johncons

Stikkord: Bergeråsen

  • Min Bok 5 – Kapittel 42: Mer fra Rimi Bjørndal

    En stund etter at jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).

    Så ansatte butikksjef Kristian Kvehaugen to pakistanske folk der, (husker jeg).

    Hu ene var Rahat, ei dame i begynnelsen av 20-årene, vel.

    Og hu andre, det var en kar, som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men han hadde liksom et hakk i panna da, som han hadde fått, da han som barn falt ned fra en terrasse, (eller noe sånt), nede i Pakistan, fortalte han en gang, på bussen, på vei ned til sentrum, etter jobben, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han med hakket i panna, han begynte å prate om religion, på bussen, på vei ned til sentrum da, (husker jeg).

    (I tida etter at jeg hadde skrota HiAce-en, da).

    For det var felles utpassering, på Rimi Bjørndal, da.

    (Det vil si at alle som jobba seinvakta, måtte gå ut av butikken samtidig, da.

    Eller ihvertfall at den som gikk sist derfra ikke gikk derfra aleine, da.

    I tilfelle at det stod en raner, og venta på butikkfolka, når dem skulle hjem, da.

    Så var det mer sikkert, hvis det var felles utpassering, da.

    Selv om ikke alle som jobba der, var vant med felles utpassering, vel.

    (Som Magne Winnem forresten også hadde på Rimi Karlsrud).

    Så noen ganger, så ville folk mase da, om å få gå før).

    Han med hakket i panna, han fortalte det, at i islam, så trodde de også på Jesus, da.

    Men Jesus var en profet da, (husker jeg at han sa).

    (Så i islam, så trodde man ikke at Jesus var Guds sønn, da).

    Og han med hakket i panna, han sa også det, (mener jeg å huske).

    At i islam, så trodde de ikke på treenigheten, da.

    For de mente at tre ting ikke kunne være en, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde vel ikke noe særlig valg.

    Jeg måtte nesten sitte og høre på han karen med hakket i panna, mens han prata om religion, på bussen der, (på vei hjem fra Rimi Bjørndal), da.

    For jeg var jo sjefen hans, på jobben.

    Så jeg måtte liksom oppføre meg ordentlig da, (syntes jeg).

    Så jeg satt og hørte på at han med hakket i panna, fortalte om islam og Jesus da, noen ganger, på bussen hjem etter jobben, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

    Selv om jeg selv ikke var noe religiøs da, må jeg innrømme.

    Men hva skulle man gjøre liksom, da.

    Det var liksom ikke noen måte, som jeg kunne komme unna, den her pratinga.

    Selv om jeg hadde lest i aviser osv., at man ikke burde diskutere religion og politikk, på jobb.

    Men jeg satt nå på den bussen, da.

    Så da måtte jeg nesten høre på hva de kollegene mine sa, også.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, et år eller to, etter at han med hakket i panna, hadde slutta, på Rimi Bjørndal.

    Så fant jeg tilfeldigvis hjemmesiden hans, på nettet, (husker jeg).

    (Og da var han gift osv., husker jeg, at jeg leste).

    Og jeg sendte han vel en e-post, (mener jeg å huske).

    For å høre hvordan det gikk med han, og sånn, da.

    Men jeg fikk vel ikke noe svar, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rahat og han med hakket i panna, de spurte meg vel, om jeg pleide å gå på sånne kaffebarer.

    Som dukket opp, i Oslo, på den her tiden.

    Men da måtte jeg svare at nei, det gjorde jeg ikke.

    For jeg syntes at kaffe, det var liksom sånn som bestemor Ågot drakk, da.

    Det var liksom gamlingenes drikk, for meg.

    (Og faren min, han drakk heller ikke kaffe, husker jeg.

    Han hata kaffe og røyk da, husker jeg, fra oppveksten min, på 70 og 80-tallet.

    Så det at jeg begynte å røyke, det var også på en måte et opprør mot faren min, da.

    Kan man vel si).

    Så det var aldri sånn at jeg kjøpte meg en espresso, på en kaffebar, liksom.

    Jeg viste vel ikke engang hvordan man brukte en kaffetrakter, på den her tida, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg overhørte at Rahat og han med hakket i panna, prata ‘dritt’ om meg, på bussen, ned til sentrum, en gang.

    (En gang som jeg satt på et annet sete, enn dem, da).

    For Rahat likte ikke en ny, blå trøje, jeg hadde på meg, (fra Cubus, på Oslo City vel), som minnet litt om en treningsjakke, vel.

    Som jeg hadde kjøpt meg, (omtrent samtidig med at jeg kjøpte den blå trøya, med v-hals), sommeren 1997, vel.

    Før jeg dro til Thassos, (må det vel ha vært).

    (Selv om jeg vel ikke brukte den trøya noe, på Thassos.

    For jeg var vel ikke helt sikker på den trøya selv vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Men jeg syntes vel at den trøya var grei nok til å bruke på bussen hjem fra jobben, da).

    For Rahat sa noe om at jeg liksom skulle være så kul da, (eller noe sånt), husker jeg.

    Til han med hakket i panna, da.

    Men at den skjorta ikke var noe fin, da.

    (Så Rahat virka frustrert, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men hvor Rahat hadde det fra, at jeg liksom skulle være så kul, (eller flink til å kle meg), det veit jeg ikke.

    Dette var ikke noe jeg hadde skrytt av, ihvertfall.

    At jeg liksom var så kul, da.

    Jeg prøvde vel å kjøpe kule og fine klær.

    Men jeg mente vel ikke at jeg var noen klesekspert, akkurat.

    Jeg var jo en som hadde vokst opp aleine, på Bergeråsen.

    Og ikke en som hadde vokst opp, under rike kår, på Oslo Vest, liksom.

    Men det visste nok ikke Rahat og han med hakket i panna, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg satt på bussen hjem fra jobben.

    Så hadde Rahat vært i Pakistan, på sommerferie, (mener jeg å huske).

    Og da hadde Rahat kjøpt en pakistansk hatt til meg da, (husker jeg).

    Siden jeg var sjefen hennes, (regna jeg med, ihvertfall).

    (Jeg hadde ihvertfall hørt det tidligere, at folk som hadde fremmedkulturelle kolleger, pleide å få tepper og sånn i gave, når disse hadde vært på ferie, i hjemlandene sine, da).

    Og det var en rød hatt, til å ha på toppen av hue, da.

    Med noe sølvfolie sydd inn i, osv.

    Som Rahat og Hava forklarte meg hvordan jeg skulle ha på hue, da.

    På bussen, mens den kjørte ned Slimeveien der, da.

    (Og de andre busspassasjerene smilte og lo litt, vel).

    Og Hava sa vel noe sånn som at, ‘hvorfor kjøpte du ikke hvit, da?’.

    Til Rahat, da.

    Men da ble Rahat litt amper, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at foreldrene til Hava, jobba i det vaskefirmaet, (som het Kvalitetsrengjøring vel), forresten.

    Så mora hennes var der og vaska hver dag, da.

    Og i starten faren også.

    Og en lørdag, midt på vinteren.

    Etter at jeg hadde skrota HiAce-en.

    Så hadde jeg kommet for seint, til den første bussen, (husker jeg).

    Så jeg tok en taxi, som var på Bjørndal, samtidig med bussen, da.

    Det vil si klokka 7.30, da.

    For Irene Ottesen og jeg.

    Vi tok begge den bussen, (på den her tida).

    Så vi hadde en avtale med butikksjef Kristian Kvehaugen, om at vi begynte klokka 7.30, da.

    På lørdager.

    (Istedet for klokka 7.00, da).

    Siden den første bussen, ikke var på Bjørndal, før klokka 7.30, på lørdager.

    Men dette, det hadde visst ikke Kristian Kvehaugen fortalt om, til vaskefirmaet.

    For da jeg kom på jobb, klokka 7.30, en kald februar-morgen, (eller hva det kan ha vært, igjen).

    Så stod foreldra til Hava, utafor personalinngangen, til Rimi Bjørndal der, og hutra, da.

    Og sa at de hadde stått og fryst der, i en halvtime, eller noe sånt.

    Så her hadde noe sviktet, når det gjaldt kommunikasjonen, mellom Kristian Kvehaugen og vaskefirmaet, da.

    (Eller om det var internt i vaskefirmaet, da).

    Og da ble jeg så sinna, husker jeg, da jeg gikk inn i butikken.

