johncons

Stikkord: Bergeråsen

  • Min Bok 2 – Kapittel 24: Fler ting som skjedde det første året jeg bodde i Oslo

    Jeg møtte også Kenneth Sevland, fra Svelvik, (og språkreisen til Weymouth, sommeren 1986, som jeg har skrevet om i Min Bok), på Oslo City en gang.

    Han skulle på platebutikken der, og jeg stod og hang like ved den, etter å ha spist en burger til frokost, som vanlig vel, på burgersjappa Wendy’s, (eller om det var Wimpy’s), på Oslo City der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sevland fortalte det, at han gikk på noe slags datalinje, på en folkehøgskole, ute i Bærum der.

    (Sevland hadde jo gått Kontor og Administrasjonslinjen, på Handel og Kontor, på Sande Videregående.

    Så han hadde jo ikke fått artium.

    Så han måtte jo begynne på folkehøgskole, istedet for på en vanlig høgskole, sånn som meg da, som begynte på NHI.

    Likevel har jeg forresten sett det, tidligere iår, at Sevland faktisk er på Facebook-gruppen, til NHI.

    Men om han faktisk har gått der, eller ikke, det vet jeg ikke.

    Jeg kan ikke huske å ha sett han der ihvertfall.

    Og jeg gikk på NHI skoleårene 1989/90 og 1991/92.

    Men det er mulig at han kan ha gått der seinere da.

    Hvem vet).

    Sevland sa også det, at han bodde ute i Bærum der, sammen med en medelev-dame, fra Sande Videregående, som han var sammen med da.

    Jeg spurte hvem det var.

    Og Sevland sa at det var ei som pleide å ha masse kviser.

    Jeg skjønte fortsatt ikke hvem det var.

    Men Sevland inviterte meg ut for å besøke dem, ute i Bærum der da.

    Men jeg skjønte ikke hvilken skole det var, som Sevland gikk på.

    Så jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg dit liksom.

    Og jeg visste heller ikke hvem dama hans var.

    Samtidig så hadde det skjedd så mye, det skoleåret, som jeg gikk på den samarbeidsavtalen, i Drammen, på Gjerdes Videregående.

    Så jeg syntes vel ikke at jeg kjente Sevland så bra lenger kanskje.

    Så jeg droppa bare det, å dra ut til et sted jeg ikke skjønte noe om, ute i Bærum der.

    For å besøke han Sevland da, (som kunne være litt sur/grinete/sippete-aktig kanskje), og ei dame med masse kviser der liksom.

    Da ville jeg bare blitt det tredje hjulet på vogna, (vil jeg si).

    Det var vel derfor at jeg droppa det besøket, vil jeg vel tippe på.

    Jeg husker ihvertfall at jeg ikke hadde lyst til å besøke Sevland ute på Bygdøy der, (eller hvor dette var igjen).

    Jeg hadde jo allerede vært å besøkt Magne Winnem, ute på Rimi Nadderud der.

    Så jeg var kanskje litt lei av å kjøre buss uti Bærum der og.

    Hvem vet.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og etter denne episoden, så så jeg vel aldri Sevland igjen, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg var ferdig, med de siste eksamene, (var det vel), på NHI.

    Så møtte jeg også Brunkremtrynet, (ei jeg dessverre bare husker kallenavnet til, hos den ‘Abildsø-gjengen’, på), igjen, da jeg var på vei ned til byen, for å feire.

    Hu var vel russ, eller noe, tror jeg.

    Hvis ikke hu gikk i andre klasse på videregående da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også møtt Brunkremtryne igjen, en gang, noen måneder før det her og.

    Ved bussholdeplassen, i Dumpa der vel.

    Det samme stedet hvor jeg hadde møtt henne, den første gangen.

    (Den første dagen, som jeg bodde på Abildsø.

    Da jeg hadde forvilla meg ut i Enebakkveien der, og satte meg ned på benken, ved bussholdeplassen der, for å ta meg en røyk da.

    Siden det ikke var lov å røyke, i hybelen, som jeg leide av familien Jorås der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sa vel da bare ‘hei’ til Brunkremtrynet.

    Men Brunkremtrynet tok dette lenger, og begynte å si at hun ikke hadde tid til å ha noe kjæreste.

    For hun hadde skole, jobb og trening, var det vel.

    (Noe sånt).

    Dessuten så tok det vel litt tid, å ta på seg all den brunkremen i trynet og, hele tida, kan jeg vel tenke meg.

    (Bare for å tulle litt).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men den tredje gangen, som jeg møtte henne.

    Så skulle hu ut og feste da, på Rockefeller.

    Og jeg skulle også ut og feste, for å feire at eksamenene var overstått, (mener jeg at det var).

    Brunkremtrynet og venninnene hennes, de spurte meg, om jeg skulle bli med dem, på Rockefeller da.

    Og jeg hadde ikke noen spesielle planer.

    Så jeg ble med dem dit da.

    Men det var et slags ungdomsdiskotek der, i første etasje vel.

    Og alkoholservering i andre etasje der da.

    Så det var ikke sånn at jeg bare hang med Brunkremtrynet og dem, hele tida der da.

    For Brunkremtrynet var vel bare 17 år gammel, tror jeg.

    Så hu hadde ikke lov til å kjøpe alkohol da, hvis jeg husker det riktig.

    Så derfor måtte jeg liksom være litt overlegen da.

    Siden jeg var over 18 år, og dem ikke var det.

    Så det var ikke sånn at jeg akkurat hang sammen med Brunkremtrynet og venninnene hennes, inne på Rockefeller der, hele tida.

    Men jeg gikk vel bort til dem på dansegulvet og sånn, i fylla, noen ganger, tror jeg.

    Så det var ikke sånn at jeg feira at eksamenene var ferdig, med noen kamerater, eller med noen medstudenter, fra NHI.

    For Magne Winnem var jo i militæret, på den her tida.

    Og det var ikke sånn at jeg pleide å feste så mye, sammen med de andre studentene, på NHI da.

    Men jeg hadde mer eller mindre flaks da.

    Siden jeg møtte hu Brunkremtrynet, ved bussholdeplassen, på Abildsø der, (som vanlig, kan man vel nesten si.

    De gangene som jeg møtte henne, så møtte jeg henne alltid ved bussen der, sånn som jeg husker det).

    Og ble med hu og venninnene hennes, ut for å ‘rocke’, på Rockefeller der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men dette var vel den siste gangen, at jeg så noe mer til henne og, tror jeg.

    (Selv om jeg også vagt husker det, at hu babla noe om det, at jeg egentlig ikke skulle ut, den gangen.

    En senere gang.

    Men det skulle jeg faktisk.

    Jeg hadde jo på meg dressjakke og alt.

    Og det her var vel på en torsdag, som var den faste kvelden, for studentkroer og sånn da.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på den tida, som jeg bodde på Abildsø.

    Så dro hu Lene og hu Anne Lise, meg med hjem, til ei katolsk jente, som bodde i Dumpa på Abildsø der da.

    På en slags fest der da.

    Da satt vi bare rett opp og ned, i stua dems der, husker jeg.

    Uten å drikke eller si så mye vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da sa Lene og Anne Lise, om hu jenta, at hu ‘var katolsk’, mens jeg satt der da.

    Jeg kjente ingen katolske folk, fra Bergeråsen, (for å si det sånn).

    Så jeg bare svarte ‘å ja’, (eller noe).

    Og det ble vel ikke forklart noe mer.

    Jeg syntes det var litt uvant, at hu jenta var katolsk.

    Det var ikke sånn at jeg hadde møtt noen norske katolikker før, tror jeg.

    Men katolismen er jo en ganske kjent religion da.

    Og en europeisk en, må man vel nesten også si.

    Så det var ikke sånn at jeg fikk sjokk akkurat, av dette, at hu jeg hadde blitt dratt med på besøk/fest hos, var katolikk da.

    Men jeg syntes nok at dette kanskje var litt uvant da.

    Så jeg oppførte meg kanskje litt reservert da, da jeg var hjemme hos hu katolske jenta på Abildsø der da.

    På en slags fest der da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men meg.

    Magne Winnem, han klarte også å lire ut av seg, en mer eller mindre lur kommentar, da han var på besøk hos meg, en gang, på Abildsø der da.

    ‘Synes du at jeg er stygg, Erik’, spurte Winnem om da.

    Det syntes jeg at ble litt flaut.

    Winnem så vel helt vanlig ut, egentlig kanskje.

    Og var høy og stor.

    Men han hadde kanskje dårlig selvtillit da.

    Og jeg selv hadde jo også vært utsatt for mobbing, på ungdomsskolen og var sent i puberteten.

    Så jeg hadde kanskje ikke så god selvtillit selv heller.

    Etter å ha måtte bo alene, fra jeg var ni år og.

    Og vi var jo jevngamle, så det var litt vanskelig for meg, å være som en far, for Winnem da.

    Så jeg bare svarte ikke noe.

    Winnem fortalte også, at han hadde vært hos tannlegen, og at han hadde hatt noen hull, på fremsiden, av fortennene sine.

    Jeg hadde faktisk lagt merke til det, at Winnem hadde hatt noen gule flekker, på forsiden av tennene sine.

    Men det måtte han vel ha lagt merke til selv og, når han pussa tennene sine, osv.

    Men det var nesten sånn, syntes jeg, at Winnem bebreidet meg, fordi at han hadde hatt misfargede tenner da.

    Men jeg var jo ikke noen tannlege heller akkurat.

    Så jeg kunne vel ikke vite hva de flekkene hans på tennene kom av.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Winnem er jo liksom sånn ovenpå ofte, og skal hele tiden finne på noe da.

    Og jeg hadde jo bare kjent han, fra skoleåret før.

    Så det var jo ikke sånn at jeg visste alt om han liksom.

    Så det ble som noe litt rart dette, at Winnem spurte meg, om jeg syntes at han var stygg, osv.

    Og Winnem ville jo også, (som jeg skrev om, i det forrige kapittelet), at jeg skulle kjøpe en lik walkman til han, som jeg selv hadde kjøpt meg, på Fritjof Arngren sin butikk, ute i Skøyen der.

    Så kanskje Winnem ikke syntes at han var noe kul da, og liksom prøvde å bli like kul som meg, (hvis jeg var noe kul), ved å henge sammen med meg da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Winnem fant jo alltid på ting.

    Som å dra på diskoteker og dansketurer, osv.

    Så at han skulle ha dårlig selvtillit, det passet jo ikke så bra med det, at han jo var en person, som alltid fant på mye å gjøre, i helgene, osv.

    Så hvordan dette egentlig var.

    Det tørr jeg ikke å gjette på.

    Det kan hende at Winnem bare tulla med meg og.

    (For alt hva jeg vet).

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Så godt kjente jeg ikke Winnem, (at jeg tørr å si det her helt sikkert), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem hadde også noen tøffe kamerater, fra ute i Røyken vel.

    En het Karl, (eller noe), tror jeg.

    Winnem dro meg med ut med de, på et utested, ved St. Olavs Plass, en gang.

    Ei dame spurte meg Winnem og meg om, ‘er det noe jeg burde vite om Karl(?), før jeg blir bedre kjent med han eller?’.

    Winnem og jeg svarte det, at han Karl var vel ok.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg kjente han Karl så mye.

    Men hva skulle jeg svare da liksom.

    Jeg måtte vel svare noe, og jeg regna vel med at kameratene til Winnem var ok da.

    Så jeg sa vel det da, til hu dama som spurte meg om hvordan han kameraten til Winnem var da.

    (Mens hu gliste eller halvveis lo litt vel.

    Mens vi satt på det utestedet ved St. Olavs Plass der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem hadde også vært på en vinterferie eller påskeferie, (var det vel), dette studieåret, sammen med disse kameratene sine, fra Røyken da.

    Ei jente hadde visst gått rundt i bare en sånn body der.

    (Kanskje en sånn som Christell fikk til jul, året før vel, da vi feira jul hjemme hos hu Solveig som var telegrafist på Scandinavian Star, som jeg skrev om, i Min Bok).

    Og da hadde visst den body-en vært for stor, sånn at fitta hadde syntes da, fortalte Winnem.

    Etter at han kom hjem fra den her slalomferien da, i Hemsedal, (eller hvor det var).

    Hvor de vel også hadde hatt ‘after-ski’ og sånn vel.

    (Hvis jeg husker riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er det fortsatt rimelig varmt, her på det rommet jeg bor på nå, i Fairfield, i Liverpool.

    Så dette kapittelet blir nok ikke så veldig langt, merker jeg.

    Men jeg ser på notatene mine her, at det fortsatt var en del mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde, i Oslo.

    Så jeg får skrive mer om dette, i de neste kapitlene, (tenkte jeg).

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 21: Sand

    Jeg kan ta med mer om hva som skjedde, i de helgene, som jeg var på besøk, hos bestemor Ågot, på Sand, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    En helg, så dukka jeg opp på Sand, og jeg husker at jeg satt i stua til Ågot der, og overhørte at søstera mi kontaktet min far, når han kom inn i gangen der, og sa, (om meg), at ‘jeg orker ikke mer av han der jeg’.

    Så søstera mi Pia, dreiv og baksnakka meg der da, fikk jeg med meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og dette huset til Ågot, det var jo som et barndomshjem for meg.

    Jeg hadde jo spist middag der, nesten hver dag, etter skolen.

    Fra jeg var ni år.

    Mens Pia bodde i Larvik en del år lengre enn meg.

    Hos mora vår.

    Og når Pia flytta til Berger, så spiste hu jo hos Haldis og ikke hos Ågot.

    Så ‘Ågot-huset’, det var liksom ‘mitt’ hus, tenkte jeg.

    Ihvertfall i forhold til de andre barnebarna.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo også lite sjanse til privatliv, når jeg måtte bo på samme rom, som søstera mi der da.

    Så om kvelden, så pleide jeg noen ganger, å sitte oppe lenger enn Pia og Ågot.

    Og ta min daglige runk, (hadde jeg nær sagt), i stua der da.

    Jeg pleide å runke, hver kveld, for jeg hadde ofte problemer med å sove, om kvelden, hvis jeg ikke gjorde det.

    Og det roet meg ned litt da, må man vel si.

    Så det er en vane jeg har da, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og da pleide jeg altså noen ganger, å heller ta meg en runk, i stua til Ågot, om kvelden, etter at Ågot og Pia hadde lagt seg.

    De relativt få helgene, som jeg besøkte Ågot og Pia, på Sand da.

    Men jeg tror at Pia må ha spionert på meg, en av de kveldene, som jeg runka i stua til Ågot der.

    For jeg er ganske sikker på at jeg ikke sperma på skinnsofaen der.

    Men likevel, så kom det fra Pia, på lørdagen, (dagen etter at jeg hadde runka i stua), at ‘hva er det der?’.

    Mens Ågot og jeg også satt i stua der da.

    Så jeg lurer nå på om det var noe, som Pia hadde klint på sofaen.

    For jeg tror ikke at sperm ville vært synlig sånn, dagen etterpå.

    Det må ha vært noe krem, eller noe, som Pia nok må ha smurt på sofaen og lata som at var sperm da.

    Noe sånt.

    ‘Det er noe fra ungane til Runar’, (eller noe), svarte Ågot, til Pia, da hu fant spermen, (eller ‘spermen’), min, i sofaen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke alltid, at Pia og Cecilie Hyde, ville ‘leke med meg’ mer, etter at jeg flytta til Oslo, og var på besøk på Sand da.

    Jeg var med de ut i Svelvik noen ganger, på Teriaen der.

    Teriaen er et annet navn for Kafeteriaen.

    Og det var det mest kjente utestedet, i Svelvik vel.

    De hadde også diskotek i kjelleren der, det første året jeg bodde i Oslo, husker jeg.

    Jeg husker at jeg satt på Kafeteriaen der, og prata med Gry Johansen, fra Nedre, (på Bergeråsen).

