johncons

Stikkord: Axel Nicolay Thomassen

  • Min Bok 5 – Kapittel 76: Kvelde

    Sommeren år 2000, (må det vel ha vært), så fortalte Pia meg det, at onkel Martin og Grete Ingebrigtsen, hadde solgt gården sin i Askim og istedet flyttet til en ny gård, i Kvelde, like ved Larvik, hvor vi jo selv hadde bodd, på 70-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde tidligere prøvd å få meg til å ble med, for å besøke onkel Martin, da han drev den fiskedammen, ute i Spydeberg, på 90-tallet.

    Men jeg hadde ikke lyst, da.

    For jeg husket at onkel Martin hadde vært uhøflig, da jeg besøkte han på sykehuset, (Sophies Minde vel), i Oslo, høsten 1990 vel, (etter at bestemor Ingeborg hadde bedt meg om å besøke han).

    (Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 2).

    Og Pia hadde en gang sagt det, at hu hadde sett det, at onkel Martin hadde vært slem, mot noen damer, på Schoushallen, (eller noe sånt), en gang, som hu hadde vært på byen, da.

    Også på 90-tallet, da.

    Så jeg var litt skeptisk til onkel Martin, da.

    Men Pia og jeg hadde jo besøkt Martin og Grete, i Askim, i forbindelse med at mora vår døde.

    (Noen måneder før det her).

    Og da hadde vel onkel Martin nevnt det, at han ville at vi skulle ha mer med hverandre å gjøre, da.

    (Og at det var synd at det måtte et dødsfall til for at vi skulle bli bedre kjent.

    Noe sånt).

    Og når Martin og Grete så flytta til like ved Larvik, (hvor jeg jo vokste opp).

    Så syntes jeg at det virka mer artig, å besøke onkel Martin og dem, da.

    Så da lot jeg meg overtale til det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel en helg, i sommerferien min, (eller noe), at Pia, Daniel og jeg, skulle dra ned, for å besøke onkel Martin og dem, i Kvelde, da.

    Og jeg var nok litt overarbeidet muligens, på den her tida.

    Så jeg var ikke hos Pia og dem, i Tromsøgata, før ut på ettermiddagen, på fredagen, da.

    Og da ringte jeg Martin og Grete, fra mobilen min da, (husker jeg).

    For å si fra om at vi kom fram dit litt seint, da.

    Og så sa jeg det, at vi kan sikkert dra i morgen istedet, hvis det passer bedre.

    (Bare for å ha noe å si liksom, da).

    Og da svarte Grete Ingebrigtsen det, at det passet bedre.

    Og så måtte vi dra ned på lørdagen istedet da, (husker jeg).

    Og seinere, så har Pia fortalt meg det, at Grete Ingebrigtsen har en diagnose, som sier at hun er sinnsyk, (eller noe sånt), da.

    Og da skjønte jeg kanskje mer av den her rare oppføreselen, til hu Grete Ingebrigtsen, da.

    For hu var vel uhøflig, (må man vel si), da hu sa det, at det passet bedre, hvis vi dro ned dagen etter, da.

    (Akkurat når vi skulle starte på kjøreturen ned dit, da.

    En kjøretur på drøye to timer, vel).

    På lørdagen, så kjørte vi ned, mens det enda var lys, husker jeg.

    (Selv om det vel er lys lenge, om sommeren, i Norge).

    Og jeg kjørte ned mot Larvik.

    Og tok av mot Kongsberg, like etter Verningen der, langs E18, (noen få kilometer nord for Larvik sentrum), da.

    Jeg hadde vel så og si aldri kjørt på den veien, opp mot Kongsberg der før.

    (Altså den veien som følger Lågendalen oppover, da.

    Lågen blir forresten også kalt Numedalslågen.

    Så hvis man følger den elva langt nok nordover, så kommer man til Numedal, da.

    Hvor bestemor Ågot jo var fra).

    Så jeg kjørte innom en gårdsbutikk, da.

    Mellom Larvik og Kvelde.

    Og spurte dem om veien, da.

    Hvis det ikke var sånn at jeg ringte Grete og Martin derfra, da.

    (Hvis ikke Pia husket veien, da).

    Og det var skiltet til Lysebo, (mener jeg å huske).

    Og avkjøringa dit var rett før Kvelde sentrum, da.

    (Men på den her tida, så var jeg ikke kjent i Lågendalen, i det hele tatt.

    Så jeg måtte liksom streve litt med å finne fram, da).

    Og etter avkjøringa til Lysebo, så måtte man kjøre på noen gårdsveier, i et par kilometer cirka, da.

    Før man kom fram til gården Løvås, da.

    Som lå cirka en kilometer før Farris-vannet, når man kjørte fra Lågendalen, da.

    Og den gårdsveien som går forbi den gården, den blir vel kalt for Farrisveien, (hvis jeg husker det riktig).

    Og gården Løvås ligger vel i Farrisdalen, tror jeg.

    (Og Farrisdalen må vel da kanskje være en sidedal av Lågendalen, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Gården Løvås, den så helt jævlig ut da, (må man vel si).

    De som hadde bodd der før dem, hadde hatt rykte på seg å være kriminelle, (eller noe sånt), sa onkel Martin, da.

    Og det var rot overalt på gården, og bygningene var i dårlig stand, da.

    Så Grete hadde visst fått kjøpt denne gården for nesten ingenting, da.

    (For bare et par hundre tusen, eller noe sånt, vel.

    Hvis ikke det var enda mindre, da.

    Og hu hadde også fått den gården i Askim, (den som hu hadde før Løvås), veldig billig da, husker jeg at hu fortalte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Perlen på denne gården, (må man vel si), det var en eng, som kanskje hadde blitt brukt som et jorde, i gamle dager.

    Det gikk en egen vei, bort til den her enga, da.

    Og det var også en stor låve hvor de hadde hatt griser i kjelleren, vel.

    Og det var også noen små hus, ikke langt fra den enga, for griser, eller lignende.

    Pluss en gammel fjøsbygning, (eller et stabbur, eller hva det kan ha vært), like ved gårdshuset, (heter det vel).

    Fra enga, (som onkel Martin også brukte som skytterbane, fortalte han meg), så rant det en bekk.

    Bekken rant under Farrisveien, vel.

    Og ned i en dam, som lå like ved en hytte, som også hørte til gården, da.

    Etter dammen, (som ble brukt som badedam og som muligens var kunstig demmet opp, og hvor det visstnok fantes bever, ifølge onkel Martin), så rant det vel en bekk videre ned til Farrisvannet, tror jeg.

    Og det vannet som var i den bekken, før dammen, det var så reint, at man kunne man drikke det, husker jeg at onkel Martin sa, en gang seinere.

    Og det tilhørte også noen få hundre kvadratmeter skog, til den her gården, da.

    ‘Naturskog’, som onkel Martin lærte meg at det het, i 2005, da jeg bodde på den her gården, i noen få måneder, etter at jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Naturskog var liksom det motsatte av kulturskog, forklarte onkel Martin, (som hadde gått på skogbrukskole i Melsomvik, eller noe sånt), da.

    Kulturskog det var skog, som mennesker hadde plantet.

    For eksempel for å selge juletrær da, (eller noe lignende).

    Så på Løvås, så hadde de visst urskog da, kan man vel kanskje kalle det.

    Altså skog som hadde vokst opp ganske naturlig vel, og som ikke hadde blitt utnyttet på en industriell måte, da.

    Det var vel skogen for liten til, for at det skulle være lønnsomt, tror jeg.

    Men denne skogen grenset vel også til en skog eiet av en Løvenskiold, eller en Treschow, eller en Fritzøe, (eller noe sånt), tror jeg.

    Og det lærte vi også i andre klasse, på handel og kontor, i samfunns og næringslære-timene, husker jeg.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    At Treschow-Fritzøe, (et navn jeg husket såvidt, fra da jeg vokste opp i Larvik, på 70-tallet), eide det meste av skogen, nedi der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dreiv mye med data, (som hobby), på den her tida.

    Og jeg hadde oppgradert PC-en min, hjemme i Oslo, da.

    Det vil si at jeg hadde kjøpt et nytt hovedkort, og så brukte det gamle skjermkortet, RAM-brikkene, prosessoren og lydkortet osv., da.

    Og når man bytter hovedkort, (og muligens også kabinett, var det vel), så blir det nesten som å bygge en ny PC, fra grunnen av, da.

    Så jeg lærte liksom å bygge PC-er, da.

    Og på et av de første besøkene mine, på Løvås.

    Så skulle jeg liksom prøve å bytte skjermkort, (eller noe sånt), på en PC der, da.

    Men jeg visste jo ikke hvordan hovedkort, som denne PC-en hadde.

    (Før jeg dro ned dit).

    Så det skjermkortet jeg hadde med, det funka ikke, da.

    (Noe sånt).

    Så det var litt vanskelig for meg dette.

    For hvis man skal fikse en PC, så må man jo først få tilgang til den PC-en.

    Og så finne ut hvilke deler, som man trenger.

    Men sånn ble det ikke på Løvås, da.

    For jeg var ikke der så ofte.

    Så jeg bare tok med meg noen deler, som jeg tilfeldigvis hadde liggende, i Oslo, da.

    Og disse delene, de passet tilfeldigvis ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at jeg pleide å laste ned en del mp3-er, fra nettet, på den her tida.

    Og jeg spurte Martin og Grete om det var noen sanger, som de så etter, da.

    Og Martin ville ha den Sopranos-sangen da, husker jeg.

    Så jeg lastet ned den for dem, da.

    Da jeg kom tilbake til Oslo.

    Og brente den på en CD, og sendte den i posten til Kvelde, da.

    Selv om jeg var rimelig opptatt, som butikksjef, på den her tida.

    Så dette tok nok en del måneder, hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 75: Blondinne fra Stockholm

    Sommeren år 2000, så var jeg også ute på byen, sammen med broren min Axel, på Studenten, husker jeg.

    Jeg husker at jeg gikk med en svart tennisskjorte, med glidelås istedet for knepping, i halsen.

    En skjorte som jeg hadde kjøpt på Jack & Jones, i Arkaden, et par år før det her, vel.

    Og som jeg hadde pleid å bruke ganske mye på byen, da.

    Selv om jeg også hadde andre skjorter, som jeg brukte, når jeg var ute på byen, på den her tiden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg stod i Karl Johans gate der.

    Utafor Studenten.

    Ved stengetid, klokka 3.30 cirka, natt til søndag, da.

    Og prøvde å finne noen damer å prate med, (i fylla), da.

    Og plutselig, så dukka det opp ei veldig pen dame der, da.

    Som viste seg å være fra Sverige.

    Hu var der sammen med et par venninner, og en gjeng norske karer, da.

    Jeg kom i prat med hu her skjønnheten, da.

    Og en norsk kar, spurte meg hvordan jeg klarte å få hu dama interessert i meg.

    For de hadde prøvd seg på henne hele kvelden, uten å lykkes da, sa han.

    Og en annen nordmann, (som var mye kraftigere enn meg), han la en kondom, ned i utringningen, til hu dama da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Og da måtte jeg nesten spørre hu dama, om hu ville det, at jeg skulle begynne å slåss mot han karen, da.

    Men da svarte hu ikke noe, da.

    Og vi gikk etterhvert litt opp i Karl Johans gate der, da.

    I retning av Stortinget.

    Og holdt litt rundt hverandre og sånn, da.

    For hu dama var veldig pen og slank da, og kledd i en sånn gresk sommerkjole, av noe slag, da.

    Og Axel, han var vel inne på Studenten, eller noe sånt, tror jeg.

    Han hadde blitt borte for meg, tidligere på kvelden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu dama hu skulle absolutt innom utestedet Baronen, (som var oppe et par timer lenger, enn de andre stedene i Oslo, på den her tiden).

    Og hu bare sneik seg forbi hele køen og inn på Baronen da, husker jeg.

    Og jeg husker at jeg havna i en pirat-taxi, sammen med hu blonde dama og venninna hennes, da.

    Og jeg la da merke til det, at hu ikke hadde noe store pupper, husker jeg.

    Så jeg tenkte at hu nok hadde anoreksia, eller noe, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg spurte de her damene, om de ville bli med hjem til meg, da.

    Når vi kjørte opp Ullevålsveien der, da.

    Og vi kunne se Rimi-bygget, fra pirat-taxi-en, da.

    Men det ville de ikke, da.

    Og hu pene blondinna, hu begynte å beklage seg noe veldig, da.

    Og sa at når hu endelig hadde klart å få med noen hjem.

    Så var det noen indere som kjørte pirat-taxien, og som ikke fant veien, da.

    (Noe sånt).

    Så den pirat-taxi-en, den surra vel rundt i en time, eller noe sånt, da.

    Før den fant fram til der hu venninna til de her svenske damene bodde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu som bodde, der hvor nachspielet var.

    Det var ei svensk sykepleierske, ved Radiumhospitalet, mener jeg å huske.

    Og de Stockholm-damene, som var på besøk hos hu sykepleiersken, da.

    De begynte å sette på en CD med Björn Rosenström, (var det vel), da.

    Med en sang som gikk noe sånt som: ‘Yksa, yksa, yksa’, (eller noe sånt).

    Og jeg syntes det var litt flaut, å være på nachspiel, med bare unge svenske damer, da.

    Så jeg stod mest ute på kjøkkenet der, da.

    Og da kom hu blondinna inn og bydde meg på en liten svensk rosinbolle, fra en pose, (mener jeg å huske).

    Og seinere så kom hu blondinna inn på kjøkkenet igjen.

    Og smurte seg en brødskive, da.

    Og da spurte hu meg hu jeg syntes at hu burde spise sånn leverpostei, med bilde av en unge på boksen, (fra Stabburet), da.

    Og jeg hadde vel hørt på nettet, at det var hjernemasse, (og sånn), i den typen, av leverpostei.

    (På sol.20ognoe, en gang, vel).

    Men jeg sa vel at hu kunne spise det

    For jeg tenkte vel at hu ikke ble skada av det, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da de damene skulle legge seg.

    Så klappa hu slanke blondinna, på liggeplassen, ved siden av henne, da.

    Og ville at jeg skulle legge meg ved siden av henne, i en seng da, (må det vel ha vært).

    Og det gjorde jeg, da.

    Men akkurat da jeg la meg der.

    Så begynte hu venninna hennes, (som var ganske barnslig), da.

    Å liksom reise seg opp i senga si, for å se, da.

    Og da syntes jeg at det ble flaut.

    Så jeg venta litt, før jeg la meg ned, da.

    (Til hu venninna slutta å spionere, liksom).

    Og da sa vel hu blondinna noe sånt, som at: ‘Det her funkar inte’, (eller noe sånt).

    Og så sovna hu bare vel.

    Men den forrige dama, som jeg hadde sjekka opp.

    Nemlig hu Malena fra Drammen, da.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Hu runka meg jo bare.

    Hu lot meg ikke få noe kjøtt rundt pikken, da.

    Så jeg var litt klar for å få meg et nummer liksom, da.

    Så jeg prøvde å få hu her svenske dama litt kåt, da.

    Så jeg begynte å kjærtegne henne litt, da.

    Der jeg lå, ved siden av henne, i en seng da, (var det vel).

    Og hu lå der i bare en truse, da.

    Men hu hadde jo anoreksia, eller noe.

    Så hu hadde jo ikke noen pupper, da.

    Så jeg kunne jo nesten ikke kjæle med puppene hennes.

    Sånn som jeg hadde gjort, den natten som jeg lå, i senga mi hjemme, sammen med hu Malena fra Drammen, da.

    (Noen måneder før det her, da).

    Så jeg lot istedet hånda mi, (ganske automatisk), gli nedover kroppen, på hu svenske skjønnheten, da.

    Istedet for opp mot puppene, (som hu ikke hadde), liksom.

    Og hu her svenske blondinna, hu var så slank, så hånda mi ble ikke ble stoppet at trusestrikken hennes heller.

    For det var liksom en klaring, på en centimeter, (eller noe), mellom magen og trusestrikken hennes, da.

    Så plutselig så lå jo hånda mi sånn til, at fingeren min omtrent automatisk gled inn i fitta hennes, da.

