i Akersgata, (cirka ovenfor Deichmanske Bibliotek der, husker jeg).
Det kosta 40 kroner, husker jeg, for en pizza, som var større enn en Grandiosa-pizza, mener jeg.
Og det var mye ost på pizzaen, husker jeg.
Og kanskje skinke.
Det er mulig.
Noe sånt.
Jeg mener at Frode Holm, var med da, da vi kjøpte pizza der.
Og så måtte vi krangle med klasseforstander Aakvåg, i klassens time, eller noe, en gang, noen dager seinere da.
For vi fikk jo da spist, for ti kroner, per person.
Og vi syntes det var billig da.
Og da sa læreren at det var ‘lite mat’, på pizzaen vår, som vi hadde spist, (selv om han ikke hadde vært der).
Noe sånt.
Det var ‘mye ost’, sa Frode Holm.
(Var det vel).
‘Ost er billig det’, sa Aakvåg da, så han ville ikke gi seg.
Men men.
Det var noen italienere, (tror jeg ihvertfall, hvis jeg skulle tippe), som dreiv den her pizzarestauranten da.
Og vi tulla litt, da vi skulle gå.
For det kom ingen å henta betalingen.
Så vi stabla opp fire tikronesedler, med tannpirkere.
Sånn at det ble noe slags byggverk nesten.
Også bare stakk vi ut av restauranten der.
Før det kom noen for å hente betalingen da.
For vi var vel ikke så vant med det, noen av oss, å spise på restaurant.
Ihvertfall ikke på en, hvor det ikke var norske folk, som jobba.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, på en sånn Oslotur, så dro jeg med noen folk, i klassen, innom en sengebutikk, ved Youngstorget, som het 1001 natt, (eller noe).
For der hadde jeg vært med faren min, og levert senger, en gang.
Og da ville jeg vise det da, for de andre gutta i klassen, at faren min sine senger, ble solgt i den butikken.
Og jeg husker ikke, om jeg fant noen senger, fra Strømm Trevare, i den butikken.
Men hu dama som jobba der, hu sa det, at jeg skulle be faren min om å ringe henne, husker jeg.
(Uten at jeg veit hva det var, som hu lurte på).
Så jeg var nesten på jobb, for Strømm Trevare, i Oslo, kan man nesten si, på en klassetur da.
(Selv om jeg ikke veit om hu dama i den butikken, ble sur, fordi fire litt usnobbete Berger-ungdommer plutselig dukka opp der, i butikken hennes.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på).
I niende klasse, så hadde Espen Melheim og jeg, litt uflaks, i Oslo vel.
Vi kjøpte burgere, på en hamburgersjappe, ikke langt fra Gunerius der vel.
Men vi var ikke så heldige, som vi var, da vi kjøpte pizza, et år før vel.
For vi ville heller ikke denne gangen kjøpe drikke.
For vi ville at pengene våre skulle rekke lengst mulig da.
Så derfor kjøpte vi heller drikke, i matforretninger.
Også ba vi vel om et glass vann hver, i den pizzarestauranten, tror jeg.
Noe sånt.
Men i den hamburgersjappa, hvor det jobba en pakistaner, som var litt opp i åra vel.
Der turte vi vel ikke å be om gratis vann, mener jeg å huske.
Men vi ville ikke drikke da.
Og da, så tok han kokken på skikkelig mye krydder, på burgerne, mener jeg å huske.
Liksom som for å straffe Espen Melheim og meg da.
Som bare ville at pengene våre skulle rekke lengst mulig.
Så han pakistaneren, han ble sinna på oss ungdommene da, fra Svelvik, siden vi ikke ville kjøpe drikke hos han da.
Virka det som.
Og det var vel nytt for oss, at folk i restauranter ble sure, hvis du bare ville ha mat og ikke også brus.
Vi hadde jo ikke noen restauranter på Berger heller, for å si det sånn.
Det var bare to matbutikker og en kafe der.
Men jeg tror ikke det var sånn, på Berger-kafeen, at de damene der ble sure, hvis du bare kjøpte pølse i brød.
Og ikke også cola.
Det kan jeg ikke huske å ha hørt noe om, ihvertfall.
Så det var kanskje multikultur da, det greiene der.
Så hvis man kjøper mat av pakistanere, så kan visst dem bli sure, for ting som ikke nordmenn blir sure for da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Eirik Lund, han kjøpte jo pølse i brød, med rekesalat, på Berger-kafeen, for mine penger, da jeg kjøpte luftgeværet, til han og tvillingbroren Arnt Lund.
Våren da jeg gikk i niende klasse vel.
Noe sånt.
Og jeg kan ikke huske det, at hu dama på Berger Kafeen, ble noe sur da, sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Et år, så dro vi også på en klassetur, nedover i Vestfold der.
Skolen hadde leid en buss da, som vanlig.
Vi dro til Sjøfartsmuseet, i Horten, husker jeg.
Og etter det, så skulle vi ikke gå rundt i Horten, (av en eller annen grunn).
Neida, vi skulle gå rundt i Tønsberg.
(Av en eller annen grunn).
Der havna vel hele klassen, (Ihvertfall gutta, mener jeg å huske), på en hamburgerrestaurant, som jeg ikke husker navnet på.
Dette må vel ha vært mens vi gikk i åttende klasse, vil jeg vel tippe på.
(Men det kan jo ha vært i sjuende eller i niende og).
Vi begynte jo på Svelvik Ungdomsskole, høsten 1983.
Og var ferdige der, våren 1986.
Så dette må ha vært mellom høsten 1983 og våren 1986 da.
Grunnen til at jeg tenker på dette med årstallet.
Det er at den hamburgerrestauranten, i Tønsberg, den solgte faktisk Cherry-cola(!), (altså Coca Cola med kirsebærsmak da).
Av en eller annen grunn.
(Cherry cola har vel aldri blitt solgt, i annet enn import-butikker, i Norge, (tror jeg ihvertfall)).
Men nesten alle gutta, i klasse, de skulle vel smake cherry-cola da, mener jeg å huske.
Noe som var godt, mener jeg å huske da.
Den hamburgrestauranten, (som jeg ikke husker navnet på nå).
Den hadde to etasjer, og også en video-jukebux, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg har jo skrevet om det. at jeg og noen andre unger, (må jeg vel kalle oss), på Nedre, på Bergeråsen, hadde en gjeng, på begynnelsen av 80-tallet.
Dette var Tom-Ivar Myrberg, Gry Stenberg, Pia, Christell og meg.
Jeg husker at Pia flytta til Bergeråsen.
Da satt hu på, bak på Apache-sykkelen min, husker jeg.
Mens vi sykla rundt, i den gata, som Sylvia og Gry Johansen og Sissel Tysnes, og de, bodde i.
Pia satt på bak på sykkelen min.
Om Christell hadde sykkel, det husker jeg ikke.
Jeg kan vel ikke huske, å ha sett henne sykle, en eneste gang vel.
Selv om Gry Stenberg, hun hadde sykkel, husker jeg.
Men Pia, hun hadde ikke sykkel da, (ihvertfall ikke i starten), på Bergeråsen.
Så hu satt på bak på sykkelen min, husker jeg.
Og da trodde jeg det, at jeg kunne krasje i de andre da.
Men det ble jo vanskeligere å sykle, med Pia bakpå da.
For vi dreiv noen ganger og kræsja og.
(Selv om kanskje ikke jeg gjorde det).
Men Tore Myrberg, (som gikk i klassen under meg vel, og som var ganske lav/liten da), han kræsja en gang inn i siden, av sykkelen min, mens jeg sykla rundt, i den gata, med Pia bakpå sykkelen, husker jeg.
Så Tore Myrberg, han kunne manøvrere enklere da, siden han ikke hadde noe bak på sykkelen.
Og den smellen, den kjente jeg, sånn som jeg husker det.
Samtidig som at jeg ble litt skuffet, siden liksom Tore tok ‘innersvingen’ på meg, (og Pia), da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg pleide nemlig å være den som hoppet lengst, om vinteren, når vi hadde konkurranse, om å hoppe, på noen akekjelker, (som Haldis og mora til Myrberg-brødrene), kjøpte til oss, på sportsbutikken, på CC.
(Siden begge de jobbet på CC Elektro.
Jeg fikk faren min til å kjøpe en sånn kjelke for meg og.
For jeg ville ha det samme som de andre ungene da.
Jeg ble misfornøyd, og klagde, hvis jeg ikke fikk det.
Men men).
Og da, så pleide vi å kjøre, på de rattkjelkene, ned hele S-svingen noen ganger, husker jeg, om vinteren.
Noe som var veldig morsomt.
Men det var vel også farlig, vil jeg si.
Selv om vi aldri møtte noen biler, når vi kjørte sånn.
Men men.
Og nederst i Havnehagen.
(Ned mot stien til Ulviksletta og stranda der).
Så bygde vi hopp, en vinter.
Og da pleide alltid jeg å hoppe lengst, husker jeg.
(Kanskje fordi jeg veide mer, og fikk høyere fart, på kjelken.
I forhold til Tore og TOm-Ivar, som var ganske lave.
Hvem vet).
For da hadde vi en som målte hvor langt vi hoppa, og sånn da.
(Nemlig Tom-Ivar vel).
Så sånn var det.
Men men.
Og vi dro jo også på tur, til Svelvik, hvor Gry Stenberg dro oss med til bestemora si, dagen etter at Nicole vant Grand Prix, for Vest-Tyskland, som jeg har skrevet om tidligere.
Og vi lå også over, hos meg, noen ganger, i vannsenga, (med klær på da), og så videre.
Siden det ble sett på som kult da, å ha vannseng, på den her tida.
Så sånn var det.
Men men.
Men det som gjorde, at den her gjengen, tok slutt.
Det var det, at Christell en dag, skulle på kino, i Svelvik.
(For å møte noen gutter der, eller noe, vel).
Tom-Ivar sa det, at jeg måtte få henne til å ikke dra, eller noe.
Men jeg bare ga opp.
Jeg tenkte det var best å bare la henne få dra.
For ellers, så kom hu sikkert til å bli sur på meg, resten av livet, (eller noe).
Så jeg gjorde ikke noe.
Så sånn var det.
Men etter dette, så var det liksom ikke det samme da.
Med den her gjengen.
Så sånn var det.
Og Myrberg-brødrene, de flyttet så til Drammen, ikke så mange månedene etter det her vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, en sommer, så sa faren vår det, til Pia og meg, at vi måtte bli med mora vår, og hennes nye kavaler.
Som var en italiener.
På campingtur, med en campingbil, som han hadde da, (ifølge mora vår).
‘Campingbilen’, det viste seg å være en Folkevognbuss.
Og dit vi skulle dra, det var til en liten park/strand, (eller noe), i Tønsberg-distriktet, et sted vel.
Hvor det bare var vi som campa da.
Og Pia og jeg, vi hadde jo aldri møtt han italieneren før.
Så jeg ihvertfall mistrivdes, husker jeg.
En kar, som var ikke langt unna, der vi campet.
Nede ved vannet da.
Han tok fotografier av en danskebåt, (eller noe), som kjørte i Oslofjorden der da, husker jeg.
Det var en ferje som må ha kjørt fra Oslo, mener jeg.
For i Drammen og Holmestrand, (og i Tønsberg), så har dem jo ikke noen sånne bilferjer, (som går til Danmark osv. da).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var skikkelig trangt, i den Folkevognbussen, husker jeg.
Når vi skulle sove, om kvelden.
Og mora vår, hu ville ikke ligge ved siden av han italieneren.
(Enda de liksom skulle være et par).
Så det var jo helt sykt.
Mora vår overlot til Pia og meg, å bestemme, hvem som skulle ligge ved siden av han italieneren.
Jeg tenkte det, at jeg måtte beskytte lille Pia, (som ikke hadde pupper eller noe enda da, sånn som jeg husker det).
Og ligge ved siden av han italieneren, jeg da, siden jeg var gutt.
Og siden mora mi var redd for han, virka det som, for meg.
Så burde vel ikke Pia ligge ved siden av han heller.
Tenkte jeg da.
Og det skjønner jeg, at mora mi ikke ville ligge ved siden av han.
For han begynte å ta meg på rumpa, mens jeg lå på magen der da.
Og så spurte han om jeg spilte fotball, siden jeg hadde så stramme muskler.
(Men grunnen til at jeg stramma musklene, det var at jeg var anspent da.
Siden jeg var sur på mora mi, siden hu ikke la seg ved siden av han kjæresten hennes da.
Men vi barna måtte ligge ved siden av han ukjente italienske mannen da.
Som jeg syntes var usymplatisk da.
Jeg sa vel ‘ja’, tror jeg.
Og etter det, så tok han henda til seg, han italieneren da.
Men Pia har seinere gjort narr av meg, for dette, et par år, (eller noe), etter det her da.
Men jeg tror nok at sjangsene er store, for at hu nok hadde blitt voldtatt, av han italieneren, hvis ikke jeg hadde lagt meg ved siden av han da.
Så jeg beskyttet liksom Pia da, (sånn som jeg tenkte det), mot han italieneren da.
Og hva fikk jeg igjen, av Pia?
Jo, det var bare latterliggjøring, noen år seinere.
Og mora mi, hu oppførte seg jo veldig dårlig da, syntes jeg, når hu ikke kunne ta seg av han kåte italieneren selv, på en campingtur, som hu hadde dratt med Pia og meg på.
Så søstera mi og mora mi, de var jo helt forstyrra, begge to, vil jeg nok si.
Når man tenker på oppførselen til mora vår, i den Folkevognbussen, til han italieneren.
Og når man tenker på latterliggjøringen, til søstera mi, noen år etter det her igjen da.
Så kan man vel si det, at kvinnene i min slekt, de er nok ikke så veldig snille, (kan man vel si).
Faren vår har nok kanskje ikke vært mann nok, til å få disse kvinnene i livet sitt, til å oppføre seg ordentlig da.
Samtidig med at jeg har vært ung da, og har vært et lett bytte, for å bli tullet med, av disse utspekulerte kvinnfolkene da, i slekta mi.
(Nemlig for det meste mora og søstera mi da).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen etter, så kjørte vi ned til Larvik.
(Hvor mora vår bodde, på den her tiden.
På Tagtvedt da).
Men vi kjørte ikke til mora vår.
Men vi dro innom en platebutikk, i Larvik Sentrum, for å kjøpe en bursdaggave, til meg.
(Som har bursdag 25. juli).
Og jeg ønsket meg, (den nye vel), Rock Steady Crew-kassetten.
Som den platebuikken hadde da.
Så sånn var det.
Men men.
(Det var den kassetten med ‘Hey you the Rock Steady Crew’ og ‘Uprocking’ på, husker jeg).
Viggo Snoghøj, (som da bodde i Køge, i Danmark).
Han hadde sendt Christell en videokassett, med masse musikkvideoer på, husker jeg.
For Snoghøj hadde MTV, i Køge, og hadde tatt opp musikkvideoer, til sin lillesøster, på Bergeråsen, da husker jeg.
Christell skrøyt av at Viggo var snill/grei, på grunn av dette da, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Og vi så disse musikkvideoene, oppe hos meg, i Leirfaret 4B da, siden de vel ikke hadde video enda, nede hos Christell da, tror jeg.
Og den ene videoen, syntes både Christell, Pia og jeg, at var kul da.
