johncons

Stikkord: Axel Nicolay Thomassen

  • Min Bok 4 – Kapittel 11: Mer fra Ungbo

    Jeg har også tenkt på det, nå i det siste.

    At grunnen til at den katten Sara, (som tilhørte hu Wenche, som flytta fra Sara), pissa på jakka mi.

    Om det kan ha vært det, at Sara lukta at hu Solveig, på Rimi Nylænde, hadde klenga på meg.

    (Den gangen, som hu var så kåt og gæern, i kassa, på Rimi Nylænde, og hviska til meg, om hvordan det var å være ensom, osv).

    For jeg tror det kan ha vært den skinnjakka, som hu Solveig ikke tålte.

    Når jeg gikk med den skinnjakka, og en svart og hvit-rutete skjorte, som jeg hadde fått av Jan Snoghøj vel, til jul, mens jeg var i Geværkompaniet vel.

    Så kanskje Sara lukta lukten, av hu Solveig, på den skinnjakka, da.

    (Som jeg la fra meg, på den minste sofaen, i stua der, som ikke pleide å bli brukt.

    Siden jeg var vant til at det bare var meg som bodde der da, (unntatt Pia da, som bodde som en slags gjest, på gulvet, på rommet mitt), i flere måneder, etter at jeg dimma, fra militæret, da).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (en søndag ettermiddag), som jeg skulle bli med Glenn Hesler og spille fotball, på Ellingsrud, (sammen med Tom, (som forresten seinere ble butikksjef, på Kiwi, på St. Hanshaugen), og dem), så fant jeg ikke joggeskoa mine, i gangen, på Ungbo.

    Pia sa da at Keyton hadde lånt joggeskoa mine.

    Men hverken Pia eller Keyton hadde spurt meg om lov til dette.

    Og hvorfor ville Keyton låne mine joggesko?

    Hadde han ikke sko selv?

    Nei, dette virka helt rart.

    Men jeg fant noen andre joggesko, i boden der, på Ungbo, (må det vel ha vært).

    Men disse skoa var for små, så det var omtrent som et mareritt, å spille fotball, den dagen da, husker jeg.

    Likevel klarte jeg å score et mål, husker jeg.

    Og da skreik Tom, ‘Nei, ikke la Giraffen score, da’, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg skulle spille fotball, med Glenn Hesler og dem, på Ellingsrud.

    Så var det noen som hadde tatt skolissene, fra joggeskoene mine, som jeg hadde lagt i boden, i vinterhalvåret, (mener jeg at det var).

    Og det var visst Pia, som hadde rappa de skolissene, (mener jeg å huske at jeg mistenkte, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en søndag formiddag, (sommeren 1994 vel), at jeg ble vekt, av Axel og Glenn Hesler, som gikk inn på rommet mitt vel.

    (Eller om de bare banka på døra).

    Fordi vi skulle spille fotball, med Tom og dem, nede på Ellingsrud, da.

    Og da gikk jeg inn på kjøkkenet/stua, for å finne noe drikke, i kjøleskapet.

    (For vi pleide å spille lenge, og jeg pleide å ha noe drikke liggende, i kjøleskapet da, mener jeg å huske).

    Og da lå det to afrikanere, (som jeg ikke visste hvem var), og sov, på sofaene, i stua.

    (Stua og kjøkkenet var liksom et rom, da).

    Og de lufta ikke engang, så det var veldig dårlig luft der, da.

    Og noen hadde rappa juice av meg, fra hylla mi, i kjøleskapet, så jeg, for noen hadde åpnet juicekartongen min da, (som jeg husket at var uåpnet, og som jeg alltid pleide å drikke i en omgang, forresten).

    Og husreglene var sånn, at man skulle si fra, hvis man hadde gjester, som skulle ligge over, i stua.

    Så jeg ble så sur, på grunn av at det lå noen folk i stua som jeg ikke visste hvem var, (enda jeg var den som hadde bodd i det Ungbo-bofelleskapet lengst).

    Og siden noen hadde rappa juice av meg.

    (Og jeg hadde jo nettopp blitt vekt opp, og det var også veldig dårlig luft, i stua der, så jeg var litt sånn i ‘ørska’, da).

    Så jeg sparka fotballen vår, (som lå på gulvet, i stua, og som Glenn eller Axel hadde hentet i boden, eller noe, vel), inn i stueveggen, da.

    Sånn at de to afrikanere i stua våkna opp, og også en afrikaner, (nemlig Keyton vel, regner jeg med), som sov på rommet til søstera mi, dukka opp der, (sammen med søstera mi, da).

    De to afrikanerne i stua, de klagde på noe, til Keyton, (på engelsk vel, mener jeg å huske).

    Og så dro alle de tre negerne, bort til T-bane-stasjonen, på Ellingsrudåsen Senter, (regner jeg med, ihvertfall), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I dagene etter denne episoden, så fortalte Pia, at hu også hadde vært inne på rommet mitt, den natten til søndag, og henta flere røykpakker, som hu og de tre afrikanske vennene hennes, hadde røyka opp, da.

    Jeg mente at hu ikke kunne ta røyk av meg uten å spørre.

    Men Pia mente at de afrikanerne, var _våre_ gjester.

    (Så derfor hadde jeg plikt til å varte de opp, da, mente hu).

    Mens jeg mente at dette var _hennes_ gjester.

    (Jeg visste jo ikke hvem dette var engang, og hadde ikke vært med på å invitere dem dit, eller så mye som noen gang snakket med de afrikanerne, som lå og sov, i stua på Ungbo, den her nevnte søndagen, da).

    Og dette ble vi vel aldri enige om.

    Og etter dette, så begynte jeg å låse døra, til rommet mitt, (når jeg huska på det, ihvertfall), om natta da, (noe jeg ikke hadde pleid å gjøre, før det her).

    Og grunnen til at jeg hadde en kartong med røyk, på rommet mitt, forresten.

    Det var at Glenn Hesler, han tømte noen spilleautomater, for firmaet til han og Øystein Andersen, (nemlig Arcade Action, (eller om det var Action Arcade)), på et sted, nære svenskegrensa.

    Så Glenn Hesler pleide å spørre meg, før han skulle tømme automater, på det stedet, ved svenskegrensa der da, om jeg ville det, at han skulle kjøpe med noe røyk for meg, i Sverige.

    For røyken kosta cirka bare halv pris, i Sverige, sammenlignet med i Norge, da.

    Så derfor pleide jeg å sende med 200-300 kroner, (eller noe), når Glenn Hesler skulle til Sverige, for en kartong med svenske Prince Mild-sigaretter, da.

    (For jeg tjente ikke så utrolige bra, i Rimi.

    Så penger spart var penger tjent, liksom, tenkte nok jeg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og enda noen dager seinere, (var det vel), så sa Pia også det.

    At det kunne ikke ha vært hennes afrikanske venner, som hadde tatt juice av meg, i kjøleskapet, for ‘vi har jo ikke noen saks’, som Pia sa, mens hu gliste, mens hu gikk inn på rommet sitt, vel.

    Men det var jo et fullstending idiotisk utsagn, mente jeg.

    For man trengte jo ikke å bruke en saks, for å åpne en juicekartong.

    Man kunne jo for eksempel bruke en kniv, eller ‘klypa’, som jeg pleide å gjøre, siden jeg var så sterk i hendene, etter å ha vært i Geværkompaniet og jobba i butikk, (eller hva det kan ha kommet av).

    Og hvis dette var en klage fra Pia, for at Ungbo ikke hadde saks.

    (Kanskje Pia var spydig, eller noe).

    Så kunne hun vel bare kjøpt en saks selv, hvis hun trengte det.

    Det må ha vært noe morsomt med det her, for Pia gliste sånn, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), mens hu sa det her, da.

    Så noe rart var det nok.

    For dette var jo som noe fullstendig idiotisk, fra Pia, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tiden, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 9: Mer om Pia

    Pia er jo en marxist, (må man vel si, hun pleide å ha sosialistisk ungdom-plakater på veggen, da hu bodde på Sand, mener jeg å huske, ihvertfall), hun er en rebell, må man vel si, siden hu flytta opp fra Haldis og faren min, og til meg, (skoleåret 1988/89), og hu er feminist, (tror jeg), og afrikansk borgerrettighetsforkjemper, da.

    Hu er nesten som Krutsjov, (som banket med skoen sin, i bordet, i FN, på 60 eller 70-tallet), eller som Yngve Hågensen eller Gro Harlem Brundtland, som liksom skriker fælt da, ofte, istedet for å prate vel.

    En enda mer skrikete versjon av Gro Harlem Brundland, kan man vel kanskje kalle søstera mi.

    Mens jeg er mer som Kåre Willoch, da.

