johncons

Stikkord: Axel Nicolay Thomassen

  • Min Bok 5 – Kapittel 45: #blablabla

    På slutten av 1997 en gang, (må det vel ha vært).

    Så inviterte David Hjort meg hjem, til ‘heimen’ til Heidi fra Nord-Norge, og han selv, på Bjørndal, da.

    (Dette var vel like i nærheten av der Vanja Bergersen bodde, (før hu flytta til bak slottet der), mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Heidi hadde lagd taco, (mener jeg å huske).

    Og det her var vel første gang, som jeg hadde smakt taco, (mener jeg å huske).

    (Selv om jeg pleide å kjøpe burritos, noen ganger, i en mexicansk fast-food-restaurant, i en sidegate til gågate-delen av Karl Johan, mens jeg bodde på Ungbo, og hadde vært ute på byen, og venta på nattbussen, vel).

    Og det smakte godt da, (må jeg innrømme).

    For det var med salat og alt mulig, som skal være til taco, da.

    (Selv om favorittrettene mine egentlig vel var burger, pizza, kinamat, chilli con carne, pasta og kebab, da.

    Og sikkert mye mer, som jeg har glemt.

    Men jeg må innrømme at taco nesten hang seg på den lista, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg lurer på om det var den her gangen, eller om det var under et annet besøk, noen måneder seinere.

    At David Hjort hadde fått seg internett.

    (Som jeg selv hadde fått meg, cirka halvannet år tidligere, da).

    For David Hjort ville ha hjelp til å få internett til å virke, da.

    (Eller noe sånt).

    Så jeg installerte modemet og sånn da, må det vel ha vært.

    Ihvertfall så installerte jeg programmet mirc, på PC-en hans da, (mener jeg å huske).

    Og etter det her, så pleide David Hjort å dukke opp, på irc da, omtrent hele tida.

    Så jeg måtte starte en irc-kanal, (nemlig #blablabla), for å ha et sted jeg kunne chatte med David Hjort på, da.

    For jeg ville ikke chatte med David Hjort, på #quiz-show, husker jeg.

    (Og message ble kanskje litt privat, da).

    Så jeg opprettet #blablabla, for å ha en irc-kanal, å chatte med bekjente på, da.

    For David Hjort, han dukka opp på irc.

    Og Glenn Hesler, han fikk seg også internett, og irc, på rundt den her tida, da.

    Så derfor begynte jeg å ha en irc-kanal, som het #blablabla, da.

    For at folk jeg kjente, som fikk seg internett, kunne finne meg der, hvis de ville chatte med meg, da.

    (For å liksom holde dem unna #quiz-show da, hvor jeg var op.

    For #quiz-show, det var liksom en seriøs kanal, da.

    Og jeg hadde mange sjefer og sånn, over meg på #quiz-show, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Altså, det var en del sånne ‘sjuende far i huset’-folk, på #quiz-show, da.

    For det var mange folk, som hadde vært med på å organisere #quiz-show, i mange år, før jeg dukka opp der, da.

    Og på #quiz-show, så var det også så mange regler, og sånn, da.

    Så man måtte liksom ta det litt rolig der, i begynnelsen der.

    Så for at de folka jeg kjente, som dukka opp, på irc, skulle få mulighet til å chatte fritt med meg, (og andre kjente av meg, og venners venner da, ble det vel etterhvert).

    Så opprettet jeg chattekanalen #blablabla, da.

    Hvor det ikke var så mye regler, og sånn.

    (Iforhold til #quiz-show, da).

    Så man kunne chatte fritt der, da.

    Men hvis man chattet fritt, på #quiz-show, så ble man kasta ut, av op-ene, (sånn som jeg selv var der), da.

    Så da hadde det isåfall blitt min jobb, å kaste ut for eksempel Glenn Hesler og David Hjort fra #quiz-show, da.

    Og det kunne det kanskje ha blitt vanskelig for meg, hvis jeg først kasta ut David Hjort, fra #quiz-show, den ene dagen, og så måtte jobbe sammen med David Hjort, på Rimi Bjørndal, den neste dagen.

    Så derfor opprettet jeg heller #blablabla, da.

    Og inviterte de folka jeg kjente, som dukka opp, på irc, til å henge der, da.

    (Hvis de ville chatte med meg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre som begynte å henge ganske ofte, på #blablabla.

    Det var Cilla, (Janniche Fjellhaug), fra Nattlandsfjellet, i Bergen.

    Hu hadde jeg bare begynt å chatte med, fordi at hu hang på #quiz-show, var det vel.

    Og så inviterte jeg henne, til å chatte, på #blablabla, da.

    Det var også Tosh, som også hang på #quiz-show, (eller noe sånt), da.

    Nemlig Torstein Bjørnstad, fra Trondheim.

    Og det var også Zera, som var ei jeg chatta med, på Dagbladet-chatt, etter at jeg kom hjem, fra ferietur, til Ayia Napa, (var det vel), sommeren 1998, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og hennes navn, det var Linda Wold vel, fra Halden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også mange andre folk, som var innom #blablabla, fra 1998 og ut på 2000-tallet, da.

    Men folk som jeg savna der.

    Det var Magne Winnem, og søstera mi Pia, da.

    De holdt seg til telefonen, da.

    Og det syntes jeg at ble gammeldags, på den her tida da, husker jeg.

    Men jeg ville ha syntes at dette hadde vært artig, hvis søstera mi og/eller Magne Winnem, hadde dukka opp, på irc og, da.

    Men Magne Winnem, han ville ikke chatte, på nettet, da.

    Og søstera mi, hu ville ikke ha internett, da.

    For hu ville ikke at sønnen hennes Daniel, skulle bli sånn, at han bare satt inne foran PC-en da, fortalte hu meg, en gang, på slutten av 90-tallet, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Glenn Hesler, han brukte nicket Kazuya da, på irc.

    Og David Hjort, han tulla etterhvert mye, på irc, må man vel si.

    Og brukte nicket kong_anus, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og Axel, han begynte å bølle, på irc, da.

    Han sa på #quiz-show, (var det vel), en gang han var på besøk hos meg, da.

    Til en som kalte seg Pianoman, vel.

    At, ‘Pianoman: du skylder gitarmannen penger’.

    (Noe sånt).

    Så hva det var med Axel, det veit jeg ikke.

    Men man kan vel lure, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og Ove, han var også på besøk hos meg, for å teste internett da, (var det vel).

    For Ove, han møtte jeg en gang, mens jeg venta på bussen, (som gikk opp til St. Hanshaugen der), fra utafor Glassmagasinet, (ved Stortorvet der), da.

    Og da, så ble Ove med meg hjem, var det vel.

    Selv om jeg ikke hadde venta besøk, da.

    Og vel måtte rydde, da jeg kom inn døra der, etter jobben, da.

    Så det var nesten som at Ove spionerte på meg, (husker jeg).

    For hvorfor hang han rundt buss-stoppet mitt, ved Stortorvet der, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når Ove chatta på nettet.

    Så skrev han sånn ‘chicka-babe’, (og sånn), husker jeg.

    Til noen damer som han chatta med, da.

    Og jeg lurte på om det var et uttrykk, som han hadde lært seg, i USA, (da han gikk på High School der), eller noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når Ove skulle forklare hvordan han så ut.

    Så sa han at han hadde helt kort hår, da.

    Og når damene lurte på om han var skinnhead, (eller om det var nazist).

    Så forklarte Ove det da, (husker jeg), at han ikke var skinnhead eller nazist, men at han var som en sånn kul London-dude da, (eller noe), liksom.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (husker jeg), da Ove var på besøk hos meg, at det skjedde mye rart, da.

    En gang, som vi drakk, hjemme hos meg.

    Så røyk Ungbo-sofaen, da.

    Ove ville nemlig at vi begge to skulle reise oss opp samtidig, da.

    Og så også sette oss ned samtidig, da.

    Og da knakk noen bærende elementer, inne i den Ungbo-sofaen, (husker jeg).

    Så den måtte jeg hive ned i kjelleren, i Rimi-bygget der da, (husker jeg).

    Men hvorfor Ove ville at vi skulle drive, med den her tøyinga, da.

    Det veit jeg ikke.

    Men dette var vel kanskje noe sabotasje, mot meg?

    Det var rart at Ove skulle henge på buss-stoppet mitt, ved Stortorvet også, (syntes jeg).

    Så det her var rimelig rart egentlig, da.

    Jeg tenkte vel bare at det var noe uflaks, da.

    Og tok det vel ikke det med sofaen så veldig tungt.

    Men når jeg tenker på det nå, så virker det litt rart, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en gang, som Ove var på besøk hos meg.

    (Enten den gangen, som Ungbo-sofaen knakk, eller en annen gang).

    At Ove ble til en galning, (må man vel si).

    På samme måte som da han gikk, på utside av gjerdet, over elva Fossekleiva der, ved Berger-kafeen.

    Da vi som barn, (må man vel si), gikk til Berger-kaffen, på begynnelsen av 80-tallet, en gang.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Så begynte også Ove, å plutselig oppføre seg som en galning, på St. Hanshaugen der, da.

    Ove gikk nemlig, fra terrassen min, og over på terrassen til hu negerdama Sophia, som bodde i leilighet 304, (ved siden av meg), da.

    Og der ble han vel i en halvtime, (eller noe sånt), vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og så kom han tilbake, inn den vanlige døra mi, (altså fra gangen), da.

    Og sa at det satt ei jævlig fin, (eller om han sa ‘dritstrøken’), negerdame, i leiligheten ved siden av min, da.

    (Altså hu Sophia, som jeg overhørte, (gjennom veggen), at pulte der en gang, en nyttårsaften, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, da).

    Men jeg hadde vel vokst fra det, å gå over til naboleiligheten og sånn, i Rimi-bygget der.

    Det var jo derfor at jeg ikke hadde latt Leif Jørgensen slippe inn, i Rimi-leiligheten min, den første uka, som jeg bodde der.

    For jeg ville ha litt fri, fra Rimi, på fritiden min, da.

    Så jeg var ikke det minste interessert, i å besøke hu negerdama Sophia, da.

    For jeg hadde jo pult både hu So What-dama og hu Bærumsdama ganske mye, i den leiligheten, fra før av, da.

    Så hu nabo-negressa, hu kunne jeg godt la være i fred da, (syntes jeg).

    Men hva Ove tenkte med, da han holdt på sånn, (som en villmann eller galning), det veit jeg ikke.

    Selv om jeg selv vel også gjorde noe lignende, i Min Bok 2 en gang, da Magne Winnem bodde, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen der, da.

    Men det gjorde jeg bare, fordi at jeg så det, at noen andre der gjorde det, (på en fest, eller noe sånt), da.

    Men kanskje Magne Winnem kan ha hatt en finger med i spillet, på galning-oppførselen til Ove, tenker jeg nå.

    Hvem vet.

    Hm.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 37: Mer fra Rimi Bjørndal

    På Rimi Bjørndal så jobbet det også innimellom ei ung, lyshåret dame, fra Gamlebyen.

    Hu hadde jobbet som assistent, under Leif Jørgensen, på Rimi Siggerud, før det her, da.

    Men hu orka ikke å jobbe som leder i Rimi lenger, (husker jeg).

    For, (som hu fortalte meg), så orka hu ikke det presset, om at de måtte rydde alle hyllene, hver kveld.

    Noe som jeg alltid gjorde, da jeg jobba, på Rimi Nylænde, da.

    Men jeg var jo i så bra form, etter Geværkompaniet, osv.

    Så det virka som for meg, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde brukt min harde jobbing, på Rimi Nylænde, for å legge press, på andre assistenter, i sitt distrikt, som jobba på omtrent like store butikker, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, (etter at jeg hadde skrota HiAce-en).

    Så glemte hu fra Rimi Siggerud nøkla sine, i garderoben, på Rimi Bjørndal, husker jeg.

    Og jeg var jo den eneste assistenten der en stund.

    (For Irene Ottesen, hu begynte å jobbe som ambulerende butikksjef, vel).

    Så jeg var vant til å ha med de ansatte å gjøre da, (for jeg jobba så godt som alle seinvaktene).

    Og til å holde hjulene igang liksom da, på Rimi Bjørndal.

    Så jeg ringte da hjem til hu fra Rimi Siggerud, (husker jeg).

    For telefonnummeret hennes stod på telefonlista, på kontoret.

    Også prata jeg med mora hennes, (mener jeg å huske).

    Og da jeg kom ned til sentrum, (på vei til St. Hanshaugen).

    Så dro jeg en tur innom Gamlebyen da, med trikken vel.

    (For hu her bodde ikke så langt unna, der Oslo-leiligheten, til onkel Runar lå, mener jeg å huske.

