johncons

Stikkord: Bergeråsen

  • Min Bok 2 – Kapittel 106: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XII

    Fra da jeg jobba på Matland/OBS Triaden, så husker jeg det, at noen lokale damer, stod og prata sammen, ved kassene, (hvor jeg satt og jobba), i butikken da.

    Og da husker jeg det, at jeg overhørte, at de her damene sa, at Matland var kjent for å ha kjekke gutter, som jobba der.

    Hvis de hadde lyst til å se noen kjekke gutter liksom, så kunne de bare gå ned til Matland, husker jeg at jeg overhørte, at de her damene, i begynnelsen av 20-årene vel, prata om da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han var jo, (av en eller annen grunn), veldig kjent i Oslo, når jeg flytta dit.

    Og vi pleide å dra rundt på alle utestedene i byen, omtrent.

    Både i russetida, og i årene etterpå.

    Av den grunnen så hadde jeg vært på for eksempel Head On før det ble Head On og på So What før det ble So What.

    Og så videre.

    Winnem viste meg vel en gang noen utesteder ved Saga kino, tror jeg.

    Og en gang, etter at Winnem ble sammen med Elin, (og da ble festbrems, må man vel si).

    Så pleide jeg fortsatt å gå en del på sånne pub-til-pub-runder, i Oslo, men da uten Winnem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så gikk jeg og surra på de utestedene ved Saga kino, igjen da.

    Og jeg hadde havna på et sted, som jeg prøvde å skjønne, hva det var med da.

    (Jeg tror muligens at Winnem hadde ‘hypet’ dette stedet.

    Noe sånt).

    Og der jeg stod ved bardisken, og kjeda meg, så stod det også en litt kjedelig utseende mann, (må man vel si), som var 10-20 år eldre enn meg vel.

    Og som folk gratulerte og sånn.

    Og jeg lurte litt på, hva som var poenget med det her utestedet.

    Og på hva som var så spesielt med han karen.

    Jeg stod der og kjeda meg da.

    Så prøvde jeg å si noe greier til han karen da, som alle gratulerte.

    (Dette var et sted som spilte opera vel, av alle ting).

    Og han svarte meg, at ‘du er jo banal’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje et homsested det her.

    Noen lesber prata til meg der og, mener jeg å huske.

    (De trøsta meg vel, noen av de, siden jeg kjeda meg så mye der.

    Noe sånt).

    Og en av lesbene, prata til de andre, om meg, til andre, (hvis jeg husker riktig), og sa noe sånt som, at ‘jeg kjenner typen’, osv., om meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var vel ganske full da, og ikke så vant med damer, så jeg lot de vel bare prate dritt om meg da.

    For å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Seinere har jeg forresten lurt på, noen ganger, om han som ble gratulert så mye, om det kan ha vært forfatteren Ingvar Ambjørnsen, på et av sine vel sjeldne Oslo-besøk.

    Men det skal jeg ikke si sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, iløpet av første halvdel, av 90-tallet, når jeg oppholdt meg utafor et utested, i Universitetsgata, som vel var Barock vel.

    Så satt det ei norsk jente i slutten av tenårene vel, og grein der.

    (Ei med mørkt hår vel).

    Og noen tøffe utlendinger, sa til henne, at hu måtte bli med, en bestemt utenlandsk unggutt hjem da.

    Jeg turte ikke å si noe, for Oslo var nesten dominert av utlendinger, syntes jeg.

    Så jeg tenkte at det var sånn, at hvis jeg begynte å krangla med en eller tre av dem, så fikk jeg sikkert alle de andre etter meg og.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var hos onkel Runar, på tannlegetimer, i 1990, var det vel.

    Så nevnte onkel Runar det, at mine to fortenner, som ble skallet av, da Kjetil Holshagen, trøkte hue sitt opp i colaflaska mi, på første halvdel av 80-tallet, på Bergeråsen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    At de fortsatt så små ut.

    Onkel Runar hadde nemlig ikke gjort de fortennene mine like lange igjen, som de var, før de ble skallet av da.

    Fordi at han, (som han sa), trodde at de andre tennene mine ville bli slitt ned.

    Men på begynnelsen av 90-tallet, (altså kanskje 6-7 år etter at de tennene mine ble skallet av), så så fortsatt fortennene mine rimelig korte ut da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da mora mi, (Karen Ribsskog), bodde på Tagtvedt, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så fikk hu nye pupper, på statens regning, husker jeg.

    Hu skulle få løfta/stramma på dem, sånn at de ble mindre som hengepupper da, (sånn som jeg forstod det, ihvertfall).

    Noe som jeg husker at jeg syntes at var rimelig spesielt og litt flaut, å tenke på da.

    Men men.

    Det at damene opererte puppene sine sånn, det var bare noe man leste om i ukeblader og sånn, (mer eller mindre tilfeldig), syntes jeg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det var vel Pia kanskje som fortalte om det her da.

    Og da prata jeg vel med mora mi om det da, i andre etasje, i huset dems, i Hestehavna, på Tagtvedt da.

    (Mener jeg å huske).

    En helg som jeg var på besøk der, fra Bergeråsen da.

    (Hvis det ikke var mora mi selv som begynte å fortelle meg om det her da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden, så var det ei ung dame, med mørkt hår vel, som jobba, i spesialvareavdelingen.

    (Det var kanskje derfor det var så mye rot med prislappene, på varene der, siden at hu dama kanskje var litt rotete?

    Hvem vet.

    Hm).

    En gang, da det var stille i kassa antagelig, så husker jeg det, at jeg gikk inn i spesialvareavdelingen der, for å finne en pris, eller noe.

    Og da stod hu tenåringsjenta, (var hu vel fortsatt), og chatta i en trådløs telefon der, husker jeg.

    ‘Nå kom det inn en høy og kjekk ung mann her’, sa hu på telefonen, når jeg kom inn der da.

    (Til venninna si da, eller hvem det kan ha vært).

    Så hu hadde jeg tydeligvis draget på da.

    Men det var ikke sånn, at jeg snakka så mye med henne, akkurat.

    Og jeg var jo rimelig sur på den spesialvareavdelingen, siden de rota så mye med prisene der da.

    (Og Lars Erik Koritov, (sjefen hennes), hadde vel kanskje blitt litt sur, hvis jeg hadde sjekka henne opp og.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg skrev det forrige kapittelet, igår, så har jeg kommet på en del fler episoder, som hendte, på OBS Triaden, med mere.

    (Fra tiden før jeg måtte inn til førstegangstjeneste).

    Så det blir nok ihvertfall et kapittel til, av Min Bok 2, som jeg skal prøve å få skrevet, en av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 105: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XI

    Da jeg jobba på OBS Triaden, så hendte det vel ganske ofte faktisk, at det var brannøvelser.

    Og da måtte alt av kunder og ansatte ut av senteret da.

    En gang, så var det ei utenlandsk dame, i 20-30-årene kanskje, som ikke fikk med seg, at det var brannalarm.

    Hu skjønte ikke hva som ble sagt, på høytaleranlegget da.

    Hu stod mellom ferskvareavdelingen og kassene, like ved nødutgangen for oss ansatte der vel.

    Og jeg var jo ikke leder der, men ingen av de damene som jobba i kassa-avdelingen, (hverken hu nye kassalederen eller om det var Liss og/eller Fanney, som var der da), sa noe til hu dama, som også hadde en liten unge, oppi vogna si da.

    Så jeg måtte be hu kundedama om å ta ungen da, og gå ut av senteret, siden det var alarm da.