    At jeg bare reiv av dekselet, der jeg skulle slå inn koden, på alarmen, (som Kristian Kvehaugen hadde fortalt meg at var ‘1943’, da jeg begynte der), husker jeg.

    For jeg syntes at det her ble for dumt, da.

    For jeg skjønte at jeg nok kom til å få problemer, da.

    Siden disse ganske gamle vaskefolka, hadde stått og fryst i mange minusgrader da, i en halvtime, (eller noe sånt), utafor Rimi Bjørndal der, en lørdagsmorgen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hava, hu fortalte meg også det, på bussen ned til sentrum, en gang.

    At søstra hennes, (Sema), hu jobba med å vaske, i en butikk, nede i sentrum, da.

    Og en gang, så hadde hu Sema begynt å ha sex, i butikken, mens hu skulle vaske, da.

    Med en som jobba der da, (var det vel).

    Også hadde en Sequritas-vakt sett dette, da.

    Så Sema hadde blitt ‘ferska’ da, sa Hava.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter det her, så begynte også hu Sema, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    Og hu Sema, hu var vel bare atten år, vel.

    Og jeg husker ennå en gang, som hu løp ut fra garderoben, på Rimi Bjørndal der.

    (Og mot meg, som stod ved kontoret der).

    I bare en tynn t-skjorte da, (på overkroppen).

    Mens de faste puppene hennes spratt opp og ned, under den tynne t-skjorta, da.

    Og hu sa til meg det, at jeg måtte finne noe arbeidstøy, til henne, da.

    (Noe vel ikke butikksjef Kristian Kvehaugen hadde gjort, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hava, hu pleide å prate til meg om sex og en del andre ting, på bussen, på veien hjem fra jobben da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Og en gang, så sa hu det, at ‘men jeg går ikke i trange klær’.

    (Av en eller annen grunn).

    Men det gjorde søstera hennes Sema da, (husker jeg).

    Så hu fulgte Oslo-moten da, (som Axel jo hadde forklart om), og gikk med trange klær, på den rimelig hotte kroppen sin da, (må man vel kalle den).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, som jeg satt på bussen, hjem fra jobben, sammen med hu Hava.

    (Som pleide å ta bussen ned til sentrum, selv om hu skulle til Holmlia, da).

    Så spurte Hava meg, på hvert busstopp, mellom Bjørndal og Mortensrud, (var det vel).

    (For etterhvert, så ble T-banelinje 3 forlenget, fra Skullerud til Mortensrud.

    Mens Mortensrud Senter, ble bygget.

    Så 71-bussen slutta å gå fra Bjørndal, da).

    Så dette var nok i 1998 en gang.

    På vei fra Bjørndal til T-banestasjonen, på Mortensrud, da.

    Og da spurte Hava meg om det, (husker jeg).

    For hver gang, som denne Søndre Nordstrand-ringbussen stoppa.

    Og en ny tenåringsjente gikk på bussen.

    (Av en eller annen grunn).

    At, ‘hva synes du om henne, da?’.

    (Noe sånt).

    Fire-fem ganger, da.

    Mellom Bjørndal og Mortensrud der, da.

    Men jeg sa vel til Hava, at jeg ikke pleide å se så mye på damene, på bussen, da.

    Men Hava mente at jeg burde gjøre det, da.

    (Noe sånt).

    Så det er mulig at jeg ble litt påvirket av hu Hava.

    Og begynte å kikke litt mer på damene, på bussen og sånn, etter det her.

    Etter at jeg hadde jobbet sammen med hu Hava, på Rimi Bjørndal, da.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 30: Julebordet 1996

    Først kan jeg ta med om noe jeg kom på nå.

    Som bestemor Ingeborg sa, da hu bodde i Stavern vel, på begynnelsen av 90-tallet.

    (Hvis ikke det var seinere, i Nevlunghavn).

    Hu spurte meg om ikke teen, skulle trekke, i tre minutter.

    Og det visste jeg ikke svaret på, dessverre.

    Og bestemor Ingeborg, hu var visst ikke helt sikker, selv heller.

    Men hu trodde kanskje at jeg visste det da, siden at jeg hadde vært så mye i England, (eller noe sånt).

    Men det visste jeg ikke da, dessverre.

    For hvis jeg skulle lage meg te, på Bergeråsen, (hvor jeg vokste opp aleine), så tok jeg ikke tida, på hvor lenge, som teen trakk, (for å så si det sånn).

    Men det gjorde visst bestemor Ingeborg da, fant jeg ut, den gangen, på 90-tallet, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På julebordet, i 1996.

    Så skulle en gjeng av oss Rimi Bjørndal-folka, samles borte hos Hilde, (som var naboen til Toro), i Granbergstubben.

    Jeg hadde vel fri den her dagen, (mener jeg å huske).

    Eller om jeg jobba i et par timer.

    Det husker jeg ikke helt.

    Ihvertfall så var det sånn, at jeg var med på det her vorspielet da, (husker jeg), hjemme hos hu Hilde, da.

    Og der, så prata Rimi Bjørndal folka, om at de pleide å se på en TV-serie som het ‘Hotell Cæsar’, husker jeg.

    Og den hadde ikke jeg sett før, da.

    Så jeg spurte dem, om hvordan program det her var, da.

    Og da var visst det en slags norsk såpeopera da, (fikk jeg til svar).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at jeg satt på gulvet, hos Hilde der, i julebord-antrekk, (nemlig dress eller smoking, vel).

    Mens jeg sikkert studerte CD-samlingen hennes, da.

    Og da, så krøyp hu Anne Grete Guldbrandsen, (ei brunette, i begynnelsen av 20-åra, som var dama til den tidligere butikksjefen, Magne Backe), bort mot meg, (mener jeg å huske).

    Mens hu dreiv og vrikka litt på den hotte kroppen sin, (må man vel si), inni en ganske trang kjole, da.

    Og så sa hu sa vel noe sånt, som at hu syntes det, at hu og Magne Backe, ikke hadde vaska ordentlig, før de flytta, fra Rimi-leiligheten min.

    Men jeg måtte jo si det, at jeg syntes at det virka greit der, da.

    (Selv om det vel ikke akkurat skinte av skapene og sånn der, kanskje.

    Og det var jo hull i veggen, etter dartspilling, i stua der, (og sånn), husker jeg).

    Og Magne Backe, som satt i en stol eller sofa der, vel.

    Han sa vel ikke noe, (tror jeg).

    (Selv om jeg vel må ha nevnt den lønnslippen hans, som jeg åpna, en gang der, (siden den havna i min postkasse), muligens).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at jeg overhørte, at Thomas Kvehaugen, (var det vel), kommenterte det, (bak ryggen min), til Thomas Sæther, og/eller Toro, (må det vel antagelig ha vært), at jeg noen ganger hadde håret mitt hengende rett ned.

    Og at jeg ikke brukte hårgele, da.

    Noe jeg vel heller ikke gjorde alltid, på den her tida.

    (For jeg slutta vel å bruke hårgele, mens jeg var i militæret.

    For der ble bare dumt å bruke hårgele, fant jeg vel ut, etterhvert.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Men jeg tok vel bare litt vann i håret, (liksom langs hodebunnen), og brukte det som om det var hårgele, da.

    Og da var det ikke alltid at formen på frisyren, holdt så lenge, da.

    (Og Axel og Arne Thomassen, de brukte vel heller ikke hårgele, husker jeg, fra da jeg leide et rom hos dem, et år, på Furuset, på begynnelsen av 90-tallet.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så tok vi vel noen taxier, til Ekebergrestauranten, hvor Rimi Bjørndal hadde gått sammen, med en del andre Rimi-butikker, om å arrangere julebord, det året, da.

    Og da vi fra Rimi Bjørndal-vorspielet, dukka opp, på Ekebergrestauranten der.

    Så så jeg noe, som nesten sjokkerte meg litt, (må jeg innrømme).

    Henning Sanne, (fra Rimi Nylænde), satt med Charlotte, (ei pen brunette, som også jobba på Rimi Nylænde, og som seinere ble butikksjef, i Rimi), på fanget, (som om hu var en bimbo, må man vel si), ved et bord, for seg selv, (rett ved en slags midtgang, som vi Rimi Bjørndal-folka, måtte gå gjennom, for å komme inn i restauranten der), da.

    (Enda klokka vel ikke kan ha vært mer enn åtte-ni om kvelden, (hvis jeg skulle tippe).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi Bjørndal hadde en slags halvsirkel-formet bås, på Ekeberg-restauranten der, husker jeg.