    Så jeg prøvde å fingre henne litt for å få henne kåt, da.

    Og for å prøve å vekke henne liksom, da.

    Og fitta hennes var ganske trang og sånn da, (husker jeg).

    Og sånn passe våt også, (må man vel si).

    Så det hadde nok vært digg å pult henne litt, da.

    (Husker jeg, at jeg tenkte).

    Men jeg turte ikke å ta av henne trusa liksom, da.

    For hu enten sov eller lot som at hu sov, da.

    (Jeg tror vel egentlig at hu lot som at hu sov, hvis jeg skulle tippe.

    For jeg skjønte ikke hvordan hu kunne unngå å våkna liksom, husker jeg).

    Og jeg prøvde å kysse henne litt og.

    Men hu lukta sånn billig Stabburet-leverpostei, da.

    Så til slutt så bare ga jeg opp, da.

    Men da lukta det jævlig vondt av fingra mine, husker jeg.

    For fitta til hu her blondinna, den lukta så vondt da, (fant jeg ut).

    Så jeg måtte gå inn på badet, to ganger, og bruke kjempemye håndsåpe, (begge gangene), for å få bort den vonda lukta, etter fitta, til hu her svenske blondinna, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dagen etter, da jeg våkna.

    Så lå det vel fire svenske damer, og sov, i det samme rommet, som jeg sov, da.

    Og de her damene, de prata om hva de hadde måttet gjøre, dagen før, da.

    ‘Og jag måtte äta sånn her äcklig leverpastej’, (eller noe), sa hu svenske blondinna, til de andre svenske damene, inne på kjøkkenet der, da.

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Og uten at jeg skjønte hvem som hadde tvunget henne til det, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så stakk de tre andre Stockholm-damene ut døra, (uten å dusje).

    For å kjøpe seg noe mat, eller noe, (tror jeg).

    Men hu kjempepene blondinna ble igjen, da.

    Og det er mulig at hu var kåt da, og ville ha seg et nummer.

    Det veit jeg ikke.

    For jeg var litt sur på henne, fra kvelden før, da.

    Siden hu bare hadde sovna, da.

    Så jeg bare stakk, da.

    Men jeg sa vel kanskje hadet, vel.

    Det er mulig.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så gikk jeg og fant en T-banestasjon, (eller noe), vel.

    Og dette husker jeg ikke helt nøyaktig hvor var.

    Men det var vel på Ullern, (eller noe sånt), tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var jo mye på #blablabla, på den her tida.

    Så jeg chatta med Zera og Tosh, om hu Malena fra Drammen og hu her Stockholm-dama, da.

    Og jeg fant mobilnummeret, til hu Stockholm-dama, som hadde eid leiligheten, da.

    Ved å søke på adressen, på nettet, vel.

    Og så ringte jeg til de her Stockholm-damene, da.

    Og da var de på vei nedover mot Sørlandet, på sommerferie, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg fikk prate med hu pene blondinna, da.

    Og hu bare spurte meg: ‘Likte du rusinbullen?’.

    Og så la hu på vel.

    Så jeg fikk ikke avtalt å møte henne, igjen.

    For de skulle vel tilbake til Oslo igjen, (mener jeg å huske).

    Etter at de hadde vært på Sørlandet, da.

    Og uka etter, (må det vel ha vært).

    Så hadde jeg opplæring, i kassa, på Rimi Nylænde, av en kar med skjegg, som het Jostein, (mener jeg å huske), og som bodde på Lambertseter, vel.

    Og da, så hadde jeg glemt mobilen min hjemme, en dag, husker jeg.

    Og så hadde noen ringt meg, mens jeg var på jobben, da.

    Og da ringte jeg opplysninga, for å høre hvem det var, (husker jeg).

    Og det var visst politiet i en sørlandsby, da.

    Så jeg ringte de, og sa at jeg kjente noen svenske damer, som var dreiv og kjørte nedover på Sørlandet der, da.

    Og spurte om det hadde skjedd noe med de, da.

    Men jeg fikk til svar at det ikke var noe viktig, da.

    (Noe sånt).

    Men da lurte jeg på om de her svenske damene hadde kontakta politiet, fordi at jeg ringte dem, (eller noe sånt), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Magne Winnem, han kom innom, på Rimi Nylænde, uka etter at jeg møtte hu svenske blondinna, da.

    Og da fortalte jeg han det, at jeg hadde våkna opp sammen med fire Stockholm-damer, da.

    Og det tror jeg at Henning Sanne, (som var innom butikken for å handle), overhørte.

    For jeg mener at jeg overhørte det, at han sa til dama si, noe sånt som at: ‘Da hadde jeg vært avslappa og’.

    Men det er mulig at det var fordi at jeg drakk så mye, på byen, den helgen, at jeg var avslappa.

    For jeg var ganske full da, (husker jeg), da jeg traff hu svenske dama, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og jeg tenkte jeg skulle prøve å få skrevet mer om dette, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og en tid etter det her, så nevnte jeg for Axel det, at jeg hadde truffet hu pene, svenske blondinna, da.

    Og da sa Axel det at: ‘Da skulle jeg ha vært der’.

    (Eller noe).

    Så Axel prøver visst å hindre meg, i å treffe damer, da.

    Så Axel må vel sies å være helt sinnsyk, eller noe.

    Så hva som foregår inne i huet hans, det veit jeg ikke.

    Men en liten advarsel mot Axel, er vel kanskje på sin plass.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 70: Nyttårsaften 1999

    Nyttårsaften 1999.

    (Altså den siste dagen, på 1900-tallet).

    Så var jeg invitert av Axel, på et nyttårsparty, hos hans kamerat Lars-Petter, på Helsfyr.

    Axel er jo kokk, så han lagde maten, da.

    Og dette var vel det eneste stedet, som jeg var invitert, på denne store dagen.

    (Siden det jo skulle bli år 2000, denne kvelden, da).

    Så jeg dro alene til Helsfyr da, med en drosje, var det vel.

    Hvis det ikke var med T-banen, da.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, for å være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn på Rimi, forresten.

    At de var redde for noe som het y2k-bug, (eller noe sånt).

    Nemlig at frysediskene skulle slutte å virke, ved midnatt, år 2000, da.

    Så Rimi hadde sendt et skriv, til butikksjefene, om at alle butikkene, måtte sjekkes, natt til 1. januar, da.

    (Midt i år 2000-feiringa).

    Så jeg betalte assistent Stian Eriksen, 500 kroner, (var det vel), av mine egne penger.

    For at han, (som var på en fest på Lambertseter), skulle dra innom, på Rimi Nylænde, da.

    For at sjekke at y2k-bug ikke hadde slått av fryserne og sånn der, da.

    For det hadde blitt litt kronglete, for meg, som var invitert i middagsselskap, på Helsfyr, å fått til det da, liksom.

    Så derfor så betalte jeg heller Stian noen penger, for å ordne med det, da.

    Og det hadde heller ikke vært noe problem med fryserne, sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Det var vel heller sånn at denne y2k-bug faren, var litt overdrevet, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det middagsselskapet hos Lars-Petter, på Helsfyr.

    Så kan jeg ikke huske at Barbie-Heidi var, forresten.

    Men Nesodden-Heidi var der, da.

    Hu var vel min borddame, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men Nesodden-Heidi, hu hadde ikke øyne for noen andre enn Axel da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    For jeg mener at jeg prøvde å veksle noen ord med Nesodden-Heidi, under den her middagen, da.

    Men jeg fikk vel ikke så mye respons, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I det middagsselskapet, så var det også et par fra Hurum, (mener jeg å huske).

    Og de prata om at de ikke hadde låst bilen sin da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For det var noe galt med døra da, (eller noe sånt).

    Og han fra Hurum, han tok med hu dama fra Hurum, inn på badet der, da.

    Midt under middagen, da.

    For å ha sex, (eller noe sånt), må det vel ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter middagen, så gikk jeg rundt med et glass rødvin der, som jeg hadde fått til middagen, vel.

    Og da tok han fra Hurum, og dytta til meg, sånn at jeg fikk vin, over hele den hvite skjorta mi, da.

    Så da vaska jeg den skjorta, for hånd, inne på badet, til Lars-Petter, da.

    (Som muligens bodde hos foreldra sine.

    Det er jeg ikke sikker på.

    Lars-Petter jobba som elektriker, forresten, så det er mulig at han hadde råd til å ha sin egen leilighet).

    Og så tok jeg på meg skjorta igjen, da.

    Og lot den tørke på kroppen, da.

    For jeg hadde jo tenkt meg ut på byen, osv.

    Siden det var år 2000 liksom, da.

    For det var noe arrangement, nede ved rådhuset, som jeg hadde litt lyst til å se på, da.

    Og jeg kunne nesten ikke feste på byen, med en skjorte på meg, som var nesten mer rød enn hvit, på grunn av en kjempestor rødvinsflekk, tenkte jeg vel, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker forresten ikke hva middagen var, den her kvelden.

    Men til dessert, så var det iskrem, (husker jeg).

    For jeg husker at Axel sa at: ‘Erik, det er is til dessert’, (eller noe sånt), til meg, mens vi satt ved middagsbordet der, da.

    Og litt seinere, så sa Axel noe sånt som at: ‘De er så glade i is’, (mens han smilte eller gliste vel), til Lars-Petter, da.

    (Og uten at jeg vet hvem Axel mente med ‘de’, forresten.

    Men Axels far, Arne Thomassen, han var veldig glad i krokan-is da, husker jeg.

    Så kanskje Axel liksom ikke så på seg selv som å være i slekt med sin far Arne Thomassen, da.

    Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en time før midnatt, (eller noe).

    Så dro Axel, det paret fra Hurum og jeg.

    Vi dro ned mot sentrum, da.

    For jeg hadde lyst til å se det fyrverkeriet, ved rådhuset, og sånn, da.

    Og vi tok vel T-banen tror jeg.

    Eller om vi tok taxi.

    (Det husker jeg ikke helt).

    Men det var så tjukt av folk.

    Når vi skulle gå, ned mot rådhuset der.

    Så vi rakk bare fram til et kvartal bak Stortingsgata der, cirka.

    Bak Theaterkafeen cirka.

    (Noe sånt).

    Og så stod vi der, da klokka passerte midnatt, da.

    Men vi var ikke alene, om å ikke ha kommet fram, til rådhuset, innen midnatt, da.

    To pene damer med nyttårskjoler og en flaske champagne og plastglass, stod like ved oss der, (husker jeg).

    Og jeg dristet meg til å spørre, om jeg kunne få et glass champagne, av de her to pene damene da, (husker jeg).

    For det var jo tross alt midnatt, år 2000.

    Og de damene så ut som at de var aleine der, da.

    Og jeg tenkte at de sikkert syntes at det var en like dum situasjon, å være i, ved midnatt år 2000, som det jeg syntes, da.

    Å liksom befinne seg, (nesten fastlåst, i folkemassen), noen få hundre meter, fra der det liksom skjedde, da.

    Så jeg tenkte at da ville de damene kanskje heller ha det litt morsomt, og skåle og sånn, da.

    Så jeg fikk et glass champagne, av de her fine damene, da.

    Og jeg ga de min nyinnkjøpte mobil.

    Nemlig en Nokia 3210, som jeg hadde sett, at Jan Graarud også hadde, forresten.

    En gang som jeg var på et butikksjefmøte, på Rimis hovedkontor, på Sinsen.

    Og Wenche Berntsen og Jan Henrik hadde vært som katt og hund, i butikken, da.

    Og ikke blitt enige om hvem som skulle sitte i kassa, (og sånn), da.

    Så under det her møtet, (eller om det var under en pause), så rakte plutselig Jan Graarud meg sin Nokia 3210, (husker jeg), og ba meg prate med de her kranglebøttene, (eller hva man skal kalle dem), på Rimi Nylænde, da.

    Og da jeg så den mobilen, til Jan Graarud, så husker jeg at jeg syntes at dette så ut som en kul mobil, da,

    For den Nokia 3210-mobilen, den var liksom så kompakt og sånn da, (husker jeg, at jeg syntes).

    Og uten at det var vanskelig å trykke på knappene, eller noe sånt, da.

    Og den mobilen, den kosta rundt 2000 kroner, på den her tida da, (husker jeg).

    Men hverken de pene nyttårsdamene, eller meg, visste hvordan man skulle få lagret telefonnummeret deres, på den nye mobilen min, da.

    For jeg hadde ikke fått lært meg den nye mobilen ordentlig, da.

    (Eller jeg huska ihvertfall ikke hvordan jeg lagret telefonnummer på den mobilen, i fylla, da).

    Og plutselig, så skulle Axel og dem gå, da.

    Og så gikk vi bort mot Nasjonalteateret T-banestasjon der, da.

    Og plutselig, midt i folkevrimmelen, (cirka utafor Narvesen ovenfor Saga kino der).

    Så ble Axel og dem borte for meg da, (husker jeg).

    For jeg gikk vel og så litt på mobilen min og, (tror jeg).

    For jeg prøvde vel å skjønne litt mer av den, da.

    Og det var så mye folk overalt, så det var lett å komme bort fra hverandre, da.

    Og mobilnettet var jo overbelastet, ved midnatt, år 2000.

    Så det gikk ikke an å ringe hverandre med mobil heller, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg tenkte det, at selv om jeg ikke fant igjen Axel og dem.

    Så fikk jeg prøve å finne på noe, da.

    Siden det var år 2000 liksom, da.

    Så jeg dro på utestedet Barock, (husker jeg), i Universitetsgata, da.

    Og jeg traff ei dame fra Holmestrand der, som jeg prata en del med, da.

    Men hu hadde en type der.

    Som plutselig bare tok kvelertak på meg bakfra da, husker jeg.

    (Mens jeg stod og prata med hu dama der, da).

    Så jeg måtte nesten la hu Holmestrand-dama være i fred, tenkte jeg.

    Selv om det var hyggelig å prate med noen som ikke var fra så langt unna hjemstedet mitt, da.

    Men jeg ville ikke at han galningen skulle komme tilbake igjen, og slå meg i hue, med noe hardt, (eller noe sånt), da.

    For han var ikke så sterk, han galningen, så jeg klarte å frigjøre meg fra det kvelertaket hans ganske lett, da.

    Men han var så sjalu da, (han galningen), virka det som.

    Siden jeg prata med dama hans, da.

    Og jeg hadde ikke lyst til å lage noe drama der, liksom.

    Så jeg bare lot dem være i fred, da.

    (Etter at han galningen først hadde prøvd å kvele meg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den neste gangen, som jeg prata med Axel, (må det vel ha vært).

    Så fortalte han meg det, at det Hurum-paret og han, hadde tatt T-banen, tilbake igjen til Helsfyr, da.

    (Noe sånt).

    Og på den T-bane-turen, så hadde hu Hurum-dama fått et epilepsi-anfall da, (fortalte Axel).

    Og da hadde han Hurum-karen bare stått og sett på, helt handlingslammet da, (fortalte Axel).

    Så Axel måtte vel muligens gjøre et eller annet, da.

    (Eller hvordan det her var igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 66: Mer om Cilla fra Bergen

    En gang så chatta jeg på message med ei som vanka på #quiz-show, som kalte seg for Cilla.

    Hu spurte meg om hvor gammel jeg var.

    Og jeg svarte vel at jeg var 27, da.

    (Eller hvor gammel jeg var, da).

    Men at jeg pleide å få høre at jeg så yngre ut.

    Og da svarte hu Cilla, at hu enten var 17 eller 18, og at hu også pleide å få høre, at hu så yngre ut.

    (Noe sånt).

    Det her ble jo litt dumt, men jeg lot ihvertfall hu Cilla få lov til å chatte, på #blablabla, da.

    Sammen med Glenn Hesler, Tosh fra Trondheim, Zera fra Halden og David Hjort, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som hu Cilla skulle til Oslo.

    Så ville hu møte meg da, (husker jeg).

    Dette kan vel ha vært våren 1998, (eller noe sånt).

    Mens jeg fremdeles jobba på Rimi Bjørndal.

    (Men det her husker jeg ikke helt sikker).

    Og jeg dro med David Hjort, for å møte hu Cilla aka. Janniche Fjellhaug, på Oslo S., da.

