johncons

Stikkord: Arne Mogan Olsen

  • Min Bok – Kapittel 28: Enda mer fra Leirfaret 4B, (del 4)

    Faren min var en tur nede i Tyskland og kjøpte en blå, (metallic vel), Mercedes E230, med fire gir, ny, rundt 1983 en gang vel.

    Noe sånt.

    Faren vår sa også det, da han kom tilbake, at ‘de folka nede i Tyskland’, hadde sagt at han også måtte kjøpe med en bil til kona.

    Altså Haldis.

    (Av en eller annen grunn.

    Forstå det den som kan).

    Så faren vår kjøpte også med en vinrød Mitshubishi personbil.

    Så sånn var det.

    Denne bilen ble for det meste kjørt av Haldis sin sønn, Jan Snoghøj, forresten.

    (Sånn som jeg husker det).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så da jeg ble konfirmert, så kjørte faren min meg til Berger kirke, i den nye Mercedesen.

    Etter at jeg maste en god del.

    Faren min hadde ikke lyst til å kjøre meg dit, skjønte jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Og han kjørte heller ikke helt fram til kirka, men stoppa kanskje hundre meter fra Berger Kirke.

    Og slapp meg av der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Og faren min var altså ikke med i kirka, da jeg ble konfirmert.

    Og han var heller ikke med i middagsselskapet, borte hos Ågot, samme ettermiddag, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell vel. Men men).

    Sommeren 1984, (mener jeg det var, for jeg husker at det stod ‘Danish Dynamite’, på is-reklamene i Skagen), så dro faren min, Pia, Christell og jeg, på en spesiell tur, (må man vel si), med danskebåten.

    Vi kjørte ned mot Larvik, for å reise med Petter Wessel, til Fredrikshavn.

    Jeg husker at jeg hadde en kassett med meg, som vi spilte i bilen.

    Det var musikk jeg hadde tatt opp fra nærradioer.

    Det var blant annet den svenske sangen som het ‘Evighetsmaskin’, husker jeg, med gruppa Proffesorn vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Vi var jo litt eldre, Pia, Christell og meg da, så vi var oppe hele natta faktisk.

    Under overfarten til Danmark.

    Og det var også faren vår.

    Han drakk hele natta, og prata med noen folk.

    Jeg prata med ei utenlandsk dame, som egentlig jobba på Petter Wessel vel, og hu ble fornærmet på meg, av en eller annen grunn, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    (Tonen var vel kanskje litt tøffere på Bergeråsen, enn hu var vant med.

    Hvem vet).

    Men faren min ble kamerat med de folka vel, og chatta med de hele natta.

    Når det ble morgen, så skulle vi kjøre i land, i Fredrikshavn.

    Men faren min, han var så full, så han klarte ikke å kjøre.

    Men jeg fikk sjokk, av at faren min ikke ville kjøre, (for det stod masse biler bak oss, på båten), og fikk overtalt han, til å kjøre da.

    Så kjørte faren min likevel, men han kjørte ikke noe bra, (han kjørte i halvsøvne, og kjørte også rimelig ‘hakkete’, mener jeg å huske. Han kjørte også sakte da), så jeg måtte be han stoppe på en parkeringsplass, som var ved havna der da, i Fredrikshavn.

    (Dette var sommeren jeg fylte fjorten, så jeg hadde ikke lappen selv, eller noe, for å si det sånn.

    Men men).

    Mens faren vår sov ut rusen, i bilen, på parkeringsplassen.

    Så gikk Pia, Christell og jeg, inn til handlegata i Fredrikshavn, og jeg fant en pizzarestaurant, som lå i andre etasje, i en bygning, i den handlegata da.

    Der var det noen tyrkere, eller noe, som jobba.

    Og dansk var jo vanskelig nok fra før, (må man vel si).

    Så de misforstod hva jeg prøvde å bestille, og jeg fikk en overbakt pizza, husker jeg.

    Men men.

    Men jeg orka ikke å klage, siden dem var utlendinger, for det var jo språkproblemer, osv.

    Men men.

    Så jeg var litt misfornøyd da.

    Men men.

    Pia og Christell kjøpte vel også en slags pizza der, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så våkna faren til Pia og meg da, etterhvert.

    (Christell er jo datteren til Haldis, og ikke til faren min.

    Men Haldis skulle ikke være med, av en eller annen grunn.

    Men men).

    Faren vår ville da kjøre til Skagen, (av en eller annen grunn).

    Noe han gjorde.

    Vi gikk så ut til det nordligste punktet, (tror jeg ihvertrfall), på Fastlands-Europa.

    Det vil si der Skagerak møter Kattegat, eller noe, vel.

    Noe sånt.

    Og så stod vi der litt, husker jeg, og jeg kommenterte vel litt om bølgene, som kom i to retninger da.

    Bølgene kom fra både skrått fra høyre og skrått fra venstre, (sånn som jeg husker det), og da var vi liksom ved to hav samtidig da.

    (Må man vel si).

    Noen turister ble guidet rundt der, men vi gikk bare for oss selv der, oss fire da.

    Det var også en kafetera, ved stranden i Skagen der da.

    Men vi gikk ikke innom der.

    Så da vi kjørte derfra, og tilbake i retning av Fredrikshavn igjen, så maste jeg da, på faren min, og fikk han til å stoppe, ved et gatekjøkken, inne i Skagen sentrum da.

    Det var der jeg så det, husker jeg, at det stod ‘Danish Dynamite’, på et isskilt, utenfor det gatekjøkkenet da.

    (Det kan vel forsåvidt også ha vært før VM 1986 det her, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Hm.

    Men man kan sjekke når den ‘Evighetsmaskin’-sangen, var ny.

    Det var den våren/sommeren.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Jeg gikk inn på gatekjøkkenet, husker jeg.

    En dame, som stod og grillet burgere, spurte en dansk ‘dreng’, som var noen år eldre enn meg, og som stod inne i gatekjøkkenet.

    Om han kunne gi henne en tomflaske, som stod der hvor kundene oppholdt seg da.

    ‘Om du su’er min pik’, sa han danske karen da.

    Også gikk han ut.

    Men men.

    (Noe sånt).

    Jeg bestilte en cheeseburger, (som jeg tok med ut i bilen da, når den var ferdig), også kjørte vi tilbake til Fredrikshavn igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var kanskje en litt spesiell ferie, som jeg ikke skjønte så mye av poenget med.

    Men men.

    Det var ukjent for meg, at vi skulle til Skagen, før vi var i Fredrikshavn liksom.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var også på en annen helgetur til Danmark, før det her vel, vil jeg tippe på at det var.

    Det var når vi skulle i bryllupet til Viggo (Snoghøj/Snowhill), og den danske flyvertinnen Greta da.

    Da tok vi fly, fra Fornebu, til Kastrup da.

    Viggo henta oss vel, på flyplassen, tror jeg.

    Så tok vi inn på et hotell, som jeg mener lå, like ved torget, i Køge sentrum.

    Så sånn var det.

    Pia, Christell og jeg, hadde samme rom, tror jeg.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg stod inne på det rommet.

    Pia og jeg, var inne på det rommet, husker jeg.

    Så dukka plutselig Christell opp, inne på det rommet også.

    Også sa hun at ‘Arne sleiker på tissen til mamma’.

    Så sånn var det.

    Det her var vel mens jeg gikk på ungdomsskolen, vil jeg vel tippe på, kanskje i 8. klasse, eller noe.

    Men men.

    Jeg gikk ut i gangen på hotellet da, (for å se om Christell jugde).

    Rommene våre var i andre etasje der, mener jeg å huske.

    Noe sånt.

    Jeg gikk ut i gangen, og kunne se det, at Christell ikke jugde.

    Døra til rommet til faren min og Haldis, stod åpen og jeg kunne se underkroppen til Haldis, som lå på senga, mens faren min stod ved senga, og sleika på fitta hennes da, (sånn som Christell hadde sagt).

    Jeg sa ikke noe, men jeg tror at faren min så at jeg så på han, (mens han sleika på fitta til Haldis da).

    Så sånn var det.

    Jeg gikk bare inn på rommet til Pia og Christell igjen, og lukket igjen døra vår da.

    Men men.

    Dagen etter, så var det bryllup, for Viggo og Greta, i et selskapslokale, like utenfor Køge vel.

    Eller, først så var det bryllup, i kirken.

    Vi tok en taxi til kirken, var det kanskje.

    Haldis skulle prate med presten, (husker jeg), noen timer før selve kirkesermonien skulle være.

    Noe sånt.

    Faren min er noen år yngre enn Haldis, så den danske presten lurte på om faren min var brudgommen, husker jeg.

    Men Haldis forklarte det, at faren min, ikke var hennes sønn da.

    Så sånn var det.

    Haldis pratet med presten, husker jeg, og sa ‘sånn gjør vi det i Norge nemlig’.

    Men presten sa ‘men i Danmark gjør vi det sånn her’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter sermonien i kirken, så dro vi til et selskapslokale da, også i Køge vel.

    Det var tippekamp, på TV-en, i selskapslokalet, og jeg spurte Haldis, om dem kunne sette opp lyden.

    Men det var visst ikke aktuelt.

    (Jeg pleide å se på tippekampen, hver lørdag ettermiddag nemlig).

    Pia hadde gredd håret mitt, husker jeg, (hjemme hos Viggo vel), den dagen, (noe jeg ikke pleide å gjøre).

    Og jeg gikk vel i dress, eller noe.

    Jan Snoghøj, (Viggo sin lillebror og Christell sin storebror), sa det, at jeg så så bra ut, eller noe, husker jeg, i selskapslokalet.

    ‘Åja, du har gredd håret ja’, sa Jan, husker jeg.

    Så han dreit meg vel ut litt, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Brudens far, hadde 50-årsdag, på den samme festen.

    Så danskene de nesten ignorerte bryllupet, (kan man vel kanskje si).

    Og de sang masse sanger, for han danske jubilanten da.

    (Noe med at ‘nå har du blitt gammel’, osv.

    Mange sånne sanger.

    Et helt hefte med sånne sanger vel).

    Det var også en del folk fra Berger der, av Viggo sine kamerater, mener jeg.

    Og de sang den her sangen, husker jeg, som svar kanskje, på alle sangene, som de danskene sang.

    Den gikk sånn her:

    ‘Nå svinger vi på seidelen igjen, hei skål’.

    Og videre:

    ‘Så havna vi på fyllefest igjen, hei skål’.

    Noe sånt.

    Så den var ganske morsom, husker jeg, den norske sangen.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var ikke helt ferdig med ‘tulle-alderen’, og hadde kjøpt noen avføringspiller, eller noe, (husker jeg), på et apotek.

    Og jeg heiv en sånn pille, oppi drinken, til borddamen min vel, (ei brunette i 20-årene, tror jeg).

    Hun brunetten, hun ‘gura’ fælt, og lurte på hva den pillen var da.

    Så jeg dreit meg ut litt, for jeg fikk vel skylda for det her, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg brukte ikke så mye penger, på denne helgeturen.

    Så på Kastrup, så så jeg en artig dings, husker jeg, i en av kioskene der.

    Det var et nøkkelknippe, som begynte å pipe, hvis man plystret.

    Så det nøkkelknippe kjøpte jeg da.

    (Det hadde jeg akkurat råd til, mener jeg å huske.

    Selv om det var ganske dyrt.

    Det kostet 50-60 danske kroner kanskje.

    Noe sånt).

    Og det hadde jeg med meg hjem til Bergeråsen da.

    Og en gang, (noen måneder seinere da), når jeg skulle spille kamp, eller noe, for Berger IL kanskje, (eller om det var noe annet, som jeg skulle rekke).

    Så fant jeg ikke nøklene mine.

    Også etter å ha lett en stund, så huska jeg det, at det nøkkelknippe peip da.

    Og da plystra jeg da, og da, så fant jeg nøklene mine faktisk.

    Men men.

    (Nøklene lå i stolen, ved barbermaskinen til faren min, eller noe, mener jeg.

    Men men).

    Så sånn var det.

    (Egentlig så var jo det morsomste, å vise det nøkkelknippe, til andre folk da.

    Også vise at man hadde noe nytt og artig og moderne da.

    Sånn var det på hele 80-tallet, vil jeg si.

    At det hele tiden kom noe nytt, som alle liksom skulle ha da.

    Som videospiller, brusmaskin, tastafon, TV-spill, elektroniske spill, vannseng, datamaskin, CD-spiller, osv., osv.

    80-tallet var liksom et morsomt tiår sånn sett, vil jeg si, med mange nye dingser og oppfinnelser da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Det bryllupet til Viggo og Greta, (som ble skilt på 90-tallet vel), det varte til langt på natt da.

    Jeg maste igjen på Haldis, i 3-4 om natten, og spurte om vi kunne dra tilbake til hotellet snart.

    For jeg kjedet meg da.

    Men da sa Haldis det, at dette var hennes sønns bryllup, så da skulle vi ikke gå hjem før det var ferdig.

    Men men.

    Noe sånt.

    Men Viggo slo til, mener jeg å huske.

    Det var vel han som ordnet med at det ble servert nattmat.

    Noe som løftet stemningen litt ihvertfall, for meg, (og eventelt andre), som kanskje var litt lei.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Det var ikke så mange på min alder der, Pia, Christell og jeg, vi var vel de yngste der, vil jeg vel tippe på.

    Det var vel mest folk i 20-årene og oppover der, vil jeg tippe på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så dette bryllupet er vel det bryllupet jeg har vært på, som har vart lengst.

    Det varte vel til i 4-5 tiden, utpå natta, vil jeg tippe på.

    Og vi var jo der under tippekampen og, husker jeg.

    Så vi var i det selskapslokalet, i over tolv timer, mener jeg.

    Noe sånt.

    Dette var vel et lokale, som var i forbindelse med en sportshall, mener jeg å huske.

    Så hvis vi yngste der kjedet oss, under begynnelsen av selskapet, så kunne vi gå ut i en hall der, mener jeg å huske, i naborommet, og se på noe bedriftsfotball, (eller hva det var).

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den Mercedesen, den hadde faren min i 1-2 år vel.

    Så hendte det, (som jeg syntes var litt rart), at rektor Leiv Borgen, på Berger skole, kjøpte den Mercedesen, av faren min.

    Så sånn var det.

    Så det var litt rart, at når jeg så den bilen, etter 1984 kanskje, så var det rektor Borgen som kjørte den, (opp til Øvre), og ikke faren min.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Faren min kjøpte seg en svær, gul Chevy-Van etter den blå Mercedesen.

    Det var en stige, bak på Chevy-Van-en, og faren min sa det, at jeg kunne stå bakpå, mens faren min kjørte, fra Sand, og bort på Bergeråsen.

    (Så det var nesten som i en TV-serie, eller noe).

    Og en gang, da jeg stod bakpå bilen, til faren min, bort på Bergeråsen.

    Så slapp ikke faren min av meg, ved Leirfaret der.

    Men han kjørte ned til Haldis.

    Og da likte jeg Haldis så lite, at jeg hoppa av bilen i fart, like ved der Tom-Ivar og dem bodde.

    Faren min kjørte i 30 kilometer kanskje, og da jeg hoppa av, så merka jeg det, at det ikke var så lett, å lande på beina, når man hoppet av i fart sånn.

    Så jeg landa ikke på beina, men landa så lang jeg var, og tok meg for med arma vel.

    Så jeg ble litt mørbanka, men prøvde å late som ingenting, når faren min gikk bort for å se, hvordan det hadde gått med meg, etter det fallet da.

    Så etter det, så stod jeg vel ikke bakpå mer, i den stigen, når faren min kjørte den bilen.

    Jeg skjønte at det var farlig, og jeg likte ikke å være i nærheten av huset til Haldis, husker jeg.

    Det var vel et år eller to, at jeg ikke gikk ned til huset dems, engang.

    Men en gang, når jeg var syk, og hadde vondt i halsen.

    Så gikk jeg ned dit, etter skolen.

    Da var Christell og Pia der, og Christell syntes vel at jeg var morsom, tror jeg.

    Jeg lagde med en drink, med whiskey, (var det vel), og te og honning, eller noe.

    Også kom Haldis og faren min hjem da.

    De hadde da startet opp vannsengbutikk, like ved Grans bryggeri, på Strømsø, i Drammen.

    Så sånn var det.

    Faren min produserte fortsatt litt vannsenger, og solgte de, (og andre typer vannsenger), i butikken til Haldis da.

    Så sånn var det.

    Haldis ble litt overrasket vel, over å se meg der.

    Og Christell forklarte det vel, at jeg var syk, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia og Christell, de gikk ikke bort til Ågot, på Sand, og spiste middag, etter skolen, sånn som jeg.

    Nei, de pleide å varme noen hermetiske kyllingboller, som Haldis pleide å kjøpe på CC vel, til middag.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg også begynte å lage middag selv, ofte, og det gikk mye i Pizza Grandiosa, husker jeg.

    Som jeg kjøpte selv, i butikken, på Sand.

    Så Pia og Christell ble kanskje litt misunnelige på meg, siden jeg fikk maten min selv.

    Det vet jeg ikke, men det er kanskje mulig.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og jeg kjøpte jo da også mye tegneserier, som Billy, Eddie, og ikke minst Pyton.

    Jeg kjøpte også Mad og album som Asterix, Lucky Luke og Viggo, mm.

    Jeg kjøpte også VG og Dagbladet, omtrent hver dag, og noen ganger begge avisene, husker jeg.

    (For jeg bodde jo alene, så jeg hadde litt dødtid).

    Jeg kjøpte også en halv liter cola, hver dag, (og minst en liter i helgene).

    Jeg pleide også å kjøpe potetskruer med paprika, og sjokolade og sånne ting da.

    Og også appelsinjuice og milk shake med sjokoladesmak, (som stod i melkedisken), istedet for melk.

    Det var veldig uvanlig, å ikke drikke melk, på 80-tallet, så jeg overhørte det en gang, at ei kassadame sa det om meg, at jeg drakk milkshake istedet for melk da.

    Men jeg fiksa bare ikke smaken av melk, etter at mora mi hadde gitt meg et glass ‘råtten’ melk, vil jeg nesten kalle det, (da hu hadde ei dame på besøk, inne på kjøkkenet må man vel si), i Jegersborggate en gang.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og dette pleide jeg å handle, etter at jeg hadde vært hos Ågot, og spist middag der da.

    I helgene, og de dagene som jeg ikke dro innom Ågot, så pleide jeg å steika Pizza Grandiosa da, som jeg også pleide å kjøpe, i butikken på Sand.

    Så jeg må vel ha fått cirka 300 kroner i uka, tror jeg, på midten av 80-tallet, for å kjøpe mat for.

    Så noen ganger, så sparte jeg en hundrelapp, og la den i et treskrin, som faren min hadde lagd, da han var yngre, for å ha merkene sine fra militæret og sånt i, (tror jeg ihvertfall).

    Men faren min brukte ikke det treskrinet mer, så det hadde jeg inne på det store soverommet.

    Treskrinet sto i en reol, som var en meter bred kanskje, og cirka to meter høy kanskje.

    Noe sånt.

    Den reol-delen, hørte egentlig til i stua, men jeg flytta den inn på det store soverommet da, som jeg brukte.

    Så sånn var det.

    Den første tiden, som jeg bodde i Leirfaret, så fikk jeg et symaskinbord, av Ågot, med meg bort på Bergeråsen.

    Det hadde stått i kjelleren, til Ågot, tror jeg, og det ble ikke brukt lenger da.

    Jeg ville lage avis, borte på Bergeråsen.

    Så jeg satt det bordet, i en av to boder, som var ved siden av gangen vår, ut mot hoveddøra og Leirfaret.

    Pia ville bli med opp og lage avis.

    Og jeg tok henne med opp, på et ganske sjeldent besøk.

    (Det var som tidligere nevnt, et par år, hvor jeg nesten aldri var nede hos Haldis og dem.

    Dette startet vel omtrent da jeg begynte på ungdomsskolen vel.

    Og jeg var vel ikke mye der nede, etter at jeg begynte på ungdomsskolen.

    Så dette varte vel lenger enn et par år og, vil jeg si.

    Men men).

    Vi fikk ikke laget noe avis, men jeg viste Pia noen ark og sånn, som jeg hadde der da.

    Så sånn var det.

    Det var kanskje litt vel kaldt der, (og det var kanskje litt dårlig plass), til å lage avis.

    Men men.

    Så ville Christell også bli med opp, og lage avis.

    Jeg gikk sammen med henne, opp Havnehagen og Leirfaret.

    I Leirfaret, like ved huset til Aina og dem, så så jeg et stjerneskudd.

    (For dette var om kvelden, på våren eller høsten vel).

    Jeg spurte Christell om hun også så stjerneskuddet, (og pekte vel da), men hun så det ikke, sa hun.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Seinere så fortalte Christell det, når hu og Pia, var på besøk hos meg, i Leirfaret, at Pia hadde hatt en abort, nede i Havnehagen.

    Dette må vel ha vært etter at jeg begynte på videregående, tror jeg, men jeg kom på det nå så.

    Og jeg ble sur, husker jeg, etter å ha snakket med Christell og Pia, på faren min da.

    Og sa at jeg skulle ta opp dette med aborten osv., med han da.

    Noe sånt.

    Men da sa Christell bare ‘hvorfor drikker Jeppe, Erik’, mange ganger.

    Så hva hu mente med det, det veit jeg ikke.

    Men det var kanskje noe med Haldis da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mens jeg gikk på ungdomsskolen, så fablet jeg litt med noen planer, om å begynne med kiosk, på Jordet til Lersbryggen der cirka, (mot Sandbu Tepper da, som fantes på den tiden).

    Men jeg tenkte det, at Ditlev Castellan og Geir Arne Jørgensen i klassen, sikkert ville bryte seg inn der, og rappe alt som evenutelt måtte være der, av varer og penger, osv.

    Så jeg spurte Rune Bingen, i klassen, om det gikk ann å få installert en alarm i en sånn kiosk, eventuelt.

    Om han trodde at det hadde latt seg gjøre.

    Og det trodde Rune Bingen at ville la seg gjøre, sa han.

    Men det ble ikke noe av den planen, om å lage kiosk, det var bare noe jeg gikk og tenkte litt på da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da vi var i Stavanger, den første gangen forresten.

    Så fant ikke faren min fram der.

    Så han fikk en taxi, husker jeg, til å kjøre foran oss, fra Stavanger sentrum og til dit hvor tante Lete og dem bodde da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var også på en helgetur til, til Stavanger.

    Dette må vel ha vært mens jeg gikk ungdomsskolen, vil jeg tippe på.

    Denne gang, så tok Haldis, faren min, Christell, Pia og jeg, et rutefly, fra Fornebu og til Sola flyplass da.

    Så sånn var det.

    Så ble vi vel hentet på flyplassen av tante Lete og onkel Per vel.

    Dette var vel to-tre år etter, at vi hadde vært på det første besøket, hos dem, i Stavanger da.

    Og på de to-tre årene, så hadde hårfargen til tante Lete forrandret seg, fra helt svart til helt grå, husker jeg.

    Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

    Og jeg lurte på hva som foregikk hos tante Lete og de, når vi ikke var der, husker jeg.

    Men men.

    For hun var vel bare i 50-årene da, tror jeg.

    Og knapt nok det vel.

    Men men.

    Og tante Lete hadde også en slags ungdommelig utstråling, syntes jeg, som gjorde at hun kanskje virket yngre enn det hun var, vil jeg si.

    Så at hun plutselig skulle få grått hår, det syntes jeg at var nesten sjokkerende, husker jeg.

    Men tante Lete tok det bra, syntes jeg.

    Man kunne ikke merke noe forskjell på humøret hennes, mener jeg å huske.

    Mens onkel Per, han var mer mutt da, vil jeg vel kanskje si.

    Jeg fikk vel ikke noe særlig inntrykk av han, på disse ferieturene, tror jeg.

    Christell og Pia så vel noen hester, tror jeg, mens vi kjørte rundt der.

    Noe sånt.

    Og det er mulig at var på denne Stavanger-turen, at vi fant den trampolina, og hun Sissel Kyrkjebø, (eller ‘Sissel Kyrkjebø’), var der.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men jeg tror at besøket på den klesfabrikken må ha vært den første gangen vi var i Stavanger, siden vi kjørte.

    Og den ulykken i Brevik må også ha vært under den første Stavanger-turen, av samme grunn da.

    Jeg hadde jo vært på ferie i Kristiansand før, med mora mi og Arne Thomassen.

    Men jeg hadde aldri vært mellom Kristiansand og Stavanger der, så det var noe nytt for meg, husker jeg.

    Jeg fikk jo lov å sitte i baksetet etterhvert, så jeg så litt ut vinduet også.

    Og faren min bemerket at ‘her er Flekkefjord’, eller noe.

    Så det var noe med Flekkefjord, da skjønte jeg.

    Men hva det var, det skjønte jeg ikke.

    Vi kjørte jo bare forbi, og videre mot Stavanger så.

    Så hvorfor Flekkefjord ble nevnt, det vet jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg husker også såvidt noen tunneller, som vi kjørte i, mellom Kristiansand og Stavanger.

    De var ikke helt nye, alle tunnellene, tror jeg.

    Jeg mener å huske at det var noen som så litt gammeldags ut, og sånn.

    Kanskje det var litt smal veibane inni noen av dem og sånn.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Pia, faren min og meg, vi var også på en campingtur, sammen med Runar og dem, ned til Brunlanes, den sommeren, som vi var i Nevlunghavn, med katten Kitty, og som vi også var i Gøteborg, mener jeg, (altså sommeren 1983 da).

    Det var en litt kjedelig ferie vel.

    Vi kjørte ned til ved Lydhus-stranda der, men den eneste campingplassen, som hadde ledig plass, det var en en-stjernes camping, husker jeg.

    Dette var jo i gåavstand til hytta til Frode Kølner og dem.

    Og det var også til dette området, hvor mora vår hadde pleid å ta med Pia og meg, for å bade, mens vi bodde på den hytta, i Brunlanes.

    Så dette var ikke noe nytt for meg, for å si det sånn.

    Vi måtte også ligge i telt, noe vi ikke gjorde ofte, for å si det sånn.

    Men men.

    Jeg husker at jeg også hadde med katten Kitty, på denne ferien.

    Jeg hadde fått litt nok av den katten, (siden jeg alltid måtte ha den med på ferie).

    Samtidig, så var jeg liksom lederen i ‘Olsenbanden’ da, det vil si mine yngre søskenbarn, (altså ‘ungane til Runar’).

    Så jeg prøvde å binde den katten i et tau, på campingplassen, sånn at jeg skulle få litt fred fra den, uten å behøve å bekymre meg om det, at den skulle bli borte.

    Men da fant Runar ut av dette, og han likte ikke at knuten var sånn, at den stramma seg, om halsen til katten, hvis den trakk i tauet.

    Men den katten skjønte vel det, tror jeg, at den var bindt fast, så det var vel ikke noen fare, tror jeg.

    Men Runar ble sur da, (hvis jeg husker det riktig).

    Men men.

    Vi var innom en kiosk/butikk, i Stavern, og da satt jeg på med Runar og dem, husker jeg.

    Øystein, (Runars yngste sønn), hadde visst fått noen tegneserieblader, av kioskeieren, mente Ove.

    Men det trodde ikke Runar.

    Runar trodde at det nok var Øystein som hadde funnet de bladene i bladhylla, og bare tatt de med ut i bilen.

    (Snakka de om, mens vi kjørte tilbake til campingen da, eller noe).

    Jeg hadde jo vært mye nede i Larvik og Stavern tidligere, så dette var kanskje ikke en så morsom ferie, syntes jeg kanskje.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men ungane til Runar syntes kanskje det var artig da.

    Det er mulig.

    Det regna vel også, om natta, på den campingen, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det hendte også at faren vår, tok med meg og Pia, på campingferie, når han bodde i Hellinga, og vi bodde hos mora vår i Larvik, husker jeg.

    Jeg husker ikke hvor vi var hen da.

    Men faren min hadde med seg hu dama fra Jeløya, (ei brunette i 20-årene vel), på en eller to teltferier, som Pia og jeg fikk være med på, husker jeg.

    Jeg husker det at faren min prata med en tysker, som gikk langs veien, en gang, (enda faren min ikke hadde hatt tysk på skolen men).

    Og en gang, så husker jeg det, at faren min, og ei brunette, og jeg, vi satt i bilen til faren min, og diskuterte det, om en butikk, like ved der vi campet vel, om den åpnet klokka 9 eller 10, var det vel.

    Vi måtte sitte i bilen og vente på at butikken åpna da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg fikk også en fløyte, med mange knapper på, en gang, som jeg var på besøk hos faren min.

    Og dette var på et besøk, hvor vi først var på campingtur da.

    Og jeg husker at faren min var sur, for jeg spilte så mye på den fløyta, husker jeg.

    For den var så morsom, den fløyta, for det var så mange artige plastknapper, i forskjellige farger vel, på den fløyta da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg gikk på ungdomsskolen, (må det vel ha vært).

    Så fikk faren min og Haldis, låne en hytte, nede i Brunlanes.

    (Igjen ikke langt fra Lydhusstranda vel).

    Hytta tilhørte en kar rimelig høyt opp i KRF, eller noe, mener jeg.

    (Selv om jeg ikke husker navnet.

    Og ikke hadde hørt navnet før heller vel, da faren min nevnte det.

    Så han var kanskje ikke så kjent.

    Men men).

    Jeg mener også at Haldis sin venninne Solveig, (som var telegrafist på Holger Danske og Scandinavian Star, og som bodde på Holmen, i Oslo), var med.

    Og Pia var med vel.

    Men jeg tror ikke at Christell var med.

    Jeg mener å huske at Pia og jeg bada der, en dag.

    Ihvertfall så gikk vi ned til vannet der, det husker jeg helt sikkert.

    Det var ikke langt fra hytta til Frode Kølner og dem, vil jeg tippe på.

    (Hvor jeg hadde vært på hyttetur, et par år tidligere kanskje.

    Noe sånt).

    Men den andre dagen der, (eller noe), så sa faren min det, at vi måtte dra hjem igjen.

    For da skulle visst han kjente ‘pampen’ da, innen en kristelig organisasjon da, (sånn som jeg skjønte det).

    Han skulle visst bruke hytta selv da, den samme helgen.

    Så vi måtte dra tilbake til Bergeråsen igjen da, etter kun en eller to dager der da.

    Noe sånt.

    Grunnen til at vi lånte hytta av en sånn ‘kristelig pamp’.

    Det vet jeg ikke.

    Men da jeg bodde i Liverpool, så fant jeg ut det, at Haldis sin tidligere stesønn, Bjørn Humblen, og hans kone, Nadine Humblen, hadde blitt medlemmer av den norske Johanitterordenen.

    Dette fant jeg da jeg søkte på ‘Humblen’ i Aftenpostens tekstarkiv.

    Og jeg fikk litt sjokk, siden jeg aldri har hørt noe om dette tidligere.

    Dette er vel sånt Haldis og dem burde ha opplyst om, mener jeg, hvis en i slekta deres er med i en sånn orden.

    Skulle man vel kanskje tro.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Haldis hadde jo også mange eldre venninner, som hun besøkte ganske ofte, på vei hjem fra jobb, og sånn.

    Det var hun Solveig i Oslo da, ei som het Tutta, (og mannen hennes), på Berger, og enkefru Moe, (het hun vel i Svelvik), og Teskjekjærringa, (som også het Solveig), nederst i Havnehagen da.

    Så sånn var det.

    Og Haldis har også bodd på Madagaskar, (husker jeg at faren min sa), på 60-tallet, før Christell ble født vel.

    Og på Madagaskar, så var det mye norske misjonærer, har jeg lest om, i en avis vel.

    Så om Haldis har mye kontakter, i kristne organisasjoner?

    Hva vet jeg.

    Kanskje det var derfor vi fikk låne den hytta, et par dager, nede i Brunlanes.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var noen hekker, som var klipt som ganger nesten vel, som man skulle gå mellom, på veien mellom den hytta og parkeringsplassen, husker jeg.

    Og hytta var vel ganske stor mener jeg, med ganske stor stue, med utsikt til sjøen, mener jeg å huske.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min var på to reiser, til USA, på 80-tallet, husker jeg.

    Han reiste til Fort Lauderdale, og til andre steder i USA da.

    Han leide seg vel en bil, og kjørte rundt der borte, mener jeg.

    Men men.

    Den første turen, var vel mens jeg gikk på barneskolen, mener jeg.

    Jeg sykla fra Ågot, hver morgen, på min røde Apache-sykkel da, som jeg hadde fått av bestefar Johannes.

    Så da stod sykkelen på skolen.

    Noen snittet noen små hakk, i sykkelsetet, mener jeg, en dag, som sykkelen stod på skolen.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så når faren min var i USA, så hadde jeg ikke noe fravær vel.

    Med en unntak.

    En av de to gangene, som faren min var i USA, så fikk jeg vannkopper, (var det vel).

    Så en dag, som jeg var treig til å stå opp.

    (Jeg lå på det midterste soverommet, hos Ågot og dem).

    Så dukka bestefar Øivind opp, inne på rommet mitt, og sa plutselig at jeg hadde noen prikker på meg.

    Og så ringte dem en lege i Svelvik da, som sa at jeg hadde vannkopper da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da faren min kom hjem, fra USA, så hadde han med en fjernstyrt bil, til meg.

    Det var en beach-buggy, eller noe, med store dekk.

    (Den var altså ikke like stilig, som den fjernstyrte Mercedesen, som jeg ønska meg, en jul.

    Som var utsolgt, i lekebutikken i Svelvik.

    Men den var kul likevel liksom).

    Faren min sa at jeg måtte kjøre med bilen, nede på verkstedet.

    Noe jeg gjorde, etter å ha kjøpt batterier, i butikken på Sand.

    Faren min og onkel Håkon skulle vel også prøve den bilen, mener jeg.

    Noe sånt.

    Batteriene ble ganske kjapt brukt opp.

    Og faren min sa at det var greit, at jeg bestilte en batterilader, som jeg så i en postordrekatalog.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den andre gangen, som faren min var i USA, så kjøpte han en ny fjernstyrt bil til meg.

    Den ene bilen var gul og den andre var rød.

    Og den gule hadde vel litt større dekk, mener jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Faren min kjøpte også Peter Pan peanøttsmør, til meg, begge gangene, som han var i USA.

    Det hadde han fått da han var liten sa han, muligens av naboen Ernest Eastwood og dem, som vel faren min var nabo med, da han vokste opp, på Berger, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Den første gangen, så kjøpte faren min en stor krukke, med Peter Pan peanøttsmør, og på den andre USA-turen, så kjøpte faren min en liten krukke med Peter Pan peanøttsmør, til meg, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Petter Grønli sa forresten det, husker jeg, da vi kjørte forbi en fabrikk i Holmestrand, som pleide å ha en reklame for Peter Pan makrell i tomat, eller noe.

    (Da Petter og Christian var med å besøkte mora mi, i Larvik).

    At den makrellboks-fabrikken, (var det vel), hadde måttet sette opp det Peter Pan-skiltet igjen, siden mange unger, som kjørte den veien, hadde klaget, når det skiltet ble tatt ned.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på, når jeg skreiv om Peter Pan.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter at vi hadde begynt på ungdomsskolen, så satt Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo, (var det vel), og meg, hjemme hos meg, i Leirfaret 4B, og diskuterte hvem av damene i klassen, som var finest.

    Jeg var svak for lyshårede damer, så jeg syntes at Line Nilsen var finest, syntes jeg.

    Carl syntes at Anne Grossvoll var finest, (mener jeg).

    Og Ulf mente vel at Jeanette Auli var finest, (hvis jeg husker det riktig).

    Noen lurte på hvorfor jeg ikke syntes at Jeanette var finest.

    Og da svarte jeg vel noe sånt, som at hu var jo noe sånn ‘Jamaica-blanding’.

    Jamaica-blanding, var noe sånn godteri da, som man kunne kjøpe, på 80-tallet.

    Da var det vanlig å kjøpe godteri i løsvekt, i kiosker her og der da.

    Og godteriet pleide å koste 10 øre.

    Så man kunne få ti Jamaica-blanding godterier, for en krone da, vanligvis.

    Og man pleide ofte å kjøpe smågodt for en tier.

    Så da fikk man kanskje hundre forskjellige godteri-biter, i en papirpose da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Grunnen til at jeg kom med det, om ‘Jamaica-blanding’ da.

    Det var vel fordi at Jeanette Auli var halvt brasiliansk, eller noe sånt kanskje.

    Trodde jeg ihvertfall.

    Jeg syntes hu så ganske mørk ut, ihvertfall.

    Uten at jeg vet hvor mora egentlig var fra.

    Det var det vel aldri noen fra Berger som spurte henne om, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg husker også det, at onkel Runar hadde en fest, ute på det byggefeltet, i Vestby, hvor de bodde, på begynnelsen av 80-tallet.

    Det var en fest, fordi at de var halvferdig, med huset, i Son.

    Da var det tradisjon å ha en fylle-fest da, skjønte jeg.

    Jeg husker at Erik Thorhallsson, fra Berger, var på den festen.

    Jeg var for ung, til å drikke noe særlig, så jeg kjeda meg mest, og husker at jeg gikk rundt utafor rekkehuset deres, (eller hva det var), mens jeg lurte på hva det var, som var så artig, med den her festen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var med en god del, til Son, når faren min bygde på huset til Runar der.

    Vi pleide å kjøpe grilla kylling og kneip, i matbutikken, nede ved småbåthavna, i Son der.

    Og det var lunchmaten da, noe som var ganske godt.

    En gang, så jobba Erik Thorhallsson og faren min, i den øverste etasjen der.

    De hadde ikke bygget gulvet, men det lå isolasjon, (mener jeg å huske), mellom bærebjelkene, under der gulvet skulle være da.

    Erik Thorhallsson og faren min, de gikk oppå de bjelkene.

    (Mens de jobbet da).

    Jeg jobbet ikke der, men jeg ville også tøffe meg litt da.

    Så jeg gikk et par ganger, fram og tilbake, oppå de bjelkene da.

    (Uten å falle ned).

    Hvis jeg hadde falt ned, så hadde falt 3-4 meter vel, ned i etasjen under.

    I betonggulvet der sikkert.

    Noe sånt.

    Men men, det gikk bra ihvertfall.

    Jeg mener at det var noen som falt ned fra taket der, eller noe, en gang.

    Og det var muligens onkel Håkon, lurer jeg på, når armen hans begynte å bli bra.

    For han jobba der mer seinere og.

    For en sommer, så fikk de leid en båt, som faren min og Håkon kjørte med, fra Berger og til Son da.

    Det var en båttur på kanskje en drøy halvtime da.

    Noe sånt.

    Og jeg måtte være med en del ganger da.

    Faren min dro meg med dit, av en eller annen grunn.

    Det var ikke mye for meg, å drive med, i Son.

    Så jeg gikk hver dag ned i butikkene i Son sentrum da, og kjøpte godteri, og sånn.

    Og den sommeren så lagde jeg også noen båter, i isopor.

    For det var nesten ikke noe å gjøre der.

    Ove og de bodde jo i Vestby ennå da, for å si det sånn.

    Men men.

    Og da, så stoppa faren min og onkel Håkon båten, når vi var midt i Oslofjorden, husker jeg.

    Også skulle jeg sjøsette de båtene, som jeg hadde laget i Son, den dagen da.

    Og en av båtene gikk skikkelig bra, husker jeg.

    Den seilte som en pil, i retning av Oslo vel.

    Det blåste skikkelig, men den båten holdt seg stabil likevel.

    Og var nok oppi i ti knop tror jeg.

    (Hvis jeg skulle gjette.

    Ihvertfall kjørte den bra).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Å lage sånne båter, det var noe jeg hadde begynt med noen år før, like etter at jeg flytta til Berger vel.

    Faren min hadde noen slags røde plasttrips, som han hadde brukt når han jobba med å produsere såpe kanskje.

    Og de brukte jeg som kjøl og sånn da.

    Det var nesten sånne strips, som følger med fryseposer.

    Som man bruker til å twist-pakke fryseposer med da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Bare at disse var røde og ikke hvite da.

    Og de var vel også av et mer robust materiale.

    Så de plaststripsene pleide jeg å bruke, til å lage kjølen på båten med da.

    Så sånn var det.

    I Son, så hadde jeg vel ikke de stripsene.

    Men jeg hadde jo hele dagen på meg, mens onkel Håkon og faren min bygde på det huset til onkel Runar.

    Så jeg klarte å finne noen materalier som jeg kunne bruke da, til noen sånne små isoporbåter da.

    I mangel på andre ting å gjøre der.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som faren min kjørte til Son, med Erik Thorhallsson og meg, for å bygge på huset til onkel Runar.

    Så begynte Erik Thorhallsson å mobbe faren min, når vi skulle kjøre tilbake til Berger.

    Erik Thorhallsson satt på en sang, med Prima Vera, som het ‘Arne Belinda’.

    (En kopi av en Erik Bye-sang).

    Så det ble vel antagelig pinlig for faren min da.

    For faren min het jo Arne.

    Og dette var en historie om Kaptein Kroks pappegøye Arne Belinda, osv.

    ‘Hva er det du liker da Arne Belinda, bruk nebbet’, osv.

    ‘Pølse, pølse med lompe’, svare pappegøyen, i sangen da.

    Så det ble jo litt rart da.

    Siden faren min het Arne og Belinda jo er et jentenavn.

    Men men.

    Så hva Erik Thorhallsson mente med å spille den Prima Vera-sangen, på en spesiell måte, det veit jeg ikke.

    Men det virka som at det var en spesiell, nesten sermoniell måte, som han spilte den sangen på, for meg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, når vi tre kjørte tilbake til Berger, så kjørte faren min om Sande.

    Og Erik Thorhallsson, han satt på passasjersetet foran.

    Og han sovna da, mellom Sande og Berger vel.

    Og faren min han sovna også nesten.

    Så jeg måtte liksom sitte der og følge med på faren min da, og jeg prøvde å prate til han, om at han ikke måtte sovne.

    Selv om jeg også var trøtt da, husker jeg.

    Men det gikk greit da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi tre, (faren min, Erik Thorhallsson og jeg), vi var også på en Danmarkstur, en gang, med Stena Saga, fra Oslo, til Fredrikshavn da, (var det vel).

    Dette var vel mens jeg gikk i 6. klasse, eller noe, kanskje.

    Noe sånt.

    Ei ungdomsskole-jente, fra Svelvik, jobba på verkstedet til faren min, noen dager i uka, ved siden av ungdomsskolen da.

    (Sånn som jeg skjønte det).

    Så hu var kanskje 15 år da.

    Noe sånt.

    Også skulle faren min ha Danmarkstur da, med folka som jobba på Strømm Trevare da.

    Og det var bare hu ungjenta, og Erik Thorhallsson.

    Og jeg fikk også være med.

    Erik Thorhallsson var vel på alder med hu ungjenta kanskje, eller litt eldre.

    Mens jeg var et par år yngre enn dem da.

    Vi kjørte rundt, i Hegdehaugsveien, eller noe, i Oslo, før vi skulle dra med danskebåten.

    Jeg ville inn i en butikk, og kjøpe noe godteri, mens vi stod der, og da kjøpte jeg med tyggegummi for hu jenta.

    En gang, når jeg gikk ned på verkstedet, så hadde hu spist en Monolitt-sjokolade, hu Svelvik-jenta.

    Så jeg så det, at det lå en sånn sjokolade, oppå noe emballasje der vel, (nede på verkstedet da).

    Men så hadde hu jenta bare spist gele-laget, av sjokoladen.

    Mokka og marsipan-laget lå igjen.

    Jeg studerte den sjokoladen litt da, og syntes at det her var rart da.

    Men men.

    Hu jenta spurte meg om jeg ville ha resten av sjokoladen.

    Men jeg syntes det ble litt rart, å spise en sjokolade, som hu hadde spist av, (selv om jeg var glad i sjokolade selv da).

    Men men.

    På veien til Oslo, så kjørte vi gjennom Svelvik.

    Og da gikk det treigt, for noen av gatene i Svelvik, (som i Son forresten), er veldig trange og snirklete kjerreveier, som kanskje var breie nok i gamle dager, men i våre dager, så kommer knapt bussen fram der.

    Men de gamle skipperhusa blir sett på som å være så fine da, at de ikke breier ut hovedgatene, (må man vel si at de er), i hverken Son eller Svelvik vel.

    Men men.

    Mens vi prøvde å kjøre ut av SVelvik, så var det en syklist foran oss, som vi ikke kom forbi, på de smale gatene i Svelvik da.

    ‘For en treig gubbe’, eller noe, snakka faren min og Erik Thorhallsson om.

    ‘Ser du ikke på rompa at det er ei kjærring’, sa hu ungjenta da.

    Så sånn var det.

    Så kom vi til Oslo, og vi prøvde å finne et sted, rundt Hegdehaugsveien, (tror jeg det var, ihvertfall), å spise noe mat da.

    Men faren min og Erik Thorhallsson likte ikke det gatekjøkkenet vi fant da.

    Så det ble ikke noe av.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På danskebåten, så kjøpte hu ungjenta seg en flaske Bailays, mener jeg å huske.

    ‘Hva er det’, spurte jeg.

    ‘Det er noe for damer’, svarte hu.

    Noe sånt.

    Men men.

    Hu ungjenta, hu ble ikke liggende på Strømm Trevare-lugaren, sånn som jeg husker det.

    Hu fant seg en kavaler, som var noen år eldre vel, og lå hos han, (og kameratene hans sikkert).

    Jeg husker ikke så mye av selve overfarten, for jeg har vært på ganske mange sånne turer med danskebåten da.

    Men jeg husker hva som skjedde, da vi kjørte tilbake mot Svelvik igjen.

    Da kjørte en bil opp på siden av oss, når vi kom til ved horestrøket der, (må jeg vel kalle det).

    Den bilen tuta noe jævlig, (heter det vel).

    Og faren min stoppa bilen da.

    Det viste seg å være han kavaleren, som hu ungjenta hadde møtt på danskebåten.

    Og han var i en gjeng med unge mannfolk da, som satt i den bilen da.

    Ingen sa noe særlig, i bilen, før hu ungjenta da, (som hadde krøllete hår, tror jeg muligens, med litt rødskjær kanskje, eller noe. Hm).

    Hu ungjenta sa at hu ville ut av bilen, for å bli med den gjengen da.

    Og det gjorde hu og.

    Hu hoppa ut av bilen, og hoppet inn i bilen til de ungdommene, (som hu hadde møtt på danskebåten da), og de forsvant da.

    Også kjørte vi tre gutta/kara, tilbake til Svelvik da.

    Uten noen ungjente i bilen.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så det var litt flaut kanskje.

    Og uten at jeg vet det, om Svelvik noen gang fikk tilbake hu ungjenta.

    Jeg så henne vel aldri mer igjen, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Sykkelen min ble rappa, men jeg fant en omlakkert, lilla, gammeldags damesykkel, borte ved Jensen Møbler, etter at Ågot hadde fått meg til å leke borte ved den fabrikken vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Så jeg sykla på den gamle damesykkelen, (med ballongdekk, heter det kanskje), bort til Sand da, noen ganger, i sommerferien osv., når jeg skulle besøke bestemor Ågot.

    For jeg fikk ikke noe nye sykkel, av faren min.

    Jeg hadde noen ganger med meg katta mi, Kitty.

    Dette var kanskje sommeren 1983 da.

    (Den sammen sommeren som Pia og jeg var i Nevlunghavn).

    Eventuelt så var det sommeren etterpå, altså sommeren 1984.

    Da pleide Kitty å følge etter meg, mens jeg sykla bort på Sand da.

    Men Kitty gikk ganske langsomt, husker jeg.

    (Jeg tok katta bort på Sand, siden jeg kjeda meg litt på Bergeråsen kanskje).

    Så etterhvert, så kom jeg på det, at jeg kunne prøve å ha katta på skulderen, mens jeg sykla.

    Og det syntes katta var morsomt, tror jeg.

    Så den satt oppå skulderen min, husker jeg, fra bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet der, og bort til Ågot da.

    Mens jeg sykla på den lilla damesykkelen da, som jeg hadde funnet borte ved Jensen Møbler en gang da, like før snøen smeltet et år vel.

    ‘Det er dama til Olsen’, eller noe, husker jeg at Geir Arne Jørgensen sa, til Ditlev vel, da han så meg sykle, på den damesykkelen, med katta på skulderen da.

    (Jeg ble kalt Olsen, da jeg bodde på Berger, for Øivind sa at jeg skulle hete Olsen.

    Så når lærerne, på ungdomsskolen, begynte å kalle meg EriK Ribsskog, (siden det stod det navnet, hos Folkeregisteret), så forklarte jeg det, at jeg het Erik Olsen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Geir Arne Jørgensen pleide forresten å ha en slags ‘evighetsvorte’, (eller hva det kan kalles), på hånda si, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kitty døde forresten på en forferdelig måte.

    Etter at Linda Myrberg, hadde sagt det, at Kitty lukta vondt.

    Så begynte jeg med den rutinen, å hver søndag, dusje, sammen med katta.

    (Sånn at jeg skulle slippe å høre det, at enten jeg eller katta lukta vondt.

    Så sånn var det.

    Men men).

    En søndag, så kom ikke katta hjem.

    Jeg ropte og ropte, men katta dukka ikke opp.

    Mens jeg dusja, så kom faren min hjem.

    Da jeg kom ut av dusjen, så sa faren min det, at katta var på verandaen.

    Jeg gikk bort og så, og da så jeg det, at katta var forferdelig skada.

    Underkjeven var løsnet fra resten av kjeven og hang ned.

    Men det værste var vel at tarmen, til katta, hang cirka ti centimeter ut av rompa på den.

    Faren min sa at katta måtte ha blitt overkjørt av moped.

    Jeg begynte å grine.

    Og faren min ringte til dyrlegen i Sande.

    Vi kjørte til Sande, og dyrlegen så først bare skaden i kjeven til katten, og sa det, at dette kom nok til å gå bra, eller noe.

    Men så gjorde jeg dyrlegen oppmerksom på det, at tarmen, (var det vel), til katten, også hang ut da.

    Da rista vel dyrlegen på hodet, eller noe.

    Han begynte å prate om å skyte katta, eller at den kunne tas med til dyresykehus.

    Jeg tenkte det, at hvis katta skulle på dyre-sykehus, så kom det til å bli kronglete.

    Skolen begynte snart da, husker jeg.

    Det ville nok kostet flere tusen kroner.

    Og det var jo heller ikke sikkert at katta ville bli bra.

    Pluss at miljøet på Bergeråsen, var ganske tøft, og ville kanskje sagt at vi var rare, hvis vi la inn en katte, på dyresykehus.

    Så jeg sa det, at det var bare å skyte katta.

    Men det gjorde meg veldig trist da.

    Så dette var ikke så morsomt.

    Men jeg lurte jo på det da, på hvorfor faren min gikk opp i Leirfaret, på en søndag.

    (For det pleide han vel ikke å gjøre, tror jeg).

    Og hvorfor katta ikke kom når jeg ropte, men etter at faren min dukka opp der da.

    Kan faren min ha plassert katta, på verandaen, i skadet tilstand, (kan man kanskje lure på).

    Jeg syntes at det var rart, at katta ikke mjaua, hvis den hørte at jeg ropte da.

    Men hvem vet.

    Det er mulig at det ikke var sånn.

    Men den katta, hadde jo skapt en del problemer i ferier og.

    For jeg hadde jo ikke noe sted å ha den, når vi skulle på ferier.

    Siden bestemor Ågot ikke klarte å ta seg av katta.

    Og det var vel ikke noen andre på Bergeråsen, som jeg stolte noe særlig på, eller som jeg kjente bra nok, til at jeg kunne spørre dem, om dem kunne passe på katta, når jeg skulle på ferier da.

    Og jeg begynte vel å bli 13-14 år vel, så det virka kanskje litt dumt, å dra rundt på en katt, i ferier da.

    Selv om dette var en katt, som var veldig snill.

    Linda Myrberg og de, de kunne bare ta opp katten, på gata, og løfte den opp og lukte på den og sånn, husker jeg.

    Den katten freste ikke, eller noe, av den grunn, for å si det sånn.

    Så den var nesten som en hund, kan man vel si.

    Sånn som Pusi var nesten, at den var veldig snill og den var kanskje litt for knyttet til meg, siden jeg hadde fått den, da den var veldig ung.

    (Det var faren min som tok den med opp plutselig, en dag, og sa at Christell sa at jeg skulle ha den katten, og at den het Kitty da.

    Det var kanskje sånn, at Christell ikke ville at faren min skulle kaste alle kattungene til Susi, i do, tenker jeg nå.

    Hvem vet).

    Men etter dette, så hadde jeg jo mistet fire katter, på et par år da.

    Så når faren min spurte meg, etter dette, om jeg ville ha fler katter, så svarte jeg alltid nei.

    For det var så tungt, når jeg mistet de kattene, syntes jeg.

    Ditlev Castellan, spurte meg, i butikken på Sand, hva som hadde skjedd, (siden jeg så så sur ut).

    ‘Katta er død’, sa jeg.

    ‘Så trist da’, sa Ditlev.

    (Noe sånt).

    ‘Nei’, sa jeg, ‘for da lider den ikke’, eller noe.

    Det ble litt for ydmykende for meg, at jeg skulle bli prata sånn til, av min uvenn Ditlev.

    På den samme dagen, som katta mi døde.

    (Eller om det var dagen etter).

    Så jeg ville ikke være enig med han da.

    Jeg ville ikke la han patronisere meg, eller hva man skal kalle det.

    Jeg likte jo ikke Ditlev, så jeg ville jo egentlig ikke prate med han, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den katta, den var det forresten også en nabo, rett ovenfor leiligheten vår, som pleide å ta inn.

    Når jeg merka det, så kjefta jeg på dem da, og forklarte at det var min katt.

    Mens noen av de andre ungene i trygdeboligene der hørte på vel.

    Så etter det, så tok vel ikke de inn katta igjen, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Omtrent alle boligene, som var rundt Leirfaret 4B, var trygdeboliger da.

    Så min leilighet var omtrent omringet av trygdeboliger da.

    De som bodde i Leirfaret 4A, (et eldre korpulent par, må man vel si), var også trygdede vel.

    Hvis de ikke var pensjonister da.

    Onkel Håkon forklarte en gang det, at da gubben i Leirfaret 4B hadde vært på sykehuset og fått fjerna en stor gallestein, eller noe.

    Så hadde kona gått rundt med den gallesteinen, i et glass, og vist fram til folk, osv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Håkon mente at han visste om ei dame, som ‘var sånn som meg’.

    Hu var sånn at hu kunne drikke av et glass og så sette det tilbake, i kjøkkenskapet, sa Håkon.

    Det var ei som bodde nedenfor postkassene der, i begynnelsen av Hellinga, husker jeg.

    (Men jeg husker ikke navnet på hu).

    Og det var vel en fornærmelse, fra Håkon, mot meg.

    Jeg har vel aldri gjort det, at jeg har drikki av et glass, og så satt det tilbake, i skapet igjen.

    Så hvor Håkon hadde det fra, det veit jeg ikke.

    Jeg er ganskje nøye, på at glass og sånn er rent.

    Mora mi, hu brukte ikke oppvaskmiddel, når hu vaska opp, da hu bodde i Drøbak, på 90-tallet.

    Og da ble jeg kvalm, husker jeg, da jeg så glassene, som stod i kjøkkenskapet, til mora mi.

    Så Håkon bomma nok litt der, når han sammenligna meg, med ei vel sjuskete dame da, som bodde i Hellinga der vel, ved siden av der faren min sa at det bodde en purk vel.

    (Hu bodde vel sammen med en gubbe som hadde moped, mener jeg.

    En Puck, tror jeg, hvis jeg husker det riktig, fra hva Stefan eller Daniel, eller Tommy, eller noe sa).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Etter den Jugoslavia-ferien, (da Christell fant en fugl), så var jeg omtrent besatt av fugler.

    Det var jo jeg som så den fuglen først.

    Så at Christell tok den, og også drepte den, den første dagen, det syntes jeg var ergelig.

    Jeg syntes også det hadde vært morsomt å hatt en fugl da.

    Men men.

    En gang så fløy det en fugl inn i huset til Ågot og Øivind, da døra stod oppe.

    Men Øivind jagde vel den fuglen ut vel.

    Ågot hadde en trillevogn, som hun pleide å bruke, når hu handla i butikken på Sand.

    Den vogna, den hadde en handlekurv, som man kunne ta ut.

    Den var av jern, og jeg hadde sett det et sted, hvordan man lagde feller.

    Så jeg satt opp den handlekurven, på skrått, over gårdplassen til Ågot, (hvor det lå et lastebillass vel med singel, som det ikke var populært at man kasta).

    Ågot pleide å mate småfuglene.

    Og hu pleide noen ganger å si, (når jeg var liten vel), at ‘der er linerla’, og ‘det er kjøttmeis’, og sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg stod i kjøkkenvinduet til Ågot da, (noen ganger, når jeg kjeda meg), og prøvde å fange fugler da.

    Noe jeg ble ganske god til, etterhvert.

    Jeg bandt en hyssing da, fra den handlekurven til Ågot, og når en fugl gikk under kurven, så slapp jeg hyssingen.

    Så ble fuglen fanget da.

    Og så gjaldt det å fange fuglen, ved å ta hånda inni handlekurven da.

    Og da måtte jeg ofte slippe løs fuglen.

    (For Ågot, og Håkon og Tone, de likte ikke det her.

    Ågot kjefta, men hu var ikke så myndig, så jeg hørte ikke alltid på henne, men bare lovte at jeg skulle slippe ut fuglen igjen, hvis jeg fanga noen, kanksje.

    Mens Håkon og Tone, de kunne se stygt på meg, hvis jeg dreiv med den her fuglefanginga da, mens de kjørte innom Ågot, med den da nyinnkjøpte, brukte, røde Ford Granadaen deres.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang så fanget jeg en linerle, som ikke ble skremt, når jeg tok tak i den, inni buret.

    Jeg tok den med bort på rommet ‘mitt’, (altså det faren min aldri brukte), på Bergeråsen, og lot den linerla fly inne på rommet mitt da.

    Den virka ganske fornøyd med det.

    Men jeg ville ikke at den skulle drite der, for jeg var rimelig sossete sånn sett kanskje.

    Så jeg ga den ikke mat.

    Men jeg tenkte jeg skulle få laget et bur til den, og sånn.

    Men jeg hadde vel for mye folk innom og sånn, tror jeg.

    (Sånn som Kjetil Holshagen kanskje, og min søster Pia Ribsskog, og min tremenning Øystein Andersen kanskje.

    Noe sånt).

    Så det med den linerla gikk kanskje litt i glemmeboka da.

    Hvem vet.

    Christell kom opp en dag, og spurte om det var sant, at jeg hadde en fugl, som fløy rundt i huset.

    Men da var den død, tror jeg.

    (Jeg husker ikke helt).

    Det var vel noen som hadde fortalt henne det, tror jeg.

    Men hvis jeg hadde fått tak i et bur, til den fuglen, så kunne jeg sikkert hatt den linerla der, på rommet mitt, sånn som folk hadde undulater, for eksempel.

    Hvem vet.

    Det hadde kanskje vært litt morsomt?

    Men men.

    Men det var dårlig med dyrebutikker, på Bergeråsen.

    Og jeg glemte det, med den fuglen, (siden jeg hadde masse bekjente da, må det vel ha vært).

    så plutselig så lurte jeg på hvor den fuglen hadde blitt av da.

    Og da lå den død, bak vannsenga, husker jeg.

    (Jeg fant den der, noen dager seinere da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Så jeg skulle nok ha gitt den fuglen litt mat og vann, men da hadde den nok driti overalt, på soverommet mitt, og det er jo kanskje ikke så artig da.

    Men men.

    Så det var litt dumt det der, det er helt sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, før vi begynte på ungdomsskolen, så var vi fire-fem unger, som skulle ligge i vannsenga, til faren min der, en natt.

    Jeg hadde jo elektronikk som hobby litt, også før jeg ble kjent med Kjetil Holshagen vel.

    Jeg hadde vel noen lyspæreholdere, og noen små lyspærer vel ihverfall, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Og jeg kobla en lyspære, til en bryter.

    Og når alle ungene lå i senga der.

    (For alle syntes det var artig, å prøve vannseng da, som var nytt på denne tiden.

    Og alle sov vel med klærna på, tror jeg).

    så skrudde jeg på den bryteren da.

    For jeg hadde en sånn plast-flaggermus, med sugekopp, tror jeg, på vinduet da.

    Noe sånt.

    Også hadde jeg en lyspære, bak den igjen da.

    Men med en gang, som jeg skrudde på lyset.

    Så sa Christell noe sånt, som ‘å Erik’, eller noe.

    Hu skjønte med en gang at det var meg som tulla da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenke på.

    Men nå begynner klokken å bli over et om natten, her på hostellet.

    Og i morgen, så er bibloteket stengt.

    Men jeg skal vaske klær, for hånd da, sånn som jeg pleier, her på hostellet.

    For jeg liker ikke de som jobber her så bra.

    De er veldig tøffe og veldig vennlige, fortalte husvertinnen meg.

    Men jeg ønsker ikke å finne ut hvor vennlige eller hvor tøffe de kan være, for å si det sånn.

    Så jeg vasker heller klærna mine selv, istedet for å gi det til en stor homofil medarbeider, som de har her, og som er sjef for vasking da.

    Da er det bedre å vaske klærne sine selv, i vasken, for hånd, vil jeg si.

    Så sånn er nok det.

    Men vi får se om jeg klarer å få skrevet noe mer i morgen, eller ihvertfall å mandag.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    Nå er jeg ferdig med å vaske klær, på søndagskvelden.

    Så jeg tenkte jeg kunne skrive litt mer.

    Jeg har masse notater her så.

    Etter at faren min og Haldis starta vannsengbutikk, i Drammen.

    Så pleide de å ha stand, på Drammensmessa, hver sommer, (var det vel).

    En gang, så møtte jeg Christell og Pia der.

    De stod ved et lykkehjul.

    Så jeg spilte på nr. 13, husker jeg, og vant en tøyløve.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Året etter, (eller noe), så gikk Christell og Pia, og en venninne av dem, fra Olleveien, (som hadde dårlig rykte), rundt på Drammensmessa, med spesialtrykte Norske Vannsenger t-skjorter, som var hvite med svart skrift, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hu venninna deres, hu husker jeg ikke hva het.

    Men hu var billig, husker jeg at Geir Arne Jørgensen sa, på en fest jeg hadde havnet på en gang, hos Lisbeth Mikalsen og dem, tror jeg.

    Noe sånt.

    Hu var visst så billig, at hu ’til og med’ lot han få seg litt sex/morro, sa Geir Arne.

    (Så selvtilliten til Geir Arne Jørgensen var kanskje ikke på topp).

    Jeg møtte hu jenta en gang, på vei hjem fra Berger-kafeen.

    Og hu slo følge med meg.

    Men da vi kom til bussholdeplassen, ved Berger skole der.

    Så dukka han litt lubne karen, (som faren min sa at søstera til hadde lår som en tretten åring, mens hu var mye yngre), opp, i en bil, og henta hu billige dama da.

    Da syntes jeg litt synd på han, (som bodde ovenfor butikken på Sand), siden dama hans var så billig, at han måtte kjøre rundt og leite etter a, hele tida.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde jo vært på Drammensmessa mange ganger.

    Og kjeda meg litt, på tivoliet der.

    Ei ung jente, (som var på min alder, eller litt eldre vel, og som var ganske pen vel), jobbet på en sånn attraksjon, hvor man skulle hive en rockering, rundt noen kjempestore bamser.

    Jeg kjøpte et forsøk, nærmest i kjedsomhet vel.

    Hu jenta snudde seg vekk, mens jeg skulle kaste.

    Og jeg var ganske høy, på den her tida, så det var kanskje mens jeg gikk på videregående.

    Hvem vet.

    Så jeg kunne lene meg over gjerdet, og helt inntill teddybjørnene, (som var kjempestore).

    Og jeg vant en kjempestor teddybjørn da.

    Dagen etter, (eller om det var samme dagen), så møtte jeg Pia og Christell der, og så vant jeg en teddybjørn til de og da.

    De teddybjørnene var nesten en og en halv meter høye, vil jeg si.

    Noe sånt.

    Ihvertfall høyere enn en meter høye.

    Og Haldis plasserte de to bamsene, i en av vannsengene, som stod til utstilling, på standen da.

    Og da vant faktisk Norske Vannsenger prisen for årets stand, på Drammensmessa, det året.

    Og det tror jeg må ha vært på grunn av de bamsene da.

    Eli Rygg var også innom standen og pratet med Haldis, husker jeg.

    ‘Der er hu feite kjærringa fra Portveien 2’, sa jeg til Pia og Christell.

    Jeg sa det ganske høyt, så det er mulig at hu hørte meg.

    Det er mulig.

    Men men.

    Hva skulle jeg med en sånn bamse, i Leirfaret 4B?

    Jo, Tom-Ivar Myrberg hadde jo gitt meg ideen, om å pule havbunnen, i Bergerbukta.

    (Uten at det var så vellykka).

    Så jeg rev opp et hull, mellom beina på bamsen, og la den på gulvet, foran ‘kongestolen’ der, og la meg oppå da, for å prøve hvordan det var, å pule den bamsen.

    Det var ikke så utrolig godt.

    Det var noen sånne små isoporkuler, inni bamsen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Faren min kom inn døra der, mens jeg lå og pulte den bamsen, husker jeg.

    Men men.

    Han tok med bamsen ned til Haldis, av en eller annen grunn.

    Christell kom opp og spurte meg om jeg hadde ‘ødelagt bamsen’.

    Men dette var jo en bamse som var min, (som jeg hadde vunnet da), så da kunne jeg vel gjøre hva jeg ville med den, mente jeg.

    Når jeg bodde alene i Leirfaret 4B der, uansett.

    Men men.

    Det mente tydeligvis ikke faren min, som rappa bamsen da.

    Jeg var jo i puberteten, og da tenker man mye på sex og sånn da.

    Så jeg var litt gæern da, for å si det sånn.

    Men men.

    Jeg fikk jo så sent hår på tissen, så jeg turte ikke å prøve meg på noen damer, før jeg ble sånn atten år.

    Siden jeg syntes det var flaut, å ikke ha hårt på tissen da.

    Mens kamerater som Kjetil Holshagen, hadde sex med ei venninne av broren sin, mens han gikk på ungdomsskolen vel, husker jeg.

    Så puberteten var en vanskelig tid for meg, husker jeg.

    Så derfor begynte jeg kanskje med den dumme ideen, å pule den bamsen da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil Holsagen skreik forresten litt og, tror jeg, da han satt på den sykkelen, ned en slakk del av Havnehagen, sommeren 1983, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Så han hadde ikke helt kontrollen tror jeg.

    Men men.

    (Selv om han ikke kræsja vel, men klarte å stoppe på en eller annen måte vel.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Da Jan Snoghøj var sånn 17-18.

    (Og jeg var sånn 10 år da, eller noe).

    Så hadde faren min mekka på en folkevognboble.

    Og så sa han til Jan, husker jeg, at han kunne prøvekjøre den bilen.

    Og litt etter, så ringte noen til Haldis, og sa at Jan hadde kræsja, nede ved Berger kirke.

    Vi kjørte ned dit, og Jan satt fremdeles i bilen.

    Som han hadde kræsja inn i et stort tre, ved Berger kirke da.

    Jan sa til lensmannen, at det var en annen, som hadde kjørt bilen, og at han hadde ‘løpt ned jordet der’.

    (Et jorde som hørte til Berger gård og Jebsenfamilien vel).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jan havnet på Tønsberg sykehus, husker jeg.

    Vi var der nede og hilste på han, faren min, Haldis, Christell og jeg.

    Jeg nevnte det for han, at han hadde sagt det, at det ikke var han som kjørte, (til lensmannen).

    Men da sa ikke Jan så mye.

    Men men.

    Lene Andersen og faren hennes, (og vel også mora hennes), de bodde like ved siden av Berger kirke.

    Så de stod liksom i en gruppe, noen meter unna, å så på det som skjedde da, (husker jeg).

    Faren min kjente faren til Lene Andersen, sa han vel en gang.

    Han het Arne Andersen vel.

    Og han døde, da Lene Andersen gikk i samme klasse som meg, på Markedsføringslinja, andre året på Økonomilinja, på Handel og Kontor, på Sande Videregående, skoleåret 1987/88, (husker jeg).

    Søstera mi Pia, sa det, at Lene Andersen syntes ikke at det gjorde noe, at faren døde, for hu gikk bare i svarte klær uansett.

    Noe sånt.

    (Lene Andersen var vel ganske kjent på Berger.

    Det var vel derfor søstera mi visste hvem det var.

    Men søstera mi fløy også mye rundt på Berger, tror jeg.

    Og hørte ditt og datt da.

    Hvem vet.

    Men men).

    Mens jeg gikk på ungdomsskolen, så sa noen høyt, i klasserommet, at det stod noe om Lene Andersen, i buss-skuret, ved Gamlehjemmet.

    Så spurte Jeanette Auli vel, meg, hva det stod, mens vi gikk gjennom gangen der vel.