    (Noe som egentlig var kassalederen sin jobb, mener jeg å huske).

    Jeg lurer på om hu kundedama måtte bli med oss ansatte ut den nødutgangen som gikk ut ved personalinngangen der, på OBS Triaden.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Så jeg var nesten som en leder der, noen ganger, på OBS Triaden, må jeg nesten si.

    (Hvis jeg skal ta i litt).

    Siden de som var ledere der egentlig, på OBS Triaden, kanskje kunne oppføre seg litt nølende noen ganger da.

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kunne også noen ganger, når jeg jobba på OBS Triaden, gå på kontoret, til butikksjef John Ellingsen og assisterende butikksjef Claus, og klage på at prisene på ditt og datt var feil da.

    (Siden jeg satt i kassa, så fikk jeg jo ofte høre det av kundene, hvis en vare var feil prisa da).

    En gang, som jeg gjorde det, så fikk jeg bare høre, at ‘ikke nå, Erik’, av Claus vel.

    (Hvis det ikke var fra butikksjef John Ellingsen da).

    For da var det vel et eller annet alvorlig som foregikk da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Som de egentlig prata om, inne på kontoret der da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg levde liksom litt i ‘kassa-verdenen’ da, mens jeg jobba på OBS Triaden.

    Så butikksjefen og assistenten, de syntes nok ikke at jeg var så kul, når jeg kom inn på kontoret og klagde på feil prising, osv.

    For de hadde vel kanskje en annen tone der, enn den jeg brukte.

    Jeg måtte kanskje ‘barske meg litt opp’, for å gå inn på kontoret der, og klage på feil prising, og sånn, da, til ‘de høye herrer’, så jeg hadde nok kanskje en litt anspent og ‘kjeftete’ tone.

    Det er nok mulig.

    Og det var enda verre når det gjaldt spesialvareavdelingen.

    Der var det ‘alltid’ problem med prismerkingen, på varene, husker jeg.

    Og prislappene derfra, de hadde en kode, som man måtte slå inn i kassa, om som var for en bestemt varegruppe da.

    Og ofte så ville ikke den koden stemme.

    For eksempel så stod det kanskje ‘sko’, på kassa, når jeg tasta inn den koden, også hadde kunden kanskje handla noen klær, eller noe.

    Og da måtte jeg hver gang rope på ‘spesialvareavdelingen til kasse 14’, (eller om det var ‘Lars Erik til kasse 14’), eller noe.

    Og dette hendte jo som regel flere ganger på hver vakt da.

    Så jeg skjønner det, hvis Lars Erik Koritov, som var leder for spesialvareavdelingen der, ble lei av at jeg klagde på prisinga hele tida da.

    For jeg var vel omtrent den eneste, av de i kassa, som gadd det, tror jeg.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det første året vel, som jeg bodde på Ungbo.

    Så hørte jeg på en Oslo-nærradio, på stereoanlegget, på rommet mitt, en dag.

    Og en nærradiostasjon, de ‘hypet’ en sang, av et Oslo-band, som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men sangen, den het ihvertfall ‘Maria is beautiful’, (eller noe).

    Og den CD-singelen, den ble visst solgt, på tilbud, på CD Akademiet, på Oslo City, (eller noe), da.

    Og jeg var ganske ofte innom den butikken, så jeg kjøpte den CD-singelen, til 29 kroner kanskje da, (i samme slengen kanskje, mens jeg kjøpte en annen CD da).

    (Dette var jo fra før mp3-enes tid.

    Så da pleide jeg mye oftere å kjøpe CD-er, enn jeg gjorde, etter at jeg fikk meg internett da).

    Og mens jeg prøvde å høre litt mer på den ‘Maria is beautiful’-sangen, på stereoanlegget mitt da.

    En kveld da antagelig.

    (En høstkveld muligens vel.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Så hendte det rare, at noen lokale ungdommer, (må det vel ha vært), på Ellingsrudåsen, de kasta et råttent eple, på vinduet, til rommet mitt.

    Mens jeg hørte på den sangen da.

    Og da fikk jeg litt sjokk.

    For det var liksom en gjeng, (kunne jeg noen ganger høre), som stod utafor, om kveldene, ikke så langt unna vinduet mitt da.

    (I barnehagen, eller hvor de kan ha oppholdt seg).

    Jeg var ganske ung, på den her tida, så jeg turte ikke akkurat å stå i vinduet mitt og speide etter dem heller.

    (Og jeg var ikke så flink til å vaske vinduer og sånn heller, på den her tida.

    Jeg hadde jo veldig mye å gjøre, på NHI og på jobben, på OBS Triaden da).

    Og jeg var litt sånn sky nesten og, da jeg bodde der.

    Siden jeg var fra Bergeråsen og Ellingsrudåsen, det var liksom så i utkanten av Oslo, som man kunne komme da.

    Så det var liksom som et sånt litt ukjent og et litt ‘rart’/sært/rånete sted kanskje da.

    (Man kan vel kanskje si at Ellingsrudåsen er mer som en del av Romerike, enn som en del av Oslo, for alt hva jeg vet også, forresten).

    Hvor alle kjente alle liksom.

    Men hvor jeg vel alltid kom til å være en som var utenfor og fremmed da, kan man vel kanskje si.

    Så det var ikke sånn, at jeg vaska det vinduet mitt, dagen etter, eller noe.

    Neida, jeg glemte det vel kanskje bort, og det gikk vel kanskje et år, (eller noe), før jeg vaska det vinduet, mens jeg var i militæret vel, og da var mer vant til å vaske og sånn, derfra da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg flytta til Oslo.

    Men mens søstera mi Pia fortsatt bodde hos bestemor Ågot, på Sand.

    Så mener jeg at det var sånn, at fettern min Ove og jeg, ble med Pia, på en ny cafe, som hu hadde oppdaget i Drammen, som hadde et fransk navn, eller noe, vel.

    Dette var kanskje i sommerferien 1990.

    Hvis jeg skulle gjette.

    (Det er mulig).

    Når vi tre gikk inn på den cafe-en.

    (Det er mulig at Pia hadde en venninne med og).

    Så husker jeg det, at noen Drammensdamer, de kommenterte utseendet, til Ove og meg, som liksom dannet baktroppen inn på den cafeen da.

    Etter Pia som ledet an da.

    Og da sa hu ene dama først, at Ove og jeg var så kjekke.

    Og så diskuterte de hvem som var kjekkest.

    Også sa de at, (hvis jeg hørte det riktig), noe sånt som, at ‘han var kjekkest, for han andre andre hadde liksom så rar form på hue’, eller noe.

    Og da lurer jeg på om det var Ove, som de mente.

    For han har liksom et sånt ganske stort hue vel, som han har arva etter mora si Inger, (som er i Jehovas Vitner), mistenker jeg.

    Men det er også mulig at det var meg de mente, at hadde rart hue.

    Det var jeg vel ikke hundre prosent sikker på.

    Men jeg tippa på at de vel kanskje mente Ove, husker jeg.

    Og jeg lurer på om Ove fikk med seg hva de her Drammensdamene prata om og.

    Det er mulig.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er det bare fire notater igjen, på notatblokka mi her.

    Så nå blir det nok bare et kapittel til, av Min Bok 2.

    Så jeg får prøve å få skrevet dette siste kapittelet, en av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Dette er filmet i Ulvika, som er en strand, som er like ved Bergeråsen, (og som jeg har skrevet om, i Min Bok)

    Peanuts & Jellybeans from maida hals on Vimeo.