    Og så kom Pia og Cecilie Hyde også inn der.

    Og da bare forsvant hu Gry Johansen.

    Hu hadde satt seg ved bordet mitt der, husker jeg.

    Men hu var visst redd for Pia og Cecilie Hyde da.

    Siden hu bare forsvant, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen merkelig episode, hendte også, på Kafeteriaen der, husker jeg.

    To røslige bondesønner, (eller noe), med damer.

    De kjefta på meg, siden jeg hadde dratt til Oslo, for å studere.

    Dette var folk jeg ikke ante hvem var engang.

    Så jeg var visst ganske kjent i Svelvik da, på den her tida.

    Jeg prøvde å si noe om det, at det var en bra ting, med studier.

    Og damene dems holdt vel litt med meg vel.

    Men de her kara var sure på meg da, fordi jeg hadde dratt for å studere inne i Oslo.

    Forstå det den som kan.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen ting som skjedde, det var at søstera mi og Cecilie Hyde.

    De ble plutselig sammen med en i parallellklassen min, fra ungdomsskolen, som het Eivind.

    (Det var vel Cecilie Hyde som ble sammen med han).

    Og Pia ble sammen med en ‘goofy’ type, som hadde føflekk i trynet.

    Disse parene ble plutselig sammen, seint en natt til søndag, i Svelvik da.

    (Virka det som for meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så ble plutselig søstera mi og Cecilie Hyde uhøflige mot meg da.

    Det var vel avtalt at jeg skulle ligge over hos Hyde og dem, (som under russetida da).

    Men Hyde og Pia, (og deres to kavalerer), de begynte å gå mot Sand da.

    Og så ville de visst at jeg skulle fortsette alene, når vi kom bort til ved Rimi på Skjønnhaug der.

    Men jeg gadd ikke da.

    For jeg syntes at søstera mi var billig, siden hu plutselig ble sammen med ‘den mest goofy-e typen i Svelvik liksom’, (for å si det sånn).

    Og jeg spente vel til han, i låret.

    (Et knep min tremenning Øystein Andersen, hadde lært meg).

    Han med føflekken gjorde ikke noe tilbake.

    Men de fire bare fortsatte å gå tilbake, bort til der Hyde bodde da.

    Jeg lurte på om Cecilie Hyde og Pia hadde solgt seg til de her to karene, for penger, eller noe.

    Så jeg ble også med dem hjem til Hyde der da.

    For det var litt langt å gå helt til Sand, i fylla.

    Det var cirka en halv mil da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke om Pia hadde sex med han ‘goofy-e’ typen.

    Men det er nok mulig, men jeg skal jeg ikke si det sikkert.

    De sov vel ihvertfall sammen, hjemme hos Hyde, i et annet rom enn der jeg sov.

    Mener jeg å huske ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En bodybuilder-aktig dørvakt, brølte også til meg i Svelvik, en gang som vi skulle gå ned på diskoteket der, Pia, Cecilie Hyde og meg, (husker jeg).

    Jeg var jo vant til å gå på diskoteker, i Oslo og i Drammen, og i Brighton, osv.

    Men brøling fra dørvakter, det hadde jeg ikke vært utsatt for før.

    Så det syntes jeg at var rimelig harry, husker jeg.

    Og uten at jeg vet hva jeg gjorde for noe galt, egentlig.

    Men han dørvakta slutta å brøle igjen da, av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter disse rare ‘Svelvik-opplevelsene’, så hang jeg ikke så mye med Pia og Cecilie Hyde lenger.

    De helgene jeg var på besøk på Sand da.

    Så jeg kjeda meg vel en del da, på disse 5-6-7 helgebesøkene da.

    (Eller hvor mange besøk det kan ha vært igjen).

    Så jeg gikk noen ganger bort til ‘narverne’, ved Prima der da.

    Det vil si Geir Arne Jørgensen og dem.

    Og jeg ble også med de, på en fest, i Svelvik en gang, husker jeg.

    Noen lyshåra Svelvik-damer vel, de klagde fælt til meg, i første etasje der, husker jeg.

    Uten at jeg skjønte helt hva som var galt.

    I andre etasje, så satt jeg på ‘Radio Gaga’, med Queen, husker jeg.

    (Dette var vel i et sånt hvitmalt skipperhus, (mener jeg å huske), i selve det som nå er Svelvik by da).

    Og da dukka ei nabodame opp der, og klagde.

    ‘Takk for at du ikke ødelegger festen’, sa jeg til henne.

    Jeg ble litt irritert da.

    For det var ikke så seint akkurat.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den narver-gjengen hadde også fått tilskudd av ei hot lita snelle, siden jeg hadde flytta til Oslo, husker jeg.

    Det var visst datteren til butikksjefen, på Prima der, mener jeg.

    De bodde vel i en leilighet, ovenfor Prima-butikken der, mener jeg.

    Jeg ble vel litt sur, når jeg så at de hadde fått ei så pen, lysthåret frøken, med i narver-gjengen sin.

    Så jeg klagde vel litt på det da, til Geir Arne Jørgensen og dem da.

    Men det var vel mest sjalusi, fra min side, vil jeg si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg dro også en gang, bort til Bergeråsen.

    På et av disse helgebesøkene, på Sand, skoleåret 1989/90.

    Jeg møtte da Gry Johansen og dem.

    Og ble bedt på fest.

    Og gjett hvor?

    Jo, i Hellinga 7B!

    Hvor jeg hadde bodd selv, som ni og ti-åring.

    I min fars gamle leilighet der.

    Og brannflekkene på vegg-til-vegg-teppet, var fremdeles der.

    Fra den gangen, som jeg hadde vært alene hjemme, en helg, (som ni-åring da), og blitt skremt, av en tordivel, som surra, rundt utelampa der da.

    Den gangen jeg prøvde å skremme tordivelen, med brennende bensin, (som jeg egentlig brukte til å sjekke vannmerke, på frimerkene mine), som jeg har skrevet om i Min Bok.

    Den gangen som bensina rant ut på teppet, fordi at den skåla ble for varm å holde, for meg.

    Og hvem bodde i Hellinga 7B nå?

    (Viste det seg).

    Jo, ingen ringere enn en som hadde vært med i bandet Ingenting.

    Ingenting var et Berger-band, som hadde begynt å spille sammen, allerede mens de gikk på barneskolen vel.

    De i dette bandet, de gikk i klassen over meg, på barneskolen.

    Og de var lokalt veldig kjent for hiten ‘Ape-egg’.

    Og han mørkhåra karen, som bodde der da.

    Han fortalte om at en gang, i Hokksund, (eller noe), når Ingenting hadde spilt opp til dans, så hadde publikum klappa og hoia fælt da.

    (Eller noe).

    Og så spilte han Ape-egg, på gitar og sang da, i sofaen, i min fars gamle leilighet der.

    Han Ingenting-karen, han lurte fælt på hvem jeg var, (mener jeg å huske).

    Og sa seinere at, ‘åja, det var du som var kaptein på fotball-laget’.

    Det var ikke helt riktig men.

    Men jeg hadde ihvertfall spilt på Berger IL.

    Jeg trodde de fleste på Berger visste hvem jeg var.

    Så jeg svarte ikke noe.

    Men ble litt fornærmet da.

    Jeg hadde jo tross alt bodd i leiligheten der før han til og med.

    (Og vært på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold til og med, mens jeg gikk det siste året, på videregående).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde kjøpt det siste Depeche Mode-albumet, husker jeg.

    Det var vel ‘Violator’, mener jeg.

    Og jeg spurte om jeg fikk lov til å sette på en sang, på stereoanlegget der.

    Og det fikk jeg lov til da.

    Det var sangen ‘Waiting for the night to fall’, eller noe.

    Men da klagde Gry Johansen, og sa at ‘det var sånn sovemusikk’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like etter, så lot hele gjengen som at de hadde sovna, i sofaen der.

    Så jeg var den eneste som var våken da.

    Så da bare tok jeg med Depeche Mode-kassetten min, og gikk igjen, husker jeg.

    Og etter det, så har jeg vel ikke sett noe mer til noen av de folka der, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dro også innom søstera mi Pia, som hadde begynt på Drammen Gym, en gang, dette skoleåret.

    Og jeg spurte på et kontor der, hvilken klasserom, som Pia hadde.

    Og jeg venta på henne, i gangen, utafor klasserommet hennes, på Drammen Gym der.

    Til timen hennes var ferdig da.

    For jeg hadde jo ikke så mange forelesninger, på NHI, på fredager osv.

    Så jeg tenkte at jeg kunne hilse på henne, på skolen hennes.

    Siden jeg likevel måtte innom Drammen, på vei til bestemor Ågot, på Sand da.

    Og siden hu hadde prata så fint, om det at man burde være sosial og vennlig og sånn da.

    (Skoleåret før, på den tida som Pia flytta opp til meg, i Leirfaret 4B der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, dette skoleåret.

    Eller om det var det neste skoleåret.

    Så husker jeg at Ågot sa det til meg, at hu ‘ikke orka mer av Pia’ og ‘all den flyinga hennes’.

    Mens hu var på gråten da.

    Så Pia hu var vel mye ute og fløy da.

    Så mye at det gikk på nervene til Ågot, kan det virke som.

    Jeg svarte vel det, til Ågot, at Pia ‘er vel ålright’, eller noe.

    (For Pia var jo søstera mi, og jeg hadde aldri hørt det, at noen hadde prata noe ‘dritt’ om henne før, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    (Hvis jeg ikke blir kastet ut en sjette gang også da.

    Etter å ha blitt kastet ut fra Leather Lane, University of Sunderland, Azalea Lodge, den skandinaviske kirken i Liverpool og Hatters/YMCA, i Liverpool, siden august.

    Uten noen gode grunner i noen av tilfellene, sånn som jeg kan se det).

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 12: Enda mer fra juleferien 1989/90

    Mens Laila Johansen og jeg, var oppe på rommet hennes, etter pølse og lompe-middagen, til mora hennes, på første nyttårsdag, i 1990.

    Så ville Laila Johansen prate om tidligere forhold.

    Jeg fortalte det, at første gangen, som jeg hadde hatt sex, det var med Nina Monsen, på Bergeråsen, et drøyt år, før det her da.

    Og at hu hadde hatt med bikkja si, og sånn.

    Så det ble litt spesielt da.

    Laila Johansen, hu fortalte det, at første gangen, som hu hadde hatt sex.

    Det var mens hu gikk på Majorstua skole.

    (I sjuende eller åttende klasse, eller noe, tror jeg).

    En håndverker hadde drivi med å male skolen.

    Og etter skolen, så hadde Laila Johansen gått tilbake dit, med en hund da.

    Og så hadde dem hatt sex da, på Majorstua skole der et sted da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg lå oppå henne, i senga hennes, og fingra hennes.

    Så spurte Laila Johansen, om jeg kunne kjenne det, at hu brukte bind, i trusa si.

    Det hadde jeg ikke lagt merke til, for å være ærlig men.

    Men Laila Johansen, hu fortalte det da, at hu var så våt, (i ferien vel), at hu måtte bruke bind da.

    Jeg trodde på henne, for jeg hadde jo sovet på sofaen, hos Axel og dem, på Furuset, og også vel hatt ganske lite privatliv, på hotellet, i Geilo.

    Så jeg var rimelig kåt selv, denne nyttårshelgen, for å si det sånn.

    På grunn av mangelen på privatliv i jula da.

    Og jeg tenkte at hu Laila Johansen kanskje hadde vært gjennom noe lignende, av ‘familietragedier’, (eller noe lignende), selv da, i juleferien.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg lå og fingra hu Laila Johansen der, i senga hennes.

    Så var jeg inne på tanken, å dra fram kuken min igjen.

    (Sånn som jeg hadde gjort, dagen før, i det avlukket der, inne på Radio 1 Club der da).

    Men jeg huska det, at en kondom, som jeg hadde hatt på meg, den lå i lommeboka mi, som lå i dressjakka mi, som hang i gangen, i første etasje der da.

    Dette var i 1990, og på slutten av 80-tallet, så var det nesten et hysteri, i Norge, når det gjaldt hvor skummelt Aids var, og sånn da.

    Så jeg hadde ikke lyst til å prøve å knulle hu Linda Johansen uten kondom, husker jeg.

    Jeg prøvde meg på en sånn ‘ekspedisjon’, ut på doen, i andre etasje der.

    Det var nok sånn, at jeg egentlig da, ønsket å hente den kondomen, som jeg hadde i lommeboka mi, i entreen deres da.

    Men mora til Laila Johansen var jo hjemme.

    Så motet mitt sviktet nok litt, og jeg turte ikke å gå ned og hente den kondomen.

    Mora ville kanskje ikke likt det, hvis hu hadde skjønt det, at jeg hadde sex med dattera hennes, (midt på dagen), i andre etasje, i terrasseleiligheten deres, (var det vel), mens hu selv var nede i etasjen under oss da.

    Det er mulig.

    Så godt kjente jeg hverken mora eller dattera, at jeg kunne vite hva de ville ha syntes om det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg lå og fingra hu Laila Johansen da.

    Så spurte hu meg også om, ‘har du låst?’.

    ‘Nei’, svarte jeg’.

    ‘Du er gæern!’, eller noe, sa Laila Johansen da.

    Men hvis jeg virkelig hadde vært gæern, så hadde jeg vel ihvertfall turt å gå ned og hente den kondomen da.

    Og knulla henne litt, istedet for å bare fingre henne da.

    Jeg var inne på tanken, på å prøve det ihvertfall.

    Men jeg syntes det ble litt for flaut, å gå ned til første etasjen, der hvor mora hennes var da.

    For å hente den kondomen min, i lommeboka mi der da.

    Som hang i dressjakka mi, nede i første etasjen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen dro meg så med, på en gåtur, i Frognerparken.

    (Som lå like ved der de bodde).

    Hu stakk innom en bekjent av seg, som hadde hund.

    Og som bodde mellom der Laila Johansen, (og mora), bodde da, og Frognerparken.

    Det var snø, sånn som jeg husker det.

    Og mange folk gikk tur, i Frognerparken der da.

    (På denne første nyttårsdagen da).

    Laila Johansen tok meg med, bort til den broa, i Frognerparken, hvor Sinnataggen står.

    Hu viste meg ei naken dame der, (på den andre sida av broa, enn der hvor Sinnataggen står vel), og forklarte meg det, at det her var bestemora hennes da.

    Som Vigeland hadde brukt som modell da, før krigen en gang vel.

    Jeg syntes vel det, (for å være ærlig), at hu Laila Johansen var litt mer sexy, enn hu bestemora hennes da.

    Jeg hadde jo sett begge nakne, må jeg vel nesten si.

    (Selv om jeg vel aldri så puppa til hu Laila Johansen, tror jeg.

    Men jeg så henne naken på underkroppen et par ganger.

    Og klådde jo på puppene hennes, både på Radio 1 Club og på Manhattan, en par uker seinere vel).

    Så hvis jeg skal være ærlig, så var hu Laila Johansen en del finere enn bestemora si da.

    For Laila Johansen var jo liksom en sex-bombe, må jeg vel nesten si.

    Mens hu bestemora da, hu var vel ikke like slank og smekker, (vil jeg vel si), som hu Laila Johansen da.

    Bestemora var kanskje litt kraftigere, må man vel si.

    (Hvis ikke Vigeland hadde tulla da).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Laila Johansen lurte så på hvor bikkja hadde løpt hen.

    Og jeg måtte peke og si at bikkja var der og der da.

    Det var mange folk i Frognerparken, og bikkja løp fram og tilbake.

    Men det var en snill bikkje, tror jeg, som virka fornøyd, med at den fikk lov til å gå tur, i Frognerparken da.

    Og den fant oss igjen, hele tida, etter å ha vært rundt på løpeturene sine da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen viste meg også noen litt skremmende monster eller øgle/drage-skulpturer, som stod litt bortgjemt kanskje, i Vigelandsparken/Frognerparken der da.