    Og jeg husker det, at jeg heiv meg ned, ved siden at butikksjef Kristian Kvehaugen der.

    Mens jeg babla noe om dagsomsetninga og ukesomsetninga og sånn, da.

    (For jeg tror kanskje at det var sånn, at jeg jobba en time eller to, den dagen, da.

    Sånn at Irene Ottesen, (som vel antagelig hadde jobblørdag), skulle rekke og skifte og sånn da, før julebordet.

    Noe sånt).

    Og jeg fortalte vel også det, til butikksjef Kristian Kvehaugen, at jeg var sliten, den dagen.

    For jeg hadde spilt badminton, i en ‘haug’ av timer, sammen med Glenn Hesler, i Haugerudhallen, vel.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og da så vel butikksjef Kristian Kvehaugen litt stygt på meg, (mener jeg å huske).

    Og mente vel kanskje at det var noe gæernt med meg, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og til venstre for meg, så satt hu Vanja Bergersen, som var adoptert, fra Korea, da.

    Og jeg mener å huske, at hu snudde seg, og så litt imponert på meg, (eller noe), mens jeg spiste.

    For jeg er ganske strengt oppdratt da, av bestemor Ingeborg, (som er fra en dansk adels og general-slekt), osv., da.

    Så jeg smatter vel ikke akkurat så mye, mens jeg spiser, vel.

    Så hu var kanskje litt imponert, over at jeg spiste så pent, da.

    (Det virka litt sånn for meg ihvertfall, hvis jeg skjønte det riktig.

    Det var ihvertfall et eller annet som hu reagerte på, ved spisinga mi, sånn som jeg skjønte det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kan ikke si at jeg husker så mye mer, enn dette, fra det her julebordet.

    Jeg må vel kanskje ha sagt hei til Rimi Nylænde-folka, og sånn, vel.

    Men jeg kan ikke huske å ha hatt Charlotte, (eller noen andre pene damer), oppå fanget mitt, på det her julebordet.

    Så jeg hadde nok ikke like mye lykke med meg, som Henning Sanne da, (for eksempel).

    Selv om jeg mener å huske det, (når jeg tenker meg litt mer om), at det var en ganske fin utsikt, (over Oslo), fra Ekebergrestauranten der, da.

    (Som vel må sies å være et artig sted, å ha julebord på, vel.

    Ihvertfall litt mer originalt, enn Bekkelagshuset kanskje, hvor jeg jo var på julebord, med Rimi Nylænde, to år på rad, i årene før det her, da.

    Men hvem som kom på ideen, å ha dette julebordet, på Ekebergrestauranten.

    Det har jeg ikke peiling på, hvis jeg skal være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 26: Mer fra 1996

    Da jeg fikk meg internett, så begynte jeg å chatte på noen lignende web-chatter, av de web-chattene, som jeg hadde sett, i datasalen, på BI der, da.

    Jeg brukte nicket Frodo, (fra Tolkien-bøkene, som jeg hadde prøvd å lese en av, (nemlig ‘To tårn’), på stranda, i Løkken der, osv., da.

    Og jeg hadde også lest den første boken, i Ringenes Herre-triologien, noen måneder før det her da, husker jeg).

    (Selv om for eksempel Kjetil Holshagen, var mye tidligere ute, med å lese Tolkien-bøker, enn meg, da.

    Han leste disse bøkene, mer enn ti år før meg, (på engelsk vel), på Bergeråsen da, (mener jeg å huske).

    Og søstera mi Pia, hadde vel også lest Ringenes Herre-bøkene, før meg, mener jeg å huske.

    Men jeg pleide å lese bøker, for å få sovne, om kveldene, da.

    Og jeg hadde liksom lest ‘halve biblioteket’, på Hoved-Deichman da, for å overdrive litt.

    Så til slutt så kom jeg meg til Ringenes Herre-bøkene, jeg og, da.

    Hvis jeg ikke fikk låne de av Pia da, (eller noe sånt).

    Noe sånt).

    Men jeg syntes at det var litt vanskelig, å få noe særlig kontakt, med de amerikanerne, som chattet, på de her web-chatt-ene, da.

    De mente at nicket mitt var ‘dorky’, osv., (husker jeg).

    Så jeg ble nesten trakassert, syntes jeg, (muligens siden jeg var fra Norge), da.

    Men ei dame, som jeg chatta med der, som var fra Canada, (eller noe sånt), vel.

    Hu syntes at jeg var kul, fordi at jeg kalte meg Frodo, fra Lord of the Rings-bøkene, (som ikke var så utrolig kjente enda, på den her tida), da.

    Og fordi at hu hadde cirka den samme musikk-smaken, som meg, da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Med den internett-pakken, fra Schibsted Nett.

    Så fulgte det med en slags internett-manual, da.

    Og der stod det informasjon om blant annet ‘nettikette’, da.

    (Altså om hvordan man burde oppføre seg på nettet, osv., da).

    Og dette leste jeg om før jeg begynte å chatte på nettet da, (husker jeg).

    Det stod for eksempel at man ikke burde skrive med store bokstaver, (når man chattet), da.

    For da mente folk at man ropte, da.

    (Og flere lignende ting, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I den manualen, (fra Schibsted Nett), så stod det også beskrevet, om hvordan man kunne chatte, på noe som het irc da, (husker jeg).

    IRC, det var et data-nettverk, hvor man kunne chatte med folk, på mange forskjellige chatte-kanaler, (med blant annet et program som het mirc), da.

    Så jeg fulgte det som stod i den Schibsted Nett-manualen, da.

    Men første gang jeg prøvde meg på irc.

    Så tenkte jeg det, at jeg burde kanskje finne meg et nytt nick.

    Siden jeg hadde fått så mye kritikk, for å ha et ‘dorky’ nick, på de amerikanske web-chattene, som jeg først fant fram til, (ved å søke på Yahoo eller Lycos kanskje), da jeg fikk meg internett, da.

    Så jeg tenkte meg litt om, mens jeg dreiv og prøvde å få mirc til å virke, da.

    Og så bestemte jeg meg for å velge nicket Sandman, som var fra et tegneserie-blad, (for voksne, het det vel), som jeg begynte å lese, mens jeg var, i militæret, da.

    (Eller om det var like etter militæret).

    For da jeg var i militæret, så var det så mye dødtid, om kveldene.

    Og vi hadde ikke TV eller stereoanlegg, på rommet vår der, (på lag 2).

    Så det ble til at jeg leste mye aviser og magasiner av forskjellige slag, (som ofte lå å fløt, rundt omkring, på de forskjellige rommene, på brakka der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg prøvde å velge nicket Sandman, på EF-net, på irc.

    Så viste det seg det, at det nicket, var opptatt, da.

    Så jeg tenkte meg litt mer om, da.

    Og jeg husket det, at i en Sandman-epsiode, så var det en figur, med navn John Constantine, som var med, da.

    Så jeg prøvde å skrive inn det navnet, istedet, da.

    Men nickene på EF-net, de kunne bare ha ni tegn, da.

    Så det ble til john_cons da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg logget meg på EF-net, (på homelien-serveren, må det vel ha vært).

    Så fulgte jeg fortsatt den internett-manualen, til Schibsted Nett, da.

    Og så fant jeg ut hvordan jeg fikk listet opp alle chatte-kanalene, som var på det nettverket, da.

    Og da, så fant jeg blant annet en norsk kanal, som het #quiz-show da, (husker jeg).

    Også dukka jeg opp der.

    Og der var det kanskje 30-40 folk, (eller noe sånt), som hang, da.

    Og de dreiv og quizza, da.

    (Omtrent som i Trivial Pursuit, nesten.

    Som Øystein Andersen, Glenn Hesler og meg, pleide å spille en del, når vi nesten var som en gjeng da, helt på begynnelsen av 90-tallet).

    Og jeg skjønte jo ikke så mye av den her quizzinga, da.

    Men jeg våget til slutt å skrive, ‘kan jeg få være med’, (eller noe sånt), husker jeg.

    Og da svarte vel noen ‘nei’, vel.

    Men da regna jeg med at det bare var kødd da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av de folka, som hang på #quiz-show, da jeg begynte å quizze der, (rundt årsskiftet 96/97, må det vel ha vært, hvis jeg skulle tippe).

    Så husker jeg godt Empen og Krystad, som var to kamerater, fra Bergen, vel.

    Og så var det mester-quizzeren Chetil, fra Trondheim og NTNU, vel.

    Jeg husker også SirSirSir, som var en kar, adoptert fra Korea vel, som bodde bare noen få kvartaler unna meg, (i samme gate som Shell der), på St. Hanshaugen, da.

