johncons

Stikkord: Bergeråsen

  • Min Bok 4 – Kapittel 18: Jula 1993

    Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt, å dra til Haldis og faren min og dem, på Bergeråsen, i jula etter at jeg var ferdig, med militæret.

    Men jeg hadde ikke noe annet sted å dra.

    Og Pia fortalte meg det, at jeg var invitert, til Haldis og dem, og at ei venninne av Christell, som ble nummer tre, (eller noe), i Frøken Norge, skulle dit, på julaften, da.

    Så da syntes jeg at det virka fristende, å feire jul, hos Haldis og dem, da.

    (For jeg kjente liksom ikke noen damer som hadde vært med i Frøken Norge, og sånn).

    Så derfor dro jeg dit, da.

    (Selv om Pia selv vel skulle til bestemor Ingeborg eller mora vår, for å feire jul.

    Men dit var vel ikke jeg invitert, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg kunne jo nesten ikke feire jul, hos Axel og dem, etter 1991.

    For Mette Holter kasta meg jo ut derfra, (må man vel vel si), sommeren 1991, da.

    Men sånn som jeg husker det, så feira jeg julaftenene på 90-tallet og 2000-tallet, sånn her:

    1990: Hos Metter Holter og dem, på Furuset.

    1991: Hos bestemor Ågot på Sand.

    1992: Hos Haldis på Bergeråsen, (lå over hos bestemor Ågot, på Sand).

    1993: Hos Haldis på Bergeråsen, (lå over hos bestemor Ågot, på Sand).

    1994: Hos Haldis og faren min i vannsengbutikken i Drammen, (lå over hos Christell, som bodde langs veien ut mot Konnerud, (fra Drammen sentrum), vel).

    1995: Hos Haldis på Bergeråsen, (lå over hos bestemor Ågot, på Sand).

    1996: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    1997: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    1998: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    1999: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2000: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2001: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2002: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2003: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kontaktet ruteopplysningen, på Oslo S., i forkant av denne julefeiringa.

    Og de sa at tog og busser gikk som vanlig, på julaften.

    Så det var jo bare tull, men jeg var stressa da, siden jeg jobba i matbutikk, (hvor det alltid er mye å gjøre, før jul).

    Så da jeg kom til Drammen, så gikk det ikke noe buss, til Berger.

    Og jeg ringte og klagde da.

    Fra Rutebilstasjonen, i Drammen.

    Til NSB vel.

    Og da mener jeg det, at Vibeke Kjølstad, fra klassen min, på Svelvik Ungdomsskole, satt inne i ventehallen, på Drammen Rutebilstasjon, og hørte på at jeg ringte, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Videospilleren min, som Magne og Elin Winnem, hadde lånt, det året jeg var i militæret.

    Den hadde vært som ny, (vil jeg si), da de fikk låne den.

    (For jeg pleide ikke å se så utrolig mye video, på den her tida, da.

    Og jeg hadde jo hatt video, siden 1980 vel.

    Så jeg var vant til å behandle videoen og videokassettene bra, da.

    Etter å ha hatt video, i mange år).

    Men da jeg fikk tilbake videoen min, fra Magne og Elin Winnem.

    Så kunne jeg ikke bruke den videoen lengre.

    For bildekvaliteten var blitt helt elendig da.

    Videohodet hadde blitt slitt ut, rett og slett, (virka det som for meg).

    Så etter at jeg hadde fått meg de tre faste vaktene, i uka, på Rimi Nylænde, (må det vel ha vært).

    Så ville jeg kjøpe meg en ny video, da.

    Og jeg fant noen nye videoer, som kosta 2000 kroner pr. stykk, (eller noe), på en elbutikk, på Bryn Senter.

    Og jeg tenkte at de var så billige, så det ville vært artig, å hatt to videoer.

    For da ble det som en dobbelt kassettspiller.

    Og jeg kunne lage musikkvideo-kassetter da, hvor sangene kom på rekkefølge, fra mine gamle opptakskassetter, (fra Abildsø, osv.), hvor det var mye musikk jeg ikke likte også på, da.

    Og jeg kunne kopiere filmer da, (som jeg også hadde pleid å gjøre, på Bergeråsen).

    Men jeg hadde ikke råd til å betale for de videospillerne kontant.

    Men jeg spurte om jeg kunne få kjøpe de på avbetaling da, (husker jeg).

    (For jeg så et sånt klistremerke, eller noe, om at de hadde avbetalingsmuligheter der, da).

    Og det var greit, sa de.

    Og plutselig, så hadde de gitt meg et kredittkort og to videospillere, da.

    (Enda jeg bare ba om avbetaling, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på julaften, i 1993, så var dette flaks, husker jeg.

    For det gikk ikke fler busser, til Berger.

    (Enda NSB i Oslo hadde fortalt meg, at disse gikk, som normalt.

    Så NSB tulla både julaften 1993 og, som julaften 1991, da jeg måtte hive meg inn i samme taxi, som en Jebsen-sønn hadde bestilt, (siden den siste (NSB)-bussen, til Berger, ikke venta på toget, i Sande), som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Men NSB sa vel at de kunne betale for taxiregninga, når jeg ringte og klagde, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde ikke tatt med penger, til drosje.

    For det kosta flere hundre kroner, da.

    Men jeg satt meg inn i en drosje, på Strømsø vel.

    Også spurte jeg om han visste hvor jeg kunne bruke det kredittkortet mitt da, for å ta ut penger.

    (Noe sånt).

    Og det var utafor postkontoret, på Bragernes, (det som ble ranet av han kjente bankraneren Martin Pedersen, (eller noe), helt på begynnelsen av 80-tallet, vel).

    Og der tok jeg ut 400, (eller noe), da.

    Som drosjesjåføren mente at drosjeturen til Berger, cirka ville koste, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom fram til Haldis og dem, på Bergeråsen.

    Så viste det seg det, at hu finalisten i Frøken Norge, ikke skulle være der, likevel.

    (For det hadde visst skjedd noe, mellom henne og Jan Snoghøj da, som gjorde at hun ikke dukka opp der likevel).

    Og Christell, hu gikk bare rundt i joggebukse, hele kvelden, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haldis pleide alltid å lage pinnekjøtt, til jul.

    (Hu var jo fra Vestlandet).

    Så det var vel pinnekjøtt denne julen og, tror jeg.

    Og kålrabistappe og kokte poteter, vel.

    Men Haldis pleide alltid å ha litt kokte gulerøtter, i kålrabistappa, mener jeg å huske.

    Så hu hadde liksom sin egen vri da, på kålrabistappa, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel skifta, borte hos bestemor Ågot, (tror jeg).

    (Som skulle feire jul, borte hos onkel Håkon og dem vel, tror jeg).

    For Christell sa plutselig, at ‘har du på deg smokingbukse, Erik?’.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg det, at jeg hadde det, da.