    (Siden hu visste at jeg tok skolebussen derfra kanskje.

    Selv om hu bodde i Svelvik.

    Men men).

    Jeg husker ikke akkurat hva det stod nå.

    Men jeg huska det da, og fortalte det til hu Jeanette da, (var det vel).

    Og det det stod, var noe om at Lene Andersen ikke hadde fått pupper, og heller ikke hår på musa enda.

    Det stod noe om at hun var ‘underutvikla’, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da Berger IL spilte mot det svenske laget, den gangen jeg scorte et av mine tre måt, for Berger IL, (aldersbestemte lag da).

    Så ble jeg med noen andre på laget, på å gå, opp til Berger-kafeen, husker jeg.

    Da gikk vi en snarvei, som de hadde borte på Berger der, fant jeg ut.

    Den snarveien var en sti da.

    Som gikk fra Samvirkelaget kanskje, og opp til Berger-kafeen da.

    Uten at man behøvde å gå riksveien da, fra der Linda Moen og de bodde da, og over Fossekleiva, etterhvert.

    Da satt Linda Moen og Lene Andersen, husker jeg, inne på Berger-kafeen.

    De spurte begge, om de kunne få låne en krone av meg.

    Jeg sa det var greit.

    (Men de kronestykkene er jeg ikke sikker på om jeg har fått tilbake.

    Men men.

    Det er mulig at Trine Lise, i klassen, også lånte en krone.

    Det husker jeg ikke.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Carl Fredrik Fallan, i klassen, sa det, (var det vel), at Lene Andersen hadde gått med dopapir i BH-en, for å liksom få større pupper da.

    Mens vi gikk på ungdomsskolen.

    Han hadde visst sett henne oppe på Berger-kafeen, med dopapir i BH-en.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kan vel ikke huske det forresten, at jeg var kamerat, med Kjetil Holshagen, mens jeg gikk på Berger skole.

    Så han må jeg vel ha blitt kjent med, sommeren før jeg begynte på ungdomsskolen, eller noe, (vil jeg tippe på).

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den Melodi Grand Prix-finalen, som Nicole vant, i 1982 eller 1983 vel, med ‘Ein Bichen Frieden’, den finalen, den så jeg nede hos Haldis faktisk, husker jeg.

    Det kan ha vært fordi at Pia ganske nylig hadde flyttet dit, eller noe.

    Og Haldis, hun sang i kor, som jeg har nevnt tidligere.

    Og Haldis, hun var veldig imponert av hun Nicole da.

    Haldis dreiv med noe på kjøkkenet, men hu kikka inn i stua da, (hvor jeg satt alene faktisk, og så på Melodi Grand Prix-finalen), når det ble klart, at hun Nicole hadde vunnet da.

    Så hva Pia og Christell og faren min dreiv med, under den Melodi Grand Prix-finalen.

    Det veit jeg ikke.

    Men det kan man kanskje lure på da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Nå er klokka godt over 23 her på hostellet.

    Så jeg får vel prøve å fortsette på Min Bok, når jeg har tid, i morgen, eller noe.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 26: Enda mer fra Leirfaret 4B, (del 2)

    En gang, før jeg begynte på ungdomsskolen, så ble jeg med faren min og en kamerat, inn på Sjølyst-messa.

    Han kameraten til faren min, var fra Svelvik, og hadde med seg en datter, som var på min alder.

    Vi kjørte faren min sin bil vel, mener jeg.

    Men men.

    Da vi kjørte tilbake til Svelvik igjen, så begynte hu jenta, å bable om at hun skulle se på Dallas.

    Så sånn var det.

    Jeg lurer på om det kan ha vært Line Nilsen, som begynte i samme klasse som oss, (sammen med fem andre Svelvik-jenter), i syvende klasse, på Svelvik Ungdomsskole.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Vi fikk seks nye jenter i klassen, når vi begynte på ungdommskolen.

    (For vi var bare cirka 24 elever vel, og på ungdomsskolen, så ville de gjerne ha større klasser da.

    Noe sånt).

    Disse jentene, det var Line Nilsen da, Jeanette Aunli, Anne Grossvoll, Vibeke Kjølstad, Irene Lippert og Anne Grete Gulbrandsen.

    (Mener jeg at dem het, fra hukommelsen).

    Så sånn var det.

    Linda Moen, utbrøt i 6. klasse, på Berger skole, at ‘det er jo de sossejentene’, når vi fikk høre navna, våren før vi begynte på ungdomsskolen, av klasseforstander Allum da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Svelvik Ungdomsskole, ligger 6-7 kilometer, fra Bergeråsen, så vi måtte begynne å ta buss til skolen.

    Så sånn var det.

    Vi fikk Jan Aakvåg, (het han vel), en mann i slutten av 30-årene vel, med mørkt hår og bart, som klasseforstander.

    Så sånn var det.

    Noe av det første lærer Aakvåg gjorde, var å kaste en bok, flatt, fra kateteret, og ned på pulten, til en som ikke fulgte med.

    (Jeg lurer på om det var Ole-Tonny Bergum, som senere døde i en bilulykke).

    Boka landet flatt, på pulten til Ole-Tonny, med et brak.

    Så vi fikk jo omtrent sjokk da.

    Ikke langt unna, ihvertfall.

    Men men.

    Klassen bestod av flere klikker da, kan man vel si.

    Svelvik-jentene satt det første året i hvertfall, alle sammen, bakerst til høyre, i klasserommet.

    Foran dem, så satt noen Berger-jenter.

    Det var Gry Stenberg, Tone Heidi Berge, Sissel Tysnes og Lene Lillevik.

    Disse jentene var upopulære, blant gutta i klassen, og dannet sin egen klikk da, som Anne Grete Gulbrandsen, (fra Svelvik), også senere ble med i, hvis jeg husker det riktig.

    Disse jentene, de flytta pultene sine inntill hverandre, så de satt på en lang rekke da, foran til høyre, i klasserommet.

    Jeg satt nest fremst, på venstre side, av klasserommet, i alle de tre årene, som jeg gikk på Svelvik ungdomsskole.

    (Vi hadde det samme klasserommet, alle tre årene).

    Jeg satt ved vinduet, og vi satt i 2. etasje, (var det vel), jeg hadde ihvertfall utsikt til Drammensfjorden mener jeg.

    Ihvertfall hadde jeg ganske bra utsikt, til husene, i Storgata, i Svelvik, (og de andre husene, nedover der), som ligger mellom Svelvik Ungdomsskole og Drammensfjorden.

    Så sånn var det.

    Men men.

    På ungdomsskolen, så begynte vi med karakterer, og jeg følte litt forventingspress.

    Mora mi hadde alltid nesten manet meg, til å være flink på skolen, og faren min også var sånn vel, at han ønsket at jeg skulle gjøre det bra.

    Men men.

    Så jeg leste mye på prøver og var litt anspent vel, på grunn av disse karakterene da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og jeg fikk så godt som alltid ‘Meget’, eller en annen bra karakter, på prøver.

    (Jeg pleide alltid å få bedre karakterer enn Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo og Tom-Ivar Myrberg, og de gutta der.

    Og jeg kjempet vel med Stig Melling, om å være den i klassen, som fikk flest ‘S’-er osv., i karakterboka.

    Det første halvåret, i åttende klasse, så hadde jeg tre ‘S’-er i karakterboka, var det vel.

    Jeg var god i matte, kristendom, samfunnsfag og norsk, og i alle disse fagene, så fikk jeg en eller flere ganger, ‘S’ i karakterboka.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Og jeg var en av de som pleide å svare mest riktig, når vi måtte rekke opp hånda, i timene.

    Og jeg slo til og med en lærer i sjakk, i sjakk valgfag, mener jeg, (selv om det ble avbrutt, av at det ringte ut. Så sa læreren at jeg vant. Men men. Og det var læreren som ville spille vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens vi gikk i syvende klasse, og hadde Fru Næss, i et fag.

    Så hørte jeg noen trinn, som hørtes kjente ut, i gangen.

    (Selv om jeg satt lengst fra døra, borte ved vinduene).

    Det var en dame i høyhælede sko.

    Og det viste seg det, at det var mora mi.

    (Som jo bodde i Larvik, cirka ti mil lengre sør).

    Hu banka på døra, til klasserommet vårt, og spurte om ‘er dette første klasse ungdomsskolen?’.

    Og noen begynte vel å le litt, for vi pleide å si ‘sjuende klasse’, og ikke ‘første klasse ungdomsskolen’.

    Så sånn var det.

    Mora mi gikk jo for å være gæern.

    (Faren min sa det blant annet).

    Så jeg rusha bort døra, og dro med meg mora mi, ut på gangen.

    Og sa at hu måtte gå.

    Så gikk hu etterhvert.

    Så gikk jeg inn igjen.

    Og Fru Næss sa det, at det var hyggelig, at foreldrene ville komme på skolen.

    (Selv om dette var den eneste gangen, at noen foreldre, dukka opp på skolen vel.

    Men men).

    Jeg sa ikke noe, for jeg var litt flau over mora mi.

    Irene Lippert spurte om det var mora mi.

    Jeg svarte ‘ja’.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeanette Aunli hadde en gang med en stor dildo, på skolen, husker jeg.

    Hu gikk rundt i gangen der, med en svært plast-agurk, husker jeg.

    Jeg spurte henne hva det var, for vi gikk ved siden av hverandre, i gangen der.

    Og hu skøyv liksom av halve agurk-delen da, også var det en dildo, inni agurken.

    Så sånn var det.

    Jeanette Aunli, viste fram den her dildoen da, til alle som ville se, i vår del av ungdomsskolen vel.

    Og hu sa det, til meg, i gangen der vel, at en eldre gutt i Svelvik, hadde kjøpt med en sånn dildo hver, til Line Nilsen og henne, i Syden.

    Uten at Jeanette sa noe grunn for dette, til meg.

    Og uten at jeg vet noe om hvorfor Jeanette Aunli var så åpen om dette.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, et par år før jeg begynte på ungdomsskolen vel.

    Så dro bestemor Ågot og onkel Håkon med meg, på julehandel, i et supermarked i Sande vel.

    Så sånn var det.

    Og der kjøpte jeg blant annet et viskelær, med bilde av et spar ess på vel.

    (Fordi det var vel ikke så mye annet å kjøpe der, tror jeg.

    Men men).

    På en skoletur, som vi var på, med ungdomsskolen.

    Så så jeg plutselig det, at Tom-Ivar Myrberg, satt der, med det viskelæret mitt.

    Det må han, (eller en av brødrene hans), ha rappa da.

    Det viskelæret, det lå vel på det gamle rommet mitt, mener jeg.

    Og de Myrberg-gutta var jo noen ganger på besøk hos meg.

    Og jeg fulgte vel ikke med på dem hele tida da.

    Og faren min sa jo det, at vi kunne lå utgangsdøra stå ulåst, på Bergeråsen.

    Så det er mulig at en eller flere av de Myrberg-brødrene, hadde vært inne i leiligheten min.

    En gang som jeg var borte hos bestemor Ågot, for eksempel.

    Hvem vet.

    Jeg pleide å få penger av faren min, til å handle mat, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Men jeg pleide også å spise borte hos bestemor Ågot da.

    Så jeg gikk av bussen på Sand.

    Også gikk jeg bort til Bergeråsen, etter å ha spist middag hos Ågot, og lest avisene og kanskje prata litt med Ågot, og sånn da.

    Noen ganger gikk jeg også av på Bergeråsen, husker jeg.

    Så det var kanskje ikke hver dag, som jeg spiste hos Ågot.

    Jeg var veldig glad i Pizza Grandiosa, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Og Coca Cola da.

    Jeg kjøpte Pizza Grandiosa og Coca Cola og potetgull, hver lørdag, husker jeg.

    Og jeg pleide også å kjøpe en avis, som VG eller Dagbladet.

    Og godteri da.

    Og brød, mest for syns skyld vel.

    Og jeg var ikke noe glad i melk, så jeg pleide å kjøpe meierienes milkshake med sjokoladesmak.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var ikke bare i helgene, at jeg fikk hundre kroner, av faren min, for å kjøpe mat for.

    Men det var også midt i uka.

    Så jeg fikk vel tilsammen kanskje 2-300 kroner, hver uke, til å handle mat for.

    Som jeg måtte spørre om, for hver gang da.

    Så jeg hadde nok av godteri og lommepenger og sånn.

    Selv om jeg husker det, at jeg noen ganger var så langt nede, fra å måtte bo alene.

    At jeg satt i sofaen, foran TV-en i Leirfaret, og grein, og lurte på hvorfor faren min ikke var hos meg da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Haldis var veldig moderne, må man vel si.

    Hu var ikke ofte oppe hos meg, i Havnehagen, på besøk.

    Det var kanskje en gang i året, eller noe, og aldri alene, alltid sammen med faren min.

    Men Haldis syntes at vi trengte oppvaskmaskin, husker jeg, og kjøpte en benkoppvaskmaskin, til oss.

    Selv om jeg ikke ble så flink, til å bruke den.

    Jeg var nok litt for ung, og jeg var litt deprimert da, siden jeg måtte bo alene.

    Men men.

    Haldis satt også en stor fryseboks, inn på det gamle rommet mitt, i Leirfaret 4B.

    Der hvor den skrivebordsplata hadde stått.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Faren min kjøpte en Grundig TV, 26 tommer, eller noe vel, med fjernkontroll.

    Den stod i Leirfaret 4B da.

    Sofaen var jo den nye lyseblåe, som faren min hadde sett, på en messe.

    Med to matchene stoler da.

    Salongbordet var flott, (må man vel si).

    Det var i mahogny, eller noe.

    Og med en plate, i metall, med et trykk, av et gammelt verdenskart.

    Så det var to globus-bilder, på det trykket, husker jeg.

    Og det var et gammeldags kart, kanskje fra 1700-tallet, eller noe.

    Hvem vet.

    Det var et flott salongbord ihvertfall, vil jeg si.

    Selv om det metalltrykket var litt skadet, etter at en gryte hadde stått på bordet vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Faren min fikk også plassert en ny stol der, som han kalte ‘kongestolen’.

    Det var en skinnstol, med ørelapper og det som var.

    Det var en sånn stol, som J.R. Ewing hadde på kontoret sitt, sa faren min.

    Så det er mulig at faren min mente at han var som J.R. i Dallas, det er mulig.

    (Kanskje han danske møbelfabrikanten, som vi var hos, hadde gitt faren min denne stolen, siden faren min kjørte ned til Danmark, med en sånn lyseblå sofastol?

    Hvem vet).

    Faren min sov nede hos Haldis, men han hadde en barbermaskin, oppe i Leirfaret 4B.

    Denne barbermaskinen, den hadde han liggende til lading, i stua, like ved kjøkkenet.

    Der stod det en blå sofastol da, som faren min kanskje satt i, mens han barberte seg.

    Så sånn var det.

    Jeg flytta om på møblene der en gang.

    Sånn at den svære kongestolen, ble stående ved barbermaskinen til faren min.

    Og da flyttet jeg den lyseblå sofastolen, bort til peisen, sånn at hele den sofagruppen var samlet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, som faren min var oppe hos meg.

    Så tente han fyr, i peisen, i Leirfaret 4B der.

    (Peisen stod i stua der da, og vi brukte den sjelden, for huset var bra isolert, og vi hadde panelovner da.

    Og jeg var ikke vant med peis, for å si det sånn.

    Men men).

    Så gikk faren min for å dusje.

    Men så var det noe problem med spjeldet.

    Så røyken gikk ut i stua.

    Men jeg merka ikke røyken.

    For jeg var ikke vant til å ha peis, så jeg syntes vel ikke at det var så rart, at det dukka opp litt røyk da.

    I begynnelsen.

    Så jeg ble bare sittende, som i en døs, og se på TV.

    Men når faren min kom ut fra dusjen.

    Så skjønte jeg at noe var galt.

    For da kunne jeg nesten ikke se han.

    På grunn av all røykene.

    Jeg hørte bare døra, og skildnet korrekturene da, av faren min.

    Så sånn var det.

    Men da fikk jeg kjeft da, siden jeg ikke passa på peisen.

    Men jeg hadde ikke fått opplæring, i å bruke den peisen.

    Og jeg var ikke vant med at det ble fyrt i peis, der jeg bodde.

    Og den røyken kom så smygende.

    Så jeg merka ikke det, at noe var galt.

    Så jeg var kanskje på vei til å kveles da, av noe røyk.

    Hva vet jeg.

    Ikke vet jeg hvorfor faren min skulle fyre i peisen.

    Men men.

    Men det var vel ikke ofte, hverken før eller etter dette, at det ble fyrt i den peisen.

    Ikke mellom 1981 og 1989 ihvertfall, da jeg bodde der.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min dro meg også med på IKEA, på Billingstad, og lurte på hva jeg ville ha, til leiligheten.

    Jeg husket at vi trengte en lampe, til å ha i taket, over spisestuedelen, av stua.

    Så jeg fant en sånn taklampe, som ligna på de vel, som var i taket, på Berger skole, mener jeg, i det som da var nybygget der.

    Det var en sånn trekasse liksom, med lyspære inni da.

    (Dette var vel kanskje før jeg begynte på ungdomsskolen, vil jeg tippe på).

    Så fant jeg en skrivebordslampe, som så ganske kul ut.

    Og jeg fant et par sånne hjørnebord, til å ha i stua.

    Så sånn var det.

    Hvorfor jeg fikk velge, det veit jeg ikke, men det var faren min sin ide da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde også brusmaskin der, og en VHS-videospiller.

    Og en VIC-20 datamaskin da, som jeg fikk printer til, (som var ganske dyr da), en jul, husker jeg.

    Men men.

    Så den leiligheten var ganske moderne, på 80-tallet.

    Den var nybygget, på begynnelsen av 70-tallet, og ble fylt opp av 80-talls brunevarer da, må man vel si.

    (Untatt stereoanlegget, som var fra 70-tallet, fra faren min sin tidligere leilighet, i Hellinga 7B.

    Og teppet og gardinene var også fra begynnelsen av 70-tallet vel.

    Siden mønsterne var typisk 70-tall, må man vel si, med mer eller mindre psykedeliske mønstre vel.

    Så sånn var det.

    Men men).

    En gang, den første tiden, som jeg bodde i Leirfaret 4B.

    Så var fetteren min Tommy, på besøk, og vi leika cowboy og indianer, eller noe, på soverommet jeg hadde tatt over, og satt skrivebordsplata mi inn på.

    Dette var en av de sjeldne gangene, som Haldis var på besøk der.

    Hu og faren min, satt i sofaen der, mens Tommy og jeg leika.

    (Det var vel derfor at jeg syntes det var greit å leike med Tommy.

    Selv om han var yngre.

    Siden Haldis var der.

    Noe sånt).

    Så endte det med at faren min og jeg krangla, og jeg smalt med døra, når jeg skulle inn, og leike mer cowboy og indianer da, med Tommy da.

    Da kjefta Haldis på meg, siden det var faren min sitt rom, som jeg smalt med døra til.

    Hu mente det ville vært greit, hvis det var mitt rom, som jeg smalt med døra til.

    Men Haldis var vel ikke min foresatte.

    Og det rommet, det var det jo bare jeg som brukte, jeg hadde jo skrivebordet mitt der, osv.

    Så hva denne kjeftingen skulle være godt for, det skjønte jeg ikke.

    Tommy skjønte heller ikke dette, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Det var ikke så ofte at Tommy var på besøk der egentlig.

    Men men.

    Faren min sa seinere det, at Tommy hadde kasta Susi, (katten til Christell), ned fra verandaen til Haldis.

    Og faren min lurte på om jeg hadde noe med det å gjøre.

    Men det hadde jeg ikke, men jeg må innrømme det, at jeg syntes det var litt morsomt.

    (Selv om jeg var glad i katter da).

    Men det må ha vært noe Tommy har funnet på selv.

    Kanskje han ble sur på Haldis, siden hu kjefta på oss, når vi leika på rommet som jeg mente var mitt da.

    De tulla vel fælt, Haldis og faren min.

    For faren min sov jo nede hos Haldis.

    Det burde vel Haldis vite.

    Så å late som at faren min liksom sov i Leirfaret 4B, det ble bare dumt, syntes jeg.

    Så jeg var ikke så blid på Haldis, etter denne kjeftingen, i Leirfaret 4B.

    (Og ikke før det heller).

    Når jeg var borte hos Ågot, på Sand, så hendte det ofte det, at vi prata om Haldis, og var enige om det, at hu ikke var noe snill da.

    Hu ødela liksom for oppveksten min da.

    Siden jeg måtte bo alene.

    Jeg fikk ikke lov å bo sammen med de andre, i Arne Mogan Olsen og Haldis Humblen sin familie da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Etter at Tom-Ivar og dem flytta til Drammen, så hadde jeg ikke så mye med Christell og dem å gjøre.

    Men jeg pleide å kikke i postordrekataloger, borte på Sand.

    Og en gang, som nok var ganske langt nede, så bestilte jeg en sånn drinkmaskin, som jeg syntes var litt morsom da.

    Det var en kopi av Manenken Pis, (eller hva den statuen heter igjen), av en gutt som tisser vel.

    Og det som jeg syntes var morsomt, var at hvis man trykket på en knapp, så kom det noe drikke, ut av tissen, fra den maskinen da.

    Fra en beholder, som var plassert under maskinen.

    Og da fortalte faren min om det her, til Christell, som da kom opp til meg, i Leirfaret 4B, og ville se på den her automaten da.

    Jeg ble litt forfjamset, for jeg var vel ikke så vant til jenter, på den her tiden.

    (Dette var et par år kanskje, etter at jeg pleide å råkline, (må man vel kalle det), med Christell, Gry Stenberg og Nina Monsen).

    Så jeg skulle finne noe juice da, (som jeg pleide å handle, flere dager i uken), i kjøleskapet.

    Men jeg hadde noen gamle kartonger der, som jeg måtte bruke.

    Siden jeg ikke hadde venta gjester.

    Også tappet jeg i et glass da, til Christell.

    Også drakk Christell juicen da.

    Også ville hu se hvordan den maskinen virka.

    Også skrudde jeg av dispenseren da.

    Og da kunne man se det, at oppi juicen, så fløyt det en sånn grønn mugg-sirkel, (eller hva man skal kalle det).

    Så Christell brakk seg da, (når hun så det grønne mugget, som hun nettopp hadde drukket juice, som var fra den samme dispenseren som), og løp bort til vasken, i tilfelle det kom opp noe, mens hu brakk seg da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg bestilte også et elektrisk orgel, men det var for unger, syntes jeg nesten, når jeg fikk det.

    Og bestemor Ågot og faren min, de ble litt sure på meg vel, siden jeg bestilte det.

    Så det måtte jeg sende tilbake.

    Til et postordrefirma i Drammen, var det vel.

    Men men.

    Og de var treige, med å sende penger tilbake, så jeg sendte noen brev, som faren min sa vel, at jeg kunne stemple med Justitia Inkasso, (siden faren min brukte det inkassobyrået, da han dreiv Strømm Trevare, så hadde vi stempel fra de, på kontoret, i huset til Ågot da).

    Så fikk jeg de pengene tilbake, etter et halvt år, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Like etter at Pia flytta til Bergeråsen.

    Så hendte det, at Pia, Christell og jeg, leika sammen, (må man vel si), nede ved Haldis.

    En gang, så dukka Ditlev Castellan og Geir Arne Jørgensen opp, i en sti, som gikk fra midt i den nederste bakken, i Havnehagen, og videre enten ned til nedafor Teskjekjærringa der, eller opp til Ulviksletta.

    Mens Pia, Christell og jeg, gikk på den stien, (et steinkast nedafor huset til Haldis kanskje).

    Så dukka plutselig Geir Arne og Ditlev opp da, som tidligere nevnt.

    Og da, så måtte jeg nesten markere det syntes jeg, at de var mine uvenner.

    Så jeg sparka til Christell, hardt i magen.

    Så hu bare knakk sammen, (må man vel si).

    For å liksom advare Geir Arne og Ditlev litt da.

    At nå var de liksom på ‘vårt område’.

    Noe sånt.

    For disse gutta var jo fra Sand.

    Og de var mine uvenner da, fra krangler, når jeg skulle bort til Ågot, for å spise middag da.

    Og plutselig dukket de opp i Havnehagen der.

    Da måtte jeg nesten markere det, syntes jeg, at det her var mine fiender/uvenner da.

    Så derfor måtte jeg gjøre et ellet annet, syntes jeg.

    Jeg tror ikke at vi hadde klart å banke de opp.

    Og Pia hadde vel kanskje ikke skjønt noe, siden hu nettopp hadde flytta dit, fra Larvik.

    (Og hu pleide ikke å gå sammen med meg bort til Ågot, eller noe, heller, for å si det sånn.

    For da hadde jeg vel prøvd å forklare henne om mitt uvennskap med Ditlev og Geir Arne aka. Geri da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Så det bare ble sånn, at jeg sparka Christell i magen da.

    Noe jeg gjorde nærmest i sjokk eller panikk da, når jeg så de ganske store Sand-gutta, borte i vårt nabolag da, på Nedre.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Christell måtte senere operere vekk blindtarmen.

    Men om det var fordi at jeg sparka henne i magen, det veit jeg ikke.

    Det var bare noe jeg tenkte på nå, at det kanskje kunne ha vært derfor.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia fortalte meg det, at Christell skulle operere blindtarmen, på sykehuset i Drammen vel.

    (Så hu slapp å dra til Tønsberg eller Horten vel).

    Og da var vi hos Haldis og dem.

    Dem hadde et polaroidkamera der, og jeg mener jeg tok et bilde av søstera mi muligens.

    Noe sånt.

    Mens vi var litt urolige da, for hvordan det kom til å gå, med Christell, siden hu skulle opereres.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Trener Skjellsbekk, han kjente en annen fotballtrener, fra like utenfor Gøteborg.

    Så mens vi gikk på ungdomsskolen, så skulle vi møte dette laget, to ganger.

    De skulle bo på Berger skole, en helg.

    Og vi skulle bo på et sted, ved Gøteborg, en helg.

    Svenskene skulle først besøke oss.

    Svenskene, de var et par år yngre, enn oss.

    Men Skjellsbekk mente det jevna seg ut, siden de var fra et større sted.

    Noe sånt.

    Det svenske laget dukka opp, og noen Berger-koner, de lagde betasuppe, husker jeg.

    Den suppa var god, husker jeg, og vi spiste den, sammen med svenskene, i andre etasje vel, i klubbhuset, på Berger.

    Svenskene hadde med noe saft, som het ‘hallonsaft’.

    Jeg spurte de andre norske og svenske gutta, om det var bringebærsaft.

    Og det var det en svensk gutt vel, (en innvandrer, fra Pakistan, eller noe, tror jeg), som kunne bekrefte.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi spilte vel to kamper, tror jeg, ihvertfall en.

    Og jeg scorte et mål, husker jeg.

    (Dette var et av bare tre mål, som jeg scorte for Berger, mener jeg).

    Jeg fikk ballen, i straffefeltet, til svenskene.

    Det stod forsvarere foran meg.

    Så jeg lobba ballen over forsvarerne.

    Og så spratt ballen over keeperen, (som feilberegnet spretten, må man vel si), og inn i mål.

    Så de svenskene ble kanskje litt flaue.

    Det er mulig.

    Men men.

    Vi grilla også, nede på Blindsand, (som trener Skjellsbekk kalte det), altså ved Bergerbukta da.

    Så sånn var det.

    Noen måneder seinere, så skulle vi gutta fra Berger, inn til Gøteborg.

    Da må jeg først skrive om noe, som skjedde i Norge, sommeren før.

    Pia og jeg, vi var invitert til Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn.

    Dette var vel sommeren 1983 kanskje.

    Noe sånt.

    Pia og jeg, vi var jo vant med badestrender osv., fra Berger.

    Så vi lå mest på rommene våre, hele dagene, og leste bøker.

    (Pia var det vel, som var mest glad i det kanskje).

    Jeg måtte ta med katten min, Kitty, siden at bestemor Ågot, ikke tålte å ha den katten.

    Da må jeg vel fortelle om ferien til Gol og, som var noen måneder før ferien til Nevlunghavn.

    Like før Pia flytta til Berger, (var det vel), så var faren min, Haldis, Christell og jeg, på ferie, til Pers Hotell, på Gol.

    Der var også Rune Kraft og broren og foreldra.

    Jan Snoghøj var også med, husker jeg.

    Og ei venninne av Haldis, som jobbet på Hennes, på Bragernes, i Drammen vel, var også med.

    Med mann og datter vel.

    Dette må ha vært påsken 1983 kanskje.

    Noe sånt.

    Jeg gledet meg kanskje til å dra på ferie igjen, etter de Danmarksturene.

    Det er mulig.

    Det er mulig at Pia var med på den ferien til Gol og.

    Det er mulig.

    For hun flytta vel til Berger sommeren 1982.

    Noe sånt.

    Men men.

    Rubiks kube, var populær, på den her tiden.

    Og Rune Kraft og dem, var fra Furuset, i Oslo, og hu dattera til hu som jobba på Hennes, var vel fra Drammen kanskje.

    Så vi diskuterte ‘Snake’, som var en oppfølger, til Rubiks Kube da.

    Jeg hadde jo vært min del, i lekebutikken, på CC, i Drammen, siden Haldis hadde jobba på det senteret, og jeg pleide å være med dit, noen lørdager.

    Så jeg begynte å si det, at det også fantes en annen versjon av ‘Snake’ da, (som jeg hadde sett i lekebutikken på CC da).

    Så selv om jeg var Berger, så syntes jeg det, at jeg klarte såvidt å henge med da, disse kule folka, som bodde i byen da, (og som hadde Snake osv.).

    Så sånn var det.

    Jeg hadde slåss mot Stefan og Daniel, den dagen, før vi kjørte til Gol, (som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).

    De Danmarksferiene, året før, var kanskje så artige, at jeg ble nesten litt ‘gæern’ da, og klikka litt, siden vi skulle på ferie igjen.

    Så sånn var det.

    Jeg syntes nok at å dra på ferie, var veldig morsomt, etter de Danmarksturene og ferien til Jugoslavia, et par år tidligere, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På Pers Hotell, så var det svømmebasseng, og naboene til hotellet, kunne se inn i svømmebassenget, husker jeg.

    Vi kunne se ut fra svømmebassenget, at det var snø, på bakken, utenfor, husker jeg.

    Jeg husker også det, at faren min, han ble med Haldis, inn i dame-badstua, på Pers Hotell der.

    Der satt han vel naken da, og ei dame, hu fikk sjokk, eller noe, (hørte jeg at faren min snakka om, med Haldis).

    Så sånn var det.

    Jeg klagde på at finskoene mine var veldig glatte, og fikk et nytt par finsko, av faren min, i en skobutikk, i Gol da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    For jeg måtte ha finsko vel, siden det var fin middag vel, på hotellet og sånn da, inkludert i prisen.

    Vi ringte bestemor Ågot, fra Gol, faren min og jeg.

    Og Ågot klagde, så jeg måtte prate med Ågot, sa faren min.

    For Ågot tålte ikke Kitty.

    Ågot klagde fælt på katta, som mjaua i bakgrunnen, kunne jeg høre, på telefonen.

    ‘Mjau, mjau, mjau’, osv.

    Noe sånt.

    For katta savnet vel meg da, siden den omtrent bare var vant med meg vel.

    Og Ågot klarte ikke å roe ned katta da.

    Så sånn var det.

    Så når Pia og jeg, skulle reise til Nevlunghavn, sommeren etter.

    (Vi var bedt dit av Johannes og Ingeborg vel, etter at Øivind døde, mener jeg).

    Så måtte jeg ta med katta da.

    Jeg kunne ikke ha den hos bestemor Ågot, på Sand.

    For Ågot var ikke noe flink med katter da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg måtte ta med den sandkassa, som alle de fire kattene mine hadde hatt.

    En rød kattesand-kasse, som faren min hadde kjøpt, i en dyrebutikk i Drammen, når jeg fikk overtalt mora mi, til at vi også kunne ha Pusi, (vi bytta på å ha Pusi annenhver gang da), på Berger.

    Den kassa, måtte jeg ha på rommet mitt.

    Og jeg var nesten livredd, for at den katta også skulle bli borte.

    Så jeg hadde den på rommet mitt, om natta da.

    (Onkel Martin sitt gamle rom).

    Og til slutt, så lukta det veldig vondt der.

    Bestemor Ingeborg, hun gjorde meg deprimert, den ferien, for hun var så masete og streng.

    Og jeg måtte jo passe på katten, så det var kanskje derfor, at jeg bare leste bøker.

    Og ikke var på stranda, eller noe.

    Men det lukta vond, på det rommet, sa bestemor Ingeborg, på slutten av ferien.

    Så kanskje de ikke hadde fortalt meg, hvor jeg kunne tømme kattesand-kassa.

    Dette var nok noe veldig vanskelig, for Ingeborg og Johannes, å gi noe klart svar på, vil jeg vel kanskje tippe på.

    (Bestemor Ingeborg kunne klikke nesten, vil jeg vel si, hvis man spurte henne om hvor man skulle gjøre av noe brukt kattesand.

    Det var nok ikke enkelt.

    Men men).

    Faren min sa vel det, at jeg skulle tømme kattesanden, under huset, eller noe, tror jeg, på Bergeråsen.

    Noe sånt.

    Men men.

    En av de siste dagene, i Nevlunghavn, så ble jeg sendt opp på loftet der, etter noen fler bøker, (av bestemor Ingeborg, var det vel. Det var ikke noe jeg hadde funnet på, ihvertfall).

    (Enda ingen av ungene deres hadde vokst opp der, må man vel si, selv om Martin hadde et rom der riktignok, husker jeg fra en julefeiring, at han hadde platespiller, på det samme rommet, som jeg hadde den katta på da, noen år seinere.

    Pia sov kanskje på kammerset der, (innenfor bestemor Ingeborg sitt rom), det er mulig.

    Men men).

    Med en gang som jeg kom opp den stigen, som de hadde, opp til loftet der.

    Så så jeg en eske, med russiske fotoapparat, fra 60-tallet kanskje, som lå der.

    Det var mange forskjellige kamera, og de var ikke komplette.

    Noen manglet bæreveske, osv.

    Jeg viste kameraene, til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes.

    Og de ble bestemt, (av bestefar Johannes vel), at Pia og jeg, skulle få et kamera hver.

    Jeg valgte et med kjempemange brytere og skiver.

    Og Pia fikk et enklere et da.

    (Enda jeg var litt skeptisk, siden dette var under den kalde krigen.

    Og faren min kjørte amerikaner og sånn.

    Så russiske ting, det var jeg ikke vant med, for å si det sånn.

    Men men).

    Bestefar Johannes, dro med bestemor Ingeborg, Pia og meg, inn til Stavern, til en fotobutikk der, (ikke langt fra den militærgarnisonen som ligger der).

    Mannen i fotbutikken, så på kameraene, og fortalte det, at dette var sjeldne kameraer.

    Johannes og Ingeborg, virker verdensvante, syntes jeg, der de gikk i ‘fullt sprang’ da, mot fotobutikken.

    De hadde nok spasert mye sammen, i London osv., (hvor de pleide å kjøpe antikviteter, som de senere solgte hjemmefra, etter at bestefar Johannes ble pensjonert), kunne man nesten se på dem, syntes jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Mannen i fotobutikken, måtte lete lenge, men fant tilslutt film, til begge kameraene.

    Så sånn var det.

    Noe annet jeg husker fra den ferien, var at Ingeborg sendte Johannes, til en bondegård, for å kjøpe en sekk poteter, mens Pia og jeg satt på, husker jeg.

    De pleide å handle i butikken, men dette var kanskje spesielt fine poteter da.

    Hvem vet.

    Johannes virka litt sur, syntes jeg, siden han måtte kjøre til den gården vel.

    Johannes hadde hele tiden ønsket seg å ha en gård, sa Ingeborg en gang.

    Men odelslovene, de var sånn, at Johannes ikke kunne få seg en gård da, men måtte nøye seg med å ha hus og have.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg sendte meg noen fotografier, fra denne ferien, da jeg bodde i Liverpool, (av en eller annen grunn).

    Og disse fant jeg fram nå, her på hostellet, i Sunderland.

    (De var noen av de få tingene, som jeg fikk tatt med meg, etter at jeg ble kastet ut, av Liverpool County Court, for et par måneder siden, i august 2011 med andre ord. Etter en rettsak som jeg har klaget på, til the Parliamentary Ombudsman, mm.).

    På et av bildene, ser jeg her, så har bestemor Ingeborg, (som døde mens jeg bodde i Liverpool), skrevet ‘I + J + Pia 1983’, og så på neste linje ‘2 år før Johannes døde!’.

    Så dette var altså sommeren 1983, hvis bestemor Ingeborg husket riktig.

    Pia er moteriktig, 80-talls, med rosa t-sjorte.

    Jeg har en alt for liten genser, som jeg kanskje hadde fra da jeg bodde hos mora i Larvik, fem år tidligere.

    Hvem vet.

    Katten Kitty er vel kanskje et år gammel, på de bildene.

    Noe sånt.

    Bestefar Johannes har solhatt og en beige v-genser, med skjorte under, på seg.

    Og bestemor Ingeborg en gul drakt vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg fant fram her nå.

    Så Gol-ferien, den var nok da tidligere i 1983, vil jeg vel tippe på.

    Men men.

    Og når vi kom hjem, til Berger, så dro faren min, Haldis, Pia og jeg, til Gøteborg.

    (Haldis lot seg såvidt overtale, av faren min, til å bli med, husker jeg.

    Så sånn var det).

    Faren min sendte med en gang Pia og meg, til Liseberg, når vi kom fram, til et hotell, i Gøteborg.

    Vi ble sendt i en taxi da.

    Vi fikk med lommepenger, og kjøpte hvert vårt billetthefte, som hadde så mange billetter, at man kunne kjøre karuseller nesten en hel dag da.

    (For man måtte også stå litt i kø).

    Men men.

    Dette var vel sommeren 1983 da, regner jeg med.

    Og det var altså sommeren før jeg begynte på ungdomsskolen da.

    Så det var sommeren jeg fylte tretten år da.

    Og Pia var elleve og et halvt da.

    Så sånn var det.

    Når det begynte å bli kvelden, så tok Pia og jeg, en taxi, tilbake til hotellet.

    Jeg huska såvidt navnet, på hotellet, etter en lang da, på tivoli.

    Men jeg mener at det var hotell Skandinavia, eller noe.

    Noe sånt.

    Da vi skulle inn til faren min og Haldis, (for Pia og jeg, hadde ikke fått eget hotellrom), så åpnet de ikke.

    Pia og meg, måtte sitte i gangen der.

    Til slutt så kjedet vi oss, og gikk rundt og så på hotellet.

    Det var et ganske stort casino-rom, på hotellet, mye fylt av albanske menn, (eller noe), vel.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde jo sett på roulette, på Kiel-ferja, et par-tre år tidligere.

    (Når jeg var med faren min og onkel Runar, til Kiel).

    Så jeg syntes ikke at roulette var så artig.

    Og jeg syntes også at de albanerne der, (eller hva de var), virka litt skumle.

    Taxisjåføren, som kjørte oss fra Liseberg til hotellet, var vel også albaner, mener jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg fikk med Pia, opp i gangene, i en annen del av hotellet.

    Og vi hadde krig, med isbiter, fra noen isbitmaskiner, som stod i gangene, til hotellet, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så gikk vi tilbake, til rommet til Haldis og faren min.

    De hadde nok hatt vill sex der, vil jeg tippe på.

    I mange timer.

    For når de endelig åpnet, en time eller to, etter at vi kom tilbake, fra Liseberg.

    Så var luften i hotellrommet deres, veldig fuktig, mener jeg å huske.

    Og de må jo ha gjort noe rart, siden de ikke hørte det, at Pia og jeg banka på, mange ganger.

    Faren min så også litt rar ut, og hadde vel ikke på seg så mye klær, tror jeg.

    Hvor Kitty var da, det veit jeg ikke, men den var kanskje hos Ågot igjen da.

    Hvem vet.

    Hm.

    Og Christell var vel hos faren sin i Ålesund, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så fikk vel Pia og jeg også et rom, på hotellet der, tror jeg.

    Hvis ikke faren vår hadde leid det fra før da.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Så kjørte vi vel tilbake til Norge, dagen etter, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så da fotballlaget også skulle til Gøteborg.

    Det var vel våren etter, tror jeg, altså antagelig våren 1984 da.

    Så var jeg ganske kjent på Liseberg, for å si det sånn.

    Men men.

    Jeg hadde ikke tatt med det russiske fotoapparatet, til Gøteborg, med faren min, året før.

    For jeg var litt skeptisk, til det fotoapparatet, siden det var russisk.

    Men men.

    Men når vi dro med fotball-laget, så turte jeg å ta med det kameraet.

    Men men.

    Jeg måtte sitte på med min uvenn, Geir-Arne Jørgensen, og de.

    Faren min hadde slutta å kjøre til kampene, noen år tidligere, og det var ikke plass i noen andre biler, ble jeg vel fortalt, av Ole Skjellsbekk vel.

    Men men.

    Vi hørte på Carola, som jeg hadde kassett av, mener jeg, i bilen.

    Noe sånt.

    Vi stoppet i Horten, og der kjøpte jeg en pose pizza-snacks, som de hadde ved ferjeleiet der, husker jeg.

    (Og da kjøpte mange av de andre gutta på laget også sånn snacks, husker jeg.

    Men men).

    For vi skulle ta ferja til Moss.

    (De kjørte altså ikke rundt Oslo, som faren min alltid pleide å gjøre.

    Men men).

    Vi bodde på en slags barnehave, eller noe, tror jeg, litt utenfor Gøteborg da.

    Jeg dro med Ulf Havmo, og gikk og så litt der.

    Men det tror jeg ikke var så populært.

    Vi ble vel observert, mener jeg, for å si det sånn, av noen ungdommer da, (mener jeg såvidt å huske, ihvertfall).

    (Kanskje de vi spilte mot).

    Men men.

    Han pakistanske gutten, viste meg det, at han hadde noe milkshake, (som så mer eller mindre lik ut vel, som de fra meieriene, som de solgte i butikkene i Norge, (i melkedisken)).

    Faren hans jobba nemlig på meieriet, i Gøteborg der, fortalte han utenlandske gutten, (eller om det var kameraten hans, som sa det).

    (Uten at jeg forstod hvorfor han fortalte meg det.

    Men men).

    Vi vant kjempemye, den første dagen, men jeg satt vel på reservebenken der, mener jeg.

    En svensk journalist, fortalte trener Skjellsbekk, (var det vel), at han var veldig imponert, over Erland Borgen sitt spill, husker jeg.

    Men men.

    Den banen var like ved noen togskinner.

    Så når man kjørte ut, fra banen, så måtte man passe på det, (fortalte de svenske vertene oss), at bilen ikke ble stående på togskinnene.

    For hvis man kjørte rett etter en annen bil.

    Så hadde den første bilen vikeplikt, for trafikken, på hovedveien.

    Og det kunne være mye trafikk, på hovedveien.

    Så man kunne bli stående lenge og vente.

    Og hvis man da kjørte opp bak den første bilen.

    Så ble man stående på togskinnene.

    Og hvis man da fikk en tredje bil, rett bak seg.

    Så kunne man få problemer, hvis det var mye trafikk, på hovedveien, og hvis toget også kom.

    Så sånn var det, husker jeg.

    Men men.

    Så der burde de kanskje hatt en bro, eller noe, over togskinnene, vil jeg si.

    Men men.

    Så hadde de sluppet å si fra om det, til alle som ikke var kjent der.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    På Liseberg, så forklarte jeg trenerne, at det var et sånt spesielt hefte, som man kunne kjøpe, som det var en gratisbillett i også.

    (Jeg husket det, fra da jeg var på Liseberg, sammen med Pia da, sommeren før vel).

    Så trenerne, de kjøpte mange hefter, også reiv vi av billetten, og kom inn på den.

    (Så vi juksa litt vel.

    For den gratisbilletten, den var vel beregnet å gjelde, for det neste besøket, mener jeg.

    Men den billetten hadde jeg ikke spart på da, men jeg husket hvordan de heftene var da.

    Det var et billetthefte, til cirka 30-40 kroner da, med kjempemange billetter i, husket jeg).

    Jeg var for det meste stille, i bilen til Geir Arne og dem.

    (Faren var en kar med bart, mener jeg.

    (Ihvertfall så var han vel typen til å ha bart vel, mener jeg).

    Og faren var ikke så lubben, som mora, men mer slank, mener jeg.

    Og med ganske våkne øyne, mener jeg.

    Noe sånt.

    De pleide visst også å dra på Norges landskamper på Ullevåll, mener jeg at Geir Arne prata om, i klasserommet, på ungdomsskolen.

    Og da hadde de vel også med andre folk i klassen, mener jeg.

    Men det ble litt vel mye, syntes jeg.

    Det var ikke sånn at jeg spurte min uvenn Geir Arne om jeg kunne bli med dem på fotball-landskamper, for å si det sånn.

    Men når det var med Berger IL, så måtte jeg nesten sitte på med dem.

    For jeg kunne ikke velge hvem jeg ville sitte på med da.

    Så sånn var det.

    Ulf Havmo satt vel også i den samme bilen, tror jeg, sånn som jeg husker det.

    Men Tom-Ivar Myrberg, om han var med til Gøteborg, det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Jeg tulla litt med det russiske kameraet, til Ingeborg og Johannes da, i bilen, på veien til Sverige.

    Og sa det, at russerne de hadde 20-30 brytere, på kameraene sine, mens amerikanerne bare hadde en knapp, på sine fotoapparat.

    Så sånn var det.

    Men men.

    (Ingeborg fortalte meg forresten det, da jeg ringte henne fra Liverpool, (et år før hun døde cirka vel), at de kameraene, de hadde tilhørt en fyrvokter, som hadde bodd i huset deres før dem.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Han fyrvokteren var visst ‘gal’, sa Ingeborg, han hadde visst stjålet planter, og gravet ned i hagen.

    Noe sånt.

    Det var vel Arne Thomassen, mener jeg, som hjalp dem å finne det huset, i Nevlunghavn, tror jeg.

    Ihvertfall var det han, som hjalp dem å bytte gulvet der, og sånn, husker jeg, sommeren 1975 vel, var det kanskje.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Jeg tulla også med det kameraet, på Liseberg.

    Jeg kjeda meg kanskje litt der, siden jeg hadde vært der, året før.

    Og jeg sa sånn ‘borsni borsni’, eller noe sånt, og skulle liksom prate russisk da.

    Mens jeg gikk der sammen med Ulf Havmo og Frode Holm kanskje, eller noe.

    Men men.

    Så sånn var det.

    I en sånn sentrifugalkraft-karusell.

    Så ble det kameraet ødelagt.

    For den fotovesken, som jeg hadde fått av Ingeborg og Johannes.

    Den var ikke original.

    Så festeskruen passet ikke.

    Så kameraet, det fløy ut av kameravesken, mens jeg kjørte den karusellen da.

    Og da jeg kom ut av karusellen, så ga en innvandrer vel, (som vel jobbet på Liseberg), han ga meg det kameraet da, som da var en knust klump, av forvridd metall.

    Som jeg kastet i en søppelkasse der vel, på Liseberg da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De andre gutta på laget, (Ulf Havmo vel, og muligens Erik Ree), de skulle absolutt vinne sigaretter, på en sånn automat der.

    Men det var vanskelig å få vinne de sigarettene, så det gikk vel dårlig vel.

    Jeg fortalte noen på laget, om en sånn ganske kul berg og dal-bane, som var på Liseberg der.

    Loopen var jo spektakulær, men den ble så raskt ferdig.

    (Kjøreturen var så kort, det tok jo bare noen sekunder, så var man ferdig, i den karusellen).

    Men de hadde også en annen berg og dal-bane der, som også var artig, syntes jeg.

    Og den viste jeg til de folka på laget da, som jeg gikk sammen med der.

    Og den berg og dal-banen, den varte i drøye fem minutter kanskje, og den var artig, husker jeg.

    Folka hylte som bare søren husker jeg.

    Og jeg hadde kjørt den et par ganger, når jeg var på Liseberg, sammen med Pia da.

    Og satt vel helt foran i den, en gang, mener jeg å huske.

    Noe sånt.

    Men men.

    Om kvelden så kjeda vi oss mest der, i den drabantbyen da.

    Og vi lekte vel litt med en miniheis og sånn, som var der vel, fra kjøkkenet vel, og opp i etasjen over da.

    Det var ikke sånn at vi gikk utendørs der, om lørdagen, for å si det sånn.

    Sånn som jeg husker det.

    Men det var ikke så mye å gjøre der heller, tror jeg.

    Det var vel nesten som Bergeråsen kanskje, mener jeg å huske.

    Jeg kan ikke huske at jeg så noe kjøpesenter der, eller noe, da jeg dro med Ulf, var det vel, og kikka rundt litt der, på fredagen, var det vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    På søndagen så hadde det regna fælt.

    Så det var vanskelig å holde balansen.

    Jeg fikk en skuddsjanse, foran målet deres.

    Det var på kort skuddhold.

    Det var nesten bare keeperen igjen, å få ballen forbi da.

    Men det var så glatt, så da jeg skulle ta sats, for å skyte, så datt jeg så lang jeg var, på banen da.

    (Det var kanskje spesielt glatt, foran målet deres, eller noe).

    Erik Ree kjefta fælt på meg.

    Men han fikk også en nesten lik skuddsjanse.

    Men han også sklei, på den våte banen.

    Så den andre kampen endte vel uavgjort, tror jeg.

    Men jeg hadde jo scort mot det laget, på Berger, (et mål som kanskje ble vinnermålet, i en av kampene, muligens vel).

    Så jeg tok vel ikke det så nøye.

    Selv om det hadde vært artig, å ha scort, i Sverige og.

    Men det var den glatteste banen jeg har spilt på, for å si det sånn, (må jeg vel si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så kjørte vi tilbake til Norge da, og hørte aldri noe mer om det svenske laget igjen vel.

    Jeg husker ikke hva det laget heter engang.

    Men de holdt til like utenfor Gøteborg da, i en drabantby, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå er det ganske seint her, på hostellet, så jeg får heller skrive mer på dette kapitellet, i morgen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 25: Enda mer fra Leirfaret 4B

    De første årene, mens jeg bodde på Berger.

    Så pleide faren min å sitte oppe, i stua til Ågot og Øivind, i pauser fra verkstedet, og lese i Aftenposten da.

    Og noen ganger, mens han leste i stillingsannonsene, i Aftenposten, så pleide han å si til meg, at han syntes det, at jeg burde flytte inn til Oslo, og gå på BI, når jeg ble ferdig med videregående.

    Og så få meg en jobb, med 300.000 i begynnerlønn.

    (Dette var vel i 1983 eller 1984 kanskje.

    Noe sånt).

    Som han leste om i avisa da.

    Dette sa han vel, mens Ågot og Øivind også var i stua der, så alle var vel enige om det da, at jeg skulle gjøre det.

    Faren min mente at det var for mye mas, å være selvstendig næringsdrivende.

    Så sånn var det.

    Så det var ikke sånn at faren min lærte meg opp, til å stille inn maskinene, og sånn, nede på verkstedet.

    Neida, han fikk heller andre ungdommer, (ofte fra Berger, som Erik Thorhallson, Tage og Dag Furuheim), til å jobbe for seg, nede på verkstedet.

    Og faren min lærte meg heller ikke å mekke på biler, (noe han ofte gjorde, ihvertfall på 60 og 70-tallet), av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev om, i et tidligere kapittel, at jeg pleide å være med Arne Thomassen, til Verningen, utafor Larvik, hvor han hadde to hester stående.

    (Først en kaldblodshest vel, og så Nibs Star, som vel var en varmblodshest.

    Noe sånt).

    Og en gang, så fikk jeg være med, i en stor sulky vel, når Arne Thomassen var ute og kjørte med den kaldblodshesten vel.

    Vi møtte noen folk som hadde en hund løs vel, og hesten ble litt stressa.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi kjørte vel på noen landeveier da, ute ved Verningen der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En søndag, (var det vel), som jeg var på besøk hos mora mi.

    Så tok Arne Thomassen meg med ut til Verningen der.

    For han gjorde noen en tjeneste vel, siden det var VM i travløp, på Jarlsberg vel, denne helgen.

    Så en av stallens mest kjente travhester, skulle være med i VM for travkusker da.

    Og da var kanskje ikke eieren så engasjert, (siden dette var for å finne den beste kusken, og ikke den beste hesten).

    Så da sa Arne Thomassen til meg da, at jeg liksom måtte være stallgutt, og klappe og roe hesten da.

    Og gi den litt høy og sånn da.

    Så jeg ga vel den hesten litt høy da, og klappa den litt kanskje.

    Og den hesten kom på en av de første plassene, mener jeg å huske, at jeg så i avisa, eller noe.

    Eller om det var Arne Thomassen, som sa det.

    Så sånn var det.

    Dette var en svær hest, husker jeg, større enn hestene som Arne Thomassen hadde vel.

    Den ene hesten, til Arne Thomassen, tråkka meg på foten, en gang.

    Men jeg fikk ikke så utrolig vondt, så det er mulig, at den ikke la hele vekten, på den foten.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En kamerat av Arne Thomassen, hadde med en schafer-hvalp, til Verningen, en gang.

    Og da pleide jeg å leike med den.

    Den bikkja beit meg mye, i hånda, for den tenna dens vokste kanskje.

    Noe sånt.

    Men den lekte også med en ball som var der da.

    Jeg syntes jeg så det, at Arne Thomassen og kameraten, lo litt av meg, som lekte med hunden, og ble bitt kanskje.

    Hvem vet hva de lo av.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den første tida, som jeg bodde på Berger, så spurte jeg faren min, om han trodde på Gud.

    Så sa faren min, at Gud fantes ikke.

    Og han nevnte Midgardsormen, og Fenrisulven vel.

    Men på bloggen hans, som jeg leste på, da jeg bodde i Liverpool, blant annet.

    Så skriver han ‘GUD’, med store bokstaver.

    Så om han jugde, da han sa det, at han ikke trodde på Gud, på begynnelsen av 80-tallet.

    Det er vel mulig.

    Så faren min kan man kanskje ikke alltid stole på, mistenker jeg.

    Han tuller/juger noen ganger, virker det som.

    Man må nok kanskje ta det han sier, med en klype salt, noen ganger, mistenker jeg.

    Men men.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev i et tidligere kapittel, at Christell en gang stod nede ved postkassa til Haldis, (på begynnelsen av 80-tallet), sammen med Gry Stenberg, eller noen vel, og sa, at ‘vi leker horer’.

    Men det er også mulig at hun sa, at ‘vi er horer’.

    Det husker jeg ikke helt.

    Så hva som egentlig foregikk da, det kan man lure på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er det.

    En gang, mens jeg var på vei ned til Haldis og dem, en dag, for å se om de hadde noe iskrem i fryseren i garasjen kanskje.

    (Noe jeg pleide å gjøre, noen ganger.

    Jeg pleide å gå inn i garasjen til Haldis, for å se om de hadde iskrem, (eller noe annet godt, i fryserne der).

    Spesielt på søndager, når jeg noen ganger gikk tom for mat jeg likte, og på søndager så var jo også butikken stengt.

    Seinere så fant jeg også vifteovner, noen ganger, i garasjen til Haldis.

    En mikrobryter/sikring, på vifteovnene, var utløst, og da hadde Haldis satt de ovnene, i garasjen, for da fikk de ikke de til å virke lenger.

    Men jeg klarte å få de til å virke.

    Så når mine vifteovner slutta å virke, så pleide jeg å hente en ny, i garasjen til Haldis.

    Og jeg ble faktisk aldri tatt på fersken, mens jeg rappa is eller vifteovner, i garasjen til Haldis.

    Så det var flaks.

    Men men).

    Men en gang da, mens jeg gikk ned Leirfaret.

    Så så jeg plutselig det, at en gutt, stod i hagen til Aina og dem.

    Og gjorde noe fanteri vel.

    Jeg tror jeg banka opp han gutten, eller noe, ihvertfall fikk jeg han til å oppføre seg ordentlig.

    Det var Tore Myrberg, lillebroren til Tom-Ivar Myrberg, som gikk i klassen min.

    Myrberg-brødrene, (de hadde enda en bror, som var enda yngre enn Tore, som gikk i klassen til Aina vel).

    De hadde nettopp flytta til Bergeråsen, fra Nord-Norge vel.

    (Han yngste broren pleide å prate om ‘finn-saman’, så jeg tror at de kanskje var fra Finnmark, eller noe.

    Hvem vet).

    Jeg prata med Tom-Ivar, om at jeg hadde lyst til å banke Tore.

    Men jeg fikk ikke lov av Tom-Ivar å banke opp Tore da.

    Så sånn var det.

    Så jeg måtte nesten bli kamerat med Tom-Ivar, for å prøve å kontrollere de yngre brødrene hans, som var helt ville da.

    Og kasta stein og sånn, var det vel.

    Så sånn var det.

    For vi var ikke vant til å ha sånne gærne gutter, (som oppførte seg så ville), nedafor S-svingen, på Bergeråsen.

    Men men.

    Tore Myrberg hadde visst en gang klint pikken sin, inntill vinduet, fra utsiden, av huset til Haldis, mens Christell og Pia stod og så på, inne i huset, (rett på innsiden av vinduet da).

    (Sa Christell vel.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Tore og jeg, vi spionerte en gang på Christell og Gry Stenberg vel.

    (Hvis ikke det var Christell og Nina Monsen.

    Det her var nok før søstera mi flytta til Berger).

    Og da holdt Christell et slags masasjeapparat, mot innsiden av låret, utapå en stretch-bukse vel.

    Noe sånt.

    Så det så litt ‘porno’ ut da.

    Og da kom Christells storebror Jan Snoghøj, og ferska oss, mens vi stod og så inn vinduet, på Pia sitt rom.

    Og da forklarte vi det da, at hu masserte seg på en rimelig intim måte vel, (måtte man vel si), med et sånt massasjeapparat, som minna om litt om en dildo vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Da Pia flytta til Berger, så fikk Christell og Pia soverommet til Haldis og faren min, på deling.

    Jan bodde der fortsatt, og hadde det midterste soverommet vel.

    Mens faren min og Haldis hadde soverommet nærmest stua vel.

    Noe sånt.

    Pia sa seinere det, (husker jeg), at Tore og Tom-Ivar og dem, bare pleide å gå inn, på soverommet til Pia og Christell.

    For de hadde en egen utgangsdør, fra soverommet, som var plassert der, av en eller annen grunn.

    Hvem vet.

    Hm.

    Så søstera mi forklarte det, til en venninne en gang vel, at det var en stor overgang for henne, å flytte til Haldis og dem.

    For mora var streng, når det gjaldt gutter vel, (jeg husker at mora mi ikke likte at søstera mi gikk med en spesiell lilla bukse vel, for da så visst guttene på henne, sa mora mi, til faren min, en gang han var der for å hente meg vel, mens jeg var på besøk der, mens de bodde i Jegersborggate, etter at jeg hadde flytta til faren min da).

    Mens Haldis, (og faren min kanskje), de var veldig lite strenge, og brydde seg ikke om det, at Tom-Ivar og Tore, og dem, gikk inn på rommet til søstera mi og Christell, før de hadde stått opp da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tom-Ivar pleide også å vekke meg, når vi gikk på ungdomsskolen.

    Jeg var deprimert, (siden jeg bodde aleine), og pleide å sove på sofaen i stua, i minst et halvår vel, i 7. eller 8.-klasse vel.

    For jeg orka ikke å ligge i vannsenga.

    Og da pleide Tom-Ivar å vekke meg, før han gikk til skolebussen.

    (For han var ganske tidlig ute).

    Så stod jeg opp da, og tok på meg klær da, (hvis jeg ikke sov i de).

    Og kom meg til bussholdeplassen jeg og da, kanskje 5-10 minutter etter Tom-Ivar da.

    Så jeg trengte ikke vekkerklokke for å si det sånn, før Tom-Ivar og de flytta til Drammen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mora til Tom-Ivar og dem, hu jobba også på CC Elektro, sammen med Haldis.

    Så det er mulig at det var Haldis som rådet dem, å flytte til Bergeråsen.

    Hva vet jeg.

    Dem hadde også ei bestemor, på Glassverket, (rett sør for Drammen), mener jeg.

    Så sånn var det.

    Tom-Ivar og dem, hadde også ei eldre søster, (som het Linda vel, og som gikk i klassen over meg vel), og som sa at katta mi, Kitty, lukta godt vel.

    Og en seinere gang, så sa hu det, at katta ikke lukta godt, til ei venninne vel.

    Katta pleide å gå rundt, ved postkassene, som lå i Hellinga vel, og sånne steder, og da pleide jeg å la den gå i fred.

    Men de jentene pleide noen ganger å hilse på katta da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Linda Myrberg måtte ha en egen lås, til døra, på rommet sitt.

    (På grunn av brødrene sine, eller noe.

    Dette var en type lås, som man kunne feste inni en vanlig husdør-lås.

    Men de nøklene til innedørene, de var så vanlige, så Linda Myrberg, hun hadde en sånn smart lås, som man kunne ha inni låsen, på en sånn standard, (8-nøkkel), inne-dør da, husker jeg.

    Men men.

    Tom-Ivar og dem bodde i et hus, som lå over Havnehagen, for der Gry Stenberg og de bodde cirka.

    Så Tom-Ivar og dem var altså mer naboer med Haldis og dem, enn de var med meg.

    Men men.

    Så sånn var det).

    En gang jeg var på besøk hos Tom-Ivar og dem, så dreiv søstera hans og tok egg, i håret, eller noe.

    For det var bra for håret, mente hu.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kan skrive mer om hva som skjedde, da Pia flytta til Bergeråsen.

    En dag, så var Pia plutselig nede hos Haldis og dem.

    Pia hadde rømt fra mora mi, som da bodde i Hestehavna, på Tagvedt, i Larvik.

    Pia hadde rømt til en eller annen dame, i Larvik.

    Og faren min hadde kjørt til hu dama, og henta Pia, mener jeg.

    Jeg ble kjempeglad, for at Pia skulle bo på Bergeråsen.

    Og tok det for gitt, at Pia skulle bo i Leirfaret, sammen med meg.

    Sånn at jeg endelig slapp å bo alene, som jeg hadde gjort, i mange år.

    Så jeg sa til Pia, at om hun kunne si i retten, (for dette ble til en sak, i Larvik Tingrett), at hun ville bo på Bergeråsen.

    Og det ville hun si, sa hun.

    Hvorfor hun rømte, det er ikke så klart for meg.

    Men men.

    Men mora mi sa seinere det, da Pia og meg besøkte henne, på Tagtvedt, at hu trodde at Pia hadde falt i Lågen.

    Og da svarte Pia ingenting.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det ble en rettsak, i Larvik Tingrett, etter at Pia hadde bodd på Bergeråsen, i kun noen få uker vel.

    Larvik Tingrett, de holdt til i et litt anonymt hus, ikke langt fra Grand Hotell, Larvik Jernbanestasjon og kroa Ferdinand.

    Så sånn var det.

    Jeg fikk ikke lov å være med i retten, (som tilskuer da), men måtte stå på gangen der, husker jeg.

    Jeg måtte være veldig snill, for å få leke med Pia og Christell, så jeg måtte bytte servietter og glansbider med de.

    For jeg var så deppa, siden Pia heller ville bo nede hos Christell og dem.

    Når jeg satt meg ned, utafor huset, til Haldis og dem, sammen med Pia og Christell, for å bytte servietter og sånn, så fikk Christell plutselig en slags reaksjon, og begynte å hyperventilere, eller noe.

    (Kanskje fordi jeg var gutt).

    Så jeg måtte sitte veldig rolig, for at Christell skulle tåle det, at jeg satt der, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og da satt jeg rolig, for jeg var litt ensom og trist, så jeg orka ikke at Christell skulle begynne å reagere, på meg, og begynne å hyle, eller noe, sånn at jeg måtte gå hjem igjen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde flyttet en skrivebordsplate, fra rommet mitt, til rommet til faren min, (som jeg brukte da).

    Og der leika jeg med noen små plastfigurer av bondegård-dyr, og prøvde å få med Pia til å leke da.

    (For å vise at jeg skulle være snill, hvis hun flytta opp til meg.

    Men Pia ville ikke flytte opp til meg, uansett om jeg prøvde å være snill og veloppdragen.

    Men men).

    Mora mi satt på kafeteriaen, i andre etasje, på Domus, (forbrukersamvirke-bygningen), i Larvik Sentrum.

    Dette var før rettsaken.

    Mora mi satt der aleine, og jeg syntes synd på henne.

    Jeg fortalte henne det, at Pia ville si det, i retten, at hun ville bo hos faren vår.

    (For dette ble det snakka om, i bilen, på vei ned til Larvik).

    Men jeg sa også det, at vi ville besøke henne da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mora mi mista også foreldreretten, til Axel.

    Dette var vel i 1982 kanskje, så Axel var bare fire år gammel, eller noe.

    Dette foregikk om sommeren, husker jeg.

    Det kan også ha vært våren 1983, som dette foregikk.

    Noe sånt.

    (For jeg mener å huske det, at Pia og jeg, gikk samtidig, en kort stund ihvertfall, på Berger skole.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så det er mulig at vi gikk samtidig, på Berger skole, de siste månedene jeg gikk i 6. klasse da.

    Da hu og christell gikk i 4. klasse.

    Noe sånt).

    Og Nina Monsen hadde flytta til Oslo, før søstera mi flytta til Berger, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg var nede hos Haldis, da det ble diskutert, om hvor Pia skulle bo.

    Faren min ville at Pia skulle bo på Berger.

    Men han ble trist, når han hørte det, at mora mi også kom til å miste Axel.

    Da syntes han synd på mora mi.

    Haldis sa noe sånt, til faren min, som at ‘er du klar over hva du sier nå’.

    For Haldis syntes at det hørtes rart ut, at faren min mente det, at mora mi burde ha foreldreretten, for Axel, som var fire år.

    Men ikke for Pia, som var 11-12 år kanskje da.

    Haldis mente at hvis mora mi ikke kunne ha foreldreretten for Pia, som var 11-12 år, så burde hun heller ikke ha foreldreretten for Axel, som var mye yngre.

    Men faren min var kanskje mer følelsesstyrt, og ble trist av dette da.

    Så han hadde kanskje fortsatt følelser for mora mi.

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg var litt bekymret, for mora mi, etter at hu mista foreldreretten, for Pia og Axel.

    Så jeg ringte henne, på Tagtvedt, fra Ågot, ikke lenge etter rettsaken.

    Og spurte om vi kunne besøke henne da.

    Men da var mora mi rimelig rar, i tonen, husker jeg.

    (Hu var kanskje langt nede).

    Hva vet jeg.

    Så da ville jeg ikke besøke henne likevel.

    Men vi dro ned dit, til Tagtvedt, (Pia og jeg) på noen besøk, noen uker senere da, (og så et par-tre ganger i året kanskje. Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så sykla Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo, (var det vel), og meg selv, inn til Svelvik, for å se på damer vel.

    ‘Det er ihvertfall ikke deg dem ser på’, sa Carl, når jeg prata om noen damer, som så på oss, eller noe.

    Så Carl, han var litt sånn ovenpå, kan man si, ovenfor meg da.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang, så gikk jeg sammen med Espen Melheim, Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, i klassen min, hjem fra skolen.

    Av en eller annen grunn, så gikk de sammen med meg, ned til Leirfaret der.

    (Like ved der jeg bodde da).

    Og da smalt det plutselig fra Carl, at ‘Erik har pult med søstera si’, eller noe.

    Og da ble jo jeg dritflau.

    Det var jo sånn som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, at søstera mi hadde lært av ei jente, som het Desire, i Larvik, at det og det hullet var til å ha tissen i da.

    Så Pia satte plutselig bare rumpa i været.

    Noe som jeg så på som en utfordring da.

    Jeg ville ikke være feig liksom, så jeg måtte liksom prøve da, om det var det hullet, som Pia sa, at tissen skulle inn i.

    (Men jeg fikk ikke tissen inn, for hullet til Pia var for lite, for å si det sånn).

    Men jeg syntes jo at det her var veldig flaut da.

    Jeg ville ikke at de andre i klassen min, (Espen og Ulf og dem), skulle vite om det her.

    Jeg hadde jo hørt en gutt, (regna jeg med), som løp ned stien, fra huset vårt, i Hellinga 7B, mens Pia hadde rumpa i været der, på den sovesofaen, som faren min hadde for gjester, ikke langt fra kjøkkenet, i stua, i Hellinga der da.

    Så da Carl begynte å si det her, så regna jeg med, at den gutten var Carl da.

    Jeg ble så flau for dette, og ville ikke innrømme dette, så jeg sa bare det, at ‘Carl har pult Laura’.

    Laura var hunden til Fallan-familien da.

    Og da ble Carl veldig stille.

    Så jeg vet ikke om det var noe i det.

    Men men.

    Så ble det ikke sagt noe mer vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var også mens jeg bodde i Leirfaret, at jeg begynte å runke.

    Jeg hadde lest om runking, i mannfolkbladene til faren min kanskje.

    Men ikke fått til det, å runke til jeg fikk orgasme da.