    Det er mulig at Laila Johansen prata om noe mareritt, eller noe, når hu viste meg de skumle statuene da.

    Som kanskje ikke var så lette å få øye på, i Frognerparken der da, ved første øyekast kanskje

    (Så sånn var det).

    Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea, og de damene der.

    De hadde vel babla litt om, å gå tur i en labyrint, i Frognerparken da.

    Men det nevnte ikke hu Laila Johansen noe om da.

    Men jeg har jo seinere sett hvor det er, og det er vel rundt Monolitten der, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og det var vel heller ikke sånn, at dette var den første gangen, som jeg hadde vært i Frognerparken, tror jeg.

    Jeg hadde kanskje vært der en eller to ganger før da.

    (Noe sånt).

    Det er mulig.

    Jeg hadde vel kanskje tatt T-banen, opp til Majorstua, en gang, høsten 1989, og gått og kikket litt i Frognerparken, for meg selv en dag da kanskje.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men men.

    Men jeg mener å huske det, at jeg ikke følte meg helt fremmed, i Frognerparken der da.

    Når jeg gikk rundt der, sammen med hu Laila Johansen da.

    Så jeg hadde nok vært der ihvertfall en gang før, vil jeg nok tippe på.

    Hvis jeg skulle gjette.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så festa vel Laila Johansen den bikkja, et eller annet sted da.

    Og så dro hu med meg inn, på en kinarestaurant, som lå på Majorstua der da.

    En restaurant som var hennes favorittrestaurant, eller noe, vel.

    Hu ville vise meg det, at det var noen fine veggdekorasjoner, eller malerier, eller noe, der.

    Noe sånt.

    Hu snudde nesten i døra, og så dro hu meg med lenger bortover, i den samme gata, (som vel må ha vært Bogstadveien vel), i retning av Majorstua skole da.

    Da vi nesten hadde kommet bort til Majorstua skole, (som var den skolen, som hu Laila Johansen hadde gått på da).

    Så pekte jeg på en annen, litt mindre skolebygning da.

    Og forklarte det, at ‘der går broren min’.

    (Den skolen til Axel, den het vel Majorstua Spesialskole, eller noe sånt, tror jeg).

    ‘Å, er han sånn?’, (eller noe sånt), svarte hu Laila Johansen da.

    Så hu likte visst ikke de elevene som gikk på den spesialskolen da, (som var like ved siden av hennes egen barne og ungdomsskole da), skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av en eller annen grunn, så ville hu Laila Johansen også vise meg Majorstua skole da.

    Hvor hu selv hadde gått på skole, og hatt sex med han maleren da, når hu var helt i begynnelsen av tenårene da, (var det vel).

    Hu tok meg med inn i skolebygningen der.

    (Noe jeg egentlig ikke ville.

    Jeg syntes det var litt rart, å bare gå inn på en sånn barne og undomsskole, uten å egentlig ha noe ærend der).

    Det foregikk noe undervisning, eller møte, eller noe, oppe i andre etasjen der da, (var det vel).

    Vi gikk nesten opp dit.

    Laila Johansen lyttet vel litt.

    Og jeg hørte også noen stemmer der, av noen voksne folk, som prata vel.

    Så prøvde hu å dra meg med, ned i kjelleren der, på Majorstua skole da.

    Men jeg syntes det ble litt vel flaut, å være inne på en sånn barne og ungdomsskole da.

    Så jeg ville ikke ble med henne, ned i kjelleren der da.

    Så vi gikk ut igjen da.

    Jeg tror at hu Laila Johansen også babla noe om, at hu kjente en frisør, som drev en frisørsalong, som het Agaton Sax, (eller noe).

    (Kanskje fordi at jeg hadde klaget på det, at jeg hadde problemer med frisyren, eller noe).

    Hu mente at jeg burde gå dit, og si at jeg kjente henne da.

    Men jeg mener at hu også sa det, at han frisøren, var homo da.

    Så jeg gadd aldri å prøve å finne den frisørsalongen.

    For jeg var jo tross alt fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes en eneste homo da.

    Så jeg syntes at alt som hadde med homo-er og sånt, å gjøre, det var veldig flaut da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake, gjennom Frognerparken, så dreit jeg meg skikkelig ut, husker jeg.

    Det var kanskje det, at hu Laila Johansen, ville dra meg med ned, i kjelleren, på Majorstua skole, som hadde gjort meg litt svimmel, (eller hva man skal kalle det).

    Det er mulig.

    Når vi gikk tilbake, gjennom Frognerparken, så pekte jeg ihvertfall på en hoppbakke, og sa ‘å, har dere hoppbakke her og’.

    Også var det Holmenkollen(!).

    Så jeg dreit meg jo skikkelig ut da.

    Og det fikk jeg høre seinere og, fra hu Laila Johansen da, når jeg var i et middagsselskap, hos mora og hvor også moras kjæreste var da, (en var butikksjef i Gullfunn vel), og også Laila Johansen da, som klagde litt på meg, under den middagen, (husker jeg), fordi jeg ikke var så god, på å prate om bilmodeller, (var det vel), og også fordi jeg hadde dumma meg skikkelig ut, når det gjaldt den Holmenkollbakken da.

    (Så sånn var det).

    Men jeg var litt i ørska da.

    Hu Laila Johansen dro meg jo rundt på så mange forskjellige steder, så jeg ble vel litt svimmel etterhvert kanskje.

    (Det er mulig).

    Og jeg lurte vel kanskje på det, med at hu hadde dårlig syn, og ikke klarte å se bikkja og sånn da.

    Så jeg måtte vel følge med på den bikkja også kanskje.

    Noe jeg ikke var vant med da.

    (Så sånn var det).

    Så det ble kanskje litt vel mye nytt for meg, på en gang da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hjemme hos mora igjen, så forklarte jeg vel det, at jeg ikke hadde noen penger igjen, av studielånet.

    Men at Magne Winnem hadde prata om å låne meg noen penger da.

    Mora fortalte det, at Laila Johansen, hu hadde egentlig tenkt å søke på jobb.

    Men dette hadde ikke blitt noe av, likevel.

    (Seinere dette året, så ringte jeg mora, og da hadde hu Laila Johansen flytta til England, sa hu da.

    Så det var kanskje et eller annet i forbindelse med den flyttinga, som gjorde at hu Laila Johansen, ikke skulle søke på jobber, likevel.

    Hvem vet.

    Det er mulig).

    Så jeg fikk med et sånt hefte, fra Arbeidsformidlingen, av mora til Laila Johansen da.

    Og jeg fikk vel også låne litt penger, sånn at jeg kom meg med tog/t-banen, opp til Kringsjå, hvor Magne Winnem holdt til da.

    Så fikk jeg vel låne en hundrelapp, eller noe, av han, tror jeg.

    (Selv om jeg ikke husker det her, helt nøyaktig).

    Også dro jeg hjem til hybelen min på Abildsø da.

    Noe sånt.

    Jeg husker også at jeg ringte hu Laila Johansen, noen dager seinere.

    (Fra en telefonkiosk, på den andre sida av gata, av Abildsø-kiosken der cirka).

    Og fortalte det at jeg bare hadde spist en loff, eller noe, (fra Norol/Statoil, på Abildsø kanskje), den dagen da.

    (Etter at hu Laila Johansen hadde spurt om jeg hadde mat og sånn vel).

    Men at jeg snart skulle dra opp til NHI, (en del dager, før skolen begynte).

    For å hente studielånet mitt da.

    (For jeg hadde hørt det, at kontoret på NHI, åpnet igjen, cirka en uke kanskje, før forelesningene der begynte igjen da).

    Så jeg avtalte vel å gå ut på kino, med hu Laila Johansen, tror jeg.

    Enten før eller etter, at jeg dro ned til Tønsberg, for å besøke mora mi, som da bodde på Borgheim.

    For det rakk jeg også, før NHI begynte, husker jeg.

    Siden NHI hadde så lang juleferie da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva som skjedde videre, i forholdet, (må man vel kanskje kalle det), med hu Laila Johansen.

    Og hva som skjedde, da jeg var på ferie, hos mora mi, på Nøtterøy, (heter det vel, der hvor Borgheim ligger).

    Det hadde jeg tenkt å skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg klagde på Drammen kommune, på Facebook

    drammen kommune

    http://www.facebook.com/drammenkommune

  • Min Bok – Kapittel 83: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 5)

    En sankthansaften, før søstera mi flytta til Berger vel.

    Så var Tom Ivar Myrberg og jeg oppe i S-Svingen, (om kvelden da), for å prøve å fange flaggermus.

    Da skulle man ta en stein og binde fast i et hvitt lommetørkle.

    Og så kaste steinen opp i lufta.

    Og så ville flaggermusen bli fanget, inne i lommetørkleet da.

    (Ifølge en eller annen kamerat av oss på Bergeråsen da sikkert).

    Noe som ikke funka da selvfølgelig.

    Men jeg tulla litt.

    Også beit jeg to hull, i lommetørkleet.

    Sånn at det så ut som at en flaggermus hadde biti i det.

    Og plutselig så dukka Christell Humblen og Nina Monsen opp der.

    (Kanskje de hadde vært hjemme hos Nina Monsen, som bodde like ved.

    Hvem vet).

    Og da viste jeg dem det lommetørkleet da.

    Og sa at det var nære på, at vi hadde klart å fange en flaggermus.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så var jeg også i S-Svingen der, (noen år seinere da), og skulle skyte flaggermus, med luftgevær da.

    En lørdagskveld vel.

    Og da, så hadde onkel Håkon grillfest, (eller noe), like oppi der da, (hvor han bodde da).

    Og Fru Løff, (Håkon sin svigermor, fra Drammen), var der.

    Og det skjønte jeg, siden jeg plutselig hørte et høyt skrik.

    Og noe om noe ‘gevær’ da.

    Etterfulgt av at Håkon sa at ‘det er jo bare Erik, jo’.

    (Eller noe).

    Så dem trengte ikke briller, noen i den familien der, det er helt sikkert.

    (Kanskje unntatt Fru Løff).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Ved siden av S-Svingen der, så bodde Rolf og Edel Stenberg, (mener jeg at dem het).

    Og Gry Stenberg, hu forklarte en gang, at hu hadde vært barnevakt der.

    Og tarmen til baby-gutten, som hu var barnevakt for, pleide visst å falle ut.

    Og da hadde visst Edel sagt til Gry Stenberg da, at da var det bare å dytte inn tarmen igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ågot viste meg noen gamle brev en gang, borte på Sand.

    Og de brevene, (eller om det kan ha vært noen postkort), hadde poststed ‘Sandbu’ da, husker jeg.

    (Og ikke ‘3075 Berger’, som det var, da jeg bodde der).

    Postkontoret, (på den tida, som de her brevene var fra), var liksom butikken til Oddmund Larsen da, på Sand da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så der hadde det kanskje vært butikk også i gamle dager da, lurer jeg på nå.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Den ene katten jeg hadde, som ble født nede hos Christell og dem, av Christell sin katt Susi.

    Og som het Tiger, (noe Jan Snoghøj fortalte meg, da jeg fikk den katten).

    Det navnet ‘Tiger’, det uttalte Jan Snoghøj på engelsk da.

    Så da fortsatte jeg også med det da.

    Siden jeg fikk en katt, av Jan og Christell og dem.

    Og de sa at den katten het ‘Tiger’ da, med engelsk uttale.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på barneskolen, så skulle Berger Skole, på noe besøk, i Berger Kirke.

    På lærerværelset, så hadde vel lærerne pratet sammen, og blitt enige om det, at vår klasse, (vi gikk vel i femte klasse da, tror jeg), var den stilleste, på skolen.

    Så vi skulle sitte i andre etasje der da, i kirken, (i ‘sakrestiet’ da, eller hva det heter).

    Men det hadde nok ikke vår klasse tenkt på før, at vi ble sett på som å være den stilleste klassen.

    Så etter det, så begynte vi å bråke ganske fælt og bli en del villere vel.

    (Sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Noe som varte ut ungdomsskolen, (ihvertfall), vel.

    Jeg tror det var mange av gutta i klassen, som ikke ville ha på seg det, at vår klasse var den stilleste klassen på skolen da.

    Noe sånt.

    For vi fikk vel kjeft av klasseforstander Allum, fordi at vi hadde bråka, etter det her kirkebesøket da.

    Så sånn var det.

    (Ihvertfall sånn som jeg husker det).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ditlev Castelan han ble en gang tatt for å ha rappa potetgull på Prima, husker jeg.

    Det var vel Geir Arne Jørgensen, som sa det, eller noe, tror jeg.

    Så han fikk ikke lov å handle på Prima, (i en periode ihvertfall), mener jeg å huske.

    Noe som ikke kan ha vært så artig, tror jeg.

    Siden Prima, (tidligere Oddmund Larsens kolonial), var den eneste butikken på Sand da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo eller Espen Melheim.

    De kom en gang på døra mi, i Leirfaret 4B, for å selge meg en klokkeradio.

    (Dette var mens vi gikk på ungdomsskolen vel).

    Carl hadde rappa klokkeradioen, fra bestemora si.

    Og han trengte penger da.

    Så de tagg meg om jeg kunne kjøpe den klokkeradioen da.

    Siden de mente at jeg trengte en klokkeradio da.

    Siden jeg vel ofte forsov meg på skolen da.

    Så det ble til at jeg kjøpte den klokkeradioen, for 30-40 kroner vel.

    Noe sånt.

    Og den klokkeradioen, den var litt spesiell.

    Den var sånn, at alarmen kun virket, hvis det siste tallet, på vekke-tidspunktet, var et ni-tall.

    Så det var rimelig spesielt, husker jeg.

    Så jeg måtte bare huske at det siste tallet måtte være et nitall da.

    Når jeg stilte alarmen.

    Noe jeg skjønte etterhvert vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk hos mora mi i Larvik.

    Da hu bodde på Tagtvedt.

    Så hadde jeg kjøpt luftpistol da.

    (En luftpistol som lå på Berger da).

    Men det var seksten års aldersgrense, på luftpistol-kuler da.

    Så jeg fikk med mora mi, til å bli med meg, i en sportsbutikk, som lå like ved Thorfinns der.

    Like nedenfor Jegersborggate der, (i Larvik da).

    Sånn at jeg fikk kjøpt luftgeværkuler da.

    Mens vi likevel var i Larvik Sentrum liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre ganger, (et år eller to før det her vel).

    Så kunne mora mi dra meg med på lekebutikken, nedenfor Torget, i Larvik der.

    For hu ville at jeg skulle kjøpe meg en smurf.

    Mora mi mente det da, at jeg burde kjøpe mange smurfe-figurer da.

    Dette hendte vel en 2-3-4 ganger, vil jeg vel si.

    At mora mi dro meg med på den lekebutikken, for å kjøpe smurfefigurer da.

    (Som vel kosta 6-7 kroner vel.

    Eller noe).

    Mora mi babla ihvertfall ofte om de her smurfene da.

    Selv om jeg egentlig hadde vokst fra smurfer, og ikke syntes at de var så artige lenger vel.

    Så det var vel ikke sånn at mora mi klarte å overtale meg, til å bruke så mange penger, på smurfer akkurat.

    Men hu klarte ihvertfall å dra med Pia og meg, inn på den lekebutikken noen ganger da, for å se på de her smurfene da.

    (Enda jeg vel egentlig gikk på ungdomsskolen, på den her tiden antagelig, og nok var litt for gammel for å leke med smurfer vel.

    Men mora mi kunne være litt masete da, noen ganger).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig jeg har skrevet om det her før.

    Men vi på Berger IL sitt guttelag, (eller noe).

    Vi vant altså Vinn Sande Cup, mens vi gikk på ungdomsskolen.

    Vi slo vel Vinn Sande i finalen etter å ha vunnet den første kampen mot Selvik, (eller noe), vel.