    Hu fra Rimi Siggerud bodde vel et par kvartal, (eller noe), nærmere sentrum, mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Og da, så satt hu lyshåra fra Rimi Siggerud, i et vindu, i andre eller tredje etasje, i en leilighet, i en bygård der, da.

    (Eller om hu stod der).

    Omtrent som at hu var som en slags Tornerose, som var innesperret i et tårn, da.

    Og som ble holdt fanget av en drage, (eller noe sånt), kanskje.

    Så jeg måtte kaste nøklene hennes opp til henne da, (husker jeg).

    Og hu klarte vel å ta de imot, på det andre forsøket, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så da fikk jeg meg en sightseeing, til Gamlebyen og, på lørdagskvelden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn en gang, at hu fra Rimi Siggerud, hu gikk på bussen en gang, som jeg hadde gått på før henne, vel.

    (Noe sånt).

    Også gjorde hu et poeng av det, (husker jeg), at jeg hadde så spenstige bein, da.

    (Til og med etter kneoperasjonen min).

    For jeg brukte nok da antagelig den Levis 501-buksa, som Karl Henrik Burud, hadde fått låne, av meg, på personalfesten som jeg arrangerte, noen måneder før det her, da.

    Og da hadde jeg jo fulgt Axels råd, (da jeg kjøpte den buksa), og kjøpt en type bukse, som passet akkurat, sånn at man ikke behøvde å bruke belte, da.

    (Noe som var Oslo-moten da, sånn som jeg skjønte det, på Axel, ihvertfall).

    Og da ble hu blondinna fra Rimi Siggerud og Gamlebyen så imponert da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg hadde vel ikke da like tynne bein, som jeg hadde, før jeg var i militæret, (tror jeg).

    For jeg husker det, at etter militæret, så var jeg litt stolt noen ganger, (på T-banen), når jeg satt ved siden av andre karer, som var omtrent like høye, som meg, da.

    For da kunne det faktisk hende, (husker jeg), at jeg hadde kraftigere bein, enn sidemannen, på T-banen, da.

    (Husker jeg fra Furusetbanen, til Ellingsrudåsen, (må det vel ha vært), etter militæret, en gang).

    Og akkurat det, det skjedde nok rimelig sjelden, på tida før jeg var i militæret.

    (At jeg hadde kraftigere bein, enn sidemannen, på T-banen, (for eksempel), mener jeg).

    For jeg husker at fotballtreneren min, på Berger IL, (hvor jeg var knøttespiller, lilleputtspiller, småguttspiller og guttespiller), nemlig faren til Ole Kristian Skjellsbekk, i klassen min.

    Han sa det, på en trening, en gang.

    (På en trening hvor vi blant annet trente løpsteknikk.

    Noe som vel bare skjedde en gang, tror jeg).

    At jeg hadde en bra løpsteknikk, men at jeg mangla ‘litt kjøtt på beina’, da.

    (Noe sånt).

    Så før militæret, så pleide jeg alltid å ha rimelig tynne bein, da.

    Men etter militæret, så hadde jeg nok fått litt kraftigere bein, da.

    Men etter at jeg fikk den kneskaden, så har beina mine nok blitt litt tynnere igjen, da.

    (Ihvertfall innimellom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, etter at jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998.

    Så skulle jeg kjøpe meg en ny mobil, eller noe, i Oslo sentrum, da.

    (Hvis ikke det her var en annen gang, da).

    Og da, så husker jeg det, at jeg så hu her blondinna, (fra Gamlebyen og Rimi Siggerud), krysse Storgata, (ved Gunerius der), sammen med to tøffe og barske arabere, i 30-åra, vel.

    Mens jeg prøvde å nikke til henne da, (siden jeg jo kjente henne igjen, fra Rimi Bjørndal).

    Men jeg klarte ikke å få noe øyenkontakt med henne, da.

    Så hu kjente meg kanskje ikke igjen, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    17. mai 1997, (må det vel ha vært).

    Så hadde jeg ikke noe sted å dra, husker jeg.

    Men jeg ble invitert på nabolagsfest, av søstera mi, i Tromsøgata, der da.

    (På det første stedet som hu bodde, i Tromsøgata.

    I en bakgård der, da).

    Og da var det en nabo der, som var litt pussa da, husker jeg.

    Og som begynte å prate om meg da, husker jeg, at jeg overhørte.

    Og han lurte på hvorfor jeg, som var så fin, rank, kjekk og sterk.

    Måtte tilbringe min 17. mai, sammen med sånn berme som dem, liksom da.

    (Sånn som jeg skjønte han, ihvertfall).

    Mens han nesten begynte å sippe, da.

    (Hvis ikke det her var 17. mai året før, da.

    Noe sånt).

    Så jeg kunne nesten ikke vise meg, i Tromsøgata der, da.

    Siden jeg så så kjekk, veltrent og vellykket ut da, etter militæret.

    For jeg gjorde de andre karfolka der deppa, da.

    Siden jeg så så fin og elegant ut da, (eller hvordan man skal forklare det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer forresten på, om det var der det ekteparet i Olsenbanden bodde, i Olsenbanden-filmene.

    (Hu mora til Fleksnes og han med jordmor-veska).

    Det første stedet, som Pia bodde, i Tromsøgata, der.

    (Der hvor jeg var på en sånn nabolagsfest, en 17. mai, en gang, i 1996 eller 1997).

    Hvis ikke det var noen i filmen ‘Lasse og Geir’, som bodde der, da.

    Hm.

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at sommeren 1997.

    Så var jeg i bestemor Ingeborg sin 80-års dag, i Gurvika, i Nevlunghavn.

    (Som jeg har noen bilder av, på nettstedet mitt, under ‘Om’).

    Og på den tida, så var jeg den eneste nestlederen, på Rimi Bjørndal.

    Så hu lave ‘dundra’ Hilde, (med mørkt krøllete hår), hu måtte være låseansvarlig der da, den ferien.

    Og den søndagen, som jeg kom hjem fra bestemor Ingeborg sin 80-års dag.

    Så måtte jeg ta bussen oppom Rimi Bjørndal da, husker jeg.

    For jeg måtte ta brød og melkebestillinga, da.

    Som Hilde skulle lese opp, når Bakers og meieriet ringte, mandag morgen, da.

    For Hilde klarte ikke å ta bestillinger, da.

    (For hu var så fersk som leder, da).

    Så hu klarte bare å låse, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden dette var en søndag kveld.

    Så var det halvtimes-ruter, på bussen.

    Og da, så tenkte jeg det, at jeg kunne gå litt ned i Slimeveien der, da.

    Til en annen bussholdeplass.

    Sånn at jeg slapp å stå og kjede meg.

    Og på vei ned Slimeveien der, da.

    Så møtte jeg en sint somalier, (var han vel).

    Som var rundt 20 år gammel, vel.

    Som pleide å handle, på Rimi Bjørndal, da.

    Og han så stygt på meg, husker jeg, da jeg møtte han, i Slimeveien der, da.

    Og han hadde visst slåss med David Hjort på bussen og, en gang.

    Men jeg å huske, at David Hjort fortalte en gang seinere, vel.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dundre-Hilde, hu fortalte meg også det en gang, (husker jeg), at ‘Rimi Bjørndalen’, som Rimi sa, det var feil, da.

    (Selv om distriktsjef Anne-Katrine Skodvin omtrent alltid sa ‘Bjørndalen’, vel).

    Det het Bjørndal, (og ikke Bjørndalen), fortalte Dundre-Hilde da, (husker jeg).

    (Og hu sa vel det, at alle de som bodde der, sa ‘Bjørndal’, da.

    Noe sånt).

    Og Dundre-Hilde, hu fortalte meg også det en gang, (husker jeg), at grunnen til at Granbergstubben tidligere het Slimeveien, det var på grunn av at en gård, i nærheten, (som jeg ikke vet om finnes lengre), het Slime gård, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, jeg så på Wikipedia nå, at den veien opp til Rimi Bjørndal der, den heter Slimeveien enda.

    Og den veien som går parallelt, som rekkehus-blokkene ligger i.

    Den heter Granbergstubben da, (husker jeg).

    Men grunnen til at vi prata om Slimeveien og Granbergstubben.

    Det trodde jeg var fordi, at Slimeveien hadde bytta navn, til Granbergstubben.

    Men, det er mulig at jeg misforstod hu Dundre-Hilde i 1996 eller 1997, (eller noe da).

    Og at det bare var Rimi Bjørndal, som bytta addresse, fra Slimeveien til Granbergstubben.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kveld, etter at vi hadde gjort opp kassene, på Rimi Bjørndal.

    Så låste jeg butikken, da.

    Og gikk ut fra butikken sammen med Dundre-Hilde og Vanja Bergersen, som begge hadde sitti i kassa vel, den dagen.

    Og da, like utafor personalutgangen, til butikken der.

    (Et sted som lå rimelig bortgjemt til, for å si det sånn).

    Så ‘dundra’ plutselig Dundre-Hilde på meg da, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo et dårlig kne.

    Men likevel så klarte jeg å ta et selvforsvars-knep, som jeg hadde lært i Geværkompaniet, på hu Dundre-Hilde, da.

    Men Dundre-Hilde, hu hadde et så lavt tyngdepunkt, da.

    Så hu gikk ikke i bakken, da.

    Men jeg kunne nok fått henne i bakken, hvis jeg hadde lagt litt mer av vekta mi, oppå henne, da.

    For det var liksom sånn, at jeg fikk Dundre-Hilde til å miste fotfestet da.

    Også stod jeg liksom og vippet på henne der, da.

    Men hu vippa ikke så mye, at hu gikk i bakken, liksom da.

    For da måtte jeg nok ha lagt ganske mye av vekta mi, oppå henne, (tror jeg).

    Siden hu var ganske rund og brei, da.

    Og da er det mulig, at jeg selv også hadde fulgt med henne, ned i bakken, og landa oppå henne da, (muligens).

    Og det hadde kanskje blitt litt vel intimt og sånn.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så jeg lot henne få tilbake balansen, da.

    Istedet for å risikere å lande oppå henne, på bakken, da.

    Og jeg tenkte vel at jeg måtte være snill, siden jeg var sjef der da, liksom.

    Men hvorfor Dundre-Hilde angrep meg, det veit jeg ikke.

    Men kanskje hu var litt lesbisk og ville imponere Vanja Bergersen?

    Hva vet jeg.

    Vanja Bergersen sa ihvertfall til Dundre-Hilde, (etter det her angrepet), at ‘du sleit litt der’, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt Vanja Bergersen, så glemte jeg det prinsippet mitt, om å ikke blande ‘business and pleasure’, (husker jeg).

    For jeg ba henne med ut på kino, en gang, (må jeg innrømme).

    Men det var kanskje fordi at jeg var litt nedfor, etter kneoperasjonen min, da.

    Og på den tida, så var hu Vanja Bergersen, så hyggelig, da.

    Mens hu satt i kassa ovenfor meg, da.

    Men hu kunne ikke bli med på kino, da.

    For dette var midt i eksamensstria hennes da, (husker jeg).

    Så jeg tulla kanskje litt og, (må man vel si).

    Siden jeg jo spurte henne om det, selv om jeg jo hadde fått med meg det, at hu var nervøs, på grunn av alle eksamenene sine, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Vanja Bergersen, hu flytta etterhvert til Uranienborg, (eller noe sånt), bak slottet, (mener jeg å huske).

    Og Vanja Bergersen, hu jobba for Kari Jaquesson også, husker jeg, at hu fortalte meg, på bussen en gang, (var det vel).

    Som aerobic-instruktør, da.

    Og Vanja Bergersen, hu ville det, at jeg skulle ta med meg Axel, (som hu vel hadde hørt om kanskje), ned til Kari Jaquesson, (på Aker Brygge vel), for å være med i aerobic-klassen, til Vanja Bergersen, en gang, da.

    Men det gadd jeg engang å spørre Axel om, husker jeg.

    For det syntes jeg at virka for flaut, da.

    For aerobic var ikke noe for karer da, husker jeg, at jeg syntes.

    (Selv om Ove faktisk var med, i aerobic-NM, for menn, en gang, tidligere på 90-tallet, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vanja Bergersen, hu hadde også lyst til å bli med meg, å skyte med AG3.

    (Husker jeg, at hu foreslo, på bussen ned til sentrum, en gang).

    For jeg hadde vel fortalt henne, at jeg var i Heimevernet, da.

    Og jeg kunne godt ha tatt henne med på det.

    Men jeg kjente ingen i Heimevernet så bra, da.

    Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle få tak i AG-skudd.

    For jeg kunne jo ikke ta av de 200 skuddene, som jeg hadde hjemme.

    For den pakken skulle man ikke åpne, liksom.

    Og det ville blitt litt rart, å dratt på noe sånt, bare for ei dame, liksom.