    Men en gang, som jeg ikke ga meg da.

    Så kjente jeg plutselig det, (som lyn fra klar himmel nesten), at jeg fikk min første orgasme da.

    (Dette var en gang, som jeg var hjemme med ranselen, og skulle gå bort til Ågot da, på Sand).

    Og dette var vel før jeg fikk hår på tissen, og kom ordentlig i puberteten, vil jeg si.

    Men jeg hadde lest om runking og sånn, i pornobladene til faren min, var det vel, (eller om jeg hadde sett om det, i TV-serien ‘Kroppen’, med Trond Viggo Torgersen, som gikk på TV, på den her tiden. Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I begynnelsen av 6. klasse, (det vil si høsten 1982), så dro klassen vår, på Berger skole, på leirskole, til Barnas Gård, ute ved Nesodden et sted, (eller noe), tror jeg.

    Noe sånt.

    Der var vi samtidig med en klasse, fra Grunerløkka.

    Faren min hadde en kamerat, fra Grunerløkka, og tilfeldigvis, så hadde faren min dratt med meg, inn til han kameraten, noen dager før, at vi dro på leirskole.

    Og dattera til han kameraten til faren min, hu var på min alder.

    Så jeg kjente ei jente, som gikk i parallellklassen, til de vi var på leirskole med faktisk.

    Jeg husker at vi satt i leiligheten deres.

    Han kameraten til faren min, han hadde fabrikert noen kvitteringer, av en eller annen grunn.

    Han sa til faren min, at her har jeg skrevet en kvittering, på baksiden av en barnetegning, osv.

    Men jeg fikk ikke med meg hvorfor.

    Men men.

    Det må vel ha vært noe kriminelt antagelig, tror jeg.

    Men men.

    Hu jenta spurte om jeg ville lese noen Donald-blader, eller noe.

    Men jeg ville heller sitte i sofaen, med de voksne der da.

    Og etterhvert så begynte hu jenta å si det, til mora, at hu ville gå til en kiosk, som lå der og der da.

    Men mora sa det, at hu jenta ikke fikk lov, for den kiosken lå på Ila.

    Men da sa hu jenta det, at nei, den kiosken lå på Grunerløkka.

    (For hu jenta, som vel også gikk i 6. klasse da, hu fikk bare lov til å ‘leike’, på Grunerløkka.

    Så sånn var det).

    Pia, Christell og jeg, hadde fått hvert vårt elektroniske spill, av Haldis, like før denne turen.

    Så det var kanskje sommeren 1982, at Pia flyttet til Bergeråsen.

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg husker at jeg satt på bussen, og spilte det tanks og fly-spillet, mens folka fra Grunerløkka gikk på da.

    Og flere i den klassen, hadde også sånne spill da.

    Jeg hang mest med Carl Fredrik Fallan, på Barnas Gård da.

    De hadde bordtennisbord der, (som vi var vant med, fra Onsdagsklubben, eller hva den het), og Carl og jeg, vi spilte mot noen gutter, fra Grunerløkka da.

    (Jeg klarte å tråkke på bordtennisballen, husker jeg, og måtte hente en ny ball.

    Men men.

    Hvis jeg husker riktig).

    Det var masse hyggelig jente, (må jeg vel si), fra Grunerløkka der da.

    Jeg husker ei kort mørkhåra ei.

    Og ei høy med brunt, krøllete hår vel.

    Jeg spurte ei jente, fra Carl.

    Men da begynte bare hu Oslo-jenta, å synge på ei regle, sammen med venninna.

    Den gikk sånn her:

    ‘Er du gæern er du gal.

    Er du kjærringa til Carl?’.

    Så etter det, så ble jeg litt skeptisk, så jeg ba ikke Carl om å sjekke opp noen damer for meg.

    Men men.

    Men på onsdagen, så var det min tur, til å være sånn at jeg serverte, ved et bord.

    (For alle hadde sin dag da).

    Og da, så satt jeg sammen med noen Grunerløkka-folk da, husker jeg.

    Og henta mer kakao, og sånn, som vi fikk nesten så mye vi ville ha av, virka det som.

    Men men.

    Ei jente fra Grunerløkka, spurte om jeg var med å hoppe i høyet.

    Men det var jeg ikke.

    Jeg lå på rom med blant annet Erik Ree, som inrømte det, at han syntes, da han begynte i klassen, at Gry Stenberg var en av de peneste jentene i klassen, (husker jeg).

    Hu hadde vel jeg tungekyssa med, i sofastolen ved siden av peisen der, i Leirfaret 4B, men det sa jeg ikke noe om.

    Men men.

    Noen ganger, så hoppa Erik Ree vel, ut av vinduet, for å fly rundt om natta, for å møte andre unger som også tulla rundt om natta der da.

    Men men.

    De hadde en kiosk der, som vi egentlig ikke fikk lov til å gå på vel.

    Det var vel sånn, at vi fikk godteri, for fem kroner, hver dag, på den gården da.

    Men men.

    En dag, når jeg hadde stelling i fjøset, så stod jeg ved siden av en åpen møkkakjeller-lem.

    Og en gutt, i den Grunerløkka-klassen, han så seg ikke for, og ramlet rett ned i møkkakjelleren.

    Jeg ble helt paff, med en gang, men fikk spurt ei jente, i den Grunerløkka-klassen, (som også stod like ved da), om det ikke var en gutt, som falt ned der.

    ‘Jo’, sa hu jenta.

    Og plutselig, (før vi fikk sagt fra til noen lærer, for det var ingen lærere akkurat der vi stod), så kom han gutten opp igjen, fra møkkakjelleren, og løp som søren, rett i dusjen, (fikk jeg høre etterpå).

    Så sånn var det.

    Men jeg vet ikke om hvor dyp den møkkakjelleren var.

    Det hadde jeg ikke lyst til å finne ut, for å si det sånn.

    Men men.

    Den siste kvelden, som jeg var der.

    (Jeg skulle nemlig dra derfra tidligere, for Haldis sin eldste sønn, Viggo Snoghøj, skulle være med i nordisk mesterskap, i bodybuilding, i København, på slutten av den uka, som klassen min skulle til Barnas Gård.

    Og jeg hadde fått mast meg til det, fra faren min og lærer Allum, at jeg skulle få være med på Danmarksturen også.

    Men men).

    Men den siste kvelden, som jeg var der da.

    Så var det to jenter, fra Grunerløkka-klassen, som kledde seg helt nakne.

    Og de stod i dusjen, uten at gardinene var trekt for, og de løp også rundt i gangen der.

    Lyset var på, i bygningen de bodde i.

    (Jentebygningen, het det kanskje).

    Så de ungene, som var ute, de kunne jo se de nakne jentene, veldig godt da.

    De hadde begge allerede fått hår på fitta, (som man vel sier), husker jeg, (enda de bare gikk i begynnelsen av 6. klasse).

    Lærer Allum, (fra Sand), så det her, husker jeg, og sa at det ikke var bra da.

    Så han fikk vel kanskje stoppa de jentene, som løp nakne fram og tilbake der, på en eller annen måte.

    Hva vet jeg.

    Det var ihvertfall litt av et show, (sånn som jeg husker at jeg opplevde det, som gutt ihvertfall), det er helt sikkert.

    Lærer Allum hadde også arrangert ‘kyss, klapp og klem’, (eller hva det heter), dagen før dette vel.

    Og jeg ble klappa på et par ganger, ihvertfall.

    Av noen Oslo-jenter vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så på fredagen, (var det vel), så var Allum sur på meg.

    For vi skulle på noe orientering, (eller noe).

    Og Allum sa at jeg måtte løpe ut i skogen, og orientere, eller noe, da.

    Men jeg sa ‘nei’.

    Også sa Allum, (som var litt gammeldags vel).

    ‘Hvorfor ikke det’.

    Jo, for jeg hadde sett bilen, til faren min, (den svære amerikanske stasjonsvognen), som kom kjørende, på gårdsveien, opp til gården da.

    For jeg fulgte med på om faren min og dem dukka opp der da.

    Men det gjorde ikke Allum, han hadde kanskje glemt det, at jeg skulle dra derfra en dag eller to tidligere.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så dukka faren min opp der da.

    Og den amerikanske stasjonsvogna, den hadde jo plass til mange folk.

    Det var to eller tre, som kunne sitte foran.

    Og så tre eller fire, som kunne sitte i baksetet.

    Men så var det også plass til tre unger, i en sofagruppe, helt bakerst, i lastedelen, av bilen.

    Så de som satt i bilen.

    Det var vel faren min, Haldis, Jan Snoghøj, Erik Thorhallsson, Grande muligens, (en bodybuilder fra Bergeråsen), Pia og Christell da.

    Noe sånt.

    Så vi satt vel litt trangt, i baksetet der muligens.

    (Jeg mener å huske at jeg satt der).

    Og så satt vel Pia og Christell aleine bakerst kanskje.

    Noe sånt.

    Også kjørte vi fra Barnas Gård da.

    Hvor alle ungene skulle være fram til søndag, eller noe vel.

    Og det her var vel fredag, tror jeg.

    Hvis ikke det var torsdag.

    Det er mulig.

    Vi kom fram til Danmark.

    Og jeg husker at jeg skulle pisse på veien, og da bare sa jeg det, i bilen at ‘jeg skal bare lette litt på trykket’.

    Som jeg hadde hørt at noen hadde sagt en gang.

    Og da lo Jan Snoghøj vel, og de kamerata hans, som var en god del eldre enn meg da.

    Sånn som jeg husker det.

    Men men.

    På fredagen, (var det vel), så husker jeg at vi var i en hall, i København, og så på bodybuilding-konkurranse da.

    En kvinnelig bodybuilder, var så groggy, at hun måtte hjelpes av scenen, husker jeg.

    Så det var visst noe med doping, har jeg sett senere, i et TV-program, på svensk TV vel.

    Christell, Pia og jeg, vi satt på med Viggo Snoghøj, på vei tilbake til hans leilighet, i Køge, (hvor vi bodde, under oppholdet).

    Viggo var sammen med en dansk flyvertinne, som het Greta, husker jeg.

    De bodde i en leilighet i Køge sentrum da.

    Viggo ble tatt igjen, av en politimann, på motorsykkel, på motorveien mellom København og Køge.

    Viggo fikk så en fartsbot, av politimanne, husker jeg.

    Men men.

    Haldis ble sur, da jeg fortalte det høyt, at Viggo hadde fått fartsbot, husker jeg.

    Så Viggo fikk kanskje en del penger av Haldis.

    Det er mulig.

    Men men.

    Vi dro på et supermarked, der nede, husker jeg.

    Og faren min kjøpte en type cola de hadde der, til meg, (når jeg maste vel), som het ‘Cola uden farve’.

    Noe sånt.

    Og vi dro i videobutikken.

    Og faren min ble så overrasket over at de hadde så mange pornofilmer der.

    (Det hadde de ikke i Norge, for å si det sånn, i videobutikken).

    De tyske pornofilmene var de beste, sa Viggo, og så valgte han ut en for faren min da.

    Han leide også en film, som het ‘the Thing’, samtidig, husker jeg.

    (Dette var kanskje på lørdag formiddag).

    For det skulle være gallamiddag, eller noe sånt, på lørdagen.

    Og da ville vinnerne bli kjent.

    Så på lørdagen så fikk ikke Pia, Christell og jeg, være med, inn til København.

    viggo hadde en nabojente, som var 13-14 år, (altså et par år eldre enn meg da).

    Dette var en veldig vakker og lyshåret danske jente.

    Jeg ble jo rimelig skuffet, siden vi ikke fikk være med, på¨den siste konkurransen, (eller hva det var), i nordisk mesterskap, i bodybuilding da.

    Vi så the Thing, som var en veldig bra skrekkfilm, husker jeg.

    Det var noen norske forskere, som hadde funnet et slags monster, på en polekspedisjon, eller noe.

    (Selv om filmen var amerikansk da).

    Så det syntes vi var artig, husker jeg, at det var noen norske med.

    Selv om de ble drept av monsterne da.

    Men men.

    Så ble det litt kjedelig, etter skrekkfilmen.

    Og jeg måtte masse kjempelenge, på hu danske barnevakten, før vi fikk lov å se på pornofilmen også.

    Det var en skikkelig sexy dame, som dansa rundt en sånn strippestang, mens noen soldater, (eller noe), runka, mens de så på henne, eller noe.

    (En svær neger, eller noe, vel).

    Vi fikk ikke se på hele filmen, tror jeg.

    Vi fikk bare lov å se de første minuttene, sånn som jeg husker der.

    Men jeg hadde kanskje de nakne Grunerløkka-jentene, fra leirskolen, i bakhodet.

    Så det var kanskje derfor at jeg var så hypp på å se pornofilm.

    Hvem vet.

    Christell og Pia, de satt pent i sofaen, og de ville også se pornofilm, (sånn som jeg husker det).

    Så det var oss tre, mot barnevakten da.

    Så sånn var det.

    Etter pornofilmen, så ville barnevakt-jenta, prate med meg, (eller noe), inne på badet.

    Hu dro meg ihvertfall inn på badet.

    Men hva hu ville der, det vet jeg ikke.

    Jeg var veldig sent, i puberteten, og fikk ikke hår på tissen, (som man vel sier), før den sommeren jeg fylte 17 år, husker jeg.

    Og dette var jo like etter at jeg fylte 12 år.

    Og noen av gutta i klassen min, (sånn som han Steinar vel, som egentlig hadde slutta i klassen vår, men var med på leirskolen), de hadde jo hår på tissen, allerede i 6. klasse.

    Så jeg var minst fem år seinere, i puberteten, enn de i klassen min, som var først i puberteten da.

    Og jeg hadde alltid pleid å være den, i klassen, som var først i alt liksom.

    Jeg var liksom klassens ‘racer’, når det gjaldt å bli fort ferdig med matte-oppgaver, og sånn.

    Så jeg syntes at det var skikkelig flaut, å være så sein, med å komme i puberteten.

    Så å vise fram tissen min, uten hår, til noen jenter.

    Det var det siste jeg ville, for å si det sånn.

    Så jeg hadde ikke noe sex i tankene, med hu pene barnevakt-jenta, i Danmark.

    Men hva hu hadde i tankene, det veit jeg ikke.

    Hu dro meg inn på badet der, av en eller annen grunn, husker jeg.

    Men hvorfor, det skjønner jeg ikke.

    Viggo vant gullmedalje, i Nordisk Mesterskap, for juniorer, det året.

    Og han representerte vel Norge, tror jeg, selv om faren hans er dansk, og han bodde i Danmark, med dansk kone.

    Så senere, så representerte Viggo Danmark, husker jeg.

    Viggo kjefta på faren min, for at jeg hadde gjort noe galt, på søndagen.

    Jeg hadde visst fått hu pene barnepike-jenta, til å gjøre noe galt.

    Uten at jeg skjønner hva det kan ha vært.

    Men det er kanskje noen andre som skjønner det.

    Det er mulig.

    På vei hjem, så skulle vi gjennom tollen, i Sverige vel.

    Og da viste noen i bilen, bodybuilder-muskler, til noen tollere.

    Og faren min lo.

    Vi ble ikke stoppa, så det gikk visst greit.

    Vi gjorde visst noe galt, skjønte jeg, på faren min og dem da.

    Så vi hadde kanskje for mye sprit i bilen, det er mulig.

    Sofagruppen bak i bilen, var vel egentlig ikke lov å bruke, heller.

    Men men.

    For bilen var registrert som stasjonsvogn og ikke minibuss da.

    Så sånn var det.

    Så faren min skulle egenltig ha sveisa, eller noe, sånn at den sofagruppen ikke kunne bli brukt.

    Men tollerne i Sandvika var vel joviale, eller noe, da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Da jeg kom på skolen, neste uke, så sa Ronald Lund det, at de hadde fått så mye godt godteri, og sånn, på Barnas Gård, på lørdagen vel.

    Noe sånt.

    Så jeg ble litt misunnelig, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Våren etter, så skulle vi ha fest, sammen med den Grunerløkka-klassen, på Berger skole.

    Vi skulle ha dansekonkurranse, i gymsalen.

    Og i klasserommet vårt, (som var i musikk-klasserommet, det siste året).

    Det var en skyvedør, mellom klasserommet vårt og gymsalen, så det ble et stort festlokale da, (eller hva man skal si).

    Vi satt ved bordene der, husker jeg.

    Og ei jeg ble såvidt kjent med, på Barnas Gård, hu hadde vært på Halv-Sju, eller Midt i Smørøyet, eller noe, i mellomtiden.

    Og jeg tok opp masse, med videoen til faren min.

    Så jeg hadde vel tatt opp hu også tror jeg.

    Så hu var jo nesten som en stjerne, i gjengen vår, på Nedre.

    (Det var Christell, Pia, Gry Stenberg, Tom-Ivar Myrberg og meg).

    Ihvertfall Tom-Ivar og meg, vi huska henne godt.

    Og hu brunetta, var hu vel, hu ville sitte ved siden av meg, husker jeg, på festen på skolen vår da.

    Men hu sa noen negative kommentarer, om meg, siden jeg hadde tatt med det elektroniske spillet, som jeg hadde tatt med, på Barnas Gård.

    ‘Hvem er det som tar med spill på klassefest da’, (eller noe), sa hu.

    Men men.

    Så jeg snakket ikke mye med henne, for å si det sånn.

    Men Tom-Ivar, han hadde driti seg ut.

    For han sa til meg, (og Christell og Pia, og mange fler vel), at han hadde klina, med hu lave mørkhåra, fra Grunerløkka.

    Og det visste vel hele klassen.

    Så Tom-Ivar hadde ikke lyst til å dra på klassefesten.

    Han var skikkelig redd, eller ihvertfall flau.

    Men jeg fikk overtalt han.

    Men på veien opp til Berger skole, (der hvor faren min hadde kjørt, med firehjulsdrevet bil, langt på utsiden av veien, sånn at det ble hjulspor, langt opp på en haug der, på skoleveien vår).

    Så så Tom-Ivar, 3-4 biler, som kom kjørende, på rekke og rad da.

    ‘Der kommer dem’, sa Tom-Ivar, og ble enda reddere da.

    (Eller flauere).

    Men jeg fikk han med dit, (han hørte kanskje litt for mye på meg, det var liksom meg som var lederen, kan man vel si, i den gjengen vår og kanskje. Det er mulig).

    Og på festen, så ville ingen prate med han da.

    For da kunne hu lave, mørkhåra, hu kunne avkrefte det, at Tom-Ivar hadde vært sammen med henne da.

    (Var det vel, som det var snakk om.

    Men men).

    Jeg var liksom klassens ‘musikksjef’, siden faren min hadde lært meg stereoanlegget hans.

    Så jeg hadde tatt opp den ‘on the Ritz’-sangen, som var så populær, våren 1983 vel.

    Fra ti i skuddet da.

    Jeg hadde vel bare tatt opp den sangen, for folk sa at den var så kul da.

    Men men.

    Og damene som var med i dansekonkurransen.

    De sa at det var greit.

    (Noen Oslo-jenter vel).

    Så de bare dansa til den samme sangen flere ganger da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så de var ikke så vanskelige å ha med å gjøre, egentlig, de jentene fra Grunerløkka.

    Men men.

    De jentene fra Berger, var egentlig stillere, vil jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men det ble kanskje litt mye for meg, på den festen.

    For jeg hadde Tom-Ivar, som jeg liksom skulle beskytte litt, siden han hadde driti seg ut da, og nok ble prata dritt om, siden han hadde jugi, om hu lave jenta, med det mørke håret.

    (Men hu så litt sånn rart på meg og, på bussen, når vi skulle kjøre fra Grunerløkka og til Barnas Gård, mener jeg å huske.

    Så jeg skjønner det egentlig litt, hvis Tom-Ivar fantaserte litt, om hu jenta.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Også var det hu ‘Halv-Sju-jenta’, som jeg liksom skulle prøve å sjarmere da.

    Men jeg ble kanskje litt sånn ‘star-struck’, av henne, siden hu hadde vært på Midt i Smørøye da, (eller hva det var igjen).

    Så sånn var det.

    Også skulle jeg samtidig ha ansvaret for musikken til dansekonkurransen.

    Og jeg hadde jo bare tatt med en sang, så det med Tom-Ivar ødela kanskje litt av konsentrasjonen min, at han grua seg så fælt, til den her klassefesten da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg var litt stressa, på den festen, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Faren vår, Pia og jeg, var også på en annen Danmarkstur, jula 1982, må det vel ha vært.

    Faren min hadde vært på en møbelmesse, på Sjølyst, eller Infor-Rama, eller noe, og hadde fått en ny sofa.

    Jeg tror han fikk den nye sofaen gratis, mot å kjøre ned til Danmark, til en konkurrerende møbelfabrikk der, med en av stolene.

    Det var en tre-fire seter sofa, og tre stoler.

    Men den ene stolen, den kjørte vi ned med til Danmark da, faren min, søstera mi og jeg, i juleferien 1982 da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil, så var det den jula).

    Pia må nok isåfall ha flytta til Berger, tidligere i 1982, vil jeg tippe på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi kjørte vel faren min sin amerikanske stasjonsvogn igjen, vil jeg tippe på.

    Den sofaen var trekt med lyseblå tøy, og det var ingen skarpe kanter på den, så det var derfor jeg begynte å sove i stua, som jeg skreiv om ovenfor vel.

    Fordi den sofaen var så god å ligge på, med avrundede ender, osv.

    Så sånn var det.

    Så derfor var litt misfornøyd, med sofaen, som jeg hadde, da jeg bodde i Leather Lane, i Liverpool, fra 2006 til 2011.

    For den var bare en to-seter, og den jeg hadde i Leirfaret 4B, det var ihvertfall en tre-seter.

    Så man kunne ligge med bena ut på den, (ihvertfall da jeg var sånn 12-13-14 år da. Jeg var vel 1.70 høy i 7. klasse, hvis jeg husker riktig. Men men).

    Og å ligge og sove i en sånn to-seter, det er ikke så artig, for da får man ikke strekt ut beina, og må ligge med de i høyden da.

    Så beina får vel kanskje for lite blod og.

    Så sånn er nok det.

    Men men.

    Så hvis jeg skal kjøpe meg en sofa selv en gang, og har en del penger, så blir ihvertfall ikke det en to-seter, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er det.

    Vi kjørte vel med Larvik Line sin ferje, Petter Wessel, fra Norge til Jylland da.

    Faren vår tok en stopp, i Aalborg, hvor vi leide inn på et hotell da.

    Det var bordtennisbord der, husker jeg, og jeg fikk såvidt med Pia, for å spille litt bordtennis.

    Faren vår tok oss med, for å kjøpe burgere, var det vel.

    Og noen horer, var det vel, stod i burgersjappa da, som kanskje var i Jomfru Anes gate, eller noe.

    (En kjent gate i Aalborg).

    Faren vår ble borte, i flere timer, den kvelden, (han løp kanskje etter de horene. Hvem vet).

    Så det var da jeg dro med Pia for å spille bordtennis, nede i kjelleren der, var det vel.

    Og de hadde også et veldig artig bad der, gjorde vel Pia meg oppmerksom på.

    Det badet så nesten ut som et boblebad, men det var ikke et boblebad.

    Men det var et ekstra stort badekar, med plass til to personer kanskje.

    Men jeg prøvde det badekaret da, og det var vel ikke så spesielt.

    Men jeg fikk tatt meg et bad ihvertfall.

    Mens Pia så på TV vel, eller noe.

    Og faren min var vel ute og fløy etter de horene som hang i den burgersjappa, vil jeg vel kanskje tippe på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Dagen etter, så kjørte vi ned mot Randers, tror jeg.

    Vi tok inn på et hotell der og.

    Der hadde de et juletre, som det lå uåpnede gaver under.

    Fra kommunen til hotellet, (ellet noe), stod det på de, husker jeg.

    Men jeg skjønte ikke hvorfor ingen hadde åpnet de gavene.

    Det var vel også på denne ferien, at Pia og jeg spilte på en enarmet banditt, på en kro.

    Det var mine poletter vel, (eller om det var 25-øringer), som jeg hadde hatt med ned til Danmark, tror jeg, kanskje fra Køge-turen, høsten før.

    Og så sa jeg til Pia, at du kan spille med mine penger, og så deler vi det, hvis du vinner.

    Noe sånt.

    Også vant Pia 200 kroner, eller noe, i danske 25-øringer og poletter da.

    Så vi sleit vel hele den Danmarksturen, med å bruke opp de polettene igjen.

    Dette var nord i Danmark, på en veikro, hvor vi stoppet for å spise middag, før vi kom til Aalborg da.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var jo også på den fabrikken da, ved Randers vel.

    Fabrikkeieren, han hadde to sønner, som Pia og jeg, ble satt til å leke med.

    Danmark hadde fått TV2 mener jeg.

    For de guttene hadde et helt loft, hvor de kunne leke da, mens fedrene våre diskuterte business vel, nedenunder da.

    Og de hadde TV der, og jeg så at Danmark hadde fått TV2, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    (Dette var vel i 1982, som tidligere skrevet).

    Disse to guttene, de spurte meg da, om jeg ville spille ‘chess’.

    For de hadde fått chess til jul da, (vil jeg tippe på ihvertfall, siden de sa ‘chess’ og ikke ‘sjakk’, eller ‘skakk’, eller hva de sier i Danmark).

    Så vi spilte chess da, (jeg hadde jo sjakk som valgfag, et år, på Berger skole, og Pia kunne vel også spille sjakk, tror jeg. Ihverfall så lærte bestefar Johannes Pia og meg, å spille sjakk, da vi var små, og bodde hos mora vår, i Larvik da. Og Pia og jeg hadde også spilt sjakk, på biblioteket i Larvik, (som da lå ved siden av Munken kino), like etter at vi flyttet til Jegersborggate, det vil si i skoleåret 1978/79, altså drøye fire år tidligere vel. Så sånn var det).

    Den møbelfabrikken, på Jylland, kunne kanskje minne litt om møbelfabrikken til farfaren min, Strømm Trevare, på Sand.

    Men med noen små forskjeller da.

    De danskene hadde det sånn, at de kunne gå gjennom en slags gang, (uten å behøve å gå utendørs), også kom de inn i fabrikken da.

    (De to danske guttene viste Pia og meg fabrikken da, mens fedrene våre fremdeles satt og snakket business vel, i stua deres, i første etasjen, i huset deres da).

    De to danske guttene, de forklarte meg, (og Pia da), at faren deres, hadde strømlinjeformet verkstedet deres.

    (Dette var de ganske stolte av da.

    Og det hørtes smart ut for meg og, må jeg innrømme).

    Faren deres hadde gjort det sånn, at de fikk materialene inn på en side av fabrikken.

    Også stod maskinene sånn at de ferdige møblene, de kom ut, på den andre siden av fabrikken.

    Så det ble ikke så mye flytting, av elementer osv., fram og tilbake da.

    Så det syntes jeg hørtes smart ut.

    Sånn var det jo ikke på Strømm Trevare, for eksempel.

    Der tok de materialene inn av den samme lagerporten, som de ferdige møblene ble levert ut av.

    Så man kan si mye rart om dansker.

    De klarer ikke å si ‘sjakk’, men å strømlinjeforme møbelproduksjon, det er de visst flinke til.

    Selv om det vel kanskje var industrispionasje, (hvis man kan kalle det det), det som faren min og han faren til de to guttene drev med.

    For de danskene, de skulle jo da ta fra hverandre, den stolen, som vi hadde med da.

    Og studere hvordan konkurrenten deres lagde stolen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener også å huske det, at på hjemveien, så var vi innom en kro, i Fredrikshavn Sentrum.

    (For danskebåtene pleide å gå til Fredrikshavn, og ikke Hirtshals, på den her tiden.

    Av en eller annen grunn.

    Men men).

    Og i den kroa, så fikk Pia og jeg brukt opp de siste polettene vel, som vi vant, på den enarmede banditten, i den veikroa, som vi spiste i, når vi kjørte nedover til Randers da.

    (Jeg husker ikke helt sikkert, om det var Randers.

    Men det var et sted på Øst-Jylland, ihvertfall, (der hvor vi leverte den stolen da), det mener jeg å huske sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og jeg husker også det nå, at vi var innom Aalborg, også på tilbakeveien.

    Og da var vi innom en databutikk, som de hadde der.

    For jeg hadde fått VIC-20 datamaskin, av faren min, sommeren før.

    I en databutikk i Vika, i Oslo vel.

    (Like ved der jeg gikk på Ingeniørhøgskolen, drøye 20 år seinere vel).

    Men jeg ringte den databutikken, flere ganger, for å høre om de hadde fått inn kassettspiller, til den.

    For det fulgte ikke med lagringsmedium, med den VIC-20-maskinen.

    Så jeg måtte punche inn mange datalinjer, i programmeringsspråket Basic, for å kunne ha noe artig, med den maskinen.

    Men når strømmen ble skrudd av, på den datamskinen, så måtte man skrive inn linjene igjen da.

    (Sånne dataspill-programmer, de stod i noen datablader, som man kunne kjøpe i Narvesen.

    Det var snakk om enkle spill da, på 10-20-30 linjer, og oppover da.

    Og i en lærebok i Basic-programmering, som fulgte med datamaskinen, så stod det også listet mange spill, som man kunne taste inn da.

    Og jeg leste også i den boken da, som fulgte med.

    For datamaskiner, det var veldig kult, sommeren 1982 da.

    For å si det sånn.

    Og faren min mente det, at jeg burde lære data da.

    Så sånn var det.

    Men det var meningen at man skulle ha en kassettspiller, som passet til VIC-20.

    Og på den så kunne man lagre dataspill, sånn at man slapp å punche inn de samme linjene, for hver gang man slo på maskinen.

    Men jeg ble etterhvert ganske rask da, på å punche inn datakode.

    Siden jeg ikke hadde kassettspiller, (for den databutikken i Vika, som jeg ringte til mange ganger, (høsten 1982, var det vel), de var alltid utsolgt da.

    Men men).

    Og jeg lærte jeg meg litt Basic, fra den læreboken og.

    Så etterhvert, så lagde jeg egne, enkle spill da, i Basic.

    Som kronespill og alarmklokke, mm.

    (Krona gikk veldig, veldig hakkete, på det kronespillet, som jeg lagde.

    Men den alarmen virka, husker jeg, og TV-en bråka skikkelig, og skjermen blinket da, når klokka var så mye, at jeg skulle stå opp da.

    Når jeg sov på sofaen da, i stua).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men i Aalborg, så hadde de den kassettspilleren på lager, i en databutikk da.

    Selv om den vel kostet drøye hundre kroner mer enn i Norge.

    (Den kostet vel 590 danske kroner, eller noe, tror jeg, i 1982, mens i Norge, så kosta den kassettspilleren fire hundre og noe vel.

    Men de danske kronene var kanskje mindre verdt, på den tiden.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

    Men men).

    Jeg fikk ihvertfall den kassettspilleren av faren min da.

    Noe som jeg syntes var artig.

    Og de hadde også veldig mye artig fyrverkeri, (som jeg fikk lov å kjøpe der nede. De var ikke så strenge på sånt i Danmark, de solgte til og med vin, i godtebutikker og sånn, husker jeg. Men men).

    Så jeg kjøpte noe artig fyrverkeri, som het heksehyl da.

    Og som var ganske billige.

    Man skulle bare tenne på en lunte, og så kom det et forferdelig hyl da.

    Noe tolvåringer vel syntes var artig da.

    Selv om kanskje ikke søstera mi syntes at de var så artige.

    Det er mulig.

    De hadde også en annen type morsomt fyrverkeri der, husker jeg, (dette var jo i romjula, hvis jeg ikke husker helt feil), som var artig.

    Og det var noen sånne ‘snurrer’.

    De tente man på, også snurra et sånt hjul rundt og rundt, på bakken.

    Disse kjøpte jeg vel enda fler av, tror jeg, og jeg hadde vel med noen av de tilbake til Norge, tror jeg.

    Det var vel litt snø i Aalborg, mener jeg å huske, så man kunne liksom putte fyrverkeri i snøen der da, (såvidt), hvis jeg ikke husker helt feil.

    Men disse hjulene, de skulle man plassere et sted det var snøfritt da.

    Også snurra de rundt og rundt ganske lenge da, mens de føyk gnister ut på sida av dem da.

    Og de kosta vel kanskje en krone, eller enda mindre.

    Noe sånt.

    Og da kunne man også tuppe til de hjulene da, mens de snurra, og da føyk de bortover, (mener jeg å huske), og begynte å snurre videre, mange meter bortenfor da.

    Så jeg tror ikke at Danmark var det værste stedet, som man kunne være, i romjula, hvis man var tolv år da, på 80-tallet.

    Det tror jeg nok ikke.

    Ihvertfall ikke hvis man hadde litt lommepenger.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    På fotballen, så var vi med i en turnering, oppe i Kongsberg, mener jeg å huske.

    Jeg fikk en pin, for å være med, i den konkurransen da.

    Jeg satt på med Ole og dem, tilbake til Berger da.

    Og da vi kom til Leirfaret, så spurte Ole Christian Skjellsbekk meg, (husker jeg), mens han satt ved siden av faren sin, foran i bilen da.

    Om det ikke var fælt å bo alene.

    (Noe sånt).

    Jeg ville ikke være pysete, så jeg sa at det var det ikke.

    Men jeg klagde, for jeg fant ikke den pin-en, som vi fikk, i Kongsberg, for å være med i den cupen da.

    Så det var litt ergelig, husker jeg.

    Vi satte vel på lyset, bak i bilen der og, men jeg fant likevel ikke den pin-en.

    Og jeg fikk ikke noe pin, av Ole og dem, seinere.

    Så de fant vel ikke den, i bilen sin, tror jeg.

    Men det var vel Geir Arne Jørgensen, (tror jeg), som satt bak i den bilen, sammen med meg.

    Og som ble sluppet av på Sand da, der de bodde, i en ganske liten hytte, (enda de var to foreldre og tre unger vel. Geir Arne hadde to yngre tvillingsøsken vel, en gutt og en jente vel. Men men), i den gårdsveien, ned mot forsamlingshuset Snippen der da.

    Faren min advarte jo Ågot mot at jeg ikke burde leke med Geir Arne Jørgensen, husker jeg.

    Så det var vel antagelig han som hadde rappa den pin-en da.

    Kanskje han hadde luska hånda si bort til mine ting der, i mørket, i bilen.

    Hvem vet.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi hadde klassefest, hvert år, hos forskjellige elever da.

    Jeg lurer på om vi hadde klassefest hos Ulf Havmo, en gang.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg spilte på et piano, i den delen av Havnehagen, en gang.

    Men jeg fikk vel litt klager, tror jeg, for at jeg spilte for høyt, eller noe.

    Men men.

    En klassefest, var hos Espen Melheim og dem, litt lenger ned i Havnehagen da.

    Og der syntes jeg at de hadde rydda og organisert hele huset, så fint og ordentlig, må man vel si.

    Så jeg ble imponert over at de holdt huset sitt så fint og ryddig, må jeg si.

    (Dette her var vel kanskje i femte klasse, eller noe, da.

    Men men).

    Og hver høst, så visste aldri hverken Ågot eller faren min, noe om når skolen begynte.

    Var det 15. august eller 20. august liksom.

    Så da syntes jeg, at jeg kunne ringe Espen Melheim og dem da, siden jeg hadde på klassefest hos dem, og dem hadde så det så ryddig og ordentlig liksom, i huset sitt da.

    Så nesten hver august, så pleide jeg å ringe mora til Espen Melheim da, for å spørre når skolen begynte.

    (Mens jeg gikk på barne og ungdomsskolen da.

    Så sånn var det).

    Og et år, så skulle vi sykle, fra ungdomsskolen i Svelvik, og så til Nesbygda, og så tilbake til ungdomsskolen.

    Og da hadde noen vel stjålet den Apache-sykkelen, som jeg fikk av bestefar Johannes, i 1978 da, når jeg bodde i Jegersborggate.

    Og racersykkelen til faren min, den virka ikke.

    Og faren min sa det, at jeg måtte fikse den sykkelen, (som stod i uteboden, i Leirfaret 4B), selv.

    Men det var noe med giret, som var ødelagt, så jeg klarte ikke å fikse det.

    Den sykkelen var skikkelig proff, på den måten, at den sykkelen ikke hadde skjermer, over hjulene, så det var en skikkelig proff sykkel, som faren min hadde kjøpt, da han ble medlem av en sykkelklubb da, våren 1980 vel, (men han var bare med å syklet der, i et par måneder vel. Men men).

    Men da sa Espen Melheim det, at jeg kunne låne racersykkelen til faren hans, (som var i Heimevernet forresten, husker jeg. Det var kjent på Nedre, at han hadde AG3 hjemme, selv om det ikke var sånn, at vi fikk se det maskingeværet, da vi var på klassefest der, eller noe. Men det var noen unger som fortalte meg det her da, at han var i HV. Men men).

    Så jeg sykla på racersykkelen til faren til Espen Melheim da, (uten at jeg husker hvordan vi fikk med oss de syklene til Svelvik. Vi tok de kanskje med på bussen? Hm).

    Og jeg var ikke vant, med å sykle på en racersykkel, med cirka ti gir da.

    Jeg var ikke vant til å ha gir på sykkelen, for å si det sånn.

    (Selv om vel kanskje Frode Kølner hadde en sykkel, i Larvik, med 2-3 gir på kanskje.

    Det er mulig.

    En blåfarget sykkel vel.

    Selv om det ikke var racersykkel.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Så jeg knota med giringa da, og det gikk ikke så fort.

    Så Ulf Havmo, som syklet på en mer gammeldags sykkel.

    Han tok meg igjen da, og skrøyt fælt, til alle som ville høre, at han hadde sykla fortere enn meg, selv om jeg hadde racersykkel da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men det løpet, det var egentlig på ‘idealtid’, som lærerende kalte det.

    Og vinneren, det ble Tone Heidi Bergum, (ei med rødt hår), i klassen vår da.

    Ei som kanskje var den stilleste jenta i klassen.

    Noe sånt.

    Og som ikke var så veldig populær blant gutta i klassen.

    Selv om jeg hørte det, noen år seinere, mens jeg gikk på videregående vel, at en kar, hadde tatt jomfrudommen til Tone Heidi Bergum og Vidis Tysnes, (lillesøstera til Sissel Tysnes, i klassen min), på den samme kvelden da. Så sånn var det. Men men.

    Så det er mulig at det var jeg som sykla nærmest idealtid, av Ulf Havmo og meg.

    Men han mente kanskje likevel at jeg var ‘driti ut’ da.

    Hva vet jeg.

    Han tok det her med syklinga litt vel nøye, syntes jeg.

    Vi spilte jo egentlig fotball vi da, og pleide ikke å være med på noe organisert sykling.

    Mne men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I sjette klasse, så hadde vi klassefest, hos Erland Borgen, på Øvre.

    Erland var sønn av rektor Borgen, og vår tidligere klasseforstander, Sissel, (eller Sidsel), Borgen.

    Men ingen av foreldrene til Erland, var hjemme.

    Jeg var jo nesten klassens ‘musikksjef’, siden jeg var mye i Drammen, med faren min, og jeg hadde kjøpt noen singler selv, allerede i fjerde-femte klasse vel, på Lyche platebar da, i Gågata, i Drammen.

    Den første singelen jeg kjøpte, det var Jannicke, med ‘Svake mennesker’, husker jeg, etter å ha sett den på TV.

    Og jeg kjøpte også en annen singel, året etter vel, som var Jan Teigen, med ‘Ja’, (en sang fra Grand Prix, et år da, i 1981 kanskje, eller noe).

    Og Erland Borgen lånte vel disse singlene av meg, tror jeg, i sjette klasse vel.

    Uten at jeg vet det, om hvordan han kunne vite det, at jeg hadde kjøpt disse singlene.

    Men men.

    Jeg fikk også lov av faren min, å være medlem av en plateklubb.

    Så jeg fikk plater i posten, når jeg glemte å avbestille.

    Og man fikk også velkomstgaver, i disse plateklubbene, så jeg hadde en del LP-er.

    Klassikere av Beatles og Beach Boys, blant annet, husker jeg.

    Og Casino Steel og the Kids, osv.

    Men men.

    Og faren min lærte meg å ta opp fra radio, på stereoanlegget hans, som han hadde fra før jeg flyttet til Berger.

    Så jeg tok opp fra ‘Ti i skuddet’, et radioprogram, på NRK, som spilte de mest populære popsangene, som ungdom kunne stemme på da, om de likte eller ikke, i et platestudio, i Oslo vel.

    Så sånn var det.

    Så jeg hadde tatt opp en sang, med Prima Vera, som het ‘De gærne har det godt’.

    Og da klikka alle i klassen min.

    De hoppa opp og ned, i sofaen til Erland Borgen og dem, og skreik ut den sangen.

    Når Erland spilte den sangen, på stereoanlegget, i stua dems da.

    (For eksempel, så var Sten Rune i klassen helt med, og så helt gæern ut, husker jeg, mens den sangen var på.

    Som de spilte om og om igjen, på ‘full guffe’ da.

    Men men).

    Så jeg følte meg litt som en voksen, som måtte være på en fest, sammen med masse unger, må jeg innrømme.

    Men men.

    Den sangen fikk ikke meg til å ‘ta av’, for å si det sånn.

    Men det var kanskje fordi, at de andre ikke var vant til å være alene hjemme.

    Mens jeg hadde bodd alene hjemme, allerede fra slutten av tredje klasse, cirka tre år før det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Berger, så begynte forresten folka i vår klasse, å si ‘er du helt fjern eller?’.

    Istedet for ‘er du dust’, eller lignende.

    Det var fordi, at den klassen, fra Grunerløkka, som vi var på Barnas Gård sammen med.

    De sa ‘fjern’ hele tida da.

    Så etter den leirskole-turen, så begynte vel mange på Bergeråsen også å si ‘fjern’, mener jeg.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I sjette klasse, så hadde forresten Tom-Ivar Myrberg og meg, et valgfag, som jeg fikk med Tom-Ivar på å velge, siden jeg var rimelig lei av skolen da.

    Så sånn var det.

    Det valgfaget, det var husarbeid.

    Man kunne hjelpe noen å rydde i heimen.

    Kanskje mest eldre vel.

    Jeg burde kanskje ha valgt husarbeid, i ‘min’ egen leilighet.

    Men så langt tenkte jeg ikke.¨¨¨

    Så jeg fikk med Tom-Ivar, på å gjøre husarbeid, for Ågot, borte på Sand.

    Dette faget var to timer i uka vel.

    Og den ene av oss, måtte vaske gulvet, på kjøkkenet, til Ågot.

    Og den andre måtte støvsuge der.

    Dette byttet vi på, annenhver uke.

    En gang, som vi holdt på å drive med husarbeid der, borte hos Ågot.

    Så hadde rektor Borgen, (tror jeg det var), fått Svelvik-avisa, til å lage en reportasje om det valgfaget da.

    Så Svelvik-avisa, (som har hett forskjellige navn, opp gjennom tidende. Så om den avisa het Svelviks Tidende eller Svelvik Nytt, på den her tida, det husker jeg ikke. Men men), dem klinte et stort bilde av meg, med vaskeklut, (mens jeg gikk i sjette klasse da), øverst på førstesida.

    Og Tom-Ivar som støvsugde, han kom nederst på førstesida.

    (Hvis jeg husker riktig).

    Så det var rimelig flaut, husker jeg, å måtte være på forsida av lokalavisa, med vaskefille, osv., en uke da.

    Det var ikke så tøft liksom, for gutter som gikk i sjette klasse, osv.

    Jeg valgte jo det valgfaget, fordi at jeg var litt skolelei, og ville slippe unna et par skoletimer da, sammen med trøtte og kjedelige lærere og/eller elever.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så tenkte jeg vel at Tom-Ivar og jeg ville få mye cola og godteri da, av Ågot, hvis vi gjorde det her da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tom-Ivar kom jo mye før i puberteten, enn meg.

    En gang, da TOm-Ivar og jeg, var på besøk hos Haldis og dem, og satt og så på TV, i stua hennes.

    Så klagde Tom-Ivar over at det var så varmt i stua til Haldis, at håra han hadde fått på balla, begynte å klø, sa han.

    Tom-Ivar ville også vise meg, hvordan sæd så ut.

    Så han satt og runka, oppe i leiligheten, i Leirfaret 4B, og skulle liksom vise meg hvordan sæd så ut da, i dassen, eller noe.

    Jeg var ikke så interessert vel, jeg hadde vel sikkert sett noen pornofilmer, eller pornoblader, med sæd i, så dette var liksom mer Tom-Ivar sin ide.

    Men jeg var ikke så høy i hatten da, siden jeg var så sein i puberteten selv, så jeg turte ikke å be han slutte heller.

    Jeg var litt ydmyk da, for når man er sen i puberteten, så får man ofte sent muskler og.

    Så det er ikke så artig, for da taper man vel også de fleste slåsskampene, vil jeg si, mens man går på ungdomsskolen, osv.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så selvtilliten min, den fikk seg en alvorlig knekk, ut på 80-tallet, siden jeg var den siste i klassen, (kanskje sammen med Ditlev Castellan vel), som kom i puberteten, og fikk hår på tissen, osv.

    (Det var vel ikke før sommeren 1987, (den sommeren jeg fylte 17 år), at jeg kunne si det, at jeg hadde begynt å få mer enn noen dun på tissen.

    Så sånn var det).

    Men men.

    Tom-Ivar var rimelig opptatt av sex, eller hva man skal si, og.

    Så en gang, på den her tida, (når vi gikk i sjuende klasse kanskje).

    Så skulle vi bade, i Berger-bukta, med fotball-laget, av en eller annen grunn.

    Men men.

    Og da sa Tom-Ivar det, til meg, mens vi bada, sammen med resten av fotball-laget, at det var så deilig, å ‘pule bunnen, av stranda’ da.

    Noe sånt.

    Så Roger Edvartsen, (som var et år eldre enn meg, og som bodde i arbeiderboligene, på Berger, og som alltid pleide å følge nøye med på meg, og kalte meg for ‘fingersprikeren’, siden jeg sprikte med fingra, (av fryd kanskje vel), når jeg holdt på å score, når vi spilte fotball, på grusbanen, på Berger skole), han slo til igjen.

    Han sa at Tom-Ivar og jeg var ‘homo’, siden vi hadde shortsene våre, nede på knærna da, og stod litt for oss selv, må man vel si.

    Men det var bare Tom-Ivar, som hadde lurt meg med, på å prøve å pule sandbunnen, i Bergerbukta der da.

    Noe jeg ble med på, siden jeg syntes det var rimelig kjedelig, å bade der.

    Christell pleide å dra meg med, for å bade, hver vår/sommer, seinest i juni-måned vel.

    Så det var ikke sånn, at jeg syntes den her badinga, i Berger-bukta, (eller Blindsand, heter det vel kanskje), var så artig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, noen år seinere, så satt jeg på med noen, til Berger-kafeen vel.

    Og da hadde jeg et belte, som var altfor langt, siden jeg var så tynn da, (i tenårene og i begynnelsen av 20-årene).

    Så den ytterste delen av beltet, den hang ned foran, for beltet var så langt, at jeg måtte bøye enden av beltet tilbake igjen, (den delen etter beltespennen).

    Så da ble tuppen av beltet hengende ned foran da, på buksa mi.

    Og da sa Roger Edvartsen, husker jeg, (til en kamerat da. De hang oppe ved Berger-kafeen da, hvor jeg var for å kjøpe noe godteri vel).

    At ‘jeg trodde det var pikken som han hadde hengende der’, (husker jeg at jeg overhørte), mens han gliste/lo da.

    Så Roger Edvartsen, han hadde skikkelig ‘argusøyer’, på meg, vil jeg si.

    Han la merke til ting som jeg ikke tenkte på selv engang.

    – At jeg sprikte med fingra, i fryd, når jeg fikk en målsjangse, når jeg spilte fotball, på Berger skole.

    (Antagelig fordi jeg syntes det var artig å spille fotball der.

    På Torstrand skole, i Larvik, hvor jeg gikk før jeg begynte på Berger skole.

    Der var det så møljefotball, på en liten asfaltbane, som de hadde der, så der klarte jeg bare å score en gang, i løpet av det drøye året, som jeg gikk der.

    Og da begynte dem bare på nytt.

    Uten at dem sa noe om hvorfor.

    Mens på Berger skole, der scorte jeg flere mål hver måned, vil jeg si.

    Man kan vel kanskje si at jeg scorte hver uke og, vil jeg kanskje si.

    Jeg scorte på huet der og, husker jeg, i begynnelsen.

    Men etterhvert, så ble jeg mindre tøff, husker jeg, og slutta å heade ballen.

    Av en eller annen grunn.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men).

    – Roger Edvartsen merka også det at jeg hadde for langt belte, og at Tom-Ivar fikk meg med på å tulle, med å knulle havbunnen, i Bergerbukta da.

    Så sånn var det.

    Så Roger Edvartsen, han trenger nok ikke å begynne med briller, tror jeg.

    Han må nok ha hatt best syn av alle i klassen hans, vil jeg nesten tippe på.

    Hvis ikke han var over gjennomsnittet interessert i gutter som hadde bodd i Larvik da, av en eller annen grunn.

    Eller kanskje bestefaren hans også hadde jobba for Jebsen-familien, og var uvenn med min farfar, da begge bestefedrene jobba for Jebsen?

    Hva vet jeg.

    Jeg synes ihvertfall det, at han Roger Edvartsen, han var litt vel nærgående, syntes jeg, mot meg.

    Andre folk på Berger, de kunne mobbe en, hvis en sa noe dumt.

    Men han Roger Edvartsen, han brukte øya mer, enn de andre, på Bergeråsen, vil jeg si, for å finne mobbe-grunner.

    Så hva det kom av, det veit jeg ikke.

    kanskje han var av en annen kultur, enn de fleste andre på Berger?

    Hva vet jeg.

    Kanskje han var veldig kristen, eller noe?

    Pleier veldig kristne folk, å ‘uglese’ folk, på den måten?

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Tom-Ivar, Christell, Gry Stenberg, Pia og meg, vi var jo så godt som en gjeng, vil jeg si.

    Jeg ble jo kamerat med TOm-Ivar siden han hadde så ville småbrødre, og siden han var stekere enn meg, så måtte jeg nesten prøve å alliere meg med han.

    For jeg fikk ikke lov av Tom-Ivar, til å banke opp lillebroren hans Tore, husker jeg.

    Men men.

    En gang, så husker jeg det, at Gry Stenberg, Tom-Ivar Myrberg og meg, var oppe på Ulvikfjellet.

    Og da, så flørta Tom-Ivar og Gry Stenberg, rimelig mye.

    Så Tom-Ivar begynte å rive av Gry genseren hennes, var det vel.

    Og da, så stod jeg på den andre sida av Gry, og bare så på da.

    Og da Tom-Ivar reiv opp genseren til Gry, så kunne jeg se det, at Gry Stenberg begynte å få litt pupper da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men Tom-Ivar så vel ikke det selv, siden han stod bak Gry.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tom-Ivar og dem flytta jo til Drammen, i syvende klasse, eller noe.

    Og jeg husker det, at Gry Stenberg var på besøk hos meg en gang, i Leirfaret 4B, (hvor jo hun hadde bodd selv, før faren min kjøpte den leiligheten, av faren hennes).

    Og da, så satt Gry oppå meg, husker jeg, i en stol, i sofagruppen, ved siden av peisen.

    Og da mener jeg å huske, at vi tungekyssa ganske heftig vel.

    Og i den samme stolen, så tungekyssa jeg også, med Nina Monsen, en gang hu var på besøk, fra Oslo vel.

    Jeg syntes vel det, at Christell var litt penere, så jeg klagde på det, at Nina Monsen hadde en sånn kløft, på haka si.

    Men da klagde hu tilbake, på at jeg også hadde en sånt kløft, visstnok.

    Men men.

    Også tungekyssa vi da, i den samme stolen, som jeg hadde klint med Gry Stenberg i da.

    Så sånn var det.

    Den siste uka, på ungdomsskolen, så skulle vi intervjue en klassekamerat, om våre ønsker, for fremtiden.

    Og læreren sa at Gry og jeg, skulle intervjue hverandre.

    Jeg ville dra til Oslo, for å studere og jobbe, fortalte jeg, var det vel, (noe faren min hadde sagt til meg, at jeg burde, og som Ågot og Øivind også hadde vært enige i vel).

    Gry ville bli på Berger, sa hun vel.

    Noe sånt.

    Jeg fikk jo etterhvert en fjerde katt, av Christell.

    Faren min tok med en veldig ung kattunge, opp til meg.

    Christell hadde sagt at den het Kitty, sa faren min.

    Men men.

    Den katten var så ung, så jeg var ikke sikker på det, om den ville overleve.

    Men dette var i sommerferien, så jeg tok meg av den katten natt og dag nesten da, og roet den ned, ved å klappe den da, og ga den melk, når den våkna.

    Så den klarte seg, og vokste opp da.

    Så sånn var det.

    Men den ble kanskje litt vel knytta til meg da, det er mulig.

    En gang, så Gry og Christell, var på besøk hos meg, så lå den katten, i fanget mitt da.

    Og da sa Gry, noe sånt som, ‘se på katten da’.

    Og jeg syntes det var greit at katta lå i fanget mitt.

    Men at dem skulle kommentere det, det syntes jeg var litt drøyt.

    Så jeg sa det da, at ‘den ligger på pikken min’.

    For å få hu Gry Stenberg til å se et annet sted da.

    Så sånn var det.

    For jeg syntes hu var litt nærgående da.

    Jeg var stort sett alltid alene der, med den katten, på den tiden.

    Så at Christell og Gry plutselig skulle dukke opp der, og liksom kommentere om katta mi osv., og at den lå på fanget mitt.

    Det syntes jeg var litt drøyt.

    Jeg var litt forbanna, fordi at jeg alltid må bo der alene da, i Leirfaret 4B.

    Og den katten var den eneste som holdt meg selskap der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En annen gang, som Gry Stenberg var på besøk, sammen med Christell og Pia, i Leirfaret 4B.

    Så hadde Gry bare kødda og flørta, og var helt sånn gæern og tent da, må man vel si.

    Så hu ville ikke høre, når jeg ba henne, om å holde kjeft, var det vel.

    Jeg ba henne om å oppføre seg ordentlig da.

    Så jeg kasta henne ut.

    Men hu kjempa jo mot, som bare søren.

    Så vi hadde den værste brytekampen, i gangen der, husker jeg.

    Men hu måtte gi seg til slutt, for jeg var jo gutt, så jeg var litt sterkere da.

    Vi gikk jo i samme klasse.

    Så sånn var det.

    Men etter det, så så jeg aldri Gry Stenberg mer vel, i Leirfaret 4B.

    Det var ikke meninga, at hu skulle være ‘bannet’ derfra, for evig liksom.

    Det var bare sånn, at jeg ikke likte hvordan hu oppførte seg, den ene gangen.

    Men det skjønte kanskje ikke hu Gry Stenberg.

    Hvem vet.

    Det var jo jeg som bodde der, (selv om faren min eide leiligheten), så jeg hadde rett til å bestemme litt der, om hvem andre som skulle være der, mente jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg mobba Gry Stenberg en gang da, når jeg så at hu kom på sykkelen sin, et år eller to seinere vel.

    Når hu hadde vært på Prima og kjøpt dopapir, blant annet.

    Så møtte jeg henne, i stien ned fra ved Gamlehjemmet der.

    Jeg var kanskje litt flau, siden jeg ikke hadde noen ordentlig sykkel, etter at Apache-sykkelen min ble rappa.

    Så jeg sa det, til Gry, at ‘skal du hjem og tørke deg i rumpa nå da’.

    Og da svarte hu ikke noe.

    Men hu gliste kanskje litt da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Søstera mi var venninne med Gry Stenberg da.

    Og søstera mi var noen ganger oppe hos meg, i Leirfaret 4B, uten at Christell eller Gry Stenberg var der.

    Og Pia sa en gang det, at hu hadde vært på besøk, hos Gry Stenberg, en gang.

    Og da måtte Pia, av en eller annen grunn, låne en ny truse, av Gry Stenberg.

    Og da hadde det vært utflod, (sa Pia), i den trusa, som hu fikk låne, av Gry Stenberg da.

    Og det var visst bare normalt, hadde visst Gry STenberg sagt.

    Noe sånt.

    Men men.

    Det var vel også Pia som sa det, at Gry Stenberg hadde sagt det, at ‘voldtekt’ og ‘voldtatt’, ikke var det samme ordet.

    Så Gry Stenberg var kanskje ikke så sterk i norsk da.

    Og uten at jeg vet hvorfor hu lurte på det.

    Jeg håper ikke at det var noe med meg.

    Hvis det var noen som hadde voldtatt den andre, av Gry Stenberg og meg, så var det Gry Stenberg, (mener jeg), for hu løp fram en gang, og bare tok meg på pikken, når jeg var på besøk hos Christell og dem og bare var ti år vel.

    Så Gry Stenberg burde vel vite hva ordet ‘ta’ betyr ihvertfall, siden hu tok meg på pikken, mener jeg.

    Så _ta_ på pikken og _tatt_ på pikken, det betyr ikke det samme det da, ifølge Gry Stenberg, (ifølge Pia).

    Så hva de jentene egentlig tulla med, det veit jeg ikke.

    Men det er vanskelig å ta Gry Stenberg og Pia alvorlig, synes jeg, nå i ettertid, når de surra sånn, med møkkete truser og angående om ‘voldta’ og ‘voldtatt’ betydde det samme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Gry Stenberg ble så sammen med en kar, som var mye eldre enn henne vel, som bodde ovenfor huset mitt der.

    (Aina og dem flytta, så det er mulig at han bodde der dem bodde).

    Han hadde visst sagt, (ifølge noen i klassen min, på ungdomsskolen), at ‘det er ingenting som er bedre enn Gry’.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det siste jeg husker av Gry Stenberg, var fra det året jeg var russ.

    Pia og jeg, vi tok bussen til Drammen, av en eller annen grunn.

    Gry STenberg var på den samme bussen.

    Og hun hadde kjøpt honør-billett, som 18-19 åring!.

    ‘Jeg sier bare en honør jeg’, sa Gry til søstera mi.

    (Gry Stenberg ignorerte vel meg, av en eller annen grunn, vil jeg si, på den bussturen).

    Så bussjåførene syntes kanskje at Gry Stenberg så sykelig ut da, eller noe, (tenkte jeg da).

    Gry Stenberg, hu begynte vel ikke på videregående engang, tror jeg.

    Så jeg husker at jeg syntes at hu var ganske rar, fra før av da, siden hu ikke ville ha seg artium, osv., da.

    Men men, bare noe jeg tenkte på.

    Så det var rimelig snålt, syntes jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Før de eldste av oss begynte på ungdomsskolen.

    Så var jo den Nedre-gjengen, (eller hva jeg skal kalle oss).

    Nemlig Tom-Ivar, Christell, Pia, Gry og meg.

    Vi var på en busstur, til Svelvik.

    For jeg syntes at det ble litt kjedelig, på Bergeråsen da.

    Så jeg prøvde å få med den gjengen, til Svelvik da.

    Dette var dagen etter at Nicole, vant Melodi Grand Prix, for Vest-Tyskland husker jeg.

    Det var kanskje våren 1982 da.

    Noe sånt.

    Like etter at Pia flytta til Bergeråsen.

    Noe sånt.

    Så tok vi bussen inn til Svelvik da.

    Tom-Ivar han fikk ikke like mye lommepenger, som oss andre.

    Men de jentene hadde en god del mynter.

    Og siden vi var en gjeng, så spurte jeg dem, om de kunne låne penger, til Tom-Ivar da.

    Og det var greit, sa de.

    Så gikk vi av bussen, i Svelvik.

    Og Gry sa da, at vi kunne besøke bestemora hennes, som bodde i Svelvik sentrum da.

    Jeg syntes det var greit, for det var ikke akkurat sommeren enda, det var litt kjølig, det var vel mai-måned kanskje.

    Noe sånt.

    Vi var på terrassen til bestemora til Gry Stenberg, husker jeg.

    Eller om det var en overbygd terrasse.

    Noe sånt.

    Bestemora til Gry Stenberg, hu bodde i et hvitmalt trehus vel, kanskje et steinkast fra det da nye ferjeleiet.

    Noe sånt.

    (Da jeg bodde i Liverpool, så leste jeg tilfeldigvis på tracking-cookie-programmet, på bloggen min, at Gerd Stenberg, var i noe ‘norsk undergrunn’, eller noe.

    At noen i USA søkte om det.

    Og jeg søkte mer på Gerd Stenberg, og hu var i noe pro-opertunist-greier vel, i Drammen.

    Og det er neo rødstrømpe-greier, mer eller mindre vel, tror jeg.

    Men men.

    Så det er mulig at denne Gerd Stenberg, var Gry sin bestemor og at hun var rødstrømpe, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Jeg ville ikke sett helt bort fra det ihvertfall.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Vi diskuterte Nicole sin sang, ‘Ein bichen frieden’ vel, som hadde vunnet Grand Prix, dagen før.

    Hun sang jo på engelsk, tysk og fransk, sa jeg.

    Å ja, hun sang jo på nederlandsk og, og italiensk.

    Sa hun Gerd Stenberg da.

    Noe sånt.

    Så da jeg bodde i Liverpool, så lurte jeg på det, om hu Gerd Stenberg hadde bodd i Holland, (eller Amsterdam da), siden hu klarte å skille tysk og hollandsk, når hu Nicole sang da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg ble også valgt til tillitsmann, husker jeg, i fjerde klasse, var det vel.

    Espen Melheim sa til noen andre, at de skulle stemme på meg vel.

    (Mener jeg at jeg skjønte).

    Og jeg stemte også på meg selv da, (av gammel vane, fra sånne avstemninger nesten, siden jeg var litt sånn, at jeg gjerne ville være best da).

    Så jeg fikk fire eller fem stemmer da, noe som var nok til at jeg vant avstemningen, om å bli tillitsmann da.

    Men Allum spurte så rart, at ‘vil du være tillitsmann’, eller noe.

    Så jeg sa ‘nei’, for jeg likte ikke tonen han spurte på.

    Han var så negativ liksom.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Så jeg var ikke tillitsmann, i fjerde klasse, men jeg vant avstemningen, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Uten at jeg vet der, om hvorfor Espen Melheim, fikk med seg folk, på å stemme på meg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde jo snakka med faren min, da jeg var sånn ti år, eller noe, om han trodde på Gud.

    Jeg trodde ikke på Gud selv, og det gjorde ikke faren min heller, sa han.

    Så den enste jeg kjente, som trodde noe særlig på Gud, det var vel bestemor Ågot vel.

    Vi måtte noen ganger tegne, i kristendomstimene, på barneskolen.

    I fjerde klasse, eller noe sånt da.

    Og da, så tulla jeg litt da.

    Jeg skrev på tegneboka, på forsida, at det var ‘eventyr fra bestemors tid’, osv.

    Og jeg tegna noen bombefly, (som jeg hadde sett på TV, i Hellinga 7B, i noe amerikansk program vel, fra krigen da).

    Og så tegna jeg bomber da, som hang liksom sammen.

    (For det hadde jeg sett på TV).

    Men jeg syntes de ligna på Hubba Bubba tyggegummi-pakker, på tegningen.

    Så da skrev jeg ‘Hubba Bubba’ på dem, eller noe, da.

    Og så tulla jeg med at Jesus sa ‘følg meg’, og disiplene fulgte han.

    Og så tegna jeg at Jesus falt ned i et hull i bakken da.

    Og at disiplene da hoppa etter Jesus, ned i det hullet da.

    Så sånn var det.

    Det virka litt meningsløst for meg, at man bare blind skulle følge noen, på den måten.

    Men men.

    Men Allum, han ble sur og forbanna, når han så tegneboka mi, i Kristendom da.

    (Eller hva man skulle kalle den boka).

    Så han konfiskerte den boka, husker jeg.

    Den andre gangen, som han ble sur, mens han bladde i den vel.

    (Noe sånt).

    Og da satt Carl Fredrik Fallan, ved siden av meg vel, i det første klasserommet vi hadde, på Berger skole.

    (Nemlig det ved siden av kermaikkovn-rommet der.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Og den boka fikk jeg vel aldri igjen, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå begynner klokka å nærme seg halv tolv, her på hostellet.

    Jeg glemte å publisere dette kapitellet, på bloggen, da jeg var på biblioteket, i dag.

    Så dette kapitellet blir ekstra langt.

    (Regner jeg med ihvertfall).

    Men jeg bodde jo i Leirfaret 4B, helt fram til 1989.

    Så det var fortsatt mye mer som skjedde, mens jeg bodde der.

    Så vi får se om jeg klarer å få skrevet en ny del, på dette kapitellet, i morgen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 22: Enda mer fra Hellinga 7B, (del 7)

    En gang, som jeg var på besøk hos Runar og dem.

    En sommer vel.

    Så var jeg med Inger og dem, på et Jehovas Vitne-møte, i Vestby et sted vel.

    Jeg ble plassert sammen med de små ungene, som bare lekte.

    Men en gutt, på min alder, satt alvorlig, sammen med de voksne, husker jeg, og leste fra bibelen da, (eller hvilken bok det kan ha vært).

    Så var det.

    Jeg husker at jeg syntes litt synd, på han gutten, som måtte være med på det Jehovas Vitne-greiene, som jeg ikke syntes virka noe artig.

    Jeg kan ikke si at jeg har trodd på gud, hele livet, så det møtet var jeg glad at jeg slapp å delta i, for å være ærlig.

    Selv om jeg også syntes det var litt rart, å bli plassert sammen med ungene, hvorav min fetter Ove vel var den eldste, bortsett fra meg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg husker også det, at vi var i Vestby sentrum, en gang.

    Og der hadde de en Rimi-butikk, husker jeg.

    Jeg gikk inn i den, og dette var vel en Rimi 500-butikk, mener jeg.

    De hadde ikke noe fristende godteri, husker jeg, og de hadde også mye papp i hyllene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    En så lite fristende butikk, hadde jeg aldri sett før, husker jeg.

    (Selv ikke i Jugoslavia vel.

    Men men).

    Jeg gikk ut av den butikken, og så litt forrvirret ut vel.

    Siden jeg ikke fikk brukt opp pengene mine.

    Og jeg lurte vel på hvor den nærmeste ‘vanlige’ butikken var.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Runar hadde kjøpt den tomta i Son, så ville han at faren min og meg, skulle være med han, å sjekke noen materialer, som han hadde lest om, i Follo avis kanskje, eller noe sånt.

    Men dette var noe som en huseier hadde av materialer, fra en bod han hadde revet, eller noe.

    Og det kunne ikke brukes som forskalingsmaterialer engang, sa faren min til Runar, husker jeg.

    Så sånn var det.

    I bilen, (jeg mener å huske at det var under den samme kjøreturen, som dette ble sagt), så sa Runar det, til faren min, når dem diskuterte religion, at Runar trodde det, at ‘det var noe’, (var det vel han sa), i det ‘Jehovas Vitne-greiene’.

    Runar er jo en sosialist, har han sagt selv til meg, og han sa også en gang, at han var hippie.

    Så at han skulle tro på det ‘Jehovas Vitne-greiene’, det rimte vel kanskje ikke med at han var sosialist, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min spilte også den Jan Teigen-sangen, om ‘Naboen’, under denne kjøreturen, (hvis jeg husker det riktig, det var ihvertfall en gang, som faren min, Runar og meg, kjørte rundt i bilen til faren min, ute i Follo der da).

    Og den sangen går sånn ‘ingenting duger for typer som han, han skal ha Merce’, (og Runar hadde Mercedes).

    Og videre noe sånt, ‘snørra renner’, (på ungene), ‘og ingen har tenner’, og Runar hadde jo 3-4 unger på den her tida, og nå har han 5.

    Så sånn var det.

    Så faren min ‘dreit ut’ Runar da, med den ‘Naboen’-sangen, sånn som jeg skjønte det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Faren min nevnte det, et av de første årene, som jeg bodde på Berger, at han hadde sitti på samme fly, som Carl I. Hagen.

    Og at han hadde hilst vel.

    (Uten at jeg skjønte helt hvorfor faren min var ute og flydde men.

    Men men).

    Og en annen gang, så hadde faren min vært ute og flydd, og prata med en direktør i et firma, som var notert på Oslo Børs, husker jeg.

    Og da fulgte vi med i Aftenposten, faren min og jeg, (hver for oss da), husker jeg, på kursen på dette firmaet, i månedene etterpå, husker jeg.

    Uten at jeg husker hva det firmaet heter nå.

    Men det er mulig at det var noe med ‘nor’.

    Noe sånt vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    (Da fikk jeg problemer med tastaturet, til PC-en, paa hostellet.

    Saa jeg faar se om jeg klarer aa finne et nytt tastatur, rimelig, et sted, i dag.

    Vi faar se).

  • Min Bok – Kapittel 20: Enda mer fra Hellinga 7B, (del 5)

    En eller to somre, like etter at jeg flytta til faren min.

    Så ringte faren til Frode Kølner da, (av en eller annen grunn), til faren min, og spurte om det, om jeg ville være med Frode og han, til hytta dems, ute i Brunlanes da.

    Den hytta, den lå ved sjøen da, (altså Skagerak heter det vel kanskje der, eller Ytre Oslofjord, eller noe vel).