    PS.

    Og her er det noen som vil bygge bro da.

    Noe som jeg synes er litt trist, for jeg synes at det stedet er ganske fint.

    Men men.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    vil bygge bro

    PS 3.

    Enda mer om dette:

    mer om bro berger

    http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2012/04/for-eksempel-hvis-turid-sand-hadde-hatt.html

    PS 4.

    Mer om musikkvideoen, fra Svelvikposten.no:

    fra svelvikposten no

    http://svelviksposten.no/kultur/far-vise-videoen-og-deltar-i-kortfilmfestivalen-i-grimstad-1.7200642

    PS 5.

    Ulvika, den er visst fin nok, til å lage musikkvideoer i.

    Og Ulvika, det er bare cirka fem minutter å gå, fra der jeg bodde, på Bergeråsen.

    Men da jeg skulle feire 18-årsdagen min, sommeren 1988, og hadde bedt to kamerater fra Larvik, (Frode Kølner og kameraten hans).

    Så ville de to og søstera mi absolutt dra til Sandvika, som er en mer kultivert strand vel, og som vel ligger over grensa til Sande kommune.

    Enda jeg så og si aldri pleide å dra dit.

    Og jeg ble stressa så mye, så jeg fikk ikke kjøpt meg øl og pizza, engang.

    Enda det var min fest liksom.

    Hvis de hadde sagt til meg, at de hadde lyst til å se fjorden, for eksempel.

    Så kunne jeg dratt dem med en kort tur til Ulvika.

    (Jeg møtte dem borte hos bestemor Ågot, (på Sand), for det var lettere for dem å finne fram dit).

    Også kunne vi kanskje ha dratt innom butikken, på Sand, på veien bort.

    Sånn at jeg hadde fått kjøpt meg øl, osv.

    Men siden jeg ble dratt med, mot min vilje, til Sandvika.

    (Som Pia og/eller bestemor Ågot vel må ha nevnt, som en fin strand da).

    Så ble jeg stressa, og lurte bare på hva som skjedde.

    For jeg var ikke så vant til å bli dratt med, på ting jeg ikke ville selv da.

    Så jeg ble skikkelig ‘overkjørt’ da, og fikk ikke engang stotra fram, at jeg ikke hadde fått kjøpt meg øl.

    Så ivrige var de her Larvik-folka og søstera mi Pia, på å få dratt til Sandvika da.

    De var liksom dominerende og nesten støyende/masende, (og nesten litt maniske, kan man vel kanskje si), da, vil jeg si.

    (Og jeg gikk nesten inn i sjokk da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Han her var søstera mi, (Pia), interessert i, under oppveksten, mener jeg å huske

    pia interessert i oppveksten

    http://www.facebook.com/profile.php?id=592340333&ref=pb

    PS.

    Her er mer om dette:

    svoger leif arne

  • Min Bok 2 – Kapittel 94: Terningmoen

    Mer som hendte, det første året, som jeg bodde på Ungbo, det var det, at den første dagen, når jeg flytta inn der.

    Så skulle Per i butikken, (på Prix vel), og jeg husker at jeg ba han kjøpe med Per margarin, eller et annet slag, (siden jeg jobba i Coop selv antagelig, så visste jeg om det slaget da).

    ‘Meg margarin’, sa Per da.

    Men det hadde jeg ikke tenkt på at Per het det samme som den margarinen, når jeg sa det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Per hadde også en far, som jeg så en gang, eller noe.

    Og han hadde visst tuta på meg, ved NHI der, en gang.

    (Ved Grenseveien, eller noe, der vel).

    Og da hadde jeg ikke kjent han igjen da.

    Så det fikk jeg høre, av faren til Per, neste gang han var på Ungbo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Inger Lise og Per, de hadde også et brudd der.

    Og da ble Per sammen med ei ung, pen blondinne, for ei natt, (var det vel).

    Og hu lå over der da, (på Ungbo), gjorde faren til Per et poeng av da.

    Før Per ble sammen med Inger Lise igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Per og jeg vi diskuterte damer.

    Per hadde sansen for damer i 30-40 åra.

    Men det hadde ikke jeg, husker jeg.

    (Kanskje bortsett fra kassaleder Helene, fra OBS Triaden).

    Jeg sa at jeg syntes at yngre damer var mest tiltrekkende.

    (Jeg var kanskje litt påvirka av han bestyreren, på lageret, på Hageselskapet.

    Han fra Fredrikstad som sa at gamle damer var som tørre kvisthøl.

    Noe sånt kanskje).

    Men da sa Per at ei dame som jobba i en butikk, et sted han leverte Nordfjord Kjøtt-varer da, var ei av de fineste damene, som han hadde sett.

    (Noe sånt).

    Selv om hu var i 30-40 åra da.

    (Mens jeg kanskje heller likte damene som var i slutten av tenårene eller i 20-årene da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Per prata også om en gang, som han hadde vært på noe slags sex-messe, i Danmark.

    Og at han hadde sett en mann der, som leide ei dame, rundt i et bånd, etter noen lenker, som var festa i kjønnsleppene hennes, (husker jeg).

    Der hu gikk naken omkring da.

    Noe sånt hadde jeg ikke hørt om før, på begynnelsen av 90-tallet, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjell Arild, (typen til Wenche), han spurte og grov og ville vite, når jeg sist hadde sex, og sånn, da.

    Men jeg syntes at den åpne sex-preikinga, den ble litt vulgær kanskje.

    Så jeg nøyde meg vel med å si, at jeg hadde hatt sex, (og ikke var jomfru liksom da).

    Og jeg nevnte vel ikke at jeg hadde hadde hatt sex, med Ragnhild fra Stovner, for eksempel, tidligere det samme året, (i 1991 da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da begynte Kjell Arild, å mobbe meg litt, husker jeg.

    Og sa en vits til meg, en gang, når jeg kom hjem fra jobben, (eller noe), da.

    At, ‘har du hørt om han som hadde gått så lenge uten å ha sex, at han ble kåt av å være på rekeparty?’.

    Noe sånt.

    Og da svarte Wenche, (som også var i stua der da), at ‘du er jo vulgær’, til Kjell Arild da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang så fortalte Wenche meg, at det var ganske lydt der, mellom rommet mitt og badet.

    Så hu hadde kanskje hørt at jeg runka, eller noe, en gang, i senga mi da.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så stod Wenche, (som var ei litt rund/kraftig blondinne, som nok veide adskillig kilo mer enn meg), og liksom bydde seg fram da, i en neglisje, eller noe, i døra til rommet sitt da.

    En kveld, som jeg var på do, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg måtte på do, om kvelden, så oppførte jeg meg vel, som da jeg bodde på Bergeråsen og i Larvik, under oppveksten.

    Nemlig at jeg bare gikk i underbuksa, når jeg måtte på do da.

    Og en gang, så hadde Wenche og Kjell Arild og dem, fest i stua der.

    Og det var kvelden før en helligdag.

    Som kristi himmelfartsdag, eller noe.

    Men jeg skulle på varetelling, på OBS Triaden, morgenen etter.

    Så jeg gikk i underbuksa ut i stua der da, og spurte om de kunne være litt stille, siden jeg skulle på jobb dagen etter da.

    Og da sa Kjell Arild at det var pinseaften eller kristi himmelfartsdag, (eller noe), dagen etter da.

    Men OBS Triaden, de skulle ha varetelling da.