    Så Pia og jeg, vi er som hund og katt eller Kåre og Gro, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men selv om Pia og jeg, er veldig forskjellige, så støttet jeg hennes opprør, mot faren min.

    For jeg syntes at faren min var så uansvarlig, siden han hadde latt meg bo alene, siden jeg var ni år, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden at begge mine foreldre hadde liksom støtt meg fra seg, da.

    Så prøvde jeg heller, (som ung voksen), å få det til sånn, at vi hadde et samhold, oss tre søsknene, Pia, Axel og meg.

    Siden jeg liksom hadde en slags tomhet da, i livet mitt.

    Siden jeg hadde et dårlig forhold, til begge mine foreldre, (må man vel si).

    Og siden jeg derfor heller ikke hadde så mye kontakt, med mine andre slektninger, annet enn søstera mi og broren min da, som begge bodde i samme by som meg, nemlig Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det er altså sånn, (vil jeg si), at man liksom må tenke seg om, før man spør Pia om noe.

    For hu er sånn, at hvis man spør henne om noe hu ikke liker å prate om.

    Så begynner hu å hyle og skrike, da.

    Så man kan nesten ikke bare spørre henne om ting.

    Man må nesten vente og høre hva hu velger å fortelle selv, om forskjellig, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og man kan også si det, at Pia, er litt sjuskete.

    Når for eksempel mora vår, var på besøk hos oss, på Ungbo.

    Så husker jeg at hu sa det, at det var meg hu måtte låne reine håndklær av.

    Og at søstera mi ikke hadde noe særlig bra rutiner for å vaske klær da.

    (Noe sånt).

    Og en gang, som Pia vaska klær, (i en vaskemaskin, som vi på Ungbo, spleisa på å leie, fra Thorn, siden den vaskekjelleren var så upraktisk).

    Så lot Pia tøyet sitt ligge, i vaskemaskinen, i flere dager, da.

    Og da jeg turte å ta opp det, neste gang jeg så søstera mi.

    At hu måtte huske å ta ut tøyet etter seg, når hu vaska klær.

    Så ble søstera mi fly forbanna, og sa at jeg ikke måtte blande meg opp i hennes liv.

    Men jeg blanda meg bare opp i den vaskemaskinen, (som jeg var med å spleise på), egentlig.

    Så søstera ga et litt forvirra inntrykk, vil jeg si.

    Når hu mente at jeg blanda meg opp i hvordan hu levde sitt liv, bare fordi jeg mente at hu måtte ta ut tøyet etter seg, av vaskemaskinen.

    Men jeg blanda meg egentlig ikke opp i livet hennes.

    Men jeg blanda meg bare opp i hvordan hu brukte vaskemaskinen.

    Og den ble leid i mitt navn, fra Thorn, og jeg betalte like mye som henne, for å bruke den.

    Og så begynte Pia å overdramatisere da, (eller hva man skal kalle det), å si at jeg blanda meg opp i livet hennes.

    Så Pia har ikke beina på jorda, vil jeg si.

    Hun har en dårlig virkelighetsoppfatning da, (vil jeg si).

    (Hvis hu ikke bare spiller, da).

    Så det er nesten som et mareritt, å bo sammen med søstera mi, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 60: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet VIII

    Jeg var også på besøk hos min halvbror Axel, og dem, på Vestre Haugen, mens jeg var, i Geværkompaniet.

    Axel dro meg med, for å spille basket, (husker jeg), og jeg klarte å få en basketball i hue, mens jeg stod under kurven, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axels hund Trixie, hadde også blitt større.

    Vi gikk tur med Trixie, husker jeg, som løp rundt omkring da, nede på Vestre Haugen der, da.

    Jeg husker ikke om det var denne gangen.

    Men en gang, så gikk ihvertfall Axel og jeg, tur, med Trixie, til kiosken, ved Haugenstua togstasjon der.

    Og da bandt Axel Trixie, til en stolpe, eller noe, mens vi var inne i kiosken og kjøpte godteri, da.

    Og mens vi var inne i kiosken, så bjeffa Trixie høyt, uten stopp, hele den tida, som vi var inne i kiosken, (som var drevet av en pakistaner vel), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg var på Terningmoen, så hendte det at jeg drømte, om å spise en stor meny på McDonalds, husker jeg, med Big Mac, pommes frites, brus og milkshake, osv., da.

    Så den gangen, som troppsjef Frøshaug, straffet meg, (må man vel si), siden jeg hadde vært på diskotek, dagen før, på Alexis, (noe nesten alle pleide å dra på vel), sånn at jeg måtte stå på ski, bak en BV, istedet for det det egentlig var meninga at jeg skulle gjøre, den dagen.

    (Som kanskje var å være markør, under noe Miles-skyting, eller noe.

    Noe sånt).

    Så spurte jeg Haraldsen, som stod på ski, bak BV-en, sammen med meg.

    Om han ble med på McDonalds, når vi kom tilbake til Oslo, med ‘helgeperm-toget’ da, den dagen.

    (For jeg hadde så lyst på McDonalds mat da, etter en uke med den kanskje litt kjedelige maten, på Terningmoen).

    Men det gadd ikke Haraldsen da, husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Men da dro jeg nok sikkert bare på McDonalds aleine.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var en del folk, (blant annet Bekklund, Torp og Skjellum vel), som kalte meg for ‘Ribs’, når jeg var i Geværkompaniet, da.

    Men jeg var langt fra den eneste, som fikk et sånt klengenavn.

    Frydenlund ble kalt for ‘Fryden’, (husker jeg).

    Og Løvenskiold ble kalt for ‘Løven’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leste en del bøker, det året, som jeg var i Geværkompaniet, husker jeg.

    Jeg var på besøk hos Magne Winnem og Elin fra Skarnes en gang, (mens jeg var i Geværkompaniet, vel).

    (Den gangen som Winnem fortalte om at han pleide å kjøre til apoteket og kjøre sæddrepende krem, når kondomen sprakk, når han lå med Elin fra Skarnes, som han var forlova med, på den her tida, vel.

    For å så ta sånn sædrepende krem, på en kondom, som han tredde på tørkerullholderen, (fortalte han), som han så stappa langt oppi fitta på Elin, da.

    Sånn at hu ikke skulle bli gravid, da.

    For deres foreldre ville ikke ha tålt det, om de fikk barn før ekteskapet, da.

    For ihvertfall Magne Winnem sine foreldre var ganske så religiøse, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem og Elin fra Skarnes hadde lagt noe Søppeldynga-godteri, (eller noe), i en skål, husker jeg.

    Og jeg pleier ofte å være godtesjuk, så jeg spiste mye av det godteriet, da.

    Mens Elin og Magne satt mest og så på vel.

    I stua dems, i General Ruges vei, på Nordstrand.

    Jeg lurer på om det var, på dette besøket, at jeg fikk låne, en bok, av Elin Winnem, som var en kjent Hamsun-bok, nemlig ‘Pan’.

    Det er mulig.

    Ihvertfall så leste jeg en del bøker, (både Hamsun-bøker og andre bøker), mens jeg var i militæret, da.

    En gang, når jeg kanskje begynte å gå tom, for bøker, å lese på.

    Så så jeg i kantina, på Terningmoen, at det hadde fått inn noen nye pocketbøker der.

    Og en bok så litt spennende ut.

    Det var en bok, som het ‘Opus Pistorum’, av Henry Miller.

    Og det var jo den værste pornoboka, fant jeg ut.

    Jeg turte nesten ikke å lese den offentlig.

    Selv om jeg husker det, at Løvenskiold, i troppen, også hadde kjøpt den boka.

    Han satt ihvertfall å leste den, på bussen, på vei til den øvelsen, som vi var på, på Fosen, på seinhøsten 1992, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Løvenskiold, han var også opptatt av pornoblader, husker jeg.

    En gang, som jeg trålte rommene, på brakka vår, etter noe nytt, å lese på, (må det vel ha vært).

    Så husker jeg det, at Løvenskiold, han så på et bilde, av to strøkne blonde damer, (var det vel), i et pornoblad.

    Også spurte han meg, ‘hvordan damer er det her da?’, (husker jeg).

    Men da kunne jeg ikke svare så mye, husker jeg.

    Men jeg mener at jeg skjønte hva Løvenskiold tenkte på.

    Og det var vel det, at hvordan kunne det ha seg, at to damer, som var så strøkne, kunne nedverdige seg, til å være med, i pornoblad, da.

    (At Løvenskiold undret seg over det her, da.

    Noe sånt vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lag 3, så hadde dem også en geværmann 1, (eller noe vel), som het Andersen, og som muligens var fra Hedmark, tror jeg.

    Han hendte det, at noen ganger kom med noen slags utbrudd, mot meg.