    Hytta dems lå også i gåavstand til Lydhus-stranda, mener jeg å huske.

    (Lydhus-stranda er en strand, som mora vår, noen ganger tok med Pia og meg på, noen år tidligere, da vi bodde på den hytta, ute i Brunlanes.

    Men men.

    Lydhus-stranda pleier også å ha et stort telt, (nesten som et sirkus-telt), hvor det var noe kristne greier, som foregikk inni da.

    Så Lydhus-stranda var kanskje for kristne da.

    Men strendene og campingplassene, de ligger som perler på en snor, ute ved Lydhus-stranda der da, noen få minutter å kjøre, fra Stavern da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg pleide vel å ha mitt eget rom, (mener jeg å huske), da jeg var med dem på den hytta.

    Og faren til Frode, pleide å sette på nitimen, om morgenen, hver morgen, når en komiker som ble kalt for Stutum, var med.

    Så sånn var det.

    Så jeg våkna til sånne Stutum-sketsjer hver dag da, i en uke, eller noe, kanskje.

    Men men.

    Faren til Frode sa en gang, uti der, at da han var guttunge, så var det så varmt, en gang, en sommer, at man ikke kunne gå barbeint, på steinene, på stranda, for dem var for varme.

    Noe sånt.

    Mora til Frode var hjemme hos sin slekt, i Kristiansand, når jeg var på besøk hos dem.

    Så det var bare oss ‘gutta’ da.

    Og vi var også en del, hjemme hos dem, i Trygves gate, i Larvik, da.

    Og faren til Frode Kølner lagde aldri middag, når jeg var på besøk hos dem, i feriene da.

    Mora til Frode, var jo husmor, og faren rørte ikke grytene hennes, husker jeg.

    Så vi fikk bare brødskiver, hver dag da.

    Så sånn var det.

    Noe jeg kanskje syntes var litt kjedelig da.

    Jeg hadde fått sansen for frossenpizza, etter at jeg flytta til faren min.

    Og frossen-pizza, (for det meste Pizza Grandiosa), det klarte jeg såvidt å lage vel, på komfyren til faren min da.

    Dette var kanskje en påskeferie, eller noe.

    Og jeg blei med Frode og dem, til Thorfinns.

    (Det supermarkedet i Larvik, som jeg hadde fått juling av Arne Thomassen, for å ha leika i dørene til, når jeg var med mora mi dit, i 1975 en gang vel.

    Altså 5-6 år tidligere, kanskje).

    Det var tilbud på et ukjent slag frossenpizza vel, (som jeg mener vagt å huske, at dem ropte opp om, på høytalerne der, i den butikken.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Jeg kjøpte en sånn frossenpizza da, til kanskje 15 kroner, eller noe.

    (Jeg hadde vel ikke så mye lommepenger kanskje.

    Jeg hadde vel ikke budsjettert med at jeg måtte kjøpe middag vel).

    Og de hadde også mye kjøttpålegg, til brødskivene.

    Jeg klagde vel på at det ble mye brødskiver kanskje, ved et måltid da.

    Og da sa faren til Frode Kølner at det var godt kjøttpålegg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men jeg fikk ikke til komfyren, til mora til Frode Kølner.

    Og Frode og faren, de ble nesten bestyrtet, (eller hva det heter igjen), over det, at jeg skulle steike frossenpizza da.

    Og faren gikk vel og gjemte seg i stua, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Men den pizzaen ble veldig mislykket da.

    Jeg skjønte ikke steikovnen, og den ble ikke ordentlig stekt.

    Osten smelta litt bare, men pizzaen så bare ut som noe sørpe kanskje.

    Så til slutt, så ga jeg opp, for Frode og faren, de var nok ganske motstandere, av den her pizza-steikinga mi, (av en eller annen grunn).

    Det var liksom en sånn stemning der, i huset deres, om at den her frossenpizza-steikinga mi, den likte dem ikke.

    (Sånn virka det som for meg, ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Når jeg var hos dem, i den påskeferien, (eller hva det var).

    Så kunne det bli ganske kjedelig da.

    Det var nesten som å være en lørdagskveld ute hos Johannes og Ingeborg, i Nevlunghavn.

    (Noe som var rimelig kjedelig da.

    For faren til Frode Kølner var vel litt sånn som bestefar Johannes nesten.

    Nemlig at han vel var veldig konform da.

    Eller ihvertfall ganske konform.

    Men men.

    Så det var liksom ikke bare å skru på TV-en.

    Det var vel bare enkelte TV-program, som dem så på, sånn som nyhetene kanskje.

    Så sånn var det.

    Hvis ikke var det vel et stort tema, om hvilket program man skulle se, og sånn da.

    Lurer jeg på ihvertfall, om det var sånn.

    Så når jeg kjeda meg, så måtte jeg finne på noe da, for å unngå å ‘kjede meg ihjel’, for å si det sånn.

    Så dem begynte å lære meg, å spille på piano da.

    (Som Frode Kølner kunne).

    Jeg lærte ‘Lisa gikk til skolen’, først vel.

    Så sånn var det.

    Og så ‘Gubba Noa’ vel.

    Noe sånt.

    Og på et seinere besøk, så lærte dem meg å spille Norges nasjonalsang, altså ‘Ja vi elsker’, på piano.

    Og da satt jeg hele dagen omtrent, en hel påskeferie, eller noe, vel, og prøvde å få den sangen riktig da.

    Og jeg surra vel litt, nå og da, men en eller to ganger, så klarte jeg vel kanskje hele sangen.

    På 200 forsøk, eller noe, hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En av de første nyttårsaftenene, som jeg bodde hos faren min.

    Så var Haldis, faren min, Christell og jeg, (var det vel), nede hos Sylvia, (en venninne av faren min og Haldis), som bodde i en gate, som lå midt mellom Leirfaret og Hellinga.

    (Den samme gaten som Gry Johansen og dem, og Sissel Tysnes, (i klassen min), og dem, gikk i.

    Så sånn var det).

    Men men.

    Christell og jeg, fikk vel en rakett hver vel, eller noe.

    Som vi begge sparte på, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, like etter at jeg flytta til Leirfaret 4B.

    (Noe som skjedde, våren 1981, like etter at jeg hadde vært hos Frode Kølner og dem, og feira 17. mai-helgen, i Larvik).

    Så spurte Haldis meg, om jeg kunne sitte barnevakt, (eller hva man skal kalle det), for Christell.

    Christell hadde nemlig kjegla, (var det vel), med Gry Stenberg, og Christell var redd for å være aleine hjemme.

    Så sånn var det.

    Så da Haldis kom hjem, (var det vel), så fikk jeg vel 30 kroner, eller noe, for å ha sittet barnevakt, for Christell, i et par timer da.

    (Jeg satt bare i sofaen i stua der og så på TV vel.

    Og det gjorde vel Christell og tror jeg.

    Uten at vi sa noe omtrent vel.

    Det ble litt spesielt kanskje.

    Nå var jeg ikke bare en slags stebror og en slags nabo, til Christell.

    Nå var jeg også en slags barnevakt, for Christell.

    Så sånn var det.

    Men det var vel bare en gang, det skjedde, at de ba meg om å passe på Christell.

    Uten at jeg vet hva grunnen var, til at Christell plutselig var så redd for Gry Stenberg.

    De pleide vel å være venninner vel, sånn som jeg forstod det, ihvertfall.

    Men men.

    Forstå det den som kan).

    Så sånn var det.

    En gang, som enten var like etter at Pia flyttet til Berger, mener jeg.

    (Men det står et notat her om det.

    Det er ikke alltid så lett å huske, om ting skjedde før eller etter, at jeg flytta til Leirfaret 4B.

    Så noen ting som skjedde, mens jeg bodde i Leirfaret 4B, kommer nok med, i dette kapitellet, som egentlig er om Hellinga 7B da.

    Men jeg bodde på Nedre, på Bergeråsen, (først i Hellinga 7B og så i Leirfaret 4B), fra høsten 1979 til våren/sommeren 1989 da.

    Så jeg bodde på Bergeråsen, fra jeg var ni år, til jeg ble atten år.

    Så mye av oppveksten min, så bodde jeg på Nedre, på Bergeråsen.

    Så selv om mora mi flytta mye rundt, så var det ikke sånn, at faren min flytta like mye.

    Han har bodd mellom Berger og Drammen, (en strekning på drøyve tre mil vel), hele livet da.

    Så derfor har jeg også bodd mye, i Strømm-traktene da, (som det egentlig heter).

    Så sånn er det.

    Men men.

    Pia, faren min og jeg, vi kjørte rundt i Drammen, for å levere en køyeseng, til en adresse.

    Der bodde det et eldre par, og så var deres to barnebarn, (to jenter, i begynnelsen av tenårene vel), på besøk.

    Noe sånt.

    De jentene prata med meg, om at det var snobbete der, på det stedet da.

    (Så de var vel egentlig, fra et annet sted da kanskje).

    Disse jentene skulle bruke den køyesenga da.

    Faren min og jeg, vi ble gjort stas på da, av det eldre ekteparet, og vi fikk noe å spise eller drikke kanskje da.

    Noe vi sjelden fikk i Oslo, når vi leverte senger der, der var folk mer moderne vel, enn det paret her, som var gammeldagse da, kan man vel si.

    Pia ville sitte i bilen, (og ikke være med inn), siden det var ‘fullmåne’, mener jeg hu sa.

    Så hva hu mente med det?

    Kanskje hu skulle ta seg en ‘stille Anders’, som man sa på Bergeråsen?

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Etter en halvtime kanskje, så sa faren min det, at Pia satt i bilen.

    Og da syntes alle de folka så synd på Pia.

    Men Pia ville jo sitte i bilen, (og ha en privat stund kanskje).

    Noe sånt.

    Så det ble jo pinlig, for faren min og meg.

    For de jentene og besteforeldrene deres da, de trodde nok da, at Pia ikke fikk lov å bli med og levere senga.

    Men at hu måtte sitte i bilen.

    Men Pia ville jo bare ha en privat stund, i bilen.

    For vi prata jo om det her, før vi gikk inn der da.

    Så det ble litt dumt, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, like etter at Pia også flytta til Bergeråsen vel, (noe jeg skal skrive mer om seinere).

    Så dro faren min med seg både Pia og meg, til en matbutikk, i Storgata, i Svelvik, (like ved ungdomsskolen).

    For der hadde de den nye halvliter-brusflasken.

    Dette var ukjent i Norge, før dette.

    Det fantes bare en-liter-flasker og 0.35-liter-flasker, (og også 0.25-liter-flasker vel).

    Men faren min kjøpte en halv liter cola, til både Pia og meg da.

    De flaskene var formet som bomber nesten.

    De var like tjukke, hele veien, fra bunnen og til like før korken.

    Og de var laget av glass da.

    Plastflaskene med brus, de så jeg første gang, det året jeg var i militæret, husker jeg.

    (Altså skoleåret 1992/93).

    Men det her var nok kanskje sommeren 1983, eller noe sånt da, (hvis jeg skulle tippe).

    (Altså nesten ti år tidligere).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I spisestue-delen, av stua til Ågot, i huset til Ågot og Øivind, på Sand.

    Så stod det et skap, hvor Ågot hadde servise, osv., ved siden av spisebordet.

    Oppå det skapet, så hadde Ågot bilder av oss barnebarna da.

    Kjempestore bilder, av Tommy og Lene, og mindre av Runar sine unger vel.

    Og av Pia og meg, så hadde Ågot bare et lite bilde, (som stod i midten vel), som mora vår hadde fått tatt vel, hos en fotograf, i Larvik, en gang vel, (da søstera mi og meg var 3-4-5 år kanskje.

    Kusina mi Heidi, sa en gang, på begynnelsen av 80-tallet vel, at jeg hadde ‘helt hvitt hår’, på det bildet.

    (En gang hu var på besøk hos Ågot).

    Uten at jeg vet hvorfor hu nevnte det.

    Men men.

    Det stod også en sånn russisk dukke, oppå det skapet.

    (Helt til høyre vel).

    Det var en sånn tredukke, med to mindre tre-dukker, inni seg.

    (Uten at jeg vet noe om hvor Ågot hadde fått den dukka fra.

    Men da Pia og jeg var små, så var det vel noen, (kanskje onkel Håkon?), som viste oss den dukka vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde bodd på Berger, i et par år vel.

    Så begynte faren min og onkel Håkon, og bygge på huset til onkel Runar, i Son.

    Istedet for å fortsette å lage køyesenger.

    Runar hadde kjøpt en tomt, (nede i en grøft, må man vel kasnkje si), i Isdamveien, i Son.

    Det bodde to eldre damer, i et hus, ovenfor tomta, som Runar ikke likte, husker jeg.

    Men men.

    Det gikk vel også minst en bekk, over tomta, mener jeg å huske.

    Erik Thorhallson, (som jeg intervjuet for Skoleavisa, på Berger skole, et par år før kanskje), jobba for faren min, på den her tiden, og jobba også mye på huset til Runar, i Son da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    En dag, når jeg kom bort til Ågot, etter skolen, så hadde faren min og Håkon hatt en bilulykke, på Mosseveien.

    Håkon hadde sovna bak rattet vel, og de lå på Moss sykehus, (tror jeg det var).

    Jeg ringte, for å få prate med faren min, men sykehuset ga telefonen til Håkon.

    De så visst ikke forskjell på dem der, sa Håkon til meg, da jeg spurte han, om hvorfor sykehuset hadde gitt telefonen til han, og ikke til faren min.

    Så sånn var det.

    Faren min var på sykehuset, i noen dager, før Runar henta han der vel, og kjørte han til Sand da.

    Faren min fikk forstoppelse, på sykehuset, og jeg måtte kjøpe lakris, (hvis ikke det var svisker), for faren min, på butikken til Oddmund Sand.

    Faren min ville også at jeg skulle kjøpe øl.

    Men det lot ikke kassadama meg kjøpe.

    (Ei med mørkt hår vel, i begynnelsen av 20-årene vel).

    For jeg var vel bare 11-12 år, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Så Runar måtte vel gå inn i butikken, og kjøpe øl vel.

    For faren min var ganske mørbanka da, i kroppen, og orka ikke å gå inn i butikken, var det vel.

    Men men.

    Faren min sa det, at noen måtte dra til vraket, av amerikaneren, og stille kilometer-telleren tilbake.

    For ellers så kom han ikke til å få tilbake penger, av forsikringsselskapet.

    (For faren min hadde oppgitt for lav kilometerstand da).

    Men men.

    Håkon, han ødela armen, i den ulykken.

    Han måtte skru inn en jernplate, i den ene armen.

    Og den armen ble vel aldri helt bra igjen, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så Håkon jobba vel for det meste deltid, tror jeg, i årene etter dette.

    Han var liksom delvis sykmeldt da, tror jeg.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men men.

    Et av de første årene, da jeg bodde på Berger.

    Så pleide jeg å sykle opp, til Berger skole, noen ganger, etter skoletid vel.

    For å være med på Onsdagsklubben, eller fordi jeg kjedet meg kanskje.

    En gang, så sa en gutt fra Berger vel, som sykla oppå gangveien, over riksveien, ved Berger skole da.

    At ‘bestemora til Hitler var jøde’.

    Også sykla han ned til Berger vel.

    (Uten at jeg vet noe om hvorfor han sa det her.

    Og jeg er vel ikke helt sikker på hvem han gutten var heller.

    Men han var vel fra Berger, tror jeg.

    Kanskje det var lillebroren til Roger Edvartsen, eller noe sånt?).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så sa en eldre gutt vel, (kanskje det var Dag Furuheim).

    At det pleide å komme røyk, ut av pipa, til huset til Ågot og Øivind, også om sommerne.

    Dette var vel helt i begynnelsen, av tida, som jeg bodde på Berger.

    Så jeg kunne ikke svare noe sikkert, om det her.

    (Som jeg husker rimelig vagt, må jeg si).

    Men dem fikk jo feieren til å dukke opp, (faren min og Ågot), like etter at jeg flytta dit.

    Og da var Ågot nervøs, mener jeg å huske.

    Og skremte meg med feieren, osv., da, (som jeg har skrevet om tidligere).

    Men jeg vet ikke hva det kan ha vært, som dem eventuelt har drivi og brent der, i den kombinerte ved og olje-ovnen, i kjelleren til Ågot og Øivind, om sommerne.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I et tidligere kapittel, så skrev jeg om den gangen, som mora mi og Arne Thomassen, dro med Pia, Axel og meg, på sommerferie, til Sørlandet.

    Det må vel ha vært sommeren 1979, for Axel kunne ikke prate ennå da, husker jeg, (og han er født i november 1978 vel).

    Og da husker jeg det, at vi satt på en kafeteria, i Kristiansand vel.

    Også så mora mi og jeg, en mann, som spilte på et kronespill.

    Og det var Arne Thomassen, sånn som vi skjønte det.

    (Vi så jo bare ryggen hans, men vi mente vi kjente igjen en tweed-dress, eller noe sånt kanskje, som han gikk i.

    Noe sånt).

    Og da han kom tilbake til bordet.

    Så sa Arne Thomassen det, at han bare hadde vært på do vel.

    Og ikke spilt på kronespill.

    Så sånn var det.

    Så det var en snål episode da.

    Men Arne Thomassen var jo glad i å spille, på travbanen.

    Så det er mulig at han jugde, og at det var han som spilte, på kronespillet der.

    (Han stod der en god stund vel, og spilte vel ihvertfall 3-4-5 kroner, vil jeg si.

    Men men).

    For kanskje Arne Thomassen var litt spillegal, tenker jeg nå.

    Og at han kanskje har jugd, og sagt at det ikke var han som spilte.

    Når mora mi spurte da.

    Hm.

    Hvem vet.

    Sånn kunne det ihvertfall virke for meg.

    Selv om det kronespillet stod et stykke unna, og jeg ikke tørr å si det her, helt hundre prosent sikkert.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    I matboden til Ågot, i kjelleren til huset til Ågot og Øivind, på Sand.

    Så lå forresten tegnebøkene til onkel Runar, husker jeg.

    (For jeg gikk og så overalt der da, som barn, når jeg kjeda meg).

    De lå like ved noen Norgesglass, og sånn da, hvor jeg pleide å finne syltestrikker, for å bruke på sånne strikk-gevær, som onkel Håkon, (var det vel), prata om en gang da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og uten at jeg vet hva de tegnekursene/bøkene, til Runar, fra 50/60-tallet vel, gjorde der.

    På loftet deres, så var det ingenting.

    De få gangene jeg var der oppe, så ble jeg bedt om å gå forsiktig, for ellers så kunne man gå gjennom gulvet der da.

    For det var visst ikke gjort ordentlig arbeid, på loftet der.

    (Uten at jeg sjekka det så nøye, det var ikke sånn, at jeg gikk så mye rundt, oppå der).

    Men det er kanskje litt rart, at dem ikke brukte kjelleren, til å ha TV-stue og sånn.

    Det ville vel folk ofte gjort, nå i våre dager vel.

    Og så heller brukt loftet, til å lagre gamle radioer, og sånn, som stod i kjelleren da.

    Men men.

    Dem hadde kanskje nok å gjøre, nede på verkstedet, (Strømm Trevareindustri, senere Strømm Travare A/S).

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var forresten også en elektrisk vifte, montert inn, i det ene kjellervinduet, til matboden til Ågot.

    Og det var vel også brukt noe fin netting der, tror jeg, foran det andre kjellervinduet.

    Så det var ikke vanlige kjellervinduer der, for å si det sånn.

    Det var også et rom der, i kjelleren, under soverommet til Ågot og Øivind, som stod stort sett tomt.

    (Et rom med sluk i gulvet, mener jeg å huske).

    Det var kanskje der, som faren min hadde kokt såpe, på slutten av 70-tallet vel.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Faren min hadde noen bøker, (Hardy-bøker kanskje), og de lå øverst i et klesskap.

    Og det rommet de bøkene lå i, det var det miderste soverommet, i huset på Sand.

    Det var rommet ovenfor kjøkkenet, husker jeg.

    (Det soverommet som Ågot seinere begynte å bruke som soverom selv, etter at Øivind døde).

    Og da hadde faren min stempla, (med noe slags stempel-sett vel, i de bøkene).

    Han stempla navnet sitt da, ‘Arne Olsen’, (eller om han stempla ‘Arne Mogan Olsen’).

    Også ‘Bok no. 1’.

    (Eller hvilke tall det var igjen, som var på de bøkene, som jeg fant der).

    Noe sånt.

    Så faren min forkortet ‘nummer’, til ‘no.’, og ikke til ‘nr.’ da, som vel kanskje er mer vanlig.

    Men men.

    Men det var kanskje vanlig å forkorte ‘nummer’ til ‘no.’, på 50 og 60-tallet.

    (Det er mulig at det har forrandra seg).

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Onkel Håkon pleide også å si til meg, like etter at jeg flyttet til Berger.

    At ‘du var tjukk da du var liten du, så du må passe deg, sånn at du ikke legger på deg’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Han sa også en gang til meg, mens han hadde pause, fra arbeidet, på verkstedet.

    At jeg drakk cola, ikke fordi jeg var tørst, men fordi jeg syntes at det smakte godt.

    (Håkon mente at han kunne se det på meg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte å interessere meg litt for politikk og nyheter osv., siden jeg var i et hus, hver dag, hvor spesielt bestefar Øivind, var opptatt av hva som var i nyhetene og i leksikon, osv. da.

    Så sånn var det.

    Jeg var ganske opptatt av krigen, som vel alle våknet av, av de som holdt til i huset der, hvis man nevnte den da.

    Så sånn var det.

    Jeg tulla en gang da, med onkel Håkon og bestefar Øivind.

    Også sa jeg det, i huset til Ågot og Øivind, når jeg var sånn 10-11 år kanskje.

    At nazisme og sosialisme, det var det samme, for nazisme betydde nasjonal-sosialisme.

    Som jeg hadde lært et eller annet sted da.

    (Jeg visste vel egentlig at det her var feil men.

    Men jeg bare fikk lyst til å si noe da.

    Jeg satt ved spisestuebordet da.

    Og Øivind og Håkon satt i TV-stue-delen, av stua, til Ågot og Øivind da).

    Og da føyk både Øivind og Håkon opp av stolene sine, og blei sinna begge to samtidig da.

    Og det var like før de angrep meg, begge to, virka det som.

    Øivind gikk noen meter mot meg, tror jeg, på en truende måte vel.

    Og Håkon også oppførte seg truende, mener jeg å huske.

    Så jeg skjønte at jeg hadde driti meg ut.

    Men men.

    Men Øivind bare satt seg ned i sofaen sin igjen.

    Og Håkon gikk vel ned på verkstedet igjen, tror jeg.

    Han hadde vel bare en ti-minutter pause, eller noe sånt.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Noen år tidliger, (på 70-tallet), mens både Pia og meg, fortsatt bodde hos mora vår, i Larvik.

    Så var vi på ferie hos faren vår, en sommer, på Bergeråsen da.

    Og da var vi på grillfest, hos onkel Håkon og dem, som da fortsatt bodde i Hellinga, husker jeg.

    De hadde en leilighet, på enden av en rekke med leiligheter, som lå nederst i den hellinga da.

    Ovenfor Hellinga 7B da, hvor faren min bodde.

    Og da var det grillfest, i hagen til Håkon da, i Hellinga.

    Og et ungt tenåringspar, (var de vel, hvis de ikke var enda yngre), gikk forbi, i Hellinga da.

    Og da reagerte Håkon, og begynte å erte dette unge paret da, som holdt rundt hverandre vel, mens de gikk da.

    Og kalte dem ‘kjærestepar’, og erta dem da.

    Mens dem gikk forbi, gjennom Hellinga, ovenfor oss da.

    Så sånn var det.

    Så onkel Håkon, han kan man nok godt kalle for en ‘ertekrok’, vil jeg si.

    Spesielt unger og ungdommer, pleier han vel å erte mye, vil jeg si.

    (Ihvertfall på den tida, på 70 og 80-tallet, som jeg pleide å være ute i Strømm da.

    Jeg må vel kalle det for Strømm, siden Ågot og Øivind bodde på Sand, og Håkon og faren min bodde på Bergeråsen.

    Noen kaller det sikkert Berger, men Sand er egentlig ikke på Berger, vil jeg si.

    Og Bergeråsen er vel egentlig heller ikke det.

    Men men.

    Men Sand, Berger og Bergeråsen, er alle steder, som ligger i Strømm da, vil jeg si.

    Og Strømm, det er det tradisjonelle navnet vel, på den vestre siden av Drammensfjorden da.

    Svenskene ville kanskje ha kalt det et landskap.

    Hva vet jeg.

    Strømm er nesten som en dalside, vil jeg si, som går fra Drammensfjordens vestre bredde, og opp i skogen og fjellet, som ligger enda lenger vest da).

    Så sånn er det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Om det var det kjæresteparet, eller et annet, det vet jeg ikke.

    Men et kjærestepar, hadde visst hatt sex, eller noe, på Gamlehjemmet, eller der omkring, (hvor mange rom stod tomme, for det tidligere Gamlehjemmet, det ble vel bare brukt som bibliotek og sånn, på 80-tallet, mener jeg.

    Men men).

    Bare noe jeg husker, av noen rykter, som gikk, da jeg var guttunge, på slutten av 70-tallet/begynnelsen av 80-tallet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Bestemor Ågot, kjøpte seg en klokkeradio, husker jeg, på begynnelsen av 80-tallet vel.

    Den satt hu i stua, oppå reolen, cirka ovenfor de to skuffene, som jeg hadde fått, for å ha mine ting i da, som jeg hadde liggende, borte hos Ågot og Øivind da.

    Etter noen måneder, så bytta Håkon den klokkeradioen med en Radionette-radio, (tror jeg det var), fra 1930-tallet da.

    Så tok Håkon med seg klokkeradioen til Ågot, med seg, bort på Bergeråsen da, til huset sitt, i Havnehagen da.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    Plutselig en dag, så var den moderne klokkeradioen, til Ågot, borte.

    Og en svær kasse, av en radiorør-radio, fra 1930-tallet, stod i stua til Ågot, istedet.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg syntes vel kanskje det, at Ågot ble litt lurt, av onkel Håkon men.

    Men men, nå hadde jeg kanskje syntes at det var omvendt, for det ser jo kanskje litt kult ut, med en sånn gammeldags radio og.

    Og den radioen, fra 1930, eller noe, den virka helt fint, husker jeg.

    Selv om den vel måtte varmes opp litt, før man kunne høre noe lyd.

    Men hvis man ventet et halvt minutt, eller noe, (var det vel), så kunne man faktisk høre radio da.

    Og det stod også skrevet med tekst, på radioen, hvor man fant BBC og Oslo, osv.

    Man behøvde bare å lese navnene på landene og hovedstedene, osv., og så skru på et hjul, sånn at en pil, stod der det stod ‘BBC’ da, så kunne man høre på BBC da, (hvis det var bra signaler da).

    Så den radioen var ikke som de moderne radioene, hvor det bare står en frekvens., osv.

    (Hvis det ikke har kommet noe enda nyere nå da.

    Det har det sikkert.

    Men jeg har ikke hørt så mye på radio, (annet enn internettradio vel), de siste årene da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Håkon hadde en gang, hatt en konflikt, med en politimann, i Drammen.

    Faren min og Håkon, hadde kjørt rundt i Drammen, med en bil, hvor skiltet, var dekket av snø.

    Politimannen ville at faren min og Håkon, skulle ta av snøen på skiltet, sånn at politiet kunne lese bilnummeret.

    Men det likte ikke Håkon da.

    Og da klagde faren min, til Håkon, på noe han hadde gjort da, (i huset på Sand da).

    (Uten at jeg vet hva det var).

    Men kanskje noe alvorlig, kunne det vel kanskje virke som.

    Hvem vet.

    Hm.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da jeg flytta til faren min, i Hellinga 7B, på Bergeråsen.

    Så hadde han en svart reol, i stua der, ved siden av den grønne sofaen.

    Sofaen hadde han delvis laget selv, tror jeg, (ikke putene da, men kanskje de sponplatene vel, som sofaen var konstruert av da, de var det kanskje faren min som hadde snekret sammen. Hvem vet. Også var det klistret på mahogny-mønster-klistremerker, på de sponplatene da. Og onkel Runar kjøpte vel den grønne sofaen, av faren min, da vi flytta fra Hellinga 7B, for å ha i et slags lekerom, i kjelleren, i det nye huset hans, i Son da. Men reolen var kanskje fra IKEA, eller noe, da.)

    Så sånn var det.

    I en skuff, i den reolen, så lå det mange hundre fotografier, (må det vel ha vært), som faren min hadde tatt da, på 60 og 70-tallet vel.

    Det var flere bikinibilder, av damer i begynnelsen av 20-årene vel.

    Som lå på stranda og solte seg da.

    (For det meste brunetter vel).

    Som faren min sikkert hadde tatt med på båttur, i en av de båtene han hadde bygd selv, borte på verkstedet da).

    Det var også bilde av fontena, på Bragernes Torg, i Drammen da.

    Faren min fortalte meg en gang, at han hadde helt såpe, i den fontena.

    Og på bildene til faren min, så kunne man se det, at en ganske stor del, av Bragernes Torg, var dekket av skum da.

    Ihvertfall så var vel hele fontena det.

    Og en god del av plassen rundt fontena vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå begynner klokka å bli kvart over elleve, her på hostellet.

    Så jeg får kanskje si meg ferdig, med skrivinga, for i dag.

    Jeg har fortsatt mer notater, om Hellinga 7B, så jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 19: Enda mer fra Hellinga 7B, (del 4)

    En gang, som jeg var med faren min til Drammen, før han møtte Haldis vel.

    Så kjørte faren min innom Kafeteriaen, i Svelvik, på veien hjem.

    Der begynte han å prate, med ei dame, som virka veldig lett på tråden.

    Og som også virka ‘billig’ vel.

    Kanskje det var mora til Eva Olsen, tenker jeg nå, mens jeg skriver.

    Men men.

    Eller kanskje ikke, hu hadde jo solstudio, i Drammen hu, og det tror jeg ikke at hu her dama hadde, for å si det sånn.

    Hu virka litt som ei narkohore, fra Oslo kanskje, hu som faren min prata med, på Kafeteriaen i Svelvik da.

    Hu spurte faren min, om hvor vi bodde, på Bergeråsen.

    Jeg likte ikke hu dama da, så jeg sa ‘Henrik Ibsens gate’.

    ‘Å, har dere så fine gatenavn, uti der da’. sa hu kafeteria-dama da.

    (Kafeteriaen i Svelvik, solgte også øl, og lå i samme bygget, som et hotell.

    Så det var mer som et utested, enn en kafeteria, egentlig.

    Og seinere, så fikk det utestedet navnet ‘Teriaen’, på slutten av 80-tallet vel.

    Og det var også diskotek i kjelleren der, husker jeg, hvor søstera mi og Cecilie Hyde, dro meg med, et par ganger, når jeg var på helgebesøk, hos Ågot, som førsteårstudent vel, i Oslo.

    Så sånn var det.

    En annen gang, som faren min kjørte innom Kafeteriaen, i Svelvik, før han ble kjent med Haldis vel.

    Så prata han med en kamerat, fra Svelvik der.

    Og han kameraten, han hadde en sønn, (husker jeg), som het Ivan.

    Som vel også dukka opp på Kafeteriaen der, når faren min og jeg var der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Når faren min og jeg, var inne i Oslo, for å levere køyesenger, fra verkstedet.

    Så pleide faren min, noen ganger, å dra meg med, på en kinarestaurant, som lå like rundt hjørnet, for Saga kino der, mener jeg.

    En gang, så bestilte jeg noe kyllingrett der, som jeg husker, at var veldig god.

    Men når vi var der igjen, noen måneder seinere kanskje, så huska jeg ikke hva den retten het da, men så gjennom hele menyen mange ganger.

    Så da kelneren spurte meg, om hvordan rett jeg ville ha.

    Så visste jeg ikke hva jeg skulle svare.

    Så spurte de, om jeg ville ha ‘norsk kylling’.

    Også fikk jeg en halv grilla kylling, eller noe, vel, og noen pommes frites kanskje.

    Så sånn var det.

    Men den kyllingretten, som jeg syntes at var så god, det var kanskje kylling i karrisaus, eller kylling i scwetzuan-saus, eller noe sånt.

    Noe sånt.

    Det fant jeg aldri ut, med sikkerhet.

    Men hvis man hadde flaks, når man var på sånn kinorestaurant da, i Oslo, så kunne det hende, at man fikk en rett servert, som smakte veldig godt da, (vil jeg si).

    (Uten at jeg akkurat husker hvilken rett det var.

    Men men.

    Så sånn var det).

    En gang, like etter at jeg hadde flytta til faren min vel.

    Så møtte faren min og jeg, onkel Runar, på Peppes Pizza, ved Solli Plass vel.

    Så bestilte vi pizza da, og snakka med onkel Runar da, som kanskje gikk på tannlegehøyskolen enda, (eller hva han dreiv med i Oslo Sentrum.

    Dette var vel på slutten av 70-tallet, må det vel ha vært.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Faren min hadde også ei dame til, i tillegg til Haldis, (må man vel si).

    Det var ei som het Margrethe, fra Vestlandet vel, (hu prata ihvertfall dialekt).

    Hu bodde ved Bislett Stadion, inne i Oslo.

    Og jeg har vel skrevet om det, i et tidligere kapittel, at hu var i Hellinga 7B, en gang, som Pia og jeg, var på besøk hos faren vår, mens vi bodde, hos mora vår i Larvik.

    Margrethe hadde da kjøpt med en pose Maarud Potetgull, (100 grams vel), med ost og løk-smak, til Pia og meg.

    (Vi fikk en pose hver).

    Pia og jeg, var vel bare 6-7-8 år gamle da, (eller noe), så vi klagde litt, siden ost og løk, det var en litt vel ‘voksen’ smak for oss, på den her tiden.

    Vi var mer glad i Maarud Potetgull med paprika-smak.

    Og så kom vel den med salt, på andre plass.

    Men ost og løk, det var vel en litt for ‘sær’ smak, for Pia og meg, som var mest vant til vanlig norsk kost, vil jeg si.

    Så sånn var nok det.

    Men men.

    Margrethe hadde vel også en søster, mener jeg.

    Og en gang, etter at faren min ble sammen med Haldis.

    Så skulle faren min på dansketur, med Margrethe.

    Det var med Stena Saga, fra Oslo.

    (Ihvertfall var det en eller annen ferge, som gikk mellom Oslo og Fredrikshavn.

    Men det var ikke Holger Danske.

    For den har jeg aldri kjørt med.

    (Den likte ikke faren min heller, husker jeg.

    Folk sa også det, om den båten, at ‘Holger Danske holder kanskje’.

    Den båten gikk ikke for å være trygg, for å si det sånn.

    Men men)).

    Jeg lå i underkøya vel, (eller det må vel kanskje ha vært overkøya), mens faren min og Margrethe da, dreiv og ‘peisa på’, (mener jeg å huske ihvertfall), i underkøya da, på danskebåten.

    Men men.

    Så sånn var det.

    På Damsgaard, i Fredrikshavn, så ble faren min sur, for at jeg ville kjøpe negerboller, (eller sjokoladeboller, heter det vel nå), husker jeg.

    Men men.

    Det var vel forresten søsteren til Margrethe, som kjørte oss til danskebåten, gjennom Oslo.

    Hu kjørte ikke så sikkert, (sånn som jeg husker det), og de damene, de sleit fælt, med å finne en minibank, husker jeg.

    Så dette var kanskje ikke så bra forberedt da.

    Men jeg så et minibank-skilt, og det var til det som nå vel er DNB, på St. Hanshaugen, rett rundt hjørnet, for der jeg bodde, i fra 1996 til 2004, (i Rimi-leilighetene i Waldemar Thranes gate), og i den banken har også kusina mi Heidi, fra Follo, jobba, rundt år 2000 vel, husker jeg.

    (Selv om jeg aldri møtte henne der, men jeg ble fortalt dette vel, i begravelsen til bestemor Ågot, som vel var i år 2000, mener jeg.

    Men men).

    Så Margrethe og søstera, de var nok egentlig ikke fra Oslo nei, hvis man skulle dømme fra dialekten til hu Margrethe, og kjøringa til søstera da.

    (Sånn som jeg husker det).

    Men men.

    Margrethe hadde mørkt hår vel, og en gang, så lå det et postkort, til faren min, hos bestemor Ågot, (faren min og jeg pleide å få posten dit, av en eller annen grunn), undertegnet med ‘M’, husker jeg.

    Farmora mi Ågot, hu visste hvem Margrethe var husker jeg.

    For en gang, så sa Ågot det, at faren min skulle heller ha valgt Margrethe, enn Haldis da.

    Men men, bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da jeg bodde på St. Hanshaugen, mellom 1996 og 2004, og jeg gikk bort på Bislett, på noen søndager kanskje, for å handle på 7-eleven der, eller noe, i Theresesgate vel.

    Så hendte det, en eller to ganger, at jeg begynte å kikke på ringeklokkene, i bygårdene, rundt Bislett-stadion der, for å se om det stod ‘Margrethe’ på en av de.

    Men jeg huska ikke nøyaktig hvor hu hadde bodd, på begynnelsen av 80-tallet da, (altså cirka 20 år tidligere).

    Og jeg visste ikke etternavnet hennes heller, så jeg fant aldri ut om hu bodde fremdeles bodde på Bislett.

    Hvis jeg hadde sett at det stod Margrethe, på en ringeklokke der, så er jeg ikke sikker på det, om jeg hadde ringt på.

    Jeg hadde nesten ingen ting med faren min å gjøre, de årene jeg bodde i Oslo, (av grunner jeg skal forklare mer om i et senere kapittel).

    Faren min var for eksempel ikke på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, en eneste gang, i løpet av de åtte årene, som jeg bodde der.

    Og han var vel ikke på besøk, en eneste gang, i Ungbo-leiligheten, på Ellingsrudåsen, hvor jeg bodde, i cirka fem år vel, før jeg flyttet til St. Hanshaugen.

    Og det var fordi jeg hadde kuttet ut faren min, og ikke ønsket noe kontakt.

    (Og jeg ønsker heller ikke nå å ha noe med faren min å gjøre lenger.

    Det må eventuelt bli gjennom advokater, i for eksempel en omsorgssvikt-rettsak.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Ole Christian Skjellsbekk, i klassen min, sa forresten noe jeg har skrevet notat om her, mens vi gikk på Berger skole vel.

    Og det var, at han var på besøk, hos ei jente, som var alene hjemme, i Drammen, eller noe, vel.

    Men så kom plutselig foreldra hjem, sa han.

    Men hvem hu jenta var.

    Og hvorfor han Ole Skjellsbekk, fortalte meg det her, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det hendte at faren min, var med å kjøre oss på fotball-laget, (Berger IL), til bortekampene, en 5-6 ganger kanskje, det første året cirka, som jeg spilte.

    Dette var på Berger IL, aldersbestemte lag.

    Jeg spilte vel en 10-15-20 kamper kanskje, hver sesong.

    Og jeg spilte fra 1980 til cirka 1985 kanskje.

    Så jeg spilte kanskje mellom 50 og 100 kamper, for Berger da.

    Mest på midtbanen vel, og jeg var ganske tynn, (ihvertfall etterhvert), så jeg var en del reserve og, må jeg innrømme.

    Men men.

    Da jeg begynte å spille der, så ble vi vel kalt ‘Knøtter’.

    Og da jeg slutta, (siden vi ikke klarte å stille lag, noe jeg skal skrive mer om seinere), så ble vi vel kalt ‘Gutter’.

    Så sånn var det.

    Jeg scorte vel tre mål, for Berger, tror jeg.

    Det var et mål, mot et svensk lag, (fra like utenfor Gøteborg), som trener Skjellsbekk, kjente treneren for, og som vi derfor spilte mot, mens vi gikk på ungdomsskolen, (noe jeg skal skrive mer om seinere).

    Også scorte jeg en gang, mot et lag, fra ‘Dalom’, som hadde sendt tre lag, ned til Berger, en søndag vel.

    Det var et håndball-lag, for jenter vel, som de sendte.

    Så sendte de et fotball-lag, for gutter.

    Og et A-lag, i herre-fotball da.

    Og vi var vel de eneste, av Berger-lagene, som vant, tror jeg.

    Det var fulle tribuner nesten, siden A-laget skulle spille etter oss.

    Carl Fredrik Fallan, i klassen, erta meg, og sa noe sånt, som at jeg aldri scorte.

    Noe sånt.

    Jeg var vel venstre ving vel, og spilte nærme tribuene da.

    Så fikk Ole Skjellsbekk ballen, og hadde bare en forsvarer, mellom seg og keeperen vel.

    Jeg visste jo det, at Ole var den beste spilleren vår vel.

    Så jeg skjønte det, at nå kunne vi klare å score.

    For det var jo litt artig, at det var et lag, fra oppi ‘Dalom’, som vi spilte mot, og ikke for eksempel Selvik, som vi spilte mot to ganger hvert år, vanligvis vel.

    Men men.

    Så jeg løp alt jeg klarte da, på vingen.

    Jeg sa vel ingenting.

    Men Ole behøvde vel ikke å se opp, tror jeg.

    Han visste vel at jeg kom til å løpe der.

    For plutselig fikk jeg ballen, like foran mål, på venste side av målet da.

    (Uten at Ole så opp engang vel).

    Og det var bare for meg, å breiside ballen inn i målet.

    Så leda vi 1-0 da, (og vant etterhvert kampen klart vel).

    Så jeg sa ‘bra Ole’, og erta Carl Fredrik Fallan, på tribunen, litt tilbake da.

    Dette med målscoringa, gikk kanskje litt til hodet på meg.

    Så jeg ble bytta ut, litt seinere i kampen, sammen med Tony, (eller om det var kameraten hans, som het Frode vel), som gikk i klassetrinnet under meg, på Berger skole og Svelvik ungdomsskole, da.

    Så sånn var det.

    ‘Takk for måla gutter’, sa trener Skjellsbekk da.

    Jeg var litt flau, siden jeg ikke spilte så bra, i resten av kampen.

    Så jeg varte ikke noe.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg scorte også en gang, på en corner, mot Vinn Sande, eller noe vel.

    Også det målet var, da vi spilte på hjemmebane.

    Alle de tre målene, jeg scorte, for Berger, var i det samme målet, det som vendte mot Bergeråsen, på Berger-banen, (heter det vel).

    Jeg fikk ballen, etter en corner.

    Jeg stod cirka på 16-meteren.

    Odd Einar Pettersen, (som da hadde flytta til Berger, fra Nord-Norge vel), han kasta seg ned, sånn at jeg ikke traff han, med skuddet.

    Så traff jeg tverrliggeren.

    Og så fikk vi corner på nytt.

    Og så skjedde det samme igjen.

    Jeg fikk ballen på det samme stedet.

    Odd Einar Pettersen kasta seg.

    Og jeg skøyt nå et ganske lavt skudd, istedet, som gikk inn, i den høyre siden av målet vel.

    (Og jeg mener jeg hørte at en trener sa det, at keeperen burde ha redda.

    Men men).

    Odd Einar Pettersen sa det, til meg, at ‘så du jeg kasta meg, så du det?’.

    Jeg måtte innrømme at jeg så det, så han var engasjert da, må man vel si.

    Selv om det kanskje var litt rart, at de spilletrekkene, etter begge cornerne vel, (som kom etter hverandre), vel var nøyaktig de samme.

    Det var sånn, at jeg nesten sitter her, og lurer på om dette var konstruert, (og altså planlagt på forhånd), eller noe.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Per Furuheim, (storebroren til Thor Furuheim, som døde i den snøhule-ulykka, i hagen til Petter og Christian og dem, like etter at jeg flytta til Berger vel), han gikk også på fotballen.

    Per Furuheim, han gikk i klassen over meg, på Berger skole, husker jeg.

    En gang, som jeg satt på i samme bil, som Per Furuheim, på vei til en bortekamp, (mot Nordre Sande vel), så forklarte Per Furuheim, oss andre, som satt i den samme bilen, om hvordan han tenkte, når han prøvde å score mål.

    Per Furuheim sa det, at han prøvde å tenke inni seg, ‘hvor er målet nå?’, før han skøyt, hvis han var i en trengt situasjon, (og kanskje ble forsøkt taklet, eller kanskje ble skjermet, av en forsvarer da).

    For det er ikke alltid, at man har så god tid, når man spiller fotball.

    Så hvis man skal begynne å speide, etter hvor målet er, osv., så tar det kanskje for lang tid, og man mister målsjangsen.

    Dessuten så blir det vel som et overraskelsesmoment, hvis man bare skyter, uten å først se seg om, hvor målet er.

    Så det må jeg si, at var et bra fotball-tips, fra Per Furuheim, (hvis jeg skal være ærlig).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Per Furuheim sa også det en gang, på Bergeråsen, når jeg satt og venta, i bilen til faren min, mens han var inne hos mora hans, Ruth Furuheim, i Olleveien da.

    At jeg hadde ‘gulere tenner’, enn han.

    Dette sa han høyt, til noen andre unger, i Olleveien vel.

    Det var antagelig fordi jeg drakk så mye Coca-Cola hver dag, og bodde alene, og derfor kanskje var litt deppa, og ikke hadde ork til å pusse tenna, at jeg fikk så gule tenner.

    Det er mulig.

    Men men).

    Vi lærte ikke så mye fotballteknikk, som finter og sånn, når vi trente, med Berger IL.

    Vi øvde på å dempe ballen en gang, husker jeg.

    Og trener SKjellsbekk, studerte også hvordan løpsteknikk, som vi hadde, en gang, husker jeg.

    Jeg fikk høre det, at løpsteknikken min var bra, men at jeg mangla litt ‘kjøtt på beina’ da, (siden jeg var så tynn), av trener Skjellsbekk da.

    Ellers gikk det mye i jogging, rundt på Berger, de første treningene, hver vår, ihvertfall.

    Og ellers var det mest fotballspilling egentlig.

    På treningene.

    Vi trente etterhvert bare utendørs, når snøen hadde smeltet, på Berger-banen, så vi ble aldri så utrolig gode, må man vel si.

    Men men.

    Vi hadde ikke noen hall, på Berger, som vi kunne trene i, om vinteren.

    Det var bare gymsalen, på Berger skole, men der trente vi bare, når vi var Knøtter vel.

    Det var vel for liten plass, seinere, når vi begynte å bli eldre, tror jeg.

    Men men.

    En gang, når jeg var reserve, på en hjemmekamp.

    Så sendte hjelpetrener Røkås, (faren til Anders Røkås og han som kjøpte huset ‘vårt’ i Toppen 4, etter at foreldrene mine ble separert, i 1973 vel).

    Han sendte meg ut på banen, uten å ha fått klarsignal av dommeren.

    (Det var vel han som vanligvis dømte oss, på hjemmebane, en kar med hvitt hår vel, litt oppi åra vel).

    Så sånn var det.

    Jeg hadde fått instrukser, av hjelpetrener Røkås, om å si ditt og datt, til den og den, på laget vårt, om at vi skulle rokere om, på plassene vi spilte, på banen da.

    I forbindelse med byttet da.

    Men men.

    Når Røkås sendte meg, ut på banen, så la dommeren plutselig merke til, at Berger dreiv med noe bytte-greier.

    Og han blåste så frispark da, siden vi bytta spiller, (det vil si meg), på feil måte da.

    Uten å si fra til dommeren først.

    Røkås prøvde å signalisere til dommeren, i fem minutter kanskje.

    Men dommeren klarte ikke å oppfatte det, at Røkås ønsket å foreta et bytte.

    (Skjellsbekk var kanskje på ferie, eller noe, og derfor dreiv Røkås og bytta og leda laget da.

    Noe sånt).

    Men men.

    Det som skjedde, var jo at da fikk det Sande-laget, (eller hva det var igjen).

    De fikk frispark, kanskje 25 meter fra mål, eller noe, nede ved sidelinjen vel, (der Røkås hadde sendt meg inn på banen da).

    Jeg gikk jo da, og sa fra, til de andre på laget, (mens jeg fortsatt hadde det Røkås hadde bedt meg om å si, til de andre spillerne, i huet da).

    Så jeg fulgte ikke med på frisparket.

    Men han som tok det frisparket da, (for Vinn sande, eller noe), han skøyt det, rett i hue på meg, mens jeg så den andre veien, og prata med noen folk på laget mitt da, om hvordan vi nå skulle spille, osv.

    Så det var nesten sånn, som at dette var et ‘plott’, tenker jeg nå.

    At dette var noe avtalte greier, mellom begge lagene og dommeren kanskje.

    Jeg var jo fra Larvik, (eller hadde ihvertfall bodd der i noen år), så kanskje de tulla fælt med meg, i Nordre Vestfold, på grunn av det her da, at jeg også hadde bodd, nede i Søndre Vestfold.

    Hvem vet.

    Men men.

    Jeg fikk ihvertfall ballen kjempehardt, i huet, fra bare ti meters avstand kanskje, og gikk rett i bakken da.

    Jeg kom meg opp igjen, med en gang, og fortsatte å fortelle medspillerne mine, de instruksjonene, som trener Røkås hadde sagt da.

    Mens både spillere og tilskuere og trenere og sånn, lo vel, av meg da, siden jeg fikk ballen i huet, og datt da.

    Men det gjorde faktisk rimelig vondt.

    Men det var ikke sånn at jeg besvimte, av å få den ballen, så hardt i hue.

    Men det var ikke noe morsomt, for å si det sånn.

    Jeg huska hva Røkås hadde sagt, så jeg visste hvor jeg var, for å si det sånn.

    Men det var kanskje som å bli slått ned, i en boksekamp, kanskje.

    Så den episoden var ikke noe artig, husker jeg.

    Men men.

    Før en annen hjemmekamp, så spurte jeg han banemannen, (en høy, slentrete kar vel, som bodde nede på Berger, i arbeiderboligene kanskje, og som var 4-5-6 år, eldre enn meg, kanskje), om når det var, som vi skulle møte opp, igjen.

    Han sa et tidspunkt.

    (For jeg var tidlig ute da).

    Og det tidspunktet, var ganske lenge til.

    Så jeg sykla bort, mot Berger Brygge vel, var det vel.

    (For jeg likte ikke han banemannen, så bra vel, og det var ikke noen andre, som hadde dukka opp der enda, på laget da).

    Bort mot Berger Brygge der, så var det noen gutter, (som ikke spilte på laget), som dreiv og fanga noen småkrabber, og tøffa seg med det, å ha de i kjeften, mens de levde.

    Jeg var litt gira opp da, siden jeg skulle spille kamp.

    Så jeg prøvde også det, å ha en sånn krabbe i kjeften, husker jeg.

    Men men.

    Og det gikk greit, den kløyp meg ikke i tunga, eller noe, heldigvis, (husker jeg).

    Men men.

    Så hang jeg borti der da, til det tidspunktet, som han banemannen, hadde sagt, nærma seg.

    Men da jeg kom tilbake, til klubbhuset, så hadde kampen starta.

    Så jeg fant drakta mi, (eller om jeg hadde hatt den hjemme), og skifta kjapt da, og løp ut på banen.

    (For vi hadde hatt spillermøte, dagen før, eller noe).

    Og jeg skulle spille høyreving, var det vel.

    Men plutselig, etter 10 minutter kanskje, så ropte trener Skjellsbekk, var det vel, på meg da.

    For da hadde visst Berger, hatt 12 spillere.

    For når jeg ikke dukka opp der, til kampstart, så hadde trener Skjellsbekk da, (viste det seg), hivd innpå en annen spiller da, fra reservene vel, istedet for meg da.

    Så det var litt ergelig, husker jeg.

    Så mottoet er, ikke hør på han høye, slentrete banemannen, nede på Berger der.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, en sommerferie, så var fettern min Ove, på besøk, fra Follo da.

    Dette var før fellesferien, (men i begynnelsen av skoleferien da).

    Så det var sånn, at jeg skulle på den siste treninga, med Berger IL da, før fellesferien vel.

    Og da, så hadde jeg også han Ove, på besøk, borte hos Ågot.

    (Som var nesten som en lillebror for meg, på den her tiden, på begynnelsen av 80-tallet og slutten av 70-tallet da).

    Så jeg syntes nesten jeg måtte ta med Ove da, ned på Berger-banen.

    Så hørte jeg med treneren, (som enten var Skjellsbekk eller Røkås da.

    HVis det ikke var Leif Moen, som var trener for oss, det første året jeg spilte på Berger vel).

    Og da var jo dette i skoleferien, så det var bare seks spillere, medregnet Ove og meg, som hadde møtt, på trening da.

    Så vi spilte tre mot tre da.

    Og Ove og meg, og en Jebsen-sønn vel, vi spilte på samme lag da.

    Vi tapte ganske mye.

    Fordi Ove var vel to-tre år yngre enn meg, tror jeg.

    Og han Jebsen-sønnen, han gikk i klassen over meg, (mener jeg).

    (Thomas Jebsen het han vel, og han bodde, i et stort hus, like nedenfor Berger kirke der.

    Jeg lurer på om det var i det huset, som farmora mi Ågot, jobbet som tjenestepike, på 1940-tallet, osv.

    Men jeg er ikke helt sikker.

    Det er mulig at det var i et annet gårdshus, som også var tilhørende Jebsen-familien, nærmere riksvegen der.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så fetteren min Ove, fra Follo, han har faktisk vært med på en fotballtrening, med Berger IL, (lilleputt, eller smågutt, eller noe sånn kanskje).

    Og han trente da, sammen med folk, som var 2-3-4 år eldre enn han, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På en fotballtrening, med Berger IL, så var det sånn, at Eirik Lund, (storebroren til Ronald Lund, i klassen min, og tvillingbror av Arnt Lund), spente meg ned, tre ganger, bakfra, husker jeg.

    Så det var ikke sånn finfotball, som det gikk i alltid, når man trente med Berger.

    Det var kanskje litt unødvendig, mener jeg, å spenne meg ned tre ganger, når vi spilte på det samme laget.

    Og det bare var trening.

    Ei jente, som var med å trene, (Connie kanskje?), ropte et eller annet, den tredje gangen, som han Eirik Lund spente meg ned, når jeg hadde kommet meg forbi han, med ballen, ute på venstre vingen der da, mener jeg å huske.

    (Hu unnskylde han Eirik LUnd vel, eller noe.

    Men men).

    Men han Eirik Lund, han hadde visst også sagt det, (ifølge noen i klassen min vel), ved en annen anledning, at han ikke kunne bli med på fotballtrening, siden ‘leksene kom først’.

    Og det var ikke så populært, husker jeg, blant de folka, i klassen min, som bodde på Øvre.

    (Hvor Eirik Lund også bodde, på den her tida).

    De mente at Eirik Lund var barnslig vel, og at han sa det her, med en barnslig tone kanskje.

    (Noe sånt som ‘ædda bædda, jeg kan ikke bli med på trening, for jeg har lekser, og leksene kommer først. Ædda bædda’.

    Noe sånt kanskje?

    Jeg hørte ikke hva som ble sagt, så jeg skal ikke si noe sikkert.

    Men men.

    Eirik Lund savna kanskje tvillingbroren sin, Arnt Lund, som var litt mer som en forretningsmann vel, enn Eirik, og som vel aldri var å se, på noen fotballtrening, sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.

    Og Ronald Lund, i klassen min, han var vel heller aldri på noen fotballtrening, med Berger IL, tror jeg.

    Så Eirik Lund skal ha det, at han nok var den av de tre brødrene, som var på flest fotballtreninger, ihvertfall.

    Selv om han kanskje kunne ha sparka mer på ballen og litt mindre på beinet mitt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det).

    På en av de første bortekampene, som jeg spilte, for Berger.

    Mot Vinn Sande vel.

    Så spilte vi ikke på en stor bane, sånn som de A-lagene spilte på.

    Men vi spilte på en halv sånn bane kanskje.

    (Siden vi bare spilte knøtte-fotball da, så var banen vi spilte på mindre da, for å si det sånn.

    Og omgangene varte vel ikke i 45 minutter heller, som når A-lag spiller, men vi spilte vel kanskje i 20-30 minutter da, i hver omgang.

    Noe sånt.

    Men men).

    Det ble jo skikkelig møljefotball, noen ganger, av å spille på så små baner.

    Så en gang, som jeg fikk ballen, like utenfor straffefeltet vel, til Vinn Sande da.

    Mens faren min stod langs sidelinja, og så på, husker jeg.

    Så var det så tjukt, av Vinn Sande-spillere, mellom meg og målet.

    Men jeg så at Thomas Jebsen, (var det vel), stod en god del bedre plassert.

    (Han stod vel midt i straffefeltet deres, mener jeg å huske.

    Selv om han også hadde noen Vinn Sande-forsvarere, mellom seg og målet vel).

    Så jeg tok en sånn chip da, (heter det vel).

    Og bare tok et sånt ganske følsomt spark, med innersiden av foten, under ballen, (som var i lufta da).

    Sånn at ballen gikk i en bue, over to-tre Vinn Sande-forsvarere, og landa nesten på huet, til han Thomas Jebsen da.

    Et par meter lengre fremme, i straffefeltet, til Vinn Sande da.

    Men da ble faren min sur, tror jeg.

    For han ble borte fra sidelinja, etter det sparket mitt, mener jeg å huske.

    Men jeg hadde jo ikke noen andre, å spille til, så jeg måtte jo i det minste prøve, tenkte jeg.

    Selv om Thomas Jebsen vel ikke fikk noe ut, av den sjangsen, (eller om man skal kalle det halv-sjangse).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Sesongen etter, må det vel ha vært.

    For da spilte Christian Grønli, husker jeg, i det samme oppgjøret, nemlig borte, mot Vinn Sande.

    (Og Christian var et år yngre enn meg.

    Og det varierte, annenhvert år, om vi spilte på lag med de som var et år eldre, eller et år yngre, enn oss, på Berger da.

    Så sånn var det).

    Og da tok Christian Grønli, et spektakulært brassespark, helt ute på sidelinja, på den samme, lille fotballbanen vel, i Sande da.

    Så sånn var det.

    Og da husker jeg at trener Skjellsbekk fikk ros vel, og sa noen komplimenter, om sparket til Christian Grønli, ute på sida der, mener jeg å huske.

    (Selv om det ikke ble målsjangse kanskje, ut av det sparket.

    Men likevel.

    Det var kanskje det eneste brassesparket, som folk fikk se, i Sande, det året.

    Hvem vet.

    Det var vel ikke vanlig kost, selv for A-lagene, i Nordre Vestfold, vil jeg tippe på.

    Men men).

    Etterhvert, så slutta faren min å være med å kjøre, når vi skulle spille bortekamper.

    Og da laget vårt, skulle til Gøteborg, for å spille et par kamper, mot det svenske laget, som trener Skjellsbekk, kjente treneren til, mens vi gikk på ungdomsskolen, husker jeg.

    Så måtte jeg sitte på med Geir Arne Jørgensen, og dem, (som jeg hadde hørt, i 1979 vel, at faren min advarte Ågot mot, at jeg ikke burde ha noe med å gjøre), siden det var den eneste bilen, som hadde ledig plass.

    Men men.

    Det skal jeg skrive mer om seinere.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang, så husker jeg det, at faren min møtte en kamerat, nede på et hotell vel, i Tønsberg-traktene vel, og satt og prata der, i en time eller to vel.

    Mens jeg var nede i kjelleren der, og så på et sånt Cowboy og kaktus-skytespill vel.

    Og jeg ble så frista, til å spille det spillet, at jeg spurte kameraten til faren min, (var det vel), om å få en krone, til å spille på det spillet, når han var nede på do vel, og gikk forbi de automatene da.

    Dette var vel på slutten av 70-tallet en gang, tror jeg, kanskje like etter at jeg hadde flytta, til faren min.

    Jeg fikk ikke lov å få noen krone, av han kameraten til faren min.

    Som jeg ikke er helt sikker på hvem var.

    Og jeg vet ikke hva faren min og han kameraten hans, prata om der heller.

    men men.

    Det var bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, like etter at jeg flyttet til faren min vel.

    Så tok faren min meg med, når han skulle kjøre en Mercedes, for noen, gjennom Oslo.

    Det var ikke en vanlig Mercedes, men en Mercedes E600, eller noe sånt, kanskje.

    (Uten at jeg husker modellen så nøye.

    Men dette var rundt 1980 vel).

    Vi kjørte i faren min sin amerikanske stasjonsvogn da.

    Og til en villagate, i Sandvika eller Lysaker, eller noe sånt vel, på grensen mellom Bærum og Oslo Vest kanskje.

    Noe sånt.

    Også kjørte vi vel den bilen, til faren til Rune Kraft og broren, på Furuset vel.

    Noe sånt.

    Også kjørte vel han faren til Rune Kraft, (som vel hadde fjernstyrt bil, mener jeg å huske og i kjelleren så hadde de TV, hvor ungene pleide å være da, og jeg husker også at jeg så et Ringenes Herre tegneserie-album, (med Gollum, osv), hos dem, på slutten av 70-tallet eller begynnelsen av 80-tallet en gang vel. Men men. Så sånn var det).

    Han faren til Rune Kraft, han kjørte oss vel tilbake da, (tror jeg det må ha vært), tilbake til det stedet da, i Oslo Vest eller Bærum, hvor amerikaneren til faren min stod da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, som jeg var med faren min, så så jeg også på en dame-fotballkamp, uti der.

    Men jeg husker ikke navnet på hjemmelaget.

    Og jeg spurte om navnet på bortelaget, men det visste ikke hu tilskueren, som jeg spurte.

    (Dette var vel helt på begynnelsen av 80-tallet, mener jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, helt på begynnelsen av 80-tallet, en sommer, som jeg gikk ned til Haldis og dem.

    Så satt faren min og Haldis, på verandaen, til Haldis.

    I sola da.

    Det stod et plaskebasseng, imellom verandaen og huset til Haldis.

    Og oppi der, så satt Nina Monsen, (som var et år yngre enn meg), og Christell da, (som var to år yngre enn meg), helt nakne da.

    Og plutselig så begynte de, å løpe bortover plenen, helt nakne, og så snu, og sette seg opp i bassenget, igjen.

    Dette var før hverken Christell, Nina Monsen, (eller meg selv), hadde kommet i puberteten.

    Så disse jentene hadde ikke antydning til pupper, og de hadde ikke fått hår på fitta, (som det vel heter).

    De var kanskje 8-9 år da, og begge løp ut av bassenget nakne, i noen sekunder, annenhver gang.

    Og så gikk de opp i bassenget igjen.

    (Uten at jeg vet hvorfor de dreiv og blotta seg sånn.

    Men men).

    De lo og skrålte og hadde det morsomt da sikkert.

    Jeg satt fullt påkledd, på verandaen til Haldis, og visste vel ikke hvor jeg skulle se vel, eller hva jeg skulle gjøre.

    Så til slutt så gikk jeg vel bare hjem vel.

    (Til Hellinga 7B, hvor jeg vel bodde ennå, da denne episoden hendte.

    Så sånn var vel det).

    Men men.

    En gang, i løpet av det drøye året vel, som jeg var kamerat med Petter og Christian Grønli, før mora deres døde.

    Tove Grønli døde i februar 1981 vel, som var det året jeg fylte 11 år, så dette skjedde det året jeg fylte 10 år, vil jeg tippe på.

    Petter og Christian, de dro meg med, opp på Brekke gård, som var en gård, som lå oppå et fjellplatå, kanskje 20-30 meter over Drammensfjorden.

    (Bergeråsen lå liksom mellom Brekke gård og Drammensfjorden da.

    Hvis noen skjønner hvor Brekke gård lå da.

    Brekke gård lå litt oppå fjellet, må man vel si.

    Men men).

    Når vi kom fram til Brekke gård, (hvor vi vel ikke egentlig hadde noe spesielt mål for turen, Petter og Christian bare dro meg med dit da).

    Så var det en innhengning der, med to hester da.

    Dette var enten ponnier, eller unge hester da.

    Jeg hadde såvidt vært på riding, ved Tagtvedt, når vi bodde i Mellomhagen kanskje, (hvis det ikke var før dette også).

    (Når jeg bodde hos mora mi da).

    Og jeg kjeda meg kanskje litt der oppe.

    Petter og Christian fortalte vel det, at de hadde ridd, på de hestene der oppe, tidligere.

    Noe sånt.

    Så jeg måtte nesten prøve å ri på de hestene, jeg og.

    De hadde ikke sal på seg da, naturlig nok.

    Men jeg klatra opp på gjerdet, til innhegningen, til de hestene da.

    Og da, så syntes kanskje de hestene, at det var artig, med noen gærne gutter, som kom og besøkte dem.

    For jeg slapp meg oppå den ene hesten, som stod ved siden av gjerdet da.

    Og den hesten, den begynte å ri rundt, i den innhegningen der, med meg oppå da, klamrende med armene mine, rundt halsen, på den hesten da.

    Den kunne jo ikke ri så fort rundt der, så jeg falt ikke av.

    Men det som virka litt skummelt, det var det, at den andre hesten der, den gikk opp på bakbeina, og traff meg nesten med hovene på forbena, husker jeg.

    (Selv om jeg ikke er sikker på, om den hesten var aggressiv, eller om den bare syntes at det var morsomt, at en gutt havna oppå den andre hesten der.

    Det veit jeg ikke sikkert).

    Men den andre hesten, den løp etterhvert bort til i nærheten av det ene gjerdet igjen.

    Og da fikk jeg sjangsen til å gå av igjen da.

    Like hel, utrolig nok.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så gikk vi litt rundt der, Petter, Christian og jeg.

    Vi gikk litt rundt Brekke gård der da, litt vekk fra de hestene.

    Også gikk vi tilbake til gården der, etter en halvtime kanskje, (eller noe).

    Og da var en bonde på plass der, sammen med hestene.

    (Jeg vet ikke om han bodde på Brekke gård der, eller ikke, det er jeg ikke sikker på dessverre.

    Jeg hadde jo bodd i mange år, i Larvik og, så det veit jeg ikke dessverre).

    Men da jeg bodde i Liverpool, fra 2005 til tidligere i år, så fant jeg tilfeldigvis ut det, i 2008, eller noe, kanskje.

    At Haldis sitt pikenavn, var Brekke.

    Men det var visst fra faren, som het Hans Brekke, eller noe vel.

    (En kar fra Vestlandet vel).

    Og ikke fra Berger vel.

    Petter og Christian, de likte vel ikke Haldis så særlig, tror jeg, (etter at vel både Whiskey og Vodka, (to hamstere vel, og vel ikke marssvin, som jeg skrev vel, i et tidligere kapittel)).

    Både Whiskey og Vodka, døde nede hos Haldis vel.

    Jeg tror den siste av de, ble borte, en gang Pia var på besøk der, og jeg dukka opp der, for å besøke Pia vel, som vel var på besøk, fra mora vår, i Larvik.

    Da lurer jeg på, (jeg mener jeg husker det, ganske vagt), at en av hamsterne, gikk løse, ved verandaen til Haldis, eller noe, vel.

    Og jeg lurer på om ikke den siste hamsteren ble borte, mens jeg var der, for å snakke med Pia.

    Men dette husker jeg ikke helt sikkert, hvordan dette var.

    Men men.

    Men jeg vet ikke om Petter og Christian visste det, at Haldis het Brekke, til etternavn.

    Da ville de kanskje ikke gått opp til Brekke gård, siden de vel ikke likte Haldis vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, så fikk jeg lov til å gå opp på loftet, (mener jeg det var), hos Haldis og dem.

    (Sikkert av Haldis da.

    Dette må ha vært rundt den tiden, like etter at vi var tilbake fra Jugoslavia, tror jeg).

    Og jeg fant et sverd, (eller om det var to), oppå loftet til Haldis og dem da.

    De sverdene var butte, i enden, så de var liksom ikke klare til ‘krig’ da.

    Og de hadde ikke skarpe egg-er.

    Men de var ganske spisse da, langs hele sverdet.

    Og de hadde en klinke, som løsnet hele tiden, (sånn som jeg husker det).

    Så de sverdene var ikke så forseggjorte vel.

    Men men.

    Men det sverdet så ganske kult ut, på veggen vel.

    Og jeg fikk det sverdet, av Haldis vel.

    Jeg lurer på om det sverdet, (eller om det var en kårde, eller noe), var et sverd, som Jan eller Viggo, hadde fått av faren eller stefaren sin, i Syden, eller noe, en gang.

    Noe sånt kanskje.

    (uten at jeg husker det helt nøyaktig).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den gangen, rundt 1980 vel, borte hos Ågot, som Øivind sa det, at han hadde sagt til Gutta på Skauen, under krigen, at han ikke ville bli med dem, på skauen, siden han hadde sagt, (som han sa, mens jeg var i stua dems, i 1980 en gang vel), ‘jeg har kjærring og ungær jeg’.

    Så sånn var det.

    (Enda vel Øivind bare hadde et barn, nemlig faren min vel, under krigen.

    Onkel Håkon ble vel født etter krigen, hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men det jeg glemte å skrive om vel.

    Det var reaksjonen til farmora mi Ågot, da Øivind sa det her.

    Og hu reiste seg opp av stolen da vel, (hvis hu ikke stod fra før), og neste ‘freste’, mot Øivind da.

    Uten at hu forklarte det, om hvorfor hu gjorde det da.

