johncons

Stikkord: Arne Mogan Olsen

  • Min Bok – Kapittel 81: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 3)

    Jeg husker fra da jeg klagde på at Odd Einar Pettersen, satte seg oppå meg, i et friminutt, i niende klasse.

    Da måtte jeg snakke med sosiallærer Marit Enger, på Svelvik Ungdomsskole.

    Hu spurte meg om hva jeg hadde tenkt meg framover.

    Jeg sa vel det, at jeg hadde tenkt til å gå på Handel og Kontor vel.

    ‘Skal du bli revisor’, sa hu da.

    Det hadde jeg egentlig ikke tenkt til.

    Så da ble jeg litt fornærma, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når faren min var i USA, (eller noe).

    Så var jeg borte hos Ågot og Øivind da.

    Av en eller annen grunn så fikk jeg ikke lov å bo alene, når faren min var på ferie.

    Enda jeg bodde alene hele resten av året.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da var det sånn, at klokka skulle stilles.

    Pga. sommertid da.

    En søndag.

    Som jeg bodde hos Ågot og Øivind da.

    Og da mente Øivind at klokka skulle stilles den veien da.

    Også mente Ågot og jeg, at klokka skulle stilles den andre veien da.

    Og Øivind hadde rett da, fant vi ut, etterhvert.

    Så det var litt flaut vel.

    Men men, jeg hadde ikke vært så skråsikker selv da.

    Ågot var vel mer sikker, mener jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Faren min hadde med to flasker med ølpulver en gang, da han kom hjem fra USA, forresten.

    Han hadde kjøpt dem av en kar, på en strand, sa han.

    Og de flaskene, de satt han i kjøkkenskapet, hos ‘meg’ da.

    Men han hadde blitt lurt, sa han, for det var bare sand, i de flaskene da.

    Likevel så stod de flaskene der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Line Nilsen, fra Svelvik, sa en gang til meg, på Svelvik Ungdomsskole.

    At ‘sånn burde du ha håret ditt altså’.

    En gang som jeg hadde tatt gele i det, eller noe.

    Så hu fulgte med på sånt, kan det se ut som.

    Hu ble det sagt om, da jeg gikk i samme klasse som henne, det andre året på videregående.

    At hu likte feminine gutter.

    Som vel også var moten, på 80-tallet.

    Og jeg var såpass seint i puberteten, så jeg så vel rimelig feminin ut, til å være gutt, på den her tida, vil jeg tippe på.

    Jeg ble kalt ‘babyface’, av noen jenter, på Bragernes Torg, en gang, husker jeg.

    (Som jeg har skrevet om tidligere).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil Holshagen, han sa en gang, (mens vi gikk på ungdomsskolen vel).

    I huset deres i Havnehagen da.

    At han ikke likte navnet ‘Berger’, og heller ikke stedsnavnet ‘Skoger’, (som lå like ved Sande).

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lene Andersen, hu spurte meg en gang, på skolebussen, til Svelvik Ungdomsskole, om jeg brukte lebestift.

    Men det gjorde jeg nok ikke dessverre.

    Jeg vet ikke hvorfor hu lurte på det.

    Det må ha vært fordi at jeg var bleik og at leppene mine så røde ut, mot den hvite huden min kanskje.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    (Så hu var rimelig uhøflig mot meg da, må man vel si.

    Lene Andersen altså.

    Så sånn var nok det.

    Men jeg var vel litt trøtt, eller noe, så jeg fikk aldri tatt igjen for det vel.

    Kanskje med unntak av den gangen jeg klarte å sneipe en røyk, i en vinduslist, inne i Open Manta-en hennes.

    Så jeg får kanskje si at vi er skuls da.

    Hvem vet).

    Han Steinar, som leide et rom, (Pia sitt gamle rom), av mora mi, på Tagtvedt.

    På den tida som jeg gikk på ungdomsskolen.

    Han prata om at han hadde blitt skada, eller noe, av en kar, med en knust flaske, eller noe.

    Steinar var bitter husker jeg.

    For dommeren hadde sagt det, at ‘man kan vel ikke kalle en flaske for et dødelig våpen’, eller noe.

    Så han som stakk fikk lav straff da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg gikk på videregående, så var det ei jente, som het Bianca vel, som bodde mellom Bjerkøya og Sande.

    Og hver gang hu gikk på bussen, (virka det som omtrent), så begynte de her Jensemann, og dem, på årstrinnet over meg da.

    Å si sånn ‘Autobianca’, osv.

    Og da begynte hu å smile fælt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, rundt den tida, som søstera mi flytta opp til meg.

    Så dro hu meg en gang med på en fest, på en hytte.

    En hytte, på Sand, hvor Ditlev Castelan og Geir Arne Jørgensen, (var det vel), hadde fest da.

    Og det var vel ikke deres hytte, tror jeg.

    Men det var vel en de hadde en nøkkel som virka til da.

    Sånn at de kunne bruke hytta, når hytteeieren var hjemme i Drammen eller Oslo, eller hvor han var fra.

    Så søstera mi Pia, hu kjente mine, (tidligere), uvenner da.

    Geir Arne og Ditlev.

    Men hvordan Pia ble kjent med de her, det veit jeg ikke.

    For Pia bodde jo nede hos Haldis da, fra hu var 11 til hu var nesten 17 vel.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Ulf Havmo og jeg.

    Vi gikk noen ganger rundt, og skøyt med luftgevær, på Sand.

    På hyttefeltet Bascomti, heter det vel.

    Vi fant et hus der, hvor vi kunne bruke en 8-nøkkel, (en standard nøkkeltype for innedører, ihvertfall på 80-tallet, mener jeg), for å komme inn.

    (Mener jeg det var).

    Det var et typisk feriehus vel.

    (Som lå helt nede ved fjorden der.

    Nedafor huset til Ågot da).

    Eieren hadde blant annet et diplom på veggen, husker jeg.

    Et slags svennebrev, eller noe, tror jeg.

    Men vi rappa vel ikke noe særlig der, tror jeg.

    Vi bare så litt vel.

    For spenningens skyld mest vel.

    Mens vi egentlig vel dreiv og skøyt med luftgevær og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nedafor verkstedet til faren min.

    (Altså Strømm Trevare).

    Så lå det en madrass, i skogen der.

    Og noen hadde også begynt å lage noen le-vegger rundt vel.

    Dette spredde Geir Arne, på ungdomsskolen, mener jeg.

    At jeg liksom hadde en hytte med seng i da.

    Men den hytta, den var det ikke jeg som hadde lagd.

    Jeg veit ikke hvem kan ha vært, som lagde den.

    Men jeg la også merke til denne hytta da, en gang.

    Og da tok Geir Arne det bare ut av lufta, at det var en hytte som jeg hadde lagd.

    Men det var det ikke, dessverre.

    Men det kan kanskje ha vært Erik Thorhallsson, som jobba mye for faren min, som lagde den hytta.

    Jeg tørr ikke å si noe sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lene Andersen og Frode Holm prata om penis en gang, i et friminutt, på Svelvik Ungdomsskole, husker jeg.

    Lene Andersen lurte på om penis alltid var like stor.

    Ja, bortsett fra når den var hoven, svarte Frode Holm da, husker jeg.

    Så man kunne nok skjønne det, at Lene Andersen var enebarn.

    Siden hu måtte prate med gutta i klassen, i friminuttene, om sånt her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Søren Larsen, (som jeg gikk i klasse med, det første året på handel og kontor), og dem.

    (Det vil si blant annet faren hans, som var direktør, på papirfabrikken, i Selvik).

    De lånte en gang en film av meg, som jeg hadde kopiert, fra en film jeg hadde leid vel.

    Det var en film som het Terminator.

    Og den filmen syntes de at var bra da, husker jeg, at han Søren Larsen sa da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi hadde noen rare piller, på badet, da vi bodde ute i Brunlanes, husker jeg.

    Og vi fikk nesten aldri godteri der.

    Så det hendte en gang, at jeg spiste noen sånne piller, som mora mi hadde på badet der, husker jeg.

    Uten at jeg husker hvordan piller det var.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min, han ble også deleier, i en møbelforretning, ute i Billingstad.

    Like bak IKEA der cirka.

    Faren min var en av fire eiere vel, som eide cirka like mye da.

    Jeg husker at jeg var i den butikken, den dagen jeg skulle dra til Weymouth, på språkreise, sammen med Kenneth Sevland og dem.

    ‘Er det en gutt’, husker jeg at ei dame, som var inne i butikken der, sa om meg.

    Så jeg var nok ganske tynn og sånn da.

    Og jeg gikk en del i en rød skjorte, som jeg hadde funnet, i klesskapet til faren min da, i Leirfaret 4B.

    Så man kunne merke det, at jeg var seint i puberteten, mener jeg.

    Når hu dama begynte å spørre sånn, osv.

    Jeg hadde jo ikke fått hår på tissen enda da.

    (Dette var jo sommeren 1986, og jeg fikk ikke hår på tissen, før sommeren etter, altså sommeren 1987, husker jeg).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Om den butikken, i Billingstad.

    Så sa faren min, husker jeg, da han diskuterte den butikken, (med en annen deleier da).

    At han hadde ‘ei’, som kunne jobbe der.

    Og det var hu i vannsengbutikken, i Drammen, som hadde pasje-klipp.

    (Hu som Christell herma etter frisyren til, på 80-tallet en gang.

    Når jeg trodde hu sa at hu hadde fått seg ‘apache-klipp’).

    Så hu med pasje-klippen da, hu ble da etterhvert jobbende ute i Billinstad da, i en møbelbutikk, som faren min eide en fjerdedel av aksjekapitalen til, (eller noe), da.

    Den butikken gikk ikke så bra.

    Så en gang, som jeg var med faren min inn dit.

    Og faren min chatta med en annen deleier da.

    Så foreslo jeg, at dem kunne ha hatt en sånn slags reklame-luftskip-ballong der.

    Sånn som andre firma i nærheten hadde, (hadde jeg lagt merke til).

    For da hadde folk kunne ha sett det, fra E18, (altså fra motorveien, mellom Oslo g Drammen da), at det var en ny møbelbutikk der.

    Men det var kanskje ikke så lett, å ha en ny møbelbutikk, like ved IKEA.

    Det ble vel som å hoppe etter Wirkola nesten.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da konkursen nærma seg.

    Så kjørte bare faren min inn dit.

    Og henta seg noen skinnsofaer, for å dekke sitt utlegg, i det firmaet da, husker jeg.

    Skinnsofaer, som havna i stua til Haldis, (nede i Havnehagen), da.

    Hva som hendte med hu ‘pasje-klipp-dama’, det hørte jeg aldri noe om.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ved huset til Ågot, på Sand, så pleide det forresten å stå en traktor.

    Som jeg noen ganger kjørte litt rundt med, hvis jeg kjeda meg.

    Men jeg var ikke sikker på hva alle de forskjellige bryterne og spakene var til.

    Så jeg var rimelig forsiktig da, når jeg kjørte rundt med den traktoren da.

    Som hadde jekk bak også, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så nevnte jeg det i klassen, at Christell snorka fælt.

    (Mens jeg gikk på ungdomsskolen, og jeg kjeda meg vel, i et friminutt da).

    For Odd Einar Pettersen, og dem.

    Og da skulle de ha det til, at jeg hadde tulla med henne, eller noe da.

    Men det var fra ferier og sånn, at jeg visste det, at hu snorka da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg har fortsatt noen fler notater, som jeg ikke har fått med enda, i Min Bok.

    Så det blir vel et par kapittel-deler til, av denne boken, ihvertfall, vil jeg tippe på.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hvor raskt jeg klarer å bli ferdig med dette.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 77: Enda mer fra Sand, (del 2)

    En gang, sommeren 1989, så begynte faren min, å chatte med meg, i gangen, i huset til Ågot.

    Solveig, (telegrafisten på Scandinavian Star), kjente en som eide noen studenthybler, (som jeg tror at var Anker Studenthybler), i Oslo.

    Faren min sa at det ble avgjort ved loddtrekning, om man fikk hybel der.

    Jeg sa det var greit, at han sa til Solveig, at jeg var interessert, i å være med på en sånn loddtrekning da, for en sånn studenthybel da.

    Derfor gikk dette med hybel i Oslo, litt i glemmeboka, for meg.

    Men så, i juli, (eller om det var i august), en gang, så sa vel faren min fra om, at jeg ikke hadde fått plass, hos de studenthyblene, til hu Solveig da.

    Så da måtte jeg sette inn annonse i Aftenposten, husker jeg.

    NHI hadde noe de kalte for løpende opptak.

    Så jeg fikk ganske tidlig svar, fra NHI, om at jeg hadde kommet inn der.

    På et to-års NHI-kandidat-studie, (som de kalte det), i Informasjonsbehandling da.

    Jeg ringte Aftenposten.

    Jeg jobba jo 9-17 vakter, eller noe, på CC Storkjøp.

    Hvis det ikke var 10-18 vakter, eller noe.

    Og jeg hadde jo merka at Ågot hadde begynt å bli litt senil.

    Og jeg syntes også at Ågot kanskje var litt dum og barnslig osv.

    Og litt umoden da.

    Så jeg ville ikke at Ågot skulle svare telefonene.

    For jeg orka ikke noe tull da, for å si det sånn.

    (Hu hadde jo ‘gura’ om den underbuksa til faren min, osv.

    (Jeg var vokst opp på landet.

    Og det å kjøpe underbukser, det var kanskje litt vanskelig da.

    Det var kanskje litt flaut, for det første.

    Og for det andre, så måtte man jo skjønne størrelsene og sånn da, på underbuksene.

    Og jeg var ikke så flink i klesforretninger da.

    Og jeg var vant til å få sånt som underbukser og sokker, av mora mi da, da jeg bodde i Larvik.

    Så sånn var det).

    Og Ågot kalte meg jo for Runar, istedet for Erik, osv).

    Så jeg skrev noe sånt som at ‘rolig student søker hybel i Oslo’.

    Og at folk skulle ringe, enten før klokken 16.

    (For da kunne dem prate med onkel Håkon, nede på verkstedet).

    Eller etter klokken 20.

    (For da var jeg hjemme fra jobb, i Drammen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rich Hudson og dem, de hadde forresten fått Sky-antenne, av Soutwick Council, (eller noe), den sommeren, husker jeg.

    Jeg var litt ovenpå, når det gjaldt sånn.

    Siden jeg jo blant annet hadde vært den første, på Bergeråsen, som hadde fått video, TV-spill, elektronisk spill og digitalt armbåndsur, osv.

    Hudson var vant til at jeg latterliggjorde deres engelske arbeiderklasse-hjem litt da.

    Og fortalte om hvordan jeg var vant til å ha det, på Bergeråsen, og sånn, da.

    (Jeg fikk jo mye ting, under oppveksten, så det var kanskje nesten som å vokse opp i USA.

    Jeg hadde to TV-er, på 80-tallet, video, vannseng, oppvaskmaskin, ‘konge-stol’, datamaskiner, videokamera, brusmaskin, osv., osv.).

    Rick og Tina Hudson, de sendte meg inn, til naboen deres.

    (Ikke hu som hadde begravd en baby i hagen.

    Men til de andre naboene, som også hadde språkstudenter boende hos seg, om somrene.

    Og hvor mannen i huset noen ganger var med, på å spille fotball, i hagen, hos Hudson og dem da.

    En høy kar med mørkt hår vel).

    Kona i huset viste meg en telefonautomat, som hu hadde kjøpt.

    Man skulle putte mynter, på en automat, og så kunne man ringe da.

    Jeg lo jo fælt da, siden noen ville ha en sånn mynt-telefon, i sitt eget hjem, liksom.

    Dette var ikke noe jeg hadde sett i Norge.

    Men jeg skjønner det nå, hvis den her ekteparet, syntes at jeg var uhøflig.

    Men jeg hadde jo gått Markedsføringslinja og sånn, på handel og kontor da.

    Så jeg var vel en sånn utadvendt type da, på denne tiden.

    Som kunne gå rett inn i huset til folk, og prate med dem om alt da.

    Det er mulig.

    Men jeg skjønner det hvis dem egentlig ble sure.

    For jeg var vel ganske ovenpå da.

    Og prata liksom dritt om arbeiderklasse-tinga dems da.

    Men Rick og Tina Hudson, de liksom fyrte meg opp ganske mye da.

    Og fikk meg til å prate dritt om naboene sine da.

    Ved å fortelle meg om ting de hadde kjøpt, (før de sendte meg inn dit), som jeg syntes var dumme da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg dro til Brighton, så ga jeg en konvolutt og en tier kanskje, til Andre Willassen da.

    For å få han til å sende meg vitnemålet mitt.

    (Hjem til Ågot da).

    Siden jeg ikke fikk vært med på skoleavslutninga, på Gjerde.

    Siden Cecilie Hyde hadde fått meg til å bestille billett til England, på den samme dagen, som skoleavslutningen var da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da jeg kom tilbake til Norge igjen.

    Så jobba jeg vel på CC, en dag da.

    Ihvertfall så gikk jeg innom Vannsengbutikken, til faren min og Haldis, i Drammen da.

    Og da ga faren min meg vitnemålet mitt, fra Gjerde.

    Det var mest fem-ere, men også en to-er i Matte Valgfag, husker jeg.

    Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel vel.

    Så fikk Magne Winnem meg til å skulke, noen av de matte-timene.

    Og jeg syntes at han matte valgfag-læreren var noe helt forferdelig ustrukturert da.

    Og også for streng mot meg, syntes jeg.

    Men men.

    Jeg hadde jo allerede kommet inn, på NHI, så det spilte ikke så stor rolle, husker jeg, at jeg syntes.

    Men det var høyt fravær, på vitnemålet.

    Det var sånn, at jeg nesten ikke fikk karakter, i Sos. Øk., husker jeg.

    For jeg lå helt på grensa.

    Sos. Øk.-lærer Herbjørnsen, han sa det, i en time, (når jeg hadde forsovet meg vel), at jeg hadde for mye fravær, i Sos. Øk., så jeg kunne bare gå igjen.

    (Når jeg kom inn i timen da).

    Man kunne ha 10 timer fravær, i løpet av skoleåret, og jeg hadde da akkurat 10 timer fravær da.

    (Som jeg skreiv opp, og holdt oversikten over, i en skoledagbok, eller noe, da).

    Jeg kontaktet klasseforstander Karlsen, og forklarte det, at Herbjørnsen hadde hivd meg ut, av klasserommet da.

    Og sagt at jeg hadde for høyt fravær.

    Jeg mente at det måtte være sånn, at når grensa var 10 timer.

    Så var det greit å ha 10 timer fravær.

    Men ikke 11 timer.

    Så jeg mente at jeg ikke hadde gått over grensa da.

    Og det mente vel Karlsen også, tror jeg.

    Han tok en chat med Herbjørnsen ihvertfall.

    Og jeg fikk så fortsette, å ha Sos. Øk. da.

    Og dette var vel rundt påsketider vel, at denne episoden oppstod, i en av Sos. Øk.-timene, til Herbjørnsen da.

    Og etter påske, så skjerpa jeg meg da.

    Så jeg hadde ikke så mye fravær, etter påske.

    Så jeg fikk karakter i alle fag da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var litt flau, sommeren 1989, over alt fraværet, på vitnemålet mitt.

    Jeg var kanskje blakk, etter Brighton-turen og russetida.

    Så jeg skulle kanskje sitte på med faren min, tilbake til Sand, eller noe.

    Jeg kjeda meg ihvertfall, husker jeg.

    Samtidig, så hadde jeg jo hatt Kontorfag, i første klasse, på handel og kontor.

    Så jeg tenkte at jeg kunne leke meg litt, med kopimaskinen, som stod der.

    Mens jeg kjeda meg da, i Vannsengbutikken, i Tordenskiolsgate, i Drammen da.

    Jeg dreiv og tygde på noe tyggegummi.

    Jeg tok ut en bit tyggegummi, fra kjeften, og klinte tyggegummien over fravær-tallet da, på vitnemålet.

    (For enten antall dager eller timer).

    Også skulle jeg se, om det tall-feltet, ble blankt da, på kopien.

    Noe det vel ikke ble.

    Dette var bare noe jeg gjorde for morro skyld, siden jeg kjeda meg der, i Vannsengbutikken da.

    (Jeg var ikke så hjemme der.

    Siden jeg var uvenn med Haldis da, under hele oppveksten.

    Og dette liksom var mest Haldis sin butikk da.

    Så det vitnemålet, det var omtrent det eneste jeg kunne ‘drive med’, mens jeg holdt på å ‘kjede meg ihjel’ der da).

    Det var stille i sommerferien, og ingen kunder der, husker jeg.

    Det var ikke så smart, å tulle, med å ta tyggegummi på vitnemålet, merka jeg.

    For den var umulig å få bort igjen, merka jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men jeg tok det ikke så nøye, for jeg hadde jo allerede kommet inn på NHI.

    Og da var det jo papirene fra NHI, som telte, når man var ferdig der da.

    Tenkte jeg.

    Så jeg tulla egentlig bare fælt.

    Men jeg gjorde egentlig ikke noe galt da.

    Jeg hadde ikke tenkt til å bruke den forfalskede versjonen, av vitnemålet, fra Gjerde, til noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg stod sånn, og tulla, med det vitnemålet.

    Så dukka Viggo Snoghøj, (Haldis sin bodybuilder-sønn), opp i vannsengbutikken der.

    Og kom med en, (ganske overlegen vel), kommentar, til meg da, om at jeg dreiv og tulla med vitnemålet da.

    Også gikk han ut igjen.

    Viggo Snoghøj, (kjent som Viggo Snowhill i USA), han bodde vel egentlig i Danmark, (på den her tiden), tror jeg.

    Men han var kanskje på sommerferie-besøk, hos Haldis og dem, (i Norge), da.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Viggo forsvant ut av Vannsengbutikken igjen, like raskt som han hadde dukket opp der.

    Så jeg fikk ikke forklart for han, at jeg allerede hadde kommet inn på NHI.

    Og at jeg bare tulla med vitnemålet fra Gjerde, siden jeg kjeda meg fælt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble vel også kanskje litt sur, siden faren min hadde vitnemålet mitt der.

    Det skulle jo egentlig ha dukket opp med posten, hos Ågot, mener jeg.

    Jeg ba jo Willassen, om å sende det.

    Men hva som egentlig hadde skjedd, siden vitnemålet mitt var i Vannsengbutikken, og ikke hos Ågot.

    (Da jeg kom hjem fra England).

    Det vet jeg ikke.

    Faren min forklarte ikke noe om hvordan han hadde fått tak i vitnemålet mitt.

    Han bare sa noe sånt som at ‘her er vitnemålet ditt’, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ble vel jeg opptatt av å kikke på det da.

    For å se hvilke karakterer jeg fikk.

    Eller det visste jeg vel, for det hadde Karlsen lest opp, i en time, på skolen, en av de siste dagene.

    Og da gjorde han et stort poeng ut av det, at jeg fikk en 2-er i matte valgfag og en 3-er i Sos. Øk., husker jeg.

    Enda jeg vel omtrent hadde flest 5-ere, av alle i klassen, vil jeg nok nesten tippe på.

