johncons

Stikkord: Bergeråsen

  • Min Bok 2 – Kapittel 64: Gøteborg

    Sommeren 1991, så dro Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, på campingtur, til Gøteborg.

    Øystein hadde fått låne faren sin bil, (var det vel), og enten Øystein eller Glenn, hadde vel fått tak i telt og.

    Jeg hadde ikke sovepose engang, men lånte søstera mi sin, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba jo på OBS, så da vi så en OBS-butikk, ved Mosseveien eller E6, eller hva den veien mot Svinesund heter igjen.

    Så ‘befalte’ jo jeg selvfølgelig et stopp der.

    Og jeg spurte hva det het der, og det het ‘Råne’, syntes jeg at hu dama i kassa svarte da.

    Noe jeg lo en del av da, (på vei inn i bilen igjen osv., da).

    For søstera mi og Cecilie Hyde, som bodde hos meg, i Leirfaret, noen måneder, et par år, før det her.

    De hata jo rånere da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, når vi kjørte videre.

    Så så jeg jo det da, at det ikke het Råne der likevel, med Råde.

    På et veiskilt der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel ikke så god råd, tror jeg.

    Mye penger hadde sikkert gått med på Biljardhallen osv., siden mine kamerater, på den her tiden, Øystein og Glenn, hadde en nokså dyr livsstil da.

    Og jeg røyka også på den her tiden.

    Så jeg kjøpte meg vel en six-pack med den billigste øl-en som de hadde på OBS Råde der vel.

    Som vel var Borg-øl, mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var vel den eneste av oss, som kjøpte øl der, tror jeg.

    Og den øl-en ble rimelig varm, (husker jeg), bak i bilen til faren til Øystein der da.

    For vi hadde vel ikke med oss kjølebag, tror jeg.

    (Ihvertfall så hadde ikke jeg det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi hadde ikke bestilt noe campingplass, før vi dro.

    Vi tok det på sparket, sånn som faren min og onkel Runar gjorde, da vi dro på camping, i Brunlanes, på midten av 80-tallet, en gang.

    Dette var min ide da.

    Jeg sa vel til Øystein, at det var bare å dra, så fant vi alltids en campingplass da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi var en del mil over grensa til Sverige.

    Så stoppa vi på et feriested, hvor de hadde utleie av hytter, eller noe.

    Ei kone og ei pen lyshåra ungjente jobba der, mener jeg å huske.

    Og Øystein og jeg, vi fikk noen brosjyrer, som vi kunne kikke i, når det gjaldt campingplasser, og sånn, da.

    Jeg kikka på kartet, og sa at vi kunne dra til Askim Camping.

    For i Askim, der hadde jeg vel vært med faren min, og levert køyesenger, eller noe, som guttunge.

    Så det hørtes litt kjent ut da, med Askim Camping, siden vi jo hadde Askim i Norge også da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror at vi stoppa et sted, og så ringte jeg vel, og hørte, om dem hadde ledige campingplasser, på Askim Camping da.

    (Hvis jeg ikke husker det helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram, til Askim Camping, (som lå ved sjøen, like utafor Gøteborg Sentrum).

    Så sa de andre i bilen, at jeg måtte ordne med campingplassen da.

    Så jeg måtte gå aleine inn i resepsjonen der da, til Askim Camping.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så var det ikke bare, å betale for campingplass.

    Neida, man måtte oppgi personnummer også.

    Da fortalte jeg det, at i Norge, så pleide man ikke å oppgi personnummer, for ting som å leie campingplasser, osv.

    Men det var vanlig i Sverige da, fikk jeg som svar tilbake.

    (Av noen ungdommer som jobba der).

    Så jeg måtte fylle inn et norsk personnummer, som er på elleve siffer.

    Inn på et svensk campingkortskjema-felt, for personnummer, som i Sverige er på tolv siffer da.

    Så dette var jo bare som noe dumt, hvis man spør meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi fikk en teltplass som lå like nede ved sjøen vel.

    Noe som var greit.

    For det var varmt å ligge i det teltet.

    Og det gikk an å vasse, fra der teltet vårt lå, og bort til en ganske fin badestrand, hvor Magne Winnem og jeg, gikk og snakka litt med ei pen, lyshåra, toppløs svensk dame, i begynnelsen av 20-årene vel, som lå og solte seg, på stranda der, (mens hu leste i en bok vel), og jeg bomma vel en røyk av henne og, (som hu hadde i et sånt stilig sigarett-etui vel), siden jeg ikke hadde fått med meg røyken min, siden den sikkert lå i teltet da, siden vi vel hadde vassa bort til den stranda der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi stoppa på veien til Gøteborg, på noen gatekjøkken, som het Sibylla, eller noe, (husker jeg).

    Men de burgerne var ikke så gode, som de jeg var vant med, fra Lørenskog, Brighton og Oslo.

    Så da klagde jeg litt, husker jeg, på de burgerne.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    De hadde også burgersjappe, på campingen der, og der pleide jeg å kjøpe burger, husker jeg.

    Og de burgerne var vel greie, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba jo på OBS, og jeg hadde også vært en del i Gøteborg tidligere.

    På det senteret, som het Femman-senteret vel, (eller noe).

    Der bestemor Ågot hjalp meg å få kjøpt kinaputter, en gang.

    Så vi dro enten på matbutikken, ved Femman-senteret, for å kjøpe mat.

    Eller så dro vi på OBS, som lå like utenfor Gøteborg, på den andre siden av Sentrum, mot Norge igjen.

    Som vi hadde sett på veien da.

    Hvor de hadde bra utvalg av mat.

    Selv om vi ikke hadde kjøleskap og sånn.

    Men vi fikk ferskvareavdelingen, på OBS, til å skjære opp noe ost, (eller hva det var da).

    For å spise brødskiver med ost og skinke vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi klagde på brødet, i Gøteborg, husker jeg.

    Fordi alt brødet var loff, som var ferdig oppskjært da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Selv om jeg må innrømme det, at brødet her i England, også er mye sånn.

    Men her er ikke det brødet loff da, men det er vanlig brød liksom.

    Men men.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Det var ikke noen utesteder, ved campingen, som vi var på.

    Noe som var litt kjedelig da.

    Magne Winnem og jeg, vi ville ut og feste.

    Men vi bodde ganske langt unna Sentrum da.

    Og jeg hadde ikke så bra råd, tror jeg.

    Så det ble ikke til det, at vi dro ut, på byen der.

    Men en kveld, så drakk vi ihvertfall, på campingen der da.

    Og Glenn Hesler, han pleide aldri å drikke, men han drakk den kvelden da, husker jeg.

    Og vi møtte en gjeng, fra Skåne der, husker jeg.

    Og de sa at de var fra ‘Skaune’, husker jeg.

    Og ei tenåringsjente, som var med i den gjengen.

    Hu viste meg et triks hu kunne, husker jeg.

    Nemlig at hu klarte å bite av korken, på en ølflaske, med tenna.

    (Noe jeg vel også hadde klart, noen år før det her vel.

    Mener jeg å huske.

    Mens jeg bodde på Bergeråsen da.

    Men som jeg vel hadde sluttet med, etter at jeg flytta inn til Oslo da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til, at jeg kom på det her, å dra med kameratene mine, på campingtur, til Sverige da.

    Det var nok kanskje fordi, at min fetter Ove, sommeren før det her vel, (i huset til Ågot på Sand).

    Han hadde pratet om det, at han ville det, at han og vår fetter Tommy, og meg, skulle dra på bil/camping-turer, til Sverige, osv., da.

    (Sånn som våre fedre hadde dratt på sammen, under ‘raggar-tida’ da, på 60-tallet).

    Men jeg prøvde jo å kutte ut min far og hans slekt.

    Gradvis, må man vel si.

    Så jeg ønska ikke å dra på sånne ferieturer med Ove da.

    Så derfor prøvde jeg vel heller å få med kamerata mine, på sånne ferieturer da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, på denne ferieturen vår, til Gøteborg.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

    PS.