    Antagelig siden det var problemer med økonomien der.

    Så skulle de ha en ekstra varetelling der da, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjell Arild ga meg også skryt for stereoanlegget mitt en gang vel.

    At det var fin lyd på det, (eller noe).

    Mener jeg å huske.

    Jeg pleide å spille et sånt program der, på den six-pack-cd-spilleren, som jeg hadde kjøpt av tremenningen min Øystein Andersen, året før da.

    Med Nitzer Ebb, (som Pia og Cecilie Hyde hadde hypet, det siste året, som jeg bodde i Drammen), Nirvana, Teenage Fanclub, (med ‘Star Sign’), osv.

    (Mye musikk jeg hadde hørt på Post Modern og sånn da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjøpte også cd-singler med band som Ride, mener jeg å huske, dette siste året, som jeg gikk på NHI da.

    På Akers Mic.

    Noe sånt.

    Og også en cd-singel med et grønt bilde, på coveret, av et band som het Curve vel, og hadde kvinnelig vokalist, (hvis jeg husker det riktig).

    Noe sånt.

    Og den kjøpte jeg i en pause i forelesningene en dag vel, på NHI.

    Også lå den framme, på pulten min, i et friminutt, eller noe.

    Og da var det noen studenter der, som kommenterte det, husker jeg, bak ryggen min da, mens jeg gikk ut for å ta meg en røyk, eller noe, i friminuttet der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg begynte også å digge en sang, med Carter the Unstoppable Sex-Machine, som het ‘After the Watershed’, vel.

    Samt en sang av the Charlatans, som het ‘The only one I know’, vel.

    (Og også St. Etienne, som jeg også så på Post Modern da, med en sang som het ‘Only Love Can Break Your Heart’, vel).

    Sanger som dette.

    Som jeg kanskje hadde sett på Post Modern da.

    Pia likte bandet Neds Atomic Dustbin, på den her tiden, husker jeg.

    (Eller om det var sånn, at hu nevnte det, at de hu bodde sammen med, i Arups gate, (eller noe), hørte på det her bandet.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg dro i militæret, i juli 1992, så spurte jeg hun nye kassalederen, på OBS Triaden.

    Om det var greit, at jeg jobba der, i ferier, fra militæret.

    Og det var greit da, sa hu.

    (Dette var ei lyshåra dame, i 20-årene vel.

    Som hadde jobba på OBS Lillestrøm, (før hu begynte på OBS Triaden), tror jeg).

    Elin fra Trøndelag, hu sa også til meg, at ‘jobber du her ennå?’.

    En en de siste månedene, før jeg dro i militæret da.

    Mens hu var innom OBS Triaden en gang, mens hu hadde svangerskapspermisjon vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen før jeg skulle i militæret, så hadde jeg fri, husker jeg.

    Jeg var litt nervøs, siden jeg skulle i militæret.

    Jeg hadde jo bodd for meg selv, siden jeg var ni år, (ihvertfall de fleste årene, før jeg leide av Arne og Mette, og før jeg bodde på Ungbo der).

    Så jeg var ganske selvstendig da.

    Og ei venninne av Pia vel, (fra Arups gate kanskje), hadde sagt til meg det, at militæret, det var Norges største barnehage.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg var nok ikke noe lystig, når jeg dro på besøk til Arne, Mette og Axel, dagen før jeg skulle i militæret.

    De hadde forresten da flytta, fra Høybråtenveien, og bodde da, på Vestre Haugen.

    I en lignende terrasseleilighet der.

    Ikke så langt fra Haugenstua da.

    I det samme borettslaget vel, som de hadde bodd, da Pia og meg, besøkte dem, mens vi gikk på ungdomsskolen vel, (på midten av 80-tallet da), som jeg har skrevet om, i Min Bok.

    Den gangen som Arne, Mette, Axel, Pia og jeg, gikk opp til Furuset-senteret, på lørdagen, og gikk på burgerrestaurant der, osv.

    Men jeg måtte liksom snakke med noen da, før jeg dro i militæret da, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette Holter sa forresten, en gang, at det ble så stille, (eller om det var ‘kjedelig’, som hu sa), etter at jeg flytta til Ungbo.

    Ikke vet jeg om det var positivt eller negativ ment.

    For Mette Holter kan vel være litt spydig noen ganger kanskje vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Magne Winnem og Andre Willassen, de ble med meg ut, på noe slags drikkelag, i Oslo, lørdagen før, at jeg dro i militæret.

    Vi var på Manhattan, (var det vel), i Karl Johans gate der.

    Og Willassen spurte meg hvilken våpengren jeg skulle være i, under førstegangstjenesten.

    Jeg svarte at jeg skulle i infanteriet da.

    (Som Forsvaret ville at jeg skulle dra i.

    Selv om jeg hadde søkt på samband vel.

    Siden jeg ikke fant EDB, på skjemaet, fra Forsvaret).

    Og da svarte Willassen det, at infanteret, det var det tøffeste da.

    Så det var kanskje derfor at jeg ikke var så høy i hatten, før jeg skulle i militæret.

    Siden jeg var en ganske tynn, ung mann, på et par og seksti kilo da.

    Så jeg forestilte meg det, at militæret nok ville bli litt krevende.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også hengt sammen med Øystein og Glenn, ute i Lørenskog, en helg, like før jeg skulle i militæret.

    Vi hadde vært hjemme hos Øystein, og spilt black-jack da sikkert.

    Før vi dro en tur, på Statoil, på Robsrudjordet der.

    (En gåtur på 15-20 minutter kanskje, fra der Øystein bodde.

    Jeg vet ikke hvorfor vi gikk dit, men dem var kanskje ikke så glad i å kjøre bil da, for både Øystein og Glenn hadde lappen og bil da).

    (Men dette var en varm sommerkveld da, husker jeg, forresten).

    Og Øystein han sa til meg, noe sånt, som at jeg nok ikke kom til å klare militæret.

    Og da ble jeg litt sur, (husker jeg), for jeg hadde liksom prøvd å psyke meg opp litt, for å prøve å klare militæret da.

    For jeg hadde jo utsatt det et par ganger, siden jeg syntes at jeg var for tynn, til å dra dit, osv.

    (Og skyldt på studiene mine på NHI da).

    Og på Bergeråsen, (hvor jeg var fra), så var man vel liksom ikke kar da, hvis man ikke klarte militæret.

    (Mener jeg å huske, at praten gikk i, under oppveksten der, osv).

    Så det ble til, at Øystein og jeg, vi avtalte å ha en løpekonkurranse der da.

    Vi skulle se hvem som klarte å løpe fortest, tilbake til huset til Øystein og dem igjen.

    Fra like etter Statoil-en der da.

    (Vi starta vel fra mellom Statoil-stasjonen der og Lørenskog togstasjon, mener jeg.

    Så vi skulle liksom løpe neste hele veien, som gikk mellom Lørenskog togstasjon, og Hanaborg togstasjon da.

    En strekning på en drøy kilometer kanskje da.

    Noe sånt).

    Og jeg vant da.

    Jeg løp hele veien, fram til døra, til Øystein og dem.

    Mens Øystein tapte da.

    Og han gikk vel bare de siste hundre meterne, og chatta med Glenn Hesler vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem hadde jo allerede vært i militæret, et år eller to, før meg.

    Og han sa til meg det, at i militæret, så var alt gratis.

    Så jeg burde prøve å få med meg mest mulig, av det som var gratis, (som mat og sånn), mens jeg var der da.