    Men det var kanskje noe de holdt tilbake.

    Det er mulig.

    Men men.

    Noe de ikke ville prate om, som skjedde under krigen.

    Hvem vet.

    Farmora mi, Ågot, hu sa til meg, (utenom sammenhengen liksom), en gang, at ‘dem var ikke noe snille mot tyskerjentene’.

    Uten at farmora mi forklarte noe mer, om hva hu mente med det.

    Men men.

    Det skjønte jeg ikke, men jeg fikk meg ikke til å spørre heller.

    For det var ikke vanlig, at Ågot prata sånn om krigen osv.

    Og det var helt utenom sammenhengen liksom, så jeg ble kanskje litt paff da.

    Men men.

    En gang viste Ågot meg uoppfordret, et rasjoneringskort, som hu hadde hatt liggende vel, fra krigens dager da.

    Man måtte klippe av en sånn liten kartong-bit, av det kortet, hver gang man kjøpte en pakke smør, eller lignende, i butikken da.

    Sånn at ingen fikk kjøpe mer enn en pakke smør i uken kanskje.

    Siden smør vel var mangelvare da kanskje, under krigen.

    Så sånn var det.

    Men Ågot forklarte meg ikke det, om hvorfor hu viste meg det her kortet da.

    Men det var jo litt artig da, å se et sånn ekte rasjoneringskort, fra krigens dager.

    Det er jo sant.

    Så det var jo litt morsomt da.

    Men jeg vet ikke om det var noen mer alvorlig grunn, som Ågot hadde, for å vise meg det rasjoneringskortet.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det er mulig at vi tog toget forresten, da Petter og Christian var med meg til Larvik, for å besøke mora mi, i Jegersborggate, den gangen, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel vel).

    For jeg mener at vi tulla litt, med en sånn vannkaraffell, som pleide å stå, i NSB sine togvogner, på Vestfoldbanen.

    Passasjerene, hadde lov å hente seg et pappbeger med vann da, fra den karaffellen, under togreisen da.

    Men jeg husker en gang, at noen andre unger, som var med meg til Larvik, og meg selv, tulla fælt, med den karaffellen.

    Vi kjeda oss vel, og satt et beger som vi hadde drukket av, tilbake oppi den beholderen, for beger, sammen med de rene drikkebegerne da.

    Og da vi fikk litt kjeft, husker jeg, av ei dame, som reiste med det toget da.

    Dette var antagelig ganske nærme Larvik, for en god del passasjerer, gikk av i spesielt Tønsberg og Sandefjord da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som jeg var aleine hjemme, med Pusi, i Hellinga 7B.

    Så leika jeg med barbermaskinen, til faren min.

    Jeg hadde ikke noe skjeggvekst selv, på den her tida.

    Men jeg tulla med Pusi, og prøvde den barbermaskinen litt på den katten da.

    Og da var den barbermaskinen litt mer effektiv, enn jeg hadde regna med.

    Så plutselig så hadde jeg barbert av halvparten av et av følehornene, til Pusi da.

    Petter og Christian klagde vel, (mener jeg å huske litt vagt), og mente at det så dumt ut kanskje.

    Men jeg syntes ikke at det gjorde noe da.

    Og jeg tror ikke at katta syntes at det gjorde noe vondt.

    Men men.

    Så Pusi hadde et følehorn, (heter det vel), som var litt vel kort da.

    Og det følehornet vokste vel ikke heller ut igjen, tror jeg.

    (Hvis jeg ikke husker feil da).

    Så sånn var det.

    Men Pusi døde jo ikke så lenge etter dette.

    Så om sånne følehorn vokser ut igjen, på katter, det tørr jeg ikke å si helt sikkert dessverre.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Når Pia bodde hos mora vår, i Stenseth Terrasse, utafor Drammen.

    Så gikk på Solberg skole, tror jeg, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Solberg lå vel litt nærmere Drammen, enn Stenseth terrasse, mener jeg.

    (Selv om jeg aldri var på den skolen akkurat men).

    Men det som skjedde, det var at ei jente, på den skolen, som Pia gikk på, uti der.

    Hu dytta Pia ned av en snøhaug, (eller noe), en gang, på skolen, tror jeg.

    Så Pia slo ut en tann.

    Og hu måtte ha regulering da.

    Så det var kanskje litt ergelig.

    Jeg husker det, at faren min, han klagde på den tannlegen, som hu hadde.

    Men hu fikk vel en ny tannlege, tror jeg, når hu flytta til faren min, (eller noe), og fikk flytta rundt på tennene i kjeften sin da, sånn at de så ganske normale ut.

    Selv om hu vel mangler en tann der, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg var jo ganske ofte, oppe hos Petter og Christian og dem, i Havnehagen 4, på Bergeråsen, (før mora deres døde).

    Og jeg husker at jeg så en del sport hos dem.

    Da pleide det å være han Willy, (som var sammen med Tove Grønli da), og Petter og Christian, og meg, som så på sport da.

    Jeg husker at jeg så et nyttårshopprenn der, (sikkert like etter at Pusi forsvant).

    Jeg så også en cupfinale, i fotball på TV der, mellom Lillestrøm og Vålerenga, husker jeg.

    Petter og Christian, (og vel muligens også Willy), holdt med Lillestrøm, men jeg holdt med Vålerenga.

    Det var ikke noe spesiell grunn til det.

    Unntatt en kanskje.

    Og det var fra da jeg gikk på Østre Halsen skole, (i første klasse der), da jeg bodde hos mora mi, i Mellomhagen.

    Da var det en jente vel, (hvis jeg husker riktig), i den klassen, som skrøyt av det en gang, til frøken, at hun hadde besteforeldre, som holdt til, i Lillestrøm da.

    Og da bodde dem sånn til, at dem kunne se ned, på Åråsen, når Lillestrøm spilte, (husker jeg at hu jenta vel sa da).

    Så da var det kanskje sånn, at dem bodde høyt oppe, i noen blokker, eller noe sånt, i sentrum av Lillestrøm da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg visste ikke hvem dette var, som hadde besteforeldre, i Lillestrøm.

    (Jeg visste ikke, på den her tida, at Johannes sin slekt, var fra Leirsund, i nærheten av Lillestrøm vel.

    Men men).

    Så jeg syntes kanskje ikke at jeg kunne holde med Lillestrøm da, siden ei som hadde gått i klassen min, hadde besteforeldre der liksom.

    Men men.

    I den klassen, (eller om det var i den klassen jeg gikk i, året etter, på Torstrand skole).

    Så var det ei jente i klassen, som hadde en onkel, i Sande, i Vestfold, (like ved Berger, hvor faren min var fra).

    Og etter noen måneder, så sa vel hu jenta, at han onkelen, i Sande, hadde dødd, for han hadde fått traktoren over seg, (eller noe sånt).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Petter, Christian, Willy og meg, vi så også noe håndball en gang, på TV, oppe hos Tove Grønli der da.

    Det var vel en håndball-landskamp, for kvinner, mener jeg.

    Og da sa han Willy det, at hu keepern til Norge, hu var fra Glassverket, (som ligger like før Drammen, hvis man kjører fra Berger/Svelvik og nordover, inn til Drammen da).

    Og han Willy sa også det, at han hadde vært sammen med hu landslagskeeperen.

    Så han Willy var kanskje fra Glassverket da.

    Jeg ble vel kjent med Christian og Petter, i 1980, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og mora deres døde jo i februar 1981.

    Og dem flytta til faren deres, i Mexico da.

    Så dette må vel ha vært under en håndballkamp, i 1980 vel, vil jeg tippe på.

    Så hvis Norge hadde en håndball-keeper, fra Drammen/Glassverket, i 1980, så veit kanskje hu hvem han Willy er da.

    (For jeg veit ikke etternavnet hans, eller hvor han er fra og sånn da.

    Men så kanskje hu kan bekrefte det, hu landslags-keeperen, at disse navnene ikke er noe jeg dikter opp, eller noe.

    Det er mulig).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå begynner klokka å bli halv et her, på hostellet.

    Så selv om det er lørdag, så burde jeg vel kanskje slutte å skrive snart.

    Jeg får se om jeg får skrevet mer i morgen.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Nå er det søndag kveld, og jeg har vaska klær i dag, osv., men jeg får se om jeg får skrevet noe mer her og, selv om klokka er mer enn 23 må, men jeg kjeder meg litt da.

    Så sånn er det.

    Like etter at jeg flytta til faren min på Berger, så hendte det jo, i begynnelsen, at jeg kjeda meg litt, siden jeg ikke kjente noen, på Berger og Sand.

    (Bortsett fra fetteren min Tommy, som var mye yngre enn meg, og bortsett fra Geir Arne Jørgensen, som faren min advarte mot da).

    Så en gang, på vei bort til Ågot, etter skolen.

    Den første vinteren, som jeg bodde på Berger.

    Så var jeg kanskje litt sur, fordi faren min ikke ville hente meg, på skolen.

    Og siden jeg hadde en så lang skolevei, bort til Ågot, hvor det spesielt på de siste hundre meterne, kunne blåse skikkelig surt, sånn at vinden og ofte også snø eller snøføyke, kunne piske en i ansiktet da.

    Så ofte når jeg kom inn i huset til Ågot, så så jeg nok ganske rosa ut i trynet, etter å ha gått ute i kulda, og fått juling av vinden og snøføyke osv. da.

    Så sånn var det.

    (Spesielt vinterne på begynnelsen av 80-tallet, var ganske ille, mener jeg å huske.

    Selv om kanskje vinterne ble litt mildere etterhvert.

    Det er mulig.

    Men men).

    Så en gang, når jeg så noen unger, som akte, ned den stien, som går fra mellom Hellinga og Gamlehjemmet der, og ned mot ved der Teskjekjærringa bodde, nederst i Havnehagen.

    Så prøvde jeg kanskje å bli kjent med nye unger da, for jeg så en jente på min alder vel, som også akte der da.

    Og det var storesøstera til Lille-Oddis, sånn som jeg har skjønt det seinere.

    Og hu begynte å kryne meg, husker jeg, når jeg ikke ventet det.

    Så hu har aldri prata noe med, i årene etterpå.

    Hu gikk i klassen over meg vel, og jeg mener jeg fant henne på Facebook, da jeg bodde i Liverpool, og hu var på lebseklubb da, (sånn som det så ut for meg, ihvertfall), så hu var nok en guttejente da, må man nok si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og når jeg kom bort til Ågot og dem, så kunne dem se på meg, at jeg hadde lekt.

    (Og blitt kryna da, eller hvordan dem skjønte at jeg ikke hadde gått rett dit).

    Og jeg fikk vel nesten kjeft vel, fordi jeg hadde lekt litt, for jeg gikk den ganske lange veien, bort til Sand da.

    Men der kunne jeg jo ikke leke med noen, for faren min advarte mot den og den da, (hørte jeg at han sa til Ågot, en gang, en av de første dagene jeg bodde på Berger vel).

    Og det var litt kjedelig, å bare leke med Tommy og, for å si det sånn.

    Så jeg prøvde nok å bli kjent med nye folk da.

    Det var nok ikke det at jeg syntes det var så artig å ake.

    Det var nok mer det, at jeg syntes det var litt lang skolevei kanskje, som jeg hadde.

    (Jeg hadde jo lengst skolevei, av alle på Berger skole, hvis jeg ikke tar feil).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men hvorfor hu storesøstera til Lille-Oddis, (de bodde i Leirfaret, i noen trygdeboliger der vel), plutselig begynte å kryne meg, nederst i akebakken der, like ved der Rolf Stenberg og dem bodde vel, (en som hadde ei datter med rødt hår, som gikk i klassen over meg vel).

    Det vet jeg ikke.

    Men jeg kan ikke vite alt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Den første 17. mai, som jeg bodde på Berger.

    Så var jeg tidlig oppe, for jeg var bare ni år da, og syntes at 17. mai var artig.

    Så jeg hadde funnet 17. mai-programmet, borte hos Ågot kanskje.

    Og jeg gikk opp på Øvre, for å se på musikk-korpset, som liksom vekte opp Bergeråsen da, om morgenen, på 17. mai.

    Ole Christian Skjellsbekk, (han som liksom var ‘sjefen’, i klassen min), han var i skolemusikken, husker jeg.

    Og han kjente meg igjen, der jeg stod som ensom tilskuer vel, i hoved-bilveien da, (jeg husker ikke hva den veien heter igjen), opp til Øvre.

    Så Ole sa ‘hei’, til meg, (var det vel), mens han gikk som musikant, i musikkkorps-toget da.

    Om morgenen, på 17 mai, 1980 vel, oppe på Øvre da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men jeg syntes det var litt flaut, året etter.

    At jeg hadde tatt av sånn, på 17. mai, året før.

    Og at jeg hadde vært den eneste tilskueren, til musikk-korps-toget da, om morgenen, på 17. mai, på Bergeråsen, i 1980.

    (Ihvertfall der hvor jeg stod).

    Så året etter, så maste jeg meg til det, å få lov å dra til Larvik, på 17. mai.

    For jeg syntes det, at 17. mai i Larvik, var mer artig da, siden det var mere folk og sånn.

    Larvik er jo en by, og Berger er jo bare en landsby kanskje, (må man vel si).

    (For å være litt slem mot Berger.

    Men men).

    Det var et problem med dette, og det var det, at mora mi bodde på Stenseth Terrasse, i Drammen, på den her tiden.

    Men jeg hadde jo en kamerat, i Larvik, som het Frode Kølner.

    Og jeg fikk lov til det, å bo hos dem, i 17. mai-helgen da, i 1981, tror jeg det må ha vært.

    Og jeg gleda meg fælt til det her da, og prøvde å spare sammen masse mynter, som jeg liksom skulle ha det morsomt for, nede i Larvik da, mens jeg feira 17. mai der da.

    Og vi fikk utdelt noen mai-blomster, på Berger skole, av klasseforstander Allum vel.

    Og den vanlige prisen, for sånne mai-blomster, til å ha i grillen, på biler, den var fem kromer.

    Men jeg tenkte bare på å få penger, til å bruke, i Larvik.

    Så jeg sa det til onkel Håkon, at de kosta 7.50.

    Så solgte jeg en mai-blomst til onkel Håkon da.

    Men han ga meg ikke noen penger.

    Så dette hjalp ikke noe, på mitt 17. mai-budsjett.

    For onkel Håkon skulle betale seinere, eller noe, da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så dro jeg med toget vel, ned til Larvik da.

    Jeg hadde fått fri, av klasseforstander Allum, en ekstra dag.

    Og da, så ble jeg med Frode Kølner, ned på Torstrand skole da, i Larvik, på 16. mai, i 1981, må det vel ha vært.

    Men Frode Kølner, han gikk jo i parallell-klassen min.

    Så Frode, var det vel, foreslo det, at jeg skulle bli med min gamle klasse, den dagen.

    Og så havna jeg i tre skoletimer da, (eller noe), i min gamle klasse, på Torstand skole, hvor jeg gikk i andre klasse da, i skoleåret 1978/79, og litt av tredjeklasse, (fram til oktober vel), i skoleåret 1979/80, da jeg flytta til faren min.

    Så jeg gikk altså også en dag i fjerde klasse, på Torstrand skole.

    Så det var artig.

    Men men.

    Så jeg gikk andre klasse, på Torstrand skole.

    Også gikk jeg fra cirka 20. august ta, til cirka 15. oktober kanskje, (altså i cirka to måneder), på Torstrand skole, i tredje klasse.

    (Før jeg flytta til faren min på Berger da.

    Og i første klasse, så gikk jeg jo på Østre Halsen skole).

    Også gikk jeg også en dag i fjerde klasse, på Torstrand skole, nemlig 16. mai 1981 da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Dette var den klassen som Atle Farmen, (som var så god i fotball, og som jeg foreslo for mora mi, å oppfalle min halvbror Axel, som ble født i 1978 etter, da vi bodde i Jegersborggate, (da mora mi spurte), siden jeg trodde at Axel ville bli god i fotball da, hvis han het Atle, siden Atle Farmen var best i klassen vår, i fotball da. Så sånn var det).

    Atle Farmen, er nå direktør, i Mars Norge vel, har jeg funnet ut, da jeg bodde i Liverpool, og jeg har kontaktet han, angående om det er greit, at jeg fra min nettbutikk, (Godtebutikken.net), selger m&m’s til Norge. Men han har ikke svart. Men men.

    Sølvi, som var venninna til søstera mi, Pia, gikk også i den klassen.

    Og en som het Kai da.

    Vi hadde kosetimer, siden det var dagen før 17. mai.

    Og den klassen hadde fått tilbake hu lærerinna, som dem hadde, i 2. klasse.

    (Og hu som var streng mot meg, i begynnelsen av 3. klasse, hu hadde altså slutta da, sånn som jeg skjønte det.

    Hu hadde bare vært en vikar.

    Hva vet jeg).

    Men men.

    Kai, han tulla med meg, og syntes kanskje det var artig, at en som slutta i 3. klasse, og flytta til faren sin, nesten ti mil unna, (og til en annen del av Østlandet, må man vel si), plutselig kom tilbake, en dag, dagen før 17. mai, skoleåret etter.

    Så Kai lo og tulla med meg, mener jeg å huske.

    Han var kanskje klassens klovn eller skøyer, eller noe.

    Det er mulig.

    Så jeg reagerte på tullinga til han Kai da, og når jeg fikk i oppgave, å tegne en tegning, på tavla, i en av kosetimene.

    Så skreiv jeg ‘Kai’, under den tegningen, av et troll, eller et monster, (eller hva det var igjen, som jeg fikk i oppdrag å tegne).

    På Torstrand skole, så satt jo alle helt pent, på rekke og rad, på pultene sine.

    Og folk satt ikke sånn ‘hulter til bulter’, og i grupper, sånn som vi gjorde, i klasserommet vårt, på Berger skole.

    Og frøken slo med en gang ned, på det, at jeg skreiv ‘Kai’, på tavla.

    For det var erting da, og det ville de ikke ha noe av, på Torstrand skole, sa hu frøkna da.

    Så sånn var det.

    Så jeg klarte altså å få kjeft av frøken da, i en kosetime, på en skole jeg egentlig ikke gikk på lenger, 16. mai 1981 da.

    Så det var jo bra prestert, for å si det sånn.

    Men men.

    I Larvik, så var det populært, (lærte jeg vel av Frode Kølner), å ta et sånt rør, som var på noen plast-kleshengere, og bruke det røret, som spytterør, for erter da.

    Det skulle ikke være hermetiske erter.

    Men tørkede erter, som man fikk kjøpt ganske billig, i esker, i matforretningene da.

    (Det kosta kanskje fem kroner for en eske tørkede erter, eller noe).

    Dette hadde jeg vel ikke lært om på Berger, så dette var nok noe ‘Larvik-greier’.

    Men men.

    Frode lærte meg også et annet triks.

    (Det med ertene var kanskje en annen gang).

    Og det var å fylle vann i ballonger.

    Og så kunne man kaste de da.

    Så sånn var det.

    Jeg sov oppe i andre etasje, i huset til Frode Kølner og de.

    (Frode og foreldrene, de hadde sine soverom i første etasje da.

    Men Frode hadde også et slags leke/gjeste-rom, i andre etasje da, med utsikt til Larvik sykehus, blant annet.

    Så sånn var det).

    17. mai, så våkna jeg av det, at noen gutter, spyttet erter, på vinduet til rommet ‘mitt’.

    Frode og jeg, hadde jo laget vannballonger, dagen før.

    Så jeg heiv naturlig nok, (må man vel si), et par vannballonger, etter de her rakkerungene da.

    (Som jeg lurer på om kan ha vært Oskar og noen andre gutter.

    Men dette husker jeg ikke helt sikkert.

    Men det var bare et navn jeg tenkte på om det kunne være nå.

    Jeg kjente jo han Oskar, fra da jeg bodde i Jegersborggate.

    Men det var jo et par år tidligere, for å si det sånn.

    Men men).

    Faren til Frode Kølner, ble sinna og sur, siden det lå ballongrester og vann som fordampet, på fortauet, utenfor huset deres.

    Så sånn var det.

    Så jeg fikk vel skylda for det her.

    Selv om det med vannballongene vel var Frode Kølner sin ide.

    Og selv om det var noen rakkerunger som hadde startet denne ‘krigen’, ved å vekke meg, med å spytte erter, på vinduet, i det romme jeg sov på da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Frode og jeg gikk også rundt, med vannballonger, i Larvik sentrum da.

    Frode hadde sagt noe om russ og russekort og sånn kanskje.

    Jeg var kanskje litt høy i hatten, siden jeg hadde flytta til faren min.

    Så da jeg så en rødruss, like nedenfor postkontoret, i Jegersborggate, så kasta jeg en vannballong, etter han russen og en kamerat da.

    (Enda jeg bare var ti år.

    Og han russen nok var atten år da.

    Men men).

    Han rødrussen begynte å løpe etter meg, ned til en urmaker det, og så over gata, til ved en bank, som lå på høyre siden av Larvik Torg, når man stod vendt mot DNC-bygget.

    Noe sånt.

    Så tok han russen igjen meg da, og dunka huet mitt i asfalten mener jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Før han stakk igjen.

    Så da følte jeg meg ikke så veldig smart, for å si det sånn.

    Jeg fikk kjeft av frøken og fikk bank av en rødruss, og faren til Frode Kølner ble også sur på meg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men problemene var ikke ferdige med dette.

    Faren min henta meg i Larvik, tror jeg.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg satt på med han, tilbake til Berger da.

    Og faren min begynte å klage på det da, at jeg hadde tatt for mye penger, for en 17. mai-blomst, fra onkel Håkon da.

    (De hadde funnet ut at den vanlige prisen var fem kroner da.

    Men jeg trodde kanskje at det var lov å prøve å tjene litt penger, for seg selv og da, og slå på noen prosenter fortjeneste, til seg selv da.

    Jeg gleda meg jo så mye, til å være i Larvik, på 17. mai.

    Kanskje fordi jeg syntes det var morsomt, i Larvik på 17, mai, den gangen som jeg gikk på Østre Halsen skole, og vi gikk hele veien, fra Halsen til Bøkeskogen, i Larvik.

    (Selv om rektor Ness, på Østre Halsen skole, døde den samme dagen da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Faren min, trua i bilen, med at han skulle si fra, til skolen, om at jeg hadde tulla, med mai-blomst-prisen da.

    Jeg begynte nesten å grine, og sa at han ikke måtte gjøre det.

    Og det gjorde han vel ikke heller, tror jeg.

    Og neste gang, som jeg prata med onkel Håkon, borte på Sand, en dag eller to etter det her kanskje da.

    Så ga onkel Håkon meg en fem-kroning, for den mai-blomsten da, sammen med en sur mine eller kommentar kanskje da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så det var siste gangen jeg gadd å selge maiblomster, for å si det sånn.

    Men men.

    Og siste gang jeg la på for kjente vel.

    Eller hva man skal kalle det.

    Så da dreit jeg meg ihvertfall ut skikkelig, må man vel si, den 17. mai-helgen der, som vel var 17. mai-helgen 1981 vel, hvis jeg husker riktig.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mora mi flytta jo etterhvert, tilbake til Larvik og Jegersborggate igjen, etter å ha bodd i Stenseth Terrasse der, i ihvertfall et år vel.

    Noe sånt.

    Og en gang, som jeg var i Larvik, (enten hos mora mi eller hos Frode Kølner), så sa Frode Kølner det, at det hadde flytta inn noen folk, i et hvitmalt trehus vel, like ovenfor lekeplassen vår der, (ved de blokkene), som var ville og forfærdelige da.

    Eller noe.

    (De må vel ha vært naboene til hu Lillan da, tror jeg.

    Og de bodde liksom mellom lekeplassen, (utafor de blokkene), og Falken da.

    Så sånn var det).

    Så jeg begynte jo da å kjegle, med ei jente, som bodde i det huset.

    Vi krangla fælt.

    Sånn at Frode Kølner hørte det, tror jeg, og dukka opp fra huset sitt, på hjørnet av Trygves gate da.

    Hu jenta, (som Frode hadde sagt at var så gæern da).

    Hu kalte vel meg et skjellsord da.

    Så svarte jeg, ‘tror du jeg er et speil, eller’.

    (At hu trodde jeg var et speil, og så seg selv i speilet.

    Og kalte seg selv noe dumt da.

    Noe sånt).

    ‘Ja’, sa hu jenta da.

    Og vi syntes vel kanskje begge at vi hadde vunnet krangelen/diskusjonen.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, i løpet av de første årene, som jeg bodde på Berger, så skjedde det også noe rart, når jeg besøkte onkel Håkon og dem.

    Jeg satt vel på rommet til Tommy, og Lene var også der.

    Plutselig så hoppa Tommy, (som er 4-5 år yngre, enn Lene vel), på Lene, og fikk henne ned i gulvet.

    (Lene, som er døv, smilte fælt, husker jeg, mens dette foregikk, så hu syntes nok at det var morsomt, tror jeg.

    Og de hadde nok gjort det her før og, tror jeg.

    Men det var ikke sånn, at jeg var så ofte oppe hos Tommy og dem.

    Ihvertfall ikke etter det her).

    Tommy satt oppå Lene.

    (Jeg kan vel kanskje ha vært 10-11-12 år, da det her skjedde.

    Lene må vel også ha vært 10-11-12 år da.

    Og Tommy, 4-5 år yngre da.

    Så han var vel 6-7 år kanskje.

    Noe sånt).

    Det som skjedde, var at Tommy satt oppå Lene, (som lo og smilte), på gulvet, på rommet til Tommy da.

    (Var det vel).

    Tommy rev av plagg etter plagg, av Lene.

    Og Lene lå tilslutt kliss naken, på teppet, med Tommy oppå seg da.

    Dette ble litt rart, for meg, så jeg gikk bare hjem, (ganske sjokkert vel).

    (For jeg hadde jo slutta med sånn her, etter det som skjedde, da søstera mi satt rompa i været, foran meg, og ville at jeg skulle stikke tissen min inn i fitta hennes, (må man vel si), et par år tidligere da).

    Så jeg bare gikk hjem, og det var vel siste gangen, at jeg dro for å besøke Tommy, tror jeg.

    (Og det var ikke sånn, at jeg var ofte hos Håkon og dem.

    Og hvorfor jeg var her, den her dagen, det veit jeg ikke.

    Kanskje jeg hadde blitt invitert ditt, eller gått dit etter at mora til Petter og Christian døde.

    Det er mulig.

    Men men).

    Håkon hadde forresten innredet et elektronikk-verksted-rom, under luka opp til loftet der vel, som var i et lite rom da.

    Der hadde han loddebolt og sånn da.

    Jeg spredde vel det, til folk i klassen vel.

    (Kanskje det var Ole-Tonny Bergum, som døde i en bilulykke, noen år seinere.

    Det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men men).

    Så jeg sendte ihvertfall noen unger, på Bergeråsen, til onkel Håkon da, med ødelagte elektronikk-ting da.

    Siden at Håkon var så flink med elektronikk.

    Men jeg fikk seinere høre det, at Håkon ikke hadde noe peiling, av Ole-Tonny, var det kanskje, (eller om det var en annen kar, som jeg hadde anbefalt, å kontakte onkelen min da, om et elektronikk-problem da.

    Uten at jeg husker helt sikkert hvem det her var.

    Men jeg husker at jeg fikk en dårlig tilbakemelding, på elektronikk-kunskapene til onkel Håkon, ihvertfall.

    Men men.

    Kjetil Holshagen sa også det, seinere på 80-tallet, at Håkon ikke hadde så ‘peiling’, på elektronikk.

    (Enda han bygget seg en egen hytte, på tomta si, til å ha som elekronikk-verksted.

    Og hvor jeg ble invitert for å se da, mens jeg bodde i Leirfaret 4B.

    Og da hadde jeg med en kamerat, som het Kjetil Holshagen, som også hadde elektronikk som hobby da.

    Og da viste onkel Håkon oss et osiloskop da, (het det vel), som han hadde i den nye hytta si da, i hagen, i Havnehagen der.

    Men mens vi gikk gjennom hagen til onkel Håkon, i retning av Leirfaret da, så kom Kjetil Holshagen med noen gloser da, om at Håkon ikke hadde så god peiling, på elektronikk da.

    Men en nyttårsaften, så husker jeg det, at onkel Håkon skrøyt av, at han hadde fiksa hårføneren, til nabokona.

    Den hadde vært full av hår da.

    Som onkel Håkon hadde fått fjernet da, og så hadde hårføneren til nabokona virket igjen da.

    Så sånn var det.

    Men en som har skikkelig peil, på elektronikk, han ville kanskje ikke ha skryti så mye, av å ha klart å skru opp og rense en hårføner liksom.

    Det er mulig.

    Men men.

    Men i huset til Ågot, så stod det jo 10-12 radiorør-radioer da, fra 1930-tallet vel.

    I et rom i kjelleren der da, på vei inn til matboden, til Ågot da.

    (Radioer som jeg seinere har lurt på, om ble konfiskert av tyskerne, under krigen.

    Og som kanskje har havna i huset til Ågot og Øivind, via omveier, eller noe kanskje.

    Hva vet jeg.

    Men men).

    Men Ågot sa det, da jeg lurte på hva alle de radioene gjorde i kjelleren der, som guttunge, på 70-tallet.

    At det var onkel Håkon, som ‘var så glad, i å skru på gamle radioer’.

    Så sånn var det.

    Men da jeg var i begravelsen til min fars onkel, Holmsbu-maleren Gunnar Bergstø, i Holmsbu, i år 2001 vel.

    Så la jeg merke til en gammel platespiller der, for 78-plater vel.

    Og så sa jeg til onkel Håkon, noe sånt som at ‘se den gamle platespilleren der da Håkon, den syntes vel du er artig’.

    (For jeg huska jo det som Ågot sa til Pia og meg, på 70-tallet da, at Håkon var så glad, i å skru på gamle radioer da).

    Men da mista Håkon helt fatningen, (heter det vel).

    Og han gikk ut i naborommet, (hvor han Otto satt, som døde i 2005 vel, mens jeg jobba på Arvato sin Microsoft-aktivering, i Liverpool).

    Og så hadde han en ‘chat’, med faren min og onkel Runar da, i naborommet, fordi jeg kom med den kommentaren, mener jeg, at det nok må ha vært.

    Og da prøvde Runar og faren min, å roe ned Håkon vel.

    Så Håkon ble skikkelig hissig, (vil jeg si), når jeg prata til han, om den gamle platespilleren, til Idar Sandersen da.

    Så sånn var det.

    Så Håkon har kanskje blitt lei av hobbyen sin, av å skru på gamle radioer, osv?

    Eller er det sånn, at dette bare var noe Ågot sa, (for å være artig), siden Håkon ikke er glad i gamle ting, men kanskje er litt ‘småpedo’, (han er ofte litt ‘på’ unge jenter, sånn som jeg kan huske det. Og Pia sa engang, at han hadde vært siktet, for å ha misbrukt ungene til Lene, da de var små. Dette sa vel Pia, da vi kjørte til begravelsen til Ågot, i år 2000 vel. Men men. Men Tommy sa at det ikke var sant, at Håkon hadde gjort noe galt, mot ungene til Lene, husker jeg. Men men).

    Hvem vet.

    Jeg får se om jeg får skrevet noe mer på dette kapittelet, i morgen eller noe.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 17: Enda mer fra Hellinga 7B, (del 2)

    Ågot bakte ikke bare kransekake og Numedals-lefser, til jul, forresten.

    Jeg mener at Ågot også bakte de kjente sju slagene vel.

    (Ihvertfall de første årene, som jeg bodde på Berger vel).

    Med sirupsnipper og fattigmann, og det hele vel.

    Jeg er ikke sikker på om bestemor Ingeborg, pleide å bake sju slag.

    Men jeg mener å huske at hu hadde bakt fattigmann, en jul, tidligere på 70-tallet da, ute i Nevlunghavn, (før jeg flytta til faren min).

    Så sånn var det.

    Mora mi bakte vel aldri småkaker, som jeg kan huske ihvertfall.

    Det var nok ikke ofte, isåfall.

    Hu kjøpte vel mest ferdig i butikken, mener jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg har skrevet om noen av de rettene, som bestemor Ågot pleide å lage for meg, på 80-tallet.

    Jeg glemte en rett, som jeg kom på nå seinere, og det var lapskaussuppe.

    Det var lys lapskaus da, med masse sjy, eller hva det heter igjen.

    Kraft heter det kanskje.

    Det er mulig.

    Og i den lapskaussuppa, så var det vel terninger av kokt kjøtt, (kanskje fårekjøtt?), poteter og gulerøtter, ihvertfall.

    Ågot var ikke så flink til å lage biff, men finnebiff, (som hu kjøpte frossen, i butikken da), det klarte hu å lage, husker jeg.

    Og det smakte vel greit, syntes jeg.

    Men da faren min plutselig kjøpte 3-4 bokser, med joikaboller, i en eller annen butikk, (med bilde av en same på), da syntes jeg det ble litt vel samisk kanskje.

    Men men.

    Så de boksene stod lenge i skapene, i Leirfaret 4B, (hvor jeg flytta til etter Hellinga 7B), for å si det sånn.

    Men men.

    Mora mi, sa forresten en gang, da jeg bodde hos henne, i Jegersborggate, at hu skjønte hva dem sa, på et radioprogram, som het ‘Nyhetene på samisk’.

    Det syntes jeg hørtes rimelig rart ut men.

    Men mora mi satt i en stol, i stua og hørte på det nyhetsprogrammet, på samisk, noen ganger da, (som ble sendt på NRK vel).

    Det er greit at hu vokste opp i Vesterålen, men at hu lærte samisk der, det vet jeg ikke helt egentlig, om jeg tror på.

    Men men.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Den sprettballen, som jeg fikk av rektor Borgen, (hvis det ikke var en annen sprettball), da vi solgte lodd, i Svelvik, Ole Skjellsbekk, Hege Rønjom og meg.

    Den fikk jeg lov til, av bestemor Ågot, å spille fotball med, (med meg selv da, for jeg var også mye alene der, når ikke søskenbarna mine fra Follo var der), i gangen, ut mot døra ut mot den ytterste gangen der, husker jeg.

    Bare noe jeg kom på.

    Ågot behandla meg oftest med respekt og omtanke vel, må jeg vel nesten si.

    (Kanskje som hu ville behandla sønnen til Jebsen, da hu jobba som tjenestepike, for direktør Jebsen.

    Hvem vet).

    Selv om Ågot også vel kunne være litt lunefull og følsom kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    Mora mi ville nok bare bedt meg om å gå ut, for å leke, eller noe, mens hu lagde middag, for eksempel.

    (Eller være så slitsom, å være i nærheten av, at jeg bare ville gått ut automatisk, av meg selv).

    Mens Ågot gikk det ann å være i samme hus som, hu ville ikke være så slitsom, at man ikke orka å være i samme hus som henne, til vanlig, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men Ågot var kanskje litt som en unge, intelektuelt sett.

    Hu var kanskje litt umoden, og for eksempel da jeg ville sende tyggegummi, i posten, til søstera mi, i Larvik.

    Så ble Ågot uinteressert.

    Så Ågot ble kanskje litt sjalu på søstera mi da.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Og en gang, så fant jeg på en røverhistorie, som jeg fortalte Ågot, om at Geir Arne, (også kjent som ‘Geri’), og Christell, hadde klina på Gamlehjemmet, (for det var mulig å gå inn på en eller annen måte der da, viste noen unger meg, en gang).

    Og da, så ble Ågot veldig interessert da, og måtte sette seg ned, på en kjøkkenstol, husker jeg.

    Så da svikta knærna hennes, virka det som.

    Så Ågot var kanskje litt for interessert, i hva vi unga dreiv med.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg har også tenkt det, her om dagen, at det kan ha vært i Porec, (og ikke i Rovinj), som vi var i, i Jugoslavia.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg syntes også det ble litt stille, i stua til Øivind og dem, når det var på Dagsrevyen, (eller Ettermiddagsnytt), noe om hu tenåringsjenta, som forsvant fra Oslo, på 70-tallet vel, nemlig Trine Jensen vel.

    Men men, det kan kanskje ha vært tilfeldig.

    Men men.

    Ågot og faren min, virka også litt nervøse, syntes jeg, når dem skulle ringe etter feieren, husker jeg.

    ‘Hvem er feieren’, spurte jeg.

    ‘Feieren, det er en skummel mann’, eller noe, svarte Ågot, mens hu veiva med arma, (eller noe), og liksom skulle skremme da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var kombinert ved og olje-fyring, på ovnen, i kjelleren, til Ågot og Øivind, så noen vintre, så kunne dem bestille fyringsolje, for at Ågot skulle slippe det, å gå ned i kjelleren hele tida, for å hive i ved da.

    Noe hu alltid pleide å annonsere, at hu gjorde.

    Og enkelte ganger, så kunne hu bli borte lenge, nede i kjelleren.

    Ågot sa også det, at når hu var på do, så ville hu være i fred der.

    Og hu kunne også sitte i opp til en halvtime, på do, (mer eller mindre), noe hu pleide å gjøre, når jeg dukka opp hos dem, etter skolen.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min sa forresten det en gang, at han ikke likte ‘menn med hatt’.

    Det var noen han hata vel.

    Ihvertfall i trafikken vel.

    Så faren min er ikke så konform, som for eksempel bestefar Johannes var, for eksempel vel.

    For å ta med om det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, før jeg flytta til faren min, så var jeg på besøk, hos Ågot og dem.

    Faren min var ikke der, men jeg satt og så på Manchester United mot Everton, i stua da.

    Da var TV-en vendt mot pipa.

    Jeg hadde ikke holdt med Everton så lenge, og det var ikke så ofte, at Everton var med i tippekampen.

    Så at Manchester ledet, det tok jeg litt tungt.

    Men så scorte Everton.

    Og jeg opp fra stolen, med henda i været, mens jeg jubla vel.

    Og da, så kom jeg borti lysekrona, til Ågot, som hang i taket, i stua, og en sånn ‘krystall’, løsna og datt ned da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og da ble Ågot og Øivind litt sure gitt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Petter og Christian var også noen ganger med meg, bort til Ågot.

    En gang, så spilte vi TV-spillet mitt der, husker jeg, (det faren min kjøpte til meg i Svelvik).

    Og da ble de sure, for et eller annet, og stakk plutselig bort til Bergeråsen, og fikk haik med en bil, (fortalte de meg seinere), så jeg klarte ikke å ta dem igjen.

    Men men.

    En annen gang, så lekte vi snøhule, på nordsida av huset til Ågot, (hvor det ikke var så ofte sol, om sommeren vel, så det var ikke så ofte, at jeg pleide å leke, på den sida av huset til Ågot. Men men).

    Petter og Christian, ville at jeg skulle gå inn i en sånn trang snøhule, med hue først.

    Men det gadd jeg ikke.

    Det virka ikke noe fristende, for å si det sånn.

    Det var jo også sånn, at Thor Furuheim, hadde dødd i en snøhule, i hagen deres, en eller to vintre, før det her.

    (Selv om jeg ikke husker det, om jeg var klar over dette, når jeg lagde snøhule, sammen med Petter og Christian den gangen).

    Så hvorfor Petter og Christian begynte med snøhule igjen, det veit jeg ikke.

    Men men.

    En gang, (det må vel ha vært i oktober 1980 da), så satt Petter, Christian og meg, på med faren min, fra Sand, til Bergeråsen.

    Jeg fikk overtalt faren min, til å kjøre innom Berger-kafeen, for å kjøpe noe godteri, for å feire det, at jeg hadde bodd på Berger, i et år.

    Så sånn var det.

    Da beholdt jeg vel det meste av godteriet selv, og ga vel ikke så mye som halvparten engang, til Petter og Christian vel.

    Siden det var mitt godteri, for å si det sånn.

    Men men.

    De ble kanskje litt sure for det.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    En gang, husker jeg, når Pia og jeg, bodde hos mora vår.

    Så møtte vi Herman og dem, et sted ved vannet, (hvor det var øyestikkere vel).

    Og da, så hadde Pia og jeg, fått sjokolade, i en kiosk, like bortafor Munken kino, var det vel.

    Vi fikk en daim-sjokolade hver, (av mora vår), Pia og jeg.

    Og da vi møtte Herman og mora, så måtte både Pia og meg, gi en halv sjokolade hver, til Herman da, (sa mora vår).

    Men da ble det jo bare tull.

    For da fikk jo Herman to halve sjokolader, og Pia og jeg, fikk jo bare en halv sjokolade hver.

    Så da, så ble jeg skikkelig irritert på mora mi, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som Petter og Christian, meg og Christell og/eller søstera mi vel, var med faren min, og leverte noe køyesenger, eller noe, i Oslo.

    Så hørte vi på en kassett, i bilen, til faren min.

    Så kom en sang, som het ‘Japanese Boy’.

    Og jeg trodde at hu dama sang ‘Japanese Born’.

    Så jeg dreit meg ut skikkelig da.

    Petter og Christian sa at det var ‘Japanese Boy’ vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bestefar Øivind fortalte også, en gang, like etter at jeg flytta til Berger.

    At onkel Martin, en gang, noen år før, hadde kjørt ut, på motorsykkel, ved Berger-kafeen.

    (Enda han vel bodde på Hurumlandet da vel, på Sætre kanskje, hos Ingeborg og Johannes vel).

    Og da, så hadde han som satt bakpå motorsykkelen, daua da, siden Martin kjørte ut i elva Fossekleiva, som renner kanskje ti meter nedenfor riksveien, på sida mot Drammensfjorden.

    Og den elva er full av spisse kampesteiner, har jeg sett seinere, (etter flere gåturer, til Berger-kafeen).

    Og da måtte dem bygge om veien der, (etter den ulykken), sa bestefar Øivind.

    Men men.

    En gang, som søskenbarna mine fra Follo, var på besøk, hos Ågot og Øivind da.

    Så skulle vi gå til Berger-kafeen.

    (Det var ikke min ide, men jeg ble med da, når de spurte).

    Det var Ove, Heidi og Susanne vel, og meg selv da.

    Og da, så gikk Ove, på utsida, av autovernet, over Fossekleiva da, (hvor onkel Martin hadde kjørt ut, med motorsykkel).

    Så Ove var jo klin gæern, må man vel si.

    Hvis han hadde mista taket, så ville han jo falt ned cirka 10 meter ned, (på de spisse kampesteinene, i elva der), og nesten helt sikkert dødd, vil jeg si.

    Men men.

    Så jeg maste på han, om at han skulle gå vanlig da, og han ga seg etterhvert.

    Men men.

    Så hvorfor han gikk sånn, det veit jeg ikke.

    Men man kan vel ikke vite alt.

    Men men.

    Jeg tenkte også mer på bestefar Johannes, og jeg kan ikke huske det, at han noengang drakk.

    Men jeg tørr ikke å si det helt sikkert, at han var avholdsmann.

    Jeg kan ikke huske at de hadde barskap, der i Nevlunghavn.

    Men Ingeborg hadde forresten et barskap vel, i eldreboligen sin i Nevlunghavn.

    Så hun pleide ihvertall å ta seg en sherry, og sånn, og jeg tok med en flaske Baileys, som jeg hadde kjøpt, og hadde i reolen, i Rimi-leiligheten min.

    (For jeg hadde ikke fått kjøpt noe gave.

    Og jeg lurte først på om Baileys smakte som noe sjokolade-likør, som en svenske hadde lagt i kofferten min en gang, som jeg var på språkreise i Brighton, noe jeg skal skrive mer om seinere.

    Så jeg hadde kjøpt et par flasker av de på polet vel, mer eller mindre tilfeldig.

    Og gått lei, og tok derfor med en flaske til Ingeborg da, siden jeg ikke hadde fått kjøpt noe annen gave, en gang Axel og jeg, skulle besøke bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, på begynnelsen av 2000-tallet en gang, etter at moren vår hadde dødd).

    En gang Axel og jeg, besøkte Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Og den drikken kjente hun fra før, sa hun.

    Så Ingeborg drakk ihvertfall en drink en gang iblandt.

    Kanskje en sherry hver kveld, eller hver lørdagskveld, eller noe sånt.

    Sammen med en konfektbit.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første vinteren, (var det vel), som jeg bodde hos faren min.

    Så klagde jeg på det, at de stillongsene, som unger måtte gå med, (av noe syntetisk stoff vel), på 70-tallet, klødde.

    (Jeg klagde til Ågot og Øivind og faren min da, borte på Sand).

    Og faren min, dro meg med, til en lege, i Svelvik.

    I et kontor, like ved postkontoret og apoteket der vel.

    Han legen, han sa det, at jeg hadde ‘følsom hud’, (eller noe sånt).

    Og faren min dro meg med, til den klesbutikken, hvor jeg fikk den Moskva-OL t-skjorta, ved en annen anledning.

    Og da sa en dame, (eller om det var en mann), som jobba der, at ull-undertøy, var bedre da, hvis man hadde følsom hud.

    Men den ull-strømpebuksa, den klødde jo bare enda mer.

    Så det var nesten som at noen straffet meg, for at jeg klagde på den ‘vanlige’ stillongsen, at den klødde, syntes jeg vel kanskje litt nå.

    Men men.

    Hvem vet hva som egentlig foregikk da.

    Etter dette, så begynte jeg å gå med en pysjamas-bukse, som jeg hadde fra da jeg bodde hos mora mi, istedet for å bruke en sånn syntetisk stil-longs, eller den fæle ull-stillongsen da.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde også på meg den pysjamas-buksa, i gymmen, på Berger skole, (husker jeg).

    Men ingen sa noe.

    Og etterhvert, så bare kutta jeg vel ut å bruke langt undertøy.

    Så jeg var kanskje den første, i klassen min, som kutta ut langt undertøy, om vinteren.

    Det er mulig.

    I militæret, så måtte jeg nesten bruke langt undertøy.

    (Siden jeg var i infanteriet, og vi var mye utendørs, på øvelse, og holdt til i Elverum, hvor det ofte er ganske kjølig, om vinteren, av noen meterologiske eller geografiske grunner vel.

    Men men).

    Men de lange underbuksene, i militæret, de var av bomull, husker jeg.

    Og de klødde ikke i det hele tatt.

    Så det skal militæret ha ære for, at de hadde langt undertøy, som ikke klødde, ihvertfall.

    Så det var kanskje sånt undertøy, som jeg burde ha fått, i den klesbutikken i Svelvik da, i 1980, eller når det var igjen.

    Lange underbukser av bomull og ikke av ull, burde jeg vel ha fått.

    Så det var kanskje noe lureri, med den klesbutikken, som var i et skipperhus vel, i Storgata i Svelvik, cirka ovenfor Adax der vel.

    (I samarbeid med faren min kanskje).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev vel såvidt om at faren min prøvekjørte Geledevagen-en, til Runar, da den var ny.

    Og at han kjørte opp, til Birkebeinerhytta, på Sand, med Runar i forsetet, og meg og omtrent alle ungene til Runar vel, i baksetet.

    Men det var mye snø, i den oppoverbakken.

    Og det som skjedde, det var det, at den bilen, den begynte så plutselig å miste veigrepet da, og skli bakover, som en slede, nesten.

    Så jeg vet ikke om faren min hadde kontrollen, men han klarte ihvertfall det, å skli bilen baklengs, ned den veien igjen da.

    Så det var ikke dårlig.

    (Uten at bilen velta, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, før faren min flytta ned til Haldis.

    Så husker jeg det, at faren min plutselig kom på, at han hadde et papirkremmerhus, med rustne spiker-godteri, som han hadde lagt, i en av de øverste hyllene, i et av kjøkkenskapene da.

    Og som vi spiste opp da.

    Og de visste ikke jeg om, at vi hadde.

    Så hos faren min, så var det ikke sånn, at jeg visste om alt faren min hadde i skapene alltid.

    (Som det vel var hos mora mi).

    Jeg var vel litt mindre rastløs, i Hellinga 7B, siden jeg fikk ganske mye potetgull og cola, og godteri, osv., av faren min da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, (like etter at jeg flytta til Berger), så dukka mora mi opp, hos Ågot og Øivind, med et gave-sett til meg, fra London.

    Det var et sett, med en London-buss, en London-taxi, og en engelsk politimann til hest.

    Seinere, så valgte jeg valgfaget ‘De Britiske Øyer’, på Berger skole, med Leif Tangen, som lærer.

    Det var et interessant valgfag, hvor vi fikk høre på kassetter med Richard Herman, osv., hvor han fortalte om de britiske kongene da, osv.

    Jeg fortalte det, i en time, at jeg hadde fått det gave-settet, av mora mi, og tok det med, til en seinere time da.

    Og da ble de lekene sendt rundt, og Tangen greiet ut om det da, at det var en luke, bak i taxi-en, mellom sjåføren og passasjerene, som de sistnevnte kunne lukke igjen da, hvis de ville ha litt privatliv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Tangen, (som seinere ble lærer på ungdomsskolen i Svelvik, og var en høyreist og svær kar, med stort, mørkt skjegg vel), han forklarte det, at politimannen egentlig ikke burde ha vært til hest.

    For det var det sjelden man så i London, at politiet var til hest da.

    Så sånn var det.

    Tangen forklarte også det, at grunnen til at rødt og blått, var det vanligste fargene, på draktene, til fotball-lag, i England.

    Det var fordi at de med blå drakter, de klubbene, (som Everton), de var for Høyre-folk.

    Og de med rød drakter, (som Liverpool), de var for Arbeiderparti-folk.

    Jeg vet ikke helt, om dette egentlig stemmer, nå.

    Jeg har også hørt det, at det kan ha med religion å gjøre, at røde drakter, er ‘protestantiske’ klubber, og blå drakter er ‘katolske’ klubber.

    Men jeg vet ikke hvor mye det er, i disse teoriene.

    Det er vel ikke sånn offisielt, ihvertfall, at den og den klubben er for Høyre-folk eller katolikker, eller noe.

    Så det er mulig, at lærer Tangen, var på ‘bærtur’ der.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Jeg hadde også Skoleavis, som valgfag, i minst et år vel.

    Og jeg husker det, at jeg intervjuet Erik Thorhallson og Harald Sand, (begge i klassen over meg), siden de var med i Donald Duck-lekene, i henholdsvis kule og løping vel.

    De kom på 9-10 plass, begge to vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg mener å huske det, at noen av de andre, i den valgfag-klassen, var litt redde, for vaktmester Bullen.

    Så jeg fant ut det, at jeg skulle prøve å intervjuet han, for Skoleavisa.

    Han sa da, at da måtte jeg gå hjem til han, en dag, som vi hadde det valgfaget vel.

    Og han bodde på Øvre, (hvor jeg ikke var så kjent), og han pekte fra skolegården da, og opp på det huset, hvor han bodde.

    Jeg var ikke så kjent, på Øvre, som sagt, så jeg klatra opp det fjellet, som Øvre lå på da.

    Rett opp, fra skolegården da.

    (For jeg var vel vant til å klatre litt, i hagen til Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn, osv., hvor det også var noen fjell, mener jeg å huske).

    Jeg intervjuet Bullen da, (jeg spurte noen spørsmål, som jeg hadde skrevet opp på forhånd, på et ark). og gikk så tilbake til skolen da.

    (Da fant jeg vel den vanlige veien tilbake, tror jeg.

    Men men).

    Alle måtte ha en signatur, når vi skrev for Skoleavisa.

    Og jeg lurer på om min var ‘EOR’, altså Erik Olsen Ribsskog.

    (Noe som kanskje ikke var så populært, hos Ågot og Øivind og dem kanskje.

    Men men).

    (For jeg var vel fortsatt litt misfornøyd, siden jeg ikke fikk hete Mogan Olsen, så jeg kalte meg noen ganger, (mest for moro skyld vel, (eller hva man skal si)), Erik Olsen Ribsskog da, siden jeg ikke fikk lov å hete Erik Mogan Olsen eller Erik Ribsskog Olsen, som jeg har skrevet om i et av de tidligere kapitlene).

    Jeg pleide også noen ganger, å ta med Skolavisa, (som ikke hadde så utrolig mange utgaver, i året), på toget, til Larvik, når jeg skulle besøke mora mi.

    Og da pleide den å selge bra, husker jeg, mellom Holmestrand og Tønsberg der cirka vel.

    (Men de som kjøpte Skoleavisa, visste kanskje ikke hvor Berger var, men.

    Det gikk jo ikke tog dit, for eksempel, men man måtte dra til Drammen eller Holmestrand, for å ta toget, på 80-tallet.

    Siden Sande stasjon, (som er mellom Holmestrand og Drammen), var stengt, på den tiden, av en eller annen grunn.

    Men men).

    Faren min hadde en forretningsforbindelse, som het Justnes, husker jeg, forresten, som var mannen, som importerte 80-talls-fenomenet ‘Water Snake’, til Norge, husker jeg, på 80-tallet.

    (Hvis noen husker den leken).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også Sjakk, som valgfag, ihvertfall et år, på Berger skole, husker jeg.

    (Antagelig fordi at bestefar Johannes lærte meg sjakk.

    Jeg kjøpte også sjakk til VIC-20, seinere på 80-tallet, husker jeg, og spilte en del sjakk, (en gang i blandt kanskje, hvis jeg ikke hadde noe annet å gjøre), mot VIC-20 da.

    Så sånn var det).

    Jeg ‘dreit meg ut’, i Sjakk-valgfag, en gang, for jeg klarte å tape, mot Kai Runar Bergum, lillebroren til Ole Tonny Bergum, (i klassen min, og som kjørte seg ihjel, senere på 80-tallet), husker jeg.

    Jeg husker også det, at Espen Melheim, (i klassen min), hadde det valgfaget.

    Og han var det ikke noe artig å spille mot, husker jeg.

    (Vi satt og spilte i bomberommet, i det valgfaget, husker jeg).

    Og grunnen til at han ikke var artig å spille mot, det var, husker jeg, at han fikk en øye-skade, etter å kræsja på slalom, eller noe.

    Så det ene øye hans var helt rødt da, der hvor det egentlig skulle ha vært hvitt.

    (Selv om han vel fikk tilbake normal farge på øyet sitt, etterhvert vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så sånn var det.

    Øivind og faren min og Håkon, de spilte vel aldri sjakk, tror jeg.

    Men jeg mener å huske det, at onkel Runar og sønnen hans Ove, noen ganger kunne spille sjakk, når de var på besøk, hos Ågot, fra Follo.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var vel det.

    Men men.

    Ove satt også en gang, i stua til Ågot og tulla med meg vel.

    Han sang på den Vazelina Bilopphøggers-sangen, som går sånn, ‘sitter her på trappa, venter på a Martha’.

    Også var han vel sånn at han nesten begynte å le vel.

    (Noe sånt).

    Men men.

    Og da, så lurte jeg på det, om det var noe med hun Martha Haugen, som gikk i klassen over oss vel.

    For Carl Fredrik Fallan og meg, vi hadde vært på Onsdagsklubben, (het det vel), på Berger skole, og spilt bordtennis.

    (De hadde 3-4 bordtennisbord vel, samt Stiga fotball-spill og ishockey-spill, samt kurrong vel).

    Jeg kjøpte meg egen bordtennis-racket etterhvert og, (i Svelvik vel), mener jeg å huske.

    Men men.

    En gang, som Carl Fredrik og jeg, var der, så så vi det, at hu Martha Haugen da, (ei med lyst hår vel), bare satt på noen gymmatter, like ved døra, inn til garderobene vel.

    Så det var ikke mye bordtennis-spilling på henne der, virka det som, for å si det sånn.

    Gudene veit hva hu dreiv med der.

    Selv om det kanskje ikke var vår business.

    Men Carl Fredrik spurte henne da.

    Jeg var jo egentlig fra Larvik, så jeg holdt vel mest kjeft vel, for jeg visste ikke helt hvem hu Martha var da.

    Men men, hu fortsatte vel bare å sitte der, tror jeg, som om hu var en liten unge, eller noe, da.

    (Enda hu var eldre enn Carl og meg, som vel ikke ville ha funnet på det, å bare sitte der sånn, på en gymmatte, vel).

    Jeg mener også at eldre ungdommer, som Dag Furuheim, osv., også vanka der.

    Og spilte bordtennis, osv.

    Så det var kanskje ikke bare for folk på barneskolen.

    Hvem vet.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Frode Holm dreit seg også ut, etter gymmen en gang, må man vel si.

    Han hadde sånne hudflak, som hang løst, på foten hans.

    (Sånn hvit hud, som man får, hvis man har gnagsår, eller vannblemmer, for eksempel.

    Bare at det ikke var noe vannblemme, men bare sånn løs, hvit hud vel).

    Da spurte han Ole Skjellsbekk, (eller om det var alle i klassen), om hva han skulle gjøre, med den løse huden da, under foten sin.

    Nei, bare riv av den løse huden og legg den på gulvet, sa Ole vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så Ole var kanskje klassens ‘sjef’, på en måte.

    Men men.

    En annen gang, (også i gymmen), så sa klasseforstander Allum det, at vi måtte tørke underlivet til slutt, når vi tørket oss, med håndkleet vårt, etter gymmen.

    (Noe sånt).

    Og da ’tilta’ Ole, og sa det, til Allum, at det ikke var så farlig, om man tørket først hodet, så underlivet og så føttene.

    Det var liksom ikke noe grisete, å gjøre det sånn.

    Så Ole og Allum var uenig om det var grisete, å ikke tørke underlivet til slutt, virka det som.

    (I gymmen, i fjerde klasse, eller noe, kanskje).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det første året, som jeg bodde på Berger, så lagde jeg noen utgaver, av Vitseposten, med ‘grovis’-tegninger, fra mannfolkbladene, til faren min, som han hadde liggende, i Hellinga 7B, husker jeg.

    (Siden faren min ikke hadde Allers, Norsk Ukeblad og Hjemmet, for å si det sånn.

    Og jeg kanskje jobba med Vitseposten, i en helg da.

    Og i helgene så pleide jeg ikke å være så mye, borte hos Ågot og Øivind.

    Men men).

    Jeg solgte vel Vitseposten, på Berger skole, noen ganger, i 3. klasse vel.

    Og en gang, så spurte vår klasseforstander, (i 3. klasse), Sissel Borgen, (mora til Erland i klassen og kona til rektor Borgen), om hun kunne få kjøpe en utgave, av Vitseposten da.

    Og det tror jeg at nok muligens var, en utgave, med de grovis-vitsetegningene i.

    Det var blant annet en vits, husker jeg, om en mann, med ståtiss, som hadde en julestrømpe på tissen, og ropte til kona si, noe sånt, som at ‘kom nå kjære, jeg har en overraskelse til deg, i sokken din’, eller noe sånt.

    Sånne vitser.

    Men men.

    Det neste som skjedde, var at Erland Borgen, ville være med bort til meg, på Sand, (til Ågot og Øivind), for å jobbe med Vitseposten.

    Jeg var egentlig ikke så kamerat med Erland, (som bodde på Øvre), så jeg trodde kanskje at det var noe galt.

    (Han egla seg liksom litt innpå meg da.

    Omtrent på samme måte, som Hans Martin Fallan gjorde en annen gang, litt seinere vel, da han også ville være med meg, bort på Sand da.

    Men men.

    Forstå det den som kan).

    Så jeg lot Erland Borgen, sitte øverst i trappa, til kjelleren, hos Ågot og Øivind, og se gjennom noen ukeblader, (som jeg allerede hadde klippet ut vitser i vel), etter vitsetegninger vel.

    Men Erland fant ingen vitsetegninger da, (naturlig nok).

    Så jeg var nok litt slem mot Erland da, for å si det sånn.

    Men jeg skjønte ikke det, hvorfor han plutselig skulle være ‘kamerat’.

    Han var egentlig bestekameraten vel, til Ole Skjellsbekk, som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel, at jeg ikke orka å ha som kamerat, siden jeg syntes det ble litt slitsomt.

    Så sånn var det.

    Så derfor var det litt rart, syntes jeg, at Erland også skulle være kamerat.

    Samtidig kunne jeg ikke nekte han å være med bort på Sand, syntes jeg, siden faren min kjente faren hans, (som var rektor på skolen vår da), og mora hans var klasseforstanderen vår, i tredje klasse da, (Tore Allum tok over fra fjerde klasse, hvis jeg husker det riktig).

    Men men.

    En annen gang, så ba Erland Borgen meg hjem til han, etter skolen.

    De hadde bordtennisbord, og Erland var veldig god.

    Så han slo meg 21-0, (eller noe), noe som var veldig flaut, husker jeg.

    Men da fikk han vel hevn, fordi at jeg hadde vært litt lumpen mot han kanskje, da han ville hjelpe meg, å jobbe med Vitseposten.

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg skrev om en Sankthansaften, på Berger, tidligere i dette kapitellet.

    Jeg var også på en Sankthans-feiring, på Bergeråsen, på Ulviksletta, sommeren 1979, tror jeg, noen måneder før jeg flytta til faren min.

    (Hvis det ikke var sommeren 1978 da).

    Nesten alle på Bergeråsen, (eller om det bare var Nedre), samlet seg på Ulviksletta, i skyggen av Ulvikfjellet, må man vel si, på St. Hansaften da.

    Det ble bare grillet, det ble ikke brent St. Hansbål, (av en eller annen grunn), som borte på Berger, noen hundre meter lenger syd, langs Drammensfjorden.

    Og festen var heller ikke nede i selve Ulvika, (nede ved fjorden da), men festen var på Ulviksletta, kanskje et par hundre meter, opp fra Ulvika da.

    Av en eller annen grunn.

    Men men.

    Jeg kjente ikke så mange der, men likte å klatre.

    Så jeg klatret opp, nesten helt på toppen, av Ulvikfjellet, og så ned på de andre ungene, og de voksne som grilla og spiste, osv., lenger ned da.

    Så sånn var det.

    Den neste St. Hansferinga, på Ulviksletta, i regi av Bergeråsen Vel, (sommeren 1980 vel), ble avlyst, grunnet at hun som var leder for St. Hans-komiteen, Ruth Furuheim, var mora til Thor Furuheim, som hadde dødd, i en snøhule-ulykke, i hagen til Petter og Christian Grønli og dem, i Havnehagen 4, noen måneder tidligere.

    Så sånn var det.

    Da ble jeg litt skuffa, for jeg syntes at den St. Hansfeiringa på Ulviksletta, var litt artig da.

    Så jeg klagde til faren min, men han syntes det var greit, sa han, at det ikke ble noe arrangement, den sommeren, siden sønnen til hun i ledelsen i Bergeråsen Vel, (Ruth Furuheim), var død da.

    Faren min var ganske ofte innom Ruth Furuheim, og dem, i Olleveien vel, (like ved krysset til Havnehagen, der det står en telefonkiosk, like ved, for de som er kjent, på Nedre, på Bergeråsen).

    Og jeg var der også, i konfirmasjonen til Dag eller Per Furuheim vel, tror jeg, og faren deres, han var litt sånn i sorg, tror jeg, siden han ene sønnen var død.

    Han faren var ihvertfall litt sånn knytt, må man vel si, mener jeg å huske.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Sommeren 1981, så var det vel St. Hans-feiring, på Ulviksletta igjen.

    Og jeg lurer på om det var det året, som Hans Martin Fallan, (i klassen til Christell), plutselig utfordret meg, og ville slåss.

    Jeg stod sånn til, at jeg bare slengte han i bakken.

    (For jeg var litt våken, på St. Hansaften da, av en eller annen grunn).

    Seinere, så ville Hans Martin slåss igjen, en gang jeg gikk gjennom Havnehagen, og ble ropt til vel, av Hans Martin Fallan, og broren Carl, (som gikk i klassen min), som stod inne i Ulvikveien da, (hvor de bodde), en vei som var en sidevei, fra Havnehagen, og som startet, øverst i S-svingen, i Havnehagen, (for de som er kjent på Bergeråsen).

    Jeg ble lokket bort til de Fallan-brødrene da.

    Og så ville Hans Martin slåss, og jeg begynte vel såvidt å slåss litt vel.

    ‘Å, velger du boksing’, sa Carl Fredrik, ‘det er Hans Martin veldig god i’, sa han.

    Uten at dette med boksing var noe særlig bevisst, fra min side.

    Jeg var vel litt forundret kanskje, og lurte nok på hva som foregikk.

    Noe jeg ennå ikke forstår vel.

    Men men.

    Kanskje dette var noe med Christell, som gikk i klassen til Hans Martin?

    Hva vet jeg.

    Men men.

    En gang, et par år seinere vel, så hørte jeg det, mener jeg, at Hans Martin klagde på det, at jeg ikke gikk så mye ut, og rundt omkring, på Bergeråsen.

    Uten at jeg skjønner det, hva han hadde med det.

    Christell, var en gang oppe på en lekeplass, i Havnehagen, like ved der, som Petter og Christian hadde bodd, noen år tidligere.

    Og da jeg gikk forbi der, så så jeg det, at Christell stod nede i skogkanten, og kommanderte ei yngre jente, til å ta av seg buksa, (sånn at hun stod der, i bare underbuksa).

    Jeg gikk bort til Christell da, siden vi var stesøsken, (mer eller mindre), og kjente hverandre da.

    Men jeg ble ikke med på det hun holdt på med.

    Jeg prøvde å roe det ned.

    Men jeg regna nesten med det, at jeg kom til å få skylda for det her, siden jeg var gutt da.

    Så jeg gikk sjelden så langt opp i Havnehagen, etter det her.

    Det var ikke så mange folk jeg var kamerat med heller, oppi der, etter at Petter og Christian, flytta til Mexico.

    Så sånn var det.

    Uten at jeg helt skjønner hva Hans Martin Fallan hadde med det å gjøre, om jeg gikk mye opp i Havnehagen, eller ikke.

    Jeg begynte jo etterhvert på ungdomsskolen, og slutta nok da, å gå på Onsdagsklubben, osv., og var vel bare på Berger skole, en sjelden 17. mai kanskje, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, mens jeg gikk i 3. eller 4. klasse, på Berger skole.

    Så gikk jeg sammen med Christell og Nina Monsen, på vei ned Havnehagen.

    (Eller om jeg tok dem igjen der, eller noe).

    Og like nedenfor der han Kjetil Carlin, (som vel så på oss da), bodde, så sa Nina Monsen, var det vel, av dem, at jeg var kjekk da, eller noe.

    Og sånn skryt, fra jenter, var jeg ikke vant til.

    Så jeg begynte å drite meg ut litt da, og snurre rundt og rundt i veien osv., da.

    Siden jeg ikke visste hvordan jeg skulle ta det komplimentet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På Stenseth Terrasse, utafor Drammen, så var jeg en nyttårsaften, husker jeg, på begynnelsen av 80-tallet.

    Og da, så så vi en fallskjerm-rakett, som landet, like utenfor terrasse-blokka, som mora mi og dem bodde i da.

    Og da løp jeg ut, for å finne den fallskjermen da.

    (Det var en hobby, fra da jeg bodde i Mellomhagen vel, å prøve å finne brukte nyttårsraketter, dagen etter, osv. da.

    Men men).

    Og da, så dukka også nabogutten opp, (som jeg hadde fått låne skøyter av en gang, tror jeg, da Pia og jeg, gikk på skøyter der, den første gangen jeg var på besøk der vel).

    Han så at jeg leita etter fallskjermen, (som han også hadde sett), og gikk inn igjen vel.

    Han hadde også ei søster, som var et par år yngre enn oss vel.

    Hun sa det en gang, (som det ikke var snø der, tror jeg).

    At hvis et fjell, de hadde der, hadde detti ned, så hadde jeg og broren hennes, klart å løpe unna, men hun hadde nok ikke klart det, siden hun var jente, og et par år yngre vel.

    Noe sånt sa hu vel.

    Uten at jeg skjønte hva poenget hennes var.

    Hu virka høy og slank/atletisk vel, (ihvertfall for alderen vel), så jeg tror ikke at hu hadde løpt så sakte heller, for å si det sånn.

    Men men.

    Pia hadde jo hatt en venninne, i Larvik, som løp like fort som meg, husker jeg.

    Men men.

    Det var, når Pia dro meg med til Bøkeskogen, en gang jeg besøkte mora mi i Larvik.

    Så ville Pia at jeg skulle løpe omkapp, med ei jente, utafor Louvisenlund fotballbane, hvor Larvik Turn spilte.

    (Jeg hadde jo spilt en kamp for Fram, (på et aldersbestemt lag, i Farrishallen), et par år tidligere vel).

    Vi løp cirka like raskt, og plutselig så fikk vi begge, omtrent samtidig, en metall-wire, inn i magen.

    (Som var vanskelig å se, mens vi løp).

    Jeg kom meg først opp, og gikk bort til hu jenta da, som lå og vrei seg, på bakken, i en trang ola-bukse, med beina i været, husker jeg.

    Men men.

    Vi gikk så ned mot Larvik sentrum, og da tok plutselig Pia og venninna, noen mose-dotter, som de fant, i skogkanten, og holdt utapå buksene sine, utapå fitta da, (for å si det sånn).

    (Som om at de hadde hår på fitta, kanskje.

    Hvem vet).

    Så fortalte de det, at de en gang hadde griset til dame-doen, på Grand hotell, med såpe.

    Og at en mann, hadde fersket dem, og sagt at de måtte vaske veggene og sånn der, for å rydde etter seg da.

    Jeg svarte vel ikke så mye.