    Men Karlsen liksom hevet stemmen da, når han fortalte om at jeg hadde fått 3-er i Sos. Øk., osv. da.

    Sånn at den ‘opplesings-seansen’ hans, ble som noe dramatisert nesten, (sånn som jeg husker det).

    Så folk som ikke fulgte med, i timen.

    Men bare våkna av Karlsen ble dramatisk da.

    De må vel ha trodd at jeg fikk skikkelig dårlige karakterer, eller noe.

    Når jeg egentlig kanskje fikk best karakterer, av alle på datalinja ihvertfall.

    Hvis jeg skulle gjette.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Geri hadde mobba meg, da han var ‘narver’, utafor Prima på Sand.

    Etter at jeg hadde flytta til Ågot da.

    Han syntes vel at jeg så for fin og sossete ut.

    Med mine nye sossete Levis-gensere, fra Drammen.

    Og med min vel litt kanskje jålete pigg/gele-frisyre.

    Så Geri begynte å kalle meg ‘Erika’ da, husker jeg, noen ganger, den siste tiden, før jeg flytta til Oslo.

    Dette var mens jeg bodde på Sand.

    Og jeg hadde ikke lenger leiligheten min, i Leirfaret 4B.

    Og Geri, han var i denne narver-gjengen da.

    Men det var ikke jeg, for å si det sånn.

    Jeg var ikke i noen gjeng.

    (Selv om søstera mi var i Lyche/Depeche-gjengen.

    Så var ikke jeg det.

    Jeg kjente bare en del av folka i den gjengen.

    Og det var også en ganske pysete gjeng, sånn som jeg skjønte det.

    Omtrent som en Goth-gjeng kanskje.

    Som tenkte mye på hvordan de så ut og sånn da.

    Og som kanskje ikke var noe flinke til å slåss, og sånn.

    Hvem vet.

    Cecilie Hyde, sa seinere, etter at jeg flytta til Oslo, at hu ‘hadde det i kjeften’.

    ‘Det har jeg og’, svarte Magne Winnem da.

    En helg de begge var på besøk hos meg, samtidig, i Haldis sin leilighet, i Uelands gate da.

    I august 1989 da.

    Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, da Geri kalte meg for ‘Erika’.

    Dette var jeg ikke vant med, av mobbing, fra før.

    Så det endte vel med, at jeg ikke gjorde noe.

    Jeg var ikke vant til å bli mobba, på skolen eller jobben. (på den her tiden).

    Det var kanskje fordi jeg var på den samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold da.

    Jeg følte meg ihvertfall ganske ‘important’ da, dette skoleåret.

    Siden jeg hadde kommet inn på den avtalen da, som var for elever med gode karakterer da.

    Og siden jeg hadde fått busskort, som gjaldt mellom Drammen og Bergeråsen da.

    (Siden jeg var på den samarbeidsavtalen da).

    Og siden jeg hadde fått meg jobb på CC, osv.

    Så jeg tok det kanskje ikke så nøye, disse kommentarene fra Geri da.

    Siden jeg var ganske ovenpå, på den her tiden da.

    Siden jeg hadde så stor suksess, på skolen, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første skoledagen min, i Oslo.

    Så skulle jeg ta buss og tog, til Oslo, sa faren min.

    Men jeg klagde, for den første bussen gikk ikke tidlig nok.

    Da måtte jeg sitte på med Bertil, sa faren min, inn til Drammen.

    Så en kamerat av faren min, som het Bertil.

    Han venta på meg, ved butikken på Sand da.

    I 6-7 tida, en morgen, rundt 18. til 20. august, i 1989 da.

    Han hadde en gammel Volvo Amazon, eller noe, tror jeg.

    Og jeg fikk sitte på med han, (som jeg syntes at var nokså mye som en sånn original, eller noe), inn til togstasjonen i Drammen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde, hun lånte meg noe musikk, sommeren 1989.

    Mens jeg bodde hos Ågot da.

    Hu lånte meg en maxi-singel/EP, med Martin Gore, som het Counterfeit, eller noe, vel.

    Det var cover-versjoner, som Martin Gore, i Depeche Mode, hadde spillt inn da.

    Jeg vet ikke hvorfor Cecilie Hyde ville låne meg denne plata.

    Hu syntes kanskje at jeg ligna på Martin Gore da, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Hvem vet.

    Hyde lånte meg også en kassett, (var det vel), med Ole I Dole.

    (Altså Ole Evenrud da).

    Hyde likte spesielt sangen, ‘hvis jeg var Gud’, fortalte hun meg.

    Jeg hadde jo stereoanlegget mitt, fra Leirfaret, stående inne på rommet, til Pia og meg, på Sand der da.

    Og en gang, som jeg spilte musikk der, (husker jeg).

    En fridag, fra jobben i Drammen vel.

    Så var Inger, (kona til Runar), utafor huset til Ågot der.

    (Og rett utafor vinduet ‘mitt’ da).

    For å plukke plommer, fra plommetreet, til Ågot.

    (Uten at jeg hadde fått med meg det, at Inger hadde dukka opp der).

    Jeg satte på musikken høyt, husker jeg.

    Og spilte den ‘hvis jeg var Gud’, av Ole I Dole, rimelig høyt der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde var glad i bøker.

    Hun spurte ofte, ‘Har du lest Beatles da?’, til folk, (sånn som jeg husker det).

    Da mente hun ikke bandet Beatles, skjønte jeg etterhvert.

    Men en ungdomsroman, som var nesten litt som den Lillelord-boka, (av Johan Borgen), som norsklærer Samland, på Sande Videregående, hadde fått oss til å lese, året før da, da jeg gikk andre året, på handel og kontor, på Sande Videregående da.

    Lillelord, det var vel den første boka jeg leste, tror jeg, som ikke var krim eller historie da.

    Før det, så hadde jeg lest masse krim-bøker, av forfattere som Follett, McLean, Bagley, Le Carre og Ludlum.

    Bøker som jeg hadde kjøpt, som pocket-bøker, på Varemagasinet Lyche da, i Drammen.

    (De hadde stort utvalg i krim pocket-bøker der, husker jeg).

    Jeg hadde også lest to danske, historiske bøker, om Napoleon.

    Som jeg hadde fått av Arne Thomassen.

    En gang jeg besøkte mora mi i Larvik.

    (Og de bøkene, de lurer jeg på om ka ha vært etter Holger Adeler, eller noe.

    Siden de var på dansk.

    Og de lå i en eske da, (sammen med mange andre bøker), i garasjen til mora mi og Arne Thomassen.

    Under en blokk, i Hestehavna der da, på Tagtvedt, i Larvik).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde også lest noen Morgan Kane-bøker, skrekk-bøker og sex-historie-bøker, som faren min hadde kjøpt selv, eller tatt med opp fra Haldis.

    For noen av Morgan Kane-bøkene jeg leste, (blant annet den om en kar som brukte en avskjært kvinnepupp, som tobakkspung, eller noe), var egentlig Jan Snoghøj sine da, skjønte jeg.

    Men faren min tok de med opp til Leirfaret.

    Av en eller annen grunn.

    Enda han vel ikke leste de der selv.

    (For han var der aldri lenge av gangen.

    Eller så og si aldri, ihvertfall).

    Dette var den første tiden jeg bodde i Leirfaret, husker jeg.

    For jeg husker at jeg leste de Morgan Kane-bøkene.

    På senga.

    I det første soverommet, som jeg hadde der.

    Altså før faren min satte inn en vannseng, i Leirfaret 4B der da.

    På det største soverommet.

    (Så jeg pleide å lese Morgan Kane-bøker da, som 10-11-12 åring, eller noe, kanskje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Men men).

    Hyde ‘hypet’ også andre forfattere, som jeg ikke hadde hørt om.

    Hun hypet jo ‘Beatles’ og Lars Saaby Christensen.

    Men hu hypet også Ingvar Ambjørnsen og en bok han hadde skrevet, som het ‘Hvite Niggere’, husker jeg.

    Hvite Niggere handlet om Ambjørnsen sin oppvekst, i Larvik vel.

    Og jeg husker at Ambjørsen skrev om at de dro på telttur.

    Og at de hadde sett nabojenta si naken mange ganger.

    For hu hadde epilepsi.

    Og hver gang hu besvimte tre ganger, og tok ‘en trippel’, som Ambjørnsen skrev.

    Så kom det ei nabokone ut.

    Og reiv av hu pene nabojenta hans buksa og trusa.

    Og stakk en stikkpille, oppi rumpa på henne.

    (Eller noe).

    Mens alle de andre ungene i bakgården der visstnok stod og så på da.

    Så man kan kanskje si det.

    At jeg ikke bare er inspirert litt av Knausgård og Åpen Post, (og kanskje også litt av Hamsun, siden jeg har lest mange av hans bøker, opptil to ganger vel).

    Men jeg hadde også lest Ambjørnsen og Lars Saaby Christesen, og Johan Borgen allerede, i slutten av tenårene.

    Etter råd fra norsklærer Thor Samland og Cecilie Hyde, (min søsters venninne), da.

    Så det er kanskje derfor at jeg tar med om alt som har skjedd, i detalj da.

    Også når det gjelder pupper, osv.

    Siden jeg har lest Ambjørnsen og sånn da.

    Når han skriver, om ting fra sin ungdomstid, i Larvik, vel.

    (Selv om jeg ikke kan huske å ha sett Ambjørnsen, da jeg bodde i Larvik.

    Så det er ikke sånn at jeg visste hvor han bodde, eller noe.

    Han bodde nok i en annen del av Larvik, enn meg, vil jeg nok kanskje tippe på.

    Selv om jeg veit hvor den ene fabrikken han jobba på.

    (Rockwool vel).

    Ligger hen.

    Den ligger vel ut mot Østre Halsen der, fra Larvik, tror jeg.

    (Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

    Isåfall, så gikk vi gikk forbi den fabrikken, når vi gikk i 17. mai-toget, med Østre Halsen skole.

    17. mai 1978 da.

    Da jeg gikk i første klasse.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Kanskje Ambjørnsen var på jobb, på Rockwoll da?

    Når jeg gikk forbi i 17. mai-toget der.

    (Den dagen rektor Ness, på Østre Halsen skole, døde).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Men men.

    Den tida, som jeg bodde hos Hyde, i Svelvik.

    Det vil si rundt russetida da.

    (For Hyde inviterte jo meg, til å bo hos henne litt, siden hu hadde bodd, i 2-3 måneder vel, mye hos meg, i Leirfaret 4B der da).

    Hyde fant fram en bok, i Svelvik, til meg.

    Hu spurte, ‘har du lest ‘Uten en tråd’ da?’.

    Og fant fram Jens Bjørnebo sin halvpornografiske roman, til meg.

    Den boken hadde jo vært forbudt, i Norge, på 70-tallet vel.

    Noe sånt.

    Det var jo ikke så mye annet å gjøre der.

    Så jeg leste den boka da.

    Det var noe pornografiske greier, husker jeg.

    Som gjorde meg rimelig kåt da, husker jeg.

    Jeg husker at jeg lå i dobbelsenga til ‘mor’ og leste.

    Mens Cecilie Hyde, lå og sov der, (ved siden av meg, i senga), med klærna på da.

    Jeg må innrømme at jeg tok meg en ‘stille Anders’ da.

    (I senga til ‘mor’ der da).

    Siden jeg ble så kåt av å lese den boka da.

    Og dagen etter, så skjønte Cecilie Hyde det, (at jeg hadde runka), tror jeg.

    For jeg overhørte at hu sa det til søstera mi.

    At ‘hva hvis mor … senga’.

    Noe sånt.

    Men jeg hadde ikke ‘sperma’ i senga til mor da.

    Jeg fant vel noe dopapir på doen dems, eller noe, og fikk sæden ned i doen vel, på en eller annen måte da.

    Men men.

    Men hvordan Cecilie Hyde skjønte det, at jeg hadde runka, i senga til ‘mor’.

    Mens jeg leste i den ‘porno-boka’, til Bjørnebo da.

    Og mens Hyde lå og sov, i senga, ved siden av meg der.

    Med klær på.

    Det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og hvorfor jeg lå i senga til ‘mor’.

    Det var fordi at ‘mor’ var på ferie, eller noe.

    Og fordi at jeg ikke hadde noe eget rom der.

    Og hvorfor Hyde også lå i den senga.

    Det veit jeg ikke.

    Jeg var jo i russetida, og tok ikke det så nøye, siden Hyde hadde klær på og sånn da.

    Så var ikke dette som noe spesielt seksuelt for meg.

    For jeg var jo vant til å se russejenter som sov, med klær på, osv., når de russejentene, fra Drammen, som Tim Jonassen, i klassen, kjente, henta meg hos Hyde da, i Svelvik.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i Leirfaret 4B, så hadde jo Pia og Cecilie pleid å ligge, i vannsenga ‘mi’, sammen med meg da, de første nettene, etter at de flytta inn der.

    Det var jeg også vant til, fra tidligere på 80-tallet.

    At Christell og Gry Stenberg og Tom Ivar Myrberg osv., lå i den senga sammen med meg der da.

    (Alle med klær på da).

    Siden vannseng var så kult da, på 80-tallet.

    Så ‘alle’ liksom ville prøve det da, å ligge i den vannsenga da.

    I den ‘gjengen’ vår da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hyde nevnte vel også en bok, som het ‘Den store revejakta’, av Ambjørnsen.

    Men det var vel ikke sånn, at jeg lånte den først, tror jeg.

    Det var vel ‘Hvite Niggere’, som jeg lånte først, av henne og søstera mi, tror jeg.

    Selv om jeg nok syntes at det navnet på den boka, nok var litt rart da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom hjem fra England.

    (Sommeren 1989 da).

    Og var ferdig, med å lese den ‘Watership Down’-boka.

    (Som jeg hadde fått låne av Pia da.

    Etter råd fra henne da).

    Så hadde jeg ikke noen bøker, å lese på, husker jeg.

    Så jeg prøvde meg, på en bok jeg fant, i bokhylla til Ågot da.

    Jeg hadde vel også lest ‘Mysterier’, av Hamsun, denne sommeren, tror jeg.

    En bok jeg likte godt, og som jeg hadde fått av mora mi til jul, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men jeg så gjennom bokhylla til Ågot da.

    Men ikke noen bøker fristet.

    Jeg lurte litt på noen russiske klassikere, som stod der.

    Det stod en eller to russiske klassikere, i den bokhylla der, (husker jeg).

    (Oversatt til norsk da).

    Jeg prøvde meg på en av de da.

    (‘Stille flyter Don’, eller noe, tror jeg.

    Men det kan også ha vært en helt annen bok.

    (Men det var ihvertfall en bok av en russisk forfatter da, det husker jeg).

    Det er mange år siden det her, så jeg husker ikke helt).

    Men den russiske boka.

    Den måtte jeg bare legge fra meg, husker jeg.

    Den klarte jeg ikke.

    Den var så ‘fæl’, hadde jeg nesten sagt.

    Jeg fiksa ikke å lese den.

    Den var kjedelig og sånn da, husker jeg, at jeg syntes.

    Den bydde meg nesten imot, etterhvert, å lese, husker jeg.

    (Siden den var så kjedelig, osv).

    Selv om jeg prøvde å lese den.

    For jeg prøvde å skjønne hva den boken gikk ut på da.

    Jeg prøvde kanskje å analysere den boken litt da.

    Av nysgjerrighet kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg ikke fant noe interessante romaner, i bokhylla til Ågot.

    (De fleste bøkene der, var nok noen Øivind hadde kjøpt, vil jeg nok tippe på).

    Så leste jeg litt i den Kinsey-rapporten der, husker jeg, en gang.

    Kinsey-rapporten, det var en bok, (en da ganske kjent bok vel), om sex-vanene, til det amerikanske folket, etter krigen, mener jeg.

    Hvorfor Øivind hadde kjøpt den, (i sin tid), det veit jeg ikke.

    Men han var vel nysgjerrig da kanskje.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det stod for eksempel der, i den boka, at så og så mange av amerikanerne, hadde forsøkt seg på, å ha sex med dyr, osv., da.

    Dette var visst vanligst på landet, (mener jeg at det stod).

    Noe jeg syntes var artig da.

    At besteforeldrene mine hadde en sånn bok, hvor det stod om sånne her rimelige tabuiserte ting da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Natta før jeg forsov meg, til jobben på CC Storkjøp, forresten.

    (Sommeren 1989, under Svelvikdagene).

    Så lå vi en del kjente av Cecilie Hyde, og sov, i kjelleren, i huset til ‘mor’ der da, i Svelvik.

    Hyde hadde en del folk på besøk, siden det var Svelvikdagene da.

    Folk syntes vel at det var artig, med fest og feiring og sånn da.

    Jeg kjente få av disse, som var ungdommer vel.

    Og husker dem bare ganske vagt.

    Men jeg husker det, at Hyde satte på radioen, nede i kjelleren til ‘mor’ der da.

    Før vi sovna.

    Og da var det Nattønsket.

    (Eller noe).

    På NRK radio da.

    Noen hadde ønsket å høre DumDumBoys, med ‘Slave’.

    Og den hørte vi på da.

    Og Hyde syntes det var bra da, (og nesten utrolig vel), at NRK spilte så bra musikk, (til en forrandring), akkurat da hu skrudde på radioen.

    Husker jeg.

    Dette var vel første gang, som jeg ordentlig hadde lytta, til DumDumBøys.

    Og skjønt litt av hvordan musikken til det bandet egentlig var da.

    På Bergeråsen, så pleide vi vel å si noe sånt som at, ‘bra til å være norsk’, om norsk musikk, og sånn da.

    Så musikk på norsk.

    Det var jeg ikke så vant til å ta seriøst da.

    Men denne sommeren, så hadde jeg jo prata med hu frike-dama, i Stavern.

    Som hørte på Jokke og Valentinerne da.

    Og Hyde hørte jo på DumDumBoys, og syntes at det var bra musikk da.

    Så det var kanskje litt de rare ‘frike-damene’, som fikk meg til å begynne å ta norsk musikk og litteratur, på alvor igjen.

    Sammen med norsklærer Thor Samland da, på Sande Videregående.

    Og mora mi da, som ga meg bøker av Knut Hamsun, i julegave da.

    På det meste av 80-tallet, så hadde jeg vel vært ganske amerikanisert vel.

    (Som min far kanskje vel.

    Eller ihvertfall Haldis vel).

    Men på 90-tallet, så begynte jeg vel å høre mer på norsk musikk og sånn og, tror jeg.

    Selv om jeg jo hadde sett på norsk TV mye også, på 80-tallet.

    Jeg pleide alltid å se på Halv-Sju og Midt i Smørøyet, sammen med den ‘Havnehagen-gjengen’ mye da, på 80-tallet.

    Og jeg hørte jo på norske band noen ganger og.

    Som the Kids da.

    Og hadde også kjøpt to singler, av de norske artistene, Jan Teigen og Janniche.

    (På Lyche Platebar, i Drammen, på begynnelsen av 80-tallet da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har fortsatt litt mer her, på den notatboka mi, over ting som skjedde, dette siste året, før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.

    Det får jeg prøve å skrive mer om, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 76: Enda mer fra Sand

    Sommeren 1989, (hvis det ikke var sommeren etter), så hjalp jeg også onkel Håkon, (etter at faren min hadde bedt meg om å hjelpe), med å gjøre noe reparasjonsarbeid, på noen hytter, mellom Bjerkøya og Sande et sted vel.

    Han som eide hytta ble litt sur.

    For at han måtte betale full timepris for meg.

    For han syntes vel at jeg så ganske ung ut da.

    Onkel Håkon forklarte hva jeg skulle gjøre.

    Og jeg gjorde det da.

    Og det gikk vel stort sett ganske greit vel.

    Men jeg fikk en betydelig lavere timelønn da.

    Enn det Håkon fikk av han hytteeieren da.

    Så Håkon tjente også penger på det her da.

    Så jeg ble kanskje litt lurt.

    Det er mulig.

    Men sånn er vel Håkon, (må man vel si), at han kan kanskje være litt sur, og kanskje litt smålig da.

    Når det kommer til skillinger, for å si det sånn.

    Det mente vel Cecilie Hyde og, tror jeg.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så jeg jobba altså ikke bare på CC Storkjøp, denne ferien da.

    (Hvis det ikke var sommeren etter da, at jeg jobba sammen med Håkon, på den hytta.

    Hvem vet).

    Sommeren etter, (må det vel ha vært), så måtte jeg hjelpe faren min, med å spikre parkett.

    I de nye husene, som han hadde bygget, i Sandsveien.

    Det var furuparkett vel.

    Og den parketten skulle både på gulvet og veggene i stua, i Sandsveien der da.

    Jeg måtte bruke spikerpistol.

    Og noe elektrisk eller vanlig sag, av noe slag vel.

    Pluss at jeg måtte bruke metermål da.

    Jeg mener det var sånn, at de ytterste par centimeterne, av hvert parkett-bord, måtte sages av.

    Fordi endene ofte kunne være litt flisete da, eller noe.

    Jeg mener jeg fikk parketten til å se ok ut.

    Selv om dette var nytt arbeid for meg.

    Så jeg har også jobba litt som snekker da faktisk.

    Selv om jeg ikke fikk jobbe noe sørlig som snekker, på Strømm Trevare.

    Det var bare de par første åra vel, som jeg bodde på Bergeråsen, at jeg jobba der.

    Før jeg begynte på ungdomsskolen kanskje.

    Så industriell produksjon av trevarer, det har jeg ikke jobba så mye med.

    Hvis jeg sier at jeg jobba med å lage elementer, til senger, en vakt i året.

    I gjennomsnitt.

    I de ti årene jeg bodde, på Berger.

    Så blir vel det et noenlunde riktig tall, tror jeg.

    Men hvorfor jeg ikke ble bedt om å jobbe mer, med produksjon av senger og elementer, nede på verkstedet.

    Det veit jeg ikke helt.

    Men faren min ville ikke at jeg skulle jobbe så mye der da.

    Han mente at det var som et mareritt, å jobbe som Selvstendig Næringsdrivende.

    Og at det ville være mye smartere av meg, å få meg en godt lønnet stilling, i et firma da.

    Og jeg måtte jo høre på faren min.

    Farfaren min døde ikke lenge etter at jeg flytta til Berger.

    Så det var faren min som var ‘sjefen’ på verkstedet der, liksom da.

    Han var jo faren min, og han var jo også eldre enn Håkon.

    Og da Ulf Havmo og jeg, skulle jobbe der, som noe slags valgfag, i niende klasse.

    Så stod faren min og en annen kar der, og bare og stirra på oss, når vi gikk inn, på verkstedet der.

    Så jeg skjønte det, at faren min ikke ville at jeg skulle jobbe der.

    Og lære å stille inn maskinene, og sånn.

    Og det var kanskje litt rart.

    Siden dette egentlig var en familiebedrift.

    Må man vel si.

    Men i ettertid, så har jeg jo sett det, på nettet.

    At leiekontrakten, på eiendommen, som verkstedet lå på.

    Den var bare på 50 år.

    Så det var nok bra at jeg ikke begynte å jobbe der.

    For da kunne jeg jo ha mistet kontrollen, på situasjonen, rundt år 2010 eller 2015 eller 2020.