    Siden dette var noe med Heimevernet, da.

    Da måtte det ha vært sånn, at jeg dro dit først selv, av egen interesse.

    Og så tok med, (for eksempel), Vanja Bergersen dit, da.

    Men nå var det ikke sånn, at jeg pleide å dra til forskjellige skytebaner, i Oslo, for å skyte med AG-en min.

    Så da ble det litt dumt, hvis jeg skulle begynne med det, fordi at Vanja Bergesen ønsket det, (syntes jeg).

    Så det sa jeg til henne det, at det ikke funka da, dessverre.

    (Noe sånt).

    For det syntes jeg at hadde blitt litt dumt, da.

    For jeg visste ikke engang hvor en eneste skytebane, i Oslo, lå da.

    Så det hadde blitt som et stort prosjekt for meg, da.

    Og som hadde tatt mye tid, da.

    (Noe som jeg ikke hadde så mye av).

    Og jeg kjente ingen Heimevernsfolk heller, liksom.

    (Som jeg kunne ha spurt om råd, angående de her tingene).

    Hvis ikke, så kunne jeg godt ha tatt henne med på det, liksom.

    Men det hadde kanskje virka litt useriøst også.

    Ovenfor Heimevernet, mener jeg.

    Hvis jeg plutselig dukka opp, for å øvelsesskyte, med ei dame, fra jobben.

    Fordi at hu ville det liksom.

    Og ikke fordi at det var noe jeg pleide å drive med selv, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og etter at jeg kom ned til sentrum igjen, fra Rimi Bjørndal, den søndagen, som jeg hadde tatt melke- og brødbestillinga, for hu Dundre-Hilde, da.

    Så var jeg jo i sentrum liksom, da.

    Og så tenkte jeg vel på hva jeg skulle kjøpe til middag, da.

    For vanligvis, så pleide jeg å kjøpe noe, i en eller annen butikk, på St. Hanshaugen, da.

    Men jeg tok jo da 71-bussen ned til sentrum, (må det vel ha vært).

    Så da bestemte jeg meg for det, å kjøpe en kebab, ved Stortorvet der da, (husker jeg).

    Der han Ellingsrudåsen-karen, som jeg hadde vært ute og festa med, på byen en gang.

    For han var sammen med venninna, til hu Elisabeth, fra Bærum, som jeg var sammen med da, (må man vel si).

    (Selv om jeg bare traff henne et par ganger.

    På nyåret 1995.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4, vel).

    Han Ellingsrudåsen-karen, han pleide jo å kjøpe kebab, på den kebabsjappa, mellom Stortorvet og Karl Johan der.

    Så jeg kjøpte meg en kebab der, da.

    Og tok med meg den hjem vel.

    Og det var jo en digg middag, på en varm sommerkveld, (må man vel si).

    Så etter det her, så hendte det, at jeg istedet for å lage mat hjemme.

    Begynte å kjøpe med meg, for eksempel, en kebab, da.

    På veien hjem fra jobben.

    For det var så lite kjøkken, i Rimi-leiligheten der.

    Og jeg var vel ikke så glad, i å vaske opp, og sånn, da.

    Og en kebab kosta ikke så mye mer, enn for eksempel å kjøpe koteletter, da.

    Det ble vel omtrent den samme prisen.

    Men det var jo kjøtt i kebaben, (som ga proteiner da, som musklene trenger).

    Og det var jo salat i kebaben og.

    Så jeg syntes at det ble like greit, å kjøpe med meg, en kebab eller burger, hjem da, etterhvert.

    Og noen ganger også en frossenpizza, (hvis jeg var ekstra sulten), som jeg steika i den steikovnen, som hadde en løs glassplate, da.

    Men som var mulig å bruke, i en del år, likevel, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Grunnen til at jeg kaller Hilde fra Rimi Bjørndal, for Dundre-Hilde.

    Det er fordi, at jeg har jobbet sammen med, så mange Hilde-er.

    Det er Hilde fra Matland/OBS Triaden, (hu som lærte meg opp, i kassa der).

    Også er det Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

    Også er det Hilde fra Rimi Munkelia.

    Også er det Dundre-Hilde.

    Som jeg kanskje heller kan kalle for Rimi Bjørndal-Hilde.

    Også var det også ei Hilde, da jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998.

    Og hu kan man kanskje kalle for Nordstrand-Hilde.

    (Siden hu bodde i retning av Nordstrand der.

    Hvis man kjørte, fra Rimi Nylænde.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Og ikke så lenge etter, at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.

    Så overhørte jeg det, (husker jeg), at Irene Ottesen og Unni, prata om meg, da.

    Unni spurte Irene Ottesen, om hvorfor jeg jobba der.

    Og Irene Ottesen sa at, ‘fordi han er flink’, (eller noe sånt).

    Og det var litt spesielt da, husker jeg, å overhøre den her pratinga.

    Så hu Unni, hu likte nok ikke meg da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Men det skjønner jeg kanskje litt og.

    For Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen.

    De klagde så mye på de ansatte, da.

    På den tida, som jeg begynte der.

    Så jeg var rimelig streng da, mot de ansatte der.

    Siden Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen hadde klagd så fælt, på den gjengen, som jobba der, på den tida, som jeg begynte der.

    Og bedt meg om å hjelpe dem, med å ‘ta’ dem da.

    (Eller hvilket uttrykk de brukte igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Og hu Liv fra Rimi Karlsrud.

    (Som seinere ble butikksjef, på Rimi, i Grenseveien).

    Hu var innom Rimi Bjørndal, for å hente noen varer, (eller hva det kan ha vært).

    Ihvertfall så prata jeg såvidt med henne da, husker jeg.

    Like etter at jeg hadde begynt, på Rimi Bjørndal, da.

    Og da sa hu det, at hu hadde hørt det, at jeg jobba gratis der, da.

    Mens jeg egentlig var sjukmeldt, da.

    Og hu lurte på hva det kom av, da.

    Men det var jo fordi at butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde vært så desperat, etter at jeg skulle begynne å jobbe der raskt.

    For Anne-Katrine Skodvin, hu hadde jo sendt meg, for å prate med lederne på Rimi Bjørndal, om en ny jobb som assistent der, mens jeg fortsatt var sjukmeldt.

    (Noe som vel la en del press på meg, må man vel si).

    Og da var det så mye å gjøre på Rimi Bjørndal da, klage Kristian Kvehaugen.

    Og jeg hadde jo kjeda meg rimelig mye, mens jeg var sjukmeldt.

    Og jeg var også litt nedfor da, av å bare sitte aleine hjemme, etter kneoperasjonen min da, (husker jeg).

    Så jeg syntes egentlig at det var greit, å begynne å jobbe litt tidlig, etter kneoperasjonen.

    For dagene mine ble rimelig lange, når jeg bare satt hjemme aleine, i Rimi-leiligheten min, da.

    For det her var jo også før jeg fikk meg internett, da.

    Så jeg hadde bare noen litt kjedelige bøker, (må man vel si), å lese i, da.

    Så jeg svarte vel ikke noe, da Liv fra Rimi Karlsrud beskyldte meg, for å jobbe gratis, da.

    For jeg visste ikke at hu var i LO, (eller hva hu var).

    Men det passa seg bare sånn da, etter kneoperasjonen.

    For jeg tenkte på karrieren min, da.

    Men jeg hadde ikke forestilt meg at det skulle bli spredd, at jeg jobba noen vakter, i kassa, på Rimi Bjørndal, mens jeg fortsatt var sykmeldt.

    Så hvordan hu Liv, fra Rimi Karlsrud, visste om det her, det veit jeg ikke.

    Men jeg tenkte altså ikke så langt, som på det, at noen i Rimi, ville se negativt på dette.

    For jeg ville bare hjelpe butikken jeg jobba i, til å gå bra, da.

    Og jeg regna med det var greit, at jeg satt litt i kassa, selv om jeg var sjukmeldt.

    For jeg var jo sykmeldt, for å ikke belaste kneet, da.

    Og det gjorde jeg jo ikke, hvis jeg satt i kassa, da.

    Så derfor regna jeg med at det ikke var noen ‘big deal’ liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 34: Mer fra St. Hanshaugen

    En gang, mens jeg fortsatt hadde HiAce-en.

    (Altså mellom sommeren 1996 og våren 1997, en gang).

    Så ville mora mi det, at jeg skulle kjøre henne, fra Oslo og til Drøbak, (husker jeg).

    For mora mi, hu skulle på visning, på en to-roms leilighet, i Holterveien, (like bak et kjøpesenter), ute ved Drøbak der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Mora mi, hu fortalte vel ikke det, hvorfor hu ville flytte, til Drøbak.

    Og jeg hadde jo ikke hatt lappen så lenge, så jeg hadde kanskje nok med kjøringa, da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg lurte på det, om mora mi ville at jeg skulle være med, siden hu syntes at jeg var så normal, da.

    Mens hu selv jo gikk for å være sinnsyk, da.

    (Hva vet jeg).

    Det endte ihvertfall med at mora mi fikk den leiligheten da, husker jeg.

    Og jeg var vel rimelig stille, under den her visningen, tror jeg.

    For jeg lurte vel på hvordan det her ville gå, da.

    For mora mi var liksom så spesiell, da.

    Så jeg var ikke sikker på hvordan det her leieforholdet ville funke, da.

    For det hadde skjedd så mye rart, rundt mora mi, spesielt på 70- og 80-tallet, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi kjørte tilbake, mot Oslo, igjen.

    Så var fikk jeg kjeft av mora mi, husker jeg.

    For i en tunnel, ikke langt unna Tusenfryd der, (var det vel).

    Så hadde en bil fått motorstopp, og stod parkert, langs sida, inne i tunnelen, da.

    Og da mente mora mi at jeg gjorde noe galt, da jeg kjørte forbi den bilen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg skjønte ikke helt hva jeg hadde gjort galt, da.

    Så da ble jeg litt irritert, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en stund etter det her.

    (Kanskje i forbindelse med en julaften, hos Pia, eller noe).

    Så husker jeg det, at mora mi og Mette Holter prata sammen, da.

    Og da nevnte mora mi det, at hu bodde i nettopp _Holter_-veien, i Drøbak da, (husker jeg).

    Og da spurte mora mi, husker jeg, om det var noe med slekta til Mette Holter.

    Og det var det da, sa Mette Holter, (husker jeg).

    Og da syntes jeg litt synd på mora mi, (husker jeg).

    Siden jo Mette Holter var samboer med mora mi sin eks-samboer, (nemlig Arne Thomassen), da.

    Så det var nesten litt som at Mette Holter tok ‘innersvingen’ på mora mi da, (syntes jeg).

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Og mora mi virka litt skjør, (må man vel si), og ble litt kvakk kanskje, under den her samtalen, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, like før, at jeg hadde den personalfesten, for Rimi Bjørndal, i Rimi-leiligheten min, våren 1997.

    Så var Axel og jeg, på et par turer, ute på byen, (vel på Studenten), husker jeg.

    Og begge gangene, så skulle Axel ligge over, på sofaen, hjemme hos meg, husker jeg.

    (Siden han fortsatt bodde hjemme hos foreldrene sine, på Vestre Haugen, da).

    Og på den første, av disse to byturene.

    Så skjedde det, når vi gikk hjem fra byen igjen.

    At Axel, han begynte å lage noe bråk, med noen veiarbeids-sperringer, som stod, rundt et fortau, utenfor en bygård, i en sidegate, til Ullevålsveien der, da.

    Og en kar, som bodde i den bygården, han våkna opp, og kjefta og svor, mot oss da, fra et vindu, (husker jeg).

    Så Axel var litt som en bølle nesten, (må man vel si).

    Han begynte å tulle og bråke, midt på natta, da.

    Og vekte opp folk som hadde lagt seg, til litt mer normale tider, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den andre gangen, (på den her tida), som Axel og jeg, hadde vært ute på byen.

    Så hadde det stått en slags aluminiumsbøtte vel, med sitrusfrukter i, på et ‘øde’ sted, på bardisken, i første etasje, på Studenten der da, (husker jeg).

    Og da, så hadde Axel tatt med en sitron, fra den bøtta da, (husker jeg).

    Og mens vi gikk i Ullevålsveien der.

    Så begynte Axel plutselig å kaste den sitronen, opp i lufta, da.

    Før han fanget den igjen, da.

    Og mens han lagde noen slags irriterende eller ‘åndsvake’ lyder, vel.

    Og da skulle jeg liksom være en ansvarlig storebror, da.

    Så jeg tok fra Axel den sitronen, da.

    I tilfelle han kom til å kaste den, på noen, da.

    Men Axel er jo så stor og sterk.

    Etter å ha trent karate og kung-fu osv., i mange år.

