http://svelviksposten.no/nyheter/alternativet-energikroken-1.7587589
Stikkord: Berger
-
Min Bok 5 – Kapittel 22: Mer fra Danmark
Jeg var vel ikke så vant med å være populær, blant damene, i Oslo.
(Utover på 90-tallet, ihvertfall).
Så jeg stakk fra de Setesdals-damene litt, husker jeg.
(Etter at jeg badet, mens de lå og solte seg, da.
Og da jeg gikk opp fra vannet igjen, så husker jeg det, at hu lyshåra liksom lå og smugkikket på meg, da.
Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Men jeg sa at jeg ville se på de bunkersene og sånn igjen, da.
(Noe sånt).
Og da så jeg vel en dansk dame, som nakenbadet der, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Hvis ikke det var en annen gang, da.
Jeg bada også en gang som noen dansker var ute i vannet der, og syntes at det nesten var for kaldt til å bade vel, (sånn som jeg skjønte det).
Før jeg hoppa oppå den bunkersen igjen, da.
Og en av de danskene, (som bada der), sa vel at jeg var ‘gal’, (eller noe sånt), hvis jeg husker det riktig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg endelig kom tilbake, til campingplassen igjen.
Så hadde jeg egentlig avtalt å spille fotball, med de to Setesdals-damene, da.
Men jeg fant ut det, at jeg kneet mitt nok ikke var godt nok trent ennå, (etter operasjonen), til å spille ordentlig fotball, da.
Så jeg droppa det, da.
Men jeg lurte på om jeg skulle tilby de her to Setesdals-damene, å sitte på med HiAce-en min, til Hirtshals, (eller noe sånt).
Men de skulle vel en annen vei, (eller noe), tror jeg.
Og jeg hadde også en avtalte med resepsjonen, på campingplassen der, om at jeg skulle dra innom der, før jeg dro hjem.
For det var snakk om at jeg muligens skulle få noen penger, for den kassettspilleren også.
Siden jeg trodde at den kosta kanskje 800 kroner, (eller noe sånt), da.
Siden det var en Grundig-kassettspiller, da.
Og siden jeg trodde at Grundig var kjent for å være et bra merke, da.
Men da jeg gikk inn i resepsjonen der, så ble jeg nesten kjeppjaget ut derfra og.
For sånne kassettspillere kostet visst bare et par hundre kroner, (eller noe), mente han som jobbet der, da.
Så det var rimelig flaut da, må jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Blant de Holmestrand-folka, så syntes jeg det, at jeg kjente igjen en av dem.
(En med lyst hår vel).
Og jeg lurte vel på om han var fra Berger, egentlig.
Men det som var rart med dem, det var at alle av dem, de bare lå på bakken, og sov, i en klynge liksom, da.
(Den siste dagen der, vel).
Som om de sov, inne i et ganske stort telt, da.
Men de hadde ikke noe telt liksom, da.
(Det var liksom som at noen hadde stukket av, med teltet deres).
Så det var rimelig spesielt, husker jeg.
Og jeg lurte på om de bare lot som at de sov, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og de Holmestrand-folka, de var rimelig ‘på’ meg da, (mener jeg å huske).
Og de gjorde vel et poeng av det, at jeg drakk ‘vin’, (mener jeg å huske).
Og jeg mener også at jeg over hørte det, at de kommenterte det, at jeg dusja hver dag.
Og da overhørte jeg også det, (en gang jeg gikk for å dusje der da), at en annen av dem sa det, at ‘han har sikkert runka, da’.
(Noe sånt).
Og når noen av dem, (regner jeg med at det var, ihvertfall), gikk forbi bilen min, en gang.
Så klagde de på gardinene mine, (mener jeg å huske).
De sa at de kunne se inn i bilen, selv om jeg hadde gardiner da, (hvis jeg hørte det riktig).
Så de røde og hvit-stripete gardinene, til Mette Holter, (som jeg fikk av henne, da jeg flytta til Ungbo, i 1991).
De var ikke noe særlig tess, da.
Men jeg kunne nesten ikke hengt opp den bikinidama, som jeg fikk som sengesett, av Christell, jula før, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
For det dynetrekket var nok litt vel stort, til å henge inne i HiAce-en, (vil jeg si).
Og det hadde kanskje også sett litt rart ut, å hatt en sånn nakendame, hengende i vinduet til bilen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg hadde HiAce-en parkert, oppe ved den gården, forresten.
Så pleide jeg å kjøre ned til sentrum, en gang om dagen, (ihvertfall), da.
Og da pleide jeg å barbere meg, på et ganske stort offentlig toalett, ved buss-stasjonen der, da.
Og jeg hadde jo ikke barbermaskin, (for den ble jo stjålet, da jeg bodde på Ungbo), så jeg barberte meg med barberhøvel og barberskum, da.
Og på det toalettet, så pleide det vel ikke å være så mange folk.
Men en gang, mens jeg stod og baberte meg der, da.
Så dukket det opp en bussjåfør der, (husker jeg).