    Da hadde kanskje en Bøhmer, eller noe, dukka opp på døra mi.

    Og sagt at han ville ha verkstedet og huset til Ågot.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Da jeg var i Brighton, denne sommeren, (sommeren 1989).

    Så var det første som skjedde, forresten.

    Da jeg dukka opp i Shoreham der.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Det var at Rick Hudson dro meg med på en fotballkamp.

    Jeg forklarte at jeg ikke var så sikker på mine ferdigheter i fotball.

    Men da dumma jeg meg visst ut.

    For han hadde ikke ment at jeg skulle spille.

    Men Rick Hudson skulle være keeper da.

    Og jeg og ungene til Hudson, skulle stå og se på kampen.

    Fra andre etasje, i en idrettshall da.

    Jeg syntes det ble litt rart, å stå sammen med ungene til Rick Hudson der.

    Så jeg lot de stå for seg selv, for det meste.

    Så jeg gikk bort til et annet rom da, og så på kampen derfra.

    Mens jeg noen ganger sjekka at de ungene ikke fant på noe tull da.

    Så sånn var det.

    (De ungene, de stod langs kortsida, og så på kampen.

    Mens jeg stod i det rommet, som var langs langsida da, av hallen).

    Hudson gjorde et par praktredninger, mener jeg.

    Han gikk vel ut i spagaten, eller noe, (omtrent ihvertfall), og.

    Dette var vel noe bedriftsfotball, eller noe, kanskje.

    Og det var innendørs da.

    Med håndballmål, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det kan ha vært i den samme hallen.

    Som jeg var og spilte volleyball-turnering i.

    (Der hvor det stod noen jenter, (sa en på laget mitt), som lo av meg, hver gang jeg rørte ballen, eller noe.

    Oppe på tribunen da.

    Hvem vet).

    Med EF Språkreiser-kurset.

    Sommeren 1988 da.

    (Når Øystein Andersen ikke var med tror jeg.

    Så det var ikke sånn at jeg alltid gjorde det samme som han heller, der).

    Så sånn var muligens det.

    Hvem vet.

    Vi satt på med en kamerat av Rick Hudson, til den kampen vel.

    Rick Hudson hadde ikke bil selv, tror jeg.

    Og han kameraten ble litt sur, tror jeg.

    Siden jeg, (som var fra Norge da), skulle være med da.

    (Eller hva grunnen kan ha vært).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Ågot ‘gura’ på meg en gang, mens jeg bodde på Sand.

    For hu likte ikke underbuksa ‘mi’.

    Men det var en blå underbukse, som var faren min sin, mente jeg.

    For den hadde jeg funnet, blant hans klær da, på rommet ‘mitt’ da, på Bergeråsen.

    Det var bare tull, mente Ågot.

    Hvordan kunne faren min få plass til utstyret sitt, i den lille underbuksa der, sa Ågot.

    Men da ble jeg fornærma.

    For jeg hadde vel ikke noe liten tiss selv jeg.

    (Selv om jeg ikke hadde sammenligna min tiss med faren min sin heller, akkurat).

    Men Nina Monsen hadde ihvertfall virka fornøyd, med størrelsen på pikken min.

    Da jeg knulla henne, den natta, i Leirfaret 4B, et halvt års tid før det her vel.

    Hu hadde da sagt, at ‘jeg har kjent større faktisk’.

    Men da hadde hu nok også kjent mindre, mener jeg.

    (Når hu sa det, på den måten der).

    Men Ågot hadde jo ikke ‘kuke-stell’ selv.

    Så hu skjønte kanskje ikke hvordan det med ståtiss og badetiss og sånn var da.

    Og Ågot hadde kanskje vært bortpå faren min da?

    Hvordan kunne Ågot vite hvor stor tissen til faren min var?

    Nei, dette var helt rart, syntes jeg.

    Og den underbuksa, den hadde Erik Thorhallsson mobba faren min for.

    For det var visst en silkeunderbukse, husker jeg.

    Fra da jeg var med dem til Son, en gang, når dem jobba på huset til Runar der.

    (Mener jeg at det kan ha vært).

    Erik Thorhallsson, han hadde ihvertfall sett faren min, i den underbuksa, skjønte jeg.

    Og ledd av faren min da, (skjønte jeg).

    Siden det var en silkeunderbukse.

    Eller kanskje ikke silke, akkurat.

    Så jeg visste det, at faren min hadde gått med den underbuksa.

    Men jeg var kanskje ikke så flink, til å handle undertøy selv, i Drammen, osv.

    Jeg syntes kanskje, at det var flaut.

    Derfor brukte jeg kanskje av det tøyet jeg fant, på Bergeråsen da.

    Og under den ‘fylle-flyttinga’, til faren min og Erik Thorhallsson.

    Så hadde kanskje noen av underbuksene mine blitt borte da.

    Så derfor gikk jeg kanskje i den underbuksa som egentlig var faren min sin da.

    Men jeg måtte jo bruke sokkene hans.

    Jeg hadde ikke egne sokker ihvertfall.

    (Ihvertfall ikke før jeg begynte å kjøpe tennissokker selv, når jeg gikk på videregående).

    Så jeg måtte en god del ganger bruke de gamle klærna til faren min da.

    Mens jeg bodde på Berger.

    Etter at jeg hadde begynte på videregående, osv.

    Siden jeg ikke hadde noen mor, som sørget for at jeg hadde nok, av egne klær da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette skjedde, mens jeg var på rommet ‘mitt’, på Sand.

    Så hvorfor Ågot gikk inn der, mens jeg gikk rundt i underbuksa.

    Det veit jeg ikke.

    Hu gikk kanskje litt for nærme, syntes jeg nok.

    Og det som kom ut av kjeften hennes.

    Det var så dumt, og som noe tåpelig kvinnfolk-prat.

    (Syntes jeg).

    Men Ågot var jo gammel.

    Og fra landet, i Rollag.

    Og hu hadde ikke noe skolegang, å snakke om vel.

    Og hu begynte jo å bli senil.

    Hu kalte meg jo hele tida for Runar, for eksempel.

    Så jeg brydde meg ikke så mye om det her tullet hennes.

    At hu ‘gura’ over den underbuksa da.

    Jeg tok ikke Ågot helt alvorlig da, siden hu var såpass gammel og senil og dum da.

    Eller man burde kanskje ikke si dum.

    Men hu var gammeldags vil jeg si.

    Senil, virka det klart for meg, at hu hadde begynt å bli.

    Og hu var trangsynt, mange ganger, vil jeg si.

    Og kunne være vanskelig å diskutere med.

    Og hu var u-utdannet da, blir vel det riktige ordet.

    Hu hadde vel bare gått på skole, i 5-6-7 år, eller noe.

    Oppe i Rollag, tror jeg.

    Og kunne ikke skrive så bra, og sånn, mener jeg å huske.

    Så jeg tok ikke Ågot helt på alvor alltid da.

    Siden jeg syntes at hu kunne være litt sånn nesten skrullete noen ganger da.

    For å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kenneth Sevland.

    Han hadde fått meg til å kjøpe med en Depeche Mode eller Pet Shop Boys, videokassett, til han, i Brighton, den sommeren, som jeg bodde på Sand.

    Vi prata sammen, på telefonen, etter at jeg hadde kommet tilbake til Sand.

    (Det var muligens derfor, at jeg dro på den dagsturen, til London, den dagen, som jeg seinere møtte hu Sari Arokivi, i Brighton.

    For å finne den videofilmen, til Sevland).

    Jeg hadde jo ikke noen penger, etter russetida og ferien til Brighton.

    Og Sevland var jo fra Svelvik, og ikke fra Berger.

    Så jeg tulla litt, og la på noe vekslegebyr, eller noe da.

    Videokassetten, den kosta vel 10 pund, tror jeg.

    Og jeg sa til Sevland, at den kosta 120 kroner da.

    Noe sånt.

    (Men jeg tror at kursen på pund, var cirka 10 kroner da.

    Så den kosta vel egentlig bare 100 kroner cirka da.

    Men man får jo litt dårligere kurs, når man kjøper valuta, på postkontoret, osv.

    Og man må jo betale gebyr og sånn).

    Men Sevland ga meg bare en hundrelapp, på trappa til Ågot.

    Uten å forklare hvorfor han ikke ga 120.

    Kanskje han også hadde dårlig råd, etter russetida?

    Kanskje han visste at den videokassetten bare kosta 10 pund, i England?

    Hva vet jeg.

    Han så litt stygt på meg, mener jeg.

    Så det er mulig at han skjønte det, at jeg prøvde å lure han litt.

    Jeg lurte han jo en gang før og.

    Når det gjaldt det cover-et, til den Rambo First Blood II-filmen.

    Som Sevland og jeg, hadde spleisa på, i London, da vi var på språkreise til Weymouth, sommeren 1986.

    For da hadde jeg gitt bort det coveret, til Øystein Andersen, husker jeg.

    Samtidig med at jeg hadde solgt min andel, av den filmen, til Kenneth Sevland.

    Så jeg tulla litt der.

    Men jeg måtte liksom gi noe tilbake til Øystein Andersen, syntes jeg.

    Siden han hadde med så mange kule filmer og spill, til Bergeråsen, nesten hver helg da.

    Rundt 1986 og 1987 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg slapp ikke inn Sevland, hos Ågot.

    Jeg hadde vel aldri noen kamerater, på besøk, den tiden jeg bodde hos Ågot.

    Dette var vel på grunn av det som hadde skjedd.

    Da jeg ba Ågot, om å fortelle om den historia, som hu først hadde fortalt til meg, om den dram-flaska, fra polet i Drammen, som Jebsen hadde kjøpt på hennes rasjoneringsklipp, under krigen.

    Til Ulf Havmo, (sånn at han også kunne få høre denne artige historia da, tenkte jeg).

    Da ble jo Ågot så flau, og hu blei helt satt ut da.

    Da jeg spurte om hu kunne fortelle den historia, til Ulf Havmo.

    Dette må vel ha vært mens vi gikk på ungdomsskolen vel.

    Så etter det, så turte jeg vel ikke å ta med kamerater, inn hos Ågot, tror jeg.

    For Ågot hadde vært så barnslig da, og liksom blitt så flau og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Ågot var nok flinkere med jenter, sånn som Pia og venninnene hennes.

    Men med mannfolk, så veit jeg ikke helt, hvordan Ågot var.

    Jeg turte ihvertfall ikke å ta med kamerater, som Magne Winnem, Stein og Kenneth Sevland, inn til Ågot.

    (Selv om Ågot ikke var hjemme, da Sevland dukka opp der).

    For jeg var litt flau over Ågot da.

    For hu var så nervøs ofte.

    Og urolig da.

    Og vel litt uutdannet/dum da.

    (Selv om Ågot også hadde veldig mange bra sider.

    Så hadde hun også en del sider som man kunne bli litt flau over da, (syntes jeg), ovenfor kamerater og sånn da).

    Og jeg visste aldri hva som kunne få henne til å ‘gure’ da.

    Så jeg ba ikke inn Winnem og Stein der, hos Ågot.

    Og da ble det bare sånn, at jeg ikke ba inn han Kenneth Sevland der heller da.

    Selv om vel Ågot ikke var hjemme akkurat da, som Sevland dukka opp der.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men hu kunne jo ha dukka opp mens han var der kanskje.

    Jeg husker ikke hvordan jeg tenkte, men jeg ba ihvertfall ikke han Kenneth Sevland, fra Svelvik, inn der da

    (Selv om han hadde vært på besøk hos meg, i Leirfaret 4B, sammen med Trond Johansen en gang da.

    Så sånn var det).

    (Og da Kenneth Sevland var der, for å hente den videokassetten.

    Det var før Pia og Cecilie Hyde, hadde kommet tilbake fra Spania, mener jeg.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var enda noen ting, som skjedde, disse par-tre månedene, som jeg bodde hos Ågot, før jeg flytta til Oslo, for å studere, høsten 1989.

    Og det skal jeg se om jeg klarer å få skrevet mer, en av de nesten dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 72: Brighton sommeren 1989

    Cecilie Hyde hadde fått meg til å bestille billett, med en ferjatur til England, (med Breamar), som gikk på den siste skoledagen.

    (En fredag rundt den attende eller tjuende juni vel, i 1989 da).

    Så jeg måtte få Andre Willassen, fra Røyken, (som satt ved siden av meg), til å motta vitnemålet mitt, fra Gjerde, på vegne av meg da.

    På skoleavslutningen, på Gjerde.

    (Så jeg gikk glipp av den da).

    Jeg ga vel Willassen en konvolutt, som jeg skrev addressen min, hos Ågot på, (tror jeg).

    Selv om jeg mottok dette vitnemålet, etter Brighton-ferien, hos faren min, i vannsengbutikken, på Strømsø.

    Men hvordan dette vitnemålet havnet hos faren min, i Tordenskioldsgate, det veit jeg ikke.

    Det har jeg aldri klart å få Andre Willassen, til å forklare.

    (Andre Willassen, han pekte forresten, en gang, i et spisefriminutt, eller noe, på en stort avisoppslag, i VG eller Dagbladet, som jeg leste, på skolen.

    Jeg pleide å kjøpe avisa hver morgen, og lese litt i den, når jeg var tidlig ute.

    Siden skolebussen min gikk så tidlig.

    Så jeg hadde nesten en time dødtid, hver morgen.

    Hvis jeg tok den 7-bussen da, fra Berger.

    Willassen sa at han der, (en som hadde reddet noen folk, fra å brenne ihjel, i forbindelse med en gasseksplosjon, på en bensinstasjon), er onkelen min altså.

    På midten av 90-tallet, så bodde han onkelen hos Andre Willassen, på Strømsø.

    (I en blokk rundt der E-18 forsvinner ut av Drammen, i retning Sande vel).

    Willassen hadde laget noe søndagsmiddag, som jeg ikke var så fornøyd med vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg jobba og trente så mye, etter infanteriet.

    At jeg pleide å spise en hel pakke kjøttdeig selv.

    (Når jeg lagde meg sånn Pasta de Napoli og sånn, fra Toro da, til meg selv da.

    En søndag kanskje, etter at jeg hadde trent eller jobbet mye, i en periode kanskje).

    Men Willassen brukte en pakke kjøttdeig, til en middag for fem personer vel, (han selv, onkelen sin, Magne Winnem, Magnes kone Elin og meg).

    Så jeg syntes ikke at det var noen gild middag for karer liksom, (for å si det sånn).

    Nei, dette var nok mer som for eksempel den maten jeg hadde fått, av farmora mi, under oppveksten, på en ukedag kanskje.

    Men men.

    Jeg ble kanskje litt bortskjemt, når det gjaldt mat, etter at jeg lærte meg å lage mat selv, etter militæret, i 1992/93.

    Winnem skulle i minibanken, ved Globusgården vel.

    Jeg fortalte Willassen at jeg hadde lyst til å ta et kurs i Windows NT-server, for å kanskje få meg en datajobb, (for å prøve å komme meg ut av jobben min i Rimi da, hvor jeg på den tiden jobbet som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal).

    (Dette var vel i 1996 eller 1997 vel.

    Og Magne Winnem hadde dratt meg med til Drammen, en søndag vel).

    Willassen virka litt sur på meg, husker jeg.

    Av en eller annen grunn.

    Jeg skjønte meg ikke helt på hvorfor han onkelen hans, (som var en kjent helt fra VG og Dagbladet da, fra skoleåret 1988/89), bodde hos han.

    Onkelen var en stille kar, virka det som for meg.

    Og det virka nesten som noe litt ynkelig, syntes jeg, (for meg), over det at han måtte bo hos sin nevø da.

    Men men.

    Man kan jo ikke skjønne alt).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Cecilie og Pia hadde fått faren min, til å kjøre oss inn, til ferjekaia, i Oslo.

    (Vippetangen heter det vel der).

    Pia og Cecilie skulle ta en buss.

    Cecilie fortalte seinere den sommeren, at de egentlig skulle tatt Braemar, (den ferjeavgangen som jeg selv tok, til England), til Hirthals, sammen med bussen sin.

    Men at dette ble forrandret, og at de istedet kjørte gjennom Sverige.

    ‘Hvorfor det’, spurte jeg Hyde, i det største soverommet hos Ågot vel, hvor Hyde, Pia og meg pratet om ferien da.

    Da svarte vel ikke Hyde noe.

    (Mener jeg å huske).

    Nå lurer jeg på om det var fordi at Pia og Hyde byttet buss-billettene sine.

    Og at de istedet først dro med en buss til Amsterdam.

    Istedet for å ta den som gikk direkte til Spania.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Den siste uka av skolen, så hadde vi hatt mye fri.

    Jeg ble litt lei av å bare henge sammen med Hyde og Pia, hos Ågot hele tiden.

    Det ble som noe litt ‘klamt’ over det, syntes jeg, å ha Hyde og Pia så nærme, hver eneste dag, borte hos Ågot da.

    Så en dag, så fant jeg på at jeg måtte gjøre noe uten dem.

    Så jeg dro inn til Marienlyst-badet, (i Drammen), med bussen da.

    Noe jeg fortalte Pia og Hyde om, (noen timer før jeg dro inn dit da).

    Med en gang etter at jeg gikk inn porten til utebadet der, så møtte jeg Christell, som var toppløs.

    Kun iført en liten bikinitruse.

    Hun hadde virkelig fått noen flotte pupper da, husker jeg at jeg syntes.

    De var kjempestore, men likevel spise, må man vel si.

    Størrelse D, vil jeg vel tippe på.

    Samtidig var hun veldig slank og smekker.

    Og hadde langt lyst hår da.

    Og var også sjarmerende/imøtekommende, og vennlig mot meg da.

    Og dro meg med bort til der hun lå, og solte seg.

    Terje Bakken, (fra Lyche-gjengen), stod også der.

    Men ikke i badetøy, han hadde masse klær på seg vel, (sånn som jeg husker det).

    Han spurte meg, om han kunne henge sammen med Christell og meg.

    Jeg syntes det var noe litt unaturlig, over Terje Bakken da.

    (Terje Bakken var han pønkeren, som Cecilie og søstera mi kjente, og som hadde tatt med seg dynamitt, inn på ungdomsdiskoteket Skyline, en tid før det her da).

    Jeg syntes at Bakken var litt keitete.

    Så jeg bare blei med Christell, og ignorerte Bakken litt da.

    Jeg syntes vel også at det var litt rart, at jeg skulle møte både en nesten naken Christell og Bakken, samtidig, med en gang jeg gikk av bussen omtrent, inne på Marienlyst-badet der da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så jeg ignorerte Bakken litt.

    For Christell var jo liksom stesøstera mi og da.

    Hvorfor skulle Bakken henge med meg, når jeg hang med Christell liksom.

    En gang møtte jeg Bakken og dama hans, som satt på en benk, (en gang Pia dro meg med på ungdomsdiskoteket på Park vel).

    Og da sa jeg bare hei vel, og gikk videre.

    Det var ikke sånn at jeg ville sitte mellom dem, mens dem satt der, liksom.

    For å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Christell dro meg med for å svømme i bassenget der.

    Og sa, ‘jeg tar på meg bikinioverdel altså’.

    Det skjønte jeg egentlig, for hu hadde jo fått så svære, (og fine), pupper.

    Så de måtte da senke svømmehastigheten hennes betydelig, skulle man vel tro.

    Selv om de riktignok så rimelig strømlinjeformede ut.

    Må jeg innrømme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg skulle bare få meg litt brunfarge.

    Og litt fri fra Ågot, Pia og Cecilie.

    Så at jeg traff Christell, (og Bakken), med en gang jeg gikk inn på Marienlyst-badet der, på Strømsø.

    Det var vel litt rart, må jeg vel si.

    Men når Christell var så vennlig og hyggelig.

    Så måtte jeg nesten bli med henne, bort til der hun lå og hadde håndkleet sitt lagt ut på plenen der da, syntes jeg.

    Så jeg lå der og solte meg i et par-tre timer vel.

    Før Christell dro til Jan vel, på Gulskogen vel.

    Og jeg dro hjem.

    Hva Bakken gjorde, det veit jeg ikke helt.

    Men han lå vel ikke sammen med Christell og meg der, tror jeg.

    Selv om han var der, når Christell gikk rundt toppløs der, (rett etter at jeg dukket opp der), husker jeg.

    Og traff meg, like etter at jeg gikk av bussen da.

    Hu gikk jo bare rundt i en liten bikinitruse.

    Så Christell kunne jo nesten like gjerne ha gått rundt naken.

    Så Terje Bakken har nesten sett Christell naken da.

    For å si det sånn.

    Kanskje Pia og Cecilie ringte Christell og Bakken og fikk dem til å møte meg?

    Hva vet jeg.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Seinere denne sommeren, så møtte jeg Eva Olsen, etter jobb, på CC Storkjøp.

    Like ved vannsengbutikken til faren min og Haldis.

    Hvor jeg pleide å gå, noen ganger ihvertfall, etter jobben.

    (Av gammel vane vel.

    Må man vel si.

    Jeg savnet kanskje klassekameratene mine og sånn.

    Det er mulig).

    En gang, i Tordenskioldsgate der vel, så møtte jeg Eva Olsen da.

    Mora hennes dreiv et solstudio, like ved vannsengbutikken til faren min og Haldis.

    Og Eva Olsen jobba der en del da, skjønte jeg.

    Jeg hadde tatt soltime, på et solstudio, på Bragernes, (tidligere dette skoleåret).

    Etter at jeg begynte å ta soltimer i Brighton vel, sommeren før, eller noe.

    Noe sånt.

    Og der stod det at man måtte vaske solariet etter bruk.

    Så jeg spurte Eva Olsen om det var mye krem og sånn, som hu måtte vaske av solariene, etter kundene.

    Ja, de kunde-damene brukte så mye krem og sånn, sa Eva Olsen.

    Hu nevnte også Terje Bakken.

    Eva Olsen visste også hvem Terje Bakken var, sa hu.

    Hu sa at hu irriterte seg over han.

    Fordi han var sånn, at han hadde en frisyre, hvor hvert hårstrå alltid lå perfekt.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sa jeg vel hadet til Eva Olsen da.

    Som jeg tilfeldigvis møtte i gata der da, på Strømsø.

    Og som jeg prøvde å være høflig mot da.

    Enda hu hadde dårlig rykte, og ble kalt ting som Svelvik Open og hore og sånn vel.

    (Sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Eva Olsen var jo ei venninne av søstera mi, og hu hadde jo ligget over hos Haldis og dem, (og knulla med en kar, i dusjen der).

    Sånn som jeg skjønte det, på søstera mi.

    Så jeg prøvde å være høflig da.

    Dessuten så var jeg fortsatt litt sjenert, når det gjaldt damer.

    Og prøvde å oppføre meg bra vel.

    Så det var ikke sånn at jeg pleide å kalle damer for horer, eller noe.

    Neida, jeg prøvde å være høflig mot alle, for å si det sånn.

    Hvis ikke så hadde nok bestemor Ågot fått høre om det.

    (Gjennom hennes nettverk av sladrekjærringer da).

    Så dette hadde jeg alltid i bakhodet, alle de årene jeg bodde på Berger.

    At ‘hva hvis bestemor Ågot, får vite om dette?’.