    Og jeg redda på streken og redda også et frispark(!). (i sluttminuttene), husker jeg.

    Odd Einar Pettersen scorte vinnermålet vårt mot Vinn Sande, mener jeg å huske.

    (Kampen endte ved 1-0 til oss vel).

    Selv om dette var mot alle odds, at vi fra Berger, (som var et ganske lite sted), skulle klare å slå Vinn Sande, (siden Sande var et større sted da).

    (Og hendte også på hjemmebanen til Vinn Sande da.

    I Sande).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da var også Ronald Lund, (som nettopp hadde flytta til Sande, sammen med sine et år eldre tvillingbrødre Arnt og Eirik.

    Siden faren deres hadde gått konkurs vel.

    Eller noe).

    Han Ronald da, (i klassen vår), han spilte ikke på Berger IL.

    Men han var tilskuer da.

    Og gikk i lag med flere 3-4 unge Sande-frøkner, rundt banen vår da, før kampen, mener jeg å huske.

    Så Ronald Lund hadde nok sjekketriksene i orden, vil jeg nok tippe på.

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, før vi skulle ha gym, på ungdomsskolen.

    Så hadde Stig Melling i klassen, (en idrettsmann som drev mye med ski og orientering).

    Han hadde på seg en treningsbukse, som var så trang, at en blodåre, i tissen hans, var synlig.

    Og da kom Jeanette Auli bort til oss gutta.

    Fra jentene sin kø da.

    (For vi måtte vente utafor gym-garderobene da, til gym-læreren låste opp).

    For å chatte med Stig Melling da.

    Og det var vel litt spesielt, må man vel si.

    Hvorfor ville Jeanette Auli chatte med Stig Melling, akkurat når man kunne se tissen hans, gjennom treningsbuksa?

    Nei, det var spesielt vil jeg si.

    Jeanette Auli var jo hu som hadde tatt med seg en svært dildo på ungdomsskolen og.

    (Som hu hadde fått i gave, av en kar fra Svelvik, som hadde kjøpt en sånn dildo hver til Jeanette Auli og Line Nilsen da.

    Fortalte Jeannete Auli meg en gang, ihvertfall, da jeg møtte hu i gangen, på Svelvik Ungdomsskole da, mens hu gikk og bar på den her dildoen da.

    Så sånn var det).

    Og Jeanette var jo hu som stod utafor Sande Videregående, da jeg var innom der, en gang, det året jeg gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen.

    (Russeåret).

    Og hadde et russekort, som det stod ‘Jeanette ‘låvedøra’ Auli’ på.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frode Holm, han sa en gang, i et friminutt, på Svelvik Ungdomsskole, at på loftet hjemme hos dem.

    Så hadde de funnet en bok, hvor det stod ‘jødelort’, osv.

    Fra før krigen da sikkert.

    Men hvorfor Frode Holm fortalte meg det her, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var også på besøk hos mora mi, på Tagtvedt, den helgen som Bobbysocks vant Melodi Grand Prix.

    Jeg husker at jeg gikk bort til Nanset Marked der, og kjøpte avisa.

    For å ha noe å gjøre der.

    Dette var vel i 1985, så jeg var altså bare 14 år da.

    Men pleide nok å lese avisa nesten hver dag, allerede.

    (Enten VG eller Dagbladet da, som jeg kjøpte selv, for penger jeg fikk av faren min.

    Eller Aftenposten, Drammens Tidende og/eller Svelvik Nytt, borte hos Ågot da.

    Siden hu abonnerte på de avisene).

    Så aånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi hørte da på Axel, som jo var født i 1978.

    Så han fylte syv år, seinere dette året da.

    (Så Axel var seks og et halvt år da).

    Likevel så ville Axel sitte i barnevogna da.

    Når mora vår, Pia, Axel og jeg, skulle gå i butikken, for å handle mat, den helgen, (var det vel. Ihvertfall var dette på rundt den her tida, mener jeg).

    Og jeg ble dritflau da, siden mora mi hørte på Axel.

    Og gikk med på å kjøre Axel i barnevogna, enda Axel var 6-7 år.

    Så det var jo som noe reinspikka galskap, mener jeg.

    Jeg satt vel ikke i barnevogna, etter at jeg ble 2-3 år, mener jeg.

    Så at en 6-7 åring skulle sitte i barnevogna.

    Nei, det er det vel ingen som har hørt om før, (omtrent).

    Ingen normale unger vil vel sitte i barnevogna, når de er 6-7 år?

    Og ingen normale mødre vil vel adlyde en unge, på 6-7 år, som absolutt vil sitte i barnevogna?

    Og ingen normale storesøstre vil vel synes at dette er normalt heller?

    Men Pia klagde ikke da, på at Axel skulle sitte i barnevogna.

    Og jeg ble flau husker jeg, over de her ‘galningene’ da, (må man vel kalle dem).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var med på et skoleball, på Svelvik Ungdomsskole, et år og.

    Det var vel i syvende klasse, mener jeg å huske.

    Jeg mener å huske at Carl Fredrik Fallan og jeg, vi prata litt om ei jente, (som også var på det her skoleballet da), fra Svelvik eller Nesbygda, (eller noe), med lyst hår vel.

    Som ihvertfall Carl ‘sikla’ litt på vel.

    Men jeg husker ikke om han turte å sjekke henne opp.

    Og jeg sjekka vel heller ikke opp noen damer, på det her skoleballet, (som var i gymsalen, på Svelvik Ungdomsskole), tror jeg.

    Men jeg var ihvertfall der da.

    Et år ihvertfall.

    Før jeg syntes at det ble for mye mobbing vel, på den skolen kanskje.

    Noe sånt.

    Så jeg tror ikke at jeg var med på noen skoleball der, i åttende og niende klasse.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, mens jeg bodde hos bestemor Ågot, den siste sommeren, før jeg flytta til Oslo.

    (En lørdagskveld vel).

    Så ringte Magne Winnem meg, og ville møte meg, i Drammen.

    Så dro jeg inn til Drammen da, (med bussen), for å feste.

    Vi dro på Rica, (eller hva det het. For Winnem ville vel dit da), ved den gamle brannstasjonen, på Bragernes da.

    (Cirka der jeg hadde vært på den russekroa vel, hvor jeg møtte hu Hege Rønjom igjen da).

    Så sånn var det.

    Dette kan også ha vært på et helgebesøk, hos Ågot, som jeg var på en cirka 5-6-7-8 av kanskje, etter at jeg flytta inn til Oslo da.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Nå har jeg skrevet om alt jeg husker, fra tida før jeg flytta til Oslo.

    Så nå er Min Bok ferdig, mener jeg.

    Jeg planlegger også å skrive en Min Bok 2, om det skjedde mens jeg bodde i Oslo, fra 1989 til 2004.

    Og så også en Min Bok 3, om det som skjedde, etter at jeg flykta fra Oslo, (etter å ha overhørt at jeg var forfulgt av noe kalte ‘mafian’ der), i 2004 da.

    Så jeg regner med at jeg blir ferdig med begge de bøkene, neste år.

    (Altså i 2012 da).

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 82: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 4)

    Ulf Havmo og jeg, (var det vel), vi lagde også en dirk, på verkstedet til faren min da.

    Da vi gikk på ungdomsskolen, var det vel.

    Den dirken var for å dirke opp hengelåser da.

    Som noen sa at var artig da.

    Det var en metallplate, som man måtte file, sånn at den ble spiss da.

    Og noen hengelåser, var vanskelige å dirke opp.

    Det var for eksempel Master og ABUS.

    De klarte vi ikke å dirke opp.

    Mens for eksempel Crown-hengelåser, de var lette å dirke opp da.

    Det var ganske kjedelig, på Berger, noen ganger, på 80-tallet.

    Så da ble det til at man fant på sånne ting som å prøve å dirke opp hengelåser, osv.

    Men for min del ihverfall, så var dette mest for sportens skyld da.

    Så det var ikke sånn at jeg rappa noe særlig, som jeg kan huske ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei engelsk språklærerinne, som vi hadde i Weymouth vel.

    Hu var litt rebelsk, husker jeg, at hu fortalte.

    Hu hadde blitt bedt på noe greier hos Dronningen, siden hu var adelig, eller noe.

    Også hadde hu rappa en teskje, fra teselskapet hos Dronningen da, husker jeg at hu fortalte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg flytta til Berger.

    (Var det vel).

    Så hadde jeg en gang en konkurranse, borte hos Ågot og Øivind.

    Jeg solgte lodd da, til en krone loddet.

    Og man kunne vinne ti kroner.

    Jeg tenkte jeg skulle tjene penger på det.

    Så jeg ville selge 20 lodd da.

    Men da ble onkel Runar sur, når han hørte det.

    Det var ikke bra da, skjønte jeg, at jeg prøvde å tjene penger på det her loddsalget da.

    Så da jeg hadde solgt ti lodd, så slutta alle å kjøpe lodd.

    Så da hadde vel alle fått ordre av Runar kanskje, om å slutte å kjøpe lodd.

    Hvem vet.

    Lene vant førstepremien, på ti kroner da.

    Og det som skjedde, etter at Lene, (som jo var døv), vant den premien da.

    Det var at bestefar Øivind så gikk inn på rommet sitt, og henta en tikrone-seddel til meg.

    Så da tjente jeg penger likevel da, på det her loddsalget da, må man vel si.

    Men det var ikke uten forviklinger, må man vel si.

    Det var en del sterke personligheter, i slekta etter Ågot og Øivind, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell sa en gang, da jeg gikk ned til ved huset deres, i Havnehagen.

    At ‘rødt og rosa passer ikke sammen’.

    Så Christell er flink på moteklær og sånn da.

    Uten at jeg vet om hvorfor hu sa det her til meg.

    Som ikke pleide å bruke hverken rødt eller rosa noe særlig akkurat vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da Petter og Christian var på besøk hos mora mi i Larvik, en helg, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så var vi innom bingo-en, i Larvik faktisk.

    Og spilte noe bingo og sånn der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, seinere på 80-tallet, da jeg hadde vært og klipt meg, i Drammen.

    Så visste Christell om at jeg hadde klipt meg, der og der da.

    Eller noe.

    Og erta meg om at jeg var forelska i frisørdama, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg lå bak i en av amerikanerne til faren min.

    Så kjørte faren min og onkel Runar satt ved siden av han da.

    Og da husker jeg at onkel Runar nevnte det da, på Svelvikveien, (var det vel).

    At det lett kunne hende, at noen så lå bak i en sånn bil, (sånn som jeg gjorde da), kunne brekke nakken.

    Hvis man bråbremsa og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var Haldis på noe smile-kurs, eller noe, mens hu jobba, i Vannsengbutikken.

    Og når hu kom tilbake til Drammen, så var hu helt opprørt, husker jeg.

    For på det kurset, så skulle man være private, og fortelle om seg selv, og nesten vrenge sjela si da.

    Og så hadde det vist seg, at noen andre folk, som var på det samme kurset, var i slekta til faren til Christell, eller noe.

    Og de hadde plutselig sagt noe sånt som at ‘min far har også en datter som heter Christell’, eller noe.

    Så Haldis var jo oppløst i tårer da, når hu kom hjem fra det her selvutviklings-kurset, (eller hva det var).

    En annen gang, så var det Jehovas Vitner, som hadde skremt Haldis, hjemme i Havnehagen.

    Og en tredje gang, så var det det, at faren min hadde gått inn, hjemme hos Solveig, på Holmen, i Oslo, mens Haldis sin eksmann, Oddbjørn Humblen, også var der.

    Noe som fikk Haldis til å begynne å grine da.

    (For hu ville ikke at faren min og hennes eksmann skulle møte hverandre, eller noe da.

    Noe sånt).

    Så ihvertfall tre ganger, så kan jeg huske å ha sett Haldis nesten ‘oppløst’ da, i tårer da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ole-Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, skoleåret 1988/89).

    Han syntes ikke at jeg var noe kul, på ungdomsskolen, husker jeg.

    For han hadde hørt på nærradioene i Oslo, lenger enn meg, husker jeg at han sa.

    Så Ole-Tonny fulgte med på det som skjedde da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide å handle burgere, på flere ‘sjapper’, i Drammen.

    Blant annet på den burgersjappa, som lå like ved Vannsengbutikken, til faren min og Haldis.

    En gang, så måtte jeg vente lenge på burger der da.

    Det var en pakistaner, som dreiv den burgersjappa da.

    Men burgerne var gode, må man vel si.

    Han pakistaneren, han sa det da, at nye kunder der, fikk ekspedering først.

    Og gamle kunder måtte vente.

    Så jeg var nesten fast kunde der da, i den burgersjappa som var nærme Vannsengbutikken til faren min og Haldis da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen burgersjappe, som jeg kjøpte burgere hos.

    Det var på ‘Buss-burger’n’.

    Det var en burgersjappe som lå på Rutebilstasjonen da, i Drammen.

    Det var en del salgslokaler der, som mange av stod tomme, (ihvertfall på 80-tallet da).

    Men så, det året jeg gikk på skole i Drammen.

    (Var det vel).

    Så dukka den burgersjappa opp da.

    Eieren var litt sånn kul liksom, og dem solgte Monte Frank-pølser, som eieren kalte for ‘pikk i sovepåsa’, husker jeg.

    Jeg husker også at noen lokale ungdommer fortalte eieren der, om at den og den datoen så var det heavy-konsert, i Drammenshallen.

    Og at på den og den datoen, da kom det til å dukke opp mange rare folk, i Drammen, for da var det the Cure-konsert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Gry Johansen, fra Nedre, på Bergeråsen.

    Hu begynte etterhvert å jobbe, i den burgersjappa.

    Det hendte at jeg satt på henne, (ihvertfall en gang vel), hjem fra Drammen og til Bergeråsen da.

    Etter at jeg flytta til Oslo.

    Så var jeg innom Buss-Burger’n en gang.

    Og spurte om Gry Johansen jobba der fremdeles.

    Nei hu hadde fått sparken, eller slutta.

    Noe sånt.

    Sa ei ung dame der.

    ‘Hvorfor det’, spurte jeg.

    ‘Ja, spørr henne om det du’, svarte hu unge dama der da.

    Gry Johansen prata om at det, (når jeg satt på med henne vel), at det beste hu visste, det var å dra på Syden-ferie.

    Enten til Spania eller Hellas eller Tyrkia, eller noe vel.

    Uten at jeg husker nøyaktig hvor det var, som hu pleide å dra.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, dette skoleåret, så dro jeg innom Lizzy’s, i Drammen.

    For å spise.

    Jeg hadde vel vært der, på en klassetur, med Sande Videregående, en gang, tror jeg.

    For å spise pizza vel.

    Men den gangen jeg var der aleine, så kjøpte jeg bare en salat vel.

    (Som var moderne på 80-tallet da).

    Salaten kosta vel cirka 80-90 kroner, med drikke vel.

    Så jeg la bare en hundrelapp der, og gikk da.

    Så kom kelneren, (en pakistaner vel), løpende etter meg da.

    Så forklarte jeg at det lå penger på bordet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da jeg bodde i Oslo, en 10-12 år etter det her vel.

    Så var jeg med David Hjort, fra Rimi Bjørndal, Rimi Ljabru og Rimi Karlsrud, osv., ut på byen da.

    Og da hadde jeg nachspiel hjemme hos meg.

    Og David Hjort fikk med noen folk dit da.

    Og det viste seg, at hu ene dama, som ble der natten over.

    (Uten at det skjedde noe så utrolig seriøst men).

    Hu var fra Drammen, og het Malena og jobba på nettopp Lizzy’s da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon, han gjorde en gang, et poeng av, at hans døve datter Lene, hadde teksttelefon.

    På midten av 80-tallet en gang vel.

    Men hvorfor han gjorde det, det veit jeg ikke.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Nå er det bare en bunke med notater igjen her.