Og han så litt rart på meg da, (syntes jeg at det virka som, ihvertfall).
Så da jeg spurte han, om det ikke var lov, å barbere seg der, da.
Men det var det visst da, (svarte han).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 20: Mer fra Løkken
Etter at de politifolka, i Løkken, hadde forstyrra meg, der jeg bodde, med HiAce-en min.
Så var det ikke så artig, å bo der lengre, (for å si det sånn).
Jeg regna med at det var han bonden, som hadde klagd på meg da, antagelig.
Så jeg regna ikke med at det var så populært, at jeg ble der lengre.
Så jeg kjørte så med HiAce-en min, ned til Løkken sentrum da, (må det vel ha vært).
Og jeg lurte på hva jeg skulle gjøre, for jeg hadde ikke penger til å bo på en campingplass, da.
Og det var fortsatt to-tre dager, til ferja tilbake til Larvik gikk, da.
Og jeg hadde lest et sted, at det ikke var lov å sove i campingbiler, på stranda.
Så jeg ringte politiet, (for jeg hadde med Alcatel-mobilen min, og jeg hadde en bil-lader, til mobilen, (mener jeg å huske), som vel enten må ha fulgt med mobilen, eller som jeg kanskje hadde kjøpt, på Claes Ohlson, eller noe, mens jeg jobba på Chinatown Expressen, da).
Og jeg spurte politiet om det var lov å parkere bilen på stranda, og sove ved siden av bilen, da.
Og da måtte han politimannen, som svarte telefonen, spørre noen andre der, om det var lov, da.
Og jeg tror at det var lov.
(Hvis jeg husker det riktig).
Men jeg prøvde ikke å gjøre det, da.
For jeg spurte på en campingplass der, om jeg kunne få lov å bo der, i de to-tre nettene, før ferja til Larvik skulle gå.
Hvis de fikk den Grundig kassettspilleren min, (som jeg hadde fått til jul, året før eller noe, av mora mi).
Og det sa de at var greit, da.
Jeg sa at jeg regna med at den kassetspilleren var ganske dyr, siden Grundig var et kjent merke, da.
Og dette var i midten av august vel, så høysesongen var mer eller mindre over, da.
Dette var vel helt på slutten av den siste uka av skoleferien, (eller noe), hvis jeg husker det riktig.
(Hvis det ikke var enda seinere).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På camingplassen der, så så jeg det, at folk som hadde dratt hjem, de hadde etterlatt seg masse ølflasker, og sånn, da.
Så jeg samla sammen de ølflaskene, og dro på et supermarked, og kjøpte noe sånn billig kirsebærvin, (husker jeg).
(For jeg brukte nesten alle de siste pengene mine på bensin, da.
Sånn at jeg ikke skulle risikere å ikke komme fram til Hirtshals igjen.
Som var noen timers kjøring, da).
Som jeg drakk da, om kvelden.
Kanskje fordi at jeg huska fra den Gøteborg-turen, sommeren 1991, at øl ikke var så godt, når flaskene ble skikkelig varme, da.
For jeg hadde ikke noe kjøleskap, i den HiAce-en, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den campingplassen, så var det blant annet to venninner, fra Sætesdal, (husker jeg).
De hadde sykla hele veien, fra Setesdal, da.
(Selv om de vel selvfølgelig må ha tatt en eller annen danskebåt, over Skagerak, da.
Antagelig en fra Kristiansand, hvis jeg skulle gjette.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert).
De her to damene, (som var helt i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene vel), de drakk ikke øl da, (husker jeg).
Men jeg ble bedre og bedre kjent med dem, (må man vel si), de siste dagene, i Løkken, da.
Og hu lyshåra av dem, hu jobba som sølvsmed, (mener jeg å huske), i Setesdal, da.
(Hvis det ikke var at hu jobba i en sølvbutikk, da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På campingplassen, så var det også noen folk, fra Holmestrand, husker jeg.
Og jeg lurer på om det var han Barry, (eller hva han het igjen), som en gang hadde bodd på Berger.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.
Men jeg prata litt med de Holmestrand-folka, da.
Og de hadde også møtte de fem damene, fra Drammen, (som alle var ganske fine, mener jeg å huske), på stranda der, da.
(For jeg møtte de Drammens-damene, på stranda, da jeg lå å solte meg, inne i HiAce-en, (eller noe sånt), en av de første dagene, i Løkken, da.
Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem ringte meg på mobilen, mener jeg å huske.
(Hvis det ikke var jeg som ringte han, da).
Mens jeg var på campingplassen i Løkken der, da.
Og jeg forklarte vel for Magne Winnem at jeg hadde tenkt å selge den mobilen.
(For jeg hadde jo også personsøker, da.
Og jeg tror ikke at den mobilen kunne sende tekstmeldinger.
Eller, det veit jeg ikke helt sikkert.
For jeg tror ikke at jeg hadde hørt om tekstmeldinger engang, sommeren 1996.
Og det var nesten aldri noen som ringte meg på mobilen heller.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og det var ikke så vanlig å ha mobil heller, på den her tida.