    Men jeg gikk ned i Larvik Sentrum, for å handle i butikkene der, noe jeg pleide å gjøre, hver lørdag, som jeg var i Larvik, siden jeg pleide å få med lommepenger dit, av faren min.

    Men men.

    Så gikk de to jentene kanskje til Grand Hotell, eller noe da.

    Hva vet jeg.

    Men jeg sa ikke noe til mora mi.

    (Som jeg aldri gikk så utrolig bra overens med vel).

    Men men.

    En annen gang, som jeg besøkte mora mi og Pia, i Jegersborggate.

    Så hørte jeg på radio, i soverommet til mora mi, (der den eneste radioen stod. Det var kanskje mora mi, som hadde slått den på).

    (Det var også vanlig der, å gå gjennom det soverommet, når man skulle fra stua til kjøkkenet.

    Og jeg husker også det, at jeg hadde hørt på fotball-landskamp, mellom Norge og Skottland vel, en gang, i det rommet, før Axel ble født da).

    Så slapp Pia inn ei jente, som het Laila, som bodde ikke langt fra Trygves gate vel, og som var et par år eldre enn meg vel.

    Laila, (som var en kraftig jente, for alderen ihvertfall, husker jeg), reiv meg ned på senga til mora mi, (som var og besøkte en venninne, eller noe), og tok hånda si nedi buksa mi, og begynte å kile meg på pikken.

    Jeg likte ikke dette, (det var jo nesten som en voldtekt, syntes jeg), og begynte å rive hu i håret, for å få henne til å stoppe.

    Hu stoppet ikke, så jeg reiv ut en håndfull av håret hennes, husker jeg.

    Men men.

    Så sa hu det, at broren hennes, (som var et par år yngre enn meg vel), klarte å få ståtiss.

    Og så lurte hu på, om jeg klarte å få ståtiss.

    Jeg sa til hu, at hvis jeg fikk se på hennes tiss, så kanskje.

    Men det ville hu ikke.

    Så det ble avslutta sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Uten at jeg vet hvorfor Pia slapp inn hu Laila, akkurat da jeg var på soverommet til mora mi, en lørdag morgen eller formiddag, for å håre på radio.

    Hvem vet.

    Men dette var den samme Laila, som sammen med Egil, (aka. Tin-Tin), hadde jaget meg på Domus, da jeg handla der, for mora mi, like etter at Axel ble født, et par år tidligere.

    (Før jeg flytta til faren min).

    Det var kanskje noe mora mi fikk istand, siden at hu ikke likte det, at jeg noen ganger spilte en krone, på kronespill.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så kanskje dette var noe fra mora mi, at hu hadde lagd et slags ‘plott’, med hjelp av Pia og Laila da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var også ei annen jente, i Jegersborggate, en gang, da jeg besøkte mora mi, og hu dro til en venninne, eller noe.

    Det var muligens hun Desire, som jeg skrev om ovenfor, som lærte søstera mi, om hvilket hull, som tissen skulle i, osv.

    Hu jenta, begynte å synge på en ‘grovis-sang’, husker jeg, som gikk omtrent sånn her:

    ‘Han stakk den inn, serru serru, stiv som en pinn, serru serru’.

    Noe sånt.

    (Dette var vel en stund seinere, etter det med hun Laila, tror jeg).

    En gang, da jeg var i Larvik, så ville en som het Willy, ha slåsskamp mot meg.

    Han hadde to eldre kamerater, som var noen slags sekundanter da.

    Og Frode Kølner, var en slags sekundant, for meg.

    Jeg skjønte ikke hva dette var angående, så jeg var litt paff, og slåss ikke ordentlig, men stod for det meste bare der, og tok imot slagene, til han Willy da, som ikke slo så utrolig hardt, sånn som jeg kan huske det.

    Men men.

    Frode sa seinere, at jeg kunne jo ha slått litt da, og ikke bare stått der.

    Han trodde selv, at han nok ville ha slått litt tilbake, hvis det var han, som hadde måttet slåss.

    Pia sykla bortover i Jegersborggate, og skreik ut at ‘broren min har vært i slåsskamp, broren min har vært i slåsskamp’, osv., på min gamle jentesykkel vel, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel), som Arne Thomassen kjøpte til meg, på Albert Bøe der, (enda jeg ikke ville ha jentesykkel), mens vi bodde i Mellomhagen, (3-4-5 år tidligere kanskje).

    Men men.

    Denne slåsskampen foregikk, i Jegersborggate, på den andre siden av gaten, fra der vi bodde, og et par hundre meter, nærmere Nansetgata vel.

    Men hvem de ‘sekundantene’ til Willy var, og hvorfor de ville arrangere en slåsskamp, mellom Willy og meg, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så det skjedde mye rart i Larvik og, de helgene jeg var der, mens jeg bodde i Hellinga 7B, (og seinere i Leirfaret 4B da).

    Det er helt sikkert.

    (Selv om jeg kanskje ikke tok det som skjedde i Larvik, like høytidelig, som det som skjedde på Berger.

    Siden det var på Berger jeg egentlig bodde da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så sånn var det.

    I 4. klasse, var det vel, så skjedde det noen ting, i klasserommet vårt, som var ved siden av et rom, hvor de brant keramikk, osv., nederst i den gamle skolebygningen, til Berger skole da.

    Det var ikke noen dør, mellom vårt klasserom, og det keramikk-rommet, (eller hva det egentlig het).

    Og i en time, så kom plutselig Rune Bingen, ut av det keramikk-rommet, mens han holdt seg til hodet og sa at han hadde slått hull i hodet.

    Det var mye blod, i håret hans, og jeg sa fra om det her da, til klasseforstander Allum.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så lukta det oppkast, i klasserommet, og jeg fikk skylda vel, (for å ha kasta opp), av Ole Skjellsbekk vel, siden jeg kanskje så litt trøtt ut da.

    (Jeg hadde kanskje sitti oppe for lenge og sett på TV, siden faren min bodde nede hos Haldis.

    Hvem vet).

    Men men.

    Det første skoleåret mitt på Berger vel.

    Så ble det sagt, av noen gutter i klassen, at Ronald Lund, i klassen, hadde pult, med ei jente, oppe på Øvre, (hvor han også bodde), nede i en skråning, eller noe, vel.

    Dette hadde vel skjedd året før, tror jeg, da han gikk i andre klasse, vel.

    Noe sånt.

    Og jeg tror at det var sånn, at hu jenta bare lå der, og han gikk og pulte henne, etter noen andre kanskje.

    Noe sånt.

    For jeg trodde først ikke på det her da, at Ronald Lund, hadde pult, allerede i 2. eller 3. klasse.

    Så jeg spurte Ronald selv da, om det var sant.

    Og det var det da, sa han.

    Og han forklarte litt om hvordan det hadde skjedd da.

    Men jeg, jeg var bare noen få ganger, oppe på Øvre.

    (Nedre-folk, var ikke så ofte oppe på Øvre, og Øvre-folk var vel heller ikke så ofte nede på Nedre).

    Men men.

    Så jeg visste ikke hvem hu jenta, som Ronald Lund, hadde pult, kunne være, for å si det sånn.

    Men men.

    (Og ikke spurte jeg noe mer om det, etter det her heller.

    Jeg syntes vel, at det var litt tidlig, å ha sex.

    Så det var ikke sånn at jeg prøvde å finne ut hvem den jenta var, for å si det sånn.

    Jeg hadde vel lest et sted, at den seksuelle lavalder var 16 år kanskje.

    Noe sånt.

    Men men).

    Nede hos Haldis, så hadde en gang Jan Snoghøj, (Christells nest eldste bror), kjøpt seg en Falco-sang, på singel, som het ‘Der Kommisar’ vel.

    Og jeg leika med ballonger da.

    (Jeg var vel ti år kanskje).

    I gangen der da.

    Og åpna døra til Jan, (som var 17-18 kanskje, og som satt på rommet sitt, med noen kamerater da, og hørte på Falco/Der Kommisar da).

    Og jeg slo en ballong inn i rommet hans vel, (kanskje fordi han hadde erta meg, eller noe).

    (Det stod ‘Jeg er en vidiot’, på rommet til døra hans, et klistremerke fra Det Nye vel, om at folk som hadde video, var idioter da.

    Men men).

    Så ble Jan sur, for da ble det hakk i Falco-plata hans, mente han.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og da Jan måtte ha krykker, etter han brakk beinet, på seinvinteren 1980 vel, like etter at faren min traff Haldis.

    Så løp Jan på krykker, etter meg, (av en eller annen grunn), når jeg var nede hos Haldis og dem, en gang.

    Men men.

    Så jeg syntes nok at det var greit, at Jan ikke var med til Jugoslavia, for å si det sånn.

    Men men.

    Han var kanskje hos faren sin, Søren Snoghøj vel, i Danmark.

    Jan hadde masse plater, av Shu-bi-dua, (et dansk band), som han hadde fått av faren sin, kanskje.

    Jan hadde også masse flasker, av en slags snaps, som het ‘Gammel dansk’, stående på rommet sitt, sånn som jeg husker det, fra han var sånn 17 år vel, eller noe.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Ja, det begynner å bli seint, her på hostellet, klokka er halv tolv vel.

    Så jeg får dele det her kapittelet, i tre deler, (eller om det kanskje blir enda fler), tror jeg.

    For jeg har fortsatt en god del notater, til det her kapitellet.

    Så det her får bli ‘del 2’.

    Også får jeg se om jeg klarer å få skrevet ferdig del 3, seinere denne uken.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 16: Enda mer fra Hellinga 7B

    Jeg har kommet på noe mer, som jeg har glemt å ta med om, i de tidligere kapitlene.

    Det første var at jeg skrev det, at Haldis sin eldste sønn, Viggo, ble skandinavisk mester, i bodybuilding, for juniorer, i 1983.

    Men jeg mener nå at dette var i 1982.

    (Men jeg skal skrive mer om dette senere).

    Jeg kan også ta med det, at han gutten, som prata om Kvæler’n, i Mellomhagen.

    Han prata vel også sånn her og.

    ‘Hva i huleste, heiteste granskauen driver dere med da’.

    Noe sånt sa han til Pia og meg en gang vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I begynnelsen, da jeg bodde på Bergeråsen, så kjeda jeg meg nok en del.

    (Før jeg ble kjent med Petter og Christian og de).

    Jeg gikk opp på Ulvikfjellet, husker jeg, med en flaskepost.

    Den heiv jeg så ned i fjorden, (trodde jeg).

    Men så hørte jeg at flaska knuste.

    Så spurte et par, som gikk tur på Ulvikfjellet, hva jeg dreiv med.

    Så måtte jeg forklare at jeg dreiv med flaskepost da.

    Men men.

    Jeg gravde ned en slags skatt.

    (Det var vel bare noe leker og sånn).

    Ned fra Ulviksletta og ned til Ulvika, så stod det en do-bygning.

    Jeg klatra opp på taket der, og la et kart, under en av tak-platene.

    Det var noen sånne plater laget av gummi eller asbest eller noe, kanskje.

    De platene var fleksible og veide ikke mye, så det var bare å legge det kartet under en av de flikene da.

    Men men.

    Så gravde jeg ned den skatten da, litt bortafor den dobygningen.

    Så man skulle liksom finne flaskeposten.

    Og i flaskeposten, så var det et kart, til hvor det skattekartet lå da, (oppå taket av den dobygningen, til Bergeråsen Vel vel).

    Men men.

    Så ble jeg kjent med Petter og Christian.

    Så tulla jeg litt med de.

    Så sa jeg det, at en gang så så jeg en flaskepost, og den lå der og der da.

    Men vi fant ikke flaskeposten.

    Og så sa jeg at jeg hadde lest et kart, og at det stod noe om den dobygningen da.

    Og Petter oppå taket av dobygningen, men han fant ikke det kartet.

    Og da sa jeg at jeg hadde sett et kart, og forklarte hvor det stod, at skatten var da.

    Men vi fant ikke skatten heller.

    Så dette må ha vært en del uker, etter at jeg gravde ned den skatten, tror jeg.

    Siden jeg ikke klarte å huske hvor skatten var gravd ned.

    (Hvis ikke noen andre hadde finni skatten da).

    Hvem vet.

    Men men.

    Jeg kom også på noe, fra den julen, som jeg bodde hos mora mi, og vi var med bestefar Johannes og dem, på hyttetur, på en hytte, som han hadde lånt.

    Da sa sønnen i huset, da vi parkerte på tunet, eller på gårdsplassen.

    At vi kunne ikke parkere der, for de hadde noen ‘hester som pleide å bite i lakken’.

    Og da svarte mora mi, ut av bilen da, at hu syntes han sa, at de hadde noen ‘gjester som pleide å bite i lakken’.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Berger var forresten ganske forskjellig fra Larvik.

    Berger er nesten som en dal, vil jeg kanskje tro.

    For landet går oppover fra fjorden, og etter kanskje et par hundre meter, så er det fjell.

    Så Strømm, er kanskje som en dal, kan man kanskje si.

    Det er ikke som i Larvik, hvor det gikk gater, på kryss og tvers.

    Nei, det var bare en vei, å gå til bestemor Ågot, (hvis jeg ikke gikk langs fjorden og på noen gårdsveier da. Noe som kanskje ville virka litt rart og gammeldags, hvis jeg hadde gått der for ofte. Men men).

    Så det var kanskje mer sånn, (kanskje fordi at Berger/Strømm var litt som en dal), at man liksom måtte passe mer på hva man sa og passe mer på ryktet sitt kanskje, på Berger, enn i Larvik.

    Det var vel mer sånn, at alle kjente alle, på Berger da.

    For å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mora mi, Arne Thomassen, Pia og Axel, de dro ned til Danmark, den sommeren, som jeg var med faren min til Jugoslavia.

    Axel ble døpt der nede, hos Unse og Anker, (Heegaard het de til etternavn. Unse er født Trock-Jansen. Anker var forresten bestemor Ingeborg sin vel eldre bror), og de.

    Jeg har aldri vært på besøk hos de, men jeg møtte Unse, i bestemor Ingeborg sin 90 års dag, var det vel, i Nevlunghavn, i 2002.

    Men men.

    Pia har klaget fælt, til meg, seinere, fordi at hun ikke fikk bli med til Jugoslavia.

    Men jeg er jo ikke hennes far, jeg var en 9-10 år gammel gutt, da vi dro ned til Jugoslavia.

    Hvorfor klager Pia til meg, på dette, lurer jeg.

    Det må være noe galt.

    Pia skulle jo ha klaget til sine foreldre, hvis hun ikke var fornøyd, med ferie-ordningen.

    Likevel har Pia klaget fælt til meg, vil jeg si, i årene etter Jugoslavia-turen, på at hun ikke fikk være med.

    Så Pia er kanskje ‘oppå en sky’, for å si det sånn, hvis hun tror at jeg bestemte om hun skulle være med.

    Det var jo selvfølgelig faren og moren vår, som bestemte om det her, vil jeg tippe på.

    Så Pia kan være litt slitsom, noen ganger.

    Men men.

    Mora mi, Pia, Axel og Arne Thomassen, (og Pusi), flytta til Stenseth Terrasse, ved Solbergelva, utenfor Drammen, en gang i løpet av 1980, mener jeg det må ha vært.

    Jeg kan forklare om noe som skjedde, før det her.

    Våren 1980, må det vel ha vært.

    Så kom jeg på helgebesøk, til mora mi.

    Så stakk Pia til en venninne.

    Og mora mi sendte meg ut, for å ‘passe på Axel’.

    Jeg skjønte ikke hva hun mente.

    Axel var et og et halvt år vel, og lå i en barnevogn.

    Jeg skjønte ikke hva jeg var ment å gjøre.

    Jeg ville besøke kamerater.

    Det var vel ikke meninga at jeg skulle passe på Axel, når jeg var hos mora mi.

    Jeg hadde aldri fått opplæring i å passe på Axel.

    Jeg bodde jo egentlig hos faren min.

    Jeg rulla vogna med Axel, ned i portrommet, utafor huset vårt.

    (Et portrom vi delte med to naboer.

    Så vogna med Axel i, stod på et fellesareal, da mora mi sendte meg ut, for å passe han.

    Men men).

    Mens jeg rulla vogna til Axel, så skjedde det, at den plutselig tippet over.

    Så Axel begynte å grine, husker jeg.

    Så jeg løp inn og henta mora mi, som måtte hente Axel da.

    Så sånn var det.

    Jeg veit ikke om Axel, (som jo enda var baby da vel), slo seg.

    Den vogna tippet ganske langsomt over da.

    Men jeg hadde liksom sendt den ned en helling da.

    Så jeg var noen meter unna vogna, og rakk ikke fram til vogna.

    Men fikk bare sjokk, og stod helt stille og så på, at vogna tippa, som i sakte kino da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Petter og Christian var forresten også med til mora mi en gang.

    Mens hu bodde i Jegersborggate.

    Vi var da mye utendørs.

    De likte vel ikke Frode Kølner, tror jeg.

    Jeg hadde visst en jakke som hang hos dem, av en eller annen grunn, som jeg fikk tilbake av Frode Kølner og dem, den helgen, husker jeg.

    Men men.

    Petter og Christian og jeg, vi gikk rundt i Larvik, på fredagen husker jeg.

    Vi kikka inn vinduet til Willy og dem, i Trygves gate, for de hadde en artig lampe, som lyste i noen tråder, i mange farger da, som varierte.

    Sånn lampe hadde vel ingen på Bergeråsen tror jeg.

    Men men.

    På lørdagen, så dro mora vår med Petter og Christian og Pia, og meg, på tur i Bøkeskogen.

    Vi parkerte oppe ved Bøkeskogen.

    Og Petter og Christian reagerte på at mora vår vrikka så fælt på rumpa, når hu gikk bortover, (sammen med oss), mot Bøkeskogen, husker jeg.

    Men men.

    Mora mi sendte meg seinere på dagen, opp til et utested, som het Hansemann, for å hente veska hennes, som hun hadde glemt, dagen før, husker jeg.

    Petter og Christian blei med, husker jeg.

    Vi slapp forresten å ta toget, (som jeg vanligvis måtte), den helgen.

    Faren min kjørte oss ned dit.

    Vi så noen pønkere, husker jeg, (noe jeg ikke hadde sett i Larvik før), utafor lekebutikken, ved Larvik Torg, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Petter og Christian, ringte på noen dørklokker, i blokkene, ovenfor Larvik Sykehus, og spurte, ‘bor Arne Olsen her’.

    Arne Olsen var jo faren min, så jeg ble litt sur på dem.

    Så jeg ringte på noen andre dørklokker, i de samme blokkene, og spurte, ‘bor Tove Grønli her’.

    Tove Grønli var jo mora deres, og deres foresatte da, heter det vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi gikk også rundt i Larvik sentrum, på lørdags formiddagen, og spilte på kronespill.

    Vi leita også etter penger, og ble enige om det, at vi skulle dele alle pengene, som vi fant.

    Plutselig fant Petter 100 kroner, mener jeg det var.

    Og vi fikk alle 25 kroner hver vel.

    (For Pia var også med).

    Hvis ikke Petter tulla da, og at dem hadde fått pengene av mora si.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    På søndagen, før vi dro, så satt Petter og Christian, oppe ved der det nye biblioteket dukket opp, seinere på 80-tallet, og glante på folk, utafor et slags gatekjøkken, (som egentlig var en slags tilhenger til en bil vel kanskje. Noe sånt muligens).

    De glante så stygt på folk, at noen spurte hva de dreiv med.

    ‘Vi glaner’, svarte en av dem da.

    Men men.

    Så gudene veit hvorfor dem glante, og hvorfor dem ringte på hos folk, og spurte om Arne Olsen bodde der.

    Det var litt spesielt vel, syntes jeg.

    Men men.

    Men ikke så lenge etter dette, så flytta altså mora mi og dem, til Stenseth Terrasse da.

    Axel hadde forresten mageproblemer, før de flytta, til Stenseth Terrasse, husker jeg.

    Fordi jeg husker at mora mi hadde cola, i kjøleskapet, en gang.

    Og cola, det så jeg liksom på, som ‘min’ drikk da, siden jeg fikk cola av faren min, hele tiden.

    Men jeg fikk ikke lov, sa mora mi, å ta av den cola-flaska, i kjøleskapet hennes.

    For den cola-en var til Axel, sa mora mi.

    Axel hadde problemer med magen, eller avføringen kanskje, (han var vel bare et drøyt år da vel).

    Og Axel burde drikke enten cola eller blåbærsaft, hadde en lege sagt, sa mora mi.

    (For å fikse de mageproblemene han hadde da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg tror det var den andre julen, som jeg bodde hos faren min.

    Da måtte jeg være hos mora mi, på Stenseth Terrasse, utafor Drammen.

    Første gangen jeg var der, (eller noe), så hadde jeg laget en avtale, med mora mi, om at vi skulle ha Pusi, annenhver gang.

    (Kanskje fordi jeg følte meg ensom, på Bergeråsen.

    Faren min hadde vel muligens flyttet ned til Haldis, da jeg fikk Pusi, det husker jeg ikke helt).

    Så Pusi var også i Hellinga 7B, på Bergeråsen, i cirka et års tid, kanskje.

    Men den var også innimellom hos mora mi.

    Jeg fortalte det til Fru Landhjem, i Larvik, at Pusi bodde hos meg.

    (Fru Landhjem, sa at hun visste hvor Svelvik var.

    Hun syntes det var så fint langs fjorden, langs Svelvikveien.

    Så Fru Landhjem, sa det, at hu pleide å kjøre en omvei, rundt Svelvik, når hun skulle til Oslo).

    Og en dag, så kom plutselig Fru Landhjem på døra, borte hos Ågot.

    Hu hadde spurt seg fram.

    Så satt jeg på med Fru Landhjem, bort til Bergeråsen, og Pusi satt på trappa, som vanlig.

    (Og venta på at jeg skulle komme hjem fra Ågot da.

    Norsk Skogkatt, er nesten som hunder, noen ganger, de kan være veldig trofaste, mot eieren sin.

    Noe Pusi vel var.

    Pusi var en stor og fin katt da, på den tiden jeg bodde i Hellinga, husker jeg.

    Men men).

    Fru Landhjem syntes det virka som at Pusi hadde det bra, husker jeg.

    Den første dagen, som Pusi var i Hellinga 7B, så lot jeg den gå utendørs.

    (Sikkert fordi at faren min sa det).

    Og den var under huset til tvillingene, (ikke Arnt og Eirik Lund, men de andre tvillingene).

    Og jeg måtte krype under huset deres, og så at Pusi var under huset der, sammen med alle de lokale kattene, omtrent, som hadde noe slags katte-møte, kanskje.

    Hva vet jeg.

    Jeg dro med Pusi hjem, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Noen på Stenseth Terrasse, tok Pusi en gang.

    Så da det var min tur, til å ha Pusi, igjen, så var den borte.

    Men jeg gikk bort til dem, (Pia visste hvem dem var), og krangla, og fikk Pusi, etter å ha krangla, i et kvarter, (eller om det var en halvtime), kanskje, med den familien da, mens faren min venta.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Etter dette, så ville jeg ikke det, at mora mi og dem skulle ha Pusi.

    For de klarte ikke å passe på den, syntes jeg.

    (Siden de lot en familie på Stenseth Terrasse der ta den).

    Men men.

    Men dem flytta tilbake til Jegersborggate, etter at de bodde, på Stenseth Terrasse.

    Og da tok jeg med Pusi, en gang.

    Og da hadde Pusi dansa i gatene, i Larvik, sa Fru Landhjem, en senere gang.

    Men men.

    En jul, så skulle Haldis og Christell bort.

    Og vi skulle passe på Susi, (Christell sin katt).

    I butikken til Oddmund Larsen på Sand, så fikk jeg lov av faren min, å kjøpe en liten pakke fiskepudding, til Susi, og en stor pakke fiskepudding, til Pusi.

    (Siden Pusi var større og min katt da.

    Pusi var veldig glad i fiskepudding, husker jeg.

    Og jeg hadde kjøpt en sånn pakke fiskepudding, i butikken til Oddmund Larsen, til Pusi en gang før, husker jeg.

    Men men).

    Jeg ga Susi sin fiskepudding først, siden Susi liksom var gjest der da.

    Men det tålte ikke Pusi.

    Så Pusi ville bare ut.

    Så jeg måtte nesten slippe den ut.

    Den så litt rar ut da, husker jeg.

    Jeg skulle jo gi den, sin fiskepudding, (den største fiskepuddingen).

    Men Pusi ville bare ut, og løp som en pil nesten, mot døra.

    Så jeg slapp den ut da.

    Og det var siste gangen, som Pusi var hos oss.

    For den forsvant etter det.

    Noe jeg tok veldig tungt.

    Men men.

    Den jula, som jeg var hos mora mi, på Stenseth Terrasse, så lærte Axel å gå, husker jeg.

    Jeg lurer på om han var litt over to år gammel da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Arne Thomassen hadde kjøpt en LP-plate, som han likte der, (og som var på det rommet jeg sov på).

    Det var Randi Hansen, med den plata som hadde den sangen, ‘Om jeg fikk være sola di’, eller noe sånt.

    Så Arne Thomassen var fra Nord-Norge, og likte også hu nord-norske syngedama da, Randi Hansen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hatet å være hos mora mi, så jeg ringte Ågot og onkel Runar og de, (for faren min var ikke hjemme, i jula), og hørte om de kunne hente meg.

    Men det gjorde de ikke.

    Jeg var også med Arne Thomassen, inn til Drammen, lille julaften, eller noe.

    Da satt han på kafeteriaen, på Drammen Togstasjon.

    Og pratet med en travbane-kamerat, eller noe.

    Jeg sneik med ut, og bort til Drammen Rutebilstasjon.

    Og bussen til Berger, stod der.

    Jeg gikk nesten på bussen, men tenkte jeg skulle vente, til den skulle kjøre.

    Og mens jeg satt på en benk der, og liksom ventet og var på nippet til å gå på bussen da.

    Så dukka Arne Thomassen opp, og dro meg med tilbake til Stenseth Terrasse da.

    Så jeg mistrivdes så mye, hos mora mi og dem, så det var nesten sånn at jeg rømte, en jul jeg måtte være hos de.

    (Jeg lurer på om det var jula 1980.

    Noe sånt).

    Men men.

    Jeg så seinere Pusi en gang, fra trappa, i Hellinga 7B.

    Men da hadde jeg Petter og Christian på besøk.

    Og vi lekte i sofaen der, og bråkte fælt da.

    Så Pusi ville ikke gå inn.

    Etter det så så jeg aldri Pusi igjen.

    Og mora til Petter og Christian døde også.

    Så de flytta til faren sin, i Mexico.

    Så jeg gikk jo inn i sorg, og var deppa, ihvertfall i et halvt år.

    Men men.

    De kom på besøk, for å selge huset, eller noe.

    Og da hadde jeg fått penger av faren min, til å kjøpe gaver til dem.

    Jeg ga dem en LP-plate hver, husker jeg.

    Men jeg husker ikke resten, av hva jeg ga dem.

    Men jeg hadde en hundrelapp, i lomma, på Berger skole.

    Også fant jeg ikke den.

    Og det sa jeg fra om.

    At det var for å kjøpe gave, til Petter og Christian og dem.

    Og da hjalp han der som nå er musikkartist.

    Jense-mann, og dem.

    (Tror jeg hjalp meg.

    Og noen andre, i klassen til Petter.

    Altså i klassen over meg.

    Men de gjorde det klart, at de hjalp meg å lete etter hundrelappen, siden den skulle gå til gave, til deres klassekamerat Petter, (og broren).

    Og altså ikke for å hjelpe meg.

    De var litt tøffe osv., de her gutta, i klassen til Petter).

    Leif Tangen, en lærer på Berger skole, som nå er i politikken, for SV.

    Han stoppa den leitinga, og ransakinga, av elever.

    Og sa at det gikk ikke ann.

    Noe sånt.

    Så det stoppa.

    Og jeg gikk på do, nede ved gymsalen ovenfor musikkrommet.

    Og da fant jeg den hundrelappen, på gulvet.

    Og det jeg lurer på, er om den kan ha liggi sånn, sammenkrøllet, i lomma mi, at jeg ikke fant den.

    Og slo alarm da.

    Også falt den ut, da jeg måtte på do.

    Så det var jo litt spesielt.

    Men men.

    Men jeg var kanskje ikke helt våken, på den her tida.

    Det at både Pusi ble borte og mora til Petter og Christian døde, det var ikke så artig.

    For faren min bodde jo nede hos Haldis.

    Og da ble jeg helt alene, om kveldene.

    Jeg kunne ikke gå opp til Tove Grønli og de lenger, og Pusi var også borte, så jeg hadde ikke noe selskap da, når jeg satt aleine der, om kveldene, i Hellinga 7B.

    Men men.

    Det som skjedde, den helgen, som Tove Grønli døde.

    Det var at faren min, satt og så på skøyter, sammen med meg, i Hellinga 7B.

    (Han pleide aldri å være der oppe på søndager.

    Ihvertfall ikke for å se på sport).

    Så banka det på døra, og jeg åpna.

    Det var Willy, samboeren til Tove Grønli.

    Han spurte om faren min var der.

    Willy så så anspent ut, (og mye eldre ut vel), så jeg var ikke sikker på om det var han.

    Jeg bare forklarte faren min, at det var til han vel.

    Så sa Willy til faren min, at Tove var død da.

    Dette her var søndag formiddag da.

    Norge vant gull, sølv og bronsje, husker jeg, i et Skøyte-EM, eller VM, eller noe da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Faren til Petter og Christian, Carlotto, (eller om det var Carl Otto), bodde i Mexico, og hadde med seg, en mexikansk dame, til Bergeråsen, da de skulle selge huset kanskje.

    Jeg gikk opp og hilste på dem da, men hun mexicanske var ikke så hyggelig som Tove Grønli, syntes jeg.

    (Kanskje det var fordi at jeg ikke skjønte hva hu sa.

    Hvem vet).

    Hu Tove Grønli var alltid hyggelig, sånn som jeg husker det.

    Hu lot Christian og Petter ha ganske frie tømmer vel.

    Jeg husker en gang, så sa hu til oss, at hu og Willy hadde lagd kylling, (noen sånne kyllingstrimler i en steikepanne vel).

    Og at Petter og Christian og jeg, kunne spise opp resten.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så hadde jeg vært på bingo, på Snippen, på Sand.

    (Noe som Berger IL arrangerte).

    Men jeg var litt lei av bingo da, og spurte en ‘bingo-gubbe’, som satt ved samme bord som meg, om han kunne spille for meg.

    Så gikk jeg bort til Ågot, og satt der, og på veien tilbake til Bergeråsen, (jeg sykla vel), så dro jeg innom Snippen, og da hadde jeg vunnet en halv kilo, (eller om det var en kilo), wienerpølser, (sa han bingo-gubben).

    Da syklet jeg opp til Petter og Christian og dem.

    Og da varma hu Tove Grønli opp de pølsene da.

    Så sånn var det.

    Onkel Håkon spurte meg forresten nøye, i ettertid, om hvordan det her med de pølsene, fra bingoen, hadde hengt sammen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Petter og Christian og jeg, vi lagde også ostesmørbrød der.

    Og alle hadde sin spesialitet.

    En likte ostesmørbrød med ekstra ost.

    En med ekstra smør.

    Og en med ekstra ketchup kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Petter og Christian, hadde også lekt gjemsel, en nyttårsaften, sa de, og da hadde Christian visstnok sovna i et klesskap.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men en gutt, (Thor Furuheim, fra Olleveien), hadde også dødd, i hagen til Tove Grønli og dem, noen måneder før jeg ble kjent med Petter og Christian og dem, mener jeg at det må ha vært.

    Petter og Christian og Thor Furuheim, hadde lagd snøhule, i hagen, til Petter og Christian og dem.

    Så skulle Petter og Christian spise middag.

    Og når de kom ut, så var han Thor Furuheim død da.

    Snøhula hadde rast over han.

    Så sånn var det.

    Kripos kom forresten til Bergeråsen, husker jeg, da Tove Grønli døde.

    De fant visst ut at det var hjerneblødning, som hu døde av, mener jeg å huske.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Flere måneder, etter at Pusi ble borte, så sa fetteren min Tommy, til meg, at Pusi lå død, i skogen ved Gamlehjemmet der, nedafor riksvegen.

    En bil måtte ha kjørt på Pusi, og så hadde de bare kasta katta, ned skråningen, mente Tommy, (som vel bare var seks år, eller noe, da vel).

    (Og enda Pusi jo var vant med å bo i Larvik sentrum, og gå rundt i gatene der, og besøke butikken til Fru Landhjem, osv).

    Jeg gikk ned i skråningen der og så, og den katten ligna på Pusi.

    Men snuten var hvit og ikke rosa, som på Pusi.

    Men det kan ha vært, fordi at den var død, det er mulig.

    Så jeg er ikke sikker, men det var kanskje Pusi da.

    Hvem vet.

    Men men.

    Det var ihvertfall en trist tid, den siste tiden jeg bodde i Hellinga 7B, husker jeg.

    Men men.

    Min fetter Ove, var vel også med å besøke mora mi i Larvik, en gang, mener jeg å huske.

    Og også Christell var med vel, selv om hun vel hang mest med søstera mi, når hu var med til mora mi.

    Men men.

    Etter Jugoslavia-turen, så var jeg en dag nede hos Christell, og vi ble enige, faren min, Haldis, Christell og jeg, (eller ihvertfall Christell og jeg), om at vi skulle være som søsken da.

    Haldis hadde hentet ned noen singel-plater, fra 60 og 70-tallet, fra loftet.

    Jeg sa det, at hvis vi skulle være som søsken, da kunne jeg kanskje få halvparten av de singlene da.

    Og Christell og jeg, satt og hørte på singel-plater, en hel dag nesten vel, sommeren 1980 vel.

    Og Christell likte en sang som het ‘jeg vil ha en liten hund’, mener jeg å huske.

    Jeg fikk ikke tatt med ‘mine’ singler, hjem.

    Og neste gang, som jeg besøkte Haldis og de, så sa Christell det, at de hadde pratet med faren hennes, (fra Ålesund), på telefonen, og jeg kunne ikke få de platene likevel.

    Så Christell og jeg var vel som søsken, i en dag, kanskje.

    Etter det, så ble det vel ikke det samme, tror jeg.

    En gang jeg var der, så fikk jeg en strikkepinne, som lå på gulvet, i gangen der, inn i foten.

    Og tok meg fri fra skolen, dagen etter.

    Da tok faren min meg med, til Fossekleiva fabrikker, hvor han kanskje skulle leie et lokale, eller noe, og jeg gikk rundt og haltet der, (og fulgte etter faren min og en annen kar, som viste faren min rundt, eller noe da), før faren min kjørte bort til verkstedet og huset til Ågot da.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så viste Christell meg det, at broren hennes Jan, hadde masse kondomer, (kanskje 30-40, eller noe), under senga.

    Jan, (som var 16-17 da vel, og var sammen med nabojenta, mener jeg å huske), hadde kjøpt kondomer på postordre, vil jeg tippe på.

    (For jeg pleide å lese de katalogene, og husker at man kunne bestille kondomer, i dem.

    Men men).

    Som jeg skrev om, i det kapittelet, fra Vestmarka.

    Så pleide Pia og jeg, og løsne sengebunnene, i de høye sengene våre der, for å komme ut og inn av de.

    Så da jeg leika med Christell.

    Etter Jugoslavia-turen vel.

    Så pleide vi noen ganger å leike, på rommet til Haldis og faren min.

    Og da tok jeg opp sengebunnen, i senga der, også var det et rom under, hvor Christell og jeg noen ganger lå og kyssa, (i mørket), husker jeg.

    (Ikke tungekyss, men vanlige kyss).

    Dette med kyssinga, begynte med det, at Nina Monsen og Christell.

    De kom opp til meg, i Hellinga 7B, når jeg gikk i fjerde klasse vel.

    Jeg satt med en av dem, på hver side, i den grønne sofaen, til faren min.

    Så spilte jeg ‘Morgenstemning’, av Grieg, på blokkfløyte, for dem.

    For vi hadde begynt med musikk, i fjerde klasse.

    Men Nina Monsen og Christell gikk i andre klasse, og hadde ikke musikk.

    Så kyssa jeg med Nina Monsen mest vel, og litt med Christell.

    Det var første gangen, som jeg kyssa.

    Og jeg husker vel ikke hvem som fant på det, det bare blei sånn vel.

    De jentene ble litt sånn betatt kanskje, (av musikken kanskje), så det ble vel bare sånn da.

    Men så slutta Christell og Nina Monsen, å dukke opp der.

    Men så skulle søstera mi, Pia, komme på besøk, i Hellinga 7B.

    Faren min hadde også lagt fram pornoblader, når han dusja, var det kanskje, og jeg ble litt prega av de kanskje.

    Så jeg sa det, til Petter og Christian, at om vi skulle ha strippe-show, når søstera mi, Pia, dukka opp fra Larvik.

    Så Petter og Christian, de hadde strippeshow, for Pia, og viste henne pikken og sånn, mener jeg.

    (Enda vi hadde avtalt, at vi bare skulle strippe, ned til underbuksa).

    Så Petter og Christian tok det her litt lenger da.

    De venta ikke på at søstera mi skulle strippe.

    Men dagen etter, så spurte jeg om hu ikke skulle strippe hu og da.

    (Når Petter og Christian ikke var der).

    Pia strippa og begynte så å fortelle om hvilket hull, som tissen skulle inn i, og sånn.

    (Noe hu hadde lært av Desire, i Larvik, var det vel).

    Pia satt så rumpa i været, og utfordret meg da.

    Hu ville at jeg skulle prøve om det var riktig, at tissen skulle inn i det andre hullet da, (hvis man tok med urinrøret).

    Så jeg var redd for, at søsteren min, skulle synes at jeg var feig.

    Så selv om dette hadde gått mye lengre, enn det jeg hadde planlagt, så prøvde jeg det som søstera mi ville da, å se om det var riktig hull, som tissen skulle i.

    Ståtissen min var for stor, til at jeg klarte å få den inn, i fitta til Pia, (må jeg vel si, at det var), så det funka ikke.

    Jeg hørte plutselig løping, på stien opp til huset vårt.

    Så en eller annen gutt, må nok ha sett inn vinduet, i Hellinga 7B, og sett hva som foregikk.

    Vil jeg tippe på.

    Men men.

    (Muligens Carl Fredrik Fallan, som sa at jeg hadde pult med søstera mi, eller noe, mange år seinere).

    Så sånn var det.

    Seinere den dagen, så ville jeg ikke prate med søstera mi.

    Det var fordi, at jeg syntes hun hadde gått for langt.

    Og at vi ikke kunne holde på med sånt, vi som var barn og søsken.

    Jeg tenkte med meg selv, at hva hvis bestemor Ågot hadde fått greie på dette.

    Så etter dette, så bestemte jeg meg for det, å ikke tulle mer sånn med søstera mi, (eller noen andre i slekta), i det hele tatt.

    Og det gjorde jeg heller ikke.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Christell og Nina Monsen, fortalte meg en gang, på doen, nede hos Haldis.

    At onkelen til Nina Monsen, hadde tilbudt Nina Monsen penger, for å ‘suge tissen hans’.

    Dette sjokkerte meg, og jeg fortalte det med en gang, til faren min og Haldis, som var på kjøkkenet, noen meter unna.

    Faren min sa ikke noe, og Haldis bare skrek ‘nei’.

    Det var alt som skjedde.

    Det ble så rar stemning der, så jeg bare gikk hjem.

    En annen gang, som jeg besøkte faren min, nede hos Haldis, så var Gry Stenberg der, sammen med Christell.

    Gry Stenberg, løp fram, og tok meg på pikken.

    (Av en eller annen grunn).

    Jeg ble forbanna, og tok igjen.

    Jeg tok Gry Stenberg på fitta flere ganger, og også Christell en eller to ganger.

    For det var liksom lov å ta hverandre på kjønnsorganene da, tenkte jeg, siden de jentene hadde begynt med det.

    Men men.

    Gry Stenberg ba meg stoppe, for det gjorde ‘vondt’, sa hun.

    Jeg spurte Christell, om det var sant.

    Christell svarte ikke, men så rar ut vel.

    Så jeg slutta.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det første året jeg bodde på Berger, så fikk jeg vel et kjemisett, av faren min, til jul, mener jeg.

    Fra varemagasinet Lyche, i Drammen.

    Og var vel fornøyd med det, selv om det kanskje var en litt kjedelig gave.

    Men jeg bestemte det selv da, da vi så i butikken, i Drammen, at jeg ønsket meg den gaven, og fikk den vel med en gang vel.

    Men men.

    Jeg kan forresten ikke huske det, at Haldis var en eneste gang, på besøk, i Hellinga 7B.

    Det var bare faren min, (og noen ganger jeg), som var på besøk hos Haldis og dem, i Havnehagen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, mens onkel Håkon og tante Tone, og bestemor Ågot og bestefar Øivind, var i Rhodos.

    Så bodde deres datter Lene, (som er døv), hos meg, i Hellinga 7B.

    Lene er et halvt år yngre enn meg, eller noe, vel.

    Det gikk greit vel, jeg fant ikke på noe tull, med stripping, eller lignende, med henne.

    Faren min bodde nede hos Haldis, så Lene og jeg, var mye alene sammen.

    Men men.

    Jeg husker vi var borte hos Ågot, når faren min jobba der.

    Jeg hadde et tegneserieblad, som het ‘Hakke Hakkespett og Lykkevannet’.

    Jeg lot Lene lese det.

    Også tulla jeg med henne.

    For jeg blanda farfaren vår sine suketter, i et glass vann, og satt opp en plakat da, ‘Lykkevann 1 krone’.

    Og Lene kjøpte da.

    Men jeg veit ikke om det virka.

    Men men.

    Lene og jeg delte også noen Donald-blader, som lå på loftet, i et hus, øverst i veien ned til Snippen.

    Det huset var fraflytta og nedslitt, og så svart ut, i fargen, antagelig på grunn av at treverket, i huset, råtnet, på grunn av mangel på maling, kanskje.

    Det var noen jenter sine Donaldblader, mistenkte jeg, på grunn av noen initsialer, eller noe sånt, som stod i bladene vel.

    Det eldste Donald-bladet, var fra 1960.

    Og det yngste fra 1968 kanskje.

    Noe sånt.

    Noen få blader, var det to av.

    Og da fikk Lene det, som var minst krøllet, siden hun var jente.

    (Onkel Håkon delte bladene, utafor huset til Ågot, oppå et utebord der, like ved trappa).

    Faren min henta bladene, husker jeg.

    Etter at Håkon ville dette.

    Men faren min var nervøs, husker jeg, for at noen biler skulle se han, fra veien, eller noe, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde også veldig mye klinkekuler, mens jeg gikk på Berger skole, husker jeg.

    Det var fordi, at faren min og onkel Håkon, de kjøpte mye klinkekuler, i en butikk, på Hurumlandet vel.

    Og så lagde de hjemmebrent, i kjelleren til Ågot.

    Og da brukte de klinkekulene, til noe, i produksjonen av hjemmebrent, som de solgte og drakk selv vel.

    Men men.

    Da jeg flytta dit, så fikk jeg mange klistremerker, av faren min.

    Det var for såpe-firmaet hans, Charlotte Kosmetikk.

    Det var Øl-shampoo, Egg-shampoo, osv., husker jeg.

    Røde klistremerker med svart skrift.

    Og også finere klistremerker, som var blå, med noe slags trykk vel.

    Men men.

    En jul, så lurte jeg på det, om vi ikke skulle besøke søstera mi.

    Og da, så kjørte faren min, Håkon, Runar, Tommy, Ove og meg, forbi Stenseth Terrasse, og opp en svingete vei, opp mot Hokksund kanskje, eller noe sånt.

    Og der, så ba faren min meg om, å gå inn i butikken.

    Mens de andre satt i bilen.

    Jeg gikk rundt og så, men skjønte ikke helt.

    Faren min dukka opp i butikken, etter 5-10 minutter.

    Og viste meg noen såpeflasker, som var av merket Charlotte Kosmetikk, som han hadde kokt da, og som den butikken solgte da.

    Så sånn var det.

    Så kjørte vi nedover mot Solbergelva igjen.

    Og vi dro innom mora mi og Pia og dem.

    Jeg var bilsjuk og spøy i badekaret der, husker jeg.

    Men men.

    Jeg burde vel ha spydd i doen der, men jeg følte meg litt dårlig, for å si det sånn.

    Mora mi sa det var greit.

    (Og var litt grei for en gangs skyld vel).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Håkon sa at dem hadde hatt ‘potetbinge’, i kjelleren der, husker jeg, utenfor sammenhengen vel.

    Men men.

    Og de hadde visst også pleid å hatt skinke, hengede der, sa Ågot og Øivind kanskje vel.

    Men men.

    En gang, så hadde jeg trylleshow, i kjelleren der.

    (Jeg kjeda meg litt, den første tida på Berger).

    Jeg hadde sneket meg under bordet, mens bestefar Øivind sov middag vel.

    Og la et sånt rødt og svart Charlotte Kosmetikk-klistremerke, inn i den ene brune skinntøffelen, til bestefar Øivind.

    Og som et avslutningsnummer, (på trylleshowet nede i kjelleren, som jeg dro Ågot, Øivind, faren min og onkel Håkon med på da).

    (Enda de ikke de ikke hadde så særlig lyst til å gå ned i kjelleren egentlig vel).

    Så tryllet jeg bort et sånt Charlotte Kosmetikk-klistremerke da.

    Så ba jeg bestefar Øivind, om å få låne den ene tøffelen hans.

    Og så rota jeg med hånda mi, inni den ‘tåfis-tøffelen’, (må man vel kalle det), til bestefar Øivind da.

    Også fant jeg det klistremerket der.

    Men det var vel ikke noen som jubla, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, når jeg gikk hjem fra skolen, og kom bort til huset til Ågot der.

    Så gikk det fire slanke og smekre jenter, (må man vel kalle dem), husker jeg, på veien foran meg.

    Og da jeg gikk fra riksveien og inn på veien til huset til Ågot, så snudde alle de fire jentene seg, og så meg rett inn i øynene, husker jeg.

    (Ihvertfall noen av de).

    Og det må ha vært Gøril og søstera og Anette Eknes, og søstera, som var døtre på de to gårdene nede på Høyen da.

    (Vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

    Man kunne nesten se på de, at det ikke bodde så mange gutter, nede på Høyen, syntes jeg.

    Men men.

    Men de jentene, de gikk på barneskole, i Svelvik, siden de bodde så langt fra Berger skole, så fikk de skolebuss.

    Mens jeg, jeg var jo nabo med dem, må jeg vel si, (siden jeg gikk til bestemor Ågot, hver dag).

    Men jeg fikk hverken skolebuss, eller skyss fra faren min da.

    Jeg var kanskje den eleven, på Berger skole, som hadde lengst skolevei.

    (Ihvertfall av de som bodde i retning Svelvik).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Før jeg flytta til Bergeråsen, så hadde jeg vært på to Sankthans-feiringer, med faren min, på Berger, husker jeg.

    Den ene gangen, så var Pia med, og dette var nede på selve Berger, på stranda i Berger-bukta da.

    Og faren min hadde en kamerat, som mora til, bodde ikke langt unna Bedehuset og Berger-banen, i veien som gikk ned fra riksveien der.

    Hu bodde i krysset må man vel si, fra veien fra riksveien og veien som Bedehuset lå i.

    Men men.

    Han ene gutten, het Rune Kraft, og var barnebarn av hu dama da, som bodde på Berger.

    Og han og broren, fikk vel beskjed av faren min, tror jeg, om å kaste tare, var det vel, på St. Hansbålet.

    Det lukta ihvertfall veldig ille, husker jeg.

    Men men.

    Hu mora til han kameraten til faren min, bodde også i Oslo, tror jeg.

    I Sentrum vel.

    Og en gang, så forklarte hu til meg, at hu hadde vært telefondame, for faren min, i starten, når han kjørte inn med køyesenger, til Oslo.

    Så sånn var det.

    Og hu kokte også fårikål, en gang, husker jeg, som Pia og meg, var med faren vår, inn til Oslo.

    Fårikålen stod og kokte, på kjøkkenet, og Pia og jeg, kommenterte, (oss imellom), om at de hele pepperne, så ut som ‘rekeøyne’, husker jeg.

    (Så vi var nok ikke så vant med fårikålen).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Klokka er over halv et, her på hostellet, som er ganske lydt vel, så jeg får kanskje slutte å skrive nå.

    Og heller fortsette på det her kapitellet senere.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 15: Jugoslavia

    Jeg har hatt noe av det jeg skrev om, i de to forrige kapitlene, litt i bakhue, i dag og i går vel.

    Og det er en par ting jeg har glemt å skrive om, eller som jeg burde korrigere vel.

    Og det første, det er det, at det er mulig at det var hun Connie, i klassen over oss, på Berger skole, som dro ned shortsen, til hu Siw Anita, het hu vel, (hu med det brune håret vel), sånn at jeg så rumpa hennes, en gang, i en ballspil-valgfag-klasse, eller noe, som jeg vel bare ble plassert i, siden jeg flyttet til Berger, midt i tredje klasse.

    Så sånn var det.

    En annen ting jeg glemte å skrive om, var at den første tiden jeg bodde på Berger, så lekte jeg ikke bare med han fem år yngre fetteren min Tommy, for å si det sånn.

    Jeg syntes vel at det var litt kjedelig og flaut kanskje, (siden Tommy var yngre enn meg da).

    Jeg gikk også rundt i naturen, rundt Bergeråsen, og så.

    Jeg gikk fra nedenfor ‘Teskjekjærringa’ der, nederst i Havnehagen, (for de som er kjent på Bergeråsen), også gikk jeg langs Drammensfjorden bortover da, sørover, i retning Berger da.

    Jeg fant en slags felle, (eller noe), i fjellet der, når jeg ikke kom meg videre.

    Men jeg prøvde å åle meg inn, i en sprekk, i fjellet, (ved siden av fjorden), som var så lav, at jeg såvidt kom meg inn der.

    (I håp om at jeg ville komme ut på en strand, eller noe, på den andre siden da).

    Men den sprekken, i fjellet, ble trangere og trangere, og ledet vel ingen steder vel.

    Så når jeg lå noen meter inn i den bergsprekken da.

    Uten å komme ut noen steder.

    (Det var nesten sånn at man ble fanget der).

    Så merka jeg det, at det ble høyvann da, og at fjorden, (som var ganske stille), ble høyere og høyere, sånn at det nesten rant vann, inn i den bergsprekken, som jeg hadde ålt meg inn i da.

    Så da ble jeg litt redd husker jeg.

    (Jeg husker også at jeg fortalte om det her, til Carl Fredrik Fallan, i klassen, noen uker seinere vel.

    Men men).

    Også måtte jeg rygge da.

    Og liksom krype baklengs, (og litt oppover), ut av den fjellsprekken da.

    Og det tok litt tid, så jeg ble litt nervøs for at jeg kanskje ville sette meg fast der, når jeg liksom ‘rygget’ ut da.

    Og jeg var også litt redd for det, at vannet kanskje ville stige, og komme over den sprekken i fjellet, før jeg kom meg ut derfra.

    Sånn at jeg ville drukne der da.

    Men jeg kom meg ut før det skjedde da.

    Men jeg fikk meg en skrekk i livet, da liksom, kan man si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var ikke sånn at jeg krøyp inn i den fjellsprekken igjen, for å si det sånn.

    Men men.

    Dette kan kanskje ha vært en dyrefelle fra steinalderen, eller noe, har jeg tenkt, i det siste.

    Eller noe sånt?

    Eller kanskje den formen på fjellet, bare var naturskapt.

    Hvem vet.

    Det var vel granitt, eller noe, det her tror jeg.

    (Eller noe rødlig stein, av noe slag.

    Så det var ikke noe sånn stein, mener jeg, som lett ble formet av vind og sjø heller, hvis jeg skulle tippe.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Jeg klatret vel over den ‘fellen’, eller bergsprekken, istedet, (eller om jeg bare vasset i vannet, forbi det stedet).

    Det husker jeg ikke helt nå, for å være ærlig.

    Men jeg kom meg ihvertfall videre bortover.

    Og var langt forbi Ulvika osv., da.

    Og var kanskje nesten ved Berger brygge da, som man kommer til, hvis man går langt nok, langs fjorden, den veien.

    (Nå er det kanskje en fjordsti der, eller noe.

    Så jeg var kanskje en pioneer, når det gjaldt å starte sånne naturstier, som det finnes masse av, nede i Nevlunghavn osv., mener jeg å ha sett, ihvertfall.

    (For å tulle litt)).

    Men men.

    Ikke langt fra Berger brygge sikkert, så fant jeg noe jeg trodde var en flåte.

    (Jeg var nok litt anspent, av å nesten bli fanga, i den ‘fella’ da, og nesten drukne der.

    Og var ikke vant, til å gå langs fjorden, den veien.

    Som er et område, som kunne være litt vanskelig å gå gjennom.

    Så det var egentlig en europall, som jeg så.

    (Som kanskje hadde falt av et skip da, og flytt iland, mellom Bergeråsen og Berger et sted da.

    Noe sånt).

    Men jeg skjønte ikke med en gang hva det her var.

    (Enda jo faren min og dem, hadde masse Europaller, som dem stabla sengedeler og esker og sånn på, borte på verkstedet deres, på Sand da.

    Så sånn var det).

    Jeg hadde blitt litt kjent, med Stefan og Daniel, (to mørkhårede gutter, litt yngre enn meg, som bodde i Ulvikveien), gjennom Tommy muligens.

    Så prata jeg med en av de, (Stefan vel, tror jeg, han eldste), dagen etter, eller noe.

    Og forklarte det, at jeg hadde funnet en flåte da, nede ved fjorden.

    Så dro jeg med han Stefan da.

    Så gikk vi like langt, borti der, igjen.

    (Det tok vel kanskje en drøy halvtime, eller noe, å gå dit.

    Noe sånt).

    Også sa han Stefan da, at ‘det der er en pall’.

    (Og ikke en flåte da).

    Da så jo jeg det og.

    Men jeg var kanskje ikke vant til å finne ting, i fjordkanten da.

    Så sånn var det.

    Men en sånn Europall, er jo verdt en del i pant, har jeg lært etter å ha jobbet som butikksjef, i Rimi.

    Jeg mener at vi telte de, da vi hadde varetellinger, i Rimi, og skreiv opp en verdi på mellom 100 og 200 kroner, på de kanskje.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil da).

    Men men.

    Så noen fant kanskje den pallen seinere, og panta den, inne i Drammen, eller noe, kanskje.

    Det hadde kanskje vært mulig.

    (Selv om det kanskje hadde vært litt vel mye stress).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon, sa også en gang forresten, til meg det, om sønnen hans Tommy, (min fetter da).

    At Tommy så så mye på svensk TV, (barne-TV da), siden vi hadde fellesanlegg, på Bergeråsen, med to svenske og en norsk TV-kanal, (vi fikk inn alle de tre kanalene omtrent like bra, på TV-ene våre vel, vil jeg si, uten noe skurr, eller noe. Men men).

    Tommy så så mye, på svensk TV, sa Håkon, at Tommy sa ‘groda’ istedet for ‘frosk’.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og onkel Håkon, var også litt svensk.

    For både faren min og onkel Håkon, hadde Walkie-talkie-er.

    (Som var 70-tallets svar på internett-chatting kanskje).

    Og faren min kalte seg for ‘Snekkern på Bergeråsen’.

    Så hvis noen ville prate med faren min, på Walkie Talkie da, (som faren min hadde stående, i Hellinga 7B).

    Så måtte de rope på en åpen kanal da, (som alle kunne høre på).

    (Kanal 3 vel).

    ‘Snekkern på Bergeråsen, Snekkern på Bergeråsen, kan du høre meg?’.

    Noe sånt.

    Og hva kalte Håkon seg, på Walkie-talkie-nettet?

    Jo, han kalte seg ‘Anka på Bergeråsen’.

    Jeg spurte Håkon en gang, om hvorfor han kalte seg Anka.

    (Eller om det var faren min jeg spurte).

    Jo, det var fordi at Donald Duck het Kalle Anka, på svensk.

    Så det var noe svensk med både Tommy og Håkon, må man vel si.

    Eller kanskje noe østlig?

    Håkon pleide seinere på 80-tallet, (etter denne Jugoslavia-ferien, som alle tre sønnene til Ågot og Øivind var med på, å dra med kjærring og ungær, (som Håkon sier), til Romania vel.

    (Eller om det var Bulgaria).

    Og der hadde han blitt bedt med hjem til en lokal familie, husker jeg at Håkon fortalte.

    Dette var vel før jernteppet falt, så det var litt spesielt, og nesten litt som å være spion, husker jeg nesten at jeg tenkte, når Håkon fortalte om den her øst-europeiske bekjentskapet da, som han hadde skaffet seg og familien sin.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev at vi hadde felles TV-antenne, på Bergeråsen, som ble kalt for fellesanlegg.

    Og det fellesanlegget, det ble eiet, av Bergeråsen Vel, mener jeg.

    Og der ville ikke faren min være medlem, av en eller annen grunn.

    Så han betalte ikke avgifta til Vel-et da.

    Ihvertfall ikke da jeg bodde i faren min sin leilighet, i Leirfaret 4B, husker jeg.

    Men men.

    Så faren min var litt sånn snål kanskje, han stemte Fremskrittspartiet, allerede da de var et lite fire prosent-parti, på begynnelsen av 80-tallet, og betalte ikke Vel-avgifta, og lot sønnen sin bo alene og snøyt på skatten vel, og sånn da.

    Men men.

    Så det var nesten sånn, at det var litt vanskelig å ta faren min helt seriøst, husker jeg.

    Han drakk også hver kveld, (jeg kan ikke huske en kveld han ikke drakk, ihvertfall), og var kanskje litt som Fleksnes da.

    Hva vet jeg.

    (Hvis han ikke bare later som at han er litt som Fleksnes da, men kanskje er veldig smart og lur, og later som at han er litt dum, noen ganger.

    Hvem vet.

    Men men.

    At han er litt slu liksom.

    Jeg er ikke helt sikker, for å være ærlig.

    Men men).

    En gang fortalte faren min, at før Håkon ble atten år, så kjørte de, (og onkel Runar vel, som da var enda yngre), til Sverige, i en bruktbil da antagelig, som faren min vel hadde da.

    Også hadde faren min latt Håkon kjøre bilen, (av en eller annen grunn).

    Også kom politiet bak dem.

    Og da måtte han og Håkon, bytte plass, i bilen, mens dem kjørte.

    For Håkon hadde jo ikke førerkort.

    Så hvorfor faren min lot Håkon kjøre, det veit jeg ikke.

    Men faren min hadde kanskje kjørt langt da, så han var kanskje trøtt.

    Hva vet jeg.

    Og hva de gjorde i Sverige?

    Jo, de var sånne ‘raggare’, tror jeg, (en form for råner vel?), som det var ganske populært å være, på 60-tallet vel.

    Så sånn var det.

    Så de kjørte vel bare rundt for moro skyld da, tror jeg, og kanskje for å drikke og feste og møte damer og sånn kanskje da.

    Hvem vet.

    Noe sånt vel.

    Men men.

    Jeg kom også på det, at fra da jeg bodde på Bergeråsen, så husker jeg at de gutta på ungdomsskolen, osv., de brukte et uttrykk, som het ‘å ta en stille Anders’, var det vel, (om å runke da).

    Så det kan kanskje ha vært, på grunn av den episoden, som jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene.

    Nemlig om den gangen, som Anders Røkås, satt med ‘bennern’, i guttegarderoben, på Berger skole, når vi andre kom inn fra Ballspil-valgfag-klassen, (eller om det var en delt gymtime, jeg husker ikke det helt).

    Det tenkte jeg på nå, tilfeldigvis, at det kanskje kunne ha vært fra den episoden, som det uttrykket stammer.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev også om det, at når man fisket makrell osv., fra en båt, som lå ankret da, utenfor Ulvikfjellet, for eksempel.

    At man skulle la søkket synke til bunnen av fjorden, og så dra det 2-3 armlengder, eller alen opp.

    Men det heter ikke ‘alen’, kom jeg på nå, tidligere i dag vel.

    Det heter ‘favner’.

    Så da var jeg litt dum, og dreit meg ut litt vel, når jeg skrev ‘alen’ istedet da.

    Men det er over tjue år siden, at jeg har vært ute med båt, på Drammensfjorden, (eller andre steder), for å fiske og sånn da.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Så jeg tror ikke jeg klarer å knyte halvstikk lenger.

    Det var en knute, som faren min lærte meg, for å fortøye båten da.

    Men det er også over tjue år siden, at jeg knøyt en sånn knute.

    (Og en gang, så ble båten til Haldis knust, noe jeg skal skrive mer om seinere, etter at jeg brukte båten sist vel.

    Selv om det var etter at sesongen var ferdig, (fant jeg ut, da jeg leste om den kjente høststormen, i Aftenpostens Tekstarkiv), så faren min burde kanskje ha tatt opp båten da.

    Men men).

    Faren min brant forresten også bråte en gang, borte på ‘Jordet til Lersbryggen’, (ved huset til farmora mi), på Sand, husker jeg, en gang midt på 80-tallet vel.

    Dette kom jeg på, når jeg leste det jeg skrev i går, igjen, etter at jeg publiserte det kapittelet, fra en PC, på biblioteket, her i Sunderland, tidligere idag da.

    Så sånn var det.

    Det stod også en lang stund vel, noen tønner, ikke langt fra inngangen til verkstedet vel, som jeg ikke fikk lov til å røre, på begynnelsen av 80-tallet, (var det vel), husker jeg at faren min sa.

    (Uten at jeg egentlig skjønte, hva som var i de tønnene.

    Men det var kanskje innholdet i de, som faren min brant, borte på det jordet da, litt ut på kvelden, en høstdag kanskje.

    For jeg mener det hadde begynt å bli litt mørkt.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men men).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så over til selve Jugoslavia-ferien.

    I forkant av ferien, så hadde faren min, dratt meg med, til en klesbutikk, i Storgata, i Svelvik, (ikke langt fra ungdomsskolen vel), og jeg hadde fått blant annet, en hvit t-skjorte, med blått Moskva-OL-trykk.

    For det var sommer-OL, i Russland, den sommeren, som vi dro til Jugoslavia da.

    Det var kanskje litt rart, at jeg fikk Moskva-OL t-skjorte, i og med, at Norge vel boikottet det OL-et, (sammen med de fleste andre NATO-land vel), pga. den forrige krigen i Afganistan vel, mellom Sovjet og afganske fjellkrigere vel, (støttet av USA vel), som Sovjet etterhvert tapte vel.

    Sovjet gikk inn i Afganistan, like etter at jeg flyttet til faren min, mener jeg.

    Og en annen ting, som var i nyhetene på den tiden, var det at Shaen av Iran, ble styrtet, og Ayatolla Khomeini, dro til Iran, fra Paris, (hvor han levde i eksil), og tok over makten i Iran da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min, måtte ofte jobbe overtid, på familien vår sitt verksted, har jeg skrevet om, i et av de forrige kapitlene.

    Og så også i denne ferien.

    Runars familie, Håkons familie og Stenberg-familien, (det var Roger Stenberg, med kone, (som jeg ikke husker navnet på nå vel), og døtrene Hege, (som var et år eldre enn meg vel), og Gry, (som gikk i klassen min).

    Disse skulle bo i telt, nede på en campingplass, i Jugoslavia.

    Dette var på Istra-halvøya, (ikke langt fra grensen til Italia), og jeg lurer på om byen het Rovinj.

    Noe sånt.

    Men men.

    Runar, Håkon og Roger og dem, begynte å kjøre ned til Jugoslavia, en dag eller to, før oss vel.

    For det var en levering, som faren min måtte gjøre ferdig.

    Før Håkon og dem kjørte nedover, så hadde jeg prata litt med han, om ferieturen, (som jeg gleda meg til da), i stua til Ågot og Øivind, mens han hadde pause kanskje da, fra verkstedet.

    Jeg hadde jo vært i Tivoli, i København, med mora mi og Arne Thomassen, sommeren 1978 vel, (altså to år før det her), som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell.

    Og faren min visste kanskje ikke dette da, at jeg hadde vært der, men sa noe om det, til meg vel, at vi kanskje skulle i Tivoli, i København, på veien ned til Jugoslavia.

    Så nevnte jeg det til Håkon da, en gang faren min var nede på verkstedet, og jobba vel.

    Og da sa Håkon det, at det var et mye artigere tivoli, litt utenfor København, enn det kjedelige, (og gammeldagse vel), tivoliet, som var i København sentrum da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    (Uten at jeg vet om Håkon og dem kjørte innom det tivoliet, på veien ned til Jugoslavia, for faren min, Haldis, Christell og jeg, vi dro altså for oss selv da, en dag eller to, etter de andre.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Så en sommer ettermiddag vel, så satt Christell og jeg, og venta, på at vi skulle starte kjøreturen da, nedover mot Jugoslavia, på tunet, (må man vel kanskje kalle det området), mellom huset til Ågot og verkstedet da.

    Vi satt i baksetet, på min fars første amerikaneske stasjonsvogn, (mener jeg det var, ihvertfall).

    Han fikk en ny sånn stasjonsvogn, seinere vel, som var stort sett lik.

    Det som var bedre, på den nye amerikanske Ford stasjonsvogna, som faren min hadde, fram til han fikk seg en ny Mercedes 230E vel, rundt 1984 vel.

    Det var det, at på den andre amerikaneren, så var det noen små seter, helt bakerst, som kunne slås opp, og 2-3 unger kunne sitte der da, i en slags sofagruppe, eller noe.

    Så den bilen var nesten som en minibuss, må man vel kanskje si.

    Faren min pleide å registrere de amerikanerne sine, i Sandvika, mener jeg han sa.

    For tollerne var greiere der vel, enn i Drammen og Oslo da.

    Noe sånt var det vel, at faren min sa vel.

    Så det var mulig, at det var DE-skilter, på de her første to amerikanerne, til faren min, (som jeg vel også hadde på en Toyota HiAce en gang, som jeg skal skrive mer om seinere).

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg spurte Christell, (i baksetet der da), om ‘de’ skulle innom Tivoli i København da.

    (Jeg mente Haldis og Christell, siden jeg ikke regna oss for å være en familie, egentlig.

    Jeg var ikke så vant til Christell og Haldis, for faren min hadde bare kjent dem, i et par-tre måneder vel.

    Og jeg hadde vel bare vært på besøk hos dem, en fire-fem ganger kanskje.

    Noe sånt vel.

    Og likte ikke det her noe særlig, at jeg måtte bo alene, og ikke fikk bo nede hos faren min og Haldis og dem heller da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    ‘Jeg vet ikke’, svarte Christell da.

    Så satt vi der, i noen minutter til da, og venta da.

    Og faren min og Haldis, de dukka ikke opp der.

    Og plutselig så smatt Christell ut av bilen og inn i huset til Ågot, og fortalte det, at hu var sulten, til Ågot.

    (Det var kanskje litt knytt stemning, mellom oss, i bilen, siden jeg sa ‘dere’ enda vi vel egentlig var ‘oss’, ihvertfall på den ferien men.

    Men men).

    Ågot spurte Christell, om hun ville ha brødskive, (Ågot sitt gode, hjemmebakte brød), med skinkeost.

    Og det ville Christell ha, husker jeg.

    Jeg visste ikke helt, hva jeg skulle synes om det her, at Christell fikk mat av farmora mi, osv.

    (Hu og Haldis og dem, hadde jo allerede ‘rappa’ faren min, for å si det sånn).

    Så jeg fløy ut på den andre siden av huset til Ågot, og sparka fotballen min, en del ganger, hardt i kjellermuren da.

    For å få ut litt spenning og vel aggresjon da.

    (Siden jeg syntes det, at Christell kanskje var litt frekk da.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så kjørte vi da.

    Jeg hadde noen mynter, fra da onkel Runar, faren min og meg, var i Kiel, noen måneder før vel.

    Og jeg hadde vel også funnet noen andre utenlandske mynter, i skuffene, i reolen til faren min.

    Noe sånt.

    (Og jeg hadde kanskje noen mynter fra Danmarksturen, med mora mi og Arne Thomassen, to år tidligere.

    Selv om jeg tviler litt på det egentlig men, de myntene var nok fra tida jeg hadde bodd hos faren min, tror jeg.

    Men men).

    Jeg prøvde å finne på noe å gjøre, i baksetet av bilen.

    Og jeg spurte Christell, om hun ville bli med, på å kaste mynt eller kron, eller noe.

    Men da fikk jeg klage fra faren min da, at det ikke var noe populært, (av en eller annen grunn).

    Det er mulig at Christell ble med å spille mynt eller kron, (eller hva det var), likevel.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Vi kjørte til Helsingborg, husker jeg.

    Og vi startet ganske sent, så den første overnattingen, den var mellom Gøteborg og Helsingborg, mener jeg.

    På et ganske anonymt motell, eller noe, vel.

    Dagen etter, så diskuterte faren min og Haldis, og de ble enige om det, at vi skulle dra innom hu jenta, som jeg skrev om i et tidligere kapittel, at Ågot hadde sagt om, at hu var så forelska, i onkel Håkon, at hu klatra opp i et tre, og ble der hele natta.