    Og jeg husker også ei dame, som han dreiv og chatta med der, (på den tida, som jeg var ny der).

    Men jeg husker ikke helt navnet på henne nå.

    (Hvis det ikke var Liz, (eller noe sånt), da).

    Det er vel de jeg husker best.

    Pluss en kar, fra Oslo Vest, som kalte seg Frogster, (som i likhet med meg, hørte mye på britpop osv., på den her tida, da).

    (Og som het Bernhardsen, eller noe, i RL, (Real Life), vel).

    Og en annen, (også fra Oslo vel), som kalte seg SurfSmurf.

    (Og en regel på #quiz-show, som SirSirSir hadde laget vel.

    Det var at det ikke var lov å ha et nick, som het noe med ‘smurf’.

    Det eneste unntaket fra den regelen, det var nicket SurfSmurf da, (mener jeg å huske).

    Av en eller annen grunn).

    Og en fra Vestlandet, (eller noe), som kalte seg DumDumBoy, (og som digga Hellbillies, mener jeg at han sa), vel.

    (Og som seinere fortalte meg det, at han var ‘fiskar’.

    Noe jeg lurte på om betydde at han var homo.

    Og at det var det, som han prøvde å fortelle meg, da han sa noe sånt som at, ‘eg er fiskar’, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også Bombadil med sine vannvittig vanskelig Tolkien-spørsmål.

    Som jeg faktisk klarte et av, en gang, (husker jeg).

    Og da måtte jeg styrte bort til bokhylla mi.

    Og bla febrilsk i den første Ringenes Herre-boka, da.

    Og da fant jeg ut at svaret var ‘Fredegard’, da.

    Og det var bare flaks, (husker jeg), at jeg klarte å finne det svaret, mens jeg skumleste raskt, i den Tolkien-boka, da.

    (Rett før Bombadil kuttet fristen for å svare på spørsmålet, da).

    For Bombadil, han nesten terroriserte #quiz-show, med sine ekstremt vanskelige Tolkien-spørsmål, da.

    (Som nesten aldri noen klarte).

    Så jeg syntes det ble som en sport nesten, (husker jeg), å prøve å klare å svare riktig, på et sånt mega-vanskelig Tolkien-spørsmål, (som jeg vel var litt lei av), for en gangs skyld, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også Slaktern.

    Som var en kar, fra Nord-Norge vel.

    Som etterhvert begynte å studere ved NTNU, tror jeg.

    Og plutselig en dag, et stykke ut i 1997, (må det vel ha vært).

    Så hadde Slaktern tatt med seg en bot, (altså et dataprogram), som het Paramann, inn på #quiz-show, husker jeg.

    Og Paramann, han klarte å spørre smørsmål, fra en database.

    Og etter det, så ble #quiz-show aldri det samme, (vil jeg si).

    For før Paramann, så var det quizzerne som fant på spørsmålene.

    Mens etter Paramann, så ble det mye Paramann, (og seinere Quizzie, som var et annet data-program, som holdt styr på hvem som hadde flest poeng), som stilte spørsmålene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde hengt på #quiz-show, i en del måneder.

    Så ble han Empen, fra Bergen, valgt til ny sjef, for quizzen.

    Og noe det første han gjorde, som sjef, det var å spørre meg, om jeg ville bli op, (altså en slags ‘sersjant’, eller leder), på quizzen der da, (husker jeg).

    Og det syntes jeg at hørtes litt gildt ut da, (må jeg innrømme).

    Så jeg slo til på det, da.

    For #quiz-show, det var en av de mest populære norske irc-kanalene, på den her tida, (husker jeg).

    Så å bli op der, det så jeg på nesten som en ære da, (må jeg innrømme).

    Selv om jeg jo også jobbet som leder, i Rimi.

    Så var det også litt stas, å bli valgt ut til å være en slags leder, (eller administrator), på #quiz-show da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 9: Enda mer fra Chinatown Expressen

    På Chinatown Expressen så var det noen kolleger, som jeg husker ennå.

    Jeg husker ei dame, med lyst hår vel, (og som sikkert var fra Bærum eller Oslo Vest, hvis jeg skulle tippe), i 20-årene, som jobba som sjåfør der.

    Hu pleide noen ganger å gi meg råd.

    En gang så spurte de kinesiske kokkene meg, om jeg ville kjøpe noe pause-mat der.

    Og jeg spurte om det var noe de kunne anbefale, av retter der, da.

    (For jeg var kanskje litt stressa, da).

    Og da brøt hu ‘Bærums-dama’ inn, fra sjåfør-rommet, (for de kinesiske kokkene svarte ikke noe), og sa noe sånt, som at hu selv pleide å kjøpe biff, hvis hu hadde jobba mye og var sliten, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Bærums-dama, hu kjørte også sin egen bil, (husker jeg).

    I motsetning til han andre faste, (en gutt i slutten av tenårene, med mørkt hår vel), som også jobba der.

    Han andre faste, han kjørte Chinatown Expressen sin bil, da.

    Så han fikk bare cirka ti kroner, per levering, da.

    Til forskjell fra oss som eide bilen vi kjørte med, vi fikk cirka 30 kroner, per levering, (som også skulle dekke bensin og slitasje på bilen), da.

    Så han som kjørte Chinatown Expressen sin bil, han måtte jo omtrent slite ræva av seg, (som man vel sier), for å tjene en brukbar månedslønn da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han tenåringsgutten, han var litt ‘på’ meg, etterhvert der, husker jeg.

    Fordi jeg hadde jo nettopp fått lappen, og var ikke kjent, i Oslo Vest og Bærum.

    Så jeg rakk bare å ta med meg to ordrer av gangen, (for man måtte levere disse, innen en time, da).

    Og da var visst det så fælt da, for de andre som jobba der.

    (For jeg husker at jeg overhørte, at han tenåringsgutten dreiv og baksnakket meg, (fordi jeg bare tok to med meg to ordrer, av gangen), til han distriktsjefen der, en søndag, (var det vel), som han distriktsjefen også måtte jobbe der, da).

    Men grunnen til at jeg fikk jobben, det var jo fordi at det var kaos der, og de desperat trengte nye sjåfører.

    Og jeg sa vel fra om det, at jeg nettopp hadde fått lappen, og ikke egentlig var kjent der.

    Og det dem egentlig trengte meg til der.

    Det var for å holde hjulene igang, fra klokken 13 til neste mann dukka opp der, i 15-tida, på noen søndager.

    Sånn at de faste kunne sove ut litt, på noen av søndagene, da.

    (Det var ihvertfall det som hu unge kinesiske dama, sa til meg, at dem trengte meg for).

    Og den oppgaven klarte jeg greit, da.

    (Synes jeg selv, ihvertfall).

    For det var ikke så mange bestillinger, før klokken 15, på en søndag, liksom.

    Og de satt meg vel kanskje opp fra klokken 13, hver tredje søndag, eller noe, da.

    Men for min del, så kunne jeg sikkert ha begynt klokken 13 oftere.

    For jeg var jo vant med å begynne, nettopp klokken 13, på Rimi Nylænde.

    Men hu unge kinesiske dama, hu snakka ikke så bra norsk, da.

    Eller, hu spurte meg vel heller ikke om det her.

    Men hu gikk ut fra at jeg helst ville begynne klokka 15-16 da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Så det virka som for meg, at de andre der helst ville begynne, på den tida, (på søndagene, ihvertfall).

    Og det virka som på hu unge kinesiske sjefen der, (synes jeg), at dette var nesten et ømt tema, da.

    Som de hadde diskutert mye der, fra før, antagelig.

    Så derfor jobba jeg bare de tidene, som jeg ble satt opp der, da.

    (Og tilbydde meg ikke å ta alle 13-vaktene, for eksempel).

    For jeg ville liksom ikke lage noe drama der, da.

    For det virka som at det hadde vært en del drama rundt de 13-vaktene, på søndagene, fra før, liksom.

    (Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så kræsja, (eller bulka), han tenåringsgutten bilen til Chinatown Expressen, husker jeg.

    Og da husker jeg det, at han satt og klaget, inne på sjåfør-rommet der, da.

    For han skulle visst da bli trekt i lønna si, for verkstedregninga da, (mener jeg at han klagde om, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg fikk klage en gang, (av enten hu kinesiske dama eller noen andre der vel).

    Fordi at jeg trykte for ofte, på den knappen, som sjekka om noen nye ordre, hadde dukka opp der.