Og det var den ‘Hey you, the Rock Steady Crew’ da.
Rock Steady Crew, det var en Hip Hop-gruppe, fra New York da.
De var en ‘breake’-gruppe, (altså en dansegruppe), fra New York da.
Men de hadde problemer, med å finne bra musikk, til å danse til.
Så de begynte å lage musikken selv, husker jeg.
Og hu som sang det var søstera, til en av medlemene, i den dansegruppa, husker jeg.
Men hu breaka ikke da, hu som sang.
Men de lette etter ei som kunne synge da, og det kunne hu søstera da.
Så sånn var det.
Og dette hørte jeg vel på nærradioene, tror jeg.
Ulf Havmo, han spredde det.
For han så også på de her musikkvideoene, (sammen med oss).
Og det var da jeg gikk i sjuende klasse vel, tror jeg.
At vi, (Pia, Christell og meg), hadde sett på noen musikkvideoer, og plutselig så var det en video da, som vi ville se flere ganger.
Og det var som noe veldig rart, for Ulf da.
At man kunne like en sang, så mye, at man spolte tilbake.
Så Ulf hadde ikke hørt om å spole tilbake før, tydeligvis.
For han prata dritt, om Pia, Christell og meg, på grunn av den her tilbakespolinga som vi dreiv med da.
Så Ulf han var kanskje ikke en så veldig lojal kamerat, av meg, vil jeg vel si.
Siden han prata dritt om meg, og Pia og Christell, for ting, som andre folk kanskje hadde syntes at var noe som var ganske vanlig.
Nemlig at vi spolte tilbake, hvis det var en sang vi syntes var kul da.
Vi kjedet oss kanskje litt, på Bergeråsen, siden vi var vant til å dra mye på ferie, og så videre.
Og vi våknet kanskje ikke helt opp alltid, av TV, og så videre.
Hva vet jeg.
For Pia og jeg, vi hadde jo blitt kidnappet, for eksempel, på 70-tallet, av faren vår og onkel Runar da.
Da vi bodde i Mellomhagen.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så det var kanskje i sommerferien etter syvende klasse, (eller noe), at Pia og jeg, ble beordret på campingferie, med mora vår og han italieneren da.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi kjørte så ned til Lekeland, i Skien, mens vi hørte på den her Rock Steady Crew-kassetten da, på kassettspilleren, i den her Folkevognbussen da.
Så sånn var det.
Han italieneren, han sa det, at han syntes at den sangen, som het ‘Me and baby brother’, var så fin.
Men da hadde allerede Pia og jeg, vel blitt enige om det, at det var den ‘døveste’ sangen da.
(For jeg likte ikke det, at dem sang om ‘baby’, det syntes jeg var barnslig, husker jeg.
Men men).
Da vi gikk ut av bilen, på parkeringsplassen, ved Lekeland.
Så ble han italieneren borte, i en halvtime kanskje.
(Hvis jeg skal tippe, så var han vel på en do, på en bensinstasjon, og runka kanskje.
Noe sånt.
Men men).
Lekeland var ikke noe som hørtes så artig ut, i mine ører akkurat.
Jeg så vel på meg selv som en ungdom, siden jeg gikk på ungdomsskolen.
Og Lekeland, det var noe for barn, i mine ører.
Jeg hadde vel aldri vært der før heller.
Men jeg syntes det var artig, at de hadde mange Commodore-datamaskiner der, med spill osv., da.
For da kunne jeg bli ved datamaskinene der, mens de andre gikk rundt der, tenkte jeg.
Men så ikke.
Han italieneren, han dro meg bare med seg, i armen.
Jeg måtte subbe rundt der, i gruppe, sammen med han og mora mi og Pia da, skjønte jeg.
Så dette var jo en veldig ‘artig’ ferie, må jeg si.
Jeg ble befølt på rumpeballene, av en kåt og vel hårete italiener, i 40-50 årene vel.
Og jeg ble også dratt rundt på, som en bikkje, (eller noe vel), på et kjedelig Lekeland da, i Skien, dagen etter.
Så dette var skikkelig ‘hat’, som vi sa, da jeg var i militæret.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia og jeg, vi møtte han italieneren igjen, en gang, etter dette.
Dette var et år seinere vel.
Altså sommeren etter at jeg var ferdig med åttende klasse kanskje.
Noe sånt.
Da var vi en del tøffere.
For vi gikk rund i Larvik Sentrum, hvor vi hadde bodd tidligere da.
Vi var på en kafeteria, ved Larvik Torg, (over Narvesen der), som het Carina, eller noe, vel.
Vi var vant til å gå der, med mora vår.
Pia og jeg, vi spilte på et kronespill der, som mora vår hadde latt oss spille på, da vi var små da.
(En sånn Røde Kors-automat).
Så sånn var det.
Men men.
Da vi skulle gå ut av kafeteriaen, og ned trappa der.
Så dukka han italieneren opp, fra et bord, litt inne i kafeteriaen der da.
Han hadde kjent oss igjen.
Men jeg hadde ikke lagt merke til han da.
Jeg var ikke vant til å stirre på folk akkurat, når jeg gikk rundt i Larvik Sentrum.
Jeg var mest opptatt av kronespill og godteri og sånn da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Han italieneren, han sa det, at vi skulle hilse mora vår, (eller noe).
Vi svarte vel ikke noe, tror jeg.
Ihvertfall var det nok ikke mange ord vi sa, for vi likte ikke han italieneren noe særlig da.
(Ihvertfall ikke jeg).
Og så gikk vi ut igjen, fra den kafeteriaen.
Og vi prata vel ikke noe mer, om han italieneren, etter det her, tror jeg.
Før Pia latterliggjorde meg den gangen da, noen år seinere, i Leirfaret 4B, om at han italieneren hadde befølt meg da, eller noe.
Så sånn var det.
Men jeg lå ihvertfall på magen.
Så det var ihvertfall ikke pikken han tok meg på, for å si det sånn.
Og jeg hadde jo på meg underbukse, for å si det sånn.
Men jeg hadde visst det, at han italieneren, skulle begynne sånn.
Så hadde jeg vel ikke tatt av meg olabuksa, vil jeg tippe på.
Og jeg var vel også sur på faren min, etter det her, siden han hadde beordra meg til å være med på denne korte campingferien.
(Vi lå vel bare en natt, i den Folkevognbussen.
Og så dro vi hjem til mora vår, etter den Lekeland-turen, uten han italieneren vel).
Så jeg var nok sur på begge foreldra mine, etter den her turen.
På faren min, siden jeg måtte dra på ferie, sammen med en ukjent italiener, selv om jeg ikke hadde noe lyst, til å dra på ferie, i en Folkevognboble, som jeg må si, at jeg syntes er litt for smal, for fire personer, til å sove, uten at de ligger som sild i tønne, nesten.
Men men.
Og jeg var også sur på mora mi, siden hu ikke tok ansvar, som voksen, på å ligge ved siden av han kåtingen da, (må man vel kalle han).
Så jeg ble vel nesten seksuelt misbrukt, må jeg vel si.
Siden han tok meg på rumpa/låra, utenpå underbuksa, han kåte italieneren da.
(Som vel kanskje også var homo da.
Han satt sammen med en mann, på den kafeteriaen i Larvik ihvertfall, sånn som jeg husker det.
Men men.
Så sånn var det).
Så etter denne ferien, så har jeg vel ikke hatt så mye respekt, for noen av foreldrene mine, må jeg innrømme.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg må vel nesten ta med noe fra sommeren 1988 og, siden dette kapitellet egentlig er om denne sommeren.
Etter den gangen, som jeg ble slått ned, i Brighton, på Churchill Square der.
Så husker jeg en gang, helgen etter, eller noe.
Da lå det masse folk, med balltre osv., og gjemte seg, i flere timer, stille, i et blomsterbed, på den ene siden, (ned mot den gaten som går ned til spillehallene der), av Churchill Sq.
Jeg sa fra til kursleder Paul Wilkie vel.
Som var på torget der da vel.
Han visste om det ihvertfall, mener jeg å huske.
Men hvorfor de folka lå der, det veit jeg ikke.
Jeg veit ikke om det var den samme gjengen, som slo til meg, en uke før det her, eller noe.
Jeg gikk ned en trapp, der hvor de folka lå.
Så jeg hadde de rundt meg, på bakken, mens jeg gikk forbi da, en gang, husker jeg.
Så det var veldig spesielt, husker jeg.
Men de bare lå der, med balltrær osv. da., i flere timer vel, en lørdagskveld da, var det vel.
Det er mulig at dette var en annen gjeng, som skulle ta den første gjengen.
(Hvis de dukka opp).
Hva vet jeg.
Og hvorfor ingen ringte politiet, og fikk de til å fjerne den her gjengen, som man vel må si at oppførte seg truende vel.
Det vet jeg heller ikke.
Så det var rimelig spesielt, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Nå er klokka over halv et, her på hostellet.
Så jeg får avslutte skrivingen for i dag vel.
I morgen så må jeg vaske klær, og prøve å få gjort noe budsjettsarbeid.
Så jeg vet ikke om jeg får skrevet noe mer, på det her kapitellet, i morgen.
Jeg har flere notater her, ihvertfall.
Så jeg får ta ferdig de notatene, før jeg begynner å skrive om det siste året mitt, på videregående, da jeg var Gjerderuss, i skoleåret 1988/89.
Også får jeg skrive fra de siste notantene, (som ligger i en hylle, øverst i klesskapet mitt her, blant annet).
For det ble litt rot, i den notantblokka, som jeg har skrevet notater i.
Så jeg prøvde å rydde litt i den, og tok vekk noen sider derfra da, for å få den notatblokka til å bli mer oversiktlig.
Samtidig som jeg hele tiden kommer på flere ting, som skjedde, før jeg flyttet til Oslo, høsten 1989.
Og jeg har lyst til å ta alt fra den tiden, før jeg flyttet til Oslo, i Min Bok.
Også får det som skjedde, etter at jeg flyttet til Oslo, det får være i Min Bok 2.
Så det blir nok en del fler kapitler, i Min Bok, med erindringer osv., før jeg begynner på Min Bok 2.
Og det er også mulig at jeg tar en pause, etter at jeg er ferdig med Min Bok.
Jeg får se hvor sliten jeg blir, av all den skrivingen.
Vi får se.
Jeg får det vel til, på en eller annen måte, regner jeg med.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 35: Sveits
Faren vår, kjørte Pia og meg, til Fornebu, en dag, i slutten av juli, i 1987 da.
Faren vår hadde prata med tante Ellen, i Sveits, på telefon, og Pia og jeg, skulle reise alene, på vårt første besøk til henne.
Jeg fikk meg et aldri så lite sjokk, da vi skulle sjekke inn.
Pia fortalte meg at hun hadde begynt å røyke, og at hun ville at jeg skulle be om ‘smoking’-plass.
Jeg ble litt fortumlet over denne nyheten.
Men jeg kjente ikke Pia så godt, på den her tiden, siden hun hadde bodd nede hos Haldis i flere år da.
Mens jeg hadde bodd i Leirfaret 4B da.
Så jeg sa det var greit, siden jeg ikke ville støte Pia fra meg liksom, med en gang.
Når vi en sjelden gang skulle tilbringe tid sammen, oss to søsknene da.
Så sånn var det.
Men men.
Vi reiste først til Kastrup, hvor vi måtte bytte fly.
Denne gang til Zurich.
Der måtte vi også bytte fly, og jeg så et skilt hvor det stod ‘domestic’, og skjønte etterhvert, at det betydde ‘innenlands’.
Så sånn var det.
Men men.
Dette var jo sommeren jeg fylte 17, og Pia var jo 15 og et halvt.
Og aldersgrensen for å røyke var jo 16, i Norge, på den tiden.
Og jeg hadde selv aldri røykt, mener jeg å huske.
Men men.
Så sånn var det.
Vi kjørte så et lite innenriksfly, til Basel da.
(Eller egentlig var flyplassen i Frankrike, i nabobyen til Basel).
Flyvertinnen var litt usikker, (var det vel), og Pia sa det, husker jeg, at de brukte de dårligste flyvertinnene på de minste flyene.
Noe sånt.
Vi kunne se fyrverkeri, fra flyet, mens vi var oppe i lufta, over Sveits, husker jeg.
Da jeg bodde i Liverpool, så sjekket jeg på Wikipedia.
Og nasjonaldagen til Sveits, var visst i slutten av juli, eller begynnelsen av august.
Så det var nok derfor, at det var fyrverkeri, i lufta.
Så sånn var nok det.
Men men.
Flykapteinen hadde kanskje tatt seg en dram, for å feire nasjonaldagen?
Kanskje det var derfor, at flyvertinna var så usikker?
Eller kanskje hun hadde tatt seg en dram selv?
Hvem vet.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ellen og Rahel hentet oss på flyplassen i Frankrike da.
(I Mulhouse, eller noe sånt vel).
Noe sånt.
Ellen var sammen med Dieter, som var mørkhudet.
Dieter var afrikaner, mener jeg.
Rahel, det er Ellens datter, med Reto Savoldelli, (hennes tidligere ektemann).
Rahel er født samme år som halvbroren vår Axel vel, nemlig i 1978.
Dette var i 1987, så dette var altså det året som Rahel fylte ni år da, mener jeg.
Noe sånt.
Selv om Rahel var yngre enn Pia og meg.
Og selv om Pia og Rahel var jenter, så skulle vi tre ligge på det samme rommet, sa tante Ellen.
Vi skulle dele loftet der.
(Tante Ellen er gammel hippie, så det var kanskje derfor.
Hvem vet).
Ellen sa at vi måtte ringe faren vår, og jeg tulla, og sa ‘hei det er Erik, jeg ringer fra Kastrup’.
Men da sa Ellen ‘nei’, i bakgrunnen.
Men men.
Så sånn var det.
Naboen til Ellen og dem, de hadde forresten en geit, i hagen, var det vel.
Ellen bodde forresten i Industristrasse, i Aesch, (et lite sted et par mil vel utenfor Basel).
Pia hadde med geitost, til Ellen, fra faren min og Haldis vel.
Og da ble Ellen glad, og fortalte meg det, at ost på tysk, det het ‘käse’.
Noe sånt.
Ellen hadde ikke lært Rahel å snakke norsk.
Og jeg hadde ikke ork til å lære meg tysk, (som valgfag), på ungdomsskolen.
Så det var ikke så lett for meg å kommunisere med Rahel.
(Ellen spurte meg, om jeg skjønte hva de sa.
Og jeg måtte innrømme det, at det gjorde jeg ikke.
Men men).
Enda vanskeligere for meg, var det å kommunisere med Rahel sin storebror Joakim.
Joakim var mongolid, (som det het på den tiden, ihvertfall), og klarte ikke å prate, i det hele tatt.
Men han var mye større enn meg.
Pia og Rahel hadde det morsomt, mens de liksom passet på Joakim da, som kunne være voldsom, virka det som, for meg.
Jeg måtte liksom stramme meg opp litt, og prøve å se tøff ut.
For jeg var redd for at Joakim, (som var en god del kraftigere enn meg), skulle gå til angrep på meg, eller noe.
For han var rimelig voldsom da, og han reagerte kanskje litt på at en annen gutt, på hans alder, (Joakim var nesten på dagen et år eldre enn meg), dukka opp.
Så sånn var det.
Men men.
Joakim skulle bare være der en dag eller to, fant jeg ut.