    Muligens fordi at hu Cilla hadde sagt at hu så så ung ut, da.

    (Noe sånt).

    Og David Hjort og jeg, vi møtte hu Cilla, etter at hu hadde gått av Bergenstoget, da.

    For hu skulle besøke noen andre karer, i Oslo, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dagen etter, (eller noe), så dro David Hjort meg med på et diskotek, som ligger ved siden av Rockefeller, som heter John Dee.

    (Noe sånt).

    Og der var David Hjort sin kamerat Roger også, (mener jeg å huske).

    Og Cilla dukka også opp der, da.

    Sammen med en Majorstua-kar, som hu kjente, som kalte seg for ‘Degos’, på irc.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så husker jeg at Cilla var hjemme hos meg en gang, og lånte noen videokassetter, som jeg hadde tatt opp mange Åpen Post-episoder på, da.

    For både Cilla og jeg digga Åpen Post, da.

    Og jeg husker at Cilla mista en videokassett, i fortauet, i Waldemar Thranes gate, cirka ovenfor apoteket der, (var det vel).

    Og når jeg fikk tilbake de her filmene.

    Så virka ikke den ene videokassetten.

    Så det må nok ha vært fordi at hu Cilla mista den i fortauet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cilla ville også møte Axel, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Men Axel ville ikke møte Cilla, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cilla hadde også ei venninne, som kalte seg for Fluxie, og som hadde sex med typen sin, en gang, hjemme hos Cilla, mens hu chatta, på #blablabla, (husker jeg).

    Cilla fortalte også en gang, at hu hadde ei kusine, som bodde i Oslo, og som var hore.

    Cilla sa at foreldra ikke kunne gjøre noe.

    For noen folk kom bare hjem til dem for å hente dattera, da.

    Jeg skrev da, at da burde foreldra flytte med dattera til USA, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cilla sa også det en gang, at hu hadde blitt kjent med en av Degos sine dame-bekjentskaper, på Majorstua.

    Og Cilla sa at hu venninna til Degos, hu hadde fortalt henne det.

    At når hu sugde Degos og dem.

    Så hadde hu pikkene dems langt nedi halsen.

    For hu likte ikke å få sæd i kjeften da, (sa Cilla).

    Så hvis hu hadde pikkene dems langt nedi halsen, så slapp hu å smake på spermen, når det gikk for de her Majorstua-guttene, da.

    (Sa Cilla at hu venninna til Degos hadde sagt, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På #blablabla så hang det også noen ganger en kar som kalte seg for ‘Wazted’, (og som egentlig het Ove, vel), husker jeg.

    Og han syntes jeg at var litt artig, for han bodde på et sted som het Ågotnes, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo en farmor som het Ågot.

    (Nemlig bestemor Ågot).

    Og Wazted var visst kjent i hele Ågotnes, da.

    For en lørdag kveld, før han gikk og la seg, etter en fest.

    Så hadde han visst klippet av ledningen til de elektroniske kirkeklokkene, til kirka i Ågotnes, da.

    For å slippe å bli vekket av disse, mens han var fyllesyk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Ågotnes, det var visst ikke så langt fra Bergen, da.

    Og Ågotnes-folk, de blir visst kalt for striler, (som vel betyr bønder), av bergensere, sa Cilla en gang, forresten.

    Og en gang, så kjørte Wazted og noen kamerater, fra Ågotnes og til Nattlandsfjellet, i Bergen.

    For å besøke Cilla, da.

    En gang hu var aleine hjemme, vel.

    Uten at hu hadde bedt om besøk, vel.

    Så hva som egentlig skjedde da, det veit jeg ikke.

    For det her skjedde jo på Vestlandet, og jeg bodde jo i Oslo sentrum, på den her tida, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på slutten av 90-tallet.

    At jeg leste i Aftenposten, (må det vel ha vært), at bruk av hasj, ble avkriminalisert, i land som Tyskland og Storbritannia, vel.

    (Noe sånt).

    Og samtidig, så var det folk på kanalen #Oslo, på irc, som reklamerte, (av en eller annen grunn), for fordelene ved å røyke hasj, da.

    Og som sa at hasj var mindre skadelig, enn alkohol og sånn, da.

    Og samtidig så kjeda jeg meg vel litt, på den her tida.

    Og jeg følte meg litt dum, for jeg hadde jo trodd at jeg skulle bli ny butikksjef, på Rimi Munkelia.

    Men så ble jeg istedet ny butikksjef, på den mindre butikken, Rimi Nylænde, da.

    Så jeg begynte jo å festrøyke igjen, på den her tida, (husker jeg).

    Og både Pia og Axel, de røyka hasj, (på den her tida).

    Jeg huska at Pia en gang, (rundt 1998, må det vel ha vært), i Tromsøgata, (på det andre stedet, som hu bodde der), lagde en joint.

    Og så røyka Axel hele jointen, uten at noen andre fikk tatt et trekk.

    Med bare magadrag, da.

    Så da ble jeg litt sjokkert over Axel, husker jeg.

    Og jeg skjønte heller ikke hvorfor Pia lot Axel røyke hele jointen hennes.

    Men vi prata vel om noe annet da, (mens Axel røyka den jointen), så det er mulig at Pia og Axel glemte seg bort, (eller noe sånt).

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var jo også sånn, at tante Ellen i Sveits, hu var gammel hippie, da.

    Og da Pia og jeg, besøkte henne i Sveits, sommeren 1987.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så fortalte tante Ellen oss det, at hu dyrka noen slags frø, som hu fant i fuglefrø-poser, i hagen sin.

    Og så ble det til en slags mild type marijuana.

    Som hu pleide å sende i posten, til ei venninne i Danmark.

    Og da skreiv tante Ellen bare at det var urtete, på pakken, (som hu sendte til Danmark), husker jeg, at hu sa.

    Og da jeg var i militæret, så hadde jo lagfører Bricen, (på lag 2), mer eller mindre mobba meg, fordi jeg ikke hadde sett hasj engang, da.

    Så jeg tenkte at jeg måtte finne på noe spennende.

    For å komme over skuffelsen min.

    Over at jeg ikke ble butikksjef, på Rimi Munkelia, da.

    For jeg hadde vel sikkert fått et trekk, av en joint, en gang, hos Pia.

    Men jeg hadde aldri merka noe virkning, av hasj, da.

    Sånn som man kan lese om, i Ingvar Ambjørnsens oppvekst-bøker, (som ‘Hvite Niggere’, osv), som Cecilie Hyde lånte meg, på slutten av 80-tallet.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Så jeg nevnte vel på #blablabla, da.

    At jeg var litt nysgjerrig på hasj, og at jeg tenkte at jeg kanskje skulle prøve det, for å finne ut hvordan det var.

    Og Cilla, hu sa vel det.

    (Enten da, eller en gang tidligere).

    At Degos kunne få tak i hasj.

    Så Glenn Hesler aka. Kazuya og meg.

    Vi ble enige om det, at vi skulle spleise på å kjøpe, fem gram hasj, da.

    Så jeg kjørte Sierra-en min bort til Majorstua.

    Og møtte en kamerat av Degos, ikke så langt unna videobutikken, like før Majorstuakrysset der liksom.

    Hvis man kjører vestover.

    Og han kameraten til Degos, han viste meg hvor jeg skulle kjøre.

    Og så møtte vi en kar ved ringveien, vel.

    Som kameraten til Degos kjøpte hasj av da.

    For mine penger, vel.

    (Nemlig 500 kroner, da).

    Og da reiv vel han kameraten til Degos av litt hasj, som han liksom fikk selv, da.

    (Hvis ikke han kjøpte hasj til seg selv og, da).

    For Degos og dem pleide å røyke litt hasj, mens de så på Torsdagsklubben, på TV, fortalte han kameraten til Degos, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Jeg var forresten også hjemme hos Degos en gang.

    Etter at jeg ble butikksjef, vel.

    For Cilla sa vel på irc, at jeg var invitert dit, da.

    Og Degos bodde i en leilighet, ovenfor brannstasjonen, på Majorstua, husker jeg.

    (For jeg parkerte Sierra-en min litt sånn nonsjalant foran brannstasjonen der, mener jeg å huske.

    Mens det var snø, tror jeg.

    For jeg var ikke så flink til å finne parkeringsplasser, i Oslo.

    Og jeg hadde ikke tenkt å være på besøk hos Degos, og vennene hans, så lenge, da).

    Og på veggen, så hadde foreldrene til Degos, (som ikke var hjemme vel), de hadde et maleri som var malt for å se ut som et fotografi, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jeg så gjorde.

    Det var at jeg på en fredag, (var det vel), som jeg hadde fri.

    Så dro jeg ut til Axel, (som var aleine hjemme), på Vestre Haugen, da.

    For jeg visste jo det, at Axel hadde røyka en joint, ved kun å bruke magadrag.

    Selv om dette var i 1999, vel.

    Og Axel bare var 18 år, da.

    Så jeg tok med noe hasj, og kjørte til Vestre Haugen, da.

    (Etter å ha først ha avtalt med Axel, da).

    Og på bensinstasjonen, på Vestre Haugen, så kjøpte jeg også en tobakkspakke, da.

    Sånn at Axel kunne lage en joint, da.

    Og jeg hadde også med en flaske vin, (husker jeg).

    For jeg hadde vel avtalt med Axel, å ta med en flaske rødvin, som jeg hadde stående, i stue-reolen min, da.

    (Muligens den vinflaska som jeg vant, i appelsinkonkurransen, (til Norgesfrukt), med Rimi Nylænde.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde bestilt en sterkt krydret pizza, husker jeg.

    Som han ikke hadde spist opp alt av, da.

    Og som han bydde på restene av, da.

    Mens han lagde en joint, da.

    Og vi drakk vel også opp den flaska med rødvin, som jeg hadde med, (mener jeg å huske).

    Og etter at jeg hadde røyka cirka halvparten, av den jointen, som Axel lagde.

    Så husker jeg det, at musikken, på radioen, (som Axel hadde skrudd på), ble som den fineste sangen, som jeg noen gang hadde hørt, cirka.

    For det var liksom sånn, at jeg plutselig hørte musikken mye tydeligere, og sånn, da.

    Og at musikken liksom gikk veldig tregt, da.

    Men jeg hørte musikken på en helt annen måte, da.

    Og jeg klarte ikke å høre hvilken sang det var.

    Men den sangen varte liksom veldig lenge, da.

    Og den sangen var liksom kjempefin, da.

    Og jeg hørte liksom hver eneste tone, i den sangen, veldig klart, da.

    Så det her var jo rimelig spesielt, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hørte på den sangen, så sovna jeg, på sofaen, i stua til Axel og dem, husker jeg.

    Og så våkna jeg noen timer seinere og var veldig tørst da, (husker jeg).

    Jeg så at Axel hadde lagt seg på det ganske lille gutterommet sitt der.

    Og at vasken der, var full av oppvask, da.

    Så det frista ikke å fylle et glass med vann der.

    For det gikk ikke an å flytte springen, for stabelen med oppvask var så høy, da.

    Og jeg ville ikke vekke Axel, ved å velte den oppvask-stabelen, da.

    Og jeg hadde ikke lyst til å drikke fra baderomskrana dems heller.

    Det hadde blitt litt spesielt, syntes jeg.

    Så jeg gikk ut en tur, da.

    For jeg tenkte at jeg kunne gå til den bensinstasjonen, på Vestre Haugen, (der hvor jeg hadde kjøpt den tobakkspakka, dagen før), og kjøpe meg noe å drikke, da.

    Men på veien, til bensinstasjonen, så gikk jeg forbi Sierra-en min, da.

    Som stod parkert på en parkeringsplass der, da.

    Og da ble det bare sånn, at jeg starta bilen, og kjørte til bensinstasjonen, da.

    Og kjøpte meg noe å drikke der, da.

    Men da jeg kjørte tilbake igjen, til borettslaget til Axel der.

    (En kjøretur på et minutt eller to, kanskje).

    Så så jeg det, at en politibil, kjørte med lysene av, rett bak meg.

    Så jeg kjørte ikke inn på parkeringsplassen der, hvor Axel bodde.

    Men jeg kjørte forbi innkjøringa der, og stoppa litt lenger bort, da.

    For jeg lurte på hva politiet ville, da.

    Og da kom politiet bort til meg, og ville kjenne på ånden min, da.

    Og jeg hadde jo drikki vin og spist sterk pizza.

    Så det lukta vel ikke sprit eller øl, av ånden min, kanskje.

    Men det lukta vel krydder og vin, da.

    (Noe sånt).

    Og han politimannen tolka det kanskje som pizzalukt, da.

    (Det er mulig).

    Og han politimannen ba meg så om å få se på førerkortet mitt, da.

    Og jeg bare ga han hele den svære lommeboka mi, (husker jeg).

    Hvor resten av hasjen lå sammen med myntene, osv.

    Men han politimannen ville ikke ha hele lommeboka mi, da.

    Men han ba meg om å ta ut førerkortet da, husker jeg.

    Og så lot han meg kjøre, da.

    Så da snudde jeg, (med litt problemer), og kjørte inn på pakeringsplassen, til borettslaget, der hvor Axel og dem bodde, da.

    Og jeg forklarte også politimannen det, at jeg hadde liggi og sovi, da.

    Og at jeg var litt trøtt.

    Men at jeg bare skulle bare kjøpe noe å drikke, på bensinstasjonen, da.

    Og jeg kjørte også veldig sakte og rolig, da.

    Til og fra den bensinstasjonen, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter.

    (Som vel var en lørdag).

    Så ville Axel at jeg skulle kjøre ned til sentrum, husker jeg.

    Og Axel dro meg med inn på Byporten-senteret, der.

    Mens han vel signaliserte til noen pakistanske ungdommer, (sånn som jeg oppfatta det, ihvertfall), som vanka, inne på Byporten der.

    Og liksom nikket mot meg, da.

    (Sånn at de her utlendingene skulle legge merke til hvem jeg var, da.

    Noe sånt).

    Mens noen damer prata om meg, (mener jeg, at jeg overhørte).

    Hu ene syntes jeg var kul, da.

    Mens hu andre syntes det så ut som at jeg hadde sovet i klærna mine.

    Og da sa hu første at det hadde jeg sikkert gjort og.

    (Og det hadde jeg jo gjort, og.

    På sofaen til Axel og dem der, mener jeg).

    Hvis jeg hørte riktig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så kjørte jeg med Axel i passasjersetet, opp mot Majorstua.

    (Av en eller annen grunn).

    Og mens jeg kjørte vestover der.

    Rett bak slottet, muligens.

    (Noe sånt).

    Så så jeg plutselig Vanja Bergersen, på fortauet, (husker jeg).

    Hu gikk der sammen med en ganske kraftig nordmann, (husker jeg).

    Og jeg liksom formet munnen min, mot henne, og spurte: ‘Er det Vanja’, (uten å bruke stemmen), da.

    Og hu sa at det var henne, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt ganske mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 62: Mer fra Rimi Nylænde

    Det var også sånn, på Rimi Nylænde.

    At da Wenche Berntsen ble sykmeldt.

    (Rundt juletider 1998, vel).

    Og Jan Henrik så ble vikar-assistent, etter jula, (var det vel).

    Så visste Nordstrand-Hilde om ei ny kassadame, som kunne ta over, for Jan Henrik, (husker jeg).

    Og det var ei tynn og spinkel frøken, som såvidt var over 18 år, vel.

    Og jeg syntes jo at de kassadamene som jobba på Rimi Nylænde, ikke var så lette å samarbeide med, som de kassadamene jeg hadde jobbet sammen med, på Rimi Bjørndal, (noen måneder før det her).

    Så jeg klikka litt, må jeg si, (eller jeg fikk en reaksjon da), når jeg så det at Benny satt og lærte opp hu nye kassadama, da.

    For da ble jeg plutselig redd for at hu nye kassadama skulle bli like vanskelig å samarbeide med, hu og.

    At hu skulle bli som Benny, liksom.

    Så da klikka jeg litt, (må jeg innrømme), og så litt rart på hu nye kassadama da, husker jeg.

    (Mens jeg nærmest var i sjokk, da).