    Mens jeg husker det.

    Kjetil Holshagen han hadde begynt å høre på noe skikkelig tung musikk, husker jeg, på den tida her.

    Han prata om at han digga Megadeath, var det vel.

    Og noen andre heavy-band, som jeg ikke husker navna på nå da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen, han bare ‘bitcha’ liksom, mot meg, hele tida, på den turen her.

    (Av en eller annen grunn).

    Han var skikkelig sur da, og kom alltid med grinete kommentarer, til meg, som satt i baksetet der da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem han oppførte seg plutselig helt som en ‘gærning’, en gang, på denne ferien.

    Mens jeg var ute i vannet, samtidig med han.

    Så begynte han plutselig å løpe, rett mot meg.

    Og han prøvde å dytte meg overende da.

    Inne på grunna der.

    Noe som kunne ha vært farlig da, mener jeg.

    For man vet jo aldri hvor man kan slå hue, hvis man faller, inne på grunna, på en strand liksom.

    (For det her var en slags strand, inne på campingplassen.

    Og ikke den fine badestranda da, som var ikke så langt unna).

    Og det var vel noen bryggekanter og sånn, i nærheten også.

    (Noe sånt).

    Og steiner i vannet vel.

    Og vi var ikke så langt ute i vannet, når Winnem begynte med det her dytte-forsøket sitt.

    Og det bare var såvidt jeg fikk kommet meg unna.

    Når han løp mot meg da, husker jeg.

    Og jeg veide vel bare drøye 60 kilo vel, (på den her tida).

    Mot Winnem, som vel veide rundt 100 kilo, (vil jeg vel tippe på), siden han var 1.99 høy da, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler og jeg, vi likte å kaste frisbee.

    Så vi kjøpte en frisbee der da.

    Men den var sånn, at den lagde en fløytelyd, når man kastet den.

    Og den var laget av hardplast da, (må man vel kalle det materialet).

    Og Hesler og jeg, vi kasta den frisbee-en, på badestranda der da.

    Og plutselig, så kasta Hesler frisbee-en, utafor min rekkevidde, og rett i tenna, på ei lyshåra, svensk jentunge, ute i vannet der da.

    Og jeg var redd for at hu skulle begynne å grine.

    Og jeg var redd for at vi skulle få kjeft, og liksom oppmerksomhet rettet mot oss da.

    For jeg var bare 20 år enda vel, og fortsatt ganske sjenert vel.

    Så jeg måtte trøste hu jenta da, tenkte jeg da, så jeg tok henne på skulderen da, for å liksom trøste henne, og prøve å roe henne ned.

    Siden Glenn hadde kasta frisbee i kjeften på henne da.

    (Og hu liksom stod der som paralysert da.

    Og jeg venta nesten på at hu skulle begynne å hylgrine).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den frisbee-en, den var ganske hard da.

    Så det må ha gjort rimelig vondt, å få den i kjeften, (for å si det sånn).

    Så det er mulig at hu måtte til tannlegen.

    Hvem vet.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men etter dette, så gadd ikke jeg, å kaste noe mer med den frisbe-en der, husker jeg.

    For den frisbe-en, den var litt dumt konstruert da, vil jeg si.

    Den gjorde også vondt å ta imot, (husker jeg), siden den var laget av hardplast da, og ikke av mer bøyelig plast, som ‘vanlige’ frisbee-er da.

    Så etter at Glenn Hesler hadde kasta frisbee-en, i kjeften, på hu svenske jentungen, så stakk Glenn Hesler og jeg tilbake til teltet vårt igjen, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Det var vel band som Metallica og Slayer, som Kjetil Holshagen også hørte på, i 1991, mener jeg å huske.

    Om det var Kjetil Holshagen eller Øystein Andersen som digga Megadeath-sangen ‘Symphony of destruction’, det husker jeg ikke nå.

    Men den sangen husker jeg ihverfall, fra den her tida da.

    Så den har jeg nok hørt hjemme hos Øystein eller i bilen på vei til Gøteborg, på den her campingturen da.

    Noe sånt.

    Øystein hørte også på et band som het LA Guns, eller noe, vel.

    (Med ‘Ballad of Jayne’, mm.

    Og en annen heavy-sang, som jeg husker, at Øystein hørte mye på, på den her tida, (eller like før), det var Skid Row med ’18 and life’).

    Pluss at Glenn og Øystein digga Guns and Roses, og var helt med, når deres to nye album, Appetite for Destruction I og II, kom ut, på begynnelsen av 90-tallet, husker jeg.

    Selv om Øystein også sa at han ikke like Axl Rose, for han trodde han var Jesus.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Magne Winnem og jeg.

    Vi likte ikke heavy.

    Vi likte mer listepop og/eller new wave/80-talls musikk/synth kanskje.

    Men siden jeg hang så mye sammen med Øystein og Glenn, (som jeg ikke hadde så mye felles med kanskje), så måtte jeg høre på masse heavy-musikk hele tida da, på rommet til Øystein, osv.

    Når vi tre hang der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 63: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    Det var ikke bare Blenda, Hanne-Panne, Skurt og Benk-ern, som fikk klengenavn, av Glenn og Øystein.

    Neida, jeg selv ble etterhvert kalt for ‘Riple’, av de her gutta.

    Dette klengenavnet, det fikk jeg slengt i trynet, en gang, når jeg var på besøk hos Øystein, (husker jeg).

    Og Glenn Hesler også var der.

    Omtrent på samme måte som måte, som jeg fikk slengt det i trynet, at dem skulle starte opp automatfirma, uten at jeg fikk være med, men bare eventuelt fikk lov til å ‘kjøpe aksjer’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var vanskelig for meg, å hevde meg noe særlig, ovenfor Glenn og Øystein.

    Når jeg bare for det meste jobba på OBS.

    Og ikke hadde hverken lappen eller bil da.

    Så jeg var nok den av oss tre, som ble mest tulla med.

    Altså at jeg fikk flest meldinger da.

    Men jeg ga liksom aldri opp da.

    Etterhvert så prøvde jeg å si sånn.

    At, det og det, (som jeg ikke husker hva var nå), det ville jeg ikke gå med på, for jeg var jo ‘en fri mann, i et fritt land’.

    Jeg måtte gå så langt, som å si noe jeg hadde hørt Stutum, (eller hvem det var), si på radio da.

    I mitt forsøk på å få fred da, fra liksom ‘hersjingen’, til Glenn og kanskje spesielt Øystein da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet forresten ikke hvorfor Glenn og Øystein begynte å kalle meg for Riple.

    Det virka som for meg, at dette var noe de hadde diskutert om, mens de hadde jobba, i automatfirmaet, eller noe.

    Og det var kanskje et ordspill på Ribsskog da.

    Men Riple, liksom.

    Jeg må innrømme at jeg seinere har lurt på.

    Om ‘Rip’, liksom var for ‘R.I.P.’, (altså Rest in Peace), som sikkert stod på et av Iron Maiden-platecoverne, som Øystein omtrent ‘tapetserte’ rommet sitt med.

    Også ‘le’ betydde at de skulle le, hvis jeg døde, eller noe da.

    Men dette tørr jeg ikke å si sikkert.

    For meg, så var det bare sånn, at plutselig, etter den og den datoen, (i 1991 en gang kanskje), så begynte Glenn og Øystein, å kalle meg for Riple da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når jeg sa det, til Glenn og Øystein, at jeg ‘var en fri mann, i et fritt land’.

    Så begynte Øystein å tulle enda mer med meg da.

    Og da så herma han liksom etter meg, og liksom rettet på meg da, også sa han at, ‘jeg er jo en ‘piip’, i et ‘piip”.

    Så det Øystein mente.

    Det skjønte jeg vel etterhvert.

    Det var nok at jeg ikke var en ‘fri mann’, og at Norge vel da heller ikke var ‘et fritt land’.