Så derfor virka det vel naturlig for meg, å selge mobilen, når jeg fikk meg fasttelefon, (som jeg vel fikk meg ganske raskt, i Rimi-leiligheten min), da.
For jeg merka jo det, denne sommerferien, at jeg ikke hadde så mye penger til overs, til å dra på ferie med, osv., da.
Så jeg ønsket kanskje å kutte ned på utgiftene mine, da.
Og jeg hadde jo slutta å jobbe for Chinatown Expressen, så jeg trengte ikke den mobilen, for den jobben lenger, heller).
For jeg hadde bare cirka ti kroner, i matpenger, for hver dag, av de siste dagene der da, (eller noe).
Så jeg prøvde å spe på budsjettet mitt litt, da.
Og jeg hadde funnet ut det, at det lå en brukthandel, i Løkken, et sted.
(Jeg hadde kanskje kikket i en telefonkatalog, i en telefonkiosk, eller noe sånt, da).
Og jeg ringte vel til den brukthandelen, tror jeg.
Og så avtalte jeg vel det, at jeg skulle dra innom der, dagen etter, (eller noe sånt), da.
Men hu dama i bruktbutikken, hu mente at det var noe lureri, med den Alcatel-mobilen min, da.
(Av en eller annen grunn, som jeg ikke skjønte helt).
Så jeg ble jo omtrent kjeppjaget ut igjen, av den bruktbutikken, da.
Så jeg fikk nesten sjokk, (må jeg si).
For jeg syntes at det her var en rimelig uhøflig og ulogisk oppførsel, da.
For det var jo ikke sånn at jeg hadde stjålet den her Alcatel-mobilen, (eller noe sånt).
For den hadde jeg jo kjøpt på Økern-senteret, (var det vel), et drøyt år før det her, (eller noe sånt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 4: Enda mer fra St. Hanshaugen
Et års tid, (eller noe sånt), før jeg flytta, til St. Hanshaugen.
Så var Magne Winnem og jeg, og besøkte vår tidligere klassekamerat, (fra Gjerdes videregående), Andre Willassen, i Drammen.
Dette var nok Magne Winnem sitt forslag, for både han og Andre Willassen, er fra Røyken, da.
(Mens jeg selv er fra Berger, som er et par-tre mil, lengre i avstand, fra Drammen, enn det Røyken er, da.
Så jeg var litt sånn ‘bonde i byen’, det året jeg gikk, på Gjerdes videregående, i Drammen, da).
Og det var vel også Magne Winnem som kjørte.
(Fortsatt i den samme ‘pastellblå-aktige’ Volvo ‘by-bilen’ vel, (jeg husker ikke modell-navnet), som han hadde hatt, russeåret, på Gjerdes videregående, (cirka fem år før det her vel).
Men Magne Winnem hadde etterhvert kjøpt ut prosent-eierdelene, til sin far og sine brødre, i denne bilen, da.
Sånn at han etterhvert ble den eneste eieren, av denne lille Volvo-en, da).
For det her var en stund før jeg fikk lappen og bil, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre Willassen, han hadde fått seg en leilighet, på Åskollen, (eller noe), cirka ved Glassverket, i Drammen, så man måtte faktisk kjøre litt langs Svelvikveien da, (eller ihvertfall ut mot Svelvik), for å komme ut dit hvor Andre Willassen bodde.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre Willassen, han hadde fått tak i den nye CD-en, til Depeche Mode, husker jeg.
Og det var albumet ‘Songs of Faith and Devotion’.
Og da jeg hadde innflyttingsfest, på St. Hanshaugen, noen måneder etter at Magne Winnem og jeg, hadde vært på besøk, hos Andre Willassen, da.
Så hadde vel jeg også kjøpt den CD-en, (mener jeg å huske).
Ihvertfall så mener jeg å huske det, at Elin Winnem, sa det, at sangen ‘In your room’, som var på det albumet, var ‘fin’, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Magne Winnem og jeg, vi prata også om å dra innom en Rimi-butikk.
Som lå nesten ved Rundtom der vel, i Drammen.
(Da vi kjørte tilbake, mot Drammen igjen, fra ved Glassverket der, da).
For å se på den butikken, da.
For Magne Winnem likte vel å studere Rimi-butikker, da.
Men jeg var vel ikke helt med, tror jeg.
Så jeg husker ikke helt om det ble noe av.
Det er mulig at den butikken hadde stengt alt.
For dette var vel en lørdag vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det Andre Willassen, kunne forklare om, på innflyttingsfesten min, på St. Hanshaugen.
Det var vel det, at CC Matsenter hadde blitt til en ICA-butikk.
Og at CC Storkjøp hadde blitt til en Rimi-butikk, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Så hvis jeg ikke tar helt feil, så var Andre Willassen assisterende butikksjef, på et ICA supermarked, da.
Som tidligere hadde vært ærverdige CC Matsenter, hvor Andre Willassen vel hadde jobbet, siden tiden på Gjerdes videregående, og gradvis steget i gradene, da.