    Altså, Berger var et lite sted, hvor alle kjente alle, (hadde jeg nær sagt).

    Så man måtte hele tiden tenke på nesten hver eneste ord man sa da.

    Både i klassen, (spesielt den vi hadde på ungdomsskolen vel), og på fritiden da.

    Må jeg vel si.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg hadde bestemt meg for det.

    At jeg skulle prøve å overvinne sjenansen min litt, på den her ferien.

    Så jeg hadde som mål, å prøve å sjekke opp fem damer, hver dag, husker jeg.

    Jeg begynte med en gang, på Braemar.

    Tre damer gikk ned for å finne lugaren sin, samtidig med meg.

    De skulle Isle of White, fortalte de meg.

    Dette var Siri Rognli Olsen, og to venninner av henne, fra Trøndelag.

    Visste det seg seinere.

    Det var både kino og et flott diskotek, ombord på Braemar.

    Og jeg møtte disse trønderdamene, (som var på min alder), igjen, i diskoteket der, seinere.

    Braemar gikk fra Oslo til Harwich.

    Og kjørte også innom Hirtshals.

    (Som var en litt stygg by, iforhold til Fredrikshavn, husker jeg at jeg syntes.

    (For vi kunne jo se byen, fra ferja).

    Så jeg var ikke iland i Hirtshals, husker jeg.

    Jeg hadde jo vært på mange dansketurer, med Magne Winnem, dette skoleåret.

    Så det var ikke sånn, at det var så fristende for meg, å løpe rundt i butikkene i Hirtshals, akkurat.

    Ihvertfall ikke etter at jeg så hvordan den byen så ut, fra ferja da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Det var to overnattinger, mener jeg.

    Så båtturen var nesten som å dra med danskebåten.

    Eller, det ble som å ta Kiel-ferja.

    Nesten.

    Men en Kiel-ferje, som dro innom Danmark først.

    Så det var som en skikkelig kul Kiel-ferje da kanskje.

    Må man vel si.

    Noe sånt.

    Jeg hadde jo kjørt med Braemar før, da jeg var I Weymouth, sammen med Kenneth Sevland og dem, fra Svelvik, sommeren 1986.

    (Altså tre år før det her).

    Så jeg kjente meg hjemme på den båten da, for å si det sånn.

    Det eneste jeg syntes var kjedelig.

    Det var at det var en pakistaner, i lugaren min.

    Det hadde jeg ikke skjønt.

    Så jeg lurer på om reisebyrået i Drammen, (og/eller Cecilie Hyde), tulla med meg da.

    Ingen av de hadde sagt til meg det, at jeg måtte dele lugar med en pakistaner.

    Pakistaneren satt for det meste på lugaren.

    Og han spiste noe kjeks, som han hadde kjøpt i en butikk, før han gikk på ferja da.

    Så det var jo rimelig døvt, syntes jo jeg da.

    Som liksom var en kul data/markedsførings-økonom, som nettopp hadde blitt ferdig med russeida da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde jo klart å ‘robbe’ en spilleautomat, den forrige gangen, som jeg reiste med Braemar.

    (Som jeg har skrevet om tidligere).

    Og jeg ble litt rastløs av å bare sitte sammen med Siri Rognli Olsen, og hennes venninner, i diskoteket der.

    Og jeg trengte litt tid for meg selv og.

    Og var vant til å gå rundt på båten, fra mange tidligere dansketurer, da jeg var yngre.

    Så jeg gikk også rundt på båten, og så på automatene.

    Og i etasjen under diskoteket vel.

    Så stod det ei veldig vakker jente, som var et par år yngre enn meg vel.

    Hu hadde vunnet billetter, for enten en tur til Hirtshals eller Harwich.

    Etter å ha vunnet en øldrikke-konkurranse, på La Vita, sa hu.

    Hun stod helt aleine og spilte, om natta.

    Like ved lugaren hennes.

    (Turen hun vant var for to personer.

    Og hun hadde tatt med seg sin mor.

    Som lå og sov, i lugaren).

    Så jeg kom i prat med henne da.

    For det var bare henne og jeg, som gikk rundt og spilte der, om natta, på båten da.

    Jeg fortalte at jeg var fra Svelvik vel.

    Og at jeg hadde pleid å være en del på La Vita, sammen med en kamerat, (Magne Winnem da).

    Hu jenta var fra Oslo vel.

    Jeg spurte henne om hvorfor hu ikke var i diskoteket, tror jeg.

    Hu svarte vel at hu ikke var 18 år ennå.

    (Men bare 17, tror jeg.

    Jeg selv var jo fortsatt 18 da).

    Og at mora hennes var med på turen.

    Og at hu derfor ikke gikk i diskoteket vel.

    Så sånn var det.

    Jeg gikk noen ganger ut av diskoteket.

    For å høre på walkman, (for jeg var litt sjenert, ovenfor de her Trøndelag-jentene).

    Og måtte liksom psyke meg opp litt da.

    De var ganske modne, de her tre trønderdamene.

    Så jeg hørte på Depeche Mode og sånn da, på walkman-en min.

    Og tenkte jeg kanskje på Cecilie Hyde og de andre venninnene til søstera mi.

    Så da ble det ikke så uvant kanskje, med alle de tre trønderdamene, som jeg hang med da.

    Jeg vant faktisk 500-600 kroner, på en enarmet banditt, i samme etasjen, som diskoteket.

    Og jeg gikk ned og vekslet masse femere, (var det vel).

    I en resepsjon der da.

    Hu jenta ville gjerne se, hvilken automat jeg vant på.

    Og den hadde ingen andre rørt, i mellomtiden.

    (Naturlig nok.

    De fleste folka på båten var enten i diskoteket.

    Ellers så sov de da).

    Så jeg viste hu jenta fra La Vita da, hvilken automat jeg hadde vunnet på.

    Sånn at hu kunne se at jeg ikke tulla da.

    Siden det var tre like, på den automaten da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    (Da lønner seg forresten å spille en gang til.

    Hvis man vinner gevinst.

    på en sånn enarmet banditt.

    I tilfelle man får ‘hold’.

    Da kan man bare trykke hold, tre ganger.

    Også vinner man igjen.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på nå.

    Så sånn var det).

    Jeg vet ikke helt hvordan hu jenta kom seg inn på La Vita.

    Og hvordan hu klarte å vinne en ølstafett.

    Siden hu var for ung til å reise alene med danskebåten.

    Men hu var veldig pen da.

    Og hu hadde kanskje sminka seg opp da.

    Hvem vet.

    Men hvordan hu vant ølstafetten, det veit jeg ikke.

    Hu virka ikke så rå, på båten der.

    Hu drakk jo ikke i det hele tatt.

    Men hu ble kanskje litt som et dyr da, når hu dro på diskotek.

    Hva vet jeg.

    Jeg lurte litt på det her ihvertfall, husker jeg.

    Siri Rognli Olsen.

    Og venninnene hennes, som het Viviann og Caroline vel.

    De dro meg meg på kinoen der.

    Vi så ‘Dangerous Liasons’, eller noe.

    Caroline, (ei med blondt hår, som er en av verdens største the Alarm-fans, tror jeg), satt ved siden av meg, på min venstre side.

    Også satt de to andre, på min høyre side vel.

    Caroline satt bak noen høye folk, tror jeg.

    Ihvertfall så la hu huet sitt, på skulderen min.

    Mens vi så på filmen da.

    Siden hu ikke klarte å se så mye ellers da.

    Etter kinoen, så spurte Vivian vel, om jeg hadde sett ‘Heksene i Eastwick’.

    (Med Jack Nicholson vel.

    Han bodde visst sammen med tre hekser, eller noe).

    Det hadde jeg ikke, sa jeg.

    (Men jeg hadde sett et par filmer, sammen med Willassen, på Kinoens Dag, eller noe, i Drammen.

    Skoleåret før.

    På Snorre Kino vel.

    (Eller om den kinoen het Saga kino).

    Noen måneder før det her da.

    For da var det halv pris, på kinoen, den dagen.

    Og det var som vanlig lite å gjøre, i datasalen.

    Så vi tok oss vel noen fritimer da.

    Som vel ingen merka, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Vi så en amerikansk ungdomsfilm om en som skulka skolen, eller noe.

    Pluss en annen film da.

    Noe sånt).

    Hu Siri Rognli Olsen, hu hadde gått ut på dekk der, på Breamar.

    Og jeg fulgte etter.

    Etter at vi hadde møttes, i diskoteket der.

    Og det var en fin solnedgang, eller noe, tror jeg.

    Og vi chatta litt der da.

    Olsen var ei dundre, må jeg nok si.

    Men ei litt kul dundre, må man vel si.

    Men jeg var jo fortsatt bare 18 år.

    Og jeg hadde vel bare hatt sex med Nina Monsen.

    (Bortsett fra at jeg kom på noe her om dagen.

    At på den andre Danmarksturen, til Winnem og meg.

    Så traff jeg ei litt sånn ‘drog’-aktig dame, fra Larvik vel.

    Som runka meg, i senga, under der Winnem lå.

    Jeg ba henne om jeg kunne få knulle henne.

    Men det måtte bli senere, sa hu.

    Jeg syntes ikke at hu var så særlig fin.

    Så jeg kontaktet henne ikke igjen da.

    Og Winnem lå der og kniste hørte jeg.

    I senga over oss.

    Mens hu runka meg da.

    Og mens jeg maste om å få knulle henne da.

    (For jeg syntes kanskje at runking det litt kjedelig.

    Det kunne jeg nesten like gjerne gjøre selv, syntes jeg kanskje.

    For å si det sånn.

    Og hu jenta mista passet sitt, (eller noe), på lugaren til Winnem og meg da.

    Og vi ga den til vaskehjelpen, eller lot det passet ligge igjen.

    Winnem mente det og det var smart vel.

    Mens jeg hadde litt bondeanger kanskje da, etter å ha rota med ei stygg dame i fylla da.

    Og da ble hu dama ropt opp på høytalerannlegget, på Petter Wessel.

    Siden personalet på ferja fant passet hennes da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og seinere den sommeren, så var jeg på besøk hos bestemor Ingeborg, i Stavern.

    Og da møtte jeg Frode Kølner.

    Enten tilfeldig, eller om jeg ringte han, fra Ingeborg.

    Siden han bodde i Larvik, like ved Stavern.

    Og da, så var jeg med han på hytta en dag, husker jeg.

    Hvor jeg hadde vært som gutt og, en sommer.

    Den hytta til faren til Kølner, i Brunlanes.

    En kamerat av Kølner var også der, (mener jeg).

    Og i denne ferien, (var det vel), så nevnte Kølner hu fra Larvik.

    Som jeg hadde møtt på danskebåten.

    (Dette kan ha vært sommeren etter og.

    Jeg husker ikke dette helt sikkert).

    Og da ble jeg flau, husker jeg.

    For hu var jo det ‘droget’, for å si det sånn.

    Ei jeg traff i fylla på danskebåten da.

    Og som kanskje er den styggeste dama, som jeg noen gang har klint med, (eller noe), tror jeg.

    Eller, det var vel kanskje ikke så ille.

    Men jeg var jo vant med pene damer som Christell, Anne Uglum, Annika Horten og Gøril, osv.

    Så jeg var kanskje litt bortskjemt da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok det).

    Rognli Olsen digga også the Cure, husker jeg.

    Disse her trønder-damene, var sånn at de nok kunne ha vært med i den Lyche/Depeche-gjengen i Drammen, forestilte jeg meg.

    (Men der hadde nok ikke hu fra La Vita passet inn, tror jeg.

    Men hu kunne jeg nok hatt som dame, tror jeg.

    Selv om hu var et eller to år yngre enn meg.

    Hvis man så på klesstil og sånn, tror jeg.

    For hu var ganske mainstream.

    Og jeg var ganske mainstream da.

    Så hvorfor jeg så ofte hang med frike-damer, det skoleåret.

    Det er litt rart.

    Men det er nok fordi at jeg ble kjent med min søsters venner i Lyche-gjengen da.

    Og syntes at dem var morsomme da.

    Omtrent som tegneserie-figuer nesten da, på en måte.

    Men men).

    Rognli Olsen fortalte at de pleide å ofte dra til Isle of White, om sommerne.

    De hadde vel vært på språkreise der, flere ganger tidligere, tror jeg.

    Rognli Olsen, (som var fra Ranheim, ved Trondheim), fortalte også det, at dem solgte masse kule bootleg-kassetter og plater.

    På et kjøpesenter som het Kensington Market, i London.

    For jeg hadde tenkt meg på en handletur, i London, før jeg dro videre til Brighton da.

    Etter at ferja kom fram til England.

    Rognli Olsen, Caroline, Vivian og meg.

    Vi tok toget sammen, fra Harwich til London da.

    På toget, så satt det også en engelskmann.

    Som vi hadde festa litt sammen med, i diskoteket, på båten.

    Det var vel ikke så mange folk, som var på båten, mellom Hirtshals og Harwich.

    Så derfor ble det kanskje sånn, at vi ble kjent med han engelskmannen da.

    Både han engelskmannen og meg og de trønderdamene og vel.

    Vi hang litt rundt DJ-en der, husker jeg.

    På båten.

    Han hørte at jeg ikke skulle være med tilbake til Oslo igjen.

    Som mange nok skulle.

    De skulle kanskje bare handle tax-free kvoten i Harwich da.

    Hvem vet.

    Men det var en morsom båt, syntes jeg, Braemar.

    Så det var litt ergerlig, (heter det vel), at de la ned den ferjeruten, på 90-tallet en gang vel, syntes jeg.

    Men men.

    Han engelskmannen ble sentimental, på toget, husker jeg.

    Han fortalte at i Soho, i London, (i en bestemt gate der), så fantes det noen hyggelige restauranter, (som han hadde savnet da), hvor man kunne ta med vin selv.

    Til maten.

    Jeg fortalte at jeg hadde kjøpt en kalkulator eller klokke, eller noe, i den gata.

    En gang jeg hadde vært på sightseeing og shopping-tur, i London.

    En gang jeg var på språkreise, til Brighton eller Weymouth da.

    Det tålte ikke han briten.

    Han ble drit sur på meg.

    Og ropte ut, (i sin sentimentale tilstand).

    At her prater han om hyggelige restauranter, også begynner jeg å prate om en klokke/kalkulator.

    Noe sånt.

    Foran Rognli Olsen og de to andre damene da.

    Da holdt jeg bare kjeft.

    Da skjønte jeg at han briten var litt sentimental da.

    Så da sa jeg ikke så mye mer vel, på den togturen.

    Og hele togvognen må vel ha hørt hva vi prata om.

    For han var ganske høyrøstet, han briten da.

    Men han hadde bodd mange år i Norge, tror jeg.

    Også skulle han tilbake til England igjen.

    Sikkert for å møte familie og venner.

    Og se de igjen.

    For første gang, på mange år.

    Så det var kanskje derfor, at han var så sentimental da.

    Og han hadde vel drikki mye og, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rognli Olsen og jeg, vi ga hverandre adressene våre vel, i Norge da.

    Noe sånt.

    Og hu Caroline fikk meg til å se dum ut, i London.

    For hu var mye flinkere til å kjøpe Underground-billett, enn det jeg var da.

    Som ikke huska hva man skulle si da.

    Så sånn var det.

    Så dro de tre jentene til Isle of White, tror jeg.

    Mens jeg dro på litt shopping og sightseeing da.

    Mens jeg likevel var i London liksom.

    Og jeg fant også en the Cure-bootleg-kassett, som var ganske kul, på Kensington Marked.

    Hu Rognli Olsen hadde lånt meg en the Cure-kassett, med sanger som ‘Killing an Arab’, på vel.

    På båten da.

    (Jeg fortalte nok at jeg hadde vært på the Cure-konserten, i Drammenshallen, noen måneder før det her da).

    Rognli Olsen fortalte at noen nazister, (eller noe), hadde gått på the Cure-konsert, fordi de trodde at det var et nazi-band, (eller noe), siden de hadde en sang som het Killing an Arab.

    I begynnelsen av karrieren til the Cure da.

    Ok, sa vel jeg.

    Og hørte litt på det albumet hu lånte meg da.

    Som var ‘Boys Don’t Cry’, tror jeg.

    Eller, ‘Three Imaginary Boys’, var det kanskje.

    (Det var vel den kassetten med ‘Why can’t I be you’, (som var the Cure sin første hit vel), på, tror jeg).

    Rognli Olsen fortalte vel også det, at selv om Robert Smith, (vokalisten i the Cure), brukte sminke.

    (Noe jeg lurte litt på da, siden jeg hadde overhørt kommentarer, fra vaktene i Drammenshallen, under the Cure-konserten.

    At de kunne tåle frikete klær.

    Men ikke gutter som brukte sminke rundt øya.

    Noa Pia jo nettopp hadde tatt på meg, like før da, i køen, for å komme inn på konserten).

    Så jeg lurte litt på det her da.

    Nå skjønner jeg vel det, at the Cure, de var i kategorien ‘New Romance’ og/eller ‘New Wave’-band.

    Adam and the Ants, var jo et populært band, som fantes, like før the Cure dukket opp da.

    På begynnelsen av 80-tallet vel.

    Og Adam and the Ants, de var vel et New Romance-band vel, (tror jeg).

    Og de brukte jo sminke, og hadde noen slags streker i trynet, og sånn.

    Så det var kanskje bare for å se romantiske ut, for damene, at Robert Smith og Adam and the Ants, sminket seg da.

    Jeg hadde vel lurt på om Robert Smith, var homo.

    Men jeg lurer på om det var Siri Rognli Olsen, som sa det, at Robert Smith, var gift og hadde unger.

    Så han var altså ikke homo, selv om han sminket seg da.

    Men the Cure hadde ‘lidende’, sørgelige og følsomme tekster og sanger.

    Så det var vel musikk for følsomme og romantiske tenåringsgutter mye da.

    Sånn som jeg vel var, (ihvertfall på den her tiden).

    Så the Cure passet bra for meg, sånn sett, som favoritt-band da.

    Det var musikk for folk som var ulykkelig avstandforelsket og sånn kanskje.

    The Cure var nok musikk for den tynne gutten i klassen, som hadde blitt mobbet på ungdomsskolen.

    Må man vel si.

    Så det var musikk, som passet for meg da, (sånn sett).

    For folk som ikke var overfladiske, men som var kulturelle og sånn da.

    Som likte å lese en bok, kanskje.

    Og som likte å bruke hodet sitt kanskje.

    Og som var i kontakt med følelsene sine da, liksom.

    Noe sånt.

    Det var musikk for intelektuelle kanskje.

    Det er mulig.

    For folk som ikke bare ville være en sau i flokken.

    Noe sånt.

    Selv om folk i Drammen/Lyche-gjengen vel sa at folk som hadde spilt i korps, ofte likte the Cure.

    (Av en eller annen grunn.

    Og uten at jeg vet om det stemmer.

    Men men).

    Så det at Robert Smith brukte sminke.

    Det betydde ikke at han var homo da, (sånn som jeg skjønte det).

    (Dette var litt viktig for meg, å få fram, når jeg pratet med folk, om the Cure.

    Siden jeg var fra Berger, hvor det ikke fantes en eneste homo da.

    Såvidt jeg visste om, ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så i årene etter dette, da jeg bodde i Oslo, så pleide jeg vel alltid å nevne det, når jeg jeg snakket om det, at jeg likte blant annet the Cure.

    At Robert Smith ikke var homo da, selv om han brukte sminke.

    Men at han var et slags musikalsk geni da, som også hadde kone og barn.

    Det var vel noe sånt som jeg pleide å si da, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel bare den Nike-bagen min med meg, på denne en ukes ferien, mener jeg.

    I Oxford Street, så ble jeg antastet, (må man vel si), av en guttegjeng, på 3-4 afrikanske gutter.

    (En litt eldre, og tre yngre vel).

    Han ene fiska oppi bagen min, på min venstre side, (mener jeg at jeg skjønte seinere).

    Mens han største påkalte min oppmerksomhet, på min høyre side da.

    (Noe sånt).

    Disse gutta, var det vanskelig å få fred for.

    I folkevrimmelen, på fortauet, i Oxford Street da.

    Det var også vanskelig for meg, (som var fra Norge), å vite hvordan jeg skulle slå alarm da.

    Ingen hadde vel hjulpet meg der, uansett, tror jeg.

    Siden jeg sikkert hadde sagt noe feil.

    Og siden folk kanskje ikke så ofte hjelper ukjente, i storbyen.

    Jeg ble stressa, (etter at de her hadde gått. De forsvant etterhvert over på den andre siden av gaten), og ville ta meg en røyk.

    Men fant ikke Marlboro-pakka, (var det vel jeg røyka i England, siden de ikke hadde Prince).

    Så de neger-gutta, (som kanskje var fra den litt skumle vel bydelen Brixton, innbilte jeg meg kanskje.

    Den bydelen som jeg hadde hørt om, på Speakers Corner, noen år før det her, på en språkreise-tur.

    At det foregikk rasisme mot hvite.

    Fortalte en hvit man, i 30-40 årene om vel.

    Som stod oppå en kasse da, på Speakers Corner, et par stasjoner med the Underground vel.

    Fra der jeg nettopp hadde bli fraranet røykpakka mi.

    I Oxford Street da).

    De hadde nok rappa røykpakka mi.

    Men jeg klarte fortsatt å finne lommeboka mi, (etterhvert ihvertfall), nede i den Nike-bagen min da, husker jeg.

    Så jeg hadde flaks da.

    Hvis han negergutten, som rota nedi bagen min, hadde fått med seg lommeboka mi og.

    Så hadde jeg driti meg skikkelig ut.

    Og ikke visst hva jeg skulle ha gjort.

    Uten penger i London liksom.

    Men jeg hadde flaks da.

    Det lå så mye klær, kassetter, bøker, hårgele og annet, oppi bagen min.

    Så det var vanskelig å finne noe der da.

    Så sånn var det.

    Så jeg kunne bare kjøpe meg en ny røykpakke da.

    Også tok jeg vel ganske raskt toget ned til Brighton da.

    Etter det her da.

    Og det var jo min favorittby, må jeg vel si.

    Jeg pleide å ha et postkort, fra Brighton, hengende over skrivebordet mitt, på ‘hoved-soverommet’, i Leirfaret 4B da.

    Fra den første språkreisen, som jeg var på, til Brighton, med STS, sommeren 1985 da.

    Så sånn var det.

    Så å se det ‘Welcome to Brighton’-skiltet, på togstasjonen i Brighton, når toget dukket opp der.

    Det var hyggelig syntes jeg.

    Og jeg ble litt glad og nesten rørt, må jeg vel nesten si.

    Samtidig med at jeg kjente en ganske varm, nesten sydlansk sommertemperatur der da, på denne her ettermiddagen da.

    (Var det vel).

    Så dette var noe som fylte meg litt med glede, husker jeg.

    Å se det ‘Welcome to Brighton’-skiltet, og å være tilbake i Brighton, da.

    Etter at jeg gikk av toget vel, på Brighton togstasjon der da.

    Så Brighton var nesten som en slags hjemby for meg, på den her tiden.

    Må jeg vel nesten si.

    Etter to begivenhetsrike språkreiser her, tidligere på 80-tallet.