    Mens hu nye kassadama var på opplæring, i kasse 2, sammen med Benny da, (husker jeg).

    Og etter det her, så prøvde jeg å ta meg opplæring, av nye kasserere selv, husker jeg.

    (Hvis jeg hadde mulighet til det, da).

    For å liksom prøve å komme på bølgelengde med dem, (fra starten av), da.

    Noe jeg ikke syntes at jeg var, med for eksempel Ingunn, Ida og Benny, da.

    (Men som jeg syntes at jeg hadde vært, (til en viss grad, ihvertfall), da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, da.

    Noen måneder før det her).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at hu nye, spinkle kassadama, begynte å jobbe, på Rimi Nylænde.

    Så dukka plutselig broren min Axel opp, på Rimi Nylænde, (husker jeg).

    Og så sa han noe sånt som at: ‘Hu nye i kassa er pen, synes du ikke det?’.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg egentlig skjønte hvor Axel ville hen, med den her preikinga, om hu nye kassadama, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg hadde Hi-Ace-en, så hadde Axel gått på kokkeskole, på Helsfyr, husker jeg.

    Jeg husker at han en gang ringte meg, etter at jeg var ferdig for dagen, på Rimi Bjørndal.

    Og så ville han at jeg skulle kjøre å hente han, på Skøyen, (eller noe sånt).

    (Av en eller annen grunn).

    Men det var rush-trafikk, så det tok lang tid, å kjøre til Skøyen, da.

    Og så ville Axel tilbake, til kokkeskole sin, på Helsfyr.

    For skolen hadde et selskap, (eller noe sånt).

    Men jeg visste ikke hvor kokkeskolen lå, så jeg bare slapp av Axel, ved Fyrstikktorget der.

    (Ved den brua, som går over motorveien der, da).

    Og da, så gikk Axel over mot Helsfyr T-banestasjon der, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så kokkeskolen til Axel, den lå vel ikke så langt unna Helsfyr T-banestasjon, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men hvorfor Axel ville at jeg skulle hente han, ute i Oslo Vest/Bærum der.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel kanskje selv.

    (Han ringte meg vel på mobil.

    Så dette var vel ikke noe som var avtalt på forhånd akkurat heller, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1997, (tipper jeg at det her må ha vært).

    Så ringte Axel meg en dag, på mobil.

    Og ba meg dukke opp, på Huk.

    Hvor han og hans chilenske kamerat Mariuano, (fra Groruddalen vel), lå og solte seg, omringet av masse flotte bikinidamer.

    Jeg var litt stressa, så jeg hadde bare tatt med meg badetøy.

    Men når jeg tok av meg skoa, så så jeg det, at jeg hadde glemt å klippe tåneglene, på en stund, husker jeg.

    For jeg hadde vel hatt mye å gjøre, på jobb og på #quiz-show, og sånn, da.

    Og jeg hadde jo ikke egentlig planlagt å gå på stranda.

    Det var bare Axel som ringte meg plutselig, og maste liksom.

    Så jeg lå der og så dum ut da, med lange, uklipte tånegler, husker jeg.

    Og jeg husker at Axel og jeg, prata om kusina vår Rahel, av en eller annen grunn.

    ‘Rahel er kul’, husker jeg, at jeg sa.

    (Antagelig fordi at jeg hadde sett henne toppløs, sammen med hu tyske venninna hennes, osv.

    I 80-års dagen til bestemor Ingeborg, da.

    Hvor Axel ikke var med, forresten.

    Så dette var kanskje seinere sommeren 1997, eller noe.

    Eller, jeg hadde vel ikke bil, sommeren 1997.

    Så dette kan kanskje ha vært sommeren 1996, da.

    Hvis ikke det var sommeren 1999, da.

    Etter at jeg hadde kjøpt den svarte Ford Sierra-en.

    Hvem vet).

    Og da smalt det fra de bikinidamene, (som prata seg imellom, da).

    At: ‘Hvorfor må alle være så kule, da’.

    (Noe sånt).

    Men det var ikke sånn at jeg da begynte å chatte opp, de her pene, (og vel blonde tror jeg at det var), bikinidamene, da.

    Som sikkert var fra Oslo Vest eller Bærum, da.

    Siden jeg var flau over at jeg hadde så lange, uklipte tånegler, da.

    Så derfor holdt jeg heller kjeft, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg besøkte Axel en gang, mens han jobba som lærling, på UIO-kantina Frederikke, på Blindern.

    Og da, så tok jeg T-banen dit, mener jeg å huske.

    Så jeg tror ikke at jeg hadde bil, på den tida.

    Så det her kan kanskje ha vært våren 1997, (eller noe), da.

    Noe sånt.

    Og da husker jeg at jeg stod i ‘skolegården’, på UIO der.

    Og så på alle studentene, da.

    Og ikke visste helt om jeg skulle føle meg dum eller ovenpå.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her, så begynte Axel å jobbe som lærling vel, på restauranten Lanternen, ute på Bygdøy.

    Hvor jeg kjørte han et par ganger, husker jeg.

    (Antagelig på noen søndager, som han hadde ligget over hos meg, på St. Hanshaugen, etter at vi hadde vært på byen, på lørdagen, eller noe sånt).

    Og det må da ha vært etter at jeg fikk Sierra-en, da.

    Og på Lanternen så hadde Axel en homofil kollega, (husker jeg), som snakka om at struts, (eller noe annet rart kjøtt), var så godt, da.

    Mener jeg å huske, fra en gang, som jeg kjørte Axel til jobben hans, ute på Bygdøy, da.

    Og Axel jobbet også en del på en annen restaurant, som het Narjaden.

    En restaurant som også ligger ute på Bygdøy der, vel.

    (Og som Axel sa at var en veldig stor restaurant vel.

    Og som vel hadde samme eier, som Lanternen.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Men på Narjaden, der var jeg aldri å så, da.

    (Ihvertfall ikke sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en uke, i 1996 eller 1997, eller noe sånt, vel.

    At Axel kom dårlig ut av det, med foreldrene sine.

    Og at han derfor bodde hos meg, en drøy uke vel, på en madrass, (sikkert fra den Ungbo-sofaen), på gulvet, like ved kjøkkenkroken, i hybelleiligheten min, da.

    Og da var det litt rotete der, husker jeg.

    Men det gikk vel greit, da.

    Da brukte jeg litt mer penger til mat.

    Og det her var like før jeg fikk lønning.

    Så da hadde jeg ikke råd til å kjøpe meg sånn dyr deo, som jeg brukte, på den her tida.

    Som het Acqua di Gio, (mener jeg å huske).

    (Som det hadde fulgt med en vareprøve av, en gang, som jeg kjøpte FHM, vel.

    Noe sånt).

    Så da rappa jeg litt Bjørn Borg deo-stick, av Axel, mener jeg å huske.

    Så det her må vel ha vært i 1997 vel, antagelig.

    For jeg tror ikke at jeg brukte den Acqua di Gio-deo-en, så tidlig som i 1996.

    Selv om jeg ikke husker det helt sikkert.

    Men jeg ble litt snobbete, når det gjaldt deo, da.

    For jeg hadde brukt noe Scorpio-deo, (eller noe sånt), som jeg hadde sett at Axel hadde, på Vestre Haugen.

    Men den var alt for sterk da, syntes jeg.

    Så jeg holdt meg til den Acqua di Gio, da.

    Som jeg pleide å kjøpe på Glassmagasinet.

    Og de kosta nesten 200 kroner, pr. boks.

    Og jeg pleide vel å kjøpe fler av de av gangen og.

    Sånn at de varte en stund, da.

    (For det var liksom sånn, på slutten av 90-tallet.

    At det var kult å bruke dyre merkeklær og sånn, da.

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Så jeg tok det nøye hvordan deo jeg brukte, og sånn, da.

    Og betalte heller 200 kroner, for en deo.

    Som jeg mente at lukta bra.

    Istedet for å betale 20 kroner, for en billig deo, som jeg ikke var sikker på om lukta bra, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu tynne kassadama, som Nordstrand-Hilde anbefalte.

    Hu ville slutte igjen, etter en stund.

    Og da kom hu sammen med søstera si, (var det vel).

    Og mora hennes ringte vel også, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og hu kassadama og søstera, de ville liksom prate med meg, nede på lageret der, en gang, da.

    Og de lurte på om det var greit at hu kassadama fikk slutte, da.

    Og jeg sa at det var greit, da.

    Men jeg spurte om hu kanskje kunne jobbe en vakt, på Rimi Munkelia.

    For Thomas Kvehaugen, (må det vel ha vært), han ble butikksjef der, da.

    Og ringte og spurte etter folk da, (var det vel).

    Men der ville ikke hu kassadama jobbe da, (av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at hu tynne kassadama slutta, så var det vel han berberen, som satt i kassa der, en stund.

    Og etter at Securitas hadde begynt å klage på han.

    Så var det vel sånn, at ei kusine, av Hava og Sema, fra Rimi Bjørndal, dukka opp, på Rimi Nylænde der.

    (Altså ei kurdisk dame).

    Og ville sitte i kassa, da.

    Og det passa jo bra, så jeg ansatte henne, da.

    Men hu ble også litt sykmeldt etterhvert, da.

    Men David Hjort, han hadde vært og besøk en kamerat av seg, som het Jens, som var på narkotika-avvenning, (eller noe sånt), oppe i Florø.

    (Noe sånt).

    Og med seg tilbake til Oslo, så hadde han med seg ei dame ved navn Linn Korneliussen, (husker jeg).

    Og David Hjort inviterte meg hjem til mora hans, ved Freia sjokoladefabrikk der da, (husker jeg).

    For han bodde vel der, siden han hadde slått opp med Heidi fra Nord-Norge, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og mora, det viste seg å være ei ganske stor, jødisk-utseende dame.

    Som satt og så mye på amerikanske nyhetskanaler, da.

    (Som CNN og sånn, vel).

    Mens hu kommenterte nyhetene fra fjerne verdensdeler, høyt i stua, da.

    Og hu Linn Korneliussen, hu var ei mørkhåra jente, som jeg syntes at kanskje hadde litt holdningsproblemer, muligens.

    Altså, hu var kanskje mer den typen som ville sagt: ‘Fuck you!’.

    Istedet for: ‘Hei, jeg heter Linn’, liksom.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Så hu Linn Korneliussen, hu var nesten litt som en anarkist da, syntes kanskje jeg, at hu virka som, ihvertfall.

    (Noe sånt).

    Men jeg trengte jo en ny heltids-kasserer, på Rimi Nylænde.

    (Siden hu kusina til Hava og Sema var sykmeldt, da).

    Og når David Hjort hadde vært på Vestlandet, og fått med seg et ungt kvinnemenneske tilbake igjen derfra.

    Så kunne jeg vel like gjerne ansette henne, tenkte jeg vel.

    Så var det problemet løst, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etterhvert, så fikk jeg et problem.

    For jeg fikk etterhvert to kassadamer, som begge ville jobbe heltid.

    Og det var Linn Korneliussen og hu kusina til Hava og Sema.

    Og da, så sa distriktsjefen, (som vel var Jan Graarud, på den her tida).

    At kusina til Hava og Sema, skulle begynne å jobbe for butikksjef Frode, som vel da var butikksjef på Rimi Ljabru.

    Eller om det var Bøleråsen.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, Wenche Berntsen, hu ble friskmeldt igjen.

    Etter at hu tynne kassadama slutta, var det vel.

    Så Jan Henrik havna tilbake i kassa igjen en stund.

    Fram til han skulle i militæret cirka, vel.

    For LO ringte meg.

    For Wenche Berntsen må ha ringt LO.

    (For ellers så ville vel ikke LO ha ringt meg, mener jeg).

    Og en kvinnelig jurist, fra LO, fortalte meg det, (over telefonen), at selv om Wenche Berntsen hadde vært sykmeldt.

    Så måtte hu få tilbake nøyaktig de samme arbeidsoppgavene, som hu hadde hatt tidligere, når hu kom tilbake igjen, fra sykmelding, da.

    Og jeg syntes ikke at jeg kunne krangle med LO, om det her, liksom.

    For jeg trodde ikke at hu LO-juristen jugde, da.

    Når det gjaldt hva hu sa, om hvordan lover og regler var, i forbindelse med dette, da.

    For hu LO-juristen hørtes rimelig klar og oppegående ut, må jeg vel si.

    Og hu hadde liksom ikke en fiendtlig tone, (eller noe sånt), heller.

    Og de arbeidsoppgavene som det var snakk om.

    Det var vel heller ikke all verden.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    Dette var vel kanskje en krangel om hvem som skulle ta ukeblad-returen, eller noe sånt, tror jeg.

    (Uten at jeg husker det her i detalj, da).

    Og Jan Henrik, han hadde vel bare vært vikar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg bare gjorde sånn som hu LO-juristen hadde forklart at det var, over telefonen, da.

    For jeg syntes at hu forklarte om hvordan det her var, på en grei måte, da.

    Og jeg hadde ikke lyst til å bryte noen lover heller, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at Wenche Berntsen hadde vært tilbake, fra sykmelding, i noen måneder, vel.

    Så ville Jan Graarud, at hu skulle begynne, som ny assistent, på Rimi Ryen, (husker jeg).

    For Wenche Berntsen hadde vel ‘babla’ om at hu ville begynne i en ny butikk, på assisterende butikksjef-båtturen, i 1999, antagelig.

    (Noe sånt).

    Og da, så sa jeg det, til Jan Graarud.

    At Wenche Berntsen heller burde begynne i en stor butikk.

    For jeg syntes at Wenche Berntsen var litt vanskelig, å samarbeide med, da.

    Så jeg tenkte det, at hvis hu begynte i en liten butikk, (som Rimi Ryen), så ville aldri butikksjefen der, få kontrollen, da.

    Men hvis Wenche Berntsen jobba, i en stor butikk.

    Så ville det være minst to andre ledere, som jobba heltid, i den butikken.

    Og da ville det ikke vært en mot en, hvis Wenche Berntsen var vanskelig, da.

    For da ville det kanskje vært to mot en.

    Hvis begge de to andre lederne mente at Wenche Berntsen var vanskelig, da.

    Så kunne de tatt dette med distriktsjefen.

    Men hvis Wenche Berntsen kun hadde vært en av to ledere.

    Så ville det vært vanskelig for den andre lederen, (Kirsten Sørhagen), å forklare, ovenfor distriktsjefen, hvor vanskelig, (eller ikke vanskelig), som Wenche Berntsen var, da.

    For jeg var ikke sikker på hvor vanskelig, som andre folk mente, at Wenche Berntsen var, da.

    (For distriktsjefen min, på Rimi Nylænde, fra oktober til desember 1998.

    Nemlig Anne-Katrine Skodvin.

    Hu sa om Nordstrand-Hilde og Wenche Berntsen, (husker jeg), når jeg klagde litt over dem, vel.

    At: ‘Det er flinke jenter’.

    Noe sånt).

    Men jeg hadde mine mistanker, om at hu var vanskelig, da.

    Uten at jeg klarer å huske nøyaktig hva det gikk på nå.

    Så derfor så foreslo jeg for Jan Graarud, at det ville vært bedre å sende Wenche Berntsen til en stor butikk, da.

    Og da, så sa Jan Graarud, til Wenche Berntsen, (husker jeg at Wenche Berntsen sa til meg, da hu kom i butikken igjen, etter møtet, med Jan Graarud).

    At: ‘Jeg trodde at det var Rimi Manglerud, som du sa, at du hadde lyst til å begynne å på’.

    (Noe sånt).

    Og så begynte Wenche Berntsen å jobbe som ny assistent, på Rimi Manglerud, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 56: Muttern dør

    Høsten 1999, så var jeg på en slitsom rep-øvelse, med Heimevernet, i Hurdal.

    Distriktsjef Jan Graarud ville ikke at jeg skulle dra på den rep-øvelsen.

    Så han ba meg ringe Heimevernet og få fri.

    Siden jeg hadde en ny assistent, (min tredje på et år, på Rimi Nylænde, etter Wenche Berntsen og Jan-Henrik), nemlig Stian Eriksen.
    Stian var fersk som assistent, og derfor så ble det for mye å forlange av han, å klare å drive Rimi Nylænde aleine.