    Så nå blir det vel bare en eller to deler til, på dette kapittelet, og så er jeg ferdig, med Min Bok.

    Vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 76: Enda mer fra Sand

    Sommeren 1989, (hvis det ikke var sommeren etter), så hjalp jeg også onkel Håkon, (etter at faren min hadde bedt meg om å hjelpe), med å gjøre noe reparasjonsarbeid, på noen hytter, mellom Bjerkøya og Sande et sted vel.

    Han som eide hytta ble litt sur.

    For at han måtte betale full timepris for meg.

    For han syntes vel at jeg så ganske ung ut da.

    Onkel Håkon forklarte hva jeg skulle gjøre.

    Og jeg gjorde det da.

    Og det gikk vel stort sett ganske greit vel.

    Men jeg fikk en betydelig lavere timelønn da.

    Enn det Håkon fikk av han hytteeieren da.

    Så Håkon tjente også penger på det her da.

    Så jeg ble kanskje litt lurt.

    Det er mulig.

    Men sånn er vel Håkon, (må man vel si), at han kan kanskje være litt sur, og kanskje litt smålig da.

    Når det kommer til skillinger, for å si det sånn.

    Det mente vel Cecilie Hyde og, tror jeg.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så jeg jobba altså ikke bare på CC Storkjøp, denne ferien da.

    (Hvis det ikke var sommeren etter da, at jeg jobba sammen med Håkon, på den hytta.

    Hvem vet).

    Sommeren etter, (må det vel ha vært), så måtte jeg hjelpe faren min, med å spikre parkett.

    I de nye husene, som han hadde bygget, i Sandsveien.

    Det var furuparkett vel.

    Og den parketten skulle både på gulvet og veggene i stua, i Sandsveien der da.

    Jeg måtte bruke spikerpistol.

    Og noe elektrisk eller vanlig sag, av noe slag vel.

    Pluss at jeg måtte bruke metermål da.

    Jeg mener det var sånn, at de ytterste par centimeterne, av hvert parkett-bord, måtte sages av.

    Fordi endene ofte kunne være litt flisete da, eller noe.

    Jeg mener jeg fikk parketten til å se ok ut.

    Selv om dette var nytt arbeid for meg.

    Så jeg har også jobba litt som snekker da faktisk.

    Selv om jeg ikke fikk jobbe noe sørlig som snekker, på Strømm Trevare.

    Det var bare de par første åra vel, som jeg bodde på Bergeråsen, at jeg jobba der.

    Før jeg begynte på ungdomsskolen kanskje.

    Så industriell produksjon av trevarer, det har jeg ikke jobba så mye med.

    Hvis jeg sier at jeg jobba med å lage elementer, til senger, en vakt i året.

    I gjennomsnitt.

    I de ti årene jeg bodde, på Berger.

    Så blir vel det et noenlunde riktig tall, tror jeg.

    Men hvorfor jeg ikke ble bedt om å jobbe mer, med produksjon av senger og elementer, nede på verkstedet.

    Det veit jeg ikke helt.

    Men faren min ville ikke at jeg skulle jobbe så mye der da.

    Han mente at det var som et mareritt, å jobbe som Selvstendig Næringsdrivende.

    Og at det ville være mye smartere av meg, å få meg en godt lønnet stilling, i et firma da.

    Og jeg måtte jo høre på faren min.

    Farfaren min døde ikke lenge etter at jeg flytta til Berger.

    Så det var faren min som var ‘sjefen’ på verkstedet der, liksom da.

    Han var jo faren min, og han var jo også eldre enn Håkon.

    Og da Ulf Havmo og jeg, skulle jobbe der, som noe slags valgfag, i niende klasse.

    Så stod faren min og en annen kar der, og bare og stirra på oss, når vi gikk inn, på verkstedet der.

    Så jeg skjønte det, at faren min ikke ville at jeg skulle jobbe der.

    Og lære å stille inn maskinene, og sånn.

    Og det var kanskje litt rart.

    Siden dette egentlig var en familiebedrift.

    Må man vel si.

    Men i ettertid, så har jeg jo sett det, på nettet.

    At leiekontrakten, på eiendommen, som verkstedet lå på.

    Den var bare på 50 år.

    Så det var nok bra at jeg ikke begynte å jobbe der.

    For da kunne jeg jo ha mistet kontrollen, på situasjonen, rundt år 2010 eller 2015 eller 2020.

    Da hadde kanskje en Bøhmer, eller noe, dukka opp på døra mi.

    Og sagt at han ville ha verkstedet og huset til Ågot.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Da jeg var i Brighton, denne sommeren, (sommeren 1989).

    Så var det første som skjedde, forresten.

    Da jeg dukka opp i Shoreham der.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Det var at Rick Hudson dro meg med på en fotballkamp.

    Jeg forklarte at jeg ikke var så sikker på mine ferdigheter i fotball.

    Men da dumma jeg meg visst ut.

    For han hadde ikke ment at jeg skulle spille.

    Men Rick Hudson skulle være keeper da.

    Og jeg og ungene til Hudson, skulle stå og se på kampen.

    Fra andre etasje, i en idrettshall da.

    Jeg syntes det ble litt rart, å stå sammen med ungene til Rick Hudson der.

    Så jeg lot de stå for seg selv, for det meste.

    Så jeg gikk bort til et annet rom da, og så på kampen derfra.

    Mens jeg noen ganger sjekka at de ungene ikke fant på noe tull da.

    Så sånn var det.

    (De ungene, de stod langs kortsida, og så på kampen.

    Mens jeg stod i det rommet, som var langs langsida da, av hallen).

    Hudson gjorde et par praktredninger, mener jeg.

    Han gikk vel ut i spagaten, eller noe, (omtrent ihvertfall), og.

    Dette var vel noe bedriftsfotball, eller noe, kanskje.

    Og det var innendørs da.

    Med håndballmål, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det kan ha vært i den samme hallen.

    Som jeg var og spilte volleyball-turnering i.

    (Der hvor det stod noen jenter, (sa en på laget mitt), som lo av meg, hver gang jeg rørte ballen, eller noe.

    Oppe på tribunen da.

    Hvem vet).

    Med EF Språkreiser-kurset.

    Sommeren 1988 da.

    (Når Øystein Andersen ikke var med tror jeg.

    Så det var ikke sånn at jeg alltid gjorde det samme som han heller, der).

    Så sånn var muligens det.

    Hvem vet.

    Vi satt på med en kamerat av Rick Hudson, til den kampen vel.

    Rick Hudson hadde ikke bil selv, tror jeg.

    Og han kameraten ble litt sur, tror jeg.

    Siden jeg, (som var fra Norge da), skulle være med da.

    (Eller hva grunnen kan ha vært).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Ågot ‘gura’ på meg en gang, mens jeg bodde på Sand.

    For hu likte ikke underbuksa ‘mi’.

    Men det var en blå underbukse, som var faren min sin, mente jeg.

    For den hadde jeg funnet, blant hans klær da, på rommet ‘mitt’ da, på Bergeråsen.

    Det var bare tull, mente Ågot.

    Hvordan kunne faren min få plass til utstyret sitt, i den lille underbuksa der, sa Ågot.

    Men da ble jeg fornærma.

    For jeg hadde vel ikke noe liten tiss selv jeg.

    (Selv om jeg ikke hadde sammenligna min tiss med faren min sin heller, akkurat).

    Men Nina Monsen hadde ihvertfall virka fornøyd, med størrelsen på pikken min.

    Da jeg knulla henne, den natta, i Leirfaret 4B, et halvt års tid før det her vel.

    Hu hadde da sagt, at ‘jeg har kjent større faktisk’.

    Men da hadde hu nok også kjent mindre, mener jeg.

    (Når hu sa det, på den måten der).

    Men Ågot hadde jo ikke ‘kuke-stell’ selv.

    Så hu skjønte kanskje ikke hvordan det med ståtiss og badetiss og sånn var da.

    Og Ågot hadde kanskje vært bortpå faren min da?

    Hvordan kunne Ågot vite hvor stor tissen til faren min var?

    Nei, dette var helt rart, syntes jeg.

    Og den underbuksa, den hadde Erik Thorhallsson mobba faren min for.

    For det var visst en silkeunderbukse, husker jeg.

    Fra da jeg var med dem til Son, en gang, når dem jobba på huset til Runar der.

    (Mener jeg at det kan ha vært).

    Erik Thorhallsson, han hadde ihvertfall sett faren min, i den underbuksa, skjønte jeg.

    Og ledd av faren min da, (skjønte jeg).

    Siden det var en silkeunderbukse.

    Eller kanskje ikke silke, akkurat.

    Så jeg visste det, at faren min hadde gått med den underbuksa.

    Men jeg var kanskje ikke så flink, til å handle undertøy selv, i Drammen, osv.

    Jeg syntes kanskje, at det var flaut.

    Derfor brukte jeg kanskje av det tøyet jeg fant, på Bergeråsen da.

    Og under den ‘fylle-flyttinga’, til faren min og Erik Thorhallsson.

    Så hadde kanskje noen av underbuksene mine blitt borte da.

    Så derfor gikk jeg kanskje i den underbuksa som egentlig var faren min sin da.

    Men jeg måtte jo bruke sokkene hans.

    Jeg hadde ikke egne sokker ihvertfall.

    (Ihvertfall ikke før jeg begynte å kjøpe tennissokker selv, når jeg gikk på videregående).

    Så jeg måtte en god del ganger bruke de gamle klærna til faren min da.

    Mens jeg bodde på Berger.

    Etter at jeg hadde begynte på videregående, osv.

    Siden jeg ikke hadde noen mor, som sørget for at jeg hadde nok, av egne klær da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette skjedde, mens jeg var på rommet ‘mitt’, på Sand.

    Så hvorfor Ågot gikk inn der, mens jeg gikk rundt i underbuksa.

    Det veit jeg ikke.

    Hu gikk kanskje litt for nærme, syntes jeg nok.

    Og det som kom ut av kjeften hennes.

    Det var så dumt, og som noe tåpelig kvinnfolk-prat.

    (Syntes jeg).

    Men Ågot var jo gammel.

    Og fra landet, i Rollag.

    Og hu hadde ikke noe skolegang, å snakke om vel.

    Og hu begynte jo å bli senil.

    Hu kalte meg jo hele tida for Runar, for eksempel.

    Så jeg brydde meg ikke så mye om det her tullet hennes.

    At hu ‘gura’ over den underbuksa da.

    Jeg tok ikke Ågot helt alvorlig da, siden hu var såpass gammel og senil og dum da.

    Eller man burde kanskje ikke si dum.

    Men hu var gammeldags vil jeg si.

    Senil, virka det klart for meg, at hu hadde begynt å bli.

    Og hu var trangsynt, mange ganger, vil jeg si.

    Og kunne være vanskelig å diskutere med.

    Og hu var u-utdannet da, blir vel det riktige ordet.

    Hu hadde vel bare gått på skole, i 5-6-7 år, eller noe.

    Oppe i Rollag, tror jeg.

    Og kunne ikke skrive så bra, og sånn, mener jeg å huske.

    Så jeg tok ikke Ågot helt på alvor alltid da.

    Siden jeg syntes at hu kunne være litt sånn nesten skrullete noen ganger da.

    For å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kenneth Sevland.

    Han hadde fått meg til å kjøpe med en Depeche Mode eller Pet Shop Boys, videokassett, til han, i Brighton, den sommeren, som jeg bodde på Sand.

    Vi prata sammen, på telefonen, etter at jeg hadde kommet tilbake til Sand.

    (Det var muligens derfor, at jeg dro på den dagsturen, til London, den dagen, som jeg seinere møtte hu Sari Arokivi, i Brighton.

    For å finne den videofilmen, til Sevland).

    Jeg hadde jo ikke noen penger, etter russetida og ferien til Brighton.

    Og Sevland var jo fra Svelvik, og ikke fra Berger.

    Så jeg tulla litt, og la på noe vekslegebyr, eller noe da.

    Videokassetten, den kosta vel 10 pund, tror jeg.

    Og jeg sa til Sevland, at den kosta 120 kroner da.

    Noe sånt.

    (Men jeg tror at kursen på pund, var cirka 10 kroner da.

    Så den kosta vel egentlig bare 100 kroner cirka da.

    Men man får jo litt dårligere kurs, når man kjøper valuta, på postkontoret, osv.

    Og man må jo betale gebyr og sånn).

    Men Sevland ga meg bare en hundrelapp, på trappa til Ågot.

    Uten å forklare hvorfor han ikke ga 120.

    Kanskje han også hadde dårlig råd, etter russetida?

    Kanskje han visste at den videokassetten bare kosta 10 pund, i England?

    Hva vet jeg.

    Han så litt stygt på meg, mener jeg.

    Så det er mulig at han skjønte det, at jeg prøvde å lure han litt.

    Jeg lurte han jo en gang før og.

    Når det gjaldt det cover-et, til den Rambo First Blood II-filmen.

    Som Sevland og jeg, hadde spleisa på, i London, da vi var på språkreise til Weymouth, sommeren 1986.

    For da hadde jeg gitt bort det coveret, til Øystein Andersen, husker jeg.

    Samtidig med at jeg hadde solgt min andel, av den filmen, til Kenneth Sevland.

    Så jeg tulla litt der.

    Men jeg måtte liksom gi noe tilbake til Øystein Andersen, syntes jeg.

    Siden han hadde med så mange kule filmer og spill, til Bergeråsen, nesten hver helg da.

    Rundt 1986 og 1987 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg slapp ikke inn Sevland, hos Ågot.

    Jeg hadde vel aldri noen kamerater, på besøk, den tiden jeg bodde hos Ågot.

    Dette var vel på grunn av det som hadde skjedd.

    Da jeg ba Ågot, om å fortelle om den historia, som hu først hadde fortalt til meg, om den dram-flaska, fra polet i Drammen, som Jebsen hadde kjøpt på hennes rasjoneringsklipp, under krigen.

    Til Ulf Havmo, (sånn at han også kunne få høre denne artige historia da, tenkte jeg).

    Da ble jo Ågot så flau, og hu blei helt satt ut da.

    Da jeg spurte om hu kunne fortelle den historia, til Ulf Havmo.

    Dette må vel ha vært mens vi gikk på ungdomsskolen vel.

    Så etter det, så turte jeg vel ikke å ta med kamerater, inn hos Ågot, tror jeg.

    For Ågot hadde vært så barnslig da, og liksom blitt så flau og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Ågot var nok flinkere med jenter, sånn som Pia og venninnene hennes.

    Men med mannfolk, så veit jeg ikke helt, hvordan Ågot var.

    Jeg turte ihvertfall ikke å ta med kamerater, som Magne Winnem, Stein og Kenneth Sevland, inn til Ågot.

    (Selv om Ågot ikke var hjemme, da Sevland dukka opp der).

    For jeg var litt flau over Ågot da.

    For hu var så nervøs ofte.

    Og urolig da.

    Og vel litt uutdannet/dum da.

    (Selv om Ågot også hadde veldig mange bra sider.

    Så hadde hun også en del sider som man kunne bli litt flau over da, (syntes jeg), ovenfor kamerater og sånn da).

    Og jeg visste aldri hva som kunne få henne til å ‘gure’ da.

    Så jeg ba ikke inn Winnem og Stein der, hos Ågot.

    Og da ble det bare sånn, at jeg ikke ba inn han Kenneth Sevland der heller da.

    Selv om vel Ågot ikke var hjemme akkurat da, som Sevland dukka opp der.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men hu kunne jo ha dukka opp mens han var der kanskje.

    Jeg husker ikke hvordan jeg tenkte, men jeg ba ihvertfall ikke han Kenneth Sevland, fra Svelvik, inn der da

    (Selv om han hadde vært på besøk hos meg, i Leirfaret 4B, sammen med Trond Johansen en gang da.

    Så sånn var det).

    (Og da Kenneth Sevland var der, for å hente den videokassetten.