    Noe sånt.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hjemme hos Arne og Mette, så fikk etterhvert Mette Holter nok av meg, (av en eller annen grunn), må man nok si.

    Holter sa at det bare var meninga, at jeg skulle bo der, i seks måneder, (eller noe).

    (Enda det vel var vikariatet mitt hos OBS Triaden som var på seks måneder.

    Jeg hadde jo ikke noe kontrakt, hos Arne og Mette.

    Men jeg må vel ha nevnt, at det var snakk om at jeg trengte et sted å bo, mens jeg hadde et friår, fra NHI).

    Mette Holter sa at jeg måtte ha rommet til Axel.

    Også skulle Axel få rommet mitt, (som var større da).

    Etter noen uker masing, fra Mette Holter, så ga jeg opp.

    Jeg var jo så og si aldri inne på rommet mitt, likevel.

    Så om jeg sov på et lite eller stort soverom, det var ikke så nøye for meg, for å si det sånn.

    Axel trengte visst et stort rom, på grunn av ditt eller datt da.

    Ifølge Mette Holter.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som skjedde så, det var at Vicky/Victoria, fra USA/Trondheim, kom på besøk igjen.

    Og måtte jeg sove på sofaen, i stua.

    Bestemte Mette Holter da.

    (Jeg prøvde først å nekte, men det nytta ikke).

    For da hadde allerede hu Mette Holter lovt bort mitt rom, (Axel sitt gamle rom), til hu Vicky da.

    Og jeg husker at Vicky hadde med en CD, (var det vel), som jeg også syntes at en sang på, var fin, (forresten).

    Og det var Twin Peaks CD-en, husker jeg.

    Og den sangen det var ‘Falling’, vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så hu svære Vicky, på 150-200 kilo, hu sov altså i min seng da, (Axel sin gamle seng), i en eller to netter.

    Mens jeg bodde på Furuset der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg satt på en sang, på stereoanlegget, til Mette Holter og dem, en gang.

    (Et stereoanlegg som var gjemt litt bort, i spisestuedelen av stua dems der).

    Noen måneder før det her vel.

    Og det var Ultravox, med sangen ‘Vienna’.

    En sang som Øystein hadde anbefalt for meg vel.

    Og da sa Mette Holter, at det var bra/fin/ordentlig musikk, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Grunnen til at Øystein lot meg låne en plate/maxi, av Ultravox, uten at jeg hadde bedt om å få låne den, (høsten 1990 vel).

    Det var vel fordi at Øystein og jeg, vi hadde sitti, og spilt et musikk-spørre-spill, som Øystein hadde på Amiga vel, (eller noe), etter vår ferietur til Brighton, sommeren 1990 vel.

    Og da fikk jeg riktig på spørsmålet om hvem som hadde sangen ‘Dancing with tears in my eyes’, (husker jeg).

    (Nemlig Ultravox da.

    Noe jeg huska fra å ha hørt mye på Oslo-nærradioene, da jeg bodde alene, på Bergeråsen, på 80-tallet, må det vel ha vært).

    Så jeg tapte vel ihvertfall ikke denne musikkkunnskap-konkurransen, mot Øystein da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Jeg fikk også blant annet låne skrekkfilmen ‘Society’, av Øystein, (på VHS), husker jeg, mens jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    (På samme måte, nemlig liksom at Øystein bare ‘heiv’ den etter meg, da jeg var på besøk hos han, en gang).

    Og da hadde jeg kanskje min videospiller stående i stua der da, (hos Arne og Mette).

    Det er mulig.

    Hvis det ikke var Arne og Mette sin videospiller da.

    Hvem vet.

    Hm.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 61: Mer som skjedde det andre året jeg bodde i Oslo

    Som jeg har skrevet om tidligere, så prøvde jeg jo i begynnelsen, å takle min viltre/hyperaktive yngre halvbror Axel, (som var 11-12 år, da jeg flytta inn, og leide et rom, av Mette og Arne og dem, høsten 1990), ved å liksom prøve å være kul, (og kamerat liksom), da.

    Jeg husker for eksempel at jeg hadde bestilt pizza en gang, den første tida, som jeg bodde der..

    Og ei dame, (fra Pizzaexpressen, eller noe vel), ringte på døra.

    Og at jeg da hadde på meg caps(!), (noe jeg aldri har hatt på meg hverken før eller siden vel), for å prøve å se kul ut da.

    Mens Axel og jeg, kanskje leikeslåss, eller noe, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje denne episoden, da jeg følte meg litt flau, fordi at hu pizzabud-dama, hadde sett meg med caps.

    Som fikk meg til å tenke på det, at jeg kanskje taklet min yngre halvbror Axel, (som jeg egentlig ikke kjente så bra), på en litt feil måte da.

    For jeg hadde liksom alltid Axel nesten klengende på meg da.

    Han hadde liksom ikke noe respekt for meg.

    Alt var på hans premisser liksom.

    Jeg skulle kjøpe og lage mat, for oss, men måtte samtidig være kul, og leike med han da, og ha på meg caps og sånn da.

    Så etterhvert, så ble dette opplegget, nok litt for slitsomt for meg.

    Axel kalte med ‘leieboer’, hele tida også.

    (Ihvertfall seinere, mens jeg bodde der).

    Og hadde liksom ikke noe respekt for meg da.

    (Siden jeg var ny i Groruddalen, kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en gang, når jeg ikke ble kvitt Axel, som skulle leike og tulle med meg da.

    Så tok jeg et slag, når vi leikeslåss, borte ved inngangsdøra, i gangen der.

    Som gikk liksom langs kroppen min, og oppover da.

    Ganske hardt da.

    For jeg ville kanskje markere min grense da.

    Og at jeg syntes at Axel gikk litt for nærme meg, eller ihverfall hadde for lite respekt for meg da.

    Sånn at alt gikk på hans premisser.

    Og jeg ble liksom som en klovn, som bare var der, for å gjøre Axel fornøyd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ble Axel liksom helt forferdet da, når jeg liksom slo et sånt slag, som gikk langs min kropp, og oppover da.

    Som han bare kunne ha blitt truffet av, hvis han hadde gått helt inntil meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men dette var et slit for meg, å liksom ha Axel innpå meg hele tida da.

    Så jeg måtte liksom finne på noe, for å prøve å få respekt da.

    For å bo der, i et år, med Axel som ‘sjef’ liksom.

    Det ville blitt for slitsomt, tror jeg.

    For jeg merka det, at jeg ikke fikk ro liksom.

    For Axel var så innpåsliten og hyperaktiv da.

    Og jeg er vel sånn, at jeg trenger litt ro og litt tid for meg selv, for å slappe av.

    Og det var vel ikke meninga at jeg skulle være ‘barnehageonkel’ for Axel på heltid heller.

    Det var Pia som skulle være det, hvis hu fikk bo der gratis.

    Men avtalen min, med Mette og Arne, den var jo at jeg skulle betale 1000 kroner i leie, i måneden, og så kanskje hjelpe til med å passe Axel litt, en gang i blant.

    Men ikke fulltid, som det var snakk om at Pia skulle jobbe der, (med Axel da).

    Jeg hadde jo tross alt også en jobb å passe.

    Først på Hageselskapet og så på Matland/OBS Triaden.

    Så å passe på en slitsom Axel, i tillegg til den å ha en jobb.

    Det ble nok kanskje litt mye da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Axel gikk jo på spesialskole, så han trengte kanskje egentlig noen som var spesialutdanna, til å passe på han da.

    Så det var kanskje en dårlig ide, at jeg flytta inn, hos Mette og Arne og dem.

    Men jeg visste ikke det, før jeg flytta inn der, at Axel kunne være så slitsom.

    For han pleide vel ikke å være det, de gangene jeg besøkte dem, før jeg flytta inn der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel ikke sånn, at jeg bestilte så mye pizza, (såvidt jeg kan huske, ihvertfall), da jeg bodde på Abildsø.

    (Og ihvertfall ikke da jeg bodde på Bergeråsen, for det var nok for langt unna Drammen osv., til at budene leverte der da).