(Og hvis jeg ikke husker helt feil, så tror jeg at mora hans, også jobba på CC Matsenter, (på slutten av 80-tallet ihvertfall), eller noe sånt, da.
Men det her tørr jeg ikke å si helt sikkert, da).
Men han kom ikke lenger, og begynte å jobbe på et lager, et år eller to etter det her, vel.
Andre Willassen, han prata også om at butikkene i Drammensområdet.
De pleide å sende hverandre grise-fakser, hvor de vitsa med reklamer osv., da.
Blant annet så hadde de fått en faks, sa Andre Willassen, hvor det var noen som hadde laget en parodi, over den Møllers Tran-reklamen, som var kjent, på den her tiden.
Og den gikk sånn, ‘bestefar tok du for mye Møllers Tran?’.
Også var det noen slags pedofile grisetegninger, (eller noe sånt), ifølge Andre Willassen, på den her faksen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Elin Winnem, hu sa det, at det var det samme for henne, om Magne Winnem jobba i Rimi, eller ikke.
(For Magne Winnem hadde begynt å studere på BI, på heltid, da).
Og da Magne Winnem og jeg, var ute og besøkte Andre Willassen, på Åskollen.
Så hadde Andre Willassen vist oss noen bilder, av ei ung kassadame, fra CC Matsenter.
(Noen bilde av henne i bikini vel, på en fin sandstrand, da).
Og da forklarte Andre Willassen det, at det her var ei kassadame, fra jobben hans, (PÅ CC Matsenter/ICA), da.
(Altså en av hans ‘undersotter’, (må man vel si)).
Som han hadde vært sammen med på ‘kjærlighetsferie’, (sa han vel), nede i Syden, da.
Og det her var ei kassadame som så rimelig fin og sprek ut, mener jeg å huske, (sånn at man nesten ble litt sjalu på Andre Willassen, vel), på de her bikinibildene, da.
Og dette var muligens den samme dama, som Andre Willassen hadde med seg, på innflyttingsfesten min.
Men det har jeg aldri fått bekreftet, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre Willassen, han fortalte også en litt rar historie, da Magne Winnem og jeg, var og besøkte han, ute i Åskollen der, i 1995 en gang, (må det vel ha vært).
Og det var det, at han hver dag, før han dro på jobb.
Ikke rakk å barbere seg, før han dro på jobben, da.
For han stod opp på et sånt tidspunkt, at han måtte velge bort noe, da.
Ellers så kom han for seint på jobben, da.
Så han måtte liksom velge om han skulle kutte ut å dusje, før han dro på jobb.
Eller om han skulle kutte ut å pusse tenna, før han dro på jobb.
Eller om han skulle kutte ut å barbere seg, før han dro på jobb.
Og da kutta han ut å barbere seg, fortalte Andre Willassen, da.
Så Andre Willassen, han hadde altså stokka om, på rutinene sine, fra det skoleåret, som han satt på pulten ved siden av meg, (russeåret), på Gjerdes videregående, da.
(Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).
For da pussa han nok ikke tennene sine, om morgenen, tror jeg.
For den ånden, som Andre Willassen hadde, det skoleåret.
Det er den verste ånden jeg noen gang har lukta da, (vil jeg si).
(Og Tim Jonassen, fra Hyggen, han fikk meg jo også med, på å kjøpe en tannbørste og en tannpasta-tube, i julegave, til Andre Willassen.
Siden han hadde så dårlig ånde, da.
En julegave som det ble min jobb, å lure oppi ranselen, til Andre Willassen, da.
(For Tim Jonassen klarte å overtale meg til å gjøre dette, da).
Siden jeg satt på plassen ved siden av Andre Willassen, da.
Siden dette var den eneste ledige plassen, (mer eller mindre, ihvertfall), i klasserommet, på Gjerdes videregående, da jeg dukka opp der, (med en buss fra Berger, som var framme i siste liten vel), den første skoledagen da, skoleåret 1988/89.)
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 54: Mer fra kjøreskolen på Frogner
Etterhvert, så ble det jo tid for glattkjøring, mørkekjøring og landeveiskjøring, med den kjøreskolen, på Frogner.
Og jeg husker det, at den bilen jeg kjørte, på mørkekjøringa, (var det vel), den var full av vakre og smekre 17-år gamle vestkantjenter, da.
(Jeg husker at jeg kræsja litt med en av dem, når vi begge gikk ut, på hver vår side av baksetet, en gang, når vi skulle ut av bilen, av en eller annen grunn, da).
Og på glattkjøringa, så husker jeg det, at kjørelæreren plutselig ba meg om å bremse og clutche og gasse, osv., og da tok bilen vi kjørte, (som det også satt masse pene vestkant-frøkner i da), den tok en piruett, på isen, på glattkjøringsbanen der da, mener jeg.
Eller, bilen tok vel først en 180 graders piruett, (mens jeg kjørte), og så tok vi en 180 graders piruett til, etter noen sekunder, eller noe, var det vel.
Så det ble vel en 360 graders piruett tilsammen, tror jeg.