    Det var i Brighton jeg begynte å gå på byen, og spise på McDonalds, osv.

    Og hvor jeg begynte å kline med damer igjen, etter en ulykkelig ungdomstid, hvor jeg måtte bo alene, og hvor jeg var veldig seint i puberteten da.

    Sånn at jeg hadde dårlig selvtillit, ovenfor damer.

    Og jeg ble mobba av folk i klassen, og andre, siden jeg ikke hadde fått hår på tissen, og fordi jeg så så ung ut da, og hadde såkalt ‘babyface’ da, (som jeg fikk høre av noen jevnaldrende jenter på Bragernes Torg en gang da, mens jeg gikk det første året på videregående, eller noe, vel).

    Men nå var jeg tilbake i Brighton.

    Jeg tørr ikke skrive ‘mitt kjære Brighton’.

    For jeg pleide alltid å bli mobba og slått, av britiske ungdommer der.

    Men det var en levende by, ihvertfall, for ungdommer, å være i, syntes jeg.

    Så jeg våknet opp ihvertfall.

    Så jeg var i godt humør, da jeg gikk fra toget og langs perrongen, mot billettkontrollen der da.

    Jeg ikke ikke alene der, for å si det sånn.

    Brighton var endestasjonen da.

    Og mange folk fra London, (og sånn), pleide ihvertfall på den tiden, å feriere i Brighton da.

    Så det var mange feriestemte mennesker, som gikk sammen med meg, på plattformen der da.

    Jeg lot de gå foran meg.

    For det meste vel.

    (Mens jeg kanskje tente en røyk, eller noe, vel).

    Men jeg smilte litt inni meg kanskje da, (som det vel så fint heter).

    Og mens det kanskje til og med kriblet litt inni meg.

    Siden jeg var så glad for å være tilbake i Brighton igjen da.

    Og mens jeg gikk glad og fornøyd bortover der da, på perrongen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er klokken over et om natta, her på hostellet.

    Hva som videre skjedde, på denne feriereisen, til Brighton, i slutten av juni, i 1989.

    Det skal jeg prøve å få skrevet mer om, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Hu La Vita-jenta, på Braemar, forresten.

    Hu var så stolt, for hu hadde vunnet en veldig bra lugar da.

    Så hu inviterte meg inn på lugaren der da, mener jeg.

    For å se på lugaren da.

    Men mora lå vel og sov der vel.

    Så jeg fikk vel bare se på badet vel.

    Noe sånt.

    Men hu var kanskje litt sånn reservert og sånn da.

    Så det ble ikke til det, at jeg sjekka henne skikkelig opp liksom.

    Jeg bare prata vanlig med henne, som om hu var ei jente som gikk i klassen min kanskje.

    Noe sånt.

    Hun var nesten blendende vakker og veldig smekker, slank, sexy, deilig og hot da, (må man vel si).

    Og jeg hadde vel drukket litt og.

    Så det var ikke sånn at jeg fikk somla meg, til å spørre om telefonnummeret hennes, eller noe.

    Jeg var kanskje litt skeptisk til henne og.

    Hvordan kunne ei så ung jente klare å vinne en rimelig rølpete drikkekonkurranse, på La Vita?

    Nei, det var litt spesielt, syntes jeg.

    Så jeg var litt skeptisk da, til hu her Oslo-jenta.

    Selv om hu var veldig pen og sånn da, må jeg jo si.

    Og jeg syntes også at det var litt rart, at hu ikke gikk til diskoteket.

    Men bare stod for seg selv, og spilte på automater.

    Men hu hadde kanskje ikke vært så mye på danskebåten og sånn før da.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

  • Min Bok – Kapittel 70: CC Storkjøp

    Jeg har jo skrevet om hvordan det hadde seg, at jeg begynte å jobbe, på CC Storkjøp, tidligere i denne boken.

    Det var Arnt Lund, (som tidligere hadde bodd på Øvre, på Bergeråsen), som hadde hengt opp en lapp, like utafor døra til klasserommet vårt, på Gjerdes Videregående.

    Hvor han skrev om at han solgte noen brukte skolebøker.

    Siden han hadde gått på Gjerdes Videregående, året før meg.

    Jeg ringte Lund, på det telefonnummeret som stod på lappen hans.

    Og gikk bort til CC Storkjøp, etter skolen dagen etter vel.

    For å kjøpe et par bøker litt billigere da.

    Disse bøkene var forresten fulle av overstrekninger, med markeringstusj.

    Så jeg skjønte at Lund nok hadde hatt Karlsen som lærer, året før.

    Siden det allerede var markert, i Org.-boka, (var det vel), om ditt og datt da, som Karlsen sa at var viktig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lund sa at de kanskje trengte folk, (som svar på mitt spørsmål, som jeg kom på der, på impuls).

    Og jeg fikk møtte butikksjef Karin Hansen der, til jobbintervju, en dag, husker jeg.

    Jeg fortalte at på grunn av nedgangstidene, (det hadde nettopp vært børskrakk, i USA vel, i 1988 eller 1989, tror jeg).

    Så trengte ikke faren min og Haldis min hjelp i Vannsengbutikken lenger.

    (Dette var jo løgn.

    Jeg hadde jo aldri jobba, i Vannsengbutikken.

    Men hvordan skulle jeg forklare det, at faren min hadde latt meg bo alene, fra jeg var ni år, og at jeg var som Askeladden liksom, i familien.

    Nei, det kunne jeg nesten ikke gå i detalj om, i et jobbintervju, syntes jeg.

    Så derfor bare fant jeg på noe da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde kjøpt VG, og hadde den oppå en bag jeg hadde kjøpt, før det skoleåret startet.

    Jeg hadde vært en tur i Oslo, sommeren 1988 vel, og kjøpt en Nike-bag.

    Som var brun med grønn skrift vel, og som det stod ‘Beaverton’, eller noe på vel.

    Jeg syntes at Nike var et kult merke, men jeg var ikke sikker på det med ‘Beaverton’.

    Men ei jente i klassen, hadde en gym-ransel, (eller noe), av samme merke.

    Som det også stod Nike Beaverton på da.

    Men jeg var ikke helt sikker på den bag-en, må jeg innrømme.

    (Faren min og Haldis hadde forresten kjøpt en grå ransel til meg, etter at jeg kom inn på Gjerde.

    Jeg hadde en ransel i lys skinn vel.

    Som jeg hadde hatt på ungdomsskolen, osv.

    Men dette året så kjøpte faren min en ny ransel til meg, uten at jeg hadde nevnt det engang.

    Jeg hadde egentlig ikke ønsket meg noen ny ransel.

    Men faren min bare kjøpte en ny ransel til meg da.

    Som jeg fikk en gang jeg var innom Vannsengbutikken, etter skolen da.

    Og faren min sa at det var den fineste ranselen som de kunne finne, i en butikk, som de hadde vært i da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg hadde vel et VG, som lå oppå bag-en, i jobbintervjuet da.

    For å liksom signalisere at jeg var en voksen person som leste avisa da.

    Og at jeg var en som leste VG da, og ikke noe kommunist som leste Klassekampen liksom.

    Noe sånt.

    Og jeg vet ikke hva som funka, men jeg fikk ihvertfall jobben.

    Mye fordi jeg kjente Arnt, og siden Arnt var flink, tror jeg.

    Noe sånt.

    Karin Hansen hadde ei datter, som het Nancy.

    Nancy var afrikaner eller mulatt.

    Henrik, (som jobba på gølvet der), han var det vel, som fortalte meg det, at Nancy var dattera til Karin da.

    Jeg så en gang en afrikaner, inne på kontoret der.

    (Mener jeg å huske ihvertfall).

    Så det var kanskje mannen til Karin.

    Det skal jeg ikke si sikkert.

    Men men.

    Det var fellesgarderobe, på CC Storkjøp.

    Nancy skulle lære meg opp i kassa, og forklare meg om garderobeskapet, osv.

    Så jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, når vi skulle skifte.

    For jeg stod jo inne i garderoben der, sammen med Nancy.

    Og Heidi vel, som var ei jente fra Drammen, med lyst hår, som gikk med trange, ettersittende stretch-bukser vel, og som var et par år eldre enn meg da.

    Og som jeg noen ganger møtte i Gågata, når vi ikke jobba.

    Siden hu var en del på kafeteriaene, i Drammen Sentrum da.

    (Sånn som f.eks. søstera mi Pia var).

    Og som jeg også var, siden vi ikke hadde kantine, på Gjerdes Videregående da.

    Så sånn var det.

    Nancy ba meg gå ut av garderoben, mens hu skifta.

    Og sa sånn ‘menn altså’, til Heidi vel.

    Om meg da.

    Siden jeg hadde prøvd meg på et ‘sleipt triks’ da, (skjønte jeg).

    Siden jeg stod i garderoben, mens Nancy skulle skifte da.

    Men jeg var jo under opplæring, og helt ny der.

    Så jeg visste jo ikke hva som var vanlig der.

    Jeg trodde kanskje at det var vanlig, at menn og kvinner skifta side om side der.

    Siden det jo var fellesgarderobe der da.

    Det var ikke så lett for meg å vite, fra før, hvordan dette var, mener jeg.

    Når jeg plukka jordbær, for familien Sand, et par-tre år før det her.

    Så var det jo ikke sånn at det var garderober der, for å si det sånn.

    I gymmen på skolen, så hadde vi jo garderober.

    Men der var det en garderobe for herrer og en for damer da.

    Men i mange matbutikker, så er det bare en garderobe, som herrer og damer må dele da.

    Noe som skaffa meg litt problemer en gang, da jeg jobba som Låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, ved siden av studier ved Ingeniørhøyskolen, i Oslo, i 2002 og 2003.

    En gang, når jeg jobba som leder der, en seinvakt, en lørdag.

    Så kom det noen reperatører, som dukka opp der.

    (På en lørdag!).

    De skulle se på noe inne i garderoben.

    Og jeg måtte vise de hvor garderoben var.

    Og da jeg åpna døra, så hørte jeg et skrik.

    Og det var da Fiza, (het hu vel), fra Pakistan vel, som stod og skifta der.

    Men jeg hadde bare åpne døra litt.

    Så det var ikke sånn at jeg så henne naken, eller noe.

    Jeg så henne ikke i det hele tatt, (for å være ærlig).

    Jeg bare hørte henne.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hendte det etter dette.

    Et par ganger.

    At Songül, som jobba der, gikk inn i garderoben, mens jeg stod og skifta der.

    Og stod der i bare boksershortsen vel.

    ‘Har du ikke hørt om å banke på’, sa jeg da.

    (Den andre gangen hu gjorde det vel).

    ‘Har du ikke hørt om skrike’, svarte hu da.

    Så det kan bli bare surr, hvis det er fellesgarderobe, i en matbutikk.

    (Vil jeg si).

    Det greieste er nok hvis det er en herregarderobe og en damegarderobe.

    Ihvertfall hvis det er butikk hvor det er muslimske damer og sånn, som jobber, tror jeg.

    Siden de kanskje er nøyere på sånt her, enn nordmenn er da.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg satt for det meste i kassa, på CC Storkjøp.

    Det var ikke scanner der.

    Og ikke alle varene var prisa.

    Så jeg måtte lære prisene utenat.

    Og jeg måtte også lære PLU-kodene utenat da.

    Jeg var litt ‘dum’ der, i begynnelsen.

    Jeg fikk kjeft, siden jeg ikke trykte på en ringeklokke, når det var kø.

    Men når jeg tenker over det nå.

    Så hadde ingen lært meg hvor lang kø det skulle være, før man måtte ringe.

    Når jeg jobba i Rimi, så het det seg, at hvis det var mer enn tre kunder, som stod i køen, i en kasse.

    Så skulle man rope, sånn at noen åpnet en ny kasse da.

    Men på CC Storkjøp, så var det aldri noen som fortalte meg noen regel.

    Så jeg visste ikke helt når jeg skulle ringe på ny kasse.

    Og fikk en del kjeft og sure kommentarer for det da.

    Blant annet så stod Karin Hansen og prata ‘dritt’ om meg, til en mann, en gang, utafor kontoret der, husker jeg.

    Om at det var synd på henne, som hadde meg jobbende der, som bare satt i kassa, når det var kø, uten å ringe på ny kasse.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kassene der var også litt spesielle.

    Man satt liksom vendt bort fra kundene der da.

    En gang, så satt Nancy, i kassa ved siden av meg.

    Og noen ungdommer hadde fylt en vogn med øl.

    Og når jeg så bort, for å finne veksel, til en kunde.

    Så hadde visst de ungdommene kjørt vogna ut av kassa mi.

    Men jeg fulgte ikke så godt med.

    For jeg mente at Nancy jo satt sånn, at hu så hva som skjedde, i min kasse da.

    Siden man liksom satt ‘bakvendt’ der da.

    Så Nancy måtte ha sett det, mente jeg.

    Ei dame, (som stod og pakka varer vel), fortalte meg det, at noen hadde kjørt ut der, med en vogn full av øl.

    Og da måtte jeg bare gå ut av kassa.

    Selv om det var kunder der.

    (Noe som virka veldig rart for meg.

    Som hadde lært på skolen, at ‘kunden har alltid rett’.

    Så dette var liksom et brudd på den regelen da.

    Siden kundene da måtte vente.

    Men jeg måtte liksom gjøre noe, syntes jeg).

    Så jeg gikk inn på kontoret.

    Og hu Førstedama, som bodde på Bergeråsen.

    Hu fikk tak i vakta, som satt i Hallen, utafor CC Storkjøp der.

    (En Securitas-vakt vel).

    Og så løp alle oss tre, ut mot parkeringsplassen der da.

    Ut noen elektriske dører der.

    Men jeg hadde jo masse kunder i kassa.

    Så når jeg skjønte det, at hu Førstedama og Securitas-vakta, visste hvem de ungdommene var.

    Så gikk jeg bare tilbake til kassa mi da.

    Og lot resten av kundene der handle da.

    Jeg tror jeg fikk kjeft for dette, siden jeg hadde latt de ungdommene passere gjennom kassa mi.

    Men jeg mente at Nancy, som hadde jobba der mye lengre, hadde oversikten over kundene i min kasse.

    Siden kassene liksom var ‘bakvendte’ der.

    Så jeg har lurt på seinere, om Nancy egentlig var med på det her.

    (At hu kanskje kjente de her gutta).

    Hvem vet.

    Men jeg syntes selv, at jeg opptredde ansvarlig, ved den her hendelsen.

    For hvis jeg hadde vært uansvarlig.

    Så kunne jeg jo bare ha ignorert det, som hu dama, som så hva disse ungdommene gjorde, sa til meg.

    Og bare latt som ingenting.

    Og begynt på neste kunde.

    Men jeg klarte å bryte rutinen, og liksom oppføre meg ansvarlig da, syntes jeg.

    Selv om jeg var ganske ny der da.

    Så jeg syntes det var urettferdig, at jeg fikk kjeft for det her da.

    Av hu Førstedama, fra Bergeråsen vel.

    Fordi kassene var så ‘dumme’ der, at man ikke hadde noe særlig bra oversikt, over køen, når man satt i de kassene, siden de var liksom ‘bakvendte’ da.

    Det var jo ikke sånn at jeg hadde ‘øyer i raua’ heller.

    Selv om man kanskje skulle tro det, på hu Førstedama da, som kjefta på meg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang etter jobben, så hadde vel Winnem ringt dit sikkert, fra Rimi Asker da kanskje.

    Og spurt meg om jeg skulle bli med på La Vita, i Oslo, da sikkert.

    Eller om det var Circus.

    For jeg fortalte ihvertfall Nancy om det, at det hendte at jeg hang med Winnem, på de stedene da.

    (Siden han fikk noen gratisbilletter, (tror jeg det var), til La Vita da, i Møllergata da.

    (Der hvor det senere ble Møllers vel.

    Eller ved siden av der.

    Noe sånt).

    Av en eller annen grunn).

    Jeg lurer på om det var da Nancy sa, at hu satt barnevakt, i helga, eller noe.

    (At dette kanskje var en mandag da.

    Og hu hadde spurt meg om hvorfor jeg var trøtt.

    Også hadde kanskje jeg svart, at jeg var på La Vita og festa i helga, og ikke hadde kommet meg helt enda.

    Kanskje noe sånt?

    Hvem vet).

    Nancy sa at hu hadde vært barnevakt, eller noe.

    Og jeg vet ikke hvorfor jeg sa det, men jeg sa det at ‘har du fått sjokolademus da?’.

    Og da reagerte Nancy litt, husker jeg.

    Jeg tenkte det var sånn, at hvis man var barnevakt, så fikk ungene og barnevakten godteri da, av foreldrene som skulle ut på byen da.

    Og at sjokolademus var vanlig godteri å få, av foreldre da.

    (Sånn som Pia og meg hadde fått av Arne Thomassen, da mora vår hadde møtt han på byen i Larvik, i 1973 eller 1974 da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Men sjokolademus kan vel kanskje bety noe annet og.

    Tenkte jeg vel på seinere.

    Men jeg tenkte altså ikke noe ‘koffert’ da jeg sa dette.

    Men det er mulig at Nancy gjorde det.

    Hva vet jeg.

    Hu reagerte ihvertfall, mener jeg ihvertfall, (sånn som jeg skjønte det)).

    Men men.

    Nancy fortalte også det en gang.

    Til noen, mens jeg hørte på.

    At hu hadde vært i Afrika, i juleferien, eller noe.

    Og noe om at hu hadde sagt til noen, at ‘vi bodde ikke i bambushytter der altså’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Jeg må innrømme at jeg også tenkte litt sånn på bambushytter og sånn, når jeg tenkte på Afrika.

    Dette var jo på 80-tallet, og jeg jo var Berger.

    (Hvor det ikke fantes så mange afrikanere da, for å si det sånn).

    Så når noen sa Afrika, så tenkte ikke jeg på store hus og sånn liksom.

    Da var det mer bambushytte-stilen, som dukka opp i hodet mitt, må jeg nok innrømme.

    Men Nancy og dem hadde visst ikke bodd i sånne bambushytter da, i Afrika.

    Men i ordentlige hus da, skjønte jeg.

    (Fra hva hu prata med ei venninne om, eller noe, vel.

    Før hu gikk inn i garderoben for å skifte, eller noe, en gang vel

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arnt Lund sin tvillingbror, Eirik, jobba også på CC Storkjøp.

    Disse gutta hadde jo solgt meg luftgeværet sitt, mens jeg gikk i 9. klasse vel.

    Siden de trengte penger til 16-mai-feiring vel.

    Jeg møtte dem på Berger-kafeen.

    Og Eirik lurte på om han kunne få ei pølse i brød også.

    I tillegg til 220 kroner, (eller noe).

    For det luftgeværet da.

    Og det sa jeg at var greit.

    Jeg syntes litt synd på dem, siden faren deres vel hadde gått konkurs.

    (De måtte selge huset på Bergeråsen, og flytta til Sande vel).

    Og jeg skjønte at de måtte ha dårlig råd, siden at Eirik ikke kunne gå inn på kafeen der, uten å tigge penger, til ei pølse i brød med rekesalat vel.

    Han måtte da ha vært utsultet, eller noe, vel, (trodde jeg, ihvertfall).

    Så det var kanskje derfor at jeg ikke var redd for å spørre Arnt Lund, om de hadde jobb der, på CC Storkjøp da.

    Siden den familien kanskje hadde mista litt av æren sin nesten.

    På Berger da.

    (Må man vel si).

    Siden faren hadde gått konkurs da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og siden de var så fattige da, at de ikke hadde råd til mat, i perioder, virka det som for meg, ihvertfall.

    Noen år før det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Enten Arnt eller Eirik digga Alberto Tomba, i alpint, husker jeg.

    De sa ‘Tomba la bomba’, osv.

    Og syntes at han var kul da.

    Eirik sa også en gang.

    Da han gikk ut av kontoret til Karin Hansen.

    At ‘VG juger’.

    Uten at jeg skjønte hva det var om.

    (Kanskje det var noe med at jeg hadde hatt med meg VG på jobbintervjuet, har jeg lurt på seinere men.

    Hvem vet).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Siden jeg satt så mye i kassa, så fikk jeg lov å ta flaskebordet, innimellom.

    Sånn at jeg kunne ta meg en røyk da, mens jeg rydda flaskene.

    Det funka helt greit.

    Jeg fikk også jobben med å stable pallene på lageret oppå hverandre, husker jeg.

    Den jobben hadde jeg ganske ofte.

    Det var kanskje fordi at jeg var rimelig tynn.

    Det var ganske tungt, å løfte en sånn pall, og slippe den ned igjen, sånn at den landet akkurat oppå de pallen under, husker jeg.

    Men jeg fikk det til da.

    Og det ble lettere etterhvert, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagene så skulle man dukke opp en halvtime eller time før jobben.

    Og så fikk man en oppgave i butikken gjerne.

    Selv om man satt i kassa.

    Jeg fikk ofte oppgaven å fylle ut potetgull, (Sundnes kanskje?. Noe billig-potetgull, til 8.90, eller noe, for 250 gram vel).

    Da måtte jeg skrive opp hvilke smaker, som mangla, på stablene, i butikken.

    Også måtte jeg balansere bak ved papp-pressa da.

    Hvor det pleide å stå en pall med Sundnes-chips da.

    (Var det vel).

    Så måtte jeg hente en og en eske derfra vel.

    Og jeg måtte passe på at det var ihvertfall 2-3-4 esker da, av hvert smaks-slag, av potetchips, ute i butikken da.

    Sånn at det ikke ble utsolgt da, i løpet av dagen.

    Det var en ganske grei jobb.

    Som jeg kunne klare.

    Selv om jeg hadde for eksempel vært på Fremad, i Selvik, og drikki.

    (Noe Christell pleide å dra meg med på).

    Dagen før da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henrik der, (var det vel), han likte ikke Førstedame Tove.

    Tove bodde ute i Nesbygda, og var i 40-åra vel, og hadde mørk frisyre og briller vel.

    Hu gikk for å være litt dum da, mente Henrik vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang så sa Tove til meg, at baby-er, det var ikke noe å tulle med.

    Tove hadde overhørt noe som Heidi og jeg hadde prata om.

    Og skulle formane da.

    (Det var vel noe med abort, tror jeg).

    Jeg måtte liksom si noe dumt, syntes jeg.

    Så jeg fleipa det bort, og sa ‘kan man ikke bare lage en ny pudding da’?

    Siden pudding var en fleipebetegnelse på baby da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min og Haldis hadde vært innom butikken der en gang.

    Og da hadde Tove skrytt av meg, husker jeg.

    Det er mulig at faren min og Haldis kjente Tove.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men men.

    Men Tove sa også det en gang.

    At hvis jeg ikke var flink.

    Så ville hu ikke skryte av meg, neste gang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nestsjefen der, det var en som het Nils-Egil, eller noe.

    Henrik sa at Nils-Egil bare satt inne på kontoret der og leste Aftenposten.

    Nils-Egil var også fra ute i Tangen/Nesbygda der.

    Det var han som eide matbutikken uti der, mener jeg.

    En butikk som stod ved siden av en kiosk eller gatekjøkken der vel.