Så hadde vel Ellen kjørt han til en institusjon, eller noe, tror jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Den første dagen der, så gikk jeg å handla i en matbutikk, i Aesch, (eller om det het Aech).
Jeg kjøpte juice, brus og godteri vel.
Kassadama slo feil, tror jeg, så jeg brukte lang tid, på å finne riktig veksel.
For jeg hadde regna prisene i hue, før jeg handla.
(Og hadde funnet frem riktig veksel, (mener jeg ihvertfall), før jeg gikk fram til kassa da).
Men men.
Ellen ble sur, (av en eller annen grunn), siden jeg kjøpte cola.
Hun sa at så lenge jeg bodde i hennes hus, så skulle hun kjøpe og betale colaen jeg drakk der.
Noe sånt.
Hun var ganske alvorlig, i tonen, og litt slitsom.
Så det ble ikke til at jeg handlet noe mer i matbutikker, mens jeg var der nede.
For jeg var redd for at tante Ellen skulle ’tilte’, igjen.
Ellen hadde ofte en del venner innom.
Men jeg ble ikke kjent med de andre vennene hennes der nede, bortsett fra han Dieter da.
For de satt mest nede i stua og hørte på Dylan.
Mens Pia, Rahel og jeg, pleide å sitte oppe på loftet, og røyke Marlboro-sigaretter, som jeg kjøpte, i en automat, på togstasjonen i Aesch da, (som var i det samme nabolaget cirka, som der tante Ellen bodde da).
Ellen hørte også på the Pretenders, var det vel.
Men hun skjønte seg ikke på Madonna, som både Pia og jeg hørte på.
‘Material girl’, hva er det for noe da, sa tante Ellen.
Noe sånt.
Men men.
Ellen røkte håndrullede indiske sigaretter, som Pia og jeg lurte på om kanskje var jointer, eller noe sånt.
Det var vel på grunn av dette, at temaet hasjrøyking kom opp.
Og da sa tante Ellen, at hun kjøpte poser med et bestemt slag fuglefrø.
Så pirket hun ut de frøene som var av et bestemt slag, og plantet de i hagen.
Så ble dette til en mild form for marijuana, sa tante Ellen, (som var gammel hippie, og hadde gått på forsøksgym da, i Oslo, etter at bestemor Ingeborg og bestefar Johannes flytta ned fra Nord-Norge, til Hurumlandet da, på 60-tallet).
Tante Ellen sa at hun også sendte denne marijuanaen, i posten, til venner i Danmark.
Hun bare skrev ‘urtete’, på pakken, forklarte hun, og de pakkene kom alltid fram, uten å bli stoppet i tollen da.
Dette var jo helt ukjente ting, for Pia og meg.
Hverken faren eller moren vår røyka hasj eller marijuana, såvidt jeg vet, ihvertfall.
Så vi fikk nok litt bakoversveis, vil jeg si, (ihvertfall jeg).
Men jeg klarte vel å holde maska sånn passe, tror jeg, da tante Ellen prata om det her.
Men men.
Men jeg ville liksom ikke virke mer barnslig enn søstera mi da.
Så derfor begynte jeg også å røyke et par sigaretter om dagen kanskje, oppe på det loftet der da, i Sveits.
Pia fikk også Rahel til å begynne å røyke, tror jeg.
Selv om Pia sa det, at Rahel hadde røyket sigaretter, fra før vi dukka opp der.
For hu hadde tatt av mora si, sa Pia, at Rahel hadde sagt til henne da.
Pia hadde jo hatt tysk, på ungdomsskolen, så hun klarte å kommunisere bedre med Rahel da.
Så sånn var det.
Men men.
Den første dagen der, var det vel, så tok tante Ellen med Pia og meg, til jobben sin.
Tante Ellen jobbet på en tennisklubb, en kilometer nærmere Basel kanskje, langs en ganske liten elv, som det gikk en gangvei ved siden av.
Tante Ellen jobba på kafeteriaen der.
Og Pia og jeg, vi fikk ligge i noen solsenger der, var det vel.
Og tante Ellen spurte om vi ville ha iste, (som vi ikke hadde smakt før vel, ihvertfall ikke jeg, men det hørtes godt ut).
Tante Ellen hadde laget den iste-en selv, forklarte hun.
Og den smakte godt, må jeg si.
Så sånn var det.
Det var vel badebasseng der og, tror jeg.
Men jeg tror ikke at jeg badet der.
Jeg var vel ikke så glad i å bade, på den tiden kanskje.
Det er mulig.
Jeg var i puberteten da, og pleide å føne håret og sånn, som var vanlig, på 80-tallet.
Så det var kanskje på grunn av sveisen, at jeg ikke ville bade der.
Hvem vet.
Jeg prøvde å få med Pia, på å spille litt bordtennis, på tennisklubben der.
Men det gadd ikke Pia da.
Selv om vel også tante Ellen klagde på henne da.
Pia ville bare ligge å slappe av da.
(Sånn som da vi var hos Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn, sommeren 1983, kanskje.
Noe sånt.
Hvem vet.
Men men).
Jenter het ‘mädchen’, lærte Pia og Rahel meg, husker jeg, forresten.
Bare noe jeg tenkte på.
Tull betydde ‘kvarts’, eller noe sånt.
Så sånn var det.
Og brus betydde ‘sprudel’.
Noe sånt.
Rahel sa hele tiden noe som hørtes ut som ‘saly’.
Når hun sa hei til naboer, osv.
Det lurer jeg på om er det franske ordet ‘salute’.
Som i Bill & Ted-filmene, (for de som har sett de), hvor han ene sier ‘greetings and _salutations_’, som en hilsen.
Så Rahel dreiv vel med noe salutt da, eller noe, (om enn ikke bokstavelig talt), når hun sa det her ‘saly’ da, til naboene.
Hvem vet.
Aesch var jo såpass nærme den franske grensen, så det er mulig at de også brukte noen franske ord.
Selv om vi egentlig befant oss i den tysktalende delen av Sveits.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Man kunne ikke drikke vannet der, sa Ellen, så Rahel, Pia og meg, vi fikk cirka hver dag, en ny cirka to-liters flaske kildevann, som Ellen hadde kjøpt et brett av vel.
Det vannet var helt uten kullsyre, og det var ikke Pia og jeg vant med, husker jeg, at vanlig kildevann, (uten kullsyre), ble solgt på flaske.
(Dette var vel før drikken Imsdal ble kjent i Norge vel).
Men etterhvert så fikk vi istedet vann med kullsyre, av Ellen.
Så de drakk visst begge deler, virka det som.
Uten at jeg vet noe om hvorfor Ellen varierte på det her.
Vann fra springen burde man ihverfall ikke drikke der, skjønte jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ellen og de, de hadde ikke TV.
Noe jeg syntes var kjemperart.
Jeg tror aldri at jeg hadde hørt om noen som ikke hadde TV før.
Jeg hadde jo bodd alene, siden jeg var ni år.
Og jeg pleide alltid å se på TV og/eller video da.
Så jeg var nesten en TV-slave, vil jeg si.
Så jeg fikk skikkelig abstinenser da.
Så en gang, som jeg dro inn til Basel.
(Som jeg dro til, en del ganger, enten sammen med Ellen eller Pia, eller alene).
Så hadde jeg sett meg ut, en lomme-TV, til en del hundrelapper, hos en el-butikk da.
Men jeg hadde vel ikke så mye penger, tror jeg.
Og jeg var jo ganske kleptoman, under oppveksten.
Så jeg ‘klepta’ den lomme-TV-en da.
(Som kosta 400 kroner kanskje.
Den var veldig liten, og i svart-hvitt, og man måtte ha høretelefoner, for å høre noe lyd vel.
(Og lyden var ikke synkronisert med bildet, på den TV-en, som var i svart-hvitt.
Så jeg fikk ikke så mye glede av den TV-en heller.
Jeg husker bare at jeg fikk inn begynnelsen på en Magnum-episode, en kveld, oppe på det loftet der, i Sveits).
Noe sånt).
Og da fikk jeg høre det, av Geir Arne Jørgensen, (delvis bak ryggen min vel), da jeg kom hjem til Norge igjen, at jeg hadde stjålet en TV, osv., i Sveits.
Så det må vel ha vært Pia, tror jeg, som spredde ting om meg.
Det kan vel ikke ha vært noen andre.
Så Pia var kanskje nesten i gjengen til Geir Arne og Ditlev og dem, etterhvert.
Det er mulig.
Hvem vet).
Jeg kjøpte også en del BASF opptakskassetter, til video, nede i Basel, husker jeg.
Så det var ikke sånn at jeg bare rappa ting der, det var vel heller unntakene vel.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg skulle sjekke, for Øystein Andersen, (som prøvde å få tak i alle videofilmer omtrent, før alle andre), om de solgte noen nye videofilmer, nede i Sveits der da.
Jeg fant en han var interessert i, som het ‘Big Trouble in Little China’.
Men den kosta vel over tusen norske kroner, mener jeg.
Så den ble vel for dyr, mener jeg at enten han eller faren hans sa, da jeg ringte til dem, i Norge da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Ellen tok oss med inn til Basel, en av de første dagene der.
Jeg kjøpte noe slags snacks-måltid, i en matbutikk, i Basel, og kastet noe mat, til duene, på et lite torg der, husker jeg.
Men da ble tante Ellen ‘gæern’.
For det var upopulært, (sa hun), at man matet duene der nede.
De ble visst sett på som skadedyr, eller noe, skjønte jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ellen tok oss også med, på en rotur, (med en slags gondol nesten vel), over elva der nede, som het Rhinen vel.
Eller om det var en annen stor elv.
Det husker jeg ikke helt dessverre.
Men men.
Det var bare oss, som ville kjøre over elva.
Det var ikke noe kø der, eller noe.
Og jeg som var vant til å kjøre båt på Drammensfjorden, jeg ble vel kanskje ikke så imponert vel.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia og jeg, dro på en tur, med toget, til Basel, en gang, husker jeg.
(Togene der gikk omtrent alltid til rett tid, og var ganske rimelige å kjøre med vel).
Jeg hadde litt dilla på bilspill, på den her tiden, (etter å ha sett om et spill som het OutRun, på TV, eller noe, vel).
Så jeg dro med Pia til en spillehall, hvor det bare var gutter vel.
Og spilte noe bilspill da, mens Pia så på da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
De hadde visst problem med italienere, der nede, sa tante Ellen.
Det kom mange folk fra Italia til Basel, og de var ofte arbeidsledige, var det vel.
Så man måtte være forsiktig, husker jeg at tante Ellen sa.
Men men.
Jeg husker at jeg dro inn til Basel alene en gang og.
(Den gangen jeg så etter videofilmer for Øystein Andersen osv. vel).
Og jeg husker at jeg så en politimann, som gikk på fortauet der.
Og han hadde en revolver, (husker jeg), festet i beltet sitt.
Og det hadde jeg aldri sett i Norge.
Det var vel den første revolveren jeg hadde sett kanskje.
Hvem vet.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi spiste vel på McDonalds, da vi var i Basel, tror jeg.
Noe jeg var ganske vant med, fra språkreisene mine, til England, de to foregående sommerne da.
Så sånn var vel det.
Men men.
I hagen til tante Ellen, så spilte jeg badminton, mot både henne og Dieter, husker jeg.
Mora mi likte også å spille badminton.
Vi pleide å spille det litt, en sommer, i det portrommet, ved hagen vår, i Jegersborggate, i Larvik, husker jeg.
Så jeg klarte meg vel sånn tålelig, i kamp mot disse mer erfarene badmintonspillerne da.
Så sånn var det.
Dieter fortalte meg det, at han hadde bodd, eller hengt mye, på en strand, i Brasil, eller noe.
Der hadde han spilt veldig mye badminton, forklarte han meg.
Han sa at han hadde blitt like god, til å spille med den venstre armen, som med den høyre armen, under denne tiden av livet sitt da.
Så sånn var det.
Jeg prøvde vel såvidt, å spille litt med den venstre armen, men jeg hadde vel nok med å henge med, når jeg spilte med den høyre armen, tror jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Rahel gikk noen ganger rundt i bare trusa, oppe på det loftet, som vi bodde på der.
Og jeg var vel vant med å runke, i Norge, så jeg reagerte kanskje litt etterhvert, på jenter som gikk rundt i underbuksa.
Det er mulig.
Rahel spurte meg ihvertfall, (på tysk vel), om jeg syntes det så finest ut, når trusekanten, (som hun flytta på da, med hendene, mens hun prata), gikk på skrått, oppover mot magen, (som på en tanga-truse vel), eller når den gikk rett bortover, (som en ‘gammeldags’ truse vel).
Jeg svarte ikke noe.
For jeg syntes det ble litt dumt.
Siden Rahel var den ni år gamle kusina mi da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Ellen og de, de hadde en hund, som het Moses, som jeg ofte gikk tur med, når jeg var der nede.
En gang, så skulle jeg kjøpe noe lesestoff, fordi jeg kjeda meg vel, (selv om jeg ikke skjønte så mye, av tyske magasiner).
Jeg bandt hunden, men da klagde den fælt, da jeg gikk fra den.
(Dette var i Aesch Sentrum da).
For jeg var ikke vant med hunder, og ville ha litt fred, for å se på bladene de hadde der da.
Og da klagde den bikkja fælt, husker jeg.
Så jeg måtte legge jakka mi ved siden av den.
Da skjønte den vel at jeg kom tilbake igjen.
Jeg kjøpte et filmmagasin, der nede, som het Premiere, eller noe vel.
Noe sånt.
Og Ellen fikk en norsk venninne, fra Tønsberg vel, som het Von der Lippe, eller noe vel, på besøk, husker jeg.
Hun sa at hun hadde sett filmen the Color of Money, med Tom cruise vel, og den var bra, sa hun.
Hun, (eller om det var tante Ellen), sa også at a Clockwork Orange, var kul eller skremmende, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men.
‘Der Name der Rose’, (eller noe), var en ny film, den sommeren husker jeg.
Det bladet, det var ganske billig å abonnere på, fant jeg ut, da jeg kom hjem igjen til Norge.
Og man fikk også med en svart Sony Walkman, som velkomstgave.
Så det abonnementet, det kjøpte jeg fra Norge, og sannelig fikk jeg ikke en walkman også, i posten, fra Tyskland/Sveits vel, i postkassa mi, i Leirfaret da, høsten 1987.
Så sånn var det.
Ikke dårlig.
Og i de bladene så var det også filmplakater, som jeg pleide å henge opp.
Jeg husker jeg hengte opp plakater for ‘Predator’, med Arnold Swartzenegger, (siden jeg var litt fan av han), ved siden av postkort fra Brighton, osv., over skrivebordet mitt da, på hoved-soverommet, i Leirfaret 4B da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Tante Ellen tok med Pia, Rahel og meg, til et tivoli/marked, i en nabolandsby der, en helg.
Luftgeværene der nede, de ble omtrent aldri tomme for skudd, fant jeg ut.
Så jeg måtte vel ut med tilsvarende en hundrelapp, eller noe, tror jeg, uten at jeg vant så mye.
Så der betalte man etter at man hadde skutt, og ikke som i Norge, før man skøyt.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg rappa vel også en Madonna-kassett, fra en salgsbod der, mener jeg.
(Slem som jeg var).
Det var ikke True Blue, men den som kom før den vel.