    Så jeg måtte nesten kaste vekk den sitronen, tenkte jeg, da.

    Før Axel, (som tydeligvis hadde gått inn i noe slags ‘bajas-humør’), prøvde å ta tilbake den sitronen, da.

    Og da, så tenkte jeg først det, at jeg kunne kaste den sitronen inn, på Vår Frelsers gravlund der da, (som fortauet vi gikk på, gikk langs, da).

    Men der ligger vel Henrik Ibsen, (og sånn), begravet.

    Og hvem er det som ønsker å kaste en sitron på grava til Henrik Ibsen, liksom?

    Nei, ikke jeg ihvertfall.

    Men rett foran oss, så lå vel Svenska Kyrkan, (hvis jeg har skjønt det riktig).

    Så da tenkte jeg vel det.

    At jeg kunne jo prøve å kaste den sitronen, litt diskret, sånn at den liksom spratt i kirken, og så landa et sted, mellom kirken og gravlunden der, da.

    (Noe sånt).

    Men problemet var, at sitronen, den spratt istedet, ut i Ullevålsveien, etter å ha truffet kirken, da.

    (Da jeg prøvde å kaste den bort, sånn at Axel ikke skulle få tak i den, da).

    Og jeg traff nesten en svær kjempe, (må man vel kalle han), med den her sitronen, da.

    Og da sa jeg ‘sorry’ til han kjempen da, (husker jeg).

    Og han sa at det var greit, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og så, så begynte Axel, (som var i noe slags ‘bajas-humør’, da).

    Å le en litt sånn halvveis åndsvak latter, vel.

    (Noe sånt).

    Og da, så fikk jeg med meg Axel, på å krysse Ullevålsveien da, husker jeg.

    Sånn at vi fikk litt avstand, mellom oss og han kjempen, da.

    Men det som skjedde da, det var at han kjempen, han kom løpende etter oss, da.

    Også dytta han til Axel, sånn at han falt ned på bakken, da.

    Og så dytta han til meg, sånn at jeg spratt inn i det gamle Rikshospitalet, (må det vel ha vært), og så ut på fortauet igjen, da.

    Og etter det, så stod liksom han kjempen og meg, og prøvde å psyke ut hverandre, da.

    Mens Axel ble liggende nede på bakken, da.

    (Og Axel prøvde vel ikke å reise seg opp heller, tror jeg).

    Og så, så stoppet en politibil, som kom kjørende, i Ullevålsveien der, da.

    Og ut, så kom det en liten tass, (må man vel si), av en politimann, da.

    Samt ei ganske pen og slank politidame, i 20-årene, vel.

    Axel sjarmerte hu politidama, sånn at han ikke behøvde å vise legitimasjon da, (husker jeg).

    Mens jeg måtte vise legitimasjon, da.

    Og han spirrevipp-purken, han skreiv meg opp, da.

    (Som han kalte det).

    Og da jeg spurte, hva det ville si.

    Så brøyt han kjempen inn da, og sa noe sånt som at, ‘veit du ikke det engang?’.

    (Noe sånt).

    Og da, så syntes jeg at det virka som, at han spirrevipp-purken og hu tynne politidama, ikke hadde kontroll, på han kjempen, da.

    (Som sa at Axel og jeg var ‘to’ da, osv.

    Da han spirrevipp-purken lurte på hvorfor en kjempe som han, holdt på sånn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han kjempen, han hadde forresten ei dame, med noen slags røde byller i trynet da, (mener jeg å huske).

    Og de to, de gikk oppover Ullevålsveien, et stykke etter Axel og meg da, (etter at politiet hadde skrevet meg opp da), husker jeg.

    Mens Axel herma etter han kjempen, da.

    For Axel hadde sagt til han kjempen, at det var ‘sitron’.

    Men kjempen hadde trodd at det var ‘eple’, da.

    (Mener jeg å huske).

    Og etterhvert, så herma Axel etter han kjempen da, (enten på vei hjem til meg, eller om det var hjemme hos meg), og sa liksom som han kjempen hadde sagt da, at ‘var det ikke eple, da?’, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på personalfesten, som jeg hadde, for Rimi Bjørndal, (som var en uke eller to, etter det her, vel), så nevnte jeg den her episoden, da.

    Og da mente Thomas Kvehaugen det, (husker jeg), at jeg burde være glad for det, at de politifolka hadde kommet forbi, da.

    (Selv om jeg selv ikke var helt sikker på det.

    For jeg lurte på hva det ville si at jeg hadde blitt skrevet opp, da.

    Men jeg visste ikke hvilket telefonnummer, (for eksempel), som jeg kunne ringe, (fra jobben, eller noe), til politiet, for å få mer informasjon, om det her, da.

    Så jeg fant aldri ut noe mer, om hva han spirrevipp-purken egentlig hadde gjort, i forbindelse med det, at han skreiv opp navnet mitt da, (som han snakka om).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 29: Mer fra den tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    En gang, mens jeg jobbet som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Så hadde Ove bedt meg med på en fest, hos noen kamerater av han, som bodde i en sidegate, til Youngstorget, (mener jeg å huske).

    Og Axel var også i kontakt med meg, på den samme tiden.

    Så det endte med at Axel ble med meg, på besøk, hos Ove sine kamerater, da.

    Hvor vi vel drakk litt øl, (som jeg vel må ha hatt med meg), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den festen, så husker jeg at Ove, Axel og meg.

    Og muligens noen av kameratene til Ove.

    Var ute i bakgården dems der.

    Og da begynte Ove, (var det vel), å øve på å ta brannmannsløft, (var det vel, at han kalte det).

    Og da skulle Axel ta det og.

    Og da ble det vel til at jeg også skulle prøve å ta det, (mener jeg å huske).

    (For jeg var litt full, da).

    Noe jeg vel også klarte, selv om jeg ganske nylig hadde operert kneet, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen episode, som jeg husker, fra den her festen, hos kameratene til Ove.

    Det var at Ove, en kamerat av han, og jeg, satt i stua, i leiligheten der.

    Også henta kameraten til Ove et dobbelt-album.

    Og sa at han nettopp hadde kjøpt det.

    Og det var et gammelt New Order-album.

    Et dobbelt-album med hvit cover, vel.

    Som jeg hadde kjøpt selv, på Platebaren, på Varemagasinet Lyche, i Drammen, det året, som jeg gikk på Gjerdes videregående.

    (Altså sju-åtte år, før det her, da).

    For jeg hadde jo fått en New Order-maxi, til jul, av søstera mi, det året.

    Og jeg likte nye New Order-sanger, som ‘Touched by the Hand of God’, osv.

    Så jeg tenkte at jeg skulle sjekke det da, om de gamle New Order-låtene, var like bra, da.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg det da, (på den her festen), at det New Order-albumet, (‘Substance’?), det hadde jeg selv kjøpt, for mange år siden da, mens jeg gikk på skole, i Drammen.

    For da syntes jeg det ble så rart da, at han karen, nettopp hadde kjøpt det samme albumet, så mange år seinere.

    Og selv om det ikke albumet vel ikke var så kjent, vel.

    Og jeg syntes vel heller ikke at det var så utrolig bra.

    Selv om ihvertfall en tidlig versjon, av sangen ‘Blue Monday’, var på det albumet, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel, han inviterte meg med, på et sted i Lille Grensen, som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men det var et sted, hvor jeg hadde vært en del ganger, under studietida mi.

    Sammen med folk som Lill Beate Gustavsen, Pia fra Korea og Magne Winnem, da.

    Og da, så satt Axel på en sang, på jukebox-en der, husker jeg.

    Og det var en Oasis-sang da, fra det nye albumet deres, ‘What’s the Story, Morning Glory’, vel.

    Og jeg lurer på om Axel satt på den Beatles-inspirerte sangen, på det albumet.

    (Nemlig ‘Don’t look back in anger’).

    Og jeg hadde vel sagt til Axel, like før jeg flytta, fra Ungbo, at jeg likte sangen ‘Wonderwall’, med Oasis, som jeg hadde hørt på radio, da.

    Og jeg hadde vel kjøpt både den CD-singelen, og seinere det albumet, som ‘Wonderwall’ var på, da.

    Men jeg hadde vel ikke rukket å lytte så mye, på det albumet ennå, vel.

    Så det er mulig at Axel ble sur på meg, siden at jeg ikke skrøyt av musikksmaken hans, da han satt på den sangen, da.

    Det er mulig.

    Og Axel sin dame, var også der, forresten.

    Og det var ei som het Heidi, fra Nesodden.

    Og noen måneder seinere, så ringte Axel meg, på jobben, på Rimi Bjørndal.

    For han ville møte meg, på Snorre, da.

    (En torsdagskveld, må vel det her ha vært).

    Og da hadde Axel fått seg ei ny dame, da.

    Og det var ei ‘Barbie-aktig’ dame som het Heidi, hu og(!)

    Og hu var fra Son, (som kusina mi Heidi).

    Så det var litt spesielt da, husker jeg.

    (Med to Heidi-er fra Son, mener jeg).

    Og Axel fortalte meg det, på rundt den samme tida.

    At folk bare kalte han og hu ‘nye’ Heidi, for ‘Barbie og Ken’, da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove, han dro meg også med, på en kino, på Aker Brygge, en gang, (husker jeg).

    For å se den da nye filmen ‘Trainspotting’, (husker jeg).

    Og uten at jeg veit hvordan han visste, at jeg hadde hørt om den filmen.

    Men det hadde jeg vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Jeg hadde sikkert lest om den, i For Him Magazine, (eller noe sånn), da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og Siv fra Røyken, de dro meg også med, på Aker Brygge, en gang, like etter at jeg hadde flytta, til St. Hanshaugen, husker jeg.

    De to, de satt på Beach Club der, (var det vel), og Pia ringte meg, fra en mobil, som hu hadde fått seg vel.

    (Noe sånt).

    Og spurte om jeg ville møte dem der, da.

    Det kunne jeg vel, tenkte jeg vel.

    (Det var cirka der Magne Winnem og hu nabo-dama hans, (hu med de stygge tenna), i Rimi-bygget hadde dratt meg med, fem-seks år tidligere, vel.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så jeg dro ned til Aker Brygge da, og tok noen øl, sammen med dem, da.

    Mens Pia vel kommenterte noe om at alle ved nabobordene, hadde så kule solbriller, (eller noe).

    Noe sånt.

    Og dette var vel ikke det helt store, vel.

    Hvis det hadde vært snakk om å spise middag, så hadde det kanskje vært noe annet.

    Men å ringe broren sin sånn, bare for å ta en øl, i Oslo.

    Nei, det ble litt rart, kanskje.

    Så jeg skjønte vel ikke helt poenget med den her ringinga, da.

    (Selv om Siv vel pleide å jobbe på restauranten ‘Druen’, på Aker Brygge, hvis jeg husker det riktig.

    Fra den tida, som hu, Pia og Monika Lyngstad, bodde i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også sånn forresten.

    At en gang, så hadde Pia invitert Ove og meg, til en av sine leiligheter, i Tromsøgata.

    (Noe sånt).

    Og da, så ville Pia og Ove, at jeg skulle ta trikken ned til sentrum, (var det vel), for å kjøpe noe øl, da.

    Og mens jeg satt på trikken, så så jeg Bricen, (lagerfører-mulatten fra Geværkompaniet), og ei norsk dame, (som vel antagelig var dama hans), gående på fortauet, ved siden av trikken, da.

    Bricen hilste, (mener jeg å huske), og jeg sa vel ‘Bricen’, på en overrasket måte, vel.

    (Uten å lage så mye lyd, vel).

    Mens jeg satt inne i trikken, da.

    Og da nikka vel Bricen, vel.

    Og noen måneder etter, (eller om det var noen år seinere).

    Så fikk jeg et postkort, fra Marvin Bricen.

    (Uten at jeg vet hvordan han visste hvor jeg bodde).

    Med bilde av noen skispor på.

    Etter en dårlig skiløper, da.

    Og det så ikke ut som noe vanlig postkort-motiv, (vil jeg si), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så jeg lurte på om dette faktisk var mine skispor, fra vinterøvelsen , (eller noe sånt).

    Og som Bricen, (på en eller annen måte), hadde fått laget et postkort av.

    Men det ville jo ha vært veldig rart det og.

    Men etter det her, så hørte jeg aldri noe mer fra Bricen, mens jeg bodde, i Oslo, da.

    Selv om jeg vel lurte en stund, på det her postkortet, vel.

    Så var det ikke sånn at jeg prøvde å få tak i Marvin Bricen, liksom.

    For jeg huska jo det, fra Geværkompaniet, at han hadde mumla ‘Ribsskog’, i søvne, osv.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Så jeg lurte vel på om han egentlig var homo, da.