    (Hvis jeg ikke skjønte det helt feil da).

    Faren min ville, (som jeg har skrevet om tidligere), bare dukke opp der, for å hente meg etter jobben, de første ukene, som jeg jobba der.

    Jeg hadde ikke bedt faren min om å gjøre det.

    Og jeg måtte ligge baki HiAce-en hans, tilbake til Berger.

    Så jeg syntes det var like greit, å ta bussen, egentlig.

    Faren min ville da få Securitas-vakta, (var det vel), til å slippe han inn i Hallen der.

    Og så ville han mase på meg, om å forte meg, med å telle kassa.

    Enda jeg ikke var av de treigeste der vel, til å telle kassa, vil jeg si.

    Men men.

    Og den butikken var gammeldags drevet, (må man vel si).

    Så noen ganger, hvis butikken var ‘bomba’.

    Så måtte vi jobbe i kanskje et kvarter da, i butikken.

    (Etter at vi var ferdige med å telle kassa).

    Med å fylle ut potetgull, eller is, eller noe da.

    Før vi fikk lov å gå hjem.

    Så lederne der, de ble vel sure på meg, tror jeg.

    Når jeg sa til dem, at faren min venta på meg.

    (Etter at faren min hadde mast på meg da).

    Så det faren min dreiv med der, det var helt hinsides, vil jeg si.

    Jeg ville jo ikke la faren min og Haldis vente.

    Jeg kjente de jo ikke så godt, egentlig.

    Siden jeg jo hadde bodd alene, hele den tiden som faren min hadde vært sammen med Haldis da.

    Så derfor skapte denne masinga fra faren min.

    Den masinga skapte problemer da, på jobben, for meg.

    For da ville jeg bli fort ferdig da, siden faren min og Haldis venta.

    Men jeg hadde jo ikke bedt dem, om å hente meg.

    Men hvordan kunne jeg forklare om det.

    Mens jeg satt og telte kassa, sammen med de andre kassererne der.

    Nei, det ville jo virka dumt.

    Jeg ville jo ikke dumme meg ut heller, og krangle foran kolleger, fra Drammen, som jeg knapt kjente.

    Så det at han vakta der, slapp inn faren min, i Hallen der, etter at CC var stengt.

    Det ødela litt for arbeidsmiljet, og for forholdet mellom meg og sjefene da, på CC Storkjøp.

    Så faren min ødela for meg, på jobben der, (på CC Storkjøp), vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haldis hadde jo jobba på CC Elektro, før hu begynte å jobbe på Cubus, før hu så startet opp egen vannsengbutikk.

    Så det er mulig at faren min kjente vakta der da, (på CC).

    Fra de åra, som Haldis jobba på CC Elektro.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    I begynnelsen så skulle vi spise på kontoret der.

    Kontoret til Karin Hansen og Nils-Egil og dem da.

    Men det ble litt rart å spise der, mens Karin Hansen prata med selgere og sånn da.

    Så etterhvert så måtte vi spise i spiserommet til CC Matsenter der da.

    Det er mulig at det var fordi at Karin Hansen ikke likte meg.

    For det gjorde hun ikke, skjønte jeg.

    Men ‘kundene liker han’, husker jeg, at hu sa, til han mannen.

    Den gangen hu stod og snakket om meg, og klaget på at jeg ikke ringte på ny kasse.

    Så Karin Hansen dramatiserte nok litt, mener jeg.

    Jeg var flink med kundene.

    Men hu tulla med meg, fordi at ingen hadde lært meg, hvor lang kø vi kunne ha der.

    Jeg måtte ringe når det var ‘kø’, fikk jeg stadig høre.

    Men hva mente de med ‘kø’ liksom.

    Var det to kunder i køen?

    Tre kunder?

    Fire kunder?

    Dette syntes jeg var bedre i Rimi, hvor vi lærte det, at hvis det var mer enn tre kunder, som stod i kø, i kassa, så måtte vi rope på ny kasse.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    CC Brakerøya, det var Norges eldste kjøpesenter.

    Parkeringsplassen der var enorm, (må man vel nesten si).

    Og nesten alle kundene parkerte utafor butikken da.

    Og jeg fikk ofte den jobben da, å samle inn handlevognene der, ved dagens slutt.

    Så jeg fikk en del av ‘møkkajobbene’ der da, må jeg si.

    Sitte i kassa, samle vogner og rydde flasker.

    Det var det jeg for det meste dreiv med der.

    Så det var ikke noen særlig muligheter for meg, å drive dank der, for å si det sånn.

    CC Storkjøp skulle bare samle de vognene, som var mot Drammenselva der liksom da.

    Lenger bort, så skulle CC Matsenter samle vognene.

    Jeg husker ikke om det var forskjellige vogner, for CC Matsenter og CC Storkjøp.

    Det tror jeg ikke.

    Men jeg husker det ikke helt sikkert, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Når jeg samla vogner, så gjorde jeg det ikke, sånn som dem gjorde det, da jeg seinere jobba, på OBS Triaden.

    Der gikk en flokk, på 3-4 karer, som jobba på gølvet der.

    De gikk ut i parkeringshuset, og henta vogner.

    En lang rekke vogner, som de liksom ‘gjettet’ gjennom Triaden-senteret da.

    Da jeg henta vogner, på CC.

    Så henta jeg 3-4-5 vogner av gangen, og rulla de bort til der de stod klare for kundene da.

    Inne i hallen vel, tror jeg.

    Det var vel en bakke der og, tror jeg.

    Så det var vanskelig å ta så særlig mange fler.

    Men jeg liksom speidet ut over parkeringsplassen der da.

    Og tenkte at nå tar jeg de 3-4-5 vognene der, i en ‘turn’.

    Og delte det liksom inn i henteturer da.

    Etterhvert så gjorde jeg vel det her nesten som i søvne omtrent, vil jeg si.

    Det å henta vognene, på den parkeringsplassen.

    Det tok vel en halvtime cirka kanskje.

    Noe sånt.

    Så jeg ble vel sluppet ut der, cirka halv åtte, eller noe da kanskje, om kvelden da.

    Og da var det også vanligvis roligere i kassa.

    Så da var det ikke så ofte kø da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På lageret, ikke så langt unna papp-pressa.

    Så lå det en brekkhylle.

    Der pleide Henrik, (var det vel), å ‘lage’ brekk, av en sånn stor, gul Freia Melkesjokolade.

    Også kunne folk spise av den da.

    En gang så sa vel til og med Henrik det, tror jeg.

    At han hadde ‘tulla’, og lagd brekk av en sånn sjokolade da.

    (Som ganske ofte lå der).

    Og at jeg kunne ta sjokolade der da, hvis jeg ville.

    Før jeg skulle rydde flaskebordet, var det vel.

    En ting som var bra der, (husker jeg at jeg syntes).

    Det var at vaskepulver-esker, som det var gått hull på.

    De kunne vi som jobbet der, få lov, til å ta med oss hjem.

    Etter at de var skrevet opp, eller noe, vel.

    Det mener jeg å huske, at Pia også syntes var bra.

    Når hu bodde i Leirfaret 4B.

    Og jeg kom hjem med en sånn skadet eske med Smili Vaskepulver, som egentlig kosta 19.90, eller 29.90, eller noe vel.

    Men som jeg hadde fått gratis da, siden de vanligvis bare kastet sånt.

    Dette var ikke lov i Rimi, forresten.

    Der ble sånt bare kastet.

    Sikkert for å hindre det, at ansatte ‘lagde’ brekk da.

    For eksempel hvis noen ikke hadde vaskepulver, så kunne de jo bare stukket hull på en eske da.

    Noe sånt.

    Og sånn var det vel heller ikke på Matland/OBS Tridaen, at det var lov å ta med brekk hjem.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Karin Hansen sa engang til meg, at jeg måtte huske å si ‘hei’, når jeg kom på jobben.

    (Og henta skrinet mitt sikkert, inne på kontoret der da.

    Et skrin vi måtte telle, tror jeg.

    Før vi satte oss i kassa da).

    Så sånn var det.

    Jeg var vel ofte i opposisjon, til voksne folk, på den her tida.

    Sikkert fordi at jeg var sur på faren min og Haldis, siden jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år.

    Så det var kanskje derfor at jeg ikke sa hei til hu Karin da.

    Og det var kanskje også derfor, at jeg ikke sa Arne, til lærer Karlsen, på skolen, som noen Lier-jenter sa til meg, at alle de andre i klassen sa, (unntatt meg da).

    Jeg stolte liksom ikke på noen som var eldre enn meg da, må jeg vel vel si.

    (Kanskje unntatt bestemor Ågot).

    Så jeg var en typisk Generasjon X-er, må jeg vel si.

    (Hvis jeg har skjønt det Generasjon-X-greiene riktig).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På kontoret der så hang det også en plakat, (som jeg husker ennå), på innsiden av døra da.

    Det stod 10-12 ting, (eller noe), for å tulle med de ansatte da.

    Sånn som at ‘jeg er vel ikke noen fotomodell, så hvorfor skal jeg bry meg om utseendet mitt på jobb’.

    Sånne ting.

    Så Karin Hansen var nok litt gammeldags, når det gjaldt ledelse, vil jeg nok tippe på.

    Jeg hadde jo hatt om ledelse, på skolen, (spesielt skoleåret før, da jeg gikk andre året, på økonomilinja, på Sande Videregående).

    Så jeg kunne jo litt om ledelsesteori.

    En sånn teori, ble kalt X og Y-teorien.

    Den sa det sånn, at man kunne dele inn mennesker, etter hvilket syn, som de hadde, på andre mennesker.

    Y-kategorien, de trodde at andre mennesker var for det meste flinke og arbeidsomme.

    Mens X-kategorien, de trodde at andre mennesker var for det meste late og udyktige da.

    (Hvis jeg ikke har blandet mellom X og Y nå da.

    Dette var jo noe jeg lærte på slutten av 80-tallet.

    Så det er jo over 20 år siden nå, for å si det sånn).

    Men jeg tror at Karin Hansen nok var en av de i X-kategorien.

    Altså at hun nok var sånn da, at hun så på andre mennesker, som å være for det meste late og udyktige da.

    Hvis jeg skjønte det rett.

    Men men, det kan jo være at jeg tok feil.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Nå er klokka over 21, her på hosteller.

    Jeg skal på noe jobbintervju, her i England, i morgen.

    For en Web Developer-jobb, i Gateshead.

    I morgen tidlig da.

    Så jeg få vel finne fram noe vitnemål og sånn, sånn at jeg husker å ta med disse, til det jobbintervjuet.

    Så jeg får heller prøve å skrive mer, om det som skjedde, da jeg jobba på CC Storkjøp, seinere.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 68: Mer fra russetida

    Jeg hang, (som nevnt i tidligere kapitler), også en del med Magne Winnem, i russetida.

    Han kjørte rundt i en pastellfarget blå Volvo bybil, (som han mente at kunne passere som russebil da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde jo hverken lappen eller bil selv.

    Så jeg var bare glad for å få lov til å sitte på med forskjellige russebiler/van-er da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En natt, etter at Winnem, Raymond og meg, (var det vel), hadde vært på en russekro, i Oslo vel.

    Så lå jeg over hos Winnem og dem, i Røyken.

    Mora til Winnem stod opp vel, og hilste på meg da.

    (Hvis hu ikke var våken da).

    Jeg var rimelig full, husker jeg.

    Og Winnem slang inn en Grandiosa, (som de hadde i fryseren vel), i steikovnen da.

    (Men det var vel bare meg som spiste, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem bodde på et byggefelt, i Røyken.

    Og en gang, når jeg var med Winnem dit, i russetida.

    Så dukka det opp en gutt der, som kjørte rundt i en elektrisk rullestol.

    Som var formet nesten som en bil, (eller noe), må man vel si.

    Noe sånt.

    Jeg vet ikke hvorfor.

    Det var kanskje det, at jeg ikke likte tonen hans.

    Men jeg ga ikke noe russekort da, til han gutten, i den elektriske rullestolen.

    ‘Akkurat han der, synes jeg at fortjener et russekort’, sa Winnem.

    Jeg sa bare ‘nei’, av en eller annen grunn.

    Jeg var kanskje i dårlig humør da.

    Han gutten i rullestolen kom kanskje litt brått på meg.

    Og han maste vel bare på meg, og ikke på Winnem, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Winnem hadde også en elektrisk sirene, i bilen.

    (Siden det liksom var en russebil da).

    En gang, som vi kjørte fra Røyken til Drammen.

    (For å dra på noe undervisning, muligens, på Gjerdes Videregående, i russetida da.

    Siden vi hadde undervisning, som vanlig, i russetida.

    Men vi pleide å dukke opp på skolen i russedressene våre da).

    Så satt Winnem på den sirena, når vi var ved Lier der, (mellom Røyken og Drammen vel), tror jeg.

    Og en bil stoppa.

    Så dem trodde nok at vi var sivilpoliti da, eller noe.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også at jeg kjørte med de russejentene, (Giske og dem), inne i Oslo.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Vi skulle til en russekro på Circus, tror jeg det var.

    Jeg husker også at jeg var et par ganger på Tryvann.

    Winnem og jeg gikk rundt og så på russebussene der.

    Men vi kom ikke i snakk med noen russejenter, eller noe, (tror jeg).

    En gang, da jeg hadde blitt med Winnem og noen andre Røyken-folk, på en russekro, i Oslo.

    Så dro dem med meg på Burger King, nederst i Karl Johan, (var det vel).

    For å hilse på ei dame som het Snøfrid, mener jeg.

    Uten at jeg helt skjønte hvorfor.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Natt til 16. mai, så var det vekking av lærere osv., i Drammen.

    Jeg skjønte ikke helt poenget med det.

    Men vi var oppe hos norsklærerinna vår, Inga-Lill Høstmælingen, som bodde i en åsside, (Åssiden?), ikke så langt unna sentrum i Drammen da.

    Dem henta meg, i Svelvik, tror jeg.

    (Hos Cecilie Hyde da sikkert).

    For jeg husker at vi var på bensinstasjonen, på Rundtom, i Drammen.

    Jeg tenkte meg ikke om.

    Siden jeg var russ.

    Og tente på en røyk, inne på bensinstasjonen der.

    Så våkna jeg litt.

    Og sa, ‘oj, jeg glemte meg, er det farlig at jeg røyker her inne eller, siden det er bensinstasjon?’.

    ‘Ikke så lenge du ikke trøkker gloa ned i bensinslanga’, (eller noe), svarte en fra betjeningen der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kjøpte også et pornoblad der, husker jeg.

    (Jeg syntes jeg kunne gjøre det, siden vi var russ).

    Siden vi ikke hadde klart å sjekke opp så mange russedamer da.

    Vi hadde vært på russedåp, forresten, like før det her vel.

    Det var mellom Bjerkøya og Sande et sted, (av en eller annen grunn).

    Grunnen var visst at det skulle være russedåp.

    Og da var det greit å ha det like ved Drammensfjorden da.

    Jeg ville bli døpt av russepresidenten, fant jeg ut.

    Jeg snøvla om det her i fylla da.

    Og ei russedame ble med, og ble døpt, sammen med meg.

    Jeg tulla med Rick Ashley og sånn.

    (Fordi jeg var så lei av kommersiell Stock, Aitken & Waterman-musikk).

    Og jeg hadde visst tatt noe lignende av en nazi-hilsen.

    (Som jeg nok må ha plukket opp, når jeg festa sammen med søstera mi Pia, og ekstremist-vennene hennes, i Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen.

    Nemlig nynazistene/Boot Boys-folka Kjetil, Noah og muligens Thor Espen og dem.

    Noe sånt).

    Så da fikk jeg kjeft av ei russedame.

    Siden jeg kom med nazihilsen da, mens jeg babla om Rich Ashley, i fylla da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Russepresidenten ble nok litt sur på meg, (mener jeg det var).

    Etter å ha døpt meg.

    For jeg hadde jo ikke fått med meg russelua mi.

    Som lå på Bergeråsen da.

    I Leirfaret 4B der, i klesskapet mitt, på det første rommet mitt der.

    (Det som Pia og Cecilie Hyde brukte, rundt den her tida).

    Men men.

    Jan Snoghøj var og overså russedåpen, av en eller annen grunn.

    Han kjefta litt på meg fordi at russedressen min ikke var møkkete.

    Av en eller annen grunn.

    Da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare.

    Jeg hadde jo vært i Holmestrand, Drammen, Oslo, Kongsberg og Hokksund vel, på russekroer, osv.

    Og kanskje på 10-15-20 russefester, eller noe, tilsammen.

    Så det skjønte jeg ikke noe av.

    Men bestemor Ingeborg, hu sa også det en gang, sommeren 1986 vel.

    (Sommeren før jeg begynte på videregående).

    Da Pia og jeg var på besøk hos henne, i Stavern.

    At jeg var flinkere til å holde klærna mine rene, enn Pia var.

    Jeg gikk i min fars sommerskjorter, og dem så like fine ut hele den tida vi var der, var det vel, som bestemor Ingeborg sa.

    Noe sånt.

    Men Jan var litt ‘på’ meg da, skjønte jeg.

    Vi var jo Drammensruss, og ikke Sande-russ.

    Så vi var kanskje mer på diskoteker i Oslo, osv.

    Og hva Jan hadde drivi med i russetida, det jeg veit jeg ikke.

    Men jeg lå ikke i noen grøft og spøy, i russetida, det må jeg innrømme.

    Jeg tror ikke at jeg spøy en eneste gang, i russetida.

    Men så hadde jeg jo festa en god del, på Fremad og Samhold og i Leirfaret 4B, og på LaVita i Oslo, osv., før russetida da.

    Så jeg var vel ganske vant til å drikke da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Når vi kjørte rundt i Drammen, (det var vel Winnem, Stein og meg, og muligens Raymond eller Andre Willassen).

    Så dro vi til Gulskogen Senteret, for å tulle.

    Winnem kjørte rundt med noen handlevogner der, husker jeg.

    Og vi måtte stikke før vakta kom da.

    Noe sånt.

    Winnem ville også stoppe, mellom Gulskogen og Drammen Sentrum, tror jeg.

    Og der så fant han en svær stein, og knuste en skateboard-rampe, som tilhørte en ungdomsklubb, eller noe, kanskje.

    Seinere, så fortalte Winnem meg det.

    At dem som hadde fått skylda, for at den skateboard-rampen, ble ødelagt.

    Det var en rivaliserende skateboard-klubb da.

    (Dette var vel etter at jeg hadde flytta til Oslo, at Winnem fortalte meg det her, en gang).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fant også på noe tull.

    Jeg reiv ut noen bilder av det pornobladet, og fikk dem til å stoppe foran et sånn kamera, som tok bilder av de som kjørte for fort.

    (Mellom Konnerud og Drammen Sentrum, tror jeg.

    Noe sånt).

    Også festa jeg det pornoblidet da.

    På en eller annen måte.

    Over det fartskameraet da.

    (Bare for å finne på noe tull da, siden vi liksom var russ da.

    Så sånn var det).

    Og det hadde visst blitt lagt merke til, hørte jeg av Winnem, en gang, en stund etter det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så var det russefrokost, ved Drammen Travbane der.

    Forresten så hendte det, langs E-18, mellom Sande og Drammen, et sted.

    At vi plutselig plukka opp Lise, fra Markedsføringsdelen, av klassen vår.

    Og hu satt seg bak i bilen til Winnem, ved siden av meg da.

    Men da ble jeg irritert.

    For hu hadde jo prata dritt om Cecilie Hyde, (som jeg skreiv om i det forrige kapittelet vel).

    Så hu sa jeg vel ikke hei til engang vel.

    Men jeg så vel bare stygt på henne, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Russefrokosten på Drammen Travbane var litt kjedelig, må jeg si.

    Det var ikke noe liv der liksom.

    Men vi spiste noe brødmat da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så var det russetog.

    Winnem fikk meg med på å gå fram og tilbake i toget.

    Sammen med Raymond vel.

    Så vi gikk bak masse forskjellige bannere da.

    Uten at vi egentlig var med i den gjengen som hadde det og det banneret da.

    Så vi tulla fælt i russetoget, må jeg si.

    Slektningene til Winnem hadde visst krangla fælt, (skjønte jeg seinere på Winnem), angående hvor i russetoget vi tre egentlig hadde gått.

    (Og det var kanskje ikke så rart det da.

    Siden vi gikk på 3-4 forskjellige steder, i russetoget.

    Siden vi tulla og gikk fram og tilbake i toget da, mens det russetoget gikk gjennom Drammen sentrum da.

    Fra Strømsø til Bragernes Torg, var det vel, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter russetoget, så satt Winnem og jeg.

    Og også Tim, tror jeg.

    Vi satt på en fontene eller en benk, på Bragernes Torg da.

    Og så dukka Pia og Cecilie Hyde opp der.

    (Noe som fikk Tim til å klikke litt vel.

    Tim, (var det vel), sa ihvertfall en gang, litt surt vel, at du har vel noen damer der og noen damer der og du.

    Noe sånt).

    Og dro meg med på den pub-en, som lå like ved Gjerdes Videregående der da.

    Jeg hadde visst sett skikkelig herja ut, husker jeg.

    Etter våkenetter, osv.

    For ei dame som satt ved samme bord som meg der.

    (Husker jeg).

    Hu klarte ikke å kjenne meg igjen, fra bildet, som var på russebeviset mitt.

    Så jeg hadde nok festa og tulla fælt i russetida, må jeg nok si.

    Siden jeg klarte å se så jævlig ut på 17. mai, mener jeg.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så hadde vi også en eksamen, i engelsk, i tida rundt det her.

    Og det var ikke på skolen.

    Men i en bygning, som lå ved Bragernes Torg der, tror jeg.

    Mulig noe Handelsstandens Hus, eller Folkets Hus, eller noe.

    Noe sånt vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så begynte jeg vel å jobbe på CC Storkjøp igjen da, i juni måned, var det vel kanskje.

    Etter russetida og eksamen da.

    Vi hadde også en eksamen i data da.

    Igjen så havnet Tim, Fred Bing og jeg, på samme gruppe.

    (Som under juletentamen).

    Både juletentamen og eksamen gikk over tre dager.

    Vi skulle lage et dataprogram da.

    Liksom for en forening, eller noe da.

    Jeg klarte å forsove meg, en av dagene, på eksamen da, (husker jeg).

    Men det gikk greit.

    Jeg fikk litt kjeft, av klasseforstander Karlsen, fordi jeg satt foran PC-en hele tida, på eksamen.

    Men det var fordi at jeg var den, (suverent vel), dyktigste, til å programmere, på gruppa vår da.

    Det var ikke fordi at jeg ikke skjønte hvordan man skulle gjøre systemering og lage datamodeller, osv.

    (Eller brukerveiledninger da, som vi syntes at var det kjedeligste, når det gjaldt å lage, (eller utvikle), datasystemer da).

    En av oppgavene var å lage et staveprogram, for ordblinde.

    Som den gamle Basic-kløpperen jeg var, så klarte jeg å snekre sammen et forslag til en løsning, i Pascal da.

    Og på den muntlige delen av eksamen.

    Så sa sensor, at vår gruppe var faktisk den eneste som hadde levert besvarelse, på den delen av oppgaven.