    Så en gang så tok jeg alt for mange vårruller, (som jeg pleide å spise noen ganger, på den her tida, for å få avveksling fra Pizza Grandiosa), i kantina, på Terningmoen, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min, han hadde også gitt meg noen råd, (på sin kanskje noe messende måte, eller hva man skal kalle det), en stund, før jeg skulle i militæret.

    Jeg husker ikke akkurat når han sa det her.

    Men faren min sa det, at jeg burde ikke melde meg frivillig, til noe.

    Når troppsbefalet spurte etter frivillige da.

    For da han hadde vært i militæret, (han var i ingeniørvåpenet vel), så hadde befalet alltid brukt den samme fyren, som frivillig, hele tiden.

    ‘Hvor er han lille lyse’, hadde de visst sagt hele tiden, befalet til faren min da.

    Så de hadde altså en soldat, som alltid måtte være frivillig der da.

    (Skjønte jeg på faren min da).

    Så faren min sa altså at jeg ikke måtte melde meg frivillig da.

    I en slags monolog omtrent, som han hadde vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en dag, i slutten av juli, i 1992, så satt jeg meg altså en morgen, på et tog, fra Oslo S, da.

    Som skulle i retning av Elverum da.

    Hvordan det gikk, i infanteriet, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i Elverum, det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i Min Bok 3.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er fortsatt en del fler ting, som hendte, i de tre årene, før jeg dro i militæret, som jeg ikke har fått skrevet om ennå, i Min Bok 2.

    Og de tingene, de tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i noen ekstra-kapitler, på slutten av Min Bok 2 da.

    For jeg har notater liggende, på et par forskjellige steder her, på rommet mitt, hos MAS, her i Liverpool.

    (Hvor jeg bor nå, etter at jeg ble kasta ut, fra hostellet, i Sunderland, i januar.

    (Nå er det i begynnelsen av april, i 2012, forresten)).

    Så det blir nok enda noen få kapitler, av Min Bok 2 da.

    (For det kan jo også tenkes at jeg kommer på noen fler episoder og, som jeg ikke har fått med enda, fra den her tiden).

    Så jeg skal se om jeg klarer å få skrevet disse siste kapitlene, av Min Bok 2, innen ikke alt for lang tid.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Sånn her ser det ut på Bergeråsen, hvor jeg er fra. Enkle 70-talls hus, på en etasje

    ser ut på bergeråsen

    http://www.dagbladet.no/

  • Min Bok 2 – Kapittel 88: Enda mer fra NHI

    Jeg kjente jo nesten ingen, på NHI, dette skoleåret, (1991/92).

    (Siden jeg hadde hatt et friår, skoleåret før).

    Men jeg husker det, at jeg dro med min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen, (som er adoptert fra Sør-Korea, men bodde i Lørenskog, hos min fars kusine Reidun og hennes Kai), en dag, på NHI, på Fyrstikktorget, på Helsfyr der.

    (Siden vi var som kamerater, på den her tida.

    Og vi hang vel mest, hjemme hos foreldra hans, og i hjemtraktene hans, i Lørenskog.

    (Siden jeg også jobba på Triaden-senteret da, som lå i Lørenskog).

    Så det var kanskje derfor jeg ville vise Øystein hva jeg dreiv med på NHI da.

    Eller om det kanskje var sånn, at jeg ville vise folka på NHI, at jeg ikke var en einstøing liksom, selv om jeg ikke kjente så mange folk der.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen ble med inn, på en forelesning, eller to, i det store auditoriet der, på NHI.

    Jeg smugla han med inn da.

    Inngangen var bak i auditoriet, så man behøvde ikke å gå forbi foreleseren, for å finne seg en plass der.

    Og vi satt oss nesten helt bakerst da, og til høyre, (der hvor jeg vanligvis pleide å sitte cirka da).

    Så det var ikke noe problem å få smuglet inn Øystein der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Øystein og jeg, var på en forelesning, eller to, der.

    Så dro jeg med Øystein inn på en av datasalene der, og viste han noen spill/programmer, som jeg hadde laget da.

    Og det var vel blant annet det hesteveddeløpsspillet, (Kentucky Derby), husker jeg.

    Som jeg hadde laget, det året, som jeg gikk på datalinja, på Gjerdes Videregående, tre år før det her da.

    Jeg viste også Øystein et annet spill, som jeg hadde laget i Pascal.

    Og det var et spill som het ‘Gjett et dyr’.

    Som jeg hadde laget, det første året, som jeg gikk på NHI, (to år før det her).

    (Da NHI lå på Frysja).

    Og det er mulig at jeg hadde begynt på et tippeprogram, og at jeg viste Øystein det.

    Men det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men både ‘Kentucky Derby’ og ‘Gjett et dyr’, det var program som jeg hadde laget, i programmeringsspråket Pascal da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selve ‘rosinen i pølsa’, når det gjelder spill/programmer, som jeg har laget selv.

    Det er det programmet som jeg lagde i faget ‘O39/49 Prosjektoppgave’, (ser jeg på karakterutskriften min her, fra NHI, at det faget het).

    I ‘O39/49’, der står 3-tallet for tredje semester.

    Og 4-tallet i 039/49, det står for fjerde semester.

    Så faget Prosjektoppgave, det gikk over to semestre da.

    Og jeg tenkte en stund, for å finne ut, hvordan oppgave/prosjekt, jeg ville lage, i dette faget.

    De fleste samarbeidet, med en eller to andre vel, om å lage et dataprogram, for et firma.

    (En videobutikk, kanskje.

    For eksempel et program som registrerte filmer som ble lånt, osv).

    Men jeg kjente ikke så mange der.

    (Siden jeg hadde hatt det friåret).

    Men jeg kom på noe selv, som jeg kanskje kunne lage.

    En dag, (som jeg hadde fri fra OBS Triaden vel), når jeg var på rommet mitt, på Ungbo, (i Skansen Terrasse 23 der), husker jeg.

    Nemlig at jeg tenkte på et program, som kunne lage kryssord.

    (Og som jeg etterhvert kalte for ‘Kryssordkompilator’).

    Ideen formet seg mer og mer i bakhodet mitt.

    Men det var liksom også sånn, at den dukket opp fra ingensteder og, vil jeg si.

    Ideen dukket plutselig opp i hodet mitt liksom.

    (Som fra ingensteder, må man vel nesten si.

    En dag jeg bare satt på rommet mitt, på Ungbo, og prøvde å summe meg vel.

    Og tenke litt fremover, kanskje).

    Også tenkte jeg mer og mer på det her da.

    Og tenkte i hue mitt, hvordan jeg kunne få til dette da.

    For jeg hadde jo jobba en del med tippeprogram osv., i programmeringsspråket Basic.

    (Som hobby, da jeg bodde på Bergeråsen).

    Så jeg var ganske vant til å drive med noe som kalles matriser, (eller tabeller), i programmering da.

    Så jeg så for meg hvordan jeg kunne lage et kryssordkompilator-program, i hue da.

    Ved at man hadde en ordliste, med gyldige ord.

    Og at man brukte random, sånn at man fant en tilfeldig bokstav.

    Også gikk liksom programmet bortover i matrisen da.

    (Som også hadde noen felter som var skravert, mellom ordene da).

    Og så prøvde programmet å finne en tilfeldig bokstav, som var gyldig, både loddrett og vannrett da.

    Og hvis det fantes, så gikk programmet videre i matrisen igjen da.

    Hvis ikke, så gikk programmet noen ruter tilbake igjen.