    Og Jan Graarud nevnte ikke ambulerende, eller noe.
    Så Heimevernet sa at jeg kunne få fri fra rep-øvelsen, på mandag og onsdag, (hvis jeg husker det riktig).

    Så jeg kjørte opp til Hurdal, tidlig tirsdag morgen, i min svarte Ford Sierra.

    Og raste inn ved oppstillingsplassen der mens det stod bortimot et kompani der vel.
    Mens alle så på, da.

    For jeg hadde ikke vært oppi Hurdal der før, så jeg brukte litt lenger tid, enn planlagt, da.
    Så jeg rakk ikke å komme dit før morgenoppstillingen.

    Men jeg kom dit akkurat under oppstillingen, da.

    Noen ba meg flytte bilen min, etter oppstillingen, for det var muligens bare offiserer, (eller noe), som fikk lov å parkere der og der, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg var oppi Hurdal der, og vi traska rundt på noen gårdsveier der.

    Oss Heimeverns-gutta.

    Så husker jeg det, at jeg prøvde å ringe Stian, fra mobilen min.

    For å høre hvordan det gikk, i butikken.

    (Siden han var ny som assistent, da).

    Men det var dårlig dekning der oppe, for Netcom, som vel jeg hadde, på den her tiden.

    (Hvis jeg ikke husker feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i noen av pausene der, så kjørte jeg ned til Hurdal, og handla litt i en butikk der, husker jeg.

    (Ned en svingete uasfaltert vei).

    I butikken der, så husker at jeg så ei pen dame, som var i 20-årene, (eller noe), og som jeg mener å huske at var gravid, (tror jeg forresten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av tirsdagen, så kjørte jeg tilbake til Oslo igjen.

    En kjøretur på et par timer, (eller noe sånt), vel.

    Og så jobba jeg på Rimi Nylænde, på onsdagen.

    Og så var jeg på kafeen Kjøkkenhagen, på Grunerløkka, etter jobben.

    For jeg hadde en date med ei jeg hadde chatta med på irc, (eller noe).

    Og som leste en del bøker, (sånn som meg), og jeg hadde med noen bøker på den date-en, da.

    Som vel ikke gikk så bra forresten, for hu dama var litt sånn anspent og upersonlig, syntes jeg.

    Kanskje fordi at jeg var sliten etter all den her jobbinga, heimevernsaktiviteten og kjøringa.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På torsdagen så kjørte jeg opp til Hurdal igjen.

    Og på slutten av torsdagen, så var egentlig øvelsen ferdig.

    Så jeg spurte noen høye offiserer, som satt i en brakke der.

    Som vel må ha vært ‘KO’, som de sa i Geværkompaniet.

    Eller hovedkvarteret vårt, da.

    Om jeg kunne få dra tilbake til Oslo, den torsdagskvelden.

    For jeg hadde en ny assistent, på Rimi Nylænde, som ikke var vant til å drive butikken aleine.

    Og det fikk jeg lov til, da.

    Så derfor var jeg bare på den her øvelsen på tirsdagen og torsdagen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uka etter den her øvelsen, (tror jeg at det må ha vært), så ringte Pia meg og sa at mora vår var på Moss sykehus og sannsynligvis ikke hadde så lenge igjen å leve.

    Så på en søndag, (en dag eller to etter at Pia ringte vel), så satt Pia og Axel på med meg, ned til Moss sykehus, da.

    For vi skulle besøke mora vår siden hu ikke muligens ikke hadde så lenge igjen å leve, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom til Moss sykehus, så fikk vi ikke se mora vår, med en gang.

    For vi var der kanskje før besøkstiden, (eller noe sånt), da.

    Og da, så bestemte jeg meg, for å kjøre bort til Vannsjø, som er en innsjø, i Moss.

    For jeg husket at kusina mi Heidi pleide å nevne Vannsjø, (hvis det ikke var Ove som nevnte den, da).

    Istedet for å vente på parkeringsplassen ved sykehuset der, liksom.

    For jeg hadde vel lagt merke til skiltinga til Vannsjø, mens jeg kjørte til Moss sykehus der, da.

    Selv om jeg ikke hadde kjørt noe i Moss tidligere.

    For dette var jo bare tre-fire år etter at jeg fikk lappen.

    Ved Vannsjø der, så så vi litt på sjøen der.

    Og det er mulig at Pia sin sønn Daniel også var med, forresten.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Jeg tenkte at jeg måtte muntre opp mine søsken litt.

    Så jeg lot Axel få øvelseskjøre litt.

    Ved Vannsjø der, da.

    For veien til sjøen der var liksom en øde skogsvei, da.

    Og den veien var ganske oversiktlig, da.

    Men Axel hørte ikke på meg.

    Han kjørte som en galning, (må jeg nok si).

    Og han nektet å stoppe, når jeg ba han om det.

    Så Axel bare fortsatte ut på en asfaltert vei der.

    Og da det kom en bil imot, så måtte jeg dra i håndbrekket, for å bilen til å stoppe, da.

    For Axel bare kjørte som en galning, da.

    For han lo og smilte mens han fikk bilen til å omtrent hoppe rykkvis framover, cirka midt i veien, da.

    Enda jeg hadde bedt han om å stoppe, før vi kom inn på asfaltveien der, da.

    Men det gjorde ikke Axel, da.

    Så det var siste gang jeg lot Axel få øvelseskjøre, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi så mora vår, så satt hu i en rullestol.

    Vi var utafor sykehuset der.

    Og mora vår ville ha is, da.

    Så jeg kjøpte en is til henne.

    Og hu ville også ha en pit av min sjokoladepinne-is, husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av visitten der.

    Så gikk plutselig Axel og Pia vekk fra mora vår.

    (Som etter et skjult signal nesten).

    Av en eller annen grunn.

    Og jeg ble stående aleine igjen med mora vår, da.

    Mora vår ba meg om å ta med en kjole til henne, som lå der og der, i leiligheten hennes, i Drøbak, da.

    Hvorfor der, spurte jeg.

    Men mora vår bare kvakk til liksom, da.

    Og svarte ikke, da.

    Og akkurat da, så dukka det opp ei eldre sykepleierske der.

    Som bare rulla mora mi tilbake til sykehuset, da.

    (For hu mente vel at mora mi var sliten, tror jeg).

    Uten at jeg fikk sagt hadet, da.

    Så det var nesten litt traumatiserende, (husker jeg).

    For noen få dager etter det her, så ringte søstera mi meg igjen, og fortalte at mora vår var død, da.

    Og jeg fikk jo ikke sagt hadet engang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia mente at vi måtte til sykehuset for å se den døde.

    Jeg skulle jo jobbe dagen etter, men jeg tenkte det, at når mora mi døde, så måtte jeg liksom prioritere det.

    Så jeg ringte Rimi Bjørndal, og Irene Ottesen, (som var enten ambulerende eller ny butikksjef der vel), svarte da jeg ringte, rundt klokka 7.

    Jeg fortalte Irene det, at mora mi var død, og at hu måtte få tak i noen som kunne jobbe, på Rimi Nylænde, fra klokka 13, (må det vel ha vært).

    (Noe sånt).

    Og jeg kjørte så og henta Pia, også dro vil til Moss sykehus igjen, da.

    Og på sykehuset så begynte plutselig Pia å liksom lene seg mot meg, for å liksom gråte mot skulderen min, da.

    Noe som ikke var typisk for henne, vil jeg si.

    Og jeg husker at alle de kvinnfolka som satt inne på et slags pauserom vel, ved siden av resepsjonen der, liksom kvakk til da.

    Som skremte høns, må man vel nesten si.

    Da jeg gikk bort til resepsjonen der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og jeg måtte, vi måtte vente i en halvtime eller en time, (eller noe sånt), før vi kunne få se den døde, da.

    Og mora vår så helt for jævlig ut, i trynet.

    Hu så ut som om hu hadde blitt 50 år eldre på noen få dager, (syntes jeg).

    Og hu sykepleiersken, som rulla opp liket av mora vår.

    Inn på et rom der, da.

    Hu sa at vi kunne godt ta på den døde og sånn.

    Og jeg hadde jo ikke fått sagt hadet.

    Så da gjorde jo jeg det.

    Og tok liksom på skuldrene til mora vår, da.

    Og det føltes som å ta i en utstillingsdukke nesten, vil jeg si.

    Og det knaka nesten litt i skuldrene hennes, da.

    (Noe sånt).

    Men Pia, hu stod liksom bare kaldt og så på mora vår, da.

    I et hjørne av rommet der, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror det må ha vært etter at vi så mora vår død.

    At Pia ville at vi skulle besøke onkel Martin i Askim.

    Jeg hadde vel ikke snakka noe særlig med onkel Martin siden han selv lå på sykehus, i Oslo, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), i 1990, (må det vel ha vært).

    Og jeg hadde aldri kjørt til Askim før.

    Men jeg kjørte mot Sverige og kikka litt på et kart, på en bensinstasjon, (eller noe).

    Noe sånt.

    Og i Askim så møtte vi onkel Martin, som kom kjørende på en motorsykkel vel, og møtte oss på en bensinstasjon, (eller noe sånt), der.

    (Noe sånt).

    Etter at vi ringte han, vel.

    Og så kjørte han foran oss til gården til hans samboer da, Grete Ingebrigtsen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at onkel Martin viste meg en gammel amerikansk bil, som stod i en gammelt fjøs der, (eller noe sånt).

    Og den som eide gården, det var forresten ikke onkel Martin, men det var hans nye samboerske da, Grete Ingebrigtsen.

    Og hu hadde tre unger, (fra et tidligere forhold), som het Andrea, Isa og Risto, (fant jeg ut seinere, ihvertfall), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi prata vel litt om ditt og datt.

    Jeg mener å huske at onkel Martin nevnte at det var søle nederst på bilen min.

    Og det husker jeg at var fra da jeg kjørte på den uasfalterte veien, i Hurdal, da jeg var på den HV-øvelsen, opp i der, da.

    En eller to uker før det her, vel.

    (For jeg hadde det jo travelt på jobb og, på den her tida.

    Siden jeg hadde en ny assistent.

    Så det var ikke sånn at jeg vaska bilen min hver helg liksom.

    Men jeg vaska den selvfølgelig før kremasjonen til mora mi, da.

    Som var en uke etter det her, (eller noe), vel).

    Og jeg nevnte vel den kjolen, som mora vår hadde prata om.

    Mens vi satt utafor huset dems, i Askim der, da.

    Men Pia og Martin var ikke så interessert i å høre om den kjolen.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg tenkte at mora vår kanskje ønsket å bli begravet i den kjolen, da.

    Og at det var derfor at hu ville at jeg skulle hente den, da.

    For dette var liksom det siste som mora mi prata til meg om, da.

    Så derfor tenkte jeg på det her, da.

    Men Martin var liksom helt kald og kynisk, (sånn som jeg husker det ihvertfall), og syntes at det her var noe tull, da.

    Noe jeg mener han liksom litt irritert sa til søstera mi, da.

    Mens jeg liksom gikk litt rundt der, og overhørte sånn halvveis hva som ble sagt, da.

    Så de så vel nesten på meg som et problem, tror jeg.

    Siden jeg babla om den her kjolen, da.

    Noe sånt.

    Men da jeg skjønte det, at de andre liksom ga faen, i den her kjolen.

    Så gadd jeg ikke å prate mer om den, da.

    Jeg tenkte vel at det fikk være slutt på galskapen, liksom.

    (Siden mora mi hadde gått for å være sinnsyk, da).

    Og jeg ville nok ikke ha skjønt hvilken kjole det var, som mora mi hadde babla om.

    Så for å få ordna med det her, så måtte søstera mi ha hjulpet meg, da.

    Men hu var ikke interessert i det her da, virka det som for meg, ihvertfall.

    Så det var aldri sånn at søstera mi og meg, prata om hvilken dag vi skulle dra til Drøbak, for å hente den kjolen, liksom.

    For det kom aldri så langt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, hu hadde ikke fått ordna ordentlig med bemanning for meg, den dagen.

    Så det var sånn at Stian Eriksen ringte meg et par ganger, og maste.

    Mens jeg dreiv å kjørte ute i Moss og Askim der, da.

    For Toro, (fra Rimi Bjørndal), som satt i kassa, på Rimi Nylænde, den dagen.

    Han måtte et eller annet, da.

    Så Stian Eriksen ringte jo meg og maste, da.

    Om at jeg måtte kjappe meg, med å komme meg på jobben, da.

    Men jeg syntes nå det, at når mora mi hadde dødd, dagen før.

    Så kunne dem vel ha roa ned masinga litt, kanskje.

    Men Irene Ottesen, hu hadde vel kanskje ikke helt skjønt, at jeg ville ha fri den dagen, da.

    Så det var nesten som at det var en gjeng med unger, som dreiv og tulla, på Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, den dagen, syntes jeg.

    Så jeg måtte dra på jobben, etter å ha vært ute i Moss og Askim, da.

    Og sitte i kassa, (eller hva det kan ha vært, igjen).

    For det er mulig at Nordstrand-Hilde jobba seinvakta, da.

    Men at vi hadde mangla kasserer, den dagen.

    Og da var ofte jeg som måtte sitte i kassa, husker jeg.

    For Nordstrand-Hilde, hu ville bare jobbe ledervakter, da.

    Og da måtte jeg som butikksjef sitte i kassa, da.

    For å få kabalen til å gå opp.

    Og hvis jeg da maste på Nordstrand-Hilde når det dukka opp selgere og sånt, i butikken.

    For å få henne til å sitte i kassa litt, mens jeg prata med de.

    Så ble Nordstrand-Hilde sur da, husker jeg.

    Så det funka ikke, da.

    Så jeg måtte sitte en del i kassa der, noen ganger, på Rimi Nylænde, for å få kabalen til å gå opp, da.

    (Hvis ikke det var Ida, som var låseansvarlig, på den her tida, da.

    For Nordstrand-Hilde slutta som låseansvarlig der etterhvert, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den dagen som mora mi skulle kremeres, i Moss krematorium, (heter det vel).

    Så var bemanninga i orden, mener jeg å huske.

    (Hvis ikke det her var en søndag, da).

    Men det som ikke var i orden, det var Pia.

    For Pia hadde prata med onkel Martin.

    Og Pia sa at hu hadde fått forklart, hvor Moss krematorium var.

    Av onkel Martin, da.

    Men da vi kom til Moss.

    Så visste Pia hvor hu kunne få kjøpt tre roser.

    (I en blomsterbutikk, i et senter, hvor ei pen tenåringsjente ekspederte, husker jeg).

    Men da Pia skulle forklare meg veien til krematoriet, så var hu helt blank.

    Så hu slutta plutselig bare å forklare meg veien, da.

    Så jeg måtte jo prøve å finne det selv, da.

    Så jeg spurte jo noen folk her og der, i Mosse-distriktet, da.

    Men ingen klarte å forklare meg veien, til Moss krematorium, da.

    Så til slutt, så måtte jeg spørre drosjene, (utafor drosjesentralen vel), i Moss sentrum der.

    Om hvor Moss krematorium lå, da.

    Og en taxisjåfør.

    (Kanskje det var Steinar, typen til kusina mi Heidi?).

    Han kjørte foran oss, til Moss krematorium, og viste oss veien dit, da.

    Uten å kreve et øre i betaling, da.

    Så drosjene i Moss, de var veldig serviceinnstilte, ovenfor folk som skulle rekke sin mors kremasjon og som hadde en skrullete søster da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til krematoriet, så vinka han drosjesjåføren, (eller hvem han var), og forklarte at det var der.

    Og jeg viste tommelen opp, ut av vinduet, for å liksom si takk for hjelpen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Utafor krematoriet der, så stod hele ‘gjengen’ og venta.

    Det var tante Ellen, som vel var den som sa at det var smart, å få drosjen til å kjøre foran.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Det var faren min, som så litt studerende på meg vel, da jeg kom kjørende der, da.

    (Mens jeg liksom viste tommelen opp til han drosjen, da).

    Det var Rahel, som klappet meg på skulderen, og som liksom støttet meg litt, da jeg måtte gå inn, som den første person, i krematoriet der, da.