    Men de femten år gamle venninnene, som jeg kjente på Abilsø, nemlig Anne Lene og Lene, de babla en gang, (som jeg var nede og besøkte den Abildsø-gjengen der da, på den ‘fritidsklubben’, til hu Anne Lene og dem da), om at dem hadde fått Pizza Baronen, (var det vel), like ved Abildsø, (på Ryen, eller noe vel).

    Og at det var billig å bestille pizza derfra da.

    (Var det vel).

    Og den gangen som Magne Winnem og jeg, var på fest hos hu Lill fra Svelvik, (som var lam i halve trynet), og typen hennes, (en kar fra Oslo vel), så hadde vi gått forbi Peppes Pizza, (mener jeg å huske), ved Hauketo togstasjon der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg mener at det var Pizza-Expressen, som jeg bestilte pizza av, da jeg bodde på Furuset.

    (Selv om jeg ikke skal si det her helt sikkert da).

    Vi hadde kanskje fått en reklame-lapp fra et pizzabud-firma, på døra eller i postkassa da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Etter at Axel fikk hundehvalpen Trixie.

    Så var det ofte meg, som måtte gå tur, med den hunden.

    Og vikariatet mitt, på OBS Triaden, det var jo ferdig, våren 1991.

    Og etter at det skar seg litt, mellom Axel, (og Mette og Arne), og meg.

    Så begynte jeg å henge mer og mer, sammen med min tremenning Øystein Andersen, og hans klassekamerat, (på Skedsmo Videregående vel, i Lillestrøm, mener jeg), Glenn Hesler, ute i Hanaborg, i Lørenskog da.

    (En gåtur på cirka en halvtime kanskje, fra jobben min da).

    Så en fridag, så husker jeg det, at jeg tok med Trixie, ned til Haugenstua togstasjon.

    I bånd da.

    For Trixie ble så veloppdragen, etter at jeg kasta den bikkja ut på terrassen den gangen, etter at han Orji fra Idol, (eller om det var broren hans), hadde ledd av meg den gangen da, siden jeg bikkja ikke hørte på meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Trixie var så veloppdragen, så den hunden, den bare lå eller stod på fanget mitt, (var det vel), på de tre-fire togstasjonene, (var det vel), fra Haugenstua og til Hanaborg da.

    (En togtur jeg dro på, litt på impuls vel.

    For jeg skulle vel bare ut og lufte bikkja egentlig, tror jeg)

    Og konduktøren sa ikke noe da.

    Og jeg slapp vel å kjøpe togbillett for Trixie også, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn og Øystein, de var nemlig så morsomme.

    For de hadde nettopp begynt med spilleautomat-firma.

    (Noe jeg ikke hadde råd til, å være med på.

    Og jeg var heller ikke like interessert, i slåss-spill, som Street Fighter, osv. da).

    Så jeg syntes kanskje at jeg måtte prøve å være litt morsom jeg og da.

    Så det var kanskje derfor, at jeg tok med Trixie, på toget, for å vise fram den bikkja, til Øystein og Glenn da, en vår/sommerdag, i 1990 da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Trixie, det var en snill og veloppdragen hund, (må jeg si).

    Så den hunden, den fikk faktisk lov til å bli med inn, på rommet til Øystein der, (hvor han blant annet hadde den prosjektoren, fra konkursboet, til det tidligere hotell og konferansesenteret, på Triaden-senteret da).

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og jeg slapp vel å ta toget tilbake, til Haugenstua/Furuset, med Trixie.

    For Trixie og jeg, vi fikk vel sitte på, med enten Glenn eller Øystein, (som begge hadde lappen og bil da, på den her tida), mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så mener jeg at hu Cathrine Løvdahl, (fra OBS Triaden), også muligens var på det samme toget, som jeg tok fra Haugenstua og til Hanaborg, med Trixie da.

    Jeg mener ihverfall at jeg muligens så at hu gikk av toget på Lørenskog togstasjon, og vel prata med ei venninne, om Trixie og meg vel, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Men det er mulig at jeg husker feil og.

    Det var rimelig uvant for meg, å ha med en bikkje, på toget, for å si det sånn.

    (Jeg var ikke sikker på om det var lov, engang).

    Så jeg var kanskje litt nervøs da, på den her togturen.

    Hva hvis Trixie hadde måttet gå på do, for eksempel?

    Men Trixie syntes nok, at det var morsomt, å kjøre med tog, (tror jeg).

    Det virka sånn på bikkja ihvertfall, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Den lå, sto eller satt helt rolig, under hele togturen, (som bare tok 5-10 minutter da, riktignok), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I begynnelsen av den tida, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset/Høybråten der da.

    Så husker jeg at det var en dag, som jeg følte meg litt sånn uggen og utilpass da.

    Og da spurte vel Arne og Mette meg, om hva som feilet meg da, eller noe.

    Og vi fant ikke ut av, hva det kunne være, som var problemet, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men til slutt så spurte Mette meg, (husker jeg), om jeg hadde vært på do, den dagen da.

    (Altså om jeg hadde bæsja da).

    For Mette Holter forklarte meg det da, (mens Arne Thomassen også var i stua dems der vel), at det var viktig for kroppen da, å gå på do, minst en gang, hver dag.

    Og dette hadde ikke jeg tenkt over før, (for å være ærlig).

    Jeg hadde bare gått på do, når jeg absolutt måtte det, (husker jeg).

    (Ihvertfall hvis det var for å bæsje da).

    For jeg syntes at det var kjedelig å gå på do, og pleide vel kanskje å drøye det lengst mulig da, for å heller se på TV, eller noe sånt, (som jeg syntes at var mer morsomt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter at Mette Holter hadde fortalte meg om det her da.

    At det var viktig, å gå på do, for å liksom ‘tømme tarmen’, ihvertfall en gang hver dag.

    Så har jeg pleid å hatt det litt i bakhue da.

    At dette er ganske viktig for kroppen da.

    For at man ikke skal føle seg ‘uggen’ og sånn da.

    Så dette her, det har jeg huska på, også i årene etter at jeg bodde hos Arne og Mette og dem da.

    At jeg liksom burde gå på do, for å få ‘tømt tarmen’/bæsja, regelmessig, og ihvertfall en gang hver dag da.

    (Hvis jeg skjønte hu Mette Holter riktig, ihvertfall).

    Sånn at ‘systemet’ i kroppen liksom ikke stopper opp da.

    (Noe sånt kanskje).

    Det var ihvertfall noe sånt som stemora til Axel, nemlig Mette Holter, ‘babla’ om, det året, som jeg leide et rom av henne og Arne Thomassen da, fra høsten 1990.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, iløpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 54: Og enda mer fra det andre året som jeg bodde i Oslo

    Jeg har vel kanskje skrevet om at Arne og Mette også hadde en annen familievenn, som ble kalt ‘Veske-Bjørn’, som solgte vesker og bijouteri, (som han kalte det), husker jeg.

    Han pleide noen ganger å klage på problemer med kona, osv., husker jeg.

    Jeg visste ikke hva bijouteri var, husker jeg.

    Og da fikk jeg det forklart da, husker jeg.

    Når jeg spurte han Veske-Bjørn da, om hva det var.

    (Og bijouteri, det var sånne kjeder og armbånd og sånn, tror jeg.

    Noe sånt).

    Mens jeg egentlig satt og så på TV der da, i den største sofaen, i stua til Arne og Mette da.

    Arne og Mette pleide ofte å sitte i den minste sofagruppen da.

    Men de var mye på travbanen og bingo.

    Så det var ofte sånn at jeg hadde fjernkontrollen, og satt/lå, på den beste plassen, i ‘TV-sofaen’ da.

    Ihvertfall de første månedene, som jeg bodde der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kan forklare litt, om hvordan leiligheten, til Arne og Mette så ut.

    Den var nesten dominert, av Mette Holter sine nesten utallige elefantfigurer, av forskjellige størrelser og materialer da.