Med en sang jeg likte på, (som jeg ikke husker hva heter nå vel).
(Eller, den Madonna-kassetten, med ‘Get into the groove’ på, mener jeg at det må ha vært.
Men men).
Pia likte ‘Like a Prayer’, mener jeg.
Det var kanskje videoen, som hu likte.
Pia ble jo seinere sammen med en afrikaner, (Keyton).
Så det hu likte så mye, at hu grøsset vel, med den Like a Prayer-videoen.
Det var kanskje han afrikaneren, (eller negeren da), på korset, i den videoen, (tenker jeg nå).
Det er mulig.
Men men.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia hadde vunnet eller kjøpt en plastkopi av en digitalklokke, tror jeg.
Og tante Ellen hadde en ung mann som gjest, en kveld, som hun og Dieter grillet i hagen vel.
Og så hadde Pia og Rahel tullet med han gjesten.
For han spurte om klokken til Pia.
Det er ‘kvarts’, hadde Pia og Rahel sagt.
(Det tyske ordet for tull da).
Ja, jeg vet det er ‘quartz’, hadde han sveitseren sagt da.
Så da hadde visst Pia og Rahel ledd fælt da.
Fortalte de meg seinere.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi var også i en løvtre-skog der, nede i Aesch da, en dag, husker jeg, med tante Ellen da.
Så sånn var det.
Men men.
En dag, så skulle Rahel, Pia og jeg, ta en buss, for å besøke faren til Rahel, nemlig Reto Savoldelli.
Reto bodde en halvtimes busstur cirka, fra Aesch da.
Det var opp noen bakker osv., i samme retning som den løvskogen cirka vel.
(Altså i motsatt retning av Basel da).
Rahel dro i snora, på bussen, alt for tidlig.
(Uten at noen skjønte hvorfor hun gjorde dette vel).
Og Reto måtte kjøre å hente oss, ved en butikk, på en bakketopp, på veien dit da.
Så sånn var det.
Men men.
Reto bodde i en bygning, som var nesten som en borg kanskje.
Sammen med mange andre folk.
For det meste damer og unger vel.
Det var noen engelske unger der, og noen tysktalende unger.
En engelsk gutt, sa til en sveitsisk jente, om Rahel, at:
‘When Rahel’s not here, you say you hate her, but when she’s here, then you want to be her friend’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Jeg fortalte til Rahel, hva han gutten hadde sagt, (eller jeg prøvde ihvertfall), siden jeg forstod engelsk da.
Den engelske gutten og den sveitsiske jenta, de var cirka på alderen til Rahel da.
Men Pia og jeg, vi ble ikke bedt inn der, eller noe.
Så vi var mest sammen med Rahel der da, siden hun var den eneste vi kjente der, for å si det sånn.
Pia og jeg hadde vel bare møtt Reto en gang før.
Da vi var sånn 4-5-6 år gamle vel.
En sommer i Nevlunghavn.
Da hadde Reto tryllet fram et kronestykke, til hver av oss, bak øret sitt, husker jeg.
I hagen til Ingeborg og Johannes.
Reto hadde vel da også minst en norsk dame med seg, mener jeg.
(Som altså ikke var tante Ellen).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi fikk heller ikke middag der, men Pia og jeg, ble kjørt tilbake til Ellen, av Reto.
En transvestitt, (var det vel), satt også på med Reto, inn til Basel, var det vel. (husker jeg), av en eller annen grunn.
(Men Rahel ble igjen og spiste hos Reto og dem da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Ellen sa seinere det, at Reto hadde sagt til henne, at Erik og Pia var for unge, til å reise alene, inn til Basel.
Men så hadde Ellen sagt til Reto, (sa hun), at Erik var 17 år og Pia 15-16 år.
Noe sånt.
Åja, da er de gamle nok likevel da, hadde visst Reto sagt da.
Så sånn var det.
Så jeg følte meg nesten litt mobba der, siden jeg vel fikk høre det, at jeg så yngre ut, enn det jeg var da.
Jeg hadde litt komplekser for utseendet mitt, og at jeg var upoplær da, i klassen osv.
Og jeg hadde begynt å bruke hårgele og føne håret osv., som var moten, på 80-tallet.
Men jeg brukte noen ganger en vifteovn, istedet, må jeg innrømme.
Og hadde klart å få brent litt av håret mitt, den sommeren, må jeg innrømme.
Så jeg så nok ikke så smart ut.
Frisøren i Drammen sa, ‘er det sånne superkrøller det her eller’, når han så håret mitt, og klipte en ganske stor lokke av håret mitt bort.
(Men jeg svarte ikke noe, for jeg visste ikke hva superkrøller var.
Men men).
Når jeg kom hjem fra Sveits igjen da.
Før skolen begynte.
Så jeg fikk høre det, av en annen i klassen min, (som også het Erik vel, en fra Svelvik), det andre året på videregående, at jeg så ‘smart ut’, siden noe av håret mitt var kort, og resten langt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Hu Von der Lippe, (eller om det var ei annen venninne av Ellen), var med oss til Basel en gang, og prøvde en kjole, i en butikk.
Og spurte meg om hun så ‘gravid’ ut, i den.
Jeg svarte ikke noe.
Men hu gjorde kanskje det, hu så vel ut som om hu hadde litt gravid i den, vil jeg vel si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Den neste helgen, så var det igjen marked.
Men denne gangen i den neste landsbyen igjen, i retning Basel.
Hu Von der Lippe, (var det vel), skulle absolutt kjøre en berg og dal-bane, eller om det var parishjul, sammen med meg.
Og hu dama, (i 30-40-årene vel), hu klenga skikkelig, i den karusellen, husker jeg.
Så det var nok det nærmeste jeg kom sex, den sommeren, for å si det litt fleipete.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, mens jeg stod og så på, at folk skøyt, på en skytebane, på et av de to markedene.
Så prata en sveitsisk mann, (som var der med dama si), til meg.
En kar i midten av 20-åra kanskje.
Men jeg skjønte jo ikke hva han sa, så jeg svarte ingenting.
En gang, som jeg gikk tur med Moses, inn til sentrum av Basel, like ved der Ellen bodde da.
Så sa en slakter, (var det vel), noe til meg, mens jeg gikk forbi slakterbutikken, med den bikkja da.
(Det var vel noe om at hunden luktet kjøttet, i butikken.
Vil jeg vel tippe på.
Men men.
Noe sånt).
Så sånn var det.
En annen gang, som jeg gikk tur, med Moses, til et godt stykke bortenfor den tennisklubben, hvor tante Ellen jobbet.
(Jeg gikk til et friområde der da).
Så sa ei dame, (i 20-årene vel), som var ute med sin hund, noe til meg.
Men jeg skjønte ikke hva hu sa.
Men jeg sa vel noe på engelsk.
Og da spurte hu vel hvorfor jeg ikke lot hunden gå løs.
Men jeg var ikke så vant med å ha hund.
Og tante Ellen hadde vel sagt at jeg skulle ha hunden i bånd, tror jeg.
Så jeg pleide å ha hunden i bånd, husker jeg, selv om jeg syklet med den, husker jeg.
Men det gikk greit, for den hunden var veldig snill, og gikk alltid sånn som jeg ville at den skulle gå da.
Så jeg ble litt trist, når jeg måtte dra fra den hunden.
‘Jeg kan putte den i lomma’, sa jeg til tante Ellen.
For det var et sånt uttrykk da, som folk sa, på Sande Videregående, mener jeg å huske.
Men men.
Jeg burde kanskje hatt en hund.
Hvis jeg hadde hatt en hund, da jeg bodde i Oslo, så hadde jeg sikkert blitt kjent med fler mennesker, enn det jeg ble der, (tenker jeg nå).
Så sånn er nok det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Rahel gikk vel på en Steinerskole, i Basel kanskje.
Jeg kan ikke si at jeg så noe til at hun hadde noen venninner, eller noe, da vi var der nede.
Men men.
Ellen har seinere sagt det, (på bestemor Ingeborg sin 80-årsfeiring, i 1997 vel), at hun pleide å ha store fester, med hundrevis av lokale folk, i hagen sin, hver sommer, i Industristrasse, i Sveits da.
Men jeg så ikke akkurat noe til det, da jeg var der nede.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ellen het forresten Savoldelli ennå, da vi besøkte dem der, i Sveits, i 1987 da.
Enda hu hadde vært skilt, fra Reto Savoldelli, i mange år da vel.
Så det forholdet hennes, til han afrikaneren, Dieter, det var vel kanskje ikke så seriøst da.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia ville gjerne bli der lengre.
Og Ellen sa vel også at hun ville det.
Men da det var en drøy uke igjen, til skolen vår begynte.
Og vi hadde vært der nede, i snart et par uker vel.
Så stakk jeg inn til et reisebyrå, i Basel, (som faren min hadde forklart meg).
Og booket hjemreisetidspunkt, på de returbillettene, som vi hadde fått, av faren vår.
Så det var vel cirka en uke igjen, til andre klasse, på videregående, startet, for meg, da vi kom tilbake til Norge igjen.
Ellen kjørte oss ut til flyplassen, i den franske nabobyen, til Basel.
‘You can’t do this to us we’re Americans’, hørte jeg at en amerikansk turist i 40-årene kanskje, brølte i en billettluke.
Pia prata noe dritt om han amerikaneren da.
Så sånn var det.
Pia og jeg, var vel de første som hadde dukket opp, ved gate-en, tror jeg.
Vi var i godt humør, etter en avslappende ferie vel.
(Det var jo fint vær, og mange varmegrader, så godt som hver dag vel).
Så plutselig så fikk vi en overraskelse, Pia og meg.
For vi la merke til det, at det var Anette Bøe, skiløpersken fra Larvik, som satt som den tredje personen, på et sete et stykke foran oss og til venstre, i avgangshallen.
Hun hadde nettopp vunnet VM-gull, (var det vel), i Seefeldt, eller noe sånt vel, vinteren før, var det vel.
Så hun var veldig kjent da.
Og det var jo også til faren hennes sin butikk, (Albert Bøe), at mora mi hadde sendt meg, for å kjøpe badehette, den gangen, i 1979 vel, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell).
Men det var ikke sånn at vi sa ‘hei’, eller noe.
Vi var i vår egen verden liksom.
Det var kanskje en mer avslappet stemning, der nede i Sveits, enn i Norge.
Det er mulig.
Så det var litt surrealistisk, å plutselig se Anette Bøe, sittende foran oss der.
Det er helt sikkert.
Søstera mi likte ikke det, at Anette Bøe, satt der, i en trang trikot, på underkroppen.
Det var nesten som en skitrikot kanskje.
Hun så litt billig eller horete ut, mente vel Pia, sa hun.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Det var noen sånne trange lille bukser, eller noe, med noe gult mønster på da, eller noe.
Så hu kunne kanskje nesten like gjerne ha gått naken.
Det er mulig.
Men men.
Så Pia og jeg, vi lot litt av Anette Bøe da, der vi satt, på flyplassen til Basel, i Frankrike.
Så sånn var det.
Og Pia klagde på at folk var så sure, når vi kom på flyet, fra Kastrup til Fornebu.
At nordmenn var værre enn sveitsere og sånn da, og at de klagde og oppførte seg dårlig da.
Noe sånt var det vel Pia sa.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg husker det, at jeg syntes at skolen var viktig, på den her tiden.
For jeg gikk jo på Handel og Kontor, hvor man måtte få gode karakterer, hvert år, for å komme inn, på det neste årstrinnet.
Så derfor valgte jeg å dra hjem fra Sveits, litt før skolene startet da.
(For Pia skulle jo bare begynne i niende klasse, må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Og vi hadde jo allerede vært hos Ellen, i nesten to uker vel, tror jeg.
Så det var nesten litt på tide, å komme oss hjem igjen og.
For det var jo vårt første besøk der og.
Og å bli der lenger, hadde kanskje blitt å utnytte gjestfriheten, til tante Ellen, vil jeg si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg spurte vel forresten tante Ellen, (og dem), der nede, om hva danskene mente når de sa ‘s’gu’.
(Av en eller annen grunn).
Og da mente tante Ellen, at det ble som trønderne, som sa ‘sjø’, etter en setning.
Men det tror jeg er feil, har jeg tenkt i ettertid.
For jeg har funnet ut det, at ‘s’gu’, (som dansken sier), det betyr ‘så Gud’.
(Som i ‘det tror jeg s’gu’, som de sier i Danmark).
Mens det trønderne sier, ‘sjø’, det betyr vel ‘skjønner du’, tror jeg.
Noe sånt.
Hvis jeg ikke tar helt feil da.
Så sånn er nok det.
Hvordan det gikk, i andre klasse, på Handel og Kontor, det skal jeg skrive mer om, i det neste kapitellet, av Min Bok.
Vi får jeg se om jeg klarer å få skrevet det kapitellet ganske snart.
Vi får se om jeg klarer å få ordnet det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 30: Brighton
En gang, mens jeg gikk i åttende klasse, så kom det en dame, fra STS, til Svelvik Ungdomsskole, og informerte oss om språkreiser til England, mens vi satt i biologi-klasserommet, (må jeg vel kalle det klasserommet).
(Jeg hadde jo hatt ‘De britiske øyer’, som valgfag, på Berger skole, og mora mi hadde jo gitt meg et sånt sett, med Londonbuss, London-taxi og engelsk politimann, som gave, på begynnelsen av 80-tallet, (etter at hun hadde vært på ferie i London), så jeg ble litt interessert da, da hu dama prata om STS, og ba vel om å få en katalog vel, når hu dama gikk rundt og delte ut de brosjyrene i klasserommet, etter å ha først informert om STS da, fra kateteret).
Jeg prata med faren min og han sa at det var greit, at jeg kunne dra på språkreise.
Jeg så gjennom katalogen, og jeg hadde hørt om Brighton, fra tippekuppongene, så det ble til at jeg valgte Brighton, som ferieby.
Jeg ringte til STS og bestilte reise da.
Men jeg fikk ikke noe svar, enda det gikk mange måneder.
Jeg var også inne på et sånt info-møte, i Oslo, som faren min kjørte meg til.
(Men faren min satt ute i bilen, tror jeg, mens møtet varte.
Men men).
Så jeg sa det til faren min, når det begynte å nærme seg sommerferien, at de ikke hadde sendt noe mer informasjon, fra STS.
Så da ringte faren min og meldte meg på en tre ukers reise, til Brighton.
Han meldte meg også på Paristur, enda det var noe jeg egentlig ikke var så hypp på, og derfor hadde jeg ikke bestilt det, første gangen.
Men men.
(Dette var sommeren 1985, forresten, sommeren jeg fylte femten år.
Så jeg var nok en av de yngste språkstudentene, som dro til Brighton denne sommeren.
Vil jeg nok tippe på.
Men men).
Vi tok fly, fra Fornebu vel.
Og så tok vi buss, fra Heathrow, var det vel, og til Brighton da.
Kurslederen var en dame i 40/50-årene vel, med krøllete, mørkt hår.
Kurslederen sa det, at vi kunne lære mye om et land, ved å se på skiltene.
Og at hvis det stod ‘TO LET’, foran et hus, så betydde det at huset var til utleie, og ikke at det var toalett der.
Kurslederen fortalte også det, at Bournemouth var en by, hvor det var mindre problemer, med vertsfamiliene, enn i Brighton.