    Sikkert fordi at jeg var mora mi sin eldste sønn, da.

    (Har jeg ihvertfall antatt, da).

    Og så fulgte alle de andre etter meg, inn i krematoriet der, da.

    Og jeg satt meg foran til venstre cirka, på første rad der, da.

    Og alle de andre i slekta mi, liksom satt seg på plassene like ved meg der.

    På den venstre sida, i krematoriumet, da.

    Unntatt Rahel, som satt seg for seg selv vel, ganske langt framme, på den høyre sida, av krematoriet, da.

    Og bestemor Ingeborg var også der.

    Og også en del av tante Ellen sine venner, i Steinerskole-miljøet, i Moss.

    Blant annet han som det er bilde av, på nettstedet mitt vel, fra bestemor Ingeborg sin 80-årsdag, i Gurvika, i 1997.

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Men også kona hans, (var det vel), var også der, da.

    Og de kommenterte at jeg liksom tok en slags kunstpause, da.

    Før jeg hilste på presten.

    Av en eller annen grunn.

    (Jeg er ikke så religiøs at det gjør noe, liksom.

    Og jeg fikk ‘S’ i kristendom, i karakterboka, en gang, på ungdomsskolen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før presten dukka opp der, så gikk jeg fram, til kista, til mora vår, da.

    Og så la jeg de tre rosene, som Pia ville at vi skulle kjøpe.

    (En fra Pia, Axel, (som også satt på i bilen min, under den her ‘idiot-kjøringa’, tidligere på dagen, i Mosse-distriktet), og meg).

    Oppå kista til mora vår, da.

    Og jeg la de tre rosene sånn at de hang sammen nederst, men at de pekte en rett fram og en til hver side, da.

    Men da jeg hadde satt meg ned igjen.

    Så gikk tante Ellen fram og retta på rosene, sånn at hver rose liksom ble liggende helt for seg selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg syntes at en av sangene, som organisten spilte, var fin, da.

    Og det var ‘Solveigs sang’ av Grieg, husker jeg.

    Og jeg spurte Pia, (som satt ved siden av meg vel).

    Om hvem det var, som hadde bestemt musikken, (husker jeg).

    Og da sa Pia at det var tante Ellen.

    Og etter at seremonien var ferdig.

    Og mora mi sin kiste hadde rullet inn i krematorieovnen.

    (Var det vel.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sa jeg til tante Ellen, (like før vi gikk ut av krematoriet der, da).

    At det var fin musikk, som hu hadde valgt ut, for anledningen, da.

    Og da, så sa tante Ellen, henvendt til bestemor Ingeborg, (husker jeg), at: ‘Var det ikke det jeg sa, vi velger noe av Grieg, for det liker nordmennene’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter kremasjonen, så var det noe bespising, som bestemor Ingeborg hadde betalt for, ute på Hennie Onstad-senteret, på Jeløya, vel.

    Jeg hadde aldri kjørt til Jæløya før, så det ble avtalt at jeg skulle kjøre bak en bil som en av Steinerskole-lærer-vennene til tante Ellen kjørte, vel.

    Og jeg husker at vi parkerte litt utafor huset til en av Steinerskole-lærerne, i Moss der.

    (Må det vel ha vært).

    For ei Steinerskole-lærerinne, (var det vel antagelig), hadde muligens glemt noe hjemme, (eller noe sånt), da.

    Og Rahel, hu satt også på med meg, (sammen med Pia og Axel da), inn til Hennie Onstad-senteret der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra Hennie Onstad-senteret.

    Så husker jeg det, at bestemor Ingeborg leste fra en et hefte, som mora mi Karen hadde laget til henne, på 60-tallet en gang, (må det vel ha vært).

    Ingeborg fortalte at Karen også kunne være morsom.

    (Og ikke bare sinnsyk, da.

    Eller hvordan jeg skal forklare det).

    Og så leste bestemor Ingeborg noe morsomt, som mora mi hadde skrevet, om bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og det syntes jeg, at kanskje ble litt feil, da.

    Å liksom sitte å le og more seg, i en begravelse.

    Så da var det ikke sånn at jeg lo så mye, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at faren min, begynte å prate til meg, inne på Hennie Onstad-senteret der.

    Men det syntes jeg også at ble litt feil, husker jeg.

    For jeg prøvde jo å kutte ut faren min, og hans slekt.

    På grunn av omsorgssvikten, på 80-tallet.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg hadde jo feiret de siste julaftenene, hos Pia, i Tromsøgata, i Oslo.

    Så jeg hadde ikke hatt noe med faren min å gjøre, de siste årene, på den her tida.

    Så jeg synes at det ble som et slags lumpent bakholdsangrep, da.

    At faren min liksom ville ha kontakt med meg, i mora mi sin begravelse, da.

    Så derfor, så ville jeg ikke prate med faren min der da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg kikka litt, i en kiosk der, på Hennie Onstad-senteret.

    Og etter at alle var ferdige med å spise der, så dro en del av oss, ut til onkel Martin, i Askim.

    Rahel dro også dit, husker jeg.

    Men hu ville ikke sitte på med meg, ut dit da, (husker jeg).

    Muligens fordi at vi var så dystre i bilen, mellom Moss og Jeløya.

    (Pia, Axel og meg).

    Det er mulig.

    Vi var vel kanskje fortsatt litt preget av den idiot-kjøringa, tidligere på dagen, mens vi satt i bilen.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min klagde forresten på bilen min, husker jeg.

    Da vi kom fram, til Hennie Onstad-senteret der.

    For han sa at eksospotta på bilen min var dårlig festa, (husker jeg).

    Men da svarte jeg ikke så mye, for jeg tenkte vel antagelig det, at jeg tok sånt i forbindelse med EU-kontrollen da, muligens.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På gården til Grete i Askim der.

    Så var ungene til Grete og Martin ganske ville, husker jeg.

    Spesielt Martins datter, (og min kusine), Liv Kristin, som holdt i stav av noe slag, (husker jeg).

    Så jeg skulle liksom tulle litt, og begynte å løfte på hu Liv Kristin etter den staven da, (husker jeg).

    Så hu ble liksom hengende å dingle, nesten inntil meg, som stod der i begravelses-antrekk, (det vil si dress da), husker jeg.

    Så det ble kanskje litt rart.

    Jeg hadde nok planlagt å holde den staven til Liv Kristin ut fra kroppen, mens jeg løftet den opp, da.

    Men det klarte jeg ikke så bra, da.

    Men de her ungene til Grete og Martin var liksom så ville og slitsomme, da.

    Så jeg måtte liksom tulle litt med dem da, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Pia og jeg skulle gå ut derfra.

    Så satt Rahel i et eget rom i første etasje der, (husker jeg).

    Nedenfor stua i andre etasje der, liksom.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og der satt hu og så på TV da, var det vel.

    Og da Pia og jeg liksom skulle veksle noen ord med Rahel.

    (Som vi blant annet kjente fra den Sveits-turen vår, sommeren 1987.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så sa bare Rahel, at: ‘Dere kan gå’.

    Så hu var rimelig uhøflig da, (må man vel si).

    Hvis jeg skjønte henne riktig da, ihvertfall.

    For hu prater jo mest tysk da, (for å si det sånn).

    (Hu jobber jo som skuespillerske i Berlin, og har bodd hele sitt liv i Tyskland og den tysktalende delen av Sveits, da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at onkel Martin nevnte det, under et av de to besøkene mine, på gården til Grete, i Askim.

    At det var trist, at det måtte et dødsfall til, for at vi Pia og jeg, ble bedre kjent, med Martin og dem, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde vært i Askim.

    Så kjørte jeg Pia tilbake til Tromsøgata.

    Og jeg kjørte også Axel hjem til Barbie-Heidi.

    Som bodde i en studentleilighet, (må det vel ha vært), i tilknytning til UIO, (må det vel ha vært).

    I Blindern-området et sted, vel.

    (Etter å ha kjørt hjem Pia, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på veien hjem fra Askim.

    Så kjørte vi også innom Mette Holter og Arne Thomassen.

    Som da bodde i en eldre-leilighet, like ved siden av Furuset senter der, (husker jeg).

    Og Arne Thomassen satt på den her tiden i rullestol, (av en eller annen grunn), husker jeg.

    Han virka egentlig klar i hue, (sånn som jeg etterhvert skjønte det, ihvertfall).

    Så hva som feilte han, det er jeg ikke sikker på.

    Men Mette Holter og han måtte bo i en leilighet spesialtilpasset rullestolbrukere da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at vi kjørte innom Metter Holter og Arne Thomassen.

    Det var fordi at Axel sa at Arne Thomassen ville at vi skulle gjøre det.

    (Han ville vel kanskje kondolere ovenfor Pia og meg, da.

    Eller noe sånt.

    Hva vet jeg).

    Men jeg følte meg vel kanskje ikke helt hjemme der.

    Så jeg ville vel dra derfra ganske raskt vel.

    Det hadde jo vært en lang dag, og.

    Og jeg skjønte vel egentlig ikke hva som feila Arne Thomassen.

    Og om han var seg selv, liksom.

    Men jeg syntes at jeg så en tåre i et av øynene hans, kanskje.

    Da jeg reiste meg opp, fordi at jeg syntes at det var på tide å dra derfra, da.

    (Hvis jeg ikke tok helt feil, da.

    Men det må vel ha vært fordi at han var lei seg, siden Karen hadde dødd.

    Hva vet jeg).

    Og det her var vel den siste gangen som jeg så Arne Thomassen, forresten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe dager seinere, så var det tilbake til Kjøkkenhagen, (på Grunerløkka), igjen, forresten.

    For søstera mi og Rahel ville møte meg der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg følte meg vel litt mer hjemme der, da jeg satt ved et bord litt lenger inn der.

    Sammen med søstera mi og Rahel.

    (Og muligens Axel.

    Det husker jeg ikke helt sikkert).

    Enn da jeg var på den date-en der, (med hu litteratur-interesserte dama, fra irc), et par-tre uker tidligere.

    (Mens jeg var på den HV rep-øvelsen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en e-post til Majorstuen skole





    Gmail – Oppdatering/Fwd: Problemer med Axel Thomassen



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Oppdatering/Fwd: Problemer med Axel Thomassen


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>
    Mon, Sep 17, 2012 at 5:54 PM

    To:
    Famke.vanVeen@ude.oslo.kommune.no

    Hei igjen,

    jeg så det var fra Majorstuen skole nå.
    Og der har jeg vært.
    For deres tidligere elev Laila Johansen, fra Skøyen, dro meg med dit, etter at jeg traff henne på Radio 1 club, nyttårsaften 1989.

    (Av en eller annen grunn).
    Hu fortalte meg at hu som fjortiss hadde gått tilbake til skolen etter skoletid og hatt sex med en maler der.
    Så dere burde kanskje følge med litt der.

    Hadde dere problemer med henne?

    Hu viste meg at mormor hennes stod som statue ovenfor Sinnataggen i Frognerparken.

    Stemmer dette?

    Dere burde skjerpe norsk-opplæringa deres, ihvertfall.

    For hu sa at pirat-drosje, (som hu ville ta, for Magne Winnem lurte meg inn på diskoteket der, og sa han skulle låne meg penger, men stakk av, så jeg måtte bli med hu Laila Johansen hjem, på Skøyen), het 'privat-drosje'.

    Så norsk-lærerene deres burde skjerpe seg.
    Bare for å klage på det.

    Hu likte heller ikke den spesialskolen, husker jeg.

    For vi gikk jo forbi den når hu skulle vise meg skolen deres, av en eller annen grunn.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2012/9/17
    Subject: Re: Problemer med Axel Thomassen
    To: Famke van Veen <Famke.vanVeen@ude.oslo.kommune.no>

    Hei,

    takk for svar!

    Har du e-post adressen til bydelen, så kanskje de vet hvor den spesialskolen har blitt av?

    Var den skolen for kriminelle eller var den for åndsvake liksom?

    Stemora til Axel, (nemlig Mette Holter), hu sa at Axel hadde MBD, husker jeg.

    Og hu kjente Gro Harlem Brundtland.
    For de vokste opp sammen i Parkveien, eller noe.
    Så hu juger vel ikke hu, mener jeg.
    På forhånd takk for eventuell hjelp!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2012/9/17 Famke van Veen <Famke.vanVeen@ude.oslo.kommune.no>

    Hei

    Jeg antar at han har gått på Bogstadveien spesialskole som holdt hus hos oss.

    Denne skolen er flyttet fra oss for lenge siden.

    Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg.

    Vennlig hilsen

    Famke Birgitte Van Veen

    sosialpedaogisk rådgiver

    Majorstuen skole

    Sørkedalsveien 150d

    0754 Oslo

    tlf. 23462400

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 16. september 2012 19:56

    Til: Majorstuen GS Postmottak

    Emne: Problemer med Axel Thomassen

    Hei,

    jeg har en halvbror som har vært elev hos dere, i 9-10 år, på 90-tallet.

    På deres spesialskole.

    Det er jo min halvbror, så jeg har bodd på mins fars hjemsted, i Svelvik, under de mange av disse årene.

    Så jeg lurer nå på om dere har noe rådgivningstjeneste for slektninger av spesialskoleelever.

    For jeg synes at det er vanskelig å vite hvordan jeg skal oppføre meg mot tidligere spesialskoleelever.

    Axel har et oppblåst selvbilde, og er aggressiv og en bajas, må jeg si.

    Jeg har måttet flytte til England, for jeg har hørt at jeg er forfulgt av noe 'mafian'.

    Axel fabler om at han skal bli sjefen min.

    Jeg som er Høgskolekandidat i IT og har jobbet som butikksjef, og har vært Heimevernsmann, osv.

    Og Axel har jo ikke generell studiekompetanse engang, og har jo bare gått kokkeskole, etter deres spesialskole.

    Og jeg har også studert på universitet i England, osv.

    Men Axel mener at spesialskolen hans, er så bra, så han skal fortsatt være sjefen min og sånn, da.

    Sa han ihvertfall på 90-tallet.

    Jeg lurer på hva som var grunnen, til at Axel gikk på spesialskole.

    Min søster Pia begynte å ta med Axel på byen, i 13-14 års alderen.

    Mens han fortsatt gikk på deres spesialskole.

    Var Axel hyperaktiv, har jeg lurt på.

    Er han som Rain-man liksom?

    Jeg er ikke redd for Axel nå som jeg bor i England.

    For jeg tror ikke at han klarer å dra til England.

    Han har jo ikke lappen heller, så.

    Men han er liksom hjemme rundt spesialskolen sin på Majorstua, da.

    Og jeg lurer på om det er han som tuller med meg i Norge.

    Er det noe rådgivingstjenester som dere har, for sånne her tilfeller?

    Mvh.

    Erik Ribsskog



  • Jeg sendte en e-post til Majorstua Spesialskole





    Gmail – Problemer med Axel Thomassen



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Problemer med Axel Thomassen


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>
    Sun, Sep 16, 2012 at 6:56 PM

    To:
    majorstuen@ude.oslo.kommune.no

    Hei,

    jeg har en halvbror som har vært elev hos dere, i 9-10 år, på 90-tallet.
    På deres spesialskole.
    Det er jo min halvbror, så jeg har bodd på mins fars hjemsted, i Svelvik, under de mange av disse årene.

    Så jeg lurer nå på om dere har noe rådgivningstjeneste for slektninger av spesialskoleelever.
    For jeg synes at det er vanskelig å vite hvordan jeg skal oppføre meg mot tidligere spesialskoleelever.

    Axel har et oppblåst selvbilde, og er aggressiv og en bajas, må jeg si.
    Jeg har måttet flytte til England, for jeg har hørt at jeg er forfulgt av noe 'mafian'.
    Axel fabler om at han skal bli sjefen min.

    Jeg som er Høgskolekandidat i IT og har jobbet som butikksjef, og har vært Heimevernsmann, osv.
    Og Axel har jo ikke generell studiekompetanse engang, og har jo bare gått kokkeskole, etter deres spesialskole.