    De var ikke kjempestore, noen av disse elefantfigurene.

    Men de var som noe nips da, må man vel nesten si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne Thomassen hadde et staselig, (må man vel nesten si), skrivebord, som stod midt mellom TV-stue-delen og spisestue-delen, av leiligheten, til Arne og Mette da.

    På det skrivebordet, så var det alltid perfekt orden, (vil jeg si).

    Og det var sånn, at jeg omtrent ikke turte å sette meg ned, ved det skrivebordet hans da.

    Det stod også en del bilder i rammer og sånn, (og også en ganske stor elefantfigur, tror jeg), oppå det skrivebordet, til Arne Thomassen da.

    Men jeg husker ikke helt hva alt tingene som stod på skrivebordet var igjen.

    Men jeg tror at han ihvertfall hadde et målfoto, fra da hans tidligere travhest, Nibs Star, fikk andreplass, i et travløp, på Jarlsberg Travbane en gang, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veggene, så hadde de en hel samling malerier, (må man vel si), av en norsk kunstner.

    Jeg husker ikke navnet, på kunstneren.

    Men stilen var kanskje litt lignende av karikatur-tegninger, eller noe.

    Uten at jeg har så mye peiling på kunst, at jeg klarer å forklare det ordentlig.

    Men jeg lurer på om et av de maleriene, (som hang tett i tett, i stua til Arne og Mette der da), hadde noe motiv fra puben Lorry, i Hegdehaugsveien, i Oslo, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde også en katt forresten.

    (I tillegg til at han seinere fikk en hund ved navn Trixie da).

    Og den katta, den var litt daff og kjedelig, syntes jeg, som var vant til å ha flere katter selv, fra oppveksten min, da jeg bodde alene, på Bergeråsen.

    Axel sin katt, den var nesten helt svart vel.

    Og den hadde kanskje et lite hvitfarget felt, ved snuta.

    (Men det tørr jeg ikke si helt sikkert).

    Men den hadde ihvertfall ikke så mye hvit-farget pels, som min katt, fra Mellomhagen, på Østre Halsen, nemlig Pusi, hadde hatt, (forresten).

    Axel sin katt var en kastrert hannkatt, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Jeg har jo hatt en del katter, så jeg vil si at den katten til Axel, den var nok fullvoksen, da jeg flytta inn hos dem.

    Så den var kanskje 2-3-4-5 år gammel, eller noe sånt.

    Hvis jeg skulle tippe da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Leiligheten til Arne og Mette, den lå vel i tredje etasje, (mener jeg at det var), i en sånn terrasseblokk, i Høybråtenveien da.

    Og etter at jeg hadde leid et rom av Arne og Mette og dem der, i noen måneder.

    (Var det vel).

    Så fikk den katta deres seg plutselig en ny uvane, husker jeg.

    Den begynte visst plutselig å hoppe ned fra terrassen, (som den pleide å være på, for å gjøre fra seg og sånn vel).

    Og så måtte jeg gå rundt hele den lange rekka av terrasseblokker da, husker jeg.

    I Høybråtenveien der da.

    For å hente den katta da.

    Nesten hver dag, i noen uker ihvertfall, husker jeg.

    Siden jeg var vant til å ha katter da, som guttunge, så syntes jeg at det var greit å hente den katta til Axel da, (husker jeg), når den hadde hoppa ned fra terrassen.

    (Noe den gjorde nesten hver dag vel, i perioder.

    Mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, når jeg henta katta til Axel.

    Så stod det en pakistansk, (var det vel), tenåringsgutt, og hang vel, i Høybråtenveien der da, når jeg gikk forbi.

    Og da lo han av meg da, siden jeg gikk der med katta til Axel da.

    Så Furuset/Høybråtenveien, det var et tøft sted da, (må man vel si).

    Sånn som hu Lene fra Abildsø, hadde advart meg om, noen måneder før jeg flytta dit da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nabodama til Arne og Mette.

    (Hu som måtte låne vaskemaskinen til Mette, den første tida, som jeg leide et rom, hos Arne og Mette der).

    Hu hadde også en sønn, (mener jeg å huske).

    Og det var vel en sønn, som ikke bodde hos henne, hele tida, (tror jeg ihvertfall).

    Og en gang, så maste han sønnen, (som jeg ikke kjente ordentlig da), om å få låne dressen min, for han skulle i bryllup, eller noe sånn, da.

    Men det gadd jeg ikke, husker jeg.

    (Å låne bort dressen min da).

    For den dressen, det var jo ‘party’-dressen min liksom.

    Som jeg gjennom tidenes løp, (eller et drøyt år vel, for å være mer nøyaktig), nok hadde sølt tilsammen litervis med øl på, etter kanskje mellom 50 og 100 pub-til-pub runder eller disco-besøk, i Oslo Sentrum da.

    (Etter at jeg begynte å studere i Oslo, høsten 1989).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han sønnen til nabodama, han var også kraftigere enn meg.

    Så jeg tror ikke at dressen min hadde passa heller.

    Dessuten så kjente jeg han ikke så bra.

    Og jeg syntes vel også at noe måtte være galt kanskje, siden han, (som var 18-20 år vel), ikke hadde sin egen dress da.

    Og dette var noe han spurte meg om, da jeg møtte han en gang, i trappeoppgangen, i Høybråtenveien 25D der da.

    Så det ble som noe som ikke var helt ordentlig, for meg, syntes jeg.

    Dessuten, så tror jeg det, at dressbuksa mi, nok må ha vært litt slitt.

    (Kanskje det var hull i lommene, eller noe).

    Siden jeg pleide å gå i den svarte bomullsbuksa mi, til den dressjakka, etterhvert da.

    Så den dressen min, den var nok ikke i så god stand da.

    Og dessuten, så tror jeg at den dressen nok var litt for liten, til han ganske kraftige sønnen til nabokona da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da husker jeg det, (hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall), at da ble Arne Thomassen rimelig irritert på meg.

    For da måtte istedet Arne Thomassen, låne bort en dress, til han nabogutten da.

    Men Arne Thomassen, han kjente nok han nabogutten, bedre enn meg, ihvertfall.

    Og Arne Thomassen var også en god del kraftigere enn meg.

    Og Arne Thomassen, (som liksom var forretningsmann da), han hadde nok fler hele dresser enn meg og, (hvis jeg skulle tippe ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Svein Martinsen, (som hadde tipsa meg om det, en gang, da han var på besøk hos Arne og Mette, om at det var ledig jobb, på OBS Triaden), han hadde visst to tenåringsdøtre, dreiv Axel og Mette, og prata om, husker jeg.

    Disse tenåringsdøtrene, de var aldri med, når Svein Martinsen og kona, besøkte Arne og Mette da.

    (Selv om jeg lurer på det, (husker jeg), om det kunne ha vært de to unge damene, som jeg så, og som oppførte seg litt rart vel, (de stod liksom bare og så litt rart på meg, en stund, uten å handle noe vel), ved kassa mi, på OBS Triaden der, en gang.

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker at Axel gjorde litt narr av hu ene dattera til Svein Martinsen da.

    (Ei jeg vel aldri møtte, forresten).

    Axel gjorde narr av navnet hennes da, som var Siv Angelica, eller noe, (hvis jeg husker riktig).

    For hu skulle liksom være så fin på det, eller noe, sånt da.

    Sånn at hu måtte ha et såpass spesielt navn, som Angelica var da, på begynnelsen av 90-tallet.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    90-tallet var jo såvidt begynt.

    (Det var jo høsten 1990, at jeg flyttet inn, hos Arne og Mette og dem).

    Men Axel, som var veldig ovenpå, (må jeg vel si), til å være 11-12 år.

    Han hata allerede 80-tallet, husker jeg.

    Og hver gang det var noe 80-talls-musikk, på MTV, (for eksempel).

    Så sa Axel, ’80-talls’ da, med omtrent det samme, negative tonefallet, (må man vel kalle det), som når han nevnte navnet til hu Siv Angelica da.