Kurslederen fortalte også om en norsk gutt, som hadde blitt sammen med en engelsk jente.
Og som da hadde begynt å bruke mye penger, osv.
Og så hadde han blitt kuttet veldig opp, da han kom ut av diskoteket Top Rank, av noen engelske gutter, og måtte sy mange hundre sting.
Så sånn var det.
Men men.
Vi gikk av bussen, ved en fotballbane, var det vel.
Og min vertsfamilie, var ikke blant de første, som dukka opp der.
Kurslederen bytta på meg og en trøndersk gutt, husker jeg.
Kurslederen sa at jeg så så ung ut, eller noe.
Og familien som han trønderske gutten fikk da, det var noen afrikanere, husker jeg.
Men men.
Så dukka min vertsfamilie opp.
De bodde i Lancaster Road, eller noe, i Brighton sentrum.
Faren var britisk og mora var indisk, (mener jeg).
De kjørte en liten bil vel.
Og de hadde to unger, som var halvt britiske og indiske da.
Som gikk på barneskolen sikkert.
Jeg fikk en seng, på et rom, sammen med en svensk gutt, på min alder, fra Gøteborg, som het Fredrik Axelsson, husker jeg.
Men men.
Han skulle akkurat i dusjen, da jeg dukka opp der, husker jeg.
Og så ble jeg dratt med ut på byen, i Brighton.
To-tre svenske kamerater, av Axelsson, dukka opp på døra der, og de dro med meg, som de kalte for ‘Nordmannen’, (eller ‘Nårrmannen’, eller noe sånt), ned til sentrum da.
Jeg hadde sett en del svensk TV, og sa ‘aa’ og ‘nee’, og sånn, og prøvde å snakke svensk da, sånn at de skulle skjønne meg.
Axelsson var ‘syntare’, og ihvertfall en av de andre der, var ‘hårdrockare’.
Jeg ble kalt for ‘sånn der femtiotalls’, av han Axelsson, når han skulle forklare, hvordan han mente jeg var, til de andre.
For Axelsson hadde spurt meg om hvordan musikk jeg likte da.
Og da hadde jeg vel svart, sånn som var på radioen, eller noe, (og ment ‘Ti i skuddet’, og kanskje nærradioer da).
(Jeg hadde tatt opp den der ‘Agadir’-sangen, fra radio, og den sangen likte ingen av svenskene, mener jeg å huske.
Men men.
(Den gikk sånn her:
‘Agadir push pinapple shake the tree’.
Noe sånt.
Men men).
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde fått med meg et hefte med reisesjekker, men dette var jo den første daqen, i England, så jeg hadde ikke fått cashet noen av de enda.
Men jeg hadde med noen mynter, som kanskje egentlig var faren min sine, fra da han var i England, på 70-tallet en gang.
Faren min, onkel Runar og onkel Håkon, hadde vært i England, med familier vel.
(Men jeg bodde hos mora mi da).
Og det jeg veit om den turen, det var at onkel Håkon, han tråkka på gassen, istedet for bremsen, i et kryss i England, en gang, og det ble en trafikkulykke da, (må man vel kalle det).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
I Brighton sentrum, sa var det mange spillehaller, fulle av enarmede banditter og mange andre spill.
En hel gate, i Brighton, var det nesten, med bare spillehaller.
(Ihvertfall så var det 5-6 spillehaller, i den gata da, på rad og rekke, må man vel si.
Men men).
Jeg fikk en ølboks, av de svenskene, som jeg drakk på veien ned til Brighton.
Og jeg hadde enda en ølboks i lomma, eller i en pose, eller noe, husker jeg.
Jeg drakk kanskje to ølbokser, på veien ned til sentrum.
Det er mulig.
Noe sånt.
Så ble plutselig alle de svenske guttene borte for meg, nede i Brighton Sentrum.
Så jeg prøvde å huske veien tilbake.
Jeg gikk riktig vei, opp en bakke, hvor det var en telefonkiosk.
Men det var kanskje femten minutter, å gå, fra der vi bodde, og ned til Sentrum.
Så det var vanskelig for meg, å huske hele veien.
Jeg spurte en kar, om veien, ved å forklare hvordan bilen så ut.
Men han karen, han skjønte ikke hvilken familie jeg mente, og advarte meg mot å spørre feil personer om veien.
Jeg spurte så en taxisjåfør, fra Sri Lanka kanksje, som stod parkert, like ved den telefonkiosken.
Han stod parkert der, mens han spiste vel.
Jeg spurte han, om jeg kunne låne et pund, mens jeg ringte faren min i Norge, for å få adressen.
Det fikk jeg.
Jeg fikk låne ti 10-pence-mynter.
(De myntene var ganske store, på den tiden, nesten som de gamle femkroningene, i Norge.
Noe sånt).
Så ringte jeg til Haldis, (for jeg huska nummeret i huet vel).
Og jeg spurte faren min om hva adressen var igjen.
Faren min hadde lagt den lappen, med adressen, borte hos Ågot.
(Så da skjønte jeg det nok feil.
Det var nok ikke sånn, at jeg bytta vertsfamilie like vel.
Men men).
Så faren min sa at han skulle kjøre bort til Ågot, og at jeg måtte ringe bort dit, ti minutter seinere.
For adresselappen, den lå oppå servicehylla til Ågot.
Av en eller annen grunn.
Jeg huska at faren min la den lappen der, av en eller annen grunn, før jeg dro på språkreisen.
Så sånn var det.
Så jeg fikk låne et pund til, i 10-pence-mynter, og ringte bort til Ågot, cirka ti minutter seinere.
Da svarte faren min i telefonen der vel.
Han sa ihvertfall hva adressen var da.
Og så, så kjørte han drosjesjåføren meg til den adressen da.
De svenske gutta, hadde ringt på hos naboen, i huset på den andre siden av gaten, og sa at det var der vi bodde.
Før de dro med meg ned til Sentrum og før de ga meg øl da.
Så jeg gikk og banka på hos naboen, (en dame som bodde på den andre siden av gata), enda taxisjåføren hadde lyst med lommelykt, på det riktige huset da.
Men de svenskene hadde forrvirra meg, husker jeg, (av en eller annen grunn).
Jeg spurte taxisjåføren om han ville ha den ølboksen jeg gikk å bar på.
(Siden jeg ikke hadde noe penger).
Men det ville han ikke.
Også vertsfamilien spurte vel om han ville ha penger.
Men han svarte bare det, at han hadde unger selv.
Så han behøvde ikke å få penger, sa han.
Men men.
(Jeg hadde vel tenkt å låne penger av han svensken, tror jeg.
Eller av vertsfamilien da).
Noe sånt.
Men men.
Hu dama i vertsfamilien, ga meg en lapp, hvor det stod adressen deres på.
Sånn at dette ikke skulle skje igjen.
Så sånn var det.
Vi skulle møtes, vi på språkkurset, ved Churchill Square, tror jeg, dagen etter.
Eller nei, sånn var det vel ikke.
Men han svensken, skulle vise meg hvor språkskolen var.
Dagen etter.
Og da tok han svensken, (Fredrik Axelsson), med meg, til der hvor svenskene hadde språkskolen sin.
Men det var langt unna der vi norske holdt til.
For vår språkskole var ute i Hove, så jeg måtte ta bussen, for å komme dit vel.
Hvis jeg ikke husker helt feil.
Så jeg gikk bare fra den svenske språkskolen, for jeg skjønte det, at det bare var for svensker, på den språkskolen da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så gikk jeg og cashet en reisesjekk vel, og gikk og så meg litt rundt, i gatene, i Brighton.
Så ringte hu lederen for språkreisen, om ettermiddagen, den dagen.
Og jeg forklarte om misforståelsen, at han svenske gutten hadde dratt meg med, til der svenskene holdt til da.
Så sånn var det.
Så skulle jeg møte de norske, i Brighton Sentrum, dagen etter, eller noe.
Og det var vel på Churchill Square.
Men jeg huska ikke akkurat hvor det var.
Men hu kurslederen, hun sa noe om ‘der hvor bussene er’, eller noe.
Og jeg hadde sett et sted, hvor det stod mange busser, nede ved piren.
Så jeg gikk ned dit da, men der fant jeg ingen norske.
Så jeg klarte å skulke to dager, av språkkurset da, kan man si.
Men men.
Så den tredje dagen, så kjørte han faren i vertsfamilien meg, til Hove da, til der den skolen var, ved en kirke vel, tror jeg.
Noe sånt.
Faren i vertsfamilien, dro også til en stereosjappe, i Hove, en av de første dagene, og jeg fikk være med da.
(Sønnen hans var vel for ung kanskje.
Hvem vet).
Og da kjøpte han et stereoanlegg da, i en stereobutikk, i Hove, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og jeg sa at det var et ‘bargain’, (altså et røverkjøp), for det ordet hadde jeg lært.
Jeg forklarte at ting var dyrere i Norge da.
Noe sånt.
Men men.
Faren i vertsfamilien leste the Guardian, husker jeg forresten.
Men men.
Denne språkreisen var jo sommeren 1985, og det var sommeren jeg fylte 15 år, forresten.
Så sånn var det.
Men men.
Faren min og Haldis hadde kjøpt en hvit genser til meg, med lyseblått mønster, av noen tau, eller noe på, husker jeg.
Så jeg så vel ikke noe eldre ut, av å gå med den genseren, tror jeg.
De svenskene, de dro meg med på McDonalds, husker jeg.
Og jeg hadde aldri vært på McDonalds før, husker jeg.
Og jeg syntes at maten der var så god.
Spesielt Big Mac, (med den gode osten), og sjokolade milkshake da.
Og chicken McNuggets med barbeque-saus, husker jeg at også var veldig godt.
Milkshaken der, var jo så tjukk, husker jeg, at den var som en helt annen drink, enn den milkshaken, (fram meieriene), som jeg pleide å kjøpe, i butikken på Sand, (i melkedisken der), hjemme i Norge.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi var en gjeng, som hang sammen, de første dagene jeg var i Brighton da.
Det var han Fredrik Axelsson.
Det var en eldre, litt tøffere kar, som hadde lyst hår vel.
(Han var vel hårdrockare, tror jeg.
Og han klagde på musikken jeg hadde tatt opp, at det var for lite bass.
Og det tror jeg var fordi at noen må ha tulla med knappene, på stereoanlegget til faren min, muligens.
Før jeg tok opp.
Hvem vet).
En kar med pigg sveis og mørkt hår, var også med i gjengen, husker jeg.
Han var fra Gotland, eller noe, tror jeg.
Han var sammen med ei søt, svensk jente, og begge de to var 15 år, tror jeg.
Hu jenta prata med han gutten husker jeg.
Om at den sexuelle lavalder, for gutter, i England, var 16 år.
Mens for jenter, så var den 15 år.
Så hu jenta sa det, at hun kunne blitt arrestert, hvis hun hadde sex med han gutten, med piggsveisen da.
Husker jeg.
Noe sånt.
Mens vi stod i den gata, gjengen vår da, (kanskje minus han hårdrockaren), og hang da, (må man vel si).
Hu jenta ville vel så, at jeg skulle kjøpe en ‘hamburgare’, til henne.
Men det gadd jeg ikke.
Så sa hu jenta at jeg var dum.
Også spurte jeg henne, om hvorfor det.
‘Fordi du inte vil kjøpa en hamburgare til mej’, eller noe, svarte hu jenta da.
Det er vel alt jeg husker av henne, omtrent.
Hun hadde lyst hår, hun søte, svenske jenta, sånn som jeg husker det.
Men men.
Og han med svart hår og piggsveis, han var vel ‘syntare’, sånn som jeg husker det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Gjengen vår, (minus hu jenta, en del av tida, kanskje), var også en del på barer og diskoteker, nede ved strandpromenaden og i den gata med alle spillehallene da.
De svenskene hadde vært der, i en uke eller to, før jeg dukket opp der, så de visste hvor de solgte drinker da, til folk som ennå ikke var atten år.
Så sånn var det.
Jeg var litt flau, fordi jeg syntes jeg så så ung ut, så jeg turte ikke alltid å kjøpe drinker, men han svensken, (Fredrik Axelsson), pleide å kjøpe da.
Han var vel forresten hårdrockare, og ikke syntare, tror jeg.
Men hu søte, svenske jenta, sa vel det, at han ‘såg ut som en syntare’, tror jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Han svensken hadde et budsjett, som han fulgte veldig nøye.
Og det var at han kunne bruke fem pund, hver dag da.
Så han hadde en kalender, hvor han hadde skrevet fem pund, hver dag.
Og hver dag, så brukte han fem pund da, husker jeg.
Men men.
Jeg hadde vel kanskje med hundre eller hundre og femti pund, i reisesjekker, eller noe.
(Det husker jeg ikke helt nøyaktig).
Men jeg skrev ikke opp på den måten, hvor mye jeg brukte.
Men men.
Jeg så litt på TV der, husker jeg, en av de første dagene.
Men det var litt sånn formelt der, med faren som satt og leste the Guardian, i den samme stua, osv.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Maten var ganske god der, syntes jeg, og jeg skrøyt av maten da.
Og sa at jeg var vant til boksmat hjemmefra.
(Noe som ikke var helt sant men).
Jeg fant en morsom butikk, i Brighton sentrum, som het Dixons.
Der solgte masse elektronikk, osv.
Jeg kjøpte en walkman, med høytalere, for 10-20 pund, eller noe, kanskje.
Den walkmannen hadde jeg med, når vi skulle på Paris-tur da.
Og jeg gikk noen ganger ned til maten, med walkmannen på meg.
Når jeg skulle spise middag, hos vertsfamilien, osv.
Det var ikke så populært.
Men men.
Maten var som tidligere nevnt vanligvis god der.
Men når vi fikk servert Wheatabix, da skjønte jeg ikke noe.
De syntes jeg var noen harde greier, som ikke gikk ann å spise.
(Jeg var vanligsvis litt trøtt om morgenen og, tror jeg).
Før jeg fikk lært det da, at de Wheetabix-ene, de skulle man helde noe lunka melk på, fra noen glassflasker, som melkemannen kom med da.
Jeg klarte forresten å knuse en sånn melkeflaske en gang.
Dette var en gang, som jeg hadde vært på byen og drukket da.
Også skulle jeg hjem og hente mer penger da.
Men det var så mørkt, for klokka var rundt 23.
Så jeg klarte å knuse en melkeflaske.
(Jeg var litt full da).
Så henta jeg mer penger, men da var alt stengt.
For klokka hadde blitt 23 da, så jeg fikk ikke drukket mer, uansett.
Så møtte jeg han svensken da, på vei ned til byen igjen.
Men han var på vei tilbake hjem igjen.
Så da slo jeg følge med han, tilbake hjem igjen da, siden alt stengte klokka 23.
Så sang jeg den ‘God Save the Queen’, mener jeg å huske.
Sånn at folk lukka igjen vinduene sine osv.
I fylla da.
(Eller jeg var ihvertfall pussa).
Siden jeg hadde den Sex Pistols-sangen, på TV, noen år før da, mens jeg bodde i Hellinga vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Han svensken, skulle vise meg hvor Paris-bussen gikk fra.
Og så sa han det, at jeg skulle gå på den svenske bussen.
Jeg kjente jo noen av de svenskene som skulle til Paris, så jeg tenkte at det var greit.