    Og fant en ny tilfeldig bokstav.

    Og fortsatte så videre igjen da.

    Sånn surret og gikk programmet.

    Helt til det hadde kommet fram, til den siste ruten.

    Og hele kryssordet var ferdig.

    Dette fikk jeg til å funke, til slutt.

    Og jeg fikk det til, sånn at man kunne se på skjermen, hvordan programmet arbeidet da.

    (Noe jeg pleide å vise fram, til folk, i datasalen, på NHI, noen ganger.

    Hvis det var noen jeg kjente der da.

    For de lurte kanskje på hva jeg satt og jobba med da).

    Og når jeg endelig fikk dette til å funke.

    Så måtte jeg også lage en ny programdel.

    Som leste i matrisen.

    Og fant ordene, som lå vannrett og loddrett, i kryssordet/matrisen.

    Og så fant synonymet, som også lå i ordlisten.

    (For dette lurte jeg på, hvordan jeg skulle få til.

    Og jeg fant ut at det programmet var så komplisert.

    At det enkleste var å bare gjøre dette i en helt egen programdel.

    Etter at kryssordet var ferdig kompilert.

    Siden kompileringen var komplisert da.

    Så jeg lagret altså bare det ferdig kryssordet, som en .sys-fil, eller noe).

    Og som så til slutt printet ut kryssordet.

    Den delen av programmet, den var nesten like vanskelig å lage som selve komprimeringen, (husker jeg).

    Men jeg fikk det til, til slutt, da.

    Så til slutt, så trykka man bare på en knapp.

    Og så stod programmet og jobbet, i X antall timer da.

    Og så kunne man printe ut et ferdig kryssord.

    (Som noen ganger ble likt et tidligere kryssord.

    Men det var muligens fordi det var så få ord, i den ordlisten, som jeg brukte.

    Jeg gjorde det også sånn, at de skraverte feltene, i kryssordet, de flyttet seg, hver gang programmet kom helt tilbake til den første ruten.

    Mener jeg å huske.

    Ved bruk av random da.

    Sånn at programmet ikke skulle liksom ‘låse seg fast’, og stå stille, og prøve å lage et kryssord, som det ikke fantes ord nok til).

    Men jeg fikk ikke lagt inn så mange ord, i ordlisten.

    (For jeg hadde ikke PC, på Ungbo.

    Og jeg hadde jo også jobben min, og mange andre fag, på NHI).

    Men med en stor ordliste, så kunne nok dette programmet ha laget store kryssord.

    Og mange forskjellige.

    Et nytt hver dag kanskje.

    Eller et nytt hver time, eller noe.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Så det programmet tenker jeg på fortsatt, innimellom, at det har kanskje kommersielle muligheter.

    Men alle kryssordforfattere, de hater vel kanskje det programmet muligens.

    (Hvis de hadde visst om det).

    Siden de da kanskje ville ha blitt arbeidsledige.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det er mulig at jeg hadde begynt, på dette kryssordkompilator-programmet.

    Den gangen, som jeg dro med Øystein, på NHI.

    Og at jeg viste han hvor langt jeg hadde kommet, på det programmet.

    Det er mulig.

    For jeg mener å huske at jeg kalte noen filer, (til det programmet), for .sys-filer.

    Og det klagde vel Øystein på, (mener jeg å huske), når han var med meg, på NHI.

    Fordi at de da hadde samme fil-etternavn, som config.sys-filer.

    (Som er en kjent fil, i MS-DOS/Windows).

    Men det var bare et tilfeldig valgt fil-etternavn.

    (Og det tenkte ikke jeg så mye på).

    Dette var bare et fil-etternavn jeg brukte, uten å tenke så mye over det.

    Det viktige ved det programmet, (for meg), det var å prøve å få til, at det kunne lage kryssord.

    (Noe jeg fikk til da).

    Jeg hadde ikke så mye tid, at jeg kunne lage alt rundt det programmet, helt perfekt.

    Men det funka ihvertfall da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    .sys-filer, det var forresten ferdige kryssord, (tror jeg det må ha vært).

    (Noe sånt).

    Som så ble lest av en annen program-del, som fant synonymene da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Påskenferien 1992, så tenkte jeg, at jeg skulle jobbe en del, med å bli ferdig, med Kryssordkompilator-programmet.

    Men jeg hadde ikke PC, der jeg bodde, på Ungbo.

    Og NHI var vel stengt i påskeferien, (mistenker jeg ihvertfall).

    Men Øystein Andersen, Glenn Hesler og jeg, vi var jo som en kameratgjeng nesten, på den her tida.

    Og Glenn Hesler hadde gått på datalinja, (som meg), på Skedsmo Videregående da.

    (Selv om han vel er et år eller to yngre enn meg.

    Så han gikk vel på datalinja skoleåret 1990/91 kanskje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Glenn Hesler, han hadde en PC, på rommet sitt, i Nordbyveien, i Skjetten.

    I noen blokker der, bodde han.

    Og jeg avtalte med han, at jeg kunne få låne PC-en hans.

    I påskeferien, i 1992.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så i påskeferien, i 1992, så pleide jeg å ta en buss, som gikk til Skjetten.

    Jeg måtte muligens bytte buss, i Skedsmokorset, eller noe.

    Eller hvordan det var.

    Bussen kjørte ihvertfall forbi Skedsmokorset, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg stakk altså ut og besøkte Glenn Hesler, i Skjetten, en 3-4-5 dager, (eller noe), i påskeferien, i 1992.

    Og lånte PC-en hans.

    Noe han kanskje fikk noe penger for.

    Det husker jeg ikke helt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men den første gangen, når jeg lånte PC-en til Glenn Hesler.

    Så stod Glenn Hesler og Øystein Andersen bak meg, på rommet, til Glenn Hesler.

    Når jeg forklarte om hvordan kryssordkompilator-programmet mitt virka.

    Men når jeg forklarte dette, så lagret programmet noen .sys-filer, på PC-en, til Glenn Hesler.

    Fordi at jeg kanskje ikke hadde diskett å lagre på, (eller noe).

    Så ble de filene lagret på harddisken, til PC-en til Glenn.

    (Kanskje noen maste på meg, mens jeg lagra, eller noe.

    For Øystein Andersen spesielt, kan være litt masete, noen ganger).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så skulle jeg liksom slette den de filene, som programmet mitt hadde lagret, på PC-en til Glenn.

    (Kanskje enten Øystein eller Glenn, ville at jeg skulle gjøre det).

    Noe sånt.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da sletta jeg også samtidig config.sys, i samme slengen.

    (Uten at jeg tenkte over det selv vel.

    Kanskje jeg ble litt mast på der, sånn at jeg ble uoppmerksom, eller noe.

    Eller kanskje jeg ikke tenkte over dette, i det hele tatt.

    Siden jeg ikke hadde eid noen PC selv noen gang.

    Men bare brukt de som var i datasalene, på Gjerdes Videregående, i Drammen, og på NHI, på Frysja og på Helsfyr da).

    Og da begynte Øystein å skrike om dette.

    ‘Å, nå sletta du config.sys-fila til Glenn’.

    Noe sånt sa/skreik han.

    Men dette var ikke noen krise.

    For da var det bare å skrive en kommando.

    Som jeg hadde lært på NHI, (eller om det kan ha vært på Gjerdes Videregående).

    Som het ‘undelete’, (eller noe sånt).

    Men Øystein skulle liksom rydde opp da.

    Han dramatiserte, må man vel nesten si.