Noe som det vel kun var jeg som måtte gjøre, vel.
Så jeg ble vel kanskje litt ør i hue, av den her snurringa, da.
Så seinere, når vi skulle kjøre på en landevei, og det kom en fjernstyrt pute, mot bilen, så skjønte ikke jeg helt hva som var poenget, men kjørte bare rett på den puta, da.
(For jeg var kanskje litt ør i hue da, så jeg hadde kanskje ikke fått med meg, hva det var, som vi egentlig skulle gjøre, på den her bestemte øvelsen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, når jeg skulle kjøre ut fra en bensinstasjon, under landeveiskjøringa, (var det vel).
Så venta jeg lenge da, for å jeg var ikke helt sikker på om jeg rakk å kjøre ut.
(For jeg hadde vel sitti i bilen lenge, som passasjer, og blitt litt sløv, kanskje).
Men så plutselig så tenkte jeg vel det, at det var bare å kjøre, da.
Og da begynte noen av de unge damene, i bilen, å si at den kjøringa mi var litt på kanten da, eller noe.
(Men kjørelæreren sa ingenting, da).
Men det var så mye trafikk, på den veien, som vi skulle ut på.
Så jeg bestemte meg plutselig bare for å kjøre.
For jeg hadde ikke lyst til å stå der hele dagen, liksom.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kjørelæreren, (Anders, het han vel, en kar med mørkt hår vel), sa forresten til meg, under en kjøretime, en gang, (etter at jeg hadde hatt kjøretimer på den kjøreskolen, en stund vel).
At, ‘du burde finne deg en rik dame’.
Men det ga ikke noe særlig mening for meg.
Så da svarte jeg vel ikke noe.
(Jeg syntes vel kanskje at det temaet ble litt vel rart og personlig, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde hatt kjøretimer der en stund.
Så skulle jeg på en slags prøveoppkjøring, med en annen kjørelærer der.
Og han klagde fælt på kjøringa mi, da.
Vi kjørte blant annet forbi Maxi Skårer, og pizzarestauranten, hvor Øystein Andersen og jeg, hadde spist pizza, på Lørenskog, en gang.
Og da følte jeg meg kanskje litt hjemme, og skulle liksom kjøre superbra, da.
Men da hadde jeg visst kjørt alt for fort, sa han andre kjørelæreren, da.
Og det var visst mye annet som ikke var bra også, da.
For jeg hadde vel hatt en dårlig dag, da.
For han andre kjørelæreren, han gikk gjennom en skillsmisse, (var det vel), så han var i et dystert humør, da.
Så det var jo som et mareritt, å ta kjøretimer, på den her kjøreskolen, må man vel si.
Men jeg tenkte da det, at hvis jeg bytta til han vanskelige kjørelæreren.
Så skjønte han kanskje det, at jeg egentlig kunne kjøre bedre, enn det jeg hadde fått vist.
Så derfor gjorde jeg det, da.
Men da mente han at jeg ikke clutcha bra nok, og sånn, da.
Han mente at jeg burde clutche sånn, at man ikke kunne merke at jeg gira, osv.
Så jeg tror at han var strengere mot meg, enn mot de andre elevene.
Og en gang, når jeg skulle møte han nye kjørelæreren, ved Majorstua T-banestasjon der.
Så gikk en av de pene 17-år gamle vestkantfrøknene, (som jeg hadde vært på mørkekjøring eller glattkjøring, (eller om det var landeveiskjøring), sammen med), hu gikk gråtende ut av bilen, til han strenge kjørelæreren, da.
Så jeg lurte på hva som egentlig foregikk på den her kjøreskolen da, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg sa også det til han Anders, (da han spurte meg, under en kjøretime), at jeg bare bytta til han strenge kjørelæreren.
Og da spurte han Anders om jeg ikke skulle ha den siste kjøretimen med han, som jeg hadde satt opp, engang.
Men da svarte jeg det, at det var like greit at jeg bare bytta til han andre kjørelæreren, med en gang.
For jeg trodde at han kom til å stoppe meg.
Hvis ikke han så det, at jeg kunne kjøre bedre enn jeg hadde fått vist, da.
Og jeg hadde ikke råd til å ta kjøretimer et helt år der liksom.
Så derfor bare bytta jeg til han strengeste kjørelæreren, da.
For jeg tenkte at da ville jeg bli fortere ferdig.
For jeg måtte liksom overbevise han uansett, før jeg fikk prøve meg på oppkjøringa, da.
(Sånn som jeg trodde at det var, ihvertfall).
Så da syntes jeg at det var greit, å bytte, til han dystre kjørelæreren, da.
For jeg måtte liksom ‘forbi’ han uansett, (sånn som det virka, for meg, ihvertfall).
Og når han første kjørelæreren først spurte, om den siste timen, så var det ikke noe vits i å drøye med å bytte, syntes jeg.
Så da bare sa jeg at jeg ikke skulle ha den siste kjøretimen, med han Anders, da.