    Det var før Pia og Cecilie Hyde, hadde kommet tilbake fra Spania, mener jeg.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var enda noen ting, som skjedde, disse par-tre månedene, som jeg bodde hos Ågot, før jeg flytta til Oslo, for å studere, høsten 1989.

    Og det skal jeg se om jeg klarer å få skrevet mer, en av de nesten dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 75: Mer fra Sand

    Fra den siste tiden, fra før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.

    Så husker jeg det, at under den tre dagers-eksamenen, som vi hadde, i datafag da.

    Så stakk jeg bort på hamburgerrestauranten Snappys, like ved Gjerdes Videregående der da.

    Og der spiste jeg en cirka 130 grams cheeseburger vel.

    Eller noe.

    Noe sånt.

    Og jeg drakk sikkert en cola da.

    Noe sånt.

    Og da var det to syklister der vel, som også spiste der da.

    Og som sykla noe langdistansetrening, eller noe.

    Jeg spurte dem om hva dem dreiv med, for det hadde ikke jeg ikke sett før, husker jeg.

    At folk som tok sykling så seriøst også spiste på hamburgerrestaurant.

    Men men.

    Midt i eksamen, var vel det her vel.

    Men vi hadde det veldig fritt da, også under eksamen.

    På datalinja da.

    Så jeg angrer ikke at jeg valgte å gå den linja.

    Et år til med ‘Case’, og markedsføring, i Sande, det hadde nok blitt ganske så kjedelig, er jeg redd.

    Så jeg er glad at jeg slapp unna det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det året jeg gikk på Gjerde, så klarte jeg også å forsove meg, til en norsktentamen, en gang.

    (En juletentamen, var det vel kanskje.

    Hvis det ikke var en påsketentamen).

    Jeg fikk haik med en ung forretningskar, (må det vel ha vært), helt fra Bergeråsen og til Gjerde da.

    Han kjørte meg helt bort til skolen.

    Jeg fikk også låne mobiltelefonen hans, og ringte rådgiveren da.

    Og forklarte at jeg var på vei, til skolen.

    Jeg dukket opp der en par timer for seint vel.

    Men jeg forklarte rådgiveren det, (han lave, med det mørke, krøllete håret).

    At jeg var ganske rask, til å skrive, så jeg ville nok ikke ha noen problemer, med å klare å få gjort unna den tentamenen, på tre-fire timer da.

    (Istedet for på fem-seks timer da, som var den ‘vanlige’ tiden).

    Jeg bare satt meg ned, et par-tre timer, og skreiv tre sider da, om den amerikanske valgkampen, eller noe.

    Noe om Reagan, eller noe, tror jeg.

    Jeg fikk dårlig karakter, av Høstmælingen.

    (Norsklærerinna).

    Hu ga meg bare 3+, eller 3/4, eller noe, vel.

    Jeg klagde, (noe jeg sjelden gjorde), og fikk så en 4-er vel.

    Hu sa da at ‘det var egentlig en god stil du hadde skrevet, Erik’.

    Noe sånt.

    Men den stilen må hu jo ha fått av Rådgiveren.

    Utenom den bunken som de andre stilene lå i.

    Så Rådgiveren hadde kanskje prata noe dritt om meg da.

    Til Høstmælingen.

    Om at jeg hadde kommet for seint, og ikke engang sitti tida ut, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Sånn at hu liksom straffa meg, fordi at jeg kom for seint til tentamen da.

    Ved å trekke ned karakteren litt.

    Men jeg mente det da, at jeg godt kunne skrive en sånn stil da, på to-tre timer.

    Uten at den stilen burde være dårligere enn at den burde fått en 4-er, for eksempel.

    Jeg hadde jo hatt ‘S’, i norsk, i karakterboka, et halvår, på ungdomsskolen, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk litt sjokk da, når jeg forsov meg, på norsk tentamen.

    Så jeg glemte å ta med skrivesaker og.

    Så jeg måtte gå innom den kiosken, som lå på skrått, ovenfor inngangporten, til Gjerdes Videregående der da.

    (Der jeg pleide å kjøpe Basic-sjokolade da).

    For å få låne en kulepenn, av hu dama som jobba der.

    Sånn at jeg hadde noe å skrive med da.

    Og slapp å spørre Fådgiveren, (som jeg huska at var litt sur, fra den gangen jeg måtte spørre spesielt, om å få busskortet mitt. Siden jeg var på den samarbeidsavtalen da, mellom Buskerud og Vestfold, og derfor ikke fikk utdelt busskortet mitt, samtidig med folka fra Kongsberg, osv. da), om å få låne noe å skrive med og da.

    Da hadde jeg nok bare blitt kasta ut derfra.

    Det var bare såvidt jeg fikk lov til å ta den norsktentamen da.

    Siden jeg dukka opp der for seint da.

    Jeg måtte liksom forklare det da, at jeg ikke behøvde så spesielt lang tid da, på å få skrevet den stilen da.

    Jeg var fornøyd hvis jeg kunne sitte der, i et sånt ‘kott’, eller værelse, (eller noe), ovenfor en gang, fra Rådgiverens kontor der da.

    Og da satt jeg jo helt uforstyrret der.

    Så da var det jo ikke noe problem, å få skrevet ferdig en sånn stil, på kortere tid, syntes jeg.

    Fordi der satt jeg jo helt uforstyrret liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev vel om det, i et tidligere kapittel, at faren min fant masse Donald-blader, fra 60-tallet, til kusina mi Lene, og meg, i et falleferdig hus, som var borte ved den tidligere Systua, til Margit og Anne, (Ågot sine søstre, som seinere flytta til Drammen), der.

    Like før han solgte Leirfaret 4B, (var det vel), så prata faren min med meg, om penger, var det vel.

    Han sa at han ville selge de Donald-bladene, for meg, i Drammen, (mener jeg det var).

    Og det gjorde han, og han ga meg noen hundrelapper da, (var det vel).

    Så faren min hadde nok dårlig råd.

    Dette tolket jeg som at han ikke hadde noen penger.

    Og at jeg måtte klare meg selv.

    Og det var ikke så mye penger, som jeg fikk, for de Donald-bladene.

    Et par hundre, eller noe, kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    For å ta med om alt, så spurte faren min også en gang, om jeg hadde tenkt å ta med de tinga som lå under den gamle senga mi, på det tidligere rommet mitt, inn til Oslo.

    Når jeg skulle flytte inn dit, for å studere.

    ‘Nei’, sa jeg.

    Eller om jeg rista på huet.

    Jeg hadde ikke lyst til å ta med alt mulig av leker og lego og sånn, inn til Oslo.

    Til en liten studentleilighet.

    Jeg så på meg selv som ganske voksen da.

    Og jeg ville ikke ha for mye ting, med meg inn til Oslo.

    For jeg ville se fremover da, og fokusere på studier og studentlivet mitt, osv.

    Men jeg hadde jo aldri forestilt meg, at faren min bare ville kaste de tingene, som lå i en sånn stor ‘tre-oppbevarings-kasse’, med hjul på da, under den gamle senga mi.

    Jeg trodde at jeg ville få de tingene stående, i noen esker, eller noe, borte hos Ågot, eller noe.

    Sånn at jeg liksom kunne se på de tingene, når jeg var på ferie og sånn da, på Berger/Sand.

    Og jeg forventet ikke, at faren min skulle selge leiligheten, uten å be meg om å ta de tinga jeg ville ha, først.

    For det skjedde ikke.

    Jeg fikk ikke noe forvarsel.

    Plutselig hadde dem bare flytta tinga mine, (faren min og Erik Thorhallsson).

    Så jeg fikk ikke ‘redda’ de tingene jeg ønsket å ta vare på da.

    Så dette var som et slags sjokk for meg, må jeg si.

    Det var nesten som at jeg ble voldtatt, vil jeg si.

    Og jeg vet ikke om jeg noen gang kom meg helt over det.

    At jeg plutselig mista mesteparten av de gamle tinga mine, fra Larvik og Bergeråsen da, som jeg hadde vært glad i, under oppveksten da.

    Det var nesten som noe nokså traumatiserende, vil jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I russetida, så følte jeg meg ikke alltid helt hjemme.

    Ihvertfall ikke når vi var på russekroer, på diskoteker, i Oslo.

    Jeg husker på en russekro.

    Det kan ha vært på Cats, i Storgata, eller der det seinere ble So What, i Grensen.

    Jeg stod ved porten liksom, fra smuget utestedet lå i da.

    Og stura, må jeg si.

    I russedressen min da.

    Ingen ville snakke til meg der vel.

    På russekroa da.

    Så jeg kjeda meg fælt da.

    En gruppe russedamer stod ikke langt unna meg da.

    Opptatt med sitt da.

    En fyllik kom forbi, og sa ‘du vil få din tid, det ser jeg i øya dine’.

    Eller noe sånt.

    Så det var jo rimelig flaut da.

    Den eneste som syntes synd på meg, det var en gammel fyllik, som gikk forbi, i Storgata eller Grensen da.

    Selv ikke etter dette, så sa disse russedamene noe til meg vel.

    Så i Oslo, der var det vanskelig å bli kjent med folk, syntes jeg.

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg jobba på CC Storkjøp, så hadde jeg også klart å ta imot en falsk sjekk.

    Noe som jeg fikk kjeft for, (noe jeg fikk rimelig ofte der, på CC Storkjøp, som jeg også har skrevet om tidligere), av butikksjef Karin Hansen da.

    Sjekker var mye mer vanlig å bruke, på 80-tallet, enn nå for tiden da.

    Det var kanskje 10-20 kunder, som på en vanlig dag, betalte med sjekk, i kassa mi da.

    Noe sånt.

    Og vi hadde vel ikke bankterminaler, i kassene våre, mener jeg å huske.

    (Det fikk dem sikkert seinere der, men jeg tror ikke at dem hadde det, (sånn som jeg husker det), i 1988/89, da jeg jobba der).

    Den som lurte meg, det var en utlending.

    En farget mann, med tynt ansikt, hadde bankkortet til en annen farget mann, med litt tjukkere ansikt vel.

    Noe sånt.

    Og jeg husker at jeg så det, at dette ikke var den samme personen.

    Men jeg følte meg kanskje litt truet, av han voksne mannen da.

    I 50-åra kanskje.

    Jeg var jo fra Berger, og ikke vant med utlendinger.

    Og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, når noen kom med falskt bankkort.

    Det bare gikk automatisk liksom, at jeg ga han penger igjen, for en sjekk på 500 kroner vel.

    Jeg var vel sliten og trøtt og, tror jeg.

    Og det var kanskje Karen Hansen, (hu sure butikksjefen), som jobba som sjef, på den vakta da.

    Det er mulig.

    Og de hadde ikke calling der heller.

    Bare en ringeklokke.

    Og når man trykket den, så dukka bare han Henrik opp da.

    Som var en ganske røff, mer eller mindre kriminell, kar da.

    Som jobba på gølvet da.

    Så det skjærte seg der gitt.

    Så jeg klarte å ta imot en falsk sjekk da.

    Men det var uvant for meg, med fargede personer, fra en annen kultur da.

    Jeg var jo ganske ung da, og fortsatt i tenårene.

    Og var fra Berger, hvor det ikke var noen fremmedkulturelle folk da.

    De eneste fargede på Berger, de var adopterte.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så det fantes ikke noen muslimer, eller noe, på Bergeråsen, på 80-tallet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det dukka visst også opp noen signøyere, under ei motorveibru, eller noe, like ved CC Brakerøya der.

    Mens jeg jobba der da.

    De stjal visst fælt, mener jeg at han Harald, fra Lier vel, sa.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henrik visste meg en gang det.

    Inne på garderoben, på CC Storkjøp der.

    At han hadde en sex-kontrakt, med dama si.

    Dama måtte gi han sex da, så og så ofte da.

    Og på den og den måten da.

    (Noe sånt var det vel).

    Dette var en kontrakt skrevet på skrivemaskin da.

    Og som jeg ikke har sett noe lignende av.

    Hverken før eller seinere vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På bursdagen min, 25. juli 1989.

    Så hadde jeg vel fått litt nok, av Pia, Cecilie, (og bestemor Ågot), igjen vel.

    Jeg gikk ned på stranda, nedenfor Ågot der.

    Og lå i sola en del og sånn vel.

    Jeg gikk også etterhvert bort til Krok der.

    (Noe jeg ikke pleide å gjøre.

    Kanskje det var fordi at det var bursdagen min.

    Og jeg tenkte det, at jeg måtte gjøre noe spesielt).

    Noen tenåringsjenter, fra Oslo vel, hoppa i vannet, fra en brygge, (eller noe), på Krok da.

    Akkurat da jeg dukka opp der.

    Jeg tok også tok meg en dukkert da, like ved der de jentene bada.

    (Mora til ei av dem var der også, mener jeg å huske.

    Og nesten heiv dem uti vel.

    Noe sånt).

    For det var så langgrunt, på den stranda, nedafor Ågot der.

    Så man måtte gå utover i flere hundre meter da, for å få bada.

    Og det hadde jeg nok ikke gjort da.

    Jeg hadde nok bare liggi i sola, eller slappa av ihvertfall da.

    Etter at jeg hadde bada, så gikk jeg litt utover, på en vei, som gikk ut på Krok der da.

    En grusvei vel.

    To av de ‘bade-jentene’, de satt oppi fjellet der cirka.

    Jeg spurte dem vel, om de hadde fyr vel.

    Og de sa at jeg kunne få fyr da.

    (Noe sånt).

    Så satt jeg der, og chatta litt med dem da.

    I en halvtime kanskje.

    Noe sånt.

    Ei ung og smekker brunette, fra Oslo.

    Hu hadde skadet beinet sitt.

    Eller noe.

    Så hu satt liksom å skræva der da, i bikinitrusa si.

    Noe hu unnskyldte seg for da.

    Jeg sa det ikke gjorde noe.

    Hu sa også det, at hu hadde vært på konsert, i Italia.

    (Jeg nevnte kanskje at jeg hadde vært på the Cure-konsert, noen måneder tidligere).

    Og der hadde folka skikkelig klådd på henne, sa hu, mens hu hadde gått fram og tilbake da, på en konsert der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så gikk jeg tilbake til Ågot.

    Jeg hadde ikke vært hjemme på hele dagen cirka.

    Jeg var vant til å bo alene, så jeg ville ha litt tid, for meg selv da.

    I stua til Ågot, så satt hele Svelvik-avdelingen, av Lyche/Depeche-gjengen da.

    Det var Pia, Cecilie og Pia sine kommunist-venninner da, fra Svelvik.

    Det var de som hadde hatt den festen, (som jeg har skrevet om tidligere), hvor de spilte Laibach/Across the Universe, på.

    Mens hu Heidi, (fra Lyche-gjengen og Drammen vel), ble knulla sånn at hu stønna sånn at det hørtes i hele leiligheten da.

    Mens en blond gutt vel, fra Drammen satt der mens han kjælte med en kniv da.

    Mot armene sine, osv.

    (Noe sånt.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel da).

    Alle disse jentene var jo drit sure da.

    Og Ågot og vel.

    De skulle vel ha noe overraskelsesselskap for meg, eller noe.

    Også visste de ikke hvor jeg hadde vært da.

    Men dette var jo Pia sine venner.

    Jeg var jo egentlig ikke i den kommunist/Lyche/Depeche-gjengen.

    Så jeg syntes bare at dette var morsomt da.

    (At de kommunist-venninnene osv., til Pia, fra Svelvik, ble så sure på meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fortalte vel ikke søstera mi og Cecilie og dem det.

    At jeg hadde prata med noen Oslo-jenter da, nede på Krok der.

    Det tror jeg ikke at jeg prata noe med dem om.

    For dem var rimelig sure da.

    Sånn som jeg husker det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter at jeg flytta til Oslo.