    (Hvis jeg tolka det her riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vicky og de hadde også med en katt, (forresten), på et besøk, fra Trondheim, en gang, (husker jeg).

    (Jeg lurer på om dette var våren 1991, eventuelt.

    Den gangen som hu dattera til Vicky var med vel.

    Sånn som jeg husker det).

    Denne katten var en kattunge da.

    Og jeg hadde like før, (var det vel), hatt såpass hell da, med å få den hunden til Axel og dem, (nemlig Trixie), til å oppføre seg bedre/bli mer dressert da.

    Og jeg hadde jo hatt fire katter selv, under oppveksten min, på Bergeråsen.

    Så jeg begynte å leike med den kattungen til Vicky og dem og da.

    Som gikk rundt i stua, til Arne og Mette der.

    For å se om jeg klarte å få den til å bli ‘snill’/rolig/mer ‘husdyr-aktig’ også.

    Men det klarte jeg absolutt ikke, husker jeg.

    For den kattungen, den begynte jo bare å frese fælt, husker jeg.

    (Mens jeg prøvde å klappe den, og leke med den, og sånn da).

    Så hva som gikk av den, det veit jeg ikke.

    Jeg trodde at jeg var flink med katter, etter å ha hatt mange katter selv, på 70 og 80-tallet.

    Men dette gjaldt tydeligvis ikke katter fra Trondheim da, fant jeg ut.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke bare et kult julebord, (med masse gratis drinker og sigaretter, osv.), som OBS Triaden hadde, jula 1990.

    Neida, like før jul, i 1990 da, så fikk jeg også et slags trau, (eller hva det heter igjen), fylt med en hel edamer-ost, og vel også sylte-pålegg, og masse annen tradisjonell julemat, fra OBS Triaden da.

    Så dette var kanskje matvarer for to-tre hundre kroner, kanskje.

    Men jeg bodde jo hos Arne og Mette og dem da.

    Og jeg hadde vel ikke egentlig noen egen hylle, i kjøleskapet deres, (eller noe sånt).

    Så jeg måtte jo nesten si det da, til Arne og Mette, (som satt foran TV-en, den kvelden, som jeg kom hjem, med den her julegaven, fra OBS Triaden da).

    At de kunne få det meste av den maten da.

    (Kanskje etter at jeg hadde tatt julemarsipanen selv.

    Hvis det var noe sånt der da.

    Siden jeg var så glad i marsipan og annet godteri da).

    Men jeg ble vel litt skuffet kanskje, siden jeg liksom måtte gi bort all den her maten da.

    (For jeg kunne jo ikke hatt den på rommet mitt, for eksempel.

    Siden jeg ikke hadde kjøleskap der).

    Og jeg kunne umulig klart å passe på all den maten, i kjøleskapet, til Arne og Mette, (tror jeg).

    For det første siden jeg ikke hadde noen egen hylle, eller noe sånt, der da.

    Men etter at jeg ga bort den maten, til Arne og Mette da, så husker jeg at jeg sa noe sånt som at, ‘men da’, (et eller annet).

    At da måtte jeg få lov til ditt eller datt da.

    Men da ble Mette sur, husker jeg.

    For hvis det var noen betingelser, da ville de ikke ha den maten da.

    Så jeg måtte ta tilbake det da, og si det sånn, at det var greit, at de fikk all den julematen min, uten betingelser, da.

    (Så sånn var det).

    For hvis ikke, så ble Mette og Arne sure, og Mette begynte vel å klage, og Arne begynte vel å brumme, (eller hva man skal kalle det), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 51: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    I romjula 1990, (var det vel), så dro Arne, Mette og Axel, på biltur, opp for å besøke mora til Arne Thomassen, oppe i Nord-Norge.

    (Var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette ble noen ensomme dager for meg, husker jeg, som da var vant til å ha folk rundt meg.

    Jeg dro ikke ut på nyttårsaften, (husker jeg), kanskje fordi jeg hadde jobba mye, på OBS Triaden, som nettopp hadde skifta navn, fra Matland, og som hadde veldig mange kunder, i desember 1990, og jeg ble bedt om å jobbe mye overtid, så jeg jobba vel cirka 200 timer kanskje, i desember 1990, (hvis jeg husker det riktig).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg såvidt klarte å få tatt på meg jappe/’party’-dressen min, for å se, om det var noe liv, på Furuset der, ved midnatt, på nyttårsaften.

    Da jeg bodde på Bergeråsen, så hadde jeg pleid, på 80-tallet, å se på rakettene, på nyttårsaften.

    (Og dessuten skyte opp min del av raketter da).

    Men jeg syntes ikke at det var så mange nyttårsraketter, (som jeg kunne se ihvertfall), i Groruddalen.

    (Selv om det var en god del da).

    Og en av naboene, (som bodde like ved der Obi og Orji bodde vel), sa ‘godt nyttår’ til meg, da jeg gikk en runde rundt, for å se på raketter osv. der, (husker jeg).

    Men Høybråten/Furuset var ikke akkurat noe særlig ‘fest-sted’, syntes jeg.

    Så dette var en veldig kjedelig nyttårsaften, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel mens Mette, Arne og Axel, var i Nord-Norge, at jeg kjeda meg så mye, at jeg ringte til hu Ragnhild fra Stovner, igjen.

    Hu sa det var greit, at jeg kom på besøk.

    Men dette var ikke noe hyggelig besøk, sånn som jeg husker det.

    Hu Ragnhild fra Stovner, hu hadde siden sist, fått seg en leieboer, som hadde cerebral parese, (heter det vel).

    Så han hadde sånne spasmer, (heter det vel), når han gikk rundt i stua der da.

    Og han og Ragnhild, de gikk også bra sammen, og liksom lo litt av meg da, (som var litt nedfor og overarbeidet vel).

    Så jeg følte meg litt fryst ut og da.

    Så dette var den siste gangen, som jeg dro for å besøke hu Ragnhild fra Stovner, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etter det, så har jeg aldri sett hu Ragnhild fra Stovner igjen, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Matland/OBS Triaden, det var vel en av de største og beste matbutikkene, i Norge, på den tiden som jeg begynte å jobbe der.

    (Må man vel si).

    Jeg mener å huske å ha sett en sånn liste, over omsetningen, for de største supermarkedene i Norge, i et bransjeblad, som lå på spiserommet, (mener jeg), på OBS Triaden der, (en gang).

    Og da mener jeg å huske det, at OBS Triaden, var blant de 10-20 matbutikkene, med størst omsetning, i Norge, et av de første årene, på 90-tallet.

    (Såvidt slått av Maxi på Skårer vel.

    Som lå noen få hundre meter i retning av Lørenskog, fra der Triaden lå da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg satt jo i kassa der, siden det var den jobben som var ledig, når jeg søkte om jobb der.

    Og siden jeg hadde sitti mest i kassa, da jeg jobba på CC Storkjøp, ved siden av skolen, det året jeg var russ, i Drammen, skoleåret 1988/89.

    Det var vel cirka 15-20 kasser der, på Matland/OBS Triaden, da jeg begynte å jobbe der.

    Matland hadde vært en rimelig kjent butikk.

    Som ble åpnet under jappetida vel.

    Gulvet var visst av marmor.

    Og seinere, da jeg jobba i Rimi vel, så ble jeg mobba, av noen fra en annen Rimi vel, siden marmorgulvet hadde en tendens til å sprekke, når man kjørte med jekketralle over det.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var vel cirka 10-12 personer, som jobba heltid, i kassa der, på OBS Triaden.

    De jeg jobba på skift med.

    Det var Elin og Brit, som var to mørkhårede søstre, fra Trøndelag, og som begge var rundt 20 år gamle vel.

    (Elin var vel et år eller to eldre enn Brit vel).

    Også var det Knut Hauge, fra Vestlandet, (som jeg nevnte i det forrige kapittelet av Min Bok 2), og hans samboer, Lene, som var fra Rælingen.