Og jeg satt der og spilte høyt, på den nye walkmannen min.
Av musikk som jeg hadde på en kassett da, som jeg hadde med meg.
Men da fikk jeg klage på det, at det var lite bass vel.
Og de svenskene på den bussen, de begynte å true med, at han eldste karen, i gjengen vår, (han hårdrockaren), ville banke meg opp, hvis han hørte den Agadir-sangen.
Så sånn var det.
Men da svarte jeg bare det, at han svensken kjente jeg fra før.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men den svenske kurslederen sa vel det etterhvert, at jeg måtte gå over i den norske bussen.
Så sånn var det.
Men men.
På den norske bussen, så var det bare tre gutter, som skulle være med til Paris.
Så nesten hele bussen var full av jenter i tenårene da.
Sjåføren sa at vi ikke måtte ha brusbokser, i setet.
For de ville falle ut.
Men jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av brusboksen min.
Så jeg sovna ved siden av den da, mens vi kjørte gjennom Frankrike vel.
(Etter å ha tatt ferga mellom Dover og Calais da.
Og i Southampton, så sa hun kurslederen, (hvis det var den samme), at det var palmetrær, utenfor bussen, når vi stoppa i et lyskryss, eller noe, husker jeg.
Men men).
Mens vi kjørte gjennom Frankrike, så hørte jeg plutselig noe skriking.
Ei tenåringsjente hadde lagt seg til å sove, på gulvet, i bussen, og løp rundt i midtgangen uten bukse, (men med en hvit truse da, husker jeg), og klagde på det, at min brusboks hadde veltet, og hun hadde fått cola på seg.
Men men.
Så jeg fikk jo skylda for det da.
Jeg lo litt av henne, mener jeg.
Og mens jeg prøvde å sovne igjen, så husker jeg at hu ‘truse-jenta’ og ei annen jente, stod og så på meg, og så sa hun ene, ‘jeg lurer på om han er en sånn underutvikla jævel’, også sa hu videre, til hu andre tenåringsjenta, at ‘det kan man se på tomlene’.
Jeg var i halvsøvne, men syntes at dette var flaut, og prøvde å gjemme tommelen min, (som de vel så på da), inn i hånda, husker jeg.
Og da lo vel de jentene, tror jeg.
Vi var vel også på to London-turer, tror jeg, på denne språkreisen.
Ihvertfall en.
Og da mener jeg å huske de jentene der, fra også den bussturen.
Og da hadde hu ene jenta på seg en t-skjorte med tegninger av sædceller på seg, mener jeg.
(De to jentene satt vel ganske bakerst i bussen, mener jeg å huske).
Da skulle vi til Buckingham Palace, mener jeg.
Og det var under dronningmorens bursdag, mener jeg, at vi var der.
Så derfor var det mye trafikk osv., sa kurslederen, for det var en spesiell dag da.
Så sånn var det.
Men men.
Og vi så vel også noen kongelige, som kjørte i hest og kjerre, gjennom porten, til Buckingham Palace, tror jeg.
Jeg mener å huske det veldig vagt, ihvertfall.
Men det er mulig jeg husker feil.
Jeg husker at jeg stod på utsiden av gjerdet, og så inn på slottet, ihvertfall.
Og at jeg gikk litt rundt i slottsparken der, (må man vel kalle det).
Det var mulig å kjøpe is og brus, av noen som solgte det der, mener jeg å huske.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
I Frankrike, så var ting dyrere enn i England, husker jeg.
En tyggegummipakke kostet kanskje fem kroner i Frankrike, men var mye billigere i England da.
Sånn som jeg husker det.
Men men.
Jeg spilte også på et flipperspill, husker jeg, på en bensinstasjon, på veien fra Calais til Paris.
Et ikke så nytt spill vel, på en kro for trailersjåfører vel.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
I Paris, så bodde vi på et hotell, ikke langt fra jernbanestasjonene Gard du Nord og Gar le Est, tror jeg.
Noe sånt.
Vi tenåringene fikk lov å kjøpe alkohol i en vinbutikk, som lå like ved hotellet, husker jeg.
Jeg kjøpte øl der, husker jeg.
(Selv om de kanskje hadde hundre typer vin og en type øl.
Noe sånt).
Dagen etter, så var det en mannlig leder, som sa noe sånt, som at forbered dere på å se noe av de fineste dere har sett, noengang.
Og så gikk vi rundt et hjørne, og så så vi plutselig Eifeltårnet, fra en fin vinkel, en sommerdag.
Så det var ikke dårlig.
Vi kjørte opp i tårnet, og jeg tok heisen opp til det øverste platået.
Jeg tulla både i Eiffeltårnet og i St. Paul’s Catedral, i London.
Med at jeg mista mynter, på bakken.
I Eiffeltårnet, så mista jeg en mynt, på det øverste platået.
Og sparka til den.
Så jeg håper ikke at noen fikk den i hodet, for å si det sånn.
Men men.
Og i St. Paul’s Catedral, så lot jeg som at jeg mista en mynt.
(En ti-pence mynt, eller noe.
Altså en mynt som ikke var verdt så mye).
Også ropte en prest.
‘Who lost his money’, osv.
Men jeg sa ingenting, og en som het Lassen vel, (til etternavn da), fra Østfold vel, sa at jeg var en tullebukk, eller noe, kanskje.
Noe sånt.
Men men.
Om kvelden, i Paris, så gikk vi til en sånn kirke vel, som lå på en høyde, i Nord-Paris vel.
(Jeg husker ikke hva det heter der nå.
Men det er bra utsikt til Eiffeltårnet der, husker jeg).
Jeg var der en gang i 2005, og da var det sånn, at gateselgere, sjekket opp gruppet av unge tenåringsjenter, fra Nord-Europa, (som var helt betatt, av byen og stedet da).
Og da sang gateselgeren sånn ‘Vole vois couse avec moi, ces va’.
Noe sånt.
(Og det betyr, ‘vil du ligge med meg’, mener jeg).
Og da begynte alle de nordiske jentene, husker jeg, å synge på den sangen.
Så sånn var det.
Men men.
Der var det også gateselgere, da jeg var der i 1985, husker jeg, 20 år tidligere.
De kjefta hvis du stod for lenge, og så på varene, uten å kjøpe noe, husker jeg.
Og det fantes også menn, som gikk rundt med frakker, husker jeg, med masse klokker og sånn, til salgs, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg og en annen gutt, og to jenter, gikk sammen, tilbake til hotellet, husker jeg.
De jentene klagde, dagen etter vel.
For vi hadde måttet mer eller mindre alene, gjennom horestrøket i Paris, sa de.
For det ble kluss, når vi skulle gå tilbake til hotellet.
Kurslederne fant ikke hverandre, og vi fire, vi gikk sammen med en mannlig kursleder, tilbake til hotellet.
Og da spurte han, om vi visste hva noen damer, i minimalt antrekk var.
‘Horer’, sa hu ene jenta.
‘Transvestitter’, svarte han kurslederen.
Så det var altså mannlige horer, utkledd som damer.
Ganske drøy kost, i 1985, vil jeg si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi var også på restaurant, den kvelden.
Før vi dro til den kirken vel.
Og der så hadde ikke kelnerne vekslepenger.
Når vi skulle betale for maten.
Så jeg måtte gå ut til en kiosk, ute på gaten, for å få betalt for maten.
For vi hadde bare sedler da.
Dette kan jo ha vært den første kvelden, siden vi bare hadde sedler.
For folk hadde kanskje gått i en bank, i England, og bedt om 200 Franc, eller noe, kanskje.
Og da hadde vi naturlig nok bare sedler da.
Så sånn var det.
Men men.
Så det var en ganske amper stemning, mener jeg å huske, i den restauranten.
Siden vi fra STS bare hadde sedler, og kelnerne manglet mynter da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi var også innom Pompedu-senteret, på lørdagen vel.
Det var et kunstsenter, i sentrum av Paris da.
For moderne kunst.
Jeg husker at et kunstverk, det var sånn, at man skulle selv forme noe sand, i en kasse, (eller noe).
Også kunne man se det kunstverket, på en skjerm, som hang like ved.
(De brukte altså videokamera og TV da, i forbindelse med kunstverket.
Noe som vel var ganske moderne, i 1985 vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
På ferja, mellom Calais og Dover, så spilte jeg bort litt mye penger, på enarmede banditter, siden jeg kjedet meg.
Det var en kul klokke der, i en butikk, husker jeg, som jeg hadde lyst til å kjøpe.
En slags klokkeradio, eller noe, vel.
Men jeg brukte for mye penger, på enarmede banditter, husker jeg.
Men men.
Jeg fikk også sansen for Aero-sjokolade, på den ferjeturen, husker jeg.
(En engelsk sjokolade, nesten som Stratos).
Men men.
I Paris så så vi også Greenpeace-bannere, husker jeg.
Og folk som solgte Greenpeace-buttons, osv.
Men Greenpeace, de hadde vært i nyhetene, i Norge.
Og de var liksom noe skummelt, husker jeg, fra nyhetene.
Men i Paris så så de ikke så skumle ut da.
Selv om jeg kanskje syntes at dette med Greenpeace var litt rart da, og kanksje litt skummelt.
Hvem vet.
Men men.
Jeg var litt ånsdfraværende, på ferja tilbake til Dover.
Så jeg glemte hvor bussen stod.
Så jeg fant ikke bussen vår.
Så jeg ga opp det, men jeg gikk ut sammen med passasjerene, som ikke reiste med bil.
Og så stod jeg like ved landgangen, til ferja, og venta der, til bussen vår dukka opp da.
(For jeg kjente igjen, noe som stod på bussen vår da, på skiltet over frontruta der).
Også stoppa jeg bussen, når den kjørte iland da.
Så sånn var det.
Men men.
Mange ungdommer hadde med flasker, med alkohol, tilbake til England, fra Paris.
Og da lønte det seg, å legge de, på taket av bussen, oppi noen spor, som var i forbindelse med luftelukene i taket av bussen, forklarte den engelske sjåføren oss, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Ikke lenge etter Paris-turen, så måtte jeg og han svensken flytte, til hver vår nye familie.
Faren i vertsfamilien, mente at han svenske gutten, hadde dårlig innflytelse på meg vel.
Noe sånt.
Jeg skulle bo i samme vertsfamilie, som en som het noe med Lassen, fra Østfold da.
Dette var i en annen del av Brighton.
Men fortsatt i sentrum da.
Lassen hjalp meg å flytte, og viste meg hvor den nye familien bodde da.
Jeg bar vel bare tinga mine gjennom byen tror jeg.
Noe sånt.
Den nye familien var en større familie.
Og de hadde unger, som var på min alder.
Jeg snakket ikke så mye ved matbordet, siden det var så mange folk, i den familien.
Men en prøvde jeg å være med i samtalen, ved matbordet, og da sa mora i familien bare at ‘oh, he listens’, eller noe.
Så det var ikke noe hyggelig, husker jeg.
Han Lassen, han prata en natt, (vi hadde vel samme rom), om at han så nakne damer der, som fløy gjennom lufta.
Noe sånt.
Og det fortalte jeg om, i klasserommet, i Hove, dagen etter vel.
Sånn at noen jenter lo vel.
Men da ble han Lassen sur, siden jeg gjorde narr, eller noe kanskje.
Hva vet jeg.
Lassen fortalte at han hadde kjøpt banana-chips, i the Lanes, (et gammeldags handlekvarter, i Brighton), eller noe.
Og det var visst noe festlig da, forstod jeg på han Lassen og hu mora i den vertsfamilien.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde ikke så mye penger igjen, så jeg satt en del hjemme, de siste kveldene.
En kveld, så så jeg på TV, etter middag.
Det var Bislett Games.
Og Steve O’Vett, skulle prøve seg på drømmemilen.
Noe sånt.
Da lå faren i familien, og en av døtrene, (ei pen, ung og lyshåret jente vel, på min alder vel), i hver sin stol, foran TV-en, på hver sin side av meg vel, og lot som at de sov, tror jeg.
Eller kanskje de sov.
Hva vet jeg.
Så jeg så på Bislett Games da, (i opptak vel, en sending på kanskje en time).
Også gikk jeg og la meg da.
Samtidig med at jeg prøvde å ikke vekke de som sov foran TV-en da.
Men men.
SÅ sånn var det.
Det var vel flere døtre i den familien mener jeg å huske.
Og kanskje en onkel eller bestefar og.
Noe sånt.
Så jeg ble aldri helt husvarm der.
Lassen, (som var et eller to år eldre enn meg vel), og meg, vi ble kanskje litt uvenner, etter det at jeg fortalte folka i klassen, om at han hadde snakka om noen nakne damer, om natta.
Noe sånt.
Jeg fikk også en telefon fra han svensken.
Han ville at jeg skulle møte han der og der, for å gi han tilbake to miniatyrflasker, med rom og sjokoladelikør.
Disse hadde havna i kofferten min.
Og han svensken ringte og lurte på om jeg hadde fått de med meg.
Jeg innrømte at de lå i kofferten min.
Men jeg tror at han svensken må ha lagt de i kofferten min.
For jeg var ikke stressa, eller noe, da jeg pakka.
Så sånn var det.
Og jeg hadde ikke rappa de, så hvordan de havna i kofferten min, det veit jeg ikke.
Men men.
Jeg avtalte å møte han, et eller annet sted, litt utafor sentrum vel.
Men jeg holdt ikke avtalen, for jeg syntes det var så rart.
Hvordan hadde de flaskene havnet i kofferten min_
Hvordan hadde han svensken fått tak i telefonnummeret mitt?
Og hvorfor skulle han møte meg litt ute i ‘hutta heita’ liksom?
Men men.
En annen ting som skjedde der, var at en engelsk kar, i begynnelsen av 20-årene vel, egla seg innpå meg, mens jeg spilte på automater, i en av spillehallene, i Brighton sentrum, en gang.
Og jeg gikk rundt, og han hang etter meg.
Men jeg hørte noen norske folk der, og bare stod ved bak dem, der de stod og spilte, helt til han engelske karen endelig gikk da.
Så sånn var det.
Og jeg og enten han svensken, (eller om det var han Lassen), vi gikk i den gata der.
Og han hadde øredobb, i det ene øret, husker jeg.
Men var ganske kraftig.
‘Hvor kraftig var han’, spurte Lassen, (må det vel ha vært).
‘Omtrent som han der’, sa jeg, og pekte på en som gikk foran oss.
Også var det han karen.
Jeg sa bare noe sånt som at ‘det er jo han, for søren’, eller noe.
Og det var en kar, som gikk og trålte den gata der, og kikka inn i spillehallene da.
Dette var vel i begynnelsen av tida som jeg bodde der kanskje.
Så om det var Lassen eller han Fredrik Axelsson, som jeg prata med, da jeg så han engelske karen igjen, det husker jeg ikke helt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ei engelsk lærerinne, på språkskolen, dreit meg ut litt, husker jeg.
Hu spurte en dag, om noen av oss, hadde vært på Pub.
Jeg svarte, at jeg hadde vært det.
(For jeg var jo på ganske mange barer og diskoteker, sammen med den svenske gjengen da, de første dagene, som jeg var der).
Og da lo bare hu engelske lærerinna av meg, husker jeg.
Hu sa at, ‘but you look like you’re twelve’, eller noe.
Hun sa altså at jeg så ut som om jeg var tolv år, eller noe.