    Så bodde jeg de første to ukene, i Haldis sin leilighet, ved Kiellands plass, (i Uelands gate der).

    Jeg hørte på radioen, (på nærradiostasjonen Radio 1 vel antagelig), at det var noe slags jubileum, eller noe, på Oslo City.

    Noe sånt.

    Så jeg dro ned dit.

    Og gikk opp i tredje etasje der.

    For å se på noe musikk-show der da, eller noe.

    Og hvem dukket opp der?

    Jo.

    Guro, (fra Skjetten og EF Språkreiser-turen, til Brighton, sommeren 1988).

    (Hu som min tremenning, Øystein Andersen, hadde sagt om, at var stygg.

    Eller han sa, (om meg), da hu Guro flørta litt med meg vel.

    I andre etasje på McDonalds der, ved Churchill Square, i Brighton.

    At, ‘Erik har bare sjangs på stygge damer’).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvem hang Guro sammen med der?

    Jo, hu Oslo-jenta, som jeg hadde møtt på Krok, på bursdagen min.

    Hu smekre/ganske hotte brunetta.

    Som hadde sitti og skrævi, i bikinitrusa der da, oppe på en sånn ‘hemmelig’ røykeplass da, som hu og noen venninner av henne hadde vel, oppi en slags fjellside der da, på Krok da.

    Hu som hadde blitt så fælt klådd på da, på en konsert sa hu, nede i Italia da.

    Hu dama, hang sammen med Guro da.

    (Uten at jeg visste det, at de to kjente hverandre, fra før).

    Jeg hadde jo sagt til de to Hammerfest-jentene, som jeg syntes at var litt vel rølpete og litt vel mye, på ‘fjortiss-fylla’, i Brighton.

    At jeg var homo.

    Bare for å få en unnskyldning, til å gå fra dem.

    Siden Øystein og dem venta på meg.

    Øystein mente først at jeg burde gå bort til dem, der de satt, på en gangbru, over Old Shoreham Road vel, (mens dem var på fjortiss-fylla da).

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel da.

    Uten at jeg skjønte hvorfor Øystein sa det.

    Men men).

    Så jeg chatta med Guro da.

    Og sa hei til hu fra Krok og vel, (vil jeg tippe på ihvertfall).

    Jeg husker ikke om hu kjente meg igjen, eller ikke.

    Men Guro kjente meg igjen, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Jeg spurte Guro om hu kunne anbefale noen diskoteker, i Oslo.

    (Jeg hadde jo festa mye i Oslo, sammen med Magne Winnem og også i russetida.

    Og vært på alle diskotekene i Oslo omtrent).

    Men hu sa, ‘vi har jo Metro da’, hu Guro da.

    (Noe sånt).

    Og Metro, det var et homse-diskotek, mente jeg, at jeg hadde hørt.

    Så da bare tuppa jeg til henne da, (jeg hadde vel på meg joggesko sikkert).

    Siden hu var så uhøflig da.

    (Jeg ville ikke ha rykte på meg for å være homo, i Oslo liksom.

    Det var tøft nok, (syntes jeg), da det her foregikk, i Brighton liksom, året før da.

    For det ble en sånn anspent stemning der, på det språkkurset, syntes jeg, etter at jeg hadde sagt at jeg var homo, til de her to jentene, fra Hammerfest, som var på fjortis-fylla da, bare for å få en unnskyldning, til å gå fra dem.

    Siden det ikke gikk an å prate med dem omtrent da.

    Når dem satt oppå den her gangbrua da.

    Siden dem var så fulle og rølpete da.

    Så sånn var det).

    Jeg flytta ikke til Oslo, for at sånne frekke jenter skulle kødde med meg der liksom.

    Nei, det fant jeg meg ikke i.

    Så sånn var det.

    Og så stakk bare de jentene da.

    Og etter det, så har jeg ikke sett noe, til hverken hu Guro, eller hu som skræva så fælt, (i bare bikinitrusa), nede på Krok der, igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe snnet, rimelig rart, skjedde også rundt denne tida.

    (Dette var kanskje i juli 1989 da.

    Noe sånt).

    Pia og Christell, dro meg med, for å ligge i sola, på stranda, mellom Sand og Bergeråsen der.

    (En strand, hvor folk nesten aldri solte seg.

    Det er vel ganske langgrunt der.

    Og den stranda blir en god del brukt av folk, som går mellom Bergeråsen og Sand.

    (For eksempel, så var det sånn.

    At den sommeren, som vi plukka jordbær, for familien Sand.

    Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo og meg.

    Et par-tre år, tidligere på 80-tallet.

    Så gikk vi langs akkurat den stranda der da, (hvor Christell og Pia plutselig ville sole seg), hver morgen da, når vi skulle plukke jordbær.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så derfor er det sjelden at folk ligger der, for å sole seg.

    For å si det sånn.

    Da ligger dem heller på Ulvika, eller på Sandvika, eller på svabergene i retning Ulvika, (fra der Pia og Christell ville ligge), eller på/ved flytebrygga lenger mot moloen på Sand der).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Christell lå der i bikini, husker jeg.

    Og Pia lå der i badedrakt eller bikini vel.

    (Det husker jeg ikke helt, hva Pia lå i av badetøy akkurat.

    Jeg så nok ikke så nøye på søstera mi, tror jeg.

    Men men).

    Så dukket plutselig Espen Melheim, Annika Horten og Anne Uglum opp der.

    Så dette ble bare rarere og rarere.

    De skulle windsurfe der.

    Espen Melheim hadde surfebrett.

    Og skulle lære Anne og Annika å surfe.

    Anne og Annika gikk der i bare bikinitrusa.

    De var toppløse.

    Og hadde vel gått toppløse ihvertfall fra parkeringsplassen ovenfor Teskjekjærringa der, vil jeg nok tippe på.

    (Om ikke gjennom Havnehagen da.

    Selv om dem vel antagelig ikke ville ha turt det).

    Anne og Annika var jo to veldig smekre, pene og vakre tenåringsjenter da.

    De gikk i klassen til Christell og Pia, på grunnskolen.

    Jeg var jo kamerat, med Espen Melheim.

    Som hadde gått i klassen min tidligere.

    Og det virka jo litt døvt, å bare ligge å sole meg, sammen med søstra og stesøstera mi.

    Når Espen Melheim og Anne og Annika, skulle windsurfe, like ved der vi lå.

    (Vanligvis var det lite som skjedde, på denne grunne stranda.

    Som det ikke var så mye sand på heller.

    Så dette var nok noe planlagt noe, hele greia, vil jeg nok tippe på).

    Jeg gikk bort til Espen og dem.

    Da de dukka opp der.

    (Jeg kjente jo Annika fra før.

    Hu hadde jo vært med Haldis til CC, sammen med meg og Christell, en gang.

    Og Anne Uglum og Espen Melheim.

    De hadde jeg jo festa sammen med, en nyttårsaften, et år eller to før det her vel.

    Og jeg hadde jo da til og med vært inne i stua, hos Anne Uglum og dem da.

    Siden jeg trodde at festen skulle fortsatte der.

    Etter at Espen Melheim hadde klenga på henne.

    I oppkjørselen til Espen Melheim og dem da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De her tre folka.

    De hadde med en våtdrakt.

    Som Anne, Annika og meg, bytta på, å låne.

    Jeg gjorde det vel best vel, (syntes jeg), når det gjaldt windsurfinga.

    Espen Melheim stod bare og så på.

    Hverken Anne Uglum, Annika Horten eller meg, hadde prøvd windsurfing før.

    Men jeg syntes ikke bare at jeg kunne ligge der, sammen med søstera mi og stesøstera mi da.

    Når Espen Melheim dukka opp der da.

    Så sånn var det.

    Både Annika og Anne var lyshårede skjønnheter da.

    Annika hadde litt større pupper vel, (enn Anne Uglum da).

    Nesten like store som Christell sine vel.

    (Som jeg jo hadde sett, noen uker før, på Marienlystbadet, (var det vel).

    Da hu gikk rundt toppløs der, mener jeg).

    Men Anne var kanskje litt mer smekker enn Annika da.

    (Det er mulig).

    Så de var cirka like sexy-e, de her to jentene, vil jeg si.

    Og hvis man tar med Christell, så var det jo tre skikkelig sexy og hotte 16 år gamle jenter, det her, vil jeg si.

    Dette var vel de tre mest sexy og hotte damene på hele Bergeråsen, på den her tida, vil jeg vel tippe på.

    Så det var kanskje litt rart, at alle de tre skulle befinne seg toppløse eller i bikini da.

    Rundt Espen Melheim og meg der.

    For Espen Melheim var en stille kar på skolen da.

    Som nesten aldri prata noen med noen av jentene i klassen, (sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

    Og jeg selv, jeg hadde jo vært mobbeoffer, på ungdomsskolen.

    Og hadde jo bodd alene, fra jeg var ni år, osv.

    Så at Melheim og jeg, plutselig skulle ha selskap av alle disse utrolig fine tenårinsjentene, (det vil si Anne, Annika og Christell da), på stranda, på Sand der da.

    Det syntes jeg at nesten var for utrolig til å være sant.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi prøvde windsurfing, sånn cirka tre ganger hver vel.

    Og Anne, Annika og jeg.

    Vi bytta på, å ha på oss den våtdrakten, til Espen Melheim da.

    Så ble hu Anne Uglum litt rar, husker jeg.

    Hu begynte å gå utover på en flytebrygge, (eller noe), der.

    (Var det vel).

    Og jeg lurte på om hu gråt, (eller noe), husker jeg.

    Jeg fulgte etter henne, som for å spørre henne, om hva som var galt.

    Men Annika sa at hu Anne Uglum var ok da.

    Og så gikk Espen Melheim, Annika og Anne tilbake, bort fra stranda igjen.

    Like fort som de hadde dukka opp cirka da.

    Christell spurte meg om, ‘liker du dem?’.

    (Hu mente vel Anne og Annika da).

    ‘Ja’, svarte jeg.

    De var jo to pene og sexy tenåringsjenter, begge de to da.

    De hadde begge pent lyst hår.

    Og de var slanke og smekre.

    Og de hadde jo pupper og sånn.

    Og de var vel litt solbrune og kanskje.

    Så de var jo veldig attraktive begge to, må jeg jo si.

    De var cirka like attaktive som Christell var, syntes jeg.

    Henne ble det jo sunget om, i konfirmasjonssangen hennes, at ‘hadde det vi kaller sex-appeal’.

    Og det var vel mer enn et år før det her, tror jeg.

    Og Christell var også lyshåret, (som Anne og Annika da).

    Og var også slank og smekker.

    Og hadde også pupper og sånn, som Anne og Annika.

    Så de her tre tenåringsjentene, de kunne vel nesten ha vært som tre ‘sex-kittens’ da.

    Kan man vel nesten si.

    De var alle tre veldig hotte og sexy-e da, syntes jeg.

    Det var kanskje litt rart, at alle disse tre ‘sex-kittens-ene’, hadde gått i samme klasse.

    At tre så hotte, blonde damer, skulle ende opp, med å gå i den samme klassen liksom.

    (Selv om de vel gikk i tre forskjellige klasser, på videregående, vil jeg ihvertfall tro, på den her tiden).

    Det var kanskje litt spesielt,

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det skjedde også en del fler ting, på denne tiden, før jeg flytta til Oslo.

    Det får jeg prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet.

    Vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

  • Sånn her var Christell og, da hu var i puberteten, at puppene hennes ikke var like store, (noe som hu visstnok hadde komplekser for), sa Pia, en gang

    christell puberteten

    http://www.kjendis.no/2011/12/19/kjendis/eli_kari_gjengedal/vermelder/tv_2/veret/19475548/

  • Min Bok – Kapittel 60: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 10)

    I norsk, på Gjerdes Vidergegående, så hadde vi Inga Lill Høstmælingen, som lærerinne.

    Hu sa en gang til meg, (husker jeg), at ‘du burde ha fem i norsk, Erik, du som har så godt språk’.

    Så det var nesten litt skummelt, husker jeg.

    Siden dette jo var det første året, som jeg gikk på Gjerdes Videregående.

    Så hvordan kunne hun Høstmælingen vite det liksom?

    (Altså hvordan språket mitt var da).

    Hadde hun hørt om meg, fra noen andre lærere, på Sande Videregående, eller noe, lurte jeg på da.

    Denne gåten fikk jeg aldri svar på.

    Men jeg kom på dette igjen nå da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Og hvorfor ga ikke Høstmælingen meg fem i norsk da, når hu visste at jeg hadde et så godt språk liksom?

    Det var kanskje litt spesielt.

    Dette har jeg tenkt på seinere, ihvertfall.

    Jeg fikk vel fire i norsk, tror jeg, det året.

    Og muligens fem i norsk muntlig.

    Ettersom hva jeg husker i hue.

    Noe sånt.

    Nå sjekka jeg vitnemålet mitt, fra Gjerdes Videregående, og det stemte det som jeg huska, at jeg fikk fem i norsk muntlig, og fire i norsk skriftlig.

    (Jeg fikk også fire i norsk sidemål, (altså i nynorsk), stod det også på det vitnemålet, forresten).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Jeg ble kalt inn til skoletannlege, i Drammen, dette skoleåret.

    Det var ei tannlege-dame, på Bragernes.

    Litt mot travbanen der, fra Bragernes Torg.

    Ikke så langt fra biblioteket, tror jeg.

    Noe sånt.

    Jeg hadde ingen hull i tennene mine, på denne tannlegesjekken, husker jeg.

    Jeg gikk jo handel og kontor, og lærte at ‘kunden har alltid rett’, osv.

    Så jeg dristet meg til å spørre om det, om det var mulig å få gjort noe med det, at jeg hadde så gule tenner.

    (Fordi at Per Furuheim hadde jo sagt det om meg, en del år før, da jeg satt i min fars bil, utafor huset deres, nederst i Olleveien.

    At jeg hadde gulere tenner enn han da.

    Til noen andre unger da, i Olleveien der da.

    Som hang utafor bilen som jeg satt i da.

    Mens jeg venta på at faren min skulle bli ferdig med å chatte med Ruth Furuheim da.

    Jeg regner med at det var Ruth Furuheim, som faren min chatta med.

    For mannen hennes, han var litt sånn stille av seg.

    Sånn som jeg husker det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men).

    Hu tannlege-dama, hu ville ikke gi meg noe middel, for å få hvitere tenner.

    Men hu ga meg noe middel, som jeg skulle ha i kjeften, for å få sterkere tenner da.

    Og hu dukka også opp på jobben min, på CC Storkjøp, en gang.

    Mens jeg satt i kassa der.

    Men jeg var jo bundet til kassa, (så og si), så jeg fikk ikke sagt stort til henne.

    Men hu mobba meg nesten, (sånn som jeg husker det), og sa noe sånt som at ‘skal du ikke (noe)’.

    Hu forlangte liksom noe av meg da, der jeg satt, i kassa der da.

    Og et par år etter det her, så hadde jeg hull i nesten alle jekslene mine.

    (Da jeg bodde hos halvbroren min Axel og dem vel, skoleåret 1990/91.

    Da jeg var hos onkelen min Runar, på hans tannlegekontor i Ås, og fylte amalgam, i noen av jekslene mine, husker jeg.

    Enda det var i alle avisene, på den her tida, om at amalgam kunne være farlig da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det).

    Så jeg har lurt på. (seinere), om den oppløsningen, som hu tannlege-dama, tok på tennene mine, kunne ha vært noe som eventuelt skada tennene mine.

    Siden hu oppførte seg så spesielt da, og begynte å ‘herje’ med meg, (mer eller mindre ihvertfall), på jobben min på CC da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også på sesjon i militæret, dette skoleåret.

    Sesjonen, den var borte mot Travbanen der et sted, (mot Krokstadelva), på Bragernes-sida da.

    Jeg visste ikke hvor dette stedet var.

    Men faren min visste det, så han kjørte meg da.