    Så sånn var det.

    De bodde i en ‘betong-forstad’, vil jeg si, til København.

    Vi ringte på, og fikk komme inn i leiligheten deres da, som var i en blokk da, noe lignende av i Groruddalen kanskje.

    Så sånn var det.

    Hun jenta, var blitt en dame, i 30-årene vel, da, og hun bodde der sammen med en danske vel.

    Jeg syntes det var litt kjedelig der, og da foreslo noen at jeg kunne gå i butikken, hvis jeg ville.

    Og Haldis lurte på om Christell ville være med, og det ville hun visst.

    Vi gikk bare hundre meter, eller noe, så var vi i en Coop-butikk, eller noe, vel.

    Jeg syntes det var artig, å se, i danske butikker, for de hadde andre varer da, enn de norske hadde.

    Jeg gikk rundt der, og fant en vannpistol, i grønn plast vel, og et dansk Donald Duck da, (som het Anders And), og jeg kjøpte også et sånt pinne-is-sett, som man skulle blande melk eller vann i, og fryse vel.

    Noe sånt.

    Christell kjøpte en ting vel, (etter en god stund. Jeg lot henne gå rundt i butikken der aleine. Hun var jo drøye to år yngre enn meg, som fylte ti år, den sommeren, så jeg hadde vel liksom ansvaret for henne der da, i den butikken, vel. Men men).

    Men men.

    I bilen, så virka jeg litt dum, siden jeg hadde kjøpt et sånt is-sett, viste det seg, som man trengte fryser til.

    (Vi hadde jo ikke det i bilen, for å si det sånn.

    Så det is-settet bare kasta jeg vel.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Vi kjørte til en ny ferje-havn, (muligens for ferja til Puttgarten, tror jeg).

    Der gikk det en eldre brite, på fortauet, når vi kjørte til ferjeleiet.

    Det var en engelsk lord, eller noe, mente faren min.

    (Han hadde vel flosshatt, osv., tror jeg.

    Og faren min prata vel litt med han, tror jeg.

    Han hilste vel ihvertfall, ut av bilvinduet.

    Men men).

    På ferjeleiet, så var det mange biler.

    Det var juli måned, mener jeg, og sola steika.

    Jeg og Christell gikk rundt der, blant bilene osv., før bilene begynte å kjøre da.

    Jeg gikk rundt med den grønne vannpistolen min, og plutselig, så dukka det opp en tysker, i 20-30 åra kanskje, som hadde et forfærdelig brannsår, på armen, og som sa ‘wasser, wasser’, vel.

    Så jeg skjønte ikke hva annet jeg kunne gjøre, enn å sprute vann, med vannpistolen min, på brannsåret hans da.

    Tyskeren ble fornøyd, etter to-tre vanlige sprut med vannpistolen vel.

    Så det var ikke så mye vann han trengte, for å roe ned brannsåret sitt, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Mens jeg stod og spruta, med vannpistolen min, på brannsåret, (som dekket ganske mye av armen), til han tyskeren, så gikk Christell tilbake, til faren min og Haldis, i bilen.

    Jeg gikk også tilbake, etter at han tyskeren var fornøyd da.

    Men da lurer jeg på om Christell hadde sagt noe ‘dritt’, om meg, eller noe, for da var faren min sur på meg, virka det som for meg, ihvertfall.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så kom vi over til Tyskland, og vi stoppa på bensinstasjoner, langs Autobahn, husker jeg, hvor de hadde mye artig godteri, som de ikke hadde i Norge da.

    Jeg kjøpte vel stort sett cola, på flaske stort sett vel, (selv om de vel hadde bokser, i Italia, lurer jeg på ihverfall), og forskjellig godteri da.

    For hvert land vi kjørte inn i, så fikk jeg mast meg til, å få litt penger da, (kanskje tilsvarende 10-20 kroner), i det landets valuta da.

    Og det var ikke sånn som i våre dager, at nesten alle landene hadde Euro.

    Neida, i Tyskland, så hadde de på denne tiden tyske mark.

    I Italia hadde de Lire, og i Østerrike, så hadde de Schilling.

    (Vi kjørte en annen vei, enn Runar og Håkon og dem gjorde, ned til Jugoslavia.

    De kjørte vel rett fra Tyskland til Italia, mens vi kjørte innom Østerrike, etter Tyskland, mener jeg det må ha vært.

    Vi var ihvertfall i Østerrike, husker jeg, og det tror jeg ikke de andre var, for å si det sånn.

    Men men).

    Den andre natten, så lå vi over, i et gammel murbygning, eller noe vel.

    Faren min sa det, husker jeg, da vi hadde lagt oss.

    (Faren min, Haldis og Christell lå i dobbelsenga der, mens jeg lå i en enkeltseng som stod langs den veggen, som var ovenfor fotenden vel, av senga deres da.

    Noe sånt).

    Det siste som ble sagt, før vi sovnet den natten, var vel det faren min sa, om at jeg lå på den plassen, hvor de kasta beinrester og sånn, fra maten, i gamle dager, i den middelalderbygningen da, (eller hva det var).

    Jeg bare syntes det var som en morsom vits, husker jeg, og så sovna jeg vel, tror jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den tredje dagen, så kjørte vi videre på Autobahn.

    (Tyskland er et ganske langt land, fra fra nord til syd, må jeg si.

    men men).

    Vi kjørte innom en restaurant nord i Tyskland, dagen før vel.

    Som jeg glemte å skrive om vel.

    Etter at vi tok ferja til Puttgarten vel.

    (Det var en sending fra sommer-OL, i Moskva, husker jeg, på TV-en som stod på, i et hjørne vel, av den kroa, eller kafeteriaen da).

    Og jeg gikk på do, husker jeg.

    Og jeg var glad i automater og sånt.

    Så jeg la noen penger, på en ballong-automat, (eller noe), som var på doen der.

    Og begynte å blåse opp den ene ballongen da, mens vi gikk ut i bilen igjen, etter at alle var ferdige med å spise.

    Haldis spurte om jeg visste hva de ballongene egentlig var.

    Men jeg svarte ‘nei’ da.

    Det var noe greier som menn hadde på tissen, (når de hadde sex), sa Haldis, (mens hu lo eller smilte litt vel).

    Altså kondomer da, som jeg seinere har lært meg, at er det riktige navnet, på sånne ‘ballonger’ da.

    Men men.

    Så det var jo så driti ut, for å si det sånn.

    Men men.

    Da sa jeg bare ‘æsj’, (eller noe), og kasta de rare ballongene ut av vinduet på bilen, når vi starta å kjøre igjen, var det vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Når vi var ferdige å kjøre for dagen, den tredje dagen, så var vi fremdeles i Tyskland, som sagt.

    Denne gang lenger sør i Tyskland, naturlig nok.

    Vi overnattet på et litt mer moderne sted, denne gangen.

    Da vi gikk inn på rommet, så gikk Christell og jeg først inn.

    Og vi reagerte med en gang, da vi så hvordan lesestoff, som hotellet hadde liggende framme, for gjestene sine.

    Det var ‘Das Beste’.

    Og ‘das’, det reagerte både Christell og jeg litt på da.

    For det var jo et fy-ord, mer eller mindre, for å si det sånn.

    Men men.

    Både Christell og jeg, fikk ti tyske mark vel, (eller noe), av faren min, for å gå å spille, på automatene, som det var veldig mange av faktisk, (kanskje 10-20 stykker), i en hall, like ved kafeteriaen, eller restauranten, på hotellet.

    (Vi fikk vel beskjed om å bli borte en time eller to vel, mener jeg å huske litt vagt vel.

    Noe sånt).

    Så vi spilte på enarmede banditter osv., da.

    10 tyske mark, det var cirka 30 kroner vel, på den tiden.

    Drøye 30 kroner vel.

    Noe sånt.

    Så det var ganske mye penger, på den tiden.

    Men men.

    Men de kunne forsvinne fort, på sånne automater da.

    Jeg ble litt lei av automater, og prøvde å kjøpe brus der, i restauranten, (som var rimelig folketom da).

    Jeg hadde jo lært hva ‘vann’ var, og jeg viste at i Norge, så ble brus også kalt for mineralvann, (fra å ha lest på etikettene til Villa Farris, eller noe, i Norge da. Men men).

    Så jeg spurte om ‘mineral vasser’, eller noe.

    Og han kelneren, (en mann i 40-50 årene), spurte om jeg sa ‘mineralenvasser’ vel.

    Noe sånt.

    Og da skjønte han at jeg skulle ha noe brus-aktige greier da.

    Og jeg klarte kanskje å kjøpe en flaske cola, hvis jeg ikke endte opp med en flaske selters, eller noe.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så husker jeg vel ikke noe mer fra den dagen.

    Det er mulig at vi spiste middag, på en kro, før vi dro til det her hotellet, (eller motellet), eller hva det var.

    (Et ganske hyggelig sted var det vel, tror jeg.

    Selv om det kanskje var litt mange automater der.

    Det er mulig.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Jeg husker at vi kjørte, på Autobahn, rett utenfor Munchen, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    (Jeg husker at vi kjørte forbi Frankfurt og Stutgart, og de byene der).

    Så kjørte vi vel til Østerrike, mener jeg.

    Ikke til Wien, men til i nærheten av Salzburg, mener jeg.

    Først må jeg skrive litt mer om, hvordan det så ut, et stykke sørover i Tyskland, hvor vi havnet etterhvert vel.

    Vi var kanskje i Tyrol, eller noe.

    Jeg er ikke helt sikker.

    Men på mange høyder, så lå det et slott, eller en borg da, fra middelalderen sikkert.

    Det var flust av sånne slott, vil jeg si.

    Det var ganske morsomt å se på, husker jeg.

    Nesten som i en film, eller noe.

    Men men.

    Så kjørte vi inn i Østerrike.

    Og jeg syntes det var artig, å stoppe, i hvert land, og kjøpe noe lokalt godteri da.

    Så vi stoppa på en butikk/kafeteria, som ligna nesten litt på kafeen, på Berger, (den butikken lå på toppen av en bakke vel, på samme måte som Berger-kafeen da, hvis jeg husker riktig. Men men).

    (Bortsett fra at Berger-kafeen ikke hadde matbutikk-del da).

    Før vi gikk inn der, så ga faren min Christell og meg, beskjed om det, at vi måtte si ‘danke shøn’, når vi fikk tilbake penger.

    Dette understreket faren min, husker jeg.

    Så gikk vi inn i butikken.

    Jeg fant noe kinder-godteri, eller noe sånt, kanskje.

    Noe sånt.

    Men så var det en TV, inne i kafeteria-delen, av den ganske hyggelige og rolige butikken da.

    Og der var det reklame, for noe halspastiller, kanskje, (hvis jeg skulle gjette).

    Man kunne se det, at en alpinist, kjørte slalom, ned en slalombakke da.

    Og jeg, som var fra Bergeråsen, hvor vi bare hadde norsk TV, svensk TV 1 og svensk TV 2.

    Jeg hadde jo aldri sett TV-reklame før.

    Og syntes at det var interessant.

    Det måtte jeg nesten kikke litt på, syntes jeg.

    Og stod der kanskje i et minutt eller to da, og så på de forskjellige reklamene, som rullet over TV-skjermen da.

    (For jeg skjønte at det var TV-reklame, for jeg hadde hørt om det, kanskje hos Ågot og Øivind, eller noe, at det fantes noe som het TV-reklame da.

    Så sånn var det).

    Og så kom Christell, (som først hadde gått ut i bilen), tilbake inn i butikken igjen, og maste på meg da, om at jeg måtte forte meg.

    (Ikke skjønner jeg hvorfor de andre var så stressa, når det gjaldt den butikken.

    Det var jo ikke lang tid, som de reklamene tok.

    Og på bensinstasjonene på Autobahn, så fikk vi ikke beskjed om det vel, at det var viktig, at vi sa ‘danke schøn’).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi kjørte gjennom en del tunneller, på ganske lite trafikerte veier vel, (ihvertfall iforhold til Autobahn da).

    Ihvertfall en tunnell, husker jeg, hadde uthogde ‘vinduer’, ut mot en dal da.

    Så man kunne se naturen utenfor, selv om vi var inni tunnellen da.

    Så det var veldig artig husker jeg, og denne delen av kjøreturen, var en fin naturopplevelse må jeg si, (ihvertfall når man tenker på det, at det var mange fine, gammeldagse sånne slott og borger man kunne se, omtrent overalt, ihvertfall i et område, sør i Tyskland vel, som jeg husker enda da. Men men).

    Det var også sånn, at det var mange vanlige tunneller, på den veier vi kjørte gjennom Østerrike og.

    Og en gang, så var det sånn, (husker jeg), at det regnet, i den dalen, som tunnellen startet i da.

    Og da vi kom ut av tunnellen, så var vi i en annen dal, hvor det var solskinn da.

    (Dette husker jeg også, at Christell kommenterte om, høyt i bilen da.

    Men men).

    Vi overnattet ikke i Østerrike.

    Østerrike strakk seg ikke så langt, fra nord til syd, som Tyskland, (vil jeg si), og vi stoppet vel bare i den butikken, som jeg forklarte om ovenfor, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var vel det.

    Så kom vi til Italia, mener jeg.

    I Italia, så kjørte vi på en motorvei, som minnet litt om Autobahn vel.

    Det var kø på motorveien, og vi sneglet oss ganske sakte avgårde, i perioder.

    Faren min kjørte ikke så fort på Autobahn egentlig.

    Jeg husker det, at en mil, tok cirka 10 minutter, å kjøre.

    (Eller om det var fem minutter.

    Det var noe sånt.

    For det var en klokke, på dashbordet foran i bilen, husker jeg, som jeg så på, fra baksetet da).

    Så vi kjørte cirka i 100 kilometer i timen vel, på autobahn da.

    Vi havnet nesten i en ulykke, hvor en motorsykkel gikk overende vel, den andre dagen i Tyskland vel.

    Så etter dette, så tror jeg det, at faren min kjørte litt saktere.

    (Selv om vi egentlig vel syntes at det hadde vært morsomt å ta igjen Runar og Håkon og Stenberg-familien og dem, som startet en dag før oss vel.

    Så sånn var det).

    Men men.

    I Italia, så stoppet vi ved en veikro, som var bygget over motorveien, tror jeg.

    Noe sånt.

    Damene som jobba i kafeterian der, virka litt sure, mener jeg å huske.

    Og nesten alle italienere, hadde forresten ganske små biler, husker jeg, (kanskje mye Fiat-er), og skiltene var svarte vel.

    Og man kunne ikke se mye natur, langs motorveien.

    Dette var på Po-sletta kanskje, eller noe, og det var bygget svære murer, langs motorveien, med kilometervis vel, med reklameplakater da.

    Så sånn var det.

    Noe sånt.

    Jeg kjøpte vel cola etterhvert da, i den restauranten.

    (Jeg hadde ikke helt fått smak på pizza og hamburgere og sånn ennå, på den tiden.

    Men jeg var vel mest glad i godteri og potetgull og cola da.

    Og var kanskje litt likegyldig til god middagsmat, som jeg nok er mer glad i nå da, i forhold.

    Men men).

    Christell kjøpte fanta, (på boks, muligens vel).

    Og hu sa det, husker jeg, at Fanta smakte forskjellig, i de forskjellige landene, som vi kjørte igjennom.

    Men men.

    (Hu sa det på en litt klagete måte vel).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Vi stoppet heller ikke i Italia, for natten, men kjørte bare videre, gjennom Nord-Italia da.

    Vi kom så inn i Jugoslavia, og kjørte først feil vel, mot Sarajevo, (hvor det vel hadde vært vinter-OL, noen måneder før.

    Noe sånt).

    Vi havnet inn i et forferdelig tordenvær, husker jeg.

    Så fant vi etterhvert tilbake til riktig vei da.

    Det ble etterhvert mørkt, og vi fant et hotell, hvor det var fullt.

    (Seinere så prata Runar og faren min, om at de hadde tatt inn på det hotellet, i Nord-Jugoslavia, og at det må ha vært dem, som fikk de siste rommene der.

    Så vi tok altså igjen Runar og dem da, (noe jeg gjorde et poeng av, ovenfor Runar da), etter at vi hadde kjørt i fire dager vel, og de i fem dager da.

    Noe sånt.

    Men men).

    Vi kjørte så til et annet, litt mindre hotell vel, med en fin ute-restaurant vel.

    Der kjøpte vi hummer, mener jeg å huske, og koste oss med god mat, osv. da.

    (Vi var vel litt glade, for at vi var framme, i Jugoslavia).

    Dagen etter, så kjørte vi til turistinformasjonen, i Rovinj da, (het det vel).

    Faren min sa sånn, at ‘we are’, også gjorde han noe tegn, tror jeg.

    (Jeg mener å huske at det var sånn, ihvertfall).

    Vi skulle ikke bo på campingplass, sånn som Runar og Håkon og Stenberg-familien og dem.

    Det ville ikke faren min, og vi hadde ikke med telt, eller noe sånt.

    Vi leide en leilighet, av en jugoslavisk familie, som bodde vegg-i-vegg med oss, et lite stykke ute på landet, utenfor Rovinj da.

    Noe sånt.

    Faren min kjøpte en sommerfuglhov til meg, den første dagen vår der, mener jeg.

    Og den første dagen, så gikk jeg rundt og fanga sommerfugler der, mener jeg, på noen landeveier, like ved der vi bodde da.

    Det var en eng der, som var full av fine sommerfugler.

    (Mye finere enn de som var på Jordet til Lersbryggen, for å si det sånn).

    Dette stedet kunne kanskje minne litt om Sand, hvor Ågot og Øivind bodde.

    Bortsett fra at jeg ikke kunne huske det, at de hadde noen butikker der vel.

    Før jeg ble sendt for å fange sommerfugler vel, så hadde forresten jeg og sønnen til den jugoslaviske familien, som vi leide av, krig, med vannpistoler.

    Jeg hadde jo den grønne vannpistolen, som jeg hadde kjøpt i Danmark, og han jugoslaviske gutten, hadde en svart vannpistol, som så ut som en Smith & Wesson-revolver vel, fra det ville vesten-tiden da.

    (Mens min vannpistol, så mer moderne ut vel, som en Glock kanskje, som de bruker av pistoler i Forsvaret da, (ihvertfall mens jeg var der).

    Noe sånt).

    Han jugoslaviske gutten, sin vannpistol, så ut som om den var laget av noe hard gummi nesten, eller noe, kanskje.

    Mens min vannpistol var laget av hardplast da, husker jeg.

    (Jeg har jobbet innen emballasjeindustrien, for Packaging Europe, fra Liverpool, så jeg mener at det materialet, som vannpistolen min var laget i, kanskje var HDPE, eller hva det heter.

    Noe sånt.

    (Eller kanskje jeg husker feil, jeg begynner å bli litt rusten på de emballasje-materialene nå.

    Men men)).

    Han jugoslaviske gutten, spurte mens vi kriga, om jeg ville bytte vannpistol med han.

    Men det ville jeg ikke da.

    Den vannpistolen var jo ny da, så det ble litt dumt, syntes jeg.

    Og jeg var ikke så glad i ‘kommunist-ting’, jeg husker jeg syntes det, at Vesten og USA og NATO og sånn, var veldig bra.

    Og vi var jo redde for Sovjet og atomkrig, og sånn, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Så jeg ønska ikke å ha en sånn Østblokk-vannpistol da.

    Selv om folka der, vel virka ganske greie, i begynnelsen, ihvertfall.

    Hagen deres, var nesten som Ågot sin, på Sand, med blomsterbed, med blomster og planter da, rundt omkring.

    Jeg hadde jo sittet i baksetet, på den bilen, i fire dager vel.

    Så jeg var litt sånn stiv i kroppen, heter det vel.

    Så jeg klarte stadig å tråkke da, i noen av blomsterbedene, mens han jugoslaviske gutten, (som var på min alder), og meg, hadde vannpistol-krig da.

    Så sånn var det.

    Så det var litt flaut, for jeg pleide vel å ha bedre koordinasjon, når jeg var i Norge, og sånn, da.

    Men det var vel den lange kjøreturen, som hadde gjort det, at jeg var litt sånn keitete, eller klønete, heter det vel.

    Men men.

    Jeg hadde et sånt gammelt kikkert-etui, som vel var faren min sitt, som jeg ikke hadde kikkert i, men masse sånne reiseting og sånn da.

    Notisblokk og penger og sånn kanskje.

    Noe sånt.

    Så jeg ble sendt rundt, på en strand der, husker jeg, den første dagen, av faren min, med det kikkert-etuiet da, før vi dro til den leiligheten vel.

    Men men.

    Den andre dagen, i Jugoslavia, så gikk faren min, Christell, og jeg, rundt på campingplasser, og leita etter Runar og Håkon og dem.

    (Jeg tror at faren min hadde leita litt aleine, den første dagen, men ikke funnet dem.

    Noe sånt).

    Vi havna på en nudiststrand, og gikk og leita der.

    (Antagelig fordi at faren min, og jeg kanskje, syntes at det var morsomt da, med nudiststrand, som ihvertfall ikke jeg hadde sett før vel).

    Vi gikk opp en bakke der, oss tre, med meg i midten vel.

    (Med klær da).

    Og foran oss, så gikk det en naken slank dame, i slutten av tenårene kanskje, ved siden av en naken ungjente, i 10-11 års alderen kanskje.

    Jeg så litt på dem, og på faren min, som så like mye på ungjenta som hu dama vel.

    Men men.

    (De gikk jo kliss nakne, bare noen få meter foran oss, og opp en bakke, så vi kunne jo ikke unngå å se dem heller da.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Vi gikk ut av campingen, og til et sted, med danserestaurant, eller noe.

    (Det var et sted med et utendørs dansegulv, sånn som jeg husker det, og over endene av dansegulvet, så var det bygget opp noen bjelker, som det var festet lyspærer, i alle regnbuens farger nesten, på da.

    De lyspærene var vel slått av da, men likevel).

    Faren vår forsvant inn på et diskotek, eller en bar der da, eller noe, mens han ba Christell og meg vente, ved en plen, utenfor.

    En høy kar, i 40-50 åra kanskje, observerte oss der, mener jeg å huske ganske klart.

    Og jeg husker det, at jeg så en fugl, som ikke klarte å fly, som gikk sakte rundt, på plenen der da.

    Jeg var litt var, for han høye mannen, med mørkt hår vel, og i dress vel.

    Så jeg var litt stressa da, siden faren min hadde forlatt Christell og meg, og ble borte en stund da.

    (Uten å si noe spesielt om hva han skulle vel).

    Christell så så fuglen, og tok opp den, husker jeg.

    Så sånn var det.

    (Da ble jeg litt irritert, siden jeg jo hadde sett den fuglen noen minutter før.

    Men jeg var litt for anspent, og prøvde å følge med på hva som skjedde da, der i Jugoslavia, hvor vi ikke kjente oss så veldig hjemme da.

    Men men.

    Jeg prøvde å holde maska, da Christell sa det, at hun hadde funnet en fugl.

    Men ble litt irritert inni meg da.

    Siden Christell fikk den fuglen da.

    Og ikke skjønte det, at jeg hadde sett den før henne.

    Men var rimelig stressa, på grunn av han høye karen, som så på oss da.

    Men men).

    Så dukka faren min opp igjen, og vi fortsatte å leite etter Runar og Håkon og dem, som vi fant ikke lang tid etter dette, faktisk.

    De bodde ikke på den nudiststranden, men på en ‘vanlig’ campingplass, ikke langt unna vel.

    Vi gikk nesten rett inn i dem.

    Dem bodde like ved butikken, på en veldig stor campingplass, med stor badestrand, og flere iskiosker, husker jeg.

    (Isen kalte vi for ‘vann-is’. Det skulle liksom være fløteis, men var kanskje noe margarin-is, eller noe, da.

    Hvem vet.

    Men det var ikke så mye annet å kjøpe på den campingplassen, hvor jeg var en god del, etterhvert, siden faren min lot meg være der, sammen med Runar og dem.

    Og den isen kjølte bra, så den gjorde litt nytte likevel vel.

    Jeg mener det kostet 10 dinarer, (eller noe), for en kule, (cirka en krone, i norske penger vel), og 20 dinarer, for to kuler da.

    Noe sånt).

    De solgte også Coca-Cola faktisk, i butikken der, og de hadde også Baltazar-tyggegummi, var det vel.

    Men ikke så mye annet artig kanskje, av godteri.

    Men men.

    Håkon og dem, og Stenberg-familien, bodde i naboteltene til Runar og dem.

    Så dem var nesten som en norsk koloni der da.

    Vi hadde vært i matbutikken, inne i Rovinj vel, dagen før da.

    Og det var noen ganske kjedelige ‘kommunist-butikker’ da.

    De hadde bare et slag potetgull, i hele Jugoslavia, tror jeg.

    Og det potetgullet, måtte man ha masse salt og pepper på, sa Håkon da, så ble det ‘allright’, sa han vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så Ove og Heidi og Susanne, (som bodde i Kolbotn eller Vestby da vel), og Lene og Tommy, og Hege og Gry Stenberg, (fra Bergeråsen), og Christell og meg da, vi var en svær, norsk ungegjeng der da, som løp rundt og herja nesten, på den campingplassen.

    Noen ganger gikk/løp vi rundt, når det var litt mørkt kanskje, for å se på dansegulvet kanskje, (eller om vi var rastløse), og reiv opp teltplugger og sånn, husker jeg, i mørket der da, om kveldene, husker jeg.

    Men men.

    Noen av de andre ungene, rappa vel litt i butikken der og, tror jeg.

    (Mener jeg at Ove snakka noe om, ihvertfall).

    Men det turte ikke jeg å gjøre der da, siden det var kommunistland da.

    Men men.

    Jeg fikk vel nok lommepenger av faren min og, tror jeg.

    Men men.

    Faren min, maste om det, at jeg måtte gå å bade der.

    Da jeg kom opp fra sjøen, (som var veldig salt), så var den t-skjorta mi, fra den klesbutikken i Svelvik, med Moskva-OL-trykk, borte, husker jeg.

    Jeg klarte ikke å finne den igjen, på stranda der.

    Så den hadde nok noen rappa, tror jeg.

    Og faren min ble rimelig sur, da han så at jeg hadde mista den.

    Men men.

    (Men hvorfor maste han om at jeg måtte gå å bade da?

    Det var jo ganske rart, må man vel si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg glemte å ta med noen ting som skjedde, de to første dagene der.

    Den første dagen vel, så dro faren min, Haldis, Christell og meg, til et hotell, hvor de hadde svømmebasseng utendørs, husker jeg, nærmere sentrum av Rovinj vel.

    Så sånn var det.

    Christell og jeg badet i bassenget.

    Christell hadde ikke fylt åtte år enda, og hadde ikke antydning til pupper husker jeg, så hu svømte bare i en bikinitruse, var det vel, (mener jeg å huske ihvertall, at hu ikke hadde noe overdel på, ihvertfall).

    Christell var veldig god til å svømme, for Haldis hadde tatt med Christell, på baby-svømming, i svømmebassenget, på Svelvik Ungdomsskole, da hun var liten, fortalte de der nede da, (eller om det var på veien ned).

    (For Christell hadde vel ikke begynt med svømming på skolen enda, for hun var vel ferdig med første klasse, og på Berger så begynte man vel med svømming i tredje klasse, den klassen som jeg nettopp var ferdig med da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Vi lekte i og ved bassenget, i flere timer vel.

    Det var varmt både i lufta og i bassenget, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Christell var veldig flink til å svømme.

    Jeg klarte også å svømme, men kanskje ikke like bra som Christell, det husker jeg ikke.

    Jeg syntes også at det var artig, å dukke, etter garderobeboks-nøkkelen min, i bassenget der, (var det vel, som jeg dykket etter).

    Men dykking, det prøvde ikke Christell seg på, tror jeg.

    Men men.

    Faren min og Haldis, de satt ved bassenget og bestilte drinker vel.

    Men til slutt, så ble vi vist bort, fra hotellets område, av en hotell-sjef, (må det vel ha vært), siden det bassenget bare var for hotellets gjester egentlig, (sånn som jeg skjønte det).

    Men men.

    Så på det hotellet, så var det veldig fint og hyggelig nesten, må man vel si.

    (Uten for mye trengsel i bassenget, og i området rundt bassenget da).

    Men vi var der bare den andre dagen da, (var det vel), siden vi ble vist bort da.

    Så det var litt ergelig, for å si det sånn.

    Da ble vi litt skuffet vel, for vi trivdes vel greit på det hotellet, alle av oss fire folka vel.

    Men men.

    En annen ting, som jeg glemte å ta med om.

    Det var da vi fant Runar og Håkon og Roger Stenberg, og dem, på campingen, den dagen Christell fant en fugl, som ikke kunne fly.

    Det som skjedde, det var jo at alle ungene, til Håkon, Runar og Roger Stenberg, syntes at den fuglen til Christell, var så artig.

    Så alle stod liksom i ring nesten, rundt Christell, og så på henne, og den fuglen da.

    Men plutselig, så fomlet Christell, og var klønete.

    Hu mista fuglen ned på bakken, eller noe, og la ikke merke til, hvor fuglen havnet, så hun klarte å klemme ihjel fuglen, (var det vel), ved at hun tråkket eller stod på knærna sine, og fikk fuglen under beina, eller noe sånt.

    (Jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan dette var, men Christell skadet eller drepte fuglen, ihvertfall, ikke med vilje, men ved å være klønete vel.

    Mens alle vi norske ungene der omtrent, stod rundt henne, og så på den fuglen da.

    Så den fuglen overlevde ikke dagen, for å si det sånn.

    Og da syntes jeg at Christell var litt klønete og uforsiktig.

    For jeg hadde jo sett den fuglen, (som gikk rundt på den plenen), først, så jeg syntes det, at den fuglen egentlig var litt min og.

    Men men.

    Så jeg kjefta litt på Christell da, siden hu kverka den fuglen der, ved å være klønete, husker jeg.

    Men men).

    Etter at vi hadde funnet Runar og Håkon og Roger Stenberg og dem, på den campingplassen, den andre eller tredje dagen der vel.

    Så skjedde det noe i hagen, til de folka som vi leide hos.

    Han sønnen i huset, som var på min alder, og som jeg hadde hatt vannpistolkrig med, den første dagen der, etter at jeg kom ut av bilen.

    Han og noen andre, litt yngre unger vel, som pleide å leke i hagen der, hos den familien da.

    De skulle vise meg noe, en dag.

    Jeg prata jo hverken jugoslavisk, eller tysk, (som vel var andrespråket der, ihvertfall på den tiden vel).

    Og de skjønte jo ikke norsk.

    Så han gutten sa bare navnet mitt da, og smilte, og sa et jentenavn vel.

    Så jeg skjønte det, at nå kom det til å skje noe.

    Og plutselig så dukka det opp en helt naken jente, på min alder vel, (slank og brun vel), nederst i hagen deres.

    Han jugoslaviske gutten, som jeg hadde hatt vannpistolkrig med, presenterte meg for henne, og jeg ble bare stående der, og nesten måpe vel.

    For jeg var ikke vant til, fra hverken Bergeråsen, Vestmarka, Østre Halsen eller Larvik, at jenter i 9-10 års alderen vel, gikk rundt nakne da.

    På Hvittensand, så mener jeg det var sånn, at noen jenter i 6-7 års alderen kanskje, gikk rundt nakne.

    Men hu her jenta var enda et par-tre år eldre, enn det, og dette var jo i et Østblokk-land da, bak jernteppet og alt.

    (Selv om Jugoslavia, under en kjent president, ved navn Tito, vel gikk for å være et friere land, enn mange andre Østblokk-land vel.

    Det var ikke sånn, at vi var de eneste fra Vesten der.

    Neida, langtifra.

    Det var veldig mange tyske turister der også.

    Feite tyskere, som gikk og pissa i bassenget når de måtte på do, sa faren min.

    (En gang vi dro til et annet hotell der nede, hvor det var mye mer folk, og vel saltvann i bassengene, og ikke klorvann, som på det første hotellet vel.

    Men men).

    Men det er kanskje mulig at disse var mye øst-tyske, det har jeg ikke tenkt så mye på.

    Men men).

    Jeg har jo skrevet om det tidligere i denne boken, at mora vår, lot Pia og meg, gå nakne rundt på en øy, i skjærgården til Larvik, en gang vi bodde på Østre Halsen vel, og Arne Thomassen, hadde tatt med mora mi, søstera mi og meg, på en båttur da.

    Da lagde mora vår, (som jeg skrev om i et tidligere kapittel), hun lagde blomsterkranser, av noe prestekrager, eller noe, som Pia og meg, fikk satt på huene våre da, av mora vår, mens hu lo og sa at vi var ‘blomsterbarn’, og fikk oss til å gå rundt nakne der, med de blomsterkransene på hodet da, på den øya, utafor Østre Halsen der da.

    Men men.

    Så jeg trodde kanskje det, at hu jenta hadde en far kanskje, som var litt sånn, som mora mi var, når vi var på den øya da.

    Mora mi tulla nok mest med oss da, (vil jeg tippe ihvertall), under den episoden, på den øya, men jeg trodde at faren til hu jenta, kanskje var en mer seriøs hippie da.

    Og at han lot jentungen sin gå rundt naken, i hagene, bak husene, i nabolaget der nede, selv om hun var rundt 9-10 år kanskje.

    Og egentlig vel var for gammel til å gå rundt sånn helt naken.

    Men at faren ikke skjønte det da, og at de andre jugoslaviske ungene da, syntes at det var artig å vise fram hu nakne jenta da, til utenlandske unger da, som var der på ferie, med foreldrene sine, og kanskje fikk litt sjokk da.

    Så sånn var det.

    Så jeg var litt redd for at faren til hun ‘hippie-jenta’, (jeg forestilte meg at han var en ganske svær og litt dum fyr kanskje, med masse skjegg kanskje, og ble litt redd for han), skulle få greie på det her da, at vi tulla med dattera hans.

    Så jeg gikk bort til Christell da, som stod litt lenger unna, hu nakne jenta, og stilte meg ved siden av henne, for å liksom markere, at vi var utenlandske da.

    Og ikke var vant til sånne her slanke ‘hippie-jenter’ da, som gikk rundt kliss nakne, i hagene til naboene da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så skulle alle vi norske.

    Det vi si Runar og dem, Håkon og dem, Roger Stenberg og dem og faren min, Haldis, Christell og meg.

    Vi skulle på dagstur, til en by noen mil lengre sør, på Istra-halvøya, (i det som nå heter Kroatia), som heter Pula.

    (Et litt rart navn kanskje, som jeg husker at jeg reagerte på, siden det ligner veldig mye på et norsk ord, for sex da.

    Men men.

    Og Rovin, det er jo nesten som ‘røven’, så jeg skjønner nesten det, at onkel Runar, var det vel, lo høyt, og litt rått vel, (mener jeg å huske), en del ganger, da han og faren min, satt hos Ågot, med et kart foran seg vel, og noen øl, en fredagskveld vel, og planla den her turen da.

    Men men).

    Av en eller annen grunn, så skulle jeg reise sammen med Runar og dem, ned til Pula da.

    (Og ikke sammen med faren min og dem.

    Men men).

    Runar hadde nettopp kjøpt seg en ny Gelendevagen, (en firehjulsdrevet Mercedes-type, en såkalt ‘børstraktor’, som de ble kalt på 80-tallet, siden aksjemeglere pleide å bruke dem, til hytta vel), som var registrert som minibuss vel).

    Det er mulig at det var den bilen som vi kjørte med, til Pula.

    Jeg tror nesten det, selv om jeg ikke tørr å si noe sikkert.

    Jeg husker at faren min testkjørte den Gelendevagen-bilen, da den var ny, vinteren før, på Sand.

    Runar satt foran, og Ove og Heidi, og meg, var det vel, satt baki bilen vel.

    Faren min kjørte opp en bratt og snøfylt uasfaltert vei, opp til Birkerbeinerhytta der da.

    (En hytte som jeg har lest på nettet, at ble bygget av fagforeningen til en papirfabrikk i Krokstadelva vel.

    Men som ble forært til idrettsklubben der, Birkebeineren, da papirfabrikken gikk konkurs.

    Og Birkebeineren har vel ganske nylig solgt den hytta, mener jeg å ha lest, etter at den har falt i populæritet, leste jeg på nettet.

    Men Sand/Kroksåsen, det nok et ganske populært feriested, i gamle dager.

    (Nesten som på Sørlandet kanskje, eller rundt Tyrifjorden kanskje, hvor jeg hørte det, av en ambulerende butikksjef, (Svein Erik vel, Per Øivind Fjellhøy sin ambulerende butikksjef vel), en gang, på en Rimi butikksjef-rafting-tur, til Dagali, på hjemveien, med Rimi sin innleide buss, i år 2000 vel, at det var et populært feriested, etter krigen, før nordmenn fikk råd til å dra til Mallorca og sånn da, på 70-tallet kanskje.

    Men men).

    Med kiosken til Liv osv., hvor det pleide å henge unger da, (sånn som jeg husker det).

    Og det er fortsatt masse hyttegjester der, om sommeren og også om våren og vinteren da.

    Men men).

    Enten kjørte vi Gelendevagen, eller så kjørte vi den andre Mercedesen til Runar, (som han hadde, på den tiden).

    Det var en oransje, vanlig ‘coupe’ vel, Mercedes personbil.

    (Det var ikke den vanlige 60-talls Mercedesen, med runde former, som nesten minnet litt om en klassisk Coca-Cola-flaske kanskje.

    Neida, det var en typisk 70-talls-design Mercedes, som onkel Runar hadde.

    Selv om hans bil var oransje da, noe som vel var en sjelden farge, på Mercedeser og andre biler, på den tiden.

    Men men.

    Det var en sånn rimelig firskåren Mercedes.

    En litt ‘boksete’ Mercedes, kan man kanskje si.

    Selv om den på langt nær, så så ‘firkanta’ ut, som Volvo 240 for eksempel, som var ekstremt ‘boksete’ og ‘lego-bil-aktig’ vel, sånn som jeg husker det.

    Og Volvo har vel hele tiden vært den klart mest ‘boksete’ bilen vel, etter at Volvo 240 kom vel.

    ‘Volvo er ikke bil’, husker jeg at faren min pleide å si, da han henta Pia og meg, hos mora vår i Larvik, på 70-tallet.

    Men men.

    Uansett, så kjørte Runar innom en bratt bakke, like utenfor Pula sentrum.

    Den bakken, (som jeg nå lurer på, om han kanskje hadde sett på kartet sitt. Hvem vet, for det virka litt for meg, som om han nesten leita etter den her bakken).

    Den bakken, den gikk 30 grader nedover, (husker jeg at det stod på et advarselsskilt der vel).

    Så den var veldig bratt.

    Og Runar gjorde et stort poeng av dette med den bratte bakken da.

    Men men.

    Så kom vi til reisens første mål.

    En velbevart ruin, av et sånn romersk teater.

    En kjempestor ruin, omtrent som Coluseum vel, (vil jeg tippe på, ihvertfall), i Roma da.

    (Istra-halvøya, ligger rett ovenfor Øst-kysten av Italia vel.

    Og var kanskje en del av Italia, og Romer-riket da, i mange hundre år sikkert.

    Så de folka vi leide leilighet av, der nede, var kanskje som italienere da, (har jeg tenkt litt), muligens, selv om Istra-halvøya, lå i kommunist-landet Jugoslavia da, på den her tiden.

    Det var nok Runar, som var SV-kar, sånn som jeg husker det, som ønsket å reise ned til kommunist-landet Jugoslavia.

    Vi dro seinere enn dem, ned dit, (go tidligere hjem igjen).

    Og vi bodde i leilighet, og ikke på campingplass, med telt da.

    Så Håkon, Runar og Roger Stenberg og dem, var kanskje mer ‘kommunistiske’, eller hva man skal kalle det, enn faren min da.

    Som jo kjørte ned dit, i en svær, fem meter lang, amerikansk stasjonsvogn, som veide cirka to tonn vel.

    (Hvis jeg husker riktig fra vognkortet, som jeg pleide å kikke i, når jeg satt på med faren min, inn til Oslo, og sånn da, for å hjelpe til å levere køyesenger, og andre typer senger, fra verkstedet da.

    Men men).

    En vakt der, slapp Runar og oss andre til der, og det var vel bare oss der, av turister vel omtrent, så tidlig, på dagen, som dette vel var da.

    Men men.

    Runar sa det til Ove og meg, at vi bare skulle løpe oppover der, i den kjempehøye ruinen da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Ove begynte å løpe oppover trappene der, i ruinen da, (som om dette var et artig sted for unger da), og jeg etter da.

    (Heidi ble ikke med å løpe, men gikk sammen med Runar og Inger vel.

    Selv om hun vel vanligvis ville vært med, hvis det var noe morsomt.

    Men men).

    Jeg syntes ikke det var så morsomt, å løpe opp der.

    Men jeg fulgte etter Ove da, siden Runar hadde sagt at vi kunne løpe der.

    Men men.

    Ove og jeg, kom fram til et platå, kjempehøyt, over bakken.

    Vi så da innover, i sirkuset, heter det vel.

    (Hvor det sikkert hadde vært gladiator-kamper og sånn, i gamle dager).

    Det var et ganske stort hull, i ruinen, (som var usikret), på det platået, som vi kom fram til.

    Det var stort nok, for en unge, til å falle de kanskje femti meterne ned gjennom.

    Men men.

    Jeg husker det sånn, som at Ove liksom prøvde å snike seg bak meg da.

    Jeg var vant til å leike forskjellige leker og sånn.

    Og merka det med en gang.

    Og oppførte meg forsiktig der da.

    Så sånn var det.

    Så jeg gikk ikke bort til det hullet, i ruinen, for å si det sånn.

    (Og sånn jeg husker det, så var jeg litt redd for, at Ove liksom planla å dytte meg ned i det hullet.

    Det virka sånn for meg, at Ove hadde noe på færde da, når han liksom gikk på den måten, at han skulle komme seg bak meg da, oppå det platået der).

    Så jeg ble jo bare stående i bakkant der da, og venta på at Ove skulle gå fram, å se nærmere på det ganske store hullet der.

    (Uten at jeg hadde tenkt å dytte han, eller noe, da.

    Men men).

    Men Ove gikk vel heller ikke så nærme det hullet, mener jeg å huske.

    Han sa kanskje noe sånn, som at ‘se der’, eller noe.

    Noe sånt.

    Uten at jeg husker det helt nøyaktig.

    Etterhvert, så dukka jo Runar og Inger og dem, og Heidi og Susanne vel, også opp der.

    Men men.

    Og enda seinere, så dukka faren min og Haldis og Christell opp der, husker jeg.

    Jeg husker at Christell og jeg, vi stod på et annet sted, oppå det amfiteateret der da, (heter det vel), og så ned, ut et vindu, eller over et gjerde, og ned mot gaten, på utsiden av teateret.

    Og den romerske ruinen, var så høy, at menneskene der nede, de så ut som ‘maur’, husker jeg at Christell og jeg prata om.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så skulle jeg igjen bli med Runar og dem.

    Runar og Inger, gikk lenge, og så på noen halvknuste vaser, og sånn, som stod i montere vel, nede på bakkeplan der da, ved inngangen da.

    (Da holdt jeg på å kjede meg ihjel nesten, husker jeg.

    Så om de ikke prøvde å drepe meg, ved å dytte meg ut, av den ruinen der.

    Så prøvde de å kanskje å drepe med med kjedsomhet.

    For å tulle litt.

    Men men).

    Det var også noen bur og sånn der vel, som vi gikk forbi, nede rundt bakkeplan der vel, og da sa vel enten faren min, eller Runar, at der hadde løvene vært og sånn, før gladiator-kampene, osv., da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så skulle vi på båttur.

    Enten før, eller etter, båtturen, så husker jeg det, at vi møtte, Stenberg-familien og familien til Håkon, nede i Pula der da.

    Hege og Gry Stenberg, var det vel, de gikk rundt og tygde på noen tyggegummi-sigaretter, (husker jeg ganske klart at det var), som de sikkert hadde fått av foreldrene sine da. De fikk ihvertfall lov å spise sånne, la jeg merke til da, (der i gatene, rund det romerske teateret, i Pula da. Men men).

    Men men.

    De virka litt sånn knytte kanskje, den gjengen der da, (syntes jeg vel litt).

    Som at noe var galt nesten.

    De var vel ikke så vennlige, sånn som jeg husker det.

    Men de var kanskje uvant med å være i en by da, siden de var fra Bergeråsen.

    Hvem vet.

    Men men.

    Så var det båttur, i skjærgården, utenfor Pula da.

    (Denne dagsturen virka ganske bra planlagt.

    Jeg lurer på om det kan ha vært onkel Runar, som hadde planlagt denne dagsturen.

    Hvem vet.

    Men men).

    Vi kjørte med en ferje, som var en kanskje 30-40 fot lang sight-seeing-båt vel.

    Drevet av en kar, i 40-50-åra kanskje, som hadde hjelp av flere andre folk på båten og vel, (sånn som jeg husker det).

    Vi var vel bare på dekk der, under hele overfarten.

    Jeg tror ikke det var noe særlig med lugarer, eller andre rom, under dekk, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men det var vel kanskje et styrhus, eller noe, oppå dekk da.

    Noe sånt vel.

    Denne ferga, virka også som ‘vanlig’ ferge, for lokalbefolkningen, som kanskje bodde ute på øyene, i skjærgården, utenfor Pula der, tror jeg.

    For det hendte ihvertall et par-tre ganger, mener jeg, at jugoslaviske folk, gikk av båten, på diverse øyer og sånn da, under den kanskje cirka en time lange sightseeing-turen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg tror jeg kjørte med faren min og dem først.

    (Og at det var faren min og dem, som jeg da var med, når vi så Gry Stenberg og dem, med de tyggegummi-sigarettene.

    Vi gikk vel bort til bilen, til faren min, tror jeg).

    På den første båtturen, så fikk alle barna en sånn 0.25 liter flaske, med Pepsi vel, av kapteinen da, var det vel.

    Men jeg fikk ikke brus, på den første turen.

    Jeg satt for meg selv i båten da, så jeg fikk ikke klagd, til faren min heller da.

    Men men.

    Så møtte vi Runar og dem, ved brygga der da.

    Og jeg var litt sur, fordi jeg ikke fikk brus.

    Så da spurte faren min meg om det, om jeg ville bli med på enda en båttur, med Runar og dem.

    Og da sa jeg det, at jeg ville det.

    Og da fikk jeg brus, husker jeg, (som alle de andre ungene, på båten der, fikk da).

    Men men.

    (Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke fikk brus, på den første turen.

    Han kapteinen så litt stygt på meg kanskje vel.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Så satt jeg på med Runar og dem da, også tilbake til Rovinj da, (het det kanskje).

    Og jeg ble vel enta henta av faren min på campingplassen der, om kvelden.

    Ellers så lå jeg over i teltet dem der.

    (Det kan jeg ikke huske men, så jeg ble nok henta, av faren min der, om kvelden tror jeg).

    Runar og Håkon og dem, de var aldri ute og besøkte oss, i den leiligheten.

    Så Runar visste nok ikke veien dit, forresten.

    Men jeg ble rimelig kjent, på den store campingplassen der, husker jeg.

    Så jeg var også mye der, når faren min var der, men også noen ganger når faren min ikke var der da, men slappet av ‘hjemme’ i leiligheten vår kanskje, eller noe.

    (Jeg kan ikke huske at vi hadde noen krangler der.

    Eller, jeg hadde lagd sånn spørrekonkurranse.

    Men det var visst nesten uholdelig da, for Haldis og faren min, å svare på.

    Når de lå i noen sånne campingsenger vel, i hagen, til leiligheten vår der da.

    Det var rød jord, (som kanskje var brent av sola), der vår hage var, mener jeg å huske.

    Og noen ganger, så kunne vi se firfisler, som pilte avgårde, over den rød sanda da, ved terrassen vår da, var det vel.

    Så det var litt artig der, husker jeg.

    Så faren min og Haldis, var kanskje lei av masingen min, om spørrekonkurranse, osv., og plasserte meg en dag eller to, hos Runar og dem da, ute på den store campingplassen, hvor de bodde da, nedi der.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter Pula-turen, (mener jeg det var, ihvertall).

    Så ‘klikka’ familien vi leide hos, (og som også var naboene våre, utenfor Rovinj der).

    De klikka skikkelig på oss da.

    Utleierne, hadde et møte, med faren min og Haldis vel.

    Og faren min hadde så, en prat med meg.

    Jeg skjønte at faren min og Haldis, ble urolige av dette møtet.

    Og jeg hørte en del av det de pratet om da.

    De hadde blant annet klaget på meg, fordi jeg hadde løpt i blomsterbedene til hun kona i den familien da, den første dager der.

    Da han sønnen i familien, hadde villet leke vannpistol-krig, med meg, og jeg var litt ‘rusten’ i kroppen, og mistet ganske lett balansen, og måtte tråkke i blomsterbedet, for å unngå falle, et par ganger da, mens jeg lekte med han jugoslaviske gutten da, (noe han vel hadde foreslått at vi skulle gjøre, siden han så det, at jeg hadde vannpistol, og like etter så dukket han opp der, og viste meg at han også hadde vannpistol da. Sånn var det vel), siden jeg hadde sittet, inne i bilen til faren min, under den fire dager lange kjøreturen da, fra Sand til Rovinj da.

    Men men.

    Og det var masse andre klager, enda vi vel egentlig bare hadde oppført oss rimelig normalt der vel.

    (Sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.

    Det var ikke sånn at vi hadde høylydt grillfest der, for eksempel, og ba Runar og Håkon og Roger Stenberg med familie dit, for eksempel.

    (Med øldrikking og grilling da).

    Noe som kanskje kunne ha skjedd på Bergeråsen da.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Det som skjedde, som jeg husker, etter dette, var litt spesielt.

    Faren min sa det, at jeg måtte være på gårdsplassen, der hvor bilene stod parkert cirka, utenfor leiligheten vi leide der.

    (At jeg ikke fikk lov til å gå derfra da).

    Så kom Christell ut, og spurte om hun kunne få lov å låne sommerfugl-hoven min.

    (En hov som jeg ikke hadde mast meg til, men faren min og/eller Haldis ville at jeg skulle ha den, mener jeg å huske, den første dagen der vel.

    Selv om jeg ikke var så interessert i den hoven egentlig.

    Men men).

    Jeg sa det var greit.

    Men jeg måtte stå på gårdsplassen der da.

    Så kom Christell tilbake, langs landeveien der da, etter cirka 20-30 minutter kanskje.

    Noe jeg med en gang la merke til, der jeg stod, og kjedet meg.

    Det var da blitt revet hull, i sommerfuglhoven.

    Christell sa at hun hadde falt vel.

    Men hvordan hun klarte å ødelegge den hoven, i et fall, det syntes jeg var rart.

    (For den hoven var skikkelig revet i stykker.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Christell begynte vel å grine, når jeg kjefta, (selv om vel kanskje var på gråten, før det og vel).

    Og hu gikk inn i leiligheten, til Haldis og faren min da.

    (Noe jeg ikke turte å gjøre, (ikke med en gang, ihvertfall), for faren min hadde sagt det, at jeg måtte stå utenfor utgangsdøra der da.

    Noe som vel var rimelig merkelig, tenker jeg nå.

    Men men).

    Jeg maste dagen etter, eller noe, om jeg kunne få en ny sommerfuglhov, men da ble faren min bare sur, og svarte vel ikke noe vel, (eller om han sa ‘nei’).

    Noe sånt.

    (For sommerfuglene der nede, var egentlig veldig fine, husker jeg.

    De var mye finere, (og også ofte større), enn de sommerfuglene, som vi hadde i Norge, husker jeg.

    For å si det sånn, så ble de Admiral-sommerfuglene, (som kanskje vel er noen av de fineste sommerfuglene i Norge), de ble som kjedelige å regne, synes jeg, etter å ha sett de sommefuglene, som de hadde nede på landsbygda, nede ved Rovinj der da.

    Det var en sånn eng, eller jorde, der, (nesten som Jordet til Lersbryggen kanskje), som det var spesielt mange sommerfugler på, husker jeg, og det var lett å fange de der, for det var jo flatt da, og ikke noen biler, eller noe, som kjørte der.

    Så sånn var det.

    Men Christell spurte meg ikke kom det, om hvor det var lett å finne sommerfugler, hun bare gikk bort veien der selv da.

    Og hvordan hun klarte å rive i filler den sommerfuglhoven min, det skjønner jeg ikke til dags dato, for å si det sånn.

    For hvis man faller med den, så vil vel den hoven bare falle i bakken, (det var jo grusveier der og, og ikke asfaltveier, for eksempel), og hoven av netting, ville vel ikke bli flerret i stykker, av et sånt fall.

    Så det syntes jeg hørtes rimelig rart ut, for å si det sånn.

    Så der var det to ting som var rare, vil jeg si.

    At jeg måtte stå på gårdsplassen der, i en time cirka, (noe faren min beordret meg til).

    Og at Christell klarte å liksom flerre i stykker den netting-hoven, i et slags fall da.

    Og at Christell ville fange sommerfugler, for det ville hun vel ikke, i starten der, sånn som jeg husker det.

    Så det der var rimelig spesielt da, det som skjedde den dagen der, nede i Jugoslavia, vil jeg si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Noe annet vi gjorde nede i Jugoslavia der, som jeg husker som enkeltepisoder nå.

    Det er at vi var og kikka, på en strand der nede, en av de første dagene vel.

    (Inn mot selve Rovinj sentrum vel, og ikke der hvor Runar og dem, var på camping.

    Men men).

    Og da, så stod det en eldre mann da, (eller ‘gubbe’ kanskje), og solgte nektariner, fra en gård sikkert da, ved veien ned til stranda.

    Jeg hadde jo noen sånne jugoslaviske dinarer da, som nesten brant i lomma, må man vel si.

    Så jeg kjøpte noen nektariner da, av han gubben, som stod og solgte de nektarinene da.

    Han gubben hadde nok ikke solgt mange nektariner, den dagen, for han ble rimelig glad vel, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Faren min ble sur, (må man vel si), og likte av en eller annen grunn ikke, at jeg kjøpte nektariner, av han gubben da, ved veien ned til stranda der.

    Men men.

    Det tenkte jeg seinere, kan ha vært fordi at det nesten var noe lureri, med de nektarinene.

    For de var ikke modne enda nemlig.

    De var harde, og gikk ikke ann å spise, husker jeg.

    (Så da skjønte jeg egentlig det litt, at faren min ble sur da.

    Og følte meg kanskje litt dum da.

    Men de nektarinene var uansett ikke så dyre, så det var egentlig ikke så farlig da.

    Jeg bare kjeda meg, og de nektarinene, var vel det eneste som ble solgt, på den stranda, tror jeg.

    Siden vi var i et kommunist-land da, og det ikke var kiosker overalt liksom, som det kanskje ville ha vært her i England, for eksempel, hvor jeg bor, (som flyktning, fra noe ‘mafian’, i Oslo vel), nå.

    Men men.

    Men nå som jeg har jobba som butikksjef i Rimi, og har bodd i England, og kjøpt nektariner her, når jeg noen sjeldne ganger, har hatt litt ekstra penger.

    Så har jeg jo sett det, at på Tesco, her i England, så selger de nektariner, som er merket, med ‘ripen at home’.

    Og det betyr ‘modnes hjemme’.

    Så det var egentlig ikke noe lureri, med de nektarinene, (til han gubben, nede i Jugoslavia), har jeg tenkt, her i England da.

    For de var nok da, for å modnes hjemme.

    Men salgsplassen, var nok litt dum, for de nektarinene.

    Hvis man selger nektariner, ved en strand, og løse.

    Så regner nok folk med det, at de nektarinene, skal være modne.

    Så det var nok litt dumt, av dem, å selge umodne nektariner, nede ved stranda.

    De kunne ha blitt solgt umodne, i butikken der, vil jeg si, og kanskje merket sånn som i England, at de skulle modnes hjemme.

    Så folk der nede, var kanskje lei av han ‘nektarin-gubben’ da, siden han solgte umodne nektariner, (noe som var vanskelig å se, for meg ihvertfall, at de nektarinene ikke var modne).

    Så det var kanskje derfor, at han gubben ikke solgte noe særlig.

    Fordi at han stod der, hver dag, med umodne nektariner da.

    Hvem vet.

    Eller han gubben, bare ble plassert der, (har jeg tenkt noen ganger), av noen kommunister, som bare blåste i det, om han solgte noen nektariner, eller ikke.

    Og blåste i det, om de nektarinene var modne, eller ikke.

    Hva vet jeg.

    Han ble ihvertfall glad da, han jugoslaviske gubben, fordi jeg løp bort og kjøpte noen nektariner, mens faren min og de gikk videre da.

    Og jeg måtte løpe etter dem vel, og ta dem igjen da, med de nektarinene.

    Men men.

    (Jeg hørte vel egentlig ikke, på faren min, som ikke ville at jeg skulle kjøpe noen nektariner da.

    Det var jo mine penger mener jeg, og jeg skjønte ikke det, hvorfor faren min mente det, at jeg ikke fikk lov å kjøpe nektariner, av han nektarin-gubben da.

    Forstå det den som kan.

    Men men).

    En annen episode der nede, det var fra da vi kjørte inne i sentrum av Rovinj.

    Jeg lurer på om det var langs en promenade, av noe slag.

    I en paradegate, kanskje.

    Da hadde de noen rare boder, eller kiosker der, husker jeg, i en øde sånn promenadegate, av noe slag, som vi var i der da.

    Og i de kioskene, så hadde dem nesten ingen ting.

    De hadde en souvernir for Rovinj, og det var en pin da, eller noe, med enten grønt, blått eller rød dekor vel.

    Også solgte de vel også pin-en for Pula der, mener jeg.

    Og en pin for en tredje by da.

    Det var omtrent alt de solgte der.

    (sånn som jeg husker det, ihvertall.

    Og damen som jobbet der, hadde omtrent ingenting å gjøre da.

    Men men).

    Og jeg kjøpte vel den souvernir-pinsen, for Rovinj da, (først da).

    Og så gikk jeg rundt, og så litt, og kjedet meg litt der da.

    Også kjøpte jeg vel den souvernien for Pula, eller den tredje byen der og da.

    (Men jeg tror jeg bare kjøpte to av dem).

    De var ikke noe dyre, sånn som jeg husker det.

    Men de var ikke så utrolig spennende heller.

    Men de var kanskje litt sånn ‘kommunist-aktige’ da, de sovernirene.

    (Og det her var som sagt, midt under den kalde krigen, så det var nesten noe ulovlig, eller ihvertfall så var det noe litt skummelt, må jeg vel nesten si, med å dra til et Østblokk-land, syntes jeg vel nesten.

    Selv om faren min og onklene mine, vel ikke virka nervøse, så jeg ble vel beroliget da, og folka der nede var ganske naturlige, og hyggelige vel, (untatt når de vi leide av klagde da, på oss, den ene gangen, mot slutten av oppholdet vårt der da).

    Så sånn var det).

    Så ble Christell plutselig skikkelig syk.

    (Jeg skjønte aldri hvordan sykdom hun hadde).

    Men hun lå inne på soverommet sitt da, (det må vel ha vært tre soverom der, i den leiligheten vi hadde, tror jeg).

    Men jeg kan ikke huske at jeg så noe på TV, der nede, så det var nok ikke TV der, for eksempel.

    Men men.

    Hu bestemora vel, i familien, som vi leide hos, kom en kveld, og la kålblader, (mener jeg det var), på Christell.

    (I panna tror jeg kanskje det var, jeg er ikke sikker).

    Og faren min og jeg, vi kjørte inn til Rovinj, og skulle konfekt til hu dama, for hu hadde redda Christell da, skjønte jeg, med de her kålbladene da.

    Konfekteske-butikken, lå like ved matbutikken, husker jeg, (der vi først så at de bare hadde et slag potetgull, der nede, den første dagen vel. Og kanskje også der faren min kjøpte sommerfuglhov, til meg. Det er mulig).

    Faren min, satt lenge i bilen, før han dro meg med, inn i konfekteske-butikken, (som de hadde der nede, i Rovinj da).

    Det var nesten, som at han ville fortelle meg, noe alvorlig.

    Men ikke sa det likevel da.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Faren min sa at jeg måtte finne en konfekteske, til hu dama da, i konfekteske-butikken.

    Men men.

    Potetgull hadde dem bare et slag av der, men konfektesker, det hadde de kanskje 20 slag av da, (minst vel), i den konfekteske-butikken da.

    Men men.

    Men jeg fant en eske jeg syntes så fin ut da, og faren min kjøpte den, til hu kona med kålbladene da.

    Så sånn var det.

    Christell var fortsatt sengeliggende, i flere dager vel.

    Jeg fikk egentlig ikke lov, (av Haldis ihvertfall, og muligens også av faren min), til å gå inn på rommet til Christell, hvor hun lå syk, i senga si da.

    Men det var så kjedelig der, når jeg ikke kunne leke med de jugoslaviske ungene, og ikke kunne fange sommerfugler, (for jeg fikk ikke noe ny hov), og Haldis og faren min, de var stressa, og likte heller ikke spørrekonkurranser og sånn, som jeg syntes var morsomt.

    Så jeg var bare inne på rommet mitt der, når Christell var syk, og jeg ikke var på campingplassen da, sammen Runar og dem.

    Men men.

    Så jeg kjeda meg så mye, så jeg sneik meg en gang inn på rommet, til Christell, likevel, (selv om jeg egentlig ikke fikk lov).

    Christell lå våken i senga si, med dyna ganske godt over seg vel, og jeg spurte henne, om hun var ‘syk’.

    ‘Ja’, sa Christell.

    Jeg spurte om hun ville ha et Donald-blad, (muligens et dansk et), som jeg hadde tatt med, da jeg gikk inn på rommet hennes, (i tilfelle hun kjeda seg da, der hun lå i senga).

    Hun svarte vel ‘ja’ på det og, også ga jeg henne Donald-bladet da, og gikk ut av rommet hennes da.

    Så sånn var det.

    Så det gikk ann å snakke med Christell, ihvertfall, selv om hun var syk, fant jeg ut.

    Hun hadde kanskje hatt høy feber, eller noe, hva vet jeg.

    Men men.

    Når Christell ble frisk nok, så kjørte vi bare tilbake, til Norge.

    Jeg husker at vi satt i bilen, og at Haldis sa hadet, til alle folka, i den familien, som vi hadde leid av der nede da.

    Så sånn var det.

    Når Haldis satt seg inn i bilen, og vi begynte å kjøre.

    Så sa hun det, husker jeg, at til en kar, (jeg tror det kan ha vært en høy kar, som stod der, som jeg så fra bilvinduet, i 40-50 åra kanskje, med bart vel).

    At til han så sa hun bare ‘adjø’.

    (Som i sangen til Jan Teigen og Anita Skorgan.

    Men men).

    For Haldis forklarte det da, i bilen, at adjø, det betydde ikke på gjensyn, men det betydde at det var en avskjed da, og at man ikke skulle sees igjen, antagelig.

    Så det var en mann der da, som Haldis ikke ønsket å se igjen da.

    Så det må ha vært en skikkelig konflikt der, tror jeg, (iforbindelse med den omfattende og vel detaljerte klagen vi fikk da), siden Haldis reagerte så sterkt negativt da, på han ene karen der.

    Men men.

    (Enda jeg, som sagt, syntes at vi egentlig oppførte oss ‘normalt’ der.

    Men jeg var som sagt litt keitete da, og klarte å tråkke i blomsterbedet, under lek med han sønnen i huset der da, siden jeg hadde sittet så mange dager, inne i bilen, på vei ned til Jugoslavia da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Vi var ikke sånn som typiske nordmenn går for å oppføre seg i Syden.

    Faren mi og Haldis var vel aldri drita der, tror jeg.

    Haldis hadde jo hatt en dansk ektemann, og de oppførte seg vel kanskje ganske ‘dansk’ da, når det gjaldt drikking og sånn.

    Det vil si at de satt ganske stille og rolig og drakk ganske jevnt kanskje da.

    Men at de ikke ble sånn kjempefulle og heller ikke ble høyrøstede, i fylla da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det neste jeg husker, er det, at vi kjørte innom et kjøpesenter, i Italia, med masse boder, på rekke og rad, osv., husker jeg.

    Haldis og Christell, så på klær og sånn der, tror jeg.

    Men faren min satt i bilen, en stund, og jeg tok vel bilde av han, tror jeg.

    (Uten at jeg vet hvor bildene mine er nå.

    Men men).

    Så faren min var kanskje litt bekymra, på slutten av ferien der, siden han satt liksom og hadde et par tenkepauser da.

    (En gang i Rovinj og en gang ved det kjøpesenteret i Italia der da).

    I bilen da.

    Men men.

    Så husker jeg ikke så mye mer, fra hjemreisen.

    Jeg husker at jeg gledet meg til å komme hjem.

    For jeg hadde fått mast meg til, å få en digitalt armbåndsur, (med stoppeklokke og det hele, noe som jeg ikke hadde sett engang, at noen andre hadde hatt, på den tida).

    Og det hadde gått 2-3 måneder vel, ihvertfall, siden jeg bestilte det arbåndsuret, mener jeg.

    (Som vel kosta drøye 300 kroner, tror jeg).

    Min fars kamerat Atle, hadde hatt et sånt digitalt armbåndsur, husker jeg.

    Fra en ferie, hvor både Atle og dama hans, og jeg, var på ferie hos faren min, i Hellinga 7B, samtidig.

    Atle bodde inne i Oslo, i en bygård som han og moren hadde solgt, mot å få penger, samt at de fikk retten, til å bo i en leilighet hver, gratis, livet ut.

    Så sånn var det.

    Jeg bodde jo da hos mora mi i Larvik.

    Dette var kanskje i 1978, eller 1979, eller noe, altså et år eller to, før den her Jugoslavia-ferien da.

    Så sånn var det.

    Jeg syntes det var artig, å kikke i postordrekataloger, da jeg bodde på Berger.

    Ågot kasta aldri sånne kataloger, som kom i posten da.

    Og jeg satt og bladde i de, etter middagen da.

    Noen ganger.

    Så sånn var det.

    Det var jo bare et par matbutikker, og en kafe, på Berger, så det ble kanskje litt kjedelig, noen ganger, for meg, som var oppvokst i Larvik da, og pleide å sykle rundt i alle butikkene, i Larvik sentrum og spørre etter klistremerker, osv., og som gikk i alle bankene er, og spurte etter sparebøsser osv., husker jeg.

    (Men men).

    Så sånn var det.

    Så det armbåndsuret, det drøyde og drøyde da.

    Og jeg hadde gledet meg kjempemye, til å få det da.

    Så da vi kom hjem, til Norge, så gikk jeg å la meg alene da, (som vanlig), i Hellinga 7B.

    Og så var det noe, med at Ågot, skulle være nede på hytta, til Margit og Anne, nede ved Snippen.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg gikk gjennom kjøkkenskuffen til faren min, og tok med en husdør-nøkkel, som jeg hadde sett liggende der.

    Og jeg hadde kanskje nøkkelknippe fra før, med 8-nøkkel, (den vanligste typen innedør-nøkkel, på Bergeråsen vel, på).

    Det er mulig.

    Så gikk jeg bort til Sand.

    Det var ingen hjemme, hos Ågot og Øivind.

    (Jeg vet ikke hvor Øivind kan ha vært hen da, forresten.

    Han var vel neppe nede hos Margit og Anne, tror jeg, for han pleide vel aldri å bli med Ågot, når hu gikk ned dit, sånn som jeg kunne huske.

    Men men).

    Jeg hadde jo som jobb, å hive ved, ned i kjelleren til Ågot.

    Og jeg visste det, at de vinduene, de var hempet, feil vel.

    Sånn at man kunne åpne de, fra utsiden.

    (Antagelig for å gjøre det enkelt, for de som skulle kaste ved-avkapp, ned i kjelleren da.

    Så kjelleren i huset til Ågot og Øivind, den var nesten som en del av verkstedet, og det var noe industrielt nesten, over den kjelleren, må man vel si.

    Det lå masse brun papp-emballasje der, (fra Sarpsborg Papp antagelig, som de pleide å kjøpe esker av da), i en høy stabbel, forresten, av en eller annen grunn, for eksempel.

    Men men).

    Jeg hoppa da ned det vinduet.

    Noe som ikke var så veldig enkelt, for det var en drøy meter ned, ihvertfall, på innsiden, av det trange kjellervinduet.

    Men det gikk greit.

    Men men.

    Så var jeg litt fanget, egentlig, for døra ovenfor kjellertrappa, var låst.

    Men jeg hadde funnet en sånn nøkkel, som _kunne_ passe der, borte hos faren min.

    Og den nøkkelen, (som ikke var en 8-nøkkel, men mer sjelden vel), den passet, nesten utrolig nok, i den døra da.

    Og da lå det en pakke til meg der, husker jeg, og det var den klokka da.

    Og jeg pakka vel opp den da.

    (For posten min, den kom bort på Sand, av en eller annen grunn, ihvertfall de første årene, som jeg bodde, på Berger.

    Men men).

    så gikk jeg ned til Margit og Anne, (hvor jeg aldri be bedt inn vel, men enkelte ganger pleide å henge på utsiden av hytta deres der, når jeg var med Ågot ned dit).