    Og jeg har også studert på universitet i England, osv.
    Men Axel mener at spesialskolen hans, er så bra, så han skal fortsatt være sjefen min og sånn, da.
    Sa han ihvertfall på 90-tallet.

    Jeg lurer på hva som var grunnen, til at Axel gikk på spesialskole.

    Min søster Pia begynte å ta med Axel på byen, i 13-14 års alderen.

    Mens han fortsatt gikk på deres spesialskole.

    Var Axel hyperaktiv, har jeg lurt på.
    Er han som Rain-man liksom?
    Jeg er ikke redd for Axel nå som jeg bor i England.
    For jeg tror ikke at han klarer å dra til England.

    Han har jo ikke lappen heller, så.
    Men han er liksom hjemme rundt spesialskolen sin på Majorstua, da.
    Og jeg lurer på om det er han som tuller med meg i Norge.

    Er det noe rådgivingstjenester som dere har, for sånne her tilfeller?

    Mvh.

    Erik Ribsskog



  • Min Bok 5 – Kapittel 47: Titanic

    Grunnen til at jeg kaller det her kapittelet for Titanic, det er fordi at jeg husker at jeg var og så den filmen, på Klingenberg, (like etter at den hadde hatt premiere vel), med ei dame, som jeg hadde møtt, på Valentinos.

    En gang som jeg hadde vært der, sammen med Pia og Axel.

    Og for å finne ut når dette var, så må jeg søke litt på nettet.

    Det var ihvertfall mens jeg jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg så på Wikipedia nå, at Titanic, den ble utgitt i 1997.

    Og jeg tror at da jeg var og så den filmen, på kino, med hu ‘bygde-dama’, fra Titanic, det må vel ha vært ganske tidlig i 1997.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Axel og jeg, vi hadde vel vært hjemme hos Pia, i Tromsøgata.

    Kanskje i nyttårshelgen 1997, eller noe sånt?

    Like etter det slektstreffet, hos onkel Runar, i Son?

    Noe sånt.

    På Valentinos, så traff vi Marianne Hansen, fra Rimi Nylænde.

    (Jeg jobba jo på den her tida på Rimi Bjørndal.

    Så jeg så jo ikke hu så ofte, på den her tida).

    Men hu begynte nesten å sikle, da jeg introduserte henne for Axel da, (husker jeg).

    (For vi måtte dra på Valentinos, siden Axel var en attpåklatt, da.

    Så han kom nok ikke inn på steder med 20-års grense).

    Og Pia likte vel ikke det, da.

    At hu Marianne Hansen liksom sikla på Axel, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg møtte ei ganske høy dame der.

    Som pleide å gå med trange, hvite klær, vel.

    Og som var fra Trøgstad eller et annet sted i bygdene utafor Oslo, husker jeg.

    Og Pia sa ting til meg, som at, ‘jeg tror hun vil at du skal prate til henne’, osv.

    Så det ble litt rart, husker jeg.

    At Pia gikk så nærme.

    For jeg hadde jo pult hu So What-dama en hel natt, ikke så utrolig lenge før det her, liksom.

    Så jeg var jo ikke så desperat, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da Axel, Pia og meg, gikk fra Valentinos der.

    Hvis ikke det her var en tidligere gang, som vi var på Valentinos.

    For vi var en gang på Valentinos, mens jeg fremdeles bodde på Ungbo vel.

    Men Pia bodde i Tromsøgata, vel.

    Noe sånt.

    Og da, så satt Axel og jeg, ikke så langt unna dansegulvet, på Valentinos der.

    Og da, så skulle jeg bare snakke til ei ung dame, som satt der.

    Og da begynte Axel å bli aggressiv, husker jeg.

    Og sa til meg det, at ‘det her er mitt territorium, Erik’.

    (Noe sånt).

    Og hu unge dama, hu begynte jo å skræve skikkelig, under bordet der.

    For å liksom roe ned både Axel og meg samtidig, da.

    (Noe sånt).

    For hu liksom gnidde et bein mot Axel og et bein mot meg, da.

    Men hva Axel mente med at ‘det her er mitt territorium’, det veit jeg ikke.

    Mente Axel at Valentinos var hans territorium?

    Mente Axel at Oslo var hans territorium?

    Mente Axel at hu dama var hans territorium?

    Mente Axel at jeg var der, bare for hans skyld?

    Mente Axel at jeg liksom bare skulle bli dratt med av han og Pia, på Valentinos, for at Axel skulle komme inn, (eller noe), og så bare sitte der og se dum ut?

    Nei, det her ble rimelig rart, husker jeg.

    Så hva Axel mente, det veit jeg ikke.

    Men han gikk jo på spesialskole, i mange år, så jeg syntes nok at det var vanskelig å vite, hvordan jeg skulle ta det her, da.

    Så jeg har ikke tatt det opp det her med Axel seinere, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ihvertfall sånn, at en av de første gangene, som Axel, Pia og jeg, gikk fra Valentinos, (husker jeg).

    (Som muligens kan ha vært en gang, som jeg lurer på om jeg gjenkjente fotballspilleren Erik Mykland der.

    Det er mulig).

    Så var jeg ganske full, husker jeg.

    Og av en eller annen grunn, så begynte jeg å bable om den gangen, som jeg hadde hatt sex med hu Kari fra NHI, på Frelsesarmeen sitt hybelhus for damer, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2), da.

    (Til Pia og Axel, da).

    Bare for å ha noe artig å fortelle om, vel.

    (Noe sånt).

    Men jeg tror ikke at Pia og Axel sa så mye da, etter at jeg hadde fortalt den her historien vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk vel telefonnummeret, til hu her bygde-dama vel, og ringte henne, og hu ville bli med å se Titanic da, (husker jeg).

    Og det var samme dag, som jeg hadde tannlegetime, hos onkel Runar, i Son, (husker jeg).

    Og det må ha vært etter at jeg skrota HiAce-en.

    For jeg husker at jeg tok toget inn til Ås, da.

    (Og dette må vel ha vært en tannlegetime, som onkel Runar og jeg hadde avtalt, på det slektstreffet, i romjula 1996, i Son vel).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo nettopp tatt lappen.

    Og jeg måtte skrote HiAce-en fordi at jeg ikke hadde hatt råd til å beholde den.

    Likevel så begynner onkel Runar å spørre meg om jeg sparer, osv.

    Og jeg var stressa, for jeg skulle rekke den date-en, med hu bygde-dama, da.

    Så jeg lurte på om jeg skulle ta drosje, tilbake til Oslo, for å ikke komme for seint, da.

    Men det ble til at jeg tok toget, da.

    Og mens jeg satt i tannlegestolen, hos onkel Runar der.

    Så hørte jeg det, at Susanne, (mener jeg at det må ha vært), dukka opp, på kontoret til onkel Runar der.

    Men onkel Runar sa ikke til meg, at Susanne var der, da.

    (Susanne ble vel konfirmert, i 1993, (mens jeg var i militæret), hvis jeg har skjønt det riktig.

    Så hu var vel atten år, (eller noe sånt), på den her tida.

    Så hu burde vel klare å si hei, skulle man vel tro).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på toget tilbake til Oslo.

    Så lurer jeg på om jeg så Susanne der og.

    Og at hu satt ikke så langt unna der jeg satt.

    Men jeg er ikke helt sikkert.

    Hu sa ikke hei, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg møtte hu bygde-dama, ved Oslo S, (eller noe sånt).

    (For hu hadde bil, og parkerte like ved Plata der da, husker jeg).

    Så dro jeg henne med, på den kafeen, i Lille Grensen.

    Der hvor Axel hadde dratt meg med, for å møte hu Heidi fra Nesodden, et halvt år tidligere, (eller noe sånt vel).

    (Cafe Leonel, heter vel det stedet).

    Men hu bygde-dama, hu likte seg ikke på Cafe Leonel da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Så vi dro derfra, og til Klingenberg, da.

    (Og satt heller og venta der litt.

    Mens jeg prøvde å prate litt med henne, vel.

    Men praten fløyt vel ikke så lett, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde sett Titanic, så fulgte jeg hu bygde-dama, gjennom Karl Johan, og ned til Plata, hvor hu hadde parkert bilen sin, da.

    Hu spurte meg om hu skulle kjøre meg hjem, (til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen).

    Men det ble litt flaut, syntes jeg.

    Jeg hadde jo nettopp hatt bil selv og.

    Så det hadde blitt litt trist, syntes jeg, da.

    Da var det bedre å gå hjem, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så avtalte jeg det, å møte hu bygde-dama, på Valentinos, på en torsdagskveld, (eller noe sånt), var det vel.

    Jeg dro dit rett etter jobben, (mener jeg å huske).

    Og hu møtte opp der, sammen med en venninne, husker jeg.

    Og de to, de bare marsjerte forbi meg, og inn på doen der da, husker jeg.

    (Som om de var med i noe slags nazi-hird, eller noe sånt).

    Og det syntes jeg at ble så rart, husker jeg.

    Så jeg bare slang meg ned, på en ledig barkrakk, på Valentinos der, husker jeg.

    (Ved siden av noen folk jeg ikke kjente der, da.

    Blant annet ei ung dame, mener jeg sånn vagt å huske).

    Og kjøpte meg en halvliter der, da.

    Og lot som at jeg ikke kjente de her rare damene, da.

    Og når de her Hitler-damene, kom ut fra doen igjen.

    Så bare satt jeg langs bardisken der, og så på dem, da.

    Mens de gikk ut fra Valentinos, da.

    For dem oppførte seg så rart, de her damene, så jeg ble flau liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en lørdag, etter det her.

    Så skulle jeg vel møte hu bygde-dama, på Valentinos igjen, tror jeg.

    Og da ble Axel med, da.

    Og det varte og rakk, og hu bygde-dama dukka ikke opp, da.

    Men noen sa til meg det, at hu satt inne på Stedet der, (var det vel).

    På den andre sida av gata, fra Valentinos der, da.

    Og da, så gikk jeg bort, til der hu satt, da.

    Og hu satt der i en gruppe, på to kraftige karer og to damer, (ved et bord), da.

    (Noe sånt).

    Og jeg bare prata til henne, (etter å ha stått og sett på dem en stund), for jeg hadde jo en avtale med henne.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så hvorfor hu satt sammen med to kraftige karer på Stedet.

    Når hu egentlig skulle møte meg, på Valentinos.

    Det veit jeg ikke.

    Men hu gikk seinere og prata med Axel, inne på Valentinos, mener jeg å huske.

    Og sa noe om meg, vel.

    Men hva hu sa, det fikk jeg ikke helt med meg.

    Men etter det her, så så jeg vel aldri noe mer, til hu her bygde-dama, vel.

    Og det var nok like greit.

    For hu skjønte jeg ikke noe av, for å si det sånn.

    Hu syntes jeg at det var rimelig vanskelig å prate med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg lurer på om det kan ha vært på vei hjem fra den her byturen.

    Mens Axel og jeg, gikk bort Torggata der.

    At vi møtte Marianne Hansen og ei venninne av henne.

    (Ikke så langt fra Glassmagasinet der, vel).

    Og da prøvde Marianne Hansen seg på Axel da, (som hu hadde sikla på, inne på Valentinos, noen uker tidligere da), husker jeg.

    Og da sa Axel det, at ‘jeg har dame jeg’.

    (Nemlig Barbie-Heidi da, som han var sammen med, på den her tida).

    Og da svarte Marianne Hansen det, (husker jeg).

    At, ‘suger a da, jeg svæljer og jeg’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så ville vel Axel gå gjennom Grubbegata der, på vei hjem vel.

    (Jeg likte vel ikke å gå den veien.

    For da måtte jeg gå forbi Lassen frisør.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og jeg likte ikke det navnet.

    Etter Brighton-turen, i 1985, da jeg måtte dele rom med en Lassen, fra Østfold.

    Etter å ha først delt rom med Fredrik Axelsson, fra Gøteborg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I Grubbegata, så var det mørkt.

    Og det pågikk også noe slags veiarbeid, vel.

    Så jeg falt plutselig, og slo det venstre kneet mitt, som jeg nettopp hadde operert da.

    Så jeg fikk liksom et ekstra sår, oppå operasjonsarret, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens Axel og jeg tråkla oss gjennom regjeringskvartalet der.

    Så nevnte jeg for Axel at noen sånne tjukke stolper, (var det vel).

    Som stod rundt regjeringsbygningene der.

    Det var det samme som Blitz hadde laget.

    (Og som det hadde stått om i avisene, noen år tidligere vel).

    For å beskytte seg mot bilbomber, osv.

    (Da Blitz murte fast noen sånne tønner, utafor Blitz-bygningen, noen år før det her, da).

    Så de hadde egentlig beskyttelse mot bilbomber, i regjeringskvartalet, allerede i 1997, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og mens jeg prata om det her, til Axel.

    Så var det to edru folk, i femtiåra, (eller noe), som stod i den mørke gata der.

    Og liksom fulgte med på hva vi prata om, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn en gang.

    Som Axel og jeg var på Valentinos, (husker jeg).

    At Axel dreiv og sa ganske høyt, til noen folk der.

    At han var den med utseendet, og jeg var den med hjernen.

    (Noe sånt).

    Men da kunne Axel like gjerne ha spytta på meg, husker jeg, at jeg syntes.

    For da sa han jo at jeg var stygg, liksom.

    (Og jeg mener også at jeg overhørte det, at det var ei dame, inne på Valentinos da.

    Som sa noe sånt, som at ‘jeg syntes at han andre så bra ut også jeg’, (eller noe).

    Noe sånt).

    Men Axel, han var jo fortsatt en tenåring da, (på den her tida).

    Så det var ikke sånn at jeg tok opp det her med han, seinere, når vi begge var edru, liksom.

    (For jeg hadde vel mye å gjøre også, på den her tida, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den her tida.

    Så sa Axel også til meg, noe sånt, som at han syntes det, at jeg var flink.

    Siden jeg hadde klart å lære han noe matte, det året, som jeg leide et rom, av faren og stemora hans, på Furuset.

    (Altså studieåret 1990/91.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så Axel mente det da, at hvis han ble suksessfull, og fikk seg et stort firma, og sånn.

    Så skulle jeg få lov å jobbe med regnskap og sånn, for han, da.

    Så jeg som var den dyktige NHI-studenten, (som hadde funnet opp et, mer eller mindre, genialt kryssord-program, osv.).

    Og som var så flink på skolen at jeg var kom inn på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud, det året jeg var russ, i Drammen.

    Og som var heimevernsmann og butikkleder i Rimi.

    (Og op på #quiz-show).

    Jeg skulle liksom bli ‘undersotten’ til spesialskoleeleven, da.

    (Og ikke omvendt).

    Nei, da er noe galt, mener jeg.

    (For da blir det jo Bakvendt-land og Molbo-land).

    Men hva det var, som Axel tenkte på da, det veit jeg ikke.

    Men det er nok ikke så lett, med spesialskoleelever, da.

    Det var kanskje dumt, av Pia, å begynne å ta med Axel ut på byen.

    Noe hu gjorde så tidlig som i 1992, da vi var i middagsselskap, hos en venn av tante Ellen, på Grunerløkka.

    Helgen før jeg var statist, i filmen Secondløitnanten, da jeg var i Geværkompaniet, høsten 1992.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    For Axel, han var jo født i 1978.

    Så han var jo bare 13-14 år, da Pia begynte å ta han med ut på byen.

    Så det var vel kanskje ikke så smart da, med tanke på at Axel gikk på spesialskole, de 7-8 siste årene vel, av barne og ungdomsskolen, (på Majorstua der), da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove, han kjente også ei bygde-dame, husker jeg.

    En av de første gangene, som jeg var på besøk, hos han.

    (I Oslo-leiligheten til onkel Runar, da).

    Så hang det ei pen dame, i stua hans, (av en eller annen grunn).

    Ei som prata veldig pent, (og sånn), da.

    Det her var kanskje ei venninne av Heidi, (eller noe sånt).

    (Hva vet jeg).

    Og etter at hu bygde-dama gikk inn på rommet til Heidi da, (eller noe sånt).

    Så spurte Ove meg, ‘prøv å gjett hvor hu dama er fra’.

    Og da svarte jeg det, at jeg ikke hadde peiling, da.