Så hun trodde ikke på meg da, virka det som, at jeg hadde drikki en del drinker på byen, osv.
Dette var jo sommeren jeg fylte femten.
Så jeg var en av de yngste, på det språkkurset vel.
Men jeg var jo den siste i klassen min, i Norge, som kom i puberteten vel.
Så jeg så nok antagelig en del yngre ut en femten også.
Så hvis hu lærerinna mente at jeg så ut som om jeg var tolv år, så stemte vel kanskje det.
(Selv om hu kanskje var litt slem, når hu sa det, må man vel kanskje si.
Men men).
Så hvordan de svenskene fikk kjøpt så mye øl og drinker, og sånn, i Brighton, det veit jeg ikke.
Men de ble ikke nekta noen ganger, sånn som jeg kan huske det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg så han svensken igjen, året etter, når jeg dro på språkreise, med noen folk fra Svelvik, i parallellklassen min, på ungdomsskolen, til Weymouth.
Inne på Madamme Thussauds der, i London, så møtte jeg tilfeldigvis han svensken og en kamerat.
Nede i skrekkammeret vel.
Noen svenske jenter gikk der, og hu ene sa at en tarm, til et drapsoffer der, var ‘snoppen’ vel.
(Men da retta ei annen svensk jente på henne, husker jeg).
Like etterpå, så så jeg han Fredrik Axelsson, og en annen svenske der da.
(Det er mulig at det var like før og).
Og da sa han Fredrik Axelsson, at ‘du tog dom flaskarna, gjorde du inte’.
Men da svarte jeg ikke noe.
For jeg tok dem vel egentlig ikke.
Det var ikke sånn at jeg la de i kofferten min, eller noe.
Men noen må ha lagt dem der, mistenker jeg.
Men men.
Men da jeg kom tilbake til Leirfaret, etter Brighton-turen, da hadde jeg fortsatt de to flaskene, husker jeg.
Og da drakk jeg opp dem.
Og den sjokoladelikøren, den husker jeg at jeg syntes var god.
Og den har jeg prøvd å finne ut hva heter, og sånn, i ettertid.
For jeg er glad i godteri og sjokolade, osv.
Men jeg har aldri klart å funnet ut, hvordan merke, som den sjokoladelikøren var igjen.
For da jeg drakk den, så var jeg ikke så vant til å drikke alkohol, (annet enn litt øl kanskje).
Så jeg husker ikke navnet på den sjokoladelikøren igjen.
Men men.
Og den romflaska, det var en hvit flaske, tror jeg, hvis jeg ikke husker feil.
Det skal jeg ikke si helt sikkert.
Jeg kan vel ikke si at jeg husker merkenavnene på noen av de flaskene.
Men det var rom og sjokoladelikør, mener jeg, i de to miniatyrflaskene da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Han trønderen, som var på det samme kurset som meg.
(En som var på cirka min alder vel, men en del kraftigere.
Og som hadde rødt hår vel, og muligens fregner, tror jeg).
Han ble uvenn, med han Fredrik Axelsson, etter en fotballkamp, mener jeg å huske.
Da sa jeg det, til Axelsson, at han egentlig skulle ha bodd sammen med Axelsson, men at kurslederen byttet om på familiene.
Noe sånt.
(For det var sånn jeg trodde det var ihvertfall).
Det stod også i avisene, (eller om jeg så det på TV), at den amerikanske presidenten Ronald Reagan, hadde fått kreft.
Og da sa jeg det til han Axelsson da.
Men da husker jeg ikke det svenske og engelske ordet for kreft.
(Nemlig ‘cancer’).
Så jeg sa at Reagan hadde fått kreft.
Men da skjønte ikke svensken noe.
Så da sa jeg at Reagan hadde fått ‘kreftsvulst’.
Men da skjønte heller ikke svensken noe.
Men en dag eller to seinere, så angrep han meg da, verbalt, og sa at jeg hadde sagt at Reagan hadde ‘kreftsvulst’, når han egentlig hadde ‘cancer’.
Så han skjønte ikke det, at cancer het kreft på norsk, tror jeg.
Eller kanskje han ikke ville skjønne det.
Så svensker er noe for seg, det er helt sikkert.
Så sånn er det.
Men men.
Da var han nesten truende, han Axelsson, husker jeg, når han nevnte det her med Ronald Reagan.
Han fotalte også, en av de første dagene, som jeg var der.
At det fantes fire-fem-seks konsern, eller noe, i Sverige.
Og at faren hans, var leder for et av dem.
(Uten at jeg skjønner hvordan konsern det var, som han mente.
Men det var kanskje noe kriminelt.
Hvem vet).
En gang, så dreit jeg meg ut, rimelig bra, i Brighton der da.
Jeg syntes den Dixon-butikken, (som hadde walkman-er, og sånn), ved Churchill Square, var artig.
Og en dag, så hadde ikke de låst et metallgitter, som var ment å trekkes ned, foran inngangsområdet deres da.
Så jeg bøyde meg under det metallgitteret, og kikket litt i vinduene der da, (i den butikken), for meg selv da.
Plutselig så dukket det opp en engelsk guttegjeng der, som dro ned gitteret og liksom sperret meg inne da.
De spurte hvor jeg var fra.
Jeg ville ikke si at jeg var norsk, så jeg svarte ‘England’ da.
De trodde ikke på meg, men stakk av til slutt.
Så sånn var det.
En gang, så skulle vi spille fotball der, forresten.
Og da gikk jeg gjennom Brighton, med en bærepose, fra Hauk sport, (eller hva den butikken het igjen), i Drammen, med fotballtøy da.
Så dukka det opp tre engelske gutter, som også skulle spille fotball, (men i et annet parkområde da).
Og de begynte å denge løs på meg, med sine poser, med fotballtøy da.
Så jeg fikk knottene, fra noen fotballsko, i huet, husker jeg.
Noe som gjorde rimlig vondt.
Og uten at jeg skjønte hva jeg hadde gjort for noe galt liksom.
Så jeg prøvde å gå inn i en kiosk, osv., var det vel.
Men det fikk ganske mange sånne harde slag i huet, husker jeg, fra fotballsko da, (som lå inne i noen bæreposer, som de engelske guttene klinte i huet på meg, husker jeg).
Så jeg begynte til slutt å grine, må jeg innrømme, for ingen voksne hjalp heller, og dette bare fortsatte og fortsatte.
Og de engelske guttene, de var jo tre og jeg var jo bare en.
Så begynte de å mobbe meg, fordi jeg grein.
Og da slutta de vel å slå, mener jeg.
Så det var ganske slemme, må jeg si.
Så sånn var det.
Men jeg bare fortsatte som vanlig, og gikk bort til den fotballbanen da, som jeg måtte se på et kart, for å finne vel.
Så sånn var det.
Så jeg gadd vel ikke å si noe vel, det ble litt flaut.
Og jeg hadden ok litt problemer, med den første vertsfamilien og.
For jeg husker at jeg gikk til et sånt sted, hvor de hadde vaskemaskin-automater, med noe skittentøy.
Og der var det en eldre mann, som hadde fått hjerteattack, husker jeg.
Så det kom en sykebil, og noen sykepleiere, ga han mannen som hadde fått hjertestans støt, mens jeg stod like ved og så på, husker jeg.
Han mannen hoppa opp og ned, flere ganger, når de ga han støt da.
Men de fikk ikke liv i han.
Kona hans gråt husker jeg.
Og der var også en av de engelske lærerne, på STS-kurset vårt, husker jeg.
En kar i begynnelsen av 20-årene vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Så jeg ga opp, å vaske klær, i den vaskemaskin-automat forretningen.
Jeg ba vel heller hu indiske vertsfamilie-mora, å vaske klær da.
Så sånn var det.
På 80-tallet, så var det så populært, å ha tennisokker, mellom olabuksene og joggeskoa.
Og nede hos Haldis og dem, så hadde jeg funnet noen tennissokker, som jeg syntes var mye kulere, enn de røde, hvite og blå-stripete, som de solgte på Prima.
Christell, (var det vel), hadde nemlig en god del tennissokker, med to svarte striper på.
Så jeg falt for fristelsen og rappa et eller to par av de sokkene, en gang jeg var nede hos Haldis da, en dag, som jeg hadde tatt meg fri fra skolen vel.
Og de tennissokkene, de syntes jeg var så kule.
Så da jeg flytta til der Lassen bodde, og ikke fant de sokkene.
Så dro jeg opp til den forrige vertsfamilien igjen.
Men da hadde hu kona i vertsfamilien, (tror jeg det var, hvis ikke det var søstera), begynt å kle seg mer indisk, (vil jeg vel si).
Hu hadde da en sånn rød prikk, i panna, og hadde på seg mer indiske klær vel, (istedet for olabukse og sånn, som hu gikk med, i begynnelsen vel).
Så sånn var det.
(Hvis det ikke var søstera hennes som åpna opp da.
Det lurte jeg på ihvertfall.
Jeg skjønte ikke helt hvem det var som åpna.
Men men).
Jeg spurte om de sokkene da.
Og hu kom tilbake med en eller to sånne sokker da.
Men da var det et hull, i den sokken, som hu ga meg.
Hu sa hu hadde kasta den sokken, siden det var hull i den.
Så sånn var det.
Så det syntes jeg var litt rart da, at hu hadde kasta sokkene mine, uten at hu hadde sagt fra om det.
Men men.
Så sånn var det.
Så jeg burde kanskje ha vaska klærna mine, i den vaskemaskin-automat-forretningen.
(Eller ‘washeteria’, som det vel kanskje blir kalt).
Selv om det kanskje hadde blitt litt rart, etter at han litt eldre mannen døde der, nesten foran øynene mine da, (må jeg vel nesten si).
Nei, kanskje jeg skulle ha vasket tøyet mitt for hånd, der også.
Sånn som jeg gjør her på hostellet.
Hm.
Det hadde jeg vel ikke klart akkurat, på den tiden, da jeg bare var femten år, tror jeg.
Vi var også på Dolphinariumet, ved Piren, med STS, tror jeg.
Ihvertfall var jeg og så der, husker jeg.
Men der hadde aldri hu kona i vertsfamilien vært, sa hu, husker jeg.
Det ble ofte sånn, at man ikke gikk og så severdighetene i den byen man bodde i, sa hun.
På engelsk da.
Husker jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Så det var en spennende språkreisetur, å dra på husker jeg.
Når man bare var 14-15 år, og aldri hadde vært i England før, husker jeg.
Så det er helt sikkert.
Etter at jeg kom hjem fra språkreisen, så var det niende klasse da, som skulle begynne.
Jeg lurer også på om det var denne sommeren her, at Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, dro meg med for å plukke jordbær, hos familien Sand, på Sand.
Det må isåfall ha vært i ukene før jeg dro til England, mener jeg.
(Siden det ble surr med bestillingen, så dro jeg til England, i slutten av sommerferien, mener jeg.
Noe sånt).
Vi plukka jordbær, i en drøy uke vel.
Bondekona Sand, (var det vel), hvis det ikke var bonden Sand, sa at jeg skulle plukke ved siden av sønnen Harald Sand.
Men jeg var ganske konkurransemenneske, under oppveksten, så jeg prøvde å holde følge med Harald Sand da.
Og det klarte jeg ikke, husker jeg.
Så jeg måtte plukke i mitt eget tempo da.
Men Carl for eksempel, plukka mye mer jordbær, enn meg.
Jeg kunne plukke kasnkje 5-6 kasser, på en god dag.
Mens Carl kunne plukke det dobbelte vel.
Men jeg fikk skryt, av bestefar Sand, tror jeg, for at ‘mine’ kurver, var noen av de fineste.
At det var bare bra bær, i de kurvene, som jeg plukka da.
Noe sånt.
Noen rådet meg om, at hvis jeg fant dårlige bær, så burde jeg gjemme de, nederst i kurven.
Men det gadd jeg ikke da.
Så sånn var det.
Ei jente, (Connie kanskje), som gikk i klassen over meg vel.
Hu brant seg fælt på brennesle i åkeren der, husker jeg.
Og da sa bondekona Sand, at den som fant brennesle, i åkeren, den fikk fem kroner, pr. brennesle, eller noe.
Og da fant jeg brennesle der, like etterpå da.
Så jeg plukket faktisk både jordbær og brennesle.
Men hva de gjorde med brenneslene, det veit jeg ikke.
Men bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, hun ble jo intervjuet av Aftenposten en gang, på sommersiden deres, på begynnelsen av 80-tallet vel.
Og da forklarte hun det, at det gikk ann å spise brennesle, husker jeg.
Så om familien Sand, spiste de to brenneslene, som jeg fant i jordbæråkeren deres, som kokt grønnfor, ved siden av middagen, en dag, den sommeren.
Det veit jeg ikke.
Men det veit dem vel kanskje selv.
Det får man vel håpe på.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Nå kommer jeg ikke på så mye mer, som skjedde sommeren 1985, så jeg får heller fortsette å skrive mer, om hva som skjedde, de årene da jeg bodde i Leirfaret 4B, i morgen da, eller noe.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 29: Enda mer fra Leirfaret 4B, (del 5)
En gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel, så var forresten faren min, Haldis, Christell, Pia og jeg, på en campingplass, i Kjerringvik eller Åsgårdstrand, eller noe sånt.
Et sted nede i Vestfold da, men nord for Larvik og Brunlanes.
Så sånn var det.
Hva vi gjorde der, det husker jeg ikke helt, men jeg tror at dette var et sted vi dro innom, på vei hjem fra en annen ferie.
Noe sånt.
Og da sov vi i telt vel, lurer jeg på ihvertfall.
Og faren min ble sur, husker jeg, fordi at jeg kjøpte med noe godteri, i kiosken, for å spise i bilen, på vei hjem, til Bergeråsen da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Haldis satt først en fryser og så enda en vel, oppe hos meg, i Leirfaret 4B.
En ble satt på det gamle rommet mitt, (der skrivebordsplata hadde vært, før jeg skrudde den opp på det nye rommet mitt).
Og en fryseboks ble satt i uteboden, (av en eller annen grunn).
Det lå bare kjøtt som var gått ut på dato, (eller uten dato), i de fryserne.
(Omtrent da).
Haldis hadde også to frysere stående i garasjen, nede hos seg, i Havnehagen.
Men det eneste av frosne matvarer, som jeg klarte å lage, det var Pizza Grandiosa og is.
Så jeg spiste ikke noe mat fra de fryserne til Haldis, for å si det sånn.
Så hva poenget med de fryserne var, det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, så stod en av fryserne, foran reolen vel, til faren min da, i stua.
Og dette var samtidig med at Nina Monsen var på besøk, fra mora si, på Romsås da.
Dette var kanskje mens jeg gikk i sjette eller sjuende klasse, eller noe.
Noe sånt.
Men men.
Christell, Nina Monsen og jeg, satt oppå den fryseren da, i Leirfaret 4B da.
Christell stirra på Nina Monsen og meg, mens vi kyssa, og liksom kontrollerte hva Nina Monsen skulle gjøre da.
Kanskje Christell så på meg og, og så om jeg ble tent, eller noe.
Hva vet jeg.
Det var veldig spesielt, ihvertfall.
Så sånn var det.
Plutselig sa Nina Monsen det, til meg, at hu ikke likte å kysse med meg, for jeg hadde ‘tørre lepper’.