    For det var ganske komplisert da.

    Det var noe av de samme tingene, som jeg ‘lekte meg med’, da jeg lagde kryssordkompilator-program, da jeg gikk andreåret, på NHI, et par-tre år seinere.

    Nemlig strenger da.

    Jeg lagde staveprogrammet sånn.

    At ordblinde fikk godkjent riktig svar.

    Hvis det ordet de skrev, innehold kanskje 80% av bokstavene, fra det riktige ordet.

    Og hvis ordlengden var på cirka 80-120% av det som lengden på det riktige ordet var.

    Og det funka faktisk ganske greit.

    Hvis vi lata som at vi var ordblinde.

    Og stavet et ord, på tilgjort ‘ordblind’ måte.

    Så fikk vi det oftest godkjent riktig da.

    Kjetil Johansen og Gerd-Jorun Wik.

    De kom på samme gruppe de og, på både juletentamen og eksamen.

    Mener jeg å huske.

    Og de kunne vel nesten ikke fordra hverandre, tror jeg.

    Og Kjetil Johansen klagde fælt da.

    Så jeg måtte hjelpe dem litt igang, på oppgavene.

    Det var kanskje urettferdig, at det alltid var de samme nesten, som havnet på gruppe sammen da.

    Og at noen grupper bare hadde to elever da.

    Men men.

    Men på den stavetesten, for ordblinde.

    Da ga jeg ikke Kjetil Johansen noe hjelp.

    (Vi satt i datasalen, under tre-dagers-eksamen, og kunne prate med hverandre og sånn.

    Det var ikke noen lærere der, hele tiden, for å si det sånn).

    Og det var kanskje smart.

    For vår gruppe var jo den eneste som hadde svart på den vanskeligste oppgaven.

    Så hvis jeg hadde hjulpet Kjetil Johansen og Gerd Jorun Wik, med den oppgaven.

    Så hadde vi nok blitt tatt for juks, vil jeg nok tippe på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg bodde fortsatt i Leirfaret 4B, under eksamen, husker jeg.

    For den dagen jeg forsov meg, så lå jeg og sov i vannsenga ‘mi’, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På muntlig eksamen, så skulle vi eksamineres en og en, og ikke gruppevis da.

    Jeg fikk noen kjempevanskelige spørsmål, husker jeg.

    Som jeg tror at nok kanskje var helt i utkanten, av pensumet, eller noe.

    For jeg var vel den beste i klassen, i Pascal-programmering.

    (Tørr jeg nesten si, ihvertfall.

    Jeg lagde jo et ganske bra spill vel, som het Kentucky Derby, osv., innimellom skoleoppgavene da, det skoleåret).

    Men de spørsmålene jeg fikk på muntlig eksamen, de skjønte jeg ikke noe av.

    Så jeg bare prøvde å ro litt da.

    Mener jeg å huske.

    Men sensor var imponert likevel, tror jeg.

    Siden vår gruppe hadde svart på den vanskeligste oppgaven da.

    Som den eneste gruppen på Østlandet, (eller noe), vel.

    Så vi fikk en 5-er da, på den eksamen.

    Som var for tre fag.

    Nemlig programmering, systemering og fjerde generasjonsverktøy vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter at jeg hadde begynt å jobbe igjen, i juni-måned.

    Men før skolen var ferdig, rundt 18.-20. juni.

    (Var det vel).

    Så gikk jeg fra bussholdeplassen på Sand, en gang, husker jeg.

    (Jeg hadde kanskje kjøpt mat, på Prima, etter skolen.

    Noe sånt).

    Og da, så møtte jeg faren min og Erik Thorhallsson.

    De var pussa, og gliste.

    (Selv om de kjørte i bilen til faren min).

    Spesielt Erik Thorhallsson gliste, husker jeg.

    Dem sa at jeg måtte gå bort til Ågot, for leiligheten i Leirfaret 4B, hadde blitt solgt.

    Så jeg måtte snu da, og gå bort til Ågot.

    Hvis jeg ikke sjekka hvordan det så ut først da, i Leirfaret 4B.

    Det husker jeg ikke.

    Jeg tror jeg sjekka leiligheten først.

    Ihvertfall så fant jeg aldri alle de kule plakatene og sånn, som var på rommet ‘mitt’ da, i den leiligheten.

    Faren min hadde kjøpt et gammelt hus, i Sandsveien, hvor han lempet inn tinga fra Leirfaret 4B.

    Men der fant jeg aldri det jeg leita etter, av tinga mine da.

    Jeg fikk ikke vært med på flyttinga, så jeg fikk ikke bestemt hva jeg ville beholde, av tingene mine da.

    Så mye kule plakater og leker fra da jeg bodde hos mora mi i Larvik, og autografene til Andy Gray, som jeg hadde fått ved å skrive til Everton F.C., i England.

    Sånne ting så jeg aldri igjen.

    Tinnsoldaten jeg fikk av bestefar Johannes, da jeg bodde i Mellomhagen.

    Bamsen ‘Bamse Brakar’, som jeg hadde fått av Magna Adeler vel, i dåpsgave.

    Mine gamle stiler, fra ungdomsskolen.

    Sånne ting så jeg aldri igjen, etter denne ‘fylle-flyttinga’, fra faren min og Erik Thorhallsson da.

    Selv om jeg gikk mange ganger, ned til det huset, i Sandsveien på Sand.

    Etter at jeg måtte flytte bort til Ågot.

    Og prøvde å finne ting der.

    Men jeg var trist da.

    Jeg fant Everton-banneret mitt, som jeg hadde kjøpt i London, da jeg var med STS til Brighton, sommeren 1985 da.

    Men det var bretta liksom, så det hadde blitt litt skada da.

    (Må man vel si).

    Det amerikanske flagget og det treskrinet, som jeg hadde brukt til å ha hundrelapper i, i Leirfaret 4B, i en reol-hylle, på rommet ‘mitt’.

    De fant jeg ikke noen steder.

    Så de ville vel ikke faren min at jeg skulle ha da.

    De var vel egentlig hans da sikkert, mente han nok.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I russetida, så hadde vi også en fremførelse av en norsk-oppgave.

    Ingen hadde gjort noe særlig på den.

    Det var en gruppeoppgave.

    Og det var midt i russetida.

    Så den måtte jeg få organisert, på sparket, i et friminutt da.

    Vi var en av de siste gruppene, som skulle ha fremføring da.

    Så vi hadde jo hørt på de andre gruppene.

    Så jeg bare skreiv noe fra hukommelsen da.

    Så hadde Magne Winnem, Kjetil Johansen, og Andre Willassen vel, og meg da.

    Vi hadde en remføring da, i norsk muntlig.

    Uten å nesten ha forberedt oss.

    Og vi fikk vel en fem-er, tror jeg.

    Så det var jo bra jobba.

    Det var et skikkelig skippertak, som jeg måtte ta da, husker jeg.

    De andre på gruppa var ganske daffe.

    Sikkert fordi at dette var midt i den verste russetida.

    Så vi stod der i russedressene våre da.

    Og jeg prata om at presten hadde en viktig rolle i samfunnet og sånn da, (husker jeg).

    I en bok fra gamle dager, av Amalie Skram, (eller noe), vel.

    Som jeg ikke hadde fått lest da.

    For jeg syntes vel at den var litt kjedelig kanskje.

    Det var kanskje den boka jeg prøvde å lese.

    Da vi feira jul, hos Solveig, i Holmen, i Oslo, dette skoleåret.

    Men så kom Christell inn der, nesten naken, i en sånn tynn, gjennomsiktig blonde-body da.

    Det er mulig.

    Det var nok noe sånt.

    Men men.

    Nå har jeg vel fått med det meste fra russetida, (av det jeg husker fra russetida, ihvertfall).

    Jeg dro også til Brighton, den etterfølgende sommeren.

    Og jeg tenkte også at jeg skulle skrive mer om det som skjedde, på jobben med CC Storkjøp.

    Om hvordan det var, da jeg, (og også Pia da), bodde borte hos Ågot, den sommeren, (altså sommeren 1989 da).

    Og om det andre som skjedde den sommeren.

    (Jeg var vel også på besøk, alene, hos bestemor Ingeborg, i Stavern, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Så vi får se når jeg klarer å bli ferdig, med de siste kapitlene, av Min Bok.

    Vi får se når jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    På russedåpen der, i Sande.

    Så fikk Winnem og Raymond meg til å gå inn i en annen russbil der.

    Og der satt det ei jente, som ville prate med meg, skjønte jeg.

    Hu holdt til i klasserommet, der vi hadde matte valgfag, mener jeg.

    Og jeg lovte å dukke opp der, for å hilse på henne.

    (Ei som var litt rundt i hodeformen vel, eller noe).

    Men hu sa det, at det kom jeg ikke til å gjøre.

    Og det gjorde jeg heller ikke.

    Det ble litt for flaut, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    PS 2.

    De samme jentene i klassen, fra Lier, som hadde kjefta på meg, (som jeg skrev om i et tidligere kapittel), fordi jeg ikke kalte klasseforstander Karlsen, for Arne.

    De var venninner, med ei lyshåra jente, i matte valgfag-klassen min.

    Ei som pleide å sitte ved siden av Torgills, som jobba på CC Storkjøp, (hvor jeg også jobba da).

    Og hu hadde jeg spurt om russekort en gang.

    Det stod ‘velkommen i det grønne, sa jenta, hu strødde persille i senga’.

    Noe sånt.

    Som motto da.

    Og hu, hu sa de Lier-jentene i klassen til meg om.

    At hu skulle ha en russefest.

    Som jeg var invitert på da.

    Ute i Lier.

    På en gård, som jeg lurer på om var en grisegård.

    Det var der jeg var med faren min en gang, (tror jeg), for å levere køyesenger, eller noe.

    Og ei bondekone, (mora til hu i klassen til Torgills?), viste faren min og meg, et svært grisefjøs, hvor det lukta skikkelig stramt, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Der bare satt jeg i stua der, sammen med de her Lier-jentene da.

    I noen timer da.

    Jeg tror det var Magne Winnem antagelig, som hadde droppa meg av, på en bensinstasjon, uti der.

    Også hadde disse Lier-jentene plukka meg opp da, på den bensinstasjonen da.

    Men det skjedde ikke så mye på den festen.

    Jeg bare drakk litt vel, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    En annen gang i russetida.

    Så hadde jeg ringt Tim, fra Cecilie Hyde vel.

    For det var noe russearrangement da, et eller annet sted, som jeg lurte på.

    (Jeg jobba jo ikke i mai-måned.

    Så jeg tenkte jeg burde prøve å få med meg mest mulig av russegreiene.

    Siden det virka som at det var tradisjon, blant CC Storkjøp-folk da, for eksempel.

    Siden man fikk fri i mai der, som russ, enten man ville eller ikke.

    Må jeg vel si.

    Det var nærmest en selvfølge da, skjønte jeg, for russ som jobba der).

    Så sånn var det.

    Og da ringte Tim meg tilbake.

    Og da hadde han ordna det sånn.

    At jeg skulle ligge i gangen, (eller noe), hjemme hos hu Astrid Sand.

    Som leide hybel, sammen med ei venninne vel.

    Like ovenfor bowlinga, på Åssida der.

    (Den bowlinga hvor vi var på klassetur en gang, og hvor Kjetil Johansen seinere ble bestyrer.

    Det var også den bowlinga, hvor jeg var sammen med Espen Melheim og Christell Humblen, den gangen, på begynnelsen av det skoleåret.

    Så jeg kjeda meg litt, da jeg var der sammen med klassen.

    Noen måneder senere.

    Og da jeg gikk ut derfra.

    Så hadde jeg glemt å ta av meg bowlingskoa, husker jeg.

    Så trøtt var jeg.

    Eller så mye kjedet jeg meg.

    Jeg fikk kjeft av ei som jobba der, på grunn av et eller annet og.

    Og jeg gikk jo på handel og kontor.

    Så jeg var vant til det mottoet da, at ‘kunden alltid har rett’.

    Så jeg bare slang meldinger tilbake.

    Og sa ‘ha et godt liv’, og sånn.

    Også måtte jeg inn der og hente skoa mine, etter det igjen.

    (Sånn mener jeg at det var, ihvertfall).

    Siden jeg hadde glemt meg, og gått ut med leide bowlingsko på meg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes vel også at det ble litt kjedelig, å bare ligge i den gangen der, hos hu Astrid Sand og dem da.

    Så jeg gikk vel også ned, til nettopp den bowlinga, mener jeg.

    Mens jeg venta på at noen russefolk skulle hente meg der da.

    Og da dukka vel han dem leide av opp der og, tror jeg.

    Mens jeg gikk og surra litt, utafor inngangsdøra til Astrid Sand og dem der da.

    Så sånn var vel det, (hvis jeg husker det riktig).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

  • Min Bok – Kapittel 66: Kristiansand

    Våren 1989, så var det bryllup, i Christell sin slekt, i Kristiansand.

    Haldis, faren min, Christell, Jan, Pia og meg, skulle ta toget ned til Kristiansand, en fredag, våren 1989.

    Der skulle vi bo på et hotell, som het Norrøna, (eller noe), tror jeg.

    Dette var samme helgen som Heysel-tragedien, husker jeg.

    Vi var litt i seineste laget, da vi kjørte fra vannsengbutikken og i retning av Drammen Togstasjon.

    Så Haldis ringte fra en mobiltelefon, i drosjen, og ba toget om å vente.

    NSB svarte at de kunne vente i 2-3-4-5 minutter, men ikke lenger.

    Noe sånt.

    Så vi løp på toget da, (mer eller mindre, ihvertfall).

    Og rakk såvidt å komme oss med det da.

    Hvordan Haldis kunne få toget til å vente, det veit jeg ikke.

    Kanskje hu kjente stefaren til Kjetil Holshagen, (min tidligere kamerat fra Havnehagen), som jobba som vaktmester, eller noe, på Drammen Jernbanestasjon?

    (For å fleipe litt).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde jo tatt toget mange ganger, til Larvik.

    Og jeg hadde jo kjørt bil, med mora mi og Arne Thomassen, til Kristiansand, sommeren 1979.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Og faren min, Haldis, Christell og jeg.

    (Jeg husker ikke om Pia var med).

    Vi hadde jo kjørt til ‘tante Lete’ og de, (i Stavanger), i amerikaneren til faren min, en gang.

    På begynnelsen av 80-tallet.

    Og da kjørte vi jo om Kristiansand da.

    (Må man vel si, veien gikk vel ihvertfall rett ved Kristiansand der, tror jeg

    Vi kjørte langs kysten, (mer eller mindre), hele veien da.

    For å si det sånn).

    Så jeg trodde at toget skulle kjøre til Larvik, Brevik, Kragerø, Arendal, Grimstad, Risør, Lillesand og alle de byene der, langs kysten, på Sørlandet.

    Men så ikke.

    Togstasjonene som dukket opp hadde rare navn som Nordagutu, osv.

    Noe jeg klagde på, på toget da.

    Siden jeg husker at mora vår og Arne Thomassen, de pleide å kjøre innom alle disse fine sørlandsbyene, på veien ned til Kristiansand da, sommeren 1979.

    Så istedet for fine sørlandsbyer, så dukka det opp fjellsteder med rare navn da, fant jeg ut.

    Så da måtte jeg nesten klage litt, syntes jeg.

    Jan Snoghøj, (Christell sin 8-10 år eldre storebror, som kalte meg for ‘sønn til Arne’), begynte å snakke om at Nordagutu var gildt da, (eller noe).

    Noe sånt.

    Jeg var ikke helt sikker.

    Men men.

    Så dette toget kjørte vel til Kongsberg, mener jeg, og over noe fjellparti, (eller vidde), i innlandet.

    Istedet for å kjøre langs kysten da.

    Noe som jeg syntes var litt kjedelig da.

    Jeg som hadde dratt så mange ganger med toget til Larvik, på Vestfoldbanen, og som kjente meg mer hjemme, nedover i Vestfold og på Sørlandet da, enn oppå noen fjellpartier, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Haldis og dem hadde med noen søppelsekker, med noen puter og sånn i.

    Som var en gave til brudeparet da.

    I Kristiansand så gikk vi gjennom Sentrum, før vi kom til hotellet.

    Og en kar, som stod ved en stand, fortalte noe om en organisasjon som het Akademikernes Fellesorganisasjon, (eller noe sånt).

    (Kanskje jeg kan melde meg inn der nå?

    Nå som jeg har en Høgskolekandidatgrad, fra HiO IU.

    Hvem vet).

    Da vi kom til hotellet, så jobba det noen eldre damer, i resepsjonen der.

    Jeg var jo i russetida, så jeg tok ting rimelige lite seriøst.

    Familien vår var jo også basert på noe hykleri, i og med at vi bare var samlet i ferier osv., siden jeg bodde aleine, i Hellinga 7B og Leirfaret 4B, fra jeg var ni år da.

    Jeg sa sånn lett nonsjalant, til Jan, eller noe, at ‘hva med ranspengene da?’.

    Mens vi stod i resepsjonen, på Hotell Norrøna da.

    (Jeg hinta til den søppelsekken, som var Haldis sin vel, og som var full av puter osv., (var det vel), til brudeparet da, fra Vannsengbutikken).

    Og da gikk ei kone, (som jobba i resepsjonen der da, og som var ganske nærme pensjonsalderen vel, vil jeg nok tippe på), fram til den søppelsekken til Haldis da, og kikka oppi den da.

    For å se om vi hadde noen ranspenger der.

    Men hu sa ikke noe.

    Og hu ble kanskje litt skuffa, når hu bare fant noen sofaputer og sånn, i den søppelsekken til Haldis da.

    Det er mulig.

    Men men.

    På kvelden, den dagen, så dro Jan, Pia og Christell meg med, til en restaurant, i Kristiansand Sentrum, for å spise middag.

    Faren min og Haldis skulle ikke være med, av en eller annen grunn.

    Jeg var ikke så kjent i Kristiansand.

    Jeg hadde bare såvidt vært i den byen en gang, som ni-åring.

    Så jeg fulgte etter de andre da.

    Mens vi gikk gjennom gatene i Kristiansand.

    På vei til en restaurant, som Jan tydeligvis kjente til fra før vel.

    Jan Snoghøj er cirka 7-8 år eldre enn meg, (hvis jeg husker det riktig).

    (Jeg sjekka skattelistene, på nettet nå.

    Jan heter egentlig Jan Christian Snoghøj, og er født i 1962.

    Altså 8 år før meg, og 9 år før Pia og 10 år før Christell da.

    Så sånn er det.

    Han hadde en inntekt på 294.000, i 2009, stod det også der, forresten:

    http://www.kjendis.no/skatt/sok/?op=Person&id=1743498&ar=2009&urlnavn=JAN+CHRISTIAN+SNOGH%d8J).

    Jeg var jo 18 år dette skoleåret.

    Og Jan var da 26 år.

    Og Pia var 17 år.

    Og Christell 16 år da.

    Så vi må vel si det sånn, at det var Jan som dro med oss tre videregående-elevene, på restaurant da.

    Siden både Christell, Pia og meg, fortsatt gikk på videregående, dette skoleåret.

    Jeg sjekket på Wikipedia nå, og Heysel-tragedien, den fant sted 29. mai 1989.

    Så dette var 28. mai da, som vi var på den restauranten.

    Vi satt alle fire, rundt et firkanta bord der.

    På noen slags kraker vel.

    Vi satt nesten i en bås da.

    Det var ganske privat.

    Fordi det var ikke så fullt der vel.

    Men vi var ikke skjult der.

    Så det var egentlig ikke en bås.

    Det var et bord, med noen krakker eller stoler ved.

    I andre eller tredje etasje, (tror jeg), av en bygning da.

    I sentrum av Kristiansand.

    Jeg satt sånn at jeg hadde Jan, på min venstre side.

    Til venstre for Jan, så var det et vindu, (mener jeg).

    Pia satt foran meg vel.

    Og Christell satt foran Jan vel.

    Noe sånt.

    Og en del meter bak Pia og Christell så var kassaområdet da, hvor man bestilte mat osv., da.

    Hvis vi ikke bestilte ved bordet da.

    Jeg husker ikke hva jeg bestilte.

    Jeg var kanskje litt trøtt etter russetida.

    Det er mulig.

    Plutselig så begynner Christell å si det, at faren vår, hadde ‘fingra’ Pia.

    Jeg nekta, (eller jeg trodde at Christell tulla da).

    (Det er mulig at det var Jan som først begynte å ta opp dette.

    Det husker jeg ikke helt).

    Så sa Pia at det var sant.

    Og hun fortsatte, og spurte meg om jeg husket da vi var små, og bodde hos mora vår i Larvik.

    Og at Pia hadde sagt til faren vår, når vi var på besøk hos han, i Hellinga 7B, i 1975 eller 1976 kanskje, at hu ikke ville sove i dobbeltsenga, sammen med han.

    Og da hadde faren vår sagt at det måtte hu.

    (Men det var bare en enkeltseng der.

    Som jeg sov i.

    Så hvor Pia ellers skulle ha sovet, det veit jeg ikke).

    Jeg huska jo den episoden, fra 13-14 år tidligere kanskje.

    Og jeg måtte nesten markere avstand mot det som faren min hadde gjort.

    Dette var jo mens Bjugn-saken var i nyhetene ganske mye, mener jeg.

    Så jeg sa at jeg hata faren min, eller noe, (på grunn av det her da).

    ‘Det gjør du ikke det’, sa Christell.

    Noe sånt.

    Men jeg ble sinna.

    Og spurte om vi skulle kutte ut faren min.

    (Og så tenkte jeg litt).

    Også sa jeg, ‘unntatt når det gjaldt penger’.

    (For jeg hadde ikke så mye penger da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jan sa noe sånt, (til meg), som at ‘så du …’.

    (Så han ville vite noe om hva jeg skulle gjøre i forbindelse med dette, (eller i forbindelse med livet mitt), fremover da).

    Men ellers ble det ikke sagt noe.

    Pia og Christell sa vel ingenting da.

    Og Jan svarte heller ikke på det, om han skulle bli med å kutte ut faren min.

    Så derfor sa ikke jeg noe mer heller.

    Men det er mulig at dette var noe i regi av Jan da, for alt hva jeg vet.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg pleide å se på Tippekampen, og Hotell Norrøna hadde en TV, i lobby-en.

    Så på lørdagen, så gikk jeg ned der, etter å ha gått og sett litt i Kristiansand vel.

    Men tippekampen var ikke noe artig, denne ettermiddagen.

    Det var jo kaos på tribunene, og kampen ble avlyst.

    Folk døde i hopetall, på grunn av at for mange tilskuere var sluppet inn på Heysel Stadion.

    Skadede og døde ble båret inn på banen.

    Så det var jo ikke noe artig, å se på tippekampen akkurat, denne ettermiddagen.

    (Det var forresten finalen i serievinnercupen, mener jeg, mellom Juventus og Liverpool, denne dagen, noe som vel er ganske kjent).

    Så ble vi hentet av noen slektninger av Haldis.

    Vi kjørte forbi banen til Start, husker jeg.

    Og opp en bakke og litt lenger vel.

    Til et byggefelt der.