    Ihvertfall en gang.

    Han spurte meg, om hvorfor jeg var i Geværkompaniet.

    Akkurat som om det var frivillig.

    Jeg svarte vel det, at jeg ikke ville ha siviltjeneste, for det var 15 måneder, istedet for 12 måneder, som den vanlige førstegangstjenesten varte.

    Så han Andersen, han skjønte vel det, at jeg ikke var så motivert, kanskje.

    Militæret for meg, det var bare noe jeg ønsket å bli ferdig med, sånn at jeg kunne fortsette på livet mitt, og få meg en karriære, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så husker jeg at han Andersen, han babla om det, at når han spiste pizza, så ble det liggende som en klump, i magen hans, i flere dager.

    Det hadde jeg ikke tenkt over før.

    Men det er mulig at han hadde litt rett i det.

    At det er sånn med pizza.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lag 3, de fikk seg også etterhvert TV på rommet, (husker jeg).

    Og en gang, som jeg satt å så på TV der.

    Så var det noe turn, som jeg så på, (husker jeg).

    Og da mener jeg at Andersen så litt stygt på meg, (hvis jeg tolka han riktig).

    Og da lurte jeg litt.

    For jeg hadde jo pleid å se på all mulig sport, på TV, siden jeg var 6-7 år gammel vel.

    Og bestemor Ågot pleide å få meg til å se på rytmisk sportsgymnastikk, osv.

    Og så var det visst sånn da, (skjønte jeg på Andersen), at når jeg hadde kommet opp i begynnelsen av 20-åra.

    Da fikk jeg ikke lov å se på dameturn lenger.

    Er det noen regler som sier det, lurte kanskje jeg på da, når jeg syntes at han Andersen så stygt på meg da.

    (På lag 3 sitt rom der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i løpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg prøver å lage en cover-tekst, til Min Bok 2

    Om det nesten bohemaktige første studieåret, i Oslo, (hvor han kjøper seg en jappete dress, og går mye ut på byen, sammen med Magne Winnem, fra Gjerdes videregående), og hvor han til slutt havner i økonomisk uføre og må søke hjelp, fra Ryen sosialkontor.

    Erik Ribsskog sporer også opp sin yngre halvbror Axel, som bor på Furuset sammen med sin far og stemor. Erik Ribsskog får leie et rom billig av dem mens han prøver å få orden på økonomien igjen, når han tar seg et friår, fra NHI, for å spare penger til videre utdannelse, og hvor han jobber hos Norsk Hagetidend, (på en praksisplass, fra Arbeidsformidlingen), og på Matland/OBS Triaden, samt leser til ex-phil, som privatist, ved UIO. Erik Ribsskog blir også dratt med, av Magne Winnem, på et kurs, hos Unge Høyre, hvor han, (sammen med Winnem), blir valgt ut, av Jan Tore Sanner, til å være med i en slags komite, som jobber med å finpusse, på Unge Høyre sitt valgkampprogram, før kommune og fylkestingsvalget, i 1991.

    Om det siste året, som student, når han bor på Ungbo, på Ellingsrudåsen, og finner opp et kryssordprogram, (som prosjektoppgave, ved NHI), samt får fler utfordringer, på OBS Triaden.

  • Min Bok 3 – Kapittel 54: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet II

    Noe rimelig dystert, (må man vel kalle det), som hang over Geværkompaniet, vinteren 1992/93, forresten.

    Det var det, at det første stedet, hvor det ble femten minusgrader, av en militærleir i Nord-Norge og Terningmoen.

    Den leiren, den skulle ha gassmaske-testing-øvelse, på tre dager, om vinteren.

    (Siden Forsvaret dreiv og testa nye gassmasker da, på den her tida).

    Og alle, (eller ihvertfall mange av dem), som hadde vært med på den første gassmaskemaske-øvelsen, (om høsten, 1992), de fortalte om hvor forferdelig det hadde vært da, å gå, sove og løpe osv., med gassmaske, tre dager, (eller noe), i strekk, da.

    De mente at det nok ville bli mye frostskader osv., (var det vel), når vi måtte gå med gassmaske konstant, i tre dager, i temperaturer på rundt femten minusgrader, da.

    (Ble det sagt ihvertfall, husker jeg).

    Vi fem beste skytterne, i troppen, vi slapp jo unna den første gassmaskeøvelsen, siden vi ble tatt ut, til å være tropp 1 sine representanter, i garnisjonsmesterskapet i skyting, på Terningmoen, høsten 1992.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 3).

    Men vi i Geværkompaniet, vi hadde flaks da.

    For selv om Elverum var kjent for å være et ‘kuldehøl’, så ble det tidligere minus femten kuldegrader, i den aktuelle leiren i Nord-Norge da, (ble det sagt, ihvertfall).

    Så vi i Geværkompaniet, vi slapp unna denne ‘mareritt-øvelsen’ da, (som de fleste av oss vel hadde grudd seg til, og vel hadde håpet at vi kom til å slippe unna).

    (Selv om det jo selvfølgelig var synd på de som var i Nord-Norge, og måtte gå gjennom dette da, som vi trodde at nok måtte være som et ‘helvete’).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når vi gikk tre-mila, så mener jeg at det var Quickstad, (lagfører på lag 1), som dukka opp på en sånn slags ‘sanitets-post’, samtidig med meg, etter en mil, eller noe, kanskje.

    Og da var Quickstad helt desperat, og brølte nesten om at han måtte få masse vaselin, som han skulle smøre seg med i ræva, for å unngå å få gnagsår der da, (som var et triks som ble nevnt vel, i forkant av tre-mila), for å klare kravet, da.

    Men denne spesielle oppførselen, (syntes jeg at det var, ihvertfall, for Quickstad virka jo helt gæern nesten, må man vel si), den gjorde meg nesten litt sjokka, og dempa nok min motivasjon litt, for å klare kravet da, (vil jeg nok si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I julegave, jula 1992, så fikk Axel et sånt håndkle, fra Forsvaret, fra meg, (husker jeg).

    Det var fordi at Forsvaret, de hadde noen håndklær, som var hvite, og også noen andre, som det stod ‘Forsvaret’ på, da.

    Og jeg hadde da klart å sende med et av mine egne håndklær, en gang, til vaskeriet, på Terningmoen, (for jeg syntes kanskje at tre håndklær, i uka, (var det vel), kunne bli litt lite, noen ganger).

    Så Axel fikk et sånt håndkle av meg da, som det stod Forsvaret på da, i julegave, jula 1992, da han var fjorten år vel.

    Jeg vet ikke om han syntes, at det var noe kult.

    Og det er mulig at han fikk noe annet i julegave og, for håndklær er jo ikke så dyre akkurat.

    Men jeg tenkte kanskje at gutter som gikk på ungdomsskolen, syntes at det var kult, med ting fra Forsvaret da.

    Og de håndklærna, det var det eneste, som det var mulig å nesten få ‘lurt’ til seg da, fra Terningmoen.

    (Uten at det ble TS-er og masse styr da).

    Og Axel fikk vel også en bursdaggave, fra militærbutikken Top Secret, (der hvor jeg pleide å kjøpe varmeposer), enten i 1992 eller 1993, vel.

    (Jeg mener at jeg dro med Axel dit, og lot han få velge en bursdaggave da.

    Hvis jeg ikke husker helt feil da).

    Og Axel fikk vel også seinere den grønne NATO-genseren min, (mener jeg), etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, (mener jeg at det var).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sersjant Dybvig, han kom inn på rommet, til lag 2, en gang, en stund, etter at vi hadde gått tre-mila.

    Også sa han til Sundheim, at han måtte gjøre klar pakningen, for han skulle være med, å gå tre-mila, på nytt.

    (Siden han ikke hadde klart kravet da).

    Mens jeg også var inne på lagsrommet da, (og overhørte det her).

    Men Dybvig sa ikke noe til meg.

    (Enda jeg heller ikke hadde klart kravet).

    Og i Forsvaret, så er det liksom et sånt ordtak, (halvveis på fleip vel, men likevel), som sier, ‘er du i tvil, ikke spør’.

    Men jeg tenkte kanskje at det var fordi at jeg hadde så mange andre merker, (jeg hadde vel sju ferdighetsmerker, på den her tida vel), at jeg slapp, å prøve å klare tre-mila, på nytt, da.

    (Noe sånt).

    Men Sundheim og jeg, vi ble ihvertfall uansett forskjellsbehandla da, (av sersjant Dybvig), (må jeg vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ragnhildsløkken, som jeg var på samme lag som, (lag 2), etter jul.

    Han bodde jo i Elverum.

    Og dro jo da naturlig nok hjem, hver dag, etter tjenestens slutt.