    (For den vanlige dressen min, (eller ihvertfall dressbuksa), den var slitt ut, da.

    Så jeg brukte den smokingen, (eller ihvertfall buksa til den), som jeg hadde kjøpt billig, da jeg skulle være forlover, for Magne og Elin Winnem, tidligere det her året, da).

    Og da ble faren min sjalu på meg, tror jeg.

    For da sa han det, (med en sur stemme vel), at han ikke hadde hatt smoking, da han var på min alder.

    Så jeg fikk vel ikke forklart det, at jeg hadde kjøpt den smokingen, for 200-300 kroner, på Dressmann sitt restlager, i Storgata, i Oslo, da.

    Siden jeg måtte ha en smoking, siden jeg jo hadde tatt på meg det, (noe jeg vel nesten ikke kunne si nei til, siden Winnem hadde skaffet meg en jobb, på Rimi), å være forlover, for Magne Winnem, da.

    Så faren min var kanskje litt smålig da, syntes jeg kanskje.

    Og han var vel kanskje også litt ignorant, siden han jo ignorerte det, at han selv jo var oppvokst, på 50 og 60-tallet, da økonomien i Norge, var mye dårligere, siden dette jo var før Norge ble en oljenasjon, og like etter andre verdenskrig, osv.

    Og han ignorerte vel også det, at jeg som tidligere Gjerde-elev og NHI-student, pleide å bli invitert på juleball.

    Og der var egentlig dresskoden smoking, (ihvertfall gikk de fleste i det vel), selv om jeg ikke hadde hatt råd til, å kjøpe meg en smoking selv, på den tida.

    (Men jeg tenkte kanskje på at det var jul da, og at jeg ikke så de her folka så ofte, så jeg prøvde vel å roe det ned, og ikke krangle så mye, da.

    Og jeg følte meg vel kanskje ikke så hjemme der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror det må ha vært på den julaftenen her, at enkemannen til Tutta, (Haldis sin venninne), fra Berger, var hos Haldis, på julaften.

    For jeg husker det, at en julaften, som jeg var hos Haldis.

    Så befant jeg meg plutselig alene, i stua til Haldis, med enkemannen til Tutta, da.

    (For faren min, (må det vel ha vært), han fortalte meg det da, at Tutta nettopp hadde dødd da, (eller noe).

    Hu som hadde sagt, noen år før det her, til faren min og Haldis, at hu ikke ville slutte å røyke, for det var den eneste gleden hennes.

    Og faren min hadde vært irritert over det her da.

    Hvis jeg skjønte det riktig).

    Og jeg spurte han enkemannen til Tutta, da.

    Om Tutta hadde dødd, (eller noe sånt).

    (For jeg syntes at jeg måtte si noe, da).

    Men da svarte ikke han enkemannen til Tutta noe, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ved julebordet der, (denne jula ihvertfall), så satt jeg vel, med ryggen, mot kjøkkenet.

    Mens faren min, han satt ovenfor meg cirka vel.

    Og mens Christell vel satt, til venstre for faren min, vel.

    Og Jan, han satt på enden av bordet, til venstre for Christell igjen, vel.

    (Noe sånt).

    Så Jan og Christell, de satt noen ganger og skravla sammen, (nesten privat), da.

    Men hvis Christell spurte meg om noe, så måtte vi prate, over hele bordet, da.

    Men jeg husker det, at vi vel såvidt prata noe om boksing eller militæret, (eller noe sånt).

    Og da skulle jeg kanskje være litt morsom, da.

    Også nevnte jeg det, at jeg hadde vunnet en boksekonkurranse, på rommet, da jeg var i militæret.

    (Den boksekonkurransen var et snaut år før det her vel, på lagsrommet, til lag 2, i troppen min, i Geværkompaniet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3)).

    Men da svarte ikke Christell meg noe.

    Men hu bare vendte seg, mot Jan, og sa at noe sånt som, at ‘fy faen, er de folka der helt gærne, eller?’).

    (Noe sånt).

    Noe jeg ikke skjønte noe av, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 13: Mer fra Ungbo

    Jeg ble litt forbanna, på Sara, (katta til Wenche), etter at den hadde pissa, på jakka mi.

    Så en annen gang seinere, da Sara hadde pissa, på gulvet, (var det vel), inne på Ungbo der, da.

    Så tok jeg noe salmiakk, (eller noe), som faren min hadde nevnt, da jeg bodde på Bergeråsen, (som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok), at man måtte stappe nesa til katta i, hvis den gjorde fra seg inne.

    For da skjønte katta, at den ikke måtte gjøre det, da.

    Men da begynte det å skumme, fra kjeften, til Sara, husker jeg.

    Så da tok jeg og vaska kjeften til katta, under rennende vann, i en eller annen vask der da, (mener jeg å huske).

    Men etter det, så kan jeg ikke huske, at Sara pissa noe mer, på gulvet osv., der inne.

    Selv om det også lukta kattepiss, av skinnsofaen der, (hvor jeg pleide å ligge og se på TV), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche, hu dreiv jo og solgte Tupperware-varer.

    Og den første tida, etter militæret, så hadde jeg dårlig råd.

    Så jeg begynte blant annet å rulle sigaretter selv, og kjøpte sånne Winner Tip-filter og hadde en sånn plastmaskin, for å lage sigaretter i, da.

    Og jeg pleide også å spise sånn ovnsbakt leverpostei, fra Delikat, som de solgte, på Rimi, da.

    Men den leverposteien, den syntes jeg at var litt kjedelig, da.

    Og på den her tida, så kom Delikat, med en ny type leverpostei, som het Bostonpostei, som det var sylteagurk og sånn i da.

    (Så jeg reklame for, i avisa, eller noe, da).

    Så jeg lagde faktisk min egen Bostonpostei-aktige leverpostei, på kjøkkenet, på Ungbo der, da.

    (For jeg hakka opp sylteagurk da, og blanda med vanlig Delikat ovnsbakt leverpostei, da).

    Også la jeg den blandingen, oppi en sånn spesiell Tupperware-boks, som Wenche hadde lagt igjen etter seg, på Ungbo der, da.

    Og da syntes jeg at det pålegget ble godt da, og samtidig ikke kjedelig.

    Jeg hadde kanskje litt mye fritid, for jeg kunne vel like gjerne ha spist leverpostei-brødskiver med sylteagurk-skiver oppå.

    Og det begynte jeg vel også istedet å gjøre, etterhvert.

    Men en gang, som hu Wenche var innom, på et av sine cirka månedlige besøk kanskje, på Ungbo, mens hu drev med sin bortimot halvårs lange utflytting der vel.

    Så spurte jeg henne, om jeg kunne få den Tupperware-boksen hennes, som jeg brukte, til å lage sånn ‘Boston-postei’ i, da.

    Men da svarte Wenche, at ‘vet du hvor mye de boksene koster, eller?’.