    (Eller man kan vel kanskje si at han klikka.

    For han skreik og sånn da, og gikk nesten berserk da.

    Så sånn var det).

    Øystein var litt umoden vel, og skreik og var hysterisk da, må man vel nesten si.

    Og jeg fikk ikke lov til å skrive noe mer, på PC-en til Glenn.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For nå skulle Øystein ta over, og fikse PC-en til Glenn da.

    Men Øystein gjorde noe greier, som ikke funka.

    I desperasjon da, (må man vel nesten si).

    Og siden Øystein gjorde de her greiene, som han gjorde.

    Så funka ikke den ‘undelete’-kommandoen etterpå.

    Så da ble den config.sys-fila til Glenn Hesler permanent sletta da.

    Så da funka ikke PC-en hans lenger.

    På grunn av Øystein Andersen sine desperate og nærmest maniske handlinger da.

    Når han skreiv på PC-en til Glenn.

    For han skreik og var hysterisk da, (Øystein).

    Så jeg fikk nesten sjokk da.

    For han overdramatiserte, vil jeg si.

    For det var jo bare å skrive ‘undelete’, (eller noe sånt, som jeg husket da, mens som jeg ikke husker nå, hva det nøyaktige kommandonavnet var for).

    Men det fikk jeg ikke lov til da.

    For Øystein ville ikke høre på meg.

    Og plutselig, så hadde han gjort noe greier, sånn at den fila var umulig å ‘un-delete’ da.

    Og da ble han endelig litt mer rolig, (når han hadde gjort masse ‘tull’ da).

    Og da så fikk jeg vel endelig lov å si noen ord igjen.

    Nemlig at det burde funke å bruke undelete-kommandoen da.

    Men det funka ikke da, på grunn av det ‘tullet’ som Øystein hadde gjort, på PC-en til Glenn da, i mellomtiden.

    Øystein hadde jo gått allmenn og ikke på noen datalinja.

    Men han skulle liksom fikse og ordne likevel da.

    Noe som gikk veldig dårlig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg burde selvfølgelig ikke kalt de filene, til kryssordkompilator-programmet mitt, for .sys-filer.

    For når man går på datahøyskoler osv., så lærer man vel det, at man bør være forsiktig med å kalle sine egne filer for ting som .sys og .bat, som MS DOS/Windows bruker.

    Men jeg hadde jo nettopp hatt et friår fra NHI, (hvor jeg hadde jobbet på OBS Triaden).

    Når jeg begynte å lage dette kryssordprogrammet.

    Så sånne ting hadde kanskje gått litt i glemmeboka, (i løpet av dette friåret).

    Og det kryssordkompilator-programmet, det var også såpass komplisert, og det var liksom litt vanskelig å få til å virke, både det å kompilere kryssordene.

    Men også det å finne synonymene seinere.

    (For da måtte man liksom søke i de ferdige kryssord-filene da, som ble lagt inn i en matrise).

    Og det å finne hvilke ruter, som var nr. 1, 2, 3, 4, 5, osv., i kryssordet.

    Og så å få printet ut alt det her, på en måte, sånn at det så bra ut.

    (Ved å bruke noe litt primitiv grafikk da.

    Det vil si tegn fra ascii-tabellen.

    Het det vel).

    Og som fristet en til å løse kryssordet.

    Det var mye å tenke på, på denne prosjektoppgaven.

    Så jeg var vel kanskje litt anspent.

    For jeg var vel ikke helt sikker på, om jeg kom til å få det her til å funke.

    Så jeg var vel mest fokusert på det, om programmet kom til å funke, eller ikke.

    Så det var kanskje derfor, at jeg endte opp med å gjøre en sånn stygg bommert da.

    (Det er mulig).

    Når det gjaldt fil-etternavnet, på en type av systemfiler, til det kryssordkompilator-programmet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, i det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg prøver å tenke på hva jeg kan sammenligne det med, at jeg oppfant kryssordkompilator-program.

    Jeg tenker nå at det var nesten som da Gutenberg oppfant boktrykkerkunsten.

    At istedet for at hver bok ble skrevet manuelt, så kan man trykke de.

    Så jeg er kryssordenes Gutenberg, kan man kanskje si.

    Noe sånt.

    Så sånn er kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Mer fra Twitter

    mer fra twitter

    https://twitter.com/#!/johncons

  • Min stesøster Christell, er opptatt av mote. Det var også min søster Pia. Da hu bodde hos meg, i 1988/89, så kommenterte hu alltid mote på Super

    christell opptatt av mote

    http://www.facebook.com/profile.php?id=561437782

  • Min Bok 2 – Kapittel 80: Mer fra OBS Triaden, mm.

    På OBS Triaden så begynte det også etterhvert en ung, høy, kjekk, halvt mørkhudet mann, som het James.

    James var fra Rasta, tror jeg.

    Og han og jeg, vil ble liksom nesten rivaler der da.

    Vi liksom konkurrerte oss imellom, om hvem som fikk flest pene, unge damer, til å gå i kassa vår da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som James satt i kassa, så kom Fanney inn i kassa hans, for å avløse han, sånn at han kunne få matpause, eller noe.

    Og så rygge James stolen sin bakover, sånn at bakhodet hans, ble sittende liksom klistra, mellom Fanney sine ganske store pupper da.

    Og det her var noe han pleide å gjøre, hver gang Fanney kom inn i kassa hans, fortalte han meg, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så det var ikke bare jeg som var litt på sjekker’n der.

    Så det var kanskje det var derfor jeg tok hu Marit på låret, siden jeg kanskje ble litt sjalu på James, som stanga huet sitt oppi puppene til Fanney, ganske regelmessig da, sånn som jeg skjønte det.

    Fanney var jo hennes som jeg hadde fått låne en sånn hvit stretch-bukse av, den gangen vi begge var med på Knut Hauge og Lene fra Rælingen sin slalomtur, til Norefjell vel, før han James begynte der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden James var halvt asiatisk, (eller noe sånt).

    Så pleide jeg, (som jo var fra Bergeråsen), å spørre han, hvis det dukka opp noen tropiske frukter, i kassa mi.

    (For tropiske frukter var ikke så vanlige på Bergeråsen).

    Og dette var helt på begynnelsen av 90-tallet da.

    Så når det dukka opp en ‘rar’, tropisk frukt, som jeg ikke visste hva het.

    Så spurte jeg James da, som satt i kassa foran meg, på ihvertfall noen vakter da, husker jeg.

    ‘Hva er det her, James’, spurte jeg vel.

    (Noe sånt).

    ‘Mango’, svarte James da.

    Så gikk det kanskje en time.

    Også spurte jeg James igjen da, ‘hva er det her, James?’.

    (Det var papaya da, lærte jeg meg seinere).

    Også svarte James, at ‘vi kaller også det for mango’.

    (Noe sånt).

    Så da måtte jeg nesten slå mango igjen, syntes jeg.

    Selv om jeg nok skjønte at dette nok var feil.

    For papaya-ene så jo ikke like ut, som mango-ene da.

    Men når James, som hadde mor fra det Fjerne Østen, (var det vel), sa at de kalte det mango så.

    Så måtte jeg nesten slå det, syntes jeg.

    Istedet for å lage noe nummer ut av det da.

    Også lærte jeg meg heller det bedre, etterhvert, hva de forskjellige tropiske fruktene het da.

    For da husket jeg ihvertfall hvordan mango så ut, husker jeg.