    For det kosta en krone, for hver gang man trykket da, fikk jeg høre.

    Så man kunne ikke trykke en gang i minuttet liksom da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Men det var liksom ikke noe fast regel da, (hvis jeg skjønte det riktig), for hvor ofte man skulle trykke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det sånn, at hu Bærums-dama, sa det, da jeg dukka opp, inne på sjåfør-rommet der, (etter en levering vel).

    At hu lurte på om hu også skulle skaffe seg et ‘vrak’, for å kjøre med, på jobben.

    For hu mente at det ville bli mer lønnsomt, enn sånn som hu dreiv på nå da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Men da ble jeg litt irritert, (husker jeg), for da syntes jeg at det var som, at hu kalte bilen min for et vrak, da.

    Og det likte jeg ikke da, husker jeg.

    (Selv om det vel var en del bulker osv., i den Toyota HiAce-en.

    Etter kjøringa til tremenningen min, Øystein Andersen, og Glenn Hesler, som hadde hatt den bilen før meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En søndag, som jeg jobba sammen med hu Bærums-dama, blant annet.

    Så var det sånn, at noen karer, i begynnelsen av 20-åra, ut mot Blommenholm der, dreiv og bestilte noe mat, fra Chinatown Expressen, (husker jeg).

    Jeg kjørte dit, (for jeg hadde ikke noe å gjøre, da).

    Og jeg syntes at det så ut som at disse kara var litt skuffa, da jeg dukka opp der, med maten, da.

    Og da jeg kom tilbake til Chinatown Expressen igjen.

    Så fortalte hu Bærumsdama med det, at det her var noen karer, som hu hadde møtt på byen, (eller noe).

    (Og det var vel også ei annen dame, på jobb, den søndagen vel.

    Som liksom hang sammen, som erteris nesten, da).

    Og hu Bærumsdama lurte på, om jeg hadde kommet greit fram dit, da.

    Og jeg fortalte det, at jeg hadde bomma litt på avkjøringa, da.

    (Mest for å ha noe å si, da).

    Og plutselig, så hadde jeg sett det, at det stod Blommenholm på et skilt, (fortalte jeg).

    Og da hadde jeg snudd, (for da skjønte jeg at jeg hadde kjørt for langt), forklarte jeg, da.

    (Blommenholm, det var et av de få stedene i Oslo Vest og Bærum, som jeg visste sånn cirka hvor var, fra før, forresten.

    For det var der Magne Winnem hadde dratt meg med på fest, (hos noen Rimi-damer), et par ganger, som jeg har skrevet om i Min Bok og Min Bok 2).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg la også merke til det, (husker jeg).

    At disse ‘Blommenholm-nabo-kara’.

    De bestilte enda en bestilling, en time eller to seinere, da.

    Men da ville ikke jeg røre den bestilingen, (husker jeg).

    For jeg trodde at de damene ønsket å levere den, da.

    Siden de dreiv og spurte om de her kara da, og nesten var litt sånn fnisete vel, siden noen de hadde møtt på byen, bestilte mat fra der de jobba, da.

    (Jeg var jo fra Bergeråsen, mener jeg.

    Så jeg ville liksom ikke ødelegge for mye for ‘parringsleiken’, til de lokale Bærumsungdommene, da.

    (For jeg følte meg litt som en outsider der, må jeg innrømme).

    Så jeg prøvde liksom å ligge litt lavt da, (og ikke ødelegge for mye, for Bærums-folka), liksom.

    Når disse Bærumsdamene, (på jobben), dreiv og prata om de her karene, som de hadde møtt på byen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Bærums-dama, hu fortalte meg seinere, (uten at jeg hadde bedt henne om å gjøre det, vel), om hvordan trafikkøyer, så ut på bilkart osv. da, husker jeg.

    Og jeg hadde vel også et kart, hvor indekseringen, (altså jeg tenker da på rutene, som het noe fra A til Å, (eller noe), og også noe fra 1 til 20, (eller noe), vel).

    De greiene der, det tror jeg var forskjellig, på det kartet jeg hadde, og det kartet, som Chinatown Expressen hadde.

    Så jeg måtte kanskje stoppe og se på kartet, noen fler ganger, enn det de andre som jobba der, måtte da.

    Men jeg jobba der jo bare på søndagene.

    Så jeg tenkte vel det, at det var vel ikke så farlig, om jeg kjørte etter et annet kart, liksom.

    Jeg jobba der jo bare i tre-fire måneder, (eller noe), og.

    Og bare en dag i uka, (med rimelig få unntak, vil jeg si).

    Så jeg jobba der vel bare en 15-20 vakter, (eller noe), vel.

    Så dette var vel ikke et arbeidsforhold, som det var noen grunn, til å gjøre et stort nummer ut av, mente vel jeg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En søndag, som jeg jobba, på Chinatown Expressen Eiksmarka der.

    Så så jeg forresten to svære elger, langs veien, ved Øvrevoll Galoppbane der.

    Når jeg var på vei opp til Chinatown Expressen igjen, etter en levering, (var det vel).

    Noe jeg fortalte om, til hu Bærums-dama og de andre, inne på sjåfør-rommet der, da.

    Men da var det vel ingen som sa noe særlig, tror jeg.

    Selv om hu Bærums-dama kanskje smilte litt, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Det her er faren til Petter og Christian Grønli, (fra Bergeråsen). Da mora deres, (Tove), døde, på begynnelsen av 80-tallet, så bodde faren i Mexico

    faren til petter og christian grønli

  • Min Bok 4 – Kapittel 89: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXVIII

    På Rimi Nylænde, så var det også noe jeg undret meg over, på den her tiden, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og det var hvorfor Rimi Nylænde hadde begynt å selge godteri.

    For da Magne Winnem bodde i etasjen over Rimi Nylænde, i 1991 og 1992, (var det vel), så solgte jo ikke Rimi Nylænde noe godteri, (unntatt kokosboller og sjokoladeboller, som de fikk fra Drammens Is), som jeg vel skrev om, i Min Bok 2, (må det vel ha vært), at Thomas Sanne, (var det vel), forklarte for meg, da jeg var innom Rimi Nylænde, (som kunde), under et besøk, hos Magne Winnem, i 1991, (må det vel ha vært), for å se på hvordan Rimi-leiligheten til Magne Winnem, (overfor Rimi Nylænde der), var.

    Mens da jeg begynte på Rimi Nylænde, som kassamedarbeider, i 1993.

    Så solgte Rimi Nylænde godteri, fra både Freia og Nidar og andre godteprodusenter, da.

    Men hva som hadde skjedd, i mellomtiden, (fra 1991 til 1993), som gjorde at Rimi Nylænde hadde begynte å selge godteri, det veit jeg ikke.

    For ved siden av Rimi Nylænde, så lå det nemlig en tippe-kiosk, drevet av en kar litt opp i åra.

    Og Magne Winnem forklarte vel det, (mener jeg å huske, ihvertfall), i 1991, at Rimi Nylænde hadde en avtale, med han eieren, av den tippe-kiosken, om at Rimi Nylænde ikke skulle selge godteri.

    (Noe sånt).

    For siden det var både matbutikk og tippekiosk, i det samme bygget, (eller om man skal kalle det nabobygget).

    Så ble jo dette nesten som et veldig lite senter, (eller noe), i, (eller rundt), Nylænde 5 der, da.

    Men jeg var ikke noe særlig i Nylænde der, fra 1991 til 1993.

    Så hva som var grunnen, til at Rimi Nylænde begynte å selge godteri, det veit jeg ikke.

    (Det fikk jeg ikke med meg, dessverre).

    Men kanskje Rimi betalte noen penger, i erstatning til han kioskeieren, siden Rimi Nylænde liksom brøt den avtalen, (som de hadde med han), om at de ikke skulle selge godteri, da.

    Hva vet jeg.

    Jeg skjønte vel heller ikke helt, på Magne Winnem hvordan den avtalen var, heller.

    (Dette var bare noe vi chatta om liksom.

    Da jeg dukka opp igjen, med de her kokosbollene da, fra Rimi Nylænde).

    Men kjenner jeg Rimi rett, så kan det vel like gjerne tenkes at de bare blåste i den avtalen, og begynte å selge godteri.

    Og at de kanskje tenkte at Rimi er så store, så det er ikke så mye, som han kioskeieren kan gjøre, uansett.

    Hvem vet.

    Men her ligger det altså en historie ‘begravet’ da, vil jeg si.¨

    For den kiosken, den gikk nemlig konkurs, på den tida, som jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Etter at han kioskeieren liksom skulle få hjelp, av en kar, som kjente masse stor-tippere og sånn, (mener jeg å huske, at han sa ihvertfall).

    (Noe sånt).

    For jeg var nemlig innom i den kiosken en gang, (av en eller annen grunn), da han ‘hjelpe-karen’ var der da, i 1999, (eller noe sånt), må det vel ha vært.

    Men det virka ikke som at han hjelpe-karen klarte å ‘snu ståa’, for den tippe-kiosken, liksom.

    For den gikk nemlig konkurs, like etter at den her ‘nødhjelpen’ starta, da.

    Og så begynte Rimi Nylænde med tipping, (noen måneder seinere), under min ‘regjeringstid’, som butikksjef der, da.

    (Noe som jeg skal komme nærmere tilbake til, seinere i Min Bok-serien).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men selv om jeg undret meg over det her, (om hvorfor Rimi Nylænde hadde begynt å selge godteri).

    Så var det ikke sånn, at jeg var nok på bølgelengde med noen, (innen Rimi), på den her tida, til at jeg spurte noen, om grunnen til det her.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For da jeg begynte, på Rimi Nylænde, så var det sånn, at jeg ikke kjente noen av de andre som jobbet der, fra før.

    (Bortsett fra at jeg veldig vagt husket Thomas Sanne da, (mener jeg at det må ha vært ihvertfall), fra den gangen, som jeg handle i den butikken, i 1991.

    Da jeg vel kjøpte en liter Coca-Cola, en avis og en pakke kokosboller, vel.

    Noe sånt).

    Og jeg kjente heller ingen av kundene der.

    (Bortsett fra de to kara, fra Abildsø, (Kjetil og en annen i ‘Abildsø-gjengen’ vel, som jeg ikke huska navnet på), som dukka opp, etterhvert der).

    Så det var mer sånn, at jeg voktet nesten hvert ord jeg sa der, da.

    (Enn at jeg skravla om alt mulig rart, liksom).

    Jeg var jo ikke så vant til å jobbe i Oslo, (eller sammen med folk fra Oslo), på den her tiden, heller.

    (OBS Triaden, (hvor jeg hadde jobbet, i et par år, før militæret), lå jo i Lørenskog, på Nedre Romerike).

    Så jeg var kanskje litt spent eller nervøs også, på hvordan de her Lambertseter-folka, som var kollegene mine der, var da.

    (Så jeg følte meg litt som en outsider der, (på Rimi Nylænde), mesteparten av tida, som jeg jobba der, må jeg nok si.

    Og jeg var kanskje litt redd for å bli uglesett da, av sjefer eller av medarbeidere, (spesielt Sanne-brødrene, som liksom var de lokale ‘grom-guttene’, (eller odelsguttene), der da, må man vel si), hvis jeg sa noe feil da, eller begynte å prate om noe som viste seg å være et følsomt tema).

    Og sjefene mine, på den her tida.

    Butikksjef Elisabeth Falkenberg, Hilde fra Rimi Hellerud/Skullerud, og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Det var folk som jeg ikke var helt sikkert på, om som jeg stolte helt på dømmekraften til da, må jeg innrømme.

    Jeg følte meg vel kanskje litt som en smart og dyktig NHI-kar, (og en tøff Geværkompaniet-kar dessuten), som hadde blitt litt fanga, i en nødjobb, med noen, (mer eller mindre), ‘latterlige’ sjefer da, grunnet at Norge var inne i en periode med nedgangstider, liksom.

    Så det var ikke sånn at jeg pratet så fritt der akkurat, på Rimi Nylænde.

    Det turte jeg vel ikke, siden jeg nok ikke var helt overbevist, om hvor ‘oppegående’ som mine kolleger der var, da.

    Så det var nok mer sånn at jeg voktet hvert ord jeg sa, de første årene, som jeg jobbet, på Rimi Nylænde.

    Enn at jeg pratet helt fritt der, liksom.

    Jeg pratet vel friere med Magne Winnem, (fra Gjerdes videregående), om ‘Rimi-ting’, osv., enn jeg gjorde med mine kolleger på Rimi Nylænde, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg kjente jo ingen av mine kolleger, på Rimi Nylænde, da jeg begynte der.

    Og jeg ble vel ikke ordentlig kjent, med noen av de som jobba der heller.

    (Den jeg ble best kjent med, det var vel kanskje Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

    Siden hu alltid prata om butikkarbeid, (og annet), da.

    Men hu stolte jeg ikke helt på.

    For hu hadde jo vært i Jehovas Vitner osv., enda hu bare var i begynnelsen av 20-åra.

    Og jeg mistenkte at hu liksom ble litt lett ‘frelst’, da.

    Og kanskje hadde erstattet Jehovas Vitner med Rimi, (eller noe sånt), liksom.

    (Noe sånt).

    Så jeg turte nok ikke å prate helt åpent, med Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud heller.

    For jeg lurte vel kanskje litt på hvor ‘normal’ hu egentlig var, da kanskje.

    (Og det samme med de fleste andre folka der og vel).

    Og da jeg ble leder der, så strevde jeg jo etter, å holde en viss avstand, til mine ‘undersotter’.

    Siden jeg kanskje ikke var så sikker, på min rolle, som leder, i begynnelsen.

    Og også siden at jeg ikke ville blande ‘business and pleasure’ da, (som et kjent ordtak sier).

    Og butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu var jo lesbisk.

    Og jeg hadde vel ikke møtt noen andre lesber, før jeg fikk henne som sjef.

    Så dette skapte nok litt avstand da, mellom butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg.

    Jeg var jo fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes noen homofile, (eller lesber), for å si det sånn.

    Så jeg var nok rimelig ‘var’ for det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg var lesbisk, da.

    (Og vel kanskje var en litt utradisjonell menneske-type, liksom).

    Så jeg hadde nok alltid dette en del i bakhodet, mens jeg jobba sammen med henne der, (på Rimi Nylænde), vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting som hendte, (jeg har igjen cirka et halvt A4-ark, med notater nå), den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 80: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XIX

    En gang, mens jeg jobba, på Rimi Nylænde.

    Så dukka det opp en annen kar, fra ‘Abildsø-tida’, som sa ‘hei’, der.

    Og det var en kar, med rødt hår, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og jeg lurer på om det var han, som fikk den ekstra-jobben, på Rimi Ryen, som ble utlyst, mens jeg bodde, på Abildsø der.

    Det er mulig.

    Men jeg kjente ikke igjen han karen, (etter militæret, osv).

    For det var ganske mange folk, på Abildsø, som jeg ble kjent med, da.

    Og jeg vanka ikke sammen med den Abildsø-gjengen _så_ mye, liksom.

    Så det var for det meste Annette, Lene, Anne Lise, Kjetil og Henning, som jeg klarte å huske fra hverandre, av de Abildsø-folka, da.

    (Og også ‘brunkrem-trynet’, da.

    Hu glemte jeg i farta, så jeg nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var i militæret.

    Så hadde jeg helgeperm da, og dro ned i Oslo sentrum, (husker jeg), på lørdagskvelden, (var det vel).

    Og da, så hadde jeg jo ikke den kule ‘party-dressen’ min lenger, som jeg hadde hatt, det første året, som jeg bodde, i Oslo.

    Jeg hadde vel bare på meg den grå skinnjakka, som jeg kjøpte, etter Gøteborg-ferien, et år eller to, før det her, vel.

    Og derfor, så var jeg ikke sikker på, om jeg skulle dra på noen diskoteker.

    (Siden jeg nok syntes selv, at jeg så litt ‘harry’ ut, da).

    Men jeg dro på en biljardpub, som het ‘Den Runde Tønne’, (eller noe), ved Youngstorget, vel.

    Og der var det sånn, at man kunne spille mot vinneren, osv.

    Hvis man la en tier, oppå biljarbordet, da.

    Noe sånt.

    Og jeg spilte litt biljard der da, (husker jeg).

    Men jeg husker også det, at det var en kar, i 40-årene vel, (eller noe).

    Som sa det, (om meg), at jeg bomma på de enkle støtene, men traff på de vanskelige.

    Jeg vet ikke hva det kom av.

    Men jeg hadde jo lært noen triks, av Glenn Hesler og Øystein Andersen da, som spilte mye biljard, i Biljardhallen, på Skårer der.

    Så jeg viste hvor på den hvite kula, som jeg burde støte, for å få den til å ikke følge etter den kula jeg siktet på, ned i et av hullene, på siden av biljardbordet, da.

    (Nemlig nederst, på den hvite kula, da).

    Så det var kanskje derfor at jeg fikk til de vanskelige støtene.

    Men jeg manglet nok litt basis-trening, i biljard.

    Så det var kanskje derfor at jeg bommet, på mange av de enkle støtene, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg jobba, på Rimi Nylænde.

    (Da jeg jobba som aspirant, (eller noe), der vel).

    Så dukka det opp ei kunde-dame der, som dro meg med ut på parkeringsplassen der.

    Og spurte meg om jeg kunne hjelpe henne, med å låse opp bilen hennes, (som var en ganske gammel bil, da).

    For hu dama hadde klart å låse inn nøklene sine, i bilen, da.

    Og jeg hadde hørt det, en eller annen gang, (mens jeg bodde på Bergeråsen, vel).

    At man kunne bruke nesten en hvilken som helst nøkkel, for å låse opp, en gammel bil.

    Så jeg prøvde bare å bruke nøkkelen til flaskeautomaten, (mener jeg å huske, at det var), som jeg hadde på nøkkelknippet mitt, med nøklene til butikken, da.

    Og det funka da, husker jeg.

    Og hu dama, (som var ei dame i 40-50 årene vel, og som så nesten ut som en forretningskvinne vel, med ikke så utrolig langt hår, vel).

    Hu ble ikke overrasket, over det her, da.

    (At jeg faktisk klarte å låse opp den bilen).

    Men det virka som at hu regna med, at jeg skulle klare det, å låse opp bilen hennes, da.

    Så det var kanskje litt rart da, syntes jeg.

    For hvordan kunne hu vite det liksom, at jeg hadde overhørt det, som tenåring, at man kunne bruke nesten en hvilken som helst nøkkel, for å låse opp en gammel bil?

    Nei, det veit jeg ikke.

    (Det var jo bare flaks, at jeg huska det, liksom).

    Men hu kunde-dama kom seg videre ihvertfall, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg spilte fotball, med ‘Tom-gjengen’ og Glenn Hesler, ved Åråsen.

    Så skulle jeg ta en straffe en gang, (hvis det ikke var et frispark, da).

    (Det her var forresten året før, (eller noe), at jeg vant den straffespark-konkurransen, eller hva den her gjengen, kalte den typen fotball-konkurranse, igjen).

    Og da, så gikk jeg noen skritt bakover, da.

    Før jeg skulle løpe mot ballen, og skyte.

    Og da, så var det et hull, i banen, (eller noe), som jeg tråkka ned i, da jeg rygga.

    Også skada jeg foten, da.

    Så jeg tråkka over, på en ganske fæl måte da, (eller noe sånt).

    (Jeg klarte å skade foten litt, da).

    Og da sa vel han Thorstein aka. Dhalsim, (var det vel), noe lignende av, ‘hvordan er det mulig å skade seg, ved å ta straffespark?’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide jo å lese gratisavisen Natt og Dag ganske ofte, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    For jeg var jo nede i Oslo sentrum, ihvertfall et par ganger i måneden vel, mens jeg jobba, på Rimi Nylænde der, og bodde, på Ellingsrudåsen, da.

    Og da, så stod jo Natt og Dag, i noen sånne stativer, utafor noen klesbutikker osv., inne på kjøpesenteret Oslo City, (for eksempel).

    Så da bare tok jeg med meg et eksemplar, av den gratisavisen, da.

    Og leste i Natt og Dag, etter at jeg var ferdig, med å lese i VG, Dagbladet eller Aftenposten, da.

    Mens jeg satt i stua på Ungbo der, da, (etter at jeg hadde spist middag, osv).

    Og i Natt og Dag, så stod det jo forslag til kule steder, som man kunne gå ut på, i Oslo, da.

    Og jeg husker at det stod nevnt om baren i SAS-hotellet der.

    Så jeg dro dit, (ved St. Olavs plass og Forsvarets Overkommando der, (hvor jeg jo hadde jobbet, en helg, (med Arne Thomassen som sjef), noen få år, før det her), en eller to ganger da, på midten av 90-tallet.

    For å prøve de drinkene, som de hadde der, osv.

    For det stod vel i Natt og Dag at de hadde så gode drinker der, da.

    Så jeg prøvde en drink, som het Margarita der, (mener jeg å huske), som jeg hadde sett, i en amerikansk film en gang, at folk drakk, da.

    Og det var vel en drink med tequila i, og som hadde salt, på kanten av glasset, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så da tusla jeg litt rundt på SAS-hotellet der da, husker jeg.

    For jeg var vel litt nysgjerrig, da.

    Så jeg måtte liksom se meg _litt_ rundt der også, mens jeg var der, liksom.

    (Sånn som da jeg var på hotell, i Gøteborg, (med faren min og Pia, osv.), i mine yngre dager).

    Selv om jeg vel for det meste bare tok heisen rett opp og ned, til og fra baren, i en av de øverste etasjene der, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt ganske mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 77: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XVI

    Til sammen så spilte jeg vel fotball, en 20-30 ganger kanskje, (i løpet av 4-5 år vel, fra 1994), med ‘Tom-gjengen’, på enten Ellingsrud eller Åråsen.

    Men det var ikke sånn at jeg noen ganger spilte fotball med dem, uten at Glenn Hesler også dro.

    Det her var Glenn Hesler sine kamerater, da.

    Og de spilte kanskje fotball hundre ettermiddager, (hvis jeg skulle tippe), i løpet av de her årene, da.

    Så jeg var ikke fast med på fotballen med Tom-gjengen, da.

    Men jeg var kanskje med på en femdel eller en tidel av treningene deres da, (eller noe sånt).

    Siden jeg kjente Glenn Hesler, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert så begynte jeg å syntes at fotball var mer morsomt, enn badminton.

    Mens Glenn Hesler syntes at badminton var mer morsomt, enn fotball da, (tror jeg, ihvertfall).

    Så det ville ofte være jeg som ønsket at vi skulle spille fotball, med ‘Tom-gjengen’, da.

    Selv om dette var Glenn Hesler sine kamerater, da.

    (For jeg hadde kontakt med Glenn Hesler på irc, på internett, etterhvert.

    Så vi diskuterte sånt som trening og sånn der, da).

    Og jeg syntes at det var litt kjedelig, at Glenn Hesler ble så god, i badminton.

    Og man måtte også betale kontingent, for å spille badminton.

    Men jeg var mye plaget av kneskader, innimellom, så jeg hadde sjelden mulighet til å spille badminton en hel sesong, da.

    Og jeg hadde inntrykk av at lederne, i Skøyenåsen Badmintonklubb, kanskje var litt sure på meg.

    Så jeg syntes at badminton ble litt ‘svett’ kanskje, etterhvert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tom i Tom-gjengen, han tulla litt med meg, noen ganger, husker jeg.

    En sommer, så hadde jeg lagt på meg noen kilo.

    (Etter å ha vært skadet i kneet, vel).

    Og da sa Tom det, til Thorstein, og/eller noen av de andre, i Tom-gjengen da, (husker jeg).

    At ‘Giraffen har spist for mye giraff-mat’.

    (Noe sånt).

    Om meg liksom, da.

    Og en annen gang, så begynte Tom og kalle meg for ‘giraf’, (med engelsk uttale vel), istedet for ‘giraffen’, da.

    Og da begynte vel også alle de andre, i Tom-gjengen, å kalle meg for giraf, (med engelsk-aktig uttale da), tror jeg.

    (Av en eller annen grunn, som jeg ikke skjønte helt, da).

    Så de her i Tom-gjengen, de var noen snålinger da, må man vel kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler fortalte en gang til Tom-gjengen, at jeg holdt med Vålerenga, (husker jeg).

    Men det at jeg holdt med Vålerenga, det var ikke noe som stakk veldig dybt, da.

    Jeg holder jo mer med Fram, Berger og Everton, for å si det sånn.

    Så Vålerenga, det var mitt fjerde lag, (eller noe), da.

    For da jeg vokste opp, på Berger, så var vel Mjøndalen, det beste laget, i Drammensregionen.

    Men Mjøndalen, det var liksom et ganske lite sted, som lå lenger fra Berger, enn det Drammen ligger, da.

    Så det var liksom ikke vanlig for Berger-folk å holde med Mjøndalen heller, tror jeg.

    Og Strømsgodset var langt nede i divisjonene, på den her tiden, da.

    Så det var liksom enten Lillestrøm eller Vålerenga, som det var aktuelt å holde med, for gutter på Bergeråsen, på begynnelsen av 80-tallet.

    Og det var nesten hipp som happ, syntes jeg, hvem av dem, som man holdt med.

    Men jeg holdt med Vålerenga da, siden Petter og Christian Grønli, holdt med Lillestrøm, da.

    Da vi så en cup-finale, fra begynnelsen av 80-tallet, en gang, hjemme hos Petter og Christian og dem, i Havnehagen, på Bergeråsen, da.

    Så for meg så var ikke dette rivaleriet mellom Vålerenga og Lillestrøm, noe jeg tok noe særlig seriøst.

    Da var jeg mer interessert i å følge med på fotballkamper mellom Everton og Liverpool, (for å si det sånn).

    Selv om det vel var på 80-tallet, (under oppveksten), at jeg var mest fotball-gal.

    Men Tom-gjengen, de hadde vel Lillestrøm, som en slags religion, tror jeg.

    Så når Glenn Hesler fortalte dem, at jeg holdt med Vålerenga.

    Så begynte de å ta av helt, og trykte opp t-skjorter og sånn, hvor det stod at Lillestrøm hadde slått Vålerenga 5-1, (eller noe sånt), da.

    Så det her var jo bare dumt, (syntes jeg).

    For jeg ville jo aldri ha gått på en eneste Vålerenga-kamp, hvis jeg ikke hadde fått kommisjonærkort, som tippeansvarlig på Rimi Bjørndal, (fra 1996 eller 1997 vel), og samtidig bodd noen få minutter å gå, fra Bislett Stadion.

    Så dette ble bare som noe dumt for meg, (må jeg innrømme).

    Siden jeg aldri jo aldri har eiet så mye som en Vålerenga-vimpel, engang.

    Men jeg syntes nesten at jeg måtte holde med et lag, i toppen av norsk fotball også, da.

    Så da ble det bare tilfeldigvis Vålerenga da, (må jeg vel si).

    Men jeg var jo mye mer Everton, Berger og Fram-fan, egentlig.

    Så jeg var fan av Vålerenga, på en helt annen måte, enn Tom-gjengen var fan av Lillestrøm, da.

    Så å bare si at jeg var fan av Vålerenga, til noen sånne gale Lillestrøm-supportere, det ble litt feil, syntes jeg.

    Jeg var på fotballkamper, på Bislett, mer som tippeansvarlig, (som har pleid å se litt på Sportsreyen og sånn), enn som en Vålerenga-supporter, vil jeg si.

    Så det var ikke sånn, at jeg ville kjøpt en billett, for å se Vålerenga mot Liverpool, (for eksempel).

    Men da jeg flykta til England igjen, i 2005, så ønsket jeg å se Everton spille, da de kom seg til Champions League-kvalifisering, (husker jeg).

    Så da kjøpte jeg en billett, på Goodison Park, og så den kampen, da.

    (Siden jeg tilfeldigvis var i Liverpool, da den kampen ble spilt, da).

    Men hvis Vålerenga hadde kommet seg til Champions League, så hadde jeg nok ikke giddet å kjøpt billett, for å se de kampene, liksom.

    Jeg var ikke så Vålerenga-fan, liksom.

    Jeg var mer en Everton, Berger og Fram-fan, liksom.

    (Selv om det med Berger og Fram mest var da jeg bodde, på Berger og i Larvik.

    Så jeg får vel si det sånn, at jeg var mer en Everton-fan, enn en Vålerenga-fan, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tom i Tom-gjengen, han dreiv også prata om, at jeg hadde noe slags ‘giraff-spark’, mener jeg å huske.

    (Fra da jeg spilte fotball, med Glenn Hesler og Tom-gjengen, da).

    Og Øystein Andersen, han var også med Tom-gjengen og spilte fotball, et par ganger, etter at han hadde kutta meg ut, som kamerat, (husker jeg).

    Men Øystein Andersen, (min adoptiv-tremenning), han var langt fra noe fast medlem, i Tom-gjengen da, (sånn som jeg skjønte det).

    Han var ihvertfall ikke med å spille fotball med dem, mer enn cirka hver tiende gang de spilte, (eller noe sånt noe).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Magne Winnem, han var også med, å spille fotball, sammen med Tom-gjengen, ihvertfall en gang, på Ellingsrud der, husker jeg.

    (Det var vel en gang jeg vrikket ankelen, eller noe, vel).

    Men da var nok Magne Winnem med Glenn Hesler og meg.

    Det var nok ikke sånn, at Magne Winnem kjente Tom-gjengen, fra før liksom.

    Magne Winnem var jo fra Røyken, og var nok ikke så mye ute i Romerike der, (tror jeg).

    Selv om jeg husker det, at Magne Winnem og jeg, vi dro på utestedet Spør Gunnar, på Triaden-senteret, en gang.

    Det første året, som jeg bodde, i Oslo.

    Etter å ha fått tips om at det utestedet var populært, av en taxi-sjåfør, en gang, som vi skulle ut på byen i Oslo da, husker jeg.

    (Selv om jeg vel syntes at det var litt kjedelig der, muligens.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, da jeg var med Glenn Hesler og Tom-gjengen å spille fotball, på Ellingsrud der.

    Så var det en keeper, som også var med å spille der, (bare den ene gangen, vel).

    Og han var veldig god, (og nesten umulig å score på da), sånn som jeg husker det.

    Og jeg var litt treig i beina, husker jeg, etter kanskje å ikke ha spilt fotball, på en stund, da.

    (Sommeren 1995, kanskje).

    Eller om jeg var sliten, i beina.

    Ihvertfall så bomma jeg, på et skudd, når jeg fikk ballen rett foran mål, da.

    (På en rimelig humpete bane da, (vil jeg si), som kanskje var nesten litt som en åker.

    Ihvertfall rett foran det ene målet der).

    Jeg klarte ikke å stokke beina ordentlig da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Men likevel, så stoppa jo ballen, i føttene mine, da liksom.

    (Selv om jeg først hadde ‘kåla’).

    Men jeg var rimelig trøtt i beina, og han keeperen var veldig god, da.

    Så jeg bestemte meg for det, at her måtte jeg liksom prøve å få til noe spesielt da, hvis jeg skulle ha noen sjanse, til å score.

    Så jeg snudde meg, sånn at jeg stod vendt vekk fra målet, da.

    (Etter å først ha bomma, aleine med keeper, da).

    Og så tok jeg et hardt hælspark, fra der jeg stod, noen meter foran målet, da.

    Istedet for å prøve et vanlig skudd, igjen da.

    (Siden jeg var så trøtt og treig i beina, da).

    Og da skreik keeperen ‘nei’, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Mens ballen gikk forbi han, og inn i mål, da.

    Så jeg pleide å score en del mål, på de kampene, som jeg spilte, sammen med Tom-gjengen og Glenn Hesler, da.

    Han ene keeperen, (Anders fra OBS Triaden, var det vel), han var ikke så veldig god kanskje, vel.

    Så jeg pleide å score omtrent fra midtbanen noen ganger og, vel.

    (Spesielt på den tida som vi spilte på Ellingsrud, vel).

    Så jeg var vel nesten en slags topscorer, (vil jeg nok si, ihvertfall), når jeg spilte fotball sammen med Tom-gjengen og Glenn Hesler og dem, da.

    Ihvertfall hvis man bare regnet med de treningene, som jeg selv var med på, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at Tom-gjengen, begynte å spille fotball, på de treningsbanene, ved Åråsen der, (istedet for på Ellingsrud), på søndagene.

    Så vant jeg en gang en straffespark-konkurranse der, husker jeg.

    Som dem hadde, en gang, da de kanskje var litt lei, av å spille ‘vanlig’ fotball, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå har jeg igjen litt mer enn et A4-ark, med notater, for denne boken.

    Så det blir kanskje 5-6 kapitler til, (ihvertfall), av Min Bok 4, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg skal prøve å få skrevet disse siste kapitlene, innen ikke alt for lang tid, da.

    Så vi får se når jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Hvis jeg lot badeshortsen tørke på kroppen, som barn, så sa Christell at jeg kom til å få blærekatar. Christell ignorerte at gutter har lengre ledning

    blærekatar christell

    http://svelviksposten.no/nyheter/aller-best-pa-skjera-og-stikker-n-1.7479633

  • Mer fra Trine Skei Grande

    mer fra trine skrei grande

    http://www.facebook.com/trinesg/posts/393179867398274?notif_t=feed_comment