    Men det var jo bare en plastboks, (for å si det sånn).

    Og jeg hadde jo aldri vært på Tupperware-party, (selv om Wenche vel spurte meg en gang, det siste året, som jeg gikk, på NHI), så prisen på sånne bokser, det visste jeg ikke, (for å si det sånn).

    Men hvor mye kunne en sånn plastboks koste, liksom?

    Og hu Wenche, hu jobba jo for Tupperware, så for henne så kosta vel ikke de plastboksene så mye, tenkte vel jeg da.

    Og dessuten, (og ikke minst), så hadde jo katta hennes pissa på skinnjakka mi, som jo kosta 1400, (eller noe sånn vel), et par år før det her, og som så ut som ny, (vil jeg si).

    Sånn at jeg måtte kaste den skinnjakka, da.

    Så hu Wenche, hu opplevde jeg som litt urimelig da, må jeg si.

    Når hu begynte å gnåle om hvor dyr en sånn plastikk-boks, til å ha i kjøkkenskapet var.

    Når jeg ikke hadde mast på henne, i det hele tatt, om erstatning, for den dyre skinnjakka mi, som katta hennes, (som hu bare hadde forlatt, og overlatt til meg, å passe på), hadde pissa på.

    Så da lurte jeg litt på hva som foregikk, inne i hue, på hu Wenche, må jeg innrømme.

    Men jeg gadd ikke å lage noe scene, ut av det her, da.

    Så jeg bare holdt kjeft da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Wenche endelig hadde hentet Sara.

    Noe som tok cirka et halvt år, (eller noe sånt), vel.

    Så kom Ungbo-dama en dag på besøk, med en ny potensiell beboer.

    Jeg hadde sagt til Ungbo, at de nye beboerne helst ikke burde ha katt.

    Men hu Hildegunn, fra Stovner vel, hu så så ordentlig ut, så jeg sa det var greit, at hu flytta inn, (for min del), selv om hu hadde katt, da.

    (Og på det møtet, så var det bare tre folk.

    Nemlig Ungbo-dama, Hildegunn og jeg).

    Ungbo visste vel ikke det, (offisielt ihvertfall), at søstera mi bodde, på rommet mitt.

    Men etterhvert så fikk jeg forklart dem det, og Pia fikk også sitt eget rom der da.

    Litt etter at Hildegunn flytta inn, (tror jeg).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også, at det var et Ungbo-møte der, med Ungbo-dama, før Hildegunn flytta inn vel.

    Og da var vel søstera mi der, mener jeg å huske.

    Og da skrøyt Ungbo-dama, av at det var den mest ryddige Ungbo-leiligheten, som hu noen gang hadde sett.

    Og noe lignende sa vel også Øystein Andersen.

    At det hadde blitt mye bedre der.

    For jeg rydda vekk all mulig krimskrams da, som stod oppå kjøkkenskapene, osv.

    Så til så så det mer ut som en vanlig leilighet der, enn som en Ungbo-leilighet da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg hadde hatt hele Ungbo-leiligheten aleine, i et halvt års tid ihvertfall.

    (Og enda lenger, hvis man tar med tida jeg var i militæret, hvor jeg omtrent var den eneste, som brukte stua der).

    Så var jeg ganske vant til å ligge i skinnsofaen og se på TV, osv.

    Og da kunne det nok hende det, at jeg klødde meg både her og der, (for å si det sånn).

    (Siden jeg var så vant til å ha hele Ungbo-leiligheten for meg selv, da).

    Og en gang, som jeg lå foran TV-en og halvsov.

    (Og kanskje hadde tatt meg litt på mine private steder, (av en eller annen grunn), mens jeg lå og halvsov, i sofaen der da).

    Så kom Hildegunn plutselig inn døra, med storebroren sin, (mener jeg at det var).

    Og han skulle absolutt hilse i hånda, da.

    Og da mener jeg at jeg overhørte det, at han sa det, at ‘det lukta reker’, (eller noe), av meg.

    Men om det fordi jeg hadde tatt meg på pikken, eller fordi at det lukta kattepiss, etter Sara, i den sofaen, eller en blanding, det veit jeg ikke.

    Men jeg tror jeg hadde såvidt tatt meg på pikken da, mens jeg lå der.

    Jeg var kanskje litt kåt og sånn da, siden Pia jo lå på en madrass, på gulvet, på rommet mitt.

    Så var det ikke så lett for meg, å runke og sånn, så ofte kanskje, (for å si det sånn).

    Også dusja jeg vel antagelig ikke hver dag, siden jeg var delvis arbeidsledig.

    Så det kan hende at det lukta vondt av henda mine, hvis jeg hadde tatt meg på mine private steder, (for å klø, eller noe sånt), mens jeg var aleine hjemme, og lå i sofaen der, da.

    For jeg hadde jo ikke forventa det, at det plutselig ville dukke opp noen der, som ønsket å hilse på meg i hånda da, (for å si det sånn).

    (Men kanskje han storebroren til Hildegunn trodde at jeg jobba i Ungbo, eller noe.

    Hva vet jeg).

    Og jeg var vant til å bo der aleine, da.

    Men dette her ble jo forferdelig flaut og pinlig da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Hildegunn fikk rom der.

    Så fikk Pia rom der, og Glenn Hesler ville også ha et rom der.

    Så jeg snakka med Ungbo-dama, for både Pia og Glenn Hesler, da.

    Og så, etter et måned eller to vel.

    Så ville Hildegunn og Pia at Hildegunn sin kjæreste, Rune, (som jobba på den samme skolen eller barnehagen, som Hildegunn, på Stovner vel), også skulle bo der, på det siste ledige rommet.

    Pia og Hildegunn sa det, at Rune var ‘homo’.

    Men jeg trodde at de misforstod, og at de mente bifil.

    Siden han liksom var kjæreste med Hildegunn, da.

    Men Hildegunn og Pia, de smiska og maste så fælt, da.

    Så jeg sa at det var greit, at han Rune flytta inn der da, for å bevare husfreden, (det jeg sa, det var vel, at ‘det er greit for meg, så lenge det ikke går ut over meg’).

    (Noe sånt).

    Og Glenn Hesler, han var også i stua der, da.

    Den gangen, som Pia og Hildegunn maste på meg, om at han Rune måtte få lov til å flytte inn der, da.

    Men Glenn Hesler, han ble vel ikke spurt engang, om hva han syntes, av de her to jentene, tror jeg.

    Og han holdt seg bare i bakgrunnen da, og sa ikke noe, mens den her samtalen pågikk, da.

    Og jeg orka ikke tanken på at både søstera mi og Hildegunn skulle bli sure på meg da, (for å si det sånn).

    For da hadde det nok blitt slitsomt å bo der, (vil jeg nok tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rune, han var en høy og kraftig kar, med langt hår.