    Dette paret hadde også bodd i Drammen faktisk, et år eller to tidligere.

    De hadde studert media, (var det vel), på Danvik Folkehøgskole, (tror jeg at den skolen heter), en skole som ligger ikke så langt unna Drammenshallen vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Matland/OBS Triaden og Maxi Skårer, (og vel også et supermarked på Metro-senteret, som lå mellom Triaden og Maxi Skårer), disse supermarkedene, (på Lørenskog da), det var forresten de samme butikkene, som hu Førstedama, på CC Storkjøp, som bodde på Bergeråsen, og som kjørte så sakte på Drammensveien, (som jeg har skrevet om i Min Bok), dro på en slags studietur til, og skrøyt fælt av da, en gang jeg jobba på samme skift som henne, på CC Storkjøp, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En historie, fra Matland sin storhetstid, (på slutten av 80-tallet vel), den gikk forresten ut på det, at dem hadde et kjempebra tilbud, på klementiner.

    Og da hadde dem vært utradisjonelle.

    Også hadde dem visst bare helt klementinene ut på gulvet.

    For de hadde sikkert villet ha en veldig stor eksponering da, for da selger man også mer frukt, (har jeg lært seinere).

    Men dette var en litt ‘cowboy-aktig’ måte, å selge mat på da.

    (Selv om det er skall på klementinene da).

    For da jeg jobba som butikksjef i Rimi, så lærte jeg det, at det ikke var lov, å selge mat, som bare stod plassert rett på gulvet.

    Det måtte være en disk, (eller i det minste noen tomkasser), under varer som for eksempel potetsekker, osv.

    I tilfelle noen sølte på gulvet.

    Og i tilfelle dette var kjemikalier, eller noe.

    Da kunne disse kjemikaliene, (eller hva det nå kunne være), forurense matvarene da.

    Så det var ikke lov da, å selge mat som bare stod plassert på gulvet, (i butikken), lærte jeg, da jeg jobba som leder i Rimi.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror forresten også at han Kenneth, (som var i slutten av tenårene vel), fra Høybråten, (som seinere fikk sparken, på grunn av underslag), også jobba på samme skift, som Elin, Brit, Knut Hauge, Lene og meg, (hvis jeg husker det riktig).

    Han Kenneth, han begynte plutselig å prate om, at han pleide å gå mye på bingo, osv.

    Og han fikk sparken etterhvert.

    (Hørte jeg vel av Lene og Knut Hauge).

    Fordi han hadde putta for lite penger, oppi oppgjørsposene.

    Han hadde sagt at han skrev feil, på oppgjørslappen.

    Også hadde han bedt om ny lapp.

    Også hadde han skrevet forskjellig da, på den lappen som banken fikk, og den lappen som butikken fikk.

    Så det tok vel noen uker da, før OBS Triaden merka det, at han Kenneth tulla med underslag da.

    Så Kenneth fikk dratt mye på bingo, i noen uker, (var det vel), før han fikk sparken da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var rimelig kjipt for meg, forresten, når han Kenneth fikk sparken.

    For siden at de andre folka, på skiftet vårt.

    (Nemlig Brit og Elin, og Knut Hauge og Lene).

    Siden de liksom var som to ‘radar-par’.

    Så ble det sånn, at det hendte, at Kenneth og jeg, hadde spisepause samtidig, osv.

    Så for de folka som jobba på gulvet og i ferskvaren, osv., på Matland/OBS Triaden.

    Så virka det kanskje sånn, som at Kenneth og jeg, var kamerater, og kjente hverandre, fra før vi begynte å jobbe der.

    Siden vi begge begynte å jobbe der, på cirka den samme tida.

    Og siden vi begge jobba på samme skift, og pleide å ha sitte å preike sammen der, i matpausene osv. da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kassasjefene på OBS Triaden, det var ei finsk dame, ved navn Helene, som snakka svensk da.

    Hu hendte det ganske ofte at jeg satt på med hjem, etter jobben, etterhvert, når jeg flytta til Ungbo, på Ellingsrudåsen, (husker jeg).

    Ei annen av kassalederne, det var ei dame i begynnelsen av 40-åra vel, fra Romerike vel.

    Og hu sleit litt med, at hu hadde mista sønnen sin, skjønte jeg, fra hva jeg hørte der, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei tredje kassaleder, (som vel muligens begynte der, etter at hu i 30/40-åra slutta), det var Carmen, som var fra Korea eller Thailand, (eller noe), tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde jobba på OBS Triaden, i et drøyt års tid vel.

    Så skjedde det, at Carmen og Helene, de begynte begge å jobbe, for sin tidligere sjef Paulsen, på Rema, på Furuset Senter.

    Men der ble ble de litt degraderte da forresten, (husker jeg), for der måtte de sitte i kassa selv, istedet for å være kassaledere da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei fjerde kassaleder, det var ei som het Liss.

    Hu jobba bare som kassaleder, på deltid vel.

    Og hu pleide noen ganger å ta samme buss som meg, hjem fra jobb, husker jeg.

    Liss bodde på Karihaugen, i noen høyblokker der, mener jeg.

    Og Karihaugen lå et par stoppesteder, før mitt stopp, som var Furuset da.

    Og et stopp før mitt nye stopp, etter at jeg flytta til Ungbo, på Ellingsrudåsen, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var stadig noen som fant på et eller annet ‘krumspring’, når det gjaldt fester eller sammenkomster, når jeg jobba på OBS Triaden der, husker jeg.

    Jeg husker at jeg ble invitert, til hu finske Helene, sin 30-års dag, som hu hadde i et leid lokale, på Grorud vel.

    (Ved T-banen på Grorud der, (et eller annet sted), mener jeg at det var).

    Selskapslekene der, de var litt drøye vel.

    Man skulle gå med en kinakål, (eller noe), mellom beina, i en slags stafett vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg mener at Liss og Fanney, (fra Island, som jobba deltid, i kassa, på OBS Triaden, og som seinere ble min nabo, og bodde i samme oppgang som meg, da jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, og som også kjente min lagfører, i Geværkompaniet, nemlig Marvin Bricen, fant jeg ut seinere, da jeg avtjente førstegangstjenesten da).

    Liss og Fanney, de gjorde et poeng av, (mener jeg å huske), at jeg hadde vært for ivrig, når jeg skulle gi kinakålen videre, til hu eldste kassalederen der, for den måtte jeg plassere mellom beina på henne da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så de lo av meg da, siden jeg var dum i fylla da, (hvis jeg husker det riktig).

    Helene var forresten sammen med en Matland/OBS Triaden-kunde, som hu hadde blitt kjent med, mens hu satt i kassa selv, (husker jeg, at hu fortalte en gang).

    Jeg chatta såvidt litt med han, (på den festen til hu Helene vel), og han var fra Abildsø, (mener jeg å huske), hvor jeg jo selv hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    Jeg tulla litt med Helene, da jeg hørte om det her forholdet, forresten.

    Og spurte henne om hu fikk lov til å sitte i kassa, av han typen sin da.

    (I tilfelle hu ville møtt en ny ‘kavaler’ da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det ble forresten ganske skandale, på Helene sin 30-årsdag, oppe på Grorud der, husker jeg.

    Mora hennes, hu var jo den gamle hora, (mener jeg at det ble sagt noe lignende av, ihvertfall).

    Og hu dansa jo sånn veldig våget, ute på dansegulvet der da, (husker jeg), mens hu løfta skjørtet sitt veldig høyt da, kjempelenge, sånn at alle kunne glane, så mye de ville, på trusa hennes da.

    Og da husker jeg at Knut Hauge og Lene, de syntes synd på hu Helene da, som fikk ødelagt 30-års dagen sin, av hu fæle mora si da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Knut Hauge og Lene de fant en gang ut, vinteren 1990/91 vel, at vi folka på OBS Triaden, vi skulle dra på slalomtur da.

    Jeg var jo fra et sted med slalombakke, (nemlig Berger).