Men hvorfor Christell satt og stirra på oss, mens vi kyssa, (eller prøvde å kysse).
Det veit jeg ikke.
Det var vel rimelig spesielt, får man vel si.
Men etter det her, så begynte jeg å bruke sånn lebepomade da, siden hu Nina Monsen ikke likte å kline med meg, hvis jeg hadde tørre lepper da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så satt Christell, i den blå sofaen, oppe hos meg.
(Hvor jeg pleide å sitte).
Også plutselig grøsset hun, og sa ‘Ulf’, flere ganger.
(Dette var noe med Ulf Havmo, i klassen min da, skjønte jeg.
Men men).
Jeg tippa at dette her var noe lignende av det med Nina Monsen, at hu ikke likte tørre lepper.
Og tippa at Christell mente, at hu ikke likte det ved Ulf, at han ikke klipte negla sine og at han sjelden klipte håret.
Så etter det her, så begynte jeg vel å klippe negla mine oftere, og også håret vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skrev tidligere, at jeg alltid satt for meg selv, på ungdomsskolen.
Men jeg lurer på om Tom-Ivar Myrberg satt ved siden av meg, i perioder.
Og jeg lurer også på om Ulf Havmo satt ved siden av meg, på ungdomsskolen, i perioder.
Ihvertfall så ble Ulf Havmo med en gang, sammen med Pia og meg, for å besøke mora vår, som da bodde på Tagtvedt.
Vi tok toget ned, husker jeg, til Larvik da.
Og bussen til Tagtvedt kanskje.
Noe sånt.
Og mora vår hadde fått en leieboer hos seg, som leide det gamle rommet til Pia, og som het Steinar vel.
Steinar hadde vært sjømann, og han hadde som hobby, (husker jeg), å drive med hekling.
Så sånn var det.
Men men.
Steinar var også sur på mora mi, siden hu hadde klart å knuse en stor TV, som var Steinar sin, og som stod nede i stua til mora mi, da hu skulle flytte på den vel.
Så sånn var det.
Vi hadde blitt lovet masse pommes frites og sånn vel, før vi dro ned dit.
Steinar skulle lage masse god mat, sa mora vår, på telefonen vel.
Men da vi kom ned dit, så fikk vi så godt som ikke noe mat, (vil jeg si), hele helgen.
Ulf klagde skikkelig mye, på søndagen, på at han var sulten.
På lørdagen, så var vi nede i Larvik, Pia, Ulf og meg, og jeg husker at jeg rappa noen gull og sølv-tusjer, på den bokhandelen, hvor jeg fikk faren min til å kjøpe Lego til meg, den gangen han lå over hos mora mi, før jeg flytta til faren min.
Så sånn var det.
På søndagen så klagde Ulf fælt, på at han var sulten.
Men vi hadde ikke så mye penger.
Jeg kjente rutinene på Vestfoldbanen, etter mange helgebesøk hos mora mi, i Larvik, på første halvdel av 80-tallet.
Så jeg visste det, at hvis vi gikk på toget, uten billetter, så ville konduktøren dukke opp, med billettene, etter den neste stasjonen.
Den neste stasjonen var Sandefjord da.
Og vi sa at vi skulle ha tre billetter, til Drammen, men at vi ikke hadde fått tid, til å kjøpe billettene, før vi gikk på toget da.
Så sånn var det.
Men men.
Når toget kom til Sandefjord, så fikk jeg med Pia og Ulf, på å gå av toget.
Så ble vi enige om å ta det neste toget, til Holmestrand.
Og så bussen til Berger.
(Istedet for å dra om Drammen, som faren min egentlig ville at vi skulle vel.
Men men.
Og Sande stasjon, (som lå mellom Drammen og Holmestrand, og ganske nærme Bergeråsen da), den var ikke i bruk, på første halvdel av 80-tallet, av en eller annen grunn.
Men men).
Så da sparte vi 30-40 kroner, tilsammen, på å lure NSB litt da, (for å si det sånn), og å heller reise hjem via Holmestrand.
Så sånn var det.
Men men.
Det var en del billigere, å betale fra Sandefjord til Holmestrand, enn fra Larvik til Drammen, for å si det sånn.
Og bussen var vel ikke så mye dyrere, fra Holmestrand, (enn fra Drammen), til Bergeråsen da.
Men men.
Så sånn var det.
Så hvorfor faren min ønsket at vi skulle dra om Drammen helst, det vet jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi bestilte en liten pizza, på jernbanerestauranten, i Sandefjord.
(Som vi akkurat hadde råd til da).
Også fikk vi et glass vann hver da, av damen som jobbet i restauranten.
Også lå det noe brød, som vi kunne spise på, mens vi venta på pizzaen da, i restauranten der da.
Og så kom pizzaen, som var mindre enn en Pizza Grandiosa, og som bestod av fire ganske små pizzastykker da.
Vi spiste hvert vårt stykke, men pizza var jo favorittretten min.
Så jeg klarte ikke å motstå det siste stykket.
Jeg spurte de andre to, om det var greit at jeg spiste det, (av en eller annen grunn), og ingen av de protesterte.
Så jeg var litt slem da, og spiste det fjerde stykket da.
Men det var så lite, så det var liksom ikke noe å dele på heller.
Men men.
Så sånn var det.
Så kom vi oss tilbake til Berger igjen da, etterhvert, den søndagen.
Så sånn var det.
Men men.
Men Ulf Havmo prata en del dritt, mener jeg at det virka som, om mora vår kanskje, etter dette helgebesøket.
Ulf satt der mest ganske knytt, syntes jeg, i sofaen til mora vår da.
Så jeg vet ikke om han skjønte så mye, av familieforholdene osv.
Vi prata ikke så mye der, for å si det sånn.
Jeg tror ikke at Ulf var med til Frode Kølner og dem heller, eller at han så det huset vi hadde bodd i, noen år tidligere, i Jegersborggate.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg var litt kleptoman da, som tenåring, men jeg tok meg sammen, da jeg flytta til Oslo, for å studere, som nittenåring.
Jeg bestemte meg for det, at nå er jeg voksen, så nå må jeg slutte å gjøre sånne straffbare ting.
Jeg trengte jo ikke akkurat gull og sølvfarge-tusjer.
Men det var vel på grunn av adrenalin-kicket, vil jeg si, at jeg syntes det var spennede å rappe ting da.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var rimelig sur, på Haldis og faren min, som behandlet meg som et mindreverdig medlem, vil jeg si, i Humblen/Olsen-familien.
Så sånn var det.
Så det hendte, at jeg dro ned til Haldis og dem, når de ikke var hjemme.
(Døra var aldri låst hos dem, når de ikke var hjemme.
Av en eller annen grunn.
Men men).
Jeg pleide å gjøre noen sånne raid hos dem, når jeg var hjemme fra skolen.
Sånn en dag, annenhver uke kanskje, så orka jeg ikke å gå på skolen.
(Jeg var veldig anspent, når jeg bodde på Bergeråsen, og noen ganger, så ønska jeg å ha fri fra skolen da.
Noe som ingen pleide å slå ned på.
Men men).
Jeg pleide da å gå på sånne raid, nede hos Haldis.
Christell og jeg hadde kanskje kranglet om hvem som egentlig eide ditt og datt.
En gang, så fant jeg noen kinaputter, på rommet til Christell, mens ingen var hjemme hos dem.
Det var ikke sånne kinaputter, som man kunne kjøpe i Sverige.
Men disse hadde gråpapir rundt seg, og hadde tjærelunte, (tror jeg det heter).
Hvor Christell hadde fått disse kinaputtene fra, det aner jeg ikke.
Men men.
Christell hadde cirka ti sånne kinaputter, og jeg rappa, (mer eller mindre), alle til slutt vel.
På denne tiden, så var jeg kamerat med både Kjetil Holshagen og Ulf Havmo, husker jeg.
Men men.
Kjetil Holshagen, hadde noe som het glødetråd, som var en ledning, som begynte å gløde, hvis man koblet strøm på den.
Det holdt med 12 volt, eller noe.
Jeg fikk låne den glødetråen av Kjetil Holshagen, og koblet glødetråden til lunta, på en sånn kinaputt da.
Og så la jeg kinaputten ut i hagen, ved hekken til naboen.
Også la jeg noe fuglemat ut i hagen da.
Dette var vel om vinteren vel, tror jeg.
Men men.
Jeg hadde mye innestengt aggresjon, inni meg, på den her tiden, siden jeg var så forbannet, på den dårlige behandlingen, som jeg fikk, i Humblen/Olsen-familien da.
Så sånn var det.
Jeg hadde koblet glødetråden til en ledning, som var koblet til en transformator.
(Antagelig den som fulgte med den modelljernbanen, som jeg fikk av onkel, da jeg bodde i Mellomhagen.
NOe sånt).
Så ventet jeg til det dukket opp en fugl da, i hekken til naboen.
Også skrudde jeg på strømmen.
Og så smalt kinaputten da.
Dette prøvde jeg 3-4 ganger vel.
Og kinaputten sprengte hver gang.
Men jeg fant aldri noen døde fugler der, (eller noe).
Jeg trodde at fuglene ble skremt, av lyden, fra lunta, til kinaputten, når den begynte å brenne.
Men jeg så ikke sikkert hva som skjedde.
Jeg så ikke helt hvor det ble av fuglene, for å si det sånn.
Klarte de å fly bort, eller hva skjedde?
Så jeg fanga en fugl, borte hos Ågot da, på den måten som jeg har skrevet om, tidligere i dette kapitellet.
Også gjorde jeg noe veldig slemt, (for jeg var rimelig forbanna på den her tiden, og jeg var også rimelig besatt av fugler, etter at Christell fant den fuglen i Jugoslavia da).
Så sånn var det.
Så jeg tok med den fuglen jeg fanget, borte hos Ågot, bort til Leirfaret 4B.
Også puttet jeg den småfuglen inni en tom dorull.
Også puttet jeg en av de kinaputtene, som jeg hadde funnet på rommet til Christell, sammen med fuglen.
Også satt jeg den dorullen, inne på doen vår.
(Vi hadde et eget baderom der, og doen var på sitt eget rom da, ved siden av badet).
Også tente jeg på kinaputten, og lukket igjen døra.
Det smalt som søren.
Også prøvde jeg å finne noen rester av den fuglen.
Men hele fuglen hadde blitt pulverisert, må man vel si.
Den hadde forsvunnet, må man vel si.
Men men.
Så de kinaputtene til Christell må ha vært veldig sterke, vil jeg si.
Flere år senere, da jeg gikk på Sande Videregående, så fikk jeg problemer med en som het Fridmann vel, (til etternavn), fra Svelvik, som vel hadde hørt av Kjetil Holshagen, (eller en annen kar, som jeg hadde på besøk, da jeg sprengte den fuglen), om den her sprenginga mi da.
Han Fridmann var mye høyere enn meg, så det var litt problematisk, syntes jeg, når han ble sinna på meg.
Jeg prøvde å prate pent til han, og forlarte at dette var flere år siden, og ba han pent om å slutte å ’tilte’ på meg da.
Og etter det, så hørte jeg ikke noe mer fra han.
Så jeg regner med at han roet seg.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter den sprengingen av den fuglen, så hadde jeg igjen 4-5-6 sånne kinaputter, av de, som jeg hadde funnet, nede på rommet til Christell da.
Så sånn var det.
I flere år, så var det ikke noen bygning, oppå den haugen, ved Berger skole, hvor faren min hadde kjørt med firehjulsdreven bil, på sidene av, helt på slutten av 70-tallet vel.
Det ble pratet om at Bergeråsen skulle få sin egen matbutikk, oppå der.
Men så ble det bestemt det, at det skulle bygges barnehage.
Den barnehagen lå for seg, oppå toppen av den haugen, (mellom innkjøringene til Nedre og Øvre), og hadde ingen naboer da.
Så når jeg tenkte på noe annet jeg kunne sprenge, (enn fugler), så tenkte jeg på postkassa til barnehagen da.
Den mente jeg at lå såpass langt unna naboer og sånn, at den burde være mulig å sprenge.
Jeg fikk med meg Ulf Havmo på det her da.
Jeg hadde teipet sammen 5-6 kinaputter vel, (av de sterke, som Christell hadde), til en lengre lunte vel.
Så sneik Ulf og jeg oss, opp til barnehagen, usett, vil jeg tippe på.
Så la jeg kinaputtene oppi postkassa da, og tente på.
Men jeg ble litt skuffa, for postkassa eksploderte ikke da.
Lokket bare fløy opp.
Så den postkassa ble bare litt bulka kanskje, og knapt nok det vel.
Så det ble jeg litt skuffet over, husker jeg.
Men det smalt høyt da.
Og det jeg ikke hadde tenkt på.
Det var at det kunne være noen folk, som hang, oppe ved Berger skole.
For det som skjedde, var at etter at de kinaputtene eksploderte, så kom det en moped kjørende, i full fart, fra ved gangbrua, ved Berger skole der.
(Ulf og jeg, vi gikk på ungdomsskolen og var ikke gamle nok til å kjøre moped ennå da.
Men men).
Så Ulf og jeg, vi løp som søren, ned fra den haugen, og ned en sykkelsti, som gikk fra like ovenfor telefonkiosken, på Nedre, og fram til Gamlehjemmet.
Ulf var litt sterkere enn meg, (som var rimelig tynn, på den her tiden), så Ulf løp noen meter foran meg da.
Så løp jeg, og etter meg, så kom det en moped.
På den her sykkelstien da.
Så jeg tenkte at det var en dårlig ide, å prøve å løpe fra den mopeden.
Så jeg løp ned i skogen, på siden av sykkelstien, og opp på den lekeplassen, hvor Christell hadde fått ei ungjente, til å stå i bare underbuksa, noen år tidligere, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell).
Så bare lot jeg som ingenting.
Og jeg gikk fra den lekeplassen, og ned Havnehagen.
Og så ned en snarvei, (som jeg pleide å gå, da jeg gikk på Berger skole).
(En snarvei som egentlig var på tomta til et hus, men som folk på Nedre sa at det var greit å gå da).
Men men.
Så gikk jeg hjem, og satt meg ned og så på TV.
Etter en stund, så dukka Ulf Havmo opp der.
Jeg sa ikke noe særlig.
Og han sa ikke noe særlig.
Så hva som skjedde med han, det veit jeg ikke.
Jeg var litt i sjokk da, etter å ha blitt forfulgt av den mopeden.
Men jeg vet ikke hvem som kjørte den.
(Men det var vel kanskje noen fra Berger, siden jeg mener å huske det, at Berger-folk pleide å sykle rundt den gangbrua.
Men det kan vel kanskje ha vært noen fra Øvre eller Nedre og, hvem vet).
Og jeg vet ikke om Ulf ble tatt igjen.
Det vet jeg ikke, den dag i dag.
Ble han tatt igjen av den/de på mopeden?
Og måtte Ulf gjøre stygge ugjerninger på grunn av at han ble fakket av disse folka på moped?
Hva vet jeg.
Det kan man kanskje lure på.
Det har jeg aldri fått meg til å spørre han om.
Men men.
Så sånn er det.
Nå begynner klokka å bli halv et om natta, her på hostellet.
I det neste kapitellet, så tenkte jeg det, at jeg skulle skrive om den første språkreisen min til Brighton, som var sommeren 1985.
Vi får se om jeg klarer å få til det, i morgen, eller noe.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