    Så den eneste måten, som man kunne se det, at han var homo/bifil på, det var vel det lange håret, tror jeg.

    Rune hadde en kamerat, som var sykepleier, og som lå over hos Hildegunn og Rune, noen ganger.

    For Hildegunn og Rune, de brukte etterhvert Hildegunn sitt rom, som stue, og Rune sitt rom, som soverom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som Hildegunn, Rune og Runes mannlige sykepleier-venn, lå over, på rommet, til Rune.

    Så lå Hildegunn og ulte, hele natta gjennom.

    Noen fæle, høye ul, som nesten gikk gjennom marg og bein, (må man vel si).

    Og morgenen etter, så gikk Pia og Glenn ut av rommene sine, samtidig som at jeg gikk ut av rommet mitt, vel.

    Så vi tre møttes på gangen der da, utafor rommet, til Rune, da.

    Og Pia trodde det, at Rune og/eller sykepleier-vennen hans, hadde tatt Hildegunn, i ‘rumpa’, da.

    Men jeg synes at de ulene hennes var så høye.

    Så at det skal ha vært analsex, da.

    Hm.

    Jeg har seinere lurt på om de tok ut eggene hennes, av egglederne hennes, (eller noe sånt), for å selge de eggene på svartebørsen, (eller noe).

    Siden hu Hildegunn ulte så fælt, da.

    (Men dette vet jeg jo ikke sikkert, da).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, ikke så mange dager etter det her.

    Så overhørte jeg det, at Hildegunn og søstera mi, prata sammen, (i den samme gangen der vel).

    Og da begynte Hildegunn, å herme etter, den lyden, som hu hadde hørt, at søstera mi hadde lagd, når hu hadde sex med Keyton, på naborommet, til Rune der, da.

    Og det var visst noe stønning av noe slag da, ‘uuu-uuu’, (eller noe sånt, da).

    Men den stønninga til Pia, den hadde jeg aldri hørt noe til.

    Mens den ulinga til Hildegunn, den var jo helt forferdelig, da.

    Så det var sånn at jeg lurte på om jeg hadde mareritt, (eller noe sånt), nesten.

    Og både Glenn Hesler og jeg var nærmest i sjokke vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), dagen etter den her ulinga, da.

    (Selv om Pia vel mente at det bare var analsex, men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, denne tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 50: Mer fra Geværkompaniet

    Etter øvelsen i Trøndelag, så gikk praten fra troppsass. Øverland vel, (som jeg tror sov i det samme teltet muligens, som troppsbefalet, på øvelser), at sersjant Dybvig, ville at jeg, (som vel hadde vært flink til å legge en sambandsledning, på fjellet, ved travbanen, på Ørlandet/Fosen der), skulle være ny sambandsmann, i troppen.

    Men dette hadde visst ikke Frøshaug likt da, (fortsatt etter Øverland vel, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Frøshaug ville ikke ha noe sambandsmann, i troppen, (for det var det vel ikke vanlig å ha, tror jeg, i Geværkompaniet), så jeg ble etterhvert istedet geværmann 1, på lag 2 da, når Grønning, fra Sarpsborg, ble overført til HV, etter jul, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han som hjalp meg, når jeg la den sambandsledningen, på Ørlandet, det mener jeg å huske, at var troppen sanitetsmann, (som ble kalt san. mann da).

    Og som lurer jeg på om het Bjerrå, (eller noe).

    Han var en ganske lav kar vel, (sånn som jeg husker det ihvertfall), og han hadde også en ganske rund personlighet, (fikk jeg inntrykk av, ihvertfall).

    Så det var ikke sånn, at han protesterte, når jeg sa at vi skulle legge den ledningen sånn og sånn, da.

    Han bare fulgte etter meg, og gjorde sånn som jeg sa da, (mener jeg å huske).

    For det var vel jeg, som fikk hovedansvaret, for det her, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg hadde jo hatt elektronikk, som hobby, som tenåring, og jeg hadde jo også fiksa radio-ledningen, mellom vaktbygningen og vaktbua, helt i begynnelsen av tjenesten, da jeg var ukehavende soldat, da, (siden han som var vaktkommandør, spurte meg om jeg kunne gjøre det da, enda dette vel muligens ikke var en ukehavende soldat-oppgave, egentlig).

    Og noen år før det her, da jeg bodde på Bergeråsen, og fylte ut skjemaet, for hva jeg ønsket å gjøre, i Forsvaret, under førstegangstjenesten.

    Så hadde jeg ikke funnet data, i katalogen til Forsvaret, så da hadde jeg bare skrevet samband da, som det jeg ønsket å drive med, under førstegangstjenesten.

    Og dette visste kanskje sersjant Dybvig, at jeg hadde skrevet dette, på sesjonspapirene mine, på 80-tallet, (tre-fire år tidligere cirka vel).

    For hvis det var noe elektriker-arbeid, som skulle gjøres, i leiren.

    (Av folk i troppen vår da).

    Så hendte det at jeg ble sendt sammen med Bø, (på lag 1), og noen andre soldater i troppen, som jeg mistenker at hadde gått elektro, (på videregående), da.

    For å driver med noe elektriker-arbeid da.

    Og da spurte jeg dem om hvordan man egentlig skulle gjøre sånne ting som å skjøte ledninger, og sånn, da, (husker jeg).

    (Etter ‘boka’ da).

    Mens vi dreiv på med de her oppgavene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på lag 2, etter jul.

    Så begynte Sundheim plutselig å synge ‘ta en potet’-sangen, i retning av meg.

    Mens han gliste da.

    Sånn at jeg skjønte at det var noe morsomt.

    Og lagfører Bricen hysjet på Sundheim da, (var det vel).

    Så jeg skjønte at det var et eller annet, som var spesielt eller morsomt da.

    Og at den vitsen nok gikk på min bekostning.

    Men hva dette kan ha vært, det veit jeg ikke, (hvis det ikke var noe russisk mafia-greier, eller noe, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frisell, (som etterhvert havnet på lag 3 vel), sa en gang til meg, (mens vi begge var på reservelaget vel, antagelig), at det mest feminine, som han hadde sett, på brakka, det var Haraldsen, når han kom gående, gjennom gangen der, på vei inn til badet, i morgenkåpa si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haraldsen, han fikk seg forresten, nesten med en gang, dame, i Elverum, (husker jeg, at noen sa).

    Og jeg spurte Haraldsen en gang, om hu dama han hadde funnet seg, ‘var fin’.

    ‘Du ville nok ikke synes det’, svarte Haraldsen da, (av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes forresten, at jeg hadde troppsbefalet litt ‘på’ meg.

    Siden de ‘alltid’ pirket på meg, og sa ‘armsving, Ribsskog’, og sånn da, når vi dreiv med slutta orden, mm.

    Så en gang, når vi hadde drevet med mørkeskyting, med sporlys, om kvelden, på Terningmoen.

    Så hadde jeg vært litt trøtt, og glemt et AG-skudd, i lomma, på feltjakka.

    Og når vi kom ned til kaserna igjen, så fikk jeg litt sjokk, når jeg plutselig fant den patronen, i lomma mi, da.

    Og siden jeg syntes at det virka sånn, at jeg hadde troppsbefalet ‘på’ meg.

    Så spurte jeg bare de andre folka, på brakka, om noen ville ha det AG-skuddet, da.

    (For det var også tusen kroner i refs, for å blitt ‘ferska’, med en sånn skarp AG-patron, da).

    Og da sa Haraldsen, at han godt kunne få den patronen, da.

    Så jeg ga jeg bare den til han da.

    (Så var jeg kvitt problemet liksom).

    For dette var vel også ganske langt uti tjenesten.

    Så jeg regna med det, at de folka som var igjen der, på denne tida, var ganske pålitelige, eller ansvarlige, da.

    Og ‘alle’ på brakka fikk med seg det her da.

    For jeg synes nesten at jeg ble litt trakasert da, av troppsbefalet.

    Som for eksempel det jeg overhørte, på troppens oppstillingsplass, da Frøshaug ba Brødreskift, om å ‘ta seg av’ meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også hos bestemor Ågot en helg, (husker jeg), mens jeg var i Geværkompaniet.

    Om jeg hadde på meg permuniformen, på toget og bussen da, det husker jeg ikke.

    Men jeg husker at jeg var på besøk hos bestemor Ågot, på Sand, ihvertfall.

    For jeg husker at jeg gikk gjennom bokhylla, til Ågot og Øivind da, på lørdagskvelden, (må det vel ha vært).

    Og der fant jeg Kinsey-rapporten, (som var en amerikansk bok, om seksualvanene til det amerikanske folket, etter andre verdenskrig vel), husker jeg.

    (Jeg leste jo VG og Dagbladet hver dag, stort sett, inne i Oslo, så det kan vel ha vært, at jeg hadde lest om Kinsey-rapporten, i en artikkel i Dagbladet da, for eksempel).

    Jeg kjeda meg jo litt, hos bestemor Ågot.

    For Pia bodde jo i Oslo, på den her tida.

    Og jeg hadde jo ikke så mange kamerater der, (siden jeg jo var et mobbeoffer, må man vel si, da jeg bodde på Bergeråsen), så jeg satt bare hjemme, på lørdagskvelden, da.

    Men jeg syntes det, at det var litt rart, (og nesten litt ‘kinky’), at besteforeldrene mine, (selv om Øivind jo hadde dødd, cirka åtte-ti år tidligere vel), hadde Kinsey-rapporten, (som jo var om sex), i reolen sin, (den samme reolen, som jeg disponerte to-tre skuffer i, forresten), i stua si, da.

    Det hadde jeg ikke lagt merke til før, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg husker det, at jeg var hos bestemor Ågot, en helg, mens jeg var, i Geværkompaniet.

    Det var fordi, at jeg husker det, at jeg spurte Pålhaugen, (som etterhvert havna på lag 3 vel), om det var sant, noe som jeg leste i Kinsey-rapporten, (hos bestemor Ågot, helga før, at jeg prata med Pålhaugen om det her da, på Terningmoen), at folk på landet, noen ganger hadde sex med dyr(!)

    Pålhaugen svarte det, at hvis jeg hadde sett raua på en sau, og hvor mye dritt som hang der, så ville jeg ikke ha tenkt på det.

    Men jeg hadde vel ikke tenkt på det akkurat, å ha sex med dyr.

    Jeg syntes bare at det var litt morsomt, å mobbe Pålhaugen da, siden han jo var fra bygda liksom da, (eller ihvertfall var ‘dølagutt’, som sersjant Johansen, pleide å kalle Pålhaugen og Andresen da).

    (Eller, jeg skulle vel kanskje bare høre, om det var sant, det som stod, i Kinsey-rapporten, da.

    For jeg syntes at det her, var rimelig sjokkerende da.

    Dette var jo i 1992/93, og før internett, med alle sine rare videoer om alt mulig rart, hadde blitt noe særlig utbredt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om Pålhaugen må ha misforstått, hva jeg mente, når jeg spurte om det greiene, fra Kinsey-rapporten.

    For en annen gang, som jeg gikk inn på rommet til lag 3 der, (av en eller annen grunn), da.

    Så var ikke Pålhaugen noe særlig vennlig lenger, (selv om vi hadde vært på samme lag, som reserver), da.

    Neida, Pålhaugen, han begynte å bable noe om at han var ‘gammal skihopper’, eller noe sånt.

    På en måte, som ikke ga noe særlig mening, for meg, da.

    Men jeg skjønte det, at jeg nok var uønska der, så jeg bare stakk ut igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 40: Bergeråsen

    En av de siste månedene, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Så fikk jeg plutselig en studielån-regning, på fem-seks tusen vel.

    (Noe sånt).

    Fra Lånekassa da.

    Som soldat, så fikk jeg jo 800-900 kroner utbetalt, hver fjortende dag.

    (Noe sånt).

    Og Rimi-lønna, den gikk jo også med i det store sluket da, (for å si det sånn).

    Det gikk for eksempel med en god del penger til øvelser, for da pleide jeg å kjøpe inn mye røyk, sjokolade og varmeposer da, med mere.

    Så jeg hadde jo ingen mulighet, til å betale denne Lånekasse-regninga.

    For jeg avtjente jo førstegangstjenesten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo lært det, at inkasso, det var fy og skam.

    Og jeg hadde kanskje litt hjemlengsel, til Bergeråsen.

    (Jeg leste noen av bøkene i August-triologien, til Hamsun, på den her tida, og det er bøker som får en til å føle seg rotløs og til å få hjemlengsel, har jeg lest i et intervju, med en utenlandsk Hamsun-fan, i Aftenposten en gang, seinere på 90-tallet, (mener jeg å huske)).

    Så jeg kunne nok antagelig bare ha sendt et brev, til Lånekassa, om at jeg måtte få utsettelse.

    Men jeg var litt stolt også kanskje over å ha klart meg gjennom vinteren, i Geværkompaniet, og siden jeg hadde fått mange ferdighetsmerker, til å ha på permuniformen min, (som også hadde et birkebeinermerke, på skulderen).

    Så jeg ringte faren min da, og spurte han, om jeg kunne få låne penger, til å betale den her regninga da.

    Så en lørdag, (må det vel ha vært), våren 1993.

    Så tok jeg tog til Drammen og buss videre til Bergeråsen, i permuniform, (for da betalte man bare 10 prosent, av vanlig billettpris, på toget, da).

    Og så gikk jeg fra bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet, og ned til ‘Haldis-huset’, nesten nederst i Havnehagen der.

    Jeg gikk i perm-uniform, men jeg gadd ikke å ta på meg bereten, husker jeg.

    Siden jeg følte meg så hjemme, på Bergeråsen, da.

    Og også siden det ikke var noe politi der, (nærmeste lensmann holdt til i Svelvik, en snau mil lenger nord), og langt mindre noe militærpoliti.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg satt ganske stivt, i permuniformen min, i stua til Haldis der, og prata med faren min og Haldis, som også satt i stua der da.

    De lånte meg noen tusenlapper, til å betale studielån-regninga med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haldis fortalte meg også det, at Christell hadde blitt så vanskelig å ha med å gjøre, i det siste, så hu lurte på om jeg ville ‘ha’ henne, da.

    Jeg fikk jo helt sjokk, og tenkte vel noe sånt, som at vi var vel i Norge og ikke i et land i den tredje verden.

    Så Christell bestemte vel selv, hvilken mann hun ville ha, (tenkte jeg da).

    Og jeg var ikke sikker på om Haldis tulla, eller ikke, heller, (skal jeg være ærlig).

    For så godt kjente jeg ikke Haldis.

    Og dessuten, så bodde jeg jo på Ungbo, og var i Geværkompaniet, og Christell ville vel ikke vært fornøyd med å bo på Ungbo, hvis jeg skulle tippe, heller.

    Så jeg ble bare sittende der helt stum, og svarte ikke, når Haldis spurte om jeg ville ha Christell, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 10: Enda mer fra Terningmoen

    Etter at jeg hadde mistet den datakurs-jobben, som jeg kun fikk ha, i en dag.

    (En jobb jeg gjerne ville ha, for jeg regnet med at en sånn jobb øket mine sjanser, til å få en jobb, innen data, etter militæret).

    Så skulle vi på lag 2, gjennom en av de fæleste tingene, (må man vel si), dette året, i Geværkompaniet.

    Nemlig noe som het stridsløype.

    Stridsløypa starta med at vi hoppa opp i en ganske dyp grop med sølevann, med uniform og alt av utstyr på oss.

    Så måtte vi krype, i noen bekker/grøfter, som det var lagt noen plater over.

    (Må det vel ha vært).

    Alt mens vi på laget dytta på en ammunisjonspakke, som veide en del kilo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med det, oppåfor den her grøfta da.

    Så fløy troppsbefalet rundt, og sprengte knallskudd, osv., for å få det til å ligne på en krig da.

    Og sersjant Dybvig, han visste nok det, at jeg nettopp hadde mista den nevnte jobben, for han ropte til meg, (husker jeg), mens vi krøyp i gjørma der, at ‘kom igjen Ribsskog, dette er mye bedre enn EDB’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Paulsen skulle dytte den ammunisjonsboksen, så somla han litt, (må man vel si).

    Så jeg ble hengende foran de andre, på laget.

    (For jeg hadde vært den første som dytta da).

    Og jeg lurte litt på hva Dybvig mente, med den her ropinga si.

    Så jeg klatra faktisk opp av den grøfta, (og opp til Dybvig og dem da), og så litt ned på de andre på laget, mens jeg venta på at de skulle ta meg igjen da.

    For jeg var så langt foran dem plutselig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom tilbake til HV-leieren, så måtte vi nok bytte alt av tøy da.

    Og vi hadde jo bare lagstelt der, men det tørka vel.

    Men det kjedeligste, (syntes jeg), det var å pusse AG3-en, i HV-leieren der.

    For da måtte vi sitte inne på noen do/bad-brakker, husker jeg, og pusse.

    Og da pussa jeg ikke så utrolig bra da, for jeg syntes kanskje at det var nesten som at vi var på øvelse, når vi var i HV-leieren der.

    Men Paulsen, som satt ved siden av meg, og pussa våpen, på do/bade-brakka, i HV-leieren der.

    Han pussa AG3-en bedre vel.

    Men jeg sa det vel sånn, at jeg tok det litt slappere.

    Jeg var kanskje sliten og lei, etter å ha mista den jobben og etter stridsløypa da, og siden vi måtte bo i telt, i HV-leieren, istedet for på brakkene våre.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og sersjant Dybvig, han klagde på våpenpussen min, husker jeg.

    Men jeg husker at jeg var sliten da, av en eller annen grunn.

    Jeg var nok sliten allerede før jeg begynte i Geværkompaniet, etter to års ganske slitsom jobbing, på OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av rekrutten, (var vel det her), så skulle vi liksom søke på stillinger.

    De fleste søkte vel på sin egen stilling.

    Ihvertfall gjorde jeg det.

    Jeg søkte på Geværmann 2, i lag 2.

    Men det viste seg det, at Paulsen, (fra Kløfta), han hadde søkt på _min_ stilling.

    Han var vel Geværmann 1, (tror jeg), men han ville heller være Geværmann 2 da, (tror jeg).

    Og min søknad var vel kanskje ikke så overbevisende, for jeg ville jo egentlig helst ha datajobb.

    Og min våpenpuss etter stridsløypa, den hadde ikke vært så bra da.

    (Noe sånt).

    Så Paulsen fikk faktisk min stilling, som Geværmann 2, i lag 2 da.

    Og jeg selv, jeg måtte over på reservelaget da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Reservelaget, de holdt til på det første rommet, som jeg hadde vært på, cirka vel.

    Og de på reservelaget, de var helt gærne.

    Det var Årnes, (tror jeg), Frisell, Andresen, Pålhaugen, Skjærbekk, Staff, Torp og meg selv vel.

    (Noe sånt).

    Stoler ble kasta rundt omkring der.

    Folk røyka og drakk, (mener jeg å huske, ihverfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så lå jeg og sov, i senga mi, mens de gærningene der, dreiv og tulla da.

    De tok bort sengebunnen, i senga til Torp.

    (Som lå over meg).

    Så det var nesten at Torp falt oppå meg.

    Men han klarte å holde seg fast, i overkøya, sånn at han ikke falt ‘gjennom’ senga da.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg satt på med Årnes, (var det vel), og noen andre på reservelaget, inn til Hamar, (må det vel ha vært), og at Årnes satt på Red Hot Chili Peppers-kassetten vel, (nemlig ‘Blood Sugar Sex Magik’), som var så populær, på den her tiden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så skulle vi ha en patrulje-øvelse, (eller hva man skal kalle det), like ved en kraftgate, (heter det vel), inne på leirområdet.

    Jeg husker at Odd Sundheim og meg, var med.

    Og patruljen var ledet av sersjant Johansen.

    Dette var folk fra forskjellige lag, mener jeg, og jeg var så forfjamset, når jeg ble henta, for å være med på den her nattpatruljen.

    Jeg skulle ta en drill, som het ‘tøm våpen kontroller’.

    Men folka venta ikke på meg, så jeg ble stressa, og klarte å fyre av en rødfis, (i lufta da).

    (Dette var vel den eneste gangen jeg klarte det, for å si det sånn).

    Jeg var den bakerste personen, i denne nattpatruljen da.

    Odd Sundheim, (fra Valdres), han var nest bakerst.

    Han var litt tjukk, så han ble fort andpusten da, (husker jeg).

    Når vi skulle ha en chat, i skogen der, om natta, om patruljen da, så kunne vi nesten ikke høre sersjant Johansen, (husker jeg), for Sundheim pusta og pesa så fælt da.

    (Siden han var andpusten da, av den her raske gåinga, i skogen, midt på natta).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden Sundheim var så andpusten, så var jeg ekstra våken, som bakerste mann da.

    Og en gang, som Sundheim mista de andre i patruljen, av syne.

    Så pekte jeg, og sa at ‘dem er der’, (eller noe).

    Og Sundheim sa en gang til meg seinere, (etter jul, når vi var på samme lag, nemlig lag 2), at han under denne patruljen, tenkte sånn, at han som gikk bak han, måtte ha vært en god/dyktig soldat da.

    (Siden jeg klarte det, å se hvor patruljen var, når Sundheim mista kontakten da, antagelig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Denne patruljen gikk dårligere og dårligere.

    Sersjant Johansen mista all kontroll, og visste ikke hvor vi var hen.

    (Vi gikk oss bort da).

    Jeg husker at vi satt i kraftgata der, på leirområdet, midt på natta, etter å ha susa rundt, i en time eller to, i skogen, i øvelsesområdet, (i høyt tempo), da.

    Jeg husker at jeg var våt på beina, og at jeg tok av meg feltstøvlene, og vridde opp sokkene mine.

    For de var gjennomvåte da.

    Jeg husker at det var stjerneklart, og at jeg så stjerneskudd.

    Og vi var utslitte, siden sersjant Johansen ikke fant fram da.

    Og da jeg så stjerneskudd, så husker jeg den gangen, på 80-tallet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), som Christell og jeg, gikk opp, fra deres hus, til min leilighet, på Bergeråsen.

    For da så jeg nemlig et stjerneskudd.

    Og spurte Christell om hu så det, (men det gjorde hu ikke da).

    Og da virka dette, som en mye bedre verden, enn det helvete vi var i, på denne patrulja, hvor vi hadde gått oss bort da, og satt og frøys, i kraftgata der.

    (Husker jeg).

    For hodet mitt, på den her tida, det var nesten bare fylt av militær-ting.

    For det var såpass tøft, innimellom, i Geværkompaniet.

    Så man kutta nesten bort alt det sivile, og tenkte bare på hvordan man skulle komme seg gjennom dagen der da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at patruljen vår hadde gått rundt i blinde, i et par timer kanskje vel.

    Så slo troppsjef Frøshaug alarm.

    (Var det vel).

    Biler stod og tuta fælt, ikke så langt unna der vi var.

    Og vi så vel nødbluss og muligens, (uten at jeg husker dette helt sikkert).

    Men sersjant Johansen, han gikk ikke bort, til den bilen, som stod og tuta.

    Nei, han drøyde det da.

    Så den bilen stod vel og tuta der, i en halvtime, eller noe.

    Før Johansen dro oss med bort dit da.

    Jeg var jo bakerste mann, og kjente ikke de andre, i den her patrulja, så jeg måtte bare henge på liksom.

    Og jeg prøvde å passa på at ingen mistet kontakten med patruljen da.

    (For tempoet var ganske raskt og, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da patruljen endelig kom tilbake, til leieren.

    Så var jeg jo våt og utslitt.

    Men jeg fikk ikke lov til å varme meg i teltet.

    For da måtte jeg ha vakt da, sa nestlagfører Henriksveen, på lag 3 da, (som jeg var avgitt til, som reserve).

    Og da jeg var ferdig med vakta, så skulle jeg prøve å få meg litt søvn, i teltet.

    Men de på lag 3, de var så storvokste, så det var ingen steder, hvor det var plass til meg.

    Så jeg måtte legge meg på et liggeunderlag, som lå utafor teltet.

    For jeg var så sliten og trøtt, etter den her tøffe patrulja da.

    Så jeg måtte liksom legge meg ned da.

    Og jeg husker at jeg frøys veldig.

    Og så slutta jeg plutselig å fryse, (husker jeg).

    Også husker jeg at jeg våkna, og at da var det lyst igjen.

    For Andresen, (fra Vinstra), han hadde sparka i feltstøvelen min da.

    For å sjekke om jeg hadde fryst ihjel, antagelig.

    Og da våkna jeg da.

    Men jeg kunne nok like gjerne ha fryst ihjel, tror jeg.

    Så jeg husker at jeg var glad, og nesten ikke kunne tro, at jeg fortsatt levde da.

    Da jeg våkna av at Andresen hadde sparka meg i feltstøvelen da.

    For jeg hadde bekymra meg for, om jeg kom til å fryse ihjel, der jeg lå, husker jeg.

    Men jeg var så sliten, og det var ikke noen andre steder jeg kunne gjøre av meg liksom.

    Folk, (spesielt nestlagfører Henriksveen, som ‘alltid’ satt meg på vakt først), var så uvennlige der.

    Og Frøshaug var sur, på grunn av problemene med patrulja da.

    Og Johansen var jo helt sinnsyk nesten, (må man vel si), siden han tulla så fælt, under den her patrulja da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 9: Enda mer fra Geværkompaniet

    Fra de første ukene, av førstegangstjenesten, så husker jeg det, at vi gikk noen slags marsjer, langs skytterbaneveien, (som var cirka en mil lang vel, og med noen fæle oppoverbakker), i sola da, siden det fortsatt var litt igjen av sommeren, i 1992.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at vi hadde en konkurranse, om å klare å få infanterimerket.

    Og det var mye venting, til vanlig, på Terningmoen.

    Men konkurransene, de vekket meg opp da, og jeg klarte faktisk å få infanterimerket, på Terningmoen, noe som vel kanskje var en bra prestasjon, siden jeg vel fortsatt var rekrutt og siden Terningmoen var en militærbase, for infanterister da, så konkurransen var hard liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var jo ganske pinglete, så jeg sleit litt, i infanteriet.

    Men på infanterimerke-konkurransen, så skulle vi bare bære på AG3-en.

    Og da henta jeg et håndkle, som jeg festa rundt geværet, sånn at den ikke skulle gjøre så vondt, når den slo mot kroppen, mens jeg løp.

    Så derfor fikk jeg kanskje en fordel da, under denne konkurransen, og klarte infanterimerket da, (på første forsøk).

    Og jeg husker det, at troppsjef Frøshaug og jeg, vi havna ganske likt vel, på resultatlistene.

    Og jeg la merke til det, at jeg hadde fått bedre resultat enn han, på en del-konkurranse, hvor vi skulle krysse av forskjellige poster, på et kart da.