Og bare bytta kjørelærer, uten noe særlig om og men, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han dystre kjørelæreren, han skulle også ha det til, at jeg fant opp egne regler, og sånn.
Men da jeg kom på teori-eksamen, så var jeg den som ble først ferdig.
Og jeg fikk nesten ingen feil.
Så det var ikke sånn der ihvertfall, at jeg ikke skjønte trafikkreglene.
Så det er mulig at han dystre kjørelæreren var strengere mot meg, enn mot de andre elevene der, da.
Det er mulig.
Så sånn var nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som jeg kjørte ned Uelands gate der.
Så følte jeg meg nok litt hjemme igjen, da.
(For jeg bodde jo en uke eller to, i Uelands gate, (høsten 1989), som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Og da tulla jeg litt med en som dreiv og bytta felt der.
Og lata som at jeg var helt nybegynner, da.
For det stod jo ‘Skole’, på et klistremerke, på de bilene, som vi kjørte.
Så jeg bare kjørte vanlig, da.
Så han som bytta felt, måtte kjappe seg, da.
Så jeg var litt slem og tulla, da.
For han kunne jo ikke vite om jeg var helt nybegynner, eller ikke.
Så jeg bare lot som at jeg var helt nybegynner, og bremsa ikke, da.
(Men kjørte i et jevnt, rolig tempo, da.
Og da måtte han som bytta felt, foran lyskrysset, kjappe seg, da.
For han måtte jo komme seg unna, før ‘nybegynneren’ meg, kom ‘rullende’, da.
Så jeg ble kanskje litt amper, av det her, for han første kjørelæreren sa at jeg var en ‘clutch-ekspert’, (eller noe), og han andre klagde fælt på clutchinga mi, da.
Så da ble jeg kanskje litt frustrert og amper, da.
Noe som kanskje kom litt til syne, i Uelands gate der, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og plutselig, like før jul, så fikk jeg plass på oppkjøring, da.
Og da var litt heldig, syntes jeg.
For jeg skulle kjøre ut mot Romerike der, da.
Og jeg glemte å se markert etter toget, på en sånn planovergang, da.
Så da ble jeg litt nervøs, (husker jeg).
For det var liksom flaut å stryke på oppkjøring da, sånn som jeg huska det, fra Berger og Drammen, osv.
Og jeg måtte ta en lukeparkering, (eller ihvertfall en parkering), utafor Olavsgård hotell, mener jeg at det var.
Og det gikk vel greit til slutt vel.
Og kjørelæreren syntes at det var bra, at jeg hjalp en trailersjåfør, å kjøre ut på veien.
Trailersjåføren ble glad, og nikka, da, (var det vel).
Og jeg hadde observert en bil, lenge før jeg skulle kjøre ut, fra ved en butikk, ute på Romerike der.
Så jeg fikk to særdeles bra, (eller om det var meget bra), kryss, da.
Så jeg husker at han oppkjørings-sensoren, sa til han dystre kjørelæreren da, at det var ‘veldig bra’.
(Etter oppkjøringa mi, da).
Og jeg fikk førerkort da, hos Statens Vegvesen, på Økern der, (var det vel).
Noen få dager før julaften da, i 1995.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kom på jobben, og stolt viste fram førerkortet mitt, den dagen.
Så ble butikksjef Elisabeth Falkenberg sur på meg, husker jeg.
For jeg hadde tatt et triks, som jeg hadde lært, det året som jeg var russ, i Drammen, (mener jeg å huske).
At for å få mindre press på seg, når man hadde oppkjøring.
Så burde man bare si på jobben, at man skulle til legen, (eller noe).
For da slapp man å bli mobba, hvis man strøyk på oppkjøringa, da.
Så jeg sa til butikksjef Elisabeth Falkenberg, at jeg skulle til legen, da.
(Som jeg hadde fått tips om at man kunne si, i Drammen, (muligens av Hallvard, som jobba på CC Storkjøp), en 6-7 år, før det her, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 46: Norsk Idrettshjelp
Våren 1995, (må det vel ha vært), så begynte jeg å kikke etter ekstrajobber, i Aftenposten.
For jeg hadde planer om å ta kjøretimer, da.
Og jeg syntes at jeg nok tjente litt lite penger, på Rimi.
For jeg hadde ikke lyst til å bare spise tomatbønner, hver dag, liksom.
Noe Glenn Hesler og jeg, hadde sett et program på TV, om en litt eldre kar, som gjorde, da.
(En som levde for ti kroner om dagen, da.
Eller noe).
Og han sa at handla på I.-C.-A., (husker jeg), på TV, (istedet for ICA), da.
Og det virka så dumt da, husker jeg, at jeg syntes.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig at jeg også satt inn en annonse, etter ekstrajobb, i Aftenposten.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg dro opp til Stovner.
Til et par, i 30-40-årene vel.
Som hadde svart på min annonse, eller noe.
De bodde i en leilighet, i det samme bygget vel, som Stovner Senter der, da.
Og de ville at jeg skulle selge bil-sjampo, eller noe.
Til bekjente eller fra en stand på gata, da.
Noe jeg ikke syntes at hørtes så fristende ut, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg var på bølgelengde, med butikksjef Elisabeth Falkenberg, om det her, husker jeg.
For hu spurte meg hvordan det møtet om den ekstrajobben hadde gått da, husker jeg.
For jeg dro vel innom Stovner på vei til jobben da, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg så etterhvert en annen annonse, om ekstrajobb, i Aftenposten, da.
Og det var om en telefonsalg-jobb, for et firma, som het Norsk Idrettshjelp.
Jeg dro på jobbintervju der, og det viste seg det, at den jobben, den gikk ut på å selge sekker med dopapir, på vegne av idrettsklubber, i Oslo-området, da.
Jeg tenkte vel det, at det var ikke så nøye, hva jeg jobba med.
Dette var jo bare en ekstrajobb, uansett.
Sånn at jeg skulle få penger, til å endelig få meg lappen.
Så jeg begynte å jobbe i den her ekstrajobben, om kveldene, på tirsdager, (så jeg måtte jobbe tidligvakter, på tirsdagene, på Rimi Nylænde), samt også på ganske mange lørdager og søndager.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De fleste andre som jobba, på Norsk Idrettshjelp der.
De var en del yngre enn meg, og nesten alle de andre, var vel, fra Oslo Vest.
Så jeg skilte meg litt ut der, da.
For de sjefene sa om meg, (husker jeg), at de tenkte at de kunne ha en fra Oslo Øst der og.
Så det var ikke sånn, at de kjente meg så bra der, at de visste at jeg egentlig var fra Berger, da.
Og det var en ung kar, (med lyst hår vel), fra Oslo Vest der, som spurte meg, hva jeg, som var i 20-årene, dreiv med der.
(Eller noe sånt).
Men da bare forklarte jeg det, at jeg egentlig jobba som assisterende butikksjef, i Rimi, og at jeg bare trengte litt ekstra penger, for å endelig klare å skaffe meg lappen, da.
Og da skjønte dem vel det, (hvorfor jeg jobba der), etter at jeg først ble litt mobba, for å være treig med å skaffe meg lappen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Selve jobben der, den bestod bare i, å ringe hjem, til masse folk, som det stod navna til, på noen lister, da.
Og da skulle man si det, at man ringte på vegne av den og den Oslo-idrettsklubben, da.
(Den idrettsklubben, som var i nabolaget, til de folka, som stod på de forskjellige listene, da.
Jeg husker at jeg ringte på vegne av flere Oslo Vest-idrettsklubber, men også på vegne av Nordstrand Idrettsforening, mener jeg, at det vel var, da).
Og det var forresten Tiny Budbiler, (husker jeg), som leverte de her dopapir-sekkene, (som kosta cirka to hundre kroner, per sekk vel), hjem til kundene, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Alle vi som ringte, for å selge de her dopapir-sekkene.
Vi satt jo i samme rom der.
Og jeg hørte jo hva de andre sa, for å selge sekker.
(For dette ble jo diskutert høyt, hva man kunne si, for å selge dopapir, da).
Og det var sånn, at vi pleide å si, om disse rullene, (som vel var vanlig dopapir, fra Saba Mølnlycke), mener jeg å huske.
At de hadde fler meter dopapir, på rullen, enn vanlige doruller, da.
(Noe som jeg ikke er helt sikker på om var sant, men.
Men det stod vel på scriptet vårt, at vi skulle si det, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, så hendte det, at noen kunder ville si det, (var det noen der som sa), at da hadde ikke de plass til de dorullene, i dorullholderen sin.
For de hadde en sånn spesiell dorullholder, da.
Og da var det et triks, at man kunne si det, at vi hadde laget hylsene, til disse dorullene våre, mindre, sånn at de skulle passe likevel, da.
Men dette var jo egentlig bare vanlige doruller, da.
Også jugde man da, (eller om man skal si at det ble overdrevet eller fantasert, eller hva som kan være det riktige ordet), om de her dorullene, for å prøve å få solgt de, da.
For vi fikk bare provisjonslønn der, da.
Vi fikk vel noe sånt som 15-20 kroner, per salg der, (eller noe), mener jeg å huske.
Så hvis vi ikke solgte noe, så fikk vi ikke noe lønn, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var også på den samme tida, som det var en stor flomkatastrofe, oppover langs Glomma, husker jeg.
Og en kar der, (en litt lav tenåring, med mørkt hår, vel), han sa at han het Kirkenær, (til etternavn), da han ringte, den her uka da, (husker jeg).
Og Kirkenær, det var jo et av de stedene, som ble hardest rammet, under den her flomkatastrofen, ‘Lille-Ofsen’ da, (ble den vel kalt).
Så jeg husker det, at jeg lurte på det, om han ‘stor-selgeren’ egentlig het Kirkenær, eller om det bare var noe han fant på, da.
(For å selge mer dopapir, på grunn av sympati, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på Rimi Nylænde, på den her tida.
Så skulle forresten Henning Sanne og noen bekjente av han.
De skulle kjøre oppover til Hedmark osv., en dag, den her våren da, husker jeg.
For å ‘se på flom’, som Henning Sanne uttrykte det da, (husker jeg).
(Noe som jeg syntes at var litt spesielt kanskje, men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sjekka forresten på nettet nå, og den flommen, den ble kalt for Vesleofsen, så jeg nå, på Wikipedia.
Og den var visst i juni, i 1995, så jeg nå.
Så jeg begynte nok i Norsk Idrettshjelp, i mai, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall. Selv om det kanskje kan ha vært i april og), i 1995, da.
(Eller noe sånt).
Og jeg jobba der fram til juli eller august, (var det vel).
Så jeg jobba der bare i et par-tre måneder, da.
(For det var en rimelig kjedelig jobb da, for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det viste seg forresten det, at Axel, (som jo er født høsten 1978, og som denne sommeren, da var snart 17 år).
Han hadde også fått seg jobb, som telefonselger.
Axel jobbet for et firma, som holdt til, like ved Saga kino der.
(Husker jeg at han viste meg, en gang).
Og jeg ble litt flau, da jeg hørte det, at Axel jo tjente mer enn meg, på sin telefonsalgjobb, enn jeg gjorde på min telefonsalgjobb, da.
Men jeg beit det i meg, da.
For dette var jo bare en ekstrajobb, (som jeg hadde funnet i Aftenposten), for å få meg førerkort da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde også kjøpt meg min første mobil, denne våren.
For man fikk mobiler ganske billig, på den her tiden, da.
Og det var en Alcatel-mobil, som jeg kjøpte på Økern Senteret, (for 200-300 kroner, vel).
(Det var vel et Netcom-abonnement, mener jeg å huske.
Og jeg husker at jeg ikke ville ha ‘voicemail’ da, (eller talebeskjeder, heter det vel, i Norge).
Siden det kosta mer penger da.
Så jeg prøvde å spare litt da, siden jeg jo ikke tjente så mye, på Rimi).
Etter sikkert å ha sett en annonse, for et tilbud, i Aftenposten, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ringte Axel meg, på jobb, en gang, (må det vel ha vært).
Da jeg jobbet på Norsk Idrettshjelp da, i Dronningens gate der, het det vel.
(Som var en sidegate, til Karl Johan).
Og så møtte jeg Axel, ved Burger King, nederst i Karl Johan der, i en pause, (var det vel), en lørdag eller søndag vel, fra jobben min, hos Norsk Idrettshjelp da, (husker jeg).
Og da satt vi og spiste burgere utendørs vel, i Karls Johans gate der, da.
Ihvertfall så satt vi der og prata da.
Ved Kirkeristen der, eller hva det heter igjen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var sånn, at Norsk Idrettshjelp, det lå nesten i horestrøket der da, må man vel si.
Og en gang på jobb, så husker jeg det, at han lysåra fra Oslo Vest, (som syntes at jeg var så treig, med å ta meg lappen), var det vel.
Han fortalte det, at han hadde møtt ei ung hore, på vei til jobb, en gang, da.
Og begynt å prate med henne, da.
Og hu hadde egentlig slutta, å gå på strøket da, hadde hu sagt da, (ifølge han ungdommen).
Men hu skulle bare ha seg litt feriepenger da, fortalte han.
Og en annen gang, etter jobben der, så var det i ung og pen og frodig hore, som sto og bydde seg fram, og spurte meg om jeg var interessert i å kjøpe henne da, på veien mellom Norsk Idrettshjelp og Karl Johan der, (husker jeg).
Og da husker jeg det, at det gikk noen unge kolleger bak meg.
Så jeg svarte ikke noe, da.
Men jeg husker at hu hora var rimelig ung, pen og attraktiv da, og hu smilte vel også, der hu stod, mener jeg å huske.
Så det var nesten sånn at man ble litt frista da, må jeg innrømme.
For hu var skikkelig ung og deilig og fager, hu hora da, må man vel si.
Så det her var litt spesielt da, at man liksom jobba midt oppe i horestrøket.
(På vegne av masse idrettsklubber, i Oslo da).
Må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det er mulig at det var på grunn av den episoden der, med hu smilende hora.
At fristelsen ble litt for stor, et par ganger, den siste tida, som jeg bodde, på Ungbo, da.
For jeg hadde jo ikke hatt sex, på mange år, (siden jeg knulla med med hu Ragnhild fra Stovner, i 1990 og 1991, (var det vel), og det var jo cirka fire år, før det her), da.
Så jeg ble etterhvert lei av det, at jeg ikke hadde noe lykke, med å sjekke damer, på byen, etter militæret, da.
Så jeg gikk en gang, på horestrøket og fikk ei hore i 40-åra, eller noe, til å suge meg da, husker jeg.
Noe som kosta 300-400 kroner, vel.
Og hu hora sa at utlendingene, de skulle ha så mye for penga da, (mener jeg å huske).
Og det var hendte også en annen episode, som jeg skal skrive mer om seinere, tenkte jeg, på den her tida, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