    Men lagfører Bricen, (var det vel), han hadde vel mast, på Raghnhildsløkken, (mener jeg at det var), om at han, måtte tilbringe mer av fritida si, på brakka.

    (For å få et bra sosialt miljø, i laget, eller noe).

    Men det ville ikke Ragnhildsløkken da, og han begynte å bable om at grunnen, det var at det var noen på rommet, som absolutt måtte ‘lukte mann’.

    Jeg lurer på om han mente meg.

    For jeg var noen ganger så sliten etter øvelser, for eksempel, at jeg bare la meg i senga, med klærna på, og sovna da.

    Før jeg fikk dusja og sånn, da.

    Og jeg gadd vel ikke å dusje hver dag der heller, (siden det bare var mannfolk der da, for det meste, liksom).

    Og jeg hadde jo blitt mobba, av Øverland, en gang, når jeg skulle dusje, (når jeg var reserve og bodde på stabsrommet, da).

    Men uansett, så syntes jeg vel ikke at det var nødvendig akkurat, å dusje hver dag, når man bare var i leiren, uansett.

    Men den siste tida, som jeg jobba på OBS Triaden, så dusja jeg jo hver kveld, da.

    Og etter militæret, når jeg jobba på Rimi, så begynte jeg å dusje, hver morgen, før jeg dro på jobb, (husker jeg).

    Men å være i militæret, det var liksom ikke det samme, som å jobbe i ferskvaredisken, på OBS Triaden, mente jeg nok da.

    Og jeg syntes også at tjenesten var såpass slitsom, at det var ofte, at jeg rett og slett ikke orka å dusje, og.

    Uten at jeg husker helt nøyaktig hvordan det her var nå.

    Men jeg mener at Ragnhildsløkken klagde ihvertfall, på de av oss, på lag 2, som ikke dusja hver dag da.

    Så det var kanskje på grunn av klaginga hans, (og klaginga til han typen til hu Ungbo-Anita, et år eller to før det her da), at jeg begynte å dusje, hver morgen, etter at jeg var ferdig med militæret, ihvertfall.

    For det var ikke sånn, at jeg dusja hver dag, før jeg begynte å jobbe på OBS Triaden, ihvertfall.

    Fordi jeg pleide ikke å lukte så vondt heller, (på den tida), tror jeg.

    Men jeg begynte kanskje å lukte litt vondere, når jeg begynte å komme litt opp i 20-åra.

    (Mener jeg å huske ihvertfall.

    Som jeg har skrevet om i Min Bok 2 vel.

    At jeg merka at det begynte å lukte rimelig vondt/ramt under arma mine, en gang, mens jeg dreiv og leste til eksamen, på NHI, våren 1992, var det vel).

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ragnhildsløkken han kom også en gang, med et rart utbrudd, mens han stod på gangen vel, like utafor rommet, til lag 2.

    Og det var at han sa til noen, at ‘pikken min, den er lang og tynn, akkurat som meg’.

    Men hvorfor han sa det her, det veit jeg ikke.

    Men han sa det vel til Bricen kanskje, det er mulig.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Men alle de som var på lag 2, (mer eller mindre, ihvertfall), de hørte vel det her, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har vel skrevet om, (mener jeg å huske, ihvertfall), tidligere, i Min Bok 3, at jeg lurte på, om lagfører Bricen, (på lag 2), var homo/bifil.

    Og en av de viktigste grunnene, til at jeg lurte på det, det var det, at en gang, så hadde Bricen lagt seg tidlig.

    (Eller om han lå og sov, i senga si, med klærna på).

    Og da snakka han i søvne, husker jeg, og sa ganske høyt, ‘å Ribsskog’.

    Akkurat som om han drømte om meg, eller noe.

    Men da sa jeg ingenting, men bare la det her på minnet, da.

    Så Bricen er nok rimelig tvilsom, vil jeg si, (som det vel heter).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 4: Secondløitnanten

    En av de første helgene, i militæret, så fikk vi kortere perm, husker jeg.

    Vi måtte være tilbake på Terningmoen, før klokken 23-24, (eller noe), natt til søndag da.

    Siden vi skulle være med som statister, i filmen Secondløitnanten, som ble innspilt, i Kvikne, i Østerdalen.

    (Elverum lå vel på en måte nederst i Østerdalen, (eller noe), så byen hadde vel forbindelser til den dalen da.

    Og når vi skulle på øvelse i Trøndelag seinere, så klagde de folka i troppen, som var fra Gudbrandsdalen, (nemlig Andresen fra Vinstra og Pålhaugen vel), på at Geværkompaniet alltid kjørte Østerdalen og aldri Guldbrandsdalen da.

    En gang jeg hadde streifvakt, på Terningmoen, så fant jeg dessuten Østerdalsdepoet, stående ulåst, og det var et ganske stort depot, i en bygning, like ved der troppen vår hadde våpendepot, og var fullt av ryggsekker og uniformer og sånt, (så det ut som for meg, ihvertfall).

    Han som var daghavende offiser, den dagen, han sa til meg det, at ‘vi kan jo ikke la Østerdalsdepoet stå åpent’, etter at jeg hadde varslet, på noe slags walkie-talkie da, som streifvakta på Terningmoen, hadde begynt å ha, det året jeg var der da.

    For det var ikke militærpoliti, på Terningmoen, så de vanlige soldatene, hadde ansvaret for vaktholdet der da, etter en slags turnus, (eller hva man skal kalle det), som verneombudet satt opp vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den samme helgen, som vi fikk kortere perm, grunnet denne filminnspillingen, så hadde jeg blitt invitert, på middagsselskap, hos en venn av tante Ellen, (min mors yngre søster, som bodde i Sveits, til vanlig).

    Det var ikke tante Ellen som hadde invitert meg selv, med det var søstera mi som hadde spurt meg, om jeg kunne bli med på den her middagen da.

    Hos tante Ellen sin mannlige bekjent, på Grunerløkka, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På toget ned til Oslo, på fredagen, så hadde jeg overhørt det, at mange av folka, skulle ta et tog, som gikk i 21-tida vel, tilbake til Elverum, da.

    Selv om man da kom litt for seint tilbake.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra den lørdagen, så husker jeg det, at min søster Pia, Axel, (mener jeg å huske, ihvertfall), og Rahel, og jeg, vi gikk gjennom Karl Johans gate da.

    På en slags bytur som vel søstera mi arrangerte vel.

    Og Rahel, (som da var 13-14 år vel, som Axel forresten også var, siden vel begge de to, er født i 1978, mener jeg), hu kjøpte seg en slags rar hatt, av noen sigøynere, (eller noe), som hadde en slags salgsbod, i den nederste delen av Karl Johan da, like ved der domkirken er.

    ‘Hvorfor kjøpte du den?’, (eller noe), sa Pia til Rahel.

    Men Rahel svarte ikke noe særlig klart vel, (på sitt tysk-dansk), men gikk istedet bare rundt med den her ‘klovnelua’ på seg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde vært ute, sammen med Pia og noen venninner, kvelden før vel, og fått øl, på en pub, (eller noe), mener jeg at Pia snakka om.

    Noe jeg reagerte på, husker jeg, for jeg syntes at Axel var litt ung, (han var vel fortsatt bare tretten år), til det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På middagsselskapet, så hadde husverten mange romaner, stående i en reol, i stua vel.

    Jeg la merke til en roman, av Aldeous Huxley, som heter ‘Vidunderlig nye verden’, som jeg hadde lånt, på Deichmanske bibliotek, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    (Det året, (som jeg bodde på Abildsø), da jeg hadde dilla på science-fiction-klassikere og også leste bøker som George Orwell’s ‘1984’ vel).

    Jeg blanda de science-fiction-bøkene litt sammen, men jeg husker at jeg hadde lest den boken av Huxley med interesse da, og sa til verten, at det var en ‘bra bok’.

    Verten tilføyde at den også var ‘skremmende’, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har seinere lurt på, om han verten, er den samme mannen, som tante Ellen liksom ble gift med, i et slags hippie-bryllup, i bestemor Ingeborg sin 90-årsdag, i 2007 vel.

    (Som bestemor Ingeborg forklarte om, i et brev til meg, etter at jeg flytta, til Liverpool).

    Nemlig Didrik Beichmann.

    Men dette har jeg ikke klart å få bekreftet.

    Å få sånt bekreftet av Rahel, det er vanskelig, på grunn av språkproblemer, mm.

    Og tante Ellen sine skriverier til meg, de siste årene, har nesten båret preg av å ha vært skrevet i narkorus, (eller noe).

    Og Pia ville jo ikke engang være venn med meg på Facebook.

    Og Axel, han klarer vel kanskje ikke å skrive så særlig bra, på Facebook, tror jeg.