    Men men.

    Og der fant jeg vel Ågot, og forklarte vel det da, at ytterdøra stod åpen hos henne nå.

    Ågot ble vel litt perpleks nesten vel, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Den klokka, hadde en reim, som var alt for vid, for meg, (som hadde så tynne armer, jeg var jo bare ti år).

    Faren min tok av noen knepp, av reima vel, men den var fortsatt alt for vid.

    Så den klokka var egentlig kjempekul.

    Men den kunne ha vært kulere da.

    For den hang og slang jo, rundt armen min da, som den forrige klokka mi, ikke gjorde da, for å si det sånn.

    En urmaker, ville nok ha kunne fikse det kanskje, men det ble aldri gjort.

    Så den klokka, den hadde jeg vel i et år, eller to vel, (før det problem når jeg skulle bytte batteri vel. Noe sånt).

    Til jeg kjøpte en annen digital klokke, da jeg gikk i 6. klasse, eller noe vel, som hadde enda flere funksjoner, som piano og spill og sånn da, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Runar og Håkon og Roger Stenberg, og de.

    De ble i Jugoslavia, en stund etter at vi dro hjem.

    Og de dro også innom Venezia, i Nord-Italia, på veien tilbake, til Norge, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Men men.

    I det neste kapitellet, så tenkte jeg det, at jeg skulle skrive med om resten av tiden, som jeg bodde, i Hellinga 7B, på Bergeråsen.

    (Før faren min kjøpte en større leilighet til oss, (eller egentlig til meg da), i Leirfaret 4B.

    Hvor nettopp Roger Stenberg, og dem, (som vi ferierte sammen med, delvis ihvertall, i Jugoslavia), hadde bodd, før oss).

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var forresten, en annen episode, som jeg kom til å tenke på nå, fra Jugoslavia.

    Vi var jo først på et hotell, den første dagen vel, som vi ble ‘jaget’ vekk fra bassengområdet til, siden vi ikke bodde på hotellet da.

    Men den tredje, fjerde eller femte dagen der, kanskje.

    Så dro vi på enda et hotell da.

    Hvor vi ikke ble jaget fra.

    Der var det to bassenger vel, tror jeg.

    Et for barn.

    Det var saltvann i bassengene der da, og ikke klor da.

    (Dette var det hotellet, som jeg skrev om ovenfor, at faren min mente, at de ‘feite tyskerne’, som var rundt der, bare gikk ut i bassenget og pissa da, og gikk opp.

    Så faren min ville ikke bade der da, var det vel).

    Men men.

    Christell og jeg, bada, i det bassenget, som var for barn.

    Vi hadde jo ikke hatt badehetter på oss, noen av de andre stedene der, som vi hadde bada.

    (vi hadde bada på det andre hotellet og på campingen hvor Runar og de var da, og Christell hadde visst vassa, på en strand, hvor vi var den første dagen vel, og blitt bitt, av noe insekt vel, under foten vel.

    Noe sånt.

    Så det ble sagt der nede, husker jeg, at Christell ble sjuk, av det litt rare insekt-bittet vel.

    Enten det, eller at hu ble smitta, av noe slags sykdom, av den fuglen hu fant, som ikke kunne fly da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Badevakten begynte å klage vel, på at Christell og jeg, ikke hadde badehetter på oss.

    Jeg lot vel som at jeg ikke skjønte det.

    Vi var jo på ferie, og ikke på svømmeundervisning, med Østre Halsen, Torstrand eller Berger skole, for å si det sånn.

    Jeg tenkte at det var noe, som gjaldt for de lokale ungene der kanskje.

    Så etterhvert da, så skjedde det noe spesielt, som ikke skjedde, da jeg var på svømmeundervisning, med Torstrand skole, i 2. klasse, de gangene, etter at han klassekameraten til Frode Kølner, hadde kasta gymbagen min, oppå et huskestativ, i skolegården, på Torstrand skole, en fredag vel, og den bagen forsvant da, den etterfølgende helgen.

    Men men.

    (På Torstrand skole, så maste svømmelærerinna på meg, om at jeg måtte kjøpe ny badehette.

    Men de i klassen min, som svømte sammen med meg der, i Farrishallen vel, sa ingenting.

    Men men).

    Men i det bassenget, utenfor det her andre hotellet, i Jugoslavia da.

    Så begynte plutselig, omtrent alle ungene i bassenget, å peke på huet mitt.

    Så jeg skjønte at det var ‘kommunist-unger’ nesten, for å si det sånn.

    Til slutt, så dukka faren min opp der, fra plassen ved et bord, utendørs da, med utsikt over svømmebassengene, hvor han og Haldis, drakk drinker vel.

    Faren min fikk også beskjed av badevakta, om å ta på seg en badehette, som han fikk kasta til seg.

    (En sånn gammeldags type, av badehette da.

    Eller om det heter svømmehette.

    Men men).

    Faren min dukka, i bassenget da, og da datt den badehetta av.

    Også klagde faren min til badevakta, som klagde på faren min, siden han ikke hadde badehette på seg da.

    Så det var ikke som da jeg var på ferie i Ayia Napa, på et hotell, med Ving reiser vel, sommern 1998 vel.

    (Jeg kjøpte bare en restplass-tur, til Syden, for å å komme meg litt bort da, (uten å bruke for mye penger), og havna i Ayia Napa da, tilfeldigvis.

    Et sted med masse unge, halvnakne nord-europeiske damer, viste det seg.

    Men men).

    Men i bassenget, utenfor hotellet til Ving, som jeg havnet på, i Ayia Napa, så var det ingen av de fine damene, og andre, som fløyt rundt der, på sånne flytemadrasser da, og som svømte og vel, som hadde badehette på seg.

    Det er helt sikkert.

    Så det med badehette, i hotell-basseng, i ferien, det er nok noe Østblokk/kommunist-greier, vil jeg tippe på.

    Jeg lurte litt på, om faren min bare gikk ut i det bassenget, for å pisse.

    Christell gikk vel ikke ut i det bassenget noe mer, tror jeg.

    Jeg var vel kanskje tøffere da, og ignorerte de ungene, ganske lenge, som alle stod rundt meg da, og pekte på huet mitt, siden jeg ikke hadde badehette på meg da.

    Så de var vel ‘wannabe-badevakter’ da, kan man vel kanskje si, de sikkert mye øst-europeiske ungene.

    Men det var kanskje i lynnet deres, etter mange år med kommunistisk indoktrinering kanskje, på barnehager og skoler, osv.

    Hvem vet.

    Så jeg tok ikke det her så alvorlig akkurat.

    Jeg syntes vel mest bare at de ungene der nede, på det hotellet, var litt pussige, (og nesten litt morsomme), siden de var så opptatt av, om jeg hadde på meg badehette, eller ikke, da.

    At badevakta var opptatt av det, det skjønte jeg, det var jo jobben hans.

    Men de ungene i bassenget, de jobba vel ikke der, for å si det sånn.

    Men de syntes kanskje det var gøy å mobbe en som skilte seg ut da.

    Det er mulig.

    De var kanskje vant til det, i de kommunist-landa.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 14: Mer fra Hellinga 7B

    I Hellinga 7A, så bodde det et eldre par, som jeg sjelden så eller hørte noe til.

    Men de bodde i en leilighet som muligens var mindre enn vår.

    Det skal jeg si noe sikkert om.

    Like nedenfor huset vårt, så bodde de tvillingene, som var et par år eldre enn meg, (ikke Arnt og Eirik Lund, som bodde på Øvre, men et annet tvillingpar, som flyttet fra Bergeråsen, noen år seinere vel).

    Det var de tvillingene, som var med, da faren min lot meg styre cabin cruiser-en hans, innover i Drammensfjorden en gang, noen år tidligere, da jeg var på besøk på Berger, fra mora mi i Larvik.

    Så sånn var det.

    Fetteren min Tommy, ba meg også i bursdagen hans, det første året, som jeg bodde på Bergeråsen.

    Jeg var mye større, enn alle de andre som kom i bursdagen hans.

    Så jeg sa ikke noe, men prøvde å være høflig da.

    Jeg var jo ni år vel, og de andre guttene var sånn fem år da.

    Det var Ola Uglum osv., husker jeg, som var i bursdagen til Tommy.

    (Ola Uglum var lett å kjenne igjen, for han hadde en lys lugg da, og ligna litt på Emil kanskje.

    Og Tommy syntes visst at han var morsom, mener jeg å huske.

    Men men).

    En gang, så lå jeg over, hos Tommy og dem, mens Håkon og Tone, hadde fest.

    Tommy sa at foreldrene til Stefan og Daniel, (to gutter, med mørkt hår, i Ulvikveien), var der.

    (Noe jeg ikke trodde på da, men nå så tror jeg vel det, at Tommy hadde rett.

    Men men).

    Like etter at Tommy sa dette, så begynte Håkon og Tone, å løpe etter hverandre, og skrike, i gangen, i huset sitt, (hvor de hadde fest og mange gjester), i Havnehagen.

    Så noe var galt skjønte jeg.

    Uten at jeg skjønte hva.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Håkon og dem, lot meg også bli med ut å fiske en gang.

    (Selv om jeg ikke kan huske det nå, at dem hadde egen båt vel.

    Men men).

    Vi kjørte med en robåt, (med påhengsmotor da), til utafor Ulvikfjellet.

    (Det var Håkon og Tone, og ungene deres Lene, (som var døv) og Tommy, og meg).

    Så sånn var det.

    Vi fiska etter makrell, med agnsild vel.

    Og jeg fikk den første makrellen, mener jeg.

    Vi fiska med snører da, som vi bare slapp ut, over siden, (eller rekka heter det kanskje), av båten.

    Det var et søkke, på det snøret, cirka en meter ovenfor kroken kanskje.

    Også kunne man kjøpe agnsild, (en pakke med små, frosne sild), på Holmsbu et sted, husker jeg.

    Og så rev man av en bit, av den agnsilda da, og festa på kroken.

    Og så skulle man slippe snøret ned til bånn, og så dra opp så og så mange armlengder, (eller alen heter det vel), da.

    Kanskje 2-3 armlenger/alen opp fra bunnen av fjorden.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Etter det, så fikk jeg ikke fler makreller, men de andre fikk en god del da.

    Så til sammen, så fikk vi vel ihvertall ti makreller den kvelden, tror jeg.

    Men men, jeg klarte å få en makrell, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hvis vi var i Oslo, og leverte senger, eller ute i andre ærend, og vi var tilbake i Drammen, før klokken 20, eller noe.

    Så likte faren min det, å handle, på CC, (Cash & Carry), et kjøpesenter, på Brakerøya vel, på Bragernes-sida, i Drammen.

    Der hadde de to matbutikker, CC Storkjøp og CC Matsenter.

    CC Matsenter var størst da, men CC Storkjøp var kanskje litt billigere da.

    Jeg husker jeg kjøpte en pose, med Shake-tyggegummi, på CC Matsenter, (som jeg fikk lov å legge opp i handlevogna av faren min da), den første tiden, som jeg bodde på Bergeråsen.

    Faren min var vanligvis grei sånn, han var mye enklere å spørre om å få godteri og sånn av, enn mora mi.

    Jeg ble nok kanskje litt bortskjemt, da jeg bodde hos faren min, når det gjaldt å få alt mulig da.

    Så det var som natt og dag, fra å bo hos mora mi.

    Mora mi hadde nesten alltid dårlig råd, og jeg fikk kanskje bare en tiendel så mye godteri, da jeg bodde hos mora mi, som da jeg bodde hos faren min.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, husker jeg, som jeg var på besøk hos mora mi Jegersborggate.

    Så hadde Pia funnet en kalkulator, (som var rimelig sjeldne, på begynnelsen av 80-tallet), som en mann hadde mista, på gata, sa hun.

    Og viste meg den kalkulatoren da.

    Så sånn var det.

    Pia fikk etterhvert nytt rom i Jegersborggate.

    (Det er mulig at dette var et par år senere).

    De bygde ut, over stua, hvor jeg mener det ikke var noe rom tidligere.

    Og det rommet begynte også å brenne.

    Pia hadde latt en søppelpose henge mot en varmovn, på rommet sitt.

    Så hadde Pia sett brannen, og smelt igjen døra.

    Så ringte de til brannvesenet, som løp opp trappa der med en brannslange, og slukka brannen da.

    Jeg leste om dette i en Larvik-avis, som mora mi hadde.

    Og mora mi og Pia, fikk skryt, siden de hadde lukket døra, til det rommet, hvor det brant da.

    (Men Pia sa at hun bare så brannen, og ble redd, og smelte igjen døra da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det ble etterhvert sånn, at faren min, tilbragte hver kveld og natt, nede hos Haldis.

    Så jeg ble sittende alene, nesten hver kveld da.

    Faren min kjente Tove Grønli, (ei dame fra Nord-Norge, som bodde i Havnehagen 4 vel).

    Og hu sa det, at hvis jeg ville, så kunne jeg bare dra opp til dem, om kvelden.

    Det sa vel også Håkon og Tone, men jeg likte meg ikke så bra der, etter den kranglinga og løpinga deres, den kvelden, som jeg lå over der, mens de hadde fest, den gangen.

    Men men.

    Men jeg pleide å dra opp til Tove Grønli og dem.

    Hu hadde to sønner, Petter og Christian, som var et år eldre og et år yngre, enn meg.

    Hu hadde også en samboer, fra Drammen vel, som het Willy, som var en god del yngre enn henne, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Så jeg pleide noen ganger bare å dra opp til dem, om kveldene.

    Så sånn var det.

    Jeg ble kjent med de folka, på samme tid, som faren min ble sammen med Haldis vel.

    Noe sånt.

    Petter og Christian, kjente også Christell.

    Petter og Christian, hadde to marssvin vel, som de kalte for Whisky og Vodka.

    Og det var sånn, at da Christell og dem, skulle passe på Whisky og Vodka, så hadde enten Whisky eller Vodka blitt borte.

    (I en ferie da).

    Christian sa det, at Christell hadde en gang stått oppå en boks, eller noe, hjemme hos seg, i nattkjole vel.

    Og når hu hoppa ned fra boksen, så hadde nattkjolen hennes blåst opp, og hu hadde ikke hatt underbukse under.

    (Jeg vet ikke om det her var så sant, men.

    Det høres kanskje litt rart ut nå).

    Men men.

    Jeg ble som jeg skrev, i det forrige kapitellet, rimelig såret og knytt, heter det vel, når faren min plutselig en kveld, ikke kom hjem, fra et besøk hos ei som het Haldis, som jeg ikke visste hvor bodde.

    Jeg var bare ni år, og var ikke vant til å være alene hjemme.

    Hvis han hadde sagt fra på forhånd, at han ikke kom til å komme hjem, den kvelden, så hadde det sikkert vært greit.

    Men siden faren min ikke hadde gitt noe forvarsel, om dette, så ble det som noe vanskelig, syntes jeg.

    Så jeg ble litt sånn såret og lei meg og knytt, osv., da.

    Jeg ble jo med faren min, ned til Haldis, etter at han hadde mast mye.

    Jeg ville egentlig ikke, for jeg var litt trist da, ettersom faren min hadde begynt å være hos Haldis, istedetfor å være hjemme, om kveldene.

    Jeg ble til slutt med, da faren min sa det, at det var to jenter der, på min alder, som jeg kunne leke med.

    (Christell og Nina da).

    Så sånn var det.

    Men Haldis var ikke så fornøyd med meg.

    Jeg ble med faren min ned dit flere ganger.

    Men Haldis syntes ikke at jeg var høflig.

    Fordi jeg var litt sjenert, og sa ‘takk’ lavt da, hvis jeg fikk noe sjokolade, eller noe.

    Haldis var fra Vestlandet, og hadde et litt spesielt lynne kanskje, som var uvant for meg da.

    Hun kunne kanskje være litt lunefull, (heter det kanskje), og komme med utbrudd da, på sin vestlandske dialekt.

    (Haldis er fra Tysnes i Hordaland.

    Ikke langt fra Bergen vel.

    Så sånn er det).

    Men men.

    Så det skar seg tidlig, mellom Haldis og meg.

    Haldis syntes jeg var uhøflig, og trodde jeg ikke sa ‘takk’.

    Mens jeg egentlig sa ‘takk’, men sa det veldig lavt, siden jeg var sjenert og knytt og såret da, siden jeg syntes det, at faren min sviktet meg, og at Haldis og dem tok faren min fra meg da.

    Så sånn var det.

    For det var ikke bare sånn, at faren min flyttet fra meg, og begynte å bo nede hos Haldis.

    (Han kom bare opp en gang, hver morgen, før han dro på jobben, og smørte matpakke, som jeg skulle ha på skolen da.

    Ofte leverpostei eller hvitost).

    Det var også sånn, at det ikke var snakk om det, at jeg også skulle bo nede hos Haldis.

    Neida, jeg var bare som en gjest der da.

    Christell hadde to eldre (halv)brødre, nemlig Jan Snoghøj, som var ni år eldre enn henne vel.

    Og Viggo Snoghøj, (den ganske kjente dansk-norske bodybuilderen, som også har kalt seg Viggo Snowhill, under sin karriære, i USA), som var kanskje 11-12 år eldre enn henne.

    Så Christell var en attpåklatt, som det kalles.

    Men men.

    Christell kalte sin venninne, Nina Monsen, fra Ulvikveien, for ‘Nasse Nøff’, for hun lignet litt på Nasse Nøff, i Ole Brum da, sa Christell.

    Christell var to år yngre enn meg, og Nina Monsen var et år yngre enn meg.

    Men Nina Monsen hadde kanskje dumpa et år, (kan man vel tippe på, ihvertfall), for disse to jentene, gikk i samme klasse da.

    Nina Monsen, bodde egentlig hos onkelen sin, i Ulvikveien, (men hun var så mye nede hos Christell, og lå vel over der en del og, at faren min sa det sånn til meg, at det var _to_ jenter nede hos Haldis, (på min alder), som jeg kunne leke med.

    Men egentlig så bodde Nina Monsen hos onkelen sin da, (mora hennes bodde på Romsås, mener jeg, i Oslo, av en eller annen grunn).

    Selv om Nina Monsen nok kanskje var minst like mye nede hos Christell og dem.

    Det var nok nesten sånn, vil jeg si, at Haldis hadde adoptert Nina Monsen, (må man vel nesten kunne si).

    Det var ikke langt unna, ihvertfall, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så hjalp jeg faren min, med å rydde i noe matrialer, som lå i en uthus/skul/lagerbygning, borte ved et sted, som farmora mi kalte for ‘Saga’.

    Saga, det var der, som Jensen Møbler holder til nå.

    Mellom Jensen Møbler og Birkebeinerhytta, vil jeg si, (for de som er kjent på Sand).

    Så kunne vi lett se det, at noen hadde vært inne i det lager, og gjort fra seg, på gulvet.

    Faren min sa det, at ‘det er vel han Geri vel’, (altså Geir Arne Jørgensen aka. Geri).

    Så da jeg kom på skolen, neste dag vel, så sa jeg det til Geri, (som gikk i klassen min), at ‘faren min skal arrestere deg’.

    (Men faren min hadde sagt at han skulle anmelde Geir Arne.

    Men jeg blanda mellom ‘anmelde’ og ‘arrestere’ da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da jeg bodde i Liverpool, så kikka jeg i noen digitale dokumenter, som lå på nettet.

    Og da så jeg det, at min farfar, Øivind Olsen, hadde leid en tomt, på Sand, av Maren Bøhmer, like etter krigen, sammen med en Eastwood, (grandonkelen til Frank Eastwood, fra Berger, som vi møtte nede ved Tjøme en gang, Pia og meg, da vi var på båtferie med faren vår, og han og søstera hans, Anne, var på båtferie med faren sin, siden han, (Ernest Eastwood), var kamerat med faren min da. Så sånn var det).

    Så da hadde nok faren min rett, at de skjula der, også var våre.

    For den leiekontrakten hadde jo ikke gått ut enda da.

    Og det var vel sånn, at det var der, som Øivind hadde produsert fruktkasser, vil jeg tippe på, på søndagene, mens han jobba som snekker, i fabrikken til Jebsen, på Berger, med å lage noen slags stamper da, som ble brukt i tekstilproduksjonen.

    Så sånn var nok det.

    Så det var nok derfor at Ågot kalte de skjula for ‘Saga’.

    For Øivind hadde kanskje hatt en sag der da, før han bygde verkstedet, like ved, seinere i etterkrigsåra da.

    Så sånn var nok det.

    Mellom Saga og tomta som Strømm Trevare og huset til Ågot og Øivind stod på, så lå ‘Jordet til Lersbryggen’, som farmora mi kalte den enga, (må man vel nesten si at det var).

    Der hadde ingen bonde gjort noe arbeid, siden før krigen, tror jeg.

    Og Pia og jeg pleide å fange humler der, midt på 70-tallet vel, etter at Ågot og dem hadde foreslått at vi skulle gjøre det da.

    Så sånn var det.

    Fra det jordet kunne man også høre ‘gresshoppe-spill’, om sommerne, husker jeg, på 80-tallet.

    Ganske høyt, for det var nok av gresshopper der, for det var ganske mye ugress og sånn på det jordet, siden det ikke ble brukt til noe da.

    Så sånn var det.

    Det kunne også være sommerfugler der, husker jeg.

    Sånne Admiral-sommerfugler da.

    Hans Martin Fallan, (lillebroren til Carl Fredrik), var en gang med meg, og leika på det jordet, (av en eller annen grunn, så ville han være med til Ågot, enda jeg egentlig ikke var så kamerat med han. Men men), husker jeg.

    Det gikk strømledninger, (var det vel), over det jordet.

    (Hvis det ikke var telefonledninger da).

    Faren min sa en gang, at jeg kunne leike med noen lange jernstenger, (som var kanskje 4-5 meter lange), som lå på det jordet.

    Jeg lurer på om det var noen stenger han hadde brukt, da han lagde den havseileren, på begynnelsen av 80-tallet.

    Hvem vet.

    Men da jeg begynte å liksom skulle ‘leike’ med de jernstengene da, (noe som egentlig var rimelig kjedelig).

    Så så jeg det, at jeg kunne jo lett komme bort i de ledningene, som gikk over jordet da.

    Så det droppa jeg ganske fort, må jeg innrømme.

    Så det var kanskje litt uansvarlig, av faren min, må jeg vel si.

    Det samme var det, en gang, som det hadde vært storm.

    Og strømledninger, på hyttefeltet, like ved der farmora mi bodde, hadde falt ned.

    Da ba faren min og Ågot meg, om å gå å se, på de skadene, som stormen hadde gjort, borte ved hyttefeltet da.

    Men da kunne jeg jo lett fått støt og dødd sikkert.

    Så det var nesten som at de ville ha meg drept, husker jeg at jeg tenkte litt på, ihvertfall.

    De var ihvertfall veldig uansvarlige da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min kjente også en familie, som bodde ovenfor butikken til Oddmund Larsen.

    (Som jeg ikke husker navna på nå men).

    En gang, den første tida, som jeg bodde på Berger, så husker jeg at faren min, hadde vært borte hos den familien.

    Så gikk han inn i huset til Ågot, husker jeg, og sa, mens jeg stod like i nærheten da, at hu syv år gamle jenta, (eller hvor gammel hu var), i den familien, hadde ‘lår som en tretten-åring’.

    (Av en eller annen grunn, så sa han det her da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Noen ganger, så sa Ågot noe sånt, som at ‘Runar og dem kommer til helga’.

    Og da var det onkel Runar og kona hans Inger, fra Kolbotn og seinere Vestby, (og enda seinere Son), som kom på besøk.

    Da dukka de gjerne opp, før faren min dro hjem fra jobben, (og jeg pleide å sitte på med han da).

    Så da pleide jeg å leike med mine søskenbarn, Ove og Heidi da.

    En gang, så hadde Geir Arne og Jan Stadheim og Jan Rune Havre vel.

    De hadde bygget snøborg, like ovenfor veien som ledet til innkjørselen, til huset til Ågot og Øivind da.

    Dette syntes jeg, (og muligens også Ove, og de andre i slekta mi), at var litt vel nærme.

    Det var kjent at jeg var uvenn med Geir Arne, og faren min likte heller ikke Geri da, (som han ble kalt).

    Men men.

    Så jeg fikk med Ove og Heidi, på å lage vår egen snøborg, noen meter fra deres borg da.

    Og så endte det, etter en times snøballkrig kanskje.

    Med at vi la en plan.

    Ove og jeg, vi holdt Geir Arne og dem i sjakk, på en eller annen måte, (som jeg skjønte at funka, etter å ha ‘kriget’ en stund mot dem).

    så hadde vi en plan, at når Ove og jeg, holdt Geir Arne og dem i sjakk, borte fra snøborgen deres.

    Så skulle Heidi gå bort til snøborgen deres, og rive ned den.

    Noe hu fikk gjøre uforstyrret.

    Vi var tre stykker, og de var også tre.

    Men da begynte de å si noe om at vi ‘måtte ha hjelp av jenter’.

    Men vi var jo bare to gutter, mens de var tre gutter.

    Så det var ikke urettferdig, vil jeg si, at vi hadde med Heidi også.

    Men men.

    Så etter det, så så vi ikke Geir Arne og dem, så nærme huset til Ågot og Øivind, igjen.

    Så Ove og Heidi og jeg, vi vant den snøballkrigen, vil jeg si.

    Og det var bra, for Geir Arne og dem ble litt vel nærgående da, syntes jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Vi lot alltid døra stå ulåst, på Bergeråsen.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg hadde vel aldri nøkkelen, til Hellinga 7B, tror jeg.

    En gang, (når faren min var i USA, eller noe, kanskje).

    Så var jeg hos Ågot da.

    Men så dukka Ove og dem opp der.

    Og da fikk jeg Ove til å bli med bort på Bergeråsen.

    (Hvor jeg egentlig bodde da).

    Og da var det låst der, (noe det aldri pleide å være).

    Så klatra vi inn vinduet da, og drakk noe øl, eller noe, (som jeg pleide å få lov til av faren min), som stod i kjøleskapet.

    (Bare litt da, bare for moro skyld vel).

    Men det var visst kjempeille da.

    For da hadde visst naboen, (det eldre paret som bodde i Hellinga 7A), ringt og sladra da, til faren min, eller Ågot da.

    Så sånn var det.

    Enda jeg ikke egentlig skjønte, hva jeg gjorde for noe galt.

    Jeg bodde jo egentlig i den leiligheten, så om jeg gikk inn vinduet der, når døra var låst, så gjorde jeg vel ikke noe galt da vel, syntes jeg.

    Men men, man kan ikke skjønne alt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ågot fikk meg også, et par ganger, (våren 1980 kanskje), til å sykle, (med Apache-sykkelen min), til Svelvik Kroa, i Svelvik, og tilbake.

    (Det var kanskje 6-7 kilometer, fra Sand til Svelvik.

    Noe sånt).

    Og da, så kjøpte jeg kanskje en brus på Svelvik Kroa da.

    Eller, jeg brukte vel den femmeren, som jeg hadde med meg, på å spille et spill, (Pac Man, eller noe, kanskje), som de hadde der.

    (Svelvik Kroa lå helt nord i Svelvik).

    En gang, så så jeg en avkappet ‘K’, som lå på asfalten, utafor Svelvik Kroa der.

    Den ‘K’-en var fra et bilskilt.

    KZ, var ganske vanlig, å ha på bilskilt, fra Kongsberg, eller noe, tror jeg.

    (KE var ihvertfall skilt fra Drammen, mener jeg).

    Så jeg tenkte det da, (noe jeg sa til faren min), at det var noen som hadde gjort et KZ skilt, til et Z-skilt.

    (Det fantes Z-skilt, på den tiden.

    Men det var bindestrek, på de Z-skiltene.

    Så de så omtrent sånn her ut vel:

    Z-12345

    Mens KZ-skiltene så sånn her ut:

    KZ 12345

    Så hvis noen kappet bort ‘K’-en, fra et KZ-skilt, og tegnet på en bindestrek, så kunne de kanskje forfalske skiltet, på en eventuelt stjålet bil sånn da.

    (Forestilte jeg meg ihvertfall).

    Så det her foralte jeg faren min da, at jeg hadde sett en sånn ‘K’, på bakken, utafor Svelvik Kroa, og at jeg mistenkte det, at det kunne ha vært noen som hadde forfalsket et skilt, til en bil da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øivind fortalte en god del ting, i stua til han og Ågot, om de andre i slekta mi da.

    Jeg spurte han, om hva han syntes om min morfar, Johannes, (som jeg vel også har skrevet om, i et av de tidligere kapitlene).

    Og da sa han det, at Johannes kunne være sånn, at han foreslo en ting, i politikken, da han var kontorsjef i Hurum kommune vel, (på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet), og så stemte mot det, når det skulle være avstemning.

    Øivind, (og muligens enten faren min eller onkel Håkon), sa også det, om min mors yngre søster, tante Ellen, at hun ble borte hele tida, da hu gikk på forsøksgym, i Oslo, som tenåring, og at bestefar Johannes måtte inn til Oslo, hele tida, for å leite etter henne da.

    Bestefar Johannes hadde visst fått grått hår da, og bestefar Øivind, sa det, at Johannes en gang, hadde møtt en annen mann, da han var inne i Oslo, og leita etter dattera si.

    Hva driver du med da, hadde han andre mannen spurt bestefar Johannes om, da han så han gående rundt i Oslo da.

    ‘Jeg leiter etter dattera mi. Du da?’, hadde Johannes sagt, (ifølge Øivind da).

    ‘Jeg leiter etter begge mine’, hadde han andre mannen svart da, (ifølge Øivind).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øivind sa også det, (til faren min vel), at han syntes at det som tante Ellen, og mannen hennes, (Reto Savoldelli, fra Sveits), dreiv med, nede i Sveits da, var noe han var skeptisk til.

    Ellen og Reto, fikk nemlig et barn til, (datteren Rahel), for å prøve å lære deres eldste barn, sønnen Joakim, (som var et år eldre enn meg), å bli ‘normal’.

    Joakim var nemlig ‘mongoloid’, (het det ihvertfall i gamle dager), og Ellen og Reto, fulgte en teori, (som Øivind ikke syntes virket fornuftig da), at mongoloide barn, kunne bli ‘normale’, av å herme etter yngre søsken/slektninger da.

    Det Øivind egentlig ikke likte da, var at de fikk et nytt barn, med motiver han likte da.

    Han likte ikke det, at de fikk det yngste barnet, for å helbrede det eldste barnet.

    Det mente Øivind, at var tvilsomt moralsk sett da, (sånn som jeg skjønner det nå, ihvertfall, og vel også skjønte det da).

    For det var kanskje manglende respekt da, for menneskelivet, hvis man ser på et barn, (eller et menneskeliv da), først og fremst som et middel da, for å helbrede et annet menneske.

    Det ble liksom sånn, at Ellen og Reto ikke respektere mennesker helt da, (vil jeg vel si), hvis jeg skal fullføre det, som Øivind sa da, i 1979 eller 1980 vel.

    At Ellen og Reto kanskje ser på mennesker som en ‘ting’ da, hvis man fullfører det Øivind prata om da, for mer enn 30 år siden.

    Så det har jeg ikke tenkt så mye videre over.

    For det er veldig sjelden egentlig, som jeg har møtt tante Ellen, (og Reto har jeg vel bare møtt to ganger), siden hun bodde i Sveits.

    Men tante Ellen har kanskje et litt tvilsomt moralsk syn på menneskeliv da.

    At hun utnytter mennesker kanskje, hvis jeg skal fundere videre, på det Øivind nevnte, til faren min vel, rundt 1980 da.

    (Så en liten advarsel mot tante Ellen, er kanskje på sin plass?

    At hun ikke helt har respekt for mennesker/menneskeliv kanskje.

    Hvem vet.)

    Men men.

    Så sånn er nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fortalte også Øivind det, i begynnelsen, da jeg bodde på Berger, at min mors samboer da, Arne Thomassen, pleide å dra på travbanen, omtrent hver søndag vel.

    Da fortalte Øivind det, at han ikke likte ‘travbane-folk’.

    Han mente at travbaner var noe folk burde holde seg unna da.

    Så jeg skjønte det, at Øivind ikke likte det, at Arne Thomassen gikk på travbanen, særlig bra.

    Folk som gikk mye på travbanen, var vel ofte kriminelle, (mer eller mindre ihvertfall), var det vel, som Øivind mente, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang, som Øivind var nede på verkstedet vel, så babla faren min, noe til Ågot, om at noen i slekta hennes, vel var fra Finnskogen.

    Jo, det var riktig det, svarte Ågot da, til faren min.

    (Uten at jeg skjønte det, hvorfor faren min spurte henne, om det her da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Faren min hadde en kamerat, (som han hadde tjenestegjort sammen med, i militæret vel), som var politimann, i Oslo.

    En gang så dro faren min meg med hjem til han da.

    Han politimannen, prata med faren min, om at han hadde kjøpt noen spesielt fine whiskey eller cognac-flasker, (eller noe sånt), mens han var i Libanon, eller noe sånt vel.

    Politimannen, sa det til faren min, at den flaska skulle han drikke på 50-års dagen sin.

    Og den flaska skulle han drikke da og da, da.

    Så sånn var det.

    Jeg syntes det var litt kjedelig, å høre på den her pratinga, om når han politimannen, skulle drikke den og den fine flaska da.

    Så jeg begynte å gå litt rundt i leilgheten hans, imens, når han og faren min, prata, inne i stua da.

    Og inne på soverommet hans, (var det kanskje), så fant jeg en sånn liten svart adressebok, på gulvet.

    Den syntes jeg så artig ut da, (nesten helt uimotståelig vel), så den var jeg litt dum og tok med meg da.

    Men men.

    Faren min spurte meg noen dager seinere, på Sand, om jeg hadde tatt den boka.

    Men jeg nekta da.

    (Jeg hadde vel kasta den boka uansett da, tror jeg.

    Men men).

    I den boka, så stod det fullt av damenavn og telefonnumre da.

    Så jeg hadde nok tatt han politimannen sin hemmelige bok, for kjærester, eller hva man skal kalle det.

    Men men.

    Kanskje det var damer, som han hadde latt slippe å få fartsbot osv., mot at han fikk lov til å skrive opp navnene deres, i den hemmelige boka si?

    Hvem vet.

    Jeg husker ihvertfall det, at en gang, når jeg satt på med Christell, ikke lenge etter at hun fikk lappen, inn til Drammen, fra Bergeråsen.

    Så smalt det fra Christell, ‘faen, purken’.

    Så kjørte visst Drammenspolitiet, (eller noe), bak oss da.

    Så spurte jeg Christell, hvorfor det var så farlig, om politiet kjørte bak oss.

    Men da svarte ikke Christell noe særlig klart.

    Så kanskje hu hadde blitt utsatt for sexpress, eller noe, av en politimann, tenkte jeg da.

    I forbindelse med at hu ble stoppa på grunn av noe brudd på trafikkregel, eller feil med bilen, for eksempel.

    Hvem vet hva det egentlig var som Christell banna for da.

    For Christell hadde jo ikke drukket, eller noe, så det var jo ikke sånn at hu gjorde noe ulovlig.

    Hu kjørte jo bare en vanlig biltur, på Svelvikveien, for å si det sånn.

    Så jeg kan ikke skjønne at hu egentlig hadde noen grunn til å være nærvøs.

    Hu hadde vel ikke rana en bank, for å si det sånn?

    Hvem vet hva hu var nervøs for.

    Men etter det, så lurte jeg litt på politiet, og hvordan de behandla damer i begynnelsen av 20-årene, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den første skoledagen, på Berger skole, så gjorde jeg leksene skikkelig nøye, etter skolen og etter å ha vært borte hos Ågot, husker jeg.

    Jeg ville gjerne være flink på skolen og sånn da, og være flink gutt, liksom.

    Men, da jeg kom på skolen dagen etter.

    Så var det bare jeg som hadde gjort alle leksene, mener jeg å huske.

    Frøken, (Sissel Borgen, mora til Erland i klassen og kona til rekor Borgen), fikk nesten ‘anfall’, i klasserommet, og spurte de andre i klassen, hvorfor de ikke hadde gjort leksene, like ordentlig, som det jeg, (den nye gutten i klassen, fra Larvik), hadde gjort da.

    Da syntes jeg plutselig at det ble rimelig flaut, å være den eneste, som gjorde alle leksene.

    Så etter det, så slutta nesten jeg og, å gjøre lekser.

    For jeg hadde ikke lyst til å skille meg ut da, på det nye stedet, som jeg hadde flytta til.

    Det syntes jeg at ble rimelig flaut, når frøken brukte meg som ‘englebarn-eksempel’, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Likevel, så hadde jeg en god ballast, vil jeg si, fra årene på Østre Halsen og Torstrand skole.

    Jeg satt jo foran i klasserommet, de to første årene, på de to skolene, og der stod hver pult for seg, så det ble mindre fokus, på medelevene, og jeg fulgte med bra i timene, og man skilte seg vel kanskje mindre ut der da, hvis man gjorde alle leksene, for å si det sånn.

    Men men.

    Så jeg var vel en av de beste i klassen, også på Berger skole, vil jeg si.

    Hvis det var spørsmål, fra læreren, (vi fikk Tore Allum som klasseforstander, fra fjerde klasse, av en eller annen grunn), så svarte jeg ofte riktig da.

    Og Tore Allum, han sa vel en gang, (før Erik Ree også begynte i klassen vår), at Erik, han er en ‘kjernekar’, mener jeg.

    Men men.

    (Selv om det også var litt flaut).

    Og jeg husker det, at skoleoppgavene, de gjorde jeg kjemperaskt, så det var sjelden at jeg behøvde å gjøre lekser, for jeg fikk gjort unna det meste, i timene.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi barnebarna til Ågot, vil pleide å spille fotball, i hagen til Ågot, om sommerne.

    Dette var noe vi begynte med, vel før jeg flytta til Berger og.

    Siden vi noen ganger var samlet, i ferier osv.

    Det gikk ganske hardt ut over spesielt blomstene, i hagen til Ågot, men Ågot var snill, (må man vel si), og lot oss spille fotball der da, på den fine plenen da.

    Vi brukte en høy enebærbusk, eller noe, som den ene målstangen da, og en jakke, eller noe, som den andre målstangen vel.

    Og en tjukk og veltrimmet hekk, stoppet for det meste ballen, når keepern ikke klarte å ta et skudd, eller ballen gikk utafor da.

    Men Ågot ga vel til slutt opp, å ha noe særlig med blomster, i den hagen.

    Men mye morsom fotballspilling, ble det for Ove, Heidi, Tommy, søstera mi vel, og kanskje en sjelden gang Lene og til og med en gang Christell vel, (som gikk dårlig overens med Ove da husker jeg), i den hagen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men det var ikke sånn, at jeg dro med kamerater, for å spille i den hagen.

    Der gikk nok grensa.

    Det var bare oss barnebarna, tror jeg, som kanskje aller nådigst, fikk lov å spille fotball i den hagen, blant de fine blomstene og hageplantene til Ågot da.

    Så sånn var det.

    Men vi barnebarna hadde det ihvertfall morsomt om sommerne der, husker jeg, når vi kunne spille fotball, på den fine plenen.

    Vi spilte vel til og med fotball der, i konfirmasjonen min, mener jeg, (hvor faren min ikke ville være med, hverken i kirka, eller i middagsselskapet, men mora mi dro dit, hele veien fra Larvik eller Tønsberg vel. Så sånn var det).

    Så jeg fikk grønske, på en hvit finbukse, som Haldis dro meg med til en klesbutikk, ved Saga kino, i Drammen, for å kjøpe, før konfirmasjonen min da, våren 1985 vel.

    Så sånn var det.

    Rosa skinnslips og vel også hvit jakke, fikk jeg vel også, til konfirmasjonen min, av Haldis, mener jeg å huske.

    Men men.

    Faren min viste meg også det, en av de første månedene, som jeg bodde på Berger, at han og onkel Håkon, tok ut 800 kroner, hver, hver uke, i lønn, fra Strømm Trevare da.

    (Hvor mye bestefar Øivind tok ut, det veit jeg ikke, for å være ærlig.

    Men det var muligens det samme.

    Det stod vel kanskje ikke i den boka.

    Det er mulig at han egentlig hadde gått av med pensjon da og.

    Det er mulig.

    Han var vel i midten eller slutten av 60-åra da vel, og gjorde mest enkelt rutinearbeid, mener jeg, på verkstedet.

    Selv om det hendte, husker jeg, at han klarte å kutte av seg et par tupper vel, av fingra sine, og måtte inn til legen i Svelvik, for å sy, på den her tida, husker jeg.

    (Og han fikk da kjeft av faren min, i stua til Øivind og Ågot da, husker jeg.

    Men men)).

    Faren min viste meg også det, at helt nylig da, så hadde Håkon og han selv, gått over, til å begynne å ta ut 1000 kroner hver seg, i uka da, i lønn da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg spurte jo også Håkon, på den her tida, om hvorfor han gikk hjem før faren min.

    (Håkon gikk alltid hjem klokka 16, på slaget, må man vel si.

    Mens faren min vanligvis jobba minst til klokka 17.

    ‘Jeg har kjærring og ungær jeg’, svarte Håkon da, litt irritert vel.

    Noe som var litt uforståelig ihvertfall, for meg, for faren min hadde jo en sønn han og, (nemlig meg da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men Håkon fikk altså like mye i lønn, som faren min, fra Strømm Trevare.

    Så det er mulig at faren min jobbet mye med sine egne prosjekter, etter at Håkon gikk hjem.

    (Selv om jeg egentlig tror at det var mest sannsynlig, at faren min jobba mye overtid, fordi de var litt forsinka noen ganger kanskje, med produksjonen.

    Sånne ting.

    Hvem vet).

    En av de første månedene vel, som jeg gikk på Berger skole.

    Så spurte plutselig en dag, Ole Christian Skjellsbekk, om jeg ville være med han og Hege Rønjom, (ei jente i klassen vår, som gikk for å være finest i klassen vel. Mente ihvertfall Carl Fredrik Fallan, mener jeg å huske), til Svelvik, for å selge lodd, for Berger skole da, (eller om det var for Berger IL).

    Rektor Borgen, hadde en stor pose eller sekk, på kontoret sitt, i nybygget, (vi hadde klasserom, nederst i det eldste skolebygget, på den tiden, som vel er revet nå, hvis jeg har forstått det riktig).

    I den sekken, så hadde rektor Borgen noen gaver, som for eksempel sprettballer, som elevene fikk en av, for cirka hvert tjuende lodd de solgte, eller noe.

    Jeg prøvde først å selge lodd, på Sand, og så noen hyttegjester, borte ved hyttefeltet, like ved Jordet til Lersbryggen, (det hyttefeltet heter Bascomti vel, etter en som hadde hus der, i gamle dager vel).

    Dette var midt på vinteren, og jeg måtte vasse i snø, husker jeg, på parkeringsplassen, til hyttene der da.

    Men begge de karene, (som jeg overrasket der vel), ville kjøpe lodd.

    De kjøpte for fem kroner hver, tror jeg det var.

    Så det var ikke dårlig.

    Det var mer enn det folk vanligvis kjøpte lodd for ihvertfall, husker jeg, når jeg ringte på hos dem.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var noen som hadde drevet med kjøp og salg av en hytte kanskje, som jeg møtte på, og kanskje overrasket litt da.

    Siden begge to var høflige og hyggelige, og begge ville kjøpe lodd, til inntekt for Berger IL, var det vel kanskje, (hvis jeg husker riktig).

    Så sånn var det.

    Så en dag, noen dager seinere, så fikk jeg vel penger av Ågot da, og dro bort til bussholdeplassen, ved butikken til Oddmund Larsen, etter å ha spist en ganske rask middag vel.

    Og på den bussen, så satt som avtalt, Ole Christian Skjellsbekk og Hege Rønjom da, i klassen min.

    (Så den avtalen funka bra, som vi hadde avtalt om på skolen da, at vi skulle møtes på den og den bussen, inn til Svelvik da.

    Så sånn var det).

    Da vi kom til Svelvik, så ville de to andre, at vi skulle gå opp til Ebbestad, eller noe.

    Også gikk vi langt opp i ‘hutta-heita’ da, i Svelvik.

    Og jeg måtte nesten markere det, syntes jeg, at vi hadde forskjellige loddbøker, og ikke samarbeidet, om å selge lodd, egentlig.

    Så jeg sa det, at dem to fikk selge lodd på den ene sida av veien, også solgte jeg lodd, på den andre siden av veien da.

    Så vi solgte ganske mange lodd, inne i Svelvik da.

    Selv om inntekten var til Berger IL vel.

    Så det var kanskje litt rart, vil jeg vel si.

    (At vi solgte Berger-lodd, i Svelvik.

    Men men).

    Men jeg var jo ny, på Berger, (jeg hadde jo vokst opp for det meste, hos mora mi, i Larvik-distriktet, må jeg vel si), så jeg måtte nesten stolte på de to andre folka, nemlig Ole og Hege da.

    Så sånn var det.

    Og året etter, i fjerde klasse, så hadde plutselig Hege Rønjom og de, flytta til Svelvik da.

    Så da mista vi den peneste jenta, i klassen, husker jeg at Carl Fredrik Fallan var sur for vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev om maten, som jeg fikk av bestemor Ågot, i det forrige kapitellet.

    Men jeg glemte å skrive det, at tirsdag, det var en spesiell dag, i huset til Ågot og Øivind.

    For Ågot, hu gjorde unna hovedhandlinga, for husholdningen, i butikken til Oddmund Larsen, på tirsdager og fredager.

    Og tirsdager var også bladdag.

    Så da pleide jeg alltid, de første årene jeg bodde på Berger, å få Donald Duck, av bestemor Ågot da.

    Og en flaske Coca-Cola!

    (En sånn 0.35 liter flaske da).

    Så jeg var kanskje litt bortskjemt.

    For jeg fikk også cola, hver dag vel, av faren min.

    (Så jeg ble tidlig ‘coca-coliker’, som det vel kalles).

    Og jeg fikk også mye godteri, av faren min da.

    For eksempel, så sa faren min det en gang, til bestefar Øivind, husker jeg.

    At han hadde lest det et sted, at hvis unger fikk mye godteri, en bestemt dag i uka, så spiste dem mindre godteri, tilsammen.

    Noe sånt.

    Så jeg fikk noen fredager, 4-5 sjokolader, (eller, det var vel også godteposer, osv.), og sånn, husker jeg, av faren min, i butikken.

    Og da begynte nesten bestefar Øivind, å grine, tror jeg, når han så meg med alt det godteriet.

    For så mye godteri, det fikk de vel ikke engang til jul, kan jeg tenke meg, da bestefar Øivind var ung.

    (De fikk vel en appelsin til jul, tror jeg.

    Hvis det ikke var Arne Thomassen som fikk det.

    Hvem vet.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Men det roa meg kanskje litt, tror jeg, at jeg fikk så mye godteri, på et par-tre fredager, husker jeg.

    Selv om det nesten var usømmelig, med så mye godteri, tror jeg at jeg syntes ihvertfall, innerst inne.

    Så den ordningen stoppa opp etterhvert.

    Jeg tror også at butikkdamene, hos Oddmund Larsen, kanskje syntes at vi var litt rare, siden jeg fikk så mye godteri, de fredagene da.

    Hvem vet.

    Men men.

    Men Ågot serverte også fisk, hver tirsdag.

    Det var stekte torskefileter, (fra Findus eller Frionor), mener jeg.

    Med stekte poteter da.

    Og jeg pleide en stund, å drikke cola, til den fisken, husker jeg.

    (Jeg hadde ‘De Britiske Øyer’, som valgfag, på Berger skole, og husker jeg at sa til Ågot, at dette var kanskje litt som ‘fish and chips’, som de pleide å spise, i England.

    (Selv om Fish and Chips-retten, i England, har fisk, som har ‘batter’ på seg, altså en slags fritert skorpe vel, av fett og brødsmuler vel, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men)).

    Så etterhvert, så syntes jeg, at det smakte kokt torsk, (som jeg syntes hadde en litt ekkel bismak, enkelte ganger, av all cola.

    Jeg var litt bortskjemt kanskje, som sagt).

    Så den ordningen med fisk og cola, den ødela forholdet mitt, til yndlingsdrikken min, syntes jeg, etterhvert.

    Så jeg måtte be Ågot om det, om jeg fikk lov å drikke vann, eller juice da, til fisken.

    Også cola etterpå.

    For ellers så ble det sånn, husker jeg, at jeg syntes at det smakte fisk, av all colaen jeg drakk.

    Og da ødela det litt for helge- og kvelds-‘kosen’ min, osv., må man vel kalle det.

    For jeg pleide å trøstespise fælt, siden jeg ble mobba på skolen etterhvert, og bodde alene da.

    Så jeg ønsket ikke å forbinde cola med fisk.

    For fisk var egentlig noe av det værste jeg visste.

    Ihvertfall så syntes jeg det var det værste, av den maten, som jeg fikk, da jeg bodde på Berger.

    (Selv om jeg nok var rimelig bortskjemt da, for å si det sånn.

    Men reker likte jeg, husker jeg.

    Og stekt makrell syntes jeg også var ganske godt.

    Det var kanskje bare den torsken som var litt harsk, det er mulig.

    Jeg husker det, at jeg ikke tålte den hvalbiffen, som mora mi og Arne Thormassen noen ganger serverte, i Larvik da.

    For den smakte harsk, syntes jeg, og hadde en ettersmak som minte om tran, husker jeg at jeg syntes.

    Så det var kanskje bare den transmaken, som jeg ikke fiksa, det er mulig.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg tror også at Ågot hadde noe kjøttboller, eller noen oppdelte kjøttkaker, eller pølsebiter, i den ertesuppa, som hu pleide å lage, og servere med pariserloff til da.

    Smøret hun brukte, det var sætersmør, husker jeg.

    Altså en salt type smør, som jeg vet, etter å ha jobbet som butikksjef i Rimi, at det ikke selges så mye av, nå for tiden.

    Det smøret var nok veldig usunt, hvis man tenker sånn, som moderne folk, nå til dags tenker, om kosthold da.

    Så farmora mi, hu kjente ikke til det som nesten alle veit om nå til dags, om et moderne kosthold, med lite fett og salt, osv.

    Sånt hadde nok ikke farmora mi hørt så mye om.

    Selv om faren min prata om kolestrol i egg, og sånt, husker jeg.

    Og de kjøpte vel både lettmelk og helmelk, tror jeg, på 80-tallet.

    Men farfaren min, han fikk nok i seg for mye fett og sånt.

    Han spiste sirup, på brødskiva, noen ganger, husker jeg.

    Og hadde skikkelig mage, husker jeg.

    Han satt jo mest i sofaen og løste kryssord så.

    Og stod mye stille, mens han jobba nede på verkstedet.

    (Han stod bare stille ved enkelte maskiner, og borra noen hull, i noen elementer osv., da, mener jeg å huske.

    Men men).

    Men det var ihvertfall skikkelig godt, husker jeg at jeg syntes, med sånn ertesuppe, som Ågot lagde, med noen ‘kjøttrester’ i kanskje da, og pariserloff, med sætersmør da.

    Det var vel nesten livretten min kanskje, på 80-tallet, sammen med Pizza Grandiosa da.

    Men men.

    Noen ganger, så fikk Ågot også tak i multer, og da lagde hun multekrem til meg, husker jeg.

    Og det var også kjempegodt, husker jeg.

    Det må jeg vel si, at er favorittdesserten min, sammen med is kanskje.

    Og kransekake, lagde Ågot også til jul, (som var kjempegod), og også lefse, som var hardere enn den lefsa man får kjøpt i butikkene.

    Hu lagde lefsene i kjelleren, på en takke, heter det kanskje, som hu lånte ei en kone vel, (tror jeg ihvertfall).

    Også var det smør og sukker på de lefsene da.

    (Jeg lurer på om det kan ha vært Numedalslefser, som de het.

    Hvem vet).

    Noen ganger, så kjøpte også Ågot multesyltetøy, som det også gikk ann å lage multekrem av, husker jeg.

    Og det var også veldig godt, husker jeg.

    Men men.

    Etter middagen, så pleide jeg å få klementiner, hvis det var nærme jul, husker jeg.

    Og kanskje noe sjokolade, hvis jeg ble der til barne-TV begynte.

    Noe som skjedde ganske ofte.

    Jeg husker at jeg så Jul i Skomakergata der, nesten hver kveld vel, sammen med Ågot da.

    Så sånn var det.

    Og Ågot fikk meg også til å se Rytmisk Sportsgymnastikk, på TV, husker jeg.

    (Kanskje hu prøvde å få meg til å bli mer ‘jentegæern’, hva vet jeg.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Ågot kunne heller ikke fordra Haldis, og Ågot og jeg, forbannet nesten Haldis, ikke rent sjeldent da.

    (Siden hu hadde ‘rappa’ faren min da, tenkte jeg på det som, ihvertfall).

    Ågot sa det, at hu Haldis hu skjenka øl, før det ble tomt i glasset.

    Og da glemte folk, hvor mye dem hadde drikki da.

    (For Haldis hadde vel jobba på en kro, tror jeg, i Danmark, eller noe vel.

    Siden hennes første ektemann, Søren Snoghøj, (faren til Jan og Viggo), var dansk da).

    Men men.

    Og etter at faren min ble sammen med, og flytta ned til Haldis, (må man vel si at han gjorde), så ble det nesten helt slutt på det, at ‘storfamilien’ vår, feira jul osv., sammen.

    Og det ble vel slutt på grillfester, i hagen til Håkon osv., mener jeg å huske, (som jeg hadde vært på, i ferier hos faren min, osv).

    Det ble nok ikke slutt på grillinga og festinga, hos Håkon, men faren min og Haldis, (og jeg), ble vel ikke bedt dit da, etter at faren min traff Haldis.

    Men men.

    For Håkon kunne heller ikke fordra Haldis, og kalte henne noen ganger for ‘Halv-tiss’.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Haldis jobba på CC Elektro, som var en el-butikk, i andre etasje, på CC kjøpesenter, i Drammen da.

    Haldis var lam i den ene armen, etter at hennes andre ektemann, (var det vel), Oddbjørn Humblen, hadde kastet henne ut av en glassdør, ble det vel sagt, ihvertall.

    (Selv om Oddbjørn Humblens sønn, Bjørn Humblen, som var medlem i Johanniterordenen, i cirka ti år vel, fra slutten av 90-tallet, skrev til meg, på e-post, da jeg bodde i Liverpool, at det var Haldis selv, som løp gjennom den døren.

    Men men).

    Det ble sagt, (av faren min vel), at Haldis sin eldste sønn, Viggo, trente så mye, fordi han ville være i stand til å beskytte mora og søsknene sine, fra en av Haldis sine tidligere ektemenn vel.

    (Altså enten Søren Snoghøj eller Oddbjørn Humblen da).

    Så sånn var det.

    Viggo jobba også litt borte på verkstedet, til faren min.

    Viggo var jo bodybuilder, og vant EM for juniorer, i København, for Norge vel, i 1983, husker jeg.

    (For jeg var med faren min og Haldis og dem, til Danmark, og så på det mesterskapet, noe jeg skal skrive mer om seinere).

    Men faren min sa det, om Viggo, at han klarte ikke å løfte mye, på verkstedet, selv om han hadde store muskler.

    (Sånn som jeg husker det).

    Så det var ikke sånn, at Viggo jobba så mye, nede på verkstedet, til faren min og dem.

    Ågot spurte meg også, et par ganger, om ‘hva var det han eldste sønnen til Haldis het igjen, var det Hugo?’.

    (Og da måtte jeg svare det, at han het ‘Viggo’ da).

    To ganger spurte vel Ågot meg om det her, (med noen måneders mellomrom vel), og begge gangene så lurte hu på om han het Hugo.

    Men men.

    Enten Viggo eller Jan, jobba også med å legge murstein, til en gipsplatefabrikk, som ble bygget på Grunnane, på den her tida, (på begynnelsen av 80-tallet), mener jeg å huske.

    Men men.

    Så Haldis ble nesten som Olsen-familiens svar på Yoko Ono, (kan man vel kanskje si).

    Siden hun liksom splittet opp faren min og brødrene hans da, og også faren min og meg og Ågot vel, kan man vel si, at Haldis splittet opp, (mer eller mindre, ihvertfall vel. Men men).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Da faren min prata med coupieren, på Kiel-ferja, forresten, (som jeg skrev om det forrige kapittelet vel).

    Så spurte han vel om ting, som om det var noen sånne spesielle triks, som coupieren kunne gjøre, for å få kula til å lande der og der da.

    (Om han hadde en hemmelig pedal, for eksempel.

    Eller om han kunne sende kula på en spesiell måte kanskje, for å få den til å lande her eller der da.

    Sånne ting.

    Men men).

    Jeg fikk mast meg til et pengeskrin, av rød blikk, (heter det vel), og med kode, en gang, som faren min og jeg, var i bokhandelen, i Svelvik.

    Etter det, så fikk jeg også plutselig en dag, en mer solid safe, av faren min, laget av jern vel, til å ha i en skuff da.

    Så sa Ågot det, (enten når jeg fikk de safe-ene, eller tidligere), at jeg kunne få en skuff, i reolen til henne og Øivind, til å ha tingene mine i, som jeg hadde der borte, på Sand da.

    Og i årenes løp, så fikk jeg først to skuffer og så tre skuffer vel, i den reolen, til å ha tingene mine i da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En av de første julene, som jeg bodde, på Berger, så fikk vi en reklame-brosjyre, for lekebutikken i Svelvik, i posten.

    Lekebutikken lå ovenfor bokhandelen i Svelvik, og var egentlig samme butikk da, (det var bare å gå opp en trapp, og man kunne vel betale for ting fra lekebutikken nede i bokhandelen og, for eksempel, tror jeg vel, hvis jeg skulle tippe. Men men).

    (Bokhandelen i Svelvik het vel Thors Bokhandel, mener jeg å huske, på den tiden.

    Og det heter den kanskje muligens enda, for alt hva jeg vet.

    Jeg har ikke vært så mye i Svelvik, siden 80-tallet, for å si det sånn.

    Men men).

    I den brosjyra, så var det en radiostyrt bil da, som jeg syntes at virka så kul.

    Det var en radiostyrt Mercedes, som kosta drøye 400 kroner vel.

    Jeg skulle få den til jul da, av faren min, fikk jeg mast meg til.

    Men da vi kom til den bokhandelen/lekebutikken, i Svelvik, noen dager før jul da.

    Så var de utsolgt for den radiostyrte bilen, i lekebutikken, i Svelvik da.

    Jeg hadde jo gleda meg skikkelig, til å få den bilen, så jeg ble nesten på gråten da.

    Men men.

    Men jeg lekte også med Lego, og da fikk jeg to dyre Lego-ting, av faren min, (som onkel Runar tok meg med for å kjøpe, av en eller annen grunn, i romjula, var det vel kanskje), på varemagasinet Lyche, i Drammen.

    Det var togbane og togstasjon, (som passet sammen da), mener jeg å huske.

    Og de to Lego-settene, kostet tilsammen rundt 1000 kroner vel.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så jeg ble litt glad, for det var en fin julegave.

    Men jeg hadde jo togbane fra før, (som jeg hadde fått av onkel Martin, da jeg bodde i Mellomhagen.

    En togbane som jeg hadde med til faren min, mener jeg å huske, for jeg husker jeg brukte transformatoren, da jeg begynte å interessere meg for elektronikk, seinere på 80-tallet).

    Men men.

    Så onkel Runar syntes vel at jeg var bortskjemt da.

    Og 1000 kroner var også mye penger, rundt 1980.

    Så jeg var nok ganske bortskjemt, ja.

    Men etter å ha jobbet som butikksjef, så vet jeg jo det, at man ikke bør være utsolgt for særlig mange ting, før jul.

    Og dette var vel en av de lekene, (den radiostyrte Mercedesen), som fikk størst plass, av lekene, i den reklamebrosjyren, for den leketøyskjeden da, som lekebutikken i Svelvik, var medlem av da, (hvis jeg husker det riktig).

    Og jeg var ikke helt fornøyd, selv om jeg fikk Lego-sett, for mer enn det dobbelte, av hva den Mercedesen kosta.

    Men men.

    Fordi jeg syntes at en radiostyrt bil, hørtes mye artigere ut.

    Men men.

    Så den lekebutikken i Svelvik, den var kanskje ikke så godt drevet da, siden den ble utsolgt for en av de mest populære lekene kanskje, før jul da.

    De kunne kanskje sagt det, (som vi pleide å si på Rimi), at de skulle få tak i den leken, i en annen butikk.

    (Eller ihvertfall tilbudt seg å ringe kanskje, (som vi også kunne gjøre på Rimi), til noen av de andre lekebutikkene, i den kjeden da, og spurt om de hadde fler av de radiostyrte bildene, på lager da.

    Men så ikke).

    Og noen dager, (eller om det var etter jul), så fikk jeg slengt det etter meg, på skolen, husker jeg, fra Anders Røkås, i klassen over meg, at jeg hadde begynt å grine, i lekebutikken da.

    (Eller han sa det om meg, til noen andre folk, høyt da, sånn at jeg hørte det).

    Så det var derfor jeg skrev det, i et det forrige kapitellet vel, at mora til Anders Røkås, muligens jobba i bokhandelen/lekebutikken, i Svelvik, får hun begynte å jobbe i banken.

    Men det kan også ha vært sånn, at hu var innom i lekebutikken, da faren min og jeg var der, eller at hu kjente en av damene, i lekebutikkene, og sladra litt med henne, på fritida, eller lunsjpausen da.

    (Og så prata høyt om det her, under middagen hjemme, etter jobben kanskje).

    Hva vet jeg.

    Noe sånt kanskje.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tone, (kona til onkel Håkon), sa det en gang til meg, husker jeg, (på den her tida, på begynnelsen av 80-tallet vel), at Tommy, (fetteren min), bare hadde lagt seg ned, under et epletre, (eller noe), i hagen deres, en dag.

    Og latt som at han var død da, eller noe.

    Også hadde Tone sett det her da, (i et av vinduene, i huset deres vel), og fått sjokk da, og løpt ut.

    Også hadde det bare vært Tommy som tulla.

    Men men.

    Håkon sa også noe om Tommy.

    Og det var det, at han hadde gått i søvne, en natt, og gått inn på kjøkkenet deres, i Havnehagen, og tissa oppi ketchupflaska.

    Så da Håkon skulle ha ketchup på oste-brødskiva si, (som han pleide å ha), så hadde bare kommet noe tyntflytende greier, ut på brødskiva hans, (eller noe).

    Så der var det mye rart som foregikk, i den familien, det er helt sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg hadde vært på besøk, på Sand, fra mora mi i Larvik, tidligere på 70-tallet, en gang.

    Så hadde jeg fått mast meg til en sånn grønn boks, med ‘Slime’, en gang, som faren min og Pia og meg vel, hadde vært, innom bokhandelen/lekebutikken, i Svelvik.

    Også hadde jeg klint det grønne, ekle leke-slimet da, på dørhåndtaket, til døra til Ågot.

    Så hadde Ågot tatt av slimet, og det hadde falt ned, mellom trappa og huset da, (hvor det var en glippe, husker jeg, på 5-10 centimeter kanskje. Men men).

    Men en gang så stod jeg der, også kom Inger, som var gravid, med Susanne vel.

    Og da, så ble Runar sur på meg, av en eller annen grunn, husker jeg.

    (Han mente jeg hadde gjort noe galt da).

    Og en gang, som jeg var på do, på doen til Ågot, når Runar og dem, også var der.

    (Jeg bæsja da, for å si det sånn).

    Så gikk Runar, på do, etter meg, og da kom han rett ut, husker jeg, og sa det, at jeg hadde bæsja, på setet.

    (Men det syntes jeg hørtes rart ut, husker jeg.

    For jeg pleide ikke å gjøre det, for å si det sånn.

    Mora mi pleide å sjekke etter meg, og klagde, hvis det var noe galt, når jeg gikk på do, da jeg bodde hos henne, husker jeg, (for jeg tulla med dobørsten en gang, husker jeg, i Storgata, (da jeg var sånn 3-4 år vel), sånn at det kom bæsj på den, for jeg skulle liksom vaske doen da, for jeg huska det, at dem hadde en sånn dobørste hos Ågot også da, og jeg forsvarte meg med at Ågot gjorde det sånn. Men men).

    Men Runar viste Ågot og meg da, (og alle andre som ville se vel), at det var noe bæsj på setet da.

    Men når jeg tenker på dette nå, så lurer jeg på det, om det kan ha vært Runar selv, som har tatt bæsj fra seg selv, eller noe, og klint på setet da.

    For jeg kan ikke huske det, at jeg har vært plaga med det, hverken før eller siden, at det har pleid å komme bæsj, på setet, når jeg har gått på do.

    Men men.

    Hvem vet.

    Det virker litt rart ihvertfall, syntes jeg nå.

    Så et lite varsko, for onkel Runar, han hadde nok et horn i siden til meg, vil jeg nok si.

    Husker jeg, fra den gangen som Inger var gravid, med Susanne, (eller om det var Øystein), og Runar ble så sinna på meg, bare fordi jeg stod på trappa til Ågot der.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, den første vinteren, som jeg bodde på Berger vel.

    Så gikk Geir Arne Jørgensen og jeg, samtidig, hjem fra skolen.

    Vi kjegla vel litt, må man vel kanskje si.

    Geir Arne tøffa seg og kasta en isklump, som lå langs veien, på en bil, som kjørte forbi da.

    Så måtte jeg også tøffe meg, syntes jeg, (siden vi var uvenner da, og jeg var ny på Berger, så vi liksom tøffet oss, for hverandre da).

    Så kasta jeg også isklump.

    Men den bilen stoppa med en gang da, i den bakken, før butikken til Oddmund Larsen, på Sand der da, (etter at man har gått forbi Gamlehjemmet der, for de som er kjent).

    Også var det Lensmannen i Svelvik.

    Eller to lensmenn, tror jeg det var.

    (De kjørte i en sivil bil da.

    Og var vel ikke i uniform, mener jeg å huske).

    Og dem spurte meg hva jeg het da.

    Jeg syntes det var urettferdig, at jeg skulle bli skrevet opp, på grunn av det her da, når det egentlig var Geir Arne, som hadde starta, med den her kastinga, av isklumper, på biler da.

    Og jeg liksom måtte være like tøff da, siden jeg var ny på Berger/Sand da, syntes jeg.

    Men men.

    (Og jeg syntes det var flaut å bli skriv opp av politiet da.

    Hva nå det egentlig innebærte).

    Så jeg bare fant på et navn, og sa det, at jeg het ‘Kåre Kristiansen’.

    Og da, så sa Geir Arne det, at ‘nei, du heter Erik Olsen du’.

    Noe sånt.

    Også skreiv politiet opp Erik Olsen da, (eller om det var Erik Ribsskog).

    Så Geir Arne både begynte den her kastinga, av isklumper, (og han ville ikke la meg gå ifred da, på skoleveien).

    Og han sladra også, til politiet i Svelvik da, om at jeg jugde på navnet mitt.

    (For jeg hadde aldri fått tilsnakk av politiet, for noe før, de årene jeg hadde bodd hos mora mi i Larvik.

    Så jeg fikk litt sjokk da.

    Og fant på et falsk navn da.

    Så sånn var det).

    En gang, som jeg gikk forbi et hus, i Hellinga vel, på vei til skolen, (hvor faren min seinere sa det, at en politimann bodde vel).

    (Det var et sånt ‘vokt dem for hunden’-skilt der, ihvertall).

    Så mener jeg at han politimannen, stod utenfor leiligheten sin, når jeg gikk til skolen, en morgen, og sa høyt til seg selv, noe sånt som, at ‘det er han som oppga falsk navn til politiet, ja’, eller noe.

    Men politiet skjønte nok ikke det, at Geir Arne og jeg, hadde et sterkt uvennskap, og derfor brydde oss mest, om å tøffe oss, for hverandre, og jeg ihvertfall, brydde meg mindre om det, hva folk i forbipasserende biler, måtte mene.

    Fordi jeg kunne nesten ikke vise meg som svak, ovenfor Geir Arne Jørgensen, for da hadde nok han banka meg opp, og tulla fælt med meg, omtrent hver dag, resten av 80-tallet, (og sikkert senere også), vil jeg nok tippe på.

    Men men.

    Faren min advarte jo farmora mi og meg, mot Geir Arne Jørgensen, husker jeg, før det her da.

    Og derfor var jeg spesielt på vakt, ovenfor han da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så så jeg også det at en hjulkapsel, falt av den grønne Mercedes stasjonsvogna, til Havre, som hadde Sandbu Tepper, når jeg gikk fra ved Gamlehjemmet der, og bort til Ågot.

    Jeg tror jeg tok med den hjulkapselen, til faren min.

    (For jeg syntes at Mercedes var en fin bil da).

    Og faren min hørte vel med Havre.

    Men jeg fikk vel beskjed om det, at jeg bare kunne beholde den hjulkapselen, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Sommeren 1980, så dro onkel Runar sin familie, og onkel Håkon sin familie og Stenberg-familien, (en familie fra Bergeråsen, som vår slekt kjente godt da), og faren min, Haldis, Christell og meg, til Jugoslavia.

    Hva som skjedde under den ferieturen, tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapitellet.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.