    Militæret var noe som virka som noe ‘gruff’ for meg, etter å ha hatt min egen leilighet, siden jeg var ni år, osv.

    Så jeg syntes ikke at dette med sesjon var som noe artig da.

    Man skulle skrive om det man var allergisk mot.

    Jeg skrev ‘ull’, siden en doktor i Svelvik, jo hadde sagt at jeg hadde ømfientlig hud, da jeg gikk i tredje eller fjerde klasse, var det vel.

    Jeg fiksa ihverfall ikke ull.

    Å ha på meg ullgensere, for eksempel, det synes jeg klør fælt og er veldig ubehagelig da.

    Så det er som et mareritt for meg, å gå med ulklær da, for å si det sånn.

    Og sånn er det ennå, må jeg innrømme.

    Å gå med ullklær er noe av det siste jeg har lyst til nesten, for å si det sånn.

    Tanken på det får meg nesten til å grøsse ennå, må jeg innrømme.

    Så sånn er det.

    En annen ting jeg ikke klarte, det var fisk.

    Nemlig kokt torsk, osv.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell, så måtte jeg jo be bestemor Ågot, om å slutte å gi meg Cola, sammen med fiskemiddagene på tirsdagene.

    Siden jeg etter dette syntes at all cola smakte fisk.

    En smak jeg hatet da).

    Og jeg syntes jo at tanken på å være i militæret, sammen med masse andre gutter, ikke var noe fristende tanke da.

    Ihvertfall ikke etter den oppveksten jeg hadde hatt, og jeg var jo også en spinkel gutt, som tenkte at jeg nok muligens ville bli tulla med, på grunn av at jeg var en svekling da, (må man vel si), i militæret.

    Så jeg skrev også på skjema, at jeg var allergisk mot fisk.

    Allergisk mot fisk, var kanskje å ta i litt.

    Men jeg hatet fisk da, for å si det sånn.

    Og ull, det var jeg nok allergisk mot.

    Jeg hadde ømfiendtlig hud ihvertfall, sa en lege, (Dr. Moe?), i Svelvik en gang, rundt begynnelsen av 80-tallet, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fylte ut skjema, mens jeg satt på i min fars Toyota HiAce, var det vel, fra Vannsengbutikken, til sesjonskontoret da.

    Man skulle skrive på skjema, om noen i familien, hadde vært sinnsyke.

    Jeg spurte vel faren min, om jeg skulle skrive opp mora mi.

    (For jeg hadde aldri hørt om noen diagnose, for mora mi.

    Men hu tok noe slags piller, som hadde bivirkninger, hadde søstera mi sagt en gang.

    Hu sa at hu skjønte det at mora vår ikke var så glad i å ta de pillene.

    På grunn av bivirkningene.

    Men men).

    ‘Du kan også skrive opp Johannes’, sa faren min.

    (Noe sånt).

    Da ble jeg litt trist, må jeg innrømme.

    For det var nytt for meg, at min morfar, Johannes, hadde vært sinnsyk da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min venta utafor mens jeg var og tok tre slags IQ-tester, og noen andre slags tester, som gjorde at vi måtte fly rundt i underbuksa, inne på sesjonskontoret der da.

    En lege sa at huden min var helt fin.

    Noe sånt.

    Jeg hadde satt opp ‘samband’, som ønske-tjeneste, siden jeg ikke fant noe om ‘data’, i den brosjyra, fra militæret.

    (Da ble liksom samband det nærmeste jeg kom data da, syntes jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten bare Drammensfolk, på den sesjonen, sammen med meg.

    Eller det var ihvertfall bare folk jeg ikke kjente der.

    Jeg prøvde å gjøre mitt beste, på IQ-testene, siden jeg var vant til det, fra skolen, å prøve å hevde meg, på prøver, osv.

    Selvfølelsen min var liksom litt bygget litt opp på det da, at jeg pleide å være en av de flinkeste i klassen da.

    Allerede fra første klasse vel, (da jeg bodde hos mora mi i Mellomhagen), må jeg vel si at det var sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde, hun hadde ikke noen mor eller far.

    Eller, hun hadde ihvertfall en mor.

    Men hun bodde ikke i Svelvik da.

    Av en eller annen grunn.

    Cecilie Hyde bodde hos ei hu kalte for ‘mor’.

    Men ‘mor’, det var bestemora hennes.

    (Antagelig mormora hennes, tror jeg).

    En gang, så ba Cecilie Hyde, (eller om det var søstera mi), meg inn til ‘mor’ da, i Svelvik.

    ‘Mor’ bodde i et hus, like nedenfor Svelvik Ungdomsskole der cirka.

    Ikke langt unna en småbåthavn, (der hvor Petter og Christian og jeg, hadde kikka, da vi skulle kopiere Vitseposten, hos en Petter og Christian kjente, på Adax, på begynnelsen av 80-tallet. Da vi så Gro Marit Fjellner på sykkel, og vel også gikk bort til den da nye Svelvikferja der, og seilte på isflak, hvis jeg husker det riktig), som lå litt nedafor huset deres der da.

    Stian, (fra Drammen, han som var litt sånn sossete/’glatt’), skulle nemlig lage pizza.

    Noe sånt.

    Jeg var vel kanskje litt skeptisk til den pizza-en.

    Men dem maste kanskje litt på meg da.

    Sånn at jeg ga meg til slutt, og dukka opp der, for å besøke ‘mor’ da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Pizzaen som han Stian fra Drammen lagde hos ‘mor’, det viste seg å være en brunost-pizza(!)

    Det hadde jeg aldri smakt før.

    Jeg fikk vel en bit kanskje.

    Men jeg spiste det da.

    (Og det smakte ikke så værst faktisk, hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En eller to ganger, etter dette.

    Da jeg tok bussen, fra Drammen.

    Så hendte det at jeg gikk av, i Svelvik, for å besøke Cecilie Hyde og dem da.

    For Cecilie Hyde, hu flytta etterhvert mer og mer tilbake hjem da, til ‘mor’.

    Dette var vel under russetida.

    For under russetida, så dro ‘mor’ på ferie.

    Av en eller annen grunn.

    Og da sa Cecilie Hyde det, husker jeg, at jeg godt kunne få bo litt hos henne, i Svelvik, siden at hun hadde bodd så mye hos meg, på Bergeråsen da, i månedene før det her da.

    Så da måtte jeg nesten besøke Cecilie Hyde litt, syntes jeg.

    For å ikke være uhøflig da.

    Og da ville også søstera mi Pia, bo hos Ceciile Hyde da.

    (Pia bodde der en god del mer enn meg da.

    Som bodde der kanskje halvparten så mye som Pia kanskje.

    Våren 1989 da.

    Noe sånt).

    Så det var sånn at i russetida, så bodde det vel ingen folk, i Leirfaret 4B, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, så satt Pia, Cecilie, Eva Olsen og meg, inne på rommet, til Cecilie, hos ‘mor’ da.

    Cecilie ville ofte spille Depeche Mode der.

    En gang satt hun på en sang som het ‘Tora, Tora, Tora’, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Eva Olsen, hu dro meg med, bort til sine besteforeldre, like borti gata der, av en eller annen grunn.

    Eva Olsen, hu hadde dårlig rykte.

    Hu gikk for å være litt billig da.

    Eller ‘Svelvik Open’, som vel noen sa.

    Men hu var veldig pen, (og sexy, må man vel si, siden hu var slank og hadde lange bein og langt, lyst hår, osv.), da, så det var vanskelig å si mot henne, vil jeg nesten si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Besteforeldrene til Eva Olsen, de ble litt sure, på Eva Olsen.

    Da Eva Olsen presenterte meg, for dem.

    For Eva Olsen hadde en type, fra Oslo vel, (en med mørkt hår), som søstera mi sa at jobba i Se & Hør.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg sa ikke noe, for jeg syntes det var litt spesielt.

    Jeg syntes Eva Olsen var pen.

    Men jeg visste at hu hadde dårlig rykte.

    Cecilie hadde jo sagt at hu gikk med kysketsbelte, på Sande Videregående, en gang, før hu skulle på en heavy-konsert.

    Så det var ganske ekstremt da, for å si det sånn.

    Den gangen, som søstera mi tok meg med, på ungdomsdiskoteket Skyline, i Drammen, skoleåret før.

    Så var det vel Eva Olsen, som hu ‘head-banga’ sammen med, på dansegulvet der.

    Mener jeg å huske.

    (Hvis det ikke var Tina ‘Turbo’ da.

    Men jeg mener det var Eva Olsen).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg syntes at besteforeldrene til Eva Olsen virka ganske normale.

    Huset var vel ryddig og ordentlig og sånn da.

    Men jeg skjønte det, at de nok var litt oppgitte over barnebarnet sitt, Eva Olsen.

    Besteforeldrene hennes sa vel noe sånt som at de trodde at forholdet hennes med han nye kjæresten, (han som søstera mi sa at jobba i Se & Hør), skulle holde litt da.

    De hadde visst blitt skuffa over Eva Olsen før, virka det som for meg.

    Men hvorfor Eva Olsen dro meg med dit, det veit jeg ikke.

    Det virka som for meg, at Cecilie Hyde var med på det her da.

    At det liksom var sånn, at hu spurte, ‘skal dere gå bort til besteforeldrene dine nå eller’.

    Noe sånt.

    Men det besøket der, hos besteforeldrene til Eva Olsen, det har vært litt som et mysterium for meg.

    Hvorfor skulle jeg være med på det liksom.

    Nei det var litt ‘raritet’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde fortalte også en gang, (på en fest eller noe kanskje), husker jeg, at hu kunne si nøyaktig hvordan han Stian så på damer.

    (For hu kjente han vel bra da).

    Først så han på puppa, så på hele dama, og så i øya, eller noe.

    (Det er mulig jeg blander fælt på rekkefølgen nå.

    Men det var noe sånt da).

    At han Stian liksom hadde en slags rekkefølge da, for hvilke kroppsdeler han så på, når han møtte damer på fortauet da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var med søstera mi, inn til hu Cecilie.

    Så lå Cecilie i senga, på rommet sitt.

    Etter å ha hatt besøk av han Stian vel.

    Cecilie lå bare i senga si.

    Så jeg tror at de muligens hadde hatt mye sex.

    Cecilie begynte å skulle forklare meg noe om vaselin.

    At man kunne bruke vaselin, mot noen problemer da.

    At vaselin var så bra for noe da.

    Men så stoppa hu plutselig, midt i setningen da.

    Så jeg lurer på om det var at hu tok vaselin på fitta si, eller noe.

    Også huska hu det da, at jeg var en gutt da.

    (Hu var kanskje litt i ørska, etter å ha hatt mye sex).

    Også stoppa hu midt i setningen da, fordi at hu ikke ville si det til meg likevel, at hu tok mye vaselin på fitta, eller noe, for at fitta skulle bli fort bra igjen da, hvis hu var sår etter sex.

    (Eller om det var i rompa, at hu skulle ha vaselin).

    Hvem veit.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Sånn virka det for meg ihvertfall, at Cecilie Hyde brukte vaselin, å smøre seg med, på sine intime steder, hvis hu var sår på disse delene, etter å ha hatt mye sex da.

    Noe sånt.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell pleide å komme opp til meg, i Leirfaret, dette skoleåret, før Pia flytta opp der.

    Christell pleide å dukke opp der, på en god del fredager.

    Hu ville noen ganger ha med øl.

    Og hu ville absolutt, at jeg skulle dra på ungdomsdiskotek, på et forsamlingslokale ved navn Fremad, i Selvik, (altså ikke i S_v_elvik, som lå 6-7 kilometer nord for Berger, men i det mindre stedet Selvik, som lå cirka en mil kanskje, sør for Berger), sammen med henne og Pia da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den første gangen jeg var der, så dansa Arnt Lund, med Monika Nebel der, husker jeg.

    Og Monika Nebel, hu unnskyldte seg seinere til meg, husker jeg, for at hu hadde tråkka meg på beina, mens hu hadde dansa med Arnt Lund der da, husker jeg.

    (I et friminutt på Gjerde en gang vel.

    Noe sånt).

    Lill Beate Gustavsen, var også der, den gangen, (var det vel), og gikk rett inn i meg, på dansegulvet der, husker jeg.

    Hu var nesten litt skremmende, med sitt rød-brune, (eller om det var svarte), hår, som var sprayet med masse hårspray vel, og hu hadde masse mørk sminke rundt øynene vel, og et blekt ansikt.

    Hu var i den samme gjengen som Cecilie Hyde og Camilla Skriung, (mer eller mindre), i Svelvik da.

    En ‘frike/goth-gjeng’, som gikk mye i svarte klær, osv.

    Og som skilte seg ganske mye ut i Svelvik da, siden de fleste folka, i Nordre Vestfold, var veldig ‘mainstream’ da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Christell var veldig pen, og ‘hot’, (må man vel si), så det var vanskelig å motstå henne, når hu maste om at jeg skulle bli med på Fremad.

    Selv om jeg ikke hadde vært der før.

    Og selv om jeg ikke skjønte hvorfor hu ville ha meg med.

    Det var ikke sånn at hu hang sammen med meg der, når vi først kom fram dit.

    For å si det sånn.

    Så det er også et mysterium for meg, hvorfor Christell ville at jeg skulle dra på Fremad, så mange ganger, høsten 1988 da.

    Vi måtte ta bussen dit, husker jeg.

    Og den siste bussen hjem, den gikk rundt klokka 23 eller 23.15 vel.

    Noe sånt.

    Så det var vel aldri sånn, tror jeg, at jeg rakk den siste bussen hjem.

    For jeg drakk litt der da.

    Christell pleide jo å gi meg øl, for å få meg til å dra dit.

    (Øl som hu sikkert hadde fått, eller rappa, av faren min.

    Som alltid pleide å ha et par kasser øl stående, i garasjen til Haldis).

    Man ville nok fått stempel på seg, for å være kjedelig, hvis man hadde tatt den bussen hjem derfra.

    Da ville man vært cirka den første, som dro derfra.

    Pia og Christell pleide aldri å ta bussen hjem, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så når det stengte der, i 24-tida kanskje, så var det bare å ta beina fatt.

    Og prøve å komme seg hjem til Bergeråsen da.

    Ofte skulle jeg jo jobbe dagen etter, på CC Storkjøp, når Christell dro meg med, på disse festene på ‘lokalet’ da.

    Men jeg var ung, (jeg var jo bare 18 år), så det gikk ganske greit, husker jeg, på den tiden, å drikke på Fremad, på fredagskveldene.

    For så å haike, eller sitte på med noen Berger-folk, (jeg husker jeg satt på med Rune Bingen en gang, tilbake til Berger, fra Fremad. Tina ‘Turbo’ banka da på vinduet, på bilen til Rune Bingen. For hu ville også sitte på. Da sa Sten Rune Nilsen, fra klassen til Rune Bingen og meg, at Tina ‘Turbo’, var ‘den værste hora på hele Bergeråsen’.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Jeg følte meg jo da litt dum.

    Siden jeg jo kjente Tina Turbo.

    Christian Grønli og jeg hadde jo møtt Tina Turbo og Teskjekjærringa en gang, nederst i Havnehagen, da jeg gikk i fjerde klasse, eller noe.

    Og jeg hadde jo vært med søstera mi og Tina Turbo, til Kommersøya osv., en gang, noen uker før det her.

    Når vi fikk haik med en båt, fra en fest vi var på, en sommerkveld, ved Berger Brygge.

    (Den gangen som min tremenning, Øystein Andersen, fikk kastet sin mun-chaco, (slåsspinner), som han hadde med fra Lørenskog, ut i Drammensfjorden, av en svær kar, ved navn Tom Lillemoen, eller noe, forresten).

    Så sånn var det.

    Nå begynner klokka å bli ett om natta, her på hostellet.

    Så jeg får skrive mer på det her kapitellet, i morgen, for eksempel.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.