    Og han som var forlover, (eller noe), han var nervøs, og tente på noe greier, ute på kjøkkenet, eller noe.

    Og forklarte til oss, fra Drammen da, (må man vel si), om hvor nervøs han var da, og hvor skuffa han var over seg selv.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kjørte innover mot Kristiansand Sentrum igjen.

    Så satt jeg i baksetet, (i en av bilene), husker jeg.

    Og la merke til at Jan stirra inn i øynene på ei tenåringsjente, som gikk på fortauet.

    Mens vi kjørte forbi.

    Det var nesten som at Jan prøvde å hypnotisere denne Sørlandsjenta, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Dette var vel i en nedoverbakke, like før Start-banen der, mener jeg.

    Noe sånt.

    Jeg husker ikke om vi var i noe kirke.

    Men vi var ihvertfall i et selskapslokale, i Kristiansand Sentrum, hele kvelden.

    Jeg hadde på meg en hvit Ball-genser og tweed-jakka, som jeg hadde fått, (eller arvet brukt vel), av Ruth Furuheim, (etter en av sønnene henne sikkert da), en 6-7 år før det her vel.

    Noe sånt.

    Jan sa til meg at han også hadde vurdert å gå kledd sånn.

    Men han hadde vel dress da.

    (Men jeg hadde jo ikke noen skjorter, dresser, smokinger, slips eller smoking-sløyfer, som jeg har forklart om, i det forrige kapittel, var det vel.

    Så jeg bare improviserte litt da.

    Og brukte en tynn,hvit Ball-genser, under jakka, istedet for skjorte og slips da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Den lørdagen, (var det vel), så tok Pia, Christell og jeg, heisen sammen, (husker jeg), på hotellet, (da vi skulle i det bryllupsselskapet da).

    Christell sa til Pia, (mens jeg også gikk sammen med dem da, og kjøre heis sammen med dem), at den og den, hadde så tettsittende øyne.

    Så Christell likte ikke en kar da, på grunn av dette da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og da måtte jo jeg si noe.

    Så jeg spurte om jeg hadde tettsittende øyne.

    Men det hadde jeg visst ikke da, skjønte jeg, på Pia og Christell da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Det var ikke så hyggelig, i det middagsselskapet, syntes jeg.

    Det var noe dans og sånn der.

    Men Pia og Christell prata jeg ikke så mye med, husker jeg.

    Jeg prøvde å sjekke opp en flott brunette, (var hu vel), i 20-åra vel, i baren der.

    Etter middagen.

    Og etter diverse drikke og dans, osv.

    Men hu dama sa bare noe sånt som at ‘hvis du hadde vært noen år eldre så’.

    Noe sånt.

    Etterhvert så fikk Christell meg til å kjøpe Tequila.

    Som hu, (og muligens Pia), lærte meg hvordan man skulle drikke da.

    Man skulle først ta salt på hånda.

    Og så drikke Tequila-drinken.

    Og så spise en sitronskive.

    Jeg drakk to eller tre sånne, tror jeg.

    Enda jeg vel var ganske full fra før av og.

    Så jeg ble jo helt svimmel.

    Og måtte legge hodet ned på et bord, i et naborom, som stod tomt der.

    Mens jeg venta på at de andre skulle bli ferdige da.

    For dette var like før det skulle stenge.

    Jeg syntes jeg hørte noe om at Christell skulle dra på et utested som het ‘Downtown’, eller noe.

    At ei tante av Christell begynte å bable om det, eller noe.

    (Hvis ikke dette var den andre av de helgene vi var i Stavanger da).

    Men jeg hadde jo nettopp vært gjennom russetida.

    Og jeg hadde jo sett disse forfærdelige TV-bildene, fra Heysel, på hotellet.

    Og det vet jeg ikke om de andre i bryllupet hadde sett.

    Så jeg var kanskje litt trist/melankolsk, (eller noe), på denne festen.

    Det var bar der, osv., så dette var nok et utested, (en pub eller diskotek), som de hadde leid da, for å ha denne festen da.

    Så dette var ikke noen kjempekristne folk, eller noe.

    (Jeg har vært i andre bryllup seinere, (det vil si bryllupet til Magne Winnem).

    Hvor det ikke ble drukket alkohol, i det hele tatt.

    Men sånn var det ikke her da, for å si det sånn.

    Her var det dans og drikking hele kvelden.

    Til klokka 1-2-3 om natta kanskje.

    Noe sånt).

    Og på hotellet, så hadde jeg fortsatt vært ‘svingstang’.

    (Etter tequila-ene, som jeg ikke veit hvor Pia og Christell hadde lært å drikke).

    Jan fortalte meg dagen etter, at jeg hadde bare tippa ned i fotenden av senga til Christell.

    Med alle klærna på.

    Etter at hu hadde lagt seg vel.

    For alle vi fire yngste, (det vil si Jan, Christell, Pia og meg da).

    Vi sov på samme rom da, på det hotellet.

    Mens faren min og Haldis hadde sitt eget rom da.

    Og dagen etter, så stod det om Heysel-tragedien, på forsidene, av både VG og Dagbladet da.

    (Eller Søndag-Søndag, var det vel, ved nærmere ettertanke, som var den eneste søndagsavisen, på den her tiden, (hvis jeg ikke tar helt feil)).

    Og jeg syntes at alle på togstasjonen var sure, (eller noe).

    (Jeg var kanskje fortsatt litt full).

    Faren min var sur og, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det var kanskje på grunn av Heysel-tragedien.

    Det er mulig.

    Men den hadde jo jeg fått med meg om, dagen før.

    Men jeg fortalte ikke noe om dette, til Jan, Pia, Christell, Haldis eller faren min.

    For jeg visste det, at de ikke var så fotballinteresserte, som meg.

    En gang som vi så en fotballkamp, nede hos Haldis.

    Så hadde Jan snakka om, (når jeg lå på gulvet foran TV-en, på en slags skinnfell, eller noe), at han kunne se tissen, til en fotballspiller.

    Men det var mens jeg så bort.

    Så det var kanskje en litt kjedelig kamp.

    Det var ihvertfall ikke en Everton-kamp.

    Så jeg kunne også kjede meg, mens jeg så på fotball.

    Men jeg syntes at ‘pling’-en, var morsomt da.

    For å se om Everton scorte.

    Det var mye derfor jeg fulgte med på fotball-kamper, på TV, selv om Everton ikke spilte, i den TV-sendte kampen.

    Men jeg trodde ikke at Jan, Christell, Pia, Haldis og faren min, var så interesserte i fotball.

    Så det var ikke sånn, at jeg snakka med dem, før og under bryllupet, om den her Heysel-tragedien da, (som jeg hadde sett på TV, i TV-rommet på hotellet da).

    De var liksom i en annen verden, enn meg, vil jeg nok kanskje nesten si.

    De var litt fjerne kanskje.

    Jeg fant ihvertfall ikke noen anledning, når det var naturlig for meg, å nevne denne tragedien.

    Til noen av dem.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter dette, så forandret mitt forhold til faren min seg veldig.

    Jeg hadde alltid sett opp til faren min, før denne fredagen, og det restaurantbesøket, i Kristiansand, hvor Pia og Christell fortalte om at faren min hadde misbrukt Pia seksuelt da.

    Men etter dette, så har jeg nesten ikke hatt noe med faren min å gjøre.

    Så denne turen til Kristiansand, den har liksom satt rammen, for det meste av min kontakt da, med ‘Haldis og Arne-familien’, i så godt som alle år etterpå, vil jeg vel nesten si.

    Jeg var jo litt bundet, av det jeg hadde sagt der, ved restaurantbordet, i Kristiansand, og.

    Så jeg har hatt litt kontakt med faren min, men ikke mye, etter dette.

    Pia sa jo det, høsten etter, at faren min hadde sagt, at han ikke trodde det var meninga, at han skulle betale husleia, for hybelen min, i Oslo, (hvor jeg studerte), hver måned.

    Så etter at Pia sa det, så kutta jeg også ut faren min når det gjaldt penger.

    For det meste ihvertfall.

    Med noen få unntak.

    Så etter at jeg flyttet til Oslo, som 19-åring.

    Så har jeg klart meg selv økonomisk, uten at jeg har fått mer penger, enn kanskje 10.000 tilsammen, på 15 år vel, fra faren min og Haldis da, (hvis man regner med penger jeg har fått i julegaver av dem også).

    (Hvorav det største beløpet, som jeg fikk av dem.

    Det var mens jeg avtjente Førstegangstjenesten, på Terningmoen.

    Og fikk en regning, fra Lånekassa, mens jeg var der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå er klokka et om natta, her på hostellet.

    I de neste kapitlene, så tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om russetida.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og hvem de folka egentlig var, som vi var i bryllup hos?

    Nei, det ante jeg egentlig ikke da.

    Og det aner jeg fortsatt ikke nå.

    Men det var vel noen i slekta til Haldis da, på en eller annen måte.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok – Kapittel 64: Jula 1988

    Jula 1988, så skulle vi, (det vil si Haldis, faren min, Pia, Christell og meg), være inne hos Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star, der, på Holmen, i Oslo, på julaften.

    Dette var første gangen, som jeg feiret jul, i Oslo.

    Dette var på beste Oslo Vest, må man vel si.

    Solveig hadde en stor villa, like ved Stasjonsveien der, på Holmen.

    Ikke mange meterne fra en bensinstasjon der.

    Holmen ligger like nedenfor Holmenkollen.

    Og den gangen som Vegard Oppås hoppet så langt, i Holmenkollen, (i tåka som var da), at de måtte begynne på nytt, så var jeg der.

    Og da hadde vi parkert nede hos Solveig.

    Også gikk vi, (faren min, Haldis, Christell, Pia og jeg), opp til Holmenkollen da.

    Og så på hopprennet der.

    Det var masse andre folk, som også gikk oppover den bakken da, (fra Holmen der, og til Holmenkollen), denne dagen.

    Faren min nevnte vel at kongen stod der og der, tror jeg.

    (Det var vel isåfall Kong Olav).

    Men jeg skjønte aldri helt hvor dette var.

    Selv om jeg fløy fælt mye rundt der, og så her og der da.

    For å se om det var noe som var morsomt der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde med den tweed-dressen min.

    Og jeg hadde tenkt å skifte, til pentøy.

    Men ingen andre skiftet til pentøy.

    Så jeg ble bare sittende der.

    Og plutselig så var middagen servert.

    Og vi spiste da.

    Og åpnet noen pakker vel.

    Jeg kjedet meg ganske mye, og gikk tidlig til sengs.

    Jeg sov på et soverom, i andre etasje etasje der, husker jeg.

    Plutselig, så kom Christell inn på rommet mitt der, etter at jeg hadde lagt meg.

    Hun hadde på seg en hvit blonde-body, som var nesten gjennomsiktig, vil jeg si.

    Også begynte hun å gå en runde, inne på soverommet mitt, sånn at jeg fikk sett på henne i det blonde-undertøyet hennes da.

    Av en eller annen grunn.

    Hu smatt ut igjen like raskt som hu hadde dukka opp.

    Så jeg fikk ikke spurt henne hva hun dreiv med heller.

    Jeg lå jo der og prøvde å sove, så jeg hadde ikke akkurat forestilt meg at Christell skulle dukke opp i undertøyet, (i noe julegave-undertøy vel), heller.

    (Christell var jo bare 16 år da vel.

    Men det ble jo sagt om henne, allerede i konfirmasjons-sangene hennes, at hun hadde ‘sex-appeal’.

    Og hun hadde nok pupper i bh-størrelse ‘D’, allerede som 16-åring, da hun gikk på denne ‘undertøys-paraden’, inne på soverommet mitt, hos Solveig, (telegrafisten på Scandinavian Star), der, vil jeg nok tippe på.

    Hvis jeg skulle gjette.

    Noe sånt).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hvorfor vi var hos Solveig der i jula, det veit jeg ikke.

    Men det hadde jo vært en episode, jula før, (var det vel).

    Da var det sånn, i huset til Haldis.

    At faren min sa til Pia, Christell og meg.

    På en truende måte.

    At ‘jeg vet ting om alle dere’.

    Jeg var misfornøyd da, fordi at Pia og Christell hadde klaget til meg, før den jula vel, på at Pia hadde hatt en abort, nede hos Haldis, osv.

    Og da sa jeg, at jeg skulle ta en prat med faren min.

    Men da sa Christell bare at, ‘hvorfor drikker Jeppe, Erik’.

    Flere ganger.

    Dette skjedde oppe hos meg, i Leirfaret 4B.

    Mens trusselen fra faren min, den skjedde nede hos Haldis, i Havnehagen.

    (Begge stedene på Nedre felt, på Bergeråsen).

    Ellers husker jeg ikke så mye, fra julen hos Solveig.

    (Som var en venninne av Haldis.

    Og som faktisk var på vakt, som telegrafist, under Scandinavian Star-ulykken.

    Og som vel også vitnet i rettsaken etter den ulykken, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen måneder tidligere, så var det også et selskap, som jeg måtte være med på.

    Det var Christell sin onkel og tante, fra Bergen, som kom på besøk.

    Jeg måtte være med, sa faren min.

    Fredagen så begynte faren min og Haldis, å lage noe suppe, oppe hos meg, i Leirfaret 4B.

    Det skjedde så og si aldri, at Haldis var der.

    Så dette satte meg ut litt, husker jeg.

    Et par, i 20-årene vel, som jeg ikke kjente, skulle låne vannsenga mi.

    Så jeg måtte sove på det gamle rommet mitt, i en vanlig enkeltseng der.

    Og da ble jeg litt ‘uggen’, husker jeg.

    Det var kanskje fordi det var kaldt på det gamle rommet mitt.

    Eller fordi at jeg ikke var vant med at de var andre folk i leiligheten, enn meg.

    (Det paret lagde også hull i vannsenga, forresten).

    Eller fordi at Haldis og faren min hadde stressa så mye, med å koke suppe, på kjøkkenet, dagen før.

    Noe var det ihvertfall som gjorde meg nedfor, og jeg hadde ikke ork, til å dra på jobben, på CC Storkjøp, denne lørdagen.

    Det kan ha vært at jeg ønsket å følge med litt, på det paret, som plutselig var i leiligheten min.

    Og som jeg ikke visste hvem var.

    Det er mulig.

    Jeg gikk ihvertfall ned til Haldis og lånte telefonen der, og ringte CC Storkjøp da, og sa at jeg var syk.

    Dette var vel i oktober kanskje, så jeg hadde bare jobbet der et par måneder.

    Så dette var nok den første gangen, som jeg var borte fra jobb, pga. sykdom, (eller ‘sykdom’), vil jeg nok tippe på.

    Selskapet skulle være der Jan Snoghøj, (Haldis sin yngste sønn), bodde, på Gulskogen.

    Pia skulle også dit.

    Men ikke Christell, av en eller annen grunn.

    Enda dette var Haldis sin søster Asbjørg, fra Bergen.

    Og hennes ektemann.

    I selskapet så satt Pia og jeg, nærmest soverommet til Jan der.

    Og Haldis og faren vår, satt ved den andre enden av bordet.

    Som stod i stua til Jan.

    Cirka der jeg pleide å sove, på en madrass på gulvet, de gangene som jeg overnatta der.

    Pia og jeg, vi begynte å prate med tante Asbjørg og mannen hennes.

    Tante Asbjørg må jo ha vært søsteren til tante ‘Lete’, (som Christell visstnok hadde sagt som barn), fra Stavanger.

    Men det var ikke sånn, at jeg noen gang hadde sett tante Asbjørg og mannen hennes før.

    Jeg hadde vært med på to helgebesøk, hos tante Lete og onkel Per, i Stavanger.

    Men tante Asbjørg og ektemannen, fra Bergen.

    De hadde jeg aldri møtt før.

    (Jeg sjekket på nettet nå, (siden Haldis sin familie er på et slektsforsknings-nettsted), og Asbjørg er eldre enn Haldis, men yngre enn Anne Margrethe aka. Lete.

    Ektemannen til Asbjørg heter Jan Leknes, står det også der, forresten).

    Onkel Jan sa til Pia og meg, at vi burde bare røyke og drikke alt vi klarte.

    De røyka selv og, og det var godt med en røyk etter maten, (husker jeg).

    Onkel Jan og tante Asbjørg, de fikk høre det, at jeg ikke hadde dratt på jobben den dagen.

    (Jeg var jo bare 18 år, og denne jobben på CC Storkjøp, det var jo bare en jobb jeg hadde fått, etter en impuls, at jeg spurte Arnt Lund, om de hadde ledig jobb der, når jeg skulle kjøpe brukte skolebøker av han.

    Det var ikke sånn at jeg egentlig hadde planlagt på forhånd, å jobbe ved siden av skolen, dette skoleåret.

    Det var bare en impulshandling, som fikk meg til å spørre om de hadde ledig jobb, på CC Storkjøp, for å si det sånn.

    Så jeg tok ikke den her jobben så kjempe-seriøst, må jeg vel innrømme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Onkel Jan og tante Asbjørg, de fortalte det, at de drev butikk selv, i Bergen vel.

    (Uten at jeg er sikker på om dette var en matforretning, eller om det var en annen type butikk).

    Og en stund senere, så sa onkel Jan det.

    At han og tante Asbjørg, de hadde vært med Englands-ferja, fra Bergen til Newcastle.

    På veien tilbake, så hadde kapteinen invitert dem, med på et eller annet da.

    Og da fortalte onkel Jan og tante Asbjørg det, (altså de var ikke min onkel og tante da, men de var Christell, Jan og Viggo sin onkel og tante, egentlig. Men søstera mi Pia, kaller jo hu (Anne) Margrethe for ‘tante Lete’, så da blir jo dette tante Asbjørg og onkel Jan da, hvis man skal følge den logikken).

    Onkel Jan og tante Asbjørg, de fortalte til kapteinen, på Englands-ferja, (sa onkel Jan).

    At de hadde spist på en kinarestaurant, i Newcastle, og maten hadde vært så god der.

    Så dro de på besøk til Newcastle igjen, året etter, (eller noe).

    Og igjen så hadde de blitt invitert for å møte kapteinen da, på Englands-ferja, som de dro med, fra Bergen til Newcastle da.

    Og da viste kapteinen dem et avisoppslag, fra en britisk avis.

    Om at på den kinarestauranten, som onkel Jan hadde anbefalt, til kapteinen.

    De hadde brukt kattemat, istedet for ordentlige kjøttvarer, i rettene de serverte der da.

    Så kapteinen hadde vel vært arg, (tror jeg nok), på onkel Jan da.

    Så det var en fortelling som jeg ikke glemmer, tror jeg.

    Det var en artig fortelling, (må man vel si), det er helt sikkert.

    Onkelen og tanta til Christell hadde spist kattemat i Newcastle, og hadde også fått en ferje-kaptein til å gjøre det samme.

    Det var spesielt, det er helt sikkert.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tante Asbjørg og onkel Jan var veldig hyggelige, husker jeg.

    Og Pia og meg, vi satt såpass langt fra faren vår og Haldis, ved det spisebordet.

    Så vi veksla vel ikke et ord omtrent, med dem, under dette selskapet.

    Men vi chatta litt med tante Asbjørg og onkel Jan da.

    Som begge var i ganske godt humør, (sånn som jeg husker det).

    Ihvertfall i begynnelsen av selskapet vel.

    Men hva som var anledningen, for at dette middags/familie-selskapet ble arrangert.

    Nei, det veit jeg ikke, dessverre.

    Ingen forklarte noe om det til meg.

    Og ingen forklarte heller noe om hvorfor Pia og meg måtte være der, når Christell, (som var niesa til de her Asbjørg og Jan), tydeligvis slapp unna da.

    Hvem veit.

    Jeg husker at jeg brukte denne dagen, til å lappe vannsenga mi.

    Og etterfylle vann i den da.

    Siden det paret, i 20/30-åra, hadde klart å lage hull i den da.

    (Jeg husker ikke om det paret var på selskapet der, hos Jan heller.

    Men det er mulig at de var der.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del annet, som skjedde, dette skoleåret.

    Men det får jeg prøve å få skrevet mer om seinere.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en e-post til Handelsbanken







    Gmail – Forespørsel om lån







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Forespørsel om lån





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Sat, Dec 10, 2011 at 11:38 PM





    To:

    kije01@handelsbanken.no


    Cc:

    post.sondre.buskerud@politiet.no


    Bcc:

    drammen.tingrett@domstol.no



    Hei,

    skoleåret 1988/89, så gikk jeg på Gjerdes Videregående, i Drammen.

    En gang, så dro vi på bedriftsbesøk, hos en bank, på Bragernes Torg.

    (Med klasseforstander Arne Karlsen vel).

    De hadde personalinngang fra Gågata, mener jeg.
    Jeg lurer på om det er den banken dere har kjøpt opp?
    Uansett så bor jeg nå på et hostell i England, og jeg prøver å få solgt noe eiendom, som jeg har har, i Holmsbu.

    Jeg har arvet cirka 1/18 av eiendommen Bergstø, i Holmsbu.
    (For min far ville ikke arve sine barnløse onkler, av en eller annen grunn.
    Og Tingretten i Drammen driver og surrer og vil ikke oppløse dette sameie, av en eller annen grunn.

    Noe som jeg egentlig har kontaktet Namsmannen i Røyken og Hurum og Høyseter i Tingretten i Drammen om, men de har slutta å svare).
    Hvor mye kan jeg eventuelt få i lån for denne eiendommen?

    Min far sa på telefon, for noen år siden, at eiendommen var verdt 'mange millioner'.
    Og det skulle også være malerier av Kittelsen der.
    (Hvis faren min, Arne Mogan Olsen, tidligere Vannsengbutikk-driver, på Strømsø, ikke skrøner da).

    Så hvis verdien er 18 millioner for eiendommene med malerier osv., så er min del verdt en million da.
    (Det er praktfull panoramautsikt til Drammensfjorden der, og egen strandlinje og muligens brygge, osv).

    Jeg sender med noen dokumenter om dette.
    Sender også kopi til Namsmannen i Røyken og Hurum, (som har e-post adresse pollitiet visstnok), og Drammen Tingrett.
    Jeg savner tilbakemeldinger fra disse om hva som foregår.

    Jeg har krevet oppløsing av sameie, noe som blir sabotert, virker det som for meg.
    Håper dere kan tilby meg lån, for jeg er litt lei av å bo på hostell.
    Vil gjerne kjøpe/leie leilighet, et annet sted i England, hvor det er letter å få jobb.

    Er flyktning, siden jeg overhørte i 2003 og 2004, i Oslo, at jeg var forfulgt av noe de kalte 'mafian' der.
    Har blitt nektet rettighetene mine av politiet, i en årerekke, så befinner meg i en tilstand av konstant tortur, siden jeg fikk høre dette i 2003, kan man si.

    Blir nektet muligheten til å leve et normalt liv av politiet vil jeg si.
    Så håper dere kan hjelpe!

    Mvh.

    Erik Ribsskog





    4 attachments

    bergstø 1.jpg
    360K
    bergstø 2.jpg
    282K
    bergstø 3.jpg
    217K
    bergstø 4.jpg
    179K




    PS.

    Her er mer om dette:

    bergstø 1

    bergstø 2

    bergstø 3

    bergstø 4