    Eller om jeg svarte Oslo Vest, (eller noe sånt).

    ‘Indre Østfold’, svarte Ove da, (husker jeg).

    Og det ble jo litt komisk da, (husker jeg).

    Siden hu dama prata så pent og sånn, da.

    Nesten som om hu var dattera til Kåre Willoch, (eller noe sånt), da.

    (For å overdrive litt, men likevel).

    Men hva hu fine Østfold-dama gjorde der.

    Det veit jeg ikke.

    For jeg var nok litt knytt, under det her besøket, da.

    For det var sånn, at jeg bare hadde med Ove å gjøre, en håndfull ganger, på 90-tallet, da.

    Så jeg visste liksom aldri hva jeg kunne forvente, da.

    De få gangene, som jeg traff Ove, (på 90-tallet), da.

    For på den tida, som jeg møtte Ove mest, borte hos Ågot, (på 80-tallet).

    Så var Ove en nærsynt gutt, som pleide å sitte med trynet sitt, oppi noen Donald-blader, da.

    Mens ut på 90-tallet, så var jo Ove en ung mann, som bodde i hovedstaden, da.

    (I sin rike far sin leilighet der).

    Og som hadde bodd et år i USA, (og sånt), da.

    (Og muligens et år i Australia, og).

    Og som kjente mange folk i Son osv., et sted som ikke lå så langt unna Oslo, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, som Ove ville møte meg.

    (Noe som skjedde cirka en gang i året vel, på slutten av 90-tallet).

    Så ville Ove på Underwater Pub da, husker jeg.

    (En pub som ligger i det samme nabolaget, som jeg bodde i, i Rimi-bygget, da).

    Og mens vi satt i kjelleren der.

    Så ble jeg veldig knytt igjen, husker jeg.

    For Ove møtte to kamerater der, som satt seg ved det samme bordet, som oss, da.

    Og så begynte Ove å fortelle de verste ‘røverne’ da, (som han kalte det).

    Ove fortalte om masse ungjenter, som han hadde pult da, ute i Follo, da.

    En gang hadde han pult ei jente på rommet hennes.

    Og mens han fortsatt hadde ståpikk.

    Så hadde han gått naken inn på kjøkkenet og møtt faren hennes der, da.

    Og så hadde Ove gått tilbake på rommet til dattera igjen og fortsatt å ta henne bakfra, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Ove fortalte også at han en gang hadde tatt ei sånn ungjente bakfra, på rommet hennes, da.

    Og så hadde han sagt sånn ‘no hands’, osv.

    Og tulla med henda sine, i lufta, bak hue, på hu kåte Follo-jenta, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og sånn fortsatte Ove, da.

    I en halvtime eller time, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg selv, jeg gadd ikke å fortelle noen sånne sex-historier, da.

    For jeg ville ikke at de skulle bli spredd, i hele min fars slekt liksom, da.

    For jeg prøvde jo liksom å kutte ut min fars slekt, etter omsorgssvikten på 80-tallet, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette var nok på den tida, som jeg jobba, som den eneste assistenten, på Rimi Bjørndal, tror jeg.

    (Altså under andre halvdel av 1997, da).

    For jeg husker at Ove sin ene kamerat.

    (Som også satt ganske stille der vel.

    Ihvertfall iforhold til Ove).

    Han begynte å ‘bable’ om det, at han trengte å få seg en jobb, i Oslo, da.

    (Ved siden av noe studier, eller noe sånt, vel).

    Og da, så nevnte jeg det, da.

    At jeg var nestsjef, på Rimi Bjørndal, og at vi trengte folk der, da.

    Så jeg fikk navnet og telefonnummeret, til han ‘Ove-kameraten’, da.

    Og snakka så med butikksjef Kristian Kvehaugen, om han Ove-kameraten, på jobben, på Rimi Bjørndal, da.

    Og Kristian Kvehaugen, han skulle ringe han Ove-kameraten og prate med han om jobb, da.

    Men så ble det til, at han Ove-kameraten ikke skulle jobbe på Rimi Bjørndal likevel, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da følte jeg meg litt dum, husker jeg.

    Siden Oves kamerat, ikke ville ha en jobb likevel, da.

    Så jeg mista nesten litt ansikt, i Rimi da, (kan man vel kanskje si), på grunn av Ove sin kamerat, som skifta mening hele tida, da.

    (Angående om han ville jobbe på Rimi Bjørndal, eller ikke, da.

    Så det med han kameraten til Ove, det var ikke så utrolig artig da, husker jeg.

    Så han var liksom ikke som en seriøs person da, (kan det vel kanskje virke som).

    Ove og kameratene hans, de var kanskje mer som noen ‘tøyse-gutter’, som bare skulle ha det morsomt, da.

    Og som sikkert hadde rike foreldre og sånn, da.

    Og som levde livets glade dager, da.

    Og som vanlige folk, (som Rimi-ledere, som meg), nok ikke kunne stole så mye på, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at en gang, som Ove, var på besøk, hos meg, i Rimi-leligheten min.

    Så fortalte han om en episode, fra da han var student, et år, i Australia, (må det vel ha vært).

    Ove fortalte at han og ei asiatisk dame, hadde vært aleine hjemme, i campus-bofelleskapet, en kveld, da.

    Og så hadde Ove begynt å pule, med hu asiatiske dama, (som var fra filipinene, eller noe, vel), på rommet hennes, (eller noe), da.

    Og da, når de andre kom hjem.

    Så hadde Ove begynt å strippe og sånn, for at de andre der ikke skulle skjønne, at hu filipinske dama, satt naken, inne på rommet hans, (eller noe sånt), da.

    Og Ove, han hadde da begynt å drikke og feste, sammen med de andre i student-bofelleskapet der, da.

    Og helt på slutten av kvelden, etter mange timer.

    Så hadde Ove gått inn på rommet sitt igjen, da.

    Og da hadde hu filipinske dama sitti der enda, da.

    Like naken da, (var det vel), inne på rommet til Ove, da.

    Og vært redd for at de her bofelleskap-vennene deres, skulle oppdage det, at Ove og henne hadde hatt sex, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove fortalte også det en gang, (da han var på besøk, i Rimi-leiligheten min), husker jeg.

    At han var i sin mest seksuelt aktive alder, men at han ikke hadde dame.

    Og at han opplevde dette som strevsomt, da.

    (Men jeg sa ikke noe, da.

    For jeg syntes at det ble litt ekkelt, å prate for mye, med min yngre fetter, om sex og sånn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, (eller om det var under det samme besøket).

    (For jeg bodde i Rimi-leligheten der, fra januar 1996 til september 2004.

    Så jeg bodde der i over åtte år, da.

    Så selv om Ove ikke var på besøk hos meg, mer enn en gang i året, kanskje.

    Så ble det en del besøk tilsammen likevel, da).

    Så sa Ove det, at han kjente mange single damer, som vanka, på So What, da.

    (Hvor han selv også vanka da, fortalte han.

    Selv om jeg bare traff han der, en gang vel.

    Ut på 2000-tallet en gang, må det vel ha vært.

    Selv om So What vel var det nærmeste jeg hadde et stamsted, i Oslo, da.

    Ved siden av Studenten kanskje, hvor jeg pleide å gå ut, hvis jeg skulle feste sammen med Axel, da).

    Så Ove, han kunne introdusere meg, for noen av hans single dame-bekjentskaper, på So What da, sa han.

    Men jeg var litt skeptisk til det her da, (husker jeg).

    For jeg ville liksom ikke være avhengig av min yngre fetter, for å få tak i damer da, (for å si det sånn).

    For det ville vært litt ydmykende da, syntes jeg.

    (Og jeg ville liksom ikke at Ove skulle få noe slags ‘grep’ på meg, da.

    Gjennom noen damer han kjente, da).

    Og jeg prøvde jo egentlig å kutte ut min fars slekt, etter omsorgssvikten, på 80-tallet, også.

    Så jeg takket nei til det tilbudet fra Ove, om å bli kjent med masse single Follo-damer, (må det vel ha vært), som vanka, på So What, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 46: Mer fra tiden jeg jobbet på Rimi Bjørndal

    Noen måneder etter, (må det vel ha vært), at Axel inviterte meg, for å dra på Snorre, og møte han og Barbie-Heidi, fra Son.

    Så inviterte Axel meg, for å bli med han og Barbie-Heidi, på McDonalds, på Aker Brygge, (husker jeg).

    Dette ble ikke så vellykket, husker jeg.

    Barbie-Heidi, hu gikk i en DKNY-topp, (mener jeg å huske).

    Og jeg selv, jeg hadde på meg en grå genser, fra Hennes og Mauritz, (som jeg sikkert hadde skjønt at var kul, etter å ha lest i FHM, da).

    Og Axel, han hadde vel noen beige klær på seg, (tror jeg), for han syntes at den fargen var så kul, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her var jo etter at jeg hadde slutta å drikke cola.

    (For jeg prøvde jo å kvitte meg med ting jeg var avhengig av.

    Nemlig cola og røyk, da.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Så jeg bestilte en meny, med Fanta da, (husker jeg).

    Og vi gikk og satt oss, ved et bord, oppe i andre etasje der, da.

    Og jeg ble sittende rett ovenfor Barbie-Heidi der da, (husker jeg).

    Sånn at jeg kunne se rett inn i de spesielle øya hennes da, (må man vel kalle dem).

    For Barbie-Heidi, hu hadde nemlig noen slags rare regnbuehinner, (heter det vel), som var litt spesielle da, (må man vel si).

    Blåfargen i øynene hennes, den var ikke sirkelformet da, liksom.

    Men den lyseblå fargen, den ble mer og mer ujevn, dess nærmere man kom ytterkanten, av regnbuehinnene hennes, da.

    (Hvis det er mulig å forstå hva jeg mener, da).

    Resultatet ble ihvertfall noen rimelig spesielle øyne, å se inn i da, (må man vel si).

    Og hu Barbie-Heidi var vel ikke helt blid heller, (må man vel si), så de øynene hennes, de var ikke helt normale å se på da, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på toppen av det hele, (må man vel si).

    Så begynte Barbie-Heidi å si det at, ‘Fanta er ekkelt’.

    For Barbie-Heidi likte ikke Fanta, da.

    Siden det er noe sånn grums, (eller berme), som vel egentlig er fruktkjøtt vel, oppi Fanta-flaskene og begrene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da Axel, Barbie-Heidi og jeg, gikk fra Aker Brygge der, (foran rådhuset der), så begynte Barbie-Heidi å fekte med armene, (eller noe sånt), da.

    Sånn at Axel liksom måtte roe henne ned da, (husker jeg).

    Noe var galt da, skjønte jeg.

    Uten at jeg helt skjønte hva det var, da.

    Og Barbie-Heidi og Axel, de gikk vel så en annen vei, enn meg da, (hvis jeg husker det riktig).

    Så det her møtet, det ble ikke noe særlig vellykket, da.

    Men jeg var jo det tredje hjulet, på vogna liksom, da.

    Og det er vel sjelden særlig artig, (sies det vel).

    (Selv om vel ikke Elin fra Skarnes, begynte å oppføre seg så spesielt.

    Den gangen som hu, Magne Winnem og jeg, var og så JFK, på Klingenberg kino, den gangen, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2.

    Selv om hu og Magne Winnem vel begynte å gjespe litt mye kanskje, mens vi så på den filmen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på den tida, mens jeg jobba, på Rimi Bjørndal.

    At Magne Winnem og Andre Willassen, de inviterte seg selv, (må man vel si), på guttetur, på byen, i Oslo, med vorspiel hjemme hos meg, da.

    Og jeg dro med Magne Winnem og Andre Willassen, på Head On, da.

    Som gikk for å være det kuleste utestedet, i Oslo, på den her tida, da.

    Men der ville ikke Magne Winnem og Andre Willassen henge, da.

    For de ville på So What.

    Og på veien dit, (eller om det var på veien til Head On), så så Andre Willassen noen damer, som han mente, at ‘ble med på alt’ da, (husker jeg).

    (Uten at jeg vet hvordan han kunne vite det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På So What, så møtte vi Sophie, fra Rimi Karlsrud, (og jus-fakultetet ved UIO), husker jeg.

    Og jeg dreit meg ut litt da, (må man vel si).

    For jeg hadde lest i Natt og Dag, at rusbrus, (som var nytt på den her tida), var så kult, da.

    Så jeg hadde kjøpt sånn Zest sitron-rusbrus, da.

    (Var det vel).

    Mens Magne Winnem, Andre Willassen og Sophie fra Rimi Karlsrud alle drakk øl, da.

    Men jeg hadde jo gått på markedsføringslinja, det andre året, på handel og kontor.

    Så jeg kunne vel drikke sånne nymotens ting kanskje, da.

    Og hva Sophie fra Rimi Karlsrud gjorde på So What.

    Det veit jeg ikke.

    Hu likte ikke den U2-sangen, som het ‘Until the End of the World’, ihvertfall, (husker jeg).

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

    Men hvordan musikk hu Sophie fra Rimi Karlsrud likte, det visste jeg ikke, da.

    Og hu syntes jo heller ikke at Andre Willassen så ut som Richard Gere, (husker jeg), fra en fest hos han Geir, som var assisterende butikksjef, på Rimi Karlsrud, (før han fikk sparken derfra), da.

    Og jeg så vel aldri hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, på So What, hverken før eller etter det her, vel.

    (Enda det stedet vel ble nesten som et stamsted, for meg, i Oslo, (etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, da).

    Siden det var så nærme Rimi-bygget, hvor jeg bodde, da.

    Det var jo bare ned Ullevålsveien og Akersgata, liksom.

    Og siden jeg likte musikken de spilte der, da.

    Og det var jo også gratis inngang der, så).

    Men var det noe tull fra Magne Winnem og/eller Andre Willassen, det her?

    Hadde de avtalt å møte hu Sophie fra Rimi Karlsrud, på So What?

    Hvem vet.

    Det kan jeg jo ikke si helt sikkert.

    Men det virka litt rart at vi skulle møte hu Sophie fra Rimi Karlsrud, på So What da, må jeg si.

    Det var jo også sånn, på julebordet, med Rimi Nylænde, i Bekkelagshuset, jula 1995.

    At jeg lurte på om Line og Pål, hadde prata med hu Sophie fra Rimi Karlsrud, om meg, bak ryggen min, da.

    Hadde Magne Winnem og/eller Andre Willassen prata med hu Sophie fra Rimi Karlsrud, om meg, bak ryggen min, de og?

    Hvem vet.

    Det ville vel isåfall ikke vært tegn på noe særlig bra kameratskap, syntes jeg, (hvis jeg skal si det ærlig).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og Magne Winnem, han hadde jo også bedt meg om å bla i fotoalbumet sitt.

    Da han bodde på Bergkrystallen, et par år, før han ville på den So What-turen, hvor vi traff Sophie fra Rimi Karlsrud.

    Og i fotoalbuet sitt, så hadde jo Magne Winnem et bilde av nettopp hu Sophie fra Rimi Karlsrud.

    Som jeg har skrevet om i Min Bok 4, vel.

    Og da jeg bladde over til den sida, i fotoalbumet til Elin og Magne Winnem, hvor det var et fotografi av Sophie fra Rimi Karlsrud.

    Så var det akkurat som om Elin og Magne Winnem liksom scannet trynnet mitt, da.

    For å liksom prøve å lese om jeg hadde noen følelser for Sophie fra Rimi Karlsrud, (eller noe sånt).

    Så det ble jo rimelig rart, syntes jeg.

    Og når Magne Winnem seinere også dro meg med på So What, mens hu Sophie fra Rimi Karlsrud var der.

    Uten å nevne at hu var der på forhånd, liksom.

    Så det var liksom som at hu Sophie fra Rimi Karlsrud var noe slags agn, eller noe sånt, da.

    Uten at jeg helt skjønte hva som foregikk inne i huet, til Magne Winnem.

    Og hvilken underverden er Magne Winnem med i isåfall?

    Hvis han liksom bruker hu Sophie fra Rimi Karlsrud som noe slag agn, (eller noe)?

    Nei, det veit jeg ikke, dessverre.

    Men det er det kanskje noen andre som veit.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.