    Og han har jeg også vært skeptisk til, etter at han fortalte meg at han var kamerat med en av lederne i A-gjengen, i 2005.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Midt i middagen, så dukka det opp ei ny dame der.

    Som Pia begynte å prate om vel, før hu dukka opp der.

    Nemlig ei med veldig brune tenner.

    Og som satte seg ovenfor meg cirka vel.

    (Ei dame i 30-årene kanskje).

    Hu lurte jeg på hva som hadde skjedd med, husker jeg.

    Det var nesten som noe fra en skrekkfilm, (eller noe), når hu dama dukka opp, med sine tilsynelatende helt råtne tenner, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kunne jo ikke bli der så lenge.

    Jeg måtte jo ta det 21-toget, (eller hva det var igjen), til Elverum.

    Men jeg dukka opp der ihvertfall da, siden det jo var så sjelden, at det var noe sånne middagsselskaper osv., som jeg ble bedt på, i slekta til mora mi da.

    (Men mora mi var ikke i dette middagsselskapet, av en eller annen grunn, forresten).

    Jeg måtte skifte til permuniform, inne på et eller annet soverom der vel.

    (For det var så dyrt, å ta toget, i sivile klær da.

    Og da hadde vel de andre, i kompaniet, trodd at jeg var en snobb, (eller noe), også, tror jeg.

    Så den muligheten tenkte jeg ikke på engang, husker jeg.

    Det kan være at jeg ikke hadde så god råd heller, for dette var vel etter at jeg hadde vært i militæret, i et par måneder, eller noe sånt, vel).

    Og like etter at jeg hadde skifta, til permuniform, så overhørte jeg det, at en av de mannlige gjestene, til verten, kom med en kommentar da, om at verten hadde en militær der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren før, at jeg flytta til Oslo, forresten.

    (Var det vel).

    Så fikk jeg et telefonnummer, av tante Ellen, (på telefon, fra Sveits, eller hva det kan ha vært igjen), til noen folk, som hu kjente i Oslo da.

    Som jeg kunne kontakte, hvis jeg kom opp i noen problemer der, (sa tante Ellen da).

    Men dette telefonnummeret, det ringte jeg aldri, husker jeg.

    (Selv om jeg vel kanskje hadde den lappen i lommeboka mi).

    For de folka kjente jeg ikke.

    Og jeg likte best å klare meg selv da.

    Og om tante Ellen, så hadde jeg hørt, (av min fars familie), at hu bare dreiv og røyka hasj, (og sånn), i Slottsparken, osv., den tida hu gikk på forsøksgym, i Oslo.

    Så det var ikke sånn, at jeg var så utrolig fristet, til å kontaktene vennene, til tante Ellen, i Oslo, da.

    Det første året jeg bodde der.

    Selv om jeg måtte gå på sosialen for å klare meg, til slutt.

    Så ble jeg egentlig aldri noe særlig fristet, til å ringe det telefonnummeret, som tante Ellen hadde gitt meg, til vennene sine da.

    For jeg kunne jo ikke vite hvordan folk det her var liksom.

    Når man tenker på tante Ellen sin fortid som narkoman i Oslo vel.

    På den tida, som bestefar Johannes, fikk grått hår, av å gå å leite etter henne der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel skulle følge meg til toget, av en eller annen grunn.

    (Han skulle kanskje hjem med toget til Haugenstua selv.

    Eller om han skulle ut på byen, med Pia og dem).

    Og jeg mener å huske, at Haraldsen, i troppen, la merke til broren min var der sammen med meg, på plattformen der da.

    (Vi hadde vel drukket og spist godt vel.

    Og Axel var vel kanskje nysgjerrig på det at jeg var i militæret, eller noe, muligens.

    Noe sånt kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da toget kom til Hamar, så var det en gjeng av oss, som gikk til politiet, i Hamar.

    En ide, som noen hadde tenkt ut da.

    Siden toget til Elverum, det var i Elverum, så seint, at vi ikke ville rekke, å komme til Terningmoen, før fristen.

    Denne helgen så måtte alle nemlig skrive seg inn, i en bok, i vakta, på Terningmoen.

    Siden vi skulle være i leieren, før klokka 23 da.

    Noe jeg ikke hadde tatt så nøye, fordi jeg ble jo bedt i det middagsselskapet, og siden jeg, (og mange andre, i kompaniet, hadde jeg overhørt, dagen før), syntes at dette var litt tøysete, siden vi var vant til å ta det siste toget, tilbake til Elverum, på søndagene da.

    Så virka det litt dumt, å ikke kunne ta det siste toget, når vi måtte tilbake, en dag tidligere, syntes jeg.

    Lørdagen var jo liksom den store festdagen, i uken, så da ble dette litt dumt, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en hel gjeng av oss, på over ti soldater vel.

    Vi dro til politiet i Hamar, og prøvde liksom å ‘sjekke inn’ der da.

    (Jeg bare fulgte etter de andre liksom, må jeg innrømme.

    Jeg hadde jo drukket litt, til maten, i det middagsselskapet, osv.).

    Men hvordan det endte igjen, det husker jeg ikke.

    Om vi ble kjørt av politiet til Terningmoen, eller om vi tok toget.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

    Vi kom fram litt for seint ihvertfall, til Terningmoen.

    Men vi kontakta ihvertfall politiet i Hamar da, husker jeg.

    Og forklarte dem om situasjonen.

    (Nemlig at vi ikke festa, men at vi pendla da, og at dette var grunnen til at vi kom for seint tilbake til leieren.

    For det var noen spesielle, nye regler, denne helgen da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, når vi dro på den filminnspilling, av filmen Secondløitnanten, i Kvikne, i Østerdalen, det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 107: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XIII

    Triaden-senteret, det ble jo bygget på 80-tallet vel.

    Og det inneholdt science-fiction-aktige elementer, husker jeg.

    For eksempel så var den branndøra, som kom glidende gjennom senteret, når brannalarmen gikk, den var som tatt rett ut av en science-fiction-film, syntes jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Hvis et menneske kom i veien for den døra, så ville nok den personen ha blitt knust, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Sommeren 1990, da min tremenning Øystein Andersen og jeg, dro på sommerferie, til Brighton.

    Så dro jeg med Øystein, til Kensington Market, (i London).

    (Det senteret som Siri Rognli Olsen, hadde fortalt meg om, på Englandsbåten Braemar, sommeren før).

    Og da kjøpte jeg en ny the Cure-bootleg-kassett da.

    (Siden Siri Rognli Olsen hadde ‘hypet’ disse da.

    Jeg likte vel egentlig best studio-album men).

    Og det var den kassetten med ‘American Girl’ på, husker jeg.

    (Eller hva den sangen het igjen).

    ‘The Figurehead’, het visst den sangen, så jeg på Wikipedia nå.

    (Og så gikk jeg i de neste månedene og digga den kassetten, i walkman-en min da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på besøk, hos Lill Beate Gustavsen, på Grønland, det første året jeg bodde i Oslo.

    Så satt jeg på en sang, på stereoanlegget der, som het ‘Africa’, med Toto, (som var populær på den her tida).

    Og da hadde Lill de to korpulente kommunistdamene fra Svelvik på besøk.

    (De som hu alltid pleide å be på fester).

    Og de sa til meg at jeg hadde ‘god musikksmak’, da.

    Og gjorde et poeng av det liksom, da.

    Noe jeg vel kanskje stusset litt på, for Toto med ‘Africa’, det var jo en main-stream-sang da, må man vel si.

    Så det er mulig at de frike-damene var ironiske da.

    Siden de vel vanligvis hørte mer på sære band, som Laibach og sånn da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Jeg var jo på en fest i Svelvik en gang, som søstera mi Pia dro meg med på, hvor hu minst korpulente av de to kommunistdamene, satt på ‘Across the Universe’, med Laibach da, uti skoleåret 1988/89 en gang).

    Så sånn var vel kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det året, som jeg leide et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, på Furuset.

    Så husker jeg det, at Axel, han pleide å klage, hvis det var et program, som var i svart-hvitt, på TV.

    Jeg selv, jeg brydde meg ikke så mye om det.

    Jeg hadde jo sett program i svart-hvitt fra krigens dagen osv., som kunne være artige.

    Noe som han sjakk-valgfag-læreren viste oss vel.

    I en samfunnsfagtime kanskje.

    På Svelvik Ungdomsskole, var det ihvertfall.

    Noen amerikanske svart-hvitt-filmer, fra andre verdenskrig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra det året jeg bodde på Furuset, så husker jeg det, at det var en sånn ‘lokal helt’, oppe ved senteret, som baksnakka meg, en gang, som jeg gikk forbi noen ungdommer der.

    Også sa han om meg, at ‘jeg lurer på om han der har noen pikk jeg’.

    Av en eller annen grunn, så var han så interessert i pikken min da.

    Det var vel mens jeg gikk i den der svarte bomullsbuksa, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2, at jeg kjøpte, på Oslo City der.

    Den buksa som jeg hadde på meg, da jeg var sammen med Andre Willassen og Magne Winnem på Snorre Kompagniet, og ei brunette begynte å massere meg på pikken der, mens hu og venninnene hennes gikk forbi oss da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var jeg rimelig høyrøstet, på nattbussen til Furuset, husker jeg.

    Jeg savnet vel det draget som jeg hadde hatt, på Radio 1 Club, den første tida, som jeg bodde, i Oslo.

    Ei dame på nattbussen, hu sa til meg det, at hu vanligvis ikke likte folk som var så høyrøstede, (eller hva det var), som meg.

    Men jeg skulle få lov til å følge henne hjem da.

    Så jeg fulgte henne hjem, til en blokk, som lå i en annen retning, en den blokka som jeg bodde i da.

    Selv om jeg ikke forstod poenget med dette.

    Jeg ble jo stående igjen der like kåt, (må man vel si), og alene da.

    Så hva poenget med det var, det veit jeg ikke.

    Jeg var vant med damer som Nina Monsen, Laila Johansen og Kari fra NHI, mm., som liksom var klar for et one-night-stand da.

    Så det er mulig at dette bare var noe lureri, fra hu nattbuss-dama på Furuset da.

    At hu bare skulle lure meg til å banke på alle dørene der, (eller noe), sånn at jeg fikk bank, eller noe.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På NHI, så var det en foreleser, (han i datasikkerhet vel), som sa det sånn, at de og de kapitlene, de behøver dere ikke å lese, for det er ‘GPP’, (som han kalte det).

    GPP, det stod for ‘Generelt Piss Preik’, og de rådene vi studentene på NHI fikk, det var at vi burde bruke studieteknikk, osv., for å fokusere på det viktigste, av pensumet da.

    Så vi lærte å skille ut det som var viktig, (må man vel si), av pensumet da.

    Og det ble ikke ført fravær, eller noe, på NHI.

    Vi lærte det, den første uka, eller noe, vel, at hvordan vi lærte pensumet, det spilte ingen rolle.

    Om vi lærte det i datasalene, hjemme, i bodegaen eller i forelesningssalen, det spilte ingen rolle liksom.

    Så på NHI, der kunne man komme og gå som man ville omtrent.

    (Det var et veldig voksent og modent miljø, må man vel si, stort sett

    Ihvertfall det første året på Frysja vel).

    Så der var det full fleksitid, for å si det sånn.

    (Noe jeg trivdes veldig bra med, må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden, så var det ei dame, som het Gunn, (var det vel), som jobba.

    Hu bodde hos en mannlig bekjent, som hu baksnakka, på spiserommet der da, husker jeg.

    For han var så dårlig til å bytte på sengetøy, på senga si da, fortalte hu, (husker jeg).

    Og når hu Gunn da gikk ut av spiserommet.

    Så begynte hu Hege, (var det vel), å baksnakke hu Gunn igjen da.

    Og sa at hu Gunn fikk lov til å bo hos en fyr, (noe han gjorde for å være grei da), men likevel så bare baksnakka hu Gunn han.

    Så det var jo baksnakking på baksnakking liksom, på det spiserommet på OBS Triaden der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden, så var det først sånn, at de som jobba i kassa, hele lørdagene, fra 9-18/19, de fikk to halvtimers-pauser.

    Men etterhvert, så klagde noen andre avdelinger på det, (var det vel, mener jeg at kassaleder Helene sa), så det ble gjort om, sånn at man bare fikk en halvtimes-pause da, på den lange vakta.

    Noe som kanskje kunne være litt lite, siden det alltid var masse kunder, på OBS Triaden, på lørdagene da.

    Jeg hadde vel vanligvis bortimot 100.000 i kassa, etter å ha jobba en sånn 9-18/19 vakt, på lørdagene vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste tida, som jeg jobba, på OBS Triaden der.

    Så begynte det ei sånn ‘mini-dame’ der, må man vel kanskje kalle henne.

    Dette var ei lav, (og vel litt hot), brunette, i 18-19 års alderen vel.

    (Som kanskje hadde jobba på OBS Lillestrøm, for alt hva jeg vet).

    Jeg lurer på om hu liksom gossa seg litt, en gang, som jeg var uheldig, å knuse en 1.5-liter plastflaske, i kassa mi, når hu satt i kassa foran meg.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Men men.

    På OBS Triaden, så turte jeg jo å gå inn på kontoret, og be butikksjefen og assisterende butikksjef, om å rette på noen priser, som jeg hadde funnet ute i butikken, som var feil.

    Men det var ikke sånn, at jeg liksom turte å rope på de i frukta, hvis det var en frukt/grønnsak, som jeg ikke var helt sikker på hva var.

    For i frukta, så jobba det ofte noen vietnamesere vel, som kanskje ikke prata så bra norsk da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og de i ferskvaren, de var jeg også nesten litt engstelig, for å liksom ‘pirke’ for mye på da.

    For de som jobba i ferskvaren, de kunne være litt sånne ‘tøffe i trynet’ og røffe i tonen, og litt uhøvla da.

    Så det var heller sånn at jeg prøvde å unngå å klage noe på ferskvareavdelingen, hvis jeg ikke absolutt måtte det liksom.

    Når jeg jobbet selv, i ferskvaren, på lørdager, etterhvert.

    Så jobba jeg sammen med en kar, på min alder cirka vel, med mørkt hår.

    Og som liksom var litt sånn ‘kjekkas-type’ vel.

    (Noe sånt).

    Og han, han var ikke så uhøvla, (vil jeg si), som mange av de andre, som jobba i ferskvaren der da.

    Så han klarte jeg ganske greit å jobbe sammen med da.

    Men jeg var liksom litt på vakt, og prøvde liksom å være ganske fattet og behersket, når jeg jobbet i ferskvaren der da.

    (Siden det kanskje kunne være litt tøffere/råere miljø der da).

    Det var liksom sånn at jeg bare fokuserte på jobben, stort sett, hele vakta da.

    Og på lørdagene, så jobba ikke de mest ‘uhøvla’ folka der heller.

    (For å si det sånn).

    Det er mulig at noen av de slutta, da OBS Triaden tok over ferskvareavdelinga selv, fra han som hadde drevet den før da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Nå har jeg ikke noen fler notater, for Min Bok 2 her.

    Så nå får jeg si det sånn, at Min Bok 2 er ferdig.

    Min Bok 3, den blir om hva som skjedde, når jeg måtte avtjene førstegangstjenesten, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i Elverum, fra juli 1992 til juni 1993.

    Så vi får se når jeg klarer å få begynt på den boken.

    Jeg kommer vel først til å prøve å få lagt ut Min Bok 2, på Scribd, i en Doc-fil-utgave, på samme måte som jeg gjorde, med Min Bok, i desember, ifjor.

    Så vi får se når jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 97: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo III

    En kveld, (sikkert en fredag eller lørdagskveld da), som jeg satt sammen med Glenn og Øystein, hjemme i stua, til Øystein og dem, i Lørenskog.

    (Når foreldra til Øystein ikke var hjemme, av en eller annen grunn).

    Så sa Glenn Hesler til meg, plutselig, utenfor sammenhengen, at ‘hvorfor drar du ikke til California da?’.

    Eller om det var Hollywood.

    Glenn Hesler mente at jeg så så pen/kjekk ut, at jeg burde prøve å bli skuespiller, tror jeg.

    Noe sånt.

    Jeg visste vel ikke helt hva jeg skulle svare.

    Jeg var ikke så vant til å få komplimenter, for utseendet mitt.

    Da jeg gikk på skolen, så ble jeg liksom sett på som han smarte.

    Så jeg syntes det var litt nedverdigende egentlig, å bli sett på som han pene, (hvis jeg skjønte det riktig), av Glenn Hesler.

    Kanskje det var derfor jeg bestemte meg for å lage kryssordprogram, det siste året på NHI, og at jeg dro det med hjem til han, på Skjetten, i påskeferien, og jobba med det der.

    Sånn at jeg slapp å få flere lignende kommentarer.

    Hvem vet.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øystein Andersen kom også med et lignende utbrudd, noen år før det her igjen, da jeg var på besøk hos han, før jeg flytta til Oslo, (mener jeg at det vel må ha vært).

    Øystein mente at jeg burde bli jagerflyver.

    For jeg hadde bra hørsel og syn og ingen skavanker liksom da.

    Øystein sa at han hadde gjerne blitt jagerflyver selv, men han var for lav, mente han.

    Men jeg mente også da, at dette her var som noe tull da.

    Jeg kjørte heller mitt eget løp.

    Og var ikke interessert, i å ha en risikofylt jobb, (for å si det sånn).

    Jeg var for glad i livet, (må man vel si), til det.

    Jeg ønsket å være som en japp, mer eller mindre, vil jeg vel si.

    Og få meg en bra betalt jobb, og et fint hus, og ei fin kone, og en fin bil og kanskje en fin hytte ved sjøen og.

    Og dra på masse kule ferier og sånn da.

    Noe sånt.

    Jeg ville bli en suksessfull forretningsmann, og ikke en villmann, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel, han gikk jo på spesialskole.

    Så jeg husker at jeg sleit, når jeg skulle prøve å lære han klokka, mm.

    Det at en og en halv, var det samme som halvannen, det var vanskelig.

    Axel var jo født i november 1978, (mener jeg å huske), så i 1990, så da jeg flytta inn hos Arne og Mette og dem, det var like før han fylte tolv år da.

    Og Axel klarte da det kunststykket å si, at en og en halv, var det samme, som ‘en og halvannen’, husker jeg.

    Så selv om Axel fikk bra oppfølging vel, på spesialskolen, på Majorstua, så rota han litt og, må man vel si.

    Axel skjønte heller ikke det med klokka 20 osv.

    Hvor mye var klokka, når den var 20?

    Enda det mente jeg å huske, at jeg selv skjønte, allerede som førsteklassing vel, da jeg bodde på Østre Halsen.

    At klokka 18 var klokka seks om ettermiddagen.

    For jeg pleide jo ofte å se på Barne-TV, på NRK, som barn.

    For vi hadde ikke satelitt-TV, i Larvik, på 70-tallet.

    Og da pleide søstera mi Pia og meg, og sitte å si sånn ‘nnnnnnnnnå’, mener jeg, når sekundviseren gikk de siste sekundene, før klokka ble 18 da, og Barne-TV begynte.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så jeg lærte ihvertfall tidlig det, mener jeg, at for eksempel klokka 18 var klokka seks da.

    Men Axel skjønte vel ikke dette, før etter at jeg hadde mast på han, om hvordan dette var, et par ganger vel.

    Jeg mener ihvertfall at Axel nevnte det, noen måneder seinere vel, (eller noe), at nå så forstod han det her, med klokka 20 og sånn da.

    Så det er mulig at Axel skjønte dette hvis han ville, det vet jeg.

    Men kanskje han bare var ukonsentrert, eller noe.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men mest sannsynlig, så hadde vel Axel en del utfordringer, som for eksempel søstera mi og meg, ikke hadde.

    Når det gjaldt å lære ting, og sånn da.

    Han ligna vel sånn sett mer på Christell kanskje.

    Som jeg husker, at ved en anledning, spurte mange ganger, som nesten tenåring vel, om hva det stod, på underteksten, på TV-en, når det var program, om han Erik Disen, i USA da.

    Et program, på NRK, om sånne fornøyelsesparker, som Disney World, og sånn da, i USA.

    Og Christell klarte heller ikke å si for eksempel ‘kjøtt’, husker jeg.

    Hun sa ‘schøtt’ da.

    Noe sånt.

    Men jeg maste litt på henne, om det med kj-lyden, husker jeg.

    Mens Christell fortsatt gikk på barneskolen vel.

    (Før Pia flytta til Bergeråsen vel).

    Og jeg hang utafor garasjen til Haldis og dem vel, i Havnehagen der da.

    Så til slutt, så klarte vel Christell å si dette riktig, tror jeg.

    Hvis jeg ikke tar helt feil da.

    Og Axel klarte også det med halvannen og klokka 20, etterhvert, det året jeg bodde hos dem, på Furuset, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Det var jo sånn, at jeg prøvde jo også å lære søstera mi Pia å prate, da vi var små, og bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Da sa jeg en gang, noe sånt som at, ‘si *et eller annet*’, (husker jeg).

    Og da sa Pia, ‘si *et eller annet*’.

    Så Pia rota også, for det var jo ikke meninga, at hu skulle gjenta ‘si’ også, da.

    Men Pia var vel bare drøye to år gammel, når det her skjedde, så hu skjønte det vel ikke helt da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det er nesten like mye sånn, at Pia, Christell og Axel, er nesten som barna mine, som at de er søsknene mine, kan man kanskje si.

    Eller, jeg er ihvertfall storebroren da, for å si det sånn.

    Jeg har hjulpet dem litt, med å lære dem å prate og sånn da, alle tre, må man vel si.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel pleide, før jeg leide et rom hos dem, å sitte mye aleine hjemme, og se på TV, tror jeg.

    Ihvertfall så var det sånn, at den første gangen, som jeg besøkte Axel og dem, på Furuset, etter at jeg flytta til Oslo, (for å studere på NHI, som jeg nå har sett, på nettet, at var eid av det store, franske firmaet Vivendi, som skiftet navn til Næringsakademiet, og som også hadde NII, (Norsk Informatikk Institutt), som var grunnlagt av Norsk Data.

    Han dyktige finnen, som jeg har skrevet om, at jeg gikk på samme årstrinn som, i 1989/90, og som pleide å dra meg med, fra datasalen, noen ganger, for å spise noe varm mat, (som jeg riktignok vel kanskje syntes at var litt kjedelig, siden jeg vel var mer glad i burgere, fra Burger King og McDonalds, osv., enn kantinemat, for å si det sånn), han gikk på den tekniske linjen, på NHI, husker jeg, og den linjen ble vel også da kalt for NII da, mener jeg, og han sa også en gang, (husker jeg), at jeg burde ha gått på NII istedet for NHI, siden jeg var så god i programmering, (selv om han vel kalte det teknisk linje og ikke NII, hvis jeg hsuker det riktig)), så var Axel aleine hjemme.

    Så Axel så en god del på TV, under oppveksten, hvis jeg skjønte det riktig.

    Og Arne og Mette, de hadde satelitt-TV.

    Så Axel så mye på DJ Kat Show og sånn, tror jeg.

    Og He Man og Masters of the Universe da.

    Istedet for å se på Barne-TV, på NRK, som søstera mi og jeg pleide å gjøre da.

    Så Axel er liksom en annen generasjon, enn Pia og meg, på ihvertfall en måte, vil jeg si.

    Siden han liksom er en attpåklatt, og vokste opp mye på 80-tallet da.

    Mens Pia og jeg vokste opp på 70-tallet da.

    (Selv om jeg vokste opp mer på Berger, enn Pia, som vokste opp mer i Larvik da.

    Selv om vi begge var på ferier, der hvor den andre bodde.

    Så man kan kanskje si at både Pia og meg, vokste opp på Berger og i Larvik.

    Men vi bodde ikke i samme hus, for det meste da.

    Kun i ferier og noen helger da, etterhvert, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    At Axel så mye på TV, det husker jeg fra ting han kunne nevne, sånn utenfor sammenhengen vel.

    Han så mye på et program, med Johnny Depp, om noen politifolk, som infiltrerte en ungdomsskole.

    Og det programmet het 21 Jump Street da.

    Og Axel oversatte dette til norsk, og pleide å si ‘tjueen hopp gate’, da.

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel sa også en gang, ‘pretty please with sugar on top’, husker jeg.

    (Som han kanskje hadde hørt blitt sagt, i en film, på Canal +, eller noe da.

    Det er mulig).

    Men jeg forstod ikke helt, hvorfor Axel sa den engelske setningen, husker jeg.

    Men det kanskje ha vært fordi at Axel var en yngre generasjon enn meg da.

    Så det var ikke sånn at jeg skjønte alt Axel sa og gjorde, for å være ærlig.

    Selv om jeg vel må si at jeg nok prøvde.

    Siden Axel jo var (halv)-broren min, som jeg ikke kjente så bra fra før da.

    (Siden vi var en slags ‘Tore på sporet’-familie da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første året, som jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23.

    Så var Kjetil Holshagen, (fra Drammen, Bergeråsen og Sande), også en gang på besøk, hos Øystein Andersen, i Lørenskog.

    (Det var jo Ketil Holshagen som introduserte meg for Øystein Andersen.

    Det var ikke sånn at jeg kjente Øystein først av oss, selv om han var tremenningen min, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så ville Kjetil Holshagen så gjerne se rommet mitt, på Ungbo, (husker jeg).

    For han husket det, sa han, at jeg hadde så kult rom, på Bergeråsen.

    Men det rommet mitt på Ungbo, var ikke noe kult.

    Rommet var ikke pusset opp, på flere år, og flekker av tapet, var revet av, husker jeg.

    (Eller, det var vel kanskje malt, på veggene der.

    Uansett så var det flekker på veggen der da, husker jeg.

    For jeg husker at jeg prøvde å feste masse postkort, på veggen der, med Blue Tack vel.

    Noen postkort, som noen postkort-selgere, hadde glemt igjen, på Galleri Oslo.

    Men da sa Øystein Andersen, at jeg var nesten gæern, (eller noe sånt), husker jeg.

    Når han så alle de postkortene, som jeg hadde festa, på veggen der, i Skansen Terrasse 23 da.

    For det så nesten psykedelisk ut da, må man vel si.

    Så jeg tok vel ned de postkortene igjen, etterhvert, mener jeg å huske).

    Og de kule plakatene mine, de ble jo kasta, da faren min og Erik Thorhallsson, tømte Leirfaret 4B.

    Når faren min solgte den leiligheten, like etter russetida mi vel.

    Men før eksamenene mine, ved Gjerdes Videregående da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Kjetil Holshagen, han kom vel bare med noen slags bjeffeaktige lyder, eller noe.

    (Når han så seg rundt i rommet mitt da).

    Siden han ikke syntes at rommet mitt så noe kult ut da.

    Og jeg selv, jeg syntes vel det var litt rart, at Kjetil Holshagen, absolutt skulle se på rommet mitt.

    Det var ikke det jeg tenkte mest på, på den her tida, om rommet mitt var kult, for å si det sånn.

    Jeg tenkte vel mer på studier og jobbing, vil jeg si.

    Jeg var jo fortsatt student, og hadde ikke egentlig begynt på karrieren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, de første par årene, som jeg bodde i Oslo.

    Så fant jeg også en eske, med postkort, som noen postkort-selgere, hadde glemt igjen, inne på Galleri Oslo.

    (Like ved den utgangen, som var ved Cafe Fiasko der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var nemlig en pub og en hamburgerbar, som lå ganske langt inne i Galleri Oslo der, som Magne Winnem pleide å dra meg med på, husker jeg.

    Så jeg hadde kanskje vært og kjøpt en halvliter eller en burger da, før jeg skulle ta toget til Drammen, for å besøke bestemor Ågot.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var vel mens jeg leide av Arne og Mette, på Furuset.

    På bussen mellom Drammen og Svelvik, så møtte jeg hu Camilla Skriung, fra kvinneradioen på Blitz, og som også har vært leder, i Natur og Ungdom.

    Hu og dama hennes, (tror jeg at man vel må kalle henne), Anette vel, (ei jente som var stille/sjenert, og med lyst hår vel).

    De satt på bussen da.

    Og de hadde jo vært på fest hos meg, når søstera mi Pia hadde flytta inn hos meg, i Leirfaret 4B, et par år før det her.

    Så vi kjente hverandre litt da, må man vel si.

    Jeg visste dem den esken med hundrevis av postkort, som jeg hadde funnet da.

    Men Camilla Skriung likte ikke James Dean da.

    (Enda et tegn på at hu var lesbisk vel).

    Hu likte heller ikke den nye musikken, som jeg hadde sett på MTV, hos Arne og Mette og dem.

    (Dette var vel fra tiden før jeg hadde oppdaget MTV-programmet Post Modern vel, som spilte mye bra, alternativ, indie-musikk).

    Og det var Psychedelic Furs, (med en sang jeg ikke husker helt hva heter nå), og Siouxie and the Banshees vel, med ‘Kiss them for me’.

    Men Skriung likte ikke disse sangene, husker jeg.

    Det var jo ikke sånn, at jeg ‘eide’ fjernkontrollen, hele tida, da jeg leide hos Arne og Mette og dem, husker jeg.

    Arne Thomassen likte en sang, med Rod Stewart, som jeg ikke husker navnet på nå.

    Og jeg likte også REM med ‘Loosing My Religion’, som var ny, på den her tida, husker jeg.

    Og Axel, han likte ‘Ring, ring, ring’, med De la Soul.

    ‘Harry’, med CC Cowboys.

    ‘Last Train to Transcentral’, med KLF.

    (Mens jeg selv syntes den første sangen, med KLF, var kul, nemlig ‘3AM Eternal’ vel).

    Og ‘Luka’, med Suzanne Vega, husker jeg, (i en remix-versjon vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Camilla Skriung likte heller ikke Roger fra Fjell, husker jeg.

    Fra en tidligere gang, som jeg møtte henne, på den samme bussruta, før jeg flytta til Oslo vel.

    (Mener jeg at det må ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo vært fan, av Terminator-filmen, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Jeg hadde vel til og med rappa coveret, til den filmen, en gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.

    I den videobutikken, på Bragernes, i Drammen, hvor jeg leide ‘Wall Street’, og leverte den for seint, og fikk råd av ei som jobba der, som var på samme diskotek som meg, på Fremad, i Selvik, om å bare legge en hundrelapp, inni coveret, siden det var vanlig da, (sa hu ihvertfall).

    Så da Terminator 2 kom på kino, på Colosseum.

    Så dro jeg aleine, og så den, husker jeg.

    Jeg husker ikke hvorfor jeg ikke dro sammen med Glenn og Øystein.

    Men de to kara var jo ganske kortvokste, så jeg var kanskje litt flau, for å vise meg for mye, nede i Oslo Sentrum, osv., sammen med dem.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den filmen, den var ihvertfall veldig ‘hypet’.

    Og Øystein Andersen, han hadde jo spilt en av sangene, fra soundtracket, til den filmen, (Guns and Roses, med ‘You Could Be Mine’), mange ganger, mens jeg var på besøk hos han da, i månedene før den filmen hadde premiere.

    Uansett hvordan det hadde seg, så ville jeg se den filmen på kino da.

    (Med eller uten selskap da).

    Og helst på Colosseum, siden den kinoen hadde så stort lerret og bra lyd da.

    (Siden jeg liksom var Terminator-fan da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter kinoen, så gikk jeg fra Colosseum kino, og i retning av Majorstua T-banestasjon, husker jeg.

    Og det var vel i Bogstadveien, som jeg gikk, tror jeg, da jeg møtte Camilla Skriung, og noen venninner av henne vel, (som jeg ikke tror at jeg visste hvem var).

    Så da hadde altså Camilla Skriung flytta inn til Oslo da.

    Et år eller to etter meg da.

    Og vi hilste, når vi møttes, i Bogstadveien der da.

    (På fortauet som gikk ved siden av gjerdet mot T-banestasjonen der vel).

    Jeg var vel litt sånn ‘rar’, etter å ha sett den action-filmen, med høy lyd, osv.

    Skriung spurte meg, hva jeg hadde gjort.

    ‘Jeg har sett Terminator 2’, sa jeg, (ganske glad vel).

    Skriung svarte vel ikke så mye.

    Hu sa vel bare ‘åja’, eller noe.

    Dette var nok ikke en film, som var sær nok for henne, tror jeg.

    Men jeg selv, jeg hadde ikke noe imot, å se en ‘mainstream’-film, på kino da.

    Så selv om jeg hadde kjent mange folk, i Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen, (gjennom søstera mi da).

    Så var jeg liksom ikke så sær som mange av dem da, (vil jeg si).

    Jeg kunne liksom gå å se en Hollywood-film uten å føle meg så veldig flau over det, (for å si det sånn).

    Selv om jeg skjønte det, at dette nok ikke egentlig var ‘kosher’ da, i det liksom kule miljøet som min søsters venninner Cecilie Hyde og Camilla Skriung, fra Svelvik, (med flere), var i da.

    Men jeg var altså ikke så mye i det miljøet, at jeg ikke kunne gjøre ‘vanlige’ ting liksom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så så jeg vel aldri Camilla Skriung igjen, (tror jeg).

    Unntatt en gang, på TV, da jeg bodde på Ungbo, (i Skansen Terrasse 23 da).

    Dette var vel da Pia også bodde på Ungbo, (tror jeg).

    Så dette var vel kanskje i 1994 eller 1995, eller noe.

    Camilla Skriung var da leder i Natur og Ungdom.

    Og hu stod nede i Oslo Sentrum, under noe som ble kalt for ‘bilfri dag’, eller noe vel.

    Og hu fikk noe slags anfall, husker jeg, og sa noe sånt som at ‘hvorfor kjører de likevel’, eller noe.

    Når noen biler, (som sikkert skulle et eller annet), bare kjørte forbi Natur og Ungdom-sperringene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer, som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Axel er pen som vanlig

    axel er pen som vanlig

    http://www.facebook.com/profile.php?id=100002590447288&sk=wall

  • Noen i Afrika søker om at tante Ellen og jeg har hatt sex. Det er ikke sant. Men Axel prata med Lars Petter om å ha sex med dattera Rahel, på Baracuda

    noen i tanzania