    Men jeg hadde jo aldri stått på slalom før.

    For jeg hadde ikke slalomski, og jeg hadde ikke noe interesse for å stå på slalom heller liksom.

    Jeg hadde nok med å spille fotball, for Berger IL, og å kjempe mot mine ‘demoner’, altså problemene jeg hadde, med å være nedfor, osv., siden faren min lot meg bo alene, fra jeg var ni år da.

    Så selv om søstera mi og Christell, (og vel også Jan og Viggo Snoghøy), alle stod på slalom vel.

    Så hadde ikke jeg selv engang prøvd å stå på slalom.

    Så her kan man se det, at Pia og jeg, (for eksempel), ikke var i den samme familien da.

    Jeg var på en måte min egen familie da.

    Og faren min, Haldis, Pia, Christell, Jan og Viggo, de var egentlig en annen familie da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg pleide å være litt trøtt, om morgenene, på den her tida.

    Så Knut Hauge var redd for at jeg skulle forsove meg, husker jeg.

    Så vi hadde avtalt det, at han skulle ringe og vekke meg da, den her ‘slalom-søndagen’.

    (For jeg hadde egentlig ikke så lyst til å være med da.

    Så jeg prøvde nok å ro meg litt unna da.

    Men Knut Hauge og Lene, de begynte nok da å si sånne ting, som at jeg kunne leie slalomski, og at de kunne ringe og vekke meg da, når jeg fant på unnskyldninger, for å slippe å være med da).

    Så når Knut Hauge ringte meg, en søndag morgen/formiddag, hos Arne og Mette.

    Så sa han til meg, da jeg svarte telefonen, at ‘hvis du ikke står opp nå, så dreper jeg deg’.

    Så den var rimelig drøy, husker jeg, at jeg syntes.

    Jeg prøvde å spørre Knut Hauge, på bussen, (som han og Lene hadde leid vel), opp til Norefjell, (eller om det var Hemsedal), om hva han hadde ment med denne ‘draps-snakkinga’.

    Men da sa han ikke noe mer i detalj om hva han hadde ment med det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte leie slalomski, oppe på Hemsedal/Norefjell der, husker jeg.

    Og jeg hadde heller ikke lue.

    Så jeg kjøpte meg et pannebånd der , til å ha over ørene, husker jeg.

    (Etter å ha fått råd om det vel).

    Jeg tok en skiheis opp, sammen med Knut Hauge der, husker jeg.

    Men oppå toppen der, (var det vel), så tok det så ikke lang tid, før jeg falt.

    På en vond måte, på ei glatt slette der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg klarte såvidt å komme meg ned de letteste løypene der.

    Etter mye knall og fall da.

    Det var nesten at jeg bomma, og havna ut en svart-merket, (var det vel), løype der og.

    Men jeg så faren da, for å være ærlig.

    For den løypa var skikkelig bratt, for å si det sånn.

    (Og det stod skilt/kart, med ganske bra merking, av de forskjellige løypene der da).

    Så jeg vet ikke om jeg hadde overlevd å kjøre ned den løypa.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg brukte flere timer, på å komme meg helskinnet, ned det fjellet der da.

    Knut Hauge hadde liksom ikke stått så mye på slalom før heller.

    Men han hadde kanskje stått mer på langrenn-ski, enn meg.

    Det er mulig.

    Men de siste hundre meterne, av løypa, der stod jeg ganske bra faktisk, husker jeg.

    Jeg kjørte slalom, ikke mellom noen porter, men mellom flere andre slalomkjørere, som kjørte nedover den siste bakken der, samtidig med meg, husker jeg.

    Også klarte jeg å skrense, helt til slutt, nederst i bakken, sånn at jeg fikk snø i håret, husker jeg.

    Og akkurat da jeg klarte å stoppe, (like før jeg kjørte ut av løype-området der), så stod hu Beate der, husker jeg, (som jeg hadde klint med, på julebordet da).

    ‘Nå så du kul ut’, husker jeg at hu sa til meg, når jeg hadde masse snø i håret da.

    (Uten at jeg skjønte helt hvorfor hu sa det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Knut Hauge prøvde å få meg med, på å kjøre ned den lange slalomløypa, enda en gang.

    Men jeg orka ikke.

    Jeg hadde vært gjennom nok knall og fall og spenning, etter en sånn gjennomføring, husker jeg at jeg syntes.

    Jeg bare ble i kafeteriaen der, og så litt dum ut vel, i noen timer, til vi skulle dra tilbake, til Oslo/Romerike igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var som sagt ikke vant, til å stå på slalom.

    Og jeg hadde bare hatt på meg en olabukse, (og jeg hadde vel også på meg den rød-lilla høst/allværs-jakka, som jeg hadde kjøpt, på Oslo City, etter at jeg hadde jobba, på Forsvarets Overkommando der, den gangen), uten noen lange underbukser, under.

    (For jeg pleide aldri å bruke lange underbukser, (siden jeg syntes det klødde fælt, å gå med stil-longs, osv., som jeg har skrevet om, i Min Bok)).

    Så det som skjedde, det var vel det, at jeg hadde detti mye, når jeg stod ned, de par kilometerne, (var det kanskje), med forskjellige slalombakker da.

    Så olabuksa mi, den var rimelig våt da, (hvis jeg husker det riktig).

    Så da vi kom på bussen igjen, så babla hu Fanney, fra Island, (men som snakka norsk da), om at jeg burde ta på meg en tørr bukse.

    Jeg hadde jo aldri stått på slalom før, så jeg var kanskje litt usikker da, på den her slalomturen.

    Han Knut Hauge hadde jo vekket meg, ved å si at han skulle drepe meg også.

    Så jeg sa at det var greit da, da hu Fanney, ville låne meg et par hvite stretch-bukser, (var det vel), som hu hadde da.

    Og jeg var så tynn, (husker jeg), at de buksene, (som nok satt stramt på hu Fanney, som ikke var kjent for å være tjukk, men heller var kjent for å være ganske deilig vel), de satt slakt på meg, for å si det sånn.

    Så jeg husker at jeg overhørte det, at hu Fanney, sa til hu Liss, (var det vel), at de buksene satt stramt på henne selv da, (var det vel).

    Så jeg var nok en veldig tynn ung mann, på den her tiden, før jeg havna i infanteriet, under førstegangstjenesten da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så sa jeg til hu Fanney, (når vi begynte å nærme oss Oslo/Romerike igjen), at jeg skulle få vaska den buksa hennes, før jeg ga den tilbake.

    Og jeg hadde jo aldri vaska en sånn stretch-bukse før.

    Så da måtte jeg spørre hu Mette Holter om råd, husker jeg.

    Og en dag, en ukes tid, (eller noe), seinere da.

    Så fikk jeg tilbake den hvite stretchbuksa, (til hu Fanney), ferdigvasket, og tørket, (i en bærepose), av Mette Holter da.

    Og så tok jeg med den, på jobben, (på OBS Triaden), og sa takk for lånet, til hu Fanney da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Så dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg er glad at jeg ikke ble med, da Ulf Havmo kom på døra mi, og skulle ha meg med, i det nystartede Svelvik Fremskrittsparti, på slutten av 80-tallet

    glad ikke ble med i frp

    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10077971

  • Mer fra Erland Borgen

    lærerinne i norsk

  • Faren til mine barndomskamerater, på Bergeråsen, Petter og Christian Grønli, er visst kjent som Master Carl Otto Gronli, i Mexico. Ja vel

    master carl otto gronli mexico ny

  • Mer fra Facebook-gruppen ‘Vi som vil at Nina Monsen sin grav skal bli flyttet til Berger’

    mer om nina monsen klining mm

    http://www.facebook.com/groups/229021713848987/

  • Mer fra Facebook-gruppen ‘Vi som vil at Nina Monsen sin grav skal bli flyttet til Berger’

    mer om nina monsen facebook

    http://www.facebook.com/groups/229021713848987/