    For hu dama, som han gikk sammen med, hu var vel ikke akkurat noe ‘Barbie-dame’ heller, (sånn som hu Heidi fra Son, som Axel var sammen med, for eksempel).

    Hu dama, hu så litt rar ut i trynet da, (hvis jeg husker det riktig).

    Så det var ikke sånn at jeg mista helt selvtilliten, av å se Marvin Bricen, gående på fortauet, med dama si, liksom.

    Siden jeg ikke hadde noen fin dame selv, (mener jeg).

    For så fin syntes jeg ikke akkurat at dama til Marvin Bricen var da, (for å være ærlig).

    Selv om hu vel var ganske slank, og sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 24: Mer fra sommeren 1996

    Før jeg dro til Danmark, så er det forresten et par ting jeg husker, fra Rimi Bjørndal.

    Da butikksjef Kristian Kvehaugen, dro på ferie, i begynnelsen av juli, den sommeren, (var det vel).

    Så var det Irene Ottesen og jeg, som dreiv butikken, da.

    Og vi var sjelden enig om så mye da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men vi ble enige om det da, at i fruktdisken der.

    Så skulle jeg ha ansvaret for frukt-sida, da.

    Og Irene Ottesen skulle ha ansvaret for grønnsak-sida, da.

    Når det gjaldt hvor mye plass hver enkelt vare skulle ha, (og sånn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting, som var litt rart, på Rimi Bjørndal, den sommeren.

    Det var det, at etter at butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde stukket av, på ferie.

    (Hvor han nå dro, igjen).

    Så hadde Irene Ottesen fått beskjed om det.

    (At Kristian Kvehaugen, da).

    At hu og jeg, skulle ha ansvaret, for et jobbintervju der.

    _Sammen_, da.

    Noe som var rimelig rart, syntes jeg.

    For jeg hadde jo aldri hatt ansvaret for noe jobbintervju før, (for å si det sånn).

    Og at butikksjefen ikke skulle ha ansvaret for et jobbintervjuet selv, da.

    Og at liksom to assistenter skulle ha et jobbintervju sammen.

    Nei, det her skjønte jeg nok ikke så mye av.

    Og den som var på jobbintervju, det var Thor Arild Ødegård.

    (Som jeg seinere fant ut, at også var kjent, som DJ Toro).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen og jeg, vi prata sammen da, etter det jobbintervjuet.

    Og jeg var ikke så sikker på det, om jeg likte han ‘slasken’, fra det jobbintervjuet, så særlig, da.

    Men Irene Ottesen, hu mente det, at han jobbsøkeren, var så flink til å smile, da.

    (For han hadde glist skikkelig, et par ganger, under det her jobbintervjuet da, husker jeg).

    Så Irene Ottesen, hu mente det, at han jobbsøkeren, derfor var så flink ‘med mennesker’ da, (husker jeg).

    Så Irene Ottesen, hu ønsket å ansette Thor Arild Ødegård da, (skjønte jeg).

    Og da bøyde jeg meg for henne, liksom.

    Jeg lot henne få viljen sin der da, (må jeg innrømme).

    For jeg var ikke helt sikker, hverken den ene eller andre veien, (må jeg innrømme), når det gjaldt om vi burde ansette han Thor Arild Ødegård, (eller ikke), da.

    For jeg hadde aldri hatt ansvaret for noe jobbintervju før, (for å si det sånn).

    Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle se etter liksom, da.

    Når det gjaldt om man burde ansette en person, (eller ikke), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Broren min Axel, han begynte jo å nærme seg atten år, denne sommeren.

    Så han stakk ned til meg en helg da, (husker jeg).

    Og ville det, at vi skulle gå ut på byen, på Majorstua, da.

    (Hvor han hadde gått på spesialskole, noen år tidligere, da).

    Og jeg hadde ikke vært så mye ute på byen, på Majorstua.

    Men jeg hadde lest litt i Natt og Dag, om de forskjellige utestedene der, da.

    Og Axel, han så vel en del eldre ut, enn sine søtten og et halvt år, vel.

    Så han kom inne overalt, i Bogstadveien der, og så videre da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Axel og jeg, vi gikk bortover Bogstadveien der, i retning av sentrum, (ganske fulle), da.

    Og en kar og ei dame, (som gikk den samme veien), begynte å tulle, da.

    For han karen, han begynte å sikte på meg, med en vannpistol, (eller noe sånt), som var en del av partyantrekket hans, da.

    (Noe sånt).

    Og det likte ikke jeg noe særlig, (husker jeg).

    For han holdt liksom det våpenet, mot meg, uten at jeg klarte å se hvordan våpen det var, da.

    Så etter at han gjorde det, så hjalp ikke jeg det paret, med å bremse Axel, når han liksom begynte å kødde litt med dem, (må man vel si), mens vi alle fire gikk bortover Bogstadveien der, da.

    Så jeg husker det, at han ‘pistol-karen’, han sa til hu dama si, at nå måtte de gå over veien, (var det vel), for det begynte å bli litt ‘varmt her’, (eller noe), var det vel han sa.

    For Axel var ganske tøff, sterk og muskuløs, da.

    Så han var vel kanskje ikke den man helst ville møte, i en mørk bakgate, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha vært innom masse utesteder, i Bogstadveien og Hegdehaugsveien.

    Så havna Axel og jeg, etterhvert, på utestedet Studenten, i Karl Johan.

    Og vi havna nede i kjelleren der, (hvor det blant annet er en pianobar), da.

    Og der, så var det en nederlandsk dame, (bosatt i Stavanger vel), som spilte på piano, da.

    Mens noen nederlandske flyvertinner, (var det vel), stod like ved der Axel og jeg satt da, (mener jeg å huske).

    Og hu piano-dama, hu kunne synge på norsk, da.

    Og det var vel også en del gjester fra Stavanger der, (mener jeg å huske).

    Og de ville etterhvert at hu synge-dama skulle synge noen sanger av Stavanger-bandet Mods, da.

    Så etterhvert, så begynte hu dama å synge den sangen ‘Tore Tang’, som Christell hadde synget på, en gang, i Havnehagen, på begynnelsen av 80-tallet, (etter at hu nettopp hadde kommet hjem fra tanta og onkelen sin i Stavanger, vel).

    (Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok).

    Og hu synge-dama, hu sang også en annen Mods-sang, etterhvert, (husker jeg).

    Og det var en sang som heter ‘vi to går alltid aleine’, (eller noe sånt).

    (Som hørtes fin ut, når en dame sang den, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så forsvant Axel inn på dassen der, og ble borte en stund, vel.

    Og da kom det ei Oslo-dame, (var hu vel antagelig), bort til meg, (som satt ved pianoet der), da.

    Og spurte meg om, ‘vet du hvor broren din er nå?’.

    (Eller noe sånt).

    Og jeg svarte vel ‘ja’, (tror jeg).

    For jeg regna med at Axel var på dassen og spøy da, siden han ikke var atten år ennå, og hadde vært på så mange utesteder, sammen med meg, og drukket, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter de her byturene, til Axel og meg.

    Så pleide Axel å ligge over, hjemme hos meg, (på den sovesofaen, fra Ungbo da), på St. Hanshaugen.

    For Axel bodde fortsatt hos foreldrene sine, på Vestre Haugen, (som var et stykke unna sentrum).

    Så regner med at det antagelig var sånn, etter den første byturen vår og, at Axel nok ‘campa’, hjemme hos meg, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 7: Chinatown Expressen

    Den første tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen der.

    Så var det noe problem, med at en glassplate, som satt foran, på den steikeovnen, som jeg hadde funnet, nede i kjelleren, i Rimi-leilighetene, satt løst.

    Så jeg pleide noen ganger å kjøpe middag, i restaurantene, i Bjerregaardsgate, (som var parallellgaten, til Waldemar Thranes gate, og som parkeringsplassen, som hørte til Rimi-leilighetene, munnet ut i).

    Og en gang, som jeg stod og venta, på en pizza, hos en italiensk pizzarestaurant, i Bjerregaards gate, (på skrått ovenfor DNB, hvor kusina mi Heidi, fra Son, (ikke hu som var sammen med Axel, men en annen Heidi fra Son), begynte å jobbe, på slutten av 90-tallet, uten at jeg fikk med meg det, før etter at hu hadde jobba der, i et år eller to vel, (og vi begge var i begravelsen til bestemor Ågot)).

    Så la jeg merke til en annonse, (i Aftenposten), hvor de trengte sjåfører, for Chinatown Expressen, (som nå heter Pizza & Kina Expressen vel).

    Og jeg hadde litt dårlig råd, etter at jeg fikk meg bil.

    (Og siden jeg ikke hadde steikovn, som virka, osv).

    Sånn at det var så vidt at budsjettet mitt holdt, fra en lønning til den neste, da.

    Så jeg reiv ut den jobbannonsen, fra den Aftenposten-avisa, som lå i pizzarestauranten der, da.

    Og ringte så til Chinatown Expressen, i Frognerveien vel, fra Alcatel-mobilen min, dagen etter da.

    (En gang i månedsskiftet januar/februar, i 1996, (kan jeg tenke meg)).

    Jeg ble bedt om å møte opp, på Chinatown Expressen i Frognerveien, og parkerte HiAce-en min ikke så langt unna da, (for jeg fant det ikke, mens jeg kjørte, da).

    Og så måtte jeg gå litt rundt der, for å finne Chinatown Expressen, som lå i en slags bakgård der da, (cirka ovenfor McDonalds), må man vel si.

    Og jeg dro fram mobilen min, og ringte til han jeg hadde prata med, (da jeg ringte hjemmenfra), igjen da, (en kar som viste seg å være en pakistaner i 30-åra vel).

    (For det stod noen folk og hang utafor inngangen der, som jeg ikke var sikker på, om jobba der, eller ikke, da.

    Så derfor ringte jeg bare på mobilen, også kom han sjefen ut, da.

    Istedet for at jeg begynte å gå bort til de utlendingene, (var det vel), som hang der, da).

    Og han sjefen der, han sa til meg det, (etter at han hørte at jeg nettopp hadde fått lappen vel), at de også trengte folk, på Chinatown Expressen, i Eiksmarka, (som er cirka på grensen mellom Oslo og Bærum, ikke så langt unna Nordmarka, (som vel antagelig heter nettopp Eiksmarka, så langt vest, hvis jeg skulle tippe), vel).

    Og han rådet meg til å heller høre med de, om de trengte hjelp, siden det var lettere for meg, å kjøre rundt der, siden jeg nettopp hadde fått lappen, da.

    Også kjørte jeg enten Hoffsveien, (hvor jeg ikke var sikker på om Christell bodde lenger, for da jeg ringte henne, for å høre om hun ville bli med på kino, så hadde hu vært hos storebroren sin Jan Snoghøj, (hvor Erik Thorhallsson hadde svart telefonen), på Gulskogen).

    Eller om jeg tok av ved Lysaker et sted der, (og kjørte Vollsveien, eller hva den veien het vel), og så fant jeg fram til Chinatown Expressen Eiksmarka, da.

    (Etter at jeg vel må ha kjøpt meg et kart, på en bensinstasjon).

    Og der, så var det en distriktsjef, (eller noe), innom.

    Og han sa det, at de hadde så mange ordrer, som var forsinket.

    (Det her var en lørdag ettermiddag/kveld, mener jeg å huske).

    Så han lurte på om jeg bare kunne begynne, med en gang, og kjøre ut mat, til 4-5 kunder.

    For det var helt kaos der, da.

    Så jeg begynte med en gang å kjøre rundt, i Oslo Vest og Bærum der, da.

    Og jeg måtte spørre meg litt fram, i Stabekk der vel, (og sånn), da.

    Og surra litt da, med å finne fram, (noen ganger).

    Men dette var ordrer som allerede var over en time gamle, da.

    Så alle pengene jeg fikk, det var liksom en bonus, da.

    For kundene, de kunne da kreve det, å få maten gratis, da.

    Så han distriktsjefen, han var fornøyd da, når jeg dukka opp der igjen, med litt penger ihvertfall, da.

    Også avtalte vi at jeg skulle jobbe der, hver søndag da, (siden jeg jo jobba heltid, på Rimi Nylænde, og mange av de som jobba fast, på Chinatown Expressen Eiksmarka der, de likte ikke å begynne så tidlig, som klokka 13, på søndagene, så de ble mer fornøyde, når de fikk fler folk, som jobba søndagene der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det stod en kassettradio, (eller om det bare var en bilradio), i den HiAce-en, da.

    Så jeg pleide å høre på en nærradio, når jeg dreiv og kjørte rundt, med kinamat, i Oslo Vest og Bærum der da, på søndagene.

    Og to sangen, som jeg fortsatt husker, at det var liksom ‘digg’, å høre på, mens man kjørte, (og som var nye, på den her tida).

    Det var Savoy, med sangen ‘Velvet’.

    Og en sang som het ‘Lucy’s Eyes’, med et band som het Papermoon, (eller noe), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Den DNB-filialen, i Bjerregaardsgate.

    (Der hvor kusina mi Heidi jobba, på slutten av 90-tallet).

    Det var den samme bank-filialen, (hvis jeg ikke tar helt feil, ihvertfall), hvor hu Margrethe, (elskerinna til faren min), fra Bislett, (og ‘Dalom’/’Gokk’/Vestlandet), tok ut penger, i minibanken, (da søstera hennes kjørte), den gangen jeg var med faren min og Margrethe, til Fredrikshavn, med Stena Saga, (var det vel), på begynnelsen av 80-tallet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 6: Enda mer fra den første tiden på St. Hanshaugen

    Hele den veggen, som vendte ut mot terrassen, i leiligheten min, i Waldemar Thranes gate.

    Den bestod for det meste av vinduer.

    Fra venstre, så var det et rimelig stort vindu, og så en verandadør, og så et mindre vindu, (hvis jeg husker det riktig).

    Så jeg trengte mange og lange gardiner, for å hindre innsyn, i leiligheten, da.

    (Og samtidig skjule Waldemar Thranes gate 3, som var en fraflyttet, stygg og falleferdig bygård, på den her tiden).

    Men jeg hadde ikke tid og penger, til å skaffe nye gardiner, de første månedene, som jeg bodde der, da.

    Så jeg hang opp de to ‘gjennomsiktige’ rød og hvit-stripete gardinene, som jeg hadde fått, av Mette Holter, da jeg skulle flytte, til Ungbo der.

    (Selv om de ikke var på langt nær lange nok).

    Men det trengtes fortsatt fler gardiner, da.

    Og jeg hadde fått et sengesett, til jul, noen uker før, (jula 1995), av Christell da, (var det vel).

    Og på dynetrekket, (som hørte til det sengesettet), så var det et bilde, av en blond dame, i bikini da, (husker jeg).

    Som Christell hadde hjalp meg å brette sammen, (husker jeg), på julaften, etter at jeg liksom hadde sett på gaven, da.

    (Sikkert etter Haldis sitt ønske).

    Så jeg hang hu blonde bikini-dama, (som kanskje ligna litt på nettopp Christell), i vinduet, til leiligheten min, (som om det var en gardin), da.

    Og så et laken, (eller noe), på den siste ‘gardin-plassen’ da, (var det vel).

    (I mangel av noe bedre, å henge der, da).

    Og det var kanskje på grunn av at jeg fikk et sånn sengesett, med bilde av en halvnaken ‘Christell-kopi’ på, i cirka full størrelse, at jeg turte det, å ringe Christell, fra jobben, på rundt den her tida, for å høre om hu ville være med på kino, (noe jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Men det ville hu ikke da, (av en eller annen grunn).

    Og jeg fikk vel også noen rare kommentarer, fra de damene, som var på innflyttingsfesten min der, i Rimi-leiligheten min.

    Siden jeg hadde ei bikini-dame, i cirka full størrelse, hengende foran vinduet, i den lille leiligheten min, da.

    (Hvis jeg ikke blander.

    Og dette var kommentarer, som jeg fikk fra Magne Winnem seinere, da.

    Hm.).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når det begynte å nærme seg sommeren, (må det vel ha vært), i 1996, da.

    Så fant jeg en Hansen og Dysvik-butikk, nede i Grensen der, (var det vel).

    Også målte jeg opp, hvor lange gardiner, som jeg trengte, (fra taket og ned til gulvet nesten), da.

    Og så kjøpte jeg fire kongeblå gardiner, (var det vel), i riktig lengde, (tror jeg ihvertfall), i den Hansen og Dysvik-butikken, da.

    Noe som kom på 500-600 kroner, eller noe sånt, vel.

    For Pia hadde vel ‘babla’ om det, mens vi vel begge fortsatt bodde, på Ungbo der, at det var best å ha mørke gardiner da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg syntes også det, at jeg måtte prøve å finne en ‘gutte-farge’, da.

    Så derfor mørkeblå, (eller om det var kongeblå), gardiner, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på jobben, (på Rimi Nylænde), på den her tiden.

    Så var det sånn, (husker jeg).

    At Marianne Hansen, sa til meg det, oppå Platået der, (husker jeg).

    At, ‘du får jo alt på en gang, du’.

    (Noe sånt).

    Og jeg skjønte hva hu mente.

    For jeg hadde jo nettopp fått meg lappen.

    Og jeg hadde jo nettopp kjøpt en bruktbil, for 4000 kroner.

    Og jeg hadde jo nettopp fått meg Rimi-leilighet.

    (Men den hadde jeg jo stått på venteliste for, i et par års tid, (eller noe sånt), da).

    Og jeg hadde jo nettopp fått meg AG3.

    Men det var jo på grunn av omorganiseringer, i Forsvaret.

    Og jeg var ikke helt enig med henne heller.

    For jeg lurte jo da på, om hu Marianne Hansen, hadde overhørt det, at jeg ringte til Christell, og spurte henne, om hu skulle være med på kino.

    Og om Marianne Hansen trudde at jeg hadde fått meg dame også.

    Men Christell ville jo ikke være med på kino.

    Så det var jo ikke sånn, at jeg var enig i det, som Marianne Hansen sa, om at jeg fikk alt samtidig.

    For jeg var jo fortsatt singel, og hadde jo ikke noe dame, liksom.

    Så jeg fikk vel ikke svart noe, tror jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg visste vel ikke hva jeg skulle svare, (siden Christell ikke ville være med på kino da, mener jeg).

    Og hva Marianne Hansen egentlig mente med det her, det veit jeg ikke.

    (Men hu kan være rimelig spesiell noen ganger, da.

    En gang, så sa hu for eksempel til Axel, (et par år seinere, i Torggata der, en lørdagskveld), om dama hans, (Heidi, fra Son og UIO), at ‘suger a da, jeg svæljer også jeg’.

    Og da svarte ikke Axel noe, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så Marianne Hansen, hu kan være rimelig spesiell, da.

    Så hva hu mente med det her, det veit jeg ikke.

    Men hu gikk rimelig nærme da, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 81: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XX

    Det var forresten også sånn, at Magne Winnem, Glenn Hesler, Øystein Andersen, (og muligens Kjetil Holshagen vel), og meg, vi dro ned til Oslo sentrum en gang.

    (Før jeg dro i militæret, vel).

    For å dra på puben Elm Street, (i Kirkegata, eller en av parallell-gatene vel), for å spille flipperspillet ‘Terminator 2’, (husker jeg).

    Da vi gikk gjennom sentrum, (for vi parkerte ved Youngstorget, (eller noe), vel).

    Så dukka to unge damer opp, og spurte Magne Winnem og meg, om vi visste om noen kule diskoteker.

    Jeg svarte bare at vi ikke visste om noen.

    (For vi var jo på vei, til den puben, for å spille flipper).

    Men da ble Magne Winnem sur på meg.

    Etter at de damene hadde gått, igjen.

    For det var jo sånn, som han og jeg, hadde prøvd å sjekke damer, det første året, som jeg bodde i Oslo, (sa han).

    (Ved å spørre dem, om de viste om noen bra utesteder osv., da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Elm Street, så ble vi kasta ut, akkurat da jeg skulle gå for å kjøpe meg en halvliter.

    Av en som jobba der.

    Siden, (som han sa), at ‘vi ikke bare kunne stå der og spille flipper’.

    (Noe sånt).

    Og enda jeg hadde stått borte i baren der, for å kjøpe meg en halvliter, vel.

    Men køen gikk kanskje litt treigt, da.

    Så det er mulig at jeg hadde gått litt tilbake, til flipperspillet, igjen, da.

    Men jeg hadde ihvertfall tenkt å kjøpe meg en halvliter, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde, på Ungbo.

    (Når jeg skulle hjem fra NHI, jobb, eller militæret, (eller hva det kan ha vært, igjen)).

    Så gikk jeg fra Ellingsrudåsen T-banestasjon, da.

    Og i retning av Skansen Terrasse.

    Og like etter at jeg kom ut fra T-banestasjonen.

    Så stod det ei norsk tenåringsjente og en pakistansk tenåringsgutt, nesten i veien for meg, da.

    (Selv om den gangveien vel var ganske brei, på det stedet).

    Og da sa han pakistanske gutten, til hu jenta, noe lignende av, at hu var interessert i meg da, eller noe.

    (Ei jeg ikke engang visste hvem var.

    Og dette var mens jeg bare gikk forbi der, på vei hjem fra jobb, eller noe, da).

    Også svarte hu tenåringsjenta, til han pakistanske tenåringsgutten, (husker jeg), at ‘tror du jeg har grønn truse, eller?’, (noe hu sa rimelig høyt, da).

    (Av en eller annen grunn).

    Mens hu vel smilte også, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg gikk forbi, på cirka det samme stedet.

    (Mens jeg skulle til T-banen, da).

    Så hadde jeg på meg en lilla t-skjorte, (husker jeg), som jeg hadde kjøpt på Hennes og Mauritz, eller noe, da.

    Siden jeg var en ‘fattig’ student, på den her tiden, da.

    Og da var det en pakistansk gutt der, husker jeg.

    (Kanskje lillebroren til han pakistanske tenåringsgutten, som jeg skrev om, ovenfor).

    Og han sa det, til noen andre, (mens jeg gikk forbi der da), at ‘sånn t-skjorte har jeg også’.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde på Ungbo der.

    Så var Glenn Hesler og Øystein Andersen innom, husker jeg.

    (Dette var vel muligens etter at Glenn Hesler hadde flytta inn der.

    Ihvertfall så mener jeg å huske det, at det her var etter militæret).

    Og da fortalte Glenn Hesler og Øystein Andersen, om en ide, til et spill, som jeg hadde fått, (en dag tidligere, eller noe sånt), da.

    (Siden jeg noen ganger dreiv og programmerte spill, og andre programmer, som det kryssord-programmet, som jeg lagde, noen få år, før det her, da).

    Og det spillet, det skulle liksom være sånn, at man kunne se meldinger, fra forskjellige steder, på jorda, da.

    Meldinger fra folk, som etterspurte ditt og datt, da.

    Også kunne man selv, liksom prøve å få tak i de her tingene, som noen etterspurte, og få fortjeneste, og sånn, da.

    (Litt som web-en kanskje, (som jeg vel ikke hadde hørt om, på den her tida)).

    Jeg leste også en bok, (da jeg bodde på Abildsø vel), som het ‘Neuromancer’, av William Gibson.

    (Jeg kjøpte den boka i science-fiction-hylla, på Tanum bokhandel, i Karl Johan, mener jeg å huske).

    Så det var kanskje derfor, at jeg fikk ideen, til et sånt her spill, da.

    For det var vel i den boken, at utrykket ‘cyberspace’ oppstod, (med mere).

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En sommer, (sommeren 1995, var det vel antagelig).

    Så hadde jeg vel ferie, fra Rimi, da.

    Og da, så prøvde jeg vel kanskje å finne veien, fra Majorstua og ned til sentrum, da.

    (Etter å ha vært i Frognerparken, og liggi i sola kanskje.

    Og muligens spilt litt fotball, da).

    Og da, så fant jeg veien, til Slottsparken der da, (husker jeg).

    For jeg gikk vel Bogstadveien ned til Hegdehaugsveien, og videre ned til Slottsparken der da, (antagelig).

    Og like nedenfor Slottet der.

    Så var det et sted det gikk an å sitte, (husker jeg).

    Et sted hvor man liksom kunne drømme seg tilbake, til 1800-tallet, (eller noe sånt), da.

    For derfra, så kunne man se Stortinget og Nasjonalteateret.

    Og man kunne også se det gamle universitetet, (i Karl Johan der).

    Og Slottet da, selvfølgelig.

    Og disse fire ‘hovedbygningene’, i Oslo sentrum.

    De var liksom bygget i den samme stilen da, (virket det som for meg, ihvertfall).

    Og de var gule, (og muligens litt hvite vel), alle de her fire bygningene, da.

    (Om dette var mursteinsbygninger, med malt murpuss utapå, det veit jeg ikke.

    Men det er det kanskje noen andre som veit).

    Og mens jeg satt der da, og så på disse gamle bygningene, og tok en hvilepause osv., på veien min gjennom byen, da.

    (For jeg kjeda meg vel kanskje litt, siden jeg ikke hadde råd til å dra vekk fra Oslo, i sommerferien.

    Siden jeg dreiv og tok kjøretimer, da).

    Så dukka det opp ei jente, i slutten av tenårene der vel.

    Som gikk på rollerblades eller rulleskøyter da, husker jeg.

    Hu begynte å prate til meg, siden det var St. Hansaften, (eller noe sånt), tror jeg.

    Hu var fra Sørlandet, vel.

    Det var ikke så vanlig, å ha mobil, på den her tida.

    Men hvis det hadde vært et par-tre år seinere, så hadde jeg vel spurt om mobilnummeret hennes, ihvertfall, tror jeg.

    Men det ble ikke til det, da.

    Jeg skjønte ikke hvorfor hu kule, rollerblades-jenta, ville prate med meg, da.

    (For jeg syntes nok selv at jeg var litt kjedelig, kanskje).

    Så jeg ble kanskje litt satt ut, av det her, da.

    (For det var litt spesielt, at hu bare skulle begynne, å prate til meg, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Axel begynte på videregående, på kokkeskolen, på Helsfyr.

    (På midten av 90-tallet, vel).

    Så hadde han hatt en konfrontasjon, med gym-læreren sin, husker jeg, at han fortalte meg.

    ‘Er det noen av dere som klarer å ta førti armhevninger?’, hadde gymlæreren sagt til kokkeskole-elevene da, (ifølge Axel).

    (Noe sånt).

    ‘Ja, jeg klarer å ta førti armhevninger’, hadde Axel svart, da.

    (Noe sånt).

    ‘Jasså, er du en sånn kjekkas du?’, hadde gymlæreren sagt da, (ifølge Axel).

    (Noe sånt).

    ‘Nei, jeg er ikke det, men jeg klarer å ta førti armhevninger’, hadde Axel svart da, (sa han).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobba tidligvakter, som leder, på Rimi Nylænde, (og i Rimi generelt).

    Så var det ikke sånn, at jeg så på klokka, når jeg skulle hjem.

    (Kanskje med unntak av et par tirsdager, på den tida, som jeg hadde en ekstrajobb, hos Norsk Idrettshjelp, våren 1995).

    Nei, det var sånn, at jeg gikk hjem, når jeg var ferdig med alle oppgavene, som liksom tilhørte tidligvakta, da.

    Så det var ikke sånn at jeg gikk hjem fra jobben, på sekundet klokka 14, liksom.

    Nei, jeg ble på jobben, til jeg hadde liksom gjort min del, og vel så det, da.

    (Vil jeg si, ihvertfall).

    Selv om jeg ofte var trøtt, når jeg måtte stå opp tidlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå har jeg bare et A4-ark igjen, med notater, som jeg har skrevet opp, til den her boken.

    Så nå er det bare noen få kapitler igjen da, av Min Bok 4.

    (Jeg vet ikke om det blir fire eller fem kapitler til, eller hva det blir).

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig disse siste kapitlene.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 79: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XVIII

    En gang, da jeg jobba, som vanlig medarbeider, (som ringehjelp, eller lignende), på Rimi Karlsrud.

    Så husker jeg det, at Magne Winnem, hadde et par kviser, på haka.

    Også hadde han tatt sånn dekkstift, fra Clerasil, på kvisene, (husker jeg).

    Men det kunne man se tydelig da, for Magne Winnem hadde bare tatt på dekkstift, på en del av hver kvise, liksom da.

    Og da jeg sa det til Magne Winnem, at man kunne se det, at han brukte sånn dekkstift, på kvisene sine, da.

    Og da, så svarte Magne Winnem det, (husker jeg), at ‘det driter jeg i’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så må jeg/vi ha hatt MTV, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    For jeg husker det, at jeg satt oppe, en hel natt omtrent vel, og så på MTV Real Life, en gang, ikke så mange måneder, etter militæret, vel.

    (En helg, som jeg ikke jobba da, antagelig.

    For MTV hadde en sånn Real Life-weekend, (eller noe sånt), da).

    Og det var den Real Life-serien, (husker jeg), hvor en kar, dreit ut en annen kar, siden han hadde lagt et par sokker, som var krøllet sammen, inn i vaskemaskinen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg satt en helg, mens jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo, og spilte Sim City, (husker jeg).

    Det er mulig at dette var rett etter militæret, og at jeg lånte PC-en til Glenn Hesler.

    (For jeg hadde jo gjort noe programmerings-arbeid, for Glenn Hesler og Øystein Andersen sitt automatfirma, noen få måneder, før jeg var ferdig, i militæret).

    Men jeg tenkte sånn, at jeg ville ha mer ut av livet liksom, enn å sitte å spille Sim City hver kveld.

    Så jeg bestemte meg for å kutte ut dataspillingen da.

    For jeg var redd for at jeg ikke ville klare å løsrive meg, fra dataskjermen, hvis jeg ikke kutta ut den Sim City-spillinga.

    Som jeg spilte mye, en helg, i 1993, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så satt jeg på T-banen, på vei hjem fra jobb da.

    Og på Furuset, så dukka Axel opp, i den samme t-banevogna, som jeg satt i da, husker jeg.

    (For han skulle vel besøke meg, på Ungbo, (eller noe sånt), tror jeg).

    Axel må vel ha vært 15-16 år, (eller noe), på den her tida.

    Og han hadde med seg hunden sin Trixie, som jeg dresserte, (må man vel si), som hvalp, da jeg leide et rom, av Axel og dem, da de bodde i Høybråtenveien.

    Og Trixie, den hunden, den ble kjempeglad, når den så meg, på T-banen da, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    (Trixie begynte plutselig å logre fælt, og svirre eller nesten danse, like ved der jeg satt da, på T-banen.

    Da den skjønte at det var jeg som satt der, da.

    Noe som var litt flaut, for det var så mange folk, i den t-banevogna, da.

    Og jeg var ikke fra Oslo, så jeg pleide aldri å prate høyt for eksempel, på T-banen.

    Jeg pleide for det meste å sitte å se ut av vinduet, da.

    Men det skjønte nok ikke Trixie).

    Så den huska vel meg, fra da jeg leide et rom, av Axel og dem, på Furuset, da.

    (Et par-tre års tid, før det her, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (på rundt den samme tiden vel), så traff jeg også Rune og Hildegunn, på T-banen.

    De hadde vel tatt bussen fra Stovner, og gikk på T-banen på Furuset, (tror jeg).

    Så det var litt spesielt da, husker jeg, å møte noen folk fra Ungbo, på T-banen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, som jeg satt eller lå, i sofaen, i stua, på Ungbo der.

    Så lista Rune og Hildegunn seg, (husker jeg), inn døra, til Ungbo der.

    Og de krabba liksom fra gangen og inn i stua, da.

    De prøvde å være kjempestille, men jeg klarte å høre hva de dreiv på med likevel, liksom.

    Så det var litt spesielt, (vil jeg si), at Rune og Hildegunn liksom krabba inn fra oppgangen, og inn i stua, da.

    Mens de ikke lagde en eneste lyd omtrent, da.

    En gang, som de kom hjem, fra jobben sin på Stovner, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg bodde jo på Ellingsrudåsen, i 4-5 år vel.

    Så noen ganger, mens jeg gikk mellom T-banestasjonen og Ungbo.

    Så overhørte jeg hva noen folk sa da, hvis de prata høyt.

    Og en gang, så var det noen tenåringsjenter, (som var et stykke opp i tenårene vel), som prata høyt, like ved gangstien, opp til Skansen Terrasse der, vel.

    (Noe sånt).

    Det her var vel tre tenåringsjenter, tror jeg.

    (Som stod litt oppe i ‘lia’ der liksom, da).

    Og hu ene refererte til meg da, (som kom gående hjem fra jobben, eller noe sånt), og spurte ei annen tenåringsjente der.

    Om, ‘hva med han der da? Han ville du vel ikke ha gjort det med?’.

    (Noe sånt).

    Og da svarte hu andre tenåringsjenta, (husker jeg), at ‘jeg ville gjort det for en femtilapp’.

    Så jeg fikk meg aldri noe sex, mens jeg bodde, på Ellingsrudåsen der.

    Men hvis jeg hadde gått og vifta litt, med noen femtilapper, mens jeg gikk til og fra jobben der.

    Så hadde jeg kanskje hatt mer lykke med meg, når det gjaldt sånt, da.

    Men det syntes jeg ikke at tok seg så særlig bra ut, da.

    Så det ble mest til det, at jeg passa mine egne saker, mens jeg bodde der, da.

    Det var ikke sånn at jeg begynte å prate med de lokale tenåringene der, når jeg gikk til og fra T-banen, liksom.

    (Så det var ikke som da jeg var noen år yngre, og bodde på Abilsø, liksom.

    Hvor jeg ble kjent med ‘alle’ de lokale ungdommene.

    For da jeg bodde på Abildsø, så var jeg jo fremdeles i tenårene, selv og.

    Og det var også sånn, at hu Lene, fra Abildsø, jo hadde advart meg, før jeg flytta til Furuset, om at det var et ganske tøft miljø der, da.

    Og Ellingsrudåsen, det var jo nabostedet, til Furuset.

    Så jeg regna vel med at det var omtrent like tøft der da, da jeg flytta dit.

    Så det var ikke sånn at jeg ble kjent med masse Ellingsrudåsen-folk liksom, selv om jeg bodde der, i 4-5 år.

    Nei, jeg var vel for det meste opptatt av NHI, militæret og jobbing, den tida, som jeg bodde der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, rundt den siste tida, som jeg var kamerat, med Øystein Andersen.

    Så var jeg også hjemme hos Bengt Rune og dem, (på Rasta), og spilte biljard, en gang, (husker jeg).

    (For Øystein Andersen og Glenn Hesler dro meg med dit, da).

    Og mens jeg stod lent over biljardbordet, så dukka Bengt Rune sin fjortis-lillesøster opp, gående opp en trapp, til opp dit vi dreiv og spilte biljard, (var det vel).

    (Nina, eller hva hu het).

    Også spurte hu, (om meg vel), ‘hvem er det?’.

    (Mens hu må ha sett på rumpa mi, vel).

    Også så hu hvem jeg var, da.

    Også sa hu, ‘åja, han ja’.

    (Eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på rundt den tida, som jeg vanka, på Biljardhallen, på Skårer, sammen med Øystein Andersen og Glenn Hesler.

    Så var det sånn, at lønninga mi, (fra OBS Triaden), var forsinka, (eller noe sånt).

    Siden OBS Triaden gjorde noe spesielt, med lønnsutbetalingene, i sommerferien, (av en eller annen grunn).

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, vel).

    Og da, (eller om dette var en annen gang), så var det sånn, at jeg prøvde å låne penger, av Magne Winnem, da.

    Og da husker jeg det, at Glenn Hesler og Øystein Andersen, syntes at Magne Winnem, var ‘dust’.

    (Eller noe sånt).

    Siden Magne Winnem hadde prata om det, (på telefonen vel), at det burde skrives gjeldsbrev, hvis jeg skulle låne et par tusen av han da, (eller noe sånt).

    Og det mente vel jeg også, at kanskje var litt vel formelt, da.

    Magne Winnem og jeg, vi hadde jo kjent hverandre, siden russeåret, (tre-fire år, eller noe, før det her), og vært omtrent bestekamerater, siden da.

    Så et gjeldsbrev, for et nødlån, på et eller to tusen, siden OBS Triaden tulla med lønnsutbetalingene, i ferien, (eller noe sånt).

    (Må det vel ha vært, som var grunnen, til at jeg ønsket å låne penger).

    Nei, det virka litt vel formelt, for meg, da.

    Og Glenn Hesler og Øystein Andersen, de kjørte meg til Nylænde, på Lambertseter da, (husker jeg).

    (Fra Biljardhallen der vel).

    Hvor Magne Winnem bodde da, (på den her tida), i en Rimi-leilighet, som lå overfor Rimi Nylænde der, da.

    (Hvor jeg senere ble butikksjef forresten, høsten 1998).

    Dette var en kveld, (mener jeg å huske).

    Og Magne Winnem møtte meg vel nede, ved kiosken der cirka vel, (i Nylænde der, da).

    Og Elin fra Skarnes, hu stod vel også der, (mener jeg sånn halvveis å huske, ihvertfall), sammen med Magne Winnem, da jeg dukka opp der, da.

    Men Magne Winnem sa ikke noe om gjeldsbrev, da jeg dukka opp der.

    Jeg fikk vel bare låne noen penger, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, på rundt den her tida.

    Så var jeg forresten ‘tredje hjul på vogna’.

    Like etter at Magne Winnem hadde blitt sammen med Elin fra Skarnes, (må det vel ha vært).

    Vi tre, vi dro på Klingenberg kino.

    Og jeg ville se den nye filmen ‘JFK’, husker jeg.

    Og jeg klarte såvidt å overtale Magne Winnem og Elin fra Skarnes, til å bli med, å se på den filmen, da.

    Og mens vi så på den filmen, så virka Magne Winnem og Elin fra Skarnes rimelig uinteresserte, husker jeg.

    Enda vel dette må sies å ha vært en ‘blockbuster’-film, vel.

    Og samtidig, så var vel dette også en film, som såkalte intellektuelle kunne se, (uten å føle seg flaue, vel).

    (Og dette var vel også en film, som hadde fått veldig gode kritikker vel, i norsk presse).

    Men Magne Winnem satt og gjespa, på en tilgjort måte, mens vi så på den her filmen da, (mener jeg å huske).

    Men det forstod jeg egentlig ikke, hvorfor dette paret, som begge seinere var på valglister, i Oslo, (Magne Winnem for Høyre, og Elin Winnem for KRF), ikke syntes, at det var noe artig, å se den her filmen.

    Det klarte de ikke å forklare for meg, da.

    Så det ble sånn, at vi så den her filmen, da.

    Siden det var den filmen, som jeg hadde suverent mest lyst til å se, da.

    For den filmen, (JFK), den hadde vel nettopp hatt premiere også, (mener jeg å huske).

    Når dette kinobesøket vårt var, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 78: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XVII

    Det var også sånn at halvbroren min Axel også var med og spille fotball, med Glenn Hesler og ‘Tom-gjengen’, en del ganger.

    Ihvertfall på den tida, som Tom-gjengen spilte fotball, på Ellingsrud.

    For eksempel så var det jo sånn, at den gangen, som Pia hadde tre afrikanere liggende over, på overraskende overnattingsbesøk, på Ungbo.

    Så var det sånn, at Glenn Hesler og Axel vekte meg, fordi vi skulle spille fotball, med Tom-gjengen da, den ettermiddagen.

    Men vi pleide jo å diskutere ting som når fotballen begynte, om vi skulle gå ned dit, ta taxi, eller om Glenn Hesler kjørte, og om vi skulle kjøpe drikke, osv.

    Så søndag ettermiddag, på Ungbo, det var liksom tida for ‘vorspielet’ til fotballsparkinga, med Tom-gjengen, da.

    Så Pia sitt uventede tredoble afrikanske besøk.

    Det ødela ganske mye, for ‘fotball-vorspielet’, til Glenn Hesler, Axel og meg, da.

    (For det ville, (mer eller mindre, ihvertfall), ha vært nedverdigende, mener jeg.

    Hvis vi tre, (Glenn Hesler, Axel og meg), hadde måttet stått og hvisket, om de her tingene, i gangen, på Ungbo, da.

    Når vi vanligvis pleide å stå og preike om de her tingene, i stua der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på rundt den her tida.

    At Glenn Hesler og Øystein Andersen, de pleide å dra meg med, for å spille fotball og basketball, inne i Oslo sentrum, (med noen ungdomsgjenger, som de kjente der, da).

    Dette må vel ha vært, like etter at jeg var i militæret, vel.

    (Selv om jeg husker tidspunktet, for det her, rimelig vagt).

    Den gangen, som vi spilte basketball.

    Så spilte vi mot en ungdomsgjeng, (som Glenn Hesler og Øystein Andersen kjente, da), på Ila, (mener jeg at det må ha vært).

    Det stod til og med noen tenåringsjenter, og heia på det laget, som vi spilte mot der, da.

    (Som bestod mye av vietnamesiske, (eller ihvertfall mørkhudede), ungdommer vel.

    Selv om heia-damene var norske, vel).

    Og jeg husker at jeg overhørte det, at de tenåringsjentene, som stod og heiet der, de liksom stod og bebreidet seg, over meg, da.

    Siden jeg ødela ‘alle’ kontrings-angrepene, til den her gjengen, siden jeg var rimelig rask, etter militæret, da.

    (Selv om jeg ikke klarte å treffe kurven, på skuddene mine, noe særlig ofte.

    Siden jeg har spilt minimalt med basketball, under oppveksten.

    Det var kun noen ganger i gym-en, som jeg hadde spilt basketball, før jeg flytta til Oslo.

    Og i Oslo så hadde jeg bare spilt basketball, en gang, med Axel, da han bodde på Vestre Haugen, en lørdag, som jeg hadde perm, fra Geværkompaniet, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Glenn Hesler, han dro meg også med, et par ganger, på 90-tallet, til Cuba, ved Grunerløkka der, for å spille fotball, husker jeg.

    Dette var på en asfaltbane der, vel.

    Og Glenn Hesler, (og Øystein Andersen vel), de kjente, en ungdomsgjeng der da, som vi spilte mot.

    Og dette var veldig unge folk, som såvidt hadde kommet seg opp i tenårene, vel.

    Og det jeg husker best, fra den fotballsparkinga, på Cuba, der.

    Det var at en av de ungene/ungdommene, (en ung, afrikansk gutt vel).

    Han gikk for det meste å sparka meg i anklene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), istedet for å prøve å treffe ballen, da.

    Så de folka, i den fotball-gjengen, på Grunerløkka, som Glenn Hesler kjente.

    De dreiv med farlig spill da, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg var i militæret.

    Så hadde jeg jo helgeperm, så og si hver helg.

    Og var hjemme, på Ungbo, siden at jeg tjenestegjorde i Elverum, som kun er 2-3 timer med tog, fra Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg hadde helgeperm, og slappa av, på Ungbo, da.

    Så dukka Glenn Hesler og Øystein Andersen opp der, (må det vel ha vært).

    Og de overtalte meg, til å bli med til en biljard-pub, på Veitvet, (eller noe), da.

    Øystein Andersen og Glenn Hesler, de kjente nemlig Bengt Rune og Kalle, som var i eliten, innen biljardidretten, da.

    Og eliten, innen biljard, de hadde en avtale, med den her biljardpuben, i Groruddalen, da.

    Om at de kunne få spille gratis, på den her biljardpuben, da.

    (Noe sånt).

    Og da, så sa Glenn Hesler og Øystein Andersen det, at de pleide å late som, at de også var i eliten, da.

    (Siden de hadde så dyre biljardkøer, og sånn, (må det vel ha vært)).

    Også pleide de å spille gratis, på den biljardpuben, på Veitvet der, da.

    (Det er mulig at Biljardhallen, ovenfor Triaden-senteret, hadde blitt stengt, like før det her.

    Av Kurt aka. Skurt, faren til Bengt Rune, da.

    Det må vel antagelig ha vært sånn.

    For hvis ikke, så hadde vi vel vanka på Biljardhallen, på Skårer, istedet, vil jeg vel tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg selv, jeg ble litt nervøs, (må jeg innrømme), av den her snikinga, i Oslo, da.

    Jeg var jo et stykke opp i tjueårene, og ikke en russ lenger, (for å si det sånn).

    Så jeg var nok litt bleik i trynet, når vi gikk inn, på den her biljardpuben, da.

    Hvor Glenn Hesler og Øystein Andersen, veksla noen ord, med en av pub-medarbeiderne der, da.

    Også gikk vi ned i kjelleren der, da.

    Hvor det bare var Glenn Hesler, Øystein Andersen og meg, som hang da, (den her kvelden).

    Også spilte vi vel for det meste ‘nier-ball’, som var en litt annen biljard-variant, enn ‘åtter-ball’, som ‘Biljardhallen-folka’, kalte vanlig biljard for, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens Glenn Hesler og Øystein Andersen spilte et parti nier-ball vel.

    Så dukka det opp en rimelig kraftig kar der, som ville spille mot meg, da.

    En som jobba på puben der, (eller noe sånt), vel.

    Og jeg vant da.

    Men jeg imponerte nok ikke så mye, tror jeg.

    Han karen, han kunne nok se det, at jeg ikke var i biljard-eliten, liksom.

    Så like etter at han karen stakk derfra, så stakk også Øystein Andersen, Glenn Hesler og meg derfra, da.

    Og det var vel ikke sånn, at Glenn Hesler og Øystein Andersen noen gang seinere, maste på meg, om å bli med dit, igjen.

    Og dette var vel egentlig greit for meg også, vil jeg vel si.

    For jeg var egentlig ikke en så stor fan, av å spille biljard.

    Men grunnen til at jeg hang så mye, på Biljardhallen der, mens jeg jobba på OBS Triaden.

    Det var fordi at det jeg bodde hos Axel og dem, det første året, som jeg jobba, på OBS Triaden.

    Og der var det ganske masete, da.

    Med en, (mer eller mindre), hyperaktiv Axel, som var i 11-12 års alderen vel.

    Og det var også sånn, at jeg noen ganger ble litt dårlig behandla, hos Axel og dem, vil jeg si.

    For jeg måtte plutselig ta over Axel sitt gamle rom der.

    (Et rom som var mye mindre enn det rommet som jeg egentlig hadde avtalt å leie der.

    Nemlig Axel sin stemor, Mette Holter, sin datter, Kristen Ancona, sitt tidligere rom).

    Og Mette Holter, sin venninne fra, Trøndelag.

    (Ei svær amerikansk dame, som het Victoria).

    Hu fikk låne rommet mitt, (Axel sitt tidligere rom), når hu var på besøk der, og jeg måtte sove på sofaen i stua, da.

    Så det var ikke så artig, syntes jeg, å være ‘hjemme’ i helgene, den siste tida, som jeg bodde der.

    Så da hang jeg heller i Biljardhallen og hjemme hos Øystein Andersen, og dem, da.

    Siden jeg nok kanskje delvis misstrivdes litt, hos Axel og dem, da.

    Så det var ikke fordi at jeg trodde det, at jeg var i biljardeliten, (eller noe), at jeg hang så mye i Biljardhallen der, etter stengetid, osv., da.

    Jeg bare hang der, fordi at jeg kjente tremenningen min, Øystein Andersen, da.

    Og han eide en spilleautomat, som het Street Fighter, og som han etterhvert lot stå, sammen med de andre automatene, på Biljardhallen der, da.

    Så derfor fikk Øystein Andersen og Glenn Hesler, spille biljard gratis der, også etter stengetid, i helgene og sånn, da.

    Og jeg fikk også lov til det, siden jeg var kamerat, med Øystein Andersen og Glenn Hesler, da.

    Og siden jeg jobbet på OBS Triaden, som var rett over veien, for Biljardhallen der, da.

    Og grunnen til at Øystein Andersen begynte å vanke på Biljardhallen.

    Det var fordi at jeg jobba på OBS Triaden, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For Øystein Andersen, han pleide noen ganger, å dukke opp, på Triaden-senteret der, for å hilse på meg, (siden han bodde i Lørenskog, som også var den kommunen, som Triaden-senteret lå i da).

    Siden vi hadde vært på språkreise i England sammen, osv., noen år før det her, da.

    Og også kjente hverandre, fra da jeg bodde på Bergeråsen, (for Øystein Andersen sin adoptivmor, hadde arvet en gammel familieeiendom, som lå like nedafor Bergeråsen, da).

    Så jeg hang sammen med Øystein Andersen, den gangen, som han ble kjent med Bengt Rune, (sønnen til Skurt), da.

    Så derfor var det nesten sånn, at jeg kjente Bengt Rune og, da.

    Eller, jeg visste ihvertfall hvem han var, for å si det sånn.

    Det var min tremenning, Øystein Andersen, som var mest interessert, i å bli kjent med Bengt Rune, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg selv syntes også at Biljardhallen var et rimelig kult sted, (for å si det sånn).

    For de hadde flipperspill, (som var min favoritttype, av spill), vanlige spilleautomater, og masse biljard og snoker-bord, da.

    Pluss at de hadde gode burgere der også.

    Som jeg en gang fikk krite en av, faktisk, (like før jeg fikk lønning vel), av Skurt da, siden jeg kjente Bengt Rune, (eller ihvertfall sa, at jeg kjente han).

    Det var kanskje litt overdrevet, å si, at jeg kjente Bengt Rune.

    Men min tremenning Øystein Andersen kjente han da, må man vel si.

    Så jeg syntes at jeg kunne si det, og krite en burger, da.

    Selv om det vel var sånn, at jeg var så sulten.

    Så jeg tenkte kanskje ikke så mye.

    Men det var en annen kar der, som sa at han kjente Bengt Rune, og fikk krite en burger, da.

    Og jeg var så glad i burgere.

    Så da sa jeg bare det samme, som han andre gjesten der, da.

    Og fikk krite en burger, da, (av Kurt aka. Skurt, faren til Bengt Rune, da).

    Men jeg visste hvem Bengt Rune var, da.

    Selv om jeg ikke kan si at vi var kamerater, akkurat, liksom.

    Men jeg hadde inntrykk av at han og Øystein Andersen holdt på å bli noe lignende av kamerater, da.

    Så jeg syntes jeg kunne spørre om å krite en burger jeg og, da.

    Og jeg betalte vel for burgeren, noen dager seinere, (når jeg fikk lønning), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.