    Fordelt ut over et område på bare 10-20 meter, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg fikk infanterimerket, så husker jeg at sersjant Johansen, (fra Vestlandet), kommenterte det merket, og kalte det for ‘1940-mannen’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo skutt mye med luftgevær, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Og AG3-skytinga, gikk bra.

    Så bra faktisk, at jeg kom med blant de fem beste skytterne i troppen, som fikk være med, i garnisjonsmesterskapet, i skyting, på Terningmoen, høsten 1992.

    Dette var uka etter, at vi hadde vært statister under innspillingen av Sekondløitnanten, (mener jeg).

    Og jeg hadde forsatt vondt i armen, (husker jeg).

    Vi var bare fem folk, fra troppen, igjen i leieren, i slutten av denne uka.

    De andre måtte være ‘forsøkskaniner’ for Ski- og Vinterskolen, og teste nye gassmasker.

    De andre i troppen hadde visst hatt et helvete, denne uka.

    De måtte gå med gassmaske på seg, i flere dager i strekk, for å teste forskjellige nye slag av gassmasker, som Forsvaret kanskje skulle begynne med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg levde jo litt i mitt eget helvete selv og.

    Smertene i armen min var så store, at jeg bare lå bak i en bil og vrei meg, (i ti minutter, eller noe, vel), når jeg ble med noen folk i troppen, til en plateforretning, i Elverum.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg blei med ut, på torsdagskvelden, for da pleide alle soldatene å feste da.

    Men vi var på en pub, hvor dem også solgte is da.

    Så jeg dreit meg ut da, for jeg hadde visst plutselig kjøpt meg en tallerken med iskrem og, innimellom alle halvliterne.

    (Sa Berget, på lag 3 vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke hvem alle de fem i troppen var, som fikk være med, på garnisjonsmesterskapet, i skyting.

    Men jeg husker at Berget og Frisell var med.

    Og meg selv da.

    Men hvem de to siste var, det husker jeg ikke.

    Selve mesterskapet, det gikk dårlig, for mitt vedkommende.

    Til vanlig, så fikk vi bruke støtte, når vi skøyt.

    Men så ikke på garnisjonsmesterskapet.

    Der, så måtte vi bruke overarmene, som støtte.

    Og jeg har ganske lange armer, så jeg syntes at det var ganske vanskelig, å holde geværet støtt sånn da.

    Så jeg gikk ikke noe særlig bra poengsum da.

    Frisell, (fra Drøbak), derimot, som lå ved siden av meg, på den elektroniske skytebanen der.

    (Og som var bygget som en bryggesjauer cirka, må man vel si).

    Han prikka inn 9-ere, og sånn da, hele tida.

    Noe han viste meg, på skjermen sin der, mens vi skøyt da, (husker jeg).

    Jeg kjeda meg litt der, for å være ærlig.

    (Jeg hadde jo også gått på smertestillende, osv).

    For skytinga var rimelig omstendelig da, og jeg skøyt ikke så bra uten støtte.

    Så på skytinga av et skudd, så glemte jeg det, å ta på meg hørselvernet da.

    Og det som skjedde da, det var at jeg hørte en veldig rar lyd, som jeg aldri har hørt hverken før eller siden.

    For det smalt så høyt, på skytebanen, så jeg hørte en slags veldig spesiell klirre-lyd da, (eller hva man skal kalle det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers, så tok fenrik Brødreskift oss med, for å prøve å ta skyttermerket, etter noen få måneder der.

    Jeg klarte faktisk bronsjemerket, på den første gjennomføringen, og sølvmerket, på den andre gjennomføringen der, husker jeg.

    Selv om Brødreskift lot resultatlistene ligge og vi ikke fikk merkene, før sersjant Dybvig fant igjen Brødreskifts papirer, etter jul engang vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øvelse Elg, i 1992, den var vi vel på, før rekrutt-tida, var ferdig.

    Jeg husker det, at jeg fikk i jobb, å lage en stilling, eller noe, av lagfører Bricen vel.

    Men at jeg ikke helt skjønte hva jeg skulle gjøre da.

    Så jeg fant et tre, (som lå på bakken), som jeg flytta litt på, for å prøve å lage en stilling da.

    Men det ble ikke så veldig bra vel.

    Og troppsjef Frøshaug kom og så på det treet og vel.

    Også måtte vi flytte teltet mange ganger, midt på natta da.

    Fordi det ble alarm og sånn da.

    Og vi kjøpte med mye sjokolade, og sånn, fordi man ble så sultne og slitne, på disse øvelsene da.

    Og den øvelse Elg, den varte vel i en uke, tror jeg.

    Hvor vi flytta rundt i knappeteltene våre, og lekte krig da, i skogene ved Kongsvinger, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde egentlig ikke lyst til å være geværsoldat, under førstegangstjenesten.

    Så da Paulsen, (fra Kløfta), sa til meg noe om ledige EDB-jobber, så søkte jeg på dem da.

    To data-offiserer, de hadde jobbintervju med meg da.

    Men jeg var sliten, for dette var midt i rekrutt-tida da.

    Disse IT-offiserene, de så ut som hippier omtrent, med langt skjegg, osv., da.

    De stussa på at jeg hadde slutta hos Norsk Hagetidend, for å jobbe hos Matland/OBS Triaden, i det friåret mitt, fra NHI da.

    (Noe som var fordi at jobben hos Norsk Hagetidend kun var en praksisplass da, som var lavt betalt).

    Men NHI spurte de vel ikke så mye om vel.

    De spurte også om hvorfor jeg kun hadde en kopi, av vitnemålet mitt, fra Gjerdes Videregående, (som jeg hadde tulla med da, som jeg skrev om, i Min Bok).

    Og jeg måtte finne på noe ‘lurt’ svar på det da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk ikke en vanlig datajobb, men jeg ble tilbudt en tremånedersjobb, som assistent på et datakurs, for høyere offiserer, hos Ski- og Vinterskolen, (må det vel ha vært).

    Og den jobben fikk jeg bare ha, i en dag da, husker jeg.

    Så fikk jeg beskjed om det, at jeg var stridsdyktig, så meg ville de heller ha, som geværsoldat.

    Også fikk en annen kar i troppen, (en ganske lav kar, med mørkt hår, fra Hedmark vel), han fikk jobben, som kursassistent da, (istedet for meg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ble jeg så sur, husker jeg.

    At jeg gikk inn i det lagsteltet, som vi bodde i da, i HV-leieren, på Terningmoen.

    (For noen reserveoffiserer, (eller noe), bodde på brakkene våre, på den her tiden, mens de var på en rep.).

    Også sang jeg masse anti-krigs-sanger da, som ‘War’, med Frankie goes to Hollywood og ‘I Don’t Want to be a Hero’, med Johnny Hates Jazz, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.