    Også tok jeg det derfra liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var en gang, som James og jeg, jobba på samme vakt.

    (Hvis ikke det var Knut Hauge).

    Så hadde vi vel fått beskjed om å følge med på kundene, som trava rundt i kassaområdet.

    Ihvertfall så var det vel Knut Hauge som fikk meg med, på å følge med på noen jenter da, som han mistenkte at skulle rappe sjampo.

    (Hvis det ikke var James da).

    Og da, så mistenkte vi vel, at de to unge tenåringsjentene rappa sjampo da.

    For de gikk rundt der så lenge, i kassaområdet, på OBS Triaden.

    Men vi klarte ikke å få tatt de, for tjuveri.

    Men jeg var jo ganske ny i dagligvarebransjen, og syntes at det å prøve å ta butikktyver, var litt spennende og kanskje litt skummelt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var jo sånn.

    At når jeg var ferdig på jobben min, på OBS Triaden.

    Så var det ofte en stressende jobb, og det var alltid noe som skjedde der da.

    Så når jeg møtte Glenn og Øystein, etter jobben.

    (Ofte på Biljardhallen da).

    Så var ofte huet mitt full av jobb-ting da.

    Og jeg begynte nok med en gang å prate om hva som hadde skjedd på jobben, på den vakta jeg hadde hatt, da.

    Så når jeg så de to jentene, som jeg mistenkte at hadde rappa sjampo, på OBS Triaden, på Biljardhallen da.

    Så fortalte jeg om det her, til Glenn og Øystein da.

    Og en oss mobba dem litt, husker jeg.

    Og sa, ‘så fin du er på håret’, og sånn.

    Så det var nok å gå litt over streken.

    For jeg hadde vel kanskje ikke lov å prate så mye om jobb-ting, med kamerata mine, og sånn, muligens.

    Ihvertfall så var jeg vel kanskje litt unøyaktig.

    For det var jo ikke sånn, at disse unge jentene hadde blitt tatt for å stjele i matbutikken.

    Men vi mistenkte dem litt for det da.

    Men når man snakker med Glenn og Øystein, så kunne dem ofte være litt brå og sånn da.

    Så det ble kanskje ikke alltid så nyansert, når man snakka med dem.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så begynte jeg jo å jobbe, i ferskvaren, på lørdagene.

    Og da, så måtte jeg ha på meg, en sånn hvit plastfrakk, husker jeg.

    Som muligens var engangs da.

    Over OBS-klærna mine da.

    Og en gang, på en lørdag, så husker jeg det, at brannalarmen gikk der.

    Så alle som jobba i hypermarkedet, vi måtte gå ut personalutgangen der.

    Og da, så subba jo jeg rundt der, med den hvite plastfrakken, fra ferskvaren, på meg da.

    Og da, så smalt det fra hu Marit, (tror jeg det var), at ‘nå så du fin ut’.

    (Noe sånt).

    Enda jeg vel ble litt avslørt, av den plastfrakken.

    For den gikk jo rundt meg nesten.

    Så da kunne man lett se hvor tynn jeg var da.

    Så det var rimelig flaut, husker jeg, å gå med en sånn ‘stygg’ plastfrakk da.

    Men det måtte jeg ha på meg, ble jeg fortalt, da jeg begynte å jobbe, i ferskvareavdelingen der da.

    Så det tok jeg alltid på meg, på de vaktene mine, som jeg jobba der, deler av skoleåret 1991/92 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En lørdag morgen, som jeg nettopp hadde kommet på jobb, på OBS Triaden der.

    Så husker jeg at butikksjef John Ellingsen og Jon Ole, de stod ute i butikken, og krangla, om hvem som skulle stå på flaskerommet, den dagen, da.

    Jon Ole klagde til Ellingsen, og sa at det var alltid han som måtte stå på flaskerommet.

    Jeg hadde jo jobba nesten overalt på OBS Triaden da.

    (Unntatt i frukta da, hvor jeg aldri jobba, siden de aldri trengte folk der vel).

    Så jeg sa det da, at jeg kunne godt stå på flaskerommet, den lørdagen.

    For jeg var vant til å rydde flaskebordet, fra da jeg jobba på CC Storkjøp, i Drammen da.

    (Det året jeg var russ på Gjerdes videregående).

    Så da ble det sånn da.

    Men da ble kanskje kassalederen, (som vel var Liss vel), muligens litt sur da, siden de jo da fikk en person mindre i kassa.

    (Det var jo 15-20 kasser der, siden det var så mange kunder der da.

    Det kunne kanskje nesten minne litt om IKEA på Billingstad der, noen ganger.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men å stå på flaskerommet på OBS Triaden, på en lørdag.

    Det var ikke noe artig jobb, fant jeg ut.

    Det kom flasker hele tida.

    Og det gikk greit for meg, å få unna flaskene.

    Jeg fikk stablet disse i kasser og på brett da.

    Men det var visst også meninga at jeg skulle få tatt unna pallene.

    Men det var jeg ikke vant til å gjøre.

    Og hvor de pallene egentlig skulle stå, det skjønte jeg vel ikke helt.

    Så en som het Jon vel, som jobba på gølvet, måtte hjelpe meg litt med å få unna de pallene da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1992, før jeg skulle i militæret, så jobba jeg ganske mye, på OBS Triaden, husker jeg.

    Jeg ble spurt, av spesialvaresjef, Lars Erik Koritov, (en som var et år eller to eldre enn meg, men som jobba heltid da, og ikke studerte, som meg), om jeg kunne jobba noen vakter, i en ny spesialvare-sommer-avdeling, som de hadde der, den våren og sommeren da.

    Og da var jeg litt med å diskutere kassarutiner, osv., der, (husker jeg).

    Og jeg sa det, at de måtte bolte fast kassa, hvis ikke så kunne noen bare stjele hele kassa, (med penger og alt da).

    (For det hadde jeg lært meg da, mens jeg hadde jobba i butikk da, at man måtte feste kassa-apparatet ordentlig da).

    Jeg bare ga tips da, og var ikke så vant til å være med på å bestemme ting.

    Og jeg var ikke helt sikker på hvilken tone jeg skulle bruke liksom.

    Så jeg var kanskje litt aggressiv og arrogant, tenkte jeg.

    Og jeg visste ikke hvem han tredje sjefen der, (som var med på møtet), var.

    Så jeg følte meg litt utafor da.

    Så jeg holdt kjeft etter at jeg hadde sagt det om å bolte fast kassa da.

    For jeg visste ikke helt hvordan møte det her var heller.

    Men seinere så fikk jeg vel kjeft for det, at det ikke var seddelboks der, tror jeg.

    Men at det var min jobb, å si fra om det.

    Det skjønte ikke jeg helt men.

    Og Koritov sa i det møtet, at å bolte fast kassa, det hadde han ikke tenkt på engang, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg jobba altså også et par vakter, (var det vel), i en egen sommer-spesialvare-avdeling der, som solgte hvite plaststoler, osv., da.

    I et lokale, som var til venstre når man kom inn på Triaden der, fra parkeringshuset.

    Og ikke til høyre, hvor resten av OBS Triaden lå.

    Så jeg fikk litt ansvar der faktisk, selv om det var veldig turbulent der, (med en del eierbytter, osv.), og jeg ble liksom flytta en del rundt på da.

    Sånn at plutselig så jobba jeg i ferskvaren eller spesialvaren, men så var det tilbake i kassa igjen, når den nye avdelingen hadde fått tak i fler ansatte, (eller hva det kunne være da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.