johncons

Stikkord: Axel Nicolay Thomassen

  • Min Bok 5 – Kapittel 141: Kvelde

    Noen dager etter at jeg kom hjem fra London.


    (Og fortsatt i sommerferien min, sommeren 2003, da).

    Så ville broren min Axel ha meg med ned til Kvelde, for å besøke onkel Martin og dem, (husker jeg).
    Jeg hadde i mellomtiden avskiltet Sierra-en.

    (Siden den bilen egentlig var et vrak, da.

    For det var jo ‘alltid’ noe feil med den.

    Så jeg hadde ikke råd til å ha den bilen, som student, da.

    Så jeg parkerte den, på en gratis parkeringsplass, ved Gamle Aker kirke der.

    Hvor jeg kjørte den, uten clutch-wire, (for den røyk jo i Sinsenkrysset, den gangen som Axel og jeg skulle besøke bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, høsten 2002), etter at parkeringsbeviset mitt, (i Rimi-byggets bakgård, som var utvidet, på den her tiden, siden Waldemar Thranes gate 3 ganske nylig hadde blitt revet, av Dokken AS, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), nok hadde løpt ut.
    For jeg hadde ikke råd til å betale 500-600 i måneden for parkeringsbevis, enda mer for forsikring, og også cirka like mye for bensin, og sikkert en liten formue, til EU-kontroll og reperasjoner.
    Som student.
    Siden det alltid var noe galt med den bilen, da.
    Men jeg syntes at den bilen var litt artig.
    Nesten som en veteranbil.
    Da Sierra-en var på EU-reparasjon, sommeren 2000, så sa en kar, som jobba på et verksted, på Rommen.

    At den bilen var ‘kongebilen’.
    Så jeg ville ikke vrake bilen, da.
    Av sentimentale grunner, liksom.

    Siden den så litt rå ut, siden den var svart metallic, og hadde ganske nye støtfangere osv., (så karosseriet hadde litt høyde, over bakken, liksom).
    Men det var såvidt at den bilen hadde passert en EU-kontroll, hos NAF i Sandvika, sommeren 2000.

    På grunn av ‘rust på bærende konstruksjoner’, som en vestlending der, (var det vel), førte opp på et skjema, da.

    Så det var såvidt at jeg fikk Sierra-en gjennom EU-kontroll, sommeren/høsten år 2000.

    Og jeg hadde ikke råd til, (som student), å bruke mange tusen på den bilen igjen, på den neste EU-kontrollen, i år 2002, da.

    Da ville jeg ha måttet spise nudler til middag hver dag, tror jeg, (for å si det sånn).
    Og det hadde jeg ikke så lyst til, da.

    Så derfor så bare parkerte jeg den såkalte kongebilen, på en gratis parkeringsplass, ved Gamle Aker kirke der, da.
    Og da våren kom, år 2003, (må det vel ha vært), så ble den bilen tauet inn, av kommunen, (var det vel), på grunn av at de skulle feie der, eller noe sånt, da.
    Og det var egentlig like greit.

    For den bilen, den var det jo så mye problemer med.

    Så den bilen var egentlig ikke noe å spare på da, for å si det sånn.
    Ihvertfall ikke hvis man tenkte økonomisk.

    Det ville nok være smartere av meg uansett, å kjøpe meg en ny bil, når jeg fikk meg en ny jobb, (som for eksempel IT-sjef med 500-600.000 i årslønn, som jeg så for meg, etter å ha gått tre år, på bachelor IT, ved ingeniørhøyskolen), istedet for å bruke fler tusen på den bilen, som egentlig var et vrak, med stygge bakseter, og masse bulker i karosseriet, osv.
    Og den bilen hadde vel allerede kosta meg mellom 50.000 og 100.000, bare i verkstedregninger.

    Så den bilen var et utgiftsluk, da.

    Og de kriminelle i området, de brøyt seg ‘alltid’ inn i den bilen, da.

    Og IF forsikring, de hadde jo nesten kondemnert den bilen, i 1998, da jeg fikk en ny bulk i karosseriet, etter at Dokken AS, hadde skadet bilen min, under rivingen, (som en anonym person ringte og tipset meg om).

    Og grunnen til at den bilen nesten ble kondemnert, i 1998.

    Det var fordi at listeprisen da bare lå på rundt 15-20.000 vel.

    Og at det var så mye bulker og sånn, på den bilen.

    Så det ville vært galskap av meg nesten, å dra den bilen gjennom enda en ny EU-kontroll, som student, (vil jeg si).

    For jeg hadde liksom brukt nok penger på den bilen da, (for å si det sånn).

    Dette var jo en 1986-modell.

    Så den bilen var et 16 år gammelt vrak, i 2002 da, (må man vel si).

    (Den bilen hadde jo vært gjennom ulykker, osv.

    Så det var nok dumt av meg å kjøpe den bilen, høsten 1998.

    Da jeg ble butikksjef.

    Men jeg var så overarbeida, på den tida.

    Så jeg orka ikke å bruke så mye tid, på å finne meg en bil, da.

    Så jeg slo til på den første og beste, liksom.

    Og jeg syntes også at den bilen så kul ut, da.

    Siden den var svart metallic osv., da).

    Og jeg hadde råd til å ha den bilen, som en ganske bra betalt butikksjef.


    Men jeg måtte nok ha gått ned en del i levestandard, hvis jeg skulle fortsatt å ha den bilen, som student.
    Og det ønsket jeg ikke, da.

    For jeg var litt deprimert, siden jeg jo hadde sluttet som butikksjef, som jo på en måte er en statusjobb.


    Så jeg var litt flau over at jeg ikke var butikksjef lenger, da.

    Og brukte derfor en del penger på trøstespising, osv.

    Det vil si ferdigmat, iskrem og snacks og sånn.

    Som det gikk mye av da, på den her tida.

    Ved siden av kyllingfilet, som jeg pleide å steike i en hybelkonfyr.

    (Og jeg ble jo også mobbet, på grunn av klærna mine, på HiO IU.

    Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel.

    Så jeg brukte også mye tid og penger, på den her tida, på å prøve å finne kule klær, i de forskjellige klesbutikkene, i Oslo sentrum, da).

    Så den bilen, den har jeg ikke sett, siden jeg parkerte den, ved Gamle Aker kirke, høsten 2002, da.

    Selv om jeg vel gikk og sjekka, et par-tre ganger, om den fortsatt stod der.

    Men jeg orka ikke å gå til ved Gamle Aker kirke der.

    (En gåtur på fem minutter, kanskje).

    Hver dag liksom.

    For å sjekke om jeg hadde fått en ‘taue-advarsel’, fra kommunen, på bilen.

    For jeg var så fokusert, på studier osv. da, på den her tiden.

    Så Sierra-en, den gikk litt i glemmeboka, da.

    For å si det sånn.

    Jeg var ikke så besatt av den bilen, at jeg gikk og sjekka, at den stod på det samme stedet, hver dag, liksom).

    Så Axel og jeg, vi måtte ta toget, ned til Larvik, da.

    Og vi ble henta, av onkel Martin, (som vel muligens kjørte tante Ellen sin hvite bil, (av et eller annet slag), som også var et ‘vrak’ vel, (og som stod parkert ved gården til onkel Martin sin samboer Grete da, på den her tiden)), på togstasjonen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien fra togstasjonen og til Kvelde, så begynte onkel Martin og/eller Axel, å ‘bable’ om at vi måtte bade i Farris.

    (For Løvås gård, (gården til onkel Martin sin samboer Grete), den lå jo bare noen hundre meter unna Farrisvannet).

    Jeg forklarte det, at jeg ikke hadde med meg badetøy, da.

    Og da kjørte onkel Martin innom det da ganske nybygde Nordbyen kjøpesenter, i Larvik.

    (Som hadde blitt bygget der Nanset Marked lå tidligere.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Jeg var jo nøye, når det gjaldt klær, på grunn av det ‘kles-presset’, (må man vel kalle det), som var ved HiO IU.

    (Og som jeg ikke var så vant med, fra kolleger, i Rimi).

    Så jeg fant ikke noen badeshorts jeg likte, i sportsbutikken der.

    Selv om Axel fant en rød badeshorts, (eller noe sånt), vel.

    Men det som var rart, (vil jeg si, som tidligere butikksjef).

    Det var at det stod to folk, i disken der.

    Og ei dame dreiv tilfeldigvis og spurte han sjefen i kassa, noen spørsmål, om hvordan hu skulle pakke ned en blå Champion badeshorts.

    (Enda det vel fortsatt var noen uker igjen av sommeren).

    Og den shortsen, den var tilfeldigvis i min størrelse, da.

    Og den var tilfeldigvis den eneste badeshortsen, som jeg likte, som de hadde, i den butikken, da.

    Så det ble til at jeg spurte om jeg kunne få kjøpe den shortsen, da.

    Selv om jeg syntes at hele den ‘badeshorts-settingen’, (når det gjaldt den bablinga om å bade i Farris, og også de tilfeldighetene rundt den Champion-shortsen), var litt spesiell, (for å si det sånn).

    (Jeg mener å huske at jeg begynte å lure litt, ihvertfall.

    Som tidligere butikksjef, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 139: Mer fra London

    Det er mulig at det bare var to netter, som jeg var i London, på den storbyferien min dit, sommeren 2003.

    Hvis ikke så var det vel tre netter, da.

    Noe sånt.

    Jeg husker at jeg fant en Tiger Tiger-club, like ved Leicester Square.

    (Hvor vel David Hjort sin samboer, Melina, hadde anbefalt meg å gå, for å finne utesteder. 

    Noe sånt).

    Men jeg hadde på meg joggesko, den første kvelden jeg gikk ut, i London.

    Så jeg kom ikke inn på Tiger Tiger da, (husker jeg).

    For dørvaktene der, (en mann og en dame), sa at man måtte ha på seg lærsko da, (husker jeg).

    (Og jeg hadde også med et ganske nytt par lave Doc Martens-sko, til London.

    Så jeg kom inn der dagen etter da, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha ikke kommet inn, på Tiger Tiger.

    Så gikk jeg videre nedover en gate der.

    Og jeg fant en sportspub, hvor de hadde studentkro, (husker jeg).

    Så dette var kanskje en fredag, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde jo med meg studentbeviset mitt, fra HiO IU.

    Så jeg viste det da, og kom inn på den her studentkroa, da.

    (Så det var kanskje ikke så bra kontroll der.

    Siden jeg kom inn der med et norsk studentbevis, liksom).

    Og der kosta ølen bare en pund, per pint, (husker jeg).

    Og det var jo bare cirka en femtedel, av hva ølen pleide å koste, i Norge.

    Så da drakk jeg fælt da, (må jeg innrømme).

    Og jeg prata såvidt med noen mørkhudete studenter der, (husker jeg), om de syntes at joggeskoene mine var kule, osv.

    (Eller noe lignende fyllepreik).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble også sånn, at en amerikaner, som var innom der.

    Han ville ha drikkekonkurranse mot meg, da.

    Og da skulle man plassere en pund-mynt, nederst i glasset, da.

    (Mente han amerikaneren).

    Og den som tapte konkurransen, han måtte betale, for den neste ølen, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg drakk som jeg aldri hadde drukket øl før, da.

    Og det ble uavgjort, (vil jeg si).

    (For jeg hadde jo vært en del ute på byen, (i Oslo), sammen med min halvbror Axel og hans danske sjef Peter.

    Og de to, de jobbet jo i restaurantbransjen.

    Så de var noen ølhunder, da.

    Og når man var på byen, sammen med de.

    Så skulle man kjøpe hver sin runde, da.

    Og Axel og Peter, de drakk jo rimelig fort.

    Så jeg fikk etterhvert en del trening, i å drikke øl raskt, da.

    Eller, jeg var ikke helt ukjent med det, ihvertfall).

    Og det var også en risiko, for at man kunne svelge den mynten, når man drakk øl, på den her måten, da.

    Så jeg tok det litt rolig, på slutten, av den her drikkekonkurransen, (må jeg innrømme).

    For jeg hadde ikke lyst til å havne på sykehus.

    Men en pund-mynt i magen, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og før jeg dro fra den her studentkroa.

    Så ville han amerikaneren at jeg skulle sitte litt i lag, med han og en amerikansk kamerat av han, da.

    Og to amerikanske damer, (var det vel).

    I en egen del, av lokalet, da.

    (Av en eller annen grunn).

    I en bar, hvor vi satt nesten som en gruppe, da.

    (Like før stengetid, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg dro fra den studentkroa.

    (For det ble litt kjedeligere der etterhvert, da.

    Og det utestedet stengte vel kanskje).

    Så husker jeg at jeg i fylla spurte ei jente, i slutten av tenårene, vel.

    Som var uteligger, faktisk.

    (Og som satt på fortauet, med et teppe over seg, eller noe sånt, vel).

    Om det fantes noen utesteder i nærheten, som var lenge oppe, da.

    Og hu uteligger-dama, hu mente at et sted som het ‘Number 13’, var lenge oppe, da.

    Og det utestedet, det lå i Gerrard Street da, (husker jeg).

    Og jeg holder jo med Everton, så jeg hadde ikke så lyst til å gå inn der, egentlig.

    Men når jeg først var i London, så hadde jeg jo lyst til å feste litt, (for å si det sånn).

    Så jeg gikk inn der likevel, da.

    Siden det vel var det eneste stedet, som var lenge oppe, i nærheten, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og jeg hadde på meg en blå tennisskjorte, med den grønne Gap t-skjorta under, da.

    Så jeg så ganske kul ut, vel.

    Siden jeg hadde på meg siste mote i t-skjorter, liksom.

    (Noe sånt).

    Så dørvakta der, (en afrikaner vel), han ville bli kjent med meg, (husker jeg).

    Og de som jobba der, (det var vel en kvinnelig sjef der, hvis jeg husker det riktig), de dro meg med, på noen slags hemmelige møter, som de hadde, før de skulle hive ut folk, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og det var også noen norske damer, (og menn), der.

    (Husker jeg).

    Og det var noen kommunister, som hadde dratt over til London, for å være med på et slags årsmøte, for kommunister, (eller noe sånt), da.

    Og disse pratet jeg litt med, da.

    (Siden de var fra Norge).

    Og jeg var jo så full, etter å ha drukket mye, på den her studentkroa.

    (Hvor de hadde så billig øl).

    Så jeg var i slag da, (for å si det sånn).

    Og prata med masse folk, inne på det her utestedet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han dørvakta, (som jeg ble kjent med).

    Han introduserte meg for ei dame fra Island, som dukka opp der da, (husker jeg).

    Og hu ville at jeg skulle bli med henne videre, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men jeg syntes det ble litt rart, at hu skulle dra derfra, med en gang, da.

    (Eller hvordan det var, igjen).

    Så jeg ble ikke med på det, da.

    (Og det er mulig at jeg husker feil.

    Og at hu ikke ba meg om å bli med videre.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Og han dørvakta, han skjønte litt norsk.

    Så da det dukka opp en annen nordmann der.

    Så angrep han dørvakta han, (muntlig da), siden at han prata norsk, med en rar aksent, da.

    (Noe sånt).

    Og han norske karen, han ville også dra meg med, på et annet utested, (eller noe sånt), da.

    Men det ble jeg ikke med på, da.

    (Husker jeg).

    For jeg kjente jo ikke han personen.

    Så jeg syntes at det ble litt rart da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg måtte jeg betale for ølen, ved å kjøpe tre av gangen.

    For jeg hadde ikke mer cash, og måtte betale med kredittkort, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og kredittkort var det en minimumsgrense for å bruke, da.

    Og jeg fikk også kjøpt noen røykpakker, (var det vel).

    Og da måtte jeg kjøpe de av vakta, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og jeg måtte også i minibanken etterhvert, husker jeg.

    For jeg drakk ganske mye der, da.

    Og da spurte jeg to ‘bobby-er’, (som vel politiet i London, blir kalt).

    (En mann og en dame, vel).

    Om de visste hvor nærmeste ‘cash-point’ var, da.

    Og det forklarte de meg på en høflig måte da, (mener jeg å huske).

    Selv om jeg var drita full, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det hang også mange negre, mellom minibanken og det utestedet, da.

    Og de var såkalte ‘hustlere’, tror jeg at det kalles.

    Så de prøvde å lure folk for penger da, (husker jeg).

    Og en neger var spesielt frekk da, (må man vel si).

    Og stappet plutselig begge hendene sine samtidig nedi bukselommene mine.

    For å se hva jeg hadde i dem, da.

    Men han rørte ikke baklommene mine.

    Hvor jeg hadde lommeboka mi, og sånn, da.

    Og jeg var så full, så det var ikke så mye jeg kunne gjøre, med dette, da.

    For det var så mange og svære hustler-negre der, da.

    Men det var på grunn av dette, at jeg ikke gikk i den minibanken igjen, da.

    Når de første pengene jeg hadde tatt ut, tok slutt, da.

    For jeg hadde ikke lyst til å møte de her kriminelle negrene igjen, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg møtte også ei dame fra Manchester der, (inne på den nattklubben da), husker jeg.

    Og hu prata jeg om musikk med, husker jeg.

    Jeg husker at jeg nevnte et band, som heter Proclaimers, (som var kjente, på 80-tallet).

    (Som jeg pleide å se på, på Super Channel, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Og som jeg syntes at så litt snåle ut kanskje, da.

    Selv om jeg også syntes at var flinke til å lage musikk, da.

    For å si det sånn).

    Men Proclaimers, de var fra Skottland da, og ikke fra Manchester, forklarte hu Manchester-dama.

    Og hu Manchester-dama, hu fortalte også det, at Proclaimers de hadde fortsatt konserter og sånn, (innimellom ihvertfall), oppe i Skottland der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 131: Axel og jeg besøker bestemor Ingeborg

    Etter at mora mi døde så uventet.

    Så ble jeg litt deprimert, (eller hva man skal kalle det), husker jeg.

    Det var også dette som var en av grunnene, til at jeg ønsket å slutte, som butikksjef, i Rimi, (husker jeg).

    Nemlig at jeg, (som var mora mi sitt eldste avkom), ikke klarte å få tid, til å ordne med begravelsen hennes og skiftet etter henne, (og sånt).

    (Som kanskje må sies å ha vært mitt ansvar, siden jeg var mora mi sin eldste sønn, da).

    For jobben min som butikksjef, på Rimi Nylænde, den krevde all min tid og energi, da.

    Så jeg følte det som at jeg ikke strakk til, da mora mi døde, (husker jeg).

    Så det var ikke en artig følelse da, (for å si det sånn).

    Så jeg begynte nesten å se på butikksjef-jobben min i Rimi, som et slags fengsel, etter dette, (husker jeg).

    Og som noe som gjorde at jeg ikke klarte å fullføre mine forpliktelser, som vanlig borger da, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg syntes at det var trist, etter at mora mi døde, at jeg ikke hadde rukket å bli bedre kjent med henne, liksom.

    Før hu døde så brått, da.

    Så jeg tenkte det, at jeg burde kanskje prøve å bli bedre kjent, med bestemor Ingeborg.

    (For jeg hadde jo kutta ut faren min.

    Så bestemor Ingeborg, hu var jo liksom den eneste eldre slektningen min, da.

    Noe sånt.

    For både mora mi og mine tre andre besteforeldre, var jo døde, da).

    Så jeg fikk overtalt Axel, til å bli med ned, til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, en helg da.

    (Høsten 2002.

    Like etter at jeg hadde begynt, på HiO IU).

    Og hvorfor det ikke var snakk om at Pia skulle være med.

    Det husker jeg ikke.

    Men Pia sin etiopiske samboer Negib.

    (Som jobba for Tiny Budbiler).

    Han hadde trengte penger, i år 2000, må det vel ha vært.

    For å reparere den HiAce-aktige bilen, som han brukte, i jobben sin, da.

    Så han lånte 20-30.000 av meg, da.

    Og Pia og Negib, de somla, med å betale tilbake de pengene, da.

    Og når jeg endelig fikk de tilbake.

    (Mange måneder for seint).

    Så sa ikke Pia takk for lånet, engang.

    Så det kan ha vært den episoden der, som var grunnen til det, at det ikke var snakk om, at Pia skulle være med, ned til Nevlunghavn, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg skulle kjøre Sierra-en min, opp til Slemdal, for å hente Axel.

    Så røyk clutch-wiren, midt i rundkjøringa, i Sinsen-krysset, (husker jeg).

    Men jeg klarte på en eller annen måte, å likevel kjøre bilen tilbake, til Rimi-bygget da, (husker jeg).

    For man kunne bare sette den Sierra-en i andre gir, (husker jeg), og så var det mulig å få bilen i fart, fra stillestående, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg kjørte bare i andre gir, fra Sinsen-krysset og tilbake til Rimi-bygget, på St. Hanshaugen, da.

    Og så parkerte jeg bilen, utafor Rimi-bygget, og så ringte jeg Axel, da.

    Og sa at jeg skulle prøve å få tak i en leiebil.

    Men hverken Statoil på Kiellands Plass eller Statoil på Majorstua, ville leie meg en bil, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så det ble til at Axel og jeg møttes utafor Nasjonaltheateret jernbanestasjon, (husker jeg).

    For å ta toget ned til Larvik, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til Larvik.

    Så tenkte jeg det, at jeg skulle vise Axel, det huset vi hadde bodd i, (i Jegersborggate 16), på den tida, som han ble født.

    Og utafor det huset, så er det et portrom, som deles av tre hus, da.

    Så jeg tenkte at det var greit å gå inn der, for å kikke, på den store hagen, som jeg pleide å leike i, som barn.

    (Det var forresten i det portrommet, at barnevogna til Axel, hadde velta.

    Da mora mi satt meg til å passe på Axel, en helg jeg skulle være i Larvik, våren etter at jeg hadde flytta til faren min vel.

    Det vil si våren 1980, vel.

    Altså cirka 22 år før det her, da.

    Noe sånt).

    Og mens jeg tenkte jeg skulle se om det fine morelltreet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), var i hagen der fortsatt.

    (Det som hadde så gode moreller.

    Og som hadde blitt slått ned av lynet, en gang.

    Og som derfor hadde en del av stammen, liggende på bakken).

    Men akkurat da jeg skulle sjekke det.

    Så kom det en sinna mann ut, der hvor vi pleide å ha kjøkkendør, (husker jeg).

    (Men som da var hovedinngangen, vel).

    Og Axel sa at hans far, Thomassen, hadde eiet dette huset.

    Men det visste jeg at var feil.

    For det var mora mi, som hadde eiet dette huset, da.

    Så jeg måtte si ‘Ribsskog’, da.

    Og det navnet kjente han sinna mannen igjen, da.

    Og jeg måtte forklare at vi bare ville ta en kikk på barndomshjemmet vårt, da.

    Selv om jeg husker at jeg ble litt sjokkert nesten, over Axel, da.

    For jeg syntes at han ble rimelig aggressiv, da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her var vel en lørdag, (mener jeg å huske).

    Og det hadde vel allerede begynt å bli mørkt.

    Og bussene ut til Nevlunghavn, de gikk ikke så ofte, da.

    Så jeg gjorde som mora mi gjorde, da vi dro til bestemor Ingeborg sin 80-årsdag, i 1997.

    Nemlig at jeg betalte for en drosje da, for å kjøre de 15-20 kilometerne, (eller hva det er igjen), ut til Nevlunghavn, da.

    (For vi var litt forsinka, siden det hadde vært noe feil, på bilen min, da.

    Og hvis det skulle være noe vits, med det her besøket.

    Så måtte vi vel prøve å komme fram, før midnatt, liksom.

    For å si det sånn).

    Og jeg husker at jeg spurte han drosjesjåføren, om hvordan det gikk med Larvik sine to beste fotball-lag, Larvik Turn og Fram, på den her tiden.

    Og drosjesjåføren, han svarte det, at det ikke var fotballen som var det store, i Larvik, på den her tiden.

    Men at de fleste pleide å dra til Bergslihallen, (var det vel), for å se på dame-håndball, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg spurte vel også om hvordan utelivet, i Larvik var, på den her tiden.

    Og da svarte han drosjesjåføren at de hadde så stor problemer med albanere, for tiden, da.

    Som prøvde visst å ta over byen, (eller noe sånt da), var det vel han sa.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til bestemor Ingeborg.

    Så hadde hu noe problem, med at noen dreiv og ringte på ringeklokka hennes, hele kvelden da, (husker jeg).

    Og både bestemor Ingeborg og Axel, de bare satt der, da.

    Da noen dreiv og ringte på døra, en 5-6 ganger, vel.

    Men jeg ble tilslutt så lei av det her, da.

    Så jeg løp i sokkelesten, (var det vel), ut verandadøra, til bestemor Ingeborg, da.

    Og så at det var noen ungjenter, som dreiv og tulla, da.

    Ei ungjente gjemte seg i en hage, et lite stykke inn i en sidegate, til Skoleveien da, (hvor bestemor Ingeborg bodde).

    (Jeg så at hu løp og gjemte seg der, da.

    Og jeg kunne se silhuetten, (eller hva man skal kalle det), til hu jenta, mens hu liksom satt helt stille da, i en hage).

    Og da jeg gikk fram for å spørre hu ‘hage-jenta’, om hvorfor de tulla så fælt, da.

    Så dukka det opp ei annen ungjente der, kledd i en Larvik Line-genser, (husker jeg).

    (Eller egentlig var det vel muligens en Larvik håndballklubb-genser.

    Noe sånt.

    Det var ihvertfall en hvit genser, (eller trøye), med en blå Larvik Line-logo på da, mener jeg å huske).

    Og hu håndball-jenta, (må hu vel ha vært).

    Hu fortalte det, da.

    At det var også noen andre som hadde vært med på den her tullinga, og som hadde løpt den andre veien, da.

    (Opp mot den UFO-hytta vel, som ligger liksom inn i skogen, hvis man fortsetter å gå, på en sti, som er i enden av Skoleveien, liksom).

    Og hu håndballjenta, hu forklarte også det, at den her bølle-aktiviteten, det var noe de hadde sett om, på et TV-program, da.

    Så da svarte jeg bare det, at jeg syntes at det virka som at de så for mye på TV, da.

    Og det var hu håndballjenta litt enig i, vel.

    Og så gikk jeg inn til bestemor Ingeborg og Axel igjen, da.

    (Som fortsatt bare satt der, rett opp og ned, i stua til bestemor Ingeborg, da).

    Og etter det her, så slutta de her ungdommene, (eller om man skal si ungene), å ringe på ringeklokka, til bestemor Ingeborg, da.

    For den her bøllinga, den ødela hele kvelden da, (må man vel si).

    (Syntes jeg, ihvertfall).

    Så jeg syntes ikke at jeg bare kunne sitte å se på det, liksom.

    Selv om bestemor Ingeborg og Axel tydeligvis syntes at det var det mest naturlige.

    Men det ble som noe ‘lamt’ liksom, for meg da, (husker jeg).

    Så det orka jeg ikke, da.

    (Å bare ignorere den her ‘tullinga’ liksom.

    Som grensa til terror, vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så skulle faren til han, som Axel leide et rom av, på Slemdal, komme på besøk, da.

    Men han faren til Axel’s kamerat.

    Han ble kalt for ‘Majoren’, da.

    (Eller noe sånt).

    Og jeg syntes at det virka som, at det var noe rart, med han Majoren, på måten Axel sa navnet hans på, da.

    Så jeg orka ikke å stå opp, på søndagen, for å ‘bable’ med han Majoren, da.

    Så jeg ble bare liggende lenge, da.

    For jeg var vel fortsatt litt overarbeida, etter den tiden min som butikksjef, i Rimi, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at Axel lagde en middag der, (var det vel).

    Og at det var is med smeltet sjokolade på, (eller noe sånt), til dessert, da.

    Og jeg mener å huske det, at Axel sa det.

    At når han var i lag med andre, så pleide han å spise usunn mat, da.

    Mens når han var for seg selv, så spiste han mer sunn mat, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før vi dro tilbake til Oslo igjen, på søndagen.

    Så ville bestemor Ingeborg, at vi skulle gå en tur, i skogen ut mot Mølen der, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så det var nesten som i ‘gamle dager’, (på 70-tallet), da jeg pleide å være på besøk, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Blombakken der, sammen med søstera mi og mora mi, da.

    (Før Axel ble født).

    For da pleide jeg også å bli dratt med på søndagstur, (husker jeg).

    Og etter turen, så sa bestemor Ingeborg det, at: ‘Turen var det beste’.

    Mens Axel og jeg gikk ned mot bussholdeplassen, (ved et konditori der), nedenfor Skoleveien.

    Men det var kanskje ikke så rart, at bestemor Ingeborg syntes det, at turen var det beste.

    For kvelden før, så hadde vi jo blitt terrorisert, (må man vel si), av den jentegjengen, som bodde i nabolaget, til bestemor Ingeborg, da.

    Og som hadde ringt så fælt, på ringeklokka hennes, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Axel, han ville forresten heller til onkel Martin, (enn å besøke bestemor Ingeborg), på den her turen da, (husker jeg).

    Men jeg mente det, at bestemor Ingeborg, hu var så gammel.

    Så hvis vi skulle bli noe kjent med henne, så måtte vi besøke henne før hun døde, liksom.

    (Noe sånt).

    Og Pia hadde jo også sagt det, en gang, på 90-tallet.

    At Martin, han hadde vært slem, mot noen damer, på byen, (i Oslo).

    Og jeg husker jo det, at onkel Martin var uhøflig, mot meg, da han lå på sykehuset Sophies Minde, (var det vel), på Carl Berner, høsten 1990.

    Etter at han hadde hatt en MC-ulykke, da.

    Og bestemor Ingeborg hadde ringt eller skrevet til meg, og bedt meg om å besøke han, (på sykehuset), da.

    Så jeg hadde ikke så lyst til å besøke onkel Martin, egentlig.

    Det var mest Pia og Axel som syntes at det var artig, å besøke han, vel.

    Men sommeren etter, (sommeren 2003), så dro Axel og meg, for å besøke Martin og dem da, (husker jeg).

    En helg, (eller noe sånt), rett etter at jeg hadde vært i London, (husker jeg).

    Men jeg tror ikke at noen av besøkene mine, til onkel Martin og dem, var min ide, i utgangspunktet, liksom.

    Men det at Axel og jeg, dro for å besøke bestemor Ingeborg, høsten 2002.

    Det var min ide, da.

    Siden bestemor Ingeborg liksom var den eneste slektningen jeg hadde igjen, av mine foreldre og besteforeldre, da.

    (Siden jeg jo hadde kutta ut faren min).

    Så jeg syntes nok at det var et tap, da mora mi døde.

    Siden hu pleide å ringe meg så ofte, da.

    Noe jeg ikke likte, da dette foregikk.

    Men etter at hu døde, så ble det som en tomhet liksom da, (må man vel si).

    Selv om jeg ikke er helt sikker på hvorfor mora mi ringte meg så ofte.

    Om det var for å tulle med meg, eller hva det kan ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 128: Mer fra HiO IU

    Det var også sånn, da jeg studerte, ved HiO IU.

    At på bakerste rad, i det største auditoriet der.

    Så satt den en guttegjeng, (må man vel kalle dem), som ‘kødda’ med meg, da.

    Jeg husker at han ene i den gjengen, han sa til ei dame, som skulle følge den samme forelesningen, som meg.

    At jeg liksom gikk med det samme tøyet, hele tiden, da.

    Men det gjorde jeg ikke, da.

    Jeg dusja hver dag før jeg gikk til forelesningene.

    Og jeg hadde på meg reine klær, hver dag.

    Men jeg hadde ikke så stor garderobe, på den her tida.

    For jeg var jo vant med å jobbe på Rimi, og der gikk jeg i Rimi-uniform, da.

    Så som heltidsansatt, i Rimi, i mange år, så hadde jeg ikke trengt så mye klær, da.

    For jeg satt jo mest og quizzet på #quiz-show og chattet på #blablabla, om kveldene.

    Så jeg behøvde ikke å ha så mye forskjellige klær, da.

    For det var ikke sånn at jeg gikk ut noe særlig på byen, for eksempel, etter jobben, midt i uka.

    For jeg ville ikke være fyllesyk på jobb, da.

    For i Rimi, så er det nesten alltid noen som baksnakker en, da.

    Så jeg ville ikke risikere å ødelegger karrieren min, ved å drikke midt i uka, for eksempel, da.

    Så derfor, så festa jeg bare i helgene, stort sett, da.

    Og satt inne foran data-en, på hverdagskveldene, da.

    Så jeg trengte ikke å ha en så stor garderobe, da.

    Mens jeg jobba heltid, i Rimi.

    Men på HiO så brukte jeg vel mye en 3-4 sånne tennis-skjorter, (av merket Marlboro osv.), som jeg hadde, i forskjellige farger.

    Men jeg har tenkt det, i ettertid, at han ‘mafia-karen’, (eller hva han var), som liksom skulle få damene der til å ikke like meg osv., (han i den gjengen, på bakerste rad, i det store auditoriet der), muligens kan ha vært fargeblind.

    Siden han ikke så at jeg hadde mange forskjellige sånne tennisskjorter, da.

    Og jeg brukte jo en nyvaska sånn skjorte, for hver dag, liksom.

    Og han karen må jo ha vært en nerd, (vil jeg si), hvis han ikke så det, at jeg hadde dusja, før jeg dro på forelesningene.

    Så det var dårlig miljø, på HiO IU, vil jeg si.

    En slags nerdete guttegjeng, (som trodde at de var usynlige, kunne det virke som, siden jeg så at han ene av de prøvde å påvirke hu studinna), de liksom terroriserte sine medstudenter, fra bakerste rad, i det store auditoriet der, da.

    (Og jeg nevnte vel også det her såvidt for Dag Anders Rougseth vel, i en forelesning.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var sånn, at jeg ble litt ‘frika ut’, av de her ungdommene, på bakerste rad, i det store auditoriet der, som klagde på klærna mine, da.

    (For sånt var jeg ikke så vant med, fra Rimi.

    Men folk som jobber i butikk, de er kanskje ofte mer modne, enn ‘guttunger’ som studerer ingeniørfag, da.

    Det er mulig).

    Så etterhvert, så ble det sånn, at jeg nesten brukte like mye tid, på å trave rundt i forskjellige klesbutikker, i Oslo sentrum, da.

    Som jeg brukte på å gå på forelesninger, da.

    Siden det var et stort press da, på HiO IU.

    (Ihvertfall mot meg).

    På at man måtte ha en stor og fin garderobe, da.

    Og samtidig, så syntes jeg det, at de klærna, som jeg ofte fant, i klesforretningene, i Oslo sentrum.

    De var ofte veldig moderne og kule og nesten ‘homsete’, da.

    Så jeg måtte lete lenge for å finne noen klær, som jeg likte å gå med da, (husker jeg).

    For jeg likte best konforme klær, (heter det vel), da.

    Og jeg var ikke så glad i å gå med glorete moteklær, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at hu ‘Vestlands-dama’, hu frika meg litt ut, i begynnelsen, på HiO IU der, (husker jeg).

    Jeg husker at jeg satt for meg selv, under en forelesning, i et klasserom, i andre etasje, på den tidligere ingeniørhøyskolen der, da.

    Og så kom hu Vestlands-dama inn døra, og satt seg, oppå pulten min, da.

    (Mens hu begynte å prate litt, da).

    Med sine lange, slanke bein og smekre lår, (som hu hadde tredd nedi en trang olabukse), på utstilling, da.

    Så det er mulig at de andre studentene, på HiO IU, ble litt misunnelige på meg, da.

    For hu Vestlands-dama, hu var helt klart den fineste dama, som gikk på den her høyskolen, (på den her tida), vil jeg si.

    Så man kan kanskje si at hu var HiO IU sitt sex-symbol, nesten.

    Så det er mulig at jeg fikk noen uvenner der, på grunn av misunnelse osv., da.

    Siden jeg kjente hu her hotte Vestlands-dama, da.

    (Siden hu var på den samme gruppa som meg, (i begynnelsen ihvertfall), i faget programmering, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etterhvert, så ble det sånn, at jeg holdt meg like mye hjemme, da.

    Og prøvde å lese for meg selv der.

    (Noe som var vanskelig, siden ble jeg nok ble mer fristet, av å spise mat og surfe på nettet, osv).

    Som at jeg var på forelesningene, da.

    For jeg ble rimelig frika ut etterhvert, av hu Vestlands-dama og den ‘nerdete guttegjengen’, (på bakerste rad, i det store auditoriet der), på HiO IU, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han tidligere popstjerna, Dag Anders Rougseth, (aka. Dagga), og jeg.

    Vi pleide å jobbe sammen, på grupper, i fag som programmering og Linux osv., da.

    Og i fagene programmering og programutvikling.

    Så var det jeg som måtte gjøre nesten alt, da.

    For Rougseth, han hadde som et slags motto, da.

    At det var mulig å få seg en bachelor-grad, i IT, (ved HiO IU), uten å lære seg programmering, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker en gang, som han Dagga og jeg, satt hjemme hos meg, og jobba med noe skolearbeid, (må det vel ha vært).

    Så dukka plutselig Axel opp der, da.

    Mens jeg dreiv og visste han Dagga ‘multimedia-anlegget’ mitt, da.

    For jeg hadde nettopp lastet ned en actionfilm, som het ‘xXx’, (med Vin Diesel), fra nettet, da.

    Og så hadde jeg kobla den ganske nye og store TV-en min, til PC-en, da.

    Og jeg hadde også kobla min nye forsterker, (en rimelig stor Pioneer-forsterker, som var på tilbud vel, på Elnor), til PC-en, da.

    Og David Hjort, han skyldte meg 3-4.000 kroner, (på den her tida), da.

    Og han hadde klart å overtale meg, til å kjøpe et par store høytalere, (som hans nye samboer Melina ikke likte, var det vel), for tusen kroner, da.

    Som nedbetaling, på de 3-4.000 som han skyldte meg, fra Arvika-turen, (et par år tidligere), og fra før det igjen, da.

    Og de høytalerne, de var kjempestore, da.

    Så det er mulig at halve St. Hanshaugen hørte det, at jeg visste fram multimedia-anlegget mitt, for han Dagga, da.

    Og plutselig, så banka Axel på døra hos meg, da.

    På uventa besøk, da.

    Og Axel skjønte vel ikke at Dagga var en tidligere popstjerne, (tror jeg).

    Men Axel begynte av en eller annen grunn, å fortelle en pakkis-vits, da.

    (Som hverken Dagga eller jeg lo av, vel.

    Antagelig fordi at vi vel begge var mer kultiverte kanskje, enn det Axel var, da).

    Og så kikka Axel også på den her filmen da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Som var ganske kul å se på vel, på det nye hjemmekino-anlegget mitt, da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I andre semester, (altså vårsemesteret, i år 2003).

    Så hadde vi et fag som het programutvikling, (husker jeg).

    Og da skulle vi lage en datamodell, for et eiendomsmeglerfirma-program, da.

    Som den første deloppgaven, i det faget da, (husker jeg).

    Og sånne datamodeller, det hadde jeg fortsatt litt ‘teken’ på å lage, fra min tidligere datautdannelse, da.

    (Fra Gjerdes videregående og NHI, da).

    Så den datamodellen, den tegnet jeg ganske raskt, hjemme hos han Dagga da, (husker jeg).

    Og den brukte vi, (eller rettere sagt jeg), neste uforandret, under hele det prosjektet, da.

    Og han Dagga, han bodde i Uelands gate der.

    Litt lenger opp, mot Ringveien.

    Enn der jeg selv hadde bodd, i Uelands gate, (i min fars samboer Haldis Humblen sin leilighet der), den første uka, som jeg bodde, i Oslo, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Og Dagga, han jobbet som vaktmester, i den bygården, som han bodde i, da.

    Og han var samboer, med ei dame, som het Guro, vel.

    (Som var ei tynn dame med lyst hår, vel.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Og vi måtte vel ringe foreleseren, i det faget programutvikling.

    (Nemlig en foreleser ved navn Grønning, vel).

    Siden vi var litt seint ute, med å få laget den datamodellen, da.

    For hu Vestlands-dama, hu hadde nemlig bytta, til en annen gruppe, iløpet av det forrige semesteret, da.

    (Muligens siden ingen av oss var så utrolige flinke i Java, da).

    Så det var bare Rougseth og meg igjen, fra den ‘opprinnelige’ gruppa, da.

    Så da gikk det vel litt trått, når han avdankede popstjerna og meg, (som jo var en avdanket butikksjef), liksom skulle prøve å komme igang, med en sånn prosjekt-oppgave, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg fikk dreisen på den oppgaven tilslutt, da.

    Og vi fikk en ‘B’, da.

    Etter at jeg hadde sitti aleine hjemme, i Rimi-leiligheten min, og programmert, i en måned eller to, vel.

    (Jeg husker ihvertfall at jeg satt hele påskeferien, i år 2003, og dreiv og programmerte den her Java-oppgaven, da.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 125: Horer

    Det stod jo i Aftenposten, på den her tida, at det ble mer og mer vanlig, å heller kjøpe seg ei hore, etter at man hadde vært på byen.

    Istedet for å prøve å få med seg ei dame hjem, da.

    (Noe som forresten var rimelig vanskelig, på den her tida, vil jeg si).

    Så det hendte vel, et par ganger, etter at jeg fikk alle pengene, etter at mora mi døde.

    At jeg kjøpte meg ei hore, på horestrøket i Oslo, etter å ha vært på byen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel og jeg.

    Vi tok vel av litt kanskje, etter at vi fikk disse pengene.

    Som jo var over hundre tusen, da.

    Axel kjøpte seg blant annet en dyr frakk, og jeg husker at vi satt i restauranten, på Baronen, en natt til søndag.

    Og spiste biffmiddag til et par hundre kroner, vel.

    Mens Røkke og Celina satt ikke så langt unna, (hvis jeg ikke så syner), da.

    Og albansk mafia og thai-horer, satt ved bordene ved veggen, på den restauranten, da.

    Mens mafia-kara fikk thai-horene til å stappe flasker, (eller hva det var igjen), nedi halsen, da.

    Og Axel sin chilensk-norske kamerat, Mariuano.

    Han satt samtidig i baren, på Baronen der, da.

    Og Axel spurte meg om jeg ikke var enig i, at han Mariuano var en taper da, husker jeg.

    (Men da svarte jeg vel ikke noe, vel.

    Selv om jeg ble litt skeptisk til Axel, vel.

    Han var jo en tidligere spesialskole-elev som ikke hadde lappen engang, mener jeg.

    Og så rakket han ned på andre folk på den måten, liksom.

    Det ble litt rart da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde jo en krevende jobb, som butikksjef.

    Så hvis det var en stund siden jeg hadde fått meg sex.

    Så tenkte jeg kanskje at jeg burde kjøpe meg ei hore, da.

    Sånn at jeg ikke ble frista til å klå på de pene kassadamene, på jobben, for eksempel.

    Og når jeg brukte så mye penger, på data og elektronikk osv., etter at mora mi døde.

    Så tenkte jeg kanskje at jeg fikk bruke noen penger på pikken min og, da.

    Og få den sugd litt og sånn, da.

    Så jeg var ikke helt ukjent, med horestrøket i Oslo da, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde slutta som butikksjef, sommeren 2002.

    Så tenkte jeg det, at jeg kunne slå meg litt løs igjen, da.

    Og at jeg ikke trengte å være så ansvarlig lenger, da.

    Jeg hadde jo også jobbet i et års tid, på Rimi Langhus.

    Som ligger i ‘Suburbia’ liksom, da.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så det var så mange pene ungjenter, som bodde der, da.

    Og som kledde seg mye mer lettkledd, enn de unge damene, inne i Oslo, da.

    Så jeg må innrømme det, at jeg plutselig fant meg selv kjørende rundt i horestrøket, i Oslo, med den svarte Sierra-en min, da.

    I sommerferien min.

    Like etter at jeg hadde slutta som butikksjef, på Rimi Langhus, sommeren 2002, da.

    For jeg hadde trodd at horer ikke vanligvis var noe særlig fine.

    Men den gangen, som jeg hadde måttet dratt til Akershus Festning, for å signere for et brev, fra Heimevernet.

    Så hadde jeg sett at ei ung og fin dame, som solgte seg, midt på ettermiddagen, til en håndtverker, som satt i en bil som stod parkert, ikke så langt unna Festningen der, da.

    Så jeg fikk vel lyst til å kjøpe ei sånn fin hore jeg og, da.

    Og jeg fant ei like ved der da, som ikke var så fin, da.

    Og da skimta jeg samtidig ei kjempepen, (men ung), hore.

    Som stod noen meter bak bilen min, da.

    (Ved en bussholdeplass, eller noe sånt, da).

    Og hu rygga jeg bort til, da.

    Og jeg syntes egentlig at hu var litt vel ung.

    Men jeg hadde jo lest det i Aftenposten, at de barneprostituerte, de solgte seg nede ved Oslo City der, da.

    (Og ikke på horestrøket, liksom).

    Og hu jenta, hu så så kåt ut, da.

    Så hu hadde veldig lyst til å bli med i bilen min da, virka det som.

    Så jeg tenkte ‘skitt au’, og lot henne få gå inn i bilen min, da.

    Og hu spurte meg om hu kunne få røyke en av Prince-sigarettene sine, i bilen min da, (husker jeg).

    Og dette her, det var ei pen, slank og blond ungjente, da.

    Som vel heller burde ha hatt den rikeste nordmannen, på hjemstedet sitt, liksom.

    Istedet for å selge seg på horestrøket, da.

    Så jeg begynte å lure på om nordmennene, (i Oslo-området), hadde mista kontrollen liksom da, (husker jeg).

    Etter at jeg møtte hu her unge og pene hora, da.

    Og hu her pene hora, hu måtte vise meg hvor jeg skulle kjøre, for å finne et sted vi kunne knulle da, (husker jeg).

    Og det var nede ved Oslo Havn der da, (viste det seg).

    Og hu hora, hu visste veien godt da, (husker jeg).

    Så det var ikke sånn at det var et engangstilfelle, at hu solgte seg heller, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu hora, hu sa at det, at det kosta fem hundre, for suging og knulling, da.

    Men jeg hadde bare tre to-hundrelapper.

    Så jeg lot henne få seks hundre, da.

    For jeg hadde aldri hatt sex med ei så fin og hot ung dame før, (for å si det sånn).

    Så jeg følte meg ikke snytt da, selv om hu fikk hundre kroner driks, liksom.

    (Må jeg vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi kom ned til Oslo Havn der, da.

    Så lente hu unge hora seg over ved der giret var liksom, da.

    Og så satt hu en kondom på pikken min, og begynte å suge, da.

    Og jeg klagde litt når hu ville slutte med det.

    Men da klagde hu, for hu ville visst knulle, da.

    Men jeg visste ikke helt hvordan man skulle få til å knulle, inni bilen, da.

    Jeg hadde alltid trodd, at man da måtte legge seg i baksetet, for å knulle, liksom.

    Men det var visst ikke det som var det vanlige da, (skjønte jeg).

    For hu hora, hu stilte passasjersetet tilbake, da.

    Og la beina sine opp i lufta, da.

    (Sånn at jeg kunne se det, at hu hadde skjært seg litt, mens hu hadde barbert musa si, da).

    Og så ba hu meg om å liksom legge meg oppå henne, da.

    Mens hu holdt henda sine opp mot brystkassa mi, da.

    Og hu var så hot og varm hu unge hora.

    Så det føltes nesten ut som at det kom stråler ut av fitta hennes, (husker jeg).

    Så det ble nesten umulig å føre penis helt inn i bunnen på fitta hennes da, (husker jeg), siden hu var så varm, (og sånn), hu hora, da.

    Og midt i akten, så kom det en annen bil kjørende, da.

    Og da stakk jeg hue mitt litt opp, (husker jeg).

    For jeg lurte på hva som foregikk, da.

    Men da mente hu unge hora at det bare var noen andre som var ute i ‘samme ærend’ da, (husker jeg).

    Så jeg stakk etterhvert huet mitt ned igjen, og fortsatte å knulle henne, da.

    Til det etterhvert gikk for meg, da.

    Og hu hora syntes visst at det hadde vært bra, da.

    For hu sa vel at hu syntes at det ‘var bra det’, (eller noe sånt).

    Mens jeg heiv den brukte kondomen ut av vinduet, da.

    Og kjørte tilbake igjen til horestrøket, da.

    Hvor jeg slapp hu pene hora ut av bilen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En uke eller to seinere, i ferien min.

    Så hadde jeg funnet fram til Ingierstrand, (husker jeg).

    Og jeg lå på et stort svaberg der, og solte meg, da.

    Og svømte også litt da, for å unngå å kjede meg.

    Mens en dame, i et par som lå og solte seg, ikke så langt unna.

    Sa til mannen sin, (sånn at jeg hørte det), at hu trodde at jeg kom til å svømme avgårde, til jeg druknet, liksom.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg ble rimelig kåt, av å ligge i sola, hele dagen, da.

    Så på veien hjem.

    Så klarte jeg å havne nede i horestrøket igjen, da.

    Og jeg plukka opp ei slank og hot negerdame der, da.

    (Som var den fineste hora jeg klarte å se, i den gata jeg stoppa, da.

    Noe sånt).

    Og hu negresse-hora.

    Hu var ikke så flink til å forklare veien, som hu unge, blonde hora da, husker jeg.

    Så jeg kjørte litt feil, da.

    Og havna i en tunnel, som går nede ved Oslo Havn der, da.

    Så jeg måtte kjøre ut en avkjøring, midt i den tunnelen da, (husker jeg).

    For så å snu i en rundkjøring, og kjøre tilbake, mot Oslo Havn, da.

    Og hu negerdama, hu dro ned badeshortsen min, (hvis det ikke var jeg selv som tok ned den), da.

    Og hu satt så på en kondom, på pikken min, da.

    Og så tredde hu hele huet sitt rundt pikken min, da.

    Og så lå hu liksom bare der og sutta, da.

    På en måte, sånn at jeg ikke merka noe særlig, i begynnelsen.

    Men etterhvert så begynte det å krible veldig, inni penis da, (husker jeg).

    Så jeg var nesten glad, da det dukka opp en annen bil der, som tuta fælt, (før den kjørte igjen), da.

    For da slutta hu negerdama å suge, nemlig.

    Og hu hadde sugd meg på en måte, sånn at jeg nesten ble gal da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at den ‘tute-bilen’ hadde kjørt igjen.

    Så begynte hu negerdama å ‘bable’ noe om ‘apartemente’, (eller noe sånt), husker jeg.

    Noe jeg trodde at kanskje var portugisisk.

    Så jeg regna med at hu negerdama var fra Brasil, da.

    (Noe sånt).

    Og at hu mente at vi ikke kunne dra til hennes leilighet, (eller noe sånt), da.

    Så hu negerdama, hu ba meg om å kjøre rundt et hjørne der, da.

    Og så begynte hu å suge pikken min igjen, da.

    På den samme måten.

    Men kanskje litt mindre deilig enn før den ‘tute-bilen’ dukka opp, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så kjørte hu negerdama passasjersetet tilbake.

    (På den samme måten som hu blonde hora hadde gjort det, en uke eller to tidligere).

    Og jeg la merke til at hu negerdama hadde et noen centimeter langt operasjonsarr, nederst på magen.

    Som at hu hadde sterilisert seg, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Og vi begynte å pule da, men hu negerdama, hu ville at jeg skulle pule henne hardere da, (husker jeg).

    Og hu presset plutselig underlivet sitt nærmere meg, da.

    Sånn at jeg nesten fikk dårlig plass, mellom henne og dashbordet, da.

    Og til slutt, så gikk det hull på kondomen, da.

    Så da slutta vi, da.

    Og så satt hu negerdama på en annen kondom, på pikken min, da.

    Og så runka hu meg, til det gikk for meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i dagene etter det her, så lurte jeg på om jeg hadde fått flatlus, (husker jeg), for det klødde så fælt, rundt pikken min, da.

    Og Pia hadde en gang fortalt meg det, at noen i Sande hadde fått flatlus.

    Og da hadde de måttet barbere bort alle kjønnshårene sine, da.

    (Husker jeg at Pia sa).

    Så jeg gikk på apoteket, nede ved Jernbanetorget der, da.

    Og kjøpte noe middel mot flatlus da, (husker jeg).

    Og det slutta vel å klø etterhvert.

    Men om det var flatlus, (eller ikke), det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 122: Bestemor Ingeborg sin 85-års dag

    Sommeren 2002, så var det ned til Nevlunghavn igjen, for å være med på bestemor Ingeborg sin 85-års dag, da.

    Og det var noe feil med Sierra-en min, (som vanlig nærmest).

    Så jeg ringte til Statoil Kiellands Plass da, for å leie en bil.

    Men de nekta meg å leie en bil da, (av en eller annen grunn).

    Så jeg måtte kontakte en Statiol-stasjon, (var det vel), på Majorstua.

    (Like utafor bomringen der, vel).

    For å få leiet en bil, da.

    (Som muligens var en Golf, eller noe sånt, vel.

    Noe sånt).

    Og da, så husker jeg det, at jeg henta Pia og Daniel, i Tromsøgata, da.

    Og Pia ga meg fem gram hasj.

    Som jeg skulle gi til Glenn Hesler, da.

    For han hadde nemlig begynt å røyke hasj, etter at vi prøve-røyka hasj, tre-fire år, før det her, da.

    (Noe jeg syntes at var litt sunt, nesten.

    For Glenn Hesler han drakk aldri, da).

    For søstera mi røyka jo hasj.

    Så Glenn Hesler pleide å mase på meg, (på #blablabla osv.), om jeg kunne få tak i hasj, gjennom søstera mi, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte så opp til Slemdal.

    (Hvor jeg klarte å finne fram, på tross av at jeg ikke var kjent der).

    For å hente Axel, da.

    (Utafor den blokka han bodde i).

    Og jeg viste hasjen, (som lå i hanskerommet vel), til Axel da.

    (Som satt seg på det ledige setet foran i bilen, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom ned til Larvik, så kjørte jeg en tur, ut til Østre Halsen, (husker jeg).

    Bare for å se på det huset, i Storgata, hvor Pia og jeg hadde bodd, på begynnelsen av 70-tallet, da.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok).

    Og da kom jeg på det, at jeg hadde gått der, (som fire-åring), sammen med ei jevnaldrende jente, som hadde pent lyst hår, (og sånn), da.

    Og da fortalte jeg det, i bilen, da.

    For dette hadde jeg vel ikke fortalt, til Pia, (for eksempel), på den tida det hendte, da.

    Men jeg veit ikke om Axel skjønte helt det, at dette var noe som hadde skjedd, før han ble født, da.

    (Hvem vet).

    Og Pia ville ikke at vi skulle kjøre ut og se, på Halsen, der.

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg tenkte at det var vel ikke så farlig.

    For det er jo ikke så langt fra Larvik til Halsen, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den bilen som jeg hadde leid.

    Den var lett å kjøre og ganske sprek, da.

    Og bestemor Ingeborg skulle ha selskap i Gurvika, (igjen).

    Og dit hadde ikke jeg kjørt før, da.

    Så da vi kom fram til Gurvika.

    Så kjørte jeg en runde, rund porten, som var foran innkjørselen til Gurvika der, da.

    For å orientere meg litt, da.

    For å liksom finne ut hvor jeg skulle parkere, (og sånn), da.

    Og da begynte Pia å skrike, (husker jeg).

    For jeg syntes det var morsomt å kjøre den lettkjørte bilen, da.

    (Det var jo nesten som å kjøre en radiobil, omtrent).

    Så jeg tok en litt ekstra vid sving og sånn da, på en uasfaltert plass der, (var det vel).

    Så Pia, hu var som hu i det britiske TV-programmet, som heter ‘Høy på pæra’.

    For Pia skulle liksom kritisere kjøringa mi, da.

    Selv om hu ikke hadde lappen selv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg, hun var jo barnebarn av en dansk general, (Anders Gjedde Nyholm), og etter Gjedde, (som jo hadde eiet en herregård, nemlig Høyris), osv.

    Så det var en brite, i 85 års-selskapet, til bestemor Ingeborg, som var en engelsk lord, (forklarte søstera mi).

    Og bestemor Ingeborg sin svigerinne, Unse Heegaard, (f. Trock-Jansen), fra Danmark, var også i selskapet.

    Sammen med sine sønner Steffen og Thomas, (min avdøde mor sine danske direktør-fettere).

    (For Thomas var direktør i Disney, i Danmark, da.

    Og Steffen i TopDanmark forsikring, har jeg funnet ut, på nettet, seinere).

    Og Steffen, (var det vel), han hadde også med sin unge sønn, (som vel da blir min tremenning).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg satt meg ned, der jeg skulle sitte, ved middagsbordet, i Gurvika.

    Så var det som at de norske folka, som satt til høyre for meg, var redde for meg, (husker jeg).

    Så noen hadde nok fortalt noen røverhistorier, om meg, til gjestene, i dette selskapet, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av talene, så husker jeg ikke så mye.

    Men jeg husker at ei norsk venninne, av bestemor Ingeborg.

    Hu gjorde litt narr av bestemor Ingeborg da, i sin tale.

    For hu sa det, at bestemor Ingeborg, hu prata fortsatt dansk, etter å ha bodd i Norge, siden rett etter krigen.

    (Altså i over 50 år da, må det vel ha vært, på den her tida).

    For bestemor Ingeborg, hu sa ‘brusebad’ da, istedet for ‘dusj’, sa bestemor Ingeborg sin norske venninne.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter maten, så tenkte jeg det, at jeg kunne vel ikke bare sitte aleine ved bordet der, som en nerd.

    Så jeg gikk bort til Axel og tante Ellen sin Steinerskole-bekjent, fra Moss, (som stod sammen, ved inngangsdøra, til forsamlingslokalet, hvor selskapet var), da.

    (Han bekjente av tante Ellen, som jo ville ha et glass vodka av meg, i bestemor Ingeborg sin 80-års dag, (fem år tidligere).

    Et selskap som jo var i det samme forsamlingslokalet, i Gurvika.

    Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Men dette med Steiner-skolen, det er som noe litt diffust, for meg, da.

    Så jeg dreit meg ut litt da, (for å si det sånn).

    For jeg spurte om han Steinerskole-læreren, var ‘misantrop’, da.

    Men det riktige skulle ha vært ‘antroposof’, da.

    Så da ble både Axel og Steinerskole-læreren sure på meg.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Pia, (var det vel), ville at jeg skulle sparke fotball, med Daniel, (som er født i 1995, og som fylte syv år, denne sommeren, vel).

    Utafor selskapslokalet i Gurvika der, da.

    Men da kunne jeg knapt sparke til ballen, (husker jeg).

    For jeg hadde jo ødelagt korsbåndet i kneet igjen.

    På den treninga med IT-akademiet, på Vollsløkka der, ikke så lenge før det her, da.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter middagen, så var vel også litt utenfor selskapslokalet der igjen.

    Og da vi skulle kjøre derfra.

    (For Pia, Daniel, Axel og jeg.

    Vi skulle nemlig ligge over hos onkel Martin og dem.

    Ute i Kvelde, da).

    Så chatta jeg litt med han engelske lorden, (husker jeg).

    Mens vi gikk opp den bakken, til bilene der, (i mørket), da.

    For å øve litt på engelsken min, da.

    Og litt av nysgjerrighet, på hvem denne britiske vennen til bestemor Ingeborg var, da.

    Men jeg tror ikke at jeg fikk vite hvem denne personen var.

    Selv om han til slutt skjønte hva jeg sa, vel.

    (Når jeg snakka engelsk, da).

    Men han var vel ihvertfall britisk, (husker jeg).

    Og litt snobbete, vel.

    For han lot vel som at han ikke forstod hva jeg sa, når jeg ikke pratet veldig pent, (på engelsk), liksom da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel og jeg, vi sov vel over, i en ganske nybygget hytte, som Martins samboer Grete Ingebrigtsen, hadde bygget.

    (Noe sånt).

    Og dagen etter, så ble jeg vekket.

    Og da måtte vi med en gang kjøre ut til Nevlunghavn igjen, (husker jeg).

    For vi skulle rydde, i forsamlingslokalet, i Gurvika der, da.

    Og da fikk jeg ikke tid til å barbere meg og pusse tenna og dusje, (husker jeg).

    (Sånn som jeg pleide å gjøre, om morgenene, da).

    Så jeg, (som var overarbeidet og sliten, fra Rimi).

    Jeg måtte kjøre ubarbert og uten rene tenner og uten å dusje.

    Ut til Nevlunghavn, da.

    Og onkel Martin sa til meg, (som hadde jobbet som butikksjef og var i Heimevernet, osv).

    At: ‘Du har vel aldri hatt en forpliktelse’.

    For han syntes at dette med å rydde det forsamlingslokalet var så viktig, da.

    At jeg ikke kunne barbere meg engang, før vi skulle kjøre ut dit, da.

    Og på veien ut til Nevlunghavn.

    Så kjørte onkel Martin helt til høyre, i veibanen, nesten hele veien, (husker jeg).

    Så han kjørte nesten ute i grøfta, da.

    Og denne kjøringa, til onkel Martin.

    Den tippet jeg at kom av, at han pleide å kjøre mye på motorsykkel,  (husker jeg).

    (Noe rart må det nok ha vært, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og vi dro innom eldreboligen til bestemor Ingeborg, (i Skoleveien), da.

    Og Unse lurte på hva som foregikk.

    Og jeg forklarte at vi skulle rydde, i det forsamlingslokalet, da.

    (Noe sånt).

    Og Rahel lurte på om jeg var sliten, vel.

    (Noe sånt).

    Og det fantes en sånn ‘plast-hytte-dusj’, i Gurvika der, hvor det gikk an å dusje, husker jeg, (at Pia viste meg), da.

    Så da våkna jeg litt opp etterhvert, jeg og da.

    (Når jeg fikk tatt meg en dusj, og barbert meg og pussa tenna, da).

    Og den dagen, så var det også en VM-kamp, (må det vel ha vært).

    Mellom Danmark og England, (husker jeg).

    Og jeg husker at Steffen, (var det vel), og hans unge, lyshårede sønn.

    De var triste, da.

    Siden Danmark hadde tapt 3-1, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og før vi dro derfra.

    Så spurte Unse meg hva jeg syntes om Thomas sin Rover, da.

    Som stod parkert foran bilen min, vel.

    Men da ble jeg litt ‘vonbråten’, husker jeg.

    For bilen jeg hadde, den var jo bare en leiebil, da.

    Så jeg lurte på om Unse mobbet meg, (husker jeg).

    Og jeg fortalte også det, for Steffen og/eller Thomas der, (husker jeg).

    (Dagen før, vel).

    At jeg hadde sluttet som butikksjef, for å begynne å studere, da.

    (Noe som var litt flaut å fortelle om da, (husker jeg).

    For jeg må jo liksom skrive en hel haug av bøker nå.

    (Nemlig Min Bok-bøkene).

    For å liksom prøve å forklare om det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rahel, hu hadde forresten ‘Elling’-filmen, (som hu satt på), hjemme hos bestemor Ingeborg, (mener jeg å huske).

    Og Rahel, hu viste meg også at hu hadde spilt inn en kortfilm, på Island, (var det vel).

    (For hu hadde noe slags manus, eller noe, til den filmen der, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også det.

    At mens Rahel stod like utafor inngangsdøra, til bestemor Ingeborg der.

    Så plasserte Axel, (som var større enn meg, siden han trente mye), seg sånn, at Rahel ikke kunne se meg, da.

    For Axel plasserte seg liksom sånn, at jeg forsvant bak han, da.

    (Av en eller annen rar eller merkelig grunn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Axel sa vel også noe sånt, (i gangen til bestemor Ingeborg der), at det skulle mye til, for at en person skulle bli sinnsyk.

    (Noe sånt).

    Men da rettet Rahel på han, (husker jeg).

    Og dyttet til han, på brystkassa, (eller noe sånt), vel.

    Og sa det, at det var nok med et lite sånt puff vel, (på sitt dansk-tysk-norsk).

    Så kunne en person bli sinnsyk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og bestemor Ingeborg sine ‘petiter’, (altså hennes leserinnlegg, fra Aftenposen).

    (Som het noe med ‘Ankerita i Nevlunghavn’.

    For bestemor Ingeborg sitt fulle navn.

    Det var Ingeborg Ankerita Elisabeth Heegaard Ribsskog, da.

    (Noe sånt).

    Også brukte hun signaturen ‘Ankerita’, da.

    Når hun skrev leserinnlegg i Aftenposten osv., da).

    De lå også framme der, hos bestemor Ingeborg, da.

    (Husker jeg).

    Og jeg leste litt i det heftet da, husker jeg.

    Og leste vel det leserinnlegget, hvor hun hadde skrevet, at hun skulle prøve å bli en bedre bestemor.

    (Noe sånt).

    Noe som gjorde meg litt trist da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at vi hadde vært hos bestemor Ingeborg der.

    Så var det tilbake til onkel Martin og dem, i Kvelde, da.

    Og Martin sin samboer, Grete Ingebrigtsen.

    Hu mobba meg litt da, når vi skulle kjøre inn til Oslo igjen.

    Så jeg hadde så liten bil, denne gangen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på veien tilbake til Oslo.

    Så ville Pia at vi skulle kjøre innom Bøkeskogen, (husker jeg).

    (Hvor jeg blant annet hadde hatt idrettsdag, da jeg gikk i andre klasse, (var det vel), på Torstrand skole, da).

    Og plutselig, så hørte vi en høy lyd, som fra noen formel 1-biler, (eller noe sånt), vel.

    Og det hørtes ut som om den lyden kom fra Louisenlund stadion, da.

    (Der Larvik Turn spiller sine hjemmekamper.

    Og hvor jeg hadde vært med han Morten, fra Byskogen, (eller den Larvik-bydelen heter igjen).

    Og sett Larvik Turn spille, i 1978, vel.

    For vi bodde jo hos Morten og dem, i en uke eller to vel, i Kongegata, (var det vel muligens), før vi flytta til Jegersborggate der, da.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Husker jeg.

    For det var ikke noen racerbiler å se, noe sted, i nærheten av Bøkeskogen der, da.

    Så det må ha vært noen som tulla, (tror jeg).

    Så kanskje Pia er med i et slags nettverk.

    Som skulle tulle med meg, da.

    Siden hu ble som hu i ‘Høy på pæra’, da jeg skulle parkere, (dagen før), ved Gurvika der, da.

    (Hvem vet).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom inn til Oslo.

    Så spurte jeg Axel om det var greit, at jeg slapp han av, på en bensinstasjon, ved Ringveien der da, (husker jeg).

    For jeg kjørte jo en leiebil.

    Og jeg var ikke så kjent på Slemdal der, da.

    Og jeg hadde vel ikke kjørt til der hvor Axel bodde, mer enn et par ganger, vel.

    Og da pleide jeg vel alltid å kjøre fra Sinsenkrysset-sida, liksom.

    Og ikke fra Bærum-sida, liksom.

    Så jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle kjøre, i det krysset, (på Ringveien), like ved der Axel bodde, da.

    Og jeg hadde jo hu Pia aka. Mrs. Bucket, (fra ‘Høy på pæra’), i bilen også.

    Og jeg var kanskje litt sliten, etter all den kjøringa, i Larviksområdet, da.

    Og det sa Axel at var greit, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og da jeg kom hjem til Rimi-leiligheten min, til slutt.

    Etter å ha levert bilen, på Statoil, på Majorstua der, da.

    Så kom jeg på det, at jeg hadde glemt hasjen, (til Glenn Hesler), da.

    Så da ringte jeg Pia, men hu visste ikke hvor den hasjen var, da.

    Så jeg tok en taxi, til den bensinstasjonen der, da.

    Og fikk låne nøkkelen, til bilen, da.

    Men jeg fant ikke den hasjen, (til Glenn Hesler), noe sted, i bilen, da.

    Så jeg tapte 500 kroner på det her, da.

    For jeg fikk jo ikke noen penger av Glenn Hesler da, liksom.

    Og hvem som tok den hasjen, det veit jeg ikke.

    (Selv om jeg mener å huske det.

    At Pia plutselig ville låne nøkkelen, til den leiebilen.

    Etter middagen, på Gurvika der, da.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Men kanskje bensinstasjon-folk fant den?

    (Hvem vet).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter det her, så gadd jeg ikke å være ‘mellommann’ lenger, mellom Glenn Hesler og Pia, da.

    Når Glenn Hesler ville kjøpe hasj, da.

    Så jeg bare sa til Glenn Hesler det.

    (På #blablabla, må det vel ha vært).

    At hvis han ville kjøpe mer hasj av Pia.

    Så fikk han ta det med henne selv, da.

    (For det greiene der, det gadd ikke jeg å ha noe mer med å gjøre, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 120: Mer fra Rimi Langhus

    Det var forresten sånn en gang.

    Høsten 2001.

    Da jeg kjørte hjem en kveld, (må det vel ha vært), fra Rimi Langhus.

    (Jeg kjørte forresten ikke den veien som gikk forbi Vevelstad togstasjon.

    Men en annen vei, inn til Oslo, som jeg lærte etterhvert, da.

    Hvor man slapp å kjøre på veier med lav fartsgrense liksom, da.

    For Rimi Langhus, den butikken lå like ved en rimelig trafikkert vei, som gikk mellom Ski og Oslo, da.

    I tillegg til å ligge langs den mye roligere veien, som gikk forbi Vevelstad togstasjon, (og fram til en annen vei, som også gikk mellom Ski og Oslo), da.

    Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Så var det det verste regnværet, i manns minne, da.

    (For å si det sånn).

    Og jeg husker at jeg var glad for, at Sierra-en min, hadde fire trinn, (var det vel), på vindusviskerne, da.

    Så jeg klarte å se veien selv om det hølja ned, da.

    Og selv om fjernlysa på bilen ikke alltid virka, vel.

    Og akkurat mens jeg kjørte, fra Rimi Langhus, og mot motorveien inn til Oslo, da.

    Så ringte troppsjefen min, i Heimevernet, da.

    (Andersen, het han vel).

    Og han lurte på om jeg skulle være med på julebordet, da.

    Og jeg dro litt på det.

    (Før jeg sa at jeg ikke ble med på det, da.

    For jeg tenkte vel at det julebordet var mest for offiserer og befal osv., da.

    Noe sånt).

    For å skøye litt liksom, da.

    For jeg likte egentlig ikke han Andersen, da.

    Og da mener jeg at jeg hørte det, at han Andersen skreik ‘nei’, til noen, (som var like ved der han var), mens han ringte, da.

    Så han troppsjef Andersen, han var nesten som en guttunge, som var med i en guttegjeng, (vil jeg si).

    (Noe sånt).

    Og det var kun dette året, at HV ringte meg, for å høre om jeg skulle være med, på julebordet.

    Og det var altså akkurat mens jeg kjørte, i det verste regnværet, i manns minne, da.

    Så jeg har seinere lurt på om det kan ha vært et fly, som skapte dette regnværet.

    Sånn som man ha lest om at de gjør i Russland, for eksempel.

    (Nemlig at et fly, hiver ut noe slags pulver, som får skyene til å begynne å regne, da).

    Og at dette var et slags plott, fra troppsjef Andersen, for å få meg til å kjøre meg ihjel, (eller noe sånt). da.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en gang, som dem hadde for få folk, på Rimi Jernbaneveien, (i Ski), hvor min tidligere assistent, fra Rimi Nylænde, Stian Eriksen, hadde blitt butikksjef.

    Og ingen ville sitte i kassa der, så jeg, (som var butikksjef, på Rimi Langhus), måtte sitte i kassa der, en tidligvakt, da.

    (Etter spørsmål fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da).

    Og Stian Eriksen, han fløy rundt der og dreiv med frukta og forskjellig da, (husker jeg).

    Og var stressa da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu unge, asiatiske kassadama, som hadde sitti i kasse 3, den gangen, som jeg hadde blitt sendt, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin for å ta en kikk, på Rimi Langhus.

    Hu som slutta, (sammen med hu unge, blonde kassadama), akkurat like før jeg begynte å jobbe, som butikksjef der.

    Hu begynte så å jobbe, på Rimi Jernbaneveien, under butikksjef Stian Eriksen der, da.

    Og en gang, som butikksjef Stian Eriksen var innom Rimi Langhus, for å hente noen varer, som de var tomme for der, (eller noe sånt).

    Så begynte butikksjef Stian Eriksen, (fra Rimi Jernbaneveien), å komme med noen ‘halvkvedede viser’, om hu vietnamesiske, (eller hva hu var), kassadama, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Noe jeg ikke skjønte så mye av.

    Men jeg syntes det var litt trist at to kassadamer hadde slutta, like før jeg begynte der, da.

    Så jeg ble nesten litt ‘vonbråten’ da, (må man vel si).

    Men jeg skjønte egentlig ikke hva Stian Eriksen mente.

    For han sa ‘A’ men ikke ‘B’ liksom, da.

    Mens han smilte lurt liksom, vel.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Så den episoden, den var nesten litt ekkel, husker jeg at jeg syntes.

    Siden at Stian Eriksen liksom skulle gå så nærme, da.

    Og han sa bare ‘A’ men ikke ‘B’.

    Så han kunne kanskje trengt å ha vært på det kurset i kommunikasjon, på Hakon sitt hovedkontor, han også.

    Men der tror jeg ikke at han var.

    For må vel ha vært en rimelig fersk butikksjef, på den her tiden, vel.

    Og det kurset, (til Jon Bekkevoll), det var for mer erfarne butikksjefer, vel.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi på Rimi Langhus, vi måtte også på noe kurs i brannslukking osv., på Rimi Kolbotn, (husker jeg), høsten 2001, (må det vel ha vært).

    Og da hadde jeg bilen full av Rimi Langhus-gutter, (husker jeg).

    Og de fortalte meg hvordan jeg skulle kjøre og sånn, da.

    For å komme meg til Rimi Kolbotn.

    Og jeg vet ikke om de som arrangerte kurset skjønte at jeg var butikksjef engang.

    For jeg kjente ingen der.

    Og jeg måtte være med på det kurset, som om jeg var en vanlig ansatt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før jul, så hadde jeg prata mer med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om at jeg var utbrent, da.

    Og jeg hadde en uke ferie til gode, (var det vel).

    Så jeg tok meg en uke ferie, rundt månedskiftet november/desember da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og den siste fredagen, som jeg jobba, før ferien.

    Så satt jeg opp julekampanjene, da.

    Så jeg måtte bli i butikken lenge, da.

    For jeg tenkte at jeg kunne liksom ‘ta meg ut’, siden jeg jo skulle ha en ukes ferie, liksom.

    Så da behøvde jeg ikke å tenke på det som Anne-Katrine Skodvin hadde sagt til meg, en gang.

    (Mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde).

    Om at jeg måtte passe meg, for å ikke bli utbrent.

    (For hu syntes vel at jeg jobba for hardt eller energisk, eller noe sånt, da).

    Og på Rimi Langhus, så var det vel ikke det samme fokuset, som i butikkene, inne i Oslo.

    På at det skulle være felles utpassering, (i tilfelle ran, da).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    På varetellingene så funka det ihvertfall ikke med felles utpassering, mener jeg å huske).

    Så jeg jobba med julekampanjene til rundt midnatt, vel.

    Og så måtte jeg tømme papp-pressa.

    Og jeg rydda også en del hyller, i inngangspartiet, da.

    (Siden jeg hadde litt dårlig samvittighet, for at jeg tok meg ferie, like før julestria, da).

    Og midt på natta, så ringer Axel, (som da ganske nylig hadde flyttet tilbake igjen, fra Spania), meg plutselig, på mobilen, da.

    Og han var nedbrutt.

    For han hadde vært på en fest på Bislett, (eller noe sånt), og fått kjeft av noen damer, på den festen, da.

    Siden han hadde såret ei venninne av dem tidligere.

    (Noe sånt).

    Så Axel ville at jeg skulle hente han, i rundkjøringa, på Bislett, da.

    For han var så vonbråten og sånn da, (skjønte jeg).

    Og han bodde vel da på Slemdal, (hvor han leide et rom, hos en kamerat, som hadde en far, som bodde i Nevlunghavn, og ble kalt ‘Majoren’, eller noe sånt, vel), på den her tiden.

    Og jeg forklarte til Axel da, at jeg jobba overtid på jobben.

    Men at jeg kunne hente han, om en halvtime, eller en time, (eller noe sånt).

    Og på veien, tilbake til Oslo.

    Så ble jeg da stoppet, av en politipatrulje, like etter at jeg hadde kjørt inn på motorveien, mot Oslo, da.

    (Av en eller annen grunn.

    Som fortsatt virker litt uklar for meg).

    Og da jeg henta Axel, i rundkjøringa, på Bislett.

    Så fortalte jeg han at jeg hadde blitt stoppa av politiet, da.

    Og Axel da måtte gå tilbake med noe, til et eller annet sted, vel.

    (Noe sånt).

    Og så lå Axel over hos meg, til dagen etter, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde forresten bodd hos faren sin, Arne Thomassen, nede i Spania.

    Og Axel hadde blitt sammen med en spansk dame der, fortalte han.

    Og han hadde en gang kasta en spanjol, ned en trapp, (eller noe), utendørs.

    Siden han hadde blitt angrepet av en gjeng med spanjoler, (eller noe sånt), da.

    Men Axel hadde ikke engang sendt et postkort til meg, (husker jeg), mens han bodde, i Spania.

    Men plutselig, (like etter at jeg hadde begynt, som butikksjef, på Rimi Langhus vel), så stod han plutselig på døra, utafor Rimi-bygget, da.

    Og jeg fikk nesten sjokk, da jeg så han da, (husker jeg).

    For Axel så så tøff og nesten herja ut, da.

    (Vil jeg si).

    Så Axel ble mye råere og tøffere, det året, (eller hva det var), som han bodde i Spania, vil jeg si.

    (Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det kan ha vært dagen etter dette.

    (Eller om det var søndagen, den samme helgen).

    At Axel ba meg på besøk til han, der han leide, på Slemdal.

    Axel forklarte meg hvordan jeg skulle kjøre opp dit, da.

    (Og han bodde i første etasje vel, i en blokk.

    Som lå ved en liten innsjø, ikke så langt fra Ringveien, vel).

    Og Axel satt på en videofilm, i stua, hos han kameraten da, (husker jeg).

    (For Axel bodde visst der som om han var hjemme cirka, da).

    Og den videofilmen, det var ‘Donnie Brasco’, som jo Axel og jeg hadde sett på kino, på Colosseum, en del år tidligere.

    Så det var kanskje litt rart, at Axel ville se den filmen igjen.

    Og Axel spurte meg også om jeg syntes at han politimannen, som spionerte på mafiaen, var dum, (eller noe sånt), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel forklarte også at han hadde noe medisterdeig, i fryseren da, (husker jeg).

    Og så gikk han, (som jo jobbet som kokk), og stekte masse medisterkaker, ute på kjøkkenet, da.

    Og så spiste hver av oss en stor tallerken, med medisterkaker, da.

    For Axel, han trente mye, så han spiste nok alltid svære porsjoner, da.

    Og når vi dro på Burger King, (for eksempel), så bestilte Axel alltid den dyreste menyen, som de hadde der, da.

    Og Axel fortalte også det en gang, (husker jeg).

    At på restauranter, (eller ihvertfall på kroer), så kunne man be om å få en ‘håndtverker-porsjon’, (eller hva han kalte det igjen), da.

    Og da fikk man dobbelt så mye mat cirka da, for den samme prisen.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Langhus.

    At assistent Sølvi Berget.

    Hu viste meg at jeg hadde fått et brev, (med mitt navn øverst på vel, men adressert til butikken), da.

    (Inne på kontoret, på Rimi Langhus, der.

    Rundt årsskiftet 2001/2002 en gang, må det vel ha vært).

    Og det viste seg det, at det brevet, det var fra Rimi-Hagen, da.

    Siden Rimi Langhus, var en av de få Rimi-butikkene, som hadde klart å vinne en konkurranse, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), som het ‘Rimi Gullårer’, (for andre halvår av 2001), da.

    (Og den konkurransen, den gikk på å øke omsetningen i frukta mye.

    Og på å også øke snitthandelen en god del.

    Og også på å øke salget av EMV, (egne merkevarer), en god del, da).

    Og Rimi-Hagen, han gratulerte meg med å være en veldig god leder og han skrev også at jeg var hardtarbeidende, da.

    I et brev på cirka en halv maskinskrevet side, vel.

    Og med brevet så fulgte det også en Rimi-metallpen, (husker jeg).

    Og Rimi Langhus fikk vel cirka 15.000 kroner, som vi skulle bruke, på sosiale formål da, (var det vel).

    Men det som var rart, med det brevet.

    Det var at det var slitt et hull, i bunnen, av den konvolutten, da.

    Akkurat som om noen hadde holdt brevet mot en slipesten, (eller noe sånt).

    Og derfor, så var det et avlangt hull, i bretten liksom, på det brevet, da.

    Og assistent Sølvi Berget, hu ble sjalu tror jeg.

    (Siden jeg hadde fått brev, fra Rimi-Hagen, da).

    Så assistent Sølvi Berget, hu rulla sammen brevet mitt, og festa et par strikk, rundt det da, (husker jeg).

    Så det brevet, det fikk jo så mye juling.

    (Siden det var et avlangt hull, midt på brevet.

    Og siden strikkene til assistent Sølvi Berget, også hadde lagd merker i det).

    Så jeg turte jo aldri å vise fram det brevet til noen, (husker jeg).

    (Selv om Rimi-Hagen skrøyt fælt av meg, i det brevet, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i etterkant av dette.

    Så husker jeg det, at butikksjef Irene Ottesen, på Rimi Bjørndal.

    Hu sa det til meg.

    At det var morsomt at noen på en ‘liten’ Rimi, også vant Rimi Gullårer, da.

    For vanligvis var det visst bare butikksjefer på store Rimi-butikker, som pleide å vinne den Rimi Gullårer-konkurransen da, sa hu.

    Men da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare, (husker jeg).

    For Rimi Langhus, den butikken, den var vel ikke av de aller minste Rimi-butikkene, (når det gjaldt omsetning), vil jeg si.

    Rimi Jernbaneveien, i Ski, den butikken hadde for eksempel mye lavere omsetning.

    (Og Rimi Nylænde, hadde jo også hatt en del lavere omsetning enn Rimi Langhus).

    Det var vel for eksempel to-tre-fire butikker, bare i Anne-Katrine Skodvin sitt distrikt, som hadde lavere omsetning, enn Rimi Langhus, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    For Rimi Langhus lå vel på snaue 500.000 i omsetning, i uka, (eller noe sånt), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    (Selv om jeg ikke husker det tallet helt nøyaktig nå).

    Så Rimi Langhus, den butikken, den var vel mer en ‘midt på treet’-Rimi, (enn en liten Rimi), når det gjaldt omsetning, (vil jeg si).

    Men butikksjef Irene Ottesen, fra Rimi Bjørndal, hu var kanskje misunnelig på meg, da.

    Siden hu ikke hadde klart å vinne Rimi Gullårer selv, da.

    Så hu ville kanskje rakke ned på meg da, siden den butikken som hu drev, på den her tida, (Rimi Bjørndal), hadde større omsetning, enn ‘min’ butikk, (Rimi Langhus), da.

    Men det tok jeg meg ikke så veldig nær av, (husker jeg).

    For jeg hadde jo selv vært butikksjef, (selv om det var mye problemer der), på Rimi Kalbakken.

    Bare et drøyt halvår tidligere.

    Og Rimi Kalbakken hadde vel litt høyere omsetning igjen, enn Rimi Bjørndal, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    For både Rimi Bjørndal og Rimi Kalbakken lå vel på rundt 800.000, i omsetning, i uka, (på den her tida).

    Selv om jeg mener å huske, at Rimi Kalbakken, kanskje lå cirka 50.000 i omsetning høyere,  (eller noe sånt), enn Rimi Bjørndal, (på en vanlig uke da), på den her tida.

    Og omsetningen på Rimi Nylænde den husker jeg forresten ganske bra ennå.

    (Fra den tida jeg jobba der.

    Nemlig fra 1993 til 1996.

    Og så igjen fra 1998 til 2000).

    For der pleide omsetninga på en vanlig hverdag, (mandag til torsdag), å ligge på cirka 50.000.

    Og på fredag og lørdag, så lå omsetninga der på cirka 75.000, (mener jeg å huske).

    Så fra mandag til torsdag, så var det cirka 200.000, i omsetning.

    Og så 150.000 til, på fredag og lørdag.

    Så Rimi Nylænde, den lå på cirka 350.000 i omsetning, i uka da, på 90-tallet.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Rimi Langhus, den butikken lå nok cirka 100.000, (ihvertfall), over dette igjen, (på en vanlig uke).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så man kunne nok kalle Rimi Nylænde for en liten Rimi-butikk, (vil jeg si).

    Men å kalle Rimi Langhus, for en liten Rimi-butikk, (når det gjelder omsetning).

    Det syntes jeg kanskje at ble litt drøyt, fra butikksjef Irene Ottesen, fra Rimi Bjørndal, da.

    Men det er det dem sier, om nordmenn.

    At i Norge så er misunnelsen sterkere enn kjønnsdriften.

    Og det stemmer nok kanskje, hvis man ser på Irene Ottesen, (tror jeg).

    (Ihvertfall sånn det kan virke som, for meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 119: Mer om bedriftsfotball med IT-akademiet

    Jeg pleide ikke å spille så bra, i Valhall, husker jeg.

    Det var kanskje kunstgresset, som gjorde det.

    For jeg hadde vel aldri spilt på kunstgress, før den tida her.

    Og banene, de var ganske små, vel.

    Og en gang, som jeg spilte høyreback, for IT-akademiet, (i Valhall).

    Så hadde Espen Tokerud, (eller hvem det kan ha vært).

    Fått med en egen Drillo-aktig kar, som skulle coache oss, da.

    Og han sa jo det, at høyreback-en alltid skulle spille til høyre angriper, osv.

    Så det var jo helt sinnsyk.

    Og motstanderlaget, (som jeg ikke husker hvem var nå), de overhørte jeg at sa: ‘Se på nerdene, ‘a’, (husker jeg).

    Mens omtrent alle av IT-akademiet sine spillere, satt i en slags ‘halleluja-rus’, rundt han her ‘Drillo nummer to’, da.

    Og jeg husker det, at jeg ikke orka, å spille så slavisk, hele tida.

    Så jeg spilte faktisk en ball på tvers en gang, da.

    (I første omgang, var det vel).

    Eller om det var til venstre angriper.

    For jeg syntes at det her Drillo-greiene ble litt vel dumt, (og kjedelig), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den første kampen, som vi spilte i Valhall, (må det vel ha vært).

    Så gikk det ikke så bra, husker jeg.

    Men etter den kampen, så trente vi litt, mot et annet lag, husker jeg.

    Og da gikk det bedre, med spillet mitt, (husker jeg).

    For de var liksom litt mindre ‘biffete’, de som vi spilte mot da, husker jeg.

    Noe jeg sa rett ut, da.

    Til lagleder Espen Tokerud, vel.

    Mens vi spilte, da.

    (Så det var kanskje litt dumt, da.

    Det er mulig.

    For da ble kanskje de vi spilte mot såret, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på en tredje kamp, i Valhall, så gikk det enda dårligere, husker jeg.

    Motstanderlaget hadde med en farget spiller, (var han vel), som både var lynrask og biffete da, (husker jeg).

    Så han var nesten umulig å stoppe, da.

    Og på en corner, så hadde jeg tatt på meg å liksom dekke han, da.

    Men han fikk ballen akkurat i riktig høyde, da.

    Så han klarte å skyte ballen i mål, da.

    Når jeg liksom skulle ha stoppa han, da.

    (Så lagleder Espen Tokerud, han ble vel litt sur på meg, tror jeg).

    Men han spilleren, hadde liksom et slags karatespark nesten, da.

    Så jeg fikk ikke gjort noe da, for å stoppe denne gode spilleren, husker jeg.

    Selv om jeg ble litt ergerlig, på han, etter dette.

    Så jeg prøvde å finne ut en måte å liksom få jekket han ned litt, da.

    Og han ble vel litt mindre effektiv etterhvert, (tror jeg).

    Så det er mulig at han skjønte det, at jeg var litt irritert på han, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, våren 2002, (var det vel).

    Etter at vi hadde spilt en kamp, ute, på Vollsløkka.

    Så ville en av spillerne, på vårt lag.

    At vi skulle ta en pils, på puben Oskar Bråthen, på Thorhov, (ikke så langt unna).

    (Siden dette var den siste kampen, for sesongen, da).

    Og dette var jo den samme puben, som min halvbror Axel, jobbet som kokk på.

    Og hans ‘samboer-kollega’, (på den her tiden), danske Peder, (han som fikk en halvliter øl helt over hue, av ei kollega-dame, av seg, på Seamen, en 17. mai, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), han jobba jo som sjef der, da.

    Så dette ble jeg jo selvfølgelig med på, da.

    Men problemet var at ingen hadde sagt fra til meg om dette, før kampen, da.

    Så jeg hadde ikke tatt med meg noen penger, da.

    For jeg var redd for at lommeboka mi, kunne ha blitt stjålet, hvis den hadde ligget langs banen, under kampen, da.

    Og jeg hadde også prøvd å ta en sklitakling, vel.

    (Eller noe lignende).

    Ihvertfall så hadde jeg fått noe grønske, på joggebuksa mi da, (husker jeg).

    Og jeg hadde bare gått bort dit, (til Vollsløkka), fra Rimi-bygget, siden det ikke var så lang vei, da.

    (Noe sånt).

    Jeg hadde ihvertfall ikke tatt med skift, da.

    Så jeg måtte gå på Oskar Bråthen, uten penger, og med grønske på joggebuksa, da.

    Men jeg tenkte at det var greit, siden broren min jobba på det utestedet, og siden jeg også kjente sjefen hans, da.

    Så kunne sikkert en av de låne meg noen penger.

    Og vi var jo et fotball-lag, så litt grønske på joggebuksa, det var vel bare artig.

    (Tenkte jeg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da vi kom fram til Oskar Bråthen der.

    (Dette var vel en søndag ettermiddag, vel).

    Så spurte jeg serveringsdama, om Axel eller Peder var på jobb, da.

    Men da svarte hu det, at ingen av dem var på jobb, da.

    Så da måtte jeg bare gå hjem, husker jeg.

    Uten å drikke noe øl, da.

    Siden jeg ikke hadde med meg noen penger, da.

    Og siden ingen av de andre folka der, tilbydde meg det, å låne meg noen penger, da.

    Men hvordan det kunne ha seg, at hverken Peder eller Axel var på jobb.

    Det veit jeg ikke.

    Men serveringsdama der må nok ha jugi, tror jeg.

    (Siden det vel bare var Axel og Peder, som åpna og stengte der, vel.

    Såvidt jeg visste, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang.

    Et året før det her, (eller noe sånt).

    Så hadde vi fått ny keeper, (husker jeg).

    Og han kjørte jeg hjem, (i Sierra-en min), etter en kamp, på Ekeberg, (husker jeg).

    Og han bodde på Frogner, (mener jeg å huske), og klagde over at han hadde husleie på 15.000 kroner, i måneden, (eller noe sånt), vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg ble litt deppa, av å prate med han keeperen, da.

    Så jeg glemte igjen lommeboka mi, i bilen, (husker jeg).

    Så jeg måtte ned på Sentrum politistasjon, for å anmelde dette, husker jeg.

    Og de sa vel at jeg bare kunne kjøre, uten førerkort, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg mener at jeg overhørte det, at ei politidame der, lurte på hvorfor jeg heller gikk ut i Oslo-kvelden, (for å få meg litt frisk luft), istedet for å sitte å vente, på politistasjonen der, da.

    (Etter at de hadde sagt at jeg kunne komme tilbake eller vente, i en halvtime, eller noe sånt, vel.

    Noe sånt).

    Og etter det her, så fikk jeg masse taxi-regninger, fra Trøndelag, på et kredittkort jeg hadde, (Cresco muligens), husker jeg.

    Og jeg ringte det kredittkortselskapet mange ganger, da.

    Og likevel, så ble det kortet fortsatt brukt, da.

    Og selv om jeg hadde meldt det kortet stjålet, så måtte jeg dekke tapet, da.

    Så jeg tapte jo mange tusen, på det her, da.

    Siden noen kjørte taxi, i Trondheim, i mange måneder, på mitt kredittkort, da.

    Så det var kanskje noe tull, fra dette kredittkortfirmaet.

    For jeg husker at jeg måtte ta med dette på jobben, (på Rimi Langhus), for å få ringt og sånn, da.

    For dette var et problem, som var vanskelig å få slutt på da, (husker jeg).

    For jeg mente vel det, at når jeg hadde meldt det kortet stjålet, så burde ikke jeg være ansvarlig, for eventuelt misbruk, av det kortet, da.

    Men det mente visst ikke det kredittkortfirmaet da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og sommeren 2002, så var det slutt for min ‘fotballkarriere’ , husker jeg.

    Jeg var på en trening, med IT-akademiet, på Vollsløkka.

    Og der, så ble det sånn, at vi skulle spille, mot noen andre folk, som trente der.

    Noen sånne ‘rockabilly-folk’ nærmest.

    Syntes jeg at de så ut som.

    Og jeg husker at jeg scorte et mål.

    (I den her treningskampen, da).

    Og like etter, så skulle jeg stoppe en ball, ved å sette fram venstrebeinet.

    (For jeg lå på bakken da, etter å ha slengt meg, eller noe).

    Og da, så sparka han ene rockabilly-karen, (en svær kar, med langt, mørkt hår og kinnskjegg vel), på siden av beinet mitt, (nede på leggen), da.

    (Med vilje muligens).

    Og da røyk vel korsbåndet, i det venstre kneet mitt igjen, (tror jeg).

    Så jeg måtte dra ned på Legevakta da, (husker jeg).

    Og jeg hadde tatt på meg to forskjellige sokker da, (husker jeg).

    (Siden jeg var litt stressa, da.

    Og ikke trodde at noen kom til å få se de sokkene, da).

    Og da overhørte jeg det, (husker jeg).

    At noen sykepleiersker, (på Legevakta), hviska med en ung lege der, (som var yngre enn meg, og ganske kraftig vel).

    Om jeg var homo.

    (Noe sånt).

    Og han unge, kraftige legen trodde ikke at jeg var homo, siden jeg hadde tatt på meg to forskjellige sokker, da.

    Så hva som gikk av de sykepleierskene der, det veit jeg ikke.

    Men de trodde kanskje at en som i plott hadde fått ødelagt kneet sitt to ganger, mens han spilte fotball.

    Var homo, da.

    Men det jo er plotterne som er homo, siden de tisker og hvisker om en person, (nemlig meg da), i lengre tid.

    Og så sitter en hel kveld og planlegger et plott, liksom.

    Nei, norske damer, de er jeg glad at jeg ikke har så mye å gjøre med lenger, for å si det sånn.

    For uhøfligere kvinnfolk, det skal man vel lete lenge etter, tror jeg.

    Jeg vet ikke hva jeg skal si, (for å si det sånn).

    Men det norske samfunnet er kanskje så feminisert, da.

    At kvinnfolk får gjøre nærmest hva de vil, da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som Glenn Hesler og jeg, hadde trent, (eller spilt), fotball, med IT-akademiet.

    På Vollsløkka der.

    Så gikk vi forbi Skeid-banen da, (husker jeg).

    Og da sa jeg det, at vi var ikke så gode, at vi kunne ha spilt for Skeid, da.

    Men det mente Glenn Hesler, (husker jeg), at bare var noe tull, da.

    For vi kunne ha spilt for Skeid da, (mente han).

    (Selv om jeg ikke er helt sikker på dette.

    For da måtte vi ha trent fælt isåfall, vil jeg si.

    Og vi sleit jo begge med skader.

    Han i ankelen og jeg i kneet.

    Og vi var jo begge cirka 30 år vel, på den her tida.

    Så dette var vel mer drømming, enn realisme, fra Glenn Hesler, da.

    Må man vel kanskje si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 99: Tante Ellen sin femtiårsdag

    Sommeren 2001, så var det ned til Nevlunghavn igjen, for tante Ellen sin femtiårsdag.

    Jeg henta Pia og Daniel, i Tromsøgata, (med den svarte Sierra-en min).

    Og så kjørte jeg til Aker Brygge, for å hente Axel, som hadde kommet hjem fra Spania.

    Og som hadde vært hos Barbie-Heidi, som hadde fått seg en leilighet, på Aker Brygge, (av faren sin, eller noe sånt, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like etter at han hadde satt seg inn i passasjersetet, (var det vel), så begynte Axel å babla om det.

    At han hadde begynt å fått viker han og, (som meg), så nå var det ‘førstemann til månen’, (som han sa).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, høsten 1998, like etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    At David Hjort, (må det vel ha vært), dro meg med på Burger King, i Grensen.

    Og der satt Jan-ern, (fra Rimi Nylænde), hvor jeg nettopp hadde begynt som butikksjef, da.

    Og da husker jeg det, at jeg overhørte det, at Jan-ern baksnakka meg, ovenfor kameratene sine, da.

    Og at han nærmest var i sjokk, siden han mente det, at jeg hadde begynt å miste håret, da.

    (Men det er mulig at det bare så ut som at jeg begynte å miste håret.

    Siden at jeg så bleik ut.

    Siden jeg hadde blitt dratt med til Storefjell, den første uka, som butikksjef.

    Og siden jeg på Storefjell fikk en telefon, fra Pia, om at mora vår hadde fått kreft.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så etter det her, så dro jeg på Bentsebrugata Legesenter.

    (Som Cecilie Hyde, fra Svelvik, hadde anbefalt i sin tid.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og fikk først noe spray, og så noen piller, mot hårtap, da.

    For jeg fikk litt komplekser, (må man vel kalle det), av å bli baksnakka sånn her, da.

    Ihvertfall så ble det som en distraksjon da, for karrieren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg satt liksom i mine egne tanker da, på E-18.

    Og tenkte vel på hårtap og problemene mine på jobben kanskje, i de siste månedene.

    Så da jeg så at jeg nesten hadde kjørt forbi avkjøringa, til Statoil-stasjonen, på Billingstad.

    (Hvor David Hjort hadde bodd, ikke så lenge før det her).

    Så kjørte jeg likevel inn til den bensinstasjonen, da.

    Med alt for høy fart, da.

    Så da måtte jeg pumpebremse, en god del ganger, for å unngå å kræsje, på veien fram til bensinstasjonen der, da.

    Men det gikk greit, da.

    Selv om Pia vel våkna opp, husker jeg, da jeg nesten glemte avkjøringa.

    Og smilte og sa en halv setning, vel.

    Om at dette var som noe action, eller noe sånt.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For det var liksom en tradisjon, at Pia, Axel og jeg, kjørte innom Statoil-stasjonen på Billingstad.

    Når vi skulle besøke våre slektninger, i Larviks-området, da.

    Ihvertfall så hadde vi stoppa der to gangen, når vi skulle besøke onkel Martin, i Kvelde.

    (Året før, da).

    For jeg hadde jo den vanen, at jeg pleide å stå opp seint.

    Så jeg pleide ikke å smøre meg noen kjedelige brødskiver, til frokost.

    (For å si det sånn).

    Så jeg pleide heller å kjøpe meg en baguette, med reker, (eller noe sånt), da.

    Når vi kom til Statoil-stasjonen ved Billingstad der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så kom vi fram til bestemor Ingeborg, i Skoleveien, i Nevlunghavn, uten noen fler problemer, vel.

    Og jeg husker at jeg kjørte bilen sakte derfra, og ned til biblioteket, (den gamle skolebygningen), i Skoleveien, der.

    Mens Axel, Pia og Daniel gikk nedover Skoleveien, ikke så langt unna bilen, vel.

    For middagsselskapet, det skulle være, i den gamle skolebygningen der, da.

    Og vi skulle også ligge over der, da.

    Så det passa best, at bilen min stod utafor det gamle biblioteket der, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rahel var også der, og ‘babla’ om at hu hadde spilt inn noen kortfilmer, vel.

    Og jeg sa det, at jeg regna med å se henne, i oppfølgeren til den tyske filmen, (som jeg hadde sett på Canal +, (var det vel, siden jeg hadde kjøpt meg en parabolantenne, for noen av de pengene jeg fikk, etter at mora mi døde), nemlig ‘Run Lola Run’.

    (Noe sånt).

    Og Rahel hadde med seg en ‘haug’ med tyske venner, som hu forklarte hvem jeg var til, vel.

    (Noe sånt).

    Og noen norske damer kikka på Axel og meg, mens de gikk forbi oss, oppover Skoleveien, vel.

    Og jeg mener at jeg overhørte det, at Pia sa til noen.

    At Axel og jeg var så attraktive, at sånne fine damer så på oss, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Pia, ville at jeg, skulle fikse et bord, som bestemor Ingeborg hadde.

    Dette var et rundt bord, som jeg seinere har lurt på, om bestemor Ingeborg hadde arvet, etter Magna og  Holger Adeler.

    (Noe sånt).

    Bordplaten hadde løsnet, fra en rund stolpe, som var det eneste beinet, som dette bordet hadde.

    Og tuppen av stolpen, den var liksom litt spisset, (husker jeg, at jeg syntes).

    Og det var noe rødt, som var nesten som blod, på den øverste delen, av den stolpen da, (husker jeg).

    Så jeg har seinere lurt på om mora mi ble inpalert, på denne stolpen.

    Og at blodet stammet derfra.

    Og at det var derfor, at mora mi så femti år eldre ut, enn det hu var, etter at hu hadde dødd, da.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Hvem vet.

    Men dette tenkte jeg ikke på, på den her tida.

    Så jeg bare festa bordplata på den stolpen, da.

    Ved hjelp av noe verktøy, som enten Pia eller bestemor Ingeborg hadde der, vel.

    (Selv om bordet ble litt sjanglete, vel.

    For jeg ble kanskje litt kvalm, av det her blodet, (eller hva det var), som var på den her stolpen, da.

    Noe sånt).

    Før Pia og jeg dro ned igjen til de andre, ved biblioteket der da, (må det vel ha vært).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kjørte og gikk mellom eldreboligen til bestemor Ingeborg og det gamle biblioteket.

    (Som lå cirka hundre meter fra hverandre, kanskje).

    Så husker jeg det, at jeg la merke til det, at en kar, dreiv og bygde et nytt hus, (eller om han bygde på det gamle), i Skoleveien der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og middagen, den var i kjelleren, i den gamle skolebygningen der, da.

    Og vi satt i det rommet, som var nærmest fjorden, (eller havna da), husker jeg.

    Og der var det vel fire-fem bord, vel.

    Som det satt fem-seks mennesker rundt, vel.

    (Noe sånt).

    Det var en del Nevlunghavn-folk men også tante Ellen sine bekjente, innen Steiner-skolen, fra Moss og sånn, vel.

    Og også Rahel sine tyske skuespiller-venner, da.

    Og mens Pia, Daniel, Axel og meg, satt ved det samme bordet der.

    Så kom onkel Martin plutselig inn der da, husker jeg.

    Og da sa jeg hei til Martin da, husker jeg.

    (Som vi jo hadde besøkt, i Kvelde, et par ganger, året før).

    Og Martin satt seg ned, ved det samme bordet, som oss, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Til middag, så var det stekt ørret med agurksalat, mener jeg ganske klart å huske, (som jeg skal komme tilbake til).

    Og dette selskapet, det var også bestemor Ingeborg sin 89-års dag da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og det var vel egentlig derfor at jeg dro dit, tror jeg.

    Fordi at Pia hadde sagt at bestemor Ingeborg hadde bursdag, vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter middagen, så gikk hele selskapet bort til en strand, bort mot Mølen, vel.

    (Noe sånt).

    Jeg husker at noen lokale folk, reagerte på at det ble skrytt så mye av Rahel, da.

    Siden at hu hadde gått på skuespillerskole, i Berlin, da.

    For den og den Nevlunghavn-dama, hu hadde jo gått på skuespillerskole, i Oslo, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hele selskapet, gikk bort til en vik, (eller en strand), som lå cirka en kilometer å gå, (gjennom skogen), fra Skoleveien, da.

    Og på veien, fra huset til bestemor Ingeborg og ‘tante Ellen-stranda’, så gikk vi forbi en ganske kjent hytte, som er formet som en ufo da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi gikk på den stien, gjennom skogen, så husker jeg at Axel ‘babla’ om, (til noen), om at ‘vi har vin’.

    Men det var egentlig min vin, da.

    Jeg hadde tatt med meg noen øl, som jeg hadde hatt i kjøleskapet.

    Og noe vin, som jeg hadde fått av Ove.

    Som de hadde laget, ute i Son, da.

    Og tappet på noen saftflasker, (eller noe sånt), da.

    For Axel hadde ikke tatt med seg noe å drikke.

    Og ikke Pia heller, vel.

    Og Rahel sine tyske guttevenner.

    (Som vel var homo, mener jeg at tante Ellen sa).

    De var veldig uhøflige, da.

    For plutselig så kom de ned fra et fjell, på tante Ellen-stranda.

    Og tagg til seg hver sin øl, fra meg, da.

    Og Axel drakk opp ‘Ove-vinen’ min, da.

    (Som Ove hadde gitt meg 3-4 flasker av, vel.

    Og som jeg hadde hatt stående i barskap-hylla mi, da.

    Siden Ove hadde pleid å få bomme noen flasker av Rimi sin julegave-vin, fra meg, da.

    Den vinen som Rimi-Hagen hadde bestilt, for å selge i butikkene, men som han istedet ga i julegave, til de ansatte, (siden det likevel ikke ble lov, å selge vin, i butikkene, i Norge).

    På slutten av 90-tallet).

    Og disse tyske skuespiller-guttene.

    De hadde visst også campet lenge i bestemor Ingeborg sin hage.

    Og spist opp all maten hennes, og sånn, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Oppå det ‘tyskerhomo-fjellet’, så ble det etterhvert underholdning, husker jeg.

    Tante Ellen spilte Mor Åse, (må det vel ha vært), og sa ‘Peer du lyver’, (mener jeg å huske).

    Mens at en tysk homsegutt løp over fjellet der, som bukken eller Peer, da.

    (Noe sånt).

    Og Rahel og noen andre unge, tyske damer.

    De sang sangen ‘My Boy Lollipop’, (og sånn), da.

    På en ganske proff måte, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg prøvde å prate med Sophia Legind, (Rahel sin danske venninne, som hadde vært på besøk hos bestemor Ingeborg, den sommerferien, i Stavern, som jeg fikk et kyss av Hege Furfjord, sommeren 1990, vel).

    Og hennes foreldre, da.

    (Som vel alle tre, var innen Steinerskole-miljøet, tror jeg.

    Og som forresten inviterte Axel og meg, til Nord-Jylland, vel.

    Ikke for å feriere, men for å jobbe med å bygge på deres feriehus der, eller noe sånt.

    Noe sånt).

    Men akkurat da jeg skulle prate med Sophia Legind, så begynte Daniel å forstyrre meg, (husker jeg).

    På en irriterende måte, da.

    Så Pia passet ikke på Daniel, må man vel si.

    (Hvis ikke det var Pia som hadde bedt Daniel om å tulle med meg, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden Axel drakk opp all Ove-vinen min.

    Og siden de tyske homsene snylta øl av meg.

    Så gikk jeg ganske tidlig tom for alkohol, da.

    Men da ga Rahel meg en flaske Martini, som hu hadde kjøpt på flyet, (eller noe).

    (Av en eller annen grunn, da).

    Så da fikk jeg mer å drikke, på tante Ellen-stranda der, da.

    Men det skulle kanskje bare mangle, siden at de tyske homsevennene, til Rahel, hadde rappa øl av meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg prøvde å få litt kontakt, med de tyske ‘sigøyner-vennene’, til Rahel, da.

    Litt seinere, utpå kvelden der.

    Og jeg spurte de, (som satt i en gruppe, for seg, ikke så langt unna der Pia, Axel og jeg satt vel), om de hadde hørt om et tysk band, (som jeg hadde hørt på MTV, det året jeg leide et rom, av Arne og Mette, i Høybråtenveien der).

    Som het Fantastischen Vier.

    Og en sang som het ‘Tag am Meer’, da.

    Og den sangen, den hadde de hørt, da.

    Og jeg spurte om ‘meer’ betydde elv da, husker jeg,

    (På engelsk, da).

    Men det betydde visst hav, da.

    Svarte en tysk sigøyner-jente der, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake til biblioteket der, så var jeg rimelig full, husker jeg.

    Og det var mørkt, da.

    Og vi gikk på en sti der, da.

    Midt i skogen.

    Uten lys.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    Jeg husker at jeg prata såvidt med Rahel, vel.

    Som lå over inne hos bestemor Ingeborg, vel.

    Mens Pia, Daniel og jeg, vi skulle ligge, inne i biblioteket der, da.

    (Som tante Ellen hadde leid, vel).

    Men hvor Axel ble av, det vet jeg ikke.

    Han forsvant bare plutselig.

    (Sa han lå kanskje og knulla, et eller annet sted, med Rahel eller Sophia Legind eller en av de tyske sigøynerjentene.

    Hva vet jeg).

    Og han dukket ikke opp igjen, før dagen etter, da.

    Og da ville han bare bli kjørt, til Larvik togstasjon da, husker jeg.

    Og jeg hadde drukket så mye, kvelden før, så jeg ville vente litt, før jeg kjørte da, (husker jeg).

    Og da spurte tante Ellen, om hu kunne låne bilen min, da.

    For å kjøre Axel til Larvik, da.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    Og tante Ellen syntes vel at bilen min, (Sierra-en), var grei å kjøre da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom til biblioteket, så var det redd opp til Pia, Daniel og meg, like ved kjøkkenet der da, (husker jeg).

    Og jeg syntes at det bråkte så mye, fra et kjøleskap, på kjøkkenet der.

    Så jeg dyttet det kjøleskapet, inn i det rommet, hvor vi hadde spist middag da, (husker jeg).

    Sånn at laken fra agurksalaten, rant ut på gulvet, vel.

    (Etter at Pia og Daniel hadde sovnet, vel).

    Og dagen etter, så hadde jeg en diger buse, i nesa, husker jeg.

    Og jeg tulla litt med Daniel.

    (Som var litt innpåsliten, kanskje).

    Og viste han busa, (som jeg hadde funnet i nesa mi), og spurte om han ville ha den, da.

    Men det ville han ikke, da.

    Og da, så var det en dansk familie, (eller noe), som satt og spiste, rett utafor biblioteket der.

    (Og som så på at jeg tulla med den busa, vel.

    Noe sånt).

    Og de hadde kommet fram, litt for seint, dagen før, (var det vel).

    Så de hadde ikke fått blitt med på middagen, da.

    Og de hadde heller ikke funnet fram, til tante Ellen-stranda der, da.

    Noe Pia lo av vel, like etter at vi hadde gått i mørket, på den stien der, da.

    Og etterhvert, når jeg hadde fått tatt meg en dusj, i bibliotek-bygningen der, og blitt litt mer edru, da.

    Så kjørte jeg vel, med Pia og Daniel, tilbake igjen til Oslo, tror jeg.

    For jeg kan ikke huske, at det var så mye mer som skjedde, under det her besøket, da.

    (Hvis jeg husker det, riktig).

    Og det er forresten mulig, at den gangen som foreldrene til Sophia Legind, inviterte Axel og meg, til å jobbe, på sommerhuset deres, i Danmark.

    Det kan også ha vært den neste sommeren.

    Nemlig sommeren 2002, da jeg nettopp hadde slutta, som butikksjef i Rimi, for å begynne å studere, på en bachelor IT-grad, ved HiO IU, høsten 2002.

    For sommeren 2002, så var det bestemor Ingeborg sin 90-årsdag da, som ble feiret, i Guvika, igjen.

    (På samme måte som på hennes 80- og 85- årsdag, da).

    Så det kan også ha vært da, som foreldrene til Sophia Legind, inviterte Axel og meg, til å jobbe, på deres feriehus, i Danmark, da.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt, nøyaktig.

    (Men det må vel ha vært enten sommeren 2001 eller sommeren 2002, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 94: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    Jeg har jo skrevet om det, i et tidligere kapittel, at assistent Kjetil Prestegarden, på Rimi Kalbakken, aldri lærte seg å henge opp prisplakatene, til tørrvare-kampanjene, ordentlig.

    Det var alltid sånn at assistent Kjetil Prestegarden, bare brukte en bitte-liten teipbit, til prisplakatene.

    Og at mange av plakatene, etter noen dager, da ble liggende og flyte på gulvet, i butikken.

    Og at det ville bli avtrykk etter sko osv., på plakaten, som lå på gulvet, da.

    Så dette bidro ganske mye til at butikken ville se mer uryddig og ‘harry’ ut, da.

    Og medarbeiderne, i butikken, de ville da bli heftet, av kundene, som lurte på hvor mye ditt og datt kostet, da.

    Og aktivitetene ville også selge mindre.

    For det lærte jeg, som leder, i Rimi, at en aktivitet uten prisplakat, det solgte kanskje bare halvparten av en aktivitet, som var tydelig merket, med prisplakater, da.

    Så det var egentlig mange gode grunner, for å teipe disse prisplakatene, ordentlig opp, når man først dreiv med å sette opp aktiviteter, liksom.

    Det var mange gode grunner, til å gjøre dette ordentlig, når man først jobbet med kampanjene, liksom.

    Den jobben var ikke ferdig, før tørrvare-aktivitetene, var ordentlig merket, med prisplakater, (som ikke falt ned), mente jeg.

    (Hvis man ikke gjorde det, så ville det kanskje vært bedre, å ikke satt de opp, i det hele tatt, vil jeg si.

    Ikke langt unna, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og selv om jeg selv ikke jobbet med å bestille tørrvarer eller sette opp tørrvare-aktiviteter, noe særlig.

    Så var det ofte sånn at kunder og selgere ville at jeg skulle kikke på ting, i tørrvare-avdelingen, da.

    Og jeg hadde også ansvaret for å feste alarm-klistremerker, på varer som barberblad, og vitaminpiller, (eller om det var noen andre varegrupper var sårbare for tyveri).

    (Assistent Kjetil Prestegarden hadde ansvaret for at et par varegrupper ble merket.

    Og assistent Monika hadde ansvaret for at et par varegrupper ble merket.

    Og jeg hadde også ansvaret for et par varegrupper, da.

    Selv om jeg lurer på om assistentene slurvet med denne arbeidsoppgaven.

    Noe som vel ikke ville ha vært bra for svinnet, isåfall).

    Så jeg la jo da merke til hver eneste prisplakat, (mer eller mindre, ihvertfall), som lå som noe søppel da, og fløyt, på gulvet, i butikken.

    Så jeg fikk til slutt den vanen.

    At jeg hadde en sånn engangs teip-dispenser, (fra Scotch vel), i den venstre lomma, på Rimi-buksa mi, da.

    Sånn at hver gang, som jeg fant en sånn ‘Kjetil Prestegarden-plakat’, på gulvet.

    Så tok jeg teip-dispenseren ut av lomma mi, og teipet opp den plakaten, da.

    For å ha sånne plakater liggende og flyte, på gulvet.

    Det var under den minstestandarden, som jeg hadde, for en butikk, som jeg drev, da.

    Og det samme med frukta og inngangspartiet.

    Der stelte jeg liksom butikken, hver dag, da.

    (Ihvertfall når jeg jobba seinvakt).

    Og jeg tok bort kassalapper som lå på gulvet.

    Jeg tok bort druer og annen frukt, som lå på gulvet, (ved frukta).

    Jeg tok bort råtten frukt som lå i frukta.

    Jeg fylte opp fruktposer i frukta.

    I det hele tatt så prioriterte jeg frukta, sånn at den skulle være ok, da.

    Og jeg prioriterte at frukta som lå i fruktdisken, skulle ha en bra kvalitet, da.

    Og kjølevarene, de la jeg opp sånn, at disken holdt seg, til neste gang, da.

    Uten at det ble mye papp, i den disken, da.

    Så hvis en eske i ostedisken, ikke var helt full.

    Så tok jeg ut varene, og la de fremst i disken, da.

    Jeg var jo en tidligere oste-sjef, liksom.

    Så jeg visste hvordan jeg skulle få ostedisken til å holde seg, da.

    (Uten å dem ble seende for harry ut, da).

    Fram til neste gang, som jeg skulle fylle på den disken, da.

    Og så, etter å ha passert et inngangsparti, som så bra/ok ut.

    Og etter å ha passert en fruktdisk, som så bra/ok ut.

    Og etter å ha passert frysediskene, til assistent Monika og Aziza, som så bra/ok ut.

    Og etter å ha passert ferskvaredisken, til Carolina, som så bra/ok ut.

    Og etter å ha passert kjølevaredisken, som så bra/ok ut.

    Så kom kundene fram til tørrvare-hyllene, da.

    Som så ut som en butikk i Øst-Europa, vanligvis vel.

    (Noe sånt).

    Jeg husker ihvertfall at noen kunder, (en ung dame vel), poengterte dette en gang.

    At butikken så bra ut, fram til tørrvareavdelingen, da.

    Og at den så så bomba ut, etter det, da.

    Men det var en bevist strategi, fra min side, å holde butikken fram til tørrvarene, da.

    For der styre jo assistent Kjetil Prestegarden.

    Og vi hadde også så mange hyller, i tørrvareavdelingen, siden at Rimi Kalbakkken tidligere hadde vært et ICA supermarked, da.

    Så selv om det ikke var helt fullt, i tørrvare-hyllene.

    Så ble det sjelden utsolgt der, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så kundene fant det de hadde tenkt å kjøpe, og sånn, da.

    Men om assistent Kjetil Prestegarden hadde for få folk, til å hjelpe seg, med tørrvarene.

    Eller om dem ikke jobba noe særlig hardt.

    Det veit jeg ikke.

    Men assistent Monika.

    Hu kunne vel kanskje ha klart seg, uten hjelp fra Aziza, i frysevare-avdelingen.

    Isåfall så ville jo Aziza ha kunnet hjelpe assistent Kjetil Prestegarden, i tørrvare-avdelingen.

    Distriktsjef Anne Neteland sin ambulerende Idar, han klagde til meg, på at jeg fikk assistent Kjetil Prestegarden til å jobbe for hardt, med tørrvarene.

    Men det klagde vel aldri assistent Kjetil Prestegarden på selv.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men låseansvarlig Bjørnar, han fikk nok mer med seg hvordan ‘ståa’ var i tørrvareavdelingen, (enn meg), da.

    Så kanskje han vet hvordan det var, med arbeidspress, (og sånn), i den avdelingen.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg må ha vært litt stressa selv, på den her tida.

    For jeg bare skreiv opp 3-4 teip-dispensere, i samme slengen, på svinn-lista, da.

    For dette var bare noe jeg gjorde da, innimellom alt det andre, som jeg egentlig skulle ha gjort.

    Så når jeg måtte henge opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’, så var jeg egentlig opptatt med noe annet, da.

    Så da fant jeg nok bare en teip-dispenser i hylla, og hang opp plakatene, da.

    Og så glemte jeg nok å skrive opp de første teip-dispenserne, på svinn-lista, da.

    Så etterhvert, så skreiv jeg bare på 3-4 teip-dispensere.

    For jeg glemte jo i begynnelsen, å ha disse teip-dispenserne, i lomma.

    Så de ble kanskje liggende på kontoret, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da distriktsjef Anne Neteland fant ut det.

    At jeg bare tok teip-dispensere, fra hylla, og hadde de i lomma, for å feste opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’.

    Så sa hu det, at jeg ikke fikk lov til det.

    Men jeg måtte bestille teip, fra Tybring-Gjedde.

    For det sa regelen, i Rimi.

    Men teiprullene, fra Tybring-Gjedde, de var så store.

    Så det passa ikke så bra, å ha i lomma, da.

    Så derfor så brukte jeg ikke de rullene, når jeg hang opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’, da.

    Og jeg mente at det var greit, å bruke de som var i hylla.

    Hvis jeg førte de opp, på ‘Eget forbruk’ vel, på svinnlista.

    Men distriktsjef Anne Neteland, hu begynte å detaljstyre meg, på det, da.

    Og da, så var det jo ikke noe vits for meg, å henge opp ‘Kjetil Prestegarden’-plakater lengre.

    For jeg kunne jo ikke gå rundt med en teip-dispenser, som veide en halv kilo liksom, i lomma.

    Så butikken ble nok seende mer harry ut, på grunn av denne detaljstyringen, fra distriktsjef Anne Neteland, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Axel, (som hadde flytta til Spania, og bodde hos sin far der, på den her tida), sin stemor, Mette Holter, sin eldste sønn, Bjørn Ancona, var innom, på Rimi Kalbakken, og hilste på meg, en gang, i løpet av det drøye halvåret, som jeg jobba, (som butikksjef), der.

    Jeg måtte spørre hvem han var, (tror jeg).

    Etter at han sa hei til meg, like utafor kontoret der, (var det vel).

    Og han presenterte seg, da.

    Og da sa jeg: ‘Du kjente igjen meg?’.

    Og da sa Bjørn Ancona: ‘Jeg kjente deg igjen på holdningen’.

    (Noe sånt).

    For jeg så nok veldig sliten ut, på den her tida, da.

    Siden jeg sleit med medarbeiderne, i den her butikken, da.

    Og jeg måtte jobbe hardt selv, og var under mye press, (må man vel si).

    Så det var kanskje ikke så lett å kjenne meg igjen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en dag, som låseansvarlig Bjørnar og assistent Kjetil Prestegarden var på jobb, vel.

    At det plutselig dukka opp ei ung dame, fra Groruddalen Avis, (eller noe sånt), der.

    Og hu skulle ha bilde til ‘Typetoppen’, (eller noe sånt), tror jeg.

    Og assistent Kjetil Prestegarden, han pekte på meg, da.

    Og jeg skjønte ikke helt hva det her var om.

    Men jeg lot henne ta et bilde av meg, da.

    Bare for å bli kvitt henne, liksom.

    (For hu var så ung, hu her fotograf-frøkna, da.

    Så det var sånn at jeg liksom var litt redd for at hu skulle begynne å grine, hvis jeg bare kasta henne ut, liksom, da).

    Siden mine kolleger, som også var like utafor kontoret der, syntes at jeg var mest fotogen, vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg begynte kanskje å komme meg litt igjen.

    Den siste tida som jeg jobba der.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at butikksjef Siv Helen, (eller hva hu heter igjen), fra Rimi Bogerud vel, var innom et par ganger, for å handle, (må det vel ha vært), på Rimi Kalbakken, da.

    (Ikke så lenge etter at jeg hadde begynt der, (var det vel).

    Mens jeg dreiv og stabla noen tørrvarer, da.

    Like ved der Gurvinder og han unge pakistaneren stod og jobba, vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at jeg spurte butikksjef Siv Helen, om ha hu syntes, om distriktsjef Anne Neteland, da.

    (For jeg hadde så problemer med samarbeidet med distriktsjef Anne Neteland, da).

    Og butikksjef Siv Helen, hu svarte at: ‘Jeg kjenner henne’, (eller noe sånt).

    Men jeg kjente ikke hu Siv Helen så bra, da.

    Så jeg kjente vel egentlig ikke noen, som kjente distriktsjef Anne Neteland, liksom.

    Så jeg hadde ingen jeg kunne spørre om, hvordan hu distriktsjef Anne Neteland var liksom, da.

    Så distriktsjef Anne Neteland, hu var liksom som et mysterium, for meg, (må man vel si).

    Så det var kanskje derfor at jeg sov dårlig, før Storefjell-seminaret, høsten 2001.

    (Like før jeg skulle bytte butikk, til Rimi Kalbakken).

    Siden jeg ikke visste noe særlig om min nye distriktsjef, Anne Neteland, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg lurte så fælt på det, hvordan Anne Neteland var, som distriktsjef.

    Det kan ha vært fordi at min forrige distriktsjef PØF, var så lite streng, som distriktsjef, da.

    For han lot oss butikksjefene liksom føle oss spesielle, da.

    For han ga masse skryt.

    Og dro oss med på raftingtur til Dagali.

    Og ga også butikkene ekstra penger, til å gå ut på byen, for å spise pizza og drikke øl, på Peppes Pizza, og sånn, da.

    Så PØF var liksom en sånn morsom type, da.

    Og så havnet jeg fra PØF sitt distrikt.

    Hvor det var en veldig uformell tone, mellom butikksjefene, da.

    Og så over i Anne Neteland sitt distrikt.

    Hvor jeg ikke kjente noen av butikksjefene.

    Og hvor butikksjef-møtene var som å være i en begravelse, (må man vel si).

    Med Anne Neteland, som en streng ‘Hitler-type’, som skjelte ut ambulerende Idar, bare han såvidt åpnet kjeften, (i det første butikksjef-møtet, som jeg var på, det distriktet), da.

    Så å gå fra PØF til Anne Neteland sitt distrikt.

    Det var nesten som å gå fra himmel til helvete, da.

    Ihvertfall hvis man som meg, liker å ha det litt laid-back, da.

    Men Anne Neteland, hu var som en streng skolelærerinne, (eller noe sånt), da.

    Som liksom forlangte kadaverdisiplin, da.

    (Må man vel si).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at han som var butikksjef, på en stor Rimi, (var det vel), på Bjerke.

    Han ringte meg, (ihvertfall en gang), for å høre om vi hadde noen medarbeidere, som kunne jobbe, i kassa, på Rimi Bjerke, da.

    Og da, så svarte jeg det, at det var mulig at Luly, (som jeg hadde ansatt, noen få måneder tidligere vel), kanskje kunne jobbe noe ekstra.

    Og da, så sa han fra Rimi Bjerke, (over telefonen), at Luly, det hørtes ut som navnet på en gledespike, eller noe sånt noe.

    Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, (husker jeg).

    For hu Luly, hu hadde jo fortalt meg det, at hu pleide å bli kalt for Luly da, (hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    (Selv om hu egentlig het Lul, vel).

    Men Lul, det navnet, det høres vel kanskje litt rart ut, i Norge, (muligens).

    Så derfor passet kanskje Luly bedre, da.

    For jeg må vel ha spurt henne om det, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

    Om det skulle stå Luly på navnskiltet og.

    Og det mener jeg at hu ville at det skulle, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at etter at jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    Så hadde vi for lite folk, i kassene, den første tida, da.

    Og da ringte jeg til Rimi Nylænde, (min gamle butikk), husker jeg.

    Og spurte om det var noen der, som kanskje kunne jobbe, da.

    Og da fikk jeg vel telefonnummeret, til Idil, (som var fra Somalia vel), og som jeg hadde ansatt, som kasserer, på Rimi Nylænde, da.

    (For det var jo oppgangstider, på den her tida, så det var vanskelig å få tak i nok folk, da.

    Så det var ganske mye gjennomtrekk, og sånn, da).

    Og Idil, hu dukka opp på Rimi Kalbakken der, da.

    Og hu sa noe sånt, som at hu syntes at Rimi Kalbakken, var en større butikk, (enn Rimi Nylænde), da.

    (Som jeg vel hadde prata om, på den personalfesten, hjemme hos meg.

    Like før jeg slutta, på Rimi Nylænde.

    At grunnen til at jeg ville bytte butikk.

    Det var fordi at jeg ville se om jeg også klarte å mestre det, å drive en større butikk, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Luly, (som også var fra Somalia, vel), et par ganger, ville sitte på med meg, etter jobben, (på et par lørdager, må det vel ha vært), til ved noen blokker, langs Linje 5 da, (husker jeg).

    Hvor hu skulle på fest, da.

    Og da merka jeg at Luly bare såvidt hadde fylt atten år, da.

    (For å si det sånn).

    For når hu Luly skulle sette seg inn i bilen min.

    Så satt hu Luly seg i baksetet, da.

    Selv om passasjersetet foran, var ledig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.