 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Klage |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sat, Aug 11, 2012 at 10:16 PM | |
|
To:
Etterstadvgs@ude.oslo.kommune.no | ||
| ||
Stikkord: Axel Nicolay Thomassen
-
Jeg sendte en e-post til Etterstad videregående
Gmail – Klage
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Klage
-
Min Bok 4 – Kapittel 74: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XIII
En av de tingene, som inspirerte meg til å slutte å drikke cola, (siden jeg var avhengig av det), og å røyke, mens jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Det var det, at jeg leste en avisartikkel, (i enten VG, Dagbladet eller Aftenposten vel), om en brite, (en adelsmann eller en i overklassen vel), som hadde sagt det, (ifølge en britisk avis vel), at det var den britiske arbeiderklassen, sin egen feil, at de ikke kom noen vei i livet.
For de brukte alle sine penger på røyk og sprit, da.
Så da ble jeg litt flau, husker jeg.
Og jeg ble vel også kanskje litt faenivoldsk.
Og tenkte sånn, at nå skal jeg søren meg slutte å være avhengig av cola, (og å slippe å ha cola som en fast utgift, på budsjettet mitt, da).
Og så, etter at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, noen måneder senere, (i 1994, må det vel ha vært), på Rimi Nylænde, gjorde narr av meg, (må man vel si), for at jeg røyka, mens jeg tok flaskebordet.
Så slutta jeg å røyke og da.
(Og dette var vel også litt på grunn av at Pia bare hadde gått inn på rommet mitt, og tatt noen røykpakker fra meg, midt på natta.
Den natten til søndag, som hu hadde tre afrikanere på overnattingsbesøk, uten å si fra til oss andre, på Ungbo, først, (som husreglene sa at man skulle gjøre, da)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg slutta å drikke cola og røyke.
Så fikk jeg jo litt bedre råd.
Og jeg husker at jeg kjøpte meg en ny sommerjakke, fra Warners, på Steen og Strøm, våren 1995, (må det vel ha vært).
Og jeg kjøpte meg jo også Dr. Martens sko, på rundt den samme tida, mye siden Elin fra Lambertseter, hadde mobba butikksjef Elisabeth Falkenberg, og meg, (på jobben), for at ingen av oss, hadde ‘ordentlige sko’, (som hu sa).
Og en gang, da jeg skulle gå inn i garderoben, på Rimi Nylænde der.
(Kanskje fordi at jeg var ferdig, med å jobbe, den dagen, eller noe).
Så overhørte jeg det, at Henning Sanne, stod i garderoben og prata om at jeg hadde kjøpt meg ny jakke og nye sko, da.
Han prata med en kollega da, (muligens Pål, eller Magne eller Morgan Lunde, kanskje), om at hvordan kunne jeg ha råd til så fin jakke og sånn, for jeg tjente vel ikke så bra, som assisterende butikksjef.
Så jeg synes at Henning Sanne gikk litt nærme meg, da.
Men jeg tok ikke det her opp med noen, (det jeg overhørte).
Men hvis jeg hadde hatt en butikksjef, som jeg hadde vært mer på bølgelengde med kanskje, enn det jeg var, med Elisabeth Falkenberg.
Så hadde jeg kanskje tatt det opp, da.
Men utover på 90-tallet, så ble det også sånn, i Rimi, at det ble problemer å få tak i nok ansatte.
Så det ble nok kanskje sånn, at butikklederne i Rimi, nesten måtte finne seg i hån, fra sine ‘undersotter’, (som bare jobba i Rimi, mens de utdannet seg, til å jobbe med noe annet), noen ganger.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg mener også litt vagt å erindre, at Henning Sanne og Wenche Berntsen, pleide å flørte litt, på jobben.
(Like etter at Wenche Berntsen begynte å jobbe, på Rimi Nylænde, vel).
Og jeg lurer på om de gikk ned på toalettene, (ved spiserommet der), for å ‘ha seg’ litt, en gang.
Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Dette husker jeg dessverre ikke helt klart.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Henning Sanne gikk forresten på kokkeskole, på Helsfyr, på den her tida.
(Den samme kokkeskolen, som halvbroren min Axel, begynte på, et år eller to seinere vel).
Og en gang, som jeg la opp frukta, (selv om dette vel var, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde muligens, (fra 1998), for jeg mener at frukta da var ved inngangspartiet, til butikken).
Så sa Henning Sanne til meg, om epleslaget Golden Delicious, (eller gule epler, som de også ble kalt, i Rimi), som jeg dreiv å la opp.
At de eplene, de inneholdt ikke noe næring.
De eplene, de var bare laget for å se fine ut, (eller om det var for å smake godt).
Ifølge Henning Sanne, da.
(Mens han var innom som kunde, må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Så skulle jeg møte Glenn Hesler, etter jobb, i Ekeberghallen.
For vi skulle spille badminton der, med Skøyenåsen Badmintonklubb, da.
(Som vi begge ble medlemmer i vel.
Jeg mener ihvertfall at jeg betalte kontingenten der et år, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det varte og rakk, før Glenn Hesler dukka opp der, da.
Så jeg spurte noen folk, som spilte fotball der, om jeg kunne bli med.
(For Ekeberghallen er rimelig stor, da.
Så mange folk kan trene samtidig der).
Og de folka, de sa at det var greit, at jeg ble med, da.
Det var fem folk, som spilte fotball.
Og de var rimelig gode, da.
Det ene laget, det bestod av to svære forsvarsspillere og en ung, rask spiss.
Mens det andre laget, det bestod av to allround-spillere da.
(Må man vel si).
Og jeg ble vel med på laget til de to allround-spillerne, da.
Og disse folka, de var rimelig gode, til å spille fotball.
(Må jeg vel si).
Så jeg ble sliten, da.
(Jeg har seinere lurt på om de tre folka, på det ene laget, var kriminelle fanger, eller noe.
Og om de to allround spillerne var fangevoktere, (eller politifolk), eller noe.
For de her folka sa nesten ikke noe, (mens de spilte), da.
Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.
Det her er bare noe jeg har lurt på, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da Glenn Hesler omsider dukka opp der, (i Ekeberghallen).
Så skulle han spille badminton, med en gang, da.
Og han skjønte ikke det, at jeg var sliten, etter den her fotballsparkinga, da.
Så han klagde på meg, over at jeg var sliten, da.
(Av en eller annen grunn).
Så Glenn Hesler, han er vel ikke helt som vanlige folk, tror jeg.
Andre ville vel kanskje ha skjønt det, at man blir sliten, av å spille mot gode folk, i fotball.
(Det er nok ikke umulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 62: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo
En gang, mens jeg bodde på Ungbo, og jobbet på Rimi Nylænde.
Så hadde Magne Winnem invitert meg, til å besøke han og kona hans Elin, i leiligheten deres, i Avstikkeren, på Bergkrystallen.
For å se på the Simpsons(!), på TV2, (eller om det var på TV3).
(Etter jobben en dag, på Rimi Nylænde).
Jeg måtte gå forbi Rimi Munkelia, (eller ihvertfall nesten bort til Rimi Munkelia, for veien delte seg vel like før den butikken, vel), og så forbi to Prix-butikker, (som de hadde oppe på Bergkrystallen der, da), husker jeg.
De har også en egen T-banestasjon, på Bergkrystallen forresten, noe som vel er ganske kjent.
Siden det jo er en endestasjon, (for Lambertseterbanen), så står det jo ‘4 Bergkrystallen’, på mange av T-bane-togene, i Oslo.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer på om det var ved dette besøket.
(Som jeg husker at jeg syntes at var litt merkelig.
Hvem inviterer folk på besøk bare for å se på the Simpsons, på TV, liksom?).
At Elin og Magne Winnem, ba meg om å kikke, i fotoalbumet sitt.
Og jeg så på bilder av Elin og Magne Winnem og slektningene deres da, (må det vel ha vært).
Og plutselig, (midt i familiealbumet), så dukker det opp et bilde, av Sophie, fra Rimi Karlsrud.
Og da det bildet, av hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, dukka opp.
Så mener jeg at det var sånn, at Elin og Magne Winnem, liksom betraktet ansiktet mitt, da.
Liksom for å prøve å lese, om jeg hadde noen følelser, for hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den veien som Christell bodde i, på Skøyen, i 1995, den het vel forresten Hoffsveien, (mener jeg å huske).
(Den samme veien, som mora til Anders Behring Breivik, bor i vel, forresten).
Jeg var ikke der noe, etter 1995.
Så jeg tror at Christell må ha flytta tilbake til Drammen, en gang, tidlig i 1996, (eller noe).
(Men dette vet jeg ikke helt sikkert, da).
Christell begynte så å jobbe som ambulansesjåfør, ikke så lenge etter det her, vel.
(Husker jeg at Pia fortalte, en gang).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg begynte å jobbe som leder, på Rimi Nylænde, i 1994.
Så måtte jeg forresten, (etterhvert ihvertfall), tegne fruktplakater, husker jeg.
Dette var som et mareritt for meg, husker jeg.
(Selv om vi vel såvidt hadde hatt om plakattegning, på handel og kontor, på Sande videregående).
Så jeg brukte langt tid, på å tegne disse plakatene, da.
(Som egentlig skulle tegnes mandag morgen, da.
Ettersom vi fikk de nye fruktprisene, på faks, hver fredag, (var det vel).
Og de prisene ble så lagt inn på kassene.
(Uten at jeg husker helt hvordan dette ble gjort).
På tidligvakta på mandag, da).
Men jeg var så dårlig, til å tegne fruktplakater.
Så en av de første gangene, som jeg skulle ha tidligvakt, (altså jobbe som den eneste lederen, fra klokken syv om morgenen), på en mandag.
Så bare tok jeg med tusjene og noen blanke plakater, med meg, på T-banen, til Ellingsrudåsen, (etter å ha jobbet, fra 7 til 19, på lørdagen).
Også satt jeg i stua på Ungbo, og tegna fruktplakater, på søndagen da, (husker jeg).
Mens både Axel og Pia også satt i stua der, (og så på TV og prata, vel), husker jeg.
(Men likevel, så var det mye mindre stressende, å tegne fruktplakatene, på Ungbo, da.
For hvis jeg skulle ha tegna de på Rimi, så hadde jeg antagelig blitt avbrutt hele tida.
(At kunder eller medarbeidere, som trengte hjelp, med et eller annet, da).
Og annet arbeid, som rydding av hyller, med mere, ville nok ha blitt forsinket, da.
Og jeg pleide også å være så trøtt, når jeg begynte klokken sju, om morgenen.
At arbeid som ikke var rutinearbeid, det ble liksom som et mareritt, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg ble også hakket litt på, på grunn av det, at jeg ikke var så flink, til å tegne plakater da, (husker jeg).
Butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu gjorde en gang et poeng av det, (på et personalmøte, eller om det var en personalfest, eller en varetelling, eller lignende, rundt begynnelsen av 1995 da, antagelig).
At hu lot meg lage fruktplakater, selv om de ikke så noe fine ut, da.
(Sa hu til en ‘flokk’ medarbeidere, mens jeg også var der da, husker jeg.
For da ‘lærte jeg det’, (var det vel), at hu sa).
Så jeg fikk også litt tyn da, (må man vel si), husker jeg.
(Selv om jeg vel stort sett fikk bra tilbakemeldinger, fra butikksjef Elisabeth Falkenberg og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, på arbeidet mitt, som assistent, på Rimi Nylænde.
En gang, mens jeg lærte å ta Ringnes-bestillinga, (mens Ringnes fortsatt leverte Coca-Cola-produktene også), så sa for eksempel butikksjef Elisabeth Falkenberg til meg, at ‘du skjønner jo alt i verden, du’, (eller noe lignende)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 61: Flytter til St. Hanshaugen
Marianne Hansen, (var det vel), hu sa en gang til meg det, på Rimi Nylænde, at ‘du får jo alt samtidig’, (eller noe sånt).
Og da mente hu vel at jeg fikk meg lappen, bil og ny leilighet.
Og det var sånn, at jeg i januar 1996 da, var nede i Rimi-butikken, i Waldemar Thranes gate 5 der, og prata med hu Sophia, (ei negerdame, som det viste seg at var naboen min, og som min fetter Ove, en gang klatra over på terrassen til, og også gikk inn i leiligheten til, (i fylla vel), et år eller to etter det her da), som var assisterende butikksjef der, da.
For hu hadde jeg fått beskjed om å prate med, av han vaktmesteren, Jan Terje Syvertsen, (var det vel muligens, som han het), som så viste meg leiligheten, da.
Jeg fikk leilighet nummer 303 da, husker jeg.
Og det var forresten den samme vaktmesteren, som hadde klaget, på Magne Winnem, da han bodde i de samme Rimi-leilighetene, i 1991 da, (var det vel).
Siden Winnem hadde kasta noen løse papirlapper, (fra en kalender, eller noe, vel), ned i søppelsjakta, og da hadde papirlappene flagra rundt, og landa rundt omkring, inne i søppelrommet, i kjelleren, da.
(Sånn at han vaktmesteren hadde måttet rydde fælt, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Syvertsen, (eller hva han het igjen), han forklarte meg det, at de pleide å si det, at leilighetene var umøblerte.
Men det stod noen møbler, i noen av leiligheter da, sa han.
(I min leilighet, så stod det to reol-hyller, for eksempel).
Så de kunne jeg bruke, hvis jeg ville, da, (sa han vaktmesteren).
Og jeg nevnte vel det, at jeg kanskje skulle prøve å få satt inn en vaskemaskin der.
Men da måtte man få en rørlegger, til å gjøre noe greier da, mente han vaktmesteren, (hvis jeg husker det riktig).
Så det ble ikke til at jeg satt inn noe vaskemaskin der, da.
For jeg hadde ikke så utrolig mye penger.
Og det var også ganske dårlig plass der.
Det var stue/soverom og kjøkken i et liksom, på 15-20 kvadratmeter kanskje, da.
(Noe sånt).
Og det var vaskekjeller, i kjelleren der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg fikk meg noe eget da, (for jeg fikk nøklene av han vaktmesteren da), noe som var stas, etter å ha bodd på Ungbo, i fire-fem år, hvor jeg vel hadde hatt mer enn ti forskjellige ‘Ungbo-samboere’ da, (eller hva man skal kalle dem).
Så det var litt digg å få noe for seg selv, (etter den tida der), for å si det sånn.
Så slapp jeg å bruke mye energi på masse konflikter, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den Toyota HiAce-en, som jeg nettopp hadde kjøpt, av Øystein Andersen og Glenn Hesler, den kom jo bra til nytte, når jeg skulle flytte, da.
Jeg fikk med Axel, til å hjelpe meg, med å flytte.
Noe som ikke gikk helt uten problemer.
For jeg hadde ikke pakka ferdig, da Axel dukka opp der, på Ungbo.
Så jeg fortsatte å pakke da.
Og jeg prøvde å få Axel til å bære, mens jeg pakka, da.
For jeg mente at det var greiest hvis jeg pakket, siden det var mine ting, da.
Men da ble Axel aggressiv, siden han måtte bære så mye, da.
Enda Axel var stor og sterk, etter å ha trent mye vekter og karate, osv.
Og enda jeg ikke selv syntes, at det var noe særlig mye, å klage over.
For eksempel å legge opp en pall med kjølevarer.
(Som jeg gjorde et par ganger i uka, på Rimi).
Det var et tyngre arbeid, mente jeg, da.
Så jeg ble litt overrasket og skuffet, (og nesten sjokkert), når jeg så den aggressive, umodne og, (for meg), meningsløse måten, som Axel reagerte på, da.
Bare fordi han måtte bære noen bananesker, opp i bilen min, liksom.
Enda vi hadde avtalt at han skulle hjelpe meg med å flytte, da.
Men når vi dreiv med idrett og sånn, så klagde ikke Axel, (sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).
Men hvis han måtte bære noen bananesker, med de relativt få tingene mine i, så klagde han da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når vi kjørte ut på motorveien, ned mot sentrum, så klagde Axel igjen, over kjøringa mi da, var det vel.
Enda han ikke hadde lappen selv.
(Og vel ikke har fått det, til dags dato).
Så det er litt vanskelig å ta Axel alvorlig, (noen ganger ihvertfall), vil jeg si.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Med meg ned til St. Hanshaugen, så tok jeg forresten med meg, en gammel sofa, som hadde stått ubrukt, i alle de årene jeg hadde bodd på Ungbo, i en veldig rotete bod der.
For jeg hadde ikke noe særlig med møbler selv.
Og jeg hadde jo bodd der lengst, så da syntes jeg vel det, at de tingene som lå i boden, liksom var mine, da.
Det lå en del tomme kofferter der, og sånn.
(Som kan ha tilhørt folk som bodde der på 80-tallet, for alt hva jeg vet).
Og jeg tok med en grå koffert da, husker jeg.
Og noen glass, som var hu Wenche sine, og som Pia også hadde ‘sikla’ på, da hu skulle flytte vel.
Men jeg tenkte som så, at hva hvis Wenche dukker opp på døra, og skulle ha glassa sine.
Derfor sa jeg ‘nei’ til Pia, da hu spurte om hu kunne ta Wenche sine glass, da.
For Pia hadde jo også rappa skolissene fra skoa mine en gang, (da de lå i den boden).
Og en del sånne ting, da.
Blant annet så var faren min innom, med to dyner, (nemlig en til meg og en til Pia da), mener jeg at fikk med meg, ihvertfall.
Og min dyne, den ble vel lagt i boden der, tror jeg.
Og den dyna, den tror jeg at søstra mi rappa, da hu flytta fra Ungbo.
Ihvertfall så fant jeg aldri den dyna, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og Pia hadde vel spurt meg, om hu kunne få den dyna og.
Men da svarte jeg ‘nei’, da.
For jeg var så lei av den rappinga til henne og Keyton, da.
For Keyton hadde jo også tyvlånt joggeskoa mine, en gang der.
Og katta til Wenche, (nemlig Sara), den hadde jo pissa på den dyre skinnjakka mi, i 1993, (var det vel).
Så derfor syntes jeg at jeg kunne ta med meg de glassa til Wenche da, for den skinnjakka, den kosta jo rundt 1500 kroner, da jeg kjøpte den, og den var jo som ny, da Sara pissa på den, (vil jeg si).
Og den Ungbo-sofaen, som jeg tok med, den hadde nok blitt flyttet inn i boden der, da den skinnsofaen, (som det også lukta kattepiss av, forresten), ble satt inn, i stua der.
En gang før jeg flytta inn der, i 1991.
Og det stod også en annen sofa, som var lik den jeg tok med meg, i stua, på Ungbo der.
Så jeg regna ikke med at noen ville savne den rimelig brukte Ungbo-sofaen, som jeg tok med meg, da.
Og jeg hadde ikke så mye penger, og jeg hadde nesten ingen møbler, så jeg regna med at det var greit, at jeg tok med meg den sofaen, fra den rotete boden der, da.
(For jeg måtte nesten ha noen møbler, da.
Og jeg hadde jo også rydda oppå skapene og sånn, inne på kjøkkenet der, på Ungbo, da jeg var delvis arbeidsledig, etter militæret.
Sånn at Øystein Andersen skrøyt, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), over at det så mye bedre ut der, enn det gjorde, på den tida, som jeg flytta inn der, da).
Og jeg var jo også den beboeren som hadde bodd der lengst, osv., da, på den her tida.
(Og jeg var vel muligens også den eneste beboeren, på den her tida, vel.
Det husker jeg ikke helt sikkert).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg ringte Thorn, like før jeg flytta.
For å få de til å hente den vaskemaskinen, som jeg hadde leid av dem, siden 1993 da, (var det vel).
Og Thorn dukka opp der, og henta vaskemaskinen, da.
Han ene fra Thorn, han advarte meg, mot å bo, i bokollektiv.
For det var bare tull og tøys da, mente han.
(Noe sånt).
Og han spurte også om det var der, som hu Wenche hadde bodd, da.
Og det kunne jeg bekrefte, da.
Og jeg spurte om hva han syntes om henne, da.
Og han fra Thorn, han sa det, at han hadde vært sammen med henne.
Men at hu var sånn, at hu ‘tenkte med fitta’, da, (husker jeg at han sa).
Så hu var visst ikke noe særlig å være sammen med da, skjønte jeg.
(Og hu var vel ikke heller akkurat min type.
For hu var litt for kraftig, for min smak da, (husker jeg at jeg syntes).
Hvem vil ha ei dame, som er kraftigere enn en selv, liksom?).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå har jeg skrevet ferdig, om det som hendte, den tida som jeg bodde, som lengstboende beboer, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, der.
Så dette er det siste ‘vanlige’ kapittelet, i denne boken.
Men jeg jeg har også en del notater, (og en del i hue), over ting, som jeg ikke har fått med om ennå, i denne boken.
Så det blir en del tilleggskapitler, også i denne boken, da.
Så vi får se når jeg klarer å få begynt med å skrive disse siste kapitlene.
Vi får se.
PS.
Jeg fikk forresten et stort og tungt salongbord, av foreldrene, til Elin fra Skarnes, gjennom Magne Winnem, da.
(Uten at jeg hadde spurt om det.
Men Elin Winnem var vel på innflyttingsfesten der, mener jeg).
Som jeg kunne ha i den nye hybelleiligheten min, i Waldemar Thranes gate der, da.
Så jeg hadde den rammemadrass-senga, (som jeg hadde kjøpt brukt, av Magne Winnem), nærmest terrassedøra da.
Og så hadde jeg det mørke trebordet, (eller om det var et bord med mørkt, tremønstret teip-belegg på), ved siden av senga igjen.
Og så hadde jeg den Ungbo-sofaen, ved siden av bordet igjen, da.
Og jeg hadde en gang fått et sengeteppe, av mora mi.
Så hvis jeg skulle ha fest der, så kunne jeg legge det sengeteppet, oppå den rammemadrass-senga da.
Så da kunne man sitte enten oppå den senga eller i den Ungbo-sofaen da.
(Ihvertfall inntil min fetter Ove, ødela den sofaen.
Noe som jeg skal skrive mer om, i Min Bok 5).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 4 – Kapittel 59: Mer fra jula 1995
Da jeg kom hjem, fra Berger, første juledag, 1995.
Så hadde jeg en del fridager, fra jobben, (husker jeg).
(Det er mulig at jeg hadde noe ferie til gode, eller noe.
Jeg husker ikke helt nøyaktig).
Og jeg befant meg vel nokså alene, på Ungbo der, (mener jeg å huske).
Så jeg bestemte meg for det, at jeg måtte finne på noe, da.
For jeg kjeda meg fælt, da.
Og de første årene, som jeg jobba som leder, i Rimi.
Så pleide jeg noen ganger å gå og se, i andre Rimi-butikker, (for å se hvordan de drev butikken, da).
(Blant annet i den i VG-huset vel, og også den i Byporten-senteret, (heter det vel), på Strømsø, i Drammen.
Jeg så på ting som hvordan fruktposestativer, som de forskjellige Rimi-butikkene hadde, da.
Sånn at jeg visste hva jeg kunne be om, fra fruktkonsulenten, for eksempel, i ‘vår’ butikk, da.
Sånne ting.
Siden jeg tok jobben min i Rimi ganske seriøst, da.
For jeg hadde jo ambisjoner om å bli butikksjef, osv.
(Og det var også noe av grunnen til at jeg ville ha meg lappen.
For jeg forestilte meg det, at det var enklere å bli butikksjef, hvis man hadde lappen.
For man fikk kjøregodtgjørelse, osv., som butikksjef, da.
Og dette visste jeg siden jeg kjente Magne Winnem, som var butikksjef på Rimi Karlsrud, da.
Og butikksjefene måtte også noen ganger få tak i varer selv, fra andre butikker.
Så jeg hadde vel fått inntrykket av, at det lønte seg å ha lappen, for å bli butikksjef, da.
Dessuten, så var det liksom noe med selvtilliten og.
Det var liksom noe med å fullføre det man hadde begynt med, (må man vel si).
Jeg hadde jo begynt å ta kjøretimer, i Drammen, i skoleåret 1987/88.
Så da tenkte jeg vel sånn, at jeg burde fullføre det jeg hadde begynt på, også da.
Noe sånt).
Og en gang, så fikk Anne-Katrine Skodvin, Elisabeth Falkenberg og meg, til å kjøre ut til Rimi Siggerud, (i Elisabeth Falkenberg sin bil, da), da den butikken ble åpnet, med Leif Jørgensen, som butikksjef, i 1995, eller noe, vel.
Og Siggerud, det lå ute langs en svingete vei, cirka en halvtime å kjøre vel, fra Lambertseter, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og den butikken, den så vel helt standard ut, mener jeg å huske.
Så hvorfor Anne-Katrine Skodvin ville at Elisabeth Falkenberg og meg, skulle dra ut dit, det veit jeg ikke).
Men jeg trodde det da, at Christell ville holde seg, ute på Bergeråsen der, en stund, i jula.
Så jeg tenkte det, at dette ville være en bra sjanse, til å dra å se litt nærmere, på Rimi Skøyen, da.
En butikk, som jeg hadde lagt merke til, den gangen som Pia, Axel og meg, besøkte Christell, vel.
(Og som virka å være en ganske stor Rimi-butikk, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da jeg kom ut til Rimi Skøyen der.
Og etter at jeg hadde sett meg rundt i butikken der en stund, og så gått ut igjen.
Så hvem dukka opp på parkeringsplassen der?
Jo, selvfølgelig Christell og Jan Snoghøj.
(Hvis jeg så riktig, ihvertfall).
Christell dreiv og pekte på meg vel, sånn at armen hennes nesten gikk ut av ledd, så det ut som, for meg.
(Og Christell, hu har jo også noen rare tomler, som hu klarer å bøye det ytterste leddet på, 180 grader.
Så det er kanskje noe lignende med armene hennes og.
Det er mulig.
Albuleddet hennes så ihvertfall nesten ikke menneskelig ut, syntes jeg, da hu pekte på meg, da, (hvis jeg husker det riktig).
Hvis det var hu da.
Noe jeg tror det må ha vært, siden det vel skal litt til, å finne to personer, som ligner på både Christell og Jan Snoghøj da, og som bor på samme sted, osv).
Men jeg hadde egentlig hatt nok, av Christell og dem.
Jeg hadde ihvertfall ikke gått dit, for å møte Christell og Jan Snoghøj, da.
Jeg trodde at de skulle holde seg hjemme på Berger, (eller i Drammen), i jula.
Så jeg bare gikk mot jernbanestasjonen igjen da, og prøvde å late som ingenting.
Da Christell stod der og pekte på meg, da.
(For at Jan skulle se at det var meg som var der da, eller noe, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg var tilbake på jobb igjen.
Så husker jeg det, at jeg ringte faren min, for å få telefonnummeret, til Christell.
(For jeg tenkte at jeg måtte ringe da.
For jeg var ikke sikker på om det var henne, som jeg hadde sett, utafor Rimi Skøyen.
Og Christell hadde jo også hinta, (mer eller mindre, ihvertfall), om at hu ville på kino, på julaften, da).
Og faren min, han bare ga meg telefonnummeret til Christell.
Som da var hos Jan vel, og Erik Thorhallsson, (var det vel), svarte, da.
(Noe sånt).
Og jeg spurte Christell om hu ville være med på kino, da.
Men det ville hu ikke.
Og da sa jeg vel det, at hu fikk bare si fra, hvis hu ombestemte seg.
Og det sa hu at hu skulle gjøre, da.
(Noe sånt).
Men jeg hørte aldri noe, da.
Så hva Christell mente, da hu babla om den filmen, som het ‘Engelskmannen som gikk opp en ås og kom ned av et fjell’, det veit jeg ikke.
Men det veit hu vel kanskje selv.
(Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I romjula, så var det også sånn, (mener jeg å huske), at Glenn Hesler, (som vel altså da må ha bodd på Ungbo, ihvertfall ut 1995), hadde besøk, av kamerater, som Bengt Rune og Kalle, (fra Biljardhallen, på Skårer), som han spilte brettspillet Axis and Allies med, vel.
For jeg husker det, at jeg gikk ned på Torgbua, sent en kveld, (mens jeg hadde alle de kvisene), og kjøpte noe godteri, for meg selv og noen av de folka, da.
Og da hadde Torgbua egentlig stengt, for jeg var der akkurat klokka 23 da, (var det vel).
Men en kar litt oppi åra der, slapp meg inn likevel, (for han så vel at jeg var en kjent kunde da, antagelig).
(Og det var muligens også denne romjula, som den episoden skjedde, med halvbroren min Axel.
At han ba hele den kameratgjengen, til Glenn Hesler, om å heller komme seg ut på byen, og finne seg damer, eller noe.
Enda Axel jo er født i 1978 og bare var 17 år, på den her tida).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på varetellinga, på nyåret, på Rimi Nylænde, (husker jeg).
At jeg husker at jeg overhørte det, at Henning Sanne, (eller hvem det kan ha vært), kommenterte om det, at jeg ikke hadde barbert meg, på grunn av alle de her kvisene, da.
For jeg tenkte vel noe sånt, som at jeg ville få arr, hvis jeg barberte meg, når jeg hadde alle de her kvisene.
Så jeg prøvde å roe ned de kvisene litt, da.
Og noen dager etter det her igjen, så begynte alle kvisene å gå bort, da.
Så en uke eller to ut på nyåret, (eller noe), så var kvisene forsvunnet da, (må jeg vel si).
Og uten at det ble noe arr, (eller lignende), av dem heller vel.
Så det var bare et engangstilfelle, at jeg har fått mer enn to-tre kviser samtidig.
Så det at jeg fikk alle de kvisene samtidig, like før jul, i 1995, det synes jeg fortsatt at var litt rart, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 53: Kjøreskolen på Frogner
Jeg tenkte det, at jeg skulle prøve å finne meg en kjøreskole, i Oslo Vest, når jeg skulle ta kjøretimer.
(Noe som jeg begynte med rundt sommeren 1995, vel).
For jeg tenkte at da sjansene store at det var en seriøs kjøreskole, som jeg havnet på.
Noe sånt, var det vel kanskje, som jeg tenkte.
Uten at jeg husker det helt nøyaktig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg mener at den kjøreskolen, som jeg gikk på, lå like ved Frogner kino der, i Frognerveien.
Jeg mener at eieren var en nordlending muligens, og at han første kjørelæreren min der, het Anders, (eller noe).
Men jeg husker ikke helt nøyaktig navnet på den her kjøreskolen, da.
Men den het vel noe med ‘Frogner’, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at jeg ikke husker helt nøyaktig hvor i Frognerveien, som den her kjøreskolen, holdt til, igjen.
Det var fordi, at kjørelærererne, de pleide å møte elevene, ved Majorstua T-banestasjon, (eller ved Jernbanetorget T-banestasjon).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg jobbet jo mye seinvakter, så jeg tok vel kjøretimer, før jobben ofte, på Rimi Nylænde, da.
Og jeg tok vel mye dobbelttimer, mener jeg å huske.
Jeg hadde jo også tatt en god del kjøretimer, i Drammen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), på slutten av 80-tallet.
Men det var jo i 1988 og 1989.
Så det var jo mer enn fem år før det her, da.
Så kjøreferdighetene mine var vel kanskje litt rustne, (må man vel si), så jeg måtte ta det meste om igjen, da.
Selv om jeg vel ikke behøvde å holde på så lenge, med hver kjøreferdighet.
(Jeg klarte vel bakkestart og sånn ganske greit, mener jeg å huske).
Men lukeparkering sleit jeg vel kanskje litt med, da.
Det er mulig.
Og nå kjørte jeg jo rundt i Oslo, som er en mye større by, enn Drammen.
Så det var nok litt vanskeligere å ta kjøretimer i Oslo, enn i Drammen, (må man vel si).
Men det gikk ganske greit da, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at en gang, så begynte jeg å prate med han kjørelæreren om badmintontreninga, som jeg gikk på.
Og dette var fordi at jeg hadde fått meg en blåveis, (eller blått øye, da).
Og kjørelæreren spurte meg hvordan jeg hadde klart å få det.
Og det var fordi, at Glenn Hesler han hadde tatt med seg en ung mulatt, med navn David, på badminton-treninga, en gang.
(Like før den her kjøretimen, da).
Og så spilte de to, på lag, mot meg.
Og jeg tror nå muligens, at de kanskje kan ha planlagt det, hvordan de skulle spille, for å skade meg, (eller noe).
For jeg hadde aldri sett han David, før det her, (og heller ikke seinere).
Og Glenn Hesler, han spilte badmintonballen, sånn at jeg så vidt rakk fram til den, (var det vel).
Og da stod han David klar like bak nettet og smashet badmintonballen rett i øyet på meg, da.
Og det syntes jeg at var farlig spill, da.
Jeg kunne jo ha blitt blind på det øyet sikkert, hvis han hadde truffet en centimeter til sida, (eller noe).
Så da gadd jeg ikke å spille mer, husker jeg.
Så da bare stakk jeg fra Haugerudhallen der, (husker jeg).
(Og hjem til Ungbo på Ellingsrudåsen, vel.
Med T-banen sikkert, da).
Men det er mulig at Glenn Hesler og han David fortsatte å spille, da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig.
(Men det veit dem vel selv).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var egentlig kanskje sosial og jovial på den her tida.
Og jeg hadde jo tatt med folk som Glenn Hesler, Magne Winnem og vel også halvbroren min Axel, på de her badmintontreningene, da.
Så jeg spurte kjørelæreren om han skulle bli med å spille badminton, en gang, (siden vi prata om badminton, da).
(Fordi jeg var ganske sosial på den her tida, da.
Og det var vel noe jeg hadde fra mine, (mer eller mindre tidligere), kamerater Glenn Hesler og Øystein Andersen.
For eksempel så var det vel sånn, at Øystein Andersen, han ble kjent med Bengt Rune, (fra Rasta), bare fordi at vi vanka, i biljardhallen til faren hans, like ved der jeg jobba, på OBS Triaden, noen år før det her, da).
Så han kjørelæreren, han dukka opp en lørdag da, i Haugerudhallen der.
Men da han slo et ganske langt slag.
Så måtte jeg vri det venstre kneet, (eller noe), for å nå den ballen, da.
Og plutselig så sviktet kneet, og jeg lå der i en ‘haug’, da.
Og da skjønte jeg jo det, at jeg nok hadde fått en alvorlig kneskade, da jeg skadet kneet, tidligere den sommeren/høsten, da jeg spilte fotball, i Frognerparken.
Så da bestemte jeg meg bare for å dra ned til Legevakta, husker jeg.
(For jeg syntes at jeg måtte finne ut hvordan skade det her var, da.
Det var jo ikke noe artig at kneet plutselig sviktet og man lå der i en haug, liksom).
Og jeg spurte de lederne der, (som het Åge osv., vel), om en av de gadd å spille litt med han kjørelæreren, da.
Siden jeg måtte ned til Legevakta, da.
Og da, så begynte vel de lederne der, i Skøyenåsen badmintonklubb, å mumle, om at jeg bare lata som at jeg hadde skada meg, eller noe, (mener jeg at jeg overhørte).
Så de lederne der var litt gretne kanskje da, av en eller annen grunn.
De var litt sure kanskje, de lederne i den klubben, da.
De informerte for eksempel vanligvis ikke om hvilken garderobe, som vi skulle bruke.
Og når jeg da skifta fra olabukse til joggebukse i Haugerudhallen der.
Så begynte de å ‘surve’ om det og da, at det ikke var bra, at jeg liksom stod i underbuksa der, for det var tenåringer, (eller noe), i den hallen, da.
Men hva hvis de hadde informert om hvilken garderobe vi skulle bruke?
Det gjorde de ikke.
Jeg kunne jo ikke bare gå ned i en garderobe, for da kunne jo det ha vist seg å være en damegarderobe, for eksempel.
Så de her lederne i Skøyenåsen badmintonklubb, de var litt sure og treige da, syntes jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så dro jeg ned til Legevakta, da.
Og jeg fikk time på Aker sykehus, for at de skulle se inn i kneet mitt, med et slags kamera, eller hva det kan ha vært, da.
Men da måtte jeg vel hente noen bilder selv, fra Legevakta, tror jeg.
Og ta med de opp til Aker Sykehus, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 52: Sommerferien 1995
Fra sommerferien 1995 så husker jeg det, at jeg befant meg alene, igjen i Frognerparken.
(For jeg tok jo lappen, på den her tida, så jeg ville ikke bruke penger, på å dra bort på ferie, da).
Selv om jeg hadde fått meg mobil, som jeg hadde med i parken, så var det ingen som kontaktet meg, husker jeg.
Så hva Axel og Glenn Hesler dreiv med den ferien, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjeda meg såpass, (husker jeg), at jeg syntes det var morsomt, å se, om jeg klarte å finne veien, fra Frognerparken og ned til Oslo sentrum.
Og en gang så gikk jeg helt til Grønland, husker jeg, hvor jeg kjøpte Crystal Pepsi, (som jeg syntes jeg kunne drikke, selv om jeg egentlig hadde slutta å drikke cola da), på en butikk der, (muligens Kiwi).
Og en gang, så møtte jeg Hildegunn, utafor Oslo City, når jeg gikk gjennom sentrum der, da.
Hildegunn hadde på seg en Supermann-trøye, og jeg var ganske stressa på den her tida, så jeg kjente henne ikke igjen, med en gang.
Hu kalte meg ‘eks-samboer’, eller noe.
Og hu gikk rimelig tett i lag, med to unge tenåringsgutter, som hu vel bodde sammen med, i en Ungbo-leilighet, i sentrum, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og hu sa det, mens hu gikk forbi meg vel, (for jeg tok meg en pause, på baksiden av Oslo City der, da), at de på det kollektivet, hadde samme musikksmak.
Noe som vel var en klage på min musikksmak, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den eneste som kontaktet meg, på personsøker eller mobil, den her sommerferien.
Det var Marianne Hansen, (da låseansvarlig vel, på Rimi Nylænde), som hadde fått noe forandringer i ferieplanen sine.
Og hu spurte meg, om jeg kunne jobbe, en uke, av ferien min.
Mot at jeg istedet fikk en uke ferie seinere, den sommeren, da.
Og det sa jeg at var greit, da.
For jeg prøvde å være fleksibel, overfor arbeidsgiveren min, da.
For jeg prøvde jo å få meg en karriere, i Rimi, og når jeg først hadde blitt assisterende butikksjef, så var det jo artig å se, om jeg klarte å bli butikksjef, også.
For jeg hadde vel egentlig aldri sett for meg det, at jeg skulle jobbe innen ledelse, (eller som sjef, da), for mange ansatte.
Jeg hadde nok heller sett for meg det, at jeg skulle jobbe, som dataekspert, (eller noe).
Men jeg hadde jo hatt problemer, med depresjon, det andre året, som jeg gikk, på NHI.
Så jeg var litt redd for å havne inn i en ny depresjon, også i årene etter militæret, da.
Og Anne-Katrine Skodvin hadde jo sagt til hun assistenten, (Hilde), fra Rimi Munkelia, som slutta der for å begynne å jobbe på kontor, at det var et kjedelig yrke, sammenlignet med å jobbe i butikk.
Og det var også veldig lyst, i de butikkene, som jeg jobba i.
Og dette sammen med at jeg gjorde mye fysisk arbeid, (som å legge opp kjølevarene, osv.), samt at jeg trente mye, (badminton, tennis og fotball, osv).
Det gjorde nok at jeg ikke havnet inn i en ny depresjon da, etter militæret.
For jeg var litt redd for det, da.
For det var ikke så artig, (husker jeg), å være inne i en sånn depresjon.
Noe jeg var vinteren 1991/92 da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg hang litt i Frognerparken der, i de sommerferiene, på midten av 90-tallet.
Så pleide jeg vanligvis å ligge i sola og lese en bok.
Og det pleide også på den her tida, (ihvertfall sommeren 1994, mener jeg å huske), å ligge noen toppløse damer, som solte seg, i Frognerparken, som det gikk an å smugkikke litt på, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det hendte også, at jeg spurte folk, som spilte fotball, i Frognerparken der, om jeg kunne få være med å spille.
(For jeg regna med at det var greit, da).
Og da hendte det ganske ofte at jeg fikk være med å spille, da.
Men etter at jeg kom tilbake, fra den jobb-byttinga, med Marianne Hansen, (var det vel).
Så ble jeg med noen folk, å spille der, da.
Og da var bakken så hard der, husker jeg.
At da jeg en gang tok et sånt ‘sjiraff-spark’, som den Romerike-gjengen, som Glenn Hesler pleide å dra meg med, for å spille fotball med, pleide å kalle det.
(Et spark som jeg vel hadde fra oppstillingsplassen, på Terningmoen, vel).
Så røyk korsbåndet mitt, i det venstre kneet, mens jeg spilte, da.
(Fant jeg ut seinere, at det var som hadde skjedd).
Så jeg så at kneskåla liksom hoppa noen centimeter ut, og så hoppa tilbake, da.
Og jeg måtte sette meg ned, (ved siden av fotballbanen), i en halvtime, eller noe, da.
Og fikk vel en ispose, (av noen), til å ha på kneet.
Før jeg hinket meg bort til hovedinngangen, til Frognerparken der, da.
Og så tok en taxi hjem, til Ungbo, på Ellingsrudåsen, da.
Og da hadde jeg jo ferie, så det er mulig at jeg såvidt klarte å jobbe, når den ferieuka var ferdig.
Og en annen gang, (før det her vel), så vrikka jeg forresten også ankelen min, (var det vel), da jeg spilte fotball.
Og den kneskaden, den slo jeg opp en del ganger, så det hendte ofte at jeg haltet, på vei til jobben, på Rimi Nylænde da, husker jeg, de årene, som jeg bodde, på Ungbo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg sjekka på Facebook nå, og fant ut det, at hu som jeg har kalt for Marianne Hansen, (hun lederen i Rimi).
Hun heter egentlig Marianne Eidsem Hassel, så jeg på Facebook nå.
Så jeg har bomma litt på navnet hennes, da.
Hu er jo en rimelig lav dame, (som ligner litt på Jenny Skavlan i ansiktet kanskje, på en god dag), og hu begynte jo i Rimi, et par år etter meg vel, så hvis det var sånn, at jeg hadde en lillesøster, i Rimi, så må man kanskje si at det var henne, da.
(Siden hu liksom gikk litt i mine fotspor, i Rimi, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Og hu Charlotte, som også jobba på Rimi Nylænde, på den her tida.
(Og som seinere også ble leder i Rimi).
Hu heter visst Charlotte Åman, virker det som, fra Facebook.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 4 – Kapittel 50: Pia føder
Pia og jeg var ganske uvenner, i 1995, etter den ‘vi har jo ikke noen saks’-kommentaren hennes, med mere.
Men Axel kom på døra mi, (på Ungbo), en søndag, (var det vel), og vi diskuterte om vi skulle dra på kino, (eller noe sånt).
Men da vi kom med T-banen, ned til Jernbanetorget, så foreslo jeg det, at vi kunne dra å besøke Pia, som lå på fødeavdelingen, på Aker sykehus der.
Så Axel og jeg, vi tok en buss, (var det vel), opp til Aker sykehus, da.
Og besøkte Pia, som venta på å føde, da.
Fødselen hennes var en dag eller to unna, vel.
Og jeg kunne ikke se noen andre kjente av Pia, på sykehuset der.
Som for eksempel barnefaren Keyton, (eller noen andre).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av oss skulle skrive opp et telefonnummer.
Men ingen av oss hadde kulepenn.
Så jeg gikk ut av det venterommet, (eller hva det var igjen), som Pia var på der.
For å finne en resepsjon, eller noe, hvor jeg kunne få lånt en kulepenn, da.
Og så så jeg et rom, som det stod ‘Motagelse’ på.
Så jeg trodde at det betydde resepsjon da, (eller noe sånt).
Men det var jo en fødestue da, fant jeg ut.
For der var det jo ei bekymra ung, mørkhudet dame, og mora hennes vel, og en eller to sykepleiersker, da.
Som svarte ‘nei’ da jeg spurte om noen av dem hadde en kulepenn, da.
(Men fødselen var ikke igang ennå, eller noe, da.
Så alle hadde klær på seg, og sånn da, heldigvis).
Jeg husker ikke om jeg fikk tak i en kulepenn.
Men noen dager seinere så ringte Christell meg vel.
Etter jobben, eller noe.
Jeg lå og slappa av, (eller sov), på sofaen, på Ungbo der da, husker jeg.
Og Pia hadde født en sønn da, sa vel Christell.
Som vel hadde dukket opp på sykehuset der da, (virka det som, for meg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en dag eller to etterpå, så dukka både Pia og Christell opp på Ungbo der.
Og Pia sa plutselig bare ‘her’, og så måtte jeg holde ungen hennes, (som seinere fikk navnet Daniel vel).
Så det var kanskje litt uansvarlig av Pia, for jeg hadde jo aldri hold en baby før.
Så hvorfor Pia bare lempa over ungen sin, til meg, mens jeg stod i gangen, på Ungbo der.
Det veit jeg ikke.
Men det er mulig at hu veit det sjæl.
Det er mulig.
(Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia flytta så fra Ungbo, (på Ellingsrudåsen), den samme uka som hu fikk Daniel, (var det vel).
Og jeg tror at det var Christell som hjalp henne med å flytte.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Pia fikk så en egen leilighet, (fra Ungbo, den og, tror jeg), i Tromsøgata, ikke langt unna Sofienbergparken der.
Og en episode som jeg husker, fra etter at Pia fødte Daniel, men før hu flytta ned til Tromsøgata der.
Det var at jeg overhørte det, at Pia viste Christell noen skjorter som jeg hadde til tørk, (eller noe), i tørkeskapet, på Ungbo, der.
(Hvis jeg skjønte det riktig).
Tre sånne cowboy-skjorter.
To jeg hadde kjøpt selv, og en som jeg hadde fått av Jan Snoghøj, til jul, jula 1992 eller 1993, eller noe sånt, vel, (nemlig en svart og hvitrutet cowboyskjorte, da).
Og da husker jeg det, at Christell plutselig sa ‘fy faen’, inne på tørkerommet, (eller like utafor), på Ungbo der, da.
Så hva det var som Christell reagerte på, det veit jeg ikke.
Men det virka nesten som at det var noe med skjortene mine, (eller noe sånt), som hu reagerte på, da, (syntes jeg).
Så det var en rimelig spesiell episode da, husker jeg, at jeg syntes.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg tror forresten at Daniel vel ble født 24. juli 1995, (hvis jeg husker det riktig).
Så dette jeg skrev om nå, det skjedde altså i slutten av juli, i 1995, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 4 – Kapittel 46: Norsk Idrettshjelp
Våren 1995, (må det vel ha vært), så begynte jeg å kikke etter ekstrajobber, i Aftenposten.
For jeg hadde planer om å ta kjøretimer, da.
Og jeg syntes at jeg nok tjente litt lite penger, på Rimi.
For jeg hadde ikke lyst til å bare spise tomatbønner, hver dag, liksom.
Noe Glenn Hesler og jeg, hadde sett et program på TV, om en litt eldre kar, som gjorde, da.
(En som levde for ti kroner om dagen, da.
Eller noe).
Og han sa at handla på I.-C.-A., (husker jeg), på TV, (istedet for ICA), da.
Og det virka så dumt da, husker jeg, at jeg syntes.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig at jeg også satt inn en annonse, etter ekstrajobb, i Aftenposten.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg dro opp til Stovner.
Til et par, i 30-40-årene vel.
Som hadde svart på min annonse, eller noe.
De bodde i en leilighet, i det samme bygget vel, som Stovner Senter der, da.
Og de ville at jeg skulle selge bil-sjampo, eller noe.
Til bekjente eller fra en stand på gata, da.
Noe jeg ikke syntes at hørtes så fristende ut, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg var på bølgelengde, med butikksjef Elisabeth Falkenberg, om det her, husker jeg.
For hu spurte meg hvordan det møtet om den ekstrajobben hadde gått da, husker jeg.
For jeg dro vel innom Stovner på vei til jobben da, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg så etterhvert en annen annonse, om ekstrajobb, i Aftenposten, da.
Og det var om en telefonsalg-jobb, for et firma, som het Norsk Idrettshjelp.
Jeg dro på jobbintervju der, og det viste seg det, at den jobben, den gikk ut på å selge sekker med dopapir, på vegne av idrettsklubber, i Oslo-området, da.
Jeg tenkte vel det, at det var ikke så nøye, hva jeg jobba med.
Dette var jo bare en ekstrajobb, uansett.
Sånn at jeg skulle få penger, til å endelig få meg lappen.
Så jeg begynte å jobbe i den her ekstrajobben, om kveldene, på tirsdager, (så jeg måtte jobbe tidligvakter, på tirsdagene, på Rimi Nylænde), samt også på ganske mange lørdager og søndager.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De fleste andre som jobba, på Norsk Idrettshjelp der.
De var en del yngre enn meg, og nesten alle de andre, var vel, fra Oslo Vest.
Så jeg skilte meg litt ut der, da.
For de sjefene sa om meg, (husker jeg), at de tenkte at de kunne ha en fra Oslo Øst der og.
Så det var ikke sånn, at de kjente meg så bra der, at de visste at jeg egentlig var fra Berger, da.
Og det var en ung kar, (med lyst hår vel), fra Oslo Vest der, som spurte meg, hva jeg, som var i 20-årene, dreiv med der.
(Eller noe sånt).
Men da bare forklarte jeg det, at jeg egentlig jobba som assisterende butikksjef, i Rimi, og at jeg bare trengte litt ekstra penger, for å endelig klare å skaffe meg lappen, da.
Og da skjønte dem vel det, (hvorfor jeg jobba der), etter at jeg først ble litt mobba, for å være treig med å skaffe meg lappen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Selve jobben der, den bestod bare i, å ringe hjem, til masse folk, som det stod navna til, på noen lister, da.
Og da skulle man si det, at man ringte på vegne av den og den Oslo-idrettsklubben, da.
(Den idrettsklubben, som var i nabolaget, til de folka, som stod på de forskjellige listene, da.
Jeg husker at jeg ringte på vegne av flere Oslo Vest-idrettsklubber, men også på vegne av Nordstrand Idrettsforening, mener jeg, at det vel var, da).
Og det var forresten Tiny Budbiler, (husker jeg), som leverte de her dopapir-sekkene, (som kosta cirka to hundre kroner, per sekk vel), hjem til kundene, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Alle vi som ringte, for å selge de her dopapir-sekkene.
Vi satt jo i samme rom der.
Og jeg hørte jo hva de andre sa, for å selge sekker.
(For dette ble jo diskutert høyt, hva man kunne si, for å selge dopapir, da).
Og det var sånn, at vi pleide å si, om disse rullene, (som vel var vanlig dopapir, fra Saba Mølnlycke), mener jeg å huske.
At de hadde fler meter dopapir, på rullen, enn vanlige doruller, da.
(Noe som jeg ikke er helt sikker på om var sant, men.
Men det stod vel på scriptet vårt, at vi skulle si det, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, så hendte det, at noen kunder ville si det, (var det noen der som sa), at da hadde ikke de plass til de dorullene, i dorullholderen sin.
For de hadde en sånn spesiell dorullholder, da.
Og da var det et triks, at man kunne si det, at vi hadde laget hylsene, til disse dorullene våre, mindre, sånn at de skulle passe likevel, da.
Men dette var jo egentlig bare vanlige doruller, da.
Også jugde man da, (eller om man skal si at det ble overdrevet eller fantasert, eller hva som kan være det riktige ordet), om de her dorullene, for å prøve å få solgt de, da.
For vi fikk bare provisjonslønn der, da.
Vi fikk vel noe sånt som 15-20 kroner, per salg der, (eller noe), mener jeg å huske.
Så hvis vi ikke solgte noe, så fikk vi ikke noe lønn, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var også på den samme tida, som det var en stor flomkatastrofe, oppover langs Glomma, husker jeg.
Og en kar der, (en litt lav tenåring, med mørkt hår, vel), han sa at han het Kirkenær, (til etternavn), da han ringte, den her uka da, (husker jeg).
Og Kirkenær, det var jo et av de stedene, som ble hardest rammet, under den her flomkatastrofen, ‘Lille-Ofsen’ da, (ble den vel kalt).
Så jeg husker det, at jeg lurte på det, om han ‘stor-selgeren’ egentlig het Kirkenær, eller om det bare var noe han fant på, da.
(For å selge mer dopapir, på grunn av sympati, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på Rimi Nylænde, på den her tida.
Så skulle forresten Henning Sanne og noen bekjente av han.
De skulle kjøre oppover til Hedmark osv., en dag, den her våren da, husker jeg.
For å ‘se på flom’, som Henning Sanne uttrykte det da, (husker jeg).
(Noe som jeg syntes at var litt spesielt kanskje, men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sjekka forresten på nettet nå, og den flommen, den ble kalt for Vesleofsen, så jeg nå, på Wikipedia.
Og den var visst i juni, i 1995, så jeg nå.
Så jeg begynte nok i Norsk Idrettshjelp, i mai, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall. Selv om det kanskje kan ha vært i april og), i 1995, da.
(Eller noe sånt).
Og jeg jobba der fram til juli eller august, (var det vel).
Så jeg jobba der bare i et par-tre måneder, da.
(For det var en rimelig kjedelig jobb da, for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det viste seg forresten det, at Axel, (som jo er født høsten 1978, og som denne sommeren, da var snart 17 år).
Han hadde også fått seg jobb, som telefonselger.
Axel jobbet for et firma, som holdt til, like ved Saga kino der.
(Husker jeg at han viste meg, en gang).
Og jeg ble litt flau, da jeg hørte det, at Axel jo tjente mer enn meg, på sin telefonsalgjobb, enn jeg gjorde på min telefonsalgjobb, da.
Men jeg beit det i meg, da.
For dette var jo bare en ekstrajobb, (som jeg hadde funnet i Aftenposten), for å få meg førerkort da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde også kjøpt meg min første mobil, denne våren.
For man fikk mobiler ganske billig, på den her tiden, da.
Og det var en Alcatel-mobil, som jeg kjøpte på Økern Senteret, (for 200-300 kroner, vel).
(Det var vel et Netcom-abonnement, mener jeg å huske.
Og jeg husker at jeg ikke ville ha ‘voicemail’ da, (eller talebeskjeder, heter det vel, i Norge).
Siden det kosta mer penger da.
Så jeg prøvde å spare litt da, siden jeg jo ikke tjente så mye, på Rimi).
Etter sikkert å ha sett en annonse, for et tilbud, i Aftenposten, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ringte Axel meg, på jobb, en gang, (må det vel ha vært).
Da jeg jobbet på Norsk Idrettshjelp da, i Dronningens gate der, het det vel.
(Som var en sidegate, til Karl Johan).
Og så møtte jeg Axel, ved Burger King, nederst i Karl Johan der, i en pause, (var det vel), en lørdag eller søndag vel, fra jobben min, hos Norsk Idrettshjelp da, (husker jeg).
Og da satt vi og spiste burgere utendørs vel, i Karls Johans gate der, da.
Ihvertfall så satt vi der og prata da.
Ved Kirkeristen der, eller hva det heter igjen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var sånn, at Norsk Idrettshjelp, det lå nesten i horestrøket der da, må man vel si.
Og en gang på jobb, så husker jeg det, at han lysåra fra Oslo Vest, (som syntes at jeg var så treig, med å ta meg lappen), var det vel.
Han fortalte det, at han hadde møtt ei ung hore, på vei til jobb, en gang, da.
Og begynt å prate med henne, da.
Og hu hadde egentlig slutta, å gå på strøket da, hadde hu sagt da, (ifølge han ungdommen).
Men hu skulle bare ha seg litt feriepenger da, fortalte han.
Og en annen gang, etter jobben der, så var det i ung og pen og frodig hore, som sto og bydde seg fram, og spurte meg om jeg var interessert i å kjøpe henne da, på veien mellom Norsk Idrettshjelp og Karl Johan der, (husker jeg).
Og da husker jeg det, at det gikk noen unge kolleger bak meg.
Så jeg svarte ikke noe, da.
Men jeg husker at hu hora var rimelig ung, pen og attraktiv da, og hu smilte vel også, der hu stod, mener jeg å huske.
Så det var nesten sånn at man ble litt frista da, må jeg innrømme.
For hu var skikkelig ung og deilig og fager, hu hora da, må man vel si.
Så det her var litt spesielt da, at man liksom jobba midt oppe i horestrøket.
(På vegne av masse idrettsklubber, i Oslo da).
Må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det er mulig at det var på grunn av den episoden der, med hu smilende hora.
At fristelsen ble litt for stor, et par ganger, den siste tida, som jeg bodde, på Ungbo, da.
For jeg hadde jo ikke hatt sex, på mange år, (siden jeg knulla med med hu Ragnhild fra Stovner, i 1990 og 1991, (var det vel), og det var jo cirka fire år, før det her), da.
Så jeg ble etterhvert lei av det, at jeg ikke hadde noe lykke, med å sjekke damer, på byen, etter militæret, da.
Så jeg gikk en gang, på horestrøket og fikk ei hore i 40-åra, eller noe, til å suge meg da, husker jeg.
Noe som kosta 300-400 kroner, vel.
Og hu hora sa at utlendingene, de skulle ha så mye for penga da, (mener jeg å huske).
Og det var hendte også en annen episode, som jeg skal skrive mer om seinere, tenkte jeg